Årets første (og største?) norsk-svenske krimfeilspor og krimkalkun er servert allerede. Miniserien «Blindspor» som er basert på Anne Holts etterforsker Hanne Wilhelmsen er en kraftig skuffelse.

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Alle foto: PRIME VIDEO

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

• SERIEANMELDELSE

• BLINDSPOR

• Sverige/Norge, 2025
• 4 episoder, spilletid 46+47+45+45 min
• Regi: Erik Skjoldbjærg
• Skuespillere: Ida Engvoll, Pål Sverre Hagen, Sissela Kyle, Kjell Bergqvist, Fabian Penje, Elli Müller Osborne, Edvard Olsson, Nils Jørgen Kaalstad, med flere
• Hvor: Prime Video, hadde premiere 25. januar

Serien er kun å finne på strømmetjenesten Prime Video (Amazon Prime), noe som vel trolig gjør at seertallene ikke blir allverdens høye, for dette snøslapset kan trygt styres unna. Nå vet jeg ikke hvor mange nordmenn og svensker som har skaffet seg tilgang til Prime Video, annet enn at det er langt færre enn om det hadde dreid seg om Netflix, TV 2 Play, Max, NRK/SVT e.l. Prime har iallefall 7 dagers gratis prøve, så man kan se serien kostnadsfritt hvis man er interesserte, og Prime har også andre serier og filmer å by på.

Under en voldsom snøstorm kjører et tog fra Stockholm til Narvik inn i et snøskred, og passasjerene må søke tilflukt på et avsidesliggende hotell på norsk side av riksgrensen. Blant passasjerene er den midlertidig suspenderte svenske drapsetterforskeren Hanne Wilhelmsen (Ida Engvoll).

På hotellet begås det et mystisk drap, og togkonduktøren som døde i togulykken ble også tatt livet av viser det seg. Sammen med den norske legen Magnus (Pål Sverre Hagen), som er på reise med et jentelag i håndball, prøver Hanne å løse mysteriene. Hannes etterforskning vanskeliggjøres med at hun etter en skyteepisode har havnet i rullestol (som er en “fiffig” måte å hindre henne i å bevege seg fritt), samtidig som hun mangler jurisdiksjon siden de befinner seg i Norge, og redningstjenesten ikke kan nå frem på grunn av uværet.

I tillegg har en gjeng unge nynazister havnet under samme tak, sammen med en forøvrig broket forsamling “skipbrudne” togreisende

Plottet her kunne vært utgangspunkt for en mørk drapsgåte med spenning og underholdning, men desverre søles det bort i en salig graut. Handlingen er i hovedsak tam, sjelløs og kald. Rollefigurene er stort sett endimensjonelle, flate og merkelig følelsesløse – mens skuespillerprestasjonene som kunne løftet inntrykket bidrar istedet til at «Blindspor» virkelig på en negativ måte lever opp til navnet sitt.

Ida Engvoll som Hanne Wilhelmsen er riktignok til dels bra, selv om jeg ikke ser poenget med at Anne Holts etterforsker har blitt gjort svensk. At Hanne dessuten nesten gjennomgående virker både uempatisk, frekk og småsur, gjør rollekarakteren hennes langt mer uinteressant og uengasjerende enn den burde vært, og Engvolls uttrykksløse ansiktsuttrykk gjør figuren hennes grå.

Samtidig av positiv bemerkning så er Ida Engvoll, som vi blant annet husker som “Rebecka Martinsson”, veldig kul og behersket og er en av de to, tre i rollegalleriet som tross alt virker mest naturlig, selv om hun tydeligvis har fått streng beskjed om å kun ha ett ansiktsuttrykk hele tiden. Hun snakker ihvertfall naturlig med skikkelig flyt, og kaldheten hennes kler faktisk også Hanne Wilhelmsen-figuren litt. Dessuten liker jeg Engvoll godt fra før.

Ellers i rollegalleriet er det imidlertid mye grums og tøv.

Den som imidlertid skuffer meg mest er Pål Sverre Hagen. Skuespilleregenskapene hans ellers må ikke trekkes i tvil da han mang en gang tidligere har levert klasse, men i denne serien er han svak, nærmest en pinlig parodi.

Hagen er selvsagt en kvalitetsskuespiller, men jeg har sagt om han før at det er dialektkrøll. Måten han prater på i denne serien høres utrolig uekte ut, monoton, nesten som han står og leser en tekst uten verken flyt eller innlevelse. Dessuten er rollefiguren teit. Lege liksom, kjøper jeg overhodet ikke. Håndballtrener, neppe.

Som serieskaper er det å få publikum å kjøpe et serieunivers et premiss for å lykkes, noe man ikke klarer her. At alt er fiktivt er nå en ting, man skal ikke pirke for mye i detaljer, men hele hotellet og det geografiske henger dårlig på greip. At været også totalt hindrer norsk redningstjeneste, som vel må være i verdensklasse(?), og politi å ankomme stedet på dagevis, som sies være 34 kilometer unna nærmeste sted, virker heller ikke akkurat plausibelt.

Dessuten, og det er pirk, men vinter og tog til Narvik fra Sverige. Hvor er alle vinterturistene fra Asia? Jaja, vi lar den passere.

Seriens ånd føles litt inspirert som en ønsket miks av krimklassikere fra Agatha Christie, med et “whodunnit”-mysterie der pilen av mistanker peker i alle retninger, og typisk mørk nordic noir stil. Samtidig føles det påfallende  karikaturaktig ut, litt “tegneseri’ish”, som om det er gjort tydelig at dette faktisk bare er fiksjon og en fabel – noe det såklart er også – men det er som om serieskaperne ikke vil at seerne skal tro på historien, og da er man på feil spor.

Jeg undres også litt over hvilken visjon man har med serien, om den skal fremstå som en “seriøs” krim i Agatha Christie-stil, eller om det er meningen at det skal være et slags nivå av krimparodi eller humor. For her er mye tull blandet inn, blant annet en amatørradiogjøk som minner om en episode fra Fleksnes.

At man kan gjette underveis og spekulere på hvem og hva som ligger bak, er derimot et pluss, dog ikke veldig godt utført i dette tilfellet. Her er det nemlig vanskelig å skue noen løsning før siste episode. Løsningen da? Vel, den er ikke direkte overbevisende, og slett ikke særlig tilfredsstillende.

Det er dessuten også en del klisjèer man smører ut. Blant annet sur usympatisk forretningsmann som krever, hyler og gauler. Tro hvordan det går med han’a gitt…

Det er forresten ikke akkurat noe hotell i særklasse de togreisende må ta inn på. I velkjent krimstil er det selvfølgelig ikke bare velstand på dette hotellet, som skjuler noe, kanskje også noe mystisk på grensen til overnaturlig? Her er en kvinne som hører, ser og føler, nesten som en Lilli Bendriss light. Noe som forøvrig ikke funker særlig bra det heller. Hotellets eier (og personale) gidder jeg knapt nok nevne. Isolasjonsfølelsen kan man tildels si er til stede, men det kjennes likevel unødvendig falskt ut. Plotthull er det flere av, og tilfeldigheter.

