LITTLE WOMEN – STORE SMÅFRØKNER

Little Women

LITTLE WOMEN av Greta Gerwig er en varm historie om fire søstres ferd mot voksenlivet på 1800-tallet, i en film preget av gode skuespillere med en fortryllende kjemi.

Filmen som er en adapsjon av Louisa May Alcotts romanklassiker med samme navn fra 1868 – eller “Småfrøkner” på norsk – fikk nylig hele 6 Oscar-nominasjoner, for beste film, beste kvinnelige hoved- og birolle, manus, filmmusikk og kostymedesign.


FILMOMTALE: LITTLE WOMEN
Drama, USA, 2019, 2t 14m
Regi: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Emma Watson, Florence Pugh, Eliza Scanlen, Meryl Streep, Laura Dern, Timothée Chalamet, Bob Odenkirk, o.a.

Sett på kino på TIFF 2020 på Kulturhuset i Tromsø, som var utsolgt til siste sete. Filmen var avslutningsfilm på filmfestivalen

Norsk ordinær kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no og filmweb


I Little Women befinner vi oss i Massachussets i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, der fire søstre begynner å stake ut kursene sine mot voksentilværelsen. Jo er en ambisiøs og hardtarbeidende forfatterspire, Beth er pianist men sliter med sykdom, Amy oppdras til å bli sosietetspike, mens Meg som er den eldste i søskenflokken er i et pengefattig ekteskap. Filmen følger de fire søstrene gjennom flere år, og vi får være vitne til oppturer, nedturer, hete krangler, kjærlighet, gleder og sorg.

Noen av Little Womens fokusområder er utvilsomt tematikk rundt tidløse temaer som identitet, klasseskiller og likestilling, samt et sterkt feministisk fokus. Den gang som nå måtte mange kvinner kjempe seg fram i livet. Heldigvis har verden gått fremover på akkurat det området på de 150 årene som har gått siden epoken Alcots roman tar for seg, men fortsatt er temaet absolutt aktuelt. I tillegg er det temaer som sirkler rundt familie, tilgivelse, og alltid universelle områder rundt det å vokse opp. Vi følger søstrene fra de er i ung alder og noen år fremover, i en historie som hopper en del frem og tilbake i tid.

Litt vel mye spør du meg når det gjelder den stadige vekslingen i tid i filmen. Det blir litt rotete, uoversiktlig og vanskeligere å følge med når filmen gjør sine sømløse bevegelser i tid. Dette la jeg også merke til at andre blant publikum snakket om etter filmen. Nå er ikke dette et digert problem, men man må konsentrere seg.

COMING-OF-AGE-DRAMA

Filmen som er et rendyrket drama og en oppvekstskildring har mye empati i seg. Det er en rørende og fint fortalt historie, som også har den nødvendige humoren iblandet. Rollefigurene fremstår nesten uten unntak med dybde og karakterutvikling. Little Women er så definitivt også et kostymedrama, det skal som kjent utspille seg en gang på 1800-tallet, noe som naturligvis gjenspeiles av filmens kontemporære stil og omgivelser.

Det er ikke en direkte tung film å følge, selv om den er temposvak, det er langt mellom de store dramatiske hendelsene. Filmen er heller ikke kjedelig, imidlertid mener jeg den godt kunne vært kuttet ned noe. Spilletiden på 2 timer og 14 minutter kunne nok vært trimmet ned noen minutter. Historien i seg selv er heller ikke enestående og fantastisk, men så absolutt fin og formidlet med varme, håp og engasjement. Det sniker seg muligens også inn en “Huset på Prærien“-følelse, eller en noe flat narrativ linje. Jeg liker fortellingen altså, ikke tro noe annet, den er riktignok ikke riktig så fantastisk eller dyp som forespeilet på forhånd. Det kan i stille partier snike seg inn en følelse av at historien mangler et driv, at den er for hverdagslig. Heldigvis skjer ikke det ofte, for historien har så mye varme i seg at det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Greta Gerwig har en ganske stødig regi, men jeg vil også si at hun er litt “sleip” like før filmens mest dramatiske hendelse hvor hun likevel i den aktuelle scenen effektivt klipper fra glede til fortvilelse. Det er også Gerwig som står for manus, og hun ble som kjent Oscar-nominert for beste tilrettelagte manus (adapted screenplay). Gerwig komponerer dermed det meste selv, med stort hell. Hun er en håndtverker som kan sine saker, hun trykker på de rette knappene for å få frem en stemning, en følelse, sympatier og styrker, noe som resulterer i skuespillere som yter på toppnivå.

STORE SMÅFRØKNER

Det beste ved filmen, heldigvis, er gode skuespillerprestasjoner. De fire søstrene er rollefigurer vi som publikum blir glade i og vil det beste for.

Filmens hovedkarakter er Jo, forfatterspiren som målrettet og stadig jobber med bokprosjekt, spilt på fortreffelig og sterkt vis av Saoirse Ronan, som ble belønnet med en fortjent Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle. Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle tilfalt også filmen, og ble tildelt Florence Pugh for hennes imponerende rolletolkning av Amy, som er den av søstrene med klart størst karakterutvikling vil jeg si. De som sjarmerer aller mest og som også er bunnsolide er Emma Watson som Meg, og Eliza Scanlen (21) som Beth. Sistnevnte for meg ukjent fra før. De to er bare herlige. For all del, Ronan og Pugh er også strålende, men rollekarakterene Meg og Beth banker hardt på hjertedørene.

Kjemien søstrene seg imellom og beilerne deres føles så ekte man kan få det på film. Noen scener med søsterene er fortryllende fine.

Foto: filmweb

Det er en film der kvinner står i front, forståelig nok. De fire søstrene fylles av up and coming brennhete unge skuespillere, som bærer filmen på en fabelaktig måte, mens det er flerfoldige desenniummer med erfaring i Laura Dern (søstrenes mor) og Oscarnominasjonsgrossist Meryl Streep (spiller søstrenes endimensjonalt statusopptatte tante).

Mannlige fremtredende karakterer i filmen er det derimot mindre av. Men det er en som må trekkes fram. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name) gjør igjen en strålende jobb.

Little Women bretter ut en viktig historie og skildring av liv som ble levd, om hvordan kvinner (og noen menn) i et århundre fjernt fra vårt, men likevel nært nok til å virke kjent, vokste opp, og hvordan dagligdagse mellommenneskelige relasjoner aldri går av tiden. Regissør Gerwig er dessuten en av våre mest spennende kvinnelige regissører, som er i ferd med å sette sine avtrykk. Little Women tar også særlig for seg viktigheten av å finne en mening i den tilmålte tiden vår på jorden, og viser viktigheten av en sterk sameksistens. Man kan se visse linjer mellom denne filmen og hennes forrige film, “Lady Bird” (2017).

Filmmusikken som også ble Oscarnominert består i hovedsak av nykomponert klassiske toner og stryk. Alt tidsriktig for tidsuniverset i filmen, dog noe monotont etterhvert om man ikke er veldig klassisk fan. Tidvis skal det riktignok ikke legges skjul på at det svinger skikkelig også av soundtracket skrevet av velkjente Alexandre Desplat, og at tonene møysommelig er tilpasset stemningen i hver scene. Desplat fikk Oscar så sent som i 2018 for den nydelige filmmusikken i (ikke så nydelige etter min mening) “Shape of Water“, og i 2015 for “The Grand Budapest Hotel“, og har komponert originale score for en rekke suksesser de senere årene.

Det er ikke fjorårets/årets absolutt beste film, imidlertid skal det ikke herske noen tvil om hvorvidt Little Women er verdt å se.

Terningkast 4 er nok mest beskrivende for filmen, men Filmhjerte lar det såvidt vippe over i 5 takket være gnistrende skuespillerprestasjoner og grunntanken om at sammen er man sterkere.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: JOJO RABBIT – USKYLDIG URKOMISK NAZISATIRE

Det er ikke lett å være 10 år gammel og nazist når mamma skjuler en jødejente på loftet og man blir mobbet for å ikke ha klart å drepe en kanin.


FILM: JOJO RABBIT

Komedie/krigssatire, USA, 2019, 1t 48m

Regi: Taika Waititi

Med: Roman Griffin Davis, Thomasin Harcourt McKenzie, Taika Waititi, Scarlett Johansson, Rebel Wilson, Alfie Allen, Sam Rockwell 

Sett på kino på TIFF. Ordinær norsk premiere 17. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Foto: tiff.no


La meg introdusere, en 10 år gammel redd gutt, og hans fjollete imaginære venn; Adolf Hitler. Sistnevnte spilt av regissøren Taika Waititi sjøl. Utfallet har blitt en av fjorårets mest humoristiske filmer, noe som ikke er verst all den tid det dreier seg om 2. verdenskrig, jødehat, nazisme og Hitlerjugend-ish.

For jødehat, nazisme, Hitler og nasjonalisme har sjelden før vært morsommere på film.

I JOJO RABBIT møter vi den 10 år gamle gutten Johannes som så gjerne vil være en supergod nazist. Han deltar på Hitlerjugendcamping, og han har en imaginær liksomvenn; sjefen sjøl, Adolf Hitler – urkomisk spilt av regissøren altså.

Direkte urkomisk er kanskje ikke filmen, men den vil garantert få de fleste til å både le og trekke på smilebåndet flere ganger. Det er nemlig en vittig, komisk og underholdende film, sitt “alvorlige” tema til tross. I JOJO RABBIT er dog ingenting på alvor – filmen må selvsagt utelukkende sees på som satire, parodi, farse og komikk, selv om det også er gjort plass til noen små melodramatiske scener som tilfører filmen en god del hjertevarme og gjør den samtidig rørende, sjarmerende og ja ok, litt trist, dog på en artig måte. Og selvsagt i god krigssatireånd snakker alle engelsk med tysk aksent, noe som jo i seg selv er morsomt å høre på.

Komiske figurer er det ihvertfall flust av. Hitler-figuren for eksempel, som er så fjollete dum at man fniser og flirer bare man ser han. En annen er rollefiguren til Sam Rockwell, som spiller herjet Hitlerjugend-leircampleder. Urkomisk. Eller når vår helt får hjemmebesøk av en gjeng menn i svarte lærfrakker.

Jeg skjønner at humoren kanskje ikke går hjem hos alle. For eksempel har The Guardian slaktet filmen og gav den laveste karakter. En annen anmelder fra samme blekke strakk seg imidlertid til midt på treet, så anmeldelsene beveger seg langs hele skalaen. Tidligere i uka dro filmen nemlig med seg imponerende 6 Oscar-nominasjoner, inkludert beste film og regi. De to prisene er JOJO RABBIT sjanseløs på, men at det kan bli pris for eksempel for beste produksjonsdesign skal en ikke avvise.

Filmen virker også å ha falt i smak hos publikum. Etter første visning på Tromsø International Film Festival var det iallefall saftig applaus fra et fullsatt Kulturhus, og på filmdatabasen IMDB har over 40 000 brukere besørget en gjennomsnittkarakter på hele 8 av 10 stjerner.

Skuespillet i filmen er som i komikk ellers, noe vanskelig å bedømme, ettersom rollekarakterene skal fremstå som gjerne endimensjonalt dumme eller ha andre skavanker vi som publikum kan le av.

Scarlett Johansson fikk riktignok en overraskende Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle (hun er og nominert for hovedrolle i “Marriage Story“). Scarlett, vår venninne med svenske aner, spiller jo bra hun, som mammaen til lille Jojo, som han blir hetende, helten vår.

Eller sjarmøren burde jeg vel heller sagt. For selv når Jojo flyr rundt og heiler Hitler er han bare kostelig og sjarmerende. Alldeles herlig spilt av purunge Roman Griffin Davis (f. 2007).

JOJO RABBIT fremstår for meg som en film med mye humor og hjertevarme. Noen sekvenser passer litt mindre inn da det blir litt melodramatisk eller sentimentalt. Alt i alt er det uansett en film publikum av svært ulik alder vil kunne more seg med. JOJO RABBIT er en stor positiv overraskelse.

Terningkast 5

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: ALLE MÅ DØ – ÅRETS NORSKE KALKUN

Årets norske kalkun er allerede servert. “Skrekkfilm/grøsseren” ALLE MÅ DØ som hadde premiere på filmfestivalen i Tromsø er omtrent like skremmende som et kattenøste.


FILM: ALLE MÅ DØ
Skrekk/grøsser, Norge, 2019, 1t 22m
Regi: Geir Greni. Medvirkende: Viktoria Winge, Linni Meister, Julia Schacht, Tinashee Williamson, m. fl.

Sett på kino på TIFF 2020 der den hadde verdenspremiere 15. januar. Ifølge filmweb.no har filmen ordinær kinopremiere 13. mars.

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no (stillbilde) og Lars Jørgen Grønli


Regissør Geir Greni hadde selv tatt turen til Tromsø i anledning premieren av det han kaller en skrekkfilm, som i følge TIFFs kjære avtroppende tidligere festivalsjef og nå programsjef Martha Otte skal skremme skiten av publikum. Han kunne før filmen fortelle at han hadde ønsket å lage en vri på sjangeren med å la publikum få bli kjent med rollekarakterene og relasjonene dem imellom, slik at vi skulle bry oss om de før drepingen starter, i motsetning til i filmer der vi ikke bryr oss om rollefigurene.

Vel, jeg kunne ikke brydd meg mindre om denne gjengen heller i så måte, etter det som føltes som tidenes lengste oppbygging. Jeg vet ikke om tanken var å forankre så stor sympati for figurene at man skal trykke de til seg, noe som i så tilfelle ikke lykkes.

Forøvrig, som alltid moro med regissøren på plass for å si noen ord om filmen.

Historien går iallefall ut på at en jentegjeng drar til ei hytte langt ute i de dype skoger, langt fra folk, for å arrangere utdrikkingslag for Gina, som skal gifte seg snart. Der ute på hytta skal selvfølgelig grufulle ting skje, blant annet har vennene lagd en horrorrebus for den snart gifteklare.

Problemet med filmen er bare det at den for det aller meste er like skummel og skremmende som en kattunge, den er genuint kjedelig, den bruker en evighet på å komme igang med noe som kan ligne på skumle hendelser, de første 45 minuttene eller deromkring er iallefall langdryge og stillestående, den siste halvtimen ekstrem platt da det på død og liv skal vises hvordan absolutt alt egentlig henger sammen, og i tillegg har filmen en så håpløs overdreven produktplassering (jeg kaller det reklame, weee så kult med masse øl som selvsagt hele tiden må vise hva produktet heter og være i fokus) for Mack sine øl- og ciderprodukter at jeg nærmest følte meg tissetrengt etter filmen.

Jeg skal forøvrig, helt uten relevans for filmen, legge til at jeg selv for å få med meg premieren med regissørbesøk droppa å gå på filmdistributøren Arthaus sitt filmfestival-party, som kolliderte med filmvisningen, hvor de inviterte får meske seg med sponsa Mack-øl.

Regissør Greni kunne fortelle at de hadde brukt lang tid på castingen av rollene. Resultatet har blitt A-lagsprofiler som Viktoria Winge, norsk skrekkfilms om ikke dronning så iallefall prinsesse, samt Linni Meister (!) i front, pluss et knippe semikjente ansikter i jentegjengen, som trekkplastere. Samspillet mellom dem er bra.

Om filmen er så dårlig at den ikke bør sees skal jeg ikke si, kanskje er den tvert om så dårlig at den bør sees?

For å moderere meg noe da, så er ikke filmen så elendig at den er parodisk eller helt på trynet, selv om historien har hull i skroget hvor det renner inn vann. De første omlag 45 minuttene kan jo sees litt på som en slags vennegjeng-drar-på-tur-komedie med litt søtladen honning på. Der finnes det om ikke annet noen småvittigheter.

Da Greni i 2011 langfilmdebuterte med buddykomedien “Umeå4ever” – en film jeg forøvrig syns er OK – skapte han oppsikt da han gikk ut og lovet publikum som ikke likte filmen pengene tilbake. Imidlertid vil jeg fraråde han å dra det stuntet igjen denne gangen.

Det kan fort vise seg å bli dyrt.

Terningkast 1

♥ – – – – –


….MEN PLUSS FOR FILMPROMOTERINGEN

Promoteringen av ALLE MÅ DØ syns jeg derimot fortjener litt skryt eller i alle fall noe oppmerksomhet.

Oppmerksomhet fikk de da også etter sigende. I forbindelse med lanseringen av filmen har crewet bak laget postere med påskriften “Hvem må dø?” og “Alle må dø”. Programdirektør Otte fra TIFF og Greni fortalte lattermildt før filmen at det nær hadde endt med politiutrykning. Gjengen fra filmen har nemlig også laget noen kort hvor det på ene siden står “Hvem må dø” og med teksten “Alle må dø” på andre siden. Da disse kortene hadde blitt lagt ut som promo i Rødbanken i Tromsø, bygget som også huser Tromsø Internasjonale Filmfestival sin resepsjon, hadde vekterne på bygget blitt redde for at det var et terrorvarsel. Terror skal man kanskje ikke spøke med, men det hele var jo litt komisk da 😉

Filmplakat…

…og svar

 

 

TIFF 2020: MONOS – audiovisuell kruttønne

Den intense colombianske actionthrilleren MONOS er en audiovisuell eksplosiv kruttønne som bør oppleves på stort format.


Film: MONOS

Colombia o.a., 2019, Action/thriller/krig, 1t 42m, Regi: Alejandro Landes

Sett på kino på Tromsø Internasjonale filmfestival. Går også tors- og fredag, og kommer på norsk kino senere takket være filmdistributør Arthaus.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no og www.monos.film (poster)


Søramerikansk kriging sett gjennom ungdomsøyne

Høyt oppe i tåkeheimen i et øde fjellandskap et sted i latinamerika befinner en gruppe tenåringer seg. Ungdommene tilhører en paramillitær gruppe, og bedriver dagene i fjellheimen rundt en gammel festningsanordning til trening, festing og herjing, og etterhvert kriging. Ungdomsgeriljaen har også i oppgave å passe på en amerikansk kvinnelig fange titulert som “doctora” (Julianne Nicholson, “Eyewitness”, “I, Tonya”), og ei melkeku.

I de storslåtte åpne men samtidig barske omgivelsene herjer gruppa på 8 tenåringer som villmenn, med vennskap, festing, (uskyldig) småslossing, crazyskyting og eksperimentering seg imellom.

Etter en ulykksalig hendelse som rister i den interne justisen i gruppa og setter maktforholdet mellom dem på prøve sendes ungdommene – og fangen de vokter – billedlig talt mot avgrunnen gjennom en destruktiv spiral av vold som skal få enorme konsekvenser.

Filmens første del tar oss opp over skydekket i et åpent fjellandskap, før filmen i raskt taktskifte drar oss inn i et voldsomt og intenst jungelsump-helvete.

MONOS er intens, det er en råskap som viser hvor tynn linja er mellom mennesker og dyrskap. Først og fremst er MONOS likevel en dundrende dyster audiovisuell eksplosiv vulkan du aldri vet når får et utbrudd, du bare vet at det kommer.

For det gjør det. Både i fjellene og jungelen.

Filmens foto er til tider eksepsjonelt og klaustrofobisk, med vekslende klipp mellom idyllisk natur og sitrende spenning, akompagnert av et pumpende, drivende og mystisk lydbilde. Manus kan man sikkert si mye om. Her er noen sekvenser som fremstår som smått psykedelisk, og jammen et par ganger nesten poetisk. Det er nær hypnotisk noen ganger. Det blir mye dunder og brak å ta inn over seg, og noen vil nok oppleve det som voldsomt og over the edge.

Personlig finner jeg det nervepirrende og styggfascinerende. Definitivt det siste. Dessuten er det krig, og galskap. Den gnagende klaustrofobiske stemningen gjør og at man aldri får ro i magen.

Tenåringenes destruktive ferd fra å mer eller mindre styre seg selv til å mer og mer bryte hverandre ned sies å være en moderne fabel inspirert av William Goldings Fluenes Herre. Likhetene er der.

Nevnte Julianne Nicholson som iallefall har noe kjendisfaktor over seg, har en mindre rolle enn jeg på forhånd trodde. Hun spiller imidlertid veldig godt. Hovedrollene og fokus er det derimot tenåringsgeriljaen, bestående av både gutter og noen jenter, som har. De spiller utmerket de også. Mest imponert blir jeg av rollefiguren “Rambo” (Sofia Buenaventura), som er den av tenåringskrigerne med størst moralske kvaler og samvittighet. Det overrasket meg forøvrig at det jeg var sikker på var en gutt eller guttefigur, iallefall er spilt av en jente…

Å karaktersette MONOS er vanskelig. Brutaliteten og meningsløsheten i tenåringenes handlinger føles på kroppen. Filmen både byr på nerve og spenning, samtidig som den også byr imot.

Et av verdens mest anerkjente filmnettsteder, rogerebert.com, gav Monos 3 av 4 stjerner.

Terningkast 5 blir dommen min.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

TIFF 2020: THE GRIZZLIES

Filmfestivalen i Tromsø (TIFF) er igang! Det ble en tøff og dramatisk start med canadiske THE GRIZZLIES.

FILM: THE GRIZZLIES 

Canada, 2018, Regi: Miranda de Pencier, 1t 46m

Vises på TIFF torsdag og lørdag.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no

Den engelskspråklige kanadiske sportsdramafilmen tar oss med til det avsidesliggende tettstedet Kugluktuk, langt mot det iskalde nord i Canada.

Et sted preget av dystre fremtidsutsikter, håpløshet, familievold, rus og alkoholmisbruk, og nordamerikas høyeste selvmordstall blant unge, med urfolksbakgrunn.

Tradisjoner og urfolks motvilje mot den hvite mann står sterkt, og utfordres når en ung uforberedt nyutdannet lærer ankommer stedet. Hva kan han lære de motivasjonsløse ungdommene, og hva kan sporten lacrosse gi av håp og lyspunkter?

THE GRIZZLIES bygger på en sann historie, og er et tidvis beinhardt drama som trigger på følelsene. Ungdommene er kanskje ikke særlig sjarmerende i starten, men filmen bygger opp en sterk sympati med disse unge menneskene som sliter med prøvelser hver dag. Det er et spennende og drivende sportsdrama, som handler om å finne håp der det er som mørkest, og viljen til endring samtidig som tradisjoner ikke skal trampes på.

Filmen har et til tider pumpende lydbilde, og er en type drama som engasjerer.

THE GRIZZLIES er en hjertevarm og rørende historie om kraften, sjelen og lederskapet hos unge inuitter, som fortsetter å kjempe selv under ubegripelig press og omstendigheter (tiff.no)

Ben Schnetzer (som huskes fra “Pride”, 2014, og “Boktyven”) spiller hovedrollen som den samfunnsengasjerte læreren Russ, og han suppleres av en rekke meget gode uerfarne skuespillere, de fleste lokale amatører gjetter jeg.

TIFF får sin første anbefaling. THE GRIZZLIES er absolutt verdt tiden.

4 av 6 filmhjerter, eller et sterkt terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥ – –

TIFF 2020: 12 filmer du bør få med deg på filmfestivalen i Tromsø

Tromsø International Film Festival arrangeres for 30.året på rad i januar. Filmhjerte har plukket ut filmene man bør få med seg.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli
Alle foto og TIFF2020-Logo: Tromsø Int. Film festival / tiff.no

Godt nyttår folkens! Filmhjerte er tilbake etter jule- og nyttårsfri. Her er 12 hete filmer Filmhjerte ser frem til under TIFF 2020, filmfestivalen i snøfulle og vinterkledde Tromsø, som går av stabelen for trettiende gang fra 13. – 19. janauar 2020 – pluss et knippe andre filmer på TIFF som kan være verdt å sjekke ut.

Det er trolig mye bra film å se. For undertegnedes del kunne jubileumsår-programmet likevel sett mer spennende ut. Det meste av det har jeg nevnt tidligere år, og mye av det samme gjelder fortsatt. Et skjevt kjønnsfokus (veldig kvinnefokusert), en rekke tilårskomne filmer settes opp, filmer som gikk på kino for bare noen måneder siden, filmer tidligere vist på TIFF, og etter min smak for lite ny sentraleuropeisk og søramerikansk film, og jeg skulle gjerne sett mer nordisk, britisk og amerikansk.

Uansett… Dette er de 12 filmene jeg syns virker mest spennende og forlokkende, listet opp i to bolker, men i tilfeldig rekkefølge, samt noen flere man kan vurdere å se:

Førstevalgene: 7 “Må-Se-Filmer”:

PARASITT

Parasitt

Sør-Korea

Sør-Koreas Oscar-kandidat som har blitt rost opp i skyene av et samlet kritikerkorps, og av mange rangert som den beste filmen fra 2019.

«Gullpalmevinneren ved filmfestivalen i Cannes i 2019 er en thrillerkomedie, som i det ytre handler om en familie sympatiske kjeltringer og deres forsøk på lure seg til lukrativt arbeid, men som dypest sett er en satire om økonomi og klassekamp. Men ting er ikke helt som de synes på overflaten, og handlingen tar fort flere overraskende helomvendinger» (tiff.no)

Av omtale kan dette sende tanker tilbake til fjorårets “Shoplifters” fra Japan, men jeg aner at “Parasitt” er mer som en slags fabel. Store forventninger iallefall.

“Parasitt” har ikke hatt norsk premiere ennå, og er en av TIFF2020 sine absolutte toppfilmer. Her er det bare å skaffe seg billett fort som fy!

LITTLE WOMEN

Little Women
Emma Watson, Saoirse Ronan, Eliza Scanlen og Florence Pugh i LITTLE WOMEN.

USA

TIFFs avslutningsfilm er Greta Gerwigs nye storfilm. Regissøren som gjorde suksess med “Lady Bird” har høstet mengder med strålende kritikker også for dette historiske dramaet satt til 1800-tallets USA hvor vi følger tre søstere gjennom flere tiår.

“Little Women” har norsk premiere under TIFF og kommer på norsk kino senere. Under TIFF har den kun to visninger, lørdag og søndag.

«I kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen begynner fire søstre i Massachusetts å finne fotfeste i voksenlivet. “Little Women” følger søstrenes liv over flere år i denne varme og herlige oppvekstskildringen (…) fylt av humor og empati. Med hjelp av et stjernelag av unge skuespillere, i tillegg til etablerte storheter som Laura Dern og Meryl Streep, puster Gerwig nytt liv i Louisa May Alcotts romanklassiker. 150 år etter at boken først ble utgitt finner Gerwig nye måter å utforske dens evig aktuelle tematikk, knyttet til identitet, klasseskiller og likestilling» (tiff.no)

Med tanke på Gerwigs forrige film som var en liten uslipt juvel er forventningene til denne høye.

MOFFIE

Moffie

Sør-Afrika/UK o.a.

Stadig dagsaktuelle temaer som raseskille, apartheid, maskulint millitærleirmiljø og homofobi satt til Sør-Afrika på starten av 1980-tallet gjør at denne filmen virker veldig spennende. Jeg tror på en film med en del sosialt krutt i seg.

«Sør-Afrika, 1981. Alle hvite menn over 16 år må i obligatorisk militærtjeneste, og 18 år gamle Nicholas blir derfor sendt til den angolanske grensen for å delta i det som nå omtales som Den sørafrikanske grensekrigen. I møte med den brutale kulturen i militærleiren innser Nicholas tidlig viktigheten av å holde en lav profil, for stempelet «moffie» – et sørafrikansk homofobisk skjellsord – kan være vel så farlig som våpnene de bærer.

Med tydelige ekko til klassikere som Stanley Kubricks FULL METAL JACKET og Claire Denis’ BEAU TRAVAIL skisserer regissør Oliver Hermanus et forstyrrende bilde av den institusjonelle homofobien og rasismen i det sørafrikanske apartheidregimet, og den giftige maskulinitetskulturen som forsterker og tilrettelegger for disse holdningene. MOFFIE er på én side en nådeløs fordømmelse av et skamfullt historisk øyeblikk, og på den andre et vakkert og gripende filmhåndverk» (tiff.no)

MATTHIAS & MAXIME

Canada

Litt usikker på om denne filmen er super, det kan være en tristesse, men regissør Xavier Dolan står fra før bak noen meget bra filmer som jeg har satt pris på, og at han selv spiller i filmen er et pluss, for han er en grei skuespiller selv, så forventningene er derfor til stede her.

«Vennene Matthias og Maxime blir overtalt til å spille – og kysse hverandre – i en studentfilm. Dette øyeblikket skaper ringvirkninger som vil prege dem selv og deres utvidede vennekrets frem til Maximes nært forestående flytting til Australia. Vennene ser seg nødt til revurdere seg selv og deres nære vennskap, mens de gradvis driver fra hverandre. Klarer de å forsones før Maxime forlater landet?

Siden Xavier Dolan slo igjennom og ble stemplet som vidunderbarn har han gang på gang imponert med gripende og filmspråklig ekstravagante dramaer. Denne gangen får vi en ukarakterisk nedtonet og lavmælt film fra Dolan, men hans evne til å skape hjerteskjærende og sannferdige filmøyeblikk er tydelig til stede. MATTHIAS & MAXIME er en sår og nostalgisk vennskapsskildring av vakreste sort» (tiff.no)

MONOS

Monos

Colombia/USA o.a.

En film jeg er ganske spent på er Colombias Oscar-bidrag “Monos”, som er beskrevet som en intens audiovisuell opplevelse. Jeg liker ofte søramerikanske filmer som tar den litt ut, som er litt ekstrem eller nervepirrende. Denne filmen har jeg dessuten hørt om en stund, ettersom en av hovedrollene i filmen spilles av amerikanske Julianne Nicholson (“I, Tonya”, “Eyewitness”, “Boardwalk Empire”), som jeg liker veldig godt. Hun er nok litt undervurdert som skuespiller.

Jeg har tro og håp om en intens film med høyt spenningsnivå krydret med pustfrarøvende colombiansk villmark oppi tåkeheimen. Jeg har på bl.a. Instagram sett en del stillbilder, postere o.l. som virker veldig spenstig og lokkende, samt et ørlite klipp på 20 sekunder som virkelig gav signaler om mye action. Ganske store forventninger til denne. Søramerikansk på TIFF er nær sagt alltid good stuff. Dette kan bli et av høydepunktene for min del.

«Høyt oppe i Colombias tåkete fjellandskap holder en gruppe tenåringer til. På oppdrag fra den paramilitære gruppen de tilhører passer de på en krigsfange, en amerikansk kvinne de omtaler som «Doctora». De fordriver tiden med knallhard trening, rus og seksuell utforskning, før interne maktkamper gradvis begynner å splitte gruppen, med brutale konsekvenser.

MONOS, som er Colombias Oscarbidrag og det siste året har gått sin seiersgang på festivaler verden over, utfolder seg som en moderne fabel inspirert av William Goldings Fluenes herre. Dette er en intens audiovisuell opplevelse: Filmfotoet veksler mellom slående naturbilder og hypnotiske spenningssekvenser, mens filmmusikken, komponert av Mica Levi (UNDER THE SKIN, JACKIE), bidrar til en konstant, urovekkende nerve. MONOS er en thriller man nærmest bokstavelig talt føler på kroppen, og en påminner om at skillet mellom mennesker og dyr kan være forsvinnende lite» (tiff.no)

LIGHT OF MY LIFE

USA

En film jeg har gode forhåpninger for, og som ganske trolig senere vil nå norske kinoer.

Vi befinner oss i et dystopisk USA etter apokalypsen. Et virus har utryddet nesten hele den kvinnelige befolkningen. Mennene som er igjen er en trussel. En far prøver å holde datteren skjult og fordekker henne som gutt. Hvordan blir et kvinneløst samfunn? Dette er ganske sikkert en mørk og nervepirrende historie, og om tankene går til en film som “The Road” vil ikke det overraske. Casey Affleck har både regi, manus og hovedrolle.

JEUNE JULIETTE

Canada

Beskrevet som en komedie om å vokse opp som både tjukk og mobbet. Regissør Anne Emond har brukt egne erfaringer fra oppveksten sin i ungdomstiden.

Yes, denne har jeg tro på skal være en fin liten “coming-of-age”-skatt.

«Juliette går i andre klasse på videregående, og hun er overvektig. En kombinasjon som overskygger det meste annet i hennes tilværelse. For selv ikke en god venninne, og et befriende pågangsmot, er nok til å overvinne den uunngåelige mobbingen hun må utstå som tjukk. Heldigvis er ikke verden så enkel som enkelte skal ha det til. Og i tenåringslivets komplekse virkelighet, finner også Juliette mer enn nok grunn til å gi hverdagen den spenningen som behøves.

Komedien JEUNE JULIETTE er inspirert av regissør Anne Émonds egne opplevelser fra ungdomsårene. Det er til tider akkurat så brutalt som du våger å huske dine egne tenåringsår. Men samtidig, som de fleste etter hvert lærer seg, så er det faktisk håp. Det er bare ikke alltid like lett å få øye på» (tiff.no)

5 andre filmer absolutt verdt å vurdere:

THE LIGHTHOUSE

USA

Mørkt drama som har ord på seg for å være dramatisk, pirrende – og veldig bra. Filmen er i svart-hvitt, noe jeg antar vil øke følelsen blant publikum av paranoia og klaustrofobi som de to rollekarakterene opplever på et øde beliggende fyrtårn.

Med Willem Dafoe og Robert Pattinson på rollelista er det neppe noe å utsette på skuespillet i dette “kammerspillet”

«Kollegaene Thomas (Dafoe) og Ephraim (Pattinson) ankommer en øde øy. Isolert fra omverdenen skal de to jobbe, spise og sove sammen i fire uker i strekk, mens de skal passe på øyas fyrtårn. Men livet er ikke så enkelt i total ensomhet, og selv to hardbarka karer begynner raskt å kjenne på klaustrofobien. Det hjelper ikke at duoen raskt begynner å gå hverandre på nervene i takt med at intimsonene brytes. Når de så barker sammen i alkoholinduserte raseriutbrudd om alt fra meningsløse arbeidsoppgaver til deres egne interne maktkamp, strammer paranoiaen grepet ytterligere.

THE LIGHTHOUSE, satt til slutten av 1800-tallet på den amerikanske østkysten, er ikke bare en psykologisk grøsser eller et enkelt vitnesbyrd av to menneskers fall ned i det store, sorte dypet. Det er også en nydelig filmet fortelling om to menn, som midt i havgapet blir utsatt for noen indre prøvelser selv ikke de mest ramsalte av kystfolk her i Nord-Norge hadde utholdt» (tiff.no)

THE FAREWELL

Kina/USA

En film som virker å være et rørende familedrama fra en kultur som gjerne er noe annerledes enn det vi er vant med her på berget.

«Billi, en ung kinesiskfødt kvinne i New York, får vite at bestemoren hennes, Nai Nai, har kreft og trolig kun få uker igjen å leve. Dette vet bestemoren imidlertid ingenting om, ettersom familien har valgt å skjerme henne fra sannheten. Når de så reiser til Kina for å samles i Nai Nais siste dager, later de som om det er for å feire bryllupet til Billis søskenbarn.

Dette er en film «basert på en faktisk løgn» – regissør Lulu Wangs familie arrangerte faktisk et falsk bryllup da hennes bestemor ble diagnostisert med dødelig kreft. Inspirert av sin egen historie har Wang skapt en rørende og morsom dramakomedie som fikk en overveldende positiv mottakelse av både publikum og kritikere da filmen ble sluppet på kino i USA. En stor del av lovordene har blitt rettet mot rapperen Awkwafina (som man tidligere har møtt i filmer som OCEAN’S EIGHT og CRAZY RICH ASIANS), som her gjør en enestående hovedrolledebut» (tiff.no)

LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN

Norge

Jeg er noe avventende til denne, men regissør Dag Johan Haugerud høstet mye ros for “Barn” som gikk på kino høsten 2019. Men en spillefilm på meget beskjedne 65 minutter er jeg noe skeptisk til. “Lyset fra sjokoladefabrikken” får verdenspremiere under TIFF, og jeg gir den en sjanse som tilhenger av norsk film.

«denne novellefilm-komedien preges av filmskaperens sedvanlig skarpe karakterskildringer og teft for absurditetene i den norske middelklassens hverdagsliv. LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN drøfter tunge temaer som ansvar og moral, men er også svært morsom» (tiff.no)

OSS TO

Frankrike/Luxemb./Belgia

Forhåpentligvis en bra film med vanskelige følelser mellom godt voksne, der vi ut fra beskrivelsene møter to eldre kvinner som i årevis har hatt et hemmelig forhold. Så skjer noe som setter forholdet mellom dem på harde prøver.

«Dette intense portrettet av to kvinners hengivenhet og intime forhold, kombinert med gjennomført foto og lyddesign, gjør denne filmen til en rørende og vital fortelling om kjærlighet. En film som viser hvor vanskelig det kan være å holde på fasaden, men at det kanskje er enda verre å innse at du har levd på en løgn» (tiff.no)

THE LAST AUTMN

Island

Dokumentarfilm. Vi tas med til en avsidesliggende gård hvor man for siste gang gjør seg klar til å gjete sauene ned fra fjellene.

«Neste høst vil gårdsbruket opphøre og alle sauene vil være borte, men landskapet på kanten av ishavet langt oppe i nord vil fortsette å fortelle historien om den siste høsten» (tiff.no)

Jeg antar det vil være storslått spektakulært islandsk natur, lys og landskap, og en film som vil fungere meget godt som påfyll av lettere sinnsstemning for deg som i løpet av uka er oppe i et tosifret antall besøk i kinosalene.

 

Andre filmer jeg har en brukbar følelse for og som kan være verdt å se om man har tid å fylle:

FFN: Shorts 1 (Film Fra Nord Kortfilmprogram 1 – jeg prøver alltid å få med meg minst ett av kortfilmprogrammene under TIFF – det anbefales absolutt for her kan små intense korte filmkick finnes – og da er det Shorts 1 som har noe som kan være av interesse.
6 kortfilmer; En kort biltur med to venner som ikke har møttes på årevis; En mor og en datter driver ørretoppdrett i en avsides fjord på Island men hva skjer når vintermørket kommer?; Noen islandske boksere hvis fremtid står i fare etter en ulykke; Et kjærestepar som har levd i et  avstandsforhold møtes i Lofoten; En far på dødsleiet som vil snakke med sønnen om to glass med sennep han har i kjøleskapet; En badevakt forføres.
Parents (Sveits, drama. Vanligvis er det barna som flytter ut…),
The Comeback (Sverige, komedie, bildet under. En sønn og hans mor venter på sistnevntes store comeback som badmintonstjerne etter en tapt finale for nesten 40 år siden)


Ms. Stern (Tyskland, dramakomedie. Fru Stern (90) vil dø, men livet overrasker henne stadig),
Why Don`t You Just Die (Russland. Russisk blodbad i TIFFs “overdrive”-program, kan være moro for deg som liker horrorkomikk, gladvold og splætter, jeg har sett traileren og den virka litt bisarrkomisk. «Er sammenlignet med Quentin Tarantinos tidlige filmer, og ikke uten grunn: Dette er et tegneserieaktig voldsepos med massiv underholdningsverdi og overraskende tvister rundt hvert hjørne», melder tiff.no. Perfekt som kvelds/nattfilm? ) ,
Balloon (Kina/USA, drama),
[email protected] (i samarbeid med ungdomshuset Tvibit vises de beste kortfilmene fra Nordic Young Film Festival – NUFF. Her kan det være mye rart, men også bra)

Den norske mye omtalte Barn (Norge, 2019) som premierte på kino i september vises èn gang under TIFF, og er jo sikkert veldig bra.

Det er nok også den høyt kritikerroste 120 Beats Per Minute (Frankrike, 2017), som vises to ganger. Historien er basert på sanne hendelser fra 90-tallet. AIDS-epidemien herjet, og myndighetene klarte ikke å løse problemet. Filmen følger fire unge menn og kvinner i deres kamp og aktivisme mot AIDS. Den byr på ekte engasjement , dramatisk intensitet og fengslende karakterer og er en vakker og opplysende historie, samt en hyllest til 90-tallets aktivister som kjempet for å redde liv. -Tiff.no.
Jeg skulle gjerne sett denne ettersom den ikke ble satt opp på kino i Tromsø da den gikk på norsk kino, men desverre kolliderer den med avslutningsfilmen lørdag, og søndag rekker jeg den neppe borte på HT etter å ha sett Liverpool mot Man Utd i PL 😉 Noe er altså viktigere enn film, hehe..

Og som vanlig underveis i uka ramler man vel innom filmer man tar litt på sparket, som viser seg å være bra 😀

 

Noen festivaltips (med alvor og glimt i øyet):

** Husk at de fleste filmene under TIFF vises uten norsk tekst. Kun avslutningsfilmen og av og til noen få andre vises vanligvis med norske undertekster. Så godt som alle fremmedspråklige filmer som ikke har engelsk tale, har engelske undertekster. Det er verdt å bemerke seg at filmer med engelsk tale ofte ikke er tekstet i det hele tatt, så rens ørene.

** Ha alltid med litt nødproviant inn i kinosalen. Hvis magen rumler eller øyelokkene begynner å sige sammen er det smart å ha noe godt på lur 😉

** Husk å beregne nok tid til å komme deg mellom kinosalene hvis du har et tett program. Særlig hvis du skal på filmvisning på Hålogaland Teater (HT), eller er på HT og skal på neste film på Fokus, Kulturhuset eller Verdensteatret. TIFF setter opp gratis shuttlebuss (maxitaxi) som kjører i skytteltrafikk mellom HT og Fokus i forbindelse med filmvisninger, men disse kjøretøyene kan fort bli fulle, og da ryker fort filmen, med mindre du hjorter raskt avgårde for egen maskin i snøfokk og minusgrader. Husk og at ved utsolgte filmer selges ledige seter ved filmstart, så kommer du for seint slipper du kanskje ikke inn selv om du har billett.

** Vær tidlig ute om du skal se film på Kulturhuset. Er det en populær film og du er blant de sist ankomne havner du oppe på galleriet nesten under taket. Luftig er det jo, men lider du av høydeskrekk anbefales det muligens ikke…

** Og til slutt til noen få av publikum, dere det gjelder er sikkert elskverdige mennesker ellers og alt det der, men når filmen er i gang, kan dere være så vennlige å holde kjeft og IKKE LYS OPP MED MOBILEN i salen, er dere snill! Puh ;p

** PS: Jeg avslører selvsagt heller ikke nå hvor den beste festivaldassen befinner seg, hihi.

 

Følg filmhjerte.blogg.no under TIFF enten her på bloggen eller ved å like Filmhjertes side på Facebook, der lenker til nye innlegg vil bli postet (Velger du også å klikke på “Vis først” inyhetsoppdateringen under menyen “Følger” etter å ha likt siden økes muligens sjansen for at ikke facebooks algoritmer siler bort innleggene fra feeden din).

Undertegnede kan også følges på Twitter og Instagram, der det sikkert dukker opp noe filmrelatert i løpet av festivalen under hashtaggen #tiff2020, men verken twitter- eller instagram-kontoene mine er viet kun til film.

 

Alt om filmene på TIFF 2020 finner du på tiff.no/program

Kommentarfeltet er selvsagt åpent for andre festivaltips og kommentarer om de nevnte filmene. Vi preikes.

God filmfestival 🙂

TIFF2019 FILMANMELDELSE: EIGHTH GRADE – Tenåringstiden tatt på kornet

Eighth Grade er en fantastisk herlig film med høy gjenkjennelsesfaktor om jaget etter sosial status, det å bli likt og om overgangen fra ungdomsskole til videregående (eller som i filmen mellom middle school og high school).


FILMANMELDELSE: EIGHTH GRADE
USA, 2018, Dramakomedie/ungdomsfilm, 1t 33m
Regi: Bo Burnham
Med: Elsie Fisher, Josh Hamilton, Emily Robinson, m. fl.
Sett på kino på Tromsø International Film Festival i januar.
Filmen går på kino denne uka ihvertfall i Tromsø og Oslo, utekstet.

PS: pga at publiseringsplattformen wordpress suger anbefales mobilversjonen av bloggen inntil videre, som gir en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, og ser dermed rotete ut.


En av hovedårsakene til Eighth Grades suksessformel er utvilsomt stjerneskuddet Elsie Fisher (15) som har hovedrollen som ungjenta Kayla, som egentlig sliter med det meste i hverdagen. Kayla er introvert som man sier, hun er skolens tauseste, hun har få eller ingen venner, forholdet til faren som hun bor hos er tilsynelatende ikke det aller beste (selv om filmen uten å avsløre for mye også viser at foreldre er gode å ha), slik det gjerne er med undommer i den alderen og foreldre, og hun er sjenert. Men foran PC`en spiller hun inn videoer som hun legger ut på kanalen sin på YouTube og Instagramkontoen, der hun gir råd om hvordan man skal bli mere sikre på seg selv, og sånt.

Kayla går siste året på middle school (kan sammenlignes med siste året på ungdomsskole tror jeg), og står altså dermed på terskelen til high school (eller videregående for å sette det inn i en norsk ramme), noe som jo kan være både skremmende og spennende, særlig når man vel egentlig ikke er så trygg på seg selv.

Filmen er presentert med mye humor, mye varme og masse kjærlighet til ungdomstida, og tar på kornet jaget etter sosial status, kampen om å bli likt av venner og medelever, masete og pågående, men velmenende, foreldre, og hvordan sosiale medier spiller en rolle, både som virkelighetsflukt men også som et hjelpemiddel. Sosiale medier (jeg hater det ordet, finn på et nytt`a!) er et sentralt tema i filmen, som på en vittig måte viser hvordan den banebrytende teknologien har gjort sine inntog hos dagens ungdom.

Eighth Grade er en vidunderlig, fascinerende, nærmest fortryllende morsomt og hjertevarmt portrett av tenåringstiden og alt av hva den bærer med seg av glede, angst – og utfordringer knyttet til nett og smarttelefoner. Det som også gjør Eighth Grade så befriende å nyte og la seg bli rørt av, er at regissør Bo Burnham ikke retter noen pekefinger mot oss, han har ikke laget en film som en gang for alle skal lære de voksne hvordan ungdomstida er, eller en film som skal vise ungdom hvor jævlig alt og alle er. Istedet er det en fortelling med høy faktor av både gjenkjennelse, ikke helt uten nostalgi, og mye humor og sympati.

Allerede nevnte Elsie Fisher er glimrende i hovedrollen. 15-åringen får frem de ansiktstrekkene og den usikkerheten rollefiguren hennes må ha for at dette skal føles ekte. For det gjør det. Selv for de som ikke er vokst opp som en del av generasjon snapchat, Instagram og smarttelefon er gjenkjennelsesfaktoren stor. Fisher er dessuten absolutt sjarmerende og får publikum med seg fra start av.

Eighth Grade har selvsagt også de obligatoriske småkleine øyeblikkene et slikt ungdomskomidrama må ha. Heldigvis blir det aldri for mye av det gode heller.

Morsomme, sjarmerende, irriterende (på en god måte!) og herlige birolle-figurer er det også flere av. Som for eksempel Josh Hamilton (spiller Kaylas far), og ikke minst Emily Robinson (20) som spiller den fantastiske Olivia, high school-studenten som får i oppgave å introdusere Kayla for high school-miljøet, og som gradvis vil bety mye for henne.

Bidrar til et supert sluttprodukt gjør også Daniel Zolghadri (19), som spiller Riley, en tenåringsgutt Kayla blir kjent med via Olivia (Zolghadri har et stort talent innen slike dramakomedier, se han i “Alex Strangelove” på Netflix f. eks.), og Jake Ryan i rollen som Gabe, en komisk gutt Kayla treffer på. Og la oss ikke glemme Luke Prael (16), i rollen som den bråkjekke og ikke så rent lite eplekjekke Aiden, som Kayla sikler etter i det skjulte.

Fisher har forøvrig, sin unge alder til tross, en oppsiktsvekkende CV å vise til, men var helt nytt bekjentskap for mitt vedkommende. Forhåpentligvis får vi se mye av henne og de andre også i fremtiden.

Ellers skal Eighth Grade få en kjempetommel opp for utpreget tydelig tale. Noen engelskspråklige filmer kan være litt trøblete å få med seg all dialogen i dersom de ikke har tekst enten på engelsk eller norsk, gjerne fordi det snøvles, snakkes utydelig slang, gatespråk og denslags, men i Eighth Grade er det klokkerent. Dette er et poeng verdt å nevne ettersom filmen vises på norsk kino utekstet.
Skal du se den på kino bør du trolig skynde deg, for den går bare denne uka ser det ut som, men er vel snart tilgjengelig på nett uansett?

Eighth Grade er riktignok en ungdomsfilm, den føyer seg pent inn i øverste sjikt av såkalte coming-of-age-filmer, som det så pent heter på norsk (ja vi kaller det vel oppvekstfilmer), men filmens budskap og tema er så universelt at den utvilsomt også gleder et voksent publikum.

Filmen har også både sine rørende stunder, samt muligens noen provoserende? Det som skiller den fra å gå helt til topps på terningen og i antall filmhjerter er at den er litt for typisk feelgood og har flere velkjente grep som jo ikke er ny og usett. Imidlertid skal jeg skal ikke overanalysere denne herlige filmen noe mere, det er bare å se og la seg underholde.

Eighth Grade er nemlig et coming-of-age-mesterverk – så da er det bare en ting som gjenstår å si: Se den!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: Pressefoto TIFF / tiff.no, og A24 (bildet av Luke Prael)

THE HOUSE THAT JACK BUILT – kun for å provosere

Noen ganger lurer man seriøst på hvorfor i granskauen man egentlig gledet seg til en film. The House That Jack Built er definitivt en slik en.


FILMANMELDELSE: THE HOUSE THAT JACK BUILT
Krimdrama/horror, Danmark/Tyskl/Frankr/Sver, 2018,
2t 32 m, engelsk tale.
Regi: Lars von Trier
Med: Matt Dillon, Uma Thurman, Sofie Gråbøl, Bruno Ganz m.fl
Sett på norsk førpremiere på kino på TIFF.
Ordinær norsk kinopremiere 25. januar

PS: Pga at bloggplattformen WordPress sin publiseringsløsning suger anbefales inntil videre mobilversjonen av bloggen for en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, noe som får det til å se veldig rotete ut.


En av filmene som stod på programet under forrige ukes filmfestival i Tromsø var The House That Jack Built, som da hadde norsk førpremiere, en film jeg i lang tid hadde hørt om, og som jeg så frem til med en blanding av skrekkfryd. Filmen har ordinær norsk kinopremiere 25. januar, men jeg ser få grunner til å anbefale den.

Med provokasjonselskende Lars von Trier i regissørstolen burde man vel være advart om hva man hadde i vente i en film som tar for seg en seriemorder, av typen som hører stemmer, snakker til denne stemmen eller personen, om han egentlig er reell eller bare finnes i Jacks forskrudde sinn vites ei. Jacks samtalepartner kaller seg i alle fall Verge/Vergil, og åpenbarer seg i filmens sluttfase, i Bruno Ganz sin skikkelse, noe som i seg selv er litt snodig.

Den første timen går det unna i bra tempo, Uma Thurman dukker opp, og publikum ser ut til å la seg begeistre (Les: man ler) av nær slapsticklignende drap, selv om de er groteske, og en seriemorder med tvangstanker rundt om hvorvidt han har klart å skjule alle blodspor eller ikke, noe som fører til komiske situasjoner.

Dette har selvsagt moroklumpen fra Danmark (Larsemann med regien) forstått. Her forleder han oss til å tro at drap er festlige greier og at Jack, bra spilt av Matt Dillon, egentlig ikke er en så alt for fæl fyr.

Vel, noen ganger tar man jo feil. Jack er et stort monster, og festligheten og latteren blant publikum stivner raskt etter om lag en times tid når filmens mest groteske drap utføres i det tredje kapitlet. Derfra og ut går det raka vegen ned i mørket med Jack og huset hans og hele filmen. Det er greit at dette er en horrorfilm og selvsagt mer en tydeligvis er fiksjon som ikke bygger på noe i nærheten av sann historie. Det er også et faktum at det drepes også i den virkelige verden. Dog er det enkelte ting vi ikke har behov for å se fremstilles på film.

Vi ler ikke i virkeligheten av slikt som i det tredje kapitlet gis grafiske fremstillinger av, og vi ler ikke av det på film heller. Drap er selvsagt ikke til å le av i den virkelige verden heller, og selv om vi godtar drap som underholdning på film og i serier går det en grense et sted. Trier prøver sågar å lefle vekk det spekulative i de ventende scenene ved å la Jacks samtalepartner servere Jack et slags ironisk moralskt spørsmål knyttet rundt det han skal vise at han har gjort, noe a la «ooooh, så modig av deg, det store tabuet».  

For slik er filmen lagt opp, den viser gjennom fem kapitler, eller episoder, noen av Jacks drap, der han i hvert kapittel eller episode snakker med den skjulte samtalepartneren vi bare hører men ikke ser. Ikke ennå i alle fall. Men denne dialogen i forkant av filmens mest grufulle handling blir intet annet enn et voldsomt overtydelig dårete budskap fra von Trier om at her skal han sjokkere. Jeg er veldig sikker på at det han har tenkt var at siden publikum trolig ville humre og småflire av den første timen skal han her virkelig sette publikum på plass liksom, som om det er publikum det er noe i veien med…

Det er ikke ofte jeg rystes av en kinofilm, og det skal han pinadø ha dansken med regien. Barnedrap som underholdning. Skikkelig tøft`ass, eller hva von Trier? Det vil si, jeg blir ikke mer rystet enn at jeg rister på hodet av smørjen som kladdes ut over kinoskjermen, og tar meg selv i å tenke på hvorfor jeg hadde så store forventninger til filmen. På en litt bisarr måte er det likevel noe triggende ved det å bli “overrasket” i øyeblikket på en kinofilm, selv om man føler avsky, men her blir det klart mest avsky og lite triggende. Flere andre kinogjengere har derimot fått mer enn nok, og forlater kinosalen ved denne episoden. En utenlandsk mannlig publikummer som satt like bortenfor meg nøyer seg ikke med å gå stille i dørene, som rives opp og slamres igjen, mens han roper noe som skal ha vært «you fucking nazis». Etterhvert tynnes det ytterligere ut i salen ettersom flere velger å gå underveis i filmen.

Om den illsinte karen mente det gjenblivende publikum, festivalen som viste svineriet, eller filmen, se det vet jeg ikke.
Han gikk ihvertfall rett i Triers krenkefelle.

Men at denne filmen er et småspekulativt sprøyt, det vet jeg. Trier lar heller ikke det makabre drapet foregå bak slør. Neida, her skal det vises nærbilder og detaljert, og som om det ikke var nok skal vi få se Jack dandere liket også etter hvert. Han elsker å være kontroversiell, von Trier. Å provosere. THTJB fremstår mest av alt som kun et ønske om å sjokkere, og det blir for åpenbart.

Vel vel. Siden det er fiksjon lar vi det vel passere, på et vis. Men slikt søppel har jeg absolutt ikke noe behov for å få detaljerte grafiske fremstillinger av, selv om jeg ikke tar meg nær av det heller.

Jeg er vel heller ikke overbegeistret over filmens fjerde kapittel, som nok fikk noen av det kvinnelige publikummet til å vri seg litt ekstra av vemmelse.

Historien sirkler ellers rundt et evigvarende byggeprosjekt Jack sliter med. Han skal bygge seg hus, men later aldri til å lykkes med det han planlegger i husbyggingen sin av det perfekte hus. Drapene knyttes i filmens siste del opp mot dette, en siste svulstig byll-del av filmen som for øvrig for alvor senker hele filmen ned i avgrunnen. THTJB har også en rekke annet vissvass, med noen fjottete referanser til Hitler og andre kosegutter, samt det som vistnok skal være en slags satire over kunstnerrollen med referanser til blant annet Dante Alighieri. Jeg føler også at det ligger andre referanser til diverse filmer her, samt en slags samfunnskritikk på et eller annet plan. Når Jack for eksempel faktisk sier i politiets nærvær hva han bedriver tida med, blir han avfeid med at det er fyllasnakk.

Siden den første timen faktisk ikke er så ille, med tanke på at dette jo er en horrorfilm. Faktisk funker den på visse plan som horror og bitende blodig – imidlertid blir den etter den første timen et vaklevorent skaberakk – og siden Matt Dillon gjør sitt ytterste som iskald seriemorder, blir ikke filmen helt elendig.

Den blir derimot en kapital skuffelse. Lars von Trier er en av Danmarks aller mest fremtredende innen filmindustrien, og han har laget flere veldig gode filmer – The House That Jack Built er dessverre langt fra en av de.

♥ ♥  –  –  –  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: Pressebilder TIFF / tiff.no

TIFF2019: 10 ting vi lærte av årets TIFF


10 ting årets TIFF lærte oss! Her er en gjennomgang av årets Tromsø International Film Festival, sett med skråblikk og med et forsøk på humor, ironi og en dose sarkasme muligens 😉 Og litt seriøst.

Lista under er neppe det morsomste eller slagkraftigste du har lest, men tekstforfatteren humret i det minste litt av den sjøl 😉

PS: pga at publiseringsplattformen wordpress suger anbefales mobilversjonen av bloggen, som gir en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, og ser dermed uoversiktlig ut.

Her er 10 ting vi lærte av årets festival:

1. At Girl Power og film går hånd i hånd! Jepp, jenter og kvinner på film blir supre historier det også. For eksempel den herlige og så gjenkjennelige “Eight Grade”, om overgangen mellom middle school og high school (overført til norske forhold mellom ungdomsskole og videregående) og om jaget på sosial status, der vi følger en ung jente. Eller den egenrådige kvinnen på krigsstien i den islandske filmen med tittelen…ja nettopp; “Kvinne på krigsstien” (bruk gjerne heller den herlige originaltittelen “Kona fer i strið”). Eller hva med den nydelige brasilianske “The Second Mother”. Eller ungjenta som står opp mot rasismen (blant annet) i “The Hate U Give” (bildet over. Foto: TIFF). Jeg kunne ramset opp flere 🙂

Girl power! Her fra filmen “The Most Beautiful Couple” (som riktignok ikke var med i “Girl Power”-seksjonen i programmet, men filmen gikk på TIFF og bildet passa jo perfekt her. Foto: TIFF

2. At selv festivalsjefer trenger sufflører når filmer skal presenteres. Under introduksjonen til TIFFs avslutningsfilm “Green Book” på et fullsatt Kulturhuset starter festivalsjef Martha med å si “Nå skal vi snart se Green Door”…og lengre kom hun ikke før en på rad 2 kauka høyt “Green Book”! – hvorpå festivalsjefen måtte takke den private suffløren sin; “Jeg har min egen private sufflør”, som hun sa 😉 Jada, han på rad to, det var meg det. Makan ass!

3. At en del publikummere enda ikke har lært seg å oppføre seg på kino! Når filmen er igang og underveis: HOLD KJEFT FOR F***! Særlig et par eldre kvinner som satt i setene rett ved meg på en av kortfilmvisningene må ha hatt en alvorlig form for munndiarè. Kjeften gikk i ett. Hvis dere har en sykelig trang til å kommentere og diskutere ALT dere ser – mens dere ser det, finn noe å se på TV/nett hjemme istedet. Takk.

4. At køståing er kult! Det var køer for å komme ned til salene, opp til salene, inn i salene, ut fra salene, det var kø i kinokafèen, på kinokiosken, på dass, av og til utenfor dass (ja unntatt på den beste dassen, som jeg som i fjor selvsagt heller ikke i år avslører lokasjonen til, hehe), og køer til billettskrankene (gjerne minst en halvtime før de åpnet). Men ingen sure miner var å oppdrive. Så hvorfor sikkert de samme folka klager når det er litt kø i kassa på butikken, det skjønner jeg ikke. Køståing er jo kult!Kø! Foto: Lars J. Grønli

5. At TIFF (og kinoer generelt også!) burde innføre mobilforbud etter at filmene har startet! Få ting, ikke engang snikksnakk fra de ved siden av, er mer irriterende og tar fokus vekk fra kinoskjermen enn lysende mobiltelefoner. Få det bort! I samme slengen burde det jaggu også vært forbudt – FORBUDT – å få slippe inn i salen når man ikke kommer før 15 minutter før en film er slutt! (Nei jeg kødder ikke, på en av filmene poppa et par inn et kvarter før slutt, sprang foran skjermen og greier..).

Høyt henger de, men sure er de ikke. Luftig er det ihvertfall der oppunder taket. På Galleriet. Foto: Lars J. Grønli

6. At dersom du ikke kommer i god tid før visninger på nettopp Kulturhuset så risikerer du å havne oppunder taket (også kjent som Galleriet), høyere enn kinoskjermen! Verken ryggen eller baken jublet over setene der oppe heller. Hiv ut torturplankene og kjøp nye stoler!

7. At man bør bo i sentrum for best utbytte av TIFF (eventuelt ha egen bil..). Veldig irriterende å måtte ta sånn drosjebil hjem dersom man har tenkt å se en film som varer til lengre enn 5-6 minutter over midnatt, ettersom det ikke går nattbusser annet enn natt til lørdag og søndag. Hører dere Troms Fylkestrafikk? (Nei, det gjør dere jo som vanlig ikke).

8. At folk er bra filmgær`ne. Kino klokka 08:30 en mandags morgen er klinkokkos! Jepp, jeg var der mandagsmårran 😀

TIFF spanderte frokost på de fremmøtte til festivalens aller første film, klokka 08:30 mandag. Her er iTromsø-redaktør Stig og TIFF-sjef Martha. Foto: Lars J. Grønli

9. At TIFF heller ikke i år var en rød løper-festival full av kjendiser tilstede. Lokale Tromsø-kjendiser som Finn Arve “Ugler i mosen” Sørbøe, Sinnaskribent-Egon Holstad, festivalsjefen sjøl osv telles selvsagt ikke med, at de reker rundt i byen er jo ikke noe overraskende. Riktignok dukka blant andre regissørene Gaspar Noe og Philippe Lesage (Ja, de er faktisk kjente navn for over middels filminteresserte ihvertfall ;p) opp som gjester, det samme gjorde visst også skuespillerne Anders Danielsen Lie og Kristoffer Joner (ja selvsagt måtte han spille i en TIFF-film også), og Trine kulturminister. Men ingen fikk meg til å sperre opp aua som da jeg blant publikum på en av filmvisningene fikk øye på “Skam-Even” (*)! Isak var derimot ikke å se! (Det var nok han Even teksta med mens filmen pågikk, og det må han jo få lov til, jf punkt 4 på lista, så ingen regel uten unntak haha).
(*) Han heter selvsagt Henrik Holm (og at han teksta mens filmen pågikk er muligens en overdrivelse 😉 ).

10. At sentrum lever! Ihvertfall i denne januaruka bobler og syder det av liv i sentrumsgatene og på torget. For eksempel ved utekinoen på Stortorget, der masser av unger samlet seg for filmvisninger flere av dagene i uka. Et nydelig syn.

Utekinoen er poppis blant kidza. Foto: Lars J. Grønli

11. (OK, det MÅ et bonuspunkt med her, som egentlig er det viktigste): At mange fortjener heder og ære! De som har jobba ræva av seg for å få festivalen i havn fortjener å fra publikum få to hender som klappes mot hverandre flere ganger. Hatten av og applaus også til de fantastiske frivillige, og til de smilende gutta og jentene på kinokiosken og i billettskrankene, and so on. Og da var det over og bare billettstubbene og minnene er igjen etter festivalen.

Takk for i år TIFF, det var som vanlig veldig artig 😀

TIFF2019: GREEN BOOK – morsomt om alvorlig tema

Årets Golden Globe-vinner GREEN BOOK har fått mye skryt – Det fortjener den da også selv om den ikke er et mesterverk.


FILMANMELDELSE: GREEN BOOK
Dramakomedie, USA, 2018, 2t 10m
Regi: Peter Farrelly
Med: Viggo Mortensen, Mahershala Ali, Linda Cardellini m. fl.
Aktuell: Sett på kino på norsk førpremiere på
Tromsø Intern. Film Festival 19. januar.
Ordinær kinopremiere i Norge 1. februar.

PGA dårlig publiseringsløsning hos bloggplattformen wordpress anbefales det inntil videre å lese blogginnleggene på mobil. På PC vil desverre masse ord brytes midt i ved linjeskift.


For filmen basert på en sann historie med handling lagt til 1962 har den dag i dag fortsatt dagsaktuelle temaer som urettferdighet,
rasisme og rasehat – samtidig som den på det mer hyggelige plan er en historie om et unikt vennskap, om verdighet, ærlighet og mot.

Til tross for den tunge bakomliggende tematikken som danner filmens bakteppe og all urettferdigheten filmen skildrer er Green Book
likevel en film med mye glede. Det er en film med vittige replikker og flere komiske øyeblikk, det er en feelgoodstemning over
Green Book, og publikum underholdes på lekent vis, samtidig som det bobler av provoserende 60-talls rasisme og raseskille (som på flatterende vis kommer litt i skyggen).

Så er det da heller ingen bombe at Green Book har blitt en (drama)komedie. Regissør Peter Farrelly har tidligere stått bak flere komiske suksesser, som Alle elsker Mary, Kingpin samt Dum og dummere (både den første ogden andre). Nå er heldigvis ikke Green Book en film av den typen, og heller absolutt ikke en ren komedie, men den løsslupne og tidvise lette stemningen ligger ofte framme og gir filmen bred appell blant publikum.

Viggo Mortensen og Mahershala Ali er strålende i hovedrollene.

Viggo Mortensen spiller “Tony Lip” – en smårasistisk italiensk-amerikaner fra arbeiderklassen, som på grunn av trang økonomi tar på seg en to måneder lang jobb som sjåfør for den klassiske pianisten Dr. Don Shirley, spilt av Mahershala Ali. Shirley skal nemlig på konsertturnè i sørstatene, og trenger en som kan “ta seg av problemer” som kan dukke opp underveis. For i 1962 er kombinasjonen sørstatene og vellykket, rik svart mann farlig farvann.

Green Book er basert på den sanne historien om pianisten Don Shirley og Tony Vallelonga, to rake motsetninger som la ut på reise med “The Negro Motorist Green Book” som guide. Boka var en guide for afroamerikanere til sikre hoteller, overnattingssteder og restauranter.

I en slags roadmoviestil finner, ikke overraskende, de to bilfarende etterhvert en ny respekt for hverandre, konfrontert med Amerikas grove urettferdighet.

Og den er det ikke lite av. Det er naturligvis leit å se den så tydelige og åpenlyse rasismen og rene raseskillet som preget det amerikanske samfunnet i denne tidsepoken, det være seg på for eksempel forretninger, bevertningssteder eller blant lovens håndhevere. Tankene sendes selvsagt også til nåtid, hvor mye av dette ikke lengre eksisterer, men hvor det i dag foregår på andre plan.

Samspillet mellom Ali og Mortensen er glimrende, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier at filmen viser en karakterutvikling hos hovedpersonene.

Green Book er som nevnt en film med seriøs, alvorlig og provoserende tematikk, som likevel er presentert på en subtil og publikumsvennlig måte. Filmen tar oss med på en myk og ganske polert tur gjennom et potensielt hett tema, og den beskriver for lite om den grønne boka. Potensialet utnyttes nemlig ikke helt, ettersom humoren tar mye oppmerksomhet vekk fra de alvorlige sidene. Det kan oppfattes som at man tar for lett på problematikken, som da gjør filmen en smule grunn og overfladisk, likevel er det en velmenende og hjertevarm film. At en film underholder er heller aldri feil, bare man har i bakhodet at rasisme og undertrykking aldri verken har vært eller vil bli et positivt trekk.

2 timer og 10 minutter med GREEN BOOK anbefales  – og kanskje er det lærdom å dra av det også?

GREEN BOOK har Norgespremiere 1. februar.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: Pressefoto TIFF