Teater: “Peer Gynt” med “Skam-Eskild” og kvinnelig Peer!

Filmhjerte har vært på teater og sett Peer Gynt på nordnorsk, et fantasirikt og fartsfullt eventyr – med kvinner i mannsroller, og “Skam-Eskild” slik du aldri før har sett han! (Foto: Hålogaland Teater)

Teater og skuespill hører jo sammen, og er en morsom avveksling fra filmer og serier.

Fredagskvelden i forrige uke besøkte jeg Hålogaland Teater her i Tromsø ettersom jeg hadde fått invitasjon til prøveforestilling. På programmet stod den første publikumsvisningen, det vil si en prøveforestilling fem dager før premieren, av forestillingen “Peer Gynt”. Jeg presiserer at denne omtalen baserer seg på prøvevisningen, og at man kan endre på detaljer når forestillingene rulles igang på alvor fra og med 12. september.

Jeg har ingen egne foto å by på, ettersom det ble opplyst over høytaleranlegget at man ikke fikk lov å fotografere eller ta bilder, eller bruke mobilen i salen pga sjenerende lys (Meget bra! Og noe mang en kino burde dra lærdom av!) og det forholdt jeg meg selvsagt til, man er da dannet når man menger seg med teaterpublikummet ;p (selv om en kis på raden foran klikka seg et bilde). Alle bildene i bloggposten er pressebilder fra HT sine nettsider.

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

Frasen “Peer dy lyver” kjenner nok mange til, for ja den stammer fra Peer Gynt, men der stopper kanskje manges kjennskap sånn egentlig, selv om dette er et av Ibsens mest kjente verk. Nærmere bestemt er det fem dramatiske dikt, eller dramaer, i fem deler, om løgneren, bondegutten, slabbedasken, verdensfareren og antihelten Peer Gynt, i en fantasirik fortelling som bygger på sagn, folketro og eventyrmotiver, men med universelle temaer som kan ta samtiden både da (1800-tallet) og nå på kornet, og hvor det aller meste av dialogen foregår på verseform eller rim. Peer Gynt regnes faktisk av mange som nasjonens litterære hovedverk. I HTs oppsetting er handlingen derimot flyttet fra Gudbrandsdalen til Nord-Norge, og utspilles også i hovedsak på nordnorsk.

Skal man se forestillingen er det en klar fordel om man vet eller har lest iallefall en kortversjon av hva stykket handler om, for eksempel i artikkelen om Peer Gynt på wikipedia. Jeg skummet igjennom den i pausen mellom aktene for litt oppfrisking, noe som var til god hjelp når andre akt skred frem (første akt er faktisk ganske grei å henge med i selv om man ikke vet så mye om historien fra før).

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

I korte trekk er fortellingen den samme kjente som før, riktignok i en helt ny, frisk, dristig og annerledes innpakning.

Peer stiller seg nemlig de samme spørsmålene han alltid har gjort; hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hvor hører jeg til?
I regissør Eline Arbo sin nye forestilling på Hålogaland Teater er det dog en vesentlig forskjell fra tidligere dramatiseringer av stykket. Peer Gynt spilles nemlig av ikke mindre enn to forskjellige kvinner! Ja, to kvinner gir liv til Peer, som likevel fortsatt er gutt og mann i forestillingen.

Grepet fungerer iallefall faktisk helt knirkefritt, og gir noen, sannsynligvis var det også intensjonen, småkomiske og morsomme vrier på kjønnsroller og de forventninger vi som publikum har rundt det. Forestillingen varer i 3 timer, inkludert en ca 20-25 minutter lang pause midtveis hvor man kan leske seg med kaffe eller sterkere lut fra teaterkafèen, og er et lekent, humoristisk, også tidvis en anelse trist, og veldig fantasirikt stykke.

Det er få kulisser på scenen, men med HTs topp moderne lys, lyd og sceneeffekter forblir savnet av et levende “bakteppe” ikke-eksisterende. Det er et til tider trashy og hele tiden kaotisk univers vi får servert fra scenen. En scene som blant annet fylles med vann, skum, vind og strand.

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

På scenen har unge Kristine Cornelie Margrete Hartgen (bl.a. sett i en liten rolle i Den 12 Mann) og veteran Guri Johnson rollene som Peer Gynt som hhv ung og gammel (Johnson også som mor Åse), og løser det utmerket. Men særlig Hartgen glitrer, og ikke bare i de gullglansende antrekkene sine. Det er ikke lett å spille gutt på teater når man ikke prøver å se ut som en, men det går ikke mange minuttene av stykket før man ikke tenker over at Peer spilles av en jente. Hartgen er dessuten dritkul! En stjerne er født, og det er ingen løgn.

Kjærlighet er det og i lufta, mellom Peer og Solveig, flott spilt av Trude Øines.

Rutinerte Julia Bache Wiig (hu etterhvert-ex-dama til Ellingsen i Heimebane) er også å finne blant de 9 skuespillerene på scenen, hvor alle unntatt de to i hovedrollene spiller en rekke merksnodige rollefigurer hver.

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

Men jeg skal ikke prøve å late som at det ikke var “SKAM-Eskild” Carl Martin Eggesbø sin medvirkelse som gjorde meg mest nyskjerrig på stykket i utgangspunktet. Carl Martin står for de morsomste/komiske innslagene, med positivt fortegn, og viser en – bokstavlig talt – helt ny, og vel, i et raskt øyeblikk en anelse mer lettkledd side av seg…., enn den vi ble kjent med i Skam. Litt vanskelig å forstå hva han sier i de sekvensene der han skal snakke nordnorsk er det, men det er vel så mye fordi måten han må fremføre den dialogen på virker å være lagt opp til å være noe bortimot “tullesnakking”…Men herrefred, drit i det, han er veldig festlig på scenen og har stålkontroll på kroppsbevegelser og øvrig mimikk. Veldig kult iallefall.

Foto: Fra Carl Martin Eggesbø sin konto på Instagram

 

Ellers er gode gamle John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv.. osv..) alltid hyggelig å se. De tre øvrige som forlyster publikum fra scenen er teatergjenganger Jørn-Bjørn Fuller-Gee (navnet skjemmer som kjent ingen, men han har serr det morsomste navnet jeg vet om på en  norsk skuespiller), Jonas Delerud og Mariama Fatou Kalley Slåttøy.

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

På scenen er også tre musikere ledet av Tromsø-musiker Jakop Janssønn (33), årets Spellemannsprisvinner i klassen Folkemusikk/tradisjonsmusikk, som står for et stilig og stemningsfullt, spennende, taktfast og effektivt lydbilde som følger handlingen og gir en ekstra dimensjon. Griegs klassiske toner er byttet ut med et fresh lydunivers, som for min del helt klart løfter opplevelsen. Her skal Janssønn & co ha velfortjent skryt.

Prøveforestillingen forløp nesten feilfritt, kun ved en max håndfull anledninger måtte suffløren hjelpe de på scenen med å huske dialogen. Men det sitter når alvoret starter. Jeg lar meg nemlig stadig imponere over at teaterskuespillere husker lange remser av dialog (selv om de vel kanskje har lyd på øret og? Har de det, noen som vet?).

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

I sum er HTs Peer Gynt en drivende fartsfull og fargerik forestilling proppfull av røverhistorier og livsvisdom, som er relativt greit å henge med i. Selv om andre akt ikke er like underholdende som den første, og noen sekvenser underveis er litt tåkete å tolke, er det ganske fornøyelig. Den fargesprakende og humoristiske undertonen, den pumpende dynamikken, samt en både gjenkjennelig og tidløs tematikk, gjør forestillingen passende for både unge og voksne. Terningkast på en prøveforestilling blir feil å sette, men Filmhjerte gir iallefall sine anbefalinger. Stikk bort på HT og sjekk sjøl 😀

Derimot er det skuffende saker fra teaterkafèen. At dere ikke kan spandere skikkelige kaffebegere med lokk på når man kan ta drikken med inn i salen, men istedet tar 32 spenn for en knøttliten tynn pappkopp med kaffe i, står til stryk. Skjerpings! 😉

Premiere er torsdag 12. september og totalt skal over 20 forestillinger spilles i løpet av en måneds tid. Løp og kjøp billett!

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

 

Har du kommentarer om Peer Gynt, teater, HT, whatever? La det skumme over i kommentarfeltet ;p Vi preikes!

Alle foto: Gisle Bjørneby / Pressebilder fra Hålogaland Teater, halogalandteater.no

 

13 REASONS WHY – SESONG 3: 13 GODE GRUNNER FOR Å SE (ELLER IKKE SE?) SESONG 3!

13 Reasons Why ruller videre på Netflix. Her er Filmhjertes omtale og vurdering av sesong 3 som ble sluppet i august.

Det var med stor spenning Filmhjerte så frem mot den tredje sesongen av Netflix sitt banebrytende ungdomsdrama, som ble sluppet 23. august. I den veldig populære men også kontroversielle dramaserien har tunge temaer som selvmord, voldtekt, narkotikaavhengighet og mobbing blitt tatt opp på imponerende vis.

I den tredje sesongen er vi tilbake på Liberty High et eller annet sted i California (Evergreen, ble det sagt i ep. 1, Everglades County står det står bl.a. på en søppelkasse i e10. Fiktive navn? Vet ikke) der det fortsetter å dreie seg om blant annet disse temaene, i en sesong som først og fremst fokuserer på det traileren for sesongen avslører.

Sesongens hovedfokus er nemlig jakten på hvem som stod bak drapet på badguyen Bryce Walker, som vi husker gikk fri for voldtektsanklagene i sesong 2. I tillegg er viktige og tunge temaer som dopmisbruk, skolemobbing, maskulinitet, deportering, seksualitet og legning, tilgivelse, familie og vennskap blant den øvrige tematikken.

Desverre er Filmhjerte litt skuffet etter å ha sett de 13 episodene iløpet av en knapp uke, for den tredje sesongen tilfører serien for lite nytt. Det går for treigt fremover og sesongen ebber egentlig ut på en veldig utilfredsstillende måte. Nå vet vi også at Netflix har varslet at det kommer en fjerde og avsluttende sesong, så noen løse tråder nå er vel sånnsett akseptabelt.

Filmhjerte liker nemlig fortsatt serien og skal garantert se sesong 4 også. Miljøet, rollefigurene og temaene er fortsatt spennende å følge utviklingen av. Det er likevel for mye som skurrer i sesong 3. Filmhjerte har derfor satt opp en liste, ikke overraskende bestående av 13 utfyllende punkter (Jøss, den så du ikke komme?). Noen av punktene er ting i sesong 3 som trekker ned inntrykket, mens andre punkter er pluss ved sesongen.

Så her er 13 Reasons Why: 13 gode grunner for at sesong 3 i sum kommer ut midt på treet sånn cirka

1. “The new girl” / Den nye fortellerstemmen

I sesong 3 har en helt ny rollefigur, Amorowat/”Ani” (Nana Mensah), datteren av familien Walkers nye hjelpepleier, kommet inn i serien, og blitt sesongens fortellerstemme. Ani har liksom skjønt alt hun, og vet alt, om alle, selv om hun nettopp har ankommet Liberty. Hun tilfører iallefall serien veldig lite nytt og er heller ikke en tilstrekkelig troverdig eller interessant karakter.

 

2. Den grå og triste stemningen

Nå innbyr riktignok ikke tematikk som drap, dop, voldtekter, mobbing og andre gjerninger fra menneskets mørkeste sinn til lystige beskrivelser og dans, men for ungdommene på Liberty må det virkelig være et mareritt og trasig å leve. Det skildres iallefall som om absolutt alle sliter med tunge destruktive tanker og problemer, og med svært lite gleder i tilværelsen.

Man skal ikke på noen måte heve seg over at unge mennesker opplever hverdagen som dyster og tung gitt seriens premisser, men når vi nå har kommet opp i 39 episoder burde man kanskje vurdert å legge inn noen lyspunkter. Det finnes selvsagt også håp og lys i enden av tunellen for flere av rollekarakterene, så det er ikke det jeg mener, men lys opp stemningen litt, la Clay smile litt for eksempel!

13 Reasons Why feat. X-Files – Du tror det ikke før du ser det; Clay Jensen smiler 😀

 

3. Løgnene og hemmelighetene

De florerer det av, og beklageligvis later det til at sesongens store mantra er at selv om løgner avler flere løgner og til slutt får deg ned i en verden av dritt, så er flere løgner, gjerne samkjørte, veien ut av problemene. Her kolliderer serien litt med seg selv all den tid seriens klare budskap også er “Snakk med noen om problemene eller hvis du har det vanskelig” (og akkurat det skal de ha ros for, å sette dagsorden for viktige temaer og åpenhet rundt de).

Selvsagt kan ikke en serie som 13 RW heller være uten løgner og hemmeligheter, men det blir for mye av det, brukt feil og for mye surr.

 

4. Kjernekaren Bryce Walker

Ja, for han er er menneske han også, med empatiske kvaliteter, gode tanker og et hjerte. Ihvertfall prøver sesong 3 å fortelle oss det. I de to første sesongene av serien fikk vi ettertrykkelig se hvilket svin Bryce Walker var og hvor destruktiv og ødeleggende han var for de fleste rundt seg. I sesong 3 får vi en ganske annen side av han. Desverre for han post mortem, gjennom tilbakeblikk til før han blir funnet død.

På en måte funker det ettersom sesongen viser at selv en voldtektsmann kan ha menneskelige egenskaper, og kan vise tegn på å ville endre seg. Serien og sesongen prøver absolutt ikke å forsvare Bryce Walkers ugjerninger bare så det er sagt, men det er vel litt for åpenbart at man forsøker å trykke på noen knapper her hvor vi skal få et nytt syn på Bryce. Men på sitt siste rykker han vel litt tilbake til start igjen, eller?

Uansett stiller sesongen en del moralske og etiske spørsmål rundt skyld, tilgivelse, endring og om muligheten for å få en ny sjanse.

 

5. Tyler Down ♥

En som trekker ganske godt opp intrykket i sesong 3 er Tyler Down, kraftig underspilt, hvis man kan beskrive det slik, av en gulle god Devin Druid. Som vi husker fra slutten av sesong 2 ble Tyler i siste liten stoppet fra å utføre en skolemassakre, en hendelse vennene hans, selv om han påstår han ikke har noen venner, har lagt et tjukt røykteppe over. Mobbeofferet Tyler er iallefall en rollefigur som virker både ekte og veldig sympativinnende. Druid er den som imponerer mest foran kamera av alle i serien.

Når Tyler i løpet av sesong 3 åpner seg om den voldsomme voldsepisoden/voldtekten han ble utsatt for (i sesong 2) er det antagelig sesong 3 sine sterkeste øyeblikk på det følelsesmessige plan.

 


6. Alle gutter og menn er svin, ihvertfall de som driver med idrett

Ja det er iallefall det Jessica Davis og aksjonistgruppa hennes er ute etter å poengtere. Eller, vel, jeg overdriver jo litt nå. De vil ha slutt på voldtektskulturen i idrettsmiljøet på skolen, som de mener er så machodominerende at det avler voldtekter, et budskap de går langt for å fremme. For langt spør du meg, som når de tropper opp i en minnestund, blant annet.

Som folkene bak serien har sagt dreier også sesongen seg om at det tas valg, også feil valg, av ungdommene. Jeg er selvsagt fundementalt enig i budskapet Jessica og gruppa hennes kjemper for, bare så det er sagt. Fremgangsmåten derimot kan nok diskuteres i det vide og brede, og som sesongen og viser er det slett ikke bare drittsekker i skolens “fotball”-miljø. En av hendelsene gruppa steller i stand får også sterk innvirkning på det tragiske utfallet rundt Bryce Walker.

 

7.  Hvem er morderen?

Svaret på det skal selvsagt ikke spoiles her, det ville jo vært psycho, men kan vel avsløre at de fleste er mistenkte helt fra avspark for sesongen og opp mot sesongfinalen. Et pluss kan legges inn ved dette punktet for sesong 3, for det er relativt vanskelig å i løpet av de 13 episodene skulle klare å gjette seg frem til hva som skjedde med Bryce, hvorfor, og hvem som gjorde det. Likevel blir løsningen også utilfredsstillende, da den absolutt vil gi liv til mange moralske og etiske spørsmål som jeg ikke kan komme inn på her uten å røpe for mye.

8. Mangelen på empati

Det finnes såklart flere rollefigurer her man føler sterkt empati og sympati med, som Tyler først og fremst, og etterhvert også Justin Foley (Brandon Flynn), som begge ved noen anledninger får en til å ville hoppe inn i flatskjermen, omfavne de og gråte en skvett sammen med de…

Imidlertid er det for mange av rollefigurene som blir for overfladisk fremstilt. Selv Clay Jensen (Dylan Minette) som er seriens hovedperson kommer vi ikke nært nok innpå. Det vil si, vi ser han veldig mye i sesong 3 også, men han får vise lite eller ingen følelser, annet enn sinne og et veldig bekymret ansikt. Men vi vet jo at Clay er en god gutt.

(Mulig spoilere i de to neste avsnittene før punkt 9) Så har vi de som er så endimensjonale at det er vanskelig å finne noe å like ved de i det hele tatt. Som Montgomery “Monty” de la Cruz, som er en forferdelig type gjennom nær sagt hele sesongen, men som helt på tampen både våger å stå opp mot faren, samt vise noen menneskelige sider ved seg selv. Desverre så alt for sent…

I og med at Bryce nå er død kan vi anta at han er ute av seriens fjerde sesong, skjønt det vet vi jo ikke med tanke på seriens bruk av tilbakehopp i tid. Bryce sin dødsscene må man kunne kalle nok en kontroversiell scene i serien, både angående empatiske sider, etikk og moral, ikke bare rundt omstendighetene som førte til det og selve hendelsen, men også det som skjer etterpå. Se og bedøm selv.

 

9. Voksne som spiller tenåringer

Et gjennomgående trekk ved flere amerikanske serier. Jeg liker absolutt både rollefiguren Tony Padilla og skuespilleren Christian Navarro, som spiller Tony. Jeg tror imidlertid ikke et sekund på at Tony i serien er 18 år. Kanskje ikke så rart ettersom Navarro er 28 år. Sjarmerende Brandon Flynn som spiller mindreårige Justin Foley kan kanskje såvidt med sitt litt yngre utseende passere som mindreårig (17 år), men Foley fyller snart 26. Justin Prentice som spiller Bryce (18) og Miles Heizer som spiller 17-18-årige Alex er begge 25, og jeg syns heller ikke Bryce ser ut som en tenåring. Og det stopper ikke i midten av 20-årene. Ross Butler (spiller Zach Dempsey) er faktisk 29 år!

Men denne seriens “aldersversting” er Timothy Granaderos som spiller Bryce Walkers tidligere bestevenn Monty/Montgomery de la Cruc. I serien er Monty 18 år, noe jeg heller ikke i brøkdelen av et sekund kan tro. Timothy er nemlig 32 år!

Dylan Minette (22, Clay), Devin Druid (21, Tyler), og Alisha Boe (22, Jessica Davis) er de yngste av gjengen, og skal få passere, de ser ung nok ut til å være 17. Det vil og si at i serien som har en masse tenåringsrollekarakterer er det ikke en eneste av skuespillerne som faktisk er tenåring.

Altså, de spiller veldig godt alle sammen og jeg liker alle, men serien taper likevel noe på troverdighet føler jeg når flere av de som spiller såpass unge som 17-18 år er langt opp i 20-åra og attpåtil noen som har bikka 30.

 

10. Dårlig oppbygging

Der sesong 1 hadde en finurlig fortellerteknikk og scorte høyt på sine mange tilbakeblikk og flashbacks funker det heller dårlig i sesong 3 med dette. Ikke bare fordi den nye fortellerstemmen Adi ikke er interessant nok, men også fordi all hoppingen og forflytninger på tidslinjen er rotete og uoversiktlig i sesong 3. Et annet vesentlig minus er at vi tidlig i sesongen får vite om en slåsskamp som fant sted etter et idrettsarrangement på skolen, men vi får ikke se noe av det som skjedde der før i de siste episodene. Dermed føler man et mindre engasjement, interesse og selvsagt kjennskap til hva som har skjedd.

Et annet minus ved sesongen er at Tylers planlagte skoleskyting som ble avverget i siste liten er viet liten plass i sesong 3. Her hadde man vel forventet et større fokus på alt av omstendigheter rundt det. Kanskje kommer det dog noe i sesong 4 om dette?

Serien som fra starten av fokuserte på å gi, ja nettopp, 13 reasons why, som på norsk selvsagt heter 13 gode (!) grunner, har fjernet seg fra dette i sesong 3, hvor vi egentlig ikke før helt mot slutten, via fortellerstemmen (nok et dårlig og uinteressant valg av serieskaperne), får ramset opp en masse grunner til hvorfor alle de mistenkte hadde sine grunner til å kunne ha tatt livet av Bryce.

(Spoilervarsel) Ellers er som sagt Bryce død og dermed antagelig ute av serien. Bryce`s død var sikkert nødvendig for å ta serien videre, men et annet dødsfall i sesong 3 irriterer meg mer med tanke på at når vi får se en rollefigur myke opp skrives vedkommende ut av serien på nokså trist vis i grunn.

 

11. Politiet i serien

Hadde det ikke vært for at det er en seriøs serie kunne jeg mistenkt at de to politimennene var Helan og Halvan. De er jo ikke komiske altså, ikke på den måten. Det er umulig å forklare nærmere uten å spoile en vesentlig detalj, men hvis det er sånn at en av de egentlig har skjønt mer enn han sier, så syns jeg det er skuffende for både han og seriens del. Mulig at jeg er på bærtur her? Forøvrig er det jo tydeligvis gått sport i for skolens elever å innta rollen som privatdetektiver, særlig for Ani og Clay med sine kryssforhør…

 

12. Glansbildene som sprekker

Her tenker jeg på utseendet til rollekarakterene, for nær sagt alle som en av de unge rollekarakterene er jo nærmest som et strøkent glansbilde sånn at det jo er behagelig å hvile øyet på de. Man tar seg jo og nesten i å tenke tanken at det er en baktanke i at alle disse ungdommene med sine feilfrie glansete ytre har sine mørke indre demoner eller store problemer i hverdagen. Men er det ikke litt rart at på skolen der de går er det vel knapt en kvise eller fregne å se i mils omkrets?  Noen blåøyne, systing og ødelagte knær i ny og ne etter slåssing er det riktignok…;p Vel vel, en slags kontrast er det jo i det og beviser at selv de pene har problemer. Store problemer.

 

13. Noen interessante nye rollekarakterer og gamle kjente

Riktignok lar jeg meg ikke overbevise helt av sesong 3 sin nye fortellerstemme, Adi (godt spilt av Nana Mensah), dog har årets sesong flere interessante nye og returnerende biroller. Blant annet er Hannah Bakers mor Olivia (Kate Walsh, bildet nedenfor) tilbake i byen, den sparkede skolerådgiveren Kevin Porter (Derek Luke) får vi et gjensyn med, og Brenda Strong gjør en sterk prestasjon (jippi, endelig et ordspill på navn!) som Bryce Walkers mor. Av nye ansikter i ganske små men viktige biroller vil jeg trekke frem Montys skolefotballkompis Charlie St George (Tyler Barnhardt), den opprørske punkete jenta Casey (Bex Taylor-Klaus), og Winston (Deakan Bluman, bildet over), som får en overraskende (?) venn.

Summa summarum….

I sum er 13 Reasons Why sesong 3 fortsatt verdt å få med seg for de/oss som har fulgt seriens to første sesonger, selv om det går merkbart tregere i den nye sesongen. Temaene og problemstillingene som tas opp er som alltid dagsaktuelle og nær universelle, slik at både unge og voksne seere kan finne en gjenkjennelsesfaktor.

Fra Filmhjerte blir det kun såvidt terningkast 4 denne gang. Såvidt vippa opp fra tre terningøyne og hjerter, for som fans av 13 Reasons Why finns det fortsatt mange gode grunner for å se både årets sesong og den neste. Og noen for å la være, men da er du vel ikke så interessert i serien heller?

13 REASONS WHY – SEASON 3:  ♥   ♥   ♥     –   –

 

Filmhjertes tidligere omtaler av 13 Reasons Why

Sesong 1 (2017) – Terningkast 5

Sesong 2 (2018) – Terningkast 5

 

Har du synspunkter, meninger og innspill om enten de foregående eller den nye sesongen av 13 Reasons Why? Kommentarfeltet venter på deg 😀

Vi preikes!

 

Alle foto: Skjermbilder fra Netflix

10 filmer på Netflix (og en sesong 3) du bare må se!

Filmhjerte har våknet fra dvalen! Her finner du anbefalinger for 10 bra filmer du kan – og bør – se på Netflix.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte

(Eller se de en annen plass da vel hvis du finner de og om du ikke gidder abonnere på Netflix!)

Denne bloggpostens Netflix-tips er alle å finne på den norske Netflix`en.

Dagens 10 utvalgte filmtips består av både profilerte filmer og noen godt skjulte og undervurderte funn. For ordens skyld er de i denne bloggposten presentert i mer eller mindre urangert rekkefølge.

 

THE RIDER

Kunstprisvinnende amerikansk drama på Cannes-festivalen i 2017 – og ganske sikkert en av de beste filmene i Netflix-katalogen. Det store filmnettstedet rogerebert.com gav filmen toppscore, 4 av 4 stjerner, og anmelderen kalte det den beste amerikanske filmen på flere år!

The Rider tar oss tett på en amerikansk machokultur som i generasjoner har vært en livsstil for de tøffe og vågale som lever ut drømmen som rodeoryttere. I en nærmest alkymisk sammensmeltning av sanselige inntrykk, filosofiske betraktninger og livets harde realitet har den unge kvinnelige regissøren Chloé Zhao skapt en utrolig estetisk og betagende film, skutt i nær dokumentaristisk stil som gir et svært realistisk preg, som jeg lar meg imponere stort over.

The Rider er historien om Brady Blackburn (Brady Jandreau), en omkring 20-noen og 20 år gammel cowboy som ikke vil gi opp rodeokarrieren og hestetemmingen som er hele livet for han på tross av en alvorlig fallulykke som nesten tok livet av han. Rolig og stillferdig film som etterhvert imponerer og setter spor. Det er vakkert og rørende, med et tidvis magisk foto som alene hadde fortjent et langt kapittel.

Kombinasjonen av lys, landskap og Bradys omgang med hester er fascinerende, legg til et stemningssettende lydspor som oser av melankoli og vi har et stykke filmatisk poesi. Vi kommer tett på Brady, som ved flere hendelser i filmen gnistrer eller får frem en klump i halsen. Som når han temmer en hest som aldri har hatt folk på ryggen før, eller når han besøker bestevennen sin på et pleiehjem. Særlig da. Eller kanskje når han med største ro på tross av legens råd rir majestetisk bortover slettene. Eller når han er sammen med den 15 år gamle autistiske lillesøsteren sin.

Filmen er løselig basert på Jandreaus egen sanne historie fra å være en fremmadstormende rodeorytter til å bli en skadet cowboy på leting etter mening og det å kunne gå videre. The Rider følger denne nåtidens moderne cowboyen i kampen hans for å komme seg på føttene igjen.

De første 20 minuttene som var mer ordinære var jeg slett ikke sikker på at denne filmen ville gå inn i minneboka, men så feil kunne jeg ta. The Rider får Filmhjertes varmeste anbefalinger. Terningkast 6, gitt!

 

SORRY TO BOTHER YOU

Mørk fantasy/science fiction-komedie fra 2018.

I Sorry To Bother You befinner vi oss i en etterhvert absurd alternativ versjon av Oakland, der en telefonselger følger en kollegas råd og klatrer raskt på rangstigen, inntil suksessen skaper en rekke etiske og jobbmessige utfordringer for han.

Hovedrollen spilles meget godt av Lakeith Stanfield, og i to av birollene ser vi Armie Hammer og gamlefar Danny Glover.

Spesiell og noe sær samtidssatire, det skal sies, som ganske sikkert ikke er alles cup of tea, som vi sier her på berget. Nokså høyt profilert film, i Norge distribuert av kvalitetsstempelgarantist Arthaus. Om filmen er helt min kopp med te var jeg heller ikke helt sikker på, for etter å ha sett filmen satt jeg umiddelbart med en undring over hva pokker`n var det jeg så?

Men den er god, og en type film man ikke ser for ofte.

For den havna jo på denne lista, ikke sant? Det var bare noen av de visuelle virkemidlene i filmen som nok tok litt av, samt at historien kjører seg litt fast innimellom.

En rød tråd for Sorry to Bother You er moral, i et normmanglende samfunn hvor filmens hovedperson går på sterk akkord med seg selv og sine prinsipper i jakten på suksess. Det er en bitende satire med nokså klare politiske undertoner, hvor afroamerikanere vs den hvite mann og identitet, utnyttelse av arbeidskraft og rå kapitalisme står sentralt. Du vil sikkert også tenke om du ikke ville gjort det samme som hovedpersonen, for selv om ting settes på spissen tar filmen mye i samfunnet på kornet.

Det er en film som tar i bruk surrealistiske virkelmidler, og den byr på flere skrudde og absurde situasjoner, men er også på en måte stilistisk.

Et godt filmtips for den som liker filmer litt utenom det vanlige.

JAKTEN PÅ LYKKE

Hva er lykke? Hva definerer lykke? Noen svar får vi kanskje i The Pursuit of Happyness (Jakten på lykke) fra 2006 med Will Smith som etter min mening gjør en av karrierens beste prestasjoner i denne hjertevarme dramafilmen der han spiller den hardtarbeidende faren til en liten gutt, i en fortelling satt til 80-tallet. Svaret er selvsagt penger og suksess, kapitalistisk nok, men filmen er og blir en fin far-sønn-historie og heltefortelling.

Er du blant de lettrørte er det bare å finne frem lommetørklet og kosepleddet. Filmen er forøvrig basert på en sann historie, og er en strålende fortelling om pågangsmot og om å aldri gi opp.

 

iBOY

Netflix Original, 2017

Jeg anbefaler også noen egne Netflix-filmer (Netflix Original) som har fått ord på seg for å være undervurderte Netflix-perler (“gems”),  filmene i seg selv er muligens ingen perler, men likevel litt som en skjult skatt, på en måte….

Deler av en smarttelefon setter seg etter en ulykke fast i en tenåringsgutts hjerne. Han oppdager at han kan kontrollere elektroniske enheter, og bruker de nye superkreftene sine til å hevne seg.

iBoy har et noe uvanlig premiss, som nok ikke alle vil verdsette nevneverdig. For mens noen trekker den frem på lister over undervurderte “Netflix-gems”, rankes den av andre som en av de dårligste av Netflix`egne filmer. iBoy er en iallefall en moderne superheltfilm, på et vis…

 

WHEELMAN (Sjåføren)

Netflix Original, 2017

B-film-heaven! Er du ute etter fartsfull spenning med miks av action og thriller, da er dette en godt valg. En Frank Grillo i storform bak rattet kjører på i denne intense actionthrilleren. Om Wheelman, eller Sjåføren, som den så morsomt monotont har blitt døpt av Netflix på norsk, har det kommet flere treffende sammenligninger som at dette er som Collateral over telefon, Locke men med et krimplott, eller den beste Jason Statham-filmen Jason Statham ikke spiller i!

For det er nemlig (heldigvis) Frank Grillo som vrir på rattet som den aldri navngitte fluktbilsjåføren for et ran som ikke går som planlagt. Når “wheelman”, som han kaller seg, mottar en truende telefonsamtale og melding må han ta i bruk all sin kunnskap for å komme seg ut av farene som raskt tårner seg opp både for han selv og familien.

Jeg har nettopp sett Wheelman og fant den både underholdende, pirrende og spennende, samt at den faktisk til tross for sitt klare b-filmpreg også absolutt har et eget særpreg, ikke ulikt 70-tallets actionfilmer, med personfokus, tøffe fyrer, antihelter, rak stil og uten en masse vissvass. Grillos røffe, tøffe og værbitte stil kler filmen, som også gjør det sjakktrekket å la oss gjennom (nesten) hele filmen være akkurat så tett på Grillo at vi føler trusselen han står ovenfor, alt innenfor rammen av å være innestengt i bilen. Nær sagt hele filmen utspilles nemlig enten med kamera tett inni bilen, mot bilen, eller sett ut fra rattet. Det føles både litt klaustrofobisk men og på samme tid som en vei mot befrielse. Og let`s face it, roadmovies og spenningsfilmer med rask bilkjøring der alt går ad undas er en formel som funker! Ihvertfall her.

Med spilletid på kun 82 minutter er Wheelman absolutt verdt å ta med seg. Mitt topptips for øyeblikket for deg som liker upretensiøs old school spenning og action.

 

Jeg legger med noen utdrag av kule beskrivelser av filmen fra et par engelskspråklige nettsteder som skriver om film.

Collateral on the phone, Locke but with crime — we’ve no shortage of comparison points for this innovative action B-flick, but that’s not to detract from director Jeremy Rush’s own bright ideas. His first and best was tapping macho man Frank Grillo for the lead, a getaway driver taken hostage via phone and forced to run a series of increasingly hazardous jobs during one unending night. The second was constraining the camera to our man’s car for the entirety of the film, trapping the audience in the predicament right next to him. It’s a supremely unsettling effect, putting us close enough to the violence to see it clearly, even close enough to feel threatened by it, but not quite close enough to intervene. (…) Grillo’s in top form here, leveling up and acting as the major-league name-taker we all knew he could be. (Vulture)

What if Baby Driver wasn’t a soundtrack-driven action comedy, and was instead an unpredictable, intricately plotted suspense thriller about a getaway driver having his worst ever day of work? That’s the logline for Wheelman. Frank Grillo (Zero Dark Thirty) portrays the unnamed, usually unflappable wheelman in a bank heist scheme, just out of prison and in debt to a Boston crime family. Everything that could go wrong does, but it’s not all that funny — it’s stressful enough driving a getaway car for a robbery, and it’s even more nerve-wracking for the wheelman when he gets more or less carjacked by another band of mysterious criminals. (Looper.com)

Les mer: www.looper.com

 

PADDLETON

Netflix Original, 2019

Den middelaldrende Michael (Mark Duplass) har fått beskjed om at han har uhelbredelig kreft. Han spør naboen og vennen Andy (Ray Romano) om hjelp til å avslutte livet før sykdommen gjør det.

Paddleton er en mørk dramakomedie, som har ord på seg for å være både rørende, følelsesladet og underspilt. Jeg har ikke sett filmen ennå, men gleder meg virkelig til å se Ray Romano i en seriøs og dypere rolle enn de komiske han er mest kjent for, først og fremst fra komiserien Alle elsker Raymond. Faktisk har jeg aldri vært noen fan av han i rent komiske roller, som i nevnte komiserie, men jeg likte han godt i The Big Sick for et par år siden (dramakomedie, som også dette skal være). Traileren som ruller på Netflix virker iallefall veldig lovende for både filmen og samspillet mellom Romano og Duplass.

Ettersom jeg ikke selv har rukket å se denne ennå, limer jeg istedet inn et utdrag fra omtalen hos nettstedet looper.com:

Debuting at the 2019 Sundance Film Festival on the first of February before making its way to Netflix just before the end of that month, Paddleton is an unlikely charmer about an unlikely friendship – featuring actors in what many might feel are unlikely roles.

The film centers on Duplass’ Michael Thompson, who is diagnosed with terminal stomach cancer and carries on a strange and sweet “bromance” with his neighbor Andy Freeman, played by Ray Romano. Traditionally viewed as comedic actors, Duplass and Romano prove their dramatic chops as the two give themselves over to their respective characters in a way that’s organic and affecting.

The most impressive part of Paddleton, and the element that makes it stand out amongst the sea of other films about the big C-word? There’s not a lot of dialogue — a reflection of Michael and Andy’s shared distaste for small talk that guarantees every line of Paddleton is a meaningful one.

Both genuinely funny and genuinely heartbreaking, Paddleton will pull you in with its premise and hold you there with its tender relationship between Michael and Andy, its intimate atmosphere, and its moving ending. Queue up Paddleton for your next Netflix session  –  just be sure to have a box of tissues at the ready.

Les mer: www.looper.com

 

ALEX STRANGELOVE

Netflix Original, 2018

En raus småromantisk gladkomedie som gledelig nok er forfriskende fri for tristessene LGBTQ-sjangeren alt for ofte maler utover skjermen. Tematikken rundt alt det emosjonelle filmens hovedkarakter Alex Truelove (!) går igjennom er ofte lett behandlet, men det er nettopp det som gjør dette til en forfriskende opplevelse. Dessuten, Alex Strangelove er en komedie (halvveis romantisk sådan), så kritikken om overfladisk preller egentlig av som vann på gåsa. Det er en morsom film, som i noen små sekvenser også er litt radikal muligens (?), som i tematisk overlappende landskap pensler innom ungdomsdrama, ungdomskomedie, highschoolkomedie, coming of age og identitet.

Les mer: Hele Filmhjertes filmomtale av Alex Strangelove

 

BLINDSPOTTING

Den tidligere straffangen Colin har noen få dager igjen av prøvetiden og vil unngå å havne i fengsel igjen, men bestevennen Miles og byen Oakland gjør det ikke enkelt for han. Et Oakland i stadig endring, og hvor hverdagen for våre to menn føles som en kamp mot systemet- og hverandre.

Blindspotting av regissør Carlos López Estrada konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering på samme tid som den kontinuerlig bobler av dynamisk energi.

Det har blitt sagt at den føles som en slags “spirituell oppfølger” til Spike Lee-klassikeren Do The Right Thing, satt til vestkysten (tiff.no).

Siden Blindspotting desverre ikke fikk kinodistribusjon i Norge er det gledelig at den har havnet hos Netflix, ettersom filmen dermed er tilgjengelig for et stort publikum. Blindspotting er en amerikansk småmørk krimdramakomedie med flere seriøse budskap. Store temaer som politivold og gentrifisering står sentralt, supplert med dagligdags problematikk som våpen, småkriminalitet, rase og et vennskap som settes på prøve.

Filmen er også en hyllest til byen Oakland i USA, der både handlingen utspilles og hovedrolleinnehaverne og manusforfatterne kommer fra. Da filmen gikk på filmfestivalen i Tromsø (der hadde den altså kinovisninger, heldigvis så jeg den der) ble den vinner av festivalens pris Fredsfilmprisen. I begrunnelsen fra juryen het det blant annet; “det som tilsynelatende starter som en typisk kompiskomedie, blir raskt til en kraftfull film om identitet, toleranse og respekt i et samfunn som sliter med rasisme, gentrifisering og politivold”.

Dette er tidvis vekselvis både ganske morsomt, kult, provoserende og dramatisk. En klar anbefaling.

 

GOD`S OWN COUNTRY

For mange er dette trolig den ultimate LGBTQ-filmen, som våget der både særlig Brokeback Mountain i sin tid (ja du finner også den på Netflix, den er jo bra men akk så sørgelig…), og forsåvidt også den fantastiske Call me By Your Name, ikke turte.

NRK Filmpolitiets Birger Vestmo, muligens landets mest profilerte filmanmelder, kalte filmen en “blendende vakker kjærlighetshistorie” og slengte på bordet terningkast 6. Bak den blendende vakre kjærlighetshistorien som gror mellom to unge menn av ulik nasjonalitet på landsbygda i Yorkshire ligger et omtrent like blendende og vakkert landsskap, som tilfører filmen så uendelig mye mer enn bare henvisningen til tittelen. Der ligger en slags råskap som er som skapt for historien. For det Yorkshire`ske landskapet som brer seg ut som et vekselsvis klamt, kaldt, vått og varmt bakteppe for historien i forgrunnen er i seg selv umåtelig vakkert, til tider styggvakkert, og gir en fantastisk ramme for handlingen, som selvsagt er så blendende som det filmpolitiet anmeldte.

4 LATAS

Netflix Original, 2019

Spansk mørk roadmoviekomedie med selveste Jean Reno i en av hovedrollene. Veteranen Reno, som fikk sitt store internasjonale gjennombrudd i Luc Bessons Léon (1994), kjenner vi fra en rekke spenningsfilmer, men her får vi se han i en lystigere rolle.

To gamle venner legger ut på en biltur fra Spania via ørkenen i Sahara til Mali i håp om å treffe igjen en døende venn for siste gang. Med seg på turen har de datteren vennen har mistet kontakten med. Turen går – selvsagt – ikke helt som planlagt, og den brokete trioen støter selvfølgelig på flere dumper samt morsomme og farlige problemer underveis. For i ørkenen lurer mange farer under den stekende solen.

En tidvis underholdende film med både morsomme, komiske og triste stunder – samt sand. Mye sand. Filmhjerte lot seg iallefall underholde.

 

Bonustipset (ja, siden det ble 11 filmer…):

ALL IS LOST

Dramafilm fra 2013 med kun en eneste person på rollelista!

En ressurssterk sjømann alene langt til havs i Det indiske hav må sloss en desperat kamp i uværet for å overleve etter at seilbåten hans tar inn vann etter en kollisjon med en flytende skipscontainer. Til tross for sin iherdige innsats for å holde hodet over vannet må han sakte men sikkert se sin egen dødelighet i ansiktet.

Filmen er nesten uten dialog,  men er både intens, dristig, tankefull og holder på oppmerksomheten fra start til slutt gjennom nesten 100 minutter.

Robert Redford ble bortimot unisont hyllet for sin kraftfulle rolleprestasjon som både er ekstremt fysisk og intellektuelt krevende, i filmen der han spiller helt mutters alene (og vistnok gjorde mange av stuntene sine selv). Ved hjelp av ansiktsuttrykk, små grimaser, kroppsbevegelser, sinnsstemninger, feilsøking og gjøremål ombord leder han filmen trygt i havn, mens rollefigurens håpløshet øker i stigende tempo etterhvert som filmen skrider frem og vannet renner inn.

Imidlertid har filmen i seilbåtmiljøer blitt torpedert for å være urealistisk grunnet seilbåtens og mannens manglende sikkerhetsutstyr og valg underveis. Akkurat det tenker jeg vi ser ganske greit gjennom fingrene med, for som et eventyr til sjøs og en film om en manns kamp mot havet funker All is Lost definitivt. Regissøren selv har forøvrig slått fast at alt som skjer i filmen kunne ha skjedd i virkeligheten. Det er naturligvis begrenset hva man kan få ut av et premiss som i denne filmen, men for en showcase for filmlegenden Redford dette er!

En ganske fin firer på min terning er det iallefall.

 

Takk til Looper.com for inspirasjon og tips om “skjulte” Netflix-funn, og forsåvidt også Vulture.com som har en liste der de har rangert alle Netflix Original-filmene (en liste med mange snodige plasseringer…).

 

 

PS: Helt til sist men ikke minst, jeg bare nevner at fredag (23. august) slippes sesong 3 av det strålende, spennende og provoserende kontroversielle ungdomsdramaet 13 REASONS WHY, som er tilbake med nye sjokkerende avsløringer, intriger og kassetter – Og hva mer? Joda, et aldri så lite mord. Gjett hva jeg skal i helgen? Jippiiiiyah!

 

Kom gjerne med egne Netflix-tips i kommentarfeltet, jeg er alltid glad for slike tips, så rop ut!

Snakkes 😀

Netflix Original Film: Alex Strangelove – ikke rart i det hele tatt

Alex Strangelove – småkoselig romantisk coming of age-komedie fra Netflix Original, men ikke klisjèfri.

Her er en filmomtale av en Netflix Original film fra 2018 som ble skrevet seint i fjor, men som ble liggende upublisert. Bedre seint enn aldri ihvertfall, og filmen er jo fortsatt aktuell som et tips til en film å se på Netflix.

I strømmen av serier og filmer som har kommet i løpet av de siste årene hvor man har lagt ned et viktig arbeide i å normalisere og ufarliggjøre det å være “skeiv”, er det fort gjort at det blir overfladisk eller litt usjarmerende all den tid man gjerne vil etterstrebe å prøve å finne nye innfallsvinkler og måter å fortelle på.

Heldigvis er ikke Alex Strangelove verken overfladisk eller usjarmerende, men tvert om både koselig og sjarmerende, i en lettbeint ungdoms(drama)komedie som behandler tematikken både med respekt og følsomhet, gjennom å uproblematisere den, ihvertfall nesten. Riktignok er her noen velkjente følelsesgrep fra lignende filmer og serier, samt et par klassiske betraktninger, fortalt av en av rollekarakterene, hvor det fremkommer at det å være homo er galt, så formidler likevel filmen at nettopp det å være det er uproblematisk. Her er ingen stygge blikk og nedsettende kommentarer, og det er kun morsomt når en replikk som “good luck being gay with no dick” utbasuneres.

Historien i Alex Strangelove er klassisk, selv om den likevel føles som noe nytt i og med at tematikken presenteres så lite problematisert. Dette grepet fører også til at filmen føles forfriskende. Hovedpersonen i filmen er Alex Truelove (Daniel Doheny) – Ja, han heter faktisk det –  som er en stort sett normal tenåring på high school, med småpubertale fnisende venner, han er ganske skoleflink, og han er sammen med ei flott, snill, smart, søt og sjarmerende jente (Madeline Weinstein), som han skal debutere seksuelt med når tid som helst.

Hadde det bare ikke vært for at tankene stadig sirkler rundt en hyggelig og sjarmerende venn han tilfeldigvis ble kjent med på en fest. Han heter Elliot (Antonio Marziale), vennen er en han ja, og åpent homofil.

Altså, det er ikke slik at Alex Truelove, joda det er helt sant at han heter det, ser på dragningen mot sin nye guttevenn som uproblematisk, men når du ser filmen skjønner du kanskje likevel hva som menes med at filmen ikke problematiserer og vanskeliggjør tematikken (ikke mer enn nødvendig).

Daniel Doheny har hovedrollen som Alex Truelove, og gjør en veldig sympatisk figur.

I kjent stil blir det både noen tårer og hjertesmertescener, men også fine betraktninger rundt vennskap og tilgivelse. Filmen kan i enkelte fortellertrekk sende tankene til fjorårets Love, Simon, og diverse dramakomedier. Det er litt varierende skuespill bak den sjarmerende og velspillende duoen bestående av hovedrolleinnehaveren Doheny og motspiller Weinstein (Marzale spiller godt han og), litt for likt bakteppe for handlingen med flere andre filmer, flere klisjèer, samt noen merkelige fortellergrep som ikke passer helt inn. Den fremste pubertale humoren og komikken er det forresten Daniel Zolghadri, som Alex` bestevenn, som står for.

I sum er Alex Strangelove en fin og passe underholdende film fra Netflix som kan anbefales alle som liker ungdomsdrama i coming-of-age-oppvekstfilmgata. En ganske hyggelig filmkveld i sofaen gir den, dermed påspanderes fire av seks filmhjerter og terningøyne.

Filmen ble sluppet på Netflix i juni 2018 og ligger selvsagt fortsatt tilgjengelig.

♥   ♥   ♥   ♥    –    –

#netflix #netflixfilm #netflixoriginal #film #filmtips #filmsnakk #filmanmeldelse #filmprat #filmhjerte #alexstrangelove

NRK TV: THE BAY – ny britisk krimsuksess

Likte du Broadchurch er den nye britiske krimserien The Bay noe for deg!


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: THE BAY
Krim/drama, Storbritannia, 2019, sesong 1 (6 ep.), produsert for TV-kanalen ITV
Med: Morven Christie, Jonas Armtrong, Chanel Cresswell, Taheen Modak, Imogen King, Daniel Ryan, Art Parkinson, Louis Greatorex, Matthew McNulty, Adam Long, m. fl.

Aktuell: Vises i Norge på NRK og NRK TV (nett)


På utkikk etter lettsett spenning til sommerens strømming? Sjekk ut den britiske nykommeren “The Bay“.
(PS: Filmhjerte er fortsatt oppegående i sommerdvalen ;p)

I den britiske krimsuksessen Broadchurch befant vi oss sør på øyriket, mens det i The Bay er i Morecambe, nordvest i England, handlingen finner sted. Felles for begge er unge ofre og mørke hemmeligheter.

De to seriene har flere likhetstrekk, men selv om onde tunger, eller kritikere som de vil kalles, hevder at The Bay er en utvasket kopi av seermagneten Broadchurch, så klarer The Bay seg godt på egne bein, og har også den blitt møtt med høye seertall i Storbritannia. Det er dog ikke til å komme fra at det er flere likheter.

Ikke bare sørger Morecambes strandlinje og havneområde for å svøpe en dramatisk ramme rundt krimgåten, og også på andre områder er det familiære trekk mellom de nevnte seriene. Riktignok er Broadchurch et fiktivt stedsnavn, mens man i The Bay derimot har lagt handlingen til den virkelige nordvestengelske kystbyen Morecambe, som ligger vendt ut mot bukten Morecambe Bay og irskekysten.

Stedsvalg har selvsagt mye å si i en slik serie, for det dramatiske backdropet med Morecambs sjøside som åsted og det brusende soundtracket drar deg raskt inn i handlingen, samt setter en spesiell atmosfære. Morecambe har, ifølge Google, rundt 35 000 innbyggere og er sånnsett ikke et knøttlite sted, men småbypreget man har drapert serien i kler den godt og bygger en triggende atmosfære..

Det er forsommer (eller sensommer?) i den rolige og smått idylliske kystbyen, når en opprivende hendelse ryster lokalmiljøet. To tenåringstvillinger, Holly og Dylan, forsvinner sporløst, og politietterforskeren Lisa Armstrong (Morven Christie) settes på saken sammen med ferskingen Med Kharim (Taheen Modak), som hun motvillig må ta under sine opplærende vinger.

Det avdekkes raskt at ikke alt er bare velstand hos tvillingenes familie. En relasjon mellom Lisa og tvillingenes far, den smårufsete fiskeren Sean (Jonas Armstrong) sørger for et ekstra spenningsmoment.

Samtidig som Lisa leder etterforskningen erfarer vi at hun ikke akkurat har god kontroll over hva hennes egen tenåringsønn og -datter fyller dagene med.

Velkjente narrative grep altså for en krimserie, med en politietterforsker som må skjule noe, med hjemlig småkaos, en kollega under opplæring, lite samarbeidsvillige pårørende, involverte som tar loven i egne hender, og en mentalt lettere tilbakestående mann som lusker rundt ungdomsmiljøet, i tillegg til mulig smugling, ungdomskriminalitet og gruppepress som serien også bølger innom.

(SPOILER-ALARM, avsnittet frem til bildet har noen avsløringer) Krimdramaet sentreres rundt å finne de to tvillingene, samt avdekke hvorfor de har forsvunnet. Når en betydelig mengde pengesedler blir funnet hjemme hos et av familiemedlemmene settes politiet på sporet av lyssky aktiviteter. Saken tar en dramatisk vending når en død person blir funnet på, ja hvor tror du? Mistankene mot hvem de skyldige er veksles i kjent krimseriestil mellom flere potensielle gjerningsmenn og -kvinner.

Jeg savner mer dybde på tvillingene, som vi ikke blir særlig kjent med, men istedet hører fra annens munn noen ganger om hvor jævlig den ene av de har vært. Slik blir den grufulle udåden redusert til å ikke føles emosjonelt nok selv om morens og småsøsknenes reaksjoner drar opp medfølelsen, og gir nyanser. Jeg skulle selvsagt ønske å ha kjent Holly og Dylan bedre, for å på den måten føle sterkere for de.

Det er ikke nødvendigvis feil å gå i oppmerkede løyper så lenge det gjøres et godt nok håndtverk. For det skal sies om serien at den ikke finner opp kruttet på nytt, og at den ikke har de samme “sjokkerende” vendingene som flere sammenlignbare serier. Noen selvfølgelige fraser som “vi har ingenting å skjule” (joda, det har dere!) og “det er ingen hemmeligheter i denne familien” (eh, jo, det har dere!) er ikke til å komme utenom 😉
The Bay beveger seg uansett uanfektet i fint driv fremover, og har noen små twister som spriter opp og holder på spenningen, selv om man aner konturene av hva som ligger bak.

