Filmhjertet slår i dag et slag for filmåret 1991.
Selv om det samlet sett ikke var helt på topp kvalitetsmessig i 1991, kom en av tidenes beste filmer ut i nettopp dette året.

I dagens filmblogg-sak ser du kanskje noen endringer fra tidligere innlegg, som ulike tekstfarger, teksttyper og tekststørrelser, med mere. Blogsoft.no har nemlig kommet med oppgraderinger, så dermed har jeg benyttet meg av noen av nyhetene 😉 Forhåpentligvis gjør det leseropplevelsen litt bedre? Jeg skal ihvertfall se an hvordan det blir seende ut etterhvert, for det er fortsatt mye irriterende greier som ikke blir slik jeg vil ha det…
Kom gjerne med innspill og kommentarer om du har noe å bemerke.

^{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

1991 altså, undertegnede var blitt fjortis, og filminteressen var allerede gryende. Her er noen av filmene jeg husker best av det som ble sluppet i det herrens år 1991. Året var langt fra det beste med tanke på minneverdige filmer, det var mye “midt på treet pluss” å finne, men jeg har funnet noen som er verdt å ta et gjensyn med og som absolutt kan anbefales. 

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

THELMA & LOUISE

* Fantastisk film, regissert av Ridley Scott, og kanskje en av tidenes “road trips”? Stjernespekket er den også, med Susan Sarandon og Geena Davis som uforglemmelige Thelma (Davis) og Louise (Sarandon), samt Brad Pitt, Michael Madsen og Harvey Keitel i andre viktige roller. Thelma og Louise er lei av livene sine, og legger ut på en biltur som skal sette spor etter seg. Når de støter på og dreper en voldtektsmann tar turen en brå vending.

Filmen følger kvinnene som legger avsted i Louises grønnblå 1966-modell Thunderbird cabriolet på det som er tenkt som en to dagers fisketur i fjellet som forvandles til et mareritt før de når frem. Men situasjonen som oppstår, forvandler kvinnene fra ofre for omstendighetene til besluttsomme, fredløse heltinner på vei mot ukjent mål (Wikipedia).

Filmen ble en stor kinosuksess, og har fått gjennomgående gode anmeldelser. Det ble èn Oscar til filmen, for beste originalmanus, men i tillegg var den nominert i fem andre kategorier også, deriblant beste film og beste kvinnelige hovedroller. Jeg liker Thelma & Louise veldig godt, selv om filmens slutt kanskje ikke var helt som jeg hadde håpet. Imidlertid er jeg likevel enig med montages.no som beskriver akkurat filmens slutt slik: “Knapt noen annen finale i filmhistorien er mer rørende enn øyeblikket der de to venninnene endelig aksepterer situasjonen og skjebnen, og det avsluttende frysbildet har blitt ikonisk“.

Det norske filmnettstedet Montages har forøvrig rangert Thelma & Loise som nr 43 på sin liste over de 100 beste filmene fra 90-tallet. En klar anbefaling fra filmhjerte.blogg.no, og jeg gir de et terningkast 5 med på reisen, og toppscore for Sarandon og Davis sitt spill. Årets nest beste film.

MY OWN PRIVATE IDAHO (Norsk tittel: I drift mot Idaho)

* Glimrende spill av filmikonet River Phoenix, og Keanu Reeves leverer han også. Jeg må innrømme at jeg syns det er noe eget over ungdomsidolet Phoenix, som desverre gikk bort så alt for tidlig. I en alder av kun 23 år døde han høsten 1993. Filmen i seg selv er derimot ikke så ekstremt god, men Phoenix og Reeves gjør den verdt å få med seg.

Mike Waters er en ung, homofil prostituert som jobber seg rundt i USA. Han reiser med sin beste venn, Scott Favor. I motsetning til Mike er Scott en rikmannssønn. Mike elsker Scott, men Scott har bestemt seg for å kutte all forbindelse med gatelivet når faren dør. De reiser fra Idaho til Italia, i en felles søken etter egen identitet (filmweb.no).

Vil du lese mer om My Own Private Idaho har Wikipedia en fyldig artikel om filmen på engelsk. Klikk på wikipedia-linken.

TILFELLET HENRY (Orig. tittel: Regarding Henry)

* Harrison Ford er en av mine favorittskuespillere. I Regarding Henry gjør han en sterk tolkning som Henry, en advokat som overlever en skyteepisode, men som opplever at hukommelsen svikter.

IKKE UTEN MIN DATTER (Not Without My Daughter)

* Sally Field er som skapt for denne rollen, som en amerikansk kvinne som er fanget i islamske Iran av sin brutale ektemann. Hun må planlegge flukt, men drar ikke uten sin datter. Spennende film, som er basert på en sann historie. Muligens noe undervurdert og glemt?

CAPE FEAR

* Spennende thriller med en stjernespekket rolleliste, toppet av Robert De Niro, Nick Nolte og Jessica Lange. En dømt voldtektsmann, Max Cady (De Niro) er løslatt etter å ha sonet en dom på 14 år i fengsel. Ute i friheten forfølger han familien til advokaten, Sam Bowden (Nolte), som forsvarte han under rettssaken som endte med at han ble dømt. Nå vil han ha hevn!

Velkjente Martin Scorsese står for regien. Ellers kan det nevnes at også Gregory Peck og Robert Mitchum spiller biroller i 1991-versjonen av Cape Fear, som er en re-make (nyinnspilling) av originalfilmen med samme navn fra 1962, der Peck og Mitchum hadde de to hovedrollene som Bowden og Cady.

Jeg klarer ikke å huske helt sikkert om jeg har sett originalen fra 1962 (jeg tror jeg har sett den), men Peck (1916-2003) og Mitchum (1917-1997) var to skuespillere jeg syns var bra (og selvsagt fortsatt liker), så den er trolig severdig den også. Ettersom denne bloggen er “en filmblogg fra nord”, må jeg selvsagt ta med at nevnte Robert Mitchum hadde norske aner. Moren hans var nemlig fra Norge, født i Oslo (Kristiania) og var immigrant til USA der Mitchum ble født.

I SENG MED FIENDEN (Orig. tittel: Sleeping With the Enemy)

* Julia Roberts er i seng med fienden. Roberts spiller en ung kvinne som iscenesetter sin egen død for å prøve å rømme fra sin kontrollerende og voldelige ektemann, spilt av Patrick Bergin.

MANNEN MED DEN NAKNE PISTOL 2 1/2 
(Orig. tittel: The Naked Gun 2 _^1/2: The Smell of Fear)

* For den som liker crazykomedier passer nok dette midt i blinken, og jeg må innrømme at den slags slapstick og banal humor kan være artig av og til. Leslie Nielsen og resten av gjengen byr på en del latterlige hendelser og gapskratt-potensialet er tilstede i denne gærne politikomedien.

ÅRETS FILMHJERTE 1991:

NATTSVERMEREN

Orig. tittel: The SILENCE OF THE LAMBS

* Thriller

* Med Anthony Hopkins og Jodie Foster, m.fl.

En av mine filmfavoritter! Den er i alle fall uten konkurranse den desidert beste filmen fra 1991.

Gnitrende og glitrende spenningsfilm om psykopaten Hannibal Lecter, fantastisk gestaltet av Anthony Hopkins som gjør sin beste rolle noensinne som den geniale, og gale, professor Lecter, som man likevel kan finne både sjarmerende og sympatisk.

Clarice Starling (Jodie Foster) er den unge kvinnelige FBI-agenten som jager en seriemorder som flår ofrene sine. For å fange han må hun få hjelp hos den fengslede og strengt bevoktede manipulerende og lynintelligente Hannibal Lecter (Hopkins),  som selv er seriemorder, og kanibal – og som en gang i tiden var en høyt respektert psykolog. For at Starling skal få hjelp av Lecter må hun vinne hans tillit. Det psykologiske spillet er igang!

I kategorien psykologiske thrillere er dette alldeles strålende, og spenningen vedvarer filmen ut. Nattsvermeren banet også vei for flere kommende seriemorder-filmer utover 90-tallet, og må vel kunne regnes som seriemorderfilmenes ABC nærmest…

Imponerende 8,6 av 10 stjerner i snitt hos IMDB, basert på nesten 745 000 brukerstemmer! Noe som understreker at dette er en ekstremt populær film! Det norske dyptgravende og anbefalte filmnettstedet Montages.no har plassert Nattsvermeren på 12. plass på sin liste over de 100 beste filmene fra 90-tallet. Samme nettsted kommer også med en ganske “oppsiktsvekkende” fakta om filmen, som man nok ikke tenker over. Hopkins er som vi vet en av de filmen sentreres rundt, men tilsammen er han kun på skjermen i 16 minutter!

I rekka av filmer med idiotiske norske titler, så troner forresten denne høyt. I filmen er riktignok en nattsvermer (innsekt) en viktig brikke, men tittelen The Silence of the Lambs spiller på noe helt annet enn hva den norske tittelen innebærer. Den norske tittelen har nemlig null og niks å gjøre med det i filmen som originaltittelen dreier seg om; en hendelse i Clarices barndom som hun forteller om til Hannibal. Idiotisk tittel til tross, det er som Nattsvermeren de fleste her hjemme kjenner filmen.

The Silence of the Lambs ble belønnet med hele 5 Oscar-priser, og ble den tredje filmen i Academy Awards historie som stakk av med de “fem store” prisene. Filmen ble kåret til beste film fra 1991, det ble Oscar til Anthony Hopkins for beste mannlige hovedrolle, Jodie Foster fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle, beste regi gikk til filmens regissør Jonathan Demme, samt at det ble pris for beste adapterte manus.

Fra filmhjerte.blogg.no blir det terningkast 6 og årets filmhjerte for 1991. Vel bekomme!

Hannibal: – ” Årets filmhjerte sa du? I must confess to you,
I’m giving very serious thought… to eating your film heart”
(fritt omskrevet sitat fra filmen “Hannibal” fra 2001).

Hannibal: – ” I do wish we could chat longer, but… I’m having an old friend for dinner. Bye.”
(sitat fra “Nattsvermeren”)

De to viktigste Oscar-prisene som ikke gikk til The Silence of the Lambs ble utdelt til Jack Palance for beste mannlige birolle i komedien Byfolk! (Orig. tittel: City Slickers), en film flere mener skal være veldig morsom, og beste kvinnelige birolle ble tildelt for meg helt ukjente Mercedes Ruehl for rollen i The Fisher King.

Andre filmer fra 1990 som er grei sofaunderholdning:

De fleste filmene i denne bolken er filmer jeg husker for lite av til å kunne trekke frem som “de beste” fra 1991. Men de bør være brukbare filmvalg de også.

* Point Break

Med Patrick Swayze og Keanu Reeves. Jeg har sett denne, men hukommelsen svikter når det gjelder handling, men jeg mener nokså bestemt at jeg syns det var en ok film.

* JFK – Saken fortsetter

Oliver Stone sin over tre timer lange film om drapet på USAs 35. president, John F. Kennedy, er full av konspirasjonsteorier. Filmen skapte ikke uventet debatt, men ble også anerkjent med hele 8 Oscar-nominasjoner. Heller ikke her husker jeg noe særlig av filmen, som jeg har sett en gang på 90-tallet.

* Robin Hood – Tyvenes prins (Orig. tittel: Robin Hood: Prince of Thieves)

Kevin Costner som Robin Hood, og ellers medvirker bl.a. Morgan Freeman og Christian Slater. Jeg klarer ikke å huske for mye av denne filmen heller, så derfor får den havne i denne bolken med filmer.

* Barton Fink

Regi av Ethan og Joel Coen, noe som borger for kvalitet (håper jeg). Jeg har denne filmen i hus, men har ikke rukket å se den ennå. Barton Fink fikk forøvrig den prestisjefulle prisen Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes.

* Den siste speider (Orig. tittel: The Last Boyscout)

Siden jeg digger Bruce Willis tas denne med her. Men Willis har
vært med i mye filmatisk skrap også, bl.a. Hudson Hawk, som
også kom dette året. Den siste speider funker helt greit for min del.

 * Hot Shots

* Out for Justice

Steven Seagal er definitivt ikke den jeg anbefaler oftest, men denne voldsorgien er vel en av de brukbare.

* Iskaldt bedrag (Orig. tittel: Deceived)

Thriller med Goldie Hawn. OK.

* Terminator 2: Judgement Day

Han sa “I`ll be back“, og han holdt det han lovet, den godeste Arnold Schwartzenegger. Oppfølgeren til megasuksessen Terminator;  Terminator 2, kom i 1991. Den er av nettstedet montages.no plassert som nr 15 på lista over de 100 beste filmene fra 90-tallet. Liker man den første filmen så er vel ikke toeren bortkastet tid heller. Terminator 2 var forøvrig Edward Furlongs aller første filmrolle. En pur ung Furlong, født i 1977, var kun 12-13 år gammel da han spilte inn filmen.

Et par andre filmer fra 1991 jeg er usikker på om jeg har sett, men som virker interessante er:
The Doors (Biografisk musikkdrama om et av 60-årenes store rockeband, The Doors, der Val Kilmer etter sigende gjør en glimrende tolkning av Jim Morrison. Kilmer ligner faktisk usannsynlig mye på Morrison i filmen, man skulle nesten tro de var tvillinger), og Hushaien (The Super, komedie med Joe Pesci).

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1991:

Jaja, så veldig god er den vel egentlig ikke, men siden hun allerede har hjertet i hånden, årets norske filmhjerte får gå til….

FRIDA – MED HJERTET I HÅNDEN

Filmen er en ungdomsfilm, basert på en ungdomsroman av Torun Lian, regi av Berit Nesheim.

Frida er 13 år og veldig opptatt av kjærlighet. Hun forelsker seg stadig vekk. Nabogutten Kristian som også er hennes bestevenn følger oppgitt med på dagdrømmene hennes. “Frida”, med samme rollekarakterer, var også en TV-serie på NRK, som gikk i 1989. Maria Kvalheim, født tre dager etter min fødselsdag forøvrig, spilte rollen som Frida. Av det jeg husker fra serien og filmen så minnes jeg at jeg syns både Frida og Kristian var småsjarmerende rollefigurer. I mine “yngre” dager likte jeg ihvertfall “Frida”-serien på TV og filmen, så det forsvarer vel tittelen årets norske filmhjerte fra 1991 😉

Helt grei film den dag i dag, jeg plasserer den midt på treet slik jeg husker den. Dessuten er dette den eneste norske filmen jeg kan huske å ha sett fra året 1991. Norsk film på 90-tallet var ikke mye å skryte av vil jeg si.

Har du kommentarer, synspunkter, filmtips? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!

#film #filmhjerte #filmsnakk #movies #1991 #nattsvermeren

80-tallet er historie, så også her i denne filmblogg-serien om “Årets filmer”. Historie er også 90-tallet, bortsett fra her på filmbloggen. I dag stopper nemlig filmtidsmaskinen i 1990. Tiåret da DVD som filmplattform gjorde sitt inntog, men det skjedde ikke før i 1996. Ord som strømming, video on demand, netflix og slike ting var derimot fortsatt flere lysår unna føles det som ;p

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære.

Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte år.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Det første året i det nye tiåret skulle by på noen filmer jeg har satt stor pris på i alle år senere, samt et knippe andre filmer jeg også syns er verdt å dra frem. Faktisk er det mange bra filmer fra dette året. Ja faktisk er det for første gang slik at jeg må dele “årets filmhjerte” ! For  fra 1990 er det to filmer jeg digger såpass at jeg bestemte meg for å opprette en årets filmhjerte spesial-pris også. Og siden jeg er herskeren over denne ærefulle filmprisen, så blir det slik 😉 De er ikke verdens beste filmer noen av de to, men for meg har de gitt mye glede og morro – og er begge kassasuksesser som fortjener heder og ære.

Årets filmhjerter deles ut litt lengre ned i innlegget, men først en kort gjennomgang av de øvrige filmene fra 1990 som anbefales.

DANSER MED ULVER (Orig. tittel: Dances With Wolves)

* Kevin Costner i en av sine aller beste roller. Vi befinner oss i 1860-årenes USA. En amerikansk kavalerioffiser knytter tette bånd med Sioux-indianerne og ofrer både karriere og båndene til sine egne.

Danser med ulver ble en stor suksess og kunne feire flere Oscar-priser, hele 7 totalt, noe som gjør den til en av de store i Academy Awards (Oscar) historie. Den stakk av med den aller gjeveste prisen, årets film, og Kevin Costner fikk også Oscar. Ikke for beste hovedrolle, men for beste regi. Dessuten vant filmen for beste foto, klipp, adapterte manus, lyd og musikk. Den hadde totalt 10 nominasjoner (men ikke for mannlige hovedrolle).

Det som taler litt mot filmen er at den er veldig lang. Kinoversjonen var hele 3 timer, og Directors cut-utgaven enda lengre, men dette er en episk fortelling som er vel verdt å få med seg.

TILBAKE TIL FREMTIDEN III (Orig. tittel: Back To The Future Part III)

* Siste del av tidsreise-trilogien med Michael J. Fox. Veldig morsomt og spennende fortsatt, selv om de to første filmene var bedre. Tilbake til fremtiden-filmene er en trilogi jeg setter høyt.

GHOST

* En kjærlighetshistorie utenom det vanlige!

Noen uforglemmelige scener i dette romantiske krimdramaet/thrillerkomedien, der Demi Moore og Whoopi Goldberg spilte mot Patrick Swayze. Sistnevnte spiller en kar som blir drept, men som kommer tilbake som et spøkelse (!) for å advare kjæresten sin, spilt av Moore, om hvem som tok livet av han. Men for å gjøre det trenger han hjelp av ei smågal spåkjerring, selvsagt spillt av Goldberg, som sikrer de komiske innslagene. Ganske morsom, litt spennende og lettrørende film, men selvsagt også mye tøys og noe “klissete”.

Jeg husker spesielt godt at vi en gang på ungdomsskolen hadde filmkveld, der klassen var samlet og så film. Ghost var filmen vi så, og jeg husker ennå hvordan flere av jentene i klassen ikke var helt tørre i øynene når lyset kom på etter filmens slutt 😉

Whoopi Goldberg fikk forresten Oscar for beste kvinnelige birolle for innsatsen sin som spøkelsesinnvadert hysterisk spåkjerring! Filmen fikk også Oscar for beste originalmanus (Best Writing, Screenplay Written Directly for the Screen), og var blant de nominerte også til beste film, filmredigering, og beste originalmusikk

GUDFAREN 3 (Orig. tittel: The Godfather: Part III)

* Den siste filmen i Gudfaren-trilogien. Den må helt klart med. Men skal man ha noe utbytte av den bør man vel også se de to første Gudfaren-filmene. Og det anbefales sterkt, for Gudfaren-filmene er knallbra.

Gudfaren 3 fikk hele 7 Oscar-nominasjoner (blant  annet for beste film og regi), men måtte gå tomhendte fra prisutdelingen.

MISERY

* Fans kan være noe herk. Det er Kathy Bates rolle i denne filmen et skremmende eksempel på. En forfatter reddes fra en snøstorm av sin største fan, men redningen var ikke helt som han hadde sett for seg. Filmen er basert på en novelle av selveste Stephen King.

Kathy Bates gjør en skremmende tolkning av besatt bokelsker, og ble belønnet med Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.

JAKTEN PÅ RØD OKTOBER

* Ikke en av mine ultimate favorittfilmer, men den er slett ikke så verst. Jeg husker at broren min rundt millenniumskiftet eller deromkring hadde denne som en av sine favoritter, men om jeg ikke syns den er så bra at jeg vil kalle det en av mine favorittfilmer så er den ihvertfall en ganske så spennende U-båt-thriller, med en Sean Connery i toppform som ubåtkaptein. Og Alec Baldwin er ikke mindre bra! Filmen kommer dessuten fra regissør John McTiernan, mannen bak filmer som Die Hard (1988) og Die Hard 3 (1995).

Det ble forøvrig en Oscar-pris også til Jakten på Rød Oktober, for lydeffekter. Jeg er usikker på hva prisen kalles for på norsk, men originalt er det ihvertfall “Best Effects, Sound Effects Editing”.

ARACHNOPHOBIA

* Creepy! Ikke filmen for deg som har angst for edderkopper! En by innvaderes av åttebeinte skapninger. Med bl.a. Jeff Daniels og John Goodman.

HEKSENE (Orig. tittel: The Witches)

* Spenning for familien, passer også for lillebror/søster hvis han/hun ikke er veldig liten 😉 Verden må reddes for heksene, men guttungen som kan avsløre hemmeligheten har de skapt om til ei mus!

GREMLINS 2: THE NEW BATCH

* Ikke like bra som den første Gremlins, men fortsatt verdt å få med seg, om man liker slike småekle filmer 😉

ÅRETS FILMHJERTE 1990:

DIE HARD 2

kategori: Action

Regi: Renny Harlin

Med: Bruce Willis, Bonnie Bedelia, Reginald VelJohnson, Dennis Franz,
William Sadler, Fred Dalton Thompson, John Amos, m.fl.

Bruce Willis leverer igjen. I Die Hard 2 er det Dulles Internasjonale Lufthavn i Washington, D.C. som står i sentrum for skruppelløse terrorrister, som truer med å styrte flere fly. Heldigvis er John McClane tilfeldigvis i nærheten.

I tillegg til John McClane er også kona Holly med fra den første filmen, samt ufølsomme Thornberg, og politifyren spilt av VelJohnson. Dennis Franz (kjent senere fra NYPD blue) er flyplassens arrogante sjef, mens William Sadler er gal terrorist.

Topp action, og mye humor også selv om det er en spenningsfilm med vold, drap og terror. Definitivt ikke samlebåndsaction, selv om vi får klassiske actionelementer, med en smålurvete med likevel sympatisk helt, passe cocky representanter for “øvrigheten”, myndighetene, og terrorister som ikke skyr noen midler. Vi får selvfølgelig også på sedvanlig Willis-vis kjappe ironiske kommentarer, skjeve smil, flykræsj, eksplosjoner, scootere, elektrosjokk og alt som hører med i en film med tittelen Die Hard.

Kanskje vil flere seere finne den vel voldelig? Men er ikke dette litt “avskrekkende” action egentlig? John McClane som litt lurvete “helt” leverer igjen, som han som egentlig ikke vil være noen helt, men som havner midt i skuddlinja igjen. 

Innen actionsjangeren er ihvertfall dette noe av det nærmeste man kommer det ultimate spør du meg. Det er ikke ofte en oppfølger kan skryte på seg å være like god som eneren, men Die Hard 2 står ikke nevneverdig tilbake i forhold til Die Hard fra 1988.

Dessuten er det som i eneren julestemning midt opp i all drepinga. Det er vakkert 😀
Og det er terningkast 6. Topp action!

“Let it snow , Let it snow, Let it snow”

ÅRETS FILMHJERTE SPESIAL 1990:

ALENE HJEMME (Orig. tittel: Home Alone)

Kategori: Komedie

Regi: Chris Columbus

Manus: John Hughes

Med: Macaulay Culkin, Joe Pesci, Daniel Stern, John Heard,
Catherine O`Hara, Devin Ratray, John Candy, m. fl.

Home Alone er nok en av de filmene jeg har sett flest ganger, og er utvilsomt en av mine favoritter når det gjelder komedie. Derfor er det umulig å ikke vie den litt ekstra oppmerksomhet, så da blir det årets spesialfilmhjerte her 😉

Det er en virkelig komedieklassiker. Historien kjenner vi vel alle til etterhvert? Lille Kevin McAllister er frekk i kjeften, må sove på loftet, og morgenen etter blir han gjenglemt når den dysfunksjonelle storfamilien i hui og hast drar på juleferie etter å ha forsovet seg. Når to innbruddstyver planlegger å raide kåken legger Kevin en slagplan for hvordan han skal holde kjeltringene unna. Herlig komikk.
Jeg elsket dette i tidlige ungdomsår. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, om enn ikke like mye etter å ha sett den et utall ganger. Men slike morsomme filmer ser jeg gjerne flere ganger.

At det blir litt typisk amerikansk filmstil med en dose moral får man tåle. Innen sjangeren komedier er dette toppscore.

Herlig spill av den da så sjarmerende Macalauy Culkin, mens Joe Pesci og Daniel Stern er glimrende som de to tullingene som skal rane kåken. Og hvem kan vel glemme “Buzz”? En ultimat “julefilm”, men den kan nytes året rundt.

Buzz har blitt voksen

Og unge Culkin er ikke riktig så søt og sjarmerende nå over 25 år senere som den gang, i 1990…

Home Alone er en komedieklassiker, uten tvil, men vi vet jo alle at det hadde vært umulig å lage den i dag 😉

VG hadde forøvrig i 2011 en artikkel om “Slik gikk det med skuespillerne fra Alene Hjemme“.

Home Alone var forresten nominert til to Oscar-kategorier, for beste originalsang, og for beste originalmusikk.

Joe Pesci som spiller den ene skurken i Home Alone var i 1990 også å se i krimdramet MAFIABRØDRE (Orig. tittel: GOODFELLAS) av Martin Scorsese. For rollen sin i Goodfellas ble Pesci belønnet med Oscar for beste mannlige birolle. Også den filmen bør være sebar, med Robert  De Niro og Ray Liotta i de andre ledende rollene, men jeg husker ikke om jeg har sett den, og dermed langt mindre noe av handlingen i den, annet enn at det er den klassiske historien om løpegutten som jobber seg oppover mot mafiatoppen (skriver wikipedia).

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1990:

DØDEN PÅ OSLO S

Krim/drama/Ungdomsfilm

Regi: Eva Isaksen

Med: Håvard Bakke, Tommy Karlsen, Helle Beck Figenschow, Britt Elisabeth Haagensli,
Viggo Jønsberg, Stein Winge, Bjørn Sundquist, med flere.

Pelle og Proffen vant mitt og mange andres filmhjerte i de tre filmene som ble laget om Ingvar Asbjørnsens bøker, og den første som kom i 1990 var Døden på Oslo S. En av norsk films klassikere innen ungdomsfilm og drama. Men personlig likte jeg bedre de to siste av de tre Pelle og Proffen-filmene, de som kom i 1992 og 1993; “Giftige løgner” og “De blå ulvene”. Døden på Oslo S er likevel absolutt sebar.

Filmens handling har jeg sakset fra wikipedia: Filmen handler om Pelle (15 år) og hans gode venn Proffen, og finner sted i Oslo. Filla og Stein er to gutter som bor på guttehjem. Da de blir provosert av bestyreren, raserer de kjøkkenet og stikker av. De treffer Pelle og stjeler pengene hans. Pelle drar på Burger King hvor han treffer Lena, som han blir forelsket i. Hun forsvinner mens Pelle og Proffen er på leting etter Filla og Stein.

På letingen etter de tre møter de Oslos bakside gjennom hjemløs ungdom, stoffmisbruk og prostitusjon. Det skal senere vise seg at Lena har problemer, og hva har alt sammen med det faktum at det står «horekunde» sprayet på bakskjermen til bestyreren på guttehjemmet «Håpet»? Og hva slags utpressingsopplegg har Filla og Stein planlagt?

Som mange sikkert vet har man de senere årene kunne se Håvard Bakke (Pelle) blant annet i Hotel Cæsar, og en hysterisk morsom reklame for Vitaproe, og Tommy Karlsen (Proffen) har vært å se i en sentral birolle i NRK-suksessen Lilyhammer.

Døden på Oslo S ligger på YouTube, så har du godt nok nett kan du se den her 🙂

Hederlig omtale også til HÅKON HÅKONSEN, den norske påkostede eventyrfilmen som ble produsert i samarbeid med Disney, og som handler om Håkon som er en 13 år gammel gutt på midten av 1800-tallet som må reise til sjøs. Han treffer sjørøvere og blindpassasjerer, forliser og havner på ei øde øy sammen med en skatt. Håkon Håkonsen var jeg i alle fall veldig fascinert av da jeg så den for første gang på grytidlig 90-tall. I hovedrollen finner vi Stian Smestad (f. 1976, han er altså 39 år i år! På bildene til høyre kan du se Smestad av nyere dato, og Smestad som Håkon Håkonsen i 1990). Ellers medvirket også Gabriel Byrne og Trond Petter Stamsø Munch, og flere andre. Jeg så Håkon Håkonsen igjen for noen måneder siden på TV, og den er fortsatt ganske OK.

En tredje norsk film fra 1990 verdt å trekke opp fra arkivet er HERMAN. En purung Anders Danielsen Lie hadde tittelrollen som den hyggelige men plagede 11 år gamle Herman, som en dag får beskjed om at han er i ferd med å miste håret.

Andre OK filmer fra 1990 som kan være verdt å sjekke ut:

Antatt Uskyldig (Presumed Innocent), med Harrison Ford.

The Russia House, med Sean Connery.

Nuns on the Run, nonner på rømmen, komedie med Eric Idle (fra Monty Python), og Robbie Coltrane.

A Shock to the System, krimthriller/komedie med Michael Caine.

PS: siden det ennå ikke er nevnt, og siden jeg har gjort til vane å nevne de største Oscar-prisene, så var det Jeremy Irons som ble tildelt statuetten for beste mannlige hovedrolle, for rollen i filmen “Reversal of Fortune” (norsk tittel er muligens “Von Bülow-skandalen”). Jeg må her innrømme at jeg aldri før har verken sett eller hørt om dette biografiske mysteriedramaet som baserer seg på en sann historie. Filmens plot som sentrerer seg rundt Sunny Von Bülows (Glenn Close) uforklarlige koma, drapsforsøk, rettssak og eventuell frikjennelse av ektemannen Claus Von Bülow (Irons) virker interessant. Kanskje kan dette være en “blind anbefaling”, den er notert ihvertfall på min liste.

Som vanlig kan hukommelsen ha spillt meg et puss, slik at en film eller flere som jeg liker kan ha blitt glemt. Men filmlistene fra hvert år er ihvertfall studert passe grundig, så de mest minneverdige bør være med 😉

FØLG FILMHJERTE PÅ FACEBOOK!

Kommenter gjerne om du har andre filmfavoritter, eller er enig/uenig. Bruk enten kommentarer-linken under dette blogginnlegget, eller besøk filmhjerte.blogg.no sin side på facebook, lik siden og skriv i vei!
Liker du bloggens facebook-side vil du også kunne få oppdateringer på facebook-veggen din i nyhetsoppdateringene dine når nye blogginnlegg er publisert (med forbehold om hvordan facebooks algoritmer fungerer, hvordan de “sorterer” og siler ut innlegg den enkelte får se).

