Filmhjerte: Er det noe galt med norske filmer og serier?

couple in cinema
 

Norske filmer og TV-drama får ofte hard medfart både av media og på sosiale medier. Hvorfor er det slik?

Illustrasjonsfoto. Licensed from: adam121 / yayimages.com

I helga hadde den norske spenningsfilmen Kings Bay premiere, men verken anmeldelsene i media eller besøkstallene ble veldig gode. I den anledning passer det å dra frem og få ferdigskrevet denne saken som jeg har hatt liggende ei stund. Jeg er selvsagt ingen ekspert på forhold rundt norsk film selv om jeg ser mange filmer og serier fra Norge, men dette er tanker jeg som publikummer og norsk film- og serie-tilhenger har gjort meg.

Personlig har jeg helt klart sansen både for norsk film og norske TV-serier, selv om jeg ser flere svakheter også. En opplagt årsak til at de ofte rammes av kritikk kan selvsagt være så grunnleggende som at filmens eller seriens budsjett ikke har vært stort nok, slik at en må ta snarveier som muligens går ut over sluttproduktet. Norske produksjoner er slik jeg ser det viktig både som en kulturbærer og for bevaringen og utviklingen av det norske språket. Det er viktig å få fortalt historier fra et miljø man selv kan assosiere seg med, se rollekarakterer man føler man kjenner seg eller andre igjen i (det er kanskje i mange tilfeller enklere å sette seg inn i tankesett og situasjoner som en som snakker og “tenker” norsk gjør, enn en amerikaner i en diger Hollywood-film for eksempel), og ikke minst er det viktig å få frem nye talenter i norsk film og seriesammenheng.

Mange kritiserer språket i filmer og serier fra Norge. Språket, mimikken og dialogen, og her ligger nok et klart forbedringspotensiale, for jeg er delvis enig med en del av denne kritikken. Flere ganger opplever jeg at språket og dialogen blir noe unaturlig, det blir på en måte teatralsk, maskinmessig, uten innlevelse, eller nesten som om setningene blir lest opp fra en bok, og dialogen blir ofte for lite dagligdags. Det hele virker noen ganger veldig overfladisk og kaldt. Dessuten har det i mange tilfeller vært slik at skuespillere enten har snakket så utydelig at publikum sliter med å forstå hva som blir sagt (og det er rimelig irriterende i norske filmer, når man som norsk ikke forstår…), eller skuespillere blir nødt å knote på en annen dialekt enn sin egen. De norske dialektene er da også et eventyr for seg selv, men det er en annen sak.

Et annet problem i norsk film tror jeg er nordmenns søken etter alt utenlandsk, og helst amerikanske. Det råder til dels en oppfatning av at alt det norske er mye dårligere enn det amerikanske, og derfor gidder man ikke bruke penger på norske filmer når man heller kan se en påkostet utenlandsk storfilm. Man kjenner ikke skuespillerne osv, men her er det også publikum som må endre holdninger. Selvsagt kjenner man ikke til skuespillerne om man bevist nesten aldri ser noe fra Norge, det sier seg jo selv 😉 Dessuten, mye fra Norge er minst like bra og flere ganger bedre, enn det masseproduserte fra de digre filmselskapene i statene. Jeg sitter egentlig med en oppfatning av at mange av de som kommer med den verste slakten av norsk film, ser ganske lite norsk film.

Jeg tror også det er flere som tenker som meg, at i norske produksjoner er det litt for ofte “sære” karakterer som portretteres. Det “må” liksom alltid være noen bygdetullinger og bygdeoriginaler i en film eller serie dersom handlinga foregår utenfor Oslo later det til å være som, eller så er morderen en psykotisk tosk (vel, dreper man noen er man kanskje et tilfelle for psykiatrien, men jeg håper dere forstår hva jeg mener). Det blir med andre ord noen ganger for lite variasjon. Dessuten virker det også som om filmskaperne for ofte lar skuespillerne styre for mye av kroppsspråk og mimikk selv, eventuelt så er det noen skuespillere eller instruktører her til lands som ikke er gode nok på det området? Vi har mange flinke folk altså, bare sånn at det også er nevnt.

Et “problem” man i alle år også har opplevd som stadig tilbakevendende, er at enkelte skuespillere er med på “alt”. På 80-tallet og i årene omkring der virket det jo som om en norsk produksjon uten Helge Jordal var utenkelig å kjøre i gang, senere har jeg hørt folk si samme om navn som f eks Kristoffer Joner, Bjørn Sundquist, Axel Hennie, Ane Dahl Torp. Kanskje går man litt lei av å se de samme fjesene for hyppig? Selv om det kanskje stemmer litt, så må vi også huske på at Norge er ikke en diger nasjon med en armada av skuespillere som passer inn i alle slags roller. Men om filmskaperne makter å lage mer variasjon i rollekarakterene, castingen og plotet i filmene og seriene sine er de kanskje på rett vei? La meg nå også legge til at alle de navnene jeg her dro frem er eksempler og at de er glimrende skuespillere.

Særlig angående TV-serier har Norge de siste årene levert mye strålende, som har medført internasjonal anerkjennelse og gjort suksess i eget rike. Jeg nevner serier som Skam, Frikjent, Kampen om tungtvannet, Nobel, Øyevitne, Valkyrien og forhåpentligvis den kommende TV 3-serien Elven. Av filmer fra Norge de siste årene har Kon-Tiki, Bølgen, Kongens nei og Børning vært solide pluss i folkeopinionen.

Saken fortsetter under bildet

happy friends watching movie in theater
Kan norske filmer glede kinopublikum? Illustrasjonsfoto, lisensiert fra: dolgachov / yayimages.com

Det har vært skrevet og sagt mye også om at det samarbeides for dårlig internt i norsk film. Særlig har det nylig (en stund siden jeg påbegynte denne saken) vært en debatt om filmer fra nord som ikke klarer å levere godt nok, fordi filmproduksjonsselskaper ikke klarer å samarbeide på tvers av fylkesgrenser og selskaper. Jeg vet egentlig lite om akkurat dette, men samarbeid kan neppe være en negativ ting å få til. Promotering  av filmer er et annet område som kanskje kan diskuteres.

Et poeng jeg ser ofte blir nevnt, men som jeg egentlig ikke ser det store problemet med, er geografiske og tidsmessige feil i filmer og serier. For eksempel sier de i en film at de skal kjøre til Oslo, men så vises det i filmen at de i virkeligheten kjører fra Oslo, altså i feil retning, og at det “jukses” med andre innenfor begrepene geografi, tid og sted. Men dette er garantert  ikke et særnorsk fenomen, det blir bare så enkelt å få øye på det siden det er fra et område man er godt kjent i. Ser man utenlandske filmer og serier forekommer dette garantert der også, og leter man på nett finner man sikkert folk som kritiserer det også. Så at dette er særegent for norske produksjoner tror jeg bare er en myte.

Så var det da dette med troverdigheten.

Trangen til å være mer enn man er, at filmen/serien er for ambisiøs altså, er et problem som nok ikke bare er en myte. For man bør helst kunne tenke seg til at det man ser ikke er helt fullstendig fjernt. Her til lands er vi selvsagt ikke så vant med at folk drepes for fote og at seriemordere og voldsmenn herjer fritt, ei heller er vi vant med de digre eksplosjonene og høyoktans voldsomme hendelsene i hverdagen, som noen ganger filmatisert blir litt for enkle å gjennomskue både visuelt og rent troverdighetsmessig. Da er man kanskje tilbake til at filmens budsjett ikke er stort nok til at man får ting til å se ekte nok ut. Man skal selvsagt ha i minne at film er fiksjon. Det er ikke slik at alt trenger å være dagligdags, det må ikke nødvendigvis være ekte og reelt troverdig, da kunne man like gjerne sett på Dagsrevyen og TV 2 sine nyhetssendinger istedet. Men et sted går det naturligvis et skjæringspunkt for hvor mange friheter man som filmskaper bør benytte seg av.

En liten digresjon her nå, men en ting jeg har tenkt på og som ofte “irriterer” meg i filmer og serier (norske som utenlandske) er at folk ikke tar av seg skoene når de kommer inn i hjemmene sine eller på besøk. Jeg skjønner at det går ekstra tid å vise at rollekarakterene tar av og på fottøy, men jeg er nå iallefall vant med at man tar av seg på beina og ikke kommer inn i stua til folk med joggesko og boots på seg 😉 Slikt  ser så unaturlig ut. Slike detaljer er sikkert flisespikkeri i den store sammenhengen, men jammen kan dere tro jeg legger merke til det når film- og serieskaperne ikke tar den snarveien.

Et spørsmål som kan være aktuelt er om det lages for mange norske filmer og serier? Blir konkurransen for tøff? Personlig syns jeg ikke mengden er for stor, men andre mener kanskje det?

Dette jeg nå har skrevet er selvsagt ikke løsningen på norsk films fremtid, dette er kun tanker jeg som publikummer og entusiast av norske film- og serieproduksjoner har, men kanskje ligger det likevel noe fornuft i det også.

Sett på bakgrunn av kritiske røster er det derfor ekstra artig å registrere når filmer og serier fra Norge får internasjonal oppmerksomhet og suksess, eller massive positive tall her hjemme. Særlig på anerkjente filmfestivaler i utlandet gjør mange norske filmer det flere ganger sterkt, som på Sundance (USA) og Berlinalen.

At norske regissører og skuespillere gjør seg bemerket i utlandet er også med på å løfte norsk film som helhet. For eksempel har regissør Morten Tyldum begynt å skape seg et navn internasjonalt, og med flere norske skuespillere i utenlandske filmer tror jeg også interessen for norske filmer vil øke.

Jeg personlig har iallefall god tro på at det finnes en lysende fremtid for norsk drama og film.

Desierto – filmmatisk søppel

Desierto fra Mexico er noe av det dårligste jeg har sett!

FILM: DESIERTO (Mexico, 2015)

En gjeng meksikanske illegale flyktninger på vei til USA gjennom et ugjestmildt og åpent “wasteland”. En psykotisk idiot med gevær, hvis favorittstrofe er “This is my land”, og en blodtørstig kjøter av ei møkkabikkje. De to i fellesskap likviderer de sjelløse og forsvarsløse meksikanerne en etter en, enten gjennon kaldblodig nedplaffing som om de var levende blinker, for de som er så heldige, mens resten ender opp som hundekjeks, i et par scener hvor jeg snur meg vekk fra skjermen i vemmelse.

Selvsagt har filmen en meksikaner, naturligvis Gael Garcia Bernal, som forsøker å stoppe galningen. Hvorfor denne Jack Daniels-supende slakteren er ute i ørkenen på jakt etter “fucking gringos” som han så pent hyler ut, får vi aldri noe svar på annet enn at han tydeligvis har fått for seg at til “The land of freedom” kommer ingen ubedte ustraffet. Man tar seg nesten i å spekulere i om Donald Trump har en finger med i spillet.

Til tross for at jeg egentlig ikke har stort mere å si enn at dette er en av de mest meningsløse drittfilmene jeg har sett, skal jeg utdype litt til. Det  som i utgangspunktet hørtes og så ut som noe som kunne bli en spennende film det ørkenaktige wasteland-landskapet som et fascinerende stekende bakteppe tatt i betraktning, feiler på nesten absolutt alle måter.

Spennende er det ikke.

Det er forutsigbart til tusen.

Manuset stinker. Regien stinker verre.

Filmens badboy er komplett patetisk. Komplett!

Meksikanerne som vi selvsagt skal heie på har stort sett null karaktertrekk, så vi rekker ikke å bli kjent med noen av de før de sendes til de evige jaktmarker på bestialskt vis.

Gael Garcia Bernal gjør seg ikke direkte bort med sin prestasjon, men denne filmen vil for alltid henge over han som en mørk skygge.

Desierto er filmmatisk søppel og ingenting annet enn en blodig nedslaktning som får meg til å ta øynene vekk fra skjermen i ren vemmelse.

Terningkast 1.

Filmby: Tromsø

Tromsø by night
Kings Bay som for tiden går på kino er en av få filmer hvor handlingen finner sted i Tromsø.

Foto: Licensed from: Even Tryggstrand / yayimages.com

I dagens filmbloggpost tenkte jeg at siden jeg bor i Tromsø skal jeg se litt på filmer der TROMSØ er et av innspillingsstedene, hvor handlinga i filmen foregår i Tromsø, enten ved at stedsnavn er nevnt eller ved at det er klart gjennkjennbart.

Flere filmer er tidligere spillt inn i Troms fylke, på FilmCamp i Målselv blant annet, disse filmene er ikke medregnet her. Det er desverre veldig få filmer der handlingen foregår i Nord-Norges hovedstad, men det er noen, og det er faktisk også en og annen skuespiller og regissør som kommer fra Tromsø.

FILMER MED INNSPILLINGSSTED TROMSØ:

KINGS BAY (2016)

Årets nye norske spenningsfilm Kings Bay, med offisiell Norgespremiere 27. januar,  retter søkelyset mot gruveulykka ved Kings Bay på Svalbard i 1962 der mange mennesker omkom. Hva om det ikke var en ulykke? En journalist fra avisa Nordlys begynner å grave i den gamle saken. Mye av handlingen i filmen utspilles i Tromsø. Filmen har foreløpig fått flere terningkast  4 og 5 fra norske filmanmeldere.

Innlegget fortsetter under traileren for Kings Bay.

GLASSDUKKENE (2014)

Thrilleren Glassdukkene fra 2014 har en rekke scener som foregår i Tromsø, og Tromsdalen. Filmen som ble regissert av Nils Gaup baserer seg på romanen Glassdukkene, som er skrevet av forfatteren Jorunn Thørring, som selv er fra Tromsø. Filmen ble aldri noen suksess på kino, til tross for grei omtale i media, og den ble vraket for utgivelse på DVD og Blu-Ray.

I Glassdukkene foregår iallefall en hel del av handlingen på en rekke kjente steder i Tromsø og Tromsdalen, som gamle Driv på Bangsund-kaia, ved Prestvannet, i Telegrafbukta, på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), i Storgata, utenfor det gamle politihuset i sentrum, gatelangs i Tromsdalen, og ikke minst hadde politietterforsker Aslak Eira, filmens hovedperson, boligen sin i et hus like bortenfor byens rådhus. Og filmposteren prydes av Ishavskatedralen.

Det var meningen at to andre av Thørrings krimbøker med handling fra Tromsø skulle filmatiseres, men prosjektet ble desverre lagt død etter at den første filmen ikke klarte å spille inn nok penger på kino.

Etter at det ble klart at filmen floppet på kino og at nye filmer neppe ville bli laget, slaktet forfatter Jorun Thørring Glassdukkene og regissør Nils Gaups arbeid med filmen, og kalte det en dårlig film, og så videre. Hun hadde tydeligvis forandret mening totalt siden hun så filmen på førpremiere, for da uttalte Thørring nemlig i et intervju med NRK at hun var veldig fornøyd….

Glassdukkene er tilgjengelig for digitalt leie/kjøp hos iTunes Store, med priser fra 29 kroner.

Innlegget fortsetter under Glassdukkene-traileren.

NZ5wDazSY68

 

INSOMNIA (1997)

I Insomnia blir aldri Tromsø nevnt, men vi ser selvsagt at det er i Tromsø mye av handlinga foregår, blant annet er scenene fra Fjellheisen og Fløya ekstremt flotte, samt scener fra søppelfyllinga i Ørndalen, på en av pirene i Tromsøsundet, noen sentrumsscener og kjørescener fra fastlandssida der vi ser over mot Tromsøya. Hovedrollene bekles av Stellan Skarsgård og Bjørn Floberg. I tillegg får vi artige innslag av Kristian Figenschau og Finn Arve Sørbøe.

Drapet på en ungjente fører til at en svensk toppetterforsker sendes nordover. Han sliter med indre demoner etter at etterforskningen går fryktelig galt, samtidig som noen har sett hva som skjedde. Dessuten er det lyst døgnet rundt og han lider av søvnmangel… Insomnia ble en knallsuksess, og fikk også en amerikansk remake. Filmen er regissert av Erik Skjoldbjærg som er fra Tromsø.

Insomnia er den absolutt beste filmen fra Nord-Norge, og er både spennende og litt mystisk. En film som absolutt anbefales hvis du finner den.

Innlegget fortsetter under videoen med Insomnia-traileren.

ZuiqqRtXTz0


1997 FOREVER (THERE`S ALWAYS NEXT SEASON)

Dette er en dokumentar om snowboardmiljøet i Tromsø på 90-tallet, miljøets forsvinning og den kollektive tilbakekomsten 15 år senere, har regissør og Tromsøværing Carl Christian Lein Størmer sagt til avisa iTromsø. Filmen skulle være klar i januar 2014 ble det meldt av avisene året før, men den ble utsatt, og skulle deretter være åpningsfilmen under TIFF 2015 (filmfestivalen i Tromsø) under tittelen “There`s always next season”, men det ble det heller ikke noe av.

På en liste avisa iTromsø lagde før jul i 2015 var filmen med, under tittelen “1997 forever”, så da er den vel ferdig (?) og heter det nå. Ifølge avisa har regissøren nektet å gi filmen ut på DVD eller noen annen plattform, og filmen har kun blitt vist med live musikkfremføring av Tromsøbandet “1997”. Av en trailer på Youtube fremgår det at filmen ble vist noen ganger vinteren 2014/15.

Filmen, hvis den nå i det hele og store ble helt ferdig, er ihvertfall laget i Tromsø, av og med Tromsøværinger.

SKALLAMANN (2011)

Prisvinnende kortfilm med bl.a. Ole Giæver og Frank Kjosås, om en tenåring (Kjosås) som har blitt kyssa av en skalla mann (Giæver). Filmen, som er en kort musikalkomedie, er innspilt i Tromsø, og er ganske så hysterisk morsom. Av andre kjente navn medvirker Marit Adeleide Andreassen, Randolf Walderhaug, Ulla Marie Broch og Solfrid Heier. Den varer kun 11 minutter. Se den da vel! 🙂

Filmen ligger blant annet på YouTube.

Saken fortsetter under YouTube-videoen, som inneholder hele Skallamann.

d7BKg31Ym5o

 

ISHAVSBLOD (2016)

Den mye omtalte splitter nye selfangst-dokumentaren Ishavsblod, som gjorde braksuksess på TIFF nylig, har også noen få scener som er spillt inn i Tromsø.  Filmens to regissører, Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen, er forøvrig fra, ja du gjetter riktig, Tromsø.

Ishavsblod (Sealers – One Last Hunt) kommer på kino i februar.

I NI LIV (1957) skal vist noe av handlingen være spilt inn på Kvaløya.

Det finnes vistnok/muligens også en nullbudsjettsfilm, som senere fikk 75 000 i støtte (kilde: nrk.no), som heter AURORA, fra 2010, med hele sin handling fra Aurora Fokus kino i Tromsø (!), og med den danske stjernen Kim Bodnia i en birolle! Denne filmen som omtales som en romatisk komedie hadde jeg aldri hørt noe om før den plutselig dukka opp i et Google-søk og på wikipedia.

Filmen er laget/skulle lages av en vennegjeng fra Tromsø, kunne TV 2 melde i sin dekning av arbeidet med filmen i 2009. Angivelig skulle den være ferdig i 2010. Jeg finner noen gamle artikler fra NRK og TV 2 om filmens produksjon, intervju med Bodnia om filmen, men ingenting om at den faktisk har blitt ferdig og vist? Isåfall, hvordan i granskauen kunne jeg ha latt den gå meg hus forbi??? Om noen vet noe om dette, bruk gjerne kommentarfeltet eller ta kontakt! 🙂 Det hadde vært morsomt å se den, men det kan man vel bare glemme?

Som dere skjønner er desverre ikke Tromsø med sine vakre og ville omgivelser brukt for mye i filmer og serier, men noen spennende prosjekter der Tromsø skal brukes som location/innspillingssted er under arbeid. Blant annet kommer det en ny film om krigshelten Jan Baalsrud, hvor litt av handlingen foregår i Tromsø, bekreftet regissør Harald Zwart tidlig i prosessen.

Filmen som har fått en god del omtale i lokalpressen heter DEN 12. MANN. Noen av opptakene fra Troms fylke startet i april 2016, i september ble de første klippene fra filmen sluppet, og så nylig som i oktober hadde man audition i Tromsø der man søkte etter statister. Den 12. mann har ventet premiere i løpet av 2017.

Det finnes muligens noen andre filmer eller TV-serier der noe av handlinga foregår i Tromsø. Gi meg gjerne et vink om det hvis du vet om noe jeg ikke har nevnt her 🙂 Det er dog ikke mange det i så fall dreier seg om, men dette har jeg ikke full oversikt over. En serie jeg kommer på er fotball-dokumentarserien Fotballproff som gikk på NRK i 2014. Jeg mener også å ha et vagt minne om å ha lest om en utenlandsk film hvor handlinga startet i Tromsø, men hva heter den? Spør du meg, spør jeg deg…

I  tillegg er det også en del kortfilmer som er spillt inn i Tromsø, flere har vært vist på TIFF og noen bl.a. i Cannes, men ingen er like kjente som Skallamann. I Tromsø er det forøvrig et levende og energisk ungt filmmiljø knyttet til ungdomshuset Tvibit, med blant annet festivalen NUFF (Nordic Youth Film Festival). Sjekk ut nuff.no for info.

NOEN KJENTE FILMNAVN FRA TROMSØ:

Erik Skjoldbjærg, regissør. Bl.a. regi på Insomnia (1997), Nokas (2010), En folkefiende (2005), Pionèr (2013) og Pyromanen (2015).

OIe Giæver, regissør og skuespiller. Bl.a. regi og spiller i Mot naturen (2014) og Fra balkongen (2017), regi for Fjellet (2011).

Kristian Fr. Figenschow, skuespiller. Med i bl.a filmer som Kings Bay (2016), Piratene (1983) og Insomnia (1997). Mest kjent fra teater (HT) og som “Jendor” i “Oluf”

Ketil Høegh, skuespiller. Med i TV-serier som Offshore (1996-99); Marerittet (1989); Svarte penger, hvite løgner (2004) , og i den nye filmen Kings Bay (2016). Også Høegh er først og fremst et kjent og kjært teater-navn i Tromsø.

Torstein Bjørklund, skuespiller. Med i NRKs suksess-serie Kampen om Tungtvannet (2015). Spiller også bl.a. i filmen Morgenrøde (2014).

Arthur Arntzen. Han Oluf! Ikke akkurat et “filmnavn”, men skuespiller var han jo.

Amrita Acharia, skuespiller, med i Frikjent sesong 2 (2016).

Cecilie Mosli, skuespiller og regissør. Jada, jeg vet at Mosli er fra vakre Malangen, et lite stykke utenfor Tromsø, men som 15-åring flyttet hun til Tromsø for skolegang på musikklinjen på Kongsbakken vgs, og hun bodde noen år i byen. Dessuten liker jeg henne, så hun nevnes her 😉 Har spilt i en lang rekke TV-serier og filmer. Blant annet sett i NRK-serien Øyevitne (2014), og filmen Naboer (2005), Elling (2001) og Kompani Orheim (2012).  Regi på Mammon (2014) og noen episoder av Frikjent (2016).

Romeo & Julie og presidenter på Verdensteateret – Heftig strandparty fra Hellas på Oslo-cinemateket


“Baz Luhrmann lager episke kjærlighetshistorier, mann!”

Så sa ihvertfall Even i Skam, og som vi husker fra sesong 3 av NRKs braksuksess fra ifjor var det mang en referanse der til regissør Luhrmanns romantiske kjærlighetsdrama ROMEO & JULIE. Blant annet så Isak den på pc`en sin hjemme i senga, mens det kom en tåre nedover kinnet hans, og den mye omtalte svømmebasseng-scenen må nevnes.

Nå har publikum i Tromsø en sjanse til å se filmen på kino i slutten av februar, når Cinemateket setter den opp på Verdensteateret, nettopp fordi filmen har fått en oppblomstring igjen takket være Skam.

En ung Leonardo DiCaprio og Claire Danes spiller det unge paret som på tross av rivaliserende familier forsøker å dyrke kjærligheten, i denne moderne klassikeren fra 1996 som viser oss verdens mest berømte kjærlighetshistorie av William Shakespeare, i moderne utgave.

Det er sikkert minst 15 år siden jeg så filmen, og jeg er vel litt i tvil om jeg liker den 😉 Men kanskje blir det et gjensyn.

Filmen vises ifølge Verdensteateret sin februar-kalender to ganger, søndag 26. februar, og mandag 27. februar.

Les mer om filmen på Verdensteateret sin nettside.

FOKUS: AMERIKANSKE PRESIDENTER

Verdensteateret viser flere filmer av interesse i februar, både klassiske suksesser og nye filmer. Blant annet blir det filmer der den amerikanske presidenten står i fokus, noe som vel må sies å være ganske så aktuelt i en tid der USA nettopp har fått tidenes mest kontroversielle og forhatte president i Trump.

I den sammenheng vises ihvertfall de fem strålende filmene JFK – SAKEN FORTSETTER (1991, med Kevin Costner), ALL THE PRESIDENT`S MEN (1976, med Dustin Hoffman og Robert Redford), LINCOLN (2012, med Daniel Day-Lewis, Sally Field og Joseph Gordon-Levitt), NIXON (1995, med Anthony Hopkins) og FROST/NIXON (2008, med Frank Langella, Michael Sheen, Kevin Bacon og Oliver Platt).

Også høyaktuell norsk film står på plakaten. Kim Hiorthøys morsomme og lett absurde spillefilmsdebut THE RULES FOR EVERYTHING, og den nord-norske selfangstdokumentaren ISHAVSBLOD, som ble en publikumsfavoritt på filmfestivalen i Tromsø, er begge helt klart verdt å se.

Gullpalmevinner Cristian Mungius nye film DEN STORE PRØVEN er en annen film som absolutt anbefales.

PS: alle de utenlandske filmene vises med norske tekster.

Fullstendig program, filminfo og billettkjøp finnes på verdensteateret.no.


Verdensteateret, her fotografert i anledning TIFF.

SUNTAN – ANBEFALT GRESK FILM

Når jeg nå er innom Cinemateket. Befinner du deg i Oslo bør du sjekke ut hva Cinemateket (Dronningens gate) der har på sitt program. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillehammer og Kristiansand finner man Cinemateket forøvrig.

En film som helt klart anbefales, og som ihvertfal vises i Oslo frem til 3. februar, er den greske dramakomedien SUNTAN.

Innlegget fortsetter under traileren

Filmen tar oss med til en hedonistisk gresk ferieøy der Kostis, en sympatisk ny lege i 40-årene som nylig har startet å jobbe på øya blir kjent med en gjeng partyglade unge mennesker etter at han behandler en ung kvinne. Følelser og komplikasjoner oppstår når han inviteres med gjengen på stranden og på fester med høy partyfaktor.

Suntan er både tiltalende og til tider veldig morsom, samtidig som det etterhvert blir mer og mer ubehagelig å se Kostis sin desperasjon bre seg i kampen for å tilpasse seg livsstilen til de langt yngre menneskene han har begynt å omgås. Filmen gjør nemlig en dreining etterhvert som nok noen, meg inkludert, finner litt problematisk. Uansett liker jeg Suntan, det er en film som kan fungere fint som en partyfilm og sommerfilm i seg selv, samt også som en påminnelse om en ungdomstid som aldri kommer tilbake.

Jeg så Suntan på nett i november/desember som en del av Arthaus-prosjektet Scope100, hvor 100 utvalgte filminteresserte skulle stemme fram en av 7 filmer som får norsk kinodistribusjon. I den avstemningen kom SUNTAN på en klar andreplass. Det er en film jeg tror vil gjøre seg bra på kinoskjermen. Suntan er badet i sol, og gir flere heftige partyvibber, samtidig som den har en alvorlig undertone. Og kanskje vil filmen gi en overraskelse eller to når det drar seg til. Jeg setter et svakt terningkast 5 til Suntan.

Helt klart en anbefalt film å få med seg. Filmen er månedens film på Cinemateket (i Oslo), og har fem visninger igjen. Løp og se!

Les om Suntan på Cinemateket Oslo sine sider.

Fra Balkongen til Berlin – Ole Giævers nye film på Berlinalen


 

Regissør og skuespiller Ole Giæver fra Tromsø er klar med sin nye film “Fra balkongen”, som får premiere på selveste Berlinalen, filmfestivalen i Berlin. Der får han selskap av den norske storfilmen “Kongens nei”, som nylig fikk Oscar-nei, men ja fra Berlinalen, som arrangeres fra 9.-19. februar.

Norsk film og nord-norske stemmer gjør seg altså gjeldende i Tyskland. Spesielt gledelig er det selvsagt at den Oslo-bosatte Ole Giæver som er fra Tromsø, faktisk for tredje gang er invitert til Berlinalen. Han var nemlig også der med “Fjellet” (2011) og “Mot naturen” (2015). Produksjonsselskapet bak filmen, Mer Film, har forøvrig også røtter i Nord-Norge, nærmere bestemt Tromsø (samt i Bergen, og Oslo).

Begge Giævers to tidligere filmer har også fått mye buzz, og jeg tror de begge er å finne på nett, for den som gidder å lete. “Mot naturen” fikk ellers mye oppmerksomhet for en passe smådristig filmposter.

Giævers nye film som får verdenspremiere i Berlin er med i festivalens Panorama-program. Norsk filminstitutt beskriver Panorama-seksjonen i Berlin som et sted der både filmer med sterke kunstneriske visjoner og kommersielle muligheter kan vises, skriver filmnettstedet Montages.no.

Ole Giæver beskriver selv filmen slik, på Mer Film sin blogg:

FRA BALKONGEN handler om deg, om hvem du var og den du ble og alt som er tapt og vunnet mellom da og nå. Hvem er du som sønn eller datter, som forelder til barna dine, som kjæreste eller nabo, og hvem kan du bli i framtida? Hva klamrer du deg fast til her og nå, selv om du vet at verden skal gå under en gang? Jeg laget FRA BALKONGEN for å prøve å begripe livet og alt som vi vet at en dag skal bli borte. Det er en pre-apokalyptisk komedie om hvordan vi lever livene våre i Norge i dag  

På samme sted skriver også Mer Film at

  Filmen tar publikum med på en tid- og romodyssé mellom ytterpunktene av dette som vi kaller livet. I mer enn ett år følger filmen Ole og familien gjennom hverdag og høytider, minner og fantasier og store og små spørsmål. Det er en humoristisk utforskning av hvordan vi lever livene våre i dag og hva det vil si å være et menneske  

Mer Film og Troms fylke er forøvrig også representert i Berlinalens hovedkonkurranse-program. Den tyske filmen “Lyse netter” (Helle Nachte) som Mer Film er norsk co-produsent for er innspilt i Troms.  Mere om filmen kan leses på Mer Films bloggside.

Forhåpentligvis får man også her hjemme med tid og stunder mulighet til å se både Giæver-filmen og den tyske som er spilt inn i vakre Troms.

Grattis, og lykke til i Berlin både til Fra Balkongen, Mer Film, Giæver og Kongens nei.

Foto: Mer Film

Filmhjertes første kommentarer til årets Oscar-nominasjoner

Oscar awards
Oscar-nominasjonene er klare. Det må selvsagt kommenteres.

Årets Oscar-utdeling finner sted 26. februar (natt til 27. februar norsk tid), og er naturligvis et av årets store begivenheter for filminteresserte.

Årets nominasjonsliste inneholder vel ikke de enorme sjokkene eller overraskelsene akkurat, men kanskje noen små, og som vanlig er det ikke alt som er som det burde være.

I år slipper dog Oscar-akademiet unna å kritiseres for å kun være kritthvite i sine nominasjoner, da de har funnet plass til flere fargede skuespillere og filmer også, noe som nærmest burde være en selvfølgelighet.

Den store nominasjonsvinneren er musikalen LA LA LAND, som har all grunn til å smile om dagen. Nylig fikk Damien Chazelles film 7 Golden Globe-priser, av 7 mulige kategorier den var nominert i, og nå følges det opp med sinnsyke 14 Oscar-nominasjoner, i 13 ulike kategorier. Med andre ord kan LA LA LAND potensielt vandre hjem fra Oscar-showet med 13 priser.

Imidlertid håper jeg  ikke den gjør det. Filmen er bra den, og skuespillerprestasjoner og en hel del annet er bra ved den, men så bra at det fortjener 13 Oscar er det slettes ikke. Jeg gav forøvrig nylig filmen terningkast 4 etter å ha sett den på TIFF, og syns jo den fortjener noen priser, men 13???

En liten overraskelse er det å se den svenske komedien EN MANN VED NAVN OVE nominert i kategorien beste fremmedspråklige film. Også det er en bra film, men jeg  hadde ikke trodd den ville nå opp og bli nominert, for så fantastisk er den ikke. Jeg liker filmen, men av de mange påmeldte filmene i denne kategorien er det flere blant de som ikke  ble nominert som jeg syns hadde fortjent nominasjonen mye mere. Jeg kan kort nevne “The Distinguished Citizen” fra Argentina, “Elle” fra Frankrike og “Sparrows” fra Island, som alle tre er klart bedre, særlig de to fra Island og Frankrike.

Kanskje burde også vår egen “Kongens nei” vært forran i køen, men den norske storfilmen ble i likhet med fjorårets “Bølgen” forbigått. EN MANN VED NAVN OVE fikk forøvrig også nominasjon i år i kategorien for beste makeup/sminke/hår.

Som kjent er jeg tilhenger av filmer fra Sverige, så hyggelig er dette dog for våre svenske filmvenner. Filmen har forresten også noen norske innslag i produksjonen. På facebook skriver filmtidsskriftet Montages at den svenske filmen har noen norske innslag, den er co-produsert av Fantefilm, ved Are Heidenstrøm, og har musikk av den norske komponisten Gaute Storaas og lyddesign av Hugo Ekornes.

Mest gledelig etter mitt syn er det å se Isabelle Huppert nominert som beste kvinnelige hovedrolle, for ELLE. Alle nominasjonene MANCHESTER BY THE SEA har fått er også gledelige, og svært fortjente. Særlig gledelig og morsomt er det å finne Lucas Hedges nominert for beste mannlige birolle for hans innsats i filmen. Hyggelig er det også å finne HELL OR HIGH WATER  med to nominasjoner, deriblant som en av ni filmer som er nominert som beste film. Imidlertid regner jeg vinnersjansene som minimale.

Den store Oscar-vinneren blir nok LA LA LAND spår jeg, men jeg håper og tror at den ikke får pris for verken beste film eller skuespill. Beste regi, kinematografi og lyd bør den derimot gjerne få, og den drar garantert også med seg noen av de “tekniske” og øvrige prisene, blant aktuelle kategorier kan være lyd, lydmiks, filmmusikk, sang, produksjonsdesign, manus, og flere av de vil være helt greit også at filmen vinner.

Den nominasjonen jeg er mest uenig i er Viggo Mortensen som beste mannlige hovedrolle for CAPTAIN FANTASTIC. Jeg digger Mortensen, bortsett fra i denne filmen som er en film jeg virkelig hater. Usj! Heldigvis er vinnersjansen hans ganske liten, da han konkurrerer mot Casey Affleck (MbtS) og bl.a. Denzel Washington (FENCES), og også Gosling (LLL) står nok forran han vil jeg tro.

SE ALLE NOMINASJONENE HER

Forøvrig er det fortsatt mange av de nominerte filmene jeg ikke har sett, så jeg har litt å ta igjen den kommende måneden. Som vanlig regner jeg med å komme med en filmbloggpost med alle vinnertipsene for Oscar-utdelingen når det nærmer seg den store kvelden.

Snakkes 😉

Bilde: Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Norsk film på kino: Kings Bay og The Rules for Everything to av 17 norske kommende filmer


 

De kommende månedene har kinoene flere spennende norske filmer på plakaten. Allerede fredag er det klart for KINGS BAY.

Den norske thrilleren KINGS BAY som retter søkelyset på den mye omtalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard i 1962 er en av filmene jeg har store forhåpninger til.

Faktisk er deta llerede onsdag  klart  for eksklusiv Norgespremiere for Kings Bay i Tromsø.

Slik beskrives filmen i omtalen hos Aurora Fokus Kino og Nordisk Film Kino:

I 1962 omkommer 21 gruvearbeidere i en eksplosjon i Kings Bay-gruven på Svalbard – hva som utløste eksplosjonen er til dags dato et mysterium.
Hva om ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard ikke var en ulykke? En regjering måtte gå av, men visste de noe som ingen har fortalt?

En journalist i avisa Nordlys, Harrieth Hansen, kommer på sporet av hva som egentlig hendte i Kings Bay-ulykken. Et spolebånd med en advarsel om ulykken, ett år før den faktisk hendte, leder henne og hennes kollega Oskar Stokstad inn på sporet av at Sovjetunionen sprengte gruven for å vise hvem som egentlig bestemmer over Nordområdene. Jo nærmere de kommer sannheten, blir det tydeligere at sterke krefter er i sving, og villige til å gå langt, for å stoppe saken fra å bli publisert

Store deler av Kings Bay er forøvrig innspilt i Tromsø, noe som selvsagt gjør filmen ekstra høyinteressant å få med seg, ettersom det mildt sagt ikke akkurat florerer av filmer der Tromsø har blitt brukt som location.

Hovedrollene i Kings Bay er det artisten Kari Bremnes, og for meg helt ukjente Andrè Sørum, som har. Synge kan Bremnes som vi vet, men kan hun skuespillerkunsten? Det finner man vel snart ut av.

Ellers på filmens rollebesetning finner vi godt kjente nasjonale navn navn som Jørgen Langhelle og Erik Hivju, samt en rekke nord-norske profiler som er godt nok kjent, deriblant Kim Sørensen (selv om han ofte stotrer på østlandsdialekt), Ketil Høegh, Maria Bock (Nåde, Hellfjord), Kristian Fr. Figenschow og Eirik Junge Eliassen, med flere.

KINGS BAY har premiere over hele landet førstkommende fredag,  27. januar. Løp og se!

SMÅABSURD OG LEKEN DRAMAKOMIKK FRA DEBUTANT KIM HIORTHØY

27. januar er det også premieretid for den norske multikunstneren Kim Hiorthøy sin spillefilmdebut med den absurde dramakomedien THE RULES FOR EVERYTHING.

Hiorthøys film er en ganske så annerledes film fra det man ellers ser, hvor han på en leken måte snurrer rundt temaer som døden og atomer.

Jeg så den nylig på filmfestivalen i Tromsø, og syns at det var en filmopplevelse utenom det vanlige. Det er en underfundig filosofisk stemning filmen igjennom, med gjennomgående mye mørk humor, til tider morbid, og det er en del å le av.

Gir du The Rules for Everything en sjanse vil du kanskje bli positivt overrasket, selv om filmstilen nok garantert ikke er for alle. Handlingen finner sted i Oslo, og har en blanding av engelsk og norsk tale.

Fra meg ble det iallefall terningkast 4 til The Rules for Everything.

Filmen handler om, som tittelen hentyder, at det finns regler for alt. Det finns regler for livet, det finns regler for døden, og alt som skjer imellom.

Storm er ti år. Når faren hennes forsvinner, begynner moren hennes å lage instruksjonsfilmer med en østeuropeisk selvhjelpsguru. Overlatt til seg selv må Storm bestemme seg for hvilke regler tilværelsen kan kokes ned til for at ikke verden skal falle helt sammen 

Det mest kjente navnet for meg av de som spiller i filmen er Ingrid Olava. I hovedrollene finner vi Natalie Press og purunge Tindra Hillestad Pack.

Norsk film håper nok definitivt på en vårblomstring dette halvåret, for ikke mindre enn hele 17 filmer fra Norge har kinopremiere i halvåret frem mot sommeren. Jeg håper flere av de får bra besøkstall.  En film jeg så under filmfestivalen i Tromsø og som anbefales på det varmeste er dokumentarene TUNGESKJÆRERNE, som er en sjarmør av en film om barn på Myre i Vesterålen som skjærer torsketunger.

Selfangst-roadmovien til havs, ISHAVSBLOD, som i likhet med Tungeskjærerne har Norgespremiere i løpet av februar/mars, er et annet tips. Ishavsblod har egentlig ikke distribusjon ut til kinoene, men i samarbeid med TIFF skal filmen likevel komme på kino i Norge har det blitt sagt, så hold et øye åpent for den.

Se en oversikt hos magasinet Rushprint over alle de 17 norske filmene med kinopremiere første halvår 2017.

TIFF 2017 – En oppsummering av filmfestivalen

Tromsø Internasjonale Filmmfestival er over for denne gang, og det er oppgjørets time, med filmrangering og noen skråblikk 😉

På en måte er det litt greit at uka er ved veis ende, selv om den har bydd på mange glimrende filmer og artige hendelser. For etter å ha bodd i kinosalene den siste uka er det ok å komme tilbake til den vanlige rutinen igjen. Også er det mindre enn et år til neste gang det braker løs 😉

Helt ferdig med TIFF er jeg selvsagt ikke. Årets festival ble for min del en festival med mye god film. I perioden mandag til lørdag fikk jeg sett 23 forskjellige festivalvisninger. Favoritten så jeg faktisk TO ganger i løpet av tre dager, ettersom Heartstones regissør på visningene fredag og lørdag var i Tromsø for å snakke om filmen.

Jeg hadde også planlagt tre kinobesøk søndag, men etter en uke med minimalt med søvn fikk drømmeland gå seirende ut av søndagskampen. Det var uansett ok, filmvalgene mine på søndag var ingen jeg i utgangspunktet følte sterkt for å få sett.

Her er rangeringen min av filmene jeg så på TIFF, med terningkast i parantes. Klikk på lenkene for anmeldelser/omtale.

Alt fra nr 1-16 anbefales, og alt fra nr. 1-18 var strålende, bra eller brukbart nok.
Nr 19, 20 og 21 veldig tvilsomt, og nr 22 fullstendig bortkastet tid.
Altså, fra topp verdensklasse og gradvis ned til til bunnskrap i bøtta:

  1. HEARTSTONE – Hjerteknuser fra Island  (6)
  2. ELLE – Elegant voldtektssjokk (6)
  3. LIFE OF PI (3D-VERSJON) – Pi imponerer fortsatt (6)
  4. TUNGESKJÆRERNE – “Fesk lukta ikke møkk, det lukta pænga” (5)
  5. THE ICEBREAKER – Iskald russisk actionthriller (5)
  6. ISHAVSBLOD / SEALERS – Opplev selfangsteventyret  (5)
  7. FOREVER PURE- Rystende fotballdokumentar fra Israel  (5)
  8. LA LA LAND – Sjarmerende musikal (4)
  9. THE DISTINGUISHED CITIZEN – Argentinas Oscar-kandidat (4)
  10. FREE FIRE (4/5, ingen omtale skrevet)
  11. DEN STORE PRØVEN (GRADUATION) – Bestått fra gullpalmevinner Mungiu (4)
  12. NEWS FROM PLANET MARS – Vittig fransk komedie (4)
  13. RARA – Viktig om omsorgsrett (4)
  14. THE RULES FOR EVERYTHING (4, ingen omtale skrevet)
  15. THE FITS – Girlpower i mystisk film (4)
  16. NOWHERE TO HIDE – Viktig krigsdokumentar (4)
  17. 4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER –  Litt skuffende Gullpalmen-vinner (3)
  18. FILM FRA NORD: KORTFILMPROGRAM 1 (Ingen terningkast satt, kun omtale)
  19. BLESSED BENEFIT – Søvnfremkallende fengselsdrama fra Jordan (2)
  20. PANAMERICAN MACHINERY – Feil i maskineriet (2)
  21. THITHI – Bortkastet tid (2)
  22. KARENINA & I – Pompøst vås (1)


Årets TIFF-perle; Heartstone, fra Island.


Þór (Thor) og Kristján (Baldur Einarsson og Blær Hinriksson) i Heartstone.


Beta og Hanna (Diljá Valsdóttir og Katljá Válsdóttir) i Heartstone.

Glimrende film på TIFF. Isabelle Huppert i den beksvarte voldtekts-hevn-thrillerkomedien Elle.

To av filmene rakk jeg ikke å skrive anmeldelse av, og nå gidder jeg ikke. Den ene er THE RULES FOR EVERYTHING (det kommer noen ord om den senere i uka i anledning kinopremiere), som er tiltenkt terningkast 4. Den andre er den kølsvarte actionkomedien FREE FIRE, som trolig ville endt opp med et terningkast 4 eller 5, selv om jeg ei stund satt og tenkte “WTF” er detta for noe? 😉 Filmen er nemlig rimelig sjuk, men har så mange kvikke replikker, smart dialog og morbid blodig action at filmen må sees. Dessuten er Brie Larson med. Enda en grunn for å  se den altså. Kanskje kommer det omtale av den også når den kommer på kino for ordinær visning en gang i slutten av mars.


Ishavsblod, nord-norsk unik dokumentar om selfangsteventyret som går mot en slutt. Artig og unik film.


Tungeskjærerne fra Myre i Vesterålen bør alle få med seg.

Største overraskelse: Heartstone var jeg sikker på før jeg så den at jeg vil like, men jeg likte den bedre enn ventet. Imidlertid er nok Elle, La La Land og Tungeskjærerne de filmene som overrasket mest ut i fra mine egne forventninger.

Største skuffelse: Blessed Benefits hadde jeg gode forventninger til. Den skuffet stort. Om noe ved selve festivalen skal sies å ha skuffet litt, må det være at jeg hadde håpet på en svensk film av klasse på programmet.

Beste film: Heartstone, selvsagt. Den satte dype spor.

Mest spesielle film: Elle. Noe lignende har jeg nok aldri før sett. Tenk det, en komedie om voldtekt, en rape-revenge komedie attpåtil! En film som manet frem både mye latter, vemmelse, sjokk og vantro blant publikum.

Årets TIFF-spådom: Tipset mitt om at Heartstone ville gå inn i filmhjertet. Kan si det tipset satt som ei kule. Hjartasteinn var til og med en sterkere opplevelse enn ventet.

Årets TIFF-ran: 50 kroner for en halvliter Solo på Kulturhusets foajè. 50 spenn! For Solo! Hvem var dum nok til å kjøpe det mon tro? *kreeemt*

Årets festivaldiett: Besto hovedsaklig av bananer, en og annen liten pose nøtter, noen brødblingser, noen Pepsi Max, Isklar og Bonaqua. Bon apetit! Og mye kaffe! Ja, og en Solo da.

Årets starstruck moment: Haha….vel, jeg flirte godt da jeg senere kom på at han jeg ikke klarte å kjenne igjen på Norsk Filmforbund sin stand men visste jeg hadde sett før, var han typen fra Jarlsberg-reklamene (“Kjøpte du ikke Jarlsberg”, “Samma det vel, hund er hund” osv). Sorry hvis jeg glante på deg, Halvard ;p

Beste mannlige skuespillerprestasjon: Oscar Martinez i The Distinguished Citizen. Den argentinske veteranen var knallgod.

Beste kvinnelige skuespillerprestasjon: Isabelle Huppert i Elle briljerte! Det sies også at Rebecca Hall var storartet i “Christine”, men den rakk jeg ikke å få med meg.

Beste nykommere: Heartstones to hovedrolleinnehavere Blær Hinriksson og Baldur Einarsson (begge rundt 14-15? antar jeg) som var fantastiske og leverte knallsterke prestasjoner får “beste mannlige”. Islandsk film får håpe de to fortsetter som skuespillere! Som “beste kvinnelige” er årets nykommer Royalty Hightower (11) i The Fits, hvor hun er strålende. Det er girlpower fra Hightower! Og med det navnet vil nok ordspillene snart florere om hun fortsetter innen filmens verden.

