Terrorister med trusler om død og fordervelse, julaften, travel flyplass, og en småsliten antihelt, hørt det før? Netflix sin nye actionfulle “julaften”-film «Carry-On» blir litt som å kjøpe en Temu-Die Hard.

• CARRY-ON
• USA, 2024, Action/thriller, 1t 59m
• Medvirkende: Taron Egerton, Jason Bateman, Sofia Carson, Danielle Deadwyler,
Theo Rossi, Dean Norris, Gil Perez-Abraham, Sinqua Walls, Benito Martinez, med flere
• Kan sees kun på Netflix

Du får noe som aktiverer deg litt i dag, men er glemt i mårra. Litt som en billig temudings altså? Man har nok hatt et ønske om å gi et nikk til filmer som «Die Hard», «Speed» og andre høyoktans-spenningsfilmer i samme gate som filmens plott har lagt seg på, men «Carry-On» er selvsagt ikke i nærheten av slik kvalitetsaction. Med det i mente, forvent ikke allverdens av denne Netflix-produksjonen, som utspiller seg på en travel flyplass på selveste julaften. Imidlertid er ikke filmen direkte svak heller.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

En sikkerhetsvakt dras tilfeldig inn i planene om å smugle en koffert med ukjent innhold gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen der han jobber. Flere ganger forsøker han vri seg unna, men han må fortsette, og fortsette, carry on… Taron Egerton (fra bl.a. «Rocketman») spiller rollen som den litt jobbtrøtte flyplassvekteren som blir truet til å motvillig hjelpe med å få en koffert ombord på et fly, stilt opp mot et dødelig ultimatum, mens Jason Bateman tar på seg skurkerollen.

Filmen er helt grei tidtrøyte og funker fint som tanketom sofaunderholdning en kveld. Du trenger ikke aktivere mange hjerneceller for å se og tenke ut hva som skal skje, noe som i seg selv er avslappende. Litt spenning er det såklart, krydret med småhumor, og giret opp med noen nevekamper, våpenbruk, en hysterisk (ufrivillig) komisk bilferd som antagelig er laget av noen unger på pcen hjemme, og annet ujulete aktiviteter.

Plottet i seg selv er ikke så ille egentlig, men filmen har markante mangler både hva intensitet, dialog, relasjoner, drama og manus angår, og klarer aldri å bli særlig interessant nok til at man vil huske denne filmen særlig lenge. Den har dog noen egenarter og originale idèer, imidlertid må det sies at denne filmen på ingen måte finner opp kruttet!

Egerton og Bateman gjør en bra jobb, særlig Egerton passer godt inn i rollen sin, og gir filmen tiltrengt energi og en rollefigur å bry seg litt om. Resten av rollefigurene fremstår derimot for det meste pregløst og uspennende, selv om ingen spiller direkte dårlig (Ok, jeg syns ikke Carson overbeviser). Det gnistrer bare ikke av det.

Isolert sett ser ikke casten feil ut, med flere filmtryner mange nok drar kjensel på. Bateman topper selvsagt plakaten, men ved siden av hovedrolleinnehaver Egerton er det et knippe mer eller mindre kjente ansikter i birollene. De mer kjente er Dean Norris («Breaking Bad»), Theo Rossi («Sons of Anarchy», «Luke Cage») og Danielle Deadwyler («Till»), og kanskje også Sofia Carson selv om hun er ny for min del. I Benito Martinez har forresten filmen han typen du vet du har sett en drøss ganger tidligere i X antall filmer og serier uten å egentlig med en gang huske hvor 😉 (Jeg vil tro han huskes best fra f. eks. «13 Reasons Why» og «The Blacklist»).

Det blir helt midt på treet for «Carry-On», det er ikke kjedelig og filmen surrer og går og man følger sånn tålig med på det som skjer på skjermen. Jeg lar meg underholde litt. Jeg er en smule streng og setter kun opp tre terningøyne, men flere vil sikkert synes filmen er litt bedre enn bare en treer. Karaktermessig vaker den like under terningkast 4. En treer betyr heller ikke at det er en dårlig film, i dette tilfellet er det en film med noen underholdende og spennende elementer, men med klare mangler. I min bok er ihvertfall terningkast 3-film verdt å se. Forvent forøvrig heller ikke å finne særlig av julestemningen her, men du kommer iallefall 2 timer nærmere jul, eller noe, ved å se «Carry-On» 😉

Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) nærmer seg atter en gang, og er kun en knapp måneds tid unna. 

Et årlig tidlig høydepunkt i ishavsbyen Tromsø i kalde januar er den årlige filmfestivalen, med en haug filmer fra alle verdenshjørner. TIFF går av stabelen for 35. gang i 2025, i perioden 13.-19. januar. Filmhjerte.blogg.no har i mange år vært fast inventar på TIFF, og det er bekreftet at Filmhjerte også i 2025 blir med på festen 😀

I løpet av de første ukene av januar vil det her på filmbloggen komme en fyldig sak med tips om et knippe filmer man bør få med seg fra årets program. Det vil som vanlig bli noen filmomtaler, anmeldelser og diverse i løpet av festivaluka, oppsummering ved festivalens slutt, og sannsynligvis noen filmanmeldelser utover på filmer sett på TIFF, når de settes opp på ordinær kinovisning.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hele programmet ble sluppet 12. desember på tiff.no, så granskingen og finlesingen av årets filmutvalg er i gang for å finne de filmene man har tro på.

Ved et raskt første gjennomsyn av programmet er det færre enn håpet på som umiddelbart har pekt seg klart ut for undertegnedes del, men noen åpenbare er det. Målet er å plukke ut 10-15 filmtips å anbefale og å se selv.

Mer om filmtipsene kommer i en senere filmbloggsak etter nyttår, men om du vil sjekke ut nå er titlene på de 10 filmene jeg foreløpig har størst forhåpninger til disse (i tilfeldig rekkefølge, men merket med en såkalt asterisk (∗) ved de jeg har størst håp for):

•A Different Man (USA) – Renate Reinsve i en av rollene.

•Baby (Brasil) – “Coming of age”-historie fra Sao Paulos LGBTQ-miljø der en 18-åring havner på gata. (∗)

•Bird (UK) – Ny britisk oppveksthistorie og sosialrealisme satt til nordlige Kent fra herlige “Fish Tank” sin regissør Andrea Arnold. (∗)

•Plastic Guns (Frankrike) – Del av “Overdrive”-programmet. Fra regissøren av elleville “Bloody Oranges” forventes ny bisarr og grotesk kølsvart humor. (∗)

•Solitary Road (Sverige) – Dokumentar fra lengst nord i Sverige om fem avsidesliggende bygder mellom grensen og Kiruna.

Fire filmer som kommer på TIFF 2025: Bird, Baby, The Brutalist og Teenage Life Interruptet. Foto: tiff.no (montasje laget av filmhjerte.blogg.no)

•Teenage Life Interruptet (Uten synlige tegn) (Norge) – Denne nordnorske dokumentaren fra Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø, der barn og unge sine uforklarlige sykdommer står i fokus, kommer garantert til å få mye oppmerksomhet. Filmen følger fire unge jenter og legenes søken etter svar. Kommer til å bli utsolgt raskt.

•Three Kilometres to The End of The World (Romania) – Om fordommer, frykt – og mot.

•The Brutalist (USA) – Storfilm som er spådd å hanke inn Oscar-priser senere i år, men før den tid vises den på TIFF. Sørg for å bunkre opp med energidrikk og kaffe, spilletiden er voksne 3 timer og 35 minutter.

•To a Land Unknown – To palestinske flyktninger strandet i Athen.

•Vermiglio (Italia) – En krigsdesertør skjules i en liten fjellby mot slutten av andre verdenskrig. (∗)

Du kan også følge Filmhjertes side på Facebook for oppdateringer om nytt innhold på filmhjerte.blogg.no.

I januar er forøvrig endelig utekinoen tilbake midt i sentrum i Storgata, riktignok ikke på torget men på plassen utenfor Kulturhuset. Husk også når billettsalget i januar starter, at alle kan kjøpe billetter, ordningen med festivalarmbånd er avviklet.

TIFF-logo/foto: Tromsø International Film Festival

Beck – Vilhelm er tittelen på den hittil siste filmen i den tilsynelatende uendelige rekken av Beck-filmer! Og tallet er 51!

•FILMOMTALE / ANMELDELSE:

•BECK – VILHELM

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

•Film nummer 51 i rekken av Beck-filmer med Peter Haber som Beck
•Krim/thriller, Sverige, 2024, Svensk tale, norsk tekst, Spilletid 1t 30m
•Aldersgrense 15+
•Medvirkende: Valter Skarsgård, Peter Haber, Jennie Silferhjelm, Lukas Wetterberg, Måns Nathanaelson, med flere
•Premieren var 6. desember 2024
•Filmen kan bl.a. sees hos TV 2 Play (Norge) eller TV4 Play (Sverige)

Det er nye tider i Beck – og noe av det er faktisk bra, i et tidvis vellaget og velspilt enogfemtiende avsnitt. Ja forresten, nummer 52 er og på vei.

“Grannen” (Martins nabo) er desverre borte, av naturlige årsaker, og snart er antagelig også filmseriens hovedperson gjennom noen tiår også borte, faset ut av serien. Martin Beck (Peter Haber) er nemlig kun en liten birolle, som vi ser i fire, fem scener i løpet av filmen. Dog er det Martins barnebarn Vilhelm som nå har tredt frem i lyset, inn i politiets rekker, og som muligens kan bane seg vei inn i en mulig fremtidig fortsettelse som seriens frontperson – noe som ihvertfall vil bey at Beck-navnet på serien kan bestå.

Det grepet vil jeg isåfall berømme litt, selv om jeg noen ganger også føler at nå holder det, nå er det nok, nå kan de bare avslutte. Imidlertid ble det tidligere i år bekreftet at innspillingen av to nye filmer var på gang, dermed er ihvertfall en film til snart klar.

De siste årene har jeg vært litt småkritisk til en del av Beck-filmene som har kommet, men jeg elsker fortsatt svensk krim, særlig av arten politietterforskninger, så Beck er fortsatt noe som øyeblikkelig får min oppmerksomhet når en ny film dukker opp. Beck-filmene har dessuten aldri vært direkte dårlige, for selv om noen har “irritert” og kvaliteten vært variabel, klarer de fortsatt å engasjere og by på spenning, underholdning, dynamikk og litt nerve, til tross for at det innimellom har føltes som man holder kunstig liv i serien.

«Beck 51 er en videreføring av vår ambisjon om å kunne tilby seerne dramasatsinger av høy kvalitet (…) Beck 51 er en visuell film hvor Vilhelm får blomstre! Det byr på spenning og sterke følelser, og det vil garantert overraske.»

– Jon Mankell, Executive Producer TV4 (fra nordicwidescreen.com)

Beck er riktignok ikke det samme som det en gang var, og det vannes ut i rekkene, men noe er som det stort sett alltid har vært. Man følger endringene i tiden på en bra måte og selve Beck-universet føles egentlig tilfredsstillende likt hva det har vært, eller i samme ånd, til tross for at gode gamle Martin Beck ikke engang lengre er med i etterforskningsgruppa og sitter stuvet bort i en krok på politihuset, omplassert av etatens nye sjef, Ebba Ståhl.

Ny toppsjef på avdelingen har altså også kommet inn, etter at Fredèn nylig malte veggen med hjernen sin. Den nye sjefen som spilles av Nina Zanjani (kjent bl.a. fra «Wallander»-filmene og «Hamilton»-serien) virker å være et interessant tilskudd som kan utfordre gruppa noe.

Valter Skarsgård i rollen som Vilhelm Beck. Foto: TV4/Filmlance

Heldigvis er Valter Skarsgård utmerket i rollen som Vilhelm Beck, Martins barnebarn. Skarsgård, og selvsagt hans rollefigur Vilhelm, tilfører et mer ungdommelig pågangsmot og engasjement som serien utvilsomt har godt av og har vært litt i manko av en stund, samtidig som vi ser noen av sidene av tvil og skepsis hos han, som vi kjenner igjen fra hans bestefar. I tillegg er han ikke redd for å gå egne veier og bryte en regel eller tre.

Valter Skarsgård, jada seff sønn av selveste Stellan, er “bare” 29 år gammel og er utvilsomt et friskt pust i serien, han er både sjarmerende og en god skuespiller.

Rollefiguren har både den gløden og rettferdighetssansen som skal til, han kan føre serien videre, dersom det er planlagt flere filmer utover den forventede nummer 52. Noe jeg håper det blir, ihvertfall noen, men jeg håper isåfall Martin Beck også kan luske litt i bakgrunnen med gode råd til sin dattersønn.

Plottet i den nye filmen er ikke så verst, dog med noen hull, og det er en grei spenningskurve. Tre unge menn har spesialisert seg på å stjele dyre luksusklokker. Et ran i en leilighet i Stockholm ender i et brutalt mord som minner om en henrettelse. Vilhelm Beck er en av de første politimennene på stedet og starter sin egen etterforskning av saken, noe som fører til misnøye hos etterforskningslederen Alex Beijer (Jennie Silferhjelm).

Med på etterforskningslaget enn så lenge, i tillegg til Valter og Alex, og ihvertfall i film 51 er også den gamle traver den småkeitete og litt forsiktige og introverte Oscar (Måns Nathanaelson), samt alltid sympatiske og svært pliktoppfyllende Jenny (Anna Asp), dataeksperten Ayda (Elmira Arikan) og “bad boy” Josef (Martin Wallström).

Med Valters unge pågangsmot og en tydelig leder Alex i front er det fortsatt et bra team foran kamera som har ulike egenskaper som gjør det underholdende og fortsatt spennende nok å se på.

Dette kunne vært en film jeg følte løftet serien kraftig, men desverre tråkker manusforfatter og regi i en av sjangerens største klisjèer i løpet av filmen ved å i en samtale mellom to kollegaer i en bil gi et frempek, til noe som når det skjer man bare blir enormt skuffet av.

Om dette var “overraskelsen” en av produsentene trekker frem, bommer de iallefall. Hva det er kan jeg ikke si her uten å avsløre handlingen, men denne hendelsen legger en stor demper på entusiasmen min over den nye Beck-filmen og fører sikkert med seg spekulasjon over hva som skjer videre for en av rollefigurene. Skam eder!

Når det er sagt sitter jeg tilbake med et inntrykk av at Beck-filmserien kan leve videre og at «Beck – Vilhelm» har gitt filmserien et positivt dytt fremover. Filmen har doser av såvel spenning, nerve og adrenalin. Filmen er på 90 minutter, den perfekte spilletid for en krim og drapsetterforskning a la Beck. Filmhjerte er innom tanken på å bare gi tre av seks i karakterboka, men med en flink Vilhelm/Valter Skarsgård fortjener «Beck – Vilhelm» fire solide filmhjerter.

Kommentarfeltet er åpent for meninger om Beck. Fyr løs 😉

Den nye Netflix-julefilmen «Snøsøsteren», med Tromsø som kulisser, er en ganske så rørende, sjarmerende og fin familiefilm, som kommer til å stå seg godt i den norske julefilmarven.

•FILMOMTALE: 
•SNØSØSTEREN (Intern. tittel: The Snow Sister)
•Familiefilm/barn/drama, Norge, 2024
•Med: Mudit Gupta, Celina Meyer Hovland, Jan Sælid,
Samsaya Sampda Sharma, Gunnar Eiriksson, m.fl.
•Regi: Cecilie Mosli
•Hvor: Bare på Netflix

Litt varierende skuespillerprestasjoner, en noe banal stil og en ganske forutsigbar historie trekker ikke særlig ned, jeg syns årets norske Netflix-julefilm både er trivelig, severdig, rørende og litt emosjonell, dog kanskje med for lite av julens “magi”, selv om også det er bakt inn på en noe underfundig måte. Jeg har forøvrig ikke lest boka filmen er basert på, men det sies at de som har lest den nok vil kjenne seg igjen.

«Snøsøsteren» er ingen klassisk feelgood julefilm i den forstand at den oser av forventning om julens gleder, det er nemlig et ganske så sorgtungt bakteppe for historien, om familien som nylig har opplevd en tragedie, som har tatt vekk all livsgnist fra foreldrene. Med julen nært forestående er det ingenting som tyder på at familien skal feire jul, til Julian og lillesøsteren hans sin skuffelse. Tidligere på året døde nemlig storesøsteren deres, som bare ble 16 år.

Filmens hovedperson er sønnen i familien, 11 år gamle Julian, født på selveste julaften, men som nå sier han ikke bryr seg om julen. Hverdagen hans endres da han like før jul blir kjent med den sprudlende unge jenta Hedvig, som er på hans egen alder. Hun bor i et digert overdådig julepyntet hus og den alltid smilende jenta får myket opp i Julian sitt tungsinn – men det viser seg etterhvert at både huset og Hedvig har sine hemmeligheter hun ikke vil fortelle en nyskjerrig Julian om. Samtidig sliter Julian med vennskapet med skolekompisen sin, et vennskap som har møtt veggen den siste tiden.

Tematikken i filmen er i all hovedsak sentrert rundt forsoning, med død og savn sentralt – og å kunne legge ting bak seg, snakke om også det vanskelige, og gå videre, samt betydningen av tilhørighet og vennskap. Det er en rørende historie, selvsagt helt eventyraktig, men karakterene i filmen er lette å relatere seg til og like, særlig unge Julian.

Regissør (og skuespiller) Cecilie Mosli, kjent fra flere norske filmer og serier, som selv er fra Malangen i Troms, lykkes med å gi oss en lettfattelig historie på tross av det sorgtunge temaet, samtidig som det etterhvert også blir rom for humor litt jul, en god del ettertanke, og mye varme. Mosli lykkes også stort med det visuelle uttrykket i «Snøsøsteren», som er basert på Maja Lunde og Lisa Aisatos sin suksessbok fra 2018.

Det nevnes aldri noe stedsnavn i filmen, men «Snøsøsteren» er innspilt i vinterkledde Tromsø, som byr seg frem på en forførende måte, og gir filmen et ekstra krydder. De snøfylte gatene med gammel trehusbebyggelse, den julepynta delen av juletravle Storgata, og scenene fra ærverdige Alfheim svømmehall, gir virkelig filmen mye preg av både nostalgi, melankoli og det den trenger av julefølelser. Scenene i de mer landlige Tromsø-omgivelsene, samt fra Hedvigs villa, er også veldig vakre og fremstår sammen med byscenene som rene julekortmotiver. Visuelt sett er nemlig «Snøsøsteren» vakker, og filmen er vistnok også inspirert av mange av bokas illustrasjoner.

Skuespillerprestasjonene syns jeg er noe varierende, særlig barna har jeg et inntrykk av at har blitt for dårlig instruert, dialogen er innimellom i overkant stiv, men de to frontfigurene spilt av Mudit Gupta (Julian) og Celina Meyer Hovland (Hedvig) er veldig sjarmerende, utpreget sympatiske og løfter absolutt filmen. Så her får manus og andre ta ansvaret for stiv dialog og andre minuser. De voksne rollefigurene leverer ikke allverdens, men Jan Sælid er bra i rollen som den gamle mannen Julian blir kjent med.

Historien er forsåvidt ganske særegen og med en spesiell vri, for det er ikke veldig vanlig at sorgprosesser etter død bakes inn i slike familiefilmer med juletematikk. Det er likevel en universell tematikk med høy gjenkjenbarhet, så filmen vil sikkert underholde et bredt publikum også utenfor landegrensene. Filmen blir dog raskt forutsigbar og man skjønner tidlig hvor historien bærer. Med tanke på at dette er en film for hele familien, med aldersgrense satt til 10 år, er det vel imidlertid slik det bør være, og ikke en svakhet.

Filmen har heller ingen egentlig skumle scener, men et alvorlig tema, som er presentert på en både gjenkjenbar og enkel måte trygt også for barn, som gjør det fint å se på, men også litt stikkende i hjertet. Det er en emosjonell historie, som kanskje mangler litt på å trykke inn alle knappene. For min del blir nok historien og stilen litt for enkel, selv om den har noen viktige budskap, men jeg liker likevel «Snøsøsteren» og kommer garantert til å ta et gjensyn med den. Filmhjerte.blogg.no velger å la seg beruse av filmens varme fremfor en mer edruelig bedømmelse, og faller ned på et sterkt terningkast 5, eller fem pulserende av seks filmhjerter.

Alle foto: Netflix

Kommentarfeltet er åpent for innspill, meninger og hvasomhelst om Snøsøsteren. Syng ut! 😉