CARSTEN BYHRING, 1918 – 1990

I 1990 døde en av norsk film og revys store stjerner og scenekunstnere. Som Kjell i Olsenbanden ble Carsten Byhring for evig og alltid et norsk filmikon og en legende. Byhring var elsket av publikum, aller
mest for rollen i Olsenbanden – som er mine norske filmfavoritter gjennom tidene. Hva den filmrekka har betydd for meg er vanskelig å sette ord på egentlig, så Byhring har selvsagt for alltid en egen plass i mitt filmhjerte, selv om Kjell var plagsomt feig noen ganger 😉
Byhring huskes også for en karriere som strakk seg tilbake til 1941 da han debuterte på revyscenen. 6. april 1990 døde Carsten Byhring av kreft, 71 år gammel.

SAGNOMSUSTE OG SÆREGNE GARBO

Også våre naboer i Sverige mistet en av sine store filmstjerner dette året, og her snakker vi stor også internasjonalt.
Sagnomsuste Greta Garbo døde 15. april 1990, 84 år gammel. Det svenske fremtidige filmikonet vokste opp i enkle og fattige kår i Stockholm på begynnelsen av nittenhundretallet, nærmest talt i slummen, men fikk etterhvert en eksepsjonell filmkarriere i Hollywood. Først som stumfilmstjerne, og hun vokste seg enda større da lydfilmene kom, selv om hun var folkesky, skydde publisitet og ofte reiste under falskt navn – og vistnok snakket gebrokkent engelsk.

Hun sluttet å gi intervjuer tidlig i karrieren sin, hun gikk ikke på premierer på egne filmer, og holdt seg for det meste for seg selv, til og med medskuespillere ville hun ikke ha noe særlig med å gjøre, ettersom hun foretrakk å forberede seg til ulike roller alene. Hun var en “vanskelig” stjerne sånnsett, vil nok mange hevde, men kanskje var det alt dette “vanskelige” og “usynlige” ved henne, at hun gjorde ting på sin måte, og aldri mistet bakkekontakten, som har gjort henne til en kvinnelig filmlegende? Ja si det, undertegnede hadde i hvert fall i utgangspunktet bare tenkt å kort nevne Garbo som en av filmstjernene som gikk bort i 1990, men fant det overraskende interessant å gjøre litt lett research og lese om henne.

Garbo ble i alle fall utvilsomt en gigantisk filmstjerne som publikum elsket på 20-30-tallet, utseendet var det heller ikke noe å si på, og hun var og forble et stort mysterium. Hun avsluttet filmkarrieren sin allerede som 37-åring, i 1941, etter at hennes siste film var blitt slaktet, og hun ble amerikansk statsborger. Mytene og ryktene om henne er mange. I en bok skrevet om henne har det blitt hevdet at hun var “teknisk sett bifil, hovedsaklig lesbisk og i økende grad aseksuell..” (kilde: wikipedia), hun giftet seg aldri og fikk (trolig) ingen barn, og brukte vistnok en del tid på reiser. Frem til sin død levde hun helt tilbaketrukket fra offentligheten, i New York. Garbo er forøvrig begravet i Stockholm.

Jeg kan ikke huske å ha sett noen av filmene Garbo spillte i, annet enn korte klipp, men Greta Garbo er vel et navn selv mange uten eller med minimal filminteresse kjenner til. Et knippe av filmene hun spilte i kan jeg i alle fall godt tenke meg å sjekke ut en gang om jeg snubler over de, for eksempel Kamelidamen (Camille, 1936), Anna Christie (1930), Grand Hotel (1932) eller hennes eneste (?) komedie, som heter Ninotchka (1939). I 1955 fikk hun en æres-Oscar for hennes uforglemmelige innsats på filmlerretet, men var ikke selv tilstede for å motta den. Kilder: blant annet Wikipedia, IMDB.com og Daily Mail.

En annen markant filmskikkelse som sceneteppet gikk ned for aller siste gang for i 1990 var entertaineren Sammy Davis Jr.  I tillegg til å være ren skuespiller var han (sang)artist, han danset, imiterte, sang, og spilte flere instrumenter. Han var mørkhudet, med en mor fra Puerto Rico og afro-amerikansk far, og ble utsatt for sterk rasisme i ung alder, men kjendisstatusen hans, blant annet opptrådte han mye med Frank Sinatra og Dean Martin, gjorde at han påvirket rasediskrimineringen i positiv retning. Davis Jr. ble 64 år gammel og døde av strupekreft, trolig grunnet røyking.

Har du  kommentarer? Klikk på kommentarer-linken like under dette, og skriv i vei.

 #1990 #film #filmsnakk #filmhjerte #diehard #diehard2 #pelleogproffen #dødenpåosloS #homealone #garbo #carstenbyhring

Filmbloggens “Årets filmer”-tilbakeblikk på filmårene har i dag kommet frem til 1989. Hvilke filmer huskes best fra 80-tallets slutt?

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære.

Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte år.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Favorittfilmen min fra 1989 var rimelig enkel å plukke ut, det er en komisk kultperle. Den filmen kan du lese om litt lengre ned i dagens blogginnlegg, men først noen andre hyggelige filmminner fra filmåret 1989.

INDIANA JONES AND THE LAST CRUSADE (Norsk tittel: Indiana Jones og det siste korstog)

Super eventyraction med Harrison Ford i sin legendariske rolle som Indiana Jones. At Sean Connery er med som far Jones er intet minus! Når professor Jones sr forsvinner i jakten på den hellige gral, må arkeologen Indiana Jones følge i farens fotspor for å finne senior, og for å stoppe nazistene.

Anbefales helt klart. Indiana Jones-filmene går aldri av moten 🙂

BATMAN

Michael Keaton er Batman, og Jack Nicholson er Joker. Grei eventyraction, for de som liker Batman og den type film.

DAGEN ER DIN (Original tittel: DEAD POETS SOCIETY)

Robin Williams i en av sine glansroller. “Grip dagen”! “Carpe Diem”! Dette begrepet husker nok mange som har sett denne filmen. Williams spiller den eksentriske professoren og engelsklæreren John Keating, som inspirerer studentene sine til å oppdage poesien, og å gripe dagen. Studentene hans elsker han, mens de andre lærerne er skeptiske. Noen studenter danner en gruppe de kaller “Dead poets society”. Williams ble Oscar-nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, men vant ikke. Som en av Williams studenter ser vi en tenåringsung Ethan Hawke (som nå er 44 år).
Filmen er kritikerrost av de aller fleste, og den fikk 4 Oscar-nominasjoner, men vant kun den ene prisen i kategorien beste originalmanus (best writing, screenplay written directly for the screen). Meget god film!

TILBAKE TIL FREMTIDEN II (Original tittel: BACK TO THE FUTURE PART II)

Del to i Tilbake til fremtiden-trilogien leverte fortsatt, som eneren, varene.
Dette er glimrende tidsreisemorro full av spenning og uventede vendinger.
Michael J. Fox i rollen som Marty McFly er herlig.
Anbefales selvsagt, men se eneren først om du ikke har sett disse filmene.

FLETCH LIVES

Chevy Chase var virkelig en av de store innen komedie på slutten av 70-tallet og utover 80-årene.
Fletch Lives er oppfølgeren til Fletch som kom fire år tidligere, i 1985.

POLITISKOLEN 6: BY UNDER BELEIRING (Original tittel: Police Academy 6: City Under Siege)

Ikke den beste av Politiskolen-filmene, men fortsatt en god del å le av her.

DRIVING MISS DAISY

Morgan Freeman er “På tur med miss Daisy” (norsk tittel).
Han spiller den afroamerikanske Hoke, som i 1950-tallets Amerika hyres inn
som sjåfør for en eldre jødisk fin frue, Miss Daisy (Jessica Tandy).

Filmen dro hjem hele 4 Oscar-priser. Den ble kåret til beste film fra 1989, Jessica Tandy ble belønnet med prisen for beste kvinnelige hovedrolle, og den vant også for beste adapterte manus og beste makeup. I tillegg fikk den fem øvrige nominasjoner, blant  annet ble Freeman nominert til beste mannlige hovedrolle.

JAMES BOND MED RETT TIL Å DREPE (License to kill)

Dette er nok en av de svakeste Bond-filmene, men som fan av James Bond-serien er den obligatorisk. Timothy Dalton spiller Bond.

ÅRETS FILMHJERTE 1989:

WEEKEND AT BERNIE`S

* Komedie

* Norsk tittel: Weekend med Bernie

* Med: Andrew McCarthy, Jonathan Silverman, Terry Kiser, med flere.

😀 Det er ingen tvil her: komedien Weekend At Bernie`s traff midt i blinken hos meg, og er en av de filmene jeg har sett om og om igjen en rekke ganger i årenes løp, og fortsatt syns jeg den er like fornøyelig, sprø og morsom.

Weekend At Bernie`s betegnes faktisk av mange som en “kultklassiker”, og kanskje er den nettopp det. Den er i alle fall et popkulturelt fenomen fra 1989, med en hel haug av slapstickkomikk. At filmen har satt sine spor i populærkulturen kan ikke betviles. Weekend Med Bernie har blitt teaterstykke, og har blitt parodiert i blant annet Simpsons og Family Guy, samt fått en lang lang rekke andre referanser i diverse filmer.

Plottet i filmen er enkelt. Larry og Richard (McCarthy og Silverman) tror de har oppdaget underslag i bedriften der de jobber. De forteller om oppdagelsene sine til sjefen sin, Bernie Lomax (Kiser), som inviterer dem på weekend-party i strandhuset sitt. Det viser seg at det er Lomax selv som har begått underslag, og at han har invitert de to for å få de tatt av dage. Men Bernie er i større trøbbel enn å bli avslørt for underslag, han blir nemlig selv drept. Når Larry og Richard ankommer luksuskåken oppdager de etterhvert at sjefen er stein dau, omtrent samtidig som helgas party skal til å starte. Men ingen legger merke til at verten er død. En leiemorder er dessuten ute etter de to fortsatt. Det blir litt av en weekend med Bernie!

Fjollete og ikke så rent lite morbid humor, javel, jeg nekter ikke for det, men dette er utrolig morsomt. Gapskrattene satt løst de første gangene jeg så filmen ihvertfall,  for som komedie er den nær feilfri. Har du ikke sett Weekend med Bernie, ja da bør du jaggu få ut finger`n og se denne sene 80-talls komiske perlen. Den må vel kunne kalles en svart krimkomedie, men filmen passer veldig godt for stort sett alle som liker komedie, ihvertfall fra 11-12-13-årsalder og oppover.

Terningkast er alltid litt vanskelig å gi til komedier av dette slaget, filmmatisk vil mange gi filmen dårlig kritikk, for eksempel har den “kun” et gjennomsnitt på 6,3 av 10 stjerner på IMDB (ikke så ille det egentlig), der “bare” litt over 35 000 brukere har vurdert den, men den har også mange glitrende omtaler på samme sted fra folk som liker filmen. Nei, verdens beste film er den selvsagt ikke, men jeg deler ut terningkast 6 til Weekend At Bernie`s, i komisjangeren. På skala 1-10 ville jeg kanskje moderert meg ørlite, og kanskje falt ned på 9 stjerner av 10. Sammenlignet med “seriøse” filmer og thrillere, diverse drama og spenning, er det selvsagt mange filmer som er bedre, selv om de har dårligere terningkast i mine øyne.

Hos VG fikk den 4 på terningen. I mitt filmhjerte blir det toppscore. For dette er latterlig 😀

Weekend At Bernie`s. Latterkule. Terningkast 6 – innen komikk.

.
-“Hei! Bernie! Våkn opp din slappfisk. Vi fikk årets filmhjerte, opp og dans!”.

Weekend At Bernie`s kan du se gratis på YouTube (ingen tekst), og den er selvsagt gitt ut på DVD (og Blu-Ray også syns jeg at jeg har sett), samt at den er mulig å laste ned flere steder om man velger det. Klikk i videoruta under for å se filmen på YouTube.

Innlegget fortsetter under videoruta

.

---

ÅRETS NORSKE FILMHJERTER 1989:

Ettersom jeg har et par “filmhjertet til gode” fra de tidligere årene, så får det bli delt norsk pris for 1989.
En spenningsfilm og en komedie får hvert sitt filmhjerte fra filmhjerte.blogg.no. Begge disse to er forøvrig gitt ut på DVD.

DYKKET

.

* Thriller/actionthriller

* Med: Bjørn Sundquist og Eindride Eidsvold, Sverre Anker Ousdal, Nils Ole Oftebro, med flere.

Handlingen i filmen tar for seg dykking i Nordsjøen. Gunnar og Rolf (Sundquist og Eidsvold) er to dykkere som jobber for Scanoil. På 110 meters dyp har en trål satt seg fast rundt en oljerørledning og stenger en ventil, som gjør at selskapet taper millioner helt til ventilen blir åpnet. Gunnar og Rolf tar på seg jobben, et kort rutinedykk for å få åpnet ventilen. Men på 100 meters dyp går noe galt, når dykkerklokka henger seg fast i trålen. Det blir en kamp på liv og død, og for å bevare fatningen.

Spennende film, med bra samspill mellom Sundquist og Eidsvold. Mye dialog, også flere vittige kommentarer og friskt språkbruk særlig fra Sundquist, ikke overraskende! For eksempel kommer jeg aldri til å glemme scenen der Sundquist sitter med fullt utrustet dykkerdrakt på seg og utbryter; “nå klør det i ræva også”!

VG og Dagbladet gav begge terningkast 5, noe jeg sier meg enig i. Hos Programbladet ble det toppscore, med terningkast 6. På denne filmbloggen blir det 5.

DYKKET ligger i sin helhet fritt tilgjengelig på videonettstedet YouTube. Det er også mulig å leie den digitalt hos Viaplay (39 kr). Du kan se filmen gratis i videoruta under:

*    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *

VIVA VILLAVEIEN!

Foto: norskvhs.com

* Norge, 1989

* Komedie

* Med: Brasse Brännström, Minken Fosheim, Sverre Hansen, Elsa Lystad,
Karl Sundby, Geir Børresen,  Vibeke Falk, med flere.

Bli med den helsprø familien Frank til Gran Canaria! Reidar Frank er lei kranglingen med de skrullete naboene hjemme i nabolaget, og tar familien med på ferie til Gran canaria for å slippe unna, og for å slappe av. Desverre for Frank-familien og heldigvis for oss som ser på, så reiser selvsagt også de gale naboene tilfeldigvis til samme sted, og galskapen får fritt utløp!

Enten liker man denne type komedie, eller så liker man det ikke, antar jeg. Etter min smak er ihvertfall dette veldig komisk og morsomt.

Det kan også nevnes at filmen er morsommere enn TV-serien Vill, Villere, Villaveien, som den er basert på. TV-serien som var en stor suksess ble sendt som en del av ungdomsprogrammene Halvsju og Midt i smørøyet på NRK i 1985, 1987 og 1988. Jeg så nylig noen episoder av 88-årgangen, og den var mildt sagt IKKE det minste morsom (selv om jeg husker at jeg digget serien som unge, men det må ha vært de to seriene fra 85 og 87, hehe), men filmen Viva Villaveien, som altså kom i 1989, har undertegnede i DVD-samlinga, så den går jeg helt klart god for som en komisk norsk perle. Den som trekker litt ned er Minken Fosheim, som verken er god til å spille og heller ikke er spesielt morsom. Morsom er derimot Brännstrøm, Sverre Hansen, Sundby og “Familien Franks” unger, og Elsa Lystad da, med den forbaskade hønen sin 😉

Terningkastet fra filmhjerte.blogg.no blir 5.

Også VIVA VILLAVEIEN kan du se på YouTube. Klikk i videoruta og se den her og nå hvis du vil:

Innlegget fortsetter under videoruta

.

---

Kanskje kan man også ta sjansen på disse, men jeg husker de for dårlig til å “blindt” anbefale de:

The Abyss – vant Oscar for beste visuelle effekter. Jeg mener å huske at det var en litt spennende film.

Da han møtte henne (When Harry met Sally…) – Billy Crystal og Meg Ryan som han og henne….(tåpelig norsk tittel), eller Harry og Sally. Tja, er nå dette bra? Jeg tror det, men husker lite av filmen.

Gudene må være gale II (The Gods Must be Crazy II)

Født 4. juli (Born on the Fourth of July) – Tom Cruise som Vietnam-veteran. Oliver Stone fikk Oscar for beste regi for denne filmen. Den vant også Golden Globe for beste film og beste mannlige hovedrolle (Cruise).

Se han snakker (Look Whos Talking) – Brukbar komedie, tror jeg.

Ellers har jeg den siste tida sett et par-tre komedier fra 1989 som jeg en gang i tida muligens har syntes var morsomme (!?), men som jeg den dag i dag ihvertfall bare syns var bortkasta tid å se. Dette var “Intet hørt, intet sett” (See no Evil, Hear no Evil), der Richard Pryor og Gene Wilder er utrolig irriterende platte som henholdsvis blind og døv. Så har vi  “Turner & Hooch”, en idiotisk film der Tom Hanks tar opp jakten på noen mordere og der han må slite med en forbaska siklende gal hund, og Chevy Chase –  som jeg jo ellers ofte finner morsom –  var kun irriterende i den enda mer irriterende julekomedien “Hjelp, det er juleferie”. I 1989 kom også Ghostbusters 2, men den har jeg overhodet ikke tenkt å se igjen etter at jeg nylig tok et gjensyn med den første Ghostbuster-filmen. For hvordan jeg kan ha likt Ghostbusters er faktisk et mysterium, den var nemlig pinlig elendig. Men det er vel slik at noen filmer er udødelige klassikere som tåler tidens tann, mens andre burde hatt stemplet på seg en best-før-dato.

Jeg tar forbehold om at jeg kan ha glemt en film eller to som er minneverdig, men som har gått hukommelsen hus forbi :p

A N N E T   F R A   1 9 8 9

Som nevnt allerede ble det 4 Oscar-priser til Driving Miss Daisy.

Oscar for beste mannlige hovedrolle gikk til en dyktig herre. Daniel Day-Lewis fikk den for tolkningen sin av en ire som var født med celebral parese og kun hadde kontroll over den venstre foten sin. Vinneren av beste kvinnelige birolle finner vi i samme film, den prisen fikk nemlig Brenda Fricker. Filmen – en irsk biografisk dramafilm, som er helt ukjent for meg til tross for at den også var nominert for beste film, beste regi og beste filmatisering, heter “Min venstre fot” (orig. tittel: My  Left Foot: The Story of Christy Brown). For rollen sin i det amerikanske historiske krigsdramaet Glory ble det Oscar-statuett til Denzel Washington for beste mannlige birolle.

Blant de kommende filmstjernene som ble født i 1989 er en jeg liker godt engelske (britiske) Nicholas Hoult, som blant annet er kjent fra filmer/serier som Gutter er gutter (2002), A single Man (2009), Tv-serien Skins (2007-08), Clash of the Titans (2010), X-Men (2011), Warm Bodies (2013) og Mad Max: Fury Roads (2015).

Et  par andre som kan nevnes er Daniel Radcliffe (udødeliggjort som Harry Potter, forøvrig er også han fra England), og amerikanske Dakota Johnson (Anastasia Steele i “Fifty Shades of Grey”, 2015, og flere kommende i filmserien).

 

Blant stjernene som vandret til de evige jaktmarker i 1989 var Graham Chapman (Monty Python) og Bette Davis trolig de mest kjente. De døde forøvrig med kun to dagers mellomrom, 4. og 6. oktober.

Monty Python-legenden og komikerstjernen Graham Chapman skrev også manus i tillegg til at han spilte, og han huskes nok absolutt best for rollen som Brian i den kontroversielle Python-klassikeren “Life of Brian” (1979), men selvsagt også for en rekke av de helsprø sketsjene i Monty Pythons mange påfunn.
Chapman som altså døde i 1989, av komplikasjoner etter hjerneslag og kreft, kun 48 år gammel, er den eneste av Monty Python-gjengen som ikke lever den dag i dag. Han døde forøvrig samme dag som ovennevnte Dakota Johnson ble født, den 4. oktober 1989.

Den andre jeg nevnte blant stjernene som slukket dette året var to ganger Oscar-vinner Bette Davis.
Davies, født i 1908, hadde storhetstiden sin fra 1930-tallet og frem til 60-tallet. Det store gjennombruddet hadde hun på 30-tallet, det var da hun ble belønnet to ganger med Oscar-pris for beste kvinnelige hovedrolle, i filmene “Dangerous” fra 1935 og “Jezebel” (1938). I perioden 1935-1963 ble hun faktisk nominert
hele 11 ganger i samme kategori, men vant altså kun to ganger – det er dog ikke alle skuespillere forunt å være dobbelt Oscar-vinner!

Den siste hun ble nominert for er nok antagelig den best kjente av filmene hennes, ihvertfall nå i dag, og er av flere regnet som en klassiker.
Filmen fra 1962 det er snakk om er “What Ever Happened to Baby Jane?”.
Det ryktes at Davis ikke fikk prisen den gangen fordi motspilleren i filmen, Joan Crawford, mislikte henne og ba jurymedlemmene om å ikke stemme på Davis.
Hun huskes nok også av en del for Agatha Christies “Døden på Nilen” fra 1978. Davis spilte forøvrig i filmer helt frem til sin død i 1989. Hun ble 81 år gammel.

Hvilke filmer husker du best, eller liker best, fra 1989? Har du synspunkter, kommentarer, ris eller ros, klikk på kommentarer-linken under dette innlegget, og skriv i vei 🙂

#1989 #film #filmsnakk #filmhjerte #weekendatbernies #weekendmedbernie #dykket #vivavillaveien #villaveien #weekend #Bernie

2 kommentarer

FILMÅRET 1988 – SLIK FILMHJERTE SER DET

Det drar seg mot slutten av tiåret der pastellfarger, og filmer på VHS regjerte. I filmbloggen denne gangen stopper vi i 1988. Filmen jeg utroper til årets film fra 1988 er en av mine actionfavoritter gjennom tidene, og er et soleklart førstevalg fra dette året.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte år.

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

De to filmene jeg plukker ut som årets “Toppfilmer” får den ærefulle “Årets Filmhjerte”-prisen min 😉 Jeg presiserer selvsagt også at dette er mine favorittfilmer, og ikke nødvendigvis de som ble de største suksessene på kino, TV, video, and so on…

Som vanlig, her er først noen av de andre filmene fra 1988 jeg syns er verdt å se:

RAINMAN

– Tom Cruise og Dustin Hoffman leverer glimrende spill som de to brødrene Charlie og Raymond Babbit, der sistnevnte er autistisk. Tidløs dramafilm.

Rain Man stakk også av med flere Oscar-priser under utdelingen for filmer fra 1988. Det ble Oscar til Rain Man for beste film, Barry Levinson fikk prisen for beste regi, og Dustin Hoffman fikk Oscar-prisen for beste mannlige hovedrolle. I tillegg fikk filmen pris for “best writing, screenplay written directly for the screen” (jeg er usikker på hva den norske benevnelsen for denne kategorien er, kan det være beste originalmanus? Fortell meg gjerne i kommentarfeltet hvis du vet!).

BIG

– Tom Hanks. Tøysefilm, og litt typisk 80-tall, men grei nok. En ganske morsom historie egentlig, og en ung Tom Hanks (32 år, men forholdsvis ung da) er dessuten ganske søt i denne filmen. Hanks ble forøvrig Oscar-nominert for rollen, i kategorien beste mannlige hovedrolle.

ANNEN MED DEN NAKNE PISTOL (Orig. tittel: The Naked Gun: From the Files of Police Squad!)

– Crazykomikk og parodi med Leslie Nielsen. Dette er slapstick-humor i lange baner, og noe av det beste i sin kategori.

EN FISK VED NAVN WANDA (Orig. tittel: A Fish Called Wanda)

– Sprø britisk/amerikansk komikk med John Cleese, Kevin Kline, Jamie Lee Curtis og Michael Palin, som er fire stykker som sammen skal utføre et ran i London, men de prøver å lure hverandre. Forviklinger og en fisk ved navn Wanda står i fokus.

Kevin Kline ble forøvrig belønnet med Oscar for sin rolle i En fisk ved navn Wanda, i kategorien beste mannlige birolle. Filmen hadde også  to andre nominasjoner, for beste regi og for beste originalmanus (? med forbehold om riktig oversettelse til norsk fra best writing, screenplay written  directly for the screen), men det ble med den ene prisen Kline fikk.

ET SKRIK I MØRKET (Orig. tittel: Evil Angels. Også kjent som “A Cry in The Dark”) 

– “A Dingo`s got my baby!”

Med Meryl Streep og Sam Neill. Australsk film, basert på en sann historie, om et lite spedbarn som forsvinner under en families campingtur i den australske outbacken (fellesnevner for “ødemarka” i Australia). Moren, Lindy Chamberlain, påstår at en dingo (villhund, nydelig sådan, som blant annet lever i Australias outback) har tatt ungen, og kjemper for å bevise sin uskyld i mediesirkuset som oppstår. Faktisk en veldig bra film, noe underkjent og glemt hos mange, der Meryl Streep gjør en spesielt god rolleprestasjon. Streep ble da også Oscar-nominert i klassen for beste kvinnelige hovedrolle (men vant ikke). Absolutt verdt å se.

PS: Filmen har fått en rekke referanser i populærkulturelle sammenhenger i ettertid i diverse filmer og serier, f eks i Seinfeld-episoden der en småirritert Elaine med påtatt hånlig australsk aksent utbryter “Maybe the dingo ate your baby”!

En liten avsløring følger her, så hopp over om du ikke vil få noe spolert;
Chamberlains satt faktisk fengslet tre år for å
ha drept den to måneder gamle datteren sin, men ble løslatt, og
historien hennes har senere også blitt verifisert,
slik at hun er frikjent for alle beskyldninger.
Det var faktisk en dingo som tok ungen hennes.

POLITISKOLEN 5: OPPDRAG MIAMI BEACH

– Jepp, en ny dose politikomikk.

Andre brukbare 1988-filmer:

Twins – Schwartzenegger/De Vito som tidenes mest usannsynlige tvillingpar.

Coctail – Egentlig en svak film, men får nevne den pga Tom Cruise.

Rambo III – Som en del av Rambo-serien får den nevnes, men er ikke i nærheten av eneren.

Mississippi i flammer (Orig. tittel: Mississippi Burning)  – Var en av de fem nominerte til Oscar som beste film. Fikk Oscar-pris for beste kinematografi.

Desperat (Orig. tittel: Frantic) – Med Harrison Ford.

Dirty Harry og dødsspillet – Clint Eastwood som Dirty Harry.

Crocodile Dundee II – OK oppfølger, men dårligere enn den første filmen.

Cinema Paradiso – Anerkjennes av mange som en veldig god film.

Child`s Play – Grøsser om guttungen som får dukka Chucky som er besatt av sjelen til en seriemorder. Skummelt!

Arthur 2 og Svindlere med stil er kanskje også brukbare komedier, men jeg husker fint lite av de.

En annen litt spesiell film er “Hvem lurte Roger Rabbit?”, der tegnefilm og “virkelig” film blandes, men jeg syns egentlig ikke resultatet ble så veldig morsomt at det gjorde noe.

Av øvrige store Oscar-priser som ikke er nevnt ennå, vant disse: Jodie Foster fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle for “De tiltalte” (The Accused), Geena Davis gikk til topps i kategorien beste kvinnelige birolle for innsatsen i “Den tilfeldige turist” (The Accidental Tourist), og den danske filmen “Pelle Erobreren” (regi: Bille August) ble kåret til beste utenlandske film.

Mulig Kalkunaspirant? :

Return of The Killer Tomatoes. Legg merke til at selveste George Clooney medvirker her. Dette høres uansett ut som god gammaldags filmkalkun, med tomater til.

Spis tomater!

ÅRETS FILMHJERTE 1988:

DIE HARD

Action/thriller

Regi: John McTiernan

Med: Bruce Willis, Bonnie Bedelia, Reginald VelJohnson, Alan Rickman, med flere.

Tidenes beste (og morsomste) actionfilm! Med en Bruce Willis i sitt livs form, som legendariske John McClain.

Die Hard trenger ikke nærmere presentasjon – men skulle du mot formodning ikke huske denne, eller ikke ha sett den, så foregår altså handlingen her i en skyskraper som innvaderes av terrorister, som bare en mann kan stoppe. Gjett hvem?

Action er kanskje ikke blant de filmene som  scorer best på popularitetsskalaene hos det store publikum, men Die Hard er en gigantsuksess, og på IMDB – verdens største filmdatabase på nett – har den imponerende 8,3 av 10 stjerner i gjennomsnitt, basert på over 512 000 brukerstemmer.

Noe du kanskje ikke visste, eller ikke husker, er at Die Hard faktisk også ble nominert i 4 Oscar-kategorier; beste lyd, filmredigering, lydeffekter og visuelle effekter. Den vant imidlertid ingen av prisene.  Men filmhjerte-prisen får den uten konkurranse dette året.

Med Die Hard får du spenning og en god dose humor også. Samt hardtslående action så det holder.

Dessuten forbindes filmen med jul og julestemning, og sangen “Let it snow”.

Det finns selvsagt filmer med en dypere handling, med bedre skuespill og realisme, men hvem bryr seg om slikt her? Dette er action for alle penga, og humor på kjøpet. Og i den gata får du jaggu ikke noe bedre enn dette. Terningkastet blir selvsagt 6.

McClain: -“Dæven! Toppscore hos filmhjerte.blogg.no!  YIPPIE-KI-YAY MOTHERF****** !!!”

Die Hard Theatrical Trailer:

Vi drar oss inn mot siste del av det glade 80-tall. I dag banker filmhjertet litt ekstra for 1987.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Attpåtil drar jeg derimot frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet smått og stort filmrelatert fra det omtalte år.
De to filmene jeg plukker ut som hvert innleggs “hovedfilmer” får den høøøøøyt ettertraktede “Årets Filmhjerte”-prisen min 😉 Jeg presiserer selvsagt også at dette er mine favorittfilmer, og ikke nødvendigvis de som ble de største suksessene. Filmsmaken er jo som kjent som baken. Delt.

I motsetning til flere av de tidligere årene jeg har omtalt var det denne gangen veldig lett å plukke ut årets beste film fra 1987. Den kan du lese om litt lengre ned i dette innlegget, men først: Mine andre beste filmtips fra 1987 – denne gang med filmtrailere fra YouTube.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

GOOD MORNING, VIETNAM

– Robin Williams i sin beste rolle noensinne? Williams er radio-DJ`en under Vietnam-krigen som bejubles av soldatene, og hates av de overordnede. Gooooooooooooood mooorning, Vietnaaaam! Årets nest beste film, og en av de virkelige 80-tallsklassikerene.

Som kjent døde desverre Robin Williams i 2014, og kan ikke lengre glede filmpublikum med nye filmer. Men mange av filmene hans vil glede stadig nye filmseere i en årrekke fremover. Tidligere i år skrev jeg et innlegg om mine favorittfilmer med Williams. Klikk her for å lese saken “Best of Robin Williams“.

Trailer fra Good Morning, Vietnam:

.

---

THE RUNNING MAN

– Fremtids-Sci-fi-action med Arnold Schwartzenegger. Året er 2019 (eller 2017?). The Running Man er et TV-show ingen deltagere har overlevd. Sånn passe eventyraction, men ikke i nærheten av gigasuksessen The Terminator fra et par år tidligere tilbake i tid.

Trailer fra The Running Man:

.

---

FARLIG BEGJÆR (Fatal Attraction)

– Michael Douglas, Glenn Close, Anne Archer. Passe spennende thriller, om et one night stand som utvikler seg til noe det ikke skulle. Det er lenge siden jeg har sett Farlig Begjær, men jeg husker at jeg syns det var en severdig film. Omtalt som årets (1987) mest provokative film.

Trailer fra Fatal Attraction:

.

---

BEVERLY HILLS COP II

– Munnrappe Axel Foley (Eddie Murphy) er tilbake i den andre Beverly Hills Purk-filmen. Bra underholdning. Og stilig filmposter forresten!

Trailer fra  Beverly Hills Cop 2:

.

---

POLITISKOLEN 4: BORGERE PÅ VAKT (Police Academy 4: Citizens on Patrol)

– Jeg digger Politiskolen. Fjollete humor i lange baner, men det funker. Dette er morro.

Politiskolen 4-trailer:

 

Noen andre ok filmer fra 1987:

Dødelig Våpen – aldri noen favoritt hos meg, men den første i rekka var grei nok. Mel Gibson er jo ikke så verst.

Wall Street – Ikke så verst den heller, men ikke mere enn helt grei pluss, og litt ekstra pluss for en god Michael Douglas. I andre viktige roller finner vi Charlie Sheen og Daryl Hannah. Mulig den er bedre enn jeg husker, for det er veldig lenge siden jeg så den. Gjensyn snart kanskje?

I skuddlinjen (James Bond-film. Orig. tittel: The Living Daylights). – Timothy Dalton som Bond likte jeg aldri noe særlig. Filmen huskes også for at A-Ha sang tittelsporet “The Living Daylights”. OK film, selv om jeg ikke liker Dalton noe spesielt som Bond altså.

Det er også flere av 1987-filmene jeg sikkert har sett, men som jeg husker for dårlig til å si noe særlig om, men Ungkarsbabyen (3 Men and a Baby), Min Mikropartner, Neste stopp Chicago, og Jente over bord,  er komedier jeg har sett, uten at de har gjort nevneverdig inntrykk…. De funker likevel som tidtrøyte, antar jeg. Jeg har nemlig den siste tiden sett en del 80-tallskomedier igjen for første gang på veldig lenge, og har (nesten) hver gang sittet igjen med inntrykket at jeg egentlig ikke skjønner hvorfor jeg en gang i tiden likte dette…For å ta det mest grelle eksempelet: Ghostbusters, som var en stor 80-tallshit, og en film jeg innbilte meg at jeg syns er god, fordi jeg en gang i min ungdom syns den var artig. Her om dagen var det popcorntid med nevnte film, men fy fader så elendig Ghostbusters er! Var den en 80-talls-Hit, er den nå en 80-tall-Shit…

---

ÅRETS FILMHJERTE 1987

FULL METAL JACKET

Kategori: Krig, drama, action

Regi: Stanley Kubrick

Med: Matthew Modine, Vincent D`Onofrio, Adam Baldwin, R. Lee Ermey, m. fl.

Ingen tvil om hvilken film som er favoritten min fra 1987: krigsdramaet Full Metal Jacket. Veldig spesiell og eksepsjonell film, som er delt opp i to deler. Kanskje tidenes beste krigsfilm, ihvertfall syns jeg det.

I første del, som er den beste delen, faktisk helt spektakulær, befinner vi oss på Paris Islands millitærbase, et aldri så lite helvete av en rekruttskole der nyinnrykkede marinesoldater sliter med et befal fra helvete. Vi følger “Private Joker”/J.T. og den overvektige og “udugelige” “Gomer Pyle”/Leonard. Sistnevnte havner stadig i trøbbel med det sadistiske befalet sgt. Hartman. Her er flere uforglemmelige scener, der det noen ganger beveger seg over i det komiske, eller svart komedie kanskje, som når de synger om eskimo pussys, eller Hartmans ordforråd, tordentaler og bitende syrlige kommentarer og væremåte –  mens man andre ganger virkelig føler med den uthengte Leonard, og ser hvor galt ting kan gå. Det hele er også så ekte at det gjør vondt til tider, så også med del to – som er et mesterverk.

I del to foregår handlingen i et krigsherjet Vietnam, der “Private Joker” nå befinner seg for å dekke krigen som krigsreporter. Heftige scener, råhet, humor (!) og et Vietnam fremstilt på djevelsk vis. Men, locations er ikke alltid ekte på film som vi vet. I følge wikipedia ble nemlig hele filmen spilt inn i Storbritannia, både del en der handlinga foregikk på en amerikansk rekruttskole, og del to fra Vietnam. Uten at det betyr noe som helst,  annet enn at det er en morsom Fun facts, hvis det stemmer.

Filmen ble Oscar-nominert i kategorien for beste adapterte manus, men vant ikke. På IMDB har Full Metal Jacket et gjennomsnitt på knallsterke 8,3 av 10 stjerner basert på over 408 000 brukerstemmer.

Hos filmhjerte.blogg.no blir det en klokkeklar og fjellstø karakter 6 på terningen. Full Metal Jacket, en av mine superfavoritter.

Trailer fra Full Metal Jacket:

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE hederlige omtale 1987

Jeg velger å hoppe over å utrope noen filmer til årets beste norske film fra 1987, og omtaler heller et par filmer som begge er verdt å få med seg, som filminteressert – men som jeg nekter å utrope som årets film, selv om noen muligens idiotstempler meg for å vrake den ene av de to i en sådan sammenheng – og det får man vel tåle når man stikker huet sitt frem og mener noe 😉 :p

Ja, jeg vet nemnlig meget godt at det kom en norsk film dette året som mange definitivt vil kalle sin norske favoritt fra 87, men jeg liker ikke handlinga i filmen, så til tross for at filmen er en av norsk films store suksesser, også internasjonalt, blir den aldri en av mine favoritter – den er riktignok ikke så verst, men ikke en film jeg har veldig lyst til å se igjen egentlig. Jeg snakker selvsagt om VEIVISEREN, regissør Nils Gaups beretning om en samegutt (spilt av Mikkel Gaup) sin heltemodige innsats, i en film basert på et samisk sagn eller vandrehistorie. Mikkel Gaup gjorde dog en strålende innsats i Veiviseren, som rett og slett som film blir for dyster og dyrisk etter min smak. Jeg har tidligere nevnt filmen i innlegget mitt fra januar der jeg skrev om filmfavoritter fra nord, hvor jeg omtalte favorittfilmer fra Nord-Norge, en liste der jeg syns Veiviseren fortjente en plass. Den får derimot intet “filmhjerte” fra meg, streng som jeg er….

Den andre filmen fra Norge jeg husker godt som er laget i 1987 er ETTER RUBICON. En film med et sørgelig og trist manus, og en mørk, faktisk beksvart, handling, men med en fantastisk location. Filmens klimaks og flere av scenene i filmen er nemlig innspilt i det fantastiske pittoreske fiskeværet Nyksund ytterst mot havgapet i Vesterålen, som da filmen ble innspilt var en fraflyttet “spøkelsesby” med tomme hus, ruiner og store nedsarvede bygninger. Den dag i dag fremstår derimot Nyksund som en perle for øyet, og er så verdt et besøk at jeg gjerne bedriver litt reisereklame her i filmbloggen. Ihvertfall er det fascinerende med scenene som er spillt inn i Nyksund, mens resten av filmen er innspilt i blant annet Svolvær, og diverse steder i Lofoten (Ure kanskje?). Filmen er faktisk verdt å se på grunn av stedene den er innspilt på, og den er også spennende selv om manuset som sagt kunne vært bedre, men den er jaggu ikke så god at jeg deler ut noe “årets beste”- filmpris til den 😉 Men, skulle jeg valgt kun en norsk film fra 1987 ville mitt valg bli denne, tross alt. For denne kan jeg helt greit se flere ganger.
Også Etter Rubicon omtalte jeg i blogginnlegget om filmfavoritter fra nord. Filmen kan forøvrig sees gratis på NRKs Nett-TV.

---

1987 PÅ GODT OG VONDT

Oscar-vinnere var det også fra 1987. Årets beste film og beste regi gikk til DEN SISTE KEISEREN (orig. tittel: The Last Emperor). Jaja. Ikke noe film etter min smak. Prisen for beste mannlige hovedrolle gikk til en glimrende skuespiller. Den fikk nemlig Michael Douglas for rollen sin i WALL STREET (bildet).
Beste kvinnelige hovedrolle-prisen gikk derimot ikke til en glimrende skuespiller. Av alle var det Cher (!) som stakk av med den for innsatsen i FORHEKSET AV MÅNEN (orig. tittel: Moonstruck). Blæh! Olympia Dukakis fikk forøvrig stauetten for beste kvinnelige birolle i samme film, mens det ble Oscar også til filmikonet Sean Connery, som dro hjem prisen for beste mannlige birolle i DE UBESTIKKELIGE (orig. tittel: The Untouchables). Jeg glemmer selvsagt heller ikke at nevnte VEIVISEREN var en av de nominerte i kategorien beste utenlandske film.

Oscar-pris til tross, jeg vil påstå at Cher gjør seg noe bedre som sangartist enn skuespiller (ikke mye bedre, men litt…). Det samme skal vel også sies om Madonna og Prince, de gjør seg bedre som sangere. De to sistnevnte ble nemlig “belønnet” med den lite flatterende Razzie Awards*, Prince fikk faktisk to. Madonna ble kåret til verste skuespillerinne (Shanghai Surprise), og Prince, eller hva pokker`n han kaller seg, ble kåret som verste regissør og verste mannlige skuespiller (Under The Cherry Moon).
*Razzie Awars er utdelingen der årets verste filmprestasjoner blir kåret.

Noen kommende filmstjerner som kom sprellende til verden i 1987 var blant andre Miles Teller, som hadde hovedrollen i fjorårets Oscar-nominerte film Whiplash, samt Zac Efron, Jesse McCartney, Hilary Duff og Ellen Page.

Blandt de best kjente som døde i 1987 finner vi blant andre de to superstjernene Rita Hayworth og Fred Astaire.

Vakre/søte Rita Hayworth, født 1918, som var kjent for sin utpregede sensuelle karakter og utstråling, med en blanding av uskyld, kvinnelig feminitet og forføriskhet,  var virkelig en av de store kvinnelige stjernene på 1940-tallet, og videre utover 50-tallet også selv om storhetstida hennes utvilsomt var i 1940-årene.
Rita Hayworth het egentlig ikke Rita Hayworth, det var kun artistnavnet hennes som filmselskapet gav henne. Hennes egentlige navn var Margarita Carmen Cansino, og i de første filmene hennes på 30-tallet var hun kreditert som Rita Cansino.

På begynnelsen av 60-tallet begynte hun å rammes av Alzheimers, noe som satte begrensninger for den videre karrieren hennes, men hun var populær frem til hennes siste rolle i 1972. I løpet av en periode på 24 år, fra 1937 til 1961, var hun forøvrig gift hele fem ganger! Blant annet var hun i ca 5 år gift med Orson Welles fra 1943-48, som var hennes andre ektemann, etter at hun skilte seg fra sin første og hadde brutt forlovelse med en annen like før hun giftet seg med Welles. Ja ja… Hun ble derimot aldri belønnet med noen store filmpriser, men hun har fått en stjerne på “Hollywood Walk of Fame”. Hun ble 68 år gammel.

Var Hayworth stor så var Fred Astaire større, for han regnes av mange som en av de aller største innen filmens verden. Man må kanskje ha levd selv på den tida for å helt skjønne populariteten datidens skuespillere må ha hatt? Forholdene på den tida var jo selvsagt også helt annerledes enn nåtiden. Astaire var forøvrig ikke bare skuespiller, og der ligger nok forklaringa på hans stjernestatus. Han var nemlig også scenedanser og sangartist, og han var veldig populær på 1930-, 40- og 50-tallet, først og fremst takket være innsatsen sin i en rekke filmmusikaler i denne perioden.

Dansen og sangene hans i filmene var selvsagt med på å løfte populariteten hans høyt. Han har soundtracket på en hel haug filmer, og mange av sangene han dro frem i filmene ble evigvarende “evergreens” som det vistnok kalles. I tillegg til musikalfilmer hadde han også andre mer “naturlige” roller. I 1950 ble han belønnet med en æres-oscar for sitt unike talent og bidrag til musikalfilmer. Han har selvsagt også en stjerne på “Hollywood Walk of Fame”. Astaire, som var født Frederick Austerlitz, ble 88 år gammel.

#film #filmsnakk #fullmetaljacket #1987

Har du en kommentar? Hvilke filmer husker du best fra 1987? Legg gjerne igjen en kommentar, klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.

4 kommentarer

Thrilleren The Loft er nok et bevis på at det ikke nødvendigvis blir bra film selv om rollelista har flere kjente fjes.

Film: The Loft

År: 2014.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Nasjonalitet: USA/Belgia.

Kategori: Thriller.

Medvirkende: Karl Urban, James Marsden, Wentworth Miller, Eric Stonestreet,
Matthias Schoenaerts, med flere.

* Hadde norsk kinopremiere 1. mai 2015.

* Kommer på dvd/Blu-Ray (norsk utgivelse i sommer/høst, enkelte andre land nå i mai), tilgjengelig på diverse strømmetjenester allerede nå…

Handlingen i The Loft er enkel nok. Fem gifte menn leier anonymt en stor flott penthouse-leilighet der de i skjul kan bedrive hor, rett og slett. En dag blir en kvinne funnet drept i senga i leiligheten. Hvem av de fem som har nøkler til kåken har gjort det? Kan det være noen som har avslørt dem? Det blir en del “seksuelle” scener å se, når saken ruller frem og vi ser tilbakeblikk, men alt er så kaldt og likegyldig, og det føles som stekt smør på flesk når den ene kvinnen i en scene utbryter at “I`m a whore….I fuck men for money”.

