Filmhjerte har satt opp listen over favorittfilmene fra i fjor. Filmåret 2019 er  “for lengst” over, men bedre sent enn aldri: her er Filmhjertes personlige toppliste for filmer fra 2019.

2019 ble et år med for lite ny film for undertegnede da det desverre koster å se film, og listen kunne dermed fort sett annerledes ut. Dog har jeg klart å snekre sammen en best of-liste av det jeg fikk med meg, og det er jo uansett kun for moro skyld at topplista er satt opp.

Jeg har definert filmer fra 2019 som stort sett basert på oversikten hos IMDb over filmer fra 2019, men i tillegg også komplettert etter eget forgodtbefinnende med enten filmer som hadde norsk kinopremiere/cinematek-premiere i 2019, filmer som ikke gikk på kino men som enten ble sluppet for streaming eller kjøpefilm i 2019, nye filmer sett på festival i 2019, og det viktigste kriteriet; at undertegnede så filmen i 2019 (eller i januar 2020 dersom det var filmer som hadde premiere i 2019 ut fra nevnte kriterier). Jeg har også sett på Filmhjertes liste for 2018, og filmer som den gang ble utelatt fordi jeg da regnet de som 2019-filmer er dermed i noen tilfeller tatt med på denne lista.

1. PARASITT (Gisaengchung)

Sett på kino (TIFF 2020)

Å plassere Parasitt kun på 2. plass ville vært ufortjent, men som den beste filmopplevelsen fra filmåret 2019 får den såvidt førsteplassen min, rett og slett fordi Parasitt er så original, forskrudd og mesterlig. Bong Joon-ho sin fire ganger Oscar-vinnende beksvarte dramakomedie fortjener prisregnet og all skryt, selv om en president med begrensede lesekunnskaper ikke har sett den.

For den sør-koreanske filmen er en samfunnskritisk, underfundig, morsom, rørende, ekkel grotesk og briljant fabel om klasseskille og jakten på å stige i rang. Vi følger den fattige Kim-familien som bruker alle triks for å tilrive seg en smak av det gode liv gjennom familien Park sin rikdom.

Her på filmhjerte.blogg.no fikk Parasitt tidligere i vinter terningkast 6.

Etter hva jeg kan bedømme er skuespillerinnsatsene glimrende. Særlig Choi Woo-shik som spiller sønnen i Kim-familien syns jeg gjør det strålende.

Som jeg har sagt noen ganger, Parasitt må oppleves. Og opplevd den har til gangs det norske kinopublikum. Parasitt har nemlig når dette skrives (23. februar) passert 100 000 kinobesøkende i Norge. Takk folkens!

2. CLIMAX

Sett på kino (TIFF 2019)

For en opplevelse det var å se Climax utfolde sin elektriske galskap på kinolerretet. Den hypnotiske, suggerende og intense kraftpakken av en lavbudsjettsfilm fra regissør Gaspar Noé gjorde meg bokstavlig talt svett i kinosetet. Det er ikke sikkert denne filmen ville havnet på topp hvis jeg ikke hadde sett den på kino der særlig det psykedeliske lydsporet pumpet ustanselig, og hvor de kontrastfulle fargene formelig strømmet ut over salen. Filmen så jeg i en stappfull sal under filmfestivalen i Tromsø i januar 2019, med regissør Noé tilstede for Q & A fra salen etter filmen.

Climax er egentlig en ganske enkel historie og film, om en gjeng dansere som trener på en avsidesliggende nedlagt skole, og hvor en bolle sangria får de alle til å totalt miste alle hemninger. Særlig dansesekvensen tidlig i filmen er gåsehudfremkallende der det dundres på med lyd og bilde.

“Så blir det uhyggelig, der sadisten Noé lar sjalusien, angsten og paranoiaen få slippe løs. Climax tar form som en renselsesprosess, med Benoît Debies vekselsvis autonome og statiske kamera blant frie kropper som gradvis blir innesperret i seg selv.” (sitat Sveinung Wålengen, montages.no)

Climax er jo ikke en bedre film enn de jeg har på de nærmeste plassene på listen, men likevel ble den for meg årets kinoopplevelse i 2019. Climax er til fulle en audiovisuell rødblinkende og ikke spekulativfri helvetesreise der lyd og bilder fosskoker ut!

3. 1917

Sett på kino

Som de fleste andre krigsfilmer er også 1917 som skapt for å utfolde seg på det største formatet, på kino. Med et alldeles pustfrarøvende foto (cinematography, som den vant Oscar for) og produksjonsdesign er den rå og brutale krigen nærmest blitt utrolig vakker – og ekstremt nært på kroppen.

Det  sies at filmen er en såkalt “one shot” movie, altså at den er filmet som en eneste lang uavbrutt scene. Eller iallefall nesten. Måten den er klippet sammen på er iallefall helt sømløst, og må jeg få legge til, helt fantastisk.

I tillegg er det en nerve som holdes oppe hele filmen og aldri slipper seg ned. I 1917 tas vi med tilbake til første verdenskrig, der to fotsoldater får et tilsynelatende umulig oppdrag; bring en beskjed til en tropp i krigens frontlinjer. Mislykkes de vil hele troppen, inkludert den ene soldatens bror, dø.

Et mesterlig heseblesende og dundrende kraftepos fra Sam Mendes.

4. JOJO RABBIT

Sett på kino (TIFF 2020)

Det er ikke alles kopp med te denne humoren, fra den snodige filmskaperen Taika Waititi. For meg fungerte det derimot, humoren sitter og de urkomiske figurene i Waititis Oscar-vinnende (beste tilrettelagte manus) er…ja akkurat, urkomiske.

Historien som på parodisk og satirisk vis harselerer med jødehat, Hitlerjugend, nazister, krig og ikke minst Hitler, er i min bok ustyrtelig morsom til tider. Det får passere at det er en smule sentimentalt og småklissete noen få ganger.

I tillegg til at Jojo Rabbit både er morsom og litt rørende, har den også dette filmårets kanskje aller mest sjarmerende bekjentskap; purunge Roman Griffin Davies, i tittelrollen som “Jojo”, gutten som sååå gjerne vil være en supergod nazist.

5. BARN

Sett på kino (TIFF 2020)

Heldigvis fikk jeg sjansen til å se Barn, en av de aller beste norske filmene jeg har sett, på kino. Med ektefølt og bunnsolid dialog, noe som ofte har vært et problem i norsk film, har regissør Dag Johan Haugerud med sin fantastiske Barn lagt et helstøpt grunnlag for utforskelsen sin av hvordan lokalsamfunn, skole og berørte håndterer etterdønningene i etterkant av en grusom ulykksalig hendelse der en 13 år gammel gutt dør på skolen.

Det er bunnsolid skuespill med karrierebeste prestasjoner fra flere. Særlig gjør Henriette Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr og Andrea Bræin Hovig sine beste prestasjoner (Hovig gjør det riktignok faktisk enda sterkere i den splitter nye “Lyset fra sjokoladefabrikken“). Steenstrup er kanskje den som imponerer mest, ettersom jeg aldri hadde sett for meg henne, som jo nesten kun er kjent for sine komiske roller, gjøre en så dyp og dønn seriøs rolletolkning så sterkt. Jeg må også si at forfatter – og skuespiller – Hans Olav Brenner imponerer stort.

En film som både sterkt berører og samtidig “irriterer” ettersom man aldri helt vet hvor man skal legge sympatien sin. En soleklar anbefaling.

6. MONOS

Sett på kino (TIFF 2020)

Storslått og monumental visuell opplevelse i tåkeheimen, med et foto som veksler mellom fantastiske betagende og forbløffende majestetiske naturbilder, fjellandskap, og mørke. Når filmen halvveis skifter stil fra treningscampen vi introduseres for oppe i fjellet og vi tas inn i en heseblesende jungel øker nerven og spenningen. Det er både fascinerende og nær hypnotisk.

Jeg gidder ikke translate synopsisen som jeg sakset fra somewhere, så jeg lar den stå på engelsk, som uansett klinger godt her (klipp-og-lim-heeei):

On a remote mountaintop, a rebel group of commandos perform military training exercises while watching over a prisoner (Julianne Nicholson) for a shadowy force known only as ‘The Organization’. After a series of unexpected events drives them deep into the jungle, fracturing their intricate bond, their mission slowly begins to collapse. Set against a stunningly beautiful but dangerous landscape, Alejandro Landes’s awe-inspiring film is a breathtakingly epic vision that will leave you both mesmerised and utterly gripped.

Flere for et norsk publikum mindre kjente skuespillere i denne filmen fra Colombia, selv om noen av de er amerikanske. Julianne Nicholson vil nok en del dra kjensel på etter bl.a. serien “Eyewitness” og filmen “I, Tonya“, samt en rekke småroller. Hun har ikke den viktigste rollen i Monos, men gjør det godt. Moises Arias kjenner nok sikkert også noen fra en rekke engelskspråklige filmer, men trolig mest fra “Hannah Montana“-serien der han spilte som barn.

Legg merke til (mulig filmdebutant ifølge IMDb) Sofia Buenaventura som spiller rollefiguren “Rambo”. Hun er strålende.

7. MARRIAGE STORY

Sett på Netflix

Et hjerteskjærende, varmt, nært og opprivende skilsmissedrama, som i tillegg til et veldig velskrevet manus havner helt oppe blant kremen takket være strålende spill av det som for meg burde vært Oscar-vinnerne for beste kvinnelige og mannlige hovedrolle: Scarlett Johansson og Adam Driver var nemlig helt enorme. De fikk ingen Oscar. Det gjorde derimot omsider Laura Dern, for sin birolle.

Noah Baumbach har både skrevet manus og regissert denne skatten av en livskriseskildring. Scenen med den utagerende krangelen mellom paret er filmens absolutte klimaks og kanskje den mest følelsesladde, emosjonelle og sterkeste enkeltscenen fra 2019.

8. ONCE UPON A TIME… IN HOLLYWOOD

Sett på kino

Quentin Tarantinos hyllest til en forgjengen tid i Hollywood er lenge en ganske rolig historie før den eksplosive slutten tar av. Kontrastene mellom det underfundige og de mange små fortellingene som holdes sammen med en rød tråd hvor Manson-drapene og mytene rundt det bobler under og på overflaten, og den mildt sagt overraskende twisten dopet av adrenalinsyre på slutten gjør filmen til en å huske.

En falmende TV-skuespiller og stuntmannen hans strever etter å oppnå berømmelse og suksess i filmindustrien under de siste årene av Hollywoods “gullader” i Los Angeles anno 1969.

Filmen er først og fremt en imponerende tidskoloritt med flott scenografi og produksjonsdesign på alle felt, men også en kuriøs fortelling med flere vittige populærkulturelle referanser, som endelig også besørget at Brad Pitt ble Oscar-belønnet. Sammen med Leonardo DiCaprio utgjør han en snål og humørfull “partners in crime”-duo.

Er den på bildet ovenfor forresten årets lekreste filposter? Den scorer høyt.

9. SHOPLIFTERS

Sett på kino (TIFF 2019)

Hva er egentlig en familie, og hvem bestemmer hvordan man definerer en familie? Det er blant de sentrale spørsmålene i den herlige japanske dramafilmen Shoplifters, hvor en familie som livnærer seg på små daglige butikktyverier tar til seg en foreldre- og hjemløs liten guttunge.

10. THE FAREWELL

Sett på kino (TIFF 2020, norsk kinopremiere våren2020)

Den kinesisk-amerikanske dramakomedien The Farewell er en film basert på en ekte løgn!

Til tross for sitt alvorstunge bakteppe med en døende bestemor – som ikke får vite av familien sin, som vil skåne henne for sannheten, at legene har gitt beskjed om at hun ikke har lenge igjen å leve – er dette en film full av humor, kjappe replikker og mye varme. En triumf av en feelgood-film.

11. LITTLE WOMEN

Sett på kino (TIFF 2020)

Mange mener at Greta Gerwig ble snytt for en regi-Oscarnominasjon for hennes adapsjon av den klassiske 1700-talls-romanen med samme navn som filmen, som følger fem søstre fra barndommen av og flere år frem i tid gjennom oppturer, nedturer, lykke og sorg.

Filmen fikk Oscar for beste kostymedesign.

12. GREEN BOOK

Sett på kino og Blu-ray

Mye er sagt og skrevet om fjorårets Oscar-vinner for beste film, men jeg fant den iallefall både underholdende, nokså fartsfull og rørende der den skraper i overflaten på raseproblematikken i USA fra 60-tallet og utover.

Viggo Mortensen er den amerikansk-italienske sjåføren som kjører en svart konsertpianist, spilt av Mahershala Ali, rundt fra sted til sted i sørstatene, et område hvor raseskillet var stort.

13. BLINDSPOTTING

Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til Blindspotting – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene innbyggerene står overfor.

Blindspotting konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi. Fra 2018, men gikk på TIFF i januar 2019, og kom på norsk kjøpefilm i 2019.

14. MOFFIE

Sett på kino (TIFF, ikke hatt ord. kinodistribusjon pr nå)

Regi av Oliver Hermanus som har laget en kontroversiell og kraftfull beretning om en skammelig historisk periode i det sørafrikanske regimet, der rasisme og homofobi fikk fritt spillerom.

Filmen følger en gruppe vernepliktige soldater som kjempet en krig de ikke forstod, og som ble tynt til det ytterste gjennom rekruttperioden. Filmens tittel spiller på et kraftig sørafrikansk homofobisk skjellsord, og filmen har dessuten klare og tydelige linjer til krigsfilmer som eksempeltvis “Full Metal Jacket“.

15. THE LIGHTHOUSE

Sett på kino

To sjøulker på en værhard og øde beliggende holme med et fyrtårn de skal vokte, havner i klammeri og et psykisk destruktivt spill utvikler seg. Et skrekkinngytende og sjokkartet soundtrack og foto, skutt i svarthvitt, gjør opplevelsen til et klaustrofobisk kammerspill mellom de to mennene, ypperlig spilt av Willem Dafoe og Robert Pattinson. Er de to de herrene de som de utgir seg for å være?

Selv om dialogen er engelsk anbefales det å se filmen med undertekster enten de er på norsk eller engelsk. Dialogen, og den er det en god del av, preges av alkoholinfisert sjøulk i attenhundreogbrødmangelsnøfting og er innimellom sjøslagene inni h….. vanskelig å forstå. Aksenten og ordfloden fra særlig Dafoes rollefigur er av og til ekstremt vanskelig å forstå og språket er både akademisk og, ikke overraskende, artikulert på erke-1700-tallsvis med mange innfløkte fraser. Men problemet er først og fremst å skille ordlydene underveis.

Men pusser man ørene og konser helt og fullt er dette en film med sitrende spenning der alt det skremmende ligger i menenskets natur, selvsagt hjulpet av effekter som tutende skip i det fjerne, grått og værhardt miljø, myter og det mystiske fyrtårnet.

16. MY MASTERPIECE (Mi obra maestra)

Sett på kino og senere på Netflix

En historie om svindel… vennskap!

En klassisk men likevel særegen “buddy-komedie” fra Argentina, som også er en bitende satire over dagens kunstverden. Mye humor, kjappe replikker og en original historie. En aldrende grinebiter av en kunstmaler har begynt å miste grepet og lysten. Hva kan hans venn den småarrogante kunsthandleren finne på for å få de to mot gamle høyder? Noen uventede twister piffer opp en morsom og spenstig historie.

17. THE HATE U GIVE

Sett på kino

En farget tenåringsgutt blir drept av en hvit politimann, og venninnen hans starter et opprør for rettferdighet. Hardtslående og kraftfull ungdoms-spenningsfilm med et viktig budskap i bunn.

18. WHY DON`T YOU JUST DIE! (Papa, sdokhni)

Sett på kino (TIFF)
Tilgj. for leie og/eller kjøp på bl.a. iTunes, YouTube, Google Play og sfanytime.com)

Russisk splætter, slasher og kølsvart hevnkomedie. Full av Tarantinoiske vibber, blod, mer blod og enda mere blod. Matvei, en ung mann i tyveårene, tropper opp hos svigerfaren, Andrei – en korrupt politimann som i tillegg er verdens verste farsfigur – med en hammer bak ryggen. Han er der for å drepe han, på oppdrag fra kjæresten.

Why Don’t You Just Die! er en spinnvill, actionfylt og beksvart komedie, men bak den massive gladvolden skjuler det seg også samfunnskritiske stikk mot det moderne Russland. En film for de med god mage som elsker faenskap på film. God fornøyelse!

19. BURNING

Sett på kino

Psykologisk spenningsdrama fra Sør-Korea som byr på mystikk, symbolikk og nerve.

NRK skrev “Lidenskap, begjær og sjalusi vaker under en mistenkelig stille overflate (…). Historien er løst basert på Haruki Murakamis 1983-novelle “Brenne låver”, som hadde visse tematiske paralleller til William Faulkners 1939-novelle med samme navn. Filmen skildrer et anspent trekantforhold, der uavklarte relasjoner skaper indre spenninger og ender opp i et mysterium som kan tolkes på flere måter. Dette er filmkunst av høy klasse, der stemninger får utspille seg i sitt eget tempo, der figurenes motivasjoner holdes skjult, og der publikum må dekode signalene som blir gitt for å finne ut hva som egentlig kan ha skjedd. “Burning” er et kvalitetsdrama der lavmælte konflikter vekker sterke følelser”

20. MATTHIAS & MAXIME (Matthias et Maxime)

Sett på kino (TIFF 2020, norsk kino sommer2020)

Nært og personlig portrett av et vennskap som settes på prøve, fra regissør og hovedrolleinnehaver Xavier Dolan.

Deler plass nummer 20 på lista.

20. PADDLETON

Sett på Netflix

Rørende best buddy-dramakomedie om to umake middelaldrende bestevenner som får livet snudd opp ned når den ene av de får vite at han snart skal dø av kreft.

Deler plass nummer 20 på lista.

◊  ◊  ◊  ◊

Klapp på skuldra: “Us”, “The Irishman”, “Angel Has Fallen”, “Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile”, “J`accuse”, “Light Of My Life”, “The Mule”

Nja, sånn passe: “El Camino: A Breaking Bad Movie”, “Cold Pursuit”, “Atlantique”, “4 Latas”, “Vox Lux”, “Yesterday”

Tommel ned: “Escape Room”, “Tunnelen”, “Uncut Gems”, “6 Underground”, “Triple Frontier”

Rett i dass: “Ready or Not”, “The Poison Rose”, “The House That Jack Built”

Filmer fra 2019 jeg ikke har sett ennå, men gjerne vil se: “Knives Out”, “Ford v Ferrari”, “Ad Astra” (har på BR, skal se), “Rocketman”, “Portrett av en kvinne i flamme” (“Portrait de la jeune fille en feu”), “Smerte og ære” (Pain and Glory), “Richard Jewell”, “Booksmart”, “De elendige” (“Les Miserables”), “Joker” (egentlig ikke så interessert, men burde jo se den…), “Sorry We Missed You”, “Corpus Christie”, “Midsommar”, “Håp”, “Mid90s”, “I morgen danser vi”

Beste TV-serier/nettserier: Jeg så ikke mange nye serier i 2019, og ser mest krim eller nordisk, men jeg likte ihvertfall veldig godt “Heimebane” – sesong 2, “Exit” og “Wisting” av de norske. Ellers “Mindhunter” – sesong 2 (USA), “Wild Bill” (Storbritannia), “The Bay” (Storbritannia), “Innesperret” (Island) – sesong 2, “Klovn” (Danmark) – sesong 7, og “The Comeback” (Sverige). Sistnevnte serie så jeg satt sammen som filmvisning som spesialvisning på kino.

Jada, jeg vet at jeg har et bilde fra “Joker” i bildet øverst, selv om jeg ikke har sett filmen ennå. Men Joaquin Phoenix dro Oscar`n med seg hjem, jeg skal nok se filmen, og de klippene jeg har sett så jo ganske brukbare ut for hans del.

Kommentarfeltet er åpent for synspunkter, kommentarer og dine favoritter fra 2019. Vi preikes 😉

Filmhjerte sørger. Den trasige nyheten slo mot meg på en nettavis; Jahn Teigen er død.

70 år gammel ble han, den folkekjære artisten, den mest folkekjære norske artisten vi har hatt her til lands vil jeg våge å påså. Ihvertfall en av de absolutt fremste.

På en filmblogg som denne der kultur også er involvert er det selvsagt passende å minnes Jahn Teigen (1949 – 2020). Scenekunstner som han var. Årene med Prima Vera, gruppa som parodierte og lagde komikk av sang. Men det er først og fremst som seriøs artist jeg elsker Teigen mest. Det var alltid stas når Teigen dukka opp i TV-ruta eller på radio og hvor det nå enn var.

Jahn Teigen var mitt store idol som barn utover 80-tallet. Jeg husker og har blitt fortalt om de utallige ganger jeg stod med badmintonracket som jeg lekte var gitar mens jeg sang, mimet og nynnet på en Jahn Teigen-låt. Jeg var tidlig glad i Jahn Teigen altså. Jahn Teigens lyd fulgte meg gjennom oppveksten, han var dermed på mange måter et sentralt lydspor hos meg.

Mitt beste minne fra Grand Prix var da han med “Optimist” ikke vant den norske finalen. Det var jeg selvsagt misfornøyd med, for “Optimist” er min norske favorittlåt gjennom tidene tror jeg. Men måten publikum i salen reagerte vil for alltid stå som et minne om hvor populær han var. At Teigen ikke vant ble nemlig møtt med kraftig pipekonsert fra publikum.

Det er vanskelig å finne en favoritt blant alle de fantastiske låtene fra Jahn Teigen. Den følsomme “Adieu” med Anita Skorgan, den urkomiske “Ha ha he he ho” med Prima Vera, “Bli bra igjen”, “Optimist”, “Min første kjærlighet”, “Mil etter mil”, “Do re mi”, “Det vakreste som fins”, og så videre.

Nå er Jahn Teigen borte og kultur-Norge har mistet en av sine største. Teigen døde i Ystad i Sverige mandag, den 24. februar, 70 år gammel.

“Vi har våre minner
De vil aldri dø
Nå er tiden inne
Til å si adjø…”

(utdrag fra “Adieu”)

Hvil i fred, Jahn.

Foto: Bamble kommune / Wikipedia

Du fikk kanskje med deg at Oscar-vinner Joaquin Phoenix i sin takketale under årets Oscar-utdeling hyllet sin avdøde storebror River Phoenix (1970-1993) da han siterte en sang broren skrev da River var 17 år.

“Run to the rescue with love, and peace will follow“, sa en tydelig rørt Joaquin før han forlot scenen.

River Phoenix var en begavet skuespiller og idol mange likte. Han døde på tragisk vis i en alder av kun 23 år i 1993, men River Phoenix står for alltid som et filmikon som på sett og vis også har blitt en legende. Totalt fikk han med seg 25 film- og serieroller. “Dark Blood“, den siste filmen han var med i, ble faktisk ikke gitt ut før i 2012 (!), altså nesten 20 år etter hans bortgang. Grunnen var enkelt og greit at filmen ikke var ferdig innspilt da han døde, men nær 20 år senere ble filmen sluppet, med de manglende scenene og slutten utelatt, men forklart ved hjelp av tekst og voiceover.

Den har jeg faktisk ikke sett, men det burde man jo få gjort.

Her er fire andre filmer med River Phoenix som er essensielt materiale for alle filminteresserte River-fans.

Den første er det store sjanser for at du allerede har sett. Selv om det er fort gjort å egentlig ikke tenke over at River Phoenix spilte i denne legendariske filmen, så er rollen der uten tvil den flest har sett han i, og som også antagelig er hans best kjente.

INDIANA JONES AND THE LAST CRUSADE (Indiana Jones og det siste korstog, 1989)

River Phoenix spiller faktisk rollen som Indiana Jones – den unge Indy vel og merke, i den tredje av de klassiske Indiana Jones-filmene.  Det gjorde han forøvrig alldeles utmerket.

“Indiana Jones og det siste korstog” kan streames hos Netflix

RUNNING ON EMPTY (Jaget av fortiden, 1988)

River ble faktisk Oscar-nominert for beste birolle i 1989 for “Running on Empty”, en film der han spiller eldstesønnen i en familie som lever i skjul. Sønnen ønsker å finne sin egen vei i livet, men risikerer at familien avsløres og at han ikke får se de igjen.

STAND BY ME (Venner for livet, 1986)

En pur ung River Phoenix sjarmerer i filmen som har fått kultstatus. “Stand by Me” var det store gjennombruddet hans, og er et veldig fint og spennende oppvekstdrama om fire 12 år gamle venner.

Det er sommeren 1959 i Oregon når fire 12 år gamle eventyrlystne gutter får vite omtrent hvor den døde kroppen til en gutt som har vært savnet en stund ligger. De bestemmer seg for å legge ut på fottur i skogen og langs øde åpne togskinnelandskaper for å finne han. Underveis på turen lærer de fire vennene mye om både seg selv og om betydningen av vennskap, samt viktigheten av å stå for det som er riktig.

MY OWN PRIVATE IDAHO (I drift mot Idaho, 1991)

Etter min mening kanskje Rivers aller fremste rolleprestasjon, i filmen der han spiller mot Keanu Reeves.

Omtale av filmen fra verdensteatret.no/Tromsø Filmklubb:

Mike (River Phoenix) og Scott (Keanu Reeves) er bestevenner fra to forskjellige verdener, men som begge finner hverandre i en kald og kynisk tilværelse hvor de livnærer seg som prostituerte. Den rotløse Mike er på jakt etter sin mor og rikmannsønnen Scott har kommet på kant med sin far og har brutt all kontakt med familien. I denne roadmovien, skrevet og regissert av Gus Van Sant, følger vi de to guttene på reise fra Portland til Italia på leting etter Mikes mor. Men det er også en indre reise, ikke minst for Mike, etter hvert som hans vennskap med Scott utvikler seg til kjærlighet.

Gus Van Sants inspirasjon til manuset kom i stor grad fra romanen City of Night av John Rechy. Men Van Sant mente at Rechys roman skildret tilværelsen til mannlige gateprostituerte langt bedre enn han selv gjorde og manuset ble liggende i mange år. På slutten av åttitallet gjenopptok Van Sant arbeidet med manuset. bl.a. etter å ha sett Orson Welles Shakespeareinspirerte film Chimes at Midnight. Men filmen hadde en trang fødsel. På slutten av åttitallet var temaet fortsatt svært kontroversielt og de store filmstudioene hadde lite lyst til å satse på filmen uten store endringer i manuset. Til slutt klarte Van Sant likevel å få solgt inn filmen til New Line Cinema.

Da filmen omsider kom, ble den stort sett godt mottatt. Selv om en del kritikere var negative, ikke minst til scenene direkte lånt fra Shakespeare og timelaps-scenene som de opplevde som forvirrende. Til tross for alt dette, kan vel filmen i dag regnes som en nittitallsklassiker, og filmens tema er like tidløst og aktuelt i dag (…) Når man ser den i dag, så er det med ikke så lite vemod – med tanke på hvilket stort skuespillertalent vi mistet i River Phoenix, som gikk bort så alt for tidlig bare 2 år etter at denne filmen kom.

Skrevet av Odd-Arild Knutsen, verdensteatret.no

Se også “Sneakers” (1992, en av hans mest kjente roller), “Moskito-kysten” (1986), “Little Nikita” (1988) og “Elsker deg til døde” (1990).

Den engelske krimdramaserien “WILD BILL” (2019) sesong 1 som du nå kan se hos NRK TV er en enkel og grei lett fordøyelig og fornøyelig politiserie.

SERIE: WILD BILL
Krimdrama, Storbritannia, 2019
Sesong 1, 6 episoder
Med: Rob Lowe, Bronwyn James, Anjli Mohindra, Anthony Flanagan, Tony Pitts, Aloreia Spencer, Eshan Gopal, med flere
Aktuell: Serien er tilgjengelig på nett hos NRK TV frem til og med 30. desember 2020

Britisk krim er viden kjent for å være blant det ypperste du kan få servert innen krim, så når nye produksjoner dukker opp er det alltid interessant å sjekke de ut. “Wild Bill” kan på ingen måte sammenligne seg med topp serier som “Broadchurch”, “Happy Valley”, “Luther”, “The Bay” og andre store produksjoner, men det prøver den da heller aldri på. “Wild Bill” er hva den gir seg ut for å være; underholdende krimdrama.

NRK omtaler serien som komikrimserie. Å si at det er komedie er vel å strekke det, men at serien har humor i seg kan man trygt si.

I “Wild Bill” møter vi en politimester fra USA, Bill Hixon, spilt av Rob Lowe – som det er en halv evighet siden man så i noe sist som var verdt å se.

Bill er en amerikansk polititopp som flytter fra trykkokeren i USA til en søvnig liten engelsk by, nærmere bestemt Boston (ja for tenk, Boston ER faktisk en liten by i England, beliggende i Lincolnshire ca 16 mil nord for London). Dit ankommer Bill sammen med den 14 år gamle datteren sin, i et håp om å forbedre forholdet til henne og få en ny start. Han skal også få bukt med byens kriminalitet og sørge for omfattende politikutt. Det blir omveltninger for Bill, som og hiver seg over gamle uoppklarte saker, og i nye omgivelser må han sette spørsmål ved seg selv. Det skal vise seg at både han og datteren trenger Boston, og at Boston trenger dem.

Bill har nemlig fått jobben som politisjef i distriktet. Han er en passe sympatisk fyr, Bill, sånn egentlig, selv om han er misantropisk av seg også, samt mer enn passe sta, ergo blir han ingen umiddelbar populær tilvekst blant de lokale. Hans måte å håndtere ting på er heller ikke typisk britisk, noe som gir serien et friskt pust.

Den lille søvnige byen er kanskje ikke så søvnig heller, for det dukker stadig opp makabre lik og krimgåter.

Rob Lowe bærer hele serien, selv om også birollene gjør det bra. Særlig,  – for meg fra før ukjente – Bronwyn James gjør en veldig bra rollefigur som DC Muriel Yeardsley, en noe overvektig ung politietterforsker. Unge Aloreia Spencer gjør og en forbilledlig fin figur som Bills datter Kelsey, i det som er hennes første serie- og filmrolle.

Valget av Rob Lowe i hovedrollen er vellykket. Den tørre humoren hans og flere vittige bemerkninger og kommentarer er det som først og fremst løfter serien. Måten Bill utfører politijobben på og at han stiller spørsmål ved ting som gjøres annerledes i Storbritannia enn i statene der han kommer fra er tidvis både humoristisk, spot on og god underholdning. Samtidig er han akkurat sympatisk nok i rollen til at man liker fyren.

Krimmysteriene i hver episode er av den enkle sorten, som gjør det veldig lett å se på. Det er hverdagsflukt og popcorn. For hver episode er på kun omlag 45 minutter, og med løsning i god tid innen rulleteksten entrer skjermen.

Ellers har man velkjente ingredienser som blant annet engelsk landsbygd, nabofeider, en skummel russer i bakgrunnen, familiekonflikter, og motstandere innen politistyrken. Det er noen plotthull, logiske brister, lite sannsynlige plots og småplukk her og der, men det lever denne serien fint med. Det ER fiksjon og lett krim med humor. Man kan såklart også si at måten politibetjenter og underordnede snakker til overordnede er upassende og ikke har virkelighetsrot, men hva gjør nå det? Ikke alt er like interessant utover i serien, det skal sies.

Kontrastene mellom Bill, som også naturlig nok har en tydelig (Texas-aktig tror jeg) amerikansk tale og væremåte, og de lokale er noe av det serien sirkler rundt.

Selv om det er flere makabre saker og serien egentlig er litt “dark” er det likevel en gjennomgående lett og munter tone. Det er selvsagt pur fiksjon, iblandet svart humor og tilstrekkelig med spenning, og må aldri sees på som et bunnseriøst politidrama, for det er dette ikke!

Alt i alt er “Wild Bill” en underholdende serie som er helt fin som sofakrim og tidsfordriv, med en god Rob Lowe. Filmhjerte likte ihvertfall “Wild Bill”, og kanskje kan man håpe på en sesong 2?

Terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥ – –

 

HURRA FOR PARASITT! Den fantastiske PARASITT fra Sør-Korea skrev seg inn i historiebøkene da den ble den første fremmedspråklige filmen i historien som ble tildelt Oscar for beste film.

Regissør Bong Joon-ho tok turen opp på scenen hele fire ganger i løpet av Oscar-utdelingen, for i tillegg til at kvelden/natta ble avrundet med Oscar for beste film mottok den sørkoreanske filmkunstneren også Oscar-statuetter for beste regi og beste originalmanus. Parasitt vant også prisen for beste internasjonale film (prisen som før het fremmedspråklige film).

En stor gratulasjon til Parasitt-gjengen og særdeles Bong Joon-ho, som for det meste benyttet seg av tolk på scenen under takketalene sine. Da Parasitt fikk prisen for beste film sa derimot ikke Joon-ho noe, men lot medprodusent Kwak Sin Ae, også hun via tolk, og en av filmens skuespillere eller stab (hun med rødlig stort hår på bildet, jeg gjenkjenner henne ikke i farta…) ta seg av talene. Hun var jo litt morsom da, og snakka til og med på engelsk ;p

Det ble ingen overraskelser i skuespillerprisene. Joaquin Phoenix, Renee Zellweger, Brad Pitt og Laura Dern fikk sine forhåndsspådde priser.

Gledelig syns Filmhjerte også det er at det ble Oscar til regissør og manusforfatter Taika Waititi for beste adapterte manus for Jojo Rabbit.

1917 ble den filmen med nest flest Oscar-priser med sine tre, som var for beste lydmiks, foto og visuelle effekter. Særlig fotoprisen, eller cinematography som den heter, er en pris som henger høyt.

Noe overraskende var det kanskje at Ford v Ferrari tok to priser, og at de to lydprisene ble delt i to, der den første gikk til nettopp Ford v Ferrari (beste lydredigering), mens 1917 fikk den andre. Bilfilmen fikk også Oscar for beste filmklipp, noe som muligens var bittelitt uventet, men ingen stor overraskelse likevel.

Disse filmene fikk Oscar-priser: Parasitt (4), 1917 (3), Once Upon a Time…In Hollywood (2), Ford v Ferrari (2), Joker (2), Jojo Rabbit (1), Little Women (1), Marriage Story (1), Bombshell (1), Rocketman (1), Judy (1), og i tillegg prisene til animasjonsfilm (Toy Story 4), dokumentarfilm og de tre kortfilmprisene.

Oscar-showets store “taper” ble Netflix-eposet The Irishman, som ble den eneste av de 9 av de som var nominert for beste film som ikke fikk en eneste pris.

Den eneste overraskelsen i showet var den uannonserte opptredenen av Eminem som opptrådte med sangen “Lose Yourself”. Ellers gikk alt veldig pent og pyntelig for seg i Dolby Theater i Hollywood.

Den danske skuespilleren Claes Bang (kjent fra The Square) som var studiogjest i TV 2 Danmark sitt Oscar-studio i København sa at takketalen til Renee Zellweger var den kjedeligste takketalen han noensinne har hørt, og det har han meget godt rett i. I en lang rekke av veldig pyntelige og tradisjonelle takketaler var det kun noen få som skeiet litt friskt ut. Taika Waititi hadde en humoristisk tale, og Bong Joon-ho sine turer opp på scenen var morsomme å bevitne, for eksempel da han etter pris en (eller to) sa at han skulle drikke hele natta, mens han etter neste pris innså at festen vil vare til morgenen etter 😀 Han hyllet også sine fire regissørkollegaer som han konkurrerte mot.

Den eneste som sa noe som kunne ligne på litt politisk refs var det førstemann på scenen som kom med. Brad Pitt serverte nemlig et lite stikk myntet på prosessen rundt den nylige Trump-riksrettssaken da han sa at de tilmålte 45 sekundene han hadde på scenen var omtrent det samme som et sentralt vitne hadde fått.

Ellers fungerte det greit uten vert, da det ble plass til flere presentatører og musikalske innslag. I et av musikkinnslagene fikk vi faktisk et lite norsk bidrag i årets Oscar-show, da Lisa Stokke og Aurora var med som en av flere på scenen i sangen fra Frost 2.

Filmhjertes Oscar-tips gikk det sånn passe med. Jeg fikk 16 av 24 riktige, men jublet over feil på regi og manus ettersom Parasitt vant disse. De seks øvrige jeg tippet feil på var beste produksjonsdesign, makeup/hår, filmklipp, lydklipp, kortfilm og originalmusikk. Men 16 av 24 er greit 😉

Hele vinnerlista kan leses her

Fotos: gettyimages/imdb.com, og oscar.go.com

Slik får du sett årets Oscar-show

Oscar-utdelingen 2020, den 92. i rekken av Academy Awards, går av stabelen natt til mandag 10. februar norsk tid (kvelden 9. feb. i USA) og er et årlig filmhøydepunkt for filmfrelste. Det antas at flere hundre millioner seere verden over ser den prestisjefulle prisutdelingen som finner sted i Hollywood, Los Angeles. I år som ifjor blir det uten vert. Istedet er det en rekke stjerner som deler ut prisene og introduserer innslag.

Norsk TV derimot glimrer som vanlig de siste årene med sitt navlebeskuende fravær. Imidlertid finnes det en redning, for dersom du har tilgang til dansk TV 2, altså TV 2 Danmark, eller TV 4 Sverige, er Oscarnatta berget.

TV 2 Danmark og TV 4 Sverige sender nemlig hele showet direkte, og har i tillegg solid oppbygging mot prisutdelingen med flere timers sending allerede før selve Oscarutdelingen starter. Selve prisutdelingen starter klokken 02:00 natt til mandag norsk tid.

Slik ser sendeskjemaet ut hos våre danske venner:

Søndag kveld/natt til mandag

23:20 – 00:30 Og de nominerede er… – direkte fra studio *

00:30 – 02:00 Den røde løber – direkte fra den røde løper

02:00 – 05:30 Oscar 2020: Prisuddeling – direkte

* Den danske Oscar-vært Michèle Bellaiche byder velkommen til en spændende nat i filmens og stjernernes tegn fra studiet i København. Med sig har hun modeeksperterne Jesper Høvring og Uffe Buchard samt filmeksperterne Søren Frellesen og Ann Lind Andersen. Undervejs får de blandt andet besøg af skuespilleren Claes Bang. TV 2s USA-korrespondent Jesper Steinmetz følger begivenhederne fra Los Angeles og er med på link undervejs. Undervejs bliver der kigget nærmere på de nominerede film – blandt andre den dansk producerede dokumentarfilm ‘The Cave’, der er nomineret i kategorien ‘bedste dokumentar’ (tv2.dk)

Slik sendes Oscar på TV 4 Sverige:

23:30 – 00:30 Oscarsgalan – studio med Tilde de Paula Eby, gäster och experter, som filmkritikern Wanda Bendjelloul, skådespelerskan Bahar Pars, journalisten Parisa Amiri, regissören Hannes Holm och manusförfattaren och regissören Edward af Sillén.

00:30 – 02:00 Oscarsgalan – röda mattan med Pär Lernström. Stjärnorna anländer till Dolby theatre i Hollywood.

02:00 – 05:30 Oscarsgalan 2020 – direkt från Dolby theatre i Hollywood. (tv4.se)

De nominerte til beste film 

Showet er altså uten vert (programleder), men lista over prisutdelere og presentører av nominerte sørger for at det blir mengder av stjerner, glitter og stas på scenen.

Sjekk bare denne lista over hvem som stiller: Mahershala Ali, Utkarsh Ambudkar, Zazie Beetz, Timothee Chalamet, Olivia Colman, James Corden, Penelope Cruz, Beanie Feldstein, Will Ferrell, Jane Fonda, Josh Gad, Gal Gadot, Zack Gottsagen, Tom Hanks, Salma Hayek, Oscar Isaac, Mindy Kaling, Diane Keaton, Regina King, Brie Larson, Shia LaBeouf, Spike Lee, Julia Louis-Dreyfus, George MacKay, Rami Malek, Steve Martin, Lin-Manuel Miranda, Sandra Oh, Natalie Portman, Anthony Ramos, Keanu Reeves, Chris Rock, Ray Romano, Maya Rudolph, Mark Ruffalo, Kelly Marie Tran, Taika Waititi, Sigourney Weaver, Kristen Wiig og Rebel Wilson.

SLIK SER DU OSCAR-UTDELINGEN OM DU ER I NORGE

TV 2 Danmark og TV 4 Sverige har du tilgang til på Nett-TV hos RiksTV dersom du har enten Rikspakken basis eller Rikspakken. Kanalene er kun tilgjengelig med SMART-boks tilkoblet internett, Apple TV, i RiksTV-appen og nett-TV.

Så har du for eksempel RiksTV Rikspakken/Rikspakken basis og nett er det bare å lage seg passord og logge inn på play.rikstv.no

Det finnes også muligheter for å se dansk TV 2 og svensk TV 4 via andre TV-tilbydere i Norge enn RiksTV, ihvertfall hos Altibox (kanskje og GET). Men hvordan det funker og eventuelle andre steder TV 2 DK / TV 4 Sverige er tilgjengelig i Norge har jeg ikke satt meg inn i. Sjekk sjøl`a ;p

Eventuelt kan man også muligens tegne abonnement hos TV2 Danmarks nett-TV, TV 2 Play, på play.tv2.dk. men dette koster fra 109 dk/mnd, og du må muligens ordne deg dansk IP for anledningen (jeg har ikke sjekket om de tillater seere uten dansk IP osv). Foretrekker du svenskene kan kanskje TV 4 sitt nett-TV, TV 4 Play, være en løsning.

Så finnes det vel sikkert et x antall mer eller mindre stabile streamer man kan se prisutdeligen via. Forøvrig er det TV-kanalen ABC i USA som produserer og sender Oscar-showet.

Da gjenstår det bare å ha forsyninger i en armlengdes avstand og gjøre seg klar for en lang Oscar-natt 😀

Natt til mandag norsk tid går årets Oscar-udeling av stabelen. Filmhjerte har sett i spåkula og spår her hvem som får Oscar.

