Filmanmeldelse: Mordene i Kongo – helteepos om to uheldige eller dumme menn?

Helteeposet om to uskyldige nordmenn som dro inn i jungelen og ble beskyldt for mord…


FILMANMELDELSE

MORDENE I KONGO

Drama/krim/thriller, Norge, 2018, 2t 8m

Regi: Marius Holst
Med: Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine Jansen,
Dennis Storhøi, Tone Danielsen, m. fl.

Offisiell Norgespremiere 26. oktober

 


Vel, riktig slik er det vel ikke med Marius Holst sitt nye krimdrama “Mordene i Kongo“, som tar for seg historien vi etterhvert kjenner ganske godt til, om Joshua French og Tjostolv Moland, to norske leiesoldater i Kongo. Dog er det ikke helt feil å si det slik heller, om denne filmatiseringen. Holst sin nye film har møtt til dels sterk kritikk fra enkelte anmeldere, noe som for meg virker ufortjent. For så dårlig er den nemlig ikke. Tvert imot syns jeg Mordene i Kongo er en bra og severdig film som holder godt tempo, til tross for en del mangler, og at den føles litt for uambisiøs.

Selv har jeg alltid vært av den formening om den mye omtalte Kongo-saken at de to nordmennene ble dømt på et syltynt grunnlag. Rettssakene var en farse og de to ble holdt fengslet under til tider svært kummerlige forhold.

Mordene i Kongo forteller egentlig svært lite nytt, den har ingen større overraskelser på lur, rent bortsett fra at jeg, til tross for mitt syn på selve saken, lar meg overraske over hvor mye filmen sympatiserer med French og Moland, samt hvordan filmen egentlig ikke våger seg ut på å vise en “sannhet” om hva som skjedde.

For la det være sagt med en gang. Filmen forteller ikke noen ny sannhet, verken om hvordan sjåføren, som de ble dømt for å ha drept, faktisk ble drept, eller om hvorvidt Molands død var selvmord. Selve drapet på sjåføren får vi sågar visualisert tre (!) alternative versjoner av! French og Moland har hele tiden selv hevdet at myndighetene stod bak skuddet som drepte sjåføren, mens de to andre passasjerene på den innleide pickupen har pekt ut Moland som skytteren. Å hevde at det kun er de tre som fortsatt lever av de fem som var med bilen, blir naturligvis ikke riktig å hevde, slik noen kritikere har gjort. For OM skuddet kom fra jungelen, da er det vel flere som kan vite?

Filmen leder oss derimot mot å danne noen egne oppfatninger, men disse hadde nok mange av publikum allerede (?). Jeg overraskes videre en smule av hvor lite filmen egentlig går inn på bakgrunnen for at French og Moland var i Kongo, selv om det ikke er helt overfladisk. De to fremstilles muligens ikke som rendyrkede uskyldsrene helter, men selv om de heller ikke fremstilles som de aller smarteste er det liten tvil om hvilken side filmen står på, selv om man vistnok har forsøkt å skulle legge seg på en noe nøytral linje.

Der Mordene i Kongo scorer høyest er på den tette og impakte stemningen som hele tiden får filmen til å føles både intens, spennende (dvs severdig) nok og interessant. Vi får innblikk i et rettssystem og en behandling av mennesker som ikke er en rettsstat verdig, og vi får bruddstykker av en kultur ganske ulike de på det europeiske kontinent. Man må nok ellers se det hele som en aldri så liten “røverhistorie”, for her er nok sikkert nok politiske ukorrektheter og hull, for den som velger å fokusere på det.

Skuespillerprestasjonene er heldigvis bra. Aller best er Tobias Santelmann i rollen som Tjostolv Moland. Santelmann gir blant annet et skremmende portrett av Molands etterhvert skrantende psykiske tilstand, og leverer en minneverdig rolleprestasjon. Moland er også den av de to som klarest portretteres som en “killer”. Ikke som en morder, men en killer, som det sies.         

Aksel Hennie som Joshua French er bra han også, selv om det ikke er til å komme fra at Aksel Hennie til tider er litt mye Aksel Hennie, om dere skjønner. Der Santelmann også er mer lik i stemmeleiet, er ikke Hennie like stødig, men det får passere. Vi må vel også snakke om hårmanken(e) hans i filmen, må vi ikke? 😉

Uansett, Hennie leverer tidvis godt han også, jeg vil si han vokser mer inn i rollefiguren etterhvert som historien skrider frem, gjennom et ikke kronologisk løp, men med stadige vekslinger i tid (noe som kler filmen forøvrig). Særlig i siste halvdel og mot slutten av spilletiden gjør han en solid figur som French, hvor likhetene er, om ikke slående, så iallefall tilstede mellom den ekte og den filmatiserte French.

De afrikanske rollene fylles greit, selv om de aller fleste fremstår som endimensjonale, stort sett som beintøffe hardhauser eller undertrykte.

Jeg savner derimot en del i manus rundt birollene. French sin mor burde for eksempel vært viet større plass enn den alt for lille rollen Tone Danielsen er gitt.

Om filmmakeren tegner et mer positivt enn negativt bilde av de to fengslede nordmennene i Kongo, så er det liten tvil om at UD, det norske utenriksdepartementet, ikke kommer veldig pent ut av historien. Særlig Ine Jansen, som en av to representanter fra UD som ankommer Kongo for å bistå French når han anklages for drapet på Moland, fremstår som et firkantet rigid norsk regelverk, dog mest av alt villig til å legge seg (eller French) på rygg for alt hva kongolesiske myndigheter måtte kreve. For, som French sier noen ganger i filmen, veldig mange europeiske land ville fått ut sine landsmenn kjapt. Men siden UD ikke betaler løs nordmenn i utlendighet, får de finne seg i mye elendighet, er iallefall hva French peker på. Kunne Norge gjort mere for sine to landsmenn? Ja mener nok Mordene i Kongo.

Filmen kunne gått dypere i de diplomatiske og politiske implikasjonene rundt saken, men det er heller ikke direkte feil at den retter det aller meste av fokuset på de to nordmennene og situasjonen deres i fengslene. Jeg har registrert en del kritikk mot Mordene i Kongo, for å tale den harde barske hvite manns sak, og for å forherlige en tid da Afrika lå som et eventyrland for slike med våpen i hånd. Jeg skal ikke begi meg inn i den debatten, men registrerer jo etter å ha sett filmen at den ikke graver særlig grundig i hva de to herrer hadde for seg i Kongo, og at det er veldig mye Joshua French sin versjon av virkeligheten vi presenteres.

Likevel er det en tvetydighet i denne filmatiseringen, hvor man gaper over for mange sider av saken på en for enkel måte ved å kun pirke i overflaten.

Filmens lengde fremstår for min del ikke som for lang. I overkant av to timer (2 timer og 8 minutter) er det oppgitt av filmen skal vare, en etappe som forløper uten at jeg føler at nå må det være over snart (riktignok syns jeg ikke det var gått to fulle timer når lyset i kinosalen kom på i det øyeblikk rulletekstene starter, jævlig irriterende det forresten, og inn fra sida kommer ryddemannskapet med kost som for å tydeliggjøre at nå peller du deg ut av salen..ups, ble en liten digresjon der ja).

Visuelt sett ser det bra ut kinematografisk, med pene landsskapsbilder, dype skoger og skumle jungler, pulserende liv, og musikken som pumpes inn med riktige mengder på de rette stedene.

At noen anmeldere faller ned på karakteren to skjønner jeg lite av. Alt i alt underholdt filmen meg i alle fall, men så er jeg jo heller ikke full av kunnskaper om Afrika og om de politiske tilstandene i Kongo, eller sykelig opptatt av at alt skal legges frem i dokumentarisk stil.

♥  ♥  ♥  ♥   –   –

Alle fotos: Filmweb.no

#mordeneikongo #film #filmtips #filmsnakk #filmhjerte #filmprat #filmanmeldelse #filmanbefaling #joshuafrench #tjostolvmoland

Filmanmeldelse: 22 JULY – Netflix sin nye Utøya-film gir sterke inntrykk

-“Jeg vil ikke være svak”, sier hovedpersonen Viljar i en av mange sterke scener i den nye Utøya-filmen 22 JULY, som ble tilgjengelig på Netflix 10. oktober.

Svak er han imidlertid definitivt ikke. Paul Greengrass sin veldig mye omtalte film om angrepet på regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 er nemlig på veldig mange måter en veldig sterk film. Sterk er et gjennomgangsord her, for filmen etterlater seerne mange sterke inntrykk, særlig den første drøye halvtimen, hvor filmen bærer actionpreg.


FILMANMELDELSE:

22 JULY

Biografisk krimdrama, USA/Norge, 2018, 2 t 23 m

Regi: Paul Greengrass

Med: Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden,
Jonas Strand Gravli, Isak Bakli Aglen,
Maria Bock, Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen,
Eindride Eidsvoll, Ola G. Furuseth, Mathias Eckhoff,
Ulrikke Hansen Døvigen, Tone Danielsen, med flere

Aktuell: Filmen hadde verdenspremiere i september i Venezia, og Netflix-premiere 10. oktober


Filmen som varer omlag 2 timer og 20 minutter er etter den actionpregede starten et veldig velskrevet og velspilt drama, med mange både sterke og rørende øyeblikk. Når i tillegg skuespillerprestasjonene er solide stort sett over hele linja har resultatet blitt et gripende drama som yter de overlevende og ofrene rettferdighet. Det er tid for ettertanker underveis i filmen, som sikkert vil føles både nær, skremmende og sterk for de som ble berørt av angrepene. Det er godt kjent at filmen har vært omstridt og omdiskutert allerede lenge før den var en realitet, og diskusjonene vil nok fortsette.

Vi kjenner vel alle historien. I filmens første drøye halvtime ser vi terroristen Behring Breivik utføre sine iskalde angrep mot regjeringskvartalet, og ikke minst mot ungdommene på Utøya. Disse minuttene gir frysninger nedover ryggen, selv om Greengrass ikke serverer noen grensesprengende scener. Skildringene og actionsekvensen blir aldri spekulativ eller for grafiske, med unntak av nærbildene av en skadeskutt Viljar, som altså er filmens hovedperson. Vi følger Viljar og broren Torje gjennom intense minutter på Utøya når desperasjonen sprer seg som ild i tørt gress.

I 22 JULY følger vi Viljar Hanssen, som sammen med broren Torje overlevde angrepet på Utøya. Resten av filmen følger vi Viljars kamp tilbake til livet, og hvordan hendelsene på Utøya har satt merke i han, familien og samfunnet forøvrig. Vi følger samtidig opptakten mot rettssaken mot Breivik, og selve rettsdramaet som fulgte. Viljar og familien bodde i tiden rundt angrepet på Svalbard, og noe av handlingen i filmen foregår dermed der (skal nevnes at Svalbard-scenene er innspilt på Island).

Jonas Strand Gravli har rollen som Viljar.

En hovedrolle den unge skuespilleren til nå best kjent som småklein kjøkkenansatt i NRKs “Heimebane” utfører på en veldig imponerende måte. Ansiktsuttrykkene hans forteller både om frykt og fortvilelse. Rollefigurene Viljar og Torje, som altså er de virkelige personene også, formidles på en nær og sterk måte.

Hovedrolle har også selvsagt Anders Danielsen Lie, som heldigvis ikke deler annet med skapningen han spiller enn fornavn. En av våre beste skuespillere her til lands er nemlig den som har rollen som landets mest forhatte mann, terroristen Anders Behring Breivik. Å spille rollen som Breivik har vært ekstremt vanskelig for Danielsen Lie, men resultatet har blitt veldig bra. Jeg syns, heldigvis forsåvidt, dog at han ikke får frem de samme iskalde og følelsesløse blikkene vi husker fra Breivik under rettssaken. Men han imponerer han også, Danielsen Lie.

Kraftfulle prestasjoner leverer også unge og hittil ganske ukjente Isak Bakli Aglen, i rollen som Viljars lillebror Torje. Jeg skulle riktignok ønsket å sett mer av han i filmen, for det er åpenbart i filmen at også Torje sliter med etterdønningene av angrepet. Bakli Aglen, som er fra Tromsø (korriger meg om det er feil, og Viljar og Torje er fra Tromsø de også) fremviser iallefall at han er et talent foran kamera.

Også Maria Bock og Thorbjørn Harr som spiller Viljar og Torjes foreldre gjør etterhvert en meget god jobb i sine roller. Jon Øigarden gjør en bra rolletolkning som advokat Geir Lippestad, selv om han ikke fremstår med samme pondus og ansiktsuttrykk som den ekte Lippestad, men ut fra manus gjør han absolutt en god figur. For meg helt ukjente Ola G. Furuseth fyller rollen som daværende statsminister Jens Stoltenberg på en tilfredsstillende måte. Muligens kan man si at Furuseths toneleie ikke helt matcher Stoltenberg, uten at akkurat det har særlig å si.

22 JULY har derimot en svakhet som det som norsk er umulig å ikke bemerke. Filmens tale er som kjent på engelsk. Det er unektelig litt merkelig og snålt å se og høre at det i et norsk miljø snakkes engelsk. Ungdommene på Utøya, Breivik, Lippestad, ja alle sammen, snakker engelsk. Dette føles litt påtatt og legger utvilsomt en viss demper på filmen. Det oppleves en smule tåpelig at ungdommene tidlig i filmen sitter på Utøya og synger en sang, på norsk, men altså fortsetter å snakke engelsk! Ja ja.

Dog er denne engelske talen langt mindre skjemmende enn fryktet, fordi manus og særlig spill er såpass bra. Jeg klarer likevel ikke å unngå å føle at engelsk tale gir en større avstand fra de virkelige hendelsene, det blir rett og slett litt sjelløst, selv om grepet med engelsk tale absolutt er fullt forståelig ut fra ønsket om å gjøre filmen så tilgjengelig som mulig for et internasjonalt publikum.

Snålt er det jo allikevel å høre TV 2s Arill Riise lese nyheter på engelsk i bakgrunnen på en TV, og se VG og Dagbladet med engelske overskrifter. Vi ser også en fiktiv avis som skal vise at dette er i Norge. Litt teit akkurat det. Imidlertid heter det heldigvis ambulanse og politi, på biler og bekledning, slik at dette samtidig føles norsk. Jeg registrerer ellers at filmen tydeligvis har slått bedre an blant utenlandske filmkritikere enn hos norske, noe som forsåvidt er forståelig. Jeg er uansett av den formening at dette er en ut fra forutsetningene godt laget film.

22 JULY kunne muligens hatt et dypere fokus på Lippestad og hans kvaler rundt å ta saken, og jeg syns videre at Stoltenberg-rollen har blitt for anonym. Slik mange husker hendelsene fremsto Stoltenberg som veldig samlende, sterk og synlig i tiden etter angrepene. Kanskje kunne dette vært løftet bedre frem i filmen?

Nå er det riktignok de overlevende, ofrene, familiene deres og etterlatte filmen skal løfte frem, noe den klarer. For selv om 22 JULY for nordmenn nok fremstår som en historie og en bakgrunn vi kjenner veldig godt, og uten større overraskelser, har filmen blitt en hyllest til ofre og overlevende.

22 JULY yter nemlig etter mitt syn de overlevende og de som falt i Oslo og særlig Utøya, stor rettferdighet.

I motsetning til Erik Poppes Utøya-film fra tidligere i år får vi altså i Greengrass sin film visualisert terroristen Breivik, og vi kommer litt inn i hodet på fyren. Filmen rettferdiggjør derimot aldri Breiviks handlinger, eller gjør et forsøk på å rette noe sympati mot han. Sympatiene legges helt og holdent til de overlevende, ofrene og deres familier og etterlatte.

Som en liten kuriositet å nevne er det forresten Anders Danielsen Lies mor, Tone Danielsen, som spiller dommer i rettssaken mot Breivik.

(Spoiler i denne setningen) En av filmens mest overraskende kommentarer er det Breiviks mor som leverer, i en scene hvor hun snakker med Lippestad. Hvis hun virkelig sa dette, er det bare en ting å si. Du tar feil, frøken. Sønnen din hadde ikke litt rett.

Han er nemlig kun en feiging og en sadist. La oss aldri glemme det – filmen gjør heller ikke det. Greengrass ønsker kanskje mest av alt å advare verden mot folk som Breivik, men han gjør også et forsøk på å la publikum forstå noe av hva som drev Breivik til ugjerningene sine, selv om det kun pirkes litt lett i tematikken rundt høyreekstremisme, fremmedhat og slike momenter.

Viktig å huske er det at 22 JULY ikke er en dokumentarisk gjenfortelling av virkeligheten, men et filmatisert drama, som ligger nær virkeligheten, basert på virkelige hendelser. Filmen er basert på Åsne Seierstad sin bok “En av oss”. Hva som er virkelige hendelser og hva som er fiksjon ligger det naturligvis flere artikler ute på nett om, for eksempel hos Dagbladet.

Filmen kunne vært gjort bedre, men alt i alt er 22 JULY nok en kraftfull påminnelse om handlingene som rystet Norge, og verden, en sommerdag i juli 2011, og en gripende fortelling om uskyldige, unge, håpefulle og engasjerte ungdommer som aldri kom tilbake i live fra Utøya.

Filmen anbefales av Filmhjerte. 22 JULY ser du på Netflix.  

22 JULY

  –

#22july #22julyfilm #netflix #netflixfilmtips #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmanmeldelse #netflixnorge #paulgreengrass

Foto: Netflix

Kommentarfeltet er forøvrig åpent for innspill og synspunkter.