FILMTIPS HOS VIAPLAY: KAPERNAUM – GRIPENDE OG RØRENDE OM BARN PÅ GATA

Om du ikke har fått med deg den gripende Oscar-nominerte “Kapernaum” fra 2018 ennå har du gått glipp av noe!

Men fortvil ei, filmen er nemlig nå tilgjengelig hos Viaplay. I denne filmbloggposten får du også flere tips til filmer verdt å se hos Viaplay.


FILMOMTALE: KAPERNAUM
Originaltittel: Capharnaüm
Drama, Libanon, 2018, 2t 6m
Arabisk tale, norske undertekster
Regi: Nadine Labaki
Medvirkende: Zain Al Rafeea, Yordanos Shiferaw, Boluwatife Treasure Bankole, med flere
Tilgjengelig hos bl.a. Viaplay


Kapernaum er noe så uvanlig som en kritikerhyllet og høyt anerkjent film fra Libanon. Kanskje høres libanesisk film avskrekkende ut (?), men om man bare skal se filmer med engelsk tale, eller et annet språk man behersker, ja da går en jaggu glipp av mye strålende film. Kapernaum hadde norsk kinopremiere i jula ifjor, og var Oscar-nominert i år i kategorien beste utenlandske film (beste ikke-engelskspråklige film). Oscaren gikk som kjent til Netflix-produksjonen Roma, og ikke til forkleinelse for den filmen som jo er god, men Kapernaum er en betydelig bedre film og forteller en langt viktigere historie.

Kapernaum er en kraftfull gripende og håpefull historie som retter et sterkt og brutalt søkelys på barn i fattigdom, barnearbeid, flyktningekrise og umenneskelige levekår, eller rett og slett om å overleve som gatebarn – om den anslagsvis 12 år gamle gutten Zain (Zain Al Rafeea), som lever et hardt liv på gata i Libanons hovedstad Beirut.

12 år gamle Zain sitter i fengsel etter å ha blitt dømt for en forbrytelse. Fra fengselet har han anlagt rettssak mot foreldrene sine, for å ha født han. Gjennom tilbakeblikk får vi avdekket hvorfor Zain har fått familien i vranghalsen, for når foreldrene selger en av søstrene hans til den lokale kjøpmannen for å greie husleia, stikker Zain av.

Han søker etterhvert tilflukt i et provisorisk skur hos Rahil (Yordanos Shiferaw), en etiopisk kvinnelig flyktning, og hennes ett år gamle sønn, Yonas (Boluwatife Treasure Bankole), som selvsagt er en hjerteknuser. Omstendighetene gjør at Zain må ta seg av den lille babyen, i det som for meg blir filmens aller sterkeste, mest rørende og ikoniske deler.

Forholdet som utvikler seg mellom Zain og bittelille Yonas – som i likhet med alle på hans alder er totalt avhengige av omsorg, og prisgitt sine omgivelser, er både fullt av menneskelig varme og sterke inntrykk, men også hjerteskjærende øyeblikk. Bare det å se denne 12-åringen, i disse rammene, ta seg av en baby som såvidt har lært seg å stabbe sine første skritt, er utrolig rørende.

Den desperate situasjonen for et barn som fra ung alder har måttet klare seg selv skildres usentimentalt og gir et innblikk i Beiruts gatebarn sin lite glamorøse tilværelse, sett fra et barns ståsted, noe som gir filmen en egen dimensjon. Voksnes valg er ofte vanskelige å akseptere sett fra voksnes ståsted også, fra et barns øyne derimot helt umulig.

Foruten å billedliggjøre hvordan fattigdom splitter og hvordan barn på gata lever tar Kapernaum også for seg flere tunge temaer, som forkvaklet kvinnesyn, tvangsekteskap med mindreårige og de sørgelige følgene det kan resultere i, rettsløsheten for papirløse flyktninger, og skruppelløs utnyttelse av mennesker i nød.

Kapernaum – som er et bibelsk bynavn men som også kan bety et kaotisk og rotete sted –  river i hjerterota og trykker på følelsene. Imidlertid har den også godt med forløsende toner av humor, kjappe replikker og mye medmenneskelighet i seg, midt i all elendigheten i Beiruts slum.

Den daværende 12-13-åringen (nå 15) med et langt yngre utseende, Zain Al Rafeea, som spiller hovedrollen kom selv til Norge som flyktning og fikk ifjor oppholdstillatelse sammen med familien, og bor nå i Hammerfest. Den unge amatørskuespilleren gjør en fabelaktig prestasjon som imponerer enormt og fascinerer, og som plasserer filmdebutanten, nærmest rekruttert fra gata i Libanon, helt der oppe blant kremen av barneskuespillere. Det har utvilsomt vært gjort en strålende jobb av regissør Nadine Labaki og teamet hennes.

Det skal også legges til at Zain utstråler en karisma av de sjeldne i filmen. Zain fanger inn alvoret og hver situasjon med et ansikt som sier mer enn ord, og med ord full av kraft og tyngde, samt en ukuelig viljestyrke og handlekraft. Rollefiguren hans er dessuten så kompleks og med et sett verdier som gjør Zain til en rollekarakter for historiebøkene.

Når det forøvrig også virker som at selv en ett år gammel baby følger instrukser til punkt og prikke er det dypt imponerende også på det området. Det føles nesten tullete å skryte av “spillet” til en ettåring, men Boluwatife Treasure Bankole som har rollen som den lille omlag ett år gamle gutten Yonas, må jo nevnes. Så er det jo et morsomt fakta å nevne at barnet som har rollen faktisk er ei jente!

Hvorvidt en i bunn og grunn tragisk historie som i Kapernaum kan få en lykkelig slutt skal ikke røpes her, men jeg kan si at filmens sluttsekvens sitter helstøpt. Historien føles kanskje noe uforløst, filmens rammeverk med sønnen som saksøker foreldrene er litt søkt, men rettssaken som er ilagt liten vekt må mest sees på som et fortellergrep for å gi historien en kontekst. I tillegg er det faktisk en fargerik film som effektivt viser noen av storbyens kontraster.

Ettertanke gir den rikelig med rom til, for slik som dette skal det ikke være. Ingen skal måtte leve under slike kår. Likevel vet vi at slik, og verre, er hverdagen for millioner av mennesker. Kapernaum vil iallefall sikkert kverne videre en stund hos de fleste. Det er en rørende og veldig fin film, med bilder som vil sette seg på minnet lenge.

Filmhjerte spanderer raust ut fem av seks filmhjerter, eller terningkast 5 om du vil – og gir varme anbefalinger!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

 


Fire andre topp filmtips hos Viaplay:

 

EIGHTH GRADE

Aah, en av fjorårets desidert beste filmer er dette glitrende oppvekstdramaet, presentert på en undefundig og humoristisk måte som tar sosiale medier, trangen etter aksept og mobilavhengighet på kornet.

Stor gjenkjennelsesfaktor! Jeg elsker denne filmen, som er blant absolutt all time high i kategorien oppvekstfilm, eller coming-of-age, som det såklart heter! Elsie Fisher er enorm som tenåringsjenta Kayla, som står i brytningen mellom ungdomsskole og videregående (for å sette det inn i en norsk ramme), og som nærmest lever livet sitt gjennom sosiale medier og smarttelefonen. Fisher bærer hele filmen på sine 15 år gamle skuldre, noe hun gjør på ekstremt overbevisende – og sjarmerende – vis. Er det en “ungdomsfilm” du bare må se, og i tillegg liker coming-of-age-storyer, da er Eighth Grade obligatorisk pensum å få med seg!

SKJELVET

Er du blant de som ennå ikke har fått sett Oslo legges i ruiner? Da har du sjansen hos Viaplay. Se Kristoffer Joner kjempe for livet som jordskjelveksperten som overlevde “Bølgen“. En fascinerende film både for de som osLOVElsker hovedstaden vår, eller hater den! (Ja! Jeg liker absolutt Oslo, men det er fascinerende å se byen raseres på film 😉 )

JOURNAL 64

Liker du de danske krimfilmene basert på Jussi Adler-Olsens bøker om “Avdeling Q”- avdelingen ved København-politiet som graver i gamle uoppklarte (og henlagte) saker, da bør du få med deg det fjerde kapittelet om Carl Mörch og hans assistent i denne filmen som gikk på norsk kino tidligere i år. I Journal 64 oppdages flere mumifiserte lik i et hemmelig rom bak en vegg, noe som setter Avdeling Q-gjengen på sporet av et av de mørkeste kapitlene i Danmarks historie.

DEN SKYLDIGE

Danmark, genial og intens i all sin klaustrofobiske enkelhet.

En demotivert politimann hos politiets operasjonssentral mottar en samtale fra en desperat kvinne. Avsløringene som følger er enorme.

Årets danske film i 2018 uten tvil. Jacob Cedergren er bunnsolid som politimannen Asgeir.

Ble nesten Oscar-nominert i klassen beste ikke-engelskspråklige film (var med i den siste utsilingen på 7 filmer der de 5 nominerte ble valgt. Dette er en film jeg likte særdeles godt. Det aller meste av filmen foregår i et lukket rom der vi ser og hører politimannens telefonsamtale med kvinnen, noe som gir en klaustrofobisk og pirrende stemning.

 

Til slutt, noen raske ekstra filmtips hos Viaplay.

Olympus Has Fallen (Pang, smell, knall og fall. Grei action…)

The Commuter (Liam Neeson er tøffere enn toget i denne actionthrilleren)

Jurrassic World – Fallen Kingdom (Joda, sinte dinosaurer er fortsatt moro)

I, Tonya (Om den skandaleombruste “isdronningen” Tonya Harding)

Lady Bird (Smart oppveksdrama/komedie om å finne rett vei)

Fargo (En absolutt krimklassiker, der alt som kan gå galt, går galt)

Blindsone (Hjerteskjærende norsk drama om psykisk helse blant ungdom, med Pia Tjelta i kanonform. En varm anbefaling!)

First Man (Ryan Gosling som Neil Armstrong på vei mot månen!)

 

Har du kommentarer? Rop ut i kommentarfeltet 😀

TWIN (NRK) – Tvillingdramatikk fra smellvakre Lofoten

NRKs ferske spenningsserie Twin er mest av alt en heidundrande reklameplakat for Lofoten, krydret med spenning og identitetskriser!

For statskanalens storsatsing Twin, med Norges ukronede skjeggekonge Kristofer Hivju i hovedrollen, sitt absolutt sterkeste kort heter utvilsomt Lofoten.


Lars Jørgen Grønli, [email protected]


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: TWIN
Norge, 2019, Spenning/drama/thriller,
8 episoder på ca 43 min hver

Serieskapere/regi: Kristoffer Metcalfe og Erika Calmeyer
Medvirkende: Kristofer Hivju, Rebekka Nystabakk, Gunnar Eiriksson, John Sigurd Kristensen, Mathilde Holtedal Cuhra, Marlon Langeland, Kim Sørensen, med flere
Twin kan sees hos NRK TV (nett-TV)
Hvor: Twin kan sees på NRK og NRK TV(Nett-TV)

Denne serieanmeldelsen er basert på de 4 første av 8 episoder


Med en handling i hovedsak lagt til den bittelille og alldeles nydelige Sakrisøy like ved Reine, og vidunderlige Unstad med den fabelaktige Unstadstranda, som er et surfeparadis for eventyrlystne, får vi bivåne den fabelaktige naturen spektakulære Lofoten byr på, for anledningen antrukket i høstdrakt. Jeg har vel brukt begrepet naturpornografi før, men ingenting kan beskrive Lofoten bedre. Lofoten er Norges villeste og vakreste område. Ferdig snakka. Hver gang kameraet sveiper utover havet og fanger bølger som slår inn mot land, sneier innom knauser, holmer, strender, fjell og nordlyshimmel, er det som en orgasme for øyet.

Hiver du i tillegg inn et krimplott i disse omgivelsene må det vel bli bra?

OMG! Brødrene har oppdaget Unstad. Ikke vakkert i det hele tatt….neeeeidaaa!! Foto: NRK

Locations for serien, eller innspillingssted på godt norsk, kunne med andre ord ikke vært bedre, og seriens foto er selvsagt strålende.

At serien dessuten finner sted på høsten gjør den egentlig bare bedre, da det rufsete været gir en effektfull dimensjon til landskapet vi befinner oss i.

Serieskaper Kristoffer Metcalfe uttalte tidligere i år til NRK at Lofoten som innspillingssted var en viktig del av historien. Han får i en artikkel hos iTromsø støtte for det fra Gunnar Eiriksson, som spiller en av birollene i serien.

Det nordnorske gemyttet kom virkelig til sin rett. Det er noe med den nordnorske viljen som gjør at folk jobber ekstra hardt for å få ting til å skje. Uten forkleinelse for andre deler av landet vet jeg ikke hvordan det ville gått andre steder enn her?

– I tillegg må man også være forsiktig med å ikke eksotifisere landselen for mye. Noen ganger under innspillingen var naturen så vakker at regissøren mente folk ikke ville tro på det. Det handlet litt om å finne ut hvilken serie man ønsket å være. Skal det være masse fine dronebilder eller skal man la Nord-Norge være et bakteppe for et normalt liv. Jeg er glad vi gikk for det siste, selv om det naturligvis også er vakre naturbilder, fortalte Eiriksson.

Nå er selvsagt ikke natur hva “Twin” handler om, så når seriens bakteppe i form av Lofoten er det første jeg trekker frem, er nok det et hint om at serien ellers ikke er helt der oppe. Slett ikke dårlig – for serien har sin egenart – men heller ikke verken mesterlig eller enorm.

Hørt den om han som møtte seg sjøl i døra? Foto: Eirik Evjen / NRK

To identiske tvillingbrødre fra østlandet har funnet sitt surfeparadis i Lofoten. Men hvor lenge var Adam og Erik i paradis? (pun intended, hihi). 15 år senere møtes de igjen etter like mange år uten kontakt.

Erik, surfeboms, snylter og uten noe å ta ansvar for, men akk så likevel med noe så kjedelig som pengeproblemer og betalingsforpliktelser for å kunne opprettholde sin sorgløse tilværelse. Uhørt! Men han finner nok på noe, som han selv sier.

Og Adam, vellykket daglig leder av et populært turistanlegg, respektert og avholdt i lokalmiljøet, etablert familefar med kone, datter og adoptivsønn. Det mangler bare hund og volvo, så er A4-ramma komplett.

En katastrofal natt samt en sammenfallende bilulykke snur imidlertid opp ned på tilværelsen, når Erik må ta Adams plass. Når en krangel mellom de to brødrene utarter seg ender Adams kone Ingrid opp med å på ulykksalig vis ta livet av mannen sin. For å slippe å fortelle om hva som skjedde siden de frykter å ikke bli trodd, må Erik ta Adams plass.

Plottet i seg selv virker forsåvidt spennende å utforske i en serie, hvor identitet er tenkt å stå sentralt. Den overlevende bror blir i løpet av serien konfrontert med ulike identitetskriser og mer eller mindre bisarre opplevelser. Det er for eksempel ikke alle som får oppleve sin egen begravelse, eller stå ansikt til ansikt med folk man kjenner som forteller deg hva de syns om deg, mens de tror de snakker med broren din. Som seer er det imidlertid litt for mange hull i skroget hvor det siver inn vann til at det blir en tørrskodd reise.

Det føles ikke riktig nervepirrende nok, men det er kanskje ikke det største problemet?

Sannsynlighetsbristen ved at en som ikke har hatt kontakt med broren sin på årevis nærmest over natta kan ta hans plass, uten at noen ser eller aner at noe ikke stemmer, trenger jeg egentlig ikke gå mere inn på enn å si at den ikke er ubetydelig.

Særlig når vi også har i bakhodet hvor ulike de to brødrenes liv har vært, og hvor store forskjeller det er mellom dem, bortsett fra utseendemessig. Nettopp dette er jo noe serien også fokuserer på.

Man må altså velge å se mellom fingrene med det og la det passere. I en av scenene mellom “far” og datter sier datteren at hun en gang så et program på TV om to identiske tvillinger som ikke hadde sett hverandre siden fødselen, og når de møttes etter 20 år så de fortsatt kliss like ut, og jeg tar meg i å tenke at jøss så lite tilfeldig at akkurat den setninga er lagt inn i dialogen.
Jeg tar meg nemlig også i å tenke at, når vi nå er inne på sannsynlighetsbrister, at det kanskje er litt snålt at akkurat disse to identiske tvillingene fortsatt ser kliss like ut, helt likt av både form og fasong på hår, skjegg, bart og kroppslig pondus, rynker, trekk og stemme.

Hvorfor sier hun det i samtalen med (den hun tror er) faren? Er det fordi hun aner at far ikke er far, eller er det fordi serieskaperne rett og slett følte et behov for å “sannsynliggjøre” plottet sitt gjennom noe som føles som hjelpetekst for seerne?

Javel, vi får ta den andre hånda frem og se mellom fingrene i den og ;p Det er jo som kjent fiksjon, og identitet er jo budskapet som er viktigst.

Ingrid (Rebekka Nystabakk) og Erik (Kristofer Hivju) i et dramatisk øyeblikk. Foto: NRK

Landskapet som ligger som et høstklamt bakteppe til handlingen har jeg tillagt mye vekt, fakta er iallefall at turistnæringen i Lofoten sikkert gnir seg i hendene over gratisreklamen Lofoten får, selv om vi i løpet av seriens første episoder får se at man også i idylliske og trygge Lofoten finner ulmende mørke hemmeligheter og ungdommelig opprør – igjen en tråd til identitet og hvem man er eller vil være.

Seriens univers glir greit inn under paraplyen nordisk noir. Vi serveres et mørkt drama med (antar jeg, siden jeg ennå ikke har sett hele serien) bakomliggende mørke hemmeligheter. Det uaktsomme drapet og den dystre stemningen som deretter rår som rammes inn av Lofotens overveldende natur, er engasjerende på sine måter, selv om det mangler en del rundt det dramatiske, nervepirrende og avhengighetsskapende.

Hadde dette vært ei bok ville jeg ikke kalt den en typisk “pageturner”, altså noe du bare MÅ lese (se) ferdig så fort du bare klarer, men som fortsatt er såpass tilfredsstillende at man lar seg underholde, engasjere og får lyst til å se resten.

Kristofer Hivju som med denne serien gjør sin første rolle etter “Games of Thrones” er jo som alltid trivelig å se, selv om han ikke er helt ubeskrivelig god i rollen(e) som Erik og Adam. Han er fortsatt kul da, og spiller trygt. Rollefigurene hans er dog litt flate (!) merkelig nok.

Et langt større spekter av følelser, inkludert frykt, redsel, fortvilelse, angst, sinne og usikkerhet, får vi derimot se hos Adams kone Ingrid, ulastelig antrukket med ullgenser og stadig på farten mellom dekkoperasjoner, barnebursdager, tenåringsdatterkrangler, og jobb, utmerket spilt av veldig TV-ukjente Rebekka Nystabakk. Hun har i all hovedsak tidligere kun stått på teaterscenen, men gjør en imponerende prestasjon (om enn ikke alltid troverdig plottet tatt i betraktning), så henne vil vi se mer av på skjermen!

Det øvrige rollegalleriet er litt av det trauste slaget. Forsåvidt “ekte” og hverdagslig, uten å bli gitt nok dybde.

Riktignok liker jeg noen av de, som den ene politibetjenten, Frank, spilt av serienykommer Gunnar Eiriksson. 34-åringen fra Tromsø er utdannet som skuespiller og har flere år med teater bak seg, men leverer her sin TV-seriedebut. Han er en forholdsvis ung politibetjent, alenefar til ei ung jente i skolealder, bestevenn av Erik, og med en interessant forhistorie.

Spennende er også absolutt 15 år gamle Mathilde Holtedahl Cuhra, også hun fra Tromsø, som spiller Ingrid og Adams tenåringsdatter Karin, som er av det kranglete og opprørske slaget.

Karin og Jonas…eeh, jeg mener Lukas, får et godt øye for hverandre…Foto: NRK

Skulle du som meg undres på hvor Jonas tok veien etter SKAM? Joda, han har flytta nordover, blitt surfer og tatt navnet Lukas ;p
Marlon Langeland, allemannseie gjennom den herlige rollen som Jonas i SKAM, er iallefall å se i en liten birolle som surferen Lukas.

Ellers, siden Filmhjerte holder til i Tromsø, er det moro å kunne bemerke at flere av skuespillerne i serien i tillegg til de allerede nevnte kommer fra nettopp filmmetropolen Tromsø (hehe). Veteranen John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv) spiller Ingrids far, Alfred. En typisk Kristensen-rolle. I mindre biroller kan vi også se Kingsford Siayor (sist sett i islandske “Innesperret” der han spilte forelsket afrikaner) som politietterforsker, og Sigurd Lakseide som festglad rånekjører, samt Fanny Bjørn, Torstein Bjørklund, Sara Daldorff Kanck (spiller politi-Franks 9-årige sjarmerende datter) og Ragna Schwenke (om sistnevnte er fra Tromsø vet jeg ikke, men holder vistnok til der).

Nå har jeg når dette skrives kun sett 4 av 8 episoder, samt traileren for serien, de fire siste episodene slippes i puljer på to om gangen 10. og 17. november på NRK TV / NRK.

Inntrykket av TWIN, som skal være et spenningsdrama, er at spenningen foreløpig ikke er trykkende nok, og et tykke fra å være veldig nervepirrende, men som fortsatt har mer enn nok elementer i seg til å være tilstrekkelig tiltalende til å ville se fortsettelsen. Dynamikken mellom Erik og Adams nylige enke Ingrid og datteren Karin inneholder spenningsmomenter, særlig når Karin begynner å ane uro, og i bakgrunnen lusker trafikkpolitibetjenten Frank, som ikke har slått seg til ro med at Eriks dødsfall skyldes en ulykke.

..og pusten! Jepp, Lofoten er pustfrarøvende! Foto: NRK

Så var det jo Lofoten da. Herregud, terningkast 6 der. Hva TWIN angår må man nok nøye seg med en anelse mer lunken bedømmelse. Slår vi sammen handling, manus, skuespill og landskap havner Filmhjerte på 4 filmhjerter, altså terningkast 4. For alle som syns Lofoten er et deilig sted er TWIN seff en må-se-serie, og er du tilhenger av norsk drama kan Filmhjerte anbefale Twin.


TWIN (NRK / NRK TV, 2019): ♥  ♥  ♥  ♥  –  –


Alle fotos: NRK / skjermbilder fra NRK TV