Filmhjerte: Året 1985

Filmhjerte-føljetongen “Årets filmhjerte” har i dag nådd midten av 80-tallet. Vi gjør som i dagens hovedfilm, går 30 år tilbake i tid. Året er 1985.

I denne “bloggserien” er tanken bak å presentere et par av mine personlige favorittfilmer fra hvert av årene fra jeg ble født og frem til nåtid. En internasjonal og en norsk. I tillegg til de to filmene som får dagens hovedomtale og den høythengende sensasjonelle fantastiske “Filmhjerte-prisen” min, krydrer jeg disse blogginnleggene med litt annet filmsnakk fra det omtalte år, slik som andre filmer jeg likte fra det året, Oscar-vinnere, store filmer, merkelige filmer etc

1985 altså. Året bød på noen gode filmer, men ikke på langt nær like mange som året i forveien syns jeg. Nevertheless…i dag blir det faktisk to USA-produksjoner og en norsk som får hovedomtalene!

 

Men først, et kort blikk på et lite knippe andre filmer fra 1985 som jeg husker.

James Bond-rekken av filmer vokste dette året, i 85 kom nemlig Med døden i sikte (A View to a Kill). Den 14. Bond-filmen ble den femte og siste for Roger Moore som agent 007. De med høydeskrekk grøsset kanskje litt ekstra i scenene der Bond leker seg på toppen av Golden Gate-brua? Og hvem glemmer vel Grace Jones som May Day? Awesome filmposter forresten!

Ellers var en annen noe litt mer lurvete helt tilbake, men om han ikke var like sofistikert som Bond, så håndterte han i alle fall våpnene sine minst like godt. Jeg snakker selvsagt om John Rambo. I 85 kom den andre filmen i serien; Rambo: First Blood Part II. Forøvrig var Stallone også aktuell i 1985 med den fjerde filmen som Rocky Balboa i Rocky IV.

Et par av årets morsomste filmer hadde Chevy Chase som headliner. To komedier var det, selvsagt. Den første; Hjelp, vi må på ferie til Europa (European Vacation. Også kjent som: National Lampoons European Vacation), der den skrudde familien Griswold snur Europa opp ned. Den andre; Fletch, der Chase er en undercover journalist! Fletch er ihvertfall ganske bra underholdning, og er vel litt krimkomedie, mens førstnevnte film sikkert vil oppleves for fjollete for noen. Chase var forresten også med i enda en komedie i 1985, men Spioner som oss syns jeg ikke er noe særlig.

I tillegg kom Politiskolen 2: Deres første oppdrag (Police Academy 2: Their First Assignment). Ganske mye tull, ja. Men jeg flirer godt av Politiskolen-filmene. Guilty pleasures, som sagt før 🙂 At den bare har latterlig lave 5,5 av 10 stjerner på IMDB er jo forøvrig også bare å le av, for Politiskolen er herlig fjollete komikk.

En fjerde komedie verdt å nevne er den med Richard Pryor og John Candy; Brewsters millioner (Brewster`s Millions). Den hadde jeg rent glemt, før jeg så den på oversikten over 1985-filmene, men det er i alle fall en småfornøyelig film, som jeg akkurat har sett igjen.  Filmens plot var av det komiske slaget: Bruk opp 30 millioner dollar på 30 dager, og du arver 300 millioner dollar. Ikke så vanskelig? Eneste problem: Han må ikke sitte igjen med noe etter 30 dager, verken penger eller eiendeler, han får ikke gi bort pengene, og ikke fortelle noen om arven. Som sagt så jeg den nettopp igjen, og må vel innrømme at jeg trodde den var morsommere, så den har kanskje ikke helt tålt tidens tann, eller hva man nå kaller det.

Ellers er det egentlig ikke de helt store filmopplevelsene som hadde sitt utspring i 1985, for mitt vedkommende. Noen OK filmer som kan nevnes er Cocoon, Nilens juvel (med Michael Douglas), og Kniven er det eneste vitne (Jagged Edge).

ÅRETS FILMHJERTE 1985 GÅR TIL:

TILBAKE TIL FREMTIDEN

(Original tittel: BACK TO THE FUTURE)

Regi: Robert Zemeckis
Med: Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Crispin Glover  m.fl.


Den svenske versjonen av filmplakaten er jo litt morsom:


Enkelt valg egentlig. Tidenes beste, morsomste og spennende tidsreisefilm – som ble en knallsuksess. Michael J. Fox var stor som lille Marty McFly, hans beste rolle i karrieren (senere kom to glimrende oppfølgere), og Christopher Lloyd var herlig i rollen som den eksentriske og smågale tidsmaskinoppfinneren
Dr. Emmett Brown.
McFly reiser 30 år tilbake i tid i Dr. Browns fantasifulle DeLorean-bil for å sørge for at foreldrene hans forelsker seg slik at hans egen eksistens berges.

Filmen var selvsagt stor for 30 år siden, er leken og oppfinnsom, med mange små og store fantasifulle detaljer. Mennesket har jo “alltid” vært fascinert av tanken om å reise i tid, tidsmaskiner og sjansen til å oppleve historiske begivenheter som har skjedd, og i denne filmen får vi være med på en heidundrande reise i tid, ikke minst er det lett å la seg fascinere av den finurlige historien her, med alle ringvirkningene tidsreiser kan få ;)

Back To The Future er virkelig fornøyelig tidsreisemorro! Jeg knaller på, og slenger terningkast 6 på bordet.


Marty: “Har du hørt at vi fikk terningkast 6 fra filmhjerte.blogg.no?”
Emmett: “GREAT SCOTT!”

Her må jeg også for første gang gjøre en liten vri, og trekke frem to filmer (Jøss, er det lov`a?). For en film fra 1985 som jeg syns er veldig underfundig, spennende og litt spesiell er denne:

CAT`S EYE

Regi: Lewis Teague
Manus: Stephen King
Med: Drew Barrymore, James Woods, Robert Hayes m.fl.

Kategori: Thriller/spenning/eventyr/humor


Cat`s Eye er egentlig tre filmer i en. Det er en såkalt anthology film, bestående av tre korte thriller-horror-historier som ikke har noe å gjøre med hverandre – men som imidlertid likevel har en ting felles, ei omstreifende katt som er bindeleddet mellom de tre frittstående historene, som byr på sitrende spenning, og en god dose humor.

I lange tider var jeg på jakt etter denne filmen, som jeg hadde sett på TV for flere år siden. Jeg husket lenge ikke navnet på filmen en gang. Men så en vakker dag for noen få år siden, i salgsvideohylla for DVD på en nå nedlagt kiosk i Tromsdalen
lyste de mot meg, katteøynene! Gjett om jeg gikk fornøyd ut av den sjappa!

I denne filmen ser vi en purung Drew Barrymore (9-10 år da), i tillegg til blant andre Robert Hayes (Hjelp vi flyr), og James Woods. Historien er skrevet av Stephen King, og er i alle fall i mine øyne veldig fantasifullt skrevet og laget. Som nær sagt alltid med Stephen King er det uventede vendinger, mystikk og spenning. Katten som er den røde tråden gjennom filmen spiller kun en liten rolle i de to første delene, før den er en viktig del av den siste historien. En mann vil slutte å røyke, men klarer ikke dy seg – det skal koste dyrt. En annen mann tvinges ut på en rundtur rundt et stort bygg, ikke langs bakken – men i stor høyde langs en tynn vindushylle som går rundt bygget. En jente plages av en nattlig uønsket liten gjest, men vår helt vet råd!


Denne filmgodbiten er helt klart en noe undervurdert film som nok har gått
mange hus forbi, eller har gått i glemmeboka.  
Filmhjerte trekker den frem i rampelyset igjen – og gir Cat`s Eye 5 øyne på terningen.

Dette står på baksiden av coveret på en av dvd`ene utgitt på det amerikanske markedet. Det er så morsomt skrevet at jeg tar det med her.

A wandering supernatural feline’s adventures provide the linking story for Stephen King’s Cat’s Eye, a dead on trilogy scripted by King and directed by Lewis Teague (Cujo, The Jewel of the Nile). First up: the staff at Quitters Inc. promises to help nicotine fiend Dick Morrison (James Woods) kick the habit. If not, someone in Morrison’s household might get smoked… because QI is run by a very persuasive mob family. Next comes a cliffhanger. Or a ledgehanger. Either way, a luckless gambler (Robert Hays) is forced into a bet involving a stroll around the building- on the five inch ledge encircling the 30th floor.
Finally, our wayfarer kitty rescues a schoolgirl (young Drew Barrymore) from a vile, doll sized troll. Meowvelous!

Trailer fra Cat`s Eye:


Jeg vet ikke om Cat`s Eye er tilgjengelig på norske strømmetjenester, om den er i salg noe sted på dvd fortsatt, eller om den ligger på en eller annen torrent-side, men den ligger i alle fall på YouTube i et par versjoner som er ganske dårlig kvalitet på, både angående bilde og lyd, men er vel sebar om man ikke har andre alternativer. Her er den ihvertfall.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1985:

ORIONS BELTE


Med Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal, Hans Ola Sørlie, Kjersti Holmen m.fl.

Her er valget klokkeklart. Orions Belte blir et enkelt valg her. Ikke bare er den årets desidert beste norske film fra 1985, den er også en klassiker, og en av de beste norske filmene gjennom tidene. Orions Belte er spennende, om enn ikke 100 % troverdig hele tiden, og den gir oss jo også en hel del helikopteraction, som var så populært i norske filmer utover 80-årene 😉 Handlingen i Orions Belte sentrerer seg rundt mannskapet på den lille frakteskuta Sandy Hook, som kommer over ting de aldri skulle sett.

Helge Jordal var ikke akkurat en sjelden kar å se i norske filmer på den tida, i Orions Belte gjør han kanskje sin beste rolle.
Det blir terningkast 5 her også. En norsk klassiker alle som liker norsk film må ha med seg.

Orions Belte ble også distribuert til utlandet.
Filmplakatene/coverene til de internasjonale utgavene er litt morsomme.

Hans Ola Sørlie, som spilte en av de tre hovedrollene som båtmannskapet på frakteskuta Sandy Hook, døde forøvrig i en trafikkulykke i 1988, bare 34 år gammel.

AND THE OSCAR GOES TO….

Av filmer fra 1985 som vel er nokså populære men som jeg personlig ikke finner så interessante er f eks Purpurfargen og Mitt Afrika (Out of Africa). Men mulig jeg bare husker de veldig dårlig. Harrison Ford-filmen Vitne til mord (Witness) og Runnaway Train med Jon Voight husker jeg rett og slett ikke om jeg har sett.

Mitt Afrika ble i alle fall kåret til årets beste film under Oscar-utdelingen for 1985, og Sydney Pollack fikk beste regi for filmen. Prisene for beste mannlige og kvinnelige hovedrolle gikk til henholdsvis William Hurt og Geraldine Page for to filmer jeg absolutt aldri har hørt om; Edderkoppkvinnens kyss (Hurt) og  Drømmen om Bountiful (Page). Don Ameche fikk faktisk Oscar for beste mannlige birolle, for Cocoon, noe jeg syns er litt rart, for så god var han ikke i en film som heller ikke fortjente Oscar. Statuett for beste kvinnelige birolle var det Anjelica Huston som tok hjem, for innsatsen i Prizzis ære (en film jeg heller aldri har hørt om).