Jeg er overrasket over at Erik Skjoldbjærg har regien etter å ha sett resultatet. Jeg hadde utvilsomt forventet noe langt bedre fra en regissør av Skjoldbjærgs kaliber.

Imidlertid er jo noe bra her.

Jentene i håndballaget som er strandet føles tilstrekkelig ekte og gjenkjennbare både i væremåte og gjerning, og tilfører en brokete forsamling i rollegalleriet noe svært positivt, og er kanskje nesten de eneste man virkelig bryr seg om av figurene? Riktignok er det vel bare to av jentene som er reelle birollekarakterer. Ellie Osborne som spiller trenerens datter gjør en solid innsats.

Aller best derimot syns jeg Fabian Penje (21) er i rollen som den 16 år gamle Adrian, som reiser sammen med den noe eldre gjengen med unge nynazister. Fabian Penje, som mange husker fra «Young Royals», er utvilsomt den som ser ut til å ha fått størst register å spille på, og han gjør det smakfullt og utmerket. Her er både frykt/redsel og sinne, samtidig som man ser tvilen hos han. Her er også noen interessante sider å spore rundt temaer som gruppepress, som gjør rollefiguren Adrian småspennende, og faktisk sympatisk på tross av hans mulige holdninger.

Selve togulykken med kræsjet inn i snøraset er det god regi på, og bra foto. Vi får se fra flere involvertes ståsted, noe som gjør spenningen bedre.

Noen vittige replikker som trekker litt i smilebåndet er det å spore her, blant annet fra veteranen Kjell Bergqvist som spiller en av de togreisende. Også han gjør en brukbar birolle.

At ikke bare usympatiske figurer ofres er vel også et pluss, som kan gjøre oss som ser på litt “opprørte” og få frem litt engasjement, men når ikke engang ektefellen til et av ofrene virker å bli særlig berørt, hvorfor skal vi seere gidde?

Nei, desverre folkens, jeg elsker jo norsk og svensk krim og skulle gjerne sagt at «Blindspor» var artig, moro, spennende og vel verdt å se, men det ville vært en hvit løgn.

Terningkast 3 kunne nok forsvares her, for om man legger godviljen til er det jo litt underholdende. Det som er av spenning blir heller ikke avslørt for tidlig, imidlertid syns jeg det er så mye svakt her at bedømmelsen blir av det strenge slaget.

Kanskje er den ikke som nevnt innledningsvis en direkte kalkun, og helt bortkastet tid er det heller ikke. Noe her er av verdi, som Engvoll, Penje og Osborne. Dog er «Blindspor» som krim både nettopp et blindspor og feilspor, eller i beste fall litt tidtrøyte om man går til serien uten høye forventninger.

Kommentarer om Blindspor? Fyr løs i kommentarfeltet 😉

Det er hardt å være ungdom, ihvertfall for noen. Heldigvis finnes det hjelp.

TEENAGE LIFE INTERRUPTET (Filmtittel)

(UTEN SYNLIGE TEGN – Serieversjon TV2)

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Dokumentar, Norge, 2025, 1t 30m (Serieversjon på 3 episoder på 42+40+42 minutter)

Regi: Åse Svenheim Drivenes

Omtalen er basert på filmversjonen sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival, der filmen gikk for utsolgt sal 1 på Fokus onsdag.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli,  filmhjerte.blogg.no- larsgronli ætt hotmail. com

Foto: Pressefoto/TIFF (øverst) og skjermbilde trailer/TIFF

Fire unge jenter som har det verre enn mange andre jevngamle møter vi i dokumentaren Teenage Life Interruptet. Filmen er også å finne på TV2 Play i en serieversjon under tittelen Uten synlige tegn, som allerede har blitt en stor seersuksess.

Flere barn og unge enn noen gang før sliter med sykdommer og plager med uforklarlige symptomer, som leger og sykehus ikke har kunnet gi medisinske forklaringer på. Symptomer mange avfeier med enkle årsaker, eller som latskap hos ungdommene. Men to leger på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø tar ungdommenes plager og smerter på dypeste alvor.

I filmen følges fire unge jenter tett gjennom behandlingen deres, som i hovedsak består av grundige samtaler mellom pasient, foreldre og de to legene, Hans Petter Fundingsrud og Elin Drivenes (sistnevnte er søster til regissør Åse Drivenes). Det er både rørende, sterkt og veldig godt å se hvordan de gradvis får jentene til å se at smertene deres ikke bare er forbundet med det som skjer inni kroppen, men også har sammenheng  med omgivelsene og bakgrunnen deres – og ikke minst jentenes respons på å bli tatt på alvor.

Jentene har ulik grad av tillit til helsevesenet, etter å i flere år ha opplevd å få ulike svar og til og med opplevd å ikke bli trodd. Det de har til felles er at alle sliter med sterke smerter i kroppen. Noen har spiseforstyrrelser, kraftige magesmerter, numne føtter, klarer ikke stå, besvimelsesanfall, oppkast, hodesmerter, med mere. Kort sagt sliter de sterkt med sin psykiske helse, har falt ut av skole og sosialt liv. Historiene deres er sterke, rørende og engasjerende.

Dokumentaren gir et unikt innsyn i de to legenes iherdige oppfølging av de unge jentene, Margrethe, Julie, Thea og den fjerde som jeg ikke husker navnet på i farta! (slapt av filmhjerte…). Hvordan regissør Åse Drivenes har fått ungdommene til å åpne seg, og blottlegge seg følelsesmessig, foran åpent kamera er mildt sagt enormt imponerende. Det kreves å etablere en fjellstødig tillit for å klare slikt, og på det feltet må vel regissør Drivenes sies å ha levert strålende, godt hjulpet av søster Elin selvsagt.

Den ene av jentene er muligens litt utfordrende å like i begynnelsen, men det meste går over!

For du all verden så modige og tøffe disse jentene er, som velger å dele sine mest private og personlige detaljer om sin egen helse. Man blir dypt imponert, og rørt, over hvordan de gir av seg selv, og hvordan deres historier allerede har hjulpet andre i lignende situasjoner.

De to legenes diskusjoner og samtaler seg imellom føles også eksklusivt og lærerikt å se og høre på. Og interessant med et innblikk i hvordan pasienter diskuteres. De to drar utvilsomt lærdom av hverandre underveis.

Når den ene, Elin (Drivenes), som ihvertfall er en av de mest og beste pedagogiske leger jeg har sett, spørrende, og med glimt i øyet, sier til sin kollega om en av jentene som i begynnelsen er motvillig til tiltakene de skisserer at “du er egentlig litt lei av ho”, hvorpå Hans Petter (Fundingsrud) svarer kontant “Ja, det er noe i henne som trigger meg”, er det lett å tenke at han er enda en lege som ikke tar ungdommene på alvor.

