Her er et knippe nye filmer verdt å se hos Viaplay

…og noen litt eldre.

Det er litt småkjedelige tider på de ulike strømmetjenestene, med smått av nytt materiale, men Filmhjerte har gravd litt hos Viaplay for å se etter noen nylig tilagte filmer der.

Det gjøres oppmerksom på at filmene er tilgjengelige når dette skrives i juli 2020, så om du ramler innom denne siden i 2021 er det ikke sikkert filmene ligger der lengre 😉

Alle filmene omtalt i denne bloggposten er filmer tilgjengelig med normalt Viaplay-abonnement.

Dette er de fem filmene Filmhjerte fant mest interessante og aktuelle akkurat nå, pluss noen flere som kan underholde og engasjere. Filmhjerte har forsøkt å kun trekke frem filmer som ikke tidligere har vært omtalt på filmbloggen som aktuelle hos Viaplay.

GOOD BOYS (USA, 2019)

«Room» (2015)-barnestjernen Jacob Tremblay (f. 2006) i ny sjarmørrolle!

Tolvåringene Max, Thor og Lucas bestemmer seg for å skulke skolen i et forsøk på å lære seg å kysse før en fest. Det blir en dag preget av dårlige valg, politijakt og skremmende tenåringsjenter.

Uskyldig (?) moro med tre 12 år gamle gutter på vift 😉

ONCE UPON A TIME… IN HOLLYWOOD (USA, 2019)

Tarantinos mye omtalte dramakomedie (!) som kom i fjor høst. En falmet TV-stjerne og hans stuntmann, streber etter å oppnå berømmelse og suksess i Hollywood. Året er 1969, gullalderen nærmer seg slutten og Manson-sekten herjer i Los Angeles.

Brad Pitt og Leonardo DiCaprio topper den stjernespekkede rollelista. En film som lenge føles som noe helt annet enn Quentin Tarantino – før den eksplosive sluttsekvensen som alene er verdt tidsbruken 😀

AD ASTRA (USA, 2019)

Brad Pitt tar turen ut i verdensrommet!

Astronauten Roy reiser til utkanten av solsystemet på jakt etter sin forsvunnede far og for å avdekke et mysterium som truer jordens overlevelse. På reisen avdekkes hemmeligheter som utfordrer menneskets eksistens og vår plass i kosmos.

Sci-Fi-thrillerdrama som har fått en del gode anmeldelser. I tillegg til Pitt er også blant andre Tommy Lee Jones og Donald Sutherland med.

STUBER (USA, 2019)

Veldig lettbeint “buddy cop” actionkomedie. En Uber-sjåfår havner midt i skuddlinja når en for tiden nesten blind (!) politimann på skurkejakt tvinger han til å være sjåfør for han.

Den rolige Uber-sjåføren Stu plukker opp en politimann som er på sporet av en terrorist, og før han vet ordet av det så må han forsøke å klare seg med både livet og sine fem stjerner i behold.

Ikke veldig god film, men underholdende nok til å ha på skjermen mens man slanger seg i sofaen eller godstolen, og småhumoristisk nok til at man kan trekke på smilebåndet av og til.

Kumail Nanjiani i hovedrollen som Stu er veldig lettlikt og sympatisk av natur, ja både rollefigur og skuespiller gjelder det for, mens Dave Bautista sin rollefigur, politidetektiven Vic, er nok en smule “over-the-top”-overdrevet?

THE HATE U GIVE (USA, 2018)

Engasjerende og sterkt amerikansk krimdrama, som vel også kan kategoriseres som ungdomskrimdrama. Filmen er basert på den bestselgende romanen med samme navn som filmen.

Når tenåringen Starr blir vitne til at den uskyldige barndomsvennen Khalil på fatalt vis blir skutt og drept av en politimann, må hun finne sin stemme og kjempe for rettferdighet samtidig som hun opplever press fra ulike hold i samfunnet.

En film som gikk under radaren hos massene her hjemme da den kom, da den ikke har de aller mest kjente skuespillerne. Stjerneskuddet Amandla Stenberg (21), kjent fra «Colombiana» og «The Hunger Games» sees i hovedrollen.

Med dagens pågående debatter rundt temaer som politivold, flerkulturelle samfunn og ikke minst “Black Lives Mather”-aksjonen er THE HATE U GIVE absolutt aktuell, i tillegg til at den i seg selv er en knakende god film, som passer spesielt godt for ungdom og unge voksne, men også for de fleste andre voksne.

Her er flere raske filmtips, selvsagt å finne hos Viaplay de også:

SKJELVET (Norge, 2018) – Hva, har du ikke sett den ennå? I oppfølgeren til «Bølgen» rammes Oslo av et helvetes jordskjelv. Hold deg fast!

JOURNAL64 (Danmark, 2018) – Den fjerde filmen om Carl Mørch og Assad fra Københavnpolitiets “Avdeling Q”, avdelingen for gamle kriminalsaker. I Journal64 må de grave frem sannheten om tre mumifiserte lik bak en vegg.

BLINDSONE (Norge, 2018) – Glimrende og gripende! Pia Tjelta i sin livs beste rolle som en mor som fortvilet forsøker å forstå sin datters krise. Hvordan kan vi som voksne, foreldre og samfunn hjelpe barn og ungdom å åpne opp om vanskelige tanker og psykiske lidelser?

ANGRY BIRDS FILMEN 2 (2019)  – Familiekomedie og noe for de minste også. Sinte fugler og sleipe griser tar kampen mot nyehøyder når fugle- og griseøya trues av fare. Med bl.a. norsk tale.

ISLE OF DOGS (2018) – Animasjon/komedie for et mer voksent publikum i dette (regissør) Wes Anderson-universet. Alle hunder i en by har blitt forvist til en øde øy som flyter over av søppel.  En 12 år gammel gutt legger ut på en eventyrlig reise for å finne den savnede livvakthunden sin.

Se også Kvinne på krigsstien (Særegen islandsk dramakomedie), Ut og stjæle hester (nydelig og rørende norsk drama basert på boksuksess, den anbefales absolutt), Lean on Pete (veldig fin film om en gutts nære forhold til en hest), Bohemian Rhapsody (Den herlige filmen om Freddie Mercury og Queen!) og Hell or High Water (2016, glimrende amerikansk actionthriller av både den gode gamle stilen og med mening. Oscarnominert for beste film).

Er du på utkikk etter noen action”klassikere” fra 90-tallet og tilfeldigvis liker Nicolas Cage-action sier du? Tja, da kan du jo ta et gjensyn med «Face/Off», «The Rock», «Con Air» og «Gone in 60 Seconds» (OK, sistnevnte kom i 2000 da).

Viaplay har noen filmskatter i arkivet sitt, og også flere interessante/severdige filmer av nyere dato – det vil si fra de siste to-tre årene enn f. eks. Netflix har, så om ingen av disse tipsene falt i smak er det bare å lete. En av mine favorittfilmer forresten, som også er å se hos Viaplay, er den fantastiske BABEL (med Brad Pitt og Cate Blanchett fra 2006).

