Det er lov å la seg underholde av filmer signert Coen-brødrene.
Den relativt nye Suburbicon som for tiden er å finne i nyhetshyllene blant fysisk kjøpefilm og i nyhetsoversiktene for strømming er riktignok regissert av George Clooney, men med manus skrevet av Joel og Ethan Coen, noe som nær sagt alltid borger for kvalitet. Denne kan fint være “påskekrim” en kveld.
FILMOMTALE: SUBURBICON
USA, 2017, Thriller/mørk komedie, 1t 44m Medvirkende: Matt Damon, Julianne Moore, Noah Jupe, Oscar Isaac, Tony Espinosa, m. fl. Sett på Blu-Ray
Suburbicon som er en bekmørk og tidvis bisarr thrillerkomedie er intet mesterstykke, men gir knappe en time og tre kvarters underholdning, hvor man kan man lene seg tilbake og nyte galskapen som brer om seg. I kjent Coen-stil serveres vi uventende vendinger, twister, og gjennomgangsmelodien om at alt som kan gå galt går galt, ihvertfall mye, slik vi for eksempel husker fra Coen-signerte filmer som No Country For Old Men og Fargo finner vi også i Suburbicon.
I Suburbicon befinner vi oss på slutten av 1950-tallet i et utopisk helhvitt og idyllisk småbysamfunn kalt Suburbicon, hvor de velfriserte plenene er tennisbanegrønne, innbyggerne strømlinjeformet og familieverdiene essensielle for harmonien. Under overflaten begynner det derimot å boble av rasehat når den første afroamerikanske familien flytter inn i nabolaget, vis a vis familien Gardners hjem. Sønnene i de to familiene finner imidlertid raskt tonen.
Ikke lenge etter invaderes Gardner-familiens hjem av et par skumle menn. Herr Gardner (en drivende god Matt Damon) og den 10-11 år gamle sønnen (Noah Jupe) overlever, sammen med fru Gardners tvillingssøster (Julianne Moore i en pikant dobbeltrolle), men den rullestolsittende familiemoren blir drept. Etter kort tid begynner den unge sønnen i huset å ane ugler i mosen. Var moren et tilfeldig drapsoffer?
Som et ugjennomtrengelig slør for hovedhistorien som rulles ut i Gardner-huset begynner det å regelrett koke over for nabolaget over de nyinnflyttede mørkhudede i Gardners nabohus.
Når en forsikringsagent (Oscar Isaac) dukker opp på døra hos Gardner begynner ting å skje.
Suburbicon er en til dels blodig affære, alltid med en så umiskjennelig ironisk undertone at det ikke blir spekulativt, og det er gode skuespillerprestasjoner. Spesielt av den da filmen ble innspilt 12 år gamle Noah Jupe, som på glimrende vis formidler både frykt og redsel.
Liker du mørke komedier med suspekt spenning, og lar deg forføre av 50-tallsretro, er Suburbicon en pikant og morsom film med sting.
Hos mange kritikere særlig i USA fikk dog Suburbicon hard medfart, og har oppsiktsvekkende lave 5,5/10 på imdb. Her på filmhjerte får den derimot fire fine filmhjerter (terningkast 4).
Filmhjerte følger selvsagt med på NRKs “Heimebane”. I dagens bloggpost blir det et blikk på episodene 3, 4 og 5. Jada, advarsel til dere som ikke har sett episodene, spoiler alert og røpealarm er herved utsendt, så du leser videre på egen risk hvis du vil beholde spenningen fra de episodene 😉
Så kom endelig heimeseieren for “Heimebane”.
Jeg liker “Heimebane” bare så det er sagt, men fortsatt litt kritisk til litt her og der er jeg.
Det tok sin tid, men omsider tok Varg og Helena Mikkelsen sin første seier i Eliteserien, da “jævla Ålesund” ble beseiret på det som må være lov å kalle dramatisk vis. Med fødsel underveis, trenerutvisning, en som neppe ville passert MeToo og overtidsdramatikk.
Det tok imidlertid halve serien før den kom, på tampen av episode 5 av 10. Det var pinade på tide og steikje bra!
Muligens har ikke serien sine største fans i jugendbyen, men jeg syns den type supportersjargong a la “jævla Ålesund” fresher opp serien 😉
Etter at jeg syns de to første episodene av NRKs storsatsing “Heimebane” var lite realistiske, steg troverdighetsbarometeret betydelig oppover i episode 3 og 4. Da fikk vi se klubbens øvrige ledelse stille seg skeptisk til treneren som klubbens sportslige leder helt på egenhånd har valgt å ansette. Den prosessen burde selvsagt vært før hun ble ansatt, noe som ville gitt serien et større preg av ekthet. Men bedre seint enn aldri. Selvsagt fikk Helena nyss i at klubben har linet opp mannlige innbyttere for henne, hvis hun får fyken, noe hun så til de grader frykter utover i E03 og E04. Men da ikke først og fremst grunnet manglende resultater på banen, mer heller grunnet supporternes vrede etter noen mer eller mindre uheldige uttalelser i media. Om en trener bør si til media at hun ikke er så opptatt av tilskuere, selv om hun er vant fra kvinnefotballen med folketomme tribuner, vet jeg nå ikke helt, men vi får la den gå.
Det gjorde imidlertid ikke Varg-supporterne.
I løpet av disse episodene fikk Helena nemlig det som vel må være et voldsomt overdrevent supporteropprør mot seg, med en supportertropp som stampet inn på klubbhuset, slang sesongkortene sine fra seg, og foran Helena og sportslederen utførte en kvadlignende (og det som føltes som en uendelig lang) hymne til ære for en spiller som en gang på 70-80-tallet ble en klubblegende. Akkurat da lurte jeg jaggu på om serieskaperne hadde mistet det helt. Supporterne hater Helena altså, blant annet, fordi hun ikke kjenner til en som spilte i klubben for snart 40 år siden, og andre hendelser som hendte i nittenhundreogbrødmangel.
Det fulgte så opp med at Helenas hus og bil ble nedtagget seint på kvelden, hvorpå en rasende Helena oppsøker supporterpuben og river av seg en tirade som ville skremt fanden på flatmark.
Joda, selv om det er litt klisjè at hele supportergjengen på en random kveld sitter og bælmer øl på puben, så var Helenas tordentale rett i fleisen på supporterne bra TV. Da fikk vi endelig se at også hun har et temperament, og hun vippet de kritiske supporterne over mot sin banehalvdel, villige til å gi henne mere tid. Endelig litt forløsning for den hardt pressede treneren der altså, som våkner opp til blankpolert bil, hilsen “Villmennene” i supporterklubben. Så skal jeg knapt nevne den klisjèen det var at supporternes planlagte gå-fra-kampen-aksjon i det 82. minutt samsvarte nøyaktig med da 3 poeng ble til kun ett for Varg, i og med at Odd utlignet akkurat når Varg-fansen gikk (Vargs keeper stod til og med og glante opp mot tribunen mens Odd putta. Om det ikke var en Snickers han stod og drømte om…).
Episode 3 og 4 løftet uansett inntrykket av serien betraktelig.
Likevel er jeg ikke av de som ukritisk utdeler skamros av serien så langt. Ja visst ser jeg på og syns det er en spenning i å følge utviklingen, jeg syns sågar det er jækla lenge å vente en hel uke på en ny episode, så der scorer jo serien. Det er underholdende, og interessant nok, men det føles fortsatt urealistisk og litt for tilgjort.
Ta for eksempel en av hendelsene fra episode 5, der Varg møter “jævla Ålesund”, og det koker utpå banen. Helena går i klinsj med bortelagets trener på sidelinja, og skubber han overende. Ikke uten grunn selvsagt. Aalesund-treneren, selvsagt måtte det være Vegar Hoel man presset inn også i denne serien (mannen må jo tydeligvis spille sexistisk dritt i alt av serier for tiden, det være seg “Aber Bergen” eller “Heimebane”), legger nemlig hånden sin i skrittet på Helena (etter å før kamp i garderobeanlegget ha invitert henne på en drink…yeah right). Selvfølgelig uten at noen ser det, så dommeren sender Helena på tribunen, og en krykkehinkende Ellingsen (John Carew) må ta seg av coachinga det siste kvarteret.
Altså, hvor sannsynlig er det at en eliteserie-trener ville lagt hånda si i skrittet på en kvinnelig motstander midt under en kamp? Med kameraer på alle kanter, og øyne både her og der? Ja, jo, tja, kanskje i en opphetet disputt, og hvis treneren var klyse nok, men neppe i den kraftige MeToo-tiden vi er inne i? (serien ble riktignok spilt inn i fjor, før den kampanjen tok fyr).