Blir det sørkoreansk Oscar-storeslem, eller kriger 1917 seg til topps? Kan Tarantino få regiprisen, og blir det i det hele tatt noen overraskelser? Filmhjerte har svaret, disse kommer til å få Oscar, trur eg 😉

Beste film: “PARASITT”

– utfordrer: “1917”

– Det er lenge siden jeg har likt så mange av de nominerte for beste film. Uansett vinner her vil det (trolig) være en film jeg liker godt. “Parasitt” har røsket med seg noen store viktige priser den sisiste tiden, og seiler dermed opp som favoritt, og vil isåfall bli historisk som første fremmedspråklige film til å vinne beste film. “1917” kan imidlertid spolere “Parasitt”-festen. De to er også de to filmene jeg håper mest på, med “Parasitt” som førstevalg. Ellers liker jeg veldig godt både “Jojo Rabbit”, “Marriage Story”, “Once Upon a Time in Hollywood” og “Little Women”. “The Irishman” er OK. “Joker” og “Ford V Ferrari” har jeg ikke sett ennå, men sistnevnte er nok uten vinnersjanse. “Joker” er uansett en type film jeg ikke håper vinner.

Beste regi: SAM MENDES (“1917”)

– utfordrer: Bong Joon-ho (“Parasitt”)

– At en av de to vinner er jeg ganske så sikker på, og muligens får Mendes den for en film med mer tyngde i enn Joon-ho sin. Men vinner Bong Joon-ho for beste film tar han kanskje regi også. Tarantino (“Once upon a Time…”), Todd Phillips (“Joker”) og Martin Scorsese (“The Irishman”) får ta til takke med æren det er å være nominerte.

Beste mannlige hovedrolle: JOAQUIN PHOENIX (“Joker”)

– utfordrer: Adam Driver (“Marriage Story”)

– Phoenix har dratt med seg alle de store prisene og krones nok også med Oscar. Selv håper jeg på Driver, som virkelig leverte en praktrolle. De tre andre er nok uten sjanse. DiCaprio var bra i “Once Upon a time…” men ikke Oscarvinner-verdig. Antonio Banderas og Jonathan Pryce sine filmer (“Pain and Glory” / “The Two Popes”) har jeg ikke giddet se, men de er uansett sjanseløse.

Beste kvinnelige hovedrolle: RENÉE ZELLWEGER (“Judy”)

– utfordrer: Scarlett Johansson (“Marriage Story”)

– Nå er jeg absolutt ingen fan av Zellweger, men allerede lenge før filmen premierte gikk snakket om at hun ville bli en Oscar-kandidat, og hun har i likhet med Phoenix håvet inn flere store priser den siste tida, så her er hun klar favoritt. Jeg har ikke sett filmen, men rolleinnsatsen hennes skal vist være verdig en Oscar, så da så… Imidlertid håper jeg Scarlett Johansson snapper statuetten for sin herlige rolle i “Marriage Story”, men jeg tviler.

Beste mannlige birolle: BRAD PITT (“Once Upon a Time in Hollywood”)

– Jeg både tror og håper Pitt vinner. “Once Upon a Time…” er populær blant Oscar-voterne vil jeg tro, så at filmen får en av de store prisene er ikke overraskende. Men for et felt Pitt har havnet i, der han konkurrerer mot Anthony Hopkins, Al Pacino, Tom Hanks og Joe Pesci. Hopkins nevnes som mulig vinner her, men om noen andre enn Pitt får den ville det frydet meg litt om det var Pesci som overrasket.

Beste kvinnelige birolle: LAURA DERN (“Marriage Story”)

– Siden nydelige “Marriage Story” ikke tar noen andre priser tar de trolig denne som går til veteranen etterhvert, Laura Dern. Hun var veldig god i filmen, men skulle jeg bestemt ville jeg gitt den til Florence Pugh (“Little Women”). Scarlett Johansson har altså klart bragden å få nominasjon både som beste kvinnelige skuespiller og birolle. Hun bør jo vinne for “Marriage Story”, men litt ironisk er det at dersom hun vinner Oscar blir det nok istedet for birollen i “Jojo Rabbit”, da hun nok er eneste som kan utfordre Dern her. Jeg digger Jojo-filmen, men syns ikke Scarlett fortjener Oscar-nominasjonen for rollen i den.

Beste originale manus (Screenplay): QUENTIN TARANTINO (“Once Upon a Time in Hollywood”)

– Oscarakademiet liker såklart en film “om dem selv”, om Hollywoodindustrien altså, og at Tarantinos film er oppfinnsom og kreativt skrevet er det ingen tvil om, men Bong Joon-ho (“Parasitt”) kan fort stikke av med denne prisen, alt ettersom hvordan de øvrige stemmene i kategoriene går. Jeg jubler mest for “Parasitt”, men “1917” (Mendes), “Marriage Story” (Baumbach) og “Once Upon a Time…” er og verdige vinnerfilmer her.

Beste adapterte/tilrettelagte manus (Adapted screenplay): TAIKA WAITITI (“Jojo Rabbit”)

– Gerwig bragte nytt liv i en gammel romanklassiker, og gjorde det med stil og finesse. Men en sterk kandidat er Taika Waititi (“Jojo Rabbitt”) som gjorde krig og jødehat til satire og komikk med varme og mening. Kanskje er dette prisen som er tilrettelagt for at herlige “Jojo Rabbit” får en Oscar? “Little Women” får antagelig for kostymer, så da får også den sin Oscar. Begge filmene er populære, og både Gerwig og Waititi står for både regi og manus i filmene sine. De ble begge oversett i regi-kategorien. En av de vinner ganske sikkert, og jeg vet ikke hvem av de to jeg håper mest på, begge er nemlig fortjente vinnere isåfall. Både Gerwig og Waititi er utpreget sympatiske av seg, så det er et close race og mtp hvem stemmene legges på. “Joker”, “The Two Popes” og “The Irishman” kommer til kort.

Beste animasjonsfilm: “TOY STORY 4”

– Fra mektige Oscargrossist Pixar studios, og den klart mest populære av de nominerte. Men ikke en opplagt vinner ettersom andre animerte har vunnet flere av de andre kåringene.

Beste animerte kortfilm: “HAIR LOVE”

– En sterk utfordrer i “Memorable”, som har litt Oscar-åte i seg, om en artist og alzheimer. Men “Hair Love” er antagelig den blant de nominerte med bredest publikumsapell, da den er en søt og gripende liten historie om en farget far og datter som bånder på en såkalt bad-hair-day…

Beste foto (best cinematography): ROGER DEAKINS (“1917”)

– “1917” har en enestående strålende kinematografi, eller foto som det jo egentlig er. Alt det tekniske som sitter helstøpt og de sømløse kamerabevegelsene i det som er omtalt som en (bortimot) one-shot, som en eneste lang tagning. Om noen snapper denne prisen fra “1917” er det rene landeveisrøveriet, men “Once Upon a Time in Hollywood” (Robert Richardson) har også et imponerende foto i måten Hollywood anno 69 er gjenskapt. “The Lighthouse” (Jarin Blaschke) er kanskje en veldig dark horse? Ihvertfall en fortjent nominasjon.

Beste produksjonsdesign: “1917”

– Denne er en hard nøtt, men jeg håper og mener “1917” fortjener Oscar her. Produksjonsdesignet er eksepsjonelt bra satt sammen og bygd for å kunne rulles ut som en lang scene. Nok en gang er det “Once upon a Time in Hollywood” som er en knallsterk utfordrer for måten 1969-versjonen av Hollywood er gjenskapt, og filmen har allerede vunnet en viktig pris for dette, så den seiler vel egentlig opp som favoritt? Forøvrig vil jeg og gi skryt til “Jojo Rabbit” for et utmerket produksjonsdesign.

Beste kostymedesign: JACQUELINE DURRAN (“Little Women”)

– Igjen, “Once Upon a Time in Hollywood” kan fort ta Oscar her, men er det ikke en bedre og vanskeligere prestasjon med kostymene i “Little Women”s 1800-tallsstil, enn i 1969-Hollywood? Jeg håper Oscarvelgerne ser det.

Beste originalmusikk: “1917”

– Jeg har ikke sett “Joker” som nevnes som en favoritt her, men den har ut fra det jeg har hørt av klipp et sterkt score, som det kalles på godt norsk…, men jeg går for “1917” som har et kraftfult lydbilde som bør beæres med en Oscar. Dessuten må vel turen være kommet nå for “1917”-komponist Thomas Newman etter 13 tidligere nominasjoner, men med fortsatt like tom peishylle.

Beste originale sang: “I’m Gonna Love Me Tonight” (Elton John  og Bernie Taupin, “Rocketman”)

– Selvsagt vinner en sang av Elton John, noe annet er jo uhørt!

Beste lydklipp (sound editing): “1917”

– Veldig vanskelig å spå. “1917” er jo en audiofest med drønninger, brak, og alt som hører med til krigsfilm. Men “Ford V Ferrari”, som jeg kun har sett traileren til, må sies å ha gjort et enestående stykke arbeide med lydklippingen med veteranracerbilene i filmen.

Beste lydmiks: “1917”

– Den som vinner den ene, vinner også den andre av lydkategoriene. Forskjellene er kanskje vanskelig å skille mellom de to kategoriene, men i lydmiks syns jeg “1917” utmerker seg enda mer enn i lydklipp. Uansett, “Ford V Ferrari” vinner fort denne også hvis de tar lydklipp og.

Beste visuelle effekter: “1917”

– Det blir mye “1917”, men isåfall helt fortjent. De visuelle (spesial)effektene i krigseposet er spektakulære i den forstand at de bidrar så sterkt til både handling og nerven i filmen. Marvel-produksjonen “Avengers Endgame” nevnes som den store utfordreren med sine spektakulære scener.

Beste klipp/filmredigering (Editing): “PARASITT”

– “Parasitt” har de silkemyke sømløse overgangene i klippingen som gjør den så behagelig men også de villere sekvensene er mesterlig satt sammen. Jeg har som sagt ikke sett “Ford V Ferrari”, men kun sett traileren, og den slår meg som en film som har et glimrende klipp. Den trekkes da også frem som en vinnerkandidat.

Beste fremmedspråklige film (Best international film): “PARASITT”

-Hvilke filmer av de utenlandske har Oscar-velgerne egentlig sett? “Parasitt” har de ihvertfall sett, men om det er en tanke bak med at man skal fordele priser kan det ironiske oppstå at “Parasitt” ikke vinner denne prisen, men går til topps for beste film, Oscar`s aller mest prestisjefulle pris. Men tørr de ta sjansen på at “Parasitt” vinner den? Jeg er ganske sikker på at “Parasitt” vinner for beste internasjonale film, den er iallefall storfavoritt.

Beste hår og sminke: “JOKER”

– Filmer av typen “Joker” vinner vel gjerne makeup-prisen? Imidlertid kan (og bør vel) “Bombshell” fort vinne her ettersom det er gjort en fantastisk jobb i sminkingen av Charlize Theron i filmen. Theron spiller Fox News`nyhetsanker Megan Kelly, og hun ser jo pinadø kliss lik ut som originalen! …ja ihvertfall nesten. “Joker” er dog en mye mye mere populær film, så også blant Oscar-gjengen vil jeg anta, så kanskje har det noe å si.

Beste dokumentar: “American Factory”

Beste kortdokumentar: “Learning to Skateboard in a War Zone (If You’re a Girl)”

Beste kortfilm (Live action short): “A SISTER”

– Et sjansetips. Actionfull kortfilm om en politikvinne som over telefonen prøver å redde en ung kvinne som er i fare. Høres nesten ut som en amerikansk versjon av den danske glimrende filmen “Den skyldige”, der en politimann skal redde en ung kvinne over telefon, men jeg aner ikke, jeg har ikke sett kortfilmen. Så spørs det om den velges som vinner foran kortdramaet “Brotherhood” om en ISIS-kriger som returnerer hjem til en ublid far. Det er vel i tiden at den vinner, men jeg syns “A Sister” høres mye mer spennende ut.

 

Vel vel, dette er mine tips for årets Oscar. Svaret på hvem som faktisk får de 24 Oscar-statuettene får vi altså natt til mandag norsk tid. Ingen norske TV-kanaler har vettige folk i toppen, så det blir ingen Oscar-show på norsk TV så vidt meg bekjent, men forhåpentligvis sender dansk TV (eller svenskene på nett) Oscar-utdelingen, noe som er fint for de som har tilgang til det…

Kom gjerne med dine egne tips, eller kommentarer, i kommentarfeltet 😉

 

Brakåpning på norske kinoer for den sørkoreanske filmsensasjonen PARASITT. Hos den norske filmdistributøren Arthaus står jubelen i taket for mottakelsen filmen har fått på kino i Norge.

Regissør Bong Joong-ho sitt mesterstykke av en film har blitt møtt av unison hyllest nær sagt verden over. Her til lands kan man se filmplakater stappfulle av terningkast 6 fra flere av landets største mediehus og nettsteder om film, som VG, Aftenposten, Dagsavisen, FVN, FilmMagasinet, Kinomagasinet, Filmfront, Nordlys, Adressa, og TV 2.
Her på Filmhjerte.blogg.no har Parasitt selvsagt også fått en skinnende blank sekser på terningen. Les anmeldelsen her

Se gjerne traileren for Parasitt i videoen nederst – traileren avslører så godt som ingenting nemlig 😀

I en pressemelding fra Arthaus meldes følgende:

Folk går mann av huse for å se det sørkoreanske filmfenomenet Parasitt: Nesten 20.000 har sett den på kino etter åpningshelgen! Det er besøksrekord for Arthaus. Filmen er en av favorittene til å vinne Oscar kommende helg. 

«Dette er vanvittig gøy! Parasitt er et aldri så lite – eller ganske så stort – filmmirakel! Dette er den beste åpningshelgen for en av våre filmer noen sinne» konstaterer Svend Bolstad Jensen, daglig leder hos filmdistributøren Arthaus. Arthaus er en av Norges ledende distributører av uavhengig kvalitetsfilm, og ble etablert i 1992. Parasitt har hatt  solide 10870 besøkende på kino i åpningshelgen på landsbasis, og har i tillegg 8359 besøkende på førpremierer og festivalvisninger. «Dette er veldig motiverende for oss. Det er ikke hver dag folk går mann av huse for å se film fra Sør-Korea! Vi må rette en stor takk til kinoene over hele landet som har gjort en fantastisk jobb med filmen.» 

Gullpalmevinneren Parasitt har blitt en enorm suksess siden den hadde verdenspremiere i Cannes i mai i fjor, og har til nå spilt inn mer enn 160 millioner dollar verden over. Den er nominert til hele 6 Oscars, og er blant favorittene til å vinne den gjeveste prisen av dem alle, prisen for beste film. I helgen vant den BAFTA for beste fremmedspråklige film og for beste manus.