TV-serie: FANGAR – fengslende spenningsdrama fra islandsk kvinnefengsel

Ny spennende dramaserie fra Island med kriminelle islandske kvinner, mørke familiehemmeligheter og politisk drakamp i fokus.

Hver gang det dukker opp nytt materiale innen film og serie fra Island er det champagnekork i taket og dans på bordet her i gården (i overført betydning må vite, jeg sitter ikke og lesker meg med champis desverre), for islandsk drama har virkelig fått et realt kvalitetsboost de siste årene. Spenningsserier som den glimrende “Innesperret” (Trapped), “Mord i Reykjavik” (Case, se den på Netflix), “The Lava Field” (også på Netflix) og “The Court” har vist at islendingene behersker godt å lage mer enn bare gode spillefilmer, som det har vært en del av de siste årene, også serieformatet byr nemlig på mye velspilt, spennende og severdig. Jeg var derfor spent på den nye dramaserien “FANGAR” som nå sist i august ble sluppet for norsk publikum hos NRK1 og NRK Nett-TV.


TV-SERIE-ANMELDELSE

FANGAR (Intern. tittel: Prisoners)

Drama, Island, 2017

Sesong 1: 6 episoder (hver ep. er på ca 45 min.)

HVOR: Hele serien ligger ute nå på NRK NETT-TV, MEN ER KUN TILGJENGELIG I 3-4 UKER FRA DAGS DATO (28.08.17)

Serien hadde norsk TV-premiere på NRK1 21. august



Linda (Thora Bjorg Helga) havner på feil side av loven.

I “Fangar” er det de kvinnelige skuespillerene som er i fokus, som har de klart tyngste og viktigste rollene, noe som vel ikke har brukt å være normen. Serien som er en dramaserie, kan nok like gjerne kalles et spenningsdrama som føyer seg inn i rekken av den mye omtalte nordisk noir-genren. Men fenger “Fangar”? (det ordspillet måtte jo komme ;p).

Islandske dramaproduksjoner innen film og serie har tiltrukket seg mye oppmerksomhet på grunn av sine ofte særegne og dypt fascinerende landskap og valg av locations. “Fangar” serverer intet spennende naturbakteppe, men likevel derimot en ganske spesiell særegenhet som man kanskje ikke så ofte engang tenker særlig på at eksisterer, da vi tas med innenfor lukkede dører og inngjerdinger i et fengsel for kvinner i Reykjavik. Eller rettere sagt Islands eneste kvinnefengsel.

Dit ankommer seriens hovedperson Linda, etter at hun har blitt fengslet for å ha gått til et voldelig og brutalt angrep på faren Torvaldur, en velkjent og anerkjent toppolitiker. Datteren, som er familiens sorte får selv om hun både er utdannet og velartikulert, risikerer lang fengselsstraff. Om hun velger å avsløre mørke familiehemmeligheter som ligger bak angrepet kan oppholdet innenfor murene bli kortvarig, men familien vil rystes til grunnvollene.

Vi følger livet innenfor fengselsveggene, hvor vi introduseres for en brokete og dysfunksjonell forsamling kvinner som har havnet på skråplanet. På utsiden kjemper Lindas eldre søster Valgerdur en kamp på det politiske topplan hvor hun kan bli partiets første kvinnelige leder, samtidig som hun må håndtere media som har begynt å grave i de hjemlige problemene etter søsterens angrep på faren. Rebekka, Valgerdurs unge tenåringsdatter har også sine problemer å stri med, mens Torvaldurs kone Herdis prøver å opprette kontakt igjen med den fortapte datter. Parallelt med hovedhistorien følger vi også tetttere to av de andre innsatte kvinnene.


Nina Dögg Fillipusdottir (fremst) og Margrét Helga Jóhannsdóttir (nr 2 forfra) leverer troverdige karakterer.

 

Serien har sine spenningskurver som svinger litt, og som drar seg en del opp inn i de siste par av de totalt kun 6 episodene. Skuespillet er bra nok, og manuset likeså, uten for mye sidespor. Tematikken stikker dog ikke så dypt, og man behandler den mest på overflaten. Litt mer røring i gryta kunne muligens sprita opp spenningen noe?

Den helt store champisfeiringen min uteblir nemlig, for “Fangar” gir ingen spontan wow-følelse, da det ikke er funnet plass til de store krumspringene i form av overraskende vendinger og store sjokkerende scener. Et par smått forstyrrende småcreepy scener er det, og ikke alle skjebner får et lykkelig utfall. Man følger den trygge linja, og selv om det å komme tett på kroppen på mer eller mindre kriminelle islandske kvinner ikke er hverdagskost å få servert, så blir det ikke den sitrende spenningen hele tida, selv om det som sagt er velspilt og vel verdt å se på likevel.

Livet i kvinnefengselet byr på nokså velkjente personkarakteristikker, med velkjente problemer som besøkstid, barn på utsiden, litt krangling og kjekling, narkotikamisbruk og relasjoner som bygges og rives. Velkjent, men likevel absolutt interessant og litt nytt på samme tid, ettersom bakteppet og setting tilfører noe fra før ukjent. Jeg er usikker på om det er planer for en sesong 2 av serien, men sånn rent narrativt så finns det garantert anledning til å spinne videre på handlingen. Selv om man vel på sett og vis får svar på de store linjene i løpet av sesongen, så henger det noen løse tråder igjen fortsatt.


Torvaldur (Sigurdur Karlsson) og Valgerdur (Halldora Geirhardsdottir, kjent fra både “Innesperret” og “Case”, leverer en god rolle som en kjølig karrierekvinne).

 

Flere av sagaøyas godt kjente og populære skuespillere er å se, samt også mange relativt nye fjes, ihvertfall for oss norske seere. Flere som har sett noen av de islandske seriene og filmene fra de siste årene drar trolig først og fremst kjensel på Nina Dögg Fillipusdottir (en av mine absolutte islandske favoritter, som spilte bl.a. i “Innesperret” og “Case” (Mord i Reykjavik), samt moren til en av gutta i “Heartstone” / “Hjartasteinn”, og gjør her en tøff rolle som passe hardbarka kriminell), Kristbjørg Kjeld (“Om hester og menn”, “Småfugler”), Gisli Örn Gardarsson (spiller Lindas advokat. Han er kanskje ikke er så godt kjent her til lands, men har en oppvekst i Norge bak seg) og Thorstein Bachmann (en annen av mine toppfavoritter fra Island, kjent fra bl.a. “Innesperret”, “Case”, “Life in a fishbowl” og “Ildfjell”. Har kun en birolle her), samt Sigurdur Karlsson (“Innesperret”) i rollen som voldsutsatte Torvaldur. Det er dessuten flere jeg drar kjensel på fra filmer og serier fra Island jeg har sett de siste årene.

82 år gamle Kristbjörg Kjeld (bildet over) er for meg “Fangar” sitt sterkeste kort. Den aldrende veteranen, som holder seg nesten uforskammet godt, gjør sine saker plettfritt gjennom de 6 episodene med meget bra spill som Torvaldurs kone, og Lindas mor, Herdis. Hun spiller på de rette strengene, og har et uttrykk som svinger perfekt ettersom handlingen skrider fram.

Hovedrollen som Linda er det 28 år gamle Torbjörg Helga Torgilsdottir (som vistnok har tatt navnet Thora Bjorg Helga, kjent fra filmer som “Metalhead” og “Dypet”) som har, og også hun leverer veldig bra.

Jeg må dessuten trekke frem det unge (og forhåpentligvis fortsettende) stjerneskuddet Katla Njalsdottir, som spiller den purunge Rebekka. Ungjenta (kan hun være rundt 14-15 år?) som også gjorde en framifrå prestasjon i årets fantastiske islandske coming-of-age-drama “Hjartasteinn”, gjør nok en gang en sterk prestasjon. Unnur Ösp Stefansdottir, som spiller en av kvinnene i fengselet (Brynja, den alltid glade, som dog tenderer en smule mot overspill), gir serien et lett humoristisk innslag, og bidrar til å lette på stemningen, ihvertfall en stund…

I tillegg er det jo det alltid morsomme islandske språket, som er en liten godbit i seg selv.


