TWIN (NRK) – Tvillingdramatikk fra smellvakre Lofoten

NRKs ferske spenningsserie Twin er mest av alt en heidundrande reklameplakat for Lofoten, krydret med spenning og identitetskriser!

For statskanalens storsatsing Twin, med Norges ukronede skjeggekonge Kristofer Hivju i hovedrollen, sitt absolutt sterkeste kort heter utvilsomt Lofoten.


Lars Jørgen Grønli, [email protected]


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: TWIN
Norge, 2019, Spenning/drama/thriller,
8 episoder på ca 43 min hver

Serieskapere/regi: Kristoffer Metcalfe og Erika Calmeyer
Medvirkende: Kristofer Hivju, Rebekka Nystabakk, Gunnar Eiriksson, John Sigurd Kristensen, Mathilde Holtedal Cuhra, Marlon Langeland, Kim Sørensen, med flere
Twin kan sees hos NRK TV (nett-TV)
Hvor: Twin kan sees på NRK og NRK TV(Nett-TV)

Denne serieanmeldelsen er basert på de 4 første av 8 episoder


Med en handling i hovedsak lagt til den bittelille og alldeles nydelige Sakrisøy like ved Reine, og vidunderlige Unstad med den fabelaktige Unstadstranda, som er et surfeparadis for eventyrlystne, får vi bivåne den fabelaktige naturen spektakulære Lofoten byr på, for anledningen antrukket i høstdrakt. Jeg har vel brukt begrepet naturpornografi før, men ingenting kan beskrive Lofoten bedre. Lofoten er Norges villeste og vakreste område. Ferdig snakka. Hver gang kameraet sveiper utover havet og fanger bølger som slår inn mot land, sneier innom knauser, holmer, strender, fjell og nordlyshimmel, er det som en orgasme for øyet.

Hiver du i tillegg inn et krimplott i disse omgivelsene må det vel bli bra?

OMG! Brødrene har oppdaget Unstad. Ikke vakkert i det hele tatt….neeeeidaaa!! Foto: NRK

Locations for serien, eller innspillingssted på godt norsk, kunne med andre ord ikke vært bedre, og seriens foto er selvsagt strålende.

At serien dessuten finner sted på høsten gjør den egentlig bare bedre, da det rufsete været gir en effektfull dimensjon til landskapet vi befinner oss i.

Serieskaper Kristoffer Metcalfe uttalte tidligere i år til NRK at Lofoten som innspillingssted var en viktig del av historien. Han får i en artikkel hos iTromsø støtte for det fra Gunnar Eiriksson, som spiller en av birollene i serien.

Det nordnorske gemyttet kom virkelig til sin rett. Det er noe med den nordnorske viljen som gjør at folk jobber ekstra hardt for å få ting til å skje. Uten forkleinelse for andre deler av landet vet jeg ikke hvordan det ville gått andre steder enn her?

– I tillegg må man også være forsiktig med å ikke eksotifisere landselen for mye. Noen ganger under innspillingen var naturen så vakker at regissøren mente folk ikke ville tro på det. Det handlet litt om å finne ut hvilken serie man ønsket å være. Skal det være masse fine dronebilder eller skal man la Nord-Norge være et bakteppe for et normalt liv. Jeg er glad vi gikk for det siste, selv om det naturligvis også er vakre naturbilder, fortalte Eiriksson.

Nå er selvsagt ikke natur hva “Twin” handler om, så når seriens bakteppe i form av Lofoten er det første jeg trekker frem, er nok det et hint om at serien ellers ikke er helt der oppe. Slett ikke dårlig – for serien har sin egenart – men heller ikke verken mesterlig eller enorm.

Hørt den om han som møtte seg sjøl i døra? Foto: Eirik Evjen / NRK

To identiske tvillingbrødre fra østlandet har funnet sitt surfeparadis i Lofoten. Men hvor lenge var Adam og Erik i paradis? (pun intended, hihi). 15 år senere møtes de igjen etter like mange år uten kontakt.

Erik, surfeboms, snylter og uten noe å ta ansvar for, men akk så likevel med noe så kjedelig som pengeproblemer og betalingsforpliktelser for å kunne opprettholde sin sorgløse tilværelse. Uhørt! Men han finner nok på noe, som han selv sier.

Og Adam, vellykket daglig leder av et populært turistanlegg, respektert og avholdt i lokalmiljøet, etablert familefar med kone, datter og adoptivsønn. Det mangler bare hund og volvo, så er A4-ramma komplett.

En katastrofal natt samt en sammenfallende bilulykke snur imidlertid opp ned på tilværelsen, når Erik må ta Adams plass. Når en krangel mellom de to brødrene utarter seg ender Adams kone Ingrid opp med å på ulykksalig vis ta livet av mannen sin. For å slippe å fortelle om hva som skjedde siden de frykter å ikke bli trodd, må Erik ta Adams plass.

Plottet i seg selv virker forsåvidt spennende å utforske i en serie, hvor identitet er tenkt å stå sentralt. Den overlevende bror blir i løpet av serien konfrontert med ulike identitetskriser og mer eller mindre bisarre opplevelser. Det er for eksempel ikke alle som får oppleve sin egen begravelse, eller stå ansikt til ansikt med folk man kjenner som forteller deg hva de syns om deg, mens de tror de snakker med broren din. Som seer er det imidlertid litt for mange hull i skroget hvor det siver inn vann til at det blir en tørrskodd reise.

Det føles ikke riktig nervepirrende nok, men det er kanskje ikke det største problemet?

Sannsynlighetsbristen ved at en som ikke har hatt kontakt med broren sin på årevis nærmest over natta kan ta hans plass, uten at noen ser eller aner at noe ikke stemmer, trenger jeg egentlig ikke gå mere inn på enn å si at den ikke er ubetydelig.

Særlig når vi også har i bakhodet hvor ulike de to brødrenes liv har vært, og hvor store forskjeller det er mellom dem, bortsett fra utseendemessig. Nettopp dette er jo noe serien også fokuserer på.

Man må altså velge å se mellom fingrene med det og la det passere. I en av scenene mellom “far” og datter sier datteren at hun en gang så et program på TV om to identiske tvillinger som ikke hadde sett hverandre siden fødselen, og når de møttes etter 20 år så de fortsatt kliss like ut, og jeg tar meg i å tenke at jøss så lite tilfeldig at akkurat den setninga er lagt inn i dialogen.
Jeg tar meg nemlig også i å tenke at, når vi nå er inne på sannsynlighetsbrister, at det kanskje er litt snålt at akkurat disse to identiske tvillingene fortsatt ser kliss like ut, helt likt av både form og fasong på hår, skjegg, bart og kroppslig pondus, rynker, trekk og stemme.

Hvorfor sier hun det i samtalen med (den hun tror er) faren? Er det fordi hun aner at far ikke er far, eller er det fordi serieskaperne rett og slett følte et behov for å “sannsynliggjøre” plottet sitt gjennom noe som føles som hjelpetekst for seerne?

Javel, vi får ta den andre hånda frem og se mellom fingrene i den og ;p Det er jo som kjent fiksjon, og identitet er jo budskapet som er viktigst.

Ingrid (Rebekka Nystabakk) og Erik (Kristofer Hivju) i et dramatisk øyeblikk. Foto: NRK

Landskapet som ligger som et høstklamt bakteppe til handlingen har jeg tillagt mye vekt, fakta er iallefall at turistnæringen i Lofoten sikkert gnir seg i hendene over gratisreklamen Lofoten får, selv om vi i løpet av seriens første episoder får se at man også i idylliske og trygge Lofoten finner ulmende mørke hemmeligheter og ungdommelig opprør – igjen en tråd til identitet og hvem man er eller vil være.

Seriens univers glir greit inn under paraplyen nordisk noir. Vi serveres et mørkt drama med (antar jeg, siden jeg ennå ikke har sett hele serien) bakomliggende mørke hemmeligheter. Det uaktsomme drapet og den dystre stemningen som deretter rår som rammes inn av Lofotens overveldende natur, er engasjerende på sine måter, selv om det mangler en del rundt det dramatiske, nervepirrende og avhengighetsskapende.

Hadde dette vært ei bok ville jeg ikke kalt den en typisk “pageturner”, altså noe du bare MÅ lese (se) ferdig så fort du bare klarer, men som fortsatt er såpass tilfredsstillende at man lar seg underholde, engasjere og får lyst til å se resten.

Kristofer Hivju som med denne serien gjør sin første rolle etter “Games of Thrones” er jo som alltid trivelig å se, selv om han ikke er helt ubeskrivelig god i rollen(e) som Erik og Adam. Han er fortsatt kul da, og spiller trygt. Rollefigurene hans er dog litt flate (!) merkelig nok.

Et langt større spekter av følelser, inkludert frykt, redsel, fortvilelse, angst, sinne og usikkerhet, får vi derimot se hos Adams kone Ingrid, ulastelig antrukket med ullgenser og stadig på farten mellom dekkoperasjoner, barnebursdager, tenåringsdatterkrangler, og jobb, utmerket spilt av veldig TV-ukjente Rebekka Nystabakk. Hun har i all hovedsak tidligere kun stått på teaterscenen, men gjør en imponerende prestasjon (om enn ikke alltid troverdig plottet tatt i betraktning), så henne vil vi se mer av på skjermen!

Det øvrige rollegalleriet er litt av det trauste slaget. Forsåvidt “ekte” og hverdagslig, uten å bli gitt nok dybde.

Riktignok liker jeg noen av de, som den ene politibetjenten, Frank, spilt av serienykommer Gunnar Eiriksson. 34-åringen fra Tromsø er utdannet som skuespiller og har flere år med teater bak seg, men leverer her sin TV-seriedebut. Han er en forholdsvis ung politibetjent, alenefar til ei ung jente i skolealder, bestevenn av Erik, og med en interessant forhistorie.

Spennende er også absolutt 15 år gamle Mathilde Holtedahl Cuhra, også hun fra Tromsø, som spiller Ingrid og Adams tenåringsdatter Karin, som er av det kranglete og opprørske slaget.

Karin og Jonas…eeh, jeg mener Lukas, får et godt øye for hverandre…Foto: NRK

Skulle du som meg undres på hvor Jonas tok veien etter SKAM? Joda, han har flytta nordover, blitt surfer og tatt navnet Lukas ;p
Marlon Langeland, allemannseie gjennom den herlige rollen som Jonas i SKAM, er iallefall å se i en liten birolle som surferen Lukas.

Ellers, siden Filmhjerte holder til i Tromsø, er det moro å kunne bemerke at flere av skuespillerne i serien i tillegg til de allerede nevnte kommer fra nettopp filmmetropolen Tromsø (hehe). Veteranen John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv) spiller Ingrids far, Alfred. En typisk Kristensen-rolle. I mindre biroller kan vi også se Kingsford Siayor (sist sett i islandske “Innesperret” der han spilte forelsket afrikaner) som politietterforsker, og Sigurd Lakseide som festglad rånekjører, samt Fanny Bjørn, Torstein Bjørklund, Sara Daldorff Kanck (spiller politi-Franks 9-årige sjarmerende datter) og Ragna Schwenke (om sistnevnte er fra Tromsø vet jeg ikke, men holder vistnok til der).

Nå har jeg når dette skrives kun sett 4 av 8 episoder, samt traileren for serien, de fire siste episodene slippes i puljer på to om gangen 10. og 17. november på NRK TV / NRK.

Inntrykket av TWIN, som skal være et spenningsdrama, er at spenningen foreløpig ikke er trykkende nok, og et tykke fra å være veldig nervepirrende, men som fortsatt har mer enn nok elementer i seg til å være tilstrekkelig tiltalende til å ville se fortsettelsen. Dynamikken mellom Erik og Adams nylige enke Ingrid og datteren Karin inneholder spenningsmomenter, særlig når Karin begynner å ane uro, og i bakgrunnen lusker trafikkpolitibetjenten Frank, som ikke har slått seg til ro med at Eriks dødsfall skyldes en ulykke.

..og pusten! Jepp, Lofoten er pustfrarøvende! Foto: NRK

Så var det jo Lofoten da. Herregud, terningkast 6 der. Hva TWIN angår må man nok nøye seg med en anelse mer lunken bedømmelse. Slår vi sammen handling, manus, skuespill og landskap havner Filmhjerte på 4 filmhjerter, altså terningkast 4. For alle som syns Lofoten er et deilig sted er TWIN seff en må-se-serie, og er du tilhenger av norsk drama kan Filmhjerte anbefale Twin.


TWIN (NRK / NRK TV, 2019): ♥  ♥  ♥  ♥  –  –


Alle fotos: NRK / skjermbilder fra NRK TV