En fortvilet mor, en 6 år gammel hjerteknuser – og en syriskfødt gisseltager. Den svensk-danske ambisiøse spenningsserien GREYZONE fra 2018 som ligger på NRKs nett-TV frem til 3. oktober får varme anbefalinger fra Filmhjerte.

---

Greyzone

Dansk/svensk spenningsserie i ti deler (2018)

Produsert av Cosmo Film i samarbeid med TV 2 Danmark, TV4 Sverige, C More Sverige, ZDFneo Tyskland, NRK, SF Studios Sverige, Nadxon Film og ITV Global Entertainment.

Serieskapere: Oscar Söderlund, Morten Dragsted og Rasmus Thorsen.

Originaltittel: Gråzon

Medvirkende: Birgitte Hjort Sørensen, Ardalan Esmaili, Joachim Fjelstrup, Tova Magnusson, Lars Ranthe, Johan Rabaeus m.fl.

---

Multinasjonale selskaper som utvikler og selger utstyr til krigsbruk, gisseltaking, utpressing, planlegging av terror, politijakt på terrorister, høyt trusselnivå, dobbeltspill og et spenningsladet kammerdrama med en terrorist, en mor, og hennes 6 år gamle sønn, er hovedingrediensene i denne spenningsserien som blant annet utspilles i København og Stockholm. Ved havna i Göteborg stoppes en trailer med et stjålet missil ombord, og politiet frykter en terroraksjon på svensk eller dansk jord.

I form og tematikk er kanskje ikke Greyzone grensesprengende eller direkte original, for utgangspunktet virker velkjent, men serien ble for meg en stor positiv overraskelse. Handlingslinjene er lette å følge, plottet er ikke inviklet, og de menneskelige relasjonene som utvikles i løpet av serien gjør dette til en tidvis intens og veldig spennende affære. Det er likevel ikke til å unngå likhetene med en seersuksess som Broen og andre skandinaviske dramathriller-serier, med svensk og dansk politi som samarbeider i etterforskningen av en terrortrussel.

Serien som ble sendt på svensk og dansk TV vinteren 2018 og i sommer på NRK, er en avsluttende serie. Mottagelsen i dansk presse var ikke helt topp, med karakterer midt på treet og litt over. Filmhjerte mener imidlertid at Greyzone er nok en “nordic noir”-krim av god kvalitet.

En av faktorene som først og fremst gjør Greyzone til en liten rysare som raskt oppslukte meg i handlingen er Birgitte Hjort Sørensen, som spiller droneutvikleren Victoria, en alenemor i København med en toppstilling i en svensk hurtig voksende bedrift som er i ferd med å få et stort økonomisk gjennombrudd.

Når en gammel studiebekjent av henne, journalisten Iyad, tar henne og sønnen hennes som gisler i deres eget hjem og starter å presse henne til å hjelpe med å få en drone i lufta og inn på beskyttet område, starter et drama som svinger innom både klassisk kammerspill, psykologisk spill og relasjoner i utvikling.

Hjort Sørensen har av flere fått ord på seg for å her levere karrierens beste rolletolkning, og det forstår jeg. For hun er briljant i rollen der frykten lyser ut av øynene hennes, mens hun fortsatt klarer å beholde fatningen. Likevel er det hennes 6 år gamle sønn, Oskar, som står tilbake som Greyzone sitt definitive toppkort, ettersom den supersjarmerende guttungen blir en sentral brikke.

Oskar spilles av 7 år gamle Virgil Katring-Rasmussen, som på kort tid har blitt en av Danmarks mest ettertraktede barneskuespillere. Jeg vil faktisk dra visse sammenligninger i hans prestasjoner med høyt bejublede Jacob Tremblay i den Oscar-nominerte filmen Room fra 2016, uten videre sammenligning annet enn at de begge presterer ekte og har stålkontroll både på tale (fremføre replikkene troverdig og med innlevelse), mimikk, den barnlige forsiktigheten, nyskjerrighet, hengivenhet og tilstedeværelse.

Når terroristen Iyad tar Victoria som gissel i hennes eget hjem, mens sønnen er på ferietur til Paris sammen med faren, forkludres planene hans når Oskar kommer hjem til moren fra ferien.

Oskar senser raskt at forholdet mellom moren og Iyad, som angivelig bor hos Victoria noen dager mens han er på jobb i København, er anspent, og han misliker Iyad. Imidlertid starter det sakte men sikkert å utvikles en tett relasjon mellom de tre, særlig kommer Oskar tett på Iyad og knytter seg til han.

Samtidig er Victoria desperat, og klarer å komme i kontakt med politiet. Gjennom hemmelige og godt skjulte møter går Victoria med på å fortsette å være Iyads gissel, for å kunne hjelpe politiet med å ta de som står bak en planlagt terroraksjon hvor et stjålet missil er planlagt brukt. Disse hemmelige samtalene med politiet er en av de tingene som driver spenningen fremover, for hvor lenge klarer Victoria å holde kontakten med politiet skjult? Vi serveres noen scener hvor adrenalinet stiger og hvor en effektiv klipping og kameraføring bidrar til å øke magesuget.

En glimrende jobb gjør også svenske Ardalan Esmaili i rollen som terroristen Iyad. Sjelden har vi i en slik krimspenningsserie fått et så nyansert og nært bekjentskap med en skurkerolle. Hvis det nå er det han er da? Han er vitterlig gisseltager nå og med på å planlegge et angrep, men hva ligger bak?

Serien bygger seg sakte også opp mot å komme inn under huden på Iyad. Hva former en terrorist?

Den er god på det forresten, Greyzone, å komme inn under huden på rollefigurene som står i fokus, i første rekke Victoria, Oskar og Iyad.

Spørsmålene som melder seg underveis er mange rundt hvordan Victoria vil klare å opprettholde dobbeltspillet hvor hun må stjele sensitiv informasjon fra arbeidsplassen sin, samtidig som hun må holde skjult for terroristene at hun er i kontakt med politiet, hva skjer med henne og Oskar dersom de oppdages, og ikke minst, hvordan påvirkes Iyad av de stadig tettere båndene han knytter med 6 år gamle Oskar, og etterhvert Victoria? Vil publikums syn på Iyad snu fra vrede til sympati? En rystende hendelse midtveis fører også til opphetet stemning og redsel.

Det er nemlig de menneskelige relasjonene og samspillet mellom de nevnte tre som er Greyzone sitt pumpende hjerte. Det er tidvis nervepirrende.

Når det gjelder etterforskningen av det som er under utvikling er det mere så som så til tider. De to politietterforskerne;  danske Jesper (Joachim Fjelstrup) og svenske Eva (Tova Magnusson), er mer fargeløst presentert av manus, uten veldig mye bakgrunnsmateriale å lage et fundament av for oss som ser på. Jesper er den sympatiske, lyttende og noen ganger egenrådige, men også med en forsiktig fremferd, mens Eva er mer strømlinjeformet, men med en god moral i bunn.

Som vi raskt erfarer har Jesper en trøblete fortid bak seg, og vi kommer litt under huden hans også, likevel fremstår bakgrunnshistorien hans som brukes litt tid på som et uvesentlig sidespor som mest av alt bare forstyrrer. Vi skjønner likevel at Jesper slites mellom sine vurderinger og den jobben som må utføres. Det er en tynn åre som stakes ut for å gi Eva litt bakgrunn også, uten at det sidesporet blir noe annet enn en avkjøring. Begge skuespillerene gjør imidlertid en god innsats og sørger for et bra samspill.

Samarbeidet mellom svenskenes SÄPO og danske PET (Politiets etterettningstjeneste)  ledes av Pet-sjefen spilt på forbilledlig vis av rutinerte Lars Ranthe, som gjør en troverdig tolkning av en polititopp uten den arrogansen man mange ganger ser i slike roller. Johan Rabaeus derimot gir kombinasjonen topp og arrogant et typisk ansikt, i rollen som den selvgode millitærsjefen som er med i etterforskningsledelsen.

Ellers er handlingsløpet ganske rent og ukomplisert i Greyzone. Det kan selvsagt være både positivt og negativt, men de enorme overraskelsene får vi ikke underveis. Eller?

Broen-sammenligningen er allerede nevnt, men der Broen ofte var voldelig og brutal, er Greyzone skånet for den samme voldsbruken i det utstrakte omfanget, riktignok henger det stadig trusler i lufta om både vold og det som verre er. Men selve strukturen gir vibber til Broen, dog uten lederskikkelsene i etterforskningsbiten. For det er ingen tvil om at det i Greyzone er Victoria, sønnen Oskar, og terroristen Iyad, som er i hovedfokus.

Serien retter også et fokus på etikk og moral i den stadig grensesprengende utviklingen innen teknologi, både når det gjelder droneteknologi og overvåkning. Også disse faktorene gjør serien interessant. I tillegg vil man muligens kunne si at serien også spiller noen strenger på fremmedfrykt og forhåndsdømming?

Blåsone for Oskar og Iyad, mens det er anspent mellom Victoria og Iyad…

Ikke alt som foregår er like troverdig, og et par ganger blir det for spinkelt (som den scenen der ei katt løper ut ei dør, noe som skal vise seg å få stor betydning. Den ble både litt for opplagt og teit), men som jeg så ofte sier om serier og filmer, det er ikke en dokumentar, men en fiktiv serie. Visse kuntneriske friheter og små snarveier må være innafor, så lenge det ikke grenser til det latterlige. Det gjør ikke Greyzone som forøvrig først og fremst fremstår som et karakterdrevet spenningsdrama. Dog kunne man gått mer i dybden på politietterforskningen og de menneskene vi møter der. Disse karakterene blir for grå og intetsigende egentlig.

I sum holder Greyzone derimot i massevis til å holde spenningen oppe gjennom sine 10 episoder.

De 10 episodene er på 40-45 minutter hver, og funker perfekt for “bingwatching” over to-tre kvelder.

Jeg liker dette, og bedømmelsen, litt snill får man være, blir fem av seks filmhjerter.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   –

#Greyzone #greyzoneserie #seriesnakk #serietips #danskdrama #svenskdrama #nrk #nrktv #nettserier #serieanmeldelser #filmhjerte #tvserie #tvserier

Legg gjerne igjen meninger, innspill og kommentarer om Greyzone i kommentarfeltet 🙂

En ny spillefilm om jævelskapet som rystet Norge 22. juli 2011 er like rundt hjørnet, en spillefilm som Filmhjerte ser frem til å se. Man kan vel ikke si det er noe man direkte gleder seg til. Det dreier seg naturligvis om den senere tids mye omtalte kommende Netflix-finansierte 22. JULY fra regissør Paul Greengrass, som vi jo vet tidligere har blitt Oscar-nominert for en film om en grufull og utenkelig terrorhandling (United 93, filmen om 9/11-terroren i USA).

Filmhjerte har nylig sett Erik Poppes norske dramafilm UTØYA 22. JULI (også kjent som U July 22), og har drodlet ned noen tanker om filmen, og om kommende filmer om samme tematikk. Dette er derfor ikke en tradisjonell filmanmeldelse og omtale, men en slags kombinasjon av filmomtale og snakk om en kommende film.

Eller, er spent på, er vel mer riktig å si enn at jeg ser frem til.

Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst heller til å se disse Utøya-filmene i utgangspunktet når jeg hørte om de for første gang, men nå har jeg jo et åpent sinn rundt mye av film, så jeg fattet vel interessen etterhvert, slik det nok var for mange andre også.

Etter at jeg nå omsider har sett Erik Poppes UTØYA 22. JULI, steg interessen for det som skal komme. Poppe sin film er nemlig såpass nennsomt behandlet for å ikke virke støtende eller upassende. Til tross for tendenser til pipekonsert og buing fra salen da den hadde verdenspremiere i Berlin, har filmen senere fått en stort sett gjennomgående god mottagelse fra presse, filmanmeldere og publikum.