Kamp om godbitene 😉 Steinunn Olina Torsteinsdottir (til høyre) vil også ha! Torsteinsdottir, kjent fra “Mord i Reykjavik” der hun spilte en politietterforsker, står her på andre sida av loven, i rollen som passe gal kjerring, en rolle hun gjør mye ut av.

 

Ettersom jeg liker Island og det landet har å by på innen film og serier farger selvsagt det oppfatningen min av serien. “Fangar” er ikke noe direkte nytt du ikke har sett fra før, men gir en helt grei underholdning og lett spenning i sjangeren familiedrama, fengselsserie og med løselige innslag av politisk drakamp. Ikke en serie man vil huske om 10-15 år, slik for eksempel “Innesperret” er, men “Fangar” funker fint nå den.

Karakteren blir terningkast 4, her representert ved fire filmhjerter, men “Fangar”  fenger og fanger (hoho for et ordspill) oppmerksomheten tilstrekkelig og innbyr til gjenkjennelig hverdagsdrama. I tillegg slår den et slag for sterke kvinnelige rollefigurer.

Se hele greia på nett-Tv hos NRK. Gratis er det også!

PS: Språkkyndige har sikkert arrestert meg allerede, så dere får ha meg unnskyldt for at jeg ikke gadd å bruke de islandske bokstavene som Þ istedet for T/Th, ð istedet for d, og diverse andre islandske skrifttegn som liten strek på skrå over o og a og så videre. Jeg burde ha gjort det men det tok for lang tid å redigere inn 😉

#TVserier #seriesnakk #drama #dramaserier #nordicnoir #NRK #netttv #fangar #fangar2017 #prisoners #prisoners2017

FANGAR

Kom gjerne med kommentarer 😉

Filmanmeldelse: DUNKIRK – episk krigshelvete

Dunkirk er en adrenalinpumpende klaustrofobisk Oscarnominasjonsmaskin som dundrer gjennom 1 time og tre kvarter.


FILMANMELDELSE:

DUNKIRK

USA (USA/UK/Frankrike/Nederland), Actiondrama/Krig, 2017
Regi: Christopher Nolan
Med: Mark Rylance, Tom Hardy, Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D`Arcy, Harry Styles og Fionn Whitehead, med flere.

Sett på kino


For det kan ikke være mye tvil om at Christopher Nolans mesterverk Dunkirk, som bygger på historiske hendelser fra 2. verdenskrig, blir å sanke nominasjoner til Oscar, og sikkert noen priser også. Det fortjener den da også til fulle. Krigsfilm har nemlig sjelden vært skildret mer gjennomgående nedstrippet, ærlig, og menneskelig, samtidig som krigens råskap, djevelskap og død lurer fra alle kanter; fra luften der bombefly nådeløst sikter inn sine mål, eller fra sjøen, der torpedoer medfører død og masseødeleggelser.

De fleste har kanskje allerede vært på kino og sett denne sommerens store film som hadde norgespremiere i midten av juli, men er du etternøler, slik jeg av diverse grunner var grunnet ferietid og slikt, bør du benytte sjansen før filmen tas av plakaten. Dunkirk er nemlig en film som på alle mulige måter kler kinoformatet. Den er storslått visuelt. Og ikke minst er det lyd. Mye og suggerende lyd. Filmens soundtrack sørger nemlig for at opplevelsen sammen med den rugende spenningen som ligger i den nakne handlingen gir et uttrykk som får blodet til å bruse, mens man sitter som på nåler i kinosetet.

Slik føles ihvertfall de omlag 30 første minuttene av Dunkirk for min del; som en adrenalinpumpende ulende krigsmaskin som aldri lar deg få ro i kroppen, som aldri lar deg senke deg rolig ned i kinosetet, som aldri lar deg føle deg trygg på at faren er over. Slik fortsetter det også i store deler av resten av filmen, men da er man blitt vant med det. For du vet at faren ikke er over. Krig er et inferno, hvor kun de heldige slipper unna, med de arrene det setter på sjel, sinn og kropp. Det er klaustrofobiske og intense scener, med få rolige stunder.

Historien i Dunkirk er egentlig ganske enkel og føles helt down to earth, naken og nedstrippet, uten fiksfakserier, klisjèfulle tårepersere og dilldall. Året er 1940, med andre verdenskrig som bakteppe. Vi befinner oss i Dunkirk på den franske kysten, hvor flere hundre tusen soldater fra Storbritannia og Frankrike/Belgia er omringet av tyske tropper, fanget mellom beleiringen i byen på den ene siden og havet på den andre, og med stadige luftangrep å søke ly for. Omlag 400 000 britiske soldater, som desperat venter på transport over den engelske kanal. Det er ikke så langt over til Dover og England (kun noen mil), soldatene kan praktisk talt nesten se hjem. Se friheten. Hadde det bare ikke vært for at de er fanget der på stranden. Det var et tapt slag, hvor overlevelse vil være en seier i seg selv.

Handlingen skildres fra tre hold. Fra luften der britiske jagerfly prøver å beskytte de nærmest hjelpesløse unge mennene under seg. Til havs der en av mange britiske småbåter er på vei fra England over til Dunkirk for å med livet som innsats forsøke å redde ihvertfall noen liv. Og ikke minst gjennom øynene til Tommy, en britisk ung soldat som desperat forsøker å overleve og komme seg helskinnet hjem.



Fionn Whitehead gir et menneskelig ansikt til massene av britiske soldater.

 

For meg hittil helt ukjente FIONN WHITEHEAD (født 1997) spiller hovedrollen som Tommy. Hvis man kan kalle det for en hovedrolle? Faktisk er det nevnt at filmen ikke har noen hovedroller, men et lag med skuespillere som vies like stor plass. Vel, for meg er iallefall Whitehead den jeg vil kalle hovedrolleinnehaveren, selv om både Mark Rylance, Kenneth Branagh og Tom Hardy også har store roller.

Men tilbake til sorthårede Whitehead. Sjelden har jeg i en krigsfilm sett en mer, med fare for å gjenta meg selv, mer menneskelig og gjennomgående ærlig tolkning av fortvilelse og desperasjon. At Fionn Whitehead nok også ser ung og uskyldig ut, nærmest talt som svigermor og svigerfars drøm, er intet minus, snarere tvert om. Whitehead gjør kanskje ingen monsterprestasjon som får deg til å gispe, men han leverer så gjennomført stilrent, nedtonet og glimrende at det ikke er tvil, gutten må Oscarnomineres. Dog har han ikke allverdens med replikker (hele filmen har litt knapp dialog), noe som kanskje kan bety at han forbigåes i det racet? Whitehead imponerer iallefall, og har hele tiden et 100 prosent troverdig uttrykk.

Ombord på den lille fritidsbåten med retning Dunkirk styrer MARK RYLANCE, eller Mr. Dawson som han heter, med stø og sikker kurs, og det utspilles selvsagt et drama på liv og død også ombord på den lille jolla hans, der han flankeres av sønnen (om jeg ikke husker feil) spilt av TOM GLYNN-CARNEY, og sønnens kamerat spilt av BARRY KEOGHAN. Et velspilt drama også ombord der, dog med en hendelse som vel ikke var så nødvendig?

Ellers er det solide og svært gode biroller av Kenneth Branagh og James D`Arcy i rollene som offiserer på stranda, Tom Hardy og Jack Lowden (som begge spiller jagerpiloter), Cillian Murphy (granatsjokkpreget soldat som reddes av Dawson), og Aneurin Barnard (Gibson), samt flere andre. Jada, selvsagt også One Direction-popstjernen Harry Styles er solid.


Farer lurer fra alle kanter, særlig fra oven…

 

Skuespillet er det altså ikke stort å trekke på. Faktisk nær sagt ingenting. Lyden er allerede nevnt, men den må trekkes frem igjen. Det er suggerende. Så er det da også det tyske komponistesset Hans Zimmer som står for filmmusikken.

Spesialeffektene sitter som et skudd, og filmens kinematografi er regelrett som skapt for det store kinoformatet. Blått hav, bomber, eksplosjoner, luftige flykamper, og en diger sandstrand, med Dunkirk som et røyklagt bakteppe. “Dunkirk” preges av flott fotografering. Også på det området må det betegnes som stilrent og med en effektfull intensitet.

At filmen kanskje ikke er helt historisk korrekt og at tidslinjer er pusset på får så være, det bryr jeg egentlig meg ingenting om, for dette er film. Fiksjon, basert på virkelige hendelser. Historikere som freser over mangler kan sikkert finne noe spennende på en eller annen dokumentarkanal på TV istedet.

Det som er med på å løfte “Dunkirk” opp blant krigsfilmsjangerens øverste elite er den nedstrippede stilen. Krigens årsaker er underliggende og ikke en del av handlingen, det er ingen direkte konfrontasjoner og eksplisitte avbombede lemmer a la slagmarkene i filmer som “Hacksaw Ridge”, ei heller er det en film med utpreget heltedyrkelse selv om man finner noen åpenbare heltefigurer her også. Likevel er følelsen av angsten, hjelpesløsheten og at det neste angrepet aldri er mer enn en armlenge unna tilstede konstant.

Ærlig talt finner jeg ikke så mye å trekke “Dunkirk”  for når det gjelder det filmtekniske som spill, lyd, foto, handling (en noe snever handling kanskje,  men hele filmens premiss ligger jo i at den skildrer en enkelt evakueringsoperasjon ved krigens inferniske ødeleggelser). Manus virker solid og regien er stram og tillater ikke de store sidesporene. Heeelt klisjèfull er den vel ikke, og selv om jeg virkelig syns “Dunkirk” er en knallgod film, så er det også en film som utmatter litt.

Til syvende og sist viser også “Dunkirk” at i en krig er det ingen rettferdighet. Hvilke våpen du har spiller nesten ingen rolle for om du overlever eller ikke. Helt fullstendig fullkommen er ikke Nolans film, men “Dunkirk” står som et episk mesterverk innen krigsfilmsjangeren, så selv om jeg sikkert kunne forsvart en femmer gidder jeg ikke annet enn å gi full pott på terningen, her representert ved filmhjerter istedet for terningøyne.

DUNKIRK

#Dunkirk #film #filmer #filmsnakk #filmtips #kino #kinofilm #kinotips #krigsfilm #action #thriller

DUNKIRK går fortsatt på kino flere steder i Norge, og ihvertfall i de største byene. Filmen gjør seg sikkert godt også hjemme på Blu-Ray, DVD og digitalt når den tid kommer, men godt lydanlegg anbefales isåfall. Uansett er den helt klart en film som passer perfekt for kinoformatet.

Har du sett “Dunkirk” og har kommentarer å komme med? Kommentarfeltet er stadig åpent døgnet rundt 😉 Vi preikes!

Alle foto(stillbilder) tilhører rettighetshavende produksjonsselskaper.

Gripende tysk drama på kino – Sett av et par timer til 24 UKER

24 Uker – eller retten til et helt liv?

Det tyske dramaet 24 UKER bør være en kandidat til å bli Oscar-nominert i klassen for beste ikke-engelskspråklige film, for selv om filmen ble lansert i 2016 er det i år den har blitt sluppet internasjonalt. Endelig er filmen nå klar for norske kinoer.


FILMANMELDELSE

24 UKER (Originaltittel: 24 Wochen), Drama, Tyskland, 2016
Regi: Anna Zohra Berrached
Norgespremiere på kino 25. august

Anmeldelsen skrevet på hukommelse etter å ha sett filmen på nett i november 2016 som del av et filmprosjekt


24 Uker er nemlig en film verdt å få med seg. Undertegnede så filmen på nett allerede i november 2016 som deltager av filmdistributør Arthaus prosjekt “Scope 100”, hvor 100 utvalgte filminteresserte skulle se gjennom 8 nye europeiske toppfilmer, og i fellesskap stemme frem en vinner som skal få norsk kinodistribusjon. Vinnerfilmen ble, med klar margin, “24 Wochen”, eller på norsk “24 Uker”.

At nettopp denne filmen ble vinneren gledet meg stort, for 24 Uker er en sterk film, med en tematikk som både er engasjerende, og en smule kontroversiell.

Filmen tar opp store moralske dillemmaer i livet, hvor vi som publikum blir konfrontert og må ta stilling til eksistensielle spørsmål som hvem bestemmer over retten til liv, og er det alltid barnets beste som står i fokus når de vordende foreldre må ta livets viktigste avgjørelser.

Uten å spoile for mye er 24 Uker en film der abortspørsmål er kjernen. Når et vellykket og velstående kjendispar venter sitt andre barn, slår idyllen sprekker når de en dag får alle blivende foreldres store mareritt servert fra legene: det er noe alvorlig galt med det ufødte barnet.

24 Uker overrasket meg veldig i positiv forstand. Det er en hard film, ja, men den holder interessen min oppe fra start til mål, og er ikke kjedelig i noen sekvenser. Kanskje er den mindre dramatisk enn hva den kunne vært?
De første 30-40 minuttene er ganske lyse og oppløftende, før stemningen i filmen snur. Etter dette er filmen markant mørkere, mere nedstemt og byr på en del tungsinn, men også noen lyse øyeblikk. Det er en nerve hele veien, noen av scenene i siste halvdel er ukomfortable å se på (noe som er et pluss, det betyr at filmen evner å bevege), og det er velspilt.

De to hovedrolle-karakterene Astrid og Marcus bærer filmen godt, i filmens begynnelse får jeg et inntrykk av at de er et glatt og overfladisk par, men de fremstår veldig sympatiske og ekte gjennom filmen, særlig Marcus (flere som syns han ligner på Peter Stormare? ;p). Paret har også et barn fra før, Nele, som er et lyspunkt i filmen.

24 Uker er en bevegende film, den har unektelig et tungsinn over seg, men inneholder også flere sekvenser som innbyr til lettere sinnsstemning. At 24 Uker er en viktig film er hevet over enhver tvil, og det er en film som sikkert vil passe for et  bredt spekter av mennesker i ulike livsfaser, men spesielt vil jeg anbefale filmen til småbarnsforeldre, unge voksne i etableringsfasen av familie, foreldre generelt, samt motstandere og tilhengere av abort, som på hver sin side sikkert vil finne gode poenger for sin kamp. Filmen er altså tysk, og det er greit å merke seg, har jeg lest, at abortloven er noe annerledes i Tyskland enn i Norge. Men det la ikke noen demper på filmen for min del.

De to hovedrolleinnehaverne Julia Jentsch og Bjarne Mädel gjør strålende prestasjoner. Særlig førstnevnte utmerker seg det lille ekstra. En feilfri film er det ikke, man finner en del velkjente klisjèer for eksempel, men fortellerstilen føles autentisk og ekte, og bidrar til å gjøre 24 Uker til en gripende filmopplevelse som sitter i kroppen en stund.

24 UKER –

#24uker #24wochen #24weeks #arthaus #arthausfilm #film #filmtips

Film: Going in Style (2017) – småpludrete ranskomikk

Tre Oscar-vinnere er ingen garanti for at en ranskomedie blir en suksess.

Det er GOING IN STYLE (USA, 2017) et eksempel på.

Den amerikanske komedien, regissert av Zach Braff (best kjent som skuespiller i serien “Scrubs”), som skilter med filmlegender som selveste Morgan Freeman (80), Michael Caine (84) og Alan Arkin (83) i hovedrollene, er ute på fysisk kjøpefilm nå. Filmen kan selvsagt også leies, kjøpes og sees digitalt på nett på diverse filmplattformer som blant andre iTunes. Morgan Freeman er en av mine favorittskuespillere, så jeg måtte selvsagt få med meg denne filmen, og filmanmeldelsen er basert på Blu-Ray-utgivelsen.

De tre aldrende herrene spiller tre gamle venner som i desperasjon over at pensjonsfondet deres slukes av et råttent firma som flagger ut, og den enda mer pillråtne banken deres, bestemmer seg for å rane banken. De vil ta tilbake det de rettmessig mener å ha krav på for å unngå å miste hjemmene sine. Etter en mindre vellykket selvtrening på å øve seg i å bli kjeltringer allierer de seg med en banditt, røyker litt tjall, og slik pludrer filmen gjennom bortimot to timer.

Klarer de å rane banken? Overlever de? Kommer de seg unna FBI?

Dette kunne lett blitt en type film full av platt og klein humor. Slik er det heldigvis ikke, men brorparten er mest flatt eller litt for kjedelig. Ikke flaut eller kleint, men desverre for lite morsomt. Man trekker dog på smilebåndet noen ganger iløpet av spilletiden, men morsomt? Egentlig ikke. Doser med lakonisk lun humor, om man kan ordlegge seg slik, er det, og “sånn er det å bli gammel”-humor er det plenty av. Filmen funker sånnsett helt greit som tidtrøyte og unnskyldning for å dra fram filmsnopet.

Verken Freeman eller Caine er utpreget morsomme i filmen, og begge har vel også i sine lange fartstider som skuespillere vist klasse i andre typer roller enn de komiske. De er to trivelige gamle gubber (også i filmen) som behersker rollene sine bra, man ser jo at de har noen timer foran kamera (hehe), og de spiller på det trygge. Litt morsomme kan de være i flekkene, men du ler ikke brokk på deg av det de byr på. Alan Arkin, som er den jeg har sett klart minst av blant de tre fra før, er i alle tilfeller den som kler rollen best. Han er den smågretne gamle gubben, mens de to andre er mer distingverte. Det vil si; Morgan Freeman er Morgan Freeman. Han er god, selv om han ikke er veldig morsom i replikkene sine, med noen unntak. Caine er derimot tørr. Og litt koselig da. Imponerende er det ihvertfall at trioen i en meget godt voksen alder is still going strong, eller fortsatt “going in style” og spiller inn filmer.

Høydepunktet står nok birolleinnehaver Christopher Lloyd (78) for. Lloyd, for alltid udødeliggjort takket være “Tilbake til fremtiden”-filmene og replikken “Great Scott”, fyller rollen som eksentrisk, sprø og virkelighetsfjern gamling utmerket. Lloyd er morsom i sine scener. Han har “Great scott”-uttrykket i øynene et par ganger, og jeg ventet bare på at han skulle servere de to gyldne ordene. Men det ville vel blitt litt for meta 😉

Going in Style har noen små referanser til andre filmer, noe filmdetaljfreaker nok finner verdt å nevne (*kremt*), og et par andre småmorsomme biroller er det også. Matt Dillon faller ikke inn i den kategorien, i sin FBI-dress, mens derimot Kenan Thompson som butikksjefen som får besøk fra gamlehjemmet er vittig.

Filmteknisk sett er det heller ingen memorabel visuell opplevelse. Nedtellingen mot det store brekket gir et rotete inntrykk med en merkelig klipping som ikke passer inn i resten av filmens uttrykk, og verken manus eller regi er spesielt stilfullt eller spennende utført. Foto og scenografi ellers er på det jevne og bildet er rent og lyden bra, blablabla. At historien ikke er særlig plausibel betyr mindre, eller forsvinnende lite.

Er det så verdt å spandere tid og penger på å se dette?

Tja. Going in Style er et lett forglemmelig småpludrete passe feelgoodaktig tidsfordriv, uten særlige overraskelser. Tre Oscar-vinnere på plakaten. Okay, de får et filmhjerte hver. Going in Style er av den type film som hadde passet best som “rett på video” (eller Blu-ray Disc, det var da også der jeg så den…).  Terningkast 3.

GOING IN STYLE (2017)♥  ♥  – – –

#film #filmsnakk #filmhjerte #filmer #filmanmeldelse #GoingInStyle

PS: Andre nye filmer <<på markedet>> som jeg har tenkt å se i tiden fremover og kanskje gidder å skrive noen ord om er “Gold”, “Kong Skull Island” (ja, faktisk…), “Life” og “T2 Trainspotting”, og kanskje noe nytt fra Netflix (jeg så nettopp en underholdende, mystisk og spennende spansk krimthriller fra 2016 som gav Agatha Christie-følelse der. Sjekk ut “The Invisible Guest” (Orig.tittel: “Contratiempo”). Kanskje blir det noe kinofilm også?
Sjekk innom her av og til eller følg Filmhjerte på Facebook for oppdateringer.

PS II: Har du kommentarer om GOING IN STYLE eller vil du syte over hvor dårlig anmeldelsen av filmen er? Eventuelt si deg enig? 😉 Kommentarfeltet er som vanlig ditt.

Chattes!