Legenden Jerry Stiller (1927 – 2020) – De ville Seinfeld-episodene

Filmhjerte minnes Jerry Stiller – kanskje aller best kjent som uforglemmelige Frank Costanza i «Seinfeld» – som døde 11. mai, 92 år gammel.

Dermed har nok en legende innen film og populærkulturen takket av.

For det var han, en sann legende innen særlig komikk. For meg vil Jerry Stiller for alltid huskes med enorm glede for den fullstendig spinnville, eksentriske, nevrotiske og psykotiske faren til George i «Seinfeld»; Frank Costanza.

Rollen han hadde i komiserien «Kongen av Queens» der han spilte Dougs svigerfar, Arthur Spooner, vil nok mange trekke frem, det var flere hysteriske øyeblikk der også. I tillegg har han selvsagt en lang og minnerik karriere bak seg fra en rekke filmer.

Det er likevel den komplett uforglemmelige rollefiguren hans som Frank Costanza gjennom 9 sesonger i «Seinfeld» som uten sidestykke troner øverst på merittlisten hans, og som for alltid gjorde Jerry Stiller til en komediens legende.

Jeg har her forsøkt å sette opp en Topp 6-liste over de mest minnerike Frank Costanza-øyeblikkene. Det er naturligvis en bortimot umulig oppgave, all den tid Frank ALLTID var helt gæ`rn 😀 Kanskje husker jeg ikke i farta når dette skrives all galskapen og komikken Frank leverte, men denne “Topp 6”-lista kan iallefall sees på som seks elleville og geniale sitcom-øyeblikk fra Jerry Stillers Frank Costanza:

6. Episoden der Frank ringer Jerrys far Morty, fordi Morty, ifølge Frank, har forsøkt å holde han borte fra Del Boca Vista, Florida. Da er han psycho da! “You think you can keep us out of Florida?

5. Episoden der Frank og Kramer får den fikse idèen om å lage en manne-BH, “The Bro“, eller “Manssiere“. Uforglemmelige øyeblikk 😉

4. “I Stop short!” – Krangelen mellom Frank og Kramer etter at Kramer har benyttet seg av Franks “move”, å bråstoppe med Estelle. En krangel som forøvrig kuliminerer med at Frank ramler overende i Jerrys leilighet og får Fusilli-figuren av Jerry, “The fusilli Jerry” opp i …. ja, der ja. Muligens et av de aller mest komiske øyeblikkene i serien!

3. Scenen der Frank kommer på politistasjonen for å hente George, og havner i ordkløyveri med Elaine; “You want a piece of me?”. Et legendarisk sitat fra serien.

2. Episoden med George og Lloyd Braun der Frank gauler “Serenity Now” og “Hoochie Mama”!

1. FESTIVUS!

På topp er selvsagt Franks egenoppfunnede julehøytid, Festivus – A festivus for the rest of us!

Flere av disse klippene samt flere kan du se i YouTube-videoen jeg har funnet.

 

Rest in peace, Jerry Stiller

Foto: Filmweb.no (nederste bilde) og screenshots fra Seinfeld

Nytt krimdrama på Apple TV+: TIL JACOBS FORSVAR (Defending Jacob)

TIL JACOBS FORSVAR: Drapet på en 14 år gammel skoleelev ryster et lokalmiljø, og en assisterende statsadvokats familieidyll knuses når sønnen hans utpekes som mistenkt.

Den splitter nye amerikanske krimdramaserien «TIL JACOBS FORSVAR» («Defending Jacob»), basert på William Landays suksessroman med samme navn fra 2012, er i gang på Apple TV+, og på Apple TVs nett-TV. Regien står vår egen Morten Tyldum for, med stødig hånd.


SERIEOMTALE: TIL JACOBS FORSVAR (Defending Jacob)
Krimdrama, USA, 2020, 8 episoder à ca 46 min hver (3 ep. tilgjengelig pr 24.april)
Regi: Morten Tyldum
Medvirkende: Chris Evans, Jaeden Martell, Michelle Dockery, Betty Gabriel, Pablo Schreiber, med flere.
Hvor: Apple TV+ / tv.apple.com. Serien er en Apple TV+ Original

Omtalen er basert på de tre første episodene


3 av miniseriens 8 episoder er nå (24. april) sluppet på Apple TV og på tv.apple.com (Nett-TV, koster 59/uke, første uka gratis), og de resterende fem episodene vil slippes en og en de kommende ukene. Her bli`re følelsen av god gammeldags vente en uke på ny episode de neste ukene 😉

Etter å ha sett de 3 første episodener slår jeg allerede fast at serien leverer.

Jeg leste selv boka for noen år siden, og satt tilbake måpende etter å ha lest den, som i tillegg til å være velskrevet og veldig spennende hadde en sluttpønsj jeg aldri hadde drømt om. I årevis har jeg håpet på en filmatisering av boka, og endelig er serien, som det heldigvis ble, her.

I «Defending Jacob»/«Til Jacobs Forsvar» befinner vi oss i Massachusets, USA, der liket av den 14 år gamle gutten Ben Rifkin blir funnet i et skogholt. Statsadvokaten Andy Barber, som selv har en sønn på samme klassetrinn som den drepte Rifkin, er med i ledelsen av etterforskningen.

Det viser seg raskt at hans egen sønn, Jacob, eller Jake som han kalles, peker seg ut som mistenkt.

Serien har en tiltalende kombinasjon av et skjær av mørk nordisk noir-krim og mer lyse fargepaletter, samtidig som det bygges opp en spenning. Det er i de første episodene en lavmælt mørk stemning over historien, og den beveger seg i rolig tempo fremover, noe som kler fortellingen utmerket.

Boka ble som nevnt utgitt i 2012, og et år eller to senere også på norsk. Jeg husker ikke alt av detaljer fra boka, men handlingen i de første episodene ligger iallefall nært nok boka slik jeg husker. Serien er da også basert på boka, ikke en slavisk kopi av den, men jeg regner med man følger bokas handling stort sett, selv om serien utspilles i nåtid.

Det er amerikansk forstadsmiljø, skolemiljø, rettsdrama og etterforskning. Famileidyll og mørke hemmeligheter. Mediesirkus og et lokalsamfunn som krever raske svar. Det er noe typisk amerikansk over serien, naturlig nok, men med en nordmann i registolen, og Tyldum har lykkes med mye i disse episodene.

Blant seriens sentrale spørsmål spørrres det hvor langt foreldre er villige til å gå for å forsvare sitt barn. Og er egentlig Jake skyldig? Som vi skal se finnes det selvsagt andre mistenkte på blokka. Hvem hadde motiv for å ta livet av den sjarmerende Rifkin-gutten? Eksisterer det et predisponert drapsgen?

Skuespill og dialog sitter helstøpt. Chris Evans er seriens store navn. Han har rollen som Jakes far, den assisterende statsadvokaten Andy Barber. Moren Lauri spilles av Michelle Dockery. Begge spiller upåklagelig, særlig Evans er god i de første episodene.

I rollen som den 14-år gamle Jake finner vi stjerneskuddet Jaeden Martell (17), kjent fra små roller i bl.a. «Knives Out» og «It». Her har det iallefall vært en eksellent casting, for Martell er som dratt rett ut av det bildet jeg dannet meg av Jacob da jeg leste krimromanen, både av væremåte og utseende. Det litt mystiske blikket, fakter og fære, med evnen til å være både sjarmerende, smått provoserende, sårbar og distansert, samt den gode sønn.  Jaeden spiller glimrende.

Denne omtalen baserer seg altså kun på de 3 første episodene. Hvis serien fortsetter i samme stil vil «Til Jacobs Forsvar» stå tilbake som et solid stykke krimdrama.

De tre første episodene spar iallefall fram fem filmhjerter hos meg, eller terningkast 5. Serien anbefales selvsagt.

«Defending Jacob» / «Til Jacobs Forsvar» ser du med Apple TV+, eller ved å opprette nett-TV-konto på tv.apple.com

Legg gjerne igjen kommentarer og synspunkter om serien i kommentarfeltet. Vi chattes! 😀

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

Foto: Apple TV,IMDB,op-5.no

 

Husker Adam Alsing som en morsom og veldig hyggelig programleder

Koronaviruset har krevd (sitt første?) kjendisdødsfall i Sverige. Den svenske TV-kjendisen Adam Alsing er død i en alder av kun 51 år, etter å ha blitt rammet av koronasmitte, melder flere svenske (og norske) nyhetsformidlere.

Nyheten kommer som et sjokk selvsagt, og er selvsagt dypt tragisk og sørgelig. Under denne koronatiden vi befinner oss midt i har det vært et oppsving av lesere på denne bloggen, og jeg tenkte litt ironisk en dag at noe “positivt” er det jo midt oppi elendigheten. Men nei det er det ikke, ingenting positivt, dagens triste nyheter fra Sverige viser nok en gang det.

Selv husker jeg Adam Alsing som en veldig hyggelig, morsom, stødig og solid programleder med karisma på svensk TV. Jeg minnes han nok aller best fra den norsk-svenske samproduksjonen av Big Brother i 2005, da han ledet showet sammen med Brita Møystad Engseth, men også fra Jeopardy som han ledet noen sesonger, samt fra en rekke andre programmer jeg har svitsja innom opp gjennom årene.

Les mer om Alsings karriere her

Filmhjerte kondolerer

Hvil i fred / Vila i frid, Adam

Foto (øverst, fra 2015):  Magnus Selander / Kanal 5 – på Wikipedia CC-lisens

TV2 Sumo-Påskekrim fra sommerlige Helsingør i Sommerdahl-mordene

Nordsjællandsk sommeridyll rystes av mord! Den danske dramakrimserien «Sommerdahl-mordene» (eller enkelt og greit «Sommerdahl», som den heter originalt) er den perfekte påskekrim for den som vil ha en ukomplisert og lett krim på påskeskjermen.


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: SOMMERDAHL-MORDENE
Original tittel: Sommerdahl
Krim/drama, Danmark, 2020, 4 episoder på ca 90 minutter hver (ev. 8 ep. på ca 45 min.hver)
TV 2 / TV 2 Sumo


Dan Sommerdahl (Peter Mygind) er en garvet og velansett politietterforsker. lidenskapelig engasjert av arbeidet sitt, som i over 25 år har jobbet i politiet, der også kona hans, Marianne Sommerdahl (Laura Drasbæk), jobber som sjef for kriminalteknikerne.

Etter en 25-års bryllupsdag som ikke går som planlagt havner Dan i sitt livs krise når Marianne vil skilles.

I løpet av fire halvannen times filmer/episoder* løses en drapssak av Dan og hans assistent Flemming (Andrè Babikian) i løpet av hver film (eller dobbeltepisode*), mens vi samtidig følger Sommerdahl-parets private livsdrama.

(*På dansk TV er serien lagt i åtte avsnitt á ca 45 minutter hver, men på TV 2 Sumo ligger de som fire episoder).

For norske seere er ikke skuespillerne de absolutt aller mest kjente danske fjes, men langt fra ukjente heller. Peter Mygind gjør en utpreget sympatisk figur i tittelrollen.

I tillegg til de tre nevnte som har hovedfokuset treffer vi også veteran Peter Gantzler som stasjonens bakverkmester (jada, pol`ti og boller…), og i den siste krimsaken ser vi det lysende talentet Albert Rosin Harson (17, bildet under) i en viktig gjesterolle. Unge Harson har allerede blitt folkekjær hos danskene etter å ha hatt en ledende rolle i to populære julekalendere på dansk fjernsyn de siste årene.

Serien er ganske A4 politikrimdrama, med etterforskning av drapssaker, gjenkjenbart maktforhold internt i politiet, samtidig som vår helt protagonisten har sine problemer på hjemmebane.

Bortsett fra noen mord og kjærlighetsforviklinger er stemningen i Sommerdahl like lys som en sommerdag. For med et Helsingør i all sin sommerprakt som bakteppe er «Sommerdahl-mordene» (som man på norsk på død og liv skal kalle serien) langt fra å krysse av i feltene for typisk nordisk noir. Det er gjennomgående fargerikt og lyst, og litt på grensen til å bli for lett stemning.

Vi beveger oss også ofte blant samfunnets øvre middelsjikt i krimsakene som etterforskes, men det er også velkjente caser i slike serier. Ikke så veldig nytt akkurat, men likefult både severdig, underholdende og med noen særpreg.

Det blir en drept russisk kvinne i strandkanten, med et savnet spedbarn på avveie, i den første episoden, noe som jo låter ganske kjent fra krimserienes liv. Så serveres ekteskapssvindling og drap på en rik investor i to andre saker, mens i det siste avsnittet er det byens fotballmiljø som blir arena for et blodig dødsfall, og mistankene kastes på klubbens store U-19-stjerne (Harson). Noe som gir serien litt særpreg og noe nytt, da det vel ikke er så veldig ofte i krimseriene at en reell fotballklubb, i dette tilfellet FC Helsingør, står i fokus for et drap. Særlig den saken er spennende, men litt enkelt lagt opp kanskje.

Nettopp det at serien er så uanstrengt gjør den også veldig lett å sluke. Spenningsnivået er jevnt og man kan gjette underveis på hvem den eller de skyldige er i kjent “who dunnit stil”.

I tillegg er hovedpersonene i serien stort sett også av det utpregede sympatiske slaget, selv om det ulmer (så vidt) noen små intriger mellom Dan Sommerdahl, assistenten Flemming, og Dans kone marianne, som Flemming nærer følelser for. Allerede fra seriestart sitter man med en følelse av at man har kjent rollefigurene i lang tid. Dan Sommerdahl fremstår da også som en av de mest utpregede “good cop” jeg har sett.

Ikke all dialog føles ekte, noen av linjene den godeste herr Sommerdahl har fått lagt i munnen virker en smule påtatt, riktignok uten at det trekker for mye ned heller. Dog blir det litt klissete noen ganger.

Forøvrig er det en meget behagelig dansk tale i hele serien, som er både nokså lett å forstå og veldig myk.

Helsingør som scene for handlingen gjør selvsagt denne serien til en trivelig påskeutflukt, ettersom den danske byen jo er en liten perle for øyet. For en del år siden var jeg på en dagstur til Helsingør, og rakk innom flere av åstedene i serien. Kronborg slott for eksempel kan du regne med å nær alltid skimte i horrisonten.

Alt i alt er «Sommerdahl-mordene» en småspennende, hyggelig og allmenntilgjengelig dansk krim med passe kompliserte mordgåter som er perfekt å konsumere som en lett påskekrim. Sesong 1 består altså kun av fire episoder (eller åtte da, alt ettersom hvordan de er delt opp), og grobunnen for en sesong 2 bør vel kunne være tilstede.