HARD OKTOBER-MÅNED

De største stjernene som forlot oss i 1985 var virkelig store navn i filmuniverset. Rock Hudson, Yul Brynner og Orson Welles er alle  velkjente skuespillernavn, som var store stjerner i sin tid. Welles skrev også manus og regisserte i tillegg til å være skuespiller, og han fikk Oscar for beste manus for Citizen Kane fra 1941, som han også hadde regi for og spilte i, og en æres-Oscar i 1971. Brynner var et lite mysterium, den russiskfødte stjernen hadde sin særegenhet som mange fant fascinerende. Brynner fikk Oscar for The King and I fra 1957. Brynner og Welles døde forøvrig snodig nok på samme dag, 10. oktober 1985 i en alder av hhv 65 og 70 år.

Merkelig nok døde også Rock Hudson i oktober 1985, men åtte dager tidligere, den 2. oktober, 59 år gammel. Storstjernen som var veldig populær på 50- og 60-tallet (bl.a. Giganten, 1956) regnes helt klart som et filmikon. Ungpikeidolet hadde imidlertid en hemmelighet som ble holdt skjult i flere år, han var homofil. Han var gift, men ryktene gikk og kona leide også inn privatdetektiv for å avsløre han…  Hudson er også den første superstjernen som offentlig stod frem med at han var rammet av aids, sykdommen som han døde av.

I motsatt ende av livsskalaen i 1985 finner vi Keira Knightley, som er den klart best kjente skuespilleren som så dagens lys dette året.

 

Hvilke filmminner har du fra filmåret 1985 eller filmer fra det året? Legg gjerne igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget. Husk å klikk “Post kommentar” når den nye siden vises etter at du har valgt “Send kommentar”.

#1985 #film #filmtips #filmsnakk #movies #orionsbelte #backtothefuture #catseye

Filmhjerte: Året 1984

1984. Året undertegnede startet på skolen, og året da filmene i denne filmblogg-artikkelen flimret over lerreter og TV-skjermer (?), til glede og irritasjon for publikum.

I denne filmblogg-retroføljetongen er tanken bak å trekke frem noen filmminner fra hvert av årene fra mitt fødselsår 1977, og frem til nåtid. For hvert år trekker jeg frem en hovedfilm, “Årets filmhjerte” og en norsk hovedfilm, “Årets norske filmhjerte”. I tillegg er innleggene smakssatt med andre film-, TV- og skuespiller-minner og kuriositeter fra det aktuelle år. I dag beveger vi oss 31 år tilbake i tid. Året er 1984.

Ved første øyekast tenker jeg at her er det vanskelig å peke ut en enkelt favoritt, fordi det er jevnt blant flere filmer. Og ikke minst – det er flere filmer fra 1984 som jeg digger og har satt stor pris på.

The Terminator med Arnold Schwartzenegger kommer jeg ikke utenom, selv om sci-fi egentlig ikke er en sjanger jeg liker så godt, så er dette en spesiell film.

I 1984 var også Harrison Ford tilbake som Indiana Jones, denne gang i Indiana Jones og de fordømtes tempel (Indiana Jones and The Temple of Doom). For å bruke et ord ungdommen forstår, midt oppi denne mimringa, Indiana Jones er dritbra! Men den får ikke “årets filmhjerte” av meg, ettersom jeg liker litt variasjon i denne filmblogg-serien og fordi jeg utropte Jones som beste film i et tidligere innlegg fra et annet år, og fordi det i 84 dukket opp en annen film som også ble eksepsjonelt populær – men ikke misforstå, Indiana Jones og de fordømtes tempel er fordømt god!

Uforglemmelig er også The Karate Kid, karatefilmen som gjorde Ralph Macchio til et ungdomsidol på 80-tallet. Man glemmer heller ikke så lett spøkelsesfordriverne i GhostBusters. Den første filmen i Beverly Hills Purk (Beverly Hills Cop) kom i 1984, der Eddie Murphy igjen fikk briljere med rappkjeftige kommentarer og litt action. Et veldig godt 84-filmminne. Neste år er det forøvrig klart for den fjerde Beverly Hills Cop-filmen, der Murphy tar opp igjen rollen som Axel Foley 22 år etter at den tredje filmen ble sluppet i 1994. De to sistnevnte filmene har jo også et par sanger/melodier som har gått sin seiersgang i alle år senere.

Det var ikke bare spøkelser som skremte og fikk filmpublikum å le og grøsskose seg i 1984, det gjorde så definitivt også Gremlins. Hvem har vel ikke ønsket seg en sånn søt liten Gremlins, slik som Gizmo, han snille? Bare så synd at resten ikke var like godsinnet – men veldig underholdende og spennende var det ihvertfall. Veldig godt minne fra filmåret 1984 den også.

Innlegget fortsetter under bildene


GhostBusters er også kjent for de ikoniske filmplakatene fra filmen.

Noen andre filmer fra 1984 jeg syns er okay er komedien Ungkarsfesten (Bachelor Party) med Tom Hanks, eventyrkomedien Kampen om den grønne diamant (Romancing the Stone) med Michael Douglas, og Footloose (musikken er bedre enn filmen). Revenge of the Nerds er også helt grei, den har jo og gått på TV en million ganger… Jeg burde kanskje også nevne Ondt blod i Amerika (Once Upon a Time in America), der Robert De Niro har hovedrollen, men jeg klarer ikke å huske om jeg har sett filmen. Men med en rating på hele 8,4 av 10 på imdb basert på over 188 000 stemmer tar jeg den med her, da den med det er den mest populære* kommersielle filmen fra 84 på imdb (*den ligger som nr 15, men alt over er østeuropeisk/indisk/etc med mindre enn 7000 vurderinger pr film, noen har til og med bare 20-30 vurderinger og de aller fleste under 1000).

Oscar-prisene for 1984 (delt ut i 1985) gikk imidlertid ikke til noen av “mine” filmer. Beste film, beste regi (Milos Forman) og beste mannlige hovedrolle (F. Murray Abraham) ble tildelt Amadeus, den biografiske filmen om Wolfgang Amadeus Mozart (Tom Hulce spilte rollen som Mozart forøvrig). Prisen for beste kvinnelige hovedrolle gikk for andre gang til Sally Field, nå for Places in the Heart (hun fikk også prisen i 1980 for Norma Rae). Amadeus syns jeg er nokså kjedelig, mens Sally Field-filmen har jeg aldri hørt om, selv om den også har velkjente navn som Ed Harris, Danny Glover og John Malkovich på rulleteksten.


ÅRETS FILMHJERTE 1984 GÅR TIL:

POLITISKOLEN (POLICE ACADEMY)

Får dagens hovedomtale, litt under tvil og i sterk konkurranse med Beverly Hills Cop, Indiana Jones og Gremlins. Karate Kid og Terminator var forsåvidt også med i vurderingen, men valget faller på de sprø snutrekruttene.
“Guilty pleasure”, kan man vel kalle det for 😉

Komedieklassikeren Politiskolen, med Steve Guttenberg (Mahoney), G. W. Bailey (Lt. Harris), Bubba Smith (Hightower), George Gaynes (Lassard), Michael Winslow (Jones), David Graf (Tackleberry) og resten av gjengen gir god trim for lattermusklene. Senere kom det 6 nye filmer i Politiskolen-serien. Den første som altså ble utgitt i 1984 er nok ikke den aller beste/morsomste, men den markerte starten på denne politikomedien, og ja, den er latterlig morsom 🙂

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1984:

…MEN OLSENBANDEN VAR IKKE DØD




VHS-cover fra “…Men Olsenbanden var ikke død”. Foto fra den glimrende siden norskvhs.com, en nettside
som byr på mye nostalgisk retrogøy for alle som husker filmer på “gode gamle” VHS.


Kjell: – Terningkast 6 til Olsenbanden-serien fra filmhjerte.blogg.no? Jøss, det må feires! 
Benny: Helmax!
Egon: Skål!

I denne filmen som var ment å skulle være den alle siste Olsenbanden-filmen* starter det med at gjengen har levd livets glade dager i sus og dus i Monte Carlo et par uker. Men som vanlig mister Olsenbanden pengene de ærlig og redelig har stjært, så nye brekk iverksettes. Denne gang er det Munch-museet som er Olsenbandens mål, men en hund ved navn “Satan” byr på trøbbel 🙂
Klassisk Olsenbanden, som igjen leverte, her til terningkast 6 fra filmbloggen min.

Med denne trettende Olsenbanden-filmen ble et stykke norsk filmhistorie avsluttet*.
Har du ikke filmene er de fortsatt å få tak i på DVD. Jeg gir samleboksen terningkast 6, selvsagt, men drømmer om en Blu-Ray-samleboks med en haug av ekstramateriale og godsaker. DET ville vært helmax det!

* Dette skulle som sagt være den siste filmen om Olsenbanden, nummer 13 i rekka,
men som kjent ble det laget en absolutt aller siste film 15 år senere, i 1999.


Ellers er det smått å melde for min del hva norsk film anno 1984 angår. Jeg har nemlig ikke sett andre norske filmer fra dette året som jeg kan huske, ikke engang filmen Lars i porten ;p – men den bør jeg jo naturligvis få med meg!
Den og Lars and the Real Girl fra 2007, hehe.


Lars i porten, norsk barne- og ungdomsfilm fra 1984. Filmen kan sees for 39 kroner hos filmarkivet.no.

Flere kommende stjerner i filmens univers så dagens lys i løpet av 1984. Noen av disse er Scarlett Johansson, Theo James og Paul Dano. Jeg nevner også Alexandra Dahlström som spilte Elin i Fucking Åmål fra 1998 (ikke filmens hovedrolle, men “hun andre”).

Blandt godt kjente filmstjerner som slukket i 1984 var Richard Burton og James Mason. Burton er kanskje mest kjent for bl.a. Ørneredet (1968), og Hvem er redd for Virginia Woolf (1966). Han ble nominert til Oscar hele 7 ganger, men måtte se seg slått alle gangene. Han ble kun 58 år. James Mason, som ble 75 år, huskes muligens best for Hitchcock-filmen North by Northwest (1959) eller Solen var vitne (Poirot-film fra 1982 med Ustinov som Poirot). Mason fikk nominasjon til Oscar 3 ganger, men vant ingen. Også et par andre store navn innen filmproduksjon som gikk bort i 1984 var forfatteren Truman Capote og regissøren Sam Peckinpah.

Hvilke filmer er dine favoritter fra 1984?

Legg gjerne igjen en kommentar! Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget. Husk at du må klikke på “Post innlegg” når den nye siden vises etter at du har klikket “Send innlegg”.

#film #filmtips #filmsnakk #filmminner #retro #1984 #olsenbanden #politiskolen #policeacademy #gremlins #beverlyhillscop

Skrevet av Lars Jørgen Grønli.

Filmhjerte: Året 1983

Rollebytter og ulovlig radiovirksomhet! Sakte men sikkert beveger filmhjerte-serien seg frem mot midten av åttitallet. Retromaskinen min stopper i dag i 1983, og sprer ut filmminner fra inn- og utland.

I 1983 kom en av de beste norske filmene, etter min smak selvsagt, som jeg har sett, og som har blitt en skikkelig filmklassiker i norsk film i mitt filmhjerte. Filmen er også min favorittfilm fra 1983, så denne gangen blir det en norsk film som får hovedomtalen og den akk så sagnomsuste O`store “Filmhjerte-prisen” min som årets film. Den filmen kan du lese om lengre ned i dagens filmblogg-sak. Dessuten var ikke 1983 et år som gav verden blant de beste filmene samlet sett.

I og med at rollene er byttet om litt denne gangen i denne bloggføljetongen, så er det den norske filmen som blir “Årets Filmhjerte 1983”, mens den utenlandske får “Årets ekstra-filmhjerte 1983”. Det er jo høytidelig kåring må vites! He he…

1983 altså, det er i grunnen veldig lenge siden, selv om det nesten ikke føles sånn når man tenker tilbake på ting, og på filmene som regjerte på den tida. Selv fylte jeg 6 den sommeren, og hadde vel så smått begynt å interessere meg for (barne)filmer og morsomme filmer, uten at jeg med hånda på hjertet kan si at jeg minnes å ha sett noe akkurat i året vi snakker om. I ettertid har jeg selvsagt fått med meg en hel del filmer fra 1983 – men veldig få av de syns jeg er spesielt attraktive. Husk også på at dette er mine filmpreferanser, og ikke nødvendigvis de filmene som allmuen omfavnet vidt.

Det kom det to Bond-filmer i 83, en offisiell og en uoffisiell. Den offisielle James Bond i 1983 var Roger Moore, som var å se i Octopussy, som er en god Bond-film. Sean Connery er selvsagt for evig og alltid den første Bond, og i manges øyne den beste (jeg syns det er likt mellom Connery og Moore), og i 1983 var han James Bond i den uoffisielle Bond-filmen Aldri si aldri, en dårlig Bond-film. Ellers ble
det vel for det meste bare fjas og tull i de to nr.3-oppfølgerne Superman III og Haisommer 3, det kom også en Psycho 2, men den husker jeg ikke om jeg har sett.

I 1983 var Tom Cruise 21 år, og var å se i to filmer som er sånn helt ok; Frekke forretninger (Risky Business) og Harde taklinger (All The Right Moves). Ikke de beste filmene riktignok, men greit om man liker Cruise. Storsjarmøren var ganske aktiv i denne perioden, han var også med i komedien Losin`It og krimdramaet The Outsiders av Francis Ford Coppola, der Cruise er å se sammen med en rekke andre tidlige 80-talls-kjekkaser som Ralp Macchio, Patrik Swayze, Matt Dillon, Rob Lowe
og Emilio Estevez. Jeg kan dog ikke huske å ha sett de to sistnevnte filmene.

Komikk ble det i lange baner i Monty Pythons meningen med livet (The Meaning Of Life), men den kan ikke måle seg med Monty Python`s Life of Brian som kom noen år tidligere. Litt morsom er også familien Griswolds (ledet an av Chevy Chase) eskapader i ferien sin, i Hjelp, vi må på ferie (National Lampoon`s Vacation. Eller bare kjent som Vacation).

Mange vil nok garantert nevne Scarface som en favoritt fra 1983. I Scarface ser vi Al Pacino i hovedrollen. I 1983 kom også en ny film i Star Wars-sagaen, Jediridderen vender tilbake. “Dirty Harry” (Clint Eastwood) slo forresten godt fra seg i Sudden Impact. Star Wars har aldri tiltalt meg (men er et filmfenomen som jeg absolutt respekterer), mens Scarface og Sudden Impact er det så lenge  siden jeg har sett at jeg ikke husker de noe særlig, men jeg tror de var bra.

Årets store Oscar-vinner for 1983, i gallaen som ble avholdt året etter som vi vet, siden Oscar-prisene deles ut året etter at de nominerte filmene ble sluppet, ble Tid for Ømhet (Terms of Endearment) som fikk hele 5 Academy Awards (Oscar). Filmen vant for beste film, beste regi, beste tilrettelagte/adapterte manus, beste mannlige birolle (Jack Nicholson) og beste kvinnelige hovedrolle (Shirley MacLaine). Pris for beste mannlige hovedrolle ble det for Robert Duvall, for rollen i Tender Mercies.

Det  største sløseriet av filmmidler dette året var den såkalte skrekkfilmen Cujo, basert på en Stephen King-roman. For noe søppel.

Men altså, årets beste film fra 1983 er norsk.


ÅRETS FILMHJERTE 1983 GÅR TIL:

PIRATENE

Land:     Norge

Regi: Morten Kolstad.

Sjanger: Action, drama og ungdomsfilm.

Piratene, innspilt blant annet i vakre Svolvær og andre steder i nydelige Lofoten, er en av mine absolutte norske filmfavoritter. Jeg omtalte Piratene allerede i et blogginnlegg i januar da jeg skrev om mine FILMFAVORITTER FRA NORD.

Den fikk i sin tid også mye positiv omtale i media og blant publikum, og etter hva jeg har lest av kommentarer fra andre gikk den godt på kino. Handlingen er lagt til Lofoten, nærmere bestemt Svolvær, der et par arbeidsløse ungdommer starter piratradio, “Radio Feskslo”, der de etterhvert harselerer med kommunens pamper og autoriteter, og setter søkelyset på
ungdommens plass i samtiden som preges av arbeidsledighet og dårlige fremtidsutsikter.
Dette blir snart populært blant byens unge, men det får alvorlige følger når myndighetene griper inn.

I rollene møter vi blant annet en purung Kristian Fr. Figenschow (senere kjent bl.a som Jendor i Oluf) og en like purung Trond Petter Stamsø Munch. Minneverdige roller også av Lars Andreas Larsen som fisefin ordfører full av floskler, Per Jansen og Sigmund Sæverud. Nydelig locations for filmen, mye av den er innspilt i vakre Svolvær, samt andre steder i Lofoten, og Vesterålen (?). Mye god underholdning, og bra musikk. En film alle som er glad i norsk film må få med seg! Filmen har gått flere ganger på NRK, men er desverre ikke gitt ut på dvd. En gang i steinalderen ble den gitt ut på det forhistoriske formatet VHS.
Jeg skulle gjerne visst “alt” om denne filmskatten – og ikke minst burde den for lengst vært gitt ut på dvd!

Den skal være mulig å se (mot betaling) digitalt på filmarkivet.no, eller man kan finne den for piratnedlasting fra en av de gamle piratebay-sidene om man leter (og det passer vel bra til navnet på filmen ;p), eller på kickass der den også er mulig å laste ned. Piratene ligger dessuten ute i sin helhet på YouTube (litt dårlig bildekvalitet både på YouTube og
torrent-filene siden det er en rip fra TV-opptak eller VHS). Men vel verdt å se!
Piratene byr deg på et vidunderlig nostalgisk tilbakeblikk i tid, til dagligliv i Nord-Norge på tidlig 80-tall, og tidlige 80-talls moter, musikk, hårfrisyrer og teknologi, i tillegg tillegg til å være samfunnskritisk, underholdende og spennende.

Ja, jeg vet jeg er i snilleste laget nå, men Piratene må få terningkast 6 av meg.
Til sammenligning har den tidligere fått 4 fra Dagbladet og VG. Hadde jeg ikke vært så snill ville den fått 5, men kombinasjonen nord-norsk film, action, humor, tidsriktig tema, god soundtrack, herlig location og bra oppbygd film bikker det over på 6.

Her er filmen, klikk i YouTube-videoruta for å se den:


Ellers vil jeg nevne et par andre norske filmer fra 1983. Hockeyfeber, Norges eneste film fra ishockey-miljøet? Akkurat det skal jeg ikke si for sikkert, men dramafilmen Hockeyfeber er en liten godbit det også fra den norske filmarven. En annen film fra 1983 jeg syns er spesiell er Søsken på Guds jord, som er en film basert på en roman fra 1981 av midt-Troms-forfatteren Arvid Hanssen, som er født på Senja og hadde begge sin foreldre fra Dyrøy kommune i Troms. Filmen handler blant annet om griskhet og hevn i ei lita fattig nordnorsk bygd i gamle dager. Husker du han Bæla og han Krestian, og ho “Vavva”? Særlig Torgils Moe som “Bæla” var en særegen figur. Jeg synest imidlertid ikke dette er en særlig bra film, jeg har vel aldri likt den noe særlig, og jeg nevnte den ikke i innlegget om mine filmfavoritter fra nord, men tar den med her siden det er en litt “spesiell” film.


ÅRETS EKSTRA-FILMHJERTE 1983:

ROLLEBYTTET (ORIG. TITTEL: TRADING PLACES)

USA. Komedie.


Foto: norskvhs.com



KOMEDIEKLASSIKER FRA 80-ÅRENE

En veldig morsom film fra 1983 er komedien Rollebyttet (Trading Places) med Eddie Murphy og Dan Aykroyd, den bør dere se om dere ikke har sett den før. Rollebyttet er i alle fall en film jeg gjerne kan se om igjen flere ganger. 
Av andre på rollelista kan nevnes Jamie Lee Curtis, Don Ameche og Denholm Ellliott.

Rollebyttet var en kjempesuksess på kino. Hva skjer når en suksessrik rikmannssnobb blir fratatt alt han eier, og bytter plass med en farget boms av en uteligger? Det er scenarioet i Trading Places der de to søkkrike brødrene Duke som eier firmaet Duke & Duke på Wall Street inngår  et veddemål om hvorvidt en lørvete småkriminell fra gata kan forvandles til en respektert forretningsmann. Mye humor i denne filmen, som får terningkast 5 her på filmhjerte.blogg.no.


Som vanlig i disse innleggene mimrer jeg også litt over kommende filmprofiler som ble født i året jeg presenterer, og hedrer et par av de store stjernene som gikk bort.

Den best kjente som døde i 1983 var David Niven, som ble 73 år. Niven huskes kanskje best for filmer som Bond-parodien Casino Royale (1967), Døden på Nilen, Den Rosa Panteren og Kanonene på Navarone. Ei jeg ikke har hørt om, til tross for at hun nok var en stor stjerne, var Gloria Swanson, som døde 84 år gammel, i 1983. Jeg husker derimot å ha sett John Williams i noen filmer, blant annet den meget gode Hitchcock-thrilleren Dial M for Murder fra 1954. Williams ble 80 år.

Hyggeligere er det å grave litt i oversikten over fødsler. Blant kommende skuespillerstjerner som jeg liker som så dagens lys i 1983 finner jeg søte Kate Mara (Alma Jr i Brokeback Mountain), kjekkasen Andrew Garfield (The Amazing Spider-man, Red Riding), og den sjarmerende Oscar-vinneren Lupita Nyong`o (beste kv. birolle i 12 Years a Slave, 2013).

Hva er ditt beste filmminne fra filmåret 1983?

#film #filmtips #filmsnakk #filmhjerte #1983 #norskfilm #piratene #filmfranord #retrofilm #filmminner #rollebyttet

Filmhjerte: Året 1982

Tiden er inne for et tilbakeblikk på filmåret 1982, slik jeg husker det. Fortsatt var Netflix, video on demand, The Pirate Bay og slike ting flere galakser unna, og film var noe en så på kino, TV eller på Video, enten man hadde sjøl eller leide moviebox eller hva den nå het, sammen med filmene man lånte.

Ikke at jeg så mye film da jeg var 4-5 år gammel, men med filmer er det jo som kjent slik at produktene lever videre til glede og irritasjon for stadig nye generasjoner av seere.

I denne filmblogg-serien er tanken bak disse innleggene å presentere et par personlige favorittfilmer fra hvert av årene fra jeg ble født og frem til nåtid, en norsk og en internasjonal fra hvert av årene filmhjertet mitt har pumpet blod gjennom årene mine. I tillegg prøver jeg å krydre innleggene med litt mimring om andre store filmer fra det aktuelle året, andre filmer jeg setter pris på fra dette året, og annet småsnacks fra det omtalte år – alt mikset sammen til en liten retrostund.

Frem til nå har jeg ikke hatt så alt for store problemer med å plukke ut den ene filmen jeg har tildelt “Filmhjerte-prisen” min til hvert år, men for 1982 ble det litt vanskeligere. Årsaken til det er at det er lite som skiller rundt hva jeg syns om disse filmene, men jeg starter nå uansett som vanlig med å trekke frem et knippe filmer jeg liker (og et par andre betydningsfulle filmer fra året).

1982 var året da skrekkgrøsseren Poltergeist første gang skremte publikum. Filmen fikk flere oppfølgere, og en ny film i serien er kommende. Den lille jenta i filmen, hun som sitter som paralysert forran TV-skjermen, Heather O `Rourke, døde forøvrig kun få år senere kun 12 år gammel på tragisk vis etter sykdom.

Noen andre filmer fra det herrens år 1982 er actionkomedien 48 Timer (48 Hrs.) med munnrappe Eddie Murphy, mens ikke fullt så munnrappe Sylvester Stallone bokset videre i Rocky III. Kinobraksuksessen Tootsie gledet mange, der Dustin Hoffman dresset seg opp som kvinne, mens den nervepirrende sci-fi-grøsseren The Thing (eller Tingen fra en annen verden, på norsk) med Kurt Russel, stod for spenning. En annen film fra 1982 som gjorde stor suksess var dramafilmen En offiser og en gentleman (An Officer and a Gentleman), der Richard Gere smeltet hjertene.

En av de mest populære 1982-filmene er naturligvis Blade Runner, men den er ikke blant mine favoritter selv om fantastiske Harrison Ford spiller hovedrollen. Sci-fi er ikke helt min greie rett og slett, selv om det finns filmer også innen denne genren som jeg liker. Gandhi må selvsagt også  nevnes. Jeg husker ikke om jeg har sett den, men populær er den, og filmen fikk Oscar for beste film, beste regi (Richard Attenborough), og Ben Kingsley dro hjem med Oscar for beste mannlige hovedrolle for sin tittelrolle som Mahatma Gandhi. Totalt stakk Gandhi av med imponerende 8 Oscar-statuetter. Ellers ble det Oscar-pris for andre gang til Meryl Streep (vant sin første i 1979 for beste kvinnelige birolle). I 82 ble hun belønnet for beste kvinnelige hovedrolle i Sofies valg (Sophie`s Choice, hvor tåpelig er det ikke å lage norsk tittel og endre på Sophie til Sofie?). En offiser og en gentleman og Tootsie ble belønnet for beste biroller, i førstnevnte var det Louis Gosset, Jr. som fikk for beste mannlige birolle, mens Jessica Lange ble kåret til beste kvinnelige birolle i sistnevnte.

 

En skikkelig “morderfilm”, som virkelig har blitt en kultklassiker, med positivt fortegn, og som jeg syns er bra action, er actionsuksessen RAMBO, eller First Blood som er filmens navn. Det var den første av filmene i Rambo-rekken, der Sylvester Stallone er Vietnam-veteranen John Rambo – og den første kom altså i 1982.

Jeg snublet ellers over et par filmer av interesse fra 1982 som jeg ikke har sett men som vekket interessen. En av de er Farlig Grense (The Border), som er et krimdrama med Jack Nicholson og Harvey Keitel. IMDB.com er jo forresten gull verdt når man er ute etter å lete gjennom hvilke filmer som kom hvert år. Der kan nye skatter oppdages, kanskje er dette en? Jeg har ihvertfall notert meg den på lista over filmer jeg vil se om jeg kommer over den.

 

ÅRETS FILMHJERTE 1982 GÅR TIL:

E.T. – the Extra-Terrestrial

Regi: Steven Spielberg


Det må bli romskapningen E.T. som er filmen jeg syns var mest spesiell fra året 1982. Jeg husker at jeg første gang så denne filmen flere år etter at den ble lansert på kino, jeg var fortsatt bare guttungen (VHS-utgivelsen kom ikke før i 1988! så antagelig var det på den tiden), men jeg husker det godt, det jeg likevel husker enda bedre var at jeg så filmen hos en slektning av meg, som tilfeldigvis hadde en annen guttunge i hus (barnepass), og han jækelen satt altså og fortalte alt som skjedde i filmen før det skjedde, siden han allerede hadde sett den. Ja slikt irriterte meg og satte spor i en barnefilmsjel, haha 🙂

Og ja, selvsagt er det en bra og spesiell film. Jeg likte den godt –  men det er ekstremt lenge siden jeg så filmen. Imidlertid har jeg nettopp fått denne klassikeren i hus på blu-ray, så det blir nok et gjensyn innen kort tid. E.T. ble en gigantsuksess og gikk sin seiersgang verden over, og er ifølge wikipedia en av filmene som har dratt inn mest penger gjennom tidene. Dessuten er jo Drew Barrymore nusselig da, i en alder av kun 6 år da filmen ble laget, og det samme må vel også sies om han som spilte broren hennes, Elliot (Henry Thomas). E.T. ble belønnet med 4 Oscar-priser: beste lyd, beste musikk, beste visuelle effekter og beste lydeffekter. Og hadde det funnes en pris for beste filmpostere hadde den sikkert vært med i racet der også, for filmplakaten(e) fra E.T. har jo også etterhvert fått klassikerstatus. Men tenk dere, det er hele 33 år siden denne filmen gikk på kinoene! Tiden flyr!

Har du lyst å mimre litt mere om E.T. og se hva som senere skjedde med rollebesetningen? I anledning filmens 30-årsjubileum i 2012 hadde The Huffington Post en flott artikkel med mange fine bilder. Anbefalt lesestoff for de mimreglade.
Klikk her for å se saken fra The Huffington Post.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1982:

OLSENBANDENS ALLER SISTE KUPP

OG

FLEKSNES – 5 NYE EPISODER PÅ NRK I 1982


VHS-cover-foto fra norskvhs.com

Her er det ingen tvil, og denne kunne jeg like gjerne utropt som årets beste film, for mitt vedkommende, fra 1982. Det blir selvsagt Olsenbanden igjen. For det første er Olsenbanden-filmene mine ubestridte norske filmfavoritter gjennom tidene, disse filmene har jeg sett gang på gang, og blir aldri lei. I denne 12. filmen i rekka om Olsenbanden blir Egon forsøkt dumpet i syre, vi møter på  KBG (nei, ikke KGB, men KBG: Kristoffersens Body Guards), og Olsenbanden planlegger kupp mot forsikringsselskapet “Høye Nord”. Det er vel også i denne filmen vi treffer på “tjukken i vakta” (dansken), eller husker jeg helt feil?

Herlige Olsenbanden. Dette er norsk filmhistorie som ikke trenger nærmere presentasjon. Alle vet nemlig at Olsenbandens posisjon i nordmenns filmhjerter er stødig som fjell, og at filmene var suksesser, en etter en.

Fleksnes har også en posisjon i norske TV-seeres hjerter som er unik. Fleksnes-suksessen fortsatte på NRK i 1982. Det var dette året den absolutt fantastiske episoden Rotbløyte var på lufta for første gang. Rotbløyte er episoden der Fleksnes får besøk av sine gamle kompiser fra vernepliktstida i marinen. Jeg elsker også de nær sagt minst like mye legendariske episodene Tryggere kan ingen være, der Fleksnes er barnevakt hos sognepresten, og Høyt henger vi, hvor Fleksnes og moder`n tar gondol og blir sittende fast. Jeg glemmer selvsagt heller ikke de to andre glimrende episodene; Villmarkens sønn og Bare vi to?
Se alle disse fabelaktige Fleksnes-episodene gratis på NRKs Nett-TV
(eller søk de opp på YouTube). Fleksnes kan jeg se om og om igjen, det er like morro hver gang.

Se “Rotbløyte” her og nå, klikk i YouTube-videoen. Filmbloggen fortsetter under videoruta.

.

 A N N E T   F R A   1 9 8 2

Jeg har sagt det flere ganger før; “de” var så flinke før i tida til å lage kule filmpostere. Jeg kom over en liten morro filmposter, til en film jeg ikke har sett, men denne fra 1982 har et så pirrende cover/poster at jeg bare måtte ta den med her som en kuriositet. Alene i mørket (Alone in The Dark) heter filmen. “Fire massemordere på frifot. En familie forskanser seg i sitt hus. Hvem får se morgendagen? Jack Palance, Donald Pleasence, Martin Landau, sterke navn i en drivende spennende film som har gått sin seiersgang på kino”. Kanskje noe man har hørt noen ganger det der, men kan jo høres ut som en ok thriller? Jeg har likevel en følelse av at dette er mest møl….Tja, filmen ligger ihvertfall (uten tekst) i sin helhet på YouTube (en lynrask titt/gjennomspoling bekrefter vel også mistanken min om mest møl).


.

Blandt skuespillerstjerner som ble født for 33 år siden finner vi årets (2015) Oscar-vinner Eddie Redmayne (The Theory of Everything); Anne Hathaway, dama med dådyrøynene, som vant Oscar i 2013 for Les Miserables; barnestjerna fra Klienten (The Client) Brad Renfro (døde i 2008); 24-stjernen Elisha Cuthbert (Spilte Kim Bauer); komiker Seth Rogen, og Kirsten Dunst, for å nevne noen.

En av de største filmstjernene som slukket i 1982 var Sveriges store filmdiva Ingrid Bergman. Bergman som hadde en suksessrik Hollywood-karriere bak seg og som fortsatt er et av Sveriges best kjente filmnavn rakk akkurat å fylle 67 før hun døde. Hun døde nemlig på sin egen fødselsdag, 29. august 1982. En annen stor stjerne som døde i august dette året var Henry Fonda, som tidligere på året hadde blitt tildelt Oscar for beste mannlige hovedrolle i filmen Sensommer (On Golden Pond) fra 1981. Fonda ble 77 år. Så gammel ble aldri John Belushi, stjernen fra Deltagjengen (1978) og Blues Brothers (1980). Belushi ble kun 33 år gammel.

Høsten 82 tok også med seg filmikonet Grace Kelly til de evige jaktmarker. Grace Kelly regnes fortsatt som en av de største i filmuniverset, og gjorde blant annet strålende prestasjoner i Hitchcock-filmene Vinduet Mot Bakgården (1954), Dial M For Murder (1954) og Tyv Fanger Tyv (1955). Tre gode filmer som jeg absolutt anbefaler. Det spesielle med Grace Kelly er at filmkarrieren hennes bare strakk seg over 6 år, fra 1950 til 1956, men hun ble likevel i 1999 kåret til den 13. største kvinnelige filmlegenden av Det Amerikanske Filminstituttet. Kelly pensjonerte seg altså fra filmens verden bare 26 år gammel, men av en god grunn. Hun ble nemlig gift med fyrst Rainer III av Monaco i 1956, og ble selv fyrstinne Grace av Monaco. I 1982 døde hun, kun 52 år gammel. Kelly var mor til tre barn; Albert, som nå er fyrste i Monaco, prinsesse Caroline av Hannover, og prinsesse Stephanie. Grace Kelly er selvsagt også beundret for sitt vakre utseende.

Forøvrig – her kommer en aldri så liten digresjon – og det slo meg ikke før akkurat nå når jeg igjen så på noen bilder av Kelly, så ligner vår egen nye film- og serie-favoritt Synnøve Macody Lund (Frikjent-Tonje) ganske mye på Grace Kelly! Det smått ironiske i denne sammenheng er at Lund selv for noen år siden da hun jobbet i dagbladet skrev en sak om at Mette-Marit lignet på Kelly. Morsomt. Sjekk bildene selv 🙂

Men nå får det holde for i dag. Neste år ut i filmbloggen er 1983.

Hva er ditt beste filmminne fra filmåret 1982?

Legg gjerne igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.  Husk å klikk post innlegg når den nye siden vises etter at du har klikket send innlegg.

#film #filmtips #filmsnakk #1982 #ET #Olsenbanden #retrofilm #Spielberg #filmhjerte #movies #GraceKelly #Fleksnes

Filmhjerte: Året 1981

I dagens filmblogg-retroserie går vi 34 år tilbake i tiden, og stopper i 1981.

Idèen bak denne filmretro-serien er å trekke frem et par filmer, en internasjonal og en norsk, for hvert av årene fra fødselsåret mitt, og frem til nåtid, kall det gjerne “Årets film” eller “Årets favorittfilm”, eller mere presist undertegnedes personlige favoritter, en fra det store filmutland og en hjemlig, fra hvert år, krydret med diverse småsnacks fra det aktuelle året.

1981 var egentlig ikke slik jeg ser det noe særlig storartet år for film, det kom ikke veldig mange filmer dette året som jeg syns fortjener spesiell omtale – noen er det selvsagt likevel, og et par skikkelige godbiter var det også.

Bare for å understreke dette, Ildvognene (orig. tittel: Chariots On Fire, UK) vant Oscar for beste film fra 1981, og fikk også tre andre priser. Nå har jeg i årenes løp sett et digert lass av filmer, men jeg har seriøst (nesten) aldri hørt om Ildvognene før.  Ellers ble det Oscar-priser til Henry Fonda for beste mannlige hovedrolle og Katharine Hepburn for beste kvinnelige hovedrolle, begge i filmen Sensommer (orig. tittel: On Golden Pond). Velkjente Warren Beatty fikk prisen for beste regi for sin film, Reds. Jeg har intet forhold til de to sistnevnte filmene heller, men de har jeg ihvertfall hørt om fra før 😉

Men for å nevne noen filmer jeg har satt pris på fra 1981 da, så kan jeg jo begynne med James Bond: Kun for dine øyne (For Your Eyes Only), der Roger Moore igjen gjorde en utmerket prestasjon som agent 007. Jeg kan også trekke frem den vest-tyske ubåtfilmen med det passende navnet Ubåten (orig. tittel: Das Boot), og Dudley Moore og Liza Minelli i den småfornøyelige komedien om den lille rikmannsfyllikken Arthur. Spionfilmen Nålen (Eye of the Needle) med Donald Sutherland var også ganske severdig.

I tillegg til disse er det jo som vanlig også en del filmer jeg har sett som befinner seg midt på treet og under, så de gidder jeg ikke skrive om. Forøvrig kom den siste Omen-filmen i 1981, men Omen 3 – Siste kapittel (Omen III – the Final Conflict) stod overhodet ikke i stil med de to første filmene i trilogien.

ÅRETS FILMHJERTE 1981 GÅR TIL:

INDIANA JONES-FILMEN RAIDERS OF THE LOST ARK
(Norsk tittel: Jakten på den forsvunne skatten)

Den første fantastiske filmen av fire om Indiana Jones, filmserien der Harrison Ford etter min mening har sin beste rolle noensinne. Disse actioneventyrene om den vågale og eventyrlystne Indiana Jones, regissert av Steven Spielberg, har gått inn i filmhistorien som noen av tidenes beste innen sin sjanger, og denne første filmen i rekka er både veldig spennende, morsom og underholdende. At filmen på imdb.com har et gjennomsnitlig score på 8,6 av 10 stjerner basert på over 558 000 stemmer sier en god del om filmens popularitet. I tillegg til filmlegenden Harrison Ford, som er en av mine favorittskuespillere,
spilte også en annen distingvert herremann i denne filmen; Denholm Elliott (1922-1992).

ÅRETS NORSKE FILMHJERTER 1981:

FLEKSNES (TV-SERIE, NRK, 6 EPISODER FRA 1981)

og

OLSENBANDEN GIR SEG ALDRI


Det var en trend før i tiden at filmpostere og serier hadde tegnede motiver,
noe som etter min mening så absolutt satte en ekstra piff på produktet,
særlig når jeg den dag i dag mimrer og ser tilbake. Så også med Fleksnes-serien,
der introen på episodene inneholder skissen over.
Foto: NRK (skjermbilde fra YouTube).


Foto fra NRK. Husk at du kan se ALLE episodene av Fleksnes GRATIS hos NRKs Nett-TV. 
Ihvertfall så lenge ingen gledesdrepere skal komme med tullete påfunn som betalingsmur og annet avgiftsbelagt griseri.

Moder`n har akkurat kastet nyvaskede klær på Marve, og forlatt rommet.
Det er da Marve kommer med en av kommentarene sine i rekken av sitater jeg aldri glemmer:
-“Takk for gaven fra slumsøstrene!” (se klippet ved å klikke på lenken).
Marve, du Marve, herrlighet som den typen har fått meg til å le – Rolv Wesenlund var unik og enorm, det hersker det ingen tvil om 🙂
Foto: NRK (skjermbilde fra video på youTube).

Alle Olsenbanden-filmene hadde fra originalt av i samme stil som denne, tegnede filmplakater.
Også disse gamle originale filmposterene er noe av det jeg liker ved filmene, selv om denne posteren fra -81 ikke er av de fineste.

Her må for første gang Olsenbanden vike tenker jeg, men hvem har sagt at de ikke kan få dele filmhjerte-prisen min? Jeg elsker Olsenbanden, kanskje med unntak av de to første filmene som jeg ikke syns var allverdens (de var bra de også, men ikke like bra som de andre) – men de resterende er fabelaktige. I denne filmen er det Steen & Strøm som er bandens mål. Egon har en plan, en plan om å overta selveste Steen & Strøm. En rekke problemer og forviklinger oppstår selvsagt, men Olsenbanden gir seg aldri! Egon og Benny drar til “the swinging London”, der de lekende lett får tilbake viktige papirer, mens Kjell må være hjemme.

Fleksnes anno 1981 var fantastisk, og umulig å ikke ta med på en slik gjennomgang. Nå er ikke Fleksnes en film men en komiserie, og i 1981 ble det sendt 6 splitter nye episoder, til stor begeistring for Ola og Kari Nordmann rundt om i de tusenvis av TV-stuer. Episoder som På topp-planet, der Fleksnes ringer Bresjnev; Dobbeltgjengeren; Fjernkontroll og alt fritt; Hjem, kjære hjem; Med Liv som  innsats og Det er noe som går, gjorde Fleksnes og moder`n, i Rolv Wesenlunds og Aud Schønemanns skikkelser, det igjen: gav det norske (og svenske) TV-publikum 6 strålende halvtimeslange komiske mesterverk,
som har gledet store og små gang på gang i alle år etterpå.


Gledet seg gjorde forhåpentligvis også foreldrene til disse kommende skuespillerene som ble født i 1981
: Joseph Gordon-Levitt (kjent fra filmer som Mysterious Skin, Don Jon, 50/50 og (500) Days of Summer. Jeg hadde aldri trodd han var 34 år allerede… ;p), Sienna Miller, Elijah Wood (…og kom det som et “sjokk” at Gordon-Levitt med sitt gutteaktige utseende har nådd voksen alder og fylt 34, ja da er det neppe særlig mindre “overraskende” at Frodo Baggins fra Ringenes Herre også er 34 år 😉 Nå husker jeg godt Wood fra en rekke filmer på slutten av 90-tallet, så derfor min lille påtatte “overraskelse” over at ungdomsidolet nå er voksen), Natalie Portman, Chris Evans fra “Captain America” og Jessica Alba.

Den kanskje største stjernen som gikk bort i løpet av 1981, var Oscar-vinneren fra 1953 (beste mannlige hovedrolle i filmen Stalag 17), William Holden. Holden var kanskje bedre kjent for Broen over Kwai fra 1957. Han døde ihvertfall i 1981 i en alder av 63 år. Hans siste film S.O.B. kom ellers ut samme år, i 81. En annen som også tok farvel i 1981 var to ganger Oscar-vinner i klassen beste birolle, Melvyn Douglas (som jeg her om dagen i saken fra 1979 omtalte som for meg ukjent).
Ukjent for meg var ikke Bernard Lee, som spilte rollen som “M” i hele 11 filmer i serien om James Bond. Lee vandret til de evige jaktmarker i januar 1981. Lee ble 73 år gammel. Jeg må også nevne den norske skuespillerinnen Anne-Lise Tangstad, som døde kun 46 år gammel i 1981 (av kreft ut fra hva jeg har funnet av info). Tangstad huskes av meg selvsagt for sine små roller i fem av Olsenbanden-filmene. I Olsenbanden tar gull spilte hun en fremtredende rolle (Carina), og hun huskes selvfølgelig av veldig mange for den udødelige Fleksnes-episoden “Trafikk og panikk” der hun spilte kona til bilføreren (Henki Kolstad) som i likhet med Fleksnes nektet å rygge.

 

Hva er ditt beste filmminne fra filmåret 1981?

Legg gjerne igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.  Husk å klikk post innlegg når den nye siden vises etter at du har klikket send innlegg.

#film #filmtips #Olsenbanden #IndianaJones #JamesBond #Fleksnes #Wesenlund #Opsahl #HarrisonFord #filmer #1981 #retro

Filmhjerte: Året 1980

Filmhjerte-serien om årets filmer har tatt steget inn i de glade og fargerike 80-årene. Først ut er naturligvis 1980.

Tanken bak denne bloggserien er å trekke frem et par filmer, en internasjonal og en norsk, for hvert av årene fra fødselsåret mitt, og frem til nåtid, kall det gjerne “Årets film” eller “Årets favorittfilm”, eller mere presist undertegnedes personlige favoritter, en fra det store filmutland og en hjemlig, fra hvert år, krydret med diverse småsnacks fra det aktuelle året.

1980 var kanskje ikke like bra som sine forjengere, de siste årene på 70-tallet, men det kom da en del severdige filmer på markedet også helt på starten av det nye tiåret. For Star Wars-fans bød året på en begivenhet; den andre filmen i serien som ble laget, og senere den femte i sagarekken. Han Solo, Luke Skywalker og Darth Vader er ikoniske filmkarakterer selv de som aldri har sett Star Wars har hørt om. I 1980 var de i alle fall tilbake i Star Wars – Episode V: Imperiet slår tilbake (The Empire Strikes Back).

1980 serverte også publikum filmer som senere har blitt klassikere, som The Blues Brothers, Robert De Niro som Den rasende oksen (Raging Bull), horrorgrøsseren Fredag den 13de (Friday the 13th), en ny Superman-film ble sluppet; Superman II, fortsatt med en ulastelig antrukket Christopher Reeves som Superman, Margoth Kidder som Lois Lane, og Gene Hackman som Lex Luthor – også det tre ikoniske fiktive filmrollenavn de fleste har hørt om. I 1980 kom også Elefantmannen, en film jeg personlig ikke syns er så veldig god.

Flere lattervekkende komedier ble også sluppet i 1980. Goldie Hawn og Chevy Chase var litt av et komipar på den tiden, i 1980 var de å se sammen i Aldri fred å få (Seems Like Old Times). En komedie som kanskje er noe undervurdert er Gudene må være gale (The Gods Must Be Crazy), mangelen på noe i nærheten av kjente navn på plakaten får vel få skylda for det tenker jeg vi sier, men den er iallefall ikke så verst. Så verst er definitivt heller ikke crazyflykomedien Hjelp vi flyr (Airplane) med sin slapstickhumor. Mye ablegøyer og sinnsjuke episoder i et fly som løper løpsk. Jeg syns denne er en veldig morsom film, om man vil se komedie uten noe som helst logikk 🙂 En annen fjollefilm som også dro godt med kinoinntekter dette året var To tufser bak gitter (Stir Crazy) med Gene Wilder og Richard Pryor.

Blant verdensstjernene man kunne se i ledende roller, noen av de i opptil flere filmer, dette året var Clint Eastwood, Robert Redford, Harrison Ford, Anthony Hopkins, Robert De Niro, John Belushi, Leslie Nielsen, Joe Pesci, Dan Aykroyd, Chevy Chase, Goldie Hawn, Donald Sutherland, Gene Wilder, Richard Pryor, Richard Gere, Michael Caine, Al Pacino og Jack Nicholson, og en rekke andre stjerner.

ÅRETS FILMHJERTE 1980 GÅR TIL:

ONDSKAPENS HOTELL (Norsk tittel. Originaltittel: THE SHINING)
USA, Regi: Stanley Kubrick, basert på en bok av Stephen King.




Hehe, huff som denne filmen har skremt meg som ung. Scenene med Danny (guttungen) som sykler rundt i de tomme hotellgangene, det gale blikket til Jack, jakten ute i labyrinten, og ikke minst alt djevelskapet som skjulte seg innenfor det avsidesliggende isolerte høyfjellshotellets vegger. Jeg syns egentlig ikke denne filmen er så ekstremt god at den er en film jeg vil se gang på gang, den fortjener terningkast 4 helt klart, kanskje også 5, men skuespillerprestasjonene er sterke – og innen grøssersjangeren er dette en eksepsjonell film. Jack Nicholson (rollenavn Jack Torrance) gjorde en formidabel innsats som gal psykopat på randen av et sammenbrudd som var uunngåelig, men de som er aller best er Shelley Duvall, som spiller Jacks kone Wendy, og lille Danny Lloyd som spilte sønnen Danny, som har telepatiske krefter.

Noen ganger lurt på hvor det ble av han som spilte Danny? Han ble født 1. jan. 1973, og var altså kun 5-6 år da han spilte inn filmen. Lloyd kan man vel kalle en “one movie hit wonder boy”, eller noe i den duren, for The Shining var kun den ene av to filmer han spilte i. Som 14-åring gav han opp skuespillerambisjonene.  På grunn av den lave alderen hans og handlingen i filmen ble han nøye fulgt opp og passet på under innspillingen av regissør Stanley Kubrick. Han fikk ikke vite før flere år etter innspillingen at filmen han hadde spilt i var en horrorfilm. Skuespiller ble han altså ikke, istedet ble han grisebonde, og satset på læreryrket, og det er jo ikke så dumt det heller. I 2007 ble han professor i biologi på et college i Kentucky. Kilder for opplysningene om Lloyd: IMDB, wikipedia og New York Daily News. På sistnevntes nettsider kan man lese et fyldig og veldig interessant intervju med Danny Lloyd fra 2013.
Klikk her for å gå til nydailynews-intervjuet.
Morsomt gjensyn!.

 

ÅRETS NORSKE svenske FILMHJERTE 1980:


Her må jeg melde pass, for ut fra de oversiktene jeg finner over norske filmer fra 1980
kan jeg ikke huske å ha sett noen av de. Ettersom jeg ikke finner noen norske filmer jeg har sett som er fra 1980, går jeg likegodt over til våre svenske naboer og finner en film der istedet.

Den svenske komedien Selskapsreisen (Sällskapsresan) kom nemlig i 1980. Lasse Åberg har jeg egentlig ikke den store sansen for, men et par av disse Selskapsreisen-filmene som ble laget på tidlig 80-tall er litt småfornøyelige. Filmen hadde dessuten et norskt innslag, ettersom Jon Skolmen spilte en av hovedrollene både i denne og de andre senere filmene i serien.

Jeg vurderer å se Svart Hav fra 1980 på Verdensteateret i Tromsø 9. mai, da viser Tromsø Filmklubb filmen som av mange regnes som en norsk kalkun. En film beskrevet som så dårlig, dystopisk og trist, må man jo bare få med seg!

Helge Jordal og Nils Utsi var å se i hovedrollene i denne filmen som ble innspilt i Honningsvåg-traktene, og handler om at havet blir “svart”, tømt for fisk og ressurser, i denne såkalte fremtidsvisjonen. Vel vel, jeg tror jeg får meg en latter av å se Svart Hav!

 

D E T T E    H U S K E S   O G S Å   F R A   1 9 8 0

Årets mest kontroversielle film var utvilsomt Cannibal Holocaust, den italienske filmen som handler om kanibalisme. En rekke dyr ble drept under innspillingen av filmen, som skildrer ekte dyredrap, og drapsscenene av mennesker i filmen var så realistiske og mystiske at filmens regissør faktisk ble arrestert for utukt og drap, men ble frikjent for disse anklagene da han kunne bevise at skuespillerne var i live… Makkverket ble forbudt i flere land, som Italia, Storbritannia og Norge. Først i 2005 ble filmen godkjent for salg og distribusjon i Norge, med 18-årsgrense. Jeg har ikke sett den, og føler egentlig ikke noe sterkt behov for å se den heller.

Stjerner ble født og stjerner slukket også i 1980. De kanskje best kjente som kom sprellende til verden dette året og som i 2015 har fylt eller fyller 35 år er Brokeback Mountain- og Nightcrawler-stjernen Jake Gyllenhaal, og ikke minst barnestjernen Macaulay Culkin. I år fyller altså den en gang så søte og rampete guttungen fra de legendariske komediesuksessene Alene Hjemme 35 år. Like søt er han utvilsomt ikke lengre, men rampete kan man sikkert kalle han fortsatt… Noen av de andre kommende skuespilleressene som ble født i 1980 er Ryan Gossling, Channing Tatum, Christina Ricci, Thomas Ian Nicholas (Kevin i American Pie-filmene) og våre egne filmhelter Ingrid Bolsø Berdal og Tobias Santelmann.


Den aller største stjernen i filmuniverset som slukket i 1980, var en av de virkelig store skaperne innen filmindustrien, men først og fremst bak kamera. Alfred Hitchcock (svart-hvitt-bildet) døde 29. april 1980, i en alder av 80 år. Hitchcock, som var britisk, har regissert en rekke av tidenes mest spennende filmer, som Psycho, Mannen som viste for meget, Fuglene, Repet, Vinduet mot bakgården (Rear Window), Strangers On a Train, North By Northwest (Med hjertet i halsen), og en rekke andre spenningsfilmer. En sann legende uten tvil, og et morsomt poeng er at han i en rekke av filmene selv var  med som statist i et lite glimt ( f eks som mann som går av toget, mann som går ut av hotellrom, mann som mister bussen, mann som går tur med hund o.l.). Alle har vel dessuten hørt uttrykk som “dette var så spennende at man skulle tro Hitchcock hadde regien”.

Blant andre store personligheter innen filmens verden som døde i 1980 finner vi Peter Sellers, den britiske komikeren kjent fra Den Rosa Panteren (The Pink Panther) og Dr. Strangelove. Sellers ble bare 54 år.
En annen som heller ikke ble spesielt gammel var 60-årenes/tidlig 70-talls actionhelten Steve McQueen, som døde i 1980 kun 50 år gammel. Det er kanskje litt fjernt å kalle han skuespiller (?), men Beatles-legenden John Lennon var med i flere Beatles-filmer og faktisk et par andre filmer også. Bare sjekk selv på imdb om du tror jeg fabler 🙂 Lennon var ihvertfall en av tidenes allers største musikkpersonligheter, så jeg tar han mer enn gjerne med her for litt positiv omtale.
Legenden fra Liverpool ble født 9. oktober 1940, og døde så alt for tidlig kun 40 år gamnmel, etter å ha blitt skutt og drept 8. desember 1980.

Oscar-utdelingen for filmene fra 1980, som ble delt ut året etter, gav beste-film-pris til Ordinary People, regissert av filmstjernen Robert Redford – som også fikk prisen for beste regi. Beste mannlige hovedrolle gikk til Robert De Niro for Den rasende oksen, mens det var Sissy spacek som tok hjem prisen for beste kvinnelige hovedrolle, for filmen Coal Miner`s Daughter, som er en biografisk film jeg aldri har hørt om. Den er forøvrig filmatiseringen av countrysangerinnen Loretta Lynns selvbiografi, som filmen har tatt sitt navn fra, og Spacek spilte rollen som Lynn. Ellers var 1980 året da den svært populære musikalfilmen Fame kom ut. Den ble belønnet med to Oscar-priser i musikk-kategoriene.

 

 

Hva er ditt beste filmminne fra filmåret 1980?

Legg gjerne igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.  Husk å klikk post innlegg når den nye siden vises etter at du har klikket send innlegg.

#film #filmtips #1980 #filmblogg #theshining #ondskapenshotell #retro #Hitchcock

Filmhjerte: Året 1979

“Filmhjerte-prisen” Årets Film har kommet frem helt til slutten av det sjarmerende 70-tallet. I dag er det filmåret 1979 som presenteres slik filmhjerte.blogg.no ser det.

Tanken bak denne nostalgiske filmblogg-mimreserien er å trekke frem et par filmer fra hvert år siden mitt fødselsår 1977 og frem til nåtid, en internasjonal/utenlandsk film, og en norsk, krydret med annet filmsnacks fra det aktuelle året. I de aller fleste tilfellene vil det være filmer jeg har sett, men skulle det være et årstall som ikke har noen filmer jeg har sett eller at jeg ikke syns de jeg har sett fortjener å “hedres”,  vil jeg trekke frem et par andre filmer som virker spennende fra det aktuelle året.

Mange fremtidige skuespillerstjerner så dagens lys i 1979. Noen av de mest fremtredende som ble født i løpet av 70-tallets siste år er megaflotte Jennifer Love Hewitt, Claire Danes, Kate Hudson, Evangeline Lilly, Noomi Rapace, Diego Luna og nå avdøde Heath Ledger (1978-2008).

Noen vandret også heden i 1979. Den mest kjente av de var filmikonet John Wayne, som ble 72 år.

I disse tilbakeblikkene på årene fra 1977 og fremover trekker jeg også frem de viktigste Oscar-prisvinnerne. I den sammenheng er det greit å huske på at Oscar-prisene deles ut året etter at den aktuelle filmen ble sluppet, slik at de filmene som fikk Oscar for året 1979 ikke fikk selve prisen før i 1980, på samme måte som årets Oscar-galla i 2015 hedret de beste filmprestasjonene fra 2014.

Den store Oscar-vinneren i 1979 var Kramer mot Kramer (Kramer vs. Kramer), som fikk en rekke priser: Beste film, Robert Benton fikk prisen for beste regi, beste mannlige hovedrolle ble tildelt Dustin Hoffman, og beste kvinnelige birolle gikk til Meryl Streep. Den beste kvinnelige hovedrollen var å finne i Norma Rae, der Sally Field fikk prisen, mens beste mannlige birolle ble gitt til Melvyn Douglas (helt ukjent navn for meg) for hans innsats i minst like ukjente Velkommen Mr. Chance (orig. tittel: Being There).

Tidligere i denne filmbloggserien har jeg skrevet om filmårene 1977 og 1978. Klikk på årstallene for å lese omtalen av disse årene.

STERKT FILMÅR

I 1979 kunne publikum glede seg over en ny film i Bond-rekka, James Bond: Måneraketten (Moonraker) var en av  filmene som dro massene ut av sofaen og over i kinosetene. I tillegg til de Oscar-belønnede filmene Kramer vs. Kramer og Norma Rae er andre viktige storfilmer fra 1979 titler som sci-fi-klassikeren Alien (tidenes beste romfarts- og alien-film?), den glimrende fengselsfluktfilmen Flukten fra Alcatraz (Escape From Alcatraz), en av Clint Eastwoods aller beste roller spør du meg, innspilt på den sagnomsuste fengselsøya Alcatraz i San Francisco-bukta, Sylvester Stallone var tilbake i Rocky 2, Dudley Moore, Julie Andrews og Bo Derek i Drømmekvinnen “10” (orig. tittel: 10), regissør Francis Ford Coppolas episke krigsdrama Apokalypse Nå (Apocalypse Now) med handling fra Vietnamkrigen. Filmen er av mange rangert som en av tidenes beste filmer, og byr på en liten hærskare av stjerner, som Martin Sheen, Marlon Brando, Robert Duvall, Dennis Hopper, Harrison Ford og en purung Laurence Fishburne. I 1979 kom også den beryktede og svært kontroversielle erotiske kultfilmen Caligula, som handler om den romerske keiseren som filmen har sin tittel fra.

Likevel er det ingen av disse filmene som får hovedomtalen i dette innlegget. Riktignok står Bond-filmen sterkt hos meg, og Måneraketten (Moonraker) er en av favorittfilmene i Bond-serien, men det er en annen film som er den som skiller seg ut fra resten. Filmen som for meg er årets film fra 1979 er “filmen som var så morsom at den ble forbudt i Norge”, noe som øyeblikkelig ble slått stort opp i Sverige, da Statens Filmkontroll stoppet denne filmen i Norge i 1980, fordi de fant den blasfemisk. Og mens svenskene lo seg skakke over sutrende naboer i nord, gikk denne filmen helt til Stortingets justiskomitè og Justisdepartementet, og Statens Filmkontroll hyrte inn teologiske sakkyndige for å vurdere om filmen var blasfemisk og brøt med blasfemiparagrafen i straffeloven. En av filmens hovedpersoner uttalte i et intervju med NRKs Filmmagasinet i 1980 at det norske forbudet var absolutt nonsens. Den slapp til slutt gjennom sensuren, men med deler av dialogen utekstet, og med forklarende plakater før filmen. Jeg skjønner godt at svenskene lo, selv ler jeg godt av den norske dårskapen den gang.

ÅRETS FILMHJERTE 1979 GÅR TIL:

LIFE OF BRIAN (Også kjent som Monty Python`s Life of Brian. Norsk tittel: Profeten Brians liv og historie)


Monty Python av ypperste kvalitet! Dette er et mesterverk, en humorbombe av beste merke, med Graham Chapman, Terry Jones, Eric Idle, Terry Gilliam, John Cleese og Michael Palin. Handlingen er sikkert velkjent, vi befinner oss i Judea, år 33 e. kr. og i veldig korte trekk er dette filmen om Brian, en helt vanlig fyr som blir født samme dag som Jesus, i stallen rett ved siden av, han vokser opp i Judea samtidig som Jesus, og han forveksles til stadighet med en messias. Brian vikler seg uheldigvis inn i “Folkefronten i Judea”, og han får en hel hærskare av beundrere som forguder han. Forviklingene står i kø for Brian. Terningkast 5.

Ikke bare er filmen ustyrtelig morsom og genial, og en smule absurd, den gav oss også en av tidenes beste sanger fra en film, skrevet og fremført av Monty Pythons egen Eric Idle; “Always Look on the Bright Side of Life“.

Saken fortsetter under videoen

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1979:

OLSENBANDEN OG DYNAMITT-HARRY  MOT NYE HØYDER

Har du lest de to tidligere bloggsakene i denne føljetongen blir du neppe overrasket over dette valget. Selvsagt er det for tredje året på rad Olsenbanden som er årets norske film, og nok en gang er konkurransen liten. Riktignok bød 1979 på filmen Arven, som fikk gode kritikker og som av flere regnes som en av norsk films klassikere, men siden jeg ikke har sett filmen kan jeg vanskelig si noe om den, annet enn at headlinerne på rollelista ikke er blant mine norske favorittskuespillere. Litt hederlig omtale vil jeg også gi til barnefilmsuksessen Mormor og de åtte ungene i skogen, basert på Anne-Cath. Vestly sine bøker. Vestly spilte også rollen som den uforglemmelige mormor i disse filmene, og i 1979 var de i skauen.

Årets norske film 1979 er altså Olsenbanden og Dynamitt-Harry mot nye høyder. Det var den tiende filmen i Olsenbanden-rekka, og er filmen der Egon svever mellom liv og død på toppen av SAS-hotellet, og der Dynamitt-Harry må ut og fly helikopter, selv om han har et prinsipp, som han sier; “Jeg flyr aldri med mat i munnen”. Fornøyelig, og som nær sagt alltid herlig med Olsenbanden.
Terningkast 5 får også denne Olsenbanden-filmen.

De originale filmposterene fra Olsenbanden-filmene er forresten små mersterverk i seg selv, se på det da, er dere ikke enig? Som jeg har sagt noen ganger før, filmposterene før i tida var bedre enn dagens, alt var så meget bedre før, osv 😉

 

#film #filmtips #lifeofbrian #montypython #olsenbanden #1979

Legg gjerne igjen en kommentar om du har synspunkter på innlegget, bloggen eller andre kommentarer. Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget. Husk å klikk på post innlegg når den nye siden vises etter at du har klikket på send innlegg.

Vi snakkes!

Filmhjerte: Året 1978

FILMHJERTE : ÅRETS FILM, 1978

I filmhjerte-bloggens nye “retro-føljetong” Årets film beveger vi oss et skritt videre. Vi befinner oss fortsatt på sent 70-tall, lenge før noen en gang knapt nok kunne drømme om ord som strømmetjenester, dvd, blu-ray, netflix og torrentfiler. Tiden da film utenfor kino stort sett bestod av NRK, om man da ikke var høyteknologisk og hadde videospiller. I dag er tiden inne for et lite tilbakeblikk på filmverden anno 1978.

Tanken bak denne bloggserien er å trekke frem et par filmer, en internasjonal og en norsk, for hvert av årene fra fødselsåret mitt, og frem til nåtid, kall det gjerne “Årets film” eller “Årets favorittfilm”, eller mere presist undertegnedes personlige favoritter, en fra det store filmutland og en hjemlig, fra hvert år, krydret med diverse småsnacks fra det respektive år.

I det første innlegget i denne serien startet jeg med 1977, året da jeg så dagens lys. Klikk her for å lese blogginnlegget om 1977.

Blant de store filmene som gledet massene det året jeg fyllte mitt første år, i 1978, finner vi Poirot-filmen Døden på Nilen. En som for alvor fikk sitt store gjennombrudd dette året var John Travolta. Den da 24 år gamle Travolta danset seg vei inn i mang et filmhjerte, kanskje særlig ungpikenes, i suksessen Grease.

Et par uforglemmelige kassasuksesser som senere fikk flere oppfølgere hadde sin opprinnelse i 1978, det  var nemlig året da Superman The Movie, som  var den aller første spillefilmen om Superman, ble sluppet, med en stram og super Christopher Reeve som Superman. Det var også rom for skrekk i -78. Halloween, med Jamie Lee Curtis, skremte publikum med horrible og rystende hendelser på lerretet. For 37 år siden ble filmpublikum også servert oppfølgerfilmer på filmer som har blitt klassikere, her kan nevnes hardtbitende Haisommer 2 (Orig. tittel: Jaws 2), og djevelske Omen 2 (orig. tittel: Damien: Omen II).

En film som selvsagt ikke er til å komme utenom, er Hjortejegeren, der Robert De Niro hadde hovedrollen. The Dear Hunter (Hjortejegeren) var nok antagelig den største av de alle i -78. Filmen som handlet om Vietnamkrigens påvirkning, med sin virkningsfulle fortellerkraft der hjortejakten er satt i fokus, er nok veldig manges favorittfilm fra 1978, og jeg må si at det er også et av mine sterkeste filmminner fra filmene fra 1978. Jeg var som kjent fortsatt på bleiestadiet i 1978 og så selvsagt ikke mange filmer det året, men først flere år senere. Flere filmer dette året tok for seg ettervirkninger etter Vietnam-krigen, og en annen som kan nevnes er filmen med Jon Voight og Jane Fonda på plakaten; Hjemkomsten (orig. tittel: Coming Home), som på erkepatriotisk amerikansk vis har en filmposter der Voight og Fonda sitter foran det digre amerikanske flagget.

I 1978 var forresten tomater farlige greier. Muterte mordertomater skremte nok vannet av mange 😉 Filmplakatene var i alle fall morsommere før i tida.

Men det er ingen av disse filmene jeg velger å dele den O`store og prestisjetunge Filmhjerte-prisen til! Alle disse nevnte filmene fra 1978 er dog filmer som alle har gledet nye seere i en mannsalder (vel, med unntak av tomatkalkunen).

ÅRETS FILMHJERTE 1978 GÅR TIL:

FOUL PLAY (NORSK TITTEL: SE OPP FOR GLORIA)

Komedie, USA. I hovedrollene: Goldie Hawn, Chevy Chase og Dudley Moore


Foto av norsk VHS-cover: norskvhs.com

For en bildeskatt dette er forresten! Jeg sier det igjen, nettsiden norskvhs.com byr virkelig på mye retromorro for de av oss som er vokst opp med film på VHS.

Valget er kanskje overraskende, men jeg digger denne spennende komedien, som skilter med tre av datidens største navn innen komediesjangeren; Chevy Chase, Goldie Hawn og Dudley Moore. Filmen har nok hos mange gått i glemmeboken, eller blitt forbigått, det er ihvertfall uten tvil en morsom – og faktisk spennende – film, der Goldie Hawn er Gloria, som forfølges etter at hun oppdager en plan om et attentat. Vi møter en pågående dverg, en mystisk albino, og en sprudlende Dudley Moore som byr på et soverom vi sjelden har sett makan til – alt med nydelige San Fransisco som bakteppe.
Jeg slenger gjerne terningkast 5 til Se opp for Gloria (Foul Play). Og det er på vippen til 6.

Til stor glede ser jeg at filmen i sin helhet  ligger på YouTube. Uten tekst, men med engelsk tale bør det likevel gå greit for de fleste.

Se den her og nå om du vil, her er YouTube-videoen:

Saken fortsetter under videoruta

Foul Play er desverre ganske utilgjengelig ellers. Ingen av strømmetjenestene her i Norge, som Netflix o.l. tilbyr filmen. Hos Platekompaniet forsøkte jeg å bestille filmen på dvd før jul, men etter 2 ukers venting kom svaret om at de ikke kunne skaffe den (slapt, men ikke misforstå, jeg liker Platekompaniet), og hos CDON er den også utsolgt/ikke tilgjengelig. Ikke engang hos den internasjonale giganten Play.com finner jeg den lengre. Muligens er den å finne for kjøp hos amazon, og jeg vet at den finns på diverse piratsider for nedlasting, og at norsk tekst er å finne til filmfilen.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1978 GÅR TIL:


Foto: norskvhs.com

Fascinasjonen min for Olsenbanden er stor – og at årets norske film fra 1978 er Olsenbanden + Data-Harry sprenger Verdensbanken, er det ingen tvil om. Konkurransen fra andre norske filmer fra -78  er da også fraværende, ettersom resten er rimelig ukjente greier. Ikke bare er denne filmen en herlig nostalgisk titt tilbake på Norge og Oslo, og teknologi, på slutten av 70-tallet – vi fikk også se en intellektuell, for ikke å glemme en kronisk også, side ved Dynamitt-Harry, som etter å ha sovnet i en container og ufrivillig havnet i USA har vendt tilbake til gamlelandet utdannet som dataekspert, og kalles nå Data-Harry! Sammen raner de verdensbanken. En soleklar terningkast 5-film.

 

Dette huskes også 1978 for:

Noen kjente filmfjes gikk desverre bort i 1978, men året gav oss også flere kommende stjerner i filmuniverset.

Den for meg best kjente blant de som vandret til de evige jaktmarker i 1978, var Robert Shaw (Haisommer, Stikket, Styrke 10 fra Navarone, James Bond: From Russia With Love) som døde i en alder av kun 51 år. Ellers kan det nevnes at den norske filmregissøren og manusforfatteren Tancred Ibsen døde i 1978, 85 år gammel. Tancred Ibsen var barnebarn av selveste Henrik Ibsen, og Bjørnstjerne Bjørnson (kilde: wikipedia).

1978 var året da blant annet disse nåværende filmstjernene ble født: Ashton Kutcher, Justin Long (bl.a. Die Hard 4.0), Josh Hartnett, Justin Bartha (Hangover-filmene), James Franco (127 timer, The Interwiev), Katie Holmes, DJ Qualls (Road Trip, der han spiller han litt sjenerte duden som tar helt av etterhvert, kul film!), Ethan Embry (spilte Preston Meyers i 1998-komedien Can`t Hardly Wait), Joshua Jackson, Lisa Jakub (eldste dattera i Mrs. Doubtfire, tenk at hun fyller 37 i år! Forøvrig har hun ikke medvirket i noe film o.l. siden 2000 ifølge imdb), og ikke minst norske Kristofer Hivju. Jeg skrev tidligere et innlegg om skuespillerene som døde i alt for ung alder, og det verste tilfellet jeg kom over var barnestjerna Judith Barsi, som ble født i 1978 (og døde i 1988).

Hjortejegeren gikk til topps i den 51. Oscar-utdelingen, som ble avholdt i april 1979. Hjortejegeren ble altså dermed vinner av Oscar for beste film fra 1978, og filmen fikk også prisen for beste regi (Michael Cimino). Oscar-prisene for beste mannlige hovedrolle og beste kvinnelige hovedrolle for en film fra 1978 gikk til henholdsvis Jon Voight og Jane Fonda for innsatsen deres i Hjemkomsten, mens Christopher Walken fikk pris for beste mannlige birolle for Hjortejegeren.

Beste kvinnelige birolle ble vunnet av Maggie Smith for rollen i den for meg hittil helt ukjente romantiske dramakomedien California Suite. Men den filmen skal jeg definitivt se når sjansen byr seg, for på rollelista finner vi en av mine store favoritter; Alan Alda (enorm i M*A*S*H-serien), i tillegg til et kobbel av stjerner som Michael Caine, Jane Fonda, Richard Pryor, Bill Cosby, Walter Matthau. Litt merkelig at den har gått meg hus forbi, men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå kan jeg jo glede meg til å se denne filmen en gang og sjekke ut om den er bra.

Både Voight og Walken står forresten den dag i dag med denne ene Oscar-statuetten, mens Fonda og Smith i -78 fikk sin andre Oscar (samme antall som de fortsatt har).

 

Hva er ditt beste filmminne fra filmåret 1978?

Legg gjerne igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.  Husk å klikk post innlegg når den nye siden vises etter at du har klikket send innlegg.

#film #filmtips #1978 #foulplay #GoldieHawn #ChevyChase #hjortejegeren #hjemkomsten #grease #syttitallet

Filmhjerte: Året 1977

Jeg prøver nye ting her på bloggen, så i tiden fremover har jeg tenkt å forsøke å med ujevne mellomrom presentere en “beste film” eller “favorittfilm” fra hvert år siden jeg ble født og frem til året vi er inne i nå. Tanken er å trekke frem en eller to filmer i hvert innlegg, en internasjonal, og en fra Norge. Så får tiden vise hvordan det går 😉

PS: Håper dere har hatt en fin påske der ute forresten!

Det vil med andre ord si at jeg, om jeg fullfører dette lille bloggprosjektet, vil dra frem minimum godt over 30 filmer, en for hvert år fra og med det herrens år 1977, da undertegnede kom sprellende til verden. Det er ikke sikkert jeg har sett alle filmene, så noen ganger kan det være filmen fra det aktuelle året som jeg har mest lyst til å sjekke ut (dersom jeg ikke finner noen filmer fra det aktuelle året som jeg har sett, som jeg syns fortjener å  anbefales).

Den nye føljetongen “Filmhjerte: Årets film” starter dermed med nettopp året 1977.

I filmens verden var 1977 året da storfilmer som Star Wars, Smokey and The Bandit, Saturday Night Fever og Nærkontakt av Tredje Grad gledet publikum, men det er ikke de som er favoritten min fra fødselsåret mitt.

ÅRETS FILMHJERTE 1977 GÅR TIL:

JAMES BOND: SPIONEN SOM ELSKET MEG (The Spy who Loved Me)

Foto fra imdb.com

Valget faller altså på en riktig klassiker; James Bond-filmen Spionen som elsket meg. Og det er fordi jeg elsker Bond-filmene. I rollen som Bond ser vi Roger Moore, og vi får også servert favorittskurken Jaws, i Richard Kiels skikkelse.

Bond-piken anno 1977 var Barbara Bach.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1977 GÅR TIL:

OLSENBANDEN OG DYNAMITT-HARRY PÅ SPORET (film nr 8 av 14 i rekka av Olsenbanden-filmer)

Foto over: norskvhs.com (forresten en utrolig morsom nostalgisk side for alle
som vokste opp med film på video, altså på “gode gamle” VHS)


Foto: serieantikvariatet

Fantastiske Olsenbanen blir jeg ALDRI lei. Olsenbandens lek med gullbarrer og Norges statsbaner må med!

«Etter atter en tid på ‘Botsen’ har Egon en genial plan klar. Med sin store forkjærlighet for timing og tilrettelegging retter han denne gangen blikket mot en av landets mest velsmurte og solide instutusjoner: NSB. Egons frastjålete millioner er nemlig byttet inn i gullbarer av noen multinasjonale slyngler, og barrene må fraktes med tog. Det kan ikke beskrives må sees! Oppe i alle viderverdighetene finner vi Dynamitt Harry tilbake i god, gammel sprengningsform. Når han attpåtil forviller seg opp i et lokomotiv som løper løpsk for ham, må det jo ende galt! (Kilde: Filmfront.no)

Hos meg blir det terningkast 5 til denne klassiske norske perlen.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1977

1977 var ellers et år der et par veldig kjente skuespillere sa takk for seg. Elvis Presley var som alle vet verdensstjerne innen musikken, men han hadde også en skuespillerkarriere bak seg. 16. august 1977 døde Elvis, kun 42 år gammel. En annen ikonisk filmstjerne som slukket i 77 var Charlie Chaplin, som døde 88 år gammel på 1. juledag 1977.

Undertegnede var forøvrig ikke den eneste storheten, thihi, som ble født dette året 😉 En rekke kommende skuespillere så dagens lys i 1977; blant andre Colin Hanks, Maggie Gyllenhaal, Brittany Murphy (1977-2009), Edward Furlong, Liv Tyler, Sarah Michelle Gellar, Tom Hardy, Michael Fassbender, Eric Balfour, Devin Ratray (Buzz i Home Alone), Chiwetel Ejiofor (12 years a slave-stjernen) og Orlando Bloom. Av norske skuespillere født i 1977 er Per Kjerstad den eneste jeg har funnet.

Oscar for beste film gikk forresten til filmen Annie Hall, mens Richard Dreyfus og Diane Keaton fikk Oscar for hhv beste mannlige og kvinnelige hovedrolle, for filmene The Goodbye Girl (Dreyfus) og Annie Hall (Keaton). Woody Allen fikk beste regi, for Annie Hall.

 

Hva synest dere lesere om dette “prosjektet”  her på bloggen? Er det verdt å kjøre på?

Kommenter gjerne ved å klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget. Husk å klikk post innlegg når den nye siden vises etter at du har sendt kommentaren!

#film #filmtips #1977 #olsenbanden #JamesBond

Komiserien Seinfeld gjør comeback!


Seinfeld, en av tidenes største komediesuksesser på TV, gjør comeback! Dette melder amerikansk media.

Dette er en gledens dag for alle Seinfeld-entusiaster. Nå er det nemlig klart at det skal produseres to nye Seinfeld-sesonger, med tilsammen 48 nye episoder.

Oppdatering: Dette var filmbloggens aprilsspøk! Saken ble publisert 1. april.

De aller fleste rollekarakterene og skuespillerene fra den suksessrike serien vender tilbake på skjermen, pluss noen nye figurer selvsagt. Hvem som er med er ikke endelig bestemt, da episodene ikke er spilt inn ennå, men det som imidlertid er 100 prosent fastslått er at Jerry, kramer, George, Elaine, Newman og flere av de gamle birollekarakterene gjør comeback.

Serien skal starte opptakene i løpet av høsten, og det er ventet at de nye Seinfeld-episodene er klare for TV i løpet av 2016, kanskje så tidlig som før jul i år, skrives det.

I følge Seinfeld sjøl har dette vært planlagt en god stund allerede, men man har lykkes å hemmeligholde prosjektet helt frem til nå.

Det er den amerikanske TV-giganten NBC som slapp denne nyheten – og Seinfeld-fans verden over kan nå juble!


OPPDATERING: DETTE VAR FILMHJERTES APRILSSPØK.