DET stemmer imidlertid ikke får vi raskt se, og faktisk tenker nok mange som ser på selv nesten litt likt med han i starten, undertegnede inkludert. Det er litt interessant å reflektere over. I en sekvens senere i filmen viser forøvrig også Fundingsrud sine briljante teknikker. Egentlig veldig enkle, men likevel så effektive og virkningsfulle.

Det er vanskelig om ikke umulig å ikke bli berørt når tårene renner hos ungdommene og foreldre i filmen, for de tårene og fortvilelsene er ett hundre prosent ekte og autentiske.

Hvordan de to legene med største respekt for sine pasienter, og deres evne til å lytte og forsiktig utfordre jentene til en vei mot å bli bedre, er også litt magisk å være vitne til. 

Når jeg skal gi trekk for noe i filmen, så kunne det vært viet mer tid til hver av de unge, fulgt de i noen situasjoner i hjemmet for eksempel. Det kunne også vært interessant å fått noen reaksjoner fra andre helsepersonell, dog skjønner jeg at det ville blitt en annen type historie da. Noen flere momenter finnes jeg kunne satt fingeren på eller stilt spørsmål ved, og et par valg av disteaksjoner i filmen, men vi lar det ligge.

Åse Drivenes har i alle fall via jentene og de to legene formidlet og levert en viktig historie og lærdom. En lærdom om at det er mulig å tenke seg frisk, for å si det veldig forenklet, om man har de riktige redskapene rundt seg. En av de absolutt viktigste norske dokumentarer i nyere tid er herved servert!

Om filmen får noe videre levetid på kino etter TIFF aner jeg ikke, men poenget med kinovisning er kanskje heller ikke tilstede ettersom den nå ligger i tre episoder på TV 2 Play, TV 2 sin nett-TV, i en utvidet versjon til og med, og vel også kommer på lineær vanlig TV.

Terningkast 5, og fem av seks filmhjerter.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Terrorister med trusler om død og fordervelse, julaften, travel flyplass, og en småsliten antihelt, hørt det før? Netflix sin nye actionfulle “julaften”-film «Carry-On» blir litt som å kjøpe en Temu-Die Hard.

• CARRY-ON
• USA, 2024, Action/thriller, 1t 59m
• Medvirkende: Taron Egerton, Jason Bateman, Sofia Carson, Danielle Deadwyler,
Theo Rossi, Dean Norris, Gil Perez-Abraham, Sinqua Walls, Benito Martinez, med flere
• Kan sees kun på Netflix

Du får noe som aktiverer deg litt i dag, men er glemt i mårra. Litt som en billig temudings altså? Man har nok hatt et ønske om å gi et nikk til filmer som «Die Hard», «Speed» og andre høyoktans-spenningsfilmer i samme gate som filmens plott har lagt seg på, men «Carry-On» er selvsagt ikke i nærheten av slik kvalitetsaction. Med det i mente, forvent ikke allverdens av denne Netflix-produksjonen, som utspiller seg på en travel flyplass på selveste julaften. Imidlertid er ikke filmen direkte svak heller.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

En sikkerhetsvakt dras tilfeldig inn i planene om å smugle en koffert med ukjent innhold gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen der han jobber. Flere ganger forsøker han vri seg unna, men han må fortsette, og fortsette, carry on… Taron Egerton (fra bl.a. «Rocketman») spiller rollen som den litt jobbtrøtte flyplassvekteren som blir truet til å motvillig hjelpe med å få en koffert ombord på et fly, stilt opp mot et dødelig ultimatum, mens Jason Bateman tar på seg skurkerollen.

Filmen er helt grei tidtrøyte og funker fint som tanketom sofaunderholdning en kveld. Du trenger ikke aktivere mange hjerneceller for å se og tenke ut hva som skal skje, noe som i seg selv er avslappende. Litt spenning er det såklart, krydret med småhumor, og giret opp med noen nevekamper, våpenbruk, en hysterisk (ufrivillig) komisk bilferd som antagelig er laget av noen unger på pcen hjemme, og annet ujulete aktiviteter.

Plottet i seg selv er ikke så ille egentlig, men filmen har markante mangler både hva intensitet, dialog, relasjoner, drama og manus angår, og klarer aldri å bli særlig interessant nok til at man vil huske denne filmen særlig lenge. Den har dog noen egenarter og originale idèer, imidlertid må det sies at denne filmen på ingen måte finner opp kruttet!

Egerton og Bateman gjør en bra jobb, særlig Egerton passer godt inn i rollen sin, og gir filmen tiltrengt energi og en rollefigur å bry seg litt om. Resten av rollefigurene fremstår derimot for det meste pregløst og uspennende, selv om ingen spiller direkte dårlig (Ok, jeg syns ikke Carson overbeviser). Det gnistrer bare ikke av det.

Isolert sett ser ikke casten feil ut, med flere filmtryner mange nok drar kjensel på. Bateman topper selvsagt plakaten, men ved siden av hovedrolleinnehaver Egerton er det et knippe mer eller mindre kjente ansikter i birollene. De mer kjente er Dean Norris («Breaking Bad»), Theo Rossi («Sons of Anarchy», «Luke Cage») og Danielle Deadwyler («Till»), og kanskje også Sofia Carson selv om hun er ny for min del. I Benito Martinez har forresten filmen han typen du vet du har sett en drøss ganger tidligere i X antall filmer og serier uten å egentlig med en gang huske hvor 😉 (Jeg vil tro han huskes best fra f. eks. «13 Reasons Why» og «The Blacklist»).

Det blir helt midt på treet for «Carry-On», det er ikke kjedelig og filmen surrer og går og man følger sånn tålig med på det som skjer på skjermen. Jeg lar meg underholde litt. Jeg er en smule streng og setter kun opp tre terningøyne, men flere vil sikkert synes filmen er litt bedre enn bare en treer. Karaktermessig vaker den like under terningkast 4. En treer betyr heller ikke at det er en dårlig film, i dette tilfellet er det en film med noen underholdende og spennende elementer, men med klare mangler. I min bok er ihvertfall terningkast 3-film verdt å se. Forvent forøvrig heller ikke å finne særlig av julestemningen her, men du kommer iallefall 2 timer nærmere jul, eller noe, ved å se «Carry-On» 😉

Beck – Vilhelm er tittelen på den hittil siste filmen i den tilsynelatende uendelige rekken av Beck-filmer! Og tallet er 51!

•FILMOMTALE / ANMELDELSE:

•BECK – VILHELM

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

•Film nummer 51 i rekken av Beck-filmer med Peter Haber som Beck
•Krim/thriller, Sverige, 2024, Svensk tale, norsk tekst, Spilletid 1t 30m
•Aldersgrense 15+
•Medvirkende: Valter Skarsgård, Peter Haber, Jennie Silferhjelm, Lukas Wetterberg, Måns Nathanaelson, med flere
•Premieren var 6. desember 2024
•Filmen kan bl.a. sees hos TV 2 Play (Norge) eller TV4 Play (Sverige)

Det er nye tider i Beck – og noe av det er faktisk bra, i et tidvis vellaget og velspilt enogfemtiende avsnitt. Ja forresten, nummer 52 er og på vei.

“Grannen” (Martins nabo) er desverre borte, av naturlige årsaker, og snart er antagelig også filmseriens hovedperson gjennom noen tiår også borte, faset ut av serien. Martin Beck (Peter Haber) er nemlig kun en liten birolle, som vi ser i fire, fem scener i løpet av filmen. Dog er det Martins barnebarn Vilhelm som nå har tredt frem i lyset, inn i politiets rekker, og som muligens kan bane seg vei inn i en mulig fremtidig fortsettelse som seriens frontperson – noe som ihvertfall vil bey at Beck-navnet på serien kan bestå.

Det grepet vil jeg isåfall berømme litt, selv om jeg noen ganger også føler at nå holder det, nå er det nok, nå kan de bare avslutte. Imidlertid ble det tidligere i år bekreftet at innspillingen av to nye filmer var på gang, dermed er ihvertfall en film til snart klar.

De siste årene har jeg vært litt småkritisk til en del av Beck-filmene som har kommet, men jeg elsker fortsatt svensk krim, særlig av arten politietterforskninger, så Beck er fortsatt noe som øyeblikkelig får min oppmerksomhet når en ny film dukker opp. Beck-filmene har dessuten aldri vært direkte dårlige, for selv om noen har “irritert” og kvaliteten vært variabel, klarer de fortsatt å engasjere og by på spenning, underholdning, dynamikk og litt nerve, til tross for at det innimellom har føltes som man holder kunstig liv i serien.

«Beck 51 er en videreføring av vår ambisjon om å kunne tilby seerne dramasatsinger av høy kvalitet (…) Beck 51 er en visuell film hvor Vilhelm får blomstre! Det byr på spenning og sterke følelser, og det vil garantert overraske.»

– Jon Mankell, Executive Producer TV4 (fra nordicwidescreen.com)

Beck er riktignok ikke det samme som det en gang var, og det vannes ut i rekkene, men noe er som det stort sett alltid har vært. Man følger endringene i tiden på en bra måte og selve Beck-universet føles egentlig tilfredsstillende likt hva det har vært, eller i samme ånd, til tross for at gode gamle Martin Beck ikke engang lengre er med i etterforskningsgruppa og sitter stuvet bort i en krok på politihuset, omplassert av etatens nye sjef, Ebba Ståhl.

Ny toppsjef på avdelingen har altså også kommet inn, etter at Fredèn nylig malte veggen med hjernen sin. Den nye sjefen som spilles av Nina Zanjani (kjent bl.a. fra «Wallander»-filmene og «Hamilton»-serien) virker å være et interessant tilskudd som kan utfordre gruppa noe.

Valter Skarsgård i rollen som Vilhelm Beck. Foto: TV4/Filmlance

Heldigvis er Valter Skarsgård utmerket i rollen som Vilhelm Beck, Martins barnebarn. Skarsgård, og selvsagt hans rollefigur Vilhelm, tilfører et mer ungdommelig pågangsmot og engasjement som serien utvilsomt har godt av og har vært litt i manko av en stund, samtidig som vi ser noen av sidene av tvil og skepsis hos han, som vi kjenner igjen fra hans bestefar. I tillegg er han ikke redd for å gå egne veier og bryte en regel eller tre.

Valter Skarsgård, jada seff sønn av selveste Stellan, er “bare” 29 år gammel og er utvilsomt et friskt pust i serien, han er både sjarmerende og en god skuespiller.

Rollefiguren har både den gløden og rettferdighetssansen som skal til, han kan føre serien videre, dersom det er planlagt flere filmer utover den forventede nummer 52. Noe jeg håper det blir, ihvertfall noen, men jeg håper isåfall Martin Beck også kan luske litt i bakgrunnen med gode råd til sin dattersønn.

Plottet i den nye filmen er ikke så verst, dog med noen hull, og det er en grei spenningskurve. Tre unge menn har spesialisert seg på å stjele dyre luksusklokker. Et ran i en leilighet i Stockholm ender i et brutalt mord som minner om en henrettelse. Vilhelm Beck er en av de første politimennene på stedet og starter sin egen etterforskning av saken, noe som fører til misnøye hos etterforskningslederen Alex Beijer (Jennie Silferhjelm).

Med på etterforskningslaget enn så lenge, i tillegg til Valter og Alex, og ihvertfall i film 51 er også den gamle traver den småkeitete og litt forsiktige og introverte Oscar (Måns Nathanaelson), samt alltid sympatiske og svært pliktoppfyllende Jenny (Anna Asp), dataeksperten Ayda (Elmira Arikan) og “bad boy” Josef (Martin Wallström).

Med Valters unge pågangsmot og en tydelig leder Alex i front er det fortsatt et bra team foran kamera som har ulike egenskaper som gjør det underholdende og fortsatt spennende nok å se på.

Dette kunne vært en film jeg følte løftet serien kraftig, men desverre tråkker manusforfatter og regi i en av sjangerens største klisjèer i løpet av filmen ved å i en samtale mellom to kollegaer i en bil gi et frempek, til noe som når det skjer man bare blir enormt skuffet av.

Om dette var “overraskelsen” en av produsentene trekker frem, bommer de iallefall. Hva det er kan jeg ikke si her uten å avsløre handlingen, men denne hendelsen legger en stor demper på entusiasmen min over den nye Beck-filmen og fører sikkert med seg spekulasjon over hva som skjer videre for en av rollefigurene. Skam eder!

Når det er sagt sitter jeg tilbake med et inntrykk av at Beck-filmserien kan leve videre og at «Beck – Vilhelm» har gitt filmserien et positivt dytt fremover. Filmen har doser av såvel spenning, nerve og adrenalin. Filmen er på 90 minutter, den perfekte spilletid for en krim og drapsetterforskning a la Beck. Filmhjerte er innom tanken på å bare gi tre av seks i karakterboka, men med en flink Vilhelm/Valter Skarsgård fortjener «Beck – Vilhelm» fire solide filmhjerter.

Kommentarfeltet er åpent for meninger om Beck. Fyr løs 😉

Den nye Netflix-julefilmen «Snøsøsteren», med Tromsø som kulisser, er en ganske så rørende, sjarmerende og fin familiefilm, som kommer til å stå seg godt i den norske julefilmarven.

•FILMOMTALE: 
•SNØSØSTEREN (Intern. tittel: The Snow Sister)
•Familiefilm/barn/drama, Norge, 2024
•Med: Mudit Gupta, Celina Meyer Hovland, Jan Sælid,
Samsaya Sampda Sharma, Gunnar Eiriksson, m.fl.
•Regi: Cecilie Mosli
•Hvor: Bare på Netflix

Litt varierende skuespillerprestasjoner, en noe banal stil og en ganske forutsigbar historie trekker ikke særlig ned, jeg syns årets norske Netflix-julefilm både er trivelig, severdig, rørende og litt emosjonell, dog kanskje med for lite av julens “magi”, selv om også det er bakt inn på en noe underfundig måte. Jeg har forøvrig ikke lest boka filmen er basert på, men det sies at de som har lest den nok vil kjenne seg igjen.

«Snøsøsteren» er ingen klassisk feelgood julefilm i den forstand at den oser av forventning om julens gleder, det er nemlig et ganske så sorgtungt bakteppe for historien, om familien som nylig har opplevd en tragedie, som har tatt vekk all livsgnist fra foreldrene. Med julen nært forestående er det ingenting som tyder på at familien skal feire jul, til Julian og lillesøsteren hans sin skuffelse. Tidligere på året døde nemlig storesøsteren deres, som bare ble 16 år.

Filmens hovedperson er sønnen i familien, 11 år gamle Julian, født på selveste julaften, men som nå sier han ikke bryr seg om julen. Hverdagen hans endres da han like før jul blir kjent med den sprudlende unge jenta Hedvig, som er på hans egen alder. Hun bor i et digert overdådig julepyntet hus og den alltid smilende jenta får myket opp i Julian sitt tungsinn – men det viser seg etterhvert at både huset og Hedvig har sine hemmeligheter hun ikke vil fortelle en nyskjerrig Julian om. Samtidig sliter Julian med vennskapet med skolekompisen sin, et vennskap som har møtt veggen den siste tiden.

Tematikken i filmen er i all hovedsak sentrert rundt forsoning, med død og savn sentralt – og å kunne legge ting bak seg, snakke om også det vanskelige, og gå videre, samt betydningen av tilhørighet og vennskap. Det er en rørende historie, selvsagt helt eventyraktig, men karakterene i filmen er lette å relatere seg til og like, særlig unge Julian.

Regissør (og skuespiller) Cecilie Mosli, kjent fra flere norske filmer og serier, som selv er fra Malangen i Troms, lykkes med å gi oss en lettfattelig historie på tross av det sorgtunge temaet, samtidig som det etterhvert også blir rom for humor litt jul, en god del ettertanke, og mye varme. Mosli lykkes også stort med det visuelle uttrykket i «Snøsøsteren», som er basert på Maja Lunde og Lisa Aisatos sin suksessbok fra 2018.

Det nevnes aldri noe stedsnavn i filmen, men «Snøsøsteren» er innspilt i vinterkledde Tromsø, som byr seg frem på en forførende måte, og gir filmen et ekstra krydder. De snøfylte gatene med gammel trehusbebyggelse, den julepynta delen av juletravle Storgata, og scenene fra ærverdige Alfheim svømmehall, gir virkelig filmen mye preg av både nostalgi, melankoli og det den trenger av julefølelser. Scenene i de mer landlige Tromsø-omgivelsene, samt fra Hedvigs villa, er også veldig vakre og fremstår sammen med byscenene som rene julekortmotiver. Visuelt sett er nemlig «Snøsøsteren» vakker, og filmen er vistnok også inspirert av mange av bokas illustrasjoner.

Skuespillerprestasjonene syns jeg er noe varierende, særlig barna har jeg et inntrykk av at har blitt for dårlig instruert, dialogen er innimellom i overkant stiv, men de to frontfigurene spilt av Mudit Gupta (Julian) og Celina Meyer Hovland (Hedvig) er veldig sjarmerende, utpreget sympatiske og løfter absolutt filmen. Så her får manus og andre ta ansvaret for stiv dialog og andre minuser. De voksne rollefigurene leverer ikke allverdens, men Jan Sælid er bra i rollen som den gamle mannen Julian blir kjent med.

Historien er forsåvidt ganske særegen og med en spesiell vri, for det er ikke veldig vanlig at sorgprosesser etter død bakes inn i slike familiefilmer med juletematikk. Det er likevel en universell tematikk med høy gjenkjenbarhet, så filmen vil sikkert underholde et bredt publikum også utenfor landegrensene. Filmen blir dog raskt forutsigbar og man skjønner tidlig hvor historien bærer. Med tanke på at dette er en film for hele familien, med aldersgrense satt til 10 år, er det vel imidlertid slik det bør være, og ikke en svakhet.

Filmen har heller ingen egentlig skumle scener, men et alvorlig tema, som er presentert på en både gjenkjenbar og enkel måte trygt også for barn, som gjør det fint å se på, men også litt stikkende i hjertet. Det er en emosjonell historie, som kanskje mangler litt på å trykke inn alle knappene. For min del blir nok historien og stilen litt for enkel, selv om den har noen viktige budskap, men jeg liker likevel «Snøsøsteren» og kommer garantert til å ta et gjensyn med den. Filmhjerte.blogg.no velger å la seg beruse av filmens varme fremfor en mer edruelig bedømmelse, og faller ned på et sterkt terningkast 5, eller fem pulserende av seks filmhjerter.

Alle foto: Netflix

Kommentarfeltet er åpent for innspill, meninger og hvasomhelst om Snøsøsteren. Syng ut! 😉

Hjertevarm, humoristisk, sår og levende dokumentar fra bygde-Norge

✅️ DOKUMENTARFILM: BRØDRENE JOHANSEN

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

✅️ Norge, 2023, 1t 22m, ingen aldersgrense 

✅️ Kan sees på NRK TV (Nett-TV) og vanlig lineær TV på NRK 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no 

TV-premiere for den nordnorske dokumentaren «Brødrene Johansen», som hadde kinopremiere i fjor. Undertegnede så filmen på TIFF i fjor, og endelig er den klar for TV nå.

Dette er en flott dokumentar hvor vi følger to brødre i en stor søskenflokk gjennom 10 år. Filmen handler som tittelen avslører, om familien Johansen fra den fraflytningstrua lille bygda Kråkrøhamn på øya Andørja i Troms.

Fra tiff.no sin omtale: Brødrene Johansen er en film om brorskap og tilhørighet. En varm og annerledes oppvekstfortelling, der bygdemenn blomstrer, både ved å bryte og bevare tradisjoner.

Det er en film som løfter det å bo og leve på bygda og i distriktene, om vennskap på tvers av alder, om brorskap, tradisjoner og forhold til foreldre og heimplass. Filmen har mye lun humor samtidig som den er både hverdagslig og ekte på godt og vondt.

Regissør Trude Ottersen sin første film, «Ishavsblod», fra 2016, ble en stor suksess, og ble bl.a. sendt som en serie på NRK. Nå er også endelig «Brødrene Johansen» klar for TV og nett-TV hos NRK. Dokumentaren hadde premiere i januar 2023, da den gjorde suksess og vant publikums hjerter på filmfestivalen i Tromsø.

Filmen følger i all hovedsak to av brødrene: Fiskeren og morroklumpen Jan Ivar, som liker livet slik det alltid har vært, og geitbonden Idar, som drømmer om kjærlighet, gjennom flere år i det lille bygdesamfunnet langs kysten på Andørja i Troms.

Seerne får følge arbeid, fritid og familielivet på gården, med fokus på de to brødrenes håp for fremtiden. Dokumentaren er både munter og underholdende, samtidig som den på en nær måte skildrer triste hendelser i livet. Det er likevel en lettbeint og ukontroversiell historie som berettes, uten verken store topper eller bunner. Det mest “kontroversielle” i så måte må vel være en viss bok den ene av brødrene i løpet av filmen arbeider med 😉

Jeg fascineres litt gjennom 82 minutter med familien Johansen. Det er rett og slett en hyggelig, trivelig og melankolsk stund du får servert. Vel verdt tiden.

Foto: tiff.no og filmweb.no

Jippi! Endelig er den norske filmskatten «Piratene» ute på Blu-Ray! “Radio Feskslog” er klar for nye og gamle seere og lyttere!

12. august ble omsider klassikeren «Piratene» fra 1983 for første gang sluppet i salg på Blu-Ray eller DVD. I denne bloggposten kan du se en håndfull bilder av blu-ray-discen og innpakningen.

Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli/Filmhjerte.blogg.no

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

PIRATENE (1983) [BLU-RAY].

For en barnslig glede som melder seg, når godt over 30 års ventetid for min del på å få «Piratene» (1983) i hus på fysisk format, endelig er ved veis ende! Tirsdag fikk jeg nemlig denne norske 80-tallsskatten på Blu-Ray. For meg som filmfrelst en jubeldag!

«Piratene» er nemlig en av mine absolutte norske filmfavoritter gjennom tidene, og den filmen jeg i en mannsalder har ønsket sterkest å få på fysisk format. En fartsfull og spennende film, med kjappe replikker, fengende musikk og fabelaktige Lofoten som scene.

Ukjent med «Piratene»? Tre arbeidsløse og samfunnstrøtte ungdommer i Svolvær starter piratradio der de spiller rølpete rock og angriper maktstrukturen i byen og gjør opprør mot makteliten. Myndighetene setter alle styrker inn for å bringe de til taushet.

Utover 90-tallet var håpet å finne filmen på VHS, men fant den aldri, da DVDen tok over var håpet at den skulle dukke opp på disc, men ikke der heller kom den. Riktignok har jeg sett filmen på nett i en noe slitt versjon, men å få den på fysisk format virket å forbli en drøm.

Først da Norske Filmklassikere-prosjektet på Facebook/Platekompaniet (ved crowdfunding på bidra.no) startet ifjor fikk jeg for første gang et skikkelig håp om at nå skjer det vel, og jeg så «Piratene» t.o.m. på kino (!) ifjor høst for første gang i kinoformat, på filmklubb-visning, i nyoppusset versjon, og forstod at filmen sannsynligvis ble å komme på Blu-Ray.

Men jammen var det Nasjonalbiblioteket som omsider gav ut «Piratene», og det syns jeg faktisk er tipp topp, for med filmen følger et 48 siders lite hefte (ca 35-36 sider tekst/bilder, pluss en del med engelsk tekst) med mye artig lesestoff om filmen og norsk film på 80-tallet, skrevet av Gunnar Iversen, professor i filmvitenskap ved Carleton University i Ottawa, Canada.

I heftet er også blant annet mange fantastiske stillbilder fra filmen (noen fra nye vinkler ikke vist i filmen) og bak-kamera-bilder fra innspillingen. Flere bilder jeg aldri har sett før. Fantastisk!

Bilde og lyd er pusset opp og digitalisert, og fremstår bedre enn noen gang. Ut fra min bedømmelse er ihvertfall kvaliteten på både lyd og bilde veldig god, det er kun noen få scener med litt kornete bilde, som antagelig skyldes kvaliteten på originalmaterialet fra tidlig 80-tall.

For de som forstår seg på det; Bilde er ifølge opplysningene på coveret AVC 1080p 24fps 1.67:1. Lyd er DTS-HD Master Audio 2.0 Dolby Digital 2.0.

Formatet på blu-rayens innpakning, eller coveret, er såkalt digipak, altså et utbrettbart hardpappomslag. Litt som et gammeldags mini vinylplatealbum, med lomme til heftet og en plastplate som holder blu-ray-discen på plass.

Piratene kan kjøpes hos Platekompaniet og Nasjonalbiblioteket og koster 249 kroner.

Alle foto: Lars Jørgen Grønli

En jubeldag for en filmfrelst!  Til høsten kommer den nordnorske filmen «Piratene» fra 1983 endelig på Blu-Ray!

I over 30 år har jeg ventet på å få «Piratene» på fysisk format! Endelig er ventetiden snart over 😉

Da prosjektet “Norske Filmklassikere” som Christer Falch og Platekompaniet står bak ble lansert på Facebook i fjor høst fikk mange håp om å få favorittene sine blant norske eldre filmer utgitt på fysisk format i tida framover, via såkalt crowdfunding, folkefinansiering, på bidra.no. Men det er ikke der «Piratene» omsider skal ut til folket og filmhyller land og strand rundt.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Tidligere i år leste jeg til begeistring at Nasjonalbiblioteket til høsten skal gi ut to eldre norske filmer på Blu-Ray, hvorav den ene er kultklassikeren «Piratene» fra 1983. Jubelen stod nesten i taket, hehe, selv om det da var en ubekreftet melding skrevet av en privatperson som hadde kontaktet Nasjonalbiblioteket med forespørsel om kommende utgivelser av film i år.

Men det er ingen grunn til å tvile, for «Piratene» kommer og slippes i høst. Platekompaniet.no tar nemlig nå imot forhåndsbestillinger av filmen. Klikk og kjøp!

Som du sikkert forstår er «Piratene» en film jeg virkelig liker. Ja jeg vil faktisk si at den kanskje er min personlige norske favorittfilm, og iallefall blant topp 5, gjennom tidene. Filmen som er regissert av Morten Kolstad kom ut i 1983, og har vært sendt på NRK noen ganger.

Ifjor fikk jeg endelig også sett den på kino(!) i restaurert utgave med flott bilde og lyd, da det i forbindelse med filmens 40-årsjubileum ble satt opp en visning i Tromsø i samarbeid med Tromsø Filmklubb og podcasten Norsk Kultfilm. Det var utrolig kult! Da var hovedrolleinnehaverne Trond Petter Stamsø Munch og Kristian Fr. Figenschow, og filmmusikkkomponisten Odd A. Eilertsen på plass for samtale om filmen med podcasten Norsk Kultfilm. Podcasten om filmen ligger sikkert også ute på nett fortsatt.

Fra kinovisningen av Piratene i november 2023. Nederst ser vi komponist Odd A. Eilertsen, skuespillerene Trond Petter Stamsø Munch og Kristian Figenschow, samt podcasterne Norsk Kultfilm. Foto: Lars Jørgen Grønli 

At den, som en av veldig få filmer, er innspilt i fantastiske omgivelser i Lofoten er selvsagt en av grunnene til at jeg digger filmen, men også fordi den er actionfull, fartsfull og har en skikkelig kul handling som både er lett å relatere seg til og er nokså tidløs i grunn. Dessuten har filmen en rekke morsomme og friske replikker, samt noen av datidens store norske navn på rollelisten, og den tidløse filmmusikken som bidrar til å pumpe opp stemningen gir et realt kick.

Det jeg ikke er like begeistret for er filmens dramatiske sluttscene, men det var vel slik det måtte bli. Uansett en herlig 80-tallsklassiker er dette.

Filmens handling er enkel og grei; en liten gjeng arbeidsløse ungdommer i en mindre nordnorsk by som er lei av å gå å drive dank, bestemmer seg for å starte piratradio. Der kommer de med freske spark mot både politikere, myndigheter, og byens elite. Det går ikke lang tid før de havner i trøbbel. Det blir Radio Feskslog, ungdomsopprør, vill båtjakt og helikopter.

Filmen følger en gjeng arbeidsløs ungdom i småbyen Svolvær i Lofoten. Forholdene i den lille fiskebyen er skrale for ungdommene, og mangel på arbeid gjør at de bare blir gående å drive dank. De blir etterhvert frustrerte over sin perspektivløse livssituasjon og starter derfor en illegal nærradio. Radioen er ment å være et supplement til trauste NRK. Raskt utarter radiodriften til ungdommene til en mobil piratradio som angriper byens samfunnsstøtter og de håpløse arbeidsmulighetene for ungdommen.

Gjennom sine radiosendinger provoserer ungdommene både lokalsamfunn og myndigheter. Etterhvert settes både peilebiler og politistyrker inn for å få kneblet den mobile radioen. Dette er imidlertid lettere tenkt enn gjort, og til slutt mobiliseres alle krefter i en avgjørende jakt på ungdommene. Filmen får en dramatisk slutt.

Filmen inneholder mye norsk pop- og rockemusikk fra tidlig 1980-tall.

Her kan du forhåndsbestille Piratene fra Platekompaniet.

Kommentarfeltet er åpent for alt om Piratene, så rop ut om du vil 😉

Blir det suksess for Tobias Santelmann som krim-antihelten Harry Hole?

Rollen som Harry Hole i den kommende Netflix-krimserien skal altså spilles av Tobias Santelmann, melder media.

Foto (utsnitt): Netflix/Francisco Munoz

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Santelmann var et av de fire fremste forslagene undertegnede tippet til rollen for et par måneder siden da nyhetene om at Netflix skal lage Harry Hole-krim ble sluppet. Nå er det altså kjent at det blir nettopp Tobias Santelmann som skal spille den rufsete etterforskeren Hole, basert på Jo Nesbøs krimromaner.

Som jeg antok vil man i serien antagelig gjøre Holes karakter til å være i 40-årene, eller kanskje 38 slik Hole er i boka “Marekors” som den første sesongen skal baseres på. Santelmann er ihvertfall 43 år, og kan utmerket godt fylle en rolle i et aldersspenn fra rundt 35 til opp mot 50, uten å måtte oversminkes 😉

Selv kan jeg knapt huske å ha sett Santelmann gjøre noe som ikke er bra, så forventningene mine til Hole-serien vokser. Jo Nesbø har selv sagt man ikke bare skal lage en Hole slik han er i bøkene, men også ut fra Santelmanns forutsetninger og evner. Noe jeg tror blir vellykket. Santelmann har absolutt mye ved seg som kan passe til en slik rollefigur, blant annet det å kunne fremstå både som rufsete, værbitt, hard, eller myk, og som jeg så nevnt et sted, by på det styggpene men også sårbare. Dessuten har han karisma.

Da er spenningen større rundt valgene av birollene. Svenske Joel Kinnaman skal spille Holes korrupte kollega Tom Waaler, og Pia Tjelta spiller Holes kjæreste, men det bør også gå relativt knirkefritt. Kinnaman er, som Santelmann, en tøffing, og Tjelta har også et bredt register å spille på. Tjelta er jeg likevel litt avventende til, men tror egentlig hun vil levere bra der.

Om Santelmann blir en god Harry Hole får vi dog smøre oss godt med tålmodighet for å få se, serien er først ventet å være klar i løpet av 2026.

Hva tror du? Ordet er fritt i kommentarfeltet 😉 

«Baby Reindeer» er en av årets store seriesnakkiser! Den mye omtalte nye Netflix-miniserien som bygger på en ekte historie om en amatørkomiker og bartender som blir “stalket” av en psykotisk steike gal kvinne er alt annet enn behagelig å se på.

✅️ SERIEANMELDELSE: 
✅️ «BABY REINDEER»
✅️ TV-/miniserie, Storbritannia, 2024, drama/sort komedie
✅️ 7 episoder på ca 30 min pr ep.
✅️ Serieskaper: Richard Gadd
✅️ Skuespillere: Richard Gadd, Jessica Gunning, Nava Mau, Tom Goodman-Hill, med flere
✅️ Tilgjengelig hos Netflix

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Skrevet av Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no / larsgronli ætt hotmail dått com

Tvert om er serien vekselsvis både forstyrrende, vemmelig, motbydelig, klam og egentlig en smule “sjokkerende”. Likevel er det umulig å ikke engasjere seg i serien, for den er både svært god og faktisk spennende og underholdende. En absolutt annerledes serieopplevelse.

Til tross for at serien bare består av 7 litt over halvtimeslange episoder klarte jeg ikke se alle i et jafs, til det ble serien litt for tung å fordøye, for det er innimellom drøy kost vi får servert. Serien er dog slett ikke farlig, slik enkelte har hevdet.

Historien følger forfatteren, amatørkomikeren og bartenderen Richard Gadd, eller Donny som han heter i serien, sitt forvrengte og komplekse forhold til en kvinnelig stalker og påvirkningen det har på ham når han til slutt blir tvunget til å møte et dypt, mørkt begravet traume.

Donny er en helt vanlig fyr som ved en tilfeldighet blir kjent med en kvinnelig gjest, Martha, på puben der han jobber i London. En vennlig gest, og vips er et levende helvete igang. Han har fått en stalker.

Denne kvinnen viser seg nemlig å være en tidligere straffedømt stalker, eller på godt norsk en forfølger. En plageånd som vier hele sin tilværelse på å forfølge Donny. For dette kvinnemennesket, som er svært overvektig, blir fullstendig oppslukt av Donny – Fullstendig – og starter med å regelrett stalke han.

Hun overøser han med e-postmeldinger i alle sinnsstemninger, dukker opp overalt der han befinner seg, følger etter han, sitter utenfor hjemmet hans i timesvis, og legger seg opp i alt han foretar seg. Det som starter som et nokså hyggelig men snålt bekjentskap hvor Donny lar seg sjarmere av rosen hennes, utvikler seg raskt i en særdeles mørk retning, og endrer Donnys liv for alltid.

Serien er basert på hovedrolleinnehaver og serieskaper Richard Gadd sine egne opplevelser av å bli forfulgt og seksuelt overfalt da han var i tjueårene, og viser hvordan livet hans påvirkes av at Martha starter med å forfølge han.

Stalkeren – Martha – er et regelrett beist, og noe av det vemmeligste av plageånder jeg har sett portrettert. Ikke fordi Martha ser ut som hun ser ut, selv om det vel er vanskelig å ikke tenke at det forsterker inntrykket av henne som en person det feiler noe, og det sier jeg på ingen måte for å stigmatisere overvektige, men fordi Martha fremstilles som et digert beist, og da er det vanskelig å ikke også se det visuelle. Det er likevel utvilsomt i form av hennes handling, språk og oppførsel samt hennes totale mangel på både sosiale antenner og selvbeherskelse, som gjør Martha til en motbydelig skapning.

Men selv om Martha er et regelrett sinnsykt vesen, er det bortimot umulig å ikke på et eller annet plan synes synd på henne. Og det er faktisk noe som er forstyrrende. Skuespillerprestasjonen fra Jessica Gunning er derimot enestående og enorm. Hvordan hun mestrer alt fra både de rolige stadiene der Martha virker normal, når hun formelig koker av raseri, til når hun er på det dypeste depresive, er dypt imponerende.

Det skal noe ekstraordinært til for å klare å gjøre Martha både troverdig og til å føles ekte, men Gunning nagler rollen på glimrende vis. Richard Gadd, som vel må sies å spille seg selv, selv om rollefiguren heter Donny, leverer også en voldsomt overbevisende prestasjon i hovedrollen, men er ikke på langt nær like intens som Gunning, som det formelig spruter alle slags sinnsstemninger ut av!

Det som er mest skitten-fascinerende med serien er å se hvordan en besettelse kan utarte seg, slik som Marthas besettelse for Donny, hvor “creepy” en stalker kan være, hvor farlig og altoppslukende en slik situasjon kan være å stå i, men også å se hvordan den som blir stalket faktisk også utvikler sympatier for den han blir stalket av. For Donny blir selv helt oppslukt av forfølgeren sin, i en destruktiv runddans nærmest.

Stalkingen medfører også at Donnys forhold til en transkvinne han innleder et intimt forhold til utfordres og skaper problemer. Særlig en scene hvor en for anledningen virkelig hatsk og blodilter Martha med mord i blikket konfronterer Donny og hans nye kjæreste på et utested er virkelig intenst.

Familien hans slipper heller ikke unna Marthas galskap. Serien viser også hvordan Donnys liv tar en mørk vending etter at han blir kjent med en mannlig eldre tekstforfatter, Darrien, som han blir utnyttet på det groveste av.

Når Donny til slutt velger å oppsøke politiet for hjelp til å få en slutt på stalkingen er det et halvhjertet besøk han avlegger på politistasjonen – noe man som seer må stille seg både undrende, hoderystende og frustrert til. Donnys traumatiske opplevelser med både Martha, Darrien og tidligere livserfaringer, stikker dypere enn både han selv vil innrømme, og enn hva vi først skjønner konturene av.

Det er mye mørke i denne historien, men også mye humor, og fine ømme øyeblikk, for eksempel mellom Donny og foreldrene, Teri, ex-kjæresten og hennes mor, og kanskje også Martha (!). Og det er noen virkelig sterke emosjonelle øyeblikk, som når Donny under en standup-opptreden knekker sammen og deler av traumene sine.

Det er scener i serien som om ikke er direkte sjokkerende, ihvertfall er opprørende, vemmelige motbydelige, og nok så skremmende, krydret med et saftig språkbruk som garantert ikke hadde fått passert på søndagsskolen. Serien er altså ikke for sarte sjeler som lett lar seg bli støtt. Det er ikke bare Marthas oppførsel som er sjokkerende og som man hoderystende iakttar – også Donnys mange valg underveis gir god grunn til å både bli en smule sjokkert, eller kanskje mest av alt oppgitt hoderystende?

Serien er en viktig fortelling om hvordan det å bli utsatt for en stalker kan endre livet totalt, men også en viktig fortelling om deler av den menneskelige psyke, som både oppleves forstyrrende og underholdende. Kanskje er den også lærerik og får oss som ser på til å undres på hvordan vi selv ville taklet å måtte håndtere en person som Martha.

Serien tar ikke bare opp det å bli forfulgt, et annet viktig traumatisk tema serien behandler, dog med mangler, er å som mann bli utsatt for seksuelle overgrep. Et par andre punkter som blir noe litt for lett skrapet i overflaten på muligens er kjønnsidentitet og legning, som begge så definitivt er blant de viktige elementene i serien.

Seriens mørke fronthistorie til tross, dette er også en beksvart komedie med både satire og vittigheter samtidig som det er et spenningsdrama med innslag av psykologiske thrillerelementer. Imidlertid er vel det mest fascinerende at historien altså er sann, ettersom den bygger på en sann historie. Hvem trenger vel fiksjon når man har virkelige historier som dette…

Transkvinnen Teri, som Donny innleder et forhold til, er forresten seriens beste birollekarakter, glimrende bragt til live av Nava Mau. Rollekarakteren Teri er både interessant og varm, og bidrar nok i positiv grad som fordomsnedbryter.

«Baby Reindeer» er en bra serie, selv om den nok ikke er for alle å bli fanget av så er den som Netflix selv lover, fengslende. Imidlertid når den ikke helt opp til topps for min del. Den har et noe for kjedelig midtparti og et fortellergrep som ikke alltid funker helt etter min smak, og oppleves i noen sekvenser som noe sær og seig.
At det er en annerledes serie som vil forfølge deg rakt inn i minneboka er dog ganske så sikkert.

Karakteren er ikke klokkeklar og det står og vipper mellom 4 og 5, men det må vel bli fem øyne opp på terningen, og fem filmhjerter.

Fyr løs i kommentarfeltet om du vil! Preikes 😉