Nye anbefalinger fra Netflix

Netflix har fått flere nyheter den siste tiden. Filmhjerte har plukket noen filmer og serier du bare må sjekke ut.

Filmene og seriene er omtalt i tilfeldig og urangert rekkefølge.

7 (+5) FILMTIPS PÅ NETFLIX

SECRET IN THEIR EYES

Ganske spennende thrillerdrama om en etterforsker som har brukt 13 år på å finne mannen som drepte en venninnes datter. Nå vil han ta opp den gamle opprørende saken. Nye sjokkerende sannheter avdekkes når han begynner å grave i det som skjedde.

Ganske lettfulgt og spennende film i spenningssjangeren, med noen overraskende vrier på lur. Den store twisten mot slutten klarer du kanskje å avsløre litt før du ser den brettes ut? Ihvertfall en klar anbefaling. Godt spill av Julia Roberts, Nicole Kidman og en utmerket Chiwetel Ejiofor.

SECURITY

USA, 2017. Action med Antonio Banderas og Ben Kingsley. Ganske så ny film som har gått “rett på video”, men som er overraskende sebar. Banderas, som trynet skikkelig med den idiotiske “Black Butterfly” nylig, spiller i “Security” en tidligere soldat som på desperat jobbsøking ender opp med å ta på seg en jobb som sikkerhetsvakt på et kjøpesenter i et belastet område. Når en ung jente på flukt fra en mafiabande dundrer på inngangsdøra og vil inn, er helvete løs.

Du får skyting, blod og smell. Du får klisjèer. Og en Banderas som faktisk gjør mer enn å bare grynte og snøfte. Han har ikke verdens beste mimikk akkurat, men han gjør seg slett ikke bort her. En helt grei film for en filmkveld for den som liker action uten noen dypere mening. Faktisk er dette en type actionfilm jeg liker, selv om jeg slett ikke likte alt som hendte i filmen (og som derfor trekker ned). Uansett greit å se.

THE ROVER

Krimthriller fra 2014. Jeg har ikke sett denne selv enda, men den er en film jeg har hatt på radaren en stund. Guy Pearce og Robert Pattinson (sistnevnte kinoaktuell for tida med filmen “Good Times” som skal være ganske bra) har hovedrollene i denne postapokalyptiske thrilleren fra den australske villmarka.

Handlingen finner sted i en kaotisk fremtid i ødemarka i Australia, der en ung mann blir utsatt for brutale prøvelser når en gjeng kriminelle stjeler bilen hans og forlater han. I jakten på hevn vil han og hans nye partner gå langt for å få jobben gjort. Filmens røffe bakteppe tror jeg gjør “The Rover” til en liten hard godbit, og skuespillerprestasjonene har ord på seg for å være bra.

PRISONERS

Tett og velspilt spenning fra 2013. Et pikebarn kidnappes, og faren må ty til uortodokse metoder i jakten på å finne datteren. Når den 6 år gamle datteren til en snekker forsvinner, og politiet ikke kommer noen vei, bestemmer faren seg for å ta opp jakten på kidnapperen selv.

Med Jake Gyllenhaal, Hugh Jackman og Viola Davies. Filmen var en suksess da den gikk på kino.

FANTASTIC BEASTS AND WHERE TO FIND THEM (2016)

Trenger neppe noen videre presentasjon, ihvertfall ikke for de Harry Potter-universfrelste?

BIG GAME

En film som nok derimot antagelig vil nå et bredere publikum når den nå er tatt inn i Netflix-katalogen er en film fra 2013, som nok har passert under radaren hos de fleste (kanskje med god grunn?), til tross for Samuel L. Jackson i hovedrollen.

Det spesielle med “Big Game”, hvor en 13 år gammel gutt havner i et spill på liv og død i fjellene og skogen når han treffer den amerikanske presidenten på flukt fra kidnappere, er at filmen er fra Finland! Joda, det stemmer. Finland. Når presidentflyet daler ned i de finske skoger, er den amerikanske presidenten, gestaltet av Samuel L. Jackson, sitt håp en 13 år gammel finsk gutt med bein i nesa….

Jeg har ikke sett filmen ennå selv om jeg har vært klar over denne i lang tid. Jeg har en sterk følelse av at dette er en selsom kalkun som vil gi heftig LOL-faktor, og som derfor bare må bivånes. Nå som den er å finne på Netflix vil jeg nok da også se den 😉

HARD RAIN

Ny er den ikke, denne amerikanske actionthrilleren fra 1998, men “Hard Rain” med Morgan Freeman (for en fyr!) og Christian Slater er en av mine favoritter innen actionsjangeren, og er endelig også på Netflix nå. En noe underkjent film, men med en uhyggelig god Freeman og en Slater i kanskje sin beste rolle.

En liten by i USA oversvømmes av enorme vannmengder når en nærliggende demning brister i uværet. Samtidig pågår et ran av en pengetransport, men når en av pengetransportsjåførene gjemmer tyvgodset er jakten igang. Veldig underholdende action, og ekstremt vått!

En håndfull andre 90-tallsklassikere som må nevnes, og som definitivt tåler et gjensyn:
Fengselskrimdramaet “Frihetens Regn” (“Shawshank Redemption“, 1994), med Morgan Freeman og Tim Robbins i det som godt mulig er tidenes beste film. Den rørende krimkomedien “Ghost” (1990) med Patrick Swayze, Demi Moore og Whoopi Goldberg.
Den forføreriske og smått frustrerende “American Beauty” (1999) med en glimrende Kevin Spacey. Klassisk 90-tallskvalitetsthriller i “Klienten” (1994) med Tommy Lee Jones, Susan Sarandon og en strålende purung Brad Renfro. Eller “Point Break” (1991), med en Patrick Swayze på jakt etter den perfekte bølgen å surfe på, og Keanu Reeves på jakt etter kriminelle.

