Stjernespekkede «One Battle After Another» byr på det ene tilfredsstillende øyeblikket etter det andre, slag i slag, gjennom over to og en halv time. Er det årets beste film? 

FILMOMTALE:

«ONE BATTLE AFTER ANOTHER»

USA, 2025, Action, thriller, drama, 2t 41m

Regi: Paul Thomas Anderson

Skuespillere: 

Leonardo DiCaprio, Teyana Taylor, Sean Penn, Chase Infiniti, Benicio Del Toro,  Regina Hall, m.fl.

Sett på kino

Den mye omtalte filmen fra Paul Thomas Anderson, som både står for manus og regi, har Leonardo DiCaprio, Sean Penn og Benicio Del Toro i hovedrollene, og trekløveret leverer virkelig topp. Det gjør så til de grader også Teyana Taylor og Chase Infiniti i de to store kvinnelige rollene.

Den en gang så entusiastiske revolusjonæren Bob (DiCaprio) lever i en virkelighet av ruset paranoia, utenfor samfunnets rammer, med ny identitet sammen med sin egenrådige datter Willa (Infiniti). Når hans, eller egentlig ex’en hans sin, gamle erkefiende (Penn) dukker opp etter 16 år, og datteren forsvinner, må Bob kaste seg rundt for å finne henne, mens både far og datter kjemper med konsekvenser fra fortiden.

Det blir et villt eventyr, med høyt tempo, adrenalin, små twister og humor.

Historien starter imidlertid før datteren ble født, der vi følger den revolusjonære gruppen “French 75”, og er selvsagt en viktig del av forståelsen av filmen. Ellers skal det sies at «One Battle After Another» ikke er en komplisert film å følge.

Utdrag fra nrk.no: “Prologen viser hvordan paret Pat (Leonardo DiCaprio) og Perfidia (Teyana Taylor) lever som aktivister i den voldelige undergrunnsgruppa French 75.

16 år senere har Pat byttet identitet til Bob, og bor i skjul i en liten by sammen med datteren Willa (Chase Infiniti). De må imidlertid legge på rømmen når Bob igjen får Lockjaw og hans lojale menn etter seg” (kilde: NRK.no/ Filmpolitiet).

Det er en film spekket med action og spenning, med mange mørke humoristiske små hendelser og kommentarer. Og noen regelrett komiske små dialoger.

Med en spilletid på 2 timer og 41 minutter (inkludert rulleteksten) er det lett å frykte at man kan gå lei, men i «One Battle After Another» går det slag i slag hele veien uten at tempoet senkes.

Det er støvete veier, ørkenlandskap, bymiljø, rotete kåker, tøffe skumle typer, takflukt, nesten litt “Vertigo”-følelse, og en deilig fullstendig oppslukende og suggererende biljakt mot slutten av filmen, som er pur actionglede. Akkurat den delen er en fryd for øyet, med fantastisk foto, scenografi og lyd. 

Filmen tåler absolutt sammenligninger med for eksempel Cohen-brødrenes «No Country For Old Men», og kan i miljø innimellom gi noen vibber av «Breaking Bad». Riktignok syns jeg «No Country..» er en bedre og mer underholdende film, men med Leonardo DiCaprio i hovedrollen kan det nesten ikke bli annet en svært severdig og dypt tilfredsstillende. Selv når han i filmen etter prologen, der han er ung og kjekk, ser ut som en smårufsete boms er han attraktiv.

Rollefiguren Bob er sliten etter mange år med rus og alkohol, og i overkant overbeskyttende ovenfor datteren. Ikke en helt stueren karakter, men likevel en man klart sympatiserer med, som filmens protagonist, både “antihelt” og helt.

I tillegg får vi servert ei skikkelig villkatt i Teyana Taylor! (Bildet over). Hun spiller Pat/Bob sin ville partner Perfidia, i første delen av filmen, og er Willas mor. Det er ikke ofte vi får servert den slags råskinn av kvinnelige rollefigurer i slike historier, men Teyana Taylor er nesten alene verdt tiden det tar å se filmen.

Og hva med Chase Infiniti (Bildet under)? Rollen som Willa, Bobs 16 år gamle datter, er råtøff! Hun er dessuten sjarmerende.

Både Teyana Taylor og Chase Infiniti er nye bekjentskap for min del, men Wow, de to ser jeg gjerne mer av!

Aldri eller sjelden tidligere har jeg forøvrig sett Sean Penn (fremstilt) så stygg, ekkel og motbydelig som i denne filmen. Både på utsiden, og innsiden — Vel og merke som rollekarakteren Lockjaw, en interessant bad guy å se litt nærmere på.

Lockjaw fremstår som en “white supremacist” og vil være med i “Christmas Adventurers Club”, et elitistisk, rasistisk nettverk.

Han motsier sin egen ideologi gjennom seksuell tiltrekning, og forhold, til en eller flere svarte kvinner, hvilket gir en slags pervers dobbeltstandard: hat/raseideal + dragning/fetisj opp mot det han ideologisk hater.

Gjennom filmen er han sjef over folk, maktspillet er eksplisitt politisk og rasemessig: han gjør ting som inkluderer rasisme, utnyttelse, trusler og biologisk hån mot Willa.

Filmen sentrerer altså innom rasisme, rettere sagt hvit makt og overlegenhet, på en både subtil og åpenlys måte. Sammenligninger med KKK, jada, Ku klux og slikt griseri, er vel nesten umulig å ikke tenke? Eller diverse høyreekstreme miljøer. Og det sitter som helstøpt uten å bli verken for vulgært eller over grensen. Det er ihvertfall utvilsomt at manusforfatter og regissør Anderson vil si noe om temaet. Politiske strømninger i USA og sosiale forhold. Med vellykket resultat.

“Make America White Again” later til å være drømmen for Lockjaw og hans kamerater i Christmas Adventurers Club, som han så gjerne vil inn i. Det kan åpenbart oppfattes som et stikk mot MAGA/Trump, bare vridd om til å si det de “egentlig” mener (hvitt, ikke “great”).

Sånn satire er typisk Paul Thomas Anderson – han elsker å ta samtidspolitikk og gjøre det til noe grovt, nesten parodisk, men samtidig dypt ubehagelig.

Han har selv i intervjuer og gjennom filmene sine vist at han liker å pirke i maktstrukturer og avsløre hykleri, og «One Battle After Another» er intet unntak.

I «One Battle After Another» gjør han det faktisk ganske eksplisitt: Lockjaw + hvit makt kan sees som en satire over Trumps base, bare skrudd opp til en ekstrem karikatur.

Det er derfor rimelig å mene at PTA bruker filmen til å også kommentere Trump-æraen og det USA som kom ut av det.

O N E    B A T T L E    A F T E R    A N O T H E R

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på om det også er noen få subtile homofobiske betraktninger i filmen, eller om det ikke er, og om det isåfall er utilsiktet (men ingenting ved regissør Anderson virker å ikke være tilsiktet). Ihvertfall er et par av Willas venner ikke-binære og transmann. Fargerike små birollekarakterer som er med på å både løfte historien og male et bilde av Willa som en åpen ungjente, som også er beintøff når det kreves. Og når Lockjaw brøler ut i en scene “I’m not gay”, er det undertoner av avsky i det.

Filmen fokuserer selvsagt også på trangen til å bryte ned og fjerne samfunnskritikere, og fungerer som en sosial kommentar også på det området enten man står på den ene eller andre sin side av saken.

Det jeg derimot ikke begeistres over tidvis er musikken, soundtracket, som noen ganger benytter “gospel/kor”-aktige låter som småirriterer meg litt. Imidlertid er ikke det av så stor betydning. Soundtracket er nemlig også tidvis suggererende og bidrar til å holde tempoet oppe, bygge opp spenningen, samt sette stemningen.

For «One Battle After Another» leverer stor kinoentertainment, har noe den vil si, og er rålekker på det store kinoformatet.

Verdt tiden? Absolutt.

Verdt å betale for å se? Absolutt.

Om den er verdt terningkast seks, slik NRK og en rekke andre norske mediehus har trillet ut, er jeg derimot ikke 100 prosent sikker på. Jeg bikker likevel over på sekseren og toppscore, fordi selv om jeg ikke elsker absolutt alt ved filmen, er det lite å trekke for, og «One Battle After Another» holder interessen i to og en halv time. Som actionthriller er den faktisk nær perfekt. Og ikke minst, det er Leonardo DiCaprio.

Filmhjerte ønsker alle en riktig god påske! Gjerne en krimfull en, så lenge det forblir på skjermen! 

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bilder: nrk.no, viaplay.no, og Filmhjerte/KI (*)

Finn noe godt å drikke, fyll opp godteskåla, plant deg godt tilrette i sofaen eller godstolen, og kjør igang en påskekrim på skjermen  – Hvem vet, kanskje blir dere like hekta som de to AI-fjolsene på illustrasjonsbildet* ovenfor? 😉

Her er uansett Filmhjertes topp 3 påskekrimtips, pluss to til, for de kommende dagene:

1. SHETLAND

Rykende fersk sesong av den populære britiske krimserien fra øygruppen ytterst i havgapet vest for Skottland.

McIntosh, Sandy og resten av gjengen er tilbake med nye mysterier i seks episoder fylt med spenning, intriger og mord, alt pakket inn i Shetlands ville, akk så vakre landskap. I sesongens åpning aner Tosh uro når en nær venninne forsvinner etter en fest.

Serien vises på NRK1 kl. 21:10 onsdag, torsdag og fredag (16.–18. april), og kan naturligvis også strømmes når det måtte passe hos NRK TV.
Tidligere sesonger er dessverre ikke tilgjengelige i nettspilleren hos NRK lengre. Det er mulig å hoppe rett inn i den nye sesongen selv om du ikke har sett de tidligere sesongene, men en viss forhåndskunnskap om rollefigurene og miljøet vil nok gjøre opplevelsen rikere.

2. WISTING

Den norske krimserien basert på Jørn Lier Horsts bøker om etterforsker William Wisting er tilbake med en ny fire episoders minisesong, i det som muligens er den siste sesongen, om ingen overtar etter Viaplay. Det er litt snaut med kun 4 episoder, men innholdet holder bra nivå.

Man trenger ikke nødvendigvis å ha sett de foregående sesongene, da hver sesong forteller en selvstendig historie, men et visst kjennskap til Wisting-universet er en fordel.

Denne femte sesongen er basert på boken “Sak 1569” – en spennende, lettlest og underholdende krimroman som jeg leste i fjor. Det bemerkelsesverdige her er, som omtalt i media, at den filmatiserte versjonen har gjort et dramatisk avvik: morderen er byttet ut(!). Det er altså ikke samme morder i boka som i serien! Flere andre sentrale endringer er også gjort. Om det er til det bedre kan sikkert diskuteres.

Boken var ihvertfall god – og i de to episodene jeg har sett i skrivende stund leverer serien en grei porsjon påskekrimstemning.

Sven Nordin er fortsatt stødig i rollen som William Wisting, selv om Wisting i denne runden fremstår mer sliten og nedbrutt enn sin litterære motpart i boka.

Hver episode varer i omtrent 45 minutter. Serien strømmes hos Viaplay, hvor også de tidligere sesongene er tilgjengelige.

3. BERGERAC

Klassisk britisk krim i moderne innpakning! Vi forflytter oss til idylliske Jersey, beliggende i Den engelske kanal, hvor politietterforskeren Jim Bergerac trer fram i ny drakt.

Den nye versjonen fra 2025 er en “reboot”, altså en slags nyinnspilling basert på den ikoniske serien med samme navn  som hadde stor suksess på 1980- og tidlig på 90-tallet, da med Jon Nettles i tittelrollen.

Nå er det Damien Molony som trer inn i rollen som en merket Bergerac, preget av sorg etter konas død. Han kjemper med alkoholproblemer, et anstrengt forhold til datteren, en innpåsliten svigermor – og kollegaer med skjulte agendaer. Når Jersey rystes av et brutalt drap og en dramatisk barnebortføring, trekkes han tilbake i tjeneste.

Serien består av seks episoder på cirka 45 minutter, ligger hos NRK TV, og er lett å sluke i løpet av påsken, i likhet med de andre nevnte miniseriene.

Jeg har sett de fire første episodene når dette skrives, og kan trygt anbefale serien – Ukomplisert, effektivt, passe spennende og tildels behagelig forutsigbar, krim som passer ypperlig på skjermen i påsken.

ANDRE KRIM- OG SPENNINGS-MINISERIER

Jeg vurderer også å sjekke ut “Agatha Christie: Towards Zero” på TV 2/TV 2 Play. Serien består av tre episoder, hver på rundt 55–60 minutter.

Det må dog sies at erfaringene med nyere Christie-filmatiseringer har vært blandet. Skulle du snuble over “Agatha Christie: Mord er ingen sak” som også dras frem i disse tider på TV 2 Play, er rådet klokkeklart: STYR UNNA! Det er et pinlig makkverk – en fornærmelse mot krimdronningens arv – som trolig ville fått Christie til å rotere i graven i avsky, om hun kunne!

Et siste tips, riktignok ikke en tradisjonell påskekrim og heller ikke helt fersk, men definitivt spennende, er den britiske miniserien “Playing Nice“, som hos NRK går under den langt tammere og anonyme tittelen “BEDRAGET“. Serien er produsert i 2023, men har nylig blitt tilgjengelig hos NRK TV.

Her tillates en liten digresjon og avsporing…

Dette med oversettelse av utenlandske og særlig engelske titler er en gjenganger som ofte irriterer litt. Den norske tittelen “Bedraget” er ikke direkte feil, den fanger handlingens kjerne, men den visker ut originalens særpreg og identitet. Igjen fordummer man sitt norske publikum med å anta at folk ikke forstår den engelske tittelen.

Det største problemet med å fjerne den engelske originaltittelen er likevel ikke at det føles gammeldags og en smule nedlatende å endre på engelske titler, men derimot at tittelen mister både sin egenart, identitet og særpreg. “Playing Nice” er en særpreget og litt ironisk tittel – det gir en annen stemning enn det generiske “Bedraget”. Man mister det språklige spillet i betydningen av uttrykket som spiller på å spille snill for å føre noen bak lyset, og den britiske tonen.

“Playing Nice” er nemlig en elegant og flertydig tittel, med en ironisk undertone som spiller på å “oppføre seg pent”, eller kanskje bare late som, mens man i virkeligheten manipulerer. Det meste av dette forsvinner når tittelen nøytraliseres til “Bedraget”.

Det er ikke nødvendigvis nedlatende å oversette for klarhetens skyld, jeg vet selvsagt at ikke alle som bruker NRK forstår engelsk, og at tilgjengelighet sikkert er et nøkkelord. Det finnes likevel bedre løsninger: hvorfor ikke beholde originaltittelen med en forklarende undertittel? Eksempelvis: “Playing Nice – Bedraget”, eller omvendt. Men nok om det! 😜

PLAYING NICE / BEDRAGET er i alle fall en intens, psykologisk dramathriller i fire episoder. Den følger to familier i en rolig kystby i England som får beskjed om at det ved en skjebnesvanger sykehustabbe ble byttet om på barna deres ved fødselen flere år tilbake i tid.
Det hele utvikler seg til et følelsesladet drama med et grusomt dillemma, og nervepirrende psykologisk spill med uforutsigbare konsekvenser. Serien holder høy britisk kvalitet og kombinerer emosjonell tyngde med psykologisk spenning. Anbefales varmt.

Har du egne påskekrimfavoritter? Påskekrimtips? Synspunkter om Shetland, Wisting eller Bergerac? Yeay or nay til AI-bilder? (LOL) Playing Nice eller ikke? Kommentarfeltet har påskeåpent for deg 😉

NRKs nett-TV, NRK TV, har nylig fyllt opp med mange norske filmer på menyen.

Hvor lenge noen av filmene har ligget ute hos NRKs avspiller vet jeg ikke, men for øyeblikket er ihvertfall ca 30 norske filmer trukket frem og lagt ut på NRK TV, og flere av de er ferske filmer, ihvertfall hos NRK.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flere av filmene er sterkt kritikerroste filmer, og noen skikkelige suksesser. Disse filmene vil kun ligge hos NRK TV i en svært begrenset periode frem til i slutten av april eller til i mai/juni etter hva jeg kan se, så benytt sjansen til å se disse norske filmklassikerene nå eller i påsken, som jo er over oss snart. Filmene skal vistnok også sendes på vanlig TV, men på NRK TV kan du selvsagt se de akkurat når det passer deg.

Blant filmfunnene du kan se hos NRK TV, selvsagt som alltid gratis, er blant annet Dag Johan Haugeruds mye omtalte og sterkt roste “Sex” fra 2024, og ikke minst Halfdan Ullmann Tønders suksess “Armand”, også den fra ifjor.

Her er 8 toppvalg å få med seg på NRK TV:

ARMAND (2024)

Alenemoren Elisabeth blir kalt inn til et hastemøte på skolen. Læreren forteller at sønnen Armand er anklaget for noe, men vil ikke fortelle hva.

Regi av Halfdan Ullman Tøndel. I hovedrollene spiller Renate Reinsve og Ellen Dorit Petersen regelrett fantastisk, og Endre Hellestveit (kjent bl.a. fra Varg Veum som politi) og Øyvind Røger er også i ledende roller.

Sterkt kritikerrost film, som lenge kjempet lengst framme i løypa for å bli Oscar-nominert for beste internasjonale film. Det aller beste med filmen er det ubehaget den maner frem, og den alldeles glimrende dialogen som fører filmen fremover. Selv fikk jeg flashback av Ruben Østlund sine filmer med tanke på den drivende dialogen og ubehaget som oppstår mellom rollekarakterene. En fabelaktig film.

BARN (2017)

Lykke hevder det er et uhell når klassekameraten dør. Men snart går ryktene som kaster henne og familien ut i et kaos av sorg, skyld og desperasjon.

Å se Henriette Steenstrup i en dyp, alvorlig og seriøs rolle er ikke så vanlig, men dette er hennes definitivt sterkeste prestasjon foran kamera. Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise leverer også fantastisk i denne sterkt bevegende filmen i regi av Dag Johan Haugerud.

SEX (2024)

To feiere har lunsj sammen. Den ene har hatt sex med en mann, men forstår ikke konas utroskapsanklage. Den andre har hatt en drøm om David Bowie.

En av fjorårets mest omtalte filmer, ikke bare på grunn av den noe “dristige” tittelen. Tittelen er dog selvsagt bare en liten sjokkeffekt, for filmen har ingen satt aldersgrense – og absolutt ingen scener som tittelen kan antyde.

Dag Johan Haugerud leverte ikke mindre enn tre kinofilmer iløpet av 2024, “Sex”, “Kjærlighet” og “Drømmer”, som skal være en slags trilogi, men som ikke har noen sammenheng ellers så de kan alle sees uavhengig av om man har sett de andre. I “Sex” drar Haugerud nok en gang med seg parhestene Jan Gunnar Røise og Torbjørn Harr i hovedroller, og nok en gang leverer de strålende.

GULLTRANSPORTEN (2022)

Fredrik står plutselig overfor en enorm oppgave – å få hele den norske gullreserven vekk fra nazistene under invasjonen av Norge.

Den spennende, dramatiske og actionfulle historien om kampen om det norske gullet under andre verdenskrig, basert på virkelige hendelser. En knallfilm om man er ute etter spenning med historisk preg, og på plakaten glimrer det med kjente fjes og navn; Jon Øygarden, Ida Elise Broch, Axel Bøyum, Sven Nordin, samt en rekke andre.

HØR HER`A (2023)

DØDEN PÅ OSLO S (1990)

En av norsk films store klassikere! Pelle og Proffen er på jakt etter Filla og Stein. De støter på Lena på en hamburgerbar, og Pelle blir hodestups forelsket. Men så forsvinner også hun.

Den første av de tre filmene om Ingvar Ambjørnsens ikoniske romanhelter “Pelle og Proffen”. Regien stod Eva Isaksen for, mens Håvard Bakke og Tommy Karlsen leverte de legendariske rollene som henholdsvis Pelle og Proffen. Herlig Oslo-nostalgi er dette også, fra en vel nesten svunnen tid, grytidlig 90-tall.

MONGOLAND (2001)

Pia har vært i England i et halvt år og kommer hjem til jul for å finne ekskjæresten Kristoffer. Men Kristoffer er som sunket i jorden.

Denne filmen har vel med årene fått en liten kultstatus over seg, og nå kan du se og bedømme selv om dette er en av norsk films klassikere (ja, den er jo det, vel…). regi av Arild Østin Ommundsen, som for tiden er aktuell med den kinogående filmen “Alt skal bort”. I de fremste rollene kan vi se og nyte ganske så unge Pia Tjelta, Kristoffer Joner og (avdøde) Vegar Hoel.

OSLO 31. AUGUST (2011)

Anders er i Oslo for å søke jobb og møte gamle venner. Han er rusfri etter seks år som avhengig. Nå er det tid for å starte på nytt.

Anders Danielsen Lie var stor i denne dramafilmen regissert av Joachim Trier. Filmen har blitt omtalt av media og filmskaperne selv som en del av Triers Oslo-trilogi, sammen med “Reprise” (2006) og “Verdens verste menneske” (2021).

Et par skikkelige klassikere finnes også hos NRK TV: Farsen DEN FORSVUNDNE PØLSEMAKER (1941, Med Leif Juster), krigsdramaet NI LIV, og forviklingskomedien SKULLE DET DUKKE OPP FLERE LIK ER DET BARE Å RINGE (Aud Schønemann i et av sine livs roller, med er også Arve Opsahl).

Et knippe filmskatter også for barn og unge, familiefilmer og fartsfulle filmer, er også å finne, slik som KEEPER`N TIL LIVERPOOL, og BIRK & MAGNA GRUVENS MØRKE HEMMELIGHET.

I tillegg kan vi se en rekke andre kjente norske filmer fra nyere tid, jeg nevner i fleng “Få meg på for faen“, “Kyss meg for faen i helvete“, “Børning 2“, “Welcome to Norway“, “Den brysomme mannen“, “Reprise“, “Upperdog“, og “Uno“, samt flere andre.

Kommenaterer om noen av filmene? Ordet er fritt i kommentarfeltet! Vi preikes! 😉

Alle filmfoto: NRK TV / nrk.no

Årets første (og største?) norsk-svenske krimfeilspor og krimkalkun er servert allerede. Miniserien «Blindspor» som er basert på Anne Holts etterforsker Hanne Wilhelmsen er en kraftig skuffelse.

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Alle foto: PRIME VIDEO

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

• SERIEANMELDELSE

• BLINDSPOR

• Sverige/Norge, 2025
• 4 episoder, spilletid 46+47+45+45 min
• Regi: Erik Skjoldbjærg
• Skuespillere: Ida Engvoll, Pål Sverre Hagen, Sissela Kyle, Kjell Bergqvist, Fabian Penje, Elli Müller Osborne, Edvard Olsson, Nils Jørgen Kaalstad, med flere
• Hvor: Prime Video, hadde premiere 25. januar

Serien er kun å finne på strømmetjenesten Prime Video (Amazon Prime), noe som vel trolig gjør at seertallene ikke blir allverdens høye, for dette snøslapset kan trygt styres unna. Nå vet jeg ikke hvor mange nordmenn og svensker som har skaffet seg tilgang til Prime Video, annet enn at det er langt færre enn om det hadde dreid seg om Netflix, TV 2 Play, Max, NRK/SVT e.l. Prime har iallefall 7 dagers gratis prøve, så man kan se serien kostnadsfritt hvis man er interesserte, og Prime har også andre serier og filmer å by på.

Under en voldsom snøstorm kjører et tog fra Stockholm til Narvik inn i et snøskred, og passasjerene må søke tilflukt på et avsidesliggende hotell på norsk side av riksgrensen. Blant passasjerene er den midlertidig suspenderte svenske drapsetterforskeren Hanne Wilhelmsen (Ida Engvoll).

På hotellet begås det et mystisk drap, og togkonduktøren som døde i togulykken ble også tatt livet av viser det seg. Sammen med den norske legen Magnus (Pål Sverre Hagen), som er på reise med et jentelag i håndball, prøver Hanne å løse mysteriene. Hannes etterforskning vanskeliggjøres med at hun etter en skyteepisode har havnet i rullestol (som er en “fiffig” måte å hindre henne i å bevege seg fritt), samtidig som hun mangler jurisdiksjon siden de befinner seg i Norge, og redningstjenesten ikke kan nå frem på grunn av uværet.

I tillegg har en gjeng unge nynazister havnet under samme tak, sammen med en forøvrig broket forsamling “skipbrudne” togreisende

Plottet her kunne vært utgangspunkt for en mørk drapsgåte med spenning og underholdning, men desverre søles det bort i en salig graut. Handlingen er i hovedsak tam, sjelløs og kald. Rollefigurene er stort sett endimensjonelle, flate og merkelig følelsesløse – mens skuespillerprestasjonene som kunne løftet inntrykket bidrar istedet til at «Blindspor» virkelig på en negativ måte lever opp til navnet sitt.

Ida Engvoll som Hanne Wilhelmsen er riktignok til dels bra, selv om jeg ikke ser poenget med at Anne Holts etterforsker har blitt gjort svensk. At Hanne dessuten nesten gjennomgående virker både uempatisk, frekk og småsur, gjør rollekarakteren hennes langt mer uinteressant og uengasjerende enn den burde vært, og Engvolls uttrykksløse ansiktsuttrykk gjør figuren hennes grå.

Samtidig av positiv bemerkning så er Ida Engvoll, som vi blant annet husker som “Rebecka Martinsson”, veldig kul og behersket og er en av de to, tre i rollegalleriet som tross alt virker mest naturlig, selv om hun tydeligvis har fått streng beskjed om å kun ha ett ansiktsuttrykk hele tiden. Hun snakker ihvertfall naturlig med skikkelig flyt, og kaldheten hennes kler faktisk også Hanne Wilhelmsen-figuren litt. Dessuten liker jeg Engvoll godt fra før.

Ellers i rollegalleriet er det imidlertid mye grums og tøv.

Den som imidlertid skuffer meg mest er Pål Sverre Hagen. Skuespilleregenskapene hans ellers må ikke trekkes i tvil da han mang en gang tidligere har levert klasse, men i denne serien er han svak, nærmest en pinlig parodi.

Hagen er selvsagt en kvalitetsskuespiller, men jeg har sagt om han før at det er dialektkrøll. Måten han prater på i denne serien høres utrolig uekte ut, monoton, nesten som han står og leser en tekst uten verken flyt eller innlevelse. Dessuten er rollefiguren teit. Lege liksom, kjøper jeg overhodet ikke. Håndballtrener, neppe.

Som serieskaper er det å få publikum å kjøpe et serieunivers et premiss for å lykkes, noe man ikke klarer her. At alt er fiktivt er nå en ting, man skal ikke pirke for mye i detaljer, men hele hotellet og det geografiske henger dårlig på greip. At været også totalt hindrer norsk redningstjeneste, som vel må være i verdensklasse(?), og politi å ankomme stedet på dagevis, som sies være 34 kilometer unna nærmeste sted, virker heller ikke akkurat plausibelt.

Dessuten, og det er pirk, men vinter og tog til Narvik fra Sverige. Hvor er alle vinterturistene fra Asia? Jaja, vi lar den passere.

Seriens ånd føles litt inspirert som en ønsket miks av krimklassikere fra Agatha Christie, med et “whodunnit”-mysterie der pilen av mistanker peker i alle retninger, og typisk mørk nordic noir stil. Samtidig føles det påfallende  karikaturaktig ut, litt “tegneseri’ish”, som om det er gjort tydelig at dette faktisk bare er fiksjon og en fabel – noe det såklart er også – men det er som om serieskaperne ikke vil at seerne skal tro på historien, og da er man på feil spor.

Jeg undres også litt over hvilken visjon man har med serien, om den skal fremstå som en “seriøs” krim i Agatha Christie-stil, eller om det er meningen at det skal være et slags nivå av krimparodi eller humor. For her er mye tull blandet inn, blant annet en amatørradiogjøk som minner om en episode fra Fleksnes.

At man kan gjette underveis og spekulere på hvem og hva som ligger bak, er derimot et pluss, dog ikke veldig godt utført i dette tilfellet. Her er det nemlig vanskelig å skue noen løsning før siste episode. Løsningen da? Vel, den er ikke direkte overbevisende, og slett ikke særlig tilfredsstillende.

Det er dessuten også en del klisjèer man smører ut. Blant annet sur usympatisk forretningsmann som krever, hyler og gauler. Tro hvordan det går med han’a gitt…

Det er forresten ikke akkurat noe hotell i særklasse de togreisende må ta inn på. I velkjent krimstil er det selvfølgelig ikke bare velstand på dette hotellet, som skjuler noe, kanskje også noe mystisk på grensen til overnaturlig? Her er en kvinne som hører, ser og føler, nesten som en Lilli Bendriss light. Noe som forøvrig ikke funker særlig bra det heller. Hotellets eier (og personale) gidder jeg knapt nok nevne. Isolasjonsfølelsen kan man tildels si er til stede, men det kjennes likevel unødvendig falskt ut. Plotthull er det flere av, og tilfeldigheter.

Jeg er overrasket over at Erik Skjoldbjærg har regien etter å ha sett resultatet. Jeg hadde utvilsomt forventet noe langt bedre fra en regissør av Skjoldbjærgs kaliber.

Imidlertid er jo noe bra her.

Jentene i håndballaget som er strandet føles tilstrekkelig ekte og gjenkjennbare både i væremåte og gjerning, og tilfører en brokete forsamling i rollegalleriet noe svært positivt, og er kanskje nesten de eneste man virkelig bryr seg om av figurene? Riktignok er det vel bare to av jentene som er reelle birollekarakterer. Ellie Osborne som spiller trenerens datter gjør en solid innsats.

Aller best derimot syns jeg Fabian Penje (21) er i rollen som den 16 år gamle Adrian, som reiser sammen med den noe eldre gjengen med unge nynazister. Fabian Penje, som mange husker fra «Young Royals», er utvilsomt den som ser ut til å ha fått størst register å spille på, og han gjør det smakfullt og utmerket. Her er både frykt/redsel og sinne, samtidig som man ser tvilen hos han. Her er også noen interessante sider å spore rundt temaer som gruppepress, som gjør rollefiguren Adrian småspennende, og faktisk sympatisk på tross av hans mulige holdninger.

Selve togulykken med kræsjet inn i snøraset er det god regi på, og bra foto. Vi får se fra flere involvertes ståsted, noe som gjør spenningen bedre.

Noen vittige replikker som trekker litt i smilebåndet er det å spore her, blant annet fra veteranen Kjell Bergqvist som spiller en av de togreisende. Også han gjør en brukbar birolle.

At ikke bare usympatiske figurer ofres er vel også et pluss, som kan gjøre oss som ser på litt “opprørte” og få frem litt engasjement, men når ikke engang ektefellen til et av ofrene virker å bli særlig berørt, hvorfor skal vi seere gidde?

Nei, desverre folkens, jeg elsker jo norsk og svensk krim og skulle gjerne sagt at «Blindspor» var artig, moro, spennende og vel verdt å se, men det ville vært en hvit løgn.

Terningkast 3 kunne nok forsvares her, for om man legger godviljen til er det jo litt underholdende. Det som er av spenning blir heller ikke avslørt for tidlig, imidlertid syns jeg det er så mye svakt her at bedømmelsen blir av det strenge slaget.

Kanskje er den ikke som nevnt innledningsvis en direkte kalkun, og helt bortkastet tid er det heller ikke. Noe her er av verdi, som Engvoll, Penje og Osborne. Dog er «Blindspor» som krim både nettopp et blindspor og feilspor, eller i beste fall litt tidtrøyte om man går til serien uten høye forventninger.

Kommentarer om Blindspor? Fyr løs i kommentarfeltet 😉

Det er hardt å være ungdom, ihvertfall for noen. Heldigvis finnes det hjelp.

TEENAGE LIFE INTERRUPTET (Filmtittel)

(UTEN SYNLIGE TEGN – Serieversjon TV2)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dokumentar, Norge, 2025, 1t 30m (Serieversjon på 3 episoder på 42+40+42 minutter)

Regi: Åse Svenheim Drivenes

Omtalen er basert på filmversjonen sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival, der filmen gikk for utsolgt sal 1 på Fokus onsdag.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli,  filmhjerte.blogg.no- larsgronli ætt hotmail. com

Foto: Pressefoto/TIFF (øverst) og skjermbilde trailer/TIFF

Fire unge jenter som har det verre enn mange andre jevngamle møter vi i dokumentaren Teenage Life Interruptet. Filmen er også å finne på TV2 Play i en serieversjon under tittelen Uten synlige tegn, som allerede har blitt en stor seersuksess.

Flere barn og unge enn noen gang før sliter med sykdommer og plager med uforklarlige symptomer, som leger og sykehus ikke har kunnet gi medisinske forklaringer på. Symptomer mange avfeier med enkle årsaker, eller som latskap hos ungdommene. Men to leger på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø tar ungdommenes plager og smerter på dypeste alvor.

I filmen følges fire unge jenter tett gjennom behandlingen deres, som i hovedsak består av grundige samtaler mellom pasient, foreldre og de to legene, Hans Petter Fundingsrud og Elin Drivenes (sistnevnte er søster til regissør Åse Drivenes). Det er både rørende, sterkt og veldig godt å se hvordan de gradvis får jentene til å se at smertene deres ikke bare er forbundet med det som skjer inni kroppen, men også har sammenheng  med omgivelsene og bakgrunnen deres – og ikke minst jentenes respons på å bli tatt på alvor.

Jentene har ulik grad av tillit til helsevesenet, etter å i flere år ha opplevd å få ulike svar og til og med opplevd å ikke bli trodd. Det de har til felles er at alle sliter med sterke smerter i kroppen. Noen har spiseforstyrrelser, kraftige magesmerter, numne føtter, klarer ikke stå, besvimelsesanfall, oppkast, hodesmerter, med mere. Kort sagt sliter de sterkt med sin psykiske helse, har falt ut av skole og sosialt liv. Historiene deres er sterke, rørende og engasjerende.

Dokumentaren gir et unikt innsyn i de to legenes iherdige oppfølging av de unge jentene, Margrethe, Julie, Thea og den fjerde som jeg ikke husker navnet på i farta! (slapt av filmhjerte…). Hvordan regissør Åse Drivenes har fått ungdommene til å åpne seg, og blottlegge seg følelsesmessig, foran åpent kamera er mildt sagt enormt imponerende. Det kreves å etablere en fjellstødig tillit for å klare slikt, og på det feltet må vel regissør Drivenes sies å ha levert strålende, godt hjulpet av søster Elin selvsagt.

Den ene av jentene er muligens litt utfordrende å like i begynnelsen, men det meste går over!

For du all verden så modige og tøffe disse jentene er, som velger å dele sine mest private og personlige detaljer om sin egen helse. Man blir dypt imponert, og rørt, over hvordan de gir av seg selv, og hvordan deres historier allerede har hjulpet andre i lignende situasjoner.

De to legenes diskusjoner og samtaler seg imellom føles også eksklusivt og lærerikt å se og høre på. Og interessant med et innblikk i hvordan pasienter diskuteres. De to drar utvilsomt lærdom av hverandre underveis.

Når den ene, Elin (Drivenes), som ihvertfall er en av de mest og beste pedagogiske leger jeg har sett, spørrende, og med glimt i øyet, sier til sin kollega om en av jentene som i begynnelsen er motvillig til tiltakene de skisserer at “du er egentlig litt lei av ho”, hvorpå Hans Petter (Fundingsrud) svarer kontant “Ja, det er noe i henne som trigger meg”, er det lett å tenke at han er enda en lege som ikke tar ungdommene på alvor.

DET stemmer imidlertid ikke får vi raskt se, og faktisk tenker nok mange som ser på selv nesten litt likt med han i starten, undertegnede inkludert. Det er litt interessant å reflektere over. I en sekvens senere i filmen viser forøvrig også Fundingsrud sine briljante teknikker. Egentlig veldig enkle, men likevel så effektive og virkningsfulle.

Det er vanskelig om ikke umulig å ikke bli berørt når tårene renner hos ungdommene og foreldre i filmen, for de tårene og fortvilelsene er ett hundre prosent ekte og autentiske.

Hvordan de to legene med største respekt for sine pasienter, og deres evne til å lytte og forsiktig utfordre jentene til en vei mot å bli bedre, er også litt magisk å være vitne til. 

Når jeg skal gi trekk for noe i filmen, så kunne det vært viet mer tid til hver av de unge, fulgt de i noen situasjoner i hjemmet for eksempel. Det kunne også vært interessant å fått noen reaksjoner fra andre helsepersonell, dog skjønner jeg at det ville blitt en annen type historie da. Noen flere momenter finnes jeg kunne satt fingeren på eller stilt spørsmål ved, og et par valg av disteaksjoner i filmen, men vi lar det ligge.

Åse Drivenes har i alle fall via jentene og de to legene formidlet og levert en viktig historie og lærdom. En lærdom om at det er mulig å tenke seg frisk, for å si det veldig forenklet, om man har de riktige redskapene rundt seg. En av de absolutt viktigste norske dokumentarer i nyere tid er herved servert!

Om filmen får noe videre levetid på kino etter TIFF aner jeg ikke, men poenget med kinovisning er kanskje heller ikke tilstede ettersom den nå ligger i tre episoder på TV 2 Play, TV 2 sin nett-TV, i en utvidet versjon til og med, og vel også kommer på lineær vanlig TV.

Terningkast 5, og fem av seks filmhjerter.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Terrorister med trusler om død og fordervelse, julaften, travel flyplass, og en småsliten antihelt, hørt det før? Netflix sin nye actionfulle “julaften”-film «Carry-On» blir litt som å kjøpe en Temu-Die Hard.

• CARRY-ON
• USA, 2024, Action/thriller, 1t 59m
• Medvirkende: Taron Egerton, Jason Bateman, Sofia Carson, Danielle Deadwyler,
Theo Rossi, Dean Norris, Gil Perez-Abraham, Sinqua Walls, Benito Martinez, med flere
• Kan sees kun på Netflix

Du får noe som aktiverer deg litt i dag, men er glemt i mårra. Litt som en billig temudings altså? Man har nok hatt et ønske om å gi et nikk til filmer som «Die Hard», «Speed» og andre høyoktans-spenningsfilmer i samme gate som filmens plott har lagt seg på, men «Carry-On» er selvsagt ikke i nærheten av slik kvalitetsaction. Med det i mente, forvent ikke allverdens av denne Netflix-produksjonen, som utspiller seg på en travel flyplass på selveste julaften. Imidlertid er ikke filmen direkte svak heller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En sikkerhetsvakt dras tilfeldig inn i planene om å smugle en koffert med ukjent innhold gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen der han jobber. Flere ganger forsøker han vri seg unna, men han må fortsette, og fortsette, carry on… Taron Egerton (fra bl.a. «Rocketman») spiller rollen som den litt jobbtrøtte flyplassvekteren som blir truet til å motvillig hjelpe med å få en koffert ombord på et fly, stilt opp mot et dødelig ultimatum, mens Jason Bateman tar på seg skurkerollen.

Filmen er helt grei tidtrøyte og funker fint som tanketom sofaunderholdning en kveld. Du trenger ikke aktivere mange hjerneceller for å se og tenke ut hva som skal skje, noe som i seg selv er avslappende. Litt spenning er det såklart, krydret med småhumor, og giret opp med noen nevekamper, våpenbruk, en hysterisk (ufrivillig) komisk bilferd som antagelig er laget av noen unger på pcen hjemme, og annet ujulete aktiviteter.

Plottet i seg selv er ikke så ille egentlig, men filmen har markante mangler både hva intensitet, dialog, relasjoner, drama og manus angår, og klarer aldri å bli særlig interessant nok til at man vil huske denne filmen særlig lenge. Den har dog noen egenarter og originale idèer, imidlertid må det sies at denne filmen på ingen måte finner opp kruttet!

Egerton og Bateman gjør en bra jobb, særlig Egerton passer godt inn i rollen sin, og gir filmen tiltrengt energi og en rollefigur å bry seg litt om. Resten av rollefigurene fremstår derimot for det meste pregløst og uspennende, selv om ingen spiller direkte dårlig (Ok, jeg syns ikke Carson overbeviser). Det gnistrer bare ikke av det.

Isolert sett ser ikke casten feil ut, med flere filmtryner mange nok drar kjensel på. Bateman topper selvsagt plakaten, men ved siden av hovedrolleinnehaver Egerton er det et knippe mer eller mindre kjente ansikter i birollene. De mer kjente er Dean Norris («Breaking Bad»), Theo Rossi («Sons of Anarchy», «Luke Cage») og Danielle Deadwyler («Till»), og kanskje også Sofia Carson selv om hun er ny for min del. I Benito Martinez har forresten filmen han typen du vet du har sett en drøss ganger tidligere i X antall filmer og serier uten å egentlig med en gang huske hvor 😉 (Jeg vil tro han huskes best fra f. eks. «13 Reasons Why» og «The Blacklist»).

Det blir helt midt på treet for «Carry-On», det er ikke kjedelig og filmen surrer og går og man følger sånn tålig med på det som skjer på skjermen. Jeg lar meg underholde litt. Jeg er en smule streng og setter kun opp tre terningøyne, men flere vil sikkert synes filmen er litt bedre enn bare en treer. Karaktermessig vaker den like under terningkast 4. En treer betyr heller ikke at det er en dårlig film, i dette tilfellet er det en film med noen underholdende og spennende elementer, men med klare mangler. I min bok er ihvertfall terningkast 3-film verdt å se. Forvent forøvrig heller ikke å finne særlig av julestemningen her, men du kommer iallefall 2 timer nærmere jul, eller noe, ved å se «Carry-On» 😉

Beck – Vilhelm er tittelen på den hittil siste filmen i den tilsynelatende uendelige rekken av Beck-filmer! Og tallet er 51!

•FILMOMTALE / ANMELDELSE:

•BECK – VILHELM

•Film nummer 51 i rekken av Beck-filmer med Peter Haber som Beck
•Krim/thriller, Sverige, 2024, Svensk tale, norsk tekst, Spilletid 1t 30m
•Aldersgrense 15+
•Medvirkende: Valter Skarsgård, Peter Haber, Jennie Silferhjelm, Lukas Wetterberg, Måns Nathanaelson, med flere
•Premieren var 6. desember 2024
•Filmen kan bl.a. sees hos TV 2 Play (Norge) eller TV4 Play (Sverige)

Det er nye tider i Beck – og noe av det er faktisk bra, i et tidvis vellaget og velspilt enogfemtiende avsnitt. Ja forresten, nummer 52 er og på vei.

“Grannen” (Martins nabo) er desverre borte, av naturlige årsaker, og snart er antagelig også filmseriens hovedperson gjennom noen tiår også borte, faset ut av serien. Martin Beck (Peter Haber) er nemlig kun en liten birolle, som vi ser i fire, fem scener i løpet av filmen. Dog er det Martins barnebarn Vilhelm som nå har tredt frem i lyset, inn i politiets rekker, og som muligens kan bane seg vei inn i en mulig fremtidig fortsettelse som seriens frontperson – noe som ihvertfall vil bey at Beck-navnet på serien kan bestå.

Det grepet vil jeg isåfall berømme litt, selv om jeg noen ganger også føler at nå holder det, nå er det nok, nå kan de bare avslutte. Imidlertid ble det tidligere i år bekreftet at innspillingen av to nye filmer var på gang, dermed er ihvertfall en film til snart klar.

De siste årene har jeg vært litt småkritisk til en del av Beck-filmene som har kommet, men jeg elsker fortsatt svensk krim, særlig av arten politietterforskninger, så Beck er fortsatt noe som øyeblikkelig får min oppmerksomhet når en ny film dukker opp. Beck-filmene har dessuten aldri vært direkte dårlige, for selv om noen har “irritert” og kvaliteten vært variabel, klarer de fortsatt å engasjere og by på spenning, underholdning, dynamikk og litt nerve, til tross for at det innimellom har føltes som man holder kunstig liv i serien.

«Beck 51 er en videreføring av vår ambisjon om å kunne tilby seerne dramasatsinger av høy kvalitet (…) Beck 51 er en visuell film hvor Vilhelm får blomstre! Det byr på spenning og sterke følelser, og det vil garantert overraske.»

– Jon Mankell, Executive Producer TV4 (fra nordicwidescreen.com)

Beck er riktignok ikke det samme som det en gang var, og det vannes ut i rekkene, men noe er som det stort sett alltid har vært. Man følger endringene i tiden på en bra måte og selve Beck-universet føles egentlig tilfredsstillende likt hva det har vært, eller i samme ånd, til tross for at gode gamle Martin Beck ikke engang lengre er med i etterforskningsgruppa og sitter stuvet bort i en krok på politihuset, omplassert av etatens nye sjef, Ebba Ståhl.

Ny toppsjef på avdelingen har altså også kommet inn, etter at Fredèn nylig malte veggen med hjernen sin. Den nye sjefen som spilles av Nina Zanjani (kjent bl.a. fra «Wallander»-filmene og «Hamilton»-serien) virker å være et interessant tilskudd som kan utfordre gruppa noe.

Valter Skarsgård i rollen som Vilhelm Beck. Foto: TV4/Filmlance

Heldigvis er Valter Skarsgård utmerket i rollen som Vilhelm Beck, Martins barnebarn. Skarsgård, og selvsagt hans rollefigur Vilhelm, tilfører et mer ungdommelig pågangsmot og engasjement som serien utvilsomt har godt av og har vært litt i manko av en stund, samtidig som vi ser noen av sidene av tvil og skepsis hos han, som vi kjenner igjen fra hans bestefar. I tillegg er han ikke redd for å gå egne veier og bryte en regel eller tre.

Valter Skarsgård, jada seff sønn av selveste Stellan, er “bare” 29 år gammel og er utvilsomt et friskt pust i serien, han er både sjarmerende og en god skuespiller.

Rollefiguren har både den gløden og rettferdighetssansen som skal til, han kan føre serien videre, dersom det er planlagt flere filmer utover den forventede nummer 52. Noe jeg håper det blir, ihvertfall noen, men jeg håper isåfall Martin Beck også kan luske litt i bakgrunnen med gode råd til sin dattersønn.

Plottet i den nye filmen er ikke så verst, dog med noen hull, og det er en grei spenningskurve. Tre unge menn har spesialisert seg på å stjele dyre luksusklokker. Et ran i en leilighet i Stockholm ender i et brutalt mord som minner om en henrettelse. Vilhelm Beck er en av de første politimennene på stedet og starter sin egen etterforskning av saken, noe som fører til misnøye hos etterforskningslederen Alex Beijer (Jennie Silferhjelm).

Med på etterforskningslaget enn så lenge, i tillegg til Valter og Alex, og ihvertfall i film 51 er også den gamle traver den småkeitete og litt forsiktige og introverte Oscar (Måns Nathanaelson), samt alltid sympatiske og svært pliktoppfyllende Jenny (Anna Asp), dataeksperten Ayda (Elmira Arikan) og “bad boy” Josef (Martin Wallström).

Med Valters unge pågangsmot og en tydelig leder Alex i front er det fortsatt et bra team foran kamera som har ulike egenskaper som gjør det underholdende og fortsatt spennende nok å se på.

Dette kunne vært en film jeg følte løftet serien kraftig, men desverre tråkker manusforfatter og regi i en av sjangerens største klisjèer i løpet av filmen ved å i en samtale mellom to kollegaer i en bil gi et frempek, til noe som når det skjer man bare blir enormt skuffet av.

Om dette var “overraskelsen” en av produsentene trekker frem, bommer de iallefall. Hva det er kan jeg ikke si her uten å avsløre handlingen, men denne hendelsen legger en stor demper på entusiasmen min over den nye Beck-filmen og fører sikkert med seg spekulasjon over hva som skjer videre for en av rollefigurene. Skam eder!

Når det er sagt sitter jeg tilbake med et inntrykk av at Beck-filmserien kan leve videre og at «Beck – Vilhelm» har gitt filmserien et positivt dytt fremover. Filmen har doser av såvel spenning, nerve og adrenalin. Filmen er på 90 minutter, den perfekte spilletid for en krim og drapsetterforskning a la Beck. Filmhjerte er innom tanken på å bare gi tre av seks i karakterboka, men med en flink Vilhelm/Valter Skarsgård fortjener «Beck – Vilhelm» fire solide filmhjerter.

Kommentarfeltet er åpent for meninger om Beck. Fyr løs 😉

Den nye Netflix-julefilmen «Snøsøsteren», med Tromsø som kulisser, er en ganske så rørende, sjarmerende og fin familiefilm, som kommer til å stå seg godt i den norske julefilmarven.

•FILMOMTALE: 
•SNØSØSTEREN (Intern. tittel: The Snow Sister)
•Familiefilm/barn/drama, Norge, 2024
•Med: Mudit Gupta, Celina Meyer Hovland, Jan Sælid,
Samsaya Sampda Sharma, Gunnar Eiriksson, m.fl.
•Regi: Cecilie Mosli
•Hvor: Bare på Netflix

Litt varierende skuespillerprestasjoner, en noe banal stil og en ganske forutsigbar historie trekker ikke særlig ned, jeg syns årets norske Netflix-julefilm både er trivelig, severdig, rørende og litt emosjonell, dog kanskje med for lite av julens “magi”, selv om også det er bakt inn på en noe underfundig måte. Jeg har forøvrig ikke lest boka filmen er basert på, men det sies at de som har lest den nok vil kjenne seg igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

«Snøsøsteren» er ingen klassisk feelgood julefilm i den forstand at den oser av forventning om julens gleder, det er nemlig et ganske så sorgtungt bakteppe for historien, om familien som nylig har opplevd en tragedie, som har tatt vekk all livsgnist fra foreldrene. Med julen nært forestående er det ingenting som tyder på at familien skal feire jul, til Julian og lillesøsteren hans sin skuffelse. Tidligere på året døde nemlig storesøsteren deres, som bare ble 16 år.

Filmens hovedperson er sønnen i familien, 11 år gamle Julian, født på selveste julaften, men som nå sier han ikke bryr seg om julen. Hverdagen hans endres da han like før jul blir kjent med den sprudlende unge jenta Hedvig, som er på hans egen alder. Hun bor i et digert overdådig julepyntet hus og den alltid smilende jenta får myket opp i Julian sitt tungsinn – men det viser seg etterhvert at både huset og Hedvig har sine hemmeligheter hun ikke vil fortelle en nyskjerrig Julian om. Samtidig sliter Julian med vennskapet med skolekompisen sin, et vennskap som har møtt veggen den siste tiden.

Tematikken i filmen er i all hovedsak sentrert rundt forsoning, med død og savn sentralt – og å kunne legge ting bak seg, snakke om også det vanskelige, og gå videre, samt betydningen av tilhørighet og vennskap. Det er en rørende historie, selvsagt helt eventyraktig, men karakterene i filmen er lette å relatere seg til og like, særlig unge Julian.

Regissør (og skuespiller) Cecilie Mosli, kjent fra flere norske filmer og serier, som selv er fra Malangen i Troms, lykkes med å gi oss en lettfattelig historie på tross av det sorgtunge temaet, samtidig som det etterhvert også blir rom for humor litt jul, en god del ettertanke, og mye varme. Mosli lykkes også stort med det visuelle uttrykket i «Snøsøsteren», som er basert på Maja Lunde og Lisa Aisatos sin suksessbok fra 2018.

Det nevnes aldri noe stedsnavn i filmen, men «Snøsøsteren» er innspilt i vinterkledde Tromsø, som byr seg frem på en forførende måte, og gir filmen et ekstra krydder. De snøfylte gatene med gammel trehusbebyggelse, den julepynta delen av juletravle Storgata, og scenene fra ærverdige Alfheim svømmehall, gir virkelig filmen mye preg av både nostalgi, melankoli og det den trenger av julefølelser. Scenene i de mer landlige Tromsø-omgivelsene, samt fra Hedvigs villa, er også veldig vakre og fremstår sammen med byscenene som rene julekortmotiver. Visuelt sett er nemlig «Snøsøsteren» vakker, og filmen er vistnok også inspirert av mange av bokas illustrasjoner.

Skuespillerprestasjonene syns jeg er noe varierende, særlig barna har jeg et inntrykk av at har blitt for dårlig instruert, dialogen er innimellom i overkant stiv, men de to frontfigurene spilt av Mudit Gupta (Julian) og Celina Meyer Hovland (Hedvig) er veldig sjarmerende, utpreget sympatiske og løfter absolutt filmen. Så her får manus og andre ta ansvaret for stiv dialog og andre minuser. De voksne rollefigurene leverer ikke allverdens, men Jan Sælid er bra i rollen som den gamle mannen Julian blir kjent med.

Historien er forsåvidt ganske særegen og med en spesiell vri, for det er ikke veldig vanlig at sorgprosesser etter død bakes inn i slike familiefilmer med juletematikk. Det er likevel en universell tematikk med høy gjenkjenbarhet, så filmen vil sikkert underholde et bredt publikum også utenfor landegrensene. Filmen blir dog raskt forutsigbar og man skjønner tidlig hvor historien bærer. Med tanke på at dette er en film for hele familien, med aldersgrense satt til 10 år, er det vel imidlertid slik det bør være, og ikke en svakhet.

Filmen har heller ingen egentlig skumle scener, men et alvorlig tema, som er presentert på en både gjenkjenbar og enkel måte trygt også for barn, som gjør det fint å se på, men også litt stikkende i hjertet. Det er en emosjonell historie, som kanskje mangler litt på å trykke inn alle knappene. For min del blir nok historien og stilen litt for enkel, selv om den har noen viktige budskap, men jeg liker likevel «Snøsøsteren» og kommer garantert til å ta et gjensyn med den. Filmhjerte.blogg.no velger å la seg beruse av filmens varme fremfor en mer edruelig bedømmelse, og faller ned på et sterkt terningkast 5, eller fem pulserende av seks filmhjerter.

Alle foto: Netflix

Kommentarfeltet er åpent for innspill, meninger og hvasomhelst om Snøsøsteren. Syng ut! 😉

Hjertevarm, humoristisk, sår og levende dokumentar fra bygde-Norge

✅️ DOKUMENTARFILM: BRØDRENE JOHANSEN

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

✅️ Norge, 2023, 1t 22m, ingen aldersgrense 

✅️ Kan sees på NRK TV (Nett-TV) og vanlig lineær TV på NRK 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no 

TV-premiere for den nordnorske dokumentaren «Brødrene Johansen», som hadde kinopremiere i fjor. Undertegnede så filmen på TIFF i fjor, og endelig er den klar for TV nå.

Dette er en flott dokumentar hvor vi følger to brødre i en stor søskenflokk gjennom 10 år. Filmen handler som tittelen avslører, om familien Johansen fra den fraflytningstrua lille bygda Kråkrøhamn på øya Andørja i Troms.

Fra tiff.no sin omtale: Brødrene Johansen er en film om brorskap og tilhørighet. En varm og annerledes oppvekstfortelling, der bygdemenn blomstrer, både ved å bryte og bevare tradisjoner.

Det er en film som løfter det å bo og leve på bygda og i distriktene, om vennskap på tvers av alder, om brorskap, tradisjoner og forhold til foreldre og heimplass. Filmen har mye lun humor samtidig som den er både hverdagslig og ekte på godt og vondt.

Regissør Trude Ottersen sin første film, «Ishavsblod», fra 2016, ble en stor suksess, og ble bl.a. sendt som en serie på NRK. Nå er også endelig «Brødrene Johansen» klar for TV og nett-TV hos NRK. Dokumentaren hadde premiere i januar 2023, da den gjorde suksess og vant publikums hjerter på filmfestivalen i Tromsø.

Filmen følger i all hovedsak to av brødrene: Fiskeren og morroklumpen Jan Ivar, som liker livet slik det alltid har vært, og geitbonden Idar, som drømmer om kjærlighet, gjennom flere år i det lille bygdesamfunnet langs kysten på Andørja i Troms.

Seerne får følge arbeid, fritid og familielivet på gården, med fokus på de to brødrenes håp for fremtiden. Dokumentaren er både munter og underholdende, samtidig som den på en nær måte skildrer triste hendelser i livet. Det er likevel en lettbeint og ukontroversiell historie som berettes, uten verken store topper eller bunner. Det mest “kontroversielle” i så måte må vel være en viss bok den ene av brødrene i løpet av filmen arbeider med 😉

Jeg fascineres litt gjennom 82 minutter med familien Johansen. Det er rett og slett en hyggelig, trivelig og melankolsk stund du får servert. Vel verdt tiden.

Foto: tiff.no og filmweb.no

Jippi! Endelig er den norske filmskatten «Piratene» ute på Blu-Ray! “Radio Feskslog” er klar for nye og gamle seere og lyttere!

12. august ble omsider klassikeren «Piratene» fra 1983 for første gang sluppet i salg på Blu-Ray eller DVD. I denne bloggposten kan du se en håndfull bilder av blu-ray-discen og innpakningen.

Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli/Filmhjerte.blogg.no

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

PIRATENE (1983) [BLU-RAY].

For en barnslig glede som melder seg, når godt over 30 års ventetid for min del på å få «Piratene» (1983) i hus på fysisk format, endelig er ved veis ende! Tirsdag fikk jeg nemlig denne norske 80-tallsskatten på Blu-Ray. For meg som filmfrelst en jubeldag!

«Piratene» er nemlig en av mine absolutte norske filmfavoritter gjennom tidene, og den filmen jeg i en mannsalder har ønsket sterkest å få på fysisk format. En fartsfull og spennende film, med kjappe replikker, fengende musikk og fabelaktige Lofoten som scene.

Ukjent med «Piratene»? Tre arbeidsløse og samfunnstrøtte ungdommer i Svolvær starter piratradio der de spiller rølpete rock og angriper maktstrukturen i byen og gjør opprør mot makteliten. Myndighetene setter alle styrker inn for å bringe de til taushet.

Utover 90-tallet var håpet å finne filmen på VHS, men fant den aldri, da DVDen tok over var håpet at den skulle dukke opp på disc, men ikke der heller kom den. Riktignok har jeg sett filmen på nett i en noe slitt versjon, men å få den på fysisk format virket å forbli en drøm.

Først da Norske Filmklassikere-prosjektet på Facebook/Platekompaniet (ved crowdfunding på bidra.no) startet ifjor fikk jeg for første gang et skikkelig håp om at nå skjer det vel, og jeg så «Piratene» t.o.m. på kino (!) ifjor høst for første gang i kinoformat, på filmklubb-visning, i nyoppusset versjon, og forstod at filmen sannsynligvis ble å komme på Blu-Ray.

Men jammen var det Nasjonalbiblioteket som omsider gav ut «Piratene», og det syns jeg faktisk er tipp topp, for med filmen følger et 48 siders lite hefte (ca 35-36 sider tekst/bilder, pluss en del med engelsk tekst) med mye artig lesestoff om filmen og norsk film på 80-tallet, skrevet av Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved Carleton University i Ottawa, Canada.

I heftet er også blant annet mange fantastiske stillbilder fra filmen (noen fra nye vinkler ikke vist i filmen) og bak-kamera-bilder fra innspillingen. Flere bilder jeg aldri har sett før. Fantastisk!

Bilde og lyd er pusset opp og digitalisert, og fremstår bedre enn noen gang. Ut fra min bedømmelse er ihvertfall kvaliteten på både lyd og bilde veldig god, det er kun noen få scener med litt kornete bilde, som antagelig skyldes kvaliteten på originalmaterialet fra tidlig 80-tall.

For de som forstår seg på det; Bilde er ifølge opplysningene på coveret AVC 1080p 24fps 1.67:1. Lyd er DTS-HD Master Audio 2.0 Dolby Digital 2.0.

Formatet på blu-rayens innpakning, eller coveret, er såkalt digipak, altså et utbrettbart hardpappomslag. Litt som et gammeldags mini vinylplatealbum, med lomme til heftet og en plastplate som holder blu-ray-discen på plass.

Piratene kan kjøpes hos Platekompaniet og Nasjonalbiblioteket og koster 249 kroner.

Alle foto: Lars Jørgen Grønli