13 REASONS WHY – SESONG 3: 13 GODE GRUNNER FOR Å SE (ELLER IKKE SE?) SESONG 3!

13 Reasons Why ruller videre på Netflix. Her er Filmhjertes omtale og vurdering av sesong 3 som ble sluppet i august.

Det var med stor spenning Filmhjerte så frem mot den tredje sesongen av Netflix sitt banebrytende ungdomsdrama, som ble sluppet 23. august. I den veldig populære men også kontroversielle dramaserien har tunge temaer som selvmord, voldtekt, narkotikaavhengighet og mobbing blitt tatt opp på imponerende vis.

I den tredje sesongen er vi tilbake på Liberty High et eller annet sted i California (Evergreen, ble det sagt i ep. 1, Everglades County står det står bl.a. på en søppelkasse i e10. Fiktive navn? Vet ikke) der det fortsetter å dreie seg om blant annet disse temaene, i en sesong som først og fremst fokuserer på det traileren for sesongen avslører.

Sesongens hovedfokus er nemlig jakten på hvem som stod bak drapet på badguyen Bryce Walker, som vi husker gikk fri for voldtektsanklagene i sesong 2. I tillegg er viktige og tunge temaer som dopmisbruk, skolemobbing, maskulinitet, deportering, seksualitet og legning, tilgivelse, familie og vennskap blant den øvrige tematikken.

Desverre er Filmhjerte litt skuffet etter å ha sett de 13 episodene iløpet av en knapp uke, for den tredje sesongen tilfører serien for lite nytt. Det går for treigt fremover og sesongen ebber egentlig ut på en veldig utilfredsstillende måte. Nå vet vi også at Netflix har varslet at det kommer en fjerde og avsluttende sesong, så noen løse tråder nå er vel sånnsett akseptabelt.

Filmhjerte liker nemlig fortsatt serien og skal garantert se sesong 4 også. Miljøet, rollefigurene og temaene er fortsatt spennende å følge utviklingen av. Det er likevel for mye som skurrer i sesong 3. Filmhjerte har derfor satt opp en liste, ikke overraskende bestående av 13 utfyllende punkter (Jøss, den så du ikke komme?). Noen av punktene er ting i sesong 3 som trekker ned inntrykket, mens andre punkter er pluss ved sesongen.

Så her er 13 Reasons Why: 13 gode grunner for at sesong 3 i sum kommer ut midt på treet sånn cirka

1. “The new girl” / Den nye fortellerstemmen

I sesong 3 har en helt ny rollefigur, Amorowat/”Ani” (Nana Mensah), datteren av familien Walkers nye hjelpepleier, kommet inn i serien, og blitt sesongens fortellerstemme. Ani har liksom skjønt alt hun, og vet alt, om alle, selv om hun nettopp har ankommet Liberty. Hun tilfører iallefall serien veldig lite nytt og er heller ikke en tilstrekkelig troverdig eller interessant karakter.

 

2. Den grå og triste stemningen

Nå innbyr riktignok ikke tematikk som drap, dop, voldtekter, mobbing og andre gjerninger fra menneskets mørkeste sinn til lystige beskrivelser og dans, men for ungdommene på Liberty må det virkelig være et mareritt og trasig å leve. Det skildres iallefall som om absolutt alle sliter med tunge destruktive tanker og problemer, og med svært lite gleder i tilværelsen.

Man skal ikke på noen måte heve seg over at unge mennesker opplever hverdagen som dyster og tung gitt seriens premisser, men når vi nå har kommet opp i 39 episoder burde man kanskje vurdert å legge inn noen lyspunkter. Det finnes selvsagt også håp og lys i enden av tunellen for flere av rollekarakterene, så det er ikke det jeg mener, men lys opp stemningen litt, la Clay smile litt for eksempel!

13 Reasons Why feat. X-Files – Du tror det ikke før du ser det; Clay Jensen smiler 😀

 

3. Løgnene og hemmelighetene

De florerer det av, og beklageligvis later det til at sesongens store mantra er at selv om løgner avler flere løgner og til slutt får deg ned i en verden av dritt, så er flere løgner, gjerne samkjørte, veien ut av problemene. Her kolliderer serien litt med seg selv all den tid seriens klare budskap også er “Snakk med noen om problemene eller hvis du har det vanskelig” (og akkurat det skal de ha ros for, å sette dagsorden for viktige temaer og åpenhet rundt de).

Selvsagt kan ikke en serie som 13 RW heller være uten løgner og hemmeligheter, men det blir for mye av det, brukt feil og for mye surr.

 

4. Kjernekaren Bryce Walker

Ja, for han er er menneske han også, med empatiske kvaliteter, gode tanker og et hjerte. Ihvertfall prøver sesong 3 å fortelle oss det. I de to første sesongene av serien fikk vi ettertrykkelig se hvilket svin Bryce Walker var og hvor destruktiv og ødeleggende han var for de fleste rundt seg. I sesong 3 får vi en ganske annen side av han. Desverre for han post mortem, gjennom tilbakeblikk til før han blir funnet død.

På en måte funker det ettersom sesongen viser at selv en voldtektsmann kan ha menneskelige egenskaper, og kan vise tegn på å ville endre seg. Serien og sesongen prøver absolutt ikke å forsvare Bryce Walkers ugjerninger bare så det er sagt, men det er vel litt for åpenbart at man forsøker å trykke på noen knapper her hvor vi skal få et nytt syn på Bryce. Men på sitt siste rykker han vel litt tilbake til start igjen, eller?

Uansett stiller sesongen en del moralske og etiske spørsmål rundt skyld, tilgivelse, endring og om muligheten for å få en ny sjanse.

 

5. Tyler Down ♥

En som trekker ganske godt opp intrykket i sesong 3 er Tyler Down, kraftig underspilt, hvis man kan beskrive det slik, av en gulle god Devin Druid. Som vi husker fra slutten av sesong 2 ble Tyler i siste liten stoppet fra å utføre en skolemassakre, en hendelse vennene hans, selv om han påstår han ikke har noen venner, har lagt et tjukt røykteppe over. Mobbeofferet Tyler er iallefall en rollefigur som virker både ekte og veldig sympativinnende. Druid er den som imponerer mest foran kamera av alle i serien.

Når Tyler i løpet av sesong 3 åpner seg om den voldsomme voldsepisoden/voldtekten han ble utsatt for (i sesong 2) er det antagelig sesong 3 sine sterkeste øyeblikk på det følelsesmessige plan.

 


6. Alle gutter og menn er svin, ihvertfall de som driver med idrett

Ja det er iallefall det Jessica Davis og aksjonistgruppa hennes er ute etter å poengtere. Eller, vel, jeg overdriver jo litt nå. De vil ha slutt på voldtektskulturen i idrettsmiljøet på skolen, som de mener er så machodominerende at det avler voldtekter, et budskap de går langt for å fremme. For langt spør du meg, som når de tropper opp i en minnestund, blant annet.

Som folkene bak serien har sagt dreier også sesongen seg om at det tas valg, også feil valg, av ungdommene. Jeg er selvsagt fundementalt enig i budskapet Jessica og gruppa hennes kjemper for, bare så det er sagt. Fremgangsmåten derimot kan nok diskuteres i det vide og brede, og som sesongen og viser er det slett ikke bare drittsekker i skolens “fotball”-miljø. En av hendelsene gruppa steller i stand får også sterk innvirkning på det tragiske utfallet rundt Bryce Walker.

 

7.  Hvem er morderen?

Svaret på det skal selvsagt ikke spoiles her, det ville jo vært psycho, men kan vel avsløre at de fleste er mistenkte helt fra avspark for sesongen og opp mot sesongfinalen. Et pluss kan legges inn ved dette punktet for sesong 3, for det er relativt vanskelig å i løpet av de 13 episodene skulle klare å gjette seg frem til hva som skjedde med Bryce, hvorfor, og hvem som gjorde det. Likevel blir løsningen også utilfredsstillende, da den absolutt vil gi liv til mange moralske og etiske spørsmål som jeg ikke kan komme inn på her uten å røpe for mye.

8. Mangelen på empati

Det finnes såklart flere rollefigurer her man føler sterkt empati og sympati med, som Tyler først og fremst, og etterhvert også Justin Foley (Brandon Flynn), som begge ved noen anledninger får en til å ville hoppe inn i flatskjermen, omfavne de og gråte en skvett sammen med de…

Imidlertid er det for mange av rollefigurene som blir for overfladisk fremstilt. Selv Clay Jensen (Dylan Minette) som er seriens hovedperson kommer vi ikke nært nok innpå. Det vil si, vi ser han veldig mye i sesong 3 også, men han får vise lite eller ingen følelser, annet enn sinne og et veldig bekymret ansikt. Men vi vet jo at Clay er en god gutt.

(Mulig spoilere i de to neste avsnittene før punkt 9) Så har vi de som er så endimensjonale at det er vanskelig å finne noe å like ved de i det hele tatt. Som Montgomery “Monty” de la Cruz, som er en forferdelig type gjennom nær sagt hele sesongen, men som helt på tampen både våger å stå opp mot faren, samt vise noen menneskelige sider ved seg selv. Desverre så alt for sent…

I og med at Bryce nå er død kan vi anta at han er ute av seriens fjerde sesong, skjønt det vet vi jo ikke med tanke på seriens bruk av tilbakehopp i tid. Bryce sin dødsscene må man kunne kalle nok en kontroversiell scene i serien, både angående empatiske sider, etikk og moral, ikke bare rundt omstendighetene som førte til det og selve hendelsen, men også det som skjer etterpå. Se og bedøm selv.

 

9. Voksne som spiller tenåringer

Et gjennomgående trekk ved flere amerikanske serier. Jeg liker absolutt både rollefiguren Tony Padilla og skuespilleren Christian Navarro, som spiller Tony. Jeg tror imidlertid ikke et sekund på at Tony i serien er 18 år. Kanskje ikke så rart ettersom Navarro er 28 år. Sjarmerende Brandon Flynn som spiller mindreårige Justin Foley kan kanskje såvidt med sitt litt yngre utseende passere som mindreårig (17 år), men Foley fyller snart 26. Justin Prentice som spiller Bryce (18) og Miles Heizer som spiller 17-18-årige Alex er begge 25, og jeg syns heller ikke Bryce ser ut som en tenåring. Og det stopper ikke i midten av 20-årene. Ross Butler (spiller Zach Dempsey) er faktisk 29 år!

Men denne seriens “aldersversting” er Timothy Granaderos som spiller Bryce Walkers tidligere bestevenn Monty/Montgomery de la Cruc. I serien er Monty 18 år, noe jeg heller ikke i brøkdelen av et sekund kan tro. Timothy er nemlig 32 år!

Dylan Minette (22, Clay), Devin Druid (21, Tyler), og Alisha Boe (22, Jessica Davis) er de yngste av gjengen, og skal få passere, de ser ung nok ut til å være 17. Det vil og si at i serien som har en masse tenåringsrollekarakterer er det ikke en eneste av skuespillerne som faktisk er tenåring.

Altså, de spiller veldig godt alle sammen og jeg liker alle, men serien taper likevel noe på troverdighet føler jeg når flere av de som spiller såpass unge som 17-18 år er langt opp i 20-åra og attpåtil noen som har bikka 30.

 

10. Dårlig oppbygging

Der sesong 1 hadde en finurlig fortellerteknikk og scorte høyt på sine mange tilbakeblikk og flashbacks funker det heller dårlig i sesong 3 med dette. Ikke bare fordi den nye fortellerstemmen Adi ikke er interessant nok, men også fordi all hoppingen og forflytninger på tidslinjen er rotete og uoversiktlig i sesong 3. Et annet vesentlig minus er at vi tidlig i sesongen får vite om en slåsskamp som fant sted etter et idrettsarrangement på skolen, men vi får ikke se noe av det som skjedde der før i de siste episodene. Dermed føler man et mindre engasjement, interesse og selvsagt kjennskap til hva som har skjedd.

Et annet minus ved sesongen er at Tylers planlagte skoleskyting som ble avverget i siste liten er viet liten plass i sesong 3. Her hadde man vel forventet et større fokus på alt av omstendigheter rundt det. Kanskje kommer det dog noe i sesong 4 om dette?

Serien som fra starten av fokuserte på å gi, ja nettopp, 13 reasons why, som på norsk selvsagt heter 13 gode (!) grunner, har fjernet seg fra dette i sesong 3, hvor vi egentlig ikke før helt mot slutten, via fortellerstemmen (nok et dårlig og uinteressant valg av serieskaperne), får ramset opp en masse grunner til hvorfor alle de mistenkte hadde sine grunner til å kunne ha tatt livet av Bryce.

(Spoilervarsel) Ellers er som sagt Bryce død og dermed antagelig ute av serien. Bryce`s død var sikkert nødvendig for å ta serien videre, men et annet dødsfall i sesong 3 irriterer meg mer med tanke på at når vi får se en rollefigur myke opp skrives vedkommende ut av serien på nokså trist vis i grunn.

 

11. Politiet i serien

Hadde det ikke vært for at det er en seriøs serie kunne jeg mistenkt at de to politimennene var Helan og Halvan. De er jo ikke komiske altså, ikke på den måten. Det er umulig å forklare nærmere uten å spoile en vesentlig detalj, men hvis det er sånn at en av de egentlig har skjønt mer enn han sier, så syns jeg det er skuffende for både han og seriens del. Mulig at jeg er på bærtur her? Forøvrig er det jo tydeligvis gått sport i for skolens elever å innta rollen som privatdetektiver, særlig for Ani og Clay med sine kryssforhør…

 

12. Glansbildene som sprekker

Her tenker jeg på utseendet til rollekarakterene, for nær sagt alle som en av de unge rollekarakterene er jo nærmest som et strøkent glansbilde sånn at det jo er behagelig å hvile øyet på de. Man tar seg jo og nesten i å tenke tanken at det er en baktanke i at alle disse ungdommene med sine feilfrie glansete ytre har sine mørke indre demoner eller store problemer i hverdagen. Men er det ikke litt rart at på skolen der de går er det vel knapt en kvise eller fregne å se i mils omkrets?  Noen blåøyne, systing og ødelagte knær i ny og ne etter slåssing er det riktignok…;p Vel vel, en slags kontrast er det jo i det og beviser at selv de pene har problemer. Store problemer.

 

13. Noen interessante nye rollekarakterer og gamle kjente

Riktignok lar jeg meg ikke overbevise helt av sesong 3 sin nye fortellerstemme, Adi (godt spilt av Nana Mensah), dog har årets sesong flere interessante nye og returnerende biroller. Blant annet er Hannah Bakers mor Olivia (Kate Walsh, bildet nedenfor) tilbake i byen, den sparkede skolerådgiveren Kevin Porter (Derek Luke) får vi et gjensyn med, og Brenda Strong gjør en sterk prestasjon (jippi, endelig et ordspill på navn!) som Bryce Walkers mor. Av nye ansikter i ganske små men viktige biroller vil jeg trekke frem Montys skolefotballkompis Charlie St George (Tyler Barnhardt), den opprørske punkete jenta Casey (Bex Taylor-Klaus), og Winston (Deakan Bluman, bildet over), som får en overraskende (?) venn.

Summa summarum….

