Film- og seriesnakk: “Luther” og “Beck” er tilbake – Exit for “Exit”

Den siste uka har Luther, Beck og Exit vært i søkelyset.

På pluss-siden har Netflix sluppet den nye filmen med den britiske politietterforskeren Luther, og TV2 Play/C More ruller ut et nytt kapittel med Beck. Britisk og svensk krim er noe av det beste Filmhjerte kan få servert. Og, NRK avslutter (?) Exit.

Luther: The Fallen Sun

Idris Elba er endelig tilbake som den rufsete britiske politietterforskeren Luther!👌
Serien som bestod av 20 episoder i perioden 2010 – 2019, var briljant britisk krim-thriller fra øverste hylle. Luther er også en av mine krim-favoritter gjennom årenes løp.

Filmen som nettopp ble sluppet på Netflix er et stykke unna Luther på sitt beste, men er fortsatt bra. Filmen bygger forsåvidt videre på serien, men kan godt sees uten kjennskap til serien.

Den nå vanærede Luther må bryte seg ut av fengsel for å stoppe en psykopatisk seriemorder som plukker ut ofre som har netthemmeligheter. Litt tynn storylinje, og det mangler litt på forklaringene, men Elba gjør som vanlig en knall innsats som Luther.

Med klimaks som utspilles i “Norge” forresten (LOL, den delen er ikke stort å skryte av…). Mer action og thriller enn krim i filmen, men Luther får absolutt tommel opp og anbefalinger. Terningkast 4.

 

Beck 48 Quid Pro Quo

Fredag 17. mars var det premiere på TV 2 Play på en ny film i Beck- serien, nummer 48 (!) i rekka! Og to nye kommer i løpet av trolig noen måneder, slik at det rundes 50!

Man blir vel aldri så lei Beck (Peter Haber), familien og teamet hans, og grannen (herlige Ingvar Hirdwall), at man ikke tar med åpne armer imot også disse nye filmene om vår svenske politihelt, for etter noen høyst middels filmer en periode etter at karakteren Gunvald ble skrevet ut av filmserien for en del år siden, har Beck-filmene igjen gradvis bedret seg, blitt severdige og byr igjen på bra svensk krim og spenning.

I denne filmen er Kristofer Hivju tilbake igjen i rollen som den norske etterforskeren Steinar, det er kult, og Valter Skarsgård fortsetter i rollen som Martin Becks politisønn Vilhelm, en karakter som klart har løftet Beck-filmene etter hans inntreden. Denne gang er desverre rollen hans helt ubetydelig og knøttliten. Steinar, Alex, Josef og Jenny, er de vi ser mest, mens Martin sjøl, samt Oskar og Ayda, er mer i birolleland igjen.

Filmens tittel spiller på frasen om at man gir noe, og får noe tilbake i gjengjeld. En mann blir funnet død på et loppemarked, og det som ser ut som en rutinemessig sak om et mislykket ran får en ny vending når säpo fatter interesse.

Som vanlig er det et par sidespor også, som Jenny som kjemper om foreldrerett, noe som blandes inn i etterforskningen, og på toppen sitter den sleipe Fredèn og drar i tråder, som vanlig. Slutten er en aldri så liten cliffhanger, så da er det bare å vente på nr 49 i Beck-rekka.

Beck: Quid Pro Quo, en frase som kleint nok ytres 3-4 ganger iløpet av filmen, holder bra spenningsnivå, byr på interne problemer og det narrative er plausibelt nok. Ikke det beste av de nyere Beck-filmene, men grei krim for kvelden. Terningkast 4.

Exit-exit

Advarsel: inneholder store spoilere av episode 7 og 8

Her følger litt rant om avslutningen av Exit.

Denne uka var det altså exit, det vil si slutt, for NRK-serien “Exit“. Sesong 3 ble avsluttet med de to siste episodene denne uka, i det som på forhånd var varslet å være seriens siste sesong.

Etter 6 brukbare episoder, knakk det sammen i en salig røre i de to siste. Desverre, for jeg har digget Exit. Men troverdigheten på de to siste episodene er lav, og bryter helt med karakterene og resten av serien. For i avslutningen pumpes det inn med “sjokkeffekter”; blod, gørr, drap, blodbad, selvmord, saging av lik, nærbilder av avsagde hoder med kryp i, osv…..

1. At Pål (Baasmo sin figur) blir kaldblodig drapsmann som t.o.m. står og parterer liket av William (Hagen, som artig nok heter Pål sjøl), mens blodet spruter, drar likdeler opp fra havbunnen igjen og gjør alt såre enkelt og uten en mine, og slipper unna med det, er bare helt avsindig sinnsykt latterlig, totalt usannsynlig og ikke troverdig for fem føkkings øre.

