TWIN (NRK) – Tvillingdramatikk fra smellvakre Lofoten

NRKs ferske spenningsserie Twin er mest av alt en heidundrande reklameplakat for Lofoten, krydret med spenning og identitetskriser!

For statskanalens storsatsing Twin, med Norges ukronede skjeggekonge Kristofer Hivju i hovedrollen, sitt absolutt sterkeste kort heter utvilsomt Lofoten.


Lars Jørgen Grønli, [email protected]


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: TWIN
Norge, 2019, Spenning/drama/thriller,
8 episoder på ca 43 min hver

Serieskapere/regi: Kristoffer Metcalfe og Erika Calmeyer
Medvirkende: Kristofer Hivju, Rebekka Nystabakk, Gunnar Eiriksson, John Sigurd Kristensen, Mathilde Holtedal Cuhra, Marlon Langeland, Kim Sørensen, med flere
Twin kan sees hos NRK TV (nett-TV)
Hvor: Twin kan sees på NRK og NRK TV(Nett-TV)

Denne serieanmeldelsen er basert på de 4 første av 8 episoder


Med en handling i hovedsak lagt til den bittelille og alldeles nydelige Sakrisøy like ved Reine, og vidunderlige Unstad med den fabelaktige Unstadstranda, som er et surfeparadis for eventyrlystne, får vi bivåne den fabelaktige naturen spektakulære Lofoten byr på, for anledningen antrukket i høstdrakt. Jeg har vel brukt begrepet naturpornografi før, men ingenting kan beskrive Lofoten bedre. Lofoten er Norges villeste og vakreste område. Ferdig snakka. Hver gang kameraet sveiper utover havet og fanger bølger som slår inn mot land, sneier innom knauser, holmer, strender, fjell og nordlyshimmel, er det som en orgasme for øyet.

Hiver du i tillegg inn et krimplott i disse omgivelsene må det vel bli bra?

OMG! Brødrene har oppdaget Unstad. Ikke vakkert i det hele tatt….neeeeidaaa!! Foto: NRK

Locations for serien, eller innspillingssted på godt norsk, kunne med andre ord ikke vært bedre, og seriens foto er selvsagt strålende.

At serien dessuten finner sted på høsten gjør den egentlig bare bedre, da det rufsete været gir en effektfull dimensjon til landskapet vi befinner oss i.

Serieskaper Kristoffer Metcalfe uttalte tidligere i år til NRK at Lofoten som innspillingssted var en viktig del av historien. Han får i en artikkel hos iTromsø støtte for det fra Gunnar Eiriksson, som spiller en av birollene i serien.

Det nordnorske gemyttet kom virkelig til sin rett. Det er noe med den nordnorske viljen som gjør at folk jobber ekstra hardt for å få ting til å skje. Uten forkleinelse for andre deler av landet vet jeg ikke hvordan det ville gått andre steder enn her?

– I tillegg må man også være forsiktig med å ikke eksotifisere landselen for mye. Noen ganger under innspillingen var naturen så vakker at regissøren mente folk ikke ville tro på det. Det handlet litt om å finne ut hvilken serie man ønsket å være. Skal det være masse fine dronebilder eller skal man la Nord-Norge være et bakteppe for et normalt liv. Jeg er glad vi gikk for det siste, selv om det naturligvis også er vakre naturbilder, fortalte Eiriksson.

Nå er selvsagt ikke natur hva “Twin” handler om, så når seriens bakteppe i form av Lofoten er det første jeg trekker frem, er nok det et hint om at serien ellers ikke er helt der oppe. Slett ikke dårlig – for serien har sin egenart – men heller ikke verken mesterlig eller enorm.

Hørt den om han som møtte seg sjøl i døra? Foto: Eirik Evjen / NRK

To identiske tvillingbrødre fra østlandet har funnet sitt surfeparadis i Lofoten. Men hvor lenge var Adam og Erik i paradis? (pun intended, hihi). 15 år senere møtes de igjen etter like mange år uten kontakt.

Erik, surfeboms, snylter og uten noe å ta ansvar for, men akk så likevel med noe så kjedelig som pengeproblemer og betalingsforpliktelser for å kunne opprettholde sin sorgløse tilværelse. Uhørt! Men han finner nok på noe, som han selv sier.

Og Adam, vellykket daglig leder av et populært turistanlegg, respektert og avholdt i lokalmiljøet, etablert familefar med kone, datter og adoptivsønn. Det mangler bare hund og volvo, så er A4-ramma komplett.

En katastrofal natt samt en sammenfallende bilulykke snur imidlertid opp ned på tilværelsen, når Erik må ta Adams plass. Når en krangel mellom de to brødrene utarter seg ender Adams kone Ingrid opp med å på ulykksalig vis ta livet av mannen sin. For å slippe å fortelle om hva som skjedde siden de frykter å ikke bli trodd, må Erik ta Adams plass.

Plottet i seg selv virker forsåvidt spennende å utforske i en serie, hvor identitet er tenkt å stå sentralt. Den overlevende bror blir i løpet av serien konfrontert med ulike identitetskriser og mer eller mindre bisarre opplevelser. Det er for eksempel ikke alle som får oppleve sin egen begravelse, eller stå ansikt til ansikt med folk man kjenner som forteller deg hva de syns om deg, mens de tror de snakker med broren din. Som seer er det imidlertid litt for mange hull i skroget hvor det siver inn vann til at det blir en tørrskodd reise.

Det føles ikke riktig nervepirrende nok, men det er kanskje ikke det største problemet?

Sannsynlighetsbristen ved at en som ikke har hatt kontakt med broren sin på årevis nærmest over natta kan ta hans plass, uten at noen ser eller aner at noe ikke stemmer, trenger jeg egentlig ikke gå mere inn på enn å si at den ikke er ubetydelig.

Særlig når vi også har i bakhodet hvor ulike de to brødrenes liv har vært, og hvor store forskjeller det er mellom dem, bortsett fra utseendemessig. Nettopp dette er jo noe serien også fokuserer på.

Man må altså velge å se mellom fingrene med det og la det passere. I en av scenene mellom “far” og datter sier datteren at hun en gang så et program på TV om to identiske tvillinger som ikke hadde sett hverandre siden fødselen, og når de møttes etter 20 år så de fortsatt kliss like ut, og jeg tar meg i å tenke at jøss så lite tilfeldig at akkurat den setninga er lagt inn i dialogen.
Jeg tar meg nemlig også i å tenke at, når vi nå er inne på sannsynlighetsbrister, at det kanskje er litt snålt at akkurat disse to identiske tvillingene fortsatt ser kliss like ut, helt likt av både form og fasong på hår, skjegg, bart og kroppslig pondus, rynker, trekk og stemme.

Hvorfor sier hun det i samtalen med (den hun tror er) faren? Er det fordi hun aner at far ikke er far, eller er det fordi serieskaperne rett og slett følte et behov for å “sannsynliggjøre” plottet sitt gjennom noe som føles som hjelpetekst for seerne?

Javel, vi får ta den andre hånda frem og se mellom fingrene i den og ;p Det er jo som kjent fiksjon, og identitet er jo budskapet som er viktigst.

Ingrid (Rebekka Nystabakk) og Erik (Kristofer Hivju) i et dramatisk øyeblikk. Foto: NRK

Landskapet som ligger som et høstklamt bakteppe til handlingen har jeg tillagt mye vekt, fakta er iallefall at turistnæringen i Lofoten sikkert gnir seg i hendene over gratisreklamen Lofoten får, selv om vi i løpet av seriens første episoder får se at man også i idylliske og trygge Lofoten finner ulmende mørke hemmeligheter og ungdommelig opprør – igjen en tråd til identitet og hvem man er eller vil være.

Seriens univers glir greit inn under paraplyen nordisk noir. Vi serveres et mørkt drama med (antar jeg, siden jeg ennå ikke har sett hele serien) bakomliggende mørke hemmeligheter. Det uaktsomme drapet og den dystre stemningen som deretter rår som rammes inn av Lofotens overveldende natur, er engasjerende på sine måter, selv om det mangler en del rundt det dramatiske, nervepirrende og avhengighetsskapende.

Hadde dette vært ei bok ville jeg ikke kalt den en typisk “pageturner”, altså noe du bare MÅ lese (se) ferdig så fort du bare klarer, men som fortsatt er såpass tilfredsstillende at man lar seg underholde, engasjere og får lyst til å se resten.

Kristofer Hivju som med denne serien gjør sin første rolle etter “Games of Thrones” er jo som alltid trivelig å se, selv om han ikke er helt ubeskrivelig god i rollen(e) som Erik og Adam. Han er fortsatt kul da, og spiller trygt. Rollefigurene hans er dog litt flate (!) merkelig nok.

Et langt større spekter av følelser, inkludert frykt, redsel, fortvilelse, angst, sinne og usikkerhet, får vi derimot se hos Adams kone Ingrid, ulastelig antrukket med ullgenser og stadig på farten mellom dekkoperasjoner, barnebursdager, tenåringsdatterkrangler, og jobb, utmerket spilt av veldig TV-ukjente Rebekka Nystabakk. Hun har i all hovedsak tidligere kun stått på teaterscenen, men gjør en imponerende prestasjon (om enn ikke alltid troverdig plottet tatt i betraktning), så henne vil vi se mer av på skjermen!

