Oscar17 – Etter showet: TIDENES TV-ØYEBLIKK DA MOONLIGHT BLE KÅRET TIL BESTE FILM ETTER AT FEIL VINNER VAR ROPT OPP

Et av tidenes TV-øyeblikk fant sted da MOONLIGHT fikk Oscar for beste film – etter at La La Land først var utropt som vinner!

Oscar-showet er over for i år, og for et drama det ble, med tidenes mest absurde slutt! Her er mine meninger om den 89. Oscar-utdelingen.

….AND THE WINNER IS…LA LA LAND…..MOONLIGHT IS THE WINNER!

Årets Oscar-utdeling for filmåret 2016 fant sted natt til søndag norsk tid, og vil for all fremtid huskes for skandaleutdelingen av beste film, som førte til en sjokkert sal, og minst like sjokkerte TV-seere verden over. For prisutdeler Warren Beatty hadde fått feil konvulutt, og leste opp feil vinner! Sammen med Faye Dunaway var veteranene de som skulle lese opp hvem som fikk Oscar for beste film, noe som endte i det totale kaos.

Beatty hadde nemlig av en eller annen grunn fått konvulutten fra prisen som ble delt ut før beste film-prisen, nemlig den der det stod “Emma Stone – La La Land”, og til tross for at Beatty virket å være forfjamset da han så i konvolutten, og kastet et blikk på Dunaway, som også så på kortet, så ropte Dunaway ut La La Land som vinner.

Gjengen fra La La Land kom på scenen til applaus fra salen, og var i gang med takketalene da feilen ble rettet opp. La La Land-produsent Jordan Horowitz som allerede hadde holdt takketalen avbrøt en av de andre i teamet, og dro opp kortet fra den riktige konvulutten som Beatty nå hadde fått, holdt den mot kamera som zoomet inn, og der stod det svart på hvitt:

MOONLIGHT 

Best Picture

Noe slikt har selvsagt aldri før skjedd, og at det skjer på direktesendt TV til millioner av seere verden over må regnes som en av historiens største TV-tabber. La La Lands produsent Jordan Horowitz skal forresten ha mye cred for måten han håndterte kaoset på. Ro og klasse!

Det tok forøvrig overraskende lang tid før tabben ble rettet opp… Se hele det utrolige innslaget i YouTube-videoen nederst i denne saken.

Scenene kommer ihvertfall til å gå verden over i lange tider.

En tydelig skjemmet Beatty fikk forklart seg, og sa at han så det stod “Emma Stone, La La Land”, på kortet han leste, og da trodde han La La Land var vinner. Som TV-bildene viste var han øyensynlig i tvil da han leste kortet før Dunaway ropte ut vinneren. Og kanskje er det forståelig at de ikke reagerte med å spørre showets produsenter om det var riktig, det var direktesendt til millioner av seere, og noe slikt har aldri skjedd før….vel vel.

Når så det er sagt, jeg synest det er fantastisk flott at MOONLIGHT, etter mye rot, ble Oscar-vinner for beste film, for det er en glimrende film. Selvsagt synest jeg litt synd på La La Land-gjengen som var kommet opp på scenen, men det er utrolig hyggelig at Moonlight nå har fått Oscar-prisen for beste film. Gratulerer til regissør Barry Jenkins, som også fikk Oscar for beste adapterte manus. Moonlight fikk også Oscar for beste mannlige birolle, som gikk til Mahershala Ali, som svært rørt mottok prisen.

Løp til nærmeste kino og se filmen (hvis den fortsatt går?)!

GODE TIPS OG FORTJENTE VINNERE

Ellers er jeg fornøyd med Oscar-tipsene mine, der jeg hadde 17 av 24 riktige. Jeg bommet på de to lydprisene, live action kortfilm, kostymedesign, filmklipp, beste kvinnelige skuespiller (nevnte dog at Stone trolig ble å vinne, der tippa jeg mest med hjertet) og heldigvis tippa jeg feil film som beste film, for selv om jeg liker La La land så var det flere filmer jeg syns er bedre og fortjente prisen mer. At Moonlight ble vinneren er sånnsett glimrende.

Spesielt fornøyd er jeg med å ha blinket ut riktige vinnere av produksjonsdesign, animerte kortfilm og kortfilm-dokumentar, manuspriser og regi, og selvsagt beste mannlige skuespiller og birolle, samt kvinnelige birolle, som gikk til de jeg syns var best.

Casey Affleck fikk en høyst fortjent Oscar for beste mannlige hovedrolle i Manchester by the Sea, filmen som også fikk en like høyst fortjent Oscar for beste originale manus, som ble mottatt av Kenneth Lonergan, som stod for både regi og manus. Beste kvinnelige birolle gikk til Viola Davis, for filmen Fences, fortjent det også.

Helt fornøyd med vinnere av regi, beste fremmedspråklige film og beste kvinnelige hovedrolle er jeg derimot ikke. Både Damien Chazelle og Emma Stone er en henholdsvis regissør og skuespillerinne jeg absolutt liker godt, men beste regi burde gått til enten Moonlight eller Manchester by the Sea, og beste kvinnelige hovedrolle burde selvsagt Isabelle Huppert fått for Elle. Alt kaoset rundt beste film tatt i betraktning er det dog fint at Chazelle fikk denne regiprisen.

Som jeg tippet så vant The Salesman prisen for beste fremmedspråklige film, noe som trolig skyldes en god del sympatistemmer på bakgrunn av president Trumps innreiseforbud. For den danske Under sanden (Land of Mine) burde vært en soleklar vinner. The Salesman var mitt tredjevalg av de jeg håpet på.

Men det ble ingen dansk vinner. Sverige kan derimot glede seg over at filmfotograf Linus Sandgren mottok prisen for beste kinematografi (beste foto) for La la Land, som jeg også syns er en fortjent pris.

Til tross for at La La Land altså bare nesten, og virkelig bokstavlig talt bare nesten, ble kåret til beste film, altså til tross for at La La Land IKKE fikk Oscar for beste film, så ble La la Land årets mestvinnende film, med 6 priser – noe som er helt greit.

Kun fire filmer fikk flere enn 1 Oscar, dette var La La Land med 6, Moonlight 3, Manchester by the Sea 2 og Hacksaw Ridge 2.

Alle vinnere kan du se HER.

TRUMP, ER DU VÅKEN?

Det var på forhånd mye snakk om at årets show kanskje ville bli preget av mye anti-Trump-taler og stikk til den upopulære presidenten. Fra scenen var det derimot ikke noen av prismottagerne som fokuserte særlig på Trump, bortsett fra takketalen fra The Salesmans regissør som ble lest opp av kvinnen fra NASA som mottok prisen på vegne av regissøren. Ellers var det vel kun skuespiller og prisutdeler Gael Bernal Garcia som snakket noe politisk om motstand mot barrierer og grenser. Showets vert (programleder), talkshow-verten og komikeren, Jimmy Kimmel hadde derimot mengder av morsomheter, vitser og stikk mot Trump underveis i hele showet, men alt på en underholdende måte. Særlig en twitter-greie der han tvitret til Trump med spørsmålet “Hey @realDonaldTrump u up?” var morsom.

Årets show var absolutt underholdende, men det som alle snakker om er selvsagt hvordan i he***** kunne feil vinner av showets viktigste pris utropes?

Kom gjerne med kommentarer 🙂

Se videoen der beste film-prisen deles ut:

 

v3RLFhwzUgk

 

PS: Takk og lov at det finnes noe kalt VPN, som berget Oscar-natta for mange norske seere på nett 😉 Ingen norske kanaler sendte nemlig showet (skandale), men danske TV 2 hadde sending (og da kunne mange nordmenn med Riks-TV, Get, Altibox se), mens de uten tilgang til det kunne se nett-TV hos svenske Aftonbladet, men kun de med svensk IP-adresse 😉

#oscars #oscar17 #oscar2017 #oscar #academyawards #film #Moonlight

 

OSCAR17: FILMHJERTE TIPPER ÅRETS OSCAR – DISSE VINNER!

Årets Oscar-utdeling for filmåret 2016 er like rundt hjørnet. Her er Filmhjertes tips og håp for hvem som får Oscar.

Natt til mandag 27. februar norsk tid foregår årets Oscar-galla, som finner sted på Dolby Theatre i Hollywood, California. 24 priser skal deles ut.

I løpet av januar og februar har jeg gjennom flere innlegg diskutert en del av kategoriene og lagt frem synspunkter, så for en grundigere omtale av diverse kategorier kan dere lete i arkivet her 😉 De siste to årene har jeg hatt mye rett i tipsene, men i år er jeg mere skeptisk til spådommene mine, ettersom det har vært vanskelig å vurdere mange av kategoriene.

Dette er mine Ocar-prediksjoner for 2017, med vinnertips (Uthevet skrift), hvem jeg håper på, og korte kommentarer. Natt til mandag sitter vi med fasiten 😉

Skrevet av Lars Jørgen Grønli, filmhjerte♥1337.no (bytt ut hjertet med @)

BESTE FILM (Best picture)

Arrival

Fences

Hacksaw Ridge

Hell or High Water

Hidden Figures

La La Land

Lion

Manchester By the Sea

Moonlight

La La Land er så massivt omtalt og suksessfull at den nok vinner, og med sine retrominner til Hollywoods storhetstid vil den nok også falle i smak hos mange av de som bestemmer. Moonlight og Manchester by the Sea største utfordrere, men se opp for Hidden Figures også, den er en dark horse.

Håper vinner: Manchester by the Sea, Hell or High Water, Moonlight, Hidden Figures, La La Land, Lion, Arrival. Alle unntatt Fences og HR er ok vinnere. Vinnersjanser: LLL, Moonlight, MbtS, Hidden Figures.

BESTE KINOMATOGRAFI / FOTO (Best cinematography)

Arrival

La La Land

Lion

Moonlight

Silence

–  La La Land er nok en opplagt vinnerkandidat her. Og den er forsåvidt også en fortjent nok vinner isåfall. Arrival er ikke utenkelig som vinner, ei heller Moonlight. Men pris til La La Land og vår svenske venn filmfotograf Linus Sandgren.

BESTE MANNLIGE BIROLLE (Best supporting actor)

Mahershala Ali (Moonlight)

Jeff Bridges (Hell or High Water)

Lucas Hedges (Manchester By the Sea)

Dev Patel (Lion)

Michael Shannon (Nocturnal Animals)

– Knallhardt felt. Personlig likte jeg Hedges best, men Ali er strålende. Bridges bør man også se opp for.

BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE (Best actor)

Casey Affleck (Manchester By the Sea)

Andrew Garfield (Hacksaw Ridge)

Ryan Gosling (La La Land)

Viggo Mortensen (Captain Fantastic)

Denzel Washington (Fences)

– Gosling er kanskje forhåndsfavoritten her hos mange, men Affleck og Garfield er også sterke kandidater, derfor settes kronene på Affleck, som gjør en fantastisk sterk innsats. Washington likte ikke jeg i Fences, men han nevnes som en sterk utfordrer. Jeg håper enten Affleck eller Garfield vinner, men Gosling er OK som vinner ettersom jeg syns han er bra.

BESTE KVINNELIGE BIROLLE (Best supporting actress)

Viola Davis (Fences)

Naomie Harris (Moonlight)

Nicole Kidman (Lion)

Octavia Spencer (Hidden Figures)

Michelle Williams (Manchester By the Sea)

– Like jevnt  som i mennenes birolle-felt. Davis imponerte meg mest, Williams briljerer (men har en veldig liten birolle) og Spencer er og knallgod. Harris bør ikke avskrives.

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE (Best actress)

Isabelle Huppert (Elle)

Ruth Negga (Loving)

Emma Stone (La La Land)

Natalie Portman (Jackie)

Meryl Streep (Florence Foster Jenkins)

– Stone og Portman er muligens de største favorittene? Jeg tar likevel en sjanse på Huppert, som leverte en glitrende rolle.

BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM (Best foreign language film)

Under Sanden (Land of Mine, Danmark)

En mann ved navn Ove (A Man Called Ove, Sverige)

The Salesman (Forushande, Iran)

Tanna (Australia/Vanuatu)

Min pappa Toni Erdmann (Toni Erdmann, Tyskland/Østerrike)

– Flere vinnerkandidater her. The Salesman får tipset pga Trumps innreiseforbud som kan ha påvirket stemmegiverne til å stemme den iranske filmen fram. Toni Erdmann vil nok også sanke stemmer. En mann ved navn Ove er også med i kategorien beste sminke, men jeg håper virkelig den råsterke danske Land of Mine vinner.

BESTE KOSTYMEDESIGN (Best costume design)

Allied

Fantastic Beasts and Where to Find Them

Florence Foster Jenkins

Jackie

La La Land

– Jackie Kennedy var jo et stilikon, så Jackie er en favoritt hos mange. Jeg tipper likevel på La La Land. Fantastic Beasts kan heller ikke utelukkes.

BESTE ORIGINALMUSIKK (Best score)

Jackie

La La Land

Lion

Moonlight

Passengers

– Åpenbart vinnervalg. Langt fra enestående eller uforglemmelig musikk i La La Land, men denne prisen tar den, noe annet ser jeg på som ganske  utenkelig. Har ikke sett Passengers forøvrig.

BESTE ORIGINALE SANG I EN FILM (Best song)

Audition (La La Land)

Can`t Stop the Feeling! (Trolls)

City of Stars (La La Land)

The Empty Chair (Jim: The James Foley Story)

How Far I`ll Go (Moana)

– “La La Land” sin klart beste sang og eneste som vel egentlig fester seg på minnet. Sangen fra “Moana” er nevnt som utfordrer, og også den andre  sangen fra LLL kan vinne. Min soleklare favoritt er Justin Timberlakes “Can`t Stop the Feeling” fra “Trolls”, men den vinner ikke.

BESTE LYDREDIGERING (Best sound editing)

Arrival

Deepwater Horizon

Hacksaw Ridge

La La Land

Sully

– Musikaler står vanligvis sterkt her, men også filmer med “mye” lyd av stort omfang, så noe sier meg at Hacksaw Ridge kan stikke av med prisen. Jeg sjanser litt og velger den, da den har fått flere lydpriser allerede, og lydklipp er den vel god på, mens ikke like spenstig på lydmiksen. Jeg håper egentlig mest på La La Land.

BESTE LYDMIX (Best sound mixing)

Arrival

Hacksaw Ridge

La La Land

Rogue One: A Star Wars Story

13 Hours

– Står trolig mellom samme to her som i den andre lydkategorien. Så da får de vel hver sin pris? Men Star Wars-filmen er en outsider. Personlig syns jeg også lyden i 13 Hours er bra.

BESTE DOKUMENTAR (Best documentary)

Fire at Sea

I Am Not Your Negro

Life, Animated

OJ: Made in America

13th

– Her har jeg ikke sett noen av dokumentarene, men OJ-filmen, som varer i utrolige 7 timer og 47 minutter (fordelt på 5 deler riktignok) får tipset. Den saken dør aldri ut, og filmen (eller er det en TV-serie? Derav strides de lærde) skal vistnok være ekstremt bra. 13th som omhandler afro-amerikansk slaveri og moderne (?) “Jim Crow” kan kanskje overraske? (Tilgjengelig på Netflix). “Havet brenner” (Fire at Sea) fra Italia er en mye omtalt film om immigrasjon (den var Italias bidrag til beste fremmedspråklige film).

BESTE KORTFILM-DOKUMENTAR (Best documentary short)

4.1 Miles

Extremis

Joe`s Violin

Watani: My Homeland

The White Helmets

The White Helmets har jeg sett på Netflix, av de andre har jeg kun sett trailere. Syria-krisen er tema i 4.1, Watani og The White Helmets, og en av de to sistnevnte vinner trolig, begge har et par sterke scener. The White Helmet viser de lokale mannskapene som er de første som kommer til unnsetning etter bombinger. Traileren inneholder sangen “When the saints go marching in”, men den er ikke i filmen. Jeg gidder ikke google hvorfor, annet enn at jeg leser at traileren skapte diskusjon…

Hvis filmen er kontroversiell (? aner ikke om den er det) så kan kanskje Watani ta prisen.
Joe`s Violin er noe om en 92-åring som overlevde Holocaust, som donerer bort familiens fiolin (javel…), og Extremis handler om et sykehus med kampen mellom liv og død.

BESTE “LIVE ACTION” KORTFILM (Best live-action short)

Ennemis Interieurs

La Femme et le TGV

Silent Nights

Sing

Timecode

– Her har jeg kun sett trailere (I.E. bare 16 sek…). Jeg heier uten tvil på den danske Silent Nights, som er en imigrasjonshistorie om en dansk kvinnes kjærlighetsforhold med en ghanesisk immigrant, vakkert tonesatt med,  ja selvsagt; Silent nights. Imidlertid er kanskje Ennemis Interieurs favoritten, også det en immigrasjonshistorie, satt til tidlig 90-tall der en fransk politimann forhører en fransk-algerisk mann som søker statsborgerskap under den algeriske borgerkrigen.

Sing, med sitt sjarmerende barnekor og steppelignende takter, virker å være bra, og har ord på seg for å være gripende. Timecode er en (litt fascinerende virker det som) film om en ung vekter-kvinnes ensomhet, mens La Femme et le TGV er en film om en kvinne som forelsker seg i en mann hun aldri har møtt. Sikkert noe for gamle Oscar-gubber, men bra foto i den ihvertfall.

Jeg vil iallefall se Silent Night, Sing og kanskje Timecode.

BESTE PRODUKSJONSDESIGN (Best production design)

Arrival

Fantastic Beasts and Where to Find Them

Hail, Caesar!

La La Land

Passengers

– Jeg skulle helst sett at LLL ikke vinner tosifret antall av de 13 prisene den kan vinne, men den er favoritt her også. Og, den har et bra produksjonsdesign. Det har definitivt også Fantastic Beasts og sikkert Hail, Caesar! også, og da på en fantasifull og original måte for begge to. Jeg likte filmen Arrival, men vinner den produksjonsdesignet må jeg likevel flire litt 😉

BESTE ORIGINALE MANUS (Best original screenplay)

Hell or High Water

La La Land

The Lobster

Manchester By the Sea

20th Century Women

– Kenneth Lonergan fortjener denne prisen for Manchester by the Sea, men får hard konkurranse fra Damien Chazelle (La La Land). Mest originalt (dog ikke best) er kanskje The Lobster? Kult også hvis Hell or High Water får priser.

BESTE TILRETTELAGTE/ADAPTERTE MANUS (Best adapted screenplay)

Arrival

Fences

Hidden Figures

Lion

Moonlight

– Barry Jenkins og T.A. McCraneys manus ble satt i kategorien for adapterte manus istedet for i originale, noe som gjør den til en trolig vinner. Arrival er også en film med et smart manus, og (desverre) er vel heller ikke Fences helt sjanseløs.

BESTE ANIMASJONSFILM (Best animated feature)

Kubo and the Two Strings

Moana

My Life As a Zucchini

The Red Turtle

Zootopia

–  Disneys påkostede produksjon Zootopia en klar favoritt her. Moana (eller Vaiana som den kalles i mange land), også den fra Disney, er en utfordrer, og kanskje også Kubo. Jeg har forøvrig ikke sett noen av filmene, men de tre nevnte har jeg selvsagt hørt mye om.

BESTE ANIMERTE KORTFILM (Best animated short)

Blind Vaysha

Borrowed Time

Pear Cider and Cigarettes

Pearl

Piper

– Ettersom det digre Pixar studios i år ikke nådde opp til å bli nominert for beste animasjonsfilm, får de nøye seg med beste animerte kortfilm, om en liten fugleunge som overvinner frykt. Sikkert rørende nok for de som liker det. Får dog hard konkurranse fra Oscar-grossist-studio National Film Board of Canada sin mørke Blind Vaysha, i en tegnet animert stil jeg hater, eller Pearl, som er en far-datter-roadmovie i en spesiell filmstil i virtual reality. Den sistnevnte virker nok så fascinerende.

Borrowed Time er vistnok en melankolsk western-animasjon, og Pear Cider and Cigarettes en dyster historie. Jeg er absolutt ingen fan av animasjonsfilm, det er kun unntaksvis jeg liker det, men Pearl så interessant ut.

BESTE FILMREDIGERING/KLIPP (Best film editing)

Arrival

Hacksaw Ridge

Hell or High Water

La La Land

Moonlight

– Vanskelig å vurdere. Jeg håper alle unntatt Hacksaw Ridge får pris, da alle er bra klippet (også HR, men Gibson kan jeg styre min begeistring for).
La La Land får tipset.

BESTE REGI (Best director)

Denis Villeneuve (Arrival)

Mel Gibson (Hacksaw Ridge)

Damien Chazelle (La La Land)

Kenneth Lonergan (Manchester By the Sea)

Barry Jenkins (Moonlight)

– Sannsynligheten for at Chazelle vinner anser jeg som ihvertfall 60%. Jenkins største utfordrer, og Lonergan kan også vinne. Jeg håper på Lonergan, eventuelt Jenkins, mens Chazelle blir mitt tredjevalg hva håp angår.

BESTE VISUELLE EFFEKTER/SPESIALEFFEKTER (Best visual effects)

Deepwater Horizon

Doctor Strange

The Jungle Book

Kubo and the Two Strings

Rogue One: A Star Wars Story

– Har ikke sett noen av disse fem, kun korte klipp, men The Jungle Book virker imponerende nok og klart best sammen med Star Wars-filmen. En av de to vinner garantert, og jeg håper på Jungelboka. Men HVA gjør en animasjonsfilm, Kubo and the two strings, i denne kategorien?

BESTE SMINKE OG HÅR (Best makeup and hairstyling)

En mann ved navn Ove (A Man Called Ove)

Star Trek Beyond

Suicide Squad

– Ikke at jeg syns En mann ved navn Ove fortjener denne prisen, men når jeg ser hva den er oppe imot her, så sier jeg heia Sverige! Dessuten synest jeg det er en bra film, men ikke så bra at den skal være Oscar-vinnende. Uansett kult hvis den vinner. Jeg frykter imidlertid at det blir søppelet Suicide Squad som får prisen for sminke og hår. Den vant nylig pris på “The Makeup Artists and Hair Stylists Guild Awards” i kategorien den var med i, noe også Star Trek Beyond gjorde.

 

Slik er ihvertfall tipsene mine. Enig? Uenig? Kommentarer? Slå deg løs i kommentarfeltet! 🙂

#filmhjerte #film #oscartips #oscar #oscar2017 #oscar17

Oscar17: The Salesman – Oscarfavoritt fra Iran

Film fra Iran er noe jeg ekstremt sjeldent ser, men i anledning at “The Salesman” fra Iran er Oscar-nominert har jeg sett filmen.

FILM: THE SALESMAN (Forushande), Iran, 2016, Drama/spenning, spilletid ca 2t

“Forushande” (originaltittel) er filmen som trolig får Oscar for beste fremmedspråklige film. Etter Donald Trumps famøse “muslimforbud”, eller innreisenekt til USA, har filmen seilt opp som den store forhåndsfavoritten, særlig etter at regissør Asghar Farhadi kort tid etter presidentens ordrer ble iverksatt kunngjorde at han ikke kommer til å reise til USA for å delta på Oscar-utdelingen selv om det finnes enkelte unntak, hvis og om knyttet rundt innreisenekten. Filmindustrien er som kjent ganske så grenseløs, og mange av Oscar-stemmegiverne sies å være ganske så opprørte over retningen USAs president leder de mot.

For filmen i seg selv er helt klart ikke den beste av de fem nominerte etter min mening. Den er ikke i nærheten av Danmarks strålende bidrag “Land of Mine”, men “The Salesman” ER absolutt en grei film, preget av et par gode hovedrolleprestasjoner, gode miljøskildringer, og med en samfunnskritikk av det iranske samfunnet, som likevel er så meget smart underfortalt at filmen aldri vil kunne regnes som for kontroversiell. Nominasjonen er fortjent, og som vinner er den vel også akseptabel.

Filmen som tar sitt utgangspunkt i skuespillet “Death of a salesman” skrevet av Arthur Miller, sentreres rundt et iranskt par, Emad (mannen, spilt av Shahab Hosseini) og Rana (kvinnen, spilt av Taraneh Alidoosti), som spiller hovedrollene i teaterstykket. Emad er også lærer på en skole der han underviser en klasse med tenåringsgutter. Han er en populær lærer, og filmens miljøskildringer er gode også på dette området. Problemene skjer i hjemmet, der Rana en dag blir angrepet av en inntrenger på jakt etter den forrige leieboeren.

Emad vil kontakte politiet og ønsker å få tatt angriperen, men Rana vil ikke anmelde hendelsen, selv om hun tydelig preges sterkt av hendelsen, som også sliter kraftig på forholdet deres. Hvorfor hun ikke vil det, er selvsagt filmens grunntema, der det settes søkelys på samfunnet. Vi ser aldri en eneste politibetjent, advokat eller noe lignende i filmen, noe som naturligvis ville vært selvsagt i de fleste andre land hvor noe lignende hadde funnet sted. Samfunnskritikk? Ja, åpenbart, vil jeg tro. Som sagt, smart trekk av regissøren.

Der filmen for min del ikke når opp er filmens siste halvtime som er et, forsåvidt spennende, kammerspill mellom Emad, Rana og den som angrep henne. Det forsøkes å bygge opp en stor sympati og følelse av å synes synd på angriperen, en sympati ihvertfall jeg sliter med å opparbeide. Alle de voksne birollene er heller ikke like gode, historien har noen små brister, og den kunne med fordel vært kuttet 10-15 minutter. Ranas reaksjoner mot Emad har jeg også noen problemer med å forstå i enkelte situasjoner. Alt i alt er det likevel en bra film, med et rent og ikke for innviklet handlingsløp.

Vil hendelsene ødelegge forholdet deres? Vil teateroppsetningen overleve? Eller er det slik at “The show must go on”?

“The Salesman” får såvidt fire filmhjerter, og likeså vipper terningen akkurat riktig vei for å lande med fire øyne opp.

THE SALESMAN (Forushande)

Rangeringen min av de nominerte for beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige film):

TITTEL: LAND: Karakter
Land of Mine (Under Sandet) Danmark 6/6
A Man Called Ove (En man som heter Ove) Sverige 4/6
The Salesman (Forushande) Iran 4/6
Toni Erdmann Tyskland 2/6
Tanna Australia/Vanuatu Ikke sett

 

Oscar-utdelingen utdelingen finner sted natt til mandag norsk tid. Desverre vises Oscar 2017 ikke på norsk TV, men de med for eksempel Riks-TVs grunnpakke, eller GET, kan se utdelingen på TV 2 Danmark. På nett vises den vistnok også hos svenske Aftonbladet, men det kreves svensk IP-adresse. I  tillegg finnes det vel en rekke andre metoder som jeg ikke trenger å legge ut om 😉

#film #filmtips #filmhjerte #oscar2017 #oscar #TheSalesman

Kom gjerne med kommentarer 🙂

Oscar17: UNDER SANDEN (Land of Mine) – dansk dynamitt!

Danmarks Oscar-nominerte film UNDER SANDEN kryper som et sviende sår under huden, og slipper aldri taket.


FILMANMELDELSE: LAND OF MINE
     (Original tittel / Norsk tittel: Under Sandet / Under Sanden)

  Danmark, 2015, Drama/krig, Spilletid ca 1t 40m
Regi: Martin Zandvliet
  Med: Roland Møller, Mikkel B. Følsgaard, Louis Hofmann,
       Laura Bro, Emil Belton, Oskar Belton, m. fl.


Jeg har omsider fått sett det danske etterkrigsdramaet LAND OF MINE (Originaltittel: Under Sandet), som hadde norsk premiere i fjor sommer. Filmen med en handling som finner sted på Jyllands solfylte vestkyst er et, billedlig talt, eksplosivt og sterkt bevegende drama, tidsmessig plassert like etter slutten av 2. verdenskrig.

Etter å ha sett tre av de fem nominerte filmene i Oscar-kategorien for beste fremmedspråklige film utroper jeg denne som min personlige klare favoritt (de to jeg ikke har sett; australske Tanna og iranske The Salesman vet jeg at ikke passerer Under Sanden på min skala, selv om den fra Iran muligens er bra).

Under Sanden er nemlig en gripende film på alle måter, en film som smerter og er grusom. Det er uten tvil en av de 5 beste danske filmene jeg har sett, og en film som fortjener å bli sett. Så finner du den på DVD/Blu-ray eller digitalt, ja da er dette en riktig klikk og se- eller løp og kjøp-film!

LITE KJENT DANSK ETTERKRIGSHISTORIE

Filmen er en fiktiv historie basert på virkelige hendelser, en skam i dansk etterkrigshistorie som aldri før har vært satt søkelyset på. Etter andre verdenskrigs avslutning ble over 2000 tyske krigsfanger tvunget til å fjerne over 1 og en halv million landminer fra den danske vestkysten. Mange av tyskerne var kun unggutter, uten noe som helst erfaring.

I korte trekk handler filmen om en gruppe på omlag 14 unge tyske soldater, de fleste kun unge tenåringsgutter, sympatiske unggutter, følsomme, redde og med en drøm om å komme hjem, som er sendt  til et ugjestmildt Danmark for å rydde landminer etter krigen, miner tyskerne selv hadde gravd ned på strendene langs kystlinjen. Den autoritære og harde sersjanten Carl Rasmussen skal lede mineryddingsarbeidet. Filmen følger avdelingen og den umenneskelige behandlingen de gjennomgår i det livsfarlige opprydningsarbeidet, hvor et lite feilskjær kan få katastrofale følger.

HØYT SKUESPILLERNIVÅ

Sersjant Rasmussen (glimrende spilt av Roland Møller) introduseres som en uspiselig typisk krigsseiersherre innledningsvis, men filmen nyanserer bildet betraktelig etterhvert som han får sympati og medfølelse med det de unge tyskerne gjennomgår.

Særlig tre av de tyske minerydderne fokuseres det på, og spesielt de tre er det umulig å ikke få sterk sympati for; Sebastian, som er den med mest kontakt med sersjanten, og de to tvillingene Ernst og Werner, som portretteres gjennom strålende skuespill av Louis Hofmann (Sebastian), Emil Belton og Oskar Belton (Ernst og Werner). Møllers og alle de unge tyskernes glitrende spill løfter filmen kraftig. Hofmann er forøvrig en 19-åring med en lang rekke filmer bak seg allerede.

Under Sanden er vidunderlig filmet, der den Jyllandske stranda ligger der i all sin sommerlige prakt, et bakteppe som står i krass kontrast til den dystre historien som skrider frem.

Du vet selvsagt at det kommer til å smelle, bare ikke når. Det er vondt og hjerteskjærende å bevitne råskapen. Filmen serverer imidlertid også lindrende øyeblikk av medmenneskelighet og anstendighet, men utsetter oss også for grufulle scener. Filmen viser at det ikke alltid er krigens seiersherrer som er de med moralen på sin side, og landminene minner oss om at en krig alltid har etterdønninger.

Aldri har jeg heller før hatt større sympati med tyskere i filmer med tematikk knyttet til krigen.

Under Sanden fikk gjennomgående strålende omtaler i norsk presse, samt toppscore fra en rekke danske medier. Aftenposten antydet at filmen var den beste nordiske av året – og Cinema (tidl. Norsk Filmblad), Norges eldste filmtidsskrift, gav terningkast 6 (6 av 6 stjerner).

Selv om enkelte hendelser i filmen er for jævlige, med død og lemlestelse, og noen filmatiske friheter er tatt, er det ikke mye å gi trekk for.
Dette er FILM. 6 filmhjerter – Terningkast 6.

UNDER SANDEN / LAND OF MINE

Her ser du UNDER SANDEN:

Nett/digitalt:

Viaplay – Lei filmen digitalt for nettstrømming for 49 kroner

iTunes Store – Kjøp digitalt for 79 kroner (også i HD), eller lei digitalt for fra 29 kroner (Norsk tekst).

Fysisk  format:

Cdon eller Platekompaniet – Blu-ray/DVD (kun dansk undertekst, men det er jo nesten som norsk, jeg så filmen med dansk tekst), 99 kr (cdon)/129 kr (PK). Foreløpig er ikke filmen utgitt i fysisk format med norsk teksting.

LAND OF MINE SIN OSCAR-SJANSE


Under Sandet / Land of Mine er altså nominert som en av fem filmer som beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige). Jeg mener så absolutt at den bør få Oscar-prisen, men den vinner neppe. Faktisk er det Donald Trump som kan ha blitt utslagsgivendee for hvilken film som vinner. Presidentens svært omstridte innreiseforbud (omtalt som muslimforbudet) har gjort at den iranske The Salesman seiler opp som favoritten.

Den iranske regissøren Asghar Farhadi kom i etterkant av Trumps innreiseforbud med en lengre kunngjøring der han gjorde det klart at han ikke under noen omstendigheter kommer til å delta på Oscar-utdelingen selv om unntak fra forbudet kan gies. Filmens kvinnelige stjerne har også slått fast at hun ikke vil delta på Oscar-utdelingen, og skrev på twitter at innrreiseforbudet er rasistisk. Den tyske Toni Erdmann vil nok også sanke noen stemmer, men trolig vinner den iranske filmen.

 

Fun fact (for min del): Den tyske skuespilleren Louis Hofmann (f. 1997) har samme fødselsdag som meg, med en del års mellomrom vel og merke 😉

Kommentarer mottas gjerne 🙂

#filmhjerte #filmblogg #film #filmer #filmtips #filmsnakk #oscar2017 #oscar17 #LandOfMine #UnderSandet #UnderSanden

Oscar17: Nocturnal Animals og Toni Erdmann

Oscar awards
 

I dag blir det noen meninger om et par av de nominerte Oscar-filmene Toni Erdmann (beste fremmedspråklige film), og Nocturnal Animals (beste mannlige birolle, ved Michael Shannon).

NOCTURNAL ANIMALS

Jeg starter med NOCTURNAL ANIMALS, som hadde norgespremiere i november, en ny stilistisk film fra moteregissør Tom Ford, som nok en gang har laget en utfordrende film med et litt dristig uttrykk. Filmens åpningssekvens må forøvrig sies å være noe av det mest forstyrrende og surrealistiske jeg har sett på en god stund. Den er spesiell!

Fords glimrende debutfilm A Single Man fra 2009 har flere av de samme elementene ved seg som denne filmen, dog på en annen måte. Men i likhet med den har også “Nocturnal Animals” et parforhold som en gang i fortiden endte, og som preger hovedpersonene i filmen.

Men der debutfilmen hadde en varme og en melankolsk lengtende stemning over seg, er “Nocturnal Animals” en film med et urovekkende kaldt og følelsesløst preg, på en positiv måte må tillegges, der det ved flere anledninger er en scenografi som er tilnærmet klinisk steril, noe som står i sterk kontrast til den bekmørke handlingen som foregår i “historien i selve historien“.

Det er en glamorøs men kjølig luksus som møter reinspikka gjørme, uhygge og hevn. Godt foto og en pirrende koloritt preger filmen. For “Nocturnal Animals” er en film med en spenning i seg, men en film som nok ikke er for alle.

Amy Adams spiller Susan, tilhørende den sosiale overklasse, med et nærmest platonisk forhold til kjæresten (Armie Hammer).

En dag får hun tilsendt et manus til en bok fra sin eksmann Edward, spilt av Jake Gyllenhaal, som hun for mange år siden gjorde en brå slutt med. Boken setter følelser i sving hos Susan, og etterhvert som hun leser visualiseres den grufulle handlingen i boka for seerne (noe som kanskje er en utfordring å forstå til å begynne med?). Historien i boka, som blir som en egen “film i filmen“, viser en forferdelig historie der en familie på tre utsettes for noe grusomt i et øde område i Texas, og hvordan familiefaren (også han spilt av Gyllenhaal) et år senere vender tilbake i håp om å oppklare saken. Boka fremstår for Susan som en påminnelse om forholdet med Edward, og hva hun ofret.

Filmens ene Oscar-nominasjon er det Michael Shannon som har fått i mannlige birolle-kategorien. Shannon er nok den svakeste av de fem nominerte i et knallhardt birolle-felt i årets Oscar. Forøvrig burde filmen fått langt flere nominasjoner. Det som trekker ned er en stil som kanskje vil være utfordrende i noen tilfeller, og en litt hullete historie-i-historien.
Fra filmhjerte får Nocturnal Animals fire fine filmhjerter (Nært fem, men det holder med fire hjerter og terningkast 4).

NOCTURNAL ANIMALS:   ♥  ♥  ♥  ♥  – 


MIN PAPPA TONI ERDMANN (Original tittel: TONI ERDMANN)

Den tyske dramakomedien Toni Erdmann er rost opp i skyene, og har av flere norske medier fått knallomtale. Jeg skulle gjerne sagt noe positivt om Toni Erdmann, hvis jeg hadde kommet på noe. For herregud – at dette mølet på ufattelige 2 timer og 37 minutters handling er overøst med skryt og er en favoritt til å få Oscar er for meg helt absurd. “Toni Erdmann” er for det første boooooring! Det er gørr kjedelig. Den er for det andre minst tre kvarter for lang, og for det tredje er det en tåpelig handling. Jeg har full respekt for at andre liker filmen, de fleste gjør vel det, men humoren og fortellergrepet møter lite gehør hos meg.

Winfried er en bomslignende fyr som reiser fra Tyskland til Romania for å besøke datteren Ines som han har fått mindre og mindre kontakt med. Datteren jobber som konsulent i et firma som er i ferd med å sluttføre noen store avtaler, og hun er redd for hva den spøk-elskende faren kan finne på å si. Etterhvert blir det skjær i sjøen og han drar hjem mens tonen fortsatt er holdbar. Eller nei, det gjør han ikke. For som sitt alter ego Toni Erdmann, dekorert med et par idiotiske løstenner og en tåpelig parykk vender han nemlig tilbake, og begynner å omgås henne støtt og stadig der hun befinner seg.

Interessen for filmen mistet jeg egentlig etter 45 minutters tid, og fra da gikk det stort sett bare nedover. Rollekarakteren Toni Erdmann irriterer meg med et par unntak i absolutt hver eneste scene fyren viser seg, med sitt fårete glis og latterlige rekvisitter. Som Winfried er han litt bedre.

Det er noen absurde små komiske scener, som et selskap der gjestene må kle av seg, mot slutten av filmen, og ellers noen få andre småhumoristiske øyeblikk. Men både Winfried/Erdmann, Ines og så og si alle kollegaene hennes er karakterer som overhodet ikke engasjerer meg. Ok, Ines kanskje bittelitt, og sekretæren/assistenten hennes er sjarmerende. Det er en forsonende tone i filmen, som trekker litt opp.

Toni Erdmann får to filmhjerter (terningkast 2).

TONI ERDMANN: ♥  ♥   –    – 

De andre nominerte i kategorien for beste fremmedspråklige film (ikke engelskspråklige film) er Under Sandet (Land of Mine, Danmark, den skal  jeg se ganske snart), The Salesman (Iran), Tanna (Australia/Vanuatu) og En mann ved navn Ove (En man som heter Ove / A Man Called Ove, Sverige, terningkast 4 tidligere fra meg, en fin film for all del, men langt fra Oscar-klasse).

Forøvrig snakkes det sikkert like mye engelsk i Toni Erdmann som i f eks Lion, som er nominert som beste film.

Oscar17: Filmomtale av JACKIE – Og vurdering av beste kvinnelige hovedrolle

Jackie – litt for kjedelig og glattpolert.


FILM: JACKIE

   USA, 2016, Biografisk drama, Spilletid ca 1t 38m
  Regi: Pablo Larrain
   Med: Natalie Portman, Peter Sarsgaard, m. fl.


Filmen JACKIE, som altså er et biografisk drama basert på virkelige hendelser, forteller historien om USAs tidligere førstedame Jackie Kennedys første dager etter attentatet mot hennes mann, president John F. Kennedy. JFK ble som vi husker skutt og drept i november 1963, og filmen viser enken Jacqueline “Jackie” Kennedys sorgprosess i den aller første tiden etter John F. Kennedys død.

Presidentfruen som var et stilikon og regnet som en av verdens mest elegante kvinner portretteres i filmen av Natalie Portman.

Ikke bare var Jackie Kennedy en svært populær førstedame i de 2 årene og 10 månedene JFK var president, hun var også en myteomspunnet kvinne. Filmen viser en Jackie med et stort behov for å ha kontroll med begivenhetene i dagene etter attentatet, hvordan hun ville påvirke hva som kom ut til media, samtidig som det elegante sløret over henne hele tiden ligger tydelig der, kampen om å opprettholde verdigheten, som blir en passe bra portrettert ubalanse med tanke på den sorgen og traumene hun går gjennom og som filmen skildrer greit nok, antar jeg. Usikkerheten hennes rundt hvordan mannens ettermæle ville bli og egen fremtid er også momenter filmen viser.

“Jackie” er sikkert en film amerikanerne, og mange med interesser for Jackie Kennedy og amerikansk presidenthistorie, vil sette langt større pris på enn det jeg gjør. Selv regner jeg meg som passe historieinteressert hva det angår, for det hjelper å ha noen faktaopplysninger på plass før man ser filmen, for bedre utbytte. For min del blir filmen litt for lite interessant, noe som delvis skyldes filmen i seg selv, men også at jeg personlig ikke innehar verken den store interessen eller særlige kunnskapen om personen Jackie Kennedy fra før, annet enn stort sett rent overfladisk som at hun var stilfull og godt ansett.

Etter min smak blir det for kjedelig, men ikke så direkte at jeg ikke ville se filmen ut. Lengden på såvidt over en og en halv time er i så måte OK.

Filmen har fått tre Oscar-nominasjoner, deriblant til Natalie Portman for beste kvinnelige hovedrolle. I likhet med flere andre slike historiske biografiske filmer har man besatt rollene med skuespillere som nok er noe mere glanset i utseende enn personen de spiller (se f. eks. Lion, Hidden Figures, Hacksaw Ridge, og mange fra tidligere år). Portman er selvsagt vakker og elegant, men jeg syns Portmans “Jackie” virker noe mere “polert”, og også ser markant yngre ut enn den virkelige Jackie var, selv om hun slettes ikke er ulik heller. Hun blir likevel en smule for “2000-aktig” enn “1960-lik”.

Det som derimot er strålende av Portman er snakketøyet. Aksenten hennes er en innertier, og ligner veldig på den ekte Jackie, både i det stilfulle grasiøse stemmeleiet og en del ansiktsuttrykk og fakter, slik jeg vurderer ut fra de klippene jeg har sett og hørt av den virkelige Jackie Kennedy. Er så Oscar-nominasjonen fortjent? Tja/Nja, får bli svaret. Portman spiller godt, og ligner som sagt litt i eleganse og stilfullhet, tross alt. Og dama er kul da.

Retroelskere vil nok også vite å verdsette “Jackie”, som med sine kostymer og interiør tar oss med tilbake til glansfulle 60-tallsstiler.

Fra filmhjerte får “Jackie” 3 filmhjerter, tilsvarende terningkast 3.

JACKIE

JACKIES OSCAR-SJANSER:

Beste kvinnelige hovedrolle: Portmans nominasjon er kanskje grei nok, men hun bør ikke vinne. Både Isabelle Huppert (Elle) og Emma Stone (La La Land) er bedre synest jeg. Oscar-akademiet liker vel dog biografiske rollekarakterer, så uten sjanse er hun ikke. Jeg tror derimot ikke hun får statuetten denne gang.

Beste kostymedesign: Igjen sier jeg nja eller tja. Hvor vanskelig er det å gjenskape 60-tallsstil satt opp mot de andre nominerte filmene? Jackies rosa dress og kleskolleksjon er klassikere såklart, men jeg vil tro La La Land og Fantastic Beasts… ligger bedre an i løypa.

Beste originalmusikk: Kan ikke tenke meg at Jackie får den prisen. Filmen har en del fiolintoner som vekker litt urofølelse, men den er sjanseløs mot La La Land.

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE:

Filmhjertes rangering av beste kvinnelige hovedrolle: Film: Karakter
ISABELLE HUPPERT Elle 9/10
EMMA STONE LA La Land 7/10
RUTH NEGGA Loving 7-/10
NATALIE PORTMAN Jackie 7-/10
MERYL STREEP Florence FJ 6+/10

Isabelle Huppert er den som i særklasse gjør den beste prestasjonen av de fem nominerte, og er den jeg ville gitt Oscar. Jeg tror likevel at Emma Stone fort kan bli den som får Oscar-statuetten. Innsatsen og figuren hennes i musikalen La La Land er yndig, pen og pyntelig, og muligens mere spiselig for mange av de som avgir stemmer, enn Huppert sin rollekarakter i det som er en kølsvart “voldtektskomedie”. Natalie Portman gjør sånnsett en mye dypere rolletolkning enn både de to og Meryl Streep. Det gjør også Ruth Negga, men hennes rollekarakter er mere stillfaren og kanskje ikke den aller mest krevende av disse nominerte?

Jeg rangerer ihvertfall Huppert og Stone som nummer 1 og 2, mens det ikke er så store marginer mellom Negga, Portman og Streep på min liste. Huppert og Stone har jeg tidligere omtalt i anmeldelsene av filmene de spiller i. Streeps og Neggas filmer har jeg derimot ikke skrevet egne omtaler av.

Streep som spiller, utrolig nok basert på en sann historie fra 40-talllet, sangkråka Florence Foster Jenkins (som også er filmtittelen), en operasanger hvis sangstemme kan sidestilles med lydene av en stukket gris, ei hes kråke og ei grakatt, gjør for all del en ærlig og fin rolletolkning, men Oscar-vinnende er det langt  fra. Men selv om det er ganske ufattelig at den virkelige FFJ trodde hun var en fantastisk sopran, og historien er litt hullete, så gir Streep etterhvert en godkjent rolletolkning som gjør at man får veldig sympati med den veldig naive dama, som iallefall fremstår sympatisk i Streeps skikkelse. Filmen i seg selv er litt komisk, men aldri i nærheten av mere enn terningkast 3. Streep er ellers en skuespillerinne og person jeg har stor respekt for, så om hun ikke burde vært Oscar-nominert for FFJ får passere. Kanskje gir hun et nytt velfortjent stikk til fjompen som nylig tvitret noe om hvor overvurdert hun er som skuespiller…

Ruth Neggas spill i Loving er bra, i en film som aldri bergtar meg, selv om det er en nokså provoserende handling. Det er en grei film i grenseland mellom terningkast 3 og 4, imidlertid er den for lang og klarer ikke å engasjere tilstrekkelig. Joel Edgerton i den mannlige hovedrollen fremstilles muligens i overkant forsiktig? Også Loving er basert på virkelige hendelser, som her tidsmessig foregår på slutten av 50-tallet og et stykke inn i 60-årenes rasediskriminerende USA.

#filmhjerte #film #filmer #filmtips #filmsnakk #oscar #oscar2017 #oscar17

Legg gjerne igjen kommentarer 😉

Oscar17 Filmanmeldelse: Moonlight – Ingen måneskinnstur

Oscar-nominasjonene haglet over det sterke fargede karakter- og oppvekstdramaet MOONLIGHT, hvis filmopplevelse om navnet skulle få tankene inn på romantiske baner langt fra er en måneskinnstur.


 FILMANMELDELSE: MOONLIGHT

USA, 2016, drama
Spilletid 1t 51m

Regi: Barry Jenkins

Med: Alex R. Hibbert, Ashton Sanders, Trevante Rhodes,
      Mahershala Ali, Naomi Harris, m.fl.

Sett på Aurora Fokus Kino, Tromsø


Coming of age-dramaet Moonlight er derimot en veldig viktig og riktig film, en fortryllende tidløs generasjonsreise med en tematikk og handling som filmmatisk sett er lagt til lite utforskede miljøer. Filmen følger en svart manns oppvekst og liv gjennom tre faser, fra han er guttunge, inn i ungdomstiden og til slutt som voksen mann i 30-årene.

HARD OPPVEKST I RØFT MILJØ

I Moonlight møter vi i del 1 den unge Chiron, eller “Little” som han kalles, en gutt på rundt 10 (?) som stadig mobbes, bankes og plages, og som finner null støtte i sin dopbrukende mor. Little er utilpass i guttegjengen, han mobbes tidlig for å være homo og “faggot”, men har i det minste vennen Kevin som er den eneste jevnaldrende som er vennlig innstilt mot han. Noe farsfigur har han heller ikke, så når han en dag tilfeldigvis møter den vennlige narkolangeren Juan innledes et vennskapsforhold som er svært viktig.

Juan og kjæresten hans Teresa tar seg av den stillferdige gutten når moren svikter. De etableres nærmest som reserveforeldre, og møter Chiron med både varme, forståelse og støtte, i en hard hverdag. Juans omsorg for Chiron er rørende, og bidrar også til å varmt menneskeliggjøre en type rollekarakter som ofte fremstilles endimensjonalt på film.

Overgangene mellom de tre fasene i filmen er noe av det jeg liker best ved Moonlight, for de virker ekte, godt klippet, og man føler hele tiden at det er den samme personen vi følger (særlig øynene, der ligger mye), selv om det er tre forskjellige skuespillere som fyller rollen.

I filmens midtparti, som er det beste men også hardeste, har Chiron blitt ungdom i high school-alder. Fortsatt sliter han med de samme problemene, og miljøet har hardnet ytterligere rundt han. Det er i denne livsfasen Chiron får en oppvåkning og selverkjennelse, på flere plan. I denne delen av filmen er også de tyngste scenene lagt. Man liker gjerne å tro at mobbing som foregår blant barn avtar med tiden. Det gjør vanvittig vondt å se på flere av scenene som utspilles i dette partiet av filmen.

Filmens siste del, der Chiron nå har fått tilnavnet “Black”, fungerer på den måten at man ser hvordan et miljø og ens bakgrunn former et menneske og deres livsvei. Moonlights to første deler er nok bedre enn den siste, hvor jeg etterhvert så hvilken retning historien tar. Jeg så for meg to sluttscenarioer, hvorav det ene stemte med spådommen.

Ja, Moonlight er en film som handler om en tøff og krevende oppvekst, der en ung svart gutt og senere manns seksuelle usikkerhet står i fokus. Det som gjør Moonlight så spesiell er nettopp det, for hvor mange ganger tidligere på film har vi fått fortalt skildringer av slike temaer i et farget miljø, i dette tilfellet fra et røft strøk i Miami? Det kan ikke være mange lignende ihvertfall. Det er også derfor det er en så viktig og riktig film, for slike historier trenger å fortelles. Andre viktige temaer Moonlight setter søkelyset på er forsoning og vennskap.

Linjene til andre glimrende filmer som blant annet Richard Linklaters oppvekstepos Boyhood (2014) eller den litt mindre kjente kanadiske filmen C.R.A.Z.Y. (2005, gjorde rent bord i Canadas filmprisutdeling Genie Awards) er påtagende, da også Moonlight formidler en universell historie om hvordan miljø og samfunn endrer en person og legger et grunnlag for den man blir – uten øvrige sammeligninger filmene imellom (Boyhood har ikke den samme tematikk i bunn som Moonlight, men C.R.A.Z.Y. omhandler det samme, men med et annet bakteppe).

“SURE-LARS”

Etter mye skryt til Moonlight kommer avsnittet hvor jeg må helle litt sur malurt i begeret. For Moonlight fremstår for meg som mindre glimrende enn ventet. Langt fra skuffende, men jeg hadde forventet mer. Skuespillet er det absolutt ikke noe å utsette på, noe jeg kommer tilbake til, imidlertid blir historien i seg selv litt for lite emosjonell. Filmens første del blir også for dvelende. For all del ikke kjedelig, men mangler litt fremgang.

Kinematografien (filmens foto) er god, med en del flotte vakre og poetiske visuelle scener, først og fremst noen utsøkte stemningsfulle scener i sjøen og på stranda. Jeg angrer ikke på at jeg spanderte et kinobesøk på Moonlight, selv om jeg hadde sett for meg en annen scenografi, med flere visuelle utfordringer om man kan si det slik? Det at filmen estetisk bryter med forventningene er forresten nokså forfriskende også, når jeg tenker over det.

Et par små klisjèer kommer en heller ikke utenom, selv om ikke de er dårlige heller. Jeg trodde nok også at det ville bli flere opprivende hjerteskjærende scener enn hva tilfellet er. Soundtracket er stemningsfullt, dog hadde jeg innbilt meg et noe mørkere aggressivt lydbilde. Jeg leter etter gode norske ord her, jeg så for meg noe mer evokativt og “haunting” i formidling, bilde og lyd, hvis det gir noe mening?

STERKE SKUESPILLERPRESTASJONER OG FOKUSOMRÅDER

Det som derimot er en kraftig styrke ved Moonlight, ved siden av å være en indiefilm, er filmens måte å ta et oppgjør med miljøer, fordommer og sett å tenke på, der treffer regissør Barry Jenkins blink.

Innertier har han også i stor grad når det kommer til utøverne forran kamera. Her er gjort en god casting, særlig i utvelgelsen av de tre utgavene av Chiron, som spilles av de kommende stjernene debutant Alex R. Hibbert (“Little”), Ashton Sanders (Chiron som  tenåring) og Trevante Rhodes (“Black”). De tre skuespillerne leverer ihvertfall glimrende fremføringer. Alle tre har det samme sensitive følsomme snittet over seg, som gjør at de etablerer seg for seerne som karakterer man bryr seg om. Både Sanders og lille Hibberts Chiron-roller er dystre med alvorstunge ansikter preget av tristhet, noe som gjør at kontrastene de ytterst få gangene vi får se et smil blir forbløffende og fascinerende.

Sanders er den jeg syns er best av de tre, han er da også gitt den vanskeligste fasen å skildre, ungdomstiden. Mimikk og kroppsspråk er viktige faktorer, der kamera ofte er tett på Chiron i filmens faser, og der syns jeg Sanders er rå. En Oscar-nominasjon verdig spør du meg.

Den nominasjonen var det derimot Mahershala Ali som fikk, for rollen som Juan. En absolutt fullt ut fortjent nominasjon, selv om Sanders hadde fortjent den mer. Ali spiller forøvrig også en fin liten birolle i også Oscar-nominerte Hidden Figures, og har de siste par årene blitt en av de store gutta, med nominasjonen nå, samt serier som House of Cards og Luke Cage å vise til.

Oscar-nominasjon ble det også på birollesiden for kvinner, der Naomi Harris har blitt belønnet for skildringen av Chirons rufsete og grufulle mor. En god prestasjon, dog ikke Oscar-vinnernivå. Gode biroller er det også av spillefilmsdebutant Jharell Jerome og Andrè Holland (Kevin som hhv tenåring/ voksen). Til slutt, Janell Monáe (Teresa) er fantastisk og skjønn. I likhet med nevnte Ali, er også hun å se i Hidden Figures.

Alt tatt i betraktning er Moonlight en film som setter seg i minnet. Den er viktig. Den har solid spill og solid regi. I grunn er alt annet enn at Moonlight er en viktig film mindre betydningsfullt.

Apropos Moonlights homofili-tematikk kan det jo legges til følgende, om noen skulle ha bange anelser om at Moonlight er en film som er full av sånne greier dere i så tilfelle frykter å se. Slik er det nemlig ikke. Tematikken er tydelig nok, men visuelt sett veldig nedtonet. De som tenker i de baner bør kanskje enda sterkere få med seg denne fordomsbrytende filmen. Moonlight er uansett en film de fleste vil kunne relatere seg til, uavhengig av hudfarge og legning, der den setter søkelyset på de påvirkninger som utkrystalliserer de valg man tar i livet.

Moonlight får absolutt varme lykkeønskninger fra Filmhjerte i forbindelse med Oscar-utdelingen, for dette er en film som fortjener både oppmerksomhet, publikum og priser. På det menneskelige plan er Moonlight et mesterlig verk.

Moonlight får 5 filmhjerter fra Filmhjerte.blogg.no, altså terningkast 5. Skal jeg stjernerangere filmen på skalaen imdb benytter blir det såvidt 8/10. Moonlight går på kino her til lands nå. Se den!

MOONLIGHT:  

MOONLIGHTS OSCAR-SJANSER

Oscar awards
Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

Moonlight fikk i januar Golden Globe-pris som beste film i kategorien for drama, noe som kan være en indikasjon, og med hele 8 Oscar-nominasjoner vil det overraske stort om det blir en svart Oscar-natt for Moonlight.

Beste film: En av vinnerkandidatene er den absolutt. La La Land og Manchester by the Sea er trolig de største konkurrentene. Moonlight er en verdig vinner uten tvil, men vil konservative Oscar-stemmegivere velge en film med utelukkende mørkhudede skuespillere som vinnerfilm? Si det? Vinner Moonlight vil det iallefall være svært gledelig, noe jeg også syns det er om Manchester by the Sea, Hell or High Water eller Hidden Figures vinner.

Beste mannlige birolle: Mahershala Ali er en klar vinnerkandidat. M. Shannon i Nochturnal Animals har jeg  ikke sett, men av de andre fire nominerte er Ali sammen med Lucas Hedges (Mbts) de to jeg likte best. Jeff Bridges (HoHW) vil også være en flott vinner, og er trolig Alis hovedutfordrer.

Beste kvinnelige birolle: Naomi Harris vinner ikke, det er jeg ganske sikker på. Alle de fire andre nominerte gjør bedre roller.

Beste regi: Barry Jenkins plasseres på tredjeplass på min regi-liste. Jeg tror heller ikke han vinner, men det er litt åpent her mellom han, Chazelle (LLL) og Lonergan (MbtS).

Beste kinematografi: Neppe pris her. Moonlight er ikke en storslått visuell opplevelse, selv om det er en del visuelt fine scener, som blant annet et par scener i sjøen og på stranda, som er veldig vakre.

Beste originalmusikk (Best score): Får neppe denne prisen, som ganske sikkert tilfaller La La Land.

Beste filmredigering/klipp (Best film editing): Jeg tviler på at det blir pris for beste klipp, men nominasjonen er fortjent, for det er noen meget fine overganger her og et generelt merkbart godt arbeid som er gjort. Grunnen til tvilen er vel mest fordi La La Land og Hacksaw Ridge trolig anses som bedre på dette området.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Moonlight har store vinnersjanser her. Oscar-akademiet flyttet Moonlight fra originalmanus til adaptert manus, da de bestemte seg for at Barry Jenkins og hans manuskompanjong Tarell McCraney har adaptert manuset fra en annen kilde, selv om stykket “In Moonlight Black Boys Look Blue” teknisk sett aldri ble produsert.

Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:

(Klikk på filmtittelen for å lese filmanmeldelse)

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning    Stjerner                     
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH WATER 5 8/10
MOONLIGHT 5 8/10
HIDDEN FIGURES 5 8/10
LION 5 7/10
LA LA LAND 4 7/10
ARRIVAL 4 6/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
FENCES 3 4/10

Imponerende nivå over årets Oscar-nominerte i kategorien for beste film. Ingen toppscore, men et jevnt høyt nivå på alle bortsett fra de to nederste på min liste – alle de 7 øverste er filmer jeg nok kommer til å se ihvertfall en gang til. Av de 9 nominerte vil uansett eventuell vinner blant Manchester by the Sea, Hell or High Water, Moonlight og Hidden Figures være svært gledelig, og det gjør meg ikke noe heller om Lion eller La La Land vinner. Også Arrival vil jeg synest er et OK vinnervalg. Hacksaw Ridge og Fences burde derimot ikke vært inne blant de nominerte. Det er vanskelig  å si hvem av de fire øverste jeg håper får Oscar-prisen, for alle har sine kvaliteter;

Moonlight i hovedsak fordi den er så viktig og for at den viser kjent universell problematikk i et lite utforsket miljø på film.

Hell or High Water fordi den rent underholdningsmessig er den filmen jeg hygget meg mest med,  det er den filmen med mest thriller/action-spenning i seg, og som dessuten viser aktuelle sider ved USA.

Hidden Figures fordi den viser og bringer i søkelyset en lite kjent del av den amerikanske historien og tar opp viktige temaer innen rasekamp og kvinners plass.

Manchester by the Sea fordi den er en tragisk fortelling som likevel bringer håp og forsoning, og fordi den har en fascinerende location.

Lion med sin rørende historie.

La La Land med sin lekne og lett fornøyelige stil, som gjorde og gjør den til en trivelig kinoopplevelse.

Hvem jeg tror vinner er en annen sak. Jeg tror for øyeblikket mest på at det står mellom La La Land og Moonlight. Manchester by the Sea er en solid kandidat, og Hidden Figures en dark horse som kan overraske blant annet på grunn av filmens popularitet på amerikanske kinoer. De fem andre filmene anser jeg som sjanseløse på å bli tildelt Oscar for beste film.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #academyawards #moonlight

Takk til Selmer media, Moonlight Official Movie Site moonlight.movie, imdb, IndieWire, og filmbloggen Åhjelpemeg for inspirasjon og uvurderlige faktaopplysninger, og et og annet lån av bilder 😉

Kommentarer mottas gjerne 🙂

Oscar17: Lion – en fantastisk reise


 

Den sanne historien om den indiske gutten som forsvant, og fant tilbake etter over 25 år, er en emosjonell film, der regissøren har lagt inn noen knapper for å trykke på publikums følelser.

Eller så er det bare virkeligheten som var slik. Lion er nemlig realistisk, og svært rørende.


FILMOMTALE: LION

Australia/USA/UK, 2016, Drama, Spilletid 1t 58m

Regi: Garth Davis

  Med: Dev Patel, Nicole Kidman, Rooney Mara, Sunny Pawar, m.fl.


Barns gleder, håp, drømmer, en mors omsorg, også en fostermors, voksen gjensynsglede, håpløshet, mot og hjerteskjærende scener, er slike typiske knapper, knapper som den australsk-amerikansk-britiske filmen LION har flere av. Misforstå meg ikke, dette er blant filmens styrker, for det meste.

Nå holdt denne filmbloggeren øynene tørre, såvidt, for det er umulig å ikke bli berørt av reisen Lion tar oss med på, fra slummen i India, til vakre Tasmania i Australia, og tilbake igjen. Siden det er en film som bygger på virkelige hendelser, basert på boka skrevet av hovedpersonen filmen portretterer, så er det vel heller ingen spoiler å si at filmen har et feelgood-teppe over seg til tider underveis og spesielt slutten, selv om det utvilsomt også er en film med en hard virkelighet å forholde seg til, som etterlater mang en seer litt sorgmodig men mest glad.

Lion viser den sanne historien om den lille 5 år gamle indiske gutten Saroo, som i 1986 kommer bort fra storebroren sin en kveld de er ute alene. Saroo sovner i en tom togvogn, noe som gjør at han havner i Calcuttas myldrende folketue tusenvis av kilometer hjemmefra, fra den lille landsbyen ingen har hørt om. Via en rekke utfordringer som for en 5-åring er vonde å takle går turen videre blant annet via hjelpere med uedle hensikter, til røffe forhold andre steder,  før Saroo omsider adopteres av et australskt par som gir den lille forkomne gutten et kjærlig og omsorgsfullt hjem på Tasmania i Australia. 20 år senere utløser et tilfeldig barndomsminne et oppvåknings-øyeblikk, og ved hjelp av kartprogrammet Google Earth markeres starten på den den nå voksne Saroo sitt altoppslukende søk etter sitt gamle hjemsted, kun ved hjelp av små vage minner fra barndommen, et prosjekt nærmest som å lete etter den berømmelige knappenåla i høystaken.

Filmen er delt inn i to deler, hvorav den første er den mest tøffe og hjertebristende, samt beste, da den viser forsvinningen og den harde tiden for den lille gutten, helt alene i verden plutselig. Unge Saroo spilles på mesterlig vis av den purunge nykommeren Sunny Pawar, som er akkurat på en prikk som det bildet man gjerne har av små indiske guttunger, basert på skildringer på film må legges til. Litt veslevoksen og herdet, men også sårbar, redd, åpen for verden, og ikke minst enormt sjarmerende. Pawar skal selvfølgelig hylles som et fantastisk funn, det han leverer er barneskuespilleri av verdensklasse. Ikke like godt som Jacob Tremblay i Lenny Abrahamsons drama “Room” (2015), men utvilsomt verdensklasse av en så ung barneskuespiller. Solstrålen Sunny spiller seg rett inn i filmhjertene.

Når håpløsheten både for vår lille helt og oss som ser på har lagt seg litt over tapet av mor og bror, er det duket for noen rørende scener i den unge Saroos første møter med sine nye adoptivforeldre og første tid i Australia.

I del to er det den etterhvert velkjente Dev Patel (Slumdog Millionaire) som gir liv til Saroo, i den delen av filmen som kanskje er den med flest “knapper” som tidligere nevnt. Del en som foregår i India har mange den også, dog på en annen måte, det er mer vondt å se på.

Saroos nye mamma og pappa i Australia, fantastiske mennesker om jeg må få tilføye, spilles på særdeles ekte og nært vis av en strålende Nicole Kidman og en også veldig god David Wenham. Patel og Kidman har fått hver sin Oscar-nominasjon for beste biroller, noe som i alle fall er helt fortjent for Kidmans del, som vel gjør sin beste rolle på godt over 10 år –  og joda, også Patel overbeviser. Nominasjonen er fortjent nok. Rooney Mara er ikke så verst hun heller, samt flere andre bra biroller. Lion sin største stjerne er dog utvilsomt Sunny Pawar på nå 8 år.

Historien er fortalt på engasjerende vis det meste av tiden, men får noen trekk av meg. Filmen viser noen klisjèaktige sider ved India som vi vel egentlig kjenner til fra før, noe som ikke gjør det like interessant hele tiden. Fritt for melodramatiske scener er det heller ikke, og det er nok noen flashbacks for mye, der Saroo minnes moren, broren og hjemstedet. Selv om 1 time og 54 minutter ikke er så lenge for en film, føles det likevel som om noen minutter kunne vært kuttet i begge halvdelene. “Lion” posisjonerer uansett ut en godt komponert fortelling som serverer barnslig bekymringsløshet, samt håp, optimisme, håpløshet, hjelpesløshet, fortvilelse, ømhet, savn, sorg og glede.

Og får sikkert noen tårer og smil i retur fra mange seere.

Jeg vet ikke helt hva det er som mangler for min del, for det er en historie som beveger. Likevel blir jeg ikke helt fortapt i historien, til tross for alle  sterke sider ved filmen og skuespill. Kanskje er det faktumet at det er en sann historie og at vi tross alt vet at det gikk bra, som gjør at det butter litt?

Filmhjerte faller ned på at “Lion” fortjener 5 filmhjerter, tilsvarende terningkast 5.

Dog ikke en sterk femmer, det er på grensen. På stjerneranking 1-10 føler jeg at 8 blir for mye (8-9 er i min bok terningkast 5), så der settes 7/10. På imdb har den derimot et sterkt snitt på 8/10 basert på over 22 000 brukerstemmer. “Lion” fortjener iallefall å bli sett!

LION:  

LIONS OSCARSJANSER

Dev Patel, Garth Davis, Sunny Pawar, Luke Davies
at the 22nd Annual Critics' Choice Awards, Barker Hanger, Santa Monica, CA 12-11-16/ImageCollect
Fra venstre mot høyre Dev Patel, regissør Garth Davis, Sunny Pawar og
manusforfatter Luke Davis. Foto lisensiert fra: ImageCollect / yayimages.com

Lion har fått hele 6 nominasjoner. Slik vurderer Filmhjerte Lion sine sjanser.

Beste film: Nei, den prisen får ikke denne filmen. For mitt vedkommende gjør det ikke noe om den vinner, men flere filmer er bedre, som Manchester by the Sea, Hell or High Water og Hidden Figures, og kanskje er også  La La Land et bedre vinnervalg? Moonlight har jeg ennå ikke sett. Jeg føler meg ihvertfall temmelig sikker på at de som gir sine Oscar-stemmer ikke legger flertallet sitt på “Lion”.

Beste mannlige birolle:  Dev Patel får neppe prisen. Mahershala Ali og Jeff Bridges er favorittene til å få denne.

Beste kvinnelige birolle: Nicole Kidman får nok heller ingen statuett med seg hjem denne gangen. Prestasjonen hennes er solid, men hun er godt bak Viola Davis og Octavia Spencer, dessuten tror jeg også Michelle Williams ligger før henne i køen hos stemmegiverne.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Neppe pris her heller. Moonlight, Arrival, Fences (desverre) og Hidden Figures tror jeg trumfer Lions sjanser.

Beste kinematografi/foto (Best cinematography): Litt vanskeligere å tippe her. Jeg har ikke sett  Silence og Moonlight ennå, men sannsynligvis får ikke Lion kinematografi-prisen. La La Land er bedre på dette feltet synest jeg. Lion er muligens for hverdagslig portrettert. Det er ingen svakhet for filmen som helhet, men er det i denne konkurransen.

Beste originale filmmusikk (Best original score):  Lion har et fint soundtrack. Vinnersjansen her er nok ikke større enn i de øvrige kategoriene, for jeg antar at La La Land ligger godt an her.

 

Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:

(Klikk på filmtittelen for å lese filmanmeldelse)

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning    Stjerner                     
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH  WATER 5 8/10
HIDDEN FIGURES 5 8/10
LION 5 7/10
LA LA LAND 4 7/10
ARRIVAL 4 6/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
FENCES 3 4/10
MOONLIGHT   ikke sett ennå

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #academyawards #Lion

Kommentarer mottas gjerne 🙂

Oscar17: Hidden Figures årets skjulte Oscar-perle

Hidden Figures – filmen om romteknologikappløpet og de afro-amerikanske kvinnene som stod bak på 60-tallet – imponerer og overbeviser!

Dagens Oscar-snakk er viet Hidden Figures, som har fått tre nominasjoner til årets Oscar-utdeling, og som slår knallsterkt fra seg på kino i USA.


FILMOMTALE: HIDDEN FIGURES

USA, 2016, Biografisk drama/dramakomedie, Spilletid 2t 06 m
Regi: Theodore Melfi
  Med: Taraji P. Henson, Octavia Spencer, Kevin Costner, Kirsten Dunst, m.fl.


Jeg skal innrømme at jeg gikk til denne filmen med lave forventninger. Ikke er jeg ekstremt interessert i romfartsteknologi og den heltedyrkelsen som ligger knyttet rundt det, og ikke er filmen veldig promotert heller her til lands, men jammen er Hidden Figures en film som i løpet av sine to timer rekker å være både svært interessant, tankevekkende, underholdende og emosjonelt fin. I tillegg til å i enkelte tilfeller være provoserende.

Hidden Figures, som er en biografisk historisk dramafilm, er ikke bare interessant fordi det viser en for mange ukjent side av USAs gjennombrudd i romfartsteknologien på 60-tallet, som igjen førte til at amerikanerne i 1969 fikk den legendariske månelandingen, filmen er også et svært interessant og viktig tilbakeblikk på USAs nære historie, i et tidsbilde da raseskille var dagligdags, og noen av de mange utfordringene dette skapte.

Da filmen i januar ble vist på filmfestivalen i Tromsø skrev TIFF.NO følgende om filmen i sin programomtale:

Den gang noen fikk den vanvittige tanken om å sende levende vesener ut i verdensrommet, stod og falt alt på datamaskiner – noe som i sin tid refererte til et utvalg kvinners matematiske utregninger. HIDDEN FIGURES er historien om en liten armé håndplukket av NASA for å sende den aller første astronauten ut i bane rundt jorda – og få ham trygt ned igjen. Samtlige av disse kvinnene var afro-amerikanere. Lynende intelligente stod de bak de mest komplekse og avgjørende kalkuleringer. Samtidig møtte de stadige hindre på veien, grunnet både farge og kjønn.

Basert på boka om denne sanne historien, løfter HIDDEN FIGURES fram en fortsatt ukjent og ganske utrolig historie. Et amerikansk stjernelag, med Pharrell Williams blant produsentene, har laget en overbevisende film om en viktig del av amerikansk historie vi ikke bør la gå i glemmeboken

Filmen overbeviser i sin realistiske og humane fortellerstil, der fokuset ligger på de tre kvinnene Katherine Goble Johnson (Taraji P. Henson), Dorothy Vaughan (Octavia Spencer) og Mary Jackson (Janelle Monáe), som alle er/var foregangskvinner på sitt felt i NASAs og USAs historie. Rolleprestasjonene til de tre, men i særdeleshet Henson og Spencer, er førsteklasses.

Octavia Spencer fikk en helt fortjent Oscar-nominasjon i kategorien beste kvinnelige birolle, mens Oscar-akademiet desverre forbigikk Taraji P. Henson. Henson hadde nemlig absolutt fortjent en nominasjon for sin bunnsolide tolkning av tallknuseren Katherine. Feltet over kvinnelige hovedroller i årets Oscar er sterkt, men Henson burde kanskje likevel vært funnet verdig en plass der.

Utpreget god er også Kevin Costner i rollen som en av NASA-sjefene som ledet prosjektet. Costner er en skuespiller jeg alltid har likt, men om han også har en del svake filmer bak seg er Hidden Figures etter min mening en knallsterk opptur. Av andre solide prestasjoner i denne filmen vil jeg også trekke frem Mahershala Ali, Glen Powell (som spiller den amerikanske romhelten John Glenn), Jim Parsons og Kirsten Dunst.

Med noen småkomiske innslag (som helt klart også er meningen at skal være humoristisk) og en litt lett fortellerstil uten de dramatiske virkemidlene blir Hidden Figures en veldig publikumsvennlig filmopplevelse, om enn ikke så dyp og alvorstynget. En del matematiske formler, uttrykk og tekniske detaljer er det, og det er naturligvis ikke så lett å henge med på for de fleste, men dette er brukt på en måte som ikke gjør at man på noen måte mister tråden i handlingen.

Noen emosjonelle scener har man ryddet plass til, som noen muligens vil finne en smule melodramatisk. Husk da at dette er en biografisk film basert på virkelige hendelser. Hidden Figures blir en feelgood-movie, akkompagnert av et soundtrack som er både rytmisk og velfungerende.

At Hidden Figures nok fremstår som en tydelig “Oscar-bait” skal jeg ikke legge skjul på, men hva så?

Filmen er iallefall en viktig historisk påminnelse, den løfter frem viktige kvinner i USAs historie, er velspilt, og den er også en litt sjarmerende nostalgisk reise tilbake i tid til 1960-årene. Innledningsvis nevnte jeg også at filmen provoserer litt, for selv om det kanskje var vanlig på den tiden gir filmen et tankevekkende syn på samfunnets frykt for fargede personer, med egne toaletter for fargede, adskilte seter i bussene, biblioteker kun for hvite, ja du ser tegninga?

Forøvrig meldes det om glimrende besøkstall på amerikanske kinoer for denne filmen (Se omtale lengre ned i blogginnlegget).

Hos Filmhjerte er Hidden Figures helt klart helt der oppe blant årets Oscar-filmer. Denne bør du få med deg når den settes opp på kino i Norge i vinter.

Fem filmhjerter fra Filmhjerte.blogg.no – tilsvarende terningkast 5. Skal jeg stjernerangere filmen etter imdb-skalaen blir det hele 8/10.

HIDDEN FIGURES:

Innlegget fortsetter under bildet

Oscar awards
Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

HIDDEN FIGURES SINE OSCAR-SJANSER:

Beste film: Sjanseløs? Eller har den en mulighet, som en virkelig “dark horse”? Etter min mening er den en solid positiv overraskelse, og fortjener så definitivt nominasjonen. Filmen har likevel antagelig små sjanser i konkurransen om beste film mot langt mere omtalte Manchester by the Sea, Moonlight og La La Land. Angående La La Land, som er en av de heteste kandidatene i de fleste kategoriene den er nominert i, så kan det kanskje hende filmen får seg en Oscar-overraskelse i negativ retning likevel? La La Land fremstår etter fleres syn ikke nok “Trump-kritisk”, noe som i disse dager ikke er helt uten betydning.

Dessuten, og her ligger en vesentlig styrke for Hidden Figures, så har Hidden Figures gjort knallsuksess på amerikanske kinoer, og faktisk blitt den av de 9 beste film-nominerte som har spilt inn mest penger pr. 7. februar.

Dette melder blant flere medier det amerikanske populærkulturelle magasinet Entertainment Weekly (EW.com).

Se tallene fra Box Office, som viser den interessante oversikten over inntjeninger på amerikanske kinoer.

Beste kvinnelige birolle: Octavia Spencer er gjennomført glimrende, og har en viss vinnersjanse. Men hun fikk Oscar så sent som i 2012 for Barnepiken (The Help, 2011), og når hun nå er satt opp i et felt mot Viola Davis som gjør en like glimrende innsats i Fences,  tror jeg ikke Spencer vinner. Michelle Williams i Manchester by the Sea er også en knallsterk konkurrent.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Vinner neppe. Moonlight regnes vel som den som leder an i racet her, og trolig ligger også Fences og kanskje også Arrival bedre an hos de som avgjør.

Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:

(Klikk på filmtittelen for å lese filmanmeldelse)

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning    Stjerner                     
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH  WATER 5 8/10
HIDDEN FIGURES 5 8/10
LA LA LAND 4 7/10
ARRIVAL 4 6/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
FENCES 3 4/10
LION   ikke sett ennå
MOONLIGHT   ikke sett ennå

Av de 7 jeg har sett til nå vil alle de 4 øverste være verdig Oscar som beste film. Arrival vil være ok, de to siste ikke. HR og Fences hører ikke hjemme i denne kategorien.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #academyawards #filmhjerte #filmtips #film #filmer #hiddenfigures

Kommentarer mottas gjerne 😉

Oscar17: La La Land, Manchester by the Sea og Hell or High Water

I dagens Oscar-snakk blir det en gjennomgang for HELL OR HIGH WATER (HoHW), MANCHESTER BY THE SEA (MbtS) og LA LA LAND (LLL) sine vinnersjanser, slik Filmhjerte vurderer, håper og tror.

Jeg har tidligere, før Oscar-nominasjonene ble sluppet, skrevet filmanmeldelser for tre av de ni hovednominerte (beste film). Ettersom de altså ble skrevet før Oscar-nominasjonene ble offentliggjort har jeg ikke gått gjennom disse tre filmenes Oscar-sjanser på samme måte som med de filmene som nylig er omtalt.

Når jeg har kommet meg gjennom det vesentligste av de nominerte filmene kommer Filmhjertes Oscar 2017-tips samlet i en post.

Klikk på lenkene under for å lese Filmhjertes anmeldelse av de tre filmene.

HELL OR HIGH WATERS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse Hell or High Water

Den moderne westerninspirerte kriminalhistorien Hell or High Water har fire nominasjoner. Dette er muligens den filmen jeg rent underholdningsmessig liker aller best av de 9 nominerte i beste film-kategorien. Imidlertid tror jeg ikke det blir noen Oscar, men fire nominasjoner er iallefall hyggelige.

Beste film: Høyt oppe på min liste. Kanskje den jeg liker best ut fra visse kriterier, men MbtS er bedre. HoHW er sjanseløs på denne prisen da de som bestemmer garantert setter både LLL, MbtS og Moonlight over HoHW.

Beste mannlige birolle: Absolutt hyggelig med nominasjonen til Jeff Bridges som er Oscar-nominert for 7. gang, men kan han få sin andre Oscar? Jeg liker Lucas Hedges i MbtS bedre, og Moonlights Mahershala Ali er trolig den største favoritten av de fem nominerte. Bridges kan helt klart vinne, men jeg håper egentlig på at Hedges blir overraskelsen.

Beste originale manus (Best original screenplay): Tja, HoHW har en viss sjanse, men konkurransen er knallhard fra LLL, MbtS og utfordreren The Lobster. HoHW er en velskrevet historie med aktualitet, så derfor er vinnersjansen tilstede. Jeg tror og håper imidlertid at Kenneth Lonergan med MbtS tar prisen.

Beste filmklipp (Best film editing): Neppe. Hacksaw Ridge og La La Land er større favoritter.

MANCHESTER BY THE SEAS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse av Manchester by the Sea

New England-dramaet Manchester by the Sea har 6 nominasjoner, og bør så absolutt få noen priser.

Beste film: Vinnersjansen er tilstede, men La La Land og Moonlight regnes antagelig som de største favorittene. Jeg ville gitt MbtS Oscar for beste film.

Beste mannlige hovedrolle: Casey Affleck får Oscar. Hovedkonkurrenten er antagelig Ryan Gosling (LLL) og kanskje har også Denzel Washington en sjanse blant de som avgjør. Andrew Garfield er min personlige favoritt sammen med Affleck.

Beste mannlige birolle: Meget hyggelig at unge Lucas Hedges fikk en nominasjon her, og det er dritkult hvis han vinner. Jeg tror derimot ikke det skjer.

Beste regi: Kenneth Lonergan (Manchester by the Sea) er den jeg ville gitt prisen til. Chazelle (LLL) er nok derimot favoritten, og det er greit det også om han vinner. Kanskje er også Barry Jenkins (Moonlight) en sterk kandidat.

Beste originale manus (Best original screenplay): Kenneth Lonergan har også skrevet manus til MbtS, og er nevnt som en frontrunner til denne Oscar-prisen. Manuset til MbtS er følsomt, litt morsomt og utvilsomt velskrevet og portretterer tragedier som død og tap på en hjerteskjærende sterk og realistisk måte. En klar vinnerkandidat, og jeg håper det blir Lonergan som tar den.

Beste kvinnelige birolle:  Michelle Williams spiller ekstremt godt i sin veldig lille og viktige birolle, særlig i en hjertesmertende scene, men skal ikke ha noen sjanser mot for eksempel Viola Davis (Fences).

LA LA LANDS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse av La La Land.

Med sinnsjuke 14 nominasjoner i 13 kategorier kommer det romantiske musikaldramaet La La Land til å dra i lalaland mange priser…. Noen  fortjente, andre mindre.

Beste film: Jada, vinnersjansen er stor.

Beste mannlige hovedrolle: Ryan Gosling er en klar kandidat ettersom LLL er så hypet opp, men denne prisen skal gå til MbtS og Affleck.

Beste kvinnelige hovedrolle: Sjansen er vel tilstede, men jeg håper ikke Emma Stone tar den. Isabelle Huppert er for eksempel mye bedre i Elle.

Beste regi: Damien Chazelle er favoritten her, og får trolig prisen. Greit nok det, jeg håper imidlertid at prisen går til MbtS og Lonergan.

Beste originale manus (Best original screenplay): I  likhet med Lonergan i Mbts står LLL-regissør Chazelle også for manus. Lonergan er favoritt, og bør vinne, men Chazelle er en sterk kandidat.

Beste kinematografi: Har kun sett LLL og Arrival i skrivende stund av de fem nominerte, så vanskelig å vurdere hvem jeg håper på. LLL med den svenske filmfotografen Linus Sandgren er uansett en soleklar kandidat.

Beste filmklipp (Best film editing): Vinnersjanse.

Beste kostymedesign: Vinnersjanse. Filmer med skildringer av tidsepoker og fantasy gjør som regel større suksess i denne kategorien enn mer “moderne” settinger, og med LLLs noe nostalgiske stil er den en het kandidat.

Beste filmmusikk/originale musikk (Best original score): Vinnersjanse. Og en soleklar kandidat. Musikken i LLL er ikke i verdensklasse akkurat, men godt nok til Oscar-pris her er det.

Beste lydredigering: I kraft av å være musikal har LLL en klar vinnersjanse her også. Hacksaw Ridge er kanskje dog bedre?

Beste lydmix: Igjen, musikaler står ofte sterkt i dette Oscar-feltet, men også visse typer actionfilmer. LLL har en litt nedtonet laidback stil over sine musikalske fremføringer, noe som kanskje gjør at prisen snappes av en film med mer effektfull lydbilde, som Hacksaw Ridge, Arrival, Rogue One og 13 Hours alle har.

Beste originale sang (Best original song): Her har LLL faktisk to nominasjoner; “City of Stars” fremført av hovedrolleduoen Ryan Gosling/Emma Stone, og “Audition” fremført av Emma Stone. Det forbauser meg ikke et sekund hvis Oscar-gjengen gir statuetten til en av disse sangene, noe som vil være en skandale. Beste sang er nemlig uten tvil Justin Timberlakes “Can`t Stop the Feeling” fra Trolls. Jeg ser også at sangen fra filmen Moana (i mange land, deriblant Norge, heter filmen Vaiana) trekkes frem som en vinnerkandidat.

Beste produksjonsdesign: Vinnersjanse. Litt det samme som for kostymedesign, også her er tidsepoke, fantasy og originalitet verdsatt. LLL er en sterk kandidat, men utfordres også sterkt av Hail, Caesar! og muligens Fantastic Beasts and Where to Find Them.

#oscar #oscar17 #oscar2017 #academyawards #filmhjerte #filmtips