I sum er 13 Reasons Why sesong 3 fortsatt verdt å få med seg for de/oss som har fulgt seriens to første sesonger, selv om det går merkbart tregere i den nye sesongen. Temaene og problemstillingene som tas opp er som alltid dagsaktuelle og nær universelle, slik at både unge og voksne seere kan finne en gjenkjennelsesfaktor.

Fra Filmhjerte blir det kun såvidt terningkast 4 denne gang. Såvidt vippa opp fra tre terningøyne og hjerter, for som fans av 13 Reasons Why finns det fortsatt mange gode grunner for å se både årets sesong og den neste. Og noen for å la være, men da er du vel ikke så interessert i serien heller?

13 REASONS WHY – SEASON 3:  ♥   ♥   ♥     –   –

 

Filmhjertes tidligere omtaler av 13 Reasons Why

Sesong 1 (2017) – Terningkast 5

Sesong 2 (2018) – Terningkast 5

 

Har du synspunkter, meninger og innspill om enten de foregående eller den nye sesongen av 13 Reasons Why? Kommentarfeltet venter på deg 😀

Vi preikes!

 

Alle foto: Skjermbilder fra Netflix

10 filmer på Netflix (og en sesong 3) du bare må se!

Filmhjerte har våknet fra dvalen! Her finner du anbefalinger for 10 bra filmer du kan – og bør – se på Netflix.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte

(Eller se de en annen plass da vel hvis du finner de og om du ikke gidder abonnere på Netflix!)

Denne bloggpostens Netflix-tips er alle å finne på den norske Netflix`en.

Dagens 10 utvalgte filmtips består av både profilerte filmer og noen godt skjulte og undervurderte funn. For ordens skyld er de i denne bloggposten presentert i mer eller mindre urangert rekkefølge.

 

THE RIDER

Kunstprisvinnende amerikansk drama på Cannes-festivalen i 2017 – og ganske sikkert en av de beste filmene i Netflix-katalogen. Det store filmnettstedet rogerebert.com gav filmen toppscore, 4 av 4 stjerner, og anmelderen kalte det den beste amerikanske filmen på flere år!

The Rider tar oss tett på en amerikansk machokultur som i generasjoner har vært en livsstil for de tøffe og vågale som lever ut drømmen som rodeoryttere. I en nærmest alkymisk sammensmeltning av sanselige inntrykk, filosofiske betraktninger og livets harde realitet har den unge kvinnelige regissøren Chloé Zhao skapt en utrolig estetisk og betagende film, skutt i nær dokumentaristisk stil som gir et svært realistisk preg, som jeg lar meg imponere stort over.

The Rider er historien om Brady Blackburn (Brady Jandreau), en omkring 20-noen og 20 år gammel cowboy som ikke vil gi opp rodeokarrieren og hestetemmingen som er hele livet for han på tross av en alvorlig fallulykke som nesten tok livet av han. Rolig og stillferdig film som etterhvert imponerer og setter spor. Det er vakkert og rørende, med et tidvis magisk foto som alene hadde fortjent et langt kapittel.

Kombinasjonen av lys, landskap og Bradys omgang med hester er fascinerende, legg til et stemningssettende lydspor som oser av melankoli og vi har et stykke filmatisk poesi. Vi kommer tett på Brady, som ved flere hendelser i filmen gnistrer eller får frem en klump i halsen. Som når han temmer en hest som aldri har hatt folk på ryggen før, eller når han besøker bestevennen sin på et pleiehjem. Særlig da. Eller kanskje når han med største ro på tross av legens råd rir majestetisk bortover slettene. Eller når han er sammen med den 15 år gamle autistiske lillesøsteren sin.

Filmen er løselig basert på Jandreaus egen sanne historie fra å være en fremmadstormende rodeorytter til å bli en skadet cowboy på leting etter mening og det å kunne gå videre. The Rider følger denne nåtidens moderne cowboyen i kampen hans for å komme seg på føttene igjen.

De første 20 minuttene som var mer ordinære var jeg slett ikke sikker på at denne filmen ville gå inn i minneboka, men så feil kunne jeg ta. The Rider får Filmhjertes varmeste anbefalinger. Terningkast 6, gitt!

 

SORRY TO BOTHER YOU

Mørk fantasy/science fiction-komedie fra 2018.

I Sorry To Bother You befinner vi oss i en etterhvert absurd alternativ versjon av Oakland, der en telefonselger følger en kollegas råd og klatrer raskt på rangstigen, inntil suksessen skaper en rekke etiske og jobbmessige utfordringer for han.

Hovedrollen spilles meget godt av Lakeith Stanfield, og i to av birollene ser vi Armie Hammer og gamlefar Danny Glover.

Spesiell og noe sær samtidssatire, det skal sies, som ganske sikkert ikke er alles cup of tea, som vi sier her på berget. Nokså høyt profilert film, i Norge distribuert av kvalitetsstempelgarantist Arthaus. Om filmen er helt min kopp med te var jeg heller ikke helt sikker på, for etter å ha sett filmen satt jeg umiddelbart med en undring over hva pokker`n var det jeg så?

Men den er god, og en type film man ikke ser for ofte.

For den havna jo på denne lista, ikke sant? Det var bare noen av de visuelle virkemidlene i filmen som nok tok litt av, samt at historien kjører seg litt fast innimellom.

En rød tråd for Sorry to Bother You er moral, i et normmanglende samfunn hvor filmens hovedperson går på sterk akkord med seg selv og sine prinsipper i jakten på suksess. Det er en bitende satire med nokså klare politiske undertoner, hvor afroamerikanere vs den hvite mann og identitet, utnyttelse av arbeidskraft og rå kapitalisme står sentralt. Du vil sikkert også tenke om du ikke ville gjort det samme som hovedpersonen, for selv om ting settes på spissen tar filmen mye i samfunnet på kornet.

Det er en film som tar i bruk surrealistiske virkelmidler, og den byr på flere skrudde og absurde situasjoner, men er også på en måte stilistisk.

Et godt filmtips for den som liker filmer litt utenom det vanlige.

JAKTEN PÅ LYKKE

Hva er lykke? Hva definerer lykke? Noen svar får vi kanskje i The Pursuit of Happyness (Jakten på lykke) fra 2006 med Will Smith som etter min mening gjør en av karrierens beste prestasjoner i denne hjertevarme dramafilmen der han spiller den hardtarbeidende faren til en liten gutt, i en fortelling satt til 80-tallet. Svaret er selvsagt penger og suksess, kapitalistisk nok, men filmen er og blir en fin far-sønn-historie og heltefortelling.

Er du blant de lettrørte er det bare å finne frem lommetørklet og kosepleddet. Filmen er forøvrig basert på en sann historie, og er en strålende fortelling om pågangsmot og om å aldri gi opp.

 

iBOY

Netflix Original, 2017

Jeg anbefaler også noen egne Netflix-filmer (Netflix Original) som har fått ord på seg for å være undervurderte Netflix-perler (“gems”),  filmene i seg selv er muligens ingen perler, men likevel litt som en skjult skatt, på en måte….

Deler av en smarttelefon setter seg etter en ulykke fast i en tenåringsgutts hjerne. Han oppdager at han kan kontrollere elektroniske enheter, og bruker de nye superkreftene sine til å hevne seg.

iBoy har et noe uvanlig premiss, som nok ikke alle vil verdsette nevneverdig. For mens noen trekker den frem på lister over undervurderte “Netflix-gems”, rankes den av andre som en av de dårligste av Netflix`egne filmer. iBoy er en iallefall en moderne superheltfilm, på et vis…

 

WHEELMAN (Sjåføren)

Netflix Original, 2017

B-film-heaven! Er du ute etter fartsfull spenning med miks av action og thriller, da er dette en godt valg. En Frank Grillo i storform bak rattet kjører på i denne intense actionthrilleren. Om Wheelman, eller Sjåføren, som den så morsomt monotont har blitt døpt av Netflix på norsk, har det kommet flere treffende sammenligninger som at dette er som Collateral over telefon, Locke men med et krimplott, eller den beste Jason Statham-filmen Jason Statham ikke spiller i!

For det er nemlig (heldigvis) Frank Grillo som vrir på rattet som den aldri navngitte fluktbilsjåføren for et ran som ikke går som planlagt. Når “wheelman”, som han kaller seg, mottar en truende telefonsamtale og melding må han ta i bruk all sin kunnskap for å komme seg ut av farene som raskt tårner seg opp både for han selv og familien.

Jeg har nettopp sett Wheelman og fant den både underholdende, pirrende og spennende, samt at den faktisk til tross for sitt klare b-filmpreg også absolutt har et eget særpreg, ikke ulikt 70-tallets actionfilmer, med personfokus, tøffe fyrer, antihelter, rak stil og uten en masse vissvass. Grillos røffe, tøffe og værbitte stil kler filmen, som også gjør det sjakktrekket å la oss gjennom (nesten) hele filmen være akkurat så tett på Grillo at vi føler trusselen han står ovenfor, alt innenfor rammen av å være innestengt i bilen. Nær sagt hele filmen utspilles nemlig enten med kamera tett inni bilen, mot bilen, eller sett ut fra rattet. Det føles både litt klaustrofobisk men og på samme tid som en vei mot befrielse. Og let`s face it, roadmovies og spenningsfilmer med rask bilkjøring der alt går ad undas er en formel som funker! Ihvertfall her.

Med spilletid på kun 82 minutter er Wheelman absolutt verdt å ta med seg. Mitt topptips for øyeblikket for deg som liker upretensiøs old school spenning og action.

 

Jeg legger med noen utdrag av kule beskrivelser av filmen fra et par engelskspråklige nettsteder som skriver om film.

Collateral on the phone, Locke but with crime — we’ve no shortage of comparison points for this innovative action B-flick, but that’s not to detract from director Jeremy Rush’s own bright ideas. His first and best was tapping macho man Frank Grillo for the lead, a getaway driver taken hostage via phone and forced to run a series of increasingly hazardous jobs during one unending night. The second was constraining the camera to our man’s car for the entirety of the film, trapping the audience in the predicament right next to him. It’s a supremely unsettling effect, putting us close enough to the violence to see it clearly, even close enough to feel threatened by it, but not quite close enough to intervene. (…) Grillo’s in top form here, leveling up and acting as the major-league name-taker we all knew he could be. (Vulture)

What if Baby Driver wasn’t a soundtrack-driven action comedy, and was instead an unpredictable, intricately plotted suspense thriller about a getaway driver having his worst ever day of work? That’s the logline for Wheelman. Frank Grillo (Zero Dark Thirty) portrays the unnamed, usually unflappable wheelman in a bank heist scheme, just out of prison and in debt to a Boston crime family. Everything that could go wrong does, but it’s not all that funny — it’s stressful enough driving a getaway car for a robbery, and it’s even more nerve-wracking for the wheelman when he gets more or less carjacked by another band of mysterious criminals. (Looper.com)

Les mer: www.looper.com

 

PADDLETON

Netflix Original, 2019

Den middelaldrende Michael (Mark Duplass) har fått beskjed om at han har uhelbredelig kreft. Han spør naboen og vennen Andy (Ray Romano) om hjelp til å avslutte livet før sykdommen gjør det.

Paddleton er en mørk dramakomedie, som har ord på seg for å være både rørende, følelsesladet og underspilt. Jeg har ikke sett filmen ennå, men gleder meg virkelig til å se Ray Romano i en seriøs og dypere rolle enn de komiske han er mest kjent for, først og fremst fra komiserien Alle elsker Raymond. Faktisk har jeg aldri vært noen fan av han i rent komiske roller, som i nevnte komiserie, men jeg likte han godt i The Big Sick for et par år siden (dramakomedie, som også dette skal være). Traileren som ruller på Netflix virker iallefall veldig lovende for både filmen og samspillet mellom Romano og Duplass.

Ettersom jeg ikke selv har rukket å se denne ennå, limer jeg istedet inn et utdrag fra omtalen hos nettstedet looper.com:

Debuting at the 2019 Sundance Film Festival on the first of February before making its way to Netflix just before the end of that month, Paddleton is an unlikely charmer about an unlikely friendship – featuring actors in what many might feel are unlikely roles.

The film centers on Duplass’ Michael Thompson, who is diagnosed with terminal stomach cancer and carries on a strange and sweet “bromance” with his neighbor Andy Freeman, played by Ray Romano. Traditionally viewed as comedic actors, Duplass and Romano prove their dramatic chops as the two give themselves over to their respective characters in a way that’s organic and affecting.

The most impressive part of Paddleton, and the element that makes it stand out amongst the sea of other films about the big C-word? There’s not a lot of dialogue — a reflection of Michael and Andy’s shared distaste for small talk that guarantees every line of Paddleton is a meaningful one.

Both genuinely funny and genuinely heartbreaking, Paddleton will pull you in with its premise and hold you there with its tender relationship between Michael and Andy, its intimate atmosphere, and its moving ending. Queue up Paddleton for your next Netflix session  –  just be sure to have a box of tissues at the ready.

Les mer: www.looper.com

 

ALEX STRANGELOVE

Netflix Original, 2018

En raus småromantisk gladkomedie som gledelig nok er forfriskende fri for tristessene LGBTQ-sjangeren alt for ofte maler utover skjermen. Tematikken rundt alt det emosjonelle filmens hovedkarakter Alex Truelove (!) går igjennom er ofte lett behandlet, men det er nettopp det som gjør dette til en forfriskende opplevelse. Dessuten, Alex Strangelove er en komedie (halvveis romantisk sådan), så kritikken om overfladisk preller egentlig av som vann på gåsa. Det er en morsom film, som i noen små sekvenser også er litt radikal muligens (?), som i tematisk overlappende landskap pensler innom ungdomsdrama, ungdomskomedie, highschoolkomedie, coming of age og identitet.

Les mer: Hele Filmhjertes filmomtale av Alex Strangelove

 

BLINDSPOTTING

Den tidligere straffangen Colin har noen få dager igjen av prøvetiden og vil unngå å havne i fengsel igjen, men bestevennen Miles og byen Oakland gjør det ikke enkelt for han. Et Oakland i stadig endring, og hvor hverdagen for våre to menn føles som en kamp mot systemet- og hverandre.

Blindspotting av regissør Carlos López Estrada konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering på samme tid som den kontinuerlig bobler av dynamisk energi.

Det har blitt sagt at den føles som en slags “spirituell oppfølger” til Spike Lee-klassikeren Do The Right Thing, satt til vestkysten (tiff.no).

Siden Blindspotting desverre ikke fikk kinodistribusjon i Norge er det gledelig at den har havnet hos Netflix, ettersom filmen dermed er tilgjengelig for et stort publikum. Blindspotting er en amerikansk småmørk krimdramakomedie med flere seriøse budskap. Store temaer som politivold og gentrifisering står sentralt, supplert med dagligdags problematikk som våpen, småkriminalitet, rase og et vennskap som settes på prøve.

Filmen er også en hyllest til byen Oakland i USA, der både handlingen utspilles og hovedrolleinnehaverne og manusforfatterne kommer fra. Da filmen gikk på filmfestivalen i Tromsø (der hadde den altså kinovisninger, heldigvis så jeg den der) ble den vinner av festivalens pris Fredsfilmprisen. I begrunnelsen fra juryen het det blant annet; “det som tilsynelatende starter som en typisk kompiskomedie, blir raskt til en kraftfull film om identitet, toleranse og respekt i et samfunn som sliter med rasisme, gentrifisering og politivold”.

