Filmhjerte minnes den amerikanske skuespilleren Bill Paxton som døde 25. februar.
Paxton som var 61 år, døde på tragisk vis lørdag av komplikasjoner etter en operasjon.
Bill Paxton har lenge vært en skuespiller jeg har likt,og nyheten om hans brå bortgang er sørgelig. De største og mest fremtredende rollene hadde han kanskje ikke så ofte, men jeg minnes han absolutt med mange positive filmminner, fordi han var en av de skuespillerene jeg likte fremtoningen til, en godt likanes og sympatisk type, og selvsagt fordi han gjorde mange gode rolleprestasjoner og taklet mange ulike roller. Med andre ord en veldig god skuespiller. Han er også faren til den svært så sympatiske skuespilleren James Paxton (22), og i tillegg har han også en datter (Lydia) født i 1997.
For tiden var Hollywood-stjernen midt i innspillingen av TV-serien Training Day som hadde premiere i februar, en serie der hans veldig talentfulle sønn James skal være med i en gjesterolle i en senere episode.
For mitt vedkommende vil jeg huske og minnes Paxton aller best fra Aliens (1986), Titanic (1997), Twister (1996), Apollo 13 (1995) og Nightcrawler (2014), samt flere andre opptredener.
One False Move (1992, en detektiv-thriller med bl.a. Billy Bob Thornton), A Simpe Plan (1998, også den med Thornton) og Frailty (2001, som han også hadde regi på) er andre filmer som trekkes frem som hans beste. Disse må jeg selvsagt se.
Under årets Oscar-show natt til mandag norsk tid ble naturligvis Paxton minnet. Han ble aldri Oscar-nominert, men fire ganger Golden Globe-nominert, og tre av de for dramaserien Big Love (2006-2011).
Et av tidenes TV-øyeblikk fant sted da MOONLIGHT fikk Oscar for beste film – etter at La La Land først var utropt som vinner!
Oscar-showet er over for i år, og for et drama det ble, med tidenes mest absurde slutt! Her er mine meninger om den 89. Oscar-utdelingen.
….AND THE WINNER IS…LA LA LAND…..MOONLIGHT IS THE WINNER!
Årets Oscar-utdeling for filmåret 2016 fant sted natt til søndag norsk tid, og vil for all fremtid huskes for skandaleutdelingen av beste film, som førte til en sjokkert sal, og minst like sjokkerte TV-seere verden over. For prisutdeler Warren Beatty hadde fått feil konvulutt, og leste opp feil vinner! Sammen med Faye Dunaway var veteranene de som skulle lese opp hvem som fikk Oscar for beste film, noe som endte i det totale kaos.
Beatty hadde nemlig av en eller annen grunn fått konvulutten fra prisen som ble delt ut før beste film-prisen, nemlig den der det stod “Emma Stone – La La Land”, og til tross for at Beatty virket å være forfjamset da han så i konvolutten, og kastet et blikk på Dunaway, som også så på kortet, så ropte Dunaway ut La La Land som vinner.
Gjengen fra La La Land kom på scenen til applaus fra salen, og var i gang med takketalene da feilen ble rettet opp. La La Land-produsent Jordan Horowitz som allerede hadde holdt takketalen avbrøt en av de andre i teamet, og dro opp kortet fra den riktige konvulutten som Beatty nå hadde fått, holdt den mot kamera som zoomet inn, og der stod det svart på hvitt:
MOONLIGHT
Best Picture
Noe slikt har selvsagt aldri før skjedd, og at det skjer på direktesendt TV til millioner av seere verden over må regnes som en av historiens største TV-tabber. La La Lands produsent Jordan Horowitz skal forresten ha mye cred for måten han håndterte kaoset på. Ro og klasse!
Det tok forøvrig overraskende lang tid før tabben ble rettet opp… Se hele det utrolige innslaget i YouTube-videoen nederst i denne saken.
Scenene kommer ihvertfall til å gå verden over i lange tider.
En tydelig skjemmet Beatty fikk forklart seg, og sa at han så det stod “Emma Stone, La La Land”, på kortet han leste, og da trodde han La La Land var vinner. Som TV-bildene viste var han øyensynlig i tvil da han leste kortet før Dunaway ropte ut vinneren. Og kanskje er det forståelig at de ikke reagerte med å spørre showets produsenter om det var riktig, det var direktesendt til millioner av seere, og noe slikt har aldri skjedd før….vel vel.
Når så det er sagt, jeg synest det er fantastisk flott at MOONLIGHT, etter mye rot, ble Oscar-vinner for beste film, for det er en glimrende film. Selvsagt synest jeg litt synd på La La Land-gjengen som var kommet opp på scenen, men det er utrolig hyggelig at Moonlight nå har fått Oscar-prisen for beste film. Gratulerer til regissør Barry Jenkins, som også fikk Oscar for beste adapterte manus. Moonlight fikk også Oscar for beste mannlige birolle, som gikk til Mahershala Ali, som svært rørt mottok prisen.
Løp til nærmeste kino og se filmen (hvis den fortsatt går?)!
GODE TIPS OG FORTJENTE VINNERE
Ellers er jeg fornøyd med Oscar-tipsene mine, der jeg hadde 17 av 24 riktige. Jeg bommet på de to lydprisene, live action kortfilm, kostymedesign, filmklipp, beste kvinnelige skuespiller (nevnte dog at Stone trolig ble å vinne, der tippa jeg mest med hjertet) og heldigvis tippa jeg feil film som beste film, for selv om jeg liker La La land så var det flere filmer jeg syns er bedre og fortjente prisen mer. At Moonlight ble vinneren er sånnsett glimrende.
Spesielt fornøyd er jeg med å ha blinket ut riktige vinnere av produksjonsdesign, animerte kortfilm og kortfilm-dokumentar, manuspriser og regi, og selvsagt beste mannlige skuespiller og birolle, samt kvinnelige birolle, som gikk til de jeg syns var best.
Casey Affleck fikk en høyst fortjent Oscar for beste mannlige hovedrolle i Manchester by the Sea, filmen som også fikk en like høyst fortjent Oscar for beste originale manus, som ble mottatt av Kenneth Lonergan, som stod for både regi og manus. Beste kvinnelige birolle gikk til Viola Davis, for filmen Fences, fortjent det også.
Helt fornøyd med vinnere av regi, beste fremmedspråklige film og beste kvinnelige hovedrolle er jeg derimot ikke. Både Damien Chazelle og Emma Stone er en henholdsvis regissør og skuespillerinne jeg absolutt liker godt, men beste regi burde gått til enten Moonlight eller Manchester by the Sea, og beste kvinnelige hovedrolle burde selvsagt Isabelle Huppert fått for Elle. Alt kaoset rundt beste film tatt i betraktning er det dog fint at Chazelle fikk denne regiprisen.
Som jeg tippet så vant The Salesman prisen for beste fremmedspråklige film, noe som trolig skyldes en god del sympatistemmer på bakgrunn av president Trumps innreiseforbud. For den danske Under sanden (Land of Mine) burde vært en soleklar vinner. The Salesman var mitt tredjevalg av de jeg håpet på.
Men det ble ingen dansk vinner. Sverige kan derimot glede seg over at filmfotograf Linus Sandgren mottok prisen for beste kinematografi (beste foto) for La la Land, som jeg også syns er en fortjent pris.
Til tross for at La La Land altså bare nesten, og virkelig bokstavlig talt bare nesten, ble kåret til beste film, altså til tross for at La La Land IKKE fikk Oscar for beste film, så ble La la Land årets mestvinnende film, med 6 priser – noe som er helt greit.
Kun fire filmer fikk flere enn 1 Oscar, dette var La La Land med 6, Moonlight 3, Manchester by the Sea 2 og Hacksaw Ridge 2.
Det var på forhånd mye snakk om at årets show kanskje ville bli preget av mye anti-Trump-taler og stikk til den upopulære presidenten. Fra scenen var det derimot ikke noen av prismottagerne som fokuserte særlig på Trump, bortsett fra takketalen fra The Salesmans regissør som ble lest opp av kvinnen fra NASA som mottok prisen på vegne av regissøren. Ellers var det vel kun skuespiller og prisutdeler Gael Bernal Garcia som snakket noe politisk om motstand mot barrierer og grenser. Showets vert (programleder), talkshow-verten og komikeren, Jimmy Kimmel hadde derimot mengder av morsomheter, vitser og stikk mot Trump underveis i hele showet, men alt på en underholdende måte. Særlig en twitter-greie der han tvitret til Trump med spørsmålet “Hey @realDonaldTrump u up?” var morsom.
Årets show var absolutt underholdende, men det som alle snakker om er selvsagt hvordan i he***** kunne feil vinner av showets viktigste pris utropes?
Kom gjerne med kommentarer 🙂
Se videoen der beste film-prisen deles ut:
PS: Takk og lov at det finnes noe kalt VPN, som berget Oscar-natta for mange norske seere på nett 😉 Ingen norske kanaler sendte nemlig showet (skandale), men danske TV 2 hadde sending (og da kunne mange nordmenn med Riks-TV, Get, Altibox se), mens de uten tilgang til det kunne se nett-TV hos svenske Aftonbladet, men kun de med svensk IP-adresse 😉
Årets Oscar-utdeling for filmåret 2016 er like rundt hjørnet. Her er Filmhjertes tips og håp for hvem som får Oscar.
Natt til mandag 27. februar norsk tid foregår årets Oscar-galla, som finner sted på Dolby Theatre i Hollywood, California. 24 priser skal deles ut.
I løpet av januar og februar har jeg gjennom flere innlegg diskutert en del av kategoriene og lagt frem synspunkter, så for en grundigere omtale av diverse kategorier kan dere lete i arkivet her 😉 De siste to årene har jeg hatt mye rett i tipsene, men i år er jeg mere skeptisk til spådommene mine, ettersom det har vært vanskelig å vurdere mange av kategoriene.
Dette er mine Ocar-prediksjoner for 2017, med vinnertips (Uthevet skrift), hvem jeg håper på, og korte kommentarer. Natt til mandag sitter vi med fasiten 😉
Skrevet av Lars Jørgen Grønli, filmhjerte♥1337.no (bytt ut hjertet med @)
BESTE FILM (Best picture)
Arrival
Fences
Hacksaw Ridge
Hell or High Water
Hidden Figures
La La Land
Lion
Manchester By the Sea
Moonlight
– La La Land er så massivt omtalt og suksessfull at den nok vinner, og med sine retrominner til Hollywoods storhetstid vil den nok også falle i smak hos mange av de som bestemmer. Moonlight og Manchester by the Sea største utfordrere, men se opp for Hidden Figures også, den er en dark horse.
Håper vinner: Manchester by the Sea, Hell or High Water, Moonlight, Hidden Figures, La La Land, Lion, Arrival. Alle unntatt Fences og HR er ok vinnere. Vinnersjanser: LLL, Moonlight, MbtS, Hidden Figures.
BESTE KINOMATOGRAFI / FOTO (Best cinematography)
Arrival
La La Land
Lion
Moonlight
Silence
– La La Land er nok en opplagt vinnerkandidat her. Og den er forsåvidt også en fortjent nok vinner isåfall. Arrival er ikke utenkelig som vinner, ei heller Moonlight. Men pris til La La Land og vår svenske venn filmfotograf Linus Sandgren.
BESTE MANNLIGE BIROLLE (Best supporting actor)
Mahershala Ali (Moonlight)
Jeff Bridges (Hell or High Water)
Lucas Hedges (Manchester By the Sea)
Dev Patel (Lion)
Michael Shannon (Nocturnal Animals)
– Knallhardt felt. Personlig likte jeg Hedges best, men Ali er strålende. Bridges bør man også se opp for.
BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE (Best actor)
Casey Affleck (Manchester By the Sea)
Andrew Garfield (Hacksaw Ridge)
Ryan Gosling (La La Land)
Viggo Mortensen (Captain Fantastic)
Denzel Washington (Fences)
– Gosling er kanskje forhåndsfavoritten her hos mange, men Affleck og Garfield er også sterke kandidater, derfor settes kronene på Affleck, som gjør en fantastisk sterk innsats. Washington likte ikke jeg i Fences, men han nevnes som en sterk utfordrer. Jeg håper enten Affleck eller Garfield vinner, men Gosling er OK som vinner ettersom jeg syns han er bra.
BESTE KVINNELIGE BIROLLE (Best supporting actress)
Viola Davis (Fences)
Naomie Harris (Moonlight)
Nicole Kidman (Lion)
Octavia Spencer (Hidden Figures)
Michelle Williams (Manchester By the Sea)
– Like jevnt som i mennenes birolle-felt. Davis imponerte meg mest, Williams briljerer (men har en veldig liten birolle) og Spencer er og knallgod. Harris bør ikke avskrives.
BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE (Best actress)
Isabelle Huppert (Elle)
Ruth Negga (Loving)
Emma Stone (La La Land)
Natalie Portman (Jackie)
Meryl Streep (Florence Foster Jenkins)
– Stone og Portman er muligens de største favorittene? Jeg tar likevel en sjanse på Huppert, som leverte en glitrende rolle.
BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM (Best foreign language film)
Under Sanden (Land of Mine, Danmark)
En mann ved navn Ove (A Man Called Ove, Sverige)
The Salesman (Forushande, Iran)
Tanna (Australia/Vanuatu)
Min pappa Toni Erdmann (Toni Erdmann, Tyskland/Østerrike)
– Flere vinnerkandidater her. The Salesman får tipset pga Trumps innreiseforbud som kan ha påvirket stemmegiverne til å stemme den iranske filmen fram. Toni Erdmann vil nok også sanke stemmer. En mann ved navn Ove er også med i kategorien beste sminke, men jeg håper virkelig den råsterke danske Land of Mine vinner.
BESTE KOSTYMEDESIGN (Best costume design)
Allied
Fantastic Beasts and Where to Find Them
Florence Foster Jenkins
Jackie
La La Land
– Jackie Kennedy var jo et stilikon, så Jackie er en favoritt hos mange. Jeg tipper likevel på La La Land. Fantastic Beasts kan heller ikke utelukkes.
BESTE ORIGINALMUSIKK (Best score)
Jackie
La La Land
Lion
Moonlight
Passengers
– Åpenbart vinnervalg. Langt fra enestående eller uforglemmelig musikk i La La Land, men denne prisen tar den, noe annet ser jeg på som ganske utenkelig. Har ikke sett Passengers forøvrig.
BESTE ORIGINALE SANG I EN FILM (Best song)
Audition (La La Land)
Can`t Stop the Feeling! (Trolls)
City of Stars (La La Land)
The Empty Chair (Jim: The James Foley Story)
How Far I`ll Go (Moana)
– “La La Land” sin klart beste sang og eneste som vel egentlig fester seg på minnet. Sangen fra “Moana” er nevnt som utfordrer, og også den andre sangen fra LLL kan vinne. Min soleklare favoritt er Justin Timberlakes “Can`t Stop the Feeling” fra “Trolls”, men den vinner ikke.
BESTE LYDREDIGERING (Best sound editing)
Arrival
Deepwater Horizon
Hacksaw Ridge
La La Land
Sully
– Musikaler står vanligvis sterkt her, men også filmer med “mye” lyd av stort omfang, så noe sier meg at Hacksaw Ridge kan stikke av med prisen. Jeg sjanser litt og velger den, da den har fått flere lydpriser allerede, og lydklipp er den vel god på, mens ikke like spenstig på lydmiksen. Jeg håper egentlig mest på La La Land.
BESTE LYDMIX (Best sound mixing)
Arrival
Hacksaw Ridge
La La Land
Rogue One: A Star Wars Story
13 Hours
– Står trolig mellom samme to her som i den andre lydkategorien. Så da får de vel hver sin pris? Men Star Wars-filmen er en outsider. Personlig syns jeg også lyden i 13 Hours er bra.
BESTE DOKUMENTAR (Best documentary)
Fire at Sea
I Am Not Your Negro
Life, Animated
OJ: Made in America
13th
– Her har jeg ikke sett noen av dokumentarene, men OJ-filmen, som varer i utrolige 7 timer og 47 minutter (fordelt på 5 deler riktignok) får tipset. Den saken dør aldri ut, og filmen (eller er det en TV-serie? Derav strides de lærde) skal vistnok være ekstremt bra. 13th som omhandler afro-amerikansk slaveri og moderne (?) “Jim Crow” kan kanskje overraske? (Tilgjengelig på Netflix). “Havet brenner” (Fire at Sea) fra Italia er en mye omtalt film om immigrasjon (den var Italias bidrag til beste fremmedspråklige film).
BESTE KORTFILM-DOKUMENTAR (Best documentary short)
4.1 Miles
Extremis
Joe`s Violin
Watani: My Homeland
The White Helmets
– The White Helmets har jeg sett på Netflix, av de andre har jeg kun sett trailere. Syria-krisen er tema i 4.1, Watani og The White Helmets, og en av de to sistnevnte vinner trolig, begge har et par sterke scener. The White Helmet viser de lokale mannskapene som er de første som kommer til unnsetning etter bombinger. Traileren inneholder sangen “When the saints go marching in”, men den er ikke i filmen. Jeg gidder ikke google hvorfor, annet enn at jeg leser at traileren skapte diskusjon…
Hvis filmen er kontroversiell (? aner ikke om den er det) så kan kanskje Watani ta prisen. Joe`s Violin er noe om en 92-åring som overlevde Holocaust, som donerer bort familiens fiolin (javel…), og Extremis handler om et sykehus med kampen mellom liv og død.
BESTE “LIVE ACTION” KORTFILM (Best live-action short)
Ennemis Interieurs
La Femme et le TGV
Silent Nights
Sing
Timecode
– Her har jeg kun sett trailere (I.E. bare 16 sek…). Jeg heier uten tvil på den danske Silent Nights, som er en imigrasjonshistorie om en dansk kvinnes kjærlighetsforhold med en ghanesisk immigrant, vakkert tonesatt med, ja selvsagt; Silent nights. Imidlertid er kanskje Ennemis Interieurs favoritten, også det en immigrasjonshistorie, satt til tidlig 90-tall der en fransk politimann forhører en fransk-algerisk mann som søker statsborgerskap under den algeriske borgerkrigen.
Sing, med sitt sjarmerende barnekor og steppelignende takter, virker å være bra, og har ord på seg for å være gripende. Timecode er en (litt fascinerende virker det som) film om en ung vekter-kvinnes ensomhet, mens La Femme et le TGV er en film om en kvinne som forelsker seg i en mann hun aldri har møtt. Sikkert noe for gamle Oscar-gubber, men bra foto i den ihvertfall.
Jeg vil iallefall se Silent Night, Sing og kanskje Timecode.
BESTE PRODUKSJONSDESIGN (Best production design)
Arrival
Fantastic Beasts and Where to Find Them
Hail, Caesar!
La La Land
Passengers
– Jeg skulle helst sett at LLL ikke vinner tosifret antall av de 13 prisene den kan vinne, men den er favoritt her også. Og, den har et bra produksjonsdesign. Det har definitivt også Fantastic Beasts og sikkert Hail, Caesar! også, og da på en fantasifull og original måte for begge to. Jeg likte filmen Arrival, men vinner den produksjonsdesignet må jeg likevel flire litt 😉
BESTE ORIGINALE MANUS (Best original screenplay)
Hell or High Water
La La Land
The Lobster
Manchester By the Sea
20th Century Women
– Kenneth Lonergan fortjener denne prisen for Manchester by the Sea, men får hard konkurranse fra Damien Chazelle (La La Land). Mest originalt (dog ikke best) er kanskje The Lobster? Kult også hvis Hell or High Water får priser.
BESTE TILRETTELAGTE/ADAPTERTE MANUS (Best adapted screenplay)
Arrival
Fences
Hidden Figures
Lion
Moonlight
– Barry Jenkins og T.A. McCraneys manus ble satt i kategorien for adapterte manus istedet for i originale, noe som gjør den til en trolig vinner. Arrival er også en film med et smart manus, og (desverre) er vel heller ikke Fences helt sjanseløs.
BESTE ANIMASJONSFILM (Best animated feature)
Kubo and the Two Strings
Moana
My Life As a Zucchini
The Red Turtle
Zootopia
– Disneys påkostede produksjon Zootopia en klar favoritt her. Moana (eller Vaiana som den kalles i mange land), også den fra Disney, er en utfordrer, og kanskje også Kubo. Jeg har forøvrig ikke sett noen av filmene, men de tre nevnte har jeg selvsagt hørt mye om.
BESTE ANIMERTE KORTFILM (Best animated short)
Blind Vaysha
Borrowed Time
Pear Cider and Cigarettes
Pearl
Piper
– Ettersom det digre Pixar studios i år ikke nådde opp til å bli nominert for beste animasjonsfilm, får de nøye seg med beste animerte kortfilm, om en liten fugleunge som overvinner frykt. Sikkert rørende nok for de som liker det. Får dog hard konkurranse fra Oscar-grossist-studio National Film Board of Canada sin mørke Blind Vaysha, i en tegnet animert stil jeg hater, eller Pearl, som er en far-datter-roadmovie i en spesiell filmstil i virtual reality. Den sistnevnte virker nok så fascinerende.
Borrowed Time er vistnok en melankolsk western-animasjon, og Pear Cider and Cigarettes en dyster historie. Jeg er absolutt ingen fan av animasjonsfilm, det er kun unntaksvis jeg liker det, men Pearl så interessant ut.
BESTE FILMREDIGERING/KLIPP (Best film editing)
Arrival
Hacksaw Ridge
Hell or High Water
La La Land
Moonlight
– Vanskelig å vurdere. Jeg håper alle unntatt Hacksaw Ridge får pris, da alle er bra klippet (også HR, men Gibson kan jeg styre min begeistring for). La La Land får tipset.
BESTE REGI (Best director)
Denis Villeneuve (Arrival)
Mel Gibson (Hacksaw Ridge)
Damien Chazelle (La La Land)
Kenneth Lonergan (Manchester By the Sea)
Barry Jenkins (Moonlight)
– Sannsynligheten for at Chazelle vinner anser jeg som ihvertfall 60%. Jenkins største utfordrer, og Lonergan kan også vinne. Jeg håper på Lonergan, eventuelt Jenkins, mens Chazelle blir mitt tredjevalg hva håp angår.
BESTE VISUELLE EFFEKTER/SPESIALEFFEKTER (Best visual effects)
Deepwater Horizon
Doctor Strange
The Jungle Book
Kubo and the Two Strings
Rogue One: A Star Wars Story
– Har ikke sett noen av disse fem, kun korte klipp, men The Jungle Book virker imponerende nok og klart best sammen med Star Wars-filmen. En av de to vinner garantert, og jeg håper på Jungelboka. Men HVA gjør en animasjonsfilm, Kubo and the two strings, i denne kategorien?
BESTE SMINKE OG HÅR (Best makeup and hairstyling)
En mann ved navn Ove (A Man Called Ove)
Star Trek Beyond
Suicide Squad
– Ikke at jeg syns En mann ved navn Ove fortjener denne prisen, men når jeg ser hva den er oppe imot her, så sier jeg heia Sverige! Dessuten synest jeg det er en bra film, men ikke så bra at den skal være Oscar-vinnende. Uansett kult hvis den vinner. Jeg frykter imidlertid at det blir søppelet Suicide Squad som får prisen for sminke og hår. Den vant nylig pris på “The Makeup Artists and Hair Stylists Guild Awards” i kategorien den var med i, noe også Star Trek Beyond gjorde.
Slik er ihvertfall tipsene mine. Enig? Uenig? Kommentarer? Slå deg løs i kommentarfeltet! 🙂
Film fra Iran er noe jeg ekstremt sjeldent ser, men i anledning at “The Salesman” fra Iran er Oscar-nominert har jeg sett filmen.
FILM: THE SALESMAN (Forushande), Iran, 2016, Drama/spenning, spilletid ca 2t
“Forushande” (originaltittel) er filmen som trolig får Oscar for beste fremmedspråklige film. Etter Donald Trumps famøse “muslimforbud”, eller innreisenekt til USA, har filmen seilt opp som den store forhåndsfavoritten, særlig etter at regissørAsghar Farhadi kort tid etter presidentens ordrer ble iverksatt kunngjorde at han ikke kommer til å reise til USA for å delta på Oscar-utdelingen selv om det finnes enkelte unntak, hvis og om knyttet rundt innreisenekten. Filmindustrien er som kjent ganske så grenseløs, og mange av Oscar-stemmegiverne sies å være ganske så opprørte over retningen USAs president leder de mot.
For filmen i seg selv er helt klart ikke den beste av de fem nominerte etter min mening. Den er ikke i nærheten av Danmarks strålende bidrag “Land of Mine”, men “The Salesman” ER absolutt en grei film, preget av et par gode hovedrolleprestasjoner, gode miljøskildringer, og med en samfunnskritikk av det iranske samfunnet, som likevel er så meget smart underfortalt at filmen aldri vil kunne regnes som for kontroversiell. Nominasjonen er fortjent, og som vinner er den vel også akseptabel.
Filmen som tar sitt utgangspunkt i skuespillet “Death of a salesman” skrevet av Arthur Miller, sentreres rundt et iranskt par, Emad (mannen, spilt av Shahab Hosseini) og Rana (kvinnen, spilt av Taraneh Alidoosti), som spiller hovedrollene i teaterstykket. Emad er også lærer på en skole der han underviser en klasse med tenåringsgutter. Han er en populær lærer, og filmens miljøskildringer er gode også på dette området. Problemene skjer i hjemmet, der Rana en dag blir angrepet av en inntrenger på jakt etter den forrige leieboeren.
Emad vil kontakte politiet og ønsker å få tatt angriperen, men Rana vil ikke anmelde hendelsen, selv om hun tydelig preges sterkt av hendelsen, som også sliter kraftig på forholdet deres. Hvorfor hun ikke vil det, er selvsagt filmens grunntema, der det settes søkelys på samfunnet. Vi ser aldri en eneste politibetjent, advokat eller noe lignende i filmen, noe som naturligvis ville vært selvsagt i de fleste andre land hvor noe lignende hadde funnet sted. Samfunnskritikk? Ja, åpenbart, vil jeg tro. Som sagt, smart trekk av regissøren.
Der filmen for min del ikke når opp er filmens siste halvtime som er et, forsåvidt spennende, kammerspill mellom Emad, Rana og den som angrep henne. Det forsøkes å bygge opp en stor sympati og følelse av å synes synd på angriperen, en sympati ihvertfall jeg sliter med å opparbeide. Alle de voksne birollene er heller ikke like gode, historien har noen små brister, og den kunne med fordel vært kuttet 10-15 minutter. Ranas reaksjoner mot Emad har jeg også noen problemer med å forstå i enkelte situasjoner. Alt i alt er det likevel en bra film, med et rent og ikke for innviklet handlingsløp.
Vil hendelsene ødelegge forholdet deres? Vil teateroppsetningen overleve? Eller er det slik at “The show must go on”?
“The Salesman” får såvidt fire filmhjerter, og likeså vipper terningen akkurat riktig vei for å lande med fire øyne opp.
THE SALESMAN (Forushande)
♥
♥
♥
♥
–
–
Rangeringen min av de nominerte for beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige film):
TITTEL:
LAND:
Karakter
Land of Mine (Under Sandet)
Danmark
6/6
A Man Called Ove (En man som heter Ove)
Sverige
4/6
The Salesman (Forushande)
Iran
4/6
Toni Erdmann
Tyskland
2/6
Tanna
Australia/Vanuatu
Ikke sett
Oscar-utdelingen utdelingen finner sted natt til mandag norsk tid. Desverre vises Oscar 2017 ikke på norsk TV, men de med for eksempel Riks-TVs grunnpakke, eller GET, kan se utdelingen på TV 2 Danmark. På nett vises den vistnok også hos svenske Aftonbladet, men det kreves svensk IP-adresse. I tillegg finnes det vel en rekke andre metoder som jeg ikke trenger å legge ut om 😉
Danmarks Oscar-nominerte film UNDER SANDEN kryper som et sviende sår under huden, og slipper aldri taket.
FILMANMELDELSE: LAND OF MINE (Original tittel / Norsk tittel: Under Sandet / Under Sanden)
Danmark, 2015, Drama/krig, Spilletid ca 1t 40m Regi: Martin Zandvliet Med: Roland Møller, Mikkel B. Følsgaard, Louis Hofmann, Laura Bro, Emil Belton, Oskar Belton, m. fl.
Jeg har omsider fått sett det danske etterkrigsdramaet LAND OF MINE (Originaltittel: Under Sandet), som hadde norsk premiere i fjor sommer. Filmen med en handling som finner sted på Jyllands solfylte vestkyst er et, billedlig talt, eksplosivt og sterkt bevegende drama, tidsmessig plassert like etter slutten av 2. verdenskrig.
Etter å ha sett tre av de fem nominerte filmene i Oscar-kategorien for beste fremmedspråklige film utroper jeg denne som min personlige klare favoritt (de to jeg ikke har sett; australske Tanna og iranske The Salesman vet jeg at ikke passerer Under Sanden på min skala, selv om den fra Iran muligens er bra).
Under Sanden er nemlig en gripende film på alle måter, en film som smerter og er grusom. Det er uten tvil en av de 5 beste danske filmene jeg har sett, og en film som fortjener å bli sett. Så finner du den på DVD/Blu-ray eller digitalt, ja da er dette en riktig klikk og se- eller løp og kjøp-film!
LITE KJENT DANSK ETTERKRIGSHISTORIE
Filmen er en fiktiv historie basert på virkelige hendelser, en skam i dansk etterkrigshistorie som aldri før har vært satt søkelyset på. Etter andre verdenskrigs avslutning ble over 2000 tyske krigsfanger tvunget til å fjerne over 1 og en halv million landminer fra den danske vestkysten. Mange av tyskerne var kun unggutter, uten noe som helst erfaring.
I korte trekk handler filmen om en gruppe på omlag 14 unge tyske soldater, de fleste kun unge tenåringsgutter, sympatiske unggutter, følsomme, redde og med en drøm om å komme hjem, som er sendt til et ugjestmildt Danmark for å rydde landminer etter krigen, miner tyskerne selv hadde gravd ned på strendene langs kystlinjen. Den autoritære og harde sersjanten Carl Rasmussen skal lede mineryddingsarbeidet. Filmen følger avdelingen og den umenneskelige behandlingen de gjennomgår i det livsfarlige opprydningsarbeidet, hvor et lite feilskjær kan få katastrofale følger.
HØYT SKUESPILLERNIVÅ
Sersjant Rasmussen (glimrende spilt av Roland Møller) introduseres som en uspiselig typisk krigsseiersherre innledningsvis, men filmen nyanserer bildet betraktelig etterhvert som han får sympati og medfølelse med det de unge tyskerne gjennomgår.
Særlig tre av de tyske minerydderne fokuseres det på, og spesielt de tre er det umulig å ikke få sterk sympati for; Sebastian, som er den med mest kontakt med sersjanten, og de to tvillingene Ernst og Werner, som portretteres gjennom strålende skuespill av Louis Hofmann (Sebastian), Emil Belton og Oskar Belton (Ernst og Werner). Møllers og alle de unge tyskernes glitrende spill løfter filmen kraftig. Hofmann er forøvrig en 19-åring med en lang rekke filmer bak seg allerede.
Under Sanden er vidunderlig filmet, der den Jyllandske stranda ligger der i all sin sommerlige prakt, et bakteppe som står i krass kontrast til den dystre historien som skrider frem.
Du vet selvsagt at det kommer til å smelle, bare ikke når. Det er vondt og hjerteskjærende å bevitne råskapen. Filmen serverer imidlertid også lindrende øyeblikk av medmenneskelighet og anstendighet, men utsetter oss også for grufulle scener. Filmen viser at det ikke alltid er krigens seiersherrer som er de med moralen på sin side, og landminene minner oss om at en krig alltid har etterdønninger.
Aldri har jeg heller før hatt større sympati med tyskere i filmer med tematikk knyttet til krigen.
Under Sanden fikk gjennomgående strålende omtaler i norsk presse, samt toppscore fra en rekke danske medier. Aftenposten antydet at filmen var den beste nordiske av året – og Cinema (tidl. Norsk Filmblad), Norges eldste filmtidsskrift, gav terningkast 6 (6 av 6 stjerner).
Selv om enkelte hendelser i filmen er for jævlige, med død og lemlestelse, og noen filmatiske friheter er tatt, er det ikke mye å gi trekk for. Dette er FILM. 6 filmhjerter – Terningkast 6.
UNDER SANDEN / LAND OF MINE
♥
♥
♥
♥
♥
♥
Her ser du UNDER SANDEN:
Nett/digitalt:
Viaplay– Lei filmen digitalt for nettstrømming for 49 kroner
iTunes Store – Kjøp digitalt for 79 kroner (også i HD), eller lei digitalt for fra 29 kroner (Norsk tekst).
Fysisk format:
Cdon eller Platekompaniet – Blu-ray/DVD (kun dansk undertekst, men det er jo nesten som norsk, jeg så filmen med dansk tekst), 99 kr (cdon)/129 kr (PK). Foreløpig er ikke filmen utgitt i fysisk format med norsk teksting.
LAND OF MINE SIN OSCAR-SJANSE
Under Sandet / Land of Mine er altså nominert som en av fem filmer som beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige). Jeg mener så absolutt at den bør få Oscar-prisen, men den vinner neppe. Faktisk er det Donald Trump som kan ha blitt utslagsgivendee for hvilken film som vinner. Presidentens svært omstridte innreiseforbud (omtalt som muslimforbudet) har gjort at den iranske The Salesman seiler opp som favoritten.
Den iranske regissøren Asghar Farhadi kom i etterkant av Trumps innreiseforbud med en lengre kunngjøring der han gjorde det klart at han ikke under noen omstendigheter kommer til å delta på Oscar-utdelingen selv om unntak fra forbudet kan gies. Filmens kvinnelige stjerne har også slått fast at hun ikke vil delta på Oscar-utdelingen, og skrev på twitter at innrreiseforbudet er rasistisk. Den tyske Toni Erdmann vil nok også sanke noen stemmer, men trolig vinner den iranske filmen.
Fun fact (for min del): Den tyske skuespilleren Louis Hofmann (f. 1997) har samme fødselsdag som meg, med en del års mellomrom vel og merke 😉
I dag blir det noen meninger om et par av de nominerte Oscar-filmene Toni Erdmann (beste fremmedspråklige film), og Nocturnal Animals (beste mannlige birolle, ved Michael Shannon).
NOCTURNAL ANIMALS
Jeg starter med NOCTURNAL ANIMALS, som hadde norgespremiere i november, en ny stilistisk film fra moteregissør Tom Ford, som nok en gang har laget en utfordrende film med et litt dristig uttrykk. Filmens åpningssekvens må forøvrig sies å være noe av det mest forstyrrende og surrealistiske jeg har sett på en god stund. Den er spesiell!
Fords glimrende debutfilm A Single Man fra 2009 har flere av de samme elementene ved seg som denne filmen, dog på en annen måte. Men i likhet med den har også “Nocturnal Animals” et parforhold som en gang i fortiden endte, og som preger hovedpersonene i filmen.
Men der debutfilmen hadde en varme og en melankolsk lengtende stemning over seg, er “Nocturnal Animals” en film med et urovekkende kaldt og følelsesløst preg, på en positiv måte må tillegges, der det ved flere anledninger er en scenografi som er tilnærmet klinisk steril, noe som står i sterk kontrast til den bekmørke handlingen som foregår i “historien i selve historien“.
Det er en glamorøs men kjølig luksus som møter reinspikka gjørme, uhygge og hevn. Godt foto og en pirrende koloritt preger filmen. For “Nocturnal Animals” er en film med en spenning i seg, men en film som nok ikke er for alle.
Amy Adams spiller Susan, tilhørende den sosiale overklasse, med et nærmest platonisk forhold til kjæresten (Armie Hammer).
En dag får hun tilsendt et manus til en bok fra sin eksmann Edward, spilt av Jake Gyllenhaal, som hun for mange år siden gjorde en brå slutt med. Boken setter følelser i sving hos Susan, og etterhvert som hun leser visualiseres den grufulle handlingen i boka for seerne (noe som kanskje er en utfordring å forstå til å begynne med?). Historien i boka, som blir som en egen “film i filmen“, viser en forferdelig historie der en familie på tre utsettes for noe grusomt i et øde område i Texas, og hvordan familiefaren (også han spilt av Gyllenhaal) et år senere vender tilbake i håp om å oppklare saken. Boka fremstår for Susan som en påminnelse om forholdet med Edward, og hva hun ofret.
Filmens ene Oscar-nominasjon er det Michael Shannon som har fått i mannlige birolle-kategorien. Shannon er nok den svakeste av de fem nominerte i et knallhardt birolle-felt i årets Oscar. Forøvrig burde filmen fått langt flere nominasjoner. Det som trekker ned er en stil som kanskje vil være utfordrende i noen tilfeller, og en litt hullete historie-i-historien. Fra filmhjerte får Nocturnal Animals fire fine filmhjerter (Nært fem, men det holder med fire hjerter og terningkast 4).
NOCTURNAL ANIMALS:
♥
♥
♥
♥
–
–
MIN PAPPA TONI ERDMANN (Original tittel: TONI ERDMANN)
Den tyske dramakomedien Toni Erdmann er rost opp i skyene, og har av flere norske medier fått knallomtale. Jeg skulle gjerne sagt noe positivt om Toni Erdmann, hvis jeg hadde kommet på noe. For herregud – at dette mølet på ufattelige 2 timer og 37 minutters handling er overøst med skryt og er en favoritt til å få Oscar er for meg helt absurd. “Toni Erdmann” er for det første boooooring! Det er gørr kjedelig. Den er for det andre minst tre kvarter for lang, og for det tredje er det en tåpelig handling. Jeg har full respekt for at andre liker filmen, de fleste gjør vel det, men humoren og fortellergrepet møter lite gehør hos meg.
Winfried er en bomslignende fyr som reiser fra Tyskland til Romania for å besøke datteren Ines som han har fått mindre og mindre kontakt med. Datteren jobber som konsulent i et firma som er i ferd med å sluttføre noen store avtaler, og hun er redd for hva den spøk-elskende faren kan finne på å si. Etterhvert blir det skjær i sjøen og han drar hjem mens tonen fortsatt er holdbar. Eller nei, det gjør han ikke. For som sitt alter ego Toni Erdmann, dekorert med et par idiotiske løstenner og en tåpelig parykk vender han nemlig tilbake, og begynner å omgås henne støtt og stadig der hun befinner seg.
Interessen for filmen mistet jeg egentlig etter 45 minutters tid, og fra da gikk det stort sett bare nedover. Rollekarakteren Toni Erdmann irriterer meg med et par unntak i absolutt hver eneste scene fyren viser seg, med sitt fårete glis og latterlige rekvisitter. Som Winfried er han litt bedre.
Det er noen absurde små komiske scener, som et selskap der gjestene må kle av seg, mot slutten av filmen, og ellers noen få andre småhumoristiske øyeblikk. Men både Winfried/Erdmann, Ines og så og si alle kollegaene hennes er karakterer som overhodet ikke engasjerer meg. Ok, Ines kanskje bittelitt, og sekretæren/assistenten hennes er sjarmerende. Det er en forsonende tone i filmen, som trekker litt opp.
Toni Erdmann får to filmhjerter (terningkast 2).
TONI ERDMANN:
♥
♥
–
–
–
–
De andre nominerte i kategorien for beste fremmedspråklige film (ikke engelskspråklige film) erUnder Sandet (Land of Mine, Danmark, den skal jeg se ganske snart), The Salesman (Iran), Tanna (Australia/Vanuatu) og En mann ved navn Ove (En man som heter Ove / A Man Called Ove, Sverige, terningkast 4 tidligere fra meg, en fin film for all del, men langt fra Oscar-klasse).
Forøvrig snakkes det sikkert like mye engelsk i Toni Erdmann som i f eks Lion, som er nominert som beste film.
USA, 2016, Biografisk drama, Spilletid ca 1t 38m Regi: Pablo Larrain Med: Natalie Portman, Peter Sarsgaard, m. fl.
Filmen JACKIE, som altså er et biografisk drama basert på virkelige hendelser, forteller historien om USAs tidligere førstedame Jackie Kennedys første dager etter attentatet mot hennes mann, president John F. Kennedy. JFK ble som vi husker skutt og drept i november 1963, og filmen viser enken Jacqueline “Jackie” Kennedys sorgprosess i den aller første tiden etter John F. Kennedys død.
Presidentfruen som var et stilikon og regnet som en av verdens mest elegante kvinner portretteres i filmen av Natalie Portman.
Ikke bare var Jackie Kennedy en svært populær førstedame i de 2 årene og 10 månedene JFK var president, hun var også en myteomspunnet kvinne. Filmen viser en Jackie med et stort behov for å ha kontroll med begivenhetene i dagene etter attentatet, hvordan hun ville påvirke hva som kom ut til media, samtidig som det elegante sløret over henne hele tiden ligger tydelig der, kampen om å opprettholde verdigheten, som blir en passe bra portrettert ubalanse med tanke på den sorgen og traumene hun går gjennom og som filmen skildrer greit nok, antar jeg. Usikkerheten hennes rundt hvordan mannens ettermæle ville bli og egen fremtid er også momenter filmen viser.
“Jackie” er sikkert en film amerikanerne, og mange med interesser for Jackie Kennedy og amerikansk presidenthistorie, vil sette langt større pris på enn det jeg gjør. Selv regner jeg meg som passe historieinteressert hva det angår, for det hjelper å ha noen faktaopplysninger på plass før man ser filmen, for bedre utbytte. For min del blir filmen litt for lite interessant, noe som delvis skyldes filmen i seg selv, men også at jeg personlig ikke innehar verken den store interessen eller særlige kunnskapen om personen Jackie Kennedy fra før, annet enn stort sett rent overfladisk som at hun var stilfull og godt ansett.
Etter min smak blir det for kjedelig, men ikke så direkte at jeg ikke ville se filmen ut. Lengden på såvidt over en og en halv time er i så måte OK.
Filmen har fått tre Oscar-nominasjoner, deriblant til Natalie Portman for beste kvinnelige hovedrolle. I likhet med flere andre slike historiske biografiske filmer har man besatt rollene med skuespillere som nok er noe mere glanset i utseende enn personen de spiller (se f. eks. Lion, Hidden Figures, Hacksaw Ridge, og mange fra tidligere år). Portman er selvsagt vakker og elegant, men jeg syns Portmans “Jackie” virker noe mere “polert”, og også ser markant yngre ut enn den virkelige Jackie var, selv om hun slettes ikke er ulik heller. Hun blir likevel en smule for “2000-aktig” enn “1960-lik”.
Det som derimot er strålende av Portman er snakketøyet. Aksenten hennes er en innertier, og ligner veldig på den ekte Jackie, både i det stilfulle grasiøse stemmeleiet og en del ansiktsuttrykk og fakter, slik jeg vurderer ut fra de klippene jeg har sett og hørt av den virkelige Jackie Kennedy. Er så Oscar-nominasjonen fortjent? Tja/Nja, får bli svaret. Portman spiller godt, og ligner som sagt litt i eleganse og stilfullhet, tross alt. Og dama er kul da.
Retroelskere vil nok også vite å verdsette “Jackie”, som med sine kostymer og interiør tar oss med tilbake til glansfulle 60-tallsstiler.
Fra filmhjerte får “Jackie” 3 filmhjerter, tilsvarende terningkast 3.
JACKIE
♥
♥
♥
–
–
–
JACKIES OSCAR-SJANSER:
Beste kvinnelige hovedrolle: Portmans nominasjon er kanskje grei nok, men hun bør ikke vinne. Både Isabelle Huppert (Elle) og Emma Stone (La La Land) er bedre synest jeg. Oscar-akademiet liker vel dog biografiske rollekarakterer, så uten sjanse er hun ikke. Jeg tror derimot ikke hun får statuetten denne gang.
Beste kostymedesign: Igjen sier jeg nja eller tja. Hvor vanskelig er det å gjenskape 60-tallsstil satt opp mot de andre nominerte filmene? Jackies rosa dress og kleskolleksjon er klassikere såklart, men jeg vil tro La La Land og Fantastic Beasts… ligger bedre an i løypa.
Beste originalmusikk: Kan ikke tenke meg at Jackie får den prisen. Filmen har en del fiolintoner som vekker litt urofølelse, men den er sjanseløs mot La La Land.
BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE:
Filmhjertes rangering av beste kvinnelige hovedrolle:
Film:
Karakter
ISABELLE HUPPERT
Elle
9/10
EMMA STONE
LA La Land
7/10
RUTH NEGGA
Loving
7-/10
NATALIE PORTMAN
Jackie
7-/10
MERYL STREEP
Florence FJ
6+/10
Isabelle Huppert er den som i særklasse gjør den beste prestasjonen av de fem nominerte, og er den jeg ville gitt Oscar. Jeg tror likevel at Emma Stone fort kan bli den som får Oscar-statuetten. Innsatsen og figuren hennes i musikalen La La Land er yndig, pen og pyntelig, og muligens mere spiselig for mange av de som avgir stemmer, enn Huppert sin rollekarakter i det som er en kølsvart “voldtektskomedie”. Natalie Portman gjør sånnsett en mye dypere rolletolkning enn både de to og Meryl Streep. Det gjør også Ruth Negga, men hennes rollekarakter er mere stillfaren og kanskje ikke den aller mest krevende av disse nominerte?
Jeg rangerer ihvertfall Huppert og Stone som nummer 1 og 2, mens det ikke er så store marginer mellom Negga, Portman og Streep på min liste. Huppert og Stone har jeg tidligere omtalt i anmeldelsene av filmene de spiller i. Streeps og Neggas filmer har jeg derimot ikke skrevet egne omtaler av.
Streep som spiller, utrolig nok basert på en sann historie fra 40-talllet, sangkråka Florence Foster Jenkins (som også er filmtittelen), en operasanger hvis sangstemme kan sidestilles med lydene av en stukket gris, ei hes kråke og ei grakatt, gjør for all del en ærlig og fin rolletolkning, men Oscar-vinnende er det langt fra. Men selv om det er ganske ufattelig at den virkelige FFJ trodde hun var en fantastisk sopran, og historien er litt hullete, så gir Streep etterhvert en godkjent rolletolkning som gjør at man får veldig sympati med den veldig naive dama, som iallefall fremstår sympatisk i Streeps skikkelse. Filmen i seg selv er litt komisk, men aldri i nærheten av mere enn terningkast 3. Streep er ellers en skuespillerinne og person jeg har stor respekt for, så om hun ikke burde vært Oscar-nominert for FFJ får passere. Kanskje gir hun et nytt velfortjent stikk til fjompen som nylig tvitret noe om hvor overvurdert hun er som skuespiller…
Ruth Neggas spill i Loving er bra, i en film som aldri bergtar meg, selv om det er en nokså provoserende handling. Det er en grei film i grenseland mellom terningkast 3 og 4, imidlertid er den for lang og klarer ikke å engasjere tilstrekkelig. Joel Edgerton i den mannlige hovedrollen fremstilles muligens i overkant forsiktig? Også Loving er basert på virkelige hendelser, som her tidsmessig foregår på slutten av 50-tallet og et stykke inn i 60-årenes rasediskriminerende USA.
Sundance Film festival er en av filmfestivalene som utmerker seg med veldig mye ny kvalitetsfilm.
Jeg har de siste par årene begynt å holde et øye med hvilke filmer som utmerker seg hos presse, anmeldere og publikum på den høyt anerkjente Sundance-festivalen, som sammen med Berlinalen, Cannes og Venezia er en festival jeg personlig drømmer om å en gang få oppleve.
Sundance Film Festival finner sted i Park City, Utah, USA. Festivalen gikk av stabelen i januar, og er den største amerikanske filmfestivalen som setter fokus på uavhengig film, gjerne kalt indie-filmer, produsert utenom de store filmstudioene.
Det var forøvrig på Sundance 23. januar 2016 at Manchester by the Sea hadde verdenspremiere. Det tok altså (nesten) ETT år før den dukket opp på norske kinoer 6. januar i år. Err`e mulig? Hold ihvertfall øynene åpne for dagens omtalte filmer, de dukker vel opp her til lands også 😉
Jeg har gjennomgått en del artikler fra før Sundance 2017 og i etterkant av festivalen, og klippet noen synspunkter. For lesere som ikke liker å lese engelsk på norske sider, har jeg gjort et raskt forsøk på å oversette siterte originaltekster til norsk. Korriger og arrester meg gjerne på oversettelsene. Korrigeringer, forbedringer, faktaopplysninger og alt annet tas så absolutt imot. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har sett noen av disse filmene ennå, og at det derfor er vanskelig å vite hva kildene har lagt i sine ordvalg.
Her er iallefall 9 filmer fra årets Sundance som jeg har visse eller store forhåpninger til (særlig de 4 førstnevnte).
I DON`T FEEL AT HOME IN THIS WORLD ANYMORE
Dette! Ut fra de omtalene jeg har lest av denne filmen virker den som en skikkelig hot kanon med en sitrende nerve, som jeg virkelig gleder meg til å se.
Anbefalingen og omtalen fra det store og anerkjente bransjebladet Variety, som dekker underholdningsindustrien innenfor områder som film og TV, gjør meg billedlig talt siklende etter denne hvis omtale stemmer “rock-the-boat”- filmen. Ja, jeg finner ikke noe egnet norsk ord for akkurat det uttrykket, som jo forsåvidt er kjent nok, og på en måte et motstykke til å “sitte stille i båten”. Siden jeg ikke har sett filmen er jeg naturligvis ikke sikker på hva kilden legger i uttrykket sitt, men den beskrivelsen sier meg mye om hva vi forhåpentligvis får servert: en film som som overrasker, og som rister, rører og shaker i det satte og etablerte, håper jeg. Filmen skal være en krimthriller.
– “So great for so long in supporting roles, Melanie Lynskey lands a lead part worthy of her talents in actor-turned-writer/director Macon Blair`s rock-the-boat debut. Lynskey plays a melancholy nurse who looks as though she`s never lost her temper – until someone breaks into her home, causing her to snap. While that sounds like the stock catalyst for another pistol-packin` vigilante tale, this one manages to be both more grounded and more extreme than anything the genre would suggest.
What a pleasure it is to watch Lynskey underplay her frustration, while Blair raises the stakes at every turn, suggesting the sort of high-potential new voice audiences saw in “Reservoir Dogs” 25 years ago at Sundance. The only suspense more delicious than watching this story unfold is wondering what Blair will do next” – Peter Debruge (VARIETY.com)
– “Etter å ha vært strålende i lang tid i biroller, leverer Melanie Lynskey en hovedrolle verdig hennes talent, i skuespiller Macon Blairs “rock-the-boat”-debut som manusforfatter og regissør. Lynskey spiller en melankolsk sykepleier som ser ut som om hun aldri har mistet besinnelsen, inntil noen en dag bryter seg inn hjemme hos henne, noe som utløser en reaksjon. Der dette kunne vært innledningen til enda en av utallige historier hvor et årvåkent hevnlystig offer armerer seg med våpen, klarer denne filmen å både samtidig holde bakkekontakten og bli mer ekstrem enn genren skulle tilsi.
For en nytelse det er å se Lynskey holde tilbake frustrasjonen sin, mens Blair øker tempoet hver gang sjansen byr seg, som fører tankene over på en potensiell nyvinnende fortellerstil a la det publikum fikk i Reservoir Dogs for 25 år siden på Sundance. Den eneste spenningen som føles mer delikat enn å se denne historien utfolde seg, er å undres på hva Blair vil gjøre videre”
Regissør Macon Blair kjenner jeg til som skuespiller fra noen filmer jeg har sett, blant annet fra den lett horror-herlige og kritikerroste Blue Ruin. Jeg tror ikke denne filmen er noe kopi av Blue Ruin, men om du kjenner litt til Macon Blair deler du kanskje forventninger til denne filmen med meg? Lynskey huskes selvsagt som Rose i komediesuksessen Two and a Half Men, der hun spilte på sine komiske psykisk sjuke strenger. I denne filmen tror jeg komikken er borte og vi får se hennes alvorlige mørke sider. Håper jeg da.
Ja forresten, filmens mannlige hovedrolle er det ikke heeeelt ukjente Elijah Wood som har. Pastemagazine nevner ellers at det er en film med smart dialog og ukonvensjonellt plot, i en historie som konfronterer egoisme, viser hvordan selv-villedende handlinger og sosial apati spiller inn, og to rollekarakterer som ikke lar all denne ondskapen få slå rot.
INGRID GOES WEST
Dramakomedie som tar sosiale medier på kornet? Elizabeth Olsen og Aubrey Plaza fyller hovedrollene, i det jeg fornemmer er en både spennende og underholdende reise i et faktisk litt lite utforsket landskap filmatisk sett, til tross for hvor stor innvirkning soiale medier som Facebook, Instagram, Twitter og lignende har.
Ingrid Thorburn (Plaza) er en mentalt forstyrret ung kvinne som blir besatt av Taylor Sloane (Olsen), en stjerne på sosiale medier som ser ut til å ha det perfekte liv. Men når Ingrid bestemmer seg for å slippe alt og flytte vestover for å bli venner med Taylor, blir oppførselen hennes foruroligende og stadig farligere (kilde: imdb).
– “Ingrid Goes West is not just your average comedy film, but a smart commentary on our social media obsessed world. How many people do you follow on Instagram or Twitter that you feel like you know personally even though you don`t?
We follow so many people from afar through their update streams and develop a connection that doesn`t really exist. Also, we fill our streams with a polished fantasy version of the life we want to have, and not the imperfect reality that we live day to day” (SLASHFILM.com)
– “Ingrid Goes West er ingen gjennomsnittlig komedie, men en smart kommentar til besettelsen vår av sosiale medier. Hvor mange personer følger du på Instagram og Twitter som du føler at du kjenner personlig, selv om du slett ikke gjør det?
Vi følger veldig mange folk langveisfra via deres oppdateringer og utvikler en forbindelse som egentlig ikke eksisterer. Vi fyller dessuten nyhetsstrømmene våre med en polert fantasiverden av det livet vi ønsker, og ikke den hverdagslige ufullkommene virkeligheten vi lever i”
CALL ME BY YOUR NAME
En romanse mellom en intellektuell 17 år gammel gutt og en sommergjest på foreldrenes herregård et sted på den italienske rivieraen. Tidsmessig er historien satt til 1980-årene, og utspilles et sted nord i Italia.
Den nyeste filmen fra den italienske regissøren Luca Guadagnino ble en snakkis på årets Sundance, hvor den ble den mest kritikerroste filmen. Etter at det norske filmnettstedet Montages så filmen på Berlinalen for få dager siden fikk den bortimot en halvtime med skryt fra A til Å i en podcast-episode som ligger ute på nett hos filmtidsskriftet, hvor Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen omtaler filmen som et mesterverk, med strålende spill av særlig Timothèe Chalamet.
“En av de beste coming-of-age-filmer noensinne, 10/10”, skriver sistnevnte redaktør på twitter. Jeg hadde forøvrig allerede fra før Sundance blinket ut denne som en verdt å holde et øye med, og omtalen fra Montages understøtter inntrykket av at dette er et verk man må få med seg. Imidlertid har jeg sett et par korte klipp fra filmen, som muligens ikke var allverdens, men denne skal sees.
Antatt ankomst Norge er utpå høsten en gang. Filmen plasserer seg inn i Queer-genren, men har ord på seg for å tilføre genren noe helt nytt, kjemisk fri for de klassiske opprivende scenene, harde avskjedene og de vante “dette er galt-holdningene”. Hør litt på innslaget hos Montages, og les utdragene her.
– “The film`s vision of gay love is at once liberated and furtive, blissed out and cut with a sweet ache of nostalgic yearning (variety.com).
– “Filmens visjoner om homofil kjærlighet er på samme tid frigjort og fordekt, lykksalig og mikset med en søt verkende nostalgisk lengsel”
– “First love has rarely been depicted as beautifully or as movingly as it is in Luca Guadagnino`s Call Me By Your Name, an adaptation of the novel by André Aciman. Timothée Chalamet (probably best known as bratty Finn Walden from season one of Homeland) has a star-making turn as a teenager exploring his sexual identity. Meanwhile, Armie Hammer, a very good actor who`s been stuck in some not-very-successful movies, is downright mesmerizing as the young man who changes his life forever. (SLASHFILM.com)
– “Den første kjærlighet har sjelden blitt fremstilt så vakkert og rørende som i Luca Guadagnino`s Call Me By Your Name, som er adaptert fra en novelle av Andrè Aciman. Timotèe Chalamet (sannsynligvis best kjent som den veldig unge Finn Walden i sesong 1 av Homeland) leverer en kommende stjerne-prestasjon som en tenåring som utforsker sin seksuelle identitet, mens Armie Hammer, som er en veldig god skuespiller som har vært fastkjørt i noen ikke veldig suksessfulle filmer, rett og slett er fascinerende som den unge mannen som forandrer livet hans for alltid”
MUDBOUND
En annen film jeg leste om før Sundance var Mudbound, som jeg og har store forhåpninger til. Dette er en dramafilm med raseskille-tematikk, lagt til 40-tallets USA.
– “So many films about America`s past treat our sins as though they`ve all been washed away. Mudbound, like the best of its ilk, knows that`s not the case. It lingers on small indignities and tiny moments of grace, on the millions of little ways that people lift each other up or push each other down, and those still resonate today, even as we pat ourselves on the back for being past the days of Jim Crow.
I watched Mudbound just two days after Donald Trump was inaugurated as president, having run on the promise to return America to the spit-shined, sparkling good old days, when white men ruled and black people knew their place. Mudbound is a reminder that even in those days, the truth of daily existence was a lot, well, muddier” (SLASHFILM.com)
– “Mange filmer om Amerikas historie behandler våre synder som om de alle er glemt. I likhet med de beste av sitt slag vet Mudbound at det ikke er tilfelle. Den dveler ved små øyeblikk av krenkelser og nåde, på de millioner av måter mennesker løfter hverandre opp eller trykker hverandre ned, og som fortsatt er gjeldende i dag, selv om vi klapper hverandre på skuldra for å ha lagt bak oss Jim Crow-dagene (Filmhjertes anmerkning; Jim Crow-lovene var en rekke lover som gjaldt i flere amerikanske delstater mellom 1876 og 1965. Lovene innebar rasemessig segregering, gjennom å påby at de offentlige områdene hvor svarte og hvite kunne ferdes skulle holdes adskilt. Kilde: Wikipedia).
Jeg (slashfilms skribent) så Mudbound kun to dager etter at Donald Trump ble innsatt som president, etter sine valgløfter om å gjøre Amerika like spyttskinnende som i de glansfulle gode gamle dager, da de hvite menn hersket og svarte kjente sin plass. Mudbound er en påminnelse om at selv i de dager, var sannheten om den daglige eksistens mye, vel, skitnere”
– “Dee Rees’ ambitious, if severely overwrought movie about two Mississippi families in the mid-1940s and its attempt to shove a TV season’s worth of Southern Gothic soap opera into two hours: There’s a dynamite performance at the very center of it, courtesy of Jason Mitchell.
His WWII veteran, who comes home from fighting fascists to face down prejudice, both grounds the saga and gives it a sense of forward dramatic momentum; the more you watch him and fellow ex-soldier Garrett Hedlund bond over their experiences, the more you wished the whole movie was simply about them” (ROLLINGSTONE.com)
– “Dee Rees sin ambisiøse, hvis alvorlige overspente, film om to Mississippi-familier på midten av 1940-tallet og dens forsøk på å presse en historie som kunne vært verdig en hel TV-serie-sesong med sørstats-såpeopera (jeg kjenner ikke til hva som ligger i begrepet Southern Gothic) inn i to timers handling, har likevel en dynamisk prestasjon i sentrum, takket være Jason Mitchell.
Hans rolle som 2. verdenskrig-veteranen som returnerer hjem etter å ha kjempet mot fascistene og som nå står ansikt til ansikt med fordommer, gir historien både en solid plattform og gir en følelse av et dramatisk momentum som holder liv i filmen. Desto mer du ser av han og hans ex-soldatkamerat Garrett Hedlund knytte bånd over deres opplevelser, desto mer skulle du ønske at hele filmen simpelthen handlet om de to”
THE HERO
Det snakkes allerede om Oscar-nominasjon i 2018 til Sam Elliott, for hans tolkning av en aldrende skrantende filmstjerne som tar et oppgjør med sin egen fortid og dødelighet i denne karakterstudien av en film, som vistnok skal være en dramakomedie. Nick Offerman skal også etter rapportene gjøre en meget god prestasjon her. Kinematografisk får filmen positiv omtale for å ta i bruk et vakkert høstlys som gir filmens tematikk om å aldres et visuelt fint bilde, skriver pastemagazine.com.
WILSON
Dramakomedie om en ensom, nevrotisk og lystig, overærlig middelaldrende mann, som gjenforenes med sin fraseparerte kone og møter sin tenåringsdatter for første gang.
– “Woody Harrelson’s go-for-broke take on the titular misanthrope, a chatty cynic who has the ability to ruin any social situation in seconds flat. It’s hard to think of anyone who could have pulled off the part’s balancing act of oddball sunniness and self-loathing, or make you believe Wilson could charm an entire cellblock without playing down the character’s irritiable edges. Kudos also go to Laura Dern, who proves that nobody can end a sentence with the word “man” and imbue it with so much bone-deep bitterness” (ROLLINGSTONE.com)
– “Woody Harrelson har tittelrollen som en menneskehatende, pratsom kyniker, som innehar evnen til å ødelegge enhver sosial situasjon i løpet av sekunder. Det er vanskelig å se for seg noen andre som kunne balansert rollen bedre, hvor karakteren svinger mellom en underlig miks av oppløftet glede og selvforakt, eller fått deg til å tro at Wilson kan sjarmere en hel avdeling uten å spille ned karakterens irritable ytterpunkter. Ros også til Laura Dern, som beviser at ingen kan avslutte en setning med ordet “mann” og tillegge det en så ekte bitterhet.
Noen andre filmer fra Sundance jeg også tror kan være bra:
COLUMBUS (romantisk drama som sakte men sikkert kommer krypende under huden).
DAYVEON (Dayveon har mistet sin store helt, broren sin, i en gjeng-relatert skyteepisode. Vil han følge i brorens fotspor? Filmen omtales som skildrende uten å rette en pekefinger).
WHERE IS KYRA? (Stemningsfull og kraftig drama om en middelaldrende kvinne på randen av å rakne, filmet i en uvanlig effektfull stil. Med Michelle Pheiffer og Kiefer Sutherland. Denne virker faktisk ganske spennende).
Film er best på kino har jeg alltid ment, selv om det etterhvert har blitt veldig dyrt med kinobesøk.
Jeg har ihvertfall gått litt gjennom nettsidene til Oslo Nordisk Film Kino, Fokus Aurora Kino Tromsø og filmweb.no for å se hvilke kommende filmer kinopublikum kan se frem til her til lands frem til utgangen av mars – og har trukket frem 15 interessante titler. Noen har jeg sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) i januar, mens andre er filmer jeg har forhåpninger til.
Don`t kill the messenger hvis premieredatoen ikke skulle stemme, alt av datoer er det Oslo Kino sine nettsider nfkino.no, fokus.aurorakino.no og filmweb som er kilde til. Sjekk din lokale kino for visninger og program.
17. februar
DEN STORE PRØVEN
En av filmene jeg så på TIFF var den rumenske gullpalmevinneren Cristian Mungius nyeste film, Den store prøven, som anbefales.
I dette solide dramaet handler det om en ung kvinne med mål om å komme inn på et engelsk universitet, for å skape seg en god fremtid utenfor et Romania som fortsatt preges av korrupsjon og usikre fremtidsutsikter. Når hun en dag utsettes for et voldtektsforsøk endrer alt seg og hun mister konsentrasjonen hun trenger for å oppnå de påkrevde toppkarakterene. Hennes far, en respektert lege med godt rykte og kjent for å holde seg unna de korruptes metoder, ser i desperasjonen for å hjelpe datteren seg tvunget til å gå på akkord med både egne prinsipper og familien. Hvor mange vennetjenester og avtaler er det greit å inngå og helliger alltid målet middelet?
JACKIE
Natalie Portman som sørgende førstedame!
Jackie forteller historien om USAs førstedame Jackie Kennedy, i Portmans skikkelse, i tiden like etter attentatet der president JF Kennedy ble skutt. Jeg tror dette er et godt karakterdrama. Portman fikk forøvrig oscar-nominasjon for innsatsen sin.
24. februar
LA LA LAND
Offisiell norgespremiere er satt til 24. februar, men på Fokus Kino Tromsøs nettsider er den satt opp 17. februar og billettsalget er åpnet. La La Land er en musikal, men kanskje like mye en romatisk dramakomedie, med flere flotte danseopptredener.
La La Land er egentlig musikalen for alle som ikke liker musikal på film, som var det jeg også følte før jeg så denne, som jeg etter å ha sett på TIFF omtalte som en veldig hyggelig kinoopplevelse.
T2 TRAINSPOTTING
Trainspotting 2 altså, 20 år etter at den første Trainspotting-filmen underholdt publikum. Ewan McGregor og Robert Carlyle er tilbake. Spud, Renton, Begbie og Sick Boy. De er alle her igjen. Fra Berlinalen der filmen har vært vist meldes det om at dette kan bli riktig så morsomt og kult. Det høres unektelig litt fett ut. Trainspotting 2 altså! I likhet med meg er det nok mange som ikke husker handlingen så godt lengre fra 1996-filmen, så et gjensyn før oppfølgeren høres ikke så dumt ut det heller 😉
3. mars
DET ER BARE VERDENS UNDERGANG
Den dristige kanadiske regissøren Xavier Dolan (27) er her med sin nyeste film, som er et drama om en dødssyk lege som etter lang tids fravær reiser hjem til familien sin for å fortelle at han er døende. Det blir en stormfull gjenforening der gamle minner, bitterhet og omsorg bobler frem, har jeg lest. Jeg ser med spenning frem til denne filmen etter å ha sett et par av Dolans tidligere karakterdrevne filmer, som den meget sterke filmen “Mamma” (2014), om en mor og hennes utagerende sønn med adferdsproblemer, og den etter mitt syn svake “Laurence Anywways” (2012), som følger en transseksuells liv over en periode på noen år.
Dolan har også tidligere laget filmer med LGBTQ-tematikk. Denne gangen er det derimot noe jeg fornemmer er et kraftig følelsesladet familiedrama, der Dolan gir oss stjerner som Marion Cotillard (Oscar-vinner 2008 for rollen som Edith Piaf i “La vie en rose“, 2007, og kjent fra bl.a. den fantastiske “Rust og bein“, 2012) og Léa Seydoux (“James Bond: Spectre“, 2015; “The Grand Budapest Hotel“, 2014; “Blå er den varmeste fargen“, 2013).
ELLE
Noe så vanvittig som en kølsvart voldtekts-thrillerkomedie! Etter å ha sett den på TIFF satte jeg terningkast 6 på denne mildt sagt kontroversielle filmen, som serverer noen smått sjokkerende scener.
En suksessrik forretningskvinne blir voldtatt i hjemmet sitt av en ukjent inntrenger. En farlig katt-og-mus-lek starter når hun sporer opp gjerningmannen og bruker et psykologisk maktspill for å sirkle seg inn mot ham.
NOCHTURAMA
Fransk kontroversiell thriller. Jeg har kun sett traileren for denne filmen, en trailer som gir meg et inntryk av at dette er en suggerende og noe forstyrrende film, som helt klart er verdt å sjekke ut.
En gruppe parisiske ungdommer planlegger og gjennomfører en serie terrorangrep. Motivasjon forblir et mysterium. Når operasjonen er gjennomført søker de tilflukt på et stengt kjøpesenter for å skjule seg. Herfra følger lange timer med fortvilelse, frykt og materialistisk fråtsing, før de franske politistyrkene griper inn.
10. mars
HIDDEN FIGURES
Den sanne, viktige, fascinerende og underholdende historien om de afro-amerikanske kvinnene som stod sentralt i det amerikanske romfartsteknologi-kappløet på 60-tallet. Jeg har sett Hidden Figures og anbefaler den absolutt. Filmen er årets mest positive Oscar-nominerte overraskelse, og har blitt en kjempesuksess på kino i statene.
TUNGESKJÆRERNE
“Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga”! Møt de torsketungeskjærende barna på Myre i Vesterålen, der unger helt ned i 5-årsalderen skjærer tunger. En real norsk feelgood-dokumentar som tegner et herlig bilde av kystkultur og Nord-Norge. Jeg så filmen på TIFF, og syns det var en riktig så fornøyelig og underholdende dokumentar.
17. mars
ISHAVSBLOD
Nok en norsk dokumentar fra Nord-Norge, som jeg så på TIFF og absolutt anbefaler.
Ishavsblod – De siste selfangerne er en arktisk, havgående roadmovie, med barske kvinner og menn, som trosser uvær, kulde og ensomheten i Ishavet, skriver Fokus kino.
PATRIOTS DAY
Tja, en film om bombingen av Boston Maraton i 2013 og jakten på bomberne.
Det høres ikke så verst ut, men Mark Wahlberg i hovedrollen gjør meg litt avventende. Dette er imidlertid en film som trolig vil dra litt besøk.
31. mars
BURN BURN BURN
En roadmovie med mye livslyst. En fantastisk film om å være levende. Filmen beskrives som en romantisk komedie, og det er stort sett det jeg vet om den. Jeg syns det høres pirrende ut, og filmposteren frister.
FREE FIRE
Alle action- og pistolglade vil nok legge sin elsk på denne crazy og bekmørke morbide actionkomedien fra den “gærne” britiske regissøren Ben Wheatley. Året er 1978. Stedet er Boston. To gjenger møtes i et forlatt varehus for å gjennomføre en ulovlig våpenhandel. Men et rolig møte blir raskt til heftig og hemningsløs skuddveksling og et spill om overlevelse. Jeg så filmen på TIFF, og ja, den er sjuk, med drøssevis av kvikk og smart dialog imellom kulene som flyr veggimellom.
ÆRESBORGEREN (The Distinguished Citizen)
En suksessrik trøtt forfatter med base i Spania vender etter mange år tilbake til den lille byen han kommer fra i hjemlandet Argentina for å motta en hederspris og kanskje finne inspirasjon. Mottagelsen blir ikke som han hadde trodd. Jeg så denne filmen, som har en god del ironiske og mørke komiske undertoner, på TIFF, og gir så absolutt tommel opp!
PS: I følge Oslo Kino er det premiere for det glimrende islandske coming-of-age-dramaet HJARTASTEINN (HEARTSTONE) 7. april. Etter å ha sett filmen på TIFF ble det toppkarakter, terningkast 6. I slutten av april kommer også en film som jeg grøsser litt ved tanken på. En vegaterianer får en umettelig sult etter kjøtt… RAW skal være filmen som etter rapportene har fått publikum til å besvime i kinosalene under festivalvisninger i utlandet!
“SLEMME-LARS”
Jeg har selvfølgelig vært og titta borte i den filmmatiske skammekroken også. Der snublet jeg over et par kommende filmer jeg får spasmer bare av å tenke på. Karenina & I, som jeg av ufattelige grunner valgte å se under TIFF, er et dørgende kjedelig og vanvittig søvndyssende intetsigende pompøst vissvass med Gørild Mauseth. Vent litt, la meg spoile filmen. Mauseth drar til Russland for å spille forestillingen Karenina på russisk, et språk hun ikke kan, så prøver hun å lære seg det, noe hun ikke klarer godt nok. Huff huff så grusomt. Så istedet spiller hun forestillingen, fortsatt i Russland, på norsk, mens alle øvrige snakker russisk. Og publikum hyller henne. Halleluja, og så er sjelen hennes fri zzzzzz…………….
Ikke engang ti ville gorillaer kunne forresten skremt meg inn på en visning av monstergorilla- og dinosaur-lignende-skapninger-fra-helvete-filmen Kong: Skull Island. Ikke engang Brie Larson (hva i all verden har du rotet deg borti kjære Brie?) får meg til å se på det mølet. Jeg så traileren, og det holder i evig tid for min del (OK, ti ville gorillaer ville sikkert klart å jage meg inn på den filmvisningen).
Ikke for å være stygg mot en film med handling fra Nord-Norge, men jeg så traileren for barne- og familiefilmen Oskars Amerika. Jeg kunne faktisk tenkt meg å sett den, da den er innspilt på Andøya i Nordland og tilsynelatende har en småmorsom historie om en gutt som må tilbringe sommeren hos bestefaren (på kronisk vis spilt av Bjørn Sundquist) mens mora drar til Amerika på jobbintervju. I løpet av sommeren dukker den sprø idèen om å ro til Amerika opp. Det vil si, lysten til å se den var der helt til Jørgen Langhelle dukket opp i traileren og begynte å gneldre på den mest idiotiske og pinligste nord-norske “dialekten” jeg har hørt siden Ante Valente snøvlet halvveis nedi spritflaska. Filmen må gjerne vises i Berlin og alt det der. Jeg ser den nok en gang hvis den dukker opp gratis et sted, men ikke snakk om at jeg betaler for å se en rogalending spille tilbakestående nordlending.
Så, hva passer å se på i anledning at det i dag er Valentines Day, eller valentinsdagen på norsk?
Siden det altså er “Alle hjerters dag” i dag må vel nesten Filmhjerte komme med noen sukkersøte tips i anledning kvelden 😉
For to år siden publiserte jeg en lignende sak her på filmbloggen. Jeg gidder selvsagt ikke å kopiere samme innlegget som da, men du finner mange filmtips der som er passende for kvelden både for, som han sa Kong Harald i talen sin i Slottsparken i fjor høst, jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Saken fra 2015 finner du her.
Den saken er som sagt to år gammel, så her følger et knippe nye filmtips i anledning Valentine`s Day.
KINO:
FIFTY SHADES DARKER
Jaja, så fikk også denne filmen omtale her på filmbloggen 😉 Det er jo vanskelig å komme unna den i en setting som denne da.
Oppfølgeren til “Fifty Shades of Grey” går iallefall på kino landet rundt for tiden. Om den ikke akkurat er noe for mitt filmhjerte er det sikkert mange hjerter som gleder seg over denne andre Fifty shades-filmen.
.
PATERSON
En film jeg derimot skal se før eller senere er “Paterson”, som også går på kino i Norge nå. Den høres ut som en fin stillferdig film med mye livspoesi.
Paterson er bussjåfør i byen Paterson, New Jersey – de deler navn. Hver dag følger han en enkel rutine: Paterson kjører bussruten sin, i lunsjpausen skriver han poesi i en notatbok, han stopper i en bar og drikker én øl, så går han hjem til sin kone Laura. Lauras verden derimot, er stadig skiftende og hun får daglig nye innfall og ideer. Stille observerer filmen dagliglivets triumfer og nederlag. Og dermed også hverdagens poesi i sine minste detaljer.
NETFLIX:
BLUE VALENTINE (2010)
Mens dere venter på at den romantiske musikaldramafilmen La La Land skal lande på norske kinoer kan dere jo ta en titt på en annen romantisk film med LLL-stjernen Ryan Gosling (pluss Michelle Williams) i hovedrollene, nemlig “Blue Valentine”, som ligger på Netflix.
“Mens Cindy og Dean hangler seg gjennom sitt døende ekteskap, lengter de tilbake til de gode gamle dager da livet var fylt med muligheter og romantikk”.
.
CITY OF ANGELS (1988, kjent som “Englenes by” i Norge)
“En skytsengel som våker over Los Angeles blir bergtatt av en kvinne og vurderer å bytte ut sin utenomjordiske eksistens mot et liv på jorden”. Med Nicolas Cage og Meg Ryan”.
Også denne finner du på Netflix.
NRK Nett-TV
SKAM (2015/2016)
Lite eller ingenting (?) slår vel NRKs braksuksess “Skam” når det kommer til ungdommelige romantiske scener og par, enten dere velger sesong 1 med Eva og Jonas, sesong 2 med Noora og William, eller sesong 3 med Isak og Even. Hele herligheten ligger fritt tilgjengelig på NRKs nett-TV og på skam.p3.no. I løpet av året kommer også sesong 4, og det er vel ikke for tidlig med et lite gjensyn? 😉
.
Uansett hva du måtte finne på å se eller ei, om du markerer dagen, happy valentine`s day til dere, eller du som meg ikke bryr deg særlig om en dag som denne, ha en flott (valen)tirsdag 😉