Filmanmeldelse: Journal 64 – Ny Avdeling Q-krim

Journal 64 er den fjerde i rekken av filmer om “Avdeling Q” hos det danske politiet, avdelingen for gamle uoppklarte saker, og gir knappe to timers velfungerende nordisk krim.


FILMOMTALE: JOURNAL 64
Danmark, 2018, krim/thriller, 1t 59m
Regi: Christoffer Boe
Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sören Pilmark, Johanne Louise Schmidt, Nicolas Bro,
Birthe Neumann, Amanda Radeljak, med flere.
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 12. april. Sett på kino.


I den fortsatt like dunkelt belyste kjelleren sitter stadig etterforskerne Carl Mörck og Assad, samt assistenten deres Rose, og får gamle draps- og forsvinningssaker i fanget. Denne gangen skal de få nøste opp i en sak med forgreininger tilbake til 1950- og 60-tallets danske “renselsespolitikk”, en sak faktisk løselig basert på virkelige historiske hendelser.

I en fin kombinasjon av mørk klassisk nordisk noir-krimstil og påskekrim tas vi med på en reise tilbake i tid hvor nøkkelen til mysteriet ligger. Via en sti av rasisme som strekker seg høyt opp i samfunnslag, et makabert mumifisert likfunn og hendelser det offentlige Danmark ikke ønsker å vedkjenne seg, avdekkes løsningen.

Journal 64 starter i 1960 når en ung jente blir sendt til kvinneanstalten på den lille øya Språgø, et sted kvinner med “upassende seksuelle lyster” ble sendt til, og hvor flere av de ble tvangssterilisert.

Tilbake i nåtid gjøres et makabert likfunn bak en hemmelig vegg, noe som får etterforskerne Mörch og Assad på sporet av en hevner. I tillegg rettes det raskt mistanke om at de umenneskelige behandlingsmetodene som foregikk på kvinneanstalten på Språgø fortsatt er i bruk i det skjulte. Mer enn mordmysteriet blir oppdraget deres å sette en stopper for den lyssky geskjeften.

Filmens manus har tatt i bruk virkelige historiske hendelser som bakteppe for handlingen, og er basert på Jussi Adler-Olsen sine krimbøker om “Avdeling Q”. Selv om handlingen både er tidvis spennende og pent polert er det flere litt for forutsigbare hendelser. Likevel funker dette ganske godt, særlig for de av oss som elsker nordisk krim.

Samspillet og de stadige gnisningene mellom den bekmørke, dystre, frynsete og generelt lite trivelige Carl Mörck og hans langt mer sympatiske assistent Assad er denne filmseriens sterkeste kort.

Nikolaj Lie Kaas passer iallefall som hånd i hanske til rollen som Mörck, mens like glimrende Fares Fares i rollen som den sympatiske Assad gir duoen en dynamikk som gjør det morsomt og spennende. Carl Mörck er like sur og grinete, ja kanskje hakket mere plaget av demonene sine denne gangen, som før, og gir Assad og Rose (strålende av Johanne Louise Schmidt) noe å stri med. Kanskje kunne man tonet ned Mörcks tungsinn og mørke figur en anelse? Men for all del, jeg liker dette trekløveret.

Et artig poeng for filmfactsnerder er at rollen som legen Curt Wad som ung og gammel spilles av far og sønn i virkeligheten, Elliott Crosset Hove og Anders Hove.

Planen fra start av var å filmatisere fire av Jussi Adler-Olsens krimbøker om Avdeling Q med duoen Mörck og Assad, og det er nå i mål med “Kvinnen i buret” (2013, som er den beste av filmene), “Fasandreperne” (2014), “Flaskepost fra P” (2016) og “Journal 64” (2018). Om det kommer flere aner jeg ikke, men at dette har potensiale til å fortsette betviles ikke fra min side.

Selv om “Journal 64″ ikke er verken særegen eller original funker det om ikke som juling, så ihvertfall ganske bra. Jeg kjedet meg aldri iløpet av de knappe 2 timene med spilletid, og det som irriterte meg mest under filmens gang var gubben et par stoler bortenfor meg som kontinuerlig – som i hele j**** tida! – satt og snøste, pustet og peste (aaah, det var godt å få det ut her, hehe!).

Universet i “Journal 64” er ikke uventet ganske mørkt, selv om det friskes opp med noen sekvenser ved veldig fargedominerende scenografi, og det er tilsatt små komiske øyeblikk. Spenningen er ikke på øverste hakk, men den holder seg jevnt utover og gir i sum en ganske grei og god filmopplevelse.

 

JOURNAL 64  –  –

 

“Us” – Pirrende skrekk fra vår nye skrekkmester Jordan Peele

Det er pirrende tendenser i Jordan Peeles nye skrekkfilm “Us”, og filmen slipper ikke taket før lenge etter at den er ferdig.


FILMOMTALE: US
Skrekk/horror/thriller, USA, 2019, 1t 56m
Regi og manus: Jordan Peele
Medvirkende: Lupita Nyong`o, Winston Duke, Elisabeth Moss, Evan Alex, Shahadi Wright Joseph, Tim Heidecker, med flere
Aktuell: Hadde Norgespremiere på kino 22. mars, og verdenspremiere 8. mars
Sett på kino


Den når likevel ikke opp til hans første film som kom for et par år siden, den glimrende “Get Out“, som gav meg frysninger nedover ryggen. Jeg våger meg faktisk til å si meg en smule skuffet, riktignok svelges skuffelsen raskt unna takket være Peeles stødige håndtverk. Det vipper nemlig aldri over i kjedelig, og den sitrende spenningen er sterk nok til å holde seerne på stolkanten.

For mens “Get Out“, som jeg også nevnte i anmeldelsen min den gang, er en slags allegori på undertrykkelse og skjult rasisme, er det vanskeligere i “Us” å finne en rød tråd og et underliggende tema. Men de/det er der.

Imidlertid er Jordan Peele en banebrytende regissør, som har tilført genren skrekk/grøsser noe helt nytt og innovativt med sine to filmer “Get Out” og “Us“. Når Peele lager skrekk er nemlig ikke hovedmålet hans å skremme livskiten av publikum, ikke tilsynelatende iallefall. Det skal sies at “Us” absolutt er skremmende, creepy og ekkel, men som i hans forrige film har også denne en særegen egenart du neppe finner mange andre steder innen skrekk og grøssersjangeren. Peeles nye film er ikke av den type film som sier “booooh” og har pop-up-monstre rundt hvert et hjørne, men har en klam eim av uhygge liggende bredt over seg allerede fra starten av.

Det er vanskelig å beskrive handlingen uten å avsløre for mye, og det skal jeg da heller ikke gjøre. Historien starter iallefall i 1986 der vi møter en liten afroamerikansk familie bestående av far, mor og den unge datteren deres, Adelaide (Madison Curry, som spiller godt), på et strandtivoli et sted i statene. I et ubevoktet øyeblikk vandrer datteren avgårde fra faren, og ender opp med en opplevelse som skal sette varige spor i henne.

Over 30 år senere har Adelaide (som voksen spilt av Lupita Nyong`o) striftet sin egen familie, og er på bilferie sammen med ektemannen Gabe (Winston Duke), datteren Zora og sønnen Jason. Mot hennes vilje drar de tilbake til stranden der hun som barn hadde den skremmende opplevelsen. Opprørt etter flere for henne merkelige og påfallende sammentreff forteller hun Gabe hjemme i feriehuset deres at hun alltid har følt at det er noen som er ute etter å ta henne.

Kort tid etter dukker en familie kledd i røde “fangedresser” opp utenfor huset. De ser på en prikk like ut som Adelaide og familien hennes (og spilles selvsagt av de samme skuespillerne) – og etter å ha trengt seg inn i huset starter en blodig terrorisering. “They are us”, sier familiens sønn.

Peele spiller nok en gang inn temaer som klasseskille og en nær erkeamerikansk greie med oss mot dem, noe filmens tittel også kan tolkes som. På et annet plan fungerer filmen, nok en gang fra Peele, som en knivskarp og til tider satirisk politisk kommentar om hverdagen i USA, noe filmens tittel “Us” selvsagt kan tolkes som, med en mulig revolusjon i gjære. Han har nok en baktanke med det når for eksempel Adelaide planlegger familiens flukt til Mexico, for eksempel.

Et gjennomgående grep i filmens narrative stil er bruken av speil i direkte (bruk) eller overført betydning. Vår egen virkelighet gjenspeiles på en måte i den ondskapen som skrider frem, og som til slutt står som en forklaring på det som skjer. På dette området etterlates man med tankegods rundt det som utspiller seg.

Selv om det etterhvert utvikler seg til noe som kan minne om en slags hybrid av en zoombiefilm – men egentlig ikke –  er det nok en gang med smarte fortellergrep fra Peele, som vet å trykke på de riktige knappene for å øke spenningen og å kjøre opp tempoet nesten ubemerket.

Satire er allerede nevn her, for i rollekarakteren Gabe ligger mye for filmens del forløsende humor. Han er filmens komiske alibi med sine små syrlige og vittige kommentarer. Dette bidrar til å lette litt på den gufne stemningen som ellers ville gjort “Us” til en mye mørkere historie.