Det øvrige rollegalleriet er litt av det trauste slaget. Forsåvidt “ekte” og hverdagslig, uten å bli gitt nok dybde.

Riktignok liker jeg noen av de, som den ene politibetjenten, Frank, spilt av serienykommer Gunnar Eiriksson. 34-åringen fra Tromsø er utdannet som skuespiller og har flere år med teater bak seg, men leverer her sin TV-seriedebut. Han er en forholdsvis ung politibetjent, alenefar til ei ung jente i skolealder, bestevenn av Erik, og med en interessant forhistorie.

Spennende er også absolutt 15 år gamle Mathilde Holtedahl Cuhra, også hun fra Tromsø, som spiller Ingrid og Adams tenåringsdatter Karin, som er av det kranglete og opprørske slaget.

Karin og Jonas…eeh, jeg mener Lukas, får et godt øye for hverandre…Foto: NRK

Skulle du som meg undres på hvor Jonas tok veien etter SKAM? Joda, han har flytta nordover, blitt surfer og tatt navnet Lukas ;p
Marlon Langeland, allemannseie gjennom den herlige rollen som Jonas i SKAM, er iallefall å se i en liten birolle som surferen Lukas.

Ellers, siden Filmhjerte holder til i Tromsø, er det moro å kunne bemerke at flere av skuespillerne i serien i tillegg til de allerede nevnte kommer fra nettopp filmmetropolen Tromsø (hehe). Veteranen John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv) spiller Ingrids far, Alfred. En typisk Kristensen-rolle. I mindre biroller kan vi også se Kingsford Siayor (sist sett i islandske “Innesperret” der han spilte forelsket afrikaner) som politietterforsker, og Sigurd Lakseide som festglad rånekjører, samt Fanny Bjørn, Torstein Bjørklund, Sara Daldorff Kanck (spiller politi-Franks 9-årige sjarmerende datter) og Ragna Schwenke (om sistnevnte er fra Tromsø vet jeg ikke, men holder vistnok til der).

Nå har jeg når dette skrives kun sett 4 av 8 episoder, samt traileren for serien, de fire siste episodene slippes i puljer på to om gangen 10. og 17. november på NRK TV / NRK.

Inntrykket av TWIN, som skal være et spenningsdrama, er at spenningen foreløpig ikke er trykkende nok, og et tykke fra å være veldig nervepirrende, men som fortsatt har mer enn nok elementer i seg til å være tilstrekkelig tiltalende til å ville se fortsettelsen. Dynamikken mellom Erik og Adams nylige enke Ingrid og datteren Karin inneholder spenningsmomenter, særlig når Karin begynner å ane uro, og i bakgrunnen lusker trafikkpolitibetjenten Frank, som ikke har slått seg til ro med at Eriks dødsfall skyldes en ulykke.

..og pusten! Jepp, Lofoten er pustfrarøvende! Foto: NRK

Så var det jo Lofoten da. Herregud, terningkast 6 der. Hva TWIN angår må man nok nøye seg med en anelse mer lunken bedømmelse. Slår vi sammen handling, manus, skuespill og landskap havner Filmhjerte på 4 filmhjerter, altså terningkast 4. For alle som syns Lofoten er et deilig sted er TWIN seff en må-se-serie, og er du tilhenger av norsk drama kan Filmhjerte anbefale Twin.


TWIN (NRK / NRK TV, 2019): ♥  ♥  ♥  ♥  –  –


Alle fotos: NRK / skjermbilder fra NRK TV

Mørke demoner over Luther i adrenalinfull siste (?) sesong

Den fire episoder “lange” sesong 5 av Luther byr på gjennkjennbar spenning.

Serieomtale/anmeldelse: LUTHER

Sesong 5, Storbritannia, 2019

Antall episoder: 4
Hvor: Netflix
Medvirkende: Idris Elba, Dermot Crowley, Michael Smiley, Ruth Wilson, Wunmi Mosaku, m. fl.
Aktuell: Sesong 5 ble sluppet på Netflix i april

Den britiske krimserien Luther ble fort en av mine favoritter blant krim etter at serien premierte i 2010, med en frakk-kledd Idris Elba i tittelrollen som den rufsete drapsetterforskeren John Luther. Tilsammen er det laget 21 episoder, fordelt over 5 sesonger fra 2010 til 2019. Hele serien ligger på Netflix, og får selvsagt en soleklar anbefaling fra Filmhjerte, selv om den nye sesongen ikke er like bra som de to første (ses. 3 og 4 pekte nedover, mens ses. 5 gir en opptur).

Fortsatt har Luther Londons underverden og mørke demoner som bakteppe, og i kjent stil fra de foregående sesongene vikles han inn i mordetterforskninger som både er krevende og viser hans kvaliteter som drapsetterforsker, samtidig som de stiller spørsmål ved hvor lojaliteten hans ligger. Som tidligere får vi også denne gang bivåne Luthers etterhvert tvilsomme metoder og bekjentskapskrets, særlig når en gammel kjenning og nemesis, ikke overraskende, dukker opp.

Det kan neppe være å anse som en spoiler å røpe at Luthers “mørke demon”, Alice (Ruth Wilson), er tilbake. Som alltid medfører det et aldri så lite helvete for den hardbarka Luther når Alice lusker rundt nærmest som en kvinnelig Hannibal Lecter-hybrid. Med London som et gritty og bekmørkt bakteppe er stemningen like dyster som før.

Den kun fire episoder lange sesong 5 sentrerer seg rundt forsvinningen av sønnen til en høytstående gangster, samt flere brutale, blodige og rituallignende drap. Det psykologiske spillet mellom et legeektepar står også i fokus. At historien har brister får vi finne oss i, det er tross alt krim og fiksjon.

Luther og den nye kollegaen hans, Catherine Halliday (Wunmi Mosaku), prøver å løse en rekke med brutale drap som ryster samfunnet. Samtidig er gangsteren George Cornelius på jakt etter den savnede sønnen sin. I sentrum av begge saker står en mann, som trekkes inn i et livsfarlig hevntokt. Hans navn er Luther.

Luther sesong 5 byr fortsatt på et gjennomgående mørkt London som backdrop for handlingen, det er fortsatt adrenalinfull spenning og gufne drap, samt upåklagelig skuespill. Luther vandrer fortsatt rundt med det grålige skjegget i trynet, den velkjente skjeggmatchende frakken, og den bekymrede minen. Idris Elba gjør rollen som Luther glimrende. Som “alltid” innhentes han av fortiden, og der ligger også disse episodenes mest synlige minus.

For selv om sesong 5 som altså nylig ble sluppet på Netflix er både underholdende og har godt med spenning og nerve i seg blir det likevel for lite nytt. Både drapssaken og omstendighetene rundt en kidnappet gangstersønn vikler Luther inn i en verden vi vel føler vi har sett mye av han i før. Det blir litt “been there, done that” over det.

Imidlertid er det likevel et gledelig gjensyn. Er du fan av krim, særlig britisk, og attpåtil likte de foregående sesongene av Luther, da er det ikke bortkasta tid å la øynene sluke de fire under timeslange episodene. Luther er nemlig fortsatt et solid stykke britisk krimverk.

Så kan man jo diskutere til man blir grønn hvorvidt man syns sesongfinalen og enkelte karakterers (mis)bruk er bra eller ei, og om det åpner for flere sesonger eller en Luther-film som Idris Elba tidligere har ønsket, eller tvert imot betyr Luthers endelige farvel i floraen av krimserier?

Klimakset i sesongfinalen legger iallefall både tilrette for at Luther nå rider inn i historiebøkene for godt, samtidig som det nesten garantert finns en åpning for en fortsettelse hvis man vil.

Det er vanskelig å si noe mer uten å servere flere spoilere.

De to-tre første sesongene vurderer jeg til terningkast 5, sesong 4 var mest tull, mens man nå lander på fire øyne. Eller i dette tilfelle fire av seks filmhjerter.

Luther, sesong 5: ♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Heimebane-slakt på Twitter

Det tok fyr på Twitter etter episode 3 av Heimebane, som av mange totalslaktes.

Som jeg selv skrev i recapen min av episode 3 var episoden tidvis fryktelig svak og uten tvil dårligste episoden i serien til nå, med en troverdighet som skrapet bunnen. Jeg digger jo Heimebane, og følte egentlig at jeg var litt snill i episode 3-bloggposten om episoden, for den umiddelbare følelsen etter å ha sett episoden der Varg havnet i et ugjestmildt bygdemareritt der bygdefolket ble fremstilt som idioter og voldselskende pøbler, var at jeg var flau på seriens vegne.

Jeg tok derfor turen innom twitter en stund etter at episoden hadde vært vist på TV for å se etter publikums meninger, og kritikken hagler mot den til nå sterkt kritikerroste og seerelskede serien, både fra kjente personer og andre.

Jeg skrev dette innlegget mandag morgen, men fikk det ikke helt ferdigflikka og redigert, og i løpet av mandagen har jo også Dagbladet publisert en sak om slakt av episoden. Men men, jeg skal jo ikke konkurrere med Dagbla` 😉

Her er iallefall noen av de reaksjonene jeg syns var best fra de som kvitret på twitter:

 

En av de bedre kritikkene var denne, hvor tre meget sentrale spørsmål stilles:

Riktignok var det ikke alle som mente dette var helt urealistisk…

 

Sammenligningene med en del filmer var det noen av…

 

Forfatteren av denne tweeten oppsummerer egentlig mine følelser greit:

At bygde-Norge ikke akkurat ble løftet frem var det flere som påpekte:

 

Men midt i all kritikken er det også de som slett ikke fant episoden dårlig:

Det var imidlertid delte meninger om hvorvidt det var en elskverdig episode…

 

Så er det bare å håpe at episode 4 blir bedre 😉

 

Les også:

Heimebane, sesong 2, episode 3 – en slags recap

 

Heimebane, Sesong 2, episode 2 – en slags recap

Heimebane – Sesong 2, episode 1, en slags recap

Kilder: Twitter
Foto: NRK og Twitter

Heimebane, sesong 2, episode 3 – en slags recap

Episode 3 av “Heimebane” var faktisk nokså ræva!

Noe Adrian smertelig fikk erfare i episoden kalt “Sviræv”.

Men for å ta det først som sist. Den tredje episoden i sesong 2 går rakt til bunns av de til nå 13 episodene. Dette var rett og slett tidvis traurige greier. Ja, episoden var faktisk så svak manus- og historiemessig til tider at jeg vred meg foran skjermen.

Troverdigheten i Heimebane har til nå vært veldig bra, man har laget situasjoner som både har virket ekte nok og gitt det nok dybde, man har laget interessante dillemmaer og “caser”, og fått mellommenneskelige dramaer med gjenkjennelsesfaktorer, men episode tre sine hooligans og et tettsted stappfult av lokale hillbillyer, reale “bygdetullinger” som mer enn gjerne både truer og bruker fysisk makt, var desverre så lite troverdig, så dårlig iscenesatt, at episoden satte minnene mange tiår tilbake i tid, til trasige flaue filmer og serier om lukkede små bygdesamfunn der byfolk blir sett på som uønskede gjester, og der lokalbefolkningen fremstilles som rånete tullinger.

For all del, jeg tilgir Heimebane dette havariet av en episode, for jeg syns det er en god serie, men sesong 2 trenger å ta seg sammen etter dette.

Velkommen til Nærelven, fotball-Norges Beitar Jerusalem…
(sistnevnte en klubb med fans som i virkeligheten går helt bananas)

 

Etter en cupkamp ute på landet, langt inni skauen, et sted ganske nære Helvete, en kamp der Adrian etter å ha blitt hetset av tilskuere kampen gjennom og tråkket på av motspillere jukset og scoret med hånda sånn at Varg vant 2-1, går hillbillyene, den voldselskende lokalbefolkninga, til fysisk angrep på Adrian. Det mener de seg selvsagt berettiget til. Adrian scora jo med hånda, og feira med å hysje på publikum.

Adrian som sammen med Helena har strandet på stadion etter at lagbussen har dratt i hui og hast, lures tilbake dit mens de sitter langs veien og venter på bussen. Eller stadion og stadion fru Blom, nærere en real potetåker med glasskår i graset, og et hjemmelag og fans som både i utseende, klesdrakt og væremåte mer minner om en gjeng nynazister på jakt etter å knuse “elitelobbyen”, eller noe slikt…

Mang en fotballsupporter har nok opp gjennom årene ønsket å sette spillere fra motstanderlaget på plass og drømt om å gi de juling. Men vi med vettet i behold har selvsagt latt det bli med drømmen, og kanskje nøyd oss med verbal utskjelling. Ikke at det er innafor med alt som kommer ut av kjeften heller, og jeg skal jo innrømme å selv i årenes løp ha revet av meg en og annen kommentar fra tribuneplass, dog må jeg si at å synge at motspillere er homo er omtrent like intelligent som å hetse spillere for at de er svart.

Allsang på grensen i Nærelven. Eller over grensen…

 

I “Nærelven”, byen eller tettstedet der Varg er på cupkamp, langt faen ute på landet der tydeligvis ingen lover gjelder, dras ihvertfall Adrian ut på banen en stund etter kamp som straff, hvor han med Helena som hjelpeløs tilskuer ydmykes og utsettes for “sviræv”. Noe som selvsagt er bedre enn om han hadde nektet, for da hadde nok både han og Helena fått seg mer enn bare baller mot ræva…(sic!).

Jeg gidder nesten ikke gå stort mer inn på akkurat den hendelsen enn å si at dette var elendig. Eller passende nok, helt ræva!

Inngår dette i “sviræv”? Ok… Syns det ligner med på vold, men hjemme”supporter” Bjørnar (Robert Skjærstad) er jo ikke voldelig av seg påstod han…

 

At Nærelvens spillere selv bedrev skittent spill, med albuer kjørt i trynet på gjestene, og hjemmelagsspillere som tråkker på Varg-spillere, såing av glassskår og så videre, se det lot selvsagt hjemmefansen – og dommeren – gå ubemerket hen. Så godkjente da også dommeren tidenes handsmål. Hva var nummeret til Brilleland igjen?

Neida, den va`kke borti hånda. Helt sant!

 

Jeg lurer likevel på om Helena, som hadde mobilen med seg, har hørt om å bruke den mobilen? Når hun og Adrian lures tilbake til stadion av en hjemmesupporter, tvinges ut av bilen av ventende hooligans, og ut på banen hvor Adrian stilles opp i mål med bar ræv mot hardtskytende vandaler, så hadde det vel vært mulig for Helena å dra frem telefonen og ringe purken, snuten, eller hva de nå kalles der ute på bygda. FØR de ble tvunget ut av bilen. Eller ringt _noen_! Muligens hadde manusforfatterne tatt seg en “Elveblest” for mye?

Og se hvordan det gikk, Mons! Utspydd buss! 😉

Helena forklarer hvordan VG-redaksjonen tar for seg siste Solskjær-nytt 😉

 

Forresten var vi tilbake igjen til at det er iøynefallende lite Varg-spillere, ihvertfall på bussen til kamp og på hytteleiren….men vi får la det passere.

Episoden i sin helhet var da også nokså pinlig.

Varg er altså på tur til Nærelven, et bitte lite lag et stykke nede i divisjonene. Det er første runde i cupen. Mottagelsen de får er brannfakler, røyk, og en dukke ikledd Varg-drakt som er hengt fra et tre (eller hva det nå var hengt fra).

Oppholdet fortsetter i samme stil, med ugjestmilde idioter nesten hvor enn Varg-gutta snur seg. På den lokale puben, jada Mons og Otto er ute for å drekka dagen før kamp, snytes de grovt.

Gutta boys! Flere enn meg som fikk SKAM-flashback av denne scenen?

 

Øl er vistnok jævlig dyrt i Norge, særlig lokalt mikrobrygg. Og særlig på bygda. 960 kroner. For en øl. Jada. Michael tar seg av regninga. Tvinges til å stille opp på foto med en random spanjol som tydeligvis holder til i Nærelven. “Flott” manus. Under kampen synges det homohets fra hjemmepublikum. Unger som voksne river i for full hals at “Austnes er homo”. Sjarmerende lite sted det der Nærelven gitt.

Mandag klokken 14 blir det offentlig henging og lynsjing på torget. Ta med pisk og godt humør!

 

Forøvrig, laget Varg møtte, og stedet, er for ordens skyld fiktivt. Nærelven eksisterer ikke, verken laget eller stedet, og det skal fotball-Norge og byfolk på utflukt være glad for. Når serieskaperne skulle sende Varg ut på leirskoletur til et ugjestmildt tullested kunne de selvsagt ikke la de møte et “ekte” lag fra et ekte sted. For ingen klubber ville vedkjent seg et slikt miljø. Ingen. Ja kanskje med unntak av det laget med fans som synger om “øl og vold og skamslåtte bønder”…(neida, kødda).

“Alle Varg-gutta reiste hjem fra hyttetur, untatt Pål, han ble visst brukt som leirbål”

 

Skal man dra noe vettigt ut av episode 3 – og det skal jeg selvsagt –  er det samhold. Og at stjernespillere av og til trenger å jekkes ned. Dog ble nedjekkingen av Adrian på trynet. Eller ræva, siden det var den han fikk svi på.

Ihvertfall, laget krangler, samholdet er ikke som det var.  Espen prøver å sveise troppene sammen, med “tvangssosialisering”, quiz og ny romkameratfordeling. Oppmøtet på Espen og Eddies quiz er labert, og spillerne ser ikke ut til å ta den ventende kampen dagen etter på alvor. Helena må troppe opp på puben og dra Mons, Otto og Mario “hjem” til hyttecampen. Kampen mot bygdetullingene vinner Varg altså, etter juks, og Adrian fremstår i episoden som en spiller som plutselig er full av stjernenykker.

Enmannsorkesteret Adrian, alltid full av team spirit…

 

Når så bussen punkterer etter kamp, midt ute i skauen, er det Aron som blir den usannsynlige helten. Han disker opp med traktor og Varg-bussen kommer seg up and running igjen. Arons selvtillit økte i løpet av denne sekvensen, og det er jo fint da. Ellers var episodens høydepunkt at Otto tok et oppgjør med tjafsinga og kranglinga i spillergruppa. Slik en kaptein skal. Så har da også kapteinen selv i løpet av episoden mottatt noen beskjeder om å være mer samlende fra Espen, ettersom han droppa quizen.

Nå er du ute på skogstur, Otto!

Aron dro igang Lorry Gundersen-sangen, til vill jubel på bussen

 

Vi fikk også, bortsett fra å se at det er homohets i lange baner ute på bygda der aksjoner som “gi homohets rødt kort” er fremmedord, noen små hint om den videre tematikken. Keeper-Kasper som har tatt turen til nabohytta til Espen for noen ord sier til Espen at dersom han vil snakke med noen om de ryktene om han og Mario, så kan han godt snakke med han om det. Espen forsikrer at det bare er rykter, og ingenting annet.

Kasper er så langt i serien en tilsynelatende rolig og reflektert ung kar, men man undres på hvordan hans rolle blir videre i den tematikken som kommer senere i sesongen ettersom vi har fått små drypp av en slags bekymring hos han når disse tingene kommer opp. Når publikums homohets mot Adrian ble sunget for fulle mugger av Nærelvenfansen kunne vi også se en ukomfortabel Espen, som ser mot Kasper. Serieskaperne lar iallefall det ikke være skjult hvorhen de ønsker å lede seernes tanker. Så får vi vente og se om det stemmer eller ei.

Så fikk snorkerne sitt løft. Også ungdommen fjonger seg til når de sover 😉

 

Vi så også at Helena konfronterte Adrian med holdningen hans, som hun syns har blitt for dårlig, noe den opplagt har blitt, og hun konfronterte han med løgnene hans om at han ikke har hatt kontakt med Camilla.

Adrian har tydeligvis blitt større enn laget i sitt eget hode, og han er fortsatt grinete på Helena fordi hun ødela landslagsdebuten hans. Sånnsett trengte Adrian å jekkes ned. Så når alle spillere og trenere omsider er trygt på bussen hjem og med stigende humør, sang og styrket samhold etter en ubehagelig bortetur, sitter en alvorstynget Adrian og tenker på hva f*** det var som traff han.

Karma. Og noen litt for harde baller.

God tur hjem og velkommen tilbake…

Det får være dagens såkalte recap. Kom gjerne med kommentarer om du har.

Preikes!

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

SKAM Austin tilbake snart

SKAM AUSTIN er snart klar med sesong 2.

Før helga kom den hyggelige nyheten om at SKAM Austin returnerer.

15. mars kjøres det igang med sesong 2 på Facebook Watch, som altså er visningsplattformen serien vises på (her i Norge antar jeg at den også vil vises på NRK og NRK TV (nett) slik som med sesong 1).

Det ble spekulert etter sesong 1 ifjor om hvorvidt amerikanernes adapsjon av den norske suksesserien ville returnere etter at seertallene sank drastisk fra den første episoden og utover i sesongen. Heldigvis har man til glede for fansen av den amerikanske SKAM AUSTIN bestemt seg for å satse videre, og antagelig erkjent at en veldig ny publiseringsløsning som Facebook Watch trenger tid til å innarbeide seg hos seriens målgruppe (og andre seere).

Nettopp at det er på Facebook serien ligger trekkes frem som en av årsakene til at engasjementet ikke er så stort. I motsetning til i Norge hvor man på NRK P3 SKAMs nettside kunne diskutere serien anonymt, må man som kjent på Facebook/Facebook Watch stå fram med navn (og profilbilde) for å diskutere og “Like”.

At handlingen i sesong 1 mer eller mindre slavisk fulgte manuset fra den norske originalen førte trolig også til at interessen dalte, siden (de store) overraskelsene dermed uteble, og siden mange antagelig hadde sett den norske serien, selv om NRKs SKAM ikke har vært vist utenfor Skandinavia på “offisielle” kanaler.

Imidlertid ble den amerikanske serien veldig populær blant mange som valgte å følge serien, og den fikk mye bra omtale fra folk i og rundt media. I bakhodet har man nok også hatt at den originale SKAM sin suksess ikke tok fullstendig av før i sesong 3. Som vi vet er det SKAM-dronningen Julie Andem som står bak regi og manus også på den amerikanske versjonen, der handlingen er lagt til Austin, Texas.

Se Sesong 2-teaseren (og husk lyd):

SKAM Austin | Season 2 Teaser

SKAM Austin is back March 15th, only on Facebook Watch. Binge all of Season 1 today.

Posted by SKAM Austin on Wednesday, February 27, 2019

Video fra Facebook Watch.

Den korte teaseren på omlag ett minutt for sesong 2 som ble lagt ut av SKAM Austin på Facebook torsdag viser at det etter all sannsynlighet er den “amerikanske Noora”, Grace, som blir sesongens hovedperson, slik Noora var i den norske sesong 2. Det også mer enn antydes at det blir flere parforhold, vennskap, forelskelser, forviklinger og alt som hører til og at det også vil være et fokus på Marlon (basert på den norske Jonas) og Meg (Eva) fra sesong 1, Tyler (Isak), Zoya (Sana), Kelsey (Vilde), Daniel (William), Shay (ikke basert på norsk karakter) og “Jo”/Josefina (Chris), med flere.

Jeg likte absolutt sesong 1, og er iallefall spent på sesongen, håper den gir noen flere overraskelser og ikke er alt for lik den norske. Sesong 2-teaseren gir signaler som kan minne om den norske sesong 2,  og også litt 3 (?), så det blir spennende å se hva Andem og co har funnet på denne sesongen.

Følg SKAM AUSTIN:  https://www.facebook.com/SKAMaustin

 

Kilder: Facebook Watch, TV 2
Foto/Video: SKAM Austin / Facebook Watch

Heimebane – Sesong 2, episode 1, en slags recap

Så var endelig Heimebane tilbake på NRK med sesong 2, og sesongdebuterer på bortebane på Lerkendal med et brak!

Med Heimebane igang med en ny sesong, blir det også en ny runde med Filmhjertes såkalte “recaps” av episodene. Eller forsøk på det iallefall. I disse recapsene vil episodene diskuteres og vris på, temaer og situasjoner granskes, spoilere er det fullt av så se episoden før dette leses, og gjerne vil det være med et mer eller mindre vellykket forsøk på ironiske betraktninger. Nå er jeg litt “ute” av disse recaps-skribleriene, så i første omgang blir vel dagens bloggpost litt småsnakk om hva den første episoden gav oss.

Vel vel. Den første episoden i sesong 2 ble en forholdsvis rolig økt, hvor vi ikke fikk se alt for mye av tematikken som senere i løpet av de 10 episodene skal prege sesongen, bortsett fra samhold, som stod i fokus. Av forhåndsomtaler vet vi at det etterhvert skal dreie seg om store omveltninger i Varg. Borte er klubbens pengebinge i form av Tangsrud (Bjarte Hjelmeland), som ironisk nok har fått en kvinnelig sjef over seg i sitt eget forsøk på å få selskapet lønnsomt igjen. Som vi husker fra sesong 1 var det en noe dominant Tangsrud vi så i hans omgang med Helena. Å se Tangsrud nå være noe underkuet en kvinne var vel en av episodens mest fornøyelige scener. Moro.

Tangsrud, redusert fra industrimagnat til serveringspike i egen storstue.

 

Ellers vet vi av forhåndsomtaler (og som jeg spådde ifjor høst) at det vil blåse opp til stormkast i den nye sesongen rundt toppfotballens største tabuer, homofobi i fotballen. Dette så vi ikke noe av i episode 1 dog (eller? Kan en noe reservert Varg-debutant ha mere nerver på lur enn kun debutant-nerver?). Uansett, dette temaet var ikke oppe i episoden, men vil komme senere. Temaer som derimot var oppe var det personlige forholdet mellom Varg-trener Helena (Ane Dahl Torp) og datteren Camilla, som vi husker flyttet tilbake til Trondheim.

De to har tydeligvis glidd helt fra hverandre over vinteren som har gått, for Camilla hun er som sunket i jorden for Helena. Hun får ikke tak i henne. Prisen for toppfotballen kan altså være brutal. For noen dreier det seg om å oppgi fritidsinteresser og fete feriereiser i tid og utid. For Helena ser prisen ut til å ha vært en datter. For en klubb kan det være forholdet til en sponsor. Riktignok synes det litt merkelig at mor-datter-forholdet har kjølnet så raskt, de var da vel ikke uvenner heller ifjor?

Åpningsscenene for den nye sesongen gav meg både følelser av “stille før stormen”, “etter stormen” og som serieskaperne ganske sikkert har hatt intensjoner om å skape en illusjon av, ensomheten.

