“Avgrunnen” er Sveriges første katastrofefilm, og viser hva som kan* skje den dagen den nordsvenske gruvebyen Kiruna raser sammen på grunn av gruvevirksomheten under byens overflate. Kiruna har aldri vært mer brutal!
Original tittel: Avgrunden (Intern. tittel: The Abyss)
Sverige, 2023, Katastrofefilm/thrillerdrama, 1t 43m
Regi: Richard Holm
Skuespillere: Tuva Novotny, Edvin Ryding, Peter Franzèn, Felicia Maxime, med flere
Aktuell: Ny film på Netflix
Til info. Denne filmanmeldelsen er overhodet ikke sponset eller betalt av Netflix, selv om blogg.no har merket bloggposten som reklame.
(*) Det vil si, kan og kan, det er såklart et av “i verste fall-scenarioer” som brettes ut, for når den tid kommer i den virkelige verden at jordgrunnen kollapser har man i Kiruna forhåpentligvis fått flyttet unna både mennesker og bebyggelse slik at liv ikke går tapt. Men i en fiksjonsfortelling skal det selvsagt ofres både kjøtt og blod!
Det er iallefall fakta fra virkelighetens verden at (store) deler av Kiruna, Sveriges nordligste by, som har omlag 23 000 innbyggere, med stor sannsynlighet kommer til å synke sammen ned i jorden på grunn av jernmalmgruvedriften. En gruvedrift som paradoksalt nok er årsaken til at byen i det hele tatt eksisterer. Gruven er Kirunas livsnerve, men også store bekymring. På grunn av de dystre prognosene for at byen vil rase sammen er en massiv flytting av bysentrum iverksatt, og allerede har deler av sentrum blitt flyttet til et rassikkert sted. Det sies at det ikke er et spørsmål OM, men NÅR Kiruna blir å synke.
I den nye svenske Netflix-filmen «Avgrunnen», som hadde svensk kinopremiere i fjor høst, får vi se hva som skjer når grunnen bokstavlig talt raser sammen under Kiruna.
Tuva Novotny spiller hovedrollen som Frigga. Hun er sikkerhetssjefen i verdens største underjordiske jernmalmgruve, under fjellet Kiirunavarra. Samtidig som den risikable jobben hennnes skaper utfordringer både jobbmessig og privat, forsøker hun også å balansere familielivet sitt, der et samlivsbrudd og et nytt forhold kræsjer sammen med hennes to barn.
Velkjente Novotny gjør sine saker bra, hun er proff og takler selvsagt også katastrofefilmens følelsesregister. Hun flankeres av et velfungerende lag svenske (og finske) skådisar, blant annet Angela Kovacs, Kardo Razzazi (spiller Friggas nye flamme, og er en av filmens beste), Peter Franzèn og Jakob Hultcrantz Hansson.
Ett av de største trekkplasterene til filmen er nok «Young Royals»-stjernen Edvin Ryding – men desverre er Ryding gitt en blass – og alt for liten – rolle, som Friggas sønn Simon, som (selvsagt) er forsvunnet den dagen helvete bryter løs under gruvebyen. Ryding er en av mine svenske yndlinger, sammen med Novotny, så det var en smule skuffende at rollen ikke var mer fremtredende og gitt mer liv, selv om Ryding gjør en proff innsats og jobb.
Også Felicia Maxime Truedsson er kjent fra «Young Royals». I «Avgrunnen» spiller hun Friggas opprørske datter Mika, som leder korstoget av unge plakatveivende demonstranter som vil bevare en lokal kafè som trues av riving i forbindelse med byflyttingen. Hun har en stor rolle i filmen, og leverer godt spill.
«Avgrunnen» er forsåvidt spennende nok, men byr ikke på noe særlig vi ikke har sett flere ganger før, og fremstår litt som en noe blekere slektning av norske «Skjelvet», hvor også jorden åpnet seg og slukte det den klarte. Imidlertid er det utvilsomt både særegent og spesielt at dette skjer i lille Kiruna. Det er klaustrofobisk til tider, og filmen holder et greit tilfredsstillende tempo. Actionsekvensene i «Avgrunnen» er dog ikke spesielt mange eller dypt imponerende, selv om det er en uggen stemning og skremmende scener noen ganger er flere av de nokså forutsigbare og tegnet i for liten skala.
Noe melodramatisk må det også sies å være, og uten klisjeer er det definitivt ikke. På plusskontoen skal det legges til at filmen har humoristiske sider som gjør at den ikke bare fremstår mørk og guffen, og noen gode kvaliteter som blant annet gode doser med mellommenneskelighet.
Filmen treffer ikke midt i blinken verken på nerven eller oppbygging, men fungerer likevel bra som litt smådyster sofaunderholdning – og joda, noe nerve har den selv om den ikke er 100 tettpakkede minutter med intensitet. Noen scener skvatt jeg faktisk til, noe som er et pluss som gir et kaldt gufs, og det er flere små forvarsler om hva som er i gjære.
Ellers er oversiktsbildene over Kiruna fine og fascinerende å se på film, og for de av oss som har vært i Kiruna, gått der og kjenner til bysentrum er det så klart ikke fritt for at det er småskummelt å se gatene sprekke og landemerker kollapse når moder jord åpner seg. Riktignok må det sies at jeg syns utendørsscenene som skal være fra Kiruna ikke er mange nok av, det blir litt innestengt (som er negativt sånnsett, men positivt ved å bygge opp klaustrofobiske vibber), og scenene dypt nede i gruven makter muligens ikke å fremstå riktig troverdige nok?
Det er også noen scener som virker litt for lettvinte, litt for “billig” laget, og noen tråder og enkelthendelser som blir dinglende ubesvarte. Det er ikke bare i bakken det er hull i historien, uten at jeg gidder grave nærmere i det annet enn å si at det både burde vært adskillig flere statister med, og offentlige/lokale myndigheter som glimter med sitt nær totale fravær fremstår en smule for enkelt løst. Det fine er uansett at filmen aldri blir kjedelig, selv om den ikke på noen måte finner opp kruttet og viser noe splitter nytt. Det er bra samspill, og spilletiden på rundt 1 time og 40 minutter er finfint.
Kiruna kan sikkert fremstå som et grått, trist og lite innbydende sted med sitt karakteristiske ruvende gruvefjell som rager mot en når man ankommer byen, men for meg har gamle Kiruna alltid vært et sted som har fascinert litt, selv om byen ikke er direkte pen heller. Derfor er det moro med Kiruna på film, også når katastrofen skildres, for som med lignende norske katastrofefilmer fra de senere årene får vi håpe at beredskapen er bedre når det virkelig gjelder. Stålsett dere, Kiruna!
Jeg har sett noen nærmest panegyriske omtaler og hyllester av filmen blant sitater fra publikum, men i min bok blir det nok en langt mer edruelig dom. Jeg vil uansett helt klart anbefale «Avgrunnen», den er verdt tiden om man liker sjangeren og som underholdning fungerer filmen greit. Det knaker, braker og rister godt når Kiruna rystes til grunnvollene! Terningkastet lander på en fin firer. (4/6)
Hyl ut i kommentarfeltet om du er enig, uenig, eller har noe annet av interesse å melde om filmen 😉