4 NYE SERIETIPS HOS NETFLIX

Mengder av netflix-kunder har valgt å abonnere på grunn av et bra utvalg av TV-serier og egenproduserte serier. Filmhjerte kan varmt anbefale disse nyhetene.

MIDNATTSSOL (MIDNIGHT SUN)

Svensk krimthriller fra 2016 med handling lagt til Kiruna, helt nord i Sverige. Serien ble tidligere i år sendt på NRK1, og er også tidligere anbefalt her på Filmhjerte. Nå kan du endelig se den hos “seriemesteren” Netflix, der den ligger under seriens internasjonale tittel, “Midnight Sun”.

Les også Filmhjertes store serieomtalen av “Midnattssol” som ble publisert på filmbloggen tidligere i år (et innlegg som har fått over 2 500 treff!).

STRANGER THINGS – SESONG 2

27. oktober er det endelig klart for en splitter ny sesong 2 av Netflix sin egen suksess “Stranger Things”, den mystiske og smått (hehe) overnaturlige spenningsserien som sender tankene tilbake til 80-årene, med Stephen King-aktig sitrende spenning. Serien er omtalt som en hyllest til nettopp 80-tallet, Spielberg, King, Hardy-guttene og filmer som “Venner for livet” (R. Phoenix) og byr på massiv retro og skummel uhygge.

Har du ennå ikke sett sesong 1 ligger den selvsagt også på Netflix.

TRAPPED (Serien gikk under navnet “Innesperret” da den ble sendt på NRK. Original tittel: Ófærð)

Spenningskrim fra Island, 2015. 1 sesong (sesong 2 er under produksjon og kommer på TV i 2018/19). Et ille tilredet lik dukker opp i en liten avsidesliggende islandsk fiskerlandsby langt mot nord på øya like før en snøstorm avskjærer stedet fra resten av omverdenen. Det lokale politiet får en tøff  og frostbitende kald jobb med en sak med forgreininger mange år tilbake i tid.

“Trapped” byr i tillegg til en iskald spenning også på et fantastisk vinterdekket Island. Serien som er innspilt i den lille byen Siglufjörður, med beliggenhet innerst i en fjord omgitt av fjell på begge sider langt nord på Island gir virkelig et storslått bakteppe for historien. Dessuten er det bunnsolide skuespillerprestasjoner, og det islandske språket er som alltid et fascinerende moment i seg selv. Tommel opp, og en soleklar anbefaling.

MINDHUNTER

USA, 2017. 1 sesong. Original Netflix-serie som ble sluppet tidligere i oktober. Krim- og spenningsserie som går inn på psykologien rundt seriemorderes begynnelse. “I 1977 finner den frustrerte FBI-gisselforhandleren Holden Ford en uventet forbundsfelle i veteranagenten Bill Tench, og de to begynner å studere en ny type mordere”.

Kritikerrost serie. Selv har jeg kun sett episode 1, så det er for tidlig å si om jeg syns det er bra, men utgangspunktet virker veldig lovende, og den første episoden er bra. I hovedrollen som FBI-forhandler Ford ser vi Jonathan Groff, som fra før antagelig er best kjent som en av hovedrolleinnehaverne i TV-serien “Looking” (2014-15), hvor han leverte en god rolle, og TV-serien “Glee” der han hadde en birolle i en del episoder.

 

…og for all del, har du ikke sett BREAKING BAD (USA), DEXTER (USA), HAPPY VALLEY (Storbrit.), 13 GODE GRUNER (13 Reasons Why, USA), MORD I REYKJAVIK (Case, Island, 2015), BROADCHURCH (Storbrit.), LA TRÈVE (Belgia/Fr.rike), LUTHER (Storbrit.), og FANGAR (Prisoners, Island, 2017), så har du sjansen nå hvis du har Netflix. Alle disse er knallserier! (Og alle unntatt “13 Gode Grunner” er krim/krimthriller).

 

En ting Netflix definitivt IKKE skal få skryt for er nettsidenes brukerfientlige menyer. Man kan knapt røre musa eller markøren uten at noe “popper opp”, …Grr, så irriterende, hehe. Ikke er det lett å finne filmer/serier heller, om man ikke søker spesifikt etter tittelen, og listen “Min liste” har en tendens til å ikke oppdatere seg eller gjemme seg. At samme filmer dukker opp enten du søker etter action, komedie, indie-film, drama osv skal jeg ikke engang begynne å rante om, ei heller den for lite mengden med norsk og svensk materiale, for da har vi det gående her 😉

 

Legg gjerne igjen kommentarer om dagens omtalte filmer og serier, eller andre Netflix-tips. Chattes! 🙂

#netflix #filmtips #filmsnakk #filmer #serier #serietips #seriesnakk #filmhjerte #netflixtips #netflixfilm #netflixserie

Filmomtale: FIRST KILL (2017)

Brukbar sofaunderholdning med Bruce Willis i ny actionthriller.

Actionthrilleren “First Kill” er en film jeg i utgangspunktet ikke hadde så store forventninger til. På IMDB har flere seere gitt til dels slakt, men personlig syns jeg filmen overrasket positivt, og er en film som funker ganske greit som den typiske kveldsfilmen en sen og mørk søndagskveld (eller andre kvelder for den saks skyld) når du vil ha noe småspennende å se på.


FILMANMELDELSE: FIRST KILL

Action/thriller, USA, 2017, 1t 37 m
Regi: Steven C. Miller
Medvirkende: Bruce Willis, Hayden Christensen,
Gethin Anthony, Ty Shelton, med flere

“First Kill” er tilgjengelig som VOD for digitalt kjøp og leie
på diverse strømmetjenester, som blant annet iTunes Store

Filmhjerter:  ♥  ♥  ♥   –   –   –


Forutsigbar er den dog, og foruten Willis bærer “First Kill” et noe B-filmpreg, uten at det nødvendigvis river filmen i stykker. Litt vold er det også, uten å skeie over til orgie.

Plottet er ihvertfall greit nok. I et forsøk på å knytte bånd med sønnen sin som mobbes på skolen, tar Wall Street-megleren Will familien sin på fritidstur til hytta der han vokste opp. Mens Will og Danny er ute på hjortejakt tar ferien en dødelig vending når de blir vitne til en skyteepisode mellom to kranglende menn i skogen. Will skyter den ene, som viser seg å være en korrupt politi, i selvforsvar, men ender opp med å få sin 11 år gamle sønn kidnappet av den andre, som er en ettersøkt bankraner. Will tvinges nå til å skaffe til veie det bortgjemte tyvgodset i bytte for sønnen, uten politiets innblanding.

Jakten på å få sønnen tilbake er igang, imens begynner politiet å ane at Will skjuler noe. Og ja selvsagt, i det som skulle bli en film med far-sønn-bånding, får vi istedet servert Stockholmsyndomet, noe som forøvrig gir mer dybde til en rollekarakter som ellers ville blitt veldig endimensjonal badass. Litt småirriterende kanskje likevel.

Kanskje mest fordi det virker litt som man har ønsket å kopiere et eller annet fra den veldig mye bedre “A Perfect World” (1993), ihvertfall i castingen av guttungen (som spiller helt greit til barneskuespiller å være).

Et handlingsløp hvor vi presenteres oppgjør i avsides skogsholt og korrupte politifolk er ikke direkte nybrottsarbeid, men som sagt funker det greit som underholdning når man er på jakt etter action og spenningsdrama uten særlig dybde.

I rollen som Will ser vi Hayden Christensen (Star Wars: Episode II og III), Bruce Willis spiller den lokale politisjefen, Gethin Anthony (bl.a. kjent fra noen episoder av Games of Thrones) er bankraneren Levi, og unge Ty Shelton spillefilmdebuterer i rollen som Wills sønn Danny.

Spenningsnivået er på det jevne etter en noe tam åpning, historien er sånn passe grei, men som sagt er det ikke direkte overraskende selv om man har noen twister underveis. Kjemien mellom skuespillerne kunne vært bedre, særlig mellom far-mor-sønn, og politirollene er lite overbevisende.

Noe som leder meg inn på Bruce Willis, som nok langt fra får dette på lista over sine beste prestasjoner. Måten han snakker på, når han presser kjeften sammen på “Trump-vis”, kler han dårlig, og dialogen han har fått utdelt er ikke hentet fra øverste hylle. Likevel er det litt morsomt med Willis i denne rollen. Han er forsåvidt troverdig som purk, det vet vi jo, og ganske sikkert har filmteamet sett for seg Willis som filmens store trekkplaster, noe han selvsagt er, gjennom å fronte han som snut på bankraner- og kidnapperjakt. Ellers klarer Christensen og Shelton seg greit, mens Anthony er den som leverer den gjennomgående beste rolleprestasjonen. Av de mindre birollene er det derimot mye svakt nivå.

Manuset kunne vært bedre, her er noen usannsynlige brister, men regissør Steven C. Miller skal ihvertfall ha for at han ikke har latt seg friste til å la “First Kill”, som i navnet kan få frem bange anelser, til å bli en film full av blod, splæsh og voldsforherligelse.

Jeg lot meg underholde tilstrekkelig og “First Kill” har et greit tempo. Det kan likevel ikke bli mer enn en sterk midt-på-treet-karakter.

 

#film #filmtips #filmanmeldelse #filmanmeldelser #filmomtale #filmer #filmsnakk #FirstKill

Filmanmeldelse: “Snømannen” – bedre enn sitt rykte

“Snømannen” smelter ikke Filmhjertet, men er heller ikke så forferdelig dårlig som et nært unisont kor av filmanmeldere skal ha det til.

Det har nærmest haglet med svake karakterer til den nye thrilleren “Snømannen”, basert på Jo Nesbøs suksessroman ved samme navn om politietterforsker Harry Hole.

Eller “Harry-Hull” som han blir hetende oversatt til norsk fra filmen, hehe. Fra Filmhjerte blir det ihvertfall litt bedre bedømmelse.


FILMANMELDELSE: SNØMANNEN  (Orig. tittel: The Snowman)
Krim/thriller, 1 t 59 m, USA/UK/Sverige, 2017

Regi: Tomas Alfredson
Medvirkende: Michael Fassbender, Rebecka ferguson, J.K. Simmons, James D`Arcy, Chloë Sevigny, Val Kilmer, Jakob Oftebro, Jonas Karlsson, Charlotte Gainsbourg, Michael Yates, med flere
Aktuell: Norsk ordinær kinopremiere fredag 13. oktober


Som vel de fleste har fått med seg er dette altså en engelskspråklig film ett hundre prosent (jada, en svensk sangtekst kan høres et sted i filmen, sjokk når regissøren er svensk. Men noe norsk ville han ikke vite av å ha med, den tjyvsvensken ;p). “Snømannen” er engelskspråklig altså, men med all handling lagt til Norge, hovedsaklig Oslo og Bergen, samt at vi tar turen til Rjukan og ett eller annet sted ute i ødemarka jeg ikke husker hvor var. At alt skjer på engelsk plaget meg faktisk overraskende og i de fleste tilfeller forsvinnende lite. Greit nok at det er rart for oss nordmenn at Oslo og Bergen er arena for handlingen og at alle snakker engelsk, og at enkelte navn låter ganske merkelig i engelsk fornorska uttale, men akkurat det er faktisk ikke en stor svakhet ved filmen. Rart er det dog, men det er et helt eget univers det der og sånn får det være.

