Film- og seriesnakk: “Luther” og “Beck” er tilbake – Exit for “Exit”

Den siste uka har Luther, Beck og Exit vært i søkelyset.

På pluss-siden har Netflix sluppet den nye filmen med den britiske politietterforskeren Luther, og TV2 Play/C More ruller ut et nytt kapittel med Beck. Britisk og svensk krim er noe av det beste Filmhjerte kan få servert. Og, NRK avslutter (?) Exit.

Luther: The Fallen Sun

Idris Elba er endelig tilbake som den rufsete britiske politietterforskeren Luther!👌
Serien som bestod av 20 episoder i perioden 2010 – 2019, var briljant britisk krim-thriller fra øverste hylle. Luther er også en av mine krim-favoritter gjennom årenes løp.

Filmen som nettopp ble sluppet på Netflix er et stykke unna Luther på sitt beste, men er fortsatt bra. Filmen bygger forsåvidt videre på serien, men kan godt sees uten kjennskap til serien.

Den nå vanærede Luther må bryte seg ut av fengsel for å stoppe en psykopatisk seriemorder som plukker ut ofre som har netthemmeligheter. Litt tynn storylinje, og det mangler litt på forklaringene, men Elba gjør som vanlig en knall innsats som Luther.

Med klimaks som utspilles i “Norge” forresten (LOL, den delen er ikke stort å skryte av…). Mer action og thriller enn krim i filmen, men Luther får absolutt tommel opp og anbefalinger. Terningkast 4.

 

Beck 48 Quid Pro Quo

Fredag 17. mars var det premiere på TV 2 Play på en ny film i Beck- serien, nummer 48 (!) i rekka! Og to nye kommer i løpet av trolig noen måneder, slik at det rundes 50!

Man blir vel aldri så lei Beck (Peter Haber), familien og teamet hans, og grannen (herlige Ingvar Hirdwall), at man ikke tar med åpne armer imot også disse nye filmene om vår svenske politihelt, for etter noen høyst middels filmer en periode etter at karakteren Gunvald ble skrevet ut av filmserien for en del år siden, har Beck-filmene igjen gradvis bedret seg, blitt severdige og byr igjen på bra svensk krim og spenning.

I denne filmen er Kristofer Hivju tilbake igjen i rollen som den norske etterforskeren Steinar, det er kult, og Valter Skarsgård fortsetter i rollen som Martin Becks politisønn Vilhelm, en karakter som klart har løftet Beck-filmene etter hans inntreden. Denne gang er desverre rollen hans helt ubetydelig og knøttliten. Steinar, Alex, Josef og Jenny, er de vi ser mest, mens Martin sjøl, samt Oskar og Ayda, er mer i birolleland igjen.

Filmens tittel spiller på frasen om at man gir noe, og får noe tilbake i gjengjeld. En mann blir funnet død på et loppemarked, og det som ser ut som en rutinemessig sak om et mislykket ran får en ny vending når säpo fatter interesse.

Som vanlig er det et par sidespor også, som Jenny som kjemper om foreldrerett, noe som blandes inn i etterforskningen, og på toppen sitter den sleipe Fredèn og drar i tråder, som vanlig. Slutten er en aldri så liten cliffhanger, så da er det bare å vente på nr 49 i Beck-rekka.

Beck: Quid Pro Quo, en frase som kleint nok ytres 3-4 ganger iløpet av filmen, holder bra spenningsnivå, byr på interne problemer og det narrative er plausibelt nok. Ikke det beste av de nyere Beck-filmene, men grei krim for kvelden. Terningkast 4.

Exit-exit

Advarsel: inneholder store spoilere av episode 7 og 8

Her følger litt rant om avslutningen av Exit.

Denne uka var det altså exit, det vil si slutt, for NRK-serien “Exit“. Sesong 3 ble avsluttet med de to siste episodene denne uka, i det som på forhånd var varslet å være seriens siste sesong.

Etter 6 brukbare episoder, knakk det sammen i en salig røre i de to siste. Desverre, for jeg har digget Exit. Men troverdigheten på de to siste episodene er lav, og bryter helt med karakterene og resten av serien. For i avslutningen pumpes det inn med “sjokkeffekter”; blod, gørr, drap, blodbad, selvmord, saging av lik, nærbilder av avsagde hoder med kryp i, osv…..

1. At Pål (Baasmo sin figur) blir kaldblodig drapsmann som t.o.m. står og parterer liket av William (Hagen, som artig nok heter Pål sjøl), mens blodet spruter, drar likdeler opp fra havbunnen igjen og gjør alt såre enkelt og uten en mine, og slipper unna med det, er bare helt avsindig sinnsykt latterlig, totalt usannsynlig og ikke troverdig for fem føkkings øre.

William er en dritt, men den exiten der var litt vel drøy.

2. Mens en drapsmann går fri fengsles en annen uskyldig for drap, som ikke engang var et drap. Jada, Adam (Berger, svensken) havner på cella, for å ha drept Hermine (Kittelsen). Men Hermine er langt fra dau, hun har ledet Adam i fella.

Så, for å straffe Adam gjør Hermine seg selv til kriminell som burde vært satt i fengsel. Hun lurer til seg svarte penger i en sum av ca 40 millioner, hun iscenesetter sin egen død og forkler det som drap, og har jo og allerede gitt falske forklaringer til politiet, skaffer falsk identitet med mere. Hun går fri, er rik, mens Adam fengsles uskyldig for drap. Helt på trynet. Hermine blir selv (nesten) verre enn den hun straffer. Ja, vi vet jo ikke sikkert at svensken ikke åler seg ut av dette også da, selv om han har fått en taus østers av en advokat (Mathias Eckhoff)…

Jada, Adam er et jävla arsle, som de vel ville sagt i Sverige, og svensken hadde fortjent straff for flere av sine finansielle bedrifter, kokainbruk og herjinger, samt behandling av Hermine og graviditeten i sesong 1 eller 2. Men å fengsles for et drap man ikke har begått, som ikke engang er drap, vel, heter ikke slikt justismord?

Jeg gidder forresten ikke engang starte med å si noe om bevisene og alt rundt det.

Forøvrig anmerker jeg at snuten utbryter til Adam at “du slipper aldri ut igjen”. Er vel maksstraff på 21 års fengsel her til lands da…

3. Henrik (Santelmann) da? Jo han blir blind snart han. Svaghet. Hund. Stokk. Ledsager. Som Adam så ærlig forklarer han. Den ene som tilbyr seg å hjelpe Henrik når han blir blind, Magdalena, ender han opp med å avvise så bryskt at det ender med et tragisk blodbad, bokstavlig talt.

Jeg syntes litt synd på Henrik som skulle måtte sitte og høre på sine venners ville festing, nok en gang ifølge Adam (vel, nå er den ene vennen dævv og den andre trolig i fengsel uansett..), men etter måten Henrik dreit i Magdalena finns det ikke synd i fyren. Antagelig drekker’ n seg ihjel før synet forsvinner. Skål.

4. Pussig nok at alt dette rammer de tre fyrene samtidig, bare sånn helt tilfeldig…

5. Men hva med Jeppe (Øygarden)? Tja, han lever vel videre ihvertfall, men uten sine tre “festglade svirebrødre”, kjerringa, eller jævla hore som han kaller henne, får han skilt seg fra, faren er død og moren har han bedt dra dit peppern gror. Ensomheten venter?

Vistnok har serieskaperne sagt at ca 70 prosent av handlingen bygger på ekte hendelser, og at noe av det villeste er ekte. Så, hvis noe av dette som nå er omtalt er fra real life, så får jeg bli arrestert på det da, men inntil videre sier jeg;

– Ja ja, det var artig så lenge det varte (som han sa, Pål). Sesong 1 og 2 samt episodene 1 til 6 i sesong 3 var jo underholdende, men synd at de to siste stinker opp hele serien.

Kan man ønske seg en fortsettelse?

Her er en vill idé; Exit The Movie!😉

Peace out 😉

 

OSCAR 2023 – SLIK FILMHJERTE SÅ DET – JUBEL FOR FRASER

Årets Oscar-utdeling fant sted i natt, uten en eneste skandale og svært få overraskelser – men med mye følelser og gledestårer hos vinnerne. Her er Filmhjertes følelser etter årets Oscar. 

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Verten Jimmy Kimmel ledet showet, og var på sedvanlig vis full av morsomme tørrvittigheter, små syrlige stikk og små sprell. En artig kis, Kimmel, som er underholdende å se på. Stikk til Will Smith og Oscar-akademiet var selvsagt med.

Filmhjerte fulgte Oscarnatten på TV 2 Danmark, som i motsetning til norske kanaler er kompetente til å ha en slik sending, og som bydde opp på studiosnakk i reklamepausene under utdelingen.

«Everything Everywhere All At Once» ble den store vinneren, med hele 7 priser av sine 11 nominasjoner. Filmen fikk Oscar for beste film, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste mannlige birolle, og beste klipp.

