Likte du Broadchurch er den nye britiske krimserien The Bay noe for deg!

---

SERIEOMTALE/ANMELDELSE: THE BAY
Krim/drama, Storbritannia, 2019, sesong 1 (6 ep.), produsert for TV-kanalen ITV
Med: Morven Christie, Jonas Armtrong, Chanel Cresswell, Taheen Modak, Imogen King, Daniel Ryan, Art Parkinson, Louis Greatorex, Matthew McNulty, Adam Long, m. fl.

Aktuell: Vises i Norge på NRK og NRK TV (nett)

---

På utkikk etter lettsett spenning til sommerens strømming? Sjekk ut den britiske nykommeren “The Bay“.
(PS: Filmhjerte er fortsatt oppegående i sommerdvalen ;p)

I den britiske krimsuksessen Broadchurch befant vi oss sør på øyriket, mens det i The Bay er i Morecambe, nordvest i England, handlingen finner sted. Felles for begge er unge ofre og mørke hemmeligheter.

De to seriene har flere likhetstrekk, men selv om onde tunger, eller kritikere som de vil kalles, hevder at The Bay er en utvasket kopi av seermagneten Broadchurch, så klarer The Bay seg godt på egne bein, og har også den blitt møtt med høye seertall i Storbritannia. Det er dog ikke til å komme fra at det er flere likheter.

Ikke bare sørger Morecambes strandlinje og havneområde for å svøpe en dramatisk ramme rundt krimgåten, og også på andre områder er det familiære trekk mellom de nevnte seriene. Riktignok er Broadchurch et fiktivt stedsnavn, mens man i The Bay derimot har lagt handlingen til den virkelige nordvestengelske kystbyen Morecambe, som ligger vendt ut mot bukten Morecambe Bay og irskekysten.

Stedsvalg har selvsagt mye å si i en slik serie, for det dramatiske backdropet med Morecambs sjøside som åsted og det brusende soundtracket drar deg raskt inn i handlingen, samt setter en spesiell atmosfære. Morecambe har, ifølge Google, rundt 35 000 innbyggere og er sånnsett ikke et knøttlite sted, men småbypreget man har drapert serien i kler den godt og bygger en triggende atmosfære..

Det er forsommer (eller sensommer?) i den rolige og smått idylliske kystbyen, når en opprivende hendelse ryster lokalmiljøet. To tenåringstvillinger, Holly og Dylan, forsvinner sporløst, og politietterforskeren Lisa Armstrong (Morven Christie) settes på saken sammen med ferskingen Med Kharim (Taheen Modak), som hun motvillig må ta under sine opplærende vinger.

Det avdekkes raskt at ikke alt er bare velstand hos tvillingenes familie. En relasjon mellom Lisa og tvillingenes far, den smårufsete fiskeren Sean (Jonas Armstrong) sørger for et ekstra spenningsmoment.

Samtidig som Lisa leder etterforskningen erfarer vi at hun ikke akkurat har god kontroll over hva hennes egen tenåringsønn og -datter fyller dagene med.

Velkjente narrative grep altså for en krimserie, med en politietterforsker som må skjule noe, med hjemlig småkaos, en kollega under opplæring, lite samarbeidsvillige pårørende, involverte som tar loven i egne hender, og en mentalt lettere tilbakestående mann som lusker rundt ungdomsmiljøet, i tillegg til mulig smugling, ungdomskriminalitet og gruppepress som serien også bølger innom.

(SPOILER-ALARM, avsnittet frem til bildet har noen avsløringer) Krimdramaet sentreres rundt å finne de to tvillingene, samt avdekke hvorfor de har forsvunnet. Når en betydelig mengde pengesedler blir funnet hjemme hos et av familiemedlemmene settes politiet på sporet av lyssky aktiviteter. Saken tar en dramatisk vending når en død person blir funnet på, ja hvor tror du? Mistankene mot hvem de skyldige er veksles i kjent krimseriestil mellom flere potensielle gjerningsmenn og -kvinner.

Jeg savner mer dybde på tvillingene, som vi ikke blir særlig kjent med, men istedet hører fra annens munn noen ganger om hvor jævlig den ene av de har vært. Slik blir den grufulle udåden redusert til å ikke føles emosjonelt nok selv om morens og småsøsknenes reaksjoner drar opp medfølelsen, og gir nyanser. Jeg skulle selvsagt ønske å ha kjent Holly og Dylan bedre, for å på den måten føle sterkere for de.

Det er ikke nødvendigvis feil å gå i oppmerkede løyper så lenge det gjøres et godt nok håndtverk. For det skal sies om serien at den ikke finner opp kruttet på nytt, og at den ikke har de samme “sjokkerende” vendingene som flere sammenlignbare serier. Noen selvfølgelige fraser som “vi har ingenting å skjule” (joda, det har dere!) og “det er ingen hemmeligheter i denne familien” (eh, jo, det har dere!) er ikke til å komme utenom 😉
The Bay beveger seg uansett uanfektet i fint driv fremover, og har noen små twister som spriter opp og holder på spenningen, selv om man aner konturene av hva som ligger bak.

Persongalleriet er ikke av det mest spenstige. Her kunne serieskaperne sørget for at seerne knytter seg bedre til og føler mer for flere av rollefigurene. Etterforskeren D.S. Lisa Armstrong som er seriens hovedperson virker nemlig ganske glatt og kald, men etterhvert kommer vi litt nærmere innpå henne. Det er mulig jeg provoserer Dagbladet-kommenator Marie Simonsen* på meg når jeg sier at D.S. Armstrong ved første øyekast minner mest om et kvasst rivjern… I jobben hennes som den som tar seg av forbindelsene med de pårørendes familier har hun lært seg å aldri la seg bli emosjonelt berørt, likevel er det noe ved denne saken som føles annerledes for henne.

Hun fremstår uansett for lite interessant enn så lenge og kommer ikke riktig godt nok ut av ruta, uten at skuespillerinnen Morven Christie skal lastes. Hun gjør nemlig en god prestasjon.

(* OK, for de som ikke tok Simonsen-referansen, så fyrte hun seg nylig opp på twitter fordi noen kvinnelige fotballspillere under sommerens VM ble omtalt på NRK som rivjern, noe hun som kvinne tydeligvis ble krenket av…Forøvrig har rivjern vært et velkjent begrep i fotballens verden i årevis uavhengig av kjønn. Det var dagens digresjon).

Som et par interessante sidespor i dramaet følger vi samtidig Lisas sønn og datter, begge i tidlige tenåringsår, og som begge synes merbart plaget. De to spriter opp handlingen, til tross for at de tilsammen er omtrent like sympatiske som to myggstikk i baken, iallefall på overflaten. Den nye kollegaen hennes, D.C. Med Kharim (Taheen Modak), er derimot en veldig sympatisk og hyggelig politimann.

Lisas datter Abbie spilles av Imogen King. Abbie er en interessant rollefigur som har et rebellsk preg og noe udefinerbart over seg som jeg finner spennende. Den bekymrede skråstrek plagede sønnen Rob spilles utmerket av Art Parkinson, som mange GoT-fans sikkert vil dra kjensel på etter deltagelsen hans i 14 episoder. Seere av Happy Valley vil muligens huske Adam Long, som i Happy Valley hadde rollen som rothuet Lewis som ble drept av seriens badguy. I The Bay spiller han 15-årige Abbies tilsynelatende sjarmerende og minst ti år eldre venn Vincent, som ikke har rent mel i posen.

Rollelista inneholder forøvrig ikke de mest kjente navnene, men det er alltid kjekt med nye ansikter. Utførelsen er nemlig god av de foran kamera. Manus kunne sikkert vært pusset litt på for å få en mer egenart, men det funker greit, og man behandler krimsjangeren respektfullt stort sett. Det er spennende nok, og man er interessert i å finne ut hva som rører seg under overflaten. Dessuten er det noe hardt og skitten britisk sosialrealisme som trigger. Og Morecambe da! En by man ikke har hørt stort om før. Det er skittenvakkert. Serien har bra foto, og fremstår ikke som et kun utelukkende typisk mørkt og dystert samfunn.

Legg også merke til små detaljer (for spesielt interesserte…) som iallefall jeg syns er morsomt eller hyggelig-ish, på en måte, slik som supporterskjerfet for fotballklubben Morecambe FC (en ganske liten klubb som befinner seg på liganivå fire, og som fra før av var det eneste jeg hadde av kjennskap til byen).

The Bay kan du se på NRK TV – NRK sitt nett-TV – der seriens sesong 1 ligger frem til utgangen av mars 2020. Serien ble spilt inn i Morecambe-området sommeren 2018, ble vist på britisk TV tidligere i år, og vises her i Norge nå av NRK. Hos NRK slippes seriens to siste episoder av sesong 1 mandag 15. juli.

The Bay har kun 6 episoder på ca 45 minutter hver, og er sånnsett perfekt for noen sommerkvelder foran skjermen. Denne omtalen er basert på de 4 første episodene.

Filmhjerte syns The Bay er vel verdt tiden for deg som liker britisk krim, politidrama og det betagende fascinerende nordvestengelske kystlandskapet.

Det blir 4/6 på terningen og i antall filmhjerter, med fin mulighet for en femmer ved veis ende.

♥  ♥  ♥  ♥ –  –

Ted Bundy var både ekstrem, sjokkerende og ond. En manipulator av rang, og USAs mest beryktede i to tiår. Likevel sjarmerte han folk.

---

FILMOMTALE: Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile
Biografisk krimdrama, USA, 2019, 1t 50m
Regi: Joe Berlinger
Med: Zac Efron, Lily Collins, John Malkovich, Kaya Scodelario,
Jim Parsons, med flere
Aktuell/Hvor kan den sees: Netflix. Ny på Netflix i mai

---

Den nye filmen om seriemorderen Ted Bundy, med den eiendommelig snåle tittelen “Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile“, er både ombrust og kontroversiell, kanskje mest grunnet Bundys utseende i filmen.

Filmen som hadde premiere på Sundance-festivalen i januar ble nylig sluppet på Netflix.

De fleste har vel hørt om grufullhetene Ted Bundy på 70-tallet ble dømt for å ha begått. Ted Bundy var en amerikansk seriemorder som herjet i stater over hele USA mellom 1974 og 1978. Han ble arrestert i 1978 og tilsto til sammen over 30 drap på unge kvinner, de fleste begått på bestialskt vis.

Filmen tar ikke direkte for seg ugjerningene (annet enn via beskrivelser i rettssalen og et klipp mot slutten), men er et passe tett drama som følger rettsprosessen mot Bundy etter at han første gang ble arrestert, og den skildrer hvordan ex-kjæresten hans, Elizabeth Kloepfler, sakte men sikkert må ta inn over seg at mannen hun trodde skulle bli den perfekte “reservepappaen” for datteren sin istedet er en seriemorder og amerikas mest ettersøkte.

Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile, som filmen altså har blitt døpt, er egentlig et sitat fra domsopplesningen mot Bundy, hvor dommeren sier drapene han ble dømt for er “ekstremt grusomt, sjokkerende onde og heslige” (Netflix sin oversettelse av setningen er litt konfus syns jeg, men i og med at “wicked”, “evil” og “vile” vel alle på norsk betyr enten ond eller synonymt med ond, trøbler jeg litt med en veldig bedre oversettelse…).

Den noe snåle tittelen er dog ikke filmens store diskusjonstema.

Zac Efron i rollen som seriemorderen er derimot det. Han er nemlig for pen for rollen, har kritikerne hevdet. Det har blitt sagt om fillmen at den seksualiserer Bundy, og at Efron er for pen til å spille seriemorderen Bundy.

Og det slår meg faktisk noen ganger underveis i filmen, at Efrons nærmest lytefrie og nesten glamorøse fremtoning ikke helt står i stil til mannen han gir liv til i filmen, selv om det også utvilsomt er (skremmende) utseendemessige likheter. Zafron fanger dog muligens ikke riktig blikket, og…ja, jeg vet ikke helt. Han spiller jo overbevisende da, selv om det er noe udefinerbart der som skurrer. De kunne kanskje gjort han mer 1970-tall-isj…

Hvor mye av historien, som er basert på virkelige hendelser og rettssaken mot Bundy, som er historisk korrekte og fakta, og hva som er lagt til av dramaturgiske årsaker vet jeg ikke, men i oppbyggingen og slutten av fortellingen har man også puttet inn arkivmateriale og ekte klipp, noe som funker godt.

Filmen forteller om opprullingen av Bundys sjokkerende umenneskelige gjerninger, men er filmatisk ganske lite sjokkerende, den mangler en del på innhold, rundt de store spørsmålene som hvorfor, blant annet. Bundys psyke og sinn dukker vi forsåvidt ned i, dog mest på overflaten.

Derimot viser den flere av Bundys menneskelige egenskaper, som en kvinnebedårer, som en som var god med ord og som en intelligent jusstudent. Det mest interessante filmen skildrer er hvor manipulerende Bundy var, og hvordan forholdet hans til andre mennesker var.

Det er slett ikke kjedelig å følge historien, selv om den ikke har noen utpregede høydepunkter eller et digert klimaks. Historien holder seg på en nokså rak linje fra start til slutt, der det er interessant og tildels spennende å se Bundys fremtoning i det offentlige og private rom. Å se hvordan tvil, fortvilelse og fornekting henger sammen og utvikler seg hos hans nærmeste er også blant filmens mest interessante aspekter.

Filmen prøver for mye i å legge en for meg litt uforståelig sympati mot Bundy føler jeg lenge, det er jo som man heier på han når han rømmer fra rettsbygningen og fengselet, har politimenn i hælene og når han gråtkvalt taler sin egen uskyld – og det irriterer meg litt at jeg får den følelsen. For fyren var jo, ja nettopp ekstremt grusom, sjokkerende ond og heslig… Genialt! For nettopp her ligger en av filmens nøkler for forståelse av hva filmen blant annet vil få frem; hvordan så mange kvinner kunne la seg lure i fella. Igjen, manipulasjonens kunst. Riktignok funker ikke alle sympatiføringene like godt.

Skuespillerprestasjonene er gode, med selvsagt Zac Efron i front. Efron tåler nok kritikken om at han ser for strøken ut, for han gjør iallefall en veldig god figur, der han får frem Bundys selvtillit og tro på seg selv på en meget overbevisende måte.

En mørk historie får en litt munter innsprøyting når John Malkovich skrider inn som en smule tørrvittig men høyst menneskelig dommer med stoisk ro. En skikkelig god birolle der fra Malkovich..

Jim Parsons forbinder mange med komedie, her er det derimot friskt å se han i en seriøs tørr anklagerrolle. Det er nesten litt bizzarro å se trioen mot hverandre. Rollen som Bundys ex-kjæreste Elizabeth “Liz” Kloepfler fylles på elskverdig vis av sjarmerende Lily Collins, mens Bundys etterhvert nye kvinne, Carol Ann, som talte varmt til hans forsvar, spilles solid av Kaya Scodelario. En småmorsom fin birolle av Haley Joel Osment som Liz sin kollega kan også nevnes. Han ser fortsatt ut som den ungen vi for første gang så for et par tiår siden, nå bare i en rundere form og tilsatt skjegg ;p

Ja forresten, tror du jaggu ikke Metallicas James Hetfield også har en liten birolle! (Noe som vel kommer av at regissør Berlinger tidligere har vært med på noen Metallica-produksjoner).

Regissør Joe Berlinger sin Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile vil trolig ikke gi deg de store aha-opplevelsene verken om det menneskelige sinn eller om seriemordere, men den evner å holde oppmerksomheten gjennom en time og tre kvarter. Den belyser hvordan det er å ha en nær relasjon til en seriemorder, og er vel verdt tiden om du har interesse for krim, rettsdrama og seriemorderfilm.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

 

(Redigert 24.mai)

 

Kommentarer om filmen? Gyv løs i kommentarfeltet! 😀

Mens vi venter på Tarantinos nye film “Once Upon a Time in Hollywood”, her er Filmhjertes Topp 5 filmer regissert av den smågærne og litt mer geniale Quentin Tarantino.

Det knyttes store forventninger til Tarantinos kommende storfilm Once Upon a Time in Hollywood, som kommer senere i år. Filmen har Brad Pitt og Leonardo DiCaprio som de store trekkplastrene, og skilter videre med et A-lag bestående av blant andre actionveteranene Kurt Russell, Tim Roth (begge tilbakevendende i Tarantino-roller) og Al Pacino, samt Margot Robbie, Dakota Fanning og nylig avdøde Luke Perry.

Inntil den tid kommer at vi kan innta kinosalen for herligheten, her er en rangering av Filmhjertes TOPP 5 blant Tarantinos tidligere regisserte filmer:

 

5

PULP FICTION (1994)

Jeg blir vel betrakta som gal hvis jeg ikke har med den sinnsjuke Pulp Fiction på lista 😉 Det blir bare 5. plass her, noe som sikkert allerede får enkelte Tarantino-frelste til å frese?

Filmen som for alvor ble Tarantinos store gjennombrudd er iallefall veldig spesiell, og ble på en måte en film som satte en standard for flytende tidslinjer og historier som hopper frem og tilbake i tid. Flere historier vikles sammen, og som i den forrige filmen hans før denne blir det brutalt også denne gangen.

Et stjernelag som det rauk av hadde han også tromma sammen, med John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman, Amanda Plummer, Vhing Rhames, Tim Roth og Harvey Keitel, pluss mange flere.

 

4

RESERVOIR DOGS (1992)

Allerede to år før megasuksessen Pulp Fiction stod Tarantino bak den til dels kritikerroste Reservoir Dogs, eller som den kalles på norsk, De hensynsløse. Når det som skulle være et enkelt ran går forferdelig galt begynner de overlevende ranerne å mistenke at en av de er en politiinformant. Det blir blodig.

Tim Roth, Harvey Keitel og Michael Madsen, gjengangere i senere Tarantinofilmer, spilte tre av hovedrollene, og i blodbadet deltok også blant andre ubetalelige Steve Buscemi.

 

3

KILL BILL: VOL. 1 (2003)

At Tarantinos filmer inneholder mye grafisk vold og blod hadde vi lært oss gjennom Reservoir Dogs og Pulp Fiction, samt den ganske så underholdende vampyrsplætteren From Dusk Till Dawn (1996), der Tarantino både skrev manus (Screenplay) og spilte en av hovedrollene (hadde ikke regi), men hadde vi noen gang før sett en så til de grader voldsomt målrettet, innbitt og knallsterk kvinnelig actionhelt som det Uma Thurman leverte i Kill Bill ? I sitt hevntokt som leiemorderen som etter flere år i koma legger ut på hevntørstig jakt etter leiemorderteamet som sviktet og forrådte henne går det unna.

Filmposteren av en gulkledd Uma med sverdet er forresten en av de råeste med en kvinnelig rollefigur.

 

2

KILL BILL: VOL. 2 (2004)

Og liker man Kill Bill: Vol. 1, ja da våger jeg påstanden at volum 2 er hakket vassere, i filmen der “The Bride”/Beatrix Kiddo (Thurman) fortsetter vendettaen sin mot sin tidligere sjef og elsker, Bill (David Carradine), den forræderiske enøyde Elle (Daryl Hannah) og den stadig tilbakevendende hardbarka Budd (Michael Madsen) som står i veien. På veien mot hevnen går hun igjennom en opptrening som slår gnister av.

Posteren til filmen var ikke så ille gæli denne gangen heller forresten.

I 2011 kom vistnok Kill Bill: The Whole Bloody Affair (4 timer og 7 minutter), som er en versjon der filmene er satt sammen med ekstra og kuttede scener. Denne har jeg ikke sett.

 

1

THE HATEFUL EIGHT (2015)

Hvorvidt The Hateful Eight er voldsfilmmesterens beste film strides nok de lærde om.

Jeg gav den i 2016 faktisk selv “kun” terningkast 4 i filmanmeldelsen etter å ha sett filmen på kino, men faktum er at den har steget i anseelse etter flere gangers gjennomsyn senere.

Den storslåtte introen med Ennio Morricones majestetisk komponerte filmmusikk og soundtracket generelt er kanskje det jeg digger aller mest ved filmen.

Igjen tyr Tarantino til gamle kjenninger, for i sentrale roller finner vi gjengangere som Kurt Russell, Tim Roth, Samuel L. Jackson og Michael Madsen, og Walton Goggins, i tillegg til mer “nye” tryner som Bruce Dern og Jennifer Jason Leigh (som var rå!). Rå, brutal, blodig, og etterhvert iskald! En herlig osende Tarantino-stil.

I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter den fryktede dusørjegeren John Ruth, og ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue som Ruth skal frakte til Red Rock hvor hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.

Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i Red Rock, som begge trenger skyss for å ikke fryse ihjel.

Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel, der de treffer fire andre menn; general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og cowboyen Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For alt er ikke som ved første øyekast, veier krysses, og et kammerspill på liv og død er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor.

 

Shout-outs også til DJANGO UNCHAINED (2012, Leonardo DiCaprio, Jamie Foxx, Samuel L. Jackson, Christoph Waltz. Ganske bra denne også), og JACKIE BROWN (1997, Pam Grier i tittelrollen, Samuel L. Jackson, Robert De Niro, Michael Keaton, Bridget Fonda, Chris Tucker. Den minst voldelige fra Tarantino? Bra iallefall!).

I motsatt skalaende er jeg ikke så begeistret for Death Proof (2007) og Inglourious Basterds (2009). Regidebuten hans var My Best Friend`s Birthday (1987), en film jeg så og si aldri har hørt om, og langt mindre sett.

Lista er basert kun på filmer der Tarantino står for regi. Han har i tillegg skrevet manus eller adaptert manus i flere filmer (og i de fleste av de han selv har regi på), og har også selv spilt mindre biroller i flere av både egne og andres filmer.

 

Enig eller uenig? Kommentarer og voldsomme utbrudd? Kommentarfeltet er åpent (men helst ikke for voldsomme utbrudd ;p). Snakkes!

Den fire episoder “lange” sesong 5 av Luther byr på gjennkjennbar spenning.

Serieomtale/anmeldelse: LUTHER

Sesong 5, Storbritannia, 2019

Antall episoder: 4
Hvor: Netflix
Medvirkende: Idris Elba, Dermot Crowley, Michael Smiley, Ruth Wilson, Wunmi Mosaku, m. fl.
Aktuell: Sesong 5 ble sluppet på Netflix i april

Den britiske krimserien Luther ble fort en av mine favoritter blant krim etter at serien premierte i 2010, med en frakk-kledd Idris Elba i tittelrollen som den rufsete drapsetterforskeren John Luther. Tilsammen er det laget 21 episoder, fordelt over 5 sesonger fra 2010 til 2019. Hele serien ligger på Netflix, og får selvsagt en soleklar anbefaling fra Filmhjerte, selv om den nye sesongen ikke er like bra som de to første (ses. 3 og 4 pekte nedover, mens ses. 5 gir en opptur).

Fortsatt har Luther Londons underverden og mørke demoner som bakteppe, og i kjent stil fra de foregående sesongene vikles han inn i mordetterforskninger som både er krevende og viser hans kvaliteter som drapsetterforsker, samtidig som de stiller spørsmål ved hvor lojaliteten hans ligger. Som tidligere får vi også denne gang bivåne Luthers etterhvert tvilsomme metoder og bekjentskapskrets, særlig når en gammel kjenning og nemesis, ikke overraskende, dukker opp.

Det kan neppe være å anse som en spoiler å røpe at Luthers “mørke demon”, Alice (Ruth Wilson), er tilbake. Som alltid medfører det et aldri så lite helvete for den hardbarka Luther når Alice lusker rundt nærmest som en kvinnelig Hannibal Lecter-hybrid. Med London som et gritty og bekmørkt bakteppe er stemningen like dyster som før.

Den kun fire episoder lange sesong 5 sentrerer seg rundt forsvinningen av sønnen til en høytstående gangster, samt flere brutale, blodige og rituallignende drap. Det psykologiske spillet mellom et legeektepar står også i fokus. At historien har brister får vi finne oss i, det er tross alt krim og fiksjon.

Luther og den nye kollegaen hans, Catherine Halliday (Wunmi Mosaku), prøver å løse en rekke med brutale drap som ryster samfunnet. Samtidig er gangsteren George Cornelius på jakt etter den savnede sønnen sin. I sentrum av begge saker står en mann, som trekkes inn i et livsfarlig hevntokt. Hans navn er Luther.

Luther sesong 5 byr fortsatt på et gjennomgående mørkt London som backdrop for handlingen, det er fortsatt adrenalinfull spenning og gufne drap, samt upåklagelig skuespill. Luther vandrer fortsatt rundt med det grålige skjegget i trynet, den velkjente skjeggmatchende frakken, og den bekymrede minen. Idris Elba gjør rollen som Luther glimrende. Som “alltid” innhentes han av fortiden, og der ligger også disse episodenes mest synlige minus.

For selv om sesong 5 som altså nylig ble sluppet på Netflix er både underholdende og har godt med spenning og nerve i seg blir det likevel for lite nytt. Både drapssaken og omstendighetene rundt en kidnappet gangstersønn vikler Luther inn i en verden vi vel føler vi har sett mye av han i før. Det blir litt “been there, done that” over det.

Imidlertid er det likevel et gledelig gjensyn. Er du fan av krim, særlig britisk, og attpåtil likte de foregående sesongene av Luther, da er det ikke bortkasta tid å la øynene sluke de fire under timeslange episodene. Luther er nemlig fortsatt et solid stykke britisk krimverk.

Så kan man jo diskutere til man blir grønn hvorvidt man syns sesongfinalen og enkelte karakterers (mis)bruk er bra eller ei, og om det åpner for flere sesonger eller en Luther-film som Idris Elba tidligere har ønsket, eller tvert imot betyr Luthers endelige farvel i floraen av krimserier?

Klimakset i sesongfinalen legger iallefall både tilrette for at Luther nå rider inn i historiebøkene for godt, samtidig som det nesten garantert finns en åpning for en fortsettelse hvis man vil.

Det er vanskelig å si noe mer uten å servere flere spoilere.

De to-tre første sesongene vurderer jeg til terningkast 5, sesong 4 var mest tull, mens man nå lander på fire øyne. Eller i dette tilfelle fire av seks filmhjerter.

Luther, sesong 5: ♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Journal 64 er den fjerde i rekken av filmer om “Avdeling Q” hos det danske politiet, avdelingen for gamle uoppklarte saker, og gir knappe to timers velfungerende nordisk krim.

---

FILMOMTALE: JOURNAL 64
Danmark, 2018, krim/thriller, 1t 59m
Regi: Christoffer Boe
Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sören Pilmark, Johanne Louise Schmidt, Nicolas Bro,
Birthe Neumann, Amanda Radeljak, med flere.
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 12. april. Sett på kino.

---

I den fortsatt like dunkelt belyste kjelleren sitter stadig etterforskerne Carl Mörck og Assad, samt assistenten deres Rose, og får gamle draps- og forsvinningssaker i fanget. Denne gangen skal de få nøste opp i en sak med forgreininger tilbake til 1950- og 60-tallets danske “renselsespolitikk”, en sak faktisk løselig basert på virkelige historiske hendelser.

I en fin kombinasjon av mørk klassisk nordisk noir-krimstil og påskekrim tas vi med på en reise tilbake i tid hvor nøkkelen til mysteriet ligger. Via en sti av rasisme som strekker seg høyt opp i samfunnslag, et makabert mumifisert likfunn og hendelser det offentlige Danmark ikke ønsker å vedkjenne seg, avdekkes løsningen.

Journal 64 starter i 1960 når en ung jente blir sendt til kvinneanstalten på den lille øya Språgø, et sted kvinner med “upassende seksuelle lyster” ble sendt til, og hvor flere av de ble tvangssterilisert.

Tilbake i nåtid gjøres et makabert likfunn bak en hemmelig vegg, noe som får etterforskerne Mörch og Assad på sporet av en hevner. I tillegg rettes det raskt mistanke om at de umenneskelige behandlingsmetodene som foregikk på kvinneanstalten på Språgø fortsatt er i bruk i det skjulte. Mer enn mordmysteriet blir oppdraget deres å sette en stopper for den lyssky geskjeften.

Filmens manus har tatt i bruk virkelige historiske hendelser som bakteppe for handlingen, og er basert på Jussi Adler-Olsen sine krimbøker om “Avdeling Q”. Selv om handlingen både er tidvis spennende og pent polert er det flere litt for forutsigbare hendelser. Likevel funker dette ganske godt, særlig for de av oss som elsker nordisk krim.

Samspillet og de stadige gnisningene mellom den bekmørke, dystre, frynsete og generelt lite trivelige Carl Mörck og hans langt mer sympatiske assistent Assad er denne filmseriens sterkeste kort.

Nikolaj Lie Kaas passer iallefall som hånd i hanske til rollen som Mörck, mens like glimrende Fares Fares i rollen som den sympatiske Assad gir duoen en dynamikk som gjør det morsomt og spennende. Carl Mörck er like sur og grinete, ja kanskje hakket mere plaget av demonene sine denne gangen, som før, og gir Assad og Rose (strålende av Johanne Louise Schmidt) noe å stri med. Kanskje kunne man tonet ned Mörcks tungsinn og mørke figur en anelse? Men for all del, jeg liker dette trekløveret.

Et artig poeng for filmfactsnerder er at rollen som legen Curt Wad som ung og gammel spilles av far og sønn i virkeligheten, Elliott Crosset Hove og Anders Hove.

Planen fra start av var å filmatisere fire av Jussi Adler-Olsens krimbøker om Avdeling Q med duoen Mörck og Assad, og det er nå i mål med “Kvinnen i buret” (2013, som er den beste av filmene), “Fasandreperne” (2014), “Flaskepost fra P” (2016) og “Journal 64” (2018). Om det kommer flere aner jeg ikke, men at dette har potensiale til å fortsette betviles ikke fra min side.

Selv om “Journal 64″ ikke er verken særegen eller original funker det om ikke som juling, så ihvertfall ganske bra. Jeg kjedet meg aldri iløpet av de knappe 2 timene med spilletid, og det som irriterte meg mest under filmens gang var gubben et par stoler bortenfor meg som kontinuerlig – som i hele j**** tida! – satt og snøste, pustet og peste (aaah, det var godt å få det ut her, hehe!).

Universet i “Journal 64” er ikke uventet ganske mørkt, selv om det friskes opp med noen sekvenser ved veldig fargedominerende scenografi, og det er tilsatt små komiske øyeblikk. Spenningen er ikke på øverste hakk, men den holder seg jevnt utover og gir i sum en ganske grei og god filmopplevelse.

 

JOURNAL 64

♥

♥

♥

♥

–

–

 

Tidenes mest dramatiske vei til Ullevaal, ødelagte karrierer, en stygg skade, en skandaledommer som burde vært sendt til Ylvingen. Minst. Samt en recap med alt for mange jævla-ord!

Samtidig beklager jeg på forhånd for eventuelle litt for mange sammenligninger mellom en jævla Ålesundspillers navn og et animalsk kjønnsorgan, og mer enn vanlig krampehumoraktige bildetekster 😉

Først i dagens bloggpost som etterhvert skal handle om episode 7 av Heimebane må jeg komme med et kraftig sukk til meg selv etter å ha fått en dyrebar lærepenge. For akkurat idet jeg hadde to linjer igjen å skrive på den nesten fullførte og lange recapteksten, presterte jeg på et eller annet klossete vis å slette hele teksten! Jeg hadde selvsagt, på klassisk tabbevis, ikke lagret underveis, og en tabbe avløste en annen da jeg prøvde å gjenopprette teksten til ingen nytte. Jeg var faktisk ganske fornøyd med det jeg hadde forfattet, men når et par timers arbeid med et tastetrykk gikk tapt, blir desverre resultatet skadelidende. Noen poeng og stikk gikk tapt, men noen nye boblet frem under forsøk to!

Her er iallefall Filmhjertes ukentlige Heimebane-recap, som i dag faktisk inneholder flere spoilere enn antall røde kort i kampen mellom Varg og Jævla Ålesund! Imidlertid neppe flere enn antall badeballer i Varg-dusjen!

Episode 7 altså, fremstod iallefall desverre umiddelbart etter å ha sett episoden som en skuffelse, med en delvis tåpelig handling, det var rett og slett noen sekvenser som var helt avsindig ræva og som trakk mektig ned. Inntrykket ble dog bedre når jeg som vanlig gikk gjennom episoden en gang til. Intenst er det utvilsomt, og skuespillet er stort sett ganske bra.

Det som skulle være en av de største dagene i Vargs historie kuliminerte nemlig i en for klubben pinlig affære, der gleden over å ha tatt seg til cupfinalen ble helt oppspist av et totalt infernalsk kaos.

Når så den umiddelbare skuffelsen over førsteinntrykkene har lagt seg har jeg selvsagt klart å finne positive sidene ved episoden, men problemet er bare at mye av alt det som er positivt, er alt det som er negativt i handlingen, på en måte…

Det nye av året er at handshaking før kamp er ut. Istedet møtes kapteienene til litt vennskapelig neseflipping.

Det er semifinale i cupen. Varg har besøk av jævla Ålesund. Varg leder 1-0 med 20 minutter igjen idet kampen avbrytes etter at gjestenes Hestenes har monstertaklet Kilanger (ai ai for et kreativt ordspill! Både gjestenes Hestenes, og Mons-tertakling der altså. High Five? Kom igjen, en liten en der nede da? Ei lita ei?), som fører til det fullstendige kaos.

Jævla Ålesunds jævla hestpeis av en spiller, jævla Hestenes, har akkurat satt inn en hodeløs takling. På banen i skrikende smerter og med beinet i en mildt sagt unaturlig stilling, ligger Mons og vrir seg. Otto står hode mot hestehode med jævla Ålesunds Hestenes. Den oransjekledde hiver seg plutselig bakover og i bakken, og Otto får rødt kort! Publikum stormer banen! Otto raser! Hva, er det ikke lov å skalle heller nå? (ikke at han gjorde det heller). HAN får rødt av dommeren fra Norges Blindeforbund, mens, unnskyld mitt nordnorske ordforråd her, den jævla hæstkuken Hestenes ikke får kort! Dommer Hallvard Holmen (som vi husker fra dramaserien “Himmelblå” for en del år siden) finner det iallefall hensynsmessig å avblåse kampen og sender lagene i garderoben for å roe gemyttene.

Vargs keeper er av den kjedelige sorten. Mens lagkameratene koser seg med nevekamp
hjelper han istedet Mons med pusteøvelser…
Men seriøst, dette viser at Kasper er den som bryr seg om de rundt seg, og det var godt å se.

Inne i garderobeanlegget koker det utenfor garderobedørene i en opphetet krangel. Helena mener det er en skandale at ikke Hestenes har fått rødt og raser mot dommer Holmen, som nok angrer på at han ikke holdt seg på holmene på Ylvingen (stedet der nevnte dramaserie foregikk). Helena har brukt alle byttene, og med bare 9 mann på banen etter Ottos røde og Mons sin skade, må Helena klekke ut en oppskrift kjapt på hvordan Varg skal sikre seieren. Det er da Peder får en “super” idè om at de bør egge opp stemningen enda mer og bør forsøke å få kampen avlyst og utsatt, slik at laget får tid å komme til hektene, og han får Helena med på mesterplanen sin. Seriøst har jeg forståelse for forslaget ut fra et ønske om å ha en kamp under roligere sinnsmessige rammer, og en argumentasjon om at dommeren ikke har kontroll. Men jeg skjønner jo at man ikke kan drive en klubb slik.

Espens krøller står formelig rett til værs når han etter det hårreisende forslaget ser de to inn i øynene og spør “e dåkke to sinnsjuke”, som jo er et betimelig spørsmål å rette i det galehuset som er under utvikling, og slår fast at det er helt uaktuelt å ikke fullføre kampen.

Espen, som har lagt snillismen bort, er på randen av utbrudd når tid som helst føles det som i denne episoden. Banneordene flyr løst fra han, og Espens ordforråd har fått inn noen nye kraftsalver. Også supporterleder Gunnar får en leksjon fra Espen angående at de stormet hjemmebanen.

Otto går muligens en lang karantene i møte?

Kokte det utenfor dørene, så fosskoker det i Varg-garderoben der spillerne raser. Otto sier han skal drepe jævla Hestenes, etter å ha tatt en vurdering der han fant ut at å rive pikken av han ble litt i mildeste laget. Begge deler fraråder jeg han dog, for da får han nok mer enn en kamps karantene frykter jeg… Varg-gutta tordner når de ser på mobil grisetaklinga fra Hestenes. Bortsett fra Aron, som muligens bør ta seg en tur til Synsam eller Interoptik han også, der han ymter forsiktig frempå om at han syns Hestnes var på ball først!

Så lurer de på hvordan det går med Mons, og kjefter litt på Helena og Espen for at Mons har blitt sendt alene i sykebilen. Muligens er jeg litt kald nå, men jeg har en anelse om at Mons hadde ambulansepersonell ved sin side… Men det er vel noe med at YNWA da kanskje? Hm…

Otto er på krigsstien, og etter å ha samlet troppene og overbevist de om at de ikke er fotballspillere men ultras eller noe sånt bestemmer de seg for å invadere bortegarderoben, og marsjerer inn i samla tropp. Smart. Det roer nok gemyttene.

Jeg undrer ellers litt på om det finns noen i jævla Ålesund som liker Heimebane? 😉 Hadde jeg vært Ålesund-supporter hadde jeg muligens vært en smule furten over måten klubben har blitt fremstilt. Vi lever jo tross alt i krenkoramatider!

Mons som er en av seriens aller mest sympatiske figurer får selvsagt all verdens medfølelse oss sjåarar. Jeg skal innrømme at jeg fikk noen stygge grimaser i ansiktet av scenene der Mons ligger og vrir seg i smertehelvete på banen før han etterhvert får oksygenmaske på seg og foten brytes på plass igjen (Er den maska et flashback tilbake til episode 3 der Mons undrende spurte Kasper hva det var han stod og holdt inne på hytta, da Kasper viste fram snorkemasken sin, som så litt lik ut? Legg og merke til at mens det er full krig utpå banen er Kasper den eneste spilleren som sitter hos Mons og gir den hjelpen han kan).

Scenebytte. Vips er nemlig Mons tilbake i garderoben, med foten i gips. Men garderoben er tom, og når han roper på de andre får han kun svar fra dusjen der Eddie står og pumper luft i en milliard plastballer….yada yada yada…kort fortalt, Mons er i et absurd delirium. Denne “drømmesekvensen” der vi plutselig er inne i Mons sitt hode i drømmen hans er så latterlig, tåpelig og malplassert i serien at jeg ikke gidder si mere om akkurat det.

“Me må ha badeballa, me ska leggja om garderoba og fjerne dusjaneeee, istaden ska me ha symjebasseng her inne, me må ha badeballaaa, gå vekk no!”

Mens Eddie putter Mons inntil veggen bak et garderobeskap (!) der han har blitt lurt til å tro han skal få is, åpnes en annen skapdør og ramlende ut kommer hestk**en Hestenes! Nei, det var ikke homoskapet som åpnet seg, men fortsatt Mons sitt delirium. Forøvrig var dette den eneste spilleren som kom ut av noe som helst slags skap i denne episoden, så den mye forhåndsomtalte hendelsen rundt akkurat det der lar vente på seg til sesongfinalen.

Så våkner Mons på sykehuset, og skjønner at han har drømt. En hyggelig mannlig sykepleier i 30-årsalderen tar seg av Mons, og presenterer seg som Isak (oi så fiffig, Mons fikk ikke is, men Isak). Isak kan imidlertid ikke svare han på hvor alle de andre er.

Fra innspillingen av NRK-serien “Jævla Homo sesong 2”. Jævla Ålesunds jævla idiot Ola kommer ut av skapet, mens Eddie har fått nok av Espen og Peders jævla skapromanser!

Det vet derimot jeg! De er i jævla Ålesundgarderoben, der meklingen fortsetter om hvorvidt Otto skal drepe eller rive hestpeisen av Hestenes. Ihvertfall er det ampert der gitt. Otto dras ut av garderoben av sin tidligere lagkamerat Eivind Brattskjær, som jo nå spiller for nettopp, ja du vet, jævla Ålesund. Eivind trøster og roer Otto som brister i gråt over Mons-terskaden. Eivind klemmer han, sier han syns Ola (Hestenes) er en jævla idiot, samt antyder at han ikke trives så veldig i “jævla Ålesund”. Ok, den scenen er litt fin. Ganske til og med.

Varg-spillerne har fått motstanderne langt opp i halsen!

Oppe på møterommet på klubbhuset sitter Hallvard Holmen – ja eller dommeren da din viktigper – og stapper i seg en banan (kjekt med lunchpause når man blir sulten), mens Peder og Helena prøver å få han til å utsette kampen. Peder dytter mobilen opp i trynet på han for å vise taklingen, men siden vi allerede har fastslått at den nordnorske (takk for den Heimebane) dommeren er blind så vil han ikke se på, og kniper demonstrativt øynene sammen, og han lar seg heller ikke rokke nevneverdig av at Helena viser til at karrieren når er over for Mons etter taklinga, og at å fortsette kampen vil føre til enda flere skader og kort. Dommeren går heller ikke med på Helenas krav om å utvise Hestenes for så å starte kampen igjen. Espen og Ålesund-treneren derimot vil ha kampen igang igjen snarest, og dommeren ber de to trenerne og Espen få tinga på stell og spillerne klare.

Psst! Har du hørt at VG har en video av deg der du danser med Trond Giske?
Men bare slapp av, det er ingen her som dømmer deg!

Siden det er semifinale har også klubbeier Petronella tatt turen på kamp, slik fiffen gjerne gjør når det er storkamper. Hun huker tak i Espen etter lunsjmøtet med dommerne, og sier han må rydde opp i kaoset. Espen ber derimot, helt på sin plass, Petronella ta seg et alvorsord med broren sin, Peder, istedet. Espen gjør det klart for henne at han mener broren hennes er helt inkompetent, ikke har peiling på driften av en fotballkamp, er den som steller istand bråk, og ber henne fjerne han. Reine ord for penga der. I tillegg fikk han inn en hårreisende-replikk også 😀

Espens hår ble til slutt så uregjerlig at Petronella reiv det av han og hengte det på veggen.
– Har du en kommentar til den behandlinga, Espen? – Det e hårreisande!

I garderobelandskapet til Varg har Brattskjær stukket innom for å høre om noen har hørt mere fra Mons. Otto vil ha Eivind med seg til sykehuset, men Eivind må spille ferdig kampen sier han, mens Otto undrer seg over hvordan ex-lagkameraten klarer å ivareta intimhygien sin. – “I skjønne ikkje korsen du klare å dusje med dem jævla rasshølan der”. Det kan vist ikke Eivind helt skjønne selv heller, og spør retorisk “trur du eg har lyst å spela før jævla Ålesund”. Da passer det selvfølgelig perfekt at Hestenes stikker skolten inn og lurer på hva Eivind gjør der inne.

Hestpeisen klarer å fucke opp stemninga enda mere ved å gi skylden for Mons sin skade til Mons selv, og kommer med en rasistisk kommentar om Pakistan. Eivind reagerer sterkt på den fra idiot-Ola, som glefser som en ulv mot Eivind “ta av deg drakten!”, og legger til at han mener Eivind er et ustødig kvinnelig kjønnsorgan. – “Du flyr frem og tilbake mellom garderobene som en annen vinglefitte”, sier hestetrynet, før han drar opp trumfkortet sitt for alle som ber om en lusing og en velplanta høyre på kjeften, i det han trekker inn den unge datteren til Eivind i samme ordelag som vinglefitte og slikt.

Ny jævla taktikk prøves ut i jævla Ålesunds garderobe.
Denne taktikken lærte Hestenes på løkka i Ålesund som 6-åring.

Det ender ikke verre enn at de havner i håndgemeng og kommer ramlende ut garderobedøra og ender i nevekamp liggende på gulvet i gangen rett foran trenerne og dommeren som er på utmarsj. Helena har brukt mattematikkkunskapene sine og ser sitt snitt til å utjevne ulikheten i antall spillere på banen, og krever at dommeren gir de to oransje kamphanene rødt kort for voldelig oppførsel under kamp siden det i prakis, eller teorien (?), skjer mens kampen fortsatt pågår.

Og jammen får hun viljen sin. Dommeren er kanskje svak, men ingen skal beskylde nordlendingen for å ikke ha med seg kortstokken til Sunnmøre (ja, Holmen ER faktisk vaskeekte nordlending siden han er fra Nordland, but don`t get me startet angående den debatten om at folk fra Troms og Finnmark i min bok ikke skal kalles nordlending ;p). Det blir rødt på de begge! Nå har jeg altså sett det også. Fortjent selvsagt, ihvertfall til den ene halvdelen av duoen.

I forrige uke forsøkte en doktor å se ut som Sally Fields mens Camilla øvde på Meryl Streep-look-a-liken.
Denne uka var det dommerens tur. Når røde kort ikke hjelper kler han seg istedet ut som Hannibal Lecter!

Og da snus rollene hos trenerne. NÅ er Helena gira på å spille ferdig, mens Ålesunds trener er hysterisk og vil avbryte siden han mener Helena kun vil spille siden Ålesund fikk to mann utvist.

Jeg får forøvrig bare beklage at jeg nå har kalt bortelagstreneren noen ganger for bare “Ålesund-treneren”, og ikke “jævla Ålesund-treneren”, men jeg er jævla lei det jævla jævla-ordet nå 😉

Jævla lei både Helena og Kyrre Hellum* blir forresten dommeren idet også de to havner i verbal ordstrid igjen, og river opp kortene sine nok en gang og gir begge trenerne rødt. Går han for Guinnes rekordbok i å dele ut flest antall røde kort utenfor selve kamparenaen?

(*) Kyrre Hellum er altså Ålesunds trener, og hakket triveligere sådan enn fjorårets Ålesund-trener som avla Helena et besøk.

Mens Peder og Helena feirer Norges-rekorden i antall røde i samme garderobe, og Peder synger den minst minneverdige cupfinalelåta ever, – “vi skal til cupfinalen…pjuuuuh”, passer Espen på å med forrakt i blikket og dirrende stemme fortelle de to at dette er pinlig, før han marsjerer avgårde. For selv om Peders sangstemme ikke er Idol-klasse over skal han til Oslo, og det er jo pinlig.

Daglig leder, CEO, Chief account manager, HMS-sjef og alt det der, Peder, er også Vargs
“Skal vi danse Eliteserien Spesial”-deltager.

På sykehuset er det konstatert dobbelt beinbrudd for Mons, som har litt hyperventilering og andre plager der han ligger og venter på operasjon. Den uheldige Varg-spillerens nye venn i nøden, Isak sykepleier, klarer med et utbrudd av munndiarè der han forteller en historie om Hawai, fyllafest, atombomber og om at man tror man skal dø for så å skjønne at man ikke skal dø, å gjøre Mons roligere til sinns.

Den flinke Isak får Mons til å bli helt rolig. Akkurat i denne scenen fikk jeg en snikende følelse av at Mons skulle, i en slags rus siden han var dopa ned, avsløre noe om legning, det bare virka som en situasjon der han fikk tillit til denne sykepleieren som stilte spørsmål om moren som kunne tolkes som at Mons ville komme til å si noe, om at når man tror man skal dø kan man like godt si alt man alltid har villet si, eller noe i den duren? Men det var bare Isak som gjorde en god jobb.

Et sårt øyeblikk blir det når Mons og sykepleieren snakker om telefonsamtalen Mons hadde med moren sin i Mysen. Mons sier det ikke er vits for henne å komme dit, for hun skjønner jo ikke det der som skjer. Mons har derimot skjønt det. At han er ferdig (som fotballspiller).

Mons har nettopp ankommet Flekkefjord sykehus der han skal opereres av en lege med en og en halv arm som nettopp har selvamputert, og innser at han aldri vil våkne igjen!
Helt til han skjønner at også det bare var et delirium.

På klubbhuset har Petronella huket tak i Peder, som hun kjefter på og truer med å sparke hvis han ikke klarer å samarbeide med Espen, og hun lurer på hvorfor det er så vanskelig for han å samarbeide.

Det er da Peder virkelig viser hvilken sleip slimål han er. Han lyver, og snur om på historien når han forteller søsteren at han tror Espen er homo. Forståelig nok lurer hun på hva det har med saken å gjøre, og om han virkelig har lagt an på Espen? Peder blånekter og vrir om på sannheten ved å si at Espen la an på han en kveld de “satt og drakk vin” etter at peder sendte ut litt feil signaler, og at Espen etter å ha blitt avvist av han har vært tverr og vanskelig.

Her er det bare å beklage at jeg for noen uker siden kom i skade for å påstå at jeg digger Peder. Riktignok fortjener jeg ikke like røff behandling som det Hestenes gav Mons, men billedlig talt fortjenes vel både buksevann og smekk på fingrene som klikka ned de ordene. Peder er nemlig ikke en topp kar. Han har noen friske tanker jeg fortsatt liker, som svaret hans i telefonen til RBK blant annet. Men fysj han har vært ekkel de siste ukene nå.

Petronella avslutter med å gi broren beskjed om at hvis han ikke klarer å rydde opp i klimaet mellom han og Espen, så må hun fjerne en av de to.

Så da er det jo bare å gjette hva som kommer til å bli en av de store greiene i sesong 2 sin siste episode.

Peder har en liten en der nede, men hadde han snudd seg hadde den nok vokst!?

