NRK TV: THE BAY – ny britisk krimsuksess

Likte du Broadchurch er den nye britiske krimserien The Bay noe for deg!


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: THE BAY
Krim/drama, Storbritannia, 2019, sesong 1 (6 ep.), produsert for TV-kanalen ITV
Med: Morven Christie, Jonas Armtrong, Chanel Cresswell, Taheen Modak, Imogen King, Daniel Ryan, Art Parkinson, Louis Greatorex, Matthew McNulty, Adam Long, m. fl.

Aktuell: Vises i Norge på NRK og NRK TV (nett)


På utkikk etter lettsett spenning til sommerens strømming? Sjekk ut den britiske nykommeren “The Bay“.
(PS: Filmhjerte er fortsatt oppegående i sommerdvalen ;p)

I den britiske krimsuksessen Broadchurch befant vi oss sør på øyriket, mens det i The Bay er i Morecambe, nordvest i England, handlingen finner sted. Felles for begge er unge ofre og mørke hemmeligheter.

De to seriene har flere likhetstrekk, men selv om onde tunger, eller kritikere som de vil kalles, hevder at The Bay er en utvasket kopi av seermagneten Broadchurch, så klarer The Bay seg godt på egne bein, og har også den blitt møtt med høye seertall i Storbritannia. Det er dog ikke til å komme fra at det er flere likheter.

Ikke bare sørger Morecambes strandlinje og havneområde for å svøpe en dramatisk ramme rundt krimgåten, og også på andre områder er det familiære trekk mellom de nevnte seriene. Riktignok er Broadchurch et fiktivt stedsnavn, mens man i The Bay derimot har lagt handlingen til den virkelige nordvestengelske kystbyen Morecambe, som ligger vendt ut mot bukten Morecambe Bay og irskekysten.

Stedsvalg har selvsagt mye å si i en slik serie, for det dramatiske backdropet med Morecambs sjøside som åsted og det brusende soundtracket drar deg raskt inn i handlingen, samt setter en spesiell atmosfære. Morecambe har, ifølge Google, rundt 35 000 innbyggere og er sånnsett ikke et knøttlite sted, men småbypreget man har drapert serien i kler den godt og bygger en triggende atmosfære..

Det er forsommer (eller sensommer?) i den rolige og smått idylliske kystbyen, når en opprivende hendelse ryster lokalmiljøet. To tenåringstvillinger, Holly og Dylan, forsvinner sporløst, og politietterforskeren Lisa Armstrong (Morven Christie) settes på saken sammen med ferskingen Med Kharim (Taheen Modak), som hun motvillig må ta under sine opplærende vinger.

Det avdekkes raskt at ikke alt er bare velstand hos tvillingenes familie. En relasjon mellom Lisa og tvillingenes far, den smårufsete fiskeren Sean (Jonas Armstrong) sørger for et ekstra spenningsmoment.

Samtidig som Lisa leder etterforskningen erfarer vi at hun ikke akkurat har god kontroll over hva hennes egen tenåringsønn og -datter fyller dagene med.

Velkjente narrative grep altså for en krimserie, med en politietterforsker som må skjule noe, med hjemlig småkaos, en kollega under opplæring, lite samarbeidsvillige pårørende, involverte som tar loven i egne hender, og en mentalt lettere tilbakestående mann som lusker rundt ungdomsmiljøet, i tillegg til mulig smugling, ungdomskriminalitet og gruppepress som serien også bølger innom.

(SPOILER-ALARM, avsnittet frem til bildet har noen avsløringer) Krimdramaet sentreres rundt å finne de to tvillingene, samt avdekke hvorfor de har forsvunnet. Når en betydelig mengde pengesedler blir funnet hjemme hos et av familiemedlemmene settes politiet på sporet av lyssky aktiviteter. Saken tar en dramatisk vending når en død person blir funnet på, ja hvor tror du? Mistankene mot hvem de skyldige er veksles i kjent krimseriestil mellom flere potensielle gjerningsmenn og -kvinner.

Jeg savner mer dybde på tvillingene, som vi ikke blir særlig kjent med, men istedet hører fra annens munn noen ganger om hvor jævlig den ene av de har vært. Slik blir den grufulle udåden redusert til å ikke føles emosjonelt nok selv om morens og småsøsknenes reaksjoner drar opp medfølelsen, og gir nyanser. Jeg skulle selvsagt ønske å ha kjent Holly og Dylan bedre, for å på den måten føle sterkere for de.

Det er ikke nødvendigvis feil å gå i oppmerkede løyper så lenge det gjøres et godt nok håndtverk. For det skal sies om serien at den ikke finner opp kruttet på nytt, og at den ikke har de samme “sjokkerende” vendingene som flere sammenlignbare serier. Noen selvfølgelige fraser som “vi har ingenting å skjule” (joda, det har dere!) og “det er ingen hemmeligheter i denne familien” (eh, jo, det har dere!) er ikke til å komme utenom 😉
The Bay beveger seg uansett uanfektet i fint driv fremover, og har noen små twister som spriter opp og holder på spenningen, selv om man aner konturene av hva som ligger bak.

Persongalleriet er ikke av det mest spenstige. Her kunne serieskaperne sørget for at seerne knytter seg bedre til og føler mer for flere av rollefigurene. Etterforskeren D.S. Lisa Armstrong som er seriens hovedperson virker nemlig ganske glatt og kald, men etterhvert kommer vi litt nærmere innpå henne. Det er mulig jeg provoserer Dagbladet-kommenator Marie Simonsen* på meg når jeg sier at D.S. Armstrong ved første øyekast minner mest om et kvasst rivjern… I jobben hennes som den som tar seg av forbindelsene med de pårørendes familier har hun lært seg å aldri la seg bli emosjonelt berørt, likevel er det noe ved denne saken som føles annerledes for henne.

Hun fremstår uansett for lite interessant enn så lenge og kommer ikke riktig godt nok ut av ruta, uten at skuespillerinnen Morven Christie skal lastes. Hun gjør nemlig en god prestasjon.

(* OK, for de som ikke tok Simonsen-referansen, så fyrte hun seg nylig opp på twitter fordi noen kvinnelige fotballspillere under sommerens VM ble omtalt på NRK som rivjern, noe hun som kvinne tydeligvis ble krenket av…Forøvrig har rivjern vært et velkjent begrep i fotballens verden i årevis uavhengig av kjønn. Det var dagens digresjon).

Som et par interessante sidespor i dramaet følger vi samtidig Lisas sønn og datter, begge i tidlige tenåringsår, og som begge synes merbart plaget. De to spriter opp handlingen, til tross for at de tilsammen er omtrent like sympatiske som to myggstikk i baken, iallefall på overflaten. Den nye kollegaen hennes, D.C. Med Kharim (Taheen Modak), er derimot en veldig sympatisk og hyggelig politimann.

Lisas datter Abbie spilles av Imogen King. Abbie er en interessant rollefigur som har et rebellsk preg og noe udefinerbart over seg som jeg finner spennende. Den bekymrede skråstrek plagede sønnen Rob spilles utmerket av Art Parkinson, som mange GoT-fans sikkert vil dra kjensel på etter deltagelsen hans i 14 episoder. Seere av Happy Valley vil muligens huske Adam Long, som i Happy Valley hadde rollen som rothuet Lewis som ble drept av seriens badguy. I The Bay spiller han 15-årige Abbies tilsynelatende sjarmerende og minst ti år eldre venn Vincent, som ikke har rent mel i posen.

Rollelista inneholder forøvrig ikke de mest kjente navnene, men det er alltid kjekt med nye ansikter. Utførelsen er nemlig god av de foran kamera. Manus kunne sikkert vært pusset litt på for å få en mer egenart, men det funker greit, og man behandler krimsjangeren respektfullt stort sett. Det er spennende nok, og man er interessert i å finne ut hva som rører seg under overflaten. Dessuten er det noe hardt og skitten britisk sosialrealisme som trigger. Og Morecambe da! En by man ikke har hørt stort om før. Det er skittenvakkert. Serien har bra foto, og fremstår ikke som et kun utelukkende typisk mørkt og dystert samfunn.

Legg også merke til små detaljer (for spesielt interesserte…) som iallefall jeg syns er morsomt eller hyggelig-ish, på en måte, slik som supporterskjerfet for fotballklubben Morecambe FC (en ganske liten klubb som befinner seg på liganivå fire, og som fra før av var det eneste jeg hadde av kjennskap til byen).

The Bay kan du se på NRK TV – NRK sitt nett-TV – der seriens sesong 1 ligger frem til utgangen av mars 2020. Serien ble spilt inn i Morecambe-området sommeren 2018, ble vist på britisk TV tidligere i år, og vises her i Norge nå av NRK. Hos NRK slippes seriens to siste episoder av sesong 1 mandag 15. juli.

The Bay har kun 6 episoder på ca 45 minutter hver, og er sånnsett perfekt for noen sommerkvelder foran skjermen. Denne omtalen er basert på de 4 første episodene.

Filmhjerte syns The Bay er vel verdt tiden for deg som liker britisk krim, politidrama og det betagende fascinerende nordvestengelske kystlandskapet.

Det blir 4/6 på terningen og i antall filmhjerter, med fin mulighet for en femmer ved veis ende.

♥  ♥  ♥  ♥ –  –

Netflix-anmeldelse: Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile

Ted Bundy var både ekstrem, sjokkerende og ond. En manipulator av rang, og USAs mest beryktede i to tiår. Likevel sjarmerte han folk.


FILMOMTALE: Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile
Biografisk krimdrama, USA, 2019, 1t 50m
Regi: Joe Berlinger
Med: Zac Efron, Lily Collins, John Malkovich, Kaya Scodelario,
Jim Parsons, med flere

Aktuell/Hvor kan den sees: Netflix. Ny på Netflix i mai


Den nye filmen om seriemorderen Ted Bundy, med den eiendommelig snåle tittelen “Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile“, er både ombrust og kontroversiell, kanskje mest grunnet Bundys utseende i filmen.

Filmen som hadde premiere på Sundance-festivalen i januar ble nylig sluppet på Netflix.

De fleste har vel hørt om grufullhetene Ted Bundy på 70-tallet ble dømt for å ha begått. Ted Bundy var en amerikansk seriemorder som herjet i stater over hele USA mellom 1974 og 1978. Han ble arrestert i 1978 og tilsto til sammen over 30 drap på unge kvinner, de fleste begått på bestialskt vis.

Filmen tar ikke direkte for seg ugjerningene (annet enn via beskrivelser i rettssalen og et klipp mot slutten), men er et passe tett drama som følger rettsprosessen mot Bundy etter at han første gang ble arrestert, og den skildrer hvordan ex-kjæresten hans, Elizabeth Kloepfler, sakte men sikkert må ta inn over seg at mannen hun trodde skulle bli den perfekte “reservepappaen” for datteren sin istedet er en seriemorder og amerikas mest ettersøkte.

Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile, som filmen altså har blitt døpt, er egentlig et sitat fra domsopplesningen mot Bundy, hvor dommeren sier drapene han ble dømt for er “ekstremt grusomt, sjokkerende onde og heslige” (Netflix sin oversettelse av setningen er litt konfus syns jeg, men i og med at “wicked”, “evil” og “vile” vel alle på norsk betyr enten ond eller synonymt med ond, trøbler jeg litt med en veldig bedre oversettelse…).

Den noe snåle tittelen er dog ikke filmens store diskusjonstema.

Zac Efron i rollen som seriemorderen er derimot det. Han er nemlig for pen for rollen, har kritikerne hevdet. Det har blitt sagt om fillmen at den seksualiserer Bundy, og at Efron er for pen til å spille seriemorderen Bundy.

Og det slår meg faktisk noen ganger underveis i filmen, at Efrons nærmest lytefrie og nesten glamorøse fremtoning ikke helt står i stil til mannen han gir liv til i filmen, selv om det også utvilsomt er (skremmende) utseendemessige likheter. Zafron fanger dog muligens ikke riktig blikket, og…ja, jeg vet ikke helt. Han spiller jo overbevisende da, selv om det er noe udefinerbart der som skurrer. De kunne kanskje gjort han mer 1970-tall-isj…

Hvor mye av historien, som er basert på virkelige hendelser og rettssaken mot Bundy, som er historisk korrekte og fakta, og hva som er lagt til av dramaturgiske årsaker vet jeg ikke, men i oppbyggingen og slutten av fortellingen har man også puttet inn arkivmateriale og ekte klipp, noe som funker godt.

Filmen forteller om opprullingen av Bundys sjokkerende umenneskelige gjerninger, men er filmatisk ganske lite sjokkerende, den mangler en del på innhold, rundt de store spørsmålene som hvorfor, blant annet. Bundys psyke og sinn dukker vi forsåvidt ned i, dog mest på overflaten.

Derimot viser den flere av Bundys menneskelige egenskaper, som en kvinnebedårer, som en som var god med ord og som en intelligent jusstudent. Det mest interessante filmen skildrer er hvor manipulerende Bundy var, og hvordan forholdet hans til andre mennesker var.

Det er slett ikke kjedelig å følge historien, selv om den ikke har noen utpregede høydepunkter eller et digert klimaks. Historien holder seg på en nokså rak linje fra start til slutt, der det er interessant og tildels spennende å se Bundys fremtoning i det offentlige og private rom. Å se hvordan tvil, fortvilelse og fornekting henger sammen og utvikler seg hos hans nærmeste er også blant filmens mest interessante aspekter.

Filmen prøver for mye i å legge en for meg litt uforståelig sympati mot Bundy føler jeg lenge, det er jo som man heier på han når han rømmer fra rettsbygningen og fengselet, har politimenn i hælene og når han gråtkvalt taler sin egen uskyld – og det irriterer meg litt at jeg får den følelsen. For fyren var jo, ja nettopp ekstremt grusom, sjokkerende ond og heslig… Genialt! For nettopp her ligger en av filmens nøkler for forståelse av hva filmen blant annet vil få frem; hvordan så mange kvinner kunne la seg lure i fella. Igjen, manipulasjonens kunst. Riktignok funker ikke alle sympatiføringene like godt.

Skuespillerprestasjonene er gode, med selvsagt Zac Efron i front. Efron tåler nok kritikken om at han ser for strøken ut, for han gjør iallefall en veldig god figur, der han får frem Bundys selvtillit og tro på seg selv på en meget overbevisende måte.

En mørk historie får en litt munter innsprøyting når John Malkovich skrider inn som en smule tørrvittig men høyst menneskelig dommer med stoisk ro. En skikkelig god birolle der fra Malkovich..

Jim Parsons forbinder mange med komedie, her er det derimot friskt å se han i en seriøs tørr anklagerrolle. Det er nesten litt bizzarro å se trioen mot hverandre. Rollen som Bundys ex-kjæreste Elizabeth “Liz” Kloepfler fylles på elskverdig vis av sjarmerende Lily Collins, mens Bundys etterhvert nye kvinne, Carol Ann, som talte varmt til hans forsvar, spilles solid av Kaya Scodelario. En småmorsom fin birolle av Haley Joel Osment som Liz sin kollega kan også nevnes. Han ser fortsatt ut som den ungen vi for første gang så for et par tiår siden, nå bare i en rundere form og tilsatt skjegg ;p

Ja forresten, tror du jaggu ikke Metallicas James Hetfield også har en liten birolle! (Noe som vel kommer av at regissør Berlinger tidligere har vært med på noen Metallica-produksjoner).

Regissør Joe Berlinger sin Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile vil trolig ikke gi deg de store aha-opplevelsene verken om det menneskelige sinn eller om seriemordere, men den evner å holde oppmerksomheten gjennom en time og tre kvarter. Den belyser hvordan det er å ha en nær relasjon til en seriemorder, og er vel verdt tiden om du har interesse for krim, rettsdrama og seriemorderfilm.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

 

(Redigert 24.mai)

 

Kommentarer om filmen? Gyv løs i kommentarfeltet! 😀

5 supre filmer å kjøpe nå

Her er 5 glimrende filmtips til nye filmer du bør eie.

Akkurat nå er det mye digg å finne på det digitale kjøpe- (og leie-)markedet hos iTunes, samt av fysisk format hos f eks Cdon og Platekompaniet. Filmhjerte har sjekka siste nytt hos iTunes.

Alle 5 topptips-filmene kan lastes ned for digitalt kjøp hos iTunes nå (og snart for leie), og noen av de er også ute i salg på Blu-ray og/eller DVD.

For ordens skyld nevner jeg at denne bloggposten på ingen måte er sponset av verken iTunes eller andre, men kun skrevet i folkeopplysningens tjeneste 😉

 

EIGHTH GRADE

Det absolutte topptipset for alle som elsker oppvekstfilmer.

EIGHTH GRADE er en fantastisk herlig film som tar den moderne tenåringstiden på kornet med høy gjenkjennelsesfaktor om jaget etter sosial status, det å bli likt og om overgangen fra ungdomsskole til videregående.

På fysisk format er den foreløpig ikke å finne i norsk utgave, men kan bestilles hos Amazon. Faretruende nær toppscore.
Les anmeldelsen av Eighth Grade her

 

GREEN BOOK


Foto: Platekompaniet.no

Årets Oscarvinner for beste film får en soleklar anbefaling fra meg, selv om den har fått en del kritikk for å ta for lett på rasismen og raseproblematikken den skildrer.

GREEN BOOK er basert på den sanne historien om pianisten Don Shirley og Tony Vallelonga, to rake motsetninger som la ut på reise med “The Negro Motorist Green Book” som guide. Boka var en guide for afroamerikanere til sikre hoteller, overnattingssteder og restauranter.

I en slags roadmoviestil finner de to bilfarende etterhvert en ny respekt for hverandre, konfrontert med Amerikas grove urettferdighet på 60-tallet.

Er også i salg nå på Blu-ray/DVD hos Cdon, Platekompaniet og OBS (Coop OBS).

Her finner du anmeldelsen av Green Book

 

THE MULE

Foto: Platekompaniet.no

Superveteran Clint Eastwoods (foreløpig) siste film, der han har både regi og hovedrolle.

THE MULE er en spenningsfilm der Clintern spiller en ensom og fattig mann i åttiårene som er i ferd med å miste forretningen sin på tvangssalg. Han takker derfor ja til en lett jobb som sjåfør. Det han ikke vet er at kjørejobben har gjort at han har blitt rekruttert som dopkurèr for et meksikansk kartell.

Kommer også på fysisk format fra 13. mai.

 

CLIMAX

Foto: Platekompaniet.no

En adrenalinpumpende helvetesreise av en fest! Se den med lyden HØYT, og lyset av. Regissør Gaspar Noès nyeste film vil sjokkere noen, og holder et tempo du blir svett av!

CLIMAX er først og fremst mer en noe annet en audiovisuell opplevelse av de sjeldne, med sine prangende sterke farger, pulserende dans i stadig økende tempo, og et suggerende lydbilde som pumper ut 80- og 90-talls elektronika, dance og house. Høyt!

 

Selve historiefortellingen er derimot ganske enkel. En gjeng dansere øver på en avsidesliggende skole, og avslutter med en fest.
Trivelige samtaler og dansende rytmer. Forfriskende sangria i glassene og god stemning. Helt til de skjønner at sangriaen inneholder LSD! Det som startet som en hyggelig sammenkomst utvikler seg til en helvetesnatt, med hallusinasjoner, vold og manisk oppførsel
når danserne mister all kontroll.

Les Filmhjertes anmeldelse av Climax: Suggerende steike gal filmfest!

Kan bestilles på Blu-ray/DVD hos Platekompaniet.

 

BLINDSPOTTING

Foto: Platekompaniet.no

En herlig krimdramakomedie, og en liten “skjult” skatt som går under radaren hos mange.

Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til BLINDSPOTTING – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene som dens innbyggere står overfor. BLINDSPOTTING konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi (tiff.no).

Cdon har den på Blu-ray for kun 99 spenn. Jeg fikk den nettopp i posten derfra, og gleder meg stort til å se den igjen, selv om jeg så den på filmfestival i januar. Filmen fikk desverre ikke norsk kinodistribusjon, men får varme anbefalinger på veien inn i de tusen hjem.

Den engelske/amerikanske Blu-ray-utgaven ser forøvrig litt tøffere ut enn det noe kjedelige norske coveret, så jeg slenger med bildet av det.

Foto: Platekompaniet.no

 

Som vanlig klarer jeg jo ikke å begrense meg til å bare nevne 5 filmer når jeg skal lage en bloggpost om 5 filmtips, så her er 10 raske tips til, som nå er å finne digitalt på iTunes:

BOHEMIAN RHAPSODY

SORRY TO BOTHER YOU

DEN SKYLDIGE

THE BIG SICK

GIRL

CALL ME BY YOUR NAME

UT AV INTET

SUSPIRIA

LEAVE NO TRACE

TULLY

 

Kom gjerne med egne tips eller kommentarer.

Snakkes!

 

Filmhjertes Topp 5: Quentin Tarantino

Mens vi venter på Tarantinos nye film “Once Upon a Time in Hollywood”, her er Filmhjertes Topp 5 filmer regissert av den smågærne og litt mer geniale Quentin Tarantino.

Det knyttes store forventninger til Tarantinos kommende storfilm Once Upon a Time in Hollywood, som kommer senere i år. Filmen har Brad Pitt og Leonardo DiCaprio som de store trekkplastrene, og skilter videre med et A-lag bestående av blant andre actionveteranene Kurt Russell, Tim Roth (begge tilbakevendende i Tarantino-roller) og Al Pacino, samt Margot Robbie, Dakota Fanning og nylig avdøde Luke Perry.

Inntil den tid kommer at vi kan innta kinosalen for herligheten, her er en rangering av Filmhjertes TOPP 5 blant Tarantinos tidligere regisserte filmer:

 

5

PULP FICTION (1994)

Jeg blir vel betrakta som gal hvis jeg ikke har med den sinnsjuke Pulp Fiction på lista 😉 Det blir bare 5. plass her, noe som sikkert allerede får enkelte Tarantino-frelste til å frese?

Filmen som for alvor ble Tarantinos store gjennombrudd er iallefall veldig spesiell, og ble på en måte en film som satte en standard for flytende tidslinjer og historier som hopper frem og tilbake i tid. Flere historier vikles sammen, og som i den forrige filmen hans før denne blir det brutalt også denne gangen.

Et stjernelag som det rauk av hadde han også tromma sammen, med John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman, Amanda Plummer, Vhing Rhames, Tim Roth og Harvey Keitel, pluss mange flere.

 

4

RESERVOIR DOGS (1992)

Allerede to år før megasuksessen Pulp Fiction stod Tarantino bak den til dels kritikerroste Reservoir Dogs, eller som den kalles på norsk, De hensynsløse. Når det som skulle være et enkelt ran går forferdelig galt begynner de overlevende ranerne å mistenke at en av de er en politiinformant. Det blir blodig.

Tim Roth, Harvey Keitel og Michael Madsen, gjengangere i senere Tarantinofilmer, spilte tre av hovedrollene, og i blodbadet deltok også blant andre ubetalelige Steve Buscemi.

 

3

KILL BILL: VOL. 1 (2003)

At Tarantinos filmer inneholder mye grafisk vold og blod hadde vi lært oss gjennom Reservoir Dogs og Pulp Fiction, samt den ganske så underholdende vampyrsplætteren From Dusk Till Dawn (1996), der Tarantino både skrev manus (Screenplay) og spilte en av hovedrollene (hadde ikke regi), men hadde vi noen gang før sett en så til de grader voldsomt målrettet, innbitt og knallsterk kvinnelig actionhelt som det Uma Thurman leverte i Kill Bill ? I sitt hevntokt som leiemorderen som etter flere år i koma legger ut på hevntørstig jakt etter leiemorderteamet som sviktet og forrådte henne går det unna.

Filmposteren av en gulkledd Uma med sverdet er forresten en av de råeste med en kvinnelig rollefigur.

 

2

KILL BILL: VOL. 2 (2004)

Og liker man Kill Bill: Vol. 1, ja da våger jeg påstanden at volum 2 er hakket vassere, i filmen der “The Bride”/Beatrix Kiddo (Thurman) fortsetter vendettaen sin mot sin tidligere sjef og elsker, Bill (David Carradine), den forræderiske enøyde Elle (Daryl Hannah) og den stadig tilbakevendende hardbarka Budd (Michael Madsen) som står i veien. På veien mot hevnen går hun igjennom en opptrening som slår gnister av.

Posteren til filmen var ikke så ille gæli denne gangen heller forresten.

I 2011 kom vistnok Kill Bill: The Whole Bloody Affair (4 timer og 7 minutter), som er en versjon der filmene er satt sammen med ekstra og kuttede scener. Denne har jeg ikke sett.

 

1

THE HATEFUL EIGHT (2015)

Hvorvidt The Hateful Eight er voldsfilmmesterens beste film strides nok de lærde om.

Jeg gav den i 2016 faktisk selv “kun” terningkast 4 i filmanmeldelsen etter å ha sett filmen på kino, men faktum er at den har steget i anseelse etter flere gangers gjennomsyn senere.

Den storslåtte introen med Ennio Morricones majestetisk komponerte filmmusikk og soundtracket generelt er kanskje det jeg digger aller mest ved filmen.

Igjen tyr Tarantino til gamle kjenninger, for i sentrale roller finner vi gjengangere som Kurt Russell, Tim Roth, Samuel L. Jackson og Michael Madsen, og Walton Goggins, i tillegg til mer “nye” tryner som Bruce Dern og Jennifer Jason Leigh (som var rå!). Rå, brutal, blodig, og etterhvert iskald! En herlig osende Tarantino-stil.

I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter den fryktede dusørjegeren John Ruth, og ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue som Ruth skal frakte til Red Rock hvor hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.

Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i Red Rock, som begge trenger skyss for å ikke fryse ihjel.

Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel, der de treffer fire andre menn; general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og cowboyen Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For alt er ikke som ved første øyekast, veier krysses, og et kammerspill på liv og død er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor.

 

Shout-outs også til DJANGO UNCHAINED (2012, Leonardo DiCaprio, Jamie Foxx, Samuel L. Jackson, Christoph Waltz. Ganske bra denne også), og JACKIE BROWN (1997, Pam Grier i tittelrollen, Samuel L. Jackson, Robert De Niro, Michael Keaton, Bridget Fonda, Chris Tucker. Den minst voldelige fra Tarantino? Bra iallefall!).

I motsatt skalaende er jeg ikke så begeistret for Death Proof (2007) og Inglourious Basterds (2009). Regidebuten hans var My Best Friend`s Birthday (1987), en film jeg så og si aldri har hørt om, og langt mindre sett.

Lista er basert kun på filmer der Tarantino står for regi. Han har i tillegg skrevet manus eller adaptert manus i flere filmer (og i de fleste av de han selv har regi på), og har også selv spilt mindre biroller i flere av både egne og andres filmer.

 

Enig eller uenig? Kommentarer og voldsomme utbrudd? Kommentarfeltet er åpent (men helst ikke for voldsomme utbrudd ;p). Snakkes!

Mørke demoner over Luther i adrenalinfull siste (?) sesong

Den fire episoder “lange” sesong 5 av Luther byr på gjennkjennbar spenning.

Serieomtale/anmeldelse: LUTHER

Sesong 5, Storbritannia, 2019

Antall episoder: 4
Hvor: Netflix
Medvirkende: Idris Elba, Dermot Crowley, Michael Smiley, Ruth Wilson, Wunmi Mosaku, m. fl.
Aktuell: Sesong 5 ble sluppet på Netflix i april

Den britiske krimserien Luther ble fort en av mine favoritter blant krim etter at serien premierte i 2010, med en frakk-kledd Idris Elba i tittelrollen som den rufsete drapsetterforskeren John Luther. Tilsammen er det laget 21 episoder, fordelt over 5 sesonger fra 2010 til 2019. Hele serien ligger på Netflix, og får selvsagt en soleklar anbefaling fra Filmhjerte, selv om den nye sesongen ikke er like bra som de to første (ses. 3 og 4 pekte nedover, mens ses. 5 gir en opptur).

Fortsatt har Luther Londons underverden og mørke demoner som bakteppe, og i kjent stil fra de foregående sesongene vikles han inn i mordetterforskninger som både er krevende og viser hans kvaliteter som drapsetterforsker, samtidig som de stiller spørsmål ved hvor lojaliteten hans ligger. Som tidligere får vi også denne gang bivåne Luthers etterhvert tvilsomme metoder og bekjentskapskrets, særlig når en gammel kjenning og nemesis, ikke overraskende, dukker opp.

Det kan neppe være å anse som en spoiler å røpe at Luthers “mørke demon”, Alice (Ruth Wilson), er tilbake. Som alltid medfører det et aldri så lite helvete for den hardbarka Luther når Alice lusker rundt nærmest som en kvinnelig Hannibal Lecter-hybrid. Med London som et gritty og bekmørkt bakteppe er stemningen like dyster som før.

Den kun fire episoder lange sesong 5 sentrerer seg rundt forsvinningen av sønnen til en høytstående gangster, samt flere brutale, blodige og rituallignende drap. Det psykologiske spillet mellom et legeektepar står også i fokus. At historien har brister får vi finne oss i, det er tross alt krim og fiksjon.

Luther og den nye kollegaen hans, Catherine Halliday (Wunmi Mosaku), prøver å løse en rekke med brutale drap som ryster samfunnet. Samtidig er gangsteren George Cornelius på jakt etter den savnede sønnen sin. I sentrum av begge saker står en mann, som trekkes inn i et livsfarlig hevntokt. Hans navn er Luther.

Luther sesong 5 byr fortsatt på et gjennomgående mørkt London som backdrop for handlingen, det er fortsatt adrenalinfull spenning og gufne drap, samt upåklagelig skuespill. Luther vandrer fortsatt rundt med det grålige skjegget i trynet, den velkjente skjeggmatchende frakken, og den bekymrede minen. Idris Elba gjør rollen som Luther glimrende. Som “alltid” innhentes han av fortiden, og der ligger også disse episodenes mest synlige minus.

For selv om sesong 5 som altså nylig ble sluppet på Netflix er både underholdende og har godt med spenning og nerve i seg blir det likevel for lite nytt. Både drapssaken og omstendighetene rundt en kidnappet gangstersønn vikler Luther inn i en verden vi vel føler vi har sett mye av han i før. Det blir litt “been there, done that” over det.

Imidlertid er det likevel et gledelig gjensyn. Er du fan av krim, særlig britisk, og attpåtil likte de foregående sesongene av Luther, da er det ikke bortkasta tid å la øynene sluke de fire under timeslange episodene. Luther er nemlig fortsatt et solid stykke britisk krimverk.

Så kan man jo diskutere til man blir grønn hvorvidt man syns sesongfinalen og enkelte karakterers (mis)bruk er bra eller ei, og om det åpner for flere sesonger eller en Luther-film som Idris Elba tidligere har ønsket, eller tvert imot betyr Luthers endelige farvel i floraen av krimserier?

Klimakset i sesongfinalen legger iallefall både tilrette for at Luther nå rider inn i historiebøkene for godt, samtidig som det nesten garantert finns en åpning for en fortsettelse hvis man vil.

Det er vanskelig å si noe mer uten å servere flere spoilere.

De to-tre første sesongene vurderer jeg til terningkast 5, sesong 4 var mest tull, mens man nå lander på fire øyne. Eller i dette tilfelle fire av seks filmhjerter.

Luther, sesong 5: ♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Filmanmeldelse: Journal 64 – Ny Avdeling Q-krim

Journal 64 er den fjerde i rekken av filmer om “Avdeling Q” hos det danske politiet, avdelingen for gamle uoppklarte saker, og gir knappe to timers velfungerende nordisk krim.


FILMOMTALE: JOURNAL 64
Danmark, 2018, krim/thriller, 1t 59m
Regi: Christoffer Boe
Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sören Pilmark, Johanne Louise Schmidt, Nicolas Bro,
Birthe Neumann, Amanda Radeljak, med flere.
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 12. april. Sett på kino.


I den fortsatt like dunkelt belyste kjelleren sitter stadig etterforskerne Carl Mörck og Assad, samt assistenten deres Rose, og får gamle draps- og forsvinningssaker i fanget. Denne gangen skal de få nøste opp i en sak med forgreininger tilbake til 1950- og 60-tallets danske “renselsespolitikk”, en sak faktisk løselig basert på virkelige historiske hendelser.

I en fin kombinasjon av mørk klassisk nordisk noir-krimstil og påskekrim tas vi med på en reise tilbake i tid hvor nøkkelen til mysteriet ligger. Via en sti av rasisme som strekker seg høyt opp i samfunnslag, et makabert mumifisert likfunn og hendelser det offentlige Danmark ikke ønsker å vedkjenne seg, avdekkes løsningen.

Journal 64 starter i 1960 når en ung jente blir sendt til kvinneanstalten på den lille øya Språgø, et sted kvinner med “upassende seksuelle lyster” ble sendt til, og hvor flere av de ble tvangssterilisert.

Tilbake i nåtid gjøres et makabert likfunn bak en hemmelig vegg, noe som får etterforskerne Mörch og Assad på sporet av en hevner. I tillegg rettes det raskt mistanke om at de umenneskelige behandlingsmetodene som foregikk på kvinneanstalten på Språgø fortsatt er i bruk i det skjulte. Mer enn mordmysteriet blir oppdraget deres å sette en stopper for den lyssky geskjeften.

Filmens manus har tatt i bruk virkelige historiske hendelser som bakteppe for handlingen, og er basert på Jussi Adler-Olsen sine krimbøker om “Avdeling Q”. Selv om handlingen både er tidvis spennende og pent polert er det flere litt for forutsigbare hendelser. Likevel funker dette ganske godt, særlig for de av oss som elsker nordisk krim.

Samspillet og de stadige gnisningene mellom den bekmørke, dystre, frynsete og generelt lite trivelige Carl Mörck og hans langt mer sympatiske assistent Assad er denne filmseriens sterkeste kort.

Nikolaj Lie Kaas passer iallefall som hånd i hanske til rollen som Mörck, mens like glimrende Fares Fares i rollen som den sympatiske Assad gir duoen en dynamikk som gjør det morsomt og spennende. Carl Mörck er like sur og grinete, ja kanskje hakket mere plaget av demonene sine denne gangen, som før, og gir Assad og Rose (strålende av Johanne Louise Schmidt) noe å stri med. Kanskje kunne man tonet ned Mörcks tungsinn og mørke figur en anelse? Men for all del, jeg liker dette trekløveret.

Et artig poeng for filmfactsnerder er at rollen som legen Curt Wad som ung og gammel spilles av far og sønn i virkeligheten, Elliott Crosset Hove og Anders Hove.

Planen fra start av var å filmatisere fire av Jussi Adler-Olsens krimbøker om Avdeling Q med duoen Mörck og Assad, og det er nå i mål med “Kvinnen i buret” (2013, som er den beste av filmene), “Fasandreperne” (2014), “Flaskepost fra P” (2016) og “Journal 64” (2018). Om det kommer flere aner jeg ikke, men at dette har potensiale til å fortsette betviles ikke fra min side.

Selv om “Journal 64″ ikke er verken særegen eller original funker det om ikke som juling, så ihvertfall ganske bra. Jeg kjedet meg aldri iløpet av de knappe 2 timene med spilletid, og det som irriterte meg mest under filmens gang var gubben et par stoler bortenfor meg som kontinuerlig – som i hele j**** tida! – satt og snøste, pustet og peste (aaah, det var godt å få det ut her, hehe!).

Universet i “Journal 64” er ikke uventet ganske mørkt, selv om det friskes opp med noen sekvenser ved veldig fargedominerende scenografi, og det er tilsatt små komiske øyeblikk. Spenningen er ikke på øverste hakk, men den holder seg jevnt utover og gir i sum en ganske grei og god filmopplevelse.

 

JOURNAL 64  –  –

 

Heimebane, Sesong 2, episode 8 – En slags recap

En homofil eliteseriespiller står frem foran folket, en høydramatisk cupfinale, et cupgull, en klubb i store omveltninger og oppsigelser i fleng. Det ble sesongavslutning med et brak! I Ulsteinvik blir ting aldri det samme igjen som før.

Så skjedde det. Heimebane sluttet med et TV-historisk øyeblikk da landet fikk sin første åpne homofile eliteseriespiller servert i beste kjerketid en søndags ettermiddag. Riktignok bare på TV, hvis dere skjønner, og det gjør dere jo.

Dette er Filmhjertes recap av Heimebanes sesongavslutning, som idag garantert har flere spoilere enn det antall minutter som ble viet det mange før sesongen omtalte som sesong 2 sin “store tematikk”, homofobien i fotballen.

Ja, og Varg ble cupmestere. Igjen banka de RBK. GRATTIS!

Sesong 8 av Heimebane markerte også slutten på Heimebane, ihvertfall i denne omgang. Hvorvidt det blir en sesong 3 er nemlig fortsatt i det blå. Det er med andre ord ikke avgjort hva som blir seriens videre skjebne.

Finnes det en seriegud der oppe og folk med baller (eeh*) i NRK og produksjonsselskapet, så blir det en tredje sesong.

(* Jada, jeg innrømmer at den var en overraskende lite kjønnsnøytral bemerkning fra meg i en serie, om ball riktignok, hvor en kvinne har stått i front. Vi sier ryggrad istedet. Bare få på sesong 3!)

(PS: samtidig er det bare å beklage de hårreisande dårlige bildetekstene i dag, heldigvis gadd jeg ikke lage så mange…hirrhirr)

Men vi fikk det altså da til slutt. Det mange har ventet på. Unge modige og herlige Kasper. Vargs keeperhelt, som springer opp i angrep på overtid når Varg jager utligning i cupfinalen, og får seg assist til 1-1 (målgivende pasning), som på overtid i ekstraomgangene på ny blir keeperhelt de lux da han på stillingen 1-1 redder straffespark og sender Varg i angrep, som ender med scoring og Varg-cupgull. Som på direktesendt fjernsyn etter kampen sier “Han” der han “skulle” sagt “hun” da intervjueren spør om kjæresten hans. Kasper Fleten folkens. Det er mulig navnet nevnes noen ganger i dagens recap altså.

Men mer om det senere.

Sesong 2 av NRK-suksessen har vært en sesong som i grove trekk har handlet om verdier. Om hvilke valg man tar, profesjonelt, jobbmessig og privat. Som har tatt opp moralske dilemmaer. Om hvilke veier man går for å nå et mål. Og om når det sier stopp. Det har vært en sesong som har trykket samhold og kameratskap til brystet, og vist oss viktigheten av gode og ubrytelige støttespillere. Det har vært en sesong som har tatt personlige relasjoner og mellommenneskelig kontakt på agendaen.

Hvor var det nå de henta inspirasjoen til den scenen tro?
Enkelte scener går aldri av moten. Men det er ingen Skam å ikke kunne matche den utsikten 😉

 

En sesong som har vridd om på kjønnsroller. Så mye fotball har det egentlig ikke vært, men i siste episode fikk vi levert også de varene. Og det har altså, vært en sesong som gjennom 7 episoder egentlig i det ganske stille har dvelet litt via små drypp om et av fotballens store “tabuer”, det faktum at det ikke finnes en eneste åpen homofil fotballspiller på toppnivå, før det i episode 8 åpnet seg et imaginært skap hvor en nybakt cupmester steg ut.

 

Det er 7 dager igjen til cupfinalen.

I Ulsteinvik ser Helena ut over grasmatta, som hun i ensomhet trer ut på. De eneste som møter henne er høstens første forsiktige snøfnugg som blåser inn over Ulsteinvik. Helena pakker snusklysa på plass. Hun har vært ute en vinterdag før hun.

I garderoben er Mons tilbake, heldigvis er både spillere og inventar det samme (jf forrige episodes delirium der Mons vandret hvileløst rundt i en tom garderobe). Mons som vi vet ble skada sist har fått tilbud om å være med i TV-studio som gjest under cupfinalen, noe Otto syns er en fantastisk idè, for da får jo Mons det som plommen i egget når han kan spre morsomhetene sine ut til folket. Selv er dog Otto mest bekymret for om han må stå over cupfinalen etter det røde kortet mot Ålesund.

Ifølge ryktene er Mons høyaktuell for en serie om et fiktivt fotballag,
med arbeidstittelen “Jernfoten”

Bekymra er også Helena, som ikke finner Espen for å spørre om anken er tatt til følge. En uvanlig uopplagt Eddie, som vanlig antrukket i en ny Leeds-trøye, kan fortelle Helena at han har prolaps. Eddie altså. Espen er derimot hjemme han, forteller Eddie.

Dermed drar Helena hjem til Espen. Ikke så mye som et “hei” får hun, men derimot “ka du vil”. En kald og lite interessert Espen sier han avspaserer, og at anken angående Otto er tatt til følge av NFF. Otto får spille cupfinalen. Helena skjønner dog at Espen ikke bare avspaserer, og begynner å røre i gryta.

Hun spør om det er på grunn av Peder, og sier hun fikk med seg hva som skjedde mellom han og Peder etter kampen mot Kristiansund inne på kontoret. Espen, som nesten litt dramaturgisk morsomt går ut med søpla med Helena på slep, avslører hva som skjedde. Helena tilbyr seg å være vitne, for det var jo seksuell trakassering.

Espen innser at han ikke kan ta imot flere husløse Varg-spillere…
” – Det e hårreisande at ikkje den klubben kan betale spelerane høg nok løn så dei kan betale leia!”

Men Espen vil ikke. Han er lei av at folk snakker. Han frykter hva som vil skje om de går videre med saken mot Peder. Da vil all skiten og søpla komme opp igjen. Han er redd folk da vil få vite at han og Peder satt og drakk alkohol sammen, and so on. Før han avslutter med det tristeste budskapet jeg har hørt i årets Heimebane; “Det e ikkje plass til meg her lengre”.

Ikke bare på grunn av ryktene, men og fordi han jo hadde advart om hva som ville skje med klubben om Peder og Petronella fikk styre.

Petronella planlegger på sin side store forandringer. Større organisasjon rundt klubben, og nevner på klubbhuset for Helena at Espen ikke akkurat har vært tilpasningsdyktig. Helena forteller henne om hva hun vet om måten Peder har oppført seg på. Petronella forsvarer først broren, men ser ut til å tilsynelatende ta inn over seg hva Helena sier, og lover at hun skal ta tak i Peder igjen.

Så er vi der igjen, i et av sesongens velbrukte motiver. Gjerdet som omkranser treningsfeltet. Og en, i dette tilfellet mann, på utsiden. Espen bivåner treninga på avstand. Han ser Peder ute på feltet (!), som driver og snakker med Kasper og skyter en ball mot han. Peder drømmer seg bort til Champions League, men uffda, han blir våt på tåa. Fotballspiller skal han visst ikke bli.

Inne på klubbhuset møtes de to igjen, Espen og Peder. Sistnevnte konfronterer førstnevnte med at Helena har snakka med Petra, som han kaller søsteren, og ber Espen snakke med Helena for å unngå de problemene sleipingen (Ja da er det Peder slimål vi snakker om) ser for seg hvis det de fire vet skal komme ut til folket.

Det er en rolig samtale, men du allverden så intenst likevel. Espens blikk forteller alt. Det er, ja jeg vet ikke hva. Forakt mest. Avsky og litt resignasjon, før han sier han skal snakke med Helena.

Morten Svartveit har kun en kommentar til at ingen gullrutenominasjoner kom Heimebane 2 til del. – Det e hårreisande!

Han blir stående der Espen, og se seg rundt. På bildene av fordums storhet og minner. Vi aner det nå hva som er i gjære. Dette er velkjent grep når noen gjør det Espen nå er på vei til å gjøre. Det er som han tar farvel med veggene og alle minnene de rommer. Stille plukker han ned noen av bildene, og når han går har han med seg ei pappeske. Espen er på vei ut. Bokstavlig talt.

Ute drilles det inn mot cupfinalen mot RBK. Helenas plan er å stoppe en gammel kjenning (gjett hvem), og kjører hardt på for å få Aron opp dit hun vil.

Helena har glemt timen hos øyelegen. Ubestemt dame denne Helena, det var ikke lenger enn et par uker siden hun spesifik uttalte: Tommy Gabrielsen e ikke Adrian Austnes! Hehe.. Legg merke til Tommys parodi forresten.

Etter treninga huker Espen tak i Kasper og spør om han har litt tid. Det har han. Du vil aldri høre Kasper si nei til en han bryr seg om. Og her er noe av det Heimebane har scoret aller finest mål på denne sesongen, for å tale litt billedlig. De nære små samtalene som senere skal vise seg å ha stor betydning, og som også i øyeblikket betyr mye.

Espen drar opp et av bildene han har tatt med seg, og viser det til Kasper, mens han forteller en historie om da han selv spilte midtstopper, og om en av lagkameratene, Mathias, fra den tida, som var keeper, som Kasper, og hvordan Mathias som var en tvers gjennom fantastisk kar alltid småsnakket under kamp. Espen forteller at hver gang Mathias så at Espen var stressa ute på banen, så hørte han stemmen hans bak seg, der keeperen snakket til Espen om helt hverdagslige ting, om koselige ting, ting de kunne gjøre sammen på fritida for eksempel. Kasper lytter. Han gjør alltid det, Kasper. Og her står de, to av Vargs beste karer. Espens poeng er at slike små kommentarer underveis i kampene fra lagkameraten fikk han til å roe seg, og spille bedre, og gir det som et råd til Kasper inn mot cupfinalen.

Kasper lurer på hvorfor Espen egentlig slutta som spiller. Dårlig kne, svarer Espen. Men jeg la merke til de sekundene hvor han tenkte over svaret. Jeg tror det var helt andre ting som gjorde at Espen gav seg, men det blir jo bare antagelser.

MATCHDAY EXPERIENCE!

Et opplyst Ullevaal stadion, med lett snødekkede Oslo som ramme, lyser mot oss. Varg-bussen stopper, ut stiger dresskledde popstjerner til øredøvende mottagelse fra ventende fans.

Buss for tog feires i hovedstaden

Det er jammen meg klart for årets cupfinale dere!

Som seg hør og bør har de klart å spikre sammen ei cupfinalelåt også! (Seriens kjenningsmelodi). Steikje bra riff på den!

Carina Olset er pinadø og der, klar for cupfinalesending med Mons som studiogjest sammen med Anniken, hun dama som var gjest i den episoden hvor Helena var studioekspert under landskampen.

Mons frykter å måtte drikke av kvinnekoppen (høh…den vitsen er temmelig oppbrukt nå vel)

Ved spillerinngangen står Camilla, som kjører dobbelt løp, ikledd både Varg- og RBK-skjerf. Helena kommer, og får vite at hun aldri fortalte Adrian om at hun var gravid og aborten. Helena blir brått alvorspreget, og klemmer henne. Hun hadde jo lovet å ikke gå gjennom det alene. Adrian kommer og overtar samtalen med Camilla, og veksler to ord med ex-treneren. “God kamp”, var det vel.

Han konfronterer Camilla med at hun klemte moren. For slikt er da uhørt! Særlig når man hater moren! Dernest har de seg en fin liten pre-match-peptalk (Les: Krangel), hvor Adrian får vite at hun var gravid. Som i “Var”. Bra utpsykingstaktikk, Camilla, den ville nok mora di vært stolt av ;p Han går, men stoppes av TV-folkene som vil ha intervju.

Til å være kvinne har Helena taklet kvinnerollen oppsiktsvekkende bra, slår en ikke i det hele tatt bitter Adrian fast.

Og i beste sendetid – fortsatt ukonsentrert etter å ha fått vite at spermene hans har vært bortkasta (?) – sier han først at han planlegger å score begge målene for vinnerlaget slik han gjorde sist lagene møttes (da han scora begge for Varg som vant 2-1) og at han ikke frykter de grepene Helena og Varg har å komme med, før han trashtalker Helena og sier hun bare har fått skryt fordi hun er kvinne men egentlig er en helt ordinær trener. OOOOh så bittert! Ai aia ai for en bitter sutrepave.

I studio lurer frøken Olset på hva gjestene mener om den uttalelsen. Mons virker som han aldri har sett et kamera før og får stotret fram noe om at Helena er kul og at Adrian tar feil, før han berges av sidekvinnen som forteller at Helena fortjener skrytet hun har fått og nominasjonen som årets trener. Jeg fryktet at også hun fortsatt skulle ha en torn i siden til Helena, men heldigvis sa hun det som trengtes.

Ullevaal er fortsatt folketomt idet Aron vandrer alene ut mot banen. Men han går ikke alene ut og skuer over graset. Kasper kommer like bak. Tommy følger på. Og Otto. El capitane. Stemninga er god og dressene stramme.

Den nye Dressmann-kolleksjonen, på en Dressmann nær deg! Endelig har Dressmann-modellene blitt yngre og mindre skjeggete ;p

På tribunen har Nils, Sissel Renate og Camilla tatt plass, før Sissel Renate stikker i kiosken etter øl. Yeah, right. Øl på cupfinalen, den var god. Adrian er visst den som har fiksa billettene sier de. Jaha, han fikk av Vargs billettkvote? Mhm.. Håper “ølet” på landskamparenaen smakte… Ullevøl?

God er ikke beskjeden Helena får fra en oppglødd Peder i tunellen før kamp. Når Helena lurer på hvor Espen er kan han fortelle henne at Espen dagen i forveien leverte oppsigelse, selv om Peder skal ha tilbudt seg å trekke seg tilbake (som om noen tror på det). Litt av en beskjed å få minutter før avspark (men bra likevel!). Peder, den sleipe ålen har gjort det igjen. Overlevd Petronellas alvorsord. Eller “alvorsord”. For hun sparker jo aldri den mannegrisen. Pent kledd er han dog, der han viser frem skjorta med den deilige teksten “Jævla RBK”. Jaja, dere får tåle den 😉

Dagens mest velkledde!

Det er kamp! Varg-RBK. Fullsatt Ullevaal stadion. Og hundretusener av TV-tittere. Deriblant Espen, som hjemme i Ulsteinvik står med oppvasken, før han finner ut at, tja, eg får slå på TV`en. Han har nok sett litt fram mot denne dagen han også. Selv om han har tatt et vanskelig valg om å si opp og forlate alt han har brent for i alle år, så er han fortsatt Varg i hjertet. Espen er klar for kamp, alene foran TV`en…Det mangler likevel ikke på engasjement hos Espen, når han først setter seg foran tittekassa.

Det går som Helena og vi har fryktet. Unge Austnes vender bort yngre Aron, og sender RBK i føringen, jubler vilt mot sin gamle klubb, mens Aron ligger utslått på gressteppet, alene. Pause. 0-1.

Da ser vi det endelig. En Helena som trykker på nøyaktig de rette moralske knappene. Som tar for seg lagånd, Vargs sjel (selv om hun ikke har funnet helt ut av hva den er som hun sier), og bruker Espen som motivasjon overfor spillerne. Hvorfor var det ingen som rakte Aron ei hånd når han lå alene etter scoringa, spør hun anklagende. For det er det som er Vargs sjel, at når noen ligger nede hjelper man hverandre opp. Man er der for hverandre, og hun forteller spillergruppa at Espen ikke er der fordi han har fått følelsen av at det ikke er noe mere å kjempe for. Hun maner spillerne til å gi det de har for å vise Espen at det fortsatt er mye å kjempe for. Det er en herlig pause-pep-talk, og hvis ikke den talen førte motivasjonen i taket ville ingenting hjulpet.

Det er ihvertfall ikke bilde tå`n Ivers!

Men det hjalp. Laget løfter seg. Espens ord lever i tankene hos Kasper, som ser at Aron er i ferd med å miste konsentrasjonen og at han er stressa. Før en corner imot hører plutselig Aron en rolig stemme bak seg si “Aron! Blir du med og ser den nye Star Wars-filmen”. Han snur seg undrende med et “hæ?”. Det er Kasper, som gjentar spørsmålet, og sier de må bestemme seg nå (Heldigvis løp de ikke rett til billettluka, det sku` tatt seg ut, hva?).

Kom igjen Aron, kanskje vi får nåke spesialeffekttips så dei kan gjere bakgrunnsbilete her meir levande!

“I blir med”, sier Tommy. Aron roer seg, og konser. Han er reine luftas baron der oppe på corneren som han header unna. Han har fått en ny giv, Aron nå. Han takler Adrian, som er i ferd med å surne, og som hevner seg med å felle Aron etter at Aron tar tunell på han. Dommeren, heldigvis ikke han fra Ylvingen, innfrir Adrians ønske om gult kort. Otto skryter til Aron og sier han er god.

At skryt fra de rundt deg hjelper på er nok neppe feil, for det gjør det. De fleste av oss yter bedre hvis man vet at man har støtte fra omgivelsene, hvis man får et klapp på skuldra når noe gjøres bra, eller et oppmuntrende ord når man trenger et motivasjonskick. For Aron er det som bensin i en tom tank. Gutten er enorm. I noen små sekunder som går som i sakte film er Vargs cupdrøm i ferd med å knuses idet Adrian sender ballen mot mål, men på strek kommer redningsmannen til unnsetning. Super-Aron får avverget 0-2 i siste liten.

Imidlertid nærmer det seg 90 minutter og RBK leder fortsatt, så Vargs initiativ etter pausen har ikke medført den livsnødvendige utligningen. Det er overtid, og på tide å sende mann og mus i angrep. Nå skal det briste eller bære. Jeg hater lag som holder keeperen tilbake når de jager utligning eller (viktig seiersmål) på overtid, men det gjør ikke Varg. Kasper manes opp i angrep på en corner. Og for en genistrek. Kasper har kanskje virket litt småtung i bevegelsene noen ganger, men idet han stiger til værs er jeg sikker på at Norwegians fly til, ja hvor enn det nå måtte være på vei, måtte svinge unna.

Kasper vinner hodeduellen og header ballen mot mål, der kommer Aron, og feier ballen over streken. I et sekund tror vi det er over sidelinja. Det var mållinja! 1-1! Espen jubler som besatt hjemme i TV-stua.

Også Helena har jubeltryne

Men det er nå jeg tenker at med kun 20 minutter igjen av episoden har vi fortsatt ikke fått den mye forhåndsomtalte katta ut av sekken. Hvilken fotballspiller hos Varg er….?

Iallefall er det drama. Litt for mye for Mons som har stukket av fra TV-studio (og så “ekkel” som TV-anker Carina Olset var med han kan jeg ikke laste han for det) og er på vei bort fra skuffelsen han tror er i gjære på 0-1.

I gangene inne på stadion treffer han på Eddie som har Varg-drakta på seg.

Et TV-historisk øyeblikk. Per Jan Vinje, aka Eddie, uten Leeds-drakt!

Ja, det er faktisk sant. Eddie. Uten Leeds-drakt på seg! Mons trur knapt det han ser siden han aldri har sett Eddie uten Leeds-drakt, og de to slår av en prat. Eddie sier det er 1-1 nå og ekstraomganger, og de snakker om at ikke noe blir som før. At ting alltid endrer seg. Som da den første afrikanske spilleren for massevis av år siden entret Vargs stall. Han var en steikje bra fyr, kan en stolt Eddie fortelle. Eddie. Han har vært der alltid han. Sett endringene. Sett at det alltid har blitt bra til slutt uansett. Mons blir værende, selv om taxisjåføren sikkert blei sur over bomtur.

Espen har jammen meg funnet seg litt voksenbrus i kjøkkenskapet, etter å ha leita høyt og lavt, og skjenker seg en liten en, med ja er det champagne eller konjakk (?), i det flotte dramglasset sitt (Ja, særlig at han har dramglass…). Han har en liten tåre i øyekroken etter 1-1-goalen. Det skal bli flere. Goaler. Og tårer av glede. Blant annet.

RBK-Ola (treneren) kjefter på Adrian som han frykter skal bli utvist. Helena får med seg det. Skal hun prøve seg på å terge på Adrian et rødt? Hun gjør heldigvis ikke det.

Det går mot 120 minutter og lukter straffesparkkonkurranse lang vei. Adrian lukter straffe han også, og hjelper godt på når han deiser i bakken som en melsekk som slippes ned fra tiende etasje. Det er over-overtid, og RBK får straffe! Skal Vargs drøm briste? Det er Adrian som skal ta straffen sjøl.

Adrian Austnes mot Kasper Fleten. Dramaet er til å ta og føle på. Skal Adrian, av alle, senke Helena, Kasper og Varg? Neida. Kasper gjør et tigersprang, går til rett side og redder, fanger ballen, til ellevill jubel fra Varg-fansen og på heimebane hos Espen, men det er ikke over.

“KJØØØØR!”, gauler Helena! Kasper sender ballen framover og Varg stormer rett i angrep, et siste, via Aron, nystjerna Kidane, og Otto, som halser framover med opprevet flagrende kapteinsbånd (Otto Halsen halser fremover, jaja ble et ordspill der gitt og jeg er sikker på at det røde flagrende bindet må kunne lages et poeng av?).

Innlegget kommer. Ballen møtes perfekt, kontrollert og nevnte jeg PERFEKT, resolutt, målrettet og kontant av Tommy, som banker kula i mål. JAAAAADDDAAAA! For et mønsterangrep! 2-1 Varg! 

“Tommy Gabrielsen”, hyler, viner og roper TV-kommentator Kasper Wikestad, som av onde tunger har blitt omdøpt Kasper Skrikestad! Kan dere skjønne slikt? ;p

Det er euforiske tilstander! Ute på banen ses en haug av Varg-spillere og støtteapparat oppå hverandre i ei herlig klynge.

Espen jubler hemningsløst foran TV-skjermen. Han slår i vegger og stoler, springer en æresrunde og hyler i jubelrus. Tårene triller.

Ubetalelige ansiktsuttrykk av pur glede. Men også mye tristhet. Espen. Lagspilleren fremfor noen, mutters aleine.

Her også kjennes a tear of joy. Jeg veit det bare er en TV-serie, men fy flate for et eldorado det er utpå der. Helgarderte Camilla er i full jubel på tribunen, og sender et blikk mot moren på indre bane. Blikket møtes av Helena, som er i ferd med å ta inn over seg at hun ikke bare er i ferd med å oppnå et cupmesterskap (for det er seriøst ikke mer tid for RBK å gå i angrep), men også datterens ektefølte glede på hennes vegne.

Pipeblåseren piper for siste gang. VARG ER CUPMESTERE!

Kanskje best av alt; lagets tre-fire matchavgjørende spillere, Kasper, Tommy og Aron, samt Otto, er lokale unggutter, samt en klubbveteran. Bedre kan det faen ikke bli, sett fra et supporterperspektiv.

Espens hjemme alene-fest er forresten intet for meg ukjent fenomen. Jeg har jo glodd på fotball alene foran TV`en noen ganger. Som da mitt norske favorittlag Tromsø en gang i forrige årtusen vant cupfinalen, etter å ha scoret seiersmålet på overtid. Reaksjonene til Espen satte minnene litt tilbake til den gang. Da ble det banket i stoler og vegger, før man havna halvveis ut vinduet etter luft. Jeg hadde nemlig den gang sett det meste av kampen i stua med foreldra mine til stede, men gikk for meg selv og så slutten av kampen når det fortsatt stod 0-1 (Litt som med Mons som ville være alene hvis skuffelsen kom). Tromsø vant 2-1 den gangen. Da jeg for noen år siden stod ringside på Ullevaal på cupfinale med Tromsø gikk det ikke like bra, men det trenger vi jo ikke snakke om nå som vi skal hygge oss…

Grattis med cupsølvet Adrian. Hilsen Helena.

Nå er det Adrians tur å ligge utslått nede, og når ingen fra trønderklubben er der med et trøstens ord (OK, det var en der, men han gikk) kommer det en uventet hånd. Helenas. Hun klemmer han. Litt rørende, og deilig. Hun vant den kampen, forsåvidt.

Her må jeg avbryte handlingen litt. For vi må snakke litt om det fotballtekniske i en serie som dette. Det har ikke alltid vært ståkarakter rundt de punktene som vedrører dette. Derfor gleder det meg at dagens episode har tatt dette på alvor. Såklart kan man se at det er film og ikke ekte kamp, hvis man pirker i det, men dette er så naturtro som det kan få blitt i en fiktiv serie. Actionsekvensene på banen føles ekte nok til at det sitter som ei kule. Tommel opp til dere…hva kalles dere, spesialeffektsstab? 😀

Foran skjermen hjemme i Ulsteinvik er Espen stolt og rørt, og umenneskelig glad. Det er så jævla trist å tenke på at på det som er Vargs største dag i klubbhistorien, så er det uten Espen til stede. Det er pinadø til å grine av.

Det skal imidlertid bli flere muligheter for våte øyelokk.

Varg-gjengen er i den syvende himmel. Aron. Otto. Kasper. Helena som går rundt og deler ut klemmer og smiler som om hun aldri har gjort annet (vi som har fulgt serien vet at det har hun definitivt gjort…). Hun klemmer Kasper, som spør henne om hun tror Espen ser på TV. “- Ja det gjør han garrantert”, svarer hun til en nikkende Kasper (når vi ser hva som deretter skjer er det jo bare å bli rørt, Kasper håper som sagt Espen ser på TV).

KASPER

TV-folka har fått keeperhelten og Vargs nybakte cupmester i tale. Med verdens mest fornøyde smil om munnen forteller Kasper om den matchvinnende strafferedningen, at han gikk riktig vei fordi han visste etter råd fra Helena hvor Adrian ville skyte når han tok kort oppløp. Hvordan skal dette feires, spør intervjueren videre.

Det er da det skjer. Øyeblikket vi aldri før har sett i norsk fotball. Ikke i særlig mange andre steders fotball heller for den saks skyld.

Og riktig, Helena, hjemme sitter Espen, med gledestårer og bredt smil, og ser på TV.

NRK-reporter: ” – Korleis ska detta her feiras”, spør NRKs reporter fra sporten (som faktisk jobber i NRK-sporten på ordentlig også), som seff kledelig nok snakker en eller annen “vestlands- eller møredialekt.

Kasper: ” – Det blir ut på byen i dag da med gutta, men eg glede meg til å komme heim te Ulsteinvik å feire med kjæresten min”, svarer keeperkjempen smilende

 

NRK-reporter: ” – ..for ho va ikkje her på cupfinalen?”

Kasper: ” – Nei han he (har) eksamen, så han kunne ikkje vær her, men eg veit at han e glad på mine vegne”, svarer han fortsatt like smørblid.

!!!! STOPP EN HALL! Eller halv! Sa han “han” om kjæresten? Ja så visst gjorde han det. Tre ganger! På direktesendt TV! Homofobene rundt omkring setter kaffen i halsen nå sikkert (til pass for de isåfall). Ved første “han” tror man bare Kasper sier feil. Før han gjentar ordet to ganger i samme setning. Og gjentar seg selv til en tunghørt reporter….

NRK-reporter (som nå er skikkelig sjokka, for et scoop du har gjort mann!): ” – Ka saaa du no egentlig!”

Kasper: ” – Ja han hadde eksamen så han kunne ikkje komme, men eg veit at han e glad på mine vegne. Heia Varg”, sier han i kamera og løper tilbake på banen for å juble videre, mens NRK-mannen står tilbake som om han var månebedotten (som da uten at jeg orker utdype det ordet betyr måpende og målløs, haha).

NRKs Ole Rolfsrud har akkurat falt ned fra månen, mens den kvinnelige fotografen sjekker om linsa spilte henne et puss

I den Eide`ske heim brister Espen i gråt. Av glede og av lettelse sikkert, og fordi han er rørt, på Kaspers vegne. Og i tanker om seg selv, vil man tro.

Og jada, denne scenen på Ullevaal er rørende, så absolutt.

Hvor troverdig den er skal jeg ikke våge meg veldig ut på å si alt for mye om, siden det jo som kjent aldri har skjedd til dags dato at en spiller i norsk øverste serie har stått fram som homofil. Kanskje er det nettopp slik det i virkeligheten en dag vil utfolde seg? Det er faktisk mulig, men også samtidig litt vanskelig å kjøpe, siden ikkeno`lignende har skjedd. Men hadde Varg tapt cupfinalen hadde nok dette aldri hendt.

For all del, det er glimrende TV dette, og jeg sier meg enig i det noen på twitter har meldt, det er en av de fineste scenene i norsk seriehistorie, selv om man kan ta seg i å tenke at det altså måtte en heltestatus til først.

Når du skjønner at den nye Varg-helten ikke vil gå i dine fotspor
Dette er en glad mann!

Scenen, og den påfølgende utpå banen (kommer snart dit) er definitivt godt TV såklart, og både rørende og hjertevarmt men tematikken rundt dette som det før sesongstart ble fokusert på at serien skulle fokusere på, har vært viet for liten plass.  Kaspers veldig modige og sterke steg ut i indre frihet vil nok neppe få den samme påvirkning og betydning som det SKAM i sin tid fikk og har.

Uansett, bra TV, men for lite av det. Her skulle nok vært fokusert mer på de valg som underveis gjorde at Kasper stod fram.

For det er ute på banen i jubelen sammen med kompisene at det virkelig rørende øyeblikket skjer. Har Kasper faktisk gjort dette foran folket helt alene uten noen å falle tilbake på om det skulle gå ad undas? Neida.

Den beste scenen i Heimebanes sesongavslutning.

Ute på banen finner han bestisene sine, Aron og Tommy, og sier “jeg gjorde det, jeg sa det på TV, jeg fortalte om Øystein”.
” – !! Det e så jævlig kult!!”, bryter Tommy ut i like stor jubel som da han scora seiersmålet, ” – kødder du”, skyter Aron like glad inn, mens begge to omfavner og klemmer bestekompisen hardt, kjærlig og lenge. De har altså begge visst om det. Kasper har fortalt de to om legningen sin, og de begge er fjellstødige støttepillarer som blir glad til hjerterota over Kaspers valg. Her har selvsagt ting skjedd “off screen” som det på godt norsk heter. Kasper vet at han fortsatt er like respektert og like godt likt blant vennene sine som før. Og det er selve essensen i det hele.

 

Så er det opp til kongen (som vi ikke fikk se merkelig nok gitt…), kongepokal, gullskjerf og hele pakka.

Så glad blir kapteinen når han har ført skuta til topps!

 

Camilla og Adrian jubler/depper sammen på tribunen som nå er tomme for tilskuere, mens Sissel Renate og Nils kommer med små velfortjente (vennskapelige) stikk til Adrian, som prøver seg med at han er Varg-fans han også så han bomma med vilje på straffen. LOL. Adrians mesterplan om å gå til RBK for å sabotere har lykkes, hihi tjhihi.

Det ordner seg nok med turtellduene Camilla og Adrian, og firerbanden drar ut på byen, der Sissel Renate til og med backer opp Nils litt som sutrer over damemangelen sin. Du er ikke aleine, sier hun til han, før de fester til Adrian spyr.

DAGEN DERPÅ

Det er høst i Ulsteinvik, der Helena sitter alene og skuer ut over arenaen. Petronella kommer, gir henne ei lefse med ark og tilbudet om å bli eliteseriens best betalte trener, samt lovnader om nye midler til spillere. Varg går nye tider i møte, med Europa neste sesong i vente. Og nye fjes inn. I pausegarderoben husker vi Helena sa til Otto at han er den siste. Han er den eneste som er igjen av laget som var der da hun startet i jobben sin. Vil Helena dette, nå som også Espen har forlatt skuta?

Utpå grasmatta holder Peder foredrag for den fremmøtte pressen, og han er flankert av Kasper og Petronella. Varg har innkalt til pressekonferanse om framtiden, og for å fortelle om at de er stolte over Kasper som Norges første åpne homofile eliteseriespiller, så derfor har de laget et nytt såkalt klubbinitiativ, for å øke bevistheten rundt temaet.Det må jo roses.

“Ja kjære presse, slik ser en homo sapiens ut. Han har to bein, armer og er renslig av seg”.

og med ekte tekst…

At Peder er den som står der og forteller om dette, ja, det er vel dog litt som om Trond Giske skal åpne MeToo-konferanse med Tonning Rise, Leirstein, Øygard og co på gjestelista. Litt. Eller muligens var sammenligninga bare teit. Sorry isåfall. Humoren min er sliten i aften. Direkte sørgelig er det iallefall å se at Petronella ikke har sparket han derre Peder dit pepper`n gror (som iallefall er et godt stykke unna Ulsteinvik stadion). I tillegg har de en treneroppdatering forresten….Uffda.

Imens ser vi Helena atter en gang avlegge Espen en visitt i heimen hans. Helena er litt spakere enn vanlig, hun ruller seg ikke engang ei kule snus før hun sier unnskyld til Espen, for at ting har blitt som de har blitt – og avslører at hun har sagt opp! Jepp.

Har du sett på makan! Espen kan smile uten å grine!

Og der sitter de da, Espen og Helena. Arbeidsledige, men med et vennskap i gryende gjenfødelsesstadie i det minste. Espen må le litt han, og spør om det er noe vits at de begge skal være arbeidsledige og hva de skal finne på nå.

Tja, sier Helena, og sier det må være grenser for hvor lenge han får lov å holde på han svensken. Espen smiler lurt.

Hører du, Lars Lagerbäck*? Helena Mikkelsen har fått ferten av større oppgaver…

(*Treneren for Norges herrelandslag).

Med Espen og Helena vandrende ved vannkanten hjemme hos Espen – og en litt sorgmodig sluttvignett – forlater vi Heimebane.

Dette kaller jeg en heim! Akk!

– – – –

Men for svingende, det kan ikke ende slik! Sesong 3 er altså ikke tatt noen beslutning om, men dere kan seriøst ikke la det slutte nå! Her er masse tråder å spinne videre på. Hvordan blir Vargs nye hverdag? Kommer Espen og Helena tilbake i klubben? (Jaaa Please!), kan Varg fortsette utviklingen sin som klubb, basert på ekte verdier og ikke styrt av utenforstående tullinger som Peder, og fru Nagelsmidts uuttømmelige pengebinge? Hvordan går det med Vargs “klubbinitiativ” rundt arbeidet med homofobi i fotballen? Den tematikken kunne vært dypere belyst, og med Varg i Europa vil det kunne bli brennbar tematikk. Vi skulle sett mer av Kaspers indre kamp gjennom sesongen, selv om jeg jo ser poenget med at overraskelsesmomentet i siste episode rundt dette da ikke ville vært det samme.

Jeg må forresten si noen ord om noen av rollekarakterene vi har møtt og trykket til våre bryst i løpet av sesong 2.

Kasper. Selvsagt et forbilde både hva angår holdninger, det å stille opp for andre og det å være en venn. Alle burde ha en venn som Kasper.

Og som Tommy og Aron. Det demrer for meg at det i en tidligere recap ble sådd tvil om hvorvidt Tommy er en god gutt, bra kar eller en homofobisk dust. Nå har selvsagt serieskaperne lagt ut slike små torn på veien der man som seer har lurt litt på dette, men du allverden for en kjernekar han også egentlig er. Gleden hans for Kasper var herlig, hvor det formelig lyste ut av øynene hans.

Ikke bare ble Aron cupmester. Han vant også den interne balansere-på-krittlinja-konkurransen mot Adrian på hengende håret!

Aron har hele tiden vært bare god. Og reservert. At nettopp han var den som putta det “livsviktige” 1-1-målet etter å ha spilt en kjempekamp var selvsagt digg.

Den som har vokst mest fra sesong 1 til slutt 2 er Otto. Som starta sesongen ifjor som en potensiell uromaker, men ender opp som kapteinen, som den som står opp mot jævla Ålesunds Hestenes etter skrekktaklinga i semifinalen.

Også Mons da. Klubbens muntrasjonsråd, alltid med en morsom kommentar på lur, ja bortsett fra da han havna i TV-studioet… Han som fortjente så mye mer enn en ødelagt fot som fratok han cupfinalen. Dog er jo fotballen slik. Skader kan råke den beste.

Helena har fått en del pepper gjennom året for sine valg, for å selge sjela for suksess. Hun har vunnet tilbake datterens respekt og vennskap, og hun har vunnet cupgull. Likevel står hun nå uten jobb, etter å ha, i likhet med Espen, etterhvert innsett at måten Varg nå skal driftes på ikke er noe hun kan stille seg bak. Det er selvsagt trist for Varg.

Michael har naturligvis også forandret personlighet totalt fra sesong 1-starten til sesong to sin slutt. Fra å være ansvarsløs har han blitt alenepappa, droppa karrieren som spiller, og blitt en lagspiller utenfor banen. Historielinja hans har likevel føltes litt som et sidespor som har vært viet for mye plass.

Sist, men overhodet ikke minst; Espen. Med fare for å gjenta meg selv fra en tidligere recap; Espen er klubblederen som står for respekt, redelighet (vel, han gikk vel på noen blemmer rundt kontrakter, men men…), verdighet og med et brennende engasjement og et ønske om å drive på fornuftig vis, ta vare på ildsjeler og kjerneverdier. Han kunne kanskje vært mer åpen om hva som foregikk med Peder, muligens kunne ting vært annerledes om det hadde blitt tatt tak i umiddelbart. Men man skjønner han jo. Morten Svartveit har iallefall levert til gull i rollen som “Mr. Varg”.

Gulle gode er selvsagt også særlig trioen Ståle Remøy Pettersen (Kasper), Bendik Mauseth (Tommy), og Nivethan Senthurvasan (Aron), samt også Nader Khademi (Mons), Andrè Sørum (Otto), Ane Dahl Torp (Helena), Axel Bøyum (Adrian), Ole Christoffer Ertvaag (Peder), Emma Bones (Camilla), Per Jan Vinje (Eddie), John Carew (Michael) og resten av gjengen. Ingen glemt selv om de ikke nå ble nevnt 😉

Det ble i lengste laget denne sesongfinalerecapen, så jeg tror vi sier det er nok “recaping” nå.

Heimebane er det dog slettes ikke nok av, så NRK må bare se til å hute seg å bruke av sine ventende nye skattemilliarder til å bestille sesong 3.

Mere Heimebane! Sååh!

PS: Håper noen har lest disse recapene mine, og at noen har funnet ihvertfall litt glede og underhodning av det 😉

Ja før jeg glemmer det. Gullruten. Ta dere en bolla`a! INGEN nominasjoner til Heimebane sesong 2? Lattis!

Kommentarfeltet er åpent! Peis på!

 

Alle foto: NRK / Skjermbilder fra NRK TV på tv.nrk.no

 

 

Heimebane, Sesong 2, episode 7 – En slags recap

Tidenes mest dramatiske vei til Ullevaal, ødelagte karrierer, en stygg skade, en skandaledommer som burde vært sendt til Ylvingen. Minst. Samt en recap med alt for mange jævla-ord!

Samtidig beklager jeg på forhånd for eventuelle litt for mange sammenligninger mellom en jævla Ålesundspillers navn og et animalsk kjønnsorgan, og mer enn vanlig krampehumoraktige bildetekster 😉

Først i dagens bloggpost som etterhvert skal handle om episode 7 av Heimebane må jeg komme med et kraftig sukk til meg selv etter å ha fått en dyrebar lærepenge. For akkurat idet jeg hadde to linjer igjen å skrive på den nesten fullførte og lange recapteksten, presterte jeg på et eller annet klossete vis å slette hele teksten! Jeg hadde selvsagt, på klassisk tabbevis, ikke lagret underveis, og en tabbe avløste en annen da jeg prøvde å gjenopprette teksten til ingen nytte. Jeg var faktisk ganske fornøyd med det jeg hadde forfattet, men når et par timers arbeid med et tastetrykk gikk tapt, blir desverre resultatet skadelidende. Noen poeng og stikk gikk tapt, men noen nye boblet frem under forsøk to!

Her er iallefall Filmhjertes ukentlige Heimebane-recap, som i dag faktisk inneholder flere spoilere enn antall røde kort i kampen mellom Varg og Jævla Ålesund! Imidlertid neppe flere enn antall badeballer i Varg-dusjen!

Episode 7 altså, fremstod iallefall desverre umiddelbart etter å ha sett episoden som en skuffelse, med en delvis tåpelig handling, det var rett og slett noen sekvenser som var helt avsindig ræva og som trakk mektig ned. Inntrykket ble dog bedre når jeg som vanlig gikk gjennom episoden en gang til. Intenst er det utvilsomt, og skuespillet er stort sett ganske bra.

Det som skulle være en av de største dagene i Vargs historie kuliminerte nemlig i en for klubben pinlig affære, der gleden over å ha tatt seg til cupfinalen ble helt oppspist av et totalt infernalsk kaos.

Når så den umiddelbare skuffelsen over førsteinntrykkene har lagt seg har jeg selvsagt klart å finne positive sidene ved episoden, men problemet er bare at mye av alt det som er positivt, er alt det som er negativt i handlingen, på en måte…

Det nye av året er at handshaking før kamp er ut. Istedet møtes kapteienene til litt vennskapelig neseflipping.

Det er semifinale i cupen. Varg har besøk av jævla Ålesund. Varg leder 1-0 med 20 minutter igjen idet kampen avbrytes etter at gjestenes Hestenes har monstertaklet Kilanger (ai ai for et kreativt ordspill! Både gjestenes Hestenes, og Mons-tertakling der altså. High Five? Kom igjen, en liten en der nede da? Ei lita ei?), som fører til det fullstendige kaos.

Jævla Ålesunds jævla hestpeis av en spiller, jævla Hestenes, har akkurat satt inn en hodeløs takling. På banen i skrikende smerter og med beinet i en mildt sagt unaturlig stilling, ligger Mons og vrir seg. Otto står hode mot hestehode med jævla Ålesunds Hestenes. Den oransjekledde hiver seg plutselig bakover og i bakken, og Otto får rødt kort! Publikum stormer banen! Otto raser! Hva, er det ikke lov å skalle heller nå? (ikke at han gjorde det heller). HAN får rødt av dommeren fra Norges Blindeforbund, mens, unnskyld mitt nordnorske ordforråd her, den jævla hæstkuken Hestenes ikke får kort! Dommer Hallvard Holmen (som vi husker fra dramaserien “Himmelblå” for en del år siden) finner det iallefall hensynsmessig å avblåse kampen og sender lagene i garderoben for å roe gemyttene.

Vargs keeper er av den kjedelige sorten. Mens lagkameratene koser seg med nevekamp
hjelper han istedet Mons med pusteøvelser…

Men seriøst, dette viser at Kasper er den som bryr seg om de rundt seg, og det var godt å se.

Inne i garderobeanlegget koker det utenfor garderobedørene i en opphetet krangel. Helena mener det er en skandale at ikke Hestenes har fått rødt og raser mot dommer Holmen, som nok angrer på at han ikke holdt seg på holmene på Ylvingen (stedet der nevnte dramaserie foregikk). Helena har brukt alle byttene, og med bare 9 mann på banen etter Ottos røde og Mons sin skade, må Helena klekke ut en oppskrift kjapt på hvordan Varg skal sikre seieren. Det er da Peder får en “super” idè om at de bør egge opp stemningen enda mer og bør forsøke å få kampen avlyst og utsatt, slik at laget får tid å komme til hektene, og han får Helena med på mesterplanen sin. Seriøst har jeg forståelse for forslaget ut fra et ønske om å ha en kamp under roligere sinnsmessige rammer, og en argumentasjon om at dommeren ikke har kontroll. Men jeg skjønner jo at man ikke kan drive en klubb slik.

Espens krøller står formelig rett til værs når han etter det hårreisende forslaget ser de to inn i øynene og spør “e dåkke to sinnsjuke”, som jo er et betimelig spørsmål å rette i det galehuset som er under utvikling, og slår fast at det er helt uaktuelt å ikke fullføre kampen.

Espen, som har lagt snillismen bort, er på randen av utbrudd når tid som helst føles det som i denne episoden. Banneordene flyr løst fra han, og Espens ordforråd har fått inn noen nye kraftsalver. Også supporterleder Gunnar får en leksjon fra Espen angående at de stormet hjemmebanen.

Otto går muligens en lang karantene i møte?

Kokte det utenfor dørene, så fosskoker det i Varg-garderoben der spillerne raser. Otto sier han skal drepe jævla Hestenes, etter å ha tatt en vurdering der han fant ut at å rive pikken av han ble litt i mildeste laget. Begge deler fraråder jeg han dog, for da får han nok mer enn en kamps karantene frykter jeg… Varg-gutta tordner når de ser på mobil grisetaklinga fra Hestenes. Bortsett fra Aron, som muligens bør ta seg en tur til Synsam eller Interoptik han også, der han ymter forsiktig frempå om at han syns Hestnes var på ball først!

Så lurer de på hvordan det går med Mons, og kjefter litt på Helena og Espen for at Mons har blitt sendt alene i sykebilen. Muligens er jeg litt kald nå, men jeg har en anelse om at Mons hadde ambulansepersonell ved sin side… Men det er vel noe med at YNWA da kanskje? Hm…

Otto er på krigsstien, og etter å ha samlet troppene og overbevist de om at de ikke er fotballspillere men ultras eller noe sånt bestemmer de seg for å invadere bortegarderoben, og marsjerer inn i samla tropp. Smart. Det roer nok gemyttene.

Jeg undrer ellers litt på om det finns noen i jævla Ålesund som liker Heimebane? 😉 Hadde jeg vært Ålesund-supporter hadde jeg muligens vært en smule furten over måten klubben har blitt fremstilt. Vi lever jo tross alt i krenkoramatider!

Mons som er en av seriens aller mest sympatiske figurer får selvsagt all verdens medfølelse oss sjåarar. Jeg skal innrømme at jeg fikk noen stygge grimaser i ansiktet av scenene der Mons ligger og vrir seg i smertehelvete på banen før han etterhvert får oksygenmaske på seg og foten brytes på plass igjen (Er den maska et flashback tilbake til episode 3 der Mons undrende spurte Kasper hva det var han stod og holdt inne på hytta, da Kasper viste fram snorkemasken sin, som så litt lik ut? Legg og merke til at mens det er full krig utpå banen er Kasper den eneste spilleren som sitter hos Mons og gir den hjelpen han kan).

Scenebytte. Vips er nemlig Mons tilbake i garderoben, med foten i gips. Men garderoben er tom, og når han roper på de andre får han kun svar fra dusjen der Eddie står og pumper luft i en milliard plastballer….yada yada yada…kort fortalt, Mons er i et absurd delirium. Denne “drømmesekvensen” der vi plutselig er inne i Mons sitt hode i drømmen hans er så latterlig, tåpelig og malplassert i serien at jeg ikke gidder si mere om akkurat det.

“Me må ha badeballa, me ska leggja om garderoba og fjerne dusjaneeee, istaden ska me ha symjebasseng her inne, me må ha badeballaaa, gå vekk no!”

Mens Eddie putter Mons inntil veggen bak et garderobeskap (!) der han har blitt lurt til å tro han skal få is, åpnes en annen skapdør og ramlende ut kommer hestk**en Hestenes! Nei, det var ikke homoskapet som åpnet seg, men fortsatt Mons sitt delirium. Forøvrig var dette den eneste spilleren som kom ut av noe som helst slags skap i denne episoden, så den mye forhåndsomtalte hendelsen rundt akkurat det der lar vente på seg til sesongfinalen.

Så våkner Mons på sykehuset, og skjønner at han har drømt. En hyggelig mannlig sykepleier i 30-årsalderen tar seg av Mons, og presenterer seg som Isak (oi så fiffig, Mons fikk ikke is, men Isak). Isak kan imidlertid ikke svare han på hvor alle de andre er.

Fra innspillingen av NRK-serien “Jævla Homo sesong 2”. Jævla Ålesunds jævla idiot Ola kommer ut av skapet, mens Eddie har fått nok av Espen og Peders jævla skapromanser!

Det vet derimot jeg! De er i jævla Ålesundgarderoben, der meklingen fortsetter om hvorvidt Otto skal drepe eller rive hestpeisen av Hestenes. Ihvertfall er det ampert der gitt. Otto dras ut av garderoben av sin tidligere lagkamerat Eivind Brattskjær, som jo nå spiller for nettopp, ja du vet, jævla Ålesund. Eivind trøster og roer Otto som brister i gråt over Mons-terskaden. Eivind klemmer han, sier han syns Ola (Hestenes) er en jævla idiot, samt antyder at han ikke trives så veldig i “jævla Ålesund”. Ok, den scenen er litt fin. Ganske til og med.

Varg-spillerne har fått motstanderne langt opp i halsen!

Oppe på møterommet på klubbhuset sitter Hallvard Holmen – ja eller dommeren da din viktigper – og stapper i seg en banan (kjekt med lunchpause når man blir sulten), mens Peder og Helena prøver å få han til å utsette kampen. Peder dytter mobilen opp i trynet på han for å vise taklingen, men siden vi allerede har fastslått at den nordnorske (takk for den Heimebane) dommeren er blind så vil han ikke se på, og kniper demonstrativt øynene sammen, og han lar seg heller ikke rokke nevneverdig av at Helena viser til at karrieren når er over for Mons etter taklinga, og at å fortsette kampen vil føre til enda flere skader og kort. Dommeren går heller ikke med på Helenas krav om å utvise Hestenes for så å starte kampen igjen. Espen og Ålesund-treneren derimot vil ha kampen igang igjen snarest, og dommeren ber de to trenerne og Espen få tinga på stell og spillerne klare.

Psst! Har du hørt at VG har en video av deg der du danser med Trond Giske?
Men bare slapp av, det er ingen her som dømmer deg!

Siden det er semifinale har også klubbeier Petronella tatt turen på kamp, slik fiffen gjerne gjør når det er storkamper. Hun huker tak i Espen etter lunsjmøtet med dommerne, og sier han må rydde opp i kaoset. Espen ber derimot, helt på sin plass, Petronella ta seg et alvorsord med broren sin, Peder, istedet. Espen gjør det klart for henne at han mener broren hennes er helt inkompetent, ikke har peiling på driften av en fotballkamp, er den som steller istand bråk, og ber henne fjerne han. Reine ord for penga der. I tillegg fikk han inn en hårreisende-replikk også 😀

Espens hår ble til slutt så uregjerlig at Petronella reiv det av han og hengte det på veggen.
– Har du en kommentar til den behandlinga, Espen? – Det e hårreisande!

I garderobelandskapet til Varg har Brattskjær stukket innom for å høre om noen har hørt mere fra Mons. Otto vil ha Eivind med seg til sykehuset, men Eivind må spille ferdig kampen sier han, mens Otto undrer seg over hvordan ex-lagkameraten klarer å ivareta intimhygien sin. – “I skjønne ikkje korsen du klare å dusje med dem jævla rasshølan der”. Det kan vist ikke Eivind helt skjønne selv heller, og spør retorisk “trur du eg har lyst å spela før jævla Ålesund”. Da passer det selvfølgelig perfekt at Hestenes stikker skolten inn og lurer på hva Eivind gjør der inne.

Hestpeisen klarer å fucke opp stemninga enda mere ved å gi skylden for Mons sin skade til Mons selv, og kommer med en rasistisk kommentar om Pakistan. Eivind reagerer sterkt på den fra idiot-Ola, som glefser som en ulv mot Eivind “ta av deg drakten!”, og legger til at han mener Eivind er et ustødig kvinnelig kjønnsorgan. – “Du flyr frem og tilbake mellom garderobene som en annen vinglefitte”, sier hestetrynet, før han drar opp trumfkortet sitt for alle som ber om en lusing og en velplanta høyre på kjeften, i det han trekker inn den unge datteren til Eivind i samme ordelag som vinglefitte og slikt.

Ny jævla taktikk prøves ut i jævla Ålesunds garderobe.
Denne taktikken lærte Hestenes på løkka i Ålesund som 6-åring.

Det ender ikke verre enn at de havner i håndgemeng og kommer ramlende ut garderobedøra og ender i nevekamp liggende på gulvet i gangen rett foran trenerne og dommeren som er på utmarsj. Helena har brukt mattematikkkunskapene sine og ser sitt snitt til å utjevne ulikheten i antall spillere på banen, og krever at dommeren gir de to oransje kamphanene rødt kort for voldelig oppførsel under kamp siden det i prakis, eller teorien (?), skjer mens kampen fortsatt pågår.

Og jammen får hun viljen sin. Dommeren er kanskje svak, men ingen skal beskylde nordlendingen for å ikke ha med seg kortstokken til Sunnmøre (ja, Holmen ER faktisk vaskeekte nordlending siden han er fra Nordland, but don`t get me startet angående den debatten om at folk fra Troms og Finnmark i min bok ikke skal kalles nordlending ;p). Det blir rødt på de begge! Nå har jeg altså sett det også. Fortjent selvsagt, ihvertfall til den ene halvdelen av duoen.

I forrige uke forsøkte en doktor å se ut som Sally Fields mens Camilla øvde på Meryl Streep-look-a-liken.
Denne uka var det dommerens tur. Når røde kort ikke hjelper kler han seg istedet ut som Hannibal Lecter!

Og da snus rollene hos trenerne. NÅ er Helena gira på å spille ferdig, mens Ålesunds trener er hysterisk og vil avbryte siden han mener Helena kun vil spille siden Ålesund fikk to mann utvist.

Jeg får forøvrig bare beklage at jeg nå har kalt bortelagstreneren noen ganger for bare “Ålesund-treneren”, og ikke “jævla Ålesund-treneren”, men jeg er jævla lei det jævla jævla-ordet nå 😉

Jævla lei både Helena og Kyrre Hellum* blir forresten dommeren idet også de to havner i verbal ordstrid igjen, og river opp kortene sine nok en gang og gir begge trenerne rødt. Går han for Guinnes rekordbok i å dele ut flest antall røde kort utenfor selve kamparenaen?

(*) Kyrre Hellum er altså Ålesunds trener, og hakket triveligere sådan enn fjorårets Ålesund-trener som avla Helena et besøk.

Mens Peder og Helena feirer Norges-rekorden i antall røde i samme garderobe, og Peder synger den minst minneverdige cupfinalelåta ever, – “vi skal til cupfinalen…pjuuuuh”, passer Espen på å med forrakt i blikket og dirrende stemme fortelle de to at dette er pinlig, før han marsjerer avgårde. For selv om Peders sangstemme ikke er Idol-klasse over skal han til Oslo, og det er jo pinlig.

Daglig leder, CEO, Chief account manager, HMS-sjef og alt det der, Peder, er også Vargs
“Skal vi danse Eliteserien Spesial”-deltager.

På sykehuset er det konstatert dobbelt beinbrudd for Mons, som har litt hyperventilering og andre plager der han ligger og venter på operasjon. Den uheldige Varg-spillerens nye venn i nøden, Isak sykepleier, klarer med et utbrudd av munndiarè der han forteller en historie om Hawai, fyllafest, atombomber og om at man tror man skal dø for så å skjønne at man ikke skal dø, å gjøre Mons roligere til sinns.

Den flinke Isak får Mons til å bli helt rolig. Akkurat i denne scenen fikk jeg en snikende følelse av at Mons skulle, i en slags rus siden han var dopa ned, avsløre noe om legning, det bare virka som en situasjon der han fikk tillit til denne sykepleieren som stilte spørsmål om moren som kunne tolkes som at Mons ville komme til å si noe, om at når man tror man skal dø kan man like godt si alt man alltid har villet si, eller noe i den duren? Men det var bare Isak som gjorde en god jobb.

Et sårt øyeblikk blir det når Mons og sykepleieren snakker om telefonsamtalen Mons hadde med moren sin i Mysen. Mons sier det ikke er vits for henne å komme dit, for hun skjønner jo ikke det der som skjer. Mons har derimot skjønt det. At han er ferdig (som fotballspiller).

Mons har nettopp ankommet Flekkefjord sykehus der han skal opereres av en lege med en og en halv arm som nettopp har selvamputert, og innser at han aldri vil våkne igjen!
Helt til han skjønner at også det bare var et delirium.

På klubbhuset har Petronella huket tak i Peder, som hun kjefter på og truer med å sparke hvis han ikke klarer å samarbeide med Espen, og hun lurer på hvorfor det er så vanskelig for han å samarbeide.

Det er da Peder virkelig viser hvilken sleip slimål han er. Han lyver, og snur om på historien når han forteller søsteren at han tror Espen er homo. Forståelig nok lurer hun på hva det har med saken å gjøre, og om han virkelig har lagt an på Espen? Peder blånekter og vrir om på sannheten ved å si at Espen la an på han en kveld de “satt og drakk vin” etter at peder sendte ut litt feil signaler, og at Espen etter å ha blitt avvist av han har vært tverr og vanskelig.

Her er det bare å beklage at jeg for noen uker siden kom i skade for å påstå at jeg digger Peder. Riktignok fortjener jeg ikke like røff behandling som det Hestenes gav Mons, men billedlig talt fortjenes vel både buksevann og smekk på fingrene som klikka ned de ordene. Peder er nemlig ikke en topp kar. Han har noen friske tanker jeg fortsatt liker, som svaret hans i telefonen til RBK blant annet. Men fysj han har vært ekkel de siste ukene nå.

Petronella avslutter med å gi broren beskjed om at hvis han ikke klarer å rydde opp i klimaet mellom han og Espen, så må hun fjerne en av de to.

Så da er det jo bare å gjette hva som kommer til å bli en av de store greiene i sesong 2 sin siste episode.

Peder har en liten en der nede, men hadde han snudd seg hadde den nok vokst!?

Utenfor garderobene har Helena tatt plass på skammebenken ettersom hun fikk rødt. Tuslende kommer også utviste Eivind Brattskjær, og Espen. Eivind og Otto er på vei til Mons, og Espen tilbyr seg å kjøre de. Helena prøver å si til Espen at han jo må se kampen ferdig. Han ser ikke engang på henne, og går resolutt avgårde.

Forholdet mellom de en gang så gode kollegaene Espen og Helena har passert frysepunktet. At Espen har fått Peder i vranghalsen skjønner jeg, men jeg syns Helena fremstilles for negativt. Riktignok går hun ikke av veien for å ta i bruk ukonvensjonelle metoder for å vinne, men hun er faktisk ikke så kald som man tegner et bilde av henne som.

Eivind har derimot ikke et like godt inntrykk av henne som meg. Han mer enn antyder at hun er i ferd med å ødelegge klubben, og spør hva det er hun har gjort med Espen, ettersom han nok følte isninger av kuldeveggen mellom de to Vargprofilene. Helena tar ikke særlig notis av beskyldningene fra Eivind, og baller seg ei kule snus som forsvar. Heller ikke da han anklager henne for å ha jagd vekk Adrian tar hun det riktig til seg. Akkurat den var da også fryktelig svak fra Eivind, som er litt for bitter på Helena.

Men så treffer han blink da han sier hun ikke bryr seg om Mons, men bare vil vinne for en hver pris, noe han jo også anklagde henne for i fjor i en littt lignende situasjon, da hun ville holde Eivind på banen mens samboeren hans skulle føde. Helena tar det tydelig til seg når Eivind sier at hadde hun brydd seg skikkelig om Mons ville hun ikke forsøkt å stoppe kampen, men heller bedt laget gå ut og vinne kampen for Mons, at Otto alene ville vunnet, og at Ålesund hadde vært sjanseløse om Varg hadde blitt oppfordret til å vinne for Mons. Den satt ja. Til og med snuskula kommer ut igjen. For denne diskusjonen tapte hun.

Oppe på kontoret treffer Espen på Peder, som vil vite hva Espen har sagt om han til Petronella. – “Eg har kje sagt nåke”, svarer Espen avvisende. Haha Espen, din løgner 😀  Peder ber Espen deale med seg selv og ikke skape trøbbel. Da snapper det litt for Espen, som koker innvendig. Når Peders hånd såvidt rører Espens mage er det like før Espen klinker til han. Espen er rasende! Han sier han har forsøkt å lede klubben med verdighet, men at det bare er å gi opp. Den scenen er virkelig effektfull, for Espen viser med hele sitt kroppspråk hvor lite fornøyd han er med det som har skjedd i klubben etter at Nagelsmidt tok over.

Hver gang vi møtes! Espen gir Peder ulveblikket!

Mens Espen drar til sykehuset, rusler Peder ut i Lorry-losjen der Petronella lurer på hvor Espen befinner seg? Istedet for å si sannheten sier Peder med dårlig skjult ønske om å mele egen kake at Espen bare stakk. Håper buksene dine tar fyr Peder. Liar liar, osv.

Det er en nervøs Mons som venter på operasjonen sin. Han er nemlig redd for å ikke våkne opp fra narkosen, men legen/sykepleieren sier hun aldri har opplevd noe slikt. Nei da har hun nok ikke vært på sykehuset i Flekkefjord da. Isak tar han i nånda og roer han atter en gang, og Mons blir oppfordret til å tenke positive tanker.

Vi ser noen klipp fra de glade skadefrie dager der Mons herjet på banen, før det hersens deliriumet gjør entrè på ny, denne gang med noe skrekklignende tull.

Mons føler seg visst ensom i deliriumet sitt.

Episoden avsluttes ved sykesenga, der Otto, Espen og Eivind har tatt plass, før en dør åpnes og Helena stiger inn. Mons våkner, og det blir litt lun humor fra Otto og Eivind om at sistnevnte har skrevet noe på gipsen på beinet om Liverpool og Manchester United. Eivind forteller småflirende til Mons at siden Mons er Liverpool-supporter (bra, Mons!), så har han skrevet “You`ll never walk again” på gipsen.

Som den Liverpool-supporteren jeg jo er fant jeg selvsagt dette høyst krenkende! 😉 Neida.

OKeida, den var litt galgenhumoristisk ;p Som kjent er Liverpools verdenskjente hymne “You`ll never walk alone” (men han dro altså alene med ambulansen til sykehuset, var dette grunnen til at alle syns det var for galt?). Men Eivind bare kødda, han er ikke så ondskapsfull at han skrev det. Han er nemlig mye mer ondskapsfull (vennskapelig altså). For på Liverpool-supporter Mons sin gipsete fot har den jævla Ålesund-spilleren skrevet “Glory, glory, Man United”! Noe som naturligvis er det verste du kan komme med på gipsen til en fan av Liverpool!

Imidlertid blir det brått slutt på kosesnakket når Mons kommer på at det har vært kamp med Varg. Hvordan gikk det, lurer han på. Joda kan Helena fortelle, vi vant. Mons lyser opp, da blir det cupfinale på Ullevaal mot Rosenborg, så kult! – sier han fra sykesenga. Før ansiktsuttrykkene går over i sorgmodighet. Den finalen blir som vi skjønner uten hans nærvær på banen, og heller ikke Espen og semirøde Otto ser spesielt happy ut.

For når man har nådd cupfinalen etter å ha handsa seg til seier i førsterunde mot hillbillyene i Nærelven, spart spillere i forrige seriekamp (som endte med heimebanetap) for å prioritere cup, og vunnet en semi som kostet dyrt er ikke gleden over cupfinaleplass i taket…

Hjemme hos Frode Kippe (60) som fortsatt er eliteseriespiller for Lillestrøm steg latteren i taket av denne scenen.

“Filmhjertes Episode 7-Topp 5-Folk-o-Meter”

  1. Mons
    ♥♥♥♥♥
    – Synger for full hals “bli bra igjen! du må bli bra igjeeeen” til Mons <3
  2. Isak (sykepleieren)
    ♥♥♥♥
  3. Kasper
    – Ene og alene fordi han som eneste spiller stod ved Mons sin side etter skaden
    ♥♥♥
  4. Espen
    ♥♥
    – Det er hårreisende at jeg ikke satte Espen høyere her!
  5. Otto og Eivind Brattskjær (delt plass)

“Filmhjertes Sesong2-Topp5-Folk-o-Meter”

  1. Espen
    ♥♥♥♥♥
    – Verdighet, respekt, lojalitet og klubbfølelse. For en mann!
  2. Kasper
    ♥♥♥♥
    – Er den som stiller opp. Tilbød seg å la Espen snakke med han om ryktene, fin støtte til Aron, og nå mens Mons lå nede
  3. Aron
    ♥♥♥
  4. Mons
    ♥♥
  5. Eddie

“Sesong 2 Slem-o-Meter”

  1. Ola Hestenes, Jævla Ålesund
  2. Nærelven-hillbillyene
  3. Peder Nagelsmidt
  4. Adrian Austnes
  5. Hu`der Kristin fra NFF, som skulle passe på Varg-økonomien

Bruk gjerne kommentarfeltet for synspunkter, kommentarer, og alt hva du måtte føle for (unntatt trusler a la de Otto kom med om Hestenes) ;p

Preikes!

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

Filmhjertes Topp 3 Jon Skolmen (1940 – 2019)

Filmhjerte minnes Jon Skolmen (1940 – 2019) som gikk bort 28. mars, 78 år gammel.

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

Skuespilleren, den tidligere programlederen og humoristen Jon Skolmen var en av de siste fra sin tids generasjon skuespillere. Jeg syns som regel alltid det var moro når han kom på skjermen – og når jeg tenker tilbake har han jammen levert mye morsomt og godt som har gledet mange.

(Fra filmweb) Komiker og skuespiller Jon Skolmen har lang erfaring fra scenen og NRK. På rullebladet har han tre Chaplin- priser fra humorfestivalen i Montreux og en serie med morsomme filmer om selskapsreiser. Han har spilt resy, show og vær stand-up komiker. Han var med fra fjernsynets første år, og ble først kjent gjennom barne- tv, der han laget stor underholdning med en skrivemaskin og en persienne. Siden den gang har han utviklet seg til å bli en av landets mest folkekjære artister, og han er en av få norske komikere som har gjort det godt også i vårt naboland. Jons humor er preget av hjertevarme, menneskekunnskap og musikalitet. I 2009 mottok han Komiprisens hederspris (Kilde: filmweb.no)

Selskapsreisen-filmene vil nok stå tilbake som Skolmens mest kjente roller, en filmserie som gjorde han til megastjerne også hos svenskene. Men kanskje vel så kjent her hjemme er han for et utall sketsjer han var med i sammen med blant andre Kirkvaag, KLM, Dizzie Tunes, Heide-Steen jr. og Wesenlund, med flere.

Her er Filmhjertes Jon Skolmen-favoritter:

MEN OLSENBANDEN VAR IKKE DØD! (1984)

Vaktmester i “Men Olsenbanden var ikke død!”. Foto: skjermdump fra filmen / retrospilling.no

Jon Skolmen hadde en liten, men veldig morsom, birolle i Olsenbanden-filmen “…Men Olsenbanden var ikke død!“, der han spilte vaktmesteren på Munch-museet.

Dette er rollen jeg husker Skolmen aller best fra, selv om det bare var en birolle. I filmen spilte han blant annet dataspill sammen med vakten, spilt av Knut Lystad, og passet på hunden “Satan”.

 

SELSKAPSREISEN (1980)

Jon Skolmen og Lasse Åberg i “Selskapsreisen”. Foto: imdb

Rollen hans som nordmannen Ole Bramserud som ferierer og havner i merksnodige situasjoner sammen med sin svenske klumsete venn Stig-Helmer (Lasse Åberg) er selvsagt ikke til å komme fra. Legendarisk (svensk) 80-tallskomikk.

Tilsammen ble det laget seks filmer med disse to skruene; Selskapsreisen (1980), Selskapsreisen 2 (1985), S.O.S. Selskapsreisen 3 (1988), Selskapsgolferen (1991), Helsereisen (1999) og The Stig-Helmer Story (2011).

 

KOSELIG MED PEIS (2011)

Skolmen var med i TV-serien “Koselig med peis” fra 2011. Foto: skjermdump fra YouTube

Jon Skolmen hadde også en (seriøs) birolle i dramaserien “Koselig med peis” (2011), som er en av mine absolutte favoritter blant norske dramaserier. I et bloggpostinnlegg for noen år siden gav jeg serien, som ble produsert for NRK, terningkast 6.

Serien var på bare 6 episoder, og Skolmen var kun med i en mindre birolle som journalisten Mons, en kjenning av hovedrollekarakteren Georg, i 3 av episodene, men jeg syns det burde nevnes her siden han jo er med i en av mine norske favoritter.

 

Takk for latteren og at du bød på deg selv, Jon.

Ærbødigst, Filmhjerte

Sagnet om Senjatrollet lever videre

Senjatrollet som brant ned torsdag var et eventyr for “eventyrøya Senja”, som nå er en stor attraksjon fattigere. (oppdatert 30.mars)

Det populære “Senjatrollet” forsvant torsdag, i en alder av kun snart 26 år, etter å ha blitt flammenes rov i en katastrofal brann som la både trollet og trollkjerringa i ruiner. En sørgelig dag for Senja, der Senjatrollet i en årrekke har vært nærmest som en kulturbærer.

Hva har dette med filmbloggen å gjøre, spør kanskje noen?

Kultur i et vidt begrep? Eventyr og troll har jo inspirert til både sang, skuespill, og film, blant annet, og i Senjatrollet foregikk det også spill, sang og lek.

Filmhjerte, som dessuten har sine røtter og oppvekst på Senja, har derfor gravd i NRK-arkivet og på YouTube for å finne noen “levende klipp” for å minnes det legendariske trollet, som altså var verdens største troll, der det stod som et nær 18 meter høyt landemerke, Senjaikon og populær turistattraksjon på Finnsæter på Senja. Det er selvsagt uendelig trist at Senjatrollet nå er borte, kanskje for alltid, selv om minnene om det lever videre. Nyhetsbildene og videoene fra brannruinene er et sørgelig skue, og selvsagt er det aller verst for “trollfar” Rubach som på et blunk mistet livsverket sitt – og for alle ungene i regionen som har lagt sin elsk på Senjatrollet.

Hvem er trollet her egentlig? 😉 Fra et av undertegnedes besøk hos trollet for noen år siden. Foto: Privat

Det var i 1993 at “trollfar” Leif Rubach åpnet attraksjonen Senjatrollet, og gjennom årenes løp har han stadig oppgradert trollparken. Inni trollet og trollkjerringa var det blant annet både konsertscene og arrangeringer av trollshow for ungene.

Senjatrollet bygger på et gammelt sagn om at det bodde et troll på Senja. Allerede i 1981 hadde NRK et innslag der teatergruppa Hålogaland Teater fremførte viser, sagn og fortellinger fra Nord-Norge, deriblant den legendariske visa “Sangen om troillet i Senja”, av Arvid Hanssen og Jack Berntsen (med refrenget  “Det bor et troll i Senja”), her sunget av Sverre Kjeldsberg (dere vet, han med “Sami ædnan” og Tromsø ILs “TIL-sangen”), mens Helge Jordal var trollet. Et nostalgisk gjensyn etter de triste nyhetene om at Senjatrollet har brent ned til grunnen. Sangen ble forøvrig også fremført, da av Jack Berntsen, som er den jeg forbinder med sangen, da Senjatrollet åpnet i 93.

Et litt artig poeng er at ved siden av der Senjatrollet stod inntil torsdag, står også en av togvognene fra Barne-TV-serien “Sesam stasjon”, som de senere årene har blitt brukt som utleie for overnatting i trollparken.

Se og hør sangen ved å klikke på bildet nederst i bloggposten (åpnes i nytt vindu hos NRK).

Ellers fant jeg også noen videoer på YouTube, som presenterer hva Senjatrollet var, på en god måte.

Et fabelaktig skue altså. Etter sjokkbrannen torsdag er det derimot nå bare ruinene igjen av det en gang så storslåtte Senjatrollet.

Selv om det mest trolig ikke skjer: Filmhjerte håper likevel “trollfar” Leif Rubach reiser trollet og trollkjerringa på ny.

Inntil det eventuelt skjer; kvil i fred, Senjatrollet

Se sangen fra 1981 ved å klikke i bildet (åpnes i nytt vindu, innslaget starter ca 23:10 i videoen)

Toppfoto: Bjørn Christian Tørrissen / wikipedia Brukt med wikipedias CC-lisens
Foto/kilder øvrig: NRK og YouTube