Filmanmeldelse: Etterskjelv, når er straffen over?


Nylig tok jeg turen innom gamle ærverdige  Verdensteateret kino i Tromsø, for å få med meg den svenske kritikerroste dramafilmen “Etterskjelv”, en film som blant annet har høstet ros under Cannes-festivalen, og som har fått gjennomgående god mottagelse hos pressen.

Filmen er spillefilmdebuten for regissør Magnus Von Horn, og også skuespillerdebut for den svenske sangeren og låtskriveren Ulrik Munther (21), som begge kommer fra debuten med bravur.


FILMANMELDELSE

Film: ETTERSKJELV (Original tittel: EFTERSKALV)

Drama, Sverige, 2015, ca 1 time og 40 minutter.

Regi: Magnus Von Horn.

Medvirkende: Ulrik Munther (John), Mats Blomgren (Faren), Loa Ek (Malin), Inger Nilsson, m. fl.

Aktuell: Går for tiden på kino i Norge.


 

For å ta Munther først, så er han allerede kjent som sangartist og låtskriver, gjennom deltakelse i MGP Jr, Melodifestivalen (Sveriges Melodi Grand Prix), Allsang på Skansen og plateutgivelse, og han behersker en rekke instrumenter, blant annet gitar og munnspill. I debuten sin som skuespiller viser det unge talentet definitivt at han har flere strenger å spille på, for Munther er uten tvil den som løfter denne filmen. Han har ihvertfall en innlevelse i rollen etterhvert som gjør han til filmens store styrke.

Historien er relativt enkel i Etterskjelv, der vi møter på det svenske bygdedyret, et lite hyggelig skue. Filmen handler om 16 år gamle John (Munther), som etter to år i “fengsel”/ungdomsanstalt slipper ut, og kommer hjem til faren og den yngre broren sin et sted på den svenske landsbygda. Vi skjønner at John har gjort noe galt og har sonet straffen sin, men gjennom kaldt, grått og nakent landskap kommer de første tegnene på hva vi har i vente.

Man kan se tegn hos faren at han er litt usikker helt fra starten av. Det viser seg da også fort at lokalbefolkningen, og da i særdeleshet Johns klassekamerater og de fleste andre elevene på hans gamle skole langt fra er glad over å se han igjen. Og det blir stygt.

Spørsmålet om HVA John har gjort, får vi nøysomt posjonerte informasjoner om den første timen, og etterhvert rives man kanskje litt som seer mellom sympati for John, og sympati for de andres synspunkter. Sentrale spørsmål er selvsagt om John har sluppet ut for tidlig, om det var rett av han å komme hjem igjen, og spørsmål rundt når er en straff egentlig ferdigsonet? At John fremstår som helt rolig og ganske sympatisk, gjør at det ligger en nerve over han hele tiden. Johns eneste venn på skolen, Malin, må også trekkes frem. Den tøffe jenta spilles av Loa Ek (for meg et helt ubeskrevet blad), og hun imponerer også. Skuespillerprestasjonene ellers er stort sett jevnt over bra.

Jeg har lest at  filmen er et  lite samarbeid mellom svensk og polsk film, i og med at regissør Von Horn har studert  i Polen, og har med seg noen polske filmfolk i temaet sitt, og det er noe som kan være mulig å tyde i filmspråket og stilen. Filmen er ellers tilstrekkelig stramt regissert, det er noe minimalistisk over bakteppet, og vi slipper en masse unødvendige sidespor. Det er forøvrig ikke alt som trenger å bli sagt i denne filmen, mye ligger i det usagte. Her er heller ikke noe flott “bakteppe” som sagt, kun den kalde svenske bygda og småbymentalitet der alle kjenner alle.

Når jeg ikke lander høyere her enn på en grei firer, er det blant annet fordi filmen er litt for lang i oppbyggingen i starten, og den store intensiteten som jeg hadde håpet på ut fra forhåndsomtalene manglet. I tillegg får vi faktisk også servert selveste Inger “Pippi
Langstrømpe” Nilsson i rollen som skolens rektor, en rolle hun ikke kler. Nilsson er filmens svakeste ledd, men rollen er heldigvis liten. Noen vil nok også hevde at det blir litt forutsigbart, samt at det muligens tegnes et litt for ensidig positivt bilde av John? Eller er det fordi motstanden mot han er så stor, at vi rives over til å være mot han? Jeg heier på John, men til tider blir handlingen litt for lite levende.

Likevel er Etterskjelv en film verdt å få med seg, med sine universelle temaer rundt å gi folk en ny sjanse, urettferdighet og utfrysning, med et kaldt billedspråk som maler en ramme rundt den litt dystre tilværelsen, og ikke minst, Ulrik Munther.

Et jordskjelv av en film er det ikke, men Etterskjelv klarer å ryste tilstrekkelig. Terningkast 4.

Filmhjerte Topp 10: Julefilmer

Med jula like om hjørnet er det på tide med en liste over julefilm-favorittene.

Det blir selvsagt ikke jul uten GREVINNEN OG HOVMESTEREN, samt DONALD DUCK, men de får ikke plass på julefilmlisten 😉

Jeg er egentlig ikke den største tilhengeren av de “typiske” julefilmene (i den forstand at det finnes en egen “julefilm-genre”, for hva er egentlig en julefilm? Ned den gata går jeg derimot ikke i dag), men i den søte adventstid og i romjula kan det kanskje være trivelig med noen klassiske “julefilmer”, eller andre filmer der handlingen dreier seg om førjulstid, stress, julefeiring og alt det derre der. Forresten, du finner ikke Tante Pose og Tre nøtter til Askepott på lista heller, hehe.

Her er ihvertfall noen filmtips med tanke på jula.


10:


LOVE ACTUALLY

I tilfelle man ikke får nok sukker i jula, her er noe sukkersøtt 😉


9:

JINGLE ALL THE WAY (Norsk tittel: BJELLEKLANG)

Arnold Schwartzenegger på desperat julegavejakt. Ikke spesielt bra film, men Arnold som stressa julegavehandler er kul 😉


8:

REINDEER GAMES (I Norge også kjent som “Dobbeltspill”)

Ben Affleck som nylig løslatt fange som robber casinoer utkledd som julenissen. Morsom tittel er det også (Reindeer games får selvsagt en dobbel betydning her, men er først og fremst et engelsk uttrykk for noen som blir lurt). Ganske bra actionthriller med mye jul i seg, på en måte.


7:

BAD SANTA

Billy Bob Thornton som forfylla og forbanna nisse. Ganske alternativ film for julestemninga 😉


6:

CHRISTMAS VACATION (Norsk tittel: HJELP, DET ER JULEFERIE)

Chevy Chase. Da skjønner du tegninga. Tull og fjas, som hører jula til 😉


5:

GREMLINS

Klassiker! Ikke akkurat en julefilm, men handlinga foregår rundt juletider og Gizmo er en julegave – også er de jo så søøøte da! 😀


 4:

DIE HARD 2

3:

 

DIE HARD

OK, ikke akkurat “julefilmer” disse heller, men handlingen i filmene foregår i juletida, og er med på å sette stemningen. Hos mange er Die Hard fast skue i jula.


2:

HOME ALONE 2 (Norsk tittel: Alene hjemme 2, eventuelt Hjemme alene 2)

1:


HOME ALONE (Norsk tittel: Alene hjemme, eventuelt Hjemme alene)

For mange blir det ikke jul uten Home Alone-filmene, der lille Kevin ved en feiltagelse blir forlatt alene hjemme i jula i den første filmen, og havner på feil fly – adskilt fra familien – i den andre. Mest søtladet  julestemning får man av den andre filmen, der julestemninga sitter som et skudd i et julepyntet New York. Men den første filmen er morsommere, så da er vinneren klar 😀

Og skulle du ikke ha filmen i eget eie, fortvil ei, skru på TV`en, der dukker den garantert opp…


Ellers finnes det selvsagt en lang rekke filmer som er fine å se på i juletida. En drøy håndfull andre tips for en underholdende julefilmstund kan være Polarekspressen, Fanny og Alexander, Grinchen, White Christmas, og It`s a Wonderful Life. Selvsagt er det også en del jul i fokus i C.R.A.Z.Y. men det er en film som jeg likevel ikke forbinder med jula (men den er råbra altså!).

Hva er dine julefilm-favoritter? Legg gjerne igjen en kommentar.

GOD JUL!

Filmhjerte: 1960 – og grattis med dagen Kirk Douglas!

Filmhjertes retro-serie “Årets filmhjerte” med tilbakeblikk på filmårene fortsetter!

Etter bra respons fra dere lesere angående innleggene der jeg har sett på filmårene fra slutten av 70-tallet og frem til nåtid, har jeg nå bestemt meg for å kjøre på videre med flere slike tilbakeblikk, dog i en noe enklere utgave.

Gjennom året som snart er omme har jeg skrevet innlegg om hvert år fra og med 1977 og frem til 2014, slik planen med “prosjektet” var. Når vi nå er ved veis ende, siden det er for tidlig å lage et “Filmhjerte: Året 2015”, har jeg istedet bestemt meg for å gå enda lengre tilbake i filmårene, til årene før jeg ble født. Disse nye filmhjerte-innleggene fra årene før 1977 vil ikke bli like lange og omfattende som de jeg har skrevet frem til nå, av den enkle grunn at jeg ikke har sett like mye av de gamle filmene eller ikke husker de like godt, siden mange av de er filmer jeg ikke har sett siden tidlig 90-tall (og kanskje tidligere også?).

Imidlertid satser jeg på å komme med cirka 5 filmtips fra hvert år, eller bare 2-3, alt ettersom, og også et “Årets filmhjerte” fra disse årene, men jeg dropper et årets norske filmhjerte og tar alt under ett. Som vanlig blir det også litt småsnakk om interessante filmer jeg ikke har sett også, og muligens litt Oscar-mimring. Så får jeg se underveis hvor langt tilbake i tid jeg finner det interessant nok å gå, men jeg regner med at årene 1960 – 1976 ihvertfall skal kunne gå bra, kanskje blir det noen korte innlegg innom 1950-årene også.

I filmhjerte-serien med årets filmer så har jeg gått kronologisk oppover fra 1977 til 2014. I denne “Del 2” av “årets filmhjerte”-serien blir det altså ikke helt likt i omfang. Det blir imidlertid fortsatt i kronologisk rekkefølge, fra 1960-1976. Og de filmene jeg har sett fra hvert år, som jeg kan huske, blir nevnt dersom dette er filmer jeg liker 🙂

Først ut i “Årets filmhjerte Volum 2: ” er 1960.

Fra menyen anno 1960 er det ganske lite jeg har sett egentlig, og enda mindre jeg har gode minner fra. Å plukke ut “Årets film” fra 1960 er derimot enkelt.


ÅRETS FILMHJERTE 1960

PSYCHO


 

 

Alfred Hitchcock med klare instruksjoner til kinopublikum!

Thrillerkongen Alfred Hitchcocks kraftfulle og komplekse mesterverk PSYCHO må vi altså helt tilbake til 1960 for å finne, men selv den dag i dag 55 år etter at denne skrekkthrilleren så dagens lys makter den å skremme, underholde og inspirere. De klassiske dusjscenene er for eksempel ikoniske i filmuniverset, og har vært gjenstand for en rekke kopier og parodier opp gjennom årene. Og det samme må vi selvsagt si om filmen ellers også, for det er ikke uten grunn at den av mange ansees som alle skrekkfilmers mor – og for mange kanskje også tidenes beste skrekkfilm?

Alfred Hitchcocks grensesprengende makabre mesterstykke med Anthony Hopkins som den engstelige Norman Bates, hvis gamle, mørke hus og tilhørende motell ikke akkurat er stedet for en rolig kveld. Ingen vet det bedre enn Marion Crane (Janet Leigh), den uhellsvangre kvinnen på en reise som ender i den berømte dusjscenen. En privatdetektiv (Martin Balsam) og deretter Marions søster (Vera Miles) kommer for å lete etter henne mens skrekken og spenningen stiger til et skremmende klimaks (platekompaniet.no).

  • Vera Miles som spilte en av de viktigste rollene i Psycho lever forøvrig fortsatt, og har blitt 86 år gammel.
  • Psycho ble nominert til fire Oscar, men vant ingen av prisene (nominert bl.a. for beste kvinnelige birolle (Jason Leigh) og Hitchcock var nominert for beste regi).
  • Det tok hele 23 år før oppfølgeren, Psycho II, kom i 1983. Ytterligere tre år senere kom den tredje, Psycho III –  før den siste som gikk tilbake i tid med handling kronologisk sett før den første filmen, kom i 1990 (Psycho Part IV: The Beginning).
  • Mange husker kanskje også at det i 1998 kom en ren re-make (nyinnspilling) av den originale Psycho, med Vince Vaughn, Ann Heche, Julianne Moore, Viggo Mortensen og William H.Macy. Filmen som var regissert av Gus Van Sant ble møtt med mye slakt og dårlig omtale. Jeg syns vel nyinnspillingen fra 1998 er, tja, ok.
  • Psycho er spillt inn i svart-hvitt. Ikke fordi man ikke kunne lage fargefilmer i 1960, men fordi Hitchcock vistnok skal ha ment at rødfargen ville bli for dominerende i enkelte av scenene. At filmen er i svart-hvitt tror jeg forøvrig ikke gjør den dårligere 😉

Det er i det hele tatt veldig mye interessant lesestoff om Psycho for de som liker å fordype seg i stoff om filmer. En av mange veldig fyldige og interessante artikler om Psycho, på engelsk, finner du på DENNE SIDEN hos den anerkjente filmsiden filmsite.org, som er et en-mannsdrevet nettsted, som har fått en rekke anbefalinger, blant annet fra en av tidenes best kjente amerikanske filmkritikere, Roger Ebert.

 

Sjekk også ut denne, som jeg har et vagt minne om:

SPARTACUS

Slaven Spartacus (Kirk Douglas) sitt voldelige opprør mot den romerske republikken, i denne filmen som nok også er en av de store filmene i historien. Regi av Stanley Kubrick. Vinner av 4 Oscar, bl.a. til Peter Ustinov for beste mannlige birolle, og beste kinemateografi i farger. 

I dag er det dessuten på sin plass å si gratulerer med dagen til Spartacus sin hovedrolleinnehaver Kirk Douglas. Veteranen Douglas, som var 43 år den gang Spartacus hadde premiere, fyller faktisk smått imponerende 99 år i dag, 9. desember.
Det er en voksen alder for en av filmhistoriens store navn! Kirk Douglas meldes ellers å fortsatt være i grei form, selv om han la skuespillerkarrieren på hylla i 1996 etter et slag, som blant annet medførte reduserte taleevner.
Tidligere i høst var han i rampelyset etter at hans ikke helt ukjente sønn, Michael (hehe), la ut en selfie på Facebook (Link til nyhetsartikkelen om hendelsen).

Filmhjerte.blogg.no hiver seg selvsagt på rekken av gratulanter! Siden jeg vet at du leser dette Kirk; Happy birthday!  😉

 

Den store Oscar-filmen fra 1960 har jeg ikke sett, men kanskje kan den være verdt å sjekke ut?
UNGKARSLEILIGHETEN (THE APARTMENT) hadde hele 10 nominasjoner, og stakk av med 5 priser, inkludert beste film og beste regi (Billy Wilder). Filmen er en romantisk dramakomedie, med kjente og kjære Jack Lemon og Shirley MacLaine i hovedrollene.


Mange blant dagens filmpublikum har sett Ocean`s Eleven fra 2001 med Clooney, Pitt og Damon, men visste du at originalen ble laget i 1960? Filmen er nemlig en remake av OCEAN`S ELEVEN fra 1960. I originalen var det den legendariske trioen Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis jr. som prydet filmplakatene.

Hele Oscar-lista fra 1961 (prisene utdeles som kjent året etter filmenes premierer) finner du her.

 

Siden jeg nå engang også er en forkjemper for norsk film, så måtte jeg selvsagt finne frem en gammel norsk klassiker fra 1960. Jeg husker ikke om jeg har sett denne på TV en gang for veldig lenge siden, men forvekslingskomedien MILLIONÆR FOR EN AFTEN er ihvertfall antagelig den eneste norske filmen fra 1960 jeg har hørt om. Og siden hele filmen ligger gratis på YouTube til forlystelse, her er den, 1 time og 26 minutter med en lang rekke av de gode gamle norske skuespillerene på rollelista, som Henki Kolstad, Sverre Holm, Arve Opsahl, Jon Berle, Unni Bernhoft, Kari Diesen, Ulf Wengård, Lalla Carlsen, Willie Hoel osv.

En skipsreder (Henki Kolstad) er utpekt til å redde et teater som går med underskudd, og han skriver ut store sjekker for å redde kunsten. En ballettpike (Unni Bernhoft) tror at skipsrederen er journalist og ber ham spille skipsreder for å narre teatersjefen (Willie Hoel) til å sette opp et stykke med henne som primadonna. Millionær for en Aften er “blot til lyst”. Den har ingen annen hensikt enn å more. Det er noe med forvekslinger. Ballettpiker som blir primadonnaer og millionærer som blir journalister og omvendt. Og en blakk teaterdirektør... (platekompaniet.no).

Jeg har ihvertfall tenkt å se litt på den – og det kan du også gjøre ved å klikke i videoruta under 😉

 

Så, hva synest dere om “Del 2” av “Årets filmhjerte”? Labre greier eller bare å peise på? Alt av kommentarer om dagens innlegg, og filmtips fra 1960, kan skrives inn her hvis du vil. Klikk på Kommentarer-lenken like under dette innlegget, og post kommentarene dine!

Ps: Du kan selvsagt også skrive kommentarer på filmhjerte.blogg.no sin side på Facebook. Besøk filmbloggens side på Facebook, klikk Liker på siden, og få updates på nyhetsfeeden din (med forbehold om hvordan Facebook filtrerer).

Yepp yepp, that`s all folks!

#filmhjerte #filmsnakk #filmpreik #film #filmer #1960 #Psycho

Filmhjerte: 8 beste adventskalendere fra TV

Adventskalendere på TV er et sikkert tegn på at jula er like rundt hjørnet. Filmhjerte kårer her de 8 beste norske adventskalenderene fra TV, etter undertegnedes smak selvsagt.

Vi er allerede godt igang med adventstida, jula nærmer seg, og på TV ruller den ene adventskalenderen, eller julekalender om du vil, etter den andre i reprise. Men hvilke er filmhjerte-favoritter?

Som de fleste nok vet er altså fellesnevneren for disse jule-/adventskalenderene at de er laget for TV for perioden 1. – 24. desember, og at de inneholder 24 episoder hver.

8

JULEFERGÅ

TV 2. Første gang sendt 1995. Også sendt i 1998 og 2013. Er utgitt på DVD, men ikke å finne på TV 2 sumo. Video ovenfor fra YouTube.

Prøvde å ta opp arven etter braksuksessen The Julekalender på TV 2, men ble langt fra særlig populær. Men frasen “papirullo drito finito” og i særklasse “eeeh dåkke, eh dåkke, eeeh dåkke, E dåkke betalt” ble ihvertfall for enkelte (kremt kremt) en hysterisk komisk greie – og vi lærte også å spise svela. Det som skjer på selve ferga er faktisk til tider litt humor i, mens dette vaset med de kubanerne på havbunnen var ikke morsomt i det hele tatt (unntatt den ene setninga om dasspapir…).

Hele Julefergå-serien på 1 time og 47 minutter ligger på YouTube (i litt dårlig bildekvalitet). Se den ved å klikke i videoruta over.

7

PORTVEIENS JULEKALENDER

NRK. Første gang sendt i 1987. Også sendt i 1990. Foto: NRK.no.

Julekalender med Barne-TV-legendene Eli Rygg og Terje Strømdahl, og sjiraffen “Raffen” fra “Portveien 2”. Serie fra mine barndomsår, men jeg husker ikke noe av handlingen her heller, men Portveien 2 likte jeg jo. Serien er ikke lenger tilgjengelig på nett-TV, og er ikke gitt ut på DVD heller.

6

VERTSHUSET DEN GYLDNE HALE

NRK. Første gang sendt i 1989. Også sendt i 1994. Foto: Skjermdump NRK.

En litt spesiell adventskalender, der de brukte både tegnspråk og vanlig tale. Litt morsomt og koselig serie var det, men jeg husker så og si ingenting fra den annet enn at vi unger på den tida plutselig gikk rundt og lekte med tegnspråk, men jeg vet at jeg fulgte med på den da den gikk første gang, og at jeg likte det jeg så den gang. I hovedrollene så vi en ganske trivelig Per Jansen og superkoselige Kari Simonsen. Kanskje må jeg ta et gjensyn med noen episoder?

Hele Vertshuset Den Gyldne Hale ligger ute gratis på NRKs Nett-TV, og du kan se den her.

5

NISSENE OVER SKOG OG HEI

WrkiNRUkDgg


TV NORGE. Sendt første gang i 2011. Også sendt i 2013. Klipp fra serien i YouTube-videoen ovenfor.

Oppfølgeren til TV Norges egen adventskalender “Nissene på låven” fra 2001. Ikke like morsom som serien fra 2001, men mye gøyalt tull og fjas også her.

4

NISSENE PÅ LÅVEN

TV NORGE. Første gang sendt i 2001. Også sendt i 2003, 2005, 2007 (kanskje også senere). Utgitt på DVD.

24 nisser, der en og en må forlate dag for dag etter nissekamp, helt til en står tilbake som vinner. Selvsagt en parodi på reality-seriene som rundt årtusenskiftet rullet på norske skjermer for fullt. Denne serien er urkomisk og ganske genial, med Espen Eckbo, Atle Antonsen, Henrik Elvestad, Zahid Ali, Kristian Ødegård, Trond Fause Aurvåg, med flere.

3

TEODORS JULEKALENDER

NRK. Første gang sendt i 1986. Også sendt i 1991. Ikke gitt ut på DVD. Foto: NRK.no.

Teodors julekalender handler om den lille tøybamsen Teodor (Birgit Strøm) og Eli Rygg som vi følger gjennom tida frem mot jul.

De får besøk av flere andre kjente fjes fra barne-TV, som blant annet Skomaker Andersen (Henki Kolstad), Halvdan Sivertsen og Labbetuss. Koselig serie som jeg husker med glede fra barndomsårene. Teodor var nemlig en barne-TV-figur jeg syns var litt artig.

Serien ligger fritt tilgjengelig på NRKs Nett-TV. Se den ved å følge denne lenken.

2

JUL I SKOMAKERGATA

NRK. Første gang sendt i 1979. Også sendt i 1981, 1984, 1988, 1993, 1998, 2003. Lagt ut på nett-TV senere, samt utgitt på DVD. Foto: NRK.no.

Manges store førjulsfavoritt, noe som er enkelt å forstå, og denne er også et av mine barndomsminner. Julestemninga er smurt tjukt på, og Jens Petrus er en koselig kar. Med den rollen gikk selvsagt Henki Kolstad for evig og alltid inn i manges hjerter og slo rot der. Men den tøfflusen kan jeg styre min begeistring litt for den dag i dag ihvertfall 😉 På denne lista blir det “bare” 2. plass til NRKs største julekalendersuksess. Men la det ikke være noen tvil – Jul i Skomakergata ER en fantastisk førjulsserie, og et uforglemmelig barndomsminne.

Jul i Skomakergata ligger også gratis hos NRKs Nett-TV. Se den her!

1

THE JULEKALENDER

NwtAgBa3dSg

Oppdatert 1/12-17: videoen på YouTube er desverre ikke lengre tilgjengelig.

TV 2. Første gang sendt i 1994. Også sendt i 1996, 2003 og 2008. Sendt på Tv 2 Zebra i 2012, 2013, 2014 og i år. Utgitt på DVD. Video ovenfor fra YouTube.

Serien som tok Norge med storm i desember 1994, og 1996, for dette var en julekalender som var noe helt nytt og annerledes enn det vi noen gang før hadde fått servert. Potetbønderne Olaf Sand og Gjertrud Sand, nåsåen Benny fra “Kokks sokker” (hahahaaaa) og hain Kvikk, ja – hoind`n, og de tre nissene Hansi, Gynter og Fritz, samt Good Old Gammel Nok, og ikke minst Lasse Kolstads fantastiske fortellerstemme, ble legender i Norsk TV-historie i løpet av noen hektiske førjulsuker. Hele Norge gikk rundt og liret ut av seg frasene fra serien, som “Bob,  bob, bob, ikke sant”, “jau, det e bærre lækkert”, “æ ska blæsse tu bælgen”, “ja vi får håp det bli likar i mårra”, “OOOOLAF, æ står oinner misteltein”, “it`s hard to be a nissemainn”, “Næi det va no som svarte”, og så videre, og sangen “The støveldance” ble en storsuksess.

Scenene fra familien Sands hjem der de fikk Benny på besøk, var selvsagt de artigste og noe av det mest komiske og ubetalelige som er laget for norsk TV, og de hadde utvilsomt sine stunder med strålende førjulshumor nede i nissehula også 😉

Buzzit.no har forresten en artig sak om denne suksèsserien, der finner du nemlig
11 grunner til at The Julekalender er det beste noensinne vist på norsk TV.

The Julekalender er også årets adventskalender på TV 2 Zebra. Har du TV 2 Sumo kan du nå se episodene der, en ny episode blir tilgjengelig hver dag, og de er mulig å se der frem til og med 31. desember.

En annen mulighet er YouTube, der hele The Julekalender ligger ute tilgjengelig. Se hele serien i videoruta ovenfor.

Oppdatert 1/12-17: videoen på YouTube er desverre ikke lengre tilgjengelig.


 

Enig eller uenig? Si din mening ved å klikke på Kommentarer-lenken like under dette innlegget. Fortsatt god adventstid til dere lesere 🙂

Kilder: NRK., TV 2, buzzit, wikipedia, kjellemann.wordpress.com

Filmhjerte: Året 2014

Her er de mange filmene på 2014-menyen som gledet undertegnede, og mange andre filmentusiaster.


Skrevet av Lars JG
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


2014 er et filmår jeg har sett en god del fra, og hvor det finnes et stort utvalg av gode, underholdende, solide, strålende og fjellstø filmer (farlig upresis beskrivelse i disse Mannen og Bølgen-tider…) – og selvsagt mye middelmådig og som jeg ikke likte.

Noen av de store filmene som ikke falt i smak var The Grand Budapest Hotel og Oscar-vinneren Birdman. Førstnevnte “hatet” jeg max (fint backdrop, men handlinga og historien var bare vissvass), mens sistnevnte er sånn passe. Av alle de 7-8 Oscar-nominerte i klassen beste film var Birdman den jeg likte minst (med forbehold, har ikke sett Selma ennå). Andre filmer fra 2014 jeg husker å ha sett, som ikke er verdt å se igjen er Kingsman: The Secret Service (bare tøv, selv om de to i hovedrollene er OK), The Interview (tull), Blended (Blandede følelser, ny fjollete med A. Sandler), Wild (skuffende), Neighbours, Taken 3 (veldig skuffende), Dumb and Dumber TO (veldig skuffende og mildt sagt dårlig), A Walk Among the Tombstone, The Guest (skikkelig søppelfilm), Let`s be Cops, 3 Days to Kill, Stretch, Eden (Fr.rike), Not Safe For Work, Two Men in Town, Still Alice (Oscar til Julianne Moore. Kjedelig film, og ikke var Moore best av de som var nominert heller, men jeg liker henne).

Vil se: The Drop, Interstellar, John Wick, Fury (?), Inherent Vice, A Most Violence Year, Selma, The Trip to Italy, “To dager, en natt” (deux jours, une nuit).

Det blir mye terningkast 4 i dagens innlegg, men terningkast 4 er utvilsomt bra for en film, og i flere tilfeller har jeg kanskje også vært streng. Alle dagens terningkast 4-filmene er filmer som  har frydet meg. I tillegg er det noen flotte med 5 på terningen her, og jammen dukker det også opp full pott; terningkast 6.

BØRNING

Årets store norske kinosuksess var bilfilmen Børning, en actionkomedie om et ulovlig gaterace fra Oslo til Nordkapp. Kun en regel gjelder: Første bil til Nordkapp via norske veier har vunnet! Underveis blir det som ventet flere sprelske påfunn og stunts. Filmens store styrke er Otto Jespersen som på sedvanlig vis er tørrvittig som bare han kan.

Ellers har man lina opp med flere andre velkjente norske skuespillere som Anders Baasmo Christiansen, Henrik Mestad, Sven Nordin og Jenny Skavlan i front. Varierende innsats av de foran kamera, men absolutt verdt å få med seg. Tidligere i år omtalte jeg filmen og gav den et finfint terningkast 4. Les hele anmeldelsen av BØRNING her.

Over 382 000 så Børning på kino. Og neste år kommer Børning 2, som vistnok skal bli innspilt på vinterføre.

Brooom brooom! Kjør.

SON OF A GUN


Action fra Australia, med britiske Ewan McGregor, det australske stjerneskuddet Brenton Twaites, kjent tidligere fra såpeserien “Home and Away”, samt svenske Alicia Vikander. For meg var Brenton Thwaites et helt ubeskrevet blad, som utvilsomt er et skikkelig friskt pust her sammen med Vikander. McGregor vet jeg hva står for, så at han takler rollen som hardbarka kriminell er ingen overraskelse, men overraskende bra, det var denne filmen, der Thwaites spiller en ung mann som havner i fengsel for et mindre lovbrudd. I fengselet havner han under beskyttelse av en skjeggete og nesten ugjennkjennelig McGregor (det gikk faktisk noen minutter før jeg så at det var han, og da hadde jeg heller ikke sett noe av navn på forhånd), og som takk for hjelpen må han hjelpe McGregor i å rømme fra fengselet, samt utføre en mesterplan på utsiden. Det blir naturligvis forviklinger og en intrikat “hvem-lurer-hvem”-nerve.

En overraskende god terningkast 4-film fra Australia, som jeg liker godt. Litt annerledes miljø enn i amerikanske og britiske actionkrim, som gjør Son of a Gun til en litt rå filmopplevelse. I skrivende stund (november 2015) er det kun noen uker siden jeg så denne filmen, men jeg kommer garantert til å se den om igjen, mest pga Twaites. Husk nå bare også på at dette selvfølgelig ikke er noe Oscar-materiale på noen måter, kun rein actionunderholdning. Og det funker.

AMERICAN SNIPER


Amerikansk krigshistorie basert på virkelige hendelser om krigshelten Chris Kyle. Bradley Cooper har rollen som Kyle, som var USAs mest dødelige snikskytter gjennom tidene. I The Sniper følger vi Kyle gjennom noen krigsoppdrag, samt ser hvilke påkjenninger krigsinnsatsen påfører han og familien. Sienna Miller spiller den kvinnelige hovedrollen, og gjør en fin rolle. Ikke den mest spenningsmettede filmen, men likevel har den en tråd som gjør den verdt å følge.

Cooper imponerer i rollen som Chris Kyle. Faktisk ble han Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle, men i konkurranse med Eddie Redmayne (The Theory of Everything), Benedict Cumberbatch (The Imitation Game) og forsåvidt også Michael Keaton (Birdman), ville jeg nok plassert Cooper som fjerdevalg til prisen, forran Steve Carrell (Foxcather). Filmen var også en av åtte filmer som konkurrerte om Oscar for årets beste film. Det var en nominasjon jeg ikke syns den fortjente, men som den antagelig fikk fordi amerikanerne i juryen nok liker en film som portretterer en amerikansk krigshelt. Uansett, en absolutt brukbar film som er greit å få med seg, og for de som vet å sette pris på slikt; den har et godt lydspor. Terningkast 4.

THE JUDGE


Ganske bra spenningsdrama som jeg tidligere har gitt terningkast 4 til. Robert Duvall fikk en veldig fortjent Oscar-nominasjon for beste mannlige birolle.

Da jeg tidligere i år skrev en omtale av The Judge fikk filmen terningkast 4 av meg. En film helt klart verdt å se.

Omtalen av THE JUDGE  finner du HER.

GONE GIRL



Sjokkerende psykisk spill i denne glimrende forsvinningsthrilleren med Ben Affleck og Rosamund Pike. Ben Affleck spiller ektemannen som opplever at kona plutselig forsvinner sporløst. En stor etterforskning starter, men det hele utvikler seg raskt til et mediesirkus. Sakte men sikkert kommer den snikende mistanken rettet mot Nick (Affleck). Er han så uskyldsren som han hevder? Har han drept kona? Spenningen holder seg spilletiden ut. Filmen bygger på boka med samme navn og byr på en finurlig og overraskende twist som slutt.

Ikke den typiske kriminalfilmstoryen, men med en ny vri som gjør at det bygges opp mot et klimaks man ikke hadde forutsett.

Spenningsmettet thriller, som kun fikk en Oscar-nominasjon. Den nominasjonen fikk Rosamund Pike, i beste kvinnelige hovedrolle-kategorien.  Terningkast 5.

WHIPLASH


For et adrenalinkick! Man blir formelig svett av denne filmen, som leverer fra første takt.

Miles Teller spiller den unge jazztrommeslageren Andrew Neiman som studerer ved en av USAs beste musikkskoler, under ledelse av skolens fryktinngytende jazzmaestro Terence Fletcher, spilt av J. K. Simmons. Fletchers metoder for å presse studentene til det ytterste, og enda litt lengre, i jakten på perfeksjon, er en fascinerende studie. Andrew blir hånet og utskjelt etter alle kunstens regler av den brutale Fletcher, og han gjør alt for å bli akseptert.

Ekstremt fortjent Oscar for beste mannlige birolle til J.K. Simmons, som gjør en monsterrolle, og intenst og kraftfullt av Miles Teller ned til minste detalj. Etter min mening burde det vært en selvfølge at også Teller fikk en Oscar-nominasjon, men den gang ei. Ekstraordinært og briljant er ihvertfall dekkende ord for Whiplash, på mange områder en kanonfilm som gir deg bakoversveis og nakkesleng!

At dette er en jazz-musikalsk dramafilm er nesten litt vanskelig å tro når man ser den, for filmen beveger seg fremover nærmest som en tett thriller, der Simmons og Teller leverer et samspill det formelig renner blod, svette og tårer av, og hvor kameraføringen er så close-up på særlig Teller at man nesten kan kjenne smaken av blod og svette, samt et klipp som gjør at dette er en dynamisk opplevelse. Den er en suggerende og rå jazzfilm, som filmatisk sett er glimrende både i spill og tekniske detaljer. Det som trekker litt ned er en del snikk-snakk og sekvenser som ikke er like interessante.

Det musikalske ved filmen løfter den selvsagt også, ihvertfall for publikum som ikke har den store kunnskapen om jazzmusikk, mens de mer innvidde har kommet med noen doser malurt i begeret angående den delen.

Whiplash, som er nok en glimrende film som har hatt sin premiere på Sundance-festivalen, fikk 5 Oscar-nominasjoner, og vant 3 av prisene. Nevnte Simmons fikk sin statuett, og like velfortjent pris fikk filmen også får beste lydmix, og for beste filmredigering/klipp. I tillegg var den nominert i kategorien beste film, og beste filmatisering.

Etter min mening en av dette årets aller beste filmer, og den nest beste av de åtte Oscar-nominerte.

Første gang jeg så filmen ville jeg kanskje strukket meg helt opp til en sekser på terningen, men når jeg nylig tok et gjensyn med den føltes det mer som en femmer. Men skal man ikke følge førsteinntrykket sitt? Jeg nøler litt, men hva pokkern, jeg kliner til her. Terningkast 6.

THE IMITATION GAME


Filmen bygger på virkelige hendelser. Benedict Cumberbatch med imponerende tolkning av matematikeren og geniet Alan Turing, som under andre verdenskrig var sentral i arbeidet med å hjelpe de allierte i å vinne over tyskerne. Turing bidro i sterk grad til å knekke tyskernes krypteringssystem, enigma. Men historien viser ikke bare Turings arbeid som trolig reddet livet til millioner av mennesker, men også historien om hemmeligheten hans, at han var homofil, som gjorde at Turing senere ble strafferetslig forfulgt.

Engasjerende og provoserende, og ganske bra spenningskurve. Regien stod nordmannen Morten Tyldum for, og for første gang i Oscar-historien fikk en norsk regissør Oscar-nominasjon for beste regi. Filmen fikk smått utrolige 8 nominasjoner til Oscar, men vant imidlertid kun en pris, for beste tilrettelagte manus. Blant nominasjonene var beste film, beste mannlige hovedrolle (Cumberbatch), beste kvinnelige birolle (en veldig strålende Kiera Knightley) og altså vår egen Morten Tyldym i klassen for regi. Litt usikker på hvilket terningkast jeg vil sette her, det er et sted mellom 4 og 5.

NIGHTCRAWLER


Film som kryper inn under huden på deg. Jake Gyllenhaal er videoreporteren som gjør hva som helst for å få eksklusive nyhetsinnslag.

Nightcrawler setter på en nervepirrende, iskald og kynisk måte fokus på de amerikanske TV-kanalenes sensasjonshunger!

Tidligere i år skrev jeg anmeldelse for Nightcrawler, og belønnet den med terningkast 5. Les hele omtalen her.

THE THEORY OF EVERYTHING


Filmen om Stephen Hawking, som sørget for Oscar-statuett for beste mannlige hovedrolle til Eddie Redmayne. Nevnte Redmayne gjør en førsteklasses tolkning som det plagede geniet, i en romantisk og godt gjennomført film. Fin filmmusikk er det også. Terningkast 4.

NON-STOP

Morsom, intens og veldig annerledes flythriller, med solide Liam Neeson i hovedrollen.

Reinspikka thrilleraction med Liam Neeson som en alkoholisert flydetektiv (US air marshall), som havner i trøbbel under en flyreise når en rekke sms-er tikker inn til han, med trusler om at passasjerene i flyet kommer til å bli drept en etter en, om ikke diverse krav innfris. Selvsagt rettes mistanken etter hvert over på Neesons rollekarakter. Hvem er terroristen?

Jeg syns filmen har en nerve ved seg hele veien, byr på god underholdning, og kan absolutt anbefales for de som liker actionthriller og spenning. Historien i seg selv har vi sett før, men måten filmen er bygget opp på er litt nyskapende og særegen. Absolutt verdt å både bruke noen kroner og tid på å se. Denne type actionthrillers er midt i blinken. Ta det for det den er. Underholdende spenning.  Terningkast 5.

WILD TALES (Original tittel: RELATOS SALVAJES)



Slipp hevnen løs! Kølsvart og til tider morbid humor av beste merke, dette er actionkomikk som går rett hjem hos meg, kun det lille mangler for absolutt toppscore. Wild Tales (Relatos Salvajes) går inn i historien som en skikkelig søramerikansk kultklassiker. Jeg frydet meg i kinosalen da jeg så denne for første gang.

Den beste av de to desidert morsomste filmene fra 2014 er denne crazy-komedien fra Argentina, som ble Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige film.

Terningkast 5 fikk Wild Tales av meg etter at jeg så den på kino under filmfestivalen i Tromsø. En latterbombe.

LES OMTALEN MIN AV WILD TALES HER.

PRIDE


Årets nest morsomste film. En frydefull britisk perle. Fantastisk komedie basert på virkelige hendelser. Vidunderlige rollekarakterer, både av gutta boys og de gamle fantastiske fruene.

Storbritannia 1984. Margareth Thatcher styrer på øyriket med jernhånd. Det er gruvestreik, Thatcher-regjeringen gir ikke etter (“Thatcher to starve the minors to work“, meldes det i nyhetene i løpet av filmen), og eneste inntektskilde for de streikende gruvearbeiderne er donasjoner og gaver de får inn. En gruppe bestående av homofile og lesbiske i London danner en støttegruppe for streikende gruvearbeidere, men ingen vil ha pengene fra de homofile.

Ikke før de får ja fra velgjøringskomiteen i en liten landsby i Wales. Pengene strømmer inn, og den lille gruppa fra London setter seg i sin fargerike minibuss for å reise til Wales. Motsetningene kunne knapt vært større, men den engelske prydfilmen PRIDE er en film som mange filminteresserte vil ha stor glede av å se, for det er en tvers gjennom fornøyelig filmopplevelse. Til tross for at vi får være vitne både til urettferdighet, stereotype fordommer og enkelte triste hendelser er dette en feelgoodmovie, som kanskje også knuser noen fordommer?

Filmen baserer seg på virkelige hendelser og en sann historie, den er kritikerrost av de aller fleste, det er fargerike, morsomme, gode og sjarmerende rollekarakterer, og ikke minst har filmen et par av Englands beste karakterskuespillere på rollelista, samt ellers en rollebesetning som gjør en glimrende jobb. Det er også et tidsriktig soundtrack i filmen, og ja selv om den også portretterer den homofile kampen for aksept er dette også absolutt en film som omhandler sider ved en streik, solidaritet og fellesskapets interesser.
De to absolutt vidunderlige Imelda Staunton og Manna Trussler spiller filmens to eldre damer, og gjør et uforglemmelig inntrykk, glimrende spill av begge. Også strålende skuespill av Paddy Considine (i rollen som fagforeningsleder), Andrew Scott, Dominic West, Bill Nighy, George “Bromley” Mackay og Ben Schnetzer med flere.

Pride anbefales på det varmeste. Ikke langt unna toppscore her. Pride får terningkast 5, men er kanskje en av dette årets gledesbomber av en film.

MAMMA (MOMMY)


Drama fra Frankrike, skrevet og regissert av den unge fremmadstormende filmskaperen Xavier Dolan. Filmen er kritikerrost opp i skyene av både norsk og internasjonal presse. “Mamma” ble vinner av den prestisjefulle Cannes-prisen 2014. Like prestisjetung er ikke Dagbladets kåring, men avisa kåret “Mamma” til fjorårets beste film. De tre store Oslo-avisene, samt FilmMagasinet og NRK, gav alle terningkast 5, mens BT delte ut toppkarakter.

Flere norske filmanmeldere har trykket Mamma til sitt bryst. Her er et knippe sitater fra de som har sett filmen (klippet fra filmweb.no):

“Vakker og fengende, som en perfekt poplåt.”
– Natt&Dag, Terningkast 6

“En heftig, energisk og dynamisk film, dypt rørende og dypt menneskelig.”
– BT, Terningkast 6

“En av årets viktigste og beste filmer. Se den og bli rørt.”
– Tønsberg Blad, Terningkast 6

“En mesterlig film om en mors kamp for å beholde sin ADHD-rammede sønn.”
– Filmsnakk, Terningkast 6

“En produksjon av ypperste klasse. En innertier som makter å ta opp kampen med de store gutta i klassen!”
– Filmfront, Terningkast 6

Les mer om “Mamma” på filmweb.no via denne lenken.

Jeg kommer tilbake til denne filmen i et senere innlegg en gang.

LEVIATHAN


Russisk sosialrealisme. LEVIATAN, den Oscar-nominerte storfilmen fra Russland, tar oss med til en trist og grå liten russisk kystby, der korrupsjon, maktmisbruk, vodka, håpløshet og urettferdighet er sentrale temaer. Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige (ikke-engelsk-språklige) film. Det ble ikke Oscar (polske Ida vant), men Leviathan vant Golden Globe i tilsvarende kategori.

Filmens regissør har latt seg inspirere av en fortelling fra bibelen, fra Jobs bok, om en ærlig mann som settes på en rekke pinefulle prøver av sin Gud. Tittelen “Leviathan” er også fra Jobs bok, om sjøuhyret Leviatans kamp mot Gud. Det er en stillferdig fortalt film, musikkbruken er nedtonet og bidrar til å gi filmen et dystert preg. Men det er ikke Gud som setter filmens hovedperson på prøve, derimot må han slite med korrupte samfunnstopper som er ute etter eiendommen hans.

Denne dramafilmen fra Russland er en av få russiske filmer jeg har sett, ettersom russiske filmer ekstremt sjeldent tiltaler meg ut fra forhåndsomtale, tematikk, og måten de frontes på. Leviathan er derimot på mange måter en kraftpakke av en film, og attpåtil med et russiskt landskap som bakteppe som gir filmen en storslått dimensjon. Men det som trekker ned er at filmen periodevis er noe kjedelig, og for lang (2:15), i tillegg til at rollekarakterene også blir litt for grå til tider. Dette er uansett trolig den beste russiske filmen jeg har sett, og den gir et interessant innblikk i et russisk miljø og levesett. Man kan ihvertfall forstå hvorfor mange russere søker etter et bedre liv utenfor hjemlandet. Jeg kommer garantert til å ta et gjensyn med denne.

Jeg skrev tidligere i år en full anmeldelse av LEVIATHAN og gav filmen et noe svakt terningkast 4. Les hele omtalen HER.

BEYOND THE REACH


Thriller (Actionthriller) med Michael Douglas og mer ukjente Jeremy Irvine i hovedrollene. Dette er en type spenningsfilm jeg digger, som jeg skulle ønsket det ble laget mer av, fordi historien på en måte er nyskapende selv om det i bunn og grunn er en plain actionthriller av velkjent merke, men som likevel representerer noe litt nytt, noe som nok i stor grad skyldes filmens backdropp, med et øde og steikhett landskap i Mojaveørkenen i det sydvestlige USA.

Douglas er den kyniske forretningshaien Madec, som leier inn den unge Ben (Irvine) som guide til en jakttur i Mojaveørkenen. Noe går imidlertid fryktelig galt, og snart er det Ben som er den jaktede når Madec setter igang et livsfarlig sadistisk spill. Ben må ta i bruk oppfinnsomme overlevelsestaktikker, og bruke all sin lokalkjennskap for å slippe unna den psykopatiske Madec.

Filmen har alt for lave lave 5,5 av 10 på IMDB (men kun litt under 4 700 brukerstemmer), så man kan vel kalle Beyond The Reach for en ganske underkjent film. Jeg skal imidlertid si meg enig med de som kritiserer filmens siste del og slutt, som gjør at filmen faller fra det som kunne vært en skikkelig mesterlig thriller, til en film som mange dermed mener klapper sammen mot slutten.

Terningkast 5 blir det likevel, fordi det til tider er godt skuespill, en brukbar historie (et noe søkt plot kanskje) og et fascinerende vilt landskap. Litt snill er jeg nok, men jeg ble underholdt av filmen, men slutten trekker ned. Uansett er dette absolutt en severdig film som jeg helt klart kommer til å se på nytt igjen.

TURIST


Nominert til Golden Globe for beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige film). At denne ikke ble Oscar-nominert er derimot en liten forbigåelse, for regissør Ruben Østlund sin provokative dramafilm Turist (intern. tittel: Force majeure) treffer som et slag i magen, og røsker opp i mytene om forventninger rundt kjønnsroller og familieidyll. I likhet med “Play” (2012) har Östlund nok en gang laget en film der han vil provosere, der han vil sette ting på kanten, og der han vil engasjere publikum. Han har sagt at målet med filmen er at flere par skal skille seg, så da er litt av premisset lagt for hva vi kan forvente. Dette er bra.

Jeg vil også trekke frem solide prestasjoner av filmens skuespillere. Norske Lisa Loven Kongsli er overbevisende som forsmådd kone, svenske Johannes Kuhnke er direkte knallgod som familiefaren, og Kristoffer Hivju, innehaver av Norges største filmskjegg, enda bedre, som parets norske venn som prøver å sette tingene i perspektiv for paret. For hva skjer, når en familiefar som er på ferie i Alpene sammen med kona og deres to mindreårige barn, instinktivt flykter i panikk fra det han tror er et voldsomt snøras, uten å forsøke å redde ungene og kona?

Jeg har tidligere i år skrevet filmanmeldelse av TURIST. Hele anmeldelsen med terningkast 4 (nesten 5) finner du HER.

THE GOOB


Noe pussig og litt eiendommelig, men også litt besnærende sjarmerende stemningsfull og fengslende, mørk britisk low key coming-of-age indie film, om tenåringen “Goob”, som bor i det rurale Norfolk i England. Mora hans har fått seg ny type, en fyr ved navn Gene Womack, en kvinnegal og voldelig racerbilkjører, mens Goob har vært bortreist på skole. Nå er sommeren her, det er hett, og Goob er hjemme igjen, klar til å jobbe i Gresskar-åkeren, men med en voldelig og passe psykopatisk “stefar” som ikke liker han, å kjempe om morens oppmerksomhet med. Overbevisende spill både av for meg totalt ukjente Liam Walpole, som den ganske forsiktige og veldig sympatiske Goob, og mer kjente Sean Harris (Mission: Impossible – Rogue Nation) som den totalt uspiselige jævelen Womack.

Brukeromtale fra IMDB (som jeg ikke gidder å oversette til norsk, men den er beskrivende for filmen):
Set during a hot summer we meet Goob who at sixteen has spent his time helping his mother out at her roadside café and farming pumpkins in the adjoining filed. Sounds a bit dull, but there is always the stock car racing and his mum falls for a womanising violent cliché of a man in the shape of Womack (Sean Harris) who likes to race his battered old motors. He and Goob do not get on and the inevitable friction develops with the very easily foreseen violence.

There are asides to the story and some well observed teenage bonding and Elliot (Oliver Kennedy) makes for a very diverting interlude. Goob also starts to explore his own sexuality -in being attracted to one of the foreign seasonal workers, completing the coming of age theme.

This is a film with a linear narrative and no back story. It relies on an immediate connection with the players and that is often very sparse as there is not much time to build empathy. That said the performances are all assured with only a few clichéd moments, and they mostly work given the context and the fact the Womack is a bully and therefore a child and a coward.

All in all a well made independent film, that will not be to everyone’s taste but has enough to ensure that we see more from writer and director Guy Myhill. Recommended to fans of truly independent films.

Filmen har ikke den største handlingen, men klarer å holde interessen oppe, også hjulpet av fargerike og interessante biroller. Hvor filmen er tilgjengelig for å se her i Norge aner jeg ikke, for jeg skal innrømme at jeg snubla over den på nå nedlagte popcorntime. The Goob er imidlertid ute både på DVD og Blu-ray, og du finner den sikkert et eller annet sted på nett også hvis du leter. Det blir et finfint terningkast 4.

DANNYS DOMMEDAG


Dagens lille overraskelse og dark horse-valg er en snodig og ganske underholdende dansk “barnefilm”/familieeventyrgrøsser(!). Ihvertfall omtales den en del steder som en barnefilm, men er vel egentlig en ungdomsgrøsser. Filmen er iallefall sikkert ganske ukjent for det norske publikum, men tilfeldigvis kom jeg over denne morsomme lille monsterfilmen fra Danmark da jeg jobbet litt med noen andre filmbloggsaker. La deg ikke lure av at den omtales som barnefilm, det er riktignok en familiespenningsfilm, og filmen har 11-årsgrense i Norge, men dette er en film publikum i stort sett alle aldre vil kunne finne både pirrende og morsomt, og den passer garantert bra for unge filmseere.

Klimaforandringene endrer livet på jorden, og når en ny rovdyrrase oppstår, er mennesket plutselig ikke lenger øverst i næringskjeden. Tenåringsbrødene Danny og William må i all hast forskanse seg i kjelleren, når rovdyrene angriper huset deres. Danny er overbevist om at det tryggeste er å bli i kjelleren, men William insisterer på at de må ut og lete etter moren sin. Uten sine foreldre, strøm, mat og vann er brødrene tvunget til å overvinne sine ulikheter og hjelpe hverandre å overleve (filmweb.no).

Hovedrollen som Danny bekles av den da rundt 17 år gamle William Jøhnk Nielsen (født 1997), som er en jeg har fått sansen for den siste tiden. Jøhnk Nielsen er nemlig etter hva jeg har erfart en veldig lovende ung kommende stjerne, for allerede har han storimponert. Denne filmen som jeg så for bare noen uker siden (november 2015) var den første jeg så han i, og jeg ble imponert både av han og flere av de andre unge skuespillerene. I den danske Oscar-vinnende filmen HÆVNEN (Intern./norsk tittel: In a better world / I en bedre verden) fra 2010, som jeg desverre så for seint til å få den med i filmblogginnlegget mitt om filmåret 2010, var unggutten alldeles strålende. Nielsen, som da Hævnen ble innspilt var kun rundt 12 år gammel, hadde en av hovedrollene i det danske strålende og kritikerroste dramaet, sammen med store svenske og danske stjerner som Mikael Persbrandt og Ulrich Thomsen. I tillegg har han også spilt i en annen Oscar-nominert dansk film; En kongelig affære (2012). Hævnen gir jeg forøvrig en klokkeklar anbefaling om. Det er nemlig en glimrende film.

I Dannys dommedag har William Jøhnk Nielsen hovedrollen sammen med et år yngre Thomas Garvey, som spiller Dannys bror, som morsomt nok heter William. Filmens, i mindre biroller, to best kjente navn for de fleste nok vil være Lars Mikkelsen (bror av Mads, kjent fra bl.a. Sherlock og House of Cards) og Peter Gantzler. Særlig Mikkelsen er veldig komisk i den lille rollen han har. I  tillegg vil nok en del, ihvertfall de som kjenner dansk film og TV godt, gjenkjenne Marco Ilsø (ble landskjent gjennom en dansk adventskalender-serie for noen år siden, og huskes også for “Fasandreperne”), som gjør en veldig god jobb her, noe absolutt også Emilie Werner Semmelroth gjør (Det er hun med rød skjorte på filmposteren). Ellers har filmen den perfekte spillefilmlengde, med sine 1 timer og 28 minutters spilletid. Mye tøys selvsagt, siden det er monstere, men her ligger også underliggende budskaper om å se det man frykter i øynene, ikke være redd, ta ansvar og vokse opp, blant annet.

Dannys dommedag er tilgjengelig hos Platekompaniet på DVD, og kan også leies digitalt hos iTunes Store, eller andre steder. Jeg gir filmen tommel opp, en anbefaling, og terningkast et sted mellom 4 og 5. Så siden jeg ble litt fascinert av dette lille ungdomsgrøsseventyret er jeg i det snille hjørnet. Terningkast 5.


ÅRETS FILMHJERTE 2014

BOYHOOD

Type film: Drama

Regi: Richard Linklater

Medvirkende: Ellar Coltrane, Patricia Arquette,
Ethan Hawke, Lorelei Linklater, med flere.

Årets beste film, og utvilsomt den mest spesielle. Dette er oppvekstfilmen over alle oppvekstfilmer, en coming-of-age-film det skal bli hardt eller bortimot umulig å overgå. Filmen er nemlig annerledes enn alt annet vi tidligere har sett på film, da den er helt unik i måten den er produsert. At den i tillegg er ekstremt velregissert, engasjerende og byr på strålende skuespillerprestasjoner er med på å gjøre filmen til en perle. Filmens skaper har nemlig brukt over 12 år på å lage filmen. Over en periode på 12 år har han fulgt og filmet de samme skuespillerne, og vi får se en naturlig utvikling i trekk, væremåte og hvordan ting forandrer seg med årene. En hvilken som helst annen film med samme tema ville byttet ut barna i filmen med eldre barn/ungdommer og de voksne ville blitt sminket eldre etter hvert som historien og årene skrider frem i filmen, men her er det altså samme skuespillere som benyttes, noe som gjør filmen særdeles troverdig og ekte.

I filmen møter vi Mason, spilt av Ellar Coltrane, som gjør en fremragende og førsteklasses prestasjon som den litt stille og sjenerte Mason som vi følger fra han i filmen er 6 år, gjennom en usikker barndom og frem til han er en selvsikker, kjekk, selvbevisst og trygg ung mann tidlig i 20-årene. Vi møter mora hans, som ikke er heldig med de mennene hun blir sammen med, noe som fører til stadige endringer i tilværelsen, vi kommer tett innpå nye familiekonstellasjoner, forholdet til faren skildres godt, og vi er med på skolegang, juling i hjemmet, og forelskelse, for å nevne noe.


BOYHOOD ble nominert i 5 Oscar-kategorier, men den eneste prisen filmen fikk var en alldeles fortjent Oscar til Patricia Arquette for beste kvinnelige birolle. Filmen var forhåndsfavoritt til årets beste film, men måtte altså se seg slått av “Birdman”. De øvrige nominasjonene var i kategoriene beste mannlige birolle (Ethan Hawke), beste regi (Richard Linklater, også han en forhåndsfavoritt, og også her ble desverre “Birdman” vinner), beste originalmanus og beste filmredigering/klipp.

Mange mente Boyhood burde vunnet både for beste film og ihvertfall beste regi, meninger jeg er enig i. I tillegg burde Coltrane muligens hatt en nominasjon. Boyhood vant beste film, beste regi og beste kvinnelige birolle under utdelingen av Golden Globe.

For min del var dette en topp filmopplevelse, på IMDB er filmens popularitet også godt forankret med hele 8 blank av 10 stjerner basert på godt over 235 000 brukerstemmer. Imidlertid skjønner jeg at en del filmfans nok ikke vil trykke Boyhood til sitt filmbryst like sterkt som meg og mange andre gjør, for sett med andre øyne kan filmen oppleves som stillestående, noe jeg så klart ikke er enig i, men det blir smak og behag.

I rollene som foreldre ser vi Patricia Arquette og Ethan Hawke. Filmen er rost opp i skyene av filmkritikere verden over. For meg blir det i hvert fall årets beste film, som jeg varmt anbefaler. Den varer i nesten 2 timer og 45 minutter, men jeg kjedet meg aldri. Tiden flyr avgårde. Anbefales varmt. Terningkast 6.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2014

GLASSDUKKENE

Type film: Thriller/Krim

Regi: Nils Gaup

Medvirkende: Stig Henrik Hoff, Lena Kristin Ellingsen, Henrik Mestad,
Reidar Sørensen, Jonathan Espolin Johnson, Gard Elvenes, med flere.


Mange vil nok garantert være uenig i dette valget, forfatteren av krimboka filmen bygger på inkludert, uten at det bryr meg nevneverdig. Favorittfilmen min fra Norge i 2014 var Glassdukkene, thrilleren med store deler av handlingen lagt til fantastiske Tromsø. Desverre ble filmen ansett som en flopp, med kun litt over 17600 besøkende på kino (kilde: Film & Kino Årbok 2014, kino.no).

Det store nederlaget for filmen var selvsagt at den var den første i en planlagt trilogi, men etter at filmen ikke gjorde det bra nok ble det bestemt at det ikke blir noe film nummer to og tre med politietterforsker Aslak Eira, som er hovedpersonen i Jorunn Thørrings krimbøker med handling fra Tromsø. Nederlag nummer tre, som på lang vei er det mest irriterende og skammelige, er at det ble bestemt at filmen ikke skulle bli gitt ut i fysisk format verken på DVD eller Blu-ray. Dermed kvelte man effektivt muligheten for å nå et litt bredere publikum, og var for min del veldig skuffende, da jeg hadde sett frem til å kjøpe filmen, etter å ha sett den på kino.

Imidlertid kan man dersom man har godt nok nett både kjøpe og leie filmen digitalt på iTunes Store, noe jeg selv har gjort (eget program man må laste ned kreves for å se filmer der, og å flytte filene til annen maskin virker “umulig”). Ellers er Glassdukkene også blitt tilgjengelig for leie hos Viaplay.

 Jeg hadde ventet lenge på denne filmen etter at det ble kjent at det skulle spilles inn tre filmer basert på Thørrings krimbøker. Bøkene har jeg ikke lest, men som Tromsø-entusiast var det naturligvis stor spenning knyttet til filmen, samt at krim/thriller er favorittsjangeren innen både bøker og film. Jeg så filmen på kino og syns den underholdt og var spennende nok, selv om det er brister i historien, og noen mindre imponerende skuespillerprestasjoner. De etablerte gjør en god innsats, men noen av de lokale og ukjente spiller teatralskt og med liten eller flat innlevelse, og noen rollefigurer blir kun helt karikerte. Det er hva som skjemmer filmen. Likevel er dette en film som hadde fortjent et større publikum, for den er ikke så langt unna de minst bra av Varg Veum-filmene (men et langt stykke unna de beste).

Thørring uttalte etter at filmprosjektet ble skrinlagt at hun syns det er bra at det ikke blir laget flere i denne omgang, og hun uttalte til media at Glassdukkene er en dårlig film (men med gode skuespillere), med for dårlig oppbygging, og som var for fjernt fra handlingsløpet i boka.
Det morsomme er at Thørring etter premieren på filmen var positiv og likte filmen: “Jeg er veldig fornøyd”, sa hun til NRK etter førpremieren. Litt senere etter filmens lunkne mottagelse hadde hun derimot snudd med vinden og kom med knallhard kritikk mot både filmen som helhet og regissør Nils Gaup. Imidlertid la hun til at hun håper det i fremtiden for eksempel kan lages TV-filmer basert på bøkene hennes, med et annet team bak kamera.  Ja ja…

Filmplakaten til Glassdukkene er forresten helt rå. Den burde henge på veggen i glass og ramme hos alle som liker norsk film og Tromsø.

Andre filmer fra Norge 2014 som jeg har sett: Børning, Permafrost, Kraftidioten. Børning er omtalt et annet sted i dagens innlegg og er som nevnt der morsom. Permafrost var, tja, spesiell men litt komisk, nå avdøde Maryon Eilertsen var utrolig artig og god (heller ikke denne er ute på DVD/Blu-ray). Kraftidioten var en skuffelse. Planlegger å se den mye omtalte Mot naturen, som er regissert av Ole Giæver fra Tromsø.


Se også disse filmene fra 2014

The Maze Runner – Er lenge både en mystisk og pulserende film, men den utvikler seg i en retning som heller mot filmgenre jeg ikke er så interessert i. Alt i alt uansett en OK film. Forøvrig er oppfølgeren av The Maze Runner ute på markedet nå.

The Loft – Gitt terningkast 2 av meg, med andre ord ikke særlig bra, men har sine elementer som gjør den sebar om man søker en passe spennende “morderfilm”.

Madagaskarpingvinene – Mye fjas, men se den pga de urkomiske ansiktsuttrykkene på disse “pingvinene”, og på grunn av de morsomme “innspillingsstedene”. Slik har vi vel aldri før opplevd steder som Venezia, Fort Knox, og gudene vet hvor de befinner seg. Animasjonskomikk og familieunderholdning også barna kan se. Jeg har tidligere gitt filmen terningkast 4.

Fasandreperne – Fikk kun terningkast 3 av meg tidligere i år, les hele omtalen HER, men er en film som likevel er ganske brukbar og som kan anbefales. Filmen er den andre i “Avdeling Q”-serien basert på Jussi Adler Olsens bøker, som er Danmarks mest leste krim. To nye filmer er ventet. Godt spill av Nikolai Lie Kaas, Fares Fares og Marco Ilsø. Spennende historie, men det som trekker ned slik jeg ser det er bl. a. at filmens kraftige voldsbruk ikke er godt nok forankret og til tider føles unødvendig og malplassert. Men jeg vil definitivt se denne på nytt igjen.

Birdman – Årets Oscar-vinner for beste film og beste regi. Som sagt innledningsvis likte jeg den egentlig ikke noe særlig, men den har elementer som er bra. Jeg har tidligere skrevet en fyldig omtale også av Birdman, som den gang fikk terningkast 3.

Årets beste reklamefilm 😉
* Gjensidige sin Olsenbanden-film. Det er ikke ofte jeg skryter av reklame, men som du kanskje vet er Olsenbanden min all time-favoritt blant norske filmer, så å se gjengen i “oppusset versjon” i denne reklamesnutten var både morsomt, spesielt, og ikke så rent lite merkelig og veldig nostalgisk. For øvrig er filmbloggen på ingen måte sponset av Gjensidige, men denne reklamen fra Gjensidige var bare rå!

 

#filmhjerte #film #filmer #filmtips #2014 #filmsnakk #booyhood #whiplash #glassdukkene #Tromsø

Hva er dine favorittfilmer fra 2014? Har du filmtips eller andre kommentarer om dagens filmblogg-innlegg er du velkommen til å skrive i kommentarfeltet. Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, skriv i vei og post kommentarene dine 🙂