Stjernespekkede «One Battle After Another» byr på det ene tilfredsstillende øyeblikket etter det andre, slag i slag, gjennom over to og en halv time. Er det årets beste film? 

FILMOMTALE:

«ONE BATTLE AFTER ANOTHER»

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

USA, 2025, Action, thriller, drama, 2t 41m

Regi: Paul Thomas Anderson

Skuespillere: 

Leonardo DiCaprio, Teyana Taylor, Sean Penn, Chase Infiniti, Benicio Del Toro,  Regina Hall, m.fl.

Sett på kino

Den mye omtalte filmen fra Paul Thomas Anderson, som både står for manus og regi, har Leonardo DiCaprio, Sean Penn og Benicio Del Toro i hovedrollene, og trekløveret leverer virkelig topp. Det gjør så til de grader også Teyana Taylor og Chase Infiniti i de to store kvinnelige rollene.

Den en gang så entusiastiske revolusjonæren Bob (DiCaprio) lever i en virkelighet av ruset paranoia, utenfor samfunnets rammer, med ny identitet sammen med sin egenrådige datter Willa (Infiniti). Når hans, eller egentlig ex’en hans sin, gamle erkefiende (Penn) dukker opp etter 16 år, og datteren forsvinner, må Bob kaste seg rundt for å finne henne, mens både far og datter kjemper med konsekvenser fra fortiden.

Det blir et villt eventyr, med høyt tempo, adrenalin, små twister og humor.

Historien starter imidlertid før datteren ble født, der vi følger den revolusjonære gruppen “French 75”, og er selvsagt en viktig del av forståelsen av filmen. Ellers skal det sies at «One Battle After Another» ikke er en komplisert film å følge.

Utdrag fra nrk.no: “Prologen viser hvordan paret Pat (Leonardo DiCaprio) og Perfidia (Teyana Taylor) lever som aktivister i den voldelige undergrunnsgruppa French 75.

16 år senere har Pat byttet identitet til Bob, og bor i skjul i en liten by sammen med datteren Willa (Chase Infiniti). De må imidlertid legge på rømmen når Bob igjen får Lockjaw og hans lojale menn etter seg” (kilde: NRK.no/ Filmpolitiet).

Det er en film spekket med action og spenning, med mange mørke humoristiske små hendelser og kommentarer. Og noen regelrett komiske små dialoger.

Med en spilletid på 2 timer og 41 minutter (inkludert rulleteksten) er det lett å frykte at man kan gå lei, men i «One Battle After Another» går det slag i slag hele veien uten at tempoet senkes.

Det er støvete veier, ørkenlandskap, bymiljø, rotete kåker, tøffe skumle typer, takflukt, nesten litt “Vertigo”-følelse, og en deilig fullstendig oppslukende og suggererende biljakt mot slutten av filmen, som er pur actionglede. Akkurat den delen er en fryd for øyet, med fantastisk foto, scenografi og lyd. 

Filmen tåler absolutt sammenligninger med for eksempel Cohen-brødrenes «No Country For Old Men», og kan i miljø innimellom gi noen vibber av «Breaking Bad». Riktignok syns jeg «No Country..» er en bedre og mer underholdende film, men med Leonardo DiCaprio i hovedrollen kan det nesten ikke bli annet en svært severdig og dypt tilfredsstillende. Selv når han i filmen etter prologen, der han er ung og kjekk, ser ut som en smårufsete boms er han attraktiv.

Rollefiguren Bob er sliten etter mange år med rus og alkohol, og i overkant overbeskyttende ovenfor datteren. Ikke en helt stueren karakter, men likevel en man klart sympatiserer med, som filmens protagonist, både “antihelt” og helt.

I tillegg får vi servert ei skikkelig villkatt i Teyana Taylor! (Bildet over). Hun spiller Pat/Bob sin ville partner Perfidia, i første delen av filmen, og er Willas mor. Det er ikke ofte vi får servert den slags råskinn av kvinnelige rollefigurer i slike historier, men Teyana Taylor er nesten alene verdt tiden det tar å se filmen.

Og hva med Chase Infiniti (Bildet under)? Rollen som Willa, Bobs 16 år gamle datter, er råtøff! Hun er dessuten sjarmerende.

Både Teyana Taylor og Chase Infiniti er nye bekjentskap for min del, men Wow, de to ser jeg gjerne mer av!

Aldri eller sjelden tidligere har jeg forøvrig sett Sean Penn (fremstilt) så stygg, ekkel og motbydelig som i denne filmen. Både på utsiden, og innsiden — Vel og merke som rollekarakteren Lockjaw, en interessant bad guy å se litt nærmere på.

Lockjaw fremstår som en “white supremacist” og vil være med i “Christmas Adventurers Club”, et elitistisk, rasistisk nettverk.

Han motsier sin egen ideologi gjennom seksuell tiltrekning, og forhold, til en eller flere svarte kvinner, hvilket gir en slags pervers dobbeltstandard: hat/raseideal + dragning/fetisj opp mot det han ideologisk hater.

Gjennom filmen er han sjef over folk, maktspillet er eksplisitt politisk og rasemessig: han gjør ting som inkluderer rasisme, utnyttelse, trusler og biologisk hån mot Willa.

Filmen sentrerer altså innom rasisme, rettere sagt hvit makt og overlegenhet, på en både subtil og åpenlys måte. Sammenligninger med KKK, jada, Ku klux og slikt griseri, er vel nesten umulig å ikke tenke? Eller diverse høyreekstreme miljøer. Og det sitter som helstøpt uten å bli verken for vulgært eller over grensen. Det er ihvertfall utvilsomt at manusforfatter og regissør Anderson vil si noe om temaet. Politiske strømninger i USA og sosiale forhold. Med vellykket resultat.

“Make America White Again” later til å være drømmen for Lockjaw og hans kamerater i Christmas Adventurers Club, som han så gjerne vil inn i. Det kan åpenbart oppfattes som et stikk mot MAGA/Trump, bare vridd om til å si det de “egentlig” mener (hvitt, ikke “great”).

Sånn satire er typisk Paul Thomas Anderson – han elsker å ta samtidspolitikk og gjøre det til noe grovt, nesten parodisk, men samtidig dypt ubehagelig.

Han har selv i intervjuer og gjennom filmene sine vist at han liker å pirke i maktstrukturer og avsløre hykleri, og «One Battle After Another» er intet unntak.

I «One Battle After Another» gjør han det faktisk ganske eksplisitt: Lockjaw + hvit makt kan sees som en satire over Trumps base, bare skrudd opp til en ekstrem karikatur.

Det er derfor rimelig å mene at PTA bruker filmen til å også kommentere Trump-æraen og det USA som kom ut av det.

O N E    B A T T L E    A F T E R    A N O T H E R

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det også er noen få subtile homofobiske betraktninger i filmen, eller om det ikke er, og om det isåfall er utilsiktet (men ingenting ved regissør Anderson virker å ikke være tilsiktet). Ihvertfall er et par av Willas venner ikke-binære og transmann. Fargerike små birollekarakterer som er med på å både løfte historien og male et bilde av Willa som en åpen ungjente, som også er beintøff når det kreves. Og når Lockjaw brøler ut i en scene “I’m not gay”, er det undertoner av avsky i det.

Filmen fokuserer selvsagt også på trangen til å bryte ned og fjerne samfunnskritikere, og fungerer som en sosial kommentar også på det området enten man står på den ene eller andre sin side av saken.

Det jeg derimot ikke begeistres over tidvis er musikken, soundtracket, som noen ganger benytter “gospel/kor”-aktige låter som småirriterer meg litt. Imidlertid er ikke det av så stor betydning. Soundtracket er nemlig også tidvis suggererende og bidrar til å holde tempoet oppe, bygge opp spenningen, samt sette stemningen.

For «One Battle After Another» leverer stor kinoentertainment, har noe den vil si, og er rålekker på det store kinoformatet.

Verdt tiden? Absolutt.

Verdt å betale for å se? Absolutt.

Om den er verdt terningkast seks, slik NRK og en rekke andre norske mediehus har trillet ut, er jeg derimot ikke 100 prosent sikker på. Jeg bikker likevel over på sekseren og toppscore, fordi selv om jeg ikke elsker absolutt alt ved filmen, er det lite å trekke for, og «One Battle After Another» holder interessen i to og en halv time. Som actionthriller er den faktisk nær perfekt. Og ikke minst, det er Leonardo DiCaprio.

«Blücher» er fortsatt dagsaktuell og relevant,  der den viser viktigheten av forsvar.

FILMOMTALE: «BLÜCHER»

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Norge, 2025, Krigsdrama/action, 1t 34m

Regi: Daniel Fahre. Skuespillere: Bjørn Sundquist, Andrea Berntzen, Eldar Skar, Øystein Røger, Fridtjof Såheim, med flere.

Sett på kino

Tekst: Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no.

Alle foto: filmweb.no

Bedre sent enn aldri… Filmhjerte.blogg.no er tilbake fra en laaaang bloggepause. Her er vurderingen av årets største norske film. Allerede har over 100 000 sett «Blücher» på norsk kino, og det fortjener filmen.

Senkingen av det tyske krigsskipet Blücher natt til 9. april 1940 var en av de viktigste enkelthendelsene under andre verdenskrig sett med norske øyne, og i norsk krigshistorie. Det gav konge og regjering tid til å rømme landet og komme seg i sikkerhet innen tyske tropper inntok hovedstaden.

Filmen forteller den dramatiske historien om timene før og under beskytningen av krigsskipet Blücher, hvor over 500 tyske soldater mistet livet. Filmen viser hvordan oberst Birger Eriksen (Bjørn Sundquist) som kommandant ved Oscarsborg festing i Drøbaksundet alene måtte ta beslutningen som skulle vise seg å være så avgjørende for landet. Å stoppe skipet som var på vei inn Oslofjorden har blitt omtalt som ikke bare en av de viktigste enkelthendelsene under krigen, men kanskje den viktigste.

Filmen tar også for seg etterspillet i 1946 da en regjeringsutnevnt kommisjon gransket Eriksens beslutning om å overgi festningen og kapitulere.

Hvorvidt de historiske fakta er behandlet korrekt vet jeg ikke helt, om det strides vistnok de lærde, men filmen går ikke veldig dypt uansett, der den setter store viktige spørsmålstegn ved Norges mobiliseringsstyrke og evne til beredskap og å kunne forsvare seg.

Noe som stadig vekk er et dagsaktuelt tema i en tid med nedbygging (?) av Forsvaret, samt en, ihvertfall mulig, noe urolig verdenssituasjon.

Bjørn Sundquist bærer absolutt rollen som oberst Eriksen med full tyngde, og gjør som så mange ganger tidligere en kraftfull prestasjon det oser kruttrøyk av. Ansiktet hans som værbitt, småskeptisk, men med kampvilje er som støpt for rollen.

Filmen er ellers full av velkjente norske mannlige skuespillere i større og mindre biroller, som Eldar Skar (kjent fra bl.a. «Okkupert») som den mest fremtredende, som tvilte på Eriksens beslutninger, og Elias Holmen Sørensen (Kjell i «Olsenbanden – Siste skrik» fra 2022), samt navn som Fridtjof Såheim, Øystein Røger (bl.a. «Armand»), Håvard Bakke («Døden på Oslo S»-Pelle), Jon Øigarden, Terje Strømdahl, med flere.

Jeg må også innrømme at jeg ikke la merke til, eller gjenkjente, Mads Ousdal og Robert Skjærstad som visst også er med. Særlig Røger, Bakke, Skar og Sørensen gjør det bra.

Øigarden og Strømdahl gir et godt bilde av den skammelige behandlingen av Eriksen etter krigen, der regjeringen istedet for å ta ansvar selv, gikk etter offiserer, og mente Eriksen gav opp for tidlig. Spesielt Strømdahl får tydelig frem gjennom stemmebruk og mimikk at han og kommisjonen ikke anså Eriksen som noe helt, selv om han var hedret for sin innsats.

Ellers må nevnes de litt yngre — men store norske navn de siste 10-ish årene — Jonas Hoff Oftebro, Odin Waage og Axel Bøyum, i fine men overraskende bittesmå biroller. De er ikke viktige karakterer i historien, men alle tre gir filmen et litt “friskt pust”. Det gjør også han som roes ned og får en sigarett av Borghild, Eriksens datter, under bomberegnet, men som jeg ikke orker grave frem navnet på, ihvertfall var den lille scenen med samtalen veldig fin.

Midt oppi denne mannsbataljonen av en film finner vi faktisk én enslig ung kvinne.

Andrea Berntzen (fra bl.a. «Utøya 22. juli») gjør en varm og troverdig rolle som Birger Eriksens datter Borghild. Hun er den eneste kvinnen i hele filmen som har dialog, om jeg husker riktig! Kanskje med unntak av et par kontordamer… Men så er «Blücher» først og fremst en historie om én manns betydning.

«Blücher» er en både typisk og utypisk norsk krigsfilm, men egentlig mer en dramafilm med innslag av krig, action og thriller. Den viser ikke død, og nesten ikke engang blod, selv om det både bombes, skytes og torpederes. Fokuset er så godt som ikkeeksisterende på fysisk smerte, men gir heller redselen, uro og tvil spillerom. Riktignok kan det hende noen skvetter til en gang eller to likevel ;p

Den er likevel skremmende nok med tanke på de faktiske hendelsene man vet ligger til grunn for filmen, samt med tanke på hvilken beredskap landet faktisk har selv den dag i dag.

Kanskje er «Blücher» litt for polert og rund i kantene, den skiller seg ikke veldig ut, tar lite “spenstige friheter”, og muligens er den for mye på overflaten, men det gjør også at den godt kan sees av også barn sammen med voksne, og av publikum som ikke har mye kunnskap om andre verdenskrig i Norge. Imidlertid må det sies at filmen har svakheter angående tempo og muligens klipp. Foto, lyd og scenografi er derimot veldig godt levert

Med en spilletid på 1 time og 34 minutter som inkluderer rulleteksten er ihvertfall ikke Blücher for lang, for etter 90 minutter er filmen i mål.

Innertier og midt i blinken er «Blücher» ikke, men den fortjener å bli sett, og føyer seg inn i rekken av severdige norske krigsfilmer med tematikk fra andre verdenskrig, og gir rom for ettertanke.

«Når høsten kommer» er en film med stor emosjonell kraft om alltid dagsaktuelle temaer.

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no. Kilder: Filmweb.no.

Alle foto/stillbilder: Pressefoto / Tromsø International Film Festival. Filmplakat fra Fidalgo Films / fidalgo.no

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

• FILMANMELDELSE:

• NÅR HØSTEN KOMMER

• Original tittel: Quand vient l’automne (Internasjonal tittel: When Fall is Coming)
• Frankrike, drama, 2024, 1t 42m
• Regi: François Ozon
• Skuespillere: Hélène Vincent, Josiane Balasko, Ludivine Sagnier, Pierre Lottin, Garlan Erlos, Paul Beaurepaire, med flere 

• Kinopremiere 31. januar (Norge). Sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival 15. januar.

Den franske dramafilmen Når høsten kommer er regissert av François Ozon, som også står bak den flotte «Sommeren’ 85» (2020). Ozon har også skrevet manus til “Når høsten kommer” (sammen med en annen). Den nye filmen hans utforsker temaer som skyldfølelse, tap, tilgivelse, forsoning familieforhold, vennskap og hvordan fortidens synder stadig har innvirkning på livene våre.

Temaene er universelle og alltid dagsaktuelle, selv om de aller fleste selvsagt heldigvis ikke har en fortid som filmens hovedkarakter. At “målet helliger middelet” er det et ordtak som sier, og nettopp det er også et sentralt spørsmål i filmen. For stemmer det, at bare målet er godt kan veien dit tilgis? Hvilken vei filmen peker i så måte er kanskje ikke alltid det riktige(?), så et lite etisk spørsmål kan man kanskje stille ved et par av scenene. De er iallefall åpne for diskusjon.

Filmen er virkelig god på å sette perspektiver, og på å utfordre oss rundt den åpenbare sympatien vi har fått for hovedpersonen og et par av birollene når fortidens (og nåtidens) gjerninger blir kjent for oss.

Da jeg så filmen på filmfestivalen i Tromsø tidligere i januar hadde jeg moderate forventninger til denne filmen, men opplevelsen ble en kraftig positiv overraskelse.

Historien er full av varme, glede, og noen vidunderlige rollefigurer, til tross for at den også er en trist, mørk og vemodig fortelling som garantert vil legge press på tårekanalene hos mange seere ved et par situasjoner. Den tar flere overraskende vendinger, og er også både lun og presentert med litt mørk humor, og ikke minst skrus intensiteten opp når handlingen dreies inn på et spor hvor historien føles som en kald og mørk spenningsthriller.

Regissøren trykker på de riktige emosjonelle knappene, uten at det på noe tid glir over i verken melodrama, sødmesøl eller overspill, og det holdes hele tiden nøkternt.

«Når høsten kommer» finner sted i de rolige og smellvakre landskapene i Burgund i Frankrike, der de to pensjonerte eldre kvinnene og bestevennene gjennom mange år, Michelle (Hélène Vincent) og Marie-Claude (Josiane Balasko), lever rolige liv.

Michelles liv og hverdag endres brått når datteren hennes, Valérie (Ludivine Sagnier), dør under uoversiktlige omstendigheter kort tid etter å ha blitt uforskyldt soppforgiftet og etter å ha nektet moren å treffe barnebarnet sitt – og Marie-Claudes rufsete sønn, Vincent (Pierre Lottin), kommer hjem etter fengselsopphold. Filmen utfordrer også synet på om en ex-kriminell kan skikke seg.

Etter hvert som fortellingen skrider frem, orkestrerer Ozon på mesterlig vis en historie med emosjonell kraft og familiære spenninger, som på gripende vis innbyr publikum til refleksjon over fortidens synder og gjerninger.

Tempoet i filmen er behagelig rolig og nøye iscenesatt, ingenting føles overlatt tilfeldighetene. Ozon skaper et sitrende underliggende spenningsnivå, som forsterkes og møter kontraster av den vakre høsten i de landlige omgivelsene.

Skuespillerprestasjonene til veteranene Hélène Vincent og Josiane Balasko er strålende, og får på imponerende vis fram både varmen og sårbarheten i rollekarakterenes forhold.

Spesielt Vincent er fantastisk, hun utstråler en varme og omsorg, som står i sterk kontrast til skyldfølelsen som gnager henne – og i kontrast til fortiden hennes.

Takket være en varsom men nøye posjonert “blanding av humor og emosjonell åpenhet, fremstår «Når høsten kommer» som et intimt drama som berører kompleksiteten i menneskelige forbindelser, tap og den evig tilstedeværende skyggen av tidligere feil”(“filmweb”).

Purunge Garlan Erlos leverer en alldeles nydelig prestasjon som Michelles unge barnebarn Lucas.

Den gjensidige barnebarn/bestemor-kjærligheten mellom Lucas og bestemoren, hans godhet, valg, nyskjerrighet og gjennomførte sympatiske personlighet er filmens store hjertevarmer. Garlan Erlos spiller rollen med den største ro, som en ekte proff. Lucas er riktignok ikke bare søt, men kan også være tverr, men hvem på den alderen er ikke det? For en hjerteknuser.

Mye ros har også blitt Pierre Lottin til del for hans tolkning av den tidligere straffedømte Vincent. Lottin fyller rollekarakteren med et pågangsmot som går en hårfin balansegang mellom rett og galt, mens han også får et nært og rørende forhold til unge Lucas. Absolutt skuespill av høy klasse også fra Lottin.

Paul Beaurepaire i rollen som Lucas i såvidt voksen alder er også helskjønn, i likhet med Michelle. Når filmens siste punch treffer, dog etter et par overtydelige varsler, og høsten kommer for alvor, er det han som får levere filmens siste kraftfulle emosjonelle øyeblikk.

Akkurat det, at man blir så glad i Michelle, på tross av fortiden hennes, er også et krafttrekk ved filmen som viser at mennesker kan forandre seg og legge fortiden bak seg, bare de får lov til det av de rundt seg.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

TIFF 2025: «Bird» – Ny fantastisk oppveksthistorie fra Oscar-vinner (2005) Andrea Arnold!

FILMANMELDELSE:

BIRD

Storbritannia, 2024, drama/oppvekst, 1t 59m

Regi: Andrea Arnold 

Medvirkende: Barry Keoghan, Nykia Adams, Jason Buda, Franz Rogowski, Jasmine Jobson, Joanne Matthews, Frankie Box, med flere

Sett på Tromsø International Film Festival på Fokus Aurora Kino 18. januar. Norsk kinopremiere er planlagt 21. mars

FILMHJERTE PÅ TIFF:

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no

Toppfoto: Pressefoto TIFF (redigert med filmlogo og terning)

Regissøren bak like fantastiske «Fish Tank» fra 2009 har igjen servert et strålende stykke britisk “Coming of age”-mesterverk.

Bird er en utypisk oppveksthistorie med handling fra nordlige Kent i England, der 12 år gamle Bailey vokser opp omgitt av grafittisprayede murvegger, i et sjuskete hus sammen med sin unge og smått bisarre farsfigur, og uforutsigbare eldre bror, Hunter. Dagene tilbringer hun mye på egen hånd, eller dilter etter den noen år eldre broren og gjengen hans. Bailey, som er en tøff “guttejente”, har bein i nesa, men er også følsom og sårbar.

Hun har også en herjet mor, som lever i nærheten med Baileys tre småsøsken, og et udyr av en fyr. En dag møter Bailey den mystiske vandreren som kaller seg selv Bird, og livet tar en ny vending. Bird er en drømmende og søkende kar, med noe mystisk over seg.

Det er en nydelig film full av sjarm, mye humor, litt håp, og masse rå britisk samfunnsrealisme slik “bare” Andrea Arnold kan levere, der temaer som familie, fattigdom, eller ihvertfall leve marginalt på kanten, motstandskraft og identitet, blandet med litt drømmende surrealisme, gjør filmen til en svært intim, smakfull og glitrende film.

To, tre nokså merkelige scener er det, og litegrann småplukk, men denne filmen holder tempoet sitt oppe og er underholdende og varm hele veien.

Ærlig talt en knallfilm med en alldeles fabelaktig hovedrolle av pur unge Nykia Adams (12) som Bailey. Et naturtalent foran kamera. Der har virkelig Arnold skutt gullfuglen!

Glimrende birolle leveres av unge Jason Buda(16) som broren Hunter, Franz Rogowski som den merkelige Bird er både komisk, leken, så rar han må være og troverdig nok, mens en helt hysterisk festlig Barry Keoghan serveres oss som den mildt sagt rufsete faren.

Filmteknisk kan man muligens sette fingertuppen på et og annet, men det gidder jeg ikke.

Soundtracket er gjennomgående bra, med noen pumpende partylåter, men mest smådrømmende toner. Fotoet er veldig solid og fanger opp nyanser og ansiktsuttrykk, mens bakteppet med Kent som scene er både vakkert og skittent.

BIRD må sees, og den kommer på kino i Norge 21. mars. Filmen har som sagt noen merkelige grep ved noen få tilfeller, men er så nær terningkast 6 at Filmhjerte lar Bird fly høyt og smette seg helt til topps. Terningkast 6, men på imdbs stjerneskala ville det kanskje blitt 9/10, eller 9,5/10 😉 😃

«Perfect Days» fra Japan er en fortryllende varm historie som innbyr til sinnsro. 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no 

FILMANMELDELSE:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

PERFECT DAYS 

Japan (og Tyskland), 2023, Drama, 2t 03m

Regi: Wim Wenders 

På kino fra 2. februar. Sett på Tromsø International Film Festival i januar.

Tenk deg at du jobber hver dag fra mandag til fredag med å vaske, gnikke, gnu og rengjøre offentlige dass. For mange et skrekkscenario. Men så til de grader ikke for vår mann i denne hjertevarme fortellingen i regissør Wim Wenders‘ japansk-tyske samproduksjon.

Filmens hovedperson Hirayama er nemlig en over middelaldrende og enslig mann, som er ansatt som renholder av offentlige toaletter i Tokyo. I tillegg til sin uglamorøse jobb lever han også ellers ganske så spartansk, enkelt og rutinepreget i leiligheten sin, og på fritiden.

Men Hirayama trives tilsynelatende godt med tilværelsen. Han klager ikke, nesten aldri ihvertfall, og han nyter livets små gleder, som å høre på gode gamle musikk-kasetter med låter av klassiske amerikanske pop- og rock-artister, ja du husker vel kassetten? For noen minner de avstedkommer! Filmen oser av melankolsk stemning.

En dag forrykkes imidlertid balansen i Hirayamas rutinepregede hverdag når niesen hans uventet dukker opp på besøk. Niesens mor, altså Hirayamas søster, lever i en helt annen verden enn han, noe vi senere i filmen erfarer. For, det finnes en tristhet i Hirayama også, som gir historien et enda dypere lag, og gjør at dette også blir en litt sår fortelling – men likevel med mye livslyst og humanisme.

Det er direkte sjarmerende, melankolsk og dypt fascinerende, ja nærmest poetisk, å følge den forsiktige og ordfattige mannen gjennom de daglige gjøremålene, og få et lite innblikk i en mindre glamorøs side av verdensbyen Tokyo. For også bybildet vi får bli med inn i, er en sydende skattekiste for de som elsker detaljer og retro.

At han nesten legger sin ære i denne jobben han har, og måten han pusser og gnikker på toalettene, gjør at man tenker at han ser på jobben som ikke bare en jobb og et renhold, mer som en sjelelig renselse også. Tankene kan ihvertfall vandre i de baner når man prosesser hva man ser. Kunne filmen vært tydeligere rundt mannens indre kamp? Hvis han har en (det har vel vi alle på sett og vis?).

«Perfect Days» er en særdeles stillferdig, lavmælt og fredfull film, som aldri blir kjedelig, og vår hverdagshelt sier faktisk ikke så mye heller.

Mangelen på ord erstattes imidlertid av små subtile ansiktstrekk som viser følelser og sinnsstemning utført med perfeksjon av veteranen Kōji Yakusho (68) som spiller hovedrollen som Hirayama, på utmerket vis.

Yakusho er iallefall perfekt for denne rollen. Han er også en av Japans mest kjente skuespillere, men ettersom japanske filmer ikke er det det går mest av på norske skjermer, husker kanskje noen han fra «Babel» (2006).

Wenders fortelling er en film som løfter frem verdien av å se de små gleder i livet, å se det positive og å gjøre det beste ut av det man har. Det er en film om de små, men viktige ting. Å leve i nået. Nå er nå. Filmen er også strålende på å løfte fram en respekt og en høflighet som Japan har all grunn til å være stolte av. 

Dessuten fungerer filmen blant annet også som en fin hyllest til renholdsarbeidere, en veldig ofte lavt ansett yrkesgruppe, men med en viktig samfunnsfunksjon.

I tillegg er det ikke fritt for humor. Hirayamas arbeidskollega er litt av en (utilsiktet) klovn i grunn, og fungerer som en forløsende humoristisk faktor i historien. En historie som også har en bit av sorg i seg, og noe av det virker litt rotete. Humor og ungdommelighet skytes også inn i filmen via den sjarmerende og sympatiske niesen.

Sympatisk ja. Hirayama er selvfølgelig sympatisk til tusen. På grunn av det trykker vi som ser på han inn til oss og blir interessert i han.

Filmens regissør er tyskeren Wim Wenders (78), som etter sigende er kjent for filmer med tematikk rundt ensomhet. Han har en ekstrem lang liste bak seg som han har hatt regi på, ifølge imdb over 80 inkludert kortfilmer, tv-episoder og diverse.

Jeg er imidlertid veldig lite kjent med han som filmskaper, for meg er han bare et navn jeg har hørt før, men han står bak de velkjente dokumentarene «Buena Vista Social Club» (1999), og «Jordens salt» (2014), og spillefilmen «Paris, Texas» (1984). Med «Perfect Days» leverer han iallefall et mesterlig stykke arbeid som får sin velfortjente hyllest.

Delikat foto byr også filmen på, og et sjelfullt, energisk og innbydende soundtrack. Vakkert.

Det som skiller filmen, som forøvrig er Oscar-nominert som beste internasjonale film, fra å få toppscore er i hovedsak noen små uforløste tråder, uten at det rokker ved å spandere varme anbefalinger om å se «Perfect Days» – et nesten perfekt drama om det enkle liv.

Alle foto: Filmweb.no 

The Zone of Interest er krigsfilm slik krigsfilm sjelden eller aldri før er sett!

Den britiske regissøren Jonathan Glazer sin tyskspråklige film tar oss inn i andre verdenskrigs dager, til en både fascinerende, hoderystende og sjokkerende studie av ondskap, fornektelse og likegyldighet vegg i vegg med et av historiens mørkeste kapitler, Auschwitz.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto: Filmweb.no

FILMANMELDELSE:

THE ZONE OF INTEREST
Nasjonalitet: England, USA, Polen, 2023
Språk: Tysk, Jiddisk, Polsk
Historisk drama/krig, 1t 45m
Regi: Jonathan Glazer
På norsk kino fra 26. januar
Sett på Tromsø International Film Festival 15.01.24

Krigsfilm er dog å dra det langt, for «The Zone of Interest» er ingen krigsfilm i den forstand, det er drama med handling fra andre verdenskrig. Filmens sentrum er Rudolf Höss som under andre verdenskrig var mannen som var NAZI-kommandant og ledet den tyskdrevne konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Filmen som er løst basert på en roman fra 2014 med samme navn av Martin Amis, og virkelige personer, følger nemlig Rudolf Höss, kona Hedwig og resten av familien, som bor bokstavlig talt vegg i vegg med konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Der vandrer de rundt i en herskapelig bolig med en fargerik, levende og idyllisk stor blomsterhage, og forsøker å bygge opp sitt drømmehjem, uten at de tilsynelatende verken vil eller evner å ta inn over seg hva som foregår i nabolaget.

Kontrastene er enorme, for kun en diger mur og gjerder skiller Höss-familiens eldorado med grusomhetene vi vet foregikk i Auschwitz, der jødeutryddelse i stor skala fant sted.

Glazers sjakktrekk er å ikke vise disse grusomhetene. Derimot spiller lyden en stor rolle, for med hjelp av særdeles effektfulle lydeffekter og visuelle effekter i bakgrunnen får vi forståelsen av hva som foregår bare få meter unna Höss-familien sitt drømmehjem.

Det er skudd, aggressive hunder, smertehyl og dunk i det fjerne, vi ser at det siver røyk fra pipene i forbrenningsanlegget, aske daler ned som snø og vi ser og hører tog ankommer, som vi kan anta er fulle av jøder på vei til sin trolige endestasjon.

Mens jeg ser filmen er det slående hvor kontrastfull filmen er, og etterhvert slår også lydeffektene en skikkelig knyttneve mot publikum. Om, og om, og om igjen.

Det er på en styggskitten måte en fascinerende reise å bivåne den fornektelsen av virkeligheten og likegyldigheten familien lever under. Ute i den digre og fargerike hagen arrangerer familien store selskaper og Hedwig gjør sitt ytterste for å bygge et drømmehjem for seg, barna og familien. Hvor kald må man være for å lukke øynene for realitetene? Men slik er de alle sammen? Selv den sympatiske moren som besøker, barna, og resten av de tyske troppene. Eller finns det en tristhet hos de?

At verden uten folk som Rudolf Höss er et bedre sted kan ikke motsies, han var en av historiens verste mennesker, og et klokkeklart eksemplar på ondskapens ansikter – men nettopp derfor er også filmen så sterk i måten han og familien portretteres. Man tar seg i å tenke at jøss denne fyren virker jo både hyggelig og normal. Det var han selvsagt ikke. Nettopp det er så skummelt.

Skuespiller-prestasjonene er også svært sterke, kanskje først og fremst av Sandra Hüller i rollen som Hedwig. Christian Friedel gjør også en særdeles overbevisende rolle som Rudolf Höss. Jeg syns også at barna i filmen gir historien en ekstra dimensjon, for det er via dem vi mest føler at ikke alt bare er fryd og gammen i det Hössiske hus. Noe som faktisk på mer enn en måte gjør godt å se.

Glazers film gir mye rom både for refleksjon og ettertanke, men likevel klarer den ikke helt å trykke på de store emosjonelle knappene for å virkelig berøre. Ihvertfall føltes det slik mens jeg så filmen, dog kommer inntrykkene etterpå.

«The Zone of Interest» er utvilsomt krigsdrama slik film fra krigens dager sjelden eller aldri før er sett.

Dog er den ikke perfekt. Den roter seg litt bort noen ganger med litt unødvendige ting. Filmen har noen svarthvitt-scener, eller nattkikkert-kamera-aktige, som muligens er noe forvirrende, men som kanskje bare må tygges litt på. Men de bryter litt med filmen ellers stilmessig. At Glazer sjonglerer med ulike stiler på vellykket vis ser vi imidlertid i sluttsekvensen, som på ren dokumentarisk måte setter det historiske aspektet i perspektiv.

At den på tross av å ikke være innertier allerede nå kan utropes som en av årets beste filmer hersker det liten tvil om. Filmen har fått fem Oscar-nominasjoner, for beste film, beste regi, beste adapterte manus, beste internasjonale film og beste lyd. Her ligger det trolig godt tilrette for ihvertfall beste internasjonale film (selv om jeg personlig vil juble mest for «Perfect Days»), og noe den iallefall bør belønnes for er lyden, som mer eller mindre er det som virkelig gjør denne filmen.

Spilletiden på en time og 45 minutter er perfekt.

«The Zone of Interest» vil gjøre inntrykk. Se den!

BÆÆÆÆÆÆÆ! Slik åpner den splitter nye norske dokumentarfilmen SAU, som hadde verdenspremiere 18. januar på Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) – en brekende sau, og publikum hyler med i et latterbrøl.

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto: Lars Jørgen Grønli (filmplakat) og Filmweb.no

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

FILMANMELDELSE: “SAU”

Norge, 2023, Dokumentar, 1t 18m
Regi: Rebekka Nystabakk

Kinopremiere 26. januar. Sett på TIFF 18.01.24.

Det er heller ikke den eneste gang man flirer i løpet av filmen, for at sauer er ålrighte dyr, det vet vi jo, men de er ganske morsomme også faktisk, og det hjelper på at sauebøndene er av det likanes slaget også med morsomme kommentarer på lur, og at regissøren og teamet klipper ting så godt sammen som det er gjort i flere sekvenser, eller ihvertfall har valgt de beste saueklippe(r)ne…

På det lille sauebruket i ei lita bygd i Nordland går det mot generasjonsskifte fra far til datter etter 40 år.
Musikeren Rakel Nystabakk flytter hjem fra Oslo til den lille bondegården, sammen med kona Ida for å overta driften. Filmen følger Rakel og Ida i tiden etter at de har tatt over, godt hjulpet av Rakels far (og også moren) som forsatt bidrar med sin uvurderlige kunnskap om sauehold.

Regissør Rebekka Nystabakk trengte ikke lete lenge for å finne prospektet til sin debutfilm, hovedpersonene fant hun i sin egen familie, på gården Nystabakkan i Sørfold i Nordland. Det er nemlig hennes egen søster og foreldre som er hovedpersonene i filmen, ettersom sauer ikke er personer. For det er utvilsomt, noe tittelen muligens allerede har satt deg på sporet av, sauer som er filmens midtpunkt. Men selv om filmen handler mye om sau, er den først og fremst et personlig og nært portrett av en familie, om opprettholdelse av tradisjon og om å bringe kunnskap videre fra generasjon til generasjon.

Filmen reflekterer rundt viktige temaer som det å drive gammeldags tradisjonell bondegård og sauedrift kontra det moderne. Hvordan skal Rakel balansere ønsket om å drifte gården på naturens premisser, sett opp mot økonomiske utfordringer?

Sau, filmen Sau altså, er også en skikkelig kjærlighetserklæring til nettopp det, å drive gård i liten skala, på tradisjonelt vis, det er en ode til det å bo og leve på landet langt fra storbyens leven, og det er selvsagt en fascinerende kjærlighetserklæring til sauen som dyr og selskap.

For mange ser nok på sauer som kun en ting, mat. Det er de naturligvis også, imidlertid er de også mer – både sosiale, nyskjerrige, av og til skikkelig rare og morsomme dyr. Og noen gang stygge. “Det var no synd at du sku bli så stygg”, sier Rakel i et klipp til et nyfødt lam, selvsagt til gapskratt fra publikum i kinosalen.

Rebekka Nystabakks dokumentar er en fin liten film, som er både rørende og tankevekkende, der familiens pågangsmot og positivitet er en oppløftende styrke.

Det er likevel litt stillestående. Naturligvis er det begrenset hva som kan “skje” i en dokumentarfilm, men i mitt hode blir det litt lite interessant av og til, uten at jeg spesifikt har en soleklar oppskrift på hvordan filmen kunne vært spisset.

Spilletiden er allerede nede i kun 1 time og 18 minutter, men kunne noe vært endret? Filmen nevner det og, men det kunne vært mer om hvor mye steinhardt arbeid som ligger i å drive en småskala bondegård med masse sauer, for det er definitivt ingen dans på roser. Som en som har vokst opp i barneår med nettopp sauegårdsdrift, og med egne øyne iakttatt, vet jeg det.

Det føles bare som en litt for lett stil tidvis, dog må det sies at det er veldig bra at filmen ikke kan oppfattes som mest en klagesang. Det gir et snev av følelse av å være en spesialepisode av “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu” eller et “Norge rundt”-innslag. Om det oppfattes som et pluss eller minus vil nok variere. Det er også andre ting som nok er for lite berørt i filmen, og den er ikke superengasjerende, selv om den er bra.

Ta nå imidlertid med kjedsomheten med en liten klype salt på kjøpet. Det må nevnes at innledningen som ble holdt før filmen startet på Fokus kino med diverse taler, siden det var filmens verdenspremiere, var så traust og søvndyssende at jeg nesten sluknet – mens fyren i nabosetet ikke bare nesten sovnet… Men dette var altså før filmstart, og skal ikke vurderes sammen med filmen.

Filmens hovedperson Rakel er ihvertfall slik hun fremstår både lærevillig, arbeidssom, veldig trivelig og sympatisk, med gode refleksjoner over livet og drifta. Kanskje er hun ikke helt hundre prosent komfortabel foran kameraet absolutt hele tiden, men hvem er vel det som ikke er kameravant? Ettersom jeg heller aldri har hørt om henne før denne dokumentaren er det ikke sikkert det stemmer, men kanskje fremstilles hun (til tross for det nevnte om å ha gode refleksjoner) en smule for lettsinnet med tanke på arbeidet hun har påtatt seg?

Forsvarer filmen en tur på kino, spør du deg? Her er svaret både ja og nja. Egentlig hadde dokumentaren Sau passet best på TV og ville nådd et mye bredere publikum, men for et voksent publikum, og sikkert en del yngre også, er det nok trolig en fin opplevelse på stort kinoformat. Filmen ble iallefall svært godt mottatt blant publikum på premierevisningen. Det var unison og stående applaus gjennom rulleteksten, en rulletekst som forøvrig også takket hver og en av alle sauene, ved navn! 😀

Vurderingen må bli at som dokumentar holder jo dette god kvalitet, har sjarme og humor. Det er nært terningkast 5, og ender på en sterk firer, så da er det bare å si; vær med en tur i saueflokken! Se Sau 😉

Den allerede veldig mye omtalte «THE HOLDOVERS» var årets avslutningsfilm på Tromsø internasjonale filmfestival. At publikum lot seg underholde av Alexander Payne sin nye film er ingen overdrivelse – «The Holdovers» er rasende festlig, med en Paul Giamatti i storslag som en forhatt surmaget lærer.

FILMANMELDELSE: THE HOLDOVERS
USA, 2023, Komedie/dramakomedie, 2t 13m
Regi: Alexander Payne
Skuespillere: Paul Giamatti, Da`Vine Joy Randolph, Dominic Sassa, Brady Hepner, med flere
Aktuell: Norsk kinopremiere 26. januar. Sett på Tromsø International Film Festival
i storsalen på Kulturhuset (Vises også to ganger til på TIFF, 21. og 22. januar).

På TIFF/skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com / Tlf 950-23 -181.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Julen i 1970 er like rundt hjørnet, og de fleste elevene ved kostskolen Barton forlater campus før julehøytiden starter. Paul Hunham (Paul Giamatti) er den mannevonde læreren i klassiske språk, som får ansvaret for å passe på elevene som må bli værende igjen på skolen i julen. En håndfull elever blir dermed nødt til å tilbringe tiden sammen med skolens mest forhatte mann. Både studentene og de ansatte ved skolen misliker han, og siden han heller ikke har familie blir han gitt oppdraget.

Noen dager ut i ferien er det imidlertid bare den utagerende Angus (Dominic Sessa) som er igjen av elevene. Den mugne læreren med sin giftige tunge, og den vrange tenåringen får imidlertid en overraskelse når de litt etter litt mykner opp i hverandres selskap, og oppdager at de faktisk har en del til felles når de åpner opp og deler erfaringene og hemmelighetene sine, hemmeligheter som kan sette ting i fare for de begge.

Velkjente Paul Giamatti (56) er virkelig i storform i rollen som sin navnebror Paul, som er litt av en type. Han elsker å hate elevene sine, han har alltid en sur, gretten, ironisk eller ikke engang skjult sarkastisk bitende kommentar på lur. Det som ryr ut av snakketøyet hans er virkelig stor humor, som mange ganger får publikumm til å gapskratte!

Paul strør om seg med eder og galle så snart han ser sitt snitt, og har på ingen måte tenkt til å verken føye seg etter skoleledelsens ønsker om å gi elevene bedre karakterer for å blidgjøre økonomiske bidragsyere blant foreldrene, eller se på ungdommene som noe annet enn avskum.

Giamattis utseende, ansiktsuttrykk og mimikk er som skapt for akkurat denne rollen. Han er selvsagt sminket og stylet til å se både værbitt og herjet, så klapp på skulderen også til sminkørene i filmcrewet. Giamatti vant nylig Golden Globe for beste mannlige hovedrolle i en musikal eller komedie, noe som er vel fortjent, for denne figuren han gir liv til her kommer til å bli husket! I undertegnedes bok er dette Paul Giammati sin klart beste rolleprestasjon.

Husket blir også Da`Vine Joy Randolph (37) som vant Golden Globe for beste kvinnelige birolle i en spillefilm, for rollen som den sørgende skolekokken Mary Lamb, som også blir værende på skolen i juleferien. Hun har også sitt å stri med på det personlige plan, i tillegg til frekke utakknemlige elever som slett ikke verdsetter henne nevneverdig.

Så er da også flere av elevene filmen viser ikke spesielt veloppdragne av seg heller, inkludert Angus som blir eneste elev igjen til slutt i jula. Men det gjelder selvsagt ikke alle. Noen andre og et par yngre elever sjarmerer litt, og selv om rollefiguren hans egentlig er en ganske slesk og sur tenåring gjør også Brady Hepner (18) – kjent bl.a. fra «The Black Phone» – en bra figur.

Når det gjelder nevnte Randolph, så seiler hun oppp som en vinnerkandidat også til Oscar, etter å allerede ha sopt inn flere priser for innsatsen sin. Og joda, hun leverer, er veldig god, og rollefiguren hennes er også sympatisk. Om det bør belønnes med en Oscar kan man diskutere, men ufortjent kan man vel heller ikke si det vil være. Da det er første gang jeg ser henne blir det uansett vanskelig å sammenligne med noe tidligere.

Det blir sannsynligvis en del Oscar-nominasjoner å hente her, de mest aktuelle er sannsynligvis både for beste film og skuespillere (Giamatti/Randolph), kanskje manus og muligens et par longshot på regi samt kinematografi (foto) og scenografi for gjenskapelse av grytidlig 70-tallsmiljø.

En annen som jeg syns imponerer og er et veldig friskt pust, er filmdebutant Dominic Sassa (21) i rollen som den noe vanskelige tenåringen Angus, som altså må feire julen, skjønt feire er vel å ta hardt i, sammen med den hånende læreren. Han fyller rollen som utagerende og kranglete tenåring utmerket, han har flere strenger å spille på, og har karisma.

Forøvrig, her kommer en selvkorrigering, i forhåndsomtalen av filmen i forkant av filmfestivalen i Tromsø ble det skrevet her på filmbloggen at «The Holdovers» handler om relasjonen under utvikling mellom en sur lærer og en vrang jente. Noen hadde ikke gjort hjemmeleksene sine altså, og trodd etter å ha sett stillbilder at det var Da`Vine Joy Randolph som spilte den juleferie-faste eleven! Det hadde nok blitt både hånlig blikk, utskjelling og i beste fall D minus fra lærer Paul 😉

Som filmens egen forhåndsomtale åpenbart antyder, går de tre fremste rollefigurene gjennom en ganske markant karakterutvikling i løpet av historien. Akkurat dette er så definitivt en av filmens absolutte største styrker. For som vi skal se har kanskje også en gammel grinebiter et godt hjerte når alt kommer til alt.

For «The Holdovers» er ikke bare som nevnt rasende festlig, den har også sine seriøse sider som definitivt løfter filmen. Den er i bunn og grunn et relasjonsdrama som bruker humor som virkemiddel, noe den lykkes godt med. Det er sagt om denne filmen at den stilmessig sender assosiasjoner tilbake til 70- og 80-tallets populære amerikanske filmer som man egentlig ikke ser lignende av lenger, som er enda en positiv kvalitet.

Alexander Payne står altså for regien, og har etter Filmhjertes mening laget sin aller beste film. De som har sett hans tidligere filmer vil kunne finne gjenkjenningsfaktorer i stil og bruk av både litt bitende humor, lun humor, og relativt lettfattet fortellerstil som er ukomplisert å henge med på. Det er mye varme og humanisme å spore i filmen, samt et og annet ironisk stikk både til skoleungdom, skoleledelse, lærere, foreldre, spisestedservitører og andre involverte.

Med en spilletid på 2 timer og 13 minutter er det muligens en litt for lang film, om man skal nevne noe som kan trekke ned. Man kunne kanskje med fordel trimmet den ned med noen få minutter for å spisse den mer. Superoriginal er den heller ikke. Helt perfekt er dermed ikke Paynes film, dog er det ikke spesielt nevneverdige ting i de store linjene.

Har du filminteresse, og det har du vel om du har giddet lese helt hit, kan du uansett trygt ta veien på kino. Med på veien sender Filmhjerte sine varme anbefalinger – «The Holdovers» vil underholde deg, og du vil vandre fornøyd ut av kinosalen. Norsk kinopremiere er fredag 26. januar.

Gi lyd i kommentarfeltet om du har meninger om filmen, eller noe annet å melde. Snakkes!

Alle foto: Stillbilder fra filmweb og imdb (bilde 4 og 7).

«All of Us Strangers» imponerer med sin mystikk og sensitive såre undertoner. Les Filmhjertes korte filmanmeldelse av den britiske “omvendte oppveksthistorien”.

–

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På TIFF:
Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com / Tlf 950-23-181

Her er den andre av tre britiske filmer sett på Tromsø International Film Festival (TIFF) denne uka som får varme anbefalinger herfra. Felles for de tre er også at de er på vei inn i ordinær norsk kinodistribusjon snart. De to andre, «How to Have Sex» og «Scrapper», kan du lese om i egne innlegg.

Kort filmanmeldelse: ALL OF US STRANGERS

Film: All of Us Strangers
Storbritannia, 2023, Drama/romantisk drama/fantasy, 1t 45m

GRIPENDE OM SAVN OG KJÆRLIGHETENS KRAFT

«All of Us Strangers» er både mystisk, stemningsfull og forlokkende levende, men samtidig en veldig gripende og sår historie om ensomhet og savn, sorg og aksept, kjærlighetens kraft og menneskelige relasjoner.

Filmen følger den single Adam som bor i en moderne byblokk i London. Han hjemsøkes stadig av vonde minner fra barndommen da foreldrene hans døde i en ulykke, men lykken smiler til han når han blir kjent med den kjekke naboen Harry. Nylig har imidlertid Adam også i sitt gamle fraflytta barndomshjem begynt å treffe igjen foreldrene sine som tilsynelatende lever som de gjorde før de døde! Hvorfor? Her er det noe som skurrer!

Filmen har en særegen stil, og fremstår både som spennende og har utvilsomt en originalitet over seg. Fargebruken setter en flott stemning over filmen, og mange av scenene er filmet slik at følelsene av forvirring og spenning trår frem. Man kan kanskje kalle dette for et “omvendt oppvekstdrama?

Samspillet mellom velkjente Andrew Scott og Paul Mescal (fra Aftersun) er glimrende, og samtalene deres som lett kunne blitt veldig kleis på skjermen fremføres på en måte som gjør det hele helt naturlig. Claire Foy og Jamie Bell gjør også veldig fine, og tidvis småmorsomme og kanskje en smule småprovoserende, roller som Adams mor og far. Anbefales absolutt.

Norsk kinopremiere 16. februar.

Rop ut i kommentarfeltet om du har synspunkter om filmen eller noe annet å melde 😉

Den britiske adrenalinfulle «HOW TO HAVE SEX» har norsk kinopremiere denne helga. Les hvorfor Filmhjerte anbefaler den energiske ungdomspartyfilmen i denne kortfattede filmanmeldelsen.

På TIFF
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
larsgronli ætt hotmail dått com / tlf 950-23-181

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Filmhjerte har denne uka billedlig, og nær bokstavlig, talt, slått leir i de ulike kinosalene under Tromsø International Film Festival (TIFF). Mange filmer er sett allerede når dette skrives, faktisk hele 19 (!). Tidligere i uka har omtaler og anmeldelser av åpningsfilmen «Life is Beautiful» fått terningkast 3, mens en annen dokumentar, den norsksvenske «Mirakelet i Gullspång» ble belønnet med terningkast 5. På Filmhjertes facebook-side har det også kommet små drypp med raske vurderinger av flere av filmene som er vist/vises denne uka på filmfestivalen i Tromsø. Sjekk facebooksidene for oppdateringer.

I dagens tre bloggposter trekkes tre britiske filmer frem, og først ut i denne saken er «HOW TO HAVE SEX», men flere andre filmer som er sett på TIFF som anbefales sterkt er japanske «PERFECT DAYS», tyske «THE ZONE OF INTEREST», kanadisk-koreanske «RICEBOY SLEEPS», franske «THE LOST BOYS» og gjerne også den beksvarte franske komigrøsseren «VINCENT MUST DIE».

Flere av filmene er også på vei inn i ordinær norsk kinodistribusjon («Riceboy Sleeps» – som er en nydelig film – og «Vincent Must Die» har for øyeblikket ikke fått planer om norsk kinodistribusjon. Skandale! Få de på!).

Sjekk forsiden på filmhjerte.blogg.no for omtalen av de to andre britiske filmene; «All of us Strangers» og «Scrapper».

Kort filmanmeldelse: HOW TO HAVE SEX

Film: How to Have Sex
Storbritannia/Hellas, 2023, Komidrama, 1t 38m

“UNGDOMMELIG RÅSKAP I BEFRIENDE ENERGIBOMBE”

Et imponerende britisk oppvekstdrama, eller coming-of-age som vi jo liker å kalle det. Her er det ungdomsfylla i syden, lettkledde kropper, strobelys, pumpende partymusikk, rølp, dans og, ja, hva tror du? Tittelen er nok dog av det mer vågale slaget enn hva selve filmen serverer, så ingen grunn til å frykte at denne filmen er hentet fra sjuskete voksensider på nett. De tre britiske tenåringsjentene Tara, Em og Skye drar til Kreta for å feste, og for Taras del; bryte jomfrudommen. Forventningene er selvsagt skyhøye, så da spørs det om ferien svarer til forventningene? Vel fremme på det festklare hotellområdet blir jentene raskt kjente med de noen få år eldre britiske guttene Badger og Paddy.

How To Have Sex er et høyenergisk ungdomsdrama med mye adrenalin, som setter et søkelys på ungdommens festkultur, grensesetting, forventninger og forventningspress. Det er en film med en god duse humor i seg, men har også en både mørk og alvorlig undertone i seg utover i filmen. Det er nok mye flere kan kjenne seg igjen i her fra ungdomstiden, selv om ungdommene i filmen muligens er litt vel ville og frigjorte av seg.

I den ene av hovedrollene som Tara gjør Mia McKenna-Bruce en knakende god og sjarmerende figur, og formidler både forventninger, glede, bekymringer og et vidt spekter av følelser på en svært så ektefølt måte. Filmens klovneinnslag står Shaun Thomas for med rollen som den godhjertete Badger, mens Samuel Bottomley som den attraktive men sleipe Paddy er ikledd rollen som badguy/hunk, og begge er med på å løfte filmen. Filmens flotte foto, klipp og lyd gjør filmen både fartsfull og stemningsfull. En definitivt severdig film som både underholder og engasjerer. At filmen ble prisbelønnet under festivalen i Cannes i fjor borger for kvalitet.

Norsk kinopremiere 19. januar.

Rop ut i kommentarfeltet om du har synspunkter om filmene eller har noe annet å melde 😉