Filmen er etter undertegnedes mening absolutt ikke i nærheten av å være fjorårets beste film, selv om den absolutt er godt skrudd sammen. Imidlertid unner Filmhjerte absolutt Oscarprisene for beste biroller til både Ke Huy Quan og Jamie Lee Curtis, som begge holdt svært rørende takketaler. Filmen fikk tre skuespillerpriser, for også Michelle Yeoh vant, for beste kvinnelige skuespiller. Her var det kanskje ventet at Cate Blanchett kunne vunnet for «Tàr».

Særlig Quan gledet, en utrolig sympatisk type, som garantert skaffet seg mange fans med gledesscenene og personligheten sin i løpet av showet. Om du ikke helt kjenner til Ke Huy Quan men syns det er noe kjent ved han, så husker du han kanskje som 12 år gammel i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» fra 1984. Og Curtis som er så kul og har levert så mye gjennom karieren fortjener virkelig æren denne prisen gir henne.

Så ble det som Filmhjerte inderlig håpet på, en Oscar til Brendan Fraser 😍

Oscar-høydepunktet var uten tvil at det ble statuett til Brendan Fraser som beste mannlige skuespiller, for «The Whale». Alldeles glimrende og 100 prosent fortjent. Også Fraser holdt en veldig rørende og emosjonell takketale.

«All Quiet On The Western Front» – eller “Intet nytt fra vestfronten” – stakk av med fire priser. Netflix sin tyske storproduksjon og krigsepos ble beste internasjonale film, og vant også beste foto, musikk og produksjonsdesign.

En liten, dog gledelig, overraskelse var det at det ble Oscar til «The Whale» for beste sminke/hår. En formidabel jobb ble gjort for å få Brendan Fraser til å se helt ekte og reell ut som den enorme “menneskelige hvalen”, men filmen hadde sterk konkurranse fra bl.a. «Elvis» og «All Quiet On The Western Front».

Om noe overrasket ved årets utdeling var det at filmer som «The Fabelmans», «Elvis» og «Tàr» måtte forlate tomhendte, mens fjorårets to enorme kino-suksesser «Top Gun: Maverick» og «Avatar: The Way of Water» kun fikk en Oscar hver, for henholdsvis beste lyd og beste spesialeffekter. Top Gun er seff fjorårets beste film, men men…. 😉

Den norske nominerte kortfilmen «Nattrikken» nådde ikke opp. Den kan sees hos NRK TV, men den er egentlig verken velspilt eller spesielt god.

Av kjendiser som delte ut priser eller presenterte innslag var det moro å se Julia Louis-Dreyfos, som for alltid vil være Elaine fra Seinfeld, og det var rørende å se en svært emosjonell John Travolta introdusere innslaget til minne om filmfolk som gikk bort det siste året.

Årets show var klinisk fri for skandaler og det var egentlig ikke mye politiske ladede takketaler heller. I grunn var det et ganske så stuerent show, kanskje litt “småkjedelig” (?), men med Kimmels humor, sprell og måte å spille “dum” kom man godt i land med et bra show.

Men nå må jeg se til å få sett «Intet nytt fra vestfronten» gitt, den har jeg hoppet over til nå.

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet under vinneroversikten hvis du vil. Snakkes.


Her er alle vinnerne og nominerte:

(Kilde/oversikt fra: montages.no)

Beste film
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Banshees of Inisherin
Elvis
Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Top Gun: Maverick
Triangle of Sadness
Woman Talking

Beste regissør
Martin McDonagh, The Banshees of Inisherin
Daniel Kwan og Daniel Scheinert , Everything Everywhere All at Once
Steven Spielberg, The Fabelmans
Todd Field, Tár
Ruben Östlund, Triangle of Sadness

Beste mannlige hovedrolle
Paul Mescal, Aftersun
Colin Farrell, The Banshees of Inisherin
Austin Butler, Elvis
Bill Nighy, Living
Brendan Fraser, The Whale

Beste kvinnelige hovedrolle
Ana de Armas, Blonde
Michelle Yeoh, Everything Everywhere All at Once
Cate Blanchett, Tár
Michelle Williams, The Fabelmans
Andrea Riseborough, To Leslie

Beste mannlige birolle
Brendan Gleeson, The Banshees of Inisherin
Barry Keoghan, The Banshees of Inisherin
Judd Hirsch, The Fabelmans
Ke Huy Quan, Everything Everywhere All at Once
Brian Tyree Henry, Causaway

Beste kvinnelige birolle
Angela Bassett, Wakanda Forever
Kerry Condon, The Banshees of Inisherin
Jamie Lee Curtis, Everything Everywhere All at Once
Stephanie Hsu, Everything, Everywhere
Hong Chau, The Whale

Best adapterte manus
All Quiet on the Western Front
Glass Onion: A Knives Out Mystery
Living
Top Gun: Maverick
Women Talking

Beste originalmanus
The Banshees of Inisherin
Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Triangle of Sadness

Beste dokumentar
All That Breathes
All the Beauty and the Bloodshed
Fire of Love
A House Made of Splinters
Navalny

Beste internasjonale film
All Quiet on the Western Front
Argentina, 1985
Close
EO
The Quiet Girl

Beste animasjonsfilm
Guillermo Del Toro’s Pinocchio
Marcel the Shell with Shoes On
Puss in Boots: The Last Wish
Turning Red
The Sea Beast

Beste foto
All Quiet on the Western Front
Bardo
Elvis
Empire of Light
Tár

Beste kostymedesign
Babylon
Black Panther: Wakanda Forever
Elvis
Everything Everywhere All at Once
Mrs. Harris Goes to Paris

Beste klipp
The Banshees of Inisherin
Elvis
Everything Everywhere All at Once
Tár
Top Gun: Maverick

Beste sminke og hår
All Quiet on the Western Front
The Batman
Black Panther: Wakanda Forever
Elvis
The Whale

Beste produksjonsdesign
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
Babylon
Elvis
The Fabelmans

Beste originalmusikk
Babylon
The Banshees of Inisherin
The Fabelmans
All Quiet on the Western Front
Everything Everywhere All at Once

Beste originale sang
Black Panther: Wakanda Forever
Everything Everywhere All at Once
RRR
Tell It Like a Woman
Top Gun: Maverick

Beste lyd
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Batman
Elvis
Top Gun: Maverick

Beste visuelle effekter
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Batman
Black Panther: Wakanda Forever
Top Gun: Maverick

Beste animerte kortfilm
The Boy, the Mole, the Fox and the Horse
The Flying Sailor
Ice Merchants
An Ostrich Told Me the World is Fake and I Think I Believe It
My Year of Dicks

Beste kortfilm
An Irish Goodbye
Le Pupille
Night Ride (Nattrikken, Norge)
The Red Suitcase
Ivalu

Beste kortdokumentar
The Elephant Whisperers, Kartiki Gonsalves and Guneet Monga
Haulout, Evgenia Arbugaeva and Maxim Arbugaev
How Do You Measure a Year?, Jay Rosenblatt
The Martha Mitchell Effect, Anne Alvergue and Beth Levison
Stranger at the Gate, Joshua Seftel and Conall Jones

FILMANMELDELSE: THE WHALE – ENORM PRESTASJON

Fy søren, Darren Aronofsky kan lage film! The Whale er et nytt stykke glimrende filmkunst fra Aronofsky, med en Brendan Fraser i et eksepsjonelt comeback!

The Whale er ikke lett å fordøye – men du store for en film!

Tekst: Lars Jørgen Grønli / filmhjerte.blogg.no

Alle foto: Nordisk Film Distribusjon


FILMANMELDELSE:

THE WHALE 

USA, 2022, drama/psykologisk drama, 1t 57m

Regi: Darren Aronofsky 

Med: Brendan Fraser, Hong Chau, Ty Simpkins, Sadie Sink m.fl.

Norsk kinopremiere fredag 3. mars

Filmhjerte så filmen på Tromsø International Film Festival i januar


Aronofsky er kjent for sine hardtslående og kontroversielle filmer, som The Wrestler og Requiem for a Dream, hvor samfunnets outsidere løftes fram i lyset.

Med The Whale viker ikke Aronofsky fra sin ofte brukte taktikk hvor han balanserer på linjen mellom å være humanistisk og på å sjokkere, skape kontroverser og å være smått spekulativ. Han holder seg hele tida på den riktige siden.

The Whale er historien om den veldig sympatiske, og også ekstremt overvektige, engelsklæreren Charlie (Brendan Fraser), som har trukket seg unna andre mennesker på grunn av sitt utseende, skamfølelse og selvhat. All undervisning foregår over nett, med kameraet slått av.

Charlies livsstil er i ferd med å gjøre slutt på han, men han virker ikke å bry seg. Han fråtser og overspiser, i store mengder. Kan han frelses før det er for sent?

På døra en dag kommer nemlig en ung predikant (Ty Simpkins), og Charlie har også et sterkt ønske om å gjenforenes og bli bedre kjent med sin mildt sagt trassige tenåringsdatter (Sadie Sink) når han innser at helsen sin er kraftig forverret. For mange år siden forlot Charlie både datteren og moren hennes, for å leve ut kjærligheten sin med en annen.

Det er sterkt, det er rørende, det er ikke lett å se på, men vi må.

Nesten hele filmen foregår inne i den lille leiligheten til Charlie, noe som bidrar til en viss klaustrofobisk følelse all den tid Charlies størrelse settes opp mot husets fire vegger.

