80-tallet er historie, så også her i denne filmblogg-serien om “Årets filmer”. Historie er også 90-tallet, bortsett fra her på filmbloggen. I dag stopper nemlig filmtidsmaskinen i 1990. Tiåret da DVD som filmplattform gjorde sitt inntog, men det skjedde ikke før i 1996. Ord som strømming, video on demand, netflix og slike ting var derimot fortsatt flere lysår unna føles det som ;p

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære.

Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte år.

Det første året i det nye tiåret skulle by på noen filmer jeg har satt stor pris på i alle år senere, samt et knippe andre filmer jeg også syns er verdt å dra frem. Faktisk er det mange bra filmer fra dette året. Ja faktisk er det for første gang slik at jeg må dele “årets filmhjerte” ! For  fra 1990 er det to filmer jeg digger såpass at jeg bestemte meg for å opprette en årets filmhjerte spesial-pris også. Og siden jeg er herskeren over denne ærefulle filmprisen, så blir det slik 😉 De er ikke verdens beste filmer noen av de to, men for meg har de gitt mye glede og morro – og er begge kassasuksesser som fortjener heder og ære.

Årets filmhjerter deles ut litt lengre ned i innlegget, men først en kort gjennomgang av de øvrige filmene fra 1990 som anbefales.

DANSER MED ULVER (Orig. tittel: Dances With Wolves)

* Kevin Costner i en av sine aller beste roller. Vi befinner oss i 1860-årenes USA. En amerikansk kavalerioffiser knytter tette bånd med Sioux-indianerne og ofrer både karriere og båndene til sine egne.

Danser med ulver ble en stor suksess og kunne feire flere Oscar-priser, hele 7 totalt, noe som gjør den til en av de store i Academy Awards (Oscar) historie. Den stakk av med den aller gjeveste prisen, årets film, og Kevin Costner fikk også Oscar. Ikke for beste hovedrolle, men for beste regi. Dessuten vant filmen for beste foto, klipp, adapterte manus, lyd og musikk. Den hadde totalt 10 nominasjoner (men ikke for mannlige hovedrolle).

Det som taler litt mot filmen er at den er veldig lang. Kinoversjonen var hele 3 timer, og Directors cut-utgaven enda lengre, men dette er en episk fortelling som er vel verdt å få med seg.

TILBAKE TIL FREMTIDEN III (Orig. tittel: Back To The Future Part III)

* Siste del av tidsreise-trilogien med Michael J. Fox. Veldig morsomt og spennende fortsatt, selv om de to første filmene var bedre. Tilbake til fremtiden-filmene er en trilogi jeg setter høyt.

GHOST

* En kjærlighetshistorie utenom det vanlige!

Noen uforglemmelige scener i dette romantiske krimdramaet/thrillerkomedien, der Demi Moore og Whoopi Goldberg spilte mot Patrick Swayze. Sistnevnte spiller en kar som blir drept, men som kommer tilbake som et spøkelse (!) for å advare kjæresten sin, spilt av Moore, om hvem som tok livet av han. Men for å gjøre det trenger han hjelp av ei smågal spåkjerring, selvsagt spillt av Goldberg, som sikrer de komiske innslagene. Ganske morsom, litt spennende og lettrørende film, men selvsagt også mye tøys og noe “klissete”.

Jeg husker spesielt godt at vi en gang på ungdomsskolen hadde filmkveld, der klassen var samlet og så film. Ghost var filmen vi så, og jeg husker ennå hvordan flere av jentene i klassen ikke var helt tørre i øynene når lyset kom på etter filmens slutt 😉

Whoopi Goldberg fikk forresten Oscar for beste kvinnelige birolle for innsatsen sin som spøkelsesinnvadert hysterisk spåkjerring! Filmen fikk også Oscar for beste originalmanus (Best Writing, Screenplay Written Directly for the Screen), og var blant de nominerte også til beste film, filmredigering, og beste originalmusikk

GUDFAREN 3 (Orig. tittel: The Godfather: Part III)

* Den siste filmen i Gudfaren-trilogien. Den må helt klart med. Men skal man ha noe utbytte av den bør man vel også se de to første Gudfaren-filmene. Og det anbefales sterkt, for Gudfaren-filmene er knallbra.

Gudfaren 3 fikk hele 7 Oscar-nominasjoner (blant  annet for beste film og regi), men måtte gå tomhendte fra prisutdelingen.

MISERY

* Fans kan være noe herk. Det er Kathy Bates rolle i denne filmen et skremmende eksempel på. En forfatter reddes fra en snøstorm av sin største fan, men redningen var ikke helt som han hadde sett for seg. Filmen er basert på en novelle av selveste Stephen King.

Kathy Bates gjør en skremmende tolkning av besatt bokelsker, og ble belønnet med Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.

JAKTEN PÅ RØD OKTOBER

* Ikke en av mine ultimate favorittfilmer, men den er slett ikke så verst. Jeg husker at broren min rundt millenniumskiftet eller deromkring hadde denne som en av sine favoritter, men om jeg ikke syns den er så bra at jeg vil kalle det en av mine favorittfilmer så er den ihvertfall en ganske så spennende U-båt-thriller, med en Sean Connery i toppform som ubåtkaptein. Og Alec Baldwin er ikke mindre bra! Filmen kommer dessuten fra regissør John McTiernan, mannen bak filmer som Die Hard (1988) og Die Hard 3 (1995).

Det ble forøvrig en Oscar-pris også til Jakten på Rød Oktober, for lydeffekter. Jeg er usikker på hva prisen kalles for på norsk, men originalt er det ihvertfall “Best Effects, Sound Effects Editing”.

ARACHNOPHOBIA

* Creepy! Ikke filmen for deg som har angst for edderkopper! En by innvaderes av åttebeinte skapninger. Med bl.a. Jeff Daniels og John Goodman.

HEKSENE (Orig. tittel: The Witches)

* Spenning for familien, passer også for lillebror/søster hvis han/hun ikke er veldig liten 😉 Verden må reddes for heksene, men guttungen som kan avsløre hemmeligheten har de skapt om til ei mus!

GREMLINS 2: THE NEW BATCH

* Ikke like bra som den første Gremlins, men fortsatt verdt å få med seg, om man liker slike småekle filmer 😉

 

---

ÅRETS FILMHJERTE 1990:

DIE HARD 2

kategori: Action

Regi: Renny Harlin

Med: Bruce Willis, Bonnie Bedelia, Reginald VelJohnson, Dennis Franz,
William Sadler, Fred Dalton Thompson, John Amos, m.fl.

Bruce Willis leverer igjen. I Die Hard 2 er det Dulles Internasjonale Lufthavn i Washington, D.C. som står i sentrum for skruppelløse terrorrister, som truer med å styrte flere fly. Heldigvis er John McClane tilfeldigvis i nærheten.

I tillegg til John McClane er også kona Holly med fra den første filmen, samt ufølsomme Thornberg, og politifyren spilt av VelJohnson. Dennis Franz (kjent senere fra NYPD blue) er flyplassens arrogante sjef, mens William Sadler er gal terrorist.

Topp action, og mye humor også selv om det er en spenningsfilm med vold, drap og terror. Definitivt ikke samlebåndsaction, selv om vi får klassiske actionelementer, med en smålurvete med likevel sympatisk helt, passe cocky representanter for “øvrigheten”, myndighetene, og terrorister som ikke skyr noen midler. Vi får selvfølgelig også på sedvanlig Willis-vis kjappe ironiske kommentarer, skjeve smil, flykræsj, eksplosjoner, scootere, elektrosjokk og alt som hører med i en film med tittelen Die Hard.

Kanskje vil flere seere finne den vel voldelig? Men er ikke dette litt “avskrekkende” action egentlig? John McClane som litt lurvete “helt” leverer igjen, som han som egentlig ikke vil være noen helt, men som havner midt i skuddlinja igjen. 

Innen actionsjangeren er ihvertfall dette noe av det nærmeste man kommer det ultimate spør du meg. Det er ikke ofte en oppfølger kan skryte på seg å være like god som eneren, men Die Hard 2 står ikke nevneverdig tilbake i forhold til Die Hard fra 1988.

Dessuten er det som i eneren julestemning midt opp i all drepinga. Det er vakkert 😀
Og det er terningkast 6. Topp action!

“Let it snow , Let it snow, Let it snow”

---

ÅRETS FILMHJERTE SPESIAL 1990:

ALENE HJEMME (Orig. tittel: Home Alone)

Kategori: Komedie

Regi: Chris Columbus

Manus: John Hughes

Med: Macaulay Culkin, Joe Pesci, Daniel Stern, John Heard,
Catherine O`Hara, Devin Ratray, John Candy, m. fl.

Home Alone er nok en av de filmene jeg har sett flest ganger, og er utvilsomt en av mine favoritter når det gjelder komedie. Derfor er det umulig å ikke vie den litt ekstra oppmerksomhet, så da blir det årets spesialfilmhjerte her 😉

Det er en virkelig komedieklassiker. Historien kjenner vi vel alle til etterhvert? Lille Kevin McAllister er frekk i kjeften, må sove på loftet, og morgenen etter blir han gjenglemt når den dysfunksjonelle storfamilien i hui og hast drar på juleferie etter å ha forsovet seg. Når to innbruddstyver planlegger å raide kåken legger Kevin en slagplan for hvordan han skal holde kjeltringene unna. Herlig komikk.
Jeg elsket dette i tidlige ungdomsår. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, om enn ikke like mye etter å ha sett den et utall ganger. Men slike morsomme filmer ser jeg gjerne flere ganger.

At det blir litt typisk amerikansk filmstil med en dose moral får man tåle. Innen sjangeren komedier er dette toppscore.

Herlig spill av den da så sjarmerende Macalauy Culkin, mens Joe Pesci og Daniel Stern er glimrende som de to tullingene som skal rane kåken. Og hvem kan vel glemme “Buzz”? En ultimat “julefilm”, men den kan nytes året rundt.

Buzz har blitt voksen

Og unge Culkin er ikke riktig så søt og sjarmerende nå over 25 år senere som den gang, i 1990…

Home Alone er en komedieklassiker, uten tvil, men vi vet jo alle at det hadde vært umulig å lage den i dag 😉

VG hadde forøvrig i 2011 en artikkel om “Slik gikk det med skuespillerne fra Alene Hjemme“.

Home Alone var forresten nominert til to Oscar-kategorier, for beste originalsang, og for beste originalmusikk.

Joe Pesci som spiller den ene skurken i Home Alone var i 1990 også å se i krimdramet MAFIABRØDRE (Orig. tittel: GOODFELLAS) av Martin Scorsese. For rollen sin i Goodfellas ble Pesci belønnet med Oscar for beste mannlige birolle. Også den filmen bør være sebar, med Robert  De Niro og Ray Liotta i de andre ledende rollene, men jeg husker ikke om jeg har sett den, og dermed langt mindre noe av handlingen i den, annet enn at det er den klassiske historien om løpegutten som jobber seg oppover mot mafiatoppen (skriver wikipedia).

---

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1990:

DØDEN PÅ OSLO S

Krim/drama/Ungdomsfilm

Regi: Eva Isaksen

Med: Håvard Bakke, Tommy Karlsen, Helle Beck Figenschow, Britt Elisabeth Haagensli,
Viggo Jønsberg, Stein Winge, Bjørn Sundquist, med flere.

Pelle og Proffen vant mitt og mange andres filmhjerte i de tre filmene som ble laget om Ingvar Asbjørnsens bøker, og den første som kom i 1990 var Døden på Oslo S. En av norsk films klassikere innen ungdomsfilm og drama. Men personlig likte jeg bedre de to siste av de tre Pelle og Proffen-filmene, de som kom i 1992 og 1993; “Giftige løgner” og “De blå ulvene”. Døden på Oslo S er likevel absolutt sebar.

Filmens handling har jeg sakset fra wikipedia: Filmen handler om Pelle (15 år) og hans gode venn Proffen, og finner sted i Oslo. Filla og Stein er to gutter som bor på guttehjem. Da de blir provosert av bestyreren, raserer de kjøkkenet og stikker av. De treffer Pelle og stjeler pengene hans. Pelle drar på Burger King hvor han treffer Lena, som han blir forelsket i. Hun forsvinner mens Pelle og Proffen er på leting etter Filla og Stein.

På letingen etter de tre møter de Oslos bakside gjennom hjemløs ungdom, stoffmisbruk og prostitusjon. Det skal senere vise seg at Lena har problemer, og hva har alt sammen med det faktum at det står «horekunde» sprayet på bakskjermen til bestyreren på guttehjemmet «Håpet»? Og hva slags utpressingsopplegg har Filla og Stein planlagt?

Som mange sikkert vet har man de senere årene kunne se Håvard Bakke (Pelle) blant annet i Hotel Cæsar, og en hysterisk morsom reklame for Vitaproe, og Tommy Karlsen (Proffen) har vært å se i en sentral birolle i NRK-suksessen Lilyhammer.

Døden på Oslo S ligger på YouTube, så har du godt nok nett kan du se den her 🙂

Hederlig omtale også til HÅKON HÅKONSEN, den norske påkostede eventyrfilmen som ble produsert i samarbeid med Disney, og som handler om Håkon som er en 13 år gammel gutt på midten av 1800-tallet som må reise til sjøs. Han treffer sjørøvere og blindpassasjerer, forliser og havner på ei øde øy sammen med en skatt. Håkon Håkonsen var jeg i alle fall veldig fascinert av da jeg så den for første gang på grytidlig 90-tall. I hovedrollen finner vi Stian Smestad (f. 1976, han er altså 39 år i år! På bildene til høyre kan du se Smestad av nyere dato, og Smestad som Håkon Håkonsen i 1990). Ellers medvirket også Gabriel Byrne og Trond Petter Stamsø Munch, og flere andre. Jeg så Håkon Håkonsen igjen for noen måneder siden på TV, og den er fortsatt ganske OK.

En tredje norsk film fra 1990 verdt å trekke opp fra arkivet er HERMAN. En purung Anders Danielsen Lie hadde tittelrollen som den hyggelige men plagede 11 år gamle Herman, som en dag får beskjed om at han er i ferd med å miste håret.

---

Andre OK filmer fra 1990 som kan være verdt å sjekke ut:

Antatt Uskyldig (Presumed Innocent), med Harrison Ford.

The Russia House, med Sean Connery.

Nuns on the Run, nonner på rømmen, komedie med Eric Idle (fra Monty Python), og Robbie Coltrane.

A Shock to the System, krimthriller/komedie med Michael Caine.

PS: siden det ennå ikke er nevnt, og siden jeg har gjort til vane å nevne de største Oscar-prisene, så var det Jeremy Irons som ble tildelt statuetten for beste mannlige hovedrolle, for rollen i filmen “Reversal of Fortune” (norsk tittel er muligens “Von Bülow-skandalen”). Jeg må her innrømme at jeg aldri før har verken sett eller hørt om dette biografiske mysteriedramaet som baserer seg på en sann historie. Filmens plot som sentrerer seg rundt Sunny Von Bülows (Glenn Close) uforklarlige koma, drapsforsøk, rettssak og eventuell frikjennelse av ektemannen Claus Von Bülow (Irons) virker interessant. Kanskje kan dette være en “blind anbefaling”, den er notert ihvertfall på min liste.

Som vanlig kan hukommelsen ha spillt meg et puss, slik at en film eller flere som jeg liker kan ha blitt glemt. Men filmlistene fra hvert år er ihvertfall studert passe grundig, så de mest minneverdige bør være med 😉

FØLG FILMHJERTE PÅ FACEBOOK!

Kommenter gjerne om du har andre filmfavoritter, eller er enig/uenig. Bruk enten kommentarer-linken under dette blogginnlegget, eller besøk filmhjerte.blogg.no sin side på facebook, lik siden og skriv i vei!
Liker du bloggens facebook-side vil du også kunne få oppdateringer på facebook-veggen din i nyhetsoppdateringene dine når nye blogginnlegg er publisert (med forbehold om hvordan facebooks algoritmer fungerer, hvordan de “sorterer” og siler ut innlegg den enkelte får se).

---

CARSTEN BYHRING, 1918 – 1990

I 1990 døde en av norsk film og revys store stjerner og scenekunstnere. Som Kjell i Olsenbanden ble Carsten Byhring for evig og alltid et norsk filmikon og en legende. Byhring var elsket av publikum, aller
mest for rollen i Olsenbanden – som er mine norske filmfavoritter gjennom tidene. Hva den filmrekka har betydd for meg er vanskelig å sette ord på egentlig, så Byhring har selvsagt for alltid en egen plass i mitt filmhjerte, selv om Kjell var plagsomt feig noen ganger 😉
Byhring huskes også for en karriere som strakk seg tilbake til 1941 da han debuterte på revyscenen. 6. april 1990 døde Carsten Byhring av kreft, 71 år gammel.

SAGNOMSUSTE OG SÆREGNE GARBO

Også våre naboer i Sverige mistet en av sine store filmstjerner dette året, og her snakker vi stor også internasjonalt.
Sagnomsuste Greta Garbo døde 15. april 1990, 84 år gammel. Det svenske fremtidige filmikonet vokste opp i enkle og fattige kår i Stockholm på begynnelsen av nittenhundretallet, nærmest talt i slummen, men fikk etterhvert en eksepsjonell filmkarriere i Hollywood. Først som stumfilmstjerne, og hun vokste seg enda større da lydfilmene kom, selv om hun var folkesky, skydde publisitet og ofte reiste under falskt navn – og vistnok snakket gebrokkent engelsk.

Hun sluttet å gi intervjuer tidlig i karrieren sin, hun gikk ikke på premierer på egne filmer, og holdt seg for det meste for seg selv, til og med medskuespillere ville hun ikke ha noe særlig med å gjøre, ettersom hun foretrakk å forberede seg til ulike roller alene. Hun var en “vanskelig” stjerne sånnsett, vil nok mange hevde, men kanskje var det alt dette “vanskelige” og “usynlige” ved henne, at hun gjorde ting på sin måte, og aldri mistet bakkekontakten, som har gjort henne til en kvinnelig filmlegende? Ja si det, undertegnede hadde i hvert fall i utgangspunktet bare tenkt å kort nevne Garbo som en av filmstjernene som gikk bort i 1990, men fant det overraskende interessant å gjøre litt lett research og lese om henne.

Garbo ble i alle fall utvilsomt en gigantisk filmstjerne som publikum elsket på 20-30-tallet, utseendet var det heller ikke noe å si på, og hun var og forble et stort mysterium. Hun avsluttet filmkarrieren sin allerede som 37-åring, i 1941, etter at hennes siste film var blitt slaktet, og hun ble amerikansk statsborger. Mytene og ryktene om henne er mange. I en bok skrevet om henne har det blitt hevdet at hun var “teknisk sett bifil, hovedsaklig lesbisk og i økende grad aseksuell..” (kilde: wikipedia), hun giftet seg aldri og fikk (trolig) ingen barn, og brukte vistnok en del tid på reiser. Frem til sin død levde hun helt tilbaketrukket fra offentligheten, i New York. Garbo er forøvrig begravet i Stockholm.

Jeg kan ikke huske å ha sett noen av filmene Garbo spillte i, annet enn korte klipp, men Greta Garbo er vel et navn selv mange uten eller med minimal filminteresse kjenner til. Et knippe av filmene hun spilte i kan jeg i alle fall godt tenke meg å sjekke ut en gang om jeg snubler over de, for eksempel Kamelidamen (Camille, 1936), Anna Christie (1930), Grand Hotel (1932) eller hennes eneste (?) komedie, som heter Ninotchka (1939). I 1955 fikk hun en æres-Oscar for hennes uforglemmelige innsats på filmlerretet, men var ikke selv tilstede for å motta den. Kilder: blant annet Wikipedia, IMDB.com og Daily Mail.

En annen markant filmskikkelse som sceneteppet gikk ned for aller siste gang for i 1990 var entertaineren Sammy Davis Jr.  I tillegg til å være ren skuespiller var han (sang)artist, han danset, imiterte, sang, og spilte flere instrumenter. Han var mørkhudet, med en mor fra Puerto Rico og afro-amerikansk far, og ble utsatt for sterk rasisme i ung alder, men kjendisstatusen hans, blant annet opptrådte han mye med Frank Sinatra og Dean Martin, gjorde at han påvirket rasediskrimineringen i positiv retning. Davis Jr. ble 64 år gammel og døde av strupekreft, trolig grunnet røyking.

 

Har du  kommentarer? Klikk på kommentarer-linken like under dette, og skriv i vei.

 #1990 #film #filmsnakk #filmhjerte #diehard #diehard2 #pelleogproffen #dødenpåosloS #homealone #garbo #carstenbyhring