Den friske, lekne, smarte og til tider effektive musikkbruken i “Us” er et annet punkt filmen scorer godt på. Jeg digger soundtracket som flere ganger gav meg noen assosiasjoner og satte en ekstra spiss på scenene.

Skuespillerprestasjonene er det ikke stort å usette på. Lupita Nyong`o yter klassespill med sine ansiktsuttrykk, kroppsspråk og bevegelser som får frem redselen og livsviljen, samt det djevelske i rollen som dobbeltgjengeren “Red”. Winston Duke tilfører som nevnt en avvæpnende lettere stemning og gjør det på en utmerket måte som ektemannen Gabe/dobbeltgjengeren Abraham, mens unge Evan Alex (sønnen Jason/dobbeltgjenger Pluto) og Shahadi Wright Joseph (datteren Zora/dobbeltgjenger Umbrae) gjør strålende prestasjoner som livredde men likevel tapre. Et knippe for det meste småsleipe (tilfeldigvis hvite) birollekarakter ledet an av Elisabeth Moss bidrar også til en noe småbisarr komikk, om jeg kan ordlegge det slik. Gjett en gang hvordan det går med de da… ;p

La “us” iallefall håpe at vi får se mer fra de to unge stjernene i kommende prosjekter. Særlig rollekarakteren Zora/”onde-Zora” stikker seg frem som særlig god og skremmende, og Jason/Pluto spiller en viktig rolle i handlingen. I filmens slutt kan man også undres på om Evan Alex sin rollekarakter skjønner mer enn han sier?

Noe som leder meg til filmens ikke sjokkerende twist mot slutten. Jeg så den dog ikke komme, men direkte overraskende er den likevel ikke. Denne twisten føles derimot for meg som et punkt ved filmen som gjør at jeg ikke helt får plottet til å gå riktig opp i mitt hode, men jeg innser at i likhet med “Get Out” er “Us” en film som må kverne gjennom tankene og fordøyes en stund før man ser mer av hele bildet. Jeg kommer likevel ikke fra at det er noen tråder som jeg ikke får til å henge riktig sammen, og at det er noen nøtter jeg når dette skrives ennå ikke har klart å knekke. Sånn er det vel dog med skrekkfilmer.

Andre har sagt om “Us” at det dreier seg om klasseskille, politiske betraktninger og kommentarer, og rasistiske undertoner. Angående det med rasisme trøbler jeg litt umiddelbart med å finne den tråden i “Us“, men i likhet med i regissør, manusforfatter og produsenten – han er som et Kinderegg den godeste Jordan Peele – sin forrige film, møter vi også her afroamerikanske hovedrollekarakterer (riktignok var det kun den ene i “Get Out“, men likheten er der), og det er faktisk litt påfallende å tenke på hvor sjeldent vi egentlig får se vellykkede og velfungerende afroamerikanske familier i dette samfunnslaget på film.

Der “Get Out” var et banebrytende lite mesterverk er ikke “Us” verken like godt skrevet eller utført, men ondskapen ligger som et utbrytningsklart latent virus klar til å når tid som helst kaste oss ut i fullt kaos, og selv om denne filmen kanskje ikke kommer til å skremme vannet av publikum er “Us” like fullt en skummel film som nok en gang manifesterer Jordan Peele som en kraftfull ny stemme innen historiefortelling – i en sjanger hvor mange filmseere lenge har skreket, om ikke av frykt, så etter fornyelse. Jeg er ørlite snill i bedømmingen, men “Us” er et nytt skremmende grøss fra den nye skrekkmesteren – vår tids Hitchcock.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: Universal Pictures/filmweb

Islandsk filmuke i Tromsø

Islandsk filmuke i mars på Verdensteatret!

Som fan av film fra Island er det morsomt å se at Cinemateket i Tromsø fra mandag 18. til lørdag 23. mars setter opp fem vidt forskjellige filmer fra Island på Verdensteatret, både helt nytt materiale som jeg senest for noen få dager siden irriterte meg over at jeg ikke har sett planer om på norsk kino, og gamle publikumsfavoritter fra sagaøya.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at dette innlegget på ingen måte er sponset av Cinemateket eller Verdensteatret, men utelukkende skrevet grunnet min interesse for film fra Island.

 

På nettsidene sine skriver Verdensteatret dette:

Vi elsker islandsk film!

Ta et gjensyn med super-hit’en KVINNE PÅ KRIGSSTIEN, se regissør Benedikt Erlingssons forrige film OM HESTER OG MENN – eller stift bekjentskap med den nye, kritikerroste LET ME FALL som handler om rusavhengighet blant unge.

Vi viser også en klassiker av den anerkjente filmskaperen Baltasar Kormákur, samt en film han selv spiller i: 101 REYKJAVIK og DJEVELØYA.

Når nå Verdensteatret setter opp “Islandsk filmuke” som et av temaene sine for mars måned er det altså med fem filmer, hvorav fire kun vises en gang og Let Me Fall vises to ganger. Det vil såklart alltids være diskusjoner rundt et program. Når man altså setter opp fem filmer syns jeg fire av de er naturlige valg selv om man alltid kan diskutere som sagt. Djeveløya og 101 Reykjavik er på en måte de “litt eldre” (altså, de er fra 1996 og 2000…), de er iallefall to filmer som vel markerte litt av starten på manges i det små interesse for film fra Island, og er sånnsett naturlige å ta med.

Den nesten splitternye Let Me Fall (verdenspremiere i september 2018 i Toronto) er selvsagt et udiskutabelt valg syns jeg, og jeg tror eller innbiller meg at dette blir norsk kinopremiere for den. Derimot syns jeg kanskje man kunne valgt en annen film enn Kvinne på krigsstien ettersom den jo allerede har vært vist flere ganger i Tromsø (og ellers i landet) i januar og februar. Dog er den jo en ganske bra film da 😉

 

Her er Filmhjertes korte gjennomgang av de fem utvalgte filmene (Jeg har kun sett to av de fem tidligere):

For min del er det nok den nye LET ME FALL (Lof mér að falla, 2018, bildet) som fanger mest interesse. Den har jeg faktisk en god stund hatt lyst til å se etter at jeg hørte om den. Ikke minst fordi jeg tidligere har sett et par glimrende filmer fra regissør Baldvin Zophoníasson, som Jitters (Órói, 2010), og Life in a Fishbowl (Vonarstræti, 2014), og i tillegg har Baldvin Z (som han er kjent som) også regissert tre av episodene av krimsuksessen Innesperret (Ófærð ) og 9 episoder av Mord i Reykjavik (Case), som alle er filmer/serier jeg setter høyt.

Dessuten er jeg tilhenger av “den islandske filmbølgen” som har skyllt inn over oss de siste årene, med filmer med dagsaktuell tematikk og uttrykk. Som om ikke det er nok har filmen noen av de islandske skuespillerne jeg har bra kjennskap til og liker, som Þorsteinn Bachmann (Innesperret ses. 1, Fangar, Ildfjell, Life in a Fishbowl) og Atli Oskar Fjalarsson (Jitters, Småfugler) i et par av birollene. Det er ellers unge skuespillere i hovedrollene, noe jeg syns er spennende da dette dramaet ser ut til å ha litt “oppvekstfilmsjanger” over seg. Omtalen av filmen virker iallefall veldig interessant.

Fra Verdensteatrets side: LET ME FALL er en fiksjonsfilm basert på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd og kjempet mot rusavhengighet. Resultatet er en sterk og rørende film om avhengighet, og livsmotets kraft som viser seg når man minst forventer det.

Da den 15 år gamle Magnea møter Stella forandres hennes liv totalt. Stellas kompromissløse og uforutsigbare syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får meget alvorlige konsekvenser for dem begge, og deres forhold til hverandre.

Tolv år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem virker uunngåelig.

Det ligger nok an til at jeg gjester Verdensteatret for å se denne ja (vises med engelsk tekst forøvrig).

 

Djeveløya (Djøflaeyjan, 1996) er faktisk en av tidenes filmsuksesser hjemme på Island, der den siden premieren i 1996 er sett av over en tredjedel av befolkningen der. Den føles litt som et stykke filmhistorie fra Island man burde få med seg egentlig, men jeg får se om jeg orker nå. Handlingen er vistnok lagt til etterkrigstiden etter WW2, der brakker etter amerikanerne gir husly til fattige i lokalbefolkningen, hvor vi følger livene deres som er både tragisk og humoristisk.

Det er iallefall et litt morsomt poeng at en av hovedrollene spilles av selveste Baltasar Kormákur, som senere er bedre kjent som en av Islands mest suksessrike regissører og producere, og står bl. a. bak suksesser som Innesperret (Ófærð ), 101 Reykjavik (2000, som også vises på Verdensteatret) og Dypet (Djupið, 2012), i tillegg til noen amerikanske produksjoner (bl. a. 2 Guns, Everest).

Kvinne på krigsstien (Kona fer i strið ) så jeg på TIFF i januar, og filmen har nylig gått på kino så nå har vel de fleste interesserte fått den med seg allerede, men den får iallefall mine varme anbefalinger, som en ganske humoristisk, smått absurd og litt snål, på en god måte, film med mye på hjertet. Merkelappen er dramakomedie.

En kvinne går til aksjon mot monstermastene! Halla erklærer krig. Mot aluminiumsindustrien. Filmen vant forøvrig publikumsprisen under årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival.

