Noen nye filmer jeg må se i år

cinema screen
Noen nye filmer filmhjerte ser frem til å se…

Når sommerdvalen er over er det vel på tide å se noen nye filmer igjen, for det er flere høyinteressante titler både på kinoene for tiden og i tiden som kommer.

Her er noen filmer jeg må få med meg og noen tanker rund de (og en varm anbefaling av en kommende kinofilm jeg allerede har sett. Og jadda, den har jeg sett på 100 % lovlig vis hvis du lurte :p).

DUNKIRK

Av alle anmeldelser jeg har sett, og innlegg på sosiale medier fra folk som har sett filmen, tyder alt på at krigsdramaet Dunkirk fra regissør Christopher Nolan er et episk mesterverk. Filmen går på kinoene nå land og strand rundt, men i sommerdvalen min får jeg nok ikke sett den riktig ennå.. Det snakkes allerede om Oscar-dryss over Dunkirk, som har sin handling lagt til andre verdenskrig, så dette er en av årets må-se-filmer!

Filmen er basert på virkelige hendelser fra mai og juni 1940, da 400 000 soldater fra de allierte styrkene fra Belgia, Storbritannia og Frankrike var omringet av tyske tropper, ved kysten i Dunkerque (byen har navnet Dunkirk på engelsk) i Frankrike.
Soldatene var fanget, med havet på den ene siden og Hitlers soldater på den andre. De var desperate etter å komme seg over havet og tilbake til England, og en stor redningsaksjon, kalt «Operation Dynamo», ble satt i gang.
Filmen forteller historien om de dramatiske døgnene redningsaksjonen pågikk (Kilde: Dagbladet).

Saken fortsetter under trailerene fra YouTube

 

MY FRIEND DAHMER

My Friend Dahmer er kanskje ikke en tittel som får gjenkjennelsesklokkene til å ringe, men denne kommende spillefilmen er historien om en av verdens mest berømte seriemordere.

Filmen er basert på Derf Backderf kritikerroste og bestselgende tegneseriememoar om hans noe spesielle barndomsvenn- seriemorderen Jeffrey Dahmer. Før Dahmer ble en av verdens mest berømte mordere, var han en sjenert, utilpass-og etter hvert alkoholisert tenåring som aldri helt passet inn. I denne filmen følger vi den sanne og ubehagelige historien om Dahmers tøffe High School-år. (Filmweb)

Filmen tar altså ikke for seg selve mordene og omstendighetene rundt de, men er altså en historie om hva som formet Dahmer til å bli det monsteret han må ha vært.

Hovedrollen som Jeffrey Dahmer er det ganske overraskende Ross Lynch som har fått, men ut fra bildemateriellet og den første traileren som er sluppet fra filmen er det absolutt en likhet. Utseendemessig altså  😉

Lynch er iallefall hittil best kjent som ungdomsidol fra Disney Channel-komiserien “Austin & Ally”. Jeg skal innrømme at jeg faktisk har sett noen episoder av nettopp den serien, og at det er overraskende å finne Lynch i en slik rolle. I Disney Channel-serien er han fjollete, morsom og sjarmerende, så å se Lynch i en seriøs og fullstendig annerledes rolle vil bli veldig interessant, i tillegg til at historien i seg selv selvsagt er spennende. Den første traileren fra filmen som ble sluppet for få dager siden gir et inntrykk av en småcreepy opplevelse i vente.

På sin Facebookside skriver “Filter Film og TV” følgende, som jeg syns er en god beskrivelse:

Mellom 1978 og 1991 voldtok, drepte og og parterte han 17 menn og gutter, og voldtok og antastet enda flere.

Den nye spillefilmen «My Friend Dahmer», basert på tegneserien av samme navn, tar ikke for seg drapene. I stedet skildrer den tiden før, mot slutten av high school, da Dahmer for alvor begynte å sysle med grenseoverskridende tanker utover det å gå på spritfylla på skolen.

Utifra den første traileren later dette til å bli en nær og vond skildring av Dahmer og hva som drev ham til å påføre så mye smerte på så mange andre.

My Friend Dahmer har så langt kun blitt vist på et par filmfestivaler i USA, og den har foreløpig ikke fått noen norsk releasedato, men hold øynene åpne 😉 Forhåpentligvis dukker den opp i Norge også.

VX8ajObK81A

SNØMANNEN

20. oktober er det premiere på spenningsthrilleren Snømannen, som altså som kjent er filmatisering av Jo Nesbøs krimroman med samme navn. Michael Fassbender har hovedrollen, i filmen som er innspilt i Oslo, Bergen og på Rjukan. Traileren som ble sluppet for en ukes tid siden, og øvrig materiell som jeg har sett fra filmen, tyder på mye creepy spenning, og selvsagt også ikke uventet et helt lass med krimklisjeer og nordic noir-mørke i et aldri så lite vinterkledd helvete. Jeg storgleder meg 😉

BF2Ksrxu_QY

Av kommende kinofilmer i den nærmeste fremtid vil jeg anbefale å merke seg KEDI (om gatekatter (!) i Istanbul og menneskene som tar vare på de), SISTE KUPP (One Last Heist, om det største kuppet i britisk historie, som er basert på virkelige hendelser), BABY DRIVER og sist men ikke minst 24 UKER.

24 UKER

24 UKER, som får norsk kinopremiere i august, så jeg allerede i november i fjor som en del av filmdistributør Arthaus utvalgte i prosjektet “Scope 100”, hvor 100 filminteresserte skulle stemme frem en av 7 europeiske filmer og hvor vinneren skal få norsk ordinær kinodistribusjon. Den tyske dramafilmen 24 Uker ble en klar vinner, og er en knallsterk og til tider hjerteskjærende historie med stram regi og plettfrie skuespillerprestasjoner.

Standup-komikeren Astrid og hennes manager-kjæreste Markus venter barn. I sjette måned finner de ut at det er noe galt med fosteret. Barnet vil kanskje ikke få et fullverdig liv, men fortjener det ikke en sjanse? Astrid må ta sitt livs vanskeligste valg. Og som en person som bokstavelig talt befinner seg i rampelyset vil ikke valget gå upåaktet hen (KILDE: Filmweb).

Ellers fra filmverden gleder det meg at en ny James Bond-film er annonsert, og attpåtil trolig eller muligens (?) med Daniel Craig fortsatt som agent 007. Jippi 🙂 Imidlertid må man smøre tjukke lag med tålmodighetskrem på seg for å se den neste Bond-filmen. Den kommer nemlig ikke før i 2019.

#film #filmer #filmsnakk #filmhjerte #kino #movies

Har du sett noen av disse filmene? Andre filmtips blant nye og kommende filmer? Kommentarfeltet er ditt 🙂

Snakkes!

 

PS: Fortsatt god sommer 😉

Foto av kinosal: Licensed from: Yellowj / yayimages.com

Netflix-anbefaling: 13 Reasons Why

“13 Reasons Why” er en av Netflix`mest omdiskuterte serier. Det er forståelig.

Filmhjerte ser ihvertfall flere gode grunner til å gi Netflix-serien “13 Gode Grunner” tommel opp.


SERIEOMTALE: 13 REASONS WHY

Sesong 1, Drama, USA, 2017, 13 episoder (spilletid ca 60 min pr episode)
Serieskaper: Brian Yorkey
Basert på en roman av Jay Asher (Thirteen Reasons Why, 2007)
6 forskjellige regissører har hatt regi i sesong
1. Bl.a. Tom McCarthy (“Spotlight”) og Gregg Araki (“Mysterious Skin”)
Med: Dylan Minette, Katherine Langford, Amy Hargreaves, Kate Walsh, Alisha Boe, Christian Navarro, med flere
IMDB-rating: 8,6/10 (over 110 000 brukerstemmer)
Hvor?: Netflix


Ungdomsdramaet som omhandler selvmordet til 17 år gamle Hannah Baker, spilt av Katherine Langford, har høstet både ros og kritikk, for sin fremstilling av et ofte tabubelagt tema som selvmord. Ifølge kritiske røster glorifiserer serien et hevnmotivert selvmord, og har fått kritikk for å, ifølge kritikerne, ikke vise ungdommer at det finnes gode alternativer til selvmord, samt vise flere visuelt sterke scener. De største kritikerne har sågar hevdet at serien kan utløse flere selvmord blant unge seere med problemer. 13 reasons Why har ikke bare fått kritikk. Mange, både seere, media og filmkritikere, har gitt serien massiv ros.

Sesong 1 av serien, som nylig har gått igang med innspillingen av en ny sesong, forteller gjennom 13 episoder om 13 gode grunner for at Hannah valgte å ta sitt eget liv. Historien har hun spillt inn på en rekke kassettbånd, hvor hun navngir 13 personer hun mener må ta sin del av ansvaret for at hun nå er død. Temaer som mobbing, gutters behandling av jenter på og utenfor skolen, de voksnes manglende forståelse, samt flere typiske ungdomstemaer i high school-miljøet hun befinner seg i tas opp i løpet av sesongen, som også pensler inn på veldig mørke spor som voldtekt, det mye omtalte “festvoldtekt” og slike ting, og hvilke konsekvenser alkoholinntak kan føre til i gitte situasjoner.

Selv har jeg akkurat kommet i mål med å se sesong 1, og sitter tilbake med et noe ambivalent inntrykk selv om jeg er klart mest positiv. Altså, serien anbefales helt klart til alle som liker ungdomsserier, ungdomsdramatikk og ungdomstematikk, for til tider er det engasjerende og faktisk spennende, men jeg må innrømme at det mot midtveis i sesongen føltes litt repeterende og at noen av grunnene til hvorfor slett ikke føltes som så gode grunner.

Fra halvveis og mot slutten av sesongen tar dramatikken og spenningsnivået seg imidlertid ganske mye opp, og byr på noen ganske opprivende og spennende scener. Blant scenene serien har fått kritikk for er grafiske og visuelle fremstillinger av voldtekt og ikke minst en selvmordsscene. Å se et selvmord skal gjøre vondt, har serieskaperne uttalt, og det har de selvsagt rett i. For scenen som viser dette, er virkelig ikke et pent syn. Da vridde jeg meg faktisk et øyeblikk bort fra skjermen. Slike scener fester seg på netthinnen, selv om man vet at det bare er en dramaserie. En hendelse som rammet en av birollekarakterene i serien har også gjort mange av seriens fans opprørte og triste, og uten å røpe hvem eller hva som skjedde kan jeg vel si at det er en ulykke som inntreffer i en av episodene, selvsagt som en del av et hendelsesforløp først der Hannah var involvert på et vis.

Seriens sterkeste kort heter Dylan Minnette, som spiller rollen som tenåringsgutten Clay Jensen, som var Hannahs aller nærmeste venn. Det er han (og Hannah naturligvis) vi følger tettest gjennom serien, ettersom Clay er en av de som har mottatt kassettene Hannah spilte inn før hun tok livet sitt. Mens de andre ungdommene som er med på kassettene tydeligere har sine mørke sider i forholdet til Hannah, tegnes bildet av Clay som en god gutt, noe som gjør det hardt å skjønne hvorfor han er med på kassettene. Hva kan han ha gjort Hannah?


Hannah Baker og Clay Jensen i et muntert øyeblikk.

 

Mystisk er det også med Clays venn Tony, som er den som insisterer på at Clay må høre gjennom kassettene, og mens historien brettes ut, prøver de som tidligere har hørt kassettene å både skjule sporene sine og å få Clay til å holde kjeft. Skolen går heller ikke fri, når Hannahs foreldre velger å gå til sak mot skolen for å ikke ha gjort nok for Hannah. Også her ligger et betent og interessant spor ved serien. Ansvar. Og hvor god skolens ansatte bør være i å fange opp faresignaler.

13 Reasons Why gir også et rom for ettertanke faktisk. Den lar publikum se at hver lille ting du sier til andre, og gjør mot andre, kan ha betydning.

Selv om det er Hannahs tragiske død som naturligvis ligger i bunn som det handlingen kretser rundt, er det også funnet plass til små humoristiske betraktninger, først og fremst i tilbakeblikkene i tid, noe som gir serien et litt lysere preg. Vi hører, og ser, Hannahs versjon av hva som har skjedd, og hennes oppfatning av lokalsamfunnet. I sesong 2 får vi kanskje se hvordan flere av de andre betrakter det som har skjedd?

Skuespillerprestasjonene i serien er jevnt over gode, men spesielt vil jeg trekke frem nevnte Dylan Minette. Han har en fascinerende og litt sånn mystiskforlokkende fremtoning, og som med sitt ofte alvorstyngede ansikt gir serien det ekstra draget av usikkerhet, spenning og skyld som den trenger. Clay, som han altså spiller, er også en av de som vil gjøre det riktige, noe som selvsagt gir oss en veldig sympati for han, når vi ser hvordan han rives mellom nåtid og fortid, for serien veksler mellom nettopp det, det som skjer nå, og det som skjedde mens Hannah levde.

Flere av “overgangene” vi får servert er med på å øke intensiteten i handlingen. Clay som jobbet deltid på den lokale kinoen sammen med Hannah er kanskje litt “smånerdete”, men han er sjarmerende med sin forholdsvis beskjedne fremtoning, men viser også at han har temperament, og han har et ansikt og en mimikk som gjør at fokuset holdes på han. Han er smart, snill og med rettferdighetssans, samtidig som han har den usikkerheten over seg som gjør han mystisk på et vis. Minette føles som perfekt for rollen som Clay Jensen.

Dylan Minnette at the 13 Reasons Why Los Angeles Premiere, Paramount Studios, Los Angeles, CA 03-30-17/ImageCollect
Dylan Minette på premieren av 13 Reasons Why i Los Angeles i mars. Foto: ImageCollect / yayimages.com

 

Katherine Langford, som spiller Hannah, gjør også en veldig god jobb, og peker seg ut som en kommende stjerne, men jeg klarer aldri å til fulle kjenne den smerten Hannah må ha båret på, kanskje på grunn av at enkelte av de 13 grunnene hennes ikke virket like sterke. Men alt henger sammen, og jeg kjøper historien og fortellerstilen som er valgt, for den er litt uvant og ny.

Uansett, Langford spiller godt, men rollefiguren hennes må ha hatt flere problemer som tynget psyken hennes, grunner jeg ikke klarer å fullt ut forstå. Hannah er en litt kompleks rollekarakter, hun er veldig sjarmerende og lett å like, ihvertfall helt frem til kassetten om Clay kanskje, og nummer 13, hvor hun virker veldig brysk.

Jeg liker selvsagt rollefiguren Hannah, og mye av det hun gikk gjennom er selvsagt noe dritt, men om det er “nok” til å legitimere selvmord (dårlig ordvalg av meg her sikkert) vet jeg ikke… Tragisk er det iallefall, og serien gjør en grei jobb i å bygge opp troverdigheten rundt valget hennes, selv om det altså ikke er alt kanskje som føles like riktig?


Hannah (Katherine Langford) og mor Baker (Kate Walsh).

Seriens fortellergrep, hvor Hannah selv forteller historien, og hvordan det veksles mellom fortid og nåtid, gjør handlingen pulserende, og får oss til å kjenne tomrommet etter henne hos flere av de ulike rollekarakterene. Som sagt har det blåst heftig rundt serien, med beskyldninger om glorifisering og bekymring for ettervirkninger av serien. I den forbindelse håper jeg alle som ser på forstår at “13 Reasons Why” slett ikke glorifiserer selvmord. Serien viser faktisk at jo, det finnes alternativer, det finnes hjelp, selv om Hannah altså ikke så noe håp. Den viser selvsagt også at man bør bry seg mere, men at det ikke alltid er like lett å se andres problemer.

Jeg kan dog på en måte forstå at noen kan si serien glorifiserer hevnmotivet for selvmordet, men jeg tror og håper samtidig at også tenåringer og andre ser at nettopp fortellerstilen i serien ikke vil la seg transformere til virkeligheten, i og med at kassettbåndene Hannah har lest inn visualiseres for oss som ser på, gjennom at vi ser det hun forteller om at har skjedd. I virkeligheten vil jo ikke det la seg gjennomføre, og dermed forsvinner vel mye av den påståtte glorifiseringen serien anklages for.

Netflix har uansett tatt til seg en del av kritikken, og merket noen av epsiodene i starten med info og advarsler, samt vist til en nettadresse hvor de som føler for det kan finne gode råd.

Jeg liker dessuten også innsatsen og rollefigurene til Christian Navarro, som spiller Clays venn Tony, og Devin Druid, som er mobbeofferet og “stalkeren” Tyler, samt faktisk også, etter en litt overraskende vending i serien, Brandon Flynn som spiller en av seriens badguys; Justin Foley, som er en av pådriverne for å få Clay til å tie.

Miles Heizer som spiller Hannahs tidligere venn Alex, leverer også en sterk rollefigur, som har det mystiske over seg, mens Justice Prentice fyller rollen som skolens store sportsener og drittsekk Bryce Walker.  Jessica Davis, en jente Hannah tidligere var venn med og som hun føler skyld for, er også en interessant rollefigur, glimrende spillt av Alisha Boe. Boe er forresten fra Norge, men den norsk-somaliske 20-åringen, med familie på morssiden fra Trondheim og somalisk far, flyttet fra Oslo til USA som 7-åring da moren ble sammen med en amerikaner, og snakker ifølge en artikkel i Aftenposten ikke norsk lengre, men har et ønske om å lære det igjen.

Resten av ensemblet klarer seg også godt, det er flere gode biroller å finne. I noen typiske ungdomsdramaer er foreldre ofte fremstilt endimensjonale eller fraværende, men parene som spiller henholdsvis Clays og Hannahs foreldre gjør fine roller, så honnør også til Kate Walsh og Brian d`Arcy, som gir liv til Hannahs foreldre, og Amy Hargreaves og Josh Hamilton som er Clays foreldre i serien.

Noen av tenåringene i serien er ukjente fjes fra før, men Devin Druid huskes blant annet fra den norske (!) filmen “Louder Than Bombs” fra 2015, og Dylan Minette huskes, for de med god hukommelse, blant annet så langt tilbake som i 2005-06, da han var med i “Prison Break” hvor han spilte Michael Scofield som barn. 20-åringen har dessuten en allerede lang merittliste bak seg, med for eksempel filmen “Prisoners”, men med “13 Reasons Why” har han også blitt et tenåringsidol.

PS: Alle retroelskere vil dessuten få stjerner i øynene når de får se antikke minner som kassetter, du vet sånne vi før i tida hørte musikk på, tok opp musikk og radioprogram på, eller spilte inn lyd på ;p, og jammen gjør også Walkman`en sitt comeback.


“WTF is this?” 😉
Forøvrig er serien innspillt i Nordre California i North Bay området, og handlingen finner sted i en fiktiv småby. HER finner du mere info om en del av seriens locations, i en spoilerfri sak 🙂

Takket være flere enten sterke eller bevegende scener i sesongens siste halvdel og mot slutten syns jeg “13 Reasons Why” fortjener en varm anbefaling. Det er ikke alltid like engasjerende i løpet av de 13 episodene, men det engasjerer nok til at en ny sesong mottas med glede, og til at sesong 1 får fem filmhjerter (terningkast 5).

Sesong 1 av “13 Reasons Why” ser du på Netflix.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ·

#netflix #13ReasonsWhy #thirteenreasonswhy #seriesnakk #serier #filmhjerte #13GodeGrunner
Foto: Netflix

Filmomtale: Boring “Arsenal”

Arsenal –  en av årets dårligste (action)filmer?


FILMOMTALE: ARSENAL

Action, krim, USA, 2017, 1 t 33 m
Regi: Steven C. Miller
Med: Adrian Grenier, Nicolas Cage,  John Cusack, Johnathon Schaech, m. fl.

AKTUELL: En av nyhetene på iTunes, der den nå er tilgjengelig for digitalt kjøp og leie. Filmen er også i salg på fysisk format på DVD/Blu-Ray hos diverse nettbutikker.


Svaret på spørsmålet er med høy sannsynlighet ja.

Den amerikanske actionfilmen Arsenal er nemlig en blodrød irritasjon fra nær sagt begynnelse til slutt. Det vil si, de omlag 10 første minuttene av filmen er brukbare, etter det er den en langt over en times døll, irriterende, uengasjerende, simpel og uintelligent film, proppfull av dårlig håndtverk og brutalisert voldsbruk.

Regissør Steven C. Miller, for meg et ganske ukjent navn, står bak 8-9 i beste fall B-filmer, men beveger seg ikke nærmere A-laget med Arsenal heller. En rød tråd for de alle virker å være eksplisitt voldsbruk og blod.

Arsenal, som til tross for mitt lille stikk i overskriften ikke har noen som helst tilknytning til den engelske fotballklubben med samme navn (og ja, det er fristende å lage noen vittigheter av det), er kort oppsummert en voldsfull historie om de to sørstats-brødrene Mikey og JP, hvor den ene må redde den andre fra en skruppelløs gangsterpsycho.

Innledningsvis ser vi de to brødrene i barne- og ungdomstida, storebror Mikey den tøffe og beskyttende, lillebror JP den rene og uskyldige. Vi skjønner raskt hvor det bærer videre i historien, som inkluderer dop, kidnapping, utpressing og mengder unødvendig og elendig skildret voldsbruk.

Når vi 23 år senere treffer brødreparet igjen er JP eier av eget konstruksjonsfirma, og holder seg fortsatt på den rene sti, mens det for Mikey har gått dårligere. Når Mikey kidnappes av byens “sorte får” Eddie King, som han en gang i tida fikk lyssky småjobber av,  får JP løsepengekrav. Han innser at han må redde broren på egenhånd, ettersom politiet ikke vil gjøre noe.

En ting er at volden er bloddryppende og alt for synlig, en annen tåpelig ting er at filmen i sine mest actionfulle scener benyttes en slow-motion-stil, som gjør det ytterligere elendig og ufrivillig komisk.

Arsenals flaueste selvmål er det Nicolas Cage som serverer, i rollen som badguy, med en til de grader talentløs og pinlig rolleprestasjon, som ikke bare tenderer til det komiske og tegneserieaktige, men også parodiske. Ikke får han hjelp av sminke og regi heller, der han dabber rundt neddopa (rollefiguren) med tåpelig parykk, påklistra nese og et voldsomt lynne. Faktisk ser han ut og fremstår gjennom kroppsspråk og væremåte, når han ikke banker tenna ut av folk, som noe en hobbytaksidermist har limt sammen av gjenoppståtte burugler fra 1970-årene. Forøvrig ser “Eddie King” på en prikk lik ut nå som 23 år tilbake i tid i filmen, så han har jaggu preservert seg godt med åra, eddiekongen, mens våre to unge helter har blitt voksne og skjeggrå.

Se trailer i videovinduet under

Filmanmeldelsen fortsetter under YouTube-vinduet

 

Cage som har en rekke filmer bak seg de siste årene der han er utpreget dårlig, har med Arsenal fått en ny film høyt oppe på den lite ærefulle tabellen. Ikke kan han snakke heller virker det som. Derimot er han konge på snøfting og hvining. Problemet hans i Arsenal, og flere andre filmer, er at han har stemme for døvesendinga, og visuelt sett ville vært perfekt for amatørradioen (og da fortrinnsvis de radiosendingene som ikke har et kamera slik at du kan se sendinga…).

Dessuten får han av og til den avsindig fjollete greia han gjør med øynene. Cage er altså ekstremt irriterende å både se og høre i Arsenal. Men, mannen kan spille bra også, som i “Joe” (2013) for eksempel, hvor han leverer en råsterk rolleprestasjon.

Arsenal har dessuten fryktelig lite menneskelighet, utover møtet med brødrene som unge, hvor det bygges opp til at vi skjønner at Mikey og JP har stor betydning for hverandre i en tøff oppvekst. Filmen engasjerer etter dette ganske lite og gir absolutt ingenting nytt. Dessuten er det åpenlyst hvordan filmen vil ende. Kudos skal likevel gis Adrian Grenier, som lillebror JP (som voksen), som gir litt varme. Tommel opp også til Kelton DuMont og Zachhary Legendre som henholdsvis JP og Mikey som unge, mens resten av besetningen foran kamera, John Cusack inkludert, glir forbi og går like fort i glemmeboka som de dukka opp. Bortsett fra burugla Cage da, som er uforglemmelig dårlig.

Skal jeg grave for å finne noe annet positivt, kan man vel alltids trekke frem miljøskildringene. Fattige småskitne sørstater med småkriminalitet, søvnige forsteder, brødresamhold og litt erkeamerikansk idrett (mange klisjèer her). Ellers vil det ikke overraske meg om denne lavbudsjettsfilmen (skarve $10 mill) har fått noen dollar fra et par ølprodusenter og et bilmerke…

Tittelen sliter jeg forresten også med å forstå helt. Jeg vet hva et arsenal er, men hvorfor man har gitt filmen det navnet, aner jeg ikke, selv om vi får en kort scene med ei våpensjappe (Var den med som et slags filmmatisk nødrim for å gi tittelen kredabilitet?).

I Storbritannia heter Arsenal forresten “Southern Fury”. Filmen altså 😉 Det britiske navnet, med “sørlig raseri”, gir i det minste mening med tanke på filmens handling, men akk så kjedelig og forglemmelig den tittelen er. Jeg kommer nemlig kun til å huske denne filmen på grunn av at den heter Arsenal, og alle de mer eller mindre barnslige og småvittige ordspillene jeg kunne lagd av det. Det er selvsagt synd for filmens del.

Arsenal er iallefall veldig dårlig, dog ikke så elendig at det blir bunnplass. Det holder såvidt til to filmhjerter, tilsvarende et svakt terningkast 2.

Regissør Miller hadde nok håpet at Arsenal skulle gi han en seier. Men neida, i likhet med navnebroren i London ble det nedtur igjen (haha der fikk dere den, Arsenal. Fotballaget altså ;p PS: Jada, jeg vet at Arsenal dro hjem FA-cupen, så dermed er det nok filmen som gjør mest skam på navnet den bærer, hehe).

Arsenal (USA, 2017)

#filmhjerte #filmomtale #filmanmeldelse #filmsnakk #film #filmer #actionfilm #arsenal2017

 

Legg gjerne igjen kommentarer om filmen.

Snakkes!

Arsenal (2017) on IMDb(function(d,s,id){var js,stags=d.getElementsByTagName(s)[0];if(d.getElementById(id)){return;}js=d.createElement(s);js.id=id;js.src=”http://g-ec2.images-amazon.com/images/G/01/imdb/plugins/rating/js/rating.min.js”;stags.parentNode.insertBefore(js,stags);})(document,’script’,’imdb-rating-api’);

Arsenal (2017) on IMDb(function(d,s,id){var js,stags=d.getElementsByTagName(s)[0];if(d.getElementById(id)){return;}js=d.createElement(s);js.id=id;js.src=”http://g-ec2.images-amazon.com/images/G/01/imdb/plugins/rating/js/rating.min.js”;stags.parentNode.insertBefore(js,stags);})(document,’script’,’imdb-rating-api’);