TIFF 2022 har startet: “LAMB” (Island) og “BETWEEN TWO WORLDS” (Fr.rike)

Tromsø Internasjonale filmfestival er igang! Filmhjerte startet uken på best mulig måte, med to filmer på kino tidlig mandag 😀 Islandsk lammefødsel og sterk Binoche i fransk drama.

Her er kort om dagens to første utvalgte, som begge anbefales. Men først et par bilder ;p

På TIFF/Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

Foto: Lars Jørgen Grønli, filmfoto fra tiff.no

Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag

Stemningsrapport fra Verdensteatret en mandags formiddag


BETWEEN TWO WORLDS

Franske “Between two worlds” (Ouistreham) på et “utsolgt” Verdensteatret, dvs annethvert sete tomt grunnet smittevernsreglene. Med en som alltid glimrende Juliette Binoche, denne gang som forfatter undercover som vaskedame. Tankevekkende og ganske fin om lavtlønnede og lavstatusjobber.

Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Kan hun holde det hemmelig for sine nye arbeidskamerater?

Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.

Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.

Terningkast 5 høres ikke feil ut.

LAMB

Island+TIFF slår aldri feil, og først ut fra sagaøya kom et skikkelig mørkt eventyrdrama, basert på gammel islandsk overtro.

Lamb” (Dýrið). Et mystisk lam ser dagens lys på en avsides bondegård, og mens paret som bor der tar skapningen til seg, lurer mørket et sted der ute. Bisarr, men munter, svært sjarmerende men skitten, og dypt tragisk!

En film som fascinerer og hvor idyll blandes med stille sorg og tragedie. Dog merkelig.

Et par som bor på en idyllisk avsidesliggende bondegård mellom fjellene opplever noe mirakeløst når et lam fødes. Paret som sørger over en tidligere hendelse, ser fødselen som en ny sjanse og et lyspunkt. Men merkelige og grufulle ting begynner å skje, alt omgitt av et dramatisk og nakent islandsk landskap med et vidt spenn som rammer inn handlingen på en nær naturpornografisk måte, det er dystert, det er lys, tjukk tåke, sorg og håp, mye moro men farer truer…

Det er noe med islandsk film som virkelig fascinerer, og naturen er – naturligvis – et fantastisk bakteppe, men på ingen måte i nærheten av overdrevet. Lamb har selvsagt et nokså bisarr premiss, og filmen er av den grunn plassert i programkategorien “Overdrive”. Selv om noen vil kalle dette skrekk/horror, er det en humanitet over historien som er både rørende og varm, samtidig som det uomtvistelig også er både skittent og la oss si, bisarr.

De to hovedrolleinnehaverne, Noomi Rapace fra Sverige (“Menn som hater kvinner”) og Hilmir Snær Guðnason gjør sine roller meget godt, og Björn Hlynur Haraldsson som er et velkjent fjes i islandsk film er god i sin birolle.

Anbefalt skue, en sterk firer på terningen.

Følg med her på filmhjerte.blogg.no, på Filmhjertes side på Facebook, eller ved å følge undertegnedes personlige kontoer på Instagram og Twitter

Snakkes i kommentarfeltet! 

“JAMES BOND: NO TIME TO DIE” – EKSPLOSIV SISTE BOND FOR DANIEL CRAIG

Daniel Craig avslutter sin tid som James Bond med en gigantisk smell i den etterlengtede “James Bond – No Time to Die”.


FILMANMELDELSE:
«JAMES BOND: NO TIME TO DIE»
Storbritannia/USA, 2021, Action/spenning, 2t 43m
Regi: Cary Joji Fukunaga
Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Rami Malek, Naomi Harris, Ralph Fiennes, Lashana Lynch, Ben Whishaw, Ana de Armas, Rory Kinnear, David Dencik, Jeffrey Wright, Christopg Waltz, Billy Magnussen, Lisa-Dorah Sonnet, Coline Defaud, med flere

Hadde kinopremiere 1. oktober


Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no, filmhjerte ætt 1337 dått no

Som kjent satte koronaviruset en stopper for Bond-filmen våren 2020, men endelig er filmen nå på kinoer verden over.

Ironisk nok, siden filmen var ferdigprodusert da Koronapandemien brøt ut, så jakter James Bond denne gangen på et dødelig virus.

I kjent stil blir det nok av både action, skuddvekslinger og biljakter, samt et par historiske grep i Bond-sammenheng.

James Bond har pensjonert seg og lever tilbaketrukket på Jamaica, men havner raskt midt i begivenhetenes sentrum når en gammel venn fra CIA ber om hjelp til å finne en forsker som er bortført av en gruppe styrt av en hevnlysten galning med store mørke planer. Bonds gamle arbeidsgiver MI6 har imidlertid samme planer om å finne det stjålne viruset, og setter sin nye agent på oppdraget.

Det mest oppsiktsvekkende for mange vil være å for første gang i historien se en kvinnelig agent 007, til og med en mørkhudet kvinnelig 007. Dette har vi dog vært klar over allerede fra da innspillingen av filmen startet for over to år siden, og etter min bedømmelse fungerte det helt fint. Bond-franchisen er i store endringer, noe denne filmen ettertrykkelig markerer.

Da er det verre med et annet omstridt grep filmen tar, et grep heller aldri før sett i James Bond-filmenes historie, som for min del både er skuffende, dårlig forankret og muligens ødeleggende for entusiasmen for Bond-filmenes videre ferd. Men inntil vi vet noe som helst om en kommende Bond-film er det vanskelig å mene for mye.

Imidlertid leverer den nye Bond-filmen på mange andre områder. Actionscenene er som vanlig både eksplosive, temporaske, ville og frådende underholdende til tider, selv om actionsekvensene i filmen på ingen måter er noe vi aldri før har sett lignende av. Noen av de er selvsagt også over the hill, eller FOR søkte. Slik vi er vant med i Bondfilmer. Ikke alt sitter der, men underholdningsverdien og fornøyelsesverdien i de actionfulle og tempoøkte scenene er likevel absolutt et kinobesøk verdig. James Bond er dessuten fortsatt tørrvittig og leverer en del treffende replikker.

Noe vi aldri før har sett lignende av i Bond-sammenheng, er det derimot flere ting av. At folkene bak har ønsket å modernisere Bond-filmene er selvsagt åpenbart. I «No Time To Die» får vi se en langt bredere kjønns- og karakterbredde enn tidligere. Flere og mange sterke kvinnelige rollefigurer, som alle absolutt leverer godt og pirrende, og vi kommer mer inn under huden enn før på ikke bare James Bond, men også en rollefigur som Q.

Mange av disse grepene for å modernisere Bond-universet er både fortreffelig, dristig og friskt. Vi får se Bond i situasjoner han aldri tidligere har befunnet seg i – blant annet foran en TV-skjerm som viser NRKs barne-TV-serie “Fantorangen”!

“NORSKE BOND”

Filmens foto og locations er slående vakre og eksepsjonelle, fra antikke byer i fjellene i Italia (Matera, for en visuell fryd!), til scener innspilt på Færøyene, Cuba, og ikke minst sentrale scener spilt inn i Norge, og ja, handlingen i de scenene foregår faktisk også i Norge på norsk jord, riktignok med noen geografiske friheter. Filmens åpningssekvens er spilt inn i de dype vinterkledde skoger i Nittedal, og senere er Bond innom både Atlanterhavsveien og Ørland. Filmens crew inkluderer et stort antall norske bidrag. Slikt er naturligvis spesielt for norske seere.

Her er også et eldorado for øyet (!) i den italienske antikke steinhusbyen, og Bondentusiaster kan ikke unngå å glise godt av hemmelige øyer hvor masseødeleggelser er under produksjon.

FARVEL TIL DANIEL CRAIG

Daniel Craig er som kjent ferdig som James Bond etter denne filmen, hans femte i rekken. Kvaliteten på filmene og Craig som Bond har vært variabel, men jeg syns han har gjort en minneverdig innsats og fortjener ovasjoner og takk for Bond-tiden. I «No Time To Die» er mye pumpet opp underveis, dog uten at regi og manus imponerer alt for mye.

Mange vil finne denne filmen for emosjonell, noe vi slett ikke er vant med at Bond-filmer har vært tidligere, noe av dette funker bra, annet ikke. Bonds forhold til Madeleine er for eksempel en viktig drivkraft i fortellingen. Jeg er heller ikke den eneste som mener at Daniel Craig hadde fortjent en bedre avslutning som James Bond, selv om den utvilsomt er minneverdig! Se og bedøm selv.

Spilletiden er også diskutert, for med sine hele 2 timer og 43 minutter går «No Time To Die» inn i historien som tidenes lengste James Bond-film. Filmen er aldri kjedelig, men noe mindre engasjerende noen ganger. Man får imidlertid valuta for pengene.

Skurkerollen er det årets Oscar-belønnede Rami Malek som har, og jeg hadde store forhåpninger. Rami Malek er den vansirete og hevntørste Safin, som truer med et virus verden ikke har sett før, men filmens antagorist skuffer stort, får lite skjermtid, er blass og på grensen til livløs, selv om han utvilsomt er en psykopat. Men mest ekkel.

Danske David Dencik gjør heller ingen enorm figur, men har i det minste fått noen småmorsomme replikker å lire ut av seg på “gebrokkent” engelsk, han spiller tross alt russisk forsker.

Lashana Lynch som den nye agent 007 i filmen kommer ut av det med æren i behold, men hennes rolle i filmen er egentlig ikke stor.

Daniel Craig gjør selvsagt en sterk jobb, jeg liker han som sagt.

Ben Whishaw som Q er veldig god. Q sitt personlige liv får vi et lite innblikk i, og hans Q er en langt mer omgjengelig Q enn sine forgjengere, men fortsatt med små referanser bakover. Ellers er det ikke noe å utsette på de andre birollene annet enn småplukk, selv om jeg ikke lar meg imponere overvettes over instrueringen som er gjort på den andre av filmens to barneroller, som utenom det er sjarmtroll.

Ralph Fiennes som M og Naomie Harris som Monneypenney, gjentar sine rollefigurer på vellykket vis, og jeg lar meg imponere av en elegant Ana de Armas, som spiller en ung CIA-agent “med tre ukers opplæring”, som hun påstår.

Léa Seydoux i sin tilbakevendende rolle som “Bondpiken” Madeleine, hvis vi kan kalle henne Bondpike, imponerer, og er faktisk den første som gjentar sin rollefigur som “Bondpike” i mer enn en Bond-film. Det er kanskje et av punktene filmskaperne vurderer der de sitter i tankeboksen, om hvorvidt Bonds dager som kvinnebedårer skal være talte.

Det er som kjent nye tider.

De tidene blir i alle tilfelle uten Daniel Craig, og med kvinnelig dobbel-O seven på trappene vil tiden vise om James Bond blir uten nettopp han, kommandør Bond.

«No Time To Die» er muligens den beste og mest fornøyelige Bond-filmen på lang tid, og var på god vei til å få et fjellstødig terningkast 5 fra Filmhjerte, men desverre trekker regissør og manus sin avslutning kraftig ned. En del for mye emosjonelt underveis er det også. Å gi bare 2 eller 3 ville dog vært barnslig, for «No Time To Die» underholder og engasjerer, og det er jo ikke verst bare det i 2021 av en Bondfilm. Et fint terningkast 4.

Forøvrig, herr- e – gud så artig og herlig det var å igjen se folk strømme til kinoen! Undertegnede så filmen på Aurora Fokus kino i Tromsø, i en nær fullsatt storsal, på en kveld der filmen ble vist flere ganger i kinoens 5-6 saler.

♥ ♥ ♥  –  –

Alle foto: METRO-GOLDWYN-MAYER/UNIVERSAL PICTURES

Fra SKAM til Narvik – og Tromsø sterkt representert i den norske storfilmen “Kampen om Narvik”

“SKAM-Eskild” og Tromsøværing med hovedroller i krigsfilmen «Kampen om Narvik».

25. desember er det premiere på den nye norske store krigsfilmen «Kampen om Narvik», som tar for seg krigshandlinger som utspant seg i Narvik under den andre verdenskrigen. Innspillingen av den kommende storfilmen med et budsjett på omlag 65 millioner kroner har så vidt startet, med Tromsøværingen Erik Skjoldbjærg i registolen.

Nesten alle innendørsscener spilles inn i Oslo, mens resten spilles inn i Drammen, Målselv, Narvik og på Rjukan, skriver avisa iTromsø.

Det er også som mange sikkert har fått med seg i uka offentliggjort at Kristine Cornelie Margrete Hartgen fra Tromsø og Carl Martin Eggesbø fra Oslo er de to som skal fylle hovedrollene i filmen. Duoen skal spille ekteparet Ingrid og Gunnar Tofte, som blir involvert når tyske tropper inntar Narvik under andre verdenskrig.

Hartgren er for de aller fleste et ganske ubeskrevet blad, selv om hun hadde en mindre rolle i «Den 12. mann».
Carl Martin Eggesbø (25) derimot vil for alltid ha stjernestatus etter rollen som Eskild i «SKAM».

Bildet: Konseptbilde fra “Kampen om Narvik”. Foto: Nordisk Film

Begge de to spilte forøvrig høsten 2019 i Hålogaland Teater sin oppsetting av «Peer Gynt» i Tromsø, og jeg var i høst på teateret og så stykket, med de to nå kommende hovedrolledebutantene. Et stykke hvor de begge leverte veldig godt. Det blir derfor morsomt å se de i en helt annen setting.

Jeg er selvsagt svært spent på å høre Eggesbøs nordnorske dialekt som han skal bruke i filmen, og som han ifølge NRK nå er i gang med å perfeksjonere. Jeg syns det er et spenstig og kult valg å satse på de to i filmsammenheng uerfarne skuespillerene i hovedrollene, og ikke minst forfriskende at det ikke er de gamle vante man skal se, uten å nevne noen spesifikt. Det dukker vel opp noen i birollene kanskje? ;p

Men jeg håper ikke Eggesbøs (påtvungne) nordnorske dialekt blir et minus ved filmen. Jeg håper han “nailer” dialekten, men av erfaring vet man vel fra norske serier og filmer at å pålegge skuespillere å snakke en ny dialekt ikke alltid er så vellykket.

Ellers kunne filmtittelen med fordel kun fått hete Narvik syns jeg. «Kampen om Narvik» høres litt svulstig eller slitt ut.

Det skal også bli morsomt å se Kristine Cornelie Margrete Hartgen i en så stor rolle. Med regissør fra Tromsø og kvinnelig hovedrolle fra Tromsø lover det vel godt 😉 Regissør Skjoldbjærg står forøvrig bak en av mine absolutte norske filmfavoritter; «Insomnia», fra 1997. I tillegg har Skjoldbjærg også stått for regien på bl.a. «Nokas», «Pioner» og «Pyromanen», samt skrevet manus til og regissert flere av episodene av «Okkupert». Hvordan han takler krigssjangeren blir spennende å se.

Les mer om filmen

«Kampen om Narvik” er altså ikke premiereklar før til jul, riktignok med verdens- og førpremiere i Narvik i midten av desember. Filmhjerte sier tvi tvi og ønsker lykke til med innspillingen. En stor kinofilm med nordnorsk forankring og tema er selvsagt noe å se fram til. Med unntak av filmer som «Ni Liv» og «Den 12. mann» har vel heller ikke krigshandlingene som fant sted i Nord-Norge blitt fortalt på film, og i denne er det vel en viktig og sentral hendelse fra krigen som fortelles; “Hitlers første nederlag”, som filmen har som undertittel.

Så det er bare å vente i spenning.

La oss nå bare håpe at ikke den også blir virusutsatt :p

Foto: Nordisk Film

 

FILM: PANGSTART FOR PARASITT – HISTORISK ÅPNINGSHELG PÅ KINO

Brakåpning på norske kinoer for den sørkoreanske filmsensasjonen PARASITT. Hos den norske filmdistributøren Arthaus står jubelen i taket for mottakelsen filmen har fått på kino i Norge.

Regissør Bong Joong-ho sitt mesterstykke av en film har blitt møtt av unison hyllest nær sagt verden over. Her til lands kan man se filmplakater stappfulle av terningkast 6 fra flere av landets største mediehus og nettsteder om film, som VG, Aftenposten, Dagsavisen, FVN, FilmMagasinet, Kinomagasinet, Filmfront, Nordlys, Adressa, og TV 2.
Her på Filmhjerte.blogg.no har Parasitt selvsagt også fått en skinnende blank sekser på terningen. Les anmeldelsen her

Se gjerne traileren for Parasitt i videoen nederst – traileren avslører så godt som ingenting nemlig 😀

I en pressemelding fra Arthaus meldes følgende:

Folk går mann av huse for å se det sørkoreanske filmfenomenet Parasitt: Nesten 20.000 har sett den på kino etter åpningshelgen! Det er besøksrekord for Arthaus. Filmen er en av favorittene til å vinne Oscar kommende helg. 

«Dette er vanvittig gøy! Parasitt er et aldri så lite – eller ganske så stort – filmmirakel! Dette er den beste åpningshelgen for en av våre filmer noen sinne» konstaterer Svend Bolstad Jensen, daglig leder hos filmdistributøren Arthaus. Arthaus er en av Norges ledende distributører av uavhengig kvalitetsfilm, og ble etablert i 1992. Parasitt har hatt  solide 10870 besøkende på kino i åpningshelgen på landsbasis, og har i tillegg 8359 besøkende på førpremierer og festivalvisninger. «Dette er veldig motiverende for oss. Det er ikke hver dag folk går mann av huse for å se film fra Sør-Korea! Vi må rette en stor takk til kinoene over hele landet som har gjort en fantastisk jobb med filmen.» 

Gullpalmevinneren Parasitt har blitt en enorm suksess siden den hadde verdenspremiere i Cannes i mai i fjor, og har til nå spilt inn mer enn 160 millioner dollar verden over. Den er nominert til hele 6 Oscars, og er blant favorittene til å vinne den gjeveste prisen av dem alle, prisen for beste film. I helgen vant den BAFTA for beste fremmedspråklige film og for beste manus. 

 

 

FILMANMELDELSE: 1917 – mektig krigsepos

Sam Mendes har regissert et mektig krigsepos som går inn i historiebøkene som en av de mest minneverdige moderne krigsfilmene.


FILMANMELDELSE: 1917
Krig/drama, USA, 2019, 1t 59m
Regi: Sam Mendes
Med: George MacKay, Dean-Charles Chapman, Colin Firth, Benedict Cumberbatch, Mark Strong, Claire Duburcq, Richard Madden, Andrew Scott, m. fl.
Aktuell: Norsk kinopremiere 24. januar, sett på kino


Tekst: Lars Jørgen Grønli. Foto: Filmweb, Nordisk Film Kino

La oss først som sist slå fast at krig er helvete på jord. Det er lidelse, smerte, død, urett og massive ødeleggelser. Men kanskje også håp. Alt dette og mere til har Mendes på en eksepsjonell måte fått fram i den kolossale krigsmaskinen 1917, en film som fortjener hver og en av sine 10 Oscar-nominasjoner, som inkluderer beste film, regi og manus.

Første verdenskrig har så langt ikke vært i nærheten av å være bakteppe for like mange filmer som med handling lagt til 2. verdenskrig. I 1917 viser Mendes, som også står for manus (sammen med Krysty Wilson-Cairns) at også krigen som varte fra 1914 til 1918 kan gi både heftige, medrivende og sterke historier på film.

Det er imidlertid på det tekniske filmen virkelig er enestående. Alt det tekniske med filmen er nemlig fra øverste hylle, alt fra den overveldende cinematografien – altså fotoet som virkelig er fantastisk – til produksjonsdesignet – detaljene og oppbyggingen av settet og bakgrunn som bare er helt rått, og klipp og lyd. Eksepsjonelt laget og satt sammen. Den nær sømløse følelsen av at alt skjer i sanntid er takket være den glimrende flyten filmen har.

Historien i seg selv er et overveldende marerittaktig helvete. Krig er gjerne det, men sjelden har jeg i denne type filmer sett så massive ødeleggelser, slike totalt utbombede slagmarker og ruiner etter krigens herjinger. Det er skremmende, det er vemmelig og motbydelig, og det er selvfølgelig dypt imponerende laget. Roger Deakins sin kameraføring er iallefall en Oscar på peishylla verdig!

Spennende er det naturligvis også, i en film hvor det kanskje kan dras visse linjer tilbake til “Redd menig Ryan“. Likevel, om man skal trekke noe, er det at selve historien er nokså tradisjonell, og at rollefigurenes dybde ikke blir sterk nok til å virkelig føles gripende. Lidelse og heltemot skildres ikke på noen ny måte heller, men som filmopplevelse scorer 1917 uansett høyt nok til at jeg ikke gidder trekke i totalkarakteren.

Året er som filmens tittel, 1917, og Første verdenskrig er på sitt heftigste med voldsomme strider, og vi befinner oss på fransk jord.

Mens krigen raser på sitt mest intense sendes to unge britiske soldater, Schofield (George MacKay) og Blake (Dean-Charles Chapman), ut på et tilsynelatende umulig oppdrag. De to må krysse fiendtlig territorium for å gi et isolert kompani en beskjed som, om den ikke kommer frem, vil sende dem alle – inkludert Blakes egen bror – inn i den sikre død.

George MacKay, som vi husker og elsket i “Pride“, og fra “Captain Fantastic” (en film jeg hater), gjør en glimrende hovedrolle. Han er som skapt for rollen med et ansikt som i en hver situasjon enten det er frykt, redsel, utmattelse, refleksjon, fandenivoldskhet eller glød kommer rett gjennom skjermen. Den 27-årige briten burde etter min mening stått for filmens Oscar-nominasjon nummer 11, for beste hovedrolle, men det skal vist mye til for at skuespillerprestasjonene i slike krigsfilmer nomineres til Oscar, men det er greit, en skandale er det ikke. God er også Dean-Charles Chapman, som mange sikkert kjenner fra GoT.

Ellers er det faktisk ikke skuespillet som bærer denne filmen, selv om castingen av MacKay er fulltreff. Likevel er det et par skikkelig digre navn på plakaten, i minimale roller, som Colin Firth og Benedict Cumberbatch, samt Andrew Scott og Richard Madden. Disse fire kjente fjesene, særlig de to første, er selvsagt puttet inn for at rollefigurene skal virke “kjent”, eller få litt pondus, som for å vise hvem som er de viktigste offiserene i soldatmylderet.

1917 er i alle fall uomtvistelig et mesterverk fra Sam Mendes. Selv om filmen for det meste viser massive ødeleggelser og dyrskap, er det også mye vakkert å finne i den. Kontrastene mellom de fullstendig oppløyde slagmarkene til grønne enger er enorme, og den menneskeligheten som også er å finne blant de engelske soldatene er også fin, samt det lille som er av vittige kommentarer mellom de to soldatkameratene er fint.

1917 er dog ikke en “fin film”, på ingen måte. Det er en fascinerende, dundrende og smått klaustrofobisk helvetesreise, der Mendes har satt oss på første rad.

FILMANMELDELSE: PARASITT – MESTERLIG SNYLTERVERK

Filmhjerte så den 6 ganger Oscarnominerte ville sagnomsuste og massebejublede PARASITT på filmfestivalen i Tromsø. Snart skal du se den!

For du skal selvsagt se PARASITT! Du kan simpelten ikke gå glipp av den.


FILMANMELDELSE: PARASITT
Sør-Korea, 2019, Thrillerdrama, 2t 12m
Originaltittel: Gisaengchung
Regi: Bong Joon-ho
Med: Choi Woo-sik, Song Kang-ho, Lee Sun-Hyun, Jo Yeo-jeong, med flere

Aktuell: Sett på Tromsø International Film Festival 13. januar. Parasitt har ordinær norsk kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto fra filmweb.no


Det har den siste tida gått sport i å skamrose den sørkoreanske filmen PARASITT opp i skyene, og det er sikkert både forutsigbart og forventet å se toppkarakterer servert Bong Joon-ho sitt sjangervekslende filmmesterverk. Eller et genialt snylterverk!

Det er imidlertid lett å forstå all skrytet når man har sett filmen og både lattermild og nærmest litt “sjokkert” tråkker ut av kinosalen. For hva i huleste var det vi så?

Joda, det vi så er en film som ikke lar seg sette i bås. Det letteste er å kalle filmen en dramathriller eller thrillerdrama, dog er det ikke dekkende.

Å beskrive PARASITT med få ord er en fryktelig vanskelig oppgave, mens å beskrive den med for mange vil spolere overraskelsesfaktoren for de som ikke har sett den ennå.

PARASITT er først og fremst en bekmørk komedie om en families kreative, la oss kalle det kreative, måte å forsørge seg på, samtidig som den også er en bitende sylskarp kommentar til klasseskillet.

Vi møter en familie på fire som bor i en stinkende urinbefengt kjeller under gateplan. De drømmer ikke overraskende om økt levestandard, og griper som de parasittene de er etter en hver mulighet, enten det er gratis wifi fra nærliggende kafèer og naboer, eller bedre betaling.

“Parasitter er organismer som sameksisterer med andre organismer (verter) på bekostning av disse” ifølge leksikonet, og mer enn det er det strengt tatt ikke nødvendig å vite om filmens handling før man gyver løs på den.

Regissør Bong Joon-ho er virkelig i det lekne hjørnet, og leverer en filmopplevelse som på den ene måten fortoner seg som et snodig puslespill der brikkene møysommelig legges på plass, samtidig som det er enormt underholdende, men også akkurat så ekkel og guffen at balansen blir perfekt. Satiren og den bekmørke humoren treffer også blink, og den Oscarnominerte regissøren skyter også innertier i kontrastene som tegnes i det store klasseskillet mellom filmens involverte. Når så filmen også kommer med en del annen velrettede samfunnsstikk og spark, samt tar noen reale ville veivalg underveis, blir det hele en fornøyelse å bevitne fra tilskuerperspektivet vårt.

Filmhjerte skal ikke påstå at dette er en film for absolutt alle, men det er en underholdende fabel som når ut til et bredt publikum. Gullpalmen vant den i Cannes, Oscarnominasjoner ble det for beste film, og i Tromsø vant Parasitt publikumsprisen under årets filmfestival.

Det er en thriller, det er en kølsvart komedie, det er et drama, den har actionsekvenser. Alt sydd helt sømløst sammen. Det er umulig å sette den i en enkelt sjangerbås. Filmen har forøvrig et alldeles glimrende og detaljert produksjonsdesign og foto – og den er vill.

Parasitt må oppleves!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  ♥

LITTLE WOMEN – STORE SMÅFRØKNER

Little Women

LITTLE WOMEN av Greta Gerwig er en varm historie om fire søstres ferd mot voksenlivet på 1800-tallet, i en film preget av gode skuespillere med en fortryllende kjemi.

Filmen som er en adapsjon av Louisa May Alcotts romanklassiker med samme navn fra 1868 – eller “Småfrøkner” på norsk – fikk nylig hele 6 Oscar-nominasjoner, for beste film, beste kvinnelige hoved- og birolle, manus, filmmusikk og kostymedesign.


FILMOMTALE: LITTLE WOMEN
Drama, USA, 2019, 2t 14m
Regi: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Emma Watson, Florence Pugh, Eliza Scanlen, Meryl Streep, Laura Dern, Timothée Chalamet, Bob Odenkirk, o.a.

Sett på kino på TIFF 2020 på Kulturhuset i Tromsø, som var utsolgt til siste sete. Filmen var avslutningsfilm på filmfestivalen

Norsk ordinær kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no og filmweb


I Little Women befinner vi oss i Massachussets i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, der fire søstre begynner å stake ut kursene sine mot voksentilværelsen. Jo er en ambisiøs og hardtarbeidende forfatterspire, Beth er pianist men sliter med sykdom, Amy oppdras til å bli sosietetspike, mens Meg som er den eldste i søskenflokken er i et pengefattig ekteskap. Filmen følger de fire søstrene gjennom flere år, og vi får være vitne til oppturer, nedturer, hete krangler, kjærlighet, gleder og sorg.

Noen av Little Womens fokusområder er utvilsomt tematikk rundt tidløse temaer som identitet, klasseskiller og likestilling, samt et sterkt feministisk fokus. Den gang som nå måtte mange kvinner kjempe seg fram i livet. Heldigvis har verden gått fremover på akkurat det området på de 150 årene som har gått siden epoken Alcots roman tar for seg, men fortsatt er temaet absolutt aktuelt. I tillegg er det temaer som sirkler rundt familie, tilgivelse, og alltid universelle områder rundt det å vokse opp. Vi følger søstrene fra de er i ung alder og noen år fremover, i en historie som hopper en del frem og tilbake i tid.

Litt vel mye spør du meg når det gjelder den stadige vekslingen i tid i filmen. Det blir litt rotete, uoversiktlig og vanskeligere å følge med når filmen gjør sine sømløse bevegelser i tid. Dette la jeg også merke til at andre blant publikum snakket om etter filmen. Nå er ikke dette et digert problem, men man må konsentrere seg.

COMING-OF-AGE-DRAMA

Filmen som er et rendyrket drama og en oppvekstskildring har mye empati i seg. Det er en rørende og fint fortalt historie, som også har den nødvendige humoren iblandet. Rollefigurene fremstår nesten uten unntak med dybde og karakterutvikling. Little Women er så definitivt også et kostymedrama, det skal som kjent utspille seg en gang på 1800-tallet, noe som naturligvis gjenspeiles av filmens kontemporære stil og omgivelser.

Det er ikke en direkte tung film å følge, selv om den er temposvak, det er langt mellom de store dramatiske hendelsene. Filmen er heller ikke kjedelig, imidlertid mener jeg den godt kunne vært kuttet ned noe. Spilletiden på 2 timer og 14 minutter kunne nok vært trimmet ned noen minutter. Historien i seg selv er heller ikke enestående og fantastisk, men så absolutt fin og formidlet med varme, håp og engasjement. Det sniker seg muligens også inn en “Huset på Prærien“-følelse, eller en noe flat narrativ linje. Jeg liker fortellingen altså, ikke tro noe annet, den er riktignok ikke riktig så fantastisk eller dyp som forespeilet på forhånd. Det kan i stille partier snike seg inn en følelse av at historien mangler et driv, at den er for hverdagslig. Heldigvis skjer ikke det ofte, for historien har så mye varme i seg at det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Greta Gerwig har en ganske stødig regi, men jeg vil også si at hun er litt “sleip” like før filmens mest dramatiske hendelse hvor hun likevel i den aktuelle scenen effektivt klipper fra glede til fortvilelse. Det er også Gerwig som står for manus, og hun ble som kjent Oscar-nominert for beste tilrettelagte manus (adapted screenplay). Gerwig komponerer dermed det meste selv, med stort hell. Hun er en håndtverker som kan sine saker, hun trykker på de rette knappene for å få frem en stemning, en følelse, sympatier og styrker, noe som resulterer i skuespillere som yter på toppnivå.

STORE SMÅFRØKNER

Det beste ved filmen, heldigvis, er gode skuespillerprestasjoner. De fire søstrene er rollefigurer vi som publikum blir glade i og vil det beste for.

Filmens hovedkarakter er Jo, forfatterspiren som målrettet og stadig jobber med bokprosjekt, spilt på fortreffelig og sterkt vis av Saoirse Ronan, som ble belønnet med en fortjent Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle. Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle tilfalt også filmen, og ble tildelt Florence Pugh for hennes imponerende rolletolkning av Amy, som er den av søstrene med klart størst karakterutvikling vil jeg si. De som sjarmerer aller mest og som også er bunnsolide er Emma Watson som Meg, og Eliza Scanlen (21) som Beth. Sistnevnte for meg ukjent fra før. De to er bare herlige. For all del, Ronan og Pugh er også strålende, men rollekarakterene Meg og Beth banker hardt på hjertedørene.

Kjemien søstrene seg imellom og beilerne deres føles så ekte man kan få det på film. Noen scener med søsterene er fortryllende fine.

Foto: filmweb

Det er en film der kvinner står i front, forståelig nok. De fire søstrene fylles av up and coming brennhete unge skuespillere, som bærer filmen på en fabelaktig måte, mens det er flerfoldige desenniummer med erfaring i Laura Dern (søstrenes mor) og Oscarnominasjonsgrossist Meryl Streep (spiller søstrenes endimensjonalt statusopptatte tante).

Mannlige fremtredende karakterer i filmen er det derimot mindre av. Men det er en som må trekkes fram. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name) gjør igjen en strålende jobb.

Little Women bretter ut en viktig historie og skildring av liv som ble levd, om hvordan kvinner (og noen menn) i et århundre fjernt fra vårt, men likevel nært nok til å virke kjent, vokste opp, og hvordan dagligdagse mellommenneskelige relasjoner aldri går av tiden. Regissør Gerwig er dessuten en av våre mest spennende kvinnelige regissører, som er i ferd med å sette sine avtrykk. Little Women tar også særlig for seg viktigheten av å finne en mening i den tilmålte tiden vår på jorden, og viser viktigheten av en sterk sameksistens. Man kan se visse linjer mellom denne filmen og hennes forrige film, “Lady Bird” (2017).

Filmmusikken som også ble Oscarnominert består i hovedsak av nykomponert klassiske toner og stryk. Alt tidsriktig for tidsuniverset i filmen, dog noe monotont etterhvert om man ikke er veldig klassisk fan. Tidvis skal det riktignok ikke legges skjul på at det svinger skikkelig også av soundtracket skrevet av velkjente Alexandre Desplat, og at tonene møysommelig er tilpasset stemningen i hver scene. Desplat fikk Oscar så sent som i 2018 for den nydelige filmmusikken i (ikke så nydelige etter min mening) “Shape of Water“, og i 2015 for “The Grand Budapest Hotel“, og har komponert originale score for en rekke suksesser de senere årene.

Det er ikke fjorårets/årets absolutt beste film, imidlertid skal det ikke herske noen tvil om hvorvidt Little Women er verdt å se.

Terningkast 4 er nok mest beskrivende for filmen, men Filmhjerte lar det såvidt vippe over i 5 takket være gnistrende skuespillerprestasjoner og grunntanken om at sammen er man sterkere.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: JOJO RABBIT – USKYLDIG URKOMISK NAZISATIRE

Det er ikke lett å være 10 år gammel og nazist når mamma skjuler en jødejente på loftet og man blir mobbet for å ikke ha klart å drepe en kanin.


FILM: JOJO RABBIT

Komedie/krigssatire, USA, 2019, 1t 48m

Regi: Taika Waititi

Med: Roman Griffin Davis, Thomasin Harcourt McKenzie, Taika Waititi, Scarlett Johansson, Rebel Wilson, Alfie Allen, Sam Rockwell 

Sett på kino på TIFF. Ordinær norsk premiere 17. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Foto: tiff.no


La meg introdusere, en 10 år gammel redd gutt, og hans fjollete imaginære venn; Adolf Hitler. Sistnevnte spilt av regissøren Taika Waititi sjøl. Utfallet har blitt en av fjorårets mest humoristiske filmer, noe som ikke er verst all den tid det dreier seg om 2. verdenskrig, jødehat, nazisme og Hitlerjugend-ish.

For jødehat, nazisme, Hitler og nasjonalisme har sjelden før vært morsommere på film.

I JOJO RABBIT møter vi den 10 år gamle gutten Johannes som så gjerne vil være en supergod nazist. Han deltar på Hitlerjugendcamping, og han har en imaginær liksomvenn; sjefen sjøl, Adolf Hitler – urkomisk spilt av regissøren altså.

Direkte urkomisk er kanskje ikke filmen, men den vil garantert få de fleste til å både le og trekke på smilebåndet flere ganger. Det er nemlig en vittig, komisk og underholdende film, sitt “alvorlige” tema til tross. I JOJO RABBIT er dog ingenting på alvor – filmen må selvsagt utelukkende sees på som satire, parodi, farse og komikk, selv om det også er gjort plass til noen små melodramatiske scener som tilfører filmen en god del hjertevarme og gjør den samtidig rørende, sjarmerende og ja ok, litt trist, dog på en artig måte. Og selvsagt i god krigssatireånd snakker alle engelsk med tysk aksent, noe som jo i seg selv er morsomt å høre på.

Komiske figurer er det ihvertfall flust av. Hitler-figuren for eksempel, som er så fjollete dum at man fniser og flirer bare man ser han. En annen er rollefiguren til Sam Rockwell, som spiller herjet Hitlerjugend-leircampleder. Urkomisk. Eller når vår helt får hjemmebesøk av en gjeng menn i svarte lærfrakker.

Jeg skjønner at humoren kanskje ikke går hjem hos alle. For eksempel har The Guardian slaktet filmen og gav den laveste karakter. En annen anmelder fra samme blekke strakk seg imidlertid til midt på treet, så anmeldelsene beveger seg langs hele skalaen. Tidligere i uka dro filmen nemlig med seg imponerende 6 Oscar-nominasjoner, inkludert beste film og regi. De to prisene er JOJO RABBIT sjanseløs på, men at det kan bli pris for eksempel for beste produksjonsdesign skal en ikke avvise.

Filmen virker også å ha falt i smak hos publikum. Etter første visning på Tromsø International Film Festival var det iallefall saftig applaus fra et fullsatt Kulturhus, og på filmdatabasen IMDB har over 40 000 brukere besørget en gjennomsnittkarakter på hele 8 av 10 stjerner.

Skuespillet i filmen er som i komikk ellers, noe vanskelig å bedømme, ettersom rollekarakterene skal fremstå som gjerne endimensjonalt dumme eller ha andre skavanker vi som publikum kan le av.

Scarlett Johansson fikk riktignok en overraskende Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle (hun er og nominert for hovedrolle i “Marriage Story“). Scarlett, vår venninne med svenske aner, spiller jo bra hun, som mammaen til lille Jojo, som han blir hetende, helten vår.

Eller sjarmøren burde jeg vel heller sagt. For selv når Jojo flyr rundt og heiler Hitler er han bare kostelig og sjarmerende. Alldeles herlig spilt av purunge Roman Griffin Davis (f. 2007).

JOJO RABBIT fremstår for meg som en film med mye humor og hjertevarme. Noen sekvenser passer litt mindre inn da det blir litt melodramatisk eller sentimentalt. Alt i alt er det uansett en film publikum av svært ulik alder vil kunne more seg med. JOJO RABBIT er en stor positiv overraskelse.

Terningkast 5

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: ALLE MÅ DØ – ÅRETS NORSKE KALKUN

Årets norske kalkun er allerede servert. “Skrekkfilm/grøsseren” ALLE MÅ DØ som hadde premiere på filmfestivalen i Tromsø er omtrent like skremmende som et kattenøste.


FILM: ALLE MÅ DØ
Skrekk/grøsser, Norge, 2019, 1t 22m
Regi: Geir Greni. Medvirkende: Viktoria Winge, Linni Meister, Julia Schacht, Tinashee Williamson, m. fl.

Sett på kino på TIFF 2020 der den hadde verdenspremiere 15. januar. Ifølge filmweb.no har filmen ordinær kinopremiere 13. mars.

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no (stillbilde) og Lars Jørgen Grønli


Regissør Geir Greni hadde selv tatt turen til Tromsø i anledning premieren av det han kaller en skrekkfilm, som i følge TIFFs kjære avtroppende tidligere festivalsjef og nå programsjef Martha Otte skal skremme skiten av publikum. Han kunne før filmen fortelle at han hadde ønsket å lage en vri på sjangeren med å la publikum få bli kjent med rollekarakterene og relasjonene dem imellom, slik at vi skulle bry oss om de før drepingen starter, i motsetning til i filmer der vi ikke bryr oss om rollefigurene.

Vel, jeg kunne ikke brydd meg mindre om denne gjengen heller i så måte, etter det som føltes som tidenes lengste oppbygging. Jeg vet ikke om tanken var å forankre så stor sympati for figurene at man skal trykke de til seg, noe som i så tilfelle ikke lykkes.

Forøvrig, som alltid moro med regissøren på plass for å si noen ord om filmen.

Historien går iallefall ut på at en jentegjeng drar til ei hytte langt ute i de dype skoger, langt fra folk, for å arrangere utdrikkingslag for Gina, som skal gifte seg snart. Der ute på hytta skal selvfølgelig grufulle ting skje, blant annet har vennene lagd en horrorrebus for den snart gifteklare.

Problemet med filmen er bare det at den for det aller meste er like skummel og skremmende som en kattunge, den er genuint kjedelig, den bruker en evighet på å komme igang med noe som kan ligne på skumle hendelser, de første 45 minuttene eller deromkring er iallefall langdryge og stillestående, den siste halvtimen ekstrem platt da det på død og liv skal vises hvordan absolutt alt egentlig henger sammen, og i tillegg har filmen en så håpløs overdreven produktplassering (jeg kaller det reklame, weee så kult med masse øl som selvsagt hele tiden må vise hva produktet heter og være i fokus) for Mack sine øl- og ciderprodukter at jeg nærmest følte meg tissetrengt etter filmen.

Jeg skal forøvrig, helt uten relevans for filmen, legge til at jeg selv for å få med meg premieren med regissørbesøk droppa å gå på filmdistributøren Arthaus sitt filmfestival-party, som kolliderte med filmvisningen, hvor de inviterte får meske seg med sponsa Mack-øl.

Regissør Greni kunne fortelle at de hadde brukt lang tid på castingen av rollene. Resultatet har blitt A-lagsprofiler som Viktoria Winge, norsk skrekkfilms om ikke dronning så iallefall prinsesse, samt Linni Meister (!) i front, pluss et knippe semikjente ansikter i jentegjengen, som trekkplastere. Samspillet mellom dem er bra.

Om filmen er så dårlig at den ikke bør sees skal jeg ikke si, kanskje er den tvert om så dårlig at den bør sees?

For å moderere meg noe da, så er ikke filmen så elendig at den er parodisk eller helt på trynet, selv om historien har hull i skroget hvor det renner inn vann. De første omlag 45 minuttene kan jo sees litt på som en slags vennegjeng-drar-på-tur-komedie med litt søtladen honning på. Der finnes det om ikke annet noen småvittigheter.

Da Greni i 2011 langfilmdebuterte med buddykomedien “Umeå4ever” – en film jeg forøvrig syns er OK – skapte han oppsikt da han gikk ut og lovet publikum som ikke likte filmen pengene tilbake. Imidlertid vil jeg fraråde han å dra det stuntet igjen denne gangen.

Det kan fort vise seg å bli dyrt.

Terningkast 1

♥ – – – – –


….MEN PLUSS FOR FILMPROMOTERINGEN

Promoteringen av ALLE MÅ DØ syns jeg derimot fortjener litt skryt eller i alle fall noe oppmerksomhet.

Oppmerksomhet fikk de da også etter sigende. I forbindelse med lanseringen av filmen har crewet bak laget postere med påskriften “Hvem må dø?” og “Alle må dø”. Programdirektør Otte fra TIFF og Greni fortalte lattermildt før filmen at det nær hadde endt med politiutrykning. Gjengen fra filmen har nemlig også laget noen kort hvor det på ene siden står “Hvem må dø” og med teksten “Alle må dø” på andre siden. Da disse kortene hadde blitt lagt ut som promo i Rødbanken i Tromsø, bygget som også huser Tromsø Internasjonale Filmfestival sin resepsjon, hadde vekterne på bygget blitt redde for at det var et terrorvarsel. Terror skal man kanskje ikke spøke med, men det hele var jo litt komisk da 😉

Filmplakat…

…og svar

 

 

TIFF 2020: MONOS – audiovisuell kruttønne

Den intense colombianske actionthrilleren MONOS er en audiovisuell eksplosiv kruttønne som bør oppleves på stort format.


Film: MONOS

Colombia o.a., 2019, Action/thriller/krig, 1t 42m, Regi: Alejandro Landes

Sett på kino på Tromsø Internasjonale filmfestival. Går også tors- og fredag, og kommer på norsk kino senere takket være filmdistributør Arthaus.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no og www.monos.film (poster)


Søramerikansk kriging sett gjennom ungdomsøyne

Høyt oppe i tåkeheimen i et øde fjellandskap et sted i latinamerika befinner en gruppe tenåringer seg. Ungdommene tilhører en paramillitær gruppe, og bedriver dagene i fjellheimen rundt en gammel festningsanordning til trening, festing og herjing, og etterhvert kriging. Ungdomsgeriljaen har også i oppgave å passe på en amerikansk kvinnelig fange titulert som “doctora” (Julianne Nicholson, “Eyewitness”, “I, Tonya”), og ei melkeku.

I de storslåtte åpne men samtidig barske omgivelsene herjer gruppa på 8 tenåringer som villmenn, med vennskap, festing, (uskyldig) småslossing, crazyskyting og eksperimentering seg imellom.

Etter en ulykksalig hendelse som rister i den interne justisen i gruppa og setter maktforholdet mellom dem på prøve sendes ungdommene – og fangen de vokter – billedlig talt mot avgrunnen gjennom en destruktiv spiral av vold som skal få enorme konsekvenser.

Filmens første del tar oss opp over skydekket i et åpent fjellandskap, før filmen i raskt taktskifte drar oss inn i et voldsomt og intenst jungelsump-helvete.

MONOS er intens, det er en råskap som viser hvor tynn linja er mellom mennesker og dyrskap. Først og fremst er MONOS likevel en dundrende dyster audiovisuell eksplosiv vulkan du aldri vet når får et utbrudd, du bare vet at det kommer.

For det gjør det. Både i fjellene og jungelen.

Filmens foto er til tider eksepsjonelt og klaustrofobisk, med vekslende klipp mellom idyllisk natur og sitrende spenning, akompagnert av et pumpende, drivende og mystisk lydbilde. Manus kan man sikkert si mye om. Her er noen sekvenser som fremstår som smått psykedelisk, og jammen et par ganger nesten poetisk. Det er nær hypnotisk noen ganger. Det blir mye dunder og brak å ta inn over seg, og noen vil nok oppleve det som voldsomt og over the edge.

Personlig finner jeg det nervepirrende og styggfascinerende. Definitivt det siste. Dessuten er det krig, og galskap. Den gnagende klaustrofobiske stemningen gjør og at man aldri får ro i magen.

Tenåringenes destruktive ferd fra å mer eller mindre styre seg selv til å mer og mer bryte hverandre ned sies å være en moderne fabel inspirert av William Goldings Fluenes Herre. Likhetene er der.

Nevnte Julianne Nicholson som iallefall har noe kjendisfaktor over seg, har en mindre rolle enn jeg på forhånd trodde. Hun spiller imidlertid veldig godt. Hovedrollene og fokus er det derimot tenåringsgeriljaen, bestående av både gutter og noen jenter, som har. De spiller utmerket de også. Mest imponert blir jeg av rollefiguren “Rambo” (Sofia Buenaventura), som er den av tenåringskrigerne med størst moralske kvaler og samvittighet. Det overrasket meg forøvrig at det jeg var sikker på var en gutt eller guttefigur, iallefall er spilt av en jente…

Å karaktersette MONOS er vanskelig. Brutaliteten og meningsløsheten i tenåringenes handlinger føles på kroppen. Filmen både byr på nerve og spenning, samtidig som den også byr imot.

Et av verdens mest anerkjente filmnettsteder, rogerebert.com, gav Monos 3 av 4 stjerner.

Terningkast 5 blir dommen min.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –