Heimebane – Sesong 2, episode 1, en slags recap

Så var endelig Heimebane tilbake på NRK med sesong 2, og sesongdebuterer på bortebane på Lerkendal med et brak!

Med Heimebane igang med en ny sesong, blir det også en ny runde med Filmhjertes såkalte “recaps” av episodene. Eller forsøk på det iallefall. I disse recapsene vil episodene diskuteres og vris på, temaer og situasjoner granskes, spoilere er det fullt av så se episoden før dette leses, og gjerne vil det være med et mer eller mindre vellykket forsøk på ironiske betraktninger. Nå er jeg litt “ute” av disse recaps-skribleriene, så i første omgang blir vel dagens bloggpost litt småsnakk om hva den første episoden gav oss.

Vel vel. Den første episoden i sesong 2 ble en forholdsvis rolig økt, hvor vi ikke fikk se alt for mye av tematikken som senere i løpet av de 10 episodene skal prege sesongen, bortsett fra samhold, som stod i fokus. Av forhåndsomtaler vet vi at det etterhvert skal dreie seg om store omveltninger i Varg. Borte er klubbens pengebinge i form av Tangsrud (Bjarte Hjelmeland), som ironisk nok har fått en kvinnelig sjef over seg i sitt eget forsøk på å få selskapet lønnsomt igjen. Som vi husker fra sesong 1 var det en noe dominant Tangsrud vi så i hans omgang med Helena. Å se Tangsrud nå være noe underkuet en kvinne var vel en av episodens mest fornøyelige scener. Moro.

Tangsrud, redusert fra industrimagnat til serveringspike i egen storstue.

 

Ellers vet vi av forhåndsomtaler (og som jeg spådde ifjor høst) at det vil blåse opp til stormkast i den nye sesongen rundt toppfotballens største tabuer, homofobi i fotballen. Dette så vi ikke noe av i episode 1 dog (eller? Kan en noe reservert Varg-debutant ha mere nerver på lur enn kun debutant-nerver?). Uansett, dette temaet var ikke oppe i episoden, men vil komme senere. Temaer som derimot var oppe var det personlige forholdet mellom Varg-trener Helena (Ane Dahl Torp) og datteren Camilla, som vi husker flyttet tilbake til Trondheim.

De to har tydeligvis glidd helt fra hverandre over vinteren som har gått, for Camilla hun er som sunket i jorden for Helena. Hun får ikke tak i henne. Prisen for toppfotballen kan altså være brutal. For noen dreier det seg om å oppgi fritidsinteresser og fete feriereiser i tid og utid. For Helena ser prisen ut til å ha vært en datter. For en klubb kan det være forholdet til en sponsor. Riktignok synes det litt merkelig at mor-datter-forholdet har kjølnet så raskt, de var da vel ikke uvenner heller ifjor?

Åpningsscenene for den nye sesongen gav meg både følelser av “stille før stormen”, “etter stormen” og som serieskaperne ganske sikkert har hatt intensjoner om å skape en illusjon av, ensomheten.

Det vises et tomt stadion, tomme tribuner og folketomme gater, før vi tas med inn i et ensomt kjøkken hjemme hos Helena, som bare når Camillas mobilsvar på telefonen (som fortsatt forøvrig har knust skjerm, det er intet luksusliv å være Varg-trener må vites).

Mens laget forbereder seg på kampdag på Lerkendal ser vi Helena farte rundt i Trondheim på jakt etter datteren. Hun allierer seg over telefon med Varg-supporter og venn av Camilla, Nils (Endre Synnes Hagerup), unggutten vi møtte i sesong 1. Nils har lært seg nye ord som vi hører, men tipser Helena om hvor dattera kan befinne seg, ved hjelp av litt Instagram-detektivarbeide…

Nils innvier oss i hvordan håndtere motspillere, (og spiller Playstation med bedre grafikk
enn den “virkelige” fotballen som spilles i serien, hehe…)

Mens Helena har sine hjemlige problemer sliter klubbleder Espen (Morten Svartveit) med å få orden på økonomien. I klubblokalene på “Ulsteinvik stadion” har han nemlig fått skadedyr på besøk. Eller fotballforbundet som de også kaller seg, som via sin kvinnelige representant som har kommet for å holde Varg i ørene truer med minuspoeng hvis ikke klubben får skikk på økonomien sin. Blander seg opp i lengden på sponsoravtaler og lønna til et par spillere gjør hun, og er generelt ufin. Ikke helt ulikt NFF altså. Når hun senere i episoden også kommer med sin passe nedlatende kommentar til supporterklubbens leder (som ser kampen hjemme på puben istedet for å svi av tusenlapper på bortetur) syns jeg noen burde bedt henne smelle igjen den snerpete kjeften sin. Men det tar selvsagt ikke Espen sjansen på mot dama som er sendt for å granske økonomien i klubben.

Det står nemlig ille til der skal vite, noe vi senere får se når Vargs nye drakter avsløres i timene før avspark i seriepremieren (kanskje ikke helt troverdig at draktene ikke var klare tidligere?). For den en gang så stilrene Varg-drakten har nå blitt omgjort til et reklamespraglende neonopplyst handlenett, til irritasjon hos flere av de erfarne Varg-spillerne. Nå skal de jammen reklamere for “Kvinnekoppen”, eller “mensen-koppen”, som det vistnok er. Jaja, hvorfor ikke? Det finns verre ting å reklamere for, de kunne jo endt opp med en blå boks på stripete bakgrunn med en bank-reklame i 😉 (Hint; den gamle Tromsø-drakten haha).

Livlige diskusjoner om Vargs nye drakter…

Vargs spillere ja. Der i gården har det skjedd saker. Noen spillere har forsvunnet. Blant andre skal vi ikke plages med Stilsons sure tær denne sesongen, og stuttkjukken (Almerud) mellom stengene har blitt henvist til benken (ser ut som han er keepertrener) av en yngre og mer spretten burvokter (Kasper). I tillegg har Varg måttet signere flere andre unge lokale spillere, og en av de skal vi antageligvis få stifte en del nærmere bekjentskap med. 18-årige Aron Sajuran (spilt av den spennende nykommeren Nivethan Senthurvasan) treffer vi første gang på bussen til Trondheim, der han tydelig er både utilpass og reservert når muntrasjonsrådet Mons (Nader Khademi) utfordrer de nye spillerne til sang…

Men den unge midtstopperen har større problemer enn rusten sangstemme. Den veldig sympatiske unggutten har nemlig fått i oppgave å stoppe RBKs superspiss med en fortid i Chelsea. Foran over 21 800 tilkuere på Lerkendal. Oppgaven kunne vært enklere, men i det som kanskje er episodens fineste lille øyeblikk tar Ellingsen (John Carew) en nærmest faderlig samtale med han ute på Lerkendalgresset noen timer før kampstart. Han invier unge Aron i kampritualet sitt, for å roe nervene som sitter tjukt smurt utpå unggutten. Og der sammen ute på et folketomt Lerkendal trår de to, barføtter i graset – og jammen får vi et smil fra Aron. Joda, det var et fint lite øyeblikk.

So? Oppskrytt spiller fra oppskrytt lag. Og sånn er det.

Du ska itte trå i graset… Michael invier Aron i kampritualet sitt…

 

For det går nemlig ikke så fint ellers med klubben om dagen. De økonomiske utfordringene er enorme for Varg.

Når Espen tror han har fått på kroken en ny hovedsponsor i form av selskapet Nagelsmidt, som er selskapet Tangsrud er i samtaler med, får Espen seg en overraskelse. Nagelsmidt er nemlig ikke interesserte i å ha navnet sitt på en fotballdrakt, det har jo ikke Kjell Inge (Røkke) som hun sier. Neida, hun vil kjøpe klubben, omgjøre den til et AS og privatisere hele greia. Men som vi vet er Espen en prinsippfast leder. Han går ikke etter pengene. Han er fotballens superidealist. Så han sier selvsagt nei, vel vitende om at med avtalen i grus ligger klubbens fremtid muligens i samme gruslagte gate.

…krig og fred og sånn? Kvinner og homofile? Neida, nå var jeg teit. Men som serien vil vise er det nettopp sistnevnte de vil kjempe en kamp for, og det vil bli megaspennende å se om Heimebane bryter og knekker den barrieren.

Men det var den kampen da. Å være Varg-trener på Lerkendal på jakt etter et par billetter til en utsolgt kamp (hun ville ha to billetter til Camilla i håp om å få henne på kamp) er ikke så lett. Den snerpete fruen i billettluka tilbyr nemlig fint lite. Det vil si, når en gammel kjenning av Helena fra Trondheim som er antrukket i RBK-utstyr dukker opp blir det fart i sakene. Han stikker bare skolten inn i billettluka, setter billettøren på plass og ber henne gi han de “helvettes billettene”, og vips der stod Helena med to stykk billetter til Helvete. Eeeh, Lerkendal, og Rosenborg-Varg.

Så stod hun der igjen, foran lukkede porter på Lerkendal. Når vi nå for andre gang i serien får (omtrent) akkurat denne samme scenen begynner jeg å lure på om det er slik serieskaperne ser for seg Heimebanes “lykkelige” slutt, som det endelige beviset på at kvinnekampen i norsk herrefotball er vunnet;
når Lerkendals porter åpner seg for Helena Mikkelsen og hun tar over “troillongan”…

 

En kamp mellom de regjerende seriemestre, og store gullfavoritter av året, mot dumpekandidat Varg. Det må jo gå galt. Men Varg sjokkerer. Helena har forøvrig trent på pep-talkene sine før kamp. Fra å i fjor nesten unnskylde seg for sin eksistens er hun nå rene skjære inspirasjonen i garderoben. Og hun har noen taktiske twister også. Varg går nemlig uredde ut på Lerkendal og kjører kampen.

Klubbens store stjerne Adrian Austnes (Axel Bøyum) gir bortelaget ledelsen og den holder de inn til pause. Da ber Helena Varg bli Varg igjen. Det vil si, et defensivt lag som skal legge seg bakpå og “ri det inn” som hun sier. Å legge seg bakpå på Lerkendal for å ri inn en 1-0-ledelse der altså. Jaja, det høres ikke ut som en masterplan.

2. omgang går igang, og ikke overraskende kommer trønderne. Men en Varg-spiller fikser utligninga. Aron er klossete og sender ballen i eget mål, nervøs som han er, og vips der stod det 1-1, før han byttes ut. Helena, etter sint tilbakemelding fra Adrian om spillet deres utpå der, innser at det ikke nytter bare med defensivt spill, så hun gjør noen små grep, og Ulsteinvikingene fra Varg gjør det igjen. Adrian putter, feirer som seg hør og bør etter to mål i fleisen på trønderne, og Varg tar en sensasjonell seier 2-1 over RBK på Lerkendal.

“For Varg har banka ææR-BEEEE-KÅÅÅ, å hei å hei å hei åååå hååå ååå”.
Endelig fikk jeg brukt den linja i Heimebane 😀

 

I garderoben feires det selvsagt, mens vi ser en fortsatt preget Aron ikke føle seg helt sikker på om han vil ta del i feiringen siden baklengsmålet var hans feil… Det var litt ukoselig.

Forøvrig er det umulig for meg å avstå fra å kommentere actionsekvensene, altså kampscenene, fotballsparkingen som er filmatisert. Den er nemlig nokså bak mål kvalitetsmessig. Jeg vet godt at det er vanskelig å få fotball til å se ekte ut på film, men det trenger da vel ikke å være så ekstremt tydelig som her at dette er dataanimert, for det minner tidvis jammen om tidlige grafiske utgaver av FIFA og Football Manager. Særlig bakgrunnen og tribunene. Slapt.

Men akkurat det skal ikke serien få det store trekket for, det blir ingen trusler om minuspoeng herifra. Dog bejubler jeg jo det ikke heller.

Skuespillerprestasjonene derimot, de fortjener en tommel opp og skryt. Ane Dahl Torp er fortsatt bunnsolid. John Carew, Morten Svartveit, Axel Bøyum, Nader Khademi, Andrè Sørum (som er Vargs kaptein, Otto Halsen, i år) og resten av ensemblet fra sesong 1 leverer fortsatt høy klasse, også ble jeg jo imponert av debutant Nivethan Senthurvasan. I tillegg har Varg fått inn et par andre nye unge spillere som vi trolig vil få se mer av etterhvert. Bendik Mauseth, som spiller den nye unge vingspilleren Tommy Gabrielsen, ser ut til å kunne bli en veldig morsom tilvekst. Ellers ser det ut i episode 1 som om lagånden, den velkjente team spiriten, har fått seg et realt løft. Mon tro om ikke den skal bli satt under noen prøvelser iløpet av sesongen…


Norske talenter, Idol og X-faktor venter!

 

Så dukker selvsagt spørsmålene etter kamp opp til Adrian om hvorvidt han tror slike prestasjoner kan føre til overgangssnakk. Og det vil garantert komme senere i Heimebane-sesongen.

Helena klarer dog ikke glede seg helt over seieren, savnet etter datteren ligger som et latent sår på henne. Nok en gang gjør hun et forsøk på å finne henne, og oppsøker Camillas far som bor i Trondheim. Men der finner hun bare litt morsomheter om at Varg skal “ta en Leicester” (ja det ville jo toppa denne serien, hehe) samt litt småtjafs om hvem som har skylden for bruddet dem to imellom, Helena anklager mannen hun var i et forhold med for mange år siden for å ha tatt den enkle løsningen da datteren oppsøkte han nylig og nå ikke vet hvor befinner seg, mens han på sin side påpeker overfor Helena at det er henne hun springer vekk fra og at det var hun som gjorde det slutt med han. Auda, Helena, et lite nederlag der ja.

Som vi skal få se er Camilla (Emma Bones) der i Trondheim, når Adrian dukker opp i kollektivet hun holder hus i, der de tidligere ikke var særlig interesserte i å si noe når Helena stod på døra. Det er kjærleik i lufta mellom Camilla og Adrian, så den kontakten har de holdt ved like, uten at Helena vet noe om det.

For hjemme i Ulsteinvik avsluttes episoden som den startet, med en ensom Helena og vannkokeren hennes på kjøkkenet.

Livet i Eliteserien er ikke enkelt. Selv ikke når du vinner.

Forresten, en liten ting til. Sjekk denne plansjen som Espen viser for å  prøve å få ny sponsor.

Så, HVEM i Heimebanes produksjonsstab er det som kommer fra Hønefoss? LOL 😀
Og som et ekstra lite stikk til “jævla Ålesund” har visst ikke Espen tatt de med her heller 😉 (For de er jo i eliteserien i Heimebane, og hva Hønefoss angår, så spiller de faktisk i 3. divisjon i år, hahaha).

 

PS: VG og han skallakisen som anmeldte sesong 2 der burde få både ris og buksevann for spoilerne sine om sesongen. Der avslørte han to ganske så sentrale ting om årets Heimebane-sesong. Takk for at du har ødelagt en del av spenninga med sesongen da, herr Nilsen. Jeg skal aldri mer lese noe du har skrevet om film eller serie før jeg har sett filmen/seriene ferdig. Aldri.

Kommentarfeltet er forøvrig selvsagt åpent for deg hvis du har synspunkter og meninger om Heimebane! Peis på!

Alle foto: Skjermbilder fra NRK / NRK TV på tv.nrk.no

Filmhjerte Topp 15 Eurovision Song Contest-Låter

Lørdag kveld er det glitter og glans, dans, kostymestas og fjas, konfetti, vindmaskiner, kjoler og lys. Muligens blir det musikk også 😉

Jepp, det er tid for den årlige landeplagen, TV-programmet “alle” hater og “ingen” innrømmer at de ser, men som likevel er på alles lepper; “Melodi Grand Prix”, eller Eurosong / Eurovision Song Contest (ESC) som det egentlig heter.

Jeg er ingen MGP- eller Eurosong-entusiast bare så det er slått fast, likevel har jeg opp gjennom årene sett mange av finalene (som regel fordi jeg ikke har vært den som hadde eierskapet til fjernkontrollen disse lørdagskveldene…).

Anyways…lørdag er det finale igjen, så til ære for eurosong-interesserte, her er mine favoritter. Jeg liker forøvrig bedre det moderne showet med disco, pump-up-beats, lys og hele den pakka, enn de gamle klassiske med fullt orkester, selv om også det utvilsomt hadde sin sjarm. Alt har sin tid er det jo noe som heter. Eurosong har blitt for mye sirkus og østblokkjamrende arier for min smak. Jammen er forresten også Australia innlemmet i konkurransen. De ligger jo så nært Europa så det skjønner jeg jo… 😉

Over til poenget med dagens bloggpost, som er Filmhjertes 15 favoritt-ish-låter fra de internasjonale “Grand Prix”-finalene opp gjennom årene.

Jeg har lagt ved video fra YouTube av sangene. Lista er laget fritt etter hukommelsen, og er utarbeidet med eneste kriterier at det er låter som har vært med i den internasjonale finalen, at låtene var med i finaler jeg har sett på TV, altså fra min levetid, og ikke minst at det er låter jeg faktisk har hørt en del på etter at de var med i ESC.

Av låter fra FØR min tid må jeg få nevne ABBA sin “Waterloo” fra 1974. Den er jo kul. Hederlig omtale også til Finland sitt djevelske bidrag i 2006 😉 Lordi sin “Hard Rock Hallelujah” fikk nok mang en seer til å undres over hva i he….. det var de så, men refrenget er faktisk jækla fengende 😉 Katrina and the Waves fra Storbritannia sin “Love Shine a Light” (1997) må også nevnes. Bandet bak monsterhiten “Walking on Sunshine” fikk en grei hit også med denne.

Konkurransen har produsert en rekke sanger som har blitt kommersielle suksesser, så dagens lille liste kunne selvsagt vært lengre. Gudene skal da også vite at lista ville vært lang som et vondt år hvis det var en liste over ræva sanger 😉

Her er ihvertfall Topp 15 –  med video av topp 12 fra slik de ble fremført i ESC-finalene

15 Didrik Solli Tangen, Norge (2010), “My Heart is Yours”, Nr 20 (av 25) i ESC 2010
– Nesten litt operapreg over refrenget. En sang jeg slett ikke likte ved første gangs lytting, men den vokste, og Didriks stemme er jo upåklagelig (selv om enkelte hevder han sang “my hard is yours”…). Didrik er jo dessuten en trivelig type 🙂

 

14 Sandra Kim, Belgia (1986), “J`aime La Vie”, vant ESC 1986
– Fartsfull sprudlende franskspråklig poplåt som jeg vel omtrent ikke forstår et kløyva ord av bortsett fra tittelen som betyr “jeg elsker livet” 😉 Sandra Kim var bare 13 år i 1986 og er historiens yngste ESC-vinner og deltager. Forøvrig jukset belgierne litt med alderen hennes og sa hun fylte 15 senere på året. Og sangen, den synger hun fortsatt på diverse arrangementer og show.

 

13 Olsen Brothers, Danmark (2000), “Fly on The Wings of Love”, vant ESC 2000
– De to joviale Olsen-brødrene (særlig hvithårede eldstemann) Jørgen og Niels sin lett melankolske gladlåt som kanskje noe overraskende vant.

 

12

Paul Harrington og Charlie McGettigan, Irland (1994)

“Rock`n Roll Kids”

Vant ESC i 1994.

Rolig melodi som er en av de mest stemningsfulle av de alle, nostalgisk og melankolsk tekst og refreng, nydelig pianospill og gitar, og nada fiksfakserier.  Deilig avslappende.

 

11

Herreys, Sverige (1984)

“Diggi-loo diggi-ley”

UTFec_mrD-c

Vant ESC 1984

OK, så husker jeg ikke om jeg så denne finalen på TV, men det sjiter jeg i, for denne svenske gladlåten er umulig å ikke få på hjernen når man først hører den en gang… Partylåt så absolutt. Hvem ville vel ikke gått rundt med slike sko forresten? Hoho!

 

10

JEDWARD, IRLAND (2012)

“Waterline”

O_9QaVC-NKw

Nr 19 (av 26) i ESC 2012 (nr 6 av 18 i semifinalen)

Jeg liker adrenalinfulle poplåter med trøkk og fart i, og denne passer godt inn i det bildet. Dessuten er tvillingbrødrene i duoen Jedward, som består av John og Edward Grimes (20 år i 2012-finalen), kule. Året før var de også med i ESC, og er kjent blant annet for sine hårreisende frisyrer, selv om de i 2012-finalen hadde flatere hår 😉 Kostymene var derimot…vel vel. Låten dukker opp på Spotify hos meg ganske oftere enn sjeldent 😉

 

9

Jahn Teigen, Norge (1983)

“Do re mi”

zO3qxKg0nuc

Nr 9 (av 20) i ESC 1983

Mr Grand Prix Norge, Jahn Teigen, MÅ selvsagt med på listen min! Selvsagt må han det, selv om Jahn Teigens udiskutabelt beste låt gjennom tidene, og min aller største favoritt fra grand prix-sirkuset gjennom alle tider, aldri kom med til den internasjonale finalen. Jeg snakker selvