SERIE: “DNA” SESONG 2 – KRAFTIG OPPUSSET

Sesong 2 av den danske krim-serien «DNA» er kraftig oppgradert fra sesong 1, og kan nå sees hos NRK. 

Omtalen har ingen direkte spoilere fra sesong 1, men du bør ha sett sesong 1 ettersom sesong 2 bygger videre på hendelser fra den første sesongen.

Tekst: Lars Jørgen Grønli © Filmhjerte

SERIEANMELDELSE: DNA – sesong 2

Danmark, 2022, krim/spening/drama, 6 episoder på 40-44 minutter, total spilletid 4t 14m. 

Serieskapere: Torleif Hoppe (manus/forfatter) og Fabian Wullenweber (regi/instruktør)

Medvirkende: Anders W. Berthelsen, Johanne Louise Schmidt,  Olivia Joof Lewerissa, Charlotte Rampling,  Mario Montescu, Carsten Bjørnlund, Lars Berge, Afshin Firouzi, Zofia Wichlacz, Sigurd Holmen le Dous, med flere.

Hele sesong 2 kan nå sees hos NRK TV, NRK og TV 2 Danmark.

Les alt om DNA sine rollefigurer HER, hos TV 2 Danmark

Anders W. Berthelsen er tilbake som den danske politietterforskeren Rolf Larsen.

Serieskaperne av krimserien «DNA» har pusset opp og resultatet er en velpolert, spennende og velspilt sesong som føyer seg inn i rekken av severdige nordiske krimserier. Den første sesongen fikk streng bedømmelse her på Filmhjerte med kun terningkast 2, blant annet basert på avslutningen av sesongen, men i den nye sesongen har man virkelig lykkes i å gi DNA en boozt både hva gjelder plot, spenning, driv, menneskelighet og sympati.

Sesong 2 dreier seg fortsatt om politimannen Rolf, godt spilt av Anders W. Berthelsen. Tråden fra sesong 1 om Rolf og ex-konas datter som forsvant sporløst på en ferge som nyfødt for omlag 6 år siden fortsetter, og er utvilsomt DNAs aller sterkeste kort. I sesong 2 får saken nye vendinger.

Claire og Rolf, DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / NRK

Sesongens store tema dreier seg om menneskesmugling, trafficking, salg og utnytting av mennesker, prostitusjon, donorhandel og umenneskelig behandling av mennesker satt i en gjeld de ikke kommer seg ut av.

Særlig den problematiske og ofte lyssky donorhandelen står sentralt.

Handlingen som svinger mellom Danmark, Romania og Frankrike, er både spennende, intrikat og innimellom intens. Unggutten Mario, svært sympatisk levendegjort av den strålende nykommeren Mario Montescu (20) fra Romania, lar seg smugle fra Romania til Danmark på jakt etter sin savnede søster som nylig har dratt til Danmark for å jobbe på et strandhotell.

I Danmark gjør politiet et grufullt funn i en trailer, og etterforskningen skal føre de inn i et nett av velstående danske forretningsmenn, asiater, franske og østeuropeiske bakmenn.

Rolf involveres igjen dypt personlig i saken, og får hjelp av både sitt danske team med partneren Neel i spissen, nok en gang utmerket spilt av Olivia Joof Lewerissa, og den franske politikollegaen og kommende pensjonist Claire, upåklagelig godt spilt av den britiske veteranen Charlotte Rampling.

I Frankrike bor dessuten Julita (Zofia Wichlacz) og hennes lille datter, som vi stiftet bekjentskap med i forrige sesong.

Samtidig skal Rolfs ex-kone, Maria, og hennes nye norske mann bli foreldre, uten at Rolf har sagt noe til de om oppdagelsene sine som kom frem i sesong 1.