Aalesunds trener i opphetet diskusjon med Helena. Foto: Skjermdump NRK.no
Aalesund-treneren har vært på mannekurs hos Trump. “Grab `em by the pussy. You can do anything.” Foto: Skjermdump NRK.no
Ironisk nok sikrer da også Varg sin aller første seier både i serien og på heimebane, med Helena på tribunen, som ny bestekompis med han skjeggete supporterlederen, og Ellingsen er den som får cred`en i garderoben for det “taktiske genistreket” av de andre spillerne, en beskjed han ble instruert til av Helena før hun gikk opp på tribunen. Jaja, selv ikke den fikk hun av serieskaperne.
Ellers syns jeg at de som klarer seg aller best på skuespillersiden er Axel Bøyum og faktisk John Carew, begge i rollene som hjemvendte fotballproffer i hver sin ende av aldersskalaen. Begge spiller overbevisende nok til at rollefiguren deres virker troverdig og ekte, etterhvert. Carews figur slet kanskje litt i de første par episodene, men ettersom vi fikk komme nærmere innpå han har figuren vokst. Rolf Kristian Larsen som spiller den populære, sympatiske og Helena-vennlige midtbanespilleren Brattskjær er en annen favoritt foran kamera. I epsiode 5 stilles dog lojaliteten hans til Helena på et par kraftprøver, som skal gjøre det spennende å se utover hvordan påvirker forholdet mellom spiller og trener. Emma Bones må absolutt nevnes i dag igjen, mer av henne i fremtiden, ja takk.
Hva så med Ane Dahl Torp sjøl da? Hovedpersonen som hun selvsagt er. Jeg er ikke riktig sveipet av banen ennå av hennes prestasjoner i rollen, men ser heller ingen andre skuespillere jeg tror ville gjort det bedre. Rett og slett fordi vi ser alt for lite av hvordan hun bygger opp spillergruppa og tilliten. I E05 ser vi imidlertid endelig en del av kampledelsen hennes, noe som var på tide. De som hadde forventet at en kvinne ville være overtydelig på fair play vil kanskje bli overrasket? Jeg syns ihvertfall akkurat det er forfriskende, og kanskje et omen om at vi får se en tøffere side av henne fremover. For vi ser at det er når hun er sint, forbanna, indignert og presset til kanten hun er som best. Dahl Torp behersker kroppsspråket sitt godt, særlig uttrykkene i øynene sier mye. Jeg håper imidlertid vi snart får se litt mer glede også hos henne (som når Varg satte inn 2-1-goalen mot “jævla Ålesund”) istedet for snusing og hender apatisk i lomma.
Jubel! Foto: Skjermdump NRK.no
Men jeg sliter fortsatt litt med å la passere det noe urealistiske i serien, og at man også har lagt seg på en linje innimellom som tenderer mot komisk, som når Brattskjær ankommer sykehuset og blir møtt av en lege som tydeligvis selv burde få sansene sine undersøkt. Dessuten de nevnte klisjèene. Som at Varg utligner til 1-1 umiddelbart etter at Helena har brukt litt “psykologisk krigføring” på sidelinja mot herr Hoels klyse av en bortelagstrener, som med en gang etter linjesamtalen med Helena løfter laget sitt lenger frem, noe som gir Varg åpningen for å angripe.
Noen vil garantert mene at selve fotballsekvensene av serien føles veldig falskt. Det ER naturligvis stor forskjell på den ekte eliteserien i fotball, og den eliteserien i fotball “Heimebane” introduserer oss for, både i teknikk, intensitet, publikumslyd (OK, der er det kanskje ekte, enkelte steder i landet er det jo steindødt fra tribunene stort sett…og i E05 ser vi jo at omtrent hele lokalsamfunnet er folketomt mens kampen pågår, for å underbygge at hele byen følger fotballaget), og i apparatet rundt kampene, men her skal jeg gi “Heimebane” frikort, for det er garantert en stor utfordring å få fotball til å fremstå ekte nok sett med fotballfan-øyne. Jeg skjønner ellers at det er enklest å fremstille bilder fra “hjemmekampene”, for da er tribunene fulle ser det ut som, noe som vel muligens vil være vanskeligere andre steder (krever jo en del statister, ressurser, etc?), men jeg venter spent på hvordan sekvenser fra bortekamper vil se ut (jeg vet at man for eksempel har vært på Alfheim i Tromsø og laget klipp til serien). Det blir moro å se hvordan det blir seende ut. Faktisk syns jeg i sum at disse kampactionsekvensene i særlig episode 5 ser tilfredsstillende godt ut.
Serien har ved halvtid fått tid til å spille på langt flere strenger også enn bare det faktum at vi følger en kvinnelig trener og fotball. Her er tid for litt ekteskapelig uro og sidesprang for Ellingsen, kjærestetrøbbel for Helenas tenåringsdatter (Emma Bones, som også spiller veldig godt og er et av seriens sterkeste kort), skolesekvenser, fødsler (Ivar Hoff ville sikkert døpt Brattskjærs unge for “Nedrykkine” hvis han satt i studio da Varg-profilen stormet av banen fra frisparket han skulle ta) og mer eller mindre psykososiale problemer (Bøyums rollefigur Adrian Austnes).
Med en muligens skadet Ellingsen betyr kanskje også de kommende episodene at man nødvendigvis får inn en ny spiss (jada, jeg har smuglest på de korte episodebeskrivelsene hos NRKs nett-TV hvor en ny spiller inn avsløres). Her aner jeg en utenlandsk spiller inn, noe som kan bli et nytt interessant tema. Videre får vi vel også en nærmere oppnøsting i hva det er som plager unge Adrian, for farens ankomst er også varslet. Nå er jeg sikkert på villspor,men det er jo også det morsomme med slike bloggposter som denne, å fundere på hva som kan skje, men det skulle ikke overraske om serien i tillegg til å vise oss den første kvinnelige treneren på toppnivå, også får en spiller ut av skapet? Dog tror jeg ikke det er det som er saken her. Ellingsen blir naturligvis også nå litt mer spennende å følge videre. Var kvarteret han fikk fra sidelinja som “hovedtrener” med på å gi han troen tilbake på at han kan overta laget? Og imens fortsetter vel kurtiseringen fra den meget yngre supporteren 😉 I neste episode trues forøvrig Helena av utestengelse ser jeg, noe som åpner for litt intriger.
Etter halvspilt serie syns jeg “Heimebane” legger seg på et pent og solid terningkast 4, med potensiale til videre klatring.
* På vanlig TV sendes episode 5 ikveld (25. mars) klokka 20:55, og de neste episodene sendes de fem kommende søndagene til samme tid (Legges ut på nett tidligere på søndagene).
Intetsigende eller et portrett av en seriemorders oppstandelse?
For et halvt års tid siden trakk jeg frem filmen “My Friend Dahmer” (USA, 2017) som en av filmene fra 2017 jeg måtte få sett.
Da jeg snubla over den på nett benyttet jeg sjansen til å se filmen.
MY FRIEND DAHMER USA, biografisk drama/krim, 2017, 1t 47m Regi: Marc Meyers Tilgjengelig hos bl.a. iTunes Store
Først litt bakgrunnshistorikk. Jeffrey Dahmer var en av historiens verste seriemordere. I tillegg til at han var både sexovergriper, nekrofil og kanibal. I årene fra 1978 til 1991 drepte Dahmer 17 gutter og unge menn (16 av de i perioden 1987-91), voldtok og antastet andre, før han i 1992 ble idømt 15 livstidsdommer for disse drapene, hvorav flere involverte både nekrofili og kanibalisme.
My Friend Dahmer bygger på den sanne historien om Dahmers tidligere liv, og viser IKKE noe av de horrible drapene han begikk. Filmen skildrer nemlig utelukkende tiden før Dahmer begynte med sine grensesprengende utforskinger av sine djevelske sider. Filmen er en fortelling om en sjenert og utilpass tenåring som gjør alt for å passe inn blant de andre elevene på high-school. Historien om den mørke bakgrunnen til den grufulle skjebnen, og om transformasjonen fra ungdom til et menneskespisende uhyre er basert på den kritikerroste tegneserieboken med samme navn, skrevet av Dahmers ungdomskamerat Derf Backderf.
Desverre er filmen, sitt unnskyld uttrykket, dødsspennende premiss, mest av alt dødsens kjedelig. Ihvertfall de første tre-fire kvarterene av den.
