Den danske krimserien «DNA» kunne vært så mye mer – men er stappfull av fullstendig ulogiske hendelser, og en slutt som torpederer mesteparten av troverdigheten.
Serieomtale/anmeldelse
Serie: DNA Krim, Danmark, 2019, 8 episoder Regi/manus: Henrik Genz og Kasper Gaardsøe (regi), Torleif Hoppe og Nanna Westh (manus)
Serien er tilgjengelig på NRK TV (Nett-TV) frem til og med 20. juli
Anmeldelsen er basert på hele serien
En 11 måneder gammel jente bortføres fra København, og politiet sliter. Spor leder politiet mot Polen. Den danske politietterforskeren Rolf Larsen (Anders W. Berthelsen) bestemmer seg for å dra med ferga til Polen sammen med rettsmedisin-spesialisten Jarl Skaubo (Niclas Bro) for å avhøre et vitne, men havner selv i sitt livs drama på fergeturen. For – helt idiotisk selvsagt – har han med seg sin 3 måneder gamle datter på turen til Polen, på jakt etter noen som kidnapper babyer – og under fergeturen forsvinner også hans egen datter, angivelig skylt på sjøen i uværet etter at Rolf – selvsagt fullstendig idiotisk – lar babyen ligge uvoktet i barnevogna på dekk i uværet mens han selv må på toalettet.
Hele den greia der blir rett og slett for dumt. Hvilken far ville latt barnevogna stå på dekk i mørket i uværet? Men vi får la det passere.
I sin ferd gjennom de åtte episodene blir vi introdusert for et nettverk som organiserer adopsjoner i mildt sagt gråsonen, et kloster står sentralt, og vi følger samtidig en sidehistorie om en ung jente i Polen som blir gravid.
Fem år etter at de to babyene forsvant gjør et overraskende DNA-funn at saken om den bortførte babyen fra København blåses liv i – og samtidig øyner Rolf en sjanse for at det han hele tiden har trodd er mulig, at hans egen datter fortsatt er i live. Et samarbeid mellom dansk og fransk politi etableres når spor krysses.
Skildringene av det danske samfunn og politiets rolle er både merkelig og lite troverdig. Dialogen er stiv, noe jeg også har sett kjennere av dansk språk mene, og skuespillerprestasjonene er ikke allverdens.
Hovedrollen spilles av Anders W. Berthelsen. En erfaren skuespiller viser imdb, men ukjent for meg fra før. Han spiller greit, men valgene hans i den siste episoden blir totalkræsj, men det skyldes vel mest et håpløst manus. Som den franske politietterforskeren som samarbeider med dansk politi ser vi britiske (!) Charlotte Rampling. Den ellers så solide veteranen, med Oscarnominasjon i 2016 bak seg, virker både stiv og utilpass, men siden kriteriet for rollen tilsynelatende virker å være at hun behersker både fransk og naturligvis engelsk lytefritt ble hun vel valgt.
Av andre som kan nevnes er Nicolas Bro, Olivia Joof, Johanne Louise Schmidt og Zofia Wichlacz. Sistnevnte i rollen som den unge polske jenta/kvinnen som står sentralt i sidehistorien som rulles opp. Hun gjør det bra, det gjør også Schmidt (som mange vil gjenkjenne som Rose fra “Avdeling Q”-filmene), mens de to førstnevnte, bob bob…
Jeg lar meg likevel engasjere nok underveis til å ville se ferdig, og det er en viss spening særlig i de tre-fire siste episodene. Desverre er selve plottet som en tesil – full av hull, med alt for enkle løsninger og veldig lite troverdige hendelser, både rundt hva politiet gjør – og ikke gjør, og andre hendelser.
At det er forutsigbart må også sies. En av de skyldige stod for meg tydelig fram allerede i den første episoden, og det er ganske lite overraskende vendinger.
«DNA» hadde potensialet i seg til å bli en brukbart nordic noir-krim, imidlertid surrer krimgåtens oppklaring og sluttsekvens seg desverre bort i et totalhavari som jeg kun finner tåpelig og helt uten virkelighetsbunn. Med en slutt som var mindre tåpelig hadde det blitt midt på treet karaktermessig, nå blir det godt under middels. Mye dansk krim er veldig bra. «DNA» er ikke blant de.
Den siste sesongen av den populære og kontroversielle ungdomsserien «13 Reasons Why» ble nylig sluppet på Netflix, men den fjerde – og siste – sesongen av Netflix-braksuksessen står et stykke tilbake i forhold til de tre foregående sesongene.
Filmhjerte er endelig tilbake med ny bloggpost! Denne gang har jeg sett på den nye sesongen av «13 Reasons Why», en serie jeg setter høyt. Tidligere har serien fått mye skryt fra meg. Det får den forsåvidt også nå, selv om jeg nok er en smule lunken til en del av det sesong 4 byr på.
Anmelderen har når dette skrives sett 9 av 10 episoder
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte ætt 1337 dått no
Ikke misforstå, «13 gode grunner», som er den norske tittelen, er fortsatt verdt tiden det tar å rulle gjennom sesong 4, som i motsetning til de tidligere sesongene kun har 10 nesten timelange episoder.
Men det er mindre gode grunner til å skamrose den fjerde sesongen enn de tre første.
I sesong 4 er utgangspunktet vi møtes med en kirke, hvor en begravelse finner sted. Enda en av Liberty Highs elever skal stedes til hvile.
Hvem? Ja det får vi forhåpentligvis vite før de ti episodene er ved veis ende. Serien sender bevisst tidlig ut signaler i så måte, om hvem som ligger i kista. De vil iallefall få seerne til å tro at en bestemt rollekarakter er den som er død. Vi hopper et halvt år tilbake i tid, og følger opptrappingen mot det tragiske dødsfallet, og hvem det er (jeg presiserer at dette avsnittet er skrevet etter å ha sett 7 av 10 episoder, slik at jeg når dette ble skrevet ikke satt med svaret på hvem det er).
Sesong 4 sine store temaer skal være psykiske problemer og avhengighet. Viktige temaer utvilsomt, men de drukner litt i det sesong 4 “egentlig” mest er.
En lang forlengelse av å dekke over løgnene fra den tredje sesongen.
Som vi husker kuliminerte sesong 3 med at seerne fikk avdekket sannheten om omstendighetene bak drapet på Bryce Walker, som Monty fikk skylden for. Som vi også husker fra sesong 3 ble Monty drept i fengselet etter at han ble straffet for voldsbruken mot Tyler.
De psykiske problemene sesong 4 tar for seg er nemlig i stor grad knyttet til anger, angst og redsel for at løgnene og sannhetene rundt Walker-drapet skal bli avslørt.
Akkurat her syns jeg «13 RW» sesong 4 ikke treffer nerven godt nok, når skildringene av psykiske vansker, vrangforestillinger, fantombilder og syner i hovedsak skyldes en redsel for å bli oppdaget for det gale man har gjort.
Men; et annet sentralt punkt som flere av rollefigurene sliter med er selvtilliten. At man ikke føler seg god nok, at man har en destruktiv selvforakt som sakte men sikkert maler en i stykker, og den håpløsheten der man føler man ikke lever opp til å være det man kan og vil være både for seg selv og de rundt seg, og heller ikke er særlig motagelig for hjelp fra de som vil deg godt. Når disse sidene skildres er sesongen ofte på sitt beste, mest nære og varme. Selv om sesongen har mye tungt over seg er det heldigvis også lyspunkter, glede og håp å spore.
Fortellerstemmen i sesong 4 har endelig blitt gitt seriens hovedperson gjennom de fire sesongene; Clay Jensen. Et smart valg. Vi kjenner etterhvert Clay godt. Tror vi. For den trøblete tenåringen bærer på tunge byrder, og en psyke preget av tungsinn og samvittighetskvaler.
Gjennom sesongen følger vi Clays samtaler med den nye psykologen, Dr Ellman, spilt av ingen ringere enn Gary Sinise, som det virkelig er hyggelig å se igjen. Unge seere har kanskje ikke noe forhold til Sinise, derimot vil mange av oss som så film på og fra 90-tallet synes det er gøy å se han i en stor serie som dette (han har vært med i mye b-preget etter årtusenskiftet…). Sinise sin ro og refleksjon tilfører sesongen mye gjennom den tross alt ikke alt for store birollen. Et smart valg av serieskaperne.
Og er det noe Clay trenger, er det en som kan sortere tankene hans for seg. For Clay sliter tungt. Igjen ser han, hører og snakker med, døde mennesker. I sesong 1 var det Hannah Baker. Nå, Bryce og Morty. Desverre er visualiseringen av dette i den nye sesongen noe som slett ikke alltid er verken vellykket eller særlig pent å bivåne som seer.
Clay er forøvrig ikke den eneste som sliter med tankene og psyken. De fleste i den hardt prøvede vennegjengen sliter med dårlig samvittighet og andre problemer, og også Jessica “ser” døde, blant annet. Noen av de fortellermessige grepene i så måte føler jeg er dratt for langt. Det er for eksempel kun vemmelig og kvalmende når vi ser det strømme kakkerlakklignende kryp ut fra neseborer og munn på Bryce der han (ikke) står foran Jessica.
Som vi vet skjuler Clay og vennene hans sannheten rundt hva som skjedde med Bryce, og Morty. Men noen er på sporet av de, og intrigene rundt dette står selvsagt sentralt gjennom sesongen, særlig når en gammel kjenning av Morty dukker opp, i tilegg til at Mortys “Football”-team (nei, ikke det vi forbinder med fotball) nekter å tro at Morty var en morder. Akkurat disse momentene fører til spenning, nerve og som nevnt, intriger. Noen “føkker” dessuten med Clay. Eller er det hans egen psyke som er i ferd med å spise han opp innenfra og gjøre han gal?
De narrative virkemidlene i sesong 4 er likevel langt svakere enn i de første sesongene. I en av episodene faller man sågar i fallgruben å lage en setting som minner om en skrekkfilm ute i villmarka. Det finnes i tillegg noen unaturlige sekvenser her og der, og små irritasjonsmomenter som ikke virker reelle.
Sesongen spinner også videre på Tylers dragning mot våpen, det settes fokus på misbruk av både narkotiske stoffer og alkohol, og vi får se mange prøvelser et vennskap skal måtte tåle, eller ikke tåle. Det er absolutt tid for refleksjoner i løpet av episodene, og noe av det er også utvilsomt bra og setter viktige fokusområder særlig for seriens primære målgruppe, ungdom i videregående alder og oppover. Betydningen av noen å snakke med, vennskap og det å leve normalt er andre temaer som alle kan kjenne seg igjen i uavhengig av alder.
Selv om det er episoder i sesongen som føles mindre vellykket byr sesongen også på episoder og scener som er nervepirrende og gir solid spenning, som blant annet en episode hvor Liberty High går i rød alarm og lockdown. Episoden vil åpne opp for muligheter for diskusjoner rundt våpenbruk, voldsbruk, sikkerhet og hvordan skoler og de som bestemmer håndterer trusselbilder og hvordan de forbereder elever, ansatte og foresatte. Her er det mange interessante innfallsvinkler man kan snakke om etter å ha sett episoden.
Sesongen har og flere fine øyeblikk av nærhet, håp, trøst og oppbacking, for eksempel mellom Alex og faren, Alex og Charlie, eller når Tyler treffer søsteren til han som utsatte han for den brutale volden forrige sesong. Og selvsagt samtalene mellom Clay og Dr Ellman.
For sesong 4 har flere rørende stunder også, som sprer glede – samt noen mulige morsomme mind blows?
«13 RW» sesong 4 har også med rette fått skryt og ros for sin uproblematiske fremstilling av biseksualitet og homofili. Eller uproblematisk er kanskje ikke ordet, men fremstillingen er gjennomtenkt og presentert på en veldig varm, ekte og menneskelig måte med mye positivitet. Enda et viktig tema presentert med hjerte og hjerne.
Jeg nevnte det i anledning sesong 3, og gjør det igjen, for dette er noe som er gjennomgående i amerikanske high school-baserte serier. Alder. I serien sentreres handlingen rundt det som skal være avgangselever på Libert High, altså skal de være i alderen rundt 18 år. Jeg liker for all del skuespillerne i «13RW», de gjør alle gode prestasjoner, men når absolutt alle av de er mange år eldre enn rollefigurene de spiller blir det likevel en viss brist. Selv om Devin Druid (Tyler) og Dylan Minette (Clay) kan gå for å være rundt 17-18 år, til tross for at de er 22 og 23 år (de er de yngste av skuespillerne), så er det flere av de andre i de fremste rollene som ikke ser ut til å være så ung som serien krever at rollefigurene skal være.
Altså, Ross Butler som spiller Zach er 30 år, og ser ihvertfall ikke ut som en som går på high school (videregående), Miles Heizer (Alex) er 26, Christian Navarro (Tony) er 28, Tyler Barnhardt (Charlie) er 27, Deaken Bluman (Winston) er 23, Jan Luis Castellanos som spiller Clays nemesis Diego er “bare” 24, mens Brandon Flynn som spiller Justin er 26. Og rekka er lang. Mannen bak Monty, Timothy Granaderos, er faktisk 33!
Ingen av de unge hovedrolleinnehaverne er under 20, slik de skal være i serien. I noen tilfeller er akkurat det godt synlig. Hvorfor våger ikke amerikanske serieskapere å sette sin lit til tenåringsskuespillere? Hadde «Skam» for eksempel vært det samme hvis Isak var spilt av en på 25, Jonas av en på 30 og Sana av ei på 27? Neppe. Jaja, det får vel passere, de spiller jo godt, men jeg må jo få synge en liten klagesang om dette ;p
I sum er ikke sesong 4 av samme kvalitet som sesong 2 og 3 som var bra, eller den første som jo var sensasjonell og banebrytende. Det føles også til tider både noe oppbrukt og innimellom smått irriterende, å se Clay “snakke” med og “se” Bryce og Morty (noen ganger er det derimot svært passende). Imidlertid er det som nevnt fortsatt verdt å se serien, da den også denne gang tar opp viktig tematikk. Ok, så mener jeg at temaet rundt psykiske vansker kunne vært behandlet annerledes, men noe av også det er bra.
Avslutningsvis vil jeg som i de foregående sesongene dele ut ros og skryt til Dylan Minette (Clay) og Devin Druid (Tyler), som er de to skuespillerne som imponerer aller mest. Tidvis er de fenomenale – og joda, når Minettes Clay endelig smiler og ler, da smiler pinadø vi med! Alisha Boe – som forresten er norsk (og forøvrig ikke mer enn 23 år) – i rollen som Jessica Davies gjør også en førsteklasses prestasjon. Heldigvis, for serien har ikke mange sterke kvinnelige hovedkarakterer.
Skuespillet er som vanlig jevnt over godt, dialogen er naturlig, har flyt og sitter helstøpt. Desverre gjør ikke alltid de fortellermessige grepene det, imidlertid er det absolutt nok kvalitet, drama og spennig til å lande et trygt og stødig terningkast 4 til den fjerde og siste sesongen av «13 Reasons Why».
♥ ♥ ♥ ♥ – –
Kom gjerne med kommentarer og synspunkter om serien. Snakkes 😉