Her er noen filmtips fra 1962.
Det har vært lite aktivitet her på bloggen den siste tida siden jeg har vært litt opptatt med annet, men nå er det på tide med litt liv her igjen, og hva passer vel bedre da enn et nytt “Årets filmer”-tilbakeblikk? 😉 Årene tidlig på 60-tallet er ikke blant de jeg har sett mye filmer fra, men det finnes noen godbiter blant det som dukket opp 15 år før jeg selv kom sprellende til verden.
ÅRETS FILMHJERTE 1962
DR. NO
Den første James Bond-filmen, med veteranen Sean Connery (som den gang var 32 år) i rollen som Bond. Dr. No er ikke blant de beste Bond-filmene i mine øyne, selv om den er underholdende nok og bra. Bond-filmene er forøvrig som alle vet udødelige klassikere, som også jeg setter stor pris på.
- Ursula Andress var Bond-piken i den aller første filmen i denne legendariske filmrekka, som nå teller hele 24 offisielle Bond-filmer. Filmbladet Empire har kåret Andress til tidenes Bond-pike. Ursula Andress som fylte 79 år i mars i år, var omtrent 26 år da hun spilte i Dr. No.
- Connery gjentok rollen som 007 seks ganger etter Dr. No. 7 ganger har altså Connery spilt James Bond, men den sjuende (Never say never again, 1983) regnes ikke som en offisiell Bond-film. Roger Moore er dermed den som offisielt har spilt Bond flest ganger, også han med 7 filmer.
- Bond-filmen er selvsagt i farger.
Dr. No er nok ganske sikkert den best kjente filmen fra 1962, men også flere av de andre titlene får nok anerkjennende nikk fra mang en filminteressert. Flere av filmene fra denne tiden ble laget i svart-hvitt, som selvsagt er et fargeformat vi i dag i stor grad anser som litt avlegs. Men hold an litt på den konklusjonen, for filmer i svart-hvitt har noe eget over seg. Det er en atmosfære som er vanskelig å sette ord på, der man også som seer kan danne seg bilder. Lyssetting, musikkbruk og andre virkemidler er selvsagt også grep som er med på å påvirke hvorvidt en svarthvittfilm er bra eller ikke.
Blant filmene finner vi Stanley Kubricks mye omtalte og vågale dramakomediske film LOLITA, som tar for seg en middelaldrendes professors lidenskap for en 12 år gammel forførerisk jente. En film som selvsagt hadde et tema som i samtiden var tabubelagt, og som fikk blandet respons. Filmen er i svart-hvitt.
Vinneren av Oscar-prisen for beste mannlige hovedrolle i en film fra 1962 gikk til Gregory Peck, for TO KILL A MOCKINBIRD (Drep ikke en sangfugl). Den filmen hadde hele 8 nominasjoner (fikk 3 priser). Boka ved samme navn som filmen bygger på regnes som en av de store klassikerene i USA, og også filmen har gått inn i historien som minneverdig. Peck spiller forsvarsadvokaten som får i oppdrag å forsvare en svart mann som står anklaget for mordet på en hvit kvinne. Filmen fortelles gjennom advokatens lille datter, og utspilles i sørstatene i 1930-årenes Alabama. To Kill a Mockinbird er tilgjengelig på Netflix, og er i svart-hvitt.
Peck hadde også en av hovedrollene i CAPE FEAR, den originale psykologiske hevnthrilleren som i 1991 fikk en nyinnspilling med Robert De Niro i hovedrollen. Forøvrig er også denne i svart-hvitt. Dette er, som remaken, en spennende film, men det er veldig lenge siden jeg så denne. Også nevnte Lolita og To Kill a Mockinbird har jeg vel sett en eller annen gang, men jeg husker ikke noe av de.
En film mange sikkert kjenner til er MYTTERIET PÅ BOUNTY (Mutiny on the Bounty) med Marlon Brando i en av de ledende rollene. Filmen som bygger på historiske hendelser rundt skipsmytteriet på skipet Bounty i 1789 gikk tomhendt hjem fra Oscar-gallaen, til tross for hele 7 nominasjoner. Dette er vel en ok film, men ikke noe jeg liker veldig.
Filmen som derimot ble Oscar-belønnet som beste film fra 1962 var LAWRENCE OF ARABIA. Faktisk vant den hele 7 priser av de 10 nominasjonene den fikk. Filmen regnes nok av mange som en av klassikerene gjennom tidene, sågar en av de beste, men er ikke tematisk etter min smak (tviler faktisk på at jeg har sett annet en klipp fra den, men jeg kjenner jo til denne likevel).
Jeg har hørt mye om den, men tror heller ikke jeg har sett film noir-thrilleren WHAT EVER HAPPENED TO BABY JANE? der Bette Davis etter sigende gjør sin kanskje beste rolle i karrieren som den bitre “Baby Jane”, i en historie om to aldrende søstre som deler hus, den ene en tidligere barnestjerne, den andre en tidligere stor Hollywood-stjerne, som nå sitter i rullestol (Joan Crawford). Dette er imidlertid en av de filmene fra 60-tallet jeg ihvertfall har tenkt å se. Filmen var også starten på en slags skrekkundersjanger som utartet seg på 60-tallet og inn i 70-årene, kalt “psycho-biddy”, hvor eldre kvinnelige Hollywood-stjerner var rollekarakterene i skrekkfilmer.
Til slutt et norsk filmminne fra 1962. På denne tida var det komediene som var mest populære, med den første Stompa-filmen, og Operasjon Løvsprett, men den norske filmen fra 1962 som virker klart mest interessant er TONNY, som er et bekmørkt drama som setter kritisk søkelys på datidens kriminal- og sosialomsorg, fengselsvesen og politi. Filmen følger hovedpersonen Tonny (Per Christensen, best kjent som “Georg”s bror “Hugo” i Hotel Cæsar i nyere tid) gjennom noen døgn i et grått og kaldt Oslo, før han løslates etter 18 måneders soning, og de første døgnene i frihet.
Filmen tok opp et kontroversielt tema, og bygger på like kontroversielle Jens Bjørneboe sin roman “Den onde hyrde”. Bjørneboe er en av norgeshistoriens mest omtalte forfattere, men “Tonny” er den eneste gangen en av hans bøker har blitt filmatisert på norsk, bortsett fra for NRK Fjernsynsteateret, der 2-3 av hans verker også ligger hos Nrks nett-tv. Andre store navn i filmen er Wenche Foss, Gisle Straume og Rolf Søder. Filmen har nylig fått sin “renessanse” gjennom visninger på norske cinemateker og filmklubber. Og jaggu finner man den i sin helhet på YouTube også (der ligger det mange godt skjulte norske filmskatter). Her er hele Tonny: