• Original tittel: Quand vient l’automne (Internasjonal tittel: When Fall is Coming) • Frankrike, drama, 2024, 1t 42m • Regi: François Ozon • Skuespillere: Hélène Vincent, Josiane Balasko, Ludivine Sagnier, Pierre Lottin, Garlan Erlos, Paul Beaurepaire, med flere
• Kinopremiere 31. januar (Norge). Sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival 15. januar.
Den franske dramafilmen Når høsten kommer er regissert av François Ozon, som også står bak den flotte «Sommeren’ 85» (2020). Ozon har også skrevet manus til “Når høsten kommer” (sammen med en annen). Den nye filmen hans utforsker temaer som skyldfølelse, tap, tilgivelse, forsoning familieforhold, vennskap og hvordan fortidens synder stadig har innvirkning på livene våre.
Temaene er universelle og alltid dagsaktuelle, selv om de aller fleste selvsagt heldigvis ikke har en fortid som filmens hovedkarakter. At “målet helliger middelet” er det et ordtak som sier, og nettopp det er også et sentralt spørsmål i filmen. For stemmer det, at bare målet er godt kan veien dit tilgis? Hvilken vei filmen peker i så måte er kanskje ikke alltid det riktige(?), så et lite etisk spørsmål kan man kanskje stille ved et par av scenene. De er iallefall åpne for diskusjon.
Filmen er virkelig god på å sette perspektiver, og på å utfordre oss rundt den åpenbare sympatien vi har fått for hovedpersonen og et par av birollene når fortidens (og nåtidens) gjerninger blir kjent for oss.
Da jeg så filmen på filmfestivalen i Tromsø tidligere i januar hadde jeg moderate forventninger til denne filmen, men opplevelsen ble en kraftig positiv overraskelse.
Historien er full av varme, glede, og noen vidunderlige rollefigurer, til tross for at den også er en trist, mørk og vemodig fortelling som garantert vil legge press på tårekanalene hos mange seere ved et par situasjoner. Den tar flere overraskende vendinger, og er også både lun og presentert med litt mørk humor, og ikke minst skrus intensiteten opp når handlingen dreies inn på et spor hvor historien føles som en kald og mørk spenningsthriller.
Regissøren trykker på de riktige emosjonelle knappene, uten at det på noe tid glir over i verken melodrama, sødmesøl eller overspill, og det holdes hele tiden nøkternt.
«Når høsten kommer» finner sted i de rolige og smellvakre landskapene i Burgund i Frankrike, der de to pensjonerte eldre kvinnene og bestevennene gjennom mange år, Michelle (Hélène Vincent) og Marie-Claude (Josiane Balasko), lever rolige liv.
Michelles liv og hverdag endres brått når datteren hennes, Valérie (Ludivine Sagnier), dør under uoversiktlige omstendigheter kort tid etter å ha blitt uforskyldt soppforgiftet og etter å ha nektet moren å treffe barnebarnet sitt – og Marie-Claudes rufsete sønn, Vincent (Pierre Lottin), kommer hjem etter fengselsopphold. Filmen utfordrer også synet på om en ex-kriminell kan skikke seg.
Etter hvert som fortellingen skrider frem, orkestrerer Ozon på mesterlig vis en historie med emosjonell kraft og familiære spenninger, som på gripende vis innbyr publikum til refleksjon over fortidens synder og gjerninger.
Tempoet i filmen er behagelig rolig og nøye iscenesatt, ingenting føles overlatt tilfeldighetene. Ozon skaper et sitrende underliggende spenningsnivå, som forsterkes og møter kontraster av den vakre høsten i de landlige omgivelsene.
Skuespillerprestasjonene til veteranene Hélène Vincent og Josiane Balasko er strålende, og får på imponerende vis fram både varmen og sårbarheten i rollekarakterenes forhold.
Spesielt Vincent er fantastisk, hun utstråler en varme og omsorg, som står i sterk kontrast til skyldfølelsen som gnager henne – og i kontrast til fortiden hennes.
Takket være en varsom men nøye posjonert “blanding av humor og emosjonell åpenhet, fremstår «Når høsten kommer» som et intimt drama som berører kompleksiteten i menneskelige forbindelser, tap og den evig tilstedeværende skyggen av tidligere feil”(“filmweb”).
Purunge Garlan Erlos leverer en alldeles nydelig prestasjon som Michelles unge barnebarn Lucas.
Den gjensidige barnebarn/bestemor-kjærligheten mellom Lucas og bestemoren, hans godhet, valg, nyskjerrighet og gjennomførte sympatiske personlighet er filmens store hjertevarmer. Garlan Erlos spiller rollen med den største ro, som en ekte proff. Lucas er riktignok ikke bare søt, men kan også være tverr, men hvem på den alderen er ikke det? For en hjerteknuser.
Mye ros har også blitt Pierre Lottin til del for hans tolkning av den tidligere straffedømte Vincent. Lottin fyller rollekarakteren med et pågangsmot som går en hårfin balansegang mellom rett og galt, mens han også får et nært og rørende forhold til unge Lucas. Absolutt skuespill av høy klasse også fra Lottin.
Paul Beaurepaire i rollen som Lucas i såvidt voksen alder er også helskjønn, i likhet med Michelle. Når filmens siste punch treffer, dog etter et par overtydelige varsler, og høsten kommer for alvor, er det han som får levere filmens siste kraftfulle emosjonelle øyeblikk.
Akkurat det, at man blir så glad i Michelle, på tross av fortiden hennes, er også et krafttrekk ved filmen som viser at mennesker kan forandre seg og legge fortiden bak seg, bare de får lov til det av de rundt seg.
Medvirkende: Barry Keoghan, Nykia Adams, Jason Buda, Franz Rogowski, Jasmine Jobson, Joanne Matthews, Frankie Box, med flere
Sett på Tromsø International Film Festival på Fokus Aurora Kino 18. januar. Norsk kinopremiere er planlagt 21. mars
FILMHJERTE PÅ TIFF:
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Toppfoto: Pressefoto TIFF (redigert med filmlogo og terning)
Regissøren bak like fantastiske «Fish Tank» fra 2009 har igjen servert et strålende stykke britisk “Coming of age”-mesterverk.
Bird er en utypisk oppveksthistorie med handling fra nordlige Kent i England, der 12 år gamle Bailey vokser opp omgitt av grafittisprayede murvegger, i et sjuskete hus sammen med sin unge og smått bisarre farsfigur, og uforutsigbare eldre bror, Hunter. Dagene tilbringer hun mye på egen hånd, eller dilter etter den noen år eldre broren og gjengen hans. Bailey, som er en tøff “guttejente”, har bein i nesa, men er også følsom og sårbar.
Nykia Adams briljerer i Bird. Pressefoto: TIFF
Hun har også en herjet mor, som lever i nærheten med Baileys tre småsøsken, og et udyr av en fyr. En dag møter Bailey den mystiske vandreren som kaller seg selv Bird, og livet tar en ny vending. Bird er en drømmende og søkende kar, med noe mystisk over seg.
Det er en nydelig film full av sjarm, mye humor, litt håp, og masse rå britisk samfunnsrealisme slik “bare” Andrea Arnold kan levere, der temaer som familie, fattigdom, eller ihvertfall leve marginalt på kanten, motstandskraft og identitet, blandet med litt drømmende surrealisme, gjør filmen til en svært intim, smakfull og glitrende film.
To, tre nokså merkelige scener er det, og litegrann småplukk, men denne filmen holder tempoet sitt oppe og er underholdende og varm hele veien.
Ærlig talt en knallfilm med en alldeles fabelaktig hovedrolle av pur unge Nykia Adams (12) som Bailey. Et naturtalent foran kamera. Der har virkelig Arnold skutt gullfuglen!
Glimrende birolle leveres av unge Jason Buda(16) som broren Hunter, Franz Rogowski som den merkelige Bird er både komisk, leken, så rar han må være og troverdig nok, mens en helt hysterisk festlig Barry Keoghan serveres oss som den mildt sagt rufsete faren.
Filmteknisk kan man muligens sette fingertuppen på et og annet, men det gidder jeg ikke.
Soundtracket er gjennomgående bra, med noen pumpende partylåter, men mest smådrømmende toner. Fotoet er veldig solid og fanger opp nyanser og ansiktsuttrykk, mens bakteppet med Kent som scene er både vakkert og skittent.
BIRD må sees, og den kommer på kino i Norge 21. mars. Filmen har som sagt noen merkelige grep ved noen få tilfeller, men er så nær terningkast 6 at Filmhjerte lar Bird fly høyt og smette seg helt til topps. Terningkast 6, men på imdbs stjerneskala ville det kanskje blitt 9/10, eller 9,5/10 😉 😃
Dokumentar, Norge, 2025, 1t 30m (Serieversjon på 3 episoder på 42+40+42 minutter)
Regi: Åse Svenheim Drivenes
Omtalen er basert på filmversjonen sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival, der filmen gikk for utsolgt sal 1 på Fokus onsdag.