Dette er tidvis vekselvis både ganske morsomt, kult, provoserende og dramatisk. En klar anbefaling.

 

GOD`S OWN COUNTRY

For mange er dette trolig den ultimate LGBTQ-filmen, som våget der både særlig Brokeback Mountain i sin tid (ja du finner også den på Netflix, den er jo bra men akk så sørgelig…), og forsåvidt også den fantastiske Call me By Your Name, ikke turte.

NRK Filmpolitiets Birger Vestmo, muligens landets mest profilerte filmanmelder, kalte filmen en “blendende vakker kjærlighetshistorie” og slengte på bordet terningkast 6. Bak den blendende vakre kjærlighetshistorien som gror mellom to unge menn av ulik nasjonalitet på landsbygda i Yorkshire ligger et omtrent like blendende og vakkert landsskap, som tilfører filmen så uendelig mye mer enn bare henvisningen til tittelen. Der ligger en slags råskap som er som skapt for historien. For det Yorkshire`ske landskapet som brer seg ut som et vekselsvis klamt, kaldt, vått og varmt bakteppe for historien i forgrunnen er i seg selv umåtelig vakkert, til tider styggvakkert, og gir en fantastisk ramme for handlingen, som selvsagt er så blendende som det filmpolitiet anmeldte.

4 LATAS

Netflix Original, 2019

Spansk mørk roadmoviekomedie med selveste Jean Reno i en av hovedrollene. Veteranen Reno, som fikk sitt store internasjonale gjennombrudd i Luc Bessons Léon (1994), kjenner vi fra en rekke spenningsfilmer, men her får vi se han i en lystigere rolle.

To gamle venner legger ut på en biltur fra Spania via ørkenen i Sahara til Mali i håp om å treffe igjen en døende venn for siste gang. Med seg på turen har de datteren vennen har mistet kontakten med. Turen går – selvsagt – ikke helt som planlagt, og den brokete trioen støter selvfølgelig på flere dumper samt morsomme og farlige problemer underveis. For i ørkenen lurer mange farer under den stekende solen.

En tidvis underholdende film med både morsomme, komiske og triste stunder – samt sand. Mye sand. Filmhjerte lot seg iallefall underholde.

 

Bonustipset (ja, siden det ble 11 filmer…):

ALL IS LOST

Dramafilm fra 2013 med kun en eneste person på rollelista!

En ressurssterk sjømann alene langt til havs i Det indiske hav må sloss en desperat kamp i uværet for å overleve etter at seilbåten hans tar inn vann etter en kollisjon med en flytende skipscontainer. Til tross for sin iherdige innsats for å holde hodet over vannet må han sakte men sikkert se sin egen dødelighet i ansiktet.

Filmen er nesten uten dialog,  men er både intens, dristig, tankefull og holder på oppmerksomheten fra start til slutt gjennom nesten 100 minutter.

Robert Redford ble bortimot unisont hyllet for sin kraftfulle rolleprestasjon som både er ekstremt fysisk og intellektuelt krevende, i filmen der han spiller helt mutters alene (og vistnok gjorde mange av stuntene sine selv). Ved hjelp av ansiktsuttrykk, små grimaser, kroppsbevegelser, sinnsstemninger, feilsøking og gjøremål ombord leder han filmen trygt i havn, mens rollefigurens håpløshet øker i stigende tempo etterhvert som filmen skrider frem og vannet renner inn.

Imidlertid har filmen i seilbåtmiljøer blitt torpedert for å være urealistisk grunnet seilbåtens og mannens manglende sikkerhetsutstyr og valg underveis. Akkurat det tenker jeg vi ser ganske greit gjennom fingrene med, for som et eventyr til sjøs og en film om en manns kamp mot havet funker All is Lost definitivt. Regissøren selv har forøvrig slått fast at alt som skjer i filmen kunne ha skjedd i virkeligheten. Det er naturligvis begrenset hva man kan få ut av et premiss som i denne filmen, men for en showcase for filmlegenden Redford dette er!

En ganske fin firer på min terning er det iallefall.

 

Takk til Looper.com for inspirasjon og tips om “skjulte” Netflix-funn, og forsåvidt også Vulture.com som har en liste der de har rangert alle Netflix Original-filmene (en liste med mange snodige plasseringer…).

 

 

PS: Helt til sist men ikke minst, jeg bare nevner at fredag (23. august) slippes sesong 3 av det strålende, spennende og provoserende kontroversielle ungdomsdramaet 13 REASONS WHY, som er tilbake med nye sjokkerende avsløringer, intriger og kassetter – Og hva mer? Joda, et aldri så lite mord. Gjett hva jeg skal i helgen? Jippiiiiyah!

 

Kom gjerne med egne Netflix-tips i kommentarfeltet, jeg er alltid glad for slike tips, så rop ut!

Snakkes 😀

Netflix Original Film: Alex Strangelove – ikke rart i det hele tatt

Alex Strangelove – småkoselig romantisk coming of age-komedie fra Netflix Original, men ikke klisjèfri.

Her er en filmomtale av en Netflix Original film fra 2018 som ble skrevet seint i fjor, men som ble liggende upublisert. Bedre seint enn aldri ihvertfall, og filmen er jo fortsatt aktuell som et tips til en film å se på Netflix.

I strømmen av serier og filmer som har kommet i løpet av de siste årene hvor man har lagt ned et viktig arbeide i å normalisere og ufarliggjøre det å være “skeiv”, er det fort gjort at det blir overfladisk eller litt usjarmerende all den tid man gjerne vil etterstrebe å prøve å finne nye innfallsvinkler og måter å fortelle på.

Heldigvis er ikke Alex Strangelove verken overfladisk eller usjarmerende, men tvert om både koselig og sjarmerende, i en lettbeint ungdoms(drama)komedie som behandler tematikken både med respekt og følsomhet, gjennom å uproblematisere den, ihvertfall nesten. Riktignok er her noen velkjente følelsesgrep fra lignende filmer og serier, samt et par klassiske betraktninger, fortalt av en av rollekarakterene, hvor det fremkommer at det å være homo er galt, så formidler likevel filmen at nettopp det å være det er uproblematisk. Her er ingen stygge blikk og nedsettende kommentarer, og det er kun morsomt når en replikk som “good luck being gay with no dick” utbasuneres.

Historien i Alex Strangelove er klassisk, selv om den likevel føles som noe nytt i og med at tematikken presenteres så lite problematisert. Dette grepet fører også til at filmen føles forfriskende. Hovedpersonen i filmen er Alex Truelove (Daniel Doheny) – Ja, han heter faktisk det –  som er en stort sett normal tenåring på high school, med småpubertale fnisende venner, han er ganske skoleflink, og han er sammen med ei flott, snill, smart, søt og sjarmerende jente (Madeline Weinstein), som han skal debutere seksuelt med når tid som helst.

Hadde det bare ikke vært for at tankene stadig sirkler rundt en hyggelig og sjarmerende venn han tilfeldigvis ble kjent med på en fest. Han heter Elliot (Antonio Marziale), vennen er en han ja, og åpent homofil.

Altså, det er ikke slik at Alex Truelove, joda det er helt sant at han heter det, ser på dragningen mot sin nye guttevenn som uproblematisk, men når du ser filmen skjønner du kanskje likevel hva som menes med at filmen ikke problematiserer og vanskeliggjør tematikken (ikke mer enn nødvendig).

Daniel Doheny har hovedrollen som Alex Truelove, og gjør en veldig sympatisk figur.

I kjent stil blir det både noen tårer og hjertesmertescener, men også fine betraktninger rundt vennskap og tilgivelse. Filmen kan i enkelte fortellertrekk sende tankene til fjorårets Love, Simon, og diverse dramakomedier. Det er litt varierende skuespill bak den sjarmerende og velspillende duoen bestående av hovedrolleinnehaveren Doheny og motspiller Weinstein (Marzale spiller godt han og), litt for likt bakteppe for handlingen med flere andre filmer, flere klisjèer, samt noen merkelige fortellergrep som ikke passer helt inn. Den fremste pubertale humoren og komikken er det forresten Daniel Zolghadri, som Alex` bestevenn, som står for.

I sum er Alex Strangelove en fin og passe underholdende film fra Netflix som kan anbefales alle som liker ungdomsdrama i coming-of-age-oppvekstfilmgata. En ganske hyggelig filmkveld i sofaen gir den, dermed påspanderes fire av seks filmhjerter og terningøyne.

Filmen ble sluppet på Netflix i juni 2018 og ligger selvsagt fortsatt tilgjengelig.

♥   ♥   ♥   ♥    –    –

#netflix #netflixfilm #netflixoriginal #film #filmtips #filmsnakk #filmanmeldelse #filmprat #filmhjerte #alexstrangelove

NRK TV: THE BAY – ny britisk krimsuksess

Likte du Broadchurch er den nye britiske krimserien The Bay noe for deg!


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: THE BAY
Krim/drama, Storbritannia, 2019, sesong 1 (6 ep.), produsert for TV-kanalen ITV
Med: Morven Christie, Jonas Armtrong, Chanel Cresswell, Taheen Modak, Imogen King, Daniel Ryan, Art Parkinson, Louis Greatorex, Matthew McNulty, Adam Long, m. fl.

Aktuell: Vises i Norge på NRK og NRK TV (nett)


På utkikk etter lettsett spenning til sommerens strømming? Sjekk ut den britiske nykommeren “The Bay“.
(PS: Filmhjerte er fortsatt oppegående i sommerdvalen ;p)

I den britiske krimsuksessen Broadchurch befant vi oss sør på øyriket, mens det i The Bay er i Morecambe, nordvest i England, handlingen finner sted. Felles for begge er unge ofre og mørke hemmeligheter.

De to seriene har flere likhetstrekk, men selv om onde tunger, eller kritikere som de vil kalles, hevder at The Bay er en utvasket kopi av seermagneten Broadchurch, så klarer The Bay seg godt på egne bein, og har også den blitt møtt med høye seertall i Storbritannia. Det er dog ikke til å komme fra at det er flere likheter.

Ikke bare sørger Morecambes strandlinje og havneområde for å svøpe en dramatisk ramme rundt krimgåten, og også på andre områder er det familiære trekk mellom de nevnte seriene. Riktignok er Broadchurch et fiktivt stedsnavn, mens man i The Bay derimot har lagt handlingen til den virkelige nordvestengelske kystbyen Morecambe, som ligger vendt ut mot bukten Morecambe Bay og irskekysten.

Stedsvalg har selvsagt mye å si i en slik serie, for det dramatiske backdropet med Morecambs sjøside som åsted og det brusende soundtracket drar deg raskt inn i handlingen, samt setter en spesiell atmosfære. Morecambe har, ifølge Google, rundt 35 000 innbyggere og er sånnsett ikke et knøttlite sted, men småbypreget man har drapert serien i kler den godt og bygger en triggende atmosfære..

Det er forsommer (eller sensommer?) i den rolige og smått idylliske kystbyen, når en opprivende hendelse ryster lokalmiljøet. To tenåringstvillinger, Holly og Dylan, forsvinner sporløst, og politietterforskeren Lisa Armstrong (Morven Christie) settes på saken sammen med ferskingen Med Kharim (Taheen Modak), som hun motvillig må ta under sine opplærende vinger.

Det avdekkes raskt at ikke alt er bare velstand hos tvillingenes familie. En relasjon mellom Lisa og tvillingenes far, den smårufsete fiskeren Sean (Jonas Armstrong) sørger for et ekstra spenningsmoment.

Samtidig som Lisa leder etterforskningen erfarer vi at hun ikke akkurat har god kontroll over hva hennes egen tenåringsønn og -datter fyller dagene med.

Velkjente narrative grep altså for en krimserie, med en politietterforsker som må skjule noe, med hjemlig småkaos, en kollega under opplæring, lite samarbeidsvillige pårørende, involverte som tar loven i egne hender, og en mentalt lettere tilbakestående mann som lusker rundt ungdomsmiljøet, i tillegg til mulig smugling, ungdomskriminalitet og gruppepress som serien også bølger innom.

(SPOILER-ALARM, avsnittet frem til bildet har noen avsløringer) Krimdramaet sentreres rundt å finne de to tvillingene, samt avdekke hvorfor de har forsvunnet. Når en betydelig mengde pengesedler blir funnet hjemme hos et av familiemedlemmene settes politiet på sporet av lyssky aktiviteter. Saken tar en dramatisk vending når en død person blir funnet på, ja hvor tror du? Mistankene mot hvem de skyldige er veksles i kjent krimseriestil mellom flere potensielle gjerningsmenn og -kvinner.

Jeg savner mer dybde på tvillingene, som vi ikke blir særlig kjent med, men istedet hører fra annens munn noen ganger om hvor jævlig den ene av de har vært. Slik blir den grufulle udåden redusert til å ikke føles emosjonelt nok selv om morens og småsøsknenes reaksjoner drar opp medfølelsen, og gir nyanser. Jeg skulle selvsagt ønske å ha kjent Holly og Dylan bedre, for å på den måten føle sterkere for de.

Det er ikke nødvendigvis feil å gå i oppmerkede løyper så lenge det gjøres et godt nok håndtverk. For det skal sies om serien at den ikke finner opp kruttet på nytt, og at den ikke har de samme “sjokkerende” vendingene som flere sammenlignbare serier. Noen selvfølgelige fraser som “vi har ingenting å skjule” (joda, det har dere!) og “det er ingen hemmeligheter i denne familien” (eh, jo, det har dere!) er ikke til å komme utenom 😉
The Bay beveger seg uansett uanfektet i fint driv fremover, og har noen små twister som spriter opp og holder på spenningen, selv om man aner konturene av hva som ligger bak.

Persongalleriet er ikke av det mest spenstige. Her kunne serieskaperne sørget for at seerne knytter seg bedre til og føler mer for flere av rollefigurene. Etterforskeren D.S. Lisa Armstrong som er seriens hovedperson virker nemlig ganske glatt og kald, men etterhvert kommer vi litt nærmere innpå henne. Det er mulig jeg provoserer Dagbladet-kommenator Marie Simonsen* på meg når jeg sier at D.S. Armstrong ved første øyekast minner mest om et kvasst rivjern… I jobben hennes som den som tar seg av forbindelsene med de pårørendes familier har hun lært seg å aldri la seg bli emosjonelt berørt, likevel er det noe ved denne saken som føles annerledes for henne.

Hun fremstår uansett for lite interessant enn så lenge og kommer ikke riktig godt nok ut av ruta, uten at skuespillerinnen Morven Christie skal lastes. Hun gjør nemlig en god prestasjon.

(* OK, for de som ikke tok Simonsen-referansen, så fyrte hun seg nylig opp på twitter fordi noen kvinnelige fotballspillere under sommerens VM ble omtalt på NRK som rivjern, noe hun som kvinne tydeligvis ble krenket av…Forøvrig har rivjern vært et velkjent begrep i fotballens verden i årevis uavhengig av kjønn. Det var dagens digresjon).

Som et par interessante sidespor i dramaet følger vi samtidig Lisas sønn og datter, begge i tidlige tenåringsår, og som begge synes merbart plaget. De to spriter opp handlingen, til tross for at de tilsammen er omtrent like sympatiske som to myggstikk i baken, iallefall på overflaten. Den nye kollegaen hennes, D.C. Med Kharim (Taheen Modak), er derimot en veldig sympatisk og hyggelig politimann.