Vi blir vitne til scener og syn som er både motbydelig, ekkelt og vemmelig, men det er aldri tvil om at vi som ser på må ta Charlie på dypeste alvor som menneske.

Bak lagene av fett og spekk bor det nemlig utvilsomt mye i Charlie. Vi ser ennå prov og glimt i øynene hans av både humor, livsvisdom og store doser empati og sympati. Han er både smart, vennlig og medfølende og kunne ha bidratt med mye i samfunnet, men Charlie er så til de grader tynget av selvhat og resignasjon, noe vi gradvis får avslørt årsakene bak.

At filmen er så lukket i sin scenografi er muligens et minus, den fremstår nesten som et stykke som kunne vært spilt på en teaterscene. Filmen er da også en adapsjon av nettopp et teaterstykke. For Filmhjertes del betyr ikke det så mye, for skuespillerprestasjonen er så formidabel.

Noe som bringer oss over til Brendan Fraser. Brendan Fraser dere! For et comeback som leveres av Fraser, som i mange år har vært borte fra rampelyset etter suksessene på 90-tallet og tidlig 2000-tall med Georg – Jungelens konge og Mumien-filmene.

Fraser er bokstavlig talt enorm, han formelig storspiller, og har en mimikk og uttrykk som ikke et sekund føles uekte. Han maner frem et imponerende følelsesregister og ikke minst måten han får fram de fysiske plagene og helseproblemer Charlie sliter med er dypt imponerende og smertelig hjerteskjærende.

Dog kan man hevde at noen av valgene hans virker merkelige og håpløse. At Fraser skulle nomineres til Oscar for beste mannlige hovedrolle var iallefall en no-brainer, det må ha vært et enkelt valg – og finnes det rettferdighet kan Brendan Fraser rydde plass til sin aller første Oscar-statuett.

Hong Chau i birollen som kvinnen som hjelper Charlie med innkjøp, husstell og personlig stell, samt holder han i ørene, gjorde også et så sterkt inntrykk at hun ble belønnet med Oscar-nominasjon. Vel fortjent.

The Whale er et kammerspill, men også en film der å leve mens man har muligheten, tilgivelse og selvfølelse er sentrale temaer. Sosiale medier og kroppspress er andre temaer som berøres. Filmen vikler seg litt inn i noen bibelske referanser også (desverre), men heller ikke det er for plagsomt.

Tilgivelse og forsoning er de viktigste sporene i historien, og stikkord for flere av rollekarakterene.

Om Charlie er sympatisk og empatisk, er hans datter det stikk motsatte. Muligens krysses nok linjen for hvor sinna en forsmådd tenåringsdatter egentlig har lov å være? Charlies varme står i sterk kontrast til avkommet.

Det gjør det desto mer emosjonelt å se han forsøke å ta opp igjen kontakten med datteren som har lagt ham for et så inderlig hat.

Sadie Sink («Stranger Things») er også imponerende som en rasende 16-åring med hatefulle innfall, eksplosivt temperament og omringet av et tilsynelatende ugjennomtrengelig skall.

Darren Aronofsky trykker på veldig mange riktige knapper for å få frem ulike følelser hos publikum. Det er umulig å ikke kjenne på en dyp sympati med Charlie, både for det mennesket han en gang var, men også for den han har blitt. Da filmen ble vist for fulle saler under filmfestivalen i Tromsø i januar var det mange som satt både rørt og øyefuktig i setene. Ja, filmen er aller fremst en sørgelig historie, imidlertid er den også rikelig krydret med humoristiske betraktninger og fremtidshåp.

Kudos også til sminke- og maskørteamet forresten, som forvandlet Fraser til den store hvalen.

Fraser alene hadde nesten kunnet forsvare terningkast 6 til filmen, imidlertid er det noen melodramatiske scener, noen “sjokkeffekter” som man kan mene er med mest for å ryste publikum, og kanskje er det overtydelig at Aronofsky vil presse frem gitte følelser.

Det blir egentlig kosmetikk i den store sammenhengen, for The Whale er – bokstavlig talt – enorm.

 

Kommentarfeltet er åpent for synspunkter 😉

SERIE: “DNA” SESONG 2 – KRAFTIG OPPUSSET

Sesong 2 av den danske krim-serien «DNA» er kraftig oppgradert fra sesong 1, og kan nå sees hos NRK. 

Omtalen har ingen direkte spoilere fra sesong 1, men du bør ha sett sesong 1 ettersom sesong 2 bygger videre på hendelser fra den første sesongen.

Tekst: Lars Jørgen Grønli © Filmhjerte

SERIEANMELDELSE: DNA – sesong 2

Danmark, 2022, krim/spening/drama, 6 episoder på 40-44 minutter, total spilletid 4t 14m. 

Serieskapere: Torleif Hoppe (manus/forfatter) og Fabian Wullenweber (regi/instruktør)

Medvirkende: Anders W. Berthelsen, Johanne Louise Schmidt,  Olivia Joof Lewerissa, Charlotte Rampling,  Mario Montescu, Carsten Bjørnlund, Lars Berge, Afshin Firouzi, Zofia Wichlacz, Sigurd Holmen le Dous, med flere.

Hele sesong 2 kan nå sees hos NRK TV, NRK og TV 2 Danmark.

Les alt om DNA sine rollefigurer HER, hos TV 2 Danmark

Anders W. Berthelsen er tilbake som den danske politietterforskeren Rolf Larsen.

Serieskaperne av krimserien «DNA» har pusset opp og resultatet er en velpolert, spennende og velspilt sesong som føyer seg inn i rekken av severdige nordiske krimserier. Den første sesongen fikk streng bedømmelse her på Filmhjerte med kun terningkast 2, blant annet basert på avslutningen av sesongen, men i den nye sesongen har man virkelig lykkes i å gi DNA en boozt både hva gjelder plot, spenning, driv, menneskelighet og sympati.

Sesong 2 dreier seg fortsatt om politimannen Rolf, godt spilt av Anders W. Berthelsen. Tråden fra sesong 1 om Rolf og ex-konas datter som forsvant sporløst på en ferge som nyfødt for omlag 6 år siden fortsetter, og er utvilsomt DNAs aller sterkeste kort. I sesong 2 får saken nye vendinger.

Claire og Rolf, DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / NRK

Sesongens store tema dreier seg om menneskesmugling, trafficking, salg og utnytting av mennesker, prostitusjon, donorhandel og umenneskelig behandling av mennesker satt i en gjeld de ikke kommer seg ut av.

Særlig den problematiske og ofte lyssky donorhandelen står sentralt.

Handlingen som svinger mellom Danmark, Romania og Frankrike, er både spennende, intrikat og innimellom intens. Unggutten Mario, svært sympatisk levendegjort av den strålende nykommeren Mario Montescu (20) fra Romania, lar seg smugle fra Romania til Danmark på jakt etter sin savnede søster som nylig har dratt til Danmark for å jobbe på et strandhotell.

I Danmark gjør politiet et grufullt funn i en trailer, og etterforskningen skal føre de inn i et nett av velstående danske forretningsmenn, asiater, franske og østeuropeiske bakmenn.

Rolf involveres igjen dypt personlig i saken, og får hjelp av både sitt danske team med partneren Neel i spissen, nok en gang utmerket spilt av Olivia Joof Lewerissa, og den franske politikollegaen og kommende pensjonist Claire, upåklagelig godt spilt av den britiske veteranen Charlotte Rampling.

I Frankrike bor dessuten Julita (Zofia Wichlacz) og hennes lille datter, som vi stiftet bekjentskap med i forrige sesong.

Samtidig skal Rolfs ex-kone, Maria, og hennes nye norske mann bli foreldre, uten at Rolf har sagt noe til de om oppdagelsene sine som kom frem i sesong 1.

Maria Larsen i DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / tv2.dk

Johanne Louise Schmidt som spiller Rolfs tidligere kone tilfører DNA mengder av varme. Schmidt, kjent fra bl.a. «Avdeling Q»-filmene, er en strålende skuespiller som nær sagt alltid virker 100 % ekte. DNA har også et norsk bidrag i Lars Berge («Wisting», «Exit», «Evy & Alltid») i rollen som Marias nye mann, Thorstein, også han en utpreget sympatisk type.

Sesong 2 har mye sesong 1 manglet både innen spenning, realisme og ikke minst menneskelighet. Det er mange rollefigurer vi som ser på kan knytte dyp sympati, empati og medfølelser for og med og som det er lett å bli både glad i og håpe det beste for. I første rekke Rolfs ex-kone Maria, den rumenske tenåringen Mario, hans søster Nico og flere av de rumenske slavearbeiderne – og ikke minst den lille hjertesmelteren Hania. Og Rolf selv såklart.

I motsatt ende av skalaen treffer vi stygge samvittighetsløse bakmenn og gorillaene deres, uten snev av verken forståelse eller interesse for hva deres handlinger forårsaker av lidelser.

I bolken blant “bad guys”, hvis de er det, kan det likevel finnes enkelte rollefigurer man kan få et ambivalent forhold til, som eksempelvis den tidligere fotballproffen som nå er forretningsmann (godt spilt av Carsten Bjørnlund, fra bl.a. «Hvite Sande» og den norske «En affære»). Her er også krydret med litt småtreffende samfunnskritikk og betraktninger om hvordan de fleste på en eller annen måte “nyter godt” av hvordan ting fungerer og henger sammen….

Mario i DNA sesong 2. Foto: TV 2 Danmark / tv2.dk

Det veksles mellom dansk, engelsk, rumensk, fransk og norsk språk, samt antagelig noe polsk og asiatisk, i DNA, som ihvertfall ikke skal anklages for å ikke være internasjonal.

Også sesong 2 har noen snarveier, tilfeldigheter og tråder som både dingler litt løst og ikke alltid nøstes helt opp, det er vel et par plotthull, særlig ett der Thorstein kontakter en donorselger virker veldig lite trolig, samt at det er en tidslinje som etterhvert skal vise seg å overraske noe. Om det er helt realistisk kan sikkert også diskuteres, men dette er som kjent fiksjon og ikke dokumentar.

Imidlertid har man i sum denne gang sydd sammen et veldig mye bedre produkt enn forrige sesong, selv om seriens tittel, DNA, egentlig ikke er like dekkende lengre.

Opprullingen av sakene og løsningene man serverer står til godkjent og i noen tilfeller svært så både dramatisk og rørende. Sesongens slutt er iallefall noe helt annet enn hva den forrige gav, og gjør at den nye sesongen er vel verdt tida. Om den er trist eller god? Tja, det må du nesten bedømme selv.

Dette er nordisk noir krimdrama, men verden er ikke bare grå, trist og mørk.

Etter sesong 1 skrev Filmhjerte at DNA ikke har mye spor av kvalitet. Det har derimot sesong 2, til stor glede. DNA sesong 2 har ikke bare mange spor av kvalitet, den har mye kvalitet.

NETFLIX: LAST SEEN ALIVE – GERARD BUTLER LEVERER I MIDDELS FILM

GERARD BUTLER BERGER LAST SEEN ALIVE

Netflix har nettopp sluppet actionthrilleren LAST SEEN ALIVE med Gerard Butler i hovedrollen på sin norske flixplattform.

Historien i Last Seen Alive er enkel. Will Spann (Gerard Butler) skal kjøre kona Lisa (Jaimie Alexander) til foreldrene hennes, ettersom hun har bestemt seg for å ta en pause i forholdet. Underveis forsvinner hun plutselig på en bensinstasjon. Will kontakter politiet, som mistenker han, og Will må selv ta opp jakten på henne og eventuelle kidnappere.

For å være helt ærlig, så ER Gerard Butler hele denne filmen, og i hovedsak det som gjør den verdt å se. Men med Butler i front vet man at man er sikret bra underholdning, selv om manuset er blekt.

For Last Seen Alive er en tynn historie, som enkelt kunne vært gjort mye mer ut av. For eksempel finnes det en håndfull bedre potensielle plot man heller kunne valgt som forklaring på forsvinningen, enn det man falt ned på. Imidlertid er det en jevn spenning og det gis lite hint om hva som har skjedd med Lisa før mot slutten.

Filmen er egentlig ikke klassisk Gerard Butler heller, den er for tilbakelent og for lite pumpet opp. Likevel føles filmen akkurat bra nok til å utfylle oppdraget sitt som halvannen times sofaunderholdning.

Dog skal det sies at dette er lett forglemmelig, historien er blek og lite kreativ, det blir forutsigbart og ikke veldig engasjerende heller selv om man jo heier på Will (Butler).

Last Seen Alive er langt fra blant de beste av filmene fra vår tids actionkonge Gerard Butler, men Butler er den typen som alltid er severdig, litt som Liam Neeson eller en tørrere utgave av Bruce Willis. Butler gjør sine saker bra også i denne filmen, selv om rollefiguren hans her i utgangspunktet ikke er noen utpreget tøff guy, noe som vel gjør troverdigheten mindre.

Filmen slår ihvertfall ihjel 1 time og ca 35 minutter og leverer bekymringsløs spenning du ikke behøver å tenke over.

En litt morsom birolle å iaktta, ihvertfall for et voksent publikum, er Ethan Embry som spiller figuren Knuckles. Det vil si, det er morsomt at han er med, for det oppdaget jeg ikke før jeg så rullteksten. Det er nok ikke viktig for et yngre publikum, men artig for min del – som husker Embry som sympatisk og pent ungdomsidol fra komedier som Can’t Hardly Wait (Den siste festen) fra 1998 og Vegas Vacation fra 1997 – å se han som rufsete skjeggis i 40-årene.

Det blir midt på treet for Last Seen Alive. Helt OK underholdning uten for mye vill action. Terningkast 3.

♥  ♥  ♥  –  –  –

Alle foto: Netflix

NETFLIX: HEARTSTOPPER (SESONG 1) – FÅR HJERTET TIL Å VOKSE

Hi! I’m sorry!* Hei! Ja, Filmhjerte er virkelig lei seg, for at det tok over 9 måneder før det kom omtale av den alldeles nydelige og hjertevarme Netflix- oppvekstsserien Hjertestopper, som “alle” har lagt sin elsk på. I anledning at sesong 2 er bekreftet tar Filmhjerte et blikk på sesong 1.

Heartstopper, eller Hjertestopper, er den type serie som er både søt, fortryllende vakker og vanskelig, som gjør deg glad og rørt.

ALLE FOTO: NETFLIX


SERIE: HEARTSTOPPER – SESONG 1
Drama, Storbritannia 2022, 8 episoder
Medvirkende: Kit Connor, Joe Lock, Olivia Colman, Yasmin Finney,
William Gao, Rhea Norwood, Corinna Brown, Fisayo Akinade, med flere
Hvor: Netflix


Den britiske romantiske dramaserien om skeiv kjærlighet som kom som ei kule i fjor er nemlig vidunderlig, for selv om serien kan fremstå en smule semi-realistisk i stilen er det et coming-of-age-drama av ypperste kvalitet, helt der oppe sammen med braksuksesser som Skam, Young Royals og andre sammenlignbare dramatiserte oppvekst-historier.

I Heartstopper, som er basert på den suksessfulle novellen og tegneserien med samme navn, befinner vi i oss i England, hvor serien utspilles i miljøet rundt en, det vi i Norge kaller, videregående skole. Her introduseres vi for den sjenerte Charlie Spring, som er i et hemmelig destruktivt forhold. Han begynner snart å få følelser for skolens populære rugby-stjerne Nick Nelson, som er mye mykere enn man skulle tro, og de to oppdager at de kanskje er mer enn bare venner.

I løpet av 8 omlag halvtimes lange episoder blir vi vitne til både vanskelig og gryende forelskelse, sterke vennskapsbånd, forelskelser innad i vennegjengen, mobbing, konflikter og homofobi. Alt pakket inn både lunt og morsomt. Charlie og Nick kjemper begge mot egne og ytre demoner og pressfaktorer. Det er mange av de emosjonelle øyeblikkene som kan gjøre øyet fuktig, men serien er mest av alt fylt av positivitet. Det er et kjempepluss at man etter å ha slukt de åtte episodene ikke sitter med følelsen av å ha sett noe tungt og trist, for serien er i all hovedsak lys og ganske lett til beins.

Joe Locke (19) og Kit Connor (18) er fantastisk sjarmerende og briljante i hovedrollene som Charlie og Nick, og leverer strålende spill hvor de med et sjeldent dønn ektefølt kroppsspråk og mimikk fyller rollekarakterene med ungdommelig pågangsmot, varme og menneskelighet. De formidler både fortvilelse og de vanskelige følelsene de går igjennom på en hjertevarm, morsom og tidvis hjerteskjærende måte. Det er dessuten befriende herlig å se en ungdomsserie hvor tenåringer faktisk er tenåringer, her er alle skuespillerne under 20, og ikke spilt av skuespillere like under eller over 30 år, slik vi mang en gang har sett i amerikanske highschool-serier.

Nykommer Joe Lock (til høyre på bildet over) er den perfekte Charlie, den åpent homofile som har blitt vant til skeive blikk fra omgivelsene, latterliggjøring og nedsettende kommentarer, men som likevel er full av livslyst, håp og drømmer, mens Kit Connor på en glimrende måte formidler usikkerheten til Nick rundt legning og omgivelsenes forventninger til han. De er begge fortryllende og flotte personligheter med stor dybde.

Når det gjelder utseendes til de to unge stjernene tar man seg i å undres over om det er tilfeldig eller nøye utvalgt casting; Locks Charlie sender tankene rett til Young Royals sin rollefigur Simon (Omar Rudberg), mens Connors Nick vel må være den mer utadvendte, mer populære og mye mer livsglade kloningen av Thirteen Reasons Why`s Clay (Dylan Minnette)…

Seriens likheter med Skam og Young Royals har flere påpekt.

Olivia Colman, som i løpet av noen år har blitt en av Filmhjertes absolutte favoritt-skuespillerinner, gjør forresten en utmerket liten, og viktig, birolle i serien, som Nicks mor. Alltid vidunderlig, Colman.

Rollekarakter-galleriet inneholder ellers mange flotte og morsomme personligheter med snakketøyet i orden, samt et par ganske så endimensjonale bøller. Charlies nære og straighte venn Tao, glimrende spilt av William Gao, er en figur som løfter serien med sine bitende kommentarer, mens Yasmin Finney og Corinna Brown på glitrende vis tilfører mye varme, vennskapsfeeling og sjarme med sine litt mer underspilte rollekarakterer.

Det er en ikke ubetydelig dose homofobi som ulmer i serien, men det som er så bra er at de som utsettes ikke ser på seg selv som at de gjør noe forferdelig galt, selv om de bebreider seg selv for noen av hendelsene som oppstår. Psykisk helse er også en tematikk som berøres her.

One of the best things about “Heartstopper” is that it is not as unique in the teen TV space as it would have been a few years ago. It is one of, if not many, at least a few LGBTQ-themed series. It is able to be lower key, more focused on romance than capital I importance. This kind of of subtle, simple representation is also important. It is a pretty typical high school story of teen crushes and emotions. It’s just about a group of LGBTQ teens. 

So if you’re looking for escape, for positivity and glee, look no further than “Heartstopper.” It may not stop your heart, but it might make it grow three or four sizes.
Kilde: usatoday

Serien har en grafisk profil som muligens gjør at serien fremstår som en smule mer drømmende enn reell, og følger mange kjente velbrukte formler innen oppvekstfortellings- og LHBTQ-sjangeren, men tilfører likevel noe nytt og gledelig både i handling, utforming og miljø, selv om også disse punktene er innen velkjente porter i serien. Angående den grafiske profilen, så liker Filmhjerte den veldig godt, den tilfører en ekstra glød og seriens fargepalett er i all hovedsak gjennomgående lys.

Det serveres selvsagt de vanlige slosskampene, kranglene, konfliktene og råd fra gode venner, det tekstes heftig på mobil, det instagrammes og så videre, og det er noen dramatiske twister og slanger på lur. At serien er britisk er en stor styrke. England, briter, engelskmenn og deres liv og hverdag føles nærmere og enklere å relatere seg til enn USA på flere måter. Så får det være så som så med at rugby, som er den store idretten i denne serien, vel ikke er stort mer forståelig for oss nordmenn enn amerikanernes “football” og baseball som ofte er å se i ungdomsseriene fra USA 😉

Serien er nok i første rekke rettet mot et ungt publikum, ungdom og unge voksne, men alle fans av ungdomsdrama, oppvekst-serier og “highschool-dramaer” vil kunne ha glede av Hjertestopper.

I sum er Heartstopper en hjertevarmende ungdoms-, kjærlighets- og oppvekstserie. Og jada, det kommer en sesong 2 også har Netflix nylig opplyst.

Bravo!

* Frasene “Hi” og “I`m sorry” er to gjengangere fra Heartstopper 😉

FILMTIPS: ETTER TIFF – DISSE FILMENE BØR DU SE

Tromsø International Film Festival (TIFF) 2023 er historie. Her er en oppsummering av Filmhjertes filmfestivaluke, med anbefalte filmer som gikk på TIFF som du bør se når sjansen byr seg.

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no 

I løpet av uka har over 100 filmer blitt vist på TIFF, og Filmhjerte fikk sett hele 24 filmer. Undertegnede fikk sett alle filmene som ble trukket frem i bloggposten før festivalen!

Flere kjente gjester var innom Tromsø i festivaluka. Fra regjeringen kom kulturminister, utenriksminister og næringsminister, men langt finere besøk var besøk av regissører og skuespillere fra et lite knippe filmer. På (verdens?)premieren på den norske grøsserthrilleren MARERITTET gjestet Herman Tømmeraas Tromsø og Fokus kino.

Kjennere av film fra Island dro kanskje kjensel på skuespiller Thorvaldur David Kristjansson (Thor Kristjansson, fra bl.a. «Life in a Fishbowl», 2014), som spiller hovedrollen i A LETTER FROM HELGA. Regissør Ása Helga Hjörleifsdóttir var også på plass. Den franske regissøren Cèdric Ido hadde også tatt turen til nord, sammen med filmen sin THE GRAVITY (som er en film jeg ikke helt fikk taket på, men et par viktige poenger ble forklart av regissør Ido etter filmslutt da han stilte opp på Q&A). Artist, og nå også skuespiller, Ella Marie Hætta Isaksen fra LA ELVA LEVE var selvsagt også tilstede i Tromsø.

Foto/montasje: Lars Jørgen Grønli 

Lengre ned i saken kommer en gjennomgang av de 10 hotteste filmene Filmhjerte fikk se på TIFF, og som får de varmeste anbefalingene.

Men først noen av de som akkurat ikke rakk å bli blant Filmhjertes topp 10 😉 MARERITTET (en ung kvinne i en gammel bygård i Bergen plages av søvnparalyse. På norsk kino fra 17. februar) og A LETTER FROM HELGA (ulovlig kjærlighet på 40-tallet om en gift mann som forelsker seg i den gifte nabojenta) er også verdt å se.

Et knippe filmer som også helt klart fortjener å bli sett og som jeg vil gi et klapp på skuldra til er DECISION TO LEAVE (Sørkoreansk krimdrama med mystikk og strålende pustfrarøvende cinematografi/foto. Norsk kinopremiere 27. januar), JOYLAND (Fra Pakistan med fokus på bl.a. kvinnesyn, mannlig dominans, transefobi og homofobi), LA ELVA LEVE (Ole Giæver sin dramafilm om Alta-aksjonen på tidlig 80-tall og trakasseringen samer har levd med. Kinopremiere 3. februar).

MINSK, som er fra Russland (og Estland/Belarus), er og en film som må anbefales. En til tider intens historie om hvordan er helt uskyldig sivilt ungt par dras inn i volden i opptøyene etter det belarussiske presidentvalget. Filmen er laget som èn eneste lang tagning på 82 minutter, og avsluttes med en skikkelig knyttneve midt i magen.

Se disse når de ankommer en skjerm nær deg, helst på kino! Dette er ti på topp av det Filmhjerte har sett:

10. BRØDRENE JOHANSEN

Kjempeflott dokumentar der vi følger to brødre i en stor søskenflokk gjennom 10 år. Filmen handler om familien Johansen fra den fraflytningstrua lille bygda Kråkrøhamn på øya Andørja i Troms.

Brødrene Johansen er en film om brorskap og tilhørighet. En varm og annerledes oppvekstfortelling, der bygdemenn blomstrer, både ved å bryte og bevare tradisjoner.

I den før så folkerike bygda, som nå huser kun 25 innbyggere, bor familien Johansen. Fem brødre har i et halvt århundre delt gode og onde dager på slektsgården sammen med mor og far. Brødrene Johansen er et hjertevarmt portrett av brødrene, sterkt krydret av høvdingen i huset, mor Kjellrun, som samtidig viser et nord-norsk kystsamfunn og den tradisjonelle fisker- og geitbondens plass i tida vi lever i nå (tiff.no).

En film som løfter det å bo og leve på bygda og i distriktene, om vennskap på tvers av alder, om brorskap og forhold til foreldre og heimplass. Filmen har også mye lun humor samtidig som den er både hverdagslig og 100 prosent reell.

Regissør Trude Ottersen sin første film, Ishavsblod, fra 2016, ble en stor suksess, og ble bl.a. sendt som en serie på NRK.

Jeg fascineres litt gjennom 1 time og 20 minutter med familien Johansen. Om filmen om brødrene kinodistribueres er usikkert, men sannsynligheten for at den kommer på NRK er nok god. Oppdatering: Ifølge en artikkel i Nordlys er det aktuelt med kinolansering i april om alt går etter planen.

9. LIVING

Bill Nighy er briljant i rollen som en byråkrat i London på 50-tallet som får nedslående nyheter fra legen, og et nytt syn på livet. En ganske fin film om å leve mens man kan. Soundtracket er ikke det beste, faktisk litt småirriterende, men en veldig god film, både vittig innimellom og sørgmodig, men også levende. Nighy ble mandag Oscar-nominert for rollen sin.

Dato for norsk kinopremiere er uvisst.

8. THE FABELMANS

Slett ikke verst semi-selvbiografisk oppvekst-historie fra mesterregissør Steven Spielberg. Er nominert til Oscar for blant annet beste film, regi og manus, og ingen bør overraskes om den stikker av med en eller flere av prisene.

Michelle Williams er nydelig og vidunderlig i rollen som Sammys mor, og ble Oscar-nominert, mens Gabriel LaBelle (20) storspiller i hovedrollen som den unge ambisiøse filmskaperen Sammy Fabelman. Må også nevne Paul Dano som gjør en flott birolle som faren. Ankepunktet mot filmen er at den nok er i lengste laget med sine 2 timer og 31 minutter.

Premiere på norske kinoer for THE FABELMANS er 3. februar.

7. FUNNY PAGES

Ganske vittig og humoristisk kølsvart komedie der vi tas med i undergrunnen av tegneserieskapernerder.

Det er umulig å ikke bli sjarmert av Daniel Zohlgadri i hovedrollen som den sympatiske og dumsnille tenåringen Robert, som bestemmer seg for å prøve lykken som tegneserieforfatter. Han dropper ut av skolen, får seg en midlertidig jobb, flytter hjemmefra og inn i en møkkete kjellerleilighet sammen med to skapninger som knapt har sett dagslys.

Den fascinerende nedstigningen i tegneseriemiljøet i Funny Pages kommer med en stank på lasset: Her finnes flere figurer som knapt har sett dagslys, svette hentesveiser og kompromissløst drøye seriestriper. Og alt er til tider gresselig morsomt (tiff.no).

Usikker på om denne kommer på kino i Norge, men film fra USA burde vel være mulig å oppdrive etterhvert ;p

6. NOISE

Foto: wwws.warnerbros.co.jp/noisemoviejp/

Japansk bekmørk krimkomithriller, som for Filmhjertes del var den største positive overraskelsen av filmene.

Når to øyboere ved et uhell tar livet av en rufsete omstreifer er det starten på en mørk voldelig spiral og et nett av løgner. Bedre blir det ikke av at de bestemmer seg for å grave ned og skjule liket. Snart ankommer to politietterforskere den idylliske øya, på leting etter den savnede omstreiferen, som selv er rømling og drapsmann.

Flott foto i idylliske omgivelser, bra spenning og mye bekmørk humor. Vikler seg litt inn på slutten men dette er en film som løfter film fra Japan.

Det spørs vel om denne strålende filmen kommer på norsk kino, men hold øyne åpne for visninger på cinemateker, filmklubber o.l. og strømming, den dukker nok opp et sted…

5. THE BANSHEES OF INISHERIN

Året er 1923 – 100 år tilbake – stedet er Inisherin, en fiktiv oppdiktet irsk øy. Der bor to menn, hvis vennskap går mot slutten.

Colin Farrell er strålende i rollen som den enkle pubglade mannen, som fortvilet prøver å bevare vennskapet med bestekompisen sin, spilt av Brendan Gleeson, som plutselig en dag ikke vil være venn med han lengre, og går drastisk til verks for å vise at han mener alvor.

Se også omtale lengre ned på bilde.

Oscar-nominasjoner i fleng, for blant annet beste film, Colin Farrell for beste mannlige hovedrolle, Brendan Gleeson og Barry Keoghan for beste mannlige biroller, og Kerry Condon for beste kvinnelige birolle.

THE BANSHEES OF INISHERIN Kommer på norsk kino fra 27. januar.

4. EMPIRE OF LIGHT

Herlig film som lenge er et kjærlighetsbrev til kino og film, før filmen dreier inn på et par svært dramatiske spor hvor blant annet rasismen som brer seg i England utspilles. Vi følger Hilary, en enslig kvinne som jobber på den fasjonable kinoen i en liten britisk kystby på tidlig 80-tall.

Olivia Colman er som ventet glimrende, om enn ikke riktig like sjarmerende filmen igjennom som man vel først skulle tro. Micheal Ward gjør en fabelaktig rolleinnsats, Oscarverdig spør du meg, som Stephen, en ung og livsglad nyansatt på kinoen.

Fikk kun en Oscar-nominasjon, som i det minste er fullt ut fortjent, for beste foto (beste kinematografi). Filmet i den pittoreske og nydelige havnebyen Margate, dannes det en smakfull innramming av filmen, som er bpde dramatisk og innimellom trist, samtidig som den brer om seg med nostalgisk kinoglede, melankoli og håp.

EMPIRE OF LIGHTKommer på norsk kino fra og med 24. februar.

3. FOREVER (RESTEN AF LIVET)

RESTEN AV LIVET (norsk tittel) har norsk kinopremiere 10. mars.

2. THE BLUE CAFTAN

Foto: rottentomatos.com

En hjertevarm fortelling om en arabisk kaftan-skredder som er homofil i skjul, hans kone og den unge kjekke mannlige lærlingen. Et uventet trekantdrama utspilles mellom de tre, men kanskje ikke slik man forventer det. En fantastisk film som løfter temaer som aksept, respekt, ekteskap, forhold og å elske. En blå kaftan, som er et festplagg, er den “røde tråden” filmen igjennom, og får til slutt en særdeles rørende betydning.


Kommer sannsynligvis på kino etterhvert, men den står ikke på lista over kommende filmer hos filmweb.

1. THE WHALE

Brendan Fraser dere! For et comeback han leverer i rollen sin som den veldig sympatiske, og ikke minst veldig… nei, ekstremt, overvektige, læreren Charlie, som har trukket seg unna folk på grunn av utseendet sitt, skamfølelse og selvhat.

Charlie mistet kontakten med datteren sin da han for mange år siden forlot henne og moren for å leve ut kjærligheten sin med en annen, men nå prøver han å forsones med den mildt sagt trassige tenåringsdatteren.

Hele filmen (untatt et par små scener) foregår i Charlies leilighet, og selv om det vi blir vitne til er både tidvis motbydelig og sjokkerende er sympatien for mennesket Charlie så stor at det er umulig å ikke ta han på alvor, som menneske.

Nettopp at filmen kun utspilles i Charlies lille leilighet gir filmen et lite teater-preg, den er da også adaptert fra et teaterstykke, og noen vil si at dette svekker filmen. For Filmhjertes del betyr ikke det noe særlig, for Brendan Fraser er så til de grader imponerende i rollen, selv om det sikkert kunne vært gjort mer ut av selve historien.

Regissør Darren Aronofsky er kjent for å lage film av samfunnets utstøtte og outsidere, og han vet å lage film hvor han balanserer på den tynne linjen mellom å bevisst være kontroversiell og kanskje sågar spekulativ, eller dypt humanistisk.

Med THE WHALE lykkes han iallefall med å skape et portrett av en mann på vei mot avgrunnen, om han ikke frelses i tide?

Det ble Oscar-nominasjoner også for THE WHALE. Brendan Fraser for beste mannlige hovedrolle, og Hong Chau for beste kvinnelige birolle, og i kategorien for beste sminke og hår.

THE WHALE har norsk kinopremiere 3. mars.

Premieredatoer for filmene er hentet fra filmweb.no, og enkelte datoer kan bli endret.

Foto, der ikke annet er oppgitt: tiff.no, imdb (empire, funny p. poster, og whale).

Kommentarfeltet er ditt! Chattes!  😉

KRIGSSEILEREN – EKSEPSJONELT NORSK KRIGSEPOS

KRIGSSEILEREN er årets norske må-se-film! Den seiler også inn på lista som en av tidenes aller beste norske krigsfilmer. Kanskje den beste? 


KRIGSSEILEREN

Norge, 2022, Krigsdrama, 2t 32m

Med: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann, Arthur Hakalahti, Leon Tobias Slettbakk, m.fl

Regi: Gunnar Vikene


Foto: Mer Film

″KRIGSSEILEREN” er i alle fall et eksepsjonelt godt, rått og usminket filmepos om en del av krigshistorien som har blitt glemt og ikke før trukket frem i lyset. De norske sjøfolkene, som seilte på sivile handelsskip under krigen, og familiene deres, som havnet midt i krigens lidelse og grufullhet fortjener heder, ære og hyllest, som de aldri fikk av staten og samfunnet.

Sjømannen Alfred (“Freddy”) er gift med Cecilia og nybakt trebarnsfar fra Bergen. Når andre verdenskrig bryter ut er han og bestekameraten Sigbjørn på jobb på et handelsskip langt ute i Atlanterhavet. De tvinges til å seile videre i fronten av krigen, i sivil og uten våpen. Hjemme i Bergen strever Cecilia med å ta vare på barna i et okkupert Norge. Krigsseilernes eneste mål er å overleve – for å komme hjem.

Foto: Roxanna Reiss, Mer Film
Foto: Roxana Reiss, Mer Film

Filmen som er en krigsfilm er likevel ganske annerledes i stilen. Den er dempet og fokuserer på mennesker mer enn ødeleggelsene, selv om den også byr på kraftige smertefulle scener og hjerteskjærende skjebner man ikke kan være uberørt av.

Både Kristoffer Joner og Pål Sverre Hagen i de mannlige hovedrollene gjør sitt hittil karrierebeste. Når man trodde man hadde sett Kristoffer Joner nok som sliten og herjet, slår han til med denne maktdemonstrasjonen sammen med Pål Sverre Hagen.

Foto: Mer Film

Glimrende biroller og kvinnelig hovedrolle også, med Ine Marie Wilmann i spissen, bunnsolide barne- og ungdomsroller og en absolutt fantastisk prestasjon av nykommer Leon Tobias Slettbakk som med sin skildring av den 14 år gamle sjøfareren Aksel svir seg fast på netthinnene.

“Krigsseileren” forteller om en side ved andre verdenskrig som mange har glemt eller vet lite om fra før, men fakta er at disse glemte sjøfarernes innsats spilte en avgjørende rolle for krigens utfall. Filmen beretter om noen av disses oppofringer og lidelser, og gir et dyptpløyende bilde av hvordan krigens handlinger satte sitt preg på dem både under krigen og i årene etter.

Filmens siste del etter de store klimaksene kunne muligens vært noe strammet inn, uten at det blir trekk av den grunn. Forøvrig er alt det tekniske ved filmen upåklagelig, selv om det er litt rart å måtte ha norske undertekster på norsk tale…

“Krigsseileren” er ikke klokkeklar toppkarakter, men småpirk forhindrer ikke at terningen bikker over på 6.

KRIGSSEILEREN må sees!

♥♥♥♥♥♥

“RED ROCKET” – EN PORNOSTJERNES LUFTSLOTT

Regissør Sean Baker («The Florida Project») er tilbake med en ny film om en av samfunnets outsidere i «Red Rocket» hvor en falmet pornostjerne vender hjem.


Film: RED ROCKET

USA, 2021, Komedie/drama

2t 10m

Regi: Sean Baker 

Med: Simon Rex, Suzanna Son m.fl.

Norsk kinopremiere 11. mars


Mikey Saber (Simon Rex) er en dritt, la oss slå det fast først som sist. Han er også en pornoskuespiller i 40-årene hvis karriere er på hell og vel så det, som vender tilbake til den lille skitne og slitne hjembyen i Texas. Alt han eier og har er det han står og går i, ei fillete bukse og en skitten t-skjorte. Planen hans er å innynde seg hos hos ex-kona og moren hennes, to slitne kvinner for å si det pent. Planen har bare et stort problem, det er ingen som ønsker drittsekken Mikey tilbake. Mikeys sterke sider er få, men effektive; hans manipulative evner og sjarm er alt han har igjen.

Den selvopptatte og sosioptatiske Mikey har dog et håp om å begynne med blanke ark, ta strøjobber og hjelpe til i huset, som han sier. Det viser seg imidlertid å ikke være så enkelt for den gamle pornhub-profilen, det er nemlig ingen arbeidsgivere heller som vil ta i han med ildtang engang.

En dag på den lokale donut-sjappa smiler likevel lykken til han når han treffer en pur ung sjarmerende jente som kaller seg Strawberry (Suzanna Son), og en kynisk Mikey øyner store muligheter for seg og Strawberry….

Regissør Sean Baker har flere ganger tidligere servert publikum ekle, uspiselige outsidere i samfunnet, hvor han gradvis bygger rollekarakterenes menneskelighet på godt og vondt, og deres forsøk på forsoning.

I «Red Rocket» er det altså en utrangert pornostjerne vi skal få jobbe med å like, for Mikey Sober er en seig fyr, perfekt bragt til liv av Simon Rex. Sammen med nykommer Suzanna Son, som Baker plukka opp utenfor en kino (!), bærer de filmen. Rex gjør en glimrende rolletolkning som falmet pornostjerne, han ser så herjet ut som han må, samtidig som han har tiltrekningskraft fortsatt. Både i fakter, fære, bevegelser og mimikk leverer Rex en rollefigur å tro på. Mikeys evne til forandring, eller manglende evne, bedøm selv, er og av den troverdige sorten.

Like troverdig er dog ikke alltid det gryende forholdet eller luftslottet av en fremtidsutsikt som oppstår mellom Mikey og den 17-årige jenta. Her baker Sean Baker (haha, ordspill!) inn for mange ingredienser i forholdet, og det blir en smule overforklarende, mens rollekarakteren Strawberry blir både underfortalt og mangler dybde og substans, selv om Suzanna Son gjør en sjarmerende figur.

Stilmessig minner «Red Rocket» på flere måter om Bakers forrige spillefilm, den stemningsfulle «The Florida Project» fra 2017. Nå er vi dog i noe mindre idylliske omgivelser, i en sliten Texas-småby, men der sykler “vår helt” tilsynelatende bekymringsløst rundt uten egentlig noe mål eller retning, nærmest som en metafor for filmen, som egentlig verken har noen klar retning eller handlingsløp.

Den beveger seg på langt nær med rakettfart fremover, tempoet er vekselsvis litt pumpet opp, tilbakelent og bedagelig – men også overraskende behagelig.

«Red Rocket» er likevel på noen områder overplottet, overestetisert, underkarakterisert og underobservert. Baker har liten interesse for stedene og personene i historien. Postkort-kinomateografien sminker omgivelsene, filmens foto er flott altså, det må sies, mens innslag av realisme som lokale uttrykk og tilholdssteder bare har funksjon som overfladisk pynt og støttebjelker. Men filmens evne til å underholde med blant annet småfreidig dialog og hendelser, ofte i grenseland mellom realisme, drama og komikk, er såpass sterk at filmens hull ikke føles påtagende plagsomt.

Simon Rex bærer filmen, noe som muligens er den store overraskelsen. Rex, som er 47, har nemlig ingen lang merittliste bak seg. Han har tidligere jobbet som “MTV v.j.”, som solopornostjerne (ja faktisk!), hatt biroller i TV-serier og spilt i “Scary Movie”-serien. Han hadde gjort lite skuespill på nesten ti år før denne filmen.

Baker, som klekket ut «Red Rocket» for mange år siden, har bemerkelsesverdig nok vistnok alltid sett for seg Rex i hovedrollen, som en omflakkende pornostjerne som returnerer til hjembyen.

Bakers teft var innertier. For til tross for at Rex har manglende erfaring i mer seriøse prosjekter er prestasjonen hans høydepunktet i «Red Rocket», der han er en av flere i et usannsynlig galleri av skuespillere.

«Red Rocket» er på den sterke siden både smart, vittig, sjarmerende og en småklein komedie som har et dypere, humanistisk lag. Handlingen er lagt til sommeren 2016, like før Trump tok over makten, noe som tydelig klargjøres uten å utdypes.

Det er sommer, sola steiker og stemningen er stort sett lys? Den skitne småbyen virker faktisk skittenfascinerende. Handlingen byr ikke på store overraskelser, men filmen i seg selv vil kanskje overraske som underholdende, og en smule tankevekkende?

Terningkast 5.

Red Rocket har norsk kinopremiere 11. mars

ETTER TIFF 2022 – DISSE FILMENE MÅ DU SE!

Filmhjerte har sett en rekke av filmene på årets TIFF, filmfestivalen i Tromsø, og drar her kort frem et knippe av filmene du bør få med deg på kino når de settes opp
– eller på andre plattformer der film kan strømmes!

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

Årets TIFF er ved veis ende, etter en uke med filmfestival på Tromsøs kinoskjermer, og det er på tide å gi noen anbefalinger til noen av filmene som ble vist på festivalen. Av alle filmene som ble vist på festivalen er det kun et mindretall som settes opp på ordinær kino i Norge. Blant filmene omtalt i denne bloggposten kommer noen på ordinær norsk kino, andre trolig ikke. Dagens anbefalte filmer vil nok likevel være mulig å se via nett før eller senere, eller kanskje noen av landets cinemateker og filmklubber viser noe. Hold øynene åpne 😉

Her er 9 anbefalte filmer sett på TIFF denne uka – i sånn cirka rangert rekkefølge. Informasjonen om norsk kinolanseringer og premieredatoer er hentet hos Filmweb.no og odeon.no.


1

BETWEEN TWO WORLDS

(Original tittel: Oiustreham)

Frankrike, 1t47m

Engasjerende drama basert på en roman, om en forfatter som går undercover som vaskedame for å se hvordan de behandles av samfunnet og for å dokumentere den økende ulikheten i det franske samfunnet.

Vi kommer nært på livet til en gjeng lavtlønnede men hardt arbeidende rengjørere. Den ene er derimot ikke rengjører, men en forfatter som skal skrive bok. Hva skjer når hennes nye kollegaer og venner oppdager sannheten?

Her er mye man kan relatere seg til og kjenne seg igjen i fra arbeidslivet, i alt fra vennskap og bånd som knyttes mellom kollegaer, sosial status, håpløse diskusjoner med en rigid arbeidsformidling, til ubrukelige og urettferdige ledere som snakker nedsettende og frekt.

Absolutt verdt å se og kan såklart anbefales. Sterke rollefigurer og spill, selv om plottet er velkjent. Filmen føles realistisk i sin skildring av mennesker, livssituasjon og miljø.

I fokus står tematikk som sosiale ulikheter, vanskelig jobbmarked, lavtlønnsyrker, lavstatusjobber, firkantede arbeidsformidlere og arbeidsgivere som behandler sine ansatte dårlig og klasseskille. Filmen viser også på en fin måte vennskap mellom kollegaer og viktigheten av de valgene man tar med tanke på å være ærlig og oppriktig.

I hovedrollen en strålende Juliette Binoche. Varme anbefalinger.

Usikkert angående norsk kinolansering. Filmen hadde premiere i hjemlandet i januar i år.


2

RED ROCKET

USA, 2t10m

Mikey Sober er en falmet pornostjerne som vender hjem til den slitne lille hjembyen sin i Texas, med en plan om å innynde seg hos ekskona og moren hennes, samt tjene penger ved å starte med blanke ark. Problemet er bare at ingen vil ha drittsekken Mikey Sober tilbake. Så en dag smiler lykken til Mikey når han treffer en søt og sjarmerende pur ung jente som kaller seg Strawberry, og den gamle pornostjernen ser store muligheter.

Likte du «The Florida Project» av regissør Sean Baker, vil du trolig like hans nyeste verk, «Red Rocket», med en god Simon Rex i hovedrollen. Rex sin skuespillerkarriere er ikke stor, men han gjør en veldig god jobb som avdanket pornostjerne, og ellers har filmen flere mer eller mindre amatørskuespillere/nykommere, bl.a. Suzanna Son som spiller Strawberry. Baker skal vistnok ha funnet Son utenfor en kino (!) og tilbudt henne en rolle, som senere har ført til at det unge stjerneskuddet ser ut til å peile seg inn en karriere innen film.

Tidvis ganske underholdene om en av samfunnets outsidere.

«Red Rocket» har norsk kinopremiere 11. mars.


3

ZERO FUCKS GIVEN

(Original tittel: Rien à Fuetre)

Frankrike/Belgia, 1t55m

Engelskspråklig drama der vi følger den unge flyvertinnen Cassandra, som jobber for et lavprisselskap, som ikke behandler sine ansatte spesielt godt. Hun drømmer om å jobbe for et bedre selskap som betaler mer, men hennes utsvevende livsstil vanskeliggjør drømmene hennes.

En film som både oppleves som et low-key drama som samtidig har tilmålte doser humor og fart. Filmens to regissører fortalte etter en av visningene i Tromsø at noe av målet med filmen er å vise at mange viktige ting i livet skjer mens man er på farten. De avslørte også at flere av scenene er filmet med virkelige omgivelser. Noen ganger får man nesten en følelse av å se en dokumentar. Adèle Exarchopoulos, kjent fra «Blå er den varmeste fargen» er sensasjonell i hovedrollen. En absolutt filmanbefaling!

Finner ikke info om norsk kinolansering, men vil sikkert være tilgjengelig andre steder etterhvert.


4

COP SECRET

(Original tittel: Leynilögga)

Island, 1t38m

 

Crazykomikk i denne islandske parodien på sjangeren politiaction/krim, der vi treffer Bussi, Islands tøffeste purk, som forresten er skaphomofil. Sammen med sin nye partner må de stoppe en gærning som truer med å sprenge en fullsatt stadion. Filmen dundrer avgårde i en eksplosiv fart, med garanterte latterkuler, og utallige parodier hvor man vrir på kjønnsroller og situasjoner.

«Cop Secret» er ikke bare en parodi på machomiljøene i diverse action og krimfilmer, men vel også en parodi på parodiene, som navnet som jo har visse likheter med “Top Secret” ;p
Dette var den filmen under TIFF som moret undertegnede aller mest, og den anbefales selvsagt for den som er ute etter en fartsfull komedie stappfull av tullete action!
.
Filmen har ingen planlagt norsk kinolansering såvidt Filmhjerte vet, men vil vel være mulig å spore opp på annet vis etterhvert.

5
BLOODY ORANGES
(Original tittel: Oranges Sanguines)

Frankrike, 1t40m

Bekmørk katartisk humor! En soleklar anbefaling til deg som digger gladvold, hevnvold og slikt, på film! Et eldre ektepar risikerer å måtte tvangsselge huset, men har et par mulige utveier, blant annet en rock`n roll dansekonkurranse der de kan vinne en premie. En advokat savner motivasjon. En finansminister med penger på bok i utlandet frykter pressen. En ung jente gruer seg til den seksuelle debuten sin, og en psykopat med en kjæledyrgris har sine  interesser. Veier krysses, og ingen står uberørte tilbake.
.
Inneholder noen av de grafisk villeste scenene undertegnede har sett på film, og uten å spoile for mye, jada, tittelen har en viss hentydning. Dette er en sylskarp og bitende komedie, som dog ikke er hysterisk moro hele tiden, men som har noen scener hvor man virkelig tar den helt ut!
Man vet ikke helt om man skal gapskratte, le litt usikkert eller vri seg litt – men dette er veldig tilfredsstillende galskap om et subvertilt samfunn hvor grensene for å ta loven i egne hender viskes ut, og er en tragikomisk kommentar og stikk til sprekkene i det franske samfunnet, storpolitikeres hykleri, eldres vanskeligheter, sexpresset og hverdagslig aggresjon!

Ingen info om norsk kinolansering, men dukker vel opp andre steder… Dette er dog ikke filmen du kjører igang til tacokvelden!


6

DRIVE MY CAR

Japan, 2t 59m

Denne mye omtalte og sterkt applauderte japanske dramafilmen varer i så mye som 3 timer, men er for det meste verdt tiden. Oddsfavoritt til å vinne Oscar for beste internasjonale (ikke-engelskspråklige) film.

«Drive My Car» kan kanskje kalles en japansk roadmovie, men den beveger seg sakte og stillferdig fremover, og krever et tålmodig publikum. Veldig stemningsfull film der vi kommer under huden på rollefigurene. Det er en dvelende film hvor dialogen er den drivende kraften.

Et uventet vennskap utvikler seg etter at en teaterregissør som nylig har mistet kona blir nødt til å la en ung kvinnelig sjåfør kjøre bilen hans på grunn av regler fra hans nye arbeidsgiver. Når regissøren skal sette opp et stort teaterstykke vanskeliggjør han arbeidet sitt når han ansetter en skuespiller kona hans hadde et forhold til.

Norsk kinopremiere 4. februar.


7

LAMB

(Original tittel: Dýrið)

Island, 1t46m

En blanding mellom stille drama om sorg, islandsk overtro og grøsser. På en avsidesliggende bondegård mellom fjellene bor et par. Når en mild sagt uvanlig lammefødsel finner sted forandres livene deres for alltid!

Med storslått islandsk natur som et fascinerende bakteppe får vi være med på et etterhvert bisart eventyr, der paret som er i sorg over en tidligere hendelse tar til seg det nyfødte vesenet som om det var deres eget. De ser på den nyfødte som en ny begynnelse og et lys i hverdagen, men stadig mørkere hendelser begynner å skje på gården.

Dette vesenet kan ikke beskrives uten å spoile, det må oppleves! Det er forbløffende og originalt, hos undertegnede ble det nesten som om man ble måpende når man gradvis får se dette “lammet”. Du har imidlertid neppe sett et slikt før på film… Filmen er både sjarmerende, morsom, skitten-fascinerende, bisarr – og dypt tragisk. Absolutt verdt å se om man digger film fra sagaøya.

«Lamb» kommer på norske kinoer fra 28. januar.


8

THE BOX

(Original tittel: La Caja)

Mexico, 1t32m

En ung tenåringsgutt har kommet til et avsides sted i det golde nordmeksikanske ørkenlandskapet for å hente levingene etter sin far, som stakk av da han var liten. På bussen hjem får gutten øye på en mann han er sikker på er faren sin. Han begynner å følge etter mannen og blir kjent med han. En film der familiebånd, en ung gutts savn etter omsorg, og moral står sentralt, med store kontraster.
.
Flott foto med storslåtte endeløse landskaper i bakgrunnen rammer inn en mørk og i bunn sørgelig historie, som får gode anbefalinger fra Filmhjerte.
.
Ingen info om norsk kinolansering.

9

SPENCER

Storbritannia/Tyskland, 1t51m

En suveren hovedrolle-tolkning som alene gjør «Spencer» verdt å se, men filmens foto er også utsøkt og den ser estetisk sett veldig innbydende ut. Handlingen ellers er kanskje ikke så minneverdig, men undertegnede tror mange vil like denne filmen hvor Kristin Stewart gjør en Oscarverdig rolle som en ensom og desillusjonert prinsesse Diana med handling lagt til jula 1991, hvor Diana etter planen skal feire julen sammen med hele kongefamilien på det fasjonable godset Sandringham House.

«Spencer» åpner med en tekstplakat som sier at dette er en fabel om en sann tragedie. Tragedien er hvordan det – etter alt å dømme – arrangerte ekteskapet mellom prins Charles og prinsesse Diana (født Spencer) gikk i oppløsning på starten av 1990-tallet (nrk.no).

Dagene utvikler seg imidlertid som et mareritt for prinsessen. Kristin Stewart glitrer mer enn perlene rundt prinsessens hals i rollen som lady Di, hun fyller rollefiguren med liv og varme, samtidig som Dianas håpløshet øker. Stewarts tolkning av prinsessen gir oss stor sympati for Diana Spencer, som hun het. Filmen er ren fiksjon, og er ikke basert på virkelige hendelser, men er en troverdig gjetning på hva som sannsynligvis kan ha skjedd bak fasaden i det britiske kongehuset.

Lanseres på norsk kino 4. februar.


Verdt å se er også BERGMAN ISLAND, hvor vi tas med til Fårø utenfor Gotland, der et filmpar har flyttet inn i Ingmar Bergmans gamle trakter for å jobbe med filmmanuser, men hvor den ene både sliter med manuset sitt og fraværende partner. Det er muligens en fordel å kjenne til den ikoniske regissør Bergmans filmografi og virke, men man kan ha glede også av å se filmen som en sommerflørt og parforholdsfilm. Norsk kinopremiere 28. januar.
Takk for i år, TIFF. Sees i 2023, med null begrensninger og fulle saler forhåpentligvis 🙂
Har du meninger om noen av disse filmene, hyl gjerne ut i kommentarfeltet! Chattes!