Legg gjerne igjen tips og synspunkter i kommentarfeltet. Vi preikes! 😉

I dag er det 9 år siden de grufulle hendelsene på Utøya og i Oslo som berørte en hel nasjon. Hva har de ulike filmatiseringene av 22. juli-terroren gitt oss?

To spillefilmer basert på terroren og en dokumentarfilm kom i 2018, og en dramaserie for TV ble sluppet i januar i år.

Mest kontroversiell og omtalt er Netflix-filmen 22 JULY (2018) av regissør Paul Greengrass, som viste brutaliteten og råskapen ganske eksplisitt i en voldsom intens første halvtime av filmen, men som som videre også fokuserte på etterdønningene og det å gå videre i livet. En sterk film, men jeg skjønner at mange ikke har lyst å se akkurat denne filmen, som forståelig nok fikk en del kritiske røster mot seg, blant annet for å inneholde grove feil. Personlig syns jeg filmen er verdt å se, jeg “likte” den, i den forstand man kan si man liker filmer som dramatiserer virkelige hendelser som dette om dere forstår hva jeg mener. Man skal derimot naturligvis ikke ta den som en kilde til sannhet om hva som skjedde, selv om flere ting stemmer.

Nærmest på Utøya kom vi i den norske filmen UTØYA 22. JULI (2018) av Erik Poppe. En film med en ganske sterk intensitet siden vi i filmen som foregår i “sanntid” eller som en eneste lang tagning følger en av de livredde ungdommene på Utøya. Filmen skiller seg klart fra Netflix-produksjonen både med tanke på at Poppes film både behandler temaet langt mer ømfintlig og mer respektfullt, men også fordi den ikke gir terroristen verken noe ansikt eller forklaring, og er en dramatisering av hvordan minuttene på Utøya kunne ha gått for seg. En fiksjonsfortelling i grunn, mens Netflix-filmen er tettere på de virkelige hendelsene, slik jeg har forstått det? (til tross for kritikken om feil).

Poppes film er så absolutt sterk den også, men lider noe av svakere skuespill enn Netflix-filmen hvor spillet er gjennomgående meget solid (det er bl.a. slike ting  jeg mener med at jeg liker den). Det “trygge” valget for den som ikke har sett noen av disse to filmene er definitivt UTØYA 22. JULI, selv om også den er kraftkost. Les Filmhjertes omtale av filmen her.

At de snakker engelsk i Netflix-filmen er såklart en svakhet.

 

Dokumentarfilmen REKONSTRUKSJON UTØYA (2018) er en skikkelig solid og gripende dokumentar, hvor vi møter fire av de overlevende fra Utøya som ved hjelp av et nakent gulv i et filmstudio i  indre Troms, noen få rekvisitter og statister gjenforteller sin historie fra Utøya. En virkelig råsterk dokumentar som gir mye rom for ettertanker.

Dokumentarfilmen har trolig gått under radaren hos mange, men for den som vil se og høre historier fra Utøya uten dramatiseringen i spillefilmene og TV-seriene er REKONSTRUKSJON UTØYA et bra valg.

NRK sin dramaserie 22. JULI (2020) som kom rundt årsskiftet i år viser andre sider av terroren som rammet landet, og er fiksjon basert på virkeligheten om hvordan terroren satte spor hos personer som var på jobb dagen terroristen angrep og slik ble trukket inn, og personer som på andre måter opplevde hendelsene. Ingen av hovedpersonene i serien er basert på ekte personer, men serien ligger tett på virkeligheten. Serien som er på 6 episoder ligger hos NRK sin nett-TV NRK TV.

Her kan du lese alt om serien (Link til nrk.no).

Jeg synes NRKs 22. JULI er meget god, og veldig både reell og ektefølt, samt at den gir et reflektert og nyansert bilde på hvordan terroren også rammet mange som i utgangspunktet ikke var direkte var berørt av hendelsene i Oslo og på Utøya. Noen er selvsagt kritisk også til NRK-serien, men slik vil det nok alltid være med filmer og serier med utgangspunkt i en slik. Helt klart en serie verdt å få med seg.

Filmene og seriene kan være omdiskuterte og kontroversielle, men de bidrar iallefall til at 22. juli 2011 aldri må glemmes.

Den danske krimserien «DNA» kunne vært så mye mer – men er stappfull av fullstendig ulogiske hendelser, og en slutt som torpederer mesteparten av troverdigheten.

---

Serieomtale/anmeldelse

Serie: DNA
Krim, Danmark, 2019, 8 episoder
Regi/manus: Henrik Genz og Kasper Gaardsøe (regi), Torleif Hoppe og Nanna Westh (manus)

Serien er tilgjengelig på NRK TV (Nett-TV) frem til og med 20. juli

Anmeldelsen er basert på hele serien

---

En 11 måneder gammel jente bortføres fra København, og politiet sliter. Spor leder politiet mot Polen. Den danske politietterforskeren Rolf Larsen (Anders W. Berthelsen) bestemmer seg for å dra med ferga til Polen sammen med rettsmedisin-spesialisten Jarl Skaubo (Niclas Bro) for å avhøre et vitne, men havner selv i sitt livs drama på fergeturen. For – helt idiotisk selvsagt – har han med seg sin 3 måneder gamle datter på turen til Polen, på jakt etter noen som kidnapper babyer – og under fergeturen forsvinner også hans egen datter, angivelig skylt på sjøen i uværet etter at Rolf – selvsagt fullstendig idiotisk – lar babyen ligge uvoktet i barnevogna på dekk i uværet mens han selv må på toalettet.

Hele den greia der blir rett og slett for dumt. Hvilken far ville latt barnevogna stå på dekk i mørket i uværet? Men vi får la det passere.

I sin ferd gjennom de åtte episodene blir vi introdusert for et nettverk som organiserer adopsjoner i mildt sagt gråsonen, et kloster står sentralt, og vi følger samtidig en sidehistorie om en ung jente i Polen som blir gravid.

Fem år etter at de to babyene forsvant gjør et overraskende DNA-funn at saken om den bortførte babyen fra København blåses liv i – og samtidig øyner Rolf en sjanse for at det han hele tiden har trodd er mulig, at hans egen datter fortsatt er i live. Et samarbeid mellom dansk og fransk politi etableres når spor krysses.

Skildringene av det danske samfunn og politiets rolle er både merkelig og lite troverdig. Dialogen er stiv, noe jeg også har sett kjennere av dansk språk mene, og skuespillerprestasjonene er ikke allverdens.

Hovedrollen spilles av Anders W. Berthelsen. En erfaren skuespiller viser imdb, men ukjent for meg fra før. Han spiller greit, men valgene hans i den siste episoden blir totalkræsj, men det skyldes vel mest et håpløst manus. Som den franske politietterforskeren som samarbeider med dansk politi ser vi britiske (!) Charlotte Rampling. Den ellers så solide veteranen, med Oscarnominasjon i 2016 bak seg, virker både stiv og utilpass, men siden kriteriet for rollen tilsynelatende virker å være at hun behersker både fransk og naturligvis engelsk lytefritt ble hun vel valgt.

Av andre som kan nevnes er Nicolas Bro, Olivia Joof, Johanne Louise Schmidt og Zofia Wichlacz. Sistnevnte i rollen som den unge polske jenta/kvinnen som står sentralt i sidehistorien som rulles opp. Hun gjør det bra, det gjør også Schmidt (som mange vil gjenkjenne som Rose fra “Avdeling Q”-filmene), mens de to førstnevnte, bob bob…

Jeg lar meg likevel engasjere nok underveis til å ville se ferdig, og det er en viss spening særlig i de tre-fire siste episodene. Desverre er selve plottet som en tesil – full av hull, med alt for enkle løsninger og veldig lite troverdige hendelser, både rundt hva politiet gjør – og ikke gjør, og andre hendelser.

At det er forutsigbart må også sies. En av de skyldige stod for meg tydelig fram allerede i den første episoden, og det er ganske lite overraskende vendinger.

«DNA» hadde potensialet i seg til å bli en brukbart nordic noir-krim, imidlertid surrer krimgåtens oppklaring og sluttsekvens seg desverre bort i et totalhavari som jeg kun finner tåpelig og helt uten virkelighetsbunn. Med en slutt som var mindre tåpelig hadde det blitt midt på treet karaktermessig, nå blir det godt under middels. Mye dansk krim er veldig bra. «DNA» er ikke blant de.

♥  ♥  – – – –

Den siste sesongen av den populære og kontroversielle ungdomsserien «13 Reasons Why» ble nylig sluppet på Netflix, men den fjerde – og siste – sesongen av Netflix-braksuksessen står et stykke tilbake i forhold til de tre foregående sesongene.

Filmhjerte er endelig tilbake med ny bloggpost! Denne gang har jeg sett på den nye sesongen av «13 Reasons Why», en serie jeg setter høyt. Tidligere har serien fått mye skryt fra meg. Det får den forsåvidt også nå, selv om jeg nok er en smule lunken til en del av det sesong 4 byr på.

---

SERIEOMTALE

Hva: 13 REASONS WHY (13 gode grunner), sesong 4
Hvor: Netflix
USA, 2020, drama/ungdomsdrama/spenningsdrama, 10 episoder

Anmelderen har når dette skrives sett 9 av 10 episoder

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte ætt 1337 dått no

---

Ikke misforstå, «13 gode grunner», som er den norske tittelen, er fortsatt verdt tiden det tar å rulle gjennom sesong 4, som i motsetning til de tidligere sesongene kun har 10 nesten timelange episoder.

Men det er mindre gode grunner til å skamrose den fjerde sesongen enn de tre første.

I sesong 4 er utgangspunktet vi møtes med en kirke, hvor en begravelse finner sted. Enda en av Liberty Highs elever skal stedes til hvile.

Hvem? Ja det får vi forhåpentligvis vite før de ti episodene er ved veis ende. Serien sender bevisst tidlig ut signaler i så måte, om hvem som ligger i kista. De vil iallefall få seerne til å tro at en bestemt rollekarakter er den som er død. Vi hopper et halvt år tilbake i tid, og følger opptrappingen mot det tragiske dødsfallet, og hvem det er (jeg presiserer at dette avsnittet er skrevet etter å ha sett 7 av 10 episoder, slik at jeg når dette ble skrevet ikke satt med svaret på hvem det er).

Sesong 4 sine store temaer skal være psykiske problemer og avhengighet. Viktige temaer utvilsomt, men de drukner litt i det sesong 4 “egentlig” mest er.

En lang forlengelse av å dekke over løgnene fra den tredje sesongen.

Som vi husker kuliminerte sesong 3 med at seerne fikk avdekket sannheten om omstendighetene bak drapet på Bryce Walker, som Monty fikk skylden for. Som vi også husker fra sesong 3 ble Monty drept i fengselet etter at han ble straffet for voldsbruken mot Tyler.

De psykiske problemene sesong 4 tar for seg er nemlig i stor grad knyttet til anger, angst og redsel for at løgnene og sannhetene rundt Walker-drapet skal bli avslørt.

Akkurat her syns jeg «13 RW» sesong 4 ikke treffer nerven godt nok, når skildringene av psykiske vansker, vrangforestillinger, fantombilder og syner i hovedsak skyldes en redsel for å bli oppdaget for det gale man har gjort.

Men; et annet sentralt punkt som flere av rollefigurene sliter med er selvtilliten. At man ikke føler seg god nok, at man har en destruktiv selvforakt som sakte men sikkert maler en i stykker, og den håpløsheten der man føler man ikke lever opp til å være det man kan og vil være både for seg selv og de rundt seg, og heller ikke er særlig motagelig for hjelp fra de som vil deg godt. Når disse sidene skildres er sesongen ofte på sitt beste, mest nære og varme. Selv om sesongen har mye tungt over seg er det heldigvis også lyspunkter, glede og håp å spore.

Fortellerstemmen i sesong 4 har endelig blitt gitt seriens hovedperson gjennom de fire sesongene; Clay Jensen. Et smart valg. Vi kjenner etterhvert Clay godt. Tror vi. For den trøblete tenåringen bærer på tunge byrder, og en psyke preget av tungsinn og samvittighetskvaler.

Gjennom sesongen følger vi Clays samtaler med den nye psykologen, Dr Ellman, spilt av ingen ringere enn Gary Sinise, som det virkelig er hyggelig å se igjen. Unge seere har kanskje ikke noe forhold til Sinise, derimot vil mange av oss som så film på og fra 90-tallet synes det er gøy å se han i en stor serie som dette (han har vært med i mye b-preget etter årtusenskiftet…).  Sinise sin ro og refleksjon tilfører sesongen mye gjennom den tross alt ikke alt for store birollen. Et smart valg av serieskaperne.

Og er det noe Clay trenger, er det en som kan sortere tankene hans for seg. For Clay sliter tungt. Igjen ser han, hører og snakker med, døde mennesker. I sesong 1 var det Hannah Baker. Nå, Bryce og Morty. Desverre er visualiseringen av dette i den nye sesongen noe som slett ikke alltid er verken vellykket eller særlig pent å bivåne som seer.

Clay er forøvrig ikke den eneste som sliter med tankene og psyken. De fleste i den hardt prøvede vennegjengen sliter med dårlig samvittighet og andre problemer, og også Jessica “ser” døde, blant annet. Noen av de fortellermessige grepene i så måte føler jeg er dratt for langt. Det er for eksempel kun vemmelig og kvalmende når vi ser det strømme kakkerlakklignende kryp ut fra neseborer og munn på Bryce der han (ikke) står foran Jessica.

