Filmhjerte har vært på teater og sett Peer Gynt på nordnorsk, et fantasirikt og fartsfullt eventyr – med kvinner i mannsroller, og “Skam-Eskild” slik du aldri før har sett han! (Foto: Hålogaland Teater)
Teater og skuespill hører jo sammen, og er en morsom avveksling fra filmer og serier.
Fredagskvelden i forrige uke besøkte jeg Hålogaland Teater her i Tromsø ettersom jeg hadde fått invitasjon til prøveforestilling. På programmet stod den første publikumsvisningen, det vil si en prøveforestilling fem dager før premieren, av forestillingen “Peer Gynt”. Jeg presiserer at denne omtalen baserer seg på prøvevisningen, og at man kan endre på detaljer når forestillingene rulles igang på alvor fra og med 12. september.
Jeg har ingen egne foto å by på, ettersom det ble opplyst over høytaleranlegget at man ikke fikk lov å fotografere eller ta bilder, eller bruke mobilen i salen pga sjenerende lys (Meget bra! Og noe mang en kino burde dra lærdom av!) og det forholdt jeg meg selvsagt til, man er da dannet når man menger seg med teaterpublikummet ;p (selv om en kis på raden foran klikka seg et bilde). Alle bildene i bloggposten er pressebilder fra HT sine nettsider.
Frasen “Peer dy lyver” kjenner nok mange til, for ja den stammer fra Peer Gynt, men der stopper kanskje manges kjennskap sånn egentlig, selv om dette er et av Ibsens mest kjente verk. Nærmere bestemt er det fem dramatiske dikt, eller dramaer, i fem deler, om løgneren, bondegutten, slabbedasken, verdensfareren og antihelten Peer Gynt, i en fantasirik fortelling som bygger på sagn, folketro og eventyrmotiver, men med universelle temaer som kan ta samtiden både da (1800-tallet) og nå på kornet, og hvor det aller meste av dialogen foregår på verseform eller rim. Peer Gynt regnes faktisk av mange som nasjonens litterære hovedverk. I HTs oppsetting er handlingen derimot flyttet fra Gudbrandsdalen til Nord-Norge, og utspilles også i hovedsak på nordnorsk.
Skal man se forestillingen er det en klar fordel om man vet eller har lest iallefall en kortversjon av hva stykket handler om, for eksempel i artikkelen om Peer Gynt på wikipedia. Jeg skummet igjennom den i pausen mellom aktene for litt oppfrisking, noe som var til god hjelp når andre akt skred frem (første akt er faktisk ganske grei å henge med i selv om man ikke vet så mye om historien fra før).
I korte trekk er fortellingen den samme kjente som før, riktignok i en helt ny, frisk, dristig og annerledes innpakning.
Peer stiller seg nemlig de samme spørsmålene han alltid har gjort; hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hvor hører jeg til?
I regissør Eline Arbo sin nye forestilling på Hålogaland Teater er det dog en vesentlig forskjell fra tidligere dramatiseringer av stykket. Peer Gynt spilles nemlig av ikke mindre enn to forskjellige kvinner! Ja, to kvinner gir liv til Peer, som likevel fortsatt er gutt og mann i forestillingen.
Grepet fungerer iallefall faktisk helt knirkefritt, og gir noen, sannsynligvis var det også intensjonen, småkomiske og morsomme vrier på kjønnsroller og de forventninger vi som publikum har rundt det. Forestillingen varer i 3 timer, inkludert en ca 20-25 minutter lang pause midtveis hvor man kan leske seg med kaffe eller sterkere lut fra teaterkafèen, og er et lekent, humoristisk, også tidvis en anelse trist, og veldig fantasirikt stykke.
Det er få kulisser på scenen, men med HTs topp moderne lys, lyd og sceneeffekter forblir savnet av et levende “bakteppe” ikke-eksisterende. Det er et til tider trashy og hele tiden kaotisk univers vi får servert fra scenen. En scene som blant annet fylles med vann, skum, vind og strand.
