Islandsk filmuke i Tromsø

Islandsk filmuke i mars på Verdensteatret!

Som fan av film fra Island er det morsomt å se at Cinemateket i Tromsø fra mandag 18. til lørdag 23. mars setter opp fem vidt forskjellige filmer fra Island på Verdensteatret, både helt nytt materiale som jeg senest for noen få dager siden irriterte meg over at jeg ikke har sett planer om på norsk kino, og gamle publikumsfavoritter fra sagaøya.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at dette innlegget på ingen måte er sponset av Cinemateket eller Verdensteatret, men utelukkende skrevet grunnet min interesse for film fra Island.

 

På nettsidene sine skriver Verdensteatret dette:

Vi elsker islandsk film!

Ta et gjensyn med super-hit’en KVINNE PÅ KRIGSSTIEN, se regissør Benedikt Erlingssons forrige film OM HESTER OG MENN – eller stift bekjentskap med den nye, kritikerroste LET ME FALL som handler om rusavhengighet blant unge.

Vi viser også en klassiker av den anerkjente filmskaperen Baltasar Kormákur, samt en film han selv spiller i: 101 REYKJAVIK og DJEVELØYA.

Når nå Verdensteatret setter opp “Islandsk filmuke” som et av temaene sine for mars måned er det altså med fem filmer, hvorav fire kun vises en gang og Let Me Fall vises to ganger. Det vil såklart alltids være diskusjoner rundt et program. Når man altså setter opp fem filmer syns jeg fire av de er naturlige valg selv om man alltid kan diskutere som sagt. Djeveløya og 101 Reykjavik er på en måte de “litt eldre” (altså, de er fra 1996 og 2000…), de er iallefall to filmer som vel markerte litt av starten på manges i det små interesse for film fra Island, og er sånnsett naturlige å ta med.

Den nesten splitternye Let Me Fall (verdenspremiere i september 2018 i Toronto) er selvsagt et udiskutabelt valg syns jeg, og jeg tror eller innbiller meg at dette blir norsk kinopremiere for den. Derimot syns jeg kanskje man kunne valgt en annen film enn Kvinne på krigsstien ettersom den jo allerede har vært vist flere ganger i Tromsø (og ellers i landet) i januar og februar. Dog er den jo en ganske bra film da 😉

 

Her er Filmhjertes korte gjennomgang av de fem utvalgte filmene (Jeg har kun sett to av de fem tidligere):

For min del er det nok den nye LET ME FALL (Lof mér að falla, 2018, bildet) som fanger mest interesse. Den har jeg faktisk en god stund hatt lyst til å se etter at jeg hørte om den. Ikke minst fordi jeg tidligere har sett et par glimrende filmer fra regissør Baldvin Zophoníasson, som Jitters (Órói, 2010), og Life in a Fishbowl (Vonarstræti, 2014), og i tillegg har Baldvin Z (som han er kjent som) også regissert tre av episodene av krimsuksessen Innesperret (Ófærð ) og 9 episoder av Mord i Reykjavik (Case), som alle er filmer/serier jeg setter høyt.

Dessuten er jeg tilhenger av “den islandske filmbølgen” som har skyllt inn over oss de siste årene, med filmer med dagsaktuell tematikk og uttrykk. Som om ikke det er nok har filmen noen av de islandske skuespillerne jeg har bra kjennskap til og liker, som Þorsteinn Bachmann (Innesperret ses. 1, Fangar, Ildfjell, Life in a Fishbowl) og Atli Oskar Fjalarsson (Jitters, Småfugler) i et par av birollene. Det er ellers unge skuespillere i hovedrollene, noe jeg syns er spennende da dette dramaet ser ut til å ha litt “oppvekstfilmsjanger” over seg. Omtalen av filmen virker iallefall veldig interessant.

Fra Verdensteatrets side: LET ME FALL er en fiksjonsfilm basert på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd og kjempet mot rusavhengighet. Resultatet er en sterk og rørende film om avhengighet, og livsmotets kraft som viser seg når man minst forventer det.

Da den 15 år gamle Magnea møter Stella forandres hennes liv totalt. Stellas kompromissløse og uforutsigbare syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får meget alvorlige konsekvenser for dem begge, og deres forhold til hverandre.

Tolv år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem virker uunngåelig.

Det ligger nok an til at jeg gjester Verdensteatret for å se denne ja (vises med engelsk tekst forøvrig).

 

Djeveløya (Djøflaeyjan, 1996) er faktisk en av tidenes filmsuksesser hjemme på Island, der den siden premieren i 1996 er sett av over en tredjedel av befolkningen der. Den føles litt som et stykke filmhistorie fra Island man burde få med seg egentlig, men jeg får se om jeg orker nå. Handlingen er vistnok lagt til etterkrigstiden etter WW2, der brakker etter amerikanerne gir husly til fattige i lokalbefolkningen, hvor vi følger livene deres som er både tragisk og humoristisk.

Det er iallefall et litt morsomt poeng at en av hovedrollene spilles av selveste Baltasar Kormákur, som senere er bedre kjent som en av Islands mest suksessrike regissører og producere, og står bl. a. bak suksesser som Innesperret (Ófærð ), 101 Reykjavik (2000, som også vises på Verdensteatret) og Dypet (Djupið, 2012), i tillegg til noen amerikanske produksjoner (bl. a. 2 Guns, Everest).

Kvinne på krigsstien (Kona fer i strið ) så jeg på TIFF i januar, og filmen har nylig gått på kino så nå har vel de fleste interesserte fått den med seg allerede, men den får iallefall mine varme anbefalinger, som en ganske humoristisk, smått absurd og litt snål, på en god måte, film med mye på hjertet. Merkelappen er dramakomedie.

En kvinne går til aksjon mot monstermastene! Halla erklærer krig. Mot aluminiumsindustrien. Filmen vant forøvrig publikumsprisen under årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival.

101 Reykjavik (2000), som er regissert av Kormákur, husker jeg at jeg så en gang tidlig etter årtusenskiftet, på steinaldermediet VHS. Dette var faktisk den aller første filmen jeg noensinne så fra Island. Filmen, som er en lettere mørk dramakomedie, er vel også den første islandske filmen som fikk en god del internasjonal oppmerksomhet og markerte et lite og tidlig gjennombrudd for film fra Island utenfor landets grenser.

Slik jeg husker det var det en litt småmorsom historie om en arbeidsledig fyr i slutten av tyveårene/tidlig tredve med et trøblete sexliv, som vistnok ender opp med å gjøre moras lesbiske elsker gravid, alt med Reykjaviks pulserende natteliv som bakteppe. Hlynur som han heter ønsker aldri å bli voksen, men skjebnen utsetter han for nye små og store problemer hele tiden.

Jeg husker veldig lite av denne filmen, og den er kanskje den som frister nestmest for min del. En morsom detalj om filmen er at i en av birollene spiller Innesperret-stjernen og min islandske skuespillerfavoritt Ólafur Darri Ólafsson.

For de som elsker film fra Island er denne veldig grei å ha med på “har sett-lista” 😉

Om hester og menn (Hross i oss, 2013) har jeg hørt mye forskjellig (jeg tilføyer et “om” på slutten av setninga for dere som syns det ville sett rart ut uten, hihi…). Noen jeg har snakket med omtaler denne dramakomedien som noe av det dårligste de noengang har sett, mens andre syns det var en veldig fin film. Faktisk vant også denne publikumsprisen på TIFF, da den ble vist der i 2014.

En av mine islandske favoritter som er Ingvar E. Sigurðsson har en av de mest sentrale rollene i filmen (her til lands er han nok sikkert best kjent for rollen i Innesperret der han spiller politimannen Asgeir, dere vet han som de “jævlene” som lager serien besluttet å skrive ut av serien på skammelig vis i sesong 2`s nest siste episode. FY!). Vel. Ut fra traileren virker det som en noe spesiell komedie “som vever sammen en rekke skrøner om et lite islandsk bygdesamfunn og de menneskene – og hestene (!) – som bor der”.

Jeg har litt lyst å se denne, men om det blir i denne omgang spørs. Det er jo`kke gratis å gå på kino heller…

 

Kommentarer? Fyr laus!

 

Alle foto (unntatt det øverste): verdensteatret.no

Oscar2019: Filmhjerte-jubel for Rami Malek og Olivia Colman

Rami Malek og Olivia Colman fikk Oscar! Nattens Oscar-utdeling gav noen gledelige vinnere.

Jeg orket ikke sitte våken natten igjennom men våknet til strålende Oscar-nyheter. Oscar til fantastiske Rami Malek og Olivia Colman er bare helt glimrende!

Malek var min store Oscarfavoritt i år, og innfridde. Prisen fikk han for den uforglemmelige rollen som legenden Freddie Mercury i Bohemian Rhapsody.

Den største overraskelsen var utvilsomt at den store forhåndsfavoritten Glenn Close som sikkert hadde ryddet plass på peishylla gikk tomhendt hjem. Den prisen tok nemlig Olivia Colman, som er en skuespiller jeg har veldig sansen for. Colmans rolle i The Favourite utkonkurrerte altså favoritten!

At Bohemian Rhapsody ender med 4 Oscar (beste lydmix, lydklipp, filmklipp og mannlige hovedrolle) gledet stort, og særdeles gledelig er også at prisen for beste film gikk til Green Book, som og fikk to andre statuetter, inkludert til glimrende Mahershala Ali.

Roma som jeg liker men syns er litt for opphauset likevel, fikk 3 priser, for beste fremmedspråklige film, beste regi og foto, noe jeg syns er hyggelig for Netflix og filmens del.

Tipsene mine endte vel med rundt 10 feil av 24 priser, men de fleste jeg tippa feil på fikk de vinnerne jeg ønsket skulle vinne og hadde nevnt som sterke kandidater, slik som lydpriser og klipp, film og kvinnelig hovedrolle.

