Sam Elliott lukter på heder og ære med “The Hero”.
En gang var han “The Hero” og westernfilm-ikon. Nå, flere tiår senere er Lee Hayden (Sam Elliott) en tidligere skuespiller som har nådd livets høst. Karrieren er på hell, men den legendariske mustasjen og den dype bærende gyldne røsten har han i behold. Elliott leverer i en film som likevel aldri når høyere enn midt på treet, og som tidvis blir for saktegående.
Drama/dramakomedie, USA, 2017, 1t 36 m
Regi: Brett Haley
Med: Sam Elliott, Nick Offerman, Laura Prepon, m. fl.
Aktuell: Hadde premiere på Sundance i januar. Er endelig tilgjengelig i Norge for digitalt leie/kjøp på bl.a. iTunes Store*
Dagene for Lee går til å lese inn radioreklamer, og røyke gress sammen med sin forhenværende motspiller fra en gammel lavkvalitets TV-serie. Når han en dag får en nedslående nyhet om helsen sin, samt tildeles en “lifetime achievement award” tvinges han til å se tilbake på fortiden, og på å ta opp igjen kontakten med datteren og ex-kona. Et møte med en langt yngre kvinnelig standupkomiker gjør at Lee også ser mot fremtiden.
“The Hero”, som var en av årets mye omtalte Sundance-filmer, er en veldig lavmælt og melankolsk fortalt dramakomedie, uten verken overraskelser eller grep du ikke har sett før. Filmen har klare mangler på det emosjonelle, selv om den har sine både småømme og pene øyeblikk. Historien er likevel gjennomført lett munter, samtidig som Lees skjebne ligger som en latent skygge over det hele, og hvor det porsjoneres ut jevnlige doser med hva alderdommen bringer med seg av opp- og nedturer, både generelt og som forhenværende stjerne.
Det er ikke fritt for at det blir en del klisjèfullt og sentimentalt, og også uoriginalt. Likevel blir det i sum en helt grei filmstund som innimellom er underholdende nok, og en film som er greit å få med seg. Mye grunnet en glimrende hovedrolleinnehaver.
I all sin hovedsak er “The Hero” en showcase for veteranen Sam Elliott (født 1944), som gjør en gjennomgående fjellstø rolletolkning som den aldrende skuespilleren. Det er uten tvil Elliott som bærer filmen på sine skuldre, og som også gjennom filmens mindre interesante partier klarer å dra publikums interesse tilstrekkelig opp. Han leverer en ektefølt og nær rolletolkning, og fremstår som en troverdig karakter.
Elliott, som ikke er en skuespiller jeg kjenner godt til fra før (har kun sett han i noen få filmer, bl.a. “Thank You for Smoking”, “Tombstone” og “Hulken”), er morsomt nok faktisk i virkeligheten en gammel westernfilm-skuespiller. I likhet med rollekarakteren som han spiller som er på jakt etter en siste stor rolle for å avslutte ringen, kan man kanskje se på Elliotts rolle i “The Hero” som nettopp det samme. Det vil si, nå er Elliott fortsatt aktiv som skuespiller, men etter en lang karriere med mye forskjellig på CV`en kan dette bli filmen han vil huskes best for.
Bli ikke overrasket hvis “The Hero”, som godt mulig er Elliotts karrieremessige høydepunkt og beste rolle, gir han en Oscar-nominasjon for beste mannlige hovedrolle. Vel, året har jo bydd på mange andre sterke prestasjoner, men han bør ihvertfall nevnes og vurderes.
Nick Offerman gjør en passe morsom birolle som Lees doplanger og ex-motspiller, mens Laura Prepon (kanskje best kjent som “Alex” i “Orange is The New Black“) har et godt samspill med Elliott, som hans nye kvinnelige bekjentskap.
Ellers kan det nevnes at Krysten Ritter (bl.a. kjent fra “Breaking Bad“) og Katharine Ross (Oscar-nominert 1968, og Golden Globe-vinner 1968 og -77) er å se i de alt for små birollene som henholdsvis datter og ex-kone. Faktisk er Ross og Elliott gift i virkeligheten, om det skulle interessere 😉
Legg til pen fotografering og lyssetting, bølgende hav som slår mot land, som sørger for at det cinematografiske er veldig bra, men et tidvis stillestående skip hvor det ikke skjer så mye, og du får i sum en nokså fin filmopplevelse, som godt mulig fort ville seilt sin egen sjø om det ikke hadde vært for at filmen blir loset trygt i havn av Sam “The Hero” Elliott.
THE HERO, USA, 2017, 1t 33 min
♥
♥
♥
–
–
–
* THE HERO er tilgjengelig for digitalt leie/kjøp på iTunes Store (men uten norske undertekster ser det ut som).
Skittent, ømt, barskt og knallsterk britisk sosialrealisme fra landsbygda, i en av årets sterkeste dramafilmer.
God`s Own Country er årets beste film fra de britiske øyer, og byr på alt en kan forvente av britisk drama.
FILMANMELDELSE: GOD`S OWN COUNTRY
Drama, Storbritannia, 2017, 1t 44m
Regi og manus: Francis Lee
Medvirkende: Josh O`Connor, Alec Secareanu, Ian Harte, Gemma Jones, Harry Lister Smith, John McCrea
Aktuell: Filmen hadde norsk kinopremiere fredag 17. november
Sett på kino
Filmen har fått terningkast 6 fra NRK Filmpolitiet, Cinema og Filmfront, og 5 fra en rekke aviser, bl.a. Dagbladet, Aftenposten og BT. Filmen fikk pris for beste regi på Sundance, og har gått sin seiersgang iløpet av året i flere land og på en rekke festivaler.
Regidebutanten Francis Lees nye drama God`s Own Country er en film som leder tankene tilbake til Ang Lees storslåtte Brokeback Mountain (2005). Den store forskjellen er bare at God`s Own Country er uten tristessen, uten den store skammen, og uten den forferdelsen som Ang Lees strålende men akk så triste film ledet opp mot.
La det være sagt først som sist, God`s Own Country handler om den gryende forelskelsen mellom to mannlige gårdsarbeidere og sauegjetere på en bondegård i et av Yorkshires mange dalfører, et sted i nærheten av Bradford, som er byen som nevnes som nærliggende. Omgitt av det eiendommelige og fascinerende landskapet, som naturligvis og gjenspeiles i tittelen, maler Francis Lee et sanselig bilde av å finne sin plass i samfunnet gjennom en både skitten, vakker, barsk og øm gryende kjærlighetshistorie som tidsmessig er satt til nåtid eller iallefall etter mobiltelefonenes inntog (Jeg tenkte ikke så mye over det mens filmen ble sett, men filmen foregår iallefall i moderne tid).
Sammenligningene med Brokeback Mountain er ikke til å komme fra, og det er også noen referanser til den som neppe er helt tilfeldig. Imidlertid ville God`s Own Country fint klart å stå på egne ben, men med en film med et bakteppe med grønne åser, skitne falleferdige gjeterhus og gårdstun, og en kjærlighetshistorie mellom to menn, er det vanskelig å ikke dra sammenligningen. Denne britiske filmen, som gjenomgående har mottatt en stort sett samlet akklamasjon og hyllest fra pressen og filmkritikere, er likevel på mange måter noe helt motsatt av Ang Lees fortelling selv om likhetene i selve bakteppet er der.
I God`s Own Country tas vi med til den engelske landsbygda, der Johnny (John) Saxby, en lettere forfyllet og livstrøtt ung mann som kan anslås å være i midten eller slutten av 20-årene sliter med tilværelsen i livet på familiens gård. John har tidlig i filmen tilfeldig sex med en litt yngre mann i byen, men vi skjønner raskt at det langt fra bare er at han er homofil i et lettere homofobt samfunn som gjør han nedtrykt. Det er han som har ansvaret for at gårdsdriften med kyrne og sauene går rundt, det er et tungt og møkkete arbeide, men han får liten eller ingen anerkjennelse fra bestemoren og sin slagrammede far som han bor sammen med på gården. Når faren og bestemoren en dag bestemmer seg for å hente inn en rumensk hjelpearbeider for en ukes jobb i sauelamminga er ikke John særlig fornøyd med det, han ser ikke vitsen. Den rumenske arbeideren skal imnidlertid forandre livet hans.
Gheorghe, som den omstreifende arbeideren fra Romania heter, innlosjeres på gården i ei skrothaugklar campingvogn, og John er ikke veldig vennlig innstilt til å begynne med. Sakte men sikkert utvikler det seg derimot en relasjon mellom de to, som vi som seere får et mye nærmere visualisert bilde av enn vi fikk i Brokeback Mountain. For der sistnevnte var forsiktig i sine skildringer overlates ikke mye til fantasien i God`s Own Country. Noen vil kanskje si at de korte eksplisitte scenene er overraskende eller sjokkerende, men med sin røffe og skitne og etterhvert ømme og kjærlige stil som Francis Lee har bygd opp er disse scenene naturlige, og langt fra verken sjokkerende eller så veldig eksplisitte heller. De er derimot til å begynne med bokstavlig talt møkkete og skitne, full av hår, gjørme, hud og skitt, men det hele fremstår som rørende. Dog kunne kanskje Brokeback-referansene vært tonet ned for å fremme denne filmens egenart istedet?
Forholdet dem imellom står så klart sentralt i filmen. Litt klisjè kan man nok si at oppbyggingen er, med en John som både kommer med rasistiske kommentarer, og en Gheorghe som verken finner seg i disse bemerkningene eller at John ser for seg at å like noen av det samme kjønn skal holdes bak lukkede dører og fornektes gjennom ensomhet og alkoholisme. Det er likevel såpass sosialrealistisk skildret at det føles ekte nok og ikke kunstig. Noen ganger er vel livet litt klisjè.
Filmens absolutt sterkeste kort ligger i de to hovedrolleinnehaverne som begge leverer bunnsolid skuespill, som aldri føles verken påtatt eller overinstruert. Josh O`Connor (John) og Alec Secareanu (Gheorghe), som begge er ganske så ukjente for meg fra før, spiller med nærhet og røffhet, som får frem karakterenes personlighet.
Johnny er til tider både en usympatisk og trasig fyr, som vi likevel både finner sympati for og syns synd på, og håper det går bra med. Gheorghe er hans rake motsetning, en hardtarbeidende og faktisk sjarmerende type. Castingen av de to skuespillerene må roses, særlig valget av O`Connor må sies å være perfekt for den rollekarakteren han gestalter.
Man får ganske lett en forståelse av hvorfor John trenger Gheorghe. Han har trolig aldri før følt seg verken verdsatt eller følt en slik nærhet og omsorg. Vanskeligere er det derimot å se hvorfor Gheorghe skal la seg falle for John, som er en liten slubbert, selv om han endrer seg gjennom filmen. Kanskje er det sånn at Gheorghe, som blant annet gir oss en beskrivelse av hvordan hjemlandet han har forlatt er, trenger dette han også. Han kommer selv fra en bondegård, der ting ikke fungerte. Nå ser han kanskje et glimt?
I tillegg er jo scenografien, eller kinematografien, blendende. Jada, jeg er betatt av landskapet i England. Noen vil kanskje si det er stygt. Tvert om vil jeg si det er vakkert, som et maleri. Litt styggvakkert, OK. Yorkshire med sine åser, hauger, åpne landskap, steinrøyser, sølete gårder og skitne gamle steingjerder har så utvilsomt sin sjarme. Gudsforlatt, værhardt og røft er det muligens til tider, vakkert er det like fullt. Filmen vet å ta i bruk dette. Den nakne fotograferingen og et veldig lavmælt soundtrack gjør at virkemidlene som tas i bruk er enkle, men likevel formidler sitt budskap desto sterkere.
Det ER utvilsomt et krevende og barskt landskap, men den nære filmingen gjør at vi nesten kjenner eimen av sau, fjøs, møkk og svett stallkar komme ut av kinoskjermen. Landskapet biter oss nesten med sin skittenvakre fremtoning. God`s Own Country er så definitivt mer enn bare en historie om forholdet mellom to unge menn, det er også en historie om en personlig omsorg for dyrene på gården, hvor i det også ligger en symbolikk for historien, og det er ikke minst et stykke engelsk naturpornografi.
Birollene som Johns far og bestemor fylles av henholdsvis Ian Harte og Gemma Jones. De fremstår begge som slitne etter et langt gårdsliv, og får nok aldri vist noe utpreget karakterutvikling. Ihvertfall ikke Jones i rollen som bestemoren. Hartes rollefigur som Johns far ser vi en utvikling hos i løpet av filmen. Rollekarakterene deres virker uansett rigide og lite varm, men skuespillerinnsatsen til de to er det ikke noe å utsette på.
Det ligger nær en toppkarakter, både i person- og miljøskildringer, samt historiens driv og oppbygging. Det føles som et velskrevet og gjennomtenkt manus. Imidlertid finner jeg noen svakheter og, som allerede nevnt. Johns forhold til faren og bestemora er heller ikke dypt nok egentlig, selv om en scene med faren mot filmens slutt er en av filmens beste. Man senser kanskje en litt lettbeint vei mot slutten, og selv om det er et pluss at seernes følelser ikke forsøkes styres for mye, blir det ironisk nok også det som muligens gjør at det ikke når 100 prosent på den emosjonelle skalaen.
Det er uansett ingen grunn til å ikke anbefale God`s Own Country på det varmeste. Filmhjerte finner ikke noen store ting å trekke for i karakter selv om totalen havner på terningkast 5 og fem av seks filmhjerter.
Se God`s Own Country, om ikke for guds skyld så for din egen.
Mudbound er en av de beste filmene Netflix har sluppet, og tar oss med på en provoserende og trist reise tilbake i amerikansk raseskillehistorie.
Mudbound, som er en Netflix Original film, hadde verdenspremiere på Sundance i januar, og etter omtalene jeg leste den gang har jeg ventet på filmen. Lenge. Sammen med to andre filmer som også premierte under Sundance-festivalen (Call Me By Your Name og The Big Sick) er Mudbound en av filmene som nevnes som en Oscar-utfordrer. Kvalitetsmessig holder den absolutt Oscar-nivå, så gjenstår det å se om et Netflix-drama kan stikke av med noen av de gjeve prisene.
FILMANMELDELSE: MUDBOUND
Drama, USA, 2017, 2t 14 m
Regi: Dee Rees
I hovedrollene: Garrett Hedlund, Jason Mitchell, Carey Mulligan, Jason Clark, Jonathan Banks, Rob Morgan og Mary J. Blige
Tidlig på året ble nemlig filmen nevnt som en mulig Oscar-kandidat, og har av den grunn også fått en (svært) begrenset kinodistribusjon i USA.
Nå er Mudbound ihvertfall endelig på Netflix.
To familier fra Mississippi – den ene svart, den andre hvit – møter en brutal virkelighet med fordommer, gårdsdrift og vennskap i et splittet samfunn under andre verdenskrig. Vi følger familien McAllan, som er den hvite familien, og Jackson, den fargede, gjennom krigsårene og tiden etter krigens slutt. To unge menn returnerer hjem fra andre verdenskrig til farmen i det rurale Mississippi, hvor de må håndtere både rasisme og å tilpasse seg livet etter krigen.
Mudbound gir et skarpt og nostalgisk innblikk i en mørk part av den amerikanske 40-tallshistorien, som selv den dag i dag oppleves provoserende å bevitne. Jamie og Ronsel er de to soldatene som vender hjem til sine respektive familier, etter å på hver sin måte ha bidratt i krigen i Europa. Jamie som kaptein og jagerflyver, høyt hevet over de fleste farer, Ronsel som sersjant og vognfører i krigens frontlinjer. I krigen var Ronsel en frigjører, en helt som folket bejublet. Hjemme i statene er han, som han selv sier det; kun enda en nigger som går bak en plog. Hjemme i det som skulle være fredstid opplever de begge et verre helvete enn krigens påkjenninger klarte. Når de to blir venner fører vennskapet deres til store konsekvenser for begge to.
For i Mississippi anno 40-årene er raseskillet, rasismen og diskriminering ikke bare noe som ulmer under overflaten. Mudbound er ikke en film med mengder av adrenalinfulle actionscener. De subtile skildringene som hele veien legges frem bygger opp mot et klimaks, men nettopp fraværet av de mest provoserende og sjokkerende scenene forsterker inntrykket slik at man blir ekstra rystet og forbannet når tempoet og intensiteten pumpes opp i filmens siste halvdel og sluttfase.
Selv om rasismen og raseskille står sentralt i Mudbound, og det først og fremst er et portrett av 1940-årenes Mississippi er dette også en film som formidler noen av krigens ettervirkninger, og som tar for seg familiære relasjoner. Det skal ikke stikkes under en stol at Mudbound nok også utfordrer forutbestemte oppfatninger av rase og kjønn blant de som ser på. Flere av rollekarakterene får god tid til å vise kompleksitet, som kanskje gjør at samme person vil kunne få både empati, sympati og føre til forakt hos publikum. Til syvende og sist tar filmen også opp det store spørsmålet om valget mellom hat og kjærlighet.
Garrett Hedlund (Jamie, t.v.) og Jason Mitchell (Ronsel, t.h.) opplever krigens ettervirkninger og rasisme tett på kroppen.
STRÅLENDE SKUESPILLERE
Regissør Dee Rees (40) sin indiefilm har Garrett Hedlund (som har røtter i Sverige/Norge i slektstreet) og Jason Mitchell i de to ledende rollene som Jamie og Ronsel. Filmen kan ellers skilte med Carey Mulligan (Oscar-nominert for An Education, 2009), som spiller den stort sett sympatiske kona til Jamies bror Henry som er en lettere undertrykkende farmdriver, Mary J. Blige, best kjent som sanger og låtskriver, har rollen som Ronsels mor, Jonathan Banks (kjent fra rollen som Mike i Breaking Bad) spiller den tvers gjennom ufyselige pillråtne faren til Jamie og Henry, Rob Morgan er Ronsels far, Hep, og Jason Clarke bekler rollen som Henry, i de andre store rollene. I løpet av filmen ser vi deler av handlingen fra alles synspunkter gjennom bruk av fortellerstemme. Slik type voiceover er slett ikke alltid like vellykket og naturlig integrert som i Mudbound, hvor det fungerer veldig bra.
Skuespillerprestasjonene fra hele ensemblet er supert. Ikke var jeg klar over at Hedlund og Mitchell er så begavede, men de leverer til stående ovasjoner, billedlig talt. Riktignok syns jeg Hedlund også var svært god i On the Road (2012), men i Mudbound får han helt andre strenger å spille på, noe han gjør utmerket. Han har en laidback og nærmest forførende stil over seg. Mitchell vil av flere også huskes for Straight Outta Compton (2015) som han ble kritikerrost for, men den har jeg fortsatt til gode å se. Her er han iallefall i likhet med Hedlund enorm.
Ellers er Jonathan Banks som skapt for rasistrollen og uspiselig farsfigur, og i det som er en film med mange dominerende mannspersoner tilfører Mulligan og Blige sterke og kraftfulle kvinnekarakterer. Særlig Mary J. Blige imponerer i sin dypt sympatiske rolle. Så har da også filmen en kvinnelig regissør som virkelig med denne filmen setter spor etter seg.
Cinematografien er, jamfør tittelen, gjørmete, fengslende sylskarp og troverdig, i en historie som både etterhvert engasjerer, ryster og sjokkerer. Mudbound viser rasismens mørkeste sider (ikke at det finnes noen bra sider ved det altså…), den viser de krenkelser og undertrykking fargede måtte gjennomgå, men selv om det i den McAllan-ske familie finns både en og to undertrykkere, som på uhyrlig vis demonstrerer den hvite rases overlegenhet, klarer Mudbound å balansere det slik at også anstendighet, medmenneskelighet og rettferdighetssans kommer frem.
En litt rolig første halvtime gir et lite trekk, før det blir både mer kraft og trykkende stemning etter det. Mudbound varer i 2 timer og 14 minutter. Første halvdel kunne vært litt nedtrimmet med noen få minutter, men rokker ikke veldig ved at Mudbound er en knakende sterk film som gir rom for ettertanker. Det er så nært toppscore at Filmhjerte likesågodt klinker til med stortromma. 6/6.
Om jeg tvilte på at den amerikanske versjonen av SKAM blir bra, er tvilen nå visket vekk.
Fredag kom som kjent nyheten om at den amerikanske remaken av SKAM, eller amerikanske versjonen av SKAM for å være presis, skal regisseres av selveste SKAM-dronningen herself, Julie Andem (bildet).
Som vi vet er Julie Andem serieskaperen og hjernen bak NRKs gigantsuksess SKAM, som hun regisserte alle episodene av gjennom fire fabelaktige sesonger fra høsten 2015 til i juni 2017.
Det er et års tid siden det ble kjent at SKAM-konseptet skulle selges til USA (og det pågår for tiden innspilling av Skam-versjoner som bygger på NRKs SKAM-suksess i seks europeiske land), men det var først fredag at Julie Andem selv på sin Instagram-konto slapp nyheten om at det er hun som skal regissere den første sesongen av den amerikanske SKAM, som skal finne sted i Austin, Texas.
Det blir selvsagt noe helt annet å lage SKAM i Austin på en “high school” der enn det var med Nissen videregående i Oslo. En del av problemstillingene og tematikken er selvsagt universell og kan sikkert gjenskapes omtrent likt om man ønsker det, men de lokale forskjellene i såvel språk, uttrykksmåter, begreper, og ikke minst kultur og andre ting som er spesielt for ungdom i USA og kanskje Austin, Texas spesielt, vil naturligvis forme den amerikanske SKAM.
Jeg har vel egentlig null tro på at SKAM USA eller hvor som helst annet sted i verden noen gang kan trumfe den norske og originale SKAM, det går nemlig ikke, isåfall skal jeg spise i meg de ordene, men med Julie Andem på laget som regissør, ihvertfall av sesong 1 “over there”, har Simon Fuller og hans produksjonsselskap XIX Entertainment som skal produsere den amerikanske SKAM for USA og Canada skaffet seg det aller beste utgangspunktet for at serien skal bli en suksess.
– Julie Andem vil ha kreativ kontroll og skape en helt ny SKAM på engelsk, med amerikanske skuespillere, sier Håkon Moslet, redaksjonssjef for TV i NRK P3, til kanalens nettsider.
At amerikanernes SKAM skal spilles inn i og foregå i Austin, hovedstaden i deltaten Texas er også noe jeg har god tro på skal bli bra. Nå er jeg på ingen måte noen ekspert på USA, men Austins beliggenhet i Texas kan jo muligens by på mye severdig drama, Texas grenser jo blant annet til Mexico, med alt slikt kan dramatiseres om, og Texas har vel et rykte på seg for å være litt “røff og tøff”, man skal ikke skille seg for mye ut der liksom (?), og i det ligger jo isåfall et supert fundament for en serie som SKAM.
Austin er vistnok ellers en by med sterkt studentpreg i og med at et delstatsuniversitet ligger sentrumsnært. Byen er også sentrum for en del innovativ teknologisk utvikling, men er også kjent for bomullsproduksjon og kvegdrift. Her ligger det sikkert muligheter for et interessant persongalleri med motstridende interesser og konflikter, som i vår egen SKAM 😉
Den amerikanske SKAM er ventet å få premiere høsten 2018. Det er på den relativt nye Facebook Watch, som ble presentert for amerikanske Facebook-brukere i august i år, at serien skal vises for det amerikanske publikum. Her hjemme har forøvrig NRK sikret seg rettigheter til å vise serien, når den tid kommer.
Jeg tror det blir dritbra ass!
Forresten, jeg (og sikkert mange andre) bet meg/seg merke i noe Julie Andem skriver i Instagram-posten, angående SKAM-universet hun skapte her i Norge. Les og håp! (Innlegget er skrevet på engelsk og jeg gidder ikke oversette):
“Maybe at some point in time we will go back to Skam and meet all the characters once again”.
“When Skam started my plan was to make three seasons and then hand it over to a new writer/director. But when season 3 was done, I couldn?t give it away. It didn?t feel right. So I made one last season. I know many of you are still sad it ended, but I am positive it was the right decision. I wanted Skam to be no less than amazing, and for several reasons I wouldn?t have been able to make a season 5 as good as it deserved to be. Maybe at some point in time we will go back to Skam and meet all the characters once again. But not now”.
Viaplay har et langt mindre filmtilbud enn Netflix, men har den fordelen at de har langt flere nyere filmer enn hva Netflix hoster opp. Viaplay rullerer på filmtilbudet, så leser du denne saken for eksempel utpå nyåret i 2018 er det ikke sikkert filmene ligger hos Viaplay lengre 😉 (ja takk, jeg har mottatt kommentarer på tidligere innlegg mange, mange måneder etter publisering om at filmene ikke finns der lengre…). Denne bloggposten var iallefall oppdatert med tilbudet Viaplay har i skrivende stund, 10. november. I 2017 altså 😉
10 FILMTIPS
PATERSON (USA, 2016)
Paterson er bussjåfør i byen Paterson, New Jersey – de deler navn. Hver dag følger han en enkel rutine: Paterson kjører bussruten sin, i lunsjpausen skriver han poesi i en notatbok, han stopper i en bar og drikker én øl, så går han hjem til sin kone Laura. Lauras verden derimot, er stadig skiftende og hun får daglig nye innfall og ideer.
Velspilt, velregissert og nokså kritikerrost dramakomedie med Adam Driver i hovedrollen. Filmen har ord på seg også for å være fascinerende og drømmende.
Jim Jarmusch sin film har pene 7,4 av 10 stjerner på imdb basert på flere titalls tusen brukerstemmer.
Dansk hardtslående mørkt krimdrama fra Københavns underverden.
Zaid nyter livet som vellykket hjertekirurg. Han har dyr bil, strøken leilighet og en gravid samboer. En kveld får han besøk av sin bror Yasin, som desperat ber om penger, men som blir blankt avvist i døren. Når hans kriminelle lillebror havner i trøbbel med de lokale gangsterne, og politiet ikke er spesielt interessert i å hjelpe til, trekkes Zaid inn i et heftig oppgjør med et kampsportfokusert mafiamiljø.
NRK Filmpolitiet gav “bare” terningkast 3 og hadde en del kritiske innvendinger mot filmen, men også en del veldig interessante betraktninger og positive beskrivelser.
I hovedrollen finner vi tøffe Dar Salim, dansk skuespiller med irakisk bakgrunn, kjent fra filmer som Krigen og Kapringen, og ikke minst den glimrende rollen i den like glimrende svenske krimserien Springfloden (Se sesong 1 hvis du finner den – SVT Play har den liggende, for deg med svensk IP-adresse, og sesong 2 er under produksjon).
PASSENGERS (USA, 2016)
Se vår egen stjerneregissør Morten Tyldum sin storslåtte (romantiske) sci-fi-spenningsdrama. To passasjerer på reise til en ny planet havner i livsfare når de våkner i tidskapselen 90 år for tidlig. Med 5000 passasjerer ombord på romskipet må de to berge farkosten, og livene til alle de andre reisende, når doningen får problemer.
Egentlig en ganske enkel og ukomplisert film, med en lett historie, men likevel en type sci-fi som tiltaler meg, og en romreise-type film som tiltaler meg, klinisk fri for de “vanlige” romklisjèfarene.
Chris Pratt og Jennifer Lawrence spiller godt. Særlig Pratt, som bærer det meste av filmen. En underholdende og noe annerledes film i romreisegata.
KONGENS NEI (Norge, 2016)
Filmen handler om de tre dramatiske døgnene i april 1940, hvor den norske kongen får et ufattelig ultimatum av den tyske krigsmakten: Overgivelse eller døden. Med tyske fly og soldater i hælene tvinges kongefamilien på flukt.
Selv om filmen er basert på virkelige hendelser byr den alikevel på noen overraskelser, ihvertfall for de som ikke har så grundig kjennskap til historien på forhånd. Særlig slutten gjorde undertegnede opprømt og gav filmen et skikkelig løft. Danske Jesper Christensen har rollen som Norges Kong Haakon VII, Anders Baasmo Christiansen spiller kronprins Olav, og Tuva Novotny spiller kronprinsesse Märtha. Arthur Hakalahti, for mange kjent fra den lille birollen som Kasper i Skam, spiller menig Fredrik Seeberg. Seeberg, som er en høyst virkelig person, er den dag i dag 95 år, og var for min del det beste innslaget i hele filmen. Enorm kinosuksess her til lands, sjokkerende nok (neida, hehe, men gedigen kinosuksess var den).
TRUMBO (USA, 2015)
Hollywood i 1940 årene. Den vellykkede karrieren til manusforfatter Dalton Trumbo får en bråstopp da han og andre Hollywoodpersonligheter svartelistes for sine politiske oppfatninger.
Breaking Bad-stjernen Bryan Cranston briljerer i tittelrollen som Trumbo, i en overraskende god film.
Sånn helt på sidelinja: Faktisk har det ikke slått meg før ganske nylig at Cranston hadde den legendariske birollen i Seinfeld som tannlegen Tim Whatley 😀
ROGUE ONE: A STAR WARS STORY (2016)
Ikke noe for meg, men Star Wars-tilhengerne vil vel få med seg dette. Men det har de vel sikkert gjort for lenge siden…
Rogue One er forøvrig ikke en del av selve Star Wars-sagaen, men en slags spinnoff som tar for seg opptakten inn mot den første filmen fra 1977.
FLASKEPOST FRA P (Danmark, 2016)
Søskenparet Samuel og Magdalena som har vokst opp i en religiøs menighet i Danmark forsvinner plutselig. På Københavns Politistasjon dukker en 8 år gammel flaskepost opp med et rop om hjelp fra en gutt i fangenskap. Carl Mørck og hans assistent Assad i politiets Avdeling Q finner raskt ut at det er en forbindelse mellom de to sakene.
Den tredje filmen basert på den danske forfatteren Jussi Adler-Olsens krimbøker om “Avdeling Q”, som handler om antihelten Carl Mørck og den lille “avdeling Q” ved Københavns krimavsnitt som graver i gamle uoppklarte kriminalsaker. Flaskepost fra P er regissert av norske Hans Petter Moland, og har i tillegg til den danske stjernen Nikolaj Lie Kaas og svenske Fares Fares også vår egen Pål Sverre Hagen i en sentral rolle.
Ganske brutalt noen ganger, i stil med de to foregående (og frittstående) filmene i rekka, men også Flaskepost fra P er bra og severdig actionkrim.
THE MARTIAN (USA, 2015)
Matt Damon mutters alene på Mars! På et oppdrag til Mars blir astronaut Mark Watney antatt for å være død – og etterlates av mannskapet. Han må nå prøve å kontakte jorden, i håp om at et forskerteam kan få ham hjem igjen.
Regissør Ridley Scott, som for tiden er i vinden med den like før jul-premiereklare og etterhvert Kevin Spacey-frie filmen All the Money in the World, står bak sci-fi-rom-dramakomedien The Martian, som har en god Matt Damon i hovedrollen. Flott visuelt og en underholdendes og spennende nok historie.
ARRIVAL (USA, 2016)
Enda en type science fiction som er av den typen jeg liker best innen sjangeren.
Visuelt og produksjonsdesignmessig er kanskje ikke lakrisbåtene i Arrival det mest imponerende verden har sett fra verdensrommet, men historien er veldig god, og ganske spennende, i likhet med manuset. En rekke romskip ankommer jorden, og en språkekspert forsøker å opprette kontakt med de utenomjordiske skapningene. Hvorfor har de kommet? Er de fredelig eller fiender?
Skuespillet sitter også godt, særlig fra Amy Adams og Jeremy Renner.
GILBERTS GRUSOMME HEVN (Norge, 2016)
Norsk (barne- og familie)komedie. Jaujau, Filmhjerte tar nå med denne mest for moro skyld. Gilbert er allergisk mot egg han, en allergi som har utsatt han for både mobbing og pinlige situasjoner. Når familien hans flytter gjør han alt for å holde eggallergien skjult. Særlig for den nye venninnen Line, som er kaptein på hockeylaget. Det er ikke så enkelt, ettersom Gilberts fæle tante som sitter barnevakt for han forsøker å forgifte han. Med egg, selvsagt.
I tillegg til disse filmene har Viaplay flere andre nyere filmer, og når jeg sier nyere filmer mener jeg filmer fra perioden 2014-2017, og da særlig en del fra de siste par årene. “Darkland” hadde f. eks. slippdato i april i år.
Et utvalg andre aktuelle Viaplay-filmer Filmhjerte gjerne nevner er Bridge of Spies (Spielberg-thriller med Tom Hanks og Oscar-vinnende Mark Rylance), Gold (Usannsynlig men sann historie!), Mastermind, Prisoners, Kill Bill 1 og 2, Spotlight (Oscar-vinneren for 2015), 90-tallsklassikeren Cape Fear (1991, med Robert De Niro), crazy- og vulgær komikk til tusen med Sascha Baron i Grimsby (2016), og det glimrende britiske sosialrealisme-dramaet Jeg, Daniel Blake (2016). Særlig sistnevnte film anbefales sterkt, og har tidligere fått strålende omtale i en egen bloggpost her på filmhjerte.blogg.no.
Viaplay har også noen filmer som sikkert flere blant det yngste filmpublikum vil synes er morsomme, og som funker fint for familien å se på, som Angry Birds Filmen, Monsteruniverset, Syng, Vaiana (Moana), Kubo og det magiske instrumentet og Snoopy og Charlie Brown: Knøttene-filmen, i tillegg til et lite ytterligere utvalg Disney/Disney Pixar-filmer. Nevnes kan for eksempel Biler, Monsterbedriften, Peter Pan og Oppdrag Dory. Barne- og familieskøy altså. Om filmene presenteres med norsk tale aner jeg dog ikke.
PS: En film du bør vrake og styre godt unna er actionknallisen Collide. Selv om Nicholas Hoult som jeg liker veldig godt har hovedrollen i filmen, er det en teit historie i en real møkkafilm som var bortkasta tidsbruk. Og nei, ikke engang Ben Kingsley og Anthony Hopkins klarer å redde Collide fra å gå på en smell.
SERIETIPS
Hos Viaplay finner man også en god del serier og flere Viaplay Original-serier. Filmhjerte anbefaler selvsagt Viaplays egne serier OKKUPERT sesong 2, og ABER BERGEN sesong 2. Dette er norsk spenning og drama av god kvalitet, med tematikk som russisk okkupasjon i Norge, motstandsbevegelser, politisk spill og maktkamp på tvers av grensene (Okkupert, selvsagt), mens Aber Bergen byr på blant annet menneskesmugling, familiedramatikk og andre mer eller mindre trivielle rettstvister der advokatkontoret med samme navn som serien er i sving.
Okkupert har siste episode av sesong 2 fredag (10. november), og sesong 2 vises også på TV 2 neste år. Aber Bergen har kommet til episode 8 av 10 i den andre sesongen (neste episode kommer tirsdag 14. november). Advokatserien som utspilles i Bergen vises også på TV 3.
Jeg vil også anta at de to nye svenske Viaplay Original krim/thriller-seriene ALEX og HASSEL er verdt å se. Alex hadde premiere nå nettopp med nye episoder på fredager, mens Hassel ble sluppet tidligere i år. Jeg har riktignok ikke begynt å sjekke ut disse to seriene enda, imidlertid har jeg bra tro på at de begge er verdt å se på. Svenskene kan dette med krim og spenning, for som oftest er det som kommer av slike serier fra nabolandet vårt jättebra! Disse to seriene er kun å finne hos Viaplay.
Av gamle favoritter kan man hos Viaplay se SEINFELD, en serie man aldri går lei av vel? Den serien er bare genial tvers gjennom, så Filmhjerte har hevet seg over Seinfeld og gjengen igjen 😉 Du finner også Prison Break, 24, og kritikerroste Mr Robot på Viaplay.