«Sommerdahl-mordene» kan strømmes hos TV 2 Sumo eller sees på TV 2.

Har du kommentarer om serien, andre påskekrimtips eller noe annet å melde? Kommentarfeltet er som alltid åpent, vi preikes 😉

Ta vare på hverandre – God påske 🙂

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Fotballen ruller fra 1. april – på Netflix. Klart for sesong 2 av “Sunderland `Til I Die”

Det er full stopp i fotballen nær sagt verden over for tiden, men én fotballserie sparkes igang 1. april.

Vel vel. Netflix sin fotballdokumentar-serie «Sunderland `Til I Die», sesong 2, strømmer iallefall fra og med onsdag i neste uke.

I serien som følger livet på innsiden, og utsiden, av den nordengelske fotballklubben Sunderland fikk vi i sesong 1 som ble sluppet i desember 2018 bli med klubben gjennom den mildt sagt turbulente 2017/18-sesongen etter at de rykket ned fra Premier League. Klubbens soleklare mål var å rykke rett opp igjen, men istedet endte sesongen på nivå to med et nytt og sjokkerende nedrykk til League One, eller nivå tre.

Der befinner Sunderland seg fortsatt, og i sesong 2 av Netflix sin serie om Sunderland skal vi nok en gang følge klubben gjennom en ny vanskelig sesong hvor vi kommer tett på klubbledere, spillere, frivillige, ansatte i klubben, og supportere. I sesong 2 av «Sunderland `Til I Die» følger vi klubbens desperate kamp sesongen 2018/19 for å rykke opp igjen til Championship (Nivå to).

Selv om jeg aldri har hatt noe forhold til Sunderland (Liverpool er som kjent mitt lag) er serien (basert på sesong 1) en fotballdokumentar jeg satte pris på og ble veldig underholdt av. Vi fikk være med på signeringer av spillere, innsyn i hvordan klubben drives, og fikk et innblikk i hverdagen til både spillere og supportere, samt se hvor mye klubben betyr for lokalmiljøet i en by der fotball er “alt”. Fansens pasjon for klubben og hvordan deres lidenskapelige forhold til Sunderland blir både en “frelse og forbannelse” for dem er noe av det serien har fått godt fram.

Mange fans av motstanderlag har naturlig nok godtet seg litt  ekstra over Netflix-serien, og sesong 2 blir intet unntak, bare spør fans av Charlton ;p

Jeg har ikke sett sesong 2 såklart siden den ikke er sluppet ennå, men 1. april – neida det er ingen aprilsspøk – blir det endelig litt “ny” fotball å se i disse tider hvor fotballabstinensen er tiltagende. For tilhengere av engelsk fotball også under Premier League-nivå er «Sunderland `Til i Die» en fascinerende fotballdokumentar. 1. april benker ihvertfall jeg meg foran den firkantede skjermen, klar for litt fotballdramatikk. I disse tider tar man det man får av engelsk fotball 😉

(«Sunderland `Til I Die» sesong 1 kan sees på Netflix nå, sesong 2 slippes onsdag 1. april)

Fotos: Netflix

Serieanmeldelse – NRK TV: RÅDEBANK

“Børning Junior” i NRKs nye «Rådebank»! I disse tider når du sitter hjemme og trenger noe å fylle dagene med kan NRK Nett-TV sin helt nye norske ungdomsdramaserie «Rådebank» hjelpe å slå ihjel noen timer.


TV-SERIEOMTALE: RÅDEBANK
Hva: Ungdomsdrama, Norge, 2020, sesong 1, 8 episoder
Hvor: NRK TV på tv.nrk.no
Hvem: Odin Waage, Kasper Dølplads Antonsen, Matthew Santos, Sjur Vatne Brean, Mathilde Thomine Storm, Anders T. Andersen, Fridtjov Såheim, Amalie Sporsheim, Maja E. Christiansen, Fabian Tapia, Ola Otnes, m. fl.
Serieskaper: Linn-Jeanette Kyed
Regi: Daniel Fahre


Den norske dramaserien er nemlig på kun 8 episoder på ca 25 minutter hver, og er en ungdomsserie som strekker seg også godt utenfor målgruppa. Hele serien ligger nå ute på NRK TV (nett-tv), og skal også sendes etterhvert på lineær vanlig TV.

«Rådebank» er inspirert av virkelige hendelser fra rånermiljøet i Bø, Notodden og Ulefoss, og følger en vennegjeng i 17-20-årsalderen i rånermiljøet i Bø i Telemark, eller hva pokkern fylket heter nå til dags.

20 år gamle Glenn-Tore, eller seff bare GT som han kalles i gjengen, er råneren gutta ser opp til og damene vil ha. Men alt han vil er å få eksen sin tilbake.

Rå og ekte dramaserie om rånere fra Bø, slår NRK fast i programomtalen.

Og det skal jeg gi statskanalen rett i. For serien som starter ganske lystig, fartsfull og lettbeint svinger etterhvert inn i mørkere gater. Det er en serie som skildrer et lite utforsket miljø i film og serie, det såkalte rånermiljøet, et miljø jeg på ingen måte har inngående kjennskjaper til, men serien byr på flere, vil jeg jo tro, “erke”typer innen sjangeren rånere.

Vi har GT selv, som jobber på verksted og er bilmekkeren fremfor alle, Nilsen (selvsagt har vi en rollefigur som kun tituleres ved etternavn) som er den typiske stereotype råner, “riskokeren” (som han selv omtaler seg i en scene) Kim som snart fyller 18, et par eksosryper, den skoleflinke eksen, og så Sivert da som er GTs bestevenn og sikkert verdens mest sympatiske type.

For når GTs tøffe image slår sprekker og kjærlighetssorgen tar overhånd, får GT erfare at vennskap ikke er noe man bare kan ta for gitt. For GT er som kjent mann han, og menn syter ikke og snakker ikke om ting når livet går i utforbakke. Istedet risikerer han å føkke opp for både seg selv og alle andre.

I «Rådebank» (som vistnok er et begrep som har med bilmotor å gjøre…?) blir det fokus på vennskap, rånerromantikk og kjærlighetssorg.

Og mye råning. Det er wunderbaumer i hopetall, rosa terninger, festing, drekking, puling, road trips, diskusjoner om hva som smaker mest piss av Red Bull, Monster, Burn og Battery (til opplysning liker jeg alle tre førstnevnte, men ikke Battery…) –  og selvsagt blir det møter med stedets politi (som er en smule satire over, hehe), men også de mange etiske dilemmaene rånerne må ta stilling til er blant seriens sterkeste kort.

I hovedrollen gjør Odin Waage, som vi blant annet husker fra «Øyenvitne», en strålende tolkning av GT, og slik jeg ser det hele tiden leverer troverdig. Han balanserer også perfekt i rollen mellom å være sympatisk og kjekk, til å oppføre seg som en drittsekk. Følelsesregisteret han spiller på er også ganske bra og ektefølt. Kan han vise anger og vil de rundt han være der når han trenger de som mest?

Noen scener i de siste episodene av serien trykker på de emosjonelle knappene, både når det kommer til vennskap og det å gå videre i livet, og er med på å løfte helheten, selv om den ikke gir noe nytt og usett.

I birollene leveres det også godt. Sivert (Sjur Vatne Brean leverer absolutt topp), GTs ex Ine (Mathilde Thomine Storm), Kim (Matthew Rico Henriksen Santos), Nilsen (Kasper Dølplads Antonsen – er han i slekt med Atle A.? Han er som snytt ut av nesa hans iallefall ;p) og Hege (Maja E. Christiansen), gjør det supert blant de “yngste” (de er vel alle noen år eldre enn det de spiller at de er), men også GTs sjef på verkstedet, spilt av Anders T. Andersen, gjør en veldig sympatisk sjefsfigur, av de få voksne rollekarakterene. Ellers er det nokså småmoro med Fridtjov Såheim i rollen som sliten, og overraskende sympatisk, politibetjent, mens Ola Otnes utgjør den sure og gretne snuten.

Alt i alt en vellykket ungdomsserie fra NRK igjen. Noen snarveier tar serien, og den kunne vært dypere og brukt mer tid både på flere av de mest interessante birollene, som Sivert og Hege, og på selve rånermiljøet. Kjærlighetssorgen er også ganske standard for disse seriene.

Dialogen er derimot ikke det store å utsette på, den har fin flyt for det meste og er ungdommelig fresh og direkte. I sum en fin serie med mye sympati over seg som passer godt å se noen episoder av på rappen.

Og tid er det jo mange som har litt av i disse dager, så bruk litt av den på å se «Rådebank». Du får muligens ikke direkte hjertebank av dramaet i Rådebank, men du vil forhåpentligvis både trykke nye forfriskende ansikter på skjermen til deg, samt la deg underholde, sjarmere og engasjere litt.

♥ ♥ ♥ ♥  –  –

Alle fotos: FENOMEN / NRK

Les mer om Rådebank hos NRK

Om film og fotball, kultur og koronavirus

Det er usikre og kjipe tider for kulturinteresserte i disse virustider.

Nei, jeg skal ikke plante bilde her på filmbloggen av den irriterende Corona-virusballen som nettet oversvømmes av for tiden (herregud så lei jeg er av å se den hårete piggballen), men ja, også her på Filmhjerte blir det noen ord om viruset som nå snart stopper omtrent alt som kan omfavnes av kulturbegrepet. Det blir litt om film, og mest om fotball, to av de største kulturbærerne.

Corona-viruset påvirker oss alle på en eller annen måte, noen mer enn andre, med stengte barnehager, skoler, og alt av idrett og kultur, for å nevne noe. For min del er det nettopp det kulturelle aspektet det først merkes, ved film og fotball.

Det startet med et forvarsel da den kommende nye James Bond-filmen “No Time to Die” fikk utsatt verdenspremieredato, på grunn av stengte kinoer i flere av verdens store kinoland. Nå er altså også alt av kulturelle arrangementer her hjemme avlyst eller utsatt, og alle kinoene har fått beskjed om å holde stengt. Da kunne kanskje en tur på biblioteket for å låne en bok eller film være noe, men nå stenger også bibliotekene. Jeg leste også en notis om at Spellemannsprisen avlyses.

Man må jo bare si man har forståelse for alt dette. Det er selvsagt ekstremt viktig å få bekjempet viruset og få redusert smitten.

Likevel. Den viktigste kulturen for min del er film og fotball. At filmverden stopper opp en periode er ikke det verste, sett utenfra. Filmene vil alltid være der når virusepidemien er over. Eller så finner distributørene andre kanaler og visningsplattformer. Ta den nye norske dokumentaren «iHuman» for eksempel, som skulle hatt kinolansering denne helgen med mye omtale rundt. Slik gikk det ikke, og dermed måtte distributøren Euforia Film kaste seg rundt på leting etter andre løsninger enn kinovisning, ettersom det blir vanskelig, kanskje umulig, for kinoene å sette opp alle filmene som “hoper seg opp” på vent mens kinoene er corona-stengte.

Selv hadde jeg sett frem til å se den nye «Klovn»-filmen på kino, samt den nye grøsseroppfølgeren «A Quiet Place 2», som begge skulle fått norsk premiere neste helg. De får jeg neppe sett med det første ettersom kinoene er stengt, foreløpig i 14 dager, men trolig lengre tipper jeg. Men når kinoene en gang åpner vil de være der, om ikke disse to filmene så andre nye filmer, og de filmene kinoene kanskje må droppe får man sett andre steder etterhvert eller rimelig tvert faktisk. For «iHuman» sin skjebne endte det med at filmen faktisk er historisk som den første filmen som lanseres direkte på VOD (“video on demand”) samme dag som filmen skulle hatt kinolansering. Distributøren har nemlig fått i stand avtaler rekordraskt med Get, Altibox og Telenor. Blir kinoene stengt i lang tid er nok slike ting med på å lette trykket for distributørenes del iallefall.

Kinoene vil igjen gå som normalt forhåpentligvis når viruset er under kontroll. De taper såklart en hel masse penger på å være stengt, men de klarer seg vel får man håpe. Ellers er jo også konserter avlyst, teatre er stengt, idrettsarrangementer utsatt og avlyst.

Med fotballen er det verre, fatisk helt for j*vlig følelsesmessig i verste fall. At den norske fotballen skal utsettes er helt greit, for den er ikke startet ennå. Men vi snakker engelsk ball. Som Liverpool-supporter i over 30 år har sesongen 2019/20 vært en fryd å være vitne til fra sofakroken, eller fra tribunene for de som har vært så heldige. Ingen har vært i nærheten av å kunne stoppe Liverpools taktfaste seiersmarsj mot sitt første ligamesterskap på 30 lange år. Riktignok ble det et ligatap til slutt, uten at det betyr stort, og i skrivende stund når 9 serierunder gjenstår er Liverpool 6 poeng, altså to seire, unna å offisielt vinne ligagull. Ingenting kan stoppe Liverpool nå, tenkte man så klart, og tanken om at endelig skjer det har fått vokse.

Men så er det noe med det der, at når man tillater seg å se et lys i enden av tunellen, når man tillater seg å tro at det er avgjort. Så får man plutselig ut av det blå muligens tidenes nedtur.

For så kom Corona-viruset. Også til England. Fredag ble Premier League utsatt i tre uker, foreløpig.

Frykten var tilstede før det engelske forbundet fredag heldigvis kun utsatte.

For etter at to klubber har fått påvist en virussmittet hver (med karantenefølgene det medfører), var frykten at Premier League-sesongen (samt divisjonene under) kunne bli avbrutt og annulert.

Nå ble det altså en utsettelse frem til 3. april i første omgang,  noe som er helt forståelig, så lenge sesongen fullføres uansett når det blir. Det kan også hende sesongen fullføres uten publikum på tribunene. Det vil være “til å leve med”…

Hva som skjer etter 3. april er et åpent spørsmål. Jeg har fått søvnen ødelagt av denne usikkerheten de siste dagene. Hva hvis… Tenk hvis ligaen avbrytes og annuleres, slik at Liverpool ikke får ligatittelen sin? Den man har lengtet etter i 30 år.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre da, for en slik avgjørelse vil sende meg dypt, dypt ned i mørket. Vil jeg hylskrike, rive av meg håret, forbanne verden eller miste forstand? Tja, muligens alt sammen. Eller ingenting annet enn å fortvile?

Heldigvis har dagens signaler fra England gått ut på at man planlegger/håper å sette opp kampene når det igjen anses som forsvarlig, og at ingen klubber har lagt inn noe krav om å avbryte sesongen.

Film og (TV-)serier har flere ganger vært med på å få opp humøret når verden har vært kjip. Det er jo det fine med filmens verden, det er en virkelighetsflukt for en stakket stund. Skulle det gå som verst fryktet med tanke på fotballen vil det derimot ikke være verken den film eller serie i verden som vil få meg i bedre humør på ei stund. Jeg blir dårlig bare ved tanken på det. Smerten vil være tung å bære. For meg altså, og sikkert også for flere andre. Vi har alle noe man brenner for. Jeg håper selvsagt så få liv som mulig går tapt i virusepidemien, og de som mister noen er selvsagt de som vil få det verst, så at jeg fortviler over en mulig annulering av en fotballsesong er jo ikke tenkt på som å konkurrere om hvem som får det verst. For de som dør går ikke verden videre. For de etterlatte gjør den jo det, på et vis. For oss som eventuelt mister et ligagull i fotball går selvsagt livet videre, men…

“Det er jo bare fotball, det er vel ikke så farlig”, vil nok noen si. Til og med snart legendekronede Jürgen Klopp sier at fotball egentlig ikke betyr noe i denne sammenhengen. Nei, det er ikke “bare fotball”. Skulle man sportslig sett rote seg bort er saken en helt annen, da må man akseptere at man ikke var god nok, men hvis man var mer enn god nok men likevel blir snytt for den største gleden på 30 år, da vil fotballen for min del være ruinert i år framover. Utsettelsen stiller jeg meg bak altså, selv om det er fryktelig kjipt og kjedelig.

Det er såklart helt urasjonelt, men jeg klarer ikke la være å tenke litt tanken hvis og om det verste skjer med fotballen, at du verden som jeg kommer til å hate landet der viruset oppstod. Jeg gjør jo ikke det, men det er jo noe man sier fordi man syns verden er urettferdig .

Det var Liverpools legendariske manager Bill Shankley som sa de berømte ordene.

“Some people believe football is a matter of life and death. I’m very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”
Et sted på midten møtes nok jeg og de to henholdvis nåværende og tidligere Liverpool-managerene om synet på fotballen. Viktig er den. Dog er den vel ikke verdt å dø for.
Du og dere der ute. Ta vare på hverandre og deg selv. God helg.
PS: litt humor i disse virustidene?
Ingen blir sjukere av virus som går enn Marve Fleksnes 😀

https://www.youtube.com/watch?v=5bSysbk6W8s

Fra SKAM til Narvik – og Tromsø sterkt representert i den norske storfilmen “Kampen om Narvik”

“SKAM-Eskild” og Tromsøværing med hovedroller i krigsfilmen «Kampen om Narvik».

25. desember er det premiere på den nye norske store krigsfilmen «Kampen om Narvik», som tar for seg krigshandlinger som utspant seg i Narvik under den andre verdenskrigen. Innspillingen av den kommende storfilmen med et budsjett på omlag 65 millioner kroner har så vidt startet, med Tromsøværingen Erik Skjoldbjærg i registolen.

Nesten alle innendørsscener spilles inn i Oslo, mens resten spilles inn i Drammen, Målselv, Narvik og på Rjukan, skriver avisa iTromsø.

Det er også som mange sikkert har fått med seg i uka offentliggjort at Kristine Cornelie Margrete Hartgen fra Tromsø og Carl Martin Eggesbø fra Oslo er de to som skal fylle hovedrollene i filmen. Duoen skal spille ekteparet Ingrid og Gunnar Tofte, som blir involvert når tyske tropper inntar Narvik under andre verdenskrig.

Hartgren er for de aller fleste et ganske ubeskrevet blad, selv om hun hadde en mindre rolle i «Den 12. mann».
Carl Martin Eggesbø (25) derimot vil for alltid ha stjernestatus etter rollen som Eskild i «SKAM».

Bildet: Konseptbilde fra “Kampen om Narvik”. Foto: Nordisk Film

Begge de to spilte forøvrig høsten 2019 i Hålogaland Teater sin oppsetting av «Peer Gynt» i Tromsø, og jeg var i høst på teateret og så stykket, med de to nå kommende hovedrolledebutantene. Et stykke hvor de begge leverte veldig godt. Det blir derfor morsomt å se de i en helt annen setting.

Jeg er selvsagt svært spent på å høre Eggesbøs nordnorske dialekt som han skal bruke i filmen, og som han ifølge NRK nå er i gang med å perfeksjonere. Jeg syns det er et spenstig og kult valg å satse på de to i filmsammenheng uerfarne skuespillerene i hovedrollene, og ikke minst forfriskende at det ikke er de gamle vante man skal se, uten å nevne noen spesifikt. Det dukker vel opp noen i birollene kanskje? ;p

Men jeg håper ikke Eggesbøs (påtvungne) nordnorske dialekt blir et minus ved filmen. Jeg håper han “nailer” dialekten, men av erfaring vet man vel fra norske serier og filmer at å pålegge skuespillere å snakke en ny dialekt ikke alltid er så vellykket.

Ellers kunne filmtittelen med fordel kun fått hete Narvik syns jeg. «Kampen om Narvik» høres litt svulstig eller slitt ut.

Det skal også bli morsomt å se Kristine Cornelie Margrete Hartgen i en så stor rolle. Med regissør fra Tromsø og kvinnelig hovedrolle fra Tromsø lover det vel godt 😉 Regissør Skjoldbjærg står forøvrig bak en av mine absolutte norske filmfavoritter; «Insomnia», fra 1997. I tillegg har Skjoldbjærg også stått for regien på bl.a. «Nokas», «Pioner» og «Pyromanen», samt skrevet manus til og regissert flere av episodene av «Okkupert». Hvordan han takler krigssjangeren blir spennende å se.

Les mer om filmen

«Kampen om Narvik” er altså ikke premiereklar før til jul, riktignok med verdens- og førpremiere i Narvik i midten av desember. Filmhjerte sier tvi tvi og ønsker lykke til med innspillingen. En stor kinofilm med nordnorsk forankring og tema er selvsagt noe å se fram til. Med unntak av filmer som «Ni Liv» og «Den 12. mann» har vel heller ikke krigshandlingene som fant sted i Nord-Norge blitt fortalt på film, og i denne er det vel en viktig og sentral hendelse fra krigen som fortelles; “Hitlers første nederlag”, som filmen har som undertittel.

Så det er bare å vente i spenning.

La oss nå bare håpe at ikke den også blir virusutsatt :p

Foto: Nordisk Film

 

Filmhjertes årsliste for 2019: Topp 20 filmer

Filmhjerte har satt opp listen over favorittfilmene fra i fjor. Filmåret 2019 er  “for lengst” over, men bedre sent enn aldri: her er Filmhjertes personlige toppliste for filmer fra 2019.

2019 ble et år med for lite ny film for undertegnede da det desverre koster å se film, og listen kunne dermed fort sett annerledes ut. Dog har jeg klart å snekre sammen en best of-liste av det jeg fikk med meg, og det er jo uansett kun for moro skyld at topplista er satt opp.

Jeg har definert filmer fra 2019 som stort sett basert på oversikten hos IMDb over filmer fra 2019, men i tillegg også komplettert etter eget forgodtbefinnende med enten filmer som hadde norsk kinopremiere/cinematek-premiere i 2019, filmer som ikke gikk på kino men som enten ble sluppet for streaming eller kjøpefilm i 2019, nye filmer sett på festival i 2019, og det viktigste kriteriet; at undertegnede så filmen i 2019 (eller i januar 2020 dersom det var filmer som hadde premiere i 2019 ut fra nevnte kriterier). Jeg har også sett på Filmhjertes liste for 2018, og filmer som den gang ble utelatt fordi jeg da regnet de som 2019-filmer er dermed i noen tilfeller tatt med på denne lista.

1. PARASITT (Gisaengchung)

Sett på kino (TIFF 2020)

Å plassere Parasitt kun på 2. plass ville vært ufortjent, men som den beste filmopplevelsen fra filmåret 2019 får den såvidt førsteplassen min, rett og slett fordi Parasitt er så original, forskrudd og mesterlig. Bong Joon-ho sin fire ganger Oscar-vinnende beksvarte dramakomedie fortjener prisregnet og all skryt, selv om en president med begrensede lesekunnskaper ikke har sett den.

For den sør-koreanske filmen er en samfunnskritisk, underfundig, morsom, rørende, ekkel grotesk og briljant fabel om klasseskille og jakten på å stige i rang. Vi følger den fattige Kim-familien som bruker alle triks for å tilrive seg en smak av det gode liv gjennom familien Park sin rikdom.

Her på filmhjerte.blogg.no fikk Parasitt tidligere i vinter terningkast 6.

Etter hva jeg kan bedømme er skuespillerinnsatsene glimrende. Særlig Choi Woo-shik som spiller sønnen i Kim-familien syns jeg gjør det strålende.

Som jeg har sagt noen ganger, Parasitt må oppleves. Og opplevd den har til gangs det norske kinopublikum. Parasitt har nemlig når dette skrives (23. februar) passert 100 000 kinobesøkende i Norge. Takk folkens!

2. CLIMAX

Sett på kino (TIFF 2019)

For en opplevelse det var å se Climax utfolde sin elektriske galskap på kinolerretet. Den hypnotiske, suggerende og intense kraftpakken av en lavbudsjettsfilm fra regissør Gaspar Noé gjorde meg bokstavlig talt svett i kinosetet. Det er ikke sikkert denne filmen ville havnet på topp hvis jeg ikke hadde sett den på kino der særlig det psykedeliske lydsporet pumpet ustanselig, og hvor de kontrastfulle fargene formelig strømmet ut over salen. Filmen så jeg i en stappfull sal under filmfestivalen i Tromsø i januar 2019, med regissør Noé tilstede for Q & A fra salen etter filmen.

Climax er egentlig en ganske enkel historie og film, om en gjeng dansere som trener på en avsidesliggende nedlagt skole, og hvor en bolle sangria får de alle til å totalt miste alle hemninger. Særlig dansesekvensen tidlig i filmen er gåsehudfremkallende der det dundres på med lyd og bilde.

“Så blir det uhyggelig, der sadisten Noé lar sjalusien, angsten og paranoiaen få slippe løs. Climax tar form som en renselsesprosess, med Benoît Debies vekselsvis autonome og statiske kamera blant frie kropper som gradvis blir innesperret i seg selv.” (sitat Sveinung Wålengen, montages.no)

Climax er jo ikke en bedre film enn de jeg har på de nærmeste plassene på listen, men likevel ble den for meg årets kinoopplevelse i 2019. Climax er til fulle en audiovisuell rødblinkende og ikke spekulativfri helvetesreise der lyd og bilder fosskoker ut!

3. 1917

Sett på kino

Som de fleste andre krigsfilmer er også 1917 som skapt for å utfolde seg på det største formatet, på kino. Med et alldeles pustfrarøvende foto (cinematography, som den vant Oscar for) og produksjonsdesign er den rå og brutale krigen nærmest blitt utrolig vakker – og ekstremt nært på kroppen.

Det  sies at filmen er en såkalt “one shot” movie, altså at den er filmet som en eneste lang uavbrutt scene. Eller iallefall nesten. Måten den er klippet sammen på er iallefall helt sømløst, og må jeg få legge til, helt fantastisk.

I tillegg er det en nerve som holdes oppe hele filmen og aldri slipper seg ned. I 1917 tas vi med tilbake til første verdenskrig, der to fotsoldater får et tilsynelatende umulig oppdrag; bring en beskjed til en tropp i krigens frontlinjer. Mislykkes de vil hele troppen, inkludert den ene soldatens bror, dø.

Et mesterlig heseblesende og dundrende kraftepos fra Sam Mendes.

4. JOJO RABBIT

Sett på kino (TIFF 2020)

Det er ikke alles kopp med te denne humoren, fra den snodige filmskaperen Taika Waititi. For meg fungerte det derimot, humoren sitter og de urkomiske figurene i Waititis Oscar-vinnende (beste tilrettelagte manus) er…ja akkurat, urkomiske.

Historien som på parodisk og satirisk vis harselerer med jødehat, Hitlerjugend, nazister, krig og ikke minst Hitler, er i min bok ustyrtelig morsom til tider. Det får passere at det er en smule sentimentalt og småklissete noen få ganger.

I tillegg til at Jojo Rabbit både er morsom og litt rørende, har den også dette filmårets kanskje aller mest sjarmerende bekjentskap; purunge Roman Griffin Davies, i tittelrollen som “Jojo”, gutten som sååå gjerne vil være en supergod nazist.

5. BARN

Sett på kino (TIFF 2020)

Heldigvis fikk jeg sjansen til å se Barn, en av de aller beste norske filmene jeg har sett, på kino. Med ektefølt og bunnsolid dialog, noe som ofte har vært et problem i norsk film, har regissør Dag Johan Haugerud med sin fantastiske Barn lagt et helstøpt grunnlag for utforskelsen sin av hvordan lokalsamfunn, skole og berørte håndterer etterdønningene i etterkant av en grusom ulykksalig hendelse der en 13 år gammel gutt dør på skolen.

Det er bunnsolid skuespill med karrierebeste prestasjoner fra flere. Særlig gjør Henriette Steenstrup, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr og Andrea Bræin Hovig sine beste prestasjoner (Hovig gjør det riktignok faktisk enda sterkere i den splitter nye “Lyset fra sjokoladefabrikken“). Steenstrup er kanskje den som imponerer mest, ettersom jeg aldri hadde sett for meg henne, som jo nesten kun er kjent for sine komiske roller, gjøre en så dyp og dønn seriøs rolletolkning så sterkt. Jeg må også si at forfatter – og skuespiller – Hans Olav Brenner imponerer stort.

En film som både sterkt berører og samtidig “irriterer” ettersom man aldri helt vet hvor man skal legge sympatien sin. En soleklar anbefaling.

6. MONOS

Sett på kino (TIFF 2020)

Storslått og monumental visuell opplevelse i tåkeheimen, med et foto som veksler mellom fantastiske betagende og forbløffende majestetiske naturbilder, fjellandskap, og mørke. Når filmen halvveis skifter stil fra treningscampen vi introduseres for oppe i fjellet og vi tas inn i en heseblesende jungel øker nerven og spenningen. Det er både fascinerende og nær hypnotisk.