Jeg får lete etter highlights og takketaler på YouTube etterhvert 😉

Kommenter gjerne i kommentarfeltet. Preikes!

Dette er alle prisvinnerne:

Beste film:
Black Panther
BlacKkKlansman
Bohemian Rhapsody
The Favorite
Green Book – Vinner
Roma
A Star Is Born
Vice

Beste regi:
Spike Lee: BlacKkKlansman
Pawel Pawlikowski: Cold War
Giorgos Lanthimos: The Favourite
Alfonso Cuarón: Roma – Vinner
Adam McKay: Vice

Beste kvinnelige hovedrolle:
Yalitza Aparicio: Roma
Glenn Close: The Wife
Olivia Colman: The Favourite – Vinner
Lady Gaga: A Star Is Born
Melissa McCarthy: Can You Ever Forgive Me?

Beste mannlige hovedrolle:
Christian Bale: Vice
Bradley Cooper: A Star Is Born
Willem Dafoe: At Eternity’s Gate
Rami Malek: Bohemian Rhapsody – Vinner
Viggo Mortensen: Green Book

Beste mannlige birolle:
Mahershala Ali: Green Book – Vinner
Adam Driver: BlacKkKlansman
Sam Elliott: A Star Is Born
Richard E. Grant: Can You Ever Forgive Me?
Sam Rockwell: Vice

Beste kvinnelige birolle:
Amy Adams: Vice
Regina King: If Beale Street Could Talk – Vinner
Marina de Tavira: Roma
Emma Stone: The Favourite
Rachel Weisz: The Favourite

Beste fremmedspråklige film:
Kapernaum (Libanon)
Cold War (Polen)
Never Look Away (Tyskland)
Roma (Mexico) – Vinner
Shoplifters (Japan)

Beste animasjonsfilm:
De utrolige 2
Isle of Dogs
Mirai
Rive-Rolf krasjer internett
Spider-Man: Into the Spider-Verse – Vinner

Beste dokumentar:
Free Solo – Vinner
Hale County This Morning, This Evening
Minding the Gap
Of Fathers and Sons
RBG

Beste kortdokumentar:
Black Sheep
End Game
Lifeboat
A Night at the Garden
Period. End of Sentence – Vinner

Beste originalmanus:
The Favourite: Deborah Davis og Tony McNamara
First Reformed: Paul Schrader
Green Book: Brian Hayes Currie, Peter Farrelly og Nick Vallelonga – Vinner
Roma: Alfonso Cuarón
Vice: Adam McKay

Beste tilrettelagte manus:
The Ballad of Buster Scruggs: Joel Coen og Ethan Coen
BlacKkKlansman: Spike Lee, David Rabinowitz, Charlie Wachtel og Kevin Willmott – Vinner
Can You Ever Forgive Me?: Nicole Holofcener og Jeff Whitty
If Beale Street Could Talk: Barry Jenkins
A Star Is Born: Bradley Cooper, Will Fetters og Eric Roth

Beste filmfoto:
Cold War: Lukasz Zal
The Favourite: Robbie Ryan
Never Look Away: Caleb Deschanel
Roma: Alfonso Cuaron – Vinner
A Star Is Born: Matty Libatique

Beste originalsang:
«All the Stars» fra Black Panther (Kendrick Lamar, Al Shux, Sounwave, SZA og Anthony Tiffith)
«I’ll Fight» fra RBG (Diane Warren)
«The Place Where Lost Things Go» frå Mary Poppins Returns (Marc Shaiman og Scott Wittman)
«Shallow» fra A Star Is Born (Lady Gaga, Mark Ronson, Anthony Rossomando og Andrew Wyatt) – Vinner
«When A Cowboy Trades His Spurs for Wings» fra The Ballad of Buster Scruggs (David Rawlings og Gillian Welch)

Beste filmmusikk:
Black Panther – Ludwig Goranson – Vinner
BlacKkKlansman – Terence Blanchard
If Beale Street Could Talk – Nicholas Britell
Isle of Dogs – Alexandre Desplat
Mary Poppins Returns – Marc Shaiman

Beste filmklipp:
BlacKkKlansman – Barry Alexander Brown
Bohemian Rhapsody – John Ottman – Vinner
The Favourite – Giorgos Lanthimos
Green Book – Patrick J. Don Vito
Vice – Hank Corwin

Beste kortfilm:
Detainment
Fauve
Marguerite
Mother
Skin – Vinner

Beste animerte kortfilm:
Animal Behaviour
Bao – Vinner
Late Afternoon
One Small Step
Weekends

Beste lydredigering:
Black Panther
Bohemian Rhapsody – Vinner
First Man
A Quiet Place
Roma

Beste lydmiks:
Black Panther
Bohemian Rhapsody – Vinner
First Man
Roma
A Star Is Born

Beste visuelle effekter:
Avengers: Infinity War
Christopher Robin
First Man – Vinner
Ready Player One
Solo: A Star Wars Story

Beste produksjonsdesign:
Black Panther – Hanna Beachler og Jay Hart – Vinner
The Favourite – Fiona Cromie og Alice Felton
First Man – Nathan Crowley og Kathy Lukas
Mary Poppins Returns – John Myhre og Gordon Sim
Roma – Euganio Caballero og Barbara Enirquez

Beste kostymedesign:
The Ballad of Buster Scruggs – Mary Zophres
Black Panther – Ruth E. Carter – Vinner
The Favourite – Sandy Powell
Mary Poppins Returns – Sandy Powell
Mary Queen of Scots – Alexandra Byrne

Beste sminke og hår:
Grensen
Mary Queen of Scots
Vice – Vinner

Foto: imdb/getty images

Prisvinneroversikt: nrk.no

 

Heimebane, Sesong 2, episode 2 – en slags recap

Etter en rolig og nokså fin start på Heimebane-sesongen i sesongpremieren sprakk bobla i episode 2.

Samholdet som hadde bygd seg opp fikk seg nemlig en kraftig skudd for baugen i det som utviklet seg til kraftig munnhuggeri. Mest om lønn og urettferdighet, men også fikk vi servert de første veldig ubehagelige sekvensene rundt en av sesongens store brannbomber i serien. Homofili i fotball og homofobien knyttet rundt det.

Siden dette er en (slags) “recap” av episode 2 er dagens bloggpost full av spoilere, så det anbefales å se episoden før det leses videre. Da er du iallefall advart, sant?

Imidlertid starta episoden med humor og godfølelsen trygt intakt.

Lille speil på veggen der, hvem er blidest på dassen her…

 

Riktignok er det en pottesur Helena (Ane Dahl Torp) som sitter i TV-studio som fotballekspert etter at landslaget har tapt en kvalifiseringskamp for EM. Hun er negativ, smiler ikke, og virker like sjarmerende der hun sitter som en utgått pakke sur melk. Reklamelogoen på jakken vises ikke godt nok heller (Uffda). Noe som ikke blir så godt mottatt i klubblokalene i Ulsteinvik der Kristin (Marika Enstad), NFFs utsendte kvinnelige representant, fortsatt ettergår Vargs økonomi med lupe. For hva vil vel sponsorer mene om en gretten Varg-trener på TV? “Du tar tak i det her”, kommer det snerpende fra NFF-dama til klubbleder Espen (Morten Svartveit).

Dette skulle forøvrig bli episoden der Espen for første gang i serien får et snev av publikums motbør mot seg, noe jeg skal komme tilbake til. Først må han “ta tak i” Helena, som han instruerer i å smile mer på TV. Noe hun sur og gretten slett ikke vil gå med på. Kvinnfolk, ass…

Bare pengemas fra de kvinnfolka 😉

 

Tilbake til godstemninga. For i Varg-garderoben er humøret godt. Unge Aron (Nivethan Senthurvasan) har dog en bekymret mine når han oppsøker kaptein Otto (Andrè Sørum, faen som den Otto-karakteren har vokst fra sesong 1 forresten!) og uttrykker litt bekymring for at han tjener litt lite, men slår seg sånn passe til ro med Ottos forklaring om Vargs pressede økonomi.

Otto er imidlertid pengejakt han også, i litt andre rammer riktignok. Han skramler nemlig med “bot-kassa”. For de ikke helt stødige i fotballgarderobekulturen, så er da “bot”-kassa spillergruppas interne selvjustis på en måte, hvor spillere som har brutt gruppas uskrevne normer må betale et lite pengebeløp inn til felleskassa. Ja, sånn grovt forklart. Og ukas soleklare bot-kandidat er Mons (Nader Khademi), som er anklaget for å ha pissa i dusjen. Noe han selvsagt blånekter for, og holder en flammende forsvarstale selv Staff ville vært bekjent av, der han drar kronvitnes kredabilitet i tvil. 

Mons har lært forsvarstaler fra Donald

Det er den nye vingen, den litt høye på pæra, eller seg selv kanskje som episoden vil vise, unge Tommy Gabrielsen (Bendik Mauseth), som skal ha sett dusjvannlatingen, noe Mons mener er umulig ettersom Tommy vistnok lider av penisaversjon. Hver gang han kommer inn i dusjen er det med nesa og øynene godt plantet i taket for å unngå øyekontakt med diverse peniser som henger og slenger, sier Mons. LOL.

Forslag mottas i kommentarfeltet…

 

Latteren og den gode stemningen, den småfleipete og vennskapelige småertinga er godt smurt ut, men midt oppi alt snakket om pikkstørrelser og frykt for hva øyet kan skue av mannlige organer, dreies vi også her inn på de første tonene av tematikken som skal komme utover sesongen. Som jeg skrev etter episode 1 trodde jeg da at Tommy vil bli et friskt pust i serien, med sin litt “cocky” stil, for å bedrive litt ordspilleri her, men allerede her – og som episoden senere viser også – begynner jeg å ane konturene av at unge Gabrielsen ikke er så trivelig.

Peniser som ser deg inn i øynene er skumle! Et råtips forresten, vi ser både og her?

 

Garderobescenen sender og tankene litt til en artikkel som riksmedia bragte i helga, der landslagets Mads Møller Dæhli uttalte at for å komme homofobien i fotballen til livs må man gjøre noe med garderobekulturen, hva som fleipes om, sjargong og begreper.

Bot-innsamlingen ble forøvrig avbrutt av at Adrian (Axel Bøyum) på kort varsel får melding fra Lars Lagerbäck, Norges landslagstrener i fotball (på ekte også ja) om at han er tatt ut på landslaget til den viktige kvallikkampen mot Sverige etter et skadeforfall.

Adrians store drøm kan altså gå i oppfyllelse, men Helenas humør har ikke bedret seg nevneverdig, og hun mener Adrian ikke kan dra på samling siden han har slitt med en hamstringskade. Etter noen ord på kammerset hos Espen må Helena likevel gi seg, og ønsker Adrian lykke til på landslagssamlinga.

Vi ser underveis i episoden at Helenas skepsis angående Adrian er berettiget. Det er tydelige små tegn på at han sliter med baksida av låret, men han biter tennene sammen og forsikrer alle at han er fit for fight. Et velkjent fenomen det der, med trenere som forståelig nok er redd skader vil oppstå på landslagssamlinger. Helena ville nok møtt forståelse fra Klopp for eksempel 😉

Helena syns ikke Adrians “nye” lag er noe særlig…

 

Hjemme i Ulsteinvik bygges det opp til kosekveld hjemme hos Espen og Mario (som vi husker fra i fjor bor (fortsatt) den utenlandske spissen Mario (Mbake Konte) hjemme hos Espen) med landskamp på stor TV, pizza og hele spillerstallen samlet. Espen har til og med invitert sin nye “venninne” fra NFF til å overvære kampen sammen med gjengen. Ting går selvsagt ikke som planlagt, og det som skulle være en hyggelig sosial sammenkomst ender opp med den hittil største krangelen i spillergruppa og i forholdet spillerne vs Espen.

Mens spillerne sakte men sikkert begynner å stimle til begynner vi å ane at det vil skje noe. Unggutta Kasper (Ståle Remøy Pettersen, nykeeperen), Aron (den uheldige debutant fra episode 1) og Tommy kommer sammen. Tonen er fleipete før samtalen dreies inn på at Espen og Mario bor sammen. “Er ikke det litt rart”, slenger keeper-Kasper litt småbekymret ut uten å utdype det nærmere, “de har jo bodd sammen helt siden han kom hit (…) de er vel gode venner da”, kommer det som en avvæpnende støttepasning fra Aron, før lynvingen med de kjappe replikkene fyrer løs med litt slarvekjerringstil over seg at jo det er veldig rart. ” – Har hørt at de e VEEELDIG gode venna”.

Se & Hørs Tommy med sjokkerende avsløringer

 

Vel inne i TV-stua hos Espen starter det trivelig nok med pizzaer i ovnen, “selleri cut” (haha) og gode greier. Når samtalen etterhvert dreier seg inn på den forestående ventede landslagsdebuten for Adrian starter derimot isen å knirke. Mons mener det nå bare er spørsmål om tid før storklubbene vil kjøpe Adrian hvis han leverer. Det er da frøken Stormunn i hjørnet, NFF-Kristin, skyter inn at Varg ikke bare vil tjene penger på salgssum men også på lønnsmidlene.

Men det kan da ikke utgjøre så mye, mener Mons og Otto, som begge i likhet med de fleste har måttet gå med på markante lønnskutt. For å si det mildt så smeller det når det går opp for gruppa at lønnsfesten slett ikke er over for et par, tre av spillerne i stallen. Espen har nemlig, som han selv så passende erkjenner litt etterpå, dummet seg ut, eller “eg har drete meg ut” som han sier. Lønna til Adrian, Mario og Michael er nemlig ikke redusert, og det sprekker skikkelig for Otto. Litt for Mons også. Når de skjønner at Mario, som bor hos Espen, har fet TV ingen andre har råd til, fortsatt tjener en million. Da kommer det fram.

Folkesnakket. Ryktene. De kraftige ordene. For selvsagt har det gått rykter. To menn som bor under samme tak. Slikt hviskes det om i Ulsteinvik. Er det derfor Espen har gitt Mario samme lønn, mens resten knapt har til å betjene inkassovarsler og husleie?

Adrians lønn debatteres også heftig, og det insinueres at siden han antagelig er trenerens (Helenas) darling, ja nærmest som svigersønn å regne ettersom han driver og har noe gående med Helenas datter (bak Helenas rygg som vi vet, men som spillerne ikke vet at Helena ikke vet om) så er lønna hans tilsvarende høy. Har han ligget seg til høy lønn spørres det?

Espen fyrer seg en smule opp når det nevnes rykter, og vil vite hva det er snakk om. Når de voksne tier er det som kjent fra barnemunn man skal høre det. Michael (John Carew) som også er der tok med seg de to ungene sine, som allerede hjemme hos seg selv viste at rykter også når barneører, når de spurte faren om han hadde fått ny kjæreste siden moren flytta. Dattera til Michael er nemlig den som svarer når Espen krever svar om hvilke rykter. “At dere er kjærester”. Sekvensen er ubehagelig, og kuliminerer til slutt med at en illsint kaptein forlater TV-stua, og etter at en uvitende Mario som ikke forstår norsk har blitt konfrontert med homorykter. Mario mener forresten at han fortjener mye høyere lønn, siden han etter eget utsagn er mye bedre enn de andre. Sympatipila pekte nok ikke heeeelt mot topp der nei.

 

Espen får kjørt seg, og kanskje ikke helt ufortjent heller? Imaget hans som den alltid rettferdighetssøkende idealisten får seg iallefall en stygg skrape i lakken etter denne pizzakveld-suppa.

NFF-dama er forresten ikke ferdig med sine løsmunnede utbrudd og feilpasninger. Hun ser nemlig Helena på TV uten sponsorjakka på seg og ringer henne, ber henne ta den på seg, og fyrer samtidig av en liten salve mot henne for å ikke ha informert henne og NFF om at Adrian har et forhold til datteren hennes, noe som kaster et noe ullent lys over Adrians lønnssituasjon.

Det er altså ikke størrelsen på lønna det er snakk om ;P

 

Helena skjønner vel her at Adrian ikke har vært helt ærlig med henne mtp Camilla. Er han ærlig med tanke på det han sier om skaden sin? Hun prøver å drible seg forbi sikkerhetsvakta utenfor garderoben på landslagsarenaen, men den bryske muskelmannen slipper henne ikke inn, imidlertid kommer Adrian løpende bort når han ser hva som skjer, og forsikrer Helena nok en gang om at han er frisk.

Helena er dog sikker på at Adrian lyver for henne igjen, og fra ekspertkommentatorstolen sin i TV-studioet sier hun på direkten noe som avslører at Adrian kanskje ikke er så kampklar som han hevder.

Helena havner ellers i episoden i munnklammeri med en annen kvinnelig studiogjest (Ulrikke Døvigen), som hun setter på plass på direktesendt TV, noe som på bakrommet utarter til en diskusjon om feminisme, og et dagsaktuelt tema, kvinnelige fotballeksperter. Vi husker vel alle de utallige sakene om hva for eksempel NRKs Lise Klavenes har mottatt av hets for sin rolle som kommentator og studiogjest under fotballsendinger. Så fikk også kvinnelige fotballeksperter på TV et lite løft. Tonen mellom Helena og hennes kvinnelige kollega er stiv.

Men han er svensk, det kommer han jammen ikke fra! 😉

 

Stivt er desverre også låret til Adrian. Helenas ord på TV når selvsagt landslagsledelsen som i minuttene før kampstart etter en rask lege/fysiosjekk tar den for Adrian tunge avgjørelsen. Adrians drøm om landslagsdebut gruslegges.

 

Noen ord om skuespilleri og troverdighet må jeg såklart presse inn her. Skuespillerprestasjonene har stort sett vært veldig solide gjennom hele serien, så også i sesong 2, episode 2. Det vil si, han som spiller den mannlige studioverten (Sindre-Benedict Hendrichs) i TV-sendinga Helena er med i fremstår som en blankpolert parodi, og i den scenen der Helena drar ordene om Adrians helse ut av seg er det litt vel mye luftpauser mellom ordene som sies og reaksjonene fra de to andre i studio. Ikke helt på tabelltoppen av troverdighet kanskje?

…og hannes to søstre?

 

Dog skal det sies dette er å regne som småtteri og litt flisespikkeri, for episoden som helhet kaster utvilsomt intreressante lys over en del sider ved toppfotballen. Kvinnekampen ble forsåvidt vunnet i sesong 1, men fortsatt ser vi at kvinner må kjempe for sin eksistens. Nå som fotballeksperter. Vi har fått se tematikk rundt sponsorers makt, eller sponsorers press om at deres varemerker alltid skal fremstå som perfekte. Helena må smile mere, for da får folket såklart mer lyst på Isklar…. (flaskevannsprodusenten som sponser Varg). Påfallende nok er det ikke bare sponsorene selv vi ser yter press, men og via NFFs utsendte som er der for å “holde Espen i ørene”, som hun jo sa sist.

Lojalitet og samhold er alltid viktige elementer for å lykkes som fotballklubb, og også de temaene har vi fått se en god del av allerede. Og det skal komme så mye mer. For nå er “homokatta ute av sekken”.

De barna, de barna, de hører nå så mangt!

Og fulle av livsvisdom er de jammen meg også! Michaels sønn legger ut om de små gleder.

 

Hvordan vil landslagsnedturen påvirke forholdet mellom Adrian og Helena? Kan de stole på hverandre, og vil Adrians lojalitet være like sterk som før? Men det store store spørsmålet etter episode 2 er selvsagt hvordan samholdet i spillergruppa nå vil bli videre? Vi så halvveis knuffing mellom Otto og Tommy, som tøffa seg med kjeften, og forholdet mellom spillere, trener og klubbleder har fått seg en smell.

Livet i eliteserien er unektelig hardt.

Selv nå når Varg, nevnt tidlig i episoden, snuser på tabelltoppen etter en god start på sesongen (vi befinner oss i siste halvdel av april tidsmessig), selv når en spiller (trolig som den første fra Varg) kalles opp til landslaget etter innsatsen sin i Varg-drakta.

Selv da kan ting gå rimelig raka vegen rett vest. For som i forrige episode slutter også denne med en ensom bekymret Helena, nå alene i et mørkt studio.

Og ensomheten da. Nok et tema belyst.

 

Har du kommentarer? Fyr løs i kommentarfeltet!

 

LES OGSÅ:

Heimebane – Sesong 2, episode 1, en slags recap

 

 

Snakkes!

 

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV

OSCAR 2019: FILMHJERTES OSCAR-TIPS

I siste liten. Her er Filmhjertes tips for hvem som får årets Oscar-priser, som deles ut natt til mandag norsk tid.

I år er undertegnede mye dårligere forberedt til Oscar enn de siste årene. Det er flere årsaker til det, både at Oscar-interessen min for årets Oscar-sesong har dalt på grunn av mye tull fra de kanter og at mange av de nominerte ikke er så interessante, men i år har jeg iallefall sett mye mindre av de nominerte filmene enn før da tipsene har blitt satt opp.

Med en historikk som viser gode resultater for tipsene mine måtte det selvsagt likevel bli spådommer også dette året. De to siste årene har jeg jo sågar blitt premiert for andreplass på Fokus kino i Tromsø sin årlige Oscar-konkurranse må vites, hehe..

 

Her er lista med alle de nominerte, og vinnertips i uthevet skrift

 

BESTE FILM

ROMA

Bohemian Rhapsody
Green Book
BlacKkKlansman
Black Panther
The Favourite
A Star Is Born
Vice

** Jeg har kun sett fire av filmene, og liker både Bohemian Rhapsody, Green Book og Roma, men håper egentlig kun på de to førstnevnte.  Klansman håper jeg ihvertfall ikke det blir. Green Book og Roma tror jeg er de to største favorittene. Superheltfilm (Black Panther) har ikke noe her å gjøre, og A Star is Born har jeg ikke sansen for. Heldigvis er sistnevnte ikke med i beste regi, så den er neppe en vinnerfilm.

 

BESTE REGI

Alfonso Cuarón (Roma)

Spike Lee (BlacKkKlansman)
Paweł Pawlikowski (Cold War)
Yorgos Lanthimos (The Favourite)
Adam McKay (Vice)

** Må vel bli Cuarón for Roma som tar dette hjem. Spike Lee nevnes som en outsider, som kan bli historiens første mørkhudede Oscarvinner for beste regi. De tre andre utenkelige at vinner.

 

BESTE MANNLIGE SKUESPILLER

Rami Malek (Bohemian Rhapsody)

Bradley Cooper (A Star Is Born)
Christian Bale (Vice)
Willem Dafoe (At Eternity’s Gate)
Viggo Mortensen (Green Book)

** Den jeg håper på som vinner er Rami Malek for sin herlige prestasjon som Freddie Mercury. Mortensen sin rolle i GB syns jeg ble litt for lett for Oscar, men jeg liker han jo, og også Dafoe og Bale er typer jeg liker, så det vil være morsomt uansett hvem som ropes ut som vinner så lenge det ikke er Cooper, som absolutt ikke må vinne. Det står trolig kun mellom Malik og Bale, sistnevnte for visepresidentrollen sin i Vice.

 

BESTE KVINNELIGE SKUESPILLER

Glenn Close (The Wife)

Yalitza Aparicio (Roma)
Olivia Colman (The Favourite)
Lady Gaga (A Star Is Born)
Melissa McCarthy (Can You Ever Forgive Me?)

** Lady Gaga og Melissa McCarthy Oscarnominert. Herrefred… Jeg  tenner et lys for Oscarakademiet.
Close er nok storfavoritt her, og etter å ha vært nominert 6 ganger tidligere uten å vinne er jeg rimelig sikker på at hun står for tur i år, og det unner jeg henne. Imidlertid digger jeg Olivia Colman fra før, og Yalitza Aparicio var herlig i Roma, så de to vil glede mest som vinner, men Glenn Close er også hyggelig.

 

BESTE MANNLIGE BIROLLE

Mahershala Ali (Green Book)

Adam Driver (BlacKkKlansman)
Richard E. Grant (Can You Ever Forgive Me?)
Sam Elliott (A Star is Born)
Sam Rockwell (Vice)

** Her går prisen nesten garantert til Mahershala Ali. Sam Elliott ble Oscar-snubbet ifjor for The Hero, men får altså nominasjon i år for A Star is Born. Grant har jeg omtrent ikke noe kjennskap til. Driver imponerte meg ikke nok i Klansman, og Rockwell vant i fjor og vinner neppe igjen nå. Mahershala Ali soleklar favoritt, og jeg håper helt klart han gjør det også i dette selskapet.

 

BESTE KVINNELIGE BIROLLE

Regina King (If Beale Street Could Talk)

Amy Adams (Vice)
Marina de Tavira (Roma)
Emma Stone (The Favourite)
Rachel Weisz (The Favourite)

** Ingen sterke følelser for noen av disse. King har fått mye skryt og får tipset. Nominasjonsgrossist Adams utfordrer.

 

BESTE ORIGINALMANUS

Deborah Davis, Tony McNamara (The Favourite)

Paul Schrader (First Reformed)
Brian Currie, Peter Farrelly, Nick Vallelonga (Green Book)
Alfonso Cuarón (Roma)
Adam McKay (Vice)

** Ganske åpent her mellom The Favourite (som passende nok utpekes som…), Green Book og Roma. Historisk kostymedrama med pikant trekantdrama får få tipset.

 

BESTE ADAPTERTE MANUS

Barry Jenkins (If Beale Street Could Talk)

Joel and Ethan Coen (The Ballad of Buster Scruggs)
Spike Lee, David Rabinowitz, Charlie Wachtel, Kevin Willmott (BlacKkKlansman)
Nicole Holofcener, Jeff Whitty (Can You Ever Forgive Me?)
Bradley Cooper, Will Fetters, Eric Roth (A Star Is Born)

** Barry Jenkins FTW! Coen-brødrenes ballade om Buster er bare vas, og Klansman-filmen syns jeg ikke er Oscar-god, men har likevel sterk følelse av at den vinner, i en konkurranse jeg er med i tippa jeg den som vinner.

 

BESTE ANIMASJONSFILM

Spider-Man: Into the Spider-Verse

Incredibles 2
Isle of Dogs
Mirai
Ralph Breaks the Internet

** Jeg har et håp  om at Isle of Dogs vinner denne, da den har en spesiell stil. Men trolig vinner vel en mer “kjent” produksjon.

 

BESTE DOKUMENTAR

Free Solo

Hale County This Morning, This Evening
Of Fathers and Sons
RBG
Minding the Gap

 

Beste ikke-engelskspråklige film:

Roma

Capernaum
Cold War
Never Look Away
Shoplifters

** Shoplifters, Roma, Cold War og Capernaum er alle filmer som har blitt hyllet vidt og bredt. Tyske Never Look Away kjenner jeg nesten ikke til. Jeg håper faktisk japanske Shoplifters vinner. Av de ni filmene det stod om til slutt for å bli blant de fem nominerte burde absoklutt den Sør-Koreanske Burning vært med her, som faktisk er bedre enn Shoplifters. Roma er også en god film, for all del, men jeg syns filmen burde vært i farger heller, og jeg syns heller ikke den er så fantastisk som mange mener. Men den kan gjerne vinne, jeg har ikke noe særlig imot den annet enn dette.  Roma ER storfavoritt til å vinne.

 

BESTE KLIPP (editing)

John Ottman (Bohemian Rhapsody)

Barry Alexander Brown (BlacKkKlansman)
Yorgos Mavropsaridis (The Favourite)
Patrick J. Don Vito (Green Book)
Hank Corwin (Vice)

** Skjønner ikke hva Klansman og GB gjør her, men det får være. Bohemian Rhapsody bør få denne i min bok, men jeg har tippet Klansman i konkurransen jeg er med i…

 

BESTE FOTO (Cinematography)

Alfonso Cuarón (Roma)

Lukasz Zal (Cold War)
Robbie Ryan (The Favourite)
Caleb Deschanel (Never Look Away)
Matthew Libatique (A Star is Born)

** Beste foto, altså kinematografi. Roma var ihvertfall god på å gjenskape Mexico på 70-tallet og strandscenen en av de absolutte klart beste fra fjoråret.

 

BESTE PRODUKSJONSDESIGN

Black Panther

The Favourite
First Man
Mary Poppins Returns
Roma

** Som sagt ser Roma bra ut, og jeg antar den ligger godt framme i løypa sammen med First Man. Men Black Panther med hele sitt særegne univers får vinnertipset.

 

BESTE VISUELLE EFFEKTER

Avengers: Infinity War

Christopher Robin
First Man
Ready Player One
Solo: A Star Wars Story

 

BESTE ORIGINALE MUSIKK (Score)

Terence Blanchard (BlacKkKlansman)

Alexandre Desplat (Isle of Dogs)
Ludwig Göransson (Black Panther)
Marc Shaiman (Mary Poppins Returns)
Nicholas Britell (If Beale Street Could Talk)

 

BESTE MAKEUP

Vice

Grensen
Mary Queen of Scots

** Her heier jeg på svenskene og Grensen (Border), men tror sminkingen av Bale i Vice stikker av med prisen.

 

BESTE KOSTYMEDESIGN

Black Panther

The Ballad of Buster Scruggs
The Favourite
Mary Poppins Returns
Mary Queen of Scots

** Vinner BP for produksjonsdesign tror jeg den får denne på kjøpet, da det jo er ganske gjennomført særegen stil.

 

BESTE ORIGINALE SANG

‘Shallow’ from (A Star Is Born)

‘All the Stars’ (Black Panther)
‘I’ll Fight’ (RBG)
‘The Place Where Lost Things Go’ (Mary Poppins Returns)
‘When a Cowboy Trades His Spurs For Wings’ (The Ballad of Buster Scruggs)

** Lady Gagas sang fra A Star is Born med stort favorittstempel.

 

BESTE LYDMIKS

A Star Is Born

Black Panther
Bohemian Rhapsody
First Man
Roma

** Bohemian Rhapsody takk! Imidlertid tror jeg A Star is Born stikker av med prisen.

 

BESTE LYDKLIPP

First Man

Black Panther
Bohemian Rhapsody
A Quiet Place
Roma

**Siden A Quiet Place kun har denne ene nominasjonen håper jeg virkelig de får denne, men det er ikke unaturlig at den som vinner denne også vinner den andre lydkategorien, og da får det isåfall bli Bohemian Rhapsody, som og vil glede meg her. Desverre tror jeg First Man får en pris, da man vel vil gi den noe…

 

BESTE KORTFILM (Live action short)

Marguerite

Detainment
Fauve
Mother
Skin

**Bare ikke Detainment vinner er det uvesentlig hvilken av de andre det blir. Nevnte kortfilm burde som tidligere nevnt i en annen bloggpost aldri vært nominert. Vinnertipset går til en film der en sterkt aldrende kvinne ser tilbake på livet sitt via minner, noe det sies eldre stemmegivere vil falle mer for enn sterke historier om barn, som vistnok resten er.

 

BESTE ANIMERTE KORTFILM

Bao

Animal Behaviour
Late Afternoon
One Small Step
Weekends

** Bao fra digre Pixar Animation studios får få tipset, Pixar vinner jo ofte disse animasjonsgreiene, gjør de ikke?

 

BESTE KORTDOKUMENTAR

End Game

Black Sheep
Lifeboat
A Night at the Garden
Period. End of Sentence.

 

Ellers har det blåst heftig rundt årets Oscargalla allerede lenge før den avholdes. At arrangøren tidligere i februar besluttet, noe som i mange måneder har vært diskutert, å kutte fire av prisene fra direktesendingen for å gjøre sendinga mer kompakt, førte ikke uventet til en storm av kritikk. Prisene for kinematografi (foto), makeup, filmredigering og beste kortfilm vil ikke vises, men deles ut i reklamepausene og redigeres inn senere i sendingen. Neste år vil det så være fire andre priser som gjemmes bort. Om de senere har omgjort på dette idiotiet vet jeg ikke, men det er synd at/hvis det skal bli slik da prisene og hele utdelingen mister en del av glansen og sjarmen.

Et annet stridsspørsmål har vært valget av vert (programleder) etter at Kevin Hart trakk seg på grunn av mindre smarte uttalelser fra fortiden om homofile. Man klarte vistnok ikke å få noen til å stille, eller som man ville ha, whatever, så dermed blir utdelingen uten en vert for andre gang i Oscars 91 år lange historie.

Oscar-utdelingen finner altså sted natt til imorgen (natt til mandag 24. feb.) norsk tid.

Som vanlig er det desverre og skammelig ingen norske kanaler som gidder å vise utdelingen, men de med tilgang til dansk TV 2 kan se det der.

 

Tips? Rop ut i kommentarfeltet 🙂

Ukas Netflix-film: AND BREATHE NORMALLY (Island, 2018)

Ukas Netflix-anbefaling er den islandske dramafilmen OG PUST NORMALT (Andið Eðlilega / And Breathe Normally), som får varme anbefalinger.

OG PUST NORMALT
Island, 2018, Org./int. tittel: Andið Eðlilega / And Breathe Normally, 1t 42m

Livene til en enslig og fattig mor på Island som nylig har fått seg jobb på prøve i passkontrollen på flyplassen i Keflavik, og en afrikansk asylsøker som venter på å bli deportert, knyttes sammen på uventede måter.

Regissør Ìsold Uggadóttir har laget en film om menneskelighet og anstendighet, som retter søkelyset blant annet på et liv på flukt, grenser, hva som skjer når de trygge rammene forsvinner, og utfordrer publikums oppfatninger av det satte og bestemte, samt viser at selv når man føler seg verdiløs kan man hjelpe andre. Det er en usentimental bit europeisk sosialrealisme, med et for anledningen ugjestmildt islandsk bakteppe som kulisse for en historie der politikk og flyktningestrøm krasjer.

Og Pust Normalt er ikke den type film fra Island som slår om seg med storslåtte og blendende landskap, som snarere ved hjelp av sterk historiefortelling formidler både varme og rørende mellommenneskelige relasjoner på tvers av kulturelle og språklige barrierer. Et stillferdig hverdagsdrama fra et værbitt Island, som byr på en spennende og medrivende historie, som fortelles uten de store dramatiske grepene, et trekk som kler filmen perfekt. Samtidig som filmen i all hovedsak er en fortelling om to små familiers skjebne, er det også, på nær sagt kjent islandsk filmvis, funnet plass til små vittigheter.

Skuespillerinnsatsen til de tre sentrale er upåklagelig. Kristín Þóra Haraldsdóttir, kjent fra seriene “Fangar” og “Stella Blomkvist“, som begge har gått på norske skjermer, spiller på overbevisende sett alenemoren Làra, en ung kvinne som sliter for å få hjulene til å gå rundt, samtidig som hun i en veldig vanskelig situasjon må opprettholde sønnen Eldar, herlig underspilt av pur unge Patrik Nökkvi Pétursson, sin illusjon av trygghet. Migranten Adja spilles av den bissauguineanske skuespilleren Babetida Sadjo , som gjør en sterk innsats (Sadjo kommer altså fra Guinea-Bissau i Vest-Afrika. Landet som er et av verdens fattigste er også landet hun spiller at hun kommer fra). Samspillet mellom de tre er solid.

Og Pust Normalt får en solid anbefaling. Denne islandske uslepne juvelen som ble vist både på Sundance, og på festivalene i Bergen og Haugesund er iallefall å finne på Netflix. Og der – eller et annet sted – bør du finne den.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

 

 

Heimebane – Sesong 2, episode 1, en slags recap

Så var endelig Heimebane tilbake på NRK med sesong 2, og sesongdebuterer på bortebane på Lerkendal med et brak!

Med Heimebane igang med en ny sesong, blir det også en ny runde med Filmhjertes såkalte “recaps” av episodene. Eller forsøk på det iallefall. I disse recapsene vil episodene diskuteres og vris på, temaer og situasjoner granskes, spoilere er det fullt av så se episoden før dette leses, og gjerne vil det være med et mer eller mindre vellykket forsøk på ironiske betraktninger. Nå er jeg litt “ute” av disse recaps-skribleriene, så i første omgang blir vel dagens bloggpost litt småsnakk om hva den første episoden gav oss.

Vel vel. Den første episoden i sesong 2 ble en forholdsvis rolig økt, hvor vi ikke fikk se alt for mye av tematikken som senere i løpet av de 10 episodene skal prege sesongen, bortsett fra samhold, som stod i fokus. Av forhåndsomtaler vet vi at det etterhvert skal dreie seg om store omveltninger i Varg. Borte er klubbens pengebinge i form av Tangsrud (Bjarte Hjelmeland), som ironisk nok har fått en kvinnelig sjef over seg i sitt eget forsøk på å få selskapet lønnsomt igjen. Som vi husker fra sesong 1 var det en noe dominant Tangsrud vi så i hans omgang med Helena. Å se Tangsrud nå være noe underkuet en kvinne var vel en av episodens mest fornøyelige scener. Moro.

Tangsrud, redusert fra industrimagnat til serveringspike i egen storstue.

 

Ellers vet vi av forhåndsomtaler (og som jeg spådde ifjor høst) at det vil blåse opp til stormkast i den nye sesongen rundt toppfotballens største tabuer, homofobi i fotballen. Dette så vi ikke noe av i episode 1 dog (eller? Kan en noe reservert Varg-debutant ha mere nerver på lur enn kun debutant-nerver?). Uansett, dette temaet var ikke oppe i episoden, men vil komme senere. Temaer som derimot var oppe var det personlige forholdet mellom Varg-trener Helena (Ane Dahl Torp) og datteren Camilla, som vi husker flyttet tilbake til Trondheim.

De to har tydeligvis glidd helt fra hverandre over vinteren som har gått, for Camilla hun er som sunket i jorden for Helena. Hun får ikke tak i henne. Prisen for toppfotballen kan altså være brutal. For noen dreier det seg om å oppgi fritidsinteresser og fete feriereiser i tid og utid. For Helena ser prisen ut til å ha vært en datter. For en klubb kan det være forholdet til en sponsor. Riktignok synes det litt merkelig at mor-datter-forholdet har kjølnet så raskt, de var da vel ikke uvenner heller ifjor?

Åpningsscenene for den nye sesongen gav meg både følelser av “stille før stormen”, “etter stormen” og som serieskaperne ganske sikkert har hatt intensjoner om å skape en illusjon av, ensomheten.

Det vises et tomt stadion, tomme tribuner og folketomme gater, før vi tas med inn i et ensomt kjøkken hjemme hos Helena, som bare når Camillas mobilsvar på telefonen (som fortsatt forøvrig har knust skjerm, det er intet luksusliv å være Varg-trener må vites).

Mens laget forbereder seg på kampdag på Lerkendal ser vi Helena farte rundt i Trondheim på jakt etter datteren. Hun allierer seg over telefon med Varg-supporter og venn av Camilla, Nils (Endre Synnes Hagerup), unggutten vi møtte i sesong 1. Nils har lært seg nye ord som vi hører, men tipser Helena om hvor dattera kan befinne seg, ved hjelp av litt Instagram-detektivarbeide…

Nils innvier oss i hvordan håndtere motspillere, (og spiller Playstation med bedre grafikk
enn den “virkelige” fotballen som spilles i serien, hehe…)

Mens Helena har sine hjemlige problemer sliter klubbleder Espen (Morten Svartveit) med å få orden på økonomien. I klubblokalene på “Ulsteinvik stadion” har han nemlig fått skadedyr på besøk. Eller fotballforbundet som de også kaller seg, som via sin kvinnelige representant som har kommet for å holde Varg i ørene truer med minuspoeng hvis ikke klubben får skikk på økonomien sin. Blander seg opp i lengden på sponsoravtaler og lønna til et par spillere gjør hun, og er generelt ufin. Ikke helt ulikt NFF altså. Når hun senere i episoden også kommer med sin passe nedlatende kommentar til supporterklubbens leder (som ser kampen hjemme på puben istedet for å svi av tusenlapper på bortetur) syns jeg noen burde bedt henne smelle igjen den snerpete kjeften sin. Men det tar selvsagt ikke Espen sjansen på mot dama som er sendt for å granske økonomien i klubben.

Det står nemlig ille til der skal vite, noe vi senere får se når Vargs nye drakter avsløres i timene før avspark i seriepremieren (kanskje ikke helt troverdig at draktene ikke var klare tidligere?). For den en gang så stilrene Varg-drakten har nå blitt omgjort til et reklamespraglende neonopplyst handlenett, til irritasjon hos flere av de erfarne Varg-spillerne. Nå skal de jammen reklamere for “Kvinnekoppen”, eller “mensen-koppen”, som det vistnok er. Jaja, hvorfor ikke? Det finns verre ting å reklamere for, de kunne jo endt opp med en blå boks på stripete bakgrunn med en bank-reklame i 😉 (Hint; den gamle Tromsø-drakten haha).

Livlige diskusjoner om Vargs nye drakter…

Vargs spillere ja. Der i gården har det skjedd saker. Noen spillere har forsvunnet. Blant andre skal vi ikke plages med Stilsons sure tær denne sesongen, og stuttkjukken (Almerud) mellom stengene har blitt henvist til benken (ser ut som han er keepertrener) av en yngre og mer spretten burvokter (Kasper). I tillegg har Varg måttet signere flere andre unge lokale spillere, og en av de skal vi antageligvis få stifte en del nærmere bekjentskap med. 18-årige Aron Sajuran (spilt av den spennende nykommeren Nivethan Senthurvasan) treffer vi første gang på bussen til Trondheim, der han tydelig er både utilpass og reservert når muntrasjonsrådet Mons (Nader Khademi) utfordrer de nye spillerne til sang…

Men den unge midtstopperen har større problemer enn rusten sangstemme. Den veldig sympatiske unggutten har nemlig fått i oppgave å stoppe RBKs superspiss med en fortid i Chelsea. Foran over 21 800 tilkuere på Lerkendal. Oppgaven kunne vært enklere, men i det som kanskje er episodens fineste lille øyeblikk tar Ellingsen (John Carew) en nærmest faderlig samtale med han ute på Lerkendalgresset noen timer før kampstart. Han invier unge Aron i kampritualet sitt, for å roe nervene som sitter tjukt smurt utpå unggutten. Og der sammen ute på et folketomt Lerkendal trår de to, barføtter i graset – og jammen får vi et smil fra Aron. Joda, det var et fint lite øyeblikk.

So? Oppskrytt spiller fra oppskrytt lag. Og sånn er det.

Du ska itte trå i graset… Michael invier Aron i kampritualet sitt…

 

For det går nemlig ikke så fint ellers med klubben om dagen. De økonomiske utfordringene er enorme for Varg.

Når Espen tror han har fått på kroken en ny hovedsponsor i form av selskapet Nagelsmidt, som er selskapet Tangsrud er i samtaler med, får Espen seg en overraskelse. Nagelsmidt er nemlig ikke interesserte i å ha navnet sitt på en fotballdrakt, det har jo ikke Kjell Inge (Røkke) som hun sier. Neida, hun vil kjøpe klubben, omgjøre den til et AS og privatisere hele greia. Men som vi vet er Espen en prinsippfast leder. Han går ikke etter pengene. Han er fotballens superidealist. Så han sier selvsagt nei, vel vitende om at med avtalen i grus ligger klubbens fremtid muligens i samme gruslagte gate.

…krig og fred og sånn? Kvinner og homofile? Neida, nå var jeg teit. Men som serien vil vise er det nettopp sistnevnte de vil kjempe en kamp for, og det vil bli megaspennende å se om Heimebane bryter og knekker den barrieren.

Men det var den kampen da. Å være Varg-trener på Lerkendal på jakt etter et par billetter til en utsolgt kamp (hun ville ha to billetter til Camilla i håp om å få henne på kamp) er ikke så lett. Den snerpete fruen i billettluka tilbyr nemlig fint lite. Det vil si, når en gammel kjenning av Helena fra Trondheim som er antrukket i RBK-utstyr dukker opp blir det fart i sakene. Han stikker bare skolten inn i billettluka, setter billettøren på plass og ber henne gi han de “helvettes billettene”, og vips der stod Helena med to stykk billetter til Helvete. Eeeh, Lerkendal, og Rosenborg-Varg.

Så stod hun der igjen, foran lukkede porter på Lerkendal. Når vi nå for andre gang i serien får (omtrent) akkurat denne samme scenen begynner jeg å lure på om det er slik serieskaperne ser for seg Heimebanes “lykkelige” slutt, som det endelige beviset på at kvinnekampen i norsk herrefotball er vunnet;
når Lerkendals porter åpner seg for Helena Mikkelsen og hun tar over “troillongan”…

 

En kamp mellom de regjerende seriemestre, og store gullfavoritter av året, mot dumpekandidat Varg. Det må jo gå galt. Men Varg sjokkerer. Helena har forøvrig trent på pep-talkene sine før kamp. Fra å i fjor nesten unnskylde seg for sin eksistens er hun nå rene skjære inspirasjonen i garderoben. Og hun har noen taktiske twister også. Varg går nemlig uredde ut på Lerkendal og kjører kampen.

Klubbens store stjerne Adrian Austnes (Axel Bøyum) gir bortelaget ledelsen og den holder de inn til pause. Da ber Helena Varg bli Varg igjen. Det vil si, et defensivt lag som skal legge seg bakpå og “ri det inn” som hun sier. Å legge seg bakpå på Lerkendal for å ri inn en 1-0-ledelse der altså. Jaja, det høres ikke ut som en masterplan.

2. omgang går igang, og ikke overraskende kommer trønderne. Men en Varg-spiller fikser utligninga. Aron er klossete og sender ballen i eget mål, nervøs som han er, og vips der stod det 1-1, før han byttes ut. Helena, etter sint tilbakemelding fra Adrian om spillet deres utpå der, innser at det ikke nytter bare med defensivt spill, så hun gjør noen små grep, og Ulsteinvikingene fra Varg gjør det igjen. Adrian putter, feirer som seg hør og bør etter to mål i fleisen på trønderne, og Varg tar en sensasjonell seier 2-1 over RBK på Lerkendal.

“For Varg har banka ææR-BEEEE-KÅÅÅ, å hei å hei å hei åååå hååå ååå”.
Endelig fikk jeg brukt den linja i Heimebane 😀

 

I garderoben feires det selvsagt, mens vi ser en fortsatt preget Aron ikke føle seg helt sikker på om han vil ta del i feiringen siden baklengsmålet var hans feil… Det var litt ukoselig.

Forøvrig er det umulig for meg å avstå fra å kommentere actionsekvensene, altså kampscenene, fotballsparkingen som er filmatisert. Den er nemlig nokså bak mål kvalitetsmessig. Jeg vet godt at det er vanskelig å få fotball til å se ekte ut på film, men det trenger da vel ikke å være så ekstremt tydelig som her at dette er dataanimert, for det minner tidvis jammen om tidlige grafiske utgaver av FIFA og Football Manager. Særlig bakgrunnen og tribunene. Slapt.

Men akkurat det skal ikke serien få det store trekket for, det blir ingen trusler om minuspoeng herifra. Dog bejubler jeg jo det ikke heller.

Skuespillerprestasjonene derimot, de fortjener en tommel opp og skryt. Ane Dahl Torp er fortsatt bunnsolid. John Carew, Morten Svartveit, Axel Bøyum, Nader Khademi, Andrè Sørum (som er Vargs kaptein, Otto Halsen, i år) og resten av ensemblet fra sesong 1 leverer fortsatt høy klasse, også ble jeg jo imponert av debutant Nivethan Senthurvasan. I tillegg har Varg fått inn et par andre nye unge spillere som vi trolig vil få se mer av etterhvert. Bendik Mauseth, som spiller den nye unge vingspilleren Tommy Gabrielsen, ser ut til å kunne bli en veldig morsom tilvekst. Ellers ser det ut i episode 1 som om lagånden, den velkjente team spiriten, har fått seg et realt løft. Mon tro om ikke den skal bli satt under noen prøvelser iløpet av sesongen…


Norske talenter, Idol og X-faktor venter!

 

Så dukker selvsagt spørsmålene etter kamp opp til Adrian om hvorvidt han tror slike prestasjoner kan føre til overgangssnakk. Og det vil garantert komme senere i Heimebane-sesongen.

Helena klarer dog ikke glede seg helt over seieren, savnet etter datteren ligger som et latent sår på henne. Nok en gang gjør hun et forsøk på å finne henne, og oppsøker Camillas far som bor i Trondheim. Men der finner hun bare litt morsomheter om at Varg skal “ta en Leicester” (ja det ville jo toppa denne serien, hehe) samt litt småtjafs om hvem som har skylden for bruddet dem to imellom, Helena anklager mannen hun var i et forhold med for mange år siden for å ha tatt den enkle løsningen da datteren oppsøkte han nylig og nå ikke vet hvor befinner seg, mens han på sin side påpeker overfor Helena at det er henne hun springer vekk fra og at det var hun som gjorde det slutt med han. Auda, Helena, et lite nederlag der ja.

Som vi skal få se er Camilla (Emma Bones) der i Trondheim, når Adrian dukker opp i kollektivet hun holder hus i, der de tidligere ikke var særlig interesserte i å si noe når Helena stod på døra. Det er kjærleik i lufta mellom Camilla og Adrian, så den kontakten har de holdt ved like, uten at Helena vet noe om det.

For hjemme i Ulsteinvik avsluttes episoden som den startet, med en ensom Helena og vannkokeren hennes på kjøkkenet.

Livet i Eliteserien er ikke enkelt. Selv ikke når du vinner.

Forresten, en liten ting til. Sjekk denne plansjen som Espen viser for å  prøve å få ny sponsor.

Så, HVEM i Heimebanes produksjonsstab er det som kommer fra Hønefoss? LOL 😀
Og som et ekstra lite stikk til “jævla Ålesund” har visst ikke Espen tatt de med her heller 😉 (For de er jo i eliteserien i Heimebane, og hva Hønefoss angår, så spiller de faktisk i 3. divisjon i år, hahaha).

 

PS: VG og han skallakisen som anmeldte sesong 2 der burde få både ris og buksevann for spoilerne sine om sesongen. Der avslørte han to ganske så sentrale ting om årets Heimebane-sesong. Takk for at du har ødelagt en del av spenninga med sesongen da, herr Nilsen. Jeg skal aldri mer lese noe du har skrevet om film eller serie før jeg har sett filmen/seriene ferdig. Aldri.

Kommentarfeltet er forøvrig selvsagt åpent for deg hvis du har synspunkter og meninger om Heimebane! Peis på!

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

Detour (2016) – underholdende tur


Som de sier på engelsk, “Detour” er en “hidden gem”.

Når du ønsker noen død, hvilken vei velger du?

Å kalle denne britiske roadtrip-thrilleren en perle eller skatt er dog kanskje å overdrive en smule, i så tilfelle en veldig mørk perle, men filmen som er fra 2016 er iallefall en film som har gått under radaren hos de fleste, og som hadde fortjent mer omtale og buzz rundt.

Så er den da heller ikke å finne på vår hjemlige Netflix, men ligger ute på strømmegigantens amerikanske versjon. Så da veit dere det… Der må du imidlertid finne deg i å se den enten utekstet eller med engelsk CC underteksting. Begge deler funker fint, da dialogen er grei å følge. Anyway…dette er altså ikke en film som er en nyhet på markedet. Imidlertid fortjener filmen som sagt mer omtale, så jeg håper dere finner den og gir den en sjanse. Filmen er tilgjengelig for digitalt kjøp/leie med norske tekster på iTunes, hos Blockbuster og Viaplay (kun kjøp hos Viaplay). Hos Platekompaniet kan filmen kjøpes som import-dvd.

Den unge jusstudenten Harper (Tye Sheridan) som kommer fra et velstående rikmannshjem mistenker at stefaren hans, Vincent (Stephen Moyer), forårsaket bilulykken som førte til at moren hans ligger i koma. Han drukner sine sorger i en lurvete whiskybar i LA der han tilfeldigvis støter på Johnny Ray (Emory Cohen), en tøff redneck som tilbyr seg å “ta hånd om” Vincent for 20 000 dollar. Når Johnny Ray dagen etter, sammen med den noe løsaktige Cherry (Bel Powley), dukker opp på døra hos Harper klar for å dra til Las Vegas der de skal utføre det de har satt seg fore kvelden i forveien, er det en stresset og lite interessert Harper som motvillig blir med på turen til Las Vegas. Dette er utgangspunktet for det som utvikler seg til en spennende og fiffig konstruert noir-thriller. For Harper er det ingen vei tilbake.

Feilfri er den langt fra, men det gjør ikke så mye.

Slike små indie-filmer med ikke alt for kjente skuespillere, om vi ser bort fra Tye Sheridan i hovedrollen, er om ikke alltid, så ihvertfall veldig ofte, både intreressant, spennende og morsomt å komme over.

I Detour sitt tilfelle fordi:

  • Tye Sheridan er en glimrende ung skuespiller. Han overbeviste stort i “Mud” fra 2012,  da han var 15-16, og også i denne filmen, innspilt i 2015 da han var 19, leverer han.
  • De to viktigste birollene er gode, særlig Bel Powley, men også Emory Cohen er brukbar. Sistnevnte gir meg litt følelse av figuren Jesse Pinkman fra “Breaking Bad” 😉
  • Filmens herlige tidvis småstøvete og glorete kinematografi, også kjent som foto. Detour, som må kunne kalles en slags roadtrip-movie, har et bakteppe som sier klikk for min del, selv om man har jukset litt gjennom å spille inn deler i Sør-Afrika (!) mens handlingen skal finne sted i Nevada og LA. Slike amerikanske(*) krimfilmer som drar oss med ut på highway`en, via slitne moteller, veikroer og dinere, mens det i andre enden har hovedpersoner fra polerte øvre middelklassehjem, på grensen til luksuriøse, som havner utpå skråplanet gir ofte spenning.
  • Filmens mange twister og det faktum at den er overraskende snedig og finurlig konstruert, blant annet gjennom at filmen på et stadium splittes opp i to historielinjer og en ikke vannrett tidslinje – sistnevnte punkt bidrar da i aller høyeste grad til å gjøre filmen til en spennende reise å være med på. Rett og slett fordi alt ikke er som det tilsynelatende ser ut som ved første øyekast i filmen.

(*) Detour er egentlig en britisk produksjon, men handlingen utspilles i USA.

Dessuten er det befriende å av og til se filmer uten de store navnene og kjente trynene man “alltid” ellers ser. Noe av det største pisspreiket jeg hører folk si om filmer er at de ikke gidder å se fordi det ikke er noen kjente navn med. En film er faktisk ikke en lavkvalitetsfilm bare fordi det ikke florerer av velkjente navn på plakaten. Når så det er sagt så har Detour muligens andre elementer over seg som kansklje gjør dette til en “b-film”, dog er det ikke en gjennomsnittlig “b-film” man her har med å gjøre.

Kjente navn bortsett fra Tye Sheridan er det vel ikke så mange av. Selv drar jeg umiddelbart kun kjensel på Jared Abrahamson, som i en liten birolle spiller Harpers studiekamerat Paul (en morsom og godlynt karakter som gir filmen noen drypp av humor og varme). Powley, Cohen og Moyer, samt et par små biroller, blant andre John Lynch, kan nok være skuespillere andre gjenkjenner, bl.a. var Cohen med i “Brooklyn” (2015).

Det florerer ellers av en rekke referanser til andre filmer i Detour. Noen av de med større betydning for handlingen enn andre, og likheter med for eksempel “True Romance” (1993) nevnes flittig blant de som har sett filmen, men også “Detour” (1945) og “Gjøkeredet” (1975) vises det til. Utenom de direkte referansene som er å finne føles kanskje også filmens univers litt Tarantino-aktig (han skreiv jo manus til nevnte “True Romance”), eller litt wannabee Tarantino, kanskje litt for åpenbart noen ganger (Jeg må innrømme å ikke ha tatt de mange referansene jeg senere leste om at er der. Noen ja, men ikke alle).

Detour oppleves som en småskitten og gritty thriller, med et tempo som er behagelig å henge med i. Det er aldri heseblesende eller for actionfullt, spenningen og actionen ligger mer i selve handlingen og det som skal skje, eller som vi tror skal skje.

Særlig filmens lek med tid gir den en ekstra spennende dimensjon. I tillegg er det et par historielinjer som etterhvert sys sammen uten å egentlig tangere hverandre underveis.

Som sagt er det ikke feilfritt fra regissør Christopher Smith. Her er noen detaljer som tilsynelatende fokuseres på underveis mens de skjer, men siden bare glemmes bort eller ikke tillegges mere vekt. Filmens tittel, som spiller på at de bilfarende må gjøre et stopp underveis som ikke har med oppdraget å gjøre de er ute på, blir et sidespor til plottet som ikke er så interessant, selv om det gir noe spenning senere føles det som om den delen er litt merkelig å fokusere på. Filmen er heller aldri voldsom, selv om det er en nokså malplassert trashy scene utenfor en bensinstasjon mot slutten av filmen. Noen enkle valg tas her og der, samt at det henger noen småtråder og dingler som ikke helt lar seg knyte sammen. At en del ting ikke føles så sannsynlig lar vi ligge udebattert. Imidlertid må man ta med i betraktningen at dette er film noir. Alt trenger ikke være sømløst og uten skjønnhetsflekker.

Detour leker som nevnt med tidslinjen, og har ellers klassiske hevnmotiver som drivkraft. Rettferdighetssans og å vise flere sider av personlighetene er andre elementer, men til syvende og sist, når rulleteksten overtar skjermen (ikke slå av ennå), har kanskje Detour vist oss konsekvensene av å trekke forhastede slutninger og gått over fra å være krimthriller noir til en fortelling om en tragedie?

Litt blandet mottagelse har filmen fått. Kun 1 av 4 stjerner fikk den hos rogerebert.com, men på IMDB snitter den på greie 6,2/10 basert på litt over 4 000 stemmer.

Filmhjerte syns ihvertfall dette er en underholdende crime noir road trip.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Norsk film på NRK nett-TV: ROSEMARI (2016) – Ruby Dagnall stråler i middels film


NRK har for tiden noen norske filmer tilgjengelig på sitt nett-TV, NRK TV. “Rosemari” fra 2016 er en av de, filmen hvor Ruby Dagnall, senere samme år bedre kjent som Emma i sesong 3 av SKAM, gjorde en imponerende spillefilmdebut.

Ruby Dagnall gjør et supert inntrykk, men der stopper og den rene fascinasjonen min for Rosemari.

For selv om filmen har et i bunn interessant tema, søken etter sine biologiske foreldre, og hvordan bygge opp et mor-datter-forhold, renner filmen helt bort i en usammenhengende handling, stive og umorsomme replikker, og en troverdighet med flere hull enn en gjennomsnittlig sveitserost.

Faktisk, om det ikke hadde vært for Ruby Dagnalls utrolig sjarmerende fremtoning i filmen, ville Rosemari lett føltes som en av de mest bortkastede norske filmene jeg har sett de siste årene. Men Dagnall, som altså senere samme år for alvor ble et kjent fjes gjennom birollen sin i SKAM, er filmens store beholdning i tittelrollen som Rosemari, med en sjarme, røffhet, sårbarhet, mimikk og ynde som gjør at man lett blir bergtatt av henne. Ruby – og Rosemari – med den smårøffe guttejente-looken samtidig som hun er veldig pen, det må være lov å si, gjør det veldig behagelig å se henne i hovedrollen.

Når det gjelder resten av filmen er det derimot skrale saker. Tuva Novotny er en skuespiller og person jeg liker godt, men her hadde jeg ventet mer fra henne, men det kan jo muligens skyldes regi og manus.

Noe som leder meg inn på regissør Sara Johnsen. Johnson stod før Rosemari bak de ganske kritikerroste Vinterkyss (den glimrende og hjerteskjærende debutfilmen hennes fra 2005 som jeg selv gav stående applaus til da den ble vist på filmfestivalen i Tromsø) og Upperdog (2009), samt ikke like bejublede Uskyld (2012) før denne, og ut fra de to første filmene hennes hadde jeg forventet en dypere og langt mer troverdig handling. Når man hele tiden ser den ene bristen etter den andre, og flaue scener og dialoger avveksler hverandre, sitter man skuffet tilbake.

Filmens handling dreier seg altså om Rosemari, som for 16 år siden ble funnet nyfødt og mutters alene på toalettet på et hotell der et bryllup fant sted samtidig. Kvinnen som finner spedbarnet liggende på dogulvet er Unn Tove (Novotny), ei dame som nettopp har giftet seg inn i et ekteskap hun allerede angrer på. Nå 16 år senere dukker Rosemari opp på døra hos Unn Tove – som nå for tida er journalist og lokal-TV-kjendis, og tilbyr seg å utføre hagearbeid for henne, under påskudd om at hun kommer fra et gartnerkurs på sommerskolen. Og der i hagen til Unn Tove, som hun selvsagt er hellig overbevist om at er den hun er på jakt etter, slår Rosemari opp telt. Jadda…

Bristene er det nok av. Tuva Novotny og Laila Goody sitt “TV-show” er for eksempel utrolig platt og lite troverdig. At de er journalister virker lite sannsynlig. Faktisk helt inni hampen lite ekte. På grensen til flaut. Det samme er filmens motor som driver handlingen fremover, det faktum at Tuvas rollefigur Unn Tove hjelper Rosemari med å lete etter moren, men bare siden hun ser egeninteressen av å lage TV-underholdning av det. Jeg får nesten “Tore på sporet”-assosiasjoner, og det kan jeg garantere ikke er positivt.

At en nyfødt jente forlates på dass på et hotell kan jo skje, men at det skal ta 16 år før noe skjer i saken, at “ingen” i ikke akkurat verdensmetropolen Hønefoss vet eller har lekket noe de vet på alle disse årene føles derimot svært lite trolig. Når Rosemari til slutt får sine svar føles heller ikke de særlig plausible i det hele tatt. Det emosjonelle i en historie som den om Rosemaris skjebne ville kunne vært et solid trumfkort for filmen. Desverre benytter ikke Johnsen den muligheten, da de fleste scenene føles både påklistret, oppkonstruerte, tamme eller kjedelige, og følelsesløse.

Ikke får vi mulighet heller til å knytte særlige bånd til flere av rollefigurene som kun figurerer som fyllmasse føles det som. Det er for eksempel vanskelig å sympatisere noe med Rosemaris fostermor, mor, og flere øvrige ettersom det ikke bygges opp nok grunnleggende bakgrunn for de til at man gidder å bry seg.

Med unntak av skjønne Ruby Dagnall da. Faktisk, jeg likte henne ikke særlig som Emma i SKAMs tredje sesong, men jammen var det kos da hun dukka opp i sesong 4, og i Rosemari, som altså kom før SKAM-sirkuset tok til, er hun kul og sukkersøt.

Men; selv om Ruby Dagnall er veldig god i rollen sin kommer heller ikke rollefiguren Rosemari sin indre kamp godt nok ut i skjermen. Det skyldes definitivt ikke skuespilleren, som gjør max ut av det hun har fått å spille på.

Samspillet med Tuva Novotny er riktignok bra, så Tuva er ikke helt borte vekk, men rollefiguren hennes føles klein. Laila Goody derimot er ikke langt unna flau i rollen som akkende og uffende til alt-journalisten som attpåtil leder en lokal-TV-programserie om kjærleik, enda en troverdighetsbrist som hadde fortjent en Mind The Gap-advarsel, og Helga Guren som spiller Rosemaris fostermor, hva skal jeg si om henne? Mer livløst spill og tam rollefigur har jeg sett, jada, dog er hun uten tvil inne på lista over svake prestasjoner. Kjersti Fjeldstad (noen som husker henne fra “Bot og bedring”?) og Finn Schau er tydeligvis tiltenkt å være to merkelige og skrullete morsomme biroller, men hvor vellykket det er kan vel diskuteres ihvertfall.

Humor prøver filmen seg vistnok også på gjennom sin lette tone, og det er tydelig at Johnsen har et ønske om at noen av scenen skal fremstå morsomme.

Riktignok er frasen “unnfanget i en pornofilm og født på en dass! Takk for hjelpen” i all sin triste kontekst fra en frustrert Rosemari ganske galgenhumoristisk. Bortsett fra det underholdes jeg fint lite av disse scenene og ordvekslingenesom skal fremstå humoristisk.

Kun en gang i filmen blir jeg en smule grepet. Når Rosemari tror hun har funnet moren sin, men skjønner at hun har tatt feil. Desverre strupes scenen av motspillers totale følelsesmessige fravær. En klem der ville vært gull verdt istedet for å la Rosemaris tårer trille fritt.

Ellers surrer historien seg inn i danske pornokonger, gartnerier, tåpelige symbolikker rundt gartnerier, og en alt for underfortalt av/på-kjærlighetshistorie mellom Unn Tove og mannen hun på bryllupsdagen sin var utro med (Petter With Kristiansen – nok en rollefigur vi ikke får noe forhold til).

Forresten, bare sånn for avsporingens skyld, irriterer det meg at jenta heter Rosemari, men at det skal uttales “Ros-mari” (med stum e og trykk på i`en)…

Rosemari er likevel ikke bare sorgen. Tematikken er på en måte interessant, det vennskapet som gror frem mellom Rosemari og Unn Tove er forholdsvis bra skildret, og Ruby Dagnalls iherdige innsats er alene verdt tida. Ungdommelig rotløshet er og en hyperinteressant tematikk som er behandlet OK i filmen.

Filmen er i sum alt for lite troverdig for den type historie man skal bygge, det er for kjedelig, men de positive aspektene trekker opp.

Imidlertid strekker jeg meg ikke en millimeter over terningkast 3.

Og nevnte jeg Ruby Dagnall? Se den på grunn av henne 😉

♥  ♥  ♥  –  –  –

PS: Hos NRK TV er filmen kun tilgjengelig frem t.o.m. 28. februar (2019).


Vil du heller se…. en norsk thriller? Se KINGS BAY (2017) på NRK TV, filmen med handling lagt til dagens Tromsø,  der en journalist graver opp hemmeligstemplede og livsfarlige opplysninger om gruveulykken på Svalbard i 1962. Tilgjengelig t.o.m. 18.02.2019.

Vil du heller se….en norsk spenningsdrama? Se KONGEN AV BASTØY (2010) på NRK TV. Året er 1915 og på skolehjemmet for “slemme gutter” er brutaliteten og undertrykkingen kraftig. Så gjøres det opprør. Kritikerrost drama. Tilgjengelig til 23.02.2019.

Vil du heller se….en norsk actionthriller? Styr for all del unna Cave (2016) på NRK TV.  Grottedrama som til dags dato står som en av de største sjitfilmene jeg har sett, til tross for at de tre i hovedrollene ellers er gode. Tilgjengelig til 20.02.2019.