Sterkt og vondt rusdramatikk i islandske “Let Me Fall”

Sterkt, rørende og hardt mørkt drama om rusavhengighetens råskap og menneskelig ulykke

FILMOMTALE: LET ME FALL (Lof mér að falla)
Biografisk drama, Island, 2018, 2t 16m
Regi: Baldvin Zophoniasson
Aktuell: Filmen har ordinær kinopremiere noen steder i Norge 13. desember. Denne anmeldelsen ble skrevet da filmen ble vist som spesialvisning under “Islandske dager” på Verdensteatret i Tromsø i mars 2019.

Den islandske dramafilmen «Let Me Fall» (Lof mér að falla), er en fiksjonsfilm som er basert på virkelige hendelser, der regissør Baldvin Z (som han populært bare kalles) blant annet har brukt dagboknotater fra en kvinne som begikk selvmord. Alt i filmen har skjedd, og vil sikkert skje igjen, kunne innlederen fortelle før filmen ble vist på Verdensteatret i Tromsø. Regissøren har også basert filmen sin på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd rusavhengighet nært på kroppen.

«Let Me Fall» er en sterk, velspilt og for det meste bekmørk dyster film om rusmisbruk, og alt hva det kan føre med seg av jævelskap og menneskelig ulykke, både for de som havner i rushelvetet, de som kommer seg ut av det, og familiene deres. Imellom sitt fokus på avhengighet er det også en film om frykt og etterdønninger, samt en historie om vennskap som skildres på både godt og vondt – og kanskje livshåp. Regissøren gir en rå og ærlig skildring uten å legge slør over noe, samtidig som alt heller ikke svartmales totalt – det er også tidvis en fin film.

Spilletiden på i overkant av 2 timer og 10 minutter kunne med fordel vært noe nedtrimmet, men for alle som liker oppvekstdrama, såkalt coming-of-age, som jo dette på sett og vis er, så er det absolutt vel verdt å se filmen.

Av de mange filmer jeg har sett fra Island er kanskje denne den som er minst typisk Island, sett utenfra iallefall. «Let Me Fall» med sin tematikk og handling kunne like gjerne utspilt seg i Norge, USA, Storbritannia, Sverige, etc, som på Island, for tematikken kunne vært lagt til nær sagt hvor som helst av vestlige samfunn i vidt begrep. Likevel er dette et bilde av en verden også islendinger opplever, og som er både interessant og alltid aktuelt.

Det er en film som først og fremst er dypt tragisk, fortalt på en nær og menneskelig måte. Likevel er det et eller annet i historiefortellingen som ikke sitter helstøpt for min del til at jeg skal føle meg helt truffet, selv om Baldvin Z formidler mye viktig om både ungdomstidens fristelser og feller, dårlige og gode venner, foreldre og samfunn.

Historien følger to ungjenter gjennom en ungdomstid hvor de begynner å eksperimentere med heftig festing og rus. Det brukes et velkjent grep med flytende tidslinjer hvor man beveger seg frem og tilbake i tid, der man ser hvordan livet har blitt for de to nå voksne kvinnene.

Da 15-åringen Magnea møter 18 år gamle Stella forandres livet hennes fullstendig. Stellas kompromissløse og lettsindige syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får enormt alvorlige konsekvenser for begge to, og forholdet deres til hverandre.

12 år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem er uunngåelig. Ettervirkningene gjør direkte vondt.

Særlig en håndfull scener gir sterke inntrykk. Som filmens slutt såklart, men også der noen av Magneas nærmeste tar et hjerteskjærende men forståelig valg, et møte mellom Magnea og en tidligere venninne fra skoletida, samt noen voldelige scener.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående solide.

Elín Sif HalldórsdóttirMord i Reykjavik» / «Case», Netflix) spiller Magnea som ung, og maler et skremmende bilde av hvordan en ung jentes liv for alltid ødelegges, mens det er Kristín Þóra HaraldsdóttirAnd Breathe Normally», «Stella Blomkvist», «Fangar») som imponerer dypt med sin kraftfulle rolle som Magnea i voksen alder.

Magneas far spilles på ypperlig og veldig sympatisk vis av en av Islands beste og mest kjente mannlige skuespillere, Þorsteinn Bachmann (sesong 1 «Innesperret», «Life in a Fishbowl»). Rollen som den frimodige Stella som ung fylles på imponerende vis av ukjente Eyrún Björk Jakobsdóttir, og også her er det nok rolletolkningen av Stella som voksen som er det hjerteskjærende og grusomme, til tross for at hun har kommet seg ut av rusen. Stella som voksen spilles iallefall av Lára Jóhanna Jónsdóttir (sesong 2 «Innesperret», “Skyggen fra treet“). Magnea har også en annen venninne, Helga (Álfrún Laufeyjardóttir og Laufey Elíasdóttir), som utgjør en viktig rolle i deler av handlingen som ung og voksen.

Nevnes må også Sólveig Arnarsdóttir (industriministeren i sesong 2 av «Innesperret») som spiller Magneas mor. Ellers kan det legges til at «Innesperret»-stjerna, Islands største skuespillerprofil, Ólafur Darri Ólafsson har en minimal liten birolle, bare sånn for å øke kjendisfaktoren på filmen sikkert. Kjennere av islandsk coming-of-age-film vil nok også synes det er hyggelig å se Atli Óskar FjalarssonJitters», «Småfugler») i en liten birolle.

For regissør Baldvin Zophoníasson føyer «Let Me Fall» seg inn i rekka av glimrende verker fra den kanten.

Baldvin Z står fra før av bak strålende filmer som «Jitters» Órói»), og «Life in a Fishbowl»Vonarstræti»), samt tilsammen 12 episoder av seriene «Mord i reykjavik»Case») og «Innesperret».

«LET ME FALL» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i september 2018 og ble fjorårets mest sette film på Island, der godt over 50 000 av landets befolkning på ca 340 000 så filmen, som har fått en god del internasjonal ros. Filmen har ikke hatt norsk kinopremiere før først nå, men er bl.a. tidligere i år vist på cinemateket i Tromsø. 13. desember har den ordinær kinopremiere i bl.a. Oslo og Tromsø, og muligens andre steder også, men det har jeg ikke sjekket. Jeg har lest noe om at den dukker opp på Netflix også etterhvert, så hold øynene åpne.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: The Icelandic Film Company

En hyllest av en stor artist – Marie Fredriksson (1958 – 2019)

I dag kom den triste nyheten om at Marie Fredriksson fra den tidligere svenske popduoen Roxette er død. Hun ble 61 år.

Jeg husker godt at på begynnelsen av 90-tallet var Roxette et av mine favorittband, selvsagt mye takket være Marie Fredriksson (og naturligvis også Per Gessle) sin strålende sangrøst, tøffe sceneopptredener og karisma. Mange av de mest ikoniske låtene deres har i alle år senere strømmet ut av høytalerne mine med ujevne mellomrom.

Med megahitene «Joyride» (1991), «The Look» (1988), «It Must Have Been Love» (1986), og «Listen To Your Heart» (1988) gjorde Fredriksson og Gessle braksuksess både hjemme i Sverige og internasjonalt, og selv nå over 30 år etter popduoens oppstart i 1986 er en lang rekke av låtene fortsatt veldig populære. Roxettes musikk har også vært å finne på film, mest kjent er nok Pretty Woman (1990) hvor «It Must Have Been Love» var å finne på soundtracket.

Særlig låten «Joyride» og albumet med samme navn var favoritter i ungdomstiden for min del, og i tillegg til «The Look» og de to øvrige nevnte låtene er andre legendariske Roxette-favoritter i mine ører blant andre «Spending My Time», «Fading Like a Flower (Every Time You Leave)», «How Do You Do?», «Dressed for Success», «Sleeping in My Car», «Wish I Could Fly» og «Dangerous».

Marie Fredriksson ble rammet av hjernesvulst i 2002, men vant kampen mot sykdommen noen år senere, og Roxette hadde i årene 2010-2016 igjen flere konserter og sceneopptredener, før legene frarådet henne å fortsette i 2016 grunnet ettervirkninger av sykdommen.
I pressemeldingen fra hennes management-byrå Dimberg Jernberg blir det opplyst at Fredriksson døde mandag 9. desember av følgene av sin tidligere sykdom.

En stor artist var hun, Marie Fredriksson. En av Sveriges aller beste har gått bort. Hvil i fred.

Video: YouTube.
Foto: Eva Rinaldi /
Wikipedia CC-lisens

Netflix Original: Marriage Story – Oscar-verdig sylskarpt skillsmissedrama

Netflix-produksjonen Marriage Story er et bittersøtt, opprivende og velskrevet drama om et ekteskap på randen av sammenbrudd – med et drivende godt hovedrollepar.


FILMOMTALE/ANMELDELSE: MARRIAGE STORY
Drama, romatisk komedie/drama, USA, 2019, 2t 16m
Regi og manus: Noah Baumbach
Medvirkende: Adam Driver, Scarlett Johansson, Laura Dern, Alan Alda, Ray Liotta og Azhy Robertson, med flere
Aktuell: Filmen er en Netflix Original, og hadde strømmepremiere på Netflix 6. desember. Filmen har hatt en svært begrenset visning på kino. På IMDB har filmen et snitt på hele 8,4/10 basert på over 26 000 brukerstemmer.


Charlie (Adam Driver) og Nicole (Scarlett Johansson) skal skilles. Etter 10 års ekteskap og samarbeid har ekteskapet mellom teaterregissøren Charlie og skuespilleren Nicole raknet i New York, der de bor sammen med deres 8 år gamle sønn Henry (Azhy Robertson). Nicole føler seg låst av tilværelsen og ønsker et annet liv. Hun flytter derfor med sønnen til L.A. der moren og søsteren hennes bor, for å starte i en ny TV-serie.

De er fra starten av innstilte på å ordne det praktiske selv rundt skillsmissen, hvis de nå skal skilles(?), men når en av de likevel trekker inn en skillsmisseadvokat får det frem flere vonde sider ved paret.

Gjennom fortellingen får vi en god forståelse av både hva som i sin tid førte paret sammen, og hva som har drevet de fra hverandre – samt at den gjensidige kjærligheten og respekten mellom de to fortsatt er sterkt tilstedeværende, selv om det noen ganger ikke nødvendigvis virker slik.

Filmens innledning hvor de to leser opp sider ved den andre som de setter pris på, kan gi et inntrykk av at vi er i ferd med å bli servert en søtladet romantisk forestilling. Glem det.

Marriage Story er en litt ironisk tittel på filmen, som i all hovedsak tar for seg et brudd, og den drakampen som utvikler seg. Det være seg rundt hvems skyld det er, hvor sønnen liker seg best, hva den øvrige familien vil – og ikke minst hva advokatene vil.

I tillegg er filmen også en drakamp mellom New York og Los Angeles. Historier om et samlivsbrudd er universelle på flere plan, i Marriage Story er den likevel ganske amerikanisert og akkurat denne historien kunne neppe vært satt til andre steder enn USA, uten at det trekker ned.

Filmen formidler på en skarp og innimellom satirisk, dog likefullt absolutt ekte, måte alt det vonde ved en skillsmisse, når hungrige advokater kaster seg over saken. Laura Dern gjør en både kynisk og proff jobb som Nicoles advokat, og fikk Golden Globe-nominasjon for beste kvinnelige birolle, mens Ray Liotta og den aldrende M*A*S*H-legenden Alan Alda i rollene som Charlies to advokater viser to ytterpunkter hos slike advokater.

Der Aldas egentlig pensjonerte rollefigur viser en lettere ettergivende, rolig og svært folkelig fremtoning i advokatrollen, er Liottas det stikk motsatte; pengegrisk, følelseskald og svertende. Derns rollefigur heller nok mot den siden, men hun har også langt mykere kanter. Som stor fan av 70-/80-tallsgigasuksessen M*A*S*H var det iallefall for min del utrolig trivelig å se Alda i aksjon igjen, som alltid.

Filmen formidler både Nicole og Charlies historie og synsvinkel, og tar egentlig aldri parti med noen av de, noe som er bra.

Bra, eller faktisk fenomenalt for å være korrekt, er samspillet mellom Adam Driver og Scarlett Johansson, som begge to (særlig Scar)lett her må sies å spille karrierens beste roller (hehe, sorry for ordspillfloskelen, i samme slengen kan jeg legge til at Driver er drivende god, og for min del filmens sterkeste karakter). De to har begge blitt gitt et følelsesregister med stort spennvidd, hvor begges frustrasjon, desperasjon, smerte, varme og innimellom glede, formidles på ekte menneskelig vis.

Marriage Storys kanskje største klimaks utspilles i en scene som utarter seg fra en rolig samtale til en monsterkrangel mellom Charlie og Nicole, en sekvens som gjør Johansson og Driver verdige både Golden Globe-nominasjonen de allerede har fått, og hvis det finnes rettferdighet; Oscar-nominasjonen de får etter nyttår.

Spillet deres er nemlig om ikke spektakulært og gnistrende – for filmens tone er for avbalansert og rolig til akkurat det – så udiskutabelt bunnsolid, ekte, menneskelig, gjenkjennbart og med den nøyaktige riktige mengde emosjonelle strenger. I de sekvensene hvor paret diskuterer er det dog riktig så elektrisk noen ganger, da både gnistrer og spraker det.

Noah Baumbach står med stødig hånd bak filmen både som regissør og manusforfatter. Baumbach har unngått de aller fleste klisjèfellene, og i stedet lagt vekt på dialogbaserte scener, mellommenneskelige relasjoner, samt gitt utløp for et rikholdig følelsesregister. Han ble Oscar-nominert i 2006 i kategorien for beste originalmanus for filmen “The Squid and The Whale” (2005), en film som faktisk også handlet om en skilsmisse. Trolig kan nok Baumbach klargjøre seg for en ny Oscar-galla, for dette lukter Oscar-nominasjoner lang vei både for manus og regi, og bli ikke overrasket om det også blir en for beste film.

Man kan vel dog si at Marriage Story ikke er en utpreget livsbejaende film. Den er imidlertid absolutt heller ikke utpreget alvorstung og trist. Det er lyspunkter og små glimt av humor. På minussiden, ja jeg finner noen av de selv om flere har gitt toppkarakter til filmen, må jeg nevne filmens lengde på omlag to timer og ett kvarter. Det er mye, for selv om det aldri er direkte kjedelig er det noen få partier som kunne vært trimmet noe og hvor handlingen glir litt likegyldig forbi. Muligens kunne også sønnen Henry, som spilles på godt vis av Azhy Robertson, fått mer spillerom i handlingen. I tillegg er det et par-tre av de mindre birollekarakterene jeg syns virker nokså unaturlig eller overspilt, slik som Nicoles mor blant annet.

Slike skjønhetspletter ødelegger likevel ikke stort, for mest av alt er Marriage Story en treffsikker, stilfull og reflekterende historie om livets realiteter, som tar oss gjennom både hva et ekteskap innebærer på godt og vondt, og hva man i livet kan gå glipp av.

Marriage Story bør ikke være en av sistnevnte ting. Se den nå på Netflix.

MARRIAGE STORY: ♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: imdb.com