Fjorårets Oscar-vinner for beste film og regi, Alejandro Iñárritu, er tilbake med mye omtalte The Revenant.
FILMANMELDELSE:
THE REVENANT
Sett på kino
Den meksikanske regissøren som i fjor presenterte den smått absurde svarte dramakomedien Birdman, har denne gangen kokt sammen film etter en helt annen oppskrift, for mens Birdman var humoristisk og til dels vittig, tar vi i The Revenant turen inn i et blodig, brutalt, iskaldt, vått, rått, grått, og til tider gudsjammerlig kjedelig, hvitt vinterhelvete av en film, som også har et innslag over seg av, ja hva skal jeg kalle det? Noe sjelelig over seg?
I tillegg til at Leonardo DiCaprio kryper rundt i skauen og viser oss overlevelsens kunst.
Her er storslagne actionsekvenser som man kan gispe av luft etter, om man da ikke heller vender seg bort fra skjermen, slik mange i salen nok gjorde av de mest barbariske scenene, eller man kan riste litt på hodet med et skjevt smil. For det blir i overkant, selv om det aldri så mye baserer seg på virkelige hendelser, inspirert av livet til jegeren Hugh Glass.
Vi befinner oss en gang tidlig på 1820-tallet, dypt inne i skauen i statene, der en gruppe jegere som er på jakt etter dyreskinn angripes av villmenn fra en eller annen stamme. De fleste av jegerlaget slaktes ned for fote i åpningsminutter som nok får mange til å holde seg for øynene, men en liten gruppe kommer seg unna. Skjønt, unna og unna fru Blom! Glass havner nemlig i bjørnekamp, og etterlates av jaktlaget sitt i skauen for å dø, da de anser at han ikke kommer til å overleve. Men Glass (Leonardo DiCaprio) sine prøvelser er langt fra over. Jaktlagets egenrådige råtass, Fitzgerald (Tom Hardy), som har påtatt seg å sørge for at Glass får en verdig slutt på sine lidelser, gjør vondt verre for den hardt prøvede Glass, som nå ser en grunn til å overleve og komme gjennom sorgen sin; hevn!
Som sagt blir det tidvis langdrygt, ja direkte kjedelig, og flere av de barbariske actionscenene samt et par andre er sterk kost, i tillegg er det et savn hos Glass etter kona, som mest av alt blir passe platt fortalt. Det blir desverre også noe forutsigbart etterhvert. Dessuten, The Revenant er ikke særlig original, bortsett fra noen sjuke dyrescener, det er litt “dette har vi sett før”-følelser.
At The Revenant har fått Oscarnominasjon som beste film ser jeg på som en vits, for filmen er en blodig barbarisk smørje, men de andre av totalt smått utrolige 12 nominasjonene den har fått er det ikke så mye å si på. Kinematografisk er det veldig bra, og makeup/hår og kostyme er andre kategorier filmen fort kan sope inn velfortjente priser i. Pris kan det fort også bli til filmens to hovedroller (hovedrolle og birolle).
Tom Hardy i rollen som kald hard jævel er nemlig farlig god, men om det holder til Oscar spørs likevel ettersom han har havnet i hard konkurranse i kategorien beste mannlige birolle. En annen jeg kort vil trekke frem som positiv og god i filmen er Will Poulter (bl.a. kjent fra “The Maze Runner”). Ellers er det knapt nok verdt å nevne at Kristoffer Joner er med i The Revenant, han har vel en replikk og sees i noen få scener.
“Hele filmverden krever” vel nå at Leonardo DiCaprio kaprer en pris, og selv om dette langt fra er den beste rolleprestasjonen hans i karrieren vil jeg likevel tro han ligger lengst fremme i løypa i årets Oscar-race. For prøvelser, som tidligere nevnt, det må den godeste Glass/DiCaprio til gangs gjennomgå. Ikke nok med at han sloss en kamp på liv og død med en fullvoksen grizzlybjørn, han begraves levende, han overnatter inni en hest (nei du leste ikke feil, inni en hest!), han dundrer nedover stryk og fossefall og gudene vet hva han ikke må gjennomgå, eller hva han putter i seg i løpet av overlevelseskampen sin denne vinteren. Og innimellom grynter, gisper og stønner han frem noen ord også i en stil kongen av grynt, Stallone, ville vært stolt av. Slikt blir det antagelig Oscar av.
For å si det oppriktig, Leonardo gjør en god innsats, selv om flere av scenene får frem LOL-feelingen hos meg, i en film som i sum er skuffende.
Jeg vil på ingen måte ikke fraråde noen å se The Revenant (bortsett fra hvis du ikke liker voldsfilmer og mye blod, da er nok ikke dette noe å se). Tvert imot. Du bør se filmen, den har tross alt 12 Oscar-nominasjoner, flere av de er fortjent. Mange vil garantert synes at dette er strålende eventyraction, som da også gjenspeiles i mange anmeldelser. Jeg har ikke problemer med å se all denne barbariske slaktinga, blod og innvoller, men jeg syns likevel ikke det verken er spennende eller særlig givende, og som sagt, filmen blir etterhvert kjedelig. Uten å spoile noe må det da også på pluss-siden legges til at scenen med bjørnen er noe jeg lo av, men det er også filmens villeste øyeblikk, som omtrent alene forsvarer både tidsbruk og billettkjøp 😉
PS: Er du av de mange som lurer på hva tittelen “The Revenant” betyr? Ordet er jo ikke akkurat dagligdags tale. En “revenant” er vistnok en som vender tilbake, etter å ha vært ansett som død… I denne artikelen fra avisa The Telegraph kan mer om filmens tittel leses – noe som også kaster litt lys over oppfattelsen av filmen. I så måte er virkelig Glass “The Revenant”.
For hva det er verdt, jeg tenkte terningkast 3 først, var fast bestemt på 2 da jeg rusla fra kinomørket ut i vintermørket, men føler likevel at The Revenant fortjener mer. For Hardy, for DiCaprio, for Poulter, og for det tekniske ved filmen som foto, klipp og lyd. Hva handling angår kunne man like gjerne omdøpt det til The Rævanant for min del. Syltynt. Desverre så syltynt at jeg holder på 2.
8 filmer er nominert til Oscar for beste film. Av de jeg har sett pr idag er rangeringen min slik, med terningkast 1-6 (de fire jeg ikke har sett står på lista for filmer som skal sees iløpet av kort tid):
1. ROOM
6
2. THE MARTIAN
3+
3. THE REVENANT
2
4. MAD MAX: FURY ROAD
2
Ikke sett ennå:
Spotlight, Brooklyn,
Bridge of Spies, The Big Short
Både The Revenant og Mad Max er filmer jeg ikke syns burde vært nominert som beste film, fordi jeg ikke liker den type film, og vinner en av de to er det helt “lattis”. Begge filmene har imidlertid flere andre fortjente nominasjoner, og begge kommer til å bli prisvinnende i en eller flere av de andre kategoriene.
Den islandske filmen STABUKKER har Norgespremiere på kino i dag.
Jeg så filmen under TIFF forrige uke, og syns absolutt det er en film som kan anbefales. Selv om jeg vel ligger et terningkast under mange av anmelderne i riksmedia, så er Stabukker helt klart en film jeg tror mange vil like, og dersom du ikke fikk med deg anmeldelsen min fra TIFF, her er den igjen i en redigert utgave, men terningkastet står jeg ved 😉
FILMANMELDELSE
FILM: STABUKKER
(Original tittel: HRÚTAR, engelsk tittel: Rams)
Land: Island
Spilletid: 1 time og 30 minutter
Sett på kino
Mengder av snille sauer, ei budbringende bikkje, og to gamle brødre, står sentrale i Stabukker.
Den islandske filmen Stabukker var første film under årets filmfestival i Tromsø, der den senere i uka ble vinner av publikumsprisen. Filmen kan sees både som et drama, sort komedie, en liten tragedie og dramakomedie. Men den handler så absolutt også om kjærlighet, ikke bare til sauer og lokalsamfunn, men også mellom mennesker på den sagnomsuste sagaøya Island.
I et avsidesliggende dalføre på Island lever to gamle stabukker av et brødrepar side om side som naboer. De har hvert sitt lille gårdsbruk, og begge er sauebønder, i likhet med de fleste andre beboerne i nærområdet. Begge behandler sauene sine med kjærlighet og dyp lidenskap. Å påstå at de to brødrene er gode naboer er derimot å overdrive. De har nemlig omtrent ikke snakket sammen de siste 40 årene, og det trenger de da heller ikke gjøre siden gårdshunden springer mellom de to nabogårdene med håndskrevne lapper.
Når det en dag oppdages skrapesyke hos en av sauene, og hele sauebestanden i dalføret må slaktes, blusser gamle stridigheter opp i full fyr. Skal fremtiden for de to brødrene og resten av lokalsamfunnet kunne berges må kanskje de to legge stridsøksa til side.
Stabukker er en småhumoristisk film som innimellom både er rørende, sjarmerende og rar, med flere morsomme scener, men som også byr på varme fra et tidvis iskaldt og vinterkledd Island. Med den fascinerende snaue islandske naturen som bakteppe fremstår omgivelsene som både nådeløse og sentrale i handlingen.
Man forlater kinosalen med en god følelse etter å ha sett denne filmen.
Fra filmhjerte blir det et sterkt terningkast 4 til Stabukker.
Her er noen små filmtips fra det herrens år nittenhundredeogsekstien.
Tid for nye filmretrominner her på filmhjerte!
Omlag 55 år har gått siden disse filmene gledet publikum for første gang. Har de tålt tidens tann?
I min filmbloggserie “Årets filmhjerte” der jeg gjennom 2015 omtalte filmer år for år fra 1977 til nåtid, har jeg nå gått inn i en ny fase; “Filmhjerte: Del 2” med årene fra 1960 til 1976.
Turen har kommet til 1961 – som er det året fra denne perioden som er vanskeligst for min del å velge noen filmer fra, siden jeg har sett veldig, veldig lite av det som ble presentert det året.
ÅRETS FILMHJERTE 1961
BREAKFAST AT TIFFANY`S
Norsk tittel: Frokost hos Tiffany`s
Breakfast at Tiffany`s, som er en romantisk dramakomedie, har jeg derinot sett, og selv om jeg husker lite av den minnes jeg at det er en ganske fin film, med en forførerisk filmposter 🙂 Filmposterene før i tida var jo forøvrig reine kunstverkene. Ellers er filmen en av de store gjennom tidene, da den garantert er en tittel de fleste som er passe filminteresserte har hørt om. Den regnes selvsagt som en av tidenes klassikere.
I hovedrollen ser vi en av filmhistoriens ikoniske divaer, vakre Audrey Hepburn. Hun ble Oscar-nominert for beste kvinnelige hovedrolle for denne filmen, men vant ikke. Det gjorde hun derimot noen år tidligere for filmen Roman Holiday (1953).
Filmen fikk 5 Oscar-nominasjoner og vant 2 priser, for beste originale sang (“Moon River”) og beste score (filmmusikk) for en drama/komedie.
Filmen er i farger.
En annen brukbar film fra 1961 som jeg husker å ha sett er Kanonene på Navarone som er en godt kjent krigsfilm. Krigsfilmer har egentlig aldri tiltalt meg noe særlig, men det finnes hederlige unntak. “The Guns of Navarone” er i så måte brukbar. Ikke at jeg husker veldig mye av den heller, men den er ok erindrer jeg. Den ble forøvrig Oscar-nominert for beste film. Det ble også Dommen i Nürnberg, som også er en film jeg har sett en gang. OK den og, men stort mer enn det husker jeg ikke av den (eller jo, den er i svart/hvitt)…
En av de aller mest anerkjente filmene fra 1961 er musicalen West Side Story. Filmen ble vinner av Oscar som beste film, som var den gjeveste av utrolige 10 Oscar-priser som filmen ble tildelt! Det ble blant annet prestisjetunge priser som beste regi, beste mannlige og kvinnelige biroller, og beste kinemateografi i farger. Kanskje ikke helt film etter min smak, da musicaler som regel er best på teater. “West Side Story” regnes uansett som en av tidenes beste filmmusicaler, og er inspirert av Shakespears “Romeo og Julie”, og handler om en ung mann og kvinne fra rivaliserende gjenger i NY som forelsker seg.
Disney-tegne-/animasjonsfilmen 101 Dalmatinere (One Hundred and One Dalmatians) er naturligvis også blant de som vel huskes best, og var også den store publikumsfavoritten i 1961, tett etterfulgt av “West Side Story” (ifølge wikipedia ihvertfall). Jeg har nok sett begge disse to også en gang i tiden, og særlig Disney er ihvertfall tidløs familiehygge som ikke går av moten.
Et norsk filmminne må også med.
Filmen som ganske sikkert var årets store norske i 1961 var komedien Bussen, med legendariske Leif Juster i hovedrollen. Juster var som kjent en av landets mest folkekjære skuespillere på den tida, og mange anser faktisk denne filmen som en av hans aller beste. “Bussen” kom forøvrig 4 år etter filmen de fleste forbinder med Juster, “Fjolls til fjells”. I “Bussen” ser vi også kjente navn som Lalla Carlsen, Lasse Kolstad, Arve Opsahl og Ulf Wengård.
Hele “Bussen” ligger ikke ute på YouTube i sin helhet, men oppdelt i 8 deler. Det betyr dermed likevel at du kan se hele filmen gratis i videoen under. Starter du denne spillelista på YouTube så spilles delene av etter hverandre, men det kan bli en pause på 2-3 sekunder mellom delene. For de som liker gamle norske filmminner; God tur med Bussen! “Ja, så kjører vi da!”
(I videoruta over må du selv klikke videre for del 2, 3 osv, men på YouTube kan hele greia avspilles uavbrutt).
Har du filmtips fra 1961? Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, og del tipsene dine! Andre kommentarer om dagens innlegg mottas selvsagt også gjerne.
Det er store ord, men kraftfulle ROOM, den Oscar-nominerte filmen fra regissør Lenny Abrahamson, er meget mulig den beste filmen jeg noensinne har sett.
Ihvertfall er den en av de beste. Visse reservasjoner får jeg vel ta…
FILMANMELDELSE
FILM: ROOM
Land/År: Irland/Canada, 2015. Engelsk tale.
Regi: Lenny Abrahamson
Spilletid: 1 time og 58 minutter
Sjanger: Drama
Medvirkende: Brie Larson, Jacob Tremblay, Joan Allen, William H. Macy, med flere.
Sett på kino 23. januar på Tromsø Internasjonale filmfestival (Kulturhuset), med 700 i salen.
ROOM er Oscar-nominert i kategoriene beste film, beste regi, beste kvinnelige hovedrolle og beste adapterte manus. Og for å si det sånn, om filmen går ut fra Oscar-gallaen siste dag i februar uten å enten ha blitt kåret til beste film eller beste kvinnelige hovedrolle kan man like gjerne legge ned hele Academy Awards, for så god er både filmen, og ikke minst hovedrolleinnehaver Brie Larson. Det er eksepsjonelt.
ROOM er ingen skummel film, selv om romanen filmen er bygget på henter inspirasjon fra kidnappingen av østerrikske Elisabeth Fritzl, og forteller den etterhvert dramatiske og spennende historien om 5 år gamle Jack som har sittet innesperret i et lite rom hele livet sitt, sammen med moren.
For Jack er hele verden dette rommet, han kjenner ikke verden utenfor. For Jack er den virkelige verden uekte, kun noe som er på TV, og han tror ikke at det finnes andre mennesker enn seg selv, mora og “Old Nick” som er den som forsyner de med mat og andre livsnødvendigheter. Moren har nemlig gjennom sin vidunderlige kjærlige omsorg for sønnen skapt et helt univers innenfor de fire veggene, som hun har kalt “Room”.
Jack er likevel ingen ulykkelig guttunge, tvert om er han en omsorgsfull og livsglad femåring, for gjennom oppveksten har nemlig mammaen lært han alt han vet, og hun har holdt motet oppe hos han, hver dag. Man må egentlig se dette selv for å fullt ut forstå det.
Og selv om situasjonen deres er skremmende, det mest skremmende er kanskje utenfor “room”. I den virkelige verden.
En dag må moren nemlig fortelle Jack om verden utenfor, selv om det fører med seg mange farer.
Når en film i store deler av filmen sentreres rundt kun to personer er det ekstremt viktig at disse to klarer å bære filmen, at samspill, troverdighet og dialog fungerer. I ROOM fungerer dette perfekt. For hovedrolleinnehaverne Brie Larson og smått utrolig 9 år gamle Jacob Tremblay, som spiller 5 år gamle Jack, leverer skuespill som det formelig oser mesterlighet av.
Jeg kan uten betenkningstid slå fast at jeg aldri tidligere har sett mer overbevisende spill av en barneskuespiller. Aldri. Og jeg har sett noen imponerende også av det. Tremblay er en åpenbaring. Ja, jeg mangler egentlig superlativer her.
Og Brie Larson da. WOW! Rolleinnsatsen hennes som Jacks mamma er enestående. Det er en nærhet og relasjon mellom de to i filmen man kun kan se mellom en mor og hennes lille sønn. Ikke som på TV, men i den virkelige verden. Ihvertfall føles det slik, noe som betyr at regissør Abrahamson har lykkes til fulle med castingen av de to bærebjelkene i ROOM.
Dessuten er begge to alldeles vidunderlig skjønne!
I tillegg til de to hovedrollene har ROOM noen viktige biroller, og også der er innsatsen førsteklasses. Vi ser Joan Allen i en herlig rolle som bestemor, samt også herlig levert av Tom McCamus (bestemors nye samboer), mens William H. Macy har en mer tilbaketrukket rolle som bestefar, men også han er god, og har en veldig viktig rolle med tanke på reaksjonen hans.
Rørende. ROOM er emosjonell og sensitiv. Det er umulig å ikke bli berørt av flere av scenene som utspilles når Jack ser verden for første gang, og når han er fri. Det skal også sies at det selvsagt er en klaustrofobisk følelse over første del.
ROOM er også spennende, den er livsbejaende og oppløftende. Selv om en kriminell handling ligger i bunn for filmen, så er dette først og fremst en historie om kjærlighet, utholdenhet, frihet og det å formes som person (noe Brie Larson skal ha sagt om filmen).
Kanskje er dette en spoiler, men tilgi meg for det isåfall, men når Jack for første gang ser, la oss kalle det verden – er det stor filmkunst. Det iser nedover ryggen samtidig som hjertet fylles av varme. Slik det gjør i en rekke av scenene i filmen.
At det også er morsomme sekvenser med ren pur reflektert barnepoesi er definitivt med på å løfte ROOM mot stjernene.
ROOM er den ultimate skildringen av å oppdage verden. Av oppvekst. Visst er 2014-filmen BOYHOOD en ultimat oppvekstfilm, en coming-of-age-skildring som jeg elsker, men ROOM er det også, på en helt annen måte.
Jeg finner nær sagt ingenting å trekke hos ROOM. Det eneste må kanskje være selve fluktplanen, men det minuset er så lite at det er uvesentlig, forøvrig tror jeg publikum vil finne det langt mere nydelig og dramatisk enn hvis regissøren istedet hadde valgt en typisk flukt. Se så skjønner du hva jeg mener.
Dialogen og talen i filmen sitter også som støpt. På filmfestivalen ble filmen vist utekstet med engelsk tale, noe som gikk knirkefritt, med tanke på å kunne tyde ordene som ble sagt. Det kan noen ganger i filmer være en utfordring når barn snakker, eller når man ikke ser personen som snakker, men unge Tremblays diksjon er plettfri. Jeg får ikke fullrost Tremblay nok, men i tillegg til strålende spill må også mimikk og væremåte nevnes som glimrende, noe som selvfølgelig også gjelder Brie Larson.
Når det er snakk om Oscar forresten, så burde SELVFØLGELIG Jacob Tremblay vært nominert. At han bare er 9 år, og faktisk bare var 8 da innspillingen startet, er ingen unnskyldning for å ikke Oscar-nominere han (med mindre det eksisterer en teit aldersgrense?).
ROOM fikk sin norske premiere på filmfestivalen i Tromsø (tror jeg), og har ordinær kinopremiere i Norge i begynnelsen av mars.
Torsdag og fredag bød på flere gode filmopplevelser på filmfestivalen i Tromsø, morsomme filmfolkbesøk, og en blodig kalkun.
I dagens innlegg får du korte vurderinger av filmene ROAD TO LA PAZ, A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS, TJUVHEDER, GREEN ROOM og litt om kortfilmer fra nord, samt annet filmsnakk. Tromsø International Film Festival avsluttes i helga, men fortsatt gjenstår et par dager for festivalpublikum.
For min del knyttes det stor spenning til Oscar-nominerte ROOM som vises som festivalens offisielle avslutningsfilm etter avslutningsseremonien lørdag kveld (og TIFF ruller altså videre også søndag selv om den er offisielt over i dag lørdag).
FILMANMELDELSE
Film: ROAD TO LA PAZ (Original tittel: Camino a La Paz)
Land: Argentina, 2015
Spilletid: 1 time og 34 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Den argentinske “roadmovien” ROAD TO LA PAZ var før festivalen en av de filmene jeg så mest frem mot etter å ha studert festivalprogrammet, men filmen innfridde bare delvis. Selv om altså filmen ikke var like bra som jeg hadde håpet på er det likevel en film jeg håper når det norske kinopublikum, eller at filmen i det minste blir tilgjengelig for norsk publikum på annen måte.
For tross noen minuser er dette en passe fin film. Sebastian bedriver dagene til piratdrosjevirksomhet i Buenos Aires for å tjene til livets opphold. En dag får han et spesielt tilbud, som han sier ja til. Oppdraget går ut på å kjøre en eldre mann, Jamal, den lange veien til La Paz i Bolivia, en distanse på rundt 300 mil hver vei.
Jamal skal treffe broren sin, men siden han er ved dårlig helse kan han ikke ta fly eller buss, så dermed legger de to ut på veien mot La Paz, selv om Sebastian ikke akkurat er noen stor fan av denne gamle gubben. Det viser seg snart at Jamal har sine planer for turen. Han er nemlig muslim, og har flere planlagte stopp på turen. Langs veien møter de to på en rekke uforutsette hendelser, som selvsagt truer hele turen.
Jeg nevnte at det er noen minuser her, og mitt aller største ankepunkt mot filmen er flere lange sekvenser med noen sære bønneritualer og dertilhørende lyder. Sikkert greit for noen, for min del blir det for mye. Og det blir for mye religioninnblanding.
Ser man bort fra akkurat det er det likevel en hel del bra ved filmen. Respekten mellom de to mennene, som tidlig i filmen ikke er den største, øker selvsagt i takt med milene langs veien.
I tillegg er det noen fascinerende bakgrunner fra karakteristiske sør-amerikanske landskap, som danner et visuelt bra bakteppe for handlingen til tider. Det rocka soundtracket som ble lovet i omtalen kunne med fordel vært mer fremtredende, for låtene fra det argentinske bandet Vox Dei pumper opp tempoet.
Skuespillet er stort sett greit, selv om Sebastian (Rodrigo De La Serna) minner meg om en eller annen figur revet ut av 70-årenes slutt utseendemessig, og selv om Jamal er en litt irriterende type.
Filmen har ikke noen planlagt ordinær kinodistribusjon i Norge, men leter du etter den finner du den vel etterhvert.
Verdt å se. Terningkast 4.
FILMANMELDELSE
Film: A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS (Orig. tittel: Un monstruo de mil cabezas)
Land: Mexico, 2015
Spilletid: 1 time og 15 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Rodrigo Plà var regissøren av den strålende filmen LA ZONA fra 2007, og er nå aktuell med et monster med tusen hoder, en film viat på en rekke festivaler det siste året. Filmen som er en spenningsfilm setter fokus på byråkratiet og forsikringsselskapers behandling av kunder. De er mer enn interessert i pengene de tjener, men når hjelpen trengs er de ikke enkle å be.
I filmen som er en veldig enkel historie sentreres handlinga rundt en familie på tre, bestående av kona Sonja, hennes ektemann og tenåringssønnen Dario. Mannen er alvorlig kreftsyk, og trenger en ny type medisin. Den ansvarlige legen er ikke interessert i å engang snakke med mannens kone, som desperat vil hjelpe mannen sin. Når hun også møter en iskald skulder hos forsikringsselskapet går hun drastisk til verks.
Filmens kanskje største kraft er den sparsommelige bruken av musikk, jeg kan faktisk ikke huske med sikkerhet om det var noe bakgrunnsmusikk i det hele tatt. Dette var selvsagt et bevisst valg fra regissør Plá, som begrunnet fraværet av musikk med at han ikke så nødvendigheten av å lede publikums tanker eller bruke musikk som en faktor for å underbygge stemning og spenning. Og akkurat det funker bra i denne filmen.
Filmens relativt korte spilletid på kun 75 minutter bidrar og til at det er en kompakt film, uten de store dødpunktene. Kanskje en litt for enkel historie, men med elementer av spenning likevel hele veien.
Regissøren var selv tilstede i Tromsø på visningen, og fortalte etter filmen litt om innspillingen, castingen og handlingen, samt besvarte et par spørsmål fra salen. Plá var ellers i det lystige hjørnet, og hadde blant annet vært på hundesledetur under oppholdet i nord. Ganske så eksotisk for en søramerikaner vil jeg tro 😉
Filmen var/er med i TIFFs konkurranseprogram, som teller 12 filmer som kjemper om å bli kåret av juryen som festivalens beste film (vinner kåres lørdag). A monster with a thousend heads har så langt ingen planlagt ordinær norsk kinodistribusjon, men filmen vil nok sikkert være mulig å finne på DVD/Blu-ray etterhvert, ihvertfall som import.
Ellers var skuespillet i filmen greit nok. Hovedrolleinnehaveren Jana Raluy (Sonja) er av hva jeg kan se på imdb mest kjent fra diverse TV-serier. I rollen Som desperat kone på jakt etter hjelp til sin mann er hun ikke 100% overbevisende, men gjør det bra nok. Derimot syns jeg han som spilte sønnen var filmens beste rollekarakter. Jeg har ikke hørt om Sébastián Aguirre (Sebastian Aguirre Boëda) før, men ifølge regissør Plá er unggutten veldig god også i en annen meksikansk film, som heter “Güeros” og er fra 2014. Et mulig filmtips der altså.
A monster with a thousend heads får terningkast 4 fra filmhjerte.
FILMANMELDELSE
Film: TJUVHEDER
Land: Sverige, 2015
Spilletid: ca 1 time og 35 minutter
Sett på kino under TIFF (Fokus)
Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige. Tidligere denne uka under utdelingen av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre andre priser. I tillegg var den nominert som beste film, men ble slått av Etterskjelv der.
I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av hverdagen.
Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.
Regissør Grönlund har selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.
Forøvrig var også Grönlund og Levanon på plass i Tromsø under filmfestivalen, og fortalte om filmen til publikum etter visningen. Tidligere på dagen fikk jeg også med meg når de to deltok i “filmprat” på Kulturhuset, der de i et intervju med filmnettstedet montages.no snakket om Tjuvheder og generelt litt om det spennende som skjer for tida i svensk film. Besøk montages.no for å se intervjuet.
Fra filmhjerte får Tjuvheder terningkast 5. Det er langt fra grensa til en sekser, men det holder i massevis til en fin femmer.
FILMANMELDELSE
Film: GREEN ROOM
Land: USA, 2015
Spilletid: 1 time og 35 minutter
Sett på kino under TIFF (Kulturhuset)
Årets filmkalkun har fått en sterk kandidat. På forhånd var jeg forberedt på at dette skulle bli blodige greier, men dette kan egentlig mest av alt betegnes som en blodig overkokt kalkun. Ja faktisk er den kanskje så jævlig at det er verdt å se? Obskure filmer er jo det noen ganger, men jeg sliter med å anbefale dette. Ihvertfall bør magen være sterk for å se Green Room, for det er ikke pent.
Et fattig punkband bestående av noen unge punkmusikere tidlig i 20-årene får en spillejobb i ei avsidesliggende bule, som viser seg å være ei stamkneipe for en gjeng nynazister. Når et av bandmedlemmene tilfeldigvis får øye på en brutalt myrdet ungjente backstage er premissene for resten av filmen lagt.
Filmen er regissert av Jeremy Saulnier, som også har den blodige BLUE RUIN (2013) på merittlista, og Macon Blair som hadde hovedrollen i Blue Ruin, har en sentral birolle i Green Room. Men der Blue Ruin faktisk var bekmørk, tidvis underholdende og med hevn som motiv, er Green Room bare et oppkok av en smørje.
Har du yst til å se blod, gørr og innvoller? Noen pene unge og uskyldige punkere? Samt noen sultne hunder og kjøtere på to bein? Da er Green Room filmen for deg.
Green Room er slakterfilm. Som fortjener slakt. Oh så soleklart terningkast. Det blir stolpe. 1.
TRE KORTFILMER DU BØR SJEKKE UT
Torsdag var også “kortfilmdagen” min på TIFF, hvor jeg hadde satt av et par kinovisninger for å se kortfilmer. Det er nemlig morsomt og interessant å få et lite innblikk i hva som rører seg av filmproduksjon i de nordlige områdene (her har man medregnet Sverige, Finland, Russland og Island også, i tillegg til Nord-Norge), samt blant unge regissører og filmstudenter. Som vanlig var det ikke alt jeg verken likte eller forstod meningen med av de totalt 14 kortfilmene jeg så, fordelt på to visninger med fellesbetegnelsen FFN, Films from north/film fra nord. 3 av filmene utmerket seg i min bok. Alle tre er nordnorske kortfilmer, og kanskje kan de dukke opp på TV, YouTube, Vimeo osv før eller siden…
Den første er BESTEVENNER (2015, 14 min.), der handlingen som foregår i Tromsø dreier seg om to tenåringer, en gutt og ei jente som er venner. Bare venner. Det dreier seg om seksualitet og frykt, og gir oss også en filmdebutant i unge Sigurd Kornelius Lakseide (muligens er også hans motspiller Ingvild Emilie H. Østgård debutant foran kamera, men det ble det ikke opplyst noe om under presentasjonen….).
Den andre verdt å trekke frem heter BUNKER (2015, 30 min.). I Bunker, som utspilles et sted langs kysten i Nordland, treffer vi Monika og Irene, to barndomsvenniner som nå er i midten eller slutten av 20-årene. Monika har kommet nordover på besøk fra Oslo, er frigjort og direkte, mens Irene er den etablerte av de to. Under en dagsutflukt til en gammel tysk bunkers kommer gamle konflikter til overflaten. I rollene ser vi Marie Blokhus (Upperdog, Arme riddere, Jag etter vind (amandanominert), Børning) og Ester Marie Grenersen (Jeg reiser alene).
Kortfilm nummer tre jeg vil nevne er BLIKKSTILLE (2015, 10 min.). En far og hans hjemvendte urbane sønn i slutten av 20-åra sitter i båten. Det er blikkstille. Mye blir ikke sagt her, og det bygges opp mot en konfrontasjon. Filmen er innspilt i traktene rundt Sortland, og har to kjente navn på rollelista. Faren spilles av etablerte Lars Arentz-Hansen (som snakker nordnorsk, hehe), mens sønnen gis liv av Torstein Bjørklund, det relativt nye stjerneskuddet fra Tromsø som fikk et gjennombrudd i NRK-suksessen Kampen om tungtvannet.
Til Tromsø fra Mexico. Regissør Rodrigo Plá (t.v.) på plass på TIFF. Her etter visningen for en fullsatt sal 1 på Fokus. Bortimot 100 publikummere ble sittende et kvarters tid etter filmen for å få med seg regissørens innlegg. Foto: Lars JG.
Filmprat på Kulturhuset hver dag klokken 14.00. På bildet fra venstre mot høyre, programleder/intervjuer Karsten Meinich fra TIFFs samarbeidspartner montages.no, Malin Levander – som spiller hovedrollen i Tjuvheder, og Tjuvheders regissør Peter Grönlund. Foto: Lars JG.
Ellers? Yrende liv i sentrumsgatene, godt besøkte kafèer og serveringssteder, filmsnakk med ukjente mens man venter, og mye kvalitetsfilm. Det er TIFF det.
Legg gjerne igjen en kommentar hvis du mener noe om dagens innlegg, TIFF eller de omtalte filmene osv 🙂
Fra onsdagens filmmeny på TIFF fikk jeg med meg tre filmer, alle verdt å se, men ikke alle like enkle å verken vurdere eller like, selv om jeg likte alle tre. I går kom den ene omtalen, og her er de to andre, pluss litt annet småplukk.
Foto: Et vanlig syn på TIFF. Foto: Lars JG.
Allerede i går kveld la jeg ut anmeldelsen min av den flotte spansk-argentinske bittersøte dramafilmen TRUMAN, der jeg dro fram den store terningen. Jepp, som du kanskje allerede har sett gav jeg TRUMAN toppscore; Terningkast 6.
Som nevnt før har TRUMAN ordinær norsk kinopremiere først i juli. Imidlertid kan den sees torsdag og lørdag denne uka på TIFF (engelske tekster btw), og det skulle ikke forundre meg mye om den dukker opp digtalt på nett før den når norske kinoer for ordinær premiere.
TIFF-onsdagen min inneholdt altså to andre filmer også, og her er en liten vurdering av de to.
AMAMA – WHEN A TREE FALLS
(Original tittel: Amama)
Land/År: Spania, 2015
Spilletid: 1 time og 43 minutter
Sett på kino på TIFF
I denne filmen fra baskerland (del av Spania) handler det om familie og tradisjon, levesett gjennom generasjoner, foreldres forventninger, ære, stahet, konflikter og arv.
I tillegg spiller naturen inn på sin måte og danner et nær poetisk bakteppe for det hele.
I baskisk kultur har det gjennom generasjoner vært slik at gårdsbrukene har gått i arv fra fedre til sønner. Men hvordan blir det når den utvalgte sønn ikke er interessert i å overta? Og når den aldrende sta faren verken ser nytte i sin datter eller sin andre sønn?
Filmen er nok ikke for alle, den har nok en smule “kunstnerfilm” over seg, som jeg velger å kalle det, en litt mystisk kvinne (Amama, gårdens eldste, som er en litt fascinerende karakter) og et lydspor som til tider ikke maler myke toner i øregangene. Likevel er det noe sjarmerende og forsonende over denne filmen, og det er gode karakterskildringer.
Filmen er i store deler sett gjennom øynene til datteren Amaia, mens (den internasjonale) tittelen spiller på tradisjon om å plante et tre når noen blir født. Filmen er som sagt fra baskerland i Spania. For noen år siden var jeg en kort tur på litt over halvannet døgn i Bilbao, som ligger i Baskernes eget område, og lærte da litt om den særegne baskiske kulturen og landskapet, og noen elementer kjenner jeg igjen.
Karaktermessig vil jeg legge Amama – when a tree falls litt over midt på treet. Det blir et terningkast 4, dog ikke av de sterkeste, for det er litt kjedelig i noen sekvenser, så med fire er jeg en smule snill.
Regissør Asier Altuna var forøvrig tilstede på filmen og introduserte den for anslagsvis 150-200 fremmøtte, før han etter filmen fortalte litt mer utdypende om filmen, samt svarte på spørsmål fra salen (via tolk). Altuna kunne fortelle at dette er en film han har ønsket å lage hele livet, og at selve prosessen fra filmingen startet til den var ferdig tok 2 år. Han bekymrer seg også over at stadig flere små familiebedrifter/gårder (eller caserioer) faller bort, eller omgjøres til gjestehus etc, noe han blant annet ville belyse med filmen.
En liten SPOILER følger på neste linjene: For de som har sett filmen, men ikke fikk med seg Q & A med regissøren, så sa han også på spørsmål fra salen at filmens scene der en sentral person i filmen går til et bestemt sted for å dø ikke er vanlig skikk, det var et element som ble laget kun for filmens del, for å underbygge personens mystikk litt i filmen. Så vet vi det 😉
THE DEMONS
(Original tittel: Les Démons)
Land/År: Canada, 2015
Spilletid: 1 time og 58 minutter
Sett på kino på TIFF
The Demons er en vanskelig film å vurdere og å skrive en omtale av så kort tid etter filmen, den trenger nok å synke inn litt.
Det er også en film som er litt vanskelig å like muligens, men jeg gjør det, jeg liker den til tross for at den både er litt forstyrrende, litt provokativ og altså vanskelig å si noe kortfattet om.
Noe lang utredning gidder jeg ikke gå inn på, men i korte trekk er dette en oppvekstskildring, en coming-of-age-skildring som skiller seg ut, lagt til en eller annen forstad til Montreal, Quebec i Canada på slutten av 1980-tallet. Det var en tid før internettes inntog, før mobiltelefonene og en tid da unger likevel har noe til felles med unge i dag. De ser mer enn man aner, og noen av demonene i samfunnet er de samme i dag som den gang.
Forstyrrende. Allerede i filmens første scene aner vi en uro. Uskyldig barnelek i gymtimen hos en skoleklasse med 10-åringer akkompagneres av illevarslende toner av klassiske verk (Bach?), og noen ganger senere i filmen er det også en litt heftig musikkbruk som river opp og setter kontrast til de uskyldige aktivitetene vi er vitne til.
Filmens lille protagonist er 10 år gamle Felix, glimrende spilt av unge Edouard Tremblay-Grenier – og for et funn den gutten er, han er som skapt for rollen, med mimikk, reaksjonsmåter og en sårhet som er imponerende. De eldre søsknene hans er også fine rollekarakterer, og filmen har ellers bra kvalitet over det rent skuespillermessige.
Felix er på mange måter som 10-åringer ofte er, han hører ting hos de voksne, hos søsknene sine og eldre ungdommer rundt seg, på TV, på skolen, og han tar disse tingene til seg, og setter de inn i sin egen hverdag. Slik som når han blir usikker på egen seksualitet, når han tror han har fått AIDS, og andre skremmende tanker som at foreldrene er på kollisjonskurs, og er det virkelig sant at unger på hans alder i lokalområdet har blitt bortført? I kontrast til de usikre tingene han opplever har han alltid trygghet i den gode relasjonen til de eldre søsknene sine, broren og søsteren.
På et punkt i filmen endrer den karakter, og går fra det barnepsykologiske over til det virkelige mørket. For som sagt, demonene i oss og rundt oss vil alltid være der.
Dette er alt jeg klarer å forfatte en sen nattetime etter å ha sett The Demons, men filmen er en interessant studie av barnesinn, de glade barnedager og truslene man som barn, og foreldre, opplever. Jeg sitter likevel med en følelse av noe uforløst etter filmen, for den kunne utnyttet potensialet enda bedre. Jeg anbefaler uansett The Demons. Terningkast 4.
Onsdag kveld i filmbyen Tromsø. Foto: Lars JG.
Skriv gjerne en kommentar hvis du har meninger om de omtalte filmene, TIFF, blogginnleggene fra festivalen o.l.
Allerede har jeg sett en av årets beste filmer. “Truman” er nemlig en hjertevarm fulltreffer.
FILMANMELDELSE
FILM: TRUMAN
Land: Spania/Argentina
Spilletid: 1 time og 48 minutter
I hovedrollene: Ricardo Darin og Javier Camara
Sett på kino på TIFF
Så var det frem med storterningen for en TIFF-film. Den spanske (spansk/argentinske) filmen “Truman” var en av filmene under årets Tromsø Internasjonale filmfestival som jeg hadde størst forventninger til, og filmen innfridde og vel så det. Grunnen til de høye forventningene mine er selvsagt at filmens to hovedroller bekles av to av mine favorittskuespillere; argentinske Ricardo Darin (Wild Tales), og spanske Javier Camara (Living is easy with eyes closed), som begge gjør vidunderlige roller.
Historien i “Truman” er egentlig en trist historie, om Tomas som har fått beskjeden om at han har uhelbredelig lungekreft. Men det som lett kunne blitt en sentimental fortelling formidles med hjertevarm, lun humor. Ja visst har filmen sine rørende øyeblikk, men Tomas`alvorlige sykdom skildres på en måte som gjør denne filmen til en fulltreffer. Tomas har innfunnet seg med sin skjebne, og vil ta sine avskjeder på sin egen særegne måte, med bestekompisen Julian som sitt nedtonende sidekick, om man kan si det slik.
(Tekst i kursiv fra tiff.no) De gamle vennene Tomás (Ricardo Darin) og Julián (Javier Camara) har ikke sett hverandre på årevis. Men når Tomás får vite at kompisen har uhelbredelig lungekreft og vil avslutte sykehusbehandlingen, tar han turen over fra Canada til Madrid. Juliáns søster håper Tomás skal få broren på andre tanker. Men når du vet at det kan være kort tid igjen av livet, er det mye annet å ta stilling til enn å prøve å bli frisk. Skal du fortelle en venn at du lå med kona hans for mange år siden? Og hvem skal få overta hunden din?
TRUMAN – som har tittel nettopp etter bikkja til Julián – byr på forviklinger, tragikomikk og ikke minst skuespill i toppklasse (tiff.no).
“Truman” utspilles i Madrid og i Amsterdam, og selv om det altså i bunn ligger det tristeste tema av alle, livets alt for tidlige slutt, gir denne filmen 1 time og 48 minutter med fornøyelig skue, for det er en fryd å se de to herrene Darin og Camara spille mot hverandre i denne filmen. Skuespillet deres er, som TIFF lovet i programkatalogen, virkelig i toppklasse. Nå vet jeg fra før at begge er karakterskuespillere av klasse, som det oser menneskelighet av, og samspillet mellom de to er eksellent. Så har da også regissør Cesc Gay ord på seg for å være god på å formidle nyanserte og ektefølte karakterportretter.
Truman er en av filmene du ikke bør gå glipp av, om du liker fornøyelige filmer krydret med god dialog. Filmen vises også torsdag 21. januar og lørdag 23. januar på kino i Tromsø under TIFF, mens du må vente helt til i juli før filmen får ordinær kinopremiere i Norge. Da fortjener den gode besøkstall! (På dagens visning på TIFF, på HT, var salen ganske velfyllt, kun de nederste radene og øverste rad var glisne, det betyr godt besøk).
Dette er herlig, selv hunden Truman som jeg ikke syns er noen fin hund, blir man glad i. Ikke soleklar toppscore, men dette er terningkast 6.
Enjoy!
Har du sett “Truman”? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂
Tirsdag ble en rolig TIFF-dag for meg, med kun èn utvalgt film på programmet mitt, men den russiske filmen “The postman`s white night” som gikk for en så godt som fullsatt sal 1 på Fokus viste seg å være en nokså trivelig filmopplevelse.
Russiske filmer har jeg lenge vært litt mistroisk mot, grunnet dårlige filmminner langt tilbake i tid, og fordi mye ved Russland og russisk levesett virker fjernt eller ukjent for meg, særlig når vi beveger oss ut i grisgrendte strøk. Men, de siste årene har jeg sett et knippe filmer fra våre naboer i øst, noe som har bidratt til et mere positivt syn på russiske filmer, og økt respekt for det “enkle liv”, eller hva jeg nå skal kalle det, de som bor under kummerlige forhold, som kanskje gjør det fordi de vil, ikke fordi de nødvendigvis må, eller for de som gjør det beste ut av det de har – men som også har sine håp og lengsler. Noe storfan av russisk film blir jeg nok aldri, men noen sebare filmer lages det, slik som for eksempel denne.
“The postman`s white nights” er ikke like god som storfilmen “Leviathan” fra 2014, men gir på et smått fascinerende vis et innblikk i en hverdag i en avsidesliggende bygd uten veiforbindelser inne i de nordrussiske skoger. For å komme til omverdenen må man i båt over en innsjø. Handlingen er lagt til nåtid, men måten man lever på i dette lille samfunnet skulle nesten tyde på at vi beveger oss mange tiår tilbake i tid.
Filmens hovedperson er Lyokha, lokalsamfunnets postmann, som frakter post, trygdeutbetalinger, aviser, medisiner, brød og diverse andre små varer fra den nesten like avsides landsbyen og til de som bor langs vannkanten og inne skogene langs den lille stille innsjøen, med den lille postbåten sin med påhengsmotor. Han har et godt forhold til Timur, som er den lille sønnen til alenemora Irina som han gikk på skole sammen med, og har et godt øye til, og vi treffer også på stedets lassaron og et par andre gamle kroker.
Det gis et bra nyansert bilde av rollefigurene, men kanskje er filmen litt for positiv og for lett på enkelte områder? For her hadde vært klare rom for samfunnskritikk (litt er det), men dette er kanskje ikke noe mål i denne filmen. Her er også litt smålun humor, samt et tema som ofte går igjen i filmer fra Russland; vodkaens innvirkning, både på godt og vondt, og det aner meg vel at filmes tittel også spiller på nettopp dette. Filmen byr ellers også på et par universelle spørsmål. Som når Irina får seg ny jobb, og forlater det knøttlille stedet, og Lyokha må ta stilling til hva han selv vil.
Historien er egentlig ganske enkel, men filmen gir likevel rom for litt ettertanke, samt at den har et par elementer som ikke er så enkelt å tolke. Styrken for filmen er at den er en ganske tilbakelent og stillferdig film, fra et samfunn der tida har stått stille. Det er en stoisk sanselig ro over det hele, når man i flere tagninger ser postmannen ute i båten sin på det stille vannet, og en viss spenning når han har med seg Timur i båten på en litt mystisk tur. Guttungen er forøvrig en av denne filmens store styrker, for han gjør en veldig god innsats, i likhet med Lyokha, som fremstår som en karismatisk kar som liker jobben sin, som liker å snakke med folk og som liker en god røverhistorie.
Litt langsomt tempo, noen gjentagende scener og et nokså stillestående plot (i den grad filmen har et) trekker noe ned, men dette er en film som er helt grei, med sin ro og et par virkelig gode rolleinnsatser, av postmannen og den lille guttungen. “The Postman`s white nights” er en småpoetisk og fin folkelivsskildring.
“The postman`s white nights” vises på TIFF en gang til under festivalen; Lørdag klokken 15:30, men er da utsolgt (muligheter for såkalte “Rush tickets”). Filmen er fra 2014, så den kommer vel neppe på ordinær kinovisning i Norge, men kanskje dukker den opp et sted. Se den hvis du finner den.
Karaktermessig legger jeg meg på den “trygge” linja her, det blir en helt grei firer.
Mandag ble Guldbaggen, Sveriges høyeste filmpris, for filmåret 2015 delt ut.
Som tilhenger av svensk film er det selvsagt interessant å se hvilke filmer våre naboer over grensa satte mest pris på fra det foregående året.
Det er gledelig å registrere at et par av filmene jeg allerede har sett og selv satt pris på ble rikelig belønnet med guldbagger. Prisen som nok henger høyest er årets beste film, som ble delt ut til langfilm-regidebutant Magnus von Horn sin film Etterskjelv (Efterskalv).
I tillegg ble det flere priser til et par av filmene jeg ennå ikke har sett og har store forventninger til, blant annet en av filmene jeg skal få med meg senere i uka på TIFF, samt pris til min svenske favorittskådis 😉
Her er de viktigste vinnerne av Guldbaggen 2016 (filmer fra 2015)
BESTE FILM: ETTERSKJELV (Efterskalv).
* Jeg så Etterskjelv på kino i desember, og ble særlig imponert av hovedrolleinnehaver Ulrik Munther. Filmen gav jeg et finfint terningkast 4. De to andre nominerte har jeg ikke sett ennå, men både “En mann ved navn Ove” (En man som heter Ove) og “Min lilla syster” er filmer jeg har planer om å se, ihvertfall den førstnevnte av de to.
Etterskjelv fikk Guldbaggen som den beste svenske filmen fra 2015.
Forøvrig var det Ruben Östlunds “TURIST” som vant prisen på fjorårets utdeling for beste film fra 2014. Også det en meget god film.
BESTE REGI: Magnus von Horn, for filmen Etterskjelv.
BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE: Malin Levanon, for rollen i Tjyvheder.
* Senere i uka skal jeg se Tjuvheder på TIFF, og ser frem til den, særlig etter at filmen fikk flere Guldbaggar. Filmen fikk totalt 4 priser, og ble den filmen med flest Guldbagger. Tjuvheder skildrer hverdagen for en gjeng alkoholikere, dopbrukere og hjemløse i en av Stockholms mindre glamorøse forsteder.
BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE: Rolf Lassgård, for rollen i En mann ved navn Ove.
* Lassgård er min svenske favorittskuespiller, men kanskje burde Ulrik Munther vunnet denne. Lassgård spilte hovedrollen i en komedie/dramakomedie, mens Munther hadde en dypere rolle, ut fra de klippene jeg har sett av Ove-filmen.
Rolv Lassgård med Guldbaggen sin…
BESTE KVINNELIGE BIROLLE: Eva Melander, for rollen i Flocken.
BESTE MANNLIGE BIROLLE: Mats Blomgren, for rollen i Etterskjelv.
BESTE MANUS: Peter Grönlund, for Tjuvheder.
FOLKETS PRIS (BIOPUBLIKENS PRIS): En mann ved navn Ove.
ÅRETS NYKOMLING: Bianca Kronlöf, for rollen i Svenskjævel.
Til slutt noen ord om selve “Guldbaggen”-trofèet. kan noen fortelle meg hva det skal forestille? Prisen er Svensk films mest prestisjetunge pris, som Amandaprisen er norsk films øverste pris, men statuetten svenskene deler ut ser jaggu ut som noe katta har dratt i hus… 😉
Filmhjerte sier ihvertfall stort grattis til er alla 🙂
Islandske “Stabukker” var første film ut på årets filmfestival i Tromsø. I dagens filmbloggsak blir det korte vurderinger av årets to første TIFF-filmer for undertegnede; Stabukker, og Middelhavet.
FILMANMELDELSE
FILM: STABUKKER
(Original tittel: HRÚTAR, engelsk tittel: Rams)
Land: Island
Spilletid: 1 time og 30 minutter
Sett på kino
Mengder av snille sauer, ei budbringende bikkje, og to gamle brødre, står sentrale i Stabukker.
Den islandske filmen Stabukker var første film under årets filmfestival i Tromsø. Filmen kan sees både som et drama, sort komedie, en liten tragedie og dramakomedie. Men den handler så absolutt også om kjærlighet, som hovedrolleinnehaver (en av to, ikke han på posteren) Theodór Júlíusson sa til en fullsatt sal på Verdensteateret da han og festivalsjef Martha Otte introduserte filmen for et festivalklart publikum i Tromsø mandag morgen.
I et avsidesliggende dalføre på Island lever to gamle stabukker av et brødrepar side om side som naboer. De har hvert sitt lille gårdsbruk, og begge er sauebønder, i likhet med de fleste andre beboerne i nærområdet. Begge behandler sauene sine med kjærlighet og dyp lidenskap. Å påstå at de to brødrene er gode naboer er derimot å overdrive. De har nemlig omtrent ikke snakket sammen de siste 40 årene, og det trenger de da heller ikke gjøre siden gårdshunden springer mellom de to nabogårdene med håndskrevne lapper.
Når det en dag oppdages skrapesyke hos en av sauene, og hele sauebestanden i dalføret må slaktes, blusser gamle stridigheter opp i full fyr. Skal fremtiden for de to brødrene og resten av lokalsamfunnet kunne berges må kanskje de to legge stridsøksa til side.
Stabukker er en småhumoristisk film som innimellom både er rørende, sjarmerende og rar, med flere morsomme scener, men som også byr på varme fra et tidvis iskaldt og vinterkledd Island. Med den fascinerende snaue islandske naturen som bakteppe fremstår omgivelsene som både nådeløse og sentrale i handlingen.
Med omlag 200 publikummere til stede i salen en mandags morgen klokka 08:30 var i alle fall filmen en fin start på filmfestivalen. Stabukker får ordinær norsk kinopremiere fredag 29. januar.
Fra filmhjerte blir det terningkast 4 til Stabukker.
FILMANMELDELSE
FILM: MIDDELHAVET
(Original tittel: MEDITERRANEA)
Spilletid: 1 time og 47 minutter
Land: Italia, Fr. rike, USA, Tyskl., Qatar.
Middelhavet er en dagsaktuell film om afrikanske imigranter i Europa. I filmen følger vi historien til de to vennene Ayiva og Abas som i jakten på et bedre liv og Europas fristelser forlater Burkina Faso. Etter en farefull ferd gjennom ørkenen og over middelhavet i en flytende motorisert overfylt balje havner de i en liten italiensk landsby, der de får jobb som fruktplukkere.
Det er mildt sagt kummerlige forhold både på fritid og jobb for afrikanerne som har tre måneder på seg på å få seg fast jobb slik at de får oppholdstillatelse, samtidig som lokalbefolkningen ikke er spesielt vennligsinnet. Flere dramatiske episoder serveres med troverdighet.
Middelhavet kunne vært en bedre film, men har sine øyeblikk da den klarer å både engasjere og provosere. Filmen burde imidlertid vært litt kortere, for den er i perioder for stillestående, men gir publikum et innblikk i hverdagen for mange afrikanere som søker lykken, og som viser et nyansert bilde. For min del ble det litt kjedelig fordi filmen hadde noen for lange sekvenser, men filmen er verdt å få med seg.
På filmhjertes karakterskala kan det likevel ikke bli mer enn 3 pluss.
FILMPRAT PÅ KULTURHUSET
Under en filmfestival blir det mye filmseing, men det er også morsomt å få med seg andre små eventer også. Hver dag klokka 14 er det nemlig filmprat i foajeen på Kulturhuset, i regi av TIFF og samarbeidspartneren filmnettstedet Montages.no, som intervjuer aktuelle regissører eller andre filmfolk. På festivalens første dag var det Norges best kjente dokumentarfilmskaper, Margreth Olin, som var gjest. Selv om den nye filmen hennes “Mannen fra Snåsa” ikke står på mitt TIFF-program, så var det likevel interessant og morsomt å følge debatten mellom henne og Montages-redaktør Karsten Meinich. Kanskje får jeg med meg filmen senere. Intervjuet ligger ute på montages.no.
TIFF filmprat mandag med regissør Margreth Olin. Foto: LJG
TIFF filmprat mandag. Montages-redaktør K. Meinich og regissør M. Olin. Foto: LJG
Har du vært på TIFF i dag, eller skal du i løpet av uka? Kommentarfeltet er åpent for alt av TIFF-kommentarer 🙂