Når det gjelder Greengrass sin film er det likevel stor spenning rundt hvorvidt den får samme stort sett positive mottagelse. Senhøsten 2017 signerte nemlig over 22 000 personer under på en underskriftskampanje mot den kommende Netflix-finansierte filmen, og oppfordret til boikott både mot filmen og Netflix (kilde: Aftenposten 7. nov. 2017), så det er utvilsomt en kontroversiell film som snart er premiereklar.

Tidligere i uka slapp Venezia-festivalen, der Greengrass-filmen skal ha verdenspremiere, tre stillbilder fra 22. JULY, tre stillbilder som gir en bitteliten pekepinn på hva vi har i vente. Jeg har dessuten fått tilgang på en ørliten titt på en uferdig trailer som ikke er sluppet ennå.

Men som vi allerede vet fra medieomtaler vil vi i Greengrass sin film få visualisert selve terroristen, som spilles av Anders Danielsen Lie. Han er en av norsk filmindustris sterkeste kort, og det er et modig valg av han å ta på seg rollen som Norges mest forhatte mann, kanskje gjennom alle tider (?), Anders Behring Breivik. Ikke minst vil det være knyttet betydelig spenning rundt hvordan beistet fremstilles. Vil filmen være spekulativ? Vil filmen gjøre et forsøk på å skildre historien sett fra Breiviks ståsted?

Det ene stillbildet som er sluppet fra filmen viser rettssalscener. Om det er noe det norske folk har sett mer enn nok av er det vel Breivik i retten, så forhåpentligvis er fokuset lagt på den overlevende fra Utøya, Viljar Hanssen og broren Torje fra Tromsø, som filmen etter sigende skal handle om. De to spilles av Jonas Strand Gravli (Viljar, til høyre på bildet under. Gravli huskes fra NRKs Heimebane der han spilte ekkel kjøkkengutt) og hittil relativt ukjente Isak Bakli Aglen (t.v. på bildet). Stillbildene fra Greengrass sin film har noe over seg som virker triggende for interessen.

At vi vet at de to brødrene heldigvis kom levende hjem fra Utøya er fint å tenke på, men hvordan filmen behandler ettervirkningene (hvis den gjør det) blir veldig interessant å se. Greengrass sin film er forøvrig basert på Åsne Seierstad sin bok om Utøya, “En av oss“.

Vil vi få se ihjelskutte ungdommer? Spørsmålene er naturligvis de samme rundt disse produksjonene. Poppes film, som jeg altså omsider har sett, er gledelig nok iallefall ikke spekulativ, selv om den viser et par veldig sterke close-up bilder av drepte barn/ungdommer. Men som sagt er ikke den filmen verken spekulativ eller laget i underholdningsøyemed slik jeg ser det. Om UTØYA 22. JULI er en fantastisk film vet jeg derimot ikke helt om jeg syns. Det er ikke umulig at den derimot er mer viktig enn den er bra. Altså, filmen er slett ikke dårlig, bare ikke helt som ventet.

I Erik Poppe sin UTØYA 22. JULI som hadde premiere tidligere i år får vi nemlig ikke se terroristen, annet enn i siluett på lang avstand i to-tre veldig kjappe blikk. Vi får ingen forståelse i filmen av hva som skjedde, eller hvorfor. Poppes film er utelukkende en, fiktiv, fortelling om hvordan de 72 minuttene Utøya-massakren foregikk kunne ha utartet seg for noen av ungdommene som var på øya.

Historien baserer seg likevel på vitnesbyrd fra overlevende som var på Utøya samt kjente fakta, og er således viktig.

Fra det første skuddet høres på Utøya omlag 10-15 minutter inn i filmen går UTØYA 22. JULI inn i en 72 minutter lang seanse der vi følger hovedpersonen Kaja tett på kroppen, gjennom det som oppleves som en eneste lang filmtagning (egentlig er det flere innspilte scener, riktignok filmet i kronologisk rekkefølge, som senere er flettet sømløst sammen slik at det ser ut som kamera følger hovedpersonen uten stopp i 72 minutter, ifølge filmnettstedet Montages sin analyse av filmen).

