TIFF2019 FILMANMELDELSE: EIGHTH GRADE – Tenåringstiden tatt på kornet

Eighth Grade er en fantastisk herlig film med høy gjenkjennelsesfaktor om jaget etter sosial status, det å bli likt og om overgangen fra ungdomsskole til videregående (eller som i filmen mellom middle school og high school).


FILMANMELDELSE: EIGHTH GRADE
USA, 2018, Dramakomedie/ungdomsfilm, 1t 33m
Regi: Bo Burnham
Med: Elsie Fisher, Josh Hamilton, Emily Robinson, m. fl.
Sett på kino på Tromsø International Film Festival i januar.
Filmen går på kino denne uka ihvertfall i Tromsø og Oslo, utekstet.

PS: pga at publiseringsplattformen wordpress suger anbefales mobilversjonen av bloggen inntil videre, som gir en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, og ser dermed rotete ut.


En av hovedårsakene til Eighth Grades suksessformel er utvilsomt stjerneskuddet Elsie Fisher (15) som har hovedrollen som ungjenta Kayla, som egentlig sliter med det meste i hverdagen. Kayla er introvert som man sier, hun er skolens tauseste, hun har få eller ingen venner, forholdet til faren som hun bor hos er tilsynelatende ikke det aller beste (selv om filmen uten å avsløre for mye også viser at foreldre er gode å ha), slik det gjerne er med undommer i den alderen og foreldre, og hun er sjenert. Men foran PC`en spiller hun inn videoer som hun legger ut på kanalen sin på YouTube og Instagramkontoen, der hun gir råd om hvordan man skal bli mere sikre på seg selv, og sånt.

Kayla går siste året på middle school (kan sammenlignes med siste året på ungdomsskole tror jeg), og står altså dermed på terskelen til high school (eller videregående for å sette det inn i en norsk ramme), noe som jo kan være både skremmende og spennende, særlig når man vel egentlig ikke er så trygg på seg selv.

Filmen er presentert med mye humor, mye varme og masse kjærlighet til ungdomstida, og tar på kornet jaget etter sosial status, kampen om å bli likt av venner og medelever, masete og pågående, men velmenende, foreldre, og hvordan sosiale medier spiller en rolle, både som virkelighetsflukt men også som et hjelpemiddel. Sosiale medier (jeg hater det ordet, finn på et nytt`a!) er et sentralt tema i filmen, som på en vittig måte viser hvordan den banebrytende teknologien har gjort sine inntog hos dagens ungdom.

Eighth Grade er en vidunderlig, fascinerende, nærmest fortryllende morsomt og hjertevarmt portrett av tenåringstiden og alt av hva den bærer med seg av glede, angst – og utfordringer knyttet til nett og smarttelefoner. Det som også gjør Eighth Grade så befriende å nyte og la seg bli rørt av, er at regissør Bo Burnham ikke retter noen pekefinger mot oss, han har ikke laget en film som en gang for alle skal lære de voksne hvordan ungdomstida er, eller en film som skal vise ungdom hvor jævlig alt og alle er. Istedet er det en fortelling med høy faktor av både gjenkjennelse, ikke helt uten nostalgi, og mye humor og sympati.

Allerede nevnte Elsie Fisher er glimrende i hovedrollen. 15-åringen får frem de ansiktstrekkene og den usikkerheten rollefiguren hennes må ha for at dette skal føles ekte. For det gjør det. Selv for de som ikke er vokst opp som en del av generasjon snapchat, Instagram og smarttelefon er gjenkjennelsesfaktoren stor. Fisher er dessuten absolutt sjarmerende og får publikum med seg fra start av.

Eighth Grade har selvsagt også de obligatoriske småkleine øyeblikkene et slikt ungdomskomidrama må ha. Heldigvis blir det aldri for mye av det gode heller.

Morsomme, sjarmerende, irriterende (på en god måte!) og herlige birolle-figurer er det også flere av. Som for eksempel Josh Hamilton (spiller Kaylas far), og ikke minst Emily Robinson (20) som spiller den fantastiske Olivia, high school-studenten som får i oppgave å introdusere Kayla for high school-miljøet, og som gradvis vil bety mye for henne.

Bidrar til et supert sluttprodukt gjør også Daniel Zolghadri (19), som spiller Riley, en tenåringsgutt Kayla blir kjent med via Olivia (Zolghadri har et stort talent innen slike dramakomedier, se han i “Alex Strangelove” på Netflix f. eks.), og Jake Ryan i rollen som Gabe, en komisk gutt Kayla treffer på. Og la oss ikke glemme Luke Prael (16), i rollen som den bråkjekke og ikke så rent lite eplekjekke Aiden, som Kayla sikler etter i det skjulte.

Fisher har forøvrig, sin unge alder til tross, en oppsiktsvekkende CV å vise til, men var helt nytt bekjentskap for mitt vedkommende. Forhåpentligvis får vi se mye av henne og de andre også i fremtiden.

Ellers skal Eighth Grade få en kjempetommel opp for utpreget tydelig tale. Noen engelskspråklige filmer kan være litt trøblete å få med seg all dialogen i dersom de ikke har tekst enten på engelsk eller norsk, gjerne fordi det snøvles, snakkes utydelig slang, gatespråk og denslags, men i Eighth Grade er det klokkerent. Dette er et poeng verdt å nevne ettersom filmen vises på norsk kino utekstet.
Skal du se den på kino bør du trolig skynde deg, for den går bare denne uka ser det ut som, men er vel snart tilgjengelig på nett uansett?

Eighth Grade er riktignok en ungdomsfilm, den føyer seg pent inn i øverste sjikt av såkalte coming-of-age-filmer, som det så pent heter på norsk (ja vi kaller det vel oppvekstfilmer), men filmens budskap og tema er så universelt at den utvilsomt også gleder et voksent publikum.

Filmen har også både sine rørende stunder, samt muligens noen provoserende? Det som skiller den fra å gå helt til topps på terningen og i antall filmhjerter er at den er litt for typisk feelgood og har flere velkjente grep som jo ikke er ny og usett. Imidlertid skal jeg skal ikke overanalysere denne herlige filmen noe mere, det er bare å se og la seg underholde.

Eighth Grade er nemlig et coming-of-age-mesterverk – så da er det bare en ting som gjenstår å si: Se den!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: Pressefoto TIFF / tiff.no, og A24 (bildet av Luke Prael)

THE HOUSE THAT JACK BUILT – kun for å provosere

Noen ganger lurer man seriøst på hvorfor i granskauen man egentlig gledet seg til en film. The House That Jack Built er definitivt en slik en.


FILMANMELDELSE: THE HOUSE THAT JACK BUILT
Krimdrama/horror, Danmark/Tyskl/Frankr/Sver, 2018,
2t 32 m, engelsk tale.
Regi: Lars von Trier
Med: Matt Dillon, Uma Thurman, Sofie Gråbøl, Bruno Ganz m.fl
Sett på norsk førpremiere på kino på TIFF.
Ordinær norsk kinopremiere 25. januar

PS: Pga at bloggplattformen WordPress sin publiseringsløsning suger anbefales inntil videre mobilversjonen av bloggen for en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, noe som får det til å se veldig rotete ut.


En av filmene som stod på programet under forrige ukes filmfestival i Tromsø var The House That Jack Built, som da hadde norsk førpremiere, en film jeg i lang tid hadde hørt om, og som jeg så frem til med en blanding av skrekkfryd. Filmen har ordinær norsk kinopremiere 25. januar, men jeg ser få grunner til å anbefale den.

Med provokasjonselskende Lars von Trier i regissørstolen burde man vel være advart om hva man hadde i vente i en film som tar for seg en seriemorder, av typen som hører stemmer, snakker til denne stemmen eller personen, om han egentlig er reell eller bare finnes i Jacks forskrudde sinn vites ei. Jacks samtalepartner kaller seg i alle fall Verge/Vergil, og åpenbarer seg i filmens sluttfase, i Bruno Ganz sin skikkelse, noe som i seg selv er litt snodig.

Den første timen går det unna i bra tempo, Uma Thurman dukker opp, og publikum ser ut til å la seg begeistre (Les: man ler) av nær slapsticklignende drap, selv om de er groteske, og en seriemorder med tvangstanker rundt om hvorvidt han har klart å skjule alle blodspor eller ikke, noe som fører til komiske situasjoner.

Dette har selvsagt moroklumpen fra Danmark (Larsemann med regien) forstått. Her forleder han oss til å tro at drap er festlige greier og at Jack, bra spilt av Matt Dillon, egentlig ikke er en så alt for fæl fyr.

Vel, noen ganger tar man jo feil. Jack er et stort monster, og festligheten og latteren blant publikum stivner raskt etter om lag en times tid når filmens mest groteske drap utføres i det tredje kapitlet. Derfra og ut går det raka vegen ned i mørket med Jack og huset hans og hele filmen. Det er greit at dette er en horrorfilm og selvsagt mer en tydeligvis er fiksjon som ikke bygger på noe i nærheten av sann historie. Det er også et faktum at det drepes også i den virkelige verden. Dog er det enkelte ting vi ikke har behov for å se fremstilles på film.

Vi ler ikke i virkeligheten av slikt som i det tredje kapitlet gis grafiske fremstillinger av, og vi ler ikke av det på film heller. Drap er selvsagt ikke til å le av i den virkelige verden heller, og selv om vi godtar drap som underholdning på film og i serier går det en grense et sted. Trier prøver sågar å lefle vekk det spekulative i de ventende scenene ved å la Jacks samtalepartner servere Jack et slags ironisk moralskt spørsmål knyttet rundt det han skal vise at han har gjort, noe a la «ooooh, så modig av deg, det store tabuet».  

For slik er filmen lagt opp, den viser gjennom fem kapitler, eller episoder, noen av Jacks drap, der han i hvert kapittel eller episode snakker med den skjulte samtalepartneren vi bare hører men ikke ser. Ikke ennå i alle fall. Men denne dialogen i forkant av filmens mest grufulle handling blir intet annet enn et voldsomt overtydelig dårete budskap fra von Trier om at her skal han sjokkere. Jeg er veldig sikker på at det han har tenkt var at siden publikum trolig ville humre og småflire av den første timen skal han her virkelig sette publikum på plass liksom, som om det er publikum det er noe i veien med…

Det er ikke ofte jeg rystes av en kinofilm, og det skal han pinadø ha dansken med regien. Barnedrap som underholdning. Skikkelig tøft`ass, eller hva von Trier? Det vil si, jeg blir ikke mer rystet enn at jeg rister på hodet av smørjen som kladdes ut over kinoskjermen, og tar meg selv i å tenke på hvorfor jeg hadde så store forventninger til filmen. På en litt bisarr måte er det likevel noe triggende ved det å bli “overrasket” i øyeblikket på en kinofilm, selv om man føler avsky, men her blir det klart mest avsky og lite triggende. Flere andre kinogjengere har derimot fått mer enn nok, og forlater kinosalen ved denne episoden. En utenlandsk mannlig publikummer som satt like bortenfor meg nøyer seg ikke med å gå stille i dørene, som rives opp og slamres igjen, mens han roper noe som skal ha vært «you fucking nazis». Etterhvert tynnes det ytterligere ut i salen ettersom flere velger å gå underveis i filmen.

Om den illsinte karen mente det gjenblivende publikum, festivalen som viste svineriet, eller filmen, se det vet jeg ikke.
Han gikk ihvertfall rett i Triers krenkefelle.

Men at denne filmen er et småspekulativt sprøyt, det vet jeg. Trier lar heller ikke det makabre drapet foregå bak slør. Neida, her skal det vises nærbilder og detaljert, og som om det ikke var nok skal vi få se Jack dandere liket også etter hvert. Han elsker å være kontroversiell, von Trier. Å provosere. THTJB fremstår mest av alt som kun et ønske om å sjokkere, og det blir for åpenbart.

Vel vel. Siden det er fiksjon lar vi det vel passere, på et vis. Men slikt søppel har jeg absolutt ikke noe behov for å få detaljerte grafiske fremstillinger av, selv om jeg ikke tar meg nær av det heller.

Jeg er vel heller ikke overbegeistret over filmens fjerde kapittel, som nok fikk noen av det kvinnelige publikummet til å vri seg litt ekstra av vemmelse.

Historien sirkler ellers rundt et evigvarende byggeprosjekt Jack sliter med. Han skal bygge seg hus, men later aldri til å lykkes med det han planlegger i husbyggingen sin av det perfekte hus. Drapene knyttes i filmens siste del opp mot dette, en siste svulstig byll-del av filmen som for øvrig for alvor senker hele filmen ned i avgrunnen. THTJB har også en rekke annet vissvass, med noen fjottete referanser til Hitler og andre kosegutter, samt det som vistnok skal være en slags satire over kunstnerrollen med referanser til blant annet Dante Alighieri. Jeg føler også at det ligger andre referanser til diverse filmer her, samt en slags samfunnskritikk på et eller annet plan. Når Jack for eksempel faktisk sier i politiets nærvær hva han bedriver tida med, blir han avfeid med at det er fyllasnakk.

Siden den første timen faktisk ikke er så ille, med tanke på at dette jo er en horrorfilm. Faktisk funker den på visse plan som horror og bitende blodig – imidlertid blir den etter den første timen et vaklevorent skaberakk – og siden Matt Dillon gjør sitt ytterste som iskald seriemorder, blir ikke filmen helt elendig.

Den blir derimot en kapital skuffelse. Lars von Trier er en av Danmarks aller mest fremtredende innen filmindustrien, og han har laget flere veldig gode filmer – The House That Jack Built er dessverre langt fra en av de.

♥ ♥  –  –  –  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: Pressebilder TIFF / tiff.no

TIFF2019: 10 ting vi lærte av årets TIFF


10 ting årets TIFF lærte oss! Her er en gjennomgang av årets Tromsø International Film Festival, sett med skråblikk og med et forsøk på humor, ironi og en dose sarkasme muligens 😉 Og litt seriøst.

Lista under er neppe det morsomste eller slagkraftigste du har lest, men tekstforfatteren humret i det minste litt av den sjøl 😉

PS: pga at publiseringsplattformen wordpress suger anbefales mobilversjonen av bloggen, som gir en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, og ser dermed uoversiktlig ut.

Her er 10 ting vi lærte av årets festival:

1. At Girl Power og film går hånd i hånd! Jepp, jenter og kvinner på film blir supre historier det også. For eksempel den herlige og så gjenkjennelige “Eight Grade”, om overgangen mellom middle school og high school (overført til norske forhold mellom ungdomsskole og videregående) og om jaget på sosial status, der vi følger en ung jente. Eller den egenrådige kvinnen på krigsstien i den islandske filmen med tittelen…ja nettopp; “Kvinne på krigsstien” (bruk gjerne heller den herlige originaltittelen “Kona fer i strið”). Eller hva med den nydelige brasilianske “The Second Mother”. Eller ungjenta som står opp mot rasismen (blant annet) i “The Hate U Give” (bildet over. Foto: TIFF). Jeg kunne ramset opp flere 🙂

Girl power! Her fra filmen “The Most Beautiful Couple” (som riktignok ikke var med i “Girl Power”-seksjonen i programmet, men filmen gikk på TIFF og bildet passa jo perfekt her. Foto: TIFF

2. At selv festivalsjefer trenger sufflører når filmer skal presenteres. Under introduksjonen til TIFFs avslutningsfilm “Green Book” på et fullsatt Kulturhuset starter festivalsjef Martha med å si “Nå skal vi snart se Green Door”…og lengre kom hun ikke før en på rad 2 kauka høyt “Green Book”! – hvorpå festivalsjefen måtte takke den private suffløren sin; “Jeg har min egen private sufflør”, som hun sa 😉 Jada, han på rad to, det var meg det. Makan ass!

3. At en del publikummere enda ikke har lært seg å oppføre seg på kino! Når filmen er igang og underveis: HOLD KJEFT FOR F***! Særlig et par eldre kvinner som satt i setene rett ved meg på en av kortfilmvisningene må ha hatt en alvorlig form for munndiarè. Kjeften gikk i ett. Hvis dere har en sykelig trang til å kommentere og diskutere ALT dere ser – mens dere ser det, finn noe å se på TV/nett hjemme istedet. Takk.

4. At køståing er kult! Det var køer for å komme ned til salene, opp til salene, inn i salene, ut fra salene, det var kø i kinokafèen, på kinokiosken, på dass, av og til utenfor dass (ja unntatt på den beste dassen, som jeg som i fjor selvsagt heller ikke i år avslører lokasjonen til, hehe), og køer til billettskrankene (gjerne minst en halvtime før de åpnet). Men ingen sure miner var å oppdrive. Så hvorfor sikkert de samme folka klager når det er litt kø i kassa på butikken, det skjønner jeg ikke. Køståing er jo kult!Kø! Foto: Lars J. Grønli

5. At TIFF (og kinoer generelt også!) burde innføre mobilforbud etter at filmene har startet! Få ting, ikke engang snikksnakk fra de ved siden av, er mer irriterende og tar fokus vekk fra kinoskjermen enn lysende mobiltelefoner. Få det bort! I samme slengen burde det jaggu også vært forbudt – FORBUDT – å få slippe inn i salen når man ikke kommer før 15 minutter før en film er slutt! (Nei jeg kødder ikke, på en av filmene poppa et par inn et kvarter før slutt, sprang foran skjermen og greier..).

Høyt henger de, men sure er de ikke. Luftig er det ihvertfall der oppunder taket. På Galleriet. Foto: Lars J. Grønli

6. At dersom du ikke kommer i god tid før visninger på nettopp Kulturhuset så risikerer du å havne oppunder taket (også kjent som Galleriet), høyere enn kinoskjermen! Verken ryggen eller baken jublet over setene der oppe heller. Hiv ut torturplankene og kjøp nye stoler!

7. At man bør bo i sentrum for best utbytte av TIFF (eventuelt ha egen bil..). Veldig irriterende å måtte ta sånn drosjebil hjem dersom man har tenkt å se en film som varer til lengre enn 5-6 minutter over midnatt, ettersom det ikke går nattbusser annet enn natt til lørdag og søndag. Hører dere Troms Fylkestrafikk? (Nei, det gjør dere jo som vanlig ikke).

8. At folk er bra filmgær`ne. Kino klokka 08:30 en mandags morgen er klinkokkos! Jepp, jeg var der mandagsmårran 😀

TIFF spanderte frokost på de fremmøtte til festivalens aller første film, klokka 08:30 mandag. Her er iTromsø-redaktør Stig og TIFF-sjef Martha. Foto: Lars J. Grønli

9. At TIFF heller ikke i år var en rød løper-festival full av kjendiser tilstede. Lokale Tromsø-kjendiser som Finn Arve “Ugler i mosen” Sørbøe, Sinnaskribent-Egon Holstad, festivalsjefen sjøl osv telles selvsagt ikke med, at de reker rundt i byen er jo ikke noe overraskende. Riktignok dukka blant andre regissørene Gaspar Noe og Philippe Lesage (Ja, de er faktisk kjente navn for over middels filminteresserte ihvertfall ;p) opp som gjester, det samme gjorde visst også skuespillerne Anders Danielsen Lie og Kristoffer Joner (ja selvsagt måtte han spille i en TIFF-film også), og Trine kulturminister. Men ingen fikk meg til å sperre opp aua som da jeg blant publikum på en av filmvisningene fikk øye på “Skam-Even” (*)! Isak var derimot ikke å se! (Det var nok han Even teksta med mens filmen pågikk, og det må han jo få lov til, jf punkt 4 på lista, så ingen regel uten unntak haha).
(*) Han heter selvsagt Henrik Holm (og at han teksta mens filmen pågikk er muligens en overdrivelse 😉 ).

10. At sentrum lever! Ihvertfall i denne januaruka bobler og syder det av liv i sentrumsgatene og på torget. For eksempel ved utekinoen på Stortorget, der masser av unger samlet seg for filmvisninger flere av dagene i uka. Et nydelig syn.

Utekinoen er poppis blant kidza. Foto: Lars J. Grønli

11. (OK, det MÅ et bonuspunkt med her, som egentlig er det viktigste): At mange fortjener heder og ære! De som har jobba ræva av seg for å få festivalen i havn fortjener å fra publikum få to hender som klappes mot hverandre flere ganger. Hatten av og applaus også til de fantastiske frivillige, og til de smilende gutta og jentene på kinokiosken og i billettskrankene, and so on. Og da var det over og bare billettstubbene og minnene er igjen etter festivalen.

Takk for i år TIFF, det var som vanlig veldig artig 😀

TIFF2019: GREEN BOOK – morsomt om alvorlig tema

Årets Golden Globe-vinner GREEN BOOK har fått mye skryt – Det fortjener den da også selv om den ikke er et mesterverk.


FILMANMELDELSE: GREEN BOOK
Dramakomedie, USA, 2018, 2t 10m
Regi: Peter Farrelly
Med: Viggo Mortensen, Mahershala Ali, Linda Cardellini m. fl.
Aktuell: Sett på kino på norsk førpremiere på
Tromsø Intern. Film Festival 19. januar.
Ordinær kinopremiere i Norge 1. februar.

PGA dårlig publiseringsløsning hos bloggplattformen wordpress anbefales det inntil videre å lese blogginnleggene på mobil. På PC vil desverre masse ord brytes midt i ved linjeskift.


For filmen basert på en sann historie med handling lagt til 1962 har den dag i dag fortsatt dagsaktuelle temaer som urettferdighet,
rasisme og rasehat – samtidig som den på det mer hyggelige plan er en historie om et unikt vennskap, om verdighet, ærlighet og mot.

Til tross for den tunge bakomliggende tematikken som danner filmens bakteppe og all urettferdigheten filmen skildrer er Green Book
likevel en film med mye glede. Det er en film med vittige replikker og flere komiske øyeblikk, det er en feelgoodstemning over
Green Book, og publikum underholdes på lekent vis, samtidig som det bobler av provoserende 60-talls rasisme og raseskille (som på flatterende vis kommer litt i skyggen).

Så er det da heller ingen bombe at Green Book har blitt en (drama)komedie. Regissør Peter Farrelly har tidligere stått bak flere komiske suksesser, som Alle elsker Mary, Kingpin samt Dum og dummere (både den første ogden andre). Nå er heldigvis ikke Green Book en film av den typen, og heller absolutt ikke en ren komedie, men den løsslupne og tidvise lette stemningen ligger ofte framme og gir filmen bred appell blant publikum.

Viggo Mortensen og Mahershala Ali er strålende i hovedrollene.

Viggo Mortensen spiller “Tony Lip” – en smårasistisk italiensk-amerikaner fra arbeiderklassen, som på grunn av trang økonomi tar på seg en to måneder lang jobb som sjåfør for den klassiske pianisten Dr. Don Shirley, spilt av Mahershala Ali. Shirley skal nemlig på konsertturnè i sørstatene, og trenger en som kan “ta seg av problemer” som kan dukke opp underveis. For i 1962 er kombinasjonen sørstatene og vellykket, rik svart mann farlig farvann.

Green Book er basert på den sanne historien om pianisten Don Shirley og Tony Vallelonga, to rake motsetninger som la ut på reise med “The Negro Motorist Green Book” som guide. Boka var en guide for afroamerikanere til sikre hoteller, overnattingssteder og restauranter.

I en slags roadmoviestil finner, ikke overraskende, de to bilfarende etterhvert en ny respekt for hverandre, konfrontert med Amerikas grove urettferdighet.

Og den er det ikke lite av. Det er naturligvis leit å se den så tydelige og åpenlyse rasismen og rene raseskillet som preget det amerikanske samfunnet i denne tidsepoken, det være seg på for eksempel forretninger, bevertningssteder eller blant lovens håndhevere. Tankene sendes selvsagt også til nåtid, hvor mye av dette ikke lengre eksisterer, men hvor det i dag foregår på andre plan.

Samspillet mellom Ali og Mortensen er glimrende, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier at filmen viser en karakterutvikling hos hovedpersonene.

Green Book er som nevnt en film med seriøs, alvorlig og provoserende tematikk, som likevel er presentert på en subtil og publikumsvennlig måte. Filmen tar oss med på en myk og ganske polert tur gjennom et potensielt hett tema, og den beskriver for lite om den grønne boka. Potensialet utnyttes nemlig ikke helt, ettersom humoren tar mye oppmerksomhet vekk fra de alvorlige sidene. Det kan oppfattes som at man tar for lett på problematikken, som da gjør filmen en smule grunn og overfladisk, likevel er det en velmenende og hjertevarm film. At en film underholder er heller aldri feil, bare man har i bakhodet at rasisme og undertrykking aldri verken har vært eller vil bli et positivt trekk.

2 timer og 10 minutter med GREEN BOOK anbefales  – og kanskje er det lærdom å dra av det også?

GREEN BOOK har Norgespremiere 1. februar.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: Pressefoto TIFF

TIFF 2019: THE HATE U GIVE – Råsterkt om hat og politivold


Det amerikanske krimdramaet THE HATE U GIVE er en film som både provoserer, engasjerer, opprører og sprer håp.

FILMANMELDELSE: THE HATE U GIVE
USA, 2018, Drama/spenning, 2t 13m
Regi: George Tillman Jr
Aktuell: Sett på kino på Tromsø Int. Film Festival
Ordinær norsk kinopremiere 1. mars

I The Hate U Give retter regissør George Tillman Jr. et sterkt søkelys på brennhete temaer i det amerikanske samfunnet, som rasisme, hat, gjengoppgjør og ikke minst politivold og urettferdighet mot visse segmenter av den amerikanske befolkningen. Gjennom litt i overkant av to timers spilletid settes følelsesregisteret på flere prøver, hvor man som seer føler både sympati, medfølelse, raseri og
fortvilelse, i takt med de hendelsene filmens rollegalleri utsettes for.

Vi møter 16 år gamle Starr (Amandla Stenberg), som lever et dobbeltliv. Starr bor sammen med familien i det belastede og i
hovedsak afroamerikanske nabolaget Garden Heights, der faren (Russel Hornsby) som er en tidligere straffedømt driver
dagligvarebutikk. Samtidig har hun blitt sendt på privatskole i en annen bydel, hvor medelevene hennes for det meste er hvite
og velstående.

Starr har gått inn for holde de to verdenene adskilte og har klart det uten problemer inntil hun en fatal kveld blir eneste vitne til at en
17 år gammel ubevæpnet barndomsvenn av henne blir skutt og drept av en hvit politimann. Alt starter å rase sammen når Starr må
bestemme seg for om hun skal vitne om hva hun så, eller holde kjeft. Begge alternativene har nemlig sin pris,
og når media rapporterer om avsløringer rundt det som skjedde bryter det ut voldsomme demonstrasjoner.

Hovedrollen spilles av det nå 20 år gamle stjerneskuddet Amandla Stenberg, kjent fra blant annet The Hunger Games – og hun
leverer så til de grader. Starrs fortvilelse, redsel og forbannelse lyser av henne, og vi tviler aldri et sekund på rolletolkningen hennes.

Birollene er for det meste gjennomført solide de også, og handlingen som er basert på en bestselgerbok av Angie Thomas har en
intensitet og et driv som utvikler seg fra start av.

Selv om THUG – som forøvrig helt på sin plass blir en stadig tilbakevendende frase i filmen, er et gripende og spenningsmettet drama er det også plass for humoristiske betraktninger. Faktisk kom det noen ganger høylydte lattersalver fra salen, først og fremst i noen av scenene der Starrs far gir dateren noen verbale betraktninger, noe som bidrar til å løse litt opp i den trykkende stemningen.

På filmfestivalen i Tromsø er The Hate U Give en av filmene som er plassert i sideprogrammet som heter Girlpower,
noe som er veldig beskrivende for filmen.

Faktisk er det ikke så mye å trekke ned på, men hvis jeg skal nevne noe må det vel være noen små klisjèer, som for eksempel hvor
enkelte rollekarakterer er endimensjonalt bedritne mennesker, og at tematikken på tross av å egentlig være en uuttømmelig kilde til
historiefortelling strengt tatt ikke er direkte nybrottsarbeid heller. I tillegg er det noen punkter med småplukk rundt det rent narrative
som ikke helt faller i smak for min del, men det er ikke noe som oppleves så plagsomt at det utgjør noen skade.

The Hate U Give er nemlig på de fleste plan en knallsterk film som maler videre i bevisstheten etter man har vandret ut fra kinosalen (eller hvor man nå enn ser den). Er The Hate U Give – THUG – rett og slett en av årets aller beste filmer?

Terningkast 5 (eller fem av seks filmhjerter).

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: Pressefoto TIFF / tiff.no

TIFF2019: THE MOST BEAUTIFUL COUPLE – tysk hevnthriller og samlivsdrama

Spennede og dramatisk om straff, rettferdighet, hevn og det å gå videre etter en opprivende hendelse.


FILMANMELDELSE: THE MOST BEAUTIFUL COUPLE
Original tittel: Die schönste paar. Tyskland, 2018, 1t 37 m
Regi: Sven Taddicken
Sett på kino under Tromsø Intern. Filmfestival.


Det tyske dramaet THE MOST BEAUTIFUL COUPLE (Die schönste paar) handler om et ektepar (anslagsvis i slutten av 30-årene), Marle og Liv, som på en ferietur til Mallorca opplever sitt livs mareritt når tre unge menn invaderer feriebolig deres.
Den ene og mest pågående av de ubudne gjestene ender opp med å voldta Liv, mens mannen hennes hjelpeløst er vitne.

Hjemme i Tyskland har et par år gått og de to har klart å legge bak seg den traumatiske hendelsen under sydenferien, da Marle helt
tilfeldig en kveld får øye på voldtektsmannen. Besatt av tanken på at voldtekstmannen må få sin straff følger Marle etter han og finner etterhvert ut hvor han bor – og en livsfarlig katt og mus-jakt starter når Liv involveres, og all smerten og minnene kommer tilbake.

Regissør Sven Taddicken har med The Most Beautiful Couple laget en film som utforsker den menneskelige rettferdighetssansen
og ettervirkningene av en sterkt traumatisk opplevelse. En gjerningsmann fortjener sin straff er noe vi alle kan enes om, men de to
innser at det kan bli vanskelig å få voldtektsmannen dømt. Temaer som hevnlyst, forsoning, tilgivelse og relasjonene i parforhold er
tematikk som berøres i mer eller mindre grad, i en film som holder en jevn spenningskurve hele veien.

Filmen er kanskje først og fremst en hevnthriller, men må også anses som et ekteskapsdrama. For Taddickens film er et menneskelig drama hvor rollekarakterene ikke bare er svarthvite, men får flere strenger å spille på.

De tre sentrale skuespillerne i filmen er ukjente fra før for meg, men trioen Maximillian Brückner (Malte), Luise Heyer (Liv) og
Leonard Kunz
(voldtektsmannen Sascha) gjør solide saker. Aller best er Brückner i rollen som ektemannen, som virkelig settes på prøve etter at han har gjenkjent gjerningsmannen. Innlevelsen hans er sterk. Kunz kler drittsekkrollen godt, og har også et utseende som kan gi assosiasjoner av ungdommelig rebellskap, på godt og vondt.

Spilletiden på omlag 1 time og 37 minutter passer filmen perfekt.

Som hevnthriller har filmen et godt driv i seg, mens dramadelen innehar noen elementer som ikke helt funker syns jeg, men som
heller ikke er direkte dårlig.

Derfor blir The Most Beautiful Couple en veldig severdig film som belønnes med fem filmhjerter og terningkast 5.

Filmen har ifølge imdb ordinær premiere i hjemlandet Tyskland først 21. mars. Når eller om filmen kommer på norsk kino vet jeg ikke, men den er iallefall mulig å se på TIFF i dag fredag 18. januar (22:30) og søndag formiddag (20. januar kl 11:30).

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: Pressefoto TIFF / tiff.no

TIFF 2019: SHOPLIFTERS – sjarmerende butikktyver

Det japanske dramaet SHOPLIFTERS er en varm og medrivende film om familie, og hva som skaper familiebånd.

FILMANMELDELSE: SHOPLIFTERS

Drama, Japan, 2018, 2t 01m 

Forventningene mine til Shoplifters gikk først og fremst ut på at vi skulle få se en tradisjonell historie om mellommenneskelige relasjoner og omsorg i en familie. Det får vi forsåvidt også, men historien stikker dypere enn som så da den også evner å både overraske samt ha et par twister på lur.

Shoplifters vant Gullpalmen under Cannes-festivalen i fjor, noe som ikke er så vanskelig å forstå, for filmen er en engasjerende familiefortelling som utforsker familiære relasjoner, og hvor det gradvis avsløres hemmeligheter som kaster nytt lys over rollefigurene og familiekonstellasjonen.

Selv om filmen muligens er en smule for lang, særlig ettersom det store klimakset kommer en stund før filmen er slutt, så er Shoplifters en film full av varme, medmenneskelighet og de små øyeblikkene som fester seg. Det er en rolig fortellerstil, som også gir oss god tid til å utforske scenografien.

I Shoplifters tas vi med til en familie på fem som lever under trange kår i Tokyo. Vi møter Osamu (Lily Franky), kona Nobuyo (Sakura Andô), Nobuyas søster Aki (Mayu Matsuoka), bestemor Hatsue (Kirin Kiki) og husets lille sønn, den sjarmerende Shota (Juy Kairi).

Familien kommer seg gjennom tilværelsen takket være Hatsues pensjon, diverse småjobber, og ikke minst ved det filmens tittel spiller på. Butikktyverier. Osamu er nemlig titt og ofte på handletur med uedle hensikter og tyvgods i sekken, og han har også involvert sønnen Shota sterkt i disse gjerningene. De tar stort sett bare det de trenger og lever under mottoet om at det som er i butikkene ikke eies av noen ennå. Selv om de altså har laget seg et slags moralskt kompass er det ikke tvil om at den lille familien beveger seg på kant med loven – regissøren har da også underveis i filmen lagt inn flere små hint om at kanskje ikke alt er så åpenlyst som det synes som.

På vei hjem etter et av sine tyvraid kommer de over den lille jenta Yuri (Miyu Sasaki), en søt hjerteknuser av dimensjoner, men også åpenbart forsømt av foreldrene og forlatt, så Osamu og familien ender opp med å ta henne til seg som sin egen. Den purunge jenta blir en naturlig del av den nye familien, men når hun etter måneder borte fra sin egentlige mor etterlyses via politi og media kommer mørke hemmeligheter om hennes “nye” familie fram i lyset.

Det fine persongalleriet i Shoplifters er menneskelige på godt og vondt, med skuespillere som gjennomfører solide prestasjoner. Japansk kultur og levesett har utvilsomt flere ulikheter sammenlignet med europeisk/amerikansk som vi er godt kjent med, uten at det ødelegger for filmopplevelsen ettersom det meste i filmen er universelle problemstillinger.

Det mangler noe på filmens driv og framdrift, og noen ganger dveles det for lenge ved enkelte ting, som blant annet allerede nevnt angående siste del av fortellingen. Filmen lener seg helt klart på hverdagslige skildringer og problemstillinger, og maler et bilde av et japansk samfunn med store forskjeller, hvis man ser på det helhetlige bildet. Likevel fører det og med seg at filmen ikke har et konfliktnivå som kunne gjort den enda mer spennende.

Moralske dillemmaer har en sentral plass i historien som brettes ut, det samme har da så til de grader også spørsmål knyttet rundt familie og hva som skaper familebånd.

Den stort sett lavmælte formen filmen har gjør ikke at den ikke er engasjerende, for vi rekker å bry oss om rollefigurene før familiens hemmeligheter til slutt kommer for en dag. Dette er tett på fem filmhjerter/terningkast 5, men det blir en solid firer.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Foto: Pressefoto TIFF / tiff.no

TIFF2019: Anbefalinger fra onsdag

Onsdag bød på et knippe bra filmer. Her følger noen korte anbefalinger. Mer om noen av disse filmene kommer senere.

Shoplifters (Japan 2018) og mye omtalte Burning (Sør-Korea 2018) absolutt vel verdt å få med seg. Overraskende og engasjerende historier etterhvert, og sanselige miljøskildringer fra sørkoreansk og japansk kultur. Spennende er de også.

Dagens beste var Eight Grade (USA 2018, bildet) med stjerneskuddet Elsie Fisher (15). Virkelig underholdende om sosiale medier og jaget etter å bli likt. 

Britiske Anna and the Apocalypse (2018) en halvveis kalkun. Zombiemusikal der sanginnslagene minner om britiske MGP-videoer, tilført splætter og highschoolkomikk 😁

Kortfilmprogrammet shorts 1 (6 kortfilmer fra nord) ikke det helt store, men svenske “Skolsyrran” var moro. Ellers syns publikum det var ustyrtelig morsomt hver gang TIFFs programpresantør i introduksjonen før filmstart sa navnet på kortfilmen “Hæstkuk”….*knegg knegg*

Ellers er dagens moral å møte opp i god tid før filmstart på Kulturhuset, hvis ikke havner du oppe på galleriet, høyere enn kinoskjermen (!), og verken rygg eller bak jubler over stolene der oppe. Luftig er det dog…

Utsikt fra galleriet…

Foto: tiff.no (pressefoto Eight Grade) og Lars Jørgen Grønli.

TIFF2019: CLIMAX – Suggerende steike gal filmfest!

Den franske dramahorrorfilmen CLIMAX er en suggerende og intens opplevelse, med et tempo man blir småsvett av!


FILMANMELDELSE & OMTALE: CLIMAX
Frankrike (Belgia, USA, 2018), Drama/horror/musikk, 1t 35 m
Regi: Gaspar Noè
Sett på Tromsø Intern. Film Festival Fokus kino, Norsk premiere
Planlagt ordinær norsk kinopremiere 8. februar

Filmhjerte på TIFF: Lars Jørgen Grønli


Kontroversielle Gaspar Noè sin nye film Climax hadde norsk premiere under TIFF tirsdag kveld, med regissøren tilstede i en fullsat
Fokus sal 2. Etter filmen svarte den argentinskfødte franske regissøren på spørsmål om filmen fra TIFFs Sveinung Wålengen og fra
salen, samt snakket og utdypte en del rundt produksjonen.

Climax er først og fremst mer en noe annet en audiovisuell opplevelse av de sjeldne, med sine prangende sterke farger, pulserende dans i stadig økende tempo, og et suggerende lydbilde som pumper ut 80- og 90-talls elektronika, dance og house. Høyt!

Selve historiefortellingen er derimot ganske enkel. En gjeng dansere øver på en avsidesliggende skole, og avslutter med en fest.
Trivelige samtaler og dansende rytmer. Forfriskende sangria i glassene og god stemning. Helt til de skjønner at sangriaen inneholder LSD! Det som startet som en hyggelig sammenkomst utvikler seg til en helvetesnatt, med hallusinasjoner, vold og manisk oppførsel
når danserne mister all kontroll.

Gaspar Noè sa etter filmvisningen noe om baktankene ved filmen, som egentlig i utgangspunktet ble påtenkt som en måte å få betalt regningene sine på (!), men den overraskende lavmælte mannen som står bak kontroversielle filmer som Irreversible (2002) og Love (2015) fortalte at han først og fremst ville ha en film med best mulig dansere, ettersom dansen er et sentralt element.

I tillegg har et poeng vært å vise at hyggelige mennesker oppfører seg stikk motsatt under påvirkning. Sånn omtrentlig ihvertfall,
for det virket og på det Noè sa at handlingen gikk seg til litt etter litt. Iallefall en veldig interessant i overkant av en halvtimes lang Q&A med regissøren, som blant annet utdypet både om bruken av musikk og det faktum at handlingen er lagt til midt på 90-tallet.

Smarttelefonfravær er et stikkord 😉

Regissør Gaspar Noè (til høyre) i samtale med
TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus. Foto: Lars Jørgen Grønli

Climax er en intens film, og drar oss inn i en klaustrofobisk psykedelisk stemning som øker i takt med at filmen skrider fram, samtidig som det dundrende soundtracket pisker opp blodomløpet fra start til mål.

På grunn av filmens utvikling i siste halvdel vil nok noen finne den både kontroversiell og grenseutforskende. Det er ikke en film for
alle, den er noe sær, men dette funker som juling, billedlig talt og på en positiv (!) måte. Faktisk er dette en kritikerrost film, som vant
en av hovedprisene i sideseksjonene under fjorårets Cannes-festival.

Climax kler kinoformatet, eller omvendt, for skal man se Gaspar Noès siste verk bør det gjøres i mørket, og med lydvolumet høyt!
For Climax er en steike gal filmfest – se den på kino!

Du kan se Climax på TIFF fredag 11:15 og lørdag 15:30. Ordinær norsk kinopremiere 8. februar.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: Pressefoto fra filmen; TIFF / tiff.no, og Lars Jørgen Grønli

TIFF 2019: Where Man Returns – Grå og traurig åpningsfilm


Grå, trist og kjedelig åpningsfilm fra nord.

FILMANMELDELSE: WHERE MAN RETURNS (Hvor man vender tilbake)
Åpningsfilm på TIFF 2019. Sett på Fokus 6 (Pressevisning)
Dokumentar, 1t 11m, Regi: Egil Håskjold Larsen

Som ventet bejubles TIFFs åpningsfilm “Hvor man vender tilbake” (Where man returns) av lokalpressen, men her på Filmhjerte er det ikke mye ros å hente.

I filmen fra regissør Egil Håskjold Larsen fra Kirkenes følger vi 75 år gamle Steinar som holder til i ei værbitt jaktkoie en snau
kilometer fra den norske grensa mot Russland. I det isolerte og nedisete området finner han roen og livskreftene sine. Der lever han
av naturen, i total ensomhet sammen med hunden Tussi, i pakt med naturen kan man si.

Premisset er ikke så verst med tanke på å formidle en severdig historie. Dokumentaren blir likevel aldri engasjerende. Vi får aldri noen forklaring verken på hvor han har fått kunnskapene sine fra, eller hvorfor han elsker denne tilværelsen som ensom på det
avsidesliggende området. Han snakker aldri i kamera eller utdyper noe.

Men det som for alvor dreper alt det denne filmen kunne hatt å by på er valget om å produsere den i svart-hvitt. For alt ser likt ut.
Vinter. Høst? Vår? Sommer? Jeg hørte folk etter filmen som snakket om at de ikke klarte å skille årstidene i filmen. Regissøren har
her hatt en alle tiders mulighet til å vise frem fargespekteret i det barske landsskapet langt der oppe i øst-Finnmark på grensa mot
Russland, og vise hvilken rikdom som finnes der. Istedet bidrar han til (dog ikke med det som intensjon fra regissøren) å bygge opp
under triste fordommer om hvor grått, trist og heidundrande gudsforlatt det er i Finnmark.

Mange filmer kler svart-hvitt, og mange ganger er det et kunstnerisk grep for å få frem eller forsterke noe, men i dette tilfellet ser jeg ingen grunn til å skyte filmen uten kulørte farger. Noen mener det forsterker opplevelsen av filmen. Det gjør det ikke, ikke i positiv
retning i alle fall.

Når det i tillegg er ustødig (håndholdt?) kameraføring og kornete, uskarpe bakgrunner fremstår filmen som usannsynlig dårlig filmet,
som grå, trist og kjedelig.

Filmen er riktignok ikke helt uten kvaliteter. Ser man bak de manglende fargene ser man et portrett av en mann som viser at det
å leve enkelt ikke er å ikke leve, og at å leve i værharde øde omgivelser kan være et liv vel så godt som noe annet, om man liker den slags selvsagt.

Og Tussi da. I motsetning til sin matfar en riktig sjarmør.

For min del blir dette alt for upersonlig og traurig. Terningkast 2.

♥  ♥ –  –  –  –

Foto: Pressefotos TIFF / tiff.no