LITTLE WOMEN – STORE SMÅFRØKNER

Little Women

LITTLE WOMEN av Greta Gerwig er en varm historie om fire søstres ferd mot voksenlivet på 1800-tallet, i en film preget av gode skuespillere med en fortryllende kjemi.

Filmen som er en adapsjon av Louisa May Alcotts romanklassiker med samme navn fra 1868 – eller “Småfrøkner” på norsk – fikk nylig hele 6 Oscar-nominasjoner, for beste film, beste kvinnelige hoved- og birolle, manus, filmmusikk og kostymedesign.


FILMOMTALE: LITTLE WOMEN
Drama, USA, 2019, 2t 14m
Regi: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Emma Watson, Florence Pugh, Eliza Scanlen, Meryl Streep, Laura Dern, Timothée Chalamet, Bob Odenkirk, o.a.

Sett på kino på TIFF 2020 på Kulturhuset i Tromsø, som var utsolgt til siste sete. Filmen var avslutningsfilm på filmfestivalen

Norsk ordinær kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no og filmweb


I Little Women befinner vi oss i Massachussets i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, der fire søstre begynner å stake ut kursene sine mot voksentilværelsen. Jo er en ambisiøs og hardtarbeidende forfatterspire, Beth er pianist men sliter med sykdom, Amy oppdras til å bli sosietetspike, mens Meg som er den eldste i søskenflokken er i et pengefattig ekteskap. Filmen følger de fire søstrene gjennom flere år, og vi får være vitne til oppturer, nedturer, hete krangler, kjærlighet, gleder og sorg.

Noen av Little Womens fokusområder er utvilsomt tematikk rundt tidløse temaer som identitet, klasseskiller og likestilling, samt et sterkt feministisk fokus. Den gang som nå måtte mange kvinner kjempe seg fram i livet. Heldigvis har verden gått fremover på akkurat det området på de 150 årene som har gått siden epoken Alcots roman tar for seg, men fortsatt er temaet absolutt aktuelt. I tillegg er det temaer som sirkler rundt familie, tilgivelse, og alltid universelle områder rundt det å vokse opp. Vi følger søstrene fra de er i ung alder og noen år fremover, i en historie som hopper en del frem og tilbake i tid.

Litt vel mye spør du meg når det gjelder den stadige vekslingen i tid i filmen. Det blir litt rotete, uoversiktlig og vanskeligere å følge med når filmen gjør sine sømløse bevegelser i tid. Dette la jeg også merke til at andre blant publikum snakket om etter filmen. Nå er ikke dette et digert problem, men man må konsentrere seg.

COMING-OF-AGE-DRAMA

Filmen som er et rendyrket drama og en oppvekstskildring har mye empati i seg. Det er en rørende og fint fortalt historie, som også har den nødvendige humoren iblandet. Rollefigurene fremstår nesten uten unntak med dybde og karakterutvikling. Little Women er så definitivt også et kostymedrama, det skal som kjent utspille seg en gang på 1800-tallet, noe som naturligvis gjenspeiles av filmens kontemporære stil og omgivelser.

Det er ikke en direkte tung film å følge, selv om den er temposvak, det er langt mellom de store dramatiske hendelsene. Filmen er heller ikke kjedelig, imidlertid mener jeg den godt kunne vært kuttet ned noe. Spilletiden på 2 timer og 14 minutter kunne nok vært trimmet ned noen minutter. Historien i seg selv er heller ikke enestående og fantastisk, men så absolutt fin og formidlet med varme, håp og engasjement. Det sniker seg muligens også inn en “Huset på Prærien“-følelse, eller en noe flat narrativ linje. Jeg liker fortellingen altså, ikke tro noe annet, den er riktignok ikke riktig så fantastisk eller dyp som forespeilet på forhånd. Det kan i stille partier snike seg inn en følelse av at historien mangler et driv, at den er for hverdagslig. Heldigvis skjer ikke det ofte, for historien har så mye varme i seg at det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Greta Gerwig har en ganske stødig regi, men jeg vil også si at hun er litt “sleip” like før filmens mest dramatiske hendelse hvor hun likevel i den aktuelle scenen effektivt klipper fra glede til fortvilelse. Det er også Gerwig som står for manus, og hun ble som kjent Oscar-nominert for beste tilrettelagte manus (adapted screenplay). Gerwig komponerer dermed det meste selv, med stort hell. Hun er en håndtverker som kan sine saker, hun trykker på de rette knappene for å få frem en stemning, en følelse, sympatier og styrker, noe som resulterer i skuespillere som yter på toppnivå.

STORE SMÅFRØKNER

Det beste ved filmen, heldigvis, er gode skuespillerprestasjoner. De fire søstrene er rollefigurer vi som publikum blir glade i og vil det beste for.

Filmens hovedkarakter er Jo, forfatterspiren som målrettet og stadig jobber med bokprosjekt, spilt på fortreffelig og sterkt vis av Saoirse Ronan, som ble belønnet med en fortjent Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle. Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle tilfalt også filmen, og ble tildelt Florence Pugh for hennes imponerende rolletolkning av Amy, som er den av søstrene med klart størst karakterutvikling vil jeg si. De som sjarmerer aller mest og som også er bunnsolide er Emma Watson som Meg, og Eliza Scanlen (21) som Beth. Sistnevnte for meg ukjent fra før. De to er bare herlige. For all del, Ronan og Pugh er også strålende, men rollekarakterene Meg og Beth banker hardt på hjertedørene.

Kjemien søstrene seg imellom og beilerne deres føles så ekte man kan få det på film. Noen scener med søsterene er fortryllende fine.

Foto: filmweb

Det er en film der kvinner står i front, forståelig nok. De fire søstrene fylles av up and coming brennhete unge skuespillere, som bærer filmen på en fabelaktig måte, mens det er flerfoldige desenniummer med erfaring i Laura Dern (søstrenes mor) og Oscarnominasjonsgrossist Meryl Streep (spiller søstrenes endimensjonalt statusopptatte tante).

Mannlige fremtredende karakterer i filmen er det derimot mindre av. Men det er en som må trekkes fram. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name) gjør igjen en strålende jobb.

Little Women bretter ut en viktig historie og skildring av liv som ble levd, om hvordan kvinner (og noen menn) i et århundre fjernt fra vårt, men likevel nært nok til å virke kjent, vokste opp, og hvordan dagligdagse mellommenneskelige relasjoner aldri går av tiden. Regissør Gerwig er dessuten en av våre mest spennende kvinnelige regissører, som er i ferd med å sette sine avtrykk. Little Women tar også særlig for seg viktigheten av å finne en mening i den tilmålte tiden vår på jorden, og viser viktigheten av en sterk sameksistens. Man kan se visse linjer mellom denne filmen og hennes forrige film, “Lady Bird” (2017).

Filmmusikken som også ble Oscarnominert består i hovedsak av nykomponert klassiske toner og stryk. Alt tidsriktig for tidsuniverset i filmen, dog noe monotont etterhvert om man ikke er veldig klassisk fan. Tidvis skal det riktignok ikke legges skjul på at det svinger skikkelig også av soundtracket skrevet av velkjente Alexandre Desplat, og at tonene møysommelig er tilpasset stemningen i hver scene. Desplat fikk Oscar så sent som i 2018 for den nydelige filmmusikken i (ikke så nydelige etter min mening) “Shape of Water“, og i 2015 for “The Grand Budapest Hotel“, og har komponert originale score for en rekke suksesser de senere årene.

Det er ikke fjorårets/årets absolutt beste film, imidlertid skal det ikke herske noen tvil om hvorvidt Little Women er verdt å se.

Terningkast 4 er nok mest beskrivende for filmen, men Filmhjerte lar det såvidt vippe over i 5 takket være gnistrende skuespillerprestasjoner og grunntanken om at sammen er man sterkere.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: JOJO RABBIT – USKYLDIG URKOMISK NAZISATIRE

Det er ikke lett å være 10 år gammel og nazist når mamma skjuler en jødejente på loftet og man blir mobbet for å ikke ha klart å drepe en kanin.


FILM: JOJO RABBIT

Komedie/krigssatire, USA, 2019, 1t 48m

Regi: Taika Waititi

Med: Roman Griffin Davis, Thomasin Harcourt McKenzie, Taika Waititi, Scarlett Johansson, Rebel Wilson, Alfie Allen, Sam Rockwell 

Sett på kino på TIFF. Ordinær norsk premiere 17. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Foto: tiff.no


La meg introdusere, en 10 år gammel redd gutt, og hans fjollete imaginære venn; Adolf Hitler. Sistnevnte spilt av regissøren Taika Waititi sjøl. Utfallet har blitt en av fjorårets mest humoristiske filmer, noe som ikke er verst all den tid det dreier seg om 2. verdenskrig, jødehat, nazisme og Hitlerjugend-ish.

For jødehat, nazisme, Hitler og nasjonalisme har sjelden før vært morsommere på film.

I JOJO RABBIT møter vi den 10 år gamle gutten Johannes som så gjerne vil være en supergod nazist. Han deltar på Hitlerjugendcamping, og han har en imaginær liksomvenn; sjefen sjøl, Adolf Hitler – urkomisk spilt av regissøren altså.

Direkte urkomisk er kanskje ikke filmen, men den vil garantert få de fleste til å både le og trekke på smilebåndet flere ganger. Det er nemlig en vittig, komisk og underholdende film, sitt “alvorlige” tema til tross. I JOJO RABBIT er dog ingenting på alvor – filmen må selvsagt utelukkende sees på som satire, parodi, farse og komikk, selv om det også er gjort plass til noen små melodramatiske scener som tilfører filmen en god del hjertevarme og gjør den samtidig rørende, sjarmerende og ja ok, litt trist, dog på en artig måte. Og selvsagt i god krigssatireånd snakker alle engelsk med tysk aksent, noe som jo i seg selv er morsomt å høre på.

Komiske figurer er det ihvertfall flust av. Hitler-figuren for eksempel, som er så fjollete dum at man fniser og flirer bare man ser han. En annen er rollefiguren til Sam Rockwell, som spiller herjet Hitlerjugend-leircampleder. Urkomisk. Eller når vår helt får hjemmebesøk av en gjeng menn i svarte lærfrakker.

Jeg skjønner at humoren kanskje ikke går hjem hos alle. For eksempel har The Guardian slaktet filmen og gav den laveste karakter. En annen anmelder fra samme blekke strakk seg imidlertid til midt på treet, så anmeldelsene beveger seg langs hele skalaen. Tidligere i uka dro filmen nemlig med seg imponerende 6 Oscar-nominasjoner, inkludert beste film og regi. De to prisene er JOJO RABBIT sjanseløs på, men at det kan bli pris for eksempel for beste produksjonsdesign skal en ikke avvise.

Filmen virker også å ha falt i smak hos publikum. Etter første visning på Tromsø International Film Festival var det iallefall saftig applaus fra et fullsatt Kulturhus, og på filmdatabasen IMDB har over 40 000 brukere besørget en gjennomsnittkarakter på hele 8 av 10 stjerner.

Skuespillet i filmen er som i komikk ellers, noe vanskelig å bedømme, ettersom rollekarakterene skal fremstå som gjerne endimensjonalt dumme eller ha andre skavanker vi som publikum kan le av.

Scarlett Johansson fikk riktignok en overraskende Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle (hun er og nominert for hovedrolle i “Marriage Story“). Scarlett, vår venninne med svenske aner, spiller jo bra hun, som mammaen til lille Jojo, som han blir hetende, helten vår.

Eller sjarmøren burde jeg vel heller sagt. For selv når Jojo flyr rundt og heiler Hitler er han bare kostelig og sjarmerende. Alldeles herlig spilt av purunge Roman Griffin Davis (f. 2007).

JOJO RABBIT fremstår for meg som en film med mye humor og hjertevarme. Noen sekvenser passer litt mindre inn da det blir litt melodramatisk eller sentimentalt. Alt i alt er det uansett en film publikum av svært ulik alder vil kunne more seg med. JOJO RABBIT er en stor positiv overraskelse.

Terningkast 5

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: ALLE MÅ DØ – ÅRETS NORSKE KALKUN

Årets norske kalkun er allerede servert. “Skrekkfilm/grøsseren” ALLE MÅ DØ som hadde premiere på filmfestivalen i Tromsø er omtrent like skremmende som et kattenøste.


FILM: ALLE MÅ DØ
Skrekk/grøsser, Norge, 2019, 1t 22m
Regi: Geir Greni. Medvirkende: Viktoria Winge, Linni Meister, Julia Schacht, Tinashee Williamson, m. fl.

Sett på kino på TIFF 2020 der den hadde verdenspremiere 15. januar. Ifølge filmweb.no har filmen ordinær kinopremiere 13. mars.

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no (stillbilde) og Lars Jørgen Grønli


Regissør Geir Greni hadde selv tatt turen til Tromsø i anledning premieren av det han kaller en skrekkfilm, som i følge TIFFs kjære avtroppende tidligere festivalsjef og nå programsjef Martha Otte skal skremme skiten av publikum. Han kunne før filmen fortelle at han hadde ønsket å lage en vri på sjangeren med å la publikum få bli kjent med rollekarakterene og relasjonene dem imellom, slik at vi skulle bry oss om de før drepingen starter, i motsetning til i filmer der vi ikke bryr oss om rollefigurene.

Vel, jeg kunne ikke brydd meg mindre om denne gjengen heller i så måte, etter det som føltes som tidenes lengste oppbygging. Jeg vet ikke om tanken var å forankre så stor sympati for figurene at man skal trykke de til seg, noe som i så tilfelle ikke lykkes.

Forøvrig, som alltid moro med regissøren på plass for å si noen ord om filmen.

Historien går iallefall ut på at en jentegjeng drar til ei hytte langt ute i de dype skoger, langt fra folk, for å arrangere utdrikkingslag for Gina, som skal gifte seg snart. Der ute på hytta skal selvfølgelig grufulle ting skje, blant annet har vennene lagd en horrorrebus for den snart gifteklare.

Problemet med filmen er bare det at den for det aller meste er like skummel og skremmende som en kattunge, den er genuint kjedelig, den bruker en evighet på å komme igang med noe som kan ligne på skumle hendelser, de første 45 minuttene eller deromkring er iallefall langdryge og stillestående, den siste halvtimen ekstrem platt da det på død og liv skal vises hvordan absolutt alt egentlig henger sammen, og i tillegg har filmen en så håpløs overdreven produktplassering (jeg kaller det reklame, weee så kult med masse øl som selvsagt hele tiden må vise hva produktet heter og være i fokus) for Mack sine øl- og ciderprodukter at jeg nærmest følte meg tissetrengt etter filmen.

Jeg skal forøvrig, helt uten relevans for filmen, legge til at jeg selv for å få med meg premieren med regissørbesøk droppa å gå på filmdistributøren Arthaus sitt filmfestival-party, som kolliderte med filmvisningen, hvor de inviterte får meske seg med sponsa Mack-øl.

Regissør Greni kunne fortelle at de hadde brukt lang tid på castingen av rollene. Resultatet har blitt A-lagsprofiler som Viktoria Winge, norsk skrekkfilms om ikke dronning så iallefall prinsesse, samt Linni Meister (!) i front, pluss et knippe semikjente ansikter i jentegjengen, som trekkplastere. Samspillet mellom dem er bra.

Om filmen er så dårlig at den ikke bør sees skal jeg ikke si, kanskje er den tvert om så dårlig at den bør sees?

For å moderere meg noe da, så er ikke filmen så elendig at den er parodisk eller helt på trynet, selv om historien har hull i skroget hvor det renner inn vann. De første omlag 45 minuttene kan jo sees litt på som en slags vennegjeng-drar-på-tur-komedie med litt søtladen honning på. Der finnes det om ikke annet noen småvittigheter.

Da Greni i 2011 langfilmdebuterte med buddykomedien “Umeå4ever” – en film jeg forøvrig syns er OK – skapte han oppsikt da han gikk ut og lovet publikum som ikke likte filmen pengene tilbake. Imidlertid vil jeg fraråde han å dra det stuntet igjen denne gangen.

Det kan fort vise seg å bli dyrt.

Terningkast 1

♥ – – – – –


….MEN PLUSS FOR FILMPROMOTERINGEN

Promoteringen av ALLE MÅ DØ syns jeg derimot fortjener litt skryt eller i alle fall noe oppmerksomhet.

Oppmerksomhet fikk de da også etter sigende. I forbindelse med lanseringen av filmen har crewet bak laget postere med påskriften “Hvem må dø?” og “Alle må dø”. Programdirektør Otte fra TIFF og Greni fortalte lattermildt før filmen at det nær hadde endt med politiutrykning. Gjengen fra filmen har nemlig også laget noen kort hvor det på ene siden står “Hvem må dø” og med teksten “Alle må dø” på andre siden. Da disse kortene hadde blitt lagt ut som promo i Rødbanken i Tromsø, bygget som også huser Tromsø Internasjonale Filmfestival sin resepsjon, hadde vekterne på bygget blitt redde for at det var et terrorvarsel. Terror skal man kanskje ikke spøke med, men det hele var jo litt komisk da 😉

Filmplakat…

…og svar

 

 

TIFF 2020: MONOS – audiovisuell kruttønne

Den intense colombianske actionthrilleren MONOS er en audiovisuell eksplosiv kruttønne som bør oppleves på stort format.


Film: MONOS

Colombia o.a., 2019, Action/thriller/krig, 1t 42m, Regi: Alejandro Landes

Sett på kino på Tromsø Internasjonale filmfestival. Går også tors- og fredag, og kommer på norsk kino senere takket være filmdistributør Arthaus.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no og www.monos.film (poster)


Søramerikansk kriging sett gjennom ungdomsøyne

Høyt oppe i tåkeheimen i et øde fjellandskap et sted i latinamerika befinner en gruppe tenåringer seg. Ungdommene tilhører en paramillitær gruppe, og bedriver dagene i fjellheimen rundt en gammel festningsanordning til trening, festing og herjing, og etterhvert kriging. Ungdomsgeriljaen har også i oppgave å passe på en amerikansk kvinnelig fange titulert som “doctora” (Julianne Nicholson, “Eyewitness”, “I, Tonya”), og ei melkeku.

I de storslåtte åpne men samtidig barske omgivelsene herjer gruppa på 8 tenåringer som villmenn, med vennskap, festing, (uskyldig) småslossing, crazyskyting og eksperimentering seg imellom.

Etter en ulykksalig hendelse som rister i den interne justisen i gruppa og setter maktforholdet mellom dem på prøve sendes ungdommene – og fangen de vokter – billedlig talt mot avgrunnen gjennom en destruktiv spiral av vold som skal få enorme konsekvenser.

Filmens første del tar oss opp over skydekket i et åpent fjellandskap, før filmen i raskt taktskifte drar oss inn i et voldsomt og intenst jungelsump-helvete.

MONOS er intens, det er en råskap som viser hvor tynn linja er mellom mennesker og dyrskap. Først og fremst er MONOS likevel en dundrende dyster audiovisuell eksplosiv vulkan du aldri vet når får et utbrudd, du bare vet at det kommer.

For det gjør det. Både i fjellene og jungelen.

Filmens foto er til tider eksepsjonelt og klaustrofobisk, med vekslende klipp mellom idyllisk natur og sitrende spenning, akompagnert av et pumpende, drivende og mystisk lydbilde. Manus kan man sikkert si mye om. Her er noen sekvenser som fremstår som smått psykedelisk, og jammen et par ganger nesten poetisk. Det er nær hypnotisk noen ganger. Det blir mye dunder og brak å ta inn over seg, og noen vil nok oppleve det som voldsomt og over the edge.

Personlig finner jeg det nervepirrende og styggfascinerende. Definitivt det siste. Dessuten er det krig, og galskap. Den gnagende klaustrofobiske stemningen gjør og at man aldri får ro i magen.

Tenåringenes destruktive ferd fra å mer eller mindre styre seg selv til å mer og mer bryte hverandre ned sies å være en moderne fabel inspirert av William Goldings Fluenes Herre. Likhetene er der.

Nevnte Julianne Nicholson som iallefall har noe kjendisfaktor over seg, har en mindre rolle enn jeg på forhånd trodde. Hun spiller imidlertid veldig godt. Hovedrollene og fokus er det derimot tenåringsgeriljaen, bestående av både gutter og noen jenter, som har. De spiller utmerket de også. Mest imponert blir jeg av rollefiguren “Rambo” (Sofia Buenaventura), som er den av tenåringskrigerne med størst moralske kvaler og samvittighet. Det overrasket meg forøvrig at det jeg var sikker på var en gutt eller guttefigur, iallefall er spilt av en jente…

Å karaktersette MONOS er vanskelig. Brutaliteten og meningsløsheten i tenåringenes handlinger føles på kroppen. Filmen både byr på nerve og spenning, samtidig som den også byr imot.

Et av verdens mest anerkjente filmnettsteder, rogerebert.com, gav Monos 3 av 4 stjerner.

Terningkast 5 blir dommen min.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

TIFF 2020: THE GRIZZLIES

Filmfestivalen i Tromsø (TIFF) er igang! Det ble en tøff og dramatisk start med canadiske THE GRIZZLIES.

FILM: THE GRIZZLIES 

Canada, 2018, Regi: Miranda de Pencier, 1t 46m

Vises på TIFF torsdag og lørdag.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no

Den engelskspråklige kanadiske sportsdramafilmen tar oss med til det avsidesliggende tettstedet Kugluktuk, langt mot det iskalde nord i Canada.

Et sted preget av dystre fremtidsutsikter, håpløshet, familievold, rus og alkoholmisbruk, og nordamerikas høyeste selvmordstall blant unge, med urfolksbakgrunn.

Tradisjoner og urfolks motvilje mot den hvite mann står sterkt, og utfordres når en ung uforberedt nyutdannet lærer ankommer stedet. Hva kan han lære de motivasjonsløse ungdommene, og hva kan sporten lacrosse gi av håp og lyspunkter?

THE GRIZZLIES bygger på en sann historie, og er et tidvis beinhardt drama som trigger på følelsene. Ungdommene er kanskje ikke særlig sjarmerende i starten, men filmen bygger opp en sterk sympati med disse unge menneskene som sliter med prøvelser hver dag. Det er et spennende og drivende sportsdrama, som handler om å finne håp der det er som mørkest, og viljen til endring samtidig som tradisjoner ikke skal trampes på.

Filmen har et til tider pumpende lydbilde, og er en type drama som engasjerer.

THE GRIZZLIES er en hjertevarm og rørende historie om kraften, sjelen og lederskapet hos unge inuitter, som fortsetter å kjempe selv under ubegripelig press og omstendigheter (tiff.no)

Ben Schnetzer (som huskes fra “Pride”, 2014, og “Boktyven”) spiller hovedrollen som den samfunnsengasjerte læreren Russ, og han suppleres av en rekke meget gode uerfarne skuespillere, de fleste lokale amatører gjetter jeg.

TIFF får sin første anbefaling. THE GRIZZLIES er absolutt verdt tiden.

4 av 6 filmhjerter, eller et sterkt terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥ – –

TIFF 2020: 12 filmer du bør få med deg på filmfestivalen i Tromsø

Tromsø International Film Festival arrangeres for 30.året på rad i januar. Filmhjerte har plukket ut filmene man bør få med seg.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli
Alle foto og TIFF2020-Logo: Tromsø Int. Film festival / tiff.no

Godt nyttår folkens! Filmhjerte er tilbake etter jule- og nyttårsfri. Her er 12 hete filmer Filmhjerte ser frem til under TIFF 2020, filmfestivalen i snøfulle og vinterkledde Tromsø, som går av stabelen for trettiende gang fra 13. – 19. janauar 2020 – pluss et knippe andre filmer på TIFF som kan være verdt å sjekke ut.

Det er trolig mye bra film å se. For undertegnedes del kunne jubileumsår-programmet likevel sett mer spennende ut. Det meste av det har jeg nevnt tidligere år, og mye av det samme gjelder fortsatt. Et skjevt kjønnsfokus (veldig kvinnefokusert), en rekke tilårskomne filmer settes opp, filmer som gikk på kino for bare noen måneder siden, filmer tidligere vist på TIFF, og etter min smak for lite ny sentraleuropeisk og søramerikansk film, og jeg skulle gjerne sett mer nordisk, britisk og amerikansk.

Uansett… Dette er de 12 filmene jeg syns virker mest spennende og forlokkende, listet opp i to bolker, men i tilfeldig rekkefølge, samt noen flere man kan vurdere å se:

Førstevalgene: 7 “Må-Se-Filmer”:

PARASITT

Parasitt

Sør-Korea

Sør-Koreas Oscar-kandidat som har blitt rost opp i skyene av et samlet kritikerkorps, og av mange rangert som den beste filmen fra 2019.

«Gullpalmevinneren ved filmfestivalen i Cannes i 2019 er en thrillerkomedie, som i det ytre handler om en familie sympatiske kjeltringer og deres forsøk på lure seg til lukrativt arbeid, men som dypest sett er en satire om økonomi og klassekamp. Men ting er ikke helt som de synes på overflaten, og handlingen tar fort flere overraskende helomvendinger» (tiff.no)

Av omtale kan dette sende tanker tilbake til fjorårets “Shoplifters” fra Japan, men jeg aner at “Parasitt” er mer som en slags fabel. Store forventninger iallefall.

“Parasitt” har ikke hatt norsk premiere ennå, og er en av TIFF2020 sine absolutte toppfilmer. Her er det bare å skaffe seg billett fort som fy!

LITTLE WOMEN

Little Women
Emma Watson, Saoirse Ronan, Eliza Scanlen og Florence Pugh i LITTLE WOMEN.

USA

TIFFs avslutningsfilm er Greta Gerwigs nye storfilm. Regissøren som gjorde suksess med “Lady Bird” har høstet mengder med strålende kritikker også for dette historiske dramaet satt til 1800-tallets USA hvor vi følger tre søstere gjennom flere tiår.

“Little Women” har norsk premiere under TIFF og kommer på norsk kino senere. Under TIFF har den kun to visninger, lørdag og søndag.

«I kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen begynner fire søstre i Massachusetts å finne fotfeste i voksenlivet. “Little Women” følger søstrenes liv over flere år i denne varme og herlige oppvekstskildringen (…) fylt av humor og empati. Med hjelp av et stjernelag av unge skuespillere, i tillegg til etablerte storheter som Laura Dern og Meryl Streep, puster Gerwig nytt liv i Louisa May Alcotts romanklassiker. 150 år etter at boken først ble utgitt finner Gerwig nye måter å utforske dens evig aktuelle tematikk, knyttet til identitet, klasseskiller og likestilling» (tiff.no)

Med tanke på Gerwigs forrige film som var en liten uslipt juvel er forventningene til denne høye.

MOFFIE

Moffie

Sør-Afrika/UK o.a.

Stadig dagsaktuelle temaer som raseskille, apartheid, maskulint millitærleirmiljø og homofobi satt til Sør-Afrika på starten av 1980-tallet gjør at denne filmen virker veldig spennende. Jeg tror på en film med en del sosialt krutt i seg.

«Sør-Afrika, 1981. Alle hvite menn over 16 år må i obligatorisk militærtjeneste, og 18 år gamle Nicholas blir derfor sendt til den angolanske grensen for å delta i det som nå omtales som Den sørafrikanske grensekrigen. I møte med den brutale kulturen i militærleiren innser Nicholas tidlig viktigheten av å holde en lav profil, for stempelet «moffie» – et sørafrikansk homofobisk skjellsord – kan være vel så farlig som våpnene de bærer.

Med tydelige ekko til klassikere som Stanley Kubricks FULL METAL JACKET og Claire Denis’ BEAU TRAVAIL skisserer regissør Oliver Hermanus et forstyrrende bilde av den institusjonelle homofobien og rasismen i det sørafrikanske apartheidregimet, og den giftige maskulinitetskulturen som forsterker og tilrettelegger for disse holdningene. MOFFIE er på én side en nådeløs fordømmelse av et skamfullt historisk øyeblikk, og på den andre et vakkert og gripende filmhåndverk» (tiff.no)

MATTHIAS & MAXIME

Canada

Litt usikker på om denne filmen er super, det kan være en tristesse, men regissør Xavier Dolan står fra før bak noen meget bra filmer som jeg har satt pris på, og at han selv spiller i filmen er et pluss, for han er en grei skuespiller selv, så forventningene er derfor til stede her.

«Vennene Matthias og Maxime blir overtalt til å spille – og kysse hverandre – i en studentfilm. Dette øyeblikket skaper ringvirkninger som vil prege dem selv og deres utvidede vennekrets frem til Maximes nært forestående flytting til Australia. Vennene ser seg nødt til revurdere seg selv og deres nære vennskap, mens de gradvis driver fra hverandre. Klarer de å forsones før Maxime forlater landet?

Siden Xavier Dolan slo igjennom og ble stemplet som vidunderbarn har han gang på gang imponert med gripende og filmspråklig ekstravagante dramaer. Denne gangen får vi en ukarakterisk nedtonet og lavmælt film fra Dolan, men hans evne til å skape hjerteskjærende og sannferdige filmøyeblikk er tydelig til stede. MATTHIAS & MAXIME er en sår og nostalgisk vennskapsskildring av vakreste sort» (tiff.no)

MONOS

Monos

Colombia/USA o.a.

En film jeg er ganske spent på er Colombias Oscar-bidrag “Monos”, som er beskrevet som en intens audiovisuell opplevelse. Jeg liker ofte søramerikanske filmer som tar den litt ut, som er litt ekstrem eller nervepirrende. Denne filmen har jeg dessuten hørt om en stund, ettersom en av hovedrollene i filmen spilles av amerikanske Julianne Nicholson (“I, Tonya”, “Eyewitness”, “Boardwalk Empire”), som jeg liker veldig godt. Hun er nok litt undervurdert som skuespiller.

Jeg har tro og håp om en intens film med høyt spenningsnivå krydret med pustfrarøvende colombiansk villmark oppi tåkeheimen. Jeg har på bl.a. Instagram sett en del stillbilder, postere o.l. som virker veldig spenstig og lokkende, samt et ørlite klipp på 20 sekunder som virkelig gav signaler om mye action. Ganske store forventninger til denne. Søramerikansk på TIFF er nær sagt alltid good stuff. Dette kan bli et av høydepunktene for min del.

«Høyt oppe i Colombias tåkete fjellandskap holder en gruppe tenåringer til. På oppdrag fra den paramilitære gruppen de tilhører passer de på en krigsfange, en amerikansk kvinne de omtaler som «Doctora». De fordriver tiden med knallhard trening, rus og seksuell utforskning, før interne maktkamper gradvis begynner å splitte gruppen, med brutale konsekvenser.

MONOS, som er Colombias Oscarbidrag og det siste året har gått sin seiersgang på festivaler verden over, utfolder seg som en moderne fabel inspirert av William Goldings Fluenes herre. Dette er en intens audiovisuell opplevelse: Filmfotoet veksler mellom slående naturbilder og hypnotiske spenningssekvenser, mens filmmusikken, komponert av Mica Levi (UNDER THE SKIN, JACKIE), bidrar til en konstant, urovekkende nerve. MONOS er en thriller man nærmest bokstavelig talt føler på kroppen, og en påminner om at skillet mellom mennesker og dyr kan være forsvinnende lite» (tiff.no)

LIGHT OF MY LIFE

USA

En film jeg har gode forhåpninger for, og som ganske trolig senere vil nå norske kinoer.

Vi befinner oss i et dystopisk USA etter apokalypsen. Et virus har utryddet nesten hele den kvinnelige befolkningen. Mennene som er igjen er en trussel. En far prøver å holde datteren skjult og fordekker henne som gutt. Hvordan blir et kvinneløst samfunn? Dette er ganske sikkert en mørk og nervepirrende historie, og om tankene går til en film som “The Road” vil ikke det overraske. Casey Affleck har både regi, manus og hovedrolle.

JEUNE JULIETTE

Canada

Beskrevet som en komedie om å vokse opp som både tjukk og mobbet. Regissør Anne Emond har brukt egne erfaringer fra oppveksten sin i ungdomstiden.

Yes, denne har jeg tro på skal være en fin liten “coming-of-age”-skatt.

«Juliette går i andre klasse på videregående, og hun er overvektig. En kombinasjon som overskygger det meste annet i hennes tilværelse. For selv ikke en god venninne, og et befriende pågangsmot, er nok til å overvinne den uunngåelige mobbingen hun må utstå som tjukk. Heldigvis er ikke verden så enkel som enkelte skal ha det til. Og i tenåringslivets komplekse virkelighet, finner også Juliette mer enn nok grunn til å gi hverdagen den spenningen som behøves.

Komedien JEUNE JULIETTE er inspirert av regissør Anne Émonds egne opplevelser fra ungdomsårene. Det er til tider akkurat så brutalt som du våger å huske dine egne tenåringsår. Men samtidig, som de fleste etter hvert lærer seg, så er det faktisk håp. Det er bare ikke alltid like lett å få øye på» (tiff.no)

5 andre filmer absolutt verdt å vurdere:

THE LIGHTHOUSE

USA

Mørkt drama som har ord på seg for å være dramatisk, pirrende – og veldig bra. Filmen er i svart-hvitt, noe jeg antar vil øke følelsen blant publikum av paranoia og klaustrofobi som de to rollekarakterene opplever på et øde beliggende fyrtårn.

Med Willem Dafoe og Robert Pattinson på rollelista er det neppe noe å utsette på skuespillet i dette “kammerspillet”

«Kollegaene Thomas (Dafoe) og Ephraim (Pattinson) ankommer en øde øy. Isolert fra omverdenen skal de to jobbe, spise og sove sammen i fire uker i strekk, mens de skal passe på øyas fyrtårn. Men livet er ikke så enkelt i total ensomhet, og selv to hardbarka karer begynner raskt å kjenne på klaustrofobien. Det hjelper ikke at duoen raskt begynner å gå hverandre på nervene i takt med at intimsonene brytes. Når de så barker sammen i alkoholinduserte raseriutbrudd om alt fra meningsløse arbeidsoppgaver til deres egne interne maktkamp, strammer paranoiaen grepet ytterligere.

THE LIGHTHOUSE, satt til slutten av 1800-tallet på den amerikanske østkysten, er ikke bare en psykologisk grøsser eller et enkelt vitnesbyrd av to menneskers fall ned i det store, sorte dypet. Det er også en nydelig filmet fortelling om to menn, som midt i havgapet blir utsatt for noen indre prøvelser selv ikke de mest ramsalte av kystfolk her i Nord-Norge hadde utholdt» (tiff.no)

THE FAREWELL

Kina/USA

En film som virker å være et rørende familedrama fra en kultur som gjerne er noe annerledes enn det vi er vant med her på berget.

«Billi, en ung kinesiskfødt kvinne i New York, får vite at bestemoren hennes, Nai Nai, har kreft og trolig kun få uker igjen å leve. Dette vet bestemoren imidlertid ingenting om, ettersom familien har valgt å skjerme henne fra sannheten. Når de så reiser til Kina for å samles i Nai Nais siste dager, later de som om det er for å feire bryllupet til Billis søskenbarn.

Dette er en film «basert på en faktisk løgn» – regissør Lulu Wangs familie arrangerte faktisk et falsk bryllup da hennes bestemor ble diagnostisert med dødelig kreft. Inspirert av sin egen historie har Wang skapt en rørende og morsom dramakomedie som fikk en overveldende positiv mottakelse av både publikum og kritikere da filmen ble sluppet på kino i USA. En stor del av lovordene har blitt rettet mot rapperen Awkwafina (som man tidligere har møtt i filmer som OCEAN’S EIGHT og CRAZY RICH ASIANS), som her gjør en enestående hovedrolledebut» (tiff.no)

LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN

Norge

Jeg er noe avventende til denne, men regissør Dag Johan Haugerud høstet mye ros for “Barn” som gikk på kino høsten 2019. Men en spillefilm på meget beskjedne 65 minutter er jeg noe skeptisk til. “Lyset fra sjokoladefabrikken” får verdenspremiere under TIFF, og jeg gir den en sjanse som tilhenger av norsk film.

«denne novellefilm-komedien preges av filmskaperens sedvanlig skarpe karakterskildringer og teft for absurditetene i den norske middelklassens hverdagsliv. LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN drøfter tunge temaer som ansvar og moral, men er også svært morsom» (tiff.no)

OSS TO

Frankrike/Luxemb./Belgia

Forhåpentligvis en bra film med vanskelige følelser mellom godt voksne, der vi ut fra beskrivelsene møter to eldre kvinner som i årevis har hatt et hemmelig forhold. Så skjer noe som setter forholdet mellom dem på harde prøver.

«Dette intense portrettet av to kvinners hengivenhet og intime forhold, kombinert med gjennomført foto og lyddesign, gjør denne filmen til en rørende og vital fortelling om kjærlighet. En film som viser hvor vanskelig det kan være å holde på fasaden, men at det kanskje er enda verre å innse at du har levd på en løgn» (tiff.no)

THE LAST AUTMN

Island

Dokumentarfilm. Vi tas med til en avsidesliggende gård hvor man for siste gang gjør seg klar til å gjete sauene ned fra fjellene.

«Neste høst vil gårdsbruket opphøre og alle sauene vil være borte, men landskapet på kanten av ishavet langt oppe i nord vil fortsette å fortelle historien om den siste høsten» (tiff.no)

Jeg antar det vil være storslått spektakulært islandsk natur, lys og landskap, og en film som vil fungere meget godt som påfyll av lettere sinnsstemning for deg som i løpet av uka er oppe i et tosifret antall besøk i kinosalene.

 

Andre filmer jeg har en brukbar følelse for og som kan være verdt å se om man har tid å fylle:

FFN: Shorts 1 (Film Fra Nord Kortfilmprogram 1 – jeg prøver alltid å få med meg minst ett av kortfilmprogrammene under TIFF – det anbefales absolutt for her kan små intense korte filmkick finnes – og da er det Shorts 1 som har noe som kan være av interesse.
6 kortfilmer; En kort biltur med to venner som ikke har møttes på årevis; En mor og en datter driver ørretoppdrett i en avsides fjord på Island men hva skjer når vintermørket kommer?; Noen islandske boksere hvis fremtid står i fare etter en ulykke; Et kjærestepar som har levd i et  avstandsforhold møtes i Lofoten; En far på dødsleiet som vil snakke med sønnen om to glass med sennep han har i kjøleskapet; En badevakt forføres.
Parents (Sveits, drama. Vanligvis er det barna som flytter ut…),
The Comeback (Sverige, komedie, bildet under. En sønn og hans mor venter på sistnevntes store comeback som badmintonstjerne etter en tapt finale for nesten 40 år siden)


Ms. Stern (Tyskland, dramakomedie. Fru Stern (90) vil dø, men livet overrasker henne stadig),
Why Don`t You Just Die (Russland. Russisk blodbad i TIFFs “overdrive”-program, kan være moro for deg som liker horrorkomikk, gladvold og splætter, jeg har sett traileren og den virka litt bisarrkomisk. «Er sammenlignet med Quentin Tarantinos tidlige filmer, og ikke uten grunn: Dette er et tegneserieaktig voldsepos med massiv underholdningsverdi og overraskende tvister rundt hvert hjørne», melder tiff.no. Perfekt som kvelds/nattfilm? ) ,
Balloon (Kina/USA, drama),
[email protected] (i samarbeid med ungdomshuset Tvibit vises de beste kortfilmene fra Nordic Young Film Festival – NUFF. Her kan det være mye rart, men også bra)

Den norske mye omtalte Barn (Norge, 2019) som premierte på kino i september vises èn gang under TIFF, og er jo sikkert veldig bra.

Det er nok også den høyt kritikerroste 120 Beats Per Minute (Frankrike, 2017), som vises to ganger. Historien er basert på sanne hendelser fra 90-tallet. AIDS-epidemien herjet, og myndighetene klarte ikke å løse problemet. Filmen følger fire unge menn og kvinner i deres kamp og aktivisme mot AIDS. Den byr på ekte engasjement , dramatisk intensitet og fengslende karakterer og er en vakker og opplysende historie, samt en hyllest til 90-tallets aktivister som kjempet for å redde liv. -Tiff.no.
Jeg skulle gjerne sett denne ettersom den ikke ble satt opp på kino i Tromsø da den gikk på norsk kino, men desverre kolliderer den med avslutningsfilmen lørdag, og søndag rekker jeg den neppe borte på HT etter å ha sett Liverpool mot Man Utd i PL 😉 Noe er altså viktigere enn film, hehe..

Og som vanlig underveis i uka ramler man vel innom filmer man tar litt på sparket, som viser seg å være bra 😀

 

Noen festivaltips (med alvor og glimt i øyet):

** Husk at de fleste filmene under TIFF vises uten norsk tekst. Kun avslutningsfilmen og av og til noen få andre vises vanligvis med norske undertekster. Så godt som alle fremmedspråklige filmer som ikke har engelsk tale, har engelske undertekster. Det er verdt å bemerke seg at filmer med engelsk tale ofte ikke er tekstet i det hele tatt, så rens ørene.

** Ha alltid med litt nødproviant inn i kinosalen. Hvis magen rumler eller øyelokkene begynner å sige sammen er det smart å ha noe godt på lur 😉

** Husk å beregne nok tid til å komme deg mellom kinosalene hvis du har et tett program. Særlig hvis du skal på filmvisning på Hålogaland Teater (HT), eller er på HT og skal på neste film på Fokus, Kulturhuset eller Verdensteatret. TIFF setter opp gratis shuttlebuss (maxitaxi) som kjører i skytteltrafikk mellom HT og Fokus i forbindelse med filmvisninger, men disse kjøretøyene kan fort bli fulle, og da ryker fort filmen, med mindre du hjorter raskt avgårde for egen maskin i snøfokk og minusgrader. Husk og at ved utsolgte filmer selges ledige seter ved filmstart, så kommer du for seint slipper du kanskje ikke inn selv om du har billett.

** Vær tidlig ute om du skal se film på Kulturhuset. Er det en populær film og du er blant de sist ankomne havner du oppe på galleriet nesten under taket. Luftig er det jo, men lider du av høydeskrekk anbefales det muligens ikke…

** Og til slutt til noen få av publikum, dere det gjelder er sikkert elskverdige mennesker ellers og alt det der, men når filmen er i gang, kan dere være så vennlige å holde kjeft og IKKE LYS OPP MED MOBILEN i salen, er dere snill! Puh ;p

** PS: Jeg avslører selvsagt heller ikke nå hvor den beste festivaldassen befinner seg, hihi.

 

Følg filmhjerte.blogg.no under TIFF enten her på bloggen eller ved å like Filmhjertes side på Facebook, der lenker til nye innlegg vil bli postet (Velger du også å klikke på “Vis først” inyhetsoppdateringen under menyen “Følger” etter å ha likt siden økes muligens sjansen for at ikke facebooks algoritmer siler bort innleggene fra feeden din).

Undertegnede kan også følges på Twitter og Instagram, der det sikkert dukker opp noe filmrelatert i løpet av festivalen under hashtaggen #tiff2020, men verken twitter- eller instagram-kontoene mine er viet kun til film.

 

Alt om filmene på TIFF 2020 finner du på tiff.no/program

Kommentarfeltet er selvsagt åpent for andre festivaltips og kommentarer om de nevnte filmene. Vi preikes.

God filmfestival 🙂

Sterkt og vondt rusdramatikk i islandske “Let Me Fall”

Sterkt, rørende og hardt mørkt drama om rusavhengighetens råskap og menneskelig ulykke

FILMOMTALE: LET ME FALL (Lof mér að falla)
Biografisk drama, Island, 2018, 2t 16m
Regi: Baldvin Zophoniasson
Aktuell: Filmen har ordinær kinopremiere noen steder i Norge 13. desember. Denne anmeldelsen ble skrevet da filmen ble vist som spesialvisning under “Islandske dager” på Verdensteatret i Tromsø i mars 2019.

Den islandske dramafilmen «Let Me Fall» (Lof mér að falla), er en fiksjonsfilm som er basert på virkelige hendelser, der regissør Baldvin Z (som han populært bare kalles) blant annet har brukt dagboknotater fra en kvinne som begikk selvmord. Alt i filmen har skjedd, og vil sikkert skje igjen, kunne innlederen fortelle før filmen ble vist på Verdensteatret i Tromsø. Regissøren har også basert filmen sin på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd rusavhengighet nært på kroppen.

«Let Me Fall» er en sterk, velspilt og for det meste bekmørk dyster film om rusmisbruk, og alt hva det kan føre med seg av jævelskap og menneskelig ulykke, både for de som havner i rushelvetet, de som kommer seg ut av det, og familiene deres. Imellom sitt fokus på avhengighet er det også en film om frykt og etterdønninger, samt en historie om vennskap som skildres på både godt og vondt – og kanskje livshåp. Regissøren gir en rå og ærlig skildring uten å legge slør over noe, samtidig som alt heller ikke svartmales totalt – det er også tidvis en fin film.

Spilletiden på i overkant av 2 timer og 10 minutter kunne med fordel vært noe nedtrimmet, men for alle som liker oppvekstdrama, såkalt coming-of-age, som jo dette på sett og vis er, så er det absolutt vel verdt å se filmen.

Av de mange filmer jeg har sett fra Island er kanskje denne den som er minst typisk Island, sett utenfra iallefall. «Let Me Fall» med sin tematikk og handling kunne like gjerne utspilt seg i Norge, USA, Storbritannia, Sverige, etc, som på Island, for tematikken kunne vært lagt til nær sagt hvor som helst av vestlige samfunn i vidt begrep. Likevel er dette et bilde av en verden også islendinger opplever, og som er både interessant og alltid aktuelt.

Det er en film som først og fremst er dypt tragisk, fortalt på en nær og menneskelig måte. Likevel er det et eller annet i historiefortellingen som ikke sitter helstøpt for min del til at jeg skal føle meg helt truffet, selv om Baldvin Z formidler mye viktig om både ungdomstidens fristelser og feller, dårlige og gode venner, foreldre og samfunn.

Historien følger to ungjenter gjennom en ungdomstid hvor de begynner å eksperimentere med heftig festing og rus. Det brukes et velkjent grep med flytende tidslinjer hvor man beveger seg frem og tilbake i tid, der man ser hvordan livet har blitt for de to nå voksne kvinnene.

Da 15-åringen Magnea møter 18 år gamle Stella forandres livet hennes fullstendig. Stellas kompromissløse og lettsindige syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får enormt alvorlige konsekvenser for begge to, og forholdet deres til hverandre.

12 år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem er uunngåelig. Ettervirkningene gjør direkte vondt.

Særlig en håndfull scener gir sterke inntrykk. Som filmens slutt såklart, men også der noen av Magneas nærmeste tar et hjerteskjærende men forståelig valg, et møte mellom Magnea og en tidligere venninne fra skoletida, samt noen voldelige scener.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående solide.

Elín Sif HalldórsdóttirMord i Reykjavik» / «Case», Netflix) spiller Magnea som ung, og maler et skremmende bilde av hvordan en ung jentes liv for alltid ødelegges, mens det er Kristín Þóra HaraldsdóttirAnd Breathe Normally», «Stella Blomkvist», «Fangar») som imponerer dypt med sin kraftfulle rolle som Magnea i voksen alder.

Magneas far spilles på ypperlig og veldig sympatisk vis av en av Islands beste og mest kjente mannlige skuespillere, Þorsteinn Bachmann (sesong 1 «Innesperret», «Life in a Fishbowl»). Rollen som den frimodige Stella som ung fylles på imponerende vis av ukjente Eyrún Björk Jakobsdóttir, og også her er det nok rolletolkningen av Stella som voksen som er det hjerteskjærende og grusomme, til tross for at hun har kommet seg ut av rusen. Stella som voksen spilles iallefall av Lára Jóhanna Jónsdóttir (sesong 2 «Innesperret», “Skyggen fra treet“). Magnea har også en annen venninne, Helga (Álfrún Laufeyjardóttir og Laufey Elíasdóttir), som utgjør en viktig rolle i deler av handlingen som ung og voksen.

Nevnes må også Sólveig Arnarsdóttir (industriministeren i sesong 2 av «Innesperret») som spiller Magneas mor. Ellers kan det legges til at «Innesperret»-stjerna, Islands største skuespillerprofil, Ólafur Darri Ólafsson har en minimal liten birolle, bare sånn for å øke kjendisfaktoren på filmen sikkert. Kjennere av islandsk coming-of-age-film vil nok også synes det er hyggelig å se Atli Óskar FjalarssonJitters», «Småfugler») i en liten birolle.

For regissør Baldvin Zophoníasson føyer «Let Me Fall» seg inn i rekka av glimrende verker fra den kanten.

Baldvin Z står fra før av bak strålende filmer som «Jitters» Órói»), og «Life in a Fishbowl»Vonarstræti»), samt tilsammen 12 episoder av seriene «Mord i reykjavik»Case») og «Innesperret».

«LET ME FALL» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i september 2018 og ble fjorårets mest sette film på Island, der godt over 50 000 av landets befolkning på ca 340 000 så filmen, som har fått en god del internasjonal ros. Filmen har ikke hatt norsk kinopremiere før først nå, men er bl.a. tidligere i år vist på cinemateket i Tromsø. 13. desember har den ordinær kinopremiere i bl.a. Oslo og Tromsø, og muligens andre steder også, men det har jeg ikke sjekket. Jeg har lest noe om at den dukker opp på Netflix også etterhvert, så hold øynene åpne.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: The Icelandic Film Company

Filmanmeldelse: Journal 64 – Ny Avdeling Q-krim

Journal 64 er den fjerde i rekken av filmer om “Avdeling Q” hos det danske politiet, avdelingen for gamle uoppklarte saker, og gir knappe to timers velfungerende nordisk krim.


FILMOMTALE: JOURNAL 64
Danmark, 2018, krim/thriller, 1t 59m
Regi: Christoffer Boe
Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sören Pilmark, Johanne Louise Schmidt, Nicolas Bro,
Birthe Neumann, Amanda Radeljak, med flere.
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 12. april. Sett på kino.


I den fortsatt like dunkelt belyste kjelleren sitter stadig etterforskerne Carl Mörck og Assad, samt assistenten deres Rose, og får gamle draps- og forsvinningssaker i fanget. Denne gangen skal de få nøste opp i en sak med forgreininger tilbake til 1950- og 60-tallets danske “renselsespolitikk”, en sak faktisk løselig basert på virkelige historiske hendelser.

I en fin kombinasjon av mørk klassisk nordisk noir-krimstil og påskekrim tas vi med på en reise tilbake i tid hvor nøkkelen til mysteriet ligger. Via en sti av rasisme som strekker seg høyt opp i samfunnslag, et makabert mumifisert likfunn og hendelser det offentlige Danmark ikke ønsker å vedkjenne seg, avdekkes løsningen.

Journal 64 starter i 1960 når en ung jente blir sendt til kvinneanstalten på den lille øya Språgø, et sted kvinner med “upassende seksuelle lyster” ble sendt til, og hvor flere av de ble tvangssterilisert.

Tilbake i nåtid gjøres et makabert likfunn bak en hemmelig vegg, noe som får etterforskerne Mörch og Assad på sporet av en hevner. I tillegg rettes det raskt mistanke om at de umenneskelige behandlingsmetodene som foregikk på kvinneanstalten på Språgø fortsatt er i bruk i det skjulte. Mer enn mordmysteriet blir oppdraget deres å sette en stopper for den lyssky geskjeften.

Filmens manus har tatt i bruk virkelige historiske hendelser som bakteppe for handlingen, og er basert på Jussi Adler-Olsen sine krimbøker om “Avdeling Q”. Selv om handlingen både er tidvis spennende og pent polert er det flere litt for forutsigbare hendelser. Likevel funker dette ganske godt, særlig for de av oss som elsker nordisk krim.

Samspillet og de stadige gnisningene mellom den bekmørke, dystre, frynsete og generelt lite trivelige Carl Mörck og hans langt mer sympatiske assistent Assad er denne filmseriens sterkeste kort.

Nikolaj Lie Kaas passer iallefall som hånd i hanske til rollen som Mörck, mens like glimrende Fares Fares i rollen som den sympatiske Assad gir duoen en dynamikk som gjør det morsomt og spennende. Carl Mörck er like sur og grinete, ja kanskje hakket mere plaget av demonene sine denne gangen, som før, og gir Assad og Rose (strålende av Johanne Louise Schmidt) noe å stri med. Kanskje kunne man tonet ned Mörcks tungsinn og mørke figur en anelse? Men for all del, jeg liker dette trekløveret.

Et artig poeng for filmfactsnerder er at rollen som legen Curt Wad som ung og gammel spilles av far og sønn i virkeligheten, Elliott Crosset Hove og Anders Hove.

Planen fra start av var å filmatisere fire av Jussi Adler-Olsens krimbøker om Avdeling Q med duoen Mörck og Assad, og det er nå i mål med “Kvinnen i buret” (2013, som er den beste av filmene), “Fasandreperne” (2014), “Flaskepost fra P” (2016) og “Journal 64” (2018). Om det kommer flere aner jeg ikke, men at dette har potensiale til å fortsette betviles ikke fra min side.

Selv om “Journal 64″ ikke er verken særegen eller original funker det om ikke som juling, så ihvertfall ganske bra. Jeg kjedet meg aldri iløpet av de knappe 2 timene med spilletid, og det som irriterte meg mest under filmens gang var gubben et par stoler bortenfor meg som kontinuerlig – som i hele j**** tida! – satt og snøste, pustet og peste (aaah, det var godt å få det ut her, hehe!).

Universet i “Journal 64” er ikke uventet ganske mørkt, selv om det friskes opp med noen sekvenser ved veldig fargedominerende scenografi, og det er tilsatt små komiske øyeblikk. Spenningen er ikke på øverste hakk, men den holder seg jevnt utover og gir i sum en ganske grei og god filmopplevelse.

 

JOURNAL 64  –  –

 

“Us” – Pirrende skrekk fra vår nye skrekkmester Jordan Peele

Det er pirrende tendenser i Jordan Peeles nye skrekkfilm “Us”, og filmen slipper ikke taket før lenge etter at den er ferdig.


FILMOMTALE: US
Skrekk/horror/thriller, USA, 2019, 1t 56m
Regi og manus: Jordan Peele
Medvirkende: Lupita Nyong`o, Winston Duke, Elisabeth Moss, Evan Alex, Shahadi Wright Joseph, Tim Heidecker, med flere
Aktuell: Hadde Norgespremiere på kino 22. mars, og verdenspremiere 8. mars
Sett på kino


Den når likevel ikke opp til hans første film som kom for et par år siden, den glimrende “Get Out“, som gav meg frysninger nedover ryggen. Jeg våger meg faktisk til å si meg en smule skuffet, riktignok svelges skuffelsen raskt unna takket være Peeles stødige håndtverk. Det vipper nemlig aldri over i kjedelig, og den sitrende spenningen er sterk nok til å holde seerne på stolkanten.

For mens “Get Out“, som jeg også nevnte i anmeldelsen min den gang, er en slags allegori på undertrykkelse og skjult rasisme, er det vanskeligere i “Us” å finne en rød tråd og et underliggende tema. Men de/det er der.

Imidlertid er Jordan Peele en banebrytende regissør, som har tilført genren skrekk/grøsser noe helt nytt og innovativt med sine to filmer “Get Out” og “Us“. Når Peele lager skrekk er nemlig ikke hovedmålet hans å skremme livskiten av publikum, ikke tilsynelatende iallefall. Det skal sies at “Us” absolutt er skremmende, creepy og ekkel, men som i hans forrige film har også denne en særegen egenart du neppe finner mange andre steder innen skrekk og grøssersjangeren. Peeles nye film er ikke av den type film som sier “booooh” og har pop-up-monstre rundt hvert et hjørne, men har en klam eim av uhygge liggende bredt over seg allerede fra starten av.

Det er vanskelig å beskrive handlingen uten å avsløre for mye, og det skal jeg da heller ikke gjøre. Historien starter iallefall i 1986 der vi møter en liten afroamerikansk familie bestående av far, mor og den unge datteren deres, Adelaide (Madison Curry, som spiller godt), på et strandtivoli et sted i statene. I et ubevoktet øyeblikk vandrer datteren avgårde fra faren, og ender opp med en opplevelse som skal sette varige spor i henne.

Over 30 år senere har Adelaide (som voksen spilt av Lupita Nyong`o) striftet sin egen familie, og er på bilferie sammen med ektemannen Gabe (Winston Duke), datteren Zora og sønnen Jason. Mot hennes vilje drar de tilbake til stranden der hun som barn hadde den skremmende opplevelsen. Opprørt etter flere for henne merkelige og påfallende sammentreff forteller hun Gabe hjemme i feriehuset deres at hun alltid har følt at det er noen som er ute etter å ta henne.

Kort tid etter dukker en familie kledd i røde “fangedresser” opp utenfor huset. De ser på en prikk like ut som Adelaide og familien hennes (og spilles selvsagt av de samme skuespillerne) – og etter å ha trengt seg inn i huset starter en blodig terrorisering. “They are us”, sier familiens sønn.

Peele spiller nok en gang inn temaer som klasseskille og en nær erkeamerikansk greie med oss mot dem, noe filmens tittel også kan tolkes som. På et annet plan fungerer filmen, nok en gang fra Peele, som en knivskarp og til tider satirisk politisk kommentar om hverdagen i USA, noe filmens tittel “Us” selvsagt kan tolkes som, med en mulig revolusjon i gjære. Han har nok en baktanke med det når for eksempel Adelaide planlegger familiens flukt til Mexico, for eksempel.

Et gjennomgående grep i filmens narrative stil er bruken av speil i direkte (bruk) eller overført betydning. Vår egen virkelighet gjenspeiles på en måte i den ondskapen som skrider frem, og som til slutt står som en forklaring på det som skjer. På dette området etterlates man med tankegods rundt det som utspiller seg.

Selv om det etterhvert utvikler seg til noe som kan minne om en slags hybrid av en zoombiefilm – men egentlig ikke –  er det nok en gang med smarte fortellergrep fra Peele, som vet å trykke på de riktige knappene for å øke spenningen og å kjøre opp tempoet nesten ubemerket.

Satire er allerede nevn her, for i rollekarakteren Gabe ligger mye for filmens del forløsende humor. Han er filmens komiske alibi med sine små syrlige og vittige kommentarer. Dette bidrar til å lette litt på den gufne stemningen som ellers ville gjort “Us” til en mye mørkere historie.

Den friske, lekne, smarte og til tider effektive musikkbruken i “Us” er et annet punkt filmen scorer godt på. Jeg digger soundtracket som flere ganger gav meg noen assosiasjoner og satte en ekstra spiss på scenene.

Skuespillerprestasjonene er det ikke stort å usette på. Lupita Nyong`o yter klassespill med sine ansiktsuttrykk, kroppsspråk og bevegelser som får frem redselen og livsviljen, samt det djevelske i rollen som dobbeltgjengeren “Red”. Winston Duke tilfører som nevnt en avvæpnende lettere stemning og gjør det på en utmerket måte som ektemannen Gabe/dobbeltgjengeren Abraham, mens unge Evan Alex (sønnen Jason/dobbeltgjenger Pluto) og Shahadi Wright Joseph (datteren Zora/dobbeltgjenger Umbrae) gjør strålende prestasjoner som livredde men likevel tapre. Et knippe for det meste småsleipe (tilfeldigvis hvite) birollekarakter ledet an av Elisabeth Moss bidrar også til en noe småbisarr komikk, om jeg kan ordlegge det slik. Gjett en gang hvordan det går med de da… ;p

La “us” iallefall håpe at vi får se mer fra de to unge stjernene i kommende prosjekter. Særlig rollekarakteren Zora/”onde-Zora” stikker seg frem som særlig god og skremmende, og Jason/Pluto spiller en viktig rolle i handlingen. I filmens slutt kan man også undres på om Evan Alex sin rollekarakter skjønner mer enn han sier?

Noe som leder meg til filmens ikke sjokkerende twist mot slutten. Jeg så den dog ikke komme, men direkte overraskende er den likevel ikke. Denne twisten føles derimot for meg som et punkt ved filmen som gjør at jeg ikke helt får plottet til å gå riktig opp i mitt hode, men jeg innser at i likhet med “Get Out” er “Us” en film som må kverne gjennom tankene og fordøyes en stund før man ser mer av hele bildet. Jeg kommer likevel ikke fra at det er noen tråder som jeg ikke får til å henge riktig sammen, og at det er noen nøtter jeg når dette skrives ennå ikke har klart å knekke. Sånn er det vel dog med skrekkfilmer.

Andre har sagt om “Us” at det dreier seg om klasseskille, politiske betraktninger og kommentarer, og rasistiske undertoner. Angående det med rasisme trøbler jeg litt umiddelbart med å finne den tråden i “Us“, men i likhet med i regissør, manusforfatter og produsenten – han er som et Kinderegg den godeste Jordan Peele – sin forrige film, møter vi også her afroamerikanske hovedrollekarakterer (riktignok var det kun den ene i “Get Out“, men likheten er der), og det er faktisk litt påfallende å tenke på hvor sjeldent vi egentlig får se vellykkede og velfungerende afroamerikanske familier i dette samfunnslaget på film.

Der “Get Out” var et banebrytende lite mesterverk er ikke “Us” verken like godt skrevet eller utført, men ondskapen ligger som et utbrytningsklart latent virus klar til å når tid som helst kaste oss ut i fullt kaos, og selv om denne filmen kanskje ikke kommer til å skremme vannet av publikum er “Us” like fullt en skummel film som nok en gang manifesterer Jordan Peele som en kraftfull ny stemme innen historiefortelling – i en sjanger hvor mange filmseere lenge har skreket, om ikke av frykt, så etter fornyelse. Jeg er ørlite snill i bedømmingen, men “Us” er et nytt skremmende grøss fra den nye skrekkmesteren – vår tids Hitchcock.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: Universal Pictures/filmweb

Islandsk filmuke i Tromsø

Islandsk filmuke i mars på Verdensteatret!

Som fan av film fra Island er det morsomt å se at Cinemateket i Tromsø fra mandag 18. til lørdag 23. mars setter opp fem vidt forskjellige filmer fra Island på Verdensteatret, både helt nytt materiale som jeg senest for noen få dager siden irriterte meg over at jeg ikke har sett planer om på norsk kino, og gamle publikumsfavoritter fra sagaøya.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at dette innlegget på ingen måte er sponset av Cinemateket eller Verdensteatret, men utelukkende skrevet grunnet min interesse for film fra Island.

 

På nettsidene sine skriver Verdensteatret dette:

Vi elsker islandsk film!

Ta et gjensyn med super-hit’en KVINNE PÅ KRIGSSTIEN, se regissør Benedikt Erlingssons forrige film OM HESTER OG MENN – eller stift bekjentskap med den nye, kritikerroste LET ME FALL som handler om rusavhengighet blant unge.

Vi viser også en klassiker av den anerkjente filmskaperen Baltasar Kormákur, samt en film han selv spiller i: 101 REYKJAVIK og DJEVELØYA.

Når nå Verdensteatret setter opp “Islandsk filmuke” som et av temaene sine for mars måned er det altså med fem filmer, hvorav fire kun vises en gang og Let Me Fall vises to ganger. Det vil såklart alltids være diskusjoner rundt et program. Når man altså setter opp fem filmer syns jeg fire av de er naturlige valg selv om man alltid kan diskutere som sagt. Djeveløya og 101 Reykjavik er på en måte de “litt eldre” (altså, de er fra 1996 og 2000…), de er iallefall to filmer som vel markerte litt av starten på manges i det små interesse for film fra Island, og er sånnsett naturlige å ta med.

Den nesten splitternye Let Me Fall (verdenspremiere i september 2018 i Toronto) er selvsagt et udiskutabelt valg syns jeg, og jeg tror eller innbiller meg at dette blir norsk kinopremiere for den. Derimot syns jeg kanskje man kunne valgt en annen film enn Kvinne på krigsstien ettersom den jo allerede har vært vist flere ganger i Tromsø (og ellers i landet) i januar og februar. Dog er den jo en ganske bra film da 😉

 

Her er Filmhjertes korte gjennomgang av de fem utvalgte filmene (Jeg har kun sett to av de fem tidligere):

For min del er det nok den nye LET ME FALL (Lof mér að falla, 2018, bildet) som fanger mest interesse. Den har jeg faktisk en god stund hatt lyst til å se etter at jeg hørte om den. Ikke minst fordi jeg tidligere har sett et par glimrende filmer fra regissør Baldvin Zophoníasson, som Jitters (Órói, 2010), og Life in a Fishbowl (Vonarstræti, 2014), og i tillegg har Baldvin Z (som han er kjent som) også regissert tre av episodene av krimsuksessen Innesperret (Ófærð ) og 9 episoder av Mord i Reykjavik (Case), som alle er filmer/serier jeg setter høyt.

Dessuten er jeg tilhenger av “den islandske filmbølgen” som har skyllt inn over oss de siste årene, med filmer med dagsaktuell tematikk og uttrykk. Som om ikke det er nok har filmen noen av de islandske skuespillerne jeg har bra kjennskap til og liker, som Þorsteinn Bachmann (Innesperret ses. 1, Fangar, Ildfjell, Life in a Fishbowl) og Atli Oskar Fjalarsson (Jitters, Småfugler) i et par av birollene. Det er ellers unge skuespillere i hovedrollene, noe jeg syns er spennende da dette dramaet ser ut til å ha litt “oppvekstfilmsjanger” over seg. Omtalen av filmen virker iallefall veldig interessant.

Fra Verdensteatrets side: LET ME FALL er en fiksjonsfilm basert på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd og kjempet mot rusavhengighet. Resultatet er en sterk og rørende film om avhengighet, og livsmotets kraft som viser seg når man minst forventer det.

Da den 15 år gamle Magnea møter Stella forandres hennes liv totalt. Stellas kompromissløse og uforutsigbare syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får meget alvorlige konsekvenser for dem begge, og deres forhold til hverandre.

Tolv år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem virker uunngåelig.

Det ligger nok an til at jeg gjester Verdensteatret for å se denne ja (vises med engelsk tekst forøvrig).

 

Djeveløya (Djøflaeyjan, 1996) er faktisk en av tidenes filmsuksesser hjemme på Island, der den siden premieren i 1996 er sett av over en tredjedel av befolkningen der. Den føles litt som et stykke filmhistorie fra Island man burde få med seg egentlig, men jeg får se om jeg orker nå. Handlingen er vistnok lagt til etterkrigstiden etter WW2, der brakker etter amerikanerne gir husly til fattige i lokalbefolkningen, hvor vi følger livene deres som er både tragisk og humoristisk.

Det er iallefall et litt morsomt poeng at en av hovedrollene spilles av selveste Baltasar Kormákur, som senere er bedre kjent som en av Islands mest suksessrike regissører og producere, og står bl. a. bak suksesser som Innesperret (Ófærð ), 101 Reykjavik (2000, som også vises på Verdensteatret) og Dypet (Djupið, 2012), i tillegg til noen amerikanske produksjoner (bl. a. 2 Guns, Everest).

Kvinne på krigsstien (Kona fer i strið ) så jeg på TIFF i januar, og filmen har nylig gått på kino så nå har vel de fleste interesserte fått den med seg allerede, men den får iallefall mine varme anbefalinger, som en ganske humoristisk, smått absurd og litt snål, på en god måte, film med mye på hjertet. Merkelappen er dramakomedie.

En kvinne går til aksjon mot monstermastene! Halla erklærer krig. Mot aluminiumsindustrien. Filmen vant forøvrig publikumsprisen under årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival.

101 Reykjavik (2000), som er regissert av Kormákur, husker jeg at jeg så en gang tidlig etter årtusenskiftet, på steinaldermediet VHS. Dette var faktisk den aller første filmen jeg noensinne så fra Island. Filmen, som er en lettere mørk dramakomedie, er vel også den første islandske filmen som fikk en god del internasjonal oppmerksomhet og markerte et lite og tidlig gjennombrudd for film fra Island utenfor landets grenser.

Slik jeg husker det var det en litt småmorsom historie om en arbeidsledig fyr i slutten av tyveårene/tidlig tredve med et trøblete sexliv, som vistnok ender opp med å gjøre moras lesbiske elsker gravid, alt med Reykjaviks pulserende natteliv som bakteppe. Hlynur som han heter ønsker aldri å bli voksen, men skjebnen utsetter han for nye små og store problemer hele tiden.

Jeg husker veldig lite av denne filmen, og den er kanskje den som frister nestmest for min del. En morsom detalj om filmen er at i en av birollene spiller Innesperret-stjernen og min islandske skuespillerfavoritt Ólafur Darri Ólafsson.

For de som elsker film fra Island er denne veldig grei å ha med på “har sett-lista” 😉

Om hester og menn (Hross i oss, 2013) har jeg hørt mye forskjellig (jeg tilføyer et “om” på slutten av setninga for dere som syns det ville sett rart ut uten, hihi…). Noen jeg har snakket med omtaler denne dramakomedien som noe av det dårligste de noengang har sett, mens andre syns det var en veldig fin film. Faktisk vant også denne publikumsprisen på TIFF, da den ble vist der i 2014.

En av mine islandske favoritter som er Ingvar E. Sigurðsson har en av de mest sentrale rollene i filmen (her til lands er han nok sikkert best kjent for rollen i Innesperret der han spiller politimannen Asgeir, dere vet han som de “jævlene” som lager serien besluttet å skrive ut av serien på skammelig vis i sesong 2`s nest siste episode. FY!). Vel. Ut fra traileren virker det som en noe spesiell komedie “som vever sammen en rekke skrøner om et lite islandsk bygdesamfunn og de menneskene – og hestene (!) – som bor der”.

Jeg har litt lyst å se denne, men om det blir i denne omgang spørs. Det er jo`kke gratis å gå på kino heller…

 

Kommentarer? Fyr laus!

 

Alle foto (unntatt det øverste): verdensteatret.no