På scenen har unge Kristine Cornelie Margrete Hartgen (bl.a. sett i en liten rolle i Den 12 Mann) og veteran Guri Johnson rollene som Peer Gynt som hhv ung og gammel (Johnson også som mor Åse), og løser det utmerket. Men særlig Hartgen glitrer, og ikke bare i de gullglansende antrekkene sine. Det er ikke lett å spille gutt på teater når man ikke prøver å se ut som en, men det går ikke mange minuttene av stykket før man ikke tenker over at Peer spilles av en jente. Hartgen er dessuten dritkul! En stjerne er født, og det er ingen løgn.
Kjærlighet er det og i lufta, mellom Peer og Solveig, flott spilt av Trude Øines.
Rutinerte Julia Bache Wiig (hu etterhvert-ex-dama til Ellingsen i Heimebane) er også å finne blant de 9 skuespillerene på scenen, hvor alle unntatt de to i hovedrollene spiller en rekke merksnodige rollefigurer hver.
Men jeg skal ikke prøve å late som at det ikke var “SKAM-Eskild” Carl Martin Eggesbø sin medvirkelse som gjorde meg mest nyskjerrig på stykket i utgangspunktet. Carl Martin står for de morsomste/komiske innslagene, med positivt fortegn, og viser en – bokstavlig talt – helt ny, og vel, i et raskt øyeblikk en anelse mer lettkledd side av seg…., enn den vi ble kjent med i Skam. Litt vanskelig å forstå hva han sier i de sekvensene der han skal snakke nordnorsk er det, men det er vel så mye fordi måten han må fremføre den dialogen på virker å være lagt opp til å være noe bortimot “tullesnakking”…Men herrefred, drit i det, han er veldig festlig på scenen og har stålkontroll på kroppsbevegelser og øvrig mimikk. Veldig kult iallefall.
Foto: Fra Carl Martin Eggesbø sin konto på Instagram
Ellers er gode gamle John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv.. osv..) alltid hyggelig å se. De tre øvrige som forlyster publikum fra scenen er teatergjenganger Jørn-Bjørn Fuller-Gee (navnet skjemmer som kjent ingen, men han har serr det morsomste navnet jeg vet om på en norsk skuespiller), Jonas Delerud og Mariama Fatou Kalley Slåttøy.
På scenen er også tre musikere ledet av Tromsø-musiker Jakop Janssønn (33), årets Spellemannsprisvinner i klassen Folkemusikk/tradisjonsmusikk, som står for et stilig og stemningsfullt, spennende, taktfast og effektivt lydbilde som følger handlingen og gir en ekstra dimensjon. Griegs klassiske toner er byttet ut med et fresh lydunivers, som for min del helt klart løfter opplevelsen. Her skal Janssønn & co ha velfortjent skryt.
Prøveforestillingen forløp nesten feilfritt, kun ved en max håndfull anledninger måtte suffløren hjelpe de på scenen med å huske dialogen. Men det sitter når alvoret starter. Jeg lar meg nemlig stadig imponere over at teaterskuespillere husker lange remser av dialog (selv om de vel kanskje har lyd på øret og? Har de det, noen som vet?).
I sum er HTs Peer Gynt en drivende fartsfull og fargerik forestilling proppfull av røverhistorier og livsvisdom, som er relativt greit å henge med i. Selv om andre akt ikke er like underholdende som den første, og noen sekvenser underveis er litt tåkete å tolke, er det ganske fornøyelig. Den fargesprakende og humoristiske undertonen, den pumpende dynamikken, samt en både gjenkjennelig og tidløs tematikk, gjør forestillingen passende for både unge og voksne. Terningkast på en prøveforestilling blir feil å sette, men Filmhjerte gir iallefall sine anbefalinger. Stikk bort på HT og sjekk sjøl 😀
Derimot er det skuffende saker fra teaterkafèen. At dere ikke kan spandere skikkelige kaffebegere med lokk på når man kan ta drikken med inn i salen, men istedet tar 32 spenn for en knøttliten tynn pappkopp med kaffe i, står til stryk. Skjerpings! 😉
Premiere er torsdag 12. september og totalt skal over 20 forestillinger spilles i løpet av en måneds tid. Løp og kjøp billett!
Har du kommentarer om Peer Gynt, teater, HT, whatever? La det skumme over i kommentarfeltet ;p Vi preikes!
Alle foto: Gisle Bjørneby / Pressebilder fra Hålogaland Teater, halogalandteater.no