Phantom Thread er årets kanskje mest ukjente Oscar-nominerte film.

---

FILMOMTALE/OSCAR-SNAKK

PHANTOM THREAD

Rom. drama, USA, 2017, 2t 10m
Regi: Paul Thomas Anderson
Med: Daniel Day-Lewis, Vicky Krieps, Lesley Manville m.fl.

---

I en hovedsaklig stillferdig, kostyme- og dialogdrevet film serveres vi rikelige posjoner som smaker både Hitchcock og Roald Dahl (!), lettere sadisme og følsomt kammerspill, alt i et luksuriøst og smakfullt bakteppe. Man får visse følelser av mytologiske undertoner og selv om Phanton Thread er et i utgangspunktet romantisk drama utvikler historien seg etterhvert mer og mer mot et noe underlig kammerspill som fanger seernes oppmerksomhet på en smått fascinerende måte. Jeg skal innrømme at jeg nok ikke henger helt med på vrien i sluttfasen, i den forstand at jeg ikke helt forstår sånn umiddelbart, så den gav meg noe å tygge på 😉

Historien er satt til 1950-årenes England der vi møter den hyllede motedesigneren og skredderen Reynolds Woodcock, som kler opp byens sosietetskvinner, og som blir betatt av en ung kvinnelig servitør som han starter å jobbe med. Woodcock har sine strenge særegne og bestemte selvpålagte rutiner, metoder og ritualer som ikke kan forstyrres, men den nyankomne river opp i dette mønsteret for “den evige ungkaren” Woodcock. Til tross for den kvinnebedåreren han er, har han nemlig aldri hatt for vane å slippe noen tett innpå seg. Før nå. Et forhold oppstår naturligvis, og som en slags ironisk miks av hovedpersonens virke og forholdet som utvikles, kan man tenke på filmens tittel som en slags allegori, en fantomtråd dem imellom som binder dem sammen, hvis den forklaringa gav noen mening?

Daniel Day-Lewis bekler hovedrollen som Reynolds Woodcock, en rolle han fyller til fingerspissen. Rollen er absolutt verdig den Oscar-nominasjonen han har fått, men jeg plasserer han likevel helt klart bak trioen Chalamet, Kaluuya og Oldman på min personlige rangering over årets nominerte for beste mannlige skuespiller. Day-Lewis gjør i alle fall en overbevisende prestasjon, og har en stoisk ro over seg i store deler som kler han godt, og som gjør kontrastene flotte til de scenene hvor rollefiguren er frustrert, sint og plaget.

Daniel Day-Lewis hevder at han med Phantom Thread gir seg som skuespiller. Snakker han sant vil det bli et savn, men han gir seg i hvert fall isåfall på topp. Selv om rollen hans som motedesigner ikke er den største utfordringen han har bestått, er han bunnsolid i rollen. Day-Lewis må da også regnes som en av vår tids store filmstjerner, med ikke mindre enn tre Oscar-priser på merittlisten, og seks nominasjoner.

Glimrende og uhyggelig godt spill er det av hans kvinnelige motspiller, Vicky Krieps, som er både forførende, sjarmerende, søt, og boooom; utspekulert, slu og eiesyk. Nærmest som en femme fatale, eller noe slikt. Krieps, som er et helt nytt bekjentskap for meg, ble desverre ikke Oscar-nominert. Det ble derimot Lesley Manville, som har rollen som Cyril Woodcock, Reynolds søster som bor sammen med han og er Reynolds`høyre hånd i motearbeidet. Hennes nominasjon må sies å være overraskende, for selv om hun gjør en mer eller mindre upåklagelig rolle som den noe kalde og beskyttende søsteren, syns jeg ikke det er noe Oscar-materiale.

Regissør Paul Thomas Anderson, nominert for beste regi, står selv for filmingen, som er utført på nennsomt og smakfullt vis. Muligens er det en litt for innelukket stil over filmen, imidlertid er det også et pluss siden det gir en mer presset stemning. Likevel føles det litt som et teaterstykke iscenesatt for fjernsyn, ved noen tilfeller. Uansett fanger kameraet opp mange delikate detaljer og har en kameraføring som gjør filmen behagelig å se, og flere av scenene utendørs er riktig så pene og tiltrekkende. Filmens soundtrack, nominert til Oscar for beste originalmusikk, som i all hovedsak består av klassiskinspirerte toner, er skrevet med stor presisjon av Jonny Greenwood fra Radiohead. Filmmusikken utfyller scenene godt, selv om det noen ganger kan bli for mye, men musikken er med på å forme filmens stemning, enten det er de tense og mer “intense” delene av filmen, eller de roligere sekvensene.

Begge disse Oscar-nominasjonene, samt den for beste kostymer og mannlige hovedrolle, er filmen vel fortjent. Faktisk tror jeg også at filmens sterkeste kort med tanke på å dra til seg en Oscar-pris ligger i kategorien for beste kostymer. En film om en skredder som designer antrekk for overklassen i 50-årene der altså, joda, det kan fort bli en pris for det.

Jeg sliter litt innledningsvis i filmen med å bli riktig hektet og dratt med i historien, det går litt trått kan man vel si, men det løsner etterhvert som vi kommer et stykke ut i filmen, hvor det starter å bli mer interessant, og forholdet mellom hovedpersonene blir kjøligere. Hvis det nå er det det blir? Det er som et platonisk forhold, men likevel ikke.

Nettopp dette at forholdet kjølner noe bidrar til at jeg må fordøye og tygge litt mer på slutten for å helt skjønne de psykologiske aspektene som helt klart er underliggende (jeg sliter litt med å henge med i dialogen noen ganger og siden jeg så filmen uten verken norsk eller engelsk tekst, uten at jeg føler jeg har gått glipp av vesentlige ting av den grunn). Slutten ble ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg, men det likte jeg.

Phanton Thread er en overraskende og velspilt film, med mange sterke og skreddersydde kort, imidlertid blir det for meg ikke riktig engasjerende nok til å havne på mer enn fire sterke filmhjerter (altså et solid terningkast 4).

Kinogjengere i Norge må forøvrig vente enda en stund på Phantom Thread. Den har nemlig ikke ordinær norsk premiere før i midten av april.

♥  ♥  ♥  ♥ – –

---

Bildemontasje lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

FILMHJERTES OSCAR-O-METER

(Rangering av de jeg syns fortjener Oscar, og ikke sannsynlighetsgrad som vinner. Link til anmeldelser av filmene)

Beste film

1. CALL ME BY YOUR NAME (terningkast 6)
2. DUNKIRK (terningkast 6)
3. GET OUT (terningkast 5)
4. THREE BILLBOARDS OUTSIDE EBBING, MISSOURI (terningkast 4+)
5. DARKEST HOUR (terningkast 4+)
6. PHANTOM THREAD (terningkast 4+)
7. LADY BIRD (terningkast 4)
8. THE SHAPE OF WATER (terningkast 2)

Ikke sett ennå:
The Post

Alle de fire øverste kan forsvare en pris for beste film (ja, også 5, 6 og 7 er gode filmer men ikke vinnermateriale. Faktisk er det lenge siden jeg har likt så mange av de nominerte såpass godt som i år). Det sies at forhåndsfavoritten til å vinne er The Shape of  Water, med Get Out som utfordrer. Filmene uten regissørnominasjon vinner trolig ikke (CMBYN, TBOEM, DH, og TP), Dunkirk mangler antagelig nok fremtredende enkeltprestasjoner foran kamera, Lady Bird er for enkel som vinner, PT er nok også litt for enkel som vinnermateriale og med for lite blest rundt seg.