Det vises et tomt stadion, tomme tribuner og folketomme gater, før vi tas med inn i et ensomt kjøkken hjemme hos Helena, som bare når Camillas mobilsvar på telefonen (som fortsatt forøvrig har knust skjerm, det er intet luksusliv å være Varg-trener må vites).

Mens laget forbereder seg på kampdag på Lerkendal ser vi Helena farte rundt i Trondheim på jakt etter datteren. Hun allierer seg over telefon med Varg-supporter og venn av Camilla, Nils (Endre Synnes Hagerup), unggutten vi møtte i sesong 1. Nils har lært seg nye ord som vi hører, men tipser Helena om hvor dattera kan befinne seg, ved hjelp av litt Instagram-detektivarbeide…

Nils innvier oss i hvordan håndtere motspillere, (og spiller Playstation med bedre grafikk
enn den “virkelige” fotballen som spilles i serien, hehe…)

Mens Helena har sine hjemlige problemer sliter klubbleder Espen (Morten Svartveit) med å få orden på økonomien. I klubblokalene på “Ulsteinvik stadion” har han nemlig fått skadedyr på besøk. Eller fotballforbundet som de også kaller seg, som via sin kvinnelige representant som har kommet for å holde Varg i ørene truer med minuspoeng hvis ikke klubben får skikk på økonomien sin. Blander seg opp i lengden på sponsoravtaler og lønna til et par spillere gjør hun, og er generelt ufin. Ikke helt ulikt NFF altså. Når hun senere i episoden også kommer med sin passe nedlatende kommentar til supporterklubbens leder (som ser kampen hjemme på puben istedet for å svi av tusenlapper på bortetur) syns jeg noen burde bedt henne smelle igjen den snerpete kjeften sin. Men det tar selvsagt ikke Espen sjansen på mot dama som er sendt for å granske økonomien i klubben.

Det står nemlig ille til der skal vite, noe vi senere får se når Vargs nye drakter avsløres i timene før avspark i seriepremieren (kanskje ikke helt troverdig at draktene ikke var klare tidligere?). For den en gang så stilrene Varg-drakten har nå blitt omgjort til et reklamespraglende neonopplyst handlenett, til irritasjon hos flere av de erfarne Varg-spillerne. Nå skal de jammen reklamere for “Kvinnekoppen”, eller “mensen-koppen”, som det vistnok er. Jaja, hvorfor ikke? Det finns verre ting å reklamere for, de kunne jo endt opp med en blå boks på stripete bakgrunn med en bank-reklame i 😉 (Hint; den gamle Tromsø-drakten haha).

Livlige diskusjoner om Vargs nye drakter…

Vargs spillere ja. Der i gården har det skjedd saker. Noen spillere har forsvunnet. Blant andre skal vi ikke plages med Stilsons sure tær denne sesongen, og stuttkjukken (Almerud) mellom stengene har blitt henvist til benken (ser ut som han er keepertrener) av en yngre og mer spretten burvokter (Kasper). I tillegg har Varg måttet signere flere andre unge lokale spillere, og en av de skal vi antageligvis få stifte en del nærmere bekjentskap med. 18-årige Aron Sajuran (spilt av den spennende nykommeren Nivethan Senthurvasan) treffer vi første gang på bussen til Trondheim, der han tydelig er både utilpass og reservert når muntrasjonsrådet Mons (Nader Khademi) utfordrer de nye spillerne til sang…

Men den unge midtstopperen har større problemer enn rusten sangstemme. Den veldig sympatiske unggutten har nemlig fått i oppgave å stoppe RBKs superspiss med en fortid i Chelsea. Foran over 21 800 tilkuere på Lerkendal. Oppgaven kunne vært enklere, men i det som kanskje er episodens fineste lille øyeblikk tar Ellingsen (John Carew) en nærmest faderlig samtale med han ute på Lerkendalgresset noen timer før kampstart. Han invier unge Aron i kampritualet sitt, for å roe nervene som sitter tjukt smurt utpå unggutten. Og der sammen ute på et folketomt Lerkendal trår de to, barføtter i graset – og jammen får vi et smil fra Aron. Joda, det var et fint lite øyeblikk.

So? Oppskrytt spiller fra oppskrytt lag. Og sånn er det.

Du ska itte trå i graset… Michael invier Aron i kampritualet sitt…

 

For det går nemlig ikke så fint ellers med klubben om dagen. De økonomiske utfordringene er enorme for Varg.

Når Espen tror han har fått på kroken en ny hovedsponsor i form av selskapet Nagelsmidt, som er selskapet Tangsrud er i samtaler med, får Espen seg en overraskelse. Nagelsmidt er nemlig ikke interesserte i å ha navnet sitt på en fotballdrakt, det har jo ikke Kjell Inge (Røkke) som hun sier. Neida, hun vil kjøpe klubben, omgjøre den til et AS og privatisere hele greia. Men som vi vet er Espen en prinsippfast leder. Han går ikke etter pengene. Han er fotballens superidealist. Så han sier selvsagt nei, vel vitende om at med avtalen i grus ligger klubbens fremtid muligens i samme gruslagte gate.

…krig og fred og sånn? Kvinner og homofile? Neida, nå var jeg teit. Men som serien vil vise er det nettopp sistnevnte de vil kjempe en kamp for, og det vil bli megaspennende å se om Heimebane bryter og knekker den barrieren.

Men det var den kampen da. Å være Varg-trener på Lerkendal på jakt etter et par billetter til en utsolgt kamp (hun ville ha to billetter til Camilla i håp om å få henne på kamp) er ikke så lett. Den snerpete fruen i billettluka tilbyr nemlig fint lite. Det vil si, når en gammel kjenning av Helena fra Trondheim som er antrukket i RBK-utstyr dukker opp blir det fart i sakene. Han stikker bare skolten inn i billettluka, setter billettøren på plass og ber henne gi han de “helvettes billettene”, og vips der stod Helena med to stykk billetter til Helvete. Eeeh, Lerkendal, og Rosenborg-Varg.

Så stod hun der igjen, foran lukkede porter på Lerkendal. Når vi nå for andre gang i serien får (omtrent) akkurat denne samme scenen begynner jeg å lure på om det er slik serieskaperne ser for seg Heimebanes “lykkelige” slutt, som det endelige beviset på at kvinnekampen i norsk herrefotball er vunnet;
når Lerkendals porter åpner seg for Helena Mikkelsen og hun tar over “troillongan”…

 

En kamp mellom de regjerende seriemestre, og store gullfavoritter av året, mot dumpekandidat Varg. Det må jo gå galt. Men Varg sjokkerer. Helena har forøvrig trent på pep-talkene sine før kamp. Fra å i fjor nesten unnskylde seg for sin eksistens er hun nå rene skjære inspirasjonen i garderoben. Og hun har noen taktiske twister også. Varg går nemlig uredde ut på Lerkendal og kjører kampen.

Klubbens store stjerne Adrian Austnes (Axel Bøyum) gir bortelaget ledelsen og den holder de inn til pause. Da ber Helena Varg bli Varg igjen. Det vil si, et defensivt lag som skal legge seg bakpå og “ri det inn” som hun sier. Å legge seg bakpå på Lerkendal for å ri inn en 1-0-ledelse der altså. Jaja, det høres ikke ut som en masterplan.

2. omgang går igang, og ikke overraskende kommer trønderne. Men en Varg-spiller fikser utligninga. Aron er klossete og sender ballen i eget mål, nervøs som han er, og vips der stod det 1-1, før han byttes ut. Helena, etter sint tilbakemelding fra Adrian om spillet deres utpå der, innser at det ikke nytter bare med defensivt spill, så hun gjør noen små grep, og Ulsteinvikingene fra Varg gjør det igjen. Adrian putter, feirer som seg hør og bør etter to mål i fleisen på trønderne, og Varg tar en sensasjonell seier 2-1 over RBK på Lerkendal.

“For Varg har banka ææR-BEEEE-KÅÅÅ, å hei å hei å hei åååå hååå ååå”.
Endelig fikk jeg brukt den linja i Heimebane 😀

 

I garderoben feires det selvsagt, mens vi ser en fortsatt preget Aron ikke føle seg helt sikker på om han vil ta del i feiringen siden baklengsmålet var hans feil… Det var litt ukoselig.

Forøvrig er det umulig for meg å avstå fra å kommentere actionsekvensene, altså kampscenene, fotballsparkingen som er filmatisert. Den er nemlig nokså bak mål kvalitetsmessig. Jeg vet godt at det er vanskelig å få fotball til å se ekte ut på film, men det trenger da vel ikke å være så ekstremt tydelig som her at dette er dataanimert, for det minner tidvis jammen om tidlige grafiske utgaver av FIFA og Football Manager. Særlig bakgrunnen og tribunene. Slapt.

Men akkurat det skal ikke serien få det store trekket for, det blir ingen trusler om minuspoeng herifra. Dog bejubler jeg jo det ikke heller.

Skuespillerprestasjonene derimot, de fortjener en tommel opp og skryt. Ane Dahl Torp er fortsatt bunnsolid. John Carew, Morten Svartveit, Axel Bøyum, Nader Khademi, Andrè Sørum (som er Vargs kaptein, Otto Halsen, i år) og resten av ensemblet fra sesong 1 leverer fortsatt høy klasse, også ble jeg jo imponert av debutant Nivethan Senthurvasan. I tillegg har Varg fått inn et par andre nye unge spillere som vi trolig vil få se mer av etterhvert. Bendik Mauseth, som spiller den nye unge vingspilleren Tommy Gabrielsen, ser ut til å kunne bli en veldig morsom tilvekst. Ellers ser det ut i episode 1 som om lagånden, den velkjente team spiriten, har fått seg et realt løft. Mon tro om ikke den skal bli satt under noen prøvelser iløpet av sesongen…


Norske talenter, Idol og X-faktor venter!

 

Så dukker selvsagt spørsmålene etter kamp opp til Adrian om hvorvidt han tror slike prestasjoner kan føre til overgangssnakk. Og det vil garantert komme senere i Heimebane-sesongen.

Helena klarer dog ikke glede seg helt over seieren, savnet etter datteren ligger som et latent sår på henne. Nok en gang gjør hun et forsøk på å finne henne, og oppsøker Camillas far som bor i Trondheim. Men der finner hun bare litt morsomheter om at Varg skal “ta en Leicester” (ja det ville jo toppa denne serien, hehe) samt litt småtjafs om hvem som har skylden for bruddet dem to imellom, Helena anklager mannen hun var i et forhold med for mange år siden for å ha tatt den enkle løsningen da datteren oppsøkte han nylig og nå ikke vet hvor befinner seg, mens han på sin side påpeker overfor Helena at det er henne hun springer vekk fra og at det var hun som gjorde det slutt med han. Auda, Helena, et lite nederlag der ja.

Som vi skal få se er Camilla (Emma Bones) der i Trondheim, når Adrian dukker opp i kollektivet hun holder hus i, der de tidligere ikke var særlig interesserte i å si noe når Helena stod på døra. Det er kjærleik i lufta mellom Camilla og Adrian, så den kontakten har de holdt ved like, uten at Helena vet noe om det.

For hjemme i Ulsteinvik avsluttes episoden som den startet, med en ensom Helena og vannkokeren hennes på kjøkkenet.

Livet i Eliteserien er ikke enkelt. Selv ikke når du vinner.

Forresten, en liten ting til. Sjekk denne plansjen som Espen viser for å  prøve å få ny sponsor.

Så, HVEM i Heimebanes produksjonsstab er det som kommer fra Hønefoss? LOL 😀
Og som et ekstra lite stikk til “jævla Ålesund” har visst ikke Espen tatt de med her heller 😉 (For de er jo i eliteserien i Heimebane, og hva Hønefoss angår, så spiller de faktisk i 3. divisjon i år, hahaha).

 

PS: VG og han skallakisen som anmeldte sesong 2 der burde få både ris og buksevann for spoilerne sine om sesongen. Der avslørte han to ganske så sentrale ting om årets Heimebane-sesong. Takk for at du har ødelagt en del av spenninga med sesongen da, herr Nilsen. Jeg skal aldri mer lese noe du har skrevet om film eller serie før jeg har sett filmen/seriene ferdig. Aldri.

Kommentarfeltet er forøvrig selvsagt åpent for deg hvis du har synspunkter og meninger om Heimebane! Peis på!

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

Sesong 2 av “Blank” kommer neste år


NRKs nettserie BLANK returnerer!

Husker dere NRKs nye ungdoms-nettserie Blank, som hadde premiere tidligere i år?

I serien som utspilles i Oslo ble vi kjent med hovedpersonen Ella fra Bergen, og blant andre venninnen Susanne, kjæresten Mats, og et par av arbeidskollegaene hennes på Plantasjen, deriblant den alltid joviale og småflirende Ragnar, og sjarmerende Simen, som hun til slutt ble sammen med.

OBS: Etter omleggingen av blogg.no med WordPress som ny publiseringsløsning er det for tiden en del problemer og krøll, noe som gjør at tekst/ordbrytingen ser helt borti natta ut. Siste bokstav eller siste del i et ord kan forsvinne og dukke opp på neste linje, og ord deles uten bindestrek osv. Ifølge support jobbes det med å gjøre noe med disse problemene, så vi får håpe på en snarlig bedring. Det ser nemlig jæ**** irriterende ut nå, jeg vet…

Fans av serien vil også huske at streiken som rammet NRK i vår også rammet Blank. Frustrerte fans reiv seg i håret, hyttet med nevene mot skjermen og ventet utålmodig på at nye klipp skulle legges ut, i serien som altså følger samme malen som
SKAM var lagt opp etter, med innlegg og videoer lagt ut i “sanntid”.

Dagens Næringsliv presenterte i september en oversikt over seertallene for noen av dramaproduksjoner for ungdom i tiden etter
SKAM-suksessen. For Blank har tallene for nett-tv-episodene ligget på i snitt ca 120 000 seere, fra 178 000 på episode 1 til bare
90 000 på den siste episoden, og rundt 60-70 000 seere i snitt for klippene på nettsida til serien. Tallene viste en jevn seernedgang gjennom hele sesongen. Det stopper heldigvis ikke NRK fra å altså lage en sesong 2.

I sommer ble det sagt at serien skulle komme tilbake til høsten, noe som viste seg å ikke stemme.

Med ujevne mellomrom har jeg sjekket innom seriens nettside på NRK for å se etter nytt, uten noe resultat. Men så idag dukker det opp en video på 9-10 sekunder som legger seg over forsida, som kun viser et brusende elvefall/liten foss (jeg er ikke så lokalkjent at jeg vet, men jeg tror vel det er et parti fra Akerselva vi ser?), og avslutningsvis den korte infoen om at Blank kommer våren 2019 med sesong 2.

Slik melder NRK Blanks retur. Foto: Skjermbilder fra blank.p3.no

Hvem som er hovedperson sies det intet om. Ei heller om vi følger historielinja fra sesong 1 over i en ny sesong, eller om det kommer et helt nytt persongalleri. Forhåpentligvis spinnes det videre på personene fra sesong 1, er mitt håp. Og hva – om noe – symboliserer fossefallet? Utfor stupet? På dypt vann? En brusende romanse?

Jeg likte iallefall sesong 1, det var periodevis både moro, småkoselig og kleint, akkurat slik en serie som Blank bør være.

Noen som skal se sesong 2?

Serieanbefaling: LYKKELAND

NRK dramas oljestorsatsing Lykkeland innfrir, og serverer oss flere kommende stjerner? Har du ikke begynt å se serien ennå er det slett ikke for sent.


LYKKELAND

Norge, 2018, Drama, 8 episoder

Original tittel: Lykkeland. Også kjent som: State of Happiness

Regi: Pål Jackman og Petter Næss

Med: Pia Tjelta, Per Kjerstad, Vegar Hoel, Amund Harboe, Anne Regine Ellingsæter, Malene Wadel,
Mads Sjøgård Pettersen, Bart Edwards, Laila Goody, Max Fowler, Adam Fergus, Marit Synnøve Berg, m. fl.

Tilgjengelig på: NRK 1 og NRKs nett-TV. Serien sendes på NRK 1 søndager, og har i skrivende stund tre episoder igjen på lineær TV.  5 av 8 episoder ligger i skrivende stund på nett på NRK TV (NRKs nett-TV). Nye episoder blir tilgjengelig på nett på morgenen samme dag som episoden sendes på vanlig TV.


Lykkeland er altså NRKs store norske dramasatsing denne høsten, med en handling lagt til 1969 og inn i 70-årene i serien som er basert på, merk dere det, basert på, virkelige hendelser om hvordan det første norske oljeeventyret startet på begynnelen av 70-tallet, og hvordan Stavanger ble Norges “oljehovedstad”. Serien har, som vanlig for norsk drama, høstet noe kritikk for norsk dramas evig returnerende nemesis; språk, og dialektkrøll. Eller for Lykkelands del, såkalt sosiolekt, eller mangel på det.

Som vanlig er det også de som setter fingeren på absolutt alt som ikke er historisk riktig, gjeesp, men siden jeg på forhånd, sikkert i likhet med ganske mange seere, ikke sitter med mye kunskaper om hvordan alt gikk til i virkeligheten, så betyr ikke seriens kunstneriske friheter allverden så lenge dette er underholdende og seervennlig skrudd sammen.

Det kan uansett anbefales å lese NRK sine “faktasjekk”-saker etter hver episode. Morsomt, underholdende og lærerikt lesestoff. Sakene ligger på NRKs nettsider.


Fredrik og Ingrid Nyman (Per Kjerstad og Pia Tjelta).

At Pia Tjelta ikke snakker “fint” nok Stavangerdialekt for rollekarakteren sin som tilhører det øvre samfunnslaget, er heller ikke noe jeg reagerer på, men at en av seriens hovedpersoner som kommer fra Nordland spiller tredjegenerasjons rogalending fra Stavanger er et ørlite irritasjonsmoment. Dog et ganske ørlite og. Jeg snakker om Per Kjerstad, som for all del er en god skuespiller, og en av Lykkelands mest sympatiske rollekarakterer, men Stavangerdialekten hans imponerer meg ikke (mulig jeg tar feil, stavangersk er ikke min spesialitet skal sies). Stavangersk med nordnorsk aksent er det iallefall. Imidlertid er Kjerstads vesen og uttrykksmåter nesten som skapt for rollen han har i serien, så dermed oppveies språkklusset langt på vei.

I serien spiller Kjerstad den svært så sympatiske fiskefabrikkeieren Fredrik Nyman, som opplever kraftige nedgangstider i familiebedriften han har arvet, for det er jo ikke fisk i havet, noe som resulterer i nedskjæringer. På hjemmebane sliter herr Nyman med sin luksuselskende kone (Tjelta), som slett ikke er lett å gjøre til laks (jepp, skrivefeil med vilje der hehe). Men om havet ikke har fisk å by på, er det de som mener det finns andre rikdommer under havets bunn, selv om amerikanske oljeselskapseiere har sendt sine folk til den lille fiskerlandsbyen uten puber (yeah right) for å avvikle oljeletingen.

Serien sentrerer rundt en av amerikanerne som kommer til Norge, pådriverne fra kommunen, samt familien Nyman, som også inkluderer sønnen Christian (Amund Harboe) som jobber som dykker på oljerigg, og kjæresten hans Anna (Anne Regine Ellingsæter), som han skal giftes med med halve kongeriket som gjester antageligvis. Når Anna får jobb som sekretær på rådhuset plukker hun både opp info som kan redde Nyman-navnet, og skape store problemer.


Anna (i midten) i begivenhetenes sentrum i Lykkeland. Rollen som den sjarmerende og alltid stilfulle unge kvinnen spilles av Anne Regine Ellingsæter.

Vi blir også kjent med tenåringsjenta Toril (Malene Wadel), fra en kristen menighet. Hendelser vikles selvsagt inn i hverandre underveis, og sørger for at det er både intriger, død og menneskelig ulykke i Lykkeland, forspilte sjanser og naturligvis mellommenneskelig drama og lykke, alt satt i en både yndig forførende og retro 70-tallskoloritt, befriende klinisk fri for nåtidens duppedingser. For selve tidsbildet som brettes ut i serien virker godt og detaljert gjennomført. Persongalleriet i serien spenner også vidt, og i løpet av episodene ser vi en fin karakterutvikling hos flere, og vi blir vitne til opptil flere rørende øyeblikk. Ett av de fineste sådan (en bitteliten spoiler i de to neste linjene) får vi i episode 5, hvor en mormor og en reservemormor møtes, eller i en av de tidligere episodene når Christian tar ansvar, på et vis, for noe han har stelt i stand.

Det er ikke til å koste under teppet at Vegar Hoel, som i Lykkeland spiller kommunestyrerepresentanten Arne Rettedal, en mann som stod veldig sentralt i kommunens arbeid med å legge til rette for oppstarten av Stavanger som oljeby, er en skuespiller jeg tidvis tidligere har hatt problemer med. Mest av alt fordi han i alt av tidligere serier eller filmer jeg har sett han i har snakket så jævla utydelig eller irriterende at jeg ikke har forstått mer enn halvparten av det han sa uten teksting, samt at han har tatt i bruk et ganske karakteristisk brautende målføre. Hoel har spilt i serier som blant annet Aber Bergen, Heimebane (Ålesunds trener, som ble tatt med buksa nede…) , Grenseland og Okkupert, og i flere filmer.  Jeg har aldri likt han i det jeg har sett. Før nå. (OK, han var komisk i Heimebane, det skal han ha).


Vel blåst, Vegar Hoel! Her som kommunestyrepolitikeren Arne Rettedal.

I Lykkeland er det nemlig fullklaff for Hoel. Den grove røsten er der fortsatt, stendig med skarphet i seg som kler rollefiguren perfekt, og jammen er det null problemer med å forstå han når han snakker! Faktisk er det rent fascinerende å høre selvsikkerheten i røsten.  Rollefiguren er kul, og Hoel gjør han kul. Faktisk briljerer Hoel i rollen sin som den besluttsomme, velartikulerte og framtidsrettede politikerpioneren, som så hvilken oljerikdom datidens innbyggere og andre politikere ikke hadde fått øye på. Jeg syns alltid det er spesielt morsomt når skuespillere jeg har hatt en “torn” i siden til plutselig briljerer. Tommel opp Vegar Hoel, dette var jysla bra!


Malene Wadel spiller den troskyldige, sympatiske og lettere undertrykte Toril.

Skuespillerprestasjonene i Lykkeland er forøvrig gjennomgående gode og hos noen imponerende. Særlig den hittil ganske ukjente trioen Amund Harboe (21) (spiller Christian Nyman), Anne Regine Ellingsæter (22) (spiller Anna, Christians kjæreste) og Malene Wadel (20) (spiller bibelbeltedatteren Toril Torstensen) gjør virkelig flotte prestasjoner foran kamera, som henholdsvis dykker og sønn fra en velstående familie, fremadstormende kontordame og sekretær med inside info, og 17 år gammel alenemor. Mens Harboe har både den kledelige kjekke guttesjarmen og den røffe tonen i seg trer Ellingsæter og særlig Wadel frem med både sjarm, pågangsmot og sårbarhet. En herlig trio å følge iallefall, og som det er lett å sympatisere med.


Amund Harboe fikser både gitaren og rollen som rikmannssønnen Christian. Her sammen med Max Fowler.

Ellers gjør de som spiller amerikanerne i serien et bra stykke arbeid de også. Uten at jeg skal si jeg har sjekket det grundig, så er vistnok de fleste fra de britiske øyer (med imdb som kilde), men det har null å si egentlig. Bart Edwards har iallefall rollen som amerikaneren Jonathan Kay, som sendes fra statene til Norge for å avvikle hele greia, men som istedet blir sentral i jobben med å få i gang ny leting. Sammen med Max Fowler (spiller dykker på oljeplattformen) er de to de klart beste ikke-norske bidragene.

Heldigvis har serieskaperne forresten også funnet plass til en norlending som får snakke “morsmålet” sitt (he he). Mads Sjøgård Pettersen, opprinnelig fra Straumen i Sørfold kommune i Nordland, har siden han for snart 10 år siden slo seg fram via filmer som North og Upperdog aldri gjort seg bort (i det jeg har sett), og nordlendingen leverer en ny god birolle her, som Christians dykkerkollega og venn. Og siden jeg ikke egentlig har nevnt det allerede, Per Kjerstad og Pia Tjelta leverer også solid spill.

Man kunne sikkert “boret dypere” i materien og skapt flere konfliktnivåer for en mer spennende serie, og det er selvsagt synd at det bare er 8 episoder. Imidlertid er det viktigste inntakt. Godt severdig norsk drama som byr på absolutt severdig underholdning tas alltid imot med glede – Det er Lykkeland.

Basert på Lykkeland sine fem første av åtte episoder vipper det akkurat over til et finfint terningkast 5.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥  

#serier #TVserier #seriesnakk #serietips #serieanbefalinger #strømmetips #nrk #nrktv #nettserier #seriestrømming #lykkeland #LykkelandNRK #NRK #NRK1 #dramaserier #filmhjerte #norskeserier #norskdrama

The Tunnel (2013) – Broen-kopien som endelig er å se på norske skjermer

The Tunnel –  vellykket og spennende franskbritisk Broen-versjon.


THE TUNNEL

Storbritannia, 2013 – 2018, Krim/spenningsdrama, 3 sesonger
Norsk tittel: Tunelen. Også kjent som: Le Tunnel

Tilgjengelig på: NRKs Nett-TV (frem til 31. okt. 2020), og på dvd (skynd deg å bestill fra utlandet før den grådige staten kommer og stjeler penger fra deg når 350kr-grensa forsvinner…)


En bro kopi av den dansksvenske braksuksessen Broen! Jada, ordspillet er nok ikke oppfunnet av meg og er brukt andre steder før. So what?

Denne fransk-britiske nyinnspillingen av Broen er ikke ny den heller akkurat, den første sesongen ble nemlig produsert i 2013, men det er først nå i høst at den har nådd det norske markedet, og NRK, som har hele serien på tre sesonger liggende på sitt nett-TV.  Sesong 1 kom altså med 10 episoder i 2013, og senere har det kommet nye episoder både i 2016 (sesong 2 med 8 episoder) og i 2017/2018 (sesong 3 med 6 episoder).

For de av oss som husker den første sesongen av Broen, så er likhetene mange i Tunnelen. Som vi husker startet mysteriet i Broen midt ute på Öresundsbroen på grensen mellom Sverige og Danmark, hvor liket av en partert kvinne ble funnet, og hvor en mystisk gjerningsmann fortsatte å terrorisere mer eller mindre uskyldige ofre.

I den fransk-britiske nyversjonen starter historien med samme makabre funn, men her undersjøs, i en servicetunnell under den britiske kanal i tilknytning til den undersjøiske Eurotunnellen mellom England og Frankrike. Som i originalen blir det et politisamarbeid mellom de to landene, når to umake etterforskere må samarbeide i jakten på en som kaller seg “Sannhetsterroristen”.  I Broen var det Saga Norèn “landskrim Malmö” og Martin Rohde (Sofia Helin og Kim Bodnia), mens det her er en fransk kvinnelig etterforsker, og en mannlig britisk, som blir kompanjonger.