Beste sitat fra en film: “Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga” – Tobias (10) i Tungeskjærerne.

Årets klareste røde kort: Går til de råtne og gjennomsyra rasistiske Beitar Jerusalem-supporterne, særlig “La familia”, i fotball-dokumentaren Forever Pure.

Beste TIFF-party: Tja, jeg var vel på hele to, så det blir jevnt mellom press party på Ølhallen og Arthaus sin 25-årsfest-nachspiel på Bastard. Best og mest øl hadde de på Ølhallen, mens mest trøkk bød Bastard på.

Fineste TIFF-visningssted: Verdensteateret.

Beste TIFF-visningssted: Fokus kino. Uten tvil mest komfortable stoler 🙂

Rareste filmtittel: Neida, ikke Rara, selv om den høres litt rar ut. Prisen går til britiske “AAAAAAAAH!”

15. januar 2018 er TIFF tilbake. Til TIFF er det bare å si takk for i år. Vi sees neste år, vel blåst!

Foto fra Heartstone: Foto: Roxanna Reiss. Fra filmens offisielle nettside heartstone-thefilm.com sitt pres kit.
Foto fra Elle: Pressebilde fra tiff.no
Montasje fra Ishavsblod/Sealers: Filmens pressemateriell
Foto fra Tungeskjærerne: Pressebilde fra tiff.no

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

#filmfestival #filmfest #tiff17 #tromsøfilmfestival #film #filmer #filmtips #Tromsø #Heartstone #Elle

Til minne om Asle Myrvoll – “Olufs sønn Lars”

Mandag kom den triste nyheten om at Asle Myrvoll, kjent som “han Lars” i Oluf, er død.

Myrvoll, som ble 74 år gammel, sovnet stille inn natt til mandag etter en seks år lang kamp mot kreft, skriver iTromsø i dag.
Asle Myrvoll vil for alltid huskes for sin komiske rolle i de ekstremt populære skuespillene og TV-produksjonene om han Oluf, der Myrvoll spilte Oluf Rallkattli sin sønn, han Lars.

I over 30 år drev han også butikken Sportshuset i Tromsø sentrum, frem til han pensjonerte seg i 2012.

Til minne om Asle Myrvoll har filmhjerte funnet Myrvolls uforglemmelige opptreden som han Lars i den legendariske sketsjen “Farskapssaken”  fra 1983, som ligger på YouTube.

Gjennom rollen sin i Oluf fikk naturligvis Asle Myrvoll en plass i dette filmhjertet.

Hvil i fred, Asle Myrvoll

TIFF 2017 dag 6 Filmomtale: Avslutningsfilmen LA LA LAND – Leken og sjarmerende musikal


Lekende og fargerike La La Land avsluttet TIFF 2017. Om en måned kommer filmen på norsk kino landet rundt.


FILMANMELDELSE

LA LA LAND

    USA, 2016

Spilletid 2t 08m

Sett på kino på TIFF


La La Land, den amerikanske romantiske dramakomedie-musikalen som nylig sanket 7 Golden Globe-priser, var den offisielle avslutningsfilmen på årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival, TIFF 2017.

La La Land er regissert av Damien Chazelle, den unge regissøren bak strålende Whiplash, og har Ryan Gosling og Emma Stone i hovedrollene. Jeg skal si at jeg var skeptisk på forhånd av den grunn at musikal på film sjelden eller aldri treffer meg. På teater liker jeg musikal, ikke på film. I tilfelle La La Land kommer ordtaket “ingen regel uten unntak” til sin rett.

La La Land overrasket nemlig i veldig positiv retning. Filmen som til tider gir publikum en følelse av å være tatt med tilbake til 30-, 40-, 50- og 60-årene i en ramme som utspilles i nåtid, er ikke bare overraskende god, den er ganske god. Den er dessuten sjarmerende, fargesprakende, lekende, underholdende, drømmende og visuelt stilsikker og fin. Det er en moderne musikal, som hyller de klassiske filmene på en fin måte og gir mange små morsomme og sjarmerende referanser, i tillegg til generelt sett og flere morsomme bemerkninger.

La La Land handler om et år, delt inn i fire seksjoner etter årstid, av livet til rollekarakterene til Gosling og Stone, satt til Los Angeles, der Gosling spiller den arbeidsløse jazzpianomusikeren Sebastian, som elsker jazz og har en drøm om å åpne en egen klubb, mens Stone er den mislykkede skuespilleren som jakter på gjenombruddet sitt. Veiene deres møtes gjennom flere tilfeldige møter, og etter en falmende åpning relasjonsmessig utvikles et vennskap og etterhvert en stormende romanse dem imellom. Sentralt i La La Land står jakten på å gjennomføre det man drømmer om og har satt seg som mål. Klarer kjærligheten å overvinne de mange utfordringene som kommer i veien?

Filmen bryter som ventet en rekke ganger ut i danse- og sangnummere, og bryter ut av “real life” over i mere drømmende og flytende scener. Akkurat det var hovedpunktet til min forhåndsskepis angående om hvorvidt jeg ville like filmen. Til min glede er det tvert om disse sidene ved filmen som er de største styrkene, for disse scenene er i all hovedsak smakfulle og veldig sjarmerende å være vitne til.

Det som trekker mest ned inntrykket er likevel nettopp musikken. Musikken i La La Land er som sagt sjarmerende og alt det der, men ikke av en slik karakter at noen som helst av låtene setter seg i hodet mitt etterpå, slik at jeg konstant vil gå å nynne på noen strofer, kanskje rent bortsett fra “city of stars”. Likevel er musikkinnslagene på sin måte litt delikate og vellydende nok der og da,  selv om de ikke er så gode at de vil huskes. Akkurat på det området hadde jeg forventet mer.

De mere dramapregede delene av handlingen er heller ikke alltid like spennende, men filmen holder seg på en ren linje hvor man følger de to hovedkarakterenes reise gjennom filmen. Helt mot slutten blir det kanskje en smule trist, selv om filmen er en feelgoodfilm.

Ryan Gosling og Emma Stone spiller med stor ro, begge utmerker seg med minnerike opptredener og de glir begge perfekt inn i rollekarakterene sine. Gosling som den laidbacke og etterhvert svært sympatiske Seb, og Stone som den litt oppgitte skuespillerinnen som har mistet selvtilliten men likevel evner å ikke ville gi opp verken seg selv eller Seb.

Sett på kino er i alle fall La La Land en fin film. Om den funker like godt på en liten skjerm hjemme spørs dog.

La La Land hadde norsk premiere på TIFF, og får ordinær norsk kinopremiere 24. februar.

På stjerneskalaen vil jeg sette 7/10, noe som omregnet ville gitt fire på terningen. Selv om  jeg har lyst å sette fem får LA LA LAND terningkast 4.

Eller 4 av 6 filmhjerter, det er jo artig med noe nytt 😉


LA LA LAND: ♥ ♥ ♥ ♥  


Foto: Pressebilde fra TIFF.NO