Som vi vet skjuler Clay og vennene hans sannheten rundt hva som skjedde med Bryce, og Morty. Men noen er på sporet av de, og intrigene rundt dette står selvsagt sentralt gjennom sesongen, særlig når en gammel kjenning av Morty dukker opp, i tilegg til at Mortys “Football”-team (nei, ikke det vi forbinder med fotball) nekter å tro at Morty var en morder. Akkurat disse momentene fører til spenning, nerve og som nevnt, intriger. Noen “føkker” dessuten med Clay. Eller er det hans egen psyke som er i ferd med å spise han opp innenfra og gjøre han gal?

De narrative virkemidlene i sesong 4 er likevel langt svakere enn i de første sesongene. I en av episodene faller man sågar i fallgruben å lage en setting som minner om en skrekkfilm ute i villmarka. Det finnes i tillegg noen unaturlige sekvenser her og der, og små irritasjonsmomenter som ikke virker reelle.

Sesongen spinner også videre på Tylers dragning mot våpen, det settes fokus på misbruk av både narkotiske stoffer og alkohol, og vi får se mange prøvelser et vennskap skal måtte tåle, eller ikke tåle. Det er absolutt tid for refleksjoner i løpet av episodene, og noe av det er også utvilsomt bra og setter viktige fokusområder særlig for seriens primære målgruppe, ungdom i videregående alder og oppover. Betydningen av noen å snakke med, vennskap og det å leve normalt er andre temaer som alle kan kjenne seg igjen i uavhengig av alder.

Selv om det er episoder i sesongen som føles mindre vellykket byr sesongen også på episoder og scener som er nervepirrende og gir solid spenning, som blant annet en episode hvor Liberty High går i rød alarm og lockdown. Episoden vil åpne opp for muligheter for diskusjoner rundt våpenbruk, voldsbruk, sikkerhet og hvordan skoler og de som bestemmer håndterer trusselbilder og hvordan de forbereder elever, ansatte og foresatte. Her er det mange interessante innfallsvinkler man kan snakke om etter å ha sett episoden.

Sesongen har og flere fine øyeblikk av nærhet, håp, trøst og oppbacking, for eksempel mellom Alex og faren, Alex og Charlie, eller når Tyler treffer søsteren til han som utsatte han for den brutale volden forrige sesong. Og selvsagt samtalene mellom Clay og Dr Ellman.

For sesong 4 har flere rørende stunder også, som sprer glede – samt noen mulige morsomme mind blows?

«13 RW» sesong 4 har også med rette fått skryt og ros for sin uproblematiske fremstilling av biseksualitet og homofili. Eller uproblematisk er kanskje ikke ordet, men fremstillingen er gjennomtenkt og presentert på en veldig varm, ekte og menneskelig måte med mye positivitet. Enda et viktig tema presentert med hjerte og hjerne.

Jeg nevnte det i anledning sesong 3, og gjør det igjen, for dette er noe som er gjennomgående i amerikanske high school-baserte serier. Alder. I serien sentreres handlingen rundt det som skal være avgangselever på Libert High, altså skal de være i alderen rundt 18 år. Jeg liker for all del skuespillerne i «13RW», de gjør alle gode prestasjoner, men når absolutt alle av de er mange år eldre enn rollefigurene de spiller blir det likevel en viss brist. Selv om Devin Druid (Tyler) og Dylan Minette (Clay) kan gå for å være rundt 17-18 år, til tross for at de er 22 og 23 år (de er de yngste av skuespillerne), så er det flere av de andre i de fremste rollene som ikke ser ut til å være så ung som serien krever at rollefigurene skal være.

Altså, Ross Butler som spiller Zach er 30 år, og ser ihvertfall ikke ut som en som går på high school (videregående), Miles Heizer (Alex) er 26, Christian Navarro (Tony) er 28, Tyler Barnhardt (Charlie) er 27, Deaken Bluman (Winston) er 23, Jan Luis Castellanos som spiller Clays nemesis Diego er “bare” 24, mens Brandon Flynn som spiller Justin er 26. Og rekka er lang. Mannen bak Monty, Timothy Granaderos, er faktisk 33!

Ingen av de unge hovedrolleinnehaverne er under 20, slik de skal være i serien. I noen tilfeller er akkurat det godt synlig. Hvorfor våger ikke amerikanske serieskapere å sette sin lit til tenåringsskuespillere? Hadde «Skam» for eksempel vært det samme hvis Isak var spilt av en på 25, Jonas av en på 30 og Sana av ei på 27? Neppe. Jaja, det får vel passere, de spiller jo godt, men jeg må jo få synge en liten klagesang om dette ;p

I sum er ikke sesong 4 av samme kvalitet som sesong 2 og 3 som var bra, eller den første som jo var sensasjonell og banebrytende. Det føles også til tider både noe oppbrukt og innimellom smått irriterende, å se Clay “snakke” med og “se” Bryce og Morty (noen ganger er det derimot svært passende). Imidlertid er det som nevnt fortsatt verdt å se serien, da den også denne gang tar opp viktig tematikk. Ok, så mener jeg at temaet rundt psykiske vansker kunne vært behandlet annerledes, men noe av også det er bra.

Avslutningsvis vil jeg som i de foregående sesongene dele ut ros og skryt til Dylan Minette (Clay) og Devin Druid (Tyler), som er de to skuespillerne som imponerer aller mest. Tidvis er de fenomenale – og joda, når Minettes Clay endelig smiler og ler, da smiler pinadø vi med! Alisha Boe – som forresten er norsk (og forøvrig ikke mer enn 23 år) – i rollen som Jessica Davies gjør også en førsteklasses prestasjon. Heldigvis, for serien har ikke mange sterke kvinnelige hovedkarakterer.

Skuespillet er som vanlig jevnt over godt, dialogen er naturlig, har flyt og sitter helstøpt. Desverre gjør ikke alltid de fortellermessige grepene det, imidlertid er det absolutt nok kvalitet, drama og spennig til å lande et trygt og stødig terningkast 4 til den fjerde og siste sesongen av «13 Reasons Why».

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Kom gjerne med kommentarer og synspunkter om serien. Snakkes 😉

Foto: Netflix

TIL JACOBS FORSVAR: Drapet på en 14 år gammel skoleelev ryster et lokalmiljø, og en assisterende statsadvokats familieidyll knuses når sønnen hans utpekes som mistenkt.

Den splitter nye amerikanske krimdramaserien «TIL JACOBS FORSVAR» («Defending Jacob»), basert på William Landays suksessroman med samme navn fra 2012, er i gang på Apple TV+, og på Apple TVs nett-TV. Regien står vår egen Morten Tyldum for, med stødig hånd.

---

SERIEOMTALE: TIL JACOBS FORSVAR (Defending Jacob)
Krimdrama, USA, 2020, 8 episoder à ca 46 min hver (3 ep. tilgjengelig pr 24.april)
Regi: Morten Tyldum
Medvirkende: Chris Evans, Jaeden Martell, Michelle Dockery, Betty Gabriel, Pablo Schreiber, med flere.
Hvor: Apple TV+ / tv.apple.com. Serien er en Apple TV+ Original

Omtalen er basert på de tre første episodene

---

3 av miniseriens 8 episoder er nå (24. april) sluppet på Apple TV og på tv.apple.com (Nett-TV, koster 59/uke, første uka gratis), og de resterende fem episodene vil slippes en og en de kommende ukene. Her bli`re følelsen av god gammeldags vente en uke på ny episode de neste ukene 😉

Etter å ha sett de 3 første episodener slår jeg allerede fast at serien leverer.

Jeg leste selv boka for noen år siden, og satt tilbake måpende etter å ha lest den, som i tillegg til å være velskrevet og veldig spennende hadde en sluttpønsj jeg aldri hadde drømt om. I årevis har jeg håpet på en filmatisering av boka, og endelig er serien, som det heldigvis ble, her.

I «Defending Jacob»/«Til Jacobs Forsvar» befinner vi oss i Massachusets, USA, der liket av den 14 år gamle gutten Ben Rifkin blir funnet i et skogholt. Statsadvokaten Andy Barber, som selv har en sønn på samme klassetrinn som den drepte Rifkin, er med i ledelsen av etterforskningen.

Det viser seg raskt at hans egen sønn, Jacob, eller Jake som han kalles, peker seg ut som mistenkt.

Serien har en tiltalende kombinasjon av et skjær av mørk nordisk noir-krim og mer lyse fargepaletter, samtidig som det bygges opp en spenning. Det er i de første episodene en lavmælt mørk stemning over historien, og den beveger seg i rolig tempo fremover, noe som kler fortellingen utmerket.

Boka ble som nevnt utgitt i 2012, og et år eller to senere også på norsk. Jeg husker ikke alt av detaljer fra boka, men handlingen i de første episodene ligger iallefall nært nok boka slik jeg husker. Serien er da også basert på boka, ikke en slavisk kopi av den, men jeg regner med man følger bokas handling stort sett, selv om serien utspilles i nåtid.

Det er amerikansk forstadsmiljø, skolemiljø, rettsdrama og etterforskning. Famileidyll og mørke hemmeligheter. Mediesirkus og et lokalsamfunn som krever raske svar. Det er noe typisk amerikansk over serien, naturlig nok, men med en nordmann i registolen, og Tyldum har lykkes med mye i disse episodene.

Blant seriens sentrale spørsmål spørrres det hvor langt foreldre er villige til å gå for å forsvare sitt barn. Og er egentlig Jake skyldig? Som vi skal se finnes det selvsagt andre mistenkte på blokka. Hvem hadde motiv for å ta livet av den sjarmerende Rifkin-gutten? Eksisterer det et predisponert drapsgen?

Skuespill og dialog sitter helstøpt. Chris Evans er seriens store navn. Han har rollen som Jakes far, den assisterende statsadvokaten Andy Barber. Moren Lauri spilles av Michelle Dockery. Begge spiller upåklagelig, særlig Evans er god i de første episodene.

I rollen som den 14-år gamle Jake finner vi stjerneskuddet Jaeden Martell (17), kjent fra små roller i bl.a. «Knives Out» og «It». Her har det iallefall vært en eksellent casting, for Martell er som dratt rett ut av det bildet jeg dannet meg av Jacob da jeg leste krimromanen, både av væremåte og utseende. Det litt mystiske blikket, fakter og fære, med evnen til å være både sjarmerende, smått provoserende, sårbar og distansert, samt den gode sønn.  Jaeden spiller glimrende.

Denne omtalen baserer seg altså kun på de 3 første episodene. Hvis serien fortsetter i samme stil vil «Til Jacobs Forsvar» stå tilbake som et solid stykke krimdrama.

De tre første episodene spar iallefall fram fem filmhjerter hos meg, eller terningkast 5. Serien anbefales selvsagt.

«Defending Jacob» / «Til Jacobs Forsvar» ser du med Apple TV+, eller ved å opprette nett-TV-konto på tv.apple.com

Legg gjerne igjen kommentarer og synspunkter om serien i kommentarfeltet. Vi chattes! 😀

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

Foto: Apple TV,IMDB,op-5.no

 

Nordsjællandsk sommeridyll rystes av mord! Den danske dramakrimserien «Sommerdahl-mordene» (eller enkelt og greit «Sommerdahl», som den heter originalt) er den perfekte påskekrim for den som vil ha en ukomplisert og lett krim på påskeskjermen.

---

SERIEOMTALE/ANMELDELSE: SOMMERDAHL-MORDENE
Original tittel: Sommerdahl
Krim/drama, Danmark, 2020, 4 episoder på ca 90 minutter hver (ev. 8 ep. på ca 45 min.hver)
TV 2 / TV 2 Sumo

---

Dan Sommerdahl (Peter Mygind) er en garvet og velansett politietterforsker. lidenskapelig engasjert av arbeidet sitt, som i over 25 år har jobbet i politiet, der også kona hans, Marianne Sommerdahl (Laura Drasbæk), jobber som sjef for kriminalteknikerne.

Etter en 25-års bryllupsdag som ikke går som planlagt havner Dan i sitt livs krise når Marianne vil skilles.

I løpet av fire halvannen times filmer/episoder* løses en drapssak av Dan og hans assistent Flemming (Andrè Babikian) i løpet av hver film (eller dobbeltepisode*), mens vi samtidig følger Sommerdahl-parets private livsdrama.

(*På dansk TV er serien lagt i åtte avsnitt á ca 45 minutter hver, men på TV 2 Sumo ligger de som fire episoder).

For norske seere er ikke skuespillerne de absolutt aller mest kjente danske fjes, men langt fra ukjente heller. Peter Mygind gjør en utpreget sympatisk figur i tittelrollen.

I tillegg til de tre nevnte som har hovedfokuset treffer vi også veteran Peter Gantzler som stasjonens bakverkmester (jada, pol`ti og boller…), og i den siste krimsaken ser vi det lysende talentet Albert Rosin Harson (17, bildet under) i en viktig gjesterolle. Unge Harson har allerede blitt folkekjær hos danskene etter å ha hatt en ledende rolle i to populære julekalendere på dansk fjernsyn de siste årene.

Serien er ganske A4 politikrimdrama, med etterforskning av drapssaker, gjenkjenbart maktforhold internt i politiet, samtidig som vår helt protagonisten har sine problemer på hjemmebane.

Bortsett fra noen mord og kjærlighetsforviklinger er stemningen i Sommerdahl like lys som en sommerdag. For med et Helsingør i all sin sommerprakt som bakteppe er «Sommerdahl-mordene» (som man på norsk på død og liv skal kalle serien) langt fra å krysse av i feltene for typisk nordisk noir. Det er gjennomgående fargerikt og lyst, og litt på grensen til å bli for lett stemning.

Vi beveger oss også ofte blant samfunnets øvre middelsjikt i krimsakene som etterforskes, men det er også velkjente caser i slike serier. Ikke så veldig nytt akkurat, men likefult både severdig, underholdende og med noen særpreg.

Det blir en drept russisk kvinne i strandkanten, med et savnet spedbarn på avveie, i den første episoden, noe som jo låter ganske kjent fra krimserienes liv. Så serveres ekteskapssvindling og drap på en rik investor i to andre saker, mens i det siste avsnittet er det byens fotballmiljø som blir arena for et blodig dødsfall, og mistankene kastes på klubbens store U-19-stjerne (Harson). Noe som gir serien litt særpreg og noe nytt, da det vel ikke er så veldig ofte i krimseriene at en reell fotballklubb, i dette tilfellet FC Helsingør, står i fokus for et drap. Særlig den saken er spennende, men litt enkelt lagt opp kanskje.

Nettopp det at serien er så uanstrengt gjør den også veldig lett å sluke. Spenningsnivået er jevnt og man kan gjette underveis på hvem den eller de skyldige er i kjent “who dunnit stil”.

I tillegg er hovedpersonene i serien stort sett også av det utpregede sympatiske slaget, selv om det ulmer (så vidt) noen små intriger mellom Dan Sommerdahl, assistenten Flemming, og Dans kone marianne, som Flemming nærer følelser for. Allerede fra seriestart sitter man med en følelse av at man har kjent rollefigurene i lang tid. Dan Sommerdahl fremstår da også som en av de mest utpregede “good cop” jeg har sett.

Ikke all dialog føles ekte, noen av linjene den godeste herr Sommerdahl har fått lagt i munnen virker en smule påtatt, riktignok uten at det trekker for mye ned heller. Dog blir det litt klissete noen ganger.

Forøvrig er det en meget behagelig dansk tale i hele serien, som er både nokså lett å forstå og veldig myk.

Helsingør som scene for handlingen gjør selvsagt denne serien til en trivelig påskeutflukt, ettersom den danske byen jo er en liten perle for øyet. For en del år siden var jeg på en dagstur til Helsingør, og rakk innom flere av åstedene i serien. Kronborg slott for eksempel kan du regne med å nær alltid skimte i horrisonten.

Alt i alt er «Sommerdahl-mordene» en småspennende, hyggelig og allmenntilgjengelig dansk krim med passe kompliserte mordgåter som er perfekt å konsumere som en lett påskekrim. Sesong 1 består altså kun av fire episoder (eller åtte da, alt ettersom hvordan de er delt opp), og grobunnen for en sesong 2 bør vel kunne være tilstede.

«Sommerdahl-mordene» kan strømmes hos TV 2 Sumo eller sees på TV 2.

Har du kommentarer om serien, andre påskekrimtips eller noe annet å melde? Kommentarfeltet er som alltid åpent, vi preikes 😉

Ta vare på hverandre – God påske 🙂

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Det er full stopp i fotballen nær sagt verden over for tiden, men én fotballserie sparkes igang 1. april.

Vel vel. Netflix sin fotballdokumentar-serie «Sunderland `Til I Die», sesong 2, strømmer iallefall fra og med onsdag i neste uke.

I serien som følger livet på innsiden, og utsiden, av den nordengelske fotballklubben Sunderland fikk vi i sesong 1 som ble sluppet i desember 2018 bli med klubben gjennom den mildt sagt turbulente 2017/18-sesongen etter at de rykket ned fra Premier League. Klubbens soleklare mål var å rykke rett opp igjen, men istedet endte sesongen på nivå to med et nytt og sjokkerende nedrykk til League One, eller nivå tre.

Der befinner Sunderland seg fortsatt, og i sesong 2 av Netflix sin serie om Sunderland skal vi nok en gang følge klubben gjennom en ny vanskelig sesong hvor vi kommer tett på klubbledere, spillere, frivillige, ansatte i klubben, og supportere. I sesong 2 av «Sunderland `Til I Die» følger vi klubbens desperate kamp sesongen 2018/19 for å rykke opp igjen til Championship (Nivå to).

Selv om jeg aldri har hatt noe forhold til Sunderland (Liverpool er som kjent mitt lag) er serien (basert på sesong 1) en fotballdokumentar jeg satte pris på og ble veldig underholdt av. Vi fikk være med på signeringer av spillere, innsyn i hvordan klubben drives, og fikk et innblikk i hverdagen til både spillere og supportere, samt se hvor mye klubben betyr for lokalmiljøet i en by der fotball er “alt”. Fansens pasjon for klubben og hvordan deres lidenskapelige forhold til Sunderland blir både en “frelse og forbannelse” for dem er noe av det serien har fått godt fram.

Mange fans av motstanderlag har naturlig nok godtet seg litt  ekstra over Netflix-serien, og sesong 2 blir intet unntak, bare spør fans av Charlton ;p

Jeg har ikke sett sesong 2 såklart siden den ikke er sluppet ennå, men 1. april – neida det er ingen aprilsspøk – blir det endelig litt “ny” fotball å se i disse tider hvor fotballabstinensen er tiltagende. For tilhengere av engelsk fotball også under Premier League-nivå er «Sunderland `Til i Die» en fascinerende fotballdokumentar. 1. april benker ihvertfall jeg meg foran den firkantede skjermen, klar for litt fotballdramatikk. I disse tider tar man det man får av engelsk fotball 😉

(«Sunderland `Til I Die» sesong 1 kan sees på Netflix nå, sesong 2 slippes onsdag 1. april)

Fotos: Netflix

“Børning Junior” i NRKs nye «Rådebank»! I disse tider når du sitter hjemme og trenger noe å fylle dagene med kan NRK Nett-TV sin helt nye norske ungdomsdramaserie «Rådebank» hjelpe å slå ihjel noen timer.

---

TV-SERIEOMTALE: RÅDEBANK
Hva: Ungdomsdrama, Norge, 2020, sesong 1, 8 episoder
Hvor: NRK TV på tv.nrk.no
Hvem: Odin Waage, Kasper Dølplads Antonsen, Matthew Santos, Sjur Vatne Brean, Mathilde Thomine Storm, Anders T. Andersen, Fridtjov Såheim, Amalie Sporsheim, Maja E. Christiansen, Fabian Tapia, Ola Otnes, m. fl.
Serieskaper: Linn-Jeanette Kyed
Regi: Daniel Fahre

---

Den norske dramaserien er nemlig på kun 8 episoder på ca 25 minutter hver, og er en ungdomsserie som strekker seg også godt utenfor målgruppa. Hele serien ligger nå ute på NRK TV (nett-tv), og skal også sendes etterhvert på lineær vanlig TV.

«Rådebank» er inspirert av virkelige hendelser fra rånermiljøet i Bø, Notodden og Ulefoss, og følger en vennegjeng i 17-20-årsalderen i rånermiljøet i Bø i Telemark, eller hva pokkern fylket heter nå til dags.

20 år gamle Glenn-Tore, eller seff bare GT som han kalles i gjengen, er råneren gutta ser opp til og damene vil ha. Men alt han vil er å få eksen sin tilbake.

Rå og ekte dramaserie om rånere fra Bø, slår NRK fast i programomtalen.

Og det skal jeg gi statskanalen rett i. For serien som starter ganske lystig, fartsfull og lettbeint svinger etterhvert inn i mørkere gater. Det er en serie som skildrer et lite utforsket miljø i film og serie, det såkalte rånermiljøet, et miljø jeg på ingen måte har inngående kjennskjaper til, men serien byr på flere, vil jeg jo tro, “erke”typer innen sjangeren rånere.

Vi har GT selv, som jobber på verksted og er bilmekkeren fremfor alle, Nilsen (selvsagt har vi en rollefigur som kun tituleres ved etternavn) som er den typiske stereotype råner, “riskokeren” (som han selv omtaler seg i en scene) Kim som snart fyller 18, et par eksosryper, den skoleflinke eksen, og så Sivert da som er GTs bestevenn og sikkert verdens mest sympatiske type.

For når GTs tøffe image slår sprekker og kjærlighetssorgen tar overhånd, får GT erfare at vennskap ikke er noe man bare kan ta for gitt. For GT er som kjent mann han, og menn syter ikke og snakker ikke om ting når livet går i utforbakke. Istedet risikerer han å føkke opp for både seg selv og alle andre.

I «Rådebank» (som vistnok er et begrep som har med bilmotor å gjøre…?) blir det fokus på vennskap, rånerromantikk og kjærlighetssorg.

Og mye råning. Det er wunderbaumer i hopetall, rosa terninger, festing, drekking, puling, road trips, diskusjoner om hva som smaker mest piss av Red Bull, Monster, Burn og Battery (til opplysning liker jeg alle tre førstnevnte, men ikke Battery…) –  og selvsagt blir det møter med stedets politi (som er en smule satire over, hehe), men også de mange etiske dilemmaene rånerne må ta stilling til er blant seriens sterkeste kort.

I hovedrollen gjør Odin Waage, som vi blant annet husker fra «Øyenvitne», en strålende tolkning av GT, og slik jeg ser det hele tiden leverer troverdig. Han balanserer også perfekt i rollen mellom å være sympatisk og kjekk, til å oppføre seg som en drittsekk. Følelsesregisteret han spiller på er også ganske bra og ektefølt. Kan han vise anger og vil de rundt han være der når han trenger de som mest?

Noen scener i de siste episodene av serien trykker på de emosjonelle knappene, både når det kommer til vennskap og det å gå videre i livet, og er med på å løfte helheten, selv om den ikke gir noe nytt og usett.

I birollene leveres det også godt. Sivert (Sjur Vatne Brean leverer absolutt topp), GTs ex Ine (Mathilde Thomine Storm), Kim (Matthew Rico Henriksen Santos), Nilsen (Kasper Dølplads Antonsen – er han i slekt med Atle A.? Han er som snytt ut av nesa hans iallefall ;p) og Hege (Maja E. Christiansen), gjør det supert blant de “yngste” (de er vel alle noen år eldre enn det de spiller at de er), men også GTs sjef på verkstedet, spilt av Anders T. Andersen, gjør en veldig sympatisk sjefsfigur, av de få voksne rollekarakterene. Ellers er det nokså småmoro med Fridtjov Såheim i rollen som sliten, og overraskende sympatisk, politibetjent, mens Ola Otnes utgjør den sure og gretne snuten.

Alt i alt en vellykket ungdomsserie fra NRK igjen. Noen snarveier tar serien, og den kunne vært dypere og brukt mer tid både på flere av de mest interessante birollene, som Sivert og Hege, og på selve rånermiljøet. Kjærlighetssorgen er også ganske standard for disse seriene.

Dialogen er derimot ikke det store å utsette på, den har fin flyt for det meste og er ungdommelig fresh og direkte. I sum en fin serie med mye sympati over seg som passer godt å se noen episoder av på rappen.

Og tid er det jo mange som har litt av i disse dager, så bruk litt av den på å se «Rådebank». Du får muligens ikke direkte hjertebank av dramaet i Rådebank, men du vil forhåpentligvis både trykke nye forfriskende ansikter på skjermen til deg, samt la deg underholde, sjarmere og engasjere litt.

♥ ♥ ♥ ♥  –  –

Alle fotos: FENOMEN / NRK

Les mer om Rådebank hos NRK

“SKAM-Eskild” og Tromsøværing med hovedroller i krigsfilmen «Kampen om Narvik».

25. desember er det premiere på den nye norske store krigsfilmen «Kampen om Narvik», som tar for seg krigshandlinger som utspant seg i Narvik under den andre verdenskrigen. Innspillingen av den kommende storfilmen med et budsjett på omlag 65 millioner kroner har så vidt startet, med Tromsøværingen Erik Skjoldbjærg i registolen.

Nesten alle innendørsscener spilles inn i Oslo, mens resten spilles inn i Drammen, Målselv, Narvik og på Rjukan, skriver avisa iTromsø.

Det er også som mange sikkert har fått med seg i uka offentliggjort at Kristine Cornelie Margrete Hartgen fra Tromsø og Carl Martin Eggesbø fra Oslo er de to som skal fylle hovedrollene i filmen. Duoen skal spille ekteparet Ingrid og Gunnar Tofte, som blir involvert når tyske tropper inntar Narvik under andre verdenskrig.

Hartgren er for de aller fleste et ganske ubeskrevet blad, selv om hun hadde en mindre rolle i «Den 12. mann».
Carl Martin Eggesbø (25) derimot vil for alltid ha stjernestatus etter rollen som Eskild i «SKAM».

Bildet: Konseptbilde fra “Kampen om Narvik”. Foto: Nordisk Film

Begge de to spilte forøvrig høsten 2019 i Hålogaland Teater sin oppsetting av «Peer Gynt» i Tromsø, og jeg var i høst på teateret og så stykket, med de to nå kommende hovedrolledebutantene. Et stykke hvor de begge leverte veldig godt. Det blir derfor morsomt å se de i en helt annen setting.

Jeg er selvsagt svært spent på å høre Eggesbøs nordnorske dialekt som han skal bruke i filmen, og som han ifølge NRK nå er i gang med å perfeksjonere. Jeg syns det er et spenstig og kult valg å satse på de to i filmsammenheng uerfarne skuespillerene i hovedrollene, og ikke minst forfriskende at det ikke er de gamle vante man skal se, uten å nevne noen spesifikt. Det dukker vel opp noen i birollene kanskje? ;p

Men jeg håper ikke Eggesbøs (påtvungne) nordnorske dialekt blir et minus ved filmen. Jeg håper han “nailer” dialekten, men av erfaring vet man vel fra norske serier og filmer at å pålegge skuespillere å snakke en ny dialekt ikke alltid er så vellykket.

Ellers kunne filmtittelen med fordel kun fått hete Narvik syns jeg. «Kampen om Narvik» høres litt svulstig eller slitt ut.

Det skal også bli morsomt å se Kristine Cornelie Margrete Hartgen i en så stor rolle. Med regissør fra Tromsø og kvinnelig hovedrolle fra Tromsø lover det vel godt 😉 Regissør Skjoldbjærg står forøvrig bak en av mine absolutte norske filmfavoritter; «Insomnia», fra 1997. I tillegg har Skjoldbjærg også stått for regien på bl.a. «Nokas», «Pioner» og «Pyromanen», samt skrevet manus til og regissert flere av episodene av «Okkupert». Hvordan han takler krigssjangeren blir spennende å se.

Les mer om filmen

«Kampen om Narvik” er altså ikke premiereklar før til jul, riktignok med verdens- og førpremiere i Narvik i midten av desember. Filmhjerte sier tvi tvi og ønsker lykke til med innspillingen. En stor kinofilm med nordnorsk forankring og tema er selvsagt noe å se fram til. Med unntak av filmer som «Ni Liv» og «Den 12. mann» har vel heller ikke krigshandlingene som fant sted i Nord-Norge blitt fortalt på film, og i denne er det vel en viktig og sentral hendelse fra krigen som fortelles; “Hitlers første nederlag”, som filmen har som undertittel.

Så det er bare å vente i spenning.

La oss nå bare håpe at ikke den også blir virusutsatt :p

Foto: Nordisk Film

 

Du fikk kanskje med deg at Oscar-vinner Joaquin Phoenix i sin takketale under årets Oscar-utdeling hyllet sin avdøde storebror River Phoenix (1970-1993) da han siterte en sang broren skrev da River var 17 år.

“Run to the rescue with love, and peace will follow“, sa en tydelig rørt Joaquin før han forlot scenen.

River Phoenix var en begavet skuespiller og idol mange likte. Han døde på tragisk vis i en alder av kun 23 år i 1993, men River Phoenix står for alltid som et filmikon som på sett og vis også har blitt en legende. Totalt fikk han med seg 25 film- og serieroller. “Dark Blood“, den siste filmen han var med i, ble faktisk ikke gitt ut før i 2012 (!), altså nesten 20 år etter hans bortgang. Grunnen var enkelt og greit at filmen ikke var ferdig innspilt da han døde, men nær 20 år senere ble filmen sluppet, med de manglende scenene og slutten utelatt, men forklart ved hjelp av tekst og voiceover.

Den har jeg faktisk ikke sett, men det burde man jo få gjort.

Her er fire andre filmer med River Phoenix som er essensielt materiale for alle filminteresserte River-fans.

Den første er det store sjanser for at du allerede har sett. Selv om det er fort gjort å egentlig ikke tenke over at River Phoenix spilte i denne legendariske filmen, så er rollen der uten tvil den flest har sett han i, og som også antagelig er hans best kjente.

INDIANA JONES AND THE LAST CRUSADE (Indiana Jones og det siste korstog, 1989)

River Phoenix spiller faktisk rollen som Indiana Jones – den unge Indy vel og merke, i den tredje av de klassiske Indiana Jones-filmene.  Det gjorde han forøvrig alldeles utmerket.

“Indiana Jones og det siste korstog” kan streames hos Netflix

RUNNING ON EMPTY (Jaget av fortiden, 1988)

River ble faktisk Oscar-nominert for beste birolle i 1989 for “Running on Empty”, en film der han spiller eldstesønnen i en familie som lever i skjul. Sønnen ønsker å finne sin egen vei i livet, men risikerer at familien avsløres og at han ikke får se de igjen.

STAND BY ME (Venner for livet, 1986)

En pur ung River Phoenix sjarmerer i filmen som har fått kultstatus. “Stand by Me” var det store gjennombruddet hans, og er et veldig fint og spennende oppvekstdrama om fire 12 år gamle venner.

Det er sommeren 1959 i Oregon når fire 12 år gamle eventyrlystne gutter får vite omtrent hvor den døde kroppen til en gutt som har vært savnet en stund ligger. De bestemmer seg for å legge ut på fottur i skogen og langs øde åpne togskinnelandskaper for å finne han. Underveis på turen lærer de fire vennene mye om både seg selv og om betydningen av vennskap, samt viktigheten av å stå for det som er riktig.

MY OWN PRIVATE IDAHO (I drift mot Idaho, 1991)

Etter min mening kanskje Rivers aller fremste rolleprestasjon, i filmen der han spiller mot Keanu Reeves.

Omtale av filmen fra verdensteatret.no/Tromsø Filmklubb:

Mike (River Phoenix) og Scott (Keanu Reeves) er bestevenner fra to forskjellige verdener, men som begge finner hverandre i en kald og kynisk tilværelse hvor de livnærer seg som prostituerte. Den rotløse Mike er på jakt etter sin mor og rikmannsønnen Scott har kommet på kant med sin far og har brutt all kontakt med familien. I denne roadmovien, skrevet og regissert av Gus Van Sant, følger vi de to guttene på reise fra Portland til Italia på leting etter Mikes mor. Men det er også en indre reise, ikke minst for Mike, etter hvert som hans vennskap med Scott utvikler seg til kjærlighet.

Gus Van Sants inspirasjon til manuset kom i stor grad fra romanen City of Night av John Rechy. Men Van Sant mente at Rechys roman skildret tilværelsen til mannlige gateprostituerte langt bedre enn han selv gjorde og manuset ble liggende i mange år. På slutten av åttitallet gjenopptok Van Sant arbeidet med manuset. bl.a. etter å ha sett Orson Welles Shakespeareinspirerte film Chimes at Midnight. Men filmen hadde en trang fødsel. På slutten av åttitallet var temaet fortsatt svært kontroversielt og de store filmstudioene hadde lite lyst til å satse på filmen uten store endringer i manuset. Til slutt klarte Van Sant likevel å få solgt inn filmen til New Line Cinema.

Da filmen omsider kom, ble den stort sett godt mottatt. Selv om en del kritikere var negative, ikke minst til scenene direkte lånt fra Shakespeare og timelaps-scenene som de opplevde som forvirrende. Til tross for alt dette, kan vel filmen i dag regnes som en nittitallsklassiker, og filmens tema er like tidløst og aktuelt i dag (…) Når man ser den i dag, så er det med ikke så lite vemod – med tanke på hvilket stort skuespillertalent vi mistet i River Phoenix, som gikk bort så alt for tidlig bare 2 år etter at denne filmen kom.

Skrevet av Odd-Arild Knutsen, verdensteatret.no

Se også “Sneakers” (1992, en av hans mest kjente roller), “Moskito-kysten” (1986), “Little Nikita” (1988) og “Elsker deg til døde” (1990).