Skuespillerne i serien har jeg ganske begrenset kjennskap til fra før, men de gjør det ihvertfall bra her. Stephen Dillane er den “britiske Martin Rohde”, og har fått det engelskklingende navnet Karl Roebuck (hehe…), mens Clèmence Poèsy er “Frankrikes svar på Saga Norèn”, Elise Wassermann. Ellers viser en rask kikk på rollelista at jeg gjenkjenner Jack Lowden, som spiller Karls tenåringssønn (Spilte bl.a. pilot i Dunkirk) og Keeley Hawes som nylig var å se i Netflix- / BBC-suksessen Bodyguard. Jeg antar også at Games of Thrones-fansen drar kjensel på Joseph Mawle, som var med i noen episoder der for noen år siden. Ja, det var forresten Dillane også, i 24 episoder faktisk, melder imdb. Han var også med i filmer som Goal! (2005) og Darkest Hour i fjor, så jeg har jo sett fyren før 😉
Det er uansett bare forfriskende å stifte bekjentskap med nye filmtryner, for de fleste gjør det som sagt (veldig) bra.

Karaktertrekkene til The Tunnel sitt rollegalleri har mange likheter med originalene i Broen, men de er jo kopier. Likevel sitter spillet bra, og det er et godt spenningsnivå og framdriv i serien – og siden det tross alt er en del år nå siden den første sesongen av Broen (Fy som tida flyr!) så føles det faktisk ikke som om alt er noe man har sett før – men det er det jo, mye ihvertfall, siden det er en nyinnspilling og ikke en alternativ versjon. Uansett er her både noen nye vinklinger og andre justeringer, og satt inn i en annen kulturell ramme som gjør det morsomt og spennende å se, og gjenkjenne fra Broen.

For det meste utspilles serien naturlig nok på hver sin side av Eurotunnellen, i britiske Dover (hvor tunnellen starter på britisk side) og Folkestone (og muligens omkringliggende steder) og franske Calais. Bakteppet for handlingen er noen hakk mindre iøynefallende og mindre spennende enn i den dansksvenske serien, men scener med klipper, sjø og mindre britiske og franske byer er ikke så ille det heller. Tvert om faktisk nokså betagende innimellom, særlig det som foregår på britisk side.

Jeg har når dette skrives kun sett  8 av 10 episoder av sesong 1, og kan ihvertfall slå fast at det virker lovende, så jeg skal nok se de to andre sesongene også etterhvert – og slenger på en anbefaling til dere mordelskende krimsjåarar der ute. Ta en tur inn i Tunnelen!

Jeg setter et solid terningkast 4, basert på episodene 1-8 av sesong 1.

#TheTunnel #LeTunnel #Tunnelen #krimserier #seriesnakk #serietips #serieanbefalinger #broen #nrknetttv #nrktv #nrk #filmhjerte

Serieanbefaling: SPRINGFLODEN

Svenskene kan dette med krimdrama og spenning. Springflo, som NRK har døpt serien, sin andre sesong er intet unntak, for også her får vi et severdig krimeventyr.


SPRINGFLODEN – sesong 2

Sverige, 2018, Krim/drama, 10 episoder. Original tittel: Springfloden. I Norge kjent som: Springflo.

Med: Julia Ragnarsson, Kjell Bergqvist, Dar Salim, Johan Widerberg,
Cecilia Nilsson, Michael Segerström, Alexandra Rapaport, m. fl.

Tilgjengelig på NRK TV (NRKs nett-TV) og SVT Play (SVTs nett-TV, krever svensk IP-adresse)
Sesong 1 er desverre ikke tilgjengelig hos NRK lengre. Sesong 2 er kun tilgjengelig hos NRK frem t.o.m. 21. januar 2019. SVT har begge sesongene liggende ute fortsatt, men kun frem til og med 18. desember i år, og du må fikse svensk IP for å omgå sperren.


Sesong 2

OBS: Omtalen inneholder spoilere fra sesong 1, så har du ikke sett sesong 1 anbefales det å ikke lese videre om speningen skal bevares.

Den svenske krimspenningsserien Springfloden tok meg med bravur i sesong 1 fra 2015. Som vi husker fra den gang etterforsket den uredde og pågangsmotfulle politistudenten Olivia et 25 år gammelt uoppklart dødsfall på en kvinne i en strandlinje et sted på den svenske kysten. Sammen med den alkoholiserte og lurvete ex-politimannen Tom Stilton kommer hun til slutt frem til løsningen på drapsgåten, og får samtidig fram den sjokkerende sannheten om kvinnen som ble gravd ned i sanden for å drukne når tidevannet kom. Sesongfinalen av sesong 1 var en kjempeoverraskelse og gav hakeslepp, for den løsningen hadde jeg ikke sett for meg, men bidro til å sette hele sesongen i et nytt lys. Jeg elsket serien helt fra start av, og løsningen, den var virkelig såpass original i en krimserie at Springfloden i min krimbok skvulpet seg helt opp i toppsjiktet.

Les VGs anmeldelse av sesong 1

Julia Ragnarsson og Kjell Bergqvist leder an i hovedrollene, og gjør sterke rolletolkninger som Olivia Rönning og Stilton. I gode biroller finner vi Dar Salim som den egenrådige Abbas, i tillegg til en rekke svenske kjente navn. Springfloden er svensk krim av solid kvalitet, og har i kjent stil noen humoristiske innslag, først og fremst ved Stiltons tidligere informant, den mildt sagt eksentriske “Minken” (Johan Widerberg). Der “Beck”  har grannen som alltid dukker opp, har Stilton sin pelskledde “sjarmør” 😉


Dar Salim og Kjell Bergqvist leverer rutinert spill.

I sesong 2, som i disse dager ligger ute på NRKs nett-TV en liten stund til (den siste av 10 episoder ble vist på vanlig TV 23. november), møter vi igjen politistudenten Olivia (Ragnarsson), som denne gangen får et mord å nøste opp i hjemme i Stockholm, selv om hun ikke er med i etterforskningsteamet. Når en nabo blir funnet hengt i sitt eget hjem er Olivia rask med å mistenke at det ikke var et selvmord, slik politiet først antar. Samtidig finner politiet i Frankrike restene av en partert kvinne som Abbas (Dar Salim) hadde en relasjon til, og fra den drepte mannens bolig har en PC forsvunnet. Olivia nøster seg mer og mer inn i saken, som blant annet fører henne på sporet av en multimillionær.

Mens Abbas og Stilton (Bergqvist) jager lysskye virksomheter i en pornofilmbule og havner i livsfare i Frankrike, må Olivia ta hånd om den drepte naboens tenåringsdatter, samtidig som etterforskningen ruller videre for å finne ut hvem som drepte jentas far. Intriger blir det også i polisens egne rekker når en gammel kjenning av etterforskningsleder Mette (Cecilia Nilsson) dukker opp og tar over styringen…


Olivia (Julia Ragnarsson) vikler seg inn i et farlig spill.

Sesong 2 er ikke så spesiell og like spennende som den første, imidlertid blir vi i sesong 2 mye bedre kjent med flere av rollefigurene, slik som Stilton og hva som drev han ut av politiet til et liv som uteligger, vi får mye tid sammen med sjefsetterforskeren Mette og den utpregede sympatiske ektemannen hennes (spilt av Michael Segerström, som vel er en av Sveriges koseligste skuespilleransikter å se, stemningen blir alltid så lun når han dukker opp), og det bygges videre på de ulike relasjonene mellom rollekarakterene.

Springfloden er basert på en rekke bøker skrevet av Cilla og Rolf Börjlind, og forfatterne har selv skrevet manus, noe de tidligere også har gjort på et tyvetalls “Beck”- og “Arne Dahl”-filmer. De skriver effektivt, flytter handlingen raskt mellom ulike tråder, og bygger spenning oppskriftsmessig (VG).

I sjangeren “nordisk noir” skiller Springfloden seg ut på flere områder, men først og fremst ved at flere aspekter av fargepaletten er tatt i bruk enn i diverse andre serier det er naturlig å sammenligne med. Det er et lysere univers som bres ut, selv om mørke hemmeligheter som ikke tåler dagslys avdekkes.

Spenningskurven holder seg på et bra nivå hele tiden, sidesporene dras ikke for mye ut og kledelig nok har man noen ganger klippet slik at mistankene om hvem gjerningsmannen er lever hele veien inn. Om løsningen på mysteriet denne gangen ikke er like sensasjonell som i sesong 1, er den imidlertid minst like skitten.

Sesong 2 får et solid terningkast 4 – eller fire filmhjerter (Sesong 1 vurderer jeg til fem, og totalt sett står femmeren).

♥   ♥   ♥   ♥   –   –

#serier #TVserier #seriesnakk #serietips #serieanbefalinger #strømmetips #nrk #nrktv #nettserier #seriestrømming #springfloden #springflo #krimserier #krimdrama #svenskeserier #svenskkrim #filmhjerte