“JAMES BOND: NO TIME TO DIE” – EKSPLOSIV SISTE BOND FOR DANIEL CRAIG

Daniel Craig avslutter sin tid som James Bond med en gigantisk smell i den etterlengtede “James Bond – No Time to Die”.


FILMANMELDELSE:
«JAMES BOND: NO TIME TO DIE»
Storbritannia/USA, 2021, Action/spenning, 2t 43m
Regi: Cary Joji Fukunaga
Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Rami Malek, Naomi Harris, Ralph Fiennes, Lashana Lynch, Ben Whishaw, Ana de Armas, Rory Kinnear, David Dencik, Jeffrey Wright, Christopg Waltz, Billy Magnussen, Lisa-Dorah Sonnet, Coline Defaud, med flere

Hadde kinopremiere 1. oktober


Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no, filmhjerte ætt 1337 dått no

Som kjent satte koronaviruset en stopper for Bond-filmen våren 2020, men endelig er filmen nå på kinoer verden over.

Ironisk nok, siden filmen var ferdigprodusert da Koronapandemien brøt ut, så jakter James Bond denne gangen på et dødelig virus.

I kjent stil blir det nok av både action, skuddvekslinger og biljakter, samt et par historiske grep i Bond-sammenheng.

James Bond har pensjonert seg og lever tilbaketrukket på Jamaica, men havner raskt midt i begivenhetenes sentrum når en gammel venn fra CIA ber om hjelp til å finne en forsker som er bortført av en gruppe styrt av en hevnlysten galning med store mørke planer. Bonds gamle arbeidsgiver MI6 har imidlertid samme planer om å finne det stjålne viruset, og setter sin nye agent på oppdraget.

Det mest oppsiktsvekkende for mange vil være å for første gang i historien se en kvinnelig agent 007, til og med en mørkhudet kvinnelig 007. Dette har vi dog vært klar over allerede fra da innspillingen av filmen startet for over to år siden, og etter min bedømmelse fungerte det helt fint. Bond-franchisen er i store endringer, noe denne filmen ettertrykkelig markerer.

Da er det verre med et annet omstridt grep filmen tar, et grep heller aldri før sett i James Bond-filmenes historie, som for min del både er skuffende, dårlig forankret og muligens ødeleggende for entusiasmen for Bond-filmenes videre ferd. Men inntil vi vet noe som helst om en kommende Bond-film er det vanskelig å mene for mye.

Imidlertid leverer den nye Bond-filmen på mange andre områder. Actionscenene er som vanlig både eksplosive, temporaske, ville og frådende underholdende til tider, selv om actionsekvensene i filmen på ingen måter er noe vi aldri før har sett lignende av. Noen av de er selvsagt også over the hill, eller FOR søkte. Slik vi er vant med i Bondfilmer. Ikke alt sitter der, men underholdningsverdien og fornøyelsesverdien i de actionfulle og tempoøkte scenene er likevel absolutt et kinobesøk verdig. James Bond er dessuten fortsatt tørrvittig og leverer en del treffende replikker.

Noe vi aldri før har sett lignende av i Bond-sammenheng, er det derimot flere ting av. At folkene bak har ønsket å modernisere Bond-filmene er selvsagt åpenbart. I «No Time To Die» får vi se en langt bredere kjønns- og karakterbredde enn tidligere. Flere og mange sterke kvinnelige rollefigurer, som alle absolutt leverer godt og pirrende, og vi kommer mer inn under huden enn før på ikke bare James Bond, men også en rollefigur som Q.

Mange av disse grepene for å modernisere Bond-universet er både fortreffelig, dristig og friskt. Vi får se Bond i situasjoner han aldri tidligere har befunnet seg i – blant annet foran en TV-skjerm som viser NRKs barne-TV-serie “Fantorangen”!

“NORSKE BOND”

Filmens foto og locations er slående vakre og eksepsjonelle, fra antikke byer i fjellene i Italia (Matera, for en visuell fryd!), til scener innspilt på Færøyene, Cuba, og ikke minst sentrale scener spilt inn i Norge, og ja, handlingen i de scenene foregår faktisk også i Norge på norsk jord, riktignok med noen geografiske friheter. Filmens åpningssekvens er spilt inn i de dype vinterkledde skoger i Nittedal, og senere er Bond innom både Atlanterhavsveien og Ørland. Filmens crew inkluderer et stort antall norske bidrag. Slikt er naturligvis spesielt for norske seere.

Her er også et eldorado for øyet (!) i den italienske antikke steinhusbyen, og Bondentusiaster kan ikke unngå å glise godt av hemmelige øyer hvor masseødeleggelser er under produksjon.

FARVEL TIL DANIEL CRAIG

Daniel Craig er som kjent ferdig som James Bond etter denne filmen, hans femte i rekken. Kvaliteten på filmene og Craig som Bond har vært variabel, men jeg syns han har gjort en minneverdig innsats og fortjener ovasjoner og takk for Bond-tiden. I «No Time To Die» er mye pumpet opp underveis, dog uten at regi og manus imponerer alt for mye.

Mange vil finne denne filmen for emosjonell, noe vi slett ikke er vant med at Bond-filmer har vært tidligere, noe av dette funker bra, annet ikke. Bonds forhold til Madeleine er for eksempel en viktig drivkraft i fortellingen. Jeg er heller ikke den eneste som mener at Daniel Craig hadde fortjent en bedre avslutning som James Bond, selv om den utvilsomt er minneverdig! Se og bedøm selv.

Spilletiden er også diskutert, for med sine hele 2 timer og 43 minutter går «No Time To Die» inn i historien som tidenes lengste James Bond-film. Filmen er aldri kjedelig, men noe mindre engasjerende noen ganger. Man får imidlertid valuta for pengene.

Skurkerollen er det årets Oscar-belønnede Rami Malek som har, og jeg hadde store forhåpninger. Rami Malek er den vansirete og hevntørste Safin, som truer med et virus verden ikke har sett før, men filmens antagorist skuffer stort, får lite skjermtid, er blass og på grensen til livløs, selv om han utvilsomt er en psykopat. Men mest ekkel.

Danske David Dencik gjør heller ingen enorm figur, men har i det minste fått noen småmorsomme replikker å lire ut av seg på “gebrokkent” engelsk, han spiller tross alt russisk forsker.

Lashana Lynch som den nye agent 007 i filmen kommer ut av det med æren i behold, men hennes rolle i filmen er egentlig ikke stor.

Daniel Craig gjør selvsagt en sterk jobb, jeg liker han som sagt.

Ben Whishaw som Q er veldig god. Q sitt personlige liv får vi et lite innblikk i, og hans Q er en langt mer omgjengelig Q enn sine forgjengere, men fortsatt med små referanser bakover. Ellers er det ikke noe å utsette på de andre birollene annet enn småplukk, selv om jeg ikke lar meg imponere overvettes over instrueringen som er gjort på den andre av filmens to barneroller, som utenom det er sjarmtroll.

Ralph Fiennes som M og Naomie Harris som Monneypenney, gjentar sine rollefigurer på vellykket vis, og jeg lar meg imponere av en elegant Ana de Armas, som spiller en ung CIA-agent “med tre ukers opplæring”, som hun påstår.

Léa Seydoux i sin tilbakevendende rolle som “Bondpiken” Madeleine, hvis vi kan kalle henne Bondpike, imponerer, og er faktisk den første som gjentar sin rollefigur som “Bondpike” i mer enn en Bond-film. Det er kanskje et av punktene filmskaperne vurderer der de sitter i tankeboksen, om hvorvidt Bonds dager som kvinnebedårer skal være talte.

Det er som kjent nye tider.

De tidene blir i alle tilfelle uten Daniel Craig, og med kvinnelig dobbel-O seven på trappene vil tiden vise om James Bond blir uten nettopp han, kommandør Bond.

«No Time To Die» er muligens den beste og mest fornøyelige Bond-filmen på lang tid, og var på god vei til å få et fjellstødig terningkast 5 fra Filmhjerte, men desverre trekker regissør og manus sin avslutning kraftig ned. En del for mye emosjonelt underveis er det også. Å gi bare 2 eller 3 ville dog vært barnslig, for «No Time To Die» underholder og engasjerer, og det er jo ikke verst bare det i 2021 av en Bondfilm. Et fint terningkast 4.

Forøvrig, herr- e – gud så artig og herlig det var å igjen se folk strømme til kinoen! Undertegnede så filmen på Aurora Fokus kino i Tromsø, i en nær fullsatt storsal, på en kveld der filmen ble vist flere ganger i kinoens 5-6 saler.

♥ ♥ ♥  –  –

Alle foto: METRO-GOLDWYN-MAYER/UNIVERSAL PICTURES

NY SERIE: INGEN GRUNN TIL FURORE FOR VIAPLAYS “FURIA”

Viaplay sin nye originalserie Furia kjører på med norsk trollheim, radikalisering, fremmedfrykt, europeisk identitet og terror, men imponerer ikke nevneverdig, og mangler stø kurs.


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: FURIA (sesong 1)

Norsk/tysk samproduksjon, politisk krimthriller, 2021, 8 episoder

Serieskaper: Gjermund Eriksen

Serien ble sluppet på Viaplay 26. september


Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no / filmhjerte ætt 1337 punktum no

Den norske (og tyske) krimthrillerserien «Furia» åpner omgitt av norske skoger, fjell og fjorder, kronglete veier, småbykriminalitet og en setting som kunne blitt en frisk nyvinning. Her er undercoveragenter, politi med hemmeligstemplet CV, trusler fra russisk mafia, og terrorplanlegging – men når handlingen iløpet av noen episoder forflytter seg til Berlin tappes mye av både spenning og originalitet ut, blir tidvis kjedelig, og prøver å fylle for store sko. Dessuten endrer serien totalt karakter etter 2-3-episoder.

Politimannen Asgeir flytter til det lille pittoreske tettstedet “Vestvik” (som egentlig er Åndalsnes), et sted på vestlandet, under ny identitet for å starte en ny tilværelse sammen med datteren sin. Men mørke krefter er i sving i bygda, og snart blandes Asgeir inn i noe langt større enn bare småbykriminalitet. Når han under en hendelse møter Ragna, starter en oppnøsting av en plan om en storstilt terroraksjon hvor sterke radikale høyreekstreme krefter står bak.

I de første episodene møter vi et bredt lag av velkjente norske skuespillere. I hovedrollene finner vi Ine Wilmann og Pål Sverre Hagen, mens navn som Henrik Mestad, Fridtjov Såheim, Trond Espen Seim, Preben Hodneland, Cecilie Mosli og Hallvard Holmen er å finne på rollelistene, samt et etterhvert knippe tyske skuespillere.

Ine Marie Wilmann som Ragna. Foto: Viaplay.

I de første av de 8 episodene virker «Furia» slett ikke så ille (jeg skal dog komme tilbake til flere invendinger), selv om jeg ikke kan unngå å irritere og tidvis more meg over den tilgjorte brede dialekten av et eller annet merkelig møre og romsdalsklignende, eller tjukt vestlandsk. Den lokale politisjefen er forresten også intet annet enn ren karikatur, spilt av Henrik Mestad. Troverdigheten der skraper desverre bunnen. Alt av kriminalitet og dødsfall som måtte finne sted avskrives der i gården med “no må me tenkje på bygde”… Vel vel.

Nå er jeg ingen ekspert på de nevnte dialekter, men Henrik Mestad, Fridtjov Såheim og Trond Espen Seim sin snøfting på en eller annen ubestemmelig slags grov ny dialekt er bare et irritasjonsmoment skråstrek ufrivillig komikk, og Hallvard Holmens påtatte Oslo/østlandsk-dialekt skurrer også.

Vi får gjennom korte flashback kjennskap til hvorfor Asgeir har kommet til til Vestvik, og dette gir et spenningsmoment rundt han, selv om det er for underfortalt. Elementer som fremmedfrykt, rasistiske undertoner og etterhvert planlegging av en stor terroraksjon tilfører spenning som kunne gjort «Furia» riktig spennende.

Men ett eller annet sted har man snublet. For når serien etter omlag tre episoder setter kursen ut av Norge og inn i Tyskland er det som om lufta sakte men sikkert siver ut av ballongen, og man må pumpe inn mer luft, det blir for slapt, uengasjerende og innimellom kjedelig, til tross for at det bygges opp mot noe stort.

Ah, no ser eg atter slike fjell og dalar… tenker sikkert Pål Sverre Hagen her, i rollen som Asgeir. Foto: Viaplay

Imidlertid har “del 2” av sesongen (etter at vi har kommet til Berlin) mer troverdighet og mere klassiske actionsekvenser i seg.

Vi trekkes inn i en handling hvor vi kommer inn i den tyske regjeringen der det nærmer seg valg, noe som både føles forsåvidt som både en ganske brå overgang fra det serien virket å være i starten, men som også blir for uengasjerende, tamt og kommunegrått. Slikt burde det ikke være, for med elementer som hatblogging, produksjon av falske fakta og nyheter, samt å røre inn de faktiske hendelsene på Utøya og 11. september-terroren for å underbygge «Furia» sitt mål, så burde det engasjere mer. Man har blitt for overambisiøs, det blir for mange kokker (og desto flere kokker…osv).

Etterhvert som handlingen skrider frem på tysk jord blir det dessuten både nok så forutsigbart og lite originalt. Det blir krimthriller som ikke skiller seg ut i mengden.

Nå skal jeg ikke påstå at de første episodene hvor vi befinner oss i Norge er supert sprengstoff til krimsjangeren, snarere tvert imot, tidvis blir det riktig så traust og innimellom kunne det nesten kjennes som en slags utvannet kombinasjon av “Nordic noir” og en dårlig Varg Veum-kopi eller noe i den gata. Ja, dårlig sammenligning, men det sitter ikke helt bare – og det er løse tråder som ikke gis tilstrekkelig tilfredsstillende svar på.

Dessuten må jeg si at det til tider føles som en ufrivillig parodi. Skildringen av det lille lokalsamfunnet og enkelte rollefigurer er over grensen for hva som kan gå som troverdig, selv om jeg finner den norske handlingen som lettbeint underholdning med et sjarmerende norsk natur-bakteppe. Like sjarmerende er dog ikke persongalleriet i den vesle “bygda”, vi treffer en brunmalt gjeng på hyttetur, trauste politimenn og andre klisjefulle typer.

Her er likevel noen interessante betraktninger, og noen kort man kanskje kunne vært utnyttet bedre eller annerledes. Som nevnt trekkes Utøya og 11. september inn, samt andre samfunnsaktuelle hendelser.

Serien er til tider nok så brutal, og har noen kraftkost-scener de med dårlig mage vil vri seg av – vold mot barn og unge er aldri pent uansett. Det er dessuten en brutalitet til tider som kan overraske, men slikt tåles vel. «Furia» har noen scener hvor adrenalinet pumpes opp, så selv om jeg finner noe av handlingen kjedelig utover i serien er det fortsatt en underliggende spenning der som gjør at man bevarer et fundament som holder serien oppreist.

Hva skuespillerprestasjonene angår så er seriens klare ener Ine Marie Wilmann, i rollen som Ragna, som med sin kvasse penn og skarpe ord blogger til opprør. Wilmann nagler rollen perfekt, løser ulike sinnstemninger fint, har punch og kraft i seg, og er seriens hovedperson. Preben Hodneland i skurkerolle passer også som hånd i hanske i «Furia». Han leverer godt.

Pål Sverre Hagen starter som seriens midtpunkt men blir senere redusert til en birolle, har en vanskelig rollefigur å gestalte. Asgeir er en plaget fyr, og Hagen leverer på det jevne, men det føles som det mangler glød. Men som sagt, rollefiguren er ikke særlig livlig av seg.

De tyske skuespillerne spiller pent og pyntelig, men ikke mer og ikke noe man legger på minnet. Ulrich Noethen (sett bl.a. som Himler i Der Untergang, 2004) er vel den av de tyske som gjør det best, i rollen som Brehme.

Ellers er det stort sett på det jevne, men Mestad som politi kunne jeg klart meg uten (jeg liker Mestad ellers altså).

«Furia» sesong 1 sin sesongavslutning åpner forsåvidt opp for muligheter for å gå videre med en sesong 2. Om det er så lurt vet jeg ikke, jeg føler meg nemlig mett på «Furia» etter 8 episoder.

Det er greit tidsfordriv, formatet på bare 8 episoder på 45 minutter hver er også helt greit her. Det er ikke bortkastet tid å se serien, men den lager neppe jubel og furore i heimen, og vil aldri gå inn i historiebøkene som særlig minneverdig.

Jeg plasserer ihvertfall «Furia» midt på furua, eller treet da. Det blir et terningkast 3, som aldri er i nærheten av fire.

♥  ♥  ♥  –  –  –

Nytt hos Viaplay: Honest Thief – Neeson berger stumpene

Krimaction-filmen «Honest Thief» fra 2020 med Liam Neeson i hovedrollen som angrende bankraner ligger nå ute hos Viaplay.

FILM: HONEST THIEF

USA, 2020, Krim/action, 1t 34m

Med: Liam Neeson, Kate Walsh, Jeffrey Donovan, Jai Courtney, Anthony Ramos

Regi: Mark Williams

Det ble sagt om denne fjorårets Neesonactionfilm at den strengt tatt ikke hadde noe på kino å gjøre, noe jeg bare kan skrive under på.

«Honest Thief» er den type film som ikke bare strengt tatt burde gått “rett på video”, som vi sa på 90-tallet og deromkring, den burde gått rett på streaming, eller strømming som vi vist kaller det nå. Punktum.

Så var det da også på strømming jeg så filmen, hos Viaplay.

Men var den da helt håpløs?

Nei. Og ja.

Liam Neeson er jo stort sett alltids underholdende og trivelig å se, og han kommer seg gjennom filmen med æren i behold, selv om «Honest Thief» ærlig talt er laaaaang unna 69-åringen (!) sine beste prestasjoner. Til sammenligning er årets Neeson-action «The Marksman» adskillig bedre og mer severdig.

I «Honest Thief» er Neeson den forhenværende bankraneren Tom, som etter å ha møtt kjærligheten (Kate Walsh) vil gjøre opp for seg, og levere tilbake pengene fra en rekke bankran han har begått gjennom flere år. Jada, han har ikke brukt en penny av de 9 millioner dollarene han har stjært serr`u. Allerede der er historien teit. Planene hans om å overgi seg går selvfølgelig rett vest når to FBI-agenter bestemmer seg for å stikke pengene i egen lomme, noe som fører vår ærlige helt ut på tynn is.

Moralen er nok også temmelig tvilsom, da vi skal legge all vår sympati på en bankraner. Men la gå, Neeson er både sympatisk, empatisk og passe sjarmerende.

Kort oppsummert; Historien er syltynn, birollene er lite interessante, handlingen er vaklende, og full av klisjeer. Tempoet er ikke av det beste, spesialeffektene på grensen til å være kjøpt på Rema (billig, ikke sant?), og det føles mer interessant å ta opp mobilen og sjekke om noe nytt har skjedd i verden.

Det som likevel holder «Honest Thief» på beina er Liam Neeson, selv om han virker mer sliten enn ofte før.

Som sofaunderholdning en sløv kveld funker dette likevel brukbart. 69 år gamle Neeson kan fortsatt samlebåndsaction av denne typen omså han har begge hendene bakbundet og bind for øynene. Det er også litt bad guy vs good guy-opplegg, en dose kuleregn, en dæsj biljakter og nevekamper. Sånn ungdommen liker 😉 Er du Liam Neeson-fan, som meg, klarer du nok å la deg underholde nok til at filmen går unna, før vi legger den i glemmeboka.

På karakterskalaen havner «Honest Thief» ikke på mer enn 4 av 10 stjerner, et syltynt terningkast 3. Og da er jeg mer snill enn ærlig føles det som.

Filmhjerte minnes Anki Larsson (1954 – 2021)

Filmhjerte minnes den svenske skuespilleren Anki Larsson
som døde i august

Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no

Svensk media meldte idag, 30. august, den triste nyheten om at den folkekjære skuespilleren Anki Larsson er død. Ifølge Aftonbladet sovnet hun inn etter kort tids sykdom med sin nærmeste familie ved sin side. Hun ble kun 67 år.

Jeg var selv så heldig å få et raskt møte med Anki Larsson så sent som i januar 2020 da hun gjestet Tromsø internasjonale filmfestival, der hun presenterte kinovisning av den fantastisk morsomme, og tragikomiske, «Revansch» (“The Comeback”), som egentlig ble spilt inn som og sendt på svensk TV som en 10 episoders serie (mørk komedie).

Undertegnede traff en smilende Anki Larsson i Tromsø på TIFF i januar 2020

Anki Larsson på “scenen” på Aurora Fokus Kino i Tromsø i januar 2020. Hun sa den gang om serien “Revansch” at det var første gang hun så den på stort format.

Hun er for mange mest kjent fra seriene «Eva & Adam», «Saltön», «Äkta människor», samt «Revansch», og Hollywoodfilmen “Midsommar” (2019), i tillegg til en rekke større og mindre roller. Blant annet vil sikkert noen huske henne fra en av «Beck»-filmene («Den svaga länken», 2007), og «Gåsmamman».

Filmhjerte kondolerer

Vila i frid, Anki 

Anki Larsson og Olle Sarri i serien «Revansch». Foto: Pressefoto fra tiff.no

SERIEANMELDELSE: EXIT, SESONG 2 – RUS, FYLL, VOLD, SEX OG PENGER – SESONG 2 DRAR DEN ENDA LENGER

Sesong 2 av NRKs dramaserie «EXIT» er som den første full av fyll, dop, sex, horer og penger – store penger. Samt en tre, fire drittsekker og sosiopater av rang og deres trofèkoner, men denne gangen slår ihvertfall den ene av de tilbake. Dessuten er det enda mørkere. Enda mere føkka opp! Enda mere pumpet opp tempo.


TV-SERIE: «EXIT»

Norsk drama, 2021, Sesong 2, 8 episoder

NRK 1 og NRK TV (nett-TV)

Cast: Jon Øigarden, Tobias Santelmann, Pål Sverre Hagen, Simon J. Berger, Agnes Kittelsen, Ine Wilmann, Bente Børsum, Anders Baasmo, Sofia Helin, Rolf Lassgård, Frank Kjosås, Maria Bonnevie, med flere

Sluppet på nett-TV 5. mars


Allerede har NRK opplevd strømmerekord for den nye «Exit»-sesongen, men for nye sjåarar, som statskanalen ofte sier, her er Filmhjertes vurdering av sesong 2, som er både like rå, brutal og god som den første.

“De er mangemillionærer og småbarnsfedre – med en umettelig appetitt på dop, vold, sex og grov innsidehandel.” Slik fronter NRK suksesserien «Exit».

Vi befinner oss altså igjen tilbake i Oslos øverste overklasse, i hovedstadens finansverden hvor insidehandelen florerer, penger  gror som gress, og hvor det avreageres med festing, sniffing av hvitt pulver, drekking, puling og slåssing.

Vi har Jeppe, som tyr til vold for å få utløp, som når det dreier seg om en ubedd sengegjest hos kona.

Det er den åleglatte sleipe svensken Adam, som kommer unna med nesten hva som helst, ifølge han selv.

William derimot, som forsøkte å skyte huet av seg selv forrige sesong, men mislyktes, har det ikke like lett i sin nye alkoholfrie hverdag skal vi raskt erfare. Han unslipper verken sitt eget hode eller gamle demoner.

Også er det søtnosen Henrik da, som skyter sprøyter inn i penisrota for å få festen til å vare lengre.

Flotte fyrer? Faktisk med menneskelige trekk i all galskapen.

Opp i alt dette sitter fire forsmådde og underdanige koner. Vel, ihvertfall sist vi møtte dem. Denne gangen må Williams “bedre (?) halvdel” kjempe med han om foreldrerett for barna, mens Hermine, Adams ex-kone, legger ut på et hevntokt mot den smørglatte og følelseskalde svenske psykopaten.

Ellers er alt ved det gamle, det jaktes dophøner (!), vi får et par monologer med innføring i insidehandel og investeringer, det etes snitter av et kvinnelig serveringsfat, og det dundres selvsagt på med noen eksplisitte scener vi ikke så ofte ser i denne type serier, noe som er gjort med tanke på å sjokkere.

For vi lar oss vel det fortsatt, sjokkere, av å se mannlig oral sex, nakne rumper, sprøyter, piller og pulver. Blod. Døde engler og jævelskap fra virkeligheten. Serien er altså basert på et virkelig miljø, men antagelig er det verre, sies det. Mye verre.

Likevel lar vi oss fascinere. Er det vi eller de som er gærne?

På Hevntokt! Foto: NRK

Sesong 2 er dog ikke like sjokkerende sånnsett som sesong 1 var, men «Exit» leverer fortsatt solid underholdning som man blir både vemmet og tilfredsstilt av å se på, og det er minst like rått og brutalt som sist.

Det er litt familiedramatikk såklart, men sesongens store nerve ligger ved siden av en nervepirrende insidehandel mest i Hermines tokt. Hermine jakter sin exit, sin vei ut av avhengigheten hennes for Adams penger. Det er ubehagelige scener. Av og til hjertebristende. Hermines graviditet serveres oss på ingen måte på et sølvfat, og sesongens sterkeste enkeltøyeblikker er det hun som står for, blant annet en samtale med moren.

Skuespillerprestasjonene fra firkløveret Jon Øygarden (Jeppe), Tobias Santelmann (Henrik), Simon J. Berger (Adam) og Pål Sverre Hagen (William) er som vanlig eksellente, tildels supre. Men igjen, som jeg og sa etter sesong 1, Hagens østlandsdialekt virker påtatt og stakato, og det irriterer meg litt, men rollefiguren hans er uansett drivende godt spilt.

Ellers gjør Agnes Kittelsen (Hermine) en råsterk prestasjon, og de aller fleste birollene er gode. Sofia Helin (ja, hun fra «Broen») er småmorsom faktisk, mens jeg ikke skjønner all verdens av Rolf Lassgårds lille rolle. Det skal sies, jeg elsker Lassgård, men rollen hans i «Exit» er ikke av det aller beste.

Seriens soundtrack må man også stort sett berømme NRK for, selv om det blir vel klisjè med Cohens New York-låt så snart vi befinner oss i NY. Vel, det ødelegger ikke noe, så da så.

Livets glade gutter… Foto: Stephen Butkus og NRK

Sesong 2 byr på både familiedramatikk, fest, fyll, vold, spenning, fart, hevn og personlige problemer. At Aker Brygges finansfiff er sleipe haier og ufyselige selvgode fysakker med stor kontrolltvang er ikke serien snau på å formidle. Status betyr alt, å opprettholde fasaden og holde maska, selv på maskeradeball…, penger er målestokken, og familie er underordnet.

Imidlertid er det og nok av stikk også til seriens kvinnefigurer, for selv om vi opplagt skal synes synd på de viser også de at de ikke bare er søte som sukker på bollen, som når setningen og begrepet “da blir jeg mor til Cubusbarn” ramler ut av en av dem som frykter hva senket levestandard vil gjøre for henne.

Noen fiffige referanser til populærkulturen finner vi også, blant annet en ihvertfall i noen små sekunder creepy referanse til 80-tallsgrøsseren «The Shining» («Ondskapens hotell»), og noen kule små vink til «Joker» og «Kill Bill», blant mange. Koronaen har til og med fått sitt (ikke at det er populærkultur, men en samfunnsreferanse iallefall…), og jeg lurer på om det vel ikke også ligger en eller annen Caligula-referanse et sted eller noe til Kubricks orgiescener?

Sesongen har kun 8 episoder som hver har bare en drøy halvtimes spilletid. Det er snaut, for vi vil ha mer. Mer galskap, mer intime avsløringer, mer konspirering, mer hevn, mer løgn og faenskap, mer av det meste. Hva erigerte kjønnsorganer og blødende underliv angår derimot, der tror jeg vi er forsynt i denne omgang.

Vi kommer riktignok i løpet av de 8 episodene tettere på alle de fire “gutta”, hvorav faktisk iallefall to-tre av dem også evner å vise medmenneskelige kvaliteter, sånn av og til ihvertfall. Det er altså effektiv bruk av minuttene til rådighet, det er ingen eller veldig lite dødtid i de ca 4 timene sesongen varer totalt.

«Exit» sesong 2 er ikke for sarte sjeler, ja det er motbydelig og innimellom ekkelt, men det er det som gjør Exit så dønn underholdende.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: Fremantle/NRK (bilde 1 og 2) og Stephen Butkus

FILM: QUEEN & SLIM (2019) – ROMANTISK OG STILFULL KRIMROADMOVIE

«Queen & Slim» er en liten film i store former, fasong, farger og landskap om et av amerikanernes største problemer i samfunnet, den daglige politirasismen. Det er en stilistisk politisk roadmovie, som skiller seg ut i mengden.


FILMOMTALE/ANMELDELSE: QUEEN & SLIM

Rom. road-krimdrama, USA/Canada, 2019, 2 t 12m

Regi: Melina Matsoukas

Med: Daniel Kaluuya, Jodie Turner-Smith, Bokeem Woodbine, Chloë Sevigny, med flere

Tilgjengelig i Norge hos bl.a. Viaplay


Et afroamerikansk par på en seig tinderdate sitter på en sliten veikafeteria et sted i Ohio. Han, “Slim”, en ettergivende, godtroende og forsiktig predikant-eller-noe som jobber i en butikk. Hun, “Queen”, en mer bein i nesa-aktig advokat, som ikke legger bånd på meningene sine.

Kjemien dem imellom slår ikke gnister, men de er iallefall på vei hjem til hver sitt i samme bil, når de stoppes av en overivrig trafikkpolitibetjent for en mer eller mindre betydningsløs trafikkforseelse.

De skjønner at politimannen, som er ute på patrulje alene, og er hvit som kritt, langt fra har tenkt å la de to få kjøre videre.

Situasjonen eskalerer basert på frykt, aggresjon og misforståelser, og ender ikke bedre enn at snuten skadeskyter Queen, og i selvforsvar ender Slim opp med å drepe politibetjenten.

De bestemmer seg, det vil si hun bestemmer seg, for at det riktige å gjøre selvsagt er å legge på flukt, siden de aldri i verden vil bli trodd, sier hun, advokaten.

Dermed starter en nasjonal etterlysning etter de to drapsmistenkte rømlingene som nå anses som både væpnet og ekstremt farlige.

Gjennom åpne landskaper, grønnkledde skoger, romantiske scenarioer, solnedganger og morgengryinger, slitne småbyer og dunkelt belyste nattklubber legger de ut på en roadtrip mot friheten, Cuba via Florida hvor kun et digert hav skiller dem og friheten. Hvordan de skal nå målet vet de ikke, det leves dag for dag og planen tar form underveis.

Det som også tar form underveis som følge av hendelsen som selvsagt ble filmet av politibilens kamera og lekket til media, er en voldsom protestaksjon mot politivold. Det viser seg at den drepte politibetjenten tidligere i tjeneste har sluppet unna etter å ha tatt livet av en mørhudet på særs syltynt grunnlag. Når videoen raskt spres på nett blir de to uskyldige på flukt et symbol for traume, terror, anger og sinne, for mennesker over hele landet. To legender begynner å spire.

Queen og Slim ruller gjennom stat etter stat, og møter hjelpende hender, både der de venter det og der de minst forventer hjelp.

Under flukten deres sørover fra Ohio tvinges de to til å bli nærmere kjent med både hverandre og seg selv – noe som kanskje vel så mye er hva filmen handler om? Samtidig er filmen også til tider en reise gjennom afroamerikansk historie i USA. På reisen møter de mange andre veldig forskjellige personer, som representerer ulike sider ved afroamerikansk kultur og det sammensatte spekteret av USAs befolkning.

Premisset for «Queen & Slim» er den systematiske urettferdigheten – filmskaperne selv kaller det traumet – som USAs afroamerikanske befolkning har vært utsatt for i generasjoner. I dag, i kjølvannet av drapet på George Floyd og de massive reaksjonene det utløste, vil nok Queen & Slim resonnere enda sterkere, for mange har fått en ny forståelse av problemet (cinemateket.no).

Men opptøyene jakten etter de to har utløst har også sine tragiske utfall.

Jeg føler at man her drar den litt for langt ved et par tilfeller, eller at det iallefall mangler noe for å underbygge visse scener.

Filmen gir nok selvsagt et kraftig spark mot politivolden, rasismen og den urettferdighet den mørke delen av USAs befolkning daglig utsettes for av politiet, i en tid da nettopp problemstillingen har blitt svært aktualisert gjennom aksjoner som Black Lives Mather.

Filmens fasong skiller seg fra mange lignende historier, her bygges egentlig ikke et utpreget og ensporet tog av sympati for de mørkhudedets kamp, filmen gir noen smarte stikk i motsatt retning også.

Selv om alt egentlig tyder på at dette skal være en plain krimdramahistorie om to svarte på flukt fra loven, er filmens form likevel noe langt mer. Det er lett å la tankene fare til at dette er en moderne «Bonnie and Clyde»-story, hvilket faktisk også ved et tilfelle nevnes av en birollefigur (!), eller en ny «Thelma and Louise», men «Queen & Slim» er ikke det.

Filmen er mer enn noe annet en roadmovie, en romantisk roadmovie faktisk, med et dystert bakteppe, krydret opp med et rikt fargespekter, og miljøskildringer undervies som de skrider frem gjennom statene, alltid en hårsbredd i forkant av politiets jakt. Det er en bittersøt stemning over filmen, og filmens effektive bruk av lys og farger setter en magisk stemning som både understreker og forsterker. Ikke alle delene av filmens over 2 timer lange spilletid funker helt, noen scener kunne vært litt nedklippet, men gir oss likevel tid til å bli mer kjent med de to.

Om historien er helt troverdig kan diskuteres, og hvorvidt den gir et korrekt eller feilaktig bilde av rasekampen i dagens amerikanske samfunn er også et tema som er dissens rundt.

Hovedrollene spilles på gnistrende og imponerende vis av Daniel Kaluuya (Oscar-nominert for «Get Out»), og filmnykommer Jodie Turner-Smith. Kaluuyas rollekarakter er ingen enkel rolle å fylle i den settingen den er gitt, men Kaluuya bryter aldri ut av den forsiktige personligheten rollefiguren hans har, og det er en balansegang han takler utmerket. Turner-Smith minner meg til tider om Grace Jones (kjent bl.a. fra en James Bond-film), hennes flamboyante stil gjør henne umulig å ikke legge merke til nærmest hele tiden. Begge to har dessuten en karisma som gjør at de utfyller hverandre og filmens setting godt. Turner-Smith med sitt tøffe men likevel sårbare image, Kaluuya med sin sjarme.

«Queen & Slim» retter søkelyset på et viktig politisk tema, og kunne lett blitt tung og trist, men har så mye både humor og varme, at hele filmen sitt triste bakteppe til tross føles både melankolsk, vittig, sørgmodig, lys, håpefull, spennende og dramatisk på samme tid – samt at det er en kjærlighetshistorie for evigheten…

Queen & slims roadtrip er en biltur du vil være med på, og aldri vil skal komme til veis ende.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥ 

Serieanmeldelse: “Den tynne blå linjen” – Malmø brenner!

Nytt svensk politidrama fra urokråka Malmø.

Gatekriminalitet og “svenske tilstander” i ny dramaserie.


«DEN TYNNE BLÅ LINJEN» («Tunna blå linjen»)

Krimdrama, Sverige, 2021, 10 episoder (sesong 1)

Premiere på NRK TV søndag 24. januar (5 av 10 episoder publisert, de 5 siste kommer en og en de neste søndagene fremover), sendes også på NRK1

Serieskaper: Cilla Jackert

Manus: Cilla Jackert, Erik Ahrnbom, Malin Marmgren

Regi: Anders Hazelius, Sanna Lenken, Mikael Hansson

Med: Amanda Jansson, Oscar Töringe, Gizem Erdogan, Per Lasson, Sandra Stojiljkovic, Anna Sise, m. fl


Denne omtalen er basert på de fem første episodene av i alt ti. Serien er å se på NRK1 og NRKs nett-TV (NRK TV), og når dette skrives er kun 5 av episodene sluppet.

Malmø har for mange de seneste årene blitt synonymt med vold, dop, “svenske tilstander”, annen kriminalitet og bråk – en by der politiet har nok å henge fingrene i og hvor det flyter over av jævelskap.

Riktig så ille er det nok ikke.

I den nye laidbacke svenske politidramaserien «Den tynne blå linjen» følger vi gjennom 10 episoder politiet i Malmø gjennom hverdagslige oppdrag, som blant annet søk etter forsvunnede småbarn, papirløse utlendinger, utnyttelse av mennesker, narkotika, gjengkriminalitet, rebelske ungdommer, familiebråk, traficking, og mye annet. Tradisjonelle temaer, med andre ord, som vi har sett før, men like fullt blir serien interessant og passe spennende.

Om serien ikke er direkte nyskapende original,  så har den likevel noen punkter hvor den scorer på originalitetssskalaen, som twitter-meldinger som popper opp på skjermen mens sakene pågår, skrevet av Malmøboere som har meninger om politiets innsats, eller har mer eller mindre gode tips, hvorav det meste er rykter, sladder, sludder og vås.

Serien er først og fremst en dramaserie, av typen politiserie, på et vis, den vil nok kunne sammenlignes mye mere med eksempelvis norske «Fox Grønland», i stil eller forsøk på stil i sistnevntes tilfelle, enn mer rene krimserier med politi i fokus, som «Beck», «Wallander», «Broen» og den type serier.

For «Den tynne blå linjen» er til sammenligning ganske mere tilbakelent og hverdagslig, uten de sjokkerende og spektakulære actionsekvensene og mordutredningene man vil finne i mange krimserier. Malmø portretteres dessuten vennligere enn hva man kanskje ville trodd, om man skal ta medienes krigsrapporter fra den sørsvenske byen til betraktning. Men akkurat det er positivt.

Det er lagt opp til å fremstå med realisme, uglamorøst og uten å grave for dypt i problemstillingenes røtter. Manus er velskrevet og serien makter å formidle flere av Malmøs utfordringer og komplekse sider, noe man også kan overføre til andre byer av en viss størrelse.

Seriens hovedperson er den stillferdige, snille, unge og nyutdannede Sara (Amanda Jansson) fra Umeå, som prøver å finne seg til rette i Malmø-politiet. Hun settes opp i bil med partneren Magnus (Oscar Töringe), en erfaren politimann med en tøffere tone i tjenesten. Mens Sara er den kristne gode samaritan fra gudsfryktige Norrland som ønsker å strekke ut en hjelpende hånd til flere av de hun treffer på gjennom jobben, nærmest som en sosialarbeider, er Magnus langt mere brysk. Deres ulike tilnærning til jobben er et av seriens interessante punkter, og en mulig spire til konfrontasjoner.

Vi følger samtidig Leah (Gizem Erdogan), en ung fremadstormende politikvinne, og hennes jødiske morfar Jurek, som driver en liten butikk hvor pøblene og langere frekventerer, til Jureks forargelse.

«Den tynne blå linjen» er gjennomgående godt håndtverk. Handlingen virker troverdig, ihvertfall for mitt vedkommende som ikke har dyptpløyende kjennskap til Malmø og kriminaliteten der, dialogen er for det aller meste naturlig og bra (ikke så mye Malmødialekt kanskje?), og de to-tre viktigste rollekarakterene – Sara, Magnus og Leah – gis dybde og blir med det helt klart interessante nok til å bry seg om. De er aldri helter eller heltinner, ei heller blir de aldri tegnet som antihelter. Det er også gode skuespillerprestasjoner, og mange fra før mindre kjente fjes.

At serien har sine svakheter skal man ikke benekte, for eksempel vil jeg anta at mange blant søta bror har et mer kritisk syn på politiet enn hva serien formidler og vil ha oss til å føle. Noe er også nevnt rundt originalitet, og noe av handlingen er mindre interessant, det liksom flyter litt forbi på skjermen og jeg multitasker litt i noen minutter – men undertegnede liker absolutt totalen, det er en type “true crime”-følelse som pirrer.

Serien har et menneskelig preg over seg i form av at vi ser noen ulike sider ved hovedpersonene, og ved at handlingen, ihvertfall i de fem første episodene, er low key, selv om det er intensive sekvenser som fyrer opp.

Det er mulig svenske tilstander ikke alltid er å trakte etter, men politiserier enten det er krim, spenning eller drama, det kan de på andre sida av grensen.

Filmhjerte anbefaler selvsagt «Den tynne blå linjen», og klasker et terningkast 5 ut på bordet. Litt snillt muligens, men godt håndtverk verdsettes.

 

Legg gjerne igjen en kommentar eller mening om serien i kommentarfeltet. Preikes!

Seriegjensyn: Fargo – sesong 1 (2014)

Den første sesongen av «Fargo» fra 2014 hadde alt.

«Fargo», sesong 1, 2014, USA, krimdrama/krimthriller,
sett hos Viaplay

Spenning. Check. Krimplott. Check. Bad guy. Check. Mørk og beksvart humor. Check. Minneverdige rollekarakterer. Check. Og så mye mer, som vittige bemerkninger, komiske, absurde og makabre situasjoner, sidehistorier, rollekarakterer og hendelser som nensomt veves sammen til å krysse hverandre.

De fleste med interesse innen krim- thriller-, og spenningsserier har vel kjennskap til «Fargo», så jeg skal ikke bruke særlig tid på å forklare hva serien dreier seg om, annet enn i korte trekk.

«Fargo» er et mørkt kriminaldrama og beksvart krimkomedie hvor handlingen utspilles i vinterlige, norskamerikanske miljøer i Minnesota i 2006. I hovedrollene spiller Martin Freeman en høyst minneverdig rolle som den stakkarslige og mislykkede forsikringsagenten Lester Nygaard, Billy Bob Thornton har den legendariske rollen som den kyniske leiemorderen Lorne Malvo, Allison Tolman er den kloke og seige politietterforskeren Molly Solverson og Colin Hanks spiller den forsiktige politimannen Gus Grimly.

Sesong 1 som er en serieversjon i 10 deler som løst bygger på universet og karakterene fra filmen «Fargo» fra 1996 av Coen-brødrene sentrerer rundt den puslete, men etterhvert skal vi erfare ålesleipe, forsikringsselgeren Lester Nygaard, hvis liv tar en alvorlig U-sving etter et tilfeldig møte på legevakta. Hvordan Lester graver seg dypere og dypere inn i et nett av løgner som han til stadighet må åle seg ut av, er både spennende og underholdende. «Fargo», både filmen og sesong 1, er litt sånn at alt som kan gå galt, går galt, og at mange har sider ved seg man ikke ved første øyekast hadde trodd.

Fra VG sakset jeg dette, som godt oppsummerer mye av det jeg finner fascinerende ved sesong 1;

Det er blitt tv-serie av Coenbrødrenes 20 år gamle morbide storverk «Fargo». Historien er litt den samme, men ikke helt. Karakterene er litt de samme, men ikke helt. Et lite, lett tilbakeliggende samfunn av trege norskamerikanere, eksploderer plutselig i vold.

Det eneste som er helt det samme som i filmen, er måten hovedpersonene snakker på:

De sier «Ja» (eller kanskje heller «Ya») i stedet for «Yes», og de sier «Uff da» (eller kanskje heller «uff-dah», «oofda» eller «oofta») i stedet for «ouch», når noe går galt.

Og det gjør det. Absolutt. Hele. Tiden. (VG)

Hver og en av de ti episodene har et gjennomsnitt på mellom 8,5 og 9,4 av 10 stjerner på IMDB, basert på seervurderinger. Sesongen fikk terningkast 6 av Dagbladet og Filmfront, og toppscore også hos høyt anerkjente rogerebert.com. At serien er en av de mest populære seriene både generelt og innen krim er det ingen tvil om, men som med mye annet man ser har man en tendens til å glemme en del av detaljer, handling og slikt.

Selv om «Fargo» sesong 1 definitivt er en av mine favorittserier var gjensynet mitt med sesongen overraskende, på en svært positiv måte såklart.

Jeg så sesongen da den var ny, og jeg tok nå nettopp et gjensyn med seriens første sesong. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mye av handlingen jeg ikke husket lengre, og hvor mye fabelaktig grim underholdning som ruller ut av de ti episodene. Det er faktisk veldig tilfredsstillende, selv når det er noe man har sett tidligere, at det stadig er nye twister og plottvridninger man ikke helt husker, eller som ny seer ikke hadde forutsett. Har du ikke sett «Fargo», som nå er ute med 4 sesonger (med en ny cast og historie i hver sesong – * Ses.1 og 2 overlapper hverandre dog litt) bør du absolutt få sett serien, og har du sett den tåler den helt klart et gjensyn.

At hver episode starter med de velkjente tekstbolkene om at serien er basert på virkelige hendelser, er faktisk både fascinerende og smått utrolig.

Noe jeg personlig ikke husket lengre var for eksempel at Bob Odenkirk («Better Call Saul», «Breaking Bad») er med som politisjef, og hvordan det tilslutt i sesongfinalen går med skurken hadde jeg nok heller ingen klare minner av. Som ekstra krydder i tillegg til de kruttsterke hovedrollene og største birollene er det mange andre gode og morsomme mindre biroller, blant andre Adam Goldberg, Oliver Platt, Gary Valentine (best kjent fra «Kongen av Queens») og ikke minst Jordan Peele, regissøren bak filmene «Get Out» og «Us».

Å se sesong 1 på nytt igjen nå var derfor veldig morsomt.

Sesong 1-3 av «Fargo» kan her til lands sees hos bl.a. Viaplay, mens HBO Nordic byr på sesong 4. Sesong 1-3 er også å få kjøpt på fysisk format på dvd.

Alle sesongene anbefales selvsagt av Filmhjerte 🙂

 

 

RÅDEBANK, SESONG 2 – SJOKKARTET OG VIKTIG

Sesong 2 av NRKs dramaserie «RÅDEBANK» ble noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.

Langt viktigere, langt mer hjerteskjærende, og langt mer dramatisk!

Denne omtalen er skrevet med mål om å ikke inneholde spoilere, dersom du som leser den ikke har sett sesong 2 ennå (en spoiler er lagt inn, men er godt advart om og i liten svakt leselig tekst).

Etter å ha sett sesong 1 av den nye ungdomsdramaserien «Rådebank» i fjor vinter var jeg solgt. Serien som tar for seg rånermiljøet i Bø i Telemark på en både humoristisk, virkelighetsnær og dramatisk måte hadde nylig slipp av sesong 2, som jeg hadde gledet meg stort til. Jeg hadde styrt unna å lese om sesongen før jeg har sett den, men jeg hadde lest noen overskrifter om at sesongen tar en mørk vending.

Likevel var det som traff oss i slutten av sesong 4 helt uventet. Det var et sjokk jeg sjelden før har blitt påført av en dramaserie.

For når en av seriens hovedpersoner i et lystig lag får en mildt sagt dyster telefonsamtale som snur opp ned på rånergjengens tilværelse, gikk det kaldt nedover ryggen på meg, og jeg ble sittende måpende.

Jeg må applaudere serieskaperne, som her virkelig evner å trekke frem noe av det mest uventede man har sett i et norsk drama (selv om det jo like før gis et ganske tydelig hint…men som man kanskje ikke tenker over før etterpå). Men mest skryt skal de selvsagt ha for å rette fokuset på et tema som både er underfortalt innen norsk film og seriefauna, og enormt viktig; psykisk helse blant unge menn, unge menns problemer de ofte brenner inne med alene, og den redselen mange kjenner på for å ta valget å snakke med noen om problemene sine.

Sentrale i sesong 2. Blir det god stemning mellom Hege (Maja E. Christiansen) og GT (Odin Waage), eller går de solo?

 

«Rådebank» er kanskje en serie der målgruppen er ungdom og unge voksne, eller bilfrelste rånere, men dette temaet bør ha en vidstrakt apell. Det gjelder ikke bare unge.

Dessuten gir sesong 2 ulike nyanser av sorgbearbeidelse, om ansvar, om ukloke valg og følger av det, om vennskap, familiære bånd, samt at også sesong 2 gir et sikkert velfortjent stikk til såvel politi og politikere, som i sin iver etter å jage bort bilkjørende ungdom og unge ikke alltid fremstår fra sin beste side… I likhet med det «SKAM» så glimrende gjorde, river også «Rådebank» på effektivt vis ned tabuer, forutinntatte holdninger og kverner i stykker stigmatisering av grupper.

Odin Waage, som allerede i ganske ung alder (han er jo fortsatt en ung kar) leverte strålende prestasjoner i først og fremst «Sammen» (film fra 2009) og serien «Øyevitne» (2014) gir oss det såreste, mest sorgtyngede, nære og beste mannsportrettet (eller ung mann) vi får se i år på norsk. Ex-barnestjernen, som han må sies å ha vært, har iallefall med sin innsats her definitivt tredd inn i de voksnes verden, for Waage er knallsterk i rollen.

Jeg innrømmer at jeg ble fuktig i øynene både i sekundene etter den dramatiske vendingen serien tok på slutten av episode 4, og av samtalene mellom Glenn-Tore, populært kalt GT (Waage), og Nilsen (Kasper Antonsen) fra vennegjengen. Også “Atle Antonsen Junior” imponerer meg i den nye sesongen, og viser et bredere spekter enn i sesong 1.

I sesong 1 var det forøvrig GTs kjærlighetssorg vi fikk stifte bekjentskap med. I sesong 2 må han deale med nok en sorgtung hendelse.

I den første sesongen lærte vi også å bli veldig glad i GTs bestevenn, Sivert (Sjur Vatne Brean), men som vi får se i den nye sesongen har også Sivert dype sår i sjelen. Brean gjør nok en gang en fantastisk jobb foran kamera.

En liten SPOILER: Hjertet gråter og blør for Siverts skjebne…

 

Skuespillerne fortjener forøvrig sin dose med skryt, med Waage, Brean og Antonsen i front som de aller beste i et meget sterkt lag av unge skuespillere.

Sesong 2 starter nok både helt straight og pyntelig, før alvoret og tungsinnet tar over. Likevel er det også i de mørkeste stundene øyeblikk av lunhet, mellommenneskelig varme og lys i tunellen.

Om jeg skal holde noe imot sesong 2 av «Rådebank» må det være at det kan føles vanskelig å forstå hvorfor noen ganger. Men akkurat den følelsen sitter vel også flere av rollekarakterene med underveis. Ellers er det også enkelte momenter her og der som kan gi noe småtrekk. Jeg liker forøvrig selvsagt Sven Nordin, selv om jeg slett ikke blir blåst av banen av rollefiguren hans som faren til GT, eller er det selveste Kjell Bjarne fra “Elling” som har tatt turen innom? Neida, Nordin gjør seg ikke bort, men en mild Elling-assosiasjon poppet iallefall opp for meg.

Kanskje tar jeg feil, men jeg aner også å sense at sesongen som er innspilt sommeren/ og høsten (?) 2020 har noen små merkbare trekk over seg som kan relateres til restriksjoner grunnet et visst virus?

Akkurat det blir uansett flisespikkeri.

Filmhjerte anbefaler nemlig «Rådebank» varmt.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Et glødende hett terningkast 5 til «Rådebank»

TIFF2021: LIFE WITHOUT SARA AMAT – SPANSK UNG SOMMERFORELSKELSE

Spansk ung sommerforelskelse i “Life Without Sara Amat”

Årets utgave av Tromsø International Film festival (TIFF) er igang og er i år desverre heldigital på grunn av  covid-19-restriksjonene. Filmhjerte hadde sett frem til et høydepunkt i januarmørket, men den gang ei. Imidlertid har altså TIFF valgt å gjøre årets festival heldigital, altså vise et redusert antall av filmene på nett (i tillegg til utekino på torget).

Filmhjerte har også dette året fått akkreditering til TIFF, så undertegnede har iallefall tenkt å se en håndfull visninger eller deromkring i løpet av uka. Mandag så jeg den splitter nye norske dramakomedien NINJABABY, som får ordinær kinopremiere senere i vinter, antagelig i februar. Det blir mer om den filmen senere, men den kan anbefales.

Tirsdagens utvalgte film ble en spansk “coming of age”-film, en sjarmerende oppveksthistorie.

LIFE WITHOUT SARA AMAT
(
La vida sense la Sara Amat)
Spania, 2019 (premiere feb. 2020), drama, 1t 14m, catalansk tale
Regi: Laura Jou.
I hovedrollene: Biel Rossell Pelfort, Maria Morera Colomer

Sommersola skinner over den spanske landsbyen, men mørket senker seg raskt når 14 år gamle Sara forsvinner sporløst. Særlig ett år yngre Pep som er på sommerferie hos bestemoren sin tar forsvinningen tungt, men når han kommer hjem til rommet sitt igjen venter en stor overraskelse.

Life Without Sara Amat er et romantisk sommereventyr og “coming-of-age”-historie om den første store forelskelsen og hvor vanskelig ung kjærlighet ofte kan være.

Hvor vi befinner oss tidsmessig er jeg ikke helt sikker på, og det nevnes heller aldri egentlig, men jeg kan tippe at historien er satt til en gang på 80-tallet. Bygutten pep er helt uforberedt på hva landsbyjenta Sara kan gjøre med en kropp som bobler av gryende pubertet. Mens resten av landsbyen fortviler og undres over Saras forsvinnning, vokser Peps hemmelighet i omfang for hver dag. Han erfarer raskt at kjærlighet får en til å gjøre hva som helst, som blant annet å snike seg inn i andres hjem og lyve til politiet…

De to unge hovedrolleinnehaverne er både sjarmerende og karismatiske, og utfyller hverandre godt. Særlig unge Biel Rossell Pelfort i rollen som Pep overbeviser, og også Maria Colomer (Sara) er veldig god. Der Pep er tilbakeholden, høflig og forsiktig, er Sara Amat den frigjorte og dristige. Regissør Laura Jou har jobbet som instruktør av barneskuespillere, og har truffet blink med den unge duoen i filmen.

Historien brer ellers ut en døsig melankolsk sommerstemning og gyllent lys, samt at filmen er en fortelling også om ungdommelig lengsel etter å komme seg bort og vekk fra det vante og hverdagslige. Både sterke og nære familieforhold samt mindre varme bånd mellom familiemedlemmer skildres også varsomt og fint. Den første store kjærligheten fanges godt inn, og sammen med bruk av både humor og gjenkjennelsesfaktoren blir Life Without Sara Amat en liten perle. Det er ikke den perfekte film, og svakheter finnes, men alt i alt gir filmen 74 behagelige minutter.

Det er synd jeg ikke fikk sett filmen i en kinosal, for den spanske landsbygda sjarmerer. Kommer du over denne filmen anbefaler jeg den gjerne.

Terningkast 4