En av årets beste filmer går nå på kino. Spanske “Truman” er nemlig en hjertevarm fulltreffer som du bør få med deg!
FILMANMELDELSE
FILM: TRUMAN
Land: Spania/Argentina
Spilletid: 1 time og 48 minutter
I hovedrollene: Ricardo Darin og Javier Camara
Sett på kino. Norgespremiere på norsk kino 29. juli.
Så var det frem med storterningen. Den spanske (spansk/argentinske) filmen “Truman” som fredag (29. juli) hadde offisiell Norgespremiere så jeg på kino allerede i januar på filmfestivalen i Tromsø, og jeg hadde store forventninger til den. Og den innfridde. Grunnen til de høye forventningene mine var selvsagt at filmens to hovedroller bekles av to førsteklasses skuespillere; argentinske Ricardo Darin (Wild Tales), og spanske Javier Camara (Living is easy with eyes closed), som begge gjør vidunderlige roller.
Historien i “Truman” er egentlig en trist historie, om Tomas som har fått beskjeden om at han har uhelbredelig lungekreft. Men det som lett kunne blitt en sentimental fortelling formidles med hjertevarm, lun humor. Ja visst har filmen sine rørende øyeblikk, men Tomas`alvorlige sykdom skildres på en måte som gjør denne filmen til en fulltreffer. Tomas har innfunnet seg med sin skjebne, og vil ta sine avskjeder på sin egen særegne måte, med bestekompisen Julian som sitt nedtonende sidekick, om man kan si det slik.
(Tekst i kursiv fra tiff.no) De gamle vennene Tomás (Ricardo Darin) og Julián (Javier Camara) har ikke sett hverandre på årevis. Men når Tomás får vite at kompisen har uhelbredelig lungekreft og vil avslutte sykehusbehandlingen, tar han turen over fra Canada til Madrid. Juliáns søster håper Tomás skal få broren på andre tanker. Men når du vet at det kan være kort tid igjen av livet, er det mye annet å ta stilling til enn å prøve å bli frisk. Skal du fortelle en venn at du lå med kona hans for mange år siden? Og hvem skal få overta hunden din?
TRUMAN – som har tittel nettopp etter bikkja til Julián – byr på forviklinger, tragikomikk og ikke minst skuespill i toppklasse (tiff.no).
“Truman” utspilles i Madrid og i Amsterdam, og selv om det altså i bunn ligger det tristeste tema av alle, livets alt for tidlige slutt, gir denne filmen 1 time og 48 minutter med fornøyelig skue, for det er en fryd å se herrene Darin og Camara spille mot hverandre i denne filmen. Skuespillet deres er absolutt i toppklasse. Nå vet jeg fra før at begge er karakterskuespillere av rang, som det oser menneskelighet av, og samspillet mellom de to er eksellent. Så har da også regissør Cesc Gay ord på seg for å være god på å formidle nyanserte og ektefølte karakterportretter.
Truman er en av filmene du ikke bør gå glipp av, om du liker fornøyelige filmer krydret med god dialog.
Dette er herlig, selv hunden Truman som jeg ikke syns er noen fin hund, blir man glad i. Ikke soleklar toppscore, men dette er selvsagt terningkast 6.
Løp til kinoen og se!
Har du sett “Truman”? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂
Dheepan fra 2015 er et dagsaktuelt drama om immigranter/asylsøkere i Europa. Om det er en medrivende og ektefølt skildring eller en litt for langdryg og lettvint affære kan derimot diskuteres.
Filmsommeren fortsetter her på filmbloggen, i dag med en film som ikke har noe spesielt med sommer å gjøre (som de to tidligere omtalte filmene under filmsommer-fanen min). Det er derimot en aktuell film som sikkert vil falle i smak hos mange, og som jeg ikke har sett før nå.
Den franske opphausede filmen DHEEPAN var en film jeg hadde store forventninger til, den hadde jo blant annet vunnet den prestisjetunge Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes i fjor, og regissør Jacques Audiard har tidligere stått bak fantastiske filmer som “Rust og bein” og “Profeten”. Men Dheepan innfrir ikke helt. Det som kunne vært et hjerteskjærende og sterkt portrett av mennesker på flukt har istedet blitt en litt for forenklet fortelling. Jeg høres kanskje ganske negativ ut, for filmen er verdt å se da den inneholder en del aktuell problematikk og aspekter ved integrering og søken etter et bedre liv, men det blir for mange lettvinte løsninger og litt for beint fram i enkelte deler av filmen.
I korte trekk handler Dheepan om tre mennesker på flukt fra fattigdom, krig, død og elendighet i Sri Lanka. Dheepan, en mann i 30-årene hvis egentlige navn er noe annet, løsriver seg fra sin fortid som kriger hos tamiltigrene og smugles under falsk identitet til Frankrike sammen med en ung desperat kvinne, som utgir seg for å være hans kone, og en foreldreløs jente på 9 år som de tar med seg som sin datter. Ved hjelp av menneskesmuglere og tolk lurer de seg til oppholdstillatelse. I en av Paris sine mindre elegante forsteder havner de tre, som ikke kjenner hverandre fra før, i et kriminelt styrt boligkompleks der livet er alt annet enn hva de drømte om. Her må de etablere seg som en “familie” og lyve om fortiden. Dheepan og “kona” får seg jobb i boligkomplekset, mens “datteren” starter på skole. Ingen av de to voksne snakker fransk, noe som selvsagt gjør ting vanskeligere. Snart innhentes også Dheepan av fortiden sin både fysisk og på det personlige plan, når han innser at den nye hverdagen ikke er stort bedre enn det han flyktet fra.
Filmen viser en hel del realistiske sider ved tilværelsen som asylsøker og menneskehandel, som gjør det interessant. Miljøskildringene er bekmørke og skittenrealistiske, og vi får være vitne til hvordan mennesker slites mellom fortid, personlige savn og tap, drømmen om en bedre tilværelse, og problemer rundt å klare å tilpasse seg. Skuespillet er gjennomgående bra, særlig Jesuthasan Antonythasan i tittelrollen gjør en solid innsats, men rollekarakterene sliter med å vinne den enorme sympatien min hele tiden, kanskje bortsett fra den unge jenta som er “familiens” “datter”. Men selv der skorter det litt på grunn av manus føler jeg. Men dette er komplekst.
Filmen bygger seg litt for rolig opp mot klimaks, midtveis var jeg litt lei, men det tar seg bra opp i siste del. En film verdt å bruke filmkvelden på. Til tross for et muligens noe lite plausibelt sluttvers ender jeg opp med 6 av 10 stjerner til Dheepan (terningkast 4).
Dheepan er tilgjengelig for kjøp i fysisk format både hos platekompaniet og cdon, samt at den også er å finne på nett (men da bør du finne engelske tekster også, filmen har fransk og tamilsk tale).
Nok en sommerkveld. Nok en sommerfilm. The Kings of Summer gir en lun og underholdende filmkveld.
Under fanen “filmsommer” er målet å finne noen filmer som passer godt til filmkveldene nå i sommer. Et annet mål er å i hovedsak skrive om filmer jeg ikke tidligere har omtalt her på filmbloggen, men unntak kan naturligvis forekomme. Et tredje mål har vært å finne frem til filmer som kan relateres til sommer.
I dag har jeg funnet en herlig film som fortjener et stort publikum og jaggu innfridde den de tre ovennevnte krav også.
Dagens utvalgte film er THE KINGS OF SUMMER fra 2013, en amerikansk indie-film i coming-of-age-sjangeren. Eller “oppvekstskildring” om man skal finne et ord på norsk. Filmen er beskrevet som en unik og uforglemmelig coming-of-age-komedie (dramakomedie vil jeg vel kalle det) der vi treffer tre ungdommer i 15-16-årsalderen fra en forstad i Ohio som bestemmer seg for å rømme og bygge en trehytte i skogen, der de skal bo i fred for voksnes oppsyn og leve av naturen.
Joe er lei av farens sjefete tilstedeværelse, så sammen med bestevennen Patrick, som er lei begge foreldrene, og en merkelig og veldig morsom skrue ved navn Biaggio, rømmer de ut i det fri på jakt etter uavhengighet og manndom. Ute i skogen lever de livets glade dager. I løpet av sommerdagene settes vennskap på prøve og ungdommen erfarer kanskje ett og annet?
De største stjernene ser vi heldigvis ikke i denne type filmer, men mange seere vil nok garantert dra kjensel på flere blant filmens cast. I hovedrollen, som Joe, ser vi Nick Robinson (nå 21), kjent fra den siste Jurassic Park-filmen der han var den eldste av de to brødrene. Storrollen i Jurassic Park var hans første etter rollen i The Kings of Summer. Dette er først og fremst de unge skuespillernes arena, det er de som gjør denne filmen. Robinson er bortimot bunnsolid, Gabriel Basso (Patrick) likeså, og Moises Arias gjør en artig figur (Biaggio), som nærmest minner litt om en tenåringsversjon av “Alfalfa” fra den klassiske serien “Rakkerungene” (ihvertfall av utseende). Selv om de unge har hovedrollene er her også et par voksen-figurer som helt klart er med på å gi filmen styrke. Nick Offerman, som Joes far, og Megan Mullally, som Patricks mor, er festlige figurer. Fans av serien Will & Grace vil huske Mullally for den komiske “Karen Walker”-rollen, og noe av det ser vi muligens i figuren hennes her også? Offerman da, hvor har jeg han fra? Tja, si det, han er for min del det morsomste i denne filmen, mens Robinson og Basso er de mest ektefølte.
Resultatet har iallefall blitt en fornøyelig feelgood-film med nostalgiske vibber. Det skal sies at filmen trolig passer aller best for et publikum i alderen 13-20+, men her er absolutt nok av elementer til å glede også voksne seere i alle aldre. Særlig Offermans tørrvittige humor og Mullallys lett eksentriske stil vil garantert få mange til å trekke på smilebåndet, mens de unge vil digge de tre ungdommenes pågangsmot. Flere av de mindre rollene er dessuten også morsomme eller sympatiske.
“The Kings of Summer er alt det som det var lov å håpe han skulle bli. En film som fangar sommeren, ungdommen og alvoret. Det er dramtisk, men det fungerer. Det er morsomt, men ikke overdrive. Og det er mye takket være at filmen bygger på gjenkjennelege ideer fra min egen ungdom” (filmdagbok.no).
Det som gir trekk er at ikke all humor er like morsom, et par figurer og scener er noe overspilt, det er et par scener jeg finner unødvendige eller merkelige, noen lette snarveier er tatt, og filmen når ikke sitt fulle potensiale. Uansett, dette er hyggelig å se på og jeg anbefaler filmen.
Originalt gikk verket under tittelen Toy`s House, men har senere fått navnet The Kings of Summer. Filmen som er spillefilmdebuten til regissør Jordan Vogt-Roberts hadde sin premiere i 2013 på Sundance Film Festival i Utah på festivalen som er den største av sitt slag i USA, som setter fokus på uavhengig film produsert utenfor de store filmstudioene.
På imdb.com har The Kings of Summer basert på over 60 000 brukerstemmer et pent stjernesnitt på 7,2 av 10, noe som borger for at filmen har falt i smak hos mange. Fra filmhjerte får The Kings of Summer sterke 7/10, eller en klar firer på terningen. Det ble nesten 5.
PS: Av andre hete sommerfilmer som absolutt anbefales er den glimrende og også spennende MUD fra 2012, også det en indie-film, med Matthew McConaughey og up and coming-star Tye Sheridan på plakaten, eller den norske sprø krimkomedien HODET OVER VANNETfra 1993. Begge filmene er tidligere omtalt her på filmbloggen og belønnet med terningkast 5. Klikk på filmtittelen for å lese omtalene av de (muligens må du scrolle nedover på sidene litt).
The Kings of Summer er å få tak i på DVD/Blu-Ray som import (uten nordisk tekst) fra platekompaniet.no, eller til rundt halve prisen fra utlandet hos britiske wowhd.com (sender gratis til Norge) eller amazon.com, men dog trolig med lengre leveringstid. Du finner den også på nett som streaming/nedlasting, sikkert både lovlig og ulovlig, hvis du gidder å lete. Uten å anbefale noe ulovlig så er den å finne bl.a. ved hjelp av kickass og tpb. Dåkker ser nu sjøl 😉
Sommerens vær her på berget har så langt innbydd til mye innetid, som igjen gir en del filmtid. Gidder man ikke være ute i den hustrige norske sommeren får man vel parkere seg foran TV`en med en film og drømme seg bort. Hva gir isåfall mer sommerfeeling enn det idylliske tropeparadiset Hawaii?
I den amerikanske thrilleren “A Perfect Getaway” fra 2009, som jeg faktisk ikke har sett før nå, er det derimot ikke idyll. Riktignok tas vi med til fantastiske Hawaii på en heidundrande fottur på en av øyene, men det skal etterhvert utvikle seg til en ganske uhyggelig forfølgelsestur. Ikke misforstå, filmen er ikke veldig uhyggelig, men heller passe sommerlig underholdende, med småcreepy spenning etterhvert.
Et nygift par er på bryllupsreise på Hawaii, der de skal gå en utfordrende fotturriststi for å komme til den perfekte stranden. Underveis på turen får de vite at et par som trolig fortsatt befinner seg på Hawaii er etterlyst for flere mord på en av de andre naboøyene, men de bestemmer seg for å fortsette ferden. Underveis treffer de på to andre par, og plottet dreier seg selvsagt rundt hvem som er morderne.
A Perfect Getaway har et fantastisk bakteppe og blendende cinemateografi – Hawaiis herlige forlokkende natur gir ikke akkurat seerne lite lyst til å oppleve paradiset der. Filmen har en brukbar historie, som etter en times tid gir oss en ganske så uventet twist. Hvorvidt man liker eller tror på denne vrien definerer i stor grad om filmen faller i smak eller ei.
Jeg hadde som sagt ikke sett denne filmen før, den var faktisk ganske ukjent for meg, jeg hadde heller ikke sett trailerne for filmen, noe som forøvrig ikke anbefales da disse avslører for mye etter manges mening. Etter å ha sett filmen var jeg litt i villrede omkring hvorvidt jeg var blitt ført bak lyset eller sågar regelrett løyet for av filmskaperne eller ei, for den overraskende vendingen vil garantert føre til diskusjoner blant de som ser filmen. En del vil trolig mene at manus og filmen lyver for å komme frem til sin endelige løsning, men gjør den nå egentlig det? Jeg tenderer mest mot å svare nei der. Alt dreier seg egentlig om å tenke over hva som egentlig blir sagt, hva man egentlig ser.
Javisst, filmen prøver bevisst å lede deg til å tro noe, det er det ingen tvil om, men den lyver nok ikke, bare se scenene en gang til etter å ha sett filmen. Ofte er det menlig slik at man hører det man vil høre, når man har dannet seg en oppfatning av hvordan ting henger sammen. Det er likevel ikke et vanntett plott, noe vann siger det inn her. Noen hull er det. En del seere vil nok finne denne twisten som for lite troverdig til å kunne svelges, eller forutse løsningen. Det er for min del noen av scenene jeg fortsatt ikke i ettertid kjøper helt, som fremstår som inkonsekvente mot løsningen, men så er det da heller ikke Oscar-materiale vi snakker om her. En thrillers baktanke er da også ofte gjerne at publikum skal kunne bli overrasket, og denne filmen gir på en måte en litt ny dimensjon.
Jeg har ihvertfall, etter å ha tenkt over det, kommet frem til at A Perfect Getaway er en film verdt å anbefale, den gir akkurat passe dose spenning til tross for sine skjønnhetsfeil og endel klisjeer. Det er en type mysterie/thriller/”adventure” som kanskje ikke blir så utpreget spennende før det omtalte vendepunktet kommer. Oppbyggingen til dette går ikke alt for raskt, men inneholder likevel nok sekvenser til at det blir tilstrekkelig interessant, spenningskurven daler aldri ned til kjedelig da det hele tiden eksisterer en viss spenning, samt en del (ofte morsom) dialog, som også er viktig for oppfattelsen av filmen.
Steve Zahn og Milla Jovovich spiller det nygifte paret, og gjør sine saker greit. Filmens sterkeste bærebjelke er utvilsomt Timoty Olyphant, som sammen med en god Kiele Sanchez utgjør paret de nygifte møter når fotturen er i gang. Før den tid har de rukket å gjøre seg til uvenner med et noe sjuskete par, spilt av Chris Hemsworth og Marley Shelton, som selvsagt også dukker opp i villmarka.
A Perfect Getaway er grei sommerspenning som funker fint for å slå ihjel halvannen times drittvær ute, og skiller seg nok litt fra de fleste andre thrillere med lik oppbygging. På imdb.com har A Perfect Getaway basert på litt over 56 000 brukerstemmer et snitt på 6,5 av 10 stjerner, som er et poengsnitt jeg syns er ganske passende for denne filmen, som i min bok får terningkast 4. På imdb-skalaen ville jeg satt 6 av 10 stjerner* – eller 6 og en halv dersom man kunne dele en stjerne.
Du finner filmen på nett for strømming eller nedlasting. Som fysisk kjøpefilm er den blant annet tilgjengelig hos platekompaniet.no.
(*da regner jeg 1 stjerne som terningkast 1; 2-3 stjerner blir terningkast 2; 4-5 stjerner terningkast 3; 6-7 stjerner terningkast 4; 8-9 stjerner terningkast 5; og 10 stjerner terningkast 6)
PS: Om du ble forelsket i Hawaii etter å ha sett A Perfect Getaway, eller ikke vil se en thriller men fortsatt vil forføres av Hawaii, kan den noe lysere og humørfulle dramafilmen The Descandants, med George Clooney, anbefales 🙂
Den svenske filmen TJUVHEDER (norsk tittel: Flukten) har fått strålende kritikker. Nå går den på norske kinoer.
FILMANMELDELSE
Film: TJUVHEDER (norsk tittel: Flukten)
Land: Sverige, 2015
Spilletid: ca 1 time og 35 minutter
Anmeldelse skrevet i januar (med oppdateringer nå) etter å ha sett filmen på kino under TIFF. Filmen har ordinær Norgespremiere 8. juli.
Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige, og her til lands. I januar under utdelingen av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre andre priser. I tillegg var den nominert som beste film.
I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av fortiden.
Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.
Det som desverre ikke er særlig autentisk og ekte er den tåpelige norske tittelen på filmen. “Flukten (Tjuvheder)” heter den her på berget. Hva pokker`n har “Flukten” å gjøre med det man i originaltittelen spiller på? Man har tilogmed valgt å ta med originaltittelen i parentes, sånn for sikkerhets skyld…. Den originale tittelen viser til æreskodeks og samhold blant samfunnets utstøtte.
Jada, hovedkarakteren flykter fra noe, men tror man at det norske filmpublikum er så inni hampen teite at vi ikke forstår hva den svenske tittelen betyr? Nok en håpløs utført jobb av det norske oversettertrollet. Filmen hadde forresten premiere i Sverige i oktober. For 9 måneder siden… Sånn, da fikk jeg raljert litt om dette også. Men vi lar det ligge nå. Filmen er nemlig fortsatt knakende god.
Regissør Grönlund har ellers selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller og drama, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.
Flykt fra norsk sommerregn, spring på kino og se Tju….Flukten. Fra filmhjerte får Tjuvheder et finfint terningkast 5.
PS: I Sverige (og andre land) er poengskalaen stort sett noe annerledes enn i Norge. Der er filmpoengskalaen ofte fra 1 til 5, eller 4 (hvem vet?), hvis noen lurer på den svenske posteren 😉 Kanskje filmhjerte burde kutte terningen og heller gi poeng etter “IMDB-skalaen” (1-10)? Hm…
At Island kan sparke ball har blant annet England og Østerrike fått erfare denne sommeren, og sagaøya langt ute i havgapet har blitt trykket til hele Europas bryst. Og det er velfortjent.
Men har du sett íslensk kvikmynd? Film fra Island altså?
Jepp, filmhjerte er tilbake igjen midt i sommerdvalen 🙂
Jeg skal ikke skryte på meg å ha sett mange filmer fra Island, det har desverre blitt få, men de jeg har sett har vært vel verdt tidsbruk. Filmer fra Island kjennetegnes ofte naturlig nok av øyas særegne og fascinerende landskap, og en ofte tørrvittig og spesiell humor og sinnsstemning. Mange har også lagt innspillingene av diverse storfilmer til nettopp Island på grunn av de store variasjonene i naturen, kombinert med billigere kostnader. For eksempel har deler av innspillingen av filmer som Interstellar, James Bond: Die Another Day, Flags of our Fathers og flere sesonger av Game of Thrones blitt innspilt på Island.
” Islands store fordel er at vi har en enorm variasjon i naturforhold på små avstander. Du finner isbreer, svart ørken, svarte sandstrender, fosser, elver, innsjøer, lavasletter og lignende i løpet av 1-2 timer i bil. I USA måtte man forflyttet seg fra Hawaii til Alaska og Minnesota for å filme noe tilsvarende” (kilde: nettsak fra Dagsavisen.no). Dagens filmblogginnlegg skal ikke ta for seg utenlandske filmer spilt inn på Island, men altså filmer fra Island, med islandsk tale.
Derfor, her er seks islandske filmtips!
SMÅFUGLER (2015)
Original tittel: Þrestir Internasjonal tittel: Sparrows
Fersk film som hadde norsk kinopremiere 24. juni og som fortsatt går på kino i Norge (skuffende nok ingen flere visninger i Tromsø???). Filmen gjorde det sterkt på filmfestivalen i San Sebastian, der den ble kåret til beste film. Jeg har ennå ikke rukket å se denne filmen som av kritikere omtales som en islandsk filmperle, men all omtale og traileren fra filmen virker veldig lovende. Den skal sees ihvertfall, og jeg kan vel nærmest gå god for den uten å ha sett den.
Det er en såkalt “comming-of-age-movie” der vi følger den 16 år gamle Ari, som har bodd hos moren sin i Reykjavik hele livet, men som plutselig må flytte til avsidesliggende Vestfjord for å bo sammen med faren, Gunnar.
Filmdistributør Arthaus sin omtale: En uvanlig oppvekstskildring om forandring og kjærlighet. Alt foregår i eksotiske og vakre omgivelser på Island.
16 år gamle Ari fra Reykjavik får et brått møte med voksenlivet den sommeren han må bo sammen med faren i en øde islandsk fiskerlandsby. SMÅFUGLER er et gripende portrett av ungdom i en brytningstid. En fortelling om forandring, den første store kjærligheten og et far-sønn forhold som sliter (kilde: arthaus.no).
STABUKKER (2015)
Orig. tittel: Hrùtar Int. tittel: Rams
Mørk dramakomedie som jeg tidligere i år gav terningkast 4 (terningkast 5 kunne det like gjerne blitt). Iallefall en klar anbefaling.
Filmen hadde kinopremiere i januar, og er kanskje mulig allerede å oppdrive på nett nå?
Mengder av snille sauer, ei budbringende bikkje, og to gamle brødre, står sentralt i Stabukker, som både er drama, sort komedie og en liten tragedie. Den handler dessuten så absolutt også om kjærlighet.
I et avsidesliggende dalføre på Island lever to gamle stabukker av et brødrepar side om side som naboer. De har hvert sitt lille gårdsbruk, og begge er sauebønder, i likhet med de fleste andre i nærområdet. Begge behandler sauene sine med kjærlighet og dyp lidenskap. Å påstå at de to brødrene er gode naboer er derimot å overdrive. De har nemlig omtrent ikke snakket sammen de siste 40 årene.
Når det en dag oppdages skrapesyke hos en av sauene, og hele sauebestanden i dalføret må slaktes, blusser gamle stridigheter opp i full fyr.
Stabukker er en småhumoristisk film som innimellom både er rørende, sjarmerende og rar, med flere morsomme scener, men som også byr på varme fra et tidvis iskaldt og vinterkledd Island. Med den fascinerende snaue islandske naturen som bakteppe fremstår omgivelsene som både nådeløse og sentrale i handlingen.
101 REYKJAVIK (2000)
Vi hopper tilbake til år 2000, da denne lettere romantiske komedien sjarmerte sitt publikum. Jeg har ikke sett filmen siden jeg så den på tidlig 2000-tall, så jeg har glemt handlingen, men husker at jeg syns den var litt fascinerende.
Handlingen sentreres ihvertfall (takk til google for hjelpen) rundt hovedpersonen Hlynur, som er en type i 30-årssalderen som fortsatt bor hjemme hos mora i Reykjavik. Dagene fyller han med å drikke, feste, se porno og surfe på nett, mens han lever på arbeidsledighetstrygd. Han er ikke typen som ønsker alt ansvar som ligger i det å være i et forhold, men det er ei jente han er interessert i. En dag finner han også ut at mora har en elskerinne…
Filmen fikk en bra mottagelse mener jeg å huske, og bør være mulig å spa frem et eller annet sted på nett.
.
ILDFJELL (2011)
Orig. tittel: Eldfjall Int. tittel: Volcano
Kritikerrost drama fra 2011, som bl.a. gjorde seg bemerket på Cannes-festivalen og en rekke andre festivaler. Et trygt filmvalg om en vil ha drama.
NRK filmpolitiet gav filmen en solid omtale og terningkast 5. Regien er spillefilmdebuten for regissøren bak årets “Småfugler”, den Oscar-nominerte (for en kortfilm i 2004) Rúnar Rúnarsson.
Filmdistributøren Arthaus sin omtale av filmen: Vi tas med på en vakker, rørende og vemodig siste akt i en kjærlighetshistorie mellom to helt vanlige mennesker. Hannes og kona Anna måtte forlate Vestmannaøyene på Island etter vulkanutbruddet i 1973. Han fikk seg raskt jobb som vaktmester i Reykjavik og alle planer om å vende tilbake smuldret bort.
Nå, 37 år senere, går Hannes av med pensjon. Han kommer fra en tid da mannen var herre i sitt hus og hengivenhet noe som hørte kvinner og julaften til. Han er humørsyk, har et ikke-eksisterende forhold til sine barn og konen har etablert sin egen tilværelse på dagtid. Fremtiden fortoner seg som et stort, sort hull. En nær døden-opplevelse får Hannes til å se sitt liv og sin kone i et nytt lys. Men så blir Anna rammet av slag. Sigur Rós-keyboardist Kjartan Sveinssons musikk gir nydelig stemning til Rúnar Rúnarssons nostalgiske og innsiktsfulle drama om alderdom og hva som gjør livet verdt å leve (kilde: arthaus.no).
11 MENN UT (2005)
Orig. tittel: Strákarnir okkar Int. tittel: Eleven men out
Ettersom dette innlegget ble til for å hedre Islands nyslåtte fotballhelter må det selvsagt være med en fotballfilm her 😉 Jeg har ikke sett denne heller, men finner jeg den på nett skal jeg se den. Om den anbefales kan jeg selvsagt ikke si så mye om, men pytt pytt, som sagt måtte det selvsagt med en fotballfilm her, og den høres ganske komisk ut i omtalene 🙂
Selv om dette er en svart komedie fra 2005, er den faktisk ganske så dagsaktuell, ettersom tematikken i filmen er et tema som jevnlig er oppe til debatt innen fotballen.
Ottar Thor er en kjekk, men arrogant stjernespiller på et fotballag. Han tenker ikke på konsekvensene når han bestemmer seg for å fortelle en journalist − i garderoben etter en kamp − at han er homofil. Hans motivasjon er ikke særlig mer enn at han gjerne vil komme på forsiden av avisen (kilde: filmweb.no). Slikt går selvsagt ikke stille for seg! Ottar Thor presses ut av laget, men finner seg raskt en ny klubb, en amatørklubb der det allerede er noen homofile spillere.
En komedie med baller, vistnok 😉 Strákarnir okkar, som faktisk er kallenavnet man har på Islands landslag i fotball, betyr “Våre gutter”, og er en film som har fått blandet mottagelse. Fra å være godt likt på mange filmfestivaler har den i pressen blitt mottatt forskjellig. I Norge fikk den terningkast 4 hos Side 2 (TV 2-drevet side), mens den bare fikk to øyne på terningen hos Dagbladet.
COUNTRY WEDDING (2008)
Orig. tittel: Sveitabrúðkaup
Int. tittel: Country wedding
Bryllupskomedie og road-movie som jeg så på kino under filmfestivalen i Tromsø for noen år siden. Om den finnes å se på nett aner jeg ikke, men skulle du ramle over den med forståelige undertekster anbefales den absolutt. Et par skal gifte seg i en kirke ute på landet, en times tur fra Reykjavik. Ting går imidlertid ikke som planlagt, og det baller raskt på seg med trøbbel 😉
Om du er interessert i flere filmtips fra Island, kan DENNE listen hos IMDB by på en oversikt med godt over 170 islandsk-språklige filmer.
Har du kommentarer om dagens omtalte filmer eller andre filmtips fra Island kan du gjerne bruke kommentarfeltet her på bloggen eller skrive noen ord på filmhjertes facebook-side.
Snurr islandsk film – og heia Island mot Frankrike i kvartfinalen 😉