Persongalleriet er ikke av det mest spenstige. Her kunne serieskaperne sørget for at seerne knytter seg bedre til og føler mer for flere av rollefigurene. Etterforskeren D.S. Lisa Armstrong som er seriens hovedperson virker nemlig ganske glatt og kald, men etterhvert kommer vi litt nærmere innpå henne. Det er mulig jeg provoserer Dagbladet-kommenator Marie Simonsen* på meg når jeg sier at D.S. Armstrong ved første øyekast minner mest om et kvasst rivjern… I jobben hennes som den som tar seg av forbindelsene med de pårørendes familier har hun lært seg å aldri la seg bli emosjonelt berørt, likevel er det noe ved denne saken som føles annerledes for henne.

Hun fremstår uansett for lite interessant enn så lenge og kommer ikke riktig godt nok ut av ruta, uten at skuespillerinnen Morven Christie skal lastes. Hun gjør nemlig en god prestasjon.

(* OK, for de som ikke tok Simonsen-referansen, så fyrte hun seg nylig opp på twitter fordi noen kvinnelige fotballspillere under sommerens VM ble omtalt på NRK som rivjern, noe hun som kvinne tydeligvis ble krenket av…Forøvrig har rivjern vært et velkjent begrep i fotballens verden i årevis uavhengig av kjønn. Det var dagens digresjon).

Som et par interessante sidespor i dramaet følger vi samtidig Lisas sønn og datter, begge i tidlige tenåringsår, og som begge synes merbart plaget. De to spriter opp handlingen, til tross for at de tilsammen er omtrent like sympatiske som to myggstikk i baken, iallefall på overflaten. Den nye kollegaen hennes, D.C. Med Kharim (Taheen Modak), er derimot en veldig sympatisk og hyggelig politimann.

Lisas datter Abbie spilles av Imogen King. Abbie er en interessant rollefigur som har et rebellsk preg og noe udefinerbart over seg som jeg finner spennende. Den bekymrede skråstrek plagede sønnen Rob spilles utmerket av Art Parkinson, som mange GoT-fans sikkert vil dra kjensel på etter deltagelsen hans i 14 episoder. Seere av Happy Valley vil muligens huske Adam Long, som i Happy Valley hadde rollen som rothuet Lewis som ble drept av seriens badguy. I The Bay spiller han 15-årige Abbies tilsynelatende sjarmerende og minst ti år eldre venn Vincent, som ikke har rent mel i posen.

Rollelista inneholder forøvrig ikke de mest kjente navnene, men det er alltid kjekt med nye ansikter. Utførelsen er nemlig god av de foran kamera. Manus kunne sikkert vært pusset litt på for å få en mer egenart, men det funker greit, og man behandler krimsjangeren respektfullt stort sett. Det er spennende nok, og man er interessert i å finne ut hva som rører seg under overflaten. Dessuten er det noe hardt og skitten britisk sosialrealisme som trigger. Og Morecambe da! En by man ikke har hørt stort om før. Det er skittenvakkert. Serien har bra foto, og fremstår ikke som et kun utelukkende typisk mørkt og dystert samfunn.

Legg også merke til små detaljer (for spesielt interesserte…) som iallefall jeg syns er morsomt eller hyggelig-ish, på en måte, slik som supporterskjerfet for fotballklubben Morecambe FC (en ganske liten klubb som befinner seg på liganivå fire, og som fra før av var det eneste jeg hadde av kjennskap til byen).

The Bay kan du se på NRK TV – NRK sitt nett-TV – der seriens sesong 1 ligger frem til utgangen av mars 2020. Serien ble spilt inn i Morecambe-området sommeren 2018, ble vist på britisk TV tidligere i år, og vises her i Norge nå av NRK. Hos NRK slippes seriens to siste episoder av sesong 1 mandag 15. juli.

The Bay har kun 6 episoder på ca 45 minutter hver, og er sånnsett perfekt for noen sommerkvelder foran skjermen. Denne omtalen er basert på de 4 første episodene.

Filmhjerte syns The Bay er vel verdt tiden for deg som liker britisk krim, politidrama og det betagende fascinerende nordvestengelske kystlandskapet.

Det blir 4/6 på terningen og i antall filmhjerter, med fin mulighet for en femmer ved veis ende.

♥  ♥  ♥  ♥ –  –

Netflix-anmeldelse: Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile

Ted Bundy var både ekstrem, sjokkerende og ond. En manipulator av rang, og USAs mest beryktede i to tiår. Likevel sjarmerte han folk.


FILMOMTALE: Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile
Biografisk krimdrama, USA, 2019, 1t 50m
Regi: Joe Berlinger
Med: Zac Efron, Lily Collins, John Malkovich, Kaya Scodelario,
Jim Parsons, med flere

Aktuell/Hvor kan den sees: Netflix. Ny på Netflix i mai


Den nye filmen om seriemorderen Ted Bundy, med den eiendommelig snåle tittelen “Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile“, er både ombrust og kontroversiell, kanskje mest grunnet Bundys utseende i filmen.

Filmen som hadde premiere på Sundance-festivalen i januar ble nylig sluppet på Netflix.

De fleste har vel hørt om grufullhetene Ted Bundy på 70-tallet ble dømt for å ha begått. Ted Bundy var en amerikansk seriemorder som herjet i stater over hele USA mellom 1974 og 1978. Han ble arrestert i 1978 og tilsto til sammen over 30 drap på unge kvinner, de fleste begått på bestialskt vis.

Filmen tar ikke direkte for seg ugjerningene (annet enn via beskrivelser i rettssalen og et klipp mot slutten), men er et passe tett drama som følger rettsprosessen mot Bundy etter at han første gang ble arrestert, og den skildrer hvordan ex-kjæresten hans, Elizabeth Kloepfler, sakte men sikkert må ta inn over seg at mannen hun trodde skulle bli den perfekte “reservepappaen” for datteren sin istedet er en seriemorder og amerikas mest ettersøkte.

Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile, som filmen altså har blitt døpt, er egentlig et sitat fra domsopplesningen mot Bundy, hvor dommeren sier drapene han ble dømt for er “ekstremt grusomt, sjokkerende onde og heslige” (Netflix sin oversettelse av setningen er litt konfus syns jeg, men i og med at “wicked”, “evil” og “vile” vel alle på norsk betyr enten ond eller synonymt med ond, trøbler jeg litt med en veldig bedre oversettelse…).

Den noe snåle tittelen er dog ikke filmens store diskusjonstema.

Zac Efron i rollen som seriemorderen er derimot det. Han er nemlig for pen for rollen, har kritikerne hevdet. Det har blitt sagt om fillmen at den seksualiserer Bundy, og at Efron er for pen til å spille seriemorderen Bundy.

Og det slår meg faktisk noen ganger underveis i filmen, at Efrons nærmest lytefrie og nesten glamorøse fremtoning ikke helt står i stil til mannen han gir liv til i filmen, selv om det også utvilsomt er (skremmende) utseendemessige likheter. Zafron fanger dog muligens ikke riktig blikket, og…ja, jeg vet ikke helt. Han spiller jo overbevisende da, selv om det er noe udefinerbart der som skurrer. De kunne kanskje gjort han mer 1970-tall-isj…

Hvor mye av historien, som er basert på virkelige hendelser og rettssaken mot Bundy, som er historisk korrekte og fakta, og hva som er lagt til av dramaturgiske årsaker vet jeg ikke, men i oppbyggingen og slutten av fortellingen har man også puttet inn arkivmateriale og ekte klipp, noe som funker godt.

Filmen forteller om opprullingen av Bundys sjokkerende umenneskelige gjerninger, men er filmatisk ganske lite sjokkerende, den mangler en del på innhold, rundt de store spørsmålene som hvorfor, blant annet. Bundys psyke og sinn dukker vi forsåvidt ned i, dog mest på overflaten.

Derimot viser den flere av Bundys menneskelige egenskaper, som en kvinnebedårer, som en som var god med ord og som en intelligent jusstudent. Det mest interessante filmen skildrer er hvor manipulerende Bundy var, og hvordan forholdet hans til andre mennesker var.

Det er slett ikke kjedelig å følge historien, selv om den ikke har noen utpregede høydepunkter eller et digert klimaks. Historien holder seg på en nokså rak linje fra start til slutt, der det er interessant og tildels spennende å se Bundys fremtoning i det offentlige og private rom. Å se hvordan tvil, fortvilelse og fornekting henger sammen og utvikler seg hos hans nærmeste er også blant filmens mest interessante aspekter.

Filmen prøver for mye i å legge en for meg litt uforståelig sympati mot Bundy føler jeg lenge, det er jo som man heier på han når han rømmer fra rettsbygningen og fengselet, har politimenn i hælene og når han gråtkvalt taler sin egen uskyld – og det irriterer meg litt at jeg får den følelsen. For fyren var jo, ja nettopp ekstremt grusom, sjokkerende ond og heslig… Genialt! For nettopp her ligger en av filmens nøkler for forståelse av hva filmen blant annet vil få frem; hvordan så mange kvinner kunne la seg lure i fella. Igjen, manipulasjonens kunst. Riktignok funker ikke alle sympatiføringene like godt.

Skuespillerprestasjonene er gode, med selvsagt Zac Efron i front. Efron tåler nok kritikken om at han ser for strøken ut, for han gjør iallefall en veldig god figur, der han får frem Bundys selvtillit og tro på seg selv på en meget overbevisende måte.

En mørk historie får en litt munter innsprøyting når John Malkovich skrider inn som en smule tørrvittig men høyst menneskelig dommer med stoisk ro. En skikkelig god birolle der fra Malkovich..

Jim Parsons forbinder mange med komedie, her er det derimot friskt å se han i en seriøs tørr anklagerrolle. Det er nesten litt bizzarro å se trioen mot hverandre. Rollen som Bundys ex-kjæreste Elizabeth “Liz” Kloepfler fylles på elskverdig vis av sjarmerende Lily Collins, mens Bundys etterhvert nye kvinne, Carol Ann, som talte varmt til hans forsvar, spilles solid av Kaya Scodelario. En småmorsom fin birolle av Haley Joel Osment som Liz sin kollega kan også nevnes. Han ser fortsatt ut som den ungen vi for første gang så for et par tiår siden, nå bare i en rundere form og tilsatt skjegg ;p

Ja forresten, tror du jaggu ikke Metallicas James Hetfield også har en liten birolle! (Noe som vel kommer av at regissør Berlinger tidligere har vært med på noen Metallica-produksjoner).

Regissør Joe Berlinger sin Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile vil trolig ikke gi deg de store aha-opplevelsene verken om det menneskelige sinn eller om seriemordere, men den evner å holde oppmerksomheten gjennom en time og tre kvarter. Den belyser hvordan det er å ha en nær relasjon til en seriemorder, og er vel verdt tiden om du har interesse for krim, rettsdrama og seriemorderfilm.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

 

(Redigert 24.mai)

 

Kommentarer om filmen? Gyv løs i kommentarfeltet! 😀

5 supre filmer å kjøpe nå

Her er 5 glimrende filmtips til nye filmer du bør eie.

Akkurat nå er det mye digg å finne på det digitale kjøpe- (og leie-)markedet hos iTunes, samt av fysisk format hos f eks Cdon og Platekompaniet. Filmhjerte har sjekka siste nytt hos iTunes.

Alle 5 topptips-filmene kan lastes ned for digitalt kjøp hos iTunes nå (og snart for leie), og noen av de er også ute i salg på Blu-ray og/eller DVD.

For ordens skyld nevner jeg at denne bloggposten på ingen måte er sponset av verken iTunes eller andre, men kun skrevet i folkeopplysningens tjeneste 😉

 

EIGHTH GRADE

Det absolutte topptipset for alle som elsker oppvekstfilmer.

EIGHTH GRADE er en fantastisk herlig film som tar den moderne tenåringstiden på kornet med høy gjenkjennelsesfaktor om jaget etter sosial status, det å bli likt og om overgangen fra ungdomsskole til videregående.

På fysisk format er den foreløpig ikke å finne i norsk utgave, men kan bestilles hos Amazon. Faretruende nær toppscore.
Les anmeldelsen av Eighth Grade her

 

GREEN BOOK


Foto: Platekompaniet.no

Årets Oscarvinner for beste film får en soleklar anbefaling fra meg, selv om den har fått en del kritikk for å ta for lett på rasismen og raseproblematikken den skildrer.

GREEN BOOK er basert på den sanne historien om pianisten Don Shirley og Tony Vallelonga, to rake motsetninger som la ut på reise med “The Negro Motorist Green Book” som guide. Boka var en guide for afroamerikanere til sikre hoteller, overnattingssteder og restauranter.

I en slags roadmoviestil finner de to bilfarende etterhvert en ny respekt for hverandre, konfrontert med Amerikas grove urettferdighet på 60-tallet.

Er også i salg nå på Blu-ray/DVD hos Cdon, Platekompaniet og OBS (Coop OBS).

Her finner du anmeldelsen av Green Book

 

THE MULE

Foto: Platekompaniet.no

Superveteran Clint Eastwoods (foreløpig) siste film, der han har både regi og hovedrolle.

THE MULE er en spenningsfilm der Clintern spiller en ensom og fattig mann i åttiårene som er i ferd med å miste forretningen sin på tvangssalg. Han takker derfor ja til en lett jobb som sjåfør. Det han ikke vet er at kjørejobben har gjort at han har blitt rekruttert som dopkurèr for et meksikansk kartell.

Kommer også på fysisk format fra 13. mai.

 

CLIMAX

Foto: Platekompaniet.no

En adrenalinpumpende helvetesreise av en fest! Se den med lyden HØYT, og lyset av. Regissør Gaspar Noès nyeste film vil sjokkere noen, og holder et tempo du blir svett av!

CLIMAX er først og fremst mer en noe annet en audiovisuell opplevelse av de sjeldne, med sine prangende sterke farger, pulserende dans i stadig økende tempo, og et suggerende lydbilde som pumper ut 80- og 90-talls elektronika, dance og house. Høyt!

 

Selve historiefortellingen er derimot ganske enkel. En gjeng dansere øver på en avsidesliggende skole, og avslutter med en fest.
Trivelige samtaler og dansende rytmer. Forfriskende sangria i glassene og god stemning. Helt til de skjønner at sangriaen inneholder LSD! Det som startet som en hyggelig sammenkomst utvikler seg til en helvetesnatt, med hallusinasjoner, vold og manisk oppførsel
når danserne mister all kontroll.

Les Filmhjertes anmeldelse av Climax: Suggerende steike gal filmfest!

Kan bestilles på Blu-ray/DVD hos Platekompaniet.

 

BLINDSPOTTING

Foto: Platekompaniet.no

En herlig krimdramakomedie, og en liten “skjult” skatt som går under radaren hos mange.

Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til BLINDSPOTTING – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene som dens innbyggere står overfor. BLINDSPOTTING konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi (tiff.no).

Cdon har den på Blu-ray for kun 99 spenn. Jeg fikk den nettopp i posten derfra, og gleder meg stort til å se den igjen, selv om jeg så den på filmfestival i januar. Filmen fikk desverre ikke norsk kinodistribusjon, men får varme anbefalinger på veien inn i de tusen hjem.

Den engelske/amerikanske Blu-ray-utgaven ser forøvrig litt tøffere ut enn det noe kjedelige norske coveret, så jeg slenger med bildet av det.

Foto: Platekompaniet.no

 

Som vanlig klarer jeg jo ikke å begrense meg til å bare nevne 5 filmer når jeg skal lage en bloggpost om 5 filmtips, så her er 10 raske tips til, som nå er å finne digitalt på iTunes:

BOHEMIAN RHAPSODY

SORRY TO BOTHER YOU

DEN SKYLDIGE

THE BIG SICK

GIRL

CALL ME BY YOUR NAME

UT AV INTET

SUSPIRIA

LEAVE NO TRACE

TULLY

 

Kom gjerne med egne tips eller kommentarer.

Snakkes!

 

Filmhjertes Topp 5: Quentin Tarantino

Mens vi venter på Tarantinos nye film “Once Upon a Time in Hollywood”, her er Filmhjertes Topp 5 filmer regissert av den smågærne og litt mer geniale Quentin Tarantino.

Det knyttes store forventninger til Tarantinos kommende storfilm Once Upon a Time in Hollywood, som kommer senere i år. Filmen har Brad Pitt og Leonardo DiCaprio som de store trekkplastrene, og skilter videre med et A-lag bestående av blant andre actionveteranene Kurt Russell, Tim Roth (begge tilbakevendende i Tarantino-roller) og Al Pacino, samt Margot Robbie, Dakota Fanning og nylig avdøde Luke Perry.

Inntil den tid kommer at vi kan innta kinosalen for herligheten, her er en rangering av Filmhjertes TOPP 5 blant Tarantinos tidligere regisserte filmer:

 

5

PULP FICTION (1994)

Jeg blir vel betrakta som gal hvis jeg ikke har med den sinnsjuke Pulp Fiction på lista 😉 Det blir bare 5. plass her, noe som sikkert allerede får enkelte Tarantino-frelste til å frese?

Filmen som for alvor ble Tarantinos store gjennombrudd er iallefall veldig spesiell, og ble på en måte en film som satte en standard for flytende tidslinjer og historier som hopper frem og tilbake i tid. Flere historier vikles sammen, og som i den forrige filmen hans før denne blir det brutalt også denne gangen.

Et stjernelag som det rauk av hadde han også tromma sammen, med John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman, Amanda Plummer, Vhing Rhames, Tim Roth og Harvey Keitel, pluss mange flere.

 

4

RESERVOIR DOGS (1992)

Allerede to år før megasuksessen Pulp Fiction stod Tarantino bak den til dels kritikerroste Reservoir Dogs, eller som den kalles på norsk, De hensynsløse. Når det som skulle være et enkelt ran går forferdelig galt begynner de overlevende ranerne å mistenke at en av de er en politiinformant. Det blir blodig.

Tim Roth, Harvey Keitel og Michael Madsen, gjengangere i senere Tarantinofilmer, spilte tre av hovedrollene, og i blodbadet deltok også blant andre ubetalelige Steve Buscemi.

 

3

KILL BILL: VOL. 1 (2003)

At Tarantinos filmer inneholder mye grafisk vold og blod hadde vi lært oss gjennom Reservoir Dogs og Pulp Fiction, samt den ganske så underholdende vampyrsplætteren From Dusk Till Dawn (1996), der Tarantino både skrev manus (Screenplay) og spilte en av hovedrollene (hadde ikke regi), men hadde vi noen gang før sett en så til de grader voldsomt målrettet, innbitt og knallsterk kvinnelig actionhelt som det Uma Thurman leverte i Kill Bill ? I sitt hevntokt som leiemorderen som etter flere år i koma legger ut på hevntørstig jakt etter leiemorderteamet som sviktet og forrådte henne går det unna.

Filmposteren av en gulkledd Uma med sverdet er forresten en av de råeste med en kvinnelig rollefigur.

 

2

KILL BILL: VOL. 2 (2004)

Og liker man Kill Bill: Vol. 1, ja da våger jeg påstanden at volum 2 er hakket vassere, i filmen der “The Bride”/Beatrix Kiddo (Thurman) fortsetter vendettaen sin mot sin tidligere sjef og elsker, Bill (David Carradine), den forræderiske enøyde Elle (Daryl Hannah) og den stadig tilbakevendende hardbarka Budd (Michael Madsen) som står i veien. På veien mot hevnen går hun igjennom en opptrening som slår gnister av.

Posteren til filmen var ikke så ille gæli denne gangen heller forresten.

I 2011 kom vistnok Kill Bill: The Whole Bloody Affair (4 timer og 7 minutter), som er en versjon der filmene er satt sammen med ekstra og kuttede scener. Denne har jeg ikke sett.

 

1

THE HATEFUL EIGHT (2015)

Hvorvidt The Hateful Eight er voldsfilmmesterens beste film strides nok de lærde om.

Jeg gav den i 2016 faktisk selv “kun” terningkast 4 i filmanmeldelsen etter å ha sett filmen på kino, men faktum er at den har steget i anseelse etter flere gangers gjennomsyn senere.

Den storslåtte introen med Ennio Morricones majestetisk komponerte filmmusikk og soundtracket generelt er kanskje det jeg digger aller mest ved filmen.

Igjen tyr Tarantino til gamle kjenninger, for i sentrale roller finner vi gjengangere som Kurt Russell, Tim Roth, Samuel L. Jackson og Michael Madsen, og Walton Goggins, i tillegg til mer “nye” tryner som Bruce Dern og Jennifer Jason Leigh (som var rå!). Rå, brutal, blodig, og etterhvert iskald! En herlig osende Tarantino-stil.

I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter den fryktede dusørjegeren John Ruth, og ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue som Ruth skal frakte til Red Rock hvor hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.

Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i Red Rock, som begge trenger skyss for å ikke fryse ihjel.

Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel, der de treffer fire andre menn; general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og cowboyen Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For alt er ikke som ved første øyekast, veier krysses, og et kammerspill på liv og død er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor.

 

Shout-outs også til DJANGO UNCHAINED (2012, Leonardo DiCaprio, Jamie Foxx, Samuel L. Jackson, Christoph Waltz. Ganske bra denne også), og JACKIE BROWN (1997, Pam Grier i tittelrollen, Samuel L. Jackson, Robert De Niro, Michael Keaton, Bridget Fonda, Chris Tucker. Den minst voldelige fra Tarantino? Bra iallefall!).

I motsatt skalaende er jeg ikke så begeistret for Death Proof (2007) og Inglourious Basterds (2009). Regidebuten hans var My Best Friend`s Birthday (1987), en film jeg så og si aldri har hørt om, og langt mindre sett.

Lista er basert kun på filmer der Tarantino står for regi. Han har i tillegg skrevet manus eller adaptert manus i flere filmer (og i de fleste av de han selv har regi på), og har også selv spilt mindre biroller i flere av både egne og andres filmer.

 

Enig eller uenig? Kommentarer og voldsomme utbrudd? Kommentarfeltet er åpent (men helst ikke for voldsomme utbrudd ;p). Snakkes!

Mørke demoner over Luther i adrenalinfull siste (?) sesong

Den fire episoder “lange” sesong 5 av Luther byr på gjennkjennbar spenning.

Serieomtale/anmeldelse: LUTHER

Sesong 5, Storbritannia, 2019

Antall episoder: 4
Hvor: Netflix
Medvirkende: Idris Elba, Dermot Crowley, Michael Smiley, Ruth Wilson, Wunmi Mosaku, m. fl.
Aktuell: Sesong 5 ble sluppet på Netflix i april

Den britiske krimserien Luther ble fort en av mine favoritter blant krim etter at serien premierte i 2010, med en frakk-kledd Idris Elba i tittelrollen som den rufsete drapsetterforskeren John Luther. Tilsammen er det laget 21 episoder, fordelt over 5 sesonger fra 2010 til 2019. Hele serien ligger på Netflix, og får selvsagt en soleklar anbefaling fra Filmhjerte, selv om den nye sesongen ikke er like bra som de to første (ses. 3 og 4 pekte nedover, mens ses. 5 gir en opptur).

Fortsatt har Luther Londons underverden og mørke demoner som bakteppe, og i kjent stil fra de foregående sesongene vikles han inn i mordetterforskninger som både er krevende og viser hans kvaliteter som drapsetterforsker, samtidig som de stiller spørsmål ved hvor lojaliteten hans ligger. Som tidligere får vi også denne gang bivåne Luthers etterhvert tvilsomme metoder og bekjentskapskrets, særlig når en gammel kjenning og nemesis, ikke overraskende, dukker opp.

Det kan neppe være å anse som en spoiler å røpe at Luthers “mørke demon”, Alice (Ruth Wilson), er tilbake. Som alltid medfører det et aldri så lite helvete for den hardbarka Luther når Alice lusker rundt nærmest som en kvinnelig Hannibal Lecter-hybrid. Med London som et gritty og bekmørkt bakteppe er stemningen like dyster som før.

Den kun fire episoder lange sesong 5 sentrerer seg rundt forsvinningen av sønnen til en høytstående gangster, samt flere brutale, blodige og rituallignende drap. Det psykologiske spillet mellom et legeektepar står også i fokus. At historien har brister får vi finne oss i, det er tross alt krim og fiksjon.

Luther og den nye kollegaen hans, Catherine Halliday (Wunmi Mosaku), prøver å løse en rekke med brutale drap som ryster samfunnet. Samtidig er gangsteren George Cornelius på jakt etter den savnede sønnen sin. I sentrum av begge saker står en mann, som trekkes inn i et livsfarlig hevntokt. Hans navn er Luther.

Luther sesong 5 byr fortsatt på et gjennomgående mørkt London som backdrop for handlingen, det er fortsatt adrenalinfull spenning og gufne drap, samt upåklagelig skuespill. Luther vandrer fortsatt rundt med det grålige skjegget i trynet, den velkjente skjeggmatchende frakken, og den bekymrede minen. Idris Elba gjør rollen som Luther glimrende. Som “alltid” innhentes han av fortiden, og der ligger også disse episodenes mest synlige minus.

For selv om sesong 5 som altså nylig ble sluppet på Netflix er både underholdende og har godt med spenning og nerve i seg blir det likevel for lite nytt. Både drapssaken og omstendighetene rundt en kidnappet gangstersønn vikler Luther inn i en verden vi vel føler vi har sett mye av han i før. Det blir litt “been there, done that” over det.

Imidlertid er det likevel et gledelig gjensyn. Er du fan av krim, særlig britisk, og attpåtil likte de foregående sesongene av Luther, da er det ikke bortkasta tid å la øynene sluke de fire under timeslange episodene. Luther er nemlig fortsatt et solid stykke britisk krimverk.

Så kan man jo diskutere til man blir grønn hvorvidt man syns sesongfinalen og enkelte karakterers (mis)bruk er bra eller ei, og om det åpner for flere sesonger eller en Luther-film som Idris Elba tidligere har ønsket, eller tvert imot betyr Luthers endelige farvel i floraen av krimserier?

Klimakset i sesongfinalen legger iallefall både tilrette for at Luther nå rider inn i historiebøkene for godt, samtidig som det nesten garantert finns en åpning for en fortsettelse hvis man vil.

Det er vanskelig å si noe mer uten å servere flere spoilere.

De to-tre første sesongene vurderer jeg til terningkast 5, sesong 4 var mest tull, mens man nå lander på fire øyne. Eller i dette tilfelle fire av seks filmhjerter.

Luther, sesong 5: ♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Filmanmeldelse: Journal 64 – Ny Avdeling Q-krim

Journal 64 er den fjerde i rekken av filmer om “Avdeling Q” hos det danske politiet, avdelingen for gamle uoppklarte saker, og gir knappe to timers velfungerende nordisk krim.


FILMOMTALE: JOURNAL 64
Danmark, 2018, krim/thriller, 1t 59m
Regi: Christoffer Boe
Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sören Pilmark, Johanne Louise Schmidt, Nicolas Bro,
Birthe Neumann, Amanda Radeljak, med flere.
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 12. april. Sett på kino.


I den fortsatt like dunkelt belyste kjelleren sitter stadig etterforskerne Carl Mörck og Assad, samt assistenten deres Rose, og får gamle draps- og forsvinningssaker i fanget. Denne gangen skal de få nøste opp i en sak med forgreininger tilbake til 1950- og 60-tallets danske “renselsespolitikk”, en sak faktisk løselig basert på virkelige historiske hendelser.

I en fin kombinasjon av mørk klassisk nordisk noir-krimstil og påskekrim tas vi med på en reise tilbake i tid hvor nøkkelen til mysteriet ligger. Via en sti av rasisme som strekker seg høyt opp i samfunnslag, et makabert mumifisert likfunn og hendelser det offentlige Danmark ikke ønsker å vedkjenne seg, avdekkes løsningen.

Journal 64 starter i 1960 når en ung jente blir sendt til kvinneanstalten på den lille øya Språgø, et sted kvinner med “upassende seksuelle lyster” ble sendt til, og hvor flere av de ble tvangssterilisert.

Tilbake i nåtid gjøres et makabert likfunn bak en hemmelig vegg, noe som får etterforskerne Mörch og Assad på sporet av en hevner. I tillegg rettes det raskt mistanke om at de umenneskelige behandlingsmetodene som foregikk på kvinneanstalten på Språgø fortsatt er i bruk i det skjulte. Mer enn mordmysteriet blir oppdraget deres å sette en stopper for den lyssky geskjeften.

Filmens manus har tatt i bruk virkelige historiske hendelser som bakteppe for handlingen, og er basert på Jussi Adler-Olsen sine krimbøker om “Avdeling Q”. Selv om handlingen både er tidvis spennende og pent polert er det flere litt for forutsigbare hendelser. Likevel funker dette ganske godt, særlig for de av oss som elsker nordisk krim.

Samspillet og de stadige gnisningene mellom den bekmørke, dystre, frynsete og generelt lite trivelige Carl Mörck og hans langt mer sympatiske assistent Assad er denne filmseriens sterkeste kort.

Nikolaj Lie Kaas passer iallefall som hånd i hanske til rollen som Mörck, mens like glimrende Fares Fares i rollen som den sympatiske Assad gir duoen en dynamikk som gjør det morsomt og spennende. Carl Mörck er like sur og grinete, ja kanskje hakket mere plaget av demonene sine denne gangen, som før, og gir Assad og Rose (strålende av Johanne Louise Schmidt) noe å stri med. Kanskje kunne man tonet ned Mörcks tungsinn og mørke figur en anelse? Men for all del, jeg liker dette trekløveret.

Et artig poeng for filmfactsnerder er at rollen som legen Curt Wad som ung og gammel spilles av far og sønn i virkeligheten, Elliott Crosset Hove og Anders Hove.

Planen fra start av var å filmatisere fire av Jussi Adler-Olsens krimbøker om Avdeling Q med duoen Mörck og Assad, og det er nå i mål med “Kvinnen i buret” (2013, som er den beste av filmene), “Fasandreperne” (2014), “Flaskepost fra P” (2016) og “Journal 64” (2018). Om det kommer flere aner jeg ikke, men at dette har potensiale til å fortsette betviles ikke fra min side.

Selv om “Journal 64″ ikke er verken særegen eller original funker det om ikke som juling, så ihvertfall ganske bra. Jeg kjedet meg aldri iløpet av de knappe 2 timene med spilletid, og det som irriterte meg mest under filmens gang var gubben et par stoler bortenfor meg som kontinuerlig – som i hele j**** tida! – satt og snøste, pustet og peste (aaah, det var godt å få det ut her, hehe!).

Universet i “Journal 64” er ikke uventet ganske mørkt, selv om det friskes opp med noen sekvenser ved veldig fargedominerende scenografi, og det er tilsatt små komiske øyeblikk. Spenningen er ikke på øverste hakk, men den holder seg jevnt utover og gir i sum en ganske grei og god filmopplevelse.

 

JOURNAL 64  –  –