Det aller største problemet med The Loft er at jeg tror ikke på rollekarakterene. Ihvertfall alt for lite. De er alle sammen så gjennomsiktig glatte, sleipe og usjarmerende at det blir komisk til tider. Ikke bare er de glatte og stort sett utelukkende usympatiske, selv om de ser ut som de er røska rett ut av en Dressmann-reklame hele flokken. De spiller nemlig ikke særlig bra heller. På toppen av det hele er den femte i gjengen gitt rollen som småtjukkasen som er rølpete i kommentarene, og som ikke sparer på kruttet. Han er forresten like glatt han også, bare ikke utseendemessig.

Særlig har jeg problemer med å tro på rollen til Wenthworth Miller. Britiskfødte Miller som gjorde braksuksess som Michael Scofield i den fengslende TV-seriesuksessen Prison Break, avslører seg faktisk desverre som en noe begrenset skuespiller. Jeg elsket han som den genierklærte Scofield i nevnte Prison Break, men uttrykkene hans i The Loft, der han spiller Luke, er jaggu meg identiske med i Prison Break,  og han virker fjern, stiv og utilpass i rollen.

En annen som heller ikke direkte imponerer er den newzealandske “hunken” Karl Urban. Greit nok at rollen hans som Vincent er utpreget usympatisk, men snakk om glatt type (rollen altså!). Et pent ytre har han, men inni er han råtten (og ja, jeg snakker fortsatt om rollekarakteren i filmen).

Så var det “tjukkasen” da, Marty, spilt av Eric Stonestreet, kanskje den minst kjente av de fem hovedrolleinnehaverne, selv om han er godt kjent gjennom serien Modern Family som har gitt han tre Golden Globe-nominasjoner. Han er gitt filmens humoristiske alibi, men blir litt vel jovial, og definitiv i overkant vulgær. Før han bryter sammen i strigråt  i en scene. Jeg kjøper ikke rollen hans for fem flate øre. I Modern Family spiller han homofil, mens han i The Loft tilsynelatende tror han er Guds gave til kvinnen, ihvertfall fremstilles han som en kåt gris.
Men for all del, vulgære Marty er kanskje mer spiselig enn både Vincent og Luke, uten at det er noe å skryte av.

Den fjerde i gjengen er tøffingen Philip, gestaltet av barske Matthias Schoenaerts. The Loft er en amerikansk re-make av den belgiske filmen Loft fra 2008. Schoenaerts spiller også en av de fem utro mennene i den belgiske originalen. Den har jeg ikke sett, jeg har derimot sett han i et par filmer der han var glimrende, som i “Rust og Bein” (Rust and Bone/De Rouille et d`os), men her er han like usympatisk skrudd sammen som de andre, og med steinansikt, samt en whiskeystemme som liksom skal gjøre han så fryktelig tøff…

Jeg glemmer ikke den siste, Chris, spilt av James Marsden. Han er psykologen som man antagelig skal synest er den mest sympatiske av de fem. Jeg har absolutt ingenting imot noen av de fem nevnte herrer, de har alle gjort gode roller før, men her har de bommet. Men man kan jo like godt si det skyldes manus osv. Bedre lykke neste gang uansett.

Sammen utgjør de et femhodet utroskapstroll, som verken er sjarmerende, vittige eller dype. Men hvorfor blir det ikke helsslakt da? Vel, det er jo sånn at man gjerne liker å se drittsekker på film, særlig de velkledde og pene, ikke sant?

Filmen er tross alt sebar, spenningen i filmen ligger selvsagt i hvem som har gjort hva, og hvorfor. Akkurat den parten kan man vel si er greit nok, dog med noen åpenbare hull her og der. Den er bra filmet, klippet og er ikke direkte kjedelig, det er bare det at rollefigurene er alt for endimensjonale.

Hos norske medier har ikke filmen blitt godt mottatt. Terningkast 2 over hele linja, både fra Dagbladet, VG og Aftenposten.

Jeg er inne på tanken om å lande midt på treet. Men det er for mye mangler. Kanskje 5/10 på skala 1-10, men også på terningen hos filmhjerte.blogg.no blir det terningkast 2.

1986. Et år med mange minner. Kanskje aller mest på grunn av fotball for min del (Heia TIL!), men det skal selvsagt handle om filmens verden her på filmhjerte (og kanskje ei linje eller tre med fotball ;p).

I denne blogg-serien min “Årets film” er tanken å presentere et par av mine favorittfilmer fra hvert år fra mitt fødselsår og frem til nåtid. En internasjonal (utenlandsk) og en norsk film, er hovedregelen – men noen ganger kan unntak gjøres. I tillegg sprites innleggene opp med litt filmsnakk fra det aktuelle året, slik som andre filmer jeg syns er verdt å nevne, de viktigste Oscar-vinnerene, filmstjerner som forlot filmuniverset, kommende filmstjerner som ble født, og annet småplukk fra det omtalte år.

Det er egentlig ingen av filmene som kom dette året, 1986, som er å finne blant mine ypperste favorittfilmer, men en gjennomgang av årets filmer viser likevel en del severdige titler.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Her er de jeg finner mest interessante av filmene som ble sluppet for omlag 29 år siden.

ALIENS

– Den andre Alien-filmen. Dette er oppfølgeren til Alien fra 1979.

SKULK MED STIL (Ferris Bueller`s Day Off)

– Skulkekomedie med Matthew Broderick. Brukbar tøysefilm.

PLATOON

– Krigsfilmklassiker. I rollene finner vi bl.a. Charlie Sheen (!), Tom Berenger, Willem Dafoe, Forest Whitaker og Johnny Depp. På Oscar-gallaen i 1987 ble Platoon belønnet med statuett som beste film fra 1986, og den fikk også blant annet prisen for beste regi (Oliver Stone).

For deg som er interessert i å eie dette krigseposet, så er den å få kjøpt både på 2 discs Ultimate edition DVD, med masse ekstramateriale, eller på Blu-Ray, for kun 79 kroner hos CDON.COM.

Platoon kan du også se hos Netflix (krever abonnement, fra 89/mnd).

FLUEN (The Fly)

– Sci-fi-grøsseren der Jeff Goldblum “surrer” rundt. Han spiller en vitenskapsmann som finner opp en maskin som kan transportere ting fra en sender til en mottaker ved at de løses opp ned til minste bestandsdel, sendes, og settes nøyaktig sammen slik de var når de kommer til mottakermaskinen. Når han lykkes med å også sende levende vesener gjennom maskinen går noe galt. En flue blir med på ferden. Småcreepy film!

Også The Fly er å finne hos CDON.COM for 79 kroner på Blu-Ray. Filmen kan også sees hos Viaplay (krever ab. fra kr 89/mnd).

POLITISKOLEN 3: TILBAKE I TRENING

– Komedieklassiker.

TOP GUN

– En av de beste Tom Cruise-filmene. Kanskje den beste? Gjorde braksuksess på kinoer verden over, og ble en enorm salgssuksess også på leievideo og kjøpefilm. Som 80-tallsfilm er denne en skikkelig retro-perle. Forøvrig har Top Gun et glimrende udødelig soundtrack (filmmusikken), som også har solgt til gull. Sterk kandidat til “årets filmhjerte”.

PS: Hos CDON.COM kan du nå sikre deg Top Gun på Blu-Ray for kun 59 kroner! (Pluss porto).

Ellers kan det nevnes at året også bød på flere toere og treere. Poltergeist II; The Karate Kid Part II (Alle tre Karate Kid-filmene kan sees hos Netflix), Motorsagmassakren 2; Psycho III. Ingen av disse går inn i filmhistorien som noe i nærheten av å nå opp til eneren, selv om Karate Kid 2 og Poltergeist 2 antagelig er helt greie, men de husker jeg alt for dårlig (skal sies at Motorsagmassakren er noe sjitt også hva eneren angår). Ellers kom lett forglemmelige filmer (greit tidsfordriv, lett å glemme) som Wildcats (med G. Hawn), Haikeren (The Hitcher, med Rutger Hauer), Big trouble in Little China, Blue Velvet (sær Lynch-film, som har sine fans), The Color of Money (med P.Newman/Cruise). Paul Newman ble forøvrig tildelt Oscar for beste mannlige hovedrolle, for denne filmen! Det er ganske så snodig).

En film som vistnok skal være bra er Stand By Me (norsk tittel, tåpelig sådan; Venner for livet), med en pur ung River Phoenix. Jeg husker ikke å ha sett den. Imidlertid har over 234 000 IMDB-brukere sett og vurdert den dithen at den har et snitt på hele 8,1 av 10 stjerner, noe som gjør den til en av dette årets mest populære kommersielle filmer, basert på IMDB da selvsagt. Ellers er det som vanlig mulig at jeg i disse innleggene har glemt noen filmer jeg liker og som burde vært dratt frem. Filmuniverset er stort 😉

Flere av de omtalte filmene kan kjøpes hos bl.a. CDON.COM for godt under 100-lappen. Klikk HER for å komme til cdon sin forside.

ÅRETS FILMHJERTE 1986:

CROCODILE DUNDEE

Kategori: Actionkomedie/romantisk komedie/eventyr

Land: Australia

Med: Paul Hogan, Linda Kozlowski, John Meillon m.fl.

Ikke noe soleklart valg, og ikke en film jeg syns er blant mine absolutte favoritter. Men den er fornøyelig nok, jeg kan godt se den, den er helt fin som tidsfordriv når man vil se en komedie med litt “action”, den er morsom, men det er også noe søtladet. Handlingen er egentlig ikke den helt store. En amerikansk journalist er i Australia for å lage et portrett av “Crocodile Dundee”. Krokodillejegeren Dundee dras med fra Australias jungel som han kjenner som sine egne bukselommer, og til New York – der alt er nytt og ukjent. Det blir forelskelse og kulturkræsj.

Filmen var en gigantsuksess på kinoer verden over. I USA var det kun Top Gun som dro inn mer gryn enn Crocodile Dundee. Også i Norge gikk kinobillettene som varmt hvetebrød (her til lands hadde den kinopremiere først vinteren 1987).

Filmen fikk faktisk en Oscar-nominasjon, i kategorien beste manus, der hovedrolleinnehaver Paul Hogan delte nominasjonen for filmen sammen med to andre. De vant imidlertid ikke. Pris ble det derimot på Paul Hogan under Golden Globe, der Hogan fikk prisen for beste mannlige hovedrolle.

Jeg  gir den “årets filmhjerte” fra 1986 under tvil – for Top Gun er vel strengt tatt en bedre film, men Crocodile Dundee får den for mix av spenning og humoren, den representerte noe som var litt nytt selv om manuset ikke akkurat er genialt – og for å være en gigasuksess fra Australia. For å bruke IMDB-poengskala vil nok denne havne på 7/10, på terningkast lander jeg på 4.

Interessert i å kjøpe Crocodile Dundee? CDON.COM selger en dobbel DVD med de to Crocodile Dundee-filmene for kr 99,-.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1986:

NATTSEILERE

Kategori: Drama

Med: Helge Jordal, Vera Holte, Frode Rasmussen, Bjørn Sundquist,
Sigmund Sæverud, Kalle Øby, Odd Furøy, Per Oscarsson, Katja Medbøye,
Anne Marit Jacobsen, Lars Andreas Larsen, m. fl.

Husker du han “Borr i bekkmørtna”? Stedet er Senja. Året er 1877.

Kanskje er den en filmklassiker for noen, men så langt vil ikke jeg gå. Den er imidlertid helt okey. Nattseilere var en spillefilm som kom i 1986. To år senere, i 1988, ble den sendt som TV-serie i 6 deler på NRK. TV-Serien ble redigert ut fra opptak som ble laget i forbindelse med filmen.  Nattseilere er innspilt delvis på og rundt Senja, som er øya jeg kommer fra. Det holder til filmpris her for 1986 😉

NRK.no skriver:

Handlingen foregår på yttersia av Senja i 1870-årene der ei ung jente blir funnet livløs i fjæresteinene etter en vinterstorm. Mirakuløst får de liv i henne, men hun har mistet hukommelsen og ingen vet hvem hun er eller hvor hun kommer fra.

Ivar Enoksen fra Senja har skrevet manus til serien som det også ble laget kinofilm av.

Hele TV-serien på 6 episoder kan du se gratis hos NRK Nett-TV. Spillefilmen kan sees, mot betaling (kr 39,- som er månedsabonement) hos filmarkivet.no.

Terningkast 4 høres riktig ut til Nattseilere, men det er ekstremt lenge siden jeg så filmen. Filmnettstedet Filmfront.no har ihvertfall gitt Nattseilere terningkast 4, og skrevet en fin omtale som kan anbefales for interesserte.
Klikk her for å lese Filmfront sin omtale av Nattseilere.

Forøvrig, den eneste andre norske filmen fra 1986 jeg kan huske å ha sett er komedien Plastposen, med Jon Skolmen og en plastpose i hovedrollen. Den er ikke en særlig minneverdig film. Forresten kom Vibeke Løkkebergs slaktoffer Hud også dette året. Den har jeg ikke sett, har dog sett klipp fra den, og har ingen planer om å se den heller. I 1986 kom også en norsk lavbudsjettsfilm med det rimelig spesielle navnet X. Den filmen fikk faktisk Amanda-prisen (norsk filmpris som ble delt ut første gang i 1985) for beste film dette året, og ble i 2012 rangert som den 9. beste filmen fra Norge gjennom tidene, av en jury bestående av et trettitalls norske filmkritikere, filmvitere og ledere av festivaler og cinemateker. Jeg har aldri sett X, men har hørt om den. Egentlig frister ikke X alt for mye.

Av kommende stjerner i filmens verden som ble født for 29 år siden finner vi blandt andre tvillingsøstrene Mary-Kate og Ashley Olsen, de to som delte på rollen som hun lille småfrekke tøtta i komiserien Under samme tak (Full House) som gikk fra 1987-95. Noen andre 1986-fødsler som kan nevnes er Lindsay Lohan, Scott Eastwood (Jepp, sønn av Clint`ern) og Megan Fox.

To britiske filmlegender døde dette året.

I mars 1986 døde Ray Milland. Milland hadde sin storhetstid på 1930,- 40 og -50-tallet da han spilte i en rekke store filmer, og i 1946  ble han belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle. For mange huskes han kanskje best for rollene sine i Hitchcock-filmer, for eksempel Dial M for Murder. Han ble 79 år gammel.

Milland var en stor stjerne, men et mye større ikon og filmlegende var nok likevel Cary Grant (bildet). Grant, som er født Archibald Alexander Leach, var en av datidens største stjerner på 40- og 50-tallet. Også Grant huskes, blant annet, for sine Hitchcock-filmer. Han ble aldri prisbelønnet med noen Oscar– priser for sine filmroller, men i 1970 fikk han en æres-Oscar, ytterst velfortjent. Grant ble 82 år, og han døde i november 1986.

Flere andre jeg husker, av de som døde i 1986, var Scatman Crothers (han “synske” fra Ondskapens hotell); Robert Alda, som var Alan Aldas far; og Donna Reed.

#film #filmsnakk #1986 #crocodiledundee #nattseilere #topgun

PS: Fortalte jeg at TIL ble cupmestere i fotball i 1986 og at Liverpool vant ligagull? 😉 Og siden cupfinalen fra 1986 finnes på DVD produsert av NRK og fotballbloggen nordnorgeunited.net , og Liverpools sesongoppsummering fra 1985/86 er gitt ut på video (?), ja så tar jeg det jaggu med her 😉 Og det blir nok ei stønd til TIL løfter cupbøtta igjen…

PS: Opplev cupfinalen 1986 om igjen, klikk HER for å se del 1 (før kamp, 1. omgang, pause) og HER for del 2 (2. omgang med mere). Opptakene ligger på NRKs Nett-TV.

Legg gjerne igjen en kommentar, synspunkt, ris, ros, eller hva som helst. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget. Husk å klikk på “Post kommentar” når siden vises etter at du har valgt “Send kommentar”.

Filmhjerte-føljetongen “Årets filmhjerte” har i dag nådd midten av 80-tallet. Vi gjør som i dagens hovedfilm, går 30 år tilbake i tid. Året er 1985.

I denne “bloggserien” er tanken bak å presentere et par av mine personlige favorittfilmer fra hvert av årene fra jeg ble født og frem til nåtid. En internasjonal og en norsk. I tillegg til de to filmene som får dagens hovedomtale og den høythengende sensasjonelle fantastiske “Filmhjerte-prisen” min, krydrer jeg disse blogginnleggene med litt annet filmsnakk fra det omtalte år, slik som andre filmer jeg likte fra det året, Oscar-vinnere, store filmer, merkelige filmer etc

1985 altså. Året bød på noen gode filmer, men ikke på langt nær like mange som året i forveien syns jeg. Nevertheless…i dag blir det faktisk to USA-produksjoner og en norsk som får hovedomtalene!

Annonsørinnhold

Norge: Disse høyfjellshotellene kommer du til å elske

Men først, et kort blikk på et lite knippe andre filmer fra 1985 som jeg husker.

James Bond-rekken av filmer vokste dette året, i 85 kom nemlig Med døden i sikte (A View to a Kill). Den 14. Bond-filmen ble den femte og siste for Roger Moore som agent 007. De med høydeskrekk grøsset kanskje litt ekstra i scenene der Bond leker seg på toppen av Golden Gate-brua? Og hvem glemmer vel Grace Jones som May Day? Awesome filmposter forresten!

Ellers var en annen noe litt mer lurvete helt tilbake, men om han ikke var like sofistikert som Bond, så håndterte han i alle fall våpnene sine minst like godt. Jeg snakker selvsagt om John Rambo. I 85 kom den andre filmen i serien; Rambo: First Blood Part II. Forøvrig var Stallone også aktuell i 1985 med den fjerde filmen som Rocky Balboa i Rocky IV.

Et par av årets morsomste filmer hadde Chevy Chase som headliner. To komedier var det, selvsagt. Den første; Hjelp, vi må på ferie til Europa (European Vacation. Også kjent som: National Lampoons European Vacation), der den skrudde familien Griswold snur Europa opp ned. Den andre; Fletch, der Chase er en undercover journalist! Fletch er ihvertfall ganske bra underholdning, og er vel litt krimkomedie, mens førstnevnte film sikkert vil oppleves for fjollete for noen. Chase var forresten også med i enda en komedie i 1985, men Spioner som oss syns jeg ikke er noe særlig.

I tillegg kom Politiskolen 2: Deres første oppdrag (Police Academy 2: Their First Assignment). Ganske mye tull, ja. Men jeg flirer godt av Politiskolen-filmene. Guilty pleasures, som sagt før 🙂 At den bare har latterlig lave 5,5 av 10 stjerner på IMDB er jo forøvrig også bare å le av, for Politiskolen er herlig fjollete komikk.

En fjerde komedie verdt å nevne er den med Richard Pryor og John Candy; Brewsters millioner (Brewster`s Millions). Den hadde jeg rent glemt, før jeg så den på oversikten over 1985-filmene, men det er i alle fall en småfornøyelig film, som jeg akkurat har sett igjen.  Filmens plot var av det komiske slaget: Bruk opp 30 millioner dollar på 30 dager, og du arver 300 millioner dollar. Ikke så vanskelig? Eneste problem: Han må ikke sitte igjen med noe etter 30 dager, verken penger eller eiendeler, han får ikke gi bort pengene, og ikke fortelle noen om arven. Som sagt så jeg den nettopp igjen, og må vel innrømme at jeg trodde den var morsommere, så den har kanskje ikke helt tålt tidens tann, eller hva man nå kaller det.

Ellers er det egentlig ikke de helt store filmopplevelsene som hadde sitt utspring i 1985, for mitt vedkommende. Noen OK filmer som kan nevnes er Cocoon, Nilens juvel (med Michael Douglas), og Kniven er det eneste vitne (Jagged Edge).

ÅRETS FILMHJERTE 1985 GÅR TIL:

TILBAKE TIL FREMTIDEN

(Original tittel: BACK TO THE FUTURE)

Regi: Robert Zemeckis
Med: Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Crispin Glover  m.fl.

Den svenske versjonen av filmplakaten er jo litt morsom:

Enkelt valg egentlig. Tidenes beste, morsomste og spennende tidsreisefilm – som ble en knallsuksess. Michael J. Fox var stor som lille Marty McFly, hans beste rolle i karrieren (senere kom to glimrende oppfølgere), og Christopher Lloyd var herlig i rollen som den eksentriske og smågale tidsmaskinoppfinneren
Dr. Emmett Brown.
McFly reiser 30 år tilbake i tid i Dr. Browns fantasifulle DeLorean-bil for å sørge for at foreldrene hans forelsker seg slik at hans egen eksistens berges.

Filmen var selvsagt stor for 30 år siden, er leken og oppfinnsom, med mange små og store fantasifulle detaljer. Mennesket har jo “alltid” vært fascinert av tanken om å reise i tid, tidsmaskiner og sjansen til å oppleve historiske begivenheter som har skjedd, og i denne filmen får vi være med på en heidundrande reise i tid, ikke minst er det lett å la seg fascinere av den finurlige historien her, med alle ringvirkningene tidsreiser kan få ;)

Back To The Future er virkelig fornøyelig tidsreisemorro! Jeg knaller på, og slenger terningkast 6 på bordet.

Marty: “Har du hørt at vi fikk terningkast 6 fra filmhjerte.blogg.no?”
Emmett: “GREAT SCOTT!”

Her må jeg også for første gang gjøre en liten vri, og trekke frem to filmer (Jøss, er det lov`a?). For en film fra 1985 som jeg syns er veldig underfundig, spennende og litt spesiell er denne:

CAT`S EYE

Regi: Lewis Teague
Manus: Stephen King
Med: Drew Barrymore, James Woods, Robert Hayes m.fl.

Kategori: Thriller/spenning/eventyr/humor

Cat`s Eye er egentlig tre filmer i en. Det er en såkalt anthology film, bestående av tre korte thriller-horror-historier som ikke har noe å gjøre med hverandre – men som imidlertid likevel har en ting felles, ei omstreifende katt som er bindeleddet mellom de tre frittstående historene, som byr på sitrende spenning, og en god dose humor.

I lange tider var jeg på jakt etter denne filmen, som jeg hadde sett på TV for flere år siden. Jeg husket lenge ikke navnet på filmen en gang. Men så en vakker dag for noen få år siden, i salgsvideohylla for DVD på en nå nedlagt kiosk i Tromsdalen
lyste de mot meg, katteøynene! Gjett om jeg gikk fornøyd ut av den sjappa!

I denne filmen ser vi en purung Drew Barrymore (9-10 år da), i tillegg til blant andre Robert Hayes (Hjelp vi flyr), og James Woods. Historien er skrevet av Stephen King, og er i alle fall i mine øyne veldig fantasifullt skrevet og laget. Som nær sagt alltid med Stephen King er det uventede vendinger, mystikk og spenning. Katten som er den røde tråden gjennom filmen spiller kun en liten rolle i de to første delene, før den er en viktig del av den siste historien. En mann vil slutte å røyke, men klarer ikke dy seg – det skal koste dyrt. En annen mann tvinges ut på en rundtur rundt et stort bygg, ikke langs bakken – men i stor høyde langs en tynn vindushylle som går rundt bygget. En jente plages av en nattlig uønsket liten gjest, men vår helt vet råd!

Denne filmgodbiten er helt klart en noe undervurdert film som nok har gått
mange hus forbi, eller har gått i glemmeboka.  
Filmhjerte trekker den frem i rampelyset igjen – og gir Cat`s Eye 5 øyne på terningen.

Dette står på baksiden av coveret på en av dvd`ene utgitt på det amerikanske markedet. Det er så morsomt skrevet at jeg tar det med her.

A wandering supernatural feline’s adventures provide the linking story for Stephen King’s Cat’s Eye, a dead on trilogy scripted by King and directed by Lewis Teague (Cujo, The Jewel of the Nile). First up: the staff at Quitters Inc. promises to help nicotine fiend Dick Morrison (James Woods) kick the habit. If not, someone in Morrison’s household might get smoked… because QI is run by a very persuasive mob family. Next comes a cliffhanger. Or a ledgehanger. Either way, a luckless gambler (Robert Hays) is forced into a bet involving a stroll around the building- on the five inch ledge encircling the 30th floor.
Finally, our wayfarer kitty rescues a schoolgirl (young Drew Barrymore) from a vile, doll sized troll. Meowvelous!

Trailer fra Cat`s Eye:

Jeg vet ikke om Cat`s Eye er tilgjengelig på norske strømmetjenester, om den er i salg noe sted på dvd fortsatt, eller om den ligger på en eller annen torrent-side, men den ligger i alle fall på YouTube i et par versjoner som er ganske dårlig kvalitet på, både angående bilde og lyd, men er vel sebar om man ikke har andre alternativer. Her er den ihvertfall.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1985:

ORIONS BELTE

Med Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal, Hans Ola Sørlie, Kjersti Holmen m.fl.

Her er valget klokkeklart. Orions Belte blir et enkelt valg her. Ikke bare er den årets desidert beste norske film fra 1985, den er også en klassiker, og en av de beste norske filmene gjennom tidene. Orions Belte er spennende, om enn ikke 100 % troverdig hele tiden, og den gir oss jo også en hel del helikopteraction, som var så populært i norske filmer utover 80-årene 😉 Handlingen i Orions Belte sentrerer seg rundt mannskapet på den lille frakteskuta Sandy Hook, som kommer over ting de aldri skulle sett.

Helge Jordal var ikke akkurat en sjelden kar å se i norske filmer på den tida, i Orions Belte gjør han kanskje sin beste rolle.
Det blir terningkast 5 her også. En norsk klassiker alle som liker norsk film må ha med seg.

Orions Belte ble også distribuert til utlandet.
Filmplakatene/coverene til de internasjonale utgavene er litt morsomme.

Hans Ola Sørlie, som spilte en av de tre hovedrollene som båtmannskapet på frakteskuta Sandy Hook, døde forøvrig i en trafikkulykke i 1988, bare 34 år gammel.

AND THE OSCAR GOES TO….

Av filmer fra 1985 som vel er nokså populære men som jeg personlig ikke finner så interessante er f eks Purpurfargen og Mitt Afrika (Out of Africa). Men mulig jeg bare husker de veldig dårlig. Harrison Ford-filmen Vitne til mord (Witness) og Runnaway Train med Jon Voight husker jeg rett og slett ikke om jeg har sett.

Mitt Afrika ble i alle fall kåret til årets beste film under Oscar-utdelingen for 1985, og Sydney Pollack fikk beste regi for filmen. Prisene for beste mannlige og kvinnelige hovedrolle gikk til henholdsvis William Hurt og Geraldine Page for to filmer jeg absolutt aldri har hørt om; Edderkoppkvinnens kyss (Hurt) og  Drømmen om Bountiful (Page). Don Ameche fikk faktisk Oscar for beste mannlige birolle, for Cocoon, noe jeg syns er litt rart, for så god var han ikke i en film som heller ikke fortjente Oscar. Statuett for beste kvinnelige birolle var det Anjelica Huston som tok hjem, for innsatsen i Prizzis ære (en film jeg heller aldri har hørt om).

HARD OKTOBER-MÅNED

De største stjernene som forlot oss i 1985 var virkelig store navn i filmuniverset. Rock Hudson, Yul Brynner og Orson Welles er alle  velkjente skuespillernavn, som var store stjerner i sin tid. Welles skrev også manus og regisserte i tillegg til å være skuespiller, og han fikk Oscar for beste manus for Citizen Kane fra 1941, som han også hadde regi for og spilte i, og en æres-Oscar i 1971. Brynner var et lite mysterium, den russiskfødte stjernen hadde sin særegenhet som mange fant fascinerende. Brynner fikk Oscar for The King and I fra 1957. Brynner og Welles døde forøvrig snodig nok på samme dag, 10. oktober 1985 i en alder av hhv 65 og 70 år.

Merkelig nok døde også Rock Hudson i oktober 1985, men åtte dager tidligere, den 2. oktober, 59 år gammel. Storstjernen som var veldig populær på 50- og 60-tallet (bl.a. Giganten, 1956) regnes helt klart som et filmikon. Ungpikeidolet hadde imidlertid en hemmelighet som ble holdt skjult i flere år, han var homofil. Han var gift, men ryktene gikk og kona leide også inn privatdetektiv for å avsløre han…  Hudson er også den første superstjernen som offentlig stod frem med at han var rammet av aids, sykdommen som han døde av.

I motsatt ende av livsskalaen i 1985 finner vi Keira Knightley, som er den klart best kjente skuespilleren som så dagens lys dette året.

 

Hvilke filmminner har du fra filmåret 1985 eller filmer fra det året? Legg gjerne igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget. Husk å klikk “Post kommentar” når den nye siden vises etter at du har valgt “Send kommentar”.

#1985 #film #filmtips #filmsnakk #movies #orionsbelte #backtothefuture #catseye

0 kommentarer

1984. Året undertegnede startet på skolen, og året da filmene i denne filmblogg-artikkelen flimret over lerreter og TV-skjermer (?), til glede og irritasjon for publikum.

I denne filmblogg-retroføljetongen er tanken bak å trekke frem noen filmminner fra hvert av årene fra mitt fødselsår 1977, og frem til nåtid. For hvert år trekker jeg frem en hovedfilm, “Årets filmhjerte” og en norsk hovedfilm, “Årets norske filmhjerte”. I tillegg er innleggene smakssatt med andre film-, TV- og skuespiller-minner og kuriositeter fra det aktuelle år. I dag beveger vi oss 31 år tilbake i tid. Året er 1984.

Ved første øyekast tenker jeg at her er det vanskelig å peke ut en enkelt favoritt, fordi det er jevnt blant flere filmer. Og ikke minst – det er flere filmer fra 1984 som jeg digger og har satt stor pris på.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

The Terminator med Arnold Schwartzenegger kommer jeg ikke utenom, selv om sci-fi egentlig ikke er en sjanger jeg liker så godt, så er dette en spesiell film.

