LITTLE WOMEN av Greta Gerwig er en varm historie om fire søstres ferd mot voksenlivet på 1800-tallet, i en film preget av gode skuespillere med en fortryllende kjemi.

Filmen som er en adapsjon av Louisa May Alcotts romanklassiker med samme navn fra 1868 – eller “Småfrøkner” på norsk – fikk nylig hele 6 Oscar-nominasjoner, for beste film, beste kvinnelige hoved- og birolle, manus, filmmusikk og kostymedesign.

---

FILMOMTALE: LITTLE WOMEN
Drama, USA, 2019, 2t 14m
Regi: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Emma Watson, Florence Pugh, Eliza Scanlen, Meryl Streep, Laura Dern, Timothée Chalamet, Bob Odenkirk, o.a.

Sett på kino på TIFF 2020 på Kulturhuset i Tromsø, som var utsolgt til siste sete. Filmen var avslutningsfilm på filmfestivalen

Norsk ordinær kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no og filmweb

---

I Little Women befinner vi oss i Massachussets i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, der fire søstre begynner å stake ut kursene sine mot voksentilværelsen. Jo er en ambisiøs og hardtarbeidende forfatterspire, Beth er pianist men sliter med sykdom, Amy oppdras til å bli sosietetspike, mens Meg som er den eldste i søskenflokken er i et pengefattig ekteskap. Filmen følger de fire søstrene gjennom flere år, og vi får være vitne til oppturer, nedturer, hete krangler, kjærlighet, gleder og sorg.

Noen av Little Womens fokusområder er utvilsomt tematikk rundt tidløse temaer som identitet, klasseskiller og likestilling, samt et sterkt feministisk fokus. Den gang som nå måtte mange kvinner kjempe seg fram i livet. Heldigvis har verden gått fremover på akkurat det området på de 150 årene som har gått siden epoken Alcots roman tar for seg, men fortsatt er temaet absolutt aktuelt. I tillegg er det temaer som sirkler rundt familie, tilgivelse, og alltid universelle områder rundt det å vokse opp. Vi følger søstrene fra de er i ung alder og noen år fremover, i en historie som hopper en del frem og tilbake i tid.

Litt vel mye spør du meg når det gjelder den stadige vekslingen i tid i filmen. Det blir litt rotete, uoversiktlig og vanskeligere å følge med når filmen gjør sine sømløse bevegelser i tid. Dette la jeg også merke til at andre blant publikum snakket om etter filmen. Nå er ikke dette et digert problem, men man må konsentrere seg.

COMING-OF-AGE-DRAMA

Filmen som er et rendyrket drama og en oppvekstskildring har mye empati i seg. Det er en rørende og fint fortalt historie, som også har den nødvendige humoren iblandet. Rollefigurene fremstår nesten uten unntak med dybde og karakterutvikling. Little Women er så definitivt også et kostymedrama, det skal som kjent utspille seg en gang på 1800-tallet, noe som naturligvis gjenspeiles av filmens kontemporære stil og omgivelser.

Det er ikke en direkte tung film å følge, selv om den er temposvak, det er langt mellom de store dramatiske hendelsene. Filmen er heller ikke kjedelig, imidlertid mener jeg den godt kunne vært kuttet ned noe. Spilletiden på 2 timer og 14 minutter kunne nok vært trimmet ned noen minutter. Historien i seg selv er heller ikke enestående og fantastisk, men så absolutt fin og formidlet med varme, håp og engasjement. Det sniker seg muligens også inn en “Huset på Prærien“-følelse, eller en noe flat narrativ linje. Jeg liker fortellingen altså, ikke tro noe annet, den er riktignok ikke riktig så fantastisk eller dyp som forespeilet på forhånd. Det kan i stille partier snike seg inn en følelse av at historien mangler et driv, at den er for hverdagslig. Heldigvis skjer ikke det ofte, for historien har så mye varme i seg at det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Greta Gerwig har en ganske stødig regi, men jeg vil også si at hun er litt “sleip” like før filmens mest dramatiske hendelse hvor hun likevel i den aktuelle scenen effektivt klipper fra glede til fortvilelse. Det er også Gerwig som står for manus, og hun ble som kjent Oscar-nominert for beste tilrettelagte manus (adapted screenplay). Gerwig komponerer dermed det meste selv, med stort hell. Hun er en håndtverker som kan sine saker, hun trykker på de rette knappene for å få frem en stemning, en følelse, sympatier og styrker, noe som resulterer i skuespillere som yter på toppnivå.

STORE SMÅFRØKNER

Det beste ved filmen, heldigvis, er gode skuespillerprestasjoner. De fire søstrene er rollefigurer vi som publikum blir glade i og vil det beste for.

Filmens hovedkarakter er Jo, forfatterspiren som målrettet og stadig jobber med bokprosjekt, spilt på fortreffelig og sterkt vis av Saoirse Ronan, som ble belønnet med en fortjent Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle. Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle tilfalt også filmen, og ble tildelt Florence Pugh for hennes imponerende rolletolkning av Amy, som er den av søstrene med klart størst karakterutvikling vil jeg si. De som sjarmerer aller mest og som også er bunnsolide er Emma Watson som Meg, og Eliza Scanlen (21) som Beth. Sistnevnte for meg ukjent fra før. De to er bare herlige. For all del, Ronan og Pugh er også strålende, men rollekarakterene Meg og Beth banker hardt på hjertedørene.

Kjemien søstrene seg imellom og beilerne deres føles så ekte man kan få det på film. Noen scener med søsterene er fortryllende fine.

Foto: filmweb

Det er en film der kvinner står i front, forståelig nok. De fire søstrene fylles av up and coming brennhete unge skuespillere, som bærer filmen på en fabelaktig måte, mens det er flerfoldige desenniummer med erfaring i Laura Dern (søstrenes mor) og Oscarnominasjonsgrossist Meryl Streep (spiller søstrenes endimensjonalt statusopptatte tante).

Mannlige fremtredende karakterer i filmen er det derimot mindre av. Men det er en som må trekkes fram. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name) gjør igjen en strålende jobb.

Little Women bretter ut en viktig historie og skildring av liv som ble levd, om hvordan kvinner (og noen menn) i et århundre fjernt fra vårt, men likevel nært nok til å virke kjent, vokste opp, og hvordan dagligdagse mellommenneskelige relasjoner aldri går av tiden. Regissør Gerwig er dessuten en av våre mest spennende kvinnelige regissører, som er i ferd med å sette sine avtrykk. Little Women tar også særlig for seg viktigheten av å finne en mening i den tilmålte tiden vår på jorden, og viser viktigheten av en sterk sameksistens. Man kan se visse linjer mellom denne filmen og hennes forrige film, “Lady Bird” (2017).

Filmmusikken som også ble Oscarnominert består i hovedsak av nykomponert klassiske toner og stryk. Alt tidsriktig for tidsuniverset i filmen, dog noe monotont etterhvert om man ikke er veldig klassisk fan. Tidvis skal det riktignok ikke legges skjul på at det svinger skikkelig også av soundtracket skrevet av velkjente Alexandre Desplat, og at tonene møysommelig er tilpasset stemningen i hver scene. Desplat fikk Oscar så sent som i 2018 for den nydelige filmmusikken i (ikke så nydelige etter min mening) “Shape of Water“, og i 2015 for “The Grand Budapest Hotel“, og har komponert originale score for en rekke suksesser de senere årene.

Det er ikke fjorårets/årets absolutt beste film, imidlertid skal det ikke herske noen tvil om hvorvidt Little Women er verdt å se.

Terningkast 4 er nok mest beskrivende for filmen, men Filmhjerte lar det såvidt vippe over i 5 takket være gnistrende skuespillerprestasjoner og grunntanken om at sammen er man sterkere.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

Det er ikke lett å være 10 år gammel og nazist når mamma skjuler en jødejente på loftet og man blir mobbet for å ikke ha klart å drepe en kanin.

---

FILM: JOJO RABBIT

Komedie/krigssatire, USA, 2019, 1t 48m

Regi: Taika Waititi

Med: Roman Griffin Davis, Thomasin Harcourt McKenzie, Taika Waititi, Scarlett Johansson, Rebel Wilson, Alfie Allen, Sam Rockwell 

Sett på kino på TIFF. Ordinær norsk premiere 17. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Foto: tiff.no

---

La meg introdusere, en 10 år gammel redd gutt, og hans fjollete imaginære venn; Adolf Hitler. Sistnevnte spilt av regissøren Taika Waititi sjøl. Utfallet har blitt en av fjorårets mest humoristiske filmer, noe som ikke er verst all den tid det dreier seg om 2. verdenskrig, jødehat, nazisme og Hitlerjugend-ish.

For jødehat, nazisme, Hitler og nasjonalisme har sjelden før vært morsommere på film.

I JOJO RABBIT møter vi den 10 år gamle gutten Johannes som så gjerne vil være en supergod nazist. Han deltar på Hitlerjugendcamping, og han har en imaginær liksomvenn; sjefen sjøl, Adolf Hitler – urkomisk spilt av regissøren altså.

Direkte urkomisk er kanskje ikke filmen, men den vil garantert få de fleste til å både le og trekke på smilebåndet flere ganger. Det er nemlig en vittig, komisk og underholdende film, sitt “alvorlige” tema til tross. I JOJO RABBIT er dog ingenting på alvor – filmen må selvsagt utelukkende sees på som satire, parodi, farse og komikk, selv om det også er gjort plass til noen små melodramatiske scener som tilfører filmen en god del hjertevarme og gjør den samtidig rørende, sjarmerende og ja ok, litt trist, dog på en artig måte. Og selvsagt i god krigssatireånd snakker alle engelsk med tysk aksent, noe som jo i seg selv er morsomt å høre på.

Komiske figurer er det ihvertfall flust av. Hitler-figuren for eksempel, som er så fjollete dum at man fniser og flirer bare man ser han. En annen er rollefiguren til Sam Rockwell, som spiller herjet Hitlerjugend-leircampleder. Urkomisk. Eller når vår helt får hjemmebesøk av en gjeng menn i svarte lærfrakker.

Jeg skjønner at humoren kanskje ikke går hjem hos alle. For eksempel har The Guardian slaktet filmen og gav den laveste karakter. En annen anmelder fra samme blekke strakk seg imidlertid til midt på treet, så anmeldelsene beveger seg langs hele skalaen. Tidligere i uka dro filmen nemlig med seg imponerende 6 Oscar-nominasjoner, inkludert beste film og regi. De to prisene er JOJO RABBIT sjanseløs på, men at det kan bli pris for eksempel for beste produksjonsdesign skal en ikke avvise.

Filmen virker også å ha falt i smak hos publikum. Etter første visning på Tromsø International Film Festival var det iallefall saftig applaus fra et fullsatt Kulturhus, og på filmdatabasen IMDB har over 40 000 brukere besørget en gjennomsnittkarakter på hele 8 av 10 stjerner.

Skuespillet i filmen er som i komikk ellers, noe vanskelig å bedømme, ettersom rollekarakterene skal fremstå som gjerne endimensjonalt dumme eller ha andre skavanker vi som publikum kan le av.

Scarlett Johansson fikk riktignok en overraskende Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle (hun er og nominert for hovedrolle i “Marriage Story“). Scarlett, vår venninne med svenske aner, spiller jo bra hun, som mammaen til lille Jojo, som han blir hetende, helten vår.

Eller sjarmøren burde jeg vel heller sagt. For selv når Jojo flyr rundt og heiler Hitler er han bare kostelig og sjarmerende. Alldeles herlig spilt av purunge Roman Griffin Davis (f. 2007).

JOJO RABBIT fremstår for meg som en film med mye humor og hjertevarme. Noen sekvenser passer litt mindre inn da det blir litt melodramatisk eller sentimentalt. Alt i alt er det uansett en film publikum av svært ulik alder vil kunne more seg med. JOJO RABBIT er en stor positiv overraskelse.

Terningkast 5

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

Årets norske kalkun er allerede servert. “Skrekkfilm/grøsseren” ALLE MÅ DØ som hadde premiere på filmfestivalen i Tromsø er omtrent like skremmende som et kattenøste.

---

FILM: ALLE MÅ DØ
Skrekk/grøsser, Norge, 2019, 1t 22m
Regi: Geir Greni. Medvirkende: Viktoria Winge, Linni Meister, Julia Schacht, Tinashee Williamson, m. fl.

Sett på kino på TIFF 2020 der den hadde verdenspremiere 15. januar. Ifølge filmweb.no har filmen ordinær kinopremiere 13. mars.

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no (stillbilde) og Lars Jørgen Grønli

---

Regissør Geir Greni hadde selv tatt turen til Tromsø i anledning premieren av det han kaller en skrekkfilm, som i følge TIFFs kjære avtroppende tidligere festivalsjef og nå programsjef Martha Otte skal skremme skiten av publikum. Han kunne før filmen fortelle at han hadde ønsket å lage en vri på sjangeren med å la publikum få bli kjent med rollekarakterene og relasjonene dem imellom, slik at vi skulle bry oss om de før drepingen starter, i motsetning til i filmer der vi ikke bryr oss om rollefigurene.

Vel, jeg kunne ikke brydd meg mindre om denne gjengen heller i så måte, etter det som føltes som tidenes lengste oppbygging. Jeg vet ikke om tanken var å forankre så stor sympati for figurene at man skal trykke de til seg, noe som i så tilfelle ikke lykkes.

Forøvrig, som alltid moro med regissøren på plass for å si noen ord om filmen.

Historien går iallefall ut på at en jentegjeng drar til ei hytte langt ute i de dype skoger, langt fra folk, for å arrangere utdrikkingslag for Gina, som skal gifte seg snart. Der ute på hytta skal selvfølgelig grufulle ting skje, blant annet har vennene lagd en horrorrebus for den snart gifteklare.

Problemet med filmen er bare det at den for det aller meste er like skummel og skremmende som en kattunge, den er genuint kjedelig, den bruker en evighet på å komme igang med noe som kan ligne på skumle hendelser, de første 45 minuttene eller deromkring er iallefall langdryge og stillestående, den siste halvtimen ekstrem platt da det på død og liv skal vises hvordan absolutt alt egentlig henger sammen, og i tillegg har filmen en så håpløs overdreven produktplassering (jeg kaller det reklame, weee så kult med masse øl som selvsagt hele tiden må vise hva produktet heter og være i fokus) for Mack sine øl- og ciderprodukter at jeg nærmest følte meg tissetrengt etter filmen.

Jeg skal forøvrig, helt uten relevans for filmen, legge til at jeg selv for å få med meg premieren med regissørbesøk droppa å gå på filmdistributøren Arthaus sitt filmfestival-party, som kolliderte med filmvisningen, hvor de inviterte får meske seg med sponsa Mack-øl.

Regissør Greni kunne fortelle at de hadde brukt lang tid på castingen av rollene. Resultatet har blitt A-lagsprofiler som Viktoria Winge, norsk skrekkfilms om ikke dronning så iallefall prinsesse, samt Linni Meister (!) i front, pluss et knippe semikjente ansikter i jentegjengen, som trekkplastere. Samspillet mellom dem er bra.

Om filmen er så dårlig at den ikke bør sees skal jeg ikke si, kanskje er den tvert om så dårlig at den bør sees?

For å moderere meg noe da, så er ikke filmen så elendig at den er parodisk eller helt på trynet, selv om historien har hull i skroget hvor det renner inn vann. De første omlag 45 minuttene kan jo sees litt på som en slags vennegjeng-drar-på-tur-komedie med litt søtladen honning på. Der finnes det om ikke annet noen småvittigheter.

Da Greni i 2011 langfilmdebuterte med buddykomedien “Umeå4ever” – en film jeg forøvrig syns er OK – skapte han oppsikt da han gikk ut og lovet publikum som ikke likte filmen pengene tilbake. Imidlertid vil jeg fraråde han å dra det stuntet igjen denne gangen.

Det kan fort vise seg å bli dyrt.

Terningkast 1

♥ – – – – –

---

….MEN PLUSS FOR FILMPROMOTERINGEN

Promoteringen av ALLE MÅ DØ syns jeg derimot fortjener litt skryt eller i alle fall noe oppmerksomhet.

Oppmerksomhet fikk de da også etter sigende. I forbindelse med lanseringen av filmen har crewet bak laget postere med påskriften “Hvem må dø?” og “Alle må dø”. Programdirektør Otte fra TIFF og Greni fortalte lattermildt før filmen at det nær hadde endt med politiutrykning. Gjengen fra filmen har nemlig også laget noen kort hvor det på ene siden står “Hvem må dø” og med teksten “Alle må dø” på andre siden. Da disse kortene hadde blitt lagt ut som promo i Rødbanken i Tromsø, bygget som også huser Tromsø Internasjonale Filmfestival sin resepsjon, hadde vekterne på bygget blitt redde for at det var et terrorvarsel. Terror skal man kanskje ikke spøke med, men det hele var jo litt komisk da 😉

Filmplakat…

…og svar

 

 

Den intense colombianske actionthrilleren MONOS er en audiovisuell eksplosiv kruttønne som bør oppleves på stort format.

---

Film: MONOS

Colombia o.a., 2019, Action/thriller/krig, 1t 42m, Regi: Alejandro Landes

Sett på kino på Tromsø Internasjonale filmfestival. Går også tors- og fredag, og kommer på norsk kino senere takket være filmdistributør Arthaus.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no og www.monos.film (poster)

---

Søramerikansk kriging sett gjennom ungdomsøyne

Høyt oppe i tåkeheimen i et øde fjellandskap et sted i latinamerika befinner en gruppe tenåringer seg. Ungdommene tilhører en paramillitær gruppe, og bedriver dagene i fjellheimen rundt en gammel festningsanordning til trening, festing og herjing, og etterhvert kriging. Ungdomsgeriljaen har også i oppgave å passe på en amerikansk kvinnelig fange titulert som “doctora” (Julianne Nicholson, “Eyewitness”, “I, Tonya”), og ei melkeku.

I de storslåtte åpne men samtidig barske omgivelsene herjer gruppa på 8 tenåringer som villmenn, med vennskap, festing, (uskyldig) småslossing, crazyskyting og eksperimentering seg imellom.

Etter en ulykksalig hendelse som rister i den interne justisen i gruppa og setter maktforholdet mellom dem på prøve sendes ungdommene – og fangen de vokter – billedlig talt mot avgrunnen gjennom en destruktiv spiral av vold som skal få enorme konsekvenser.

Filmens første del tar oss opp over skydekket i et åpent fjellandskap, før filmen i raskt taktskifte drar oss inn i et voldsomt og intenst jungelsump-helvete.

MONOS er intens, det er en råskap som viser hvor tynn linja er mellom mennesker og dyrskap. Først og fremst er MONOS likevel en dundrende dyster audiovisuell eksplosiv vulkan du aldri vet når får et utbrudd, du bare vet at det kommer.

For det gjør det. Både i fjellene og jungelen.

Filmens foto er til tider eksepsjonelt og klaustrofobisk, med vekslende klipp mellom idyllisk natur og sitrende spenning, akompagnert av et pumpende, drivende og mystisk lydbilde. Manus kan man sikkert si mye om. Her er noen sekvenser som fremstår som smått psykedelisk, og jammen et par ganger nesten poetisk. Det er nær hypnotisk noen ganger. Det blir mye dunder og brak å ta inn over seg, og noen vil nok oppleve det som voldsomt og over the edge.

Personlig finner jeg det nervepirrende og styggfascinerende. Definitivt det siste. Dessuten er det krig, og galskap. Den gnagende klaustrofobiske stemningen gjør og at man aldri får ro i magen.

Tenåringenes destruktive ferd fra å mer eller mindre styre seg selv til å mer og mer bryte hverandre ned sies å være en moderne fabel inspirert av William Goldings Fluenes Herre. Likhetene er der.

Nevnte Julianne Nicholson som iallefall har noe kjendisfaktor over seg, har en mindre rolle enn jeg på forhånd trodde. Hun spiller imidlertid veldig godt. Hovedrollene og fokus er det derimot tenåringsgeriljaen, bestående av både gutter og noen jenter, som har. De spiller utmerket de også. Mest imponert blir jeg av rollefiguren “Rambo” (Sofia Buenaventura), som er den av tenåringskrigerne med størst moralske kvaler og samvittighet. Det overrasket meg forøvrig at det jeg var sikker på var en gutt eller guttefigur, iallefall er spilt av en jente…

Å karaktersette MONOS er vanskelig. Brutaliteten og meningsløsheten i tenåringenes handlinger føles på kroppen. Filmen både byr på nerve og spenning, samtidig som den også byr imot.

Et av verdens mest anerkjente filmnettsteder, rogerebert.com, gav Monos 3 av 4 stjerner.

Terningkast 5 blir dommen min.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

Filmfestivalen i Tromsø (TIFF) er igang! Det ble en tøff og dramatisk start med canadiske THE GRIZZLIES.

FILM: THE GRIZZLIES 

Canada, 2018, Regi: Miranda de Pencier, 1t 46m

Vises på TIFF torsdag og lørdag.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no

Den engelskspråklige kanadiske sportsdramafilmen tar oss med til det avsidesliggende tettstedet Kugluktuk, langt mot det iskalde nord i Canada.

Et sted preget av dystre fremtidsutsikter, håpløshet, familievold, rus og alkoholmisbruk, og nordamerikas høyeste selvmordstall blant unge, med urfolksbakgrunn.

Tradisjoner og urfolks motvilje mot den hvite mann står sterkt, og utfordres når en ung uforberedt nyutdannet lærer ankommer stedet. Hva kan han lære de motivasjonsløse ungdommene, og hva kan sporten lacrosse gi av håp og lyspunkter?

THE GRIZZLIES bygger på en sann historie, og er et tidvis beinhardt drama som trigger på følelsene. Ungdommene er kanskje ikke særlig sjarmerende i starten, men filmen bygger opp en sterk sympati med disse unge menneskene som sliter med prøvelser hver dag. Det er et spennende og drivende sportsdrama, som handler om å finne håp der det er som mørkest, og viljen til endring samtidig som tradisjoner ikke skal trampes på.

Filmen har et til tider pumpende lydbilde, og er en type drama som engasjerer.

THE GRIZZLIES er en hjertevarm og rørende historie om kraften, sjelen og lederskapet hos unge inuitter, som fortsetter å kjempe selv under ubegripelig press og omstendigheter (tiff.no)

Ben Schnetzer (som huskes fra “Pride”, 2014, og “Boktyven”) spiller hovedrollen som den samfunnsengasjerte læreren Russ, og han suppleres av en rekke meget gode uerfarne skuespillere, de fleste lokale amatører gjetter jeg.

TIFF får sin første anbefaling. THE GRIZZLIES er absolutt verdt tiden.

4 av 6 filmhjerter, eller et sterkt terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥ – –

Sterkt, rørende og hardt mørkt drama om rusavhengighetens råskap og menneskelig ulykke

FILMOMTALE: LET ME FALL (Lof mér að falla)
Biografisk drama, Island, 2018, 2t 16m
Regi: Baldvin Zophoniasson
Aktuell: Filmen har ordinær kinopremiere noen steder i Norge 13. desember. Denne anmeldelsen ble skrevet da filmen ble vist som spesialvisning under “Islandske dager” på Verdensteatret i Tromsø i mars 2019.

Den islandske dramafilmen «Let Me Fall» (Lof mér að falla), er en fiksjonsfilm som er basert på virkelige hendelser, der regissør Baldvin Z (som han populært bare kalles) blant annet har brukt dagboknotater fra en kvinne som begikk selvmord. Alt i filmen har skjedd, og vil sikkert skje igjen, kunne innlederen fortelle før filmen ble vist på Verdensteatret i Tromsø. Regissøren har også basert filmen sin på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd rusavhengighet nært på kroppen.

«Let Me Fall» er en sterk, velspilt og for det meste bekmørk dyster film om rusmisbruk, og alt hva det kan føre med seg av jævelskap og menneskelig ulykke, både for de som havner i rushelvetet, de som kommer seg ut av det, og familiene deres. Imellom sitt fokus på avhengighet er det også en film om frykt og etterdønninger, samt en historie om vennskap som skildres på både godt og vondt – og kanskje livshåp. Regissøren gir en rå og ærlig skildring uten å legge slør over noe, samtidig som alt heller ikke svartmales totalt – det er også tidvis en fin film.

Spilletiden på i overkant av 2 timer og 10 minutter kunne med fordel vært noe nedtrimmet, men for alle som liker oppvekstdrama, såkalt coming-of-age, som jo dette på sett og vis er, så er det absolutt vel verdt å se filmen.

Av de mange filmer jeg har sett fra Island er kanskje denne den som er minst typisk Island, sett utenfra iallefall. «Let Me Fall» med sin tematikk og handling kunne like gjerne utspilt seg i Norge, USA, Storbritannia, Sverige, etc, som på Island, for tematikken kunne vært lagt til nær sagt hvor som helst av vestlige samfunn i vidt begrep. Likevel er dette et bilde av en verden også islendinger opplever, og som er både interessant og alltid aktuelt.

Det er en film som først og fremst er dypt tragisk, fortalt på en nær og menneskelig måte. Likevel er det et eller annet i historiefortellingen som ikke sitter helstøpt for min del til at jeg skal føle meg helt truffet, selv om Baldvin Z formidler mye viktig om både ungdomstidens fristelser og feller, dårlige og gode venner, foreldre og samfunn.

Historien følger to ungjenter gjennom en ungdomstid hvor de begynner å eksperimentere med heftig festing og rus. Det brukes et velkjent grep med flytende tidslinjer hvor man beveger seg frem og tilbake i tid, der man ser hvordan livet har blitt for de to nå voksne kvinnene.

Da 15-åringen Magnea møter 18 år gamle Stella forandres livet hennes fullstendig. Stellas kompromissløse og lettsindige syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får enormt alvorlige konsekvenser for begge to, og forholdet deres til hverandre.

12 år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem er uunngåelig. Ettervirkningene gjør direkte vondt.

Særlig en håndfull scener gir sterke inntrykk. Som filmens slutt såklart, men også der noen av Magneas nærmeste tar et hjerteskjærende men forståelig valg, et møte mellom Magnea og en tidligere venninne fra skoletida, samt noen voldelige scener.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående solide.

Elín Sif Halldórsdóttir («Mord i Reykjavik» / «Case», Netflix) spiller Magnea som ung, og maler et skremmende bilde av hvordan en ung jentes liv for alltid ødelegges, mens det er Kristín Þóra Haraldsdóttir («And Breathe Normally», «Stella Blomkvist», «Fangar») som imponerer dypt med sin kraftfulle rolle som Magnea i voksen alder.

Magneas far spilles på ypperlig og veldig sympatisk vis av en av Islands beste og mest kjente mannlige skuespillere, Þorsteinn Bachmann (sesong 1 «Innesperret», «Life in a Fishbowl»). Rollen som den frimodige Stella som ung fylles på imponerende vis av ukjente Eyrún Björk Jakobsdóttir, og også her er det nok rolletolkningen av Stella som voksen som er det hjerteskjærende og grusomme, til tross for at hun har kommet seg ut av rusen. Stella som voksen spilles iallefall av Lára Jóhanna Jónsdóttir (sesong 2 «Innesperret», “Skyggen fra treet“). Magnea har også en annen venninne, Helga (Álfrún Laufeyjardóttir og Laufey Elíasdóttir), som utgjør en viktig rolle i deler av handlingen som ung og voksen.

Nevnes må også Sólveig Arnarsdóttir (industriministeren i sesong 2 av «Innesperret») som spiller Magneas mor. Ellers kan det legges til at «Innesperret»-stjerna, Islands største skuespillerprofil, Ólafur Darri Ólafsson har en minimal liten birolle, bare sånn for å øke kjendisfaktoren på filmen sikkert. Kjennere av islandsk coming-of-age-film vil nok også synes det er hyggelig å se Atli Óskar Fjalarsson («Jitters», «Småfugler») i en liten birolle.

For regissør Baldvin Zophoníasson føyer «Let Me Fall» seg inn i rekka av glimrende verker fra den kanten.

Baldvin Z står fra før av bak strålende filmer som «Jitters» («Órói»), og «Life in a Fishbowl» («Vonarstræti»), samt tilsammen 12 episoder av seriene «Mord i reykjavik» («Case») og «Innesperret».

«LET ME FALL» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i september 2018 og ble fjorårets mest sette film på Island, der godt over 50 000 av landets befolkning på ca 340 000 så filmen, som har fått en god del internasjonal ros. Filmen har ikke hatt norsk kinopremiere før først nå, men er bl.a. tidligere i år vist på cinemateket i Tromsø. 13. desember har den ordinær kinopremiere i bl.a. Oslo og Tromsø, og muligens andre steder også, men det har jeg ikke sjekket. Jeg har lest noe om at den dukker opp på Netflix også etterhvert, så hold øynene åpne.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: The Icelandic Film Company

Netflix-produksjonen Marriage Story er et bittersøtt, opprivende og velskrevet drama om et ekteskap på randen av sammenbrudd – med et drivende godt hovedrollepar.

---

FILMOMTALE/ANMELDELSE: MARRIAGE STORY
Drama, romatisk komedie/drama, USA, 2019, 2t 16m
Regi og manus: Noah Baumbach
Medvirkende: Adam Driver, Scarlett Johansson, Laura Dern, Alan Alda, Ray Liotta og Azhy Robertson, med flere
Aktuell: Filmen er en Netflix Original, og hadde strømmepremiere på Netflix 6. desember. Filmen har hatt en svært begrenset visning på kino. På IMDB har filmen et snitt på hele 8,4/10 basert på over 26 000 brukerstemmer.

---

Charlie (Adam Driver) og Nicole (Scarlett Johansson) skal skilles. Etter 10 års ekteskap og samarbeid har ekteskapet mellom teaterregissøren Charlie og skuespilleren Nicole raknet i New York, der de bor sammen med deres 8 år gamle sønn Henry (Azhy Robertson). Nicole føler seg låst av tilværelsen og ønsker et annet liv. Hun flytter derfor med sønnen til L.A. der moren og søsteren hennes bor, for å starte i en ny TV-serie.

De er fra starten av innstilte på å ordne det praktiske selv rundt skillsmissen, hvis de nå skal skilles(?), men når en av de likevel trekker inn en skillsmisseadvokat får det frem flere vonde sider ved paret.

Gjennom fortellingen får vi en god forståelse av både hva som i sin tid førte paret sammen, og hva som har drevet de fra hverandre – samt at den gjensidige kjærligheten og respekten mellom de to fortsatt er sterkt tilstedeværende, selv om det noen ganger ikke nødvendigvis virker slik.

Filmens innledning hvor de to leser opp sider ved den andre som de setter pris på, kan gi et inntrykk av at vi er i ferd med å bli servert en søtladet romantisk forestilling. Glem det.

Marriage Story er en litt ironisk tittel på filmen, som i all hovedsak tar for seg et brudd, og den drakampen som utvikler seg. Det være seg rundt hvems skyld det er, hvor sønnen liker seg best, hva den øvrige familien vil – og ikke minst hva advokatene vil.

I tillegg er filmen også en drakamp mellom New York og Los Angeles. Historier om et samlivsbrudd er universelle på flere plan, i Marriage Story er den likevel ganske amerikanisert og akkurat denne historien kunne neppe vært satt til andre steder enn USA, uten at det trekker ned.

Filmen formidler på en skarp og innimellom satirisk, dog likefullt absolutt ekte, måte alt det vonde ved en skillsmisse, når hungrige advokater kaster seg over saken. Laura Dern gjør en både kynisk og proff jobb som Nicoles advokat, og fikk Golden Globe-nominasjon for beste kvinnelige birolle, mens Ray Liotta og den aldrende M*A*S*H-legenden Alan Alda i rollene som Charlies to advokater viser to ytterpunkter hos slike advokater.

Der Aldas egentlig pensjonerte rollefigur viser en lettere ettergivende, rolig og svært folkelig fremtoning i advokatrollen, er Liottas det stikk motsatte; pengegrisk, følelseskald og svertende. Derns rollefigur heller nok mot den siden, men hun har også langt mykere kanter. Som stor fan av 70-/80-tallsgigasuksessen M*A*S*H var det iallefall for min del utrolig trivelig å se Alda i aksjon igjen, som alltid.

Filmen formidler både Nicole og Charlies historie og synsvinkel, og tar egentlig aldri parti med noen av de, noe som er bra.

Bra, eller faktisk fenomenalt for å være korrekt, er samspillet mellom Adam Driver og Scarlett Johansson, som begge to (særlig Scar)lett her må sies å spille karrierens beste roller (hehe, sorry for ordspillfloskelen, i samme slengen kan jeg legge til at Driver er drivende god, og for min del filmens sterkeste karakter). De to har begge blitt gitt et følelsesregister med stort spennvidd, hvor begges frustrasjon, desperasjon, smerte, varme og innimellom glede, formidles på ekte menneskelig vis.

Marriage Storys kanskje største klimaks utspilles i en scene som utarter seg fra en rolig samtale til en monsterkrangel mellom Charlie og Nicole, en sekvens som gjør Johansson og Driver verdige både Golden Globe-nominasjonen de allerede har fått, og hvis det finnes rettferdighet; Oscar-nominasjonen de får etter nyttår.

Spillet deres er nemlig om ikke spektakulært og gnistrende – for filmens tone er for avbalansert og rolig til akkurat det – så udiskutabelt bunnsolid, ekte, menneskelig, gjenkjennbart og med den nøyaktige riktige mengde emosjonelle strenger. I de sekvensene hvor paret diskuterer er det dog riktig så elektrisk noen ganger, da både gnistrer og spraker det.

Noah Baumbach står med stødig hånd bak filmen både som regissør og manusforfatter. Baumbach har unngått de aller fleste klisjèfellene, og i stedet lagt vekt på dialogbaserte scener, mellommenneskelige relasjoner, samt gitt utløp for et rikholdig følelsesregister. Han ble Oscar-nominert i 2006 i kategorien for beste originalmanus for filmen “The Squid and The Whale” (2005), en film som faktisk også handlet om en skilsmisse. Trolig kan nok Baumbach klargjøre seg for en ny Oscar-galla, for dette lukter Oscar-nominasjoner lang vei både for manus og regi, og bli ikke overrasket om det også blir en for beste film.

Man kan vel dog si at Marriage Story ikke er en utpreget livsbejaende film. Den er imidlertid absolutt heller ikke utpreget alvorstung og trist. Det er lyspunkter og små glimt av humor. På minussiden, ja jeg finner noen av de selv om flere har gitt toppkarakter til filmen, må jeg nevne filmens lengde på omlag to timer og ett kvarter. Det er mye, for selv om det aldri er direkte kjedelig er det noen få partier som kunne vært trimmet noe og hvor handlingen glir litt likegyldig forbi. Muligens kunne også sønnen Henry, som spilles på godt vis av Azhy Robertson, fått mer spillerom i handlingen. I tillegg er det et par-tre av de mindre birollekarakterene jeg syns virker nokså unaturlig eller overspilt, slik som Nicoles mor blant annet.

Slike skjønhetspletter ødelegger likevel ikke stort, for mest av alt er Marriage Story en treffsikker, stilfull og reflekterende historie om livets realiteter, som tar oss gjennom både hva et ekteskap innebærer på godt og vondt, og hva man i livet kan gå glipp av.

Marriage Story bør ikke være en av sistnevnte ting. Se den nå på Netflix.

MARRIAGE STORY: ♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: imdb.com

Om du ikke har fått med deg den gripende Oscar-nominerte “Kapernaum” fra 2018 ennå har du gått glipp av noe!

Men fortvil ei, filmen er nemlig nå tilgjengelig hos Viaplay. I denne filmbloggposten får du også flere tips til filmer verdt å se hos Viaplay.

---

FILMOMTALE: KAPERNAUM
Originaltittel: Capharnaüm
Drama, Libanon, 2018, 2t 6m
Arabisk tale, norske undertekster
Regi: Nadine Labaki
Medvirkende: Zain Al Rafeea, Yordanos Shiferaw, Boluwatife Treasure Bankole, med flere
Tilgjengelig hos bl.a. Viaplay

---

Kapernaum er noe så uvanlig som en kritikerhyllet og høyt anerkjent film fra Libanon. Kanskje høres libanesisk film avskrekkende ut (?), men om man bare skal se filmer med engelsk tale, eller et annet språk man behersker, ja da går en jaggu glipp av mye strålende film. Kapernaum hadde norsk kinopremiere i jula ifjor, og var Oscar-nominert i år i kategorien beste utenlandske film (beste ikke-engelskspråklige film). Oscaren gikk som kjent til Netflix-produksjonen Roma, og ikke til forkleinelse for den filmen som jo er god, men Kapernaum er en betydelig bedre film og forteller en langt viktigere historie.

Kapernaum er en kraftfull gripende og håpefull historie som retter et sterkt og brutalt søkelys på barn i fattigdom, barnearbeid, flyktningekrise og umenneskelige levekår, eller rett og slett om å overleve som gatebarn – om den anslagsvis 12 år gamle gutten Zain (Zain Al Rafeea), som lever et hardt liv på gata i Libanons hovedstad Beirut.

12 år gamle Zain sitter i fengsel etter å ha blitt dømt for en forbrytelse. Fra fengselet har han anlagt rettssak mot foreldrene sine, for å ha født han. Gjennom tilbakeblikk får vi avdekket hvorfor Zain har fått familien i vranghalsen, for når foreldrene selger en av søstrene hans til den lokale kjøpmannen for å greie husleia, stikker Zain av.

Han søker etterhvert tilflukt i et provisorisk skur hos Rahil (Yordanos Shiferaw), en etiopisk kvinnelig flyktning, og hennes ett år gamle sønn, Yonas (Boluwatife Treasure Bankole), som selvsagt er en hjerteknuser. Omstendighetene gjør at Zain må ta seg av den lille babyen, i det som for meg blir filmens aller sterkeste, mest rørende og ikoniske deler.

Forholdet som utvikler seg mellom Zain og bittelille Yonas – som i likhet med alle på hans alder er totalt avhengige av omsorg, og prisgitt sine omgivelser, er både fullt av menneskelig varme og sterke inntrykk, men også hjerteskjærende øyeblikk. Bare det å se denne 12-åringen, i disse rammene, ta seg av en baby som såvidt har lært seg å stabbe sine første skritt, er utrolig rørende.

Den desperate situasjonen for et barn som fra ung alder har måttet klare seg selv skildres usentimentalt og gir et innblikk i Beiruts gatebarn sin lite glamorøse tilværelse, sett fra et barns ståsted, noe som gir filmen en egen dimensjon. Voksnes valg er ofte vanskelige å akseptere sett fra voksnes ståsted også, fra et barns øyne derimot helt umulig.

Foruten å billedliggjøre hvordan fattigdom splitter og hvordan barn på gata lever tar Kapernaum også for seg flere tunge temaer, som forkvaklet kvinnesyn, tvangsekteskap med mindreårige og de sørgelige følgene det kan resultere i, rettsløsheten for papirløse flyktninger, og skruppelløs utnyttelse av mennesker i nød.

Kapernaum – som er et bibelsk bynavn men som også kan bety et kaotisk og rotete sted –  river i hjerterota og trykker på følelsene. Imidlertid har den også godt med forløsende toner av humor, kjappe replikker og mye medmenneskelighet i seg, midt i all elendigheten i Beiruts slum.

