Filmhjerte Topp 10 Antihelter fra film og serier

Ingenting er vel bedre enn en antihelt på film eller TV-serie!

Film- og serieuniverset har en nær endeløs rekke av helter.

Dydige redningsmenn som alltid følger boka. Ærefryktige lovlydige borgere som redder dagen. Slike liker vi selvsagt.

Så har vi antihelten. Gjerne rufsete i kanten. Går sine egne veier og tråkker mer som regel enn som unntak utenfor ramma av aksept både fra samfunnet og autoritetene, men lever etter mantraet om at målet alltid helliger middelet. Som tar loven i egne hender, strekker strikken, men egentlig er en good guy. OK, noen ganger er h*n ikke god engang. Slike elsker vi selvsagt. Ihvertfall på skjermen.

Antihelter florerer det av i serier og filmer, særlig innen sjangerne krim, action og spenning. Også innen komedie finner vi mange antihelter, men da av en annen type. Moralen er fortsatt stort sett lav, og den komiske antihelt rammes ofte av alskens hysterisk festlige (for oss som ser på) motganger. Antihelten kjemper ofte på de godes side, men har ofte egoistiske baktanker og motiver.

 

Så, dette er Filmhjertes Topp 10 Antihelter, en muligens særegen og alternativ liste? Nja, tja..det er iallefall mine film- og serieantihelter ;p

 

10

MICHAEL CORLEONE

Filmer: Gudfaren-filmene
Skuespiller: Al Pacino

Ikke alle ser på Michael Corleone – Gudfaren – som starter som hederlig, uskyldsren og med moralen høy, før makten tar han, som en type antihelt. Skikkelsen er kåret som en av filmhistoriens største skurkeskikkelser, men det menes også om han at han er en type tragisk helt. Selv om han vel etterhver blir et realt svin, så digger vi han jo!

 

9

 

HARRY CALLAHAN

Filmer: Dirty Harry-filmene
Skuespiller: Clint Eastwood

Det værbitte trynet til “Clint`ern” som den hardtslående og skyteglade (i den forstand at han noen gang er glad…) Harry Callahan ved San Fransisco-politiet på 70- og 80-tallet er som skapt for en antihelt. Han jager skurker og voldelige avskum – med alle midler. Og han elsker det. Selv om det ser ut som han hater jobben sin. Og han tjener samfunnet, selv om samfunnet helst ikke vil ha han. Han ER Dirty Harry!

 

8

BORAT SAGDIYEV

Foto: Michael Bulcik / SKS Soft GmbH Düsseldorf, Wikipedia CC-Lisens

Film: Borat
Skuespiller: Sacha Baron Cohen

Den mest sinnssjukt komiske antihelten jeg kan tenke meg er Borat, den Kasakhstanske journalisten som i folkeopplysningens tjeneste drar fra hjemlandet Kasakhstan til USA for å lære Amerika å kjenne. Det ender som vi vet i totalt kaos og latterkrampeanfall for oss som ser på, som tilfeldigvis liker den type humor ;p

 

7

JACK BAUER

Serie: 24
Skuespiller: Kiefer Sutherland

Jack Bauer går til ekstreme virkemidler for å redde den amerikanske presidenten, og befolkningen, sine liv, i løpet av 24 timer. Ikke bare en gang, men gjennom en rekke helvetesdøgn. Bauer vil alltid det beste for landet sitt, men jeg må innrømme at Bauer kanskje er den av figurene på denne lista jeg er mest ambivalent til. Ikke alle valgene hans gjennom de mange helvetsdagene han går gjennom er stuereine. Faktisk er vel nesten ingen av valgene hans det (?), men noen er ganske mer ekstreme. Slikt blir det dog selvsagt en ekte antihelt ut av. For vi elsker jo Jack.

 

6

AL BUNDY

Serie: Married… with Children (Norsk tittel: Våre verste år / Også kjent som: Bundy)
Skuespiller: Ed O`Neill

Alle menns forkjemper!

Den mest lumpne, nedrige og slaskete antihelten av dem alle er Al Bundy. Prototypen av en erkemann, som med sitt forkvaklede kvinnesyn, selvforaktelse og sjabby liv fikk folket til å hylflire gjennom over ti sesonger av den spinnville komiserien “Married… with children”, eller “Bundy” som den kanskje er best kjent som på norske skjermer. Al Bundy er mannen ikke en gang en mor kan elske. Han rølper, han fiser, raper, hater unga, hater kjerringa, hater bikkja, hater livet, er vulgær. Og skjuler det på ingen måte. Og trur du ikke vi sitter der og heier på han! 😀

 

Snart topp 5, men først…

Et klapp på skuldra til mange av antiheltene som, i god antiheltånd, ikke nådde helt opp til Filmhjertes topp 10, men likevel er herlige helter, på sitt vis – Her er 23 av de som ble vurdert:
James Bond, Mr. Bean, Basil Fawlty (Fawlty Towers/Hotell i særklasse), Charlie Harper og Alan Harper (Two and a Half Men), Sherlock Holmes (spilt av B. Cumberbatch og Robert Downey Jr.), Jesse Pinkman (Breaking Bad), Fleksnes, Olsenbanden, George Costanza (Seinfeld), John Rambo (Rambo), Patrick Bateman (American Psycho), sjåføren i Drive (spilt av Ryan Gosling), Sonny (Dog Day Afternoon), Alex (A Clockwork Orange), Mark Renton (Trainspotting), Lester Burnham (American Beauty, spilt av “antihelten” Kevin Spacey…), Selina Meyer (Veep, herlige Julia Louis-Dreyfus), Jackie Brown, Varg Veum, Gunvald Larson (Beck), Michael Scofield (Prison Break), Theodore “T-Bag” Bagwell (Prison Break).

 

Topp 5:

5

JOHN LUTHER

Serie: Luther
Skuespiller: Idris Elba

Politietterforskeren som trakterer Londons underverden der han støter på mange moralske og etiske utfordringer og hindre, som han selvsagt forserer mens sinnet blir stadig mørkere.

Med sin karakteristiske ruglete frakk og tredagersstubbene i trynet, en bekymret mine og alltid nær balansegangen mellom rett og galt, mens han stadig har sin kvinnelige nemesis som legger press på han. Han er klok, og vil godt. Han er analytisk og smart. Men vikles til stadighet inn i trøbbel under sakene han etterforsker. Han er ikke redd for å skitne til hendene sine for å si det sånn, derfor har han fått et frynsete rykte. Privatliv er det dårlig med, Luther lever for jobben. En sann antihelt.

 

4

BEATRIX KIDDO (“The Bride”, “Black Mamba”)

Filmer: Kill Bill og Kill Bill 2
Skuespiller: Uma Thurman

Endelig en kvinnelig antihelt her! Vi heier selvsagt på Uma Thurmans fantastiske Beatrix, eller “The bride”, når hun legger ut på sitt hevntokt mot mannen og hjelperne hans som etterlot henne for å dø. Det slår formelig gnister av henne, i ekte hevnerstil. Men la oss nå ikke glemme at dama faktisk var leiemorder da. Mors beste barn er hu` kanskje ikke. Antihelt derimot? Å jada!

 

3

WALTER WHITE

Serie: Breaking Bad
Skuespiller: Bryan Cranston

High school-kjemilæreren som ender opp som dopkoker for å redde familiens fremtid etter at han selv får vite at han har en uhelbredelig sykdom. Joda, tanken bak var fin den, Walter, hadde det bare ikke vært for alle de skumle folka du måtte omgås… I løpet av seriens sesonger utvikler også den godeste Walter White seg fra å være den vanlige mann i gata, til å bli “Heisenberg”, hans alter ego, en slags frontfigur eller dummy for områdets narkotikakartell, mens han stadig blir mer og mer hensynsløs.

Fantastisk spilt av Bryan Cranston forøvrig.

 

2

JOHN McCLAIN

Filmer: Die Hard-filmene
Skuespiller: Bruce Willis

Yippi-Ki-Yay, motherf***er! Som Die Hard-entusiast er det selvskrevent med John McClain blant kremen av antihelter. McClain er som vi vet den rufsete snuten som alltid – ja, alltid, havner i trøbbel, og ender opp med å måtte ekspedere tyske terrorister, russiske gangstere, korrupte millitære og andre mordere og pakk, gjerne med to valium innabords for å døyve den verste hodepina etter litt for mye å drikke. McClain redder alltid dagen, det vet vi, men på veien dit får han mange uvenner, også blant de han skal samarbeide med. McClain burde egentlig toppet lista, men jeg lar han ta andreplassen. Vinneren er nemlig en langt “villere” figur.

 

1

DEXTER MORGAN

Serie: DEXTER
Skuespiller: Michael C. Hall

Hvem har vel ikke drømt om å gjøre som Dexter med alskens avskum? Et vanntett alibi, litt plastfolie, noen kvasse kniver, et par sager, en båttur i mørket ut på fjorden, plopp plopp!
Dexters moralske kompass er selvsagt både riktig og helt vanvittig på samme tid. Men vi elsker Dexter, som på dagtid jobber som blodsprutanalytiker for Miami-Metro-politiet, mens han om natten er en hensynsløs seriemorder som kun dreper dem han synes fortjener det. Slik som drapsmenn, voldtektsmenn og annet pakk. Imens innhentes han sakte men sikkert av sin mørke fritidsgeskjeft. Serien er en av mine definitive all time favoritter innen krim og spenning, til tross for at seriens finale ble et realt antiklimaks. Her fyker derimot Dexter rett til topps!

 

Kom gjerne med synspunkter o.l. Hyl ut i kommentarfeltet. Chattes!

Teater: “Peer Gynt” med “Skam-Eskild” og kvinnelig Peer!

Filmhjerte har vært på teater og sett Peer Gynt på nordnorsk, et fantasirikt og fartsfullt eventyr – med kvinner i mannsroller, og “Skam-Eskild” slik du aldri før har sett han! (Foto: Hålogaland Teater)

Teater og skuespill hører jo sammen, og er en morsom avveksling fra filmer og serier.

Fredagskvelden i forrige uke besøkte jeg Hålogaland Teater her i Tromsø ettersom jeg hadde fått invitasjon til prøveforestilling. På programmet stod den første publikumsvisningen, det vil si en prøveforestilling fem dager før premieren, av forestillingen “Peer Gynt”. Jeg presiserer at denne omtalen baserer seg på prøvevisningen, og at man kan endre på detaljer når forestillingene rulles igang på alvor fra og med 12. september.

Jeg har ingen egne foto å by på, ettersom det ble opplyst over høytaleranlegget at man ikke fikk lov å fotografere eller ta bilder, eller bruke mobilen i salen pga sjenerende lys (Meget bra! Og noe mang en kino burde dra lærdom av!) og det forholdt jeg meg selvsagt til, man er da dannet når man menger seg med teaterpublikummet ;p (selv om en kis på raden foran klikka seg et bilde). Alle bildene i bloggposten er pressebilder fra HT sine nettsider.

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

Frasen “Peer dy lyver” kjenner nok mange til, for ja den stammer fra Peer Gynt, men der stopper kanskje manges kjennskap sånn egentlig, selv om dette er et av Ibsens mest kjente verk. Nærmere bestemt er det fem dramatiske dikt, eller dramaer, i fem deler, om løgneren, bondegutten, slabbedasken, verdensfareren og antihelten Peer Gynt, i en fantasirik fortelling som bygger på sagn, folketro og eventyrmotiver, men med universelle temaer som kan ta samtiden både da (1800-tallet) og nå på kornet, og hvor det aller meste av dialogen foregår på verseform eller rim. Peer Gynt regnes faktisk av mange som nasjonens litterære hovedverk. I HTs oppsetting er handlingen derimot flyttet fra Gudbrandsdalen til Nord-Norge, og utspilles også i hovedsak på nordnorsk.

Skal man se forestillingen er det en klar fordel om man vet eller har lest iallefall en kortversjon av hva stykket handler om, for eksempel i artikkelen om Peer Gynt på wikipedia. Jeg skummet igjennom den i pausen mellom aktene for litt oppfrisking, noe som var til god hjelp når andre akt skred frem (første akt er faktisk ganske grei å henge med i selv om man ikke vet så mye om historien fra før).

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

I korte trekk er fortellingen den samme kjente som før, riktignok i en helt ny, frisk, dristig og annerledes innpakning.

Peer stiller seg nemlig de samme spørsmålene han alltid har gjort; hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hvor hører jeg til?
I regissør Eline Arbo sin nye forestilling på Hålogaland Teater er det dog en vesentlig forskjell fra tidligere dramatiseringer av stykket. Peer Gynt spilles nemlig av ikke mindre enn to forskjellige kvinner! Ja, to kvinner gir liv til Peer, som likevel fortsatt er gutt og mann i forestillingen.

Grepet fungerer iallefall faktisk helt knirkefritt, og gir noen, sannsynligvis var det også intensjonen, småkomiske og morsomme vrier på kjønnsroller og de forventninger vi som publikum har rundt det. Forestillingen varer i 3 timer, inkludert en ca 20-25 minutter lang pause midtveis hvor man kan leske seg med kaffe eller sterkere lut fra teaterkafèen, og er et lekent, humoristisk, også tidvis en anelse trist, og veldig fantasirikt stykke.

Det er få kulisser på scenen, men med HTs topp moderne lys, lyd og sceneeffekter forblir savnet av et levende “bakteppe” ikke-eksisterende. Det er et til tider trashy og hele tiden kaotisk univers vi får servert fra scenen. En scene som blant annet fylles med vann, skum, vind og strand.

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

På scenen har unge Kristine Cornelie Margrete Hartgen (bl.a. sett i en liten rolle i Den 12 Mann) og veteran Guri Johnson rollene som Peer Gynt som hhv ung og gammel (Johnson også som mor Åse), og løser det utmerket. Men særlig Hartgen glitrer, og ikke bare i de gullglansende antrekkene sine. Det er ikke lett å spille gutt på teater når man ikke prøver å se ut som en, men det går ikke mange minuttene av stykket før man ikke tenker over at Peer spilles av en jente. Hartgen er dessuten dritkul! En stjerne er født, og det er ingen løgn.

Kjærlighet er det og i lufta, mellom Peer og Solveig, flott spilt av Trude Øines.

Rutinerte Julia Bache Wiig (hu etterhvert-ex-dama til Ellingsen i Heimebane) er også å finne blant de 9 skuespillerene på scenen, hvor alle unntatt de to i hovedrollene spiller en rekke merksnodige rollefigurer hver.

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

Men jeg skal ikke prøve å late som at det ikke var “SKAM-Eskild” Carl Martin Eggesbø sin medvirkelse som gjorde meg mest nyskjerrig på stykket i utgangspunktet. Carl Martin står for de morsomste/komiske innslagene, med positivt fortegn, og viser en – bokstavlig talt – helt ny, og vel, i et raskt øyeblikk en anelse mer lettkledd side av seg…., enn den vi ble kjent med i Skam. Litt vanskelig å forstå hva han sier i de sekvensene der han skal snakke nordnorsk er det, men det er vel så mye fordi måten han må fremføre den dialogen på virker å være lagt opp til å være noe bortimot “tullesnakking”…Men herrefred, drit i det, han er veldig festlig på scenen og har stålkontroll på kroppsbevegelser og øvrig mimikk. Veldig kult iallefall.

Foto: Fra Carl Martin Eggesbø sin konto på Instagram

 

Ellers er gode gamle John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv.. osv..) alltid hyggelig å se. De tre øvrige som forlyster publikum fra scenen er teatergjenganger Jørn-Bjørn Fuller-Gee (navnet skjemmer som kjent ingen, men han har serr det morsomste navnet jeg vet om på en  norsk skuespiller), Jonas Delerud og Mariama Fatou Kalley Slåttøy.

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

På scenen er også tre musikere ledet av Tromsø-musiker Jakop Janssønn (33), årets Spellemannsprisvinner i klassen Folkemusikk/tradisjonsmusikk, som står for et stilig og stemningsfullt, spennende, taktfast og effektivt lydbilde som følger handlingen og gir en ekstra dimensjon. Griegs klassiske toner er byttet ut med et fresh lydunivers, som for min del helt klart løfter opplevelsen. Her skal Janssønn & co ha velfortjent skryt.

Prøveforestillingen forløp nesten feilfritt, kun ved en max håndfull anledninger måtte suffløren hjelpe de på scenen med å huske dialogen. Men det sitter når alvoret starter. Jeg lar meg nemlig stadig imponere over at teaterskuespillere husker lange remser av dialog (selv om de vel kanskje har lyd på øret og? Har de det, noen som vet?).

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

I sum er HTs Peer Gynt en drivende fartsfull og fargerik forestilling proppfull av røverhistorier og livsvisdom, som er relativt greit å henge med i. Selv om andre akt ikke er like underholdende som den første, og noen sekvenser underveis er litt tåkete å tolke, er det ganske fornøyelig. Den fargesprakende og humoristiske undertonen, den pumpende dynamikken, samt en både gjenkjennelig og tidløs tematikk, gjør forestillingen passende for både unge og voksne. Terningkast på en prøveforestilling blir feil å sette, men Filmhjerte gir iallefall sine anbefalinger. Stikk bort på HT og sjekk sjøl 😀

Derimot er det skuffende saker fra teaterkafèen. At dere ikke kan spandere skikkelige kaffebegere med lokk på når man kan ta drikken med inn i salen, men istedet tar 32 spenn for en knøttliten tynn pappkopp med kaffe i, står til stryk. Skjerpings! 😉

Premiere er torsdag 12. september og totalt skal over 20 forestillinger spilles i løpet av en måneds tid. Løp og kjøp billett!

Peer Gynt, Hålogaland Teater, 2019. Pressebilde fra halogalandteater.no. Foto: Gisle Bjørneby

 

Har du kommentarer om Peer Gynt, teater, HT, whatever? La det skumme over i kommentarfeltet ;p Vi preikes!

Alle foto: Gisle Bjørneby / Pressebilder fra Hålogaland Teater, halogalandteater.no

 

13 REASONS WHY – SESONG 3: 13 GODE GRUNNER FOR Å SE (ELLER IKKE SE?) SESONG 3!

13 Reasons Why ruller videre på Netflix. Her er Filmhjertes omtale og vurdering av sesong 3 som ble sluppet i august.

Det var med stor spenning Filmhjerte så frem mot den tredje sesongen av Netflix sitt banebrytende ungdomsdrama, som ble sluppet 23. august. I den veldig populære men også kontroversielle dramaserien har tunge temaer som selvmord, voldtekt, narkotikaavhengighet og mobbing blitt tatt opp på imponerende vis.

I den tredje sesongen er vi tilbake på Liberty High et eller annet sted i California (Evergreen, ble det sagt i ep. 1, Everglades County står det står bl.a. på en søppelkasse i e10. Fiktive navn? Vet ikke) der det fortsetter å dreie seg om blant annet disse temaene, i en sesong som først og fremst fokuserer på det traileren for sesongen avslører.

Sesongens hovedfokus er nemlig jakten på hvem som stod bak drapet på badguyen Bryce Walker, som vi husker gikk fri for voldtektsanklagene i sesong 2. I tillegg er viktige og tunge temaer som dopmisbruk, skolemobbing, maskulinitet, deportering, seksualitet og legning, tilgivelse, familie og vennskap blant den øvrige tematikken.

Desverre er Filmhjerte litt skuffet etter å ha sett de 13 episodene iløpet av en knapp uke, for den tredje sesongen tilfører serien for lite nytt. Det går for treigt fremover og sesongen ebber egentlig ut på en veldig utilfredsstillende måte. Nå vet vi også at Netflix har varslet at det kommer en fjerde og avsluttende sesong, så noen løse tråder nå er vel sånnsett akseptabelt.

Filmhjerte liker nemlig fortsatt serien og skal garantert se sesong 4 også. Miljøet, rollefigurene og temaene er fortsatt spennende å følge utviklingen av. Det er likevel for mye som skurrer i sesong 3. Filmhjerte har derfor satt opp en liste, ikke overraskende bestående av 13 utfyllende punkter (Jøss, den så du ikke komme?). Noen av punktene er ting i sesong 3 som trekker ned inntrykket, mens andre punkter er pluss ved sesongen.

Så her er 13 Reasons Why: 13 gode grunner for at sesong 3 i sum kommer ut midt på treet sånn cirka

1. “The new girl” / Den nye fortellerstemmen

I sesong 3 har en helt ny rollefigur, Amorowat/”Ani” (Nana Mensah), datteren av familien Walkers nye hjelpepleier, kommet inn i serien, og blitt sesongens fortellerstemme. Ani har liksom skjønt alt hun, og vet alt, om alle, selv om hun nettopp har ankommet Liberty. Hun tilfører iallefall serien veldig lite nytt og er heller ikke en tilstrekkelig troverdig eller interessant karakter.

 

2. Den grå og triste stemningen

Nå innbyr riktignok ikke tematikk som drap, dop, voldtekter, mobbing og andre gjerninger fra menneskets mørkeste sinn til lystige beskrivelser og dans, men for ungdommene på Liberty må det virkelig være et mareritt og trasig å leve. Det skildres iallefall som om absolutt alle sliter med tunge destruktive tanker og problemer, og med svært lite gleder i tilværelsen.

Man skal ikke på noen måte heve seg over at unge mennesker opplever hverdagen som dyster og tung gitt seriens premisser, men når vi nå har kommet opp i 39 episoder burde man kanskje vurdert å legge inn noen lyspunkter. Det finnes selvsagt også håp og lys i enden av tunellen for flere av rollekarakterene, så det er ikke det jeg mener, men lys opp stemningen litt, la Clay smile litt for eksempel!

13 Reasons Why feat. X-Files – Du tror det ikke før du ser det; Clay Jensen smiler 😀

 

3. Løgnene og hemmelighetene

De florerer det av, og beklageligvis later det til at sesongens store mantra er at selv om løgner avler flere løgner og til slutt får deg ned i en verden av dritt, så er flere løgner, gjerne samkjørte, veien ut av problemene. Her kolliderer serien litt med seg selv all den tid seriens klare budskap også er “Snakk med noen om problemene eller hvis du har det vanskelig” (og akkurat det skal de ha ros for, å sette dagsorden for viktige temaer og åpenhet rundt de).

Selvsagt kan ikke en serie som 13 RW heller være uten løgner og hemmeligheter, men det blir for mye av det, brukt feil og for mye surr.

 

4. Kjernekaren Bryce Walker

Ja, for han er er menneske han også, med empatiske kvaliteter, gode tanker og et hjerte. Ihvertfall prøver sesong 3 å fortelle oss det. I de to første sesongene av serien fikk vi ettertrykkelig se hvilket svin Bryce Walker var og hvor destruktiv og ødeleggende han var for de fleste rundt seg. I sesong 3 får vi en ganske annen side av han. Desverre for han post mortem, gjennom tilbakeblikk til før han blir funnet død.

På en måte funker det ettersom sesongen viser at selv en voldtektsmann kan ha menneskelige egenskaper, og kan vise tegn på å ville endre seg. Serien og sesongen prøver absolutt ikke å forsvare Bryce Walkers ugjerninger bare så det er sagt, men det er vel litt for åpenbart at man forsøker å trykke på noen knapper her hvor vi skal få et nytt syn på Bryce. Men på sitt siste rykker han vel litt tilbake til start igjen, eller?

Uansett stiller sesongen en del moralske og etiske spørsmål rundt skyld, tilgivelse, endring og om muligheten for å få en ny sjanse.

 

5. Tyler Down ♥

En som trekker ganske godt opp intrykket i sesong 3 er Tyler Down, kraftig underspilt, hvis man kan beskrive det slik, av en gulle god Devin Druid. Som vi husker fra slutten av sesong 2 ble Tyler i siste liten stoppet fra å utføre en skolemassakre, en hendelse vennene hans, selv om han påstår han ikke har noen venner, har lagt et tjukt røykteppe over. Mobbeofferet Tyler er iallefall en rollefigur som virker både ekte og veldig sympativinnende. Druid er den som imponerer mest foran kamera av alle i serien.

Når Tyler i løpet av sesong 3 åpner seg om den voldsomme voldsepisoden/voldtekten han ble utsatt for (i sesong 2) er det antagelig sesong 3 sine sterkeste øyeblikk på det følelsesmessige plan.

 


6. Alle gutter og menn er svin, ihvertfall de som driver med idrett

Ja det er iallefall det Jessica Davis og aksjonistgruppa hennes er ute etter å poengtere. Eller, vel, jeg overdriver jo litt nå. De vil ha slutt på voldtektskulturen i idrettsmiljøet på skolen, som de mener er så machodominerende at det avler voldtekter, et budskap de går langt for å fremme. For langt spør du meg, som når de tropper opp i en minnestund, blant annet.

Som folkene bak serien har sagt dreier også sesongen seg om at det tas valg, også feil valg, av ungdommene. Jeg er selvsagt fundementalt enig i budskapet Jessica og gruppa hennes kjemper for, bare så det er sagt. Fremgangsmåten derimot kan nok diskuteres i det vide og brede, og som sesongen og viser er det slett ikke bare drittsekker i skolens “fotball”-miljø. En av hendelsene gruppa steller i stand får også sterk innvirkning på det tragiske utfallet rundt Bryce Walker.

 

7.  Hvem er morderen?

Svaret på det skal selvsagt ikke spoiles her, det ville jo vært psycho, men kan vel avsløre at de fleste er mistenkte helt fra avspark for sesongen og opp mot sesongfinalen. Et pluss kan legges inn ved dette punktet for sesong 3, for det er relativt vanskelig å i løpet av de 13 episodene skulle klare å gjette seg frem til hva som skjedde med Bryce, hvorfor, og hvem som gjorde det. Likevel blir løsningen også utilfredsstillende, da den absolutt vil gi liv til mange moralske og etiske spørsmål som jeg ikke kan komme inn på her uten å røpe for mye.

8. Mangelen på empati

Det finnes såklart flere rollefigurer her man føler sterkt empati og sympati med, som Tyler først og fremst, og etterhvert også Justin Foley (Brandon Flynn), som begge ved noen anledninger får en til å ville hoppe inn i flatskjermen, omfavne de og gråte en skvett sammen med de…

Imidlertid er det for mange av rollefigurene som blir for overfladisk fremstilt. Selv Clay Jensen (Dylan Minette) som er seriens hovedperson kommer vi ikke nært nok innpå. Det vil si, vi ser han veldig mye i sesong 3 også, men han får vise lite eller ingen følelser, annet enn sinne og et veldig bekymret ansikt. Men vi vet jo at Clay er en god gutt.

(Mulig spoilere i de to neste avsnittene før punkt 9) Så har vi de som er så endimensjonale at det er vanskelig å finne noe å like ved de i det hele tatt. Som Montgomery “Monty” de la Cruz, som er en forferdelig type gjennom nær sagt hele sesongen, men som helt på tampen både våger å stå opp mot faren, samt vise noen menneskelige sider ved seg selv. Desverre så alt for sent…

I og med at Bryce nå er død kan vi anta at han er ute av seriens fjerde sesong, skjønt det vet vi jo ikke med tanke på seriens bruk av tilbakehopp i tid. Bryce sin dødsscene må man kunne kalle nok en kontroversiell scene i serien, både angående empatiske sider, etikk og moral, ikke bare rundt omstendighetene som førte til det og selve hendelsen, men også det som skjer etterpå. Se og bedøm selv.

 

9. Voksne som spiller tenåringer

Et gjennomgående trekk ved flere amerikanske serier. Jeg liker absolutt både rollefiguren Tony Padilla og skuespilleren Christian Navarro, som spiller Tony. Jeg tror imidlertid ikke et sekund på at Tony i serien er 18 år. Kanskje ikke så rart ettersom Navarro er 28 år. Sjarmerende Brandon Flynn som spiller mindreårige Justin Foley kan kanskje såvidt med sitt litt yngre utseende passere som mindreårig (17 år), men Foley fyller snart 26. Justin Prentice som spiller Bryce (18) og Miles Heizer som spiller 17-18-årige Alex er begge 25, og jeg syns heller ikke Bryce ser ut som en tenåring. Og det stopper ikke i midten av 20-årene. Ross Butler (spiller Zach Dempsey) er faktisk 29 år!

Men denne seriens “aldersversting” er Timothy Granaderos som spiller Bryce Walkers tidligere bestevenn Monty/Montgomery de la Cruc. I serien er Monty 18 år, noe jeg heller ikke i brøkdelen av et sekund kan tro. Timothy er nemlig 32 år!

Dylan Minette (22, Clay), Devin Druid (21, Tyler), og Alisha Boe (22, Jessica Davis) er de yngste av gjengen, og skal få passere, de ser ung nok ut til å være 17. Det vil og si at i serien som har en masse tenåringsrollekarakterer er det ikke en eneste av skuespillerne som faktisk er tenåring.

Altså, de spiller veldig godt alle sammen og jeg liker alle, men serien taper likevel noe på troverdighet føler jeg når flere av de som spiller såpass unge som 17-18 år er langt opp i 20-åra og attpåtil noen som har bikka 30.

 

10. Dårlig oppbygging

Der sesong 1 hadde en finurlig fortellerteknikk og scorte høyt på sine mange tilbakeblikk og flashbacks funker det heller dårlig i sesong 3 med dette. Ikke bare fordi den nye fortellerstemmen Adi ikke er interessant nok, men også fordi all hoppingen og forflytninger på tidslinjen er rotete og uoversiktlig i sesong 3. Et annet vesentlig minus er at vi tidlig i sesongen får vite om en slåsskamp som fant sted etter et idrettsarrangement på skolen, men vi får ikke se noe av det som skjedde der før i de siste episodene. Dermed føler man et mindre engasjement, interesse og selvsagt kjennskap til hva som har skjedd.

Et annet minus ved sesongen er at Tylers planlagte skoleskyting som ble avverget i siste liten er viet liten plass i sesong 3. Her hadde man vel forventet et større fokus på alt av omstendigheter rundt det. Kanskje kommer det dog noe i sesong 4 om dette?

Serien som fra starten av fokuserte på å gi, ja nettopp, 13 reasons why, som på norsk selvsagt heter 13 gode (!) grunner, har fjernet seg fra dette i sesong 3, hvor vi egentlig ikke før helt mot slutten, via fortellerstemmen (nok et dårlig og uinteressant valg av serieskaperne), får ramset opp en masse grunner til hvorfor alle de mistenkte hadde sine grunner til å kunne ha tatt livet av Bryce.

(Spoilervarsel) Ellers er som sagt Bryce død og dermed antagelig ute av serien. Bryce`s død var sikkert nødvendig for å ta serien videre, men et annet dødsfall i sesong 3 irriterer meg mer med tanke på at når vi får se en rollefigur myke opp skrives vedkommende ut av serien på nokså trist vis i grunn.

 

11. Politiet i serien

Hadde det ikke vært for at det er en seriøs serie kunne jeg mistenkt at de to politimennene var Helan og Halvan. De er jo ikke komiske altså, ikke på den måten. Det er umulig å forklare nærmere uten å spoile en vesentlig detalj, men hvis det er sånn at en av de egentlig har skjønt mer enn han sier, så syns jeg det er skuffende for både han og seriens del. Mulig at jeg er på bærtur her? Forøvrig er det jo tydeligvis gått sport i for skolens elever å innta rollen som privatdetektiver, særlig for Ani og Clay med sine kryssforhør…

 

12. Glansbildene som sprekker

Her tenker jeg på utseendet til rollekarakterene, for nær sagt alle som en av de unge rollekarakterene er jo nærmest som et strøkent glansbilde sånn at det jo er behagelig å hvile øyet på de. Man tar seg jo og nesten i å tenke tanken at det er en baktanke i at alle disse ungdommene med sine feilfrie glansete ytre har sine mørke indre demoner eller store problemer i hverdagen. Men er det ikke litt rart at på skolen der de går er det vel knapt en kvise eller fregne å se i mils omkrets?  Noen blåøyne, systing og ødelagte knær i ny og ne etter slåssing er det riktignok…;p Vel vel, en slags kontrast er det jo i det og beviser at selv de pene har problemer. Store problemer.

 

13. Noen interessante nye rollekarakterer og gamle kjente

Riktignok lar jeg meg ikke overbevise helt av sesong 3 sin nye fortellerstemme, Adi (godt spilt av Nana Mensah), dog har årets sesong flere interessante nye og returnerende biroller. Blant annet er Hannah Bakers mor Olivia (Kate Walsh, bildet nedenfor) tilbake i byen, den sparkede skolerådgiveren Kevin Porter (Derek Luke) får vi et gjensyn med, og Brenda Strong gjør en sterk prestasjon (jippi, endelig et ordspill på navn!) som Bryce Walkers mor. Av nye ansikter i ganske små men viktige biroller vil jeg trekke frem Montys skolefotballkompis Charlie St George (Tyler Barnhardt), den opprørske punkete jenta Casey (Bex Taylor-Klaus), og Winston (Deakan Bluman, bildet over), som får en overraskende (?) venn.

Summa summarum….

I sum er 13 Reasons Why sesong 3 fortsatt verdt å få med seg for de/oss som har fulgt seriens to første sesonger, selv om det går merkbart tregere i den nye sesongen. Temaene og problemstillingene som tas opp er som alltid dagsaktuelle og nær universelle, slik at både unge og voksne seere kan finne en gjenkjennelsesfaktor.

Fra Filmhjerte blir det kun såvidt terningkast 4 denne gang. Såvidt vippa opp fra tre terningøyne og hjerter, for som fans av 13 Reasons Why finns det fortsatt mange gode grunner for å se både årets sesong og den neste. Og noen for å la være, men da er du vel ikke så interessert i serien heller?

13 REASONS WHY – SEASON 3:  ♥   ♥   ♥     –   –

 

Filmhjertes tidligere omtaler av 13 Reasons Why

Sesong 1 (2017) – Terningkast 5

Sesong 2 (2018) – Terningkast 5

 

Har du synspunkter, meninger og innspill om enten de foregående eller den nye sesongen av 13 Reasons Why? Kommentarfeltet venter på deg 😀

Vi preikes!

 

Alle foto: Skjermbilder fra Netflix