Skrevet av Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no- larsgronli ætt hotmail. com
Foto: Pressefoto/TIFF (øverst) og skjermbilde trailer/TIFF
Fire unge jenter som har det verre enn mange andre jevngamle møter vi i dokumentaren Teenage Life Interruptet. Filmen er også å finne på TV2 Play i en serieversjon under tittelen Uten synlige tegn, som allerede har blitt en stor seersuksess.
Flere barn og unge enn noen gang før sliter med sykdommer og plager med uforklarlige symptomer, som leger og sykehus ikke har kunnet gi medisinske forklaringer på. Symptomer mange avfeier med enkle årsaker, eller som latskap hos ungdommene. Men to leger på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø tar ungdommenes plager og smerter på dypeste alvor.
I filmen følges fire unge jenter tett gjennom behandlingen deres, som i hovedsak består av grundige samtaler mellom pasient, foreldre og de to legene, Hans Petter Fundingsrud og Elin Drivenes (sistnevnte er søster til regissør Åse Drivenes). Det er både rørende, sterkt og veldig godt å se hvordan de gradvis får jentene til å se at smertene deres ikke bare er forbundet med det som skjer inni kroppen, men også har sammenheng med omgivelsene og bakgrunnen deres – og ikke minst jentenes respons på å bli tatt på alvor.
Jentene har ulik grad av tillit til helsevesenet, etter å i flere år ha opplevd å få ulike svar og til og med opplevd å ikke bli trodd. Det de har til felles er at alle sliter med sterke smerter i kroppen. Noen har spiseforstyrrelser, kraftige magesmerter, numne føtter, klarer ikke stå, besvimelsesanfall, oppkast, hodesmerter, med mere. Kort sagt sliter de sterkt med sin psykiske helse, har falt ut av skole og sosialt liv. Historiene deres er sterke, rørende og engasjerende.
Dokumentaren gir et unikt innsyn i de to legenes iherdige oppfølging av de unge jentene, Margrethe, Julie, Thea og den fjerde som jeg ikke husker navnet på i farta! (slapt av filmhjerte…). Hvordan regissør Åse Drivenes har fått ungdommene til å åpne seg, og blottlegge seg følelsesmessig, foran åpent kamera er mildt sagt enormt imponerende. Det kreves å etablere en fjellstødig tillit for å klare slikt, og på det feltet må vel regissør Drivenes sies å ha levert strålende, godt hjulpet av søster Elin selvsagt.
Den ene av jentene er muligens litt utfordrende å like i begynnelsen, men det meste går over!
For du all verden så modige og tøffe disse jentene er, som velger å dele sine mest private og personlige detaljer om sin egen helse. Man blir dypt imponert, og rørt, over hvordan de gir av seg selv, og hvordan deres historier allerede har hjulpet andre i lignende situasjoner.
De to legenes diskusjoner og samtaler seg imellom føles også eksklusivt og lærerikt å se og høre på. Og interessant med et innblikk i hvordan pasienter diskuteres. De to drar utvilsomt lærdom av hverandre underveis.
Når den ene, Elin (Drivenes), som ihvertfall er en av de mest og beste pedagogiske leger jeg har sett, spørrende, og med glimt i øyet, sier til sin kollega om en av jentene som i begynnelsen er motvillig til tiltakene de skisserer at “du er egentlig litt lei av ho”, hvorpå Hans Petter (Fundingsrud) svarer kontant “Ja, det er noe i henne som trigger meg”, er det lett å tenke at han er enda en lege som ikke tar ungdommene på alvor.
DET stemmer imidlertid ikke får vi raskt se, og faktisk tenker nok mange som ser på selv nesten litt likt med han i starten, undertegnede inkludert. Det er litt interessant å reflektere over. I en sekvens senere i filmen viser forøvrig også Fundingsrud sine briljante teknikker. Egentlig veldig enkle, men likevel så effektive og virkningsfulle.
Det er vanskelig om ikke umulig å ikke bli berørt når tårene renner hos ungdommene og foreldre i filmen, for de tårene og fortvilelsene er ett hundre prosent ekte og autentiske.
Hvordan de to legene med største respekt for sine pasienter, og deres evne til å lytte og forsiktig utfordre jentene til en vei mot å bli bedre, er også litt magisk å være vitne til.
Når jeg skal gi trekk for noe i filmen, så kunne det vært viet mer tid til hver av de unge, fulgt de i noen situasjoner i hjemmet for eksempel. Det kunne også vært interessant å fått noen reaksjoner fra andre helsepersonell, dog skjønner jeg at det ville blitt en annen type historie da. Noen flere momenter finnes jeg kunne satt fingeren på eller stilt spørsmål ved, og et par valg av disteaksjoner i filmen, men vi lar det ligge.
Åse Drivenes har i alle fall via jentene og de to legene formidlet og levert en viktig historie og lærdom. En lærdom om at det er mulig å tenke seg frisk, for å si det veldig forenklet, om man har de riktige redskapene rundt seg. En av de absolutt viktigste norske dokumentarer i nyere tid er herved servert!
Om filmen får noe videre levetid på kino etter TIFF aner jeg ikke, men poenget med kinovisning er kanskje heller ikke tilstede ettersom den nå ligger i tre episoder på TV 2 Play, TV 2 sin nett-TV, i en utvidet versjon til og med, og vel også kommer på lineær vanlig TV.
Les Filmhjertes store filmfestival-guide til filmfestivalen i Tromsø! 🥳
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no – larsgronli ætt hotmail dått com – Tlf 95 02 31 81. Alle filmfoto og logo: TIFF/ tiff.no. Filmhjerte har lagt tekst på bilder og logo.
13. januar braker det løs for årets Tromsø International Film Festival (TIFF). Filmhjerte.blogg.no ble tidlig bekreftet klar og er med på filmfesten også i år.
Her får du de 8 hotteste filmtipsene til filmer å se på (eller etter?) TIFF2025, etter Filmhjertes mening.
Men Filmhjerte klarte som vanlig ikke bare plukke ut førstevalgene, så i tillegg kommer det kort oppsummert ytterligere 12 filmer som filmradaren har peilet ut som lovende.
Filmene er ikke sett ennå av undertegnede men programmet er grundig studert og vurdert ut fra forventninger til hva Filmhjerte har troen på. Langt over tilsammen 100 spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer står på programmet.
Filmtipsene er i alfabetisk rekkefølge.
Her er de 8 filmene du bør prioritere først:
• BABY (Brasil, 1t 46m)
– Oppveksthistorie/”coming of age” fra Sao Paulos gater, der en 18-år gammel gutt havner på gata i storbyens skeive miljøer. Filmen følger hans vei mot voksenlivet og selvoppdagelse via sexarbeid og folkene han blir kjent med.
Omtales som et gripende LGBTQ-drama. Svært spent på å se noen av den brasilianske millionbyens skjulte sider, miljøer med flere sider, og kanskje provoserende også?
• BIRD (UK, 1t 59m)
– En av de filmene med størst spenning knyttet til herifra. Fra regissør Andrea Arnold, som tidligere har levert fantastiske «Fish Tank», kommer en ny forhåpentligvis gripende, vittig, rørende og underholdende oppvekstfortelling med både oppgitthet og mye håp fra Storbritannias mindre glamorøse samfunn – denne gang fra de tøffe gatene i nordlige Kent. I denne såkalte coming of age historien møter vi
12 år gamle Bailey som vokser opp i en ustabil familie. En dag møter hun den mystiske vandreren “Bird”. Veldig spent på denne, dog en smule usikker på fortellergrepene her?
• PLASTIC GUNS (Frankrike, 1t 35m)
– Film fra programbolken “Overdrive”. Forventer en ny crazy og bekmørk satire fra regissøren av “Bloody Oranges”. Vistnok (svært) løselig basert på en sann historie om en mann som drepte familien sin og forsvant.
Det lokkes med bisarr drapsmannjakt, eksentriske figurer, forviklinger, gladvold, ja og selvsagt blod og gørr! Hoho, denne må sees!
• SOLITARY ROAD (Sverige, 1t 16m)
– Dokumentar fra lengst nord i Sverige. Jeg har tro på en fascinerende og naturskjønn skildring av et samfunn jeg ikke engang før nå visste eksisterte, fra steder ikke langt unna oss her nordpå.
“Fem små bygder i Nord-Sverige ligger langs en vei som ikke er koblet til veinettet. Hva gjør du da, hvis du vil besøke kjæresten din eller blir utsatt for en ulykke?
Det finnes en vei midt ute i villmarken langt nord i Sverige. Den ble bygget i 1955 og skulle gå fra Kiruna til Bardufoss. Arbeidet begynte med å forbinde fem små steder i midten av den planlagte veistrekningen. Så ble alt avbrutt, og nå ligger den 20 kilometer lange veistumpen helt alene i villmarken. I disse byene lever menneskene isolert fra omverdenen, tvunget til å krysse den lumske innsjøen Torneträsk vinter som sommer. Det kan virke som tiden har stått stille der ute, eller har den det?”
Med bil fra Norge via Riksgränsen til Kiruna kjører man noen mil langs innsjøen Torneträsk. Selv om jeg mange ganger har vært med på strekningen har jeg aldri visst at det eksisterer befolkede samfunn på andre siden av innsjøen, og ihvertfall ikke visst om noe vei der. Jeg er faktisk allerede fascinert!
Dette er en dokumentar jeg definitivt må se!
Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
– Nordnorsk dokumentar, fra Tromsø til og med. Kanskje ikke en film jeg gleder meg enormt til, syke barn og unge er aldri trivelig, men dette er en film som kommer til å få mengder med omtale. Jeg vil absolutt se den, men er ikke sikker på om den vil gjøre meg glad eller deppa?
Filmen følger noen leger ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø sitt arbeid med barn og ungdom som har udefinerbare sykdommer. Garantert rørende vil jeg tro, tankevekkende og interessant likeså.
Oppdatering 7. jan.: 2 av 3 av visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
•THREE KILOMETRES TO THE END OF THE WORLD (Romania, 1t 45m)
“Med imponerende foto som fanger den isolerte skjønnheten i Donau-deltaet, tar filmen for seg temaer som kjærlighet, ensomhet og motet som kreves for å leve autentisk i en verden preget av fordommer og frykt”, skriver tiff.no.
Filmen følger en 17-årig gutt som opplever et kraftig homofobisk angrep fra samfunnet og familien. Tipper på en kraftfull coming of age historie som vil provosere.
• TO A LAND UNKNOWN (Hellas, 1t 45m)
– To palestinske flyktninger på vei mot sentraleuropa er strandet i Athen. Tiff.no omtaler filmen som et “gripende og realistisk drama som gir et ubarmhjertig innblikk i de tøffe realitetene flyktninger møter på sin vei mot et bedre liv”.
Jeg har tro på en spennende og dramatisk miljøskildring. Etter visning to og tre av filmen blir det også Q&A, spørsmål fra publikum i salen og ordstyrer, og svar fra enten regissør og/eller skuespillere fra filmen.
• VERMIGLIO (Italia, 1t 59m)
– To krigsdesertører skjules i en liten landsby i de italienske fjellene mot slutten av andre verdenskrig. En lokal kvinne forelsker seg i den ene, men han bærer en hemmelighet som skal bli skjebnesvangert for de begge.
En film med svært store forhåpninger til, både angående historien som sikkert er både gripende og øm, men også foto som omtales som nydelig.
“Vermiglio er et lavmælt familiedrama, med nydelig filmfotografi og gode skuespillerprestasjoner. De mange fasettene ved det barske, fattigslige livet på landsbygda får spillerom og man får god forståelse for de umulige valgene menneskene her må ta for å overleve.” (tiff.no)
En av topp 3 av interesse på forhånd.
******************
Det er litt færre filmer på årets program som fanger filmhjertes interesse enn de siste årene, og litt mer utfordrende å sy sammen for å få tidsskjemaet til å gå opp. Fokuset på øst/midtøsten er for stort etter undertegnedes smak, musikalbolken styrer jeg unna og jeg syns de nordiske bidragene er for få. Også søramerikanske filmer er savnet (f eks Argentina og Mexico).
Imidlertid er jo ikke 20-23 filmer som jeg i år plukket ut lite, selv om jeg tidligere år har funnet rundt 30 filmer som pirret interessene og hatt flere som virkelig lokket. Så mye å glede seg til er det som vanlig. Om jeg rekker alle på lista spørs, men de 8 øverst må med.
Her er de 12 andre titlene, som Filmhjerte vil se dersom det passer tidsskjemaet:
A Different Man (USA, 1t 52m)
– Renate Reinsve i en av rollene. En mørk komedie om en skuespiller som går gjennom en stor forandring, om en mann preget av komplekser, og et særegent utseende!
A Complete Unknown (USA, 2t 21m)
– Avslutningsfilmen. Biografisk drama med Timothée Chalamet som musikkikonet Bob Dylan. En av årets storfilmer fra USA. Tematikken er ikke midt i blinken for min del, men sikkert bra, og Chalamet som la ned en formidabel jobb for denne rollen er alltid verdt å se på.
Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
Alt Skal Bort (Norge, 1t 43m, Premiere)
– Årets åpningsfilm, fra Norge. Tre voksne søsken må fordele eiendeler og arv etter sin nylig avdøde far. Regner med en emosjonell historie om familierelasjoner og konflikter. Fra regissøren av smått ikoniske «Mongoland» (som også kan sees på TIFF).
Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
Armand (Norge, 1t 57m)
– Gikk på kino i fjor og er ute på Blu-Ray. Gikk du som meg glipp av den, er sjansen nå her til å få sett denne sterkt kritikerroste norske filmen, der en 6 år gammel gutts handling, eller lek(?), står i fokus. Kun en visning dessverre.
Hard Truths (UK, 1t 37m)
– I et arbeiderklasse-hjem i Storbritannia lever en kvinne tæret av sinne og bitterhet. Regissør Mike Leigh bør bety kvalitet, og britisk “sosialrealisme” biter nesten alltid hardt fra seg. Denne virker ganske lovende.
Kix (Ungarn, 1t 34m)
– Gatedokumentar fra Ungarn, som følger en guttegjeng i Budapest over en periode på 10 år. Budapest er jo en perle, så her blir det spennende å se en autentisk side av byen turister neppe tas med på, samt få følge nært en ekte oppveksthistorie. Dette kan bli både tankevekkende, morsomt og sjarmerende.
On Falling (UK, 1t 34m)
– Drama fra Skottland. En ensom utenlandsk kvinne med en monoton jobb og hverdag, der håpløsheten setter inn. Som sagt, britiske filmer av denne typen leverer ofte, og her befinner vi oss i Skottland, noe som er forlokkende.
The Brutalist (USA, 3t 35m)
– Egentlig en film verdt å førsteprioritere, da den er en storfilm, som er spådd å hanke inn en rekke Oscar-nominasjoner. Det loves et sylskarpt blikk på det amerikanske samfunnet i tiden etter andre verdenskrig. Virker spennende absolutt. Men lengden på 3 timer og 35 minutter, med innlagt 15 minutters pause midtveis, er litt kinoavskrekkende.
Vises og kun to ganger, og den ene er i Alfheim svømmehall (!). Kommer uansett på ordinær kino senere.
Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.
The Mohican (Fr.rike, 1t 27m)
– En geitebonde på Korsika får mafiaen på nakken. Kan være litt vittig og samfunnskritisk.
Under the Vulcano (Polen/ukr/eng/spa, 1t 50m)
– En av filmene med Ukraina-krisen som bakteppe. En ferierende ukrainsk familie blir sittende fast i utlandet når helvete bryter løs i hjemlandet.
Viet and Nam (Vietnam mfl, 2t 9m)
– To unge gruvearbeidere finner lykken sammen, men konflikter oppstår.
When Fall is Coming (Fr.rike, 1t 42m)
– Alvorlige temaer som hukommelse, skyld og forsoning blandes med mørk humor. Utspilles i det smellvakre landskapet Burgund, der to pensjonerte kvinner lever rolige liv, helt til den enes datter dør av soppforgiftning. Tror denne er både rørende og litt morsom.
******************
Helt til slutt, kanskje kan det også være verdt å sjekke ut dramakomedien The Missile (Finland), raseproblematikk i Nickel Boys (USA) som kan være en stor positiv overraskelse, og et av kortfilmprogrammene fra nord (FFN: Shorts), jeg holder selv et vindu på gløtt for FFN: Shorts 3, mest pga en svensk filmstubbe. Kortfilmprogrammene byr noen ganger på minner som virkelig fester seg. Personlig syns jeg ofte de (nord)svenske kortfilmene sitter som en kule.
Noen korte festivaltips på tampen:
– Festivalens styggeste, mest blodprisede svindyre kaffeskvett som du bør styre unna er den som selges i pappkopp i foajéen på Kulturhuset. I fjor tok de 55 kroner for en halvfull knøttliten kopp med tynt sjettvann. Byen florerer av digge kaféer, kaffesjapper og kiosker med god kaffe, inkludert takeaway. Styr unna denne festivalfellen! Kinokaféen på Fokus har derimot krute god kaffe, og stempelkort 😉
– I år vises ingen filmer på Hålogaland Teater. Nytt visningssted er Alfheim svømmehall (!), et steinkast fra Alfheim stadion (Romssa Arena). Om du ikke gidder den litt lange og ihvertfall bratte gåturen opp fra sentrum og ned igjen, ta bussen. Buss nummer 40 som kjører fra sentrum (Peder Hansens gate, vis-á-vis Eurospar) stopper omtrent ved døra til den ærverdige svømmehallen.
– Filmhjerte digger “I, Q+A” (Ev. Q&A). Altså filmer med en kort introduksjon (I) fra scenen, pluss en runde spørsmål fra salen (Q) og svar fra involverte i filmen (A) etter filmslutt. Se etter disse symbolene i lommeprogrammet på papir og nett, eller på programsidene på tiff.no. Desverre er det ikke så mange filmer dette gjelder.
– Denne årlige bønnen må med, selv om kampen trolig er tapt… Men vær så snill alle kinogjester, når lyset er slukket og filmen er startet og igang: IKKE BRUK MOBILEN! Lyset fra nettopp din mobil plager neppe deg selv, men bidrar til å legge en demper på andres kinoopplevelse. Hilsen lyssky fyr på radene bak 😉 Ps: løsningen er da å sitte på rad 1, det hjelper på…
– Alle kan kjøpe billetter (aldersgrense 15 år). Man må ikke ha festivalarmbånd.
Billetter kjøpes på tiff.no (eller i skranke på Kulturhuset)
Følg med her på filmhjerte.blogg.no for filmomtaler og festivalstoff i løpet av og etter festivalen.
Du kan også følge undertegnedes kontoer på INSTAGRAM (@Larsgronli) og X (@LarsJG) for filmrealtert innhold i løpet av festivaluka.
Hashtagene #TIFF25 og #Filmhjerte vil også benyttes.
Oppdatering 7. januar: Noen av visningene ble utsolgt allerede mandag da billettsalget startet. Solitary Road, The Brutalist, Alt skal bort, Teenage Life Interruptet (2 av 3 visninger) og A Complete Unknown er blant filmene som er utsolgt. Eneste mulighet for vanlig publikum nå er såkalte rush tickets, ubenyttede billetter, som selges ved inngang dersom det er ledige plasser ved oppsatt filmstart. I tillegg er det også en kvote pr film satt av for akkrediterte og presseakkrediterte. Noen billetter kan dermed bli tilgjengelig for rush tickets.
Kommentarer mottas gjerne i kommentarfeltet, vi preikes!
Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) nærmer seg atter en gang, og er kun en knapp måneds tid unna.
Et årlig tidlig høydepunkt i ishavsbyen Tromsø i kalde januar er den årlige filmfestivalen, med en haug filmer fra alle verdenshjørner. TIFF går av stabelen for 35. gang i 2025, i perioden 13.-19. januar. Filmhjerte.blogg.no har i mange år vært fast inventar på TIFF, og det er bekreftet at Filmhjerte også i 2025 blir med på festen 😀
I løpet av de første ukene av januar vil det her på filmbloggen komme en fyldig sak med tips om et knippe filmer man bør få med seg fra årets program. Det vil som vanlig bli noen filmomtaler, anmeldelser og diverse i løpet av festivaluka, oppsummering ved festivalens slutt, og sannsynligvis noen filmanmeldelser utover på filmer sett på TIFF, når de settes opp på ordinær kinovisning.
Hele programmet ble sluppet 12. desember på tiff.no, så granskingen og finlesingen av årets filmutvalg er i gang for å finne de filmene man har tro på.
Ved et raskt første gjennomsyn av programmet er det færre enn håpet på som umiddelbart har pekt seg klart ut for undertegnedes del, men noen åpenbare er det. Målet er å plukke ut 10-15 filmtips å anbefale og å se selv.
Mer om filmtipsene kommer i en senere filmbloggsak etter nyttår, men om du vil sjekke ut nå er titlene på de 10 filmene jeg foreløpig har størst forhåpninger til disse (i tilfeldig rekkefølge, men merket med en såkalt asterisk (∗) ved de jeg har størst håp for):
•A Different Man (USA) – Renate Reinsve i en av rollene.
•Baby (Brasil) – “Coming of age”-historie fra Sao Paulos LGBTQ-miljø der en 18-åring havner på gata. (∗)
•Bird (UK) – Ny britisk oppveksthistorie og sosialrealisme satt til nordlige Kent fra herlige “Fish Tank” sin regissør Andrea Arnold. (∗)
•Plastic Guns (Frankrike) – Del av “Overdrive”-programmet. Fra regissøren av elleville “Bloody Oranges” forventes ny bisarr og grotesk kølsvart humor. (∗)
•Solitary Road (Sverige) – Dokumentar fra lengst nord i Sverige om fem avsidesliggende bygder mellom grensen og Kiruna.
Fire filmer som kommer på TIFF 2025: Bird, Baby, The Brutalist og Teenage Life Interruptet. Foto: tiff.no (montasje laget av filmhjerte.blogg.no)
•Teenage Life Interruptet (Uten synlige tegn) (Norge) – Denne nordnorske dokumentaren fra Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø, der barn og unge sine uforklarlige sykdommer står i fokus, kommer garantert til å få mye oppmerksomhet. Filmen følger fire unge jenter og legenes søken etter svar. Kommer til å bli utsolgt raskt.
•Three Kilometres to The End of The World (Romania) – Om fordommer, frykt – og mot.
•The Brutalist (USA) – Storfilm som er spådd å hanke inn Oscar-priser senere i år, men før den tid vises den på TIFF. Sørg for å bunkre opp med energidrikk og kaffe, spilletiden er voksne 3 timer og 35 minutter.
•To a Land Unknown – To palestinske flyktninger strandet i Athen.
•Vermiglio (Italia) – En krigsdesertør skjules i en liten fjellby mot slutten av andre verdenskrig. (∗)
Du kan også følge Filmhjertes side på Facebook for oppdateringer om nytt innhold på filmhjerte.blogg.no.
I januar er forøvrig endelig utekinoen tilbake midt i sentrum i Storgata, riktignok ikke på torget men på plassen utenfor Kulturhuset. Husk også når billettsalget i januar starter, at alle kan kjøpe billetter, ordningen med festivalarmbånd er avviklet.
TIFF-logo/foto: Tromsø International Film Festival
På kino fra 2. februar. Sett på Tromsø International Film Festival i januar.
Tenk deg at du jobber hver dag fra mandag til fredag med å vaske, gnikke, gnu og rengjøre offentlige dass. For mange et skrekkscenario. Men så til de grader ikke for vår mann i denne hjertevarme fortellingen i regissør Wim Wenders‘ japansk-tyske samproduksjon.
Filmens hovedperson Hirayama er nemlig en over middelaldrende og enslig mann, som er ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. I tillegg til sin uglamorøse jobb lever han også ellers ganske så spartansk, enkelt og rutinepreget i leiligheten sin, og på fritiden.
Men Hirayama trives tilsynelatende godt med tilværelsen. Han klager ikke, nesten aldri ihvertfall, og han nyter livets små gleder, som å høre på gode gamle musikk-kasetter med låter av klassiske amerikanske pop- og rock-artister, ja du husker vel kassetten? For noen minner de avstedkommer! Filmen oser av melankolsk stemning.
En dag forrykkes imidlertid balansen i Hirayamas rutinepregede hverdag når niesen hans uventet dukker opp på besøk. Niesens mor, altså Hirayamas søster, lever i en helt annen verden enn han, noe vi senere i filmen erfarer. For, det finnes en tristhet i Hirayama også, som gir historien et enda dypere lag, og gjør at dette også blir en litt sår fortelling – men likevel med mye livslyst og humanisme.
Det er direkte sjarmerende, melankolsk og dypt fascinerende, ja nærmest poetisk, å følge den forsiktige og ordfattige mannen gjennom de daglige gjøremålene, og få et lite innblikk i en mindre glamorøs side av verdensbyen Tokyo. For også bybildet vi får bli med inn i, er en sydende skattekiste for de som elsker detaljer og retro.
At han nesten legger sin ære i denne jobben han har, og måten han pusser og gnikker på toalettene, gjør at man tenker at han ser på jobben som ikke bare en jobb og et renhold, mer som en sjelelig renselse også. Tankene kan ihvertfall vandre i de baner når man prosesser hva man ser. Kunne filmen vært tydeligere rundt mannens indre kamp? Hvis han har en (det har vel vi alle på sett og vis?).
«Perfect Days» er en særdeles stillferdig, lavmælt og fredfull film, som aldri blir kjedelig, og vår hverdagshelt sier faktisk ikke så mye heller.
Mangelen på ord erstattes imidlertid av små subtile ansiktstrekk som viser følelser og sinnsstemning utført med perfeksjon av veteranen Kōji Yakusho (68) som spiller hovedrollen som Hirayama, på utmerket vis.
Yakusho er iallefall perfekt for denne rollen. Han er også en av Japans mest kjente skuespillere, men ettersom japanske filmer ikke er det det går mest av på norske skjermer, husker kanskje noen han fra «Babel» (2006).
Wenders fortelling er en film som løfter frem verdien av å se de små gleder i livet, å se det positive og å gjøre det beste ut av det man har. Det er en film om de små, men viktige ting. Å leve i nået. Nå er nå. Filmen er også strålende på å løfte fram en respekt og en høflighet som Japan har all grunn til å være stolte av.
Dessuten fungerer filmen blant annet også som en fin hyllest til renholdsarbeidere, en veldig ofte lavt ansett yrkesgruppe, men med en viktig samfunnsfunksjon.
I tillegg er det ikke fritt for humor. Hirayamas arbeidskollega er litt av en (utilsiktet) klovn i grunn, og fungerer som en forløsende humoristisk faktor i historien. En historie som også har en bit av sorg i seg, og noe av det virker litt rotete. Humor og ungdommelighet skytes også inn i filmen via den sjarmerende og sympatiske niesen.
Sympatisk ja. Hirayama er selvfølgelig sympatisk til tusen. På grunn av det trykker vi som ser på han inn til oss og blir interessert i han.
Filmens regissør er tyskerenWim Wenders (78), som etter sigende er kjent for filmer med tematikk rundt ensomhet. Han har en ekstrem lang liste bak seg som han har hatt regi på, ifølge imdb over 80 inkludert kortfilmer, tv-episoder og diverse.
Jeg er imidlertid veldig lite kjent med han som filmskaper, for meg er han bare et navn jeg har hørt før, men han står bak de velkjente dokumentarene «Buena Vista Social Club» (1999), og «Jordens salt» (2014), og spillefilmen «Paris, Texas» (1984). Med «Perfect Days» leverer han iallefall et mesterlig stykke arbeid som får sin velfortjente hyllest.
Delikat foto byr også filmen på, og et sjelfullt, energisk og innbydende soundtrack. Vakkert.
Det som skiller filmen, som forøvrig er Oscar-nominert som beste internasjonale film, fra å få toppscore er i hovedsak noen små uforløste tråder, uten at det rokker ved å spandere varme anbefalinger om å se «Perfect Days» – et nesten perfekt drama om det enkle liv.
The Zone of Interest er krigsfilm slik krigsfilm sjelden eller aldri før er sett!
Den britiske regissøren Jonathan Glazer sin tyskspråklige film tar oss inn i andre verdenskrigs dager, til en både fascinerende, hoderystende og sjokkerende studie av ondskap, fornektelse og likegyldighet vegg i vegg med et av historiens mørkeste kapitler, Auschwitz.
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no Foto: Filmweb.no
FILMANMELDELSE:
THE ZONE OF INTEREST Nasjonalitet: England, USA, Polen, 2023 Språk: Tysk, Jiddisk, Polsk Historisk drama/krig, 1t 45m Regi: Jonathan Glazer På norsk kino fra 26. januar Sett på Tromsø International Film Festival 15.01.24
Krigsfilm er dog å dra det langt, for «The Zone of Interest» er ingen krigsfilm i den forstand, det er drama med handling fra andre verdenskrig. Filmens sentrum er Rudolf Höss som under andre verdenskrig var mannen som var NAZI-kommandant og ledet den tyskdrevne konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.
Filmen som er løst basert på en roman fra 2014 med samme navn av Martin Amis, og virkelige personer, følger nemlig Rudolf Höss, kona Hedwig og resten av familien, som bor bokstavlig talt vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz.
Der vandrer de rundt i en herskapelig bolig med en fargerik, levende og idyllisk stor blomsterhage, og forsøker å bygge opp sitt drømmehjem, uten at de tilsynelatende verken vil eller evner å ta inn over seg hva som foregår i nabolaget.
Kontrastene er enorme, for kun en diger mur og gjerder skiller Höss-familiens eldorado med grusomhetene vi vet foregikk i Auschwitz, der jødeutryddelse i stor skala fant sted.
Glazers sjakktrekk er å ikke vise disse grusomhetene. Derimot spiller lyden en stor rolle, for med hjelp av særdeles effektfulle lydeffekter og visuelle effekter i bakgrunnen får vi forståelsen av hva som foregår bare få meter unna Höss-familien sitt drømmehjem.
Det er skudd, aggressive hunder, smertehyl og dunk i det fjerne, vi ser at det siver røyk fra pipene i forbrenningsanlegget, aske daler ned som snø og vi ser og hører tog ankommer, som vi kan anta er fulle av jøder på vei til sin trolige endestasjon.
Mens jeg ser filmen er det slående hvor kontrastfull filmen er, og etterhvert slår også lydeffektene en skikkelig knyttneve mot publikum. Om, og om, og om igjen.
Det er på en styggskitten måte en fascinerende reise å bivåne den fornektelsen av virkeligheten og likegyldigheten familien lever under. Ute i den digre og fargerike hagen arrangerer familien store selskaper og Hedwig gjør sitt ytterste for å bygge et drømmehjem for seg, barna og familien. Hvor kald må man være for å lukke øynene for realitetene? Men slik er de alle sammen? Selv den sympatiske moren som besøker, barna, og resten av de tyske troppene. Eller finns det en tristhet hos de?
At verden uten folk som Rudolf Höss er et bedre sted kan ikke motsies, han var en av historiens verste mennesker, og et klokkeklart eksemplar på ondskapens ansikter – men nettopp derfor er også filmen så sterk i måten han og familien portretteres. Man tar seg i å tenke at jøss denne fyren virker jo både hyggelig og normal. Det var han selvsagt ikke. Nettopp det er så skummelt.
Skuespiller-prestasjonene er også svært sterke, kanskje først og fremst av Sandra Hüller i rollen som Hedwig. Christian Friedel gjør også en særdeles overbevisende rolle som Rudolf Höss. Jeg syns også at barna i filmen gir historien en ekstra dimensjon, for det er via dem vi mest føler at ikke alt bare er fryd og gammen i det Hössiske hus. Noe som faktisk på mer enn en måte gjør godt å se.
Glazers film gir mye rom både for refleksjon og ettertanke, men likevel klarer den ikke helt å trykke på de store emosjonelle knappene for å virkelig berøre. Ihvertfall føltes det slik mens jeg så filmen, dog kommer inntrykkene etterpå.
«The Zone of Interest» er utvilsomt krigsdrama slik film fra krigens dager sjelden eller aldri før er sett.
Dog er den ikke perfekt. Den roter seg litt bort noen ganger med litt unødvendige ting. Filmen har noen svarthvitt-scener, eller nattkikkert-kamera-aktige, som muligens er noe forvirrende, men som kanskje bare må tygges litt på. Men de bryter litt med filmen ellers stilmessig. At Glazer sjonglerer med ulike stiler på vellykket vis ser vi imidlertid i sluttsekvensen, som på ren dokumentarisk måte setter det historiske aspektet i perspektiv.
At den på tross av å ikke være innertier allerede nå kan utropes som en av årets beste filmer hersker det liten tvil om. Filmen har fått fem Oscar-nominasjoner, for beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste internasjonale film og beste lyd. Her ligger det trolig godt tilrette for ihvertfall beste internasjonale film (selv om jeg personlig vil juble mest for «Perfect Days»), og noe den iallefall bør belønnes for er lyden, som mer eller mindre er det som virkelig gjør denne filmen.
Spilletiden på en time og 45 minutter er perfekt.
«The Zone of Interest» vil gjøre inntrykk. Se den!
BÆÆÆÆÆÆÆ! Slik åpner den splitter nye norske dokumentarfilmen SAU, som hadde verdenspremiere 18. januar på Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – en brekende sau, og publikum hyler med i et latterbrøl.
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no Foto: Lars Jørgen Grønli (filmplakat) og Filmweb.no
Det er heller ikke den eneste gang man flirer i løpet av filmen, for at sauer er ålrighte dyr, det vet vi jo, men de er ganske morsomme også faktisk, og det hjelper på at sauebøndene er av det likanes slaget også med morsomme kommentarer på lur, og at regissøren og teamet klipper ting så godt sammen som det er gjort i flere sekvenser, eller ihvertfall har valgt de beste saueklippe(r)ne…
På det lille sauebruket i ei lita bygd i Nordland går det mot generasjonsskifte fra far til datter etter 40 år. Musikeren Rakel Nystabakk flytter hjem fra Oslo til den lille bondegården, sammen med kona Ida for å overta driften. Filmen følger Rakel og Ida i tiden etter at de har tatt over, godt hjulpet av Rakels far (og også moren) som forsatt bidrar med sin uvurderlige kunnskap om sauehold.
Regissør Rebekka Nystabakk trengte ikke lete lenge for å finne prospektet til sin debutfilm, hovedpersonene fant hun i sin egen familie, på gården Nystabakkan i Sørfold i Nordland. Det er nemlig hennes egen søster og foreldre som er hovedpersonene i filmen, ettersom sauer ikke er personer. For det er utvilsomt, noe tittelen muligens allerede har satt deg på sporet av, sauer som er filmens midtpunkt. Men selv om filmen handler mye om sau, er den først og fremst et personlig og nært portrett av en familie, om opprettholdelse av tradisjon og om å bringe kunnskap videre fra generasjon til generasjon.
Filmen reflekterer rundt viktige temaer som det å drive gammeldags tradisjonell bondegård og sauedrift kontra det moderne. Hvordan skal Rakel balansere ønsket om å drifte gården på naturens premisser, sett opp mot økonomiske utfordringer?
Sau, filmen Sau altså, er også en skikkelig kjærlighetserklæring til nettopp det, å drive gård i liten skala, på tradisjonelt vis, det er en ode til det å bo og leve på landet langt fra storbyens leven, og det er selvsagt en fascinerende kjærlighetserklæring til sauen som dyr og selskap.
For mange ser nok på sauer som kun en ting, mat. Det er de naturligvis også, imidlertid er de også mer – både sosiale, nyskjerrige, av og til skikkelig rare og morsomme dyr. Og noen gang stygge. “Det var no synd at du sku bli så stygg”, sier Rakel i et klipp til et nyfødt lam, selvsagt til gapskratt fra publikum i kinosalen.
Rebekka Nystabakks dokumentar er en fin liten film, som er både rørende og tankevekkende, der familiens pågangsmot og positivitet er en oppløftende styrke.
Det er likevel litt stillestående. Naturligvis er det begrenset hva som kan “skje” i en dokumentarfilm, men i mitt hode blir det litt lite interessant av og til, uten at jeg spesifikt har en soleklar oppskrift på hvordan filmen kunne vært spisset.
Spilletiden er allerede nede i kun 1 time og 18 minutter, men kunne noe vært endret? Filmen nevner det og, men det kunne vært mer om hvor mye steinhardt arbeid som ligger i å drive en småskala bondegård med masse sauer, for det er definitivt ingen dans på roser. Som en som har vokst opp i barneår med nettopp sauegårdsdrift, og med egne øyne iakttatt, vet jeg det.
Det føles bare som en litt for lett stil tidvis, dog må det sies at det er veldig bra at filmen ikke kan oppfattes som mest en klagesang. Det gir et snev av følelse av å være en spesialepisode av “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” eller et “Norge rundt”-innslag. Om det oppfattes som et pluss eller minus vil nok variere. Det er også andre ting som nok er for lite berørt i filmen, og den er ikke superengasjerende, selv om den er bra.
Ta nå imidlertid med kjedsomheten med en liten klype salt på kjøpet. Det må nevnes at innledningen som ble holdt før filmen startet på Fokus kino med diverse taler, siden det var filmens verdenspremiere, var så traust og søvndyssende at jeg nesten sluknet – mens fyren i nabosetet ikke bare nesten sovnet… Men dette var altså før filmstart, og skal ikke vurderes sammen med filmen.
Filmens hovedperson Rakel er ihvertfall slik hun fremstår både lærevillig, arbeidssom, veldig trivelig og sympatisk, med gode refleksjoner over livet og drifta. Kanskje er hun ikke helt hundre prosent komfortabel foran kameraet absolutt hele tiden, men hvem er vel det som ikke er kameravant? Ettersom jeg heller aldri har hørt om henne før denne dokumentaren er det ikke sikkert det stemmer, men kanskje fremstilles hun (til tross for det nevnte om å ha gode refleksjoner) en smule for lettsinnet med tanke på arbeidet hun har påtatt seg?
Forsvarer filmen en tur på kino, spør du deg? Her er svaret både ja og nja. Egentlig hadde dokumentaren Sau passet best på TV og ville nådd et mye bredere publikum, men for et voksent publikum, og sikkert en del yngre også, er det nok trolig en fin opplevelse på stort kinoformat. Filmen ble iallefall svært godt mottatt blant publikum på premierevisningen. Det var unison og stående applaus gjennom rulleteksten, en rulletekst som forøvrig også takket hver og en av alle sauene, ved navn! 😀
Vurderingen må bli at som dokumentar holder jo dette god kvalitet, har sjarme og humor. Det er nært terningkast 5, og ender på en sterk firer, så da er det bare å si; vær med en tur i saueflokken! Se Sau 😉
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com
TIFF er over for i år, og antall filmer Filmhjerte fikk sett ble 27(!) – eller 26 egentlig, en av filmene ble sett to ganger pga skuespillerbesøk på den andre visningen av The Lost Boys.
Av alt jeg trakk frem før festivalen på filmbloggen fikk jeg sett alt jeg ville, samt noen som ikke ble nevnt der, men droppet tre planlagte visninger mot slutten av uka på grunn av prioritet av søvn, etter søvnunderskudd ;p (ukrainske Forever-Forever, et kortfilmprogram (med bl.a. svenske Boys) – og The Hudsucker Proxy, men den ser jeg annet sted senere). Det eneste jeg ikke fikk plottet inn tid til var et av kortfilmprogrammene, der jeg uansett kun var interessert i en av kortfilmene.
Rekorden min fra 2019 ble ikke slått, den er fortsatt 31 filmer i løpet av festivaluka 😉
ETHAN COEN GJESTET TIFF OG TROMSØ!
Ethan Coen og Tricia Cooke på Kulturhuset i Tromsø på TIFF 2024. Foto: Lars Jørgen Grønli
Men årets festival går inn på en andreplass for min del siden 2004/2005 da jeg begynte å gå årlig på TIFF. Et av høydepunktene i år var forresten ikke en film. Det ca 90 minutters lange “Master Class med Ethan Coen og Tricia Cooke” i et fullsatt Kulturhuset i Tromsø, der Ethan, den ene halvdelen av Coen-brødrene (og filmklipper Cooke) snakket om filmene sine og samarbeidet med broren Joel, var en interessant, moro og spennende opplevelse.
I år ble det utrolig nok også forresten tid til en liten tur innom “pressefesten” på Ølhallen. Uten mat og drikke osv….men vi lar det ligge, hehe
BLINKSKUDDENE
Før festivalen leste jeg programmet grundig, og plukket ut det jeg hadde tro på av de rundt 90-95 ulike filmene. Av 26 sette filmer var det mange blinkskudd, glimrende filmer, og flere som var bra, brukbar eller verdt tiden. Ikke alt falt i smak, to-tre bomskudd ble det.
Her er en kjapp gjennomgang.
Merk dere disse 11 strålende filmene. Mange av de kommer på norsk kino. De det ikke foreligger kinolanseringsplaner for er nevnt.
* The Holdovers (USA) – Rasende festlig om en muggen og hatet lærer som må passe på de gjenværende elevene på en kostskole jula 1970. Les filmanmeldelsen et annet sted på filmbloggen.
* Perfekt Days (Japan) – Portrett av japansk hverdagsliv som innbyr til sinnsro, og som løfter frem en høflighet og respekt Japan kan være stolte av. Filmen følger en middelaldrende enslig mann ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. Utrolig sjarmerende, lavmælt og melankolsk film, flott foto og soundtrack. Og, musikkkassetten får sin renessanse! En må-se-film.
* Riceboy Sleeps (Canada/Korea) – Knallsterkt drama, fra 2022 faktisk, om koreansk imigrantmor og sønn i Canada som opplever rasisme, forskjellsbehandling, lengsel og savn om tilhørighet. Virkelig en solid anbefaling. Foreløpig ikke planlagt satt opp på norsk kino (Få den på!).
* Scrapper (UK) – Komisk far-datter story, men også en sår historie i bunn med mye humanisme. Herlig film om egenrådig 12-årig jente.
* The Lost Boys (Frankrike) – Sterkt drama om ungdomskriminelle gutter, det sterke samholdet i ungdomsfengselet og forbudte følelser innenfor gjerdene, blant annet. Ukjent om den får norsk kinodistribusjon.
Hovedrollen spilles av Khalil Ben Gharbia som gjestet festivalen og fortalte om filmen og rollen sin, en film han ser på som veldig personlig for han, ettersom han selv tidligere i livet følte seg både isolert og alene, fortalte han på spørsmål fra undertegnede på runden med spørsmål fra salen.
* How To Have Sex (UK) – Ungdomsparty på Kreta full av energi og adrenalin, med alvorlig tema om festkultur og aksept. Veldig underholdende. Anmeldelse ligger her på filmbloggen.
* All of Us Strangers (UK) – Mystisk om ensomhet, savn og identitet. Sterk historie. Anmeldelse av filmen kan leses her på filmbloggen.
* Vincent Must Die (Frankrike) – Mørk og underfundig komigrøsser som underholder. Noe uggent er i gjære, alle Vincent ser på går til angrep på han og vil drepe han. Smånervøs nerve hele veien med et passende skrekklydspor. Vittig og slett ikke blodsplætterfilm. Enkel og ukomplisert. Ikke satt opp på kino i Norge, så se den når muligheten byr seg.
* The Zone of Interest (Tyskland/UK) – Fascinerende, kontrastfull og hoderystende skildring av livet og fornektelse hos Höss-familien vegg i vegg med Auschwitz!
Sterke skuespillerprestasjoner, og et lydspor med imponerende og effektive lydeffekter. Sterk film!
* Mirakelet i Gullspång (Norge/Sverige) – Utrolig men sann historie om to norske søstre som møter en kvinne kliss lik deres avdøde søster. Anmeldelse av mirakelet kan leses her på filmbloggen.
* A Ravaging Wind (Argentina) – Fin historie om en predikantfar og hans noe underkuede datter som bilhavarerer under misjonsturné på den argentinske landsbygda. De havner dermed hos en lurvete bilmekaniker og hans vansirete sønn. Kommer neppe på norsk kino, men en ganske fin film som bør sees. Et nærmest romantisk argentinsk landskap omkranser handlingen.
To dokumentarer som er verdt å se: * Sau (Norge) – om småskala sauedrift, opprettholdelse av tradisjon og videreføring av kunnskap mellom generasjoner. Ganske underholdende til tider. * The Home Game (Island) – Moro, sjarmerende og engasjerende underdogs fotballdokumentar! På et knøttlite sted på Island planlegges den første kampen noensinne på bygdas 25 år gamle fotballbane. Usikker på kinoplaner.
Fimene som omtales videre nedover vet jeg ikke status for angående planer om kino i Norge. Sjekk selv 😉
NOEN FLERE BRA OG BRUKBARE FILMER
Noen filmer som i forskjellig grad overrasket positivt: * Terrestrial Verses (Iran) – Film bestående av flere korte satiriske, småprovoserende episoder som tar det absurde, firkantede, og autoritære iranske samfunnet på kornet. Noen skikkelige gullkorn her.
En iransk kvinne blant publikum i salen tok ordet på Q&A-runden etter filmslutt og sa at denne filmen var 100 prosent autentisk for hvordan det er i Iran, og at hun, familien og vennene har opplevd alle situasjonene filmen viste. Ali Asgari, den ene av filmens to regissører, som gjestet TIFF, fortalte om at pga filmen hadde han vært fratatt passet i over et halvt år. Flere av disse korte episodene er faktisk veldig bra.
* Puan (Argentina) – Lett argentinsk samfunnskritikk, ved bruk av humor og satire. Om en universitetsprofessor som selv havner under vurdering når en konkurrent om en ledig toppstilling ved universitet dukker opp. Samtidig er samfunnet utenfor i kaos. Tidvis underholdende.
* Rød Himmel (Roter Himmel/Afire, Tyskl.) – Om en forfatter og en fotograf som drar sammen til et avsides feriehus for ro og inspirasjon, men et ukjent par som allerede er der skaper ubalanse og nye relasjoner. Imens nærmer en skogbrann seg. Brukbar, men liker ikke slutten, og ikke den mannlige hovedrollen (forfatteren) noe særlig heller (birollen, som fotografen, og den kvinnelige hovedrollen er god).
* Housekeeping for Beginners (Nord-Makedonia, Serbia og flere), som forøvrig vant Queer Lion Award på anerkjente Venezia Film Festival. Filmen som av en jury på lørdag ble tildelt filmfestivalen i Tromsø sin hovedpris The Aurora Award. Jeg så derfor denne på søndag. Den er også brukbar, noe bra, men litt rotete – om en veldig forskjellig sammensatt LGBTQ-“familie” utenfor Skopje, som må holde sammen når krisen rammer. En morsom liten detalj er det i filmen for de som husker et noe spesielt serbisk Eurosong-bidrag med håndvasking og klapping for et par år siden.
Åpningsfilmen og dokumentaren Life is Good- Al Haya Helwa (Norge) gav jeg terningkast 3 til i en egen bloggpost, så den er vel brukbar. Se den når den kommer på TV, den er neppe verdt å løse kinobillett for å se, selv om hovedpersonen og regissøren Mohamed Jabaly er sympatisk som få, med mindre du er veldig interessert i Tromsø.
HØR HER’A OG FARGO
Så også “pakkisene” (som de sjøl omtaler seg som i filmen, så ikke rop rasist mot meg ;p) i den herlig lekne “Osloske” Hør Her’a, norsk kinofilm fra i fjor, som er veldig morsom. Ligger vel digitalt et eller annet sted.
Å endelig få se den udødelige 90-tallsklassikeren Fargo (USA, 1994) på stort kinoformat var selvsagt også veldig kult. Det løftet selvfølgelig opplevelsen at mesterregissør Ethan Coen, som var produsent og skrev den sammen med broren Joel som også hadde regi), var i Tromsø som gjest på TIFF sammen med filmklipper Tricia Cooke.
Ethan Coen (i midten!) svarte på spørsmål fra publikum i salen på Kulturhuset i Tromsø etter spesialvisningen av kultklassikeren Fargo på TIFF 2024. Tricia Cooke deltok også. Foto: Lars Jørgen Grønli
Etter filmslutt stilte begge opp på en omlag 20 minutters runde med snakk om filmen samt svarte på mange spørsmål fra publikum, i en stappfull sal på Kulturhuset. Men Fargo trenger ikke anbefalinger herifra, det er en kultklassiker for evigheten.
Ja forresten, Filmhjerte fikk selvsagt knipset et blinkskudd for minneboka sammen med Mr Coen 😉
Ethan Coen og Filmhjerte i Tromsø. Foto: Lars Jørgen Grønli
På vei ut av salen stod nemlig Ethan Coen utafor døra, så da måtte sjansen benyttes til å spørre om han ville stille opp på dette blinkskuddet av et bilde, noe han selvsagt sa ja til 😄
SKUFFELSER og BOMSKUDD
Blant de få jeg ikke likte var egentlig noe overraskende Margreth Olins dokumentar Fedrelandet (Norge) som og gikk ifjor på kino. Fint foto men kjedet meg grasalt.
Bomskudd ble nok for det meste første verdenskrigspoesien Benediction (UK). Langdryg og trist, men ikke en dårlig film. Den gikk på TIFF uten noen undertekster, heller ikke engelske, og denne gangen ble det dessverre for tungt å henge skikkelig med. Engelsk undertekst ville hjulpet godt.
På TIFF er det nemlig slik med undertekster at engelskspråklige filmer som oftest ikke er tekstet, verken på norsk eller engelsk, med mindre filmen snart er kinoklar i Norge og har fått norske undertekster, noe som er litt vanligere i senere år enn for en del år siden på TIFF. Filmer med all annen tale enn engelsk, også norsk og annet nordisk tale, er nesten alltid tekstet på engelsk. Kanskje ser jeg Benediction igjen om den dukker opp på TV eller nett med enten norsk eller engelsk undertekster.
Hounds (Marokko) er ok, men ikke som jeg forventet. Ikke bomskudd, den kan godt sees og er egentlig litt spennende, om en far og sønn som havner i stortrøbbel i Casablancas møkkete gater.
Selv om den ikke direkte ble et bomskudd likte jeg heller ikke The Sweet East (USA) noe særlig, deler av den var litt humoristisk, særlig delen med Simon Rex i første del var bra, men i sum for mye rør.
En skuffelse var When Evil Lurks (Arg.). Ikke fordi den er så innmari elendig, men forventningene mine var nokså annerledes enn resultatet. Det er en kølsvart skrekkgrøsser, med noen sjokkscener. Det er ikke en scare jump-film, men er ekkel, grotesk og kvalmende, og egentlig ganske jævlig og teit, med elementer jeg absolutt ikke setter pris på. Barnemaltraktering er bare nei. Men, det ER jo skrekkfilm, det skal være totalt urealistisk og et helvete. Jeg hater den ikke, den funker litt på en styggskitten måte, men kan umulig si at den kan anbefales, man må ha god mage ihvertfall.
SVENSK KORTFILM BEST
Kortfilmprogrammet i Films from the North “FFN – Young Directors / Student Films” bestod av 6 kortfilmer.
Every Summmer Ends (Varje sommar har ett slut, Sverige, 10 min) er en ganske fin og sår kortfilm om to bestevenner i en liten nordsvensk by (Östersund utgjør bakteppet, men nevnes ikke) der sommer går mot høst. De to forbereder seg på å skille lag etter videregående, men tilbakeholdte følelser kompliserer avskjeden. Anbefales å google fram når det blir mulig å se.
ASAP (Finland, 8 min) med snudde kjønnsrolleforventninger og om hvor langt man går for å si nei til sin kjære er veldig komisk, kul og med en god punchline. Fear (Khawf, Norge, 10 min) om å være homofil fra midtøsten er bra. De to anbefales også.
En nordnorsk kort om at sola kommer tilbake var grei nok men intetsigende, mens de to andre kan forbigåes i stillhet. Jeg kom uansett kun for den svenske, så at tre av seks var bra gjorde det verdt å se.
Jeg kommer sikkert til å se flere av filmene fra TIFF om igjen på et senere tidspunkt når de blir tilgjengelig på en eller annen plattform på nett, TV eller annet.
Takk for festen, TIFF 👏🤝
Har du kommentarer, bemerkninger, ros, ris, spørsmål, meninger eller noe å melde? Kommentarfeltet er ditt 😉 Snakkes.
Den allerede veldig mye omtalte «THE HOLDOVERS» var årets avslutningsfilm på Tromsø internasjonale filmfestival. At publikum lot seg underholde av Alexander Payne sin nye film er ingen overdrivelse – «The Holdovers» er rasende festlig, med en Paul Giamatti i storslag som en forhatt surmaget lærer.
FILMANMELDELSE: THE HOLDOVERS USA, 2023, Komedie/dramakomedie, 2t 13m Regi: Alexander Payne Skuespillere: Paul Giamatti, Da`Vine Joy Randolph, Dominic Sassa, Brady Hepner, med flere Aktuell: Norsk kinopremiere 26. januar. Sett på Tromsø International Film Festival i storsalen på Kulturhuset (Vises også to ganger til på TIFF, 21. og 22. januar).
På TIFF/skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no larsgronli ætt hotmail dått com / Tlf 950-23 -181.
Julen i 1970 er like rundt hjørnet, og de fleste elevene ved kostskolen Barton forlater campus før julehøytiden starter. Paul Hunham (Paul Giamatti) er den mannevonde læreren i klassiske språk, som får ansvaret for å passe på elevene som må bli værende igjen på skolen i julen. En håndfull elever blir dermed nødt til å tilbringe tiden sammen med skolens mest forhatte mann. Både studentene og de ansatte ved skolen misliker han, og siden han heller ikke har familie blir han gitt oppdraget.
Noen dager ut i ferien er det imidlertid bare den utagerende Angus (Dominic Sessa) som er igjen av elevene. Den mugne læreren med sin giftige tunge, og den vrange tenåringen får imidlertid en overraskelse når de litt etter litt mykner opp i hverandres selskap, og oppdager at de faktisk har en del til felles når de åpner opp og deler erfaringene og hemmelighetene sine, hemmeligheter som kan sette ting i fare for de begge.
Velkjente Paul Giamatti (56) er virkelig i storform i rollen som sin navnebror Paul, som er litt av en type. Han elsker å hate elevene sine, han har alltid en sur, gretten, ironisk eller ikke engang skjult sarkastisk bitende kommentar på lur. Det som ryr ut av snakketøyet hans er virkelig stor humor, som mange ganger får publikumm til å gapskratte!
Paul strør om seg med eder og galle så snart han ser sitt snitt, og har på ingen måte tenkt til å verken føye seg etter skoleledelsens ønsker om å gi elevene bedre karakterer for å blidgjøre økonomiske bidragsyere blant foreldrene, eller se på ungdommene som noe annet enn avskum.
Giamattis utseende, ansiktsuttrykk og mimikk er som skapt for akkurat denne rollen. Han er selvsagt sminket og stylet til å se både værbitt og herjet, så klapp på skulderen også til sminkørene i filmcrewet. Giamatti vant nylig Golden Globe for beste mannlige hovedrolle i en musikal eller komedie, noe som er vel fortjent, for denne figuren han gir liv til her kommer til å bli husket! I undertegnedes bok er dette Paul Giammati sin klart beste rolleprestasjon.
Husket blir også Da`Vine Joy Randolph (37) som vant Golden Globe for beste kvinnelige birolle i en spillefilm, for rollen som den sørgende skolekokken Mary Lamb, som også blir værende på skolen i juleferien. Hun har også sitt å stri med på det personlige plan, i tillegg til frekke utakknemlige elever som slett ikke verdsetter henne nevneverdig.
Så er da også flere av elevene filmen viser ikke spesielt veloppdragne av seg heller, inkludert Angus som blir eneste elev igjen til slutt i jula. Men det gjelder selvsagt ikke alle. Noen andre og et par yngre elever sjarmerer litt, og selv om rollefiguren hans egentlig er en ganske slesk og sur tenåring gjør også Brady Hepner (18) – kjent bl.a. fra «The Black Phone» – en bra figur.
Når det gjelder nevnte Randolph, så seiler hun oppp som en vinnerkandidat også til Oscar, etter å allerede ha sopt inn flere priser for innsatsen sin. Og joda, hun leverer, er veldig god, og rollefiguren hennes er også sympatisk. Om det bør belønnes med en Oscar kan man diskutere, men ufortjent kan man vel heller ikke si det vil være. Da det er første gang jeg ser henne blir det uansett vanskelig å sammenligne med noe tidligere.
Det blir sannsynligvis en del Oscar-nominasjoner å hente her, de mest aktuelle er sannsynligvis både for beste film og skuespillere (Giamatti/Randolph), kanskje manus og muligens et par longshot på regi samt kinematografi (foto) og scenografi for gjenskapelse av grytidlig 70-tallsmiljø.
En annen som jeg syns imponerer og er et veldig friskt pust, er filmdebutant Dominic Sassa (21) i rollen som den noe vanskelige tenåringen Angus, som altså må feire julen, skjønt feire er vel å ta hardt i, sammen med den hånende læreren. Han fyller rollen som utagerende og kranglete tenåring utmerket, han har flere strenger å spille på, og har karisma.
Forøvrig, her kommer en selvkorrigering, i forhåndsomtalen av filmen i forkant av filmfestivalen i Tromsø ble det skrevet her på filmbloggen at «The Holdovers» handler om relasjonen under utvikling mellom en sur lærer og en vrang jente. Noen hadde ikke gjort hjemmeleksene sine altså, og trodd etter å ha sett stillbilder at det var Da`Vine Joy Randolph som spilte den juleferie-faste eleven! Det hadde nok blitt både hånlig blikk, utskjelling og i beste fall D minus fra lærer Paul 😉
Som filmens egen forhåndsomtale åpenbart antyder, går de tre fremste rollefigurene gjennom en ganske markant karakterutvikling i løpet av historien. Akkurat dette er så definitivt en av filmens absolutte største styrker. For som vi skal se har kanskje også en gammel grinebiter et godt hjerte når alt kommer til alt.
For «The Holdovers» er ikke bare som nevnt rasende festlig, den har også sine seriøse sider som definitivt løfter filmen. Den er i bunn og grunn et relasjonsdrama som bruker humor som virkemiddel, noe den lykkes godt med. Det er sagt om denne filmen at den stilmessig sender assosiasjoner tilbake til 70- og 80-tallets populære amerikanske filmer som man egentlig ikke ser lignende av lenger, som er enda en positiv kvalitet.
Alexander Payne står altså for regien, og har etter Filmhjertes mening laget sin aller beste film. De som har sett hans tidligere filmer vil kunne finne gjenkjenningsfaktorer i stil og bruk av både litt bitende humor, lun humor, og relativt lettfattet fortellerstil som er ukomplisert å henge med på. Det er mye varme og humanisme å spore i filmen, samt et og annet ironisk stikk både til skoleungdom, skoleledelse, lærere, foreldre, spisestedservitører og andre involverte.
Med en spilletid på 2 timer og 13 minutter er det muligens en litt for lang film, om man skal nevne noe som kan trekke ned. Man kunne kanskje med fordel trimmet den ned med noen få minutter for å spisse den mer. Superoriginal er den heller ikke. Helt perfekt er dermed ikke Paynes film, dog er det ikke spesielt nevneverdige ting i de store linjene.
Har du filminteresse, og det har du vel om du har giddet lese helt hit, kan du uansett trygt ta veien på kino. Med på veien sender Filmhjerte sine varme anbefalinger – «The Holdovers» vil underholde deg, og du vil vandre fornøyd ut av kinosalen. Norsk kinopremiere er fredag 26. januar.
Gi lyd i kommentarfeltet om du har meninger om filmen, eller noe annet å melde. Snakkes!
Alle foto: Stillbilder fra filmweb og imdb (bilde 4 og 7).