Filmen viser oss riktignok Dahmers dragning mot å like å utforske døde dyr, og noen creepy sekvenser hvor han lusker i buskene og holder øye med en mannlig jogger, og filmen lar oss stifte bekjentskap med den noe dysfunksjonelle familien hans og hvordan han ble både mobbet og ansett som en skrue, men jeg har iallefall problemer med å ut fra denne skildringen kunne forestille meg at Dahmer skulle bli den drapsmaskinen han ble. At det var noe rart ved han, ja, men det fremstår som underlig at han ble som han ble. Eller, noe mangler, noe av forhistorien før denne historien tar til kanskje?
Jeg er heller ikke veldig imponert over skuespillet totalt sett. Ross Lynch, frem til dette best kjent som utelukkende sympatisk og pent ungdomsidol i Disney Channel-komiserien Austin & Ally, spiller hovedrollen som den trøblete Dahmer i ung alder. Lynch holder stort sett maska godt, han er for det meste troverdig som en utilpass ungdom, men disse “klikkene”/”fits”-ene som han flere ganger simulerer (se filmen så skjønner du) etterhvert på oppfordring fra den lille vennegjengen han blir en del av, syns jeg virker både merkelige, dårlig forklart og heller ikke spesielt bra utført. Uten at jeg aner hvordan den virkelige Dahmer oppførte seg i denne tiden. Rent visuelt utseendemessig er Lynch gjort passe lik den virkelige Dahmer.
Backderf (ungdomskameraten) skal senere, i en sak omtalt i Dagbladet, ha uttalt at ” – For meg virker det som om hvert avgjørende øyeblikk på hans vei mot avgrunnen kunne ha vært unngått hvis voksne hadde grepet inn”.
Og her ligger et mulig problem ved filmen syns jeg. At disse avgjørende øyeblikkene ikke fremstår som tydelige. Eller? Ja vist utforsket Dahmer spritfylla i skoletiden, han hadde disse såkalte “fits”-simuleringene og dragningen og interessen for å dissekere og behandle døde dyr, småmobbing og venner som muligens ikke var til det beste for han (?), samt et urovekkende legebesøk og en familie i oppløsning, pluss et par andre scener, som blant annet leder tankene inn på om Dahmers legning kan ha spilt en rolle? Men jeg syns det er vanskelig å se de store linjene. Hvem burde oppdaget den mørke psyken hans? Kanskje var det nettopp derfor det gikk som det gikk også, siden ingen grep inn, eller så noen grunn til det? Helheten er likevel der, på et vis.
I andre roller ses blant andre Alex Wolff (bl.a. Jumanji, 2017) som Backderf, og velkjente Anne Heche som Dahmers småpsykotiske eller kanskje rettere beskrevet småeksentriske, egenrådig eiendommelige og merkelige mor. Begge gjør brukbare rolleinnsatser, og siden jeg ikke vet hvor gode likheten er til de virkelige personene de spiller skal jeg ikke si stort på det.
Filmen beveger seg i alle tilfeller alt for langsomt fremover, og blir ikke interessant før den drar seg mot siste del. Da stiger spenningen betydelig, og man ser bedre det mørksinnet som befinner seg under utvikling i unge Dahmers hode. Likevel sitter jeg igjen etter filmen usikker på om det jeg egentlig har sett var intetsigende historien senere tatt i betraktning, eller om det i sum er en fragmentert men likefullt mørk oppbygging av en massedrapsmanns tidlige sinn.
Jeffrey Dahmer sonet kun 2 år av dommene sine. 34 år gammel ble han nemlig selv drept av en annen innsatt i fengselet i 1994.
NRKs nye store fotballdramaserie “Heimebane” er godt i gang. De to første av 10 episoder er sendt, og jeg har, som stor fan av både fotball og TV-serier, selvsagt nå sett de to første episodene som ligger hos NRK TV (NRKs nett-TV). Her er en slags “recap” av seriens innledning.
Dramaserien har fått mye oppmerksomhet denne vinteren på grunn av tematikken i serien, som er rimelig original, det vil si, det er nok ikke før laget en tilsvarende serie, som forteller historien om tidenes første kvinnelige trener for et eliteserielag i fotball, og midt opp i den siste tidens sterke fokus på kvinnekamp, likestilling og MeToo har serien også stor aktualitet sånnsett. I tillegg hadde serien sin verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, og har mottatt en stort sett samlet akklamasjon fra pressekorpset.
Jeg ble ikke hemningsløst begeistret.
Likevel er de to første episodene såpass OK at førsteinntrykket mitt av serien fører karakterskalaen til midt på treet så langt. Dessuten, som både fotballfan, serieelsker og tilhenger av norsk drama er naturligvis “Heimebane” en må-se-serie.
I “Heimebane” møter vi altså fotballtreneren Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp), som blir historisk ved å være den første kvinnelige treneren som ansettes som hovedtrener for et herrelag på øverste nivå, i Eliteserien. Når treneren for det nyopprykka (og fiktive) laget Varg IL fra Ulsteinvik må gi seg på grunn av skrantende helse, velger klubben, eller rettere sagt klubbens sportslige leder, å gå for den oppsiktsvekkende og modige løsningen å ansette en kvinnelig trener. Reaksjonene fra spillere og omgivelser lar ikke vente på seg, særlig hos den hjemvendte tidligere serie A-proffen Michael Ellingsen (John Carew), som var forespeilet jobben som spillende trener. Ellingsen er imidlertid en storforlangende type, og klubbens sportslige leder føler seg ikke helt sikker på kompetansen hans som trener.
Jeg skal raskt si at jeg kommer til å følge serien til siste spark er tatt, fordi den har noen interessante sider ved seg, et potensiale og ikke minst et interessant premiss. Episode 1 var imidlertid nær et sviende hjemmetap, og heller ikke episode 2 ble en trepoenger i min bok, selv om det i 2. episode var klart bedre spill, for å bruke fotballsjargongen. Til det har de to første episodene rett og slett for mange urealistiske scener eller i det minste for svake pasninger fra manusforfatteren, som jeg snart skal si mere om.
En av debattene som har rast den siste uka etter seriens premiere på norsk fjernsyn er hovedrolleinnehaver Ane Dahl Torp sin trønderdialekt, som en del først og fremst trøndere mener ikke holder mål. Akkurat det må jeg si jeg driter i. For mitt vedkommende er trønderdialekten hennes gulle god, og ikke noe å henge seg opp i. Det er mye i Helenas bakgrunn som kunne gjort at dialekten er noe utvannet, hvis det nå er så viktig at trøndersken hennes er klokkerein. Aller helst skulle hun vel snøvla og snøfta som Team Antonsen i sin tid gjorde da de parodierte trøndere? For meg er hun mer enn trøndersk nok. Hun ramser til og med opp hvem som la RBKs målgivende pasninger i 97. Så nok om det.
Fin natur får vi også i denne norske dramaserien. Foto: skjermdump fra NRK.no
Men det var alle de feilene da.
For det første ansettelsesprosessen. Vargs sporslige leder Espen Eide (Morten Svartveit) hører tilfeldigvis Helena i et intervju i VG TV sitt studio etter at han selv har vært intervjuet der.
I intervjuet hos VG TV sitter forøvrig en eller annen NFF-representant og ytrer noen negative kommentarer om kvinnefotball. At en med NFF-logo på seg sitter på direkten hos VG TV og snakker negativt om kvinnefotball? Jau jau.
Vargs sportslige leder oppsøker ihvertfall Helena utenfor VG-huset og tilbyr henne jobben som Ellingsens assistent, noe hun på arrogant vis avviser blankt.
Hun er nemlig trener i toppserien for kvinnelaget Trondheims/Ørn, som skal spille semifinale i Champions League mot PSG. Så hvorfor “i helvete” skal hun være interessert i å hjelpe Ellingsen, nærmest spytter hun i trynet på Eide.
Vel hjemme i Trondheim står Helena og lengselsfullt ser inn de stengte gitterene utenfor et opplyst Lerkendal, mens vi hører gamle RBK-hallelujaopptak fra TV som “bakgrunnsmusikk” i Helenas hode. En mer klisjèfull scene enn det er det lenge siden jeg har sett. Der og da vekkes iallefall drømmen hennes om å bli herretrener på toppnivå til live.
Helena leser og ser seg opp på videoklipp av Varg IL, og tropper uanmeldt opp i Ulsteinvik og avleverer et tjukt hefte med vurderinger av spillestall og taktikk til Eide, med flengende beskrivelser av flere av spillerene, og med krav om å bli ansatt som hovedtrener, noe Eide avslår. Den sportslige lederen velger likevel etter noen dager å ringe henne og tilbyr henne jobben.
Altså. En eliteserieklubb ansetter en ny hovedtrener, uten at noen i klubben diskuterer det først? For slik det fremstår i serien har sportslig leder Eide tatt avgjørelsen helt på egenhånd uten å en gang nevne det for noen andre i klubbens ledelse. At han i det hele tatt vurderte Helena som assistent kom også kun på bakgrunn av at han hørte henne noen sekunder hos VG. Jeg syns hele ansettelsen virker dårlig forankret. Særlig siden det å være den første toppserieklubben i historien som ansetter en kvinnelig hovedtrener garantert vil medføre mye oppmerksomhet. Jeg sier absolutt IKKE at det å ansette en kvinne som herrelagstrener på eliteserienivå er noe som ikke burde gjøres, det må være opp til hver og en klubbledelse å avgjøre, men den prosessen som er presentert oss i denne serien er for svak.
Iallefall tar hun jobben, og et digert presseoppbud med alt av riksmedia er tilstede når hun presenteres på pressekonferansen (PK`en er ganske troverdig, og også førstesida på VG dagen etter som selvsagt, akk så klisjè, fokuserer på den ene humoristiske sex-kommentaren som ble ytret. Bare rart det ikke var Dagbladet….). Senere på dagen møter hun så spillerene for første gang, et møte som knapt kunne endt verre. Ellingsen har nemlig funnet permen med Helenas beskrivelser av spillerne, og vært så elskverdig å gitt denne til sønnen av den forrige treneren, som spiller i klubben kun fordi han er sønn av sin trenerfar ifølge Helena, og lesestunda i garderoben ble ikke riktig like koselig som da Høgmo i sin tid leste dikt for spillerene sine.
Høytlesing i garderoben, ingen suksessformel i Varg… Skjermdump: NRK.no
At ingen i klubbledelsen reagerer på slik direkte illojal oppførsel fra denne Ellingsen fremstår forøvrig helt sjukt.
Ganske sjuk virker også flere av rollefigurene å være. Vargs trener som må gi seg er rene tegneseriefiguren av en sinna grinebiter som kjefter på alt og alle. John Carew i rollen som ex-proffen Ellingsen er en annen. Jeg liker faktisk Carew, men jeg er noe ambivalent rundt prestasjonen hans i disse to episodene. Carew holder maska greit, men rollefiguren hans er en karikatur. Hele hans tilstedeværelse som denne Ellingsen føles urealistisk. I en liten klubb tydeligvis tuftet på lagfølelse og hardt arbeid suser han rundt i en blankpolert Porsche, suger til seg mere lønn fra klubbkassa enn klubben strengt tatt har råd til, ruser ut fra treneransettelsesmøte grunnet frykt for bilens vel og ve, og er mer starstruck på seg selv enn Cristiano Ronaldo, i lille Ulsteinvik. Jojo.. Så er det herr Tangsrud, spilt av Bjarte Hjelmeland, som er klubbens rike sponsor og byens store forrettningsmogul. Det er hans navn som pryder stadionanlegget, Tangsrud Arena (som i virkeligheten er hjemmebanen til Hødd, huff huff…), og han liker slett ikke at Varg har ansatt en kvinne som trener, og kniper derfor igjen pengepungen som han tidligere hadde lovet å velvillig spre ut over Varg og Ellingsen for å forsterke laget. Tangsrud ville neppe bestått en # MeToo-granskning med glans.
Typisk VG-forside… Foto: skjermdump fra NRK.no
Men mest indignert og oppgitt er jeg vel egentlig over den samlede reaksjonen mot Helena. Telefonen hennes oversvømmes av slibrige og direkte hatefulle meldinger, oppringinger og talebeskjeder med regelrette trusler om voldtekt og drap. Noe Helena bare overser og ikke nevner for noen, før den 17-årige datteren hennes sniker på telefonen hennes i håp om å finne en innbydelse fra Skavlan. Altså, får du drapstrusler anmelder du det da for svarte svingende til politiet! Men neida, Helena låser døra så da er det vel greit…
Skavlan hadde forresten ikke ringt, men KK ville gjerne ha motetips fra henne……
Selv ikke fra sin gamle klubb Trondheim/Ørn får hun lykkeønskninger. Etter at hun har fortalt spillertroppen at hun skal slutte kommer en av spillerne etter henne ut i gangen og tar et bittert oppgjør med henne. “…dra til Sunnmøre og bli spytta på i tre uker til du får sparken” og “dette kommer vi ikke til å tilgi deg”, med mere. I en idrett der kvinner i all tid har måttet kjempe seg frem for å vinne aksept skulle man i det minste tro at Helena ville få lykkeønskninger med seg på veien fra klubben hun forlater, selv om Ørn altså hadde sjanser i Champions League. Alle vet jo at herrefotballen ligger i et helt annet univers når det gjelder oppmerksomhet, interesse og trøkk. Selv Helena bruker det som argument.
Ikke alle trenere får blomster som takk når de slutter.. Noen får denne hilsningen på sin vei. Foto: skjermdump NRK.no
I lokalbutikken spøker en med IQ på 25 (sitat fra Helenas datter, men spørs om den var så høy) om voldtekt av den nyankomne treneren, noen godt opp i årene fra supporterklubben med det kjønnsnøytrale navnet “Villmennene” slenger ut ukvemsord foran TV-skjermen, og som sagt har Carews Ellingsen satt spillerstallen opp mot henne, i et håp om at hun skal si opp snarlig.
Nå er jeg ikke det minste i tvil om at en virkelig ansettelse av en kvinne som hovedtrener for et lag i Eliteserien i fotball ville skapt digre overskrifter og mange reaksjoner, men ville det virkelig vært så jævlig som det “Heimebane” tegner et bilde av i sine åpningsepisoder?
I fall svaret er ja må jeg si jeg skjemmes. På vegne av fotballen og norske fans ville jeg ha skjemtes dypt.
Faktisk har jeg problemer med å tro på at en spillergruppe i en nyopprykket klubb ville reagert så negativt.
Nå var det riktignok kanskje ikke et sjakktrekk av Helena å komme med sine så til de grader ufiltrerte spillerbeskrivelser for klubben hun planla å ta over. Eller er det nettopp det som på sikt vil gjøre henne akseptert? Hennes ærlighet og det at hun ikke feier noe inn under matta i sin håndtering av laget.
Foto: skjermdump fra NRK.no
Noe annet som “irriterer” meg litt er at man har valgt å dikte opp et klubbnavn. Hvorfor Varg? Hvorfor ikke Hødd? Man har fått lov å bruke banen, for “Tangsrud Arena” er i virkeligheten Høddvoll stadion i Ulsteinvik, og det fremgår at man befinner seg i nettopp Ulsteinvik. Det er tydeligvis helt okey å bruke virkelige lag som motstandere, for Varg skal spille mot Sogndal i første kamp, og lag som Rosenborg, Vålerenga og Strømsgodset er nevnt, det samme er et knippe OBOS-lag, og jammen henger det også en Tromsø IL-vimpel inne på trenerens kontor. Ja i tillegg kommer hun jo fra en trenerjobb hos Trondheims/Ørn, som er et ekte lag. Men Varg IL måtte man altså kalle det. Jaja. Er det for å ytterligere poengtere at Helena trer inn i et mannsdominert miljø, siden “varg” vel både er en hannulv og et mannsnavn? Dette gir ikke trekk for serien, men er bare noe jeg velger å “irritere” meg over.
Noe annet som jeg syns er svakt i de to første episodene er at vi jo faktisk ikke får se særlig mye av hennes treneregenskaper. Hun lar assistenten Ellingsen, som hun motvillig må ha med seg i trenerteamet, ta seg av de første treningene, før hun imponerer i en skuddkonkurranse som vinner henne en dose anerkjennelse og aksept.
Ellers står Helena tilsynelatende for en veldig defensiv fotball. Den argumentasjonen mot henne fra Ellingsen skal jeg faktisk ikke underslå. Det virker, ut fra episode 1 og 2, som at hennes filosofi ligger i å forsvare seg, og at målet ikke er å vinne, men å unngå å tape. Jeg bare minner om en viss trener vi hadde i Tromsø med omtrent samme filosofi, som endte opp med å bli kjeppjaget av fansen. Nå er kanskje ikke dette inntrykket beskrivende for hva vi får se videre av Helena, godt spilt av Dahl Torp, for med intredenen av den unge og en gang lovende utenlandsproffen Adrian (Axel G. Bøyum, kjent fra “Øyenvitne“) som i ung alder har bestemt seg for å legge opp etter å ha vært proff i Ajax, men som Helena ønsker å få inn i laget, kan det være håp om offensive toner fra treneren. Jeg liker Bøyum, og det skal bli morsomt å se han videre i serien. Torp selv spiller som sagt også bra, så også henne blir interessant og forhåpentligvis moro å se videre.
Carew i rollen som Ellingsen fremstår så langt kun som en selvopptatt klyse av verste sort, men jeg håper og tror vi får se en personlighetsforandring underveis fra rollefiguren, og noen av de øvrige spillerene på “Varg” står også frem så langt som karikaturer.
Imidlertid finns det positive sider også som sagt, også når det gjelder rollefigurene som omgir Dahl Torp. Bortsett fra at hun ikke melder fra om telefonhetsen syns jeg hun leverer en rolletolkning som føles reell. At hun ikke forstår hvorfor norske fotballfans har et engelsk favorittlag (eller var det utenlandsk hun sa?) får passere, selv om det sitatet var tåpelig skrevet inn. Den best kjente av skuespillerene (utenom Carew) som gestalter Varg-spillere er velkjente Rolf Kristian Larsen (“Mannen som elsket Yngve”, “Nobel“), som spiller en av spillerene (morsom setning) med størst tro på Helena gjør en bra rolleprestasjon. Morten Svartveit som Vargs sportslige leder spiller rent og pent, Helenas datter (Camilla Mikkelsen) gjør det også godt (selv om verken hun eller kjæresten har hørt om Ulsteinvik…LOL), og Axel Bøyum er god.
Jeg syns også Vargs materialforvalter, banemester og oppmann, Eddie, alt i en og samme person, er tatt på kornet slik mange ildsjeler i hans stilling er, med humoristiske kommentarer på lur. Jeg lo godt av svaret hans på sitt eget spørsmål som han fikk den nye treneren til å stille seg ved deres første møte, etter at hun hadde påpekt at han vel var Leeds-fan. – “Hvor var du da Oddvar brå brakk staven”? spør Helena, etter å ha blitt bedt om å spørre om det, hvorpå den joviale draktvaskeren på kav Ulsteinviksk (tror jeg) sier “eei va på Elland Road å så guttane tape 2-1 for Liverpool…det eeee jæææævligste dagen i livet mitt! ….åså rykkte vi ned den sesongen”(*). Dette (at Leeds tapte) svarer Helena at hun husker, for faren var forbanna resten av det året. Ja særlig at du husker den kampen…
Heldigvis noen som liker den nye treneren. En fars lidenskap for Leeds holder lenge for å bli venn med Vargs altmuligmann 😉 Foto: skjermdump fra NRK.no
“Steikje bra”, sier oppmann Eddie til Helena at hun må si. Så langt er det et stykke unna å være steikje bra, men forhåpentligvis blir det bedring utover. Episode 1 av “Heimebane” klarte nemlig såvidt å forsvare seg til en uavgjort, mens man i episode 2 luktet litt på seier, men heller ikke da klarte å vippe kampen i sin favør. Men som vi alle som elsker fotball vet; på heimebane holder det ikke med uavgjort i lengden.
(* Oddvar Brå brakk staven 25. februar 1982. Leeds sin hjemmekamp mot Liverpool ble derimot spilt 27. februar 1982, og endte ikke 1-2, men 0-2. Så den godeste materialforvalteren er ikke “steikje bra” på hukommelse iallefall. Men Leeds rykka ned det året).
(PS: og alle skjønner at Helena kommer til å si steikje bra til slutt?)
Årets Oscar-utdeling gikk av stabelen natt til mandag norsk tid, uten nye konvoluttskandaler, og ble et bevis på at det langt fra er de beste som vinner.
Et par “skandaler” var det jo dog. Faktisk kan altså den dårligste filmen vinne både beste film og beste regi, slik tilfellet ble i år da The Shape of Water fikk med seg fire Oscar-statuetter. At den fikk prisen for produksjonsdesign og originalmusikk er forsåvidt greit nok, men å gi beste regi og beste film til dette vannsprøytet er håpløst feil valg av Oscar-akademiet, særlig når vi vet at den konkurrerte mot klassefilmer som Get Out, Dunkirk, Call Me By Your Name, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri og forsåvidt også Lady Bird, Phantom Thread og The Post, som alle som en er mye, mye, mye bedre enn årets vinnerfilm.
Av de 9 beste film-nominerte var det kun The Post og Lady Bird som måtte gå tomhendte hjem. TSOW fikk 4, Dunkirk 3, Darkest Hour og Three Billboards 2, Call Me by Your Name, Get Out og Phantom Thread 1. To priser fikk også Blade Runner2049 (kinematografi/foto, og visuelle effekter) og animasjonsfilmen Coco (animerte film og originalsang).
Som ventet vant forhåndsfavorittene de fire skuespillerkategoriene. Gary Oldman, Frances McDormand, Sam Rockwell og Allison Janney mottok hver sin Oscar-statuett. Alle de fire leverte glimrende rolleprestasjoner.
Årets show som ble ledet av komiker Jimmy Kimmel for andre året på rad var ellers av det trygge slaget. Fra scenen ble det litt småvitsing og man hadde ikke så fryktelig mye MeToo-humor og stikk (noe var det jo såklart), mens det hos prisutdelerne, pauseinnslag-presentatørene og i takketalene fra prisvinnerne blant annet var en del humoristiske betraktninger og mer alvorsladet om raseskille (mange hvite Oscar-folk osv), fjorårets La La Land-tabbe ble selvsagt omtalt, og naturligvis ble det en hel del fra scenen om kvinners plass i filmverdenen, som da prisvinner Frances McDormand holdt sin flammende kraftsalve der hun hyllet kvinner, og ikke uventet fikk vi litt Mexico-ros da Coco fikk animasjonsprisen (som sikkert ikke presidenten syns noe særlig om, haha).
Mange ble takket under showet, men en spesiell takk gikk til alle som ser film, særlig de som går på kino. Det morsomste pauseinnslaget sto verten Kimmel for da han dro med seg en rekke stjerner fra Oscar-salen og over gata hvor han avbrøt en kinoforestilling til ellevill jubel fra salen.
En liten morsom overraskelse var det selvsagt at prisutdelerne for utdelingen av beste film var Warren Beatty og Faye Dunaway, duoen som klussa det så salig til ifjor da de utropte feil vinner. De to veteranene hadde strammet seg opp til ny dyst, og bestod denne gang 😉 Desverre utropte de feil vinner igjen, men denne gang var det altså riktig (Ja, jeg syns det var feil vinner såklart).
Jeg er selvsagt skuffet over at The Shape of Water vant for beste film og regi, men noen hyggelige stunder var det også, og siden The Shape of Waters regissør Guillermo del Toro er en såpass jovial, sympatisk og likanes fyr gjør det skuffelsen litt enklere å svelge. Så var det da i det minste også trivelig å se Michael Stuhlbarg på scenen da del Toro holdt takketalen. Stuhlbarg, mannen med birolle i ikke mindre enn tre av de nominerte for beste film, men uten nominasjoner selv altså.
Aller størst pris satte jeg på Oscaren til vidunderlige Call Me By Your Name for beste adapterte manus, som gikk til manusforfatter James Ivory, som vel var den eneste med jukselapp for å huske takketalen sin 😉 (edit: OK, kanskje hadde også Rockwell det…noen flere?). Svært gledelig var også prisen til Jordan Peele for beste originalmanus for glimrende Get Out, og det var særs hyggelig at den episke Dunkirk fikk med seg de tre “tekniske” prisene, for lydmiks, lydklipp og filmredigering (klipp). Alle disse fem vinnerne er høyst fortjente. CMBYN og Get Out har glimrende manus, og Dunkirks aller største styrker er blant annet den spektakulære lyden.
Oscar-tipsene mine i år gikk det forøvrig ganske brukbart med. Med 19 av 24 tips riktig plottet inn sier jeg meg fornøyd med spåmann-egenskapene mine, særlig siden to av de fem jeg bommet på var de jeg nevnte som utfordrer (egentlig hadde jeg riktig vinner på ikke-engelskspråklige film også, men valgte svenskenes bidrag kun fordi jeg håpet på en svensk prisvinner og sjansene var brukbare), og på kortfilm var vinneren den jeg nevnte som utfordrer. Helbom fra meg ble det på kortdokumentar og dokumentar, samt også bom på visuelle effekter. Men som sagt, 19 av 24 riktige syns jeg selv var greit tippet 😉
Årets awards season er dermed over, og racet for Oscar 2019 kan starte.
