Serieomtale: NRKs “Heimebane” ep. 10 – The Great Escape

Sesongfinalen av NRKs “Heimebane” ble akkurat så dramatisk som det måtte bli, og endte i en salig miks av gleder, tårer og fortvilelser.

Sesong 1 av Heimebanes siste episode ble et jubelbrus etterhvert, men mest av alt var episoden et prakteksempel på klubbledelse, hvor en leder og et styre viste en ryggrad, og hvor man våget å ikke la seg styre av furtne bakmenn med pengesekker. Det ble en sesongavslutning verdig for en serie som har blitt en stor “snakkis” gjennom de siste 10 ukene, og en sesongavslutning verdig for et lag og en trener som har kjempet med ryggen mot veggen et helt år.

Det og andre synspunkter om NRK-suksessens siste episode for året blir det mere av i denne såkalte “recapen” av episode 10. Bloggposten er full av spoilere, noen sleivspark og humoristiske betraktninger, så se nå endelig episoden FØR du leser videre 😀

Alle foto: Skjermbilder fra NRK TV / tv.nrk.no

Episoden starter imidlertid grå og trist. Høsten har kommet til Ulsteinvik. Det striregner, Helena (Ane Dahl Torp) gjør seg klar til å gomle nasjonalretten (grandis såklart) mens stemmen på radioen kan fortelle at Varg sliter. “Et nederlag for likestillingen” hører vi. Jada. Helena har blitt avskjediget siden sist. Michael Ellingsen har overtatt som Varg-trener, men som radiostemmen kan fortelle har ikke hans to kamper så langt ført til noen poeng.


Trenerjobben røyk, men fortsatt en mester på kjøkkenet, her anrettes retten en viss Hellstrøm sier ikke er menneskeføde 😉

Hvor veien går videre for Helena lurer hun nok på der hun sitter, og hva er vel da bedre enn å få uventet besøk av en atlasselger? For der midt i stua står plutselig selveste Stein Winge, som skal vise seg å være den mystiske “Atlasmannen” vi tidligere en episode hørte snakk om, i det som må være et av seriens mest komiske innslag så langt. Han skal prakke en dunge tunge atlas på Helena, som forståelig nok ikke føler for å kjøpe med seg 50 kilo ekstrabagasje til flyttelasset.


…og under frakken har jeg en greie, den er sååå stor! Atlasmannen på besøk.

Men det slipper hun. Atlasselgeren går han når Helena tar opp telefonen for å ringe onkel politi, men på veien ut sier han til Helena at hun får atlasene. “Det er en avskjedsgave fra meg (…) du får ha en god kveld da, Helena Mikkelsen”, sier han mutt, før serievignetten snurres igang.

På Tangsrud Arena fortsetter nedturene. Bodø/Glimt overkjører Varg. Det er begravelsesstemning hører vi TV-kommentatorstemmen fortelle. Michaels pausepeptalk avbrytes brått når en rødglødende Tangsrud dundrer inn i garderoben for å skjelle ut spillere og dryle litt frukt veggimellom. Drømmetreneren hans er vist ikke så god nei.


Oppmuntrende ord i pausen.

Helena har på sin side så smått begynt å sondere jobbmarkedet og er på Ullevaal, der Freddy dos Santos, den gamle Vålerenga-helten, viser henne rundt. Det er ledig jobb som Jenter-17-trener for Norge. Helena tviler dog hjemme i Ulsteinvik mellom pakkeskene, selv om Camilla prøver å fortelle henne at det er like bra å trene Jenter 17 som menn 40. “FK Vindfjert” er iallefall ikke noe å trakte etter mener hun.


Tja, de er jo ikke gutter  😉 (hehe, den var litt frekk, men scenen spiller jo på at Helena vil trene et herrelag)

Med Michael ved roret nærmer iallefall “Vindfjert” seg nedrykk når Sarpsborg reiser fra Sunnmøre med 3 poeng. Det er nitrist i Ulsteinvik. Noe må gjøres, og det fort. En bekymret Espen ser på en enda mer oppgitt Michael i garderoben. Har Espen en plan? Å jada.

Gjennom hele serien har Helena vært ganske hard utad, hun har slitt med å innrømme feil, slitt med å si takk og unnskyld. Men når hun får seg en prat med en fortsatt tåskadet Adrian utenfor stadion mens hun bærer ut siste rest av tingene sine fra kontoret mykner hun. Helena beklager for Adrian at hun har presset han, og sier han må begynne å spille for andre enn henne, faren, og andre som presser han. Beklager, sier hun. Når det kommer fra Helena, som vi aldri har hørt nevne det ordet omtrent, er det virkningsfullt.

Vel hjemme fortsatt midt i pakkinga får Helena uventa besøk. Mons kommer, han spør om han er den første der, Helena skjønner lite, mens Mons går og hiver på flere pølser på kjøkkenet der han ser at Helena varmer noen til seg selv.

Det blir pølsefest hos Helena nemlig. Varg-gutta tropper nemlig opp, og ber henne om hjelp til å begynne å vinne og kanskje berge plassen. Helena er forståelig nok smigret, men hun er jo ikke treneren deres lengre minner hun om, hun skal hjem, påstår hun.


Pølsefest hos Helena…


Du skal være her og koke pølser! (jada, de skal bare trekke)

– “Du skal ikke flytte du vettu”, bryter en stemme inn. Det er Michael som gjør sin entrè sammen med Espen, og Helena overtales til å i det skjulte sette opp taktikkene og kampanalyser for å hjelpe laget, mens Michael offisielt skal lede laget. Espens plan er nemlig å slik overbevise styret om å ansette Helena igjen!

Camilla er dog ikke overbegeistret over utviklingen. Hun er sliten. Ulsteinvik-eventyret har ikke blitt slik hun håpet på, og hun vil reise, men får trøst fra mamma. Endelig litt morskjærlighet der også og Helena lover datteren en varm juleferie uansett utfall av sesongen.

Skal Varg berge seg behøver de imidlertid 12 poeng på 4 kamper.

Og her løfter endelig “Heimebane” for alvor fram Helenas dyktige taktiske egenskaper, list og ledelse. Fra heimen “styrer” hun Varg til seire mot Kristiansund og Sandefjord, sistnevnte ved hjelp av litt “skittent” spill, en søkkblaut bane, ettersom hun vet at Sandefjord sliter på våte baner.

Selvsagt. Haha, for hvor ofte har man ikke hørt klubber bli beskyldt for å ha vannet banen for lite eller for mye, for å tjene på det i kamp? Artig detalj der.

Til og med en tabell dukker pinadø opp her, og den får meg til å blø litt innvendig. For like over streken kaver nemlig mitt kjære Tromsø! Oida! Tydeligvis er det fortsatt en fyr ved navn Flovik som trener laget fra nord 😉

I TV-intervju etter seieren intervjues Michael og får skryt av intervjueren. Men Michael har vokst, han har innsett at han ikke er klar for trenerjobb, og han skryter av Helena og sier det var en feil av klubben å kvitte seg med henne og at det er hennes fotball de har gått tilbake til.

I løpet av episoden ser vi også at det har ordnet seg på et vis for Michael også på sin private heimebane. Han og kona (ex-kona nå?) er på talefot, og han tar seg av ungene. Han har vokst den godeste Michael Ellingsen. Kanskje står han endelig på betong. John Carew har ihvertfall gjennom disse 10 episodene bevist at hans skuespilleregenskaper er fjellstødige, iallefall i denne type rolle. Carew er kul han, noe jeg ikke alltid har syntes. For eksempel for snart 15 år siden da han brukte knyttnevene mot en av Sunnmøres store sønner som fikk seg en kul i panna under en landslagssamling.

Forresten ble det litt pizza der i gården også.


Til dere der hjemme som gofler i dere ananas på pizzaen. Ta lærdom av dialogen over, der Michael akkurat har sagt til ungene at de skal ha pizza til middag 😉

Tilbake til Varg.

Strømsgodset venter Varg i Drammen. Varg vinner også der, etter at Michael setter seg sjøl innpå for å psyke ut godsets store stjerne, som lar seg provosere av Michaels under beltestedet-kommentarer. Straffe og rødt, og Mario dunker hjem 3 nye Varg-poeng.


Michael tok toeren-taktikken sin mot godset, det gav tre poeng…

I Ulsteinvik har Espen innkalt til styremøte i Varg. Espen og Michael kommer nok en gang sammen, og Espen legger frem planen sin. Styret, som først møter han med latter og spørsmål om dette er humor, blir “månebedotten” når Espen forteller dem at de har fått inn en jobbsøknad fra en Helena Mikkelsen, som mener hun er rett kvinne for trenerjobben. De blir ikke mindre kjevedroppende når så Michael kunngjør at han trekker seg som trener.

De spør om Espen spøker.

Det gjør han ikke.


Oi så sint!

En betenkt Tangsrud ankommer også møtet, og er langt fra villig til å bli med på å ta Helena inn igjen som trener. Han snakker, sikkert oppriktig, om betydningen av lagets verdi for byen, at det er fotballen som er noe de har felles som gjør at samfunnet “kan stå han av”, han snakker om en vanskelig tid på verftet han eier, om alt han har lagt ned i klubbdriften og om hvordan kanskje hans sponsing har gjort at mange dyktige ansatte må sies opp på grunn av nedgangstidene. Tangsrud har vært en sjitsekk gjennom serien mot Helena, men jeg forstår likevel noe av hans ståsted. Han vil selvsagt det beste for klubben.
Selv om han underveis i sesongen har hatt noen poenger som har vært både fullt forståelige og et par ganger også på sin plass, har han dog fremstått som en nærmest patriark over klubben, som lite villig til å lytte til andre enn sin egen (etter hva jeg har skjønt påklistra og av flere utskjelte sunnmørs-)stemme. Han har dessuten fra dag 1 vært iskald ovenfor Helena, noe som ikke har gitt fyren mye symnpati fra de tusen hjem. Bjarte Hjelmeland har vært glimrende i rollen uansett.

Han stopper imidlertid ikke der herr Tangsrud, som gjør det klart at hvis styret ansetter Helena igjen trekker han seg ut av alt som sponsor.

Han vil ikke være med på det mediesirkuset de er iferd med å utsette klubben for, gneller han.

Styret slites mellom Tangsrud sine midler og Espen og Michaels beretning om hvordan klubben er i ferd med å berge plassen. De har nemlig selvsagt nå blitt informert om at de gode resultatene nylig kan krediteres Helena.

Espen er sterk nå, når han med pondus og kraft snakker om lidenskap, om glede og vilje. Om hvordan klubb han vil at Varg skal være, om hvordan Helena er en av dem, om hvordan han er sikker på at de får inn nye sponsorer, særlig hvis Helena ansettes igjen.

Helenas telefon ringer. Det er Espen. – Vi greide det, smiler han. Helena er Vargs nye trener, igjen!


Og Nærelven rykker opp til 2. divisjon! LOL Foto: Nrk….eeeeh, eller var det TV 2?

TV 2-sporten bryter inn med de sjokkerende nyhetene om hvordan fotball-Norge nok en gang har blitt rystet av en sjokkbølge. Denne gang av at Varg har ansatt treneren de sparket for bare 2 måneder siden. Varg har innsett at de gjorde en feil.

Cred til TV 2 her forresten, som lar seg bruke i serien, det gav litt ekstra piff at det ikke var en “traust” nyhetsbulletin fra NRK som kom med “breaking news” til folket. I serien har vi også sett ekte aktører som VG, Eurosport og lokalavisa i byen trekkes med i handlingen, noe som er et pluss for følelsen av ekthet.

Foran skjermen formelig moillkoser jeg meg her i episoden. Muligens ikke helt reelt akkurat denne prosessen, men du allverden så artig og flott. Espens tale om klubbverdier og hvordan drive klubben står også som et av seriens høydepunkter.

Det er som om et års regnvær er over i Ulsteinvik og på Tangsrud Arena. Helena stråler! Det er latter og et humør som sjeldent før i gardeoben, og når Helena gjør comeback i garderoben møtes hun av applaus! Nydelig! Når hun attpåtil kommer inn og skryter av hvor herlig det er med en til hver tid 18 kjekke halvnakne mannekropper å se på stiger temperaturen enda noen hakk. Hehe.


Chippendales, avdeling Ulsteinvik


Ja noen frynsegoder må man ha som trener

Det er siste kamp. Varg tar imot Molde. Varg må vinne. De må også ha hjelp, og ikke fra hvemsomhelst. Jævla Ålesund må nemlig ta poeng fra Glimt  for at Varg skal komme på trygg grunn.

Helenas evner som motivator har heller ikke i løpet av sesongen kommet frem i særlig grad, men i denne siste episoden briljerer jo dama! Hun holder en flammende selvsikker garderobeprat med gutta før det braker løs, hvor hun sier de kommer til å skuffe publikum som er der for spenning til siste slutt. Det kommer nemlig ikke til å bli spennende sier hun, vi kommer til å vinne overlegent, maner hun, og gutta tror på henne. Adrian er også tilbake etter tåskaden han påførte seg selv.

Og så kommer den. Kommentaren vi har venta på fra episode 1. Selvsagt kom hun til å si det.

STEIKJE BRA!, setter hun i med bravur.


I sesongens siste kamp kom det, uttrykket hun sa hun aldri kom til å si 🙂

Eddie er fornøyd 😀


Eddie

Kampen blir enveiskjøring. Varg gruser sølvjagende Molde hele 4-0. Glede glir raskt over i til fortvilelse når meldinger fra Ålesund tikker inn om at Glimt har tatt ledelsen. Varg er nede, med mindre Aalesund utligner. Kampen på Tangsrud Arena er over, mens det fortsatt spilles i Ålesund.

Speakeren setter lommeradioen inntil høytaleranlegget og vi hører innspurten fra Ålesund, og selvsagt blir det drama når vår gamle venn Eivind Brattskjær, som Helena tvang til å selges til nettopp Aalesund, slår ballen inn i feltet på overtid, og det ender med straffe.

En straffe som hvem andre enn Brattskjær skal ta. Scorer han berger Varg plassen.

Han dundret ballen i nordlandsgarnet, bye bye Glimt, lenge leve Varg!

På Tangsrud Arena utspilles euforiske jubelscener. Helena løftes på gullstol. Det er bluss og røyk. Muligens en liten tear of joy* i øyekroken min også.


Supporterlederen Jostein viser fram sine blanke tenner for Espen


Høyt svever dem, og blide er de, de kvinnelige eliteserietrenerene.

Som fotballsupporter som har vært ute en vinterdag før i nedrykksstrid vet jeg nemlig hvilken lykkerus som strømmer gjennom kroppen når alt berges i siste liten. Det er pur rus.

Men du hellige jul da, det var jo selvsagt som skrevet i stjernene, iallefall i manus, haha, at Brattskjær på en eller annen måte skulle bli helten.

(* Selv om vi faen ikke fikk vite om Tromsø berget seg!!!)

Helena må ta seg en pust i bakken fra jubelen, og feirer i spillertunnellen med en snus. Den er deg vel unnt nå 😉

Dramaet er derimot ikke over, for dagen blir veldig ambivalent for Helena når hun kommer hjem, lykkelig, trøtt og sliten, og ikke finner Camilla.

I løpet av episoden har vi sett Camilla fikse vennskapet med godgutten og humørsprederen Nils igjen, og vi har sett henne slites mellom det å skulle bli i byen og ønsket om å dra. Hun har visst ikke hatt så mye kontakt med Adrian heller i det siste. Ulsteinvik har ikke noe å by henne. For når Helena kommer hjem finner hun etterhvert et varmt brev fra datteren, hvor hun forteller at hun drar.


Camilla fant seg aldri til rette i Ulsteinvik, selv ikke med strender som dette…

Helena rakk aldri helt å forstå datterens lengsler og problemer underveis i sesongen. Forståelig nok i grunn, dama har hatt sitt å stri med sjøl. Nå må de klare seg uten hverandre, men Helena vet at datterens støtte har hun iallefall.

Det knaker i gangen. Helena reiser seg og håper det er Camilla som har ombestemt seg. Det er Adrian, som spør om ikke Camilla er der. Det er hun ikke. Han kom for seint denne gang han også.

Og der forlater vi Helena Mikkelsen for i år. Lykkelig over fortsatt Varg-jobb og berget plass, men i tårer over at datteren har reist.

Helena vender imidlertid  tilbake på skjermen neste år i Heimebanes sesong 2, som nå er under produksjon.

Forlater Tangsrud Arena gjør vi også. For godt.

I episodens siste sekunder ser vi Espen og Eddie skue opp mot tribunene på Vargs heimebane. De ser ikke misfornøyde ut. Der oppe skrues stadionskiltet med “Tangsrud Arena” ned, og erstattes av et nytt, med påskriften “Ulsteinvik Stadion”, før den nostalgipregede og velklingende vignettmusikken jeg har gått med på hjermen noen uker leder oss ut av sesong 1.

Det er nye tider i Ulsteinvik. Hvordan de tidene ser ut må vi imidlertid vente til neste år med å få se.

 

Sesong 1 av Heimebane er dermed over. For å oppsummere har det vært en serie som etterhvert har levert varene. Det har vært godt TV-drama. Ikke alt har vært realistisk, men i den store sammenhengen får vi se gjennom fingrene med det. Dog håper jeg detaljer som i år har vært et irritasjonsmoment er pusset på til neste år, som tilstrekkelig antall spillere i garderobe og treningsfelt, synlig støtteapparat og en litt mer synlig klubbstruktur. Lukter vi cupsuksess eller medaljer i det fjerne neste år?

Hvilke nye utfordringer og problemer for vår kvinnelige trenerheltinne kan serieskaperne klare å trylle opp av hatten? Kan det komme spillere som ikke respekterer en kvinne som trener? Sponsorer? Tangsrud? Kan det bli Europacup for Varg? (Regelen som kan gi en nasjons Fair Play-vinner Europacupspill kan åpne for det). I et kryptisk klipp på Axel Bøyum (Adrian) sin profil på Instagram har jeg sett Mons og Otto intervjues på engelsk etter kamp, hva kan det tyde på? Dessuten skal vi iallfall til Lerkendal neste år 😀 Får vi endelig grunn til å kunne synge “For Varg har banka ærrrR B Kåååå, å hei å hei å hei å hå åå”? 😉

Sesongen har ellers tatt oss med på en reise som har servert temaer som ikke bare omhandler fotball. Det har vært utroskap og vennskap, uvennskap og kjønnsroller. MeToo ble det så det ljoma etter i episodene der Jævla Ålesundstreneren grabba Helena i skrittet, med påfølgende mediestorm, og vel egentlig også når Camilla gav opp drømmen om å jobbe på restauranten hun var ansatt som ryddehjelp på, vi har vært innom psykiske problemer og skildringer om hvor galt det kan gå når foreldre presser ungene sine inn i et bilde de selv ser barna sine i, og vi har blitt kjent med noen sterke rollefigurer, som Helena, Espen, Camilla, Adrian, Michael etterhvert, Eivind Brattskjær, ekle Tangsrud, Otto, Mons og resten av gjengen.

Så da var det slutt, hva skal man nå ta seg til om søndagene?

Kanskje litt ekte fotball? 😉


Også må vi våge spørsmålet; trenger Varg en slankere keeper?  😉

Les også de tidligere episodeomtalene og “recap`ene”:

Episode 1 og 2 – Uavgjort på Heimebane

Episode 3, 4 og 5 av Heimebane

Episode 6 – Borteseier!

Episode 7 – Frekk, selvopptatt, arrogant og feig

Episode 8 – Den som takler presset

Episode 9 – Dommerjævel!

#NRK #Heimebane #heimebanenrk #nrk1 #nrktv #tvserier #VargIL #Varg #helenamikkelsen #seriesnakk #serieprat #serier #filmhjerte

FILMHJERTES TOPP 10 BRUCE WILLIS-ROLLER

Yippee ki yay! Filmhjerte er tilbake med topplister! Bruce Willis er for tiden kinoaktuell med nyinnspillingen av “Death Wish”, en film som nok havner et godt stykke ned på merittlista til skallamannen. Det gjør ikke dagens listemateriale, som tvert imot havner på topp 10. Yeeeay!

Med ganske ujevne mellomrom vil jeg i tida fremover poste noen slike lister for et utvalg skuespillere. Dropp innom her av og til, eller lik og følg Filmhjerte på Facebook for oppdateringer om nye bloggposter (Husk å lik facebook-siden og deretter huk av for “Se først” på “Følger”-knappen så får du updates når det legges ut noe nytt her).

Det er nok av filmkritikere som ikke liker Bruce Willis og som mener han er veldig begrenset som skuespiller. Vel, litt begrenset er han kanskje, i og med at han typisk enten spiller purk eller skurk, men jeg har uansett alltid likt Willis, mye takket være hans uforglemmelige rolle som John McClane i Die Hard-rekka. Hans tørrvittige replikker og folkelige glimt i øyet var som skapt for de filmene. Dermed har jeg vel røpet hva som er min favorittrolle med Bruce Willis? Han har dessuten den egenskapen at han er underholdende å se på selv om filmene er ræv. Jeg har sett mer enn èn Willis-film som er stinkarooer, hvor det likevel var en severdig Willis om ikke annet.

Bruce Willis blir neppe noen gang nominert til, eller langt mindre tildelt, en Oscar (aldri si aldri, Stallone ble jo nominert…), men det mange kanskje ikke vet eller husker er at Bruce Willis faktisk har fått en Golden Globe-pris, som jo er film- og TV-industriens nest mest prestisjefulle filmpris. Den fikk han så langt tilbake som i 1987 for beste mannlige skuespiller i en TV-serie (Moonlighting, i Norge bedre kjent under tittelen “Bøllen og blondinen“, serien som han i perioden 1985-89 fikk sitt gjennombrudd i, og hvor han spilte mot Cybill Sheperd).

I samme kategori og for samme rolle var han GG-nominert også i 1986 og 1988, og i 1990 fikk han og en Golden Globe-nominasjon for beste mannlige skuespiller i en spillefilm (In Country, 1989, som jeg forøvrig ikke har sett).

I tillegg er han to ganger Emmy-vinner (Primetime Emmy er et prisutdelingsshow for (i hovedsak amerikanske) TV-programmer og serier). Her vant Willis også for Moonlighting i 1987, samt i 2000 for den morsomme gjesterollen han hadde i Friends som Paul Stevens (Fremragende gjesterolle i en komiserie).

Her er Filmhjertes TOPP 10 BRUCE WILLIS-ROLLER PÅ FILM OG I TV-SERIER

(og lista starter likesågodt på topp siden 1. plassen var åpenbar)

1

JOHN McCLANE I DIE HARD (1988/1990/1995/2007/2013)

Ikke bare i en, men fem filmer har Willis fått slå seg løs som antihelten John McClane. Særlig de to første Die Hard-filmene vil stå som legendariske innen actionsjangeren for evig, mye takket være Willis sin herlige innsats i disse filmene. Treeren var også veldig veldig bra, mens fireren og femeren i filmrekka av Die Hard var svakere.

Førsteplass til McClane; Yippee ki yay motherfuckers!

2

Paul Stevens i TV-serien FRIENDS (2000)

Gjesterollen hans i tre episoder av den megapopulære komiserien VENNER FOR LIVET var veldig festlig rett og slett, og et udiskutabelt høydepunkt på min liste. Og Paul Stevens, han var visst “A Love Machine!”

3

“The Jackal” i SJAKALEN (The Jackal, 1997)

En nokså spenningsfull og adrenalinpushende actionthriller, og jeg likte Willis som “sjakalen”. Mye hår på skolten hadde han jaggu også i denne filmen 😉

4

Butch Coolidge i PULP FICTION (1994)

5

Mel i CATCH. 44 (2011)

6

Joe Hallenbeck i DEN SISTE SPEIDER (The Last Boyscout, 1991)

7

Art Jeffries i KODENAVN MERCURY (Mercury Rising, 1998)

8

Dr. Malcolm Crowe i DEN SJETTE SANSEN (The Sixth Sense, 1999)

PS: Sjekk sveisen 😉

9

Frank Moses i RED (2010 og Red 2, 2013)

10

David Addison jr / Baby Hayes i BØLLEN OG BLONDINEN (Moonlighting, 1985-89)

Hadde garantert fortjent å plasseres høyere opp på lista, men får nøye seg med tiendeplassen utelukkende fordi jeg husker veldig lite av serien, og fordi jeg bare har sett et fåtall episoder. Det jeg derimot husker er at Willis, selvsagt allerede da, var en kul kis med kjappe og småfrekke replikker.

Willis-filmene som ikke nådde topp 10 (nevnt i urangert rekkefølge): Døden kler henne (Death becomes Her), Armageddon, Innen rekkevidde (Striking Distance), Hostage, Det femte element,12 Monkeys.

Jeg har som nevnt ikke sett IN COUNTRY (1989), men jeg slenger med et bilde av Willis i filmen. Han ligner jaggu litt på Kevin Costner her (kanskje særlig på Costner i “Danser med ulver”?) Haha!

Hvilke Bruce Willis-roller er dine favoritter? Rop ut i kommentarfeltet hvis du vil 🙂

#filmsnakk #filmer #filmtips #filmprat #filmpreik #movies #BruceWillis #brucewillisfilmer

Serieomtale: NRKs “Heimebane” ep. 09 – DOMMERJÆVEL!

Sesongens nest siste episode av “Heimebane” hos NRK ble egentlig mest av alt trist. Men var på et par punkter skrekkelig reellt.

Episoden gjorde og at jeg nå begynner å virkelig bli redd for at sesongfinalen neste helg ikke kommer til å gi oss svaret på hvordan det går med Varg, og om Helena (Ane Dahl Torp) mister jobben. Jeg frykter en “cliffhanger” som gjør at vi må vente helt til neste år for å få svaret. Det vil i så fall være veldig irriterende.

Men la oss nå ta en liten recap på begivenhetene i episode 9, hvor vi starta direkte i nord, på Alfheim. Tromsø-Varg, men like fort som vi fikk se en velkjent (for oss som har sett noen TIL-kamper) TIL-supporter med skjegg og hatt og en med parykk bakfra, en Adrian (Axel Bøyum) som bommet alene med keeper (ja, han burde sendt pasning til Mario (Mbake Konte) som stod på blank goal), som ender med at han byttes ut ved pause, var besøket på Alfheim over. Nå er jo TIL mitt lag her hjemme, så det var jo hyggelig å se at Varg måtte reise hjem med tap fra nord. Muhahaha!


Det er ikke greit å være varg på Fort Alfheim 😀

Vel, tapet var ikke bra for Helena ihvertfall. På Tangsrud Arena sitter klubbstyret (jammen fikk vi til slutt se hele gjengen) og diskuterer Helenas skjebne. Tangsrud (Bjarte Hjelmeland) har jo aldri likt henne, og kjører hardt på  for å overbevise resten om å sparke henne. Det trenger de muligens ikke gjøre, for når Helena kommer inn og får høre at jobben hennes står i fare klinker hun til med å love seier over Rosenborg i neste kamp, hvis ikke sier hun opp frivillig.

Egentlig ville hun sagt seg fornøyd med uavgjort, men presset opp i et hjørne kommer hun med lovnaden. Jeg må, selv om jeg syns Tangsrud er en dritt, si meg litt enig med han når han snakker om Helenas manglende ambisjoner, selv om han også overdriver. Jeg liker ikke at en trener sier at U er greit på hjemmebane, selv mot store RBK. Gå for seier for svingende! Skap entusiasme!


…”hvis vi vinner, så holder du den stygge kjeften din lukket, Tangsrud” (burde hun sagt…)

I dialogen fremkommer det forøvrig info om at det er 2 måneder igjen av sesongen, noe som gjør meg litt urolig i og med at det bare er 1 episode igjen av “Heimebane” sin sesong 1. Får vi virkelig alle svarene neste søndag?

Forresten, med to måneder igjen av sesongen skulle det vel tilsi at vi befinner oss i senest midten av september. Scenene fra Alfheim viser derimot et hvitt og snødekket område rundt kunstgressmatta i Tromsø, og bekmørkt ute ellers. Jeg syns vel scenen bar preg av at den er innspilt seint i fjor høst. Dessuten er noen av tribunebildene lette å se at er datamanipulerte. TILs andre supporterklubb, Forza Tromsø, er nemlig ikke å se for eksempel, og kortsidetribunen bak mål er jammen meg nær fullsatt (ser vi på avstand, mens på bildet fra lufta ser vi at den er tom). Det er for å si det pent meget lenge siden mer enn en håndfull tilskuere har tatt plass på den tribunedelen 😉 Men vi lar det ligge 😉 Detaljer og flisespikkerier, hehe.

Espen vil selvsagt beholde Helena, og allierer seg med fansen. Her må det sikres støtte.


Gravøl for Helena? Eller blir det til slutt jubelbrus?

Flere fra Varg tar seg også en tur for flytende føde. For i mellomtiden sitter Michael (John Carew) alene som en dvask potetsekk på pub og drukner sine sorger i skummende drikke, men får litt gnist når Tangsrud kommer innom vannhullet og lover han trenerjobben hvis Helena sparkes. Hjemme hos kona (Julia Bache-Wiig) som har kasta han ut etter utroskapet utspilles en melodramatisk scene – med dertilhørende sorgtung nedtonet bakgrunnsmusikk – der Michael ber på sine knær og proklamerer at han har endret seg, han skylder på at han har vært helt ute etter at han ikke fikk trenerjobben (Gid så synd i deg), men at han nå kanskje får den, og at han står på betong nå. Kona er dog ikke enig og krever bedre beviser på at bunnfundamentet er stødig og at han ikke bare tenker på seg selv.

Michael er ikke den eneste Vargen med problemer om dagen. Adrian sliter også, og plutselig kommer faren (Mads Ousdal) på besøk hjemme hos han. Noe som skal få stor betydning. Austnes den eldre vil så gjerne ha Austnes den yngre langt vekk fra Varg. Vekk fra dødballer og lag som har parkert bussen. Han vil ha sønnen til Oslo. Til Vålerenga. Gryteretter og jentebesøk fra Ulsteinvik lokker han med. For det må jo bli suksess, siden vi jo alle veit hvor jækla gode Vålerenga er til å forvalte talentfulle spillere 😉 Joda, de har jo avlet frem noen bra spillere, meeeen, det er vel ikke baaare champagnefotball i hovedstaden heller, vel.

Senior sammenligner ihvertfall junior med Del Piero, og har inntatt en noe vennligere tone enn i forrige episode i det minste. Smøringa er i full gang altså.

Senere oppsøker Adrian faren på hotellet, og de blir enige om at faren kan kontakte Vålerengas speidere. Imens terpes det på kamp på Tangsrud. Helena skal ha dødballene til å sitte, da hun mener frispark fra hjørnet av 16-meteren er lagets beste angrep mot RBK.

I møtet på hotellet dagen etter får Adrian fremlagt kontraktsforslaget fra far og Vålerengas to andre representanter. Hei, der var jaggu “Albert” (Eirik Scherven) fra den første Hotel Cæsar-sesongen som speideren Ola gitt! He he. Adrian innser raskt at faren har hatt planen klar allerede før han kom på besøk, og stormer ut, men blir enig med opphavet om å gi alt under kampen neste dag med speiderne tilstede på tribunene.


Hotel Cæsar-Albert har blitt speider for Vålerenga og skifta navn til Ola

Adrian har desverre dog sine seriøse personlige problemer. Han svikter Camilla (Emma Bones) på kinodaten der de hadde planer om å se hvilken som helst film. De skulle jo uansett sitte bakerst å kline. Ja er det ikke det ungdommen gjør på kino? Skjønte jeg det ikke, fnisende på bakerste rad 😉

Det ble desverre ingen klining på bakerste rad, for Adrian glemmer hele klineavtalen sin, og er hjemme i hagen og terper innlegg mot mål. Når så Camilla oppsøker han etter å ha blitt sviktet spør Camilla Adrian hvem det er han gjør dette for, fordi moren neppe vil han skal holde på slik. Men det vil hun sier han.

Helena har nemlig informert Adrian om at hun mister jobben uten seier mot RBK, mens Adrian forteller at han vil spille fotball, men at det siste han vil er å spille fotball. Ubesluttsom type der altså… Men det er jo noe i alt dette, med press for unge spillere, med kravstore foreldre i bakgrunnen. Nettopp der var kveldens episode også en fulltreffer. Adrians far er nemlig “prakteksempelet” på en far som presser sønnen for hardt på idrettsarenaen, i et håp om å oppfylle sine egne drømmer uansett hva sønnen vil.

Ihvertfall ender det galt. Som vi vet fra før har Adrian en historie bak seg med selvskading, og han øyner sjansene for å slippe farens blikk dagen etter, slippe forventningene og presset, så han dundrer foten flere ganger i stanga på målet i hagen, og dermed er han ute av spill med brudd i tåa. Vi ser dessuten i et veldig kort øyeblikk tidligere når han snakker med Camilla i telefonen at han er rødstreket på ryggen igjen. Huff. Kanskje er det ikke fotball som er unge Austnes sitt videre levebrød?


Lavt ligger de og sure er de. Eller det var kanskje Stilson det. For er de ikke sure, så er de brukne, Varg-spillernes tær, her representert ved Adrian.

Espens jobb for å sikre Helenas jobb fortsetter i dagene mot kamp, og han inspirerer Helena med å få henne til å fokusere på å ikke ha respekt for trønderne som venter i skjebnekampen, ved å bruke nettopp trøndernes manglende respekt i en viss europacupbragd fra 90-tallet i Milano. De er fra Sunnmøre, og sunnmøringer har ingen respekt for trøndere, slår han fast. Herlig denne Espen, jeg digger han.

Så er det kampdag. Helenas planer forringes sterkt når hun får budskapet om Adrians brukne tå, og en skuffet og illsint far skjeller ut sønnen utenfor stadion. Det blir ingen chili con carne og fet lønnspose i Oslo, istedet blir det tårer fra yngstemann Austnes og harde ord fra eldstemann. I garderoben ser vi skaden til tross likevel en offensiv Helena, som tar pisken frem og maner gutta til innsats med å bruke Espens inspirasjon, med å mane gjengen om at de alle er sunnmøringer i dag, og de har faen ingen respekt for trønderne. Dette kan de vinne!


Sa trønderdama, for anledningen sunnmøring 🙂 Slik skal det låte forresten!

Kampen er imidlertid ikke engang minuttet gammelt før trønderne setter inn 0-1. På tribunen står en Tangsrud med dårlig skjult skadefryd og bare venter på at kampen skal forløpe ferdig, slik at han kan ta frem sparken og sende Helena avgårde på en iskald avskjed.

I pausegarderoben melder Michael seg kampklar for Helena, som forståelig nok er skeptisk til den såkalte kapteinen sin. For Michael tjener på at laget mislykkes, ved at han da kan overta trenerjobben. Michael har dog kanskje endret seg. For han forsikrer om at han aldri ville gjøre det, å ikke gi gass, med ungene på tribunen. Dessuten har vi friskt i minne at de to nok kom nærmere hverandre forrige episode. Så Helena setter han innpå.

Og etter pause kommer Varg sterkere tilbake. Otto (Andrè Sørum) har fått frisparkrollen, og setter en ball perfekt på skallen til Mario som header inn 1-1. Tida tikker imidlertid raskt imot Varg. Vi er på overtid, og for et drama. RBK kontrer, men der er tigeren Almerud (Kristian Dolmen, som vistnok i virkeligheten også er/har vært keeper) en reddende engel, og Varg får en siste mulighet. Ballen spilles til Michael, han runder keeper, og triller inn 2-1! På over-overtid! Varg slår Rosenborg, brøler kommentatoren på TV, jubelbrølene står i taket noen sekunder.

Men hva skjer? Jo, seff, de jævla dommerne! De udugelige, feite, blinde og forbanna dommerene, bestående av dommer og han dusten på linja som veiver med flagget som om det var 17.mai, har sett en offside! En offside ingen andre har sett. Varg snytes for seieren, slår kommentatoren fast.

Selvsagt. For hvor mange ganger har vi ikke sett det? De store klubbene berges av dommere. DET er reellt det! De jævla trønderfittene får hjelpen de trenger. Før noen trøndere nå setter karsken i vranghalsen og sender meg hatmail må jeg ile til med å si at det begrepet ikke var mine ord. Knegg knegg 😀 Jeg liker ihvertfall mye av språkbruken i serien fra supporternes side. Begreper som “jævla Ålesund”, og nå dette, krydrer absolutt seeropplevelsen. Noen friske kommentarer på kanten, gjerne over, må være lov 😉


That`s what he said!


Fotballsjargongen utvikles stadig med nye fraser

Det ender 1-1. Resultatet Helena i utgangspunktet ville sagt seg fornøyd med. Resultatet som hun nå vet ikke holder. Helena sitter nedslått i hjørnet på benken. Nå ryker jobben tenker hun.

Tangsrud er skadefro og spør Espen etter papirene for å iverksette oppsigelse. Men så skjer det noe uventet, og gledelig.

Fra tribunene runger et taktfast “Ikkje kødd med dama vår…ikkje kødd med dama vår…” til støtte for Helena. Tangsrud avskriver det som sentimentalitet, men kanskje kan dette være en redning for Helena?


Supporterstøtte til Helena

Riktignok forlater hun stadion etter å ha gitt en tankefull Espen beskjed om at hun leverer oppsigelsen sin i morgen. Espen som sier at han ikke kan la dette skje, har muligens noen siste jokere på lur i ermet?

Kan det være at han truer klubben med å si opp, hvis de sparker Helena? Kan det bli et lurveleven fra fansen i siste episode? Mange av supporterne jobber jo på Tangsrud sitt verft, som sliter økonomisk. Kan det skje noe der? Episodebeskrivelsen på NRK TV av episode 10 forteller kort at Varg kjemper mot nedrykk til siste runde, og at Espen legger en uortodoks plan for å redde Helenas jobb. Tittelen på episode 10, som er “The Great Escape”, kan også tolkes fritt i begge retninger. Kanskje får Helena et annet jobbtilbud fra en klubb? :O

Jeg vil dog overraskes, og skuffes, hvis dette ender med sparken. Nå tror jeg jo ikke så skjer. Ihvertfall rykker ikke Varg ned. På Instagram har nemlig Axel Bøyum (som spiller Adrian) i helga lagt ut bilder av Lerkendal og tekst som tyder på at de har vært der på innspilling.

Episode 9 avsluttes iallefall på tristeste vis, med en sammenkrøblet Helena sittende på kjøkkengulvet hjemme, gråtende, sammen med datteren. Var dette hennes siste kamp? Er kvinnetrener i herrefotballen nå en gang for alle bevist som feilslått?

Svarene får vi om ei uke. Forhåpentligvis.

Alle foto: Skjermdump fra NRK TV / tv.nrk.no

Les også de tidligere episodeomtalene og “recap`ene”:

Episode 1 og 2 – Uavgjort på Heimebane

Episode 3 – 5

Episode 6 – Borteseier!

Episode 7 – Frekk, selvopptatt, arrogant og feig

Episode 8 – Den som takler presset

#heimebane #heimebanenrk #NRK1 #NRKTV #nettserier #nettserie #TVserie #TVserier #seriesnakk #Varg #VargIL

Noen ord til minne om Avicii

Avicii
at the 2016 Grammys Radio Row Day 2 presented by Westwood One, Staples Center, Los Angeles, CA 02-13-16/ImageCollect

Avicii, den svenske DJ-superstjernen, som så tragisk døde fredag satte spor etter seg.

Filmhjerte er selvsagt først og fremst en blogg om det som rører seg innen film og serier, men musikk er jo en del av den pakka, med filmmusikk, samt naturligvis musikkvideoer. Ikke at jeg trenger noen unnskyldninger for å skrive noen ord om Avicii på en dag som dette.

Ihvertfall var det tragiske nyheter som ble meldt fredag om at Tim Bergling, bedre kjent som artisten Avicii, en av verdens beste DJ innen EDM og elektronisk house, en musikkstil jeg liker godt å høre på, er død, i en alder av bare 28 år.

De siste årene har flere av Aviciis låter vært blant de jeg har hørt mest på, som de fantastiske “Wake Me Up”, “The Nights”, “Hey Brother” og “Levels”. Det er låter med adrenalin, bekymringsløst gladparty og en følelse av euforisk lykke og fellesskap, som traff mengder av stadig nye fans, i et stort aldersspenn.

I en konsertanmeldelse fra 2015 skrev VG dette:

Han er en popartist mer enn en klubbfyr, opptatt av det melodiøse og pene.

De egne sangene hans – det er som oftest nettopp sanger – henter mye fra den typen meloditemaer som preget softrock- og metal, samt filmmusikk, i første halvdel av 1980-tallet (sitat fra VG).


Foto: Av The Perfect World Foundation

Avicii var uansett i hovedsak kjent for DJ-karrieren, som remixer, sine adrenalinpumpende låter, som musikkprodusent og live-DJ-konsertene som samlet store mengder fans.

Han er imidlertid også kreditert for soundtrack på ikke mindre enn 52 filmer og TV-serieepisoder/programmer (ifølge IMDB).

De mest kjent filmene Aviciis musikk har vært å høre i er muligens “Min pappa Tony Edmann”, “Pitch Perfect 3” og “How To Be Single”, samt selvsagt “Avicii: True Stories”, en dokumentarfilm hvor han medvirket.

Avicii har siden gjennombruddet i 2011 nærmest gjort kometkarriere, og vil for alltid ha en plass i veldig manges hjerter. Desverre slet han også med mye sykdom. Etter et par intensive år valgte han i 2012 å innstille liveshowopptredene sine noen år på grunn av helseproblemer, og i 2016 valgte han å sette foten ned for liveopptredenene sine og legge DJ-karrieren på hylla av helsemessige årsaker, og fortsatte istedet som produsent – et valg han har høstet ros for fra flere hold, at han stod imot presset fra omgivelsene om å fortsette som DJ, noe dokumentaren “Avicii True Stories” vistnok skal vise.

På et tidspunkt var “Wake me up” DEN mest spilte låten på Spotify, og hadde i 2014 sinnsyke 200 millioner avspillinger.

En av de aller best kjente strofene fra låtene hans (som også er brukt i filmene nevnt ovenfor) er “wake me up when it`s all over…”.

Bloggpostren fortsetter under YouTube-videoen.

 

Fredag var desverre alt slutt da Avicii ble funnet død i Muskat, Oman, der han var for å besøke venner, har talspersonen hans uttalt. Det muligens siste kjente foto av Avicii ble publisert på hotellet Muscat Hills Resort sin Instagram-konto bare noen få dager før han døde, skriver Aftonbladet.

Ifølge SVT har politiet i Oman meldt om at de har funnet dødsårsaken. Ingenting kriminelt mistenkes, kun familien har blitt underrettet om årsaken, og dette vil ikke bli sluppet til media. Og det er vel egentlig veldig bra at ikke skjer, for dette er bare sørgelig.

Filmhjerte føyer seg inn i den lange rekken av beundrere som sender kondolanser til Berglings familie, venner, fans og andre tilknyttet han.

Hvil i fred, Tim “Avicii” Bergling

Foto øverst: Licensed from ImageCollect / yayimages.com
Foto nederst: Originalt foto Av The Perfect World Foundation – http://www.mynewsdesk.com/se/the-perfect-world-foundation/images/avicii-2-340970,
CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=39154478 brukt under Creative Commons-lisensen
Kilder: Aftonbladet, VG, SVT, Wikipedia, Dagbladet, imdb

#Avicii #TimBergling

Death Wish – forutsigbar blodsuppe

Nyinnspillingen av 70-tallsvoldsorgien “Death Wish” med Bruce Willis som hevneren tar en sikker plass i rekken over totalt unødvendige nyversjoner av filmer som best hadde holdt seg på historiens skraphaug. I det minste havner denne der.


FILMOMTALE:

DEATH WISH
USA, 2018,  action, 1t 47m
Regi: Eli Roth
Med: Bruce Willis, Elisabeth Shue, Dean Norris, Vincent D`Onofrio, med flere


Regissør Eli Roth er kjent for å stå bak filmer og serier med horror, mye vold og blod, og også denne gangen blir det nok blodsytgytelser til å holde et helt sykehus i voldsherjede Chicago i full drift. Jeg husker egentlig ikke så veldig mye av den originale Death Wish-filmen fra 1974 med steinansiktet Charles Bronson i hovedrollen, men heldigvis har den nye versonen blitt en, slik jeg erindrer den originale, noe mer seervennlig opplevelse, en litt snillere versjon kan man vel si, dog uten at det hjelper på helhetsinntrykket.

I Death Wish transformeres en fredfull familiefar til en gatestreifende drapsmaskin på selvtekt-tokt etter at familien hans har blitt utsatt for et innbrudd med dødelig utfall.

Bruce Willis spiller kirurgen Paul Kersey som en dag får føle storbyens økende voldsbølge på kroppen når hans datter og kone blir angrepet og skutt i hjemmet deres. Litt etter litt innser Paul at den eneste måtren å oppnå rettferdighet på, er ved å selv jage gjerningsmennene, og i takt med at den hetteskjulte hevneren rydder gatene for kriminelle diskuteres det time inn og time ut i media om den ukjente som har tatt loven i egne hender er en “hero” eller “Zero”. Med politiet alltid et lite hakk etter seg får det rulle og gå mot et veldig forutsigbart og lite originalt klimaks.

Filmens beste parti er frem til hevntoktene begynner, for derfra og ut begynner graden av kjedsomhet og blodsprut å bli påtagende plagsom.

Som sagt føles Death Wish anno 2018 som en noe roligere affære enn 1974-versjonen, noe som er befriende i grunn. Paul, altså denne gang spilt av Bruce Willis, fremstår nemlig som ganske mykere i kantene enn hva jeg husker Bronson tilførte karakteren (som den gang vistnok var arkitekt). Imidlertid blir også det litt av filmens problem, rett og slett fordi Willis ikke fremstår verken som troverdig nok som livreddende kirurg når det drar seg til, som sørgende eller som hevner. Jeg har aldri likt Bronson noe særlig skal sies, jeg er heller ingen fan av filmen fra 1974, og jeg digger forsåvidt Bruce Willis. Jada, selv om mannen har kaskader av lort på filmografien sin, og selv om jeg skal sette et stort kryss i taket den dagen han blir nominert til en Oscar, så er han severdig som regel. Jeg skal likevel glatt innrømme at Willis ikke fyller denne rollen særlig.

Bruce Willis stars as Paul Kersey in DEATH WISH, a Metro-Goldwyn-Mayer Pictures film. from EPK.tv

For der Bronson i sin tid med sitt iskalde tryne og manglende mimikk glatt kunne passere som en hevntørstig følelsesløs vigilant, som tar loven i egne hender, føles Willis sin i denne filmens tidlige fases vennlige fremtoning som noe malplassert for det han utvikler seg til. Fra å aldri ha tatt i et våpen er han etterhvert et vandrende våpenarsenal og kruttønne klar for å gå av rett i trynet på de han jager. Særlig, liksom. Jeg syns og han blir for “laidback” og nesten tørrvittig, og litt for fredfull utad ellers. Sorgprosessen hans er heller ikke allverdens å skryte av, jeg har sett folk sørge mer over å ha mistet bussen hjem enn det følelsesregisteret Willis har fått utdelt av manusforfattere og instruktører. Jeg vet at det finns de som mener Willis er noe av det trasigste de kan se på en skjerm, til de sier jeg god bedring, for uten Willis ville jeg aldri tatt i denne filmen, og selv om Bruce`rn ikke akkurat utløser jubelbrus er det likevel han som løfter filmen fra å gå til bunns.

Manus er nemlig hullete og grått, noen spede forsøk på å tilføre litt humor til tross, handlingen spekulativ så det holder, og med en del klisjèer, som samtidig trekker opp litt faktisk, i og med at det gjør handlingen lysere.

Filmen kunne selvsagt valgt å rette fokus på våpeneldoradoet og voldskriminaliteten som desverre alt for ofte herjer USA, men den som forventer noe slikt av filmen vil nok skuffes kapitalt, for Death Wish blir aldri mere enn en voldsforherligende smørje. Skuespillerprestasjonene er som man kan forvente av denne type historie. Nokså overfladiske. Vincent D`Onofrio som Pauls bror, Elisabeth Shue som fru Kersey, og Dean Norris (han har noen småmorsomheter) som politietterforsker i de mest fremtredende birollene gjør seg ikke direkte bort, men de er glemt i det øyeblikk rulleteksten starter.

Det er også filmen.

♥   ♥   –   –   –   –

#DeathWish #brucewillis #filmer #film #filmhjerte #filmanmeldelse #filmomtale #filmomtaler #filmanmeldelser #filmsnakk #filmprat

BLANK – Ny “Skam”-inspirert nettserie fra NRK!


Er Skam-abstinensene for store, kan kanskje NRK P3 sin splitter nye nettserie BLANK være verdt å sjekke ut. De to første klippene lover bra!

Serien, som i struktur ligner veldig på måten gigasuksessen Skam ble presentert på, ble nemlig natt til søndag sluppet, i all stillhet og uten noe forhåndspromotering.

Blank, som er en nettserie på NRK P3 sine sider, hvor vi skal få stifte bekjentskap med noen 19-åringer, er iallefall bygget opp rundt samme prinsipp, med hemmelighetshold rundt det meste, med daglige uannonserte klipp sluppet i “sanntid”, Instagram-kontoer og skjermbilder av chatlogger. Og selvsagt; mulighet for seerne å kommentere. Herrefred, jeg glemmer aldri Skam-kommentarfeltene 😀

Serien omtales slik på seriens egne nettsider: Ella er 19 år og tilbringer første år etter VGS i Oslo med venninna Susanne og kjæresten Mats. Du kan følge serien hver dag på blank.p3.no og på karakterenes profiler. Søndag morgen samles ukens klipp i en episode. Den ser du på blank.p3.no/episoder eller på NRK TV (blank.p3.no).

I Skam var det som alle vet 16-17-åringer på videregående vi ble kjent med, mens det i Blank er 19-åringer, og altså livet etter videregående.  Det høres i utgangspunktet slett ikke uspennende ut.

Les mer om “Blank” her, hos NRK.

Stor Skam-fans som jeg er har jeg jo blitt litt mistenksom til at “alt” skal omtales som “nye Skam” og så videre, med overskrifter som “Dette er nye Skam“, “Skam flytter på bygda”, med mere, om diverse nye serier under produksjon. Ikke at de seriene ikke blir bra, men må alt sammenlignes med Skam bare fordi det har noen små likheter?

Blank trigger imidlertid nyskjerrigheten langt mere umiddelbart, ettersom det faktisk er mange likheter. Kanskje er det en dårlig etterligning og et forsøk på å melke et suksesskonsept, men kanskje er det alldeles glimrende? Jeg, treig som jeg var, rakk ikke å bli overveldet av Skam-bølgen før sesong 3 var fullført, på tross av at jeg tidlig ble anbefalt å sjekke det ut og avisene var fulle av stoff (det er nesten en skam å erkjenne), og jeg bingwatch`a de tre første sesongene og alt ekstrastoffet iløpet av noen få dager før jul i 2016, og ble helt satt ut. Derfra, frem mot og underveis i sesong 4 ifjor var jeg dermed helt hekta og de månedene sesong 4 pågikk kvernet serien i bakhodet nærmest konstant, stadig på utkikk etter nytt materiale og nye klipp.

Jeg tar derfor ikke sjansen på å ikke starte å følge med på Blank. Det kan jo bli serien alle snakker om? 😉 Skjønt like stort som Skam, det blir det garantert ikke (neppe).


Slik starter “Blank”. Ella på dassen, med drink og tomme ølbokser. Foto: NRK TV

Om de to første klippene melder NRK at ” De to klippene som ligger ute heter “Hvor er vi“  og “Vi er stille“. Vi får se nachspiel, usikkerhet, sex og en hverdag som virker usedvanlig ekte”.

Og den beskrivelsen stemmer godt. I klipp 1 dras vi – selvsagt – rett inn på nach, og vi treffer vestlandsjentene Ella og Susanne, som er ny i Oslo. Ella har noe virkelig sjarmerende over seg, men samtidig usikker, mens Susanne virker som den mer løsslupne, og også hun med et veldig sjarmerende ytre. I tillegg ser de purunge ut.

Søndagens andre klipp introduserte oss også for Ellas kjæreste, Mats, en liten bajas som studerer. Stakkaren har til og med klart å slette et helt avsnitt som han måtte skrive på nytt. Slikt er irriterende, jeg vet!

Ut fra de 13 minuttene i de to klippene kan man vel antyde at det ligger an til følelseslada dramatikk fremover, for muligens har vel Ella et lite crush på venninna, Susanne, og hun så ikke så ekstremt trist ut over snakket om at Mats skal på en reise om ikke så lenge.

Stilen virker veldig Skam, og allerede aner man vibber av hva som kan skje. Jeg har dog lettere problemer med å følge samtalen, særlig Ella snakker inimellom utydelig vestlandsk (but who cares, det finns undertekster ;p), men dialogen virker bra, og handlingen ganske reell. Her er nok fest, angst, grobunn for drama, og vennskap.


søndag morran sucks…


Søndag ettermiddag er tid for kos…


…og alvorlige temaer…

Filmhjerte er med fra starten her og kommer i begynnelsen ihvertfall til å sjekke innom en gang eller to om dagen eller noen ganger i uka 😉 Jeg håper bare det ikke blir like suggerende og altoppslukende som inspirasjonskilden sin, for jeg vet ikke om filmhjertet har godt av en slik avhengighetsskapende serie til nå helt ut av det blå 😉

Serien kan følges på https://blank.p3.no/

Alle foto: NRK TV / blank.p3.no

#blank #blankNRK #nettserie #seriesnakk #NRKserier #nrkblank

Serieomtale: NRKs “Heimebane” ep. 08 – Den som takler presset

Fotballsesongen har så vidt kommet igang her til lands. I “Heimebane” går det derimot mot sesongslutt.

Episode 8 (av 10) av NRK-dramaet hadde en helt annen struktur og utforming enn de foregående episodene, og gav oss nye sider ved såvel Helena, Michael, Espen og Adrian, blant andre, i episoden som har fått navnet “Straffeskyttarane”. Her er ukas gjennomgang (recap) av den forrige episoden av “Heimebane” som nå ligger ute på NRK TV, sett med et noe skrått blikk, noen sleivspark, en og annen besk kommentar, og sikkert noen avsporinger 😉

Alle foto i denne bloggposten: Skjermdump fra NRK TV / tv.nrk.no


Den følelsen, når laget ditt må ut i straffekonk på Ullevaal. Nerver.

Det er kvartfinale i cupen. Hjemme i Ulsteinvik pisses det i havet utenfor puben før skjeggemennene fyller på tanken. Det er nervøs stemning på puben. Forståelig nok, for på Ullevaal er det klart for straffesparkkonkurranse mellom Vålerenga og Varg. De av oss som har opplevd en straffekonk for laget vårt vet hva det innebærer. Episode 8 viste i grunn først og fremst mye av de involvertes personlige sider, men til syvende og sist viser den også hvordan de små og store hendelsene i livet er med på å påvirke utfall i en viktig fotballkamp. Ihvertfall var vel det målet med episoden. Man får si serien scoret der.

Helena (Ane Dahl Torp) plukker nå i alle fall ut sine fem utvalgte skyttere. Nyankomne Mario (Mbake Konte) er selvskrevet, Otto “sønn av sin far” Halsen (Andrè Sørum) får tillit, seff Mons (Nader Khademi), han som alltid er fin på håret (og som jeg ikke husker navnet på siden figuren aldri er i fokus i serien, Jan Christer, spilt av Eirik Risholm Velle, takk Google), og gamlefar Michael (John Carew), for stunden alvorstynget. Adrian (Axel Bøyum) fikk derimot et klart nei fra Helena om at denne gangen var det ikke hans tur. Selv om han meldte seg frivillig.

Mario stepper opp, for å prøve å utligne VIFs 1-0-straffe.

Plutselig er vi tre uker tilbake i tid, og vi skjønner tegninga. Vi skal holdes på pinebenken. Før hver straffe skal vi nemlig få fokus på straffeskytternes oppladning den siste tida. Bli bedre kjent med de. Se problemene deres i hverdagen, på og utenfor banen, på fritida, på trening, i heimen. Det skal bli en 50 minutter seig, lang straffekonk dette. Omtrent slik føles det jo også når man havner i en straffekonk, som om tida står stille og hvor de minuttene straffene skytes føles som en evighet.

I Ulsteinvik driver en noe utilpass Mario rundt i ensomhet, men heldigvis har sportslig leder Espen (Morten Svartveit) antennene ute, så han kaller inn Mons for å være den nyankomnes muntrasjonsråd og støttekontakt. Mons blir “kledelig forfjamset” over Espens forslag, for hvorfor skal han, som er fra Mysen, feirer jul, og elsker 17. mai og alt det norske, være den som skal “integrere afrikaneren din”, som han sier, selvsagt med en mørk ironi i bunn.

Espen beroliger med at han kun spør fordi han mener Mons er den mest sosiale i klubben, men en fortsatt “snurt” Mons mener Espen er helt ute på bærtur og krever Pepsi-gjelden sin slettet av Espen før han påtar seg oppgaven. Espen kan imidlertid det der med å parerer kjappe replikker og småvittige spydigheter. – “Ta han med deg å vis opptake av det eine måle du har skåra frå dei siste fem sesongane”. Smæsh! 1-0 Espen 😉


..og i jula var du full og fæl?

Mario har imidlertid følehorn han også, han vet at Mons har fått i oppdrag å bli venn med han. – “I do not need friends”, sier Mario, etter en klein samtale om nasjonaldrikken Solo og temperaturer i Senegal, og forklarer at man som fotballnomade ikke behøver å skaffe seg venner på et nytt sted. Å kjøre solo funker fint mener han. Før vi ser han vandre formålsløst rundt alene i kveldingen.


Livet som fotballproff der altså…

Det er forresten ikke det eneste Super-Mario senser, for mannen har tydeligvis hørsel og luktesans som en superhelt og er en skikkelig detaljfreak i valg av husly. For er det ikke strømmåleren som surrer, så knirker det i gulvet eller lukter rart på soverommet. Dermed blir han boende hjemme hos Espen, i påvente av en ledig leilighet som ikke lager ulyd eller lukter rart (var det muligens Stilson med tærne sine som hadde vært på det soverommet?).

Espens bråkete kjøleskap går derimot bra å dele tak med, og når Espen kokkelerer, vitser og småsnakker litt faller Mario til ro og serverer oss seriens største understatement til nå når han sier, -“Du er en veldig snill mann”.

Espen smiler skjevt. Han vet.


Espen, kanskje landets mest sympatiske sportslige leder? Veldig snill er han også, selv om NRK-teksteren mente snill fikk holde.

Den snille mannen bor iallefall alene i et hjemmekoselig hus ved sjøen, og når også Mario har kommet alene til Norge (han viser bilde av datteren sin som han sier har det bra der hun er?….hm), ja da tror jeg jammen den godeste Mario har funnet seg en venn likevel.

På treningene ser vi en sprudlende Mario, og han står med et fredfullt smil om munnen når han står der og skal skyte straffe nummer 1, som om han har fått fred i sjela.

Straffen setter han med største ro trygt i mål. 1-1, før VIF går opp i 2-1.


Hva er det med NRK-serier og to venner sett bakfra på en benk-komposisjonene? Fin scene iallefall 😉

Otto Halsen er nestemann fra krittmerket.

2 uker tidligere befinner han seg på sykehuset der faren Patrick (Svein Roger Karlsen) er klar for å utskrives. Den tidligere Varg-treneren som vi husker segnet om i første episode sitter nå i rullestol og er dårlig til beins, men han ruller nå inn på treningsfeltet klar for å overta laget i reineste syvende far i huset style. Her tar serien et reint komisk valg, men det skifter raskt til å sette fokus på hvordan Ottos nye rolle i laget nok har gjort at hans respekt for Helena har økt. For Otto avvæpner på forbilledlig vis en kinky situasjon på feltet når faren tror han skal overta.

“Du kan bare gå no…æ tar det herfra, treninga” (som han sier til Helena), men Otto får faren med seg hjem ved å si til faren at NFF har nye regler om poengtrekk hvis ikke alle trenere har kontrakt, noe som var en hvit løgn for å få han vekk fra treningsfeltet.


Killer on wheels… Halsen i slaget!

Hjemme i stua må derimot sønn fortelle far ståa i sannhetens øyeblikk. At han aldri kommer tilbake som trener. At han var livløs etter å ha falt om, og at han har pådratt seg en hjerneskade. Selv om Vargs gammeltrener her ble fremstilt litt tegneserieaktig fikk jeg veldig sympati for den aldrende grinebiteren, som blir sittende mutt når Otto reiser seg og går etter å ha vært brutalt ærlig om situasjonen. Men Otto skal ikke noe sted. Otto er en bra kar.

2-2 sitter der den skal, før VIF setter inn 3-2.

Mons skrider frem, blunker til keeper og kamera. Selvsikkerheten selv med 1 scoring på 5 år. Er han for selvsikker?

Som vi så i Mario-klippet snakket Mons om at han må kjøpe seg nytt toastjern, og derfor ikke kunne låne en slåbrokk-kledd Michael (mer om det siden) de siste 500 kronene han har på konto. Rik blir de nå ikke disse Varg-gutta.

Ihvertfall er vi 7 timer tidligere på kampdag nå, og Mons står på el-butikk i Oslo, med toastjernet sitt som han ikke fikk bytta hjemme i Ulsteinvik. LOL. Ut fra sjappa i hovedstaden går han imidlertid med en bedre modell, siden de jo er litt mer serviceinnstilt i hovedstaden, som hu sa brura (eller dama på elektrobutikken…Nei, hun sa de er litt mer tolerante, hvis det er så nøye). Dermed er oppladninga til kampen sikra. Mons får seg nypressa crispy toast på hotellrommet på Ullevaal. Mmmm, jeg får ost i munnen.


That`s what she said…Mons får kraftfulle reiseråd på Power. Eller var det toast-jern-tips? (PS: Husker dere da Ylvisbrødrene hissa på seg Skellefteå-folket? Her bør York-elskerne alliere seg. Dette var vel litt av et bomskudd på “Heimebane”! Eller?)

Om han scora? Seff. 3-3. Hyll! hyll!

VIFs fjerde gikk inn den og, og det står 4-3 når Adrian tar turen til ellevemeteren.

Jepp, Adrian stjeler straffen, og ingen stopper han. Adrian er fokusert i blikket. Steinansikt. På tribunen sitter en mann i VIP-setene, som skal vise seg å være faren, Eirik Austnes (Mads Ousdal), ikledd VIF-skjerf.

Vi hopper ett år tilbake i tid. Adrian har nettopp blitt bytta ut tidlig i det som ble hans siste Ajax-kamp, etter å ha klødd seg halvt i hjel før han gikk ut, og i garderoben sitter faren og ber han få av seg drakten. I dagene før cupkampen ser vi Adrian snakke om hvordan han forventer at faren, som jobber for Vålerenga, vil komme til å ringe og tekste han konstant inn mot kampen. Men telefonen er stille, så Adrian oppsøker faren på treningsfeltet der han trener noen VIF-unggutter.

Møtet blir ikke hjertelig. Faren anklager sønnen for å stikke av så snart han møter motstand, sier han ikke er sint på han selv om han aldri tar kontakt mer, og at han mener Adrian mener at det er hans (farens) skyld at det gikk som det gikk i utlandet, før han sier at joda, det er hans skyld, han presset han kanskje for mye for tidlig med for store forventninger, og fortsetter med om det virkelig er dette han vil, Ulsteinvik og Varg (ja det hadde sikkert vært flottere med Oslo og engen?blæ).


Var de ikke så tolerante i hovedstaden? Adrian møtte en ganske utrivelig Vålerenga-gubbe i Oslo…De er det jo noen av 😉 (Jada, noen trivelige også)

Far Austnes er langt fra ferdig med å sette skapet på plass for sønnen. – “Når du stod der så taklet du det ikke..(?)..du har det ikke”, fyrer han løs om sønnens psyke.

Årets far der ja.

Tilbake i Ajax-garderoben får vi se et trist syn. Faren drar av sønnen drakta, og en blodpisket og plastret rygg skriker mot oss, til farens forferdelse. Adrians problemer med psyken og traumer inkluderte altså selvpining, men vi vet at han nå er på et bedre stadie i livet.

Ullevaal nå. Adrian mot keeper. Adrian mot faren. Først og fremst det sistnevnte helst. Kula sitter lekende lett i nettet. 4-4.

Uansett hvordan det nå går har Adrian vist faren at visst faen takler han det. Han har det.

Så får det være en annen sak om hva man mener om at spillere stjeler straffespark fra lagkamerater.

VIF banker selvsagt inn 5-4, og nå begynner vi dessverre å ane straffesparkkonkurransens utfall, både fordi vi tidligere i episoden har sett en desperat Michael på jakt etter 950 kroner ikledd slåbrokk, fordi episoden går mot slutten, samt at det nå er Michaels tur å ta straffe. Alt sett i lys av at vi til nå har fått se litt av spillernes psyke bygges opp i tiden før cupthrilleren.

Den store stjerna.

3 uker tidligere sliter Michael på sin private heimebane. Kona Marianne (Julia Bache-Wiig) har funnet ut om sidespranget hans med 17 år gamle Sissel Renate, og en en ufrakommelig konfrontasjon senere står Michael utelåst fra villaen sin, kun ikledd slåbrokk, tøfler og bilnøkler. Det var muligens ikke så lurt å stå ute og fortelle dama di at du “fikk han opp med henne” (17-åringen).


OBS: Denne scenen har 18årsgrense!

Riktignok er ikke utroskap noe særlig, men hun er vel heller ikke verdens mest sympatiske sjøl heller, fru Ellingsen, som gjerne sitter og skvaldrer med venninnene sine om hvor ræva gubben er i senga.

Michael er i hvert fall uten tak over knollen for natta. Byens hotell blir selvsagt redninga. Michael tropper opp og forteller at han har låst seg ute hjemme og har mista ID og alt. Men neida. Resepsjonisten liker ikke fotball, og avslører jo der at han vet hvem Michael er, men insisterer likevel på at å betale 950 kroner for rommet dagen etter blir uaktuelt.  Ikke gir han Michael nummeret til Petter Stordalen heller når klage skal avleveres.

En frådende Michael raser ut, og prøver seg på en ny taktikk, den kjærlige “jeg kan være med deg i dusjen»-taktikken, når han skal forøke å innynde seg hos Sissel Renate (Josefine renate Hove) over natta. Denne gang er det derimot jentas tur til å sette foten ned, slik Michael har gjort før med henne.


John Carew på audition til “Singin` in The Rain 2”

Michael oppsøker derfor Tangsrud Arena. Som en ulv lusker han over grasteppet på Vargs hjemmebane, fortsatt bare antrukket i morgenkåpe, på jakt etter noe tøy i garderoben å kle på seg.

Helena er heldigvis på stadion denne kvelden, og Michael får bli med henne hjem og sofe på sofaen. Det til nå tidvis anstrengte forholdet de to imellom fikk seg i hvert fall en oppmykning nå, og morgenen etter er det en smilende Michael som sitter ved frokostbordet sammen med Helena og når datter i huset denne gang påtreffer mor og en mann i huset er stemninga noe lystigere enn for noen uker siden når Ålesund-treneren stod med buksa på anklene. Michael smiler endelig litt. Problemene hans hjemme er likevel ikke til å unndra.

Straffen går i tverrliggeren. Vålerenga kan juble. Varg er utslått.


Jøss. Varg HAR faktisk klubblege på plass. Må vel være fordi vi har gnålt så mye etter manglende støtteapparat rundt laget i det siste 😉


Trøsteklemz…

Stjernespilleren som blir syndebukken. Joda, velkjent den. Supporterne på puben fortviler. Ihvertfall de tre-fire som sitter der fortsatt…

Ut over et skumringsfylt Ulsteinvik skuer en, nå hjemkommet, smått bekymret Helena ut i lufta. Hva nå?

Dette er jo som vi vet fiksjon, men jeg kan ikke fri meg helt fra å måtte nevne dette, i en slags form for salig blanding av fiksjon og det virkelige liv, for så fikk altså supportere og spillere fra Ulsteinvik sin fotballklubb oppleve å tape en viktig cupkamp på Ullevaal, attpåtil på straffer etter at det hadde endt 1-1 etter 120 minutter. Hadde det bare vært så vel i 2012 😉


Den følelsen. Når laget ditt taper på straffekonk på Ullevaal, mot et lag i blått….

Som fotballsupporter vet jeg nemlig alt om hvordan å tape på straffer (særlig på Ullevaal) føles.

Det er et helvete.

#Heimebane #HeimebaneNRK #NRKTV #NRK1 #TVserier #seriesnakk #serieomtale #nettserier #VargIL

Filmanmeldelse: A QUIET PLACE – drepende lyder

A Quiet Place – Lyder til å dø av!

Tenk deg et dunkelt belyst rom en gang i en dyptopisk fremtidsvisjon. En kopp faller i gulvet. Den knuses ikke. Men den lager lyd. Sekunder  senere dør du.


FILMOMTALE/ANMELDELSE

A QUIET PLACE

USA, 2018, Grøsser/horror/thriller, 1t 30m
Regi: John Krasinski
Med: John Krasinski, Emily Blunt, Noah Jupe, Millicent Simmonds, Cade Woodward og Leon Russom

Aktuell: Går for tiden på norsk kino, norsk premiere var 6. april

Sett på Aurora Fokus kino sal 1


Omtrent slik er premisset for regissør og hovedrolleinnehaver John Krasinskis nye grøsser A Quiet Place, en grøsser hvor hver minste lille for høye lyd kan få katastrofale følger. I nær fremtid i et apokalyptisk samfunn har nemlig blodtørste monstere utslettet det meste av menneskeliv. Monsterene regerer på lyd, de dreper på få sekunder, og etterlater seg kun øde og folketomme spøkelseslignende bebyggelser. Menneskene må derfor leve i taushet, lage så få lyder som mulig og holde kommunikasjonen primært på tegnspråk, hvisking og mimikk.

Slik er det med familien vi møter i et forlatt samfunn som vitner om at noe har skjedd nesten over natta, en familie bestående av far, en gravid mor, og deres tre barn, to unge gutter og ei døv jente. Gjennom filmen må den lille familien kjempe for å holde seg og hverandre i live, vel vitende om at lydnivået deres må holdes på et minimum. Hvis ikke går de en voldsom skjebne i møte.

Når mor i familien er gravid med nært forestående fødsel på kalenderen tilspisser det situasjonen deres ytterligere. For hvordan holde et spedbarn fra å gråte og lage lyd, hvordan unngå smertehyl ved fødselen, eller når en spiker tres inn i foten?

Filmens historie er enkel i all sin subtilitet, og nettopp det er med på å gjøre at man som publikum føler spenningen fra start til mål. For hver lille lyd har en funksjon. Noe vi smertelig får erfare i en av filmens tidlige, og mest grusomme, scener.

(Spoiler – Teksten er skjult med lys skrift, marker området frem til bildet, som ikke har med røpingen å gjøre, eller la være for å bevare spenningen)
– Når jeg så denne scenen hvor altså den yngste sønnen på 4-5 år ble tatt følte jeg og sikkert andre og under oppbyggingen at noe fælt ville skje (selv om jeg skvatt noe jævlig når monsteret tok sitt uskyldige offer), men se på rekkefølgen familien går i, det er nemlig lite troverdig gitt faren de vet lurer bak hver busk at den minste sønnen på bare 4-5 år tusler bakerst, ute av syne for de andre som går med ryggen mot han. Scenen gav oss en grusom beskjed om konsekvensene av å lage for høy lyd og satte på mange måter premisser for den videre gangen for familien, særlig forholdet far-datter, som til slutt i filmen blir en anelse klisjèfull pga dette. Scenen er sikkert “nødvendig” for å forankre den videre fortellingen, men jeg syns den var trist…

(Spoiler slutt. Anmeldelsen fortsetter under bildet)


Emily Blunt i A Quiet Place

På enkelte områder føles nok A Quiet Place som klassisk grøss, med uhyrer i mer eller mindre Aliens-form, en familie som kjemper mot de djevelske kreftene, i et samfunn hvor meneskene er de jaktede. Noen linjer kan sikkert trekkes til eksempelvis forfatter Cormac McCarthy sin fortellerstil som er filmatisert i The Road (2008), hvor det riktignok ikke var den type skapninger som her.

A Quiet Place skiller seg likevel ut i grøssesjangeren, med sin stillhet, og oppfinnsomme måte å leke med publikums opplevelse av de ulike lydene. Filmens spenning spiller på frykten som ligger i menneskeskapte lyder, helt hverdagslige sådan, som for eksempel et leketøy, et vekkerur, ting på bordet som kan falle i gulvet, eller andre lyder du aldri tenker særlig over. Man har dog ikke helt stolt på at dette alene skal bære publikums grøss, for ved hjelp av skummel og klassisk skrekkfilm-soundtrack legges noen ekstra lydeffekter på for å lede oss inn i redselen. Noe som forøvrig funker. Selv ser jeg nokså lite grøssere, men denne filmens premiss trigget meg helt fra første stund, da A Quiet Place er en type grøsser som spiller mer på frykten av det du ikke ser, enn på nødvendigvis konfrontasjoner med digre slimete monstere fra Helvetes verste strøk.

Det er frykten i ansiktsuttrykkene, frykten i stemmeleie (nå er det lite bruk av ord i filmen da) og frykten for hva som Kan skje dersom man ikke konstant er bevisst sine handlinger. Jeg skvatt skikkelig til noen ganger i kinosetet, noe jeg sjelden gjør, og da har denne type film klart ett av sine viktigste punkter, noe som er morsomt å registrere.

Det skal ikke legges skjul på at A Quiet Place krever at publikum holder kjeft under filmens gang. Slafsing, fnising og småsnakk vil nemlig garantert legge en demper på opplevelsen. Heldigvis for min del var det et veloppdragent publikum som bivånet filmen i salen jeg besøkte denne kvelden, og dermed legegr man så godt merke til vinden i gresset, hvert lille knirk, og den nerven som hele tiden ligger syltynt i bunn.


Noah Jupe, Millicent Simmonds og John Krasinski

Filmen har et godt manus, selv om det naturligvis inneholder noe å plukke på da det jo er en slags sci-fi i historien, med monstere som angriper, og noen forklaringshull føler jeg, men historien er stramt fortalt og med smarthet. Skuespillerprestasjonene er også upåklagelige. Særlig imponert er jeg av purunge Noah Jupe (Suburbicon, 2017) som spiller den eldste sønnen. Den omlag 12-13 år gamle Jupe gir frykten og redselen et ansikt som aldri sprekker på troverdighet. Her har vi virkelig et talent som forhåpentligvis blir å se mere av fremover.

Faren spilles på troverdig vis av regissøren selv, John Krasinski, kjent fra TV-serien The Office (USA) og filmen 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi (2016), mens en knakende god Emily Blunt er den gravide moren. Datteren er det Millicent Simmonds som spiller. Rollefiguren er døv, noe som gir et ekstra element av frykt, siden hun ikke er istand til å høre farene som truer. Ved første øyekast hadde jeg litt mer problemer med å sette meg inn i hennes rollefigur, men når jeg har hatt tid å tenke over filmen fremstår prestasjonen hennes som veldig sterk. Simmonds er for meg et helt nytt bekjentskap, men hun spilte også døv i Wonderstruck (2017) har jeg lest.

At handlingen i store trekk utspilles i landlige og tilsynelatende fredfulle omgivelser gir litt ekstra krydder over vissheten om farene som lurer. Filmen er intet visuelt mesterverk, men på lydsiden er dette bortimot eksepsjonelt og utført nærmest med millimeterpresisjon. Lydmiksen er utvilsomt denne filmens store kraft, i all sin nedtonethet. I kategorien for lydmiks og lydredigering bør A Quiet Place være Oscar-kandidat når den tid kommer neste år.

Krasinskis verk er ikke like godt eller genialt som fjorårets genistrek Get Out fra Jordan Peele var, men representerer likevel i likhet med den noe litt nytt. Krasinski har dog ingen annen agenda i filmen enn å formidle frykt og få publikum til å kjenne rollefigurenes redsel og desperasjon på kroppen, uten noe underliggende motiv eller budskap (jada, du finner selvsagt budskap hvis du leter, som familiesamhold, leve på naturens premisser o.l.). Filmen er på sitt beste når vi aner at roen kan senke seg bittelitt. Men så skjer det noe. Eller når den opp i sitt dystre bakteppe også formidler fremtidshåp og normalt familieliv.

Det er noen av grunnene til at A Quiet Place er et stille helvete, som gir frysninger nedover ryggen og spontane rykk i kroppen.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥  

#AQuietPlace #aquietplacemovie #film #filmtips #kino #kinotips #filmsnakk #filmanmeldelse #filmomtale #filmprat #NoahJupe #EmilyBlunt #JohnKrasinski #MillicentSimmonds #grøsser #skrekkfilm #grøsserfilm

Serieomtale: NRKs “Heimebane” ep. 07 – Frekk, selvopptatt, arrogant og feig

Episode 7 av “Heimebane” på NRK gjorde meg litt ilter på Helena!

Filmhjerte fortsetter med å følge sesong 1 av NRKs store fotball-dramaserie tett. Søndag (8/4) ble episode 7 vist.

Det skal selvsagt kommes tilbake til hvorfor Varg-treneren provoserte iløpet av denne episode 7-gjennomgangen, kall det en slags “recap” om du vil (det er jo et slikt et populært ord for tida i min bransje, hvis jeg kan kalle meg en del av den, haha). Som vanlig inneholder “recap`en”, hvis det nå er det vi kaller dette, både synspunkter på det vi fikk se i episoden, en liten oppsummering av hendelsene, noen skudd bak mål (rettere sagt avsporinger og sidespor) og noen lettere forsøk på ironi og humor 😉


Mye vonde lukter i episode 7. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Helt til nå har strømmen av sympati flytt i en jevn strøm Helenas vei. Helt til nå. Men så feil kan man vel ta? Bare spør Eivind Brattskjær (Rolf Kristian Larsen). Imidlertid, når mannssjåvinisten Tangsrud (Bjarte Hjelmeland) lekset opp for Helena (Ane Dahl Torp) at hun både er frekk, selvopptatt og arrogant (mannen hadde tydeligvis sett seg selv i speilet etter superlativer..) steg sympatien for vår kvinnelige trenervenn enda noen hakk.

Men la oss nå gå litt tilbake. Noen uker har gått siden “pussygate”, som insidenten mellom Helena og Aalesund-treneren kalles nå, det er deadline day, altså siste dag for å signere nye spillere, og i klubbhuset hos Varg har man fått besøk av spissen Mario (Mbake Konte) som man skal signere for å styrke angrepet ettersom Michael (John Carew) sliter med skade og koser seg med ergometersykling og isposer på kneet.


Super-Mario drar en spøk (morsom scene egentlig). Legg merke til bildet oppå kjøleskapet, med en jublende Eivind i fokus. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Her må jeg skryte litt av de som har gjort castinga. Spissen Mario spilles av den temmelig ukjente Mbake Konte, som etter hva jeg raskt fant ut ved hjelp av google er en Oslo-basert modell og skuespiller. Han både ser og høres ut som en fotballspiller med offensiv tankegang etter førsteinntrykkene å bedømme, så det er bra.

For å finansiere kjøpet har Varg iallefall tenkt å snyte til seg noen penger fra Tromsø gjennom å selge Stilson dit, men auda, oppe i nord stinka han vist ut hele Alfheim da han tok av seg sokkene og viste frem den inngrodde neglen sin med påbegynnende koldbrann, forteller Espen (Morten Svartveit) til Helena (med litt andre ord; “dei tok av han sokkane på Alfheim, dei heldt på å kasta opp heile gjengen”), så dermed spydde nok Tromsø penger istedet på flere stjerner som Slobodan Vuk (grattis med første eliteseriescoring forresten for å avspore litt til), uansett, penger fra Tromsø ble det altså ikke (og takk for det, hva faen skulle vi med Stilson sine sure tær? Men typisk Tromsø å jakte enda flere midtbanespillere ;p).


Varg-spilleren Stilson har vært på Alfheim. Ord blir overflødige. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Dermed må Helena ut med tiggerkoppen, og skal forsøke å vri penger ut av Ulsteinviks lokale onkel Skrue, herr Tangsrud. Og lykkes ikke det har hun en plan B i ermet; å selge Eivind (!). Til “jævla Ålesund” (dobbelt utropstegn!!).

Helena skal raskt erfare at å be Tangsrud om penger er omtrent like nedverdigende som å sette seg på gata og tigge (trolig hadde nok det vært mer innbringende) og en like (u)trivelig mottagelse som å troppe opp på sosialkontoret og be om livsopphold (muligens hadde hun fått til livets opphold der da, men antagelig med samme ovenfra-og-ned-holdninger og personlige “vurderinger” på veien ut). Onkel Skrue Tangsrud har imidlertid snøret pengesekken sin igjen, og buldrer over Helena med en ordtirade om kapasitet, karakter og hva det nå enn var, før han avslutter med å erkjenne at han ikke er så pengesterk som hun skal ha det til ettersom han trolig må si opp flere hundre ansatte snart.

Ja, en smule sympati vant han faktisk der, Tangsrud, når han ble provosert over at Helena sa at penger til å kjøpe Mario bare er lommepenger for han.

Helena og Varg står med det tilbake med det beinharde valget om å ikke signere Mario, spissen hun ser på som klubbens redningsmann, eller selge Eivind, hennes aller største støttespiller i laget, og supporternes helt, til “jævla Ålesund”. For lommerusk og småpenger attpåtil, men nok til å kunne kjøpe den nye spissen hun vil ha inn.

Mot alles anbefalinger selvsagt, det å selge Eivind. Sportslig leder Espen vil ikke. Selv Michael fraråder Helena å selge. Både for laget og hennes del. Eivind er nemlig en poppis fyr i klubben. U16-trener er han pinadø også. Ja visst, nærmest som et svar på mitt spørsmål forrige uke om ikke Varg har aldersbestemte lag, kom den opplysningen i episode 7 😉


Begynner Espen å bli litt lei Helena? Ja, litt. Nei, selv om hun er kjerringa mot straumen, eller noe sånt. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Å spille for Varg og bo i Ulsteinvik er kanskje ikke den store fotballdrømmen,  men når du har ei datter som går rundt med body med påskriften “Jævla Ålesund” har du kanskje ikke lyst å flytte til Ålesund og spille for Aalesund. For nei, Eivind tar det ikke pent når han får sjokkbeskjeden fra Helena om at han skal selges.

Der sitter han og tror han omsider skal få en unnskyldning for at Helena ikke fortalte han om at fødselen av barnet hans var igang for noen uker siden, noe de altså ennå ikke hadde snakket ut om, istedet får han av Helena, Vargs trener, vite at hvis ikke han går til Aalesund rykker Varg ned! Hun holder et helt foredrag om at han da går til et bedre lag. Et bedre lag? Og å si at Varg rykker ned uten ny spiss? WTF! Hva slags mentalitet er det Helena? Det oser jo taperinstinkter lang vei av henne i måten hun formidler dette på. Å se mulighetene i det laget hun har, nei det går ikke, uten han spissen rykker vi ned.

Eivind, som hele veien har vært den som har vært Helenas store støttespiller i laget, uten å få særlig anerkjennelse fra henne for det, presses til å signere for jævla Ålesund. Som han sier, “ska eg spele for jævla Ålesund?”. Men Helena kjører på om at hvis han virkelig vil redde kameratene og klubben han er så glad i fra nedrykk så må han selges, hvis ikke så kan han sitte året etter med dattera på armen og se jævla Ålesund på TV. Helena gjentar budskapet om at han går til et bedre lag, og at han med sine 32 år neppe vil få tilbud igjen fra Eliteserien. Jøss, jeg trodde han allerede spilte for en klubb i Eliteserien, men men.

Han slenger i trynet på Helena at hun er feig og at det er patetisk, og at hun ikke kan si unnskyld og nå heller selger han. Tja, jeg er faen ikke helt uenig etter dette…  Helena har behandlet Eivind dårlig syns jeg. Jeg tenker selvsagt her som supporter hvis en populær spiller hadde blitt solgt til en rival, og det helt uventet, for en latterlig lav sum og særlig siden spilleren slett ikke ville selges eller gå til klubben han blir bedt om å skrive under for.

Så viser vel episoden da at noen ganger må en trener og klubb ta veldig vanskelige og upopulære valg. Nå har jo ikke jeg vært trener da, sånn i real life, men gjennom mine mange sesonger på FM og før det CM (og da vet man selvsagt alt om å lede et lag og styre en spillerstall, sant?) har jeg jo mang en gang presset en spiller til å bli solgt, men har vel kanskje ikke tenkt så mye på reaksjonen fra den spilleren som selges. Eivinds fortvilelse var iallefall vondt å se på, selv om det jo bare er en TV-serie og skuespilleri for TV-galleriet 😉


Ja kan du skjønne at noen vil dit? Foto: Skjermdump fra NRK TV

Helena: – du, vær itj så sur da, no slæpp du oinna Stilson sine jævla sure tær. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Det er vel noe i det Michael sa til Helena, om at til å være en trener som vil gå stille i dørene så har hun en tendens til å havne på avisforsidene og oppsøke kontroverser. Jeg håper ihvertfall hun fikk det tøft med forsidene og skjeggemennene på tribunen etter sjokksalget. Slemme Helena 😉

Nå vet jeg jo at Varg ikke rykker ned (dvs jeg skjønner jo at det ikke skjer). Det blir en sesong 2 som allerede er under innspilling, og NRKs episodebeskrivelser av ennå ikke sendte episoder har vel avslørt litt for mye syns jeg, så spenningen fremover ligger vel mest i om serien får frem flere sider av Helenas problemer ved å være kvinne i et sterkt mannsdominert miljø. Som jo er en av seriens største formål.

Ellers har jeg lest en del om “Heimebane” andre steder, hvor det trekkes klare sammenligninger til en del amerikanske serier, hvor det punktlig beskrives hvordan “Heimebane” trolig har hentet sin inspirasjon i diverse hendelsesforløp. For deg som er interessert i et dypere dykk ned i materien rundt “Heimebane” kan jeg absolutt anbefale å lese denne saken hos serienytt.no, som gir en veldig fyldig og interessant analyse av “Heimebane” (noen spoilere finnes det nok i teksten og bildene i saken, men jeg fant saken høyst interessant).

Ellers i episode 7 var det jo et lite drama og gryende forhold sådan i gang på “heimebane” hos Camilla (Emma Bones), Helenas datter, som har invitert Adrian (Axel Bøyum) hjem på middag. Så dukker selvsagt nabogutten og Camillabeiler Nils (Endre S. Hagerup, som gjør en veldig morsom rollefigur) opp, og det blir kleint, selv om begge to inviterer han til å bli, eller ikke gjorde det, og det hele ender opp med at Camilla skjeller ut Nils for å pushe henne til å følge drømmen sin, som nå ligger i grus etter at hun avslører at hun har sagt opp på restauranten fordi hun vet at hun ikke er god nok. Camilla har jo vært rimelig sympatisk hittil hun også, mildt sagt, men hun var vel i strengeste laget med Nils, eller hur?

Adrians problemer fikk vi kanskje/kanskje ikke en dypere forståelse for, men at gutten sliter med tvangstanker fikk vi et eksempel til på under middagen med han, Camilla og Nils, når han fortalte hvorfor han må spise en boks tunfisk hver dag til et fast tidspunkt. Hvis ikke må han flytte til Innsbruck (!) og alle kommer alle til å dø, og verden (hans) til å gå under, var vel essensen i eventyret han leste opp. Ja Nils skyter jo inn at det nok sikkert ville vært bedre av han å flytte til København isåfall, siden han ikke er flink til å stå på ski. Ja, enig der Nils, København er nok bedre… Uten noen øvrige sammenligninger og bakgrunn ligner muligens Adrians personlige problemer med det psykiske litt på de rollefiguren Even hadde i “Skam”, og da tenker jeg på måten han snakker på og måten han glir ut i lange og ofte detaljerte fremtidsskildringer, men vi får nok bedre forståelse av han når faren dukker opp i neste episode.


Smask! Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Til slutt avrundes episode 7 med det vi vel har venta på nå noen uker. At Camilla + Adrian = sant. En regnvåt Adrian, het omfavnelse med kyss og muss og ruskevær på ruta, og lysglimtet i bakgrunnen som sett gjennom vinduet hvis du legger litt godvilje til danner en hjerteform. Så søtt 😉


Endelig litt kjærleik. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Fikk vi så ingenting sportslig info ut av episoden da, bortsett fra at en ny spiss hentes?

Joda. Adrian er nominert som månedens spiller i Eliteserien, han har scoret et fantastisk mål mot Brann får vi høre, og Varg ligger på 14. plass på tabellen, foran blant annet Start, og med kun 3 poeng opp til 11. plass, og en ventende kvartfinale i cupen.

Den blir imidlertid uten Vargs mest sympatiske spiller, Eivind, som har dratt til den jævla jugendbyen.

 

Har du kommentarer, synspunkter, ris, ros, eller annet å melde om serien og/eller denne omtalen? Fyr laus i kommentarfeltet 🙂

Alle foto: Skjermbilder fra NRK TV (NRKs Nett-TV) på https://tv.nrk.no/

#Heimebane #HeimebaneNRK #TVserier #seriesnakk #fotballserier #nettserier #VargIL #HelenaMikkelsen

 

Spanske “Summer 1993” vant Scope 100 – Klar for norsk kino

Summer 1993. Foto: Arthaus på Instagram

Fredag ble det offentliggjort at det er det katalanske dramaet “SUMMER 1993” som er den klare vinneren av årets norske Scope 100.

Prosjektet som er et filmprosjekt i regi av Festival Scope, Kreativt Europa og den norske filmdistributøren Arthaus, er et filmvisningsprosjekt hvor 100 filminteresserte, valgt ut av Arthaus, ser et utvalg filmer via Festival Scope sin “nettkino”, kan diskutere filmene på et lukket forum, og til slutt stemmer frem en vinner som settes opp på kino i Norge.

Årets Scope 100 startet 1. mars og iløpet av måneden stemte deltagerne frem en favoritt blant 5 filmer som er plukket ut av Arthaus.

Undertegnede var en av de 100. Av omlag 450 søkere kom jeg gjennom nåløyet igjen, som i fjor, og fikk sjansen til å i årets Scope 100 se de fem utvalgte nye europeiske filmene. I fjor var det 7 filmer man fikk velge mellom, men dette var altså kortet ned i år til fem.

Et fellestrekk ved årets filmer, et tegn i tiden med tanke på debatten rundt kvinners plass i filmindustrien, er at samtlige fem filmer er regissert av kvinner, og at det i alle filmene er en kvinne, eller jente, som er filmens hovedperson.

Terningkastene mine på filmene er basert på visning på en nett-stream, noe som selvsagt ikke yter full rettferdighet til filmene på områder som blant annet foto, lys og lyd, men gir en bra pekepinn på min oppfatning av filmene.

SPANIAS OSCAR-BIDRAG VANT

SUMMER 1993 (Estiu 1993)

Spansk drama, som var Spanias bidrag til Oscar i år. Etter morens død blir 6 år gamle Frida sendt fra Barcelona for å bo hos onkelens familie som lever på landsbygda. Frida har imidlertid vansker med å glemme moren og å tilpasse seg sine nye omgivelser, noe hennes nye adoptivfamilie får merke på kroppen. Stillferdig film om barns savn og sjalusi, og følelse av å ikke strekke til både hos voksne og barn, presentert både ømt og nært uten å gli over til det sentimentale.

“Summer 1993” viser på en ekte, realistisk og svært troverdig måte både hvordan et barn og omgivelsene rundt henne må tilpasse seg den nye situasjonen, alt utført med en varsom og gjennomtenkt regi av Carla Simón. Jentene som spiller Frida og (kanskje særlig) hennes yngre søskenbarn imponerer stort. Filmen er presentert både med en lun varme og hjerteskjærende ingredienser, men altså uten å gli over til å bli en tåreperse av en film.

Omtalen fortsetter under traileren (som inneholder svært få spoilere)

 

Jeg må innrømme at jeg tidvis følte at filmen ikke engasjerte nok i første halvdel, men det tok seg godt opp etterhvert, når man ser at filmen er dypere enn man først vil anta. Summer 1993 beveger seg nemlig fremover i svært rolig tempo, noe som gjør at filmen krever et tålmodig publikum, og som belønner seerene med å la de få god tid til å ta inn over seg situasjonen for de involverte, og nyte de sommerlige omgivelsene som legger en tidvis både varm og klam stemning over handling og bakteppe.

I tillegg preges Summer 1993 av fremregende barneskuespill av ikke mindre enn to purunge jenter, samt noen scener som nok vil sette seg godt hos publikum. Med en sluttsekvens som sitter som et slag i magen ebber Summer 1993 ut som en film jeg helt klart anbefaler. Ut fra streamen jeg fikk se filmen via har jeg satt terningkast 4 (6-7/10), men denne vil nok utfolde seg mye bedre på en kinoskjerm. En film med et potensiale på det norske markedet vil jeg tro, også for et ungt publikum.

Summer 1993 ble satt opp som nr 3 på min liste, men veldig små forskjeller skilte mine tre på topp-filmer, så at Summer 1993 ble vinneren syns jeg er veldig hyggelig. Jeg skal iallefall få med meg filmen også på kino senere i år.  Se den da! 🙂

De fire andre filmene i årets Scope 100 får ikke distribusjon i Norge av Arthaus, men kan fort dukke opp andre steder. Noen av de syns jeg absolutt fortjener et bredt publikum, så hold øynene åpne for disse titlene. Her er iallefall en kort gjennomgang av de øvrige filmene, i den rekkefølgen de endte på etter stemmegivingen i årets Scope 100.

I AM NOT A WITCH

Britisk drama med handling og språk lagt til et sted i Afrika. En 8 år gammel jente i en gudsforlatt ørkenlandsby blir anklaget for å være heks etter en banal hendelse. En kort og rettsløs rettsprosess senere sendes hun til en leir midt i ingenmannsland hvor kvinner som har blitt dømt for heksevirksomhet holdes.

Kan vel si at dette er en smal film. Endte på 2. plass i årets Scope 100 i Norge, men er ikke en film jeg personlig vil anbefale. Filmen er for sær og fremstår med sine komiske elementer og lettere surrealistiske stil som for malplassert sett opp mot filmens sørgelige tema. Jeg satte riktignok terningkast 3 på denne (svak treer, 4/10), som på plussiden må sies å introdusere oss for en kultur veldig fjern fra vår egen måte å leve på. Imidlertid må jeg nevne at flere av Scope-deltagerne likte denne filmen godt.

AVA

Fransk drama, og spillefilmsdebut for regissør Lea Mysius. Prisvinner i Cannes. En coming-of-age-historie om en vakker jente i vakre omgivelser, men med mørke skyer over seg. 13 år gamle Ava (vistnok spillt av en 17-åring) har nemlig fått vite at hun snart vil komme til å miste synet.  Hun bestemmer seg for å konfrontere sin kommende skjebne gjennom å oppleve så mye som mulig i løpet av en het sommer, hvor hun også for første gang kjenner kjærlighet når hun blir kjent med en omstreifende eldre gutt. Samtidig skildres forholdet til alenemoren hennes.

Ganske dristig film med noen eksplisitte scener som vil vekke reaksjoner, alt omgitt av smellvakre omgivelser i sør-Frankrike. Ava var min personlige andreplass i årets Scope 100, og kom på tredjeplass i avstemningen (nesten helt jevnt mellom nr 2 og 3, melder Arthaus). Filmen har en blendende location, flott foto, en visuell digg innledning, og en historie som er interessant nok.

Midtveis endrer filmen dog noe retning, tar noen merkelige fortellergrep, og blir litt mindre troverdig, men Ava endte på et fint terningkast 4 (6-7/10) for min del. “Ava” hadde fortjent kinovisning, og får iallefall med seg en anbefaling på veien fra Filmhjerte.

POLINA (Polina, danser sa vie)

Fransk/russisk drama (fra 2016), som har vært vist på filmfestivalen i Venezia. En ung russisk jente fra en arbeiderfamilie starter å studere klassisk dans. Som ung kvinne flytter hun til Frankrike hvor hun istedet vender seg mot moderne dans, i en film som videre til Antwerpen følger hovedpersonen Polinas vei mot å realisere seg selv.

Jeg liker Polina, som helt klart er en positiv overraskelse. To av filmens høydepunkter; Juliette Binoche i en dansende birolle, pluss et medrivende og kontrastfullt soundtrack som trakk filmen sterkt opp for min del.  Særlig måten Polina blander kunst, dans og mer moderne pop, techno og elektronika syns jeg er direkte fascinerende.

Polina var min favoritt blant de fem filmene, og filmen var også høyt oppe på listene hos mange av deltagerne i Scope 100, men også langt nede hos andre, blant annet på grunn av en del klisjèer.
Fra meg fikk filmen et solid terningkast 4 (7/10). Jeg anbefaler absolutt å se “Polina”, så undersøk mulighetene via andre filmplattformer.

FACES PLACES (Visages Villages)

Dokumentar fra Frankrike, som var Oscar-nominert i kategorien for beste dokumentar. Den 89 år gamle regissøren Agnes Varda og hennes kompanjong “JR”  kjører på roadtrip gjennom franske pittoreske småbyer, landsbyer, og landskap. På sine mange stopp tar de bilder av menneskene de møter som også gir små hverdagsfortellinger.

En film som om ikke annet gir en lyst til å oppleve flere områder av Frankrike enn turistløypene i Paris, da den fremstår som et reneste “reisebrev”, men som for meg hva film angår opplevdes som for intetsigende og overregissert. Faces Places funker nok helt fint en kveld på sofaen med TV`en rullende i bakgrunnen og blikket sånn passe festet på skjermen.

Filmen har sine kvaliteter, Agnes Varda er veldig sympatisk og det er et bildeskjønt foto, men en for intetsigende historie og med noen irriterende elementer, som denne “JR” som med sine solbriller på i alle situasjoner fremstår som en merkelig motvekt mot hele filmens premiss. Dette er likevel en film som nok sikkert en del vil like. Fikk et terningkast 3 (5/10) hos meg og endte på 4. plass på min liste. I Scope 100 ble det sisteplass.

Kort fortalt:

SUMMER 1993 – Sommer, sol og…savn. Barnespill av klasse. Verdt å se, en film i riktig Arthaus-stil.
I AM NOT A WITCH – Lite minneverdig “hekseri”. Mest bortkastet tid, styr unna.
AVA – Liker du oppveksthistorier og blendende loactions er dette nesten obligatorisk å få med seg.
POLINA – Kunst, dans og et pulserende lydbilde. Klassisk historie, men absolutt verdt å se.
FACES PLACES – Planlegger du ferie til Frankrike utenom turistløypene gir nok denne inspirasjon.

 

Hvilke  av disse filmene vil DU se? Slår “Summer 1993” an i Norge? Diskuter i vei i kommentarfeltet 🙂

Toppfoto fra Arthaus sin Instagram-konto.

#scope100 #Arthaus #film #filmtips #filmer #filmsnakk #filmprat #kino #FacesPlaces #IamNotaWitch #Polina #Summer1993 #Ava