Årets første (og største?) norsk-svenske krimfeilspor og krimkalkun er servert allerede. Miniserien «Blindspor» som er basert på Anne Holts etterforsker Hanne Wilhelmsen er en kraftig skuffelse.

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Alle foto: PRIME VIDEO

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

• SERIEANMELDELSE

• BLINDSPOR

• Sverige/Norge, 2025
• 4 episoder, spilletid 46+47+45+45 min
• Regi: Erik Skjoldbjærg
• Skuespillere: Ida Engvoll, Pål Sverre Hagen, Sissela Kyle, Kjell Bergqvist, Fabian Penje, Elli Müller Osborne, Edvard Olsson, Nils Jørgen Kaalstad, med flere
• Hvor: Prime Video, hadde premiere 25. januar

Serien er kun å finne på strømmetjenesten Prime Video (Amazon Prime), noe som vel trolig gjør at seertallene ikke blir allverdens høye, for dette snøslapset kan trygt styres unna. Nå vet jeg ikke hvor mange nordmenn og svensker som har skaffet seg tilgang til Prime Video, annet enn at det er langt færre enn om det hadde dreid seg om Netflix, TV 2 Play, Max, NRK/SVT e.l. Prime har iallefall 7 dagers gratis prøve, så man kan se serien kostnadsfritt hvis man er interesserte, og Prime har også andre serier og filmer å by på.

Under en voldsom snøstorm kjører et tog fra Stockholm til Narvik inn i et snøskred, og passasjerene må søke tilflukt på et avsidesliggende hotell på norsk side av riksgrensen. Blant passasjerene er den midlertidig suspenderte svenske drapsetterforskeren Hanne Wilhelmsen (Ida Engvoll).

På hotellet begås det et mystisk drap, og togkonduktøren som døde i togulykken ble også tatt livet av viser det seg. Sammen med den norske legen Magnus (Pål Sverre Hagen), som er på reise med et jentelag i håndball, prøver Hanne å løse mysteriene. Hannes etterforskning vanskeliggjøres med at hun etter en skyteepisode har havnet i rullestol (som er en “fiffig” måte å hindre henne i å bevege seg fritt), samtidig som hun mangler jurisdiksjon siden de befinner seg i Norge, og redningstjenesten ikke kan nå frem på grunn av uværet.

I tillegg har en gjeng unge nynazister havnet under samme tak, sammen med en forøvrig broket forsamling “skipbrudne” togreisende

Plottet her kunne vært utgangspunkt for en mørk drapsgåte med spenning og underholdning, men desverre søles det bort i en salig graut. Handlingen er i hovedsak tam, sjelløs og kald. Rollefigurene er stort sett endimensjonelle, flate og merkelig følelsesløse – mens skuespillerprestasjonene som kunne løftet inntrykket bidrar istedet til at «Blindspor» virkelig på en negativ måte lever opp til navnet sitt.

Ida Engvoll som Hanne Wilhelmsen er riktignok til dels bra, selv om jeg ikke ser poenget med at Anne Holts etterforsker har blitt gjort svensk. At Hanne dessuten nesten gjennomgående virker både uempatisk, frekk og småsur, gjør rollekarakteren hennes langt mer uinteressant og uengasjerende enn den burde vært, og Engvolls uttrykksløse ansiktsuttrykk gjør figuren hennes grå.

Samtidig av positiv bemerkning så er Ida Engvoll, som vi blant annet husker som “Rebecka Martinsson”, veldig kul og behersket og er en av de to, tre i rollegalleriet som tross alt virker mest naturlig, selv om hun tydeligvis har fått streng beskjed om å kun ha ett ansiktsuttrykk hele tiden. Hun snakker ihvertfall naturlig med skikkelig flyt, og kaldheten hennes kler faktisk også Hanne Wilhelmsen-figuren litt. Dessuten liker jeg Engvoll godt fra før.

Ellers i rollegalleriet er det imidlertid mye grums og tøv.

Den som imidlertid skuffer meg mest er Pål Sverre Hagen. Skuespilleregenskapene hans ellers må ikke trekkes i tvil da han mang en gang tidligere har levert klasse, men i denne serien er han svak, nærmest en pinlig parodi.

Hagen er selvsagt en kvalitetsskuespiller, men jeg har sagt om han før at det er dialektkrøll. Måten han prater på i denne serien høres utrolig uekte ut, monoton, nesten som han står og leser en tekst uten verken flyt eller innlevelse. Dessuten er rollefiguren teit. Lege liksom, kjøper jeg overhodet ikke. Håndballtrener, neppe.

Som serieskaper er det å få publikum å kjøpe et serieunivers et premiss for å lykkes, noe man ikke klarer her. At alt er fiktivt er nå en ting, man skal ikke pirke for mye i detaljer, men hele hotellet og det geografiske henger dårlig på greip. At været også totalt hindrer norsk redningstjeneste, som vel må være i verdensklasse(?), og politi å ankomme stedet på dagevis, som sies være 34 kilometer unna nærmeste sted, virker heller ikke akkurat plausibelt.

Dessuten, og det er pirk, men vinter og tog til Narvik fra Sverige. Hvor er alle vinterturistene fra Asia? Jaja, vi lar den passere.

Seriens ånd føles litt inspirert som en ønsket miks av krimklassikere fra Agatha Christie, med et “whodunnit”-mysterie der pilen av mistanker peker i alle retninger, og typisk mørk nordic noir stil. Samtidig føles det påfallende  karikaturaktig ut, litt “tegneseri’ish”, som om det er gjort tydelig at dette faktisk bare er fiksjon og en fabel – noe det såklart er også – men det er som om serieskaperne ikke vil at seerne skal tro på historien, og da er man på feil spor.

Jeg undres også litt over hvilken visjon man har med serien, om den skal fremstå som en “seriøs” krim i Agatha Christie-stil, eller om det er meningen at det skal være et slags nivå av krimparodi eller humor. For her er mye tull blandet inn, blant annet en amatørradiogjøk som minner om en episode fra Fleksnes.

At man kan gjette underveis og spekulere på hvem og hva som ligger bak, er derimot et pluss, dog ikke veldig godt utført i dette tilfellet. Her er det nemlig vanskelig å skue noen løsning før siste episode. Løsningen da? Vel, den er ikke direkte overbevisende, og slett ikke særlig tilfredsstillende.

Det er dessuten også en del klisjèer man smører ut. Blant annet sur usympatisk forretningsmann som krever, hyler og gauler. Tro hvordan det går med han’a gitt…

Det er forresten ikke akkurat noe hotell i særklasse de togreisende må ta inn på. I velkjent krimstil er det selvfølgelig ikke bare velstand på dette hotellet, som skjuler noe, kanskje også noe mystisk på grensen til overnaturlig? Her er en kvinne som hører, ser og føler, nesten som en Lilli Bendriss light. Noe som forøvrig ikke funker særlig bra det heller. Hotellets eier (og personale) gidder jeg knapt nok nevne. Isolasjonsfølelsen kan man tildels si er til stede, men det kjennes likevel unødvendig falskt ut. Plotthull er det flere av, og tilfeldigheter.

Jeg er overrasket over at Erik Skjoldbjærg har regien etter å ha sett resultatet. Jeg hadde utvilsomt forventet noe langt bedre fra en regissør av Skjoldbjærgs kaliber.

Imidlertid er jo noe bra her.

Jentene i håndballaget som er strandet føles tilstrekkelig ekte og gjenkjennbare både i væremåte og gjerning, og tilfører en brokete forsamling i rollegalleriet noe svært positivt, og er kanskje nesten de eneste man virkelig bryr seg om av figurene? Riktignok er det vel bare to av jentene som er reelle birollekarakterer. Ellie Osborne som spiller trenerens datter gjør en solid innsats.

Aller best derimot syns jeg Fabian Penje (21) er i rollen som den 16 år gamle Adrian, som reiser sammen med den noe eldre gjengen med unge nynazister. Fabian Penje, som mange husker fra «Young Royals», er utvilsomt den som ser ut til å ha fått størst register å spille på, og han gjør det smakfullt og utmerket. Her er både frykt/redsel og sinne, samtidig som man ser tvilen hos han. Her er også noen interessante sider å spore rundt temaer som gruppepress, som gjør rollefiguren Adrian småspennende, og faktisk sympatisk på tross av hans mulige holdninger.

Selve togulykken med kræsjet inn i snøraset er det god regi på, og bra foto. Vi får se fra flere involvertes ståsted, noe som gjør spenningen bedre.

Noen vittige replikker som trekker litt i smilebåndet er det å spore her, blant annet fra veteranen Kjell Bergqvist som spiller en av de togreisende. Også han gjør en brukbar birolle.

At ikke bare usympatiske figurer ofres er vel også et pluss, som kan gjøre oss som ser på litt “opprørte” og få frem litt engasjement, men når ikke engang ektefellen til et av ofrene virker å bli særlig berørt, hvorfor skal vi seere gidde?

Nei, desverre folkens, jeg elsker jo norsk og svensk krim og skulle gjerne sagt at «Blindspor» var artig, moro, spennende og vel verdt å se, men det ville vært en hvit løgn.

Terningkast 3 kunne nok forsvares her, for om man legger godviljen til er det jo litt underholdende. Det som er av spenning blir heller ikke avslørt for tidlig, imidlertid syns jeg det er så mye svakt her at bedømmelsen blir av det strenge slaget.

Kanskje er den ikke som nevnt innledningsvis en direkte kalkun, og helt bortkastet tid er det heller ikke. Noe her er av verdi, som Engvoll, Penje og Osborne. Dog er «Blindspor» som krim både nettopp et blindspor og feilspor, eller i beste fall litt tidtrøyte om man går til serien uten høye forventninger.

Kommentarer om Blindspor? Fyr løs i kommentarfeltet 😉

«Når høsten kommer» er en film med stor emosjonell kraft om alltid dagsaktuelle temaer.

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no. Kilder: Filmweb.no.

Alle foto/stillbilder: Pressefoto / Tromsø International Film Festival. Filmplakat fra Fidalgo Films / fidalgo.no

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

• FILMANMELDELSE:

• NÅR HØSTEN KOMMER

• Original tittel: Quand vient l’automne (Internasjonal tittel: When Fall is Coming)
• Frankrike, drama, 2024, 1t 42m
• Regi: François Ozon
• Skuespillere: Hélène Vincent, Josiane Balasko, Ludivine Sagnier, Pierre Lottin, Garlan Erlos, Paul Beaurepaire, med flere 

• Kinopremiere 31. januar (Norge). Sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival 15. januar.

Den franske dramafilmen Når høsten kommer er regissert av François Ozon, som også står bak den flotte «Sommeren’ 85» (2020). Ozon har også skrevet manus til “Når høsten kommer” (sammen med en annen). Den nye filmen hans utforsker temaer som skyldfølelse, tap, tilgivelse, forsoning familieforhold, vennskap og hvordan fortidens synder stadig har innvirkning på livene våre.

Temaene er universelle og alltid dagsaktuelle, selv om de aller fleste selvsagt heldigvis ikke har en fortid som filmens hovedkarakter. At “målet helliger middelet” er det et ordtak som sier, og nettopp det er også et sentralt spørsmål i filmen. For stemmer det, at bare målet er godt kan veien dit tilgis? Hvilken vei filmen peker i så måte er kanskje ikke alltid det riktige(?), så et lite etisk spørsmål kan man kanskje stille ved et par av scenene. De er iallefall åpne for diskusjon.

Filmen er virkelig god på å sette perspektiver, og på å utfordre oss rundt den åpenbare sympatien vi har fått for hovedpersonen og et par av birollene når fortidens (og nåtidens) gjerninger blir kjent for oss.

Da jeg så filmen på filmfestivalen i Tromsø tidligere i januar hadde jeg moderate forventninger til denne filmen, men opplevelsen ble en kraftig positiv overraskelse.

Historien er full av varme, glede, og noen vidunderlige rollefigurer, til tross for at den også er en trist, mørk og vemodig fortelling som garantert vil legge press på tårekanalene hos mange seere ved et par situasjoner. Den tar flere overraskende vendinger, og er også både lun og presentert med litt mørk humor, og ikke minst skrus intensiteten opp når handlingen dreies inn på et spor hvor historien føles som en kald og mørk spenningsthriller.

Regissøren trykker på de riktige emosjonelle knappene, uten at det på noe tid glir over i verken melodrama, sødmesøl eller overspill, og det holdes hele tiden nøkternt.

«Når høsten kommer» finner sted i de rolige og smellvakre landskapene i Burgund i Frankrike, der de to pensjonerte eldre kvinnene og bestevennene gjennom mange år, Michelle (Hélène Vincent) og Marie-Claude (Josiane Balasko), lever rolige liv.

Michelles liv og hverdag endres brått når datteren hennes, Valérie (Ludivine Sagnier), dør under uoversiktlige omstendigheter kort tid etter å ha blitt uforskyldt soppforgiftet og etter å ha nektet moren å treffe barnebarnet sitt – og Marie-Claudes rufsete sønn, Vincent (Pierre Lottin), kommer hjem etter fengselsopphold. Filmen utfordrer også synet på om en ex-kriminell kan skikke seg.

Etter hvert som fortellingen skrider frem, orkestrerer Ozon på mesterlig vis en historie med emosjonell kraft og familiære spenninger, som på gripende vis innbyr publikum til refleksjon over fortidens synder og gjerninger.

Tempoet i filmen er behagelig rolig og nøye iscenesatt, ingenting føles overlatt tilfeldighetene. Ozon skaper et sitrende underliggende spenningsnivå, som forsterkes og møter kontraster av den vakre høsten i de landlige omgivelsene.

Skuespillerprestasjonene til veteranene Hélène Vincent og Josiane Balasko er strålende, og får på imponerende vis fram både varmen og sårbarheten i rollekarakterenes forhold.

Spesielt Vincent er fantastisk, hun utstråler en varme og omsorg, som står i sterk kontrast til skyldfølelsen som gnager henne – og i kontrast til fortiden hennes.

Takket være en varsom men nøye posjonert “blanding av humor og emosjonell åpenhet, fremstår «Når høsten kommer» som et intimt drama som berører kompleksiteten i menneskelige forbindelser, tap og den evig tilstedeværende skyggen av tidligere feil”(“filmweb”).

Purunge Garlan Erlos leverer en alldeles nydelig prestasjon som Michelles unge barnebarn Lucas.

Den gjensidige barnebarn/bestemor-kjærligheten mellom Lucas og bestemoren, hans godhet, valg, nyskjerrighet og gjennomførte sympatiske personlighet er filmens store hjertevarmer. Garlan Erlos spiller rollen med den største ro, som en ekte proff. Lucas er riktignok ikke bare søt, men kan også være tverr, men hvem på den alderen er ikke det? For en hjerteknuser.

Mye ros har også blitt Pierre Lottin til del for hans tolkning av den tidligere straffedømte Vincent. Lottin fyller rollekarakteren med et pågangsmot som går en hårfin balansegang mellom rett og galt, mens han også får et nært og rørende forhold til unge Lucas. Absolutt skuespill av høy klasse også fra Lottin.

Paul Beaurepaire i rollen som Lucas i såvidt voksen alder er også helskjønn, i likhet med Michelle. Når filmens siste punch treffer, dog etter et par overtydelige varsler, og høsten kommer for alvor, er det han som får levere filmens siste kraftfulle emosjonelle øyeblikk.

Akkurat det, at man blir så glad i Michelle, på tross av fortiden hennes, er også et krafttrekk ved filmen som viser at mennesker kan forandre seg og legge fortiden bak seg, bare de får lov til det av de rundt seg.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

TIFF 2025: «Bird» – Ny fantastisk oppveksthistorie fra Oscar-vinner (2005) Andrea Arnold!

FILMANMELDELSE:

BIRD

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Storbritannia, 2024, drama/oppvekst, 1t 59m

Regi: Andrea Arnold 

Medvirkende: Barry Keoghan, Nykia Adams, Jason Buda, Franz Rogowski, Jasmine Jobson, Joanne Matthews, Frankie Box, med flere

Sett på Tromsø International Film Festival på Fokus Aurora Kino 18. januar. Norsk kinopremiere er planlagt 21. mars

FILMHJERTE PÅ TIFF:

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no

Toppfoto: Pressefoto TIFF (redigert med filmlogo og terning)

Regissøren bak like fantastiske «Fish Tank» fra 2009 har igjen servert et strålende stykke britisk “Coming of age”-mesterverk.

Bird er en utypisk oppveksthistorie med handling fra nordlige Kent i England, der 12 år gamle Bailey vokser opp omgitt av grafittisprayede murvegger, i et sjuskete hus sammen med sin unge og smått bisarre farsfigur, og uforutsigbare eldre bror, Hunter. Dagene tilbringer hun mye på egen hånd, eller dilter etter den noen år eldre broren og gjengen hans. Bailey, som er en tøff “guttejente”, har bein i nesa, men er også følsom og sårbar.

Hun har også en herjet mor, som lever i nærheten med Baileys tre småsøsken, og et udyr av en fyr. En dag møter Bailey den mystiske vandreren som kaller seg selv Bird, og livet tar en ny vending. Bird er en drømmende og søkende kar, med noe mystisk over seg.

Det er en nydelig film full av sjarm, mye humor, litt håp, og masse rå britisk samfunnsrealisme slik “bare” Andrea Arnold kan levere, der temaer som familie, fattigdom, eller ihvertfall leve marginalt på kanten, motstandskraft og identitet, blandet med litt drømmende surrealisme, gjør filmen til en svært intim, smakfull og glitrende film.

To, tre nokså merkelige scener er det, og litegrann småplukk, men denne filmen holder tempoet sitt oppe og er underholdende og varm hele veien.

Ærlig talt en knallfilm med en alldeles fabelaktig hovedrolle av pur unge Nykia Adams (12) som Bailey. Et naturtalent foran kamera. Der har virkelig Arnold skutt gullfuglen!

Glimrende birolle leveres av unge Jason Buda(16) som broren Hunter, Franz Rogowski som den merkelige Bird er både komisk, leken, så rar han må være og troverdig nok, mens en helt hysterisk festlig Barry Keoghan serveres oss som den mildt sagt rufsete faren.

Filmteknisk kan man muligens sette fingertuppen på et og annet, men det gidder jeg ikke.

Soundtracket er gjennomgående bra, med noen pumpende partylåter, men mest smådrømmende toner. Fotoet er veldig solid og fanger opp nyanser og ansiktsuttrykk, mens bakteppet med Kent som scene er både vakkert og skittent.

BIRD må sees, og den kommer på kino i Norge 21. mars. Filmen har som sagt noen merkelige grep ved noen få tilfeller, men er så nær terningkast 6 at Filmhjerte lar Bird fly høyt og smette seg helt til topps. Terningkast 6, men på imdbs stjerneskala ville det kanskje blitt 9/10, eller 9,5/10 😉 😃

Det er hardt å være ungdom, ihvertfall for noen. Heldigvis finnes det hjelp.

TEENAGE LIFE INTERRUPTET (Filmtittel)

(UTEN SYNLIGE TEGN – Serieversjon TV2)

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Dokumentar, Norge, 2025, 1t 30m (Serieversjon på 3 episoder på 42+40+42 minutter)

Regi: Åse Svenheim Drivenes

Omtalen er basert på filmversjonen sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival, der filmen gikk for utsolgt sal 1 på Fokus onsdag.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli,  filmhjerte.blogg.no- larsgronli ætt hotmail. com

Foto: Pressefoto/TIFF (øverst) og skjermbilde trailer/TIFF

Fire unge jenter som har det verre enn mange andre jevngamle møter vi i dokumentaren Teenage Life Interruptet. Filmen er også å finne på TV2 Play i en serieversjon under tittelen Uten synlige tegn, som allerede har blitt en stor seersuksess.

Flere barn og unge enn noen gang før sliter med sykdommer og plager med uforklarlige symptomer, som leger og sykehus ikke har kunnet gi medisinske forklaringer på. Symptomer mange avfeier med enkle årsaker, eller som latskap hos ungdommene. Men to leger på Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø tar ungdommenes plager og smerter på dypeste alvor.

I filmen følges fire unge jenter tett gjennom behandlingen deres, som i hovedsak består av grundige samtaler mellom pasient, foreldre og de to legene, Hans Petter Fundingsrud og Elin Drivenes (sistnevnte er søster til regissør Åse Drivenes). Det er både rørende, sterkt og veldig godt å se hvordan de gradvis får jentene til å se at smertene deres ikke bare er forbundet med det som skjer inni kroppen, men også har sammenheng  med omgivelsene og bakgrunnen deres – og ikke minst jentenes respons på å bli tatt på alvor.

Jentene har ulik grad av tillit til helsevesenet, etter å i flere år ha opplevd å få ulike svar og til og med opplevd å ikke bli trodd. Det de har til felles er at alle sliter med sterke smerter i kroppen. Noen har spiseforstyrrelser, kraftige magesmerter, numne føtter, klarer ikke stå, besvimelsesanfall, oppkast, hodesmerter, med mere. Kort sagt sliter de sterkt med sin psykiske helse, har falt ut av skole og sosialt liv. Historiene deres er sterke, rørende og engasjerende.

Dokumentaren gir et unikt innsyn i de to legenes iherdige oppfølging av de unge jentene, Margrethe, Julie, Thea og den fjerde som jeg ikke husker navnet på i farta! (slapt av filmhjerte…). Hvordan regissør Åse Drivenes har fått ungdommene til å åpne seg, og blottlegge seg følelsesmessig, foran åpent kamera er mildt sagt enormt imponerende. Det kreves å etablere en fjellstødig tillit for å klare slikt, og på det feltet må vel regissør Drivenes sies å ha levert strålende, godt hjulpet av søster Elin selvsagt.

Den ene av jentene er muligens litt utfordrende å like i begynnelsen, men det meste går over!

For du all verden så modige og tøffe disse jentene er, som velger å dele sine mest private og personlige detaljer om sin egen helse. Man blir dypt imponert, og rørt, over hvordan de gir av seg selv, og hvordan deres historier allerede har hjulpet andre i lignende situasjoner.

De to legenes diskusjoner og samtaler seg imellom føles også eksklusivt og lærerikt å se og høre på. Og interessant med et innblikk i hvordan pasienter diskuteres. De to drar utvilsomt lærdom av hverandre underveis.

Når den ene, Elin (Drivenes), som ihvertfall er en av de mest og beste pedagogiske leger jeg har sett, spørrende, og med glimt i øyet, sier til sin kollega om en av jentene som i begynnelsen er motvillig til tiltakene de skisserer at “du er egentlig litt lei av ho”, hvorpå Hans Petter (Fundingsrud) svarer kontant “Ja, det er noe i henne som trigger meg”, er det lett å tenke at han er enda en lege som ikke tar ungdommene på alvor.

DET stemmer imidlertid ikke får vi raskt se, og faktisk tenker nok mange som ser på selv nesten litt likt med han i starten, undertegnede inkludert. Det er litt interessant å reflektere over. I en sekvens senere i filmen viser forøvrig også Fundingsrud sine briljante teknikker. Egentlig veldig enkle, men likevel så effektive og virkningsfulle.

Det er vanskelig om ikke umulig å ikke bli berørt når tårene renner hos ungdommene og foreldre i filmen, for de tårene og fortvilelsene er ett hundre prosent ekte og autentiske.

Hvordan de to legene med største respekt for sine pasienter, og deres evne til å lytte og forsiktig utfordre jentene til en vei mot å bli bedre, er også litt magisk å være vitne til. 

Når jeg skal gi trekk for noe i filmen, så kunne det vært viet mer tid til hver av de unge, fulgt de i noen situasjoner i hjemmet for eksempel. Det kunne også vært interessant å fått noen reaksjoner fra andre helsepersonell, dog skjønner jeg at det ville blitt en annen type historie da. Noen flere momenter finnes jeg kunne satt fingeren på eller stilt spørsmål ved, og et par valg av disteaksjoner i filmen, men vi lar det ligge.

Åse Drivenes har i alle fall via jentene og de to legene formidlet og levert en viktig historie og lærdom. En lærdom om at det er mulig å tenke seg frisk, for å si det veldig forenklet, om man har de riktige redskapene rundt seg. En av de absolutt viktigste norske dokumentarer i nyere tid er herved servert!

Om filmen får noe videre levetid på kino etter TIFF aner jeg ikke, men poenget med kinovisning er kanskje heller ikke tilstede ettersom den nå ligger i tre episoder på TV 2 Play, TV 2 sin nett-TV, i en utvidet versjon til og med, og vel også kommer på lineær vanlig TV.

Terningkast 5, og fem av seks filmhjerter.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Dag 1 av Tromsø internasjonale filmfestival 2025 er historie. Her er en kort oppsummering sett med litt skråblikk på Filmhjertes første festivaldag, med noen spede forsøk på humor 😉

En dag preget av pissregn ute, paraplyer som vrengte seg, og folksomme mørke kinosaler med mye film. Og selvfølgelig, køståing!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

For filnhjertes del ble det tre filmer sett.

THREE KILOMETRES TO THE END OF THE WORLD fra Romania ble en ganske så alvorstung festivalstart i “kinosalen” på studenthuset (enn så lenge) Driv, hvor man ble parkert i en hard 70-tallssofa på gulvet foran scenen. Inngrodd rumensk homofobi i en avsides og ellers tilsynelatende idyllisk landsby i Donau-deltaet, der en 17 år gammel gutt møter voldsomme fordommmer. Rystende og provoserende må det kunne sies å være, men det mangler likevel noe.

Et sitat som ble overhørt fra en kvinne blant det fåtallige publikum i det salen tømmes etter filmslutt som fester seg på minnet får stå som et motsvar til filmens mørke handling. “- Nå har æ mest lyst å dra hjem og gi barnet mitt en klem og si æ forstår at de fortsatt har mye å kjempe for” (fritt etter hukommelsen så neppe ordrett). Anbefales. Terningkast 4.

ALT SKAL BORT var TIFFs offisielle åpningsfilm, omtale av den finnes i en egen bloggpost her på filmhjerte.blogg.no. Men se den når den kommer på kino i mars.

BABY fra Brasil avsluttet mandagskvelden. En spesiell “coming of age”-oppvekstshistorie fra Sao Paulos LGHBTQ-miljø. En fargerik film full av liv, gateliv og mye drama, men mye lysere enn man kunne trodd, om en 18 år gammel gutt som må klare seg selv etter å ha sluppet fri fra anstalt, og havner i selskap med sexarbeidere og alt det kan medføre på godt og vondt.

En del seere vil utvilsomt finne filmen å være for grafisk i en del fremstillinger av scener, men disse smått vågale scenene bidrar til å fremheve virkeligheten og råheten i livet som leves. Registrerte at en person i salen takket for seg og forlot underveis, uvisst av hvilken årsak riktignok 😉 En positiv film egentlig, til tross for en del åpenbare destruktive sider også. Må nevnes at filmens hovedrolle, som i filmen kalles “Baby”, gjør en solid figur, med en ungdommelig skittensjarm! Et solid terningkast 4, men fem kan forsvares.

Hvem ser en kjendis, eller fem, her??? Fra premieren av Alt skal bort på TIFF. 

Ellers betyr jo filmfestival i Tromsø at man i bygater, kafeer og korridorer kan få et glimt av en og annen kjeeeendis….jepp, det er tid for filmmhjertes årlige mest barnslige, tullete, absolutt ironiske og starstrucktøysete O`store kjendis-O-meter!! Her er film- og kulturkjendisene som ble observert i Tromsø mandag av filmhjertes utskremte, i kjendis-O-meter-rangert rekkefølge, muligens…

1. Kulturminister Lubna Jaffery var selvsagt på plass, og kom smilende og jabbende forbi på vei til TIFF-fiffens lukkede åpningsfest sammen med en lokal AP`er og TIFF’er.
2. Skuespillerne og regissøren fra ALT SKAL BORT, Silje Salomonsen, Thorbjørn Eriksen og Thomas Alf Larsen, samt Arild Ø. Ommundsen, i den grad de er kjendiser? Vel, de er jo kjente, men neppe på A-lista 😉 Jeg hadde neppe tvert gjenkjent de tre hovedrolleinnehaverne og regissøren på gata om jeg ikke hadde visst om denne filmen, selv om Silje S og Larsen er to jeg har sett noe av fra før men mange år tilbake i tid 😉 De ble observert på scenen før filmstart da filmen ble introdusert, så da hadde det dog vært merkelig å ikke vite hvem det var som stod der 😉
3. Men jeg gjenkjente definitivt øyeblikkelig Thomas Dybdahl, som gikk forbi der Filmhjerte satt eller sto så mange ganger iløpet av kvelden at vi nesten kan si at Hver gang vi møtes….. (haha)
4. Øystein Martinsen, skuespiller opprinnelig fra Tromsø, kjent bl.a. fra rollene som den uforlignelige Erik Elisabeth i «Ingenting å le av», Kiwibutikksjef i en episode av Thomas Giertsen-serien «Helt perfekt», rolle i «Aber Bergen» og diverse biroller i flere norske filmer og serier. Denne gang observert uten både kjole og avokado.
5. Sigurd Kornelius Lakseide, fra Tromsø, man må kanskje være litt for film- og serienerdete for å ta han med her, men med hovedrolle i «Vi lover et helvete» (NRK) og en liten men vittig birolle i Netflix sin «Milliardærøya» er han ikke direkte ukjent lengre heller 😉

Mandag åpnet årets utgave av Tromsø International Film Festival, TIFF. Som vanlig med flere stappfulle kinosaler på enkelte filmer.

Filmen som definitivt dro mest publikum mandag var den offisielle åpningsfilmen på TIFF25, den norske dramakomedien «ALT SKAL BORT», regissert av mannen bak den smått ikoniske «Mongoland» fra 2001, Arild Østin Ommundsen.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Utsolgte saler både på Fokus 1, 2 og 4, og Kulturhuset betyr at over 1200-1300 publikummere mandag fikk med seg filmen i fire av festivalens kinosaler. Ytterligere to visninger senere i uka er allerede utsolgte.

På TIFF:

Skrevet av Lars Jørgen Grønli, Filmhjerte.blogg.no – larsgronli ætt hotmail. com

ALT SKAL BORT
Drama, Norge, 2025, 1t 43m
Regi: Arild Østin Ommundsen
Med: Silje Salomonsen, Thomas Alf Larsen, Thorbjørn Bergland Eriksen,
Liv Bernhoft Osa, Billie Østin, med flere
Sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival, Kulturhuset, Tromsø, 13. januar 2025
Ordinær kinopremiere 14. mars

Den nye filmen hans som hadde sin Norgespremiere på TIFF kommer på ordinær kino i midten av mars. Selv lot jeg meg delvis underholde av Ommundsens nye verk, men feid av banen ble jeg langt fra.

Filmen som tar for seg et arveoppgjør mellom tre voksne søsken er en tidvis underholdende film, men med en del sekvenser jeg oppfatter som kjedelige, eller i beste fall langtekkelige. Det er blant annet veldig mye intetsigende og irriterende pianoklamping og lytting på klassiske verker. Jeg liker klassiske toner, men det blir for mye. Filmmusikken er forøvrig delvis skapt av Thomas Dybdahl, så det ER kvalitet her også.

Historien i seg selv har et bra plott, men filmen blir alt for uforløst og kanskje sågar litt overfladisk. Mye som kunne sporet opp til konflikter, blir istedet dempet og skuslet bort. En film med utgangspunktet der tre søsken skal rydde opp i dødsboet etter sin nylig avdøde far, som var komponist, kunne vært gjort mer med, det mangler noen emosjonelle knapper og følelsene kommer vi aldri skikkelig i dypet på.

Når det er sagt har filmen heldigvis et mye mindre mørke og tungsinn over seg enn man kunne fryktet med en slik tematikk, for i «Alt skal bort» er det mye humoristiske replikker, kommentarer, betraktninger og små og store hendelser å finne. I sentrum i så måte står den midterste i søskenflokken, flott spilt av Thomas Alf Larsen, som etter min mening er filmens klart beste, og definitivt morsomste. Dynamikken mellom de tre ulike søskenene er innimellom ganske bra og med på å gi en severdig film.

Silje Salomonsen i “Alt skal bort”. Foto: TIFF

Det er sagt om Ommundsens tidlige filmografi at den er en del av starten på en såkalt “Rogalandsbølge” (eller var det “Stavangerbølgen”?) i norsk film, og i likhet med flere av sine tidligere filmer er det i Rogaland vi befinner oss. Både i handling og dialog. Noe jeg må nevne ved «Alt skal bort» er nettopp det, for stavangerdialekten og rogalandsdialekten er faktisk utfordrende på film og serie i noen tilfeller, for oss uinnvidde i “stavangersk”, eller så er det lyden eller uttalen i filmen som er for dårlig, for når jeg ved noen tilfeller underveis sliter med å rett og slett forstå en del av dialogen som jo er på norsk og må støtte meg på filmens engelske undertekster, er det et lite irritasjonsmoment. Imidlertid er det befriende også, å få servert en film der rollefigurenes dialekt virker ekte og ikke tilgjort på noen måte, og der skuespillerne ikke må stotre seg gjennom en dialekt de ikke behersker fullt ut.

Forøvrig var det artig å se Liv Bernhoft Osa i rollen som søskentrioens forhatte morsfigur, som stakk fra familien for 30 år siden, men som nå blander seg inn i arveoppgjøret med sine egne baktanker. Det er lenge siden jeg sist så henne, så det var et morsomt gjensyn.

Alt skal bort hadde premiere på Kulturhuset i Tromsø. Festivalsjef Lisa Hoen introduserte filmen, og fikk besøk på scenen av fire av skuespillerne og regissøren. Fra venstre mot høyre ser vi “Gerd”/a pain in the ass, som regissøren omtalte henne som (rollefiguren altså!), de tre søskenene i filmen Thorbjørn Bergland Eriksen, Thomas Alf Larsen og Silje Salomonsen, samt regissør Arild Østin Ommundsen. Foto: Lars Jørgen Grønli 

Ellers gjør de andre frontfigurene i filmen det også fint. Silje Salomonsen, regissørens kone forøvrig, og for meg ganske ukjente Torbjørn Bergland Eriksen, er søskentrioens eldste og yngste, mens allerede nevnte Thomas Alf Larsen er den jeg likte klart best i filmen. En veldig fin prestasjon er det også fra purunge Billie Østin (som vel uten at jeg har sjekket vel må være i slekt med regissøren?), som helt klart tilfører mye på det følelsesmessige aspektet når det gjelder savn etter morfaren, relasjonen til moren, og nyskjerrighet og lyst til å være tilstede.

En stort sett sympatisk film med flere situasjoner og ting man kan kjenne seg igjen i, og en tematikk veldig mange før eller siden havner i selv, å måtte rydde opp i dødsbo, arv og gamle minner. Noe jeg lot meg imponere over, eller fascinere over, er scenografien i filmen, og rekvisittene, som alt gir prov på et levd liv, og som det tydeligvis er gjort et svært grundig arbeid med. Detaljrikdomen er stor.

Etter min smak blir det i sum for stillestående og en anelse for følelseskaldt (selv om det også er varme), og jeg skulle ønsket et noe høyere konfliktsnivå, men på den annen side føles filmen kanskje mer realistisk slik den er, uten de dramatiske toppene. Noen små sidespor føles litt som avsporinger selv om de ikke er plagsomme heller, men det ene der den ene av brødrene møter gubben til ei han en gang var forelska i er et kræsj av en scene. I Filmhjertes karakterbok lander ihvertfall uansett «Alt skal bort» på beina, med et terningkast 4, men et godt stykke unna høyere karakter.

Les Filmhjertes store filmfestival-guide til filmfestivalen i Tromsø! 🥳 

Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no – larsgronli ætt hotmail dått com – Tlf 95 02 31 81. Alle filmfoto og logo: TIFF/ tiff.no. Filmhjerte har lagt tekst på bilder og logo.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

13. januar braker det løs for årets Tromsø International Film Festival (TIFF). Filmhjerte.blogg.no ble tidlig bekreftet klar og er med på filmfesten også i år.

Her får du de 8 hotteste filmtipsene til filmer å se på (eller etter?) TIFF2025, etter Filmhjertes mening.

Men Filmhjerte klarte som vanlig ikke bare plukke ut førstevalgene, så i tillegg kommer det kort oppsummert ytterligere 12 filmer som filmradaren har peilet ut som lovende.

Filmene er ikke sett ennå av undertegnede men programmet er grundig studert og vurdert ut fra forventninger til hva Filmhjerte har troen på. Langt over tilsammen 100 spillefilmer, dokumentarer og kortfilmer står på programmet.

Filmtipsene er i alfabetisk rekkefølge.

Her er de 8 filmene du bør prioritere først:

• BABY (Brasil, 1t 46m)

– Oppveksthistorie/”coming of age” fra Sao Paulos gater, der en 18-år gammel gutt havner på gata i storbyens skeive miljøer. Filmen følger hans vei mot voksenlivet og selvoppdagelse via sexarbeid og folkene han blir kjent med.

Omtales som et gripende LGBTQ-drama. Svært spent på å se noen av den brasilianske millionbyens skjulte sider, miljøer med flere sider, og kanskje provoserende også?

• BIRD (UK, 1t 59m)

– En av de filmene med størst spenning  knyttet til herifra. Fra regissør Andrea Arnold, som tidligere har levert fantastiske «Fish Tank», kommer en ny forhåpentligvis gripende, vittig, rørende og underholdende oppvekstfortelling med både oppgitthet og mye håp fra Storbritannias mindre glamorøse samfunn – denne gang fra de tøffe gatene i nordlige Kent. I denne såkalte coming of age historien møter vi

12 år gamle Bailey som vokser opp i en ustabil familie. En dag møter hun den mystiske vandreren “Bird”. Veldig spent på denne, dog en smule usikker på fortellergrepene her?

• PLASTIC GUNS (Frankrike, 1t 35m)

– Film fra programbolken “Overdrive”. Forventer en ny crazy og bekmørk satire fra regissøren av “Bloody Oranges”. Vistnok (svært) løselig basert på en sann historie om en mann som drepte familien sin og forsvant.

Det lokkes med bisarr drapsmannjakt, eksentriske figurer, forviklinger, gladvold, ja og selvsagt blod og gørr! Hoho, denne må sees!

• SOLITARY ROAD (Sverige, 1t 16m)

– Dokumentar fra lengst nord i Sverige. Jeg har tro på en fascinerende og naturskjønn skildring av et samfunn jeg ikke engang før nå visste eksisterte, fra steder ikke langt unna oss her nordpå.

Det finnes en vei midt ute i villmarken langt nord i Sverige. Den ble bygget i 1955 og skulle gå fra Kiruna til Bardufoss. Arbeidet begynte med å forbinde fem små steder i midten av den planlagte veistrekningen. Så ble alt avbrutt, og nå ligger den 20 kilometer lange veistumpen helt alene i villmarken. I disse byene lever menneskene isolert fra omverdenen, tvunget til å krysse den lumske innsjøen Torneträsk vinter som sommer. Det kan virke som tiden har stått stille der ute, eller har den det?”

Med bil fra Norge via Riksgränsen til Kiruna kjører man noen mil langs innsjøen Torneträsk. Selv om jeg mange ganger har vært med på strekningen har jeg aldri visst at det eksisterer befolkede samfunn på andre siden av innsjøen, og ihvertfall ikke visst om noe vei der. Jeg er faktisk allerede fascinert!

Dette er en dokumentar jeg definitivt må se!

Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.

• TEENAGE LIFE INTERRUPTET (UTEN SYNLIGE TEGN, Norge, 1t 30m, Premiere)

– Nordnorsk dokumentar, fra Tromsø til og med. Kanskje ikke en film jeg gleder meg enormt til, syke barn og unge er aldri trivelig, men dette er en film som kommer til å få mengder med omtale. Jeg vil absolutt se den, men er ikke sikker på om den vil gjøre meg glad eller deppa?

Filmen følger noen leger ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø sitt arbeid med barn og ungdom som har udefinerbare sykdommer. Garantert rørende vil jeg tro, tankevekkende og interessant likeså.

Oppdatering 7. jan.: 2 av 3 av visningene er utsolgt. Se nederst i saken.

• THREE KILOMETRES TO THE END OF THE WORLD (Romania, 1t 45m)

“Med imponerende foto som fanger den isolerte skjønnheten i Donau-deltaet, tar filmen for seg temaer som kjærlighet, ensomhet og motet som kreves for å leve autentisk i en verden preget av fordommer og frykt”, skriver tiff.no.

Filmen følger en 17-årig gutt som opplever et kraftig homofobisk angrep fra samfunnet og familien. Tipper på en kraftfull coming of age historie som vil provosere.

• TO A LAND UNKNOWN (Hellas, 1t 45m)

– To palestinske flyktninger på vei mot sentraleuropa er strandet i Athen. Tiff.no omtaler filmen som et “gripende og realistisk drama som gir et ubarmhjertig innblikk i de tøffe realitetene flyktninger møter på sin vei mot et bedre liv”.

Jeg har tro på en spennende og dramatisk miljøskildring. Etter visning to og tre av filmen blir det også Q&A, spørsmål fra publikum i salen og ordstyrer, og svar fra enten regissør og/eller skuespillere fra filmen.

• VERMIGLIO (Italia, 1t 59m)

– To krigsdesertører skjules i en liten landsby i de italienske fjellene mot slutten av andre verdenskrig. En lokal kvinne forelsker seg i den ene, men han bærer en hemmelighet som skal bli skjebnesvangert for de begge.

En film med svært store forhåpninger til, både angående historien som sikkert er både gripende og øm, men også foto som omtales som nydelig.

“Vermiglio er et lavmælt familiedrama, med nydelig filmfotografi og gode skuespillerprestasjoner. De mange fasettene ved det barske, fattigslige livet på landsbygda får spillerom og man får god forståelse for de umulige valgene menneskene her må ta for å overleve.” (tiff.no)

En av topp 3 av interesse på forhånd.

******************

Det er litt færre filmer på årets program som fanger filmhjertes interesse enn de siste årene, og litt mer utfordrende å sy sammen for å få tidsskjemaet til å gå opp. Fokuset på øst/midtøsten er for stort etter undertegnedes smak, musikalbolken styrer jeg unna og jeg syns de nordiske bidragene er for få. Også søramerikanske filmer er savnet (f eks Argentina og Mexico).

Imidlertid er jo ikke 20-23 filmer som jeg i år plukket ut lite, selv om jeg tidligere år har funnet rundt 30 filmer som pirret interessene og hatt flere som virkelig lokket. Så mye å glede seg til er det som vanlig. Om jeg rekker alle på lista spørs, men de 8 øverst må med.

Her er de 12 andre titlene, som Filmhjerte vil se dersom det passer tidsskjemaet:

A Different Man (USA, 1t 52m)

– Renate Reinsve i en av rollene. En mørk komedie om en skuespiller som går gjennom en stor forandring, om en mann preget av komplekser, og et særegent utseende!

A Complete Unknown (USA, 2t 21m)

– Avslutningsfilmen. Biografisk drama med Timothée Chalamet som musikkikonet Bob Dylan. En av årets storfilmer fra USA. Tematikken er ikke midt i blinken for min del, men sikkert bra, og Chalamet som la ned en formidabel jobb for denne rollen er alltid verdt å se på.

Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.

Alt Skal Bort (Norge, 1t 43m, Premiere)

– Årets åpningsfilm, fra Norge. Tre voksne søsken må fordele eiendeler og arv etter sin nylig avdøde far. Regner med en emosjonell historie om familierelasjoner og konflikter. Fra regissøren av smått ikoniske «Mongoland» (som også kan sees på TIFF).

Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.

Armand (Norge, 1t 57m)

– Gikk på kino i fjor og er ute på Blu-Ray. Gikk du som meg glipp av den, er sjansen nå her til å få sett denne sterkt kritikerroste norske filmen, der en 6 år gammel gutts handling, eller lek(?), står i fokus. Kun en visning dessverre.

Hard Truths (UK, 1t 37m)

– I et arbeiderklasse-hjem i Storbritannia lever en kvinne tæret av sinne og bitterhet. Regissør Mike Leigh bør bety kvalitet, og britisk “sosialrealisme” biter nesten alltid hardt fra seg. Denne virker ganske lovende.

Kix (Ungarn, 1t 34m)

– Gatedokumentar fra Ungarn, som følger en guttegjeng i Budapest over en periode på 10 år. Budapest er jo en perle, så her blir det spennende å se en autentisk side av byen turister neppe tas med på, samt få følge nært en ekte oppveksthistorie. Dette kan bli både tankevekkende, morsomt og sjarmerende.

On Falling (UK, 1t 34m)

– Drama fra Skottland. En ensom utenlandsk kvinne med en monoton jobb og hverdag, der håpløsheten setter inn. Som sagt, britiske filmer av denne typen leverer ofte, og her befinner vi oss i Skottland, noe som er forlokkende.

The Brutalist (USA, 3t 35m)

– Egentlig en film verdt å førsteprioritere, da den er en storfilm, som er spådd å hanke inn en rekke Oscar-nominasjoner. Det loves et sylskarpt blikk på det amerikanske samfunnet i tiden etter andre verdenskrig. Virker spennende absolutt. Men lengden på 3 timer og 35 minutter, med innlagt 15 minutters pause midtveis, er litt kinoavskrekkende.

Vises og kun to ganger, og den ene er i Alfheim svømmehall (!). Kommer uansett på ordinær kino senere.

Oppdatering 7. jan.: visningene er utsolgt. Se nederst i saken.

The Mohican (Fr.rike, 1t 27m)

– En geitebonde på Korsika får mafiaen på nakken. Kan være litt vittig og samfunnskritisk.

Under the Vulcano (Polen/ukr/eng/spa, 1t 50m)

– En av filmene med Ukraina-krisen som bakteppe. En ferierende ukrainsk familie blir sittende fast i utlandet når helvete bryter løs i hjemlandet.

Viet and Nam (Vietnam mfl, 2t 9m)

– To unge gruvearbeidere finner lykken sammen, men konflikter oppstår.

When Fall is Coming (Fr.rike, 1t 42m)

– Alvorlige temaer som hukommelse, skyld og forsoning blandes med mørk humor. Utspilles i det smellvakre landskapet Burgund, der to pensjonerte kvinner lever rolige liv, helt til den enes datter dør av soppforgiftning. Tror denne er både rørende og litt morsom.

******************

Helt til slutt, kanskje kan det også være verdt å sjekke ut dramakomedien The Missile (Finland), raseproblematikk i Nickel Boys (USA) som kan være en stor positiv overraskelse, og et av kortfilmprogrammene fra nord (FFN: Shorts), jeg holder selv et vindu på gløtt for FFN: Shorts 3, mest pga en svensk filmstubbe. Kortfilmprogrammene byr noen ganger på minner som virkelig fester seg. Personlig syns jeg ofte de (nord)svenske kortfilmene sitter som en kule.

Noen korte festivaltips på tampen:

– Festivalens styggeste, mest blodprisede svindyre kaffeskvett som du bør styre unna er den som selges i pappkopp i foajéen på Kulturhuset. I fjor tok de 55 kroner for en halvfull knøttliten kopp med tynt sjettvann. Byen florerer av digge kaféer, kaffesjapper og kiosker med god kaffe, inkludert takeaway. Styr unna denne festivalfellen! Kinokaféen på Fokus har derimot krute god kaffe, og stempelkort 😉

– I år vises ingen filmer på Hålogaland Teater. Nytt visningssted er Alfheim svømmehall (!), et steinkast fra Alfheim stadion (Romssa Arena). Om du ikke gidder den litt lange og ihvertfall bratte gåturen opp fra sentrum og ned igjen, ta bussen. Buss nummer 40 som kjører fra sentrum (Peder Hansens gate, vis-á-vis Eurospar) stopper omtrent ved døra til den ærverdige svømmehallen.

– Filmhjerte digger “I, Q+A” (Ev. Q&A). Altså filmer med en kort introduksjon (I) fra scenen, pluss en runde spørsmål fra salen (Q) og svar fra involverte i filmen (A) etter filmslutt. Se etter disse symbolene i lommeprogrammet på papir og nett, eller på programsidene på tiff.no. Desverre er det ikke så mange filmer dette gjelder.

– Denne årlige bønnen må med, selv om kampen trolig er tapt… Men vær så snill alle kinogjester, når lyset er slukket og filmen er startet og igang: IKKE BRUK MOBILEN! Lyset fra nettopp din mobil plager neppe deg selv, men bidrar til å legge en demper på andres kinoopplevelse. Hilsen lyssky fyr på radene bak 😉 Ps: løsningen er da å sitte på rad 1, det hjelper på…

– Alle kan kjøpe billetter (aldersgrense 15 år). Man må ikke ha festivalarmbånd.

Billetter kjøpes på tiff.no (eller i skranke på Kulturhuset)

Følg med her på filmhjerte.blogg.no for filmomtaler og festivalstoff i løpet av og etter festivalen.

For oppdateringer fra Filmhjerte.blogg.no kan du følge FILMHJERTE PÅ FACEBOOK

Du kan også følge undertegnedes kontoer på INSTAGRAM (@Larsgronli) og X (@LarsJG) for filmrealtert innhold i løpet av festivaluka.

Hashtagene #TIFF25 og #Filmhjerte vil også benyttes.

Oppdatering 7. januar: Noen av visningene ble utsolgt allerede mandag da billettsalget startet. Solitary Road, The Brutalist, Alt skal bort, Teenage Life Interruptet (2 av 3 visninger) og A Complete Unknown er blant filmene som er utsolgt. Eneste mulighet for vanlig publikum nå er såkalte rush tickets, ubenyttede billetter, som selges ved inngang dersom det er ledige plasser ved oppsatt filmstart. I tillegg er det også en kvote pr film satt av for akkrediterte og presseakkrediterte. Noen billetter kan dermed bli tilgjengelig for rush tickets.

Kommentarer mottas gjerne i kommentarfeltet, vi preikes!