Filmhjerte: Året 1999

1999. Nittenhundretallet nådde sin ende, men filmene fra forrige årtusens siste år lever videre. I dagens filmhjerte-tilbakeblikk flyr tankene tilbake til filmåret 1999, og de filmene jeg satte pris på fra 90-tallets slutt.


Skrevet av:
Lars Jørgen Grønli

[email protected]

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, som får min akk så prestisjetunge “Årets Filmhjerte”, og en norsk, “Årets norske filmhjerte”, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og krydrer med litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


Dette året var ikke blant de absolutt aller beste, selv om en del av filmene her absolutt er verdt å få med seg.  Her er ihvertfall mine beste filmminner og filmtips fra 1999.

AMERICAN BEAUTY

En av de filmene jeg husker best fra dette året er American Beauty, med sin spesielle fortellerform og stil. Kevin Spacey leverte en førsteklasses prestasjon i denne (mørke) romantiske dramafilmen.

En seksuelt frustrert far i et overklassestrøk i en forstad opplever en midtlivskrise som utvikler seg når han blir betatt av datterens bestevenn.

Populær film, noe stjerneratingen på imponerende 8,4 i snitt av 10 stjerner på IMDB.com basert på over 729 000 brukerstemmer gjenspeiler. American Beauty var også den store vinneren på Oscar-gallaen for filmer fra 1999, hvor den ble tildelt 5 priser og totalt hadde 8 nominasjoner. American Beauty fikk prisen for beste film, Kevin Spacey ble kåret til beste mannlige hovedrolle, regissør Sam Mendes som regi-debuterte med denne filmen fikk statuetten for beste regi, og i tillegg ble det pris for beste kinematografi og beste originalmanus.

Definitivt en av 1999s aller beste filmer. Terningkast 5? Ja, det høres riktig ut.

EYES WIDE SHUT

Mesterregissør Stanley Kubrick døde i 1999, men han rakk å få regissert sin siste film; Eyes Wide Shut, med Tom Cruise og Nicole Kidman i hovedrollene i denne ganske så spesielle erotiske thrilleren med mystiske undertoner.

Filmen tar for seg de ukjente og mystiske mørke sidene av menneskets seksuelle drømmer. William og Alice lever i et tilsynelatende harmonisk ekteskap, men trangen for å finne ut av hva som finnes utenfor ekteskapets rammer fører paret inn i et strengt hemmelig og lukket samfunn på et gammelt luksuriøst gods hvor løssluppen seksuell omgang pågår, og hvor alle bærer masker. Når Williams identitet blir avslørt innser han at såvel ekteskapet som livet hans er i fare.

Filmen passer best for et voksent publikum, ihvertfall er den ikke en film den gjennomsnittlige unge filmseer vil like, tipper jeg. Selv likte jeg den bedre ved andre gangs seing enn etter første gang. Den er besettende, intens og elegant gjennomført. Som flere ganger før er også denne filmen fra Kubrick noe kontroversiell. I USA ble for eksempel deler av sexscenene digitalt kamuflerte på kino.

Det er imidlertid såpass lenge siden jeg så filmen at jeg ikke husker godt nok til å våge meg ut på et terningkast her, men 4-5 høres ikke feil ut. 6 er den definitivt ikke i mine øyne, men jeg har sett Eyes Wide Shut få toppscore også.

10 TING JEG HATER VED DEG (10 THINGS I HATE ABOUT YOU)

Ganske underholdende romantisk dramakomedie/tenåringskomedie med Heath Ledger.

DEN TALENTFULLE MR. RIPLEY (THE TALENTED MR. RIPLEY)


Hvor langt vil du gå for å bli en annen? Det spørsmålet står sentralt i denne krimthrilleren der handlingen er satt til 1950-tallets New York og Italia. Matt Damon er uhyggelig beregnende (noen vil kanskje si uberegnelig), og Jude Law leverer ikke dårligere spill. Dette er en av filmene jeg likte best da den var relativt ny.

DOUBLE JEOPARDY

Denne thrilleren med Tommy Lee Jones, Ashley Judd og Bruce Greenwood husker jeg som en spennende film med et greit plot. En kvinne dømmes for drapet på sin mann, men hun mistenker at han lever og at hun er ført i en felle. Ettersom hun allerede er tiltalt for ugjerningen kan hun ikke dømmes en gang til for samme forbrytelse, hvis hun finner han og dreper han. En typisk gjennomsnittlig bra terningkast 4-film.

SOUTH PARK: STØRRE, LENGRE OG USENSURERT
(SOUTH PARK: BIGGER, LONGER & UNCUT)

Jeg digger animasjonsserien South Park, som her har fått en egen spillefilm. Cartman, Kenny, Kyle, Stan, Satan (!), Saddam Hussein (!!), Chef, Mr. Garrison,  Ned, Big Gay Al, Terrance & Phillip, og en rekke andre figurer, de er her alle sammen. Se og le!

8 MM


Kanskje årets mørkeste film? Nicholas Cage spiller en privatdetektiv som ansettes for å undersøke om en såkalt “snuff film” er autentisk eller uekte. Spennende film, kanskje en del rå scener og et miljø som ikke vil falle i smak hos en del, om jeg husker riktig. Ikke på noen måte noe favorittfilm, men den var som sagt spennende.

ENTRAPMENT


Passe spennende thriller. Samspillet Connery/Zeta-Jones gav de en razzienominasjon som verste filmpar, og Zeta-Jones en for verste kvinnelige hovedrolle. Filmen ble av mange også kritisert for noen scener med fokus på Zeta-Jones` bakdel :p Uansett ble filmen en kinosuksess, og er i følge min mening en artig spenningsfilm der Zeta-Jones spiller en privat etterforsker for et (forsikrings)selskap som går undercover som tyv for å lure en mistenkt kunsttyv i fella.

DEN GRØNNE MIL (THE GREEN MILE)


Ganske brukbar film. En kjempe av en fange ankommer et fengsel en gang på 1930-tallet, dødsdømt for å ha drept to barn, men mannen har en unik personlighet og noen unike høyst overnaturlige evner som får fangevokterne til å begynne å tvile på om han kan være skyldig.  Filmen er basert på en Stephen King-novelle, og er et fantasidrama, eller hva man skal kalle den. Lengden på filmen er forøvrig veldig lang, på nær 3 timer, noe som gjør den til en noe langdryg affære for en del, og de emmosjonelle samt overnaturlige aspektene gjør den både til en populær film, og en mislikt, for nettopp disse momentene gjør at filmen får trekk hos noen.


ÅRETS FILMHJERTE 1999

AMERICAN PIE


Regi: Paul Weitz

Genre: Komedie

Medvirkende: Jason Biggs, Eugene Levy, Sean William Scott,
Alyson Hannigan, Thomas Ian Nicholas, Chris Klein,
Eddie Kay Thomas, Tara Reid, Chris Owen, med flere

 

Det som antagelig er 90-tallets morsomste komedie er tenåringskomedien Amercian Pie, som gikk sin seiersgang på kinoer og som kjøpefilm.

American Pie er historien om tenåringsungdommene Jim, Kevin, “Finch” og “Oz”, fire studenter i Michigan som inngår en pakt om at de skal miste jomfrudommen før de uteksamineres fra high school, etter at de ikke greier å begå bragden på en fest hos helgærne Steve Stifler.

Historien som utspilles er akkurat så klein, klam og ydmykende for rollekarakterene som den MÅ være, for at dette skulle bli en komediesuksess, med sine flaue, pinlige, hysterisk morsomme og ydmykende øyeblikk på løpende bånd. Den som tar seg av flausene og å gang på gang dumme seg ut er filmens hovedfigur, Jim (så urkomisk godt levert av Jason Biggs), for eksempel i den etterhvert så velkjente “pai-scenen”. Eller hva med Jims far, spilt av überkule Eugene Levy, som er så velmenende med sine “faderlige råd” at man vrir seg litt fordi det er så pinlig morsomt med disse far-sønn-samtalene 🙂 Og la oss ikke glemme den forføreriske “Stifler`s mother”! Det er heller ikke til å stikke under en stol at filmen ikke ville vært den samme uten “Stifler” (Sean William Scott var som skapt for rollen).

I tillegg får du fest og rølping, og en lang rekke snodige figurer (må vel også nevne “The Sherminator”, hahaha). Det er bare å la seg rive med, her er det potensiale for en del latterkuler!

Årets BESTE film er selvsagt ikke American Pai, men så har det heller aldri vært et tvingende nødvendig kriterie for å få den sagnomsuste og O`store høythengende filmprisen min “Årets Filmhjerte” at den utvalgte filmen MÅ være årets beste film. Årets filmhjerte-film kan like godt være den filmen fra årets gang som har gledet med mest, for det kan meget vel være slik at man for eksempel liker en film som man totalt sett gir terningkast 3 bedre enn en film man gir terningkast 5 (etc). Ja, det kan kanskje høres selvmotsigende ut, men egentlig er det jo ikke det, bare tenk over det litt. Det kan være enkelte deler av en film man digger, selv om det filmatisk sett finnes bedre filmer, eller som med American Pie, som utvilsomt var filmen fra 1999 som gledet meg mest, fordi den var en fulltreffer for lattermusklene.

Skulle du derimot ønske en noe mere smart og intelligent favorittfilmanbefaling fra 1999, så kan en annen “american”-film anbefales; American Beauty, eller Eyes Wide Shut kanskje.


Årets filmhjerte er det derimot American Pie som får.
Fem paier fra Filmhjerte.blogg.no!

 


 

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1999

OLSENBANDENS SISTE STIKK


Det er ingen bombe at Olsenbandens siste stikk utropes som min norske favoritt fra 1999. Som gigantisk Olsenbanden-fan var det selvsagt utrolig morsomt å få sett Olsenbanden på kino, på det store lerrett, selv om denne aller siste filmen selvsagt manglet de to avdøde legendene Carsten Byhring, som Kjell, og Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen.

Etter at Egon har sittet på et pleiehjem i 14 år får han komme i et TV-intervju. Egon bruker sjansen til å stikke av og når han møter det som er igjen av gjengen forteller han om en Franz Jäger-safe full av penger.

Stemningen før visningen, som var premieren på den lokale kinoen på Finnsnes, var i alle fall fylt av entusiasme. Til dags dato har jeg aldri verken før eller senere opplevd applaus fra salen på en ordinær filmvisning, når filmen startet, når den velkjente Olsenbanden-kjenningsmelodien strømmet ut fra høytalerne. Så bra at filmen fortjente stående ovasjoner var den ikke, den skilte seg noe ut fra de 13 tidligere filmene med Olsenbanden i og med at rollefigurene i denne filmen i mange av tilfellene ble alt for karikerte og nesten tegneserieaktige. Men Olsenbandens siste stikk var og er likevel en veldig morsom opplevelse, og jeg syns det var en super idè at man lagde denne fjortende filmen, 15 år etter at man trodde at filmserien var over for godt.

Det var ikke mye vi så av Pål “Basse” Johannessen i
Olsenbandens siste stikk, men han var der…

Arve Opsahl, Aud Schønemann og Sverre Holm (og forsåvidt Harald Heide Steen Jr. også) var merkbart eldre så klart, og manus en anelse svakere enn før, men de folkekjære norske filmlegendene gjorde en helhjertet innsats. Særlig Opsahl, som var 77 år gammel og slet veldig med dårlige bein, men som sleit seg gjennom innspillingene. Vi fikk også et artig gjennsyn med “kongen og knekten” og en rekke skuespillere som tidligere hadde hatt andre roller i en eller flere Olsenbanden-filmer, blant annet Inger Teien, Jan Pande Rolfsen, Per Lillo Stenberg og Ulf Wengård. Det som ville løftet filmen et hakk var om “Basse” hadde vært med i filmen, og da mener jeg lengre enn de 4-5 sekundene der vi så han på avstand, men han ønsket ikke å være med.

VG (hvem andre enn Jon Selås…) var i kjent stil noe lunken til Olsenbanden, men gav faktisk en brukbar 3-er på terningen, mens Dagbladet var blant de mest positive med sitt terningkast 5. Anmelderen hos Dagbladet mente blant annet at dette kanskje var den beste Olsenbanden-filmen, og gav en bejublende omtale av filmen.

Olsenbandens siste stikk er helt klart ikke den beste av de 14 filmene i serien, men den får uten tvil “Årets norske filmhjerte” her på filmhjerte.blogg.no, og siden jeg er bittelitt snill får den også terningkast 5. Det får den for nostalgien over å ha fått sett de en siste gang sammen på film som Olsenbanden. Filmserien som helhet er dessuten det fra den norske filmarven som har sprengt seg dypest inn i filmhjertet mitt i alle fall, så for alle filmene under ett blir det terningkast 6.


DIVERSE BRUKBARE FILMER OG ANDRE FILMMINNER FRA 99

Fight Club – En veldig populær film blant mange, men jeg plasserer den i denne bolken av filmer. Brad Pitt og Edward Norton i hovedrollene.

Big Daddy – Kall meg gal som drar opp en Adam Sandler-film, men Big Daddy er en hjertevarm og ganske morsom komedie, med de da 6-7 år gamle hjerteknuserne, tvillingene Cole Sprouse og Dylan Sprouse, som delte på rollen som den lille foreldreløse guttungen som havner under Adam Sandlers forkvaklede oppdragelse. Denne filmen kan forresten sees hos Netflix.

The World Is Not Enough – Ny James Bond-film med Pierce Brosnan, som nok en gang gjør en brukbar Bond. God film for de som liker action.

Blue Streak – Passe morsom actionkomedie med Martin Lawrence som en tidligere straffedømt som utgir seg for å være purk for å få tak i en diamant han stjal for flere år siden.

Evas øye – brukbar norsk krim basert på Karin Fossum sin krimbok med samme navn som filmen, om etterforsker Konrad Sejer (Bjørn Sundquist). Eva finner barndomsvenninen Maja drept, etter å ha hørt bråk fra soverommet der Maja har en horekunde på besøk, mens Eva er i leiligheten uten at kunden vet det. Eva bestemmer seg for å lete etter noen penger Maja har fortalt henne om på ei hytte.

Forces of Nature (med norsk tittel: Naturens spill)  – Litt morsom komedie med Sandra Bullock og Ben Affleck.

Sjekk også ut Arlington Road, Bleeder (Dansk film), I Kina spiser de hunder (Dansk film), Boys Don`t Cry og Romance (Fransk erotisk drama. Spesiell film, både rost og mislikt).

Ellers slo de norske filmtittel-oversetterne til igjen i 1999, denne gangen med en skikkelig “bombe” av en tittel. Mike Myers-filmen Austin Powers: The Spy Who Shagged Me, fikk den ganske så pubertale og vågale tittelen Austin Powers: Spionen som spermet meg. Filmen var dårlig nok den, men det verste filmminnet mitt av filmer fra 1999 får sies å være den britiske såkalte komedien Øst er øst (East Is East). Den var så dårlig at filmkvelden i nabolaget med gutta nær ble avlyst 😉 Jeg husker til og med en av de utbrøt, etter en rekke dårlige filmvalg det året, en del ord som ikke egner seg på trykk, men det dreide seg vel om at husets videomaskin var foret med den ene dr**filmen etter den andre den siste tida 😉

LEGENDEN STANLEY KUBRICK

På slutten av 60-tallet regisserte Stanley Kubrick sci-fi-filmen 2001: En romodyseè (1968), men mesterregissøren fikk aldri selv oppleve året 2001, ettersom han døde i mars 1999, i en alder av 70 år.
Kubrick var kjent for sine kontroversielle, spennende, psykologiske og spesielle filmer, som skrekk-klassikeren “Ondskapens hotell”, som har originaltittelen The Shining (1980), den absolutt episke og mesterlige rekruttskole- og krigsfilmen Full Metal Jacket (1987), Lolita (1962), Dr. Strangelove (1964), A Clockwork Orange (1971), og sist men ikke minst dette årets allerede omtalte film Eyes Wide Shut (1999), som ble hans siste film før han døde.

Kubrick fikk desverre ikke med seg premieren som var i juli, altså tre måneder etter hans bortgang. Kubrick regisserte faktisk kun 13 spillefilmer (kilde: IMDB), og noen dokumentarer, men flere av disse filmene skrev han også manus til samt stod som produsent for, og han var utvilsomt en ikonisk filmskaper, i veldig manges øyne er han en legende i filmuniverset.


Desmond Llewelyn (1914-1999) var en annen som definitivt også må kalles et filmikon, og som var en av skuespillerene som gikk bort i 1999. Britiske Llewelyn,  født i Wales, hadde over 100 opptredener på film og i TV-serier, men den han alltid vil huskes best for er den legendariske rollen i filmene om James Bond, der han er Bonds briljante “utstyrsleverandør”, Q.
Llewelyn døde 85 år gammel, noen dager før jul i 1999. En av hans to aller siste filmroller (jeg vet ikke hvilken som var den aller siste av de to fra 99) hadde han i Bond-filmen The World is Not Enough, som hadde premiere i USA i november 1999, en premiere Llewelyn stilte opp på.

#film #filmhjerte #filmsnakk #video #dvd #1999 #olsenbanden #americanpie

Har du kommentarer, egne favoritter, ris eller ros? Hvilke filmer husker du best eller har som favoritt(er) fra 1999? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget og skriv i vei!

 

PS: Siden det er sommerferie og fri får tida vise når det neste filmblogg-innlegget publiseres.

Finn filmhjerte på facebook, og lik siden, så får du oppdateringer om når nye innlegg publiseres.

Fortsatt god filmsommer! 

Filmhjerte: Året 1998

90-tallet og det forrige millennium drar seg mot slutten her på filmbloggen. Noen filmår gjenstår fortsatt, for eksempel filmåret 1998, som er dagens filmbloggsnakkis.


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


1998 kunne umulig følge opp det ekstremt gode 1997, som for min del bød på en lang rekke glimrende filmer. 1998 er ikke i nærheten av de to foregående årene når det gjelder antall bra filmer, men selv om det ikke var i nærheten av like bra som det som kom året i forveien kom det da likevel absolutt en del severdige filmer også dette året.

Det skal selvsagt legges til at flere av filmene fra 1997 ikke kom på det norske markedet og kinoer før året etter, men her regnes det som kjent etter hvillket år filmene hadde offisiell release.

Her er de mest severdige filmene fra 1998, i urangert rekkefølge:

AMERICAN HISTORY X


Årets voldeligste film slår godt fra seg. American History X handler om nazisten Derek som slipper ut av fengsel etter drap, og oppdager at den yngre broren hans, Danny, har gått i hans fotspor og blitt nynazist i gruppa Derek ledet før han ble fengslet.

Edward Norton ble Oscar-nominert for rollen som Derek, i klassen beste mannlige hovedrolle. Broren Danny spilles av Nortons navnebror, Edward Furlong. Hos meg står denne filmen på terningkast 4-nivå.

SAVING PRIVATE RYAN


Regissør Steven Spielbergs krigsdrama Redd menig Ryan (Saving Private Ryan) ble nominert 11 ganger til Oscar, og fikk 5 av prisene. De fem prisene var for beste regi, kinematografi, filmredigering og to lyd-kategorier. Personlig syns jeg den var brukbar  første gang jeg så den, men den er ikke blant de beste etter min smak, ettersom krigsfilmer sjelden er det jeg liker. Samme her som med filmen ovenfor, et bra stykke over bare middels, men ikke mere enn 4  på terningen.

THE TRUMAN SHOW


The Truman Show er muligens den aller beste filmen med Jim Carrey, som med denne rollen fikk vist at han også håndterer andre roller enn bare komikk, selv om han selvsagt også i denne filmen benytter sine komiske talenter.

Carrey spiller Truman, som nærmest bokstavlig talt lever i en gigantisk boble av en verden, skapt kun for han, for at millioner av TV-seere verden over skal kunne følge livet hans. Alle andre i Trumans univers er betalte skuespillere og statister, alt filmes av skjulte kameraer, og alt Truman gjør kringkastes direkte 24 timer i døgnet året rundt. Alle vet dette. Alle unntatt Truman selv, som er født inn i dette universet skapt kun for han.

Rørende, sjarmerende, morsomt, provoserende og med rom for ettertanke. The Truman Show er en ganske spesiell film, satirisk drama/dramakomedie, som naturligvis ikke er realistisk for fem flate øre, men er et eventyr, en fabel. Men den er et fabelaktig mediakritisk eventyr, som også har blitt kreditert for å forutsi bølgen av reality-show som kom på løpende bånd i årene etter. Den er en slags metafor på den medieskapte virkeligheten som vi alle i mer eller mindre grad tror på.

En av 1998s absolutte toppfilmer – antagelig den beste.

ENEMY OF THE STATE


Spennende forfølgelsesthriller med Will Smith og Gene Hackman.

U.S. MARSHALS


God actionthriller med solide Tommy  Lee Jones,  som er tilbake i rollen som U.S. Marshal Gerrard, som han hadde i Jaget (The Fugitive) noen år tidligere.

CAN`T HARDLY WAIT


High-school-komedie som jeg elsket da jeg så den for første gang, fordi den var veldig morsom, som en rølpete partyfilm med en fest som bølger frem og tilbake med høy partyfaktor. Den er kanskje selve kronen på den typiske “90`s teen movie”.

På norsk fikk denne tenåringsfilmen tittelen DEN SISTE FESTEN, som naturligvis henspeiler mot filmens store avslutningsfest etter endt eksamen for filmens rollefigurer, men som likevel nok en gang er en idiotisk norsk tittel. Men nok om det.

Can`t Hardly Wait er ikke like morsom den dag i dag som det den var da jeg så den på VHS eller dvd for første gang, og jeg vet at det finns de som syns filmen stinker. I norsk media ble det mye slakt, for eksempel med terningkast 1 fra Dagbladet og 2 fra VG og FilmMagasinet, mens det ble en ok 3`er fra Aftenposten. Jeg er derimot helt klart av en annen oppfatning, både den gang og nå.

For meg er den et godt filmminne fra videokveldene med gutta, det er også noe med det at man ofte når man selv er i målgruppa kan elske filmer som gjerne i stor grad retter seg mot en bestemt målgruppe; ungdom og partyglade unge mennesker i dette tilfellet. Selvsagt kan godt voksne også like filmen, de fleste har vel selv vært ung…. men filmen er nok som sagt først og fremst en ungdomskomedie. Dessuten må jeg jo innrømme at jeg alltid har vært litt svak for Jennifer Love Hewitt, som har en av hovedrollene her. I tillegg byr filmen på en sukkersøt Ethan Embry og en hysterisk Seth Green. Dessuten har filmen flere morsomme og sprø rollekarakterer, og som vanlig i slike filmer, noen sjarmerende og noen som bare er “grose”! Og siden den er morsom så tar jeg den selvsagt med her, så får det så være at den er sentimental og full av floskler. I denne filmens glansdager ville jeg slengt på bordet et høyere terningkast, den dag i dag lander det på 4 i min filmbok.

FUCKING ÅMÅL


En av svensk films største suksesser er dramaet Fucking Åmål, som både publikum og de fleste filmkritikere applauderte. Filmen ble en braksuksess i Sverige, og også i de fleste andre land som har vist og solgt filmen ble den en suksess.

Da filmen skulle markedsføres i USA måtte riktignok regissør Lukas Moodysson gi filmen en alternativ tittel, siden amerikanerne selvfølgelig (-.-) fant originaltittelen som upassende og støtende. Filmen fikk derfor den internasjonale tittelen SHOW ME LOVE, som er hentet fra filmens avslutningssang. Denne tittelen brukes i en del andre land også, eller oversatt fra den alternative engelske tittelen, samt at den i noen land også går under original tittel som Fucking Amal. I Norge hadde filmen premiere i mars 1999, men hjemme hos våre naboer over grensa var premieren i oktober 1998.

Mange flinke unge skuespillere gjorde filmen til en veldig severdig film. Alexandra Dahlström og Rebecka Liljeberg imponerte stort i de to hovedrollene som Elin og Agnes. Stefan Hörberg, han med den grønne capsen og lyst hår på bildet på filmplakaten, døde forøvrig i 2010, kun 29 år gammel.

Filmer i BECK-serien:

* PENSIONAT PÄRLAN

* MONSTRET

* THE MONEY MAN

* SPÅR I MÖRKER


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1998 kom fire nye krimfilmer i serien om BECK, der handlingen i hovedsak foregår i Stockholm. Peter Haber og Mikael Persbrandt løser nye mordgåter. Beck-filmene er frittstående filmer med avslutning av hver enkelt film, det vil si at handlingen ikke fortsetter i neste film, selv om man kan kalle det en filmserie. Derfor trenger man ikke ha sett de tidligere, eller alle, filmene for å skjønne handlingen. Det er dog et pluss om man har sett de tidligere filmene, siden personlige relasjoner, personlige egenskaper og problemer, miljø og lignende i filmen utvikler seg og har referanser tilbake i tid. Det samme gjelder jo forøvrig for filmer/filmserier som Varg Veum, Wallander og en rekke andre sammenlignbare filmer.

 

De fem neste filmene omtalt under hadde jeg i utgangspunktet plassert under “Øvrige filmer”, men de er litt bedre enn den bolken, men ikke helt “der oppe” i filmuniverset mitt. Disse er imidlertid ikke så verst de heller.

ARMAGEDDON


Action/sci-fi og katastrofefilmen Armageddon var årets mest stjernespekkede film, der handlingen utspilles i verdensrommet. NASA oppdager at en diger asteroide er på kollisjonskurs mot jorda. Dermed sendes to romferger ut med oppdrag å plassere en atombombe på asteroiden for å sprenge den slik at man unngår verdens undergang.

På rollelista ser vi et stjernelag anført av Bruce Willis, Ben Affleck, Billy Bob Thornton, Owen Wilson, Steve Buscemi, Peter Stormare, William Fichtner og Liv Tyler.
Armageddon huskes også godt for sitt soundtrack, med blant annet Aerosmith sin hit “I don`t want to miss a thing“.

Filmen ble møtt med veldig blandet mottagelse hos filmkritikere og media, men ble en stor publikumssuksess. Personlig syns jeg Armageddon var bra nok når jeg så den de første gangene. Realistisk er den dog ikke, but who cares? Det får være så som så med at filmen ble Razzie-nominert i klassen verste film, og at Willis for denne samt Kodenavn Mercury og Under angrep fikk samme lite hedrende pris som verste skuespiller, for jeg liker denne filmen litt 😉

ET PERFEKT MORD (A PERFECT MURDER)


Remake av den glitrende Hitchcock-klassikeren “Dial M for Murder” fra 1954. Selv om A Perfect Murder langt ifra er like bra som originalen er den like fullt en passe spennende psykologisk thriller, med Michael Douglas, Gwyneth Palthrow, Viggo Mortensen og David Suchet. En ektemann. En hustru. En elsker. Et farlig forhold. Et perfekt mord.

THE X-FILES – FIGHT THE FUTURE


Etter braksuksessen med TV-serien X-Files som er en av TV-historiens høydepunkter innen krim og sci-fi, kom også spillefilmen om FBI-spesialagentene Mulder og Scully, som nok en gang får utenomjordiske og paranormale hendelser å handskes med. TV-serien gikk i 9 sesonger fra 1993 til 2002, og midt inne denne perioden kom denne filmen, som også ble en stor publikumssuksess. Det er nok en fordel om man har sett litt av TV-serien for å bedre forstå bakgrunn og personskildringer og så videre. Det er riktignok ikke tvingende nødvendig, for alle svarene får man som vanlig ikke 😉

LOCK, STOCK AND TWO SMOKING BARRELS



Britisk gangsterfilm, som var debutfilmen for regissør Guy Ritchie. I noen av rollene finner vi Jason Statham, ex-fotballspiller Vinnie Jones, Dexter Fletcher og Sting (!).

ALLE  ELSKER MARY (THERE`S SOMETHING ABOUT MARY)

Tidvis ganske morsom komedie med Cameron Diaz, Ben Stiller og Matt Dillon.


ÅRETS FILMHJERTE 1998

HARD RAIN

Land: USA/Storbritannia

Genre: Action/Thriller/krim

Regi: Mikael Salomon (fra Danmark)

Med: Morgan Freeman, Christian Slater, Minnie Driver, Randy Quaid,
Betty White, Ed Asner, med flere.

Planen var enkel. Fremtiden rik. Hadde det bare ikke vært for alt vannet.

Det blir vått i kveld! Thrilleren Hard Rain med Morgan Freeman på rollelista er en av 90-tallets undervurderte filmer, som fortjener en tur frem fra glemselen.

En søvnig amerikansk småby i Indiana, USA, forbereder seg på oversvømmelse etter at en demning/vannreservoar i nærheten trues av sammenbrudd under et uvær, noe som har ført til at de alle fleste har blitt evakuert ut av byen. Samtidig planlegges et ran av en pengetransport av 3 millioner dollar før vannmassene strømmer inn. Alt går naturligvis selvsagt ikke som planlagt. Mens vannet fyller den lille byen starter en katt og mus-jakt etter ransutbyttet, og for å holde seg i live.

Morgan Freeman er en av mine absolutte favorittskuespillere, jeg skal derfor ikke legge skjul på at hans tilstedeværelse i Hard Rain løfter filmen.
Her ser vi han i en kanskje litt uvant rolle, som bad guy, en nådeløs kriminell, men rollen kler han. Christian Slater har aldri vært noen karakterskuespiller, men i Hard Rain syns jeg han holder hodet over vannet og gjør en god innsats som pengetransportsjåføren som ranes og jages.
Randy Quaid er som vanlig en pussig skrue på film og er morsom å se som den rufsete sheriffen som ikke akkurat elsker jobben sin som lovens håndhever i den søvnige byen.