Da står vi igjen med Get Out og The Shape of Water. Sistnevnte, som er noe ekte søl, vinner antagelig, ubegripelig nok, men Get Outs tydelige signaler mot rasisme (samt friske fortellergrep) kan gjøre den aktuell som vinner, særlig siden USAs politiske ledelse er som den er, og i så måte kan også The Post være en dark horse som vinner, i en tid da USAs president angriper pressen med sine spasmiske fake news-anklager på repeat. Oscar-akademiet sies dessuten å ha en større variasjon i sammensetningen aldersmessig og på andre områder(?) enn før (utvidet/flere yngre stemmegivere, etc). Men man vet liksom aldri. Moonlights seier i fjor var en stor positiv overraskelse, så en liten mulighet for Call Me By Your Name er det kanskje, eller Three Billboards, som er litt erkeamerikansk.

Beste regi

1. Jordan Peele, Get Out
2. Christopher Nolan, Dunkirk
3. Paul Thomas Anderson, Phantom Thread
4. Greta Gerwig, Lady Bird
5 Guillermo del Toro, The Shape of Water

Her syns jeg det er åpent om hvem jeg syns fortjener regiprisen. Peele den som overrasket meg mest positivt med en veldig spesiell film, men også Nolan fortjener prisen for sitt episke krigsmesterverk, og Gerwig viste mye godt med Lady Bird. Anderson overrasker også positivt med en karakterdrevet film. Desverre er det derimot del Toro som av mange nevnes som forhåndsfavoritten her. Helt uforståelig forøvrig. Heldigvis er del Toro en likanes og sympatisk fyr, så jeg

At ikke Martin McDonagh ble nominert for Three Billboards-filmen er en overraskelse her, og mange, meg inkludert, ville nok definitivt også sett Luca Guadagnino (Call Me By Your Name) her. Sistnevntes fravær her er direkte ufint. Steven Spielberg er også en flere har nevnt som savnet her, for hans The Post.

Beste mannlige hovedrolle

Gary Oldman vinner nesten garantert denne, men min personlige Oscar-favoritt er uansett Timothèe Chalamet, tett fulgt av Kaluuya og deretter bittelitt bak de to, en strålende Oldman. Alle de tre er alldeles glimrende. Day-Lewis er også som nevnt veldig god og fortjener nominasjonen.

1. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
2. Daniel Kaluuya (Get Out)
3. Gary Oldman (Darkest Hour)
4. Daniel Day-Lewis (Phantom Thread)
5. Denzel Washington (Roman Israel, Esq.).

Beste kvinnelige hovedrolle

1. Margot Robbie (I, Tonya)
2. Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
3. Saoirse Ronan (Lady Bird)
4. Sally Hawkins (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Meryl Streep (The Post)

Det er for meg dødt løp mellom Robbie og McDormand. Begge fortjener virkelig Oscar, men kanskje syns jeg Robbie var ørbittelite bedre? Ronan var også veldig hyggelig å se i Lady Bird. Hawkins er derimot skandale som eventuell vinner. Her er jeg uansett nokså sikker på at det blir McDormand som vinner (om da ikke Streep storimponerer?).

Beste kvinnelige birolle

1. Allison Janney (I, Tonya)
2. Mary J. Blige (Mudbound)
3. Laurie Metcalf (Lady Bird)
4. Lesley Manville (Phantom Thread)
5. Octavia Spencer (The Shape of Water)

Jenney klart best i min bok, men Blige og Metcalf også veldig sterke, og jeg blir ikke lei meg hvis en av de vinner heller. Spencer-nominasjonen er bare vås, og burde lett vært erstattet av for eksempel Holly Hunter (The Big Sick) eller kanskje noen fra The Florida Project. Manville spiller greit nok, men her kunne nok noen andre gått foran henne i køen.

Beste mannlige birolle

1. Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
2. Willem Dafoe (The Florida Project)
3. Richard Jenkins (The Shape of Water)
4. Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)

Ikke sett ennå: Christopher Plummer (All The Money in The World)

Sam Rockwell suverent best her. I denne kategorien burde verken Dafoe, Jenkins eller Harrelson vært med, selv om både Dafoe og Harrelson er gode. Navn som skammelig her er forbigått er f eks Armie Hammer og Michael Stuhlbarg.

Beste originalmanus

1. Jordan Peele (Get Out)
2. Greta Gerwig (Lady Bird)
3. Emily Gordon og Kumail Nanjiani (The Big Sick)
4. Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
5. Guillermo del Toro og Vanessa Taylor (The Shape of Water)

Her håper jeg mest på Peele, men både Gerwig, Gordon / Nanjiani (sistnevnte spiller også hovedrollen i filmen) og McDonagh kan absolutt fortjene denne prisen.

Beste foto (kinematografi):

1. Hoyte van Hoytema (Dunkirk)
2. Rachel Morrison (Mudbound)
3. Bruno Delbonnel (Darkest Hour)
4. Dan Laustsen (The Shape of Water)

For min del er Dunkirk soleklar her av de fire jeg har sett, både scenene til havs, på land, og i lufta er spektakulære. Mudbound og Darkest Hour har en del ved seg, DH mest på detaljnivå, men begge blir for lette som vinnere her. TSoW hater jeg, så da vinner sikkert den siden filmen har blitt hyllet av kritikermassene. Eventuelt tror jeg BR2049 kan ligge godt an, men må se den først for å ha en skikkelig formening 😉 (ja, har tenkt å se den før Oscarutdelingen).

Ikke sett ennå: Roger Deakins (Blade Runner 2049)

Nye kategorier og utfylling av de nevnte kategoriene fylles på etterhvert i kommende bloggposter.

#oscar18 #90oscar #Oscars #academyawards #PhantomThread #DanielDayLewis

Fotos: imdb

Darkest Hour bæres frem av Gary Oldman, som sannsynligvis kan bære med seg hjem en Oscar-statuett snart.

Da det virket som om britenes mørkeste time stod for tur, stod èn mann opp mot Hitler og press utenfra. Under Andre Verdenskrigs tidlige år sto Winston Churchill tappert og fjellstøtt imot den tyske invasjonen, til tross for kraftig motstand fra eget parti og politiker-kollegaer og -motstandere.

---

  FILMANMELDELSE/OSCAR-BETRAKTNINGER

  DARKEST HOUR

  Biografisk historisk drama, USA, 2017, 2t 5m
  Regi: Joe Wright
  Med: Gary Oldman, Kristian Scott Thomas, Ben Mendelsohn,
Lily James, med flere
 

  Aktuell: Nominert til 6 Oscars, Gary Oldman har fått både Golden Globe og BAFTA-pris for rollen,
filmen går fortsatt på norsk kino i de større byene.

---

I filmen der Oldman spiller rollen som den ikoniske Winston Churchill dreier det meste seg om Oldmans prestasjon. Filmen i seg selv lot jeg meg derimot ikke bli alt for fascinert av, den lukter Oscar-agn lang vei. For min del fremstår det som for lite dramatisk alt i alt, med et tidvis for grått og lite interessant bakteppe, et par scener som ser direkte kunstige ut, og med et birollegalleri som vi ikke får bli godt nok kjent med. Likevel er det en forholdsvis pent fortalt historie, med et selvsagt sterkt fokus på Churchill, gestaltet av Gary Oldman på veldig overbevisende vis – og joda, det er energi og driv nok i den til å fylle to timers spilletid, selv om jeg etterlyser mer dramatikk.

Historien som tar oss med til et Storbritannia på starten av 1940-tallet viser Churchills bestemte og ofte særegne stil, som gjorde han til det politiske ikonet han for alltid vil stå som. Den skildrer hvordan Churchill fikk folket med seg, og hans komplekse personlighet. Den engelske kanal trues av de tyske troppene, og i franske Dunkirk står over 300 000 britiske soldater fast mellom fiendenes linjer og håper på å bli hentet hjem, mens den for passive og ettergivende britiske statsministeren Chamberlain har mistet tilliten i regjeringen. Det bestemmes at kun èn mann er perfekt for oppgaven med å lede britene gjennom krisen; krigshissige og omstridte Churchill.

Winston Churchill. En gammel sigarrøykende flosshattgubbe, som mumler, skjeller ut sekretæren sin, og generelt sett ikke gikk av veien for å si hva han mente selv om det måtte være aldri så upassende for situasjonen. En mann med en klar oppfatning av hva det riktige veivalget i krigen var; Aldri gi opp. Aldri gi etter. Historiens utfall kjenner vi jo til. Churchill ble et politisk ikon.

“Darkest Hour” er en til tider dramatisk og effektiv beretning om seierherren Winston Churchill sin første tid som statsminister – men også en studie av Churchills personlighet, hvor vi som publikum både skal finne han som en usympatisk gammel grinebiter, bestemt men likevel også med tvil i seg, og som en vi etterhvert får sterkt voksende sympati for.

Oldman gjør som nevnt en overbevisende rolle. Han snakker og låter ganske likt som Churchill i tale og tonefall, han beveger seg som han, og jaggu har teamet bak sminken gjort han oppsiktsvekkende lik Churchill også av utseende. Muligens hadde den virkelige Churchill noe mere “knekk” i tonefallet sitt (?), om jeg kan forklare det slik (?), men Oldmans prestasjoner er uansett førsteklasses, og ganske sikkert den beste i karrieren hans.

Selv om jeg personlig likte hans Oscar-konkurrenter Chalamet (Call Me by Your Name) og Kaluuya (Get Out) litt bedre, så er jeg sikker på at årets Oscar for beste mannlige hovedrolle går til Gary Oldman. Det er slike prestasjoner Oscar-akademiet verdsetter, historiske personer skildret på virkelighetsnært vis. Oldmans trolig nært forestående mottak av Oscar-statuetten er fortjent, for all del, han gjør en briljant innsats, men tenk så kult det ville være om Oscar-gjengen turte å tenke bittelitt utenfor boksen, og gi årets Oscar til en forholdsvis “nykommer” som enten Timothèe Chalamet, eller Daniel Kaluuya, som begge leverte strålende rolletolkninger, som jeg også syns er et hakk mer krevende enn å etterligne en historisk person, og som fremstiller karakterer som ikke er overrepresenterte blant tidligere års nominerte og vinnere….

La det nå uansett være klart at det er en utpreget fornøyelse å se Oldman som Churchill, med alle sine særegenheter – og jeg blir ikke lei meg hvis/når Oldman vinner, for prestasjonene hans i Darkest Hour er strålende.

Filmen om Churchill har fått tildelt 6 Oscar-nominasjoner, noe som nok er et par for mye. Beste film er den definitivt ikke av de 9 nominerte, men både skuespillernominasjonen og kategoriene for beste sminke/hår, og produksjonsdesign er høyst fortjente. Kostymedesignet også forsåvidt. Men nominasjonen for beste kinematografi er vanskeligere å forsvare. Det er for ensfarget, for mørkt og lukket, og med noen scener som så veldig svakt laget ut, men på produksjonsdesignet scorer filmen stort. Det er en, etter min oppfatning, fint tidsriktig 40-tallsbilde fra England, med stor detaljrikdom. Riktignok er vel kinematografien (filmens foto) og produksjonsdesign beslektet, men ikke så mye at filmen må nomineres i den andre hvis den også er med i den ene kategorien.

At noen dramaturgiske fortellergrep er tatt, slik som å spe på med noen ikke nødvendigvis historisk riktige hendelser, kan jeg greit la passere. At scenen i filmen der Churchill “møtte folket” (jeg vil ikke avsløre hvor i tilfelle noen lesere ikke har sett filmen) aldri skjedde i virkeligheten, er ikke så farlig. Faktisk syns jeg dette var blant filmens mest underholdende sekvenser, om enn noe overtydelig regisserte.

Bortsett fra Oldman er det få av rollene som fester seg særlig. Et hederlig unntak er Ben Mendelsohn i rollen som Kong George VI, som jeg syns leverer en god rolleinnsats, hvor vi får se et par sider ved kongen, både som Churchills motstander og støttespiller. Ellers gjør Kristin Scott Thomas og Lily James greie roller som henholdsvis Churchills kone Clemmie, og sekretæren Elizabeth Layton. Sistnevntes rolle blir dog en smule for anonym, men Clemmies betydning for historien gir oss et mer nyansert bilde av mannen hennes, hvor vi får se hans private sider bedre.

I sum; selvsagt verdt å se, om ikke først og fremst for en historieoppfriskning, så ihvertfall for Oldmans glimrende Churchill-tolkning.

♥  ♥  ♥  ♥  – –

Alle foto: imdb/ Jack English/Focus Features LLC

---

FILMHJERTES OSCAR-O-METER

(Rangering av de jeg syns fortjener Oscar, og ikke sannsynlighetsgrad som vinner. Link til anmeldelser av filmene)

Beste film

1. CALL ME BY YOUR NAME (terningkast 6)
2. DUNKIRK (terningkast 6)
3. GET OUT (terningkast 5)
4. THREE BILLBOARDS OUTSIDE EBBING, MISSOURI (terningkast 4)
5. DARKEST HOUR (terningkast 4)
6. LADY BIRD (terningkast 4)
7. THE SHAPE OF WATER (terningkast 2)

Alle de fire øverste kan forsvare en pris for beste film (ja, også 5 og 6 er bra filmer). Jeg frykter at vannmannrøret stikker av med prisen, ettersom det tydeligvis i kritikerkretser har gått massesuggesjon i å lovprise den.

Her vil nok mange savne nominasjoner for The Florida Project (som ihvertfall er bedre enn både Lady Bird og TSoW), og kanskje også I, Tonya.

Ikke sett ennå:
The Post
Phantom Thread

Beste regi

1. Jordan Peele, Get Out
2. Christopher Nolan, Dunkirk
3. Greta Gerwig, Lady Bird
4. Guillermo del Toro, The Shape of Water

Her syns jeg det er åpent om hvem jeg syns fortjener regiprisen av topp 3, for alle tre viser kvaliteter (OK, åpent blant de to på topp iallefall). Peele kanskje den som overrasket meg mest positivt med en veldig spesiell film, men kanskje bør Nolan få prisen for sitt episke krigsmesterverk, og Gerwig viste mye godt med Lady Bird. Desverre er det derimot del Toro som av mange nevnes som forhåndsfavoritten her. Helt uforståelig forøvrig.

At ikke Martin McDonagh ble nominert for Three Billboards-filmen er en overraskelse her, og mange, meg inkludert, ville nok definitivt også sett Luca Guadagnino (Call Me By Your Name) her.

Ikke sett ennå: Phantom Thread (P.T. Anderson)

Beste mannlige hovedrolle

Her har jeg foreløpig kun sett tre av de nominerte. Alle tre er briljante. Gary Oldman vinner nesten garantert denne, men min personlige Oscar-favoritt er uansett Timothèe Chalamet, tett fulgt av Kaluuya og deretter bittelitt bak de to, en strålende Oldman.

1. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
2. Daniel Kaluuya (Get Out)
3. Gary Oldman (Darkest Hour)

Ikke sett ennå: Daniel Day-Lewis (Phantom Thread) og Denzel Washington (Roman Israel, Esq.).

Så må jeg jo spørre, hadde Harry Dean Stanton blitt nominert for “Lucky” (norsk premiere idag 22.februar!) hvis han hadde levd fortsatt? Ikke vet jeg, men det ville ikke vært ufortjent. Noen ville også sett James Franco her for “The Disaster Artist”, som han mottok Golden Globe for, men desverre for Franco har han ikke helt oppført seg som folk, og dermed ble han skviset ut, uten at massene gråter over det.

Beste kvinnelige hovedrolle

1. Margot Robbie (I, Tonya)
2. Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
3. Saoirse Ronan (Lady Bird)
4. Sally Hawkins (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Meryl Streep (The Post)

Det er for meg dødt løp mellom Robbie og McDormand. Begge fortjener virkelig Oscar, men kanskje syns jeg Robbie var ørbittelite bedre? Ronan var også veldig hyggelig å se i Lady Bird. Hawkins er derimot skandale som eventuell vinner. Her er jeg uansett nokså sikker på at det blir McDormand som vinner (om da ikke Streep storimponerer?).

Beste kvinnelige birolle

1. Allison Janney (I, Tonya)
2. Mary J. Blige (Mudbound)
3. Laurie Metcalf (Lady Bird)
4. Octavia Spencer (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Lesley Manville (Phantom Thread)

Jenney klart best i min bok, men Blige og Metcalf også veldig sterke, og jeg blir ikke lei meg hvis en av de vinner heller. Spencer-nominasjonen er bare vås, og burde lett vært erstattet av for eksempel Holly Hunter (The Big Sick) eller kanskje noen fra The Florida Project.

Beste mannlige birolle

1. Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
2. Willem Dafoe (The Florida Project)
3. Richard Jenkins (The Shape of Water)
4. Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)

Ikke sett ennå: Christopher Plummer (All The Money in The World)

Sam Rockwell suverent best her. I denne kategorien burde verken Dafoe, Jenkins eller Harrelson vært med. Navn som skammelig her er forbigått er f eks Armie Hammer og Michael Stuhlbarg.

Beste originalmanus

1. Jordan Peele (Get Out)
2. Greta Gerwig (Lady Bird)
3. Emily Gordon og Kumail Nanjiani (The Big Sick)
4. Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
5. Guillermo del Toro og Vanessa Taylor (The Shape of Water)

Her håper jeg mest på Peele, men både Gerwig, Gordon / Nanjiani (sistnevnte spiller også hovedrollen i filmen) og McDonagh kan absolutt fortjene denne prisen.

Beste foto (kinematografi):

1. Hoyte van Hoytema (Dunkirk)
2. Rachel Morrison (Mudbound)
3. Bruno Delbonnel (Darkest Hour)
4. Dan Laustsen (The Shape of Water)

For min del er Dunkirk soleklar her av de fire jeg har sett, både scenene til havs, på land, og i lufta er spektakulære. Mudbound og Darkest Hour har en del ved seg, DH mest på detaljnivå, men begge blir for lette som vinnere her. TSoW hater jeg, så da vinner sikkert den siden filmen har blitt hyllet av kritikermassene. Eventuelt tror jeg BR2049 kan ligge godt an, men må se den først for å ha en skikkelig formening 😉 (ja, har tenkt å se den før Oscarutdelingen).

Ikke sett ennå: Roger Deakins (Blade Runner 2049)

Nye kategorier og utfylling av de nevnte kategoriene fylles på etterhvert i kommende bloggposter.

#oscar18 #90oscar #Oscars #academyawards #DarkestHour #GaryOldman

Småpen oppvekstfortelling med smartness.

---

FILMOMTALE/ANMELDELSE:

  LADY BIRD

Drama/komedie, USA, 2017, 1t 34m

Regi: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Laura Metcalf, Beanie Feldstein, Tracy Letts,
Lucas Hedges, Timothèe Chalamet, med flere

Aktuell: Oscar-nominert blant annet som beste film.

Har norsk premiere i mars.

---

Regissør Greta Gerwig sin småsjarmerende dramakomedie LADY BIRD sanket inn fem Oscar-nominasjoner, i store kategorier som beste film, regi, kvinnelige hovedrolle og birolle, samt for originalmanus. Sannsynligheten for at Oscarprisene uteblir er derimot overhengende, for selv om Lady Bird er en smart fortalt og ganske fin film med melanskolske undertoner tror jeg den blir for lett i Oscar-kappløpet.

Greta Gerwig står for både regi og manus, og nettopp beste originalmanus er en pris Lady Bird kan være en aspirant til å vinne, selv om konkurransen er hard. Lady Birds fremste styrke er nettopp manus. Det er nemlig et velskrevet og fint fungerende manus, med smarte betraktninger, som forplanter seg videre inn i filmen som fremstår som både en nostalgisk men også litt rebelsk skildring av en tenåringsjentes liv i den viktige og ofte problematiske brytningstiden mellom high school (videregående) og veien videre, de første stegene ut på kjærlighetens veier, og forholdet til familie og venner.

Saoirse Ronan og Laura Metcalf gjør fine rolleprestasjoner som henholdsvis datter og mor, i denne oppvekstskildringen hvor vi tas med til Sacramento, California på tidlig 2000-tall, hvor vi møter den rebelske tenåringsjenta Christine, som insisterer på at alle kaller henne “Lady Bird”. Filmens gjennomgangstema er “Lady Bird” sitt turbulente forhold til moren, og hennes planer for fremtiden, og de problemer og utfordringer som melder seg i løpet av hennes siste år på high school.

Nybrottsarbeid er det såklart ikke i denne filmen, imidlertid syns jeg likevel det er momenter ved den som gjør at den skiller seg ut.

Ofte i slike “coming og age”-historier er det unge gutter som har pleid å stå i sentrum for handlingen, men i Garwigs stødig fortalte film er det en ung og lettere opprørsk jente som er midtpunktet. Et vellykket og forfriskende tilskudd til sjangeren og et lurt grep.

Med en hovedrolle som Saoirse Ronan fyller med glans forøvrig. Ronan er både sjarmerende og til tider irriterende, et ikke ukjent personlighetstrekk hos unge mennesker. At karakteren “Lady Bird” er en smule sær er nå så, for Ronan gir rollefiguren et levende ansikt av ekthet, med en fint balansert blanding av ungdommelig mot og oppgitthet, og får frem mange av de faktorer som gjør en film minneverdig; faktoren av gjenkjennelse. Ronan fortjener Oscar-nominasjonen sin, men Oscar-statuetten har nok noen andre sitt navn meislet inn.

Selv om en ikke er verken jente eller mor har Lady Bird likevel mye å kjenne seg igjen i, både fra ungdomstiden og inn i de voksnes rekker.

Laura Metcalf som spiller moren gjør også en god jobb, skjønt rollefiguren hennes er litt hardere å sympatisere med. “Lady Birds” mamma er nemlig ikke slik man gjerne i et mor-datter-romantiserende filmblikk ser for seg morsrollen, selv om hun i bunn ønsker det beste for datteren. Metcalf treffer med sin mimikk og væremåte, så Oscar-nominasjonen hennes er helt grei.

I Oscar-konkurransen om beste regi må nok likevel Gerwig finne seg i å plasseres bak både Peele og Nolan sine Get Out og Dunkirk. På regisiden har altså Greta Gerwig lykkes i å skrive et stykke Oscar-historie. Riktignok har fire kvinnelige regissører før henne, i Oscars 90 årige historie, lykkes i å få nominasjon for beste regi, imidlertid har ingen kvinne tidligere blitt Oscar-nominert i regiklassen med sin debutfilm. Man kunne selvsagt mistenkt Oscar-akademiet for å endelig ha funnet plass til en kvinne igjen på grunn av kampanjene rundt likestilling og kvinners plass i filmindustrien, men det ville vært dypt urettferdig. Lady Bird er nemlig en god og solid produksjon.

Dog er den ikke i nærheten av å være blant toppen i beste film (ei heller på langt nær dårligst). Til å plassere seg i toppsjiktet er historien imidlertid for lett og hverdagslig, uten de store følelseskurvene. I grunn er det ikke så mye handling heller i Gerwigs film, som uansett er et fint portrett både av en datter, en mor, high school-tiden og en lengsel som ikke kan sies for mye om uten å spoile for mye.

Filmen har også noen interessante biroller.

Timothèe Chalamet som med bravur imponerte alle i den også Oscarnominerte Call me by Your Name, som gav han nominasjon for beste mannlige hovedrolle, har en av birollene i Lady Bird, hvor han etterhvert blir kjent med tittelrollen; “Lady Bird”. Har man sett Timothèe i CMBYN er det morsomt å her se han i en helt annen stil, “glattere” og småsleip.

Lucas Hedges, Oscarnominert i fjor for Manchester by the Sea, har også en viktig birolle i Lady Bird. Hedges har blitt gitt en sympatisk fremtoning i filmen. Og om man skal lete etter et overraskende øyeblikk i filmen, ja da står vel Hedges for det i en scene som jeg ikke skal avsløre noe om. Både Hedges og Chalamet bidrar ihvertfall positivt.

Stephen Henderson og Tracy Letts (sistnevnte spiller “Lady Birds” sympatiske far, som vel glatt kunne utkonkurrert tre-fire av de nominerte i birolleklassen for mannlige Oscarnominerte i år) leverer også morsomme og bra roller.

Tilbake til regissør Gerwig vil jeg legge til at et annet pluss ved filmen hennes er valget av “Lady Birds” bestevenninne, Julie, spilt av for meg ukjente Beanie Feldstein. I den typiske Highscool-film er gjerne hovedpersonene blankpolerte og med et lytefritt ytre, men i Julie får vi en fyldigere og frodig jente, i en positiv rolle. Forøvrig kan det jo nevnes at i typisk amerikansk stil spilles flere av tenåringene som skal være 16-17-18 år av skuespillere som er en del år eldre enn det (uten at det legges plagsomt merke til).

Lady Bird er en smart underfundig fin film som fanger mange av øyeblikkene fra oppveksten og hendelser som preger livet, og til tross for at det som sagt ikke er ukjent land som tråkkes og en litt enkelt film, så er det absolutt verdt å få med seg.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

---

FILMHJERTES OSCAR-O-METER

(rangering av de jeg syns fortjener Oscar, og ikke sannsynlighetsgrad som vinner. Link til anmeldelser av filmene)

Beste film

1. CALL ME BY YOUR NAME (terningkast 6)
2. DUNKIRK (terningkast 6)
3. GET OUT (terningkast 5)
4. THREE BILLBOARDS OUTSIDE EBBING, MISSOURI (terningkast 4)
5. LADY BIRD (terningkast 4)
6. THE SHAPE OF WATER (terningkast 2)

Alle de fire øverste kan forsvare en pris for beste film. Jeg frykter at vannmannrøret stikker av med prisen.

Ikke sett ennå:
The Post
Phantom Thread
Darkest Hour

Beste regi

1. Jordan Peele, Get Out
2. Christopher Nolan, Dunkirk
3. Greta Gerwig, Lady Bird
4. Guillermo del Toro, The Shape of Water

Her syns jeg det er åpent om hvem jeg syns fortjener regiprisen av topp 3, for alle tre viser kvaliteter. Peele kanskje den som overrasket meg mest positivt med en veldig spesiell film, men egentlig bør kanskje Nolan få prisen for sitt episke krigsmesterverk, og Gerwig viste mye godt med Lady Bird. Desverre er det derimot del Toro som av mange nevnes som forhåndsfavoritten her. Helt uforståelig forøvrig.

Ikke sett ennå: Phantom Thread (P.T. Anderson)

Beste mannlige hovedrolle

Her har jeg foreløpig kun sett to av de nominerte. Begge de to er råbra, og min Oscar-favoritt er uansett Timothèe Chalamet.

1. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
2. Daniel Kaluuya (Get Out)

Ikke sett ennå: Gary Oldman (Darkest Hour), Daniel Day-Lewis (Phantom Thread) og Denzel Washington (Roman Israel, Esq.)

Beste kvinnelige hovedrolle

1. Margot Robbie (I, Tonya)
2. Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
3. Saoirse Ronan (Lady Bird)
4. Sally Hawkins (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Meryl Streep (The Post)

Det er for meg dødt løp mellom Robbie og McDormand. Begge fortjener virkelig Oscar, men kanskje syns jeg Robbie var ørbittelite bedre? Ronan var også veldig hyggelig å se i Lady Bird. Hawkins er derimot skandale som eventuell vinner.

Beste kvinnelige birolle

1. Allison Janney (I, Tonya)
2. Mary J. Blige (Mudbound)
3. Laurie Metcalf (Lady Bird)
4. Octavia Spencer (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Lesley Manville (Phantom Thread)

Jenney klart best i min bok, men Blige og Metcalf også veldig sterke, og jeg blir ikke lei meg hvis en av de vinner heller. Spencer-nominasjonen er bare vås.

Beste mannlige birolle

1. Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
2. Willem Dafoe (The Florida Project)
3. Richard Jenkins (The Shape of Water)
4. Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)

Ikke sett ennå: Christopher Plummer (All The Money in The World)

Sam Rockwell suverent best her. I denne kategorien burde verken Dafoe, Jenkins eller Harrelson vært med.

Beste originalmanus

1. Jordan Peele (Get Out)
2. Greta Gerwig (Lady Bird)
3. Emily Gordon og Kumail Nanjiani (The Big Sick)
4. Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
5. Guillermo del Toro og Vanessa Taylor (The Shape of Water)

Her håper jeg mest på Peele, men både Gerwig, Gordon / Nanjiani (sistnevnte spiller også hovedrollen i filmen) og McDonagh kan absolutt fortjene denne prisen.

Nye kategorier og utfylling av de nevnte kategoriene fylles på etterhvert i kommende bloggposter.

#oscar18 #90oscar #Oscars #academyawards #ladybird

Den mørke biografiske dramakomedien I, TONYA, filmen om den tidligere kunstløperen Tonya Harding ble ikke Oscar-nominert for beste film. Kanskje burde den det. Og kanskje er den en skarp kommentar mot heksejakten på Harding på 90-tallet?

Filmhjerte fortsetter nedtellingen mot Oscar med å synse om filmer som er nominerte i ulike kategorier. I, TONYA fikk tre nominasjoner.

FILMANMELDELSE / OMTALE

I, TONYA

Biografisk mørk dramakomedie, USA, 2017, 2 timer

Regi: Craig Gillespie

Medvirkende: Margot Robbie, Allison Janney, Sebastian Stan, Julianne Nicholson, med flere

Kinoaktuell i disse dager, og tre ganger Oscar-nominert

At filmen faktisk er biografisk og bygger på Tonya Hardings oppvekst fra 4-årsalderen på 70-tallet og frem til hun som noen-og-tyve-åring fikk karrieren sin knust, og opp til nåtid, er faktisk ganske så utrolig – For I, TONYA føles til tider som en absurd og karikert røverhistorie, men igjen; utrolig nok er historien og personskildringene i hovedsak sann.

Overraskende sylskarp er den iallefall, og står for meg som en stor positiv overraskelse.

Jeg som aldri har vært særlig interessert i kunstløp finner nemlig I, TONYA særs underholdende. Litt hoderystende og rørende også. Filmens hovedperson, Tonya Harding, husker jeg imidlertid godt, noe sannsynligvis mange med meg gjør selv om kunstløpsinteressen kanskje ikke er der.

Tonya Harding dominerte på isen med sine fremragende atletiske evner med skøyter på beina helt fra barnsben av. Hun dominerte avisoverskriftene for helt andre ting, som hun selv kanskje ikke hadde kontroll over? I, TONYA er en tidvis både absurd, tragisk, bitende skarp og ikke minst morsom fortelling om utøveren som sto i sentrum for en av idrettshistoriens aller største skandaler.

I, TONYA handler om den mildt sagt kontroversielle kunstløperen Tonya Harding, som i forkant av OL på Lillehammer i 1994 benyttet tvilsomme metoder for å vinne over rivalen Nancy Kerrigan. Det vil si, i et angrep som Tonyas ex-mann og livvakt stod bak ble Kerrigan skadet vinteren 94, noe som skulle få store konsekvenser for Tonya Harding.

I filmen følger vi Tonya fra hun er 4 år, gjennom en oppvekst preget av en steinhard og iskald mor, fysisk vold fra hennes mann og veien mot en karriere som aldri ble hva den kunne blitt. At ens bakgrunn og hvilket miljø en kommer fra setter sine spor er filmen et bevis på, for selv om Tonya Harding kunne fremstå som usympatisk gir filmen et veldig nyansert inntrykk av kvinnen som både ble hyllet og forhatt. Det er umulig å ikke bli rørt av enkelte sider ved henne, og det er hoderystende å bevitne det trøblete forholdet til moren og volden som hun var omgitt av. Sympatien setter seg raskt for Harding, som også slet med dommere som hadde andre agendaer enn bare det idrettsmessige.

Historien i seg selv er velkjent nok, antar jeg, men for min del glimrer filmen til med tre fremragende kvinnelige knallgode skuespillerprestasjoner, hvorav de to førstnevnte også er Oscar-nominert.

Margot Robbie har hovedrollen som Tonya. Herrefred sier jeg bare, for en Oscarverdig innsats. Robbie ER Tonya Harding, med svette, blod og tårer. Uheldigvis for Margot konkurrerer hun mot Three Billboards Outside Ebbing, Missouri sin Frances McDormand om Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, og trolig er det McDormand som vinner, men Robbie har iallefall satt dype spor etter seg med denne rolleprestasjonen, hvor hun er gnistrende god.

Allison Janney i rollen som Tonyas beint fram iskalde mor, LaVona, briljerer med sitt steinansikt. Snakk om “isdronning”… Det er bare å finpusse takketalen din, Allison! For den birolle-Oscaren er din. Kjederøykende, med et drepende blikk, fæl i kjeften og ikke en gang sarkastisk i sin ufine væremåte og talespråk mot både datteren og alle rundt henne. Janney er virkelig gull i sin rolle som totalt uspiselig kjerring.

Så vil jeg også trekke frem Julianne Nicholson, som spiller Tonyas kunstløptrener Diane. I en historie med mange usympatiske mennesker i kretsen rundt Tonya gjør Nicholson en herlig varm figur. Nå liker jeg Nicholson veldig godt fra før, og dette bare underbygger inntrykket mitt av henne som kvalitet.

Sebastian Stan i rollen som Tonyas mann og senere ex gjør seg heller ikke bort.

Den tredje Oscar-nominasjonen I, TONYA har fått er i klassen for beste klipp (altså, filmredigering/klipping), og her imponerer faktisk filmen ved Tatiana S. Riegel ved klippebordet. Scenene på isen er kunst, spesielt den der Tonya gjør sin nærmest signaturnummer, trippel axel. Isscenene er litt spektakulære, og filmen har dessuten en stil ellers i sammensettingen som gjør den ganske annerledes både i form og uttrykk.

Her snakkes det direkte inn i kamera av rollefigurene ved flere anledninger, det klippes inn “dokumentariske” klipp der personene i filmen forteller om hva som skjedde eller skal skje (vi ser “Tonya” i nåtid hvor hun ser tilbake), og det hele føles veldig interessant og riktig satt sammen. Det er en leken og oppfinnsom stil, som kler historien – som avrundes med noen ekte arkivopptak, som setter en ekstra piruett på fortellingen vi har sett.

Det er godt mulig at Tonya Harding var litt bitch og fikk som fortjent til slutt, hva vet vel jeg? I Margot Robbies versjon av henne fremstår hun iallefall som både sympatisk og som et både underholdende og trist produkt formet av sin bakgrunn. Kontrastene mellom Tonyas røffe oppvekst, familiære forhold og konkurranseinstinktet hennes i en såpass stilfull, yndig og elegant idrett som kunstløp er et annet sterkt kort ved denne filmen. Hvor mye, eller hva, som er virkelige hendelser og hva som er fiksjon vet jeg ikke. Ikke er det så viktig heller. Filmen er uansett verdt tidsbruken på et par timer.

I, Tonya anbefales helt klart, men det hjelper nok litt på om du kjenner det mest elementære av forhistorien før du ser filmen.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

FILMHJERTES OSCAR-O-METER

(rangering av de jeg syns fortjener Oscar, og ikke sannsynlighetsgrad som vinner. Link til anmeldelser av filmene)

Beste film

1. CALL ME BY YOUR NAME (terningkast 6)
2. DUNKIRK (terningkast 6)
3. GET OUT (terningkast 5)
4. THREE BILLBOARDS OUTSIDE EBBING, MISSOURI (terningkast 4)
5. LADY BIRD (terningkast 4 – filmanmeldelse kommer)
6. THE SHAPE OF WATER (terningkast 2)

Alle de fire øverste kan forsvare en pris for beste film. Jeg frykter at vannmannrøret stikker av med prisen.

Ikke sett ennå:
The Post
Phantom Thread
Darkest Hour

Beste regi

1. Jordan Peele, Get Out
2. Christopher Nolan, Dunkirk
3. Greta Gerwig, Lady Bird
4. Guillermo del Toro, The Shape of Water

Her syns jeg det er åpent om hvem jeg syns fortjener regiprisen av topp 3, for alle tre viser kvaliteter. Peele kanskje den som overrasket meg mest positivt med en veldig spesiell film, men egentlig bør kanskje Nolan få prisen for sitt episke krigsmesterverk, og Gerwig viste mye godt med Lady Bird. Desverre er det derimot del Toro som av mange nevnes som forhåndsfavoritten her. Helt uforståelig forøvrig.

Ikke sett ennå: Phantom Thread (P.T. Anderson)

Beste mannlige hovedrolle

Her har jeg foreløpig kun sett to av de nominerte. Begge de to er råbra, og min Oscar-favoritt er uansett Timothèe Chalamet.

1. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
2. Daniel Kaluuya (Get Out)

Ikke sett ennå: Gary Oldman (Darkest Hour), Daniel Day-Lewis (Phantom Thread) og Denzel Washington (Roman Israel, Esq.)

Beste kvinnelige hovedrolle

1. Margot Robbie (I, Tonya)
2. Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
3. Saoirse Ronan (Lady Bird)
4. Sally Hawkins (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Meryl Streep (The Post)

Det er for meg dødt løp mellom Robbie og McDormand. Begge fortjener virkelig Oscar, men kanskje syns jeg Robbie var ørbittelite bedre? Ronan var også veldig hyggelig å se i Lady Bird. Hawkins er derimot skandale som eventuell vinner.

Beste kvinnelige birolle

1. Allison Janney (I, Tonya)
2. Mary J. Blige (Mudbound)
3. Laurie Metcalf (Lady Bird)
4. Octavia Spencer (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Lesley Manville (Phantom Thread)

Jenney klart best i min bok, men Blige og Metcalf også veldig sterke, og jeg blir ikke lei meg hvis en av de vinner heller. Spencer-nominasjonen er bare vås.

Beste mannlige birolle

1. Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
2. Willem Dafoe (The Florida Project)
3. Richard Jenkins (The Shape of Water)
4. Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)

Ikke sett ennå: Christopher Plummer (All The Money in The World)

Sam Rockwell suverent best her. I denne kategorien burde verken Dafoe, Jenkins eller Harrelson vært med.

Beste originalmanus

1. Jordan Peele (Get Out)
2. Greta Gerwig (Lady Bird)
3. Emily Gordon og Kumail Nanjiani (The Big Sick)
4. Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
5. Guillermo del Toro og Vanessa Taylor (The Shape of Water)

Her håper jeg mest på Peele, men både Gerwig, Gordon / Nanjiani (sistnevnte spiller også hovedrollen i filmen) og McDonagh kan absolutt fortjene denne prisen.

Nye kategorier og utfylling av de nevnte kategoriene fylles på etterhvert i kommende bloggposter.

#oscar18 #90oscar #Oscars #academyawards #itonya #tonyaharding

 

Film nummer 36 (!) i rekka av Beck-filmer er nå tilgjengelig, og tar oss ut på tynn is

Ikke bare sirkler historien rundt etterforskningen av drapet på en 28 år gammel ishockeytrener, men hele Beck-konseptet nærmer seg nå å bevege seg ut på tynn is.

Jeg skal ile til først med å si at den splitter nye Beck-filmen som på den første februarlørdagen hadde premiere på C More og TV 2 Sumo er godt sebar, særlig for den som liker svensk krim.

Ankepunktet mitt, som den Beck-elskeren jeg er, ligger i navnet, og selvsagt handlingen. For den svenske “deckar”-helten sjøl, Martin Beck (Peter Haber), har i de to siste filmene blitt nedgradert til en birollekarakter i sitt eget kriminalunivers.

Filmen som altså har tittelen Beck – På tynn is (Beck – Den tunna isen) starter med drapet på en ung hockeytrener, som trente både svenske lokale ungdommer i en Stockholm-forstad og en gruppe unge flyktninger som bor i et nærliggende mottak. Sistnevnte et sideprosjekt som ikke alle i lokalsamfunnet satte like stor pris på. Har drapet en rasistisk motivert årsak? Hatet ulmer, og historien tegner et bra bilde på samtiden i dagens Sverige hvor fremmedfrykten og den nye rasismebølgen vokser.

En disputt mellom treneren og den nokså arrogante og krevende faren til en av de svenske tenåringsguttene vekker også politiets nyskjerrighet, samtidig som fokuset rettes inn mot ungdommene på flyktningemottaket.

I kjent stil fra Beck-filmene rulles en omfattende etterforskning i gang med flere mistenkte, og underveis får vi også små drypp av de familiære og private forholdene blant etterforskningsteamets medlemmer. Vi får det obligatoriske morsomme møtet med Martins legendariske nabo, “grannen” (Ingvar Hirdwall) eller Valdemar som han heter, som etter et par filmer med noe mindre snert er tilbake for fullt med sine påfunn og ville historier – og både Martins datter Inger og barnebarn Vilhelm dukker opp. Vilhelm som nå er 18 år (herrefred som tiden har gått!) skaper bekymring hos mor og morfar (PS: sjekk så lik Inger har blitt sin far!).

Beck sjøl har altså som sagt bare blitt en birollekarakter i filmene, og er nesten overflødig i filmene nå som han ikke engang er med i etterforskningsgruppa sånn egentlig, men har fått sjefsjobben som seksjonsleder. Bekymringer har han der også, som når han nå sliter med å finne en erstatter for sin egen gamle rolle, som midlertidig ledes av nordmannen Steinar.

Istedet er det duket for Steinar Hovland i førersetet, som øyner sjansene for varig sjefspost og som ihvertfall inntil videre ser ut til å være i sitt ess når han på psykologisk vis får lulle med mistenkte på avhørsrommet med å by på småkaker og smaltalk før han strammer grepet. Dermed er Beck såpass ute av fokus i filmens løp at man kan spørre seg om filmen like gjerne kunne kalt seg “Hovland”?

Beck i bakgrunnen

Nordmannen er nemlig den som har hovedrollen i både den forrige filmen og i denne. Steinar Hovland altså, i Kristofer Hivju sin skikkelse. Jeg har sagt det før og gjentar at jeg liker Hivju godt. Likevel er det noe som skurrer. I 20 år var Gunvald Larsson Becks assistent, men aldri i løpet av de over 30 filmene Mikael Persbrandt spilte den ikoniske Gunvald fikk han like sterkt fokus som det man nå har gitt rollefiguren Steinar. Noe som naturligvis kan være fordi man ønsker å raskere la publikum bli kjent med Steinar.

Jeg har forøvrig ihvertfall sagt før at å høre en nordmann pynte på språket med å flette inn “svorske” og svenske ord høres, om ikke direkte irriterende, så ihvertfall litt snålt ut.

Faktisk har jeg allerede trøttnad lite, for å gå i svorsksjargongen, på karakteren Steinar, selv om jeg er litt urettferdig akkurat der. Det hele beror nok mest på savnet etter de friske replikkene som av og til fløy ut av Gunvalds kjeft i retning både Martin og de andre. Den dynamikken og det tidvise tense anstrengte forholdet Beck versus assistenten er borte – Men hei, helt på tampen imøtegår filmskaperne jammen meg litt akkurat der, med å plante en liten torn som kanskje kan gro seg til noe i de to kommende filmene, som har premiere i mars og april.

Steinar og Oskar

Så er det selvsagt gode gamle Oskar Bergman (Måns Nathanaelson), med sine småkeitete tilnærminger (gammel i betydning en som har vært med lenge nå, og bra er det). Men jeg må ta Oskar litt i forsvar. Etter forrige film sa jeg nemlig at han fortsatt var uvøren og uforsiktig. Jeg har den siste tida sett alle de over 30 foregående filmene (!) om igjen, og i noen av de filmene etter at rollekarakteren Oskar ble introdusert, så viste han seg jo veldig dyktig. I den ene av filmene var det til og med hans ære at Beck berget livet. Så smekk til meg der for å ikke ha nevnt det sist. Likefullt går det fortsatt igjen situasjoner hvor usikkerheten er fremtredende, og på det sosiale plan er han jo reine casanovaen (LOL).

Den nye filmen På tynn is gir oss også noen private og pikante avsløringer om Steinar og kona, men også andre av etterforskningsmedlemmene, spilt av Anna Asp (den sympatiske politietterforskeren Jenny) og Elmira Arikan (den smått kalde og mystiske sosionomen Ayda) – noe som tilfører både menneskelige trekk men også på samme tid klisjèer, og krimfortellingen om gnisninger mellom de lokale ungdommene og innvandrerungdom føles ikke akkurat som en tematikk oppfunnet i går, selv om det som sagt er aktuelt nok også, ei heller når løsningen nøstes opp føler man seg sjokkert, selv om man kanskje ikke nødvendigvis så den komme. Ellers er Jonas Karlsson med igjen som jyplingen Klas Frèden. Ungdommene i filmen er et pluss, med mye godt skuespill i seg, og en dialog som føles naturlig. Flere av de veldig unge skuespillerne, både av de som spiller svenske og flyktninger håper jeg vi får se mere av i fremtiden i svensk film. Se opp for Martin Schaub (spiller Axel Olofsson), Saro Zandi (Majid) og Lukas Holgersson (Viktor).

Jeg gledet meg faktisk til denne Beck-filmen, som den Beck-frelste krimelskeren jeg er. Å si at jeg ble skuffet er vel å overdrive, men jeg tappade (svorsk igjen) interessen for filmens handling etterhvert, i en film som starter ganske interessant faktisk og har en brukbar spenning i seg, men som blir litt for mye drama istedet for krim.

Umiddelbart etter å ha sett filmen på lørdag tenkte jeg terningkast 3, men når jeg dagen derpå har forfattet denne omtalen har inntrykket steget litt, og jeg syns Beck – På tynn is skal få en firer. En tynn firer.

Skuespillet er som vanlig ikke stort å utsette på, så for deg som liker svensk krim og Beck spesielt, så tar du nok ingen store sjanser om du beveger deg utpå en drøy halvannen times lang krimstund på tynn is. Beck nummer 36 i rekka funker fint som kriminell sofaunderholdning.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

#beck #beck36 #beckdentunnaisen #dentunnaisen #beckfilmer #beckfilmerna #beckfilm #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #filmer #nordicnoir #krimfilm #krim #tv2sumo #cmore

 “The Shape of Water” fikk nylig 13 Oscar-nominasjoner, noe som er totalt uforståelig. Oscar-racet er i gang, og jeg er med det i gang med Filmhjertes Oscar-barometer.

---

Omtale/anmeldelse

THE SHAPE OF WATER
* Romantisk drama/fantasy, USA, 2017, 2t 03m
* Regi: Guillermo del Toro
* Med: Sally Hawkins, Richard Jenkins, Michael Stuhlbarg, Octavia Spencer, med flere
* Fikk nylig 13 Oscar-nominasjoner, inkludert for beste film og regi
* Kommer på norsk kino fra 23. februar

---

13 Oscar-nominasjoner til dette tøyset, som handler om tause Elisa, en vaskedame på et topphemmelig forskningsanlegg i Baltimore, USA 1962 som forbarmer seg over et amfibievesen fra et hemmelig forskningsprosjekt.

Når “vannmannen” står i fare for å drepes planlegger hun en flukt, etter å på en alt for dårlig forankret fortalt måte ha fått en nær kontakt med denne “tingen” som noen omtaler det som, som lever i et vannbasseng og ikke går av veien for å glefse etter folk. Med hjelp av et par venner, Giles og Zelda, og en forsker som vil det menneskelignende krapylets beste iverksettes en rømningsaksjon, men noen mener fortsatt at “monsteret” skal avlives.

Hvis denne filmen kan vinne Oscar så kan også X-Files vinne Oscar, for The Shape of Water er en polert, forfinet og romantisert X-Files-utgave føles det som – og det vesenet som lever i vannet ser jaggu ta ut som fandens oldemor kledd i en mosegrodd froskemannsdrakt lappa sammen av barnehagen fra helvete (billedlig talt).

Av de 13 nominasjonene fortjener filmen én. For originalmusikk. Filmens soundtrack er drømmende, nostalgisk, klassisk tidssettende, pent og tilfører faktisk en slags koselig stemning. Kanskje kan nominasjonen for originalmanus også forsvares på et vis, som eventyr, men er egentlig helt ræva. Manus har for eksempel en hel rekke av hull og selvmotsigelser, i en historie som spriker.

At dette er nominert for beste kinematografi (foto), produksjonsdesign (brukbart men langt fra ekstremt bra), de to lydkategoriene, klipp (redigering), kostyme, kvinnelige birolle (Octavia Spencer) og ikke minst beste film er latterlig. OK, Spencer spiller pent og pyntelig som Elisas vaskedame-kollega, men bringer inn null vi ikke har sett henne gjøre før. Rollen føles som akkurat samme vi har sett henne i tidligere. At Richard Jenkins er nominert for beste birolle er ikke fortjent heller, men han er bra og gjør en ganske sympatisk rolle som Elisas venn Giles, som hun bor sammen med, om enn en noe flat og for lite spennende rolle. Ikke er det noe mesterlig regi av Guillermo del Toro heller. 

Flere av scenene føles for eksempel veldig unaturlige, deriblant når Elisa insisterer på at Giles skal si høyt til henne det hun sier på tegnspråk til han. Det virket veldig tilgjort. Det samme kan sies om flere andre scener.

Når nå først filmen skulle få birollenominasjon burde det vært Michael Stahlburg som fikk den. For han gjør en fin innsats i denne filmen også. Men når han ikke fikk nominasjon han burde fått for Call Me By Your Name ville det vel vært rart å gi han for The Shape of Water. Han er dog langt bedre enn Jenkins, og forsåvidt gjør også Michael Shannon som bad guy her en bedre rolle, dog glir han etterhvert helt over i rein Bond-skurk og utvikler seg dermed til en karikatur, nærmest tegneserieaktig. Riktignok har filmen litt godt av hans rolle, for å få litt gnist i seg.

Sally Hawkins som nominert for beste kvinnelige hovedrolle syns jeg heller ikke noe om. Først og fremst fordi faktumet at rollefiguren hennes forelsker seg i vannbeistet er forbi sinnsykestadiet, og så lite troverdig at det ikke får passere selv i en fantasyfilm som denne. Hvis det nå er en fantasyfilm, for her syns jeg det blandes inn både tradisjonelt drama, fantasy/sci-fi, og litt underliggende dramakomikk også i noen scener. Samt en ikke ubetydelig dose dramathriller eller sågar en slags krim, og naturligvis romanse.

Hawkins sin rollefigur er stum, så dermed sier hun ikke et pip, men må levere på ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Til en viss grad innfrir hun, selv om det nok totalt sett ikke er utpreget minneverdig. Hun er jo søt og troskyldig, og i en del scener formidler hun en lengsel og ensomhet på en god måte, det skal både hun og filmen ha pluss for, men noe Oscar-materiale over rollen hennes syns jeg ikke det er. Hawkins sin nominasjon er jo litt moro da, all den tid det ble sagt om Fionn Whitehead i Dunkirk at han neppe kunne Oscar-nomineres siden han sa så lite i filmen. Vel vel.

Hadde nå bare The Shape of Water vært bra, men det er den ikke. Det er stort sett kjedelig, uengasjerende, utiltalende og dystert, selv om det tegnes et bilde av håp. Dessuten føles undervannsscenene i filmen som “kopiert”. Om noe er det et litt nostalgisk dykk tilbake til 60-årenes mystifiserte Amerika, med noen smådelikate og lekre detaljer som trekker opp inntrykket, og et forskrudd eventyr om at kjærlighet finns der du minst skulle ventet det, samt påminnelsen om å bete seg medmenneskelig.

Jeg underkjenner ikke muligheten for at andre vil like filmen Del Toro har laget. Jeg gjør det dog ikke. Dette er et herk av en film.

♥  ♥  –  –  –  –

---

FILMHJERTES OSCAR-O-METER

(rangering av de jeg syns fortjener Oscar, og ikke sannsynlighetsgrad som vinner. Link til anmeldelser av filmene)

Beste film

1. CALL ME BY YOUR NAME (terningkast 6)
2. DUNKIRK (terningkast 6)
3. GET OUT (terningkast 5)
4. THREE BILLBOARDS OUTSIDE EBBING, MISSOURI (terningkast 4)
Alle disse fire vil være verdige vinnere

5. THE SHAPE OF WATER (terningkast 2)
Ikke ennå sett:
The Post
Phantom Thread
Lady Bird
Darkest Hour

Beste regi

1. Jordan Peele, Get Out
2. Christopher Nolan, Dunkirk
3. Guillermo del Toro, The Shape of Water
Ikke sett ennå: Lady Bird og Phantom Thread

Beste mannlige birolle

1. Sam Rockwell, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (suverent best av de nominerte)
2. Willem Dafoe, The Florida Project
3. Richard Jenkins, The Shape of Water
4. Woody Harrelson, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Ikke ennå sett Christopher Plummer i All The Money in The World
I denne kategorien burde verken Dafoe, Jenkins eller Harrelson vært med

Beste originalmanus

1. Jordan Peele, Get Out
2. Emily Gordon og Kumail Nanjiani, The Big Sick
3. Martin McDonagh, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
4. Guillermo del Toro og Vanessa Taylor, The Shape of Water
Ikke sett ennå Lady Bird (Greta Gerwig)
Alle de tre øverste vil være gledelig som vinner, kanskje også Gerwig, men må se filmen først.

Nye kategorier og utfylling av de nevnte kategoriene fylles på etterhvert i kommende bloggposter.

#oscar18 #90oscar #Oscars #academyawards #theshapeofwater