Maria Larsen i DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / tv2.dk

Johanne Louise Schmidt som spiller Rolfs tidligere kone tilfører DNA mengder av varme. Schmidt, kjent fra bl.a. «Avdeling Q»-filmene, er en strålende skuespiller som nær sagt alltid virker 100 % ekte. DNA har også et norsk bidrag i Lars Berge («Wisting», «Exit», «Evy & Alltid») i rollen som Marias nye mann, Thorstein, også han en utpreget sympatisk type.

Sesong 2 har mye sesong 1 manglet både innen spenning, realisme og ikke minst menneskelighet. Det er mange rollefigurer vi som ser på kan knytte dyp sympati, empati og medfølelser for og med og som det er lett å bli både glad i og håpe det beste for. I første rekke Rolfs ex-kone Maria, den rumenske tenåringen Mario, hans søster Nico og flere av de rumenske slavearbeiderne – og ikke minst den lille hjertesmelteren Hania. Og Rolf selv såklart.

I motsatt ende av skalaen treffer vi stygge samvittighetsløse bakmenn og gorillaene deres, uten snev av verken forståelse eller interesse for hva deres handlinger forårsaker av lidelser.

I bolken blant “bad guys”, hvis de er det, kan det likevel finnes enkelte rollefigurer man kan få et ambivalent forhold til, som eksempelvis den tidligere fotballproffen som nå er forretningsmann (godt spilt av Carsten Bjørnlund, fra bl.a. «Hvite Sande» og den norske «En affære»). Her er også krydret med litt småtreffende samfunnskritikk og betraktninger om hvordan de fleste på en eller annen måte “nyter godt” av hvordan ting fungerer og henger sammen….

Mario i DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / tv2.dk

Det veksles mellom dansk, engelsk, rumensk, fransk og norsk språk, samt antagelig noe polsk og asiatisk, i DNA, som ihvertfall ikke skal anklages for å ikke være internasjonal.

Også sesong 2 har noen snarveier, tilfeldigheter og tråder som både dingler litt løst og ikke alltid nøstes helt opp, det er vel et par plotthull, særlig ett der Thorstein kontakter en donorselger virker veldig lite trolig, samt at det er en tidslinje som etterhvert skal vise seg å overraske noe. Om det er helt realistisk kan sikkert også diskuteres, men dette er som kjent fiksjon og ikke dokumentar.

Imidlertid har man i sum denne gang sydd sammen et veldig mye bedre produkt enn forrige sesong, selv om seriens tittel, DNA, egentlig ikke er like dekkende lengre.

Opprullingen av sakene og løsningene man serverer står til godkjent og i noen tilfeller svært så både dramatisk og rørende. Sesongens slutt er iallefall noe helt annet enn hva den forrige gav, og gjør at den nye sesongen er vel verdt tida. Om den er trist eller god? Tja, det må du nesten bedømme selv.

Dette er nordisk noir krimdrama, men verden er ikke bare grå, trist og mørk.

Etter sesong 1 skrev Filmhjerte at DNA ikke har mye spor av kvalitet. Det har derimot sesong 2, til stor glede. DNA sesong 2 har ikke bare mange spor av kvalitet, den har mye kvalitet.

NETFLIX: LAST SEEN ALIVE – GERARD BUTLER LEVERER I MIDDELS FILM

GERARD BUTLER BERGER LAST SEEN ALIVE

Netflix har nettopp sluppet actionthrilleren LAST SEEN ALIVE med Gerard Butler i hovedrollen på sin norske flixplattform.

Historien i Last Seen Alive er enkel. Will Spann (Gerard Butler) skal kjøre kona Lisa (Jaimie Alexander) til foreldrene hennes, ettersom hun har bestemt seg for å ta en pause i forholdet. Underveis forsvinner hun plutselig på en bensinstasjon. Will kontakter politiet, som mistenker han, og Will må selv ta opp jakten på henne og eventuelle kidnappere.

For å være helt ærlig, så ER Gerard Butler hele denne filmen, og i hovedsak det som gjør den verdt å se. Men med Butler i front vet man at man er sikret bra underholdning, selv om manuset er blekt.

For Last Seen Alive er en tynn historie, som enkelt kunne vært gjort mye mer ut av. For eksempel finnes det en håndfull bedre potensielle plot man heller kunne valgt som forklaring på forsvinningen, enn det man falt ned på. Imidlertid er det en jevn spenning og det gis lite hint om hva som har skjedd med Lisa før mot slutten.

Filmen er egentlig ikke klassisk Gerard Butler heller, den er for tilbakelent og for lite pumpet opp. Likevel føles filmen akkurat bra nok til å utfylle oppdraget sitt som halvannen times sofaunderholdning.

Dog skal det sies at dette er lett forglemmelig, historien er blek og lite kreativ, det blir forutsigbart og ikke veldig engasjerende heller selv om man jo heier på Will (Butler).

Last Seen Alive er langt fra blant de beste av filmene fra vår tids actionkonge Gerard Butler, men Butler er den typen som alltid er severdig, litt som Liam Neeson eller en tørrere utgave av Bruce Willis. Butler gjør sine saker bra også i denne filmen, selv om rollefiguren hans her i utgangspunktet ikke er noen utpreget tøff guy, noe som vel gjør troverdigheten mindre.

Filmen slår ihvertfall ihjel 1 time og ca 35 minutter og leverer bekymringsløs spenning du ikke behøver å tenke over.

En litt morsom birolle å iaktta, ihvertfall for et voksent publikum, er Ethan Embry som spiller figuren Knuckles. Det vil si, det er morsomt at han er med, for det oppdaget jeg ikke før jeg så rullteksten. Det er nok ikke viktig for et yngre publikum, men artig for min del – som husker Embry som sympatisk og pent ungdomsidol fra komedier som Can’t Hardly Wait (Den siste festen) fra 1998 og Vegas Vacation fra 1997 – å se han som rufsete skjeggis i 40-årene.

Det blir midt på treet for Last Seen Alive. Helt OK underholdning uten for mye vill action. Terningkast 3.

♥  ♥  ♥  –  –  –

Alle foto: Netflix

FILMHJERTE MED MELODI GRAND PRIX-DOMMEN!

I dagens bloggpost blir det musikk! Filmhjerte har vurdert de ni bidragene som konkurrerer i finalen i den norske Melodi Grand Prix lørdag kveld!

Etter tre delfinaler de siste lørdagene er det nå klart for norsk finale. Vinneren går som kjent til den internasjonale finalen som arrangeres i Liverpool i mai, ettersom vinnerlandet fra i fjor, Ukraina, ikke kan arrangere selv.

Nå er undertegnede på ingen måte noen MGP-entusiast, og de internasjonale finalene har som oftest vært av svært liten interesse her i gården. Men, det er jo alltids artig å vurdere og gi terningkast, så hvorfor ikke en norsk mgp-anmeldelse 😉

Kriteriene er enkle, melodiene er utelukkende vurdert ut fra hvordan de høres ut i Filmhjertes ører, og hvordan sceneopptredenen i delfinalene så ut.

Desverre kom ikke JOWST & Byron Williams Jr til finalen med “Freaky for the Weekend”, den har en laidback partyfaktor jeg digger, Jowst og Byron er veldig kule og sjarmerende, og på mP3 er den allerede innrullert i spillelistene hører jeg, samt at den på Spotify har fått mange avspillinger. Så da har jo den låten allerede nådd ut 😉

Vel, vel, her er dommen over de ni finalistene, som er presentert i den rekkefølgen de opptrer i lørdagens finale. Vel bekomme 😉

Vurderingene er basert på fremføringene i delfinalene.

De ni finalistene. Øverst fra venstre; Alessandra, Umami Tsunami, Ulrikke Brandstorp.
I midten fra venstre; Elsie Bay, Swing`it, Jone.
Nederst fra venstre; Atle Pettersen, Skrellex, Eline Thorp.
Foto: Ulrik Kramer / NRK / nrk.no

JONE
“Ekko Inni Meg”

Artist: Jonas Nes Steinset (26) fra Lier, med artistnavnet Jone.

Jeg liker nok Jone mye bedre enn sangen hans, for han har en stil som skiller seg ut. En merksnodig festl″åt, med noen innslag som kan minne om joik, norrøn mytologi, folkedans og trance/dance og jeg vet ikke hva, men på en merkelig måte er det litt corny på en bra måte med tryllefløyte og noe erkenorsk. Langt fra det verste jeg har hørt, men ikke spesielt bra heller. Men en type låt jeg godt kan, og sikkert blir å, høre flere ganger.

Er vel først og fremst pop, selv om den minner klart om en russelåt om en som savner dama. Et stort pluss for sang på norsk, for Jone er eneste som synger på norsk i den norske finalen (bortsett fra to, tre ord på norsk i Ulrikke Brandstorps sang). Og, han synger jo bra. Har nok null sjans ute i Europa, selv om det hadde vært artig å sende Jone til finalen – men den funker vel til sitt bruk på dansegølvet med en liten promille innabords.

ELINE THORP
“Not Meant to Be”

Artist: Eline Thorp (29) fra Hamarøy i Nordland.

Svært sympatisk og sjarmerende nordlending. Hun synger fint og har en flott sangstemme. En midttempolåt innledningsvis som holder en jevn flyt videre og med et småfengende refreng. Kan det minne tidvis om Sigrid eller Berthine Zetlitz? Isåfall ikke ueffent.

Muligens er fremføringen på scenen litt for stiv? Uansett, dette hørtes bra ut, en sånn type poplåt man gjerne hører og smånynner til på radioen en morgen eller ettermiddag. Melodien er ikke riktig i min gate, men absolutt ikke dårlig, og jeg har null problemer med å høre den igjen.

SKRELLEX
“Love Again”

Artist: Kai Thomas Larsen (36) fra Moss, som dragartisten/drag queen Skrellex.

Som Skrellex selv så treffende sa det med glimt i øyet på NRK, et tre minutter langt glitterhelvette. Oi oi, men det er helvettes artig egentlig. For sangen har en bra tekst om å tørre å elske igjen, aktualisert etter skytingen i Oslo i fjor sommer, og en fres og godt tempo stort sett hele veien, fartsfull eurodance og pop med en melodi som pumper energi fra nesten start til mål, selv om melodien vel også føles litt gammel.

Vokalmessig er Skrellex langt nede på lista, og særlig de to, tre gangene han gauler ut noe i lys kvinnestemme høres det jævlig ut. Jeg liker ikke så mye glitter og fjas heller, men det får passere. Dette er faktisk gøy og med mye energi.

ULRIKKE BRANDSTORP
“Honestley”

Artist: Ulrikke Brandstorp (27).

Selvsagt kan Ulrikke synge! Hun har en sterk og bærende stemmeprakt, synger rent og treffer på både høye og lave toner, og er veldig sympatisk. Hun virker både helt naturlig og lite tilgjort i form og uttrykk under fremføringen.

Refrenget er litt fengende, ihvertfall om man hører sangen noen ganger så vokser den nok, men jeg syns likevel den er litt for kjedelig, for gjennomsnittlig og med for lite særpreg. Den forsvinner for lett i mengden, og sceneshowet er kjedelig. Men denne er oddsfavoritten til å vinne, og jeg blir ikke overrasket om den seirer heller. Ei heller skuffet, for Ulrikke har både et vinnede vesen og mye sjarme. Men i euro-finalen når den neppe langt.

UMAMI TSUNAMI
“Geronimo”

Artist: Et slags musikk-kollektiv kalt Umami Tsunami, representert ved feature-artistene Kyle Alessandro (16) fra Trondheim, Magnus Winjum (17) fra Lillestrøm og Kristian Haux (20).

Artig gruppenavn, det skarr`em ha. Et kaos av en asia-pop-inspirert sang og danseshow, men det er slett ikke så verst. Refrenget – som er låtnavnet først stavet bokstav for bokstav (!) og deretter brølt ut – er litt av typen som klistrer seg til hjernen enten man vil eller ikke, og er stort sett det eneste som er mulig å huske av teksten!

Men det er til dels fengende, og to av tre av gutta synger bra og har en god stemme. Magnus (mest han) og Kyle er veldig gode. Sceneshowet er et dansekaos, et bra kaos vel og merke, men kostymene er dølle. Det er noe litt småkleint over dette, men likevel er det en litt kul og fartsfull sang og melodi, og gutta er jo både kjekke og en sjarmerende gjeng.

ATLE PETTERSEN
“Masterpiece”

Artist: Atle Pettersen (33) fra Skien.

Finalens største kjendis er selvsagt Atle Pettersen, og det er ingen tvil om at han både er god til å synge og at han har enorm utstråling. Han er også den personen av alle 30 delfinalistene jeg liker aller best. Når så det er sagt; låten hans er intet mesterverk. Trodde jeg, etter å ha hørt ca 30 sekunders klipp av den for noen uker siden. Da var jeg sikker på at dette er ræva.

Jeg ble direkte overrasket da jeg hørte hele sangen, for jeg liker den jo! I like it a lot! Hvordan en stakkarslig anmelder fra NRK (!) klarte å sette terningkast 1 er ufattelig, den fyren bør ihvertfall grave lorten ut av ørene sine.

Atle Pettersen synger låta alldeles nydelig, og låten har et godt driv. Jada, den er litt svulstig balladedrevet, men det er myk og ørevennlig listepop`ish. Helt uventet type opptreden fra han, med absolutt ingen sceneshow. En monoton og kjedelig presentasjon blir det dermed, kledd i helsvart. Slikt trekker ned, men denne sangen og melodien er nydelig og melankolsk.

SWING`IT
“Prohibition”

Artist: Swing`it – et Show- og gladjazzband fra Tønsberg, bestående av 7 karer.

Tja, hva skal man si? Jeg liker ikke å innrømme det, men denne låten som tar oss med til 1920-årenes forbudstid fenger, jeg liker den! Det er show, og rytme. Galematias med swing og fart, blåseinstrumenter og bygdehusfest. Jeg er ikke noen stor fan av jazz, men er dette jazz da? Njæ, det er ihvertfall småartig å se og høre på.

Men, det fremstår egentlig som et kabaret-nummer på en teaterscene, og det fremstår som en ironisk tullelåt. Imidlertid må jo ikke alt være seriøst heller. Jeg sliter imidlertid mer med å like flere i gjengen som fremfører shownummeret. Likevel, dette er bra, og jeg liker ikke at det er bra. Haha.

ELSIE BAY
“Love You in a Dream”

Artist; Elsa Søllesvik (26) fra Kvinnherad og Haugesund. Artistnavn Elsie Bay.

Veldig sympatisk og flink ung dame, men gørrkjedelig ballade, med Bond-melodi-vibber. Stemmen hennes er nydelig, fin og meget behagelig, men melodien er traurig, grå, lite engasjerende og uten høydepunkter. For meg er dette finalens dårligste. Sorry, Elsa, jeg liker deg, men ikke låten.

ALESSANDRA
“Queen of Kings”

Artist: Alessandra Mele (20), som er norskitaliensk (Italiensk far og norsk mor fra Telemark).

Folkemusikkaktig mytologisk disco med en melodi som i det minste har tempo i seg. Minner om noe østeuropeisk opp-pumpet pop. Desverre har Alessandra en for hes, grov stemme, som ikke høres behagelig ut. Sceneshowet er klassisk for den type melodier, men er ikke noe som trigger noe særlig, og ut fra at teksten skal være veldig personlig for henne, har jeg lest, fremstår det hele litt rart(?).

Antagelig har dette vinnerpotensiale, sangen er vistnok allerede blitt populær rundt om utenlands, og kan muligens få en del poeng i en internasjonal finale, men jeg håper absolutt ikke denne vinner, selv om jeg ikke hater låta heller. Den ender likevel nest sist på min liste.

 

Så hvem håper jeg vinner? På terningkastene mine er Atle Pettersen, Skrellex og Swing`it på topp, men jeg ville ikke sendt de to sistnevnte til en internasjonal finale. Jeg tror Ulrikke Brandstorp vinner, og håper vinneren heter enten Atle, Ulrikke eller Umami Tsunami. Egentlig er det dog ett fett hvem som vinner.

 

Det var mine mer eller mindre grinebiterkommentarer og synspunkter 😉 Er du enig eller uenig, fyr løs i kommentarfeltet om du vil! Snakkes.

NETFLIX: HEARTSTOPPER (SESONG 1) – FÅR HJERTET TIL Å VOKSE

Hi! I’m sorry!* Hei! Ja, Filmhjerte er virkelig lei seg, for at det tok over 9 måneder før det kom omtale av den alldeles nydelige og hjertevarme Netflix- oppvekstsserien Hjertestopper, som “alle” har lagt sin elsk på. I anledning at sesong 2 er bekreftet tar Filmhjerte et blikk på sesong 1.

Heartstopper, eller Hjertestopper, er den type serie som er både søt, fortryllende vakker og vanskelig, som gjør deg glad og rørt.

ALLE FOTO: NETFLIX


SERIE: HEARTSTOPPER – SESONG 1
Drama, Storbritannia 2022, 8 episoder
Medvirkende: Kit Connor, Joe Lock, Olivia Colman, Yasmin Finney,
William Gao, Rhea Norwood, Corinna Brown, Fisayo Akinade, med flere
Hvor: Netflix


Den britiske romantiske dramaserien om skeiv kjærlighet som kom som ei kule i fjor er nemlig vidunderlig, for selv om serien kan fremstå en smule semi-realistisk i stilen er det et coming-of-age-drama av ypperste kvalitet, helt der oppe sammen med braksuksesser som Skam, Young Royals og andre sammenlignbare dramatiserte oppvekst-historier.

I Heartstopper, som er basert på den suksessfulle novellen og tegneserien med samme navn, befinner vi i oss i England, hvor serien utspilles i miljøet rundt en, det vi i Norge kaller, videregående skole. Her introduseres vi for den sjenerte Charlie Spring, som er i et hemmelig destruktivt forhold. Han begynner snart å få følelser for skolens populære rugby-stjerne Nick Nelson, som er mye mykere enn man skulle tro, og de to oppdager at de kanskje er mer enn bare venner.

I løpet av 8 omlag halvtimes lange episoder blir vi vitne til både vanskelig og gryende forelskelse, sterke vennskapsbånd, forelskelser innad i vennegjengen, mobbing, konflikter og homofobi. Alt pakket inn både lunt og morsomt. Charlie og Nick kjemper begge mot egne og ytre demoner og pressfaktorer. Det er mange av de emosjonelle øyeblikkene som kan gjøre øyet fuktig, men serien er mest av alt fylt av positivitet. Det er et kjempepluss at man etter å ha slukt de åtte episodene ikke sitter med følelsen av å ha sett noe tungt og trist, for serien er i all hovedsak lys og ganske lett til beins.

Joe Locke (19) og Kit Connor (18) er fantastisk sjarmerende og briljante i hovedrollene som Charlie og Nick, og leverer strålende spill hvor de med et sjeldent dønn ektefølt kroppsspråk og mimikk fyller rollekarakterene med ungdommelig pågangsmot, varme og menneskelighet. De formidler både fortvilelse og de vanskelige følelsene de går igjennom på en hjertevarm, morsom og tidvis hjerteskjærende måte. Det er dessuten befriende herlig å se en ungdomsserie hvor tenåringer faktisk er tenåringer, her er alle skuespillerne under 20, og ikke spilt av skuespillere like under eller over 30 år, slik vi mang en gang har sett i amerikanske highschool-serier.

Nykommer Joe Lock (til høyre på bildet over) er den perfekte Charlie, den åpent homofile som har blitt vant til skeive blikk fra omgivelsene, latterliggjøring og nedsettende kommentarer, men som likevel er full av livslyst, håp og drømmer, mens Kit Connor på en glimrende måte formidler usikkerheten til Nick rundt legning og omgivelsenes forventninger til han. De er begge fortryllende og flotte personligheter med stor dybde.

Når det gjelder utseendes til de to unge stjernene tar man seg i å undres over om det er tilfeldig eller nøye utvalgt casting; Locks Charlie sender tankene rett til Young Royals sin rollefigur Simon (Omar Rudberg), mens Connors Nick vel må være den mer utadvendte, mer populære og mye mer livsglade kloningen av Thirteen Reasons Why`s Clay (Dylan Minnette)…

Seriens likheter med Skam og Young Royals har flere påpekt.

Olivia Colman, som i løpet av noen år har blitt en av Filmhjertes absolutte favoritt-skuespillerinner, gjør forresten en utmerket liten, og viktig, birolle i serien, som Nicks mor. Alltid vidunderlig, Colman.

Rollekarakter-galleriet inneholder ellers mange flotte og morsomme personligheter med snakketøyet i orden, samt et par ganske så endimensjonale bøller. Charlies nære og straighte venn Tao, glimrende spilt av William Gao, er en figur som løfter serien med sine bitende kommentarer, mens Yasmin Finney og Corinna Brown på glitrende vis tilfører mye varme, vennskapsfeeling og sjarme med sine litt mer underspilte rollekarakterer.

Det er en ikke ubetydelig dose homofobi som ulmer i serien, men det som er så bra er at de som utsettes ikke ser på seg selv som at de gjør noe forferdelig galt, selv om de bebreider seg selv for noen av hendelsene som oppstår. Psykisk helse er også en tematikk som berøres her.

One of the best things about “Heartstopper” is that it is not as unique in the teen TV space as it would have been a few years ago. It is one of, if not many, at least a few LGBTQ-themed series. It is able to be lower key, more focused on romance than capital I importance. This kind of of subtle, simple representation is also important. It is a pretty typical high school story of teen crushes and emotions. It’s just about a group of LGBTQ teens. 

So if you’re looking for escape, for positivity and glee, look no further than “Heartstopper.” It may not stop your heart, but it might make it grow three or four sizes.
Kilde: usatoday

Serien har en grafisk profil som muligens gjør at serien fremstår som en smule mer drømmende enn reell, og følger mange kjente velbrukte formler innen oppvekstfortellings- og LHBTQ-sjangeren, men tilfører likevel noe nytt og gledelig både i handling, utforming og miljø, selv om også disse punktene er innen velkjente porter i serien. Angående den grafiske profilen, så liker Filmhjerte den veldig godt, den tilfører en ekstra glød og seriens fargepalett er i all hovedsak gjennomgående lys.

Det serveres selvsagt de vanlige slosskampene, kranglene, konfliktene og råd fra gode venner, det tekstes heftig på mobil, det instagrammes og så videre, og det er noen dramatiske twister og slanger på lur. At serien er britisk er en stor styrke. England, briter, engelskmenn og deres liv og hverdag føles nærmere og enklere å relatere seg til enn USA på flere måter. Så får det være så som så med at rugby, som er den store idretten i denne serien, vel ikke er stort mer forståelig for oss nordmenn enn amerikanernes “football” og baseball som ofte er å se i ungdomsseriene fra USA 😉

Serien er nok i første rekke rettet mot et ungt publikum, ungdom og unge voksne, men alle fans av ungdomsdrama, oppvekst-serier og “highschool-dramaer” vil kunne ha glede av Hjertestopper.

I sum er Heartstopper en hjertevarmende ungdoms-, kjærlighets- og oppvekstserie. Og jada, det kommer en sesong 2 også har Netflix nylig opplyst.

Bravo!

* Frasene “Hi” og “I`m sorry” er to gjengangere fra Heartstopper 😉