Hard Rain har tidligere fått terningkast 4 her på bloggen, så det får jeg stå for fortsatt – selv om den like gjerne kunne fått en femmer. “Årets filmhjerte” får den fra meg, selv om den ikke er årets beste film. The Truman Show er nok for min del årets aller beste film, og da kan det sikkert synest rart at jeg gir “årets filmhjerte” til en film som får et terningkast lavere. Men slik blir det, og forklaringen er at selv om The Truman Show er bedre filmatisk sett og spiller på flere strenger, så er likevel Hard Rain en film jeg kan se flere ganger. For The Truman Show er ikke en film jeg kan se like mange ganger som Hard Rain før det blir kjedelig. Dessuten, Hard Rain er undervurdert, pluss at  det er den av filmene fra 1998 jeg syns fortjener mest å nå ut til nye seere, siden Truman Show er kjent nok allerede.

Hard Rain har selvsagt sine svakheter og logiske brister, men som actionunderholdning leverer den helt klart, den har dessuten et litt “uvanlig plot”, med actionscenene som foregår i oversvømte gater, skole, kirke, boliger og andre bygninger.

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om Hard Rain, der jeg omtalte den som en frem fra glemselen-film, og en undervurdert film. Ettersom jeg for noen måneder siden skrev et fyldig innlegg om denne filmen orker jeg ikke å klippe og lime alt inn her på nytt, derimot kan du klikke HER dersom du vil lese hele omtalen min av Hard Rain.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1998

BARE SKYER BEVEGER STJERNENE

Medvirkende: Thea Sofie Rusten, Jan Tore Kristoffersen, Andrine Sæther, Anneke von der Lippe, Jørgen Langhelle, Eindride Eidsvold, Kari Simonsen, Bjørn Jenseg, Helge Jordal, med flere.

Årets beste film fra Norge i 1998 var etter mitt syn barne- og familiedramafilmen Bare skyer beveger stjernene, med manus og regi av Torun Lian. Jeg så faktisk filmen på Fokus kino i Tromsø, og minnes at jeg var en smule skeptisk før visningen. Men filmen var en veldig positiv overraskelse, og det er stort sett alt jeg husker av den. Jeg erindrer at det var to barn i 10- til 13-årsalderen som spilte hovedrollene, at det handler om sorghåndtering, men der stopper også minnet mitt om handling, selv om jeg selvsagt finner, og har lest, et kort resyme på wikipedia og hos filmrommet.no, som er ett sted man kan leie filmen digitalt.

Når 11-årige Maria plutselig mister sin lillebror Pilten til kreften, blir hennes mor så syk av sorg at hun støter omverden fra seg. I forsvar søker Maria tilflukt i egne fantasier og bygger opp en mur rundt seg. I et siste desperat forsøk på å få familien samlet, blir Maria sendt til sine besteforeldre i Bergen inntil moren blir frisk. Her møter hun den ukompliserte, åpne, entusiastiske og sjarmerende gutten Jakob. Ved hjelp av sin livsglede og spesielle livsfilosofi, blir det Jakob som langsomt får Maria ut av skallet. Med nytt syn på livet oppsøker hun moren, slik at de kan forsones og starte på et nytt liv sammen…
(Kilde: filmrommet.no).

Hos Dagbladet fikk filmen terningkast 5, mens VG gav 4, (anmelder Jon Selås som jeg ikke akkurat ofte er enig med, skrev en bra anmeldelse som gjør at handlingsforløpet demrer litt for meg slik at jeg husker litt bedre). Filmen ble belønnet med Amanda-prisen for beste norske film.

Filmen gjorde det bra på kino, og ble også eksportert til flere andre land, deriblant USA. Kommer jeg over den på nett, på netflix f eks eller annet sted jeg slipper å betale ekstra kun for å se den, så blir jeg nok å se den om igjen. Jeg undres faktisk også litt på om jeg kanskje har den liggende på det fossile formatet VHS.

Noen øvrige middels norske filmer fra 1998: Weekend (thriller), Cellofan – med døden til følge (thriller), 1732 Høtten.


ØVRIGE BRUKBARE FILMMINNER FRA 1998 (Noen brukbare filmer som kan være OK å se)


Du har m@il (You`ve Got Mail) – Romantisk komedie med Tom Hanks og Meg Ryan, der internett-chatingens og  e-postens spede begynnelse står sentralt 😉 Her må forøvrig de som har laget den norske tittelen, med “alfakrøllen” @ istedetfor vanlig a, for første gang få litt ros, for den norske tittelen ser unektelig en smule kulere ut enn originalen.

Six Days Seven NightsHarrison Ford og Anne Heche i romantisk eventyrkomedie.

Forhandleren (The Negotiator) – Jeg husker ikke mye av denne, men tror den var rimelig ok. Dramathriller med Samuel L. Jackson og Kevin Spacey, som ble bedre likt av filmkritikere og media enn av publikum. Filmen var også en av de siste for J. T. Walsh før han døde.

Wild Things – Passe småerotisk thriller med Neve Campbell, Denise Richards, Matt Dillon og Kevin Bacon.

Studio 54 (orig. tittel: 54) – Studio 54 var en populær amerikansk nattklubb i New York som eksisterte fra 1977 til 1981 og var på slutten av 1970-tallet ansett som verdens mest kjente nattklubb/diskotek (Wikipedia). Med Mike Myers, Neve Campbell, Salma Hayek, Ryan Phillippe.

Palmetto – Krimdrama som har gått helt i glemmeboka, men jeg tror den var en middels brukbar film. En nylig løslatt kriminell involveres i en fiktiv kidnapping som virker mer og mer reell… I hovedrollene og noen av birollene sees Woody Harrelson, Elisabeth Shoe, Gina Gershon, Cloë Sevigny, Tom Wrihgt og Michael Rappaport.

Taxi – Det er laget en rekke filmer og serier med denne tittelen, men 1998-filmen Taxi er den franske actionkomedien av Luc Besson (manus). Liker du biler i stor fart er nok denne ganske morsom. En hip taxisjåfør må kjøre en noe rufsete politietterforsker som jakter noen tyske gangstere. Filmen har senere fått tre oppfølgere.

Idiotene (Orig. tittel: Idioterne) – Dansk dogmefilm av Lars von Trier. Ganske særegen og noe kontroversiell film. Noen vil garantert syns filmen er idiotisk, noen finner den nok kjedelig og meningsløs, mens andre igjen vil synest det er et spesielt og fascinerende sosialt prosjekt.

Very Bad Things – Beksvart komedie med Christian Slater, Cameron Diaz, Jeremy Piven, Daniel Stern. Denne filmen hadde jeg faktisk HELT glemt før jeg tilfeldigvis så den nevnt i forbindelse med at jeg leste noe om Slater. Passe morbid (OK, ganske morbid) og passe underholdende 😉

Den største sjiten fra 1998 kan jeg også kåre, den går til Jean Claude Van Damme og filmen Legionæren (Legionnaire).

Årets store Oscar-vinner var Shakespeare in Love, som stakk av med hele 7 priser, av sine 13 nominasjoner. Den ble kronet som beste film, det ble statuett til Gwyneth Paltrow for beste kvinnelige hovedrolle og til Judi Dench for beste kvinnelige birolle, samt at den gikk til topps i fire andre kategorier. De to vinnerne av Oscar for beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle gikk til henholdsvis Roberto Benigni (for den italienske filmen “La vita è bella” som hadde premiere i 1997 faktisk/Norsk tittel: “Livet er herlig”) og James Coburn (for “Affliction“. I Norge kjent under tittelen “Den jagede”). Life is Beautiful fikk også prisen for beste fremmedspråklige film.

Jeg har ikke sett noen av disse tre filmene, så om de er bra eller om de stinker skal jeg ikke si så mye om, annet enn at “La vita è bella” er en film man som filmfrelst muligens “må” se, men jeg har en følelse av at både Shakespeare in Love og Livet er herlig ikke er filmer jeg vil elske eller syns er herlig. Men kanskje tar jeg feil? Affliction ser derimot litt spennende ut, og La vita è bella skal jeg se når det passer slik en gang.

TRE MARKANTE SKIKKELSER SOM GIKK BORT I 1998

I 1998 døde et knippe skuespillere jeg vil trekke frem. En av de filmstjernene jeg likte som desverre vandret til de evige jaktmarker i 1988 etter et hjerteattakk var J.T. Walsh, som bare ble 54 år gammel. Han startet filmkarrieren seint, først i 1983 var han med i sin første film, da han var ca 40, etter flere år på diverse teaterscener. For meg vil han alltid huskes best for rollen som iskald, psykopatisk jævel i 1997-thrilleren Breakdown, samt fra en rekke andre filmer der han bekledde mer eller mindre usympatiske rollefigurer, noe jeg syns han ofte gjorde på glimrende vis, som i nevnte Breakdown.

Det er ikke uten grunn at han av noen har blitt omtalt som “alles favoritt-drittsekk”, og blitt betegnet som en som på film var kjent for å portretterte en “Quietly sinister white-collar sleazeballs”, som vel på norsk best kan oppsummeres med en stille skummel og sleip type som lyver, stjeler, manipulerer og gjerne tar alle virkemidler i bruk for å få det som han vil og ikke bli tatt. Slike skuespillere må man definitivt ha! Selvsagt var han ikke alltid slik på film, han spilte også normal i noen filmer, men ofte er det slik at rollene som bad guy fester seg best på minnet. Han gikk alltid under initialene J.T. etterfulgt av etternavnet, men hans fulle navn var James Thomas Patrick Walsh. En håndfull andre minneverdige filmer han huskes fra er Good Morning, Vietnam (1987), A Few Good Men (1992), Hoffa (1992), Klienten (1994) og Sling Blade (1996). Les mer om Walsh hos wikipedia.

Frank Sinatra (1915 – 1998) er selfølgelig i våre dager aller best kjent for den enorme sangkarrieren sin, men Sinatra var også skuespiller og spilte i en lang rekke av filmer. Han ble også belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle for rollen sin i From Here to Eternity (1953), samt to æres-priser i 1946 og 1971. I tillegg står han selvsagt kreditert for sanger i et hav av filmer. Sinatra hadde nok en stor filmkarriere også, men jeg har omtrent ikke noe forhold til han som skuespiller ettersom jeg ikke kan huske å ha sett noen av filmene han medvikret i. Det er uansett uten tvil likevel som sangartist han for alltid vil huskes aller best, med en rekke evigvarende hits, som også har vært med på soundtracket til en mengde filmer og serier, som for eksempel “My Way“, “Fly Me to the Moon“, og “New York, New York”. Sinatra ble 82 år gammel.

Jeg vil også kort nevne Lloyd Bridges, veteranen som døde i 1998 i en alder av 85 år.  Mange husker han sikkert, som meg, for sine komiske roller, blant annet i crazykomediene Airplane (1980) og Airplane 2 (1982), og med en film- og TV-serie-karriere som strekker seg helt fra 1936 og frem til han døde, så kan han trygt omtales som en skikkelig skuespillerveteran.

Jeg har sett et lite knippe av filmene Bridges var med i, men for meg og garantert millioner av andre vil han for alltid huskes som rollekarakteren Izzy Mandelbaum (bildet til høyre) fra et par episoder av Seinfeld, som han var med i så seint som i 1997 (Seinfeld-episodene The English Patient og The Blood). Denne gjesterollen i Seinfeld ble han Emmy-nominert for, og sikret han i alle fall legendestatus her i gården 😉 It`s Go-time!

Har du kommentarer? Hvilke filmer likte du best av filmene fra 1998?
Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget, og skriv i vei!

#filmhjerte #film #filmsnakk #1998 #movies

PS: I og med at det nå er sommer tar filmbloggen en liten sommerferie, derfor er det usikkert når de neste filmblogg-innleggene blir publisert. Liker du filmhjerte på facebook får du oppdateringer når detpubliseres nye ting her på filmhjerte.blogg.no (med forbehold om hvordan facebook filtrerer innlegg osv). 🙂
God filmsommer 🙂

Filmhjerte: Året 1997

I dagens filmblogg snakker vi om 1997 – Filmåret da en av mine absolutte favoritter av norsk film ble sluppet, innspilt i Tromsø var den til og med, og ble en norsk suksess. Det var også året et forlis seilte til topps.


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


 “Årets filmer”-serien her på filmbloggen nærmer seg sakte men sikkert årtusenskiftet, idag stopper vi opp og ser litt på filmens verden anno 1997.

Det var forresten i 1997 at filmer på DVD for første gang kom i salg, noe som skulle være starten på en teknologisk revolusjon på måten å se film på, med bedre bilde, bedre lyd, plassbesparende for oppbevaring og avspilling, og ikke minst langt mere driftsvennlig. Man slapp f. eks. med DVD`en å spole filmen tilbake. For hvem har vel ikke opplevd å leie film eller låne ut film og oppdage at forrige seer ikke hadde spolt filmen tilbake! Eller opplevd at videobåndet snurret seg fast i videospilleren….grøss og gru! En rekke andre muligheter og nyheter åpnet seg, som ekstramateriale på filmene, alternative slutter, kommentatorspor, og så videre.

Selv var jeg derimot sent ute med å få meg DVD-spiller, for VHS-formatet levde fortsatt videre i flere år til parallelt med at DVD tok mer og mer over markedet. Selv om VHS-filmer ikke lengre produseres, så selges det fortsatt kombinerte DVD/Blu-ray/VHS-spillere. Jeg var veldig glad for DVD-revolusjonen, men, jeg er også utrolig glad over å ha vært en del av VHS-generasjonen, som har vokst opp med film på VHS, opptak på VHS osv, for det er en del av historien som aldri noensinne kommer tilbake. Men jeg savner det ikke 😉

1997 var på mange måter et ypperlig godt år for film, i likhet med flere tidligere år dette siste tiåret i det forrige århundredet.  Året 1997 hadde en lang rekke spenningsfilmer jeg virkelig digger, og serverte publikum på kino og hjemme noen skikkelige velsmakende godbiter, deriblant både en norsk kanonfilm og en amerikansk gigant.

SPILLET (Original tittel: THE GAME)


The Game er en av mine klare favoritter ikke bare fra 1997, men fra hele 90-tallet. Det er hele tiden en nerve i denne filmen, som vedvarer helt til avslutningssekvensen i filmen, da brikkene faller på plass og avsløringen kommer. Men det momentet funker selvsagt best når man ser filmen for første gang, for da gir avslutningen en liten “wow var det sånn det var!”-effekt. Regien er ved David Fincher, mannen bak blant annet Seven, som nok en gang laget en glimrende spenningsfilm, en film jeg vil si spenningsmesteren Hitchcock ville likt. Filmes overraskende twist gjør den til en film som skiller seg litt ut.

En rik overklassesnobb får en spesiell bursdagsgave hos broren sin, et slags spill. Men spillet utvikler seg til et mareritt. Michael Douglas er strålende i hovedrollen.

Første gangen jeg så denne ville jeg nok sagt terningkast 6, men den mister overraskelsesmomentet sitt når man har sett den før. Uansett blir det uten tvil terningkast 5. Har du sett den før tåler den absolutt et gjensyn, har du derimot gått glipp av den bør du helt klart få denne filmen med deg!

Spillet (The Game) kan du se hos blant annet HBO Nordic.

FACE/OFF


Face/Off er en annen av mine 90-tallsfavoritter, en actionthriller av veldig høy klasse. John Travolta og Nicolas Cage i hovedrollene gir full gass. Dette er etter min mening en av Travoltas beste actionfilmer.

Ved hjelp av ny topp hemmelig teknologi får en politietterforsker utseendet og stemmen til en kriminell (som ligger i koma), slik at førstnevnte kan gå undercover i fengselet for å fiske etter opplysninger hos sistnevntes bror. Men noe går fryktelig galt når alle som visste om ansiktsbyttet blir drept…

CON AIR


Stjernespekket høytflyvende action!

Fangetransport i lufta og flykapring kan knapt bli bedre og mer actionfyllt enn dette, i tillegg er det en aldri så liten sekk med sentimentalitet blandet i det, samt en god del (ironisk) humor, som særlig Steve Buscemi sin forskrudde morderiske rollefigur står for, og ikke minst John Malkovic, som ikke er mindre gal, som den geniale (!) massemorderen “Cyrus the virus”. Nicolas Cage var galning i Face/Off, i Con Air er han også kriminell, etter å ha blitt dømt for uaktsomt drap på en som antastet den gravide kona hans, men er nå filmens helt som må beholde fatningen når noen av USAs verste avskum kaprer fangetransporten han er med på, på vei hjem etter endt soning.

Filmen byr dessuten blant andre på navn som Mykelti Williamson, Vhing Rhames, John Cusack og Monica Potter. Fest setebeltene, og se om det hjelper, på denne heidundrande flighten. Filmen fikk ellers den ganske så spesielle “Razzie” (*)-prisen i kategorien “Minst hensyn til menneskeliv og offentlig eiendom”…

Con Air er en av favorittfilmene mine innen actiongenren. Terningkast 5.

AIR FORCE ONE


En av Harrison Ford sine mest spennende og actionfulle filmer. Her spiller han USAs president, som er ombord i det amerikanske presidentflyet Air force one som kapres av terrorister. Presidenten har imidlertid overhodet ikke tenkt til å gi seg uten kamp.

Også Air Force One er en veldig bra actionfilm, som jeg syns forsvarer et terningkast 5.

SJAKALEN (Original tittel: The Jackal)


Bruce Willis og Richard Gere i hovedrollene. Willis gjør en iskald figur, men en solid jobb her. Gere er ikke blant mine favoritter som skuespiller, men han gjør en bra innsats her. Willis spiller en leiemorder som går under kallenavnet “The Jackal” (Sjakalen), som har fått i oppdrag å likvidere FBI-toppen, mens Gere spiller en løslatt IRA-snikskytter som leder an i jakten på den effektive, kaldblodige og hjerteløse leiemorderen, som omtrent ingen kjenner utseendet til.

Jeg er litt usikker på terningkast til Sjakalen, men 4 eller 5 blir det, kanskje en svak femmer.

BEAN – DEN STORE KATASTROFEFILMEN
(Original tittel: Bean , eller: Bean – the movie)


Komikklegenden Mr. Bean, i Rowan Atkinson sin figur, drar til Amerika når han får ansvaret for å bringe et veldig verdifullt maleri til et museum i L.A. Det blir selvfølgelig en drøss av komiske forviklinger, kulturkræsj og hysteriske situasjoner. Mr. Bean var enorm i de klassiske TV-episodene, og også i denne spillefilmen leverer han førsteklasses tøysehumor 🙂 “Alle” liker Mr. Bean vel?

RIVALENE (Original tittel: THE EDGE)

Anthony Hopkins og Alec Baldwin spiller hovedrollene i denne spennende filmen om to menn som havner i trøbbel i villmarka. Særlig Hopkins gjør en fremragende innsats. The Edge (Rivalene) kan forøvrig sees hos blant annet Netflix.

PS: Angående norske titler, hva var vel mere naturlig enn å kalle “The Edge” for Rivalene……. Heia Norge og god dag mann økseskaft!

U TURN


Sean Penn, Jennifer Lopez, Nick Nolte, Billy Bob Thornton. Penn spiller en småkjeltring på vei til Las Vegas for å kvitte seg med spillegjeld før den russiske mafiaen knerter han. På turen blir han tvunget til et stopp i Arizona, hvor alt som kan gå galt, går galt, for han. Regissør Oliver Stone ble “Razzie”-nominert for verste regi. Jaja…

Bekmørk thriller, med bitende komiske undertoner, som nok definitivt vil ha sine fans. Jeg syns ihvertfall den er en litt spesiell film, som jeg liker bedre nå enn første gang jeg så den.

BREAKDOWN


– Den begynner å bli slitt nå denne frasen min, men dette er også en av mine 90-tallsfavoritter innen action og thrillere, det er den type actionthriller som jeg syns på en måte gir et godt bilde av filmer av denne typen fra 90-årene. Kurt Russell spiller en mann som er på kjøretur på tvers av USA, men midt ute i ørkenen bryter bilen sammen. Kona får skyss for å hente hjelp, men forsvinner, og ektemannen må finne henne.

J. T. Walsh gjør en djevelsk rolle som skummel trailersjåfør, mens Russell er glimrende som fortvilet og desperat. Breakdown er nok noe undervurdert og litt glemt har jeg en følelse av. Jeg løfter den imidlertid gjerne litt opp fra glemselen, for dette er topp amerikansk actionthriller. Ikke langt unna 6 på terningen som lander med 5 øyne opp.

Skal du se EN av filmene i dagens filmblogg-sak vil jeg anbefale denne eller The Game (Spillet), selv om det er en annen jeg utroper til “Årets filmhjerte” (men årets filmhjerte-film har vel “alle” sett uansett?).

MURDER AT 1600 – MORD I DET HVITE HUS


Veldig bra krimdrama også dette, spennende plot, der Wesley Snipes har hovedrollen, og der også M*A*S*H-legenden Alan Alda har en viktig rolle.

LYSTLØGNEREN (Original tittel: LIAR LIAR)


En av de morsomste komediene, ihvertfall en skikkelig artig en, med gummitrynet Jim Carrey i storform som lystløgneren som plutselig ikke lengre klarer å fortelle en løgn, men må si sannheten. Noe sukkersøtt også, som kanskje trekker noe ned, men dette er film for lattermusklene. Jeg synest Liar Liar, eller Lystløgneren på norsk, er den morsomste komedien med Jim Carrey.

GOOD WILL HUNTING (Den enestående Will Hunting)


Velspilt drama med Robin Williams og Matt Damon, som bragte en Oscar-statuett til Williams for beste mannlige birolle.

En av Williams aller beste seriøse rollene der han verken er komisk eller psykopat. Sean Maguire heter Williams` rollekarakter i denne filmen, der han spiller mot en ung Matt Damon (som har tittelrollen som Will Hunting). Williams fikk Oscar for sin innsats her, i kategorien beste mannlige birolle, og filmen vant også i kategorien beste originale manus, samt at den var nominert i flere kategorier (bl.a beste film og beste mannlige hovedrolle).

“Will Hunting, en problemrik men talentfull ung mann arbeider som vaktmester på Massachusetts Institute of Technology, selv om han har kunnskaper innen matematikk som er langt større enn de hos studentene ved skolen. Filmen viser historien om hans kamp mot både seg selv om personlige forhold, der han forsøker å arbeide seg gjennom problemene sine slik at han kan åpne seg til andre, og slik at han kan bruke sitt enorme intellekt til noe nyttig” (Wikipedia).

BECK (De fire første Beck-filmene med P. Haber som Beck)

* LOCKPOJKEN

* MANNEN MED IKONERNA

* VITA NÄTTER

* ÖGA FÖR ÖGA


* I 1997 ble de fire første BECK-filmene om den svenske politietterforskeren Martin Beck i Stockholm-politiet, med Peter Haber og Mikael Persbrandt i rollene som henholdsvis Beck og Gunvald Larsson sluppet. Beck-serien er filmer jeg liker veldig godt, og helt oppe i toppen når det kommer til krim.

Tilsammen er det laget 30 filmer med Beck der Haber spiller Beck, og neste år kommer de fire siste, noe som betyr at det totalt blir hele 34 filmer. Alle Beck-filmene med Peter Haber som Beck er svensk kvalitetskrim som jeg elsker, og selvsagt anbefaler. Selv om det selvfølgelig er variabel kvalitet på noen av de 30 filmene så er de alle like fullt helt klart verdt å se. Dessuten er det i Beck at den smått eksentriske og snakksalige “grannen” er med, spilt av Ingwar Hirdwall, en liten legendarisk birolle i disse filmene.


 ÅRETS FILMHJERTE 1997:

TITANIC

* Genre: Drama (romantisk drama)

* Regi: James Cameron

* Skuespillere: Leonardo DiCaprio, Kate Winslett, Gloria Stuart, Billy Zane,
Kathy Bates, Bill Paxton, David Warner, Bernard Hill, Frances Fisher, med flere.


Titanic, den episke stjernespekkede romantiske katastrofefilmen fra 1997 er en av  historiens aller største filmer, som ble en gigantisk suksess, både på kino og senere på kjøpefilm. Jack (Leonardo DiCaprio) og Rose (Kate Winslett og Gloria Stuart) sin kjærlighetshistorie som så brått endte med tidenes skipsforlis, er av mange ansett som tidenes kjærlighetshistorie på filmlerretet. Titanic er dog mye mer enn som så. Den er et mesterverk av storslåtte bilder og detaljer, har et glimrende score og en pulserende historie.

De historiske faktaene om Titanic kjenner mange til, det var skipet som ikke kunne synke, men som likevel forliste og sank til havets bunn midt ute på Atlanteren etter å ha kollidert med et isfjell på jomfruturen i 1912 mellom Southampton i England og New York. Anslagsvis litt over 1500 personer omkom, mens bare 705 overlevde (675 av de var kvinner og barn). Selv om filmen altså baserer seg på virkelige hendelser, er andre deler av den fiksjon og oppdiktet.

Jeg så Titanic på Finnsnes Kino da den hadde premiere på den lokale kinoen (premieren i Norge var i februar 1998), og i motsetning til en forestilling jeg nylig omtalte der det var 2 personer i salen, var det denne gang fullt hus og yrende kinostemning. For dette ble litt av en filmopplevelse på det store lerretet. At filmen under Oscar-utdelingen 1998 ble hyllet som beste film fra 1997 var en selvfølge, den var uten konkurranse på det området.
At den storslagne produksjonen også fikk prisene for beste kinematografi, beste produksjonsdesign (filmens “bakteppe”), beste kostymedesign, beste lyd, beste lydeffekter, beste filmklipp/redigering, beste visuelle effekter, beste originale sang (Den vidunderlige “My heart will go on”, med Celine Dion), beste dramatiske originalmusikk og beste regi (James Cameron), var også fullstendig fortjent, særlig alle prisene for det visuelle ved filmen.
Det er derimot en stor skam at Leonardo DiCaprio IKKE engang var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, noe som ble møtt med kritiske røster fra både massene av publikum og mange filmeksperter. En stor forbigåelse.

Jack: – “JAAAAAAA, VI FIKK ÅRETS FILMHJERTE! I`M THE KING OF THE WORLD”
Fabrizio: – “Nå hadde det smakt med en whiskey on the rocks!”

Ei heller ble det pris til Kate Winslett for beste kvinnelige hovedrolle, og det ble heller ingen statuett til Gloria Stuart, som gjorde den herlige rollen som Rose i nåtid, den gamle dama. Stuart var en av de nominerte i kategorien beste kvinnelige birolle – og burde selvsagt vunnet, mens Winslett var nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, som hun burde ha fått. Den tredje kategorien Titanic var nominert i uten å vinne, var for sminke, som gikk til Men in Black, noe som var greit nok at Titanic ikke vant. Med utrolige 11 Oscar ble Titanic en av tidenes mestvinnende filmer, og regissør Cameron kunne gjerne utbasunere “I`m the king of the world” (sitat fra filmen, når Jack står helt fremme på kanten på skipet) da han entret scenen for en av prisene. Men at ingen av skuespillerene i filmen fikk en statuett med seg er et mysterium. Forøvrig har Titanic en hel besetning av kjente navn på plakaten, samtlige leverer dessuten godt spill, også flere av de små birollene i filmen er minneverdige.

Her kommer et morsomt poeng i så måte, som har sin naturlige plass i filmbloggen min fra nord. Titanic har nemlig et norskt viktig innslag med, fra Nord-Norge til og med (selv om han i filmen spiller svensk). Husker du Olaf, svensken som Jack spiller poker med helt i starten av filmen, han Jack vinner båtbillettene fra? Skuespilleren som spilte Olaf heter Bjørn Arne Olsen, og kommer fra Nordreisa i Troms. I en sak på NRK Troms sine nettsider refereres det til et intervju med Olsen fra avisa Fremtid i Nord, der han forteller om innspillingen, og at han fikk 60 000 dollar for rollen sin som varte 2-3 minutter, samt at han i ettertid har mottatt i overkant av ca 1 million kroner gjennom prosenter for filmvisninger og videosalg. Det tok forøvrig 16 timer å spille inn den omtalte poker-scenen, som er filmet i Mexico! Titanic dro ellers inn totalt 1,8 milliarder dollar!

Det lille momentet som “irriterer” med Titanic er noe bl.a. Mythbusters på Discovery Channel i ettertid har påpekt, og som vi jo alle som har sett filmene egentlig alltid har visst, nemlig at filmen slett ikke burde sluttet med at Jack druknet, ettersom det er teknisk bevist at rollekarakteren Jack enkelt kunne blitt berget. Det var nemlig mer enn plass nok både til Jack og Rose på den vrakdelen som Rose lå på i havet, mens hun ventet på redningen. Det ville vært en happy ending til å grine en gledeståre av, eller hva? Så kan man selvfølgelig spørre seg om filmen ville blitt hva den var om Jack hadde overlevd forliset, og om filmens popularitet ville vært den samme. Tja, jeg tror det, om enn ikke like dramatisk…Regissør Cameron er nok derimot av en annen oppfatning. “Jack måtte dø”, har han sagt, og kanskje stemmer det 😉

Titanic fikk, naturlig nok, en hel rekke strålende filmanmeldelser, blant norske medier florerte det av terningkast 5 og 6 (de fleste gav 5). Fra filmhjerte.blogg.no blir det toppscore, det er bittelitt svakt, men det blir terningkast 6 til Titanic.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1997:

INSOMNIA

* Genre: Thriller/psykologisk thriller

* Regi: Erik Skjoldbjærg

* Skuespillere: Stellan Skarsgård, Sverre Anker Ousdal,
Bjørn Floberg, Gisken Armand,
Maria Bonnevie,
Frode Rasmussen, Kristian Fr. Figenschow, med flere.



Jeg er fristet til å gi Insomnia terningkast 6. Filmens locations i Tromsø og i Nyksund i Vesterålen er fantastisk, selv om det kanskje kan trekkes litt at det geografisk sett i filmen ikke stemmer med virkeligheten, og at det aldri uttales i filmen at det er i Tromsø handlingen i stor grad utspilles. Men slikt blir litt flisespikkeri å skulle trekke for. I tillegg til at filmen er veldig spennende med et særdeles originalt og godt skrevet plot, og med en nerve som vedvarer gjennom hele filmen, så er det også bra skuespillerprestasjoner av flere av de som medvirker i filmen, særlig Stellan Skarsgård er overbevisende, og kald som en nord-norsk sommer. Veldig god og iskald er også Bjørn Floberg.

Også Sverre Anker-Ousdal, og Gisken Armand gjør en god figur. Noen av de nord-norske skuespillerene må jeg likevel si at ikke er like imponerende, og heller ikke Maria Bonnevie imponerer, og det gir grunn til litt trekk, dog ikke så mye at det skjemmer filmen noe. For Insomnia er uten tvil en av mine definitive favoritter innen norsk film, den er helt klart inne på en eventuell Topp 3-liste over norske filmer jeg har sett.

Den er kalt en film noir-thriller, og er også sammenlignet med Hitchcocks filmstil. INSOMNIA er dessuten en av Norgeshistoriens mest anerkjente sjangerfilmer internasjonalt, i USA og i Cannes, blant annet. Her hjemme var den derimot kun en moderat kinosuksess, og spillte bare inn 2,8 mill på kino premiereåret. Til sammenligning spilte de to norske filmene Budbringeren (1997) inn over 6 mill og Kristin Lavrannsdatter (1997) inn over 27 millioner!

Kriposetterforskerne Jonas Engstrøm og Erik Vik blir fløyet inn til en småby i Nord-Norge. De skal bistå det lokale politiet i etterforskningen av mordet på en ung jente ved navn Tanja. Hovedmistanken rettes mot en gutt som har vært kjæresten hennes. Men det kommer også for en dag at Tanja har vært mye sammen med en eldre mann som har gitt henne dyre gaver og masse penger. Under en intens jakt på morderen i et tåkete landskap blir etterforsker Vik skutt ned og drept ? av Engstrøm. Det er et uhell, men Engstrøm velger å tie om hendelsen. Men det finnes et vitne til drapet. En person som ser ut til å kjenne Engstrøms tanker, følelser og søvnproblemer.

Insomnia var uansett så god at man i USA valgte å lage en amerikansk remake av filmen noen år senere, og gav den samme navn, en film der Robin Williams og Al Pacino hadde hovedrollene. Dermed var klassikerstempelet sikret også her til lands. Det høres kanskje litt “sutrende” ut, men jeg har en liten følelse av at noe av grunnen for at den ikke ble en større suksess umiddelbart er at den ble innspilt nettopp i Nord-Norge og at mange utenfor landsdelen kanskje ikke er så interesserte i film nordfra. En annen ting som ofte preger norske filmer generelt er at dialogen og det verbale kan oppfattes noe kunstig eller teatralskt, så kanskje kan også dette ha spillt inn her (at publikum velger bort norsk film pga tidligere kritikk av norsk film)?

Den amerikanske nyinnspillingen av Insomnia er ganske bra den, men amerikanernes versjon kan ikke måle seg med den norske originalen.

Insomnia fra 1997 får fem steikende midnattssoler og en liten morgensol fra meg, eller en varm anbefaling og terningkast 6 om du vil.
Hos Dagbladet og filmfront ble det 5, mens VG og Aftenposten “kun” gav den 4.

Og husk, “den som sover synder ikke” 😉

 

Blant andre norske filmer fra 1997 verdt å sjekke ut er neppe Brent av frost en av de. Eller, et par av scenene i den er det. Det er filmen der Gørild Mauseth har sex i et lass av fisk, og som hun senere “sutret” seg til erstatning for fra NRK etter at statskanalen viste noen klipp fra filmen som hun mente var i strid med kontrakten hennes. I en blogg jeg surfet innom var det en del interessante linker til den saken, som det var stor storm om da den pågikk i 2008. Jeg husker det godt, og husker også hvor lei jeg ble av denne Mauseth og sytinga hennes, etter at hun frivillig spiller inn en film der hun stiller opp naken, men deretter ikke tåler at klipp fra de omtalte scenene blir vist. Blant annet er DENNE saken fra Dagbladet et bra bevis på hvor tåpelig hun var. Forøvrig har jeg aldri sett Brent av frost, men har sett klippene som NRK og Tv 2 har vist. Jeg har heller ingen interesse av å se filmen forresten, men om det irriterer Mauseth så håper jeg mange får med seg de klippene en eller annen plass, haha.

Ellers husker jeg såvidt å ha sett Livredd (handlingen er derimot helt glemt, men tror det var skrale saker), Budbringeren (ikke det helt store den heller), Salige er de som tørster (basert på Anne Holt-krimroman, brukbar film mener jeg å huske, men er den tilgjengelig noe sted?), og Mørkets øy (bortkasta tidsbruk).


Andre filmminner fra 1997:

Noen av filmene jeg omtaler under kan også være verdt tida det tar å se de, mens andre nok er helt ok å hoppe over.

Livets lyse side (Original tittel: As Good as it Gets)

Komedie med Jack Nicholson. Småmorsomt, men slett ikke det helt store. At Jack Nicholson og Helen Hunt for denne filmen fikk hver sin Oscar for henholdsvis beste mannlige hovedrolle og beste kvinnelige hovedrolle er derimot direkte latterlig. At Hunt fikk den kan jeg til nøds “akseptere”, selv om Kate Winslett selvsagt burde vunnet blant de nominerte. Nicholson er en filmgigant, som jeg selvfølgelig liker godt, men denne prisen skulle han aldri hatt. For det første var Matt Damon den klart beste av de nominerte, for det andre er det slett ikke noe Oscar-materiale over det Nicholson gjør i denne filmen, det er småmorsomt og lett fornøyelig, dog ikke så vanvittig bra. Men først og fremst burde han ikke fått den fordi prisen burde gått til en som Oscar-akademiet ikke engang nominerte; Leonardo DiCaprio, for Titanic.

Kiss The Girls – En spennende film, absolutt, som jeg likte veldig godt før. Men jeg er litt lei av den, og synest ikke den er like bra som tidligere. Morgan Freeman spiller politietterforskeren som jakter en seriemorder som kidnapper og misbruker unge kvinner. En kvinne, spilt av Ashley Judd, slipper unna.

Tomorrow Never Dies – James Bond-film, med Pierce Brosnan som agent 007. Bond må stoppe en mediamoguls plan om å starte krig mellom kina og Storbritannia. Av de som har gitt liv til Bond på filmlerretet så kommer nok Brosnan et godt stykke bak legendene Connery og Moore, og den nåværende Bond-skuespilleren, Daniel Craig. Brosnan leverte imidlertid til godkjent, og Bond er alltid greit nok.

Skrik 2 (Scream 2) – Midt-på-treet-oppfølger til grøssersuksessen Skrik fra 1996. Følger samme oppskrift som eneren, men er et stykke unna å være like bra.

Regnmakeren – Basert på en roman av John Grisham. Regi ved Francis Ford Coppola, og filmen har en rekke velkjente navn på plakaten, som Matt Damon, Danny DeVito, Claire Danes, Jon Voight og Mickey Rourke.

Metro – Fartsfull actionkomedie med Eddie Murphy. Ikke så verst, men den havner i bolken med midt-på-treet-filmer, og drukner litt i mengden av langt bedre actionthrillere og krimfilmer fra dette året.

Rød rettferdighet (Red Corner) – Thriller med Richard Gere. Handlingen husker jeg ikke, men jeg syns filmen var ok.

Mad City – Brukbar film. En nyhetsreporter prøver å knytte bånd til en gisseltaker ettersom han forsøker å gjøre et nyhetsscoop. John Travolta, Dustin Hoffman og Alan Alda spiller de fremtredende rollene.

L.A. Confidencial – Kim Basinger fikk Oscar for beste kvinnelige birolle. Litt for seig handling etter min smak, men sånn passe.

Fredsmegleren (The Peacemaker) – George Clooney og Nicole Kidman. Brukbar spenning.

Father`s Day – Komedie med Billy Crystal, Robin Williams og Julia Luis-Dreyfus. Sistnevnte måtte tåle en Razzienominasjon, noe jeg syns var ufortjent.

Vegas Vacation – Komedie med Chevy Chase. Brukbar.

Dante`s Peak – Katastrofefilm om et vulkanutbrudd. Brukbar, men slett ikke minneverdig. Med andre ord lett forglemmelig, grei å se men du har glemt den i det rulletekstene kommer til syne 😉

Volcano – Nok en naturkatastrofefilm om et vulkanutbrudd. Grei spenning men ikke mere enn en helt OK film.

All makt (Absolute Power) – Clint Eastwood med regi og hovedrolle.

Speed 2: Cruise Controll – Veldig svak oppfølger til suksessen Speed. Mest komisk til tross for at filmen utgir seg for å være actionfilm. For dårlige dataanimasjoner er det også. Men likevel OK som helt tanketom tidstrøyte. Filmen ble Razzie(*)-nominert som verste film, samt i flere andre kategorier i den lite prestisjefulle utdelingen.

Fryktens sommer (I Know What You Did Last Summer) – Overhodet ikke noe spesielt bra grøsser, men alle syns vel det er litt morsomt likevel med disse skrekkfilmene med en haug av forskremte pene tenåringsungdommer, som Jennifer Love Hewitt og Sarah Michelle Gellar.

Anaconda – Egentlig en pent sagt svak film, men den er ganske ufrivillig morsom, som når Jon Voight slukes av en diger forbanna (dataanimert) Anaconda-slange. Voight ble dessuten Razzie-nominert for rollen sin som verste mannlige hovedrolle, og bedre gikk det ikke med filmen heller, som også ble nominert som blant annet verste film. Imidlertid “vant” de ingen.

Noen utvalgte 1997-filmer jeg ikke liker: Men in Black (ikke min type humor, men mange liker den garantert), Starship Troopers, Djevelens advokat, Private Parts (Howard Sterns edle deler), Alene hjemme 3 (Ingen av skuespillerne fra Alene hjemme og Alene hjemme 2 er med her. Total skivebom av en film), George of the Jungle (Fjollete komedie. Alt for fjollete. Men jeg lo en gang, da noen datt ned fra stor høyde fra ei bru og det ble opplyst av filmens fortellerstemme at (siden dette er en familiekomedie) man bare skulle slappe av, ingen dør i denne filmen, de bare slo seg litt… Det morsomme her var at jeg sa da fallet skjedde noe som at “jaha, slår folk seg ihjel i familiekomedier fra Disney”, og akkurat da kom fortellerstemmen med forklaringa. Ganske morsomt :D), Nothing to Lose (komedie som jeg nylig så, rein skjær katastrofe av en film), The Postman (mere post-apokalyptisk nonsense fra Kevin Costner. The Postman ble da også rikelig “belønnet” med 5 “Razzie”-priser, deriblant som verste film, og to til Costner for verste regi og verste mannlige hovedrolle), Cop Land, Fire Down Below (Razzie-nominert som verste film).

(*) Razzie står for Golden Raspberry Awards, som er en filmpris som er Oscars motstykke, da den gir nominasjoner og priser til årets dårligste filmprestasjoner.

JAMES STEWART 1908 – 1997

Den største filmstjernen som døde i 1997 var James Stewart, som ble 89 år gammel. Stewart var en av de store mannlige stjernene på 1940- og 50-tallet, før karrieren nok dalte etter det. Stewart ble belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle for filmen The Philadelphia Story fra 1940, samt at han i 1985 ble tildelt en æres-Oscar.

Han var nominert totalt fem ganger i 20-årsperioden fra 1940-1960, men Stewart huskes nok utvilsomt aller best for rollene sine i en rekke glimrende Hitchcock-filmer. Stewart gjorde fremragende innsats i Repet (Rope, 1948), Vinduet mot bakgården (Rear Window, 1954), Mannen som visste for meget (The Man Who Knew Too Much, 1956) og Vertigo (1958). Ihvertfall de tre førstnevnte filmene er veldig gode filmer der Stewart leverte strålende arbeid. En del husker han nok også for It`s a Wonderfull Life (1946).

MCLEAN STEVENSON 1927 – 1996

I blogginnlegget om filmåret 1996 glemte jeg forresten å nevne en av skuespillerene som døde det året, som jeg særlig i ettertid har satt stor pris på; McLean Stevenson. Derfor får det stå sin prøve at jeg ikke nevner han før nå…. M*A*S*H er en av tidenest TV-serie-suksesser, som første gang gikk i tidsrommet 1972-1983, og som fortsatt går på TV med jevne mellomrom, og også jeg elsker denne komiserien som har handling lagt til Korea-krigen. En av rollekarakterene i serien jeg likte best var leirens kommandant, oberstløytnant Henry Blake, som ble spilt i seriens tre første sesonger av McLean Stevenson.

Stevenson valgte selv å be om å bli skrevet ut av gigantsuksessen etter tre sesonger angivelig fordi han ikke var fornøyd med å være i skyggen av seriens største stjerne, Alan Alda. Valget hans om å forlate M*A*S*H kom han til å angre på, for karrieren hans stagnerte, og kort tid før han døde i 1996 uttalte Stevenson at han angret på at han hadde forlatt M*A*S*H. Måten han ble skrevet ut av serien på fremstår ellers for min del den dag i dag som et av TV-historiens verste minner fra en film eller TV-serie. Rollekarakteren Blake ble nemlig skrevet ut ved at han fikk forlate hæren og dra hjem. På turen over Japanhavet ble helikopteret hans skutt ned og alle ombord omkom, var beskjeden “Radar” gav til sjokkerte og gråtkvalte kolleger i leiren og TV-seere…. Men det var heldigvis bare i serien, Stevenson selv levde til i februar 1996, da han døde i en alder av ikke mere enn 68 år. Han ble med det både den første faste som forlot M*A*S*H, og den første av skuespillerene (ihvertfall i ledende roller) som døde.

Hvilke filmer er dine favoritter fra 1997? Legg gjerne igjen en kommentar ved å først klikke på kommentarer-linken like under dette innlegget. Ordet er fritt!

#filmer #filmhjerte #filmsnakk #movies #1997 #Titanic #Insomnia

 

Filmhjerte: Året 1996

1996 er for alltid et år jeg kommer til å minnes med glede. Flere kvalitetsfilmer ble laget, og min andre store interesse som er fotball gav også gull og grønne skoger ettersom TIL ble cupmestere. Men tilbake til filmens verden…


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


1996 hadde en del filmer jeg syns er vel verdt å se. Det var et år som gav oss filmelskere både angrep fra verdensrommet, levende døde, særegne politietterforskere, gale mordere i masker, pulserende action og thrillere, humor og medrivende historier. Å velge en “favoritt” var ikke så lett, for det var veldig jevnt mellom de utvalgte filmene. Fra filmåret 1996 er dette de filmene jeg husker best.

FARGO

Fantastiske Fargo, Coen-brødrenes moderne klassiker av en film, er utvilsomt en av dette årets definitivt beste filmer, og en av 90-tallsfavorittene. Fargo er bekmørk satirisk komedie møter krimdrama. Det er filmen der alt som kan gå galt, går galt, for hovedpersonen, den norskættede bilselgeren Jerry Lundegaard, som spilles av William H. Macy.

Lundegaard trues av konkurs, men den styrtrike svigerfaren hans vil ikke hjelpe ham økonomisk. Jerry er villig til å gjøre alt for å slippe unna den økonomiske knipa, så han tilkaller to hardbarka kriminelle (spilt av Steve Buscemi og Peter Stormare). Jerry leier skurkene til å kidnappe sin egen kone. Dermed vil svigerfaren betale skurkene løsepenger, som deretter sendes til Jerrys egen lomme. Men under kidnappingen kommer skurkene “i skade” for å drepe en politimann og to vitner. Byens politistyrker ledet av Marge (spilt på fortreffelig og særegent vis av Frances McDormand), en gravid kvinne, fatter mistanker om at noe ikke er som det skal være med Jerry.

Filmens bakteppe med det forfrosne vinterlandskapet, den særegne regionale dialekten og de gjentagende frasene og ordene, som “Yaaah”, “yup” og “Aw jeez” gjør Fargo til en skikkelig godbit. Skuespillerne gjør dessuten en helhjertet innsats, som Macy og McDormand, mens Buscemi og Stormare funker perfekt som de to kaldblodige. Fargo fortjener helt klart terningkast 5. Filmen vant to Oscar, Frances McDormand fikk for beste kvinnelige hovedrolle, og Coen-brødrene ble tildelt statuetten for beste originalmanus. Velfortjente priser helt klart.

I tillegg var filmen nominert i klassen beste film (som den burde vunnet blant de nominerte), Macy var nominert for mannlige birolle (istedet vant Cuba Gooding Jr. for Jerry Maguire – helt uforståelig!), regi (Joel Coen, burde vunnet den også), kinematografi (den var i alle fall bedre også der enn vinneren) og filmklipp/redigering.

Filmen har selvsagt vært inspirasjonen til den glimrende TV-serien Fargo, som kom i 2014, med Martin Freeman, Billy Bob Thornton, Allison Tolman og Colin Hanks i hovedrollene.
Filmen var rå, TV-serien enda bedre! Se begge! 🙂

SKRIK (Original tittel: SCREAM)


En gal knivmorder med skrekkfilm-fetisj er løs!

Wes Craven sin horror-thriller Skrik ble en ubetinget suksess, og er utvilsomt en av 90-tallets morsomste “morderfilmer”. Er man lettskremt, mørke- og skyggeredd er dette den perfekte filmen å gjemme seg under et pledd til, mens man forsikrer seg om at alle dører og vinduer er skalket igjen 😉 Men husk, hadde det vært i “Scream” ville morderen allerede være innenfor dørene, haha!

Skrik er pur underholdning, og selvsagt spennende også, med til denne genren å være glimrende spill av Neve Campell og resten av rollebesetningen.

Også Skrik fortjener terningkast 5.

MISSION: IMPOSSIBLE


Actionthriller, med en strålende opplagt Tom Cruise, og en herlig ekkel Jon Voight. Regi er det Brian De Palma som står for. Filmen er forøvrig basert på TV-serien med samme navn. Cruise spiller agenten Ethan Hunt, som feilaktig blir anklaget for å være spion, og for å ha drept sine medagenter under et oppdrag som gikk galt. Hvem prøver å få han i fella? Filmen ble en storsuksess, og også filmens instrumentaltema (musikken) har blitt en rimelig gigahit. Veldig bra action, med suggerende spenning hele veien.

Jeg liker M:I veldig godt, så da kan det jo komme som en morsom opplysning at jeg klarte å duppe av noen bittesmå minutter på kinoen når jeg så den der (skal sies at dette var under førstegangstjenesten min og at jeg var utkjørt etter dagens økt :p). M:I inneholder ihvertfall veldig få dødpunkter sånn at det ikke rekker å bli kjedelig.

FROM DUSK TILL DAWN


To voldelige og morderiske brødre på vill flukt fra Texas til Mexico gjør et stopp på en beryktet bar i ødemarka etter å ha krysset grensa. Det blir en helvettes natt, med vesener tørste på blod. Filmene er en actionthriller skråstrek sci-fi-skrekk. George Clooney og Quentin Tarantino spiller hovedrollene. Tarantino har også skrevet manus til denne filmen.

THE ROCK


Velfungerende og actionfull spenningsfilm, med godt spill av veteranen Sean Connery, samt Nicholas Cage og Ed Harris. En gruppe elitesoldater okkuperer den gamle fengselsøya Alcatraz (“The Rock”, “Klippen”) og truer med å sende biologiske stridshoder mot San Francisco. For å stoppe dem må FBI-agenten Stanley Goodspeed (Nicolas Cage) få hjelp av den eneste fangen som har klart å rømme fra Alcatraz og komme fra det med livet i behold, John Patrick Mason (Sean Connery). Nok en terningkast 5-film.

SLEEPERS


Stjernespekket drama-krimthriller om fire unggutter som vokser opp i “Hells kitchen” i NY sine guttestreker, som får fatale følger for livene deres. Det som var ment som en liten rampestrek går forferdelig galt, og straffen blir beinhard. Guttene sendes til ett års opphold på en gutteanstalt der de blir utsatt for vold, ydmykelser og seksuellt misbruk av vaktene. Mer enn 10 år senere får de sjansen til hevn. På rollelista finner vi store navn som Robert De Niro, Brad Pitt, Kevin Bacon, Dustin Hoffman, Jason Patric, Minnie Driver og Brad Renfro.

Glimrende film. Burde kanskje vært nominert til Oscar som beste film, istedet for den kjedelige Jerry Maguire. Sleepers fikk kun en Oscar-nominasjon, i klassen beste dramatiske originalmusikk.

DAGSLYS (Original tittel: DAYLIGHT)


Brukbar katastrofeactionfilm med Sylvester Stallone. En undersjøisk tunell i NY om binder sammen Manhatten og New Jersey rammes av en massiv eksplosjon grunnet en kollisjon der giftige kjemikaler antenner store deler av den digre tunellen. Stallone er den suspenderte redningsmannen som blir sendt inn for å lokalisere overlevende, og finne en vei ut, mens vannet er i ferd med å strømme inn.

BEAVIS AND BUTT-HEAD DO AMERICA


“I am Cornholio, I need Teepee for my bunghole”!

Om noen skulle være i tvil; Beavis og Butt-Head er animasjonsfilm/tegnefilm, satire og komedie, gjort kjent gjennom seriene om de to som i årevis rullet på musikk-kanalen MTV, der de to snørrete dritungene satt og kommenterte musikkvideoer og flirte sin umiskjennelige latter av underbuksehumor.

De to pubertale guttungene Beavis og Butt-Head får TV-en sin stjålet, og de legger ut på en heidundrande reise på kryss og tvers av USA i jakten etter det stjålne utstyret. Samtidig oppstår det en rekke andre forviklinger og misforståelser når de blir mistenkt for å være to livsfarlige skurker. Turen går blant annet innom Det Hvite Hus. Animert klassehumor, med nok slapstick, syrlige stikk og underbuksehumor til å tilfredsstille lattermusklene. Dette er både barnslig og banalt, men også ekstremt artig og genialt!

Filmen hadde premiere rett før jul i 1996, men det holder for å være en av filmene fra 96. Stemmene i filmen tilhører blant andre Bruce Willis, Demi Moore og regissør/manusforfatter Mike Judge.  Denne sjuke filmen er nok en av mine 1996-favoritter! Det blir et sterkt terningkast 5 her til de to tullingene 😀

JEGERNE (Original tittel: JÄGARNA)


Glimrende svensk krimthriller fra de nordsvenske skoger. Definitivt en av mine svenske filmfavoritter. Filmen er spillt inn i Norrland Län (fylke), blant annet i Älvsbyn. Rolf Lassgård er som alltid glimrende, og Lennart Jähkel er også veldig bra.

DEN VITA LEJONINNAN


Wallander-film.

Totalt ble det laget 9 Wallander-filmer med Rolv Lassgård i rollen som Wallander i perioden 1995-2007 (og smått utrolige 32 med Krister Henriksson som Wallander i årene 2005-2013). Selv om jeg elsker begge de to “Wallander-seriene”, både med Lassgård og Henriksson, så er det Lassgård som er favoritten min.

Den hvite løvinnen fra 1996 er den tredje filmen med Lassgård som Wallander, og denne gang går turen blant annet til Sør-Afrika, til Cape Town. Som i de to filmene fra 1995 møter vi også i denne filmen Wallanders far, spillt av Ernst Günther. Det er også verdt å legge til at de 9 filmene med Lassgård er direkte basert på Henning Mankell sine bøker, 9 av 12 Mankell-bøker om Wallander er filmatisert med Lassgård i tittelrollen som kurt Wallander, mens derimot de 32 filmene med Henriksson, med to unntak, ikke er filmatisering av bøker, men filmer som baseres på persongalleri og miljø fra Mankells “Wallander-univers”. Uansett, de 41 filmene er jättebra!


Og ja, siden jeg ikke helt greier å la være å blande inn fotball her på filmbloggen, denne deilige, deilige, vidunderlige dvd-en kan dere jo se på hvis dere får tak i den hos noen 😉
Cupfinalen fra 1996, Tromsø IL-Bodø/Glimt 2-1, ble nemlig høsten 2012 gitt ut  på dvd i et begrenset opplag av fotballbloggen Nordnorgeunited i samarbeid med NRK. Selv gadd jeg ikke kjøpe den, siden jeg har den på dvd fra TV-opptak, men jeg angrer litt på at jeg ikke sikret meg den. Så er du i besittelse av den, send den gjerne til meg….

Skulle noen derimot finne på å gi ut finalen fra 2012 på dvd er det bare å hive sjiten på bålet fort som fy – og det er ingen Kødd 😉


ÅRETS FILMHJERTE 1996:

BEAUTIFUL THING

Genre: Drama, komedie

Regi: Hettie Macdonald

Manus:  Jonathan Harvey (bok med samme navn)

I hovedrollene: Linda Henry, Ben Daniels, Glenn Berry, Scott Neal, Tameka Empson


Beautiful Thing er en film jeg antar er litt ukjent for mange filminteresserte, jeg oppdaget den helt tilfeldig i fjor, men den kan absolutt anbefales. Muligens vil noen mene det er et litt kontroversielt valg (?), ettersom den har homofili blant to ungdommer som tema. Denne er ihvertfall en film som er lett å like, det er en feel-good-dramakomedie som har litt av samme sjarmen over seg som fjorårets britiske dramakomediesuksess, Pride, og filmen er veldig underholdende med sine ulike rollekarakterer og miljøskildring, som løfter filmen. Filmen er basert på et teaterstykke fra 90-tallet, og det var egentlig ment at filmen kun skulle produseres for TV, men mottagelsen var så god at filmen også ble satt opp på kino – og ble en suksess i Storbritannia, og faktisk også her i Norge. Den har også senere vært satt opp som teaterstykke, senest nå i år på Arts theatre i London.

Filmen er et engelsk lettere romantisk drama med en solid dose lun humor også, om Jamie og Steve (Ste), to tenårings-klassekameraters forelskelse i hverandre, og omgivelsene rundt. Bakteppet og det handlingen ellers sentreres rundt er forstadsliv i Thamesmead, (en forstad til/bydel) i London midt på 90-tallet, med slitne kommunalboliger og leiegårder, en irriterende men morsom og smågal nabojente besatt av Mama Cass (popartist fra The Mamas and The Papas), en tenåring med en voldelig far, den andre med en mor som sliter med å få hjulene til å gå rundt, blant annet. Disse andre rollekarakterene i filmen er vel så viktige for filmens helhet som selve hovedtemaet; Jamie og Ste. Jamies mor, Sandra, er for eksempel en kompleks kvinne, som gjør en veldig sterk figur i sin søken etter en mening med tilværelsen, med tanke på egne forhold og jobb, men kan også være ei lita heks. Så har vi nabojenta, som virkelig er litt av en karakter, og Sandras type, Tony, er en veldig bra birolle. Enkelte kritikere har pekt på at Jamie og Ste er filmens minst interessante personligheter, at de blir for endimensjonale, men jeg syns de to fungerer meget bra i historien som utspilles.

Bergen offentlige bibliotek skriver dette om filmen: Dette er en film om homofili som verken er tragisk eller hysterisk. Filmen har en lett tone og den er til tider svært morsom. Her er det mange talentfulle unge skuespillere. Karakteren til nabojenta er uforglemmelig, og Linda Henry i rollen som Jamies mor er også en sterk prestasjon. Regissøren lar seksualiteten være viktigere enn det homoseksuelle temaet og unngår dermed å sette filmen i bås.


Britene er veldig gode på å lage sosialrealistiske filmer, kanskje helt i toppen på det området, og man treffer bra her også, selv om det er deler av handlingen som ikke er like ektefølt eller realistisk. Filmen må naturligvis regnes som en film med “LBGT-tematikk”. Er man interessert kan man se en liste over “The Top 175 Essential Films of all time for LBGT wievers” fra nettsiden advocat.com, en liste som selvsagt inneholder flere filmer som absolutt passer for mange filminteresserte.

Beautiful Thing gjorde forøvrig stor suksess på Den Norske Filmfestival, filmfestivalen i Haugesund, i 1996, der den ble vinner av publikumsprisen – for den er en hjertevarm nydelig film som nok vil nok lokke fram mange smil, og kanskje noen tårer om man er lettrørt? Denne er omtalt som veldig morsom, og innimellom sår, sjarmerende og rørende. Jeg fikk som nevnt ikke sett filmen da den var ny, jeg var jo ikke klar over dens eksistens før ganske nylig, men den har uansett ikke tapt seg nevneverdig siden 1996 med tanke på miljøskildring. Filmens soundtrack er ved Mama Cass og The Mamas and The Papas, og byr på veldig mange fengende toner.

Rollelisten har ikke de største internasjonalt kjente navnene av britiske skuespillere. Glen Berry som spilte Jamie har gitt seg som skuespiller for lengst, men Scott Neal, som spilte Ste, og særlig Linda Henry, Jamies mor i filmen, er velkjente navn ihvertfall på de britiske øyer. Henry er først og fremst kjent fra TV-seriesuksessen EastEnders, som har gjort henne til stjerne på øyriket. I tillegg er vel Ben Daniels (spilte kjæresten til Jamies mor) ganske kjent, blant annet etter sin rolle i serien House of Cards og en rekke andre TV-serier.

Beautiful Thing ligger ute gratis på YouTube i helt grei sebar bildekvalitet, men uten noe tekst.  Filmen skal også være mulig å få kjøpt fra platekompaniet.no sin nettbutikk på dvd med engelsk tekst for 99 kroner. Selv kjøpte jeg den fra utlandet for litt over en femtilapp, reine røverkjøpet.

Beautiful Thing fikk gode skussmål i norske medier, med terningkast 5 fra VG, Dagbladet, Dagsavisen og FilmMagasinet. Den kjente (nå avdøde) amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav filmen tre av fire stjerner.

Herifra blir det også et trygt terningkast 5 til Beautiful Thing.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1996:

Norsk film anno 1996 gav fint lite som er verdt å trekke frem, etter min filmsmak. Riktignok ble faktisk Søndagsengler, som er en dramafilm regissert av Berit Nesheim, nominert til Oscar for beste utenlandske film, men jeg klarer ikke å huske den. Filmen er likevel verdt å nevne, for den æren er det ikke mange norske filmer som har fått. Filmen tar for seg og kritiserer en liten og lukket kirkemenighet med hemmeligheter.

Ellers kan jeg huske å ha sett Jomfruene i Riga og Aldri mer 13!, men ingen av de to er i nærheten av å engang vurderes som noe å anbefale den dag i dag i alle fall. Jomfruene i Riga har jeg uansett glemt handlingen i, men vet at jeg ikke syns den var spesiellt verdt å se, og ungdomsfilmen Aldri mer 13! er heller ikke utpreget god. Jeg syns riktignok den var OK da jeg så den på siste halvdel av 90-tallet, men det er ikke noe jeg har interesse av å se om igjen. Så dermed blir det intet “årets norske filmhjerte” for 1996.


ANDRE MINNER FRA FILMÅRET 1996

INDEPENDENCE DAY

– Angrep fra verdensrommet! Småkomisk “katastrofe”-film der verden trues av utsletting.

Will Smith, Jeff Goldblum og Bill Pullman i hovedrollene.

SAVANNENS HERSKERE (Original tittel: The Ghost and the Darkness)

– En film jeg nesten hadde glemt helt. Handlingen husker jeg ekstremt lite av, men jeg vet jeg syns den var litt spennende da jeg så den på siste halvdel av siste halvdel av 90-tallet på VHS. I hovedrollene ser vi Michael Douglas og Val Kilmer som jakter to løver som har begynt å angripe lokale bygningsarbeidere. Filmen er delvis basert på en sann historie. Har jeg et vagt minne om at det lå noe overnaturlig bak, eller er det tittelen som får tankene til å gå i de baner? (den originale tittelen selvsagt, siden den norske er en ny fjollete norsk tittel laget av noen tufser).

Filmen ble ingen suksess, ei heller hos filmkritikerne der det varierte mellom middelmådig og slakt. Det ble uansett en Oscar til denne filmen, for beste lydeffekter. Noe mer enn terningkast 3 er den ikke. Jeg vil ikke anbefale noen å betale ekstra for å se den, men skulle den dukke opp på til eksempelvis TV, Netflix, Viaplay eller HBO, så kan man jo sjekke den ut om man allerede har abonnement.

RANSOM

– OK thriller med Mel Gibson, Gary Sinise og Rene Russo. En rik manns sønn kidnappes, foreldrene samarbeider først med politiet før faren innleder et eget spill for å redde sønnen.

ORDRE FRA HØYESTE HOLD (Orig. tittel: Executive Decision. Også kjent som Critical Decision)

– Grei nok flykapringsaction. En muslimsk terrorgruppe kaprer et fly, krever en fengslet leder satt fri, og truer med å spre giftig gass over Washington DC. En spesialgruppe får i oppdrag å ta seg inn i flyet – i lufta (!) ved hjelp av et F-117 Nighthawk angrepsfly, imens sitter en ekspert på sjefskapreren med mistanke om at noe annet er i gjære enn bare forsøk på å få en mann satt fri. Også dette en film som nok er gått i glemmeboka hos massene, og kanskje ikke så merkelig? Verken originalt eller veldig bra, passe brukbar. Den er pulserende med mye action i alle fall, og dukker den opp på netflix ser jeg den nok der.  Her er mange kjente navn, som blant andre Kurt Russell, David Suchet (“Poirot”, litt spesielt å se han i en skurkerolle), Halle Berry, B. D. Wong, Steven Seagal og J. T. Walsh.

DOWN PERISCOPE

– Ikke så veldig bra, midt på treet kanskje, men skal jeg trekke frem en “vanlig” komedie fra 1996 må denne bli en av de, som er litt humoristisk. I hovedrollen ser vi Kelsey Grammer (best kjent som “Frasier” i Cheers og Frasier).

HEAD ABOVE WATER

– En annen komedie verdt å nevne er den amerikanske re-maken av den originalt norske beksvarte komedien “Hodet over vannet” fra 1993. I den amerikanske versjonen spiller bl.a. Cameron Diaz og Harvey Keitel. Jeg er usikker på om jeg har sett denne, men den norske originalen så jeg når dette skrives for bare noen dager siden, og den er i alle fall morsom og spennende.

Listen av filmer fra 1996 viser dessuten en mengde andre filmer jeg har sett. Mange av de er greit nok tidsfordriv, midt på treet eller middels. IMDB har full oversikt og googler man movies etterfulgt av årstall får man link til imdbs lister, om man ikke gidder å lete seg frem 😉

TRAINSPOTTING

– Særegen film fra Skottland, som jeg syns var brukbar. Ewan McGregor og Robert Carlyle er å se i ledende roller.

“FILMEN ALLE MÅTTE LIKE…”

PS: noen som savner The English Patient? “Den engelske pasienten” ble den suverene Oscar-vinneren for filmer fra 1996, med utrolige 9 Oscar-statuetter! Jeg har kun sett deler av filmen, den tiltaler meg ekstremt lite og jeg har ingen planer om å lide meg gjennom hele The English Patient. At den vant hele 9 priser under Academy Awards er smått utrolig, men kan vel også være fordi det dette året ikke kom så mange andre filmer som akademiet virkelig liker… Den ble ihvertfall tildelt prisene som beste film, kvinnelige birolle (Juliette Binoche), regi, kinematografi, produksjonsdesign, kostymedesign, lyd, filmklipp/redigering og dramatiske originalmusikk. Du som har lest filmbloggen min en del ganger har kanskje fått med deg at jeg liker å dra fram referanser til filmer som er omtalt i favorittkomiserien min, Seinfeld. Den engelske pasienten fikk  nemlig også den æren, i episoden der Elaine må se filmen på kino sammen med den gale sjefen sin, Peterman. Episoden i sesong 8 av Seinfeld fikk også tittelen “The english patient“. Den episoden er forøvrig hysterisk morsom 🙂

Ellers var det en rekke andre filmer fra 1996 jeg syns er enten reinspikka søppel eller bare kjeeeeedeliiiig, som Striptease (Elendig smørje!), Mars Attack (sci-fi-komedie, for noe søppel!), Romeo og Julie (Styr unna!), Bound, The Cable Guy (NOT funny), The Nutty Professor (finnes ikke morsom) og Barb Wire (søppel med oppblåste Pamela Anderson).

Det er også mange filmer fra 96 jeg har sett, men som jeg ikke er i stand til å huske om er noe å anbefale. Noen filmer som muligens kan være brukbare er Øye for øye (Eye for an Eye), Matilda, Twister, The Birdcage, Tid for hevn (A Time to Kill), 101 dalmatinere, Jingle All The Way (Arnold Schwartzenegger i julekomedie!), Broken Arrow, Last Man Standing, Multiplicity, The Long Kiss Goodnight (den kan jeg nesten garantere er OK), Tapperhet i strid (Courage Under Fire), Pusher (fra Danmark) og The Fan.

SVERRE WILBERG (1929 – 1996)

I Olsenbanden ble han udødeliggjort gjennom rollen som Hermansen, den selvhøytidelige og ekstremt komiske kriminalinspektøren i politiet som alltid jaktet på Egon og Olsenbanden. Sverre Wilberg hadde en lang og allsidig skuespillerkarriere bak seg, både på film og teater, men han huskes selvsagt for alltid best som fantastiske Hermansen, en rolle han hadde i 12 Olsenbanden-filmer. En del husker nok også at Wilberg hadde et par gjesteopptredener i Mot i brøstet. 19. juli 1996 døde Wilberg, i en alder av kun 66 år, som jo ikke akkurat er veldig gammel. Dagbladet skrev i den forbindelse noen ord om Wilbergs karriere, som du kan lese hvis du klikker her.

Har du kommentarer? Hvilke filmer likte du best av filmene fra 1996?
Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!

#filmhjerte #film #filmsnakk #1996 #movies

Filmhjerte: Året 1995

Tiden går, filmarven består! I år er det 20-årsjubileum for filmene i dagens filmbloggsak. Filmåret er 1995. Året midt på 90-tallet var også et av de siste årene der VHS var uten konkurransen fra dvd som ennå ikke var lansert.


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


DVD-formatet ble kunngjort høsten 1995, men det var ikke før året etter at de aller første DVD-platene kom i salg i det små.
Etter et par år med mange minneverdige filmer var det store forventninger til hva filmverden klarte å brødfø publikum med dette året, kunne suksesser som for eksempel Jurassic Park, Schindlers liste, Jaget, Frihetens regn og Forrest Gump fra de to foregående årene følges opp med nye kassasuksesser, eller andre filmer som festet seg på minnet? Det kan man jo alltids diskutere til man blir grønn i filmmaska. 1985 var ihvertfall året da denne filmfantasten endelig fyllte 18 og med det hadde lov til å ta en øl til filmene forran TV-skjermen. Skål!

Her er i alle fall filmene som festet seg best på mitt minne, av det som ble presentert i 1995.

DIE HARD I NEW YORK
(Originaltittel:
DIE HARD: WITH A VENGEANCE)

Årets kinoopplevelse for min del, for denne så jeg sommeren 1995 på gode gamle Fokus Kino i Tromsø. Jeg kunne slått på stortromma her og gitt den årets filmhjerte, og dermed for tredje gang gitt hovedomtalen til Die Hard, men “Die Hard 3”, som man vel gjerne også kaller den på folkemunne, er ikke like god som nr 1 og 2, og 1995 bød dessuten på en annen film som var og er helt unik. Jeg elsker uansett Die Hard: With a Vengeance, blant annet med en herlig Samuel L. Jackson på rollelista, samt Jeremy Irons som crazy gærning (ja jeg vet, smør på flesk å skrive crazy gærning…).

Litt trekk får den likevel tåle. McClane fremstilles litt for forfyllet i den tredje filmen, og litt annet småplukk kunne sikkert også nevnes. Men for meg er filmen helt klart et godt 90-tallsminne. SÅÅÅ nær var du å få årets filmhjerte for tredje gang McClane!

Nok en håpløs norsk tittel på en utenlandsk film forresten. Hvordan man presterer å kalle det Die Hard i New York, og dermed fjerne seg nesten helt fra originaltittelens mening, som er en del av hele plottet i filmen, er helt fjernt for meg. Men filmen var i alle fall knakende god, og fortsatt herlig action med Bruce Willis som “filmlegenden” John McClaine. Dessuten huskes filmen for den herlige sommerlåta “Summer in the city“.

NICK OF TIME
(På norsk utgitt som: I SISTE SEKUND)


Veldig spennende film, i “sanntid”, der filmens hovedperson har 90 minutter på seg for å løse krisen han er satt i. Helt klart en av mine favoritter med Johnny Depp, som er mannen som får ultimatumet: drep en topp-politiker innen 90 minutter er gått, ellers dreper vi datteren din! Litt undervurdert film, for dette er god spenning med en dose action.

HEAT


Kanskje litt langtekkelig tidvis, men Heat er en veldig sterk actionthriller.

Å LEVE DET ER Å ELSKE
(Originaltittel: LUST OCH FÄGRING STOR)


Så var tiden inne for å dra opp litt svensk film her, og det blir det litt av fremover, for jeg er en ganske stor tilhenger av filmer fra Sverige. I 1995 kom filmen Lust och fägring stor, som er et romatisk drama som utspiller seg i Sverige under andre verdenskrig.  Filmen er regissert av Bo Widerberg, og er omtalt som et “delicat portrait of teenage desire”. Stig er en 15 år gammel gutt som innleder et forhold med lærerinnen sin, Viola, som er 37 år. Det er forbudt kjærlighet, men forholdet utvikler seg, og ting blir kompliserte. Jeg husker dette som en stillfaren og poetisk fin film, med et visst spenningselement underveis. Det er på ingen måte noen “sex-film”, om noen skulle tro det. Det er imidlertid veldig lenge siden jeg så den. Hovedrollene spilles av Johan Widerberg (sønn av regissøren) og Marika Lagercrantz.

Hva den svenske tittelen betyr rett oversatt til norsk er jeg noe usikker på, men det blir ihvertfall IKKE det filmen har fått av norsk tittel. Altså, oversatt ord for ord blir det vel noe a la “Glede og skjønnhet stor”, men nok en gang har det norske filmvesenet vært i aksjon. Lust och fägring stor ble Oscar-nominert i klassen beste utenlandske film (beste fremmedspråklige film). Den prisen vant filmen ikke, men hjemme i Sverige fikk den Guldbagge (svenskenes mest prestisjefulle filmpris, som norske Amanda) for beste film og regi. Forøvrig gikk den under tittelen “All Things Fair” på engelsk (internasjonalt), Love Lessons (UK, video-tittel) og Lærerinden (Dansk tittel). Kjært barn har tydeligvis jævla mange rare navn…

MÖRDARE UTAN ANSIKTE


Wallander-film. Den første filmen av mange om den svenske politietterforskeren Kurt Wallander, basert på Henning Mankell sine krimbøker, er Mordere uten ansikt. Dette er ypperlig svensk krim av god kvalitet. Rolv Lassgård (og senere Krister Henriksson) vil for alltid huskes som Wallander, og Lassgård er favoritten min både som Wallander og blant svenske skuespillere.

I denne første Wallander-filmen får vi også stifte bekjentskap med Wallanders far, som ble spillt av den herlige Ernst Günther (1933-1999). For de av oss som har sett flere, de fleste eller alle Wallander-filmene er dette en veldig morsom og god rollekarakter å ha fått se.

HUNDARNA I RIGA


Wallander-film nummer to i rekka med fantastiske Rolv Lassgård som politietterforsker Kurt Wallander fra Ystad i vakre Skåne. Også Hundene i Riga er basert på en krimbok av Henning Mankell. Wallander-filmserien er mine svenske favorittfilmer sammen med Beck-filmene, og er glimrende svensk politikrim. Som i den første filmen får vi også i denne oppleve legendariske Ernst Günther i den herlige rollen som Wallanders far (som senere i filmserien ikke lever lengre). Jeg vet ikke om disse første 2-3 Wallander-filmene (inkludert Den Hvite Løvinnen fra 1996) er gitt ut på dvd med norsk tekst, selv fikk jeg for noen år siden kjøpt en boks med de tre filmene uten tekst. Skåne-dialekten er definitivt sjarmerende, men også litt utfordrende å forstå alt av, men det er ikke noe større problem, for disse filmene er nordisk krim og spenning av høy kvalitet.

KIDS


Mange vil nok finne dette ungdomsdramaet både for sært, usladdet og for “uetisk”. Filmen Kids som kom i 1995 ble omdiskutert på grunn av den tilsynelatende ukritiske tilnærmingen til kombinasjonen ungdom, usikker sex, og dop, og likegyldigheten hos ungdommene i filmen. Jeg likte derimot Kids, selv om den er veldig spesiell.


ÅRETS FILMHJERTE 1995:

SEVEN

Alternativ stavemåte/Original tittel: SE7EN

Genre: Thriller, krim

Regi: David Fincher

I hovedrollene: Brad Pitt, Morgan Freeman, Kevin Spacey, Gwyneth Paltrow


Årets mørkeste og mest brutale filmopplevelse fra 1995 var og er et mesterverk. SEVEN med Brad Pitt, Morgan Freeman og Kevin Spacey i kanonform har blitt en moderne litt tidløs klassiker. Seven er regissert av David Fincher, mannen bak den slaktede Alien 3 som var spillefilm-regidebuten hans som han fikk så mye kritikk for at han nesten mistet motivasjonen, sies det. Heldigvis gjorde han ikke det, og Fincher slo kraftig tilbake med megasuksessen Seven.

To politimenn (Brad Pitt og Morgan Freeman) jager en genial drapsmann som står bak en rekke grusomme mord, der alle ofrene er skyldige i en av de sju dødssynder: Fråtseri, grådighet, latskap, utukt, hovmod, misunnelse og vrede.  Denne kritikerroste thrilleren av David Fincher finner sted i en dyster, regnvåt og stor amerikansk by fylt av smerte og fordervelse der kriminaliteten florerer. Etterforskeren Sommerset (Freeman) er i ferd med å pensjonere seg. I sin siste uke får han en ny partner, den unge og naive Mills (Pitt), som har søkt seg inn til byen for å prøve å gjøre en forskjell. Mennene finner ikke tonen, og Mills liker ikke måten Somerset behandler han som en nybegynner på (Kilder: platekompaniet.no og wikipedia).

Pitt gjør en formidabel og troverdig rolle som den ferske etterforskeren Mills, mens Freeman er etterforskeren Sommerset, en mann full av livserfaring og ro. Den siste delen av filmen er det Spacey som regjerer på skjermen, som seriemorderen “Joe Doe”. Spacey er så iskald at det gir frysninger langt nedover ryggen, og filmens klimaks på slutten kom som et lite “sjokk”. Det var store diskusjoner om hvordan filmens slutt skulle bli, og flere alternative slutter var oppe til seriøs vurdering. Valget av slutt på filmen ble som vi som har sett filmen vet ikke en pen affære. Man satt med en følelse av å selv ha blitt revet i filler etter å ha sett dette mesterverket, så filmen ville ikke vært noe merkbart bedre med en annen slutt.

Selv så jeg filmen for første gang på VHS da den ble sluppet, og har senere sett den flere ganger. Det store overraskelsesmomentet er selvfølgelig ikke tilstede når man har sett filmen før og husker det som skjer, og filmens 2 timer lange spilletid der det ikke er en masse flakkende klipp og actionsekvenser kan selvsagt gjøre at den oppleves lang når man ser filmen for tredje gang osv. Visuelt er Seven likevel blendende, der den river deg som seer med seg helt fra starten av, med en råhet som man ikke ofte har sett på filmlerretet eller skjermen. At den i all hovedsak er gjennomgående mørk i farger og miljø rokker ikke på inntrykket i negativ retning. Slutten er det ultimate punktumet for den gale morderiske hjernen som Mills og Sommerset har jaktet på gjennom filmen, selv om man gjerne kunne ønsket en happy ending aldri så mye.

På IMDB gjenspeiles Sevens popularitet blant publikum, der den har et gjennomsnitt på knallsolide 8,7 av 10 stjerner, basert på godt over 880 000 brukerstemmer. I Oscar-sammenheng ble derimot filmen forbigått, bortsett fra en enkelt nominasjon, for beste filmredigering/klipp, som den ikke vant. Seven er i alle fall etter min oppfatning å anse som en av 90-tallets ultimate favorittfilmer, en mening jeg vet ganske mange deler. Seven ble en kjempesuksess, og fikk stort sett gjennomgående veldig gode kritikker i pressen her til lands. Det ble terningkast 6 til Seven fra Aftenposten, VG gav 5, mens “anmelder” Thor Ellingsen fra Dagbladet hadde stått opp med feil fot og presterte å gulpe opp et terningkast 2, samt karakteristikker som “sminket og spekulativ” og “denne helvetes blandingen av slaktehus og litteraturseminar”. En av tidenes svakeste filmanmeldelser der altså.

Er du interessert i en langt dypere, særdeles velskrevet og strålende analyse av Seven, kan jeg anbefale å lese en omtale fra 2010 av filmen hos det norske filmnettstedet MONTAGES, som du kan lese ved å klikke her.

Jeg kan desverre ikke gi SEVEN sju på terningen, så det får holde med et klokkerent terningkast 6 til Seven fra filmhjerte.blogg.no 🙂


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1995:

KJÆRLIGHETENS KJØTERE

Genre: psykologisk thriller/drama

Regi: Hans Petter Moland

I rollene: Stellan Skarsgård, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, m.fl.


Årets kanskje mest spesielle kinoopplevelse fikk jeg med Kjærlighetens Kjøtere. Filmen er en veldig god norsk spenningsfilm, men at kinoopplevelsen av den på bedritne Finnsnes Kino har festet seg så godt på minnet er at i salen under denne visningen var det to – 2 – publikummere! Undertegnede og en voksen nabo, som satt noen rader nedenfor eller overfor… Nå skal det legges til at det ikke var på premieren eller noe slikt, men litt spesielt likevel.

Det er 20 år siden jeg så denne filmen, for jeg tror ikke jeg har sett den noen ganger etter kinovisninga, og jeg husker veldig lite av hva som skjedde i den, men jeg vet at jeg likte Kjærlighetens Kjøtere. Derfor får den bli “Årets norske filmhjerte” fra 1995. Slik jeg husker den fra når jeg så den på kino ville terningkastet ligget på 5.

I 2007 kåret Dagbladet Kjærlighetens kjøtere til den 6. viktigste norske filmen, og skrev en bra artikkel om filmen.
Den kan du lese ved å klikke her.

Et resymè av handlingen har jeg sakset fra wikipedia:

Året er 1925, byen er Oslo, som akkurat har skiftet navn fra Kristiania. Den unge og ikke fullt så vellykkede dikteren Henrik Larsen (Gard B. Eidsvold) har akkurat fridd til sin kjæreste Gertrude (Camilla Martens), og fått avslag. Han takker derfor ja til et tilbud som arbeider for et av Øst-Grønlands fangstkompanier, og reiser av gårde med et kjærlighetsbrev og et løfte fra sin kjære om at hun vil vente på han når han kommer tilbake til Oslo.

På Grønland møter Larsen sine to medarbeidere og samboere; stasjonssjefen Randbæk (Stellan Skarsgård) og fangstmannen Holm (Bjørn Sundquist). Randbæk, som i sin egen mangel på lykke og kjærlighet, er fra første stund ute etter Larsen, og bidrar sammen med den bitende kulden og de ellers vanskelige forholdene, til å gjøre Larsens opphold på Grønland langt annet enn hyggelig.

Men Larsen er samtidig en mann med en sterk personlighet, og er etter hvert ikke redd for å ta igjen med Randbæk. Holm får til slutt nok av de to kranglefantene, og forlater dem begge to. Larsen og Randbæk er dermed overlatt til hverandre, og det hele utvikler seg til en kamp om liv og død for å overleve i det iskalde Grønland-landskapet. Kilde: Wikipedia.

Kjærlighetens kjøtere fikk i 1986 Amanda-prisen for beste norske film fra 1995, og den gjorde også suksess på San Sebastian International Film Festival. Som eneste norske film er den også med i den amerikanske boka “1001 filmer du må se før du dør” fra 2003. Den internasjonale tittelen på filmen er “Zero Kelvin”.

Filmen kan leies digitalt for 29 kroner hos viaplay.

ANDRE BRUKBARE FILMER
(og en Razzie-nominert) FRA 1995:


Bad Boys
– Fartsfull actionkomedie. – “Whatcha gonna do?”. Will Smith og Martin Lawrence er to snuter som beskytter et mordvitne samtidig som de etterforsker et større heroin-tyveri.

Goldeneye – Den første filmen med Pierce Brosnan som James Bond. Brukbar.

Jumanji – Eventyrkomedie med Robin Williams om et spill som slippes løs, og hele “jungelen” kommer stormende! Mye tøv, men også litt morsom og vill.

Apollo 13 – Apollo 13 dramatiserer hendelsene rundt måneferden med romskipet Apollo 13 i 1970. Med Tom Hanks.

Waterworld – Kevin Costners vannverden. Post-apokalyptisk eventyrthriller der nesten hele jorda er dekket av vann. Dennis Hopper fikk Razzie Awards for verste mannlige birolle, og filmen var Razzie-nominert som verste film. I motsatt ende var den Oscar-nominert for lyd, og nominert som beste film på Saturn Award (filmpris for filmer innen sci-fi, skrekk og fantasy). Vel vel, jeg heller vel mer mot Razzie-nominasjonen, men jeg mener likevel den kanskje kan være litt morsom å få med seg. Men egentlig er dette bare tull, så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg tok den med, men siden jeg satte den inn i bildekollasjen får jeg vel ta den med her :p

Desperado – Antonio Banderas på hevnjakt! El Mariachi er på hevntokt mot narkotikakongen som drepte kjæresten hans. Desperado er oppfølgeren til regissør Robert Rodriguezs uavhengige filmdebut El Mariachi (1992), og andre filmen i hans såkalte “Mexico-trilogi” (Kilde: wikipedia).

Dead Man Walking – Sean Penn og Susan Sarandon i hovedrollene. Regi er ved Tim Robbins (skuespilleren altså, som bl.a. spilte i The Shawshank redemption). Filmen er basert på nonnen Helen Prejeans bok ved samme navn som omhandler hennes møte med en dødsdømte fange i et amerikansk fengsel (Kilde: Wikipedia). Susan Sarandon fikk Oscar-pris for beste kvinnelige hovedrolle.

Dangerous Minds – En tidligere kvinnelig marinesoldat forlater den millitære karrieren sin og blir lærer på en videregående skole, der elevene kommer fra en ghetto. Ikke så veldig bra denne heller egentlig, men flere vil sikkert like den.

Leiemordere (Assassins) – Banderas og Stallone som to leiemordere. Den ene er den andres mål…

Rødt Hav (Crimson Tide) – Ubåt-actionthriller med Gene Hackman og Denzel Washington, der russiske ekstremister truer med kjernefysiske raketter, og hvor det strides om hvorvidt ubåten skal fyre av sine atomraketter. Brukbar film.

Under Siege 2 – “Kapring i høy hastighet” – Et høyhastighetstog kapres av terrorister og gjøres om til en rullende kommandoenhet for en enorm våpensatelitt. Men en mann slipper unna kaprerne og må stoppe dem; ex SEAL-soldat Casey Ryback (Steven Seagal), som man også kunne se i “Under Siege” (Kapring på åpent hav) noen år tidligere. Brukbar action, med steinansiktet Seagal.

Nettet  (The Net) – En computeranalytiker som tester et internett-program dras inn i et mareritt med forfølgelser, sperrede kredittkort og stjålet identitet. Passe spennende da den kom ihvertfall.

Copycat – Psykologisk thriller. En psykolog som spesialiserer seg på seriemordere trues på nett av en morder, og sammen med en kvinnelig detektiv for å identidisere og fange han. Også denne er en film jeg husker som grei nok, helt ok.

Leaving Las Vegas – Ben (spilt av Nicholas Cage) er en deprimert, alkoholisert manusforfatter fra Hollywood. Etter å ha mistet jobben og familien på grunn av rusmisbruk, kvitter han seg med alle eiendeler og bestemmer seg for å begå selvmord ved å drikke seg i hjel i Las Vegas. Der møter han den prostituerte servitøren Sera (spilt av Elisabeth Shue), og det oppstår snart et rørende vennskap og en dyp forståelse mellom dem (Kilde: Wikipedia). Brukbar film også dette, som er verdt å se. Nicholas Cage ble belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle.

Ellers har jeg ennå ikke nevnt filmen som ble årets Oscar-vinner for beste film og beste regi. De to prisene gikk til middelalderdramaet Braveheart, regissert av Mel Gibson, hvor vi befinner oss i Skottland på 1200-1300-tallet der frihetskamp og opprør står sentralt. Braveheart er selvsagt en film mange sikkert liker, men jeg er ikke noen tilhenger av den.
En film som kan være interessant er De mistenkte (The Usual Suspects), som er en Oscar-belønnet krimthriller. Kevin Spacey fikk prisen for beste mannlige birolle, og filmen vant også prisen for beste originalmanus. Jeg tror ikke jeg har sett The Usual Suspect, som forøvrig kan sees på Netflix.

Den mest markante filmstjernen som sceneteppet gikk ned for i 1995 var entertaineren Dean Martin. Den amerikanske filmstjernen, som hadde italienske røtter, bemerket seg også innen musikkens verden som sanger, blant annet i gruppa “The Rat Pack” sammen med blant andre Frank Sinatra og Sammy Davis Jr. I tillegg var han også programleder på TV. Jeg kjenner egentlig lite til han selv om jeg selvsagt “alltid” har hørt om Dean Martin, men jeg vil tippe at populariteten hans var størst som sanger. På IMDB står han oppført med godt over 200 soundtrack-krediteringer, flere av de er godt kjente sanger brukt i filmer, mens han har noe over 60 krediteringer for roller i filmer og serier.
Oscar-nominert ble han aldri, men kule Martin har fått  tre stjerner på “Hollywood Walk of Fame”, et av Martins kallenavn var forøvrig “The king of cool”. Dean Martin døde 1. juledag i 1995, 78 år gammel.

Blant andre skuespillere med store navn internasjonalt eller her hjemme som gikk bort i 1995 finner vi  Burl Ives (85 år, Oscar-vinner for The Big Country fra 1958), Donald Pleasence (75 år, kanskje best kjent for mange fra Halloween-filmene og James Bond-filmen You Only Live Twice, eller som den heter på norsk; James Bond i Japan), Eva Gabor (76 år, opprinnelig fra Ungarn men dro tidlig til Amerika), Ginger Rodgers (83 år, Oscar-vinner fra 1941 for Kitty Foyle), og Norges egen storvokste humorlegende Leif Juster, som døde i november 1995 i en alder av 85 år.

Selvsagt kom det også fremtidige skuespillere til verden dette året. En som ble født i 1995 er en som sikkert mange som har sett litt på Disney Channel drar kjennskap på. Ross Lynch fra den populære barne- og ungdomskomiserien “Austin & Ally” ble i alle fall født i romjula i 1995. Han driver vistnok også med musikk som sanger og med dans. Om han har noen lysende skuespillerkarriere forran seg gjenstår vel å se…

Som vanlig er dette toppen av filmfjellet fra det omtalte år. En rekke andre filmer kan også være grei skuring en filmkveld eller for å slå ihjel litt tid.

Filmåret 1996 kommer i løpet av neste uke en eller annen gang.
Følg og lik Filmhjerte på facebook (klikk på lenken) for oppdateringer om når nye blogginnlegg publiseres.

Hvilke minner og favorittfilmer har du fra filmåret 1995?  Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget hvis du vil kommentere eller skrive noe annet av interesse.

#film #filmhjerte #filmsnakk #movies #1995 #seven #Se7en