Lisas datter Abbie spilles av Imogen King. Abbie er en interessant rollefigur som har et rebellsk preg og noe udefinerbart over seg som jeg finner spennende. Den bekymrede skråstrek plagede sønnen Rob spilles utmerket av Art Parkinson, som mange GoT-fans sikkert vil dra kjensel på etter deltagelsen hans i 14 episoder. Seere av Happy Valley vil muligens huske Adam Long, som i Happy Valley hadde rollen som rothuet Lewis som ble drept av seriens badguy. I The Bay spiller han 15-årige Abbies tilsynelatende sjarmerende og minst ti år eldre venn Vincent, som ikke har rent mel i posen.

Rollelista inneholder forøvrig ikke de mest kjente navnene, men det er alltid kjekt med nye ansikter. Utførelsen er nemlig god av de foran kamera. Manus kunne sikkert vært pusset litt på for å få en mer egenart, men det funker greit, og man behandler krimsjangeren respektfullt stort sett. Det er spennende nok, og man er interessert i å finne ut hva som rører seg under overflaten. Dessuten er det noe hardt og skitten britisk sosialrealisme som trigger. Og Morecambe da! En by man ikke har hørt stort om før. Det er skittenvakkert. Serien har bra foto, og fremstår ikke som et kun utelukkende typisk mørkt og dystert samfunn.

Legg også merke til små detaljer (for spesielt interesserte…) som iallefall jeg syns er morsomt eller hyggelig-ish, på en måte, slik som supporterskjerfet for fotballklubben Morecambe FC (en ganske liten klubb som befinner seg på liganivå fire, og som fra før av var det eneste jeg hadde av kjennskap til byen).

The Bay kan du se på NRK TV – NRK sitt nett-TV – der seriens sesong 1 ligger frem til utgangen av mars 2020. Serien ble spilt inn i Morecambe-området sommeren 2018, ble vist på britisk TV tidligere i år, og vises her i Norge nå av NRK. Hos NRK slippes seriens to siste episoder av sesong 1 mandag 15. juli.

The Bay har kun 6 episoder på ca 45 minutter hver, og er sånnsett perfekt for noen sommerkvelder foran skjermen. Denne omtalen er basert på de 4 første episodene.

Filmhjerte syns The Bay er vel verdt tiden for deg som liker britisk krim, politidrama og det betagende fascinerende nordvestengelske kystlandskapet.

Det blir 4/6 på terningen og i antall filmhjerter, med fin mulighet for en femmer ved veis ende.

♥  ♥  ♥  ♥ –  –

Netflix-anmeldelse: Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile

Ted Bundy var både ekstrem, sjokkerende og ond. En manipulator av rang, og USAs mest beryktede i to tiår. Likevel sjarmerte han folk.


FILMOMTALE: Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile
Biografisk krimdrama, USA, 2019, 1t 50m
Regi: Joe Berlinger
Med: Zac Efron, Lily Collins, John Malkovich, Kaya Scodelario,
Jim Parsons, med flere

Aktuell/Hvor kan den sees: Netflix. Ny på Netflix i mai


Den nye filmen om seriemorderen Ted Bundy, med den eiendommelig snåle tittelen “Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile“, er både ombrust og kontroversiell, kanskje mest grunnet Bundys utseende i filmen.

Filmen som hadde premiere på Sundance-festivalen i januar ble nylig sluppet på Netflix.

De fleste har vel hørt om grufullhetene Ted Bundy på 70-tallet ble dømt for å ha begått. Ted Bundy var en amerikansk seriemorder som herjet i stater over hele USA mellom 1974 og 1978. Han ble arrestert i 1978 og tilsto til sammen over 30 drap på unge kvinner, de fleste begått på bestialskt vis.

Filmen tar ikke direkte for seg ugjerningene (annet enn via beskrivelser i rettssalen og et klipp mot slutten), men er et passe tett drama som følger rettsprosessen mot Bundy etter at han første gang ble arrestert, og den skildrer hvordan ex-kjæresten hans, Elizabeth Kloepfler, sakte men sikkert må ta inn over seg at mannen hun trodde skulle bli den perfekte “reservepappaen” for datteren sin istedet er en seriemorder og amerikas mest ettersøkte.

Extremely Wicked, Shockingly Evil And Vile, som filmen altså har blitt døpt, er egentlig et sitat fra domsopplesningen mot Bundy, hvor dommeren sier drapene han ble dømt for er “ekstremt grusomt, sjokkerende onde og heslige” (Netflix sin oversettelse av setningen er litt konfus syns jeg, men i og med at “wicked”, “evil” og “vile” vel alle på norsk betyr enten ond eller synonymt med ond, trøbler jeg litt med en veldig bedre oversettelse…).

Den noe snåle tittelen er dog ikke filmens store diskusjonstema.

Zac Efron i rollen som seriemorderen er derimot det. Han er nemlig for pen for rollen, har kritikerne hevdet. Det har blitt sagt om fillmen at den seksualiserer Bundy, og at Efron er for pen til å spille seriemorderen Bundy.

Og det slår meg faktisk noen ganger underveis i filmen, at Efrons nærmest lytefrie og nesten glamorøse fremtoning ikke helt står i stil til mannen han gir liv til i filmen, selv om det også utvilsomt er (skremmende) utseendemessige likheter. Zafron fanger dog muligens ikke riktig blikket, og…ja, jeg vet ikke helt. Han spiller jo overbevisende da, selv om det er noe udefinerbart der som skurrer. De kunne kanskje gjort han mer 1970-tall-isj…

Hvor mye av historien, som er basert på virkelige hendelser og rettssaken mot Bundy, som er historisk korrekte og fakta, og hva som er lagt til av dramaturgiske årsaker vet jeg ikke, men i oppbyggingen og slutten av fortellingen har man også puttet inn arkivmateriale og ekte klipp, noe som funker godt.

Filmen forteller om opprullingen av Bundys sjokkerende umenneskelige gjerninger, men er filmatisk ganske lite sjokkerende, den mangler en del på innhold, rundt de store spørsmålene som hvorfor, blant annet. Bundys psyke og sinn dukker vi forsåvidt ned i, dog mest på overflaten.

Derimot viser den flere av Bundys menneskelige egenskaper, som en kvinnebedårer, som en som var god med ord og som en intelligent jusstudent. Det mest interessante filmen skildrer er hvor manipulerende Bundy var, og hvordan forholdet hans til andre mennesker var.

Det er slett ikke kjedelig å følge historien, selv om den ikke har noen utpregede høydepunkter eller et digert klimaks. Historien holder seg på en nokså rak linje fra start til slutt, der det er interessant og tildels spennende å se Bundys fremtoning i det offentlige og private rom. Å se hvordan tvil, fortvilelse og fornekting henger sammen og utvikler seg hos hans nærmeste er også blant filmens mest interessante aspekter.

Filmen prøver for mye i å legge en for meg litt uforståelig sympati mot Bundy føler jeg lenge, det er jo som man heier på han når han rømmer fra rettsbygningen og fengselet, har politimenn i hælene og når han gråtkvalt taler sin egen uskyld – og det irriterer meg litt at jeg får den følelsen. For fyren var jo, ja nettopp ekstremt grusom, sjokkerende ond og heslig… Genialt! For nettopp her ligger en av filmens nøkler for forståelse av hva filmen blant annet vil få frem; hvordan så mange kvinner kunne la seg lure i fella. Igjen, manipulasjonens kunst. Riktignok funker ikke alle sympatiføringene like godt.

Skuespillerprestasjonene er gode, med selvsagt Zac Efron i front. Efron tåler nok kritikken om at han ser for strøken ut, for han gjør iallefall en veldig god figur, der han får frem Bundys selvtillit og tro på seg selv på en meget overbevisende måte.

En mørk historie får en litt munter innsprøyting når John Malkovich skrider inn som en smule tørrvittig men høyst menneskelig dommer med stoisk ro. En skikkelig god birolle der fra Malkovich..

Jim Parsons forbinder mange med komedie, her er det derimot friskt å se han i en seriøs tørr anklagerrolle. Det er nesten litt bizzarro å se trioen mot hverandre. Rollen som Bundys ex-kjæreste Elizabeth “Liz” Kloepfler fylles på elskverdig vis av sjarmerende Lily Collins, mens Bundys etterhvert nye kvinne, Carol Ann, som talte varmt til hans forsvar, spilles solid av Kaya Scodelario. En småmorsom fin birolle av Haley Joel Osment som Liz sin kollega kan også nevnes. Han ser fortsatt ut som den ungen vi for første gang så for et par tiår siden, nå bare i en rundere form og tilsatt skjegg ;p

Ja forresten, tror du jaggu ikke Metallicas James Hetfield også har en liten birolle! (Noe som vel kommer av at regissør Berlinger tidligere har vært med på noen Metallica-produksjoner).

Regissør Joe Berlinger sin Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile vil trolig ikke gi deg de store aha-opplevelsene verken om det menneskelige sinn eller om seriemordere, men den evner å holde oppmerksomheten gjennom en time og tre kvarter. Den belyser hvordan det er å ha en nær relasjon til en seriemorder, og er vel verdt tiden om du har interesse for krim, rettsdrama og seriemorderfilm.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

 

(Redigert 24.mai)

 

Kommentarer om filmen? Gyv løs i kommentarfeltet! 😀

Filmhjertes Topp 5: Quentin Tarantino

Mens vi venter på Tarantinos nye film “Once Upon a Time in Hollywood”, her er Filmhjertes Topp 5 filmer regissert av den smågærne og litt mer geniale Quentin Tarantino.

Det knyttes store forventninger til Tarantinos kommende storfilm Once Upon a Time in Hollywood, som kommer senere i år. Filmen har Brad Pitt og Leonardo DiCaprio som de store trekkplastrene, og skilter videre med et A-lag bestående av blant andre actionveteranene Kurt Russell, Tim Roth (begge tilbakevendende i Tarantino-roller) og Al Pacino, samt Margot Robbie, Dakota Fanning og nylig avdøde Luke Perry.

Inntil den tid kommer at vi kan innta kinosalen for herligheten, her er en rangering av Filmhjertes TOPP 5 blant Tarantinos tidligere regisserte filmer:

 

5

PULP FICTION (1994)

Jeg blir vel betrakta som gal hvis jeg ikke har med den sinnsjuke Pulp Fiction på lista 😉 Det blir bare 5. plass her, noe som sikkert allerede får enkelte Tarantino-frelste til å frese?

Filmen som for alvor ble Tarantinos store gjennombrudd er iallefall veldig spesiell, og ble på en måte en film som satte en standard for flytende tidslinjer og historier som hopper frem og tilbake i tid. Flere historier vikles sammen, og som i den forrige filmen hans før denne blir det brutalt også denne gangen.

Et stjernelag som det rauk av hadde han også tromma sammen, med John Travolta, Samuel L. Jackson, Bruce Willis, Uma Thurman, Amanda Plummer, Vhing Rhames, Tim Roth og Harvey Keitel, pluss mange flere.

 

4

RESERVOIR DOGS (1992)

Allerede to år før megasuksessen Pulp Fiction stod Tarantino bak den til dels kritikerroste Reservoir Dogs, eller som den kalles på norsk, De hensynsløse. Når det som skulle være et enkelt ran går forferdelig galt begynner de overlevende ranerne å mistenke at en av de er en politiinformant. Det blir blodig.

Tim Roth, Harvey Keitel og Michael Madsen, gjengangere i senere Tarantinofilmer, spilte tre av hovedrollene, og i blodbadet deltok også blant andre ubetalelige Steve Buscemi.

 

3

KILL BILL: VOL. 1 (2003)

At Tarantinos filmer inneholder mye grafisk vold og blod hadde vi lært oss gjennom Reservoir Dogs og Pulp Fiction, samt den ganske så underholdende vampyrsplætteren From Dusk Till Dawn (1996), der Tarantino både skrev manus (Screenplay) og spilte en av hovedrollene (hadde ikke regi), men hadde vi noen gang før sett en så til de grader voldsomt målrettet, innbitt og knallsterk kvinnelig actionhelt som det Uma Thurman leverte i Kill Bill ? I sitt hevntokt som leiemorderen som etter flere år i koma legger ut på hevntørstig jakt etter leiemorderteamet som sviktet og forrådte henne går det unna.

Filmposteren av en gulkledd Uma med sverdet er forresten en av de råeste med en kvinnelig rollefigur.

 

2

KILL BILL: VOL. 2 (2004)

Og liker man Kill Bill: Vol. 1, ja da våger jeg påstanden at volum 2 er hakket vassere, i filmen der “The Bride”/Beatrix Kiddo (Thurman) fortsetter vendettaen sin mot sin tidligere sjef og elsker, Bill (David Carradine), den forræderiske enøyde Elle (Daryl Hannah) og den stadig tilbakevendende hardbarka Budd (Michael Madsen) som står i veien. På veien mot hevnen går hun igjennom en opptrening som slår gnister av.

Posteren til filmen var ikke så ille gæli denne gangen heller forresten.

I 2011 kom vistnok Kill Bill: The Whole Bloody Affair (4 timer og 7 minutter), som er en versjon der filmene er satt sammen med ekstra og kuttede scener. Denne har jeg ikke sett.

 

1

THE HATEFUL EIGHT (2015)

Hvorvidt The Hateful Eight er voldsfilmmesterens beste film strides nok de lærde om.

Jeg gav den i 2016 faktisk selv “kun” terningkast 4 i filmanmeldelsen etter å ha sett filmen på kino, men faktum er at den har steget i anseelse etter flere gangers gjennomsyn senere.

Den storslåtte introen med Ennio Morricones majestetisk komponerte filmmusikk og soundtracket generelt er kanskje det jeg digger aller mest ved filmen.

Igjen tyr Tarantino til gamle kjenninger, for i sentrale roller finner vi gjengangere som Kurt Russell, Tim Roth, Samuel L. Jackson og Michael Madsen, og Walton Goggins, i tillegg til mer “nye” tryner som Bruce Dern og Jennifer Jason Leigh (som var rå!). Rå, brutal, blodig, og etterhvert iskald! En herlig osende Tarantino-stil.

I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter den fryktede dusørjegeren John Ruth, og ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue som Ruth skal frakte til Red Rock hvor hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.

Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i Red Rock, som begge trenger skyss for å ikke fryse ihjel.

Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel, der de treffer fire andre menn; general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og cowboyen Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For alt er ikke som ved første øyekast, veier krysses, og et kammerspill på liv og død er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor.

 

Shout-outs også til DJANGO UNCHAINED (2012, Leonardo DiCaprio, Jamie Foxx, Samuel L. Jackson, Christoph Waltz. Ganske bra denne også), og JACKIE BROWN (1997, Pam Grier i tittelrollen, Samuel L. Jackson, Robert De Niro, Michael Keaton, Bridget Fonda, Chris Tucker. Den minst voldelige fra Tarantino? Bra iallefall!).

I motsatt skalaende er jeg ikke så begeistret for Death Proof (2007) og Inglourious Basterds (2009). Regidebuten hans var My Best Friend`s Birthday (1987), en film jeg så og si aldri har hørt om, og langt mindre sett.

Lista er basert kun på filmer der Tarantino står for regi. Han har i tillegg skrevet manus eller adaptert manus i flere filmer (og i de fleste av de han selv har regi på), og har også selv spilt mindre biroller i flere av både egne og andres filmer.

 

Enig eller uenig? Kommentarer og voldsomme utbrudd? Kommentarfeltet er åpent (men helst ikke for voldsomme utbrudd ;p). Snakkes!

Mørke demoner over Luther i adrenalinfull siste (?) sesong

Den fire episoder “lange” sesong 5 av Luther byr på gjennkjennbar spenning.

Serieomtale/anmeldelse: LUTHER

Sesong 5, Storbritannia, 2019

Antall episoder: 4
Hvor: Netflix
Medvirkende: Idris Elba, Dermot Crowley, Michael Smiley, Ruth Wilson, Wunmi Mosaku, m. fl.
Aktuell: Sesong 5 ble sluppet på Netflix i april

Den britiske krimserien Luther ble fort en av mine favoritter blant krim etter at serien premierte i 2010, med en frakk-kledd Idris Elba i tittelrollen som den rufsete drapsetterforskeren John Luther. Tilsammen er det laget 21 episoder, fordelt over 5 sesonger fra 2010 til 2019. Hele serien ligger på Netflix, og får selvsagt en soleklar anbefaling fra Filmhjerte, selv om den nye sesongen ikke er like bra som de to første (ses. 3 og 4 pekte nedover, mens ses. 5 gir en opptur).

Fortsatt har Luther Londons underverden og mørke demoner som bakteppe, og i kjent stil fra de foregående sesongene vikles han inn i mordetterforskninger som både er krevende og viser hans kvaliteter som drapsetterforsker, samtidig som de stiller spørsmål ved hvor lojaliteten hans ligger. Som tidligere får vi også denne gang bivåne Luthers etterhvert tvilsomme metoder og bekjentskapskrets, særlig når en gammel kjenning og nemesis, ikke overraskende, dukker opp.

Det kan neppe være å anse som en spoiler å røpe at Luthers “mørke demon”, Alice (Ruth Wilson), er tilbake. Som alltid medfører det et aldri så lite helvete for den hardbarka Luther når Alice lusker rundt nærmest som en kvinnelig Hannibal Lecter-hybrid. Med London som et gritty og bekmørkt bakteppe er stemningen like dyster som før.

Den kun fire episoder lange sesong 5 sentrerer seg rundt forsvinningen av sønnen til en høytstående gangster, samt flere brutale, blodige og rituallignende drap. Det psykologiske spillet mellom et legeektepar står også i fokus. At historien har brister får vi finne oss i, det er tross alt krim og fiksjon.

Luther og den nye kollegaen hans, Catherine Halliday (Wunmi Mosaku), prøver å løse en rekke med brutale drap som ryster samfunnet. Samtidig er gangsteren George Cornelius på jakt etter den savnede sønnen sin. I sentrum av begge saker står en mann, som trekkes inn i et livsfarlig hevntokt. Hans navn er Luther.

Luther sesong 5 byr fortsatt på et gjennomgående mørkt London som backdrop for handlingen, det er fortsatt adrenalinfull spenning og gufne drap, samt upåklagelig skuespill. Luther vandrer fortsatt rundt med det grålige skjegget i trynet, den velkjente skjeggmatchende frakken, og den bekymrede minen. Idris Elba gjør rollen som Luther glimrende. Som “alltid” innhentes han av fortiden, og der ligger også disse episodenes mest synlige minus.

For selv om sesong 5 som altså nylig ble sluppet på Netflix er både underholdende og har godt med spenning og nerve i seg blir det likevel for lite nytt. Både drapssaken og omstendighetene rundt en kidnappet gangstersønn vikler Luther inn i en verden vi vel føler vi har sett mye av han i før. Det blir litt “been there, done that” over det.

Imidlertid er det likevel et gledelig gjensyn. Er du fan av krim, særlig britisk, og attpåtil likte de foregående sesongene av Luther, da er det ikke bortkasta tid å la øynene sluke de fire under timeslange episodene. Luther er nemlig fortsatt et solid stykke britisk krimverk.

Så kan man jo diskutere til man blir grønn hvorvidt man syns sesongfinalen og enkelte karakterers (mis)bruk er bra eller ei, og om det åpner for flere sesonger eller en Luther-film som Idris Elba tidligere har ønsket, eller tvert imot betyr Luthers endelige farvel i floraen av krimserier?

Klimakset i sesongfinalen legger iallefall både tilrette for at Luther nå rider inn i historiebøkene for godt, samtidig som det nesten garantert finns en åpning for en fortsettelse hvis man vil.

Det er vanskelig å si noe mer uten å servere flere spoilere.

De to-tre første sesongene vurderer jeg til terningkast 5, sesong 4 var mest tull, mens man nå lander på fire øyne. Eller i dette tilfelle fire av seks filmhjerter.

Luther, sesong 5: ♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Filmanmeldelse: Journal 64 – Ny Avdeling Q-krim

Journal 64 er den fjerde i rekken av filmer om “Avdeling Q” hos det danske politiet, avdelingen for gamle uoppklarte saker, og gir knappe to timers velfungerende nordisk krim.


FILMOMTALE: JOURNAL 64
Danmark, 2018, krim/thriller, 1t 59m
Regi: Christoffer Boe
Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sören Pilmark, Johanne Louise Schmidt, Nicolas Bro,
Birthe Neumann, Amanda Radeljak, med flere.
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 12. april. Sett på kino.


I den fortsatt like dunkelt belyste kjelleren sitter stadig etterforskerne Carl Mörck og Assad, samt assistenten deres Rose, og får gamle draps- og forsvinningssaker i fanget. Denne gangen skal de få nøste opp i en sak med forgreininger tilbake til 1950- og 60-tallets danske “renselsespolitikk”, en sak faktisk løselig basert på virkelige historiske hendelser.

I en fin kombinasjon av mørk klassisk nordisk noir-krimstil og påskekrim tas vi med på en reise tilbake i tid hvor nøkkelen til mysteriet ligger. Via en sti av rasisme som strekker seg høyt opp i samfunnslag, et makabert mumifisert likfunn og hendelser det offentlige Danmark ikke ønsker å vedkjenne seg, avdekkes løsningen.

Journal 64 starter i 1960 når en ung jente blir sendt til kvinneanstalten på den lille øya Språgø, et sted kvinner med “upassende seksuelle lyster” ble sendt til, og hvor flere av de ble tvangssterilisert.

Tilbake i nåtid gjøres et makabert likfunn bak en hemmelig vegg, noe som får etterforskerne Mörch og Assad på sporet av en hevner. I tillegg rettes det raskt mistanke om at de umenneskelige behandlingsmetodene som foregikk på kvinneanstalten på Språgø fortsatt er i bruk i det skjulte. Mer enn mordmysteriet blir oppdraget deres å sette en stopper for den lyssky geskjeften.

Filmens manus har tatt i bruk virkelige historiske hendelser som bakteppe for handlingen, og er basert på Jussi Adler-Olsen sine krimbøker om “Avdeling Q”. Selv om handlingen både er tidvis spennende og pent polert er det flere litt for forutsigbare hendelser. Likevel funker dette ganske godt, særlig for de av oss som elsker nordisk krim.

Samspillet og de stadige gnisningene mellom den bekmørke, dystre, frynsete og generelt lite trivelige Carl Mörck og hans langt mer sympatiske assistent Assad er denne filmseriens sterkeste kort.

Nikolaj Lie Kaas passer iallefall som hånd i hanske til rollen som Mörck, mens like glimrende Fares Fares i rollen som den sympatiske Assad gir duoen en dynamikk som gjør det morsomt og spennende. Carl Mörck er like sur og grinete, ja kanskje hakket mere plaget av demonene sine denne gangen, som før, og gir Assad og Rose (strålende av Johanne Louise Schmidt) noe å stri med. Kanskje kunne man tonet ned Mörcks tungsinn og mørke figur en anelse? Men for all del, jeg liker dette trekløveret.

Et artig poeng for filmfactsnerder er at rollen som legen Curt Wad som ung og gammel spilles av far og sønn i virkeligheten, Elliott Crosset Hove og Anders Hove.

Planen fra start av var å filmatisere fire av Jussi Adler-Olsens krimbøker om Avdeling Q med duoen Mörck og Assad, og det er nå i mål med “Kvinnen i buret” (2013, som er den beste av filmene), “Fasandreperne” (2014), “Flaskepost fra P” (2016) og “Journal 64” (2018). Om det kommer flere aner jeg ikke, men at dette har potensiale til å fortsette betviles ikke fra min side.

Selv om “Journal 64″ ikke er verken særegen eller original funker det om ikke som juling, så ihvertfall ganske bra. Jeg kjedet meg aldri iløpet av de knappe 2 timene med spilletid, og det som irriterte meg mest under filmens gang var gubben et par stoler bortenfor meg som kontinuerlig – som i hele j**** tida! – satt og snøste, pustet og peste (aaah, det var godt å få det ut her, hehe!).

Universet i “Journal 64” er ikke uventet ganske mørkt, selv om det friskes opp med noen sekvenser ved veldig fargedominerende scenografi, og det er tilsatt små komiske øyeblikk. Spenningen er ikke på øverste hakk, men den holder seg jevnt utover og gir i sum en ganske grei og god filmopplevelse.

 

JOURNAL 64  –  –

 

Heimebane, Sesong 2, episode 7 – En slags recap

Tidenes mest dramatiske vei til Ullevaal, ødelagte karrierer, en stygg skade, en skandaledommer som burde vært sendt til Ylvingen. Minst. Samt en recap med alt for mange jævla-ord!

Samtidig beklager jeg på forhånd for eventuelle litt for mange sammenligninger mellom en jævla Ålesundspillers navn og et animalsk kjønnsorgan, og mer enn vanlig krampehumoraktige bildetekster 😉

Først i dagens bloggpost som etterhvert skal handle om episode 7 av Heimebane må jeg komme med et kraftig sukk til meg selv etter å ha fått en dyrebar lærepenge. For akkurat idet jeg hadde to linjer igjen å skrive på den nesten fullførte og lange recapteksten, presterte jeg på et eller annet klossete vis å slette hele teksten! Jeg hadde selvsagt, på klassisk tabbevis, ikke lagret underveis, og en tabbe avløste en annen da jeg prøvde å gjenopprette teksten til ingen nytte. Jeg var faktisk ganske fornøyd med det jeg hadde forfattet, men når et par timers arbeid med et tastetrykk gikk tapt, blir desverre resultatet skadelidende. Noen poeng og stikk gikk tapt, men noen nye boblet frem under forsøk to!

Her er iallefall Filmhjertes ukentlige Heimebane-recap, som i dag faktisk inneholder flere spoilere enn antall røde kort i kampen mellom Varg og Jævla Ålesund! Imidlertid neppe flere enn antall badeballer i Varg-dusjen!

Episode 7 altså, fremstod iallefall desverre umiddelbart etter å ha sett episoden som en skuffelse, med en delvis tåpelig handling, det var rett og slett noen sekvenser som var helt avsindig ræva og som trakk mektig ned. Inntrykket ble dog bedre når jeg som vanlig gikk gjennom episoden en gang til. Intenst er det utvilsomt, og skuespillet er stort sett ganske bra.

Det som skulle være en av de største dagene i Vargs historie kuliminerte nemlig i en for klubben pinlig affære, der gleden over å ha tatt seg til cupfinalen ble helt oppspist av et totalt infernalsk kaos.

Når så den umiddelbare skuffelsen over førsteinntrykkene har lagt seg har jeg selvsagt klart å finne positive sidene ved episoden, men problemet er bare at mye av alt det som er positivt, er alt det som er negativt i handlingen, på en måte…

Det nye av året er at handshaking før kamp er ut. Istedet møtes kapteienene til litt vennskapelig neseflipping.

Det er semifinale i cupen. Varg har besøk av jævla Ålesund. Varg leder 1-0 med 20 minutter igjen idet kampen avbrytes etter at gjestenes Hestenes har monstertaklet Kilanger (ai ai for et kreativt ordspill! Både gjestenes Hestenes, og Mons-tertakling der altså. High Five? Kom igjen, en liten en der nede da? Ei lita ei?), som fører til det fullstendige kaos.

Jævla Ålesunds jævla hestpeis av en spiller, jævla Hestenes, har akkurat satt inn en hodeløs takling. På banen i skrikende smerter og med beinet i en mildt sagt unaturlig stilling, ligger Mons og vrir seg. Otto står hode mot hestehode med jævla Ålesunds Hestenes. Den oransjekledde hiver seg plutselig bakover og i bakken, og Otto får rødt kort! Publikum stormer banen! Otto raser! Hva, er det ikke lov å skalle heller nå? (ikke at han gjorde det heller). HAN får rødt av dommeren fra Norges Blindeforbund, mens, unnskyld mitt nordnorske ordforråd her, den jævla hæstkuken Hestenes ikke får kort! Dommer Hallvard Holmen (som vi husker fra dramaserien “Himmelblå” for en del år siden) finner det iallefall hensynsmessig å avblåse kampen og sender lagene i garderoben for å roe gemyttene.

Vargs keeper er av den kjedelige sorten. Mens lagkameratene koser seg med nevekamp
hjelper han istedet Mons med pusteøvelser…

Men seriøst, dette viser at Kasper er den som bryr seg om de rundt seg, og det var godt å se.

Inne i garderobeanlegget koker det utenfor garderobedørene i en opphetet krangel. Helena mener det er en skandale at ikke Hestenes har fått rødt og raser mot dommer Holmen, som nok angrer på at han ikke holdt seg på holmene på Ylvingen (stedet der nevnte dramaserie foregikk). Helena har brukt alle byttene, og med bare 9 mann på banen etter Ottos røde og Mons sin skade, må Helena klekke ut en oppskrift kjapt på hvordan Varg skal sikre seieren. Det er da Peder får en “super” idè om at de bør egge opp stemningen enda mer og bør forsøke å få kampen avlyst og utsatt, slik at laget får tid å komme til hektene, og han får Helena med på mesterplanen sin. Seriøst har jeg forståelse for forslaget ut fra et ønske om å ha en kamp under roligere sinnsmessige rammer, og en argumentasjon om at dommeren ikke har kontroll. Men jeg skjønner jo at man ikke kan drive en klubb slik.

Espens krøller står formelig rett til værs når han etter det hårreisende forslaget ser de to inn i øynene og spør “e dåkke to sinnsjuke”, som jo er et betimelig spørsmål å rette i det galehuset som er under utvikling, og slår fast at det er helt uaktuelt å ikke fullføre kampen.

Espen, som har lagt snillismen bort, er på randen av utbrudd når tid som helst føles det som i denne episoden. Banneordene flyr løst fra han, og Espens ordforråd har fått inn noen nye kraftsalver. Også supporterleder Gunnar får en leksjon fra Espen angående at de stormet hjemmebanen.

Otto går muligens en lang karantene i møte?

Kokte det utenfor dørene, så fosskoker det i Varg-garderoben der spillerne raser. Otto sier han skal drepe jævla Hestenes, etter å ha tatt en vurdering der han fant ut at å rive pikken av han ble litt i mildeste laget. Begge deler fraråder jeg han dog, for da får han nok mer enn en kamps karantene frykter jeg… Varg-gutta tordner når de ser på mobil grisetaklinga fra Hestenes. Bortsett fra Aron, som muligens bør ta seg en tur til Synsam eller Interoptik han også, der han ymter forsiktig frempå om at han syns Hestnes var på ball først!

Så lurer de på hvordan det går med Mons, og kjefter litt på Helena og Espen for at Mons har blitt sendt alene i sykebilen. Muligens er jeg litt kald nå, men jeg har en anelse om at Mons hadde ambulansepersonell ved sin side… Men det er vel noe med at YNWA da kanskje? Hm…

Otto er på krigsstien, og etter å ha samlet troppene og overbevist de om at de ikke er fotballspillere men ultras eller noe sånt bestemmer de seg for å invadere bortegarderoben, og marsjerer inn i samla tropp. Smart. Det roer nok gemyttene.

Jeg undrer ellers litt på om det finns noen i jævla Ålesund som liker Heimebane? 😉 Hadde jeg vært Ålesund-supporter hadde jeg muligens vært en smule furten over måten klubben har blitt fremstilt. Vi lever jo tross alt i krenkoramatider!

Mons som er en av seriens aller mest sympatiske figurer får selvsagt all verdens medfølelse oss sjåarar. Jeg skal innrømme at jeg fikk noen stygge grimaser i ansiktet av scenene der Mons ligger og vrir seg i smertehelvete på banen før han etterhvert får oksygenmaske på seg og foten brytes på plass igjen (Er den maska et flashback tilbake til episode 3 der Mons undrende spurte Kasper hva det var han stod og holdt inne på hytta, da Kasper viste fram snorkemasken sin, som så litt lik ut? Legg og merke til at mens det er full krig utpå banen er Kasper den eneste spilleren som sitter hos Mons og gir den hjelpen han kan).

Scenebytte. Vips er nemlig Mons tilbake i garderoben, med foten i gips. Men garderoben er tom, og når han roper på de andre får han kun svar fra dusjen der Eddie står og pumper luft i en milliard plastballer….yada yada yada…kort fortalt, Mons er i et absurd delirium. Denne “drømmesekvensen” der vi plutselig er inne i Mons sitt hode i drømmen hans er så latterlig, tåpelig og malplassert i serien at jeg ikke gidder si mere om akkurat det.

“Me må ha badeballa, me ska leggja om garderoba og fjerne dusjaneeee, istaden ska me ha symjebasseng her inne, me må ha badeballaaa, gå vekk no!”

Mens Eddie putter Mons inntil veggen bak et garderobeskap (!) der han har blitt lurt til å tro han skal få is, åpnes en annen skapdør og ramlende ut kommer hestk**en Hestenes! Nei, det var ikke homoskapet som åpnet seg, men fortsatt Mons sitt delirium. Forøvrig var dette den eneste spilleren som kom ut av noe som helst slags skap i denne episoden, så den mye forhåndsomtalte hendelsen rundt akkurat det der lar vente på seg til sesongfinalen.

Så våkner Mons på sykehuset, og skjønner at han har drømt. En hyggelig mannlig sykepleier i 30-årsalderen tar seg av Mons, og presenterer seg som Isak (oi så fiffig, Mons fikk ikke is, men Isak). Isak kan imidlertid ikke svare han på hvor alle de andre er.

Fra innspillingen av NRK-serien “Jævla Homo sesong 2”. Jævla Ålesunds jævla idiot Ola kommer ut av skapet, mens Eddie har fått nok av Espen og Peders jævla skapromanser!

Det vet derimot jeg! De er i jævla Ålesundgarderoben, der meklingen fortsetter om hvorvidt Otto skal drepe eller rive hestpeisen av Hestenes. Ihvertfall er det ampert der gitt. Otto dras ut av garderoben av sin tidligere lagkamerat Eivind Brattskjær, som jo nå spiller for nettopp, ja du vet, jævla Ålesund. Eivind trøster og roer Otto som brister i gråt over Mons-terskaden. Eivind klemmer han, sier han syns Ola (Hestenes) er en jævla idiot, samt antyder at han ikke trives så veldig i “jævla Ålesund”. Ok, den scenen er litt fin. Ganske til og med.

Varg-spillerne har fått motstanderne langt opp i halsen!

Oppe på møterommet på klubbhuset sitter Hallvard Holmen – ja eller dommeren da din viktigper – og stapper i seg en banan (kjekt med lunchpause når man blir sulten), mens Peder og Helena prøver å få han til å utsette kampen. Peder dytter mobilen opp i trynet på han for å vise taklingen, men siden vi allerede har fastslått at den nordnorske (takk for den Heimebane) dommeren er blind så vil han ikke se på, og kniper demonstrativt øynene sammen, og han lar seg heller ikke rokke nevneverdig av at Helena viser til at karrieren når er over for Mons etter taklinga, og at å fortsette kampen vil føre til enda flere skader og kort. Dommeren går heller ikke med på Helenas krav om å utvise Hestenes for så å starte kampen igjen. Espen og Ålesund-treneren derimot vil ha kampen igang igjen snarest, og dommeren ber de to trenerne og Espen få tinga på stell og spillerne klare.

Psst! Har du hørt at VG har en video av deg der du danser med Trond Giske?
Men bare slapp av, det er ingen her som dømmer deg!

Siden det er semifinale har også klubbeier Petronella tatt turen på kamp, slik fiffen gjerne gjør når det er storkamper. Hun huker tak i Espen etter lunsjmøtet med dommerne, og sier han må rydde opp i kaoset. Espen ber derimot, helt på sin plass, Petronella ta seg et alvorsord med broren sin, Peder, istedet. Espen gjør det klart for henne at han mener broren hennes er helt inkompetent, ikke har peiling på driften av en fotballkamp, er den som steller istand bråk, og ber henne fjerne han. Reine ord for penga der. I tillegg fikk han inn en hårreisende-replikk også 😀

Espens hår ble til slutt så uregjerlig at Petronella reiv det av han og hengte det på veggen.
– Har du en kommentar til den behandlinga, Espen? – Det e hårreisande!

I garderobelandskapet til Varg har Brattskjær stukket innom for å høre om noen har hørt mere fra Mons. Otto vil ha Eivind med seg til sykehuset, men Eivind må spille ferdig kampen sier han, mens Otto undrer seg over hvordan ex-lagkameraten klarer å ivareta intimhygien sin. – “I skjønne ikkje korsen du klare å dusje med dem jævla rasshølan der”. Det kan vist ikke Eivind helt skjønne selv heller, og spør retorisk “trur du eg har lyst å spela før jævla Ålesund”. Da passer det selvfølgelig perfekt at Hestenes stikker skolten inn og lurer på hva Eivind gjør der inne.

Hestpeisen klarer å fucke opp stemninga enda mere ved å gi skylden for Mons sin skade til Mons selv, og kommer med en rasistisk kommentar om Pakistan. Eivind reagerer sterkt på den fra idiot-Ola, som glefser som en ulv mot Eivind “ta av deg drakten!”, og legger til at han mener Eivind er et ustødig kvinnelig kjønnsorgan. – “Du flyr frem og tilbake mellom garderobene som en annen vinglefitte”, sier hestetrynet, før han drar opp trumfkortet sitt for alle som ber om en lusing og en velplanta høyre på kjeften, i det han trekker inn den unge datteren til Eivind i samme ordelag som vinglefitte og slikt.

Ny jævla taktikk prøves ut i jævla Ålesunds garderobe.
Denne taktikken lærte Hestenes på løkka i Ålesund som 6-åring.

Det ender ikke verre enn at de havner i håndgemeng og kommer ramlende ut garderobedøra og ender i nevekamp liggende på gulvet i gangen rett foran trenerne og dommeren som er på utmarsj. Helena har brukt mattematikkkunskapene sine og ser sitt snitt til å utjevne ulikheten i antall spillere på banen, og krever at dommeren gir de to oransje kamphanene rødt kort for voldelig oppførsel under kamp siden det i prakis, eller teorien (?), skjer mens kampen fortsatt pågår.

Og jammen får hun viljen sin. Dommeren er kanskje svak, men ingen skal beskylde nordlendingen for å ikke ha med seg kortstokken til Sunnmøre (ja, Holmen ER faktisk vaskeekte nordlending siden han er fra Nordland, but don`t get me startet angående den debatten om at folk fra Troms og Finnmark i min bok ikke skal kalles nordlending ;p). Det blir rødt på de begge! Nå har jeg altså sett det også. Fortjent selvsagt, ihvertfall til den ene halvdelen av duoen.

I forrige uke forsøkte en doktor å se ut som Sally Fields mens Camilla øvde på Meryl Streep-look-a-liken.
Denne uka var det dommerens tur. Når røde kort ikke hjelper kler han seg istedet ut som Hannibal Lecter!

Og da snus rollene hos trenerne. NÅ er Helena gira på å spille ferdig, mens Ålesunds trener er hysterisk og vil avbryte siden han mener Helena kun vil spille siden Ålesund fikk to mann utvist.

Jeg får forøvrig bare beklage at jeg nå har kalt bortelagstreneren noen ganger for bare “Ålesund-treneren”, og ikke “jævla Ålesund-treneren”, men jeg er jævla lei det jævla jævla-ordet nå 😉

Jævla lei både Helena og Kyrre Hellum* blir forresten dommeren idet også de to havner i verbal ordstrid igjen, og river opp kortene sine nok en gang og gir begge trenerne rødt. Går han for Guinnes rekordbok i å dele ut flest antall røde kort utenfor selve kamparenaen?

(*) Kyrre Hellum er altså Ålesunds trener, og hakket triveligere sådan enn fjorårets Ålesund-trener som avla Helena et besøk.

Mens Peder og Helena feirer Norges-rekorden i antall røde i samme garderobe, og Peder synger den minst minneverdige cupfinalelåta ever, – “vi skal til cupfinalen…pjuuuuh”, passer Espen på å med forrakt i blikket og dirrende stemme fortelle de to at dette er pinlig, før han marsjerer avgårde. For selv om Peders sangstemme ikke er Idol-klasse over skal han til Oslo, og det er jo pinlig.

Daglig leder, CEO, Chief account manager, HMS-sjef og alt det der, Peder, er også Vargs
“Skal vi danse Eliteserien Spesial”-deltager.

På sykehuset er det konstatert dobbelt beinbrudd for Mons, som har litt hyperventilering og andre plager der han ligger og venter på operasjon. Den uheldige Varg-spillerens nye venn i nøden, Isak sykepleier, klarer med et utbrudd av munndiarè der han forteller en historie om Hawai, fyllafest, atombomber og om at man tror man skal dø for så å skjønne at man ikke skal dø, å gjøre Mons roligere til sinns.

Den flinke Isak får Mons til å bli helt rolig. Akkurat i denne scenen fikk jeg en snikende følelse av at Mons skulle, i en slags rus siden han var dopa ned, avsløre noe om legning, det bare virka som en situasjon der han fikk tillit til denne sykepleieren som stilte spørsmål om moren som kunne tolkes som at Mons ville komme til å si noe, om at når man tror man skal dø kan man like godt si alt man alltid har villet si, eller noe i den duren? Men det var bare Isak som gjorde en god jobb.

Et sårt øyeblikk blir det når Mons og sykepleieren snakker om telefonsamtalen Mons hadde med moren sin i Mysen. Mons sier det ikke er vits for henne å komme dit, for hun skjønner jo ikke det der som skjer. Mons har derimot skjønt det. At han er ferdig (som fotballspiller).

Mons har nettopp ankommet Flekkefjord sykehus der han skal opereres av en lege med en og en halv arm som nettopp har selvamputert, og innser at han aldri vil våkne igjen!
Helt til han skjønner at også det bare var et delirium.

På klubbhuset har Petronella huket tak i Peder, som hun kjefter på og truer med å sparke hvis han ikke klarer å samarbeide med Espen, og hun lurer på hvorfor det er så vanskelig for han å samarbeide.

Det er da Peder virkelig viser hvilken sleip slimål han er. Han lyver, og snur om på historien når han forteller søsteren at han tror Espen er homo. Forståelig nok lurer hun på hva det har med saken å gjøre, og om han virkelig har lagt an på Espen? Peder blånekter og vrir om på sannheten ved å si at Espen la an på han en kveld de “satt og drakk vin” etter at peder sendte ut litt feil signaler, og at Espen etter å ha blitt avvist av han har vært tverr og vanskelig.

Her er det bare å beklage at jeg for noen uker siden kom i skade for å påstå at jeg digger Peder. Riktignok fortjener jeg ikke like røff behandling som det Hestenes gav Mons, men billedlig talt fortjenes vel både buksevann og smekk på fingrene som klikka ned de ordene. Peder er nemlig ikke en topp kar. Han har noen friske tanker jeg fortsatt liker, som svaret hans i telefonen til RBK blant annet. Men fysj han har vært ekkel de siste ukene nå.

Petronella avslutter med å gi broren beskjed om at hvis han ikke klarer å rydde opp i klimaet mellom han og Espen, så må hun fjerne en av de to.

Så da er det jo bare å gjette hva som kommer til å bli en av de store greiene i sesong 2 sin siste episode.

Peder har en liten en der nede, men hadde han snudd seg hadde den nok vokst!?

Utenfor garderobene har Helena tatt plass på skammebenken ettersom hun fikk rødt. Tuslende kommer også utviste Eivind Brattskjær, og Espen. Eivind og Otto er på vei til Mons, og Espen tilbyr seg å kjøre de. Helena prøver å si til Espen at han jo må se kampen ferdig. Han ser ikke engang på henne, og går resolutt avgårde.

Forholdet mellom de en gang så gode kollegaene Espen og Helena har passert frysepunktet. At Espen har fått Peder i vranghalsen skjønner jeg, men jeg syns Helena fremstilles for negativt. Riktignok går hun ikke av veien for å ta i bruk ukonvensjonelle metoder for å vinne, men hun er faktisk ikke så kald som man tegner et bilde av henne som.

Eivind har derimot ikke et like godt inntrykk av henne som meg. Han mer enn antyder at hun er i ferd med å ødelegge klubben, og spør hva det er hun har gjort med Espen, ettersom han nok følte isninger av kuldeveggen mellom de to Vargprofilene. Helena tar ikke særlig notis av beskyldningene fra Eivind, og baller seg ei kule snus som forsvar. Heller ikke da han anklager henne for å ha jagd vekk Adrian tar hun det riktig til seg. Akkurat den var da også fryktelig svak fra Eivind, som er litt for bitter på Helena.

Men så treffer han blink da han sier hun ikke bryr seg om Mons, men bare vil vinne for en hver pris, noe han jo også anklagde henne for i fjor i en littt lignende situasjon, da hun ville holde Eivind på banen mens samboeren hans skulle føde. Helena tar det tydelig til seg når Eivind sier at hadde hun brydd seg skikkelig om Mons ville hun ikke forsøkt å stoppe kampen, men heller bedt laget gå ut og vinne kampen for Mons, at Otto alene ville vunnet, og at Ålesund hadde vært sjanseløse om Varg hadde blitt oppfordret til å vinne for Mons. Den satt ja. Til og med snuskula kommer ut igjen. For denne diskusjonen tapte hun.

Oppe på kontoret treffer Espen på Peder, som vil vite hva Espen har sagt om han til Petronella. – “Eg har kje sagt nåke”, svarer Espen avvisende. Haha Espen, din løgner 😀  Peder ber Espen deale med seg selv og ikke skape trøbbel. Da snapper det litt for Espen, som koker innvendig. Når Peders hånd såvidt rører Espens mage er det like før Espen klinker til han. Espen er rasende! Han sier han har forsøkt å lede klubben med verdighet, men at det bare er å gi opp. Den scenen er virkelig effektfull, for Espen viser med hele sitt kroppspråk hvor lite fornøyd han er med det som har skjedd i klubben etter at Nagelsmidt tok over.

Hver gang vi møtes! Espen gir Peder ulveblikket!

Mens Espen drar til sykehuset, rusler Peder ut i Lorry-losjen der Petronella lurer på hvor Espen befinner seg? Istedet for å si sannheten sier Peder med dårlig skjult ønske om å mele egen kake at Espen bare stakk. Håper buksene dine tar fyr Peder. Liar liar, osv.

Det er en nervøs Mons som venter på operasjonen sin. Han er nemlig redd for å ikke våkne opp fra narkosen, men legen/sykepleieren sier hun aldri har opplevd noe slikt. Nei da har hun nok ikke vært på sykehuset i Flekkefjord da. Isak tar han i nånda og roer han atter en gang, og Mons blir oppfordret til å tenke positive tanker.

Vi ser noen klipp fra de glade skadefrie dager der Mons herjet på banen, før det hersens deliriumet gjør entrè på ny, denne gang med noe skrekklignende tull.

Mons føler seg visst ensom i deliriumet sitt.

Episoden avsluttes ved sykesenga, der Otto, Espen og Eivind har tatt plass, før en dør åpnes og Helena stiger inn. Mons våkner, og det blir litt lun humor fra Otto og Eivind om at sistnevnte har skrevet noe på gipsen på beinet om Liverpool og Manchester United. Eivind forteller småflirende til Mons at siden Mons er Liverpool-supporter (bra, Mons!), så har han skrevet “You`ll never walk again” på gipsen.

Som den Liverpool-supporteren jeg jo er fant jeg selvsagt dette høyst krenkende! 😉 Neida.

OKeida, den var litt galgenhumoristisk ;p Som kjent er Liverpools verdenskjente hymne “You`ll never walk alone” (men han dro altså alene med ambulansen til sykehuset, var dette grunnen til at alle syns det var for galt?). Men Eivind bare kødda, han er ikke så ondskapsfull at han skrev det. Han er nemlig mye mer ondskapsfull (vennskapelig altså). For på Liverpool-supporter Mons sin gipsete fot har den jævla Ålesund-spilleren skrevet “Glory, glory, Man United”! Noe som naturligvis er det verste du kan komme med på gipsen til en fan av Liverpool!

Imidlertid blir det brått slutt på kosesnakket når Mons kommer på at det har vært kamp med Varg. Hvordan gikk det, lurer han på. Joda kan Helena fortelle, vi vant. Mons lyser opp, da blir det cupfinale på Ullevaal mot Rosenborg, så kult! – sier han fra sykesenga. Før ansiktsuttrykkene går over i sorgmodighet. Den finalen blir som vi skjønner uten hans nærvær på banen, og heller ikke Espen og semirøde Otto ser spesielt happy ut.

For når man har nådd cupfinalen etter å ha handsa seg til seier i førsterunde mot hillbillyene i Nærelven, spart spillere i forrige seriekamp (som endte med heimebanetap) for å prioritere cup, og vunnet en semi som kostet dyrt er ikke gleden over cupfinaleplass i taket…

Hjemme hos Frode Kippe (60) som fortsatt er eliteseriespiller for Lillestrøm steg latteren i taket av denne scenen.

“Filmhjertes Episode 7-Topp 5-Folk-o-Meter”

  1. Mons
    ♥♥♥♥♥
    – Synger for full hals “bli bra igjen! du må bli bra igjeeeen” til Mons <3
  2. Isak (sykepleieren)
    ♥♥♥♥
  3. Kasper
    – Ene og alene fordi han som eneste spiller stod ved Mons sin side etter skaden
    ♥♥♥
  4. Espen
    ♥♥
    – Det er hårreisende at jeg ikke satte Espen høyere her!
  5. Otto og Eivind Brattskjær (delt plass)

“Filmhjertes Sesong2-Topp5-Folk-o-Meter”

  1. Espen
    ♥♥♥♥♥
    – Verdighet, respekt, lojalitet og klubbfølelse. For en mann!
  2. Kasper
    ♥♥♥♥
    – Er den som stiller opp. Tilbød seg å la Espen snakke med han om ryktene, fin støtte til Aron, og nå mens Mons lå nede
  3. Aron
    ♥♥♥
  4. Mons
    ♥♥
  5. Eddie

“Sesong 2 Slem-o-Meter”

  1. Ola Hestenes, Jævla Ålesund
  2. Nærelven-hillbillyene
  3. Peder Nagelsmidt
  4. Adrian Austnes
  5. Hu`der Kristin fra NFF, som skulle passe på Varg-økonomien

Bruk gjerne kommentarfeltet for synspunkter, kommentarer, og alt hva du måtte føle for (unntatt trusler a la de Otto kom med om Hestenes) ;p

Preikes!

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

Heimebane, Sesong 2, episode 6 – En slags recap

Et mannlig #Metoo-øyeblikk, uønskede og ønskede unger, forsoninger, trøstende og oppmuntrende ord. Pluss en lang recap med en haug av krampehumoristiske bildetekster!

Det er hovedingrediensene i og etter episode 6 av Heimebane.

Ja jammen fikk de også pressa inn bittepittelitt fotball også i fotballserien…

Først må jeg si at episode 6 ikke var av verken den mest dramatiske, spennende eller aller mest interessante sorten, selv om episoden gav noen små øyeblikk og et par interessante caser.

Dette er filmhjertes bidrag til Heimebane-recaps, noe som som vanlig betyr at innlegget er like fullt av spoilere og avsløringer som det er antall kalorier i Tommys ananasbrus. Eller flere, mange flere, for det er vel ikke kalorier i brus? Ihvertfall ikke når det er ananas 😀 Se iallefall episoden først da. Dessuten er det som vanlig også stappet med syrlige stikk og små ironiske morsomheter 😉

Nemlig! Nyt sukkerdrikkene eders med glæde godtfolk!

I Ulsteinvik har Camilla kommet til Adrians gamle hus, ettersom han er på flyttefot. Skrikerungen fikk som kjent viljen sin, og har gått til RBK og Trondheim. Sceneskifte, for vips er vi i Trondheim i Adrians nye moderne kåk, der Adrian i mangel av et godt flyttebyrå i Ulsteinvik får Camilla til å stille opp for seg for å tømme huset i Ulsteinvik og vaske han ut derifra, siden han selv må spille europaligakamp. Godt å ha kvinnfolk som kan vaske ja…

I Ulsteinvik igjen nå, der Camilla sitter på ramma (som er finere å skrive enn dassen). Hun reiser seg og kommer tilbake med en kopp. Er det en fra Varg-sponsoren “kvinnekoppen”? Nei, men hun pisser i den og lager seg en urinprøve. Er hun gravid? (PS: Håper hun har oppvaskmaskin).

“Æ sett her på skåla, og lure på om æ ska ring, for å hør om hainn Adrian, kanskje huske nån ting” (fritt etter DDEs “Det går likar no”, og det håper jeg det gjør med Camilla neste episode. Dessuten Camilla, når du sitter på ramma må du huske å åpne dasslokket først!

På klubbhuset hos Varg hører vi at Varg siden episode 3 som gikk på TV for tre uker siden har avansert til semifinale i cupen – tidslinja her ville neppe fått innpass i NRKs klokkesakte-TV som nylig gikk, men vi får la det ligge. Varg er iallefall klar for semifinale, og det vil vel si at vi skriver sånn cirka september, som atter får meg til den tidslinja som ikke stemmer. Adrian er såvidt innflytta i Trondheim og ikke utflytta skikkelig i Ulsteinvik, til tross for at overgangsvinduet som åpnet seg og tillot han å klive inn hos RBK vel stengte for en måneds tid siden. Men nok om det. Ja, nå lover jeg å holde munn om den tidslinja og det faktum at serien muligens har juksa litt.

For en luksus tenker Helena da hun åpnet kjøleskapet på klubbhuset. Herreherr kunn æ levd på i fleir uke! Helenas eget kjøleskap er som vi vet for U-land å regne…

“Jukse” litt vil også Helena gjøre. Det vil si, ikke direkte jukse, men hun vil spare en rekke spillere i Vargs kommende seriekamp hjemme mot Kristiansund, og slippe utpå en gjeng juniorer og reserver. Noe Espen protesterer høylydt på. Det er usportslig, formaner Espen, og viser til at de er forpliktet å stille sitt beste lag, og ikke kan gi Kristiansund de 3 poengene i det som både tross alt er et lokalderby, i tillegg til at Varg kjemper om medalje, samt at Kristiansund kjemper mot nedrykk.

” – Ja mot Ålesund”, påpeker Helena. “- Jævla Ålesund”, korrigerer Peder henne. Som kjent er det alltid greit å tape en kamp hvis det gjør at erkerivalene rykker ned. Selv ville jeg jo jublet hvis mitt lag her hjemme, Tromsø, la seg på rygg og tapte mot en bunnrival av min norske nemesis, Bodø/Glimt, dersom det med nær sikkerhet betød nedrykk for de gule fra Bodø.

Neida. Jeg kødda.

Slikt er selvsagt usportslig, noe Espen heldigvis ikke har tenkt å la forbigås uten kamp. Helena på sin side mener ingen bryr seg om de kommer på tredje eller fjerdeplass, og at det er mye viktigere å komme til en cupfinale og vinne den, noe som vil sikre evig heltestatus på klubbveggene (som trenger nyere helter enn Lorry Gundersen). Dessuten forsvarer hun seg med at det er reservenes sjanse til å bevise at de fortjener spilletid. Slik en trener gjerne gjør.

Hun har jo et poeng der Helena, men jeg tror nå at en seriemedalje i eliteserien og dermed sikret europacupplass betyr noe, og det syns Espen også. Ja til og med Peder bakker Espen. Ikke så rart kanskje, skal vi se senere…

Hos Michael og Marianne jaktes det etter unger. Ine, dattera på 13, har forsvunnet. Michael leter både under og over huskene på lekeplassen uten å finne henne. Jøss, er ikke 13-åringen på lekeplassen der femåringer har sitt eldorado? Michael mistenker iallefall at dattera har stukket av mens hun var hos moren fordi han tror exen snakker dritt om han til barna angående skilsmissen deres.

Come on, Ine, kom til pappa! Oppfinnsomheten min her er altså omtrent like god som Michaels evne til å spotte steder 13-åringer rømmer til…
Se der ja, den var litt vittig vel?

Camillas ensomhet i kåken i Ulsteinvik brukes på å surfe på mobilnettet, der hun ser på bilder av fostere. Hm, nå er jeg ingen lege akkurat, men ting kan tyde på at den unge frøken Mikkelsen er med barn. Er hun gravid? Den unge blivende eller ikke blivende mor har forøvrig funnet ei flaske baileys i kjelleren hos Adrian etter å ikke ha kommunisert med han i telefonsamtalen de hadde – og mens hun vasker, rydder, kaster drit i containeren, vasker mer, rydder litt, kaster mere drit, så drekker hun og danser, drekker, danser, vasker, dryler ut stoler, hiver kommoder, vasker, danser, drekker, pælmer ut en koffert…puh….

Hva har Camilla fått snusen i?
Jeg tror det må være jubelbrus!
Og hun bare lukta på flaska! Jeg vet ikke med dere, men jeg fikk litt flashback til den britiske filmen
“Fish Tank” av disse dansemoves`a til Camilla.

Så er det noe så sjeldent i sesong 2 som kampdag. Varg tar imot Kristiansund, og Helena overrekker lagoppstillingen til Almerud, siden Michael ikke er tilstede. Han prioriterer vist ungejakten han.

Helena tror nok hun skal få spille med alle juniorene sine, men der dukker Espen opp, tar lagoppstillingsarket fra Almerud og begynner å gjøre endringer. Espen har fortsatt noe han skulle sagt i klubben, og overstyrer Helenas valg om å sende utpå en haug reserver. Espen har nemlig gjort som Helena selv gjorde for litt siden, løpt til Petronella (Nagelsmidt) med sitt ærend. Og der har han fått støtte.

Hvis ikke stjernespillerne de har brukt titalls millioner på å hente inn får spille truer Petronella med å knipe igjen pengebingen neste år. Nå liker jeg ikke at klubbledere og slikt blander seg inn i laguttaket sånn egentlig, men dette var bra Espen!

Hos Michael er det fortsatt ingen Ine, som har stukket av mens hun var hos moren forresten, og hjemme hos Michael finner Marianne ut at dattera har lest alle saksdokumentene om krangelen om hvem som skal ha unga. Der har Ine lest om krangler om farens sidesprell med Sissel-Renate, og morens pokeravhengighet.

På Ulsteinvik stadion er det null null til pause, men da tar Helena grep. Hun skal bare stappe snusen under leppa først (for syvhundredeogniogørtende gang i serien). Hun velger å spare den nye stjerna Kidane uten Z, og en annen millionmann, og sender ut to juniorer, samt varsler at kaptein Otto om 15 minutter overlater kapteinsbindet og kontrollen for dagens synkende skute til Aron.

“Nei Tommy, du får ikke drakten min!”  – kom igjen da, sier Tommy, og tilbyr seg å spille stein, saks og papir om den.

Mens alt dette pågår stiller Nils opp hos Camilla for å hjelpe henne med flyttinga. Nå vet jeg ikke altså, dette med den klokka og tidslinja (igjen ja, så OK, jeg jugde, jeg nevner den igjen…), men hvis dette skjer MENS Varg spiller, hvorfor i alla da`er er ikke “supersupporteren” Nils på kamp? Hm!

Iallefall får Nils vite at Camilla er gravid og at Adrian er gravøren (som vel Fleksnes en gang så pent kalte det), og en oppgira Camilla får en “strålende idè” om å dra på fylla til jævla Ålesund siden det vistnok ikke finnes vannhull i Ulsteinvik ifølge Nils, som syns fylla er en dårlig idè siden Camilla er gravid. Ikke helt på jordet han der Nils.

Ukas naturpornografiske Heimebanebilde. Den utsikten der fortjener ei skål! PS: tenk å fløtte fra en slik vy? PS: der ser dere, ordet vy har ikke bare negative assosiasjoner, hihi…
Hvor full blir man egentlig av èn flaske baileys fordelt på en dag? Tips til drikkelek, fyll ei flaske med …voksenbrus, og ta en slurk hver gang Camilla gjør det i dagens episode. Poeng til den som fortsatt har mer igjen når Camillas flaske er tom!

Vi svitsjer tilbake til kampen, der Varg på overtid taper 0-1. Vargspillerne synker sammen i skuffelse, særlig Aron som har fått kapteinsbindet og som mista markeringa på slutten. Mens vi ser Helena rusle bort mot Aron for å gi han noen oppkvikkende ord hører vi et par KBK-jubelrop i det fjerne, men i det Helena er borte ved Aron som sitter nedslått i gresset er stadion folketom og det høres ikke en lyd. Særlig. Særlig at publikum bare fordufter på to sekunder.

Vel. Helena trøster iallefall Aron, som fortsatt er usikker på seg selv og tror han nå ikke kommer til å få spille mer fordi han tabba seg ut. Helena er enig i at han dreit seg ut på målet, men gjør det klart for han at han likevel har spilt en veldig god kamp og har vist de som så på hvorfor han får spilletid.

Jammen Helena, han kunne ikke springe på skåla midt under kampen! Helenas peptalker sitter som vanlig som ei kule!

Helt tomt for folk var det visst dog ikke, for der dukker Eurosport opp og vil ha en kommentar fra Helena. Men slikt tøys har hun ikke tid til, så en småirritert Espen er den som må svare for valgene Helena gjorde med å spare spillere. Reporteren, skikkelig smarting det der, vil vite om Varg tapte med vilje, noe som får Espen til å fyre seg litt opp, og han avslører at de sparte et par sentrale spillere.

Peder syns nok ikke det var så bra reklame, og nevner det for Espen, som derimot mener at når de er så jævla feige eller usporslige så får de iallefall stå for det. God mann, Espen. God mann.

Det syns øyensynlig Peder også forresten, og leder oss inn i et aldri så lite “MeToo”-øyeblikk når han får Espen på tomannshånd. Vi skjønner jo tegninga når han lukker døra i det dunkelt opplyste rommet (Har Petronella glemt å kjøpe lysrør eller?). Han begynner å massere skuldrene til Espen mens han sukker over at de aldri skulle sluppet til damene i klubben. Har de to blitt et par?

Gutta boys i “Dei mjuke hendene” (ja, det er faktisk tittelen på en dokumentarfilm nemlig!).

Neida. Espen vrir seg litt ubekvemt men lar han fortsette. Peder lar seg dog ikke stoppe heller, og tvinger seg på Espen. Kysset deres i forrige episode virket det ikke som om Espen hadde de samme motforestillingene til, det var faktisk en fin scene, men det som nå skjer er ubehagelig for han. Og litt for oss som ser på. Selv om Espen muligens liker oppmerksomheten litt også? Peder stryker Espen på låret, men Espen reiser seg og går unna. En hånd kommer i skrittet på Espen.

“Ta det med ro Espen, jeg kan ikke gjøre deg gravid liksom”

Da hører vi en indignert Espen; “Slutt å ta på meg førr helvete!”, runger det ut til kjøkkenet der Helena står og får med seg utbruddet. Ei dør åpnes og Peder tusler ut med halen mellom beina, mens Helena rusler inn og spør hva som skjer.

-Peder driver seksuell trakassering av meg! Burde han sagt morskt. Istedet bortforklarer Espen det med at Peder var litt uenig med det han sa på TV om kampen. Det er en tydelig isfront under innfrysning mellom Espen og Helena, for Espen tramper ut av rommet uten å gidde å snakke mer med henne.

Aron er heller ikke særlig snakksalig av seg, der han sitter på byens ikke mest velassorterte kiosk skråstrek burgersjappe sammen med Kasper og Tommy, der sistnevnte antagelig etter å ha ringt Grete Rohde gomler i seg en “plain” burger med akkurat riktig tilmålt mengde kalorier i mens han avslører at de på benken hadde vedda om hvor lenge unggutta på banen ville klare å holde nullen.

WAY TO GO Tommy! Fjott! Her sitter Aron og er deppa over kampen og prestasjonen, for så å høre at lagkompisen sitter og sier han har tjent 800 spenn liksom på at de skulle holde ut nesten hele kampen. Aron reiser seg og går betuttet ut og stiller seg alene vendt mot havet. Det er da jeg undrer litt på om Aron egentlig passer inn i fotballen og alt det presset som er rundt sporten. Jeg håper jo selvsagt Aron blir med videre i en eventuell sesong 3, for mer sympatisk type er det ikke i Heimebane.

Heldigvis følger Kasper og Tommy etter han, og begge, ja faktisk også Tommy, gir Aron oppløftende ord og sier han spilte godt (det sa de også inne på kiosken). Tommy åpner med at han selv bare spiller fordi Adrian stakk, og at Kasper står i mål fordi Almerud snart skal på gamlehjem (ja han sa “fordi han er sekstiii år!”)… Kasper er litt mer varsom i ordveien når han bakker opp Aron. Særlig Kasper sine ord ser ut til å hjelpe på humøret, og når Tommy sier noe morsomt uten å egentlig prøve på det (ergo noe dumt som bare er tøys) bryter Aron og Kasper ut i sine bredeste smil og latter.

Kostholdseksperten Tommy har talt, til stor glede for tilhørerne.

De er en herlig trio de tre der egentlig, ihvertfall Kasper og Aron. Og Tommy da, han er jo en godgutt han og egentlig, får jeg håpe da. Vi vet jo ikke helt hva som vil komme i neste episode…

Mensa Norges nyeste medlem folkens, Tommy Gabrielsen. Sitatenes mester!

Imens er Camilla og Nils på vei til jævla Ålesund med ferga. Om man faktisk tar ferge for å komme seg fra Ulsteinvik til jævla Ålesund vet jeg ikke. Noen lokalkjente som vet?
Camilla skjønner at hun ikke bare kan drekka, litt mat må hu` ha, så hun går for å kjøpe nasjonalretten for alle fergereisende, ei svele, mens hun sjangler rundt med baileysflaska og synger på en sang av artisten Sigrid, som Nils slår fast at han ikke hører på. Hvorfor ikke? -“Ho e frå Ålesund!”. Ah, herlig lokalpatriotisme og rivalisering der altså 😀

Forresten er Nils blitt mannens høye beskytter denne sesongen. Vi husker dagen derpå etter 18-årsdagen da han snusfornuftig slo fast at det er damenes verden og at mennene står utenfor og banker på. Nå uttrykker han bekymring for om Camilla bør drikke så mye når hun er gravid, og undrer over om ikke han som har vært med og skapt den tingen (artig ordvalg) har noe han skal ha sagt, dersom det er sånn at Camilla tenker på å ikke beholde ungen. Hvem skulle trodd at Nils skulle bli voksen og ansvarsfull? Hehe.

Ombord får Camilla øye på Ine, dattera til Michael. Jepp, Ine er på rømmen, og avslører etterhvert for Camilla og Nils at hun skal flytte til søskenbarnet sitt (tror jeg det var) i Ålesund. Camilla, den gode mor hun vistnok snart skal bli, eller ikke, serverer 13-åringen baileys, til protestaksjoner fra Nils.Ja ja, tidlig krøkes, er det jo noe som heter.

Er dette første gang på film eller serie en dyp samtale om livet har funnet sted på dekk på ei ferge?

Anyways, Camilla og Ine ender nå opp med en slags felles forståelse om ting rundt det å ha foreldre som ønsker de eller ikke, det å være på “rømmen” og alt det der. Det blir ingen Ålesundsaften for verken Camilla, Nils eller Ine. Istedet kjører de Ine hjem til Michael, der politiet nå er alarmert om rømlingen.

I den Ellingsenske heim er det tid for forsoning mellom Marianne og Michael. Marianne ser at han faktisk tar seg av ungene, han har mat i kjøleskapet til og med, og hun er lei av all kranglinga. I forrige uke beskrev jeg Marianne, Michaels ex, som ei pulverheks, men så feil kan man kanskje ta, for nå har hun vist satt feiekosten fra seg og ser ut til å gå med på delt omsorg for ungene slik Michael hele tiden har bedt om, eller å la ungene bo hos Michael og selv ha de annenhver helg. Kanskje var det fordi Michael forsikret henne om at han ikke ville bruke det mot henne i en rettssak at Ine forsvant mens hun var hos henne? Tja, vennlighet kan hjelpe på, også fra Michaels side. Ihvertfall går det mot en happy ending mellom de to tross alt.

“Seriøst Marianne, jeg slipper deg ikke før du sier hva den sjampoen du bruker heter!”

Forsoning blir det og mellom Camilla og Helena. Endelig. I fjærsteinene downtown Ulsteinvik utenfor leiligheten til Helena sitter nemlig Camilla og venter.

Ja her har det faktisk gått meg hus forbi (!) at Helena faktisk har flyttet siden sesong 1 og nå bor i et boligkompleks i sentrum. Jeg undra jo litt på det der her for litt siden, for eksempel at Adrian stod der forrige episode og at vi også tidligere har sett Camilla utafor der, men jeg har altså ikke tenkt på det før at det er utafor Helenas heim! Jaja, man oppdager jo alltid noe nytt i disse seriene 😉

Ihvertfall skjønner Helena at noe er i gjære. Når hun får vite at det ikke er slutt mellom Adrian og dattera går hun til alternativ to på “Hva feiler min datter”-spørrelista.

-“e du gravvid”, spør hun dattera. Og ja det er hun jo, og sier at hun tenker på å ta abort men er usikker. På hva hun vil. På hva Adrian vil. På om hun vil noe bare fordi Adrian kanskje vil ville (dårlig ordlegging der av meg ser jeg?). Usikker på hva det vil bety å få et barn. Usikker på om det å få barn vil bety at man ofrer en yrkeskarriere. Usikker på om hennes liv blir mindre viktig enn livene til de som ofrer noe. Eksistensielle spørsmål for en ung kvinne som er gravid, vil jeg tippe.

naaaaaw, så søtt 🙂

En ganske fin mor-datter-samtale utspilles, der Camilla både føler seg uønsket i morens liv, og blir glad over å høre at Helena vil stille opp for henne uansett hva hun velger. Camilla er ikke bare slemme-Camilla i sesong 2, her steg sympatien for henne, samt etter den fergetursamtalen med Michaels datter.

Noen har bøker de leser før de sovner, Helenas “sengelektyre” er taktikktavla. Ja hvem vet, plutselig våkner man opp fra en drøm der man har verdens beste taktikk men ingen sted å skrible det ned!

Det blir legebesøk, det blir abortpiller og hele pakka, men det vil bli smertefullt sier den sympatiske dama på legekontoret og anmoder Camilla om å ikke være alene. Heldigvis har hun Adrian da, sier Camilla, så slipper hun å være alene med smertene som vil komme. Men til Adrian har hun verken fortalt om graviditeten eller langt mindre valget om å ta abort, så mens den nye Rosenborg-spilleren er på byen og øver på å bli med i Idol (den obligatoriske synginga vettu`…) sammen med nye lagkamerater etter en tur ut i Europa, er det en ensom Camilla som vrir seg i voldsomme (underlivs)smerter hjemme i den flotte hotte leiligheten, som selvsagt Camilla har vaska og flidd opp i. Hva Adrians sangstemme angår, så trur jeg nok ikke dommerne sender han videre til Oslo ;p

“Og i tillegg får de deg til å bli Sally Field-look-a-like! Bare spør meg, jeg har prøvd!”

En liten digresjon må vel til her? “Flidd opp i” ja, et begrep som muligens trenger en oversettelse. Det betyr da å rydde, gjøre pent og rent, stelle,  etc, og er et morsomt uttrykk som jeg syns passer godt å bruke i en Heimebane-recap.

Når så endelig Adrian til slutt kommer heim i Trondhjæm bringer han i det minste flotte gaver til sin kjære. Først litt skryt om to assist og RBK-debut (så RBK scora to mål borte, i Europaligaen? Haha, ja de vant vel også? LOL), før han drar opp gaven fra flyplassen. Bamsemums, og ei flaske baileys.

Som jo var akkurat det Camilla trengte, siden den fra Adrians kjeller i Ulseinvik er oppdrukket.

Nja, ikke helt Sally Field. Ligner mer på en ung Meryl Streep kanskje?

Forresten, vi fikk jo se de nye Varg-draktene denne uka. Nagelsmidt fikk det som hun ville da, hun har ikke navnet sitt, som samsvarer med firmanavnet på en prikk, på drakten. Istedet står det “Cloudberry” på den. Multe-reklame eller ei, tommel opp for drakten! Den var stilig og befriende reklameposeaktigfri!

Og det var episode 6. Jammen klarte jeg en ordstrøm i dag også om Heimebane 😀

…..

Litt snakk om tanker rundt de to kommende episodene.

SPOILER-ALARM (men bare hvis du absolutt ikke vil lese om ting som kan skje i de to neste episodene), eller røpealarm (som NRK Filmpolitiet har forsøkt seg på å innføre som nyord, med vekslende hell).
Da gjenstår kun 2 episoder av sesong 2, episode 7, “Jævla Ålesund”, og episode 8, “Never walk alone”. Så nå må det pinadø bli action i de to siste episodene! Neste uke skal det da også etter sigende smelle, når ifølge NRKs episodebeskrivelse kampen mellom Varg og Ålesund avbrytes 20 minutter før slutt. Traileren for sesongen viser Eivind Brattskjær, fjorårets Varg-spiller, som konfronterer Helena med at “du ser vel ka so e i ferd me å skje”, hvorpå Helena sier noe jeg ikke klarer å tyde, og vi ser klipp av publikum som stormer banen mens Otto står skalle mot skalle med en oransjekledd Ålesund-spiller.

Jeg har lest noen anmeldelser av hele sesongen der det står om en alvorlig skade. Kan det komme i neste episode? Er kampen mot jævla Ålesund seriekamp eller cupsemien? I dagens episode fikk vi jo høre at Ålesund er på vei utfor fossen på tur ned til 1. divisjon, så om det nå er seriekamp er de kanskje desperate og klinker til? Eller skal det omsider dreie seg om homofobien i fotballen?

Well, someone fucked her before she got pregnant! Ok, den bildeteksten er fucka!

Ifølge anmeldelsene for hele sesongen har det blitt spoilet – og her er en megaspoiler så lukk øynene frem til neste avsnitt hvis du vil bevare den spenninga selv om det ikke er nevnt hvem det gjelder, men en av rollefigurene i Heimebane skal altså stå fram som åpent homofil. Hvem det er kan man jo kun spekulere i. Er det Kasper? Aron? Otto? (faktisk har jeg fått den tanken når Peder nevnte Otto sist uke – og vil det ikke være mer barrierebrytrende hvis det er en velprofilert spiller det gjelder og ikke en av de aller yngste, som vel er det serien har gitt ut små subtile og ymse hint om i løpet av sesongen), er det Tommy? Mario? Eller likevel Espen? Den som venter får se.

Forøvrig tror jeg episode 8 vil dreie seg om Vargs fremtid. Kuttes pengestrømmen til klubben? Beskrivelsen av episoden omtales som at Helena prøver å redde sjela til Varg før sesongens siste kamp. Har dette noe å gjøre med at mange av klubbens “sjel”, som Espen med flere, trekker seg? Og må overtales tilbake? Hm. Forøvrig tipper jeg “sesongens siste kamp” gir oss Varg i cupfinalen. Med mitt hell er vel motstander Tromsø. For vi vet jo hvordan det gikk da Gutan fra nord møtte et Ulsteinviklag en kald novembersøndag på Ullevaal  ;p

Kommentarer om episoden eller noe annet rundt serien? Fyr løs i kommentarfeltet. Snakkes!

 

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: NRK / Skjermbilder fra NRK TV på tv.nrk.no