I 1984 var også Harrison Ford tilbake som Indiana Jones, denne gang i Indiana Jones og de fordømtes tempel (Indiana Jones and The Temple of Doom). For å bruke et ord ungdommen forstår, midt oppi denne mimringa, Indiana Jones er dritbra! Men den får ikke “årets filmhjerte” av meg, ettersom jeg liker litt variasjon i denne filmblogg-serien og fordi jeg utropte Jones som beste film i et tidligere innlegg fra et annet år, og fordi det i 84 dukket opp en annen film som også ble eksepsjonelt populær – men ikke misforstå, Indiana Jones og de fordømtes tempel er fordømt god!

Uforglemmelig er også The Karate Kid, karatefilmen som gjorde Ralph Macchio til et ungdomsidol på 80-tallet. Man glemmer heller ikke så lett spøkelsesfordriverne i GhostBusters. Den første filmen i Beverly Hills Purk (Beverly Hills Cop) kom i 1984, der Eddie Murphy igjen fikk briljere med rappkjeftige kommentarer og litt action. Et veldig godt 84-filmminne. Neste år er det forøvrig klart for den fjerde Beverly Hills Cop-filmen, der Murphy tar opp igjen rollen som Axel Foley 22 år etter at den tredje filmen ble sluppet i 1994. De to sistnevnte filmene har jo også et par sanger/melodier som har gått sin seiersgang i alle år senere.

Det var ikke bare spøkelser som skremte og fikk filmpublikum å le og grøsskose seg i 1984, det gjorde så definitivt også Gremlins. Hvem har vel ikke ønsket seg en sånn søt liten Gremlins, slik som Gizmo, han snille? Bare så synd at resten ikke var like godsinnet – men veldig underholdende og spennende var det ihvertfall. Veldig godt minne fra filmåret 1984 den også.

Innlegget fortsetter under bildene

GhostBusters er også kjent for de ikoniske filmplakatene fra filmen.

Noen andre filmer fra 1984 jeg syns er okay er komedien Ungkarsfesten (Bachelor Party) med Tom Hanks, eventyrkomedien Kampen om den grønne diamant (Romancing the Stone) med Michael Douglas, og Footloose (musikken er bedre enn filmen). Revenge of the Nerds er også helt grei, den har jo og gått på TV en million ganger… Jeg burde kanskje også nevne Ondt blod i Amerika (Once Upon a Time in America), der Robert De Niro har hovedrollen, men jeg klarer ikke å huske om jeg har sett filmen. Men med en rating på hele 8,4 av 10 på imdb basert på over 188 000 stemmer tar jeg den med her, da den med det er den mest populære* kommersielle filmen fra 84 på imdb (*den ligger som nr 15, men alt over er østeuropeisk/indisk/etc med mindre enn 7000 vurderinger pr film, noen har til og med bare 20-30 vurderinger og de aller fleste under 1000).

Oscar-prisene for 1984 (delt ut i 1985) gikk imidlertid ikke til noen av “mine” filmer. Beste film, beste regi (Milos Forman) og beste mannlige hovedrolle (F. Murray Abraham) ble tildelt Amadeus, den biografiske filmen om Wolfgang Amadeus Mozart (Tom Hulce spilte rollen som Mozart forøvrig). Prisen for beste kvinnelige hovedrolle gikk for andre gang til Sally Field, nå for Places in the Heart (hun fikk også prisen i 1980 for Norma Rae). Amadeus syns jeg er nokså kjedelig, mens Sally Field-filmen har jeg aldri hørt om, selv om den også har velkjente navn som Ed Harris, Danny Glover og John Malkovich på rulleteksten.

ÅRETS FILMHJERTE 1984 GÅR TIL:

POLITISKOLEN (POLICE ACADEMY)

Får dagens hovedomtale, litt under tvil og i sterk konkurranse med Beverly Hills Cop, Indiana Jones og Gremlins. Karate Kid og Terminator var forsåvidt også med i vurderingen, men valget faller på de sprø snutrekruttene.
“Guilty pleasure”, kan man vel kalle det for 😉

Komedieklassikeren Politiskolen, med Steve Guttenberg (Mahoney), G. W. Bailey (Lt. Harris), Bubba Smith (Hightower), George Gaynes (Lassard), Michael Winslow (Jones), David Graf (Tackleberry) og resten av gjengen gir god trim for lattermusklene. Senere kom det 6 nye filmer i Politiskolen-serien. Den første som altså ble utgitt i 1984 er nok ikke den aller beste/morsomste, men den markerte starten på denne politikomedien, og ja, den er latterlig morsom 🙂

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1984:

…MEN OLSENBANDEN VAR IKKE DØD

VHS-cover fra “…Men Olsenbanden var ikke død”. Foto fra den glimrende siden norskvhs.com, en nettside
som byr på mye nostalgisk retrogøy for alle som husker filmer på “gode gamle” VHS.

Kjell: – Terningkast 6 til Olsenbanden-serien fra filmhjerte.blogg.no? Jøss, det må feires! 
Benny: Helmax!
Egon: Skål!

I denne filmen som var ment å skulle være den alle siste Olsenbanden-filmen* starter det med at gjengen har levd livets glade dager i sus og dus i Monte Carlo et par uker. Men som vanlig mister Olsenbanden pengene de ærlig og redelig har stjært, så nye brekk iverksettes. Denne gang er det Munch-museet som er Olsenbandens mål, men en hund ved navn “Satan” byr på trøbbel 🙂
Klassisk Olsenbanden, som igjen leverte, her til terningkast 6 fra filmbloggen min.

Med denne trettende Olsenbanden-filmen ble et stykke norsk filmhistorie avsluttet*.
Har du ikke filmene er de fortsatt å få tak i på DVD. Jeg gir samleboksen terningkast 6, selvsagt, men drømmer om en Blu-Ray-samleboks med en haug av ekstramateriale og godsaker. DET ville vært helmax det!

* Dette skulle som sagt være den siste filmen om Olsenbanden, nummer 13 i rekka,
men som kjent ble det laget en absolutt aller siste film 15 år senere, i 1999.

Ellers er det smått å melde for min del hva norsk film anno 1984 angår. Jeg har nemlig ikke sett andre norske filmer fra dette året som jeg kan huske, ikke engang filmen Lars i porten ;p – men den bør jeg jo naturligvis få med meg!
Den og Lars and the Real Girl fra 2007, hehe.

Lars i porten, norsk barne- og ungdomsfilm fra 1984. Filmen kan sees for 39 kroner hos filmarkivet.no.

Flere kommende stjerner i filmens univers så dagens lys i løpet av 1984. Noen av disse er Scarlett Johansson, Theo James og Paul Dano. Jeg nevner også Alexandra Dahlström som spilte Elin i Fucking Åmål fra 1998 (ikke filmens hovedrolle, men “hun andre”).

Blandt godt kjente filmstjerner som slukket i 1984 var Richard Burton og James Mason. Burton er kanskje mest kjent for bl.a. Ørneredet (1968), og Hvem er redd for Virginia Woolf (1966). Han ble nominert til Oscar hele 7 ganger, men måtte se seg slått alle gangene. Han ble kun 58 år. James Mason, som ble 75 år, huskes muligens best for Hitchcock-filmen North by Northwest (1959) eller Solen var vitne (Poirot-film fra 1982 med Ustinov som Poirot). Mason fikk nominasjon til Oscar 3 ganger, men vant ingen. Også et par andre store navn innen filmproduksjon som gikk bort i 1984 var forfatteren Truman Capote og regissøren Sam Peckinpah.

Hvilke filmer er dine favoritter fra 1984?

Legg gjerne igjen en kommentar! Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget. Husk at du må klikke på “Post innlegg” når den nye siden vises etter at du har klikket “Send innlegg”.

#film #filmtips #filmsnakk #filmminner #retro #1984 #olsenbanden #politiskolen #policeacademy #gremlins #beverlyhillscop

Skrevet av Lars Jørgen Grønli.

Rollebytter og ulovlig radiovirksomhet! Sakte men sikkert beveger filmhjerte-serien seg frem mot midten av åttitallet. Retromaskinen min stopper i dag i 1983, og sprer ut filmminner fra inn- og utland.

I 1983 kom en av de beste norske filmene, etter min smak selvsagt, som jeg har sett, og som har blitt en skikkelig filmklassiker i norsk film i mitt filmhjerte. Filmen er også min favorittfilm fra 1983, så denne gangen blir det en norsk film som får hovedomtalen og den akk så sagnomsuste O`store “Filmhjerte-prisen” min som årets film. Den filmen kan du lese om lengre ned i dagens filmblogg-sak. Dessuten var ikke 1983 et år som gav verden blant de beste filmene samlet sett.

I og med at rollene er byttet om litt denne gangen i denne bloggføljetongen, så er det den norske filmen som blir “Årets Filmhjerte 1983”, mens den utenlandske får “Årets ekstra-filmhjerte 1983”. Det er jo høytidelig kåring må vites! He he…

1983 altså, det er i grunnen veldig lenge siden, selv om det nesten ikke føles sånn når man tenker tilbake på ting, og på filmene som regjerte på den tida. Selv fylte jeg 6 den sommeren, og hadde vel så smått begynt å interessere meg for (barne)filmer og morsomme filmer, uten at jeg med hånda på hjertet kan si at jeg minnes å ha sett noe akkurat i året vi snakker om. I ettertid har jeg selvsagt fått med meg en hel del filmer fra 1983 – men veldig få av de syns jeg er spesielt attraktive. Husk også på at dette er mine filmpreferanser, og ikke nødvendigvis de filmene som allmuen omfavnet vidt.

Det kom det to Bond-filmer i 83, en offisiell og en uoffisiell. Den offisielle James Bond i 1983 var Roger Moore, som var å se i Octopussy, som er en god Bond-film. Sean Connery er selvsagt for evig og alltid den første Bond, og i manges øyne den beste (jeg syns det er likt mellom Connery og Moore), og i 1983 var han James Bond i den uoffisielle Bond-filmen Aldri si aldri, en dårlig Bond-film. Ellers ble
det vel for det meste bare fjas og tull i de to nr.3-oppfølgerne Superman III og Haisommer 3, det kom også en Psycho 2, men den husker jeg ikke om jeg har sett.

I 1983 var Tom Cruise 21 år, og var å se i to filmer som er sånn helt ok; Frekke forretninger (Risky Business) og Harde taklinger (All The Right Moves). Ikke de beste filmene riktignok, men greit om man liker Cruise. Storsjarmøren var ganske aktiv i denne perioden, han var også med i komedien Losin`It og krimdramaet The Outsiders av Francis Ford Coppola, der Cruise er å se sammen med en rekke andre tidlige 80-talls-kjekkaser som Ralp Macchio, Patrik Swayze, Matt Dillon, Rob Lowe
og Emilio Estevez. Jeg kan dog ikke huske å ha sett de to sistnevnte filmene.

Komikk ble det i lange baner i Monty Pythons meningen med livet (The Meaning Of Life), men den kan ikke måle seg med Monty Python`s Life of Brian som kom noen år tidligere. Litt morsom er også familien Griswolds (ledet an av Chevy Chase) eskapader i ferien sin, i Hjelp, vi må på ferie (National Lampoon`s Vacation. Eller bare kjent som Vacation).

Mange vil nok garantert nevne Scarface som en favoritt fra 1983. I Scarface ser vi Al Pacino i hovedrollen. I 1983 kom også en ny film i Star Wars-sagaen, Jediridderen vender tilbake. “Dirty Harry” (Clint Eastwood) slo forresten godt fra seg i Sudden Impact. Star Wars har aldri tiltalt meg (men er et filmfenomen som jeg absolutt respekterer), mens Scarface og Sudden Impact er det så lenge  siden jeg har sett at jeg ikke husker de noe særlig, men jeg tror de var bra.

Årets store Oscar-vinner for 1983, i gallaen som ble avholdt året etter som vi vet, siden Oscar-prisene deles ut året etter at de nominerte filmene ble sluppet, ble Tid for Ømhet (Terms of Endearment) som fikk hele 5 Academy Awards (Oscar). Filmen vant for beste film, beste regi, beste tilrettelagte/adapterte manus, beste mannlige birolle (Jack Nicholson) og beste kvinnelige hovedrolle (Shirley MacLaine). Pris for beste mannlige hovedrolle ble det for Robert Duvall, for rollen i Tender Mercies.

Det  største sløseriet av filmmidler dette året var den såkalte skrekkfilmen Cujo, basert på en Stephen King-roman. For noe søppel.

Men altså, årets beste film fra 1983 er norsk.

ÅRETS FILMHJERTE 1983 GÅR TIL:

PIRATENE

Land:     Norge

Regi: Morten Kolstad.

Sjanger: Action, drama og ungdomsfilm.

Piratene, innspilt blant annet i vakre Svolvær og andre steder i nydelige Lofoten, er en av mine absolutte norske filmfavoritter. Jeg omtalte Piratene allerede i et blogginnlegg i januar da jeg skrev om mine FILMFAVORITTER FRA NORD.

Den fikk i sin tid også mye positiv omtale i media og blant publikum, og etter hva jeg har lest av kommentarer fra andre gikk den godt på kino. Handlingen er lagt til Lofoten, nærmere bestemt Svolvær, der et par arbeidsløse ungdommer starter piratradio, “Radio Feskslo”, der de etterhvert harselerer med kommunens pamper og autoriteter, og setter søkelyset på
ungdommens plass i samtiden som preges av arbeidsledighet og dårlige fremtidsutsikter.
Dette blir snart populært blant byens unge, men det får alvorlige følger når myndighetene griper inn.

I rollene møter vi blant annet en purung Kristian Fr. Figenschow (senere kjent bl.a som Jendor i Oluf) og en like purung Trond Petter Stamsø Munch. Minneverdige roller også av Lars Andreas Larsen som fisefin ordfører full av floskler, Per Jansen og Sigmund Sæverud. Nydelig locations for filmen, mye av den er innspilt i vakre Svolvær, samt andre steder i Lofoten, og Vesterålen (?). Mye god underholdning, og bra musikk. En film alle som er glad i norsk film må få med seg! Filmen har gått flere ganger på NRK, men er desverre ikke gitt ut på dvd. En gang i steinalderen ble den gitt ut på det forhistoriske formatet VHS.
Jeg skulle gjerne visst “alt” om denne filmskatten – og ikke minst burde den for lengst vært gitt ut på dvd!

Den skal være mulig å se (mot betaling) digitalt på filmarkivet.no, eller man kan finne den for piratnedlasting fra en av de gamle piratebay-sidene om man leter (og det passer vel bra til navnet på filmen ;p), eller på kickass der den også er mulig å laste ned. Piratene ligger dessuten ute i sin helhet på YouTube (litt dårlig bildekvalitet både på YouTube og
torrent-filene siden det er en rip fra TV-opptak eller VHS). Men vel verdt å se!
Piratene byr deg på et vidunderlig nostalgisk tilbakeblikk i tid, til dagligliv i Nord-Norge på tidlig 80-tall, og tidlige 80-talls moter, musikk, hårfrisyrer og teknologi, i tillegg tillegg til å være samfunnskritisk, underholdende og spennende.

Ja, jeg vet jeg er i snilleste laget nå, men Piratene må få terningkast 6 av meg.
Til sammenligning har den tidligere fått 4 fra Dagbladet og VG. Hadde jeg ikke vært så snill ville den fått 5, men kombinasjonen nord-norsk film, action, humor, tidsriktig tema, god soundtrack, herlig location og bra oppbygd film bikker det over på 6.

Her er filmen, klikk i YouTube-videoruta for å se den: