Fotballen ruller fra 1. april – på Netflix. Klart for sesong 2 av “Sunderland `Til I Die”

Det er full stopp i fotballen nær sagt verden over for tiden, men én fotballserie sparkes igang 1. april.

Vel vel. Netflix sin fotballdokumentar-serie «Sunderland `Til I Die», sesong 2, strømmer iallefall fra og med onsdag i neste uke.

I serien som følger livet på innsiden, og utsiden, av den nordengelske fotballklubben Sunderland fikk vi i sesong 1 som ble sluppet i desember 2018 bli med klubben gjennom den mildt sagt turbulente 2017/18-sesongen etter at de rykket ned fra Premier League. Klubbens soleklare mål var å rykke rett opp igjen, men istedet endte sesongen på nivå to med et nytt og sjokkerende nedrykk til League One, eller nivå tre.

Der befinner Sunderland seg fortsatt, og i sesong 2 av Netflix sin serie om Sunderland skal vi nok en gang følge klubben gjennom en ny vanskelig sesong hvor vi kommer tett på klubbledere, spillere, frivillige, ansatte i klubben, og supportere. I sesong 2 av «Sunderland `Til I Die» følger vi klubbens desperate kamp sesongen 2018/19 for å rykke opp igjen til Championship (Nivå to).

Selv om jeg aldri har hatt noe forhold til Sunderland (Liverpool er som kjent mitt lag) er serien (basert på sesong 1) en fotballdokumentar jeg satte pris på og ble veldig underholdt av. Vi fikk være med på signeringer av spillere, innsyn i hvordan klubben drives, og fikk et innblikk i hverdagen til både spillere og supportere, samt se hvor mye klubben betyr for lokalmiljøet i en by der fotball er “alt”. Fansens pasjon for klubben og hvordan deres lidenskapelige forhold til Sunderland blir både en “frelse og forbannelse” for dem er noe av det serien har fått godt fram.

Mange fans av motstanderlag har naturlig nok godtet seg litt  ekstra over Netflix-serien, og sesong 2 blir intet unntak, bare spør fans av Charlton ;p

Jeg har ikke sett sesong 2 såklart siden den ikke er sluppet ennå, men 1. april – neida det er ingen aprilsspøk – blir det endelig litt “ny” fotball å se i disse tider hvor fotballabstinensen er tiltagende. For tilhengere av engelsk fotball også under Premier League-nivå er «Sunderland `Til i Die» en fascinerende fotballdokumentar. 1. april benker ihvertfall jeg meg foran den firkantede skjermen, klar for litt fotballdramatikk. I disse tider tar man det man får av engelsk fotball 😉

(«Sunderland `Til I Die» sesong 1 kan sees på Netflix nå, sesong 2 slippes onsdag 1. april)

Fotos: Netflix

Serieanmeldelse – NRK TV: RÅDEBANK

“Børning Junior” i NRKs nye «Rådebank»! I disse tider når du sitter hjemme og trenger noe å fylle dagene med kan NRK Nett-TV sin helt nye norske ungdomsdramaserie «Rådebank» hjelpe å slå ihjel noen timer.


TV-SERIEOMTALE: RÅDEBANK
Hva: Ungdomsdrama, Norge, 2020, sesong 1, 8 episoder
Hvor: NRK TV på tv.nrk.no
Hvem: Odin Waage, Kasper Dølplads Antonsen, Matthew Santos, Sjur Vatne Brean, Mathilde Thomine Storm, Anders T. Andersen, Fridtjov Såheim, Amalie Sporsheim, Maja E. Christiansen, Fabian Tapia, Ola Otnes, m. fl.
Serieskaper: Linn-Jeanette Kyed
Regi: Daniel Fahre


Den norske dramaserien er nemlig på kun 8 episoder på ca 25 minutter hver, og er en ungdomsserie som strekker seg også godt utenfor målgruppa. Hele serien ligger nå ute på NRK TV (nett-tv), og skal også sendes etterhvert på lineær vanlig TV.

«Rådebank» er inspirert av virkelige hendelser fra rånermiljøet i Bø, Notodden og Ulefoss, og følger en vennegjeng i 17-20-årsalderen i rånermiljøet i Bø i Telemark, eller hva pokkern fylket heter nå til dags.

20 år gamle Glenn-Tore, eller seff bare GT som han kalles i gjengen, er råneren gutta ser opp til og damene vil ha. Men alt han vil er å få eksen sin tilbake.

Rå og ekte dramaserie om rånere fra Bø, slår NRK fast i programomtalen.

Og det skal jeg gi statskanalen rett i. For serien som starter ganske lystig, fartsfull og lettbeint svinger etterhvert inn i mørkere gater. Det er en serie som skildrer et lite utforsket miljø i film og serie, det såkalte rånermiljøet, et miljø jeg på ingen måte har inngående kjennskjaper til, men serien byr på flere, vil jeg jo tro, “erke”typer innen sjangeren rånere.

Vi har GT selv, som jobber på verksted og er bilmekkeren fremfor alle, Nilsen (selvsagt har vi en rollefigur som kun tituleres ved etternavn) som er den typiske stereotype råner, “riskokeren” (som han selv omtaler seg i en scene) Kim som snart fyller 18, et par eksosryper, den skoleflinke eksen, og så Sivert da som er GTs bestevenn og sikkert verdens mest sympatiske type.

For når GTs tøffe image slår sprekker og kjærlighetssorgen tar overhånd, får GT erfare at vennskap ikke er noe man bare kan ta for gitt. For GT er som kjent mann han, og menn syter ikke og snakker ikke om ting når livet går i utforbakke. Istedet risikerer han å føkke opp for både seg selv og alle andre.

I «Rådebank» (som vistnok er et begrep som har med bilmotor å gjøre…?) blir det fokus på vennskap, rånerromantikk og kjærlighetssorg.

Og mye råning. Det er wunderbaumer i hopetall, rosa terninger, festing, drekking, puling, road trips, diskusjoner om hva som smaker mest piss av Red Bull, Monster, Burn og Battery (til opplysning liker jeg alle tre førstnevnte, men ikke Battery…) –  og selvsagt blir det møter med stedets politi (som er en smule satire over, hehe), men også de mange etiske dilemmaene rånerne må ta stilling til er blant seriens sterkeste kort.

I hovedrollen gjør Odin Waage, som vi blant annet husker fra «Øyenvitne», en strålende tolkning av GT, og slik jeg ser det hele tiden leverer troverdig. Han balanserer også perfekt i rollen mellom å være sympatisk og kjekk, til å oppføre seg som en drittsekk. Følelsesregisteret han spiller på er også ganske bra og ektefølt. Kan han vise anger og vil de rundt han være der når han trenger de som mest?

Noen scener i de siste episodene av serien trykker på de emosjonelle knappene, både når det kommer til vennskap og det å gå videre i livet, og er med på å løfte helheten, selv om den ikke gir noe nytt og usett.

I birollene leveres det også godt. Sivert (Sjur Vatne Brean leverer absolutt topp), GTs ex Ine (Mathilde Thomine Storm), Kim (Matthew Rico Henriksen Santos), Nilsen (Kasper Dølplads Antonsen – er han i slekt med Atle A.? Han er som snytt ut av nesa hans iallefall ;p) og Hege (Maja E. Christiansen), gjør det supert blant de “yngste” (de er vel alle noen år eldre enn det de spiller at de er), men også GTs sjef på verkstedet, spilt av Anders T. Andersen, gjør en veldig sympatisk sjefsfigur, av de få voksne rollekarakterene. Ellers er det nokså småmoro med Fridtjov Såheim i rollen som sliten, og overraskende sympatisk, politibetjent, mens Ola Otnes utgjør den sure og gretne snuten.

Alt i alt en vellykket ungdomsserie fra NRK igjen. Noen snarveier tar serien, og den kunne vært dypere og brukt mer tid både på flere av de mest interessante birollene, som Sivert og Hege, og på selve rånermiljøet. Kjærlighetssorgen er også ganske standard for disse seriene.

Dialogen er derimot ikke det store å utsette på, den har fin flyt for det meste og er ungdommelig fresh og direkte. I sum en fin serie med mye sympati over seg som passer godt å se noen episoder av på rappen.

Og tid er det jo mange som har litt av i disse dager, så bruk litt av den på å se «Rådebank». Du får muligens ikke direkte hjertebank av dramaet i Rådebank, men du vil forhåpentligvis både trykke nye forfriskende ansikter på skjermen til deg, samt la deg underholde, sjarmere og engasjere litt.

♥ ♥ ♥ ♥  –  –

Alle fotos: FENOMEN / NRK

Les mer om Rådebank hos NRK

Fra SKAM til Narvik – og Tromsø sterkt representert i den norske storfilmen “Kampen om Narvik”

“SKAM-Eskild” og Tromsøværing med hovedroller i krigsfilmen «Kampen om Narvik».

25. desember er det premiere på den nye norske store krigsfilmen «Kampen om Narvik», som tar for seg krigshandlinger som utspant seg i Narvik under den andre verdenskrigen. Innspillingen av den kommende storfilmen med et budsjett på omlag 65 millioner kroner har så vidt startet, med Tromsøværingen Erik Skjoldbjærg i registolen.

Nesten alle innendørsscener spilles inn i Oslo, mens resten spilles inn i Drammen, Målselv, Narvik og på Rjukan, skriver avisa iTromsø.

Det er også som mange sikkert har fått med seg i uka offentliggjort at Kristine Cornelie Margrete Hartgen fra Tromsø og Carl Martin Eggesbø fra Oslo er de to som skal fylle hovedrollene i filmen. Duoen skal spille ekteparet Ingrid og Gunnar Tofte, som blir involvert når tyske tropper inntar Narvik under andre verdenskrig.

Hartgren er for de aller fleste et ganske ubeskrevet blad, selv om hun hadde en mindre rolle i «Den 12. mann».
Carl Martin Eggesbø (25) derimot vil for alltid ha stjernestatus etter rollen som Eskild i «SKAM».

Bildet: Konseptbilde fra “Kampen om Narvik”. Foto: Nordisk Film

Begge de to spilte forøvrig høsten 2019 i Hålogaland Teater sin oppsetting av «Peer Gynt» i Tromsø, og jeg var i høst på teateret og så stykket, med de to nå kommende hovedrolledebutantene. Et stykke hvor de begge leverte veldig godt. Det blir derfor morsomt å se de i en helt annen setting.

Jeg er selvsagt svært spent på å høre Eggesbøs nordnorske dialekt som han skal bruke i filmen, og som han ifølge NRK nå er i gang med å perfeksjonere. Jeg syns det er et spenstig og kult valg å satse på de to i filmsammenheng uerfarne skuespillerene i hovedrollene, og ikke minst forfriskende at det ikke er de gamle vante man skal se, uten å nevne noen spesifikt. Det dukker vel opp noen i birollene kanskje? ;p

Men jeg håper ikke Eggesbøs (påtvungne) nordnorske dialekt blir et minus ved filmen. Jeg håper han “nailer” dialekten, men av erfaring vet man vel fra norske serier og filmer at å pålegge skuespillere å snakke en ny dialekt ikke alltid er så vellykket.

Ellers kunne filmtittelen med fordel kun fått hete Narvik syns jeg. «Kampen om Narvik» høres litt svulstig eller slitt ut.

Det skal også bli morsomt å se Kristine Cornelie Margrete Hartgen i en så stor rolle. Med regissør fra Tromsø og kvinnelig hovedrolle fra Tromsø lover det vel godt 😉 Regissør Skjoldbjærg står forøvrig bak en av mine absolutte norske filmfavoritter; «Insomnia», fra 1997. I tillegg har Skjoldbjærg også stått for regien på bl.a. «Nokas», «Pioner» og «Pyromanen», samt skrevet manus til og regissert flere av episodene av «Okkupert». Hvordan han takler krigssjangeren blir spennende å se.

Les mer om filmen

«Kampen om Narvik” er altså ikke premiereklar før til jul, riktignok med verdens- og førpremiere i Narvik i midten av desember. Filmhjerte sier tvi tvi og ønsker lykke til med innspillingen. En stor kinofilm med nordnorsk forankring og tema er selvsagt noe å se fram til. Med unntak av filmer som «Ni Liv» og «Den 12. mann» har vel heller ikke krigshandlingene som fant sted i Nord-Norge blitt fortalt på film, og i denne er det vel en viktig og sentral hendelse fra krigen som fortelles; “Hitlers første nederlag”, som filmen har som undertittel.

Så det er bare å vente i spenning.

La oss nå bare håpe at ikke den også blir virusutsatt :p

Foto: Nordisk Film

 

River Phoenix spesial – Se disse filmene med Oscarvinner Joaquin Phoenix` bror, River Phoenix

Du fikk kanskje med deg at Oscar-vinner Joaquin Phoenix i sin takketale under årets Oscar-utdeling hyllet sin avdøde storebror River Phoenix (1970-1993) da han siterte en sang broren skrev da River var 17 år.

Run to the rescue with love, and peace will follow“, sa en tydelig rørt Joaquin før han forlot scenen.

River Phoenix var en begavet skuespiller og idol mange likte. Han døde på tragisk vis i en alder av kun 23 år i 1993, men River Phoenix står for alltid som et filmikon som på sett og vis også har blitt en legende. Totalt fikk han med seg 25 film- og serieroller. “Dark Blood“, den siste filmen han var med i, ble faktisk ikke gitt ut før i 2012 (!), altså nesten 20 år etter hans bortgang. Grunnen var enkelt og greit at filmen ikke var ferdig innspilt da han døde, men nær 20 år senere ble filmen sluppet, med de manglende scenene og slutten utelatt, men forklart ved hjelp av tekst og voiceover.

Den har jeg faktisk ikke sett, men det burde man jo få gjort.

Her er fire andre filmer med River Phoenix som er essensielt materiale for alle filminteresserte River-fans.

Den første er det store sjanser for at du allerede har sett. Selv om det er fort gjort å egentlig ikke tenke over at River Phoenix spilte i denne legendariske filmen, så er rollen der uten tvil den flest har sett han i, og som også antagelig er hans best kjente.

INDIANA JONES AND THE LAST CRUSADE (Indiana Jones og det siste korstog, 1989)

River Phoenix spiller faktisk rollen som Indiana Jones – den unge Indy vel og merke, i den tredje av de klassiske Indiana Jones-filmene.  Det gjorde han forøvrig alldeles utmerket.

“Indiana Jones og det siste korstog” kan streames hos Netflix

RUNNING ON EMPTY (Jaget av fortiden, 1988)

River ble faktisk Oscar-nominert for beste birolle i 1989 for “Running on Empty”, en film der han spiller eldstesønnen i en familie som lever i skjul. Sønnen ønsker å finne sin egen vei i livet, men risikerer at familien avsløres og at han ikke får se de igjen.

STAND BY ME (Venner for livet, 1986)

En pur ung River Phoenix sjarmerer i filmen som har fått kultstatus. “Stand by Me” var det store gjennombruddet hans, og er et veldig fint og spennende oppvekstdrama om fire 12 år gamle venner.

Det er sommeren 1959 i Oregon når fire 12 år gamle eventyrlystne gutter får vite omtrent hvor den døde kroppen til en gutt som har vært savnet en stund ligger. De bestemmer seg for å legge ut på fottur i skogen og langs øde åpne togskinnelandskaper for å finne han. Underveis på turen lærer de fire vennene mye om både seg selv og om betydningen av vennskap, samt viktigheten av å stå for det som er riktig.

MY OWN PRIVATE IDAHO (I drift mot Idaho, 1991)

Etter min mening kanskje Rivers aller fremste rolleprestasjon, i filmen der han spiller mot Keanu Reeves.

Omtale av filmen fra verdensteatret.no/Tromsø Filmklubb:

Mike (River Phoenix) og Scott (Keanu Reeves) er bestevenner fra to forskjellige verdener, men som begge finner hverandre i en kald og kynisk tilværelse hvor de livnærer seg som prostituerte. Den rotløse Mike er på jakt etter sin mor og rikmannsønnen Scott har kommet på kant med sin far og har brutt all kontakt med familien. I denne roadmovien, skrevet og regissert av Gus Van Sant, følger vi de to guttene på reise fra Portland til Italia på leting etter Mikes mor. Men det er også en indre reise, ikke minst for Mike, etter hvert som hans vennskap med Scott utvikler seg til kjærlighet.

Gus Van Sants inspirasjon til manuset kom i stor grad fra romanen City of Night av John Rechy. Men Van Sant mente at Rechys roman skildret tilværelsen til mannlige gateprostituerte langt bedre enn han selv gjorde og manuset ble liggende i mange år. På slutten av åttitallet gjenopptok Van Sant arbeidet med manuset. bl.a. etter å ha sett Orson Welles Shakespeareinspirerte film Chimes at Midnight. Men filmen hadde en trang fødsel. På slutten av åttitallet var temaet fortsatt svært kontroversielt og de store filmstudioene hadde lite lyst til å satse på filmen uten store endringer i manuset. Til slutt klarte Van Sant likevel å få solgt inn filmen til New Line Cinema.

Da filmen omsider kom, ble den stort sett godt mottatt. Selv om en del kritikere var negative, ikke minst til scenene direkte lånt fra Shakespeare og timelaps-scenene som de opplevde som forvirrende. Til tross for alt dette, kan vel filmen i dag regnes som en nittitallsklassiker, og filmens tema er like tidløst og aktuelt i dag (…) Når man ser den i dag, så er det med ikke så lite vemod – med tanke på hvilket stort skuespillertalent vi mistet i River Phoenix, som gikk bort så alt for tidlig bare 2 år etter at denne filmen kom.

Skrevet av Odd-Arild Knutsen, verdensteatret.no

Se også “Sneakers” (1992, en av hans mest kjente roller), “Moskito-kysten” (1986), “Little Nikita” (1988) og “Elsker deg til døde” (1990).

Seriesnakk: WILD BILL (NRK) – småmunter krim(skrams)

Den engelske krimdramaserien “WILD BILL” (2019) sesong 1 som du nå kan se hos NRK TV er en enkel og grei lett fordøyelig og fornøyelig politiserie.

SERIE: WILD BILL
Krimdrama, Storbritannia, 2019
Sesong 1, 6 episoder
Med: Rob Lowe, Bronwyn James, Anjli Mohindra, Anthony Flanagan, Tony Pitts, Aloreia Spencer, Eshan Gopal, med flere
Aktuell: Serien er tilgjengelig på nett hos NRK TV frem til og med 30. desember 2020

Britisk krim er viden kjent for å være blant det ypperste du kan få servert innen krim, så når nye produksjoner dukker opp er det alltid interessant å sjekke de ut. “Wild Bill” kan på ingen måte sammenligne seg med topp serier som “Broadchurch”, “Happy Valley”, “Luther”, “The Bay” og andre store produksjoner, men det prøver den da heller aldri på. “Wild Bill” er hva den gir seg ut for å være; underholdende krimdrama.

NRK omtaler serien som komikrimserie. Å si at det er komedie er vel å strekke det, men at serien har humor i seg kan man trygt si.

I “Wild Bill” møter vi en politimester fra USA, Bill Hixon, spilt av Rob Lowe – som det er en halv evighet siden man så i noe sist som var verdt å se.

Bill er en amerikansk polititopp som flytter fra trykkokeren i USA til en søvnig liten engelsk by, nærmere bestemt Boston (ja for tenk, Boston ER faktisk en liten by i England, beliggende i Lincolnshire ca 16 mil nord for London). Dit ankommer Bill sammen med den 14 år gamle datteren sin, i et håp om å forbedre forholdet til henne og få en ny start. Han skal også få bukt med byens kriminalitet og sørge for omfattende politikutt. Det blir omveltninger for Bill, som og hiver seg over gamle uoppklarte saker, og i nye omgivelser må han sette spørsmål ved seg selv. Det skal vise seg at både han og datteren trenger Boston, og at Boston trenger dem.

Bill har nemlig fått jobben som politisjef i distriktet. Han er en passe sympatisk fyr, Bill, sånn egentlig, selv om han er misantropisk av seg også, samt mer enn passe sta, ergo blir han ingen umiddelbar populær tilvekst blant de lokale. Hans måte å håndtere ting på er heller ikke typisk britisk, noe som gir serien et friskt pust.

Den lille søvnige byen er kanskje ikke så søvnig heller, for det dukker stadig opp makabre lik og krimgåter.

Rob Lowe bærer hele serien, selv om også birollene gjør det bra. Særlig,  – for meg fra før ukjente – Bronwyn James gjør en veldig bra rollefigur som DC Muriel Yeardsley, en noe overvektig ung politietterforsker. Unge Aloreia Spencer gjør og en forbilledlig fin figur som Bills datter Kelsey, i det som er hennes første serie- og filmrolle.

Valget av Rob Lowe i hovedrollen er vellykket. Den tørre humoren hans og flere vittige bemerkninger og kommentarer er det som først og fremst løfter serien. Måten Bill utfører politijobben på og at han stiller spørsmål ved ting som gjøres annerledes i Storbritannia enn i statene der han kommer fra er tidvis både humoristisk, spot on og god underholdning. Samtidig er han akkurat sympatisk nok i rollen til at man liker fyren.

Krimmysteriene i hver episode er av den enkle sorten, som gjør det veldig lett å se på. Det er hverdagsflukt og popcorn. For hver episode er på kun omlag 45 minutter, og med løsning i god tid innen rulleteksten entrer skjermen.

Ellers har man velkjente ingredienser som blant annet engelsk landsbygd, nabofeider, en skummel russer i bakgrunnen, familiekonflikter, og motstandere innen politistyrken. Det er noen plotthull, logiske brister, lite sannsynlige plots og småplukk her og der, men det lever denne serien fint med. Det ER fiksjon og lett krim med humor. Man kan såklart også si at måten politibetjenter og underordnede snakker til overordnede er upassende og ikke har virkelighetsrot, men hva gjør nå det? Ikke alt er like interessant utover i serien, det skal sies.

Kontrastene mellom Bill, som også naturlig nok har en tydelig (Texas-aktig tror jeg) amerikansk tale og væremåte, og de lokale er noe av det serien sirkler rundt.

Selv om det er flere makabre saker og serien egentlig er litt “dark” er det likevel en gjennomgående lett og munter tone. Det er selvsagt pur fiksjon, iblandet svart humor og tilstrekkelig med spenning, og må aldri sees på som et bunnseriøst politidrama, for det er dette ikke!

Alt i alt er “Wild Bill” en underholdende serie som er helt fin som sofakrim og tidsfordriv, med en god Rob Lowe. Filmhjerte likte ihvertfall “Wild Bill”, og kanskje kan man håpe på en sesong 2?

Terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥ – –

 

OSCAR 2020: FILMHJERTE TIPPER VINNERE

Natt til mandag norsk tid går årets Oscar-udeling av stabelen. Filmhjerte har sett i spåkula og spår her hvem som får Oscar.

Blir det sørkoreansk Oscar-storeslem, eller kriger 1917 seg til topps? Kan Tarantino få regiprisen, og blir det i det hele tatt noen overraskelser? Filmhjerte har svaret, disse kommer til å få Oscar, trur eg 😉

Beste film: “PARASITT”

– utfordrer: “1917”

– Det er lenge siden jeg har likt så mange av de nominerte for beste film. Uansett vinner her vil det (trolig) være en film jeg liker godt. “Parasitt” har røsket med seg noen store viktige priser den sisiste tiden, og seiler dermed opp som favoritt, og vil isåfall bli historisk som første fremmedspråklige film til å vinne beste film. “1917” kan imidlertid spolere “Parasitt”-festen. De to er også de to filmene jeg håper mest på, med “Parasitt” som førstevalg. Ellers liker jeg veldig godt både “Jojo Rabbit”, “Marriage Story”, “Once Upon a Time in Hollywood” og “Little Women”. “The Irishman” er OK. “Joker” og “Ford V Ferrari” har jeg ikke sett ennå, men sistnevnte er nok uten vinnersjanse. “Joker” er uansett en type film jeg ikke håper vinner.

Parasitt

Beste regi: SAM MENDES (“1917”)

– utfordrer: Bong Joon-ho (“Parasitt”)

– At en av de to vinner er jeg ganske så sikker på, og muligens får Mendes den for en film med mer tyngde i enn Joon-ho sin. Men vinner Bong Joon-ho for beste film tar han kanskje regi også. Tarantino (“Once upon a Time…”), Todd Phillips (“Joker”) og Martin Scorsese (“The Irishman”) får ta til takke med æren det er å være nominerte.

Beste mannlige hovedrolle: JOAQUIN PHOENIX (“Joker”)

– utfordrer: Adam Driver (“Marriage Story”)

– Phoenix har dratt med seg alle de store prisene og krones nok også med Oscar. Selv håper jeg på Driver, som virkelig leverte en praktrolle. De tre andre er nok uten sjanse. DiCaprio var bra i “Once Upon a time…” men ikke Oscarvinner-verdig. Antonio Banderas og Jonathan Pryce sine filmer (“Pain and Glory” / “The Two Popes”) har jeg ikke giddet se, men de er uansett sjanseløse.

Beste kvinnelige hovedrolle: RENÉE ZELLWEGER (“Judy”)

– utfordrer: Scarlett Johansson (“Marriage Story”)

– Nå er jeg absolutt ingen fan av Zellweger, men allerede lenge før filmen premierte gikk snakket om at hun ville bli en Oscar-kandidat, og hun har i likhet med Phoenix håvet inn flere store priser den siste tida, så her er hun klar favoritt. Jeg har ikke sett filmen, men rolleinnsatsen hennes skal vist være verdig en Oscar, så da så… Imidlertid håper jeg Scarlett Johansson snapper statuetten for sin herlige rolle i “Marriage Story”, men jeg tviler.

Beste mannlige birolle: BRAD PITT (“Once Upon a Time in Hollywood”)

– Jeg både tror og håper Pitt vinner. “Once Upon a Time…” er populær blant Oscar-voterne vil jeg tro, så at filmen får en av de store prisene er ikke overraskende. Men for et felt Pitt har havnet i, der han konkurrerer mot Anthony Hopkins, Al Pacino, Tom Hanks og Joe Pesci. Hopkins nevnes som mulig vinner her, men om noen andre enn Pitt får den ville det frydet meg litt om det var Pesci som overrasket.

Beste kvinnelige birolle: LAURA DERN (“Marriage Story”)

– Siden nydelige “Marriage Story” ikke tar noen andre priser tar de trolig denne som går til veteranen etterhvert, Laura Dern. Hun var veldig god i filmen, men skulle jeg bestemt ville jeg gitt den til Florence Pugh (“Little Women”). Scarlett Johansson har altså klart bragden å få nominasjon både som beste kvinnelige skuespiller og birolle. Hun bør jo vinne for “Marriage Story”, men litt ironisk er det at dersom hun vinner Oscar blir det nok istedet for birollen i “Jojo Rabbit”, da hun nok er eneste som kan utfordre Dern her. Jeg digger Jojo-filmen, men syns ikke Scarlett fortjener Oscar-nominasjonen for rollen i den.

Beste originale manus (Screenplay): QUENTIN TARANTINO (“Once Upon a Time in Hollywood”)

– Oscarakademiet liker såklart en film “om dem selv”, om Hollywoodindustrien altså, og at Tarantinos film er oppfinnsom og kreativt skrevet er det ingen tvil om, men Bong Joon-ho (“Parasitt”) kan fort stikke av med denne prisen, alt ettersom hvordan de øvrige stemmene i kategoriene går. Jeg jubler mest for “Parasitt”, men “1917” (Mendes), “Marriage Story” (Baumbach) og “Once Upon a Time…” er og verdige vinnerfilmer her.

Beste adapterte/tilrettelagte manus (Adapted screenplay): TAIKA WAITITI (“Jojo Rabbit”)

– Gerwig bragte nytt liv i en gammel romanklassiker, og gjorde det med stil og finesse. Men en sterk kandidat er Taika Waititi (“Jojo Rabbitt”) som gjorde krig og jødehat til satire og komikk med varme og mening. Kanskje er dette prisen som er tilrettelagt for at herlige “Jojo Rabbit” får en Oscar? “Little Women” får antagelig for kostymer, så da får også den sin Oscar. Begge filmene er populære, og både Gerwig og Waititi står for både regi og manus i filmene sine. De ble begge oversett i regi-kategorien. En av de vinner ganske sikkert, og jeg vet ikke hvem av de to jeg håper mest på, begge er nemlig fortjente vinnere isåfall. Både Gerwig og Waititi er utpreget sympatiske av seg, så det er et close race og mtp hvem stemmene legges på. “Joker”, “The Two Popes” og “The Irishman” kommer til kort.

Beste animasjonsfilm: “TOY STORY 4”

– Fra mektige Oscargrossist Pixar studios, og den klart mest populære av de nominerte. Men ikke en opplagt vinner ettersom andre animerte har vunnet flere av de andre kåringene.

Beste animerte kortfilm: “HAIR LOVE”

– En sterk utfordrer i “Memorable”, som har litt Oscar-åte i seg, om en artist og alzheimer. Men “Hair Love” er antagelig den blant de nominerte med bredest publikumsapell, da den er en søt og gripende liten historie om en farget far og datter som bånder på en såkalt bad-hair-day…

Beste foto (best cinematography): ROGER DEAKINS (“1917”)

– “1917” har en enestående strålende kinematografi, eller foto som det jo egentlig er. Alt det tekniske som sitter helstøpt og de sømløse kamerabevegelsene i det som er omtalt som en (bortimot) one-shot, som en eneste lang tagning. Om noen snapper denne prisen fra “1917” er det rene landeveisrøveriet, men “Once Upon a Time in Hollywood” (Robert Richardson) har også et imponerende foto i måten Hollywood anno 69 er gjenskapt. “The Lighthouse” (Jarin Blaschke) er kanskje en veldig dark horse? Ihvertfall en fortjent nominasjon.

Beste produksjonsdesign: “1917”

– Denne er en hard nøtt, men jeg håper og mener “1917” fortjener Oscar her. Produksjonsdesignet er eksepsjonelt bra satt sammen og bygd for å kunne rulles ut som en lang scene. Nok en gang er det “Once upon a Time in Hollywood” som er en knallsterk utfordrer for måten 1969-versjonen av Hollywood er gjenskapt, og filmen har allerede vunnet en viktig pris for dette, så den seiler vel egentlig opp som favoritt? Forøvrig vil jeg og gi skryt til “Jojo Rabbit” for et utmerket produksjonsdesign.

Beste kostymedesign: JACQUELINE DURRAN (“Little Women”)

– Igjen, “Once Upon a Time in Hollywood” kan fort ta Oscar her, men er det ikke en bedre og vanskeligere prestasjon med kostymene i “Little Women”s 1800-tallsstil, enn i 1969-Hollywood? Jeg håper Oscarvelgerne ser det.

Beste originalmusikk: “1917”

– Jeg har ikke sett “Joker” som nevnes som en favoritt her, men den har ut fra det jeg har hørt av klipp et sterkt score, som det kalles på godt norsk…, men jeg går for “1917” som har et kraftfult lydbilde som bør beæres med en Oscar. Dessuten må vel turen være kommet nå for “1917”-komponist Thomas Newman etter 13 tidligere nominasjoner, men med fortsatt like tom peishylle.

Beste originale sang: “I’m Gonna Love Me Tonight” (Elton John  og Bernie Taupin, “Rocketman”)

– Selvsagt vinner en sang av Elton John, noe annet er jo uhørt!

Beste lydklipp (sound editing): “1917”

– Veldig vanskelig å spå. “1917” er jo en audiofest med drønninger, brak, og alt som hører med til krigsfilm. Men “Ford V Ferrari”, som jeg kun har sett traileren til, må sies å ha gjort et enestående stykke arbeide med lydklippingen med veteranracerbilene i filmen.

Beste lydmiks: “1917”

– Den som vinner den ene, vinner også den andre av lydkategoriene. Forskjellene er kanskje vanskelig å skille mellom de to kategoriene, men i lydmiks syns jeg “1917” utmerker seg enda mer enn i lydklipp. Uansett, “Ford V Ferrari” vinner fort denne også hvis de tar lydklipp og.

Beste visuelle effekter: “1917”

– Det blir mye “1917”, men isåfall helt fortjent. De visuelle (spesial)effektene i krigseposet er spektakulære i den forstand at de bidrar så sterkt til både handling og nerven i filmen. Marvel-produksjonen “Avengers Endgame” nevnes som den store utfordreren med sine spektakulære scener.

Beste klipp/filmredigering (Editing): “PARASITT”

– “Parasitt” har de silkemyke sømløse overgangene i klippingen som gjør den så behagelig men også de villere sekvensene er mesterlig satt sammen. Jeg har som sagt ikke sett “Ford V Ferrari”, men kun sett traileren, og den slår meg som en film som har et glimrende klipp. Den trekkes da også frem som en vinnerkandidat.

Beste fremmedspråklige film (Best international film): “PARASITT”

-Hvilke filmer av de utenlandske har Oscar-velgerne egentlig sett? “Parasitt” har de ihvertfall sett, men om det er en tanke bak med at man skal fordele priser kan det ironiske oppstå at “Parasitt” ikke vinner denne prisen, men går til topps for beste film, Oscar`s aller mest prestisjefulle pris. Men tørr de ta sjansen på at “Parasitt” vinner den? Jeg er ganske sikker på at “Parasitt” vinner for beste internasjonale film, den er iallefall storfavoritt.

Beste hår og sminke: “JOKER”

– Filmer av typen “Joker” vinner vel gjerne makeup-prisen? Imidlertid kan (og bør vel) “Bombshell” fort vinne her ettersom det er gjort en fantastisk jobb i sminkingen av Charlize Theron i filmen. Theron spiller Fox News`nyhetsanker Megan Kelly, og hun ser jo pinadø kliss lik ut som originalen! …ja ihvertfall nesten. “Joker” er dog en mye mye mere populær film, så også blant Oscar-gjengen vil jeg anta, så kanskje har det noe å si.

Beste dokumentar: “American Factory”

Beste kortdokumentar: “Learning to Skateboard in a War Zone (If You’re a Girl)”

Beste kortfilm (Live action short): “A SISTER”

– Et sjansetips. Actionfull kortfilm om en politikvinne som over telefonen prøver å redde en ung kvinne som er i fare. Høres nesten ut som en amerikansk versjon av den danske glimrende filmen “Den skyldige”, der en politimann skal redde en ung kvinne over telefon, men jeg aner ikke, jeg har ikke sett kortfilmen. Så spørs det om den velges som vinner foran kortdramaet “Brotherhood” om en ISIS-kriger som returnerer hjem til en ublid far. Det er vel i tiden at den vinner, men jeg syns “A Sister” høres mye mer spennende ut.

 

Vel vel, dette er mine tips for årets Oscar. Svaret på hvem som faktisk får de 24 Oscar-statuettene får vi altså natt til mandag norsk tid. Ingen norske TV-kanaler har vettige folk i toppen, så det blir ingen Oscar-show på norsk TV så vidt meg bekjent, men forhåpentligvis sender dansk TV (eller svenskene på nett) Oscar-utdelingen, noe som er fint for de som har tilgang til det…

Kom gjerne med dine egne tips, eller kommentarer, i kommentarfeltet 😉

 

FILM: PANGSTART FOR PARASITT – HISTORISK ÅPNINGSHELG PÅ KINO

Brakåpning på norske kinoer for den sørkoreanske filmsensasjonen PARASITT. Hos den norske filmdistributøren Arthaus står jubelen i taket for mottakelsen filmen har fått på kino i Norge.

Regissør Bong Joong-ho sitt mesterstykke av en film har blitt møtt av unison hyllest nær sagt verden over. Her til lands kan man se filmplakater stappfulle av terningkast 6 fra flere av landets største mediehus og nettsteder om film, som VG, Aftenposten, Dagsavisen, FVN, FilmMagasinet, Kinomagasinet, Filmfront, Nordlys, Adressa, og TV 2.
Her på Filmhjerte.blogg.no har Parasitt selvsagt også fått en skinnende blank sekser på terningen. Les anmeldelsen her

Se gjerne traileren for Parasitt i videoen nederst – traileren avslører så godt som ingenting nemlig 😀

I en pressemelding fra Arthaus meldes følgende:

Folk går mann av huse for å se det sørkoreanske filmfenomenet Parasitt: Nesten 20.000 har sett den på kino etter åpningshelgen! Det er besøksrekord for Arthaus. Filmen er en av favorittene til å vinne Oscar kommende helg. 

«Dette er vanvittig gøy! Parasitt er et aldri så lite – eller ganske så stort – filmmirakel! Dette er den beste åpningshelgen for en av våre filmer noen sinne» konstaterer Svend Bolstad Jensen, daglig leder hos filmdistributøren Arthaus. Arthaus er en av Norges ledende distributører av uavhengig kvalitetsfilm, og ble etablert i 1992. Parasitt har hatt  solide 10870 besøkende på kino i åpningshelgen på landsbasis, og har i tillegg 8359 besøkende på førpremierer og festivalvisninger. «Dette er veldig motiverende for oss. Det er ikke hver dag folk går mann av huse for å se film fra Sør-Korea! Vi må rette en stor takk til kinoene over hele landet som har gjort en fantastisk jobb med filmen.» 

Gullpalmevinneren Parasitt har blitt en enorm suksess siden den hadde verdenspremiere i Cannes i mai i fjor, og har til nå spilt inn mer enn 160 millioner dollar verden over. Den er nominert til hele 6 Oscars, og er blant favorittene til å vinne den gjeveste prisen av dem alle, prisen for beste film. I helgen vant den BAFTA for beste fremmedspråklige film og for beste manus. 

 

 

ETTER TIFF 2020: 18 (!) FILMTIPS TIL NYE FILMER DU BØR SE

Filmhjerte fikk med seg et tjuetalls filmer under årets utgave av Tromsø International Film Festival (TIFF) i midten av januar, og drar her fram en rekke anbefalinger om filmer som ble vist der som du bør se når sjansen byr seg.

I løpet av og etter festivaluka har Filmhjerte publisert filmomtaler og anmeldelser av THE GRIZZLIES (Canada), JOJO RABBIT (USA), MONOS (Colombia), LITTLE WOMEN (USA) og ALLE MÅ DØ (Norge), samt PARASITT (Sør-Korea). Filmanmeldelsene for disse finnes andre steder på filmhjerte.blogg.no. Alle disse, unntatt The Grizzlies, går for tiden eller kommer snart på norsk kino, og alle unntatt Alle må dø som fikk terningkast 1, hehe, kan uten tvil anbefales varmt.

I tillegg har undertegnede via Twitter og Instagram tvitret og, hva heter det, instagrammet (?) om en rekke av de andre filmene med korte synspunkter og anbefalinger. Her er noen ord om flere av disse filmene.

JOJO RABBIT (USA) var ikke en av filmene jeg hadde plukket ut før TIFF som en av de jeg hadde tenkt å se, men nok en gang bevises det jeg skrev før festivalen, at det dukker alltid opp noe man liker som man ikke hadde trodd på forhånd. Nazisatiren som harselerer med Hitler, Hitlerjugend og jødehat ble populær, fikk nylig 6 Oscar-nominasjoner, og går på kino nå.

Mange flere av TIFF-filmene burde fått sitt eget bloggpostinnlegg, men det ble det ikke tid til. Kanskje kommer det mer senere om noen av dagens omtalte filmer, når eller hvis de settes opp på norsk kino.

Den kinesiske/amerikanske dramakomedien THE FAREWELL som er en film “bygget på en ekte løgn” som har høstet mye kritikerros er en herlig film. I The Farewell møter vi Billi, en kinesiskfødt ung kvinne i New York som får vite at bestemoren hennes, Nai Nai, har kreft og trolig bare noen uker igjen å leve ifølge legene. Dette vet bestemoren selv ingenting om, ettersom familien velger å “skjerme” henne fra sannheten. Når hele familien reiser til Kina for å samles til Nai Nais siste dager arrangerer de et falskt bryllup som påskudd for å samle hele slekta.

Rollefigurene Billi spilles på meget sterkt vis av rapperen Awkwafina, mens bestemorsrollen i filmen er ustyrtelig morsom og forrykende med vittige replikker og rørende stunder.

Dette er en rørende og faktisk ganske morsom film, med bra driv i, som absolutt anbefales. Norsk kinopremiere 13. mars.

Filmhjerte skulle skrevet mer om den sør-afrikanske/britiske filmen MOFFIE, som både skildrer den brennende homofobien og rasismen i det sørafrikanske regimet på tidlig 80-tall, samtidig som den også tegner et forstyrrende bilde av en skammelig historisk periode, der den retter fokus mot forholdene de vernepliktige gikk gjennom. Alle hvite menn over 16 år ble innkalt, og flere av de gjennomgikk et reint helvete både i krig og “fredstid”.

Filmens tittel, “Moffie”, er et ord som har veldig kraftig negativ betydning i landet, og kan muligens sammenlignes med det engelske “faggott”. I Sør-Afrika er betydningen av ordet iallefall ekstremt negativt, fortalte regissør Oliver Hermanus som var i Tromsø i anledning filmen, som ennå ikke har hatt premiere i Sør-Afrika, men fått mye forhåndsomtale. I stil er det klare linjer til for eksempel en krigsklassiker som “Full Metal Jacket“.
Moffie er så definitivt verdt å se. Om den settes opp på kino i Norge vet jeg ikke sikkert, men Filmhjerte triller iallefall terningkast 5.

Xavier Dolans nye og komplekse film MATTHIAS & MAXIME (Canada) er et sterkt og rørende portrett av et vennskap og følelser, hvor Dolan atter en gang beviser sine kunster som en filmskaper som evner å skape gripende filmer.

De to vennene Matthias og Maxime, sistnevnte spilt meget godt av Dolan selv, overtales til å spille inn en kort studentfilm, hvor de må kysse hverandre. Det som tilsynelatende er et uskyldig og udramatisk øyeblikk foran kamera skal vise seg å romme en langt mer kompleks reise, når vennskapet settes på prøve og de to driver fra hverandre. Maxime skal i tillegg snart flytte til Australia, og tiden begynner å løpe ut for hvorvidt vennskapet kan reddes før det er for sent.

Det er en lavmælt film, hvor Dolan får frem sårhet, nostalgi og hjerteskjærende små øyeblikk, samtidig som den hele tiden fremstår veldig realistisk og nedtonet. Igjen blir det terningkast 5 fra Filmhjerte. Filmen kommer på norsk kino til sommeren, med premiere 12. juni.

Parasitt

Anbefales må selvsagt også den fabelaktige PARASITT fra Sør-Korea, som til og med er Oscarnominert for blant annet beste film og regi. Parasitt fikk nylig terningkast 6 her på filmbloggen. Parasitt må oppleves!

Norsk ordinær kinopremiere er 31. januar.

Casey Affleck sin postakopalyptiske fremtidsvisjon LIGHT OF MY LIFE (USA) som handler om et samfunn der kvinneandelen av befolkningen drastisk har sunket er både delvis kontroversiell og ganske bra. Sett med feministiske øyne vil muligens filmen vekke en viss følelse av avsky, men det er iallefall en film med en nerve gjennom seg hele veien, selv om det tidvis ikke skjer allverdens, før i filmens siste del.

Gode skuespillerprestasjoner må trekkes frem, men filmens sterkeste kort er den sterke og vakre relasjonen mellom far og datter som stadig utvikler seg mens de lever i skjul. Norsk kinopremiere 27. mars.

En ny film fra Roman Polanski gikk også på TIFF;
J`ACCUSE
(An officer and a spy, Frankrike) er en litt tung film å henge med i da det er mye dialog, mye, men som er preget av engasjement og Polanskis gode formidlingsevner. Filmen, som har et godt produksjons- og kostymedesign, skildrer en viktig historisk hendelse mot slutten av 1800-tallet da en fransk offiser feilaktig ble sendt i fengsel.

Noen kaller filmen kontroversiell, men om jeg er enig i det vet jeg ikke helt. Den er kanskje mer konvensjonell enn kontroversiell, men altså, jeg syns den er verdt å se. Polanskis film er merkelig nok ikke planlagt vist på norsk kino, men denne filmen blir ihvertfall tilgjengelig via andre plattformer.

Norske Dag Johan Haugerud som ifjor regisserte den absolutt fantastiske BARN hadde verdenspremiere på TIFF med novellefilmen LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN. Den nye filmen hans varer bare i en times tid, noe som kanskje ikke forsvarer en kinotur for alle. Filmen som er en dramakomedie, eller ifølge han selv en slags musikal (!) – uten å være en musikal bare så det er sagt – tar på kornet en del ting i samfunnet rundt ansvar og skyld.

Andrea Bræin Hovig har jeg ikke vært noen spesiell fan av tidligere, men hun gjør en sterk og imponerende jobb her i hovedrollen, som en kvinne som føler skyld etter at moren hennes døde, samtidig som hun og vennene står midt i forberedelsene av en sang til et bryllup, en sang ingen ser ut til å ville stå til svars for. Det er en film hvor dialogen bærer filmen nesten fullstendig, og da er det jo bra at dialog er noe regissør Haugerud er en av de aller beste til blant norske regissører. Lyset fra sjokoladefabrikken anbefales, og er snart kinoklar.

BARN gikk forøvrig også på TIFF, og har du ennå ikke sett BARN er det bare å få sett den så snart sjansen byr seg på nett eller kjøpefilm. For en alldeles glimrende film, der det som kjent handler om etterdønningene etter en katastrofal ulykkeshendelse på fotballbanen på en skole hvor en 13 år gammel jente forårsaker en jevnaldrendes gutts død.

Henriette Stenstrup hadde jeg aldri drømt om kunne overbevise i en totalt bunnseriøs rolle, men det gjør hun til de grader i rollen som rektor på skolen som rammes. Imponerer gjør og særlig Jan Gunnar Røise og Brynjar Åbel Bandlien, samt Thorbjørn Harr, Hans Olav Brenner, med flere. BARN (filmen heter “Beware of children” på engelsk) er faktisk en av de aller sterkeste og beste norske filmene jeg har sett, og også her er det skarpe observasjoner og bemerkelsesverdig sterk dialog.

Filmen tar også som kjent utgangspunktet i at gutten som dør er sønnen til en profilert FrP-politiker, mens jenta er datteren til en profilert AP-politiker, samtidig som det er et forhold mellom en ansatt ved skolen og guttens far.

Dag Johan Haugerud fortalte etter filmvisningen i Tromsø, på spørsmål fra salen (fra undertegnede faktisk…), at han ikke hadde fått noen negative tilbakemeldinger fra folk som stemmer eller er med i FrP, og han snakket litt om de politiske aspektene ved filmen og om hvordan det ofte er med fordommer mot de som mener det og det, at de er sånn og sånn og så videre. At han her viser hele mennesker, ble nevnt av intervjuer på scenen etter filmen. Faktisk har han heller fått kommentarer av typen “uff, en sympatisk FrP`er, usj”, sa Haugerud til latter fra publikum 😉

Disse momentene gjelder selvsagt også rundt filmens hovedtema som naturligvis er ettervirkningene av den tragiske hendelsen, fordeling av skyld og det å kunne gå videre, og om hvordan filmens handling er så typisk norsk, eller nordisk.

Et annet interessant poeng med filmen er at det som i filmen gjerne kan fremstå som humor aldri har vært et forsøk på å være komisk, for det er nemlig filmen ikke på noen måte, sa Haugerud. Av scenene de hadde filmet flere ganger hadde de bevisst valgt den som var minst morsom når filmen skulle klippes sammen, og at en eventuell humor i dialogen i noen scener er en naturlig litt galgenhumoristisk hverdagslig greie.

BARN er en film som er så mye, og hvor man aldri helt føler seg sikker på hvor man skal legge sympatien sin. Det plager, og nettopp blant annet det gir BARN en imponerende dybde som føles sjelden i norsk film. Filmen gikk på kino ifjor høst, og er tilgjengelig nå for kjøp og leie hos bl.a. Viaplay, iTunes, med flere.

Islandsk film er ofte en suksessfaktor på filmfestival. AGNES JOY er kanskje ikke helt der oppe men er en bra film om en kvinne som er lei av hverdag og jobb. Datteren i huset er lei tilværelsen hun også, mens faren bedriver dagene til Netflix-binging. En aldrende mormor skaper også utfordringer, mens en ny nabo fører til spenninger.

Filmen er noe sprikende og føles i grunn både litt uferdig og som om man egentlig har hatt tenkt på å lage noe annet (som også regissøren som var på besøk i Tromsø selv nevnte), men leverer godt på flere områder da den både har empati og rørende stunder. Agnes er adoptivdatteren til filmens hovedperson, og var egentlig den filmen skulle handle om, før man underveis fant ut at moren var den mest interessante historien å fortelle. Liker du film fra Island bør denne sees. Den kommer neppe på kino, men er forhåpentligvis å finne på itunes o.l. etterhvert.

Siden islandsk film interesserer meg spurte jeg regissør Silja Hauksdóttir om hun kunne si noen ord om utvelgelsen av skuespillerene til filmen.

Tittelrollen spilles av skuespillerdebutant Donna Cruz, som regissøren fortalte var den vanskeligste rollefiguren å caste, da det ikke akkurat finnes mange utdannede skuespillere på Island med hennes bakgrunn (det vil si, ingen, men Cruz spiller godt). Interessant var det ellers å høre at Þorsteinn Bachmann (som spiller familefaren, og som er en av Islands mest kjente og mest benyttede skuespillere) vistnok fikk rollen fordi han er gift/samboer med ei fra filmcrewet. LOL. Jaja, men han er alltid solid, så også her.

Og så var det den svenske komedien REVANSCH da, eller THE COMEBACK som den heter internasjonalt. Filmen er egentlig en TV-serie som gikk i 10 korte avsnitt på 10 ganger 10 minutter på svensk TV i 2019. Vi treffer en forhenværende badmintonstjerne som 30 år etter karrierens siste kamp aldri har kommet over en dommeravgjørelse. Serien, eller filmen, er fantastisk morsom, komisk, full av empati og er både fin og rørende også.

Veteranen Anki Larsson som spiller hovedrollen gjør en strålende innsats. Kommer du over serien på nett anbefaler jeg absolutt å se den. På TIFF ble serien vist, med rulletekst etter hver episode, sammenhengende og på kinoskjerm for fullsatt sal. Hovedrolleinnehaver Larsson var på den ene visningen i Tromsø, og kunne berette at hun ikke hadde sett serien på stort format før, og på spørsmål fra salen (gjett fra hvem`a) fortalte hun at det var ganske mye hard jobbing ettersom rollen faktisk var fysisk krevende siden hun ikke er ung lengre.

 

Ellers, for deg som liker å utforske dramafilmer man sjeldent eller aldri ser på det norske markedet, kan canadiske RESTLESS RIVER og marokkanske ADAM være verdt tiden. I Restless River blir en inuitt-kvinne gravid under 2. verdenskrig, og må oppdra sønnen i en brytningstid mellom tradisjoner og moderniseringen, tidvis fin film, mens Adam skildrer et vennskap mellom to kvinner i Marokko som begge føler skam og som behøver den andres hjelp. Den ene en hjemmebakeridrivende alenemor for en dypt sjarmerende liten jente, den andre en høygravid kvinne på leting etter inntekt, husly og kanskje sjelefred. Ganske fin film dette også. Disse to filmene vil jeg forøvrig anta er vanskelig å oppdrive, men nå er de iallefall nevnt…

La oss ikke glemme amerikanske THE LIGHTHOUSE med Willem Dafoe og Robert Pattinson alene på en avsides værhard knøttliten steinholme med et fyrtårn en gang i attenhundreogbrødmangel-men-mye-alkohol, som er en av årets mest sjokkerende filmopplevelser visuelt og lydmessig.

De to mennene mister gradvis både besinnelse og forstand, og paranoiaen brer om seg. Er de to den de egentlig utgir seg for å være, hva er virkelighet og hva er innbilling? Gnisningene som utvikler seg mellom de to etter at den værbitte sjøulken i Dafoes figur raskt etablerer en rangordning, fører duoen i situasjoner de ikke kan håndtere.

Cinematografien i filmen er fantastisk, det samme er den klaustrofobiske følelsen som omslynger seerne nærmest fra start av, og filmens lydbilde gir kalde gysninger og strekker seg inn mot skrekksjangeren.

Jeg så filmen på TIFF uten verken norsk eller engelsk tekst, noe som var veldig krevende og vanskelig (innimellom nesten umulig) ettersom språket i filmen er ekstremt sjøulk-på-1800-tall-går-alkohol-og-rus-infisert. Jeg hørte til og med ungdom, de er jo ofte de som er best til å forstå alskens varianter av engelsk tale, etter filmen si at det tidvis ikke gikk an å forstå en damn shit av dialogen. Så puss ørene, og se filmen med norske eller engelske undertekster 😉

Stemninga i filmen er uansett så nervepirrende hele veien, og filmet i svarthvitt som den er øker uhyggen og kulden. Det er ikke en skrekkfilmtype hvor alt er skummelt, men en film hvor uhyggen ligger i menneskets sinn. NRK gav den nylig terningkast 6, selv vil jeg vel strekke meg til en firer-femmer på terningen, mens filmnettstedet Montages sin skribent ikke likte filmen. The Lighthouse er absolutt verdt å se, går på kino nå, og er ganske ulik mye annet du vil se dette filmåret.

Ulikt mye annet i sin genre er også den russiske splætterhorrorkomedien slash hevnthrilleren WHY DON`T YOU JUST DIE (Papa, sdokhni) fra 2019. En film definitivt ikke for alle, skulle du derimot like sjangeren og ha god mage er det mye humor og ekstremt med tegneserieaktig gladvold å gasse seg med. I tillegg har den mange små filmatiske referanser som er artige, og har blitt sammenlignet med Tarantinos filmer.

Filmen har et litt søvnig midtparti men den er underholdende og rå når det står på som verst! Jeg ser den gjerne en gang til. Sjekk den hvis du finner den. Sjekk også denne fete filmposteren!

…..

Det ble totalt 26 filmer på undertegnede i løpet av Tromsø International Film festival som gikk av stabelen i uke 3. Gjør man grundig forarbeid i utvelgelsen av filmer man skal se, så ender man ofte opp med mye supert og bra. Imidlertid var det også noen bomskudd. Den kanadiske coming-of-age-historien JEUNE JULIETTE hadde jeg gode forventninger til, men den skuffet en del. Det er likevel en brukbar film, men ikke mer enn et høyst gjennomsnittlig terningkast 3 og går lett i glemmeboka. Sveitsiske PARENTS – en “liksomdokumentar” om et foreldrepar som er lei sine to sjuskete sønner og flytter ut – var mest sovemedisin.

Kinesiske BALLOON, som vist fikk en eller annen fredsfilmpris fra juryen på TIFF, var også kjedelig. Intetsigende var også den islandske dokumentaren THE LAST AUTUMN, om den siste høsten med sauehold. Jeg så også SHORTS 1 (et av TIFFS kortfilmprogram i seksjonen film fra nord), den ukrainske (laget av en svenske) ungdoms- og oppveksts-dokumentaren TRANSNISTRA, samt spesialvisning av den tidlige 90-tallskultklassikeren THELMA & LOUISE (som selvsagt er en god film, som var kul å se på kinoformatet).

FILMANMELDELSE: 1917 – mektig krigsepos

Sam Mendes har regissert et mektig krigsepos som går inn i historiebøkene som en av de mest minneverdige moderne krigsfilmene.


FILMANMELDELSE: 1917
Krig/drama, USA, 2019, 1t 59m
Regi: Sam Mendes
Med: George MacKay, Dean-Charles Chapman, Colin Firth, Benedict Cumberbatch, Mark Strong, Claire Duburcq, Richard Madden, Andrew Scott, m. fl.
Aktuell: Norsk kinopremiere 24. januar, sett på kino


Tekst: Lars Jørgen Grønli. Foto: Filmweb, Nordisk Film Kino

La oss først som sist slå fast at krig er helvete på jord. Det er lidelse, smerte, død, urett og massive ødeleggelser. Men kanskje også håp. Alt dette og mere til har Mendes på en eksepsjonell måte fått fram i den kolossale krigsmaskinen 1917, en film som fortjener hver og en av sine 10 Oscar-nominasjoner, som inkluderer beste film, regi og manus.

Første verdenskrig har så langt ikke vært i nærheten av å være bakteppe for like mange filmer som med handling lagt til 2. verdenskrig. I 1917 viser Mendes, som også står for manus (sammen med Krysty Wilson-Cairns) at også krigen som varte fra 1914 til 1918 kan gi både heftige, medrivende og sterke historier på film.

Det er imidlertid på det tekniske filmen virkelig er enestående. Alt det tekniske med filmen er nemlig fra øverste hylle, alt fra den overveldende cinematografien – altså fotoet som virkelig er fantastisk – til produksjonsdesignet – detaljene og oppbyggingen av settet og bakgrunn som bare er helt rått, og klipp og lyd. Eksepsjonelt laget og satt sammen. Den nær sømløse følelsen av at alt skjer i sanntid er takket være den glimrende flyten filmen har.

Historien i seg selv er et overveldende marerittaktig helvete. Krig er gjerne det, men sjelden har jeg i denne type filmer sett så massive ødeleggelser, slike totalt utbombede slagmarker og ruiner etter krigens herjinger. Det er skremmende, det er vemmelig og motbydelig, og det er selvfølgelig dypt imponerende laget. Roger Deakins sin kameraføring er iallefall en Oscar på peishylla verdig!

Spennende er det naturligvis også, i en film hvor det kanskje kan dras visse linjer tilbake til “Redd menig Ryan“. Likevel, om man skal trekke noe, er det at selve historien er nokså tradisjonell, og at rollefigurenes dybde ikke blir sterk nok til å virkelig føles gripende. Lidelse og heltemot skildres ikke på noen ny måte heller, men som filmopplevelse scorer 1917 uansett høyt nok til at jeg ikke gidder trekke i totalkarakteren.

Året er som filmens tittel, 1917, og Første verdenskrig er på sitt heftigste med voldsomme strider, og vi befinner oss på fransk jord.

Mens krigen raser på sitt mest intense sendes to unge britiske soldater, Schofield (George MacKay) og Blake (Dean-Charles Chapman), ut på et tilsynelatende umulig oppdrag. De to må krysse fiendtlig territorium for å gi et isolert kompani en beskjed som, om den ikke kommer frem, vil sende dem alle – inkludert Blakes egen bror – inn i den sikre død.

George MacKay, som vi husker og elsket i “Pride“, og fra “Captain Fantastic” (en film jeg hater), gjør en glimrende hovedrolle. Han er som skapt for rollen med et ansikt som i en hver situasjon enten det er frykt, redsel, utmattelse, refleksjon, fandenivoldskhet eller glød kommer rett gjennom skjermen. Den 27-årige briten burde etter min mening stått for filmens Oscar-nominasjon nummer 11, for beste hovedrolle, men det skal vist mye til for at skuespillerprestasjonene i slike krigsfilmer nomineres til Oscar, men det er greit, en skandale er det ikke. God er også Dean-Charles Chapman, som mange sikkert kjenner fra GoT.

Ellers er det faktisk ikke skuespillet som bærer denne filmen, selv om castingen av MacKay er fulltreff. Likevel er det et par skikkelig digre navn på plakaten, i minimale roller, som Colin Firth og Benedict Cumberbatch, samt Andrew Scott og Richard Madden. Disse fire kjente fjesene, særlig de to første, er selvsagt puttet inn for at rollefigurene skal virke “kjent”, eller få litt pondus, som for å vise hvem som er de viktigste offiserene i soldatmylderet.

1917 er i alle fall uomtvistelig et mesterverk fra Sam Mendes. Selv om filmen for det meste viser massive ødeleggelser og dyrskap, er det også mye vakkert å finne i den. Kontrastene mellom de fullstendig oppløyde slagmarkene til grønne enger er enorme, og den menneskeligheten som også er å finne blant de engelske soldatene er også fin, samt det lille som er av vittige kommentarer mellom de to soldatkameratene er fint.

1917 er dog ikke en “fin film”, på ingen måte. Det er en fascinerende, dundrende og smått klaustrofobisk helvetesreise, der Mendes har satt oss på første rad.

FILMANMELDELSE: PARASITT – MESTERLIG SNYLTERVERK

Filmhjerte så den 6 ganger Oscarnominerte ville sagnomsuste og massebejublede PARASITT på filmfestivalen i Tromsø. Snart skal du se den!

For du skal selvsagt se PARASITT! Du kan simpelten ikke gå glipp av den.


FILMANMELDELSE: PARASITT
Sør-Korea, 2019, Thrillerdrama, 2t 12m
Originaltittel: Gisaengchung
Regi: Bong Joon-ho
Med: Choi Woo-sik, Song Kang-ho, Lee Sun-Hyun, Jo Yeo-jeong, med flere

Aktuell: Sett på Tromsø International Film Festival 13. januar. Parasitt har ordinær norsk kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto fra filmweb.no


Det har den siste tida gått sport i å skamrose den sørkoreanske filmen PARASITT opp i skyene, og det er sikkert både forutsigbart og forventet å se toppkarakterer servert Bong Joon-ho sitt sjangervekslende filmmesterverk. Eller et genialt snylterverk!

Det er imidlertid lett å forstå all skrytet når man har sett filmen og både lattermild og nærmest litt “sjokkert” tråkker ut av kinosalen. For hva i huleste var det vi så?

Joda, det vi så er en film som ikke lar seg sette i bås. Det letteste er å kalle filmen en dramathriller eller thrillerdrama, dog er det ikke dekkende.

Å beskrive PARASITT med få ord er en fryktelig vanskelig oppgave, mens å beskrive den med for mange vil spolere overraskelsesfaktoren for de som ikke har sett den ennå.

PARASITT er først og fremst en bekmørk komedie om en families kreative, la oss kalle det kreative, måte å forsørge seg på, samtidig som den også er en bitende sylskarp kommentar til klasseskillet.

Vi møter en familie på fire som bor i en stinkende urinbefengt kjeller under gateplan. De drømmer ikke overraskende om økt levestandard, og griper som de parasittene de er etter en hver mulighet, enten det er gratis wifi fra nærliggende kafèer og naboer, eller bedre betaling.

“Parasitter er organismer som sameksisterer med andre organismer (verter) på bekostning av disse” ifølge leksikonet, og mer enn det er det strengt tatt ikke nødvendig å vite om filmens handling før man gyver løs på den.

Regissør Bong Joon-ho er virkelig i det lekne hjørnet, og leverer en filmopplevelse som på den ene måten fortoner seg som et snodig puslespill der brikkene møysommelig legges på plass, samtidig som det er enormt underholdende, men også akkurat så ekkel og guffen at balansen blir perfekt. Satiren og den bekmørke humoren treffer også blink, og den Oscarnominerte regissøren skyter også innertier i kontrastene som tegnes i det store klasseskillet mellom filmens involverte. Når så filmen også kommer med en del annen velrettede samfunnsstikk og spark, samt tar noen reale ville veivalg underveis, blir det hele en fornøyelse å bevitne fra tilskuerperspektivet vårt.

Filmhjerte skal ikke påstå at dette er en film for absolutt alle, men det er en underholdende fabel som når ut til et bredt publikum. Gullpalmen vant den i Cannes, Oscarnominasjoner ble det for beste film, og i Tromsø vant Parasitt publikumsprisen under årets filmfestival.

Det er en thriller, det er en kølsvart komedie, det er et drama, den har actionsekvenser. Alt sydd helt sømløst sammen. Det er umulig å sette den i en enkelt sjangerbås. Filmen har forøvrig et alldeles glimrende og detaljert produksjonsdesign og foto – og den er vill.

Parasitt må oppleves!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  ♥