Her er alle vinnerene og nominerte (Vinner uthevet)
Beste film
Call My By Your Name
Darkest Hour
Dunkirk
Get Out
Lady Bird
Phantom Thread
The Post
The Shape of Water
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Beste mannlige hovedrolle
Timothée Chalamet, Call Me By Your Name
Daniel Day-Lewis, Phantom Thread
Daniel Kaluuya, Get Out
Gary Oldman, Darkest Hour
Denzel Washington, Roman J. Israel, Esq.
Beste kvinnelige hovedrolle
Sally Hawkins, The Shape of Water
Frances McDormand, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Margot Robbie, I, Tonya
Saoirse Ronan, Lady Bird
Meryl Streep, The Post
Beste regi
Christopher Nolan, Dunkirk
Jordan Peele, Get Out
Greta Gerwig, Lady Bird
Paul Thomas Anderson, Phantom Thread
Guillermo del Toro, The Shape of Water
Beste originale sang (Original Song)
“Mighty River” fra Mudbound
Musiss og Lyrikk av Mary J. Blige, Raphael Saadiq, og Taura Stinson
“Mystery Of Love” fra Call Me by Your Name
Musikk og Lyrikk av Sufjan Stevens
“Remember Me” fra Coco
Musikk og Lyrikk av Kristen Anderson-Lopez og Robert Lopez
“Stand Up For Something” fra Marshall
Musikk av Diane Warren; Lyrikk av Lonnie R. Lynn og Diane Warren
“This Is Me” fra The Greatest Showman
Musikk og Lyrikk av Benj Pasek og Justin Paul
Beste originale filmmusikk (Original Score)
Dunkirk, Hans Zimmer
Phantom Thread, Jonny Greenwood
The Shape of Water, Alexandre Desplat
Star Wars: The Last Jedi, John Williams
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, Carter Burwell
Beste kinematografi/foto (cinematography)
Blade Runner 2049, Roger A. Deakins
Darkest Hour, Bruno Delbonnel
Dunkirk, Hoyte van Hoytema
Mudbound, Rachel Morrison
The Shape of Water, Dan Laustsen
Beste originale manus
The Big Sick, skrevet av Emily V. Gordon & Kumail Nanjiani
Get Out, skrevet av Jordan Peele
Lady Bird, skrevet av Greta Gerwig
The Shape of Water, manus av Guillermo del Toro & Vanessa Taylor; historie av Guillermo del Toro
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, skrevet av Martin McDonagh
Beste adapterte manus
Call Me by Your Name, manus (screenplay) av James Ivory
The Disaster Artist, manus (screenplay) av Scott Neustadter & Michael H. Weber
Logan, manus (screenplay) av Scott Frank & James Mangold og Michael Green; historie av James Mangold
Molly`s Game, tilrettelagt manus av Aaron Sorkin
Mudbound, manus (screenplay) av Virgil Williams og Dee Rees
Best kortfilm
DeKalb Elementary
The Eleven O`Clock
My Nephew Emmett
The Silent Child
Watu Wote/All of Us
Beste dokumentar-kortfilm
Edith+Eddie
Heaven Is a Traffic Jam on the 405
Heroin(e)
Knife Skills
Traffic Stop
Beste filmredigering/klipp (Film editing)
Baby Driver, Paul Machliss og Jonathan Amos
Dunkirk, Lee Smith
I, Tonya, Tatiana S. Riegel
The Shape of Water, Sidney Wolinsky,
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, Jon Gregory
Beste visuelle effekter
Blade Runner 2049, John Nelson, Gerd Nefzer, Paul Lambert og Richard R. Hoover
Guardians of the Galaxy Vol. 2, Christopher Townsend, Guy Williams, Jonathan Fawkner og Dan Sudick
Kong: Skull Island, Stephen Rosenbaum, Jeff White, Scott Benza og Mike Meinardus
Star Wars: The Last Jedi, Ben Morris, Mike Mulholland, Neal Scanlan og Chris Corbould
War for the Planet of the Apes, Joe Letteri, Daniel Barrett, Dan Lemmon og Joel Whist
Beste animasjonsfilm
The Boss Baby
The Breadwinner
Coco
Ferdinand
Loving Vincent
Beste animerte kortfilm
Dear Basketball
Garden Party
Lou
Negative Space
Revolting Rhymes
Beste kvinnelige birolle
Mary J. Blige, Mudbound
Allison Janney, I, Tonya
Lesley Manville , Phantom Thread
Laurie Metcalf, Lady Bird
Octavia Spencer, The Shape of Water
Beste ikke-engelskspråklige film (Best foreign language film)
A Fantastic Woman
The Insult
Loveless
On Body and Soul
The Square
Beste produksjonsdesign
Beauty and the Beast
Produksjonsdesign: Sarah Greenwood; Sett dekorasjon: Katie Spencer
Blade Runner 2049
Produksjonsdesign: Dennis Gassner; Sett dekorasjon: Alessandra Querzola
Darkest Hour
Produksjonsdesign: Sarah Greenwood; Sett dekorasjon: Katie Spencer
Dunkirk
Produksjonsdesign: Nathan Crowley; Sett dekorasjon: Gary Fettis
The Shape of Water
Produksjonsdesign: Paul Denham Austerberry; Sett Dekorasjon: Shane Vieau og Jeff Melvin
Beste lydmiks (Sound mixing)
Baby Driver, Julian Slater, Tim Cavagin og Mary H. Ellis
Blade Runner 2049, Ron Bartlett, Doug Hemphill, og Mac Ruth
Dunkirk, Mark Weingarten, Gregg Landaker, og Gary A. Rizzo
The Shape of Water, Christian Cooke, Brad Zoern, og Glen Gauthier
Star Wars: The Last Jedi, David Parker, Michael Semanick, Ren Klyce, og Stuart Wilson
Beste lydklipp (Sound editing)
Baby Driver, Julian Slater
Blade Runner 2049, Mark Mangini og Theo Green
Dunkirk, Richard King og Alex Gibson
The Shape of Water, Nathan Robitaille og Nelson Ferreira
Star Wars: The Last Jedi, Matthew Wood og Ren Klyce
Beste dokumentar-film
Abacus: Small Enough to Jail
Faces Places
Icarus
Last Men in Aleppo
Strong Island
Beste kostymedesign
Beauty and the Beast, Jacqueline Durran
Darkest Hour, Jacqueline Durran
Phantom Thread, Mark Bridges
The Shape of Water, Luis Sequeira
Victoria & Abdul, Consolata Boyle
Beste sminke og hårstyling
Darkest Hour, Kazuhiro Tsuji, David Malinowski og Lucy Sibbick
Victoria & Abdul, Daniel Phillips og Lou Sheppard
Wonder, Arjen Tuiten
Beste mannlige birolle
Willem Dafoe, The Florida Project
Woody Harrelson, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Richard Jenkins, The Shape of Water
Christopher Plummer, All the Money in the World
Sam Rockwell, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Hvem får årets oscar-priser? Filmhjertet har sedd i spåkula, spådd i kaffegruten og snakket med de klarsynte (vel..).
Her er iallefall mine tips for årets Oscar og hvem som får med seg statuettene som deles ut natt til mandag 5. mars norsk tid. Som vanlig presterer de amatørmessige norske TV-kanalene å ikke sende Oscar-utdelingen, så filmfrelste i Norge som vil se showet er henvist til enten dansk TV, for de med tilgang, eller muligens svenske Aftonbladets nett-TV, eventuelt mer eller mindre lovlige eller lugubre streamer.
Mange av kategoriene har vært vanskelige å tippe vinner i, jeg føler nesten det blir vanskeligere for hvert år selv om jeg hadde ganske mye riktig både i fjor og i forfjor. I noen av kategoriene har jeg en kort begrunnelse for tipset og noen kategorier har jeg også tatt med hvem jeg håper vinner.
BESTE FILM:
Vinner: The Shape of Water
Utfordrer: Get Out; Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Håper vinner: Call Me By Your Name; Get Out eller Dunkirk
Derfor vinner The Shape of Water: Filmen er opphauset av kritikerne, filmen har fått flere andre priser som kan ha betydning for avstemningen, del Toro (regissøren) har en høy stjerne og konkurrentene har “svakheter” sett med øynene til stemmegiverne. De filmene som ikke også har en nominasjon blant beste regi kan trolig se langt etter beste film-pris, selv om det selvsagt har hendt at vinneren ikke har reginominasjon. Men av den grunn tipper jeg CMBYN, Three Billboards OEM, The Post og Darkest Hour kan siles bort. Three Billboards kan dog alikevel klare kunststykket, ettersom filmen er populær, har flere skuespillernominasjoner, og kjennes litt trygt ut å plukke som vinner. Dessuten vant Moonlight ifjor, og av den grunn tipper jeg at akademiet ikke to år på rad stemmer frem en vinnerfilm som omhandler homofili. Såpass konservative tror jeg de fortsatt er, og da er CMBYN ute. Lady Bird blir for enkel selv om den nevnes som en mulig sjokker. Phantom Thread har vært for lite snakk rundt og Dunkirk mangler de fremtredende enkeltprestasjonene på skuespill (påstås det, jeg syns jo Fionn Whitehead var glimrende), og i tillegg kan fort Dunkirk og Darkest Hour stjele stemmer fra hverandre pga at begge er WW2-filmer som har samme tema som en del av handlingen.
En dark hourse kan dog være The Post, mtp medias rolle i USA der Trump stadig kritiserer mediene for “fake news”, og Get Out kan være den fremste utfordreren også nettopp pga USAs politikk mtp raseskilletematikken som ulmer i Get Out. Dessuten, “Oscar-gubbene” er ikke lenger bare “Oscar-gubbene”, Oscar-akademiets stemmegivere er utvidet i aldersspenn og har også flere yngre stemmegivere enn før, har jeg nå lest ihvertfall.
Beste regissør:
Vinner: Guillermo del Toro (The Shape of Water)
Utfordrer / Håper vinner: Jordan Peele (Get Out) eller Christopher Nolan (Dunkirk)
Øvrige nominerte: Greta Gerwig (Lady Bird) Paul Thomas Anderson (Phantom Thread)
Den som fortjener det minst av de fem blir vinneren, fordi filmen trolig får mange beste film-stemmer får den trolig også mange stemmer til del Toro, som dessuten er en jovial og godt likt fyr. Han virker jo som en likanes kar og hyggelig og alt det der, så får vel bare si grattis.
Beste mannlige hovedrolle:
Vinner:Gary Oldman (Darkest Hour)
Utfordrer: Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
Håper vinner: Timothée Chalamet, Daniel Kaluuya (Get Out), Gary Oldman (Darkest Hour)
Daniel Day-Lewis (Phantom Thread) og Denzel Washington (Roman Israel, esq.) kan umulig gå til topps her, og Kaluuya blir antagelig for lettvekter. Jeg anser Chalamet som fremste utfordrer, en seier for han vil forøvrig være historisk, siden den yngste vinneren i denne kategorien gjennom historien var 29 år. Oldman er storfavoritt til å vinne, og han vinner garantert.
Øvrige nominerte: Saoirse Ronan (Lady Bird) Meryl Streep (The Post) Sally Hawkins (The Shape of Water)
McDormand gjorde en så sterk prestasjon at hun nok vinner. Personlig likte jeg Robbie bittelitt bedre, men en av de to som vinner er tipptopp.
Beste mannlige birolle:
Vinner: Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Utfordrer: Willem Dafoe (The Florida Project)
Øvrige nominerte: Christopher Plummer (All The Money in the World) Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri) Richard Jenkins (The Shape of Water)
Ettersom de som burde blitt nominert her ikke ble nominert håper jeg Sam Rockwell vinner, og det er jeg ganske sikker på at han gjør også i dette selskapet. Dog kan Defoe snike seg forbi hvis stemmegiverne splitter Three Billboards-duoen Rockwell/Harrelson?
Beste kvinnelige birolle:
Vinner: Alison Janney (I, Tonya)
Utfordrer: Laurie Metcalf (Lady Bird)
Øvrige nominerte: Octavia Spencer (The Shape of Water) Mary J. Blige (Mudbound) Lesley Manville (Phantom Thread)
Janney var suveren i rollen sin og er favoritt til å vinne, og en annen vinner her vil overraske meg litt, men Metcalf er en brukbar utfordrer.
Beste originalmanus:
Vinner: Jordan Peele (Get Out)
Utfordrer: Guillermo Del Toro, Vanessa Taylor (The Shape of Water)
Øvrige nominerte: Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri) Greta Gerwig (Lady Bird) Emily V. Gordon, Kumail Nanjiani (The Big Sick)
Håper vinner: Jordan Peele
Denne er vanskelig å spå. Peele får tipset fordi Get Out ikke får film- og regi-prisene. Men dette er åpent. Kan fort bli del Toro her også, og kanskje kan McDonagh få denne siden han ble vraket i regiklassen. Nanjiani/Gordon anser jeg som sjanseløse, mens Gerwig kan overraske.
Beste adapterte manus:
Vinner: James Ivory (Call Me By Your Name)
Utfordrer: Scott Neustadter, Michael H. Weber (The Disaster Artist)
Øvrige nominerte: Aaron Sorkin (Molly`s Game) Dee Rees, Virgil Williams (Mudbound) Scott Frank, James Mangold, Michael Green (Logan)
Også dette er vanskelig å tippe, men jeg har en anelse om at CMBYN kan få en pris og da blir det denne. Manuset er jo da også veldig godt tilrettelagt, og jeg håper virkelig James Ivory tar hjem denne prisen, som helt klart er en prestisjefull kategori den også. Men her er det mulig også for The Disaster Artist å få en pris, eller eventuelt Mudbound. Molly`s Game aner jeg kan blir for tradisjonell, og Logan som film når ikke opp i dette feltet.
Beste animasjonsfilm:
Vinner: Coco
Utfordrer: Neppe noen, mye omtalte og poppis Coco vinner. Men The Breadwinner kunne gjerne vunnet, da den vel har en langt bedre historie, om ei afghansk jente som kler seg ut som gutt for å kunne brødfø familien sin, og forfatteren av barneboka filmen bygger på gjorde bl.a. research i flyktningeleire før hun skrev novellen. Ser ellers at Boss Baby er nominert, til de flestes forundring.
Øvrige nominerte: The Breadwinner Loving Vincent Boss Baby Ferdinand
Beste dokumentar:
Vinner: Last Men in Aleppo
Utfordrer: Faces Places
Øvrige nominerte: Abacus: Small Enough to Jail Icarus Strong Island
Last Men in Aleppo har vel en tematikk som fort fører til mange stemmer, og dermed vinner. Filmen tar oss med på innsiden av borgerkrigen i Syria, og er en film som har fått bred omtale. Imidlertid har også Faces Places fått mye omtale, og har en 90 år gammel kvinnelig regissør (Agnes Varda). Jeg har sett folk si at de syns FP virker litt uekte og litt for iscenesatt, men den er nok en sterk kandidat her med sin varme skildring av historien rundt menneskene de møter på sin vei gjennom Frankrike, og det er neppe et minus med kvinnelig regissør i disse tider.
Beste ikke-engelskspråklige film:
Vinner: The Square (Sverige)
Utfordrer: A Fantastic Woman (En fantastisk kvinne, Chile)
Øvrige nominerte: The Insult (Fornærmelsen, Libanon) On Body and Soul (Om kropp og sjel, Ungarn) Loveless (Savnet, Russland)
Vanskelig å spå da jeg bare har sett den russiske og svenske filmen. Som patriot av svensk film og fan av Ruben Östlund heier jeg på The Square. Flere trekker frem den chilenske filmen om en transkvinne og samfunnets fordommer mot henne som en utfordrer og favoritt, og antagelig vinner vel den, men pokkern heller, jeg digger Östlund og legger ikke mer prestisje i tipset enn at jeg håper svenskene får denne selv om jeg egentlig tror Oscaren går til en fantastisk kvinne, som jeg også antar er en fantastisk film (jeg skal nok sikkert se den etterhvert).
Men også The Insult fra Libanon kan fort vinne, ettersom politiske temaer ofte er populære. Jeg syns iallefall at Loveless (Savnet) er en fantastisk film, men den vinner neppe mot mer kunstneriske og sensitive temaer og filmer.
Beste klipping (film editing):
Vinner: Lee Smith (Dunkirk)
Utfordrer: Jonathan Amos, Paul Machliss (Baby Driver)
Øvrige nominerte: Tatiana S. Riegel (I, Tonya) John Gregory (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri) Sidney Wolinsky (The Shape of Water)
Jeg tipper krigseposet Dunkirk får med seg noen av de tekniske prisene. Dunkirk fortjener da også absolutt denne. Hva filmer som Three Billboards og TSoW gjør i denne bolken aner jeg forøvrig ikke. Baby Driver kan ikke utelukkes her som en overraskende vinner, for der går det fort unna og det er satt sammen godt, mens I, Tonya hadde noen smått spektakulære kunstløp-scener og har en litt særegen sammensetning av filmen. Men det bør være en såpass kvalitetsforskjell på Dunkirk og forsåvidt og I, Tonya versus Baby Driver, som gjør at sistnevnte ikke overraskende får flest stemmer.
Beste foto (Cinematography):
Vinner: Roger Deakins (Blade Runner 2049)
Utfordrer: Hoyte van Hoytema (Dunkirk)
Øvrige nominerte: Dan Laustsen (The Shape of Water) Rachel Morrison (Mudbound) Bruno Delbonnel (Darkest Hour)
At enten BR2049 eller Dunkirk tar denne føler jeg meg nokså sikker på. Ettersom Deakins har vært nominert hele 13 ganger før uten å vinne, blir det trolig hans tur nå. Jeg håper imidlertid på Hoytema og Dunkirk.
Beste produksjonsdesign:
Vinner: The Shape of Water
Utfordrer: Dunkirk, Blade Runner 2049
Øvrige nominerte: Beauty and the Beast Darkest Hour
Veldig vanskelig å tippe. Jeg håper på Dunkirk, som med sin Dunkirk-oppbygging til lands, vanns og fra luften er storslått. Men The Shape of Water har et visuelt godt 60-tallsbakteppe med en del lekre detaljer, og har et amerikansk bakteppe, og Darkest Hour har også detaljrikdom med sitt 40-talls-London i krigsårene med fine interiørdetaljer og kostymer, og Blade Runner 2049 har selvsagt et storslått og detaljert oppbygget univers rundt seg.
Beste visuelle effekter:
Vinner: War for the Planet of the Apes
Øvrige nominerte: Star Wars: The Last Jedi Blade Runner 2049 Guardians of the Galaxy, Vol. 2 Kong: Skull Island
Egentlig veldig vanskelig å spå for min del. Har ikke sett noen av disse ennå, selv om jeg har BR2049 og Kong: Skull Island liggende på plater. Sistnevnte kan jeg ikke tenke meg vinner, men trailerene til den andre “ape-filmen” har effekter som virker skremmende troverdige. Villdyrene der ser ekte ut, de snakker og har mimikk på linje med menneskene. I tillegg har den noen krigsscener som nok gnister. En type film som ikke interesserer meg nevneverdig å se, men den har sine visuelle effekter som funker, av det lille inntrykket jeg har av trailerene og klipp. Her kan også enten Blade Runner eller Star Wars fort være den som vinner.
Beste originale filmmusikk:
Vinner: Alexandre Desplat (The Shape of Water)
Utfordrer (som jeg håper vinner): Hans Zimmer, Benjamin Wallfisch (Dunkirk), eller Johnny Greenwood (Phantom Thread)
Øvrige nominerte: John Williams (Star Wars: The Last Jedi) Carter Burwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Om TSoW fortjener noen Oscar er dette den ene, for vannmannsprøytet har et veldig forførende og nostalgisk soundtrack. Så joda, denne prisen kan filmen godt få, men siden jeg forakter den filmen så håper jeg at Dunkirk vinner, en film som forøvrig og har et glimrende og renint suggerende soundtrack.
Beste sminke og hår:
Vinner: Darkest Hour
Øvrige nominerte: Victoria & Abdul Wonder
Å få Gary Oldman til å bli en Winston Churchill-look-a-like fortjener Oscar. Wonder (Mirakelet) er en bra utfordrer, for Jacob Tremblay er gjort ugjennkjennelig men ekte med ansiktsdeformasjonen han spiller at han har, mens V.&A. vel mest er et kostymedrama (?), som dog nevnes som en mulig priskupper.
Beste kostymedesign:
Vinner: Phantom Thread
Øvrige nominerte: Beauty and the Beast The Shape of Water Darkest Hour Victoria & Abdul
En film om en som designer klassiske, stilige og overklasseskreddersydde kostymer til fiffen, joda det lukter litt Oscar-agn av den, og det vil isåfall være helt greit.
Beste originalsang:
Vinner: Remember Me (Coco)
Utfordrer: This Is Me (The Greatest Showman)
Øvrige nominerte: Mighty River (Mudbound) Mystery Of Love (Call Me by Your Name) Stand Up for Something (Marshall)
Fem sanger som mer eller mindre er av samme ulla, og går på samme tralten, men “Remember me” er kanskje den som huskes best…. Min favoritt er uansett Mystery of Love fra Call Me By Your Name.
Beste lydmiks (Sound mixing):
Vinner: Dunkirk
Utfordrer: Baby Driver
Øvrige nominerte: The Shape of Water Blade Runner 2049 Star Wars: The Last Jedi
Dunkirk belønnes muligens med disse såkalte tekniske prisene, noe som og er den fullt ut fortjent, for lyden i Dunkirk var – spektakulær – rett og slett. Men her er vanskelig å tippe hva som vektlegges. Baby Driver har en musikk som passer til scenene og er en musikkdrevet film, og man vet liksom aldri om sci-fi-filmer som Blade Runner og Star Wars imponerer stemmegiverne med sine mange lyder. Men igjen tror jeg at det vektlegges at Dunkirk er en mye bedre og mer likt film enn for eksempel Baby Driver. Skal Baby Driver ta en av disse prisene tror jeg sjansen er større på “Lydmiks” enn på “Lydklipp”.
Beste lydklipp (Sound editing):
Vinner: Dunkirk
Utfordrer: Baby Driver
Øvrige nominerte: The Shape of Water Blade Runner 2049 Star Wars: The Last Jedi
Beste kortfilm:
Vinner: DeKalb Elementary
Øvrige nominerte: The Silent Child My Nephew Emmett The Eleven O`Clock Watu Wote/All of Us
DeKalb Elementary handler om en ung mann som inntar en skole bevæpnet. Dagsaktuell tematikk vil jeg tro. The Silent Child, om en døv fireåring som læres å kommunisere trass sitt handikap, er av mange nevnt som en sterk konkurrent. Jeg har forøvrig ikke sett noen av disse kortfilmene.
Beste animerte kortfilm:
Vinner: Dear Basketball
Øvrige nominerte: Garden Party Negative Space Revolting Rhymes Lou
Dear Basketball er skrevet av den tidligere basket-stjernen Kobe Bryant, og handler om et brev han skrev i forbindelse med at han annonserte at han skulle legge opp som basketspiller i 2015. Filmen er tegnet som noe skisselignende, med noen snev av virkelige bilder (?) og er sånnsett litt spesiell. Amerikanerne liker vel og sine idrettshelter, og traileren oser av “hero” og “dream comes true” osv. Revolting Rhymes er basert på en historie skrevet av Roald Dahl, den engelske barnebokkongen med norske foreldre, og er en klar utfordrer. Den filmen har en “tradisjonell” moderne animert stil og har blant annet med rødhette og ulven i historien.
Beste kortdokumentar:
Vinner: Heroin(e)
Øvrige nominerte: Edith+Eddie Heaven Is a Traffic Jam on the 405 Knife Skills Traffic Stop
Kom gjerne med dine tips og synspunkter, skryt eller ris av mine tips, og whatever, i kommentarfeltet 😉
Husk også at du kan like Filmhjertes side på Facebook, som du selvsagt også kan følge. Klikk “Liker” og deretter ved å velge fra “Følger”-knappen kan man velge om innleggene fra Filmhjerte skal vises som standard eller vises først. Filmhjerte spammer ikke ned facebook med statuser, og bruker Facebook-siden kun til å poste linker til nye bloggposter her på filmhjerte.blogg.no.
Tenk hvis alle de ni nominerte til Oscar for beste film måtte byttes ut.
Ni filmer er nominerte til Oscar for årets beste film, og de aller fleste av filmene har fortjent nominasjonen. For moro skyld, hvis alle de ni nominerte måtte byttes ut med andre filmer, har jeg her satt opp en liste med ni andre filmer som istedet hadde fått nominasjonen som beste film, hvis jeg hadde hatt all makt hos Oscar-akademiet vel og merke, og med utgangspunkt at det må være en engelskspråklig film.
De ni alternative filmene er her presentert i tilfeldig rekkefølge 🙂
LUCKY
I, TONYA
GOOD TIME
MUDBOUND
THE BIG SICK
PADDINGTON 2
GOD`S OWN COUNTRY
THE FLORIDA PROJECT
I DON`T FEEL AT HOME IN THIS WORLD ANYMORE
…og så er det vel sikkert noen som vil mene at det er en forbigåelse at filmer som Logan, Wonder Woman, Blade Runner 2049, Star Wars, etc ikke engang kom med på den alternative nominasjonslista 😉
For ordens skyld, dette er filmene som er nominerte for beste film: Call Me By Your Name; Dunkirk; Get Out; Three Billboards Outside Ebbing, Missouri; Darkest Hour; Phantom Thread; Lady Bird; The Post; The Shape of Water.