Iskaldt hockeydrama, bitende kulde, dramatikk, sterke følelser og mørke i den nye svenske HBO Nordic-serien «Bjørnstad» der unge stjerneskudd leverer.

SERIEOMTALE/ANMELDELSE: BJØRNSTAD

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Drama/ungdomsdrama

Sverige, 2020, svensk tale, 5 episoder/ca 55 min pr episode

Regi: Peter Grönlund

Med: Ulf Steberg, Tobias Zilliacus, Oliver Dufåker, Otto Fahlgren, Miriam Ingrid, Gustav Lindh, Aliette Opheim, m. fl.

Produsert for HBO Nordic, kan sees hos HBO, og Riks-TV Nett-TV

I skrivende stund (31.10.20) er 3 av 5 episoder publisert. Den nest siste og siste episoden slippes på HBO søndag 1. og 8. november

Filmhjerte har når dette skrives sett 3 av 5 episoder

To ungdommer langt ute i det snødekte vinterlandskapet. Den ene sikter på den andre med et skytevåpen. HVA har skjedd? Slik starter senhøstens nye svenske dramaserie.

«Bjørnstad» er en svensk dramaserie på kun fem episoder som hadde HBO-premiere i oktober (Om dette er en serie som det skal bygges videre på eller om det kun er en miniserie på fem episoder vet jeg faktisk ikke. Rop gjerne ut om du vet :D)

«Bjørnstad» som er basert på den populære skjønnlitterære romanen med samme navn skrevet av Fredrik Backman, tar oss med til det fiktive stedet Bjørnstad, et sted i den nordlige delen av Sverige. Regien er i trygge hender hos Peter Grönlund, som kan vise til filmer som «Tjuvheder» (Flukten) og «Goliat» de siste årene.

Serien er innspillt i Norrbotten-regionen i Sverige i løpet av vinteren 2019, og snø,  is og kulde får vi så det holder. Den første episoden er en nokså gjennomsnittlig åpningsepisode, men i episode 2 begynner det å dra seg skikkelig til.

Den tidligere ishockeystjernen Peter Andersson vender hjem til den slitne lille byen Bjørnstad sammen med kone og to barn etter flere år i Canada som proff. Han har vendt nesen hjemover for å ta over byens a-lag i ishockey og for å redde byen. Det lille stedet skriker etter en opptur og hockeyklubbens eksistens står i fare. Når tingene i klubben viser seg å ikke være slik Peter har blitt forespeilet, ender han istedet opp med å heller ta på seg oppgaven med å bygge opp juniorlaget, som har flere talentfulle unggutter, til byens stolthet. Imidlertid er det slett ikke alle som setter pris på hans hjemkomst.

“Boken Björnstad är den första delen i en serie om en liten plats med stora drömmar. Den handlar om 15-åriga flickors odödliga vänskap och 17-åriga pojkar som spelar hockey med en hel stad på sina axlar. Men den handlar också om ett oförlåtligt brott, hur snabbt ett samhälle kan lära sig att blunda, och de fruktansvärda saker vi ibland är redo att göra för framgång” (Piratforlaget.se).

Med hockeyklubens juniorlag i forgrunnen av historien blir det naturligvis et hockeydrama, men bakom truer mørke skyer, for når lagets stjernespiller Kevin går langt over streken med trenerens datter på en fest hives det lille samfunnet ut i kaos. Men vil noen si noe om hva som har skjedd?

Vi blir også kjent med Kevins bestevenn og lagkamerat Benji, som bærer på en hemmelighet som ikke er lett for han å stå frem med i et testosteronfullt tenåringsmiljø.

Den forhenværende hockeystjernen Peter spilles av Ulf Stenberg (kjent fra bl.a. småroller i «Johan Falk», «Beck», «Springfloden», og filmene «Tjyvheder» (Flukten) og «Äterträffen»). Han møter motstand i stjernespiller Kevins far, Mats Erdal, som spilles av finske Tobias Zilliacus, som man drar kjensel på fra «Gåsmamman», og gjesteroller i «Wallander», «Beck», «Johan Falk» og «Fortitude».

I sentrum av begivenheten havner også Peters datter Maya, spilt på meget solid vis av ferske Miriam Ingrid, som vi skal få se traumatiseres.

Seriens hovedfigur i tillegg til Peter er juniorlagets store stjerne, Kevin Erdal, spilt av nykommer Oliver Dufåker (18) fra Piteå, som leverer både sterkt og troverdig spill som hockeykille som bærer byens håp på skuldrene. Kevin som er lagets store profil har det dog ikke like enkelt på hjemmebane privat som på isen, med en streng farsfigur og en ikke helt grei selvbeherskelse.

Bjørnstads mest komplekse rollefigur er det Skellefteå-unggutt og debutant Otto Fahlgren (18) som har fått i oppgave å gi liv til. Den sympativinnende 18-åringen spiller rollen som Benji Ovich, en oppgave han løser alldeles strålende. Benji er en av hockeylagets viktigste spillere, men som på privaten bærer på en hemmelighet han ikke har turt å fortelle noen om. Bortsett fra den hemmelige vennen Lukas, spilt av mer velkjente Gustav Lindh (25). Benji er seriens uten tvil mest sympatiske rollekarakter, og hans historielinje retter et viktig søkelys mot et desverre tabubelagt tema innen toppidrett og særlig lagidrett generelt.

Forhåpentligvis satser både Dufåker og særlig Fahlgren på en videre karriere innen skuespill, for jeg ser gjerne mer av de to. Forøvrig spiller begge to ishockey i virkeligheten også, men fikk ikke rollene på grunn av det. Mange av de på isen kunne knapt nok stå på et par skøyter, har Dufåker fortalt svensk presse. Men med litt filmtriks og effekter løser man slikt ;p

Serien scorer best på solid skuespill og en god historie, dog ikke plettfri, det er til og med noe overfladisk her og der, mens det visuelle ikke alltid er av det mest spennende. Det er snødekket landskap så langt øyet ser, og det er mye mørke skyer hengende over det lille samfunnet, både billedlig og bokstavlig talt. Når fotoet fanger inn frostrøyk, rykende fabrikkpiper og snødekte skoger er det fascinerende, typisk “nordisk noir”, men kanskje litt i overkant for å tiltrekkes internasjonale seere med kamera som ruller over grå skoger, isbelagte vann og hvite skoger.

Først og fremst vil jeg nok kalle «Bjørnstad» et ungdomsdrama som mest er tilpasset unge seere, men serien favner likevel også langt bredere. For om ungdom står i fokus er det vel så mye en serie om holdninger blant lokalsamfunnet, om oppdragelse og om hvor langt en er villig til å strekke seg for å vinne, hva man er villig til å se gjennom fingrene med, idrettens heltedyrkelse og hvordan man takler en voldshendelse.

Det er både hockeydrama og skildring av en traumatiserende voldtekt, men også en fin og varm skildring av to unge gutters nære relasjon. Selv om serien nok har hentet mye inspirasjon fra et knippe andre serier, som NRK helt riktig nevner; «Heimebane», «13 Reasons Why» og «Friday Night Lights», har den sitt særpreg der det typisk nordiske og særlig nordsvenske skinner gjennom. Slike små punkter er morsomme å registrere.

Norsk riksavispresse, dvs verdens undergang og dvaskbladet (Okei da, VG og Dagbladet), var svært lunkne til serien og gav bare terningkast 3. NRK var langt mer positive og rullet ut en fin firer og mange godord. Filmhjerte syns definitivt at «Bjørnstad» fortjener ihvertfall 4 på terningen, for selv om serien gir noen alt for åpenbare frampek og for tidlige avsløringer, og ikke treffer klokkereint på sportsbiten, så byr «Bjørnstad» på både mye spenning, dramatikk, hendelser som ikke tåler dagslys, og varme, midt i det iskalde nordsvenske klimaet.

Ut fra de tre episodene jeg har sett ligger «Bjørnstad» svært nært terningkast 5.

PS: «Bjørnstad» og en del andre serier fra HBO kan du også se ved å logge deg inn på (blant andre) Riks-TV sin nett-TV (da må du riktignok ha et Riks-TV-abonnement såklart, men har du allerede Riks-TV, og muligens også hos Get o.a., er innhold fra HBO inkludert). HBO tilbyr forøvrig 2 ukers gratis prøve for tiden.

Tom Holland og Robert Pattinson i storslag!

Liker du spenningsdramaer satt til etterkrigstidens og 50-60-tallets USA kan Netflix-filmen «The Devil All The Time» passe deg godt.

FILMOMTALE: THE DEVIL ALL THE TIME

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Krimdrama/thriller, USA, 2020, 2 t 18 m

Regi: Antonio Campos

Med: Tom Holland, Bill Skarsgård, Robert Pattinson, Michael Banks Repeta, Sebastian Stan, Eliza Scanlen, med flere

Hvor: Netflix

Filmhjerte har ikke akkurat pumpet ut bloggposter dette merkelige året, men en av filmene jeg nylig valgte å se var den nok så nye Netflix Original-filmen «The Devil All The Time» , som hadde premiere i midten av september.

I den nesten 2 timer og et kvarter lange fortellingen som bygger på romanen med samme navn av Donald Ray Pollock, dras vi inn i et nettverk av historier som kuliminerer i Ohio og West Virginia sommeren 1965. Da har vi vært gjennom en reise som strekker seg fra slutten av andre verdenskrig og frem mot Vietnamkrigen.

Filmen er i bunn og grunn aller fremst et krimdrama, med ingredienser av spenning, thriller og små religiøse undertoner, samt et ikke ubetydelig portrett av hvordan vold avler vold. I hovedrollen har regissør Antonio Campos truffet blink med Tom Holland.

Nevnte Pollock har forøvrig også filmens fortellerstemme, et grep man kan diskutere om er så vellykket, det å ha en fortellerstemme/voiceover altså. Jeg er generelt ingen tilhenger av en “nøytral” fortellerstemme som forteller oss hva rollefigurene tenker og slikt, og ihvertfall ikke når denne fortellerstemmen ikke tilhører en av filmens portretterte karakterer. Men greit nok, det funker ok denne gang. Pollocks fortellerstemme oppleves som fyldig og interessant nok, og det gir nesten en følelse av at man sitter og leser boka man ser filmatisert, men stemmen er også ekstremt statisk og viker ikke et sekund i stemmeleiet.

«The Devil All The Time» tar sitt utgangspunkt i en ung mann (Bill Skarsgård) som returnerer hjem etter andre verdenskrig fysisk uskadd, men med mentale sår i sjelen som føres videre inn i sønnen Arvin (M. Banks Repeta og T. Holland), som blir filmens hovedperson.

Vi blir vitne til hvordan vold avler vold, hvordan undertrykt raseri vanskelig kan stagges, og det ligger sikkert noen hentydninger her rundt religion og krigens mentale påkjenninger.

Flere snodige personer dukker opp underveis, som en steike gal predikant, en sleip jævel av en pastor (Pattinson), en korrupt deputy (eller hva pokkern det heter på norsk?) på vei inn i sheriffstilling, og et par fotoglade seriemordere, for å nevne noen. Selvsagt sys alle disse sammen til å få innvirkning på hverandres skjebner.

Til tider er filmen glitrende i sin fremstilling av hvordan unge Arvin dras lenger og lenger ned i problemer grunnet voldsbruk. Det som likevel trekker ned er at filmens klimaks(er) er unnagjort ganske lenge før rulleteksten tar over, samt at spilletiden på omlag to timer og et kvarter er i lengste laget. Jeg syns ikke det ble direkte kjedelig underveis, selv om det er noen mindre interessante sekvenser og et saktegående tempo, så kuttesaksa kunne med fordel vært benyttet. Dessuten vet jeg ikke helt om regissør Campos får ned alle ballene han har i lufta, og det blir noe forutsigbart og repeterende etterhvert.

Filmens store stjerne er Tom Holland, som storspiller i sin nærmest underspilte rolle, der vi ser hvordan det bobler under overflaten hans. Samtidig er Arvin (og Holland) så sympatisk at det er nær umulig å ikke like han, selv hvor trøblete han enn ender opp med å være. For selv om han tar loven i egne hender er han en god person.
Robert Pattinson i birollen som sleip og slesk pastor er regelrett innertier. Med slående sørstatsdialekt og sine sleipe metoder for å utnytte Guds ord for å tilfredsstille egne lyster er Pattinson herlig ufyselig!

I tillegg er så godt som alle birollene godt utført. Bill Skarsgård som Arvins traumatiserte far er absolutt av de fremste. Eliza Scanlen som Arvins stesøster, Sebastian Stan som sheriff, og duoen Riley Keogh og Jason Clarke som “fristerinne og kunstfotograf” kan også trekkes frem, samt ikke minst Harry Melling som hysterisk predikant.

«The Devil All The Time» er ikke årets beste film, men Holland og Pattinson sitt spill er blant det beste fra filmåret 2020, og historien holder greit mål som filmvalg for kvelden.

Filmen er tilgjengelig på Netflix.

Kommentarer til filmen? Peis på i kommentarfeltet! Vi preikes 😉

Foto: Netflix

Endelig er Herman Flesvig og NRK tilbake med flere episoder av komiserien «Førstegangstjenesten», der kompani Herman Flesvig fortsetter å plage vettet av medsoldater og befal i Flesmoen leir.

NETTSERIE/KOMISERIE: FØRSTEGANGSTJENESTEN

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Humor, Norge, 2020

Sesong 1, episode 3-7 (sluppet 2. oktober), ep. 8-12 kommer 9. okt.

Med: Herman Flesvig, Mikkel Niva, Jonas Kinge Bergland, Sjur Vatne Brean, med flere

Hvor: NRKs nett-TV, tv.nrk.no

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte alfakrøll 1337 dått no

De to pilotepisodene som ble lagt ut på NRKs nett-TV en gang før jul i fjor, ble en gigasuksess. Så kom et ikke så lite nevnt virus fra Kina hit til lands også, og satte innspilling av nye episoder på vent. Men endelig, nå er 10 nye episoder klare, slik at sesong 1 dermed teller 12 episoder. I skrivende stund er 7 episoder tilgjengelige på NRK TV (Nett-TV`en til NRK), og de fem siste slippes førstkommende fredag.

Flesvigs figurgalleri er selvsagt karikert, mange ganger i overkant, men det er morsomt.

Rambo Lillehagen har muligens sett en krigsfilm for mye…

Vi treffer Ola Halvorsen, den identitetsforrvirra karen med erkenorsk navn og rastahår fra null ni søtti sju, Haugenstua, som knapt nok vet hva en skog er, men mye om “brooor” og sånn. Tilbake er selvsagt også krigselskeren – men uhelbredelig klossete – Ahre-Ketil Lillehagen fra et eller annet hillbillyhøl i Østfold (jada, det heter ikke Østfold lengre), hvis største drøm er å få komme i forsvaret for å drepe. Det er forresten Fredrikstad han er fra, men Ahre-Ketil er neppe den byen burde sette fremst i festningene eller reklamere med ;p

Den bortskjemte sosserussebleien Preben Lohrengren fra Asker er selvsagt med, og plager de andre rekruttene med munndiareen sin, og sist men ikke minst er den nordnorske kvinnelige “mannssjåvinisten” og sexfikserte panservogna Tanja-Laila Gaup ute i skauen, til stor fortvilelse for medrekrutt Lauritzen (Mikkel Niva).

Troppen er nemlig på øvelse i skog og mark i de nye episodene, og det bygger seg opp mot beretløpet, der rekruttene skal gjøre seg fortjent til å bytte feltlua ut med den svarte bereten.

Rollefigurene er som sagt omtrent så karikerte som de får blitt. Ikke absolutt alt er supermorsomt, det er slett ikke alt jeg ler av eller trekker på smilebåndet av, men mye er veldig moro.

Tanja-Laila vet å tilfredsstille seg selv… (bare ikke spør hvordan!)

Å se en overtrøtt Ahre-Ketil snuble seg gjennom hinderløypa i beretløpet for eksempel ler jeg noen ganger høyt av, alene foran skjermen, eller når Tanja-Laila er som grovest i kjeften til Lauritzen, som hun – ordrett gjengitt – både truer med å grave nytt r**høl til og kvele med f****…

Hohoho, jeg dævver. Pinlig? Kleint? Barnslig underbuksehumor? Å jada, så absolutt noen ganger, men akkurat slikt kan gjøres så komisk at det blir festlig.

Urkomisk, og innimellom kleint, er det når Ahre-Ketils ekstreme påfunn gang på gang fører til grå hår i hodet til troppssjefen sersjant Støland (som tydeligvis har mer tålmodighet og selvbeherskelse enn han sadistiske tosken en annen person en gang i tida hadde som troppssjef….vel, det var jo en digresjon men jeg syns den passa j*vlig godt inn her….). Humoristisk er det også når selvdiggeren Preben får bragt inn en festivaldass og Foodora på øvelse, og når Ola Halvorsen viser nærkampteknikker fra Haugenstua vil nok mange flire, le, skratte, hikste, fnise eller i det minste tenke at det var morsomt 😉

En ny rollefigur som derimot ikke er morsom er der Flesvig spiller en amerikansk overlevelsesinstruktør, eller noe i den duren. Det er bare teit.

Ola mener skotøyet er lø..

De nye episodene har merkbar mye bedre manus og strammere regi enn de to første, og virker mer proffesjonelt laget. Rollekarakterene har fått noe mer dybde. Ahre-Ketils figur fremstår en god del tristere nå enn før for eksempel (men urkomisk!). Det er referanser til filmer og musikk som er morsomme og småkule.

Det er selvsagt Herman Flesvig som bærer hele serien, men et par av birollene er også stødige. Sjur Vatne Brean (blant annet sett i «Rådebank») som Preben deler rom med, og sersjant Støland spilt av Jonas Kinge Bergland er bra rollefigurer, særlig sistnevnte.

Episodene er fortsatt kun mellom 11 og 14 minutter lange, eller korte bør man vel si, noe som vel har å gjøre med målgruppa serien først og fremst retter seg mot – og så må det vel nevnes at dette er et nettfenomen som det så pent kalles. De to pilotepisodene gjorde braksuksess for NRKs nett-TV. Og det er på NRK sin nett-TV episodene er sluppet (ifølge infoen inne på NRK TV skal episodene også vises på vanlig TV på NRK 3 iløpet av de nærmeste dagene). Selv om seriens skyts først og fremst nok rettes mot et publikum av den noe yngre garde når den likevel absolutt også ut til de som har vært ute en vinterdag før, for å si det sånn.

Jeg registrerer at kompani Flesvig pepres av terningkast 5 og 6 av rikspressen, og at «Førstegangstjenesten» bombarderes med ros. Og så kommer jeg her og heller kaldt vann i blodet? Nja, for det er ikke all humoren som treffer blink på min vegg. Noe blir for tåpelig, umorsomt og ikke innafor, eller føles litt for enmannsshowaktig, i den forstand at omgivelsene liksom bare står og ser på. At omgivelsene ikke reagerer mer på Ahre-Ketils sinnsyke innfall blir for døvt, at ingen klarere ber Preben holde kjeft blir for tamt (selv om det til slutt kommer en befriende kommentar fra en av “romkameratene” hans), og dialogen mellom de to herrer i befalet er stive greier.

Men jeg liker jo denne galskapen og den drøye timen de fem nye episodene tilsammen varer slukes fort. Jeg liker Herman Flesvig og hans barnslige, hysteriske, tullete, karikerte, ville og blaute påfunn som tar ting på kornet, setter det på spissen og køddes med.

«Førstegangstjenesten»er selvsagt helt useriøs, og kun pur humor og komikk, og er hva den utgir seg for å være; grønnkledd galskap til å le av 😀

Terningkast 5.

Fyr løs i kommentarfeltet her eller på Facebook hvis du har synspunkter og meninger. Preikes!

Alle foto: NRK