Den daværende 12-13-åringen (nå 15) med et langt yngre utseende, Zain Al Rafeea, som spiller hovedrollen kom selv til Norge som flyktning og fikk ifjor oppholdstillatelse sammen med familien, og bor nå i Hammerfest. Den unge amatørskuespilleren gjør en fabelaktig prestasjon som imponerer enormt og fascinerer, og som plasserer filmdebutanten, nærmest rekruttert fra gata i Libanon, helt der oppe blant kremen av barneskuespillere. Det har utvilsomt vært gjort en strålende jobb av regissør Nadine Labaki og teamet hennes.

Det skal også legges til at Zain utstråler en karisma av de sjeldne i filmen. Zain fanger inn alvoret og hver situasjon med et ansikt som sier mer enn ord, og med ord full av kraft og tyngde, samt en ukuelig viljestyrke og handlekraft. Rollefiguren hans er dessuten så kompleks og med et sett verdier som gjør Zain til en rollekarakter for historiebøkene.

Når det forøvrig også virker som at selv en ett år gammel baby følger instrukser til punkt og prikke er det dypt imponerende også på det området. Det føles nesten tullete å skryte av “spillet” til en ettåring, men Boluwatife Treasure Bankole som har rollen som den lille omlag ett år gamle gutten Yonas, må jo nevnes. Så er det jo et morsomt fakta å nevne at barnet som har rollen faktisk er ei jente!

Hvorvidt en i bunn og grunn tragisk historie som i Kapernaum kan få en lykkelig slutt skal ikke røpes her, men jeg kan si at filmens sluttsekvens sitter helstøpt. Historien føles kanskje noe uforløst, filmens rammeverk med sønnen som saksøker foreldrene er litt søkt, men rettssaken som er ilagt liten vekt må mest sees på som et fortellergrep for å gi historien en kontekst. I tillegg er det faktisk en fargerik film som effektivt viser noen av storbyens kontraster.

Ettertanke gir den rikelig med rom til, for slik som dette skal det ikke være. Ingen skal måtte leve under slike kår. Likevel vet vi at slik, og verre, er hverdagen for millioner av mennesker. Kapernaum vil iallefall sikkert kverne videre en stund hos de fleste. Det er en rørende og veldig fin film, med bilder som vil sette seg på minnet lenge.

Filmhjerte spanderer raust ut fem av seks filmhjerter, eller terningkast 5 om du vil – og gir varme anbefalinger!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

 

---

Fire andre topp filmtips hos Viaplay:

 

EIGHTH GRADE

Aah, en av fjorårets desidert beste filmer er dette glitrende oppvekstdramaet, presentert på en undefundig og humoristisk måte som tar sosiale medier, trangen etter aksept og mobilavhengighet på kornet.

Stor gjenkjennelsesfaktor! Jeg elsker denne filmen, som er blant absolutt all time high i kategorien oppvekstfilm, eller coming-of-age, som det såklart heter! Elsie Fisher er enorm som tenåringsjenta Kayla, som står i brytningen mellom ungdomsskole og videregående (for å sette det inn i en norsk ramme), og som nærmest lever livet sitt gjennom sosiale medier og smarttelefonen. Fisher bærer hele filmen på sine 15 år gamle skuldre, noe hun gjør på ekstremt overbevisende – og sjarmerende – vis. Er det en “ungdomsfilm” du bare må se, og i tillegg liker coming-of-age-storyer, da er Eighth Grade obligatorisk pensum å få med seg!

SKJELVET

Er du blant de som ennå ikke har fått sett Oslo legges i ruiner? Da har du sjansen hos Viaplay. Se Kristoffer Joner kjempe for livet som jordskjelveksperten som overlevde “Bølgen“. En fascinerende film både for de som osLOVElsker hovedstaden vår, eller hater den! (Ja! Jeg liker absolutt Oslo, men det er fascinerende å se byen raseres på film 😉 )

JOURNAL 64

Liker du de danske krimfilmene basert på Jussi Adler-Olsens bøker om “Avdeling Q”- avdelingen ved København-politiet som graver i gamle uoppklarte (og henlagte) saker, da bør du få med deg det fjerde kapittelet om Carl Mörch og hans assistent i denne filmen som gikk på norsk kino tidligere i år. I Journal 64 oppdages flere mumifiserte lik i et hemmelig rom bak en vegg, noe som setter Avdeling Q-gjengen på sporet av et av de mørkeste kapitlene i Danmarks historie.

DEN SKYLDIGE

Danmark, genial og intens i all sin klaustrofobiske enkelhet.

En demotivert politimann hos politiets operasjonssentral mottar en samtale fra en desperat kvinne. Avsløringene som følger er enorme.

Årets danske film i 2018 uten tvil. Jacob Cedergren er bunnsolid som politimannen Asgeir.

Ble nesten Oscar-nominert i klassen beste ikke-engelskspråklige film (var med i den siste utsilingen på 7 filmer der de 5 nominerte ble valgt. Dette er en film jeg likte særdeles godt. Det aller meste av filmen foregår i et lukket rom der vi ser og hører politimannens telefonsamtale med kvinnen, noe som gir en klaustrofobisk og pirrende stemning.

 

Til slutt, noen raske ekstra filmtips hos Viaplay.

Olympus Has Fallen (Pang, smell, knall og fall. Grei action…)

The Commuter (Liam Neeson er tøffere enn toget i denne actionthrilleren)

Jurrassic World – Fallen Kingdom (Joda, sinte dinosaurer er fortsatt moro)

I, Tonya (Om den skandaleombruste “isdronningen” Tonya Harding)

Lady Bird (Smart oppveksdrama/komedie om å finne rett vei)

Fargo (En absolutt krimklassiker, der alt som kan gå galt, går galt)

Blindsone (Hjerteskjærende norsk drama om psykisk helse blant ungdom, med Pia Tjelta i kanonform. En varm anbefaling!)

First Man (Ryan Gosling som Neil Armstrong på vei mot månen!)

 

Har du kommentarer? Rop ut i kommentarfeltet 😀

NRKs ferske spenningsserie Twin er mest av alt en heidundrande reklameplakat for Lofoten, krydret med spenning og identitetskriser!

For statskanalens storsatsing Twin, med Norges ukronede skjeggekonge Kristofer Hivju i hovedrollen, sitt absolutt sterkeste kort heter utvilsomt Lofoten.

---

Lars Jørgen Grønli, [email protected]

---

SERIEOMTALE/ANMELDELSE: TWIN
Norge, 2019, Spenning/drama/thriller,
8 episoder på ca 43 min hver
Serieskapere/regi: Kristoffer Metcalfe og Erika Calmeyer
Medvirkende: Kristofer Hivju, Rebekka Nystabakk, Gunnar Eiriksson, John Sigurd Kristensen, Mathilde Holtedal Cuhra, Marlon Langeland, Kim Sørensen, med flere
Twin kan sees hos NRK TV (nett-TV)
Hvor: Twin kan sees på NRK og NRK TV(Nett-TV)

Denne serieanmeldelsen er basert på de 4 første av 8 episoder

---

Med en handling i hovedsak lagt til den bittelille og alldeles nydelige Sakrisøy like ved Reine, og vidunderlige Unstad med den fabelaktige Unstadstranda, som er et surfeparadis for eventyrlystne, får vi bivåne den fabelaktige naturen spektakulære Lofoten byr på, for anledningen antrukket i høstdrakt. Jeg har vel brukt begrepet naturpornografi før, men ingenting kan beskrive Lofoten bedre. Lofoten er Norges villeste og vakreste område. Ferdig snakka. Hver gang kameraet sveiper utover havet og fanger bølger som slår inn mot land, sneier innom knauser, holmer, strender, fjell og nordlyshimmel, er det som en orgasme for øyet.

Hiver du i tillegg inn et krimplott i disse omgivelsene må det vel bli bra?

OMG! Brødrene har oppdaget Unstad. Ikke vakkert i det hele tatt….neeeeidaaa!! Foto: NRK

Locations for serien, eller innspillingssted på godt norsk, kunne med andre ord ikke vært bedre, og seriens foto er selvsagt strålende.

At serien dessuten finner sted på høsten gjør den egentlig bare bedre, da det rufsete været gir en effektfull dimensjon til landskapet vi befinner oss i.

Serieskaper Kristoffer Metcalfe uttalte tidligere i år til NRK at Lofoten som innspillingssted var en viktig del av historien. Han får i en artikkel hos iTromsø støtte for det fra Gunnar Eiriksson, som spiller en av birollene i serien.

– Det nordnorske gemyttet kom virkelig til sin rett. Det er noe med den nordnorske viljen som gjør at folk jobber ekstra hardt for å få ting til å skje. Uten forkleinelse for andre deler av landet vet jeg ikke hvordan det ville gått andre steder enn her?

– I tillegg må man også være forsiktig med å ikke eksotifisere landselen for mye. Noen ganger under innspillingen var naturen så vakker at regissøren mente folk ikke ville tro på det. Det handlet litt om å finne ut hvilken serie man ønsket å være. Skal det være masse fine dronebilder eller skal man la Nord-Norge være et bakteppe for et normalt liv. Jeg er glad vi gikk for det siste, selv om det naturligvis også er vakre naturbilder, fortalte Eiriksson.

Nå er selvsagt ikke natur hva “Twin” handler om, så når seriens bakteppe i form av Lofoten er det første jeg trekker frem, er nok det et hint om at serien ellers ikke er helt der oppe. Slett ikke dårlig – for serien har sin egenart – men heller ikke verken mesterlig eller enorm.

Hørt den om han som møtte seg sjøl i døra? Foto: Eirik Evjen / NRK

To identiske tvillingbrødre fra østlandet har funnet sitt surfeparadis i Lofoten. Men hvor lenge var Adam og Erik i paradis? (pun intended, hihi). 15 år senere møtes de igjen etter like mange år uten kontakt.

Erik, surfeboms, snylter og uten noe å ta ansvar for, men akk så likevel med noe så kjedelig som pengeproblemer og betalingsforpliktelser for å kunne opprettholde sin sorgløse tilværelse. Uhørt! Men han finner nok på noe, som han selv sier.

Og Adam, vellykket daglig leder av et populært turistanlegg, respektert og avholdt i lokalmiljøet, etablert familefar med kone, datter og adoptivsønn. Det mangler bare hund og volvo, så er A4-ramma komplett.

En katastrofal natt samt en sammenfallende bilulykke snur imidlertid opp ned på tilværelsen, når Erik må ta Adams plass. Når en krangel mellom de to brødrene utarter seg ender Adams kone Ingrid opp med å på ulykksalig vis ta livet av mannen sin. For å slippe å fortelle om hva som skjedde siden de frykter å ikke bli trodd, må Erik ta Adams plass.

Plottet i seg selv virker forsåvidt spennende å utforske i en serie, hvor identitet er tenkt å stå sentralt. Den overlevende bror blir i løpet av serien konfrontert med ulike identitetskriser og mer eller mindre bisarre opplevelser. Det er for eksempel ikke alle som får oppleve sin egen begravelse, eller stå ansikt til ansikt med folk man kjenner som forteller deg hva de syns om deg, mens de tror de snakker med broren din. Som seer er det imidlertid litt for mange hull i skroget hvor det siver inn vann til at det blir en tørrskodd reise.

Det føles ikke riktig nervepirrende nok, men det er kanskje ikke det største problemet?

Sannsynlighetsbristen ved at en som ikke har hatt kontakt med broren sin på årevis nærmest over natta kan ta hans plass, uten at noen ser eller aner at noe ikke stemmer, trenger jeg egentlig ikke gå mere inn på enn å si at den ikke er ubetydelig.

Særlig når vi også har i bakhodet hvor ulike de to brødrenes liv har vært, og hvor store forskjeller det er mellom dem, bortsett fra utseendemessig. Nettopp dette er jo noe serien også fokuserer på.

Man må altså velge å se mellom fingrene med det og la det passere. I en av scenene mellom “far” og datter sier datteren at hun en gang så et program på TV om to identiske tvillinger som ikke hadde sett hverandre siden fødselen, og når de møttes etter 20 år så de fortsatt kliss like ut, og jeg tar meg i å tenke at jøss så lite tilfeldig at akkurat den setninga er lagt inn i dialogen.
Jeg tar meg nemlig også i å tenke at, når vi nå er inne på sannsynlighetsbrister, at det kanskje er litt snålt at akkurat disse to identiske tvillingene fortsatt ser kliss like ut, helt likt av både form og fasong på hår, skjegg, bart og kroppslig pondus, rynker, trekk og stemme.

Hvorfor sier hun det i samtalen med (den hun tror er) faren? Er det fordi hun aner at far ikke er far, eller er det fordi serieskaperne rett og slett følte et behov for å “sannsynliggjøre” plottet sitt gjennom noe som føles som hjelpetekst for seerne?

Javel, vi får ta den andre hånda frem og se mellom fingrene i den og ;p Det er jo som kjent fiksjon, og identitet er jo budskapet som er viktigst.

Ingrid (Rebekka Nystabakk) og Erik (Kristofer Hivju) i et dramatisk øyeblikk. Foto: NRK

Landskapet som ligger som et høstklamt bakteppe til handlingen har jeg tillagt mye vekt, fakta er iallefall at turistnæringen i Lofoten sikkert gnir seg i hendene over gratisreklamen Lofoten får, selv om vi i løpet av seriens første episoder får se at man også i idylliske og trygge Lofoten finner ulmende mørke hemmeligheter og ungdommelig opprør – igjen en tråd til identitet og hvem man er eller vil være.

Seriens univers glir greit inn under paraplyen nordisk noir. Vi serveres et mørkt drama med (antar jeg, siden jeg ennå ikke har sett hele serien) bakomliggende mørke hemmeligheter. Det uaktsomme drapet og den dystre stemningen som deretter rår som rammes inn av Lofotens overveldende natur, er engasjerende på sine måter, selv om det mangler en del rundt det dramatiske, nervepirrende og avhengighetsskapende.

Hadde dette vært ei bok ville jeg ikke kalt den en typisk “pageturner”, altså noe du bare MÅ lese (se) ferdig så fort du bare klarer, men som fortsatt er såpass tilfredsstillende at man lar seg underholde, engasjere og får lyst til å se resten.

Kristofer Hivju som med denne serien gjør sin første rolle etter “Games of Thrones” er jo som alltid trivelig å se, selv om han ikke er helt ubeskrivelig god i rollen(e) som Erik og Adam. Han er fortsatt kul da, og spiller trygt. Rollefigurene hans er dog litt flate (!) merkelig nok.

Et langt større spekter av følelser, inkludert frykt, redsel, fortvilelse, angst, sinne og usikkerhet, får vi derimot se hos Adams kone Ingrid, ulastelig antrukket med ullgenser og stadig på farten mellom dekkoperasjoner, barnebursdager, tenåringsdatterkrangler, og jobb, utmerket spilt av veldig TV-ukjente Rebekka Nystabakk. Hun har i all hovedsak tidligere kun stått på teaterscenen, men gjør en imponerende prestasjon (om enn ikke alltid troverdig plottet tatt i betraktning), så henne vil vi se mer av på skjermen!

Det øvrige rollegalleriet er litt av det trauste slaget. Forsåvidt “ekte” og hverdagslig, uten å bli gitt nok dybde.

Riktignok liker jeg noen av de, som den ene politibetjenten, Frank, spilt av serienykommer Gunnar Eiriksson. 34-åringen fra Tromsø er utdannet som skuespiller og har flere år med teater bak seg, men leverer her sin TV-seriedebut. Han er en forholdsvis ung politibetjent, alenefar til ei ung jente i skolealder, bestevenn av Erik, og med en interessant forhistorie.

Spennende er også absolutt 15 år gamle Mathilde Holtedahl Cuhra, også hun fra Tromsø, som spiller Ingrid og Adams tenåringsdatter Karin, som er av det kranglete og opprørske slaget.