Utenfor garderobene har Helena tatt plass på skammebenken ettersom hun fikk rødt. Tuslende kommer også utviste Eivind Brattskjær, og Espen. Eivind og Otto er på vei til Mons, og Espen tilbyr seg å kjøre de. Helena prøver å si til Espen at han jo må se kampen ferdig. Han ser ikke engang på henne, og går resolutt avgårde.

Forholdet mellom de en gang så gode kollegaene Espen og Helena har passert frysepunktet. At Espen har fått Peder i vranghalsen skjønner jeg, men jeg syns Helena fremstilles for negativt. Riktignok går hun ikke av veien for å ta i bruk ukonvensjonelle metoder for å vinne, men hun er faktisk ikke så kald som man tegner et bilde av henne som.

Eivind har derimot ikke et like godt inntrykk av henne som meg. Han mer enn antyder at hun er i ferd med å ødelegge klubben, og spør hva det er hun har gjort med Espen, ettersom han nok følte isninger av kuldeveggen mellom de to Vargprofilene. Helena tar ikke særlig notis av beskyldningene fra Eivind, og baller seg ei kule snus som forsvar. Heller ikke da han anklager henne for å ha jagd vekk Adrian tar hun det riktig til seg. Akkurat den var da også fryktelig svak fra Eivind, som er litt for bitter på Helena.

Men så treffer han blink da han sier hun ikke bryr seg om Mons, men bare vil vinne for en hver pris, noe han jo også anklagde henne for i fjor i en littt lignende situasjon, da hun ville holde Eivind på banen mens samboeren hans skulle føde. Helena tar det tydelig til seg når Eivind sier at hadde hun brydd seg skikkelig om Mons ville hun ikke forsøkt å stoppe kampen, men heller bedt laget gå ut og vinne kampen for Mons, at Otto alene ville vunnet, og at Ålesund hadde vært sjanseløse om Varg hadde blitt oppfordret til å vinne for Mons. Den satt ja. Til og med snuskula kommer ut igjen. For denne diskusjonen tapte hun.

Oppe på kontoret treffer Espen på Peder, som vil vite hva Espen har sagt om han til Petronella. – “Eg har kje sagt nåke”, svarer Espen avvisende. Haha Espen, din løgner 😀  Peder ber Espen deale med seg selv og ikke skape trøbbel. Da snapper det litt for Espen, som koker innvendig. Når Peders hånd såvidt rører Espens mage er det like før Espen klinker til han. Espen er rasende! Han sier han har forsøkt å lede klubben med verdighet, men at det bare er å gi opp. Den scenen er virkelig effektfull, for Espen viser med hele sitt kroppspråk hvor lite fornøyd han er med det som har skjedd i klubben etter at Nagelsmidt tok over.

Hver gang vi møtes! Espen gir Peder ulveblikket!

Mens Espen drar til sykehuset, rusler Peder ut i Lorry-losjen der Petronella lurer på hvor Espen befinner seg? Istedet for å si sannheten sier Peder med dårlig skjult ønske om å mele egen kake at Espen bare stakk. Håper buksene dine tar fyr Peder. Liar liar, osv.

Det er en nervøs Mons som venter på operasjonen sin. Han er nemlig redd for å ikke våkne opp fra narkosen, men legen/sykepleieren sier hun aldri har opplevd noe slikt. Nei da har hun nok ikke vært på sykehuset i Flekkefjord da. Isak tar han i nånda og roer han atter en gang, og Mons blir oppfordret til å tenke positive tanker.

Vi ser noen klipp fra de glade skadefrie dager der Mons herjet på banen, før det hersens deliriumet gjør entrè på ny, denne gang med noe skrekklignende tull.

Mons føler seg visst ensom i deliriumet sitt.

Episoden avsluttes ved sykesenga, der Otto, Espen og Eivind har tatt plass, før en dør åpnes og Helena stiger inn. Mons våkner, og det blir litt lun humor fra Otto og Eivind om at sistnevnte har skrevet noe på gipsen på beinet om Liverpool og Manchester United. Eivind forteller småflirende til Mons at siden Mons er Liverpool-supporter (bra, Mons!), så har han skrevet “You`ll never walk again” på gipsen.

Som den Liverpool-supporteren jeg jo er fant jeg selvsagt dette høyst krenkende! 😉 Neida.

OKeida, den var litt galgenhumoristisk ;p Som kjent er Liverpools verdenskjente hymne “You`ll never walk alone” (men han dro altså alene med ambulansen til sykehuset, var dette grunnen til at alle syns det var for galt?). Men Eivind bare kødda, han er ikke så ondskapsfull at han skrev det. Han er nemlig mye mer ondskapsfull (vennskapelig altså). For på Liverpool-supporter Mons sin gipsete fot har den jævla Ålesund-spilleren skrevet “Glory, glory, Man United”! Noe som naturligvis er det verste du kan komme med på gipsen til en fan av Liverpool!

Imidlertid blir det brått slutt på kosesnakket når Mons kommer på at det har vært kamp med Varg. Hvordan gikk det, lurer han på. Joda kan Helena fortelle, vi vant. Mons lyser opp, da blir det cupfinale på Ullevaal mot Rosenborg, så kult! – sier han fra sykesenga. Før ansiktsuttrykkene går over i sorgmodighet. Den finalen blir som vi skjønner uten hans nærvær på banen, og heller ikke Espen og semirøde Otto ser spesielt happy ut.

For når man har nådd cupfinalen etter å ha handsa seg til seier i førsterunde mot hillbillyene i Nærelven, spart spillere i forrige seriekamp (som endte med heimebanetap) for å prioritere cup, og vunnet en semi som kostet dyrt er ikke gleden over cupfinaleplass i taket…

Hjemme hos Frode Kippe (60) som fortsatt er eliteseriespiller for Lillestrøm steg latteren i taket av denne scenen.

“Filmhjertes Episode 7-Topp 5-Folk-o-Meter”

1. Mons
   ♥♥♥♥♥
   – Synger for full hals “bli bra igjen! du må bli bra igjeeeen” til Mons <3
2. Isak (sykepleieren)
   ♥♥♥♥
3. Kasper
   – Ene og alene fordi han som eneste spiller stod ved Mons sin side etter skaden
   ♥♥♥
4. Espen
   ♥♥
   – Det er hårreisende at jeg ikke satte Espen høyere her!
5. Otto og Eivind Brattskjær (delt plass)
   ♥

“Filmhjertes Sesong2-Topp5-Folk-o-Meter”

1. Espen
   ♥♥♥♥♥
   – Verdighet, respekt, lojalitet og klubbfølelse. For en mann!
2. Kasper
   ♥♥♥♥
   – Er den som stiller opp. Tilbød seg å la Espen snakke med han om ryktene, fin støtte til Aron, og nå mens Mons lå nede
3. Aron
   ♥♥♥
   
4. Mons
   ♥♥
5. Eddie
   ♥
   

“Sesong 2 Slem-o-Meter”

1. Ola Hestenes, Jævla Ålesund
2. Nærelven-hillbillyene
3. Peder Nagelsmidt
4. Adrian Austnes
5. Hu`der Kristin fra NFF, som skulle passe på Varg-økonomien

Bruk gjerne kommentarfeltet for synspunkter, kommentarer, og alt hva du måtte føle for (unntatt trusler a la de Otto kom med om Hestenes) ;p

Preikes!

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

Et mannlig #Metoo-øyeblikk, uønskede og ønskede unger, forsoninger, trøstende og oppmuntrende ord. Pluss en lang recap med en haug av krampehumoristiske bildetekster!

Det er hovedingrediensene i og etter episode 6 av Heimebane.

Ja jammen fikk de også pressa inn bittepittelitt fotball også i fotballserien…

Først må jeg si at episode 6 ikke var av verken den mest dramatiske, spennende eller aller mest interessante sorten, selv om episoden gav noen små øyeblikk og et par interessante caser.

Dette er filmhjertes bidrag til Heimebane-recaps, noe som som vanlig betyr at innlegget er like fullt av spoilere og avsløringer som det er antall kalorier i Tommys ananasbrus. Eller flere, mange flere, for det er vel ikke kalorier i brus? Ihvertfall ikke når det er ananas 😀 Se iallefall episoden først da. Dessuten er det som vanlig også stappet med syrlige stikk og små ironiske morsomheter 😉

Nemlig! Nyt sukkerdrikkene eders med glæde godtfolk!

I Ulsteinvik har Camilla kommet til Adrians gamle hus, ettersom han er på flyttefot. Skrikerungen fikk som kjent viljen sin, og har gått til RBK og Trondheim. Sceneskifte, for vips er vi i Trondheim i Adrians nye moderne kåk, der Adrian i mangel av et godt flyttebyrå i Ulsteinvik får Camilla til å stille opp for seg for å tømme huset i Ulsteinvik og vaske han ut derifra, siden han selv må spille europaligakamp. Godt å ha kvinnfolk som kan vaske ja…

I Ulsteinvik igjen nå, der Camilla sitter på ramma (som er finere å skrive enn dassen). Hun reiser seg og kommer tilbake med en kopp. Er det en fra Varg-sponsoren “kvinnekoppen”? Nei, men hun pisser i den og lager seg en urinprøve. Er hun gravid? (PS: Håper hun har oppvaskmaskin).

“Æ sett her på skåla, og lure på om æ ska ring, for å hør om hainn Adrian, kanskje huske nån ting” (fritt etter DDEs “Det går likar no”, og det håper jeg det gjør med Camilla neste episode. Dessuten Camilla, når du sitter på ramma må du huske å åpne dasslokket først!

På klubbhuset hos Varg hører vi at Varg siden episode 3 som gikk på TV for tre uker siden har avansert til semifinale i cupen – tidslinja her ville neppe fått innpass i NRKs klokkesakte-TV som nylig gikk, men vi får la det ligge. Varg er iallefall klar for semifinale, og det vil vel si at vi skriver sånn cirka september, som atter får meg til den tidslinja som ikke stemmer. Adrian er såvidt innflytta i Trondheim og ikke utflytta skikkelig i Ulsteinvik, til tross for at overgangsvinduet som åpnet seg og tillot han å klive inn hos RBK vel stengte for en måneds tid siden. Men nok om det. Ja, nå lover jeg å holde munn om den tidslinja og det faktum at serien muligens har juksa litt.

For en luksus tenker Helena da hun åpnet kjøleskapet på klubbhuset. Herreherr kunn æ levd på i fleir uke! Helenas eget kjøleskap er som vi vet for U-land å regne…

“Jukse” litt vil også Helena gjøre. Det vil si, ikke direkte jukse, men hun vil spare en rekke spillere i Vargs kommende seriekamp hjemme mot Kristiansund, og slippe utpå en gjeng juniorer og reserver. Noe Espen protesterer høylydt på. Det er usportslig, formaner Espen, og viser til at de er forpliktet å stille sitt beste lag, og ikke kan gi Kristiansund de 3 poengene i det som både tross alt er et lokalderby, i tillegg til at Varg kjemper om medalje, samt at Kristiansund kjemper mot nedrykk.

” – Ja mot Ålesund”, påpeker Helena. “- Jævla Ålesund”, korrigerer Peder henne. Som kjent er det alltid greit å tape en kamp hvis det gjør at erkerivalene rykker ned. Selv ville jeg jo jublet hvis mitt lag her hjemme, Tromsø, la seg på rygg og tapte mot en bunnrival av min norske nemesis, Bodø/Glimt, dersom det med nær sikkerhet betød nedrykk for de gule fra Bodø.

Neida. Jeg kødda.

Slikt er selvsagt usportslig, noe Espen heldigvis ikke har tenkt å la forbigås uten kamp. Helena på sin side mener ingen bryr seg om de kommer på tredje eller fjerdeplass, og at det er mye viktigere å komme til en cupfinale og vinne den, noe som vil sikre evig heltestatus på klubbveggene (som trenger nyere helter enn Lorry Gundersen). Dessuten forsvarer hun seg med at det er reservenes sjanse til å bevise at de fortjener spilletid. Slik en trener gjerne gjør.

Hun har jo et poeng der Helena, men jeg tror nå at en seriemedalje i eliteserien og dermed sikret europacupplass betyr noe, og det syns Espen også. Ja til og med Peder bakker Espen. Ikke så rart kanskje, skal vi se senere…

Hos Michael og Marianne jaktes det etter unger. Ine, dattera på 13, har forsvunnet. Michael leter både under og over huskene på lekeplassen uten å finne henne. Jøss, er ikke 13-åringen på lekeplassen der femåringer har sitt eldorado? Michael mistenker iallefall at dattera har stukket av mens hun var hos moren fordi han tror exen snakker dritt om han til barna angående skilsmissen deres.

Come on, Ine, kom til pappa! Oppfinnsomheten min her er altså omtrent like god som Michaels evne til å spotte steder 13-åringer rømmer til…
Se der ja, den var litt vittig vel?

Camillas ensomhet i kåken i Ulsteinvik brukes på å surfe på mobilnettet, der hun ser på bilder av fostere. Hm, nå er jeg ingen lege akkurat, men ting kan tyde på at den unge frøken Mikkelsen er med barn. Er hun gravid? Den unge blivende eller ikke blivende mor har forøvrig funnet ei flaske baileys i kjelleren hos Adrian etter å ikke ha kommunisert med han i telefonsamtalen de hadde – og mens hun vasker, rydder, kaster drit i containeren, vasker mer, rydder litt, kaster mere drit, så drekker hun og danser, drekker, danser, vasker, dryler ut stoler, hiver kommoder, vasker, danser, drekker, pælmer ut en koffert…puh….

Hva har Camilla fått snusen i?

Jeg tror det må være jubelbrus!

Og hun bare lukta på flaska! Jeg vet ikke med dere, men jeg fikk litt flashback til den britiske filmen
“Fish Tank” av disse dansemoves`a til Camilla.

Så er det noe så sjeldent i sesong 2 som kampdag. Varg tar imot Kristiansund, og Helena overrekker lagoppstillingen til Almerud, siden Michael ikke er tilstede. Han prioriterer vist ungejakten han.

Helena tror nok hun skal få spille med alle juniorene sine, men der dukker Espen opp, tar lagoppstillingsarket fra Almerud og begynner å gjøre endringer. Espen har fortsatt noe han skulle sagt i klubben, og overstyrer Helenas valg om å sende utpå en haug reserver. Espen har nemlig gjort som Helena selv gjorde for litt siden, løpt til Petronella (Nagelsmidt) med sitt ærend. Og der har han fått støtte.

Hvis ikke stjernespillerne de har brukt titalls millioner på å hente inn får spille truer Petronella med å knipe igjen pengebingen neste år. Nå liker jeg ikke at klubbledere og slikt blander seg inn i laguttaket sånn egentlig, men dette var bra Espen!

Hos Michael er det fortsatt ingen Ine, som har stukket av mens hun var hos moren forresten, og hjemme hos Michael finner Marianne ut at dattera har lest alle saksdokumentene om krangelen om hvem som skal ha unga. Der har Ine lest om krangler om farens sidesprell med Sissel-Renate, og morens pokeravhengighet.

På Ulsteinvik stadion er det null null til pause, men da tar Helena grep. Hun skal bare stappe snusen under leppa først (for syvhundredeogniogørtende gang i serien). Hun velger å spare den nye stjerna Kidane uten Z, og en annen millionmann, og sender ut to juniorer, samt varsler at kaptein Otto om 15 minutter overlater kapteinsbindet og kontrollen for dagens synkende skute til Aron.

“Nei Tommy, du får ikke drakten min!”  – kom igjen da, sier Tommy, og tilbyr seg å spille stein, saks og papir om den.

Mens alt dette pågår stiller Nils opp hos Camilla for å hjelpe henne med flyttinga. Nå vet jeg ikke altså, dette med den klokka og tidslinja (igjen ja, så OK, jeg jugde, jeg nevner den igjen…), men hvis dette skjer MENS Varg spiller, hvorfor i alla da`er er ikke “supersupporteren” Nils på kamp? Hm!

Iallefall får Nils vite at Camilla er gravid og at Adrian er gravøren (som vel Fleksnes en gang så pent kalte det), og en oppgira Camilla får en “strålende idè” om å dra på fylla til jævla Ålesund siden det vistnok ikke finnes vannhull i Ulsteinvik ifølge Nils, som syns fylla er en dårlig idè siden Camilla er gravid. Ikke helt på jordet han der Nils.

Ukas naturpornografiske Heimebanebilde. Den utsikten der fortjener ei skål! PS: tenk å fløtte fra en slik vy? PS: der ser dere, ordet vy har ikke bare negative assosiasjoner, hihi…

Hvor full blir man egentlig av èn flaske baileys fordelt på en dag? Tips til drikkelek, fyll ei flaske med …voksenbrus, og ta en slurk hver gang Camilla gjør det i dagens episode. Poeng til den som fortsatt har mer igjen når Camillas flaske er tom!

Vi svitsjer tilbake til kampen, der Varg på overtid taper 0-1. Vargspillerne synker sammen i skuffelse, særlig Aron som har fått kapteinsbindet og som mista markeringa på slutten. Mens vi ser Helena rusle bort mot Aron for å gi han noen oppkvikkende ord hører vi et par KBK-jubelrop i det fjerne, men i det Helena er borte ved Aron som sitter nedslått i gresset er stadion folketom og det høres ikke en lyd. Særlig. Særlig at publikum bare fordufter på to sekunder.

Vel. Helena trøster iallefall Aron, som fortsatt er usikker på seg selv og tror han nå ikke kommer til å få spille mer fordi han tabba seg ut. Helena er enig i at han dreit seg ut på målet, men gjør det klart for han at han likevel har spilt en veldig god kamp og har vist de som så på hvorfor han får spilletid.

Jammen Helena, han kunne ikke springe på skåla midt under kampen! Helenas peptalker sitter som vanlig som ei kule!

Helt tomt for folk var det visst dog ikke, for der dukker Eurosport opp og vil ha en kommentar fra Helena. Men slikt tøys har hun ikke tid til, så en småirritert Espen er den som må svare for valgene Helena gjorde med å spare spillere. Reporteren, skikkelig smarting det der, vil vite om Varg tapte med vilje, noe som får Espen til å fyre seg litt opp, og han avslører at de sparte et par sentrale spillere.

Peder syns nok ikke det var så bra reklame, og nevner det for Espen, som derimot mener at når de er så jævla feige eller usporslige så får de iallefall stå for det. God mann, Espen. God mann.

Det syns øyensynlig Peder også forresten, og leder oss inn i et aldri så lite “MeToo”-øyeblikk når han får Espen på tomannshånd. Vi skjønner jo tegninga når han lukker døra i det dunkelt opplyste rommet (Har Petronella glemt å kjøpe lysrør eller?). Han begynner å massere skuldrene til Espen mens han sukker over at de aldri skulle sluppet til damene i klubben. Har de to blitt et par?

Gutta boys i “Dei mjuke hendene” (ja, det er faktisk tittelen på en dokumentarfilm nemlig!).

Neida. Espen vrir seg litt ubekvemt men lar han fortsette. Peder lar seg dog ikke stoppe heller, og tvinger seg på Espen. Kysset deres i forrige episode virket det ikke som om Espen hadde de samme motforestillingene til, det var faktisk en fin scene, men det som nå skjer er ubehagelig for han. Og litt for oss som ser på. Selv om Espen muligens liker oppmerksomheten litt også? Peder stryker Espen på låret, men Espen reiser seg og går unna. En hånd kommer i skrittet på Espen.

“Ta det med ro Espen, jeg kan ikke gjøre deg gravid liksom”

Da hører vi en indignert Espen; “Slutt å ta på meg førr helvete!”, runger det ut til kjøkkenet der Helena står og får med seg utbruddet. Ei dør åpnes og Peder tusler ut med halen mellom beina, mens Helena rusler inn og spør hva som skjer.

-Peder driver seksuell trakassering av meg! Burde han sagt morskt. Istedet bortforklarer Espen det med at Peder var litt uenig med det han sa på TV om kampen. Det er en tydelig isfront under innfrysning mellom Espen og Helena, for Espen tramper ut av rommet uten å gidde å snakke mer med henne.

Aron er heller ikke særlig snakksalig av seg, der han sitter på byens ikke mest velassorterte kiosk skråstrek burgersjappe sammen med Kasper og Tommy, der sistnevnte antagelig etter å ha ringt Grete Rohde gomler i seg en “plain” burger med akkurat riktig tilmålt mengde kalorier i mens han avslører at de på benken hadde vedda om hvor lenge unggutta på banen ville klare å holde nullen.

WAY TO GO Tommy! Fjott! Her sitter Aron og er deppa over kampen og prestasjonen, for så å høre at lagkompisen sitter og sier han har tjent 800 spenn liksom på at de skulle holde ut nesten hele kampen. Aron reiser seg og går betuttet ut og stiller seg alene vendt mot havet. Det er da jeg undrer litt på om Aron egentlig passer inn i fotballen og alt det presset som er rundt sporten. Jeg håper jo selvsagt Aron blir med videre i en eventuell sesong 3, for mer sympatisk type er det ikke i Heimebane.

Heldigvis følger Kasper og Tommy etter han, og begge, ja faktisk også Tommy, gir Aron oppløftende ord og sier han spilte godt (det sa de også inne på kiosken). Tommy åpner med at han selv bare spiller fordi Adrian stakk, og at Kasper står i mål fordi Almerud snart skal på gamlehjem (ja han sa “fordi han er sekstiii år!”)… Kasper er litt mer varsom i ordveien når han bakker opp Aron. Særlig Kasper sine ord ser ut til å hjelpe på humøret, og når Tommy sier noe morsomt uten å egentlig prøve på det (ergo noe dumt som bare er tøys) bryter Aron og Kasper ut i sine bredeste smil og latter.

Kostholdseksperten Tommy har talt, til stor glede for tilhørerne.

De er en herlig trio de tre der egentlig, ihvertfall Kasper og Aron. Og Tommy da, han er jo en godgutt han og egentlig, får jeg håpe da. Vi vet jo ikke helt hva som vil komme i neste episode…

Mensa Norges nyeste medlem folkens, Tommy Gabrielsen. Sitatenes mester!

Imens er Camilla og Nils på vei til jævla Ålesund med ferga. Om man faktisk tar ferge for å komme seg fra Ulsteinvik til jævla Ålesund vet jeg ikke. Noen lokalkjente som vet?
Camilla skjønner at hun ikke bare kan drekka, litt mat må hu` ha, så hun går for å kjøpe nasjonalretten for alle fergereisende, ei svele, mens hun sjangler rundt med baileysflaska og synger på en sang av artisten Sigrid, som Nils slår fast at han ikke hører på. Hvorfor ikke? -“Ho e frå Ålesund!”. Ah, herlig lokalpatriotisme og rivalisering der altså 😀

Forresten er Nils blitt mannens høye beskytter denne sesongen. Vi husker dagen derpå etter 18-årsdagen da han snusfornuftig slo fast at det er damenes verden og at mennene står utenfor og banker på. Nå uttrykker han bekymring for om Camilla bør drikke så mye når hun er gravid, og undrer over om ikke han som har vært med og skapt den tingen (artig ordvalg) har noe han skal ha sagt, dersom det er sånn at Camilla tenker på å ikke beholde ungen. Hvem skulle trodd at Nils skulle bli voksen og ansvarsfull? Hehe.

Ombord får Camilla øye på Ine, dattera til Michael. Jepp, Ine er på rømmen, og avslører etterhvert for Camilla og Nils at hun skal flytte til søskenbarnet sitt (tror jeg det var) i Ålesund. Camilla, den gode mor hun vistnok snart skal bli, eller ikke, serverer 13-åringen baileys, til protestaksjoner fra Nils.Ja ja, tidlig krøkes, er det jo noe som heter.

Er dette første gang på film eller serie en dyp samtale om livet har funnet sted på dekk på ei ferge?

Anyways, Camilla og Ine ender nå opp med en slags felles forståelse om ting rundt det å ha foreldre som ønsker de eller ikke, det å være på “rømmen” og alt det der. Det blir ingen Ålesundsaften for verken Camilla, Nils eller Ine. Istedet kjører de Ine hjem til Michael, der politiet nå er alarmert om rømlingen.

I den Ellingsenske heim er det tid for forsoning mellom Marianne og Michael. Marianne ser at han faktisk tar seg av ungene, han har mat i kjøleskapet til og med, og hun er lei av all kranglinga. I forrige uke beskrev jeg Marianne, Michaels ex, som ei pulverheks, men så feil kan man kanskje ta, for nå har hun vist satt feiekosten fra seg og ser ut til å gå med på delt omsorg for ungene slik Michael hele tiden har bedt om, eller å la ungene bo hos Michael og selv ha de annenhver helg. Kanskje var det fordi Michael forsikret henne om at han ikke ville bruke det mot henne i en rettssak at Ine forsvant mens hun var hos henne? Tja, vennlighet kan hjelpe på, også fra Michaels side. Ihvertfall går det mot en happy ending mellom de to tross alt.

“Seriøst Marianne, jeg slipper deg ikke før du sier hva den sjampoen du bruker heter!”

Forsoning blir det og mellom Camilla og Helena. Endelig. I fjærsteinene downtown Ulsteinvik utenfor leiligheten til Helena sitter nemlig Camilla og venter.

Ja her har det faktisk gått meg hus forbi (!) at Helena faktisk har flyttet siden sesong 1 og nå bor i et boligkompleks i sentrum. Jeg undra jo litt på det der her for litt siden, for eksempel at Adrian stod der forrige episode og at vi også tidligere har sett Camilla utafor der, men jeg har altså ikke tenkt på det før at det er utafor Helenas heim! Jaja, man oppdager jo alltid noe nytt i disse seriene 😉

Ihvertfall skjønner Helena at noe er i gjære. Når hun får vite at det ikke er slutt mellom Adrian og dattera går hun til alternativ to på “Hva feiler min datter”-spørrelista.

-“e du gravvid”, spør hun dattera. Og ja det er hun jo, og sier at hun tenker på å ta abort men er usikker. På hva hun vil. På hva Adrian vil. På om hun vil noe bare fordi Adrian kanskje vil ville (dårlig ordlegging der av meg ser jeg?). Usikker på hva det vil bety å få et barn. Usikker på om det å få barn vil bety at man ofrer en yrkeskarriere. Usikker på om hennes liv blir mindre viktig enn livene til de som ofrer noe. Eksistensielle spørsmål for en ung kvinne som er gravid, vil jeg tippe.

naaaaaw, så søtt 🙂

En ganske fin mor-datter-samtale utspilles, der Camilla både føler seg uønsket i morens liv, og blir glad over å høre at Helena vil stille opp for henne uansett hva hun velger. Camilla er ikke bare slemme-Camilla i sesong 2, her steg sympatien for henne, samt etter den fergetursamtalen med Michaels datter.

Noen har bøker de leser før de sovner, Helenas “sengelektyre” er taktikktavla. Ja hvem vet, plutselig våkner man opp fra en drøm der man har verdens beste taktikk men ingen sted å skrible det ned!

Det blir legebesøk, det blir abortpiller og hele pakka, men det vil bli smertefullt sier den sympatiske dama på legekontoret og anmoder Camilla om å ikke være alene. Heldigvis har hun Adrian da, sier Camilla, så slipper hun å være alene med smertene som vil komme. Men til Adrian har hun verken fortalt om graviditeten eller langt mindre valget om å ta abort, så mens den nye Rosenborg-spilleren er på byen og øver på å bli med i Idol (den obligatoriske synginga vettu`…) sammen med nye lagkamerater etter en tur ut i Europa, er det en ensom Camilla som vrir seg i voldsomme (underlivs)smerter hjemme i den flotte hotte leiligheten, som selvsagt Camilla har vaska og flidd opp i. Hva Adrians sangstemme angår, så trur jeg nok ikke dommerne sender han videre til Oslo ;p

“Og i tillegg får de deg til å bli Sally Field-look-a-like! Bare spør meg, jeg har prøvd!”

En liten digresjon må vel til her? “Flidd opp i” ja, et begrep som muligens trenger en oversettelse. Det betyr da å rydde, gjøre pent og rent, stelle,  etc, og er et morsomt uttrykk som jeg syns passer godt å bruke i en Heimebane-recap.

Når så endelig Adrian til slutt kommer heim i Trondhjæm bringer han i det minste flotte gaver til sin kjære. Først litt skryt om to assist og RBK-debut (så RBK scora to mål borte, i Europaligaen? Haha, ja de vant vel også? LOL), før han drar opp gaven fra flyplassen. Bamsemums, og ei flaske baileys.

Som jo var akkurat det Camilla trengte, siden den fra Adrians kjeller i Ulseinvik er oppdrukket.

Nja, ikke helt Sally Field. Ligner mer på en ung Meryl Streep kanskje?

Forresten, vi fikk jo se de nye Varg-draktene denne uka. Nagelsmidt fikk det som hun ville da, hun har ikke navnet sitt, som samsvarer med firmanavnet på en prikk, på drakten. Istedet står det “Cloudberry” på den. Multe-reklame eller ei, tommel opp for drakten! Den var stilig og befriende reklameposeaktigfri!

Og det var episode 6. Jammen klarte jeg en ordstrøm i dag også om Heimebane 😀

…..

Litt snakk om tanker rundt de to kommende episodene.

SPOILER-ALARM (men bare hvis du absolutt ikke vil lese om ting som kan skje i de to neste episodene), eller røpealarm (som NRK Filmpolitiet har forsøkt seg på å innføre som nyord, med vekslende hell).
Da gjenstår kun 2 episoder av sesong 2, episode 7, “Jævla Ålesund”, og episode 8, “Never walk alone”. Så nå må det pinadø bli action i de to siste episodene! Neste uke skal det da også etter sigende smelle, når ifølge NRKs episodebeskrivelse kampen mellom Varg og Ålesund avbrytes 20 minutter før slutt. Traileren for sesongen viser Eivind Brattskjær, fjorårets Varg-spiller, som konfronterer Helena med at “du ser vel ka so e i ferd me å skje”, hvorpå Helena sier noe jeg ikke klarer å tyde, og vi ser klipp av publikum som stormer banen mens Otto står skalle mot skalle med en oransjekledd Ålesund-spiller.

Jeg har lest noen anmeldelser av hele sesongen der det står om en alvorlig skade. Kan det komme i neste episode? Er kampen mot jævla Ålesund seriekamp eller cupsemien? I dagens episode fikk vi jo høre at Ålesund er på vei utfor fossen på tur ned til 1. divisjon, så om det nå er seriekamp er de kanskje desperate og klinker til? Eller skal det omsider dreie seg om homofobien i fotballen?

Well, someone fucked her before she got pregnant! Ok, den bildeteksten er fucka!

Ifølge anmeldelsene for hele sesongen har det blitt spoilet – og her er en megaspoiler så lukk øynene frem til neste avsnitt hvis du vil bevare den spenninga selv om det ikke er nevnt hvem det gjelder, men en av rollefigurene i Heimebane skal altså stå fram som åpent homofil. Hvem det er kan man jo kun spekulere i. Er det Kasper? Aron? Otto? (faktisk har jeg fått den tanken når Peder nevnte Otto sist uke – og vil det ikke være mer barrierebrytrende hvis det er en velprofilert spiller det gjelder og ikke en av de aller yngste, som vel er det serien har gitt ut små subtile og ymse hint om i løpet av sesongen), er det Tommy? Mario? Eller likevel Espen? Den som venter får se.

Forøvrig tror jeg episode 8 vil dreie seg om Vargs fremtid. Kuttes pengestrømmen til klubben? Beskrivelsen av episoden omtales som at Helena prøver å redde sjela til Varg før sesongens siste kamp. Har dette noe å gjøre med at mange av klubbens “sjel”, som Espen med flere, trekker seg? Og må overtales tilbake? Hm. Forøvrig tipper jeg “sesongens siste kamp” gir oss Varg i cupfinalen. Med mitt hell er vel motstander Tromsø. For vi vet jo hvordan det gikk da Gutan fra nord møtte et Ulsteinviklag en kald novembersøndag på Ullevaal  ;p

Kommentarer om episoden eller noe annet rundt serien? Fyr løs i kommentarfeltet. Snakkes!

 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: NRK / Skjermbilder fra NRK TV på tv.nrk.no

Det er pirrende tendenser i Jordan Peeles nye skrekkfilm “Us”, og filmen slipper ikke taket før lenge etter at den er ferdig.

---

FILMOMTALE: US
Skrekk/horror/thriller, USA, 2019, 1t 56m
Regi og manus: Jordan Peele
Medvirkende: Lupita Nyong`o, Winston Duke, Elisabeth Moss, Evan Alex, Shahadi Wright Joseph, Tim Heidecker, med flere
Aktuell: Hadde Norgespremiere på kino 22. mars, og verdenspremiere 8. mars
Sett på kino

---

Den når likevel ikke opp til hans første film som kom for et par år siden, den glimrende “Get Out“, som gav meg frysninger nedover ryggen. Jeg våger meg faktisk til å si meg en smule skuffet, riktignok svelges skuffelsen raskt unna takket være Peeles stødige håndtverk. Det vipper nemlig aldri over i kjedelig, og den sitrende spenningen er sterk nok til å holde seerne på stolkanten.

For mens “Get Out“, som jeg også nevnte i anmeldelsen min den gang, er en slags allegori på undertrykkelse og skjult rasisme, er det vanskeligere i “Us” å finne en rød tråd og et underliggende tema. Men de/det er der.

Imidlertid er Jordan Peele en banebrytende regissør, som har tilført genren skrekk/grøsser noe helt nytt og innovativt med sine to filmer “Get Out” og “Us“. Når Peele lager skrekk er nemlig ikke hovedmålet hans å skremme livskiten av publikum, ikke tilsynelatende iallefall. Det skal sies at “Us” absolutt er skremmende, creepy og ekkel, men som i hans forrige film har også denne en særegen egenart du neppe finner mange andre steder innen skrekk og grøssersjangeren. Peeles nye film er ikke av den type film som sier “booooh” og har pop-up-monstre rundt hvert et hjørne, men har en klam eim av uhygge liggende bredt over seg allerede fra starten av.

Det er vanskelig å beskrive handlingen uten å avsløre for mye, og det skal jeg da heller ikke gjøre. Historien starter iallefall i 1986 der vi møter en liten afroamerikansk familie bestående av far, mor og den unge datteren deres, Adelaide (Madison Curry, som spiller godt), på et strandtivoli et sted i statene. I et ubevoktet øyeblikk vandrer datteren avgårde fra faren, og ender opp med en opplevelse som skal sette varige spor i henne.

Over 30 år senere har Adelaide (som voksen spilt av Lupita Nyong`o) striftet sin egen familie, og er på bilferie sammen med ektemannen Gabe (Winston Duke), datteren Zora og sønnen Jason. Mot hennes vilje drar de tilbake til stranden der hun som barn hadde den skremmende opplevelsen. Opprørt etter flere for henne merkelige og påfallende sammentreff forteller hun Gabe hjemme i feriehuset deres at hun alltid har følt at det er noen som er ute etter å ta henne.

Kort tid etter dukker en familie kledd i røde “fangedresser” opp utenfor huset. De ser på en prikk like ut som Adelaide og familien hennes (og spilles selvsagt av de samme skuespillerne) – og etter å ha trengt seg inn i huset starter en blodig terrorisering. “They are us”, sier familiens sønn.

Peele spiller nok en gang inn temaer som klasseskille og en nær erkeamerikansk greie med oss mot dem, noe filmens tittel også kan tolkes som. På et annet plan fungerer filmen, nok en gang fra Peele, som en knivskarp og til tider satirisk politisk kommentar om hverdagen i USA, noe filmens tittel “Us” selvsagt kan tolkes som, med en mulig revolusjon i gjære. Han har nok en baktanke med det når for eksempel Adelaide planlegger familiens flukt til Mexico, for eksempel.

Et gjennomgående grep i filmens narrative stil er bruken av speil i direkte (bruk) eller overført betydning. Vår egen virkelighet gjenspeiles på en måte i den ondskapen som skrider frem, og som til slutt står som en forklaring på det som skjer. På dette området etterlates man med tankegods rundt det som utspiller seg.

Selv om det etterhvert utvikler seg til noe som kan minne om en slags hybrid av en zoombiefilm – men egentlig ikke –  er det nok en gang med smarte fortellergrep fra Peele, som vet å trykke på de riktige knappene for å øke spenningen og å kjøre opp tempoet nesten ubemerket.

Satire er allerede nevn her, for i rollekarakteren Gabe ligger mye for filmens del forløsende humor. Han er filmens komiske alibi med sine små syrlige og vittige kommentarer. Dette bidrar til å lette litt på den gufne stemningen som ellers ville gjort “Us” til en mye mørkere historie.

Den friske, lekne, smarte og til tider effektive musikkbruken i “Us” er et annet punkt filmen scorer godt på. Jeg digger soundtracket som flere ganger gav meg noen assosiasjoner og satte en ekstra spiss på scenene.

Skuespillerprestasjonene er det ikke stort å usette på. Lupita Nyong`o yter klassespill med sine ansiktsuttrykk, kroppsspråk og bevegelser som får frem redselen og livsviljen, samt det djevelske i rollen som dobbeltgjengeren “Red”. Winston Duke tilfører som nevnt en avvæpnende lettere stemning og gjør det på en utmerket måte som ektemannen Gabe/dobbeltgjengeren Abraham, mens unge Evan Alex (sønnen Jason/dobbeltgjenger Pluto) og Shahadi Wright Joseph (datteren Zora/dobbeltgjenger Umbrae) gjør strålende prestasjoner som livredde men likevel tapre. Et knippe for det meste småsleipe (tilfeldigvis hvite) birollekarakter ledet an av Elisabeth Moss bidrar også til en noe småbisarr komikk, om jeg kan ordlegge det slik. Gjett en gang hvordan det går med de da… ;p

La “us” iallefall håpe at vi får se mer fra de to unge stjernene i kommende prosjekter. Særlig rollekarakteren Zora/”onde-Zora” stikker seg frem som særlig god og skremmende, og Jason/Pluto spiller en viktig rolle i handlingen. I filmens slutt kan man også undres på om Evan Alex sin rollekarakter skjønner mer enn han sier?

Noe som leder meg til filmens ikke sjokkerende twist mot slutten. Jeg så den dog ikke komme, men direkte overraskende er den likevel ikke. Denne twisten føles derimot for meg som et punkt ved filmen som gjør at jeg ikke helt får plottet til å gå riktig opp i mitt hode, men jeg innser at i likhet med “Get Out” er “Us” en film som må kverne gjennom tankene og fordøyes en stund før man ser mer av hele bildet. Jeg kommer likevel ikke fra at det er noen tråder som jeg ikke får til å henge riktig sammen, og at det er noen nøtter jeg når dette skrives ennå ikke har klart å knekke. Sånn er det vel dog med skrekkfilmer.

Andre har sagt om “Us” at det dreier seg om klasseskille, politiske betraktninger og kommentarer, og rasistiske undertoner. Angående det med rasisme trøbler jeg litt umiddelbart med å finne den tråden i “Us“, men i likhet med i regissør, manusforfatter og produsenten – han er som et Kinderegg den godeste Jordan Peele – sin forrige film, møter vi også her afroamerikanske hovedrollekarakterer (riktignok var det kun den ene i “Get Out“, men likheten er der), og det er faktisk litt påfallende å tenke på hvor sjeldent vi egentlig får se vellykkede og velfungerende afroamerikanske familier i dette samfunnslaget på film.

Der “Get Out” var et banebrytende lite mesterverk er ikke “Us” verken like godt skrevet eller utført, men ondskapen ligger som et utbrytningsklart latent virus klar til å når tid som helst kaste oss ut i fullt kaos, og selv om denne filmen kanskje ikke kommer til å skremme vannet av publikum er “Us” like fullt en skummel film som nok en gang manifesterer Jordan Peele som en kraftfull ny stemme innen historiefortelling – i en sjanger hvor mange filmseere lenge har skreket, om ikke av frykt, så etter fornyelse. Jeg er ørlite snill i bedømmingen, men “Us” er et nytt skremmende grøss fra den nye skrekkmesteren – vår tids Hitchcock.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: Universal Pictures/filmweb

En streikende usympatisk spiller høy på seg sjøl, opprivende drakamp i retten om barn, og to kyssende menn!

Episode 5 av “Heimebane” hadde flere små og større twister på lur som man mer eller mindre så komme. Da dette er en slags recap av episode 5 i sesong 2 av “Heimebane” inneholder den nesten like mange spoilere som antall poeng Varg nå har, så det anbefales å se episoden før videre lesing. Særlig siden Varg jo nå faktisk har godt med poeng!

Ja, i tillegg fikk vi også et lite glimt inn i RBKs skitne overgangsspill. Haha.

Temaet som gikk igjen som en rød tråd i episoden er menneskelige relasjoner. Helena, datteren/Helenakritiske Camilla, hennes kjæreste og Vargs sjernespiller Adrian, daglig leder Espen, daglig leder/CEO/Key Account Manager/whatever/etc Peder, Michael og ex-kona. Vi treffer på de alle.

Vi fikk oppleve en Adrian som desverre i løpet av sesong 2 har blitt en real drittsekk høy på seg selv, en utakknemlig fyr – spilt av en veldig sympatisk en – noe som selvsagt gjør det vanskeligere som seer å mislike han. Men det er nettopp det man til slutt ender opp med å gjøre.

Adrian. Spilleren Helena tok inn under sine vinger i sesong 1, spilleren hun hjalp opp fra avgrunnen og gjorde til stjerne etter at hans tidligere psykiske problemer hadde gitt karrieren hans en knekk. Spilleren som så snart budet fra RBK tikker inn i sesong 2 slår seg fullstendig vrang. Nekter å trene. Nekter å spille kamp. Som skjeller ut Helena og sier seg ferdig med henne. Ferdig med Varg. Men slik er også “Heimebane” litt realistisk i grunn, for hvor ofte har vi ikke hørt og sett historier om såkalte stjernespillere, høyt verdsatt av klubb og fans, som plutselig tvinger seg bort fra klubben, og som ved det setter seg selv i et lite kledelig lys.

Det er 10 dager til overgangsvinduet stenger. Episoden starter som vi ser med Camilla og Adrian i seng. I Trondheim. Over til Ulsteinvik da. Sportslig sett går det godt med Varg for tida. De kjemper om medaljer i serien, fremtidig europacupspill, og økonomisk går det bedre enn noen gang før på Sunnmøre etter inntoget til de nye klubbeierne Nagelsmidt.

Riktignok har de fått inn denne Peder da, fru Nagelsmidts bror, som har tatt over styringa i klubblokalene. Når RBK ringer Espen for å komme med bud på Adrian, overtar Peder showet. Peder ber, pent og pyntelig og med forklarende steg, om at Rosenborg og Mikkel som ringer derifra, kan gå å pisse i skogen. “- du kan gå og pisse i skogen, og etterpå tar du buksa på”.

I Trondheim er de litt treige med å forstå, så han gjør et forsøk til…

Ååååh! Hvem har vel ikke drømt om, som konkurrent av RBK vel og merke, om å be trønderklubben drite og dra når de kommer med budene sine. Muligens skal hensikten her være å fremstille Peder som en breial og cocky type, men jeg digger allerede fyren. Jepp. Så får det så være at Espen på dette tidspunktet ikke er helt enig. Han ser noe bekymra ut den godeste Espen.

Espen. Mannen som i alle år har opptrådt respektfullt mot egne og motstandere, ser nå en leder i klubben som opptrer alt annet enn slik han selv ville gjort. Peder er forøvrig ikke ferdig med saken, og ringer VG og ber de rydde plass på forsida. Her skal det fortelles at Austnes slett ikke er til salgs.

9 dager igjen nå før overgangsvinduet stenger (jeg elsker denne måten å “telle ned på” hvor man setter en slags ekstra spenning inn i det hele ved å vise at nå drar det seg til).

Helena sier iallefall med klartekst til Adrian at han ikke er til salgs, etter at Adrian har sett og hørt om VGs sak om han. Adrian vil nemlig til RBK. Eller er det Trondheim og Camilla han egentlig vil til mest? Hva er det egentlig Adrian vil? Om det kunne man sikkert fylt et helt blogginnlegg alene om, men jeg lar det ligge. Ihvertfall forsøker Helena å overbevise han om å bli, gjennom å vise taktikktavla og fortelle hvilke planer hun har for ham og klubben. Helena vil bygge laget rundt Adrian, hun kan matche RBK på lønn, og med nye investeringer i klubben ser hun for seg at de snart matcher RBK sportslig også med tiden.

Helena viser frem sine nye taktikker. Som vi ser skal Varg møte Mourinho og hans parkerte buss.

Ellers får vi høre at Varg har fått seg nye drakter, uten at Espen tilsynelatende føler seg oppglødd av det (og siden dette er mer og mer drama enn fotball så ser vi jo knapt nok kampsekvenser lengre, så om de draktene er fine eller ei det lar vente på seg å kunne avsi noe dom om). Espen ser tvert imot litt sur ut der han sitter når Helena spør han hva han syns om draktene. Det virker som det har blitt litt kjøligere mellom Helena og Espen. Han er ikke lenger “Mr. Varg”, som får bestemme alt. Alene.

“Og så hyler de og river av de klærne som de har.
Og så gjør de sånn som gjør at mor blir mor og far blir far” (sangtekst fra Ole Paus sin “I en sofa fra IkEA”).

I Trondheim er Adrian på tur hjem til Ulsteinvik etter barnehage- og damebesøket i bartebyen. Det er T minus 6 days til overgangsvinduet lukkes (jada, jeg vitser med begrep som “barteby”, men fakta er at jeg syns byen er fin, om vi ser bort fra RBK da…hihi). Og hvor er vel bedre å vente på transporten til flyet enn å henge utafor stadionportene på Lerkendal?….

For der står han iallefall, og RBK-Mikkel som tilfeldigvis kommer drar han med inn på “en kaffe”, som de sier det i Trondheim når de skal overtale nye spillere til å velge RBK. Vel inne i korridorene hilser Adrian på RBK-trener Ola også, som setter griller i hodet på unge Austnes om hvordan han skal gå frem for å presse frem en overgang. Det viser seg nemlig at RBK har hatt en spiller som nekta å trene, nekta å spille kamp, og så videre, noe Adrian lytter til med spisse ører. Han fikk sikkert også med seg at RBK-Ola (nei ikke By Rise) sa de trengte friske folk på kanten ettersom han de har der alltid er skada og kjenner noe i låret. Friske folk. Altså ikke spillere som Adrian, som hele tida kjenner noe i låret.

Vel vel. Sleipe-Mikkel ber iallefall Adrian på ekkelt trøndersksjargong “hils den derre nyyyrike guttegjengen neri Ulsteinvik at det kjæm et nytt bud”. HA! En RBK`er som kommer med en kommentar som på en måte forteller alt om hvordan RBK driver. De tror alt og alle kan kjøpes av de, siden de har penger, og at Varg har fått penger ser ut til å more han. Hvem tror Varg de er liksom, lyser det av han.

Så skal det sies at det naturligvis ikke var RBK her som innviterte Adrian til en samtale, men Adrian som sjøl stod utafor Lerkendal når denne klubbleder-Mikkel dukka opp. Litt tilfeldig, jada, men var det ikke likevel en litt slu Mikkel rev som tar Adrian med inn på en samtale? Helt etter boka er det vel iallefall ikke, eller?

I Ulsteinvik har ihvertfall den “nyrike guttegjengen”, anført av en kvinne som hovedtrener og en kvinne som øverste klubbeier, tydeligvis fått penger mellom hendene. Otto fremlegges et nytt kontraktstilbud med en lønn som får han til å om ikke danse på bordet, så ihvertfall glede seg til mer enn både smør og flesk på bordet etter at leia er betalt, og en smilende og fornøyd Espen. For også Espen begynner visst å se at Vargs nye pengebinge har sine fordeler og forenkler hverdagen hans og klubbens.

Peder er faktisk i tillegg til å være CEO, Key Account Manager, daglig leder og Nagelsmidtbror også nyvalgt verneombud og leder for HMS i Varg!

Peder toger inn med nye kontorstoler, sier han liker at Otto er skikkelig kar, og spør Espen hvordan det går i forhandlingene med Sarpsborg om en ny spiller, “han med håret”, som Peder kaller han, men Espen bare sier at siden de skal ha 7 millioner blir det ikke noe av det. Hva, bare 7 millioner, tenker nok en helt uanfektet Peder. “Da går vi for det, fikser du?”, sier han smilende til Espen. Espen smiler tilbake. Joda, penger gir makt. Og nye spillere. Samt noen smil. Dog har ikke Peder klart å få Eddie til å bytte ut Leeds-drakta med Varg-merch. Man kødder ikke med Leeds forstår vi. Det var nemlig bare å drite i.

Nei takk og lov for at dere ikke er det, da hadde jo Varg hatt ny trener annenhver episode 😉 (Jadda, jeg vet at det ikke er tilfelle denne sesongen).

Men noen spillere kan tydeligvis ikke beholdes selv om man har fått nok penger. Det er 5 dager igjen til overgangsvinduet stenger. På Ulsteinvik stadion kommer Helena med en ny spiller. Zinedine Zidane….eh, nei Kidane var det, Yonis Kidane, en spiller Helena har kjøpt etter at Adrian i det tidligere nevnte møtet ved taktikktavla sa at han syns Kidane hadde passet inn i Vargs system. Helena har altså valgt det klassiske grepet kjent blant annet fra dataspillet FM med å kjøpe inn en spiller som en av klubbens spillere har anbefalt, for å bedre relasjonen til spilleren.

Ikke så rart det vel, du heter jo Kidane! (Ja, han som spiller Kidane heter Kidane til fornavn).

Desverre for henne er dette virkeligheten, eller en TV-serie da men det vet jo ikke Helena (haha), for Adrian blir verken imponert over at “rådet” hans er fulgt, eller interessert i å vise Kidane rundt. Adrian krangler istedet mer med Helena om RBK og krever å være med i diskusjonen. Eller, det han egentlig krever er såklart å bli solgt, så han bruker de “gode rådene” fra Opprørs-Ola i RBK. Han nekter å trene. Og nekter å spille kamp.”Screw you guys, I`m going home” kunne han likesågodt sagt, for heim drar han ihvertfall.

Inne på klubbhuset har forøvrig Peder, Espen og Helena fått med seg at Adrian i det skjulte har møtt RBK (vi vet det var litt tilfeldig, men det vet jo ikke noen andre enn RBK-duoen og Adrian). For VG har nemlig sneket i buskene utafor Lerkendal, og fotografert håndtrykkinga mellom Adrian og Mikkel. “Jævla RBK”, kommer det i samstemt kor fra Espen og Peder, mens Helenas ansikt blir mer og mer fortvilet. Hun innser at hun er i ferd med å miste Adrian.

Sleipt og RBK i sammenheng der altså. Hm, hørt den før?

Nå som vi har fått inn begrep som “Jævla Ålesund” og nå også “jævla RBK” syns jeg forresten vi også må få etablert et “jævla Molde” snart. Just sayin`;)

4 dager til overgangsvinuet stenger, og i en trappoppgang i Trondheim sitter Helena i vinduskarmen på Hartvig Nissen…nei vent nå litt…vel, hun sitter ihvertfall i trappoppgangen og venter på dattera. Hun gir Camilla noen sannhetens ord om hva som kan vente henne i fremtiden dersom hun gjør seg til Adrians fotballfrue. Helena forteller Camilla at hun er stolt av henne, at hun tok sine egne valg da hun flyttet. Hvordan vil det bli med henne hvis hun skal være avhengig av hvordan fotballkarrieren går for Adrian? Camilla får tydeligvis noe å tenke på etter morens besøk. Vil hun alt dette? Å stå klar med middagen hver dag til Adrian. Være den som hele tiden må lytte og flytte?

Denne scenen skulle egentlig være med i SKAM, helt til de fant ut at Ane Dahl Torp var for gammal!

Å være fotballfrue er nemlig ikke en enkel sak alltid, noe vi har fått se i historielinja mellom Michael og ex-kona Marianne.

Der i gården har det nemlig endt med rettssak for foreldreretten til det tidligere parets to barn. Marianne vil ta ungene med seg til Vigra (utafor Ålesund), mens Michael har foreslått en 50-50-fordeling. Beskyldningene flyr i rettssalen mellom de to og advokatene deres, om alt fra at Michael har seg med 17 år gamle piker, til at Marianne velger spillegalskapstur til Las Vegas fremfor en kreftsyk far og de to ungene.

Et av episodens fineste øyeblikk er det der Michael er på trening oppe på Høddvoll (jada, det er jo Høddvoll det egentlig heter der, på Ulsteinvik stadion) da han ser dattera komme syklende. Hun er lei seg, og forteller at hun har sagt noe dumt. Siden det er rettsak i gjære mellom foreldrene har kommunen satt familien under “oppsyn” og har observatører hjemme hos de, og i et tilfelle skal Ine (Michaels datter) ha sagt at hun var sur på faren og heller ville bo hos mora.

Hit men ikke lengre, innafor gjerdet slipper ingen kvinnelige til, bortsett fra Helena da…

Nå søker hun trøst hos faren fordi hun angrer. Hun vil nemlig bo hos han også sier hun. Rørende såklart, særlig ettersom vi husker fra forrige episode at dattera var litt småirritert på han, og at Michael selv sa til gutta i garderoben at han tror ungene vil velge mora hvis de fikk bestemme.

Michael har forresten en garderobesamtale denne uka også, når han forsøker seg på gode råd til Adrian. Ikke veldig vellykket akkurat, Adrian skjønner det er på vegne av Helena han tar praten med han, men han skal ha for forsøket. Hva rettssaken angår er det vel tydelig, antar jeg, at serieskaperne vil lede sympatien mot far Michael, siden mor (Marianne) mest av alt fremstår som ei pulverheks. Det funker for min del iallefall. Jeg håper Michael vinner fram i retten.

Adrian tenker det samme som oss; “det jævla håndkleet, her skulle vi endelig få svaret på spørsmålet Mons stilte for noen uker siden om hvor stor tiss Michael har”!

3 dager til overgangsvinduet stenger nå. Det er endelig kampdag, og TV-kommentator-stemmen (Jørgen Klem faktisk) forteller oss at Varg er med i medaljekampen i Eliteserien. To nye spillere debuterer og det går så det suser sportslig altså. Varg vinner 2-0, uten en “ryggplaget” Adrian, som Helena forklarer hans fravær med foran TV-kamaraene.

Det lukter medaljer i Ulsteinvik. Og kumøkk! ;p

Adrian sitter nemlig på ræv hjemme og ser på TV han, før han kler på den selvstripete ryggen sin med treningstøy og tar seg en joggetur, etter å gjentatte ganger ha blitt møtt av Camillas mobilsvar på telefonen. Når han endelig når henne i andre enden av linja skjønner han at noe er galt.

Kvelden etter kamp er det selvsagt Adrian som er samtaleemnet hos Peder og Helena på klubbhuset (som btw er i ferd med å oppgraderes det også, med nye kontorstoler og greier, de penga altså, de er gode å ha hva?). Peder mener Adrian har blitt et uromoment i klubben og at de bør selge, selv om han ba trønderne pisse i skogen (noe han jo begrunnet med at det er deilig å svare RBK sånn for måten de selv opptrer på), men Helena sier ingen vet at Adrian streiker og tror det vil gå over.

RBKs Adrian-interesse har imidlertid ikke gått over, og utpå kvelden får Espen besøk hjemme på døra. Vi frykter et øyeblikk det er RBK-Ola som kommer, slik Ålesunds trener ifjor oppsøkte Helena hjemme, for å “pisse i skogen” hos Espen. Heldigvis er det bare Peder. Og ei flaske champis for å feire deres første seier sammen (ettersom Helena ikke gadd feire på kontoret siden hun kjører…).

Et nytt bud fra RBK har nemlig tikket inn og Peder vil ha Espen til å gå gjennom det siden det ikke helt er Peders beste egenskaper detta med formuleringer og detaljer…

Gjerrigknark! Den koster jo bare 419 kroner! Æsj.

Samtalen ved Espens middagsbord gjør etterhvert en rask endring fra Adrian og over til Espens privatliv. Først trår Peder litt forsiktig rundt grøten og beklager seg for at han og Helena har overkjørt Espen litt i det siste. – Den var god denne da, sier Espen og nikker til sprudlevannet nydelig servert i to vannglass. Peder lar seg ikke vippe av pinnen av småsnakk om drikke, og skrur samtalen inn på Mario som han lurer på hvor er.

Mario bor ikke hos Espen lengre, forteller Espen. Ryktene som har gått om de to har gjort at Mario har funnet seg et eget sted, selv om Espen bare mener han flyttet fordi tiden var inne for det. Peder syns det hele bare er rart.

Ikke lett å holde tellinga!

Og så kommer en av “twistene” jeg vel har sett ligge i skåla. “…(men det er rart da)… at det er ingen fotballspillere som…..ja..”, sier Peder uten å fullføre setninga. Espen er enig, og kremter et nei, jeg, eh, og er tydelig mer enn litt ubekvem over samtalen? Peder fortsetter med å informere Espen om at han har ligget med flere menn enn damer (ihvertfall hvis man regner med sånne små ting, sier han med litt skuffelse i blikket, hva nå enn det betydde…) – så var iallefall den katta ute av sekken, Peders misjon i “Heimebane” vil være mye mere enn å bare løpe på shopping sammen med Helena etter nye spillere. Espen smiler kledelig beskjedent, og Peder flirer med at “her er det jo helt Saudi-Arabia”. Espens ordforråd viser seg fra sin begrensede side, -“jada, nei det, eg veit ikkje, det e no sånn..”, smiler han.

Peder spør Espen om han har ligget med en mann noen gang. “Nei, nei”, det har han ikke sier Espen, som nå syns samtalen har blitt litt for nærgående. Peder er jo tross alt sjefen hans, men han virker mest litt reservert eller tilbaketrukket fremfor avvisende.

Han trekker ikke akkurat hendene til seg nemlig når Peder legger hånden sin over hans, og sier at han har kommet for å gjøre ting lettere for han. Og så skjer det da. Peder er på vei til å skulle gå, ja jeg skal gå jeg, sier han, idet han bøyer seg mot Espen og kysser han. Et kyss! På truten. Espen gjengjelder kysset. De kliner. Hva ville vel ikke det arabiske ryktemakeriet i Ulsteinvik si om de så dette?

Den nagla du godt, Nagelsmidt!
Isak og Even ble til “Evak”, så det store spørsmålet etter årets til nå mest omtalte
Heimebanekyss er hva pokkern vi skal omdøpe Peder Nagelsmidt og Espen Eide til?
Forslag mottas i kommentarfeltet!

De skilles iallefall som (som Tommy ville sagt, veeeldig gode?) venner når Peder drar, og ber Espen gå gjennom tilbudet fra RBK og høre med Helena. Espen blir stående tilbake med mer å tenke på enn bare et bud fra RBK.

Noe sier meg vel ellers, som ventet, at Peder vil få en viss rolle i temaet rundt homofobien i fotballen. For dette kan da ikke være den store katta som er ute av sekken? Kysset i episode 5 var vel ikke av det mest oppsiktsvekkende slaget akkurat? De samme overskriftene som det fikk i mediene den gang “Evak” sine første SKAM-kyss ble nasjonal allemannseie, vil ikke dette få. Men kanskje om en fotballspiller eller to….

Avsnittet her inneholder en mulig spoiler om en episode vi (ikke jeg heller) har sett ennå, så hopp over avsnittet og ned til uthevet linjestart hvis du absolutt ikke vil se en mulig spoiler. For om man ser litt på NRKs enlinje-beskrivelser av de kommende tre siste episode 2-episodene kan man kanskje spekulere i om episode 7 som heter “Jævla Ålesund” vil bli av det kraftfulle sjokkerende slaget? NRK TV sin episodebeskrivelse avslører at kampen mellom Varg og Aalesund avbrytes 20 minutter før slutt. Kan det være på grunn av noe så fullstendig håpløst som publikum (eller enda verre, spillere) som går bananas med homohets mot en eller flere spillere? Eller er det et mulig forhold mellom Espen og Peder som får det til å koke over for noen? At klubben styres av to klinende menn liksom? Vi får vente og se, men at det snart vil komme noe mere om dette temaet vet vi jo ut fra det som er sagt om sesong 2 på forhånd.

Episode 5 munner iallefall ut med et opphetet møte mellom Adrian og Helena. Adrian har skjønt at Helena har hatt en samtale med Camilla om han. Adrian er rasende, og krever for tusenogørtende gang å bli solgt til RBK. Han tordner mot Helena og påstår hun ikke bryr seg om han (siden det er nettopp det Camilla i ukesvis har innprentet til han). Helena prøver fånyttes å få Adrian til å innse at det er nettopp det hun gjør. Bryr seg. Hun er bekymret for hvordan Adrian vil klare seg i en mye større klubb akkurat nå. En klubb der han må bevise noe. Og hun er bekymret for at Camilla er den som skal måtte stå der klar til å takle Adrians problemer. Adrian er derimot slett ikke interessert i å høre mere på Helena. Han proklamerer at “jeg er ferdig med deg”, og slår bombastisk fast at han ikke kommer til å spille mere med henne som trener, før han med nesten mord i blikket forlater.

Helena ser mot nye stjerner….

Tilbake står en fortvilet og gråtkvalt Helena og stirrer ut i lufta. Denne kampen tapte hun.

Spilleren hun dro opp fra intet ifjor har vendt henne ryggen. Utakk er verdens lønn. Vi husker riktignok hvordan hun selv tvang en spiller bort i fjor (da hun tvang Eivind Brattskjær til å dra til Ålesund), en spiller som hadde støttet henne i nærmest tykt og tynt, men som hun måtte selge for å ha råd til en ny spiss. Nå er situasjonen snudd på hodet. Helena har gjort alt hun kunne, burde og faktisk enda mere, for å få Adrian til å bli. Men Adrian har satt seg helt på bakbeina, han har ikke respektert kontrakten han frivillig har skrevet under, og han har blitt for stor i eget sinn for “lille” Varg. Jeg er stor fan av skuespiller Axel Bøyum som spiller Adrian, noe som er viktig å poengtere, og jeg syns han har løst Adrian-rollen på glimrende vis, og til tider fått frem problematikk rundt det å være fotballspiller som har vært veldig viktig, særlig rundt de psykiske problemene han gikk gjennom forrige sesong. Så Adrian har absolutt vært en av “Heimebane”-favorittene selv om jeg selvsagt ikke vil stå inne for alt Adrian har gjort i de fem episodene i år.

Det er nemlig på dette tidspunktet at jeg som seer forlengst har fått nok av unge Austnes sine stjernenykker – SELG DRITTEN, roper det inni meg. Varg klarer seg jo fint uten han. Med nye spillere på rekke og rad inn og en klubbeier med åpen lommebok. Få han vekk. Bort. Ut. Selg han! (Altså, spillere som opptrer slik mener jo jeg ideelt sett burde settes på tribunen ut kontraktstida, og tvinges til å spille med juniorlag etc, og streiker de hadde man jo bare latt være å utbetale lønn. But thats my kind of world antar jeg.. ;p).

Og er det ikke som om serieskaperne har sett for seg dette, at sjåarene nå roper på Adrians hode på et fat? For jammen ringer Helenas telefon.

Det er Peder, som lurer på om hun har sett det siste tilbudet fra RBK.

Det siste vi ser, og hører, i episode 5 er en resignert Helena som svarer:

“Bare selg`n”.

Se hva det nye snapfilteret gjør Adrian, det får på deg trønderbart, skinnvest og en heimert i hånda. PS: bildet er også en gave til dere som har klaget over at det tilsynelatende ikke er noe breddefotball i klubben, siden vi aldri får se de. SE DA! Et jentelag fra Varg! Hurra!

Folk ytrer seg forresten allerede på sosiale medier om unge Austnes 😉 Hehe…

Adrian Austnes har virkelig blitt en usympatisk og utakknemlig type. "Bare selg`n", beste Helena har sagt på lenge. 😉 #Heimebane

— Lars Jørgen Grønli (@LarsJG) March 17, 2019

Til syvende og sist er fotballen en gang slik at selv om spillere har kontrakt, så betyr “ikke til salgs” (som også er episodens tittel, eller for å være nøyaktig heter den “Ikkje til sals”) i de fleste tilfeller fint lite. For når en spiller først bestemmer seg for at han nå skal bort, så er det ingen vits lengre for klubben å tviholde. Jeg skal riktignok raskt legge til at jeg ikke så denne komme, at Adrian skulle selges til RBK midt i sesongen. Ihvertfall ikke på dette viset.

Så er det bare å håpe, for oss hevnlystige Varg-fans, at det går med Adrian som det har gått med mang en “stjernespiller” i den virkelige verden, som har gått til RBK mot klubben og fansens vilje. Mange har lykkes der såklart. Det er derfor RBK har blitt Norges beste lag. Mange har dog slitt. Til Adrian får jeg vel si at håper innbytterbenken på Lerkendal er god og at ræva di tåler tresmak (eller hva reservebenkene lages av nå for tida…).

Til dere eventuelle Rosenborg-fans som leser disse Heimebane-recapsene mine, bær over med undertegnedes manglende RBK-sympatier 😉 Jeg synes det er kult gjort av RBK å stille lokalene sine til disposisjon, selv om det ikke nødvendigvis tegnes et positivt bilde av klubben. Så det er da noe i det minste 😉

Kommentarfeltet er ditt, og relativt fritt, så kjør på hvis du vil. Snakkes!

 

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK Tv på tv.nrk.no

Etter Heimebaneslakten forrige uke var det stor spenning knyttet til episode 4, og som vanlig satt Filmhjerte klar som et kokt egg klokka null seks null null søndagsmorgenen for å se den nye episoden på NRKs nett-TV.

De fleste valgte nok derimot å vente til episoden kom på TV i mer levelig tid 😉 Hvem sa at lineær TV ikke funker fortsatt, og at å slippe en og en episode med en ukes mellomrom ikke har noe for seg…..

Her har jeg nemlig ventet med økende utålmodighet i nær ei uke etter at Adrian fikk svi på ræva si i slutten av forrige episode.

Derfor var det godt å se at det klassiske dramaet var tilbake denne episoden, uten at det egentlig ble en helt topp episode likevel. For episodens store fokus , riktignok kledelig nok like etter kvinnedagen, var tydeligvis å få fram at “kvinnfolka bestemmer”, noe som i episoden fremstår som noe bitre forsmådde menn jamrer seg over. “Morsom” vri må jeg si.

Denne recapen, eller såkalte siden jeg ikke følger recapens vanlige mønster, har nesten, bare nesten, like mange spoilere som det er paroler på kvinnedagen, så pass på å se episoden først før du leser videre. Som sagt er dette en “slags recap”, i den forstand at jeg ikke slavisk følger handlingen kronologisk, men hopper litt frem og tilbake og heller kommenterer generelt om det vi fikk servert, samt fyller på med mer eller mindre treffende stikk og humoristiske bemerkninger. Det er ikke så ofte jeg anbefaler Dagbladet, men les Heimebane-recapene (og for all del, søk opp de gamle Skam-recapene) skrevet av herr Christopher Pahle. De er gode de! (bortsett fra den etter forrige episode, der han jammen meg likte det sølet vi fikk servert da! Skjerpings!).

Det var forøvrig et annet stort tema også i episoden. Vargs skrantende økonomi. Klubben er på randen av konkurs, og daglig leder Espen “Aide” (som herr Eide så pent presenterte seg for på vestlandsengelsk i telefonen noen ganger) og Helena må gjøre tunge valg for å få klubben på rett kurs vekk fra Post Nord-ligaen (2. divisjon), som Kristin fra NFF truer Espen med nedflytting til etter at hun har oppdaget store hull i Espens dokumentasjoner rundt økonomi og sponsoravtaler. Espen har nemlig forfalsket underskrifter for å få ting til å se bedre ut for NFFs granskning av klubben.

Espen prøver desperat å få solgt Mario og Adrian, klubbens to stjerner, som Helena naturlig nok ønsker å beholde av sportslige årsaker. For Espen finns det ingen annen utvei i hans hode. Han har riktignok invitert selskapet Nagelsmidt til møte igjen, med et håp om å lande en ordinær sponsoravtale. Å la Nagelsmidt, som vi har sett i en tidligere episoder, ta over klubben som eiere er han derimot nemlig fullstendig imot. Espen frykter det som har skjedd i mang en klubb ved en slik avtale også vil skje i Varg; At de nye eierne overtar styringa helt, blander seg i laguttak og taktikk, kvitter seg med folk som han selv, Helena, og Eddie (!). Han er kort og godt redd for å miste kontrollen, Alfahannen Espen.

Men bak han surrer dronningene. Helena som setter seg opp imot hva hennes leder i klubben har bestemt seg for. Og Petronella, Nagelsmidts rike og bestemte eier. I møtet med Espen og Helena har hun forresten med seg broren sin, Peder, spilt av en østlandsktalende Ole Christoffer Ertvaag, en ganske så ved første øyekast “cocky” type, som nok ikke gjør Espens skepsis mindre.

Ja, bedre enn å score med hånda, slik Adrian gjorde sist. Det er nemlig ikke lov.
Å score med “kukken” derimot, tja tror ikke det står noe om det i regelverket 😉

Peder svinser inn på møtet i breial stil og kommenterer klubbstjerna Lorry Gundersen som han ser på bilde på veggen. -“Var det ikke han som scora ti mål med kuken”, flirer han, og fortsetter med hvor stor fan han er av Helena og hvilke spillere Varg bør sikre seg, mens han venter på teservering. Espen legger frem planer om å opprette AS slik Petronella (artig navn) har foreslått, men at selskapet kun får 25% av aksjene. Petronella er ikke interessert. De skal ha 51%, som ifølge mine mattematikkunskaper betyr kontroll over klubben.

Espen er skeptisk. Klubbpionèren Espen, som frykter at penger skal styre klubben, må nå også se at Petronella skal sette Peder som daglig leder (siden hun trenger å sysselsette broren med noe, som hun senere sier. Så ja, lede en fotballklubb er vel en fin liten lek). Noe Espen gjør opprør mot. Han er klubbens daglige leder, minner han om. Og avslår en avtale, selv om Peder foreslår å kalle seg selv noe annet, som CEO, Key account manager, eller noe annet som slett ikke betyr daglig leder….

Alt dette etterfulgt av et trist musikkspor, som for å fortelle oss seere om hvilke traurige tider Varg kan gå mot med sine ventende minimum 50 millioner på bok…

Peder og Helena skal på Ulsteinvik Storsenter. Jeg foreslår slips til Peder.
Tenk å komme på møte uten slips da mann!

Senere ser vi Helena gå bak ryggen på Espen og ber Petronelle ta et møte med styret i klubben uten å informere Espen, etter at Espen og Helena havnet i ordkløyveriet sitt. Helena syns nemlig Nagelsmidt har gode ideer for klubben og stoler på at de kun vil klubbens beste. De vil kjempe om ligagull. Komme til Champions League. Men suksess koster. For som vi vet finnes det faktisk også klubbeiere som ikke er djevelen i forkledning.

Ja hva gjør man vel ikke for litt god vin?

Helena vil overhodet ikke høre snakk om salg av Mario og Adrian, men Espen forklarer hvorfor og setter Helena på plass og serverer henne at hun er der for å gjøre en jobb for han (!).

Hører du kvinnfolk?! Ut på kjøkkenet nå og fiks kaffe til mannen!

“E he drete meg ut”, sier Espen. Igjen, som for et par episoder siden. Det begynner å lukte av Espen nå, eller?

Helena derimot mener det som stinker er at Espen er egoistisk, og setter seg selv og sine behov over klubben. “Mr. Varg”, kaller hun ham.

Jeg skjønner selvsagt Espen, og alle fotballfans gjør det nok også. De som syns det har blitt for mye penger i fotballen, og de som ikke syns noe om mektige klubbeiere som trekker i alt av tråder. Men Espen gir liv til en utdøende rase innen fotballen. Idealisten. Som tenker fellesskap fremfor penger. Som vil verne om ildsjelene, selve sjelen til klubben. Folk som Eddie. Som i en årrekke har levd for klubben.

Som episoden til slutt viser oss overstyrer styret Espen. Det blir avtale med Nagelsmidt.

Mannen er misfornøyd, mistenksom, skeptisk, overkjørt og sur, mens kvinnene er fornøyde. Særlig Kristin fra NFF, som i ukesvis har svanset rundt på klubbhuset og instruert Espen til å selge spillere, få forlenget sponsoravtaler, gjøre ditt, gjøre datt, tørk meg bak. Ja, hun har irritert meg også, ikke bare Espen.

Men med 50 millioner på Vargs konto kan vi vel nå i de kommende episodene håpe på en kvinne mindre i serien? Dere får ha meg unnskyldt dere i NFF, dere gjør vel en jobb dere også. Men med Vargs økonomi på rett vei kan vi vel be NFF-Kristin drite og dra!

Det må da selv Espen være glad for 😉

Espen signerer overgangspapirene som sender Kristintrollet hjem til NFF,
og Petronella Nagelsmidt inn. Se så glad han er!

I en annen historielinje ser vi Michael måtte kjempe for barna. Han må til kommunehuset og møte Marianne, den fraskilte ex-kona hans, som mener hun skal ha foreldreretten til de to barna deres. Michael mener derimot de skal ha delt ansvar, 50-50, eller at de bor hos ham for at de slipper å flytte fra uke til uke, mens beskyldningene flyr om hvem som har vært dårligst forelder. Slikt blir det gjerne advokatmat av etterhvert, så vi får vente og se. Michael frykter at han skal tape retten til ungene sine. På kommunehuset frarådes de å trekke saken for retten, av hensyn til barna. Michael er kanskje ikke så lysten heller på det.

-“Retten kommer til å velge henne”, sier han til de støttende gutta i garderoben, og sikter til at mødre “alltid” vinner slike saker, og ærlig talt tror han ungene selv ville valgt mora hvis de fikk bestemme. Vi ser nemlig Michael slite litt på “heimebane”, hjemme med ungene Eskil og Ine. Det er en viss avstand i kommuniksjonen dem imellom.

Men så slår serien til med noe av det de har vært veldig gode til. Å skape de små øyeblikkene av forsoning, mellommenneskelighet og kontakt. Som når sønnen, sjarmøren Eskil, oppsøker faren og avslører at noen plager han på skolen. Michael lærer sønnen å ta tilbake. Litt rørende, og nokså morsom sekvens.

John Carew flirer. Han er nemlig skalla snart!

Kanskje er det håp for far Michael likevel? Han har nemlig utvilsomt skikket seg som far etterhvert, og avslører i garderoben at han har avslått et lukrativt tilbud fra utlandet for å heller satse på å være der for ungene.

Noe ER altså viktigere enn fotball! Jøss 😉

Ihvertfall, med mer selvsikkerhet i stemmen informerer Michael eksen Marianne om at hun kan snakke med advokaten hans, hvis han ikke får det som han vil eller de enes.

Mange fedre vil nok sikkert kjenne seg igjen i denne problematikken, hvor de føler seg overkjørt og tilsidesatt når det kommer til omsorgen for felles unger etter brudd.

Hos Helena er det også en kvinne som drar i tråder, og nei jeg mener ikke hun selv. Helena har nemlig endelig fått litt kontakt med datteren Camilla igjen. I et nært lite øyeblikk på treningsfeltet oppdager Helena at Camilla står utafor gjerdet og ser på, og hun tusler forsiktig bort og slår av noen ord, som gamle kjente jo gjerne gjør… Nok et fint øyeblikk av litt forsoning. Selvsagt med et musikkspor som føles både trist og varmt på samme tid.

“Da hun møtte henne”. Er gresset grønnere på andre sida av gjerdet da for Helenadottir?

Det blir middagsavtale mellom Helena, Camilla og Adrian. Som vi vet er jo Adrian sammen med Camilla, som gjerne vil ha fotballsparkeren nært seg, i Trondheim. Da passer det henne selvsagt perfekt at Espen ringer og spør Adrian hva han tenker om å selges til RBK.

Camilla syns jo det er “kult”. -“Det e ærrbekå liksom”, Norges beste lag, fortsetter hun jublende. Huff! Siden dette skrives av en Heimebanesjåar som ikke er så glad i RBK at det er merkbart, for å si det med snille bokstaver, hehe, så kjenner jeg det økende mishaget snike seg fram i bakhodet når jeg tenker på alle de gangene trønderklubben har vært nordpå og robbet med seg spillere til Trondheim 😉 Jaja, vi skal la det ligge. Men jeg håper såklart at Adrian blir i Varg. Han er jo seriens stjerne på banen.

Ja. Tullprat! Selvsagt er det ikke kult med RBK! Bortsett fra hvis du liker RBK da, jeg skal gi dere RBK-fans den 😉

Under den hyggelige middagen med trekløveret tilstede avslører iallefall Camilla for Helena at RBK vistnok vil ha Adrian. En avsløring som kommer i etterkant av at Camilla oppriktig mener Adrian burde få lengre ferie enn de andre spillerne. Hun vil jo tross alt på feriereise sammen med han og mener en frihelg ikke rekker. Ikke så veldig forståelse av hvordan en fotballproffs liv fortoner seg der kanskje, fra Camilla, som har gått fra sjarmerende i sesong 1 til å bli litt bitchete. Ihvertfall mot mora 😉

Hæ! En norsk serie hvor man ikke tar av seg på beina! Hva i alla` da`er?

Helena er som vi vet gammel RBK-fan, men gledes ikke akkurat av den nyheten. Det blir ingen takk for maten fra Camilla, som får det travelt med å dra Adrian med seg og forlater. De slapp å bruke tid på å ta på seg skoa ihvertfall.

Imens alt dette har pågått har det også vært bursdagsballonger, hatter (men ikke neser), Hansaøl på boks og overrekking av gaver. Nils er 18! Jepp, på “bortebane” i lånt kåk er festen i full gang.

“Green Box”

I reineste “SKAM”-partystil, slik vi ble kjent med fredagspartyet der, ser vi festglade ungdommer på dansegulvet akkompagnert av heftige toner. Iallefall har Varg-supporteren bursdagsgjester av skolekameratene fra nettopp Varg. Adrian er der, Aron likeså, og Tommy sitter og deler kvinnehistoriene sine. Aron ser bittelitt ubekvem ut. Nytt hint angående senere tematikk?

Noe som, ja en liten digresjon her, får meg over på tematikken homofobi som ifølge forhåndsomtaler av serien skal komme i en eller flere av de fire siste episodene. For hvem skal ut av fotballgarderobeskapet sitt? Episode 4 hadde null av denne tematikken, bortsett fra det lille hintet (hvis det nå var et hint?) og et regnbueflagg i bakgrunnen hos Herr Kommunemann som Michael og ex-kona gjestet. På twitter har jeg sett diskusjoner om hvem “de hovedmistenkte” i “gayhistorielinja” er. Kasper topper den lista, etter hint og uttrykk i tidligere episoder, og selv hiver jeg på Aron, Espen, Mario og han derre Peder. De to som kniver om hvem som er daglig leder dog uten garderobeskap å komme ut fra.

Tilbake til Nils og festen hans. Jaggu er det en kvinne der også som stjeler oppmerksomheten. Sissel Renate, som vi husker Michael hadde en kort men heit affære med ifjor, er selvsagt der, ettersom Nils har fått holde festen hjemme hos henne. Hun drekker. Fester. Blir full og legger seg på et soverom i en stille del av kåken. Men hva er det Nils gjør? Jo, han følger etter, sniker seg inn på rommet!

Vi mistenker at godgutten Nils med en liten promille i blodet skal sette i live noen av frasene han brukte i den første episoden (da Helena ringte han mens han satt og gamet og rev av seg noen ord mot skjermen…). Men puuh. Neida, Nils er fortsatt god. Han setter seg på en stol han, med ryggen mot Sissel Renate. Han er hennes voktende engel, klar til å angripe fæle gutter som måtte få det for seg å ta seg inn og utnytte en sovende jente.

Vaktbikkja Nils

Trudde han sjøl da. For når Sissel Renate våkner er hun slett ikke verken særlig glad for å se Nils sitte der eller imponert over hvorfor. Hun blir også en aaaanelse irritert når Nils prøver å ta seg betalt for nattas vakttjeneste ved å presse seg til et kyss. Ikke blir det kyss, og ikke engang klapp eller klem. Dama mener Nils har vært slem, så hun hiver han istedet ut, og som ei bikkje må Nils tusle ut med halen mellom beina.

Oppe i stua har natt blitt til dag. Aron er i full gang med oppryddingsarbeidet etter festen, der han går rundt med søppelsekken og samler tomgods.

Nils er derimot alt annet enn glad der han sitter nedstemt og “forsmådd” i sofaen. Det å bli 18 er også det å bli voksen, og for Nils har inngangen til voksenlivet altså lært han ei av livets lekser. At det er kvinnfolka som bestemmer.

Nå blir`a mor glad, Aron. Tilskudd til den litt for lave lønnen din det vet du 😉
Til glede for Aron har nemlig bokspanten gått opp ei krone.

Med Aron som lyttende publikum (og et noe flakkende avvikende blikk?), og som (må jeg påpeike teit) voiceover til episodens sluttsekvens, ser vi Nils sitte og sutre over damer. Før kunne man ta damer som man ville, mener han, før han holder frem med at det jo for all del er bra det ikke er slik lengre. Nå er det damene som velger gutta, før han påpeker hvordan samfunnet er for hankjønnet…

Mens vi klippes inn til frokost hos Adrian og Camilla (pluss for Q-melk på bordet!), der Camilla mener forholdet bare kan gå hvis Adrian blir med henne, over til Michael som gir Marianne beskjed om at han skal kjempe for ungene med nebb og klør, og til styrerommet hos Varg der Nagelsmidt signerer overtagelsesdokumenter med en nedstemt Espen som hjelpesløst vitne, hører vi Nils sine ord. -“Det e damenes verden, dei sitte på alle nøklene (…) damene styrer showet”, med oss mannfolk som hjelpesløse tilskuere som bare vil inn.

Gratulerer med kvinnedagen, hilsen Heimebane! 😉

 

PS: grattis med ny telefon, Helena. Eller ny skjerm i det minste 😉

 

Kommentarfeltet er ditt. Kjør på hvis du vil. Snakkes!

 

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no