Svakheter er det derimot en del av ellers. Det største er at det er for lavt tempo og driv. Det skjer for lite, og spenningen blir egentlig aldri reell før helt mot slutten av filmen. Det siste kvarteret-20 minuttene trekker klart opp for spenningsnivået, da morderen truer en av få rollefigurer i filmen som har klart å forankre en sympati i meg som publikummer (ingen spoiler for når vi er der i filmen skjønner du at vedkommende er morderen). Frem til da er hele mordmysteriet for kjedelig totalt sett. Rundt midtveis var øyelokkene på vei ned et par ganger, men jeg stod han av.  Det er selvsagt ikke alle typer krim som verken må eller bør ha en pulserende handling der det “hele tiden” skjer noe nytt, men “Snømannen”, med sitt groteske premiss og utgangspunkt, er en type krimthriller som trenger mer uhygge og mer kjøtt på beinet. Her er også noen rollefigurer jeg ikke helt forstår vitsen med (forklar meg gjerne), slik som J.K. Simmons sin blant annet.

Det føles likevel litt sånn helt greit og okay. Aldri minneverdig, men her er da noen doser med blod og galle og småperversiteter som er litt “creepy” å se i detalj, så det må nevnes som et lite pluss.

Til slutt føles løsningen ganske simpel og opplagt, og på vei mot løsningen har mordetterforskningen ikke vært så interessant som den bør i en slik type krimthriller, med unntak av høydepunktene, som er når ugjerningene finner sted, om vi nå skal få kalle mord for høydepunkt? Men, løsningen har faktisk en viss logikk i seg som er helt enkel å forstå når vi får løsningen. Det trekker litt opp, selv om det også er flere brister i logikken i løpet av filmen. Filmens prolog føles noe merkelig, og det er vel et drap som ikke henger helt på greip?

Når det gjelder rollefigurene og seriens univers føles begge deler glattpolerte. Det er ikke så mange figurer vi egentlig bryr oss særlig om. Han ene som bortføres mot slutten er en av dem, og til dels er Harry Hole det også, selv om det føles som vi mest får kjenne han overfladisk. Selve skuespillet er stort sett greit. Michael Fassbender i rollen som Harry Hole klarer seg bra. Han fremstår ihvertfall som en noe lurvete fyr, og det er kanskje Hole i bøkene også?

Jeg har nemlig ikke lest noen av Nesbøs Harry Hole-krimbøker ennå, så for min del er relasjoner mellom figurene og alt annet upåvirket av hvordan de er i boka. Heldigvis kanskje? Bortsett fra at det er et klart positivt trekk at den er spilt inn i Norge, siden Harry Hole-sakene i bøkene vel foregår i Norge.

Fassbender gjør seg ihvertfall ikke bort. Ellers er det godkjente og til dels gode prestasjoner av Rebecka Ferguson, Charlotte Gainsbourg, Jonas Karlsson, James D`Arcy, og nykommer Michael Yates (“Oleg”).

Jeg må også si noen ord om Val Kilmer. HERRE min skaper så stakkarslig og pinlig dårlig. Ikke bare er spillet helt på trynet, hva i all verden det er de har stappa i Kilmer kan jeg ikke fri meg fra å undres over, for hele rollefiguren ser ut som en fullstendig mislykket tegneserieuhyre, og rollekarakteren i seg selv er da også en eneste diger animert vits. Jeg vet at han har vært syk, men det forklarer ikke det rett og slett åndssvake uttrykket filmens bakmenn har gitt han. Et ørlite øyeblikk lurte jeg faktisk på om det var en horribel feilkloning av en erkebergenser man hadde som mål å latterliggjøre (du vet slik som i f eks “gremlins” der kloningenes kloninger ble verre og verre osv, for å prøve å forklare det). Hadde man villet Kilmers beste hadde man klippet han ut av filmen, det ville alle vært tjent med, med mindre dette var en komedie.

Det sterkeste kortet ved “Snømannen” er en del smakfulle foto, som der vi ser Vigelandsparken og andre kjente norske steder vinterkledd. Det er artig.  Slikt alene bærer naturligvis ikke filmen, og også snøscener kan det bli for mye av. Sluttoppgjøret føles i så måte ikke allverdens bra akkurat.

For mitt vedkommende blir det en tilnærmet grei kinoopplevelse totalt sett. Mye folk i salen og ingen høylydte lattersalver slik det gjerne ofte kommer fra salen hvis noe er helt avsindig på trynet. De første 40 minuttene var OK minus, de neste 40 hakket slappere, før det tok seg brukbart opp i siste del av filmen. Terningkast 2 er for strengt, og 4 blir for mye. Hos Filmhjerte blir det derfor terningkast 3, av den litt svake sorten, som føles helt riktig å gi.

NRK-krim: MONSTER – ufyselige monstere i nord

NRKs nye storsatsing “Monster” er i gang. Filmhjerte vurderer de 2 første episodene, som nå er sendt på NRK1 og som ligger på NRKs nett-TV.

Mandag kveld (9. oktober) hadde NRKs nye store norske krim- og dramaserie “Monster” premiere. I løpet av 7 episoder på omlag 55 minutter pr episode skal vi på seriemorder-jakt langt mot nord. Eller “brutalt langt nord”, som NRK har promotert serien som. Og de ordene har statskanalen i behold, for det er brutale saker vi serveres. Det er blod, det er grums, og det er mørke.

Handlingen er lagt til et fiktivt sted langt mot nord, og er innspilt på den naturskjønne Varangerhalvøya i Finnmark, noe som gir en storslått og spektakulær locations for serien iallefall. Det er naturpornografisk krim. Pene foto, stilfullt, men samtidig skittent og på randen av forfall.

Det værharde og nakne nærmest til tider golde landskapet i Finnmark med sine øde veistrekninger, åpne områder, vidder og sletter, fjellformasjoner, vann, hav, samt myrskoger og slitne bebyggelser, som gir flotte oversiktsfotoer er umulig å ikke la seg begeistre og forføre av, til tross for den grumsete historien og konteksten vi settes inn i. Det er litt “styggpent”.

Resten blir foreløpig gjennomsnittlig severdig spenningskrim, som plasserer seg naturlig inn i “nordisk noir”-sjangeren, med velbrukte sekvenser som bilkjøring på øde veistrekninger, skog, dis (jøss, et uheldig skudd i tåka…sett det før?), og selvsagt når vi beveger oss til et nordnorsk samfunn; et avhøl av et sted, med guffen husmasse, søringer som ser ned på lokalbefolkningen og religiøse sekter inne i bildet.

Monster er likevel en nokså bra serie ut fra de to første episodene, for det er nok speningsmomenter foreløpig og jeg venter spent på de neste episodene. Det er en småuggen klam stemning som gjør at spenningsnivået så langt er bra.

En ung jente, Tyra, forsvinner, og blir funnet drept og dandert kort tid etter at en unggutt, Abel, faller om, drept av knivstikk. Og allerede i prologen har vi vært vitne til at tre unge jenter nesten tar livet av seg. Hvorfor? Samtidig starter noen gamle forsvinningssaker å rulles opp, blant annet forsvinningen av politikvinnen Heddas mor for mange år siden. Til samme tid ser vi også at det foregår lyssky aktiviteter med dopkoking i stor stil, og en dømt drapsmann som har sonet straffen sin er også bosatt i lokalsamfunnet.

Det lokale politiet, ved den snart pensjonsklare politisjefen Ed Arvola (Bjørn Sundquist) og den relativt unge nyansatte og nylig hjemflytta Hedda Hersoug (Ingvild Holthe Bygdnes), som har kommet hjem for å leve et roligere liv, får raskt assistanse sørfra, når to etterforskere kommer til nord. Den ene med fartsid på stedet gjennom mange år tidligere, den andre en skikkelig egenrådig drittsekk, i Jakob Oftebro sin skikkelse. Joel Dreyer, som Oftebro spiller, er en ufyselig fyr.

Hvem har drept de to ungdomene, som var kjærester, og har det noen sammenheng med forsvinninger fra 30 år tilbake i tid, og likfunn som stammer helt opp mot 100 år tilbake i tid? Hva skjuler lokalsamfunnet i den lille nabobyen, der en religiøs sekt står sterkt? Plottet er bra nok det, og bakteppet med det finnmarkske landskapet kler serien veldig godt.

Likevel ligger det også noen svakheter i sistnevnte punkt. For vel er ikke stedene serien er spilt inn verdensmetropol eller noe, men det ser vel litt for karrig og trist ut innimellom spør du meg. Det kan bli litt for mye av det “styggpene”. I tillegg har vi de andre vante klisjèene fra serier eller film fra nord, med innblanding sørfra og motstand fra lokale, og lukkede sektemiljøer, i tillegg til andre velbrukte scenevalg. Seriens univers føles kanskje litt for kaldt, men akkurat det er også en styrke til tider.

I motsetning til årets forferdelig dårlige serie “Elven” som foregikk i Troms, så er dialogen i Monster mer enn godkjent og bærer ikke preg av å være vilkårlig babbel, selv om det sniker seg inn et par idiotiske fraser a la “e du sørfra? Æ har faktisk vært sørpå”. Takk og pris er mine bønner hørt angående dialogen, for her er heller ingen som høres ut som de snakker tilgjort.

Skuespillerprestasjonene er også absolutt godkjente. Bjørn Sundquist er tryggheten selv (skjuler han noe?), og for meg fra før helt ukjente Ingvild Holthe Bygdnes gjør en fin figur som er både spennende og veldig interessant å følge. Hun er som skapt for den type rollefigur hun har fått i oppgave å gi liv til. Hun har den riktige mimikken og væremåten, den litt forsiktige stilen, som gjør henne lett å like. Jeg tror hun kommer til å vokse 😉

Jakob Oftebro leverer selvsagt, og spiller også en rollefigur med mørke sider som gjør han høyinteressant å se på. I tillegg er det gode birolleprestasjoner av skuespillere som blant andre Reidar Sørensen (Heddas far med sviktende helse og humør), Per Kjerstad (religiøs beskyttende farsfigur), Lars Arentz-Hansen, og jaggu dukker også Nils Utsi og Sverre “Ante” Porsanger opp. Og så må jeg jo nevne Gørild Mauseth. Som kanskje er blant de norske skuespillerne jeg liker minst. Men Mauseth spiller godt.

Faktisk er det bare en, kanskje to, skuespillerprestasjjoner i de to første episodene som er dårlig. Den ene er faktisk helt bånn. Maria på motellet, som spilles av den ikke særlig kjente Anja Saiva Bongo Bjørnstad. Hun spilte også en rolle i filmen “Glassdukkene”, hvor hun så ut som noen hadde tvunget henne foran kamera ved å true med juling. Nå noen år senere ser hun fortsatt like stiv ut som en tømmerstokk og med samme livløse uttrykk, til tross for utdanning på teaterhøgskolen og en rekke sikkert gode teaterprestasjoner å vise til. Skjerpings 😉

Hva “Monster” har å by på videre aner jeg egentlig ikke, men ut fra et par anmeldelser hvor hele serien vistnok er sett, har jeg lest fraser som “det bor et monster i oss alle” og så videre, og linjer er trukket til blant annet en serie som “True Detectives”, og koplinger til “Breaking Bad”, hvor helt vanlige mennesker ble trukket ned i mørket. I tillegg varsles det mye skittenrealisme samt at serien prøver mer på å være spektakulær enn troverdig.

Det blir en spennende fortsettelse. De to første episodene av “Monster” får terningkast 4.

#nrk #NRK1 #nettTV #TVserier #serier #seriesnakk #krimserier #drama #filmhjerte #Monster #serietips #anmeldelser #serieanmeldelse

Filmanmeldelse: Thelma – kompleks reise mot selvrenselse

Norges nye stjerneskudd heter Eili Harboe.

I Joachim Triers kritikerroste og mye omtalte, og vil jeg si, opphypa, spenningsdrama som berører flere viktige og ofte tabubelagte temaer, er det nemlig den nå 23 år gamle Stavangerjenta som stjeler det meste av oppmerksomheten.


FILMANMELDELSE: THELMA

Norge, 2017, spenning/mystikk/rom. drama,
norsk tale, 1t 56 m
Regi: Joachim Trier
Medvirkende: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelsen, Ellen Dorit Petersen, Anders Mossling, Vanessa Borgli, med flere

Aktuell: Sett på kino. “Thelma” er Norges Oscar-kandidat som skal konkurrere om nominasjon til O. for beste ikke-engelskspråklige film.


I “Thelma” møter vi den unge studenten Thelma, som har forlatt bibelbeltet på sørlandet og flyttet til Oslo for å studere på Blindern. Når Thelma innleder et vennskap med Anja, en annen ung kvinnelig student, avdekkes skumle og voldsomme overnaturlige krefter, krefter sterke nok til å forme skjebner. Samtidig begynner Thelma å få flere plutselige epilepsiligende anfall (man skjønner fort den tegninga). Vi forstår tidlig at Thelmas overbeskyttende foreldre har et grep om henne, men som den videre handlingen skal vise finnes det også gode grunner til det. For på samme tid som Thelma fremstår som sårbar, fascinerende og undertrykt både av fortid, foreldre, tro og sine egne indre demoner forstår vi etterhvert at Thelma har krefter som må kontrolleres. Samtidig har den unge studenten et behov for å frigjøre seg.

Ja, jeg sa opphypa. “Thelma” har blitt massivt hyllet av et nær sagt samlet pressekorps og en rekke filmanmeldere i inn- og utland, så muligens fremstår Filmhjertes forsøk på anmeldelse som en av landets sureste og minst begeistrede?

La meg nå starte med litt skryt da. Altså, jeg liker “Thelma” mye mer enn jeg ikke liker den, og jeg forstår utmerket hvorfor den er utsedd som Norges Oscar-kandidat. Faktisk vil jeg slett ikke sjokkeres om Joachim Triers til tider grensesprengende film ender opp med å bli nominert til Oscar for beste utenlandske film.

“Thelma”s oppbygging er nemlig på flere områder solid håndtverk. Som den hele tiden underliggende og snikende angstfulle følelsen, hvor selv en åpen plass på campus på Blindern, lesesalen og andre “ufarlige” steder brått blir fyllt med snikende mystikk. Det perfekt komponerte soundtracket som øyeblikkelig drar deg inn. Musikken er på samme tid både mystisk og forførende, slik også filmen tidvis er. Bruken av  lys og blinkende lys, særlig strobelys, som får blodet til å bruse må nevnes. Sist men ikke minst serveres vi strålende spill av hovedrolleinnehaver Eili “Thelma” Harboe, og hennes motspiller Kaya Wilkins. Sistnevnte er på langt nær gitt de samme strengene å spille på som Harboe, som gjennomgår en indre følelsesmessig reise det er fascinerende, forstyrrende og skremmende å følge. Wilkins må likevel berømmes for en førsteklasses prestasjon hun også.

De noe underspilte rollene som Thelmas foreldre er det Henrik Rafaelsen og Ellen Dorit Petersen som fyller. De spiller godt, men rollene deres kunne vært gjort litt mere ut av. Grete Eltervåg som 6 år gamle Thelma skal ha ros for sin innsats.

Forsøk på anmeldelse ja. “Thelma” er nemlig den type film som nok ikke er en film for alle. Den har likevel en nokså bred appell som har gitt filmen bra besøkstall (tror jeg at jeg leste et sted) og de store hovedlinjene i filmen er forholdsvis greie å følge, og vil by på overkommelig tyggemotstand for brorparten av publikum. Selv om man langt fra sitter med alle svar når rulleteksten tar over skjermen, har man fått både flere inntrykk, noen svar og en del tankegods.

Det er når man begynner å tenke tilbake på det man  har sett og senke seg dypere ned i filmens materie at man skjønner hvor dyp, velkonstruert, ekstremt kompleks og mangefasetert “Thelma” er. Etter filmen tok jeg meg nemlig god tid til å lese en eksepsjonelt grundig analyse av “Thelma” hos filmnettstedet Montages (jeg anbefaler alle som har sett filmen og som har interesse av en dypere forståelse av “Thelma” å lese den veldig lange analysen). Ihvertfall er det etter å ha lest Montages-analysen at flere dører åpnet seg for min del, for mye stemmer jo, jeg bare tenkte ikke på det  før denne døråpneren ble meg servert. Det er likevel her jeg melder meg litt ut, for man må nesten ha doktorgrad og mastergradsnivå i mer enn bare filmforståelse for å til fulle forstå “Thelma”. At filmen har klare religiøse undertoner er åpenbart, og akkurat det er vel noe man enten liker eller ikke liker så godt, her er i tillegg psykologiske toner, psykisk helse, legning, symbolikk, og flere andre momenter å ta hensyn til.

Det er viktig å ha i minne at man selvsagt må se på “Thelma” som ren fiksjon, da filmen inneholder flere overnaturlige elementer, som kanskje ikke er så lett å forstå hele tiden. Man må såklart kjøpe premisset at noen kan ha overnaturlige superkrefter (noe som er litt søkt såklart, men hei, hva hadde X-Files, uten det minste av øvrig sammenligning, vært uten for eksempel?). Jeg har anmerket at filmen hylles for å ha unngått klisjèer, men det er en overdrivelse å si at den styrer klar av alle, selv om alt føles nøye komponert i “Thelma”. Vel, nesten alt. Veldig mange av scenene kan gjenspeiles i andre scener, via frampek og gjennom tilbakeblikk blant annet.

Filmen starter litt som et kick med en smått forstyrrende prolog, en suggerende bakgrunnsmusikk som gir bange anelser, og en handling med bra driv. Det er et sted rundt filmens midtparti at handlingen begynner å bli kjedelig og flat. Det er som om filmen går inn i et spor der det veksles fra spenning og mystikk til mer typisk romantisk drama. Personlig er jeg heller ingen fan av alle filmmatiske måter å fremstille det overnaturlige på, og en del av de narrative måtene Thelmas indre kamp foregår på finns blant disse. Drømmesekvenser for eksempel. Andre vil like det, det viser anmeldelsene landet rundt, men for min del er ikke det så givende. Noen av fortellergrepene er derimot spenstige og gode. Det samme er spesialeffektene. På et punkt blandes det forøvrig inn noe lesing om hekserier, som jeg kanskje ikke kopler helt.

Filmen har også en premissleggende opprivende hendelse som jeg kunne vært foruten (SPOILER: den stakkars broren under isen). Jeg hater den scenen, men forstår selvsagt at uten den ville filmens utgangspunkt vært helt endret. Scenen kom dog på ingen måte uventet, da det gjøres frempek mot det.

Regissør Joachim Trier har heller ikke en filmstil jeg er den største fan av. Av hans tidligere filmer er verken “Reprise”, “Oslo 31. august”, eller “Louder Than Bombs” filmer som førte til euforiske tilstander her i gården. “Thelma” er derimot klart over de filmene både kvalitets- og underholdningsmessig, selv om den nok ikke er like lett å tolke.

Kort oppsummert. Minus; kjeeedelig midtparti, vanskelige tolkninger, slett ikke klisjèfritt, og jeg er langt fra sikker på om jeg egentlig liker helt det filmen forteller (jo, en del av det liker jeg, som det at man bør være seg selv, å frigjøre seg fra det man er undertrykt av). Pluss; Soundtracket underbygger perfekt den angstfulle stemningen, strålende skuespillerprestasjoner av Harboe og Wilkins som har et gnistrende superb samspill. Harboe har jeg sett før i “Bølgen”, hvor hun hadde en birolle (og jeg skal definitivt også sjekke ut “Kyss meg for faen i helvete” fra 2013, hvor hun hadde hovedrollen), mens Wilkins er helt ny for meg. Men wow, jeg digger de. Harboe har en mimikk og nerve som Thelma som er perfekt tilmålt, og hennes innadvente og angstfulle ytre møter en herlig kontrast i Wilkins mer frigjorte rollefigur Anja.

Kinematografisk er det visuelt sett bra detaljrikdom, og noen fargenyanser som går igjen (sort-hvitt, rødt, grønt), men det som gjør filmen aller best på kinoformatet er lyden og lyset. En symfoni i seg selv nærmest.

Egentlig løy jeg litt innledningsvis. Anmeldelsen min av “Thelma” er ikke så sur og uten begeistring. Jeg er bare ikke like fascinert og begeistret som det de fleste anmelderene er. Jeg står ved at filmen er litt for hypet opp, men jeg ønsker “Thelma” all mulig Oscar-lykke-til. Tenk så stort for norsk film det vil være å få en Oscar. Fortjent eller ei?

Fortjent er det iallefall med fire filmhjerter til “Thelma”.

THELMA, Norge, 2017

#Thelma #filmhjerte #filmsnakk #filmtips #filmomtale #filmanmeldelser #kino #kinofilm #Oscar2018

Foto: imdb/Filmens produksjonsselskaper

Snart klart for “Snømannen”

Det nærmer seg premiere på den mye omtalte SNØMANNEN, en av årets mest etterlengtede filmer.

Filmatiseringen av Jo Nesbøs kriminalroman “Snømannen” med politietterforsker Harry Hole i spissen, i filmen i Michael Fassbenders skikkelse, har premiere kommende uke, nærmere bestemt 13. oktober.

Her er noen korte før filmen-tanker.

På pluss-siden:
Regissør Alfredson (fra Sverige) lykkes heldigvis med å få flyttet innspillingen fra USA og til dit den hører hjemme; Norge, med locations som Oslo, Bergen og Rjukan. Filmen er i sin helhet spilt inn i Norge.

Klippene og trailere jeg har sett minner mye om klassisk nordisk noir, dog med en del typisk “Hollywood” mikset inn, med et mørkt univers med bestialske mord. Det er snø, det er creepy stemning og det er bra foto og lyd (ut fra klippene å bedømme altså).

Filmen har fått 15-årsgrense, noe som er landets nest høyeste aldersgrense. Det bør borge for endel saftige saker.

Det jeg derimot er skeptisk til:

Engelskspråklig film hvor handlingen foregår i Norge.

Det er altså på norsk jord handlingen utspilles, men man kan bare glemme å høre og se noe som helst av norske ord og språk i filmen. All dialog som høres foregår på engelsk. All bakgrunnstekst er på engelsk. Selv ordet “politi” er fjernet fra politibilene og politiuniformer, slik at ikke uintelligente (ja det må jo være det filmskaperne anser de som) amerikanere (og engelskspråklige?) skal bli forvirret, siden “politi” ligner på ordet “polity”. Ja folk er nok så dumme at de tror politi staves “Police” verden rundt.

Ingen navn på norske aviser vises, det sies at det går i oppdiktede navn som “Norwegian Journal”, og trikken til Rikshospitalet er merket med “Oslo Hospital”, istedet for Rikshospitalet. Slike detaljer er jeg redd skal irritere meg grønn.

 

Men jeg ser frem til å få sett “Snømannen”. Fassbender er kvalitet, og jeg håper filmen slår an.

#filmsnakk #filmhjerte #snømannen #thesnowman #filmtips #kommerpåkino

Filmomtale: Råtten twist i “Black Butterfly”

Styr unna “Black Butterfly”!

Plottet i Black Butterfly utspilles i en avsides fjellby der det vistnok har skjedd flere bortføringer og drap. Paul (Banderas) er en tilbaketrukket og alkoholisert forfatter som lever i ensomhet og som sliter med skrivesperre etter at kona hans forsvant. Jonathan Rhys Meyers har rollen som den mystiske og aggressive omstreiferen Jack. Tilfeldighetene (akk så lite troverdig) fører de to under samme tak etter at Paul føler han står i takkskyld til Jack, men vennskapeligheten slår raskt sprekker når Jack begynner å blande seg mer og mer inn i Pauls arbeid og prøver å ta over livet hans.

Sett det før? Joda, kanskje kan noe her gi vibber til en film som “Misery” (1990), men ikke la deg forlede til å tro at “Black Butterfly” engang er i nærheten av den kvaliteten. Man lurer selvsagt på flere ting undervies, i hovedsak hvem denne Jack er og hva han er ute etter, og hvorfor han tilsynelatende har valgt seg Paul som offer. Historien i seg selv er nokså svak, med et sjarmløst manus og stort sett dårlig regi, selv om det er litt creepy spenning som løfter inntrykket underveis.

Filmen hadde forøvrig norsk premiere på VOD i slutten av august, og er tilgjengelig for digitalt kjøp/leie hos en rekke tilbydere.

Thrilleren med Antonio Banderas og Johnathan Rhys Meyers i hovedrollene er en film som promoterer seg selv som “a killer story with a twist”. Og det stemmer forsåvidt det med twisten, filmen har nemlig to-tre overraskende twister. Bare så synd at det er nettopp det som til slutt feller filmen. Det vil si, den ene er kanskje ikke så overraskende? Faktisk er den ene av de to twistene, som begge presenteres mot slutten av historien, såpass brukbar rent narrativt med tanke på det man har sett frem til da, at “Black Butterfly”  fort kunne fått godkjent av meg, og jeg satt akkurat da med en følelse av å ha sett en tidvis brukbar – men samtidig veldig lett forglemmelig samlebånds – spenningsfilm, selv om det er flere sprikende hull underveis i handlingen, og selv om manus er overtydelig flere ganger. Hadde “Black Butterfly” vært en 15-20 sekunder kortere, eller såder, hadde det muligens blitt terningkast 3. Ok, sannynligvis 2, men kanskje 3 om jeg var i godlune.

Men så vettu, så har de “kloke hoder” bak kamera fått det for seg at “nei, vi har en twist til”. Helt i de siste sekundene. Jøye meg. Og vips ble det terningkast 1 gitt. Soleklart sådan.

Det blir selvsagt vanskelig å si noe mere om hva denne siste miserable vendingen i historien dreier seg om, uten å avsløre handlingen fullstendig – noe jeg ikke vil gjøre i tilfelle noen lesere vil se dette tøvet. Denne siste “twisten” som er i filmens aller siste sekunder, er iallefall faktisk så latterlig og patetisk at det ruinerer filmen totalt. OK, en spoiler-advarsel nå. Du vil kunne føle at du har blitt holdt for narr gjennom hele filmen, noe som gjør meg som seer irritert. Du vil kunne føle at filmskaperne betrakter sitt publikum som idioter, så svak er slutten. Som anmelderen hos glimrende rogerebert.com skrev: “Oh yeah, and there`s been a bunch of murders in the town recently, which may or may not be relevant information (spoiler alert: it both is and is not relevant information”). 

Inntil denne så til de grader nedverdigende slutten er derimot filmen faktisk grei skuring, hvis du ikke er særlig kresen når det gjelder denne type film. Hvor kresen man kan gjøre seg berettiget av å være når Antonio Banderas topper navnelista over skuespillere, er nå en annen sak. Banderas stotrer og grynter seg iallefall gjennom spilletiden og replikkene sine, og fremstår som like grå som jeg husker han.

Motspiller Rhys Meyers er bedre i sin dog overspilte psykopat-rolle, men hva det er folk som mener samspillet med Banderas er godt har sett, har jeg virkelig ikke forståelse for. Banderas er stiv og sliter med å holde troverdigheten oppe. Historien er dessuten som sagt veldig hullete. Hvem ved sine fulle fem ville invitert denne Jack hjem, etter å ha sett han i aksjon tidlig i filmen når de møttes? Banderas troverdighet som forfatter kan man vel også pent sagt si skurrer mer enn aksenten hans.

La deg ikke lure av sponsede filmomtaler av “Black Butterfly” hvor filmen prises opp i skyene. Dette er ikke verdt tiden (ihvertfall ikke pengene, hvis du finner på å betale for å se den).

BLACK BUTTERFLY, USA, 2017

#film #filmomtale #filmanmeldelser #filmsnakk #blackbutterfly