Jeg gidder ikke translate synopsisen som jeg sakset fra somewhere, så jeg lar den stå på engelsk, som uansett klinger godt her (klipp-og-lim-heeei):

On a remote mountaintop, a rebel group of commandos perform military training exercises while watching over a prisoner (Julianne Nicholson) for a shadowy force known only as ‘The Organization’. After a series of unexpected events drives them deep into the jungle, fracturing their intricate bond, their mission slowly begins to collapse. Set against a stunningly beautiful but dangerous landscape, Alejandro Landes’s awe-inspiring film is a breathtakingly epic vision that will leave you both mesmerised and utterly gripped.

Flere for et norsk publikum mindre kjente skuespillere i denne filmen fra Colombia, selv om noen av de er amerikanske. Julianne Nicholson vil nok en del dra kjensel på etter bl.a. serien “Eyewitness” og filmen “I, Tonya“, samt en rekke småroller. Hun har ikke den viktigste rollen i Monos, men gjør det godt. Moises Arias kjenner nok sikkert også noen fra en rekke engelskspråklige filmer, men trolig mest fra “Hannah Montana“-serien der han spilte som barn.

Legg merke til (mulig filmdebutant ifølge IMDb) Sofia Buenaventura som spiller rollefiguren “Rambo”. Hun er strålende.

7. MARRIAGE STORY

Sett på Netflix

Et hjerteskjærende, varmt, nært og opprivende skilsmissedrama, som i tillegg til et veldig velskrevet manus havner helt oppe blant kremen takket være strålende spill av det som for meg burde vært Oscar-vinnerne for beste kvinnelige og mannlige hovedrolle: Scarlett Johansson og Adam Driver var nemlig helt enorme. De fikk ingen Oscar. Det gjorde derimot omsider Laura Dern, for sin birolle.

Noah Baumbach har både skrevet manus og regissert denne skatten av en livskriseskildring. Scenen med den utagerende krangelen mellom paret er filmens absolutte klimaks og kanskje den mest følelsesladde, emosjonelle og sterkeste enkeltscenen fra 2019.

8. ONCE UPON A TIME… IN HOLLYWOOD

Sett på kino

Quentin Tarantinos hyllest til en forgjengen tid i Hollywood er lenge en ganske rolig historie før den eksplosive slutten tar av. Kontrastene mellom det underfundige og de mange små fortellingene som holdes sammen med en rød tråd hvor Manson-drapene og mytene rundt det bobler under og på overflaten, og den mildt sagt overraskende twisten dopet av adrenalinsyre på slutten gjør filmen til en å huske.

En falmende TV-skuespiller og stuntmannen hans strever etter å oppnå berømmelse og suksess i filmindustrien under de siste årene av Hollywoods “gullader” i Los Angeles anno 1969.

Filmen er først og fremt en imponerende tidskoloritt med flott scenografi og produksjonsdesign på alle felt, men også en kuriøs fortelling med flere vittige populærkulturelle referanser, som endelig også besørget at Brad Pitt ble Oscar-belønnet. Sammen med Leonardo DiCaprio utgjør han en snål og humørfull “partners in crime”-duo.

Er den på bildet ovenfor forresten årets lekreste filposter? Den scorer høyt.

9. SHOPLIFTERS

Sett på kino (TIFF 2019)

Hva er egentlig en familie, og hvem bestemmer hvordan man definerer en familie? Det er blant de sentrale spørsmålene i den herlige japanske dramafilmen Shoplifters, hvor en familie som livnærer seg på små daglige butikktyverier tar til seg en foreldre- og hjemløs liten guttunge.

10. THE FAREWELL

Sett på kino (TIFF 2020, norsk kinopremiere våren2020)

Den kinesisk-amerikanske dramakomedien The Farewell er en film basert på en ekte løgn!

Til tross for sitt alvorstunge bakteppe med en døende bestemor – som ikke får vite av familien sin, som vil skåne henne for sannheten, at legene har gitt beskjed om at hun ikke har lenge igjen å leve – er dette en film full av humor, kjappe replikker og mye varme. En triumf av en feelgood-film.

11. LITTLE WOMEN

Little Women

Sett på kino (TIFF 2020)

Mange mener at Greta Gerwig ble snytt for en regi-Oscarnominasjon for hennes adapsjon av den klassiske 1700-talls-romanen med samme navn som filmen, som følger fem søstre fra barndommen av og flere år frem i tid gjennom oppturer, nedturer, lykke og sorg.

Filmen fikk Oscar for beste kostymedesign.

12. GREEN BOOK

Sett på kino og Blu-ray

Mye er sagt og skrevet om fjorårets Oscar-vinner for beste film, men jeg fant den iallefall både underholdende, nokså fartsfull og rørende der den skraper i overflaten på raseproblematikken i USA fra 60-tallet og utover.

Viggo Mortensen er den amerikansk-italienske sjåføren som kjører en svart konsertpianist, spilt av Mahershala Ali, rundt fra sted til sted i sørstatene, et område hvor raseskillet var stort.

13. BLINDSPOTTING

Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til Blindspotting – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene innbyggerene står overfor.

Blindspotting konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi. Fra 2018, men gikk på TIFF i januar 2019, og kom på norsk kjøpefilm i 2019.

14. MOFFIE

Sett på kino (TIFF, ikke hatt ord. kinodistribusjon pr nå)

Regi av Oliver Hermanus som har laget en kontroversiell og kraftfull beretning om en skammelig historisk periode i det sørafrikanske regimet, der rasisme og homofobi fikk fritt spillerom.

Filmen følger en gruppe vernepliktige soldater som kjempet en krig de ikke forstod, og som ble tynt til det ytterste gjennom rekruttperioden. Filmens tittel spiller på et kraftig sørafrikansk homofobisk skjellsord, og filmen har dessuten klare og tydelige linjer til krigsfilmer som eksempeltvis “Full Metal Jacket“.

15. THE LIGHTHOUSE

Sett på kino

To sjøulker på en værhard og øde beliggende holme med et fyrtårn de skal vokte, havner i klammeri og et psykisk destruktivt spill utvikler seg. Et skrekkinngytende og sjokkartet soundtrack og foto, skutt i svarthvitt, gjør opplevelsen til et klaustrofobisk kammerspill mellom de to mennene, ypperlig spilt av Willem Dafoe og Robert Pattinson. Er de to de herrene de som de utgir seg for å være?

Selv om dialogen er engelsk anbefales det å se filmen med undertekster enten de er på norsk eller engelsk. Dialogen, og den er det en god del av, preges av alkoholinfisert sjøulk i attenhundreogbrødmangelsnøfting og er innimellom sjøslagene inni h….. vanskelig å forstå. Aksenten og ordfloden fra særlig Dafoes rollefigur er av og til ekstremt vanskelig å forstå og språket er både akademisk og, ikke overraskende, artikulert på erke-1700-tallsvis med mange innfløkte fraser. Men problemet er først og fremst å skille ordlydene underveis.

Men pusser man ørene og konser helt og fullt er dette en film med sitrende spenning der alt det skremmende ligger i menenskets natur, selvsagt hjulpet av effekter som tutende skip i det fjerne, grått og værhardt miljø, myter og det mystiske fyrtårnet.

16. MY MASTERPIECE (Mi obra maestra)

Sett på kino og senere på Netflix

En historie om svindel… vennskap!

En klassisk men likevel særegen “buddy-komedie” fra Argentina, som også er en bitende satire over dagens kunstverden. Mye humor, kjappe replikker og en original historie. En aldrende grinebiter av en kunstmaler har begynt å miste grepet og lysten. Hva kan hans venn den småarrogante kunsthandleren finne på for å få de to mot gamle høyder? Noen uventede twister piffer opp en morsom og spenstig historie.

17. THE HATE U GIVE

Sett på kino

En farget tenåringsgutt blir drept av en hvit politimann, og venninnen hans starter et opprør for rettferdighet. Hardtslående og kraftfull ungdoms-spenningsfilm med et viktig budskap i bunn.

18. WHY DON`T YOU JUST DIE! (Papa, sdokhni)

Sett på kino (TIFF)
Tilgj. for leie og/eller kjøp på bl.a. iTunes, YouTube, Google Play og sfanytime.com)

Russisk splætter, slasher og kølsvart hevnkomedie. Full av Tarantinoiske vibber, blod, mer blod og enda mere blod. Matvei, en ung mann i tyveårene, tropper opp hos svigerfaren, Andrei – en korrupt politimann som i tillegg er verdens verste farsfigur – med en hammer bak ryggen. Han er der for å drepe han, på oppdrag fra kjæresten.

Why Don’t You Just Die! er en spinnvill, actionfylt og beksvart komedie, men bak den massive gladvolden skjuler det seg også samfunnskritiske stikk mot det moderne Russland. En film for de med god mage som elsker faenskap på film. God fornøyelse!

19. BURNING

Sett på kino

Psykologisk spenningsdrama fra Sør-Korea som byr på mystikk, symbolikk og nerve.

NRK skrev “Lidenskap, begjær og sjalusi vaker under en mistenkelig stille overflate (…). Historien er løst basert på Haruki Murakamis 1983-novelle “Brenne låver”, som hadde visse tematiske paralleller til William Faulkners 1939-novelle med samme navn. Filmen skildrer et anspent trekantforhold, der uavklarte relasjoner skaper indre spenninger og ender opp i et mysterium som kan tolkes på flere måter. Dette er filmkunst av høy klasse, der stemninger får utspille seg i sitt eget tempo, der figurenes motivasjoner holdes skjult, og der publikum må dekode signalene som blir gitt for å finne ut hva som egentlig kan ha skjedd. “Burning” er et kvalitetsdrama der lavmælte konflikter vekker sterke følelser”

20. MATTHIAS & MAXIME (Matthias et Maxime)

Sett på kino (TIFF 2020, norsk kino sommer2020)

Nært og personlig portrett av et vennskap som settes på prøve, fra regissør og hovedrolleinnehaver Xavier Dolan.

Deler plass nummer 20 på lista.

20. PADDLETON

Sett på Netflix

Rørende best buddy-dramakomedie om to umake middelaldrende bestevenner som får livet snudd opp ned når den ene av de får vite at han snart skal dø av kreft.

Deler plass nummer 20 på lista.

◊  ◊  ◊  ◊

Klapp på skuldra: “Us”, “The Irishman”, “Angel Has Fallen”, “Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile”, “J`accuse”, “Light Of My Life”, “The Mule”

Nja, sånn passe: “El Camino: A Breaking Bad Movie”, “Cold Pursuit”, “Atlantique”, “4 Latas”, “Vox Lux”, “Yesterday”

Tommel ned: “Escape Room”, “Tunnelen”, “Uncut Gems”, “6 Underground”, “Triple Frontier”

Rett i dass: “Ready or Not”, “The Poison Rose”, “The House That Jack Built”

Filmer fra 2019 jeg ikke har sett ennå, men gjerne vil se: “Knives Out”, “Ford v Ferrari”, “Ad Astra” (har på BR, skal se), “Rocketman”, “Portrett av en kvinne i flamme” (“Portrait de la jeune fille en feu”), “Smerte og ære” (Pain and Glory), “Richard Jewell”, “Booksmart”, “De elendige” (“Les Miserables”), “Joker” (egentlig ikke så interessert, men burde jo se den…), “Sorry We Missed You”, “Corpus Christie”, “Midsommar”, “Håp”, “Mid90s”, “I morgen danser vi”

Beste TV-serier/nettserier: Jeg så ikke mange nye serier i 2019, og ser mest krim eller nordisk, men jeg likte ihvertfall veldig godt “Heimebane” – sesong 2, “Exit” og “Wisting” av de norske. Ellers “Mindhunter” – sesong 2 (USA), “Wild Bill” (Storbritannia), “The Bay” (Storbritannia), “Innesperret” (Island) – sesong 2, “Klovn” (Danmark) – sesong 7, og “The Comeback” (Sverige). Sistnevnte serie så jeg satt sammen som filmvisning som spesialvisning på kino.

Jada, jeg vet at jeg har et bilde fra “Joker” i bildet øverst, selv om jeg ikke har sett filmen ennå. Men Joaquin Phoenix dro Oscar`n med seg hjem, jeg skal nok se filmen, og de klippene jeg har sett så jo ganske brukbare ut for hans del.

Kommentarfeltet er åpent for synspunkter, kommentarer og dine favoritter fra 2019. Vi preikes 😉

Den største vi har hatt – Hvil i fred, Jahn Teigen

Filmhjerte sørger. Den trasige nyheten slo mot meg på en nettavis; Jahn Teigen er død.

70 år gammel ble han, den folkekjære artisten, den mest folkekjære norske artisten vi har hatt her til lands vil jeg våge å påså. Ihvertfall en av de absolutt fremste.

På en filmblogg som denne der kultur også er involvert er det selvsagt passende å minnes Jahn Teigen (1949 – 2020). Scenekunstner som han var. Årene med Prima Vera, gruppa som parodierte og lagde komikk av sang. Men det er først og fremst som seriøs artist jeg elsker Teigen mest. Det var alltid stas når Teigen dukka opp i TV-ruta eller på radio og hvor det nå enn var.

Jahn Teigen var mitt store idol som barn utover 80-tallet. Jeg husker og har blitt fortalt om de utallige ganger jeg stod med badmintonracket som jeg lekte var gitar mens jeg sang, mimet og nynnet på en Jahn Teigen-låt. Jeg var tidlig glad i Jahn Teigen altså. Jahn Teigens lyd fulgte meg gjennom oppveksten, han var dermed på mange måter et sentralt lydspor hos meg.

Mitt beste minne fra Grand Prix var da han med “Optimist” ikke vant den norske finalen. Det var jeg selvsagt misfornøyd med, for “Optimist” er min norske favorittlåt gjennom tidene tror jeg. Men måten publikum i salen reagerte vil for alltid stå som et minne om hvor populær han var. At Teigen ikke vant ble nemlig møtt med kraftig pipekonsert fra publikum.

Det er vanskelig å finne en favoritt blant alle de fantastiske låtene fra Jahn Teigen. Den følsomme “Adieu” med Anita Skorgan, den urkomiske “Ha ha he he ho” med Prima Vera, “Bli bra igjen”, “Optimist”, “Min første kjærlighet”, “Mil etter mil”, “Do re mi”, “Det vakreste som fins”, og så videre.

Nå er Jahn Teigen borte og kultur-Norge har mistet en av sine største. Teigen døde i Ystad i Sverige mandag, den 24. februar, 70 år gammel.

“Vi har våre minner
De vil aldri dø
Nå er tiden inne
Til å si adjø…”

(utdrag fra “Adieu”)

Hvil i fred, Jahn.

Foto: Bamble kommune / Wikipedia