Det meldte bl.a. Aftonbladet langfredag. Hirdwall sovnet inn i sitt eget hjem skjærtorsdag.
Gjennom en lang og innholdsrik skuespiller-karriere som inneholder en rekke filmer, TV-serier og teater er det den lille, men likevel store på så mange måter, birollen i Beck-filmene som Becks nabo Valdemar (“grannen”) som Ingvar Hirdwall først og fremst vil huskes for, og som gjorde han til en av Sveriges mest folkekjære skuespillere.
For undertegnedes del har ihvertfall Hirdwalls innsats i serien av filmer om Beck satt sine spor. Hirdwalls karisma og lune vesen var som skapt for rollen, en rollefigur som gjennom en årrekke har gledet stort. Han spilte rollen som Becks nabo fra 1997 til 2023. Senest i årets nye Beck-film som nylig hadde premiere, var Hirdwall å se.
“Ska du ha en stänkare” (en dram) var frasen i en eller annen form Beck-naboen alltid kom med.
Av andre personlige høydepunkter fra Hirdwalls karriere utenom Beck, vil Filmhjerte trekke frem “Miraklet i Viskan” (2015) og “Menn som hater kvinner” (2009). Han var også å se i en liten birolle i den norske miniserien “Deadline Torp” (2005).
Andre som langfredags kveld mintes Hirdwall på nett trakk frem eldre roller som filmen “Barnens Ö” (1980, som han fikk den svenske filmprisen Guldbaggen for som beste skuespiller), filmen “Potatishandlaren” (1996), miniserien “Kejsarn av Portugallien” (1992-93) og “Mannen på taket” (1976, faktisk også en film om etterforskeren Beck).
Nyheten som ble publisert langfredags kveld om Hirdwalls bortgang er trist og sørgelig, og tankene går til hans familie, venner og kollegaer, og også “Beck”-fansen, som satte så stor pris på den morsomme, komiske, varme, trøstende, og noen ganger for Becks del lettere plagsomme og brysomme, men alltid godlynte, rødhårete grannen med støttekrage.
I kveld blir det en stänkare til minne om Ingvar Hirdwall, en sann legende ❤️
Den siste uka har Luther, Beck og Exit vært i søkelyset.
På pluss-siden har Netflix sluppet den nye filmen med den britiske politietterforskeren Luther, og TV2 Play/C More ruller ut et nytt kapittel med Beck. Britisk og svensk krim er noe av det beste Filmhjerte kan få servert. Og, NRK avslutter (?) Exit.
Idris Elba er endelig tilbake som den rufsete britiske politietterforskeren Luther!👌
Serien som bestod av 20 episoder i perioden 2010 – 2019, var briljant britisk krim-thriller fra øverste hylle. Luther er også en av mine krim-favoritter gjennom årenes løp.
Filmen som nettopp ble sluppet på Netflix er et stykke unna Luther på sitt beste, men er fortsatt bra. Filmen bygger forsåvidt videre på serien, men kan godt sees uten kjennskap til serien.
Den nå vanærede Luther må bryte seg ut av fengsel for å stoppe en psykopatisk seriemorder som plukker ut ofre som har netthemmeligheter. Litt tynn storylinje, og det mangler litt på forklaringene, men Elba gjør som vanlig en knall innsats som Luther.
Med klimaks som utspilles i “Norge” forresten (LOL, den delen er ikke stort å skryte av…). Mer action og thriller enn krim i filmen, men Luther får absolutt tommel opp og anbefalinger. Terningkast 4.
Beck 48 Quid Pro Quo
Fredag 17. mars var det premiere på TV 2 Play på en ny film i Beck- serien, nummer 48 (!) i rekka! Og to nye kommer i løpet av trolig noen måneder, slik at det rundes 50!
Man blir vel aldri så lei Beck (Peter Haber), familien og teamet hans, og grannen (herlige Ingvar Hirdwall), at man ikke tar med åpne armer imot også disse nye filmene om vår svenske politihelt, for etter noen høyst middels filmer en periode etter at karakteren Gunvald ble skrevet ut av filmserien for en del år siden, har Beck-filmene igjen gradvis bedret seg, blitt severdige og byr igjen på bra svensk krim og spenning.
I denne filmen er Kristofer Hivju tilbake igjen i rollen som den norske etterforskeren Steinar, det er kult, og Valter Skarsgård fortsetter i rollen som Martin Becks politisønn Vilhelm, en karakter som klart har løftet Beck-filmene etter hans inntreden. Denne gang er desverre rollen hans helt ubetydelig og knøttliten. Steinar, Alex, Josef og Jenny, er de vi ser mest, mens Martin sjøl, samt Oskar og Ayda, er mer i birolleland igjen.
Filmens tittel spiller på frasen om at man gir noe, og får noe tilbake i gjengjeld. En mann blir funnet død på et loppemarked, og det som ser ut som en rutinemessig sak om et mislykket ran får en ny vending når säpo fatter interesse.
Som vanlig er det et par sidespor også, som Jenny som kjemper om foreldrerett, noe som blandes inn i etterforskningen, og på toppen sitter den sleipe Fredèn og drar i tråder, som vanlig. Slutten er en aldri så liten cliffhanger, så da er det bare å vente på nr 49 i Beck-rekka.
Beck: Quid Pro Quo, en frase som kleint nok ytres 3-4 ganger iløpet av filmen, holder bra spenningsnivå, byr på interne problemer og det narrative er plausibelt nok. Ikke det beste av de nyere Beck-filmene, men grei krim for kvelden. Terningkast 4.
Exit-exit
Advarsel: inneholder store spoilere av episode 7 og 8
Her følger litt rant om avslutningen av Exit.
Denne uka var det altså exit, det vil si slutt, for NRK-serien “Exit“. Sesong 3 ble avsluttet med de to siste episodene denne uka, i det som på forhånd var varslet å være seriens siste sesong.
Etter 6 brukbare episoder, knakk det sammen i en salig røre i de to siste. Desverre, for jeg har digget Exit. Men troverdigheten på de to siste episodene er lav, og bryter helt med karakterene og resten av serien. For i avslutningen pumpes det inn med “sjokkeffekter”; blod, gørr, drap, blodbad, selvmord, saging av lik, nærbilder av avsagde hoder med kryp i, osv…..
1. At Pål (Baasmo sin figur) blir kaldblodig drapsmann som t.o.m. står og parterer liket av William (Hagen, som artig nok heter Pål sjøl), mens blodet spruter, drar likdeler opp fra havbunnen igjen og gjør alt såre enkelt og uten en mine, og slipper unna med det, er bare helt avsindig sinnsykt latterlig, totalt usannsynlig og ikke troverdig for fem føkkings øre.
William er en dritt, men den exiten der var litt vel drøy.
2. Mens en drapsmann går fri fengsles en annen uskyldig for drap, som ikke engang var et drap. Jada, Adam (Berger, svensken) havner på cella, for å ha drept Hermine (Kittelsen). Men Hermine er langt fra dau, hun har ledet Adam i fella.
Så, for å straffe Adam gjør Hermine seg selv til kriminell som burde vært satt i fengsel. Hun lurer til seg svarte penger i en sum av ca 40 millioner, hun iscenesetter sin egen død og forkler det som drap, og har jo og allerede gitt falske forklaringer til politiet, skaffer falsk identitet med mere. Hun går fri, er rik, mens Adam fengsles uskyldig for drap. Helt på trynet. Hermine blir selv (nesten) verre enn den hun straffer. Ja, vi vet jo ikke sikkert at svensken ikke åler seg ut av dette også da, selv om han har fått en taus østers av en advokat (Mathias Eckhoff)…
Jada, Adam er et jävla arsle, som de vel ville sagt i Sverige, og svensken hadde fortjent straff for flere av sine finansielle bedrifter, kokainbruk og herjinger, samt behandling av Hermine og graviditeten i sesong 1 eller 2. Men å fengsles for et drap man ikke har begått, som ikke engang er drap, vel, heter ikke slikt justismord?
Jeg gidder forresten ikke engang starte med å si noe om bevisene og alt rundt det.
Forøvrig anmerker jeg at snuten utbryter til Adam at “du slipper aldri ut igjen”. Er vel maksstraff på 21 års fengsel her til lands da…
3. Henrik (Santelmann) da? Jo han blir blind snart han. Svaghet. Hund. Stokk. Ledsager. Som Adam så ærlig forklarer han. Den ene som tilbyr seg å hjelpe Henrik når han blir blind, Magdalena, ender han opp med å avvise så bryskt at det ender med et tragisk blodbad, bokstavlig talt.
Jeg syntes litt synd på Henrik som skulle måtte sitte og høre på sine venners ville festing, nok en gang ifølge Adam (vel, nå er den ene vennen dævv og den andre trolig i fengsel uansett..), men etter måten Henrik dreit i Magdalena finns det ikke synd i fyren. Antagelig drekker’ n seg ihjel før synet forsvinner. Skål.
4. Pussig nok at alt dette rammer de tre fyrene samtidig, bare sånn helt tilfeldig…
5. Men hva med Jeppe (Øygarden)? Tja, han lever vel videre ihvertfall, men uten sine tre “festglade svirebrødre”, kjerringa, eller jævla hore som han kaller henne, får han skilt seg fra, faren er død og moren har han bedt dra dit peppern gror. Ensomheten venter?
Vistnok har serieskaperne sagt at ca 70 prosent av handlingen bygger på ekte hendelser, og at noe av det villeste er ekte. Så, hvis noe av dette som nå er omtalt er fra real life, så får jeg bli arrestert på det da, men inntil videre sier jeg;
– Ja ja, det var artig så lenge det varte (som han sa, Pål). Sesong 1 og 2 samt episodene 1 til 6 i sesong 3 var jo underholdende, men synd at de to siste stinker opp hele serien.
Årets Oscar-utdeling fant sted i natt, uten en eneste skandale og svært få overraskelser – men med mye følelser og gledestårer hos vinnerne. Her er Filmhjertes følelser etter årets Oscar.
Tekst: Lars Jørgen Grønli
Verten Jimmy Kimmel ledet showet, og var på sedvanlig vis full av morsomme tørrvittigheter, små syrlige stikk og små sprell. En artig kis, Kimmel, som er underholdende å se på. Stikk til Will Smith og Oscar-akademiet var selvsagt med.
Filmhjerte fulgte Oscarnatten på TV 2 Danmark, som i motsetning til norske kanaler er kompetente til å ha en slik sending, og som bydde opp på studiosnakk i reklamepausene under utdelingen.
«Everything Everywhere All At Once» ble den store vinneren, med hele 7 priser av sine 11 nominasjoner. Filmen fikk Oscar for beste film, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste mannlige birolle, og beste klipp.
Filmen er etter undertegnedes mening absolutt ikke i nærheten av å være fjorårets beste film, selv om den absolutt er godt skrudd sammen. Imidlertid unner Filmhjerte absolutt Oscarprisene for beste biroller til både Ke Huy Quan og Jamie Lee Curtis, som begge holdt svært rørende takketaler. Filmen fikk tre skuespillerpriser, for også Michelle Yeoh vant, for beste kvinnelige skuespiller. Her var det kanskje ventet at Cate Blanchett kunne vunnet for «Tàr».
Særlig Quan gledet, en utrolig sympatisk type, som garantert skaffet seg mange fans med gledesscenene og personligheten sin i løpet av showet. Om du ikke helt kjenner til Ke Huy Quan men syns det er noe kjent ved han, så husker du han kanskje som 12 år gammel i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» fra 1984. Og Curtis som er så kul og har levert så mye gjennom karieren fortjener virkelig æren denne prisen gir henne.
Så ble det som Filmhjerte inderlig håpet på, en Oscar til Brendan Fraser 😍
Oscar-høydepunktet var uten tvil at det ble statuett til Brendan Fraser som beste mannlige skuespiller, for «The Whale». Alldeles glimrende og 100 prosent fortjent. Også Fraser holdt en veldig rørende og emosjonell takketale.
«All Quiet On The Western Front» – eller “Intet nytt fra vestfronten” – stakk av med fire priser. Netflix sin tyske storproduksjon og krigsepos ble beste internasjonale film, og vant også beste foto, musikk og produksjonsdesign.
En liten, dog gledelig, overraskelse var det at det ble Oscar til «The Whale» for beste sminke/hår. En formidabel jobb ble gjort for å få Brendan Fraser til å se helt ekte og reell ut som den enorme “menneskelige hvalen”, men filmen hadde sterk konkurranse fra bl.a. «Elvis» og «All Quiet On The Western Front».
Om noe overrasket ved årets utdeling var det at filmer som «The Fabelmans», «Elvis» og «Tàr» måtte forlate tomhendte, mens fjorårets to enorme kino-suksesser «Top Gun: Maverick» og «Avatar: The Way of Water» kun fikk en Oscar hver, for henholdsvis beste lyd og beste spesialeffekter. Top Gun er seff fjorårets beste film, men men…. 😉
Den norske nominerte kortfilmen «Nattrikken» nådde ikke opp. Den kan sees hos NRK TV, men den er egentlig verken velspilt eller spesielt god.
Av kjendiser som delte ut priser eller presenterte innslag var det moro å se Julia Louis-Dreyfos, som for alltid vil være Elaine fra Seinfeld, og det var rørende å se en svært emosjonell John Travolta introdusere innslaget til minne om filmfolk som gikk bort det siste året.
Årets show var klinisk fri for skandaler og det var egentlig ikke mye politiske ladede takketaler heller. I grunn var det et ganske så stuerent show, kanskje litt “småkjedelig” (?), men med Kimmels humor, sprell og måte å spille “dum” kom man godt i land med et bra show.
Men nå må jeg se til å få sett «Intet nytt fra vestfronten» gitt, den har jeg hoppet over til nå.
Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet under vinneroversikten hvis du vil. Snakkes.
Beste film
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Banshees of Inisherin
Elvis Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Top Gun: Maverick
Triangle of Sadness
Woman Talking
Beste regissør Martin McDonagh,The Banshees of Inisherin Daniel Kwan og Daniel Scheinert ,Everything Everywhere All at Once StevenSpielberg,The Fabelmans Todd Field,Tár Ruben Östlund, Triangle of Sadness
Beste mannlige hovedrolle Paul Mescal,Aftersun Colin Farrell,TheBansheesof Inisherin Austin Butler,Elvis Bill Nighy,Living BrendanFraser,The Whale
Beste kvinnelige hovedrolle Ana de Armas,Blonde Michelle Yeoh,Everything Everywhere All at Once Cate Blanchett,Tár Michelle Williams, The Fabelmans AndreaRiseborough,To Leslie
Beste mannlige birolle
Brendan Gleeson, The Banshees of Inisherin
Barry Keoghan, The Banshees of Inisherin
Judd Hirsch, The Fabelmans Ke Huy Quan, Everything Everywhere All at Once
Brian Tyree Henry, Causaway
Beste kvinnelige birolle
Angela Bassett, Wakanda Forever
Kerry Condon, The Banshees of Inisherin Jamie Lee Curtis, Everything Everywhere All at Once
Stephanie Hsu, Everything, Everywhere
Hong Chau, The Whale
Best adapterte manus
All Quiet on the Western Front
Glass Onion: A Knives Out Mystery
Living
Top Gun: Maverick Women Talking
Beste originalmanus
The Banshees of Inisherin Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Triangle of Sadness
Beste dokumentar All That Breathes All the Beauty and the Bloodshed Fire of Love A House Made of Splinters Navalny
Beste internasjonale film All Quiet on the Western Front Argentina, 1985 Close EO The Quiet Girl
Beste animasjonsfilm Guillermo Del Toro’s Pinocchio Marcel the Shell with Shoes On Puss in Boots: The Last Wish Turning Red The Sea Beast
Beste foto All Quiet on the Western Front Bardo Elvis
Empire of Light
Tár
Beste kostymedesign Babylon Black Panther: Wakanda Forever Elvis Everything Everywhere All at Once Mrs. Harris Goes to Paris
Beste klipp The Banshees of Inisherin Elvis Everything Everywhere All at Once Tár Top Gun: Maverick
Beste sminke og hår All Quiet on the Western Front The Batman Black Panther: Wakanda Forever Elvis The Whale
Beste produksjonsdesign All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water Babylon Elvis The Fabelmans
Beste originalmusikk Babylon The Banshees of Inisherin The Fabelmans All Quiet on the Western Front Everything Everywhere All at Once
Beste originale sang
Black Panther: Wakanda Forever Everything Everywhere All at Once RRR
Tell It Like a Woman
Top Gun: Maverick
Beste lyd All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water The Batman Elvis Top Gun:Maverick
Beste visuelle effekter All Quiet on the Western Front Avatar: The Way of Water The Batman Black Panther: Wakanda Forever Top Gun: Maverick
Beste animerte kortfilm The Boy, the Mole, the Fox and the Horse The Flying Sailor Ice Merchants An Ostrich Told Me the World is Fake and I Think I Believe It My Year of Dicks
Beste kortfilm An Irish Goodbye Le Pupille Night Ride (Nattrikken, Norge) The Red Suitcase Ivalu
Beste kortdokumentar The Elephant Whisperers, Kartiki Gonsalves and Guneet Monga
Haulout, Evgenia Arbugaeva and Maxim Arbugaev
How Do You Measure a Year?, Jay Rosenblatt
The Martha Mitchell Effect, Anne Alvergue and Beth Levison
Stranger at the Gate, Joshua Seftel and Conall Jones
Hi! I’m sorry!* Hei! Ja, Filmhjerte er virkelig lei seg, for at det tok over 9 måneder før det kom omtale av den alldeles nydelige og hjertevarme Netflix- oppvekstsserien Hjertestopper, som “alle” har lagt sin elsk på. I anledning at sesong 2 er bekreftet tar Filmhjerte et blikk på sesong 1.
Heartstopper, eller Hjertestopper, er den type serie som er både søt, fortryllende vakker og vanskelig, som gjør deg glad og rørt.
SERIE: HEARTSTOPPER – SESONG 1 Drama, Storbritannia 2022, 8 episoder Medvirkende: Kit Connor, Joe Lock, Olivia Colman, Yasmin Finney,
William Gao, Rhea Norwood, Corinna Brown, Fisayo Akinade, med flere
Hvor: Netflix
Den britiske romantiske dramaserien om skeiv kjærlighet som kom som ei kule i fjor er nemlig vidunderlig, for selv om serien kan fremstå en smule semi-realistisk i stilen er det et coming-of-age-drama av ypperste kvalitet, helt der oppe sammen med braksuksesser som Skam, Young Royals og andre sammenlignbare dramatiserte oppvekst-historier.
I Heartstopper, som er basert på den suksessfulle novellen og tegneserien med samme navn, befinner vi i oss i England, hvor serien utspilles i miljøet rundt en, det vi i Norge kaller, videregående skole. Her introduseres vi for den sjenerte Charlie Spring, som er i et hemmelig destruktivt forhold. Han begynner snart å få følelser for skolens populære rugby-stjerne Nick Nelson, som er mye mykere enn man skulle tro, og de to oppdager at de kanskje er mer enn bare venner.
I løpet av 8 omlag halvtimes lange episoder blir vi vitne til både vanskelig og gryende forelskelse, sterke vennskapsbånd, forelskelser innad i vennegjengen, mobbing, konflikter og homofobi. Alt pakket inn både lunt og morsomt. Charlie og Nick kjemper begge mot egne og ytre demoner og pressfaktorer. Det er mange av de emosjonelle øyeblikkene som kan gjøre øyet fuktig, men serien er mest av alt fylt av positivitet. Det er et kjempepluss at man etter å ha slukt de åtte episodene ikke sitter med følelsen av å ha sett noe tungt og trist, for serien er i all hovedsak lys og ganske lett til beins.
Joe Locke (19) og Kit Connor (18) er fantastisk sjarmerende og briljante i hovedrollene som Charlie og Nick, og leverer strålende spill hvor de med et sjeldent dønn ektefølt kroppsspråk og mimikk fyller rollekarakterene med ungdommelig pågangsmot, varme og menneskelighet. De formidler både fortvilelse og de vanskelige følelsene de går igjennom på en hjertevarm, morsom og tidvis hjerteskjærende måte. Det er dessuten befriende herlig å se en ungdomsserie hvor tenåringer faktisk er tenåringer, her er alle skuespillerne under 20, og ikke spilt av skuespillere like under eller over 30 år, slik vi mang en gang har sett i amerikanske highschool-serier.
Nykommer Joe Lock (til høyre på bildet over) er den perfekte Charlie, den åpent homofile som har blitt vant til skeive blikk fra omgivelsene, latterliggjøring og nedsettende kommentarer, men som likevel er full av livslyst, håp og drømmer, mens Kit Connor på en glimrende måte formidler usikkerheten til Nick rundt legning og omgivelsenes forventninger til han. De er begge fortryllende og flotte personligheter med stor dybde.
Når det gjelder utseendes til de to unge stjernene tar man seg i å undres over om det er tilfeldig eller nøye utvalgt casting; Locks Charlie sender tankene rett til Young Royals sin rollefigur Simon (Omar Rudberg), mens Connors Nick vel må være den mer utadvendte, mer populære og mye mer livsglade kloningen av Thirteen Reasons Why`s Clay (Dylan Minnette)…
Seriens likheter med Skam og Young Royals har flere påpekt.
Olivia Colman, som i løpet av noen år har blitt en av Filmhjertes absolutte favoritt-skuespillerinner, gjør forresten en utmerket liten, og viktig, birolle i serien, som Nicks mor. Alltid vidunderlig, Colman.
Rollekarakter-galleriet inneholder ellers mange flotte og morsomme personligheter med snakketøyet i orden, samt et par ganske så endimensjonale bøller. Charlies nære og straighte venn Tao, glimrende spilt av William Gao, er en figur som løfter serien med sine bitende kommentarer, mens Yasmin Finney og Corinna Brown på glitrende vis tilfører mye varme, vennskapsfeeling og sjarme med sine litt mer underspilte rollekarakterer.
Det er en ikke ubetydelig dose homofobi som ulmer i serien, men det som er så bra er at de som utsettes ikke ser på seg selv som at de gjør noe forferdelig galt, selv om de bebreider seg selv for noen av hendelsene som oppstår. Psykisk helse er også en tematikk som berøres her.
Nyhetsnettstedet usatoday skrev i sin vurdering av Heartstopper noe som Filmhjerte syns fanger essensen av serien så godt at det sakses inn her:
One important element that makes “Heartstopper” such an addictive source of positivity is the fact that the teenagers who populate its private school halls are kids you would actually want to be around in real life. This is not the place of sex, drugs and rebellion a la HBO’s “Euphoria” or annoying, juvenile kitsch of Netflix’s “The Kissing Booth” films. These are (almost) emotionally mature young adults dealing with serious issues while enjoying their youth. When Charlie and Nick play in the snow or go to the beach, it is so achingly simple and beautiful you’ll find yourself running outside at the first flurries to make a snow angel.
One of the best things about “Heartstopper” is that it is not as unique in the teen TV space as it would have been a few years ago. It is one of, if not many, at least a few LGBTQ-themed series. It is able to be lower key, more focused on romance than capital I importance. This kind of of subtle, simple representation is also important. It is a pretty typical high school story of teen crushes and emotions. It’s just about a group of LGBTQ teens.
So if you’re looking for escape, for positivity and glee, look no further than “Heartstopper.” It may not stop your heart, but it might make it grow three or four sizes. Kilde: usatoday
Serien har en grafisk profil som muligens gjør at serien fremstår som en smule mer drømmende enn reell, og følger mange kjente velbrukte formler innen oppvekstfortellings- og LHBTQ-sjangeren, men tilfører likevel noe nytt og gledelig både i handling, utforming og miljø, selv om også disse punktene er innen velkjente porter i serien. Angående den grafiske profilen, så liker Filmhjerte den veldig godt, den tilfører en ekstra glød og seriens fargepalett er i all hovedsak gjennomgående lys.
Det serveres selvsagt de vanlige slosskampene, kranglene, konfliktene og råd fra gode venner, det tekstes heftig på mobil, det instagrammes og så videre, og det er noen dramatiske twister og slanger på lur. At serien er britisk er en stor styrke. England, briter, engelskmenn og deres liv og hverdag føles nærmere og enklere å relatere seg til enn USA på flere måter. Så får det være så som så med at rugby, som er den store idretten i denne serien, vel ikke er stort mer forståelig for oss nordmenn enn amerikanernes “football” og baseball som ofte er å se i ungdomsseriene fra USA 😉
Serien er nok i første rekke rettet mot et ungt publikum, ungdom og unge voksne, men alle fans av ungdomsdrama, oppvekst-serier og “highschool-dramaer” vil kunne ha glede av Hjertestopper.
I sum er Heartstopper en hjertevarmende ungdoms-, kjærlighets- og oppvekstserie. Og jada, det kommer en sesong 2 også har Netflix nylig opplyst.
Bravo!
* Frasene “Hi” og “I`m sorry” er to gjengangere fra Heartstopper 😉
Onsdag slapp familien til Bruce Willis nyhetene om at Willis pensjonerer seg som skuespiller på grunn av sykdom. “Die Hard”-stjernen er rammet av afasi, en sykdom som påvirker de kognitive evnene og svekker taleferdigheter og språkforståelse.
Det var datteren Rumer som kom med nyheten på Instagram, i et innlegg signert henne selv, Willis sin nåværende kone Emma (gift i 2009), Willis sin første kone, Demi Moore, og hans fire øvrige barn. Willis og Moore var gift fra 1987 til 2000, og sammen fikk de tre barn.
For Filmhjerte er dette en trist dag, selv om det er fint å se familien stille opp for ham. For Bruce Willis er utvilsomt en av de aller største filmstjernene, ihvertfall i undertegnedes univers, til tross for at han har spilt i mye ræl de siste to tiår. Die Hard i 1988 gjorde Willis til superstjerne med et brak, en stjernestatus han har beholdt. I løpet av 90-tallet kom den ene blockbusteren etter den andre med Willis på plakaten, og selv om det etter millenniumskiftet har vært mye av ymse og svært variabel kvalitet i filmografien hans, rokker ikke det ved oppfatningen av Bruce Willis som en entertainer.
Han har nok neppe noen gang vært en het kandidat for Oscar, men hans evne til å mange ganger ha gjort en ellers falleferdig film severdig bare ved sin tilstedeværelse er en stor egenskap ikke mange kan vise til. Willis har imidlertid fått prestisjefulle priser, som to Emmy og en Golden Globe, for roller i TV-serier.
Willis sin legendariske rolle som John McClain i “Die Hard”-filmene fra 1988, 1990, 1995, 2007 og 2013 er alene nok til evig stjernestatus. Særlig de tre første er for min del tidenes actionfilmer.
Die Hard er selvsagt Filmhjertes udiskutable favoritt med Bruce Willis.
Her er Filmhjertes topp 10 (egentlig topp 13) filmer med Bruce Willis – pluss litt til:
1. DIE HARD (1988), DIE HARD 2 (1990) og DIE HARD 3 (1995)
– Det blir delt førsteplass på de tre første Die Hard. Kinovisningen i 1995 av “Die Hard i New York”, som “Die Hard With a Vengeance” (også kjent som Die Hard 3) så komisk heter på norsk, er et enormt kinominne for min del. De to første var jeg derimot for ung til å få sett på kino 😉
4. THE JACKAL (Sjakalen, 1997)
5. ARMAGEDDON (1998)
6. THE LAST BOY SCOUT (Den siste speider, 1991)
7. CATCH .44 (2011)
8. RED (2010) og RED 2 (2013)
10. HUDSON HAWK (1991)
11. MERCURY RISING (1998)
12. PULP FICTION (1994, birolle)
13. 12 MONKEYS (1995)
Noen flere jeg likte/syns er ok, i urangert rekkefølge:
* Striking Distance (1993)
* The Sixth Sense (1999)
* Lucky Number Slevin (2006)
* Once Upon a Time in Venice (2017)
* Døden kler henne (1992)
* Unbreakable (2000)
Samt flere, som Color of Night (1994), Last Man Standing (1996), Bandits (2001), Perfect Stranger (2007)
** Gjesterollen i 3 episoder av “Friends” i 2000 var også fantastisk morsomt. Belønnet med Emmy-pris, som er prisutdelingen for Tv-serier/serier.
** Rollen i TV-serien “Moonlighting” (“Bøllen og blondinen”, 1985-89, som var gjennombruddet hans før “Die Hard” har jeg kun sett bruddstykker av. Belønnet med Emmy-pris, og Golden Globe.
Filmhjerte minnes den svenske skuespilleren Anki Larsson
som døde i august
Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Svensk media meldte idag, 30. august, den triste nyheten om at den folkekjære skuespilleren Anki Larsson er død. Ifølge Aftonbladet sovnet hun inn etter kort tids sykdom med sin nærmeste familie ved sin side. Hun ble kun 67 år.
Jeg var selv så heldig å få et raskt møte med Anki Larsson så sent som i januar 2020 da hun gjestet Tromsø internasjonale filmfestival, der hun presenterte kinovisning av den fantastisk morsomme, og tragikomiske, «Revansch» (“The Comeback”), som egentlig ble spilt inn som og sendt på svensk TV som en 10 episoders serie (mørk komedie).
Undertegnede traff en smilende Anki Larsson i Tromsø på TIFF i januar 2020
Anki Larsson på “scenen” på Aurora Fokus Kino i Tromsø i januar 2020. Hun sa den gang om serien “Revansch” at det var første gang hun så den på stort format.
Hun er for mange mest kjent fra seriene «Eva & Adam», «Saltön», «Äkta människor», samt «Revansch», og Hollywoodfilmen “Midsommar” (2019), i tillegg til en rekke større og mindre roller. Blant annet vil sikkert noen huske henne fra en av «Beck»-filmene («Den svaga länken», 2007), og «Gåsmamman».
Filmhjerte kondolerer
Vila i frid, Anki ♥
Anki Larsson og Olle Sarri i serien «Revansch». Foto: Pressefoto fra tiff.no
Lørdag (31. oktober) kom den triste og sørgelige nyheten om at Sean Connery er død, 90 år gammel.
Rollen som James Bond på 60-tallet gjorde Sean Connery til en udiskutabel filmlegende, og selv nå godt over 50 år etter de fleste av Bond-filmene Connery spilte i er de fortsatt svært populære.
Sean Connerys status som legende, filmikon og en bauta innen film og særlig i Bond-universet vil alltid leve videre, også hos Filmhjerte, for det er ingen tvil om at det var Connery som gjennom sine filmer løftet Bond-filmene opp til den megasuksessen filmfranchisen ble. Det var han som var den originale James Bond, den macho og maskuline men samtidig silkemyke superagenten. Mann mer enn noen. Ingen har klart å være en mer stilfull og elegant Bond enn han.
Den skotske skuespilleren er selvsagt selve bildet på James Bond, og i følge min mening er nok flere av de syv filmene han spilte i blant topp 5 av Bond-filmer, kanskje også den aller beste er å finne blant de. «Goldfinger» og «From Russia With Love» muligens, det er vanskelig å velge en av de syv.
Sean Connerys syv filmer som James Bond er «Dr. No» (1962), «From Russia With Love» (1963), «Goldfinger» (1964), «Thunderball» (1965), «You Only Live Twice» (1967), «Diamonds are Forever» (1971) og «Never Say Never Again» (1983, denne filmen er en uoffisiell Bond-film).
HAN VAR DEN BESTE BOND!
Etter Roger Moores bortgang i 2017 skrev jeg her på filmbloggen at Moore såvidt er min Bond-favoritt. Han spilte i 7 av filmene mellom 1972 og 1985, og det har nok også litt å si for mitt vedkommende ettersom jeg liker 70- og 80-tallsfilmer generelt bedre enn de fra 60-tallet. Men etter å ha tatt et gjensyn med noen av Bond-filmene de siste årene fremstår det som nesten umulig å skulle velge en av de fremfor den andre, for begge tilførte noe eget. Men med Connery som den originale Bond er det kanskje han som likevel er min Bond-favoritt?
Uansett er Connery for meg også mye mer enn bare James Bond. Han er en av mine favorittskuespillere gjennom tidene. Stilen og elegansen fra Bond-perioden hadde han med seg videre, og han var samtidig både sjarmerende og nesten litt mystisk, og sammen med den særegne stemmen med en ørliten talefeil la man alltid merke til han.
Connerys 7 filmer som James Bond er selvsagt uforglemmelige, og man visste alltid at når Connery var med i en film ville det som oftest være vel verdt tiden å la seg underholde av filmen. Flere av hans øvrige filmer er blant mine absolutte action og thrillerfavoritter, og jeg nevner i fleng «Entrapment» (1999), som han gjorde i en alder av 68 år, «Jakten på Rød Oktober» (1990), «Rising Sun» (Blodrød sol, 1993), «The Rock» (1996, en glimrende action og herlig rolle av Connery), og selvsagt var det fantastisk moro med Connery som Indys far i Indiana Jones-filmen «Indiana Jones og det siste korstog» (1989). Det er muligens min personlige favorittrolle med Connery.
Nevnes må naturligvis også «De ubestikkelige» («The Untouchables», 1987), som han fikk Oscar for som beste birolle.
Til ære for Sean Connery, her er en minnevideo fra Youtube:
Rest in peace, Sir Sean, and thank you for your wonderful work.
Dydige redningsmenn som alltid følger boka. Ærefryktige lovlydige borgere som redder dagen. Slike liker vi selvsagt.
Så har vi antihelten. Gjerne rufsete i kanten. Går sine egne veier og tråkker mer som regel enn som unntak utenfor ramma av aksept både fra samfunnet og autoritetene, men lever etter mantraet om at målet alltid helliger middelet. Som tar loven i egne hender, strekker strikken, men egentlig er en good guy. OK, noen ganger er h*n ikke god engang. Slike elsker vi selvsagt. Ihvertfall på skjermen.
Antihelter florerer det av i serier og filmer, særlig innen sjangerne krim, action og spenning. Også innen komedie finner vi mange antihelter, men da av en annen type. Moralen er fortsatt stort sett lav, og den komiske antihelt rammes ofte av alskens hysterisk festlige (for oss som ser på) motganger. Antihelten kjemper ofte på de godes side, men har ofte egoistiske baktanker og motiver.
Så, dette er Filmhjertes Topp 10 Antihelter, en muligens særegen og alternativ liste? Nja, tja..det er iallefall mine film- og serieantihelter ;p
10
MICHAEL CORLEONE
Filmer: Gudfaren-filmene
Skuespiller: Al Pacino
Ikke alle ser på Michael Corleone – Gudfaren – som starter som hederlig, uskyldsren og med moralen høy, før makten tar han, som en type antihelt. Skikkelsen er kåret som en av filmhistoriens største skurkeskikkelser, men det menes også om han at han er en type tragisk helt. Selv om han vel etterhver blir et realt svin, så digger vi han jo!
Det værbitte trynet til “Clint`ern” som den hardtslående og skyteglade (i den forstand at han noen gang er glad…) Harry Callahan ved San Fransisco-politiet på 70- og 80-tallet er som skapt for en antihelt. Han jager skurker og voldelige avskum – med alle midler. Og han elsker det. Selv om det ser ut som han hater jobben sin. Og han tjener samfunnet, selv om samfunnet helst ikke vil ha han. Han ER Dirty Harry!
Den mest sinnssjukt komiske antihelten jeg kan tenke meg er Borat, den Kasakhstanske journalisten som i folkeopplysningens tjeneste drar fra hjemlandet Kasakhstan til USA for å lære Amerika å kjenne. Det ender som vi vet i totalt kaos og latterkrampeanfall for oss som ser på, som tilfeldigvis liker den type humor ;p
7
JACK BAUER
Serie: 24
Skuespiller: Kiefer Sutherland
Jack Bauer går til ekstreme virkemidler for å redde den amerikanske presidenten, og befolkningen, sine liv, i løpet av 24 timer. Ikke bare en gang, men gjennom en rekke helvetesdøgn. Bauer vil alltid det beste for landet sitt, men jeg må innrømme at Bauer kanskje er den av figurene på denne lista jeg er mest ambivalent til. Ikke alle valgene hans gjennom de mange helvetsdagene han går gjennom er stuereine. Faktisk er vel nesten ingen av valgene hans det (?), men noen er ganske mer ekstreme. Slikt blir det dog selvsagt en ekte antihelt ut av. For vi elsker jo Jack.
6
AL BUNDY
Serie: Married… with Children (Norsk tittel: Våre verste år / Også kjent som: Bundy)
Skuespiller: Ed O`Neill
Alle menns forkjemper!
Den mest lumpne, nedrige og slaskete antihelten av dem alle er Al Bundy. Prototypen av en erkemann, som med sitt forkvaklede kvinnesyn, selvforaktelse og sjabby liv fikk folket til å hylflire gjennom over ti sesonger av den spinnville komiserien “Married… with children”, eller “Bundy” som den kanskje er best kjent som på norske skjermer. Al Bundy er mannen ikke en gang en mor kan elske. Han rølper, han fiser, raper, hater unga, hater kjerringa, hater bikkja, hater livet, er vulgær. Og skjuler det på ingen måte. Og trur du ikke vi sitter der og heier på han! 😀
Snart topp 5, men først…
Et klapp på skuldra til mange av antiheltene som, i god antiheltånd, ikke nådde helt opp til Filmhjertes topp 10, men likevel er herlige helter, på sitt vis – Her er 23 av de som ble vurdert:
James Bond, Mr. Bean, Basil Fawlty (Fawlty Towers/Hotell i særklasse), Charlie Harper og Alan Harper (Two and a Half Men), Sherlock Holmes (spilt av B. Cumberbatch og Robert Downey Jr.), Jesse Pinkman (Breaking Bad), Fleksnes, Olsenbanden, George Costanza (Seinfeld), John Rambo (Rambo), Patrick Bateman (American Psycho), sjåføren i Drive (spilt av Ryan Gosling), Sonny (Dog Day Afternoon), Alex (A Clockwork Orange), Mark Renton (Trainspotting), Lester Burnham (American Beauty, spilt av “antihelten” Kevin Spacey…), Selina Meyer (Veep, herlige Julia Louis-Dreyfus), Jackie Brown, Varg Veum, Gunvald Larson (Beck), Michael Scofield (Prison Break), Theodore “T-Bag” Bagwell (Prison Break).
Topp 5:
5
JOHN LUTHER
Serie: Luther
Skuespiller: Idris Elba
Politietterforskeren som trakterer Londons underverden der han støter på mange moralske og etiske utfordringer og hindre, som han selvsagt forserer mens sinnet blir stadig mørkere.
Med sin karakteristiske ruglete frakk og tredagersstubbene i trynet, en bekymret mine og alltid nær balansegangen mellom rett og galt, mens han stadig har sin kvinnelige nemesis som legger press på han. Han er klok, og vil godt. Han er analytisk og smart. Men vikles til stadighet inn i trøbbel under sakene han etterforsker. Han er ikke redd for å skitne til hendene sine for å si det sånn, derfor har han fått et frynsete rykte. Privatliv er det dårlig med, Luther lever for jobben. En sann antihelt.
4
BEATRIX KIDDO (“The Bride”, “Black Mamba”)
Filmer: Kill Bill og Kill Bill 2
Skuespiller: Uma Thurman
Endelig en kvinnelig antihelt her! Vi heier selvsagt på Uma Thurmans fantastiske Beatrix, eller “The bride”, når hun legger ut på sitt hevntokt mot mannen og hjelperne hans som etterlot henne for å dø. Det slår formelig gnister av henne, i ekte hevnerstil. Men la oss nå ikke glemme at dama faktisk var leiemorder da. Mors beste barn er hu` kanskje ikke. Antihelt derimot? Å jada!
3
WALTER WHITE
Serie: Breaking Bad
Skuespiller: Bryan Cranston
High school-kjemilæreren som ender opp som dopkoker for å redde familiens fremtid etter at han selv får vite at han har en uhelbredelig sykdom. Joda, tanken bak var fin den, Walter, hadde det bare ikke vært for alle de skumle folka du måtte omgås… I løpet av seriens sesonger utvikler også den godeste Walter White seg fra å være den vanlige mann i gata, til å bli “Heisenberg”, hans alter ego, en slags frontfigur eller dummy for områdets narkotikakartell, mens han stadig blir mer og mer hensynsløs.
Fantastisk spilt av Bryan Cranston forøvrig.
2
JOHN McCLAIN
Filmer: Die Hard-filmene
Skuespiller: Bruce Willis
Yippi-Ki-Yay, motherf***er! Som Die Hard-entusiast er det selvskrevent med John McClain blant kremen av antihelter. McClain er som vi vet den rufsete snuten som alltid – ja, alltid, havner i trøbbel, og ender opp med å måtte ekspedere tyske terrorister, russiske gangstere, korrupte millitære og andre mordere og pakk, gjerne med to valium innabords for å døyve den verste hodepina etter litt for mye å drikke. McClain redder alltid dagen, det vet vi, men på veien dit får han mange uvenner, også blant de han skal samarbeide med. McClain burde egentlig toppet lista, men jeg lar han ta andreplassen. Vinneren er nemlig en langt “villere” figur.
1
DEXTER MORGAN
Serie: DEXTER
Skuespiller: Michael C. Hall
Hvem har vel ikke drømt om å gjøre som Dexter med alskens avskum? Et vanntett alibi, litt plastfolie, noen kvasse kniver, et par sager, en båttur i mørket ut på fjorden, plopp plopp!
Dexters moralske kompass er selvsagt både riktig og helt vanvittig på samme tid. Men vi elsker Dexter, som på dagtid jobber som blodsprutanalytiker for Miami-Metro-politiet, mens han om natten er en hensynsløs seriemorder som kun dreper dem han synes fortjener det. Slik som drapsmenn, voldtektsmenn og annet pakk. Imens innhentes han sakte men sikkert av sin mørke fritidsgeskjeft. Serien er en av mine definitive all time favoritter innen krim og spenning, til tross for at seriens finale ble et realt antiklimaks. Her fyker derimot Dexter rett til topps!
Kom gjerne med synspunkter o.l. Hyl ut i kommentarfeltet. Chattes!
Filmhjerte minnes Jon Skolmen (1940 – 2019) som gikk bort 28. mars, 78 år gammel.
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Skuespilleren, den tidligere programlederen og humoristen Jon Skolmen var en av de siste fra sin tids generasjon skuespillere. Jeg syns som regel alltid det var moro når han kom på skjermen – og når jeg tenker tilbake har han jammen levert mye morsomt og godt som har gledet mange.
(Fra filmweb) Komiker og skuespiller Jon Skolmen har lang erfaring fra scenen og NRK. På rullebladet har han tre Chaplin- priser fra humorfestivalen i Montreux og en serie med morsomme filmer om selskapsreiser. Han har spilt resy, show og vær stand-up komiker. Han var med fra fjernsynets første år, og ble først kjent gjennom barne- tv, der han laget stor underholdning med en skrivemaskin og en persienne. Siden den gang har han utviklet seg til å bli en av landets mest folkekjære artister, og han er en av få norske komikere som har gjort det godt også i vårt naboland. Jons humor er preget av hjertevarme, menneskekunnskap og musikalitet. I 2009 mottok han Komiprisens hederspris (Kilde: filmweb.no)
Selskapsreisen-filmene vil nok stå tilbake som Skolmens mest kjente roller, en filmserie som gjorde han til megastjerne også hos svenskene. Men kanskje vel så kjent her hjemme er han for et utall sketsjer han var med i sammen med blant andre Kirkvaag, KLM, Dizzie Tunes, Heide-Steen jr. og Wesenlund, med flere.
Vaktmester i “Men Olsenbanden var ikke død!”. Foto: skjermdump fra filmen / retrospilling.no
Jon Skolmen hadde en liten, men veldig morsom, birolle i Olsenbanden-filmen “…Men Olsenbanden var ikke død!“, der han spilte vaktmesteren på Munch-museet.
Dette er rollen jeg husker Skolmen aller best fra, selv om det bare var en birolle. I filmen spilte han blant annet dataspill sammen med vakten, spilt av Knut Lystad, og passet på hunden “Satan”.
SELSKAPSREISEN (1980)
Jon Skolmen og Lasse Åberg i “Selskapsreisen”. Foto: imdb
Rollen hans som nordmannen Ole Bramserud som ferierer og havner i merksnodige situasjoner sammen med sin svenske klumsete venn Stig-Helmer (Lasse Åberg) er selvsagt ikke til å komme fra. Legendarisk (svensk) 80-tallskomikk.
Tilsammen ble det laget seks filmer med disse to skruene; Selskapsreisen (1980), Selskapsreisen 2 (1985), S.O.S. Selskapsreisen 3 (1988), Selskapsgolferen (1991), Helsereisen (1999) og The Stig-Helmer Story (2011).
KOSELIG MED PEIS (2011)
Skolmen var med i TV-serien “Koselig med peis” fra 2011. Foto: skjermdump fra YouTube
Jon Skolmen hadde også en (seriøs) birolle i dramaserien “Koselig med peis” (2011), som er en av mine absolutte favoritter blant norske dramaserier. I et bloggpostinnlegg for noen år siden gav jeg serien, som ble produsert for NRK, terningkast 6.
Serien var på bare 6 episoder, og Skolmen var kun med i en mindre birolle som journalisten Mons, en kjenning av hovedrollekarakteren Georg, i 3 av episodene, men jeg syns det burde nevnes her siden han jo er med i en av mine norske favoritter.
Årets Golden Globe for film- og TV-året 2017 ble delt ut natt til mandag norsk tid, med komiker og skuespiller Seth Meyers som kveldens vert.
Varme gratulasjoner fra Filmhjerte til Frances McDermod som fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm, for hennes glimrende rolle i Threee Billboards Outside Ebbing, Missouri, og til Ewan McGregor for hans ganske uforglemmelige dobbeltrolle i TV-serien Fargo, som gav han prisen for beste mannlige hovedrolle i et TV-drama.
10 ting Golden Globe 2018-utdelingen lærte oss, sett med et visst ironisk sideblikk innimellom 😉
1. At Golden Globe forbigikk de antatt beste filmene, både Call Me By Your Name og Dunkirk. Begge filmene hadde flere nominasjoner, begge fikk like mange priser. Null.
2. At Oprah Winfrey har mye på hjertet…. Velfortjent ærespris selvsagt, og honnør for å tale kvinners kamp, men for en søvndyssende lang tale da! 😉 Neida, seriøst, hu` eide scenen da, bare så det er sagt. Oprahs tordentale om likestilling fikk rungende applaus fra salen. Også fra de mannlige tilstedeværende 😉
3. At det fortsatt er vanskelig å uttale navnet til Saoirse Ronan. Jeg hørte minst et par forsøk. Riktig (sånn passe ihvertfall) uttale skal være noe a la Sørsh`e (vanskelig å skrive lyder…), tror jeg…
4. At det fortsatt er amerikanske historier/filmer som er prisutdelingens favoritter, som når Three Billboards vinner beste film foran historier som Dunkirk og CMBYN, for eksempel – en amerikansk mor på amerikansk jord versus europeere på europeisk jord 😉 Three Billboard ER en god film det altså, men slettes ikke DEN beste fra 2017. Selv om Golden Globes-komitèen mener det.
5. At det fortsatt ikke er mange mørkhudede skuespillere, regissører eller andre film- og TV-folk som vinner. Eller er nominerte. Sjokk. (Jada, jeg vet at Sterling K. Brown vant for beste mannlige skuespiller i en TV-serie, for serien This is Us).
6. At James Franco var genial da han nektet Tommy Wiseau å kapre mikken på scenen da Franco fikk pris for sin rolle som nevnte Tommy W i filmen The Disaster Artist 😉 Hvem hadde vel i det hele tatt sett for seg å noen gang se Wiseau, den sagnomsuste skuespilleren og kalkun-regissøren av “tidenes dårligste film”, på en Golden Globe-scene under en prisutdeling? 😉
Jeg fant forøvrig dette på twitter etter at Franco hadde fått prisen:
If you have read “The Disaster Artist” you know how awesome it is that Tommy Wiseau was on the Golden Globe stage and how it was right that Franco didn’t give him a chance to speak.
7. At #MeToo ikke så rent lite uventet var årets røde tråd. Og dermed slipper vi vel snurtne tweets fra presidenten etter at X antall filmfolk har vitset på hans bekostning 😀
I den anledning var kveldens kleskode forøvrig svart, som ventet. På forhånd var det nemlig spådd og ventet at stjernene ville droppe glitter og glam og heller kle seg i mer nøytralt svart på den røde løperen i protest mot seksuell trakassering i bransjen. Skal vi tippe at Oscar blir en smule mer glansfull?
8. At på tross av alt #MeeToo-fokuset fikk fortsatt Franco en Golden Globe. På twitter kokte det etterpå med historier om hvordan Franco en gang prøvde seg på ei mindreårig og flørtet på Insta, samt at filmen hans fremstiller en skuespiller som vistnok heller ikke har plettfri oppførsel i så måte bak seg…
9. At de som så utdelingen på TV 2 Livsstil iallefall lærte i de utallige pausene i GG (amerikanerne elsker jo reklamepauser) hvor ufattelig mye søppel-TV som vanligvis sendes på TV 2 Livsstil, som pumpet de samme egenpromoene inn gang etter gang etter gang… Hjelpes!
10. At legenden Kirk Doglas fortsatt er oppegående. Det vil si, 101 år gamle Kirk Doglas ble rullet inn på scenen sittende i rullestol til prisutdeling og hyllest sammen med svigerdatter Catherine Zeta Jones, så oppegående var kanskje feil ordvalg? 😉 Men selv om mannen på voksne 101 år har tydelige spor etter sykdom, og ikke er så lett å forstå, er han fortsatt ved sine fulle fem. Douglas fikk iallefall kveldens største applaus fra salen, hvor forsamlingen gav han stående ovasjoner.
