---

THE RUNNING MAN

– Fremtids-Sci-fi-action med Arnold Schwartzenegger. Året er 2019 (eller 2017?). The Running Man er et TV-show ingen deltagere har overlevd. Sånn passe eventyraction, men ikke i nærheten av gigasuksessen The Terminator fra et par år tidligere tilbake i tid.

Trailer fra The Running Man:

---

FARLIG BEGJÆR (Fatal Attraction)

– Michael Douglas, Glenn Close, Anne Archer. Passe spennende thriller, om et one night stand som utvikler seg til noe det ikke skulle. Det er lenge siden jeg har sett Farlig Begjær, men jeg husker at jeg syns det var en severdig film. Omtalt som årets (1987) mest provokative film.

Trailer fra Fatal Attraction:

---

BEVERLY HILLS COP II

– Munnrappe Axel Foley (Eddie Murphy) er tilbake i den andre Beverly Hills Purk-filmen. Bra underholdning. Og stilig filmposter forresten!

Trailer fra  Beverly Hills Cop 2:

.

---

POLITISKOLEN 4: BORGERE PÅ VAKT (Police Academy 4: Citizens on Patrol)

– Jeg digger Politiskolen. Fjollete humor i lange baner, men det funker. Dette er morro.

Politiskolen 4-trailer:

 

Noen andre ok filmer fra 1987:

Dødelig Våpen – aldri noen favoritt hos meg, men den første i rekka var grei nok. Mel Gibson er jo ikke så verst.

Wall Street – Ikke så verst den heller, men ikke mere enn helt grei pluss, og litt ekstra pluss for en god Michael Douglas. I andre viktige roller finner vi Charlie Sheen og Daryl Hannah. Mulig den er bedre enn jeg husker, for det er veldig lenge siden jeg så den. Gjensyn snart kanskje?

I skuddlinjen (James Bond-film. Orig. tittel: The Living Daylights). – Timothy Dalton som Bond likte jeg aldri noe særlig. Filmen huskes også for at A-Ha sang tittelsporet “The Living Daylights”. OK film, selv om jeg ikke liker Dalton noe spesielt som Bond altså.

Det er også flere av 1987-filmene jeg sikkert har sett, men som jeg husker for dårlig til å si noe særlig om, men Ungkarsbabyen (3 Men and a Baby), Min Mikropartner, Neste stopp Chicago, og Jente over bord,  er komedier jeg har sett, uten at de har gjort nevneverdig inntrykk…. De funker likevel som tidtrøyte, antar jeg. Jeg har nemlig den siste tiden sett en del 80-tallskomedier igjen for første gang på veldig lenge, og har (nesten) hver gang sittet igjen med inntrykket at jeg egentlig ikke skjønner hvorfor jeg en gang i tiden likte dette…For å ta det mest grelle eksempelet: Ghostbusters, som var en stor 80-tallshit, og en film jeg innbilte meg at jeg syns er god, fordi jeg en gang i min ungdom syns den var artig. Her om dagen var det popcorntid med nevnte film, men fy fader så elendig Ghostbusters er! Var den en 80-talls-Hit, er den nå en 80-tall-Shit…

---

ÅRETS FILMHJERTE 1987

FULL METAL JACKET

Kategori: Krig, drama, action

Regi: Stanley Kubrick

Med: Matthew Modine, Vincent D`Onofrio, Adam Baldwin, R. Lee Ermey, m. fl.

Ingen tvil om hvilken film som er favoritten min fra 1987: krigsdramaet Full Metal Jacket. Veldig spesiell og eksepsjonell film, som er delt opp i to deler. Kanskje tidenes beste krigsfilm, ihvertfall syns jeg det.

I første del, som er den beste delen, faktisk helt spektakulær, befinner vi oss på Paris Islands millitærbase, et aldri så lite helvete av en rekruttskole der nyinnrykkede marinesoldater sliter med et befal fra helvete. Vi følger “Private Joker”/J.T. og den overvektige og “udugelige” “Gomer Pyle”/Leonard. Sistnevnte havner stadig i trøbbel med det sadistiske befalet sgt. Hartman. Her er flere uforglemmelige scener, der det noen ganger beveger seg over i det komiske, eller svart komedie kanskje, som når de synger om eskimo pussys, eller Hartmans ordforråd, tordentaler og bitende syrlige kommentarer og væremåte –  mens man andre ganger virkelig føler med den uthengte Leonard, og ser hvor galt ting kan gå. Det hele er også så ekte at det gjør vondt til tider, så også med del to – som er et mesterverk.

I del to foregår handlingen i et krigsherjet Vietnam, der “Private Joker” nå befinner seg for å dekke krigen som krigsreporter. Heftige scener, råhet, humor (!) og et Vietnam fremstilt på djevelsk vis. Men, locations er ikke alltid ekte på film som vi vet. I følge wikipedia ble nemlig hele filmen spilt inn i Storbritannia, både del en der handlinga foregikk på en amerikansk rekruttskole, og del to fra Vietnam. Uten at det betyr noe som helst,  annet enn at det er en morsom Fun facts, hvis det stemmer.

Filmen ble Oscar-nominert i kategorien for beste adapterte manus, men vant ikke. På IMDB har Full Metal Jacket et gjennomsnitt på knallsterke 8,3 av 10 stjerner basert på over 408 000 brukerstemmer.

Hos filmhjerte.blogg.no blir det en klokkeklar og fjellstø karakter 6 på terningen. Full Metal Jacket, en av mine superfavoritter.

Trailer fra Full Metal Jacket:

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE hederlige omtale 1987

Jeg velger å hoppe over å utrope noen filmer til årets beste norske film fra 1987, og omtaler heller et par filmer som begge er verdt å få med seg, som filminteressert – men som jeg nekter å utrope som årets film, selv om noen muligens idiotstempler meg for å vrake den ene av de to i en sådan sammenheng – og det får man vel tåle når man stikker huet sitt frem og mener noe 😉 :p

Ja, jeg vet nemnlig meget godt at det kom en norsk film dette året som mange definitivt vil kalle sin norske favoritt fra 87, men jeg liker ikke handlinga i filmen, så til tross for at filmen er en av norsk films store suksesser, også internasjonalt, blir den aldri en av mine favoritter – den er riktignok ikke så verst, men ikke en film jeg har veldig lyst til å se igjen egentlig. Jeg snakker selvsagt om VEIVISEREN, regissør Nils Gaups beretning om en samegutt (spilt av Mikkel Gaup) sin heltemodige innsats, i en film basert på et samisk sagn eller vandrehistorie. Mikkel Gaup gjorde dog en strålende innsats i Veiviseren, som rett og slett som film blir for dyster og dyrisk etter min smak. Jeg har tidligere nevnt filmen i innlegget mitt fra januar der jeg skrev om filmfavoritter fra nord, hvor jeg omtalte favorittfilmer fra Nord-Norge, en liste der jeg syns Veiviseren fortjente en plass. Den får derimot intet “filmhjerte” fra meg, streng som jeg er….

Den andre filmen fra Norge jeg husker godt som er laget i 1987 er ETTER RUBICON. En film med et sørgelig og trist manus, og en mørk, faktisk beksvart, handling, men med en fantastisk location. Filmens klimaks og flere av scenene i filmen er nemlig innspilt i det fantastiske pittoreske fiskeværet Nyksund ytterst mot havgapet i Vesterålen, som da filmen ble innspilt var en fraflyttet “spøkelsesby” med tomme hus, ruiner og store nedsarvede bygninger. Den dag i dag fremstår derimot Nyksund som en perle for øyet, og er så verdt et besøk at jeg gjerne bedriver litt reisereklame her i filmbloggen. Ihvertfall er det fascinerende med scenene som er spillt inn i Nyksund, mens resten av filmen er innspilt i blant annet Svolvær, og diverse steder i Lofoten (Ure kanskje?). Filmen er faktisk verdt å se på grunn av stedene den er innspilt på, og den er også spennende selv om manuset som sagt kunne vært bedre, men den er jaggu ikke så god at jeg deler ut noe “årets beste”- filmpris til den 😉 Men, skulle jeg valgt kun en norsk film fra 1987 ville mitt valg bli denne, tross alt. For denne kan jeg helt greit se flere ganger.
Også Etter Rubicon omtalte jeg i blogginnlegget om filmfavoritter fra nord. Filmen kan forøvrig sees gratis på NRKs Nett-TV.

---

1987 PÅ GODT OG VONDT

Oscar-vinnere var det også fra 1987. Årets beste film og beste regi gikk til DEN SISTE KEISEREN (orig. tittel: The Last Emperor). Jaja. Ikke noe film etter min smak. Prisen for beste mannlige hovedrolle gikk til en glimrende skuespiller. Den fikk nemlig Michael Douglas for rollen sin i WALL STREET (bildet).
Beste kvinnelige hovedrolle-prisen gikk derimot ikke til en glimrende skuespiller. Av alle var det Cher (!) som stakk av med den for innsatsen i FORHEKSET AV MÅNEN (orig. tittel: Moonstruck). Blæh! Olympia Dukakis fikk forøvrig stauetten for beste kvinnelige birolle i samme film, mens det ble Oscar også til filmikonet Sean Connery, som dro hjem prisen for beste mannlige birolle i DE UBESTIKKELIGE (orig. tittel: The Untouchables). Jeg glemmer selvsagt heller ikke at nevnte VEIVISEREN var en av de nominerte i kategorien beste utenlandske film.

Oscar-pris til tross, jeg vil påstå at Cher gjør seg noe bedre som sangartist enn skuespiller (ikke mye bedre, men litt…). Det samme skal vel også sies om Madonna og Prince, de gjør seg bedre som sangere. De to sistnevnte ble nemlig “belønnet” med den lite flatterende Razzie Awards*, Prince fikk faktisk to. Madonna ble kåret til verste skuespillerinne (Shanghai Surprise), og Prince, eller hva pokker`n han kaller seg, ble kåret som verste regissør og verste mannlige skuespiller (Under The Cherry Moon).
*Razzie Awars er utdelingen der årets verste filmprestasjoner blir kåret.

Noen kommende filmstjerner som kom sprellende til verden i 1987 var blant andre Miles Teller, som hadde hovedrollen i fjorårets Oscar-nominerte film Whiplash, samt Zac Efron, Jesse McCartney, Hilary Duff og Ellen Page.

Blandt de best kjente som døde i 1987 finner vi blant andre de to superstjernene Rita Hayworth og Fred Astaire.

Vakre/søte Rita Hayworth, født 1918, som var kjent for sin utpregede sensuelle karakter og utstråling, med en blanding av uskyld, kvinnelig feminitet og forføriskhet,  var virkelig en av de store kvinnelige stjernene på 1940-tallet, og videre utover 50-tallet også selv om storhetstida hennes utvilsomt var i 1940-årene.
Rita Hayworth het egentlig ikke Rita Hayworth, det var kun artistnavnet hennes som filmselskapet gav henne. Hennes egentlige navn var Margarita Carmen Cansino, og i de første filmene hennes på 30-tallet var hun kreditert som Rita Cansino.

På begynnelsen av 60-tallet begynte hun å rammes av Alzheimers, noe som satte begrensninger for den videre karrieren hennes, men hun var populær frem til hennes siste rolle i 1972. I løpet av en periode på 24 år, fra 1937 til 1961, var hun forøvrig gift hele fem ganger! Blant annet var hun i ca 5 år gift med Orson Welles fra 1943-48, som var hennes andre ektemann, etter at hun skilte seg fra sin første og hadde brutt forlovelse med en annen like før hun giftet seg med Welles. Ja ja… Hun ble derimot aldri belønnet med noen store filmpriser, men hun har fått en stjerne på “Hollywood Walk of Fame”. Hun ble 68 år gammel.

Var Hayworth stor så var Fred Astaire større, for han regnes av mange som en av de aller største innen filmens verden. Man må kanskje ha levd selv på den tida for å helt skjønne populariteten datidens skuespillere må ha hatt? Forholdene på den tida var jo selvsagt også helt annerledes enn nåtiden. Astaire var forøvrig ikke bare skuespiller, og der ligger nok forklaringa på hans stjernestatus. Han var nemlig også scenedanser og sangartist, og han var veldig populær på 1930-, 40- og 50-tallet, først og fremst takket være innsatsen sin i en rekke filmmusikaler i denne perioden.

Dansen og sangene hans i filmene var selvsagt med på å løfte populariteten hans høyt. Han har soundtracket på en hel haug filmer, og mange av sangene han dro frem i filmene ble evigvarende “evergreens” som det vistnok kalles. I tillegg til musikalfilmer hadde han også andre mer “naturlige” roller. I 1950 ble han belønnet med en æres-oscar for sitt unike talent og bidrag til musikalfilmer. Han har selvsagt også en stjerne på “Hollywood Walk of Fame”. Astaire, som var født Frederick Austerlitz, ble 88 år gammel.

#film #filmsnakk #fullmetaljacket #1987

Har du en kommentar? Hvilke filmer husker du best fra 1987? Legg gjerne igjen en kommentar, klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.