Filmhjertes Topp 3 Jon Skolmen (1940 – 2019)

Filmhjerte minnes Jon Skolmen (1940 – 2019) som gikk bort 28. mars, 78 år gammel.

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

Skuespilleren, den tidligere programlederen og humoristen Jon Skolmen var en av de siste fra sin tids generasjon skuespillere. Jeg syns som regel alltid det var moro når han kom på skjermen – og når jeg tenker tilbake har han jammen levert mye morsomt og godt som har gledet mange.

(Fra filmweb) Komiker og skuespiller Jon Skolmen har lang erfaring fra scenen og NRK. På rullebladet har han tre Chaplin- priser fra humorfestivalen i Montreux og en serie med morsomme filmer om selskapsreiser. Han har spilt resy, show og vær stand-up komiker. Han var med fra fjernsynets første år, og ble først kjent gjennom barne- tv, der han laget stor underholdning med en skrivemaskin og en persienne. Siden den gang har han utviklet seg til å bli en av landets mest folkekjære artister, og han er en av få norske komikere som har gjort det godt også i vårt naboland. Jons humor er preget av hjertevarme, menneskekunnskap og musikalitet. I 2009 mottok han Komiprisens hederspris (Kilde: filmweb.no)

Selskapsreisen-filmene vil nok stå tilbake som Skolmens mest kjente roller, en filmserie som gjorde han til megastjerne også hos svenskene. Men kanskje vel så kjent her hjemme er han for et utall sketsjer han var med i sammen med blant andre Kirkvaag, KLM, Dizzie Tunes, Heide-Steen jr. og Wesenlund, med flere.

Her er Filmhjertes Jon Skolmen-favoritter:

MEN OLSENBANDEN VAR IKKE DØD! (1984)

Vaktmester i “Men Olsenbanden var ikke død!”. Foto: skjermdump fra filmen / retrospilling.no

Jon Skolmen hadde en liten, men veldig morsom, birolle i Olsenbanden-filmen “…Men Olsenbanden var ikke død!“, der han spilte vaktmesteren på Munch-museet.

Dette er rollen jeg husker Skolmen aller best fra, selv om det bare var en birolle. I filmen spilte han blant annet dataspill sammen med vakten, spilt av Knut Lystad, og passet på hunden “Satan”.

 

SELSKAPSREISEN (1980)

Jon Skolmen og Lasse Åberg i “Selskapsreisen”. Foto: imdb

Rollen hans som nordmannen Ole Bramserud som ferierer og havner i merksnodige situasjoner sammen med sin svenske klumsete venn Stig-Helmer (Lasse Åberg) er selvsagt ikke til å komme fra. Legendarisk (svensk) 80-tallskomikk.

Tilsammen ble det laget seks filmer med disse to skruene; Selskapsreisen (1980), Selskapsreisen 2 (1985), S.O.S. Selskapsreisen 3 (1988), Selskapsgolferen (1991), Helsereisen (1999) og The Stig-Helmer Story (2011).

 

KOSELIG MED PEIS (2011)

Skolmen var med i TV-serien “Koselig med peis” fra 2011. Foto: skjermdump fra YouTube

Jon Skolmen hadde også en (seriøs) birolle i dramaserien “Koselig med peis” (2011), som er en av mine absolutte favoritter blant norske dramaserier. I et bloggpostinnlegg for noen år siden gav jeg serien, som ble produsert for NRK, terningkast 6.

Serien var på bare 6 episoder, og Skolmen var kun med i en mindre birolle som journalisten Mons, en kjenning av hovedrollekarakteren Georg, i 3 av episodene, men jeg syns det burde nevnes her siden han jo er med i en av mine norske favoritter.

 

Takk for latteren og at du bød på deg selv, Jon.

Ærbødigst, Filmhjerte

Sagnet om Senjatrollet lever videre

Senjatrollet som brant ned torsdag var et eventyr for “eventyrøya Senja”, som nå er en stor attraksjon fattigere. (oppdatert 30.mars)

Det populære “Senjatrollet” forsvant torsdag, i en alder av kun snart 26 år, etter å ha blitt flammenes rov i en katastrofal brann som la både trollet og trollkjerringa i ruiner. En sørgelig dag for Senja, der Senjatrollet i en årrekke har vært nærmest som en kulturbærer.

Hva har dette med filmbloggen å gjøre, spør kanskje noen?

Kultur i et vidt begrep? Eventyr og troll har jo inspirert til både sang, skuespill, og film, blant annet, og i Senjatrollet foregikk det også spill, sang og lek.

Filmhjerte, som dessuten har sine røtter og oppvekst på Senja, har derfor gravd i NRK-arkivet og på YouTube for å finne noen “levende klipp” for å minnes det legendariske trollet, som altså var verdens største troll, der det stod som et nær 18 meter høyt landemerke, Senjaikon og populær turistattraksjon på Finnsæter på Senja. Det er selvsagt uendelig trist at Senjatrollet nå er borte, kanskje for alltid, selv om minnene om det lever videre. Nyhetsbildene og videoene fra brannruinene er et sørgelig skue, og selvsagt er det aller verst for “trollfar” Rubach som på et blunk mistet livsverket sitt – og for alle ungene i regionen som har lagt sin elsk på Senjatrollet.

Hvem er trollet her egentlig? 😉 Fra et av undertegnedes besøk hos trollet for noen år siden. Foto: Privat

Det var i 1993 at “trollfar” Leif Rubach åpnet attraksjonen Senjatrollet, og gjennom årenes løp har han stadig oppgradert trollparken. Inni trollet og trollkjerringa var det blant annet både konsertscene og arrangeringer av trollshow for ungene.

Senjatrollet bygger på et gammelt sagn om at det bodde et troll på Senja. Allerede i 1981 hadde NRK et innslag der teatergruppa Hålogaland Teater fremførte viser, sagn og fortellinger fra Nord-Norge, deriblant den legendariske visa “Sangen om troillet i Senja”, av Arvid Hanssen og Jack Berntsen (med refrenget  “Det bor et troll i Senja”), her sunget av Sverre Kjeldsberg (dere vet, han med “Sami ædnan” og Tromsø ILs “TIL-sangen”), mens Helge Jordal var trollet. Et nostalgisk gjensyn etter de triste nyhetene om at Senjatrollet har brent ned til grunnen. Sangen ble forøvrig også fremført, da av Jack Berntsen, som er den jeg forbinder med sangen, da Senjatrollet åpnet i 93.

Et litt artig poeng er at ved siden av der Senjatrollet stod inntil torsdag, står også en av togvognene fra Barne-TV-serien “Sesam stasjon”, som de senere årene har blitt brukt som utleie for overnatting i trollparken.

Se og hør sangen ved å klikke på bildet nederst i bloggposten (åpnes i nytt vindu hos NRK).

Ellers fant jeg også noen videoer på YouTube, som presenterer hva Senjatrollet var, på en god måte.

Et fabelaktig skue altså. Etter sjokkbrannen torsdag er det derimot nå bare ruinene igjen av det en gang så storslåtte Senjatrollet.

Selv om det mest trolig ikke skjer: Filmhjerte håper likevel “trollfar” Leif Rubach reiser trollet og trollkjerringa på ny.

Inntil det eventuelt skjer; kvil i fred, Senjatrollet

Se sangen fra 1981 ved å klikke i bildet (åpnes i nytt vindu, innslaget starter ca 23:10 i videoen)

Toppfoto: Bjørn Christian Tørrissen / wikipedia Brukt med wikipedias CC-lisens
Foto/kilder øvrig: NRK og YouTube

Heimebane, Sesong 2, episode 6 – En slags recap

Et mannlig #Metoo-øyeblikk, uønskede og ønskede unger, forsoninger, trøstende og oppmuntrende ord. Pluss en lang recap med en haug av krampehumoristiske bildetekster!

Det er hovedingrediensene i og etter episode 6 av Heimebane.

Ja jammen fikk de også pressa inn bittepittelitt fotball også i fotballserien…

Først må jeg si at episode 6 ikke var av verken den mest dramatiske, spennende eller aller mest interessante sorten, selv om episoden gav noen små øyeblikk og et par interessante caser.

Dette er filmhjertes bidrag til Heimebane-recaps, noe som som vanlig betyr at innlegget er like fullt av spoilere og avsløringer som det er antall kalorier i Tommys ananasbrus. Eller flere, mange flere, for det er vel ikke kalorier i brus? Ihvertfall ikke når det er ananas 😀 Se iallefall episoden først da. Dessuten er det som vanlig også stappet med syrlige stikk og små ironiske morsomheter 😉

Nemlig! Nyt sukkerdrikkene eders med glæde godtfolk!

I Ulsteinvik har Camilla kommet til Adrians gamle hus, ettersom han er på flyttefot. Skrikerungen fikk som kjent viljen sin, og har gått til RBK og Trondheim. Sceneskifte, for vips er vi i Trondheim i Adrians nye moderne kåk, der Adrian i mangel av et godt flyttebyrå i Ulsteinvik får Camilla til å stille opp for seg for å tømme huset i Ulsteinvik og vaske han ut derifra, siden han selv må spille europaligakamp. Godt å ha kvinnfolk som kan vaske ja…

I Ulsteinvik igjen nå, der Camilla sitter på ramma (som er finere å skrive enn dassen). Hun reiser seg og kommer tilbake med en kopp. Er det en fra Varg-sponsoren “kvinnekoppen”? Nei, men hun pisser i den og lager seg en urinprøve. Er hun gravid? (PS: Håper hun har oppvaskmaskin).

“Æ sett her på skåla, og lure på om æ ska ring, for å hør om hainn Adrian, kanskje huske nån ting” (fritt etter DDEs “Det går likar no”, og det håper jeg det gjør med Camilla neste episode. Dessuten Camilla, når du sitter på ramma må du huske å åpne dasslokket først!

På klubbhuset hos Varg hører vi at Varg siden episode 3 som gikk på TV for tre uker siden har avansert til semifinale i cupen – tidslinja her ville neppe fått innpass i NRKs klokkesakte-TV som nylig gikk, men vi får la det ligge. Varg er iallefall klar for semifinale, og det vil vel si at vi skriver sånn cirka september, som atter får meg til den tidslinja som ikke stemmer. Adrian er såvidt innflytta i Trondheim og ikke utflytta skikkelig i Ulsteinvik, til tross for at overgangsvinduet som åpnet seg og tillot han å klive inn hos RBK vel stengte for en måneds tid siden. Men nok om det. Ja, nå lover jeg å holde munn om den tidslinja og det faktum at serien muligens har juksa litt.

For en luksus tenker Helena da hun åpnet kjøleskapet på klubbhuset. Herreherr kunn æ levd på i fleir uke! Helenas eget kjøleskap er som vi vet for U-land å regne…

“Jukse” litt vil også Helena gjøre. Det vil si, ikke direkte jukse, men hun vil spare en rekke spillere i Vargs kommende seriekamp hjemme mot Kristiansund, og slippe utpå en gjeng juniorer og reserver. Noe Espen protesterer høylydt på. Det er usportslig, formaner Espen, og viser til at de er forpliktet å stille sitt beste lag, og ikke kan gi Kristiansund de 3 poengene i det som både tross alt er et lokalderby, i tillegg til at Varg kjemper om medalje, samt at Kristiansund kjemper mot nedrykk.

” – Ja mot Ålesund”, påpeker Helena. “- Jævla Ålesund”, korrigerer Peder henne. Som kjent er det alltid greit å tape en kamp hvis det gjør at erkerivalene rykker ned. Selv ville jeg jo jublet hvis mitt lag her hjemme, Tromsø, la seg på rygg og tapte mot en bunnrival av min norske nemesis, Bodø/Glimt, dersom det med nær sikkerhet betød nedrykk for de gule fra Bodø.

Neida. Jeg kødda.

Slikt er selvsagt usportslig, noe Espen heldigvis ikke har tenkt å la forbigås uten kamp. Helena på sin side mener ingen bryr seg om de kommer på tredje eller fjerdeplass, og at det er mye viktigere å komme til en cupfinale og vinne den, noe som vil sikre evig heltestatus på klubbveggene (som trenger nyere helter enn Lorry Gundersen). Dessuten forsvarer hun seg med at det er reservenes sjanse til å bevise at de fortjener spilletid. Slik en trener gjerne gjør.

Hun har jo et poeng der Helena, men jeg tror nå at en seriemedalje i eliteserien og dermed sikret europacupplass betyr noe, og det syns Espen også. Ja til og med Peder bakker Espen. Ikke så rart kanskje, skal vi se senere…

Hos Michael og Marianne jaktes det etter unger. Ine, dattera på 13, har forsvunnet. Michael leter både under og over huskene på lekeplassen uten å finne henne. Jøss, er ikke 13-åringen på lekeplassen der femåringer har sitt eldorado? Michael mistenker iallefall at dattera har stukket av mens hun var hos moren fordi han tror exen snakker dritt om han til barna angående skilsmissen deres.

Come on, Ine, kom til pappa! Oppfinnsomheten min her er altså omtrent like god som Michaels evne til å spotte steder 13-åringer rømmer til…
Se der ja, den var litt vittig vel?

Camillas ensomhet i kåken i Ulsteinvik brukes på å surfe på mobilnettet, der hun ser på bilder av fostere. Hm, nå er jeg ingen lege akkurat, men ting kan tyde på at den unge frøken Mikkelsen er med barn. Er hun gravid? Den unge blivende eller ikke blivende mor har forøvrig funnet ei flaske baileys i kjelleren hos Adrian etter å ikke ha kommunisert med han i telefonsamtalen de hadde – og mens hun vasker, rydder, kaster drit i containeren, vasker mer, rydder litt, kaster mere drit, så drekker hun og danser, drekker, danser, vasker, dryler ut stoler, hiver kommoder, vasker, danser, drekker, pælmer ut en koffert…puh….

Hva har Camilla fått snusen i?
Jeg tror det må være jubelbrus!
Og hun bare lukta på flaska! Jeg vet ikke med dere, men jeg fikk litt flashback til den britiske filmen
“Fish Tank” av disse dansemoves`a til Camilla.

Så er det noe så sjeldent i sesong 2 som kampdag. Varg tar imot Kristiansund, og Helena overrekker lagoppstillingen til Almerud, siden Michael ikke er tilstede. Han prioriterer vist ungejakten han.

Helena tror nok hun skal få spille med alle juniorene sine, men der dukker Espen opp, tar lagoppstillingsarket fra Almerud og begynner å gjøre endringer. Espen har fortsatt noe han skulle sagt i klubben, og overstyrer Helenas valg om å sende utpå en haug reserver. Espen har nemlig gjort som Helena selv gjorde for litt siden, løpt til Petronella (Nagelsmidt) med sitt ærend. Og der har han fått støtte.

Hvis ikke stjernespillerne de har brukt titalls millioner på å hente inn får spille truer Petronella med å knipe igjen pengebingen neste år. Nå liker jeg ikke at klubbledere og slikt blander seg inn i laguttaket sånn egentlig, men dette var bra Espen!

Hos Michael er det fortsatt ingen Ine, som har stukket av mens hun var hos moren forresten, og hjemme hos Michael finner Marianne ut at dattera har lest alle saksdokumentene om krangelen om hvem som skal ha unga. Der har Ine lest om krangler om farens sidesprell med Sissel-Renate, og morens pokeravhengighet.

På Ulsteinvik stadion er det null null til pause, men da tar Helena grep. Hun skal bare stappe snusen under leppa først (for syvhundredeogniogørtende gang i serien). Hun velger å spare den nye stjerna Kidane uten Z, og en annen millionmann, og sender ut to juniorer, samt varsler at kaptein Otto om 15 minutter overlater kapteinsbindet og kontrollen for dagens synkende skute til Aron.

“Nei Tommy, du får ikke drakten min!”  – kom igjen da, sier Tommy, og tilbyr seg å spille stein, saks og papir om den.

Mens alt dette pågår stiller Nils opp hos Camilla for å hjelpe henne med flyttinga. Nå vet jeg ikke altså, dette med den klokka og tidslinja (igjen ja, så OK, jeg jugde, jeg nevner den igjen…), men hvis dette skjer MENS Varg spiller, hvorfor i alla da`er er ikke “supersupporteren” Nils på kamp? Hm!

Iallefall får Nils vite at Camilla er gravid og at Adrian er gravøren (som vel Fleksnes en gang så pent kalte det), og en oppgira Camilla får en “strålende idè” om å dra på fylla til jævla Ålesund siden det vistnok ikke finnes vannhull i Ulsteinvik ifølge Nils, som syns fylla er en dårlig idè siden Camilla er gravid. Ikke helt på jordet han der Nils.

Ukas naturpornografiske Heimebanebilde. Den utsikten der fortjener ei skål! PS: tenk å fløtte fra en slik vy? PS: der ser dere, ordet vy har ikke bare negative assosiasjoner, hihi…
Hvor full blir man egentlig av èn flaske baileys fordelt på en dag? Tips til drikkelek, fyll ei flaske med …voksenbrus, og ta en slurk hver gang Camilla gjør det i dagens episode. Poeng til den som fortsatt har mer igjen når Camillas flaske er tom!

Vi svitsjer tilbake til kampen, der Varg på overtid taper 0-1. Vargspillerne synker sammen i skuffelse, særlig Aron som har fått kapteinsbindet og som mista markeringa på slutten. Mens vi ser Helena rusle bort mot Aron for å gi han noen oppkvikkende ord hører vi et par KBK-jubelrop i det fjerne, men i det Helena er borte ved Aron som sitter nedslått i gresset er stadion folketom og det høres ikke en lyd. Særlig. Særlig at publikum bare fordufter på to sekunder.

Vel. Helena trøster iallefall Aron, som fortsatt er usikker på seg selv og tror han nå ikke kommer til å få spille mer fordi han tabba seg ut. Helena er enig i at han dreit seg ut på målet, men gjør det klart for han at han likevel har spilt en veldig god kamp og har vist de som så på hvorfor han får spilletid.

Jammen Helena, han kunne ikke springe på skåla midt under kampen! Helenas peptalker sitter som vanlig som ei kule!

Helt tomt for folk var det visst dog ikke, for der dukker Eurosport opp og vil ha en kommentar fra Helena. Men slikt tøys har hun ikke tid til, så en småirritert Espen er den som må svare for valgene Helena gjorde med å spare spillere. Reporteren, skikkelig smarting det der, vil vite om Varg tapte med vilje, noe som får Espen til å fyre seg litt opp, og han avslører at de sparte et par sentrale spillere.

Peder syns nok ikke det var så bra reklame, og nevner det for Espen, som derimot mener at når de er så jævla feige eller usporslige så får de iallefall stå for det. God mann, Espen. God mann.

Det syns øyensynlig Peder også forresten, og leder oss inn i et aldri så lite “MeToo”-øyeblikk når han får Espen på tomannshånd. Vi skjønner jo tegninga når han lukker døra i det dunkelt opplyste rommet (Har Petronella glemt å kjøpe lysrør eller?). Han begynner å massere skuldrene til Espen mens han sukker over at de aldri skulle sluppet til damene i klubben. Har de to blitt et par?

Gutta boys i “Dei mjuke hendene” (ja, det er faktisk tittelen på en dokumentarfilm nemlig!).

Neida. Espen vrir seg litt ubekvemt men lar han fortsette. Peder lar seg dog ikke stoppe heller, og tvinger seg på Espen. Kysset deres i forrige episode virket det ikke som om Espen hadde de samme motforestillingene til, det var faktisk en fin scene, men det som nå skjer er ubehagelig for han. Og litt for oss som ser på. Selv om Espen muligens liker oppmerksomheten litt også? Peder stryker Espen på låret, men Espen reiser seg og går unna. En hånd kommer i skrittet på Espen.

“Ta det med ro Espen, jeg kan ikke gjøre deg gravid liksom”

Da hører vi en indignert Espen; “Slutt å ta på meg førr helvete!”, runger det ut til kjøkkenet der Helena står og får med seg utbruddet. Ei dør åpnes og Peder tusler ut med halen mellom beina, mens Helena rusler inn og spør hva som skjer.

-Peder driver seksuell trakassering av meg! Burde han sagt morskt. Istedet bortforklarer Espen det med at Peder var litt uenig med det han sa på TV om kampen. Det er en tydelig isfront under innfrysning mellom Espen og Helena, for Espen tramper ut av rommet uten å gidde å snakke mer med henne.

Aron er heller ikke særlig snakksalig av seg, der han sitter på byens ikke mest velassorterte kiosk skråstrek burgersjappe sammen med Kasper og Tommy, der sistnevnte antagelig etter å ha ringt Grete Rohde gomler i seg en “plain” burger med akkurat riktig tilmålt mengde kalorier i mens han avslører at de på benken hadde vedda om hvor lenge unggutta på banen ville klare å holde nullen.

WAY TO GO Tommy! Fjott! Her sitter Aron og er deppa over kampen og prestasjonen, for så å høre at lagkompisen sitter og sier han har tjent 800 spenn liksom på at de skulle holde ut nesten hele kampen. Aron reiser seg og går betuttet ut og stiller seg alene vendt mot havet. Det er da jeg undrer litt på om Aron egentlig passer inn i fotballen og alt det presset som er rundt sporten. Jeg håper jo selvsagt Aron blir med videre i en eventuell sesong 3, for mer sympatisk type er det ikke i Heimebane.

Heldigvis følger Kasper og Tommy etter han, og begge, ja faktisk også Tommy, gir Aron oppløftende ord og sier han spilte godt (det sa de også inne på kiosken). Tommy åpner med at han selv bare spiller fordi Adrian stakk, og at Kasper står i mål fordi Almerud snart skal på gamlehjem (ja han sa “fordi han er sekstiii år!”)… Kasper er litt mer varsom i ordveien når han bakker opp Aron. Særlig Kasper sine ord ser ut til å hjelpe på humøret, og når Tommy sier noe morsomt uten å egentlig prøve på det (ergo noe dumt som bare er tøys) bryter Aron og Kasper ut i sine bredeste smil og latter.

Kostholdseksperten Tommy har talt, til stor glede for tilhørerne.

De er en herlig trio de tre der egentlig, ihvertfall Kasper og Aron. Og Tommy da, han er jo en godgutt han og egentlig, får jeg håpe da. Vi vet jo ikke helt hva som vil komme i neste episode…

Mensa Norges nyeste medlem folkens, Tommy Gabrielsen. Sitatenes mester!

Imens er Camilla og Nils på vei til jævla Ålesund med ferga. Om man faktisk tar ferge for å komme seg fra Ulsteinvik til jævla Ålesund vet jeg ikke. Noen lokalkjente som vet?
Camilla skjønner at hun ikke bare kan drekka, litt mat må hu` ha, så hun går for å kjøpe nasjonalretten for alle fergereisende, ei svele, mens hun sjangler rundt med baileysflaska og synger på en sang av artisten Sigrid, som Nils slår fast at han ikke hører på. Hvorfor ikke? -“Ho e frå Ålesund!”. Ah, herlig lokalpatriotisme og rivalisering der altså 😀

Forresten er Nils blitt mannens høye beskytter denne sesongen. Vi husker dagen derpå etter 18-årsdagen da han snusfornuftig slo fast at det er damenes verden og at mennene står utenfor og banker på. Nå uttrykker han bekymring for om Camilla bør drikke så mye når hun er gravid, og undrer over om ikke han som har vært med og skapt den tingen (artig ordvalg) har noe han skal ha sagt, dersom det er sånn at Camilla tenker på å ikke beholde ungen. Hvem skulle trodd at Nils skulle bli voksen og ansvarsfull? Hehe.

Ombord får Camilla øye på Ine, dattera til Michael. Jepp, Ine er på rømmen, og avslører etterhvert for Camilla og Nils at hun skal flytte til søskenbarnet sitt (tror jeg det var) i Ålesund. Camilla, den gode mor hun vistnok snart skal bli, eller ikke, serverer 13-åringen baileys, til protestaksjoner fra Nils.Ja ja, tidlig krøkes, er det jo noe som heter.

Er dette første gang på film eller serie en dyp samtale om livet har funnet sted på dekk på ei ferge?

Anyways, Camilla og Ine ender nå opp med en slags felles forståelse om ting rundt det å ha foreldre som ønsker de eller ikke, det å være på “rømmen” og alt det der. Det blir ingen Ålesundsaften for verken Camilla, Nils eller Ine. Istedet kjører de Ine hjem til Michael, der politiet nå er alarmert om rømlingen.

I den Ellingsenske heim er det tid for forsoning mellom Marianne og Michael. Marianne ser at han faktisk tar seg av ungene, han har mat i kjøleskapet til og med, og hun er lei av all kranglinga. I forrige uke beskrev jeg Marianne, Michaels ex, som ei pulverheks, men så feil kan man kanskje ta, for nå har hun vist satt feiekosten fra seg og ser ut til å gå med på delt omsorg for ungene slik Michael hele tiden har bedt om, eller å la ungene bo hos Michael og selv ha de annenhver helg. Kanskje var det fordi Michael forsikret henne om at han ikke ville bruke det mot henne i en rettssak at Ine forsvant mens hun var hos henne? Tja, vennlighet kan hjelpe på, også fra Michaels side. Ihvertfall går det mot en happy ending mellom de to tross alt.

“Seriøst Marianne, jeg slipper deg ikke før du sier hva den sjampoen du bruker heter!”

Forsoning blir det og mellom Camilla og Helena. Endelig. I fjærsteinene downtown Ulsteinvik utenfor leiligheten til Helena sitter nemlig Camilla og venter.

Ja her har det faktisk gått meg hus forbi (!) at Helena faktisk har flyttet siden sesong 1 og nå bor i et boligkompleks i sentrum. Jeg undra jo litt på det der her for litt siden, for eksempel at Adrian stod der forrige episode og at vi også tidligere har sett Camilla utafor der, men jeg har altså ikke tenkt på det før at det er utafor Helenas heim! Jaja, man oppdager jo alltid noe nytt i disse seriene 😉

Ihvertfall skjønner Helena at noe er i gjære. Når hun får vite at det ikke er slutt mellom Adrian og dattera går hun til alternativ to på “Hva feiler min datter”-spørrelista.

-“e du gravvid”, spør hun dattera. Og ja det er hun jo, og sier at hun tenker på å ta abort men er usikker. På hva hun vil. På hva Adrian vil. På om hun vil noe bare fordi Adrian kanskje vil ville (dårlig ordlegging der av meg ser jeg?). Usikker på hva det vil bety å få et barn. Usikker på om det å få barn vil bety at man ofrer en yrkeskarriere. Usikker på om hennes liv blir mindre viktig enn livene til de som ofrer noe. Eksistensielle spørsmål for en ung kvinne som er gravid, vil jeg tippe.

naaaaaw, så søtt 🙂

En ganske fin mor-datter-samtale utspilles, der Camilla både føler seg uønsket i morens liv, og blir glad over å høre at Helena vil stille opp for henne uansett hva hun velger. Camilla er ikke bare slemme-Camilla i sesong 2, her steg sympatien for henne, samt etter den fergetursamtalen med Michaels datter.

Noen har bøker de leser før de sovner, Helenas “sengelektyre” er taktikktavla. Ja hvem vet, plutselig våkner man opp fra en drøm der man har verdens beste taktikk men ingen sted å skrible det ned!

Det blir legebesøk, det blir abortpiller og hele pakka, men det vil bli smertefullt sier den sympatiske dama på legekontoret og anmoder Camilla om å ikke være alene. Heldigvis har hun Adrian da, sier Camilla, så slipper hun å være alene med smertene som vil komme. Men til Adrian har hun verken fortalt om graviditeten eller langt mindre valget om å ta abort, så mens den nye Rosenborg-spilleren er på byen og øver på å bli med i Idol (den obligatoriske synginga vettu`…) sammen med nye lagkamerater etter en tur ut i Europa, er det en ensom Camilla som vrir seg i voldsomme (underlivs)smerter hjemme i den flotte hotte leiligheten, som selvsagt Camilla har vaska og flidd opp i. Hva Adrians sangstemme angår, så trur jeg nok ikke dommerne sender han videre til Oslo ;p

“Og i tillegg får de deg til å bli Sally Field-look-a-like! Bare spør meg, jeg har prøvd!”

En liten digresjon må vel til her? “Flidd opp i” ja, et begrep som muligens trenger en oversettelse. Det betyr da å rydde, gjøre pent og rent, stelle,  etc, og er et morsomt uttrykk som jeg syns passer godt å bruke i en Heimebane-recap.

Når så endelig Adrian til slutt kommer heim i Trondhjæm bringer han i det minste flotte gaver til sin kjære. Først litt skryt om to assist og RBK-debut (så RBK scora to mål borte, i Europaligaen? Haha, ja de vant vel også? LOL), før han drar opp gaven fra flyplassen. Bamsemums, og ei flaske baileys.

Som jo var akkurat det Camilla trengte, siden den fra Adrians kjeller i Ulseinvik er oppdrukket.

Nja, ikke helt Sally Field. Ligner mer på en ung Meryl Streep kanskje?

Forresten, vi fikk jo se de nye Varg-draktene denne uka. Nagelsmidt fikk det som hun ville da, hun har ikke navnet sitt, som samsvarer med firmanavnet på en prikk, på drakten. Istedet står det “Cloudberry” på den. Multe-reklame eller ei, tommel opp for drakten! Den var stilig og befriende reklameposeaktigfri!

Og det var episode 6. Jammen klarte jeg en ordstrøm i dag også om Heimebane 😀

…..

Litt snakk om tanker rundt de to kommende episodene.

SPOILER-ALARM (men bare hvis du absolutt ikke vil lese om ting som kan skje i de to neste episodene), eller røpealarm (som NRK Filmpolitiet har forsøkt seg på å innføre som nyord, med vekslende hell).
Da gjenstår kun 2 episoder av sesong 2, episode 7, “Jævla Ålesund”, og episode 8, “Never walk alone”. Så nå må det pinadø bli action i de to siste episodene! Neste uke skal det da også etter sigende smelle, når ifølge NRKs episodebeskrivelse kampen mellom Varg og Ålesund avbrytes 20 minutter før slutt. Traileren for sesongen viser Eivind Brattskjær, fjorårets Varg-spiller, som konfronterer Helena med at “du ser vel ka so e i ferd me å skje”, hvorpå Helena sier noe jeg ikke klarer å tyde, og vi ser klipp av publikum som stormer banen mens Otto står skalle mot skalle med en oransjekledd Ålesund-spiller.

Jeg har lest noen anmeldelser av hele sesongen der det står om en alvorlig skade. Kan det komme i neste episode? Er kampen mot jævla Ålesund seriekamp eller cupsemien? I dagens episode fikk vi jo høre at Ålesund er på vei utfor fossen på tur ned til 1. divisjon, så om det nå er seriekamp er de kanskje desperate og klinker til? Eller skal det omsider dreie seg om homofobien i fotballen?

Well, someone fucked her before she got pregnant! Ok, den bildeteksten er fucka!

Ifølge anmeldelsene for hele sesongen har det blitt spoilet – og her er en megaspoiler så lukk øynene frem til neste avsnitt hvis du vil bevare den spenninga selv om det ikke er nevnt hvem det gjelder, men en av rollefigurene i Heimebane skal altså stå fram som åpent homofil. Hvem det er kan man jo kun spekulere i. Er det Kasper? Aron? Otto? (faktisk har jeg fått den tanken når Peder nevnte Otto sist uke – og vil det ikke være mer barrierebrytrende hvis det er en velprofilert spiller det gjelder og ikke en av de aller yngste, som vel er det serien har gitt ut små subtile og ymse hint om i løpet av sesongen), er det Tommy? Mario? Eller likevel Espen? Den som venter får se.

Forøvrig tror jeg episode 8 vil dreie seg om Vargs fremtid. Kuttes pengestrømmen til klubben? Beskrivelsen av episoden omtales som at Helena prøver å redde sjela til Varg før sesongens siste kamp. Har dette noe å gjøre med at mange av klubbens “sjel”, som Espen med flere, trekker seg? Og må overtales tilbake? Hm. Forøvrig tipper jeg “sesongens siste kamp” gir oss Varg i cupfinalen. Med mitt hell er vel motstander Tromsø. For vi vet jo hvordan det gikk da Gutan fra nord møtte et Ulsteinviklag en kald novembersøndag på Ullevaal  ;p

Kommentarer om episoden eller noe annet rundt serien? Fyr løs i kommentarfeltet. Snakkes!

 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: NRK / Skjermbilder fra NRK TV på tv.nrk.no

“Us” – Pirrende skrekk fra vår nye skrekkmester Jordan Peele

Det er pirrende tendenser i Jordan Peeles nye skrekkfilm “Us”, og filmen slipper ikke taket før lenge etter at den er ferdig.


FILMOMTALE: US
Skrekk/horror/thriller, USA, 2019, 1t 56m
Regi og manus: Jordan Peele
Medvirkende: Lupita Nyong`o, Winston Duke, Elisabeth Moss, Evan Alex, Shahadi Wright Joseph, Tim Heidecker, med flere
Aktuell: Hadde Norgespremiere på kino 22. mars, og verdenspremiere 8. mars
Sett på kino


Den når likevel ikke opp til hans første film som kom for et par år siden, den glimrende “Get Out“, som gav meg frysninger nedover ryggen. Jeg våger meg faktisk til å si meg en smule skuffet, riktignok svelges skuffelsen raskt unna takket være Peeles stødige håndtverk. Det vipper nemlig aldri over i kjedelig, og den sitrende spenningen er sterk nok til å holde seerne på stolkanten.

For mens “Get Out“, som jeg også nevnte i anmeldelsen min den gang, er en slags allegori på undertrykkelse og skjult rasisme, er det vanskeligere i “Us” å finne en rød tråd og et underliggende tema. Men de/det er der.

Imidlertid er Jordan Peele en banebrytende regissør, som har tilført genren skrekk/grøsser noe helt nytt og innovativt med sine to filmer “Get Out” og “Us“. Når Peele lager skrekk er nemlig ikke hovedmålet hans å skremme livskiten av publikum, ikke tilsynelatende iallefall. Det skal sies at “Us” absolutt er skremmende, creepy og ekkel, men som i hans forrige film har også denne en særegen egenart du neppe finner mange andre steder innen skrekk og grøssersjangeren. Peeles nye film er ikke av den type film som sier “booooh” og har pop-up-monstre rundt hvert et hjørne, men har en klam eim av uhygge liggende bredt over seg allerede fra starten av.

Det er vanskelig å beskrive handlingen uten å avsløre for mye, og det skal jeg da heller ikke gjøre. Historien starter iallefall i 1986 der vi møter en liten afroamerikansk familie bestående av far, mor og den unge datteren deres, Adelaide (Madison Curry, som spiller godt), på et strandtivoli et sted i statene. I et ubevoktet øyeblikk vandrer datteren avgårde fra faren, og ender opp med en opplevelse som skal sette varige spor i henne.

Over 30 år senere har Adelaide (som voksen spilt av Lupita Nyong`o) striftet sin egen familie, og er på bilferie sammen med ektemannen Gabe (Winston Duke), datteren Zora og sønnen Jason. Mot hennes vilje drar de tilbake til stranden der hun som barn hadde den skremmende opplevelsen. Opprørt etter flere for henne merkelige og påfallende sammentreff forteller hun Gabe hjemme i feriehuset deres at hun alltid har følt at det er noen som er ute etter å ta henne.

Kort tid etter dukker en familie kledd i røde “fangedresser” opp utenfor huset. De ser på en prikk like ut som Adelaide og familien hennes (og spilles selvsagt av de samme skuespillerne) – og etter å ha trengt seg inn i huset starter en blodig terrorisering. “They are us”, sier familiens sønn.

Peele spiller nok en gang inn temaer som klasseskille og en nær erkeamerikansk greie med oss mot dem, noe filmens tittel også kan tolkes som. På et annet plan fungerer filmen, nok en gang fra Peele, som en knivskarp og til tider satirisk politisk kommentar om hverdagen i USA, noe filmens tittel “Us” selvsagt kan tolkes som, med en mulig revolusjon i gjære. Han har nok en baktanke med det når for eksempel Adelaide planlegger familiens flukt til Mexico, for eksempel.

Et gjennomgående grep i filmens narrative stil er bruken av speil i direkte (bruk) eller overført betydning. Vår egen virkelighet gjenspeiles på en måte i den ondskapen som skrider frem, og som til slutt står som en forklaring på det som skjer. På dette området etterlates man med tankegods rundt det som utspiller seg.

Selv om det etterhvert utvikler seg til noe som kan minne om en slags hybrid av en zoombiefilm – men egentlig ikke –  er det nok en gang med smarte fortellergrep fra Peele, som vet å trykke på de riktige knappene for å øke spenningen og å kjøre opp tempoet nesten ubemerket.

Satire er allerede nevn her, for i rollekarakteren Gabe ligger mye for filmens del forløsende humor. Han er filmens komiske alibi med sine små syrlige og vittige kommentarer. Dette bidrar til å lette litt på den gufne stemningen som ellers ville gjort “Us” til en mye mørkere historie.

Den friske, lekne, smarte og til tider effektive musikkbruken i “Us” er et annet punkt filmen scorer godt på. Jeg digger soundtracket som flere ganger gav meg noen assosiasjoner og satte en ekstra spiss på scenene.

Skuespillerprestasjonene er det ikke stort å usette på. Lupita Nyong`o yter klassespill med sine ansiktsuttrykk, kroppsspråk og bevegelser som får frem redselen og livsviljen, samt det djevelske i rollen som dobbeltgjengeren “Red”. Winston Duke tilfører som nevnt en avvæpnende lettere stemning og gjør det på en utmerket måte som ektemannen Gabe/dobbeltgjengeren Abraham, mens unge Evan Alex (sønnen Jason/dobbeltgjenger Pluto) og Shahadi Wright Joseph (datteren Zora/dobbeltgjenger Umbrae) gjør strålende prestasjoner som livredde men likevel tapre. Et knippe for det meste småsleipe (tilfeldigvis hvite) birollekarakter ledet an av Elisabeth Moss bidrar også til en noe småbisarr komikk, om jeg kan ordlegge det slik. Gjett en gang hvordan det går med de da… ;p

La “us” iallefall håpe at vi får se mer fra de to unge stjernene i kommende prosjekter. Særlig rollekarakteren Zora/”onde-Zora” stikker seg frem som særlig god og skremmende, og Jason/Pluto spiller en viktig rolle i handlingen. I filmens slutt kan man også undres på om Evan Alex sin rollekarakter skjønner mer enn han sier?

Noe som leder meg til filmens ikke sjokkerende twist mot slutten. Jeg så den dog ikke komme, men direkte overraskende er den likevel ikke. Denne twisten føles derimot for meg som et punkt ved filmen som gjør at jeg ikke helt får plottet til å gå riktig opp i mitt hode, men jeg innser at i likhet med “Get Out” er “Us” en film som må kverne gjennom tankene og fordøyes en stund før man ser mer av hele bildet. Jeg kommer likevel ikke fra at det er noen tråder som jeg ikke får til å henge riktig sammen, og at det er noen nøtter jeg når dette skrives ennå ikke har klart å knekke. Sånn er det vel dog med skrekkfilmer.

Andre har sagt om “Us” at det dreier seg om klasseskille, politiske betraktninger og kommentarer, og rasistiske undertoner. Angående det med rasisme trøbler jeg litt umiddelbart med å finne den tråden i “Us“, men i likhet med i regissør, manusforfatter og produsenten – han er som et Kinderegg den godeste Jordan Peele – sin forrige film, møter vi også her afroamerikanske hovedrollekarakterer (riktignok var det kun den ene i “Get Out“, men likheten er der), og det er faktisk litt påfallende å tenke på hvor sjeldent vi egentlig får se vellykkede og velfungerende afroamerikanske familier i dette samfunnslaget på film.

Der “Get Out” var et banebrytende lite mesterverk er ikke “Us” verken like godt skrevet eller utført, men ondskapen ligger som et utbrytningsklart latent virus klar til å når tid som helst kaste oss ut i fullt kaos, og selv om denne filmen kanskje ikke kommer til å skremme vannet av publikum er “Us” like fullt en skummel film som nok en gang manifesterer Jordan Peele som en kraftfull ny stemme innen historiefortelling – i en sjanger hvor mange filmseere lenge har skreket, om ikke av frykt, så etter fornyelse. Jeg er ørlite snill i bedømmingen, men “Us” er et nytt skremmende grøss fra den nye skrekkmesteren – vår tids Hitchcock.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: Universal Pictures/filmweb

Heimebane – Sesong 2, episode 5 – en slags recap

En streikende usympatisk spiller høy på seg sjøl, opprivende drakamp i retten om barn, og to kyssende menn!

Episode 5 av “Heimebane” hadde flere små og større twister på lur som man mer eller mindre så komme. Da dette er en slags recap av episode 5 i sesong 2 av “Heimebane” inneholder den nesten like mange spoilere som antall poeng Varg nå har, så det anbefales å se episoden før videre lesing. Særlig siden Varg jo nå faktisk har godt med poeng!

Ja, i tillegg fikk vi også et lite glimt inn i RBKs skitne overgangsspill. Haha.

Temaet som gikk igjen som en rød tråd i episoden er menneskelige relasjoner. Helena, datteren/Helenakritiske Camilla, hennes kjæreste og Vargs sjernespiller Adrian, daglig leder Espen, daglig leder/CEO/Key Account Manager/whatever/etc Peder, Michael og ex-kona. Vi treffer på de alle.

Vi fikk oppleve en Adrian som desverre i løpet av sesong 2 har blitt en real drittsekk høy på seg selv, en utakknemlig fyr – spilt av en veldig sympatisk en – noe som selvsagt gjør det vanskeligere som seer å mislike han. Men det er nettopp det man til slutt ender opp med å gjøre.

Adrian. Spilleren Helena tok inn under sine vinger i sesong 1, spilleren hun hjalp opp fra avgrunnen og gjorde til stjerne etter at hans tidligere psykiske problemer hadde gitt karrieren hans en knekk. Spilleren som så snart budet fra RBK tikker inn i sesong 2 slår seg fullstendig vrang. Nekter å trene. Nekter å spille kamp. Som skjeller ut Helena og sier seg ferdig med henne. Ferdig med Varg. Men slik er også “Heimebane” litt realistisk i grunn, for hvor ofte har vi ikke hørt og sett historier om såkalte stjernespillere, høyt verdsatt av klubb og fans, som plutselig tvinger seg bort fra klubben, og som ved det setter seg selv i et lite kledelig lys.

Det er 10 dager til overgangsvinduet stenger. Episoden starter som vi ser med Camilla og Adrian i seng. I Trondheim. Over til Ulsteinvik da. Sportslig sett går det godt med Varg for tida. De kjemper om medaljer i serien, fremtidig europacupspill, og økonomisk går det bedre enn noen gang før på Sunnmøre etter inntoget til de nye klubbeierne Nagelsmidt.

Riktignok har de fått inn denne Peder da, fru Nagelsmidts bror, som har tatt over styringa i klubblokalene. Når RBK ringer Espen for å komme med bud på Adrian, overtar Peder showet. Peder ber, pent og pyntelig og med forklarende steg, om at Rosenborg og Mikkel som ringer derifra, kan gå å pisse i skogen. “- du kan gå og pisse i skogen, og etterpå tar du buksa på”.

I Trondheim er de litt treige med å forstå, så han gjør et forsøk til…

Ååååh! Hvem har vel ikke drømt om, som konkurrent av RBK vel og merke, om å be trønderklubben drite og dra når de kommer med budene sine. Muligens skal hensikten her være å fremstille Peder som en breial og cocky type, men jeg digger allerede fyren. Jepp. Så får det så være at Espen på dette tidspunktet ikke er helt enig. Han ser noe bekymra ut den godeste Espen.

Espen. Mannen som i alle år har opptrådt respektfullt mot egne og motstandere, ser nå en leder i klubben som opptrer alt annet enn slik han selv ville gjort. Peder er forøvrig ikke ferdig med saken, og ringer VG og ber de rydde plass på forsida. Her skal det fortelles at Austnes slett ikke er til salgs.

9 dager igjen nå før overgangsvinduet stenger (jeg elsker denne måten å “telle ned på” hvor man setter en slags ekstra spenning inn i det hele ved å vise at nå drar det seg til).

Helena sier iallefall med klartekst til Adrian at han ikke er til salgs, etter at Adrian har sett og hørt om VGs sak om han. Adrian vil nemlig til RBK. Eller er det Trondheim og Camilla han egentlig vil til mest? Hva er det egentlig Adrian vil? Om det kunne man sikkert fylt et helt blogginnlegg alene om, men jeg lar det ligge. Ihvertfall forsøker Helena å overbevise han om å bli, gjennom å vise taktikktavla og fortelle hvilke planer hun har for ham og klubben. Helena vil bygge laget rundt Adrian, hun kan matche RBK på lønn, og med nye investeringer i klubben ser hun for seg at de snart matcher RBK sportslig også med tiden.

Helena viser frem sine nye taktikker. Som vi ser skal Varg møte Mourinho og hans parkerte buss.

Ellers får vi høre at Varg har fått seg nye drakter, uten at Espen tilsynelatende føler seg oppglødd av det (og siden dette er mer og mer drama enn fotball så ser vi jo knapt nok kampsekvenser lengre, så om de draktene er fine eller ei det lar vente på seg å kunne avsi noe dom om). Espen ser tvert imot litt sur ut der han sitter når Helena spør han hva han syns om draktene. Det virker som det har blitt litt kjøligere mellom Helena og Espen. Han er ikke lenger “Mr. Varg”, som får bestemme alt. Alene.

“Og så hyler de og river av de klærne som de har.
Og så gjør de sånn som gjør at mor blir mor og far blir far” (sangtekst fra Ole Paus sin “I en sofa fra IkEA”).

I Trondheim er Adrian på tur hjem til Ulsteinvik etter barnehage- og damebesøket i bartebyen. Det er T minus 6 days til overgangsvinduet lukkes (jada, jeg vitser med begrep som “barteby”, men fakta er at jeg syns byen er fin, om vi ser bort fra RBK da…hihi). Og hvor er vel bedre å vente på transporten til flyet enn å henge utafor stadionportene på Lerkendal?….

For der står han iallefall, og RBK-Mikkel som tilfeldigvis kommer drar han med inn på “en kaffe”, som de sier det i Trondheim når de skal overtale nye spillere til å velge RBK. Vel inne i korridorene hilser Adrian på RBK-trener Ola også, som setter griller i hodet på unge Austnes om hvordan han skal gå frem for å presse frem en overgang. Det viser seg nemlig at RBK har hatt en spiller som nekta å trene, nekta å spille kamp, og så videre, noe Adrian lytter til med spisse ører. Han fikk sikkert også med seg at RBK-Ola (nei ikke By Rise) sa de trengte friske folk på kanten ettersom han de har der alltid er skada og kjenner noe i låret. Friske folk. Altså ikke spillere som Adrian, som hele tida kjenner noe i låret.

Vel vel. Sleipe-Mikkel ber iallefall Adrian på ekkelt trøndersksjargong “hils den derre nyyyrike guttegjengen neri Ulsteinvik at det kjæm et nytt bud”. HA! En RBK`er som kommer med en kommentar som på en måte forteller alt om hvordan RBK driver. De tror alt og alle kan kjøpes av de, siden de har penger, og at Varg har fått penger ser ut til å more han. Hvem tror Varg de er liksom, lyser det av han.

Så skal det sies at det naturligvis ikke var RBK her som innviterte Adrian til en samtale, men Adrian som sjøl stod utafor Lerkendal når denne klubbleder-Mikkel dukka opp. Litt tilfeldig, jada, men var det ikke likevel en litt slu Mikkel rev som tar Adrian med inn på en samtale? Helt etter boka er det vel iallefall ikke, eller?

I Ulsteinvik har ihvertfall den “nyrike guttegjengen”, anført av en kvinne som hovedtrener og en kvinne som øverste klubbeier, tydeligvis fått penger mellom hendene. Otto fremlegges et nytt kontraktstilbud med en lønn som får han til å om ikke danse på bordet, så ihvertfall glede seg til mer enn både smør og flesk på bordet etter at leia er betalt, og en smilende og fornøyd Espen. For også Espen begynner visst å se at Vargs nye pengebinge har sine fordeler og forenkler hverdagen hans og klubbens.

Peder er faktisk i tillegg til å være CEO, Key Account Manager, daglig leder og Nagelsmidtbror også nyvalgt verneombud og leder for HMS i Varg!

Peder toger inn med nye kontorstoler, sier han liker at Otto er skikkelig kar, og spør Espen hvordan det går i forhandlingene med Sarpsborg om en ny spiller, “han med håret”, som Peder kaller han, men Espen bare sier at siden de skal ha 7 millioner blir det ikke noe av det. Hva, bare 7 millioner, tenker nok en helt uanfektet Peder. “Da går vi for det, fikser du?”, sier han smilende til Espen. Espen smiler tilbake. Joda, penger gir makt. Og nye spillere. Samt noen smil. Dog har ikke Peder klart å få Eddie til å bytte ut Leeds-drakta med Varg-merch. Man kødder ikke med Leeds forstår vi. Det var nemlig bare å drite i.

Nei takk og lov for at dere ikke er det, da hadde jo Varg hatt ny trener annenhver episode 😉 (Jadda, jeg vet at det ikke er tilfelle denne sesongen).

Men noen spillere kan tydeligvis ikke beholdes selv om man har fått nok penger. Det er 5 dager igjen til overgangsvinduet stenger. På Ulsteinvik stadion kommer Helena med en ny spiller. Zinedine Zidane….eh, nei Kidane var det, Yonis Kidane, en spiller Helena har kjøpt etter at Adrian i det tidligere nevnte møtet ved taktikktavla sa at han syns Kidane hadde passet inn i Vargs system. Helena har altså valgt det klassiske grepet kjent blant annet fra dataspillet FM med å kjøpe inn en spiller som en av klubbens spillere har anbefalt, for å bedre relasjonen til spilleren.

Ikke så rart det vel, du heter jo Kidane! (Ja, han som spiller Kidane heter Kidane til fornavn).

Desverre for henne er dette virkeligheten, eller en TV-serie da men det vet jo ikke Helena (haha), for Adrian blir verken imponert over at “rådet” hans er fulgt, eller interessert i å vise Kidane rundt. Adrian krangler istedet mer med Helena om RBK og krever å være med i diskusjonen. Eller, det han egentlig krever er såklart å bli solgt, så han bruker de “gode rådene” fra Opprørs-Ola i RBK. Han nekter å trene. Og nekter å spille kamp.”Screw you guys, I`m going home” kunne han likesågodt sagt, for heim drar han ihvertfall.

Inne på klubbhuset har forøvrig Peder, Espen og Helena fått med seg at Adrian i det skjulte har møtt RBK (vi vet det var litt tilfeldig, men det vet jo ikke noen andre enn RBK-duoen og Adrian). For VG har nemlig sneket i buskene utafor Lerkendal, og fotografert håndtrykkinga mellom Adrian og Mikkel. “Jævla RBK”, kommer det i samstemt kor fra Espen og Peder, mens Helenas ansikt blir mer og mer fortvilet. Hun innser at hun er i ferd med å miste Adrian.

Sleipt og RBK i sammenheng der altså. Hm, hørt den før?

Nå som vi har fått inn begrep som “Jævla Ålesund” og nå også “jævla RBK” syns jeg forresten vi også må få etablert et “jævla Molde” snart. Just sayin`;)

4 dager til overgangsvinuet stenger, og i en trappoppgang i Trondheim sitter Helena i vinduskarmen på Hartvig Nissen…nei vent nå litt…vel, hun sitter ihvertfall i trappoppgangen og venter på dattera. Hun gir Camilla noen sannhetens ord om hva som kan vente henne i fremtiden dersom hun gjør seg til Adrians fotballfrue. Helena forteller Camilla at hun er stolt av henne, at hun tok sine egne valg da hun flyttet. Hvordan vil det bli med henne hvis hun skal være avhengig av hvordan fotballkarrieren går for Adrian? Camilla får tydeligvis noe å tenke på etter morens besøk. Vil hun alt dette? Å stå klar med middagen hver dag til Adrian. Være den som hele tiden må lytte og flytte?

Denne scenen skulle egentlig være med i SKAM, helt til de fant ut at Ane Dahl Torp var for gammal!

Å være fotballfrue er nemlig ikke en enkel sak alltid, noe vi har fått se i historielinja mellom Michael og ex-kona Marianne.

Der i gården har det nemlig endt med rettssak for foreldreretten til det tidligere parets to barn. Marianne vil ta ungene med seg til Vigra (utafor Ålesund), mens Michael har foreslått en 50-50-fordeling. Beskyldningene flyr i rettssalen mellom de to og advokatene deres, om alt fra at Michael har seg med 17 år gamle piker, til at Marianne velger spillegalskapstur til Las Vegas fremfor en kreftsyk far og de to ungene.

Et av episodens fineste øyeblikk er det der Michael er på trening oppe på Høddvoll (jada, det er jo Høddvoll det egentlig heter der, på Ulsteinvik stadion) da han ser dattera komme syklende. Hun er lei seg, og forteller at hun har sagt noe dumt. Siden det er rettsak i gjære mellom foreldrene har kommunen satt familien under “oppsyn” og har observatører hjemme hos de, og i et tilfelle skal Ine (Michaels datter) ha sagt at hun var sur på faren og heller ville bo hos mora.

Hit men ikke lengre, innafor gjerdet slipper ingen kvinnelige til, bortsett fra Helena da…

Nå søker hun trøst hos faren fordi hun angrer. Hun vil nemlig bo hos han også sier hun. Rørende såklart, særlig ettersom vi husker fra forrige episode at dattera var litt småirritert på han, og at Michael selv sa til gutta i garderoben at han tror ungene vil velge mora hvis de fikk bestemme.

Michael har forresten en garderobesamtale denne uka også, når han forsøker seg på gode råd til Adrian. Ikke veldig vellykket akkurat, Adrian skjønner det er på vegne av Helena han tar praten med han, men han skal ha for forsøket. Hva rettssaken angår er det vel tydelig, antar jeg, at serieskaperne vil lede sympatien mot far Michael, siden mor (Marianne) mest av alt fremstår som ei pulverheks. Det funker for min del iallefall. Jeg håper Michael vinner fram i retten.

Adrian tenker det samme som oss; “det jævla håndkleet, her skulle vi endelig få svaret på spørsmålet Mons stilte for noen uker siden om hvor stor tiss Michael har”!

3 dager til overgangsvinduet stenger nå. Det er endelig kampdag, og TV-kommentator-stemmen (Jørgen Klem faktisk) forteller oss at Varg er med i medaljekampen i Eliteserien. To nye spillere debuterer og det går så det suser sportslig altså. Varg vinner 2-0, uten en “ryggplaget” Adrian, som Helena forklarer hans fravær med foran TV-kamaraene.

Det lukter medaljer i Ulsteinvik. Og kumøkk! ;p

Adrian sitter nemlig på ræv hjemme og ser på TV han, før han kler på den selvstripete ryggen sin med treningstøy og tar seg en joggetur, etter å gjentatte ganger ha blitt møtt av Camillas mobilsvar på telefonen. Når han endelig når henne i andre enden av linja skjønner han at noe er galt.

Kvelden etter kamp er det selvsagt Adrian som er samtaleemnet hos Peder og Helena på klubbhuset (som btw er i ferd med å oppgraderes det også, med nye kontorstoler og greier, de penga altså, de er gode å ha hva?). Peder mener Adrian har blitt et uromoment i klubben og at de bør selge, selv om han ba trønderne pisse i skogen (noe han jo begrunnet med at det er deilig å svare RBK sånn for måten de selv opptrer på), men Helena sier ingen vet at Adrian streiker og tror det vil gå over.

RBKs Adrian-interesse har imidlertid ikke gått over, og utpå kvelden får Espen besøk hjemme på døra. Vi frykter et øyeblikk det er RBK-Ola som kommer, slik Ålesunds trener ifjor oppsøkte Helena hjemme, for å “pisse i skogen” hos Espen. Heldigvis er det bare Peder. Og ei flaske champis for å feire deres første seier sammen (ettersom Helena ikke gadd feire på kontoret siden hun kjører…).

Et nytt bud fra RBK har nemlig tikket inn og Peder vil ha Espen til å gå gjennom det siden det ikke helt er Peders beste egenskaper detta med formuleringer og detaljer…

Gjerrigknark! Den koster jo bare 419 kroner! Æsj.

Samtalen ved Espens middagsbord gjør etterhvert en rask endring fra Adrian og over til Espens privatliv. Først trår Peder litt forsiktig rundt grøten og beklager seg for at han og Helena har overkjørt Espen litt i det siste. – Den var god denne da, sier Espen og nikker til sprudlevannet nydelig servert i to vannglass. Peder lar seg ikke vippe av pinnen av småsnakk om drikke, og skrur samtalen inn på Mario som han lurer på hvor er.

Mario bor ikke hos Espen lengre, forteller Espen. Ryktene som har gått om de to har gjort at Mario har funnet seg et eget sted, selv om Espen bare mener han flyttet fordi tiden var inne for det. Peder syns det hele bare er rart.

Ikke lett å holde tellinga!

Og så kommer en av “twistene” jeg vel har sett ligge i skåla. “…(men det er rart da)… at det er ingen fotballspillere som…..ja..”, sier Peder uten å fullføre setninga. Espen er enig, og kremter et nei, jeg, eh, og er tydelig mer enn litt ubekvem over samtalen? Peder fortsetter med å informere Espen om at han har ligget med flere menn enn damer (ihvertfall hvis man regner med sånne små ting, sier han med litt skuffelse i blikket, hva nå enn det betydde…) – så var iallefall den katta ute av sekken, Peders misjon i “Heimebane” vil være mye mere enn å bare løpe på shopping sammen med Helena etter nye spillere. Espen smiler kledelig beskjedent, og Peder flirer med at “her er det jo helt Saudi-Arabia”. Espens ordforråd viser seg fra sin begrensede side, -“jada, nei det, eg veit ikkje, det e no sånn..”, smiler han.

Peder spør Espen om han har ligget med en mann noen gang. “Nei, nei”, det har han ikke sier Espen, som nå syns samtalen har blitt litt for nærgående. Peder er jo tross alt sjefen hans, men han virker mest litt reservert eller tilbaketrukket fremfor avvisende.

Han trekker ikke akkurat hendene til seg nemlig når Peder legger hånden sin over hans, og sier at han har kommet for å gjøre ting lettere for han. Og så skjer det da. Peder er på vei til å skulle gå, ja jeg skal gå jeg, sier han, idet han bøyer seg mot Espen og kysser han. Et kyss! På truten. Espen gjengjelder kysset. De kliner. Hva ville vel ikke det arabiske ryktemakeriet i Ulsteinvik si om de så dette?

Den nagla du godt, Nagelsmidt!
Isak og Even ble til “Evak”, så det store spørsmålet etter årets til nå mest omtalte
Heimebanekyss er hva pokkern vi skal omdøpe Peder Nagelsmidt og Espen Eide til?
Forslag mottas i kommentarfeltet!

De skilles iallefall som (som Tommy ville sagt, veeeldig gode?) venner når Peder drar, og ber Espen gå gjennom tilbudet fra RBK og høre med Helena. Espen blir stående tilbake med mer å tenke på enn bare et bud fra RBK.

Noe sier meg vel ellers, som ventet, at Peder vil få en viss rolle i temaet rundt homofobien i fotballen. For dette kan da ikke være den store katta som er ute av sekken? Kysset i episode 5 var vel ikke av det mest oppsiktsvekkende slaget akkurat? De samme overskriftene som det fikk i mediene den gang “Evak” sine første SKAM-kyss ble nasjonal allemannseie, vil ikke dette få. Men kanskje om en fotballspiller eller to….

Avsnittet her inneholder en mulig spoiler om en episode vi (ikke jeg heller) har sett ennå, så hopp over avsnittet og ned til uthevet linjestart hvis du absolutt ikke vil se en mulig spoiler. For om man ser litt på NRKs enlinje-beskrivelser av de kommende tre siste episode 2-episodene kan man kanskje spekulere i om episode 7 som heter “Jævla Ålesund” vil bli av det kraftfulle sjokkerende slaget? NRK TV sin episodebeskrivelse avslører at kampen mellom Varg og Aalesund avbrytes 20 minutter før slutt. Kan det være på grunn av noe så fullstendig håpløst som publikum (eller enda verre, spillere) som går bananas med homohets mot en eller flere spillere? Eller er det et mulig forhold mellom Espen og Peder som får det til å koke over for noen? At klubben styres av to klinende menn liksom? Vi får vente og se, men at det snart vil komme noe mere om dette temaet vet vi jo ut fra det som er sagt om sesong 2 på forhånd.

Episode 5 munner iallefall ut med et opphetet møte mellom Adrian og Helena. Adrian har skjønt at Helena har hatt en samtale med Camilla om han. Adrian er rasende, og krever for tusenogørtende gang å bli solgt til RBK. Han tordner mot Helena og påstår hun ikke bryr seg om han (siden det er nettopp det Camilla i ukesvis har innprentet til han). Helena prøver fånyttes å få Adrian til å innse at det er nettopp det hun gjør. Bryr seg. Hun er bekymret for hvordan Adrian vil klare seg i en mye større klubb akkurat nå. En klubb der han må bevise noe. Og hun er bekymret for at Camilla er den som skal måtte stå der klar til å takle Adrians problemer. Adrian er derimot slett ikke interessert i å høre mere på Helena. Han proklamerer at “jeg er ferdig med deg”, og slår bombastisk fast at han ikke kommer til å spille mere med henne som trener, før han med nesten mord i blikket forlater.

Helena ser mot nye stjerner….

Tilbake står en fortvilet og gråtkvalt Helena og stirrer ut i lufta. Denne kampen tapte hun.

Spilleren hun dro opp fra intet ifjor har vendt henne ryggen. Utakk er verdens lønn. Vi husker riktignok hvordan hun selv tvang en spiller bort i fjor (da hun tvang Eivind Brattskjær til å dra til Ålesund), en spiller som hadde støttet henne i nærmest tykt og tynt, men som hun måtte selge for å ha råd til en ny spiss. Nå er situasjonen snudd på hodet. Helena har gjort alt hun kunne, burde og faktisk enda mere, for å få Adrian til å bli. Men Adrian har satt seg helt på bakbeina, han har ikke respektert kontrakten han frivillig har skrevet under, og han har blitt for stor i eget sinn for “lille” Varg. Jeg er stor fan av skuespiller Axel Bøyum som spiller Adrian, noe som er viktig å poengtere, og jeg syns han har løst Adrian-rollen på glimrende vis, og til tider fått frem problematikk rundt det å være fotballspiller som har vært veldig viktig, særlig rundt de psykiske problemene han gikk gjennom forrige sesong. Så Adrian har absolutt vært en av “Heimebane”-favorittene selv om jeg selvsagt ikke vil stå inne for alt Adrian har gjort i de fem episodene i år.

Det er nemlig på dette tidspunktet at jeg som seer forlengst har fått nok av unge Austnes sine stjernenykker – SELG DRITTEN, roper det inni meg. Varg klarer seg jo fint uten han. Med nye spillere på rekke og rad inn og en klubbeier med åpen lommebok. Få han vekk. Bort. Ut. Selg han! (Altså, spillere som opptrer slik mener jo jeg ideelt sett burde settes på tribunen ut kontraktstida, og tvinges til å spille med juniorlag etc, og streiker de hadde man jo bare latt være å utbetale lønn. But thats my kind of world antar jeg.. ;p).

Og er det ikke som om serieskaperne har sett for seg dette, at sjåarene nå roper på Adrians hode på et fat? For jammen ringer Helenas telefon.

Det er Peder, som lurer på om hun har sett det siste tilbudet fra RBK.

Det siste vi ser, og hører, i episode 5 er en resignert Helena som svarer:

“Bare selg`n”.

Se hva det nye snapfilteret gjør Adrian, det får på deg trønderbart, skinnvest og en heimert i hånda. PS: bildet er også en gave til dere som har klaget over at det tilsynelatende ikke er noe breddefotball i klubben, siden vi aldri får se de. SE DA! Et jentelag fra Varg! Hurra!

Folk ytrer seg forresten allerede på sosiale medier om unge Austnes 😉 Hehe…

Til syvende og sist er fotballen en gang slik at selv om spillere har kontrakt, så betyr “ikke til salgs” (som også er episodens tittel, eller for å være nøyaktig heter den “Ikkje til sals”) i de fleste tilfeller fint lite. For når en spiller først bestemmer seg for at han nå skal bort, så er det ingen vits lengre for klubben å tviholde. Jeg skal riktignok raskt legge til at jeg ikke så denne komme, at Adrian skulle selges til RBK midt i sesongen. Ihvertfall ikke på dette viset.

Så er det bare å håpe, for oss hevnlystige Varg-fans, at det går med Adrian som det har gått med mang en “stjernespiller” i den virkelige verden, som har gått til RBK mot klubben og fansens vilje. Mange har lykkes der såklart. Det er derfor RBK har blitt Norges beste lag. Mange har dog slitt. Til Adrian får jeg vel si at håper innbytterbenken på Lerkendal er god og at ræva di tåler tresmak (eller hva reservebenkene lages av nå for tida…).

Til dere eventuelle Rosenborg-fans som leser disse Heimebane-recapsene mine, bær over med undertegnedes manglende RBK-sympatier 😉 Jeg synes det er kult gjort av RBK å stille lokalene sine til disposisjon, selv om det ikke nødvendigvis tegnes et positivt bilde av klubben. Så det er da noe i det minste 😉

Kommentarfeltet er ditt, og relativt fritt, så kjør på hvis du vil. Snakkes!

 

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK Tv på tv.nrk.no

Heimebane, Sesong 2, episode 4- en slags recap

Etter Heimebaneslakten forrige uke var det stor spenning knyttet til episode 4, og som vanlig satt Filmhjerte klar som et kokt egg klokka null seks null null søndagsmorgenen for å se den nye episoden på NRKs nett-TV.

De fleste valgte nok derimot å vente til episoden kom på TV i mer levelig tid 😉 Hvem sa at lineær TV ikke funker fortsatt, og at å slippe en og en episode med en ukes mellomrom ikke har noe for seg…..

Her har jeg nemlig ventet med økende utålmodighet i nær ei uke etter at Adrian fikk svi på ræva si i slutten av forrige episode.

Derfor var det godt å se at det klassiske dramaet var tilbake denne episoden, uten at det egentlig ble en helt topp episode likevel. For episodens store fokus , riktignok kledelig nok like etter kvinnedagen, var tydeligvis å få fram at “kvinnfolka bestemmer”, noe som i episoden fremstår som noe bitre forsmådde menn jamrer seg over. “Morsom” vri må jeg si.

Denne recapen, eller såkalte siden jeg ikke følger recapens vanlige mønster, har nesten, bare nesten, like mange spoilere som det er paroler på kvinnedagen, så pass på å se episoden først før du leser videre. Som sagt er dette en “slags recap”, i den forstand at jeg ikke slavisk følger handlingen kronologisk, men hopper litt frem og tilbake og heller kommenterer generelt om det vi fikk servert, samt fyller på med mer eller mindre treffende stikk og humoristiske bemerkninger. Det er ikke så ofte jeg anbefaler Dagbladet, men les Heimebane-recapene (og for all del, søk opp de gamle Skam-recapene) skrevet av herr Christopher Pahle. De er gode de! (bortsett fra den etter forrige episode, der han jammen meg likte det sølet vi fikk servert da! Skjerpings!).

Det var forøvrig et annet stort tema også i episoden. Vargs skrantende økonomi. Klubben er på randen av konkurs, og daglig leder Espen “Aide” (som herr Eide så pent presenterte seg for på vestlandsengelsk i telefonen noen ganger) og Helena må gjøre tunge valg for å få klubben på rett kurs vekk fra Post Nord-ligaen (2. divisjon), som Kristin fra NFF truer Espen med nedflytting til etter at hun har oppdaget store hull i Espens dokumentasjoner rundt økonomi og sponsoravtaler. Espen har nemlig forfalsket underskrifter for å få ting til å se bedre ut for NFFs granskning av klubben.

Espen prøver desperat å få solgt Mario og Adrian, klubbens to stjerner, som Helena naturlig nok ønsker å beholde av sportslige årsaker. For Espen finns det ingen annen utvei i hans hode. Han har riktignok invitert selskapet Nagelsmidt til møte igjen, med et håp om å lande en ordinær sponsoravtale. Å la Nagelsmidt, som vi har sett i en tidligere episoder, ta over klubben som eiere er han derimot nemlig fullstendig imot. Espen frykter det som har skjedd i mang en klubb ved en slik avtale også vil skje i Varg; At de nye eierne overtar styringa helt, blander seg i laguttak og taktikk, kvitter seg med folk som han selv, Helena, og Eddie (!). Han er kort og godt redd for å miste kontrollen, Alfahannen Espen.

Men bak han surrer dronningene. Helena som setter seg opp imot hva hennes leder i klubben har bestemt seg for. Og Petronella, Nagelsmidts rike og bestemte eier. I møtet med Espen og Helena har hun forresten med seg broren sin, Peder, spilt av en østlandsktalende Ole Christoffer Ertvaag, en ganske så ved første øyekast “cocky” type, som nok ikke gjør Espens skepsis mindre.

Ja, bedre enn å score med hånda, slik Adrian gjorde sist. Det er nemlig ikke lov.
Å score med “kukken” derimot, tja tror ikke det står noe om det i regelverket 😉

Peder svinser inn på møtet i breial stil og kommenterer klubbstjerna Lorry Gundersen som han ser på bilde på veggen. -“Var det ikke han som scora ti mål med kuken”, flirer han, og fortsetter med hvor stor fan han er av Helena og hvilke spillere Varg bør sikre seg, mens han venter på teservering. Espen legger frem planer om å opprette AS slik Petronella (artig navn) har foreslått, men at selskapet kun får 25% av aksjene. Petronella er ikke interessert. De skal ha 51%, som ifølge mine mattematikkunskaper betyr kontroll over klubben.

Espen er skeptisk. Klubbpionèren Espen, som frykter at penger skal styre klubben, må nå også se at Petronella skal sette Peder som daglig leder (siden hun trenger å sysselsette broren med noe, som hun senere sier. Så ja, lede en fotballklubb er vel en fin liten lek). Noe Espen gjør opprør mot. Han er klubbens daglige leder, minner han om. Og avslår en avtale, selv om Peder foreslår å kalle seg selv noe annet, som CEO, Key account manager, eller noe annet som slett ikke betyr daglig leder….

Alt dette etterfulgt av et trist musikkspor, som for å fortelle oss seere om hvilke traurige tider Varg kan gå mot med sine ventende minimum 50 millioner på bok…

Peder og Helena skal på Ulsteinvik Storsenter. Jeg foreslår slips til Peder.
Tenk å komme på møte uten slips da mann!

Senere ser vi Helena gå bak ryggen på Espen og ber Petronelle ta et møte med styret i klubben uten å informere Espen, etter at Espen og Helena havnet i ordkløyveriet sitt. Helena syns nemlig Nagelsmidt har gode ideer for klubben og stoler på at de kun vil klubbens beste. De vil kjempe om ligagull. Komme til Champions League. Men suksess koster. For som vi vet finnes det faktisk også klubbeiere som ikke er djevelen i forkledning.

Ja hva gjør man vel ikke for litt god vin?

Helena vil overhodet ikke høre snakk om salg av Mario og Adrian, men Espen forklarer hvorfor og setter Helena på plass og serverer henne at hun er der for å gjøre en jobb for han (!).

Hører du kvinnfolk?! Ut på kjøkkenet nå og fiks kaffe til mannen!

“E he drete meg ut”, sier Espen. Igjen, som for et par episoder siden. Det begynner å lukte av Espen nå, eller?

Helena derimot mener det som stinker er at Espen er egoistisk, og setter seg selv og sine behov over klubben. “Mr. Varg”, kaller hun ham.

Jeg skjønner selvsagt Espen, og alle fotballfans gjør det nok også. De som syns det har blitt for mye penger i fotballen, og de som ikke syns noe om mektige klubbeiere som trekker i alt av tråder. Men Espen gir liv til en utdøende rase innen fotballen. Idealisten. Som tenker fellesskap fremfor penger. Som vil verne om ildsjelene, selve sjelen til klubben. Folk som Eddie. Som i en årrekke har levd for klubben.

Som episoden til slutt viser oss overstyrer styret Espen. Det blir avtale med Nagelsmidt.

Mannen er misfornøyd, mistenksom, skeptisk, overkjørt og sur, mens kvinnene er fornøyde. Særlig Kristin fra NFF, som i ukesvis har svanset rundt på klubbhuset og instruert Espen til å selge spillere, få forlenget sponsoravtaler, gjøre ditt, gjøre datt, tørk meg bak. Ja, hun har irritert meg også, ikke bare Espen.

Men med 50 millioner på Vargs konto kan vi vel nå i de kommende episodene håpe på en kvinne mindre i serien? Dere får ha meg unnskyldt dere i NFF, dere gjør vel en jobb dere også. Men med Vargs økonomi på rett vei kan vi vel be NFF-Kristin drite og dra!

Det må da selv Espen være glad for 😉

Espen signerer overgangspapirene som sender Kristintrollet hjem til NFF,
og Petronella Nagelsmidt inn. Se så glad han er!

I en annen historielinje ser vi Michael måtte kjempe for barna. Han må til kommunehuset og møte Marianne, den fraskilte ex-kona hans, som mener hun skal ha foreldreretten til de to barna deres. Michael mener derimot de skal ha delt ansvar, 50-50, eller at de bor hos ham for at de slipper å flytte fra uke til uke, mens beskyldningene flyr om hvem som har vært dårligst forelder. Slikt blir det gjerne advokatmat av etterhvert, så vi får vente og se. Michael frykter at han skal tape retten til ungene sine. På kommunehuset frarådes de å trekke saken for retten, av hensyn til barna. Michael er kanskje ikke så lysten heller på det.

-“Retten kommer til å velge henne”, sier han til de støttende gutta i garderoben, og sikter til at mødre “alltid” vinner slike saker, og ærlig talt tror han ungene selv ville valgt mora hvis de fikk bestemme. Vi ser nemlig Michael slite litt på “heimebane”, hjemme med ungene Eskil og Ine. Det er en viss avstand i kommuniksjonen dem imellom.

Men så slår serien til med noe av det de har vært veldig gode til. Å skape de små øyeblikkene av forsoning, mellommenneskelighet og kontakt. Som når sønnen, sjarmøren Eskil, oppsøker faren og avslører at noen plager han på skolen. Michael lærer sønnen å ta tilbake. Litt rørende, og nokså morsom sekvens.

John Carew flirer. Han er nemlig skalla snart!

Kanskje er det håp for far Michael likevel? Han har nemlig utvilsomt skikket seg som far etterhvert, og avslører i garderoben at han har avslått et lukrativt tilbud fra utlandet for å heller satse på å være der for ungene.

Noe ER altså viktigere enn fotball! Jøss 😉

Ihvertfall, med mer selvsikkerhet i stemmen informerer Michael eksen Marianne om at hun kan snakke med advokaten hans, hvis han ikke får det som han vil eller de enes.

Mange fedre vil nok sikkert kjenne seg igjen i denne problematikken, hvor de føler seg overkjørt og tilsidesatt når det kommer til omsorgen for felles unger etter brudd.

Hos Helena er det også en kvinne som drar i tråder, og nei jeg mener ikke hun selv. Helena har nemlig endelig fått litt kontakt med datteren Camilla igjen. I et nært lite øyeblikk på treningsfeltet oppdager Helena at Camilla står utafor gjerdet og ser på, og hun tusler forsiktig bort og slår av noen ord, som gamle kjente jo gjerne gjør… Nok et fint øyeblikk av litt forsoning. Selvsagt med et musikkspor som føles både trist og varmt på samme tid.

“Da hun møtte henne”. Er gresset grønnere på andre sida av gjerdet da for Helenadottir?

Det blir middagsavtale mellom Helena, Camilla og Adrian. Som vi vet er jo Adrian sammen med Camilla, som gjerne vil ha fotballsparkeren nært seg, i Trondheim. Da passer det henne selvsagt perfekt at Espen ringer og spør Adrian hva han tenker om å selges til RBK.

Camilla syns jo det er “kult”. -“Det e ærrbekå liksom”, Norges beste lag, fortsetter hun jublende. Huff! Siden dette skrives av en Heimebanesjåar som ikke er så glad i RBK at det er merkbart, for å si det med snille bokstaver, hehe, så kjenner jeg det økende mishaget snike seg fram i bakhodet når jeg tenker på alle de gangene trønderklubben har vært nordpå og robbet med seg spillere til Trondheim 😉 Jaja, vi skal la det ligge. Men jeg håper såklart at Adrian blir i Varg. Han er jo seriens stjerne på banen.

Ja. Tullprat! Selvsagt er det ikke kult med RBK! Bortsett fra hvis du liker RBK da, jeg skal gi dere RBK-fans den 😉

Under den hyggelige middagen med trekløveret tilstede avslører iallefall Camilla for Helena at RBK vistnok vil ha Adrian. En avsløring som kommer i etterkant av at Camilla oppriktig mener Adrian burde få lengre ferie enn de andre spillerne. Hun vil jo tross alt på feriereise sammen med han og mener en frihelg ikke rekker. Ikke så veldig forståelse av hvordan en fotballproffs liv fortoner seg der kanskje, fra Camilla, som har gått fra sjarmerende i sesong 1 til å bli litt bitchete. Ihvertfall mot mora 😉

Hæ! En norsk serie hvor man ikke tar av seg på beina! Hva i alla` da`er?

Helena er som vi vet gammel RBK-fan, men gledes ikke akkurat av den nyheten. Det blir ingen takk for maten fra Camilla, som får det travelt med å dra Adrian med seg og forlater. De slapp å bruke tid på å ta på seg skoa ihvertfall.

Imens alt dette har pågått har det også vært bursdagsballonger, hatter (men ikke neser), Hansaøl på boks og overrekking av gaver. Nils er 18! Jepp, på “bortebane” i lånt kåk er festen i full gang.

“Green Box”

I reineste “SKAM”-partystil, slik vi ble kjent med fredagspartyet der, ser vi festglade ungdommer på dansegulvet akkompagnert av heftige toner. Iallefall har Varg-supporteren bursdagsgjester av skolekameratene fra nettopp Varg. Adrian er der, Aron likeså, og Tommy sitter og deler kvinnehistoriene sine. Aron ser bittelitt ubekvem ut. Nytt hint angående senere tematikk?

Noe som, ja en liten digresjon her, får meg over på tematikken homofobi som ifølge forhåndsomtaler av serien skal komme i en eller flere av de fire siste episodene. For hvem skal ut av fotballgarderobeskapet sitt? Episode 4 hadde null av denne tematikken, bortsett fra det lille hintet (hvis det nå var et hint?) og et regnbueflagg i bakgrunnen hos Herr Kommunemann som Michael og ex-kona gjestet. På twitter har jeg sett diskusjoner om hvem “de hovedmistenkte” i “gayhistorielinja” er. Kasper topper den lista, etter hint og uttrykk i tidligere episoder, og selv hiver jeg på Aron, Espen, Mario og han derre Peder. De to som kniver om hvem som er daglig leder dog uten garderobeskap å komme ut fra.

Tilbake til Nils og festen hans. Jaggu er det en kvinne der også som stjeler oppmerksomheten. Sissel Renate, som vi husker Michael hadde en kort men heit affære med ifjor, er selvsagt der, ettersom Nils har fått holde festen hjemme hos henne. Hun drekker. Fester. Blir full og legger seg på et soverom i en stille del av kåken. Men hva er det Nils gjør? Jo, han følger etter, sniker seg inn på rommet!

Vi mistenker at godgutten Nils med en liten promille i blodet skal sette i live noen av frasene han brukte i den første episoden (da Helena ringte han mens han satt og gamet og rev av seg noen ord mot skjermen…). Men puuh. Neida, Nils er fortsatt god. Han setter seg på en stol han, med ryggen mot Sissel Renate. Han er hennes voktende engel, klar til å angripe fæle gutter som måtte få det for seg å ta seg inn og utnytte en sovende jente.

Vaktbikkja Nils

Trudde han sjøl da. For når Sissel Renate våkner er hun slett ikke verken særlig glad for å se Nils sitte der eller imponert over hvorfor. Hun blir også en aaaanelse irritert når Nils prøver å ta seg betalt for nattas vakttjeneste ved å presse seg til et kyss. Ikke blir det kyss, og ikke engang klapp eller klem. Dama mener Nils har vært slem, så hun hiver han istedet ut, og som ei bikkje må Nils tusle ut med halen mellom beina.

Oppe i stua har natt blitt til dag. Aron er i full gang med oppryddingsarbeidet etter festen, der han går rundt med søppelsekken og samler tomgods.

Nils er derimot alt annet enn glad der han sitter nedstemt og “forsmådd” i sofaen. Det å bli 18 er også det å bli voksen, og for Nils har inngangen til voksenlivet altså lært han ei av livets lekser. At det er kvinnfolka som bestemmer.

Nå blir`a mor glad, Aron. Tilskudd til den litt for lave lønnen din det vet du 😉
Til glede for Aron har nemlig bokspanten gått opp ei krone.

Med Aron som lyttende publikum (og et noe flakkende avvikende blikk?), og som (må jeg påpeike teit) voiceover til episodens sluttsekvens, ser vi Nils sitte og sutre over damer. Før kunne man ta damer som man ville, mener han, før han holder frem med at det jo for all del er bra det ikke er slik lengre. Nå er det damene som velger gutta, før han påpeker hvordan samfunnet er for hankjønnet…

Mens vi klippes inn til frokost hos Adrian og Camilla (pluss for Q-melk på bordet!), der Camilla mener forholdet bare kan gå hvis Adrian blir med henne, over til Michael som gir Marianne beskjed om at han skal kjempe for ungene med nebb og klør, og til styrerommet hos Varg der Nagelsmidt signerer overtagelsesdokumenter med en nedstemt Espen som hjelpesløst vitne, hører vi Nils sine ord. -“Det e damenes verden, dei sitte på alle nøklene (…) damene styrer showet”, med oss mannfolk som hjelpesløse tilskuere som bare vil inn.

Gratulerer med kvinnedagen, hilsen Heimebane! 😉

 

PS: grattis med ny telefon, Helena. Eller ny skjerm i det minste 😉

 

Kommentarfeltet er ditt. Kjør på hvis du vil. Snakkes!

 

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

Filmtips i anledning kvinnedagen

10 filmtips til kvinnedagen!

Aller først, gratulerer med kvinnedagen 🙂

Når så kvinnedagen går mot kveld er det godt å plante seg foran en skjerm, med beina rakt ut, snop i skåla og noe i glasset. Også var det det evige spørsmål da, hva i all verden skal man finne å se på?

Her er i allefall 8 (pluss to) filmtips som er mer eller mindre (?) passende å trekke frem i anledning kvinnedagen, og jeg har fokusert på å dra opp filmer som skal være mulig å finne til kvelds fra norske strømmetjenester (med ett unntak), on demand som vi sier her til lands.

De fire førstnevnte filmene har til felles en ting, de har glimrende kvinnelig regissør, og alle filmene har kvinnelige hovedroller. Som seg hør og bør selvfølgelig.

 

LADY BIRD (2017)
Regi og manus: Greta Gerwig
Tilgjengelig hos Viaplay, iTunes, plejmo, sfanytime, Google Play, (leie hos) YouTube

Gerwigs oppvekst-dramakomedie som med bitende ironiske undertoner og store mengder sjarme er en smart skrevet historie satt til 2002, hvor vi følger en kreativ tenåringsjente, Christine “Lady Bird” McPherson, som med finurlige betraktninger, nyskjerrighet og pågangsmot prøver å legge grunnlaget for en vei videre i livet. Saoirse Ronan gjør en praktrolle i denne sjarmbomben om hvordan oppveksten og overgangen fra tenåringsjente til ung kvinne arter seg på det moderne 2000-tallets USA.

Christine lengter vekk fra det stillestående livet i Sacramento og forsøker å komme inn på college i New York. Hun er på kant med moren, som hun er mer lik enn hun ønsker å innrømme, og har omdøpt seg selv til “Lady Bird” for å skille seg ut. Veien mot å bli 18 år er fryktelig lang når man har et mye større vingespenn enn omgivelsene tillater (filmweb).

 

OG PUST NORMALT (And Breathe Normally)
Regi: Ísold Uggadóttir
Tilgjengelig hos Netflix

Islandsk gripende drama om to kvinners skjebner som krysses. Livet til en enslig og fattig islandsk ung mor, og en kvinnelig afrikansk asylsøker knyttes sammen.

Satt til Islands kalde og i filmen grafisk fremstilte ugjestmilde bakteppe byr denne historien på allmenngyldige universelle temaer. Om menneskelighet, anstendighet, og det å kunne være til hjelp for andre selv når man føler seg selv som hjelpesløs, samtidig som den retter fokus mot flyktningestrøm og det å leve under trange kår.

 

MONSTER (2003)
Regi: Patty Jenkins
Tilgjengelig hos sfanytime, plejmo

Biografisk dramathriller om en kvinnelig seriemorder! Ok, kanskje ikke i utgangspunktet den mest iøynefallende å dra frem på en kvinnedag, men Charlize Theron gjør faktisk en “monsterprestasjon” -som hun ble tildelt Oscar for som beste kvinnelige hovedrolle – i det som av mange omtales som en av de mest humane seriemorderfilmene som er laget.

Historien viser hva som kan forme oss mennesker til å bli som vi er, i dette tilfellet en kvinnes transformasjon til et “monster”. Så absolutt en film verdt å se.

 

FISH TANK (2009)
Regi: Andre Arnold
Tilgjengelig ? (ikke funnet hos norske tilbydere, men er tilgjengelig hos Amazon Prime Video)

Britisk slående sosialrealisme og blant kremen av britisk film. Katie Jarvis, den gang amatør, 17 år og filmdebutant, spiller en 15 år gammel tenåringsjente som får et nært forhold til morens kjæreste. En uredd historie om kvinnelig seksualitet og oppvekst i et grått og satt arbeiderklassemiljø. Det er en film som er både styggvakker og beinhard, med en intens og knallsterk kvinnerolle i front. Bra soundtrack har den også forresten.

Mia er femten år og har falt utenfor. Ingen kjæreste, ingen venner, ingen skole, ingen jobb, ingenting. Jo, hun danser. Alene med kassettspilleren har hun det bra, alt annet er dritt. Mia bor sammen med en sliten mor og en nebbete lillesøster i en begredelig britisk forstad. Kan det bli verre?
Moren kommer stadig trekkende med nye menn. Mia forakter henne for det. Men den nye elskeren, Connor, er annerledes. Han tar seg tid til Mia. Snakker med henne, skryter av henne, sier hun danser fint. Mia blomstrer. Endelig har det kommet en tilsynelatende god mann inn i hennes liv (filmweb).

 

Et knippe andre filmtips for filmer med rå kvinnelige hovedroller, dog med mannlig regissør 😉

 

COLETTE (2018)
Regi: Wash Westmoreland
Tilgjengelig hos iTunes, Viaplay, plejmo, sfanytime, Google Play

Ny film på markedet, basert på en sann historie om et ekteskap på 1800-tallet.

Colette (Keira Knightley) presses av ektemannen sin, en suksessrik forfatter, til å skrive romaner under hans navn. Etter at bøkene gjør suksess må hun kjempe for å gjøre skrivetalentet sitt kjent, og få den hyllesten hun fortjener.

 

THE DEVIL WEARS PRADA (2006)
Regi: David Frankel
Tilgjengelig hos Viaplay, iTunes, plejmo, sfanytime, Google Play

Nyutdannede Andrea Sachs (Anne Hathaway) drømmer om å jobbe som seriøs journalist i New York, men ender istedenfor opp som personlig assistent for Miranda Priestly (Meryl Streep) – den mektige og hensynsløse sjefsredaktøren for motebladet Runway. For å gjøre fremskritt på jobb må Andrea sette Miranda framfor alt annet, og Andrea blir stilt overfor en rekke tøffe valg (byas.no/Stavanger Aftenblad).

 

Meryl Streep er forøvrig en av favorittene mine blant nåtidens kvinnelige skuespillere. Ikke minst fordi hun er god i de fleste rollene hun spiller, men også fordi hun er den hun er, og sier det som trengs.

 

ROOM (2015)
Regi: Lenny Abrahamson, Manus: Emma Donoghue
Tilgjengelig hos iTunes, Viaplay, sfanytime, plejmo, Google Play

Å være kvinne er for mange også å være mor. Sterkere morsrolle enn det vidunderlige Brie Larson gir liv til i Room har jeg nesten aldri sett. Larson fikk selvsagt sin høyst fortjente Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, i filmen der hun spiller en mor som har vært holdt sperret inne i et lite rom i 7 år, sammen med sin 5 år gamle sønn – som altså har levd hele livet til nå i fangenskap. Flukten deres blir en hel verden som åpner seg.

Riktignok er det purunge Jacob Tremblay som imponerer aller mest, imidlertid er Larsons prestasjon en av de absolutt sterkeste jeg noensinne har sett av en kvinnelig skuespiller, jeg simpelthen digger Brie Larson, og Room står for meg som en av favorittfilmene mine, som en av de mest rørende og sterke filmopplevelser.

 

HIDDEN FIGURES (2016)
Regi: Theodore Melfi
Tilgjengelig hos Viaplay, iTunes, plejmo, sfanytime, Google Play

Et opplagt filmtips som jeg ikke kommer unna på en dag som denne der kvinners kamp for sine rettigheter står i fokus, er den amerikanske dramakomedien “Hidden Figures”, som tross sin seriøse tematikk er et feelgood publikumsfrieri.

Vi tas med tilbake til 60-tallets USA, der tre afroamerikanske kvinner var hjernen bak oppskytingen av romfartøyet som fikk astronaut John Glenn til å bli første amerikaner i bane rundt jorden, noe som er en av historiens største vitenskapelige bragder. I tillegg til å være en fortelling om afroamerikanske kvinners kamp mot diskriminering i NASA, er filmen, som baserer seg og bygger på virkelige hendelser, også en historie om datidens rase- og klasseskille.

 

Til slutt – om noen skulle lure på det – Bildet helt øverst i dagens bloggpost er av filmlegenden og -ikonet Grace Kelly (1929 – 1982), i et stillbilde fra den herlige Hitchcock-filmen To Catch a Thief (1955, tilgj. hos iTunes, sfanytime).

Grasiøse Grace Kelly (det ordspillet måtte jo komme, og hun var da virkelig også grasiøs), som jeg naturlig nok ikke fikk oppleve på film før lenge etter hennes for tidlige bortgang, er iallefall en av de kvinnelige legender fra filmhistorien jeg liker aller best.
Se henne også i thrilleren Dial M for Murder (1952, tilgj. hos iTunes, Google Play), også den et av Hitchcocks mesterverker.

Kelly pensjonerte seg forøvrig som skuespillerinne i en alder av bare 26 år, etter at hun hadde giftet seg med fyrst Rainier III av Monaco. Sterkt symbol for kvinnedagen og kvinnekamp er hun muligens ikke, det kan vel isåfall diskuteres. Hun drev imidlertid med en del veldedig arbeid og støttet amming, så at hun var populær, både som skuespiller og fyrstinne, er det nok liten tvil om 😉

 

Kilder for tilgjengelighet: streamingguiden.filmweb.no, Netflix

 

Kom gjerne med kommentarer og filmtips i kommentarfeltet 😀

Heimebane-slakt på Twitter

Det tok fyr på Twitter etter episode 3 av Heimebane, som av mange totalslaktes.

Som jeg selv skrev i recapen min av episode 3 var episoden tidvis fryktelig svak og uten tvil dårligste episoden i serien til nå, med en troverdighet som skrapet bunnen. Jeg digger jo Heimebane, og følte egentlig at jeg var litt snill i episode 3-bloggposten om episoden, for den umiddelbare følelsen etter å ha sett episoden der Varg havnet i et ugjestmildt bygdemareritt der bygdefolket ble fremstilt som idioter og voldselskende pøbler, var at jeg var flau på seriens vegne.

Jeg tok derfor turen innom twitter en stund etter at episoden hadde vært vist på TV for å se etter publikums meninger, og kritikken hagler mot den til nå sterkt kritikerroste og seerelskede serien, både fra kjente personer og andre.

Jeg skrev dette innlegget mandag morgen, men fikk det ikke helt ferdigflikka og redigert, og i løpet av mandagen har jo også Dagbladet publisert en sak om slakt av episoden. Men men, jeg skal jo ikke konkurrere med Dagbla` 😉

Her er iallefall noen av de reaksjonene jeg syns var best fra de som kvitret på twitter:

 

En av de bedre kritikkene var denne, hvor tre meget sentrale spørsmål stilles:

Riktignok var det ikke alle som mente dette var helt urealistisk…

 

Sammenligningene med en del filmer var det noen av…

 

Forfatteren av denne tweeten oppsummerer egentlig mine følelser greit:

At bygde-Norge ikke akkurat ble løftet frem var det flere som påpekte:

 

Men midt i all kritikken er det også de som slett ikke fant episoden dårlig:

Det var imidlertid delte meninger om hvorvidt det var en elskverdig episode…

 

Så er det bare å håpe at episode 4 blir bedre 😉

 

Les også:

Heimebane, sesong 2, episode 3 – en slags recap

 

Heimebane, Sesong 2, episode 2 – en slags recap

Heimebane – Sesong 2, episode 1, en slags recap

Kilder: Twitter
Foto: NRK og Twitter

Heimebane, sesong 2, episode 3 – en slags recap

Episode 3 av “Heimebane” var faktisk nokså ræva!

Noe Adrian smertelig fikk erfare i episoden kalt “Sviræv”.

Men for å ta det først som sist. Den tredje episoden i sesong 2 går rakt til bunns av de til nå 13 episodene. Dette var rett og slett tidvis traurige greier. Ja, episoden var faktisk så svak manus- og historiemessig til tider at jeg vred meg foran skjermen.

Troverdigheten i Heimebane har til nå vært veldig bra, man har laget situasjoner som både har virket ekte nok og gitt det nok dybde, man har laget interessante dillemmaer og “caser”, og fått mellommenneskelige dramaer med gjenkjennelsesfaktorer, men episode tre sine hooligans og et tettsted stappfult av lokale hillbillyer, reale “bygdetullinger” som mer enn gjerne både truer og bruker fysisk makt, var desverre så lite troverdig, så dårlig iscenesatt, at episoden satte minnene mange tiår tilbake i tid, til trasige flaue filmer og serier om lukkede små bygdesamfunn der byfolk blir sett på som uønskede gjester, og der lokalbefolkningen fremstilles som rånete tullinger.

For all del, jeg tilgir Heimebane dette havariet av en episode, for jeg syns det er en god serie, men sesong 2 trenger å ta seg sammen etter dette.

Velkommen til Nærelven, fotball-Norges Beitar Jerusalem…
(sistnevnte en klubb med fans som i virkeligheten går helt bananas)

 

Etter en cupkamp ute på landet, langt inni skauen, et sted ganske nære Helvete, en kamp der Adrian etter å ha blitt hetset av tilskuere kampen gjennom og tråkket på av motspillere jukset og scoret med hånda sånn at Varg vant 2-1, går hillbillyene, den voldselskende lokalbefolkninga, til fysisk angrep på Adrian. Det mener de seg selvsagt berettiget til. Adrian scora jo med hånda, og feira med å hysje på publikum.

Adrian som sammen med Helena har strandet på stadion etter at lagbussen har dratt i hui og hast, lures tilbake dit mens de sitter langs veien og venter på bussen. Eller stadion og stadion fru Blom, nærere en real potetåker med glasskår i graset, og et hjemmelag og fans som både i utseende, klesdrakt og væremåte mer minner om en gjeng nynazister på jakt etter å knuse “elitelobbyen”, eller noe slikt…

Mang en fotballsupporter har nok opp gjennom årene ønsket å sette spillere fra motstanderlaget på plass og drømt om å gi de juling. Men vi med vettet i behold har selvsagt latt det bli med drømmen, og kanskje nøyd oss med verbal utskjelling. Ikke at det er innafor med alt som kommer ut av kjeften heller, og jeg skal jo innrømme å selv i årenes løp ha revet av meg en og annen kommentar fra tribuneplass, dog må jeg si at å synge at motspillere er homo er omtrent like intelligent som å hetse spillere for at de er svart.

Allsang på grensen i Nærelven. Eller over grensen…

 

I “Nærelven”, byen eller tettstedet der Varg er på cupkamp, langt faen ute på landet der tydeligvis ingen lover gjelder, dras ihvertfall Adrian ut på banen en stund etter kamp som straff, hvor han med Helena som hjelpeløs tilskuer ydmykes og utsettes for “sviræv”. Noe som selvsagt er bedre enn om han hadde nektet, for da hadde nok både han og Helena fått seg mer enn bare baller mot ræva…(sic!).

Jeg gidder nesten ikke gå stort mer inn på akkurat den hendelsen enn å si at dette var elendig. Eller passende nok, helt ræva!

Inngår dette i “sviræv”? Ok… Syns det ligner med på vold, men hjemme”supporter” Bjørnar (Robert Skjærstad) er jo ikke voldelig av seg påstod han…

 

At Nærelvens spillere selv bedrev skittent spill, med albuer kjørt i trynet på gjestene, og hjemmelagsspillere som tråkker på Varg-spillere, såing av glassskår og så videre, se det lot selvsagt hjemmefansen – og dommeren – gå ubemerket hen. Så godkjente da også dommeren tidenes handsmål. Hva var nummeret til Brilleland igjen?

Neida, den va`kke borti hånda. Helt sant!

 

Jeg lurer likevel på om Helena, som hadde mobilen med seg, har hørt om å bruke den mobilen? Når hun og Adrian lures tilbake til stadion av en hjemmesupporter, tvinges ut av bilen av ventende hooligans, og ut på banen hvor Adrian stilles opp i mål med bar ræv mot hardtskytende vandaler, så hadde det vel vært mulig for Helena å dra frem telefonen og ringe purken, snuten, eller hva de nå kalles der ute på bygda. FØR de ble tvunget ut av bilen. Eller ringt _noen_! Muligens hadde manusforfatterne tatt seg en “Elveblest” for mye?

Og se hvordan det gikk, Mons! Utspydd buss! 😉

Helena forklarer hvordan VG-redaksjonen tar for seg siste Solskjær-nytt 😉

 

Forresten var vi tilbake igjen til at det er iøynefallende lite Varg-spillere, ihvertfall på bussen til kamp og på hytteleiren….men vi får la det passere.

Episoden i sin helhet var da også nokså pinlig.

Varg er altså på tur til Nærelven, et bitte lite lag et stykke nede i divisjonene. Det er første runde i cupen. Mottagelsen de får er brannfakler, røyk, og en dukke ikledd Varg-drakt som er hengt fra et tre (eller hva det nå var hengt fra).

Oppholdet fortsetter i samme stil, med ugjestmilde idioter nesten hvor enn Varg-gutta snur seg. På den lokale puben, jada Mons og Otto er ute for å drekka dagen før kamp, snytes de grovt.

Gutta boys! Flere enn meg som fikk SKAM-flashback av denne scenen?

 

Øl er vistnok jævlig dyrt i Norge, særlig lokalt mikrobrygg. Og særlig på bygda. 960 kroner. For en øl. Jada. Michael tar seg av regninga. Tvinges til å stille opp på foto med en random spanjol som tydeligvis holder til i Nærelven. “Flott” manus. Under kampen synges det homohets fra hjemmepublikum. Unger som voksne river i for full hals at “Austnes er homo”. Sjarmerende lite sted det der Nærelven gitt.

Mandag klokken 14 blir det offentlig henging og lynsjing på torget. Ta med pisk og godt humør!

 

Forøvrig, laget Varg møtte, og stedet, er for ordens skyld fiktivt. Nærelven eksisterer ikke, verken laget eller stedet, og det skal fotball-Norge og byfolk på utflukt være glad for. Når serieskaperne skulle sende Varg ut på leirskoletur til et ugjestmildt tullested kunne de selvsagt ikke la de møte et “ekte” lag fra et ekte sted. For ingen klubber ville vedkjent seg et slikt miljø. Ingen. Ja kanskje med unntak av det laget med fans som synger om “øl og vold og skamslåtte bønder”…(neida, kødda).

“Alle Varg-gutta reiste hjem fra hyttetur, untatt Pål, han ble visst brukt som leirbål”

 

Skal man dra noe vettigt ut av episode 3 – og det skal jeg selvsagt –  er det samhold. Og at stjernespillere av og til trenger å jekkes ned. Dog ble nedjekkingen av Adrian på trynet. Eller ræva, siden det var den han fikk svi på.

Ihvertfall, laget krangler, samholdet er ikke som det var.  Espen prøver å sveise troppene sammen, med “tvangssosialisering”, quiz og ny romkameratfordeling. Oppmøtet på Espen og Eddies quiz er labert, og spillerne ser ikke ut til å ta den ventende kampen dagen etter på alvor. Helena må troppe opp på puben og dra Mons, Otto og Mario “hjem” til hyttecampen. Kampen mot bygdetullingene vinner Varg altså, etter juks, og Adrian fremstår i episoden som en spiller som plutselig er full av stjernenykker.

Enmannsorkesteret Adrian, alltid full av team spirit…

 

Når så bussen punkterer etter kamp, midt ute i skauen, er det Aron som blir den usannsynlige helten. Han disker opp med traktor og Varg-bussen kommer seg up and running igjen. Arons selvtillit økte i løpet av denne sekvensen, og det er jo fint da. Ellers var episodens høydepunkt at Otto tok et oppgjør med tjafsinga og kranglinga i spillergruppa. Slik en kaptein skal. Så har da også kapteinen selv i løpet av episoden mottatt noen beskjeder om å være mer samlende fra Espen, ettersom han droppa quizen.

Nå er du ute på skogstur, Otto!

Aron dro igang Lorry Gundersen-sangen, til vill jubel på bussen

 

Vi fikk også, bortsett fra å se at det er homohets i lange baner ute på bygda der aksjoner som “gi homohets rødt kort” er fremmedord, noen små hint om den videre tematikken. Keeper-Kasper som har tatt turen til nabohytta til Espen for noen ord sier til Espen at dersom han vil snakke med noen om de ryktene om han og Mario, så kan han godt snakke med han om det. Espen forsikrer at det bare er rykter, og ingenting annet.

Kasper er så langt i serien en tilsynelatende rolig og reflektert ung kar, men man undres på hvordan hans rolle blir videre i den tematikken som kommer senere i sesongen ettersom vi har fått små drypp av en slags bekymring hos han når disse tingene kommer opp. Når publikums homohets mot Adrian ble sunget for fulle mugger av Nærelvenfansen kunne vi også se en ukomfortabel Espen, som ser mot Kasper. Serieskaperne lar iallefall det ikke være skjult hvorhen de ønsker å lede seernes tanker. Så får vi vente og se om det stemmer eller ei.

Så fikk snorkerne sitt løft. Også ungdommen fjonger seg til når de sover 😉

 

Vi så også at Helena konfronterte Adrian med holdningen hans, som hun syns har blitt for dårlig, noe den opplagt har blitt, og hun konfronterte han med løgnene hans om at han ikke har hatt kontakt med Camilla.

Adrian har tydeligvis blitt større enn laget i sitt eget hode, og han er fortsatt grinete på Helena fordi hun ødela landslagsdebuten hans. Sånnsett trengte Adrian å jekkes ned. Så når alle spillere og trenere omsider er trygt på bussen hjem og med stigende humør, sang og styrket samhold etter en ubehagelig bortetur, sitter en alvorstynget Adrian og tenker på hva f*** det var som traff han.

Karma. Og noen litt for harde baller.

God tur hjem og velkommen tilbake…

Det får være dagens såkalte recap. Kom gjerne med kommentarer om du har.

Preikes!

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

Oscar 2020-spekulasjonene i full gang

Ikke før var årets Oscar-sesong over før amerikanske medier begynner å spekulere i hvem som blir nominert neste år.

Som de sier selv i artikkelen hos USA Today, det er latterlig tidlig å diskutere Oscar 2020, men jeg hiver meg selvsagt på, det er jo trossalt faktisk bare drøye 11 måneder til utdelingen finner sted neste år, 9. februar….

 

The Irishman” – en Netflix-film, og trolig den dyreste fra de kanter, med et A-lag bestående av Robert De Niro, Al Pacino og Joe Pesci, av Martin Scorcese, lukter Oscar-agn lang vei. De Niro er en leiemorder som ser tilbake på sitt mulige engasjement i Jimmy Hoffa-forsvinningen (Jimmy Hoffa var en amerikansk fagforeningsleder med stor innflytelse i USA, som forsvant sporløst i 1975, og det antas at han ble drept).

Gysende spennende blir det selvsagt også å se om Jordan Peele sin nye psykologiske thriller “Us” kan følge opp suksessen han hadde med grøsseren “Get Out“.

Ny film med Tom Hanks i rollen som den nasjonale TV-helten “mister Rodgers” er vel et av de sikreste kortene (?), eller hva med Quentin Tarantinos kommende film lagt til L.A. Oscar-velgerne er jo glad i filmer om seg selv så.

 

De store Oscarpsushende filmene bruker gjerne ikke å ha release i USA før utpå høsten og inn mot nyttår (og her til lands tett inn mot Oscar-utdelingen, og noen ganger etter!), men vi skal huske på at “Black Panther” som gjorde seg sterkt bemerket under årets Oscar hadde release i februar i fjor. Gode filmer kan altså dukker opp også nå på vinteren og vårparten, med Peeles “Us” premiereklar i mars som et tips.

Ellers kan man vel ane en nominasjon for Taron Egerton som skal spille sir Elton John i fantasybiografien “Rocketman” som kommer til sommeren, og ingen kan vel bli spesielt sjokkert om det blir nominasjon for stive Renee Zellweger for hennes rolle som filmikonet Judy Garland, i den kommende biografiske “Judy.”

 

Forhåpentligvis – det er jo lov å håpe… – klarer Oscar-akademiet å også finne plass til noen indie-filmer og ikke bare de store blockbusterene, for ofte er det vel så mye kvalitet for ikke å si mye mer, i filmer produsert utenfor de digre filmstudioene. Kan coming of-age dramakomedien “Big Time Adolescence” som sjarmerte publikum på årets Sundance-festival være en kandidat?

 

Forresten er det vel på tide med en nominasjon i regikategorien til en kvinnelig regissør igjen. Greta Gerwig, hjernen bak den glimrende “Lady Bird“, gir oss “Little Woman” til jul, en film adaptert fra den populære novellen “Småfrøkner” skrevet av Louisa May Alcott (1832 – 1888), basert på forfatterens oppvekst i New England på 1800-tallet. En annen kandidat kan være Dee Rees (“Mudbound“) som i 2019 er klar med sin nye politiske thriller “The Last Thing He Wanted“, som vistnok skal handle om en kvinnelig journalist i 1984 som istedet for å dekke presidentvalget må ta seg av sin døende far.

For de som vil elsker å spekulere i Oscar og kommende filmer er det i det hele tatt ganske morsomt og spennende å lese artikkelen fra USA TODAY (åpnes i ny fane).

 

Kommentarfeltet er som vanlig åpent 😉

 

Foto: IMDb