Tiden står stille.

Et av områdene UTØYA 22. JULI skildrer aller best eller sterkest er redselen og panikken hos noen av ungdommene, og filmen får oss mer enn noe annet til å virkelig undres over hvordan i Guds navn det var mulig at det kunne ta så lang tid før hjelpen nådde Utøya. Det er ikke til å komme fra at Poppe sender signaler til de ansvarlige for beredskapen, men det er da stort sett også det eneste spørsmålet filmen egentlig tar opp. Poppe kunne nok med stor fordel våget mere.

For i 72 minutter jaget terroristen livredde og vettskremte ungdommer på vill flukt på den lille hjerteforma øya, mens han slaktet for fote. Filmen er skånsom på det feltet. De fleste som ser filmen vet vel allerede hva som skjedde, så at dette ikke er en actiondrevet film er nok bra.

Andrea Berntzen i rollen som Kaja bærer hele den filmen på sine skuldre i form av å være filmens hovedkarakter, for selv om vi også får møte en håndfull andre rollefigurer er det først og fremst Berntzen som må berømmes for en fantastisk prestasjon. Redselen, godheten og styrken til Kaja. Alt så glimrende formidlet.

Det er litt varierende spill hos flere av de andre, selv om noe av poenget er å vise de ulike reaksjonene og sinnstemningene, men du store hvilken formidabel jobb av da 19 år gamle Andrea Berntzen.

Historien ellers blir etter mitt syn litt for…jeg vil ikke si tynn eller fjern, men det mangler noen elementer, som er litt vanskelig å beskrive. I filmens første scene fra Utøya ser vi Kaja se inn i kamera mens hun sier, “dere vil aldri forstå”. Og akkurat i det vi tror det er seerne hun henvender seg til, litt av en klisjè ville det vært, går hun “inn” i filmens univers igjen når vi ser at det slett ikke er oss hun snakker til, men til foreldrene i telefonen, foreldre som er engstelige etter å ha hørt om eksplosjonen i regjeringskvartalet.

Kajas ord kunne like gjerne vært rettet mot publikum, for Poppes film gir aldri publikum noen forståelse av hva som skjedde. Men så visste jo heller ikke ungdommene på Utøya hva det var som angrep dem, og derfor er filmens tekstplakater på slutten (og i begynnelsen), samt virkelige arkivklipp fra bombekaoset i Oslo, viktige, for å gi en forståelse.

UTØYA 22. JULI blir likevel aldri for meg en så ekstrem sterk opplevelse som jeg hadde trodd det kunne bli, selv om den fortsatt kverner litt i bakhodet noen dager etter at jeg har sett den. MEN – her kommer et par spoilere om du ikke har sett filmen – Selvsagt er det vondt, faktisk helt for jævlig, å se den unge gutten som sitter død i vannkanten mot slutten av filmen, selvsagt er det forferdelig med den gråtkvalte jenta som dør i Kajas armer mens Kaja prøver å trøste henne og holde liv i henne, og likeså er Kajas telefonsamtale til moren hjerteskjærende. Dette samt filmens sluttsekunder er kraftig kost som utfordrer publikum, og som sitter i kroppen.

En del av reaksjonenen fra ungdommene som har gått i skjul kan kanskje være vanskelig å ta inn over seg for oss utenforstående, som når noen sier at “det er ikke plass” til deg her, og lignende, når de står gjemt. Helt klisjefritt er det heller ikke, som når moren til ei jente ringer akkurat i det datteren har trukket sitt siste åndedrag.

UTØYA 22. JULI sitt aller sterkeste kort er som sagt rollefiguren Kaja, for nettopp Kaja er en billedliggjøring og personalifisering av de mange sympatiske, politisk engasjerte, flere av dem samfunnsbevisste og omsorgsfulle ungdommene som dro til Utøya en sommerdag i juni 2011, men aldri kom tilbake.

Har du ikke sett UTØYA 22. JULI ennå kan den anbefales. Jeg gir den et solid terningkast 4.

PS: UTØYA 22. JULI er nå tilgjengelig både på Blu-Ray, DVD, og digitalt kjøp hos f eks iTunes o.l.

#filmhjerte #filmsnakk #filmprat #filmer #norskfilm #erikpoppe #utøya22juli

Dette er Filmhjertes 10 favorittfilmer med Tom Cruise! Fredag er det norsk premiere for den nye Mission: Impossible – Fallout, med Tom Cruise i hovedrollen. I den anledning blir det listelaging her på filmbloggen!

Toppfoto: Licensed from ImageCollect / yayimages.com

Den 56 (!) år gamle superstjernen hadde sin første filmrolle som tenåring, som 18-19 år gammel i Endless Love fra 1981. Siden den gang har det gått slag i slag for Cruise, som uten å overdrive er en en av verdens mest populære skuespillere blant publikum, selv om han også er kontroversiell.

Som skuespiller er Tom Cruise utvilsomt en av de virkelig store entertainerene. En som nær sagt alltid leverer. Rekken av filmer vi har elsket å se stjernen i siden den spede debuten i Endless Love er nesten endeløs.

Filmhjerte har derfor her satt opp en personlig Tom Cruise Topp 10-filmfavoritter.

Lista er forøvrig satt opp før den nye M:I – Fallout er sett. De aller beste Cruise-filmene, etter Filmhjertes mening, er forresten de som ligger noen år tilbake i tid.

God fornøyelse 😉

 

10

AMERICAN MADE (2017)

Rollefigur: Barry Seal

 

9

EYES WIDE SHUT (1999)

Rollefigur: Dr. William Harford

“Erotisk”/mystisk dramathriller fra selveste Stanley Kubrick, der Cruise spilte mot sin daværende kone Nicole Kidman.

 

8

RAIN MAN (1988)

Rollefigur: Charlie Babbitt

Suksessen Rain Man troner fortsatt høyt som en av Cruise sine topprestasjoner.

Sammen med Dustin Hoffman utgjorde de brødrene Charlie og Raymond, som møtes for første gang i voksen alder når autistiske Raymond arver flere millioner dollar, penger som Charlie vil forsøke å lure fra han.

 

7

COLLATERAL (2004)

Rollefigur: Vincent

En leiemorder (Cruise) tar en drosjesjåfør som gissel og tvinger han til å være sjåfør for han en kveld.

Cruise – for anledningen i sølvgrå manke –  var nesten god som gull i denne rollen, men i Collateral var det Jamie Foxx, i rollen som drosjesjåfør, som var aller best.

 

6

MISSION: IMPOSSIBLE II (2000)

Rollefigur: Ethan Hunt

Den andre Mission: Impossible-filmen.

 

5

MISSION: IMPOSSIBLE III (2006)

Rollefigur: Ethan Hunt

Film nummer tre i rekka av Mission: Impossible.

 

4

THE FIRM (1993)

(Norsk tittel: Firmaets mann)

Rollefigur: Mitch McDeere

Cruise briljerte i rollen som advokaten som havner i problemer med firmaet han jobber for når han oppdager at flere ansatte har omkommet under mistenkelige omstendigheter.

Glimrende og veldig spennende thriller, med en briljant Cruise.

 

 

3

TOP GUN (1986)

Rollefigur: Maverick

Cruise sitt definitive gjennombrudd. Han hadde allerede gjort seg bemerket som ungdomsidol i filmer som blant andre Risky Business (Frekke Forretninger, 1983) og All The Right Moves (Harde taklinger, 1983) før han med rollen som jagerpiloten Maverick fløy rett opp i A-klassen av fremadstormende og populære skuespillere.

Top Gun scorer høyt på det meste. Cruise er svimlende god, filmen i seg selv, altså handlingen, er spennende, og Top Guns soundtrack er legendarisk.

 

2

MISSION: IMPOSSIBLE (1996)

Rollefigur: Ethan Hunt

Rollen som Ethan Hunt har naturlig nok etterhvert blitt en av Cruise sine aller best kjente, ettersom rollen har blitt gjentatt i ikke mindre enn fem vellykkede oppfølgere.

Cruise i rollen som Ethan Hunt, en hemmelig agent som uskyldig blir anklaget for drapene på sin egen etterretningsgruppe. Han er på flukt fra regjeringens leiemordere, bryter seg inn i CIA’s mest uinntrengelige hvelv, klamrer seg til taket på et lyntog i fart, og alltid ett skritt foran sine fiender er han i ferd med å avsløre den sjokkerende sannheten.

Ethan Hunt har altså blitt en ikonisk filmfigur for Cruise, som slo gnister av i denne knakende gode “moderne” actionklassikeren, som var ganske så spektakulær da den kom, og som har tålt tidens tann meget bra. Jon Voight er forresten favorittskurken min i disse filmene.

Undertegnede har altså ikke sett nye Fallout ennå, men ut fra rapportene å bedømme er den sjette M:I-filmen en skikkelig kraftpakke!

 

1

A FEW GOOD MEN (1992)

(Norsk tittel: Et spørsmål om ære)

Rollefigur: Lt. Daniel Kaffee

Hvorfor A Few Good Men har sneket seg helt til topps på denne listen er kanskje et spørsmål noen sitter med, for det må innrømmes at “Et spørsmål om ære”, som den heter på norsk, ikke er den opplagte filmen å plukke ut som DEN ene man bare må se med Tom Cruise i, det kan betegnes som et litt overraskende valg på førsteplass vil nok noen mene.

Se filmen, om du ikke har sett den, og du vil forhåpentligvis forstå hvorfor den er på topp her. Det er nemlig en knakende god rettsdrama-thriller med en rekke glimrende skuespillere på plakaten. Cruise har selvsagt hoverollen i denne fire ganger Oscar-nominerte 90-tallsklassikeren, hvor han får selskap av celebriteter som Jack Nicholson og Demi Moore, Kevin Bacon, Kiefer Sutherland og Cuba Gooding, Jr., med flere.

Det som likevel først og fremst plasserer dette som Filmhjertes Tom Cruise-favoritt er det faktum at han rett og slett var drivende god, beint fram glitrende, i rollen som millitær forsvarsadvokat i en rettssak hvor to unge offiserer av lav rang står tiltalt som ansvarlige for en, ifølge millitæret, ulykke hvor en menig soldat døde.

 

FLERE CRUISEPERLER

 

De som liker en skjorteløs, pur ung, og tydeligvis nyvasket, Cruise kan jo også sjekke ut Taps (Kadettenes opprør, 1981. Jeg har ikke sett den), og allerede nevnte All The Right Moves (Harde taklinger, 1983).

 

Jeg er ingen utpreget fan av de ganske mye omtalte (vel, de fleste filmene hans er mye omtalt) Cruise-filmene Magnolia, Vanilla Sky, Minority Report, Klodenes Kamp, og Jack Reacher. De er OK, og kan jo være greit å ha sett på grunn av Cruise. Eneste filmen med han i jeg absolutt ikke har likt er Valkyrie, og jeg har ikke giddet å se f eks Oblivion (ironisk nok har jeg valgt et toppbilde til denne bloggposten fra nettopp lanseringen av den filmen), Edge of Tomorrow, The Mummy, Jack Reacher: Vend aldri tilbake, og Den siste samurai.

Se også Jerry Maguire, Coctail, The Color Of Money, Født 4. juli, Days Of Thunder, Mission: Impossible – Rough Nations, Mission: Impossible – Ghost Protocol og Risky Business.

Cruise var forresten ikke bare nyvasket i nevnte Taps. I løpet av en lang karriere har han nemlig neppe overgått krigstrynet sitt fra nettopp denne filmen fra 1981 😉

Har du synspunkter? Egne Cruise-favoritter? Kommentarfeltet er åpent 🙂

#filmhjerte #filmer #filmsnakk #filmtips #filmprat #TomCruise #tomcruisefilms #tomcruisefilmer