TIFF 2022 – dag 2: Anders Danielsen Lie i fokus

 

Skuespiller Anders Danielsen Lie er i Tromsø på filmfestivalen, og snakket varmt om den helt nye tidvis delikate «Bergman Island»  – og suksessen «Verdens Verste Menneske»


Filmhjerte på TIFF:
Skrevet av og foto: Lars Jørgen Grønli
950-23-181, filmhjerte ætt 1337 dått no


Han har spilt rollen som gal terrorist, spilt i filmer og serier som «Oslo, 31. august», «Reprise», «Nobel», «Koselig med peis» og ikke minst i fjorårets norske suksess «Verdens verste menneske», samt den helt nye engelskspråklige fransk-regisserte filmen «Bergman Island», innspilt på og med handling lagt til den sagnomsuste Ingmar Bergman-øya Fårö, nordøst for Gotland.

De to sistnevnte filmene ble vist på TIFF tirsdag, og Danielsen Lie innledet begge filmene tirsdag ettermiddag og kveld, med mellom ca 10-15 minutters samtale om filmene.

Anders Danielsen Lie er absolutt en av undertegnedes favoritter blant norske skuespillere, så at nettopp han gjestet Tromsø og TIFF er veldig hyggelig og morsomt. Kudos, som det vistnok heter når man skal si noe positivt om noen, til TIFF for disse sekvensene med innledning før utvalgte filmer, og en runde med samtale, spørsmål og svar etter filmslutt. Dette er nesten alltid svært interessant.

Etter visningen av «Bergman Island» på Fokus 1 var han også med på en omlag 20 minutter lang sekvens med Q&A, spørsmål og svar på godt norsk, der han snakket om filmen, om regissør Mia Hansen-Løve, og egne roller, blant annet.

Anders Danielsen Lie i samtale med TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus etter visningen av «Bergman Island». Foto: Lars Jørgen Grønli

Danielsen Lie var i det spøkefulle hjørnet, “nå blir det stand up her”, sa han muntert da han entret gulvet der mikrofonstativet stod 😉  Den norske og etterhvert internasjonale stjernen svarte både grundig og langt på spørsmålene fra ordstyrer Sveinung Wålengen og fra salen.

Han har ikke hovedrollene i de to filmene, men betydelige biroller, og kunne fortelle de to utsolgte salene mye interessant og spennende om filmene og arbeidet rundt de.

«Bergman Island» som er inspirert av regissør-giganten Ingmar Bergman er regissert av franske Mia Hansen-Løve, og tar for seg forholdet mellom et filmpar som i en periode bosetter seg på Fårø, i Bergmans gamle bygninger og miljø.

Forutenom Danielsen Lie som de fleste vel kjenner, har filmen velkjente Tim Roth i den mannlige hovedrollen, og luxembourgske Vicky Krieps (kjent fra bl.a. Oscarbelønnede «Phantom Thread») i den sjarmerende kvinnelige hovedrollen.

TIFF.no beskriver filmen slik:

I Bergman Island er det solfylte landskapet på Fårö like mye i sentrum som filmens hovedpersoner. Chris og Tony er et par filmskapere som bor på øya ettersom Tony, en kjent filmskaper, har blitt invitert til å vise noen av filmene sine. I mellomtiden sliter Chris med å skrive et manus som også er satt på Fårö. Mens Tony er borte, møter Chris en filmstudent, Hampus, og funderer på muligheten for å forene kunsten og livet hennes som kvinne og som kone. Eksemplet satt av Ingmar Bergman – en fraværende far og ektemann – får henne til å stille spørsmål ved forholdet til Tony mens hun prøver å få hans hjelp til å fullføre manuset sitt.

Bergman Island er en delikat film som fletter sammen to fortellinger: den om Chris og Tony, og den til Amy og Joseph, hovedpersonene i Chris sitt manus, som gjenoppliver romantikken deres mens de deltar i et bryllup på Fårö. Mellom hjertesorg og lidenskap, kreativ kamp og inspirasjon, tar karakterene i Mia Hansen-Løves nye film oss på en følelsesladet reise i grensen mellom fiksjon og virkelighet.

Anders Danielsen Lie mottar applaus fra publikum på Hålogaland Teater før «Verdens Verste Menneske». Her på scenen sammen med Anne Gjelsvik fra filmnettstedet Montages. Foto: Lars Jørgen Grønli

Anders fortalte publikum at Bergman Island fint kan sees selv om man ikke har kjennskap til og kunnskap om Ingmar Bergman sine filmer, selv om den bergmanske ånd lever gjennom filmen. Man kan se filmen som en slags sommerflørt og parforholdsfilm.

På et spørsmål undertegnede fikk lurt inn om hvor krevende rollene hans i de to filmene er, avslørte Danielsen Lie, med glimt i øyet, at rollen i Bergman Island var kos og bading, men forklarte videre at rollefiguren han spiller i Verdens verste menneske var litt krevende, med tanke på rollefigurens skjebne mot slutten av filmen hvor han måtte tenke en del gjennom hvilken type karakter rollen innebar og skulle representere.

På et annet spørsmål han fikk om hvor mye personlig han tar med seg inn i rolletolkningene, var det godt å se og høre han si, som han også før har slått fast, at han for eksempel “har spilt en terrorist hvor jeg har absolutt ingenting ved meg selv å trekke inn” (han hintet da til Netflix-filmen «22 July» hvor han spilte terroristen). For de som husker «Nobel» var det vel der han spilte krigsveteran med amputasjoner, men det er ikke først og fremst den type skuespiller han vil være virket det som, hvor man bruker datagenererte spesialeffekter altså.

TIFF sin festivalsjef Lisa Hoen benyttet sjansen til å stå i rampelyset sammen med Danielsen Lie før filmstart på Fokus. Strålende fornøyd festivalsjef som vi ser, dog ikke 100% flytende i engelsk 😉 Forøvrig tok Sveinung Wålengen Q&A-sekvensen etter filmen på norsk. Foto: Lars Jørgen Grønli

Ellers fremstod Danielsen Lie svært reflektert og seriøst rundt livet som skuespiller, hvor han fortalte at ethvert nytt prosjekt gås inn i med blanke ark, åpent sinn og vilje til å lære. “ – Jeg vil ikke være en skuespiller som kommer inn og tror jeg kan alt (…) jeg kan ingenting (er en bedre holdning)”, sa han.

Er du ikke en av de over 220 000 her til lands som har sett filmen allerede anbefales Verdens Verste Menneske selvsagt. Danielsen Lie er faktisk den undertegnede syns var aller best i filmen som har blitt hyllet både her hjemme og utenlands. Faktisk er han imponerende sterk i VVM.

Det var ingen Q&A etter den filmen, men før filmstart på Hålogaland Teater i en nær 15 minutter lang samtale på scenen med Anne Gjelsvik fra film-nettmagasinet Montages utdypet og fortalte han en del om Joachim Triers jobb med Verdens Verste Menneske. Blant annet snakket han om filmens suksess, hvor han blant annet mente filmen hadde vært svært heldig med lanseringen i fjor høst som kom akkurat da landet var gjenåpnet en kort periode. Han var og full av ros til hoverolleinnehaver Renate Reinsve, vel fortjent må Filmhjerte legge til.

Bergman Island er også en varm film som kan anbefales. Selv om filmen er litt krevende om man ikke har Ingmar Bergman-kjennskap så er det, som Lie korrekt sier, en film man godt kan se uansett. Filmteknisk har nemlig Bergman Island mye godt håndtverk å by på, et delikat og forførende foto (altså filmingen) for eksempel, som på nydelig vis rammer inn handlingen på idylliske Fårö, like utenfor Gotland, og filmen som vistnok også er filmet analogt bidrar og til at den fremstår i varme lyse farger og føles mer nær.

Danielsen Lie hyllet selv analog filming, i en verden der man er blitt mer og mer vant til digitalt hvor hver minste pore i ansiktet blir veldig fokusert på.

Dag 2 på TIFF var forøvrig en dag med MYE vær utendørs! Filmhjertes utskremte kom “god og blaut” ramlende inn på HT etter å ha kjempet seg langs et is-, sørpe-, vann- og surt regnbefengt lite hverdagshel**** på vei de knapt 500 meterene fra bussen 😉

Imidlertid ble det jo trivelig til slutt når man fikk instalert seg i gode stoler på HT og Fokus – og hva kveldens hovedperson i og på fokus angår, så fikk`n både blomster og lue, og alle kunne gå fornøyde hjem til kvelds 😉

Kommentarfeltet er ditt! Hyl ut om du vil. Chattes!

Foto: Lars Jørgen Grønli

TIFF2022: 5 PUBLIKUMSTYPER SETT PÅ TIFF

Her er 5 publikumstyper til glede (?) og irritasjon (?) du med sannsynlighet ser i kinosalene under TIFF *ironivarsel*

Et spedt forsøk på litt humor fra filmhjerte, eller er det et snev av sannhet også? Hm…


Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Arkivfoto: Lars Jørgen Grønli

 


TIFFs første dag bød på mindre publikum enn normalt, i det unormale 2022 der halvfullt er utsolgt, imidlertid er det like mange mer eller mindre særegne festivalgjengere. Vi kjenner til den rødvinsmarinerte TIFF-publikummer, den øldampende, den ukledelig forsinkede og den nedsnødde som har løpt fra HT til Verdensteatret. Her er 5 andre velkjente publikumstyper Filmhjerte har vederfartes.

1. LUNCHEREN

Publikummeren som ser så mange filmer at vedkommende ikke har tid til mat mellom filmene. Da inntas lunchen eller aftenmaten i kinosetet. Joda, er nok denne publikummeren selv noen ganger 😉 –  For uten mat og drikke duger filmhjertet ikke. Luktfri mat er forresten JA-mat. Burger King-mat derimot…

2. TELEFONISTEN

Faktisk er ingenting mer irriterende på kino enn når du får øye på en lysende mobil i synsfeltet mens filmen ruller! IKKE. LYS. MED. MOBILEN. Vanligvis forbeholdt den yngre garde og unge voksne, de som er så viktige at de ikke klarer seg en halvtime uten mobilen, men når selv voksne fruer som har passert middagshøyden sitter og lyser opp med sitt tekniske vidunder, ja da har teknologien gått for langt `ass!

3. SNORKEREN

Videre beskrivelse unødvendig! Men buldrer det brått bak deg, bli ikke skremt, det er bare en som har zzzzzz nok film…

4. VANDREREN

Du vet publikummeren som må forbi deg fordi han skal ut av salen mens filmen går, og gjerne et par ganger. Minst.

5. MASKEFJES

Ja, det er jo in for tiden, den nye moten, disse munnbleiene som hun kalte de, hun med et ikke like klokt hode som mange som bruker munnbind har 😉 Jada, flere publikummere beholder munnbindet på hele filmen gjennom, og det er bare å berømme, selv om det er et herk!

Ha  en fortsatt fin filmfestival folkens 😉

TIFF 2022 har startet: “LAMB” (Island) og “BETWEEN TWO WORLDS” (Fr.rike)

Tromsø Internasjonale filmfestival er igang! Filmhjerte startet uken på best mulig måte, med to filmer på kino tidlig mandag 😀 Islandsk lammefødsel og sterk Binoche i fransk drama.

Her er kort om dagens to første utvalgte, som begge anbefales. Men først et par bilder ;p

På TIFF/Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

Foto: Lars Jørgen Grønli, filmfoto fra tiff.no

Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag

Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag


BETWEEN TWO WORLDS

Franske “Between two worlds” (Ouistreham) på et “utsolgt” Verdensteatret, dvs annethvert sete tomt grunnet smittevernsreglene. Med en som alltid glimrende Juliette Binoche, denne gang som forfatter undercover som vaskedame. Tankevekkende og ganske fin om lavtlønnede og lavstatusjobber.

Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Kan hun holde det hemmelig for sine nye arbeidskamerater?

Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.

Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.

Terningkast 5 høres ikke feil ut.

LAMB

Island+TIFF slår aldri feil, og først ut fra sagaøya kom et skikkelig mørkt eventyrdrama, basert på gammel islandsk overtro.

Lamb” (Dýrið). Et mystisk lam ser dagens lys på en avsides bondegård, og mens paret som bor der tar skapningen til seg, lurer mørket et sted der ute. Bisarr, men munter, svært sjarmerende men skitten, og dypt tragisk!

En film som fascinerer og hvor idyll blandes med stille sorg og tragedie. Dog merkelig.

Et par som bor på en idyllisk avsidesliggende bondegård mellom fjellene opplever noe mirakeløst når et lam fødes. Paret som sørger over en tidligere hendelse, ser fødselen som en ny sjanse og et lyspunkt. Men merkelige og grufulle ting begynner å skje, alt omgitt av et dramatisk og nakent islandsk landskap med et vidt spenn som rammer inn handlingen på en nær naturpornografisk måte, det er dystert, det er lys, tjukk tåke, sorg og håp, mye moro men farer truer…

Det er noe med islandsk film som virkelig fascinerer, og naturen er – naturligvis – et fantastisk bakteppe, men på ingen måte i nærheten av overdrevet. Lamb har selvsagt et nokså bisarr premiss, og filmen er av den grunn plassert i programkategorien “Overdrive”. Selv om noen vil kalle dette skrekk/horror, er det en humanitet over historien som er både rørende og varm, samtidig som det uomtvistelig også er både skittent og la oss si, bisarr.

De to hovedrolleinnehaverne, Noomi Rapace fra Sverige (“Menn som hater kvinner”) og Hilmir Snær Guðnason gjør sine roller meget godt, og Björn Hlynur Haraldsson som er et velkjent fjes i islandsk film er god i sin birolle.

Anbefalt skue, en sterk firer på terningen.

Følg med her på filmhjerte.blogg.no, på Filmhjertes side på Facebook, eller ved å følge undertegnedes personlige kontoer på Instagram og Twitter

Snakkes i kommentarfeltet! 

TIFF 2022 – Filmhjertes filmtips på årets filmfestival i Tromsø

Årets utgave av Tromsø Internasjonale filmfestival (TIFF) arrangeres fra 17. – 23. januar, i en redusert utgave.

Det blir filmfestival med kinovisninger i Tromsø, men med store restriksjoner.

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Festivalledelsen planlegger en trygg festival med over 250 filmvisninger spredt på hele 11 kinosaler, og som vil bli gjennomført i tråd med gjeldende råd og regler for smittevern, det vil si maks 200 personer tilstede på hver visning innendørs, etter at regjeringen torsdag hevet antallet fra 50.

En rekke andre arrangementer “off screen” er derimot avlyste, og hvordan utelivet og folkelivet ellers vil bli er høyst usikkert.

TIFF hadde planlagt for max 50 billetter til hver film, og gleden er naturligvis stor over at man nå får øke antallet til 200, som man hadde et håp om.

Den store festivalstemningen vil nok likevel ikke oppnåes. Folkelivet på kinoene, i gatene, på kafeene og pubene, og den sydende forventningen som ligger i en smekkfull sal minuttene før filmstart.

Uansett blir det iallefall fysisk filmfestival i Tromsø den kommende uka, fra mandag til søndag, med filmer på kino fra rundt 9-tida på morgenkvisten og helt frem til over midnatt, fordelt på Verdensteatret, Kulturhuset, Fokus kino (flere saler), Hålogaland teater, Driv, Alfheim svømmehall (!), samt utekinoen på torget. Det er ihvertfall veldig mye bedre enn i fjor, da kun et utvalg filmer ble gjort tilgjengelige for å se på nett.

Filmhjerte/undertegnede håper å få sett noen filmer i løpet av festivaluka, men restriksjonene gjør det usikkert. Går det som Filmhjerte håper på blir det imidlertid flere bloggposter med filmomtaler fra TIFF i løpet av uka.

For oppdateringer;

Følg med her på filmhjerte.blogg.no, på Filmhjertes side på Facebook, eller ved å følge undertegnedes personlige kontoer på Instagram og Twitter

HER ER FILHJERTES TOPP FILMTIPS PÅ TIFF 2022

(i urangert rekkefølge. Kilde programomtale i kursiv skrift: tiff.no)

BLOODY ORANGES

Frankrike, 2021

Gode forventninger til denne franske mørke komedien hvor flere skjebner veves sammen i en film som omtales som både morsom, skarp, eksentrisk, sarkastisk og tidvis ekstrem! Dessuten – siden vi befinner oss i Overdrive-programseksjonen – må jo filmtittelen gi noen hint?

“Ved siden av moroa og elendigheten, er Bloody Oranges i sin kjerne en skarp sosial kommentar som avslører sprekkene i det franske samfunnet, hykleriet til den politiske klassen og vanskelighetene som kan ramme eldre mennesker. Den er tidvis ekstrem og inneholder ubehagelige scener som ikke er for de med sarte hjerter. Både morsom og opprørende om hverandre, det er den typen film som er umulig å være likegyldig til. Den er tidvis ekstrem og inneholder flere ubehagelige og voldelige scener som ikke passer for alle”.

Ai ai, denne har jeg troen på! Foto: tiff.no

THE BOX

Mexico/USA, 2021

“The Box er en film med mange kontraster. Lyse farger på sommerdager og snødekte fjell når vinteren kommer. Store, endeløse landskaper som gjør menneskene små. Lengselen etter omsorg og tilknytning hos en gutt på terskelen til voksenlivet. Men først og fremst en rørende og hjerteskjærende historie om familiebånd, der grusomheten til produksjonsindustrien i Mexico utforskes”.

Jeg liker mye søramerikansk, deriblant særlig meksikansk, og denne filmen høres absolutt pirrende ut. Foto: tiff.no

BRIGHTON 4TH

Georgia/Russl/Bulg, 2021

Ikke mitt førstevalg, men denne filmen hvis tittel gir assosiasjoner mot britisk beinhard sosialrealisme, men som slett ikke er britisk, handler om en far på reise over kontinentet fra østeuropa til USA (til Brighton Beach i NY) for å hjelpe sønnen som har havnet i trøbbel.

“Brighton 4th er en følsomt gjengitt fortelling om overlevelse, fylt med både lystige georgiske drikkesanger og hjerteskjærende ensomhet. Familie og samhold virker å være et nødvendig sikkerhetsnett for karakterene i filmen som havner på feil kjør. På gripende vis kjemper Kakhi for at sønnen skal få en ny sjanse, selv om det setter hans eget liv i fare”.

THE CLIMB

USA, 2019

Omtalt som en nådeløs komedie, om vennskapet mellom to menn på sykkel. Et vennskap som stadig settes på prøver, og som livet selv er full av opp- og nedturer.

Høres ut som en humoristisk og en anelse bitende buddy-dramakomedie som kan underholde.

COP SECRET

Island, 2021

Islandsk drama, krim og spenning har jeg et nært forhold til, islandsk crazykomikk er derimot nok så upløyd jord. Cop Secret, som er en actionkomedie om den røffe og tøffe actionglade politimannen Bussi, som forresten er skaphomofil, høres rett og slett festlig ut.

“Denne politifilmparodien er en lattermild komedie med mange absurde situasjoner, eksplosive øyeblikk og tullete kampscener. Regissør Hannes Þór Halldórsson bruker alle tropene for hypermaskulinitet og machofilmer og snur dem på hodet, og skaper morsomme scener som leker med sjangeren. Skurken Rikki Ferrari er også en permanent kilde til humor, med sin besettelse av dyremetaforer og amerikansk-engelsk. Så fest setebeltet og gjør deg klar for denne actionfylte komedien!”. Foto: tiff.no

Filmhjerte gleder seg!

DRIVE MY CAR

Japan, 2021

En av toppfilmene på årets TIFF og som garantert (?) får kinovisninger senere i år er den mye omtalte japanske filmen Drive My Car, som bl.a. vant pris for beste manus på Cannes-festivalen.

“Skuespilleren Kafuku elsker to ting: Kona hans, som er utro, og å kjøre rundt i bilen sin. På hans siste jobb blir en sjåfør tildelt ham, og han godtar motvillig at han fra nå av kun er passasjer. Men bilturene gir ham bedre tid til å reflektere over sin tilværelse, og bli bedre kjent med både seg selv og de rundt ham, ikke minst sjåføren, en ung kvinne.

Filmen handler om dette, og veldig mye mer. Med sin spilletid på nesten tre timer, er Drive My Car innom et bredt spekter av temaer, følelser og karakterer, og den er verdt hvert eneste minutt”, skriver tiff.no i programomtalen.

Foto: tiff.no

En må-se-film!

THE GOOD BOSS

Spania, 2021

Spansk mørk komedie om klasseskille på arbeidsplassen, med selveste Javier Bardem som The good boss.

“En fabrikk som produserer industrielle vekter venter besøk av en komité som potensielt kan gi dem en høythengende hederspris. Samtidig havner flere av de ansatte i trøbbel, og sjefen forsøker å kamuflere den ene katastrofen etter den andre”.

Dette virker lovende, og en film jeg må få med meg. Foto: tiff.no

LAMB

Island, 2021

Film fra Island slår aldri feil på TIFF! I programkategorien overdrive dukker denne omtalt som surrealistiske filmen opp. Filmen har allerede fått mye oppmerksomhet, og som fan av islandsk film er denne selvskreven, jeg tror det er en småbisarr skittendyster filmopplevelse i vente.

“Lamb er en surrealistisk film, som tar oss med på en reise inn i stillferdige og grufulle islandske omgivelser.

Handlingen i den nye horror-filmen Lamb er inspirert av gammel islandsk folklore. María (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snær Guðnason), som nylig mistet sin lille datter, får besøk av en merkelig ånd i fjøset deres som skremmer dyrene: en søye blir gravid med en bisarr hybrid mellom dyr og menneske, og i sin store sorg danner Maria en kjærlig tilknytning til den merkelige skapningen som blir deres erstatningsbarn. På gården utspilles det ene grufulle mysteriet etter det andre.

Lamb er en forbløffende skrekkkomedie om ensomhet og sorg. Både makabert og rørende med sitt bisarre premiss, en surrealistisk nytelse for den tålmodige filmseer, filmet i vakre og dystre omgivelser på Island. I Cannes brakte filmens absurde form for horror suksess, og vant Un Certain Regard’s Prize of Originality”. Foto: tiff.no

LICORICE PIZZA

USA, 2021

Ny film fra Paul Thomas Anderson, mannen bak store filmer som Magnolia, den fantastiske There Will Be Blood, og Phantom Thread.

“Andersons morsomste og mest avslappede film hittil er en romantisk kjærlighetshistorie satt til 1973 om en tenåringsgutt som beiler en eldre kvinne.

Denne hypnotisk nydelige, morsomme, romantiske filmen raser avgårde fra scene til scene, fra karakter til karakter, og gjennom kulisser på en mesterlig måte. Du flyter og kruser rundt den som på en vannseng. Men hver replikk, kyss, biltur, oppsett og spøk er en fryd. Det er en så deilig film: skjær deg selv et stykke”.

Denne filmen har jeg også ganske gode forventninger til. Foto: tiff.no

OWLS

Island, 2021

Nok en annerledes film fra Island! Virker som et spennende parforholdsdrama.

“Regissør Teitur Magnusson spillefilmdebuter med denne underfundige fortellingen om et uventet vennskap. Filmen er kompleks med flere scener som blander både humor og alvor. De naturskjønne omgivelsene som bare Island kan by på, er dyktig fotografert som filmens vakre bakteppe.

Helt siden kona og datteren til Páll gikk bort, har han levd alene og isolert fra samfunnet. Verden hans blir uventet snudd på hodet når han blir venn med Elísabet, et offer for vold i hjemmet som søker tilflukt i huset hans. Men når den voldelige kjæresten hennes dukker opp, ser Páll seg nødt til å møte sin egen fortid mens han går mellom dem”.

♦ ♦ ♦

BERGMAN ISLAND

Frankrike, 2021, Regi Mia Hansen-Løve.

Kan være en poetisk perle, innspilt på vakre Fårö i Sverige, med en Ingmar Bergman-inspirert historie. Det var på Fårö den ikoniske regissøren i sin tid hadde mye av sitt virke. Flere av Hansen-Løves tidligere filmer vises på TIFF, bl.a. Eden fra 2014, og regissøren er selv tilstede i Tromsø på TIFF.

Til Tromsø kommer også vår egen velkjente skuespiller Anders Danielsen Lie, som er å se i nevnte Bergman Island, samt i spesialvisningen av den hyllede VERDENS VERSTE MENNESKE.

Erik Poppe sin nye storfilm UTVANDRERNE – om den skandinaviske utvandringen til Amerika på 1800-tallet – skulle være åpningsfilmen, ha verdenspremiere, og få massiv omtale, med planlagt ordinær premiere senere i januar. Men pga pandemien er kinolanseringen av filmen utsatt til høsten, og dermed valgte TIFF å bytte åpningsfilm. Utvandrerne vil nå på TIFF kun bli vist to ganger, og uten pressevisning.

HIT THE ROAD, en fersk roadmovie fra Iran (!), virker også spenstig. Gode vibber også for ZERO FUCKS GIVEN (et lavmælt (mørkt?) skarpt drama om en flyvertinne sin grå hverdag?), og VORTEX (Ny film fra den kontroversielle regissøren Gaspar Noè, som er kjent for sine volds-, sex- og dopsjokkfilmer. Her får vi derimot en helt annen type historie, hvor demens og tanker om døden står i fokus).

Som vanlig vil det nok dukke opp flere og uventede skatter, men de nevnte filmene er de undertegnede har størst forventninger til.

Kommentarfeltet er åpent for innspill . Chattes!

TIFF2021: LIFE WITHOUT SARA AMAT – SPANSK UNG SOMMERFORELSKELSE

Spansk ung sommerforelskelse i “Life Without Sara Amat”

Årets utgave av Tromsø International Film festival (TIFF) er igang og er i år desverre heldigital på grunn av  covid-19-restriksjonene. Filmhjerte hadde sett frem til et høydepunkt i januarmørket, men den gang ei. Imidlertid har altså TIFF valgt å gjøre årets festival heldigital, altså vise et redusert antall av filmene på nett (i tillegg til utekino på torget).

Filmhjerte har også dette året fått akkreditering til TIFF, så undertegnede har iallefall tenkt å se en håndfull visninger eller deromkring i løpet av uka. Mandag så jeg den splitter nye norske dramakomedien NINJABABY, som får ordinær kinopremiere senere i vinter, antagelig i februar. Det blir mer om den filmen senere, men den kan anbefales.

Tirsdagens utvalgte film ble en spansk “coming of age”-film, en sjarmerende oppveksthistorie.

LIFE WITHOUT SARA AMAT
(
La vida sense la Sara Amat)
Spania, 2019 (premiere feb. 2020), drama, 1t 14m, catalansk tale
Regi: Laura Jou.
I hovedrollene: Biel Rossell Pelfort, Maria Morera Colomer

Sommersola skinner over den spanske landsbyen, men mørket senker seg raskt når 14 år gamle Sara forsvinner sporløst. Særlig ett år yngre Pep som er på sommerferie hos bestemoren sin tar forsvinningen tungt, men når han kommer hjem til rommet sitt igjen venter en stor overraskelse.

Life Without Sara Amat er et romantisk sommereventyr og “coming-of-age”-historie om den første store forelskelsen og hvor vanskelig ung kjærlighet ofte kan være.

Hvor vi befinner oss tidsmessig er jeg ikke helt sikker på, og det nevnes heller aldri egentlig, men jeg kan tippe at historien er satt til en gang på 80-tallet. Bygutten pep er helt uforberedt på hva landsbyjenta Sara kan gjøre med en kropp som bobler av gryende pubertet. Mens resten av landsbyen fortviler og undres over Saras forsvinnning, vokser Peps hemmelighet i omfang for hver dag. Han erfarer raskt at kjærlighet får en til å gjøre hva som helst, som blant annet å snike seg inn i andres hjem og lyve til politiet…

De to unge hovedrolleinnehaverne er både sjarmerende og karismatiske, og utfyller hverandre godt. Særlig unge Biel Rossell Pelfort i rollen som Pep overbeviser, og også Maria Colomer (Sara) er veldig god. Der Pep er tilbakeholden, høflig og forsiktig, er Sara Amat den frigjorte og dristige. Regissør Laura Jou har jobbet som instruktør av barneskuespillere, og har truffet blink med den unge duoen i filmen.

Historien brer ellers ut en døsig melankolsk sommerstemning og gyllent lys, samt at filmen er en fortelling også om ungdommelig lengsel etter å komme seg bort og vekk fra det vante og hverdagslige. Både sterke og nære familieforhold samt mindre varme bånd mellom familiemedlemmer skildres også varsomt og fint. Den første store kjærligheten fanges godt inn, og sammen med bruk av både humor og gjenkjennelsesfaktoren blir Life Without Sara Amat en liten perle. Det er ikke den perfekte film, og svakheter finnes, men alt i alt gir filmen 74 behagelige minutter.

Det er synd jeg ikke fikk sett filmen i en kinosal, for den spanske landsbygda sjarmerer. Kommer du over denne filmen anbefaler jeg den gjerne.

Terningkast 4

ETTER TIFF 2020: 18 (!) FILMTIPS TIL NYE FILMER DU BØR SE

Filmhjerte fikk med seg et tjuetalls filmer under årets utgave av Tromsø International Film Festival (TIFF) i midten av januar, og drar her fram en rekke anbefalinger om filmer som ble vist der som du bør se når sjansen byr seg.

I løpet av og etter festivaluka har Filmhjerte publisert filmomtaler og anmeldelser av THE GRIZZLIES (Canada), JOJO RABBIT (USA), MONOS (Colombia), LITTLE WOMEN (USA) og ALLE MÅ DØ (Norge), samt PARASITT (Sør-Korea). Filmanmeldelsene for disse finnes andre steder på filmhjerte.blogg.no. Alle disse, unntatt The Grizzlies, går for tiden eller kommer snart på norsk kino, og alle unntatt Alle må dø som fikk terningkast 1, hehe, kan uten tvil anbefales varmt.

I tillegg har undertegnede via Twitter og Instagram tvitret og, hva heter det, instagrammet (?) om en rekke av de andre filmene med korte synspunkter og anbefalinger. Her er noen ord om flere av disse filmene.

JOJO RABBIT (USA) var ikke en av filmene jeg hadde plukket ut før TIFF som en av de jeg hadde tenkt å se, men nok en gang bevises det jeg skrev før festivalen, at det dukker alltid opp noe man liker som man ikke hadde trodd på forhånd. Nazisatiren som harselerer med Hitler, Hitlerjugend og jødehat ble populær, fikk nylig 6 Oscar-nominasjoner, og går på kino nå.

Mange flere av TIFF-filmene burde fått sitt eget bloggpostinnlegg, men det ble det ikke tid til. Kanskje kommer det mer senere om noen av dagens omtalte filmer, når eller hvis de settes opp på norsk kino.

Den kinesiske/amerikanske dramakomedien THE FAREWELL som er en film “bygget på en ekte løgn” som har høstet mye kritikerros er en herlig film. I The Farewell møter vi Billi, en kinesiskfødt ung kvinne i New York som får vite at bestemoren hennes, Nai Nai, har kreft og trolig bare noen uker igjen å leve ifølge legene. Dette vet bestemoren selv ingenting om, ettersom familien velger å “skjerme” henne fra sannheten. Når hele familien reiser til Kina for å samles til Nai Nais siste dager arrangerer de et falskt bryllup som påskudd for å samle hele slekta.

Rollefigurene Billi spilles på meget sterkt vis av rapperen Awkwafina, mens bestemorsrollen i filmen er ustyrtelig morsom og forrykende med vittige replikker og rørende stunder.

Dette er en rørende og faktisk ganske morsom film, med bra driv i, som absolutt anbefales. Norsk kinopremiere 13. mars.

Filmhjerte skulle skrevet mer om den sør-afrikanske/britiske filmen MOFFIE, som både skildrer den brennende homofobien og rasismen i det sørafrikanske regimet på tidlig 80-tall, samtidig som den også tegner et forstyrrende bilde av en skammelig historisk periode, der den retter fokus mot forholdene de vernepliktige gikk gjennom. Alle hvite menn over 16 år ble innkalt, og flere av de gjennomgikk et reint helvete både i krig og “fredstid”.

Filmens tittel, “Moffie”, er et ord som har veldig kraftig negativ betydning i landet, og kan muligens sammenlignes med det engelske “faggott”. I Sør-Afrika er betydningen av ordet iallefall ekstremt negativt, fortalte regissør Oliver Hermanus som var i Tromsø i anledning filmen, som ennå ikke har hatt premiere i Sør-Afrika, men fått mye forhåndsomtale. I stil er det klare linjer til for eksempel en krigsklassiker som “Full Metal Jacket“.
Moffie er så definitivt verdt å se. Om den settes opp på kino i Norge vet jeg ikke sikkert, men Filmhjerte triller iallefall terningkast 5.

Xavier Dolans nye og komplekse film MATTHIAS & MAXIME (Canada) er et sterkt og rørende portrett av et vennskap og følelser, hvor Dolan atter en gang beviser sine kunster som en filmskaper som evner å skape gripende filmer.

De to vennene Matthias og Maxime, sistnevnte spilt meget godt av Dolan selv, overtales til å spille inn en kort studentfilm, hvor de må kysse hverandre. Det som tilsynelatende er et uskyldig og udramatisk øyeblikk foran kamera skal vise seg å romme en langt mer kompleks reise, når vennskapet settes på prøve og de to driver fra hverandre. Maxime skal i tillegg snart flytte til Australia, og tiden begynner å løpe ut for hvorvidt vennskapet kan reddes før det er for sent.

Det er en lavmælt film, hvor Dolan får frem sårhet, nostalgi og hjerteskjærende små øyeblikk, samtidig som den hele tiden fremstår veldig realistisk og nedtonet. Igjen blir det terningkast 5 fra Filmhjerte. Filmen kommer på norsk kino til sommeren, med premiere 12. juni.

Parasitt

Anbefales må selvsagt også den fabelaktige PARASITT fra Sør-Korea, som til og med er Oscarnominert for blant annet beste film og regi. Parasitt fikk nylig terningkast 6 her på filmbloggen. Parasitt må oppleves!

Norsk ordinær kinopremiere er 31. januar.

Casey Affleck sin postakopalyptiske fremtidsvisjon LIGHT OF MY LIFE (USA) som handler om et samfunn der kvinneandelen av befolkningen drastisk har sunket er både delvis kontroversiell og ganske bra. Sett med feministiske øyne vil muligens filmen vekke en viss følelse av avsky, men det er iallefall en film med en nerve gjennom seg hele veien, selv om det tidvis ikke skjer allverdens, før i filmens siste del.

Gode skuespillerprestasjoner må trekkes frem, men filmens sterkeste kort er den sterke og vakre relasjonen mellom far og datter som stadig utvikler seg mens de lever i skjul. Norsk kinopremiere 27. mars.

En ny film fra Roman Polanski gikk også på TIFF;
J`ACCUSE
(An officer and a spy, Frankrike) er en litt tung film å henge med i da det er mye dialog, mye, men som er preget av engasjement og Polanskis gode formidlingsevner. Filmen, som har et godt produksjons- og kostymedesign, skildrer en viktig historisk hendelse mot slutten av 1800-tallet da en fransk offiser feilaktig ble sendt i fengsel.

Noen kaller filmen kontroversiell, men om jeg er enig i det vet jeg ikke helt. Den er kanskje mer konvensjonell enn kontroversiell, men altså, jeg syns den er verdt å se. Polanskis film er merkelig nok ikke planlagt vist på norsk kino, men denne filmen blir ihvertfall tilgjengelig via andre plattformer.

Norske Dag Johan Haugerud som ifjor regisserte den absolutt fantastiske BARN hadde verdenspremiere på TIFF med novellefilmen LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN. Den nye filmen hans varer bare i en times tid, noe som kanskje ikke forsvarer en kinotur for alle. Filmen som er en dramakomedie, eller ifølge han selv en slags musikal (!) – uten å være en musikal bare så det er sagt – tar på kornet en del ting i samfunnet rundt ansvar og skyld.

Andrea Bræin Hovig har jeg ikke vært noen spesiell fan av tidligere, men hun gjør en sterk og imponerende jobb her i hovedrollen, som en kvinne som føler skyld etter at moren hennes døde, samtidig som hun og vennene står midt i forberedelsene av en sang til et bryllup, en sang ingen ser ut til å ville stå til svars for. Det er en film hvor dialogen bærer filmen nesten fullstendig, og da er det jo bra at dialog er noe regissør Haugerud er en av de aller beste til blant norske regissører. Lyset fra sjokoladefabrikken anbefales, og er snart kinoklar.

BARN gikk forøvrig også på TIFF, og har du ennå ikke sett BARN er det bare å få sett den så snart sjansen byr seg på nett eller kjøpefilm. For en alldeles glimrende film, der det som kjent handler om etterdønningene etter en katastrofal ulykkeshendelse på fotballbanen på en skole hvor en 13 år gammel jente forårsaker en jevnaldrendes gutts død.

Henriette Stenstrup hadde jeg aldri drømt om kunne overbevise i en totalt bunnseriøs rolle, men det gjør hun til de grader i rollen som rektor på skolen som rammes. Imponerer gjør og særlig Jan Gunnar Røise og Brynjar Åbel Bandlien, samt Thorbjørn Harr, Hans Olav Brenner, med flere. BARN (filmen heter “Beware of children” på engelsk) er faktisk en av de aller sterkeste og beste norske filmene jeg har sett, og også her er det skarpe observasjoner og bemerkelsesverdig sterk dialog.

Filmen tar også som kjent utgangspunktet i at gutten som dør er sønnen til en profilert FrP-politiker, mens jenta er datteren til en profilert AP-politiker, samtidig som det er et forhold mellom en ansatt ved skolen og guttens far.

Dag Johan Haugerud fortalte etter filmvisningen i Tromsø, på spørsmål fra salen (fra undertegnede faktisk…), at han ikke hadde fått noen negative tilbakemeldinger fra folk som stemmer eller er med i FrP, og han snakket litt om de politiske aspektene ved filmen og om hvordan det ofte er med fordommer mot de som mener det og det, at de er sånn og sånn og så videre. At han her viser hele mennesker, ble nevnt av intervjuer på scenen etter filmen. Faktisk har han heller fått kommentarer av typen “uff, en sympatisk FrP`er, usj”, sa Haugerud til latter fra publikum 😉

Disse momentene gjelder selvsagt også rundt filmens hovedtema som naturligvis er ettervirkningene av den tragiske hendelsen, fordeling av skyld og det å kunne gå videre, og om hvordan filmens handling er så typisk norsk, eller nordisk.

Et annet interessant poeng med filmen er at det som i filmen gjerne kan fremstå som humor aldri har vært et forsøk på å være komisk, for det er nemlig filmen ikke på noen måte, sa Haugerud. Av scenene de hadde filmet flere ganger hadde de bevisst valgt den som var minst morsom når filmen skulle klippes sammen, og at en eventuell humor i dialogen i noen scener er en naturlig litt galgenhumoristisk hverdagslig greie.

BARN er en film som er så mye, og hvor man aldri helt føler seg sikker på hvor man skal legge sympatien sin. Det plager, og nettopp blant annet det gir BARN en imponerende dybde som føles sjelden i norsk film. Filmen gikk på kino ifjor høst, og er tilgjengelig nå for kjøp og leie hos bl.a. Viaplay, iTunes, med flere.

Islandsk film er ofte en suksessfaktor på filmfestival. AGNES JOY er kanskje ikke helt der oppe men er en bra film om en kvinne som er lei av hverdag og jobb. Datteren i huset er lei tilværelsen hun også, mens faren bedriver dagene til Netflix-binging. En aldrende mormor skaper også utfordringer, mens en ny nabo fører til spenninger.

Filmen er noe sprikende og føles i grunn både litt uferdig og som om man egentlig har hatt tenkt på å lage noe annet (som også regissøren som var på besøk i Tromsø selv nevnte), men leverer godt på flere områder da den både har empati og rørende stunder. Agnes er adoptivdatteren til filmens hovedperson, og var egentlig den filmen skulle handle om, før man underveis fant ut at moren var den mest interessante historien å fortelle. Liker du film fra Island bør denne sees. Den kommer neppe på kino, men er forhåpentligvis å finne på itunes o.l. etterhvert.

Siden islandsk film interesserer meg spurte jeg regissør Silja Hauksdóttir om hun kunne si noen ord om utvelgelsen av skuespillerene til filmen.

Tittelrollen spilles av skuespillerdebutant Donna Cruz, som regissøren fortalte var den vanskeligste rollefiguren å caste, da det ikke akkurat finnes mange utdannede skuespillere på Island med hennes bakgrunn (det vil si, ingen, men Cruz spiller godt). Interessant var det ellers å høre at Þorsteinn Bachmann (som spiller familefaren, og som er en av Islands mest kjente og mest benyttede skuespillere) vistnok fikk rollen fordi han er gift/samboer med ei fra filmcrewet. LOL. Jaja, men han er alltid solid, så også her.

Og så var det den svenske komedien REVANSCH da, eller THE COMEBACK som den heter internasjonalt. Filmen er egentlig en TV-serie som gikk i 10 korte avsnitt på 10 ganger 10 minutter på svensk TV i 2019. Vi treffer en forhenværende badmintonstjerne som 30 år etter karrierens siste kamp aldri har kommet over en dommeravgjørelse. Serien, eller filmen, er fantastisk morsom, komisk, full av empati og er både fin og rørende også.

Veteranen Anki Larsson som spiller hovedrollen gjør en strålende innsats. Kommer du over serien på nett anbefaler jeg absolutt å se den. På TIFF ble serien vist, med rulletekst etter hver episode, sammenhengende og på kinoskjerm for fullsatt sal. Hovedrolleinnehaver Larsson var på den ene visningen i Tromsø, og kunne berette at hun ikke hadde sett serien på stort format før, og på spørsmål fra salen (gjett fra hvem`a) fortalte hun at det var ganske mye hard jobbing ettersom rollen faktisk var fysisk krevende siden hun ikke er ung lengre.

 

Ellers, for deg som liker å utforske dramafilmer man sjeldent eller aldri ser på det norske markedet, kan canadiske RESTLESS RIVER og marokkanske ADAM være verdt tiden. I Restless River blir en inuitt-kvinne gravid under 2. verdenskrig, og må oppdra sønnen i en brytningstid mellom tradisjoner og moderniseringen, tidvis fin film, mens Adam skildrer et vennskap mellom to kvinner i Marokko som begge føler skam og som behøver den andres hjelp. Den ene en hjemmebakeridrivende alenemor for en dypt sjarmerende liten jente, den andre en høygravid kvinne på leting etter inntekt, husly og kanskje sjelefred. Ganske fin film dette også. Disse to filmene vil jeg forøvrig anta er vanskelig å oppdrive, men nå er de iallefall nevnt…

La oss ikke glemme amerikanske THE LIGHTHOUSE med Willem Dafoe og Robert Pattinson alene på en avsides værhard knøttliten steinholme med et fyrtårn en gang i attenhundreogbrødmangel-men-mye-alkohol, som er en av årets mest sjokkerende filmopplevelser visuelt og lydmessig.

De to mennene mister gradvis både besinnelse og forstand, og paranoiaen brer om seg. Er de to den de egentlig utgir seg for å være, hva er virkelighet og hva er innbilling? Gnisningene som utvikler seg mellom de to etter at den værbitte sjøulken i Dafoes figur raskt etablerer en rangordning, fører duoen i situasjoner de ikke kan håndtere.

Cinematografien i filmen er fantastisk, det samme er den klaustrofobiske følelsen som omslynger seerne nærmest fra start av, og filmens lydbilde gir kalde gysninger og strekker seg inn mot skrekksjangeren.

Jeg så filmen på TIFF uten verken norsk eller engelsk tekst, noe som var veldig krevende og vanskelig (innimellom nesten umulig) ettersom språket i filmen er ekstremt sjøulk-på-1800-tall-går-alkohol-og-rus-infisert. Jeg hørte til og med ungdom, de er jo ofte de som er best til å forstå alskens varianter av engelsk tale, etter filmen si at det tidvis ikke gikk an å forstå en damn shit av dialogen. Så puss ørene, og se filmen med norske eller engelske undertekster 😉

Stemninga i filmen er uansett så nervepirrende hele veien, og filmet i svarthvitt som den er øker uhyggen og kulden. Det er ikke en skrekkfilmtype hvor alt er skummelt, men en film hvor uhyggen ligger i menneskets sinn. NRK gav den nylig terningkast 6, selv vil jeg vel strekke meg til en firer-femmer på terningen, mens filmnettstedet Montages sin skribent ikke likte filmen. The Lighthouse er absolutt verdt å se, går på kino nå, og er ganske ulik mye annet du vil se dette filmåret.

Ulikt mye annet i sin genre er også den russiske splætterhorrorkomedien slash hevnthrilleren WHY DON`T YOU JUST DIE (Papa, sdokhni) fra 2019. En film definitivt ikke for alle, skulle du derimot like sjangeren og ha god mage er det mye humor og ekstremt med tegneserieaktig gladvold å gasse seg med. I tillegg har den mange små filmatiske referanser som er artige, og har blitt sammenlignet med Tarantinos filmer.

Filmen har et litt søvnig midtparti men den er underholdende og rå når det står på som verst! Jeg ser den gjerne en gang til. Sjekk den hvis du finner den. Sjekk også denne fete filmposteren!

…..

Det ble totalt 26 filmer på undertegnede i løpet av Tromsø International Film festival som gikk av stabelen i uke 3. Gjør man grundig forarbeid i utvelgelsen av filmer man skal se, så ender man ofte opp med mye supert og bra. Imidlertid var det også noen bomskudd. Den kanadiske coming-of-age-historien JEUNE JULIETTE hadde jeg gode forventninger til, men den skuffet en del. Det er likevel en brukbar film, men ikke mer enn et høyst gjennomsnittlig terningkast 3 og går lett i glemmeboka. Sveitsiske PARENTS – en “liksomdokumentar” om et foreldrepar som er lei sine to sjuskete sønner og flytter ut – var mest sovemedisin.

Kinesiske BALLOON, som vist fikk en eller annen fredsfilmpris fra juryen på TIFF, var også kjedelig. Intetsigende var også den islandske dokumentaren THE LAST AUTUMN, om den siste høsten med sauehold. Jeg så også SHORTS 1 (et av TIFFS kortfilmprogram i seksjonen film fra nord), den ukrainske (laget av en svenske) ungdoms- og oppveksts-dokumentaren TRANSNISTRA, samt spesialvisning av den tidlige 90-tallskultklassikeren THELMA & LOUISE (som selvsagt er en god film, som var kul å se på kinoformatet).

FILMANMELDELSE: PARASITT – MESTERLIG SNYLTERVERK

Filmhjerte så den 6 ganger Oscarnominerte ville sagnomsuste og massebejublede PARASITT på filmfestivalen i Tromsø. Snart skal du se den!

For du skal selvsagt se PARASITT! Du kan simpelten ikke gå glipp av den.


FILMANMELDELSE: PARASITT
Sør-Korea, 2019, Thrillerdrama, 2t 12m
Originaltittel: Gisaengchung
Regi: Bong Joon-ho
Med: Choi Woo-sik, Song Kang-ho, Lee Sun-Hyun, Jo Yeo-jeong, med flere

Aktuell: Sett på Tromsø International Film Festival 13. januar. Parasitt har ordinær norsk kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto fra filmweb.no


Det har den siste tida gått sport i å skamrose den sørkoreanske filmen PARASITT opp i skyene, og det er sikkert både forutsigbart og forventet å se toppkarakterer servert Bong Joon-ho sitt sjangervekslende filmmesterverk. Eller et genialt snylterverk!

Det er imidlertid lett å forstå all skrytet når man har sett filmen og både lattermild og nærmest litt “sjokkert” tråkker ut av kinosalen. For hva i huleste var det vi så?

Joda, det vi så er en film som ikke lar seg sette i bås. Det letteste er å kalle filmen en dramathriller eller thrillerdrama, dog er det ikke dekkende.

Å beskrive PARASITT med få ord er en fryktelig vanskelig oppgave, mens å beskrive den med for mange vil spolere overraskelsesfaktoren for de som ikke har sett den ennå.

PARASITT er først og fremst en bekmørk komedie om en families kreative, la oss kalle det kreative, måte å forsørge seg på, samtidig som den også er en bitende sylskarp kommentar til klasseskillet.

Vi møter en familie på fire som bor i en stinkende urinbefengt kjeller under gateplan. De drømmer ikke overraskende om økt levestandard, og griper som de parasittene de er etter en hver mulighet, enten det er gratis wifi fra nærliggende kafèer og naboer, eller bedre betaling.

“Parasitter er organismer som sameksisterer med andre organismer (verter) på bekostning av disse” ifølge leksikonet, og mer enn det er det strengt tatt ikke nødvendig å vite om filmens handling før man gyver løs på den.

Regissør Bong Joon-ho er virkelig i det lekne hjørnet, og leverer en filmopplevelse som på den ene måten fortoner seg som et snodig puslespill der brikkene møysommelig legges på plass, samtidig som det er enormt underholdende, men også akkurat så ekkel og guffen at balansen blir perfekt. Satiren og den bekmørke humoren treffer også blink, og den Oscarnominerte regissøren skyter også innertier i kontrastene som tegnes i det store klasseskillet mellom filmens involverte. Når så filmen også kommer med en del annen velrettede samfunnsstikk og spark, samt tar noen reale ville veivalg underveis, blir det hele en fornøyelse å bevitne fra tilskuerperspektivet vårt.

Filmhjerte skal ikke påstå at dette er en film for absolutt alle, men det er en underholdende fabel som når ut til et bredt publikum. Gullpalmen vant den i Cannes, Oscarnominasjoner ble det for beste film, og i Tromsø vant Parasitt publikumsprisen under årets filmfestival.

Det er en thriller, det er en kølsvart komedie, det er et drama, den har actionsekvenser. Alt sydd helt sømløst sammen. Det er umulig å sette den i en enkelt sjangerbås. Filmen har forøvrig et alldeles glimrende og detaljert produksjonsdesign og foto – og den er vill.

Parasitt må oppleves!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  ♥

LITTLE WOMEN – STORE SMÅFRØKNER

Little Women

LITTLE WOMEN av Greta Gerwig er en varm historie om fire søstres ferd mot voksenlivet på 1800-tallet, i en film preget av gode skuespillere med en fortryllende kjemi.

Filmen som er en adapsjon av Louisa May Alcotts romanklassiker med samme navn fra 1868 – eller “Småfrøkner” på norsk – fikk nylig hele 6 Oscar-nominasjoner, for beste film, beste kvinnelige hoved- og birolle, manus, filmmusikk og kostymedesign.


FILMOMTALE: LITTLE WOMEN
Drama, USA, 2019, 2t 14m
Regi: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Emma Watson, Florence Pugh, Eliza Scanlen, Meryl Streep, Laura Dern, Timothée Chalamet, Bob Odenkirk, o.a.

Sett på kino på TIFF 2020 på Kulturhuset i Tromsø, som var utsolgt til siste sete. Filmen var avslutningsfilm på filmfestivalen

Norsk ordinær kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no og filmweb


I Little Women befinner vi oss i Massachussets i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, der fire søstre begynner å stake ut kursene sine mot voksentilværelsen. Jo er en ambisiøs og hardtarbeidende forfatterspire, Beth er pianist men sliter med sykdom, Amy oppdras til å bli sosietetspike, mens Meg som er den eldste i søskenflokken er i et pengefattig ekteskap. Filmen følger de fire søstrene gjennom flere år, og vi får være vitne til oppturer, nedturer, hete krangler, kjærlighet, gleder og sorg.

Noen av Little Womens fokusområder er utvilsomt tematikk rundt tidløse temaer som identitet, klasseskiller og likestilling, samt et sterkt feministisk fokus. Den gang som nå måtte mange kvinner kjempe seg fram i livet. Heldigvis har verden gått fremover på akkurat det området på de 150 årene som har gått siden epoken Alcots roman tar for seg, men fortsatt er temaet absolutt aktuelt. I tillegg er det temaer som sirkler rundt familie, tilgivelse, og alltid universelle områder rundt det å vokse opp. Vi følger søstrene fra de er i ung alder og noen år fremover, i en historie som hopper en del frem og tilbake i tid.

Litt vel mye spør du meg når det gjelder den stadige vekslingen i tid i filmen. Det blir litt rotete, uoversiktlig og vanskeligere å følge med når filmen gjør sine sømløse bevegelser i tid. Dette la jeg også merke til at andre blant publikum snakket om etter filmen. Nå er ikke dette et digert problem, men man må konsentrere seg.

COMING-OF-AGE-DRAMA

Filmen som er et rendyrket drama og en oppvekstskildring har mye empati i seg. Det er en rørende og fint fortalt historie, som også har den nødvendige humoren iblandet. Rollefigurene fremstår nesten uten unntak med dybde og karakterutvikling. Little Women er så definitivt også et kostymedrama, det skal som kjent utspille seg en gang på 1800-tallet, noe som naturligvis gjenspeiles av filmens kontemporære stil og omgivelser.

Det er ikke en direkte tung film å følge, selv om den er temposvak, det er langt mellom de store dramatiske hendelsene. Filmen er heller ikke kjedelig, imidlertid mener jeg den godt kunne vært kuttet ned noe. Spilletiden på 2 timer og 14 minutter kunne nok vært trimmet ned noen minutter. Historien i seg selv er heller ikke enestående og fantastisk, men så absolutt fin og formidlet med varme, håp og engasjement. Det sniker seg muligens også inn en “Huset på Prærien“-følelse, eller en noe flat narrativ linje. Jeg liker fortellingen altså, ikke tro noe annet, den er riktignok ikke riktig så fantastisk eller dyp som forespeilet på forhånd. Det kan i stille partier snike seg inn en følelse av at historien mangler et driv, at den er for hverdagslig. Heldigvis skjer ikke det ofte, for historien har så mye varme i seg at det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Greta Gerwig har en ganske stødig regi, men jeg vil også si at hun er litt “sleip” like før filmens mest dramatiske hendelse hvor hun likevel i den aktuelle scenen effektivt klipper fra glede til fortvilelse. Det er også Gerwig som står for manus, og hun ble som kjent Oscar-nominert for beste tilrettelagte manus (adapted screenplay). Gerwig komponerer dermed det meste selv, med stort hell. Hun er en håndtverker som kan sine saker, hun trykker på de rette knappene for å få frem en stemning, en følelse, sympatier og styrker, noe som resulterer i skuespillere som yter på toppnivå.

STORE SMÅFRØKNER

Det beste ved filmen, heldigvis, er gode skuespillerprestasjoner. De fire søstrene er rollefigurer vi som publikum blir glade i og vil det beste for.

Filmens hovedkarakter er Jo, forfatterspiren som målrettet og stadig jobber med bokprosjekt, spilt på fortreffelig og sterkt vis av Saoirse Ronan, som ble belønnet med en fortjent Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle. Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle tilfalt også filmen, og ble tildelt Florence Pugh for hennes imponerende rolletolkning av Amy, som er den av søstrene med klart størst karakterutvikling vil jeg si. De som sjarmerer aller mest og som også er bunnsolide er Emma Watson som Meg, og Eliza Scanlen (21) som Beth. Sistnevnte for meg ukjent fra før. De to er bare herlige. For all del, Ronan og Pugh er også strålende, men rollekarakterene Meg og Beth banker hardt på hjertedørene.

Kjemien søstrene seg imellom og beilerne deres føles så ekte man kan få det på film. Noen scener med søsterene er fortryllende fine.

Foto: filmweb

Det er en film der kvinner står i front, forståelig nok. De fire søstrene fylles av up and coming brennhete unge skuespillere, som bærer filmen på en fabelaktig måte, mens det er flerfoldige desenniummer med erfaring i Laura Dern (søstrenes mor) og Oscarnominasjonsgrossist Meryl Streep (spiller søstrenes endimensjonalt statusopptatte tante).

Mannlige fremtredende karakterer i filmen er det derimot mindre av. Men det er en som må trekkes fram. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name) gjør igjen en strålende jobb.

Little Women bretter ut en viktig historie og skildring av liv som ble levd, om hvordan kvinner (og noen menn) i et århundre fjernt fra vårt, men likevel nært nok til å virke kjent, vokste opp, og hvordan dagligdagse mellommenneskelige relasjoner aldri går av tiden. Regissør Gerwig er dessuten en av våre mest spennende kvinnelige regissører, som er i ferd med å sette sine avtrykk. Little Women tar også særlig for seg viktigheten av å finne en mening i den tilmålte tiden vår på jorden, og viser viktigheten av en sterk sameksistens. Man kan se visse linjer mellom denne filmen og hennes forrige film, “Lady Bird” (2017).

Filmmusikken som også ble Oscarnominert består i hovedsak av nykomponert klassiske toner og stryk. Alt tidsriktig for tidsuniverset i filmen, dog noe monotont etterhvert om man ikke er veldig klassisk fan. Tidvis skal det riktignok ikke legges skjul på at det svinger skikkelig også av soundtracket skrevet av velkjente Alexandre Desplat, og at tonene møysommelig er tilpasset stemningen i hver scene. Desplat fikk Oscar så sent som i 2018 for den nydelige filmmusikken i (ikke så nydelige etter min mening) “Shape of Water“, og i 2015 for “The Grand Budapest Hotel“, og har komponert originale score for en rekke suksesser de senere årene.

Det er ikke fjorårets/årets absolutt beste film, imidlertid skal det ikke herske noen tvil om hvorvidt Little Women er verdt å se.

Terningkast 4 er nok mest beskrivende for filmen, men Filmhjerte lar det såvidt vippe over i 5 takket være gnistrende skuespillerprestasjoner og grunntanken om at sammen er man sterkere.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: JOJO RABBIT – USKYLDIG URKOMISK NAZISATIRE

Det er ikke lett å være 10 år gammel og nazist når mamma skjuler en jødejente på loftet og man blir mobbet for å ikke ha klart å drepe en kanin.


FILM: JOJO RABBIT

Komedie/krigssatire, USA, 2019, 1t 48m

Regi: Taika Waititi

Med: Roman Griffin Davis, Thomasin Harcourt McKenzie, Taika Waititi, Scarlett Johansson, Rebel Wilson, Alfie Allen, Sam Rockwell 

Sett på kino på TIFF. Ordinær norsk premiere 17. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Foto: tiff.no


La meg introdusere, en 10 år gammel redd gutt, og hans fjollete imaginære venn; Adolf Hitler. Sistnevnte spilt av regissøren Taika Waititi sjøl. Utfallet har blitt en av fjorårets mest humoristiske filmer, noe som ikke er verst all den tid det dreier seg om 2. verdenskrig, jødehat, nazisme og Hitlerjugend-ish.

For jødehat, nazisme, Hitler og nasjonalisme har sjelden før vært morsommere på film.

I JOJO RABBIT møter vi den 10 år gamle gutten Johannes som så gjerne vil være en supergod nazist. Han deltar på Hitlerjugendcamping, og han har en imaginær liksomvenn; sjefen sjøl, Adolf Hitler – urkomisk spilt av regissøren altså.

Direkte urkomisk er kanskje ikke filmen, men den vil garantert få de fleste til å både le og trekke på smilebåndet flere ganger. Det er nemlig en vittig, komisk og underholdende film, sitt “alvorlige” tema til tross. I JOJO RABBIT er dog ingenting på alvor – filmen må selvsagt utelukkende sees på som satire, parodi, farse og komikk, selv om det også er gjort plass til noen små melodramatiske scener som tilfører filmen en god del hjertevarme og gjør den samtidig rørende, sjarmerende og ja ok, litt trist, dog på en artig måte. Og selvsagt i god krigssatireånd snakker alle engelsk med tysk aksent, noe som jo i seg selv er morsomt å høre på.

Komiske figurer er det ihvertfall flust av. Hitler-figuren for eksempel, som er så fjollete dum at man fniser og flirer bare man ser han. En annen er rollefiguren til Sam Rockwell, som spiller herjet Hitlerjugend-leircampleder. Urkomisk. Eller når vår helt får hjemmebesøk av en gjeng menn i svarte lærfrakker.

Jeg skjønner at humoren kanskje ikke går hjem hos alle. For eksempel har The Guardian slaktet filmen og gav den laveste karakter. En annen anmelder fra samme blekke strakk seg imidlertid til midt på treet, så anmeldelsene beveger seg langs hele skalaen. Tidligere i uka dro filmen nemlig med seg imponerende 6 Oscar-nominasjoner, inkludert beste film og regi. De to prisene er JOJO RABBIT sjanseløs på, men at det kan bli pris for eksempel for beste produksjonsdesign skal en ikke avvise.

Filmen virker også å ha falt i smak hos publikum. Etter første visning på Tromsø International Film Festival var det iallefall saftig applaus fra et fullsatt Kulturhus, og på filmdatabasen IMDB har over 40 000 brukere besørget en gjennomsnittkarakter på hele 8 av 10 stjerner.

Skuespillet i filmen er som i komikk ellers, noe vanskelig å bedømme, ettersom rollekarakterene skal fremstå som gjerne endimensjonalt dumme eller ha andre skavanker vi som publikum kan le av.

Scarlett Johansson fikk riktignok en overraskende Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle (hun er og nominert for hovedrolle i “Marriage Story“). Scarlett, vår venninne med svenske aner, spiller jo bra hun, som mammaen til lille Jojo, som han blir hetende, helten vår.

Eller sjarmøren burde jeg vel heller sagt. For selv når Jojo flyr rundt og heiler Hitler er han bare kostelig og sjarmerende. Alldeles herlig spilt av purunge Roman Griffin Davis (f. 2007).

JOJO RABBIT fremstår for meg som en film med mye humor og hjertevarme. Noen sekvenser passer litt mindre inn da det blir litt melodramatisk eller sentimentalt. Alt i alt er det uansett en film publikum av svært ulik alder vil kunne more seg med. JOJO RABBIT er en stor positiv overraskelse.

Terningkast 5

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: ALLE MÅ DØ – ÅRETS NORSKE KALKUN

Årets norske kalkun er allerede servert. “Skrekkfilm/grøsseren” ALLE MÅ DØ som hadde premiere på filmfestivalen i Tromsø er omtrent like skremmende som et kattenøste.


FILM: ALLE MÅ DØ
Skrekk/grøsser, Norge, 2019, 1t 22m
Regi: Geir Greni. Medvirkende: Viktoria Winge, Linni Meister, Julia Schacht, Tinashee Williamson, m. fl.

Sett på kino på TIFF 2020 der den hadde verdenspremiere 15. januar. Ifølge filmweb.no har filmen ordinær kinopremiere 13. mars.

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no (stillbilde) og Lars Jørgen Grønli


Regissør Geir Greni hadde selv tatt turen til Tromsø i anledning premieren av det han kaller en skrekkfilm, som i følge TIFFs kjære avtroppende tidligere festivalsjef og nå programsjef Martha Otte skal skremme skiten av publikum. Han kunne før filmen fortelle at han hadde ønsket å lage en vri på sjangeren med å la publikum få bli kjent med rollekarakterene og relasjonene dem imellom, slik at vi skulle bry oss om de før drepingen starter, i motsetning til i filmer der vi ikke bryr oss om rollefigurene.

Vel, jeg kunne ikke brydd meg mindre om denne gjengen heller i så måte, etter det som føltes som tidenes lengste oppbygging. Jeg vet ikke om tanken var å forankre så stor sympati for figurene at man skal trykke de til seg, noe som i så tilfelle ikke lykkes.

Forøvrig, som alltid moro med regissøren på plass for å si noen ord om filmen.

Historien går iallefall ut på at en jentegjeng drar til ei hytte langt ute i de dype skoger, langt fra folk, for å arrangere utdrikkingslag for Gina, som skal gifte seg snart. Der ute på hytta skal selvfølgelig grufulle ting skje, blant annet har vennene lagd en horrorrebus for den snart gifteklare.

Problemet med filmen er bare det at den for det aller meste er like skummel og skremmende som en kattunge, den er genuint kjedelig, den bruker en evighet på å komme igang med noe som kan ligne på skumle hendelser, de første 45 minuttene eller deromkring er iallefall langdryge og stillestående, den siste halvtimen ekstrem platt da det på død og liv skal vises hvordan absolutt alt egentlig henger sammen, og i tillegg har filmen en så håpløs overdreven produktplassering (jeg kaller det reklame, weee så kult med masse øl som selvsagt hele tiden må vise hva produktet heter og være i fokus) for Mack sine øl- og ciderprodukter at jeg nærmest følte meg tissetrengt etter filmen.

Jeg skal forøvrig, helt uten relevans for filmen, legge til at jeg selv for å få med meg premieren med regissørbesøk droppa å gå på filmdistributøren Arthaus sitt filmfestival-party, som kolliderte med filmvisningen, hvor de inviterte får meske seg med sponsa Mack-øl.

Regissør Greni kunne fortelle at de hadde brukt lang tid på castingen av rollene. Resultatet har blitt A-lagsprofiler som Viktoria Winge, norsk skrekkfilms om ikke dronning så iallefall prinsesse, samt Linni Meister (!) i front, pluss et knippe semikjente ansikter i jentegjengen, som trekkplastere. Samspillet mellom dem er bra.

Om filmen er så dårlig at den ikke bør sees skal jeg ikke si, kanskje er den tvert om så dårlig at den bør sees?

For å moderere meg noe da, så er ikke filmen så elendig at den er parodisk eller helt på trynet, selv om historien har hull i skroget hvor det renner inn vann. De første omlag 45 minuttene kan jo sees litt på som en slags vennegjeng-drar-på-tur-komedie med litt søtladen honning på. Der finnes det om ikke annet noen småvittigheter.

Da Greni i 2011 langfilmdebuterte med buddykomedien “Umeå4ever” – en film jeg forøvrig syns er OK – skapte han oppsikt da han gikk ut og lovet publikum som ikke likte filmen pengene tilbake. Imidlertid vil jeg fraråde han å dra det stuntet igjen denne gangen.

Det kan fort vise seg å bli dyrt.

Terningkast 1

♥ – – – – –


….MEN PLUSS FOR FILMPROMOTERINGEN

Promoteringen av ALLE MÅ DØ syns jeg derimot fortjener litt skryt eller i alle fall noe oppmerksomhet.

Oppmerksomhet fikk de da også etter sigende. I forbindelse med lanseringen av filmen har crewet bak laget postere med påskriften “Hvem må dø?” og “Alle må dø”. Programdirektør Otte fra TIFF og Greni fortalte lattermildt før filmen at det nær hadde endt med politiutrykning. Gjengen fra filmen har nemlig også laget noen kort hvor det på ene siden står “Hvem må dø” og med teksten “Alle må dø” på andre siden. Da disse kortene hadde blitt lagt ut som promo i Rødbanken i Tromsø, bygget som også huser Tromsø Internasjonale Filmfestival sin resepsjon, hadde vekterne på bygget blitt redde for at det var et terrorvarsel. Terror skal man kanskje ikke spøke med, men det hele var jo litt komisk da 😉

Filmplakat…

…og svar