Karin og Jonas…eeh, jeg mener Lukas, får et godt øye for hverandre…Foto: NRK

Skulle du som meg undres på hvor Jonas tok veien etter SKAM? Joda, han har flytta nordover, blitt surfer og tatt navnet Lukas ;p
Marlon Langeland, allemannseie gjennom den herlige rollen som Jonas i SKAM, er iallefall å se i en liten birolle som surferen Lukas.

Ellers, siden Filmhjerte holder til i Tromsø, er det moro å kunne bemerke at flere av skuespillerne i serien i tillegg til de allerede nevnte kommer fra nettopp filmmetropolen Tromsø (hehe). Veteranen John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv) spiller Ingrids far, Alfred. En typisk Kristensen-rolle. I mindre biroller kan vi også se Kingsford Siayor (sist sett i islandske “Innesperret” der han spilte forelsket afrikaner) som politietterforsker, og Sigurd Lakseide som festglad rånekjører, samt Fanny Bjørn, Torstein Bjørklund, Sara Daldorff Kanck (spiller politi-Franks 9-årige sjarmerende datter) og Ragna Schwenke (om sistnevnte er fra Tromsø vet jeg ikke, men holder vistnok til der).

Nå har jeg når dette skrives kun sett 4 av 8 episoder, samt traileren for serien, de fire siste episodene slippes i puljer på to om gangen 10. og 17. november på NRK TV / NRK.

Inntrykket av TWIN, som skal være et spenningsdrama, er at spenningen foreløpig ikke er trykkende nok, og et tykke fra å være veldig nervepirrende, men som fortsatt har mer enn nok elementer i seg til å være tilstrekkelig tiltalende til å ville se fortsettelsen. Dynamikken mellom Erik og Adams nylige enke Ingrid og datteren Karin inneholder spenningsmomenter, særlig når Karin begynner å ane uro, og i bakgrunnen lusker trafikkpolitibetjenten Frank, som ikke har slått seg til ro med at Eriks dødsfall skyldes en ulykke.

..og pusten! Jepp, Lofoten er pustfrarøvende! Foto: NRK

Så var det jo Lofoten da. Herregud, terningkast 6 der. Hva TWIN angår må man nok nøye seg med en anelse mer lunken bedømmelse. Slår vi sammen handling, manus, skuespill og landskap havner Filmhjerte på 4 filmhjerter, altså terningkast 4. For alle som syns Lofoten er et deilig sted er TWIN seff en må-se-serie, og er du tilhenger av norsk drama kan Filmhjerte anbefale Twin.

---

TWIN (NRK / NRK TV, 2019): ♥  ♥  ♥  ♥  –  –

---

Alle fotos: NRK / skjermbilder fra NRK TV

Den nye NRK-serien EXIT er sjokkerende og drøyt fra statskanalen.

Og ikke minst jævlig underholdende! Foto: NRK

Ja, jævlig underholdende, for i sine øyeblikk er det nemlig et både ubehagelig og vemmelig, tidvis trist, men også veldig fascinerende dykk inn i den norske rikmannsverdenen på Aker Brygge, basert på intervjuer med fire relativt unge fremadstormende finansmenn. De driter penger og har opplevd alt de drømmer om lenge før de fylte 30. Nå kjeder de seg med sine A4-liv, og fyller fritida med sine mørke lyster.

De fleste av oss drømmer om et bekymringsløst liv med kontoen stappfull av penger, luksusvilla med utsikt mot sjøen, diger hytte ved fjorden, raske lekre biler, dyr vin, champagnesprut, dyre restaurantbesøk og alt du kan peke på.

Alt dette har finanstoppene Adam, William, Jeppe og Henrik.

Skjønt, bekymringer har de dog en del av, der de velter seg rundt i alkohol, kokain, piller, viagra, ville hemmelige housepartys og horer.

Denne splitter nye norske serien som altså etter eget utsagn er basert på fire virkelige menns historier fra Oslos mørke finansverden tar oss med inn i en verden av glamour, fyll og dop, utroskap, løgn og makt -og viser noen rå scener vi ikke akkurat har sett mye av, om noe, i norsk drama tidligere.

EXIT er en ganske så underholdende dramaserie, selv om stilen er noe annerledes enn man ville forventet. Særlig av en NRK-serie, men nettopp det er veldig forfriskende. Serien er på mange måter også interessant, med tanke på det glansbildet en ofte får tegnet av hvordan kremen av finansverden sine liv ser ut. For her får vi også noen skyggesider.

Ikke minst viser den også hvor kaldt det kan være, både i ekteskapet og spesielt etter en dramatisk hendelse der en av “gutta” er nær døden. Den viser arrogansen, kynismen og gi-faen-holdningene som rår.

Og du må nok tåle litt “guttesnakk”, slik som om puling av dverger, runking i kopper, og slike trivialiteter.

Foto: NRK

Og det er drøyt, og noen ihvertfall bortimot sjokkerende scener. For all del, jeg syns disse scenene er, ja hva skal jeg si? Styggfascinerende? En del seere vil nok derimot la seg ryste.

At kvinnesynet serien fronter skaper debatt og gjør en uvel er nå en ting, men EXIT smører på med noen realt drøye (fest)scener og “sjokkeffekter”. Som når partygutten Henrik, glimrende spilt av Tobias Santelmann, i hard rus sprader rundt med en enda hardere ståkuk (sorry for ordlyden, men det er akkurat det han gjør i den scenen!), mens han hamrer løs på ei dør med en diger kniv, mens rundpuleren Adam knuller ei hore opp etter døra på innsiden. Eller som når temperamentsfulle Jeppe, spilt slik bare Jon Øigarden kan, og livstrøtte William, i Pål Sverre Hagen sin skremmende sørgelige skikkelse, tyr til umotivert kraftig voldsbruk. Fjerdemannen i det firehodede mangemillionærtrollet er svenske Adam, spilt av Simon J. Berger, som ikke er stort bedre… Etikk og moral, lover og forskjellen på rett og galt driter disse gutta i. Verden er deres, de er guder i sitt eget sinn.

Sjelden har vi sett en serie med et så til de grader uspiselig og usympatisk ensemble. Likevel er det moro og spennende. Det er absolutt ypperlig spill av firerbanden Øigarden, Santelmann, Berger og Hagen. De er så troverdige som de skal og må være, selv om muligens Hagens rollefigur William glir noe ut (men hvis det nå er basert på reelle hendelser så…). Alle er de iallefall mannssjåvinister av rang, høye på seg selv, og ikke så rent lite sosiopater og til dels psykopater.

Foto: NRK

De har alle sine små positive trekk også, og innimellom tar de seg tid til å tenke over hvorfor de er som de er, men i bunn er de alle ekle, arrogante og jævlige overfladiske menn, som elsker makten og statusen pengene har gitt dem, og som ikke går av veien for å fornedre de rundt seg. Ikke fordi de må, men fordi de kan.

Serien moraliserer likevel ikke, men bruker kanskje litt vel mye plass på å poengtere at dette er basert på virkelige hendelser og personer.

Uten tvil mest dybde i rollefiguren, til tross for å være en til tider underkuet kvinne, er det Adams peishyllekone Hermine, meget godt spilt av Agnes Kittelsen, som har. I historielinja hennes, som er seriens mest interessante i grunn, der vi ser at hun prøver å bli gravid, men ikke vet at Adam har sterilisert seg.

Vi lærer neppe særlig mye av en serie som EXIT, annet enn at noen menn med penger og makt er sjuke gærninger, og (selv om jeg har sagt serien ikke moraliserer) at en drøss med penger ikke alltid garanterer lykke (bla bla bla). Jada, det er mye fest, sex og dop i serien, og noen har allerede kritisert den for å skjule seg bak sine mange sjokkeffekter og drøye manus. EXIT er like forbanna både styggfascinerende og egentlig ganske moro.

Sesong 1 med sine kun 8 episoder ligger i sin helhet ute på NRK TV; NRKs nett-TV, og går raskt å se. Hver episode er nemlig bare på litt i overkant av 30 minutter. Fra Filmhjerte blir det terningkast 5.

EXIT (NRK, Norge, 2019):  ♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –