“JAMES BOND: NO TIME TO DIE” – EKSPLOSIV SISTE BOND FOR DANIEL CRAIG

Daniel Craig avslutter sin tid som James Bond med en gigantisk smell i den etterlengtede “James Bond – No Time to Die”.


FILMANMELDELSE:
«JAMES BOND: NO TIME TO DIE»
Storbritannia/USA, 2021, Action/spenning, 2t 43m
Regi: Cary Joji Fukunaga
Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Rami Malek, Naomi Harris, Ralph Fiennes, Lashana Lynch, Ben Whishaw, Ana de Armas, Rory Kinnear, David Dencik, Jeffrey Wright, Christopg Waltz, Billy Magnussen, Lisa-Dorah Sonnet, Coline Defaud, med flere

Hadde kinopremiere 1. oktober


Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no, filmhjerte ætt 1337 dått no

Som kjent satte koronaviruset en stopper for Bond-filmen våren 2020, men endelig er filmen nå på kinoer verden over.

Ironisk nok, siden filmen var ferdigprodusert da Koronapandemien brøt ut, så jakter James Bond denne gangen på et dødelig virus.

I kjent stil blir det nok av både action, skuddvekslinger og biljakter, samt et par historiske grep i Bond-sammenheng.

James Bond har pensjonert seg og lever tilbaketrukket på Jamaica, men havner raskt midt i begivenhetenes sentrum når en gammel venn fra CIA ber om hjelp til å finne en forsker som er bortført av en gruppe styrt av en hevnlysten galning med store mørke planer. Bonds gamle arbeidsgiver MI6 har imidlertid samme planer om å finne det stjålne viruset, og setter sin nye agent på oppdraget.

Det mest oppsiktsvekkende for mange vil være å for første gang i historien se en kvinnelig agent 007, til og med en mørkhudet kvinnelig 007. Dette har vi dog vært klar over allerede fra da innspillingen av filmen startet for over to år siden, og etter min bedømmelse fungerte det helt fint. Bond-franchisen er i store endringer, noe denne filmen ettertrykkelig markerer.

Da er det verre med et annet omstridt grep filmen tar, et grep heller aldri før sett i James Bond-filmenes historie, som for min del både er skuffende, dårlig forankret og muligens ødeleggende for entusiasmen for Bond-filmenes videre ferd. Men inntil vi vet noe som helst om en kommende Bond-film er det vanskelig å mene for mye.

Imidlertid leverer den nye Bond-filmen på mange andre områder. Actionscenene er som vanlig både eksplosive, temporaske, ville og frådende underholdende til tider, selv om actionsekvensene i filmen på ingen måter er noe vi aldri før har sett lignende av. Noen av de er selvsagt også over the hill, eller FOR søkte. Slik vi er vant med i Bondfilmer. Ikke alt sitter der, men underholdningsverdien og fornøyelsesverdien i de actionfulle og tempoøkte scenene er likevel absolutt et kinobesøk verdig. James Bond er dessuten fortsatt tørrvittig og leverer en del treffende replikker.

Noe vi aldri før har sett lignende av i Bond-sammenheng, er det derimot flere ting av. At folkene bak har ønsket å modernisere Bond-filmene er selvsagt åpenbart. I «No Time To Die» får vi se en langt bredere kjønns- og karakterbredde enn tidligere. Flere og mange sterke kvinnelige rollefigurer, som alle absolutt leverer godt og pirrende, og vi kommer mer inn under huden enn før på ikke bare James Bond, men også en rollefigur som Q.

Mange av disse grepene for å modernisere Bond-universet er både fortreffelig, dristig og friskt. Vi får se Bond i situasjoner han aldri tidligere har befunnet seg i – blant annet foran en TV-skjerm som viser NRKs barne-TV-serie “Fantorangen”!

“NORSKE BOND”

Filmens foto og locations er slående vakre og eksepsjonelle, fra antikke byer i fjellene i Italia (Matera, for en visuell fryd!), til scener innspilt på Færøyene, Cuba, og ikke minst sentrale scener spilt inn i Norge, og ja, handlingen i de scenene foregår faktisk også i Norge på norsk jord, riktignok med noen geografiske friheter. Filmens åpningssekvens er spilt inn i de dype vinterkledde skoger i Nittedal, og senere er Bond innom både Atlanterhavsveien og Ørland. Filmens crew inkluderer et stort antall norske bidrag. Slikt er naturligvis spesielt for norske seere.

Her er også et eldorado for øyet (!) i den italienske antikke steinhusbyen, og Bondentusiaster kan ikke unngå å glise godt av hemmelige øyer hvor masseødeleggelser er under produksjon.

FARVEL TIL DANIEL CRAIG

Daniel Craig er som kjent ferdig som James Bond etter denne filmen, hans femte i rekken. Kvaliteten på filmene og Craig som Bond har vært variabel, men jeg syns han har gjort en minneverdig innsats og fortjener ovasjoner og takk for Bond-tiden. I «No Time To Die» er mye pumpet opp underveis, dog uten at regi og manus imponerer alt for mye.

Mange vil finne denne filmen for emosjonell, noe vi slett ikke er vant med at Bond-filmer har vært tidligere, noe av dette funker bra, annet ikke. Bonds forhold til Madeleine er for eksempel en viktig drivkraft i fortellingen. Jeg er heller ikke den eneste som mener at Daniel Craig hadde fortjent en bedre avslutning som James Bond, selv om den utvilsomt er minneverdig! Se og bedøm selv.

Spilletiden er også diskutert, for med sine hele 2 timer og 43 minutter går «No Time To Die» inn i historien som tidenes lengste James Bond-film. Filmen er aldri kjedelig, men noe mindre engasjerende noen ganger. Man får imidlertid valuta for pengene.

Skurkerollen er det årets Oscar-belønnede Rami Malek som har, og jeg hadde store forhåpninger. Rami Malek er den vansirete og hevntørste Safin, som truer med et virus verden ikke har sett før, men filmens antagorist skuffer stort, får lite skjermtid, er blass og på grensen til livløs, selv om han utvilsomt er en psykopat. Men mest ekkel.

Danske David Dencik gjør heller ingen enorm figur, men har i det minste fått noen småmorsomme replikker å lire ut av seg på “gebrokkent” engelsk, han spiller tross alt russisk forsker.

Lashana Lynch som den nye agent 007 i filmen kommer ut av det med æren i behold, men hennes rolle i filmen er egentlig ikke stor.

Daniel Craig gjør selvsagt en sterk jobb, jeg liker han som sagt.

Ben Whishaw som Q er veldig god. Q sitt personlige liv får vi et lite innblikk i, og hans Q er en langt mer omgjengelig Q enn sine forgjengere, men fortsatt med små referanser bakover. Ellers er det ikke noe å utsette på de andre birollene annet enn småplukk, selv om jeg ikke lar meg imponere overvettes over instrueringen som er gjort på den andre av filmens to barneroller, som utenom det er sjarmtroll.

Ralph Fiennes som M og Naomie Harris som Monneypenney, gjentar sine rollefigurer på vellykket vis, og jeg lar meg imponere av en elegant Ana de Armas, som spiller en ung CIA-agent “med tre ukers opplæring”, som hun påstår.

Léa Seydoux i sin tilbakevendende rolle som “Bondpiken” Madeleine, hvis vi kan kalle henne Bondpike, imponerer, og er faktisk den første som gjentar sin rollefigur som “Bondpike” i mer enn en Bond-film. Det er kanskje et av punktene filmskaperne vurderer der de sitter i tankeboksen, om hvorvidt Bonds dager som kvinnebedårer skal være talte.

Det er som kjent nye tider.

De tidene blir i alle tilfelle uten Daniel Craig, og med kvinnelig dobbel-O seven på trappene vil tiden vise om James Bond blir uten nettopp han, kommandør Bond.

«No Time To Die» er muligens den beste og mest fornøyelige Bond-filmen på lang tid, og var på god vei til å få et fjellstødig terningkast 5 fra Filmhjerte, men desverre trekker regissør og manus sin avslutning kraftig ned. En del for mye emosjonelt underveis er det også. Å gi bare 2 eller 3 ville dog vært barnslig, for «No Time To Die» underholder og engasjerer, og det er jo ikke verst bare det i 2021 av en Bondfilm. Et fint terningkast 4.

Forøvrig, herr- e – gud så artig og herlig det var å igjen se folk strømme til kinoen! Undertegnede så filmen på Aurora Fokus kino i Tromsø, i en nær fullsatt storsal, på en kveld der filmen ble vist flere ganger i kinoens 5-6 saler.

♥ ♥ ♥  –  –

Alle foto: METRO-GOLDWYN-MAYER/UNIVERSAL PICTURES