101 Reykjavik (2000), som er regissert av Kormákur, husker jeg at jeg så en gang tidlig etter årtusenskiftet, på steinaldermediet VHS. Dette var faktisk den aller første filmen jeg noensinne så fra Island. Filmen, som er en lettere mørk dramakomedie, er vel også den første islandske filmen som fikk en god del internasjonal oppmerksomhet og markerte et lite og tidlig gjennombrudd for film fra Island utenfor landets grenser.

Slik jeg husker det var det en litt småmorsom historie om en arbeidsledig fyr i slutten av tyveårene/tidlig tredve med et trøblete sexliv, som vistnok ender opp med å gjøre moras lesbiske elsker gravid, alt med Reykjaviks pulserende natteliv som bakteppe. Hlynur som han heter ønsker aldri å bli voksen, men skjebnen utsetter han for nye små og store problemer hele tiden.

Jeg husker veldig lite av denne filmen, og den er kanskje den som frister nestmest for min del. En morsom detalj om filmen er at i en av birollene spiller Innesperret-stjernen og min islandske skuespillerfavoritt Ólafur Darri Ólafsson.

For de som elsker film fra Island er denne veldig grei å ha med på “har sett-lista” 😉

Om hester og menn (Hross i oss, 2013) har jeg hørt mye forskjellig (jeg tilføyer et “om” på slutten av setninga for dere som syns det ville sett rart ut uten, hihi…). Noen jeg har snakket med omtaler denne dramakomedien som noe av det dårligste de noengang har sett, mens andre syns det var en veldig fin film. Faktisk vant også denne publikumsprisen på TIFF, da den ble vist der i 2014.

En av mine islandske favoritter som er Ingvar E. Sigurðsson har en av de mest sentrale rollene i filmen (her til lands er han nok sikkert best kjent for rollen i Innesperret der han spiller politimannen Asgeir, dere vet han som de “jævlene” som lager serien besluttet å skrive ut av serien på skammelig vis i sesong 2`s nest siste episode. FY!). Vel. Ut fra traileren virker det som en noe spesiell komedie “som vever sammen en rekke skrøner om et lite islandsk bygdesamfunn og de menneskene – og hestene (!) – som bor der”.

Jeg har litt lyst å se denne, men om det blir i denne omgang spørs. Det er jo`kke gratis å gå på kino heller…

 

Kommentarer? Fyr laus!

 

Alle foto (unntatt det øverste): verdensteatret.no

TIFF2019 FILMANMELDELSE: EIGHTH GRADE – Tenåringstiden tatt på kornet

Eighth Grade er en fantastisk herlig film med høy gjenkjennelsesfaktor om jaget etter sosial status, det å bli likt og om overgangen fra ungdomsskole til videregående (eller som i filmen mellom middle school og high school).


FILMANMELDELSE: EIGHTH GRADE
USA, 2018, Dramakomedie/ungdomsfilm, 1t 33m
Regi: Bo Burnham
Med: Elsie Fisher, Josh Hamilton, Emily Robinson, m. fl.
Sett på kino på Tromsø International Film Festival i januar.
Filmen går på kino denne uka ihvertfall i Tromsø og Oslo, utekstet.

PS: pga at publiseringsplattformen wordpress suger anbefales mobilversjonen av bloggen inntil videre, som gir en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, og ser dermed rotete ut.


En av hovedårsakene til Eighth Grades suksessformel er utvilsomt stjerneskuddet Elsie Fisher (15) som har hovedrollen som ungjenta Kayla, som egentlig sliter med det meste i hverdagen. Kayla er introvert som man sier, hun er skolens tauseste, hun har få eller ingen venner, forholdet til faren som hun bor hos er tilsynelatende ikke det aller beste (selv om filmen uten å avsløre for mye også viser at foreldre er gode å ha), slik det gjerne er med undommer i den alderen og foreldre, og hun er sjenert. Men foran PC`en spiller hun inn videoer som hun legger ut på kanalen sin på YouTube og Instagramkontoen, der hun gir råd om hvordan man skal bli mere sikre på seg selv, og sånt.

Kayla går siste året på middle school (kan sammenlignes med siste året på ungdomsskole tror jeg), og står altså dermed på terskelen til high school (eller videregående for å sette det inn i en norsk ramme), noe som jo kan være både skremmende og spennende, særlig når man vel egentlig ikke er så trygg på seg selv.

Filmen er presentert med mye humor, mye varme og masse kjærlighet til ungdomstida, og tar på kornet jaget etter sosial status, kampen om å bli likt av venner og medelever, masete og pågående, men velmenende, foreldre, og hvordan sosiale medier spiller en rolle, både som virkelighetsflukt men også som et hjelpemiddel. Sosiale medier (jeg hater det ordet, finn på et nytt`a!) er et sentralt tema i filmen, som på en vittig måte viser hvordan den banebrytende teknologien har gjort sine inntog hos dagens ungdom.

Eighth Grade er en vidunderlig, fascinerende, nærmest fortryllende morsomt og hjertevarmt portrett av tenåringstiden og alt av hva den bærer med seg av glede, angst – og utfordringer knyttet til nett og smarttelefoner. Det som også gjør Eighth Grade så befriende å nyte og la seg bli rørt av, er at regissør Bo Burnham ikke retter noen pekefinger mot oss, han har ikke laget en film som en gang for alle skal lære de voksne hvordan ungdomstida er, eller en film som skal vise ungdom hvor jævlig alt og alle er. Istedet er det en fortelling med høy faktor av både gjenkjennelse, ikke helt uten nostalgi, og mye humor og sympati.

Allerede nevnte Elsie Fisher er glimrende i hovedrollen. 15-åringen får frem de ansiktstrekkene og den usikkerheten rollefiguren hennes må ha for at dette skal føles ekte. For det gjør det. Selv for de som ikke er vokst opp som en del av generasjon snapchat, Instagram og smarttelefon er gjenkjennelsesfaktoren stor. Fisher er dessuten absolutt sjarmerende og får publikum med seg fra start av.

Eighth Grade har selvsagt også de obligatoriske småkleine øyeblikkene et slikt ungdomskomidrama må ha. Heldigvis blir det aldri for mye av det gode heller.

Morsomme, sjarmerende, irriterende (på en god måte!) og herlige birolle-figurer er det også flere av. Som for eksempel Josh Hamilton (spiller Kaylas far), og ikke minst Emily Robinson (20) som spiller den fantastiske Olivia, high school-studenten som får i oppgave å introdusere Kayla for high school-miljøet, og som gradvis vil bety mye for henne.

Bidrar til et supert sluttprodukt gjør også Daniel Zolghadri (19), som spiller Riley, en tenåringsgutt Kayla blir kjent med via Olivia (Zolghadri har et stort talent innen slike dramakomedier, se han i “Alex Strangelove” på Netflix f. eks.), og Jake Ryan i rollen som Gabe, en komisk gutt Kayla treffer på. Og la oss ikke glemme Luke Prael (16), i rollen som den bråkjekke og ikke så rent lite eplekjekke Aiden, som Kayla sikler etter i det skjulte.

Fisher har forøvrig, sin unge alder til tross, en oppsiktsvekkende CV å vise til, men var helt nytt bekjentskap for mitt vedkommende. Forhåpentligvis får vi se mye av henne og de andre også i fremtiden.

Ellers skal Eighth Grade få en kjempetommel opp for utpreget tydelig tale. Noen engelskspråklige filmer kan være litt trøblete å få med seg all dialogen i dersom de ikke har tekst enten på engelsk eller norsk, gjerne fordi det snøvles, snakkes utydelig slang, gatespråk og denslags, men i Eighth Grade er det klokkerent. Dette er et poeng verdt å nevne ettersom filmen vises på norsk kino utekstet.
Skal du se den på kino bør du trolig skynde deg, for den går bare denne uka ser det ut som, men er vel snart tilgjengelig på nett uansett?

Eighth Grade er riktignok en ungdomsfilm, den føyer seg pent inn i øverste sjikt av såkalte coming-of-age-filmer, som det så pent heter på norsk (ja vi kaller det vel oppvekstfilmer), men filmens budskap og tema er så universelt at den utvilsomt også gleder et voksent publikum.

Filmen har også både sine rørende stunder, samt muligens noen provoserende? Det som skiller den fra å gå helt til topps på terningen og i antall filmhjerter er at den er litt for typisk feelgood og har flere velkjente grep som jo ikke er ny og usett. Imidlertid skal jeg skal ikke overanalysere denne herlige filmen noe mere, det er bare å se og la seg underholde.

Eighth Grade er nemlig et coming-of-age-mesterverk – så da er det bare en ting som gjenstår å si: Se den!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: Pressefoto TIFF / tiff.no, og A24 (bildet av Luke Prael)

THE HOUSE THAT JACK BUILT – kun for å provosere

Noen ganger lurer man seriøst på hvorfor i granskauen man egentlig gledet seg til en film. The House That Jack Built er definitivt en slik en.


FILMANMELDELSE: THE HOUSE THAT JACK BUILT
Krimdrama/horror, Danmark/Tyskl/Frankr/Sver, 2018,
2t 32 m, engelsk tale.
Regi: Lars von Trier
Med: Matt Dillon, Uma Thurman, Sofie Gråbøl, Bruno Ganz m.fl
Sett på norsk førpremiere på kino på TIFF.
Ordinær norsk kinopremiere 25. januar

PS: Pga at bloggplattformen WordPress sin publiseringsløsning suger anbefales inntil videre mobilversjonen av bloggen for en feilfri leseopplevelse. På PC brytes desverre ord på slutten av setninger, noe som får det til å se veldig rotete ut.


En av filmene som stod på programet under forrige ukes filmfestival i Tromsø var The House That Jack Built, som da hadde norsk førpremiere, en film jeg i lang tid hadde hørt om, og som jeg så frem til med en blanding av skrekkfryd. Filmen har ordinær norsk kinopremiere 25. januar, men jeg ser få grunner til å anbefale den.

Med provokasjonselskende Lars von Trier i regissørstolen burde man vel være advart om hva man hadde i vente i en film som tar for seg en seriemorder, av typen som hører stemmer, snakker til denne stemmen eller personen, om han egentlig er reell eller bare finnes i Jacks forskrudde sinn vites ei. Jacks samtalepartner kaller seg i alle fall Verge/Vergil, og åpenbarer seg i filmens sluttfase, i Bruno Ganz sin skikkelse, noe som i seg selv er litt snodig.

Den første timen går det unna i bra tempo, Uma Thurman dukker opp, og publikum ser ut til å la seg begeistre (Les: man ler) av nær slapsticklignende drap, selv om de er groteske, og en seriemorder med tvangstanker rundt om hvorvidt han har klart å skjule alle blodspor eller ikke, noe som fører til komiske situasjoner.

Dette har selvsagt moroklumpen fra Danmark (Larsemann med regien) forstått. Her forleder han oss til å tro at drap er festlige greier og at Jack, bra spilt av Matt Dillon, egentlig ikke er en så alt for fæl fyr.

Vel, noen ganger tar man jo feil. Jack er et stort monster, og festligheten og latteren blant publikum stivner raskt etter om lag en times tid når filmens mest groteske drap utføres i det tredje kapitlet. Derfra og ut går det raka vegen ned i mørket med Jack og huset hans og hele filmen. Det er greit at dette er en horrorfilm og selvsagt mer en tydeligvis er fiksjon som ikke bygger på noe i nærheten av sann historie. Det er også et faktum at det drepes også i den virkelige verden. Dog er det enkelte ting vi ikke har behov for å se fremstilles på film.

Vi ler ikke i virkeligheten av slikt som i det tredje kapitlet gis grafiske fremstillinger av, og vi ler ikke av det på film heller. Drap er selvsagt ikke til å le av i den virkelige verden heller, og selv om vi godtar drap som underholdning på film og i serier går det en grense et sted. Trier prøver sågar å lefle vekk det spekulative i de ventende scenene ved å la Jacks samtalepartner servere Jack et slags ironisk moralskt spørsmål knyttet rundt det han skal vise at han har gjort, noe a la «ooooh, så modig av deg, det store tabuet».  

For slik er filmen lagt opp, den viser gjennom fem kapitler, eller episoder, noen av Jacks drap, der han i hvert kapittel eller episode snakker med den skjulte samtalepartneren vi bare hører men ikke ser. Ikke ennå i alle fall. Men denne dialogen i forkant av filmens mest grufulle handling blir intet annet enn et voldsomt overtydelig dårete budskap fra von Trier om at her skal han sjokkere. Jeg er veldig sikker på at det han har tenkt var at siden publikum trolig ville humre og småflire av den første timen skal han her virkelig sette publikum på plass liksom, som om det er publikum det er noe i veien med…

Det er ikke ofte jeg rystes av en kinofilm, og det skal han pinadø ha dansken med regien. Barnedrap som underholdning. Skikkelig tøft`ass, eller hva von Trier? Det vil si, jeg blir ikke mer rystet enn at jeg rister på hodet av smørjen som kladdes ut over kinoskjermen, og tar meg selv i å tenke på hvorfor jeg hadde så store forventninger til filmen. På en litt bisarr måte er det likevel noe triggende ved det å bli “overrasket” i øyeblikket på en kinofilm, selv om man føler avsky, men her blir det klart mest avsky og lite triggende. Flere andre kinogjengere har derimot fått mer enn nok, og forlater kinosalen ved denne episoden. En utenlandsk mannlig publikummer som satt like bortenfor meg nøyer seg ikke med å gå stille i dørene, som rives opp og slamres igjen, mens han roper noe som skal ha vært «you fucking nazis». Etterhvert tynnes det ytterligere ut i salen ettersom flere velger å gå underveis i filmen.

Om den illsinte karen mente det gjenblivende publikum, festivalen som viste svineriet, eller filmen, se det vet jeg ikke.
Han gikk ihvertfall rett i Triers krenkefelle.

Men at denne filmen er et småspekulativt sprøyt, det vet jeg. Trier lar heller ikke det makabre drapet foregå bak slør. Neida, her skal det vises nærbilder og detaljert, og som om det ikke var nok skal vi få se Jack dandere liket også etter hvert. Han elsker å være kontroversiell, von Trier. Å provosere. THTJB fremstår mest av alt som kun et ønske om å sjokkere, og det blir for åpenbart.

Vel vel. Siden det er fiksjon lar vi det vel passere, på et vis. Men slikt søppel har jeg absolutt ikke noe behov for å få detaljerte grafiske fremstillinger av, selv om jeg ikke tar meg nær av det heller.

Jeg er vel heller ikke overbegeistret over filmens fjerde kapittel, som nok fikk noen av det kvinnelige publikummet til å vri seg litt ekstra av vemmelse.

Historien sirkler ellers rundt et evigvarende byggeprosjekt Jack sliter med. Han skal bygge seg hus, men later aldri til å lykkes med det han planlegger i husbyggingen sin av det perfekte hus. Drapene knyttes i filmens siste del opp mot dette, en siste svulstig byll-del av filmen som for øvrig for alvor senker hele filmen ned i avgrunnen. THTJB har også en rekke annet vissvass, med noen fjottete referanser til Hitler og andre kosegutter, samt det som vistnok skal være en slags satire over kunstnerrollen med referanser til blant annet Dante Alighieri. Jeg føler også at det ligger andre referanser til diverse filmer her, samt en slags samfunnskritikk på et eller annet plan. Når Jack for eksempel faktisk sier i politiets nærvær hva han bedriver tida med, blir han avfeid med at det er fyllasnakk.

Siden den første timen faktisk ikke er så ille, med tanke på at dette jo er en horrorfilm. Faktisk funker den på visse plan som horror og bitende blodig – imidlertid blir den etter den første timen et vaklevorent skaberakk – og siden Matt Dillon gjør sitt ytterste som iskald seriemorder, blir ikke filmen helt elendig.

Den blir derimot en kapital skuffelse. Lars von Trier er en av Danmarks aller mest fremtredende innen filmindustrien, og han har laget flere veldig gode filmer – The House That Jack Built er dessverre langt fra en av de.

♥ ♥  –  –  –  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: Pressebilder TIFF / tiff.no

TIFF2019: GREEN BOOK – morsomt om alvorlig tema

Årets Golden Globe-vinner GREEN BOOK har fått mye skryt – Det fortjener den da også selv om den ikke er et mesterverk.


FILMANMELDELSE: GREEN BOOK
Dramakomedie, USA, 2018, 2t 10m
Regi: Peter Farrelly
Med: Viggo Mortensen, Mahershala Ali, Linda Cardellini m. fl.
Aktuell: Sett på kino på norsk førpremiere på
Tromsø Intern. Film Festival 19. januar.
Ordinær kinopremiere i Norge 1. februar.

PGA dårlig publiseringsløsning hos bloggplattformen wordpress anbefales det inntil videre å lese blogginnleggene på mobil. På PC vil desverre masse ord brytes midt i ved linjeskift.


For filmen basert på en sann historie med handling lagt til 1962 har den dag i dag fortsatt dagsaktuelle temaer som urettferdighet,
rasisme og rasehat – samtidig som den på det mer hyggelige plan er en historie om et unikt vennskap, om verdighet, ærlighet og mot.

Til tross for den tunge bakomliggende tematikken som danner filmens bakteppe og all urettferdigheten filmen skildrer er Green Book
likevel en film med mye glede. Det er en film med vittige replikker og flere komiske øyeblikk, det er en feelgoodstemning over
Green Book, og publikum underholdes på lekent vis, samtidig som det bobler av provoserende 60-talls rasisme og raseskille (som på flatterende vis kommer litt i skyggen).

Så er det da heller ingen bombe at Green Book har blitt en (drama)komedie. Regissør Peter Farrelly har tidligere stått bak flere komiske suksesser, som Alle elsker Mary, Kingpin samt Dum og dummere (både den første ogden andre). Nå er heldigvis ikke Green Book en film av den typen, og heller absolutt ikke en ren komedie, men den løsslupne og tidvise lette stemningen ligger ofte framme og gir filmen bred appell blant publikum.

Viggo Mortensen og Mahershala Ali er strålende i hovedrollene.

Viggo Mortensen spiller “Tony Lip” – en smårasistisk italiensk-amerikaner fra arbeiderklassen, som på grunn av trang økonomi tar på seg en to måneder lang jobb som sjåfør for den klassiske pianisten Dr. Don Shirley, spilt av Mahershala Ali. Shirley skal nemlig på konsertturnè i sørstatene, og trenger en som kan “ta seg av problemer” som kan dukke opp underveis. For i 1962 er kombinasjonen sørstatene og vellykket, rik svart mann farlig farvann.

Green Book er basert på den sanne historien om pianisten Don Shirley og Tony Vallelonga, to rake motsetninger som la ut på reise med “The Negro Motorist Green Book” som guide. Boka var en guide for afroamerikanere til sikre hoteller, overnattingssteder og restauranter.

I en slags roadmoviestil finner, ikke overraskende, de to bilfarende etterhvert en ny respekt for hverandre, konfrontert med Amerikas grove urettferdighet.

Og den er det ikke lite av. Det er naturligvis leit å se den så tydelige og åpenlyse rasismen og rene raseskillet som preget det amerikanske samfunnet i denne tidsepoken, det være seg på for eksempel forretninger, bevertningssteder eller blant lovens håndhevere. Tankene sendes selvsagt også til nåtid, hvor mye av dette ikke lengre eksisterer, men hvor det i dag foregår på andre plan.

Samspillet mellom Ali og Mortensen er glimrende, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier at filmen viser en karakterutvikling hos hovedpersonene.

Green Book er som nevnt en film med seriøs, alvorlig og provoserende tematikk, som likevel er presentert på en subtil og publikumsvennlig måte. Filmen tar oss med på en myk og ganske polert tur gjennom et potensielt hett tema, og den beskriver for lite om den grønne boka. Potensialet utnyttes nemlig ikke helt, ettersom humoren tar mye oppmerksomhet vekk fra de alvorlige sidene. Det kan oppfattes som at man tar for lett på problematikken, som da gjør filmen en smule grunn og overfladisk, likevel er det en velmenende og hjertevarm film. At en film underholder er heller aldri feil, bare man har i bakhodet at rasisme og undertrykking aldri verken har vært eller vil bli et positivt trekk.

2 timer og 10 minutter med GREEN BOOK anbefales  – og kanskje er det lærdom å dra av det også?

GREEN BOOK har Norgespremiere 1. februar.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: Pressefoto TIFF

Filmanmeldelse: GIRL – En film mange bør se, særlig de som mener kjønnsoperasjoner er tull

Rørende og bevegende om å være født i feil kropp.

Den belgiske regidebutantfilmen GIRL vant fire priser under Cannes-festivalen i år, både for blant annet beste regidebut og beste hovedrolle.


FILMANMELDELSE

GIRL

Drama, Belgia/N.land, 2018, 1t 45 m
Regi: Lukas Dhont
Med: Victor Polster, Arieh Worthalter, med flere
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 2. november


For nettopp den unge hovedrolleinnehaveren Victor Polster gjør det formidabelt i rollen som den 15 år gamle jenta Lara som gjennomgår hormonbehandling i påvente av en kjønnskorrigerende operasjon.

Laras største drøm er å bli ballerina – og kvinne på ekte. Hun het nemlig Victor før, er født som gutt og har “et tredje bein”.  Laras største problemer er ikke omgivelsene eller vennene, som alle har godtatt og akseptert henne, men hennes egen utålmodighet over egen kropp, samt høye krav til seg selv, som fører med seg mye frustrasjon i et ungt sinn. Her er gjenkjennelsesfaktoren allmenn, i det å ville finne seg selv og den man er.

Filmen er ellers en fin og nær skildring av forholdet mellom far og datter, i en periode der Lara går gjennom en tøff tid hvor med mye indre og ytre påkjenninger og smerte. Laras mor nevnes aldri i filmen, noe som understreker hvordan filmen utfordrer ofte vante kjønnsroller.

Tematikken rundt mennesker som ønsker kjønnsoperasjoner er et i samfunnet ofte tabubelagt og på film underfortalt emne, som det egentlig er ekstremt vanskelig å sette seg inn i og fullt ut forstå for utenforstående. Seerne presenteres for sider unge personer som opplever og gjennomgår en slik prosess opplever både av fysiske og psykiske utfordringer, ting man kanskje ikke har tenkt på, eller blåst av tidligere? I Girl løftes temaet opp og belyses på en varsom men også direkte måte av regissør Lukas Dhont.

Og av hovedrolleinnehaver Victor Polster.

Det finnes utvilsomt personer som er sterke forbilder og gode ambassadører for temaet, mens andre ikke er det. Rollekarakteren Lara er udiskutabelt i førstnevnte kategori, både grunnet sitt sympatiske vesen, i hovedsak sunne gjennomtenkte verdier og intelligens.

Polster er nemlig direkte fantastisk og fascinerende i rollen som Lara – Han er med i hver eneste scene i den bortimot en time og tre kvarter lange filmen. All den smerte (og glede) Lara kjenner, de påkjenningene hun går gjennom, via tapre smil, svette, blod og tårer, klarer Polster med sin væremåte å formidle på en måte som får det til å gi frysninger nedover ryggen flere ganger.

Også Polster er spillefilmsdebutant, og må utvilsomt ha en lysende framtid foran seg som skuespiller hvis han vil. Han glir i alle tilfelle inn i rollen som Lara med største naturlighet, godt hjulpet av sitt androgyne utseende som gjør at det føles så ekte og nært at man nesten glemmer at det er film. Historien bygger da faktisk også på en sann historie, befriende fri for fordommer.

De daglige problemene Lara opplever både når det gjelder ønsket om å bli ballerina og rundt egen kropp gjør vondt å se på. For hennes sterke ønske om å lykkes med dansen fører med seg komplikasjoner. Innimellom fylles det også på med varme og småhumoristiske betraktninger, men er andre ganger skikkelig smertefulle. Som filmens klimaks mot slutten, som gjorde at noen kinopublikummere holdt seg for øynene.

Lara som bor sammen med faren (Arieh Worthalter), en av de mest sympatiske farsfigurer jeg har sett på film, og den 6 år gamle broren (fint spilt av Oliver Bodart), har også venninner og medstudenter som er støttende og forståelsesfulle. Helt uproblematisk for Lara er det dog ikke i vennekretsen.

Filmen kunne vært trimmet ned noen minutter, for det er noen seige sekvenser her og der. Lara og faren lærer vi godt å kjenne, men det er noen tråder ellers som ikke føles helt rasjonelle eller litt for lette, og slutten føles en anelse for lettvint utført.

Girl er en rørende, sår og øm film, som også sprer lys og håp. Det er en viktig film om et tema som er viktig å kunne snakke om. Det er kanskje ikke nødvendigvis en film for alle, da det jo er en ærlig sak å ikke ha så stor interesse av filmer om diverse temaer, men om noen ser på tematikken som snål eller idiotisk, eller noe mellom der et sted, kan kanskje Girl korrigere på tankene. For og om man har det minste snev av medmenneskelighet  i seg forlater man filmens univers rikere på menneskelig input enn man var før man så Girl.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥  

#Girl2018 #Girlmovie #Girlfilm #film #filmsnakk #filmtips #filmanmeldelse #filmomtale #filmer #filmhjerte #kino #kinofilm #kinotips

Filmanmeldelse: BOHEMIAN RHAPSODY – Fargerik hyllest til ikoniske Freddie og Queen

En solid hyllest til legendariske Freddie Mercury og Queen!

Det er hva den nye musikk- og dramafilmen “Bohemian Rhapsody” har blitt, til tross for sin lemfeldige omgang med fakta. I drøye 2 timer drar vi tilbake i tid til 70- og 80-årene, da Queen var dronningen av populærmusikk.


FILMANMELDELSE

BOHEMIAN RHAPSODY

Biografisk (?) drama og musikk, Storbritannia / USA, 2018, 2t 14m

Regi: Bryan Singer

Med: Rami Malek, Mike Myers, Lucy Boynton, Gwilym Lee, med flere

Aktuell: Bohemian Rhapsody, som også er navnet på en av rockegruppa Queen sine største hits,
er filmen som følger Queen og vokalisten Freddie Mercury gjennom 70- og 80-årene.
Norsk kinopremiere var 2. november.


Jeg skal først som sist selvsagt si at jeg alltid har digget Queens suksesshiter, hvorav flere figurerer i filmen. Tidløse klassikere og udødelige monsterhits som We Are The Champions, Another One Bites The Dust, I Want To Break Free, Radio Ga Ga, Killer Queen og nettopp Bohemian Rhapsody. Blant andre. For noen mesterverk de i sannhet er –  og for noen mesterlige entertainere som stod bak de. Så joda, jeg liker Queen. Naturligvis hjelper det således på interessen og gleden over filmen om man har sansen for Queen, men filmen er uansett såpass underholdende at den bør fenge for alle som har interesse av bandets sukessrike karriere og musikk, og som liker pop og rock. Det er et glansbilde av en film, med mye feelgood i seg.

Filmen tar oss med på en reise fra bandets spede start, nærmest via et tilfeldig møte i en lurvete bakgård, frem til den legendariske opptredenen deres på Live Aid-konserten på Wembley midt på 80-tallet som ble sett av utallige millioner av TV-seere verden over.

Vi blir med på bandets oppturer (og kanskje ene nedtur?) og får et humoristisk innblikk i menneskene og teamet som bevegde seg rundt Queen og Mercury. Videre viser filmen bruddstykker av hvordan de fire Queen-medlemmene ofte kranglet så busta føyk, og hvordan de likevel lagde revolusjonerende lyd og tekster.

Bohemian Rhapsody setter oss dessuten inn i et tidsbilde det nær alltid er stas å få servert på film, med en herlig tidsriktig koloritt og miljø.

Jeg skal glatt innrømme at jeg aldri før har tatt meg tid til å sette meg grundig inn i historien til bandet eller Mercury, slik at jeg ikke visste på forhånd så mye om hva i filmen som er basert på fakta og hva som er fiksjon for å få en mer severdig film. Med det som utgangspunkt fremstod iallefall Bohemian Rhapsody som en ganske så underholdende fortelling, med et manus hvor man har funnet plass til en god del humoristiske betraktninger.

Men som en slags biografisk beretning om bandet og Mercury har filmen mange historiske feil, altså ren fiksjon. Er det så farlig da? Nei, mener jeg. Dette er IKKE en dokumentar heller, derimot en fargesprakende hyllest. Jeg gidder ikke komme nærmere inn på detaljene, men VG trekker dette frem i sin anmeldelse (kar.  3), som er informativ om fakta og feil, men akk så surmaget ellers fra han skalla gubben. Jeg anbefaler derimot Dagbladet sin herlige og morsomme anmeldelse (4), der Tom Stalsberg velger å hylle filmen selv om også han trekker frem faktafeilene.

Vi får bli bedre kjent med legenden sjøl, en av rockehistoriens største ikoner og utvilsomt en mann med en av de beste sangstemmene verden har hørt; den überpopulære og sagnomsuste Queen-vokalisten, Freddie Mercury. Den eiendommelige fyren fra enkle kår som jobbet som bagasjesjauer oh som slo seg opp til å bli en av rockemusikkhistoriens aller største.

Riktignok tar ikke filmen oss tett nok under huden på Mercury, men jeg syns likevel vi gis et til tider brukbart portrett av en musiker med sine ekstravaganser og etterhvert utagerende og tidvis destruktive livsstil. Mercurys personlige private liv kunne vært portrettert grundigere for å gi en bedre forståelse, for utenom scenelivet forteller ikke filmen nok om han. Det er også noe overfladisk generelt sett, hvor man ikke går veldig dypt inn i verken biroller eller historien som helhet.

Filmen peker også på mange måter på hvordan resten av bandet til tider sterkt foraktet sin frontfigur (hvor mye sannhet som ligger i det vet jeg ikke), og hvordan bandet gikk i oppløsning  (sannsynligvis styrt av grådige bakmenn rundt Mercury) før Mercury igjen fikk samlet bandet før den mye omtalte veldedighetskonserten Live Aid i 1985. Nå er ikke akkurat denne biten heller riktig rent historisk, men men…

Entertaineren! Og for en figur Mercury var, på godt og vondt. Og du all verden for en stemmeprakt, og evne til å ildne opp publikum. Det er nemlig ingen tvil om at Mertcurys fremtoning, slik filmen portretterer han, var både sær, ekstravagant og egenrådig. I motsatt ende av skalaen var han en fargerik entertainer av fremste sort.

Filmen viser også noe av Mercury sine vennlige og generøse sider, og forteller om at også han behøvde nærhet. Han trosset stereotyper og ble elsket av massene. Mercurys stil i bekledning og fakter var jo også på 70- og 80-tallet noe som vakte oppsikt. Han var seg selv som han ville, og brydde seg tilsynelatende ikke om hva andre mente om han, selv om han lenge skjulte legningen sin som homofil for de nærmeste (og offentligheten som han vel aldri bekreftet noe til, selv om ryktene svirret).

Rami Malek, fra før best kjent fra serien Mr. Robot, leverer iallefall en praktprestasjon i hovedrollen som Freddie Mercury. Uten å smøre for tjukt på kan jeg bare fastslå at Malek fortjener superlativene som har kommet i hans retning etter at filmen ble sluppet. Så har man da også (nesten) gjort han kliss lik Mercury, særlig utover i filmen med bart og tenner, i fakter og fære. Malek har mottatt gjennomgående hyllest fra filmkritikere for rollen sin, og det er han vel fortjent. Med grundige studier av opptak av rockelegenden før og under innspillingsperioden har Malek nærmest transplantert Mercurys bevegelser og uttrykk over til seg selv.

Forøvrig er også de andre skuespillerprestasjonene greie til gode. At tøvballen Mike Myers spiller i filmen er jo i seg selv litt komisk da, der han i cameorollen sin som platetoppen i EMI som mistet Queen er bortimot ugjenkjennelig forkledd.

De andre bandmedlemmene blir vi ikke særlig godt kjent med, men det var vel heller aldri baktanken med filmen… Rollene som bandets øvrige medlemmer, Bryan May, Roger Taylor og John Decon, spilles ihvertfall av henholdsvis Gwilym Lee (May, som er den av de andre man kommer tettest på), Ben Hardy (Taylor) og Joseph Mazello (Decon). Andre navn som kan nevnes er Tom Hollander (Jim “Miami ” Beach) og Aidan Gillen (John Reid) som bekler roller i teamet rundt gruppa, og Lucy Boynton og Aaron McCusker som Mercurys to livspartnere Mary Austin og Jim Hutton.

Så var det musikken da! Filmens soundtrack og lydbilde er utvilsomt glimrende. Soundtracket består av originalt Queen-materiale, slik at jeg vil mene fans av bandet bør bli fornøyd med den delen av “Bohemian Rhapsody“, selv om man noen ganger kunne ønsket mer.

Filmens store høydepunkt er “liveopptredenen” på Live Aid-konserten, en seanse hvor det er vanskelig å ikke trippe i takt med foten og juble med. Mercurys og Queens opptreden på Live Aid i 85 står fortsatt den dag i dag som en av de mest kraftfulle sceneopptredener i rockens historie, og dette er godt produsert og klippet til i filmen. Det er da også dette filmen bygger seg opp mot, og hvor filmen tar av.

Det er ellers noen rørende øyeblikk også, som etterlater oss seere med både nostalgi og varme. Selv om filmen også har triste og såre øyeblikk er også de ofte presentert med både ironi og humor. Imidlertid har filmen sine mindre interessante partier underveis, med vel mye snikksnakk som ikke er engasjerende å se på.

Det hindrer likevel ikke Bohemian Rhapsody fra å være en fornøyelig, rørende og leken hyllest til et populærkulturelt fenomen som stadig oppdages av nye lyttere. Filmen har altså sine historiske feil, men er en type “biopic”, på godt norsk biografisk fortelling, som evner å underholde.

På IMDB har forresten filmen i skrivende stund et skyhøyt snitt på hele 8,4 av 10 stjerner basert på over 28 000 brukerstemmer. Mange har med andre ord likt filmen om fantastiske Queen og Freddie Mercury, så også Filmhjerte som velvillig strør ut fem filmhjerter, som skulle samsvare rimelig godt med snittkarakteren hos filmdatabasen.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   –

#bohemianrhapsody #Queen #freddiemercury #film #filmtips #kino #kinofilm #filmsnakk #filmanmeldelse #filmanbefaling #filmanbefalinger #filmanmeldelser #filmprat

Filmanmeldelse: Mordene i Kongo – helteepos om to uheldige eller dumme menn?

Helteeposet om to uskyldige nordmenn som dro inn i jungelen og ble beskyldt for mord…


FILMANMELDELSE

MORDENE I KONGO

Drama/krim/thriller, Norge, 2018, 2t 8m

Regi: Marius Holst
Med: Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine Jansen,
Dennis Storhøi, Tone Danielsen, m. fl.

Offisiell Norgespremiere 26. oktober

 


Vel, riktig slik er det vel ikke med Marius Holst sitt nye krimdrama “Mordene i Kongo“, som tar for seg historien vi etterhvert kjenner ganske godt til, om Joshua French og Tjostolv Moland, to norske leiesoldater i Kongo. Dog er det ikke helt feil å si det slik heller, om denne filmatiseringen. Holst sin nye film har møtt til dels sterk kritikk fra enkelte anmeldere, noe som for meg virker ufortjent. For så dårlig er den nemlig ikke. Tvert imot syns jeg Mordene i Kongo er en bra og severdig film som holder godt tempo, til tross for en del mangler, og at den føles litt for uambisiøs.

Selv har jeg alltid vært av den formening om den mye omtalte Kongo-saken at de to nordmennene ble dømt på et syltynt grunnlag. Rettssakene var en farse og de to ble holdt fengslet under til tider svært kummerlige forhold.

Mordene i Kongo forteller egentlig svært lite nytt, den har ingen større overraskelser på lur, rent bortsett fra at jeg, til tross for mitt syn på selve saken, lar meg overraske over hvor mye filmen sympatiserer med French og Moland, samt hvordan filmen egentlig ikke våger seg ut på å vise en “sannhet” om hva som skjedde.

For la det være sagt med en gang. Filmen forteller ikke noen ny sannhet, verken om hvordan sjåføren, som de ble dømt for å ha drept, faktisk ble drept, eller om hvorvidt Molands død var selvmord. Selve drapet på sjåføren får vi sågar visualisert tre (!) alternative versjoner av! French og Moland har hele tiden selv hevdet at myndighetene stod bak skuddet som drepte sjåføren, mens de to andre passasjerene på den innleide pickupen har pekt ut Moland som skytteren. Å hevde at det kun er de tre som fortsatt lever av de fem som var med bilen, blir naturligvis ikke riktig å hevde, slik noen kritikere har gjort. For OM skuddet kom fra jungelen, da er det vel flere som kan vite?

Filmen leder oss derimot mot å danne noen egne oppfatninger, men disse hadde nok mange av publikum allerede (?). Jeg overraskes videre en smule av hvor lite filmen egentlig går inn på bakgrunnen for at French og Moland var i Kongo, selv om det ikke er helt overfladisk. De to fremstilles muligens ikke som rendyrkede uskyldsrene helter, men selv om de heller ikke fremstilles som de aller smarteste er det liten tvil om hvilken side filmen står på, selv om man vistnok har forsøkt å skulle legge seg på en noe nøytral linje.

Der Mordene i Kongo scorer høyest er på den tette og impakte stemningen som hele tiden får filmen til å føles både intens, spennende (dvs severdig) nok og interessant. Vi får innblikk i et rettssystem og en behandling av mennesker som ikke er en rettsstat verdig, og vi får bruddstykker av en kultur ganske ulike de på det europeiske kontinent. Man må nok ellers se det hele som en aldri så liten “røverhistorie”, for her er nok sikkert nok politiske ukorrektheter og hull, for den som velger å fokusere på det.

Skuespillerprestasjonene er heldigvis bra. Aller best er Tobias Santelmann i rollen som Tjostolv Moland. Santelmann gir blant annet et skremmende portrett av Molands etterhvert skrantende psykiske tilstand, og leverer en minneverdig rolleprestasjon. Moland er også den av de to som klarest portretteres som en “killer”. Ikke som en morder, men en killer, som det sies.         

Aksel Hennie som Joshua French er bra han også, selv om det ikke er til å komme fra at Aksel Hennie til tider er litt mye Aksel Hennie, om dere skjønner. Der Santelmann også er mer lik i stemmeleiet, er ikke Hennie like stødig, men det får passere. Vi må vel også snakke om hårmanken(e) hans i filmen, må vi ikke? 😉

Uansett, Hennie leverer tidvis godt han også, jeg vil si han vokser mer inn i rollefiguren etterhvert som historien skrider frem, gjennom et ikke kronologisk løp, men med stadige vekslinger i tid (noe som kler filmen forøvrig). Særlig i siste halvdel og mot slutten av spilletiden gjør han en solid figur som French, hvor likhetene er, om ikke slående, så iallefall tilstede mellom den ekte og den filmatiserte French.

De afrikanske rollene fylles greit, selv om de aller fleste fremstår som endimensjonale, stort sett som beintøffe hardhauser eller undertrykte.

Jeg savner derimot en del i manus rundt birollene. French sin mor burde for eksempel vært viet større plass enn den alt for lille rollen Tone Danielsen er gitt.

Om filmmakeren tegner et mer positivt enn negativt bilde av de to fengslede nordmennene i Kongo, så er det liten tvil om at UD, det norske utenriksdepartementet, ikke kommer veldig pent ut av historien. Særlig Ine Jansen, som en av to representanter fra UD som ankommer Kongo for å bistå French når han anklages for drapet på Moland, fremstår som et firkantet rigid norsk regelverk, dog mest av alt villig til å legge seg (eller French) på rygg for alt hva kongolesiske myndigheter måtte kreve. For, som French sier noen ganger i filmen, veldig mange europeiske land ville fått ut sine landsmenn kjapt. Men siden UD ikke betaler løs nordmenn i utlendighet, får de finne seg i mye elendighet, er iallefall hva French peker på. Kunne Norge gjort mere for sine to landsmenn? Ja mener nok Mordene i Kongo.

Filmen kunne gått dypere i de diplomatiske og politiske implikasjonene rundt saken, men det er heller ikke direkte feil at den retter det aller meste av fokuset på de to nordmennene og situasjonen deres i fengslene. Jeg har registrert en del kritikk mot Mordene i Kongo, for å tale den harde barske hvite manns sak, og for å forherlige en tid da Afrika lå som et eventyrland for slike med våpen i hånd. Jeg skal ikke begi meg inn i den debatten, men registrerer jo etter å ha sett filmen at den ikke graver særlig grundig i hva de to herrer hadde for seg i Kongo, og at det er veldig mye Joshua French sin versjon av virkeligheten vi presenteres.

Likevel er det en tvetydighet i denne filmatiseringen, hvor man gaper over for mange sider av saken på en for enkel måte ved å kun pirke i overflaten.

Filmens lengde fremstår for min del ikke som for lang. I overkant av to timer (2 timer og 8 minutter) er det oppgitt av filmen skal vare, en etappe som forløper uten at jeg føler at nå må det være over snart (riktignok syns jeg ikke det var gått to fulle timer når lyset i kinosalen kom på i det øyeblikk rulletekstene starter, jævlig irriterende det forresten, og inn fra sida kommer ryddemannskapet med kost som for å tydeliggjøre at nå peller du deg ut av salen..ups, ble en liten digresjon der ja).

Visuelt sett ser det bra ut kinematografisk, med pene landsskapsbilder, dype skoger og skumle jungler, pulserende liv, og musikken som pumpes inn med riktige mengder på de rette stedene.

At noen anmeldere faller ned på karakteren to skjønner jeg lite av. Alt i alt underholdt filmen meg i alle fall, men så er jeg jo heller ikke full av kunnskaper om Afrika og om de politiske tilstandene i Kongo, eller sykelig opptatt av at alt skal legges frem i dokumentarisk stil.

♥  ♥  ♥  ♥   –   –

Alle fotos: Filmweb.no

#mordeneikongo #film #filmtips #filmsnakk #filmhjerte #filmprat #filmanmeldelse #filmanbefaling #joshuafrench #tjostolvmoland

Filmanmeldelse: Skjelvet – Rystende spektakulær men ikke fantastisk

Årets store norske katastrofefilm Skjelvet ryster og er spektakulær, men ender opp som en liten skuffelse.

Dog ikke en så stor skuffelse at det ikke er verdt å ta turen på kino for å se filmen, hvor hovedstaden legges i ruiner i løpet av noen grufulle minutter, hvor vi får servert scener man naturligvis aldri før har sett i norsk films historie. For filmen leverer tidvis sitrende spenning og underholdning.

Skjelvet er forøvrig allerede en kassasuksess etter at kinoer landet rundt har hatt strie strømmer av besøkende siden premieren 31. august. Noe som ikke er annet enn ventet etter den massive omtalen filmen har fått over lang tid.


FILMANMELDELSE

SKJELVET

Katastrofefilm/spenning/action, Norge, 2018

Regi: John Andreas Andersen

Medvirkende: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Hoff Oftebro,
Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, med flere


Det er nemlig noen spektakulære og voldsomme krefter i sving, forståelig nok, når et jordskjelv av enorme dimensjoner, knuser Oslo i fillebiter. Riktignok er det vel ikke umulig å se at noen av disse scenene er det vi på godt gammaldags norsk kaller filmtriks, eller som det på en mer moderne sjargong omtales som CGI, computer generated images – datagenererte bilder.

Akkurat det skal definitivt ikke Skjelvet få trekk for, da det nok er rimelig vanskelig å få bildene av jordskjelvbølgen som feier inn under Oslo til å se mere reell ut. Omfanget av dødstall kunne muligens kommet frem klarere?

Desverre er det flere andre deler av Skjelvet som langt fra sitter like godt. Viktigst av alt er handlingen, fremdriften, skjermtid (det vil si manglende skjermtid for enkelte), samt en strøm av klisjèer som avløser hverandre underveis, samt noen scener når etterskjelvene og bygningsmassene er i ferd med å gi etter som gir rene Titanic-flashback, noe som blir ørlite grann ufrivillig komisk.

Stemningen i filmen, særlig før katastrofen inntreffer, er dessuten såpass mye mere grå og trasig enn forløperen Bølgen, at det er markant. At nettopp Skjelvet er en oppfølger til Bølgen er da også et moment her. Den blir litt for mye oppfølger, med litt for mange scener vi vel egentlig så i Bølgen, bare da med masse vann i omløp.

Det svakeste med Skjelvet er nok oppbygningen mot klimaks, når det braker løs, for det går veeeeldig sakte fremover, og vi får det smurt inn at hovedpersonen Kristian (Kristoffer Joner) sliter med ettervirkningene av det som skjedde for tre år siden i Geiranger, der han og familien så vidt overlevde monsterbølgen. Det er selvsagt et menneskelig drama oppi det hele også, med forskeren og familiefaren som har mistet gnisten etter katastrofen med flodbølgen.

Historien i Skjelvet er da iallefall enkel. Geologen Kristian har forlatt familien og lever eremittens tilværelse langt oppi fjellsidene i Geiranger, men en ulykke i Oslofjordtunnellen hvor to personer omkommer – deriblant en forsker –  fører Kristian tilbake til familien i Oslo, der han nå er overbevist om at et enormt jordskjelv vil inntreffe når som helst.

Selvfølgelig er det ingen som tror han, og han avvises bryskt av jordskjelvekspertene som sitter foran maskinene sine og overvåker all slik aktivitet.

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke vet stort om målinger av jordskjelv, jeg aner ikke om hvorvidt det er mulig å forutse elller varsle om nært forestående naturkatastrofer av den art.

Kristian mener imidlertid at det er mulig, og geolog, ekspert og nasjonalhelt som han er etter ulykken i Geiranger, fremstår det som litt snålt at han nærmest avspises som en tusseladd når han forsøker å få frem bekymringene sine for hva som kan ramme Oslo. Dessuten, når man altså slik som i filmen har dette firmaet eller organet, kall det hva du vil, som sitter og overvåker jordskjelvaktivitet, hvorfor i pokker er de der egentlig?

Stig Amdam, som spiller lederen for dette jordskjelvsenteret, fremstår som en uvitende og nonchalant turist med lua i hånda. Riktignok syns jeg ikke filmens manus er god nok på å få oss til å forstå hvorfor Kristian er så urolig, selv om vi jo vet at han har rett.

Så var det disse klisjèene da, for de er det noen av. Eksperter som ikke vil høre og som portretteres som halvveis useriøse og litt sånn “pytt pytt dette var bare konstrueringsfeil” når et signalbygg i Oslo rystes i det som er et mildt forvarsel. Vi har noen melodramatiske scener som kunne vært nedtonet ørlite, og det er også noen scener hvor likhetene med den første filmen blir litt for åpenlyse.

Dessuten er det noen tilfeller av valg som oppleves som alt for enkle, ikke troverdige eller ikke henger på greip, slik som at Kristian uhindret kan kjøre inn i en avstengt tunnell etter en ulykke, eller at en bombetrussel ringes inn uten at vi hører noe som helst om det mer, og det er flere slike detaljer som er irriterende små nåler man trår på.

I Geiranger var familien Eikjord, bestående av Kristian, Idun (Ane Dahl Torp) og de to barna, tenåringsgutten Sondre (Jonas Oftebro) og den unge datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) innesperret i en dødsfelle på et vannfylt hotell, og jaggu er det ikke på et av landets digreste hoteller de ulykksalig nok befinner seg i denne gangen også, når skjelvet ryster.

Det vil si, Sondre er jo ikke der. Han har nemlig til stor skuffelse blitt redusert til næmest statist å regne i Skjelvet. I Bølgen hadde Jonas Oftebro en viktig rolle som sønnen Sondre, men i Skjelvet er han stort sett ikke å se, og jammen virker det som han ikke er fremst i tankene hos den ene av foreldrene heller når jorskjelvet starter sine herjinger og massive ødeleggelser.

I de scenene hvor vi derimot får se Sondre er han som ventet et sympatisk tilskudd til filmen. Nordnorsk kjæreste har han jaggu fått seg, og han har begynt å studere. Ekkel foreleser har han også pådratt seg. De har man jo opplevd noen av, ikke sant? De som anser telefonen som et forferdelig instrument, og som er klar til å kjeppjage enhver eier hvis mobil lager lyd.

Det er jo stygt å si det, men siden nå dette kun er film og fiksjon, så er det nesten som man håper at den oppblåste fyren får taket i skolten……

Joner og Dahl Torp spiller på de trygge strengene og gjør sine figurer gjennomført bra, så det er ikke spillet det står på. Skjelvets store styrke er det faktisk den desidert yngste av ensemblet som står for. Kristian og Iduns datter Julia, glimrende spilt av pur unge Edith Haagenrud-Sande, er nemlig uten sidestykke Skjelvets ener.

Den unge jenta med sine store øyne, som passer perfekt i denne settingen hvor hun skal få formidle både glede over å se faren igjen, uro, frykt, redsel og direkte grøss, er 12-13 år nå, men spiller yngre i filmen, leverer iallefall en kraftprestasjon. Særlig når det kommer til ansiktsuttrykk, og det å være behersket i en mildt sagt kaotisk omgivelse. Julia/Edith får velfortjent ros, for et funn (det så vi jo forsåvidt og i Bølgen).

Scenene med Julia i infernoet som oppstår, hvor det kjempes for livet, er filmens aller beste, og kanskje mest nervepirrende, for filmskaperne vet naturligvis at det å sette et barn i livsfare gir gysninger hos publikum.

 

En spoiler i dette avsnittet, så hopp over til neste hvis du ikke vil vite.


I Bølgen husker vi at alle filmens hovedpersoner kom fra det med livet i behold. Like gildt får vi det ikke denne gang, for en av karakterene det knyttes bånd til får en dramatisk utgang. Hvorvidt dette var nødvendig kan sikkert diskuteres. Iallefall er det derimot noe forutsigbart at det vil skje slik situasjonen utspiller seg.

 

—— Spoiler slutt ——-

 

Denne gang er det forresten skrevet inn en ny rollekarakter som blir Kristians gode hjelper i jakten på hva som egentlig skjedde i ulykken inne i Oslofjordtunellen, samt i kampen om overlevelse i det vaklevorne vraket som en gang var et luksuriøst og prangende hotell.

Etter den nevnte forskerens død oppsøker nemlig Kristian huset der denne bodde. Han blir der kjent med den forulykkedes voksne datter Marit, spilt av spillefilmsdebutant Kathrine Thorborg Johansen, som man kanskje husker fra rollen som fru Brattskjær i NRK-suksessen Heimebane. Skjelvet trengte et nytt ansikt med tanke på forløperen, så rollefiguren Marit tilfører filmen et moment som den nyter godt av. Marit har ingen bånd til familien Eikjord, derfor blir det et spenningsmoment i hvor langt hun er villig til å strekke seg.

Der Skjelvet også scorer, og som gjør at filmen ikke er dårlig, er at den, når det omsider begynner å bli dramatikk, trykker på noen effektive knapper som bidrar til å holde spenningen oppe. Dog må det igjen bemerkes at filmen bruker alt for lang tid på å komme igang. Selv om det ikke føles direkte kjedelig da heller kjennes de første 45 (opp mot 60?) minuttene som for lange og med ikke tilstrekkelig relevant innhold, særlig når vi jo tross alt vet hva som skal komme.

Som nevnt er det alltid en nerve når det dreier seg om et barneliv i fare, slik som når Julia står midt i katastrofen. Vi ser Oslos signaturbygg smuldre opp ett etter ett. Postgirobygget bukker under og dundrer inn i Plaza, slottet smuldrer vekk og på ødeleggelsesskalaen er dette av en art vi selvsagt aldri før har vært i nærheten av å se på norsk, eller forsåvidt skandinavisk film.

For å overgå dette må vel kanskje atombomben slippes. Likevel forskånes publikum fra mye voldsomme inntrykk av død og fordervelse, selv om vi forstår at her har masser omkommet, trolig også de barna vi så i fugleperspektiv på Ekebergsletta, før naturkreftene gjorde sletta noe mere uslett.

Den nesten overdramatiske musikken som gir en skrekkblandet fornemmelse av krig og grøsser er også med på å gjøre en del scener mer skremmende og dramatisk. Teknisk sett er det lite å sette fingeren på, her er raske klippinger og kameraføringer, det er dundrende brak (noen ganger løftet opp av musikkbruken), og det er faresignaler og snikende uro å spore. Selve dramatikken når katastrofen inntreffer er av høyt kaliber og godt for et kinoformat, men jeg kunne vel ønsket meg å se den fra fleres ståsted enn bare familien Eikjords.

Jeg kjedet meg som sagt ikke iløpet av de omlag 105 minuttene filmen varer, men jeg ble på ingen måte blåst av banen heller. Her er et knippe scener som er såkalte på kanten av kinosetet-scener, men når det hele er ved veis ende kan jeg ikke fatte og begripe hvordan og hvorfor et unisomt kobbel av norsk presse og filmanmeldere har lovprist Skjelvet som helt fantastisk. Fantastisk er nemlig dette slett ikke, men du kommer neppe til å kjede deg nevneverdig heller. Sjansen er derimot god for at filmen faller i smak som katastrofe-underholdning.

Når Filmhjerte skal sette vurderingen på filmen oppleves det som litt vanskelig. Filmen har en rekke sider ved seg som er langt fra å berøre toppen av skalaen. På den annen side er det formidabelt levert av unge Haagenrud-Sande, og de andre rollefigurene i fokus, minus Andam, gjør det bra. I tillegg fungerer de tekniske sidene ved filmen stort sett som bare juling, den er slående godt laget rent visuelt, og en nerve er det selvsagt.  Fire filmhjerter/Terningkast 4? Det kan greit forsvares. Jeg heller litt mot kun 3, men det vil være for kjipt etter en film som tross alt holdt oppe oppmerksomheten hele veien. Derfor får det bli 4 filmhjerter og øyne på terningen.

Forøvrig ble den umiddelbare trangen til å ønske seg bosatt i Oslo litt mindre etter å ha sett Skjelvet 😉

For som vi vet. Et stort jordskjelv kan teoretisk ramme hovedstaden.

♥   ♥   ♥      –   –

#skjelvet #kino #skjelvetfilm #film #filmer #filmtips #filmhjerte  #filmsnakk #kinofilm #jordskjelvfilm #oslofilm #fantefilm #nordiskfilm #Oslove