Filmhjerte: Året 1994

1994 var OL på Lillehammer. 1994 var også film, mye film! Filmåret 1994 gav oss filmen som av mange anses som en av tidenes beste. Men filmen er også en av tidenes mest forbigåtte i Oscar-sammenheng, for til tross for hele 7 nominasjoner stod filmen igjen uten en eneste pris!


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


Det er ingen hemmelighet at The Shawshank Redemption er en av mine absolutte favorittfilmer, den er definitivt inne på lista over topp 5 hos meg, kanskje også topp 3, noen ganger føles det også som om den er filmen over alle, men det varierer. Uansett er den filmen så strålende at jeg like godt avslører årets filmhjerte først som sist, siden jeg uansett “diskuterer” den sammen med en annen av årets store filmer. At den ble nominert til hele 7 Oscar er selvsagt hyggelig for filmen, og et kvalitetsbevis (som oftest), men at den ikke fikk en eneste statuett, er en liten “skandale”. Årets filmhjerte-film “Frihetens Regn“, som den heter på norsk, kan du lese mere om senere i dette innlegget.

1994 var dessuten et år med flere andre storfilmer, som jeg også verdsetter høyt. Dog ikke like mange som året før, men de fire første jeg lister opp nedover, samt Frihetens regn, er filmer jeg setter stor pris på.

FORREST GUMP


Historien om Forrest Gump, glimrende spilt av Tom Hanks, ble den store Oscar-vinneren for filmåret 1994, og selvsagt hovedårsaken til at The Shawshank Redemption ikke fikk noen priser. Forrest Gump ble kåret til beste film, Tom Hanks fikk prisen for beste mannlige hovedrolle, regissør Robert Zemeckis fikk statuett for beste regi, og i tillegg ble det priser for beste visuelle effekter, beste filmklipp/redigering og beste adapterte manus.

La det være sagt med en gang, jeg syns Forrest Gump er en glimrende film, en veldig spesiell fortelling med en underfundig fortellerstil – og med en rekke sitater som har gått inn i filmhistorien, men jeg mener helt klart at den verken burde vunnet beste film eller mannlige hovedrolle all den tid konkurrentene blant de nominerte var The Shawshank Redemption og Morgan Freeman. Riktignok kan jeg også si at når “Frihetens regn” måtte se seg slått, så er Forrest Gump sånnsett ikke den verste å bli sprunget  forbi av. For slik ble det nå engang.
Prisen Forrest Gump derimot definitivt skulle vunnet, ut fra de nominerte, var for beste mannlige birolle, der Gary Sinise var nominert for rollen som løytnant Dan. Den prisen fikk Sinise desverre –  og utrolig nok –  ikke. For Sinise gjorde en glimrende figur i filmen. En annen som gjorde en minneverdig, og veldig morsom, rolle, var Mykelti Williamson som Forrest Gumps kamerat “Bubba”, og det var gode prestasjoner også av Robin Wright Penn og Sally Field.

Grunnen til at jeg ikke helt klarer å hylle Forrest Gump opp i skyene som en av de ultimate favorittene mine er fordi filmen er en smule spesiell som nevnt, det er litt vanskelig å “kjøpe” historien, Tom Hanks overspiller muligens bittelitt, men når jeg ser bort fra de få ankepunktene så fremstår filmen som “a box of chocolates, you never know what you`re gonna get” 😉

La meg også legge til at selv om den ikke er en av filmene jeg vil plassere som en av mine ultimate favoritter, så er den i bolken like under, og er en film jeg mer enn gjerne kan se om igjen når enn det skulle være.
Forrest Gump får et klokkerent og solid terningkast 5 fra filmhjerte.blogg.no.

Filmplakaten til Forrest Gump er forøvrig også litt av en klassiker, som har blitt både parodiert og hyllet et utall ganger.

Forrest Gump kan du se hos Netflix (Hurra!) om du har tilgang der.

SPEED

En av mine favoritter blant actionfilmer er “buss-dramaet” som utspiller seg i den fartsfulle actionthrilleren Speed. Keanu Reeves, Sandra Bullock, Jeff Daniels og Dennis Hopper gjør bunnsolide prestasjoner. Det er selvsagt et moment i filmen, et dødsfall, jeg overhodet ikke liker, men man kan vel ikke alltid få det som man vil i slike filmer? 😉

Speed er høyoktan action og fartsfull spenning – og er en av filmfavorittene mine fra 1994. En gal bombemann plasserer en bombe på en rutebuss. Bomben aktiveres ved et visst punkt, og kjører bussen under en viss fart går bomben av.

På terningen min lyser 5 øyne til Speed.

Fest setebeltene!

THE RIVER WILD

The River Wild er utvilsomt en av dette årets mest spennende filmer, og en av mine 1994-favoritter.  En familie har tatt turen til ødemarka for å rafte og fikse familieproblemer, men får langt større trøbbel å hanskes med når de støter på et par livsfarlige drapsmenn. Terningkast er jeg litt usikker på, men det vaker mellom 4 og 5.

Meget bra spill av Meryl Streep som raftingeksperten Gail, Kevin Bacon som badass, og Gails mann og sønn spilt av henholdsvis David Strathairn og Joseph Mazello (kjent bl.a. fra Jurassic Park året i forveien).

Dessuten en adrenalinfull filmplakat! Og slikt er jo et pluss som må nevnes siden jeg liker filmposters.

KLIENTEN (Originaltittel: THE CLIENT)

Enda en av 1994s klassethrillere er denne, Klienten (The Client), som også definitivt er en av mine favorittfilmer fra 1994. Filmen står seg i likhet med flere andre i dagens filmblogg-sak fortsatt utmerket den dag i dag, og er en film jeg absolutt liker.

I The Client ser vi historien om en hardbarket ung guttunge som blir vitne til at en advokat til en mafiatopp begår selvmord. Det går ikke lang tid før både myndighetene og skumle typer er ute etter gutten for å høre hva mannen som begikk selvmord har fortalt han, og han hyrer en advokat for å beskytte seg. God spenningskurve hele veien, og en god historie.

Filmen huskes selvsagt for glimrende spill av barnestjernen Brad Renfro, og av Susan Sarandon og Tommy Lee Jones. Brad Renfro døde som mange husker på tragisk vis i en alder av kun 25 år. Som kjent døde den sjarmerende Klienten-stjernen for 7 år siden, av en utilsiktet overdose. The Client er basert på en spenningsroman av John Grisham,  forfatteren bak bøker som blant andre Pellikanrapporten, The Firm og Regnmakeren, som alle har blitt filmatisert.

Klienten får ihvertfall en varm anbefaling, en god terningkast 5-film

DUM og DUMMERE (Originaltittel: DUMB & DUMBER)

En komedieklassiker og en av 90-tallets store suksesser med Jim Carrey og Jeff Daniels.

Den er nok litt oppskrytt syns jeg, for jeg så den igjen for noen måneder siden ifm Dumb and Dumber TO som kom i fjor, og jeg må si den var ikke helt som jeg husket, det var mye som ble en smule for barnslig, banalt og kleint. Men Dum & Dummere anno 1994 er uansett en morsom komedie alt i alt, noe oppfølgeren fra i fjor desverre ikke er.

Det beste med filmen som kom i 2014 er nemlig filmplakaten (!) av den avsindig crazy lørva av en bil, og når det er det beste ved filmen samtidig som man så bilen sånn ca 30 sekunder eller noe i selve filmen, så ble det bare søl.

LEON (Originaltittel: LÈON. Også kjent som; Leon: The Professional)


Passe spennende franskprodusert krimdrama/thriller der Jean Reno er leiemorderen Lèon som tar en 12 år gammel jente, Mathilda, under sine vinger etter at foreldrene hennes har blitt drept. Det blir et spesielt forhold mellom de to, og Leon lærer Mathilda opp i det han driver med… Mathilda spilles forøvrig av Nathalie Portman, som her gjør en kraftfull filmdebut i en alder av omlag 12 år.

FIRE BRYLLUP OG EN GRAVFERD
(Originaltittel: FOUR WEDDINGS AND A FUNERAL)


Romantiske komedier er ikke typen film jeg ser oftest eller liker best, men i den kategorien er ihvertfall denne ikke så verst. Hugh Grant og Andie MacDowell, samt Rowan Atkinson som prest! Mye bra filmmusikk, som kanskje er det beste ved filmen.


ÅRETS FILMHJERTE 1994:

THE SHAWSHANK REDEMPTION

Norsk tittel: FRIHETENS REGN


* Krimdrama.

* Regi: Frank Darabont.

* Manus: Basert på Stephen Kings novelle “Rita Hayworth and Shawshank Redemption”,
og Frank Darabont (Screenplay).

* Med: Tim Robbins, Morgan Freeman, Bob Gunton, William Sadler, med flere.

Frihetens regn, som er tittelen filmen nok uten tvil er mest kjent som her i Norge, er som nevnt en av mine filmfavoritter gjennom tidene. Jeg har faktisk sett brukt mot filmen at den er for populær (!), den er av mange ranket som den beste filmen gjennom tidene, og troner på topp på brukerrangeringene på filmdatabasen IMDB, med skyhøye 9,3 av 10 stjerner i snitt basert på godt over 1, 4 millioner brukerstemmer! Det er enormt. At man da skal bruke mot Frihetens regn at den er for populær til å kunne være en av tidenes beste filmer, ja det blir kort sagt for dumt (sorry Montages, dere skriver enormt mye bra, men akkurat den meninga må være noe av det største pølsevevet jeg har lest om film ;p).

Frihetens Regn er et gripende fengselsdrama spekket med for eksempel humor, vennskap, jævelskap, varme, livslyst, håp, oppgitthet og urettferdighet, hvor Tim Robbins og Morgan Freeman gjør sine livs beste roller i denne klassiske perlen av en film.

Filmen fikk 7 Oscar-nominasjoner, blant annet for beste film og beste mannlige skuespiller (Freeman), men ble skammelig nok ikke tildelt noen av prisene.

Livet til Andy Dufresne, en ung og vellykket bankmann, forandres dramatisk da han dømmes til fengsel på livstid for å ha drept sin kone og hennes elsker. Handlingen er lagt til 1940-tallet, og filmen viser hvordan Andy, med hjelp fra sin venn Red, fengselets forretningsmann, viser seg å være en særdeles uvanlig fange.

Men hvorfor har denne filmen blitt så uhyre populær? Det er garantert flere grunner til det, men fengselsfilmer, flukt og rollefigurenes karakter, samt en ganske genial flukt og drømmen om et bedre liv, har nok sitt å si, for ikke å glemme den gåsehud-fremkallende fortellerstemmen til Morgan Freeman. Filmen var imidlertid ikke en gigant på kino, hvor den vistnok bare såvidt gikk i pluss, det er først senere den har fått sin status som en av de store, som en litt moderne klassiker, og med det plassert en rekke andre filmer i skyggen.

En veldig god og kortfattet analyse av Frihetens regn, til og med på norsk, på filmbloggen OP-5 skrevet av Aslak Nore og Asbjørn Slettemark, kan leses ved å klikke her. Anbefalt lesestoff for alle som liker denne filmen eller er interessert i å se den.

Interessert i mer omtale på norsk av filmen? Les filmfront.no sin fyldige analyse, der de gir terningkast 6.

Se Frihetens regn hos viaplay (abonnement kreves): http://viaplay.no/filmer/frihetens-regn-1994 PS: The Shawshank Redemption kan du også se gratis (og sånn passe lovlig eller ikke) hos et sted med popcorn i navnet 😉

Tidligere har jeg flere ganger slaktet de norske filmsensorene som setter norske titler på utenlandske filmer, titler som er helt avvikende fra filmens originale tittel. Når en film heter “You only live twice”, da oversetter man jaggu ikke det til “James Bond i Japan”, selv om Bond-filmen handler om at 007 er i Japan! Er dette en norsk spesialitet og egenart, å dikte opp egne tåpelige titler?
NRK Filmpolitiet hadde en gang en morsom og interessant artikkel med påfølgende kommentarer om nettopp dette fenomenet. Men de er kanskje ikke stort bedre over grensa, for hos svenskene har filmen den helt idiotiske tittelen “Nyckeln till frihet”. Jeg gremmes! Og ler 🙂
Eksemplene er mange, men akkurat når det gjelder at The Shawshank Redemption ble oversatt til den norske tittelen Frihetens Regn kan jeg til dels forstå det, selv om det fortsatt er tåpelig. Nå er riktignok filmposteren for denne filmen utformet slik at det virker ok å kalle den “Frihetens regn”. Den originale tittelen ville kanskje gjort at en del publikummere ikke skjønte tittelen, ettersom “Shawshank” er et oppdiktet fengsel. Men spør dere meg skulle filmen fått beholde denne tittelen også her hjemme.

Terningkastet til Frihetens Regn/The Shawshank Redemption blir selvsagt 6, og 10 av 10 stjerner. Klassefilm.



ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1994:

FREDRIKSSONS FABRIKK – THE MOVIE

Regi: Bo Hermansson


Filmen er basert på samme rollefigurer som komiserien Fredrikssons fabrikk, som ble sendt på NRK tidlig på 90-tallet. TV-serien var en seersuksess på NRK, men spillefilmen ble ikke en suksess og endte opp med et betydelig underskudd. Jeg syns uansett Fredrikssons Fabrikk – The Movie var en fornøyelig og småmorsom film. Veldig minneverdig er den dog ikke, slik TV-serien var/er, men av 94-filmene så får den utropes som vinner her på filmbloggen.

Historien er såre enkel egentlig og etter samme oppskrift som TV-serien. Fredriksson har planer, men de fire syerskene hans gjør som vanlig livet småsurt for han.

Aud Schønemann i rollen som Margit var forresten det aller beste med Fredrikssons Fabrikk-serien og filmen, hun var så søt, snill og kledelig beskjeden at hun kunne gått rett inn i TV-stua hos hvem som helst som en godslig, kjærlig og småbekymra bestemor. Selvsagt gjorde også Anne Marie Ottersen, Brit Elisabeth Haagensli og Elsa Lystad en glimrende innsats, som hhv opprørske Pia, shabbye Kari og lettere livsleie Oddveig. Den ambisiøse og lett frustrerte fabrikkeieren Fredriksson ble som vanlig trygt gestaltet av Magnus Härenstam, mens den smånevrotiske formannen Tommy ble gitt liv av Geir Kvarme. I tillegg finner vi blant andre Hege Schøyen, Nils Vogt, Rolv Wesenlund, Marianne Krognes, Jan Pande Rolfsen og Harald Heide Steen Jr. på rollelista her.

Ti kniver i hjertet er en annen severdig norsk film fra 1994, ihvertfall var den litt spennende og ok da den var relativ ny på VHS. En rekke kjente norske skuespillere medvirket, men de to hovedrollene hadde den til da nokså ukjente Martin Dahl Garfalk (født 1978, mange husker han kanskje fra Hotel Cæsar der han spilte “Thomas Hildring” i 2000-01. Han har forøvrig gitt seg som skuespiller), og totalt ukjente Jan Devo Kornstad, som regissøren plukket opp fra gata.

Filmen var regissør Marius Holst sin spillefilmdebut, og er basert på en bok av Lars Saaby Christensen (Boka fra 1992 heter “Gutten som ville være en av gutta“). Filmen regnes som en av 90-tallets store norske filmer, og gjorde seg bemerket i utlandet også, blant annet på filmfestivalen i Berlin.
Dagbladet beskriver handlingen slik: Boken ble til filmen om gutten Otto Olsen som ikke helt passet inn blant de andre på sin alder. Så treffer han Frank. En mystisk tøffing som dukker opp med frasen «harru aldri gjort noe gæern’t før», akkurat i det sommerferien står for døren (Kilde:Dagbladet).

EN DEL ANDRE FILMER FRA 1994 SOM ER VERDT Å SE

Pulp Fiction

– Regnes av mange som et førsteklasses mesterverk av regissør Quentin Tarantino. Så langt strekker ikke jeg meg, men klarer man å se sammenhengen i denne vridde historien så er den ganske genial. Filmen bryter med alt man forventer av oppbyggingen av en film, noe som gjør den til en meget spesiell opplevelse, men det er nok også nettopp det som har gitt filmen den statusen den har fått.

Rå action får man i alle fall –  og stjerner på løpende bånd. Jeg nevner i fleng; John Travolta, Samuel L. jackson, Uma Thurman, Harvey Keitel, Ving Rhames, Eric Stoltz, Christopher Walken, Amanda Plummer, Tim Roth, Bruce Willis. Pulp Fiction kan sees bl.a. hos Netflix.

 

Nattevakten (Nattevagten)

– Dansk thriller med Kim Bodnia, Sofie Gråbøl og Nikolaj Coster-Waldau.

En student får jobb som nattevakt på et likhus for å spare opp penger til utdannelsen sin. Likhuset oppbevarer blant annet levningene etter en seriemorder som tar livet av prostituerte, og skumle hendelser begynner å skje der.

 

.

Beverly Hills Cop III

– Den siste av de tre “klassiske” Beverly Hills Purk-filmene.

Men fortvil ikke….neste år kommer Beverly Hills Cop 4 😉

 

 

 

 

Naked Gun 33 1/3: the Final Insult

– Så var det siste kapitel for Frank Drebin som “Mannen med den nakne pistol” i denne tredje filmen i rekka, og det var like greit, for nå var vel humoren ganske utvasket selv om man klarte seg gjennom en tredje film.

Terrorister planlegger å utløse en bombe midt under filmindustriens store dag, på selveste Oscar-utdelingen. Den pensjonerte Drebin får i oppdrag å infiltrere terroristgruppa og avverge katastrofen. Det blir selvsagt fullstendig kaos.

 

 

Politiskolen 7: Oppdrag Moskva (Police Academy: Mission To Moscow)

– Fortsatt litt humor å vri ut av Politiskolen-konseptet også, og også i denne aller siste politiskole-komedien er det en del morsomheter og på sedvanlig vis både forviklinger og gale påfunn.

Men selv om jeg liker Politiskolen var det rimelig greit at det stoppet etter denne syvende filmen, som kom fem år etter Politiskolen 6. Forøvrig spilte nylig avdøde Christopher Lee (som gikk bort 7. juni i år i en alder av 93) en av hovedrollene i denne filmen, som russisk purk.

 * Polismördaren

* Polis polis potatismos

* Stockholm marathon

* –  Film 4, 5 og 6, av totalt 6, med Gösta Ekman som politietterforsker Martin Beck.

I tillegg til filmene jeg har nevnt i dagens filmblogg-innlegg er det en rekke filmer fra 1994 jeg har sett som er helt OK, slik det som regel også er med de fleste andre filmår. De er ikke alle nevnt, men ikke nødvendigvis glemt, de utgjør en del av det som har formet filminteressen for meg og mange andre, og selv om jeg ikke liker de kan filmene ha gledet andre. Likevel er det vel lite som er så forbaska irriterende som å kaste bort tid på en film man syns stinker 😉

STJERNER SLUKKET OG STJERNER BLE FØDT

Som de fleste andre år var det også i 1994 en del folkekjære skuespillere som vandret heden og tok turen til de evige jaktmarker. John Candy var en av de mest kjente og kjære som desverre måtte si takk for seg i 1994, kun 43 år gammel.
Den store koselige humoristiske bamsen fra Canada huskes for mange best fra komedier som Uncle Buck, Brølet fra villmarken (The Great Outdoors), Splash, Neste stopp Chicago (Nok en gang en håpløs norsk filmtittel! Orig.tittelen var nemlig Planes, Trains and Automobiles), Alene Hjemme (der han hadde en liten rolle som polkakongen Gus Polinski. “Polka polka polka” ;p), Brewsters Millioner, og Delirious, for å nevne noen, sovnet inn i Mexico 4. mars 1994 etter å ha hatt et hjerteattakk.

Candy var som mange husker en stor herremann kroppslig sett, og både faren og bestefaren døde av hjerteattakk. Candy skal selv ha prøvd å gjøre noe med helsa, men i mars 1994 sa hjertet hans desverre stopp. Canadian Bacon som kom ut i 1995, etter hans død, var den siste filmen han spilte i.

Et par folkekjære Oscar-vinnere gikk også bort dette året. I 1961 vant Burt Lancaster Oscar for filmen Elmer Gantry (1960). Lancaster er en fyr jeg liksom alltid har hørt om, men filmene hans er i veldig stor grad ukjente for meg. De eneste som stort sett er kjente for min del er Dommen i Nürnberg (1961) og Airplane (1970), men kun førstnevnte tror jeg at jeg har sett for lenge siden. De to filmene fikk hhv 11 og 10 Oscar-nominasjoner, men vant “kun” hhv 2 og 1. Ellers viser filmografien hans et par filmer jeg kunne tenkt meg å se, som f eks Airplane og “film-noir”-thrilleren Sorry, Wrong  Number (1948). Lancaster døde i oktober 1994, 80 år gammel.

Også Jessica Tandy var Oscar-vinner. Den prisen fikk den populære fruen i 1990 for 1989-filmen Driving Miss Daisy. Hun huskes også for filmer som blant andre Stekte grønne tomater, Fuglene, Cocoon og hennes siste film; Nobodys Fool.
Jeg husker henne for filmene sent i karrieren, pluss Fuglene fra 1963, men Tandys filmografi strekker seg tilbake helt til 1932 da hun filmdebuterte 22-23 år gammel. Tandys liv ebbet ut 11. september 1994, i en alder av 85 år.

 

Langt hyggeligere i denne bolken er et par av fødslene i 1994. Det var nemlig i 1994 at Boyhood-stjernen ELLAR COLTRANE ble født. Coltrane spilte som kjent rollen som Mason i den episke oppvekstfilmen Boyhood fra 2014, en film som fulgte de samme skuespillerne over en periode på 12 år, og som altså tok hele 12 år å lage. Coltrane er en av mine nye unge favoritter, for i Boyhood der vi altså fikk følge han fra han var en liten guttepjokk og gjennom 12-årsperioden i filmen rakk han å spille seg inn i manges filmhjerter. Lorelei Linklater, også hun sentral i Boyhood, ble også født i 1994.

Jeg må selvsagt også ta med en annen kommende gigantisk stjerne som ble født i 1994. Det var nemlig året da JUSTIN BIEBER så dagens lys. Biebers karriere som sangartist kjenner vel hele verden til, ihvertfall gjør millioner av ungpiker som han har smeltet hjertene på det, men sjarmtrollet Bieber har faktisk også noen mindre skuespilleropptredener (bl.a. i CSI), i tillegg til musikkdokumentarfilmene om han. Det er tydelig veldig “in” å hate Bieber, men hvorfor skal man egentlig det? Han har i alle fall ikke gjort meg noe, så å ta han med på noen linjer her er problemfritt 😉

Har du kommentarer? Hvilke filmer likte du best av filmene fra 1994?
Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!

#film #filmsnakk #filmhjerte #1994 #frihetensregn #shawshank #forrestgump #movies #filmblogg

 

Filmhjerte: Året 1993

1993, et godt år for film? Døm selv, for i dagens retrofilminnlegg på filmhjerte.blogg.no er det nettopp filmåret 1993 som står for tur. Hva var årets beste film fra dette året?


 I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

 

1993 bød etter undertegnedes mening definitivt på noen filmer som har satt spor etter seg i filmhistorien, og to av filmene kom fra samme mesterregissør, noe som er ganske så bemerkelsesverdig. Når jeg går gjennom listene over filmer utgitt i 1993 finner jeg en lang rekke filmer jeg liker, både innen action, thriller, komedie og drama. Så ja, 1993 var et godt år for film, og til nå i denne “Årets film”-serien det aller beste filmåret samlet sett. Faktisk så mange bra titler her at jeg har litt vansker med å plukke ut en av dem som den fremste favoritten, for alternativene til dagens hovedomtale og “årets filmhjerte” er flere her, ihvertfall er det 3-5 filmer jeg kan vurdere i den sammenhengen. Her er de viktigste grunnene til at filmåret 1993 var solid.

JURASSIC PARK


Denne kommer man selvfølgelig ikke utenom. Filmen er dagsaktuell også ettersom Jurassic World, en av årets storfilmer, for tida går på norske kinoer. Tida flyr, for det er hele 22 år siden denne smått fantastiske eventyrfilmen så dagens lys i kinomørket, hvor den ble en gigantsuksess. Jurassic Park ble da den kom ut den til da største kinosuksessen gjennom tidene, og med billettinntekter på rundt 915 millioner dollar ble den tidenes mest innbringende, til da. Publikum frydet seg i en salig miks av grøss og glede over de glimrende animerte skapningene som var bragt til live, hvem glemmer vel T.rex for eksempel?

En stor salgssuksess ble den også da den litt senere ble gitt ut på kjøpefilm på VHS (og noen år senere på dvd).  Selv så jeg den aldri på kino, men jeg hadde det ihvertfall kult med den på video.

Jurassic Park var et eventyr av en sci-fi-thriller-film om dinosaurene som våknet til live, det var imponerende laget av mesterregissør Steven Spielberg, og spesialeffektene var det klasse over. Jeg glemmer naturligvis heller ikke at det var glimrende skuespill til en slik film å være fra Sam Neill, Laura Dern, Jeff Goldblum og den da 9-10 år gamle Joseph Mazzello, samt smått legendariske biroller, først og fremst ved Wayne Knight (som selvsagt alle husker som Newman i Seinfeld), men jeg kan jo slenge på navn som Samuel L. Jackson, Richard Attenborough og B.D. Wong i tillegg.

Jurassic Park ble belønnet med tre fortjente Oscar-priser for beste lyd, beste lydredigering og beste visuelle effekter.

Terningkast fra filmhjerte.blogg.no blir 5. Filmen kan i alle tilfeller varmt anbefales for de som liker actionfulle eventyrfilmer fulle av sprell levende sultne og forbanna dinosaurer!

PS: Noe å le av? Hva med VGs anmeldelse av Jurassic Park? 😀 Verdens Gang dro nemlig frem blodøksa i 1993, da de slaktet filmen med overskriften “spekulativt misfoster”. Terningkastet fra anmelder Jon Selås var 1. Da 3D-versjonen av filmen kom for et par år siden var avisa noe mildere med Jurassic Park, og gav terningkast 5, dog fra en annen av avisas anmeldere 😉

SHINDLERS LISTE (Original tittel: SCHINDLER`S LIST)


1993 var altså året da Steven Speilberg stod for regien for to gigantfilmer. Jeg må innrømme at jeg som tenåring i 1994 ikke likte Schindlers liste. Jeg husker at skoleklassen min så filmen samlet på kino, og jeg husker jeg kjedet meg, for det første fordi den var fryktelig lang (til og med innlagt pause midtveis fikk vi), og jeg likte ikke grepet med å filme i svart-hvitt, med den ene rødkledde jenta som det eneste i filmen med farge. Jeg har dessuten aldri, verken før eller nå, vært en stor tilhenger av filmer med tematikk fra krigens dager (andre verdenskrig), selv om det finnes unntak. Etterhvert som årene har gått har jeg likevel helt klart fått øynene opp for denne filmen, og den dag i dag liker jeg Schindlers liste selv om det er en “tung” film.

Liam Neeson som gjør en strålende rolle i filmen som Oskar Schindler, likte jeg heller ikke før i tida, men de siste årene har Neeson blitt en av mine favoritter. Det over 3 timer lange biografiske krigsdramaet skildrer som mange husker historien om Schindler som under andre verdenskrig reddet over tusen jøder fra tyskerne og den sikre død.

Schindlers liste ble den store vinneren under Oscar-gallaen 1994, for filmer fra 1993, og stakk av med imponerende 7 priser. Den fikk Oscar for beste film, Steven Spielberg fikk Oscar for beste regi, og filmen fikk prisene for beste beste originalmusikk, beste filmredigering, beste adapterte manus, beste kinemateografi og beste produksjonsdesign. I tillegg var filmen nominert i fem andre kategorier, 12 totalt (!), blant annet for beste mannlige hovedrolle, men Neeson måtte se seg slått der.

En liten digresjon får jeg selvsagt plass til her. Ettersom jeg elsker Seinfeld, så er det ikke til å unngå å trekke frem Seinfeld-episoden som hadde en referanse til filmen, i episoden der Jerry tar en dame med seg på kino for å se nettopp Schindler`s List. Istedet for å følge med på filmen ender de opp med å kline, noe Jerrys plagsomme nabo ikke så ut til å like 😉 Ellers har jeg lest det er hevdet at Steven Spielberg etter hver opptaksdag av filmen skal ha sett på en episode av Seinfeld for å lette på sinnsstemningen, siden filmens tema var tyngende. Om det stemmer vet jeg ikke, men det står ihvertfall skrevet.

HVA ER DET MED GILBERT GRAPE? (Original tittel: WHAT`S EATING GILBERT GRAPE)


Mange vil nok huske denne filmen først og fremst grunnet en ung Leonardo DiCaprio, som ble Oscar-nominert i klassen beste mannlige birolle for innsatsen i What`s eating Gilbert Grape. Men det var altså verken DiCaprio som hadde rollen som Gilbert Grape, eller som tok Oscar-prisen. Leonardo hadde nemlig rollen som Gilberts bror, den funksjonshemmede Arnie. Den som hadde hovedrollen som Gilbert Grape var Johnny Depp. Jeg husker egentlig handlingen i filmen dårlig, men jeg vet at jeg syns dette er en bra dramafilm, som er regissert av svenske Lasse Hallström.

JAGET (Original tittel: THE FUGITIVE)


En ytterst spennende og velspilt thriller/actionthriller med en glimrende Harrison Ford i hovedrollen som Dr. Richard Kimble, som beskyldes for drapet på sin kone. Kimble er uskyldig, men skjønner at noen forsøker å gi han skylda. Kimble blir dømt for drapet, og får dødsstraff. På vei til fengselet blir fangetransporten utsatt for en ulykke, og Kimble rømmer. Han må selv finne morderen, samtidig som han er jaget av en hel nasjon, anført av “Chief deputy Marshall” Gerard – spilt av Tommy Lee Jones. Tommy Lee Jones spilte rollefiguren Gerard også i 1998-filmen U.S. Marshals, og Jones stakk også av med Oscar for rollen i Jaget, i klassen beste mannlige birolle.

Harrison Ford er som nevnt gnistrende god, som den uskyldige mann som legger på flukt, med myndighetene hakk i hæl, på jakt etter sannheten. Jeg digger denne filmen, og det gjør jo heller ikke noe at Harrison Ford er en av mine absolutte favoritter, mens Tommy Lee Jones også er en av de jeg liker veldig godt. Jaget var en av de fem nominerte til Oscar for beste film fra 1993.

En av mine klare favoritter fra 1993, en varm anbefaling, og et kruttsterkt terningkast 5.

MRS. DOUBTFIRE (Norsk tittel: Fru Doubtfire)

He-he… Det er kanskje slik at enten liker man vel denne eller så mener man den er to timer av livet sitt man aldri får tilbake, altså bortkasta tid. Jeg tilhører første kategori, jeg syns filmen er morsom, og at Robin Williams er hysterisk komisk til tider, både som fru Doubtfire og som fyren han gir liv til her. Williams spiller en skuespiller som etter en bitter skilsmisse ender opp med å nesten ikke få tilbringe tid med barna sine. Når eks-kona søker etter hushjelp ser den oppgitte faren en mulighet. Han dresses opp som Mrs. Doubtfire, og søker på jobben!

THE FIRM


The Firm, eller Firmaet på norsk, er filmen der Tom Cruise er Mitch McDeere, en ung advokat som får seg jobb i et prestisjetungt advokatfirma, men oppdager at firmaet har sine mørke sider som ikke tåler dagslys. Det er heller ingen lett vei ut av firmaet. Gode skuespillerprestasjoner av Cruise, Gene Hackman og Jeanne Tripplehorn (spiller kona til Mitch), med flere. Spennende film som helt klart kan anbefales.

FALLING DOWN


Michael Douglas i strålende form som en ganske alminnelig mann, som mister kontrollen helt i frustrasjon over samfunnet og egen situasjon som arbeidsledig. Douglas briljerer i rollen. Falling Down ser jeg mer enn gjerne på nytt igjen.

CLIFFHANGER


Sylvester Stallone passer definitivt best inn i rollene som bokseren Rocky i Rocky-filmene, for noen særlig god skuespiller har han aldri vært. Til tross for det så er han faktisk ganske bra i Cliffhanger, som er en veldig spennende og tidvis nervepirrende høythengende film!

Actionthriller av klassisk merke, som fungerer fint på en filmkveld.

WEEKEND AT BERNIE`S II


For de som husker Weekend at Bernie`s fra noen få år tidligere; her er han tilbake, fortsatt stein dau, men likevel oppegående!

For all del, jeg vet at flere syns dette er en fjollete film og en unødvendig oppfølger til den smått kult-klassiske Weekend at Bernie`s fra 1989, en film som har gått inn i populærkulturens historie med en rekke referanser. Noen har sågar vurdert denne fra 1993 som en filmatisk kalkun. Jeg forstår at det er de som vil slakte toeren, men jeg syns fortsatt den er hysterisk komisk! Dog er den ikke like morsom og lattervekkende som den første, som er en kanonkomedie, for her er en del fjollerier og passe kleine episoder, men som sagt, liker du Weenkend med Bernie, den første, ja da er nok sjansen tilstede for at du også syns Weekend med Bernie 2 er morsom nok.

Historien i toeren starter forøvrig opp omtrent der eneren sluttet. Bernie vekkes til live ved hjelp av woodoo, og Larry og Richard jakter skjulte penger som skal renvaske navnene deres, men selvsagt er det flere som vil ha disse pengene…

I rollene ser vi også her Andrew McCarthy, Jonathan Silverman og Terry Kiser, samt komiske opptredener av Tom Wright og Barry Bostwick.

Det er forresten vanskelig å ikke trekke noen sammenligninger til Weekend med Bernie`s-posterene når man ser en av filmposterene/filmomslaget til komedien The Way, Way Back fra 2013 😉 (som forøvrig er en utmerket sommerferiekomedie).
Men hvem vet, det kan vel være helt tilfeldig (det er ingen fellesnevnere ellers ved filmene) ….

 


ÅRETS FILMHJERTE 1993:


 

a Perfect world

* Drama/kriminalthriller

* Regi: Clint Eastwood

* Skuespillere: Kevin Costner, Clint Eastwood, Laura Dern, med flere

Glimrende film, som jeg uten å nøle anbefaler, og som utvilsomt er en av årets beste filmer fra 1993. Jeg vil ihvertfall utrope A Perfect World til den beste filmen fra 1993. Det skal dog innrømmes at jeg hadde litt vansker med å plukke ut en blant flere aktuelle.
I denne dramathrilleren regissert av Clint Eastwood, som nær sagt selvsagt selv også spiller en av rollene i filmen, befinner vi oss i USA på 60-tallet.

Året er 1963 og Butch Haynes har nettopp rømt fra fengselet i Texas. Han tar en åtte år gammel gutt som gissel, og det oppstår et spesielt forhold mellom Haynes og gutten. En politijakt med Texas Rangeren Red Gernett i spissen settes i gang. Anspentheten øker, både p.g.a. Garnetts kjennskap til Haynes og vanlige menneskers frykt for en voldelig rømling som kidnapper barn… (filmweb.no).

Hadde det ikke vært for at slutten ikke ble som jeg håpet på, ville dette lett vært en perfekt film, men A Perfect World er en strålende film, der Kevin Costner gjør en førsteklasses innsats som rømlingen Butch som kidnapper den lille guttungen Phillip, også kalt “Buzz“, den sjarmerende og underkuede guttungen som ble spilt av den da 6-7 år gamle T.J. Lowther (som ifølge IMDB.com kun har hatt to roller etter årtusenskiftet, etter å ha hatt 11 roller i filmer/serier på 90-tallet. Men muligens har han vært med i diverse tv-serier senere?). Han gjorde ihvertfall en uforglemmelig innsats i A Perfect World, der vi også ser utmerket spill av Costner, samt godt spill også av Eastwood selv, og Laura Dern.

Buzz blir med Butch på en biltur av de sjeldne, en “roadtrip” han aldri skal glemme. Den lille guttungen er kanskje kidnappet, men samtidig mere fri enn noen gang. Men når ting eskalerer må også Buzz gjøre noen vanskelige valg. For min del er det forholdet de to imellom, Butch og Buzz, som gjør filmen til årets film i mitt filmunivers. Det ligger mange filmatiske fine grep i denne filmen, men også det usagte spiller en rolle. En annen viktig faktor i filmen er voldens innvirkning. Det er ikke en utpreget voldelig film, selv om det er drap og voldsbruk i den, volden er der for å få frem de konsekvensene blant annet vold mot barn kan ha, og hvordan voldelige menn oppfattes.

Filmen er muligens også litt “glemt” hos mange og undervurdert, noe den helt klart ikke burde være.

Uforglemmelig film, anbefales sterkt. Siden jeg ikke har bedre ord på norsk, this is amazing! Terningen lander ikke på 6, dog ikke langt unna. Det blir et sterkt og solid terningkast 5 til A Perfect World.

Les en meget bra sak om A Perfect World (på engelsk) ved å klikke her.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1993:

HODET OVER VANNET

* Mørk krimkomedie

*Regi: Nils Gaup

Med: Lene Elise Bergum, Morten Abel, Svein Roger Karlsen, Reidar Sørensen og Jon Skolmen,


Bekmørk krimdrama-komedie av  Nils Gaup, med Lene Elise Bergum, Morten Abel og Svein Roger Karlsen i hovedrollene, og Reidar Sørensen og Jon Skolmen i de to andre rollene. Et nygift par, Einar og Lene, og en venn er på en isolert ferieøy for å slappe av. Mens gutta er ute i båt ankommer Lenes ex-elsker øya. Det går ikke bedre enn at han drikker seg dritings og sovner naken i senga. Når Lene prøver å vekke han ser hun til sin store skrekk at han er dau. Hun får panikk og bestemmer seg for å gjemme liket i potetkjelleren.

Hodet over vannet er en spennende mørk krimkomedie, med overraskende vendinger og en handling helt til siste slutt.
Skal du se den, husk at du da må se helt til rulleteksten er ferdig!

I 1996 ble det laget en amerikansk remake (ny versjon) av den norske filmen, som fikk tittelen Head Above Water, med Harvey Keitel og Cameron Diaz i rollene, noe som må sees på som et aldri så lite hedersbevis og kvalitetsstempel for den norske filmen.

Jeg så faktisk akkurat Hodet over vannet på nett, leid på iTunes Store for 29 kroner, og må innrømme at jeg husket absolutt ingenting av den selv om jeg har sett den før. Filmen har imidlertid tålt tidens tann ganske bra, for den er fortsatt bra. Skuespillet er overraskende godt, mimikken og dialogen sitter greit (i motsetning til flere andre norske filmer fra 80- og 90-tallet). Lene Elise Bergum-fans får dessuten servert sitt i lange baner med toppløs bading i massevis. Bergum er ikke blant mine norske skuespillerfavoritter, men her gjør hun en ganske god figur. Den som er best er Svein Roger Karlsen, som særlig er morsom når han hermer etter andre dialekter, og han har også noen herlige ansiktsuttrykk. Morten Abel er som vel alle vet kjent for sin artistkarriere, men også Abel gjør en god innsats i denne filmen, hvor han også har tittelmelodien “Hodet over vannet” sammen med Prepple Houmb.

Det er forøvrig kun fem personer med i denne filmen, som ble spilt inn på halvøya Østerøya i Sandefjord kommune. Den idylliske skjærgården er naturligvis også med på å gi karakter til filmen, og fremstår i kontrast til den mørke handlingen. I hovedsak er det kun Bergum, Abel og Karlsen vi ser, ettersom Sørensens rollefigur dør innledningsvis, og Skolmen først dukker opp helt i filmens slutt. De to sistnevnte er likevel helt klart med på å løfte filmen med sine roller. Hodet over vannet beskrives som en komedie, men fremstår mest som en bekmørk krimthriller med komiske undertoner, der det vel først og fremst er i filmens avsluttende del at de komiske elementene blir fremtredende.

Men dette er morsomt og grei lett underholdning. Jeg sitter ihvertfall igjen med følelsen av at det var helt greit å bruke 29 kroner på å se den. Har du ikke installert iTunes på pc-en er det også mulig å leie denne filmen digitalt hos filmarkivet.no for 39 kroner. Det er imidlertid en enkel og grei prosess å laste ned iTunes-programmet til en hvilken som helst PC så lenge man har godt nok nett og ingen datakvoter å tenke på. Selv om iTunes/iTunes Store er et Apple-produkt fungerer det helt fint på vanlig pc og mac. iTunes fungerer på Mac, PC, iPad, iPhone, iPod touch og Apple TV.  Klikk her for å komme til iTunes norske sider.


En rekke norske filmanmeldere gav Hodet over vannet god kritikk, blant annet har  filmen fått terningkast 5 fra VG og Filmfront.no, og 4 fra Dagbladet og Aftenposten. Fra filmhjerte.blogg.no kommer mere bra omtale. Jeg føler meg riktignok i det snille hjørnet når jeg gir filmen terningkast 5, som den får fordi skuespillet og dialogen er overraskende godt og troverdig nok, samt at den altså ble plukket opp av Hollywood for en remake. Fire sterke øyne på terningen hadde nok vært riktigere ut fra filmens handling og kvalitet, men nå i dag 22 år etter premieren syns jeg den står seg såpass godt at den kan få en femmer.

En annen bra norsk film fra 1993, som kommer inn på en grei andreplass dette året er denne:

DE BLÅ ULVENE

Regi: Morten Kolstad

Etter en roman av Ingvar Ambjørnsen

Med: Håvard Bakke, Tommy Karlsen, Brit Elisabeth Haagensli, Viggo Jønsberg, Petronella Barker, m.fl.

Den tredje og siste filmen om “Pelle og Proffen“. I De blå ulvene går turen til København, etter at noen aktivister på flukt har kollidert i en tilfeldig bil, som har resultert i at en kvinne må på sykehus. Den skadde kvinnen er mora til “Proffen”. Samtidig har Pelles far stukket av til København sammen med ei ungjente. Pelle og Proffen følger etter for å finne ut av hva som foregår, og i den danske hovedstaden kommer de også på sporet av aktivistene i “De blå ulvene”.

Grei ungdomsfilm, som jeg likte godt på 90-tallet, og som jeg fortsatt syns er OK. Skulle jeg rulle terning vil nok 4 være nærliggende å lande på. På nettsidene til det gode norske filmnettstedet filmfront kan du lese en fyldig og god vurdering av De blå ulvene. Der får filmen terningkast 3. Som sagt vil jeg sette 4, men mange av punktene i vurderingen deres er jeg enig i.

To andre filmer fra Norge fra 1993 som er mye omtalt er Telegrafisten og Stella Polaris. Norsk filmkritikerlag satte pris på Stella Polaris som er regissert av Knut Erik Jensen fra Honningsvåg, men den ble sett av få publikummere. Selv har jeg sett noen korte klipp fra den, og det frister ikke å se den da den for meg fremstår alt for poetisk og uinteressant. Telegrafisten, som er basert på en roman av Knut Hamsun, har jeg sett, men syns den er for kjedelig. Det beste med den er nok filmens location, der store deler er innspillt på idylliske Kjerringøy (som slett ikke er ei øy, men som ligger på ei halvøy), nord i Bodø kommune i Nordland. Filmen fikk ellers en del kritikk for å fremstille kvinnene i filmen for horete, noe som ikke gjenspeilet Hamsuns syn i boka. Imidlertid fikk filmen Amandaprisen for beste norske film, og den ble nominert til Gullbjørnen i Berlin, melder wikipedia.

Andre brukbare filmer fra 1993:

Last Action Hero

– Eventyr/action-komedie med Arnold Schwartzenegger.

En ung filmfan har en magisk billett som transporterer han inn i den fiktive verdenen til filmhelten hans. Småmorsom film, med fart i.

 

 

Gretne Gamle Gubber (Grumpy Old Men)

– Morsom komedie om de to gretne naboene som har vært uvenner siden barndommen. Feiden blusser opp når en kvinnelig nabo flytter inn på andre sida av gata.

Hovedrollene spilles av Jack Lemon og Walther Matthau.

 

 

Innen Rekkevidde (Striking Distance)

Tom Hardy (Bruce Willis) kommer fra en politifamilie. Når faren blir drept er han overbevist om at morderen er i politiets rekker. Når han går ut med anklagene sine degraderes han.

Langt fra det beste med Bruce Willis, men sånn helt OK 90-tallsthriller. Jeg liker Willis, så derfor tar jeg den med.

 

 

Philadelphia

– Filmen som gav Tom Hanks Oscar for beste mannlige hovedrolle. Hanks spiller rollen som en AIDS-syk advokat som får sparken av firmaet sitt på grunn av tilstanden sin. Den eneste som er villig til å forsvare han når han går til sak mot firmaet er en deltids-advokat, som på toppen av det hele er homofob. I tillegg til at Hanks fikk Oscar ble det også Oscar til filmen for beste originalsang; Bruce Springsteens nydelige “Streets of Philadelphia“, som mange helt klart husker denne filmen for. Det er så lenge siden jeg har sett filmen at jeg ikke husker handlingen noe særlig, men at filmen slett ikke er så verst er i alle fall sikkert. Ellers medvirket bl.a. Denzel Washington.

 

Kalifornia: Passasjeren i baksetet (Kalifornia)

– Spennende krimthriller med Brad Pitt, David Duchovny og Juliette Lewis.

Et journalistpar drar på en “seriemorder-tour”, i sporene etter en seriemorder, og har to passasjerer med seg på turen. Det de ikke vet er at den ene i baksetet selv er en seriemorder.

 

 

Blodrød sol (Rising Sun)

– Action/Thriller med Sean Connery og Wesley Snipes.

Så vidt jeg husker en spennende film, om en kvinne som finnes død på kontoret hos et japanskt firma under en fest. Tøff filmposter også 😉

 

 

I skuddlinjen (In the Line of Fire)

Clint Eastwood tok seg tid også til å spille i andre filmer enn sin egen dette året. Her er han en Secret Service-agent som havner i skuddlinjen når noen prøver å angripe presidenten.

 

 

 

The Good Son

– Denne husker jeg ingenting fra, men i denne dramathrilleren ser vi de to barnestjernene Macaulay Culkin (Alene Hjemme-filmene) og Elijah Wood (som senere er udødeliggjort i Ringenes Herre-filmene) i samme film. Som sagt, jeg husker ikke om dette er sebart eller bare ræl. Men snubler man over den på f eks netflix eller annet tilsvarende som man allerede abonnerer på kan man jo alltids ta en titt. Stopp-knappen har man jo om det bare er sjit 😉

 

 

Blå (Trois couleurs: Bleu)

– I denne franske dramafilmen spiller Juliette Binoche en kvinne som strever med livet etter at  mannen og barnet hennes døde. Blå fra 1993 er den første filmen i “fargetrilogien” Blå (1993), Hvit (1994) og Rød (1994) fra den polske regissøren Krzysztof Kieslowski.

Filmnettstedet montages.no har plassert de tre filmene samlet på 3. plass på sin liste over 90-tallets 100 beste filmer. De skriver dette om Blå:

Utgangspunktet for Tre farger-trilogien er utforskningen av de politiske idealene i det franske flagget ? blått for frihet, hvitt for likhet og rødt for brorskap ? ofte med en viss grad av distanse eller problematisering. I Blå møter vi Julie (Juliette Binoche) som tar avstand fra alle menneskelige forbindelser etter at hun mister både datteren og sin berømte komponistmann i en bilulykke, en slags syrlig form for ?frihet? som ikke fungerer i lengden.

Selv husker jeg veldig lite av Blå, men jeg har sett den en gang for lenge siden, og syns den var verdt å se.

Pellikanrapporten (The Pelican Brief)

Brukbar film med Julia Roberts og Denzel Washington.

En konspirasjon oppdages.

 

 

 



* Brandbilen som försvann

* Mannen på balkongen

* Roseanna

– De tre første av seks Beck-filmer med Gösta Ekman som politietterforskeren Martin Beck. Ekman som Beck var egentlig ikke så bra, og de seks Beck-filmene med han i hovedrollen kan ikke måle seg mot de med Peter Haber og Mikael Persbrandt, men filmene er uansett brukbare med bra spenningskurve. Rolf Lassgård har rollen som Gunvald Larsson i de seks Beck-filmene som kom ut i 1993 og 1994, og gjør en god figur.

En film fra 1993 flere anser som en liten kult-film er den mørke australske komedien BAD BOY BUBBY. Den har blant annet gjort suksess på filmfestivalen i Tromsø (TIFF) og en rekke andre filmfestivaler. Jeg har ikke sett den selv, men muligens kan den være interessant om man skulle snuble over den en gang.

Jeg kunne ha nevnt enda flere filmer fra 1993 som jeg har sett og som jeg mener er OK, men det får holde nå.

1993 var også et år med noen triste filmrelaterte hendelser. Et par ikoniske skuespillere trakk sitt siste åndedrag dette året, to skuespillere som på hver sin måte har satt spor etter seg og som den dag i dag selvsagt fortsatt huskes.

RIVER  PHOENIX (USA)

23 ÅR

27. aug. 1970 – 31. okt. 1993

RIVER PHOENIX, det amerikanske ungdomsidolet som var både skuespiller og musiker, hadde en lovende karriere på gang, blant annet gjorde han en flott innsats i Indiana Jones og Det Siste Korstog (1989), My Private Idaho (1991) og Sneakers (1992). Særlig i My Private Idaho var han fremragende. Jeg mener også å huske at Phoenix gjorde en sterk figur i Stand By Me (1986, norsk tittel: Venner For Livet), en film noen anser som en kult-film, som var gjennombruddsfilmen for Phoenix. Anbefalte filmer er ihvertfall alle disse. Den filmen han ble nominert til Oscar for har jeg derimot ikke sett. Nominasjonen kom i kategorien beste mannlige hovedrolle, for Running on Empty (1988).

River Phoenix startet skuespillerkarrieren sin som barn, ifølge imdb hadde han sine første roller som 11-12-åring, og han ble utover fra midten av 80-tallet og frem til han døde veldig populær og beundret, noe som nok har blitt forsterket etter hans alt for tidlige død. Phoenix var jo heller ikke direkte uheldig med utseendet, og fakta som at han gjorde seg bemerket innen dyrevern, miljø og politisk aktivisme har nok også utvilsomt hatt sitt å si, uten at jeg vet noe særlig om akkurat den delen av livet hans. Som nevn var han også musiker, og hadde eget band.

Men i en alder av bare 23 år døde han etter en overdose kokain og heroin. River Phoenix var forøvrig Joaquin Phoenixs bror, og han har etter sin død blitt et filmikon, sin korte levetid til tross. 

AUDREY HEPBURN døde i januar 1993, 63 år gammel. Skjønnheten Hepburn som hadde en god filmkarriere å vise til, med sin storhetstid på  1950- og 60-tallet, ble Oscar-vinner for Prinsesse på vift (Roman Holiday) fra 1953. Hun var senere nominert  fire ganger, og fikk under utdelingen i 1994 en æres-Oscar etter sin død, en pris som ble mottatt av sønnen hennes.

Blant hennes best kjente filmer er nok likevel ikke den hun ble Oscar-belønnet for. Jeg vil tro at filmer som Frokost hos Tiffanys (Breakfast at Tiffany`s – 1961), Sabrina (1954) og My Fair Lady (1964) vil være de som huskes best av de fleste. En film hun spilte i som jeg syns virker interessant er Hvem svindler hvem (Charade, 1963), kanskje ser jeg den hvis det skulle passe slik en gang.

I sine fem siste leveår var hun også veldig engasjert i UNICEF med å hjelpe trengende barn i Latin-Amerika og Afrika, noe som gjorde at hun i 1992 ble tildelt Presidentens frihetsmedalje av USAs daværende President George W. Bush.

 

En annen som ikke overlevde 1993 var dvergen fra Bond-filmen Mannen med den gyldne pistol (1974), han kortvokste med pistol og flosshatt. Hervé Villechaize har du sikkert (?) aldri hørt om før, men det het han ihvertfall, og i 1993 døde han i en alder av 50 år. Jeg har kun sett han i den nevnte Bond-filmen, hvor han hadde en pussig rolle som jeg syns er minneverdig.

Fred Gwynne er kanskje heller ikke et navn som får bjellene til å ringe umiddelbart i filmminnet, men med sin dype røst, høyvokste kropp og særegne karakter vil nok mange huske å ha sett han i flere filmer, når de ser bilde av han. Jeg husker han først og fremst fra TV-filmen Vanishing Act (1986), en veldig spennende film som jeg skammelig nok glemte å nevne i innlegget om filmåret 1986, samt fra My Cousin Vinny.
For de som er en del år eldre enn meg huskes han kanskje også fra diverse serier og filmer på 60- og 70-tallet, blant annet som “Frankenstein-kloningen” Herman Munster. Gwynne gikk i alle fall bort i 1993, 66 år gammel.

Don Ameche huskes nok derimot av langt flere. Stjernen som var født i 1908 var stor på 1930- og 40-tallet. På 50-tallet gikk filmkarrieren litt treigere, og han var stort sett med i en del småroller i Tv-serier og spilte teater, før han i 1980-årene igjen gjorde seg bemerket på filmlerretet, i den supermorsomme spenningskomedien Rollebyttet (Trading Places, 1983), og ikke minst i filmen som gjorde at han fikk Oscar for beste mannlige birolle; Cocoon (1985). Ameche ble 85 år gammel.

Brandon Lee var kanskje ikke en av de med et stort filmnavn (?), ihvertfall ikke før sin død, men som sønn av sin far Bruce Lee, den ikoniske kampsport-slosskjempen på film, er det likevel verdt å nevne her. Nå har jeg aldri likt verken Bruce Lee eller Brandon Lee sine filmer, men det er bemerkelsesverdig at de begge døde i ung alder. Bruce Lee døde i 1973, kun 32 år gammel. Så gammel ble aldri sønnen Brandon, som døde i 1993 bare 28 år gammel, etter å på tragisk vis ha blitt skutt (!) ved et uhell under filminnspillingen av The Crow. Filmen ble lagd ferdig til tross for ulykken, og utgitt året etter. Ironisk nok var det denne filmen som gjorde han kjent internasjonalt, og som hos mange har blitt en kult-film.

 

En kommende skuespiller som ble født i 1993 var “Two and a Half Men”-stjernen Angus T. Jones, som i en årrekke spilte Alan Harper (John Cryer) sin sønn Jake Harper, en av verdens dummeste unger antagelig – men artig var han! 😀 “Artig” ser han forresten ut på bildet også, som er av nyere dato.

Unge Angus har som kjent i ettertid av showet gått ut og kritisert komiserien og kalt serien diverse ting jeg ikke gidder å lete frem sitater om, men siden jeg nå engang digger Two and a Half Men skal jeg la være å komme med noen videre kommentarer om oppgulpet hans 😉

 

Det var filmåret 1993 slik jeg ser det.
Har du kommentarer, synspunker, ris eller ros?
Klikk på kommentarer-lenken like under dette innlegget, og skriv hva du vil!

#film #filmsnakk #filmhjerte #1993 #filmer #aperfectworld #hodetovervannet #riverphoenix

Filmhjerte: Året 1992

Filmåret 1992 serverte noen filmperler, men var ikke et stort filmår totalt sett etter undertegnedes mening. Hva husker du best fra filmuniverset i 1992?


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


Det er riktignok flere filmer fra 1992 som jevnt over er brukbare og som jeg godt kan se om igjen, men veldig få som virkelig har satt spor i filmminnet mitt. Selv om det ikke er et av toppårene for min del, så finner jeg fortsatt en del filmer her som er greit å få med seg. Alle filmene i dagens filmblogg-tilbakeblikk er selvsagt filmer jeg godt kan se igjen.

RESERVOIR DOGS

.
* Quentin Tarantinos spillefilmdebut som regissør. Stjernespekket gangsterdrama om et ran som går over alle støvelskaft, med bl. a. Harvey Keitel, Steve Buscemi, Tim Roth, Michael Madsen og Quentin Tarantino selv i rollene. Etter et ran som ikke går som planlagt blir ranerne mistensomme mot hverandre. Har en av dem tystet til politiet?

På imdb har den et snitt på hele 8,4 av 10 basert på over 530 000 stemmer. Den omtales av enkelte som en moderne klassiker og en kultfilm. For de som har sansen for Tarantinos filmkunst er Reservoir Dogs et sikkert filmvalg.

Filmen har fått tittelen “De Hensynsløse” på norsk, noe som er helt malplassert med tanke på originaltittelen som faktisk har en betydning og mening for det som skjer i filmen. Nok en direkte latterlig og tåpelig norsk tittel.

Har du noen gang lurt på hva tittelen på filmen sikter til, så kan forklaringen på begrepet fra urbandictionary.com oppklare det:

reservoir dog:
A rat. Slang term for one who snitches to the police, or is an undercover police officer themselves.
Origin comes from the great size of rats living in and around reservoirs.
“The police know about our heist because Mr. Orange is a reservoir dog”.

A FEW GOOD MEN (Norsk tittel: Et spørsmål om ære)


* En av årets klart beste filmer fra 1992, med en stjernespekket rolleliste. Jack Nicholson, Tom Cruise og Demi Moore spiller hovedrollene, mens vi i andre roller finner blant andre Kiefer Sutherland, J.T. Walsh, Cuba Gooding Jr og Kevin Bacon. Anbefales helt klart av meg. Jeg husker filmen godt som en spennende og velspilt dramathriller, med godt spill av de tre hovedrolleinnehaverne.

To unge marinesoldater blir tiltalt for drapet på en medsoldat under en såkalt “straffeaksjon”, en ulovlig disiplinærstraff. Offeret hadde brutt kommandokjeden og sin æreskodeks ved å sende et brev til sin eksterne base, hvor han truet med å avsløre lovbrudd på basen. Løytnant Kaffee, en ung og uerfaren advokat fra forsvarets justisavdeling, blir satt til å forsvare dem i håp om et raskt forlik og at man skal unngå skandale. Men saken stinker av korrupsjon, og Kaffee starter en grundig etterforskning sammen med kapteinløytnant Joanne Galloway. En undersøkelse som langsom løfter sløret for drap, maktmisbruk og korrupsjon i elite-offiserenes rekker… (kilde: platekompaniet.no).

Siden jeg er inne på dette med norske titler på utenlandske filmer – også her serveres vi en idiotisk norsk tittel. Riktignok er “et spørsmål om ære” sentralt i filmen, men fakta er at tittelen er helt fjern fra filmens originale tittel. Slikt irriterer et filmhjerte! Men det har heldigvis ikke noe med selve filmen å gjøre! 😉

Ellers kan det nevnes at filmen fikk fire Oscar-nominasjoner, blant annet i kategoriene beste film og beste mannlige birolle (Nicholson), men den vant ingen.

BASIC INSTINCT


* Kontroversiell erotisk thriller med Michael Douglas og Sharon Stone, som ble omdiskutert og møtt med kritiske røster. Filmen ble likevel en stor suksess på kino. En del scener med voldelig og sexuell karakter sørget  for 18-årsgrense her i Norge. En drapsetterforsker etterforsker et mord inspirert av en hendelse i en krimbok, og sporene tyder på at forfatteren er den skyldige. Selvsagt havner etterforsker og forfatter i et hett forhold med hverandre, og spenningen stiger…

En del andre filmer fra 1992 verdt å sjekke ut:


Nådeløse menn (Unforgiven)

– Regi ved Clint Eastwood, som også spilte i filmen som dro hjem 4 Oscar-priser. Hele 8,3 av 10 stjerner i snitt på IMDB. Den skal visstnok være veldig bra, jeg har ennå ikke sett den (eller har glemt den?), men har den på må-se-lista. Unforgiven/Nådeløse menn er en westernfilm, der handlingen dreier seg om en aldrende tilbaketrukket grisefarmer, som en gang i tiden var en alkoholisert revolvermann. Nå trekkes han motvillig inn i jakten på to menn som har mishandlet et par prostituerte.

Om filmen skriver Trondheim Filmklubb at Eastwood tar et oppgjør med vold. “Men ikke bare volden som middel, også voldens natur og dens virkning på mennesker. I et samfunn som det amerikanske, der volden berører alle, er det Eastwood våger å være moralsk. Nådeløse menn er blitt beskrevet som en revisjonistisk film fordi den reviderer alle de romantiske westernmytene” (Kilde/Sitat: trondheim-filmklubb.no/Erik Dyrnes).

Oscar fikk Unforgiven for årets beste film, Clint Eastwood fikk prisen for beste regi og Gene Hackman fikk stauetten for beste mannlige birolle. I tillegg ble den belønnet med pris for beste filmklipp, og hadde ytterligere fem nominasjoner, totalt 9. Gamlefar sjøl, Clintern (han ser jo like gammel ut da som nå…) var å se i en av de ledende rollene, sammen med bl.a. Hackman og alltid solide Morgan Freeman. Denne må nok sees ja!

Alien3

– Flere lysår unna å være like bra som den legendariske Alien (1979) og Aliens (1986), men fortsatt skremmende sci-fi-effekter og brukbar som en del av filmrekka. Ble Oscar-nominert for spesialeffektene, men filmen ble møtt med mye dårlig kritikk og slakt. Sigourney Weaver spiller fortsatt hovedrollen, i filmen som er regissør David Fincher sin debutfilm. Fincher som senere har stått bak store filmer som Seven, The Game, Fight Club og Gone Girl, for å nevne noen, hevet seg altså greit opp igjen etter arbeidet med Alien3.

Min kule fetter Vinny (My Cousin Vinny)

– Nja…ikke noe særlig til film, men har du sett Seinfeld så vet du kanskje hvorfor jeg velger å ta den med her 😀
Det må også nevnes at filmen faktisk ble Oscar-belønnet!

Prisen for beste kvinnelige birolle gikk nemlig til Marissa Tomei.

 

The Bodyguard

Kevin Costner som livvakt, og Whitney Houston som den bevoktede sangeren. At det oppstår en nær relasjon mellom disse to kommer neppe som noen bombe.

Huskes kanskje aller best for filmmusikken, anført av Houstons I will always love you.

 

Hånden som rører vuggen (The Hand that Rocks the Cradle)

– Jeg husker ikke særlig mye av handlingen i denne, men jeg erindrer at jeg syns det var spennende. Filmen er en thriller, men har blitt prisbelønnet  i kategorien beste skrekkfilm. En småbarnsmor tror hun har funnet den perfekte barnevakt. Men den ukjente barnevakten på sin side er ute etter hevn mot kvinnen hun mener har ødelagt for henne. På rollelista finner vi Annabella Sciorra, Rebecca De Mornay, Matt McCoy, Julianne Moore og Ernie Hudson.

 

Kapring på åpent hav (Under Siege)

– Terrorister kaprer et amerikansk marinekampskip. Kun en mann kan stoppe dem… Steven Seagal leverer uttrykksløst spill som alltid, men denne filmen er likevel ikke så verst. Mye vold, slåssing og skyting blir det jo, men brukbar spenning.

Og nok en gang, en idiotisk norsk tittel.

 

Enslig ung kvinne søker… (Single White Female)

– Heller ikke her strekker minnet til angående handlingen, men jeg vet jeg har sett denne filmen både på VHS (jepp, gode gamle…) og på TV. Det jeg derimot husker er at jeg ihvertfall før i tida syns filmen var spennende, selv om handlinga i filmen er som blåst vekk hos meg. Men google hjelper selvsagt med å kort oppsummere handlingen, som dreier seg om en ung kvinne som er på jakt etter en leieboer for å dele husleia med etter at hun har gjort det slutt med typen sin. Imidlertid blir hun gjenforent med den utkastede kjæresten sin, og forholdet mellom de to unge kvinnene som deler husvære skjærer seg. I rollene ses Bridget Fonda og Jennifer Jason Leigh. En 92-film jeg gjerne ser på nytt igjen siden det er lenge siden sist.

Passenger 57

– Standard historie i denne actionthrilleren, et fly kapres av en terrorist, ombord er en sikkerhetsekspert. Sånn passe grei flythriller med Wesley Snipes.

Jeg syns som regel Snipes er underholdende å se på skjermen, så også her, for det er Snipes som løfter filmen. Filmen ble et gjennombrudd for Snipes, som fikk flere actionroller etter Passasjer 57. Uansett en grei film å se om en vil ha litt actionfull spenning, selv om det finns bedre lignende filmer.

 

Patriotenes spill (Patriot Games)

Harrison Ford har hovedrollen her, i en helt grei spenningsfilm, som er en oppfølger til “Jakten på rød oktober”, men med andre skuespillere i rollene (med ett unntak; James Earl Jones).

Ford er ex CIA-agenten Jack Ryan som tilfeldigvis under en ferie i London blir innblandet i et terrorangrep der han dreper en av terroristene fra IRA.

 

Under gjennomgangen min av 1992-filmene ser jeg også en hel rekke øvrige filmer jeg har sett, deriblant mange komedier som muligens kan være brukbare, men som jeg husker for dårlig, kanskje rett og slett fordi de ikke var særlig minneverdige, eller som enkelt og greit ikke var mere enn høyst middels. Blant annet et par med Eddie Murphy.

ÅRETS FILMHJERTE 1992:

……HOME ALONe 2: LOST IN NEW YORK….

…….(Alene hjemme 2 – Forlatt i New York)


* Komedie

Regi: Chris Columbus

Manus: John Hughes

* Med: Macalauy Culkin, Joe Pesci, Daniel Stern, John Heard,
Catherine O`Hara, Tim Curry, Rob Schneider, med flere.


Alene hjemme 2
får årets filmhjerte av meg. Den var for det første veldig morsom, men konkurransen dette året er heller ikke for stor. Som sagt er den veldig morsom, det er dessuten noen ytterst kule New York-sekvenser også, der New York er et herlig bakteppe for filmens handling. Her er også julestemning i massevis med juletrær, glorete belysning, julesanger med bjeller og annet stæsj, luksushotell, og leketøysbutikken som er et mekka for alle unger og kanskje noen voksne også, men noen kan kanskje synes det blir litt søtladet etterhvert. Like god som den klassiske første Alene hjemme-filmen er den ikke, men lille Kevin sjarmerte fortsatt, og filmen ble selvsagt en kassasuksess. Man har brukt en del av samme oppskriften som i den første filmen, med flere elementer i filmen som er lik den første, uten at det ble kjedelig av den grunn.

Denne gangen havner Kevin på feil fly! Mens familien drar på julefeiring et helt annet sted, havner Kevin i New York!
I verdensmetropolen går det dog ikke lang tid før han får selskap. To gamle “kjenninger” dukker nemlig opp, og de har som vanlig skumle planer. Men Kevin vet som vanlig råd. Jeg røper neppe for mye heller når jeg legger til at Harry og Marv er like hjelpesløse som sist, og får minst like mye juling nå somd a de forsøkte å robbe McCallisters kåk et par år tidligere.

Selv husker jeg at jeg så denne filmen på gamle Fokus Kino i Tromsø i romjula i 1992, og jeg husker at det var en meget god kinoopplevelse for meg den gang, 15 år som jeg var. Årets filmhjerte er fortjent til Home Alone 2.

Terningkastet fra filmhjerte.blogg.no blir 5.

Bilde av poster fra pastposters.com
Bildekollasj fra fansshere.com


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1992:

UTE AV DRIFT


*Komedie

*Regi: Knut Bohwim

*Med: Nils Vogt, Rolv Wesenlund, Arve Opsahl, Kari Simonsen,
Kirsti Sparboe, Reidar Sørensen, med flere.

En av de morsomste situasjonskomediene fra Norge. Herlig lattervekkende “politisk” forviklingskomikk, i en litt enkel historie. Regien stod Knut Bohwim for, mannen bak en rekke av de gyldne filmene om Olsenbanden. Ute av drift er adaptert fra et teaterstykke med samme nevn, og det er vel nokså tydelig filmen igjennom. Nesten hele handlingen foregår så og si inne på et hotellrom, noe som gjør at teaterfølelsen melder seg raskt, og også dialogen blir til tider teatralsk, og innimellom litt platt, ei heller er alle skuespillerne like morsomme, men det er vel egentlig ikke noe å henge seg for mye opp i, dette er tross alt situasjonskomikk og rein underholdning. Første gang jeg så dette, på VHS en gang i tida, flirte jeg godt hele veien. Den dag i dag er det nok ikke riktig like morsomt, men den får fortsatt gliset frem hos undertegnede.

Willien, alias Wesenlund, er statsråd i Arbeiderpartiet. Han skal egentlig være på kveldsmøte i Stortinget, men har andre planer, stevnemøte med sekretær Verde i Fremskrittspartiet. De tar inn på en suite på Grand Hotel. Forviklingene begynner når de oppdager et lik som sitter fast i vinduet. Rolv Wesenlund briljerer, nærmest som vanlig.

Som teateroppsetning er jeg overbevist om at jeg ville gitt høyere karakter,
som film vurdert i 2015 blir det et sterkt terningkast 4.

SE UTE AV DRIFT I VIDEORUTA FRA YOUTUBE! Videoen er en VHS-rip med OK bildekvalitet og lyd.


En annen anbefalt film fra Norge 1992 er Pelle og Proffen-filmen, GIFTIGE LØGNER.

Bortsette fra disse to er det nada å melde om i kategorien norsk film av interesse.


 

Har du kommentarer, synspunkter, egne favoritter? Ordet er fritt!
Klikk på kommentarer-lenken like under dette innlegget og skriv i vei.

#film #filmhjerte #filmsnakk #1992 #afewgoodmen #homealone #homealone2 #alenehjemme2 #uteavdrift

Filmhjerte: Året 1991

Filmhjertet slår i dag et slag for filmåret 1991.
Selv om det samlet sett ikke var helt på topp kvalitetsmessig i 1991, kom en av tidenes beste filmer ut i nettopp dette året.

I dagens filmblogg-sak ser du kanskje noen endringer fra tidligere innlegg, som ulike tekstfarger, teksttyper og tekststørrelser, med mere. Blogsoft.no har nemlig kommet med oppgraderinger, så dermed har jeg benyttet meg av noen av nyhetene 😉 Forhåpentligvis gjør det leseropplevelsen litt bedre? Jeg skal ihvertfall se an hvordan det blir seende ut etterhvert, for det er fortsatt mye irriterende greier som ikke blir slik jeg vil ha det…
Kom gjerne med innspill og kommentarer om du har noe å bemerke.


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


1991 altså, undertegnede var blitt fjortis, og filminteressen var allerede gryende. Her er noen av filmene jeg husker best av det som ble sluppet i det herrens år 1991. Året var langt fra det beste med tanke på minneverdige filmer, det var mye “midt på treet pluss” å finne, men jeg har funnet noen som er verdt å ta et gjensyn med og som absolutt kan anbefales. 

THELMA & LOUISE


* Fantastisk film, regissert av Ridley Scott, og kanskje en av tidenes “road trips”? Stjernespekket er den også, med Susan Sarandon og Geena Davis som uforglemmelige Thelma (Davis) og Louise (Sarandon), samt Brad Pitt, Michael Madsen og Harvey Keitel i andre viktige roller. Thelma og Louise er lei av livene sine, og legger ut på en biltur som skal sette spor etter seg. Når de støter på og dreper en voldtektsmann tar turen en brå vending.

Filmen følger kvinnene som legger avsted i Louises grønnblå 1966-modell Thunderbird cabriolet på det som er tenkt som en to dagers fisketur i fjellet som forvandles til et mareritt før de når frem. Men situasjonen som oppstår, forvandler kvinnene fra ofre for omstendighetene til besluttsomme, fredløse heltinner på vei mot ukjent mål (Wikipedia).

Filmen ble en stor kinosuksess, og har fått gjennomgående gode anmeldelser. Det ble èn Oscar til filmen, for beste originalmanus, men i tillegg var den nominert i fem andre kategorier også, deriblant beste film og beste kvinnelige hovedroller. Jeg liker Thelma & Louise veldig godt, selv om filmens slutt kanskje ikke var helt som jeg hadde håpet. Imidlertid er jeg likevel enig med montages.no som beskriver akkurat filmens slutt slik: “Knapt noen annen finale i filmhistorien er mer rørende enn øyeblikket der de to venninnene endelig aksepterer situasjonen og skjebnen, og det avsluttende frysbildet har blitt ikonisk“.

Det norske filmnettstedet Montages har forøvrig rangert Thelma & Loise som nr 43 på sin liste over de 100 beste filmene fra 90-tallet. En klar anbefaling fra filmhjerte.blogg.no, og jeg gir de et terningkast 5 med på reisen, og toppscore for Sarandon og Davis sitt spill. Årets nest beste film.

MY OWN PRIVATE IDAHO (Norsk tittel: I drift mot Idaho)

* Glimrende spill av filmikonet River Phoenix, og Keanu Reeves leverer han også. Jeg må innrømme at jeg syns det er noe eget over ungdomsidolet Phoenix, som desverre gikk bort så alt for tidlig. I en alder av kun 23 år døde han høsten 1993. Filmen i seg selv er derimot ikke så ekstremt god, men Phoenix og Reeves gjør den verdt å få med seg.

Mike Waters er en ung, homofil prostituert som jobber seg rundt i USA. Han reiser med sin beste venn, Scott Favor. I motsetning til Mike er Scott en rikmannssønn. Mike elsker Scott, men Scott har bestemt seg for å kutte all forbindelse med gatelivet når faren dør. De reiser fra Idaho til Italia, i en felles søken etter egen identitet (filmweb.no).

Vil du lese mer om My Own Private Idaho har Wikipedia en fyldig artikel om filmen på engelsk. Klikk på wikipedia-linken.

TILFELLET HENRY (Orig. tittel: Regarding Henry)

* Harrison Ford er en av mine favorittskuespillere. I Regarding Henry gjør han en sterk tolkning som Henry, en advokat som overlever en skyteepisode, men som opplever at hukommelsen svikter.

IKKE UTEN MIN DATTER (Not Without My Daughter)

* Sally Field er som skapt for denne rollen, som en amerikansk kvinne som er fanget i islamske Iran av sin brutale ektemann. Hun må planlegge flukt, men drar ikke uten sin datter. Spennende film, som er basert på en sann historie. Muligens noe undervurdert og glemt?

CAPE FEAR


* Spennende thriller med en stjernespekket rolleliste, toppet av Robert De Niro, Nick Nolte og Jessica Lange. En dømt voldtektsmann, Max Cady (De Niro) er løslatt etter å ha sonet en dom på 14 år i fengsel. Ute i friheten forfølger han familien til advokaten, Sam Bowden (Nolte), som forsvarte han under rettssaken som endte med at han ble dømt. Nå vil han ha hevn!

Velkjente Martin Scorsese står for regien. Ellers kan det nevnes at også Gregory Peck og Robert Mitchum spiller biroller i 1991-versjonen av Cape Fear, som er en re-make (nyinnspilling) av originalfilmen med samme navn fra 1962, der Peck og Mitchum hadde de to hovedrollene som Bowden og Cady.

Jeg klarer ikke å huske helt sikkert om jeg har sett originalen fra 1962 (jeg tror jeg har sett den), men Peck (1916-2003) og Mitchum (1917-1997) var to skuespillere jeg syns var bra (og selvsagt fortsatt liker), så den er trolig severdig den også. Ettersom denne bloggen er “en filmblogg fra nord”, må jeg selvsagt ta med at nevnte Robert Mitchum hadde norske aner. Moren hans var nemlig fra Norge, født i Oslo (Kristiania) og var immigrant til USA der Mitchum ble født.

I SENG MED FIENDEN (Orig. tittel: Sleeping With the Enemy)


* Julia Roberts er i seng med fienden. Roberts spiller en ung kvinne som iscenesetter sin egen død for å prøve å rømme fra sin kontrollerende og voldelige ektemann, spilt av Patrick Bergin.

MANNEN MED DEN NAKNE PISTOL 2 1/2 
(Orig. tittel: The Naked Gun 2 1/2: The Smell of Fear)


* For den som liker crazykomedier passer nok dette midt i blinken, og jeg må innrømme at den slags slapstick og banal humor kan være artig av og til. Leslie Nielsen og resten av gjengen byr på en del latterlige hendelser og gapskratt-potensialet er tilstede i denne gærne politikomedien.


 

ÅRETS FILMHJERTE 1991:

NATTSVERMEREN

Orig. tittel: The SILENCE OF THE LAMBS

* Thriller

* Med Anthony Hopkins og Jodie Foster, m.fl.


En av mine filmfavoritter! Den er i alle fall uten konkurranse den desidert beste filmen fra 1991.

 

Gnitrende og glitrende spenningsfilm om psykopaten Hannibal Lecter, fantastisk gestaltet av Anthony Hopkins som gjør sin beste rolle noensinne som den geniale, og gale, professor Lecter, som man likevel kan finne både sjarmerende og sympatisk.

Clarice Starling (Jodie Foster) er den unge kvinnelige FBI-agenten som jager en seriemorder som flår ofrene sine. For å fange han må hun få hjelp hos den fengslede og strengt bevoktede manipulerende og lynintelligente Hannibal Lecter (Hopkins),  som selv er seriemorder, og kanibal – og som en gang i tiden var en høyt respektert psykolog. For at Starling skal få hjelp av Lecter må hun vinne hans tillit. Det psykologiske spillet er igang!

I kategorien psykologiske thrillere er dette alldeles strålende, og spenningen vedvarer filmen ut. Nattsvermeren banet også vei for flere kommende seriemorder-filmer utover 90-tallet, og må vel kunne regnes som seriemorderfilmenes ABC nærmest…

Imponerende 8,6 av 10 stjerner i snitt hos IMDB, basert på nesten 745 000 brukerstemmer! Noe som understreker at dette er en ekstremt populær film! Det norske dyptgravende og anbefalte filmnettstedet Montages.no har plassert Nattsvermeren på 12. plass på sin liste over de 100 beste filmene fra 90-tallet. Samme nettsted kommer også med en ganske “oppsiktsvekkende” fakta om filmen, som man nok ikke tenker over. Hopkins er som vi vet en av de filmen sentreres rundt, men tilsammen er han kun på skjermen i 16 minutter!

I rekka av filmer med idiotiske norske titler, så troner forresten denne høyt. I filmen er riktignok en nattsvermer (innsekt) en viktig brikke, men tittelen The Silence of the Lambs spiller på noe helt annet enn hva den norske tittelen innebærer. Den norske tittelen har nemlig null og niks å gjøre med det i filmen som originaltittelen dreier seg om; en hendelse i Clarices barndom som hun forteller om til Hannibal. Idiotisk tittel til tross, det er som Nattsvermeren de fleste her hjemme kjenner filmen.

The Silence of the Lambs ble belønnet med hele 5 Oscar-priser, og ble den tredje filmen i Academy Awards historie som stakk av med de “fem store” prisene. Filmen ble kåret til beste film fra 1991, det ble Oscar til Anthony Hopkins for beste mannlige hovedrolle, Jodie Foster fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle, beste regi gikk til filmens regissør Jonathan Demme, samt at det ble pris for beste adapterte manus.

Fra filmhjerte.blogg.no blir det terningkast 6 og årets filmhjerte for 1991. Vel bekomme!


Hannibal: – ” Årets filmhjerte sa du? I must confess to you,
I’m giving very serious thought… to eating your film heart”

(fritt omskrevet sitat fra filmen “Hannibal” fra 2001).


Hannibal: – ” I do wish we could chat longer, but… I’m having an old friend for dinner. Bye.”
(sitat fra “Nattsvermeren”)


De to viktigste Oscar-prisene som ikke gikk til The Silence of the Lambs ble utdelt til Jack Palance for beste mannlige birolle i komedien Byfolk! (Orig. tittel: City Slickers), en film flere mener skal være veldig morsom, og beste kvinnelige birolle ble tildelt for meg helt ukjente Mercedes Ruehl for rollen i The Fisher King.


 

Andre filmer fra 1990 som er grei sofaunderholdning:

De fleste filmene i denne bolken er filmer jeg husker for lite av til å kunne trekke frem som “de beste” fra 1991. Men de bør være brukbare filmvalg de også.

* Point Break

Med Patrick Swayze og Keanu Reeves. Jeg har sett denne, men hukommelsen svikter når det gjelder handling, men jeg mener nokså bestemt at jeg syns det var en ok film.

* JFK – Saken fortsetter

Oliver Stone sin over tre timer lange film om drapet på USAs 35. president, John F. Kennedy, er full av konspirasjonsteorier. Filmen skapte ikke uventet debatt, men ble også anerkjent med hele 8 Oscar-nominasjoner. Heller ikke her husker jeg noe særlig av filmen, som jeg har sett en gang på 90-tallet.

* Robin Hood – Tyvenes prins (Orig. tittel: Robin Hood: Prince of Thieves)

Kevin Costner som Robin Hood, og ellers medvirker bl.a. Morgan Freeman og Christian Slater. Jeg klarer ikke å huske for mye av denne filmen heller, så derfor får den havne i denne bolken med filmer.

* Barton Fink

Regi av Ethan og Joel Coen, noe som borger for kvalitet (håper jeg). Jeg har denne filmen i hus, men har ikke rukket å se den ennå. Barton Fink fikk forøvrig den prestisjefulle prisen Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes.

* Den siste speider (Orig. tittel: The Last Boyscout)

Siden jeg digger Bruce Willis tas denne med her. Men Willis har
vært med i mye filmatisk skrap også, bl.a. Hudson Hawk, som
også kom dette året. Den siste speider funker helt greit for min del.

 * Hot Shots

* Out for Justice

Steven Seagal er definitivt ikke den jeg anbefaler oftest, men denne voldsorgien er vel en av de brukbare.

* Iskaldt bedrag (Orig. tittel: Deceived)

Thriller med Goldie Hawn. OK.

* Terminator 2: Judgement Day

Han sa “I`ll be back“, og han holdt det han lovet, den godeste Arnold Schwartzenegger. Oppfølgeren til megasuksessen Terminator;  Terminator 2, kom i 1991. Den er av nettstedet montages.no plassert som nr 15 på lista over de 100 beste filmene fra 90-tallet. Liker man den første filmen så er vel ikke toeren bortkastet tid heller. Terminator 2 var forøvrig Edward Furlongs aller første filmrolle. En pur ung Furlong, født i 1977, var kun 12-13 år gammel da han spilte inn filmen.

Et par andre filmer fra 1991 jeg er usikker på om jeg har sett, men som virker interessante er:
The Doors (Biografisk musikkdrama om et av 60-årenes store rockeband, The Doors, der Val Kilmer etter sigende gjør en glimrende tolkning av Jim Morrison. Kilmer ligner faktisk usannsynlig mye på Morrison i filmen, man skulle nesten tro de var tvillinger), og Hushaien (The Super, komedie med Joe Pesci).


 

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1991:

Jaja, så veldig god er den vel egentlig ikke, men siden hun allerede har hjertet i hånden, årets norske filmhjerte får gå til….

FRIDA – MED HJERTET I HÅNDEN


Filmen er en ungdomsfilm, basert på en ungdomsroman av Torun Lian, regi av Berit Nesheim.

Frida er 13 år og veldig opptatt av kjærlighet. Hun forelsker seg stadig vekk. Nabogutten Kristian som også er hennes bestevenn følger oppgitt med på dagdrømmene hennes. “Frida”, med samme rollekarakterer, var også en TV-serie på NRK, som gikk i 1989. Maria Kvalheim, født tre dager etter min fødselsdag forøvrig, spilte rollen som Frida. Av det jeg husker fra serien og filmen så minnes jeg at jeg syns både Frida og Kristian var småsjarmerende rollefigurer. I mine “yngre” dager likte jeg ihvertfall “Frida”-serien på TV og filmen, så det forsvarer vel tittelen årets norske filmhjerte fra 1991 😉

Helt grei film den dag i dag, jeg plasserer den midt på treet slik jeg husker den. Dessuten er dette den eneste norske filmen jeg kan huske å ha sett fra året 1991. Norsk film på 90-tallet var ikke mye å skryte av vil jeg si.

 

Har du kommentarer, synspunkter, filmtips? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!

#film #filmhjerte #filmsnakk #movies #1991 #nattsvermeren

Filmhjerte: Året 1990

80-tallet er historie, så også her i denne filmblogg-serien om “Årets filmer”. Historie er også 90-tallet, bortsett fra her på filmbloggen. I dag stopper nemlig filmtidsmaskinen i 1990. Tiåret da DVD som filmplattform gjorde sitt inntog, men det skjedde ikke før i 1996. Ord som strømming, video on demand, netflix og slike ting var derimot fortsatt flere lysår unna føles det som ;p

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære.

Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte år.

Det første året i det nye tiåret skulle by på noen filmer jeg har satt stor pris på i alle år senere, samt et knippe andre filmer jeg også syns er verdt å dra frem. Faktisk er det mange bra filmer fra dette året. Ja faktisk er det for første gang slik at jeg må dele “årets filmhjerte” ! For  fra 1990 er det to filmer jeg digger såpass at jeg bestemte meg for å opprette en årets filmhjerte spesial-pris også. Og siden jeg er herskeren over denne ærefulle filmprisen, så blir det slik 😉 De er ikke verdens beste filmer noen av de to, men for meg har de gitt mye glede og morro – og er begge kassasuksesser som fortjener heder og ære.

Årets filmhjerter deles ut litt lengre ned i innlegget, men først en kort gjennomgang av de øvrige filmene fra 1990 som anbefales.

DANSER MED ULVER (Orig. tittel: Dances With Wolves)


* Kevin Costner i en av sine aller beste roller. Vi befinner oss i 1860-årenes USA. En amerikansk kavalerioffiser knytter tette bånd med Sioux-indianerne og ofrer både karriere og båndene til sine egne.

Danser med ulver ble en stor suksess og kunne feire flere Oscar-priser, hele 7 totalt, noe som gjør den til en av de store i Academy Awards (Oscar) historie. Den stakk av med den aller gjeveste prisen, årets film, og Kevin Costner fikk også Oscar. Ikke for beste hovedrolle, men for beste regi. Dessuten vant filmen for beste foto, klipp, adapterte manus, lyd og musikk. Den hadde totalt 10 nominasjoner (men ikke for mannlige hovedrolle).

Det som taler litt mot filmen er at den er veldig lang. Kinoversjonen var hele 3 timer, og Directors cut-utgaven enda lengre, men dette er en episk fortelling som er vel verdt å få med seg.

TILBAKE TIL FREMTIDEN III (Orig. tittel: Back To The Future Part III)


* Siste del av tidsreise-trilogien med Michael J. Fox. Veldig morsomt og spennende fortsatt, selv om de to første filmene var bedre. Tilbake til fremtiden-filmene er en trilogi jeg setter høyt.

GHOST


* En kjærlighetshistorie utenom det vanlige!

Noen uforglemmelige scener i dette romantiske krimdramaet/thrillerkomedien, der Demi Moore og Whoopi Goldberg spilte mot Patrick Swayze. Sistnevnte spiller en kar som blir drept, men som kommer tilbake som et spøkelse (!) for å advare kjæresten sin, spilt av Moore, om hvem som tok livet av han. Men for å gjøre det trenger han hjelp av ei smågal spåkjerring, selvsagt spillt av Goldberg, som sikrer de komiske innslagene. Ganske morsom, litt spennende og lettrørende film, men selvsagt også mye tøys og noe “klissete”.

Jeg husker spesielt godt at vi en gang på ungdomsskolen hadde filmkveld, der klassen var samlet og så film. Ghost var filmen vi så, og jeg husker ennå hvordan flere av jentene i klassen ikke var helt tørre i øynene når lyset kom på etter filmens slutt 😉

Whoopi Goldberg fikk forresten Oscar for beste kvinnelige birolle for innsatsen sin som spøkelsesinnvadert hysterisk spåkjerring! Filmen fikk også Oscar for beste originalmanus (Best Writing, Screenplay Written Directly for the Screen), og var blant de nominerte også til beste film, filmredigering, og beste originalmusikk

GUDFAREN 3 (Orig. tittel: The Godfather: Part III)


* Den siste filmen i Gudfaren-trilogien. Den må helt klart med. Men skal man ha noe utbytte av den bør man vel også se de to første Gudfaren-filmene. Og det anbefales sterkt, for Gudfaren-filmene er knallbra.

Gudfaren 3 fikk hele 7 Oscar-nominasjoner (blant  annet for beste film og regi), men måtte gå tomhendte fra prisutdelingen.

MISERY


* Fans kan være noe herk. Det er Kathy Bates rolle i denne filmen et skremmende eksempel på. En forfatter reddes fra en snøstorm av sin største fan, men redningen var ikke helt som han hadde sett for seg. Filmen er basert på en novelle av selveste Stephen King.

Kathy Bates gjør en skremmende tolkning av besatt bokelsker, og ble belønnet med Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.

JAKTEN PÅ RØD OKTOBER


* Ikke en av mine ultimate favorittfilmer, men den er slett ikke så verst. Jeg husker at broren min rundt millenniumskiftet eller deromkring hadde denne som en av sine favoritter, men om jeg ikke syns den er så bra at jeg vil kalle det en av mine favorittfilmer så er den ihvertfall en ganske så spennende U-båt-thriller, med en Sean Connery i toppform som ubåtkaptein. Og Alec Baldwin er ikke mindre bra! Filmen kommer dessuten fra regissør John McTiernan, mannen bak filmer som Die Hard (1988) og Die Hard 3 (1995).

Det ble forøvrig en Oscar-pris også til Jakten på Rød Oktober, for lydeffekter. Jeg er usikker på hva prisen kalles for på norsk, men originalt er det ihvertfall “Best Effects, Sound Effects Editing”.

ARACHNOPHOBIA


* Creepy! Ikke filmen for deg som har angst for edderkopper! En by innvaderes av åttebeinte skapninger. Med bl.a. Jeff Daniels og John Goodman.

HEKSENE (Orig. tittel: The Witches)


* Spenning for familien, passer også for lillebror/søster hvis han/hun ikke er veldig liten 😉 Verden må reddes for heksene, men guttungen som kan avsløre hemmeligheten har de skapt om til ei mus!

GREMLINS 2: THE NEW BATCH


* Ikke like bra som den første Gremlins, men fortsatt verdt å få med seg, om man liker slike småekle filmer 😉

 


ÅRETS FILMHJERTE 1990:

DIE HARD 2

kategori: Action

Regi: Renny Harlin

Med: Bruce Willis, Bonnie Bedelia, Reginald VelJohnson, Dennis Franz,
William Sadler, Fred Dalton Thompson, John Amos, m.fl.



Bruce Willis leverer igjen. I Die Hard 2 er det Dulles Internasjonale Lufthavn i Washington, D.C. som står i sentrum for skruppelløse terrorrister, som truer med å styrte flere fly. Heldigvis er John McClane tilfeldigvis i nærheten.

I tillegg til John McClane er også kona Holly med fra den første filmen, samt ufølsomme Thornberg, og politifyren spilt av VelJohnson. Dennis Franz (kjent senere fra NYPD blue) er flyplassens arrogante sjef, mens William Sadler er gal terrorist.

Topp action, og mye humor også selv om det er en spenningsfilm med vold, drap og terror. Definitivt ikke samlebåndsaction, selv om vi får klassiske actionelementer, med en smålurvete med likevel sympatisk helt, passe cocky representanter for “øvrigheten”, myndighetene, og terrorister som ikke skyr noen midler. Vi får selvfølgelig også på sedvanlig Willis-vis kjappe ironiske kommentarer, skjeve smil, flykræsj, eksplosjoner, scootere, elektrosjokk og alt som hører med i en film med tittelen Die Hard.

Kanskje vil flere seere finne den vel voldelig? Men er ikke dette litt “avskrekkende” action egentlig? John McClane som litt lurvete “helt” leverer igjen, som han som egentlig ikke vil være noen helt, men som havner midt i skuddlinja igjen. 

Innen actionsjangeren er ihvertfall dette noe av det nærmeste man kommer det ultimate spør du meg. Det er ikke ofte en oppfølger kan skryte på seg å være like god som eneren, men Die Hard 2 står ikke nevneverdig tilbake i forhold til Die Hard fra 1988.

Dessuten er det som i eneren julestemning midt opp i all drepinga. Det er vakkert 😀
Og det er terningkast 6. Topp action!

“Let it snow , Let it snow, Let it snow”


ÅRETS FILMHJERTE SPESIAL 1990:

ALENE HJEMME (Orig. tittel: Home Alone)

Kategori: Komedie

Regi: Chris Columbus

Manus: John Hughes

Med: Macaulay Culkin, Joe Pesci, Daniel Stern, John Heard,
Catherine O`Hara, Devin Ratray, John Candy, m. fl.


Home Alone er nok en av de filmene jeg har sett flest ganger, og er utvilsomt en av mine favoritter når det gjelder komedie
. Derfor er det umulig å ikke vie den litt ekstra oppmerksomhet, så da blir det årets spesialfilmhjerte her 😉

Det er en virkelig komedieklassiker. Historien kjenner vi vel alle til etterhvert? Lille Kevin McAllister er frekk i kjeften, må sove på loftet, og morgenen etter blir han gjenglemt når den dysfunksjonelle storfamilien i hui og hast drar på juleferie etter å ha forsovet seg. Når to innbruddstyver planlegger å raide kåken legger Kevin en slagplan for hvordan han skal holde kjeltringene unna. Herlig komikk.
Jeg elsket dette i tidlige ungdomsår. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, om enn ikke like mye etter å ha sett den et utall ganger. Men slike morsomme filmer ser jeg gjerne flere ganger.

At det blir litt typisk amerikansk filmstil med en dose moral får man tåle. Innen sjangeren komedier er dette toppscore.

Herlig spill av den da så sjarmerende Macalauy Culkin, mens Joe Pesci og Daniel Stern er glimrende som de to tullingene som skal rane kåken. Og hvem kan vel glemme “Buzz”? En ultimat “julefilm”, men den kan nytes året rundt.


Buzz har blitt voksen


Og unge Culkin er ikke riktig så søt og sjarmerende nå over 25 år senere som den gang, i 1990…

Home Alone er en komedieklassiker, uten tvil, men vi vet jo alle at det hadde vært umulig å lage den i dag 😉

VG hadde forøvrig i 2011 en artikkel om “Slik gikk det med skuespillerne fra Alene Hjemme“.

Home Alone var forresten nominert til to Oscar-kategorier, for beste originalsang, og for beste originalmusikk.

Joe Pesci som spiller den ene skurken i Home Alone var i 1990 også å se i krimdramet MAFIABRØDRE (Orig. tittel: GOODFELLAS) av Martin Scorsese. For rollen sin i Goodfellas ble Pesci belønnet med Oscar for beste mannlige birolle. Også den filmen bør være sebar, med Robert  De Niro og Ray Liotta i de andre ledende rollene, men jeg husker ikke om jeg har sett den, og dermed langt mindre noe av handlingen i den, annet enn at det er den klassiske historien om løpegutten som jobber seg oppover mot mafiatoppen (skriver wikipedia).


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1990:

DØDEN PÅ OSLO S

Krim/drama/Ungdomsfilm

Regi: Eva Isaksen

Med: Håvard Bakke, Tommy Karlsen, Helle Beck Figenschow, Britt Elisabeth Haagensli,
Viggo Jønsberg, Stein Winge, Bjørn Sundquist, med flere.



Pelle og Proffen vant mitt og mange andres filmhjerte i de tre filmene som ble laget om Ingvar Asbjørnsens bøker, og den første som kom i 1990 var Døden på Oslo S. En av norsk films klassikere innen ungdomsfilm og drama. Men personlig likte jeg bedre de to siste av de tre Pelle og Proffen-filmene, de som kom i 1992 og 1993; “Giftige løgner” og “De blå ulvene”. Døden på Oslo S er likevel absolutt sebar.

Filmens handling har jeg sakset fra wikipedia: Filmen handler om Pelle (15 år) og hans gode venn Proffen, og finner sted i Oslo. Filla og Stein er to gutter som bor på guttehjem. Da de blir provosert av bestyreren, raserer de kjøkkenet og stikker av. De treffer Pelle og stjeler pengene hans. Pelle drar på Burger King hvor han treffer Lena, som han blir forelsket i. Hun forsvinner mens Pelle og Proffen er på leting etter Filla og Stein.

På letingen etter de tre møter de Oslos bakside gjennom hjemløs ungdom, stoffmisbruk og prostitusjon. Det skal senere vise seg at Lena har problemer, og hva har alt sammen med det faktum at det står «horekunde» sprayet på bakskjermen til bestyreren på guttehjemmet «Håpet»? Og hva slags utpressingsopplegg har Filla og Stein planlagt?

Som mange sikkert vet har man de senere årene kunne se Håvard Bakke (Pelle) blant annet i Hotel Cæsar, og en hysterisk morsom reklame for Vitaproe, og Tommy Karlsen (Proffen) har vært å se i en sentral birolle i NRK-suksessen Lilyhammer.

Døden på Oslo S ligger på YouTube, så har du godt nok nett kan du se den her 🙂

Hederlig omtale også til HÅKON HÅKONSEN, den norske påkostede eventyrfilmen som ble produsert i samarbeid med Disney, og som handler om Håkon som er en 13 år gammel gutt på midten av 1800-tallet som må reise til sjøs. Han treffer sjørøvere og blindpassasjerer, forliser og havner på ei øde øy sammen med en skatt. Håkon Håkonsen var jeg i alle fall veldig fascinert av da jeg så den for første gang på grytidlig 90-tall. I hovedrollen finner vi Stian Smestad (f. 1976, han er altså 39 år i år! På bildene til høyre kan du se Smestad av nyere dato, og Smestad som Håkon Håkonsen i 1990). Ellers medvirket også Gabriel Byrne og Trond Petter Stamsø Munch, og flere andre. Jeg så Håkon Håkonsen igjen for noen måneder siden på TV, og den er fortsatt ganske OK.

En tredje norsk film fra 1990 verdt å trekke opp fra arkivet er HERMAN. En purung Anders Danielsen Lie hadde tittelrollen som den hyggelige men plagede 11 år gamle Herman, som en dag får beskjed om at han er i ferd med å miste håret.


Andre OK filmer fra 1990 som kan være verdt å sjekke ut:

Antatt Uskyldig (Presumed Innocent), med Harrison Ford.

The Russia House, med Sean Connery.

Nuns on the Run, nonner på rømmen, komedie med Eric Idle (fra Monty Python), og Robbie Coltrane.

A Shock to the System, krimthriller/komedie med Michael Caine.

PS: siden det ennå ikke er nevnt, og siden jeg har gjort til vane å nevne de største Oscar-prisene, så var det Jeremy Irons som ble tildelt statuetten for beste mannlige hovedrolle, for rollen i filmen “Reversal of Fortune” (norsk tittel er muligens “Von Bülow-skandalen”). Jeg må her innrømme at jeg aldri før har verken sett eller hørt om dette biografiske mysteriedramaet som baserer seg på en sann historie. Filmens plot som sentrerer seg rundt Sunny Von Bülows (Glenn Close) uforklarlige koma, drapsforsøk, rettssak og eventuell frikjennelse av ektemannen Claus Von Bülow (Irons) virker interessant. Kanskje kan dette være en “blind anbefaling”, den er notert ihvertfall på min liste.

Som vanlig kan hukommelsen ha spillt meg et puss, slik at en film eller flere som jeg liker kan ha blitt glemt. Men filmlistene fra hvert år er ihvertfall studert passe grundig, så de mest minneverdige bør være med 😉

FØLG FILMHJERTE PÅ FACEBOOK!

Kommenter gjerne om du har andre filmfavoritter, eller er enig/uenig. Bruk enten kommentarer-linken under dette blogginnlegget, eller besøk filmhjerte.blogg.no sin side på facebook, lik siden og skriv i vei!
Liker du bloggens facebook-side vil du også kunne få oppdateringer på facebook-veggen din i nyhetsoppdateringene dine når nye blogginnlegg er publisert (med forbehold om hvordan facebooks algoritmer fungerer, hvordan de “sorterer” og siler ut innlegg den enkelte får se).


CARSTEN BYHRING, 1918 – 1990

I 1990 døde en av norsk film og revys store stjerner og scenekunstnere. Som Kjell i Olsenbanden ble Carsten Byhring for evig og alltid et norsk filmikon og en legende. Byhring var elsket av publikum, aller
mest for rollen i Olsenbanden – som er mine norske filmfavoritter gjennom tidene. Hva den filmrekka har betydd for meg er vanskelig å sette ord på egentlig, så Byhring har selvsagt for alltid en egen plass i mitt filmhjerte, selv om Kjell var plagsomt feig noen ganger 😉
Byhring huskes også for en karriere som strakk seg tilbake til 1941 da han debuterte på revyscenen. 6. april 1990 døde Carsten Byhring av kreft, 71 år gammel.

SAGNOMSUSTE OG SÆREGNE GARBO

Også våre naboer i Sverige mistet en av sine store filmstjerner dette året, og her snakker vi stor også internasjonalt.
Sagnomsuste Greta Garbo døde 15. april 1990, 84 år gammel. Det svenske fremtidige filmikonet vokste opp i enkle og fattige kår i Stockholm på begynnelsen av nittenhundretallet, nærmest talt i slummen, men fikk etterhvert en eksepsjonell filmkarriere i Hollywood. Først som stumfilmstjerne, og hun vokste seg enda større da lydfilmene kom, selv om hun var folkesky, skydde publisitet og ofte reiste under falskt navn – og vistnok snakket gebrokkent engelsk.

Hun sluttet å gi intervjuer tidlig i karrieren sin, hun gikk ikke på premierer på egne filmer, og holdt seg for det meste for seg selv, til og med medskuespillere ville hun ikke ha noe særlig med å gjøre, ettersom hun foretrakk å forberede seg til ulike roller alene. Hun var en “vanskelig” stjerne sånnsett, vil nok mange hevde, men kanskje var det alt dette “vanskelige” og “usynlige” ved henne, at hun gjorde ting på sin måte, og aldri mistet bakkekontakten, som har gjort henne til en kvinnelig filmlegende? Ja si det, undertegnede hadde i hvert fall i utgangspunktet bare tenkt å kort nevne Garbo som en av filmstjernene som gikk bort i 1990, men fant det overraskende interessant å gjøre litt lett research og lese om henne.

Garbo ble i alle fall utvilsomt en gigantisk filmstjerne som publikum elsket på 20-30-tallet, utseendet var det heller ikke noe å si på, og hun var og forble et stort mysterium. Hun avsluttet filmkarrieren sin allerede som 37-åring, i 1941, etter at hennes siste film var blitt slaktet, og hun ble amerikansk statsborger. Mytene og ryktene om henne er mange. I en bok skrevet om henne har det blitt hevdet at hun var “teknisk sett bifil, hovedsaklig lesbisk og i økende grad aseksuell..” (kilde: wikipedia), hun giftet seg aldri og fikk (trolig) ingen barn, og brukte vistnok en del tid på reiser. Frem til sin død levde hun helt tilbaketrukket fra offentligheten, i New York. Garbo er forøvrig begravet i Stockholm.

Jeg kan ikke huske å ha sett noen av filmene Garbo spillte i, annet enn korte klipp, men Greta Garbo er vel et navn selv mange uten eller med minimal filminteresse kjenner til. Et knippe av filmene hun spilte i kan jeg i alle fall godt tenke meg å sjekke ut en gang om jeg snubler over de, for eksempel Kamelidamen (Camille, 1936), Anna Christie (1930), Grand Hotel (1932) eller hennes eneste (?) komedie, som heter Ninotchka (1939). I 1955 fikk hun en æres-Oscar for hennes uforglemmelige innsats på filmlerretet, men var ikke selv tilstede for å motta den. Kilder: blant annet Wikipedia, IMDB.com og Daily Mail.

En annen markant filmskikkelse som sceneteppet gikk ned for aller siste gang for i 1990 var entertaineren Sammy Davis Jr.  I tillegg til å være ren skuespiller var han (sang)artist, han danset, imiterte, sang, og spilte flere instrumenter. Han var mørkhudet, med en mor fra Puerto Rico og afro-amerikansk far, og ble utsatt for sterk rasisme i ung alder, men kjendisstatusen hans, blant annet opptrådte han mye med Frank Sinatra og Dean Martin, gjorde at han påvirket rasediskrimineringen i positiv retning. Davis Jr. ble 64 år gammel og døde av strupekreft, trolig grunnet røyking.

 

Har du  kommentarer? Klikk på kommentarer-linken like under dette, og skriv i vei.

 #1990 #film #filmsnakk #filmhjerte #diehard #diehard2 #pelleogproffen #dødenpåosloS #homealone #garbo #carstenbyhring

Filmhjerte: Året 1989

Filmbloggens “Årets filmer”-tilbakeblikk på filmårene har i dag kommet frem til 1989. Hvilke filmer huskes best fra 80-tallets slutt?

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære.

Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte år.

Favorittfilmen min fra 1989 var rimelig enkel å plukke ut, det er en komisk kultperle. Den filmen kan du lese om litt lengre ned i dagens blogginnlegg, men først noen andre hyggelige filmminner fra filmåret 1989.

INDIANA JONES AND THE LAST CRUSADE (Norsk tittel: Indiana Jones og det siste korstog)

Super eventyraction med Harrison Ford i sin legendariske rolle som Indiana Jones. At Sean Connery er med som far Jones er intet minus! Når professor Jones sr forsvinner i jakten på den hellige gral, må arkeologen Indiana Jones følge i farens fotspor for å finne senior, og for å stoppe nazistene.

Anbefales helt klart. Indiana Jones-filmene går aldri av moten 🙂

BATMAN


Michael Keaton er Batman, og Jack Nicholson er Joker. Grei eventyraction, for de som liker Batman og den type film.

DAGEN ER DIN (Original tittel: DEAD POETS SOCIETY)

Robin Williams i en av sine glansroller. “Grip dagen”! “Carpe Diem”! Dette begrepet husker nok mange som har sett denne filmen. Williams spiller den eksentriske professoren og engelsklæreren John Keating, som inspirerer studentene sine til å oppdage poesien, og å gripe dagen. Studentene hans elsker han, mens de andre lærerne er skeptiske. Noen studenter danner en gruppe de kaller “Dead poets society”. Williams ble Oscar-nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, men vant ikke. Som en av Williams studenter ser vi en tenåringsung Ethan Hawke (som nå er 44 år).
Filmen er kritikerrost av de aller fleste, og den fikk 4 Oscar-nominasjoner, men vant kun den ene prisen i kategorien beste originalmanus (best writing, screenplay written directly for the screen). Meget god film!

TILBAKE TIL FREMTIDEN II (Original tittel: BACK TO THE FUTURE PART II)

Del to i Tilbake til fremtiden-trilogien leverte fortsatt, som eneren, varene.
Dette er glimrende tidsreisemorro full av spenning og uventede vendinger.
Michael J. Fox i rollen som Marty McFly er herlig.
Anbefales selvsagt, men se eneren først om du ikke har sett disse filmene.

FLETCH LIVES


Chevy Chase var virkelig en av de store innen komedie på slutten av 70-tallet og utover 80-årene.
Fletch Lives er oppfølgeren til Fletch som kom fire år tidligere, i 1985.

POLITISKOLEN 6: BY UNDER BELEIRING (Original tittel: Police Academy 6: City Under Siege)


Ikke den beste av Politiskolen-filmene, men fortsatt en god del å le av her.

DRIVING MISS DAISY

Morgan Freeman er “På tur med miss Daisy” (norsk tittel).
Han spiller den afroamerikanske Hoke, som i 1950-tallets Amerika hyres inn
som sjåfør for en eldre jødisk fin frue, Miss Daisy (Jessica Tandy).

Filmen dro hjem hele 4 Oscar-priser. Den ble kåret til beste film fra 1989, Jessica Tandy ble belønnet med prisen for beste kvinnelige hovedrolle, og den vant også for beste adapterte manus og beste makeup. I tillegg fikk den fem øvrige nominasjoner, blant  annet ble Freeman nominert til beste mannlige hovedrolle.

JAMES BOND MED RETT TIL Å DREPE (License to kill)

Dette er nok en av de svakeste Bond-filmene, men som fan av James Bond-serien er den obligatorisk. Timothy Dalton spiller Bond.

 


ÅRETS FILMHJERTE 1989:

WEEKEND AT BERNIE`S

* Komedie

* Norsk tittel: Weekend med Bernie

* Med: Andrew McCarthy, Jonathan Silverman, Terry Kiser, med flere.

😀 Det er ingen tvil her: komedien Weekend At Bernie`s traff midt i blinken hos meg, og er en av de filmene jeg har sett om og om igjen en rekke ganger i årenes løp, og fortsatt syns jeg den er like fornøyelig, sprø og morsom.

Weekend At Bernie`s betegnes faktisk av mange som en “kultklassiker”, og kanskje er den nettopp det. Den er i alle fall et popkulturelt fenomen fra 1989, med en hel haug av slapstickkomikk. At filmen har satt sine spor i populærkulturen kan ikke betviles. Weekend Med Bernie har blitt teaterstykke, og har blitt parodiert i blant annet Simpsons og Family Guy, samt fått en lang lang rekke andre referanser i diverse filmer.

Plottet i filmen er enkelt. Larry og Richard (McCarthy og Silverman) tror de har oppdaget underslag i bedriften der de jobber. De forteller om oppdagelsene sine til sjefen sin, Bernie Lomax (Kiser), som inviterer dem på weekend-party i strandhuset sitt. Det viser seg at det er Lomax selv som har begått underslag, og at han har invitert de to for å få de tatt av dage. Men Bernie er i større trøbbel enn å bli avslørt for underslag, han blir nemlig selv drept. Når Larry og Richard ankommer luksuskåken oppdager de etterhvert at sjefen er stein dau, omtrent samtidig som helgas party skal til å starte. Men ingen legger merke til at verten er død. En leiemorder er dessuten ute etter de to fortsatt. Det blir litt av en weekend med Bernie!

Fjollete og ikke så rent lite morbid humor, javel, jeg nekter ikke for det, men dette er utrolig morsomt. Gapskrattene satt løst de første gangene jeg så filmen ihvertfall,  for som komedie er den nær feilfri. Har du ikke sett Weekend med Bernie, ja da bør du jaggu få ut finger`n og se denne sene 80-talls komiske perlen. Den må vel kunne kalles en svart krimkomedie, men filmen passer veldig godt for stort sett alle som liker komedie, ihvertfall fra 11-12-13-årsalder og oppover.

Terningkast er alltid litt vanskelig å gi til komedier av dette slaget, filmmatisk vil mange gi filmen dårlig kritikk, for eksempel har den “kun” et gjennomsnitt på 6,3 av 10 stjerner på IMDB (ikke så ille det egentlig), der “bare” litt over 35 000 brukere har vurdert den, men den har også mange glitrende omtaler på samme sted fra folk som liker filmen. Nei, verdens beste film er den selvsagt ikke, men jeg deler ut terningkast 6 til Weekend At Bernie`s, i komisjangeren. På skala 1-10 ville jeg kanskje moderert meg ørlite, og kanskje falt ned på 9 stjerner av 10. Sammenlignet med “seriøse” filmer og thrillere, diverse drama og spenning, er det selvsagt mange filmer som er bedre, selv om de har dårligere terningkast i mine øyne.

Hos VG fikk den 4 på terningen. I mitt filmhjerte blir det toppscore. For dette er latterlig 😀

Weekend At Bernie`s. Latterkule. Terningkast 6 – innen komikk.

.
-“Hei! Bernie! Våkn opp din slappfisk. Vi fikk årets filmhjerte, opp og dans!”.

Weekend At Bernie`s kan du se gratis på YouTube (ingen tekst), og den er selvsagt gitt ut på DVD (og Blu-Ray også syns jeg at jeg har sett), samt at den er mulig å laste ned flere steder om man velger det. Klikk i videoruta under for å se filmen på YouTube.

Innlegget fortsetter under videoruta

.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTER 1989:

Ettersom jeg har et par “filmhjertet til gode” fra de tidligere årene, så får det bli delt norsk pris for 1989.
En spenningsfilm og en komedie får hvert sitt filmhjerte fra filmhjerte.blogg.no. Begge disse to er forøvrig gitt ut på DVD.

DYKKET


.

* Thriller/actionthriller

* Med: Bjørn Sundquist og Eindride Eidsvold, Sverre Anker Ousdal, Nils Ole Oftebro, med flere.

Handlingen i filmen tar for seg dykking i Nordsjøen. Gunnar og Rolf (Sundquist og Eidsvold) er to dykkere som jobber for Scanoil. På 110 meters dyp har en trål satt seg fast rundt en oljerørledning og stenger en ventil, som gjør at selskapet taper millioner helt til ventilen blir åpnet. Gunnar og Rolf tar på seg jobben, et kort rutinedykk for å få åpnet ventilen. Men på 100 meters dyp går noe galt, når dykkerklokka henger seg fast i trålen. Det blir en kamp på liv og død, og for å bevare fatningen.

Spennende film, med bra samspill mellom Sundquist og Eidsvold. Mye dialog, også flere vittige kommentarer og friskt språkbruk særlig fra Sundquist, ikke overraskende! For eksempel kommer jeg aldri til å glemme scenen der Sundquist sitter med fullt utrustet dykkerdrakt på seg og utbryter; “nå klør det i ræva også”!

VG og Dagbladet gav begge terningkast 5, noe jeg sier meg enig i. Hos Programbladet ble det toppscore, med terningkast 6. På denne filmbloggen blir det 5.

DYKKET ligger i sin helhet fritt tilgjengelig på videonettstedet YouTube. Det er også mulig å leie den digitalt hos Viaplay (39 kr). Du kan se filmen gratis i videoruta under:

YON2ZMzsgBg
*    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *    *

VIVA VILLAVEIEN!


Foto: norskvhs.com

* Norge, 1989

* Komedie

* Med: Brasse Brännström, Minken Fosheim, Sverre Hansen, Elsa Lystad,
Karl Sundby, Geir Børresen,  Vibeke Falk, med flere.

Bli med den helsprø familien Frank til Gran Canaria! Reidar Frank er lei kranglingen med de skrullete naboene hjemme i nabolaget, og tar familien med på ferie til Gran canaria for å slippe unna, og for å slappe av. Desverre for Frank-familien og heldigvis for oss som ser på, så reiser selvsagt også de gale naboene tilfeldigvis til samme sted, og galskapen får fritt utløp!

Enten liker man denne type komedie, eller så liker man det ikke, antar jeg. Etter min smak er ihvertfall dette veldig komisk og morsomt.

Det kan også nevnes at filmen er morsommere enn TV-serien Vill, Villere, Villaveien, som den er basert på. TV-serien som var en stor suksess ble sendt som en del av ungdomsprogrammene Halvsju og Midt i smørøyet på NRK i 1985, 1987 og 1988. Jeg så nylig noen episoder av 88-årgangen, og den var mildt sagt IKKE det minste morsom (selv om jeg husker at jeg digget serien som unge, men det må ha vært de to seriene fra 85 og 87, hehe), men filmen Viva Villaveien, som altså kom i 1989, har undertegnede i DVD-samlinga, så den går jeg helt klart god for som en komisk norsk perle. Den som trekker litt ned er Minken Fosheim, som verken er god til å spille og heller ikke er spesielt morsom. Morsom er derimot Brännstrøm, Sverre Hansen, Sundby og “Familien Franks” unger, og Elsa Lystad da, med den forbaskade hønen sin 😉

Terningkastet fra filmhjerte.blogg.no blir 5.

Også VIVA VILLAVEIEN kan du se på YouTube. Klikk i videoruta og se den her og nå hvis du vil:

Innlegget fortsetter under videoruta

yoTdxoFJ0RM
.

Kanskje kan man også ta sjansen på disse, men jeg husker de for dårlig til å “blindt” anbefale de:

The Abyss – vant Oscar for beste visuelle effekter. Jeg mener å huske at det var en litt spennende film.

Da han møtte henne (When Harry met Sally…) – Billy Crystal og Meg Ryan som han og henne….(tåpelig norsk tittel), eller Harry og Sally. Tja, er nå dette bra? Jeg tror det, men husker lite av filmen.

Gudene må være gale II (The Gods Must be Crazy II)

Født 4. juli (Born on the Fourth of July) – Tom Cruise som Vietnam-veteran. Oliver Stone fikk Oscar for beste regi for denne filmen. Den vant også Golden Globe for beste film og beste mannlige hovedrolle (Cruise).

Se han snakker (Look Whos Talking) – Brukbar komedie, tror jeg.

Ellers har jeg den siste tida sett et par-tre komedier fra 1989 som jeg en gang i tida muligens har syntes var morsomme (!?), men som jeg den dag i dag ihvertfall bare syns var bortkasta tid å se. Dette var “Intet hørt, intet sett” (See no Evil, Hear no Evil), der Richard Pryor og Gene Wilder er utrolig irriterende platte som henholdsvis blind og døv. Så har vi  “Turner & Hooch”, en idiotisk film der Tom Hanks tar opp jakten på noen mordere og der han må slite med en forbaska siklende gal hund, og Chevy Chase –  som jeg jo ellers ofte finner morsom –  var kun irriterende i den enda mer irriterende julekomedien “Hjelp, det er juleferie”. I 1989 kom også Ghostbusters 2, men den har jeg overhodet ikke tenkt å se igjen etter at jeg nylig tok et gjensyn med den første Ghostbuster-filmen. For hvordan jeg kan ha likt Ghostbusters er faktisk et mysterium, den var nemlig pinlig elendig. Men det er vel slik at noen filmer er udødelige klassikere som tåler tidens tann, mens andre burde hatt stemplet på seg en best-før-dato.

Jeg tar forbehold om at jeg kan ha glemt en film eller to som er minneverdig, men som har gått hukommelsen hus forbi :p

A N N E T   F R A   1 9 8 9

Som nevnt allerede ble det 4 Oscar-priser til Driving Miss Daisy.

Oscar for beste mannlige hovedrolle gikk til en dyktig herre. Daniel Day-Lewis fikk den for tolkningen sin av en ire som var født med celebral parese og kun hadde kontroll over den venstre foten sin. Vinneren av beste kvinnelige birolle finner vi i samme film, den prisen fikk nemlig Brenda Fricker. Filmen – en irsk biografisk dramafilm, som er helt ukjent for meg til tross for at den også var nominert for beste film, beste regi og beste filmatisering, heter “Min venstre fot” (orig. tittel: My  Left Foot: The Story of Christy Brown). For rollen sin i det amerikanske historiske krigsdramaet Glory ble det Oscar-statuett til Denzel Washington for beste mannlige birolle.

Blant de kommende filmstjernene som ble født i 1989 er en jeg liker godt engelske (britiske) Nicholas Hoult, som blant annet er kjent fra filmer/serier som Gutter er gutter (2002), A single Man (2009), Tv-serien Skins (2007-08), Clash of the Titans (2010), X-Men (2011), Warm Bodies (2013) og Mad Max: Fury Roads (2015).

Et  par andre som kan nevnes er Daniel Radcliffe (udødeliggjort som Harry Potter, forøvrig er også han fra England), og amerikanske Dakota Johnson (Anastasia Steele i “Fifty Shades of Grey”, 2015, og flere kommende i filmserien).

 

Blant stjernene som vandret til de evige jaktmarker i 1989 var Graham Chapman (Monty Python) og Bette Davis trolig de mest kjente. De døde forøvrig med kun to dagers mellomrom, 4. og 6. oktober.

Monty Python-legenden og komikerstjernen Graham Chapman skrev også manus i tillegg til at han spilte, og han huskes nok absolutt best for rollen som Brian i den kontroversielle Python-klassikeren “Life of Brian” (1979), men selvsagt også for en rekke av de helsprø sketsjene i Monty Pythons mange påfunn.
Chapman som altså døde i 1989, av komplikasjoner etter hjerneslag og kreft, kun 48 år gammel, er den eneste av Monty Python-gjengen som ikke lever den dag i dag. Han døde forøvrig samme dag som ovennevnte Dakota Johnson ble født, den 4. oktober 1989.

Den andre jeg nevnte blant stjernene som slukket dette året var to ganger Oscar-vinner Bette Davis.
Davies, født i 1908, hadde storhetstiden sin fra 1930-tallet og frem til 60-tallet. Det store gjennombruddet hadde hun på 30-tallet, det var da hun ble belønnet to ganger med Oscar-pris for beste kvinnelige hovedrolle, i filmene “Dangerous” fra 1935 og “Jezebel” (1938). I perioden 1935-1963 ble hun faktisk nominert
hele 11 ganger i samme kategori, men vant altså kun to ganger – det er dog ikke alle skuespillere forunt å være dobbelt Oscar-vinner!

Den siste hun ble nominert for er nok antagelig den best kjente av filmene hennes, ihvertfall nå i dag, og er av flere regnet som en klassiker.
Filmen fra 1962 det er snakk om er “What Ever Happened to Baby Jane?”.
Det ryktes at Davis ikke fikk prisen den gangen fordi motspilleren i filmen, Joan Crawford, mislikte henne og ba jurymedlemmene om å ikke stemme på Davis.
Hun huskes nok også av en del for Agatha Christies “Døden på Nilen” fra 1978. Davis spilte forøvrig i filmer helt frem til sin død i 1989. Hun ble 81 år gammel.

Hvilke filmer husker du best, eller liker best, fra 1989? Har du synspunkter, kommentarer, ris eller ros, klikk på kommentarer-linken under dette innlegget, og skriv i vei 🙂

#1989 #film #filmsnakk #filmhjerte #weekendatbernies #weekendmedbernie #dykket #vivavillaveien #villaveien #weekend #Bernie

Filmhjerte: Året 1988

FILMÅRET 1988 – SLIK FILMHJERTE SER DET

Det drar seg mot slutten av tiåret der pastellfarger, og filmer på VHS regjerte. I filmbloggen denne gangen stopper vi i 1988. Filmen jeg utroper til årets film fra 1988 er en av mine actionfavoritter gjennom tidene, og er et soleklart førstevalg fra dette året.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte år.

De to filmene jeg plukker ut som årets “Toppfilmer” får den ærefulle “Årets Filmhjerte”-prisen min 😉 Jeg presiserer selvsagt også at dette er mine favorittfilmer, og ikke nødvendigvis de som ble de største suksessene på kino, TV, video, and so on…

Som vanlig, her er først noen av de andre filmene fra 1988 jeg syns er verdt å se:


RAINMAN

– Tom Cruise og Dustin Hoffman leverer glimrende spill som de to brødrene Charlie og Raymond Babbit, der sistnevnte er autistisk. Tidløs dramafilm.

Rain Man stakk også av med flere Oscar-priser under utdelingen for filmer fra 1988. Det ble Oscar til Rain Man for beste film, Barry Levinson fikk prisen for beste regi, og Dustin Hoffman fikk Oscar-prisen for beste mannlige hovedrolle. I tillegg fikk filmen pris for “best writing, screenplay written directly for the screen” (jeg er usikker på hva den norske benevnelsen for denne kategorien er, kan det være beste originalmanus? Fortell meg gjerne i kommentarfeltet hvis du vet!).


BIG

– Tom Hanks. Tøysefilm, og litt typisk 80-tall, men grei nok. En ganske morsom historie egentlig, og en ung Tom Hanks (32 år, men forholdsvis ung da) er dessuten ganske søt i denne filmen. Hanks ble forøvrig Oscar-nominert for rollen, i kategorien beste mannlige hovedrolle.


ANNEN MED DEN NAKNE PISTOL (Orig. tittel: The Naked Gun: From the Files of Police Squad!)

– Crazykomikk og parodi med Leslie Nielsen. Dette er slapstick-humor i lange baner, og noe av det beste i sin kategori.


EN FISK VED NAVN WANDA (Orig. tittel: A Fish Called Wanda)

– Sprø britisk/amerikansk komikk med John Cleese, Kevin Kline, Jamie Lee Curtis og Michael Palin, som er fire stykker som sammen skal utføre et ran i London, men de prøver å lure hverandre. Forviklinger og en fisk ved navn Wanda står i fokus.

Kevin Kline ble forøvrig belønnet med Oscar for sin rolle i En fisk ved navn Wanda, i kategorien beste mannlige birolle. Filmen hadde også  to andre nominasjoner, for beste regi og for beste originalmanus (? med forbehold om riktig oversettelse til norsk fra best writing, screenplay written  directly for the screen), men det ble med den ene prisen Kline fikk.


ET SKRIK I MØRKET (Orig. tittel: Evil Angels. Også kjent som “A Cry in The Dark”) 

– “A Dingo`s got my baby!”

Med Meryl Streep og Sam Neill. Australsk film, basert på en sann historie, om et lite spedbarn som forsvinner under en families campingtur i den australske outbacken (fellesnevner for “ødemarka” i Australia). Moren, Lindy Chamberlain, påstår at en dingo (villhund, nydelig sådan, som blant annet lever i Australias outback) har tatt ungen, og kjemper for å bevise sin uskyld i mediesirkuset som oppstår. Faktisk en veldig bra film, noe underkjent og glemt hos mange, der Meryl Streep gjør en spesielt god rolleprestasjon. Streep ble da også Oscar-nominert i klassen for beste kvinnelige hovedrolle (men vant ikke). Absolutt verdt å se.

PS: Filmen har fått en rekke referanser i populærkulturelle sammenhenger i ettertid i diverse filmer og serier, f eks i Seinfeld-episoden der en småirritert Elaine med påtatt hånlig australsk aksent utbryter “Maybe the dingo ate your baby”!

En liten avsløring følger her, så hopp over om du ikke vil få noe spolert;
Chamberlains satt faktisk fengslet tre år for å
ha drept den to måneder gamle datteren sin, men ble løslatt, og
historien hennes har senere også blitt verifisert,
slik at hun er frikjent for alle beskyldninger.
Det var faktisk en dingo som tok ungen hennes.


POLITISKOLEN 5: OPPDRAG MIAMI BEACH

– Jepp, en ny dose politikomikk.

Andre brukbare 1988-filmer:

Twins – Schwartzenegger/De Vito som tidenes mest usannsynlige tvillingpar.

Coctail – Egentlig en svak film, men får nevne den pga Tom Cruise.

Rambo III – Som en del av Rambo-serien får den nevnes, men er ikke i nærheten av eneren.

Mississippi i flammer (Orig. tittel: Mississippi Burning)  – Var en av de fem nominerte til Oscar som beste film. Fikk Oscar-pris for beste kinematografi.

Desperat (Orig. tittel: Frantic) – Med Harrison Ford.

Dirty Harry og dødsspillet – Clint Eastwood som Dirty Harry.

Crocodile Dundee II – OK oppfølger, men dårligere enn den første filmen.

Cinema Paradiso – Anerkjennes av mange som en veldig god film.

Child`s Play – Grøsser om guttungen som får dukka Chucky som er besatt av sjelen til en seriemorder. Skummelt!

Arthur 2 og Svindlere med stil er kanskje også brukbare komedier, men jeg husker fint lite av de.

En annen litt spesiell film er “Hvem lurte Roger Rabbit?”, der tegnefilm og “virkelig” film blandes, men jeg syns egentlig ikke resultatet ble så veldig morsomt at det gjorde noe.

Av øvrige store Oscar-priser som ikke er nevnt ennå, vant disse: Jodie Foster fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle for “De tiltalte” (The Accused), Geena Davis gikk til topps i kategorien beste kvinnelige birolle for innsatsen i “Den tilfeldige turist” (The Accidental Tourist), og den danske filmen “Pelle Erobreren” (regi: Bille August) ble kåret til beste utenlandske film.

Mulig Kalkunaspirant? :

Return of The Killer Tomatoes. Legg merke til at selveste George Clooney medvirker her. Dette høres uansett ut som god gammaldags filmkalkun, med tomater til.


Spis tomater!


 

ÅRETS FILMHJERTE 1988:

DIE HARD

Action/thriller

Regi: John McTiernan

Med: Bruce Willis, Bonnie Bedelia, Reginald VelJohnson, Alan Rickman, med flere.





Tidenes beste (og morsomste) actionfilm! Med en Bruce Willis i sitt livs form, som legendariske John McClain.

Die Hard trenger ikke nærmere presentasjon – men skulle du mot formodning ikke huske denne, eller ikke ha sett den, så foregår altså handlingen her i en skyskraper som innvaderes av terrorister, som bare en mann kan stoppe. Gjett hvem?

Action er kanskje ikke blant de filmene som  scorer best på popularitetsskalaene hos det store publikum, men Die Hard er en gigantsuksess, og på IMDB – verdens største filmdatabase på nett – har den imponerende 8,3 av 10 stjerner i gjennomsnitt, basert på over 512 000 brukerstemmer.

Noe du kanskje ikke visste, eller ikke husker, er at Die Hard faktisk også ble nominert i 4 Oscar-kategorier; beste lyd, filmredigering, lydeffekter og visuelle effekter. Den vant imidlertid ingen av prisene.  Men filmhjerte-prisen får den uten konkurranse dette året.

Med Die Hard får du spenning og en god dose humor også. Samt hardtslående action så det holder.

Dessuten forbindes filmen med jul og julestemning, og sangen “Let it snow”.

Det finns selvsagt filmer med en dypere handling, med bedre skuespill og realisme, men hvem bryr seg om slikt her? Dette er action for alle penga, og humor på kjøpet. Og i den gata får du jaggu ikke noe bedre enn dette. Terningkastet blir selvsagt 6.


McClain: -“Dæven! Toppscore hos filmhjerte.blogg.no!  YIPPIE-KI-YAY MOTHERF****** !!!”

Die Hard Theatrical Trailer:

Vil du kjøpe Die Hard, så kan CDON.COM anbefales. Der kan du kjøpe DVD for 59 kroner og Blu-Ray for 79 kroner. Samleboks med alle fem Die Hard-filmene som er laget er også å få kjøpt hos CDON. Løp og kjøp!

 

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1988:

KAMILLA OG TYVEN


Tja….den er jo litt søt, så den kan om ikke annet få litt hederlig omtale fra filmhjerte.blogg.no. Dessuten er jo sangen “Kamilla og tyven” fra denne filmen, naturlig nok. Et halvt filmhjerte for sangen, så da karrer den vel til seg årets norske filmhjerte, under tvil, for egentlig er det vel Morten Harkets tittelsang her jeg liker. For handlingen i filmen husker jeg veldig lite av, annet enn at jeg husker filmen kjedet meg litt. Men mange liker denne familiefilmen, så jeg skal være veeeldig snill og utrope den til årets norske filmhjerte 😉

I hovedrollene ser vi Veronika Flåt som Kamilla, og Dennis Storhøi er vennen hennes Sebastian, tyven. Ellers noen småmorsomme filmnavn her for kjennere av norsk film/drama; Kaare Kroppan, Alf Nordvang, Turid Balke (jeg må riktignok si at jeg personlig aldri har likt henne som skuespiller, overspill og lite troverdig over hele linja av det jeg har sett). Ja, også spiller Morten Harket (!!) i filmen da.

Blücher og Brun Bitter er to andre sånn passe norske filmer fra 1988, eller litt under middels. “Folk og røvere i Kardemomme by” kom også i 1988, men den husker jeg ikke om jeg har sett.

NORSK FILM PÅ YOUTUBE

Kamilla og Tyven kan du se på YouTube, helt gratis så klart: Klikk her. Også Blücher – hele filmen – kan du se på YouTube: Klikk her. YouTube er ellers et aldri så lite “skattekammer” når det gjelder blant annet diverse norske filmer av ymse slag. En hel rekke gamle og nyere norske filmer ligger ute på YouTube, klikker du HER finner du en liste over hele 98 norske filmer som alle kan sees på videonettstedet, og i tillegg til de nesten 100 på den lista ligger det en hel haug av andre norske filmer der også.

En liten forglemmelse i denne bloggserien må jeg forresten nevne. Da 1985 ble omtalt for noen innlegg siden, glemte jeg helt en litt spesiell film, eller nærmere bestemt TV-serie, som jeg alltid har likt litt, ihvertfall “skremte” den meg litt i mine unge dager. Ikke det at den er så enormt god, dialogen er for eksempel til tider på trynet, når de engelske skuespillerene skal begi seg ut på å snakke noen ord på norsk er det direkte urkomisk, men serien var spennende. Jeg tenker på den britiske spenningserien MALSTRØM (Maelstrom), der størsteparten av serien er innspilt i Norge; i Skodje kommune, og i Ålesund (men med så og si kun britiske skuespillere). Nå hadde den uansett ikke fått “årets film” av meg for 1985, norsk er den ikke og slutten er heller ikke direkte imponerende, men den fortjener litt hederlig omtale her. Dessuten gikk den i reprise på NRK i 1988, så helt malplassert er det ikke å nevne den nå 😉

“ADVARSEL”!!!

Årets desidert VERSTE norske “film” er et av de største makkverk og meningsløse oppgulp jeg har sett, både fra Norge og ellers. Med mindre du har interesse av å kaste bort 105 minutter til hjelpesløs dialog som suger, perversiteter, urinerings-sex og blodig kastrering, styr unna møkka Hotel St. Pauli. Av mange regnes den som en av norsk films største kalkuner. Men i motsetning til kultkalkuner er dette et kvalmende oppgulp fra Wam og Vennerød, som stod bak regi (Wam) og manus (begge to). Helt klart det verste jeg har sett av norskprodusert materiale.

Så godt som alle filmkritikere gav Hotel St. Pauli totalslakt, med ord som “monoton parring”, “selvparodi”, “alle filmkjertler tømmes”, “latterlig oppkok”, “lavpannet sensasjonsmakeri” (kilde: wikipedia). Man risikerer vel å anmeldes for ærekrenkelse hvis man kaller Wam og Vennerød for kokt i topplokket og det som verre er for å ha rørt sammen denne suppa, så det gjør jeg ikke…… Jeg sier bare; dette fortjener egentlig ikke å kalles en film. Det er et makkverk. Og terningkast 1 er for god karakter. Stellan Skarsgård var tiltenkt en av de tre hovedrollene i makkverket, men han hadde vett nok til å trekke seg da han innså hvor dårlig dette kom til å bli, skal John Ege som fikk hans rolle ha sagt (kilde: Wikipedia). Så smarte var desverre ikke John Ege selv, Amanda Ooms og Øyvin Berven, samt Wam og Vennerød. Fy skam dere! Råtne tomater kastes etter dette søppelet 😉

 

28 filmer fra 1988 er nevnt i dette blogginnlegget. Vet dere hvor mange av de det er mulig å se hos Netflix? Svaret har du kanskje en anelse om siden jeg nevner det på denne måten. Det er nemlig ingen. Null. Ikke en eneste en av disse er nemlig å oppdrive for strømming fra giganten Netflix i Norge. Viaplay er forresten ikke noe bedre, selv om de tilbyr Die Hard, men ikke som en del av abonnementspakka, kun som leiefilm der man må betale 29 kr for kun den ene filmen.

Hos HBO Nordic er det derimot treff på tre av titlene: Rain Man, Child`s Play, og Mississippi Burning.

ET KNIPPE FØDSLER OG DØDSFALL FRA 1988

Helt til slutt i dagens filmblogginnlegg nevnes et knippe filmstjerner som kom til, eller forlot, verden i dette året, 1988.

Av de mange som ble født finner vi blant annet barnestjernen Haley Joel Osment (bl.a. Den sjette sansen, 1999), Birdman-stjernen Emma Stone, det svenske stjerneskuddet Alicia Vikander, samt Rumer Willis – som nok enda har et stykke igjen før hun er like høyt oppe i filmstjerneuniverset som sine foreldre Bruce Willis og Demi Moore 😉

De to dødsfallene som helt klart skiller seg ut i 1988 er de to tragiske skjebnene til barneskuespillerene Heather O`Rourke og Judith Barsi (som jeg tidligere har omtalt i blogginnlegget om skuespillere som døde alt for tidlig).

Barnestjerna Heather O`Rourke spilte i alle tre klassiske Poltergeist-filmene, i 1982, -86 og -88, og huskes best som den lille søte lyshårete jenta foran TV-skjermen. Det var forøvrig selveste Steven Spielberg som oppdaget talentet O`Rourke da hun var kun 5 år gammel. I tillegg til Poltergeist-filmene var hun også med i bl.a. serien Happy Days i 82-83 og diverse reklamefilmer.

Hun rakk bare å bli 12 år før hun på tragisk vis døde av akutt tarmslyng og blodforgiftning 1. februar 1988.

Den andre av de to småjentene, som også rakk å sette avtrykk i manges filmhjerter, var Judith Barsi.

Den lille jenta led en skjebne man vanligvis ikke engang ser på film.  Barsi ble angivelig over flere år utsatt for fysisk og psykisk mishandling fra faren, før hun ble skutt og drept av den psykotiske faren 25. juni 1988. Også Judiths mor ble drept, før faren begikk selvmord etter å ha satt fyr på de to døde kroppene.

Den lille sjarmerende jenta var blant annet med i Haisommer 4 (Jaws: The revenge), en episode av Cheers, et par Punky Brewster-episoder, og hun hadde i tillegg flere andre roller i diverse serier,  filmer og reklamer. Hun har også fått skryt for å gi stemme til figurer i et par animerte filmproduksjoner, og hun ble ansett for å være et stort talent innen også det, noe jeg godt forstår, for hun hadde en fløyelsmyk stemme.

På YouTube finnes flere hyllestvideoer for Judith Barsi, som er laget til minne om henne.

Jeg tenker av og til på at disse to kunne blitt store filmstjerner, og kanskje aller mest Barsi siden hun på ingen måter led noen naturlig død. 6. juni ville hun fylt 37, men Barsi ble kun 10 år gammel.

 

 

Hva synes du om filmene fra 1988? Kommentarer til innlegget? Klikk på kommentarer-linken like under dette, og skriv i vei! 😉

#1988 #film #filmsnakk #filmer #diehard #brucewillis #filmhjerte