SERIEOMTALE/ANMELDELSE: FURIA (sesong 1)
Norsk/tysk samproduksjon, politisk krimthriller, 2021, 8 episoder
Serieskaper: Gjermund Eriksen
Serien ble sluppet på Viaplay 26. september
Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no / filmhjerte ætt 1337 punktum no
Den norske (og tyske) krimthrillerserien «Furia» åpner omgitt av norske skoger, fjell og fjorder, kronglete veier, småbykriminalitet og en setting som kunne blitt en frisk nyvinning. Her er undercoveragenter, politi med hemmeligstemplet CV, trusler fra russisk mafia, og terrorplanlegging – men når handlingen iløpet av noen episoder forflytter seg til Berlin tappes mye av både spenning og originalitet ut, blir tidvis kjedelig, og prøver å fylle for store sko. Dessuten endrer serien totalt karakter etter 2-3-episoder.
Politimannen Asgeir flytter til det lille pittoreske tettstedet “Vestvik” (som egentlig er Åndalsnes), et sted på vestlandet, under ny identitet for å starte en ny tilværelse sammen med datteren sin. Men mørke krefter er i sving i bygda, og snart blandes Asgeir inn i noe langt større enn bare småbykriminalitet. Når han under en hendelse møter Ragna, starter en oppnøsting av en plan om en storstilt terroraksjon hvor sterke radikale høyreekstreme krefter står bak.
I de første episodene møter vi et bredt lag av velkjente norske skuespillere. I hovedrollene finner vi Ine Wilmann og Pål Sverre Hagen, mens navn som Henrik Mestad, Fridtjov Såheim, Trond Espen Seim, Preben Hodneland, Cecilie Mosli og Hallvard Holmen er å finne på rollelistene, samt et etterhvert knippe tyske skuespillere.
I de første av de 8 episodene virker «Furia» slett ikke så ille (jeg skal dog komme tilbake til flere invendinger), selv om jeg ikke kan unngå å irritere og tidvis more meg over den tilgjorte brede dialekten av et eller annet merkelig møre og romsdalsklignende, eller tjukt vestlandsk. Den lokale politisjefen er forresten også intet annet enn ren karikatur, spilt av Henrik Mestad. Troverdigheten der skraper desverre bunnen. Alt av kriminalitet og dødsfall som måtte finne sted avskrives der i gården med “no må me tenkje på bygde”… Vel vel.
Nå er jeg ingen ekspert på de nevnte dialekter, men Henrik Mestad, Fridtjov Såheim og Trond Espen Seim sin snøfting på en eller annen ubestemmelig slags grov ny dialekt er bare et irritasjonsmoment skråstrek ufrivillig komikk, og Hallvard Holmens påtatte Oslo/østlandsk-dialekt skurrer også.
Vi får gjennom korte flashback kjennskap til hvorfor Asgeir har kommet til til Vestvik, og dette gir et spenningsmoment rundt han, selv om det er for underfortalt. Elementer som fremmedfrykt, rasistiske undertoner og etterhvert planlegging av en stor terroraksjon tilfører spenning som kunne gjort «Furia» riktig spennende.
Men ett eller annet sted har man snublet. For når serien etter omlag tre episoder setter kursen ut av Norge og inn i Tyskland er det som om lufta sakte men sikkert siver ut av ballongen, og man må pumpe inn mer luft, det blir for slapt, uengasjerende og innimellom kjedelig, til tross for at det bygges opp mot noe stort.
Imidlertid har “del 2” av sesongen (etter at vi har kommet til Berlin) mer troverdighet og mere klassiske actionsekvenser i seg.
Vi trekkes inn i en handling hvor vi kommer inn i den tyske regjeringen der det nærmer seg valg, noe som både føles forsåvidt som både en ganske brå overgang fra det serien virket å være i starten, men som også blir for uengasjerende, tamt og kommunegrått. Slikt burde det ikke være, for med elementer som hatblogging, produksjon av falske fakta og nyheter, samt å røre inn de faktiske hendelsene på Utøya og 11. september-terroren for å underbygge «Furia» sitt mål, så burde det engasjere mer. Man har blitt for overambisiøs, det blir for mange kokker (og desto flere kokker…osv).
Etterhvert som handlingen skrider frem på tysk jord blir det dessuten både nok så forutsigbart og lite originalt. Det blir krimthriller som ikke skiller seg ut i mengden.
Nå skal jeg ikke påstå at de første episodene hvor vi befinner oss i Norge er supert sprengstoff til krimsjangeren, snarere tvert imot, tidvis blir det riktig så traust og innimellom kunne det nesten kjennes som en slags utvannet kombinasjon av “Nordic noir” og en dårlig Varg Veum-kopi eller noe i den gata. Ja, dårlig sammenligning, men det sitter ikke helt bare – og det er løse tråder som ikke gis tilstrekkelig tilfredsstillende svar på.
Dessuten må jeg si at det til tider føles som en ufrivillig parodi. Skildringen av det lille lokalsamfunnet og enkelte rollefigurer er over grensen for hva som kan gå som troverdig, selv om jeg finner den norske handlingen som lettbeint underholdning med et sjarmerende norsk natur-bakteppe. Like sjarmerende er dog ikke persongalleriet i den vesle “bygda”, vi treffer en brunmalt gjeng på hyttetur, trauste politimenn og andre klisjefulle typer.
Her er likevel noen interessante betraktninger, og noen kort man kanskje kunne vært utnyttet bedre eller annerledes. Som nevnt trekkes Utøya og 11. september inn, samt andre samfunnsaktuelle hendelser.
Serien er til tider nok så brutal, og har noen kraftkost-scener de med dårlig mage vil vri seg av – vold mot barn og unge er aldri pent uansett. Det er dessuten en brutalitet til tider som kan overraske, men slikt tåles vel. «Furia» har noen scener hvor adrenalinet pumpes opp, så selv om jeg finner noe av handlingen kjedelig utover i serien er det fortsatt en underliggende spenning der som gjør at man bevarer et fundament som holder serien oppreist.
Hva skuespillerprestasjonene angår så er seriens klare ener Ine Marie Wilmann, i rollen som Ragna, som med sin kvasse penn og skarpe ord blogger til opprør. Wilmann nagler rollen perfekt, løser ulike sinnstemninger fint, har punch og kraft i seg, og er seriens hovedperson. Preben Hodneland i skurkerolle passer også som hånd i hanske i «Furia». Han leverer godt.
Pål Sverre Hagen starter som seriens midtpunkt men blir senere redusert til en birolle, har en vanskelig rollefigur å gestalte. Asgeir er en plaget fyr, og Hagen leverer på det jevne, men det føles som det mangler glød. Men som sagt, rollefiguren er ikke særlig livlig av seg.
De tyske skuespillerne spiller pent og pyntelig, men ikke mer og ikke noe man legger på minnet. Ulrich Noethen (sett bl.a. som Himler i Der Untergang, 2004) er vel den av de tyske som gjør det best, i rollen som Brehme.
Ellers er det stort sett på det jevne, men Mestad som politi kunne jeg klart meg uten (jeg liker Mestad ellers altså).
«Furia» sesong 1 sin sesongavslutning åpner forsåvidt opp for muligheter for å gå videre med en sesong 2. Om det er så lurt vet jeg ikke, jeg føler meg nemlig mett på «Furia» etter 8 episoder.
Det er greit tidsfordriv, formatet på bare 8 episoder på 45 minutter hver er også helt greit her. Det er ikke bortkastet tid å se serien, men den lager neppe jubel og furore i heimen, og vil aldri gå inn i historiebøkene som særlig minneverdig.
Jeg plasserer ihvertfall «Furia» midt på furua, eller treet da. Det blir et terningkast 3, som aldri er i nærheten av fire.
♥ ♥ ♥ – – –