William er en dritt, men den exiten der var litt vel drøy.

2. Mens en drapsmann går fri fengsles en annen uskyldig for drap, som ikke engang var et drap. Jada, Adam (Berger, svensken) havner på cella, for å ha drept Hermine (Kittelsen). Men Hermine er langt fra dau, hun har ledet Adam i fella.

Så, for å straffe Adam gjør Hermine seg selv til kriminell som burde vært satt i fengsel. Hun lurer til seg svarte penger i en sum av ca 40 millioner, hun iscenesetter sin egen død og forkler det som drap, og har jo og allerede gitt falske forklaringer til politiet, skaffer falsk identitet med mere. Hun går fri, er rik, mens Adam fengsles uskyldig for drap. Helt på trynet. Hermine blir selv (nesten) verre enn den hun straffer. Ja, vi vet jo ikke sikkert at svensken ikke åler seg ut av dette også da, selv om han har fått en taus østers av en advokat (Mathias Eckhoff)…

Jada, Adam er et jävla arsle, som de vel ville sagt i Sverige, og svensken hadde fortjent straff for flere av sine finansielle bedrifter, kokainbruk og herjinger, samt behandling av Hermine og graviditeten i sesong 1 eller 2. Men å fengsles for et drap man ikke har begått, som ikke engang er drap, vel, heter ikke slikt justismord?

Jeg gidder forresten ikke engang starte med å si noe om bevisene og alt rundt det.

Forøvrig anmerker jeg at snuten utbryter til Adam at “du slipper aldri ut igjen”. Er vel maksstraff på 21 års fengsel her til lands da…

3. Henrik (Santelmann) da? Jo han blir blind snart han. Svaghet. Hund. Stokk. Ledsager. Som Adam så ærlig forklarer han. Den ene som tilbyr seg å hjelpe Henrik når han blir blind, Magdalena, ender han opp med å avvise så bryskt at det ender med et tragisk blodbad, bokstavlig talt.

Jeg syntes litt synd på Henrik som skulle måtte sitte og høre på sine venners ville festing, nok en gang ifølge Adam (vel, nå er den ene vennen dævv og den andre trolig i fengsel uansett..), men etter måten Henrik dreit i Magdalena finns det ikke synd i fyren. Antagelig drekker’ n seg ihjel før synet forsvinner. Skål.

4. Pussig nok at alt dette rammer de tre fyrene samtidig, bare sånn helt tilfeldig…

5. Men hva med Jeppe (Øygarden)? Tja, han lever vel videre ihvertfall, men uten sine tre “festglade svirebrødre”, kjerringa, eller jævla hore som han kaller henne, får han skilt seg fra, faren er død og moren har han bedt dra dit peppern gror. Ensomheten venter?

Vistnok har serieskaperne sagt at ca 70 prosent av handlingen bygger på ekte hendelser, og at noe av det villeste er ekte. Så, hvis noe av dette som nå er omtalt er fra real life, så får jeg bli arrestert på det da, men inntil videre sier jeg;

– Ja ja, det var artig så lenge det varte (som han sa, Pål). Sesong 1 og 2 samt episodene 1 til 6 i sesong 3 var jo underholdende, men synd at de to siste stinker opp hele serien.

Kan man ønske seg en fortsettelse?

Her er en vill idé; Exit The Movie!😉

Peace out 😉

 

OSCAR 2023 – SLIK FILMHJERTE SÅ DET – JUBEL FOR FRASER

Årets Oscar-utdeling fant sted i natt, uten en eneste skandale og svært få overraskelser – men med mye følelser og gledestårer hos vinnerne. Her er Filmhjertes følelser etter årets Oscar. 

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Verten Jimmy Kimmel ledet showet, og var på sedvanlig vis full av morsomme tørrvittigheter, små syrlige stikk og små sprell. En artig kis, Kimmel, som er underholdende å se på. Stikk til Will Smith og Oscar-akademiet var selvsagt med.

Filmhjerte fulgte Oscarnatten på TV 2 Danmark, som i motsetning til norske kanaler er kompetente til å ha en slik sending, og som bydde opp på studiosnakk i reklamepausene under utdelingen.

«Everything Everywhere All At Once» ble den store vinneren, med hele 7 priser av sine 11 nominasjoner. Filmen fikk Oscar for beste film, beste regi, beste manus, beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste mannlige birolle, og beste klipp.

Filmen er etter undertegnedes mening absolutt ikke i nærheten av å være fjorårets beste film, selv om den absolutt er godt skrudd sammen. Imidlertid unner Filmhjerte absolutt Oscarprisene for beste biroller til både Ke Huy Quan og Jamie Lee Curtis, som begge holdt svært rørende takketaler. Filmen fikk tre skuespillerpriser, for også Michelle Yeoh vant, for beste kvinnelige skuespiller. Her var det kanskje ventet at Cate Blanchett kunne vunnet for «Tàr».

Særlig Quan gledet, en utrolig sympatisk type, som garantert skaffet seg mange fans med gledesscenene og personligheten sin i løpet av showet. Om du ikke helt kjenner til Ke Huy Quan men syns det er noe kjent ved han, så husker du han kanskje som 12 år gammel i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» fra 1984. Og Curtis som er så kul og har levert så mye gjennom karieren fortjener virkelig æren denne prisen gir henne.

Så ble det som Filmhjerte inderlig håpet på, en Oscar til Brendan Fraser 😍

Oscar-høydepunktet var uten tvil at det ble statuett til Brendan Fraser som beste mannlige skuespiller, for «The Whale». Alldeles glimrende og 100 prosent fortjent. Også Fraser holdt en veldig rørende og emosjonell takketale.

«All Quiet On The Western Front» – eller “Intet nytt fra vestfronten” – stakk av med fire priser. Netflix sin tyske storproduksjon og krigsepos ble beste internasjonale film, og vant også beste foto, musikk og produksjonsdesign.

En liten, dog gledelig, overraskelse var det at det ble Oscar til «The Whale» for beste sminke/hår. En formidabel jobb ble gjort for å få Brendan Fraser til å se helt ekte og reell ut som den enorme “menneskelige hvalen”, men filmen hadde sterk konkurranse fra bl.a. «Elvis» og «All Quiet On The Western Front».

Om noe overrasket ved årets utdeling var det at filmer som «The Fabelmans», «Elvis» og «Tàr» måtte forlate tomhendte, mens fjorårets to enorme kino-suksesser «Top Gun: Maverick» og «Avatar: The Way of Water» kun fikk en Oscar hver, for henholdsvis beste lyd og beste spesialeffekter. Top Gun er seff fjorårets beste film, men men…. 😉

Den norske nominerte kortfilmen «Nattrikken» nådde ikke opp. Den kan sees hos NRK TV, men den er egentlig verken velspilt eller spesielt god.

Av kjendiser som delte ut priser eller presenterte innslag var det moro å se Julia Louis-Dreyfos, som for alltid vil være Elaine fra Seinfeld, og det var rørende å se en svært emosjonell John Travolta introdusere innslaget til minne om filmfolk som gikk bort det siste året.

Årets show var klinisk fri for skandaler og det var egentlig ikke mye politiske ladede takketaler heller. I grunn var det et ganske så stuerent show, kanskje litt “småkjedelig” (?), men med Kimmels humor, sprell og måte å spille “dum” kom man godt i land med et bra show.

Men nå må jeg se til å få sett «Intet nytt fra vestfronten» gitt, den har jeg hoppet over til nå.

Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet under vinneroversikten hvis du vil. Snakkes.


Her er alle vinnerne og nominerte:

(Kilde/oversikt fra: montages.no)

Beste film
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Banshees of Inisherin
Elvis
Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Top Gun: Maverick
Triangle of Sadness
Woman Talking

Beste regissør
Martin McDonagh, The Banshees of Inisherin
Daniel Kwan og Daniel Scheinert , Everything Everywhere All at Once
Steven Spielberg, The Fabelmans
Todd Field, Tár
Ruben Östlund, Triangle of Sadness

Beste mannlige hovedrolle
Paul Mescal, Aftersun
Colin Farrell, The Banshees of Inisherin
Austin Butler, Elvis
Bill Nighy, Living
Brendan Fraser, The Whale

Beste kvinnelige hovedrolle
Ana de Armas, Blonde
Michelle Yeoh, Everything Everywhere All at Once
Cate Blanchett, Tár
Michelle Williams, The Fabelmans
Andrea Riseborough, To Leslie

Beste mannlige birolle
Brendan Gleeson, The Banshees of Inisherin
Barry Keoghan, The Banshees of Inisherin
Judd Hirsch, The Fabelmans
Ke Huy Quan, Everything Everywhere All at Once
Brian Tyree Henry, Causaway

Beste kvinnelige birolle
Angela Bassett, Wakanda Forever
Kerry Condon, The Banshees of Inisherin
Jamie Lee Curtis, Everything Everywhere All at Once
Stephanie Hsu, Everything, Everywhere
Hong Chau, The Whale

Best adapterte manus
All Quiet on the Western Front
Glass Onion: A Knives Out Mystery
Living
Top Gun: Maverick
Women Talking

Beste originalmanus
The Banshees of Inisherin
Everything Everywhere All at Once
The Fabelmans
Tár
Triangle of Sadness

Beste dokumentar
All That Breathes
All the Beauty and the Bloodshed
Fire of Love
A House Made of Splinters
Navalny

Beste internasjonale film
All Quiet on the Western Front
Argentina, 1985
Close
EO
The Quiet Girl

Beste animasjonsfilm
Guillermo Del Toro’s Pinocchio
Marcel the Shell with Shoes On
Puss in Boots: The Last Wish
Turning Red
The Sea Beast

Beste foto
All Quiet on the Western Front
Bardo
Elvis
Empire of Light
Tár

Beste kostymedesign
Babylon
Black Panther: Wakanda Forever
Elvis
Everything Everywhere All at Once
Mrs. Harris Goes to Paris

Beste klipp
The Banshees of Inisherin
Elvis
Everything Everywhere All at Once
Tár
Top Gun: Maverick

Beste sminke og hår
All Quiet on the Western Front
The Batman
Black Panther: Wakanda Forever
Elvis
The Whale

Beste produksjonsdesign
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
Babylon
Elvis
The Fabelmans

Beste originalmusikk
Babylon
The Banshees of Inisherin
The Fabelmans
All Quiet on the Western Front
Everything Everywhere All at Once

Beste originale sang
Black Panther: Wakanda Forever
Everything Everywhere All at Once
RRR
Tell It Like a Woman
Top Gun: Maverick

Beste lyd
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Batman
Elvis
Top Gun: Maverick

Beste visuelle effekter
All Quiet on the Western Front
Avatar: The Way of Water
The Batman
Black Panther: Wakanda Forever
Top Gun: Maverick

Beste animerte kortfilm
The Boy, the Mole, the Fox and the Horse
The Flying Sailor
Ice Merchants
An Ostrich Told Me the World is Fake and I Think I Believe It
My Year of Dicks

Beste kortfilm
An Irish Goodbye
Le Pupille
Night Ride (Nattrikken, Norge)
The Red Suitcase
Ivalu

Beste kortdokumentar
The Elephant Whisperers, Kartiki Gonsalves and Guneet Monga
Haulout, Evgenia Arbugaeva and Maxim Arbugaev
How Do You Measure a Year?, Jay Rosenblatt
The Martha Mitchell Effect, Anne Alvergue and Beth Levison
Stranger at the Gate, Joshua Seftel and Conall Jones

FILMANMELDELSE: THE WHALE – ENORM PRESTASJON

Fy søren, Darren Aronofsky kan lage film! The Whale er et nytt stykke glimrende filmkunst fra Aronofsky, med en Brendan Fraser i et eksepsjonelt comeback!

The Whale er ikke lett å fordøye – men du store for en film!

Tekst: Lars Jørgen Grønli / filmhjerte.blogg.no

Alle foto: Nordisk Film Distribusjon


FILMANMELDELSE:

THE WHALE 

USA, 2022, drama/psykologisk drama, 1t 57m

Regi: Darren Aronofsky 

Med: Brendan Fraser, Hong Chau, Ty Simpkins, Sadie Sink m.fl.

Norsk kinopremiere fredag 3. mars

Filmhjerte så filmen på Tromsø International Film Festival i januar


Aronofsky er kjent for sine hardtslående og kontroversielle filmer, som The Wrestler og Requiem for a Dream, hvor samfunnets outsidere løftes fram i lyset.

Med The Whale viker ikke Aronofsky fra sin ofte brukte taktikk hvor han balanserer på linjen mellom å være humanistisk og på å sjokkere, skape kontroverser og å være smått spekulativ. Han holder seg hele tida på den riktige siden.

The Whale er historien om den veldig sympatiske, og også ekstremt overvektige, engelsklæreren Charlie (Brendan Fraser), som har trukket seg unna andre mennesker på grunn av sitt utseende, skamfølelse og selvhat. All undervisning foregår over nett, med kameraet slått av.

Charlies livsstil er i ferd med å gjøre slutt på han, men han virker ikke å bry seg. Han fråtser og overspiser, i store mengder. Kan han frelses før det er for sent?

På døra en dag kommer nemlig en ung predikant (Ty Simpkins), og Charlie har også et sterkt ønske om å gjenforenes og bli bedre kjent med sin mildt sagt trassige tenåringsdatter (Sadie Sink) når han innser at helsen sin er kraftig forverret. For mange år siden forlot Charlie både datteren og moren hennes, for å leve ut kjærligheten sin med en annen.

Det er sterkt, det er rørende, det er ikke lett å se på, men vi må.

Nesten hele filmen foregår inne i den lille leiligheten til Charlie, noe som bidrar til en viss klaustrofobisk følelse all den tid Charlies størrelse settes opp mot husets fire vegger.

Vi blir vitne til scener og syn som er både motbydelig, ekkelt og vemmelig, men det er aldri tvil om at vi som ser på må ta Charlie på dypeste alvor som menneske.

Bak lagene av fett og spekk bor det nemlig utvilsomt mye i Charlie. Vi ser ennå prov og glimt i øynene hans av både humor, livsvisdom og store doser empati og sympati. Han er både smart, vennlig og medfølende og kunne ha bidratt med mye i samfunnet, men Charlie er så til de grader tynget av selvhat og resignasjon, noe vi gradvis får avslørt årsakene bak.

At filmen er så lukket i sin scenografi er muligens et minus, den fremstår nesten som et stykke som kunne vært spilt på en teaterscene. Filmen er da også en adapsjon av nettopp et teaterstykke. For Filmhjertes del betyr ikke det så mye, for skuespillerprestasjonen er så formidabel.

Noe som bringer oss over til Brendan Fraser. Brendan Fraser dere! For et comeback som leveres av Fraser, som i mange år har vært borte fra rampelyset etter suksessene på 90-tallet og tidlig 2000-tall med Georg – Jungelens konge og Mumien-filmene.

Fraser er bokstavlig talt enorm, han formelig storspiller, og har en mimikk og uttrykk som ikke et sekund føles uekte. Han maner frem et imponerende følelsesregister og ikke minst måten han får fram de fysiske plagene og helseproblemer Charlie sliter med er dypt imponerende og smertelig hjerteskjærende.

Dog kan man hevde at noen av valgene hans virker merkelige og håpløse. At Fraser skulle nomineres til Oscar for beste mannlige hovedrolle var iallefall en no-brainer, det må ha vært et enkelt valg – og finnes det rettferdighet kan Brendan Fraser rydde plass til sin aller første Oscar-statuett.

Hong Chau i birollen som kvinnen som hjelper Charlie med innkjøp, husstell og personlig stell, samt holder han i ørene, gjorde også et så sterkt inntrykk at hun ble belønnet med Oscar-nominasjon. Vel fortjent.

The Whale er et kammerspill, men også en film der å leve mens man har muligheten, tilgivelse og selvfølelse er sentrale temaer. Sosiale medier og kroppspress er andre temaer som berøres. Filmen vikler seg litt inn i noen bibelske referanser også (desverre), men heller ikke det er for plagsomt.

Tilgivelse og forsoning er de viktigste sporene i historien, og stikkord for flere av rollekarakterene.

Om Charlie er sympatisk og empatisk, er hans datter det stikk motsatte. Muligens krysses nok linjen for hvor sinna en forsmådd tenåringsdatter egentlig har lov å være? Charlies varme står i sterk kontrast til avkommet.

Det gjør det desto mer emosjonelt å se han forsøke å ta opp igjen kontakten med datteren som har lagt ham for et så inderlig hat.

Sadie Sink («Stranger Things») er også imponerende som en rasende 16-åring med hatefulle innfall, eksplosivt temperament og omringet av et tilsynelatende ugjennomtrengelig skall.

Darren Aronofsky trykker på veldig mange riktige knapper for å få frem ulike følelser hos publikum. Det er umulig å ikke kjenne på en dyp sympati med Charlie, både for det mennesket han en gang var, men også for den han har blitt. Da filmen ble vist for fulle saler under filmfestivalen i Tromsø i januar var det mange som satt både rørt og øyefuktig i setene. Ja, filmen er aller fremst en sørgelig historie, imidlertid er den også rikelig krydret med humoristiske betraktninger og fremtidshåp.

Kudos også til sminke- og maskørteamet forresten, som forvandlet Fraser til den store hvalen.

Fraser alene hadde nesten kunnet forsvare terningkast 6 til filmen, imidlertid er det noen melodramatiske scener, noen “sjokkeffekter” som man kan mene er med mest for å ryste publikum, og kanskje er det overtydelig at Aronofsky vil presse frem gitte følelser.

Det blir egentlig kosmetikk i den store sammenhengen, for The Whale er – bokstavlig talt – enorm.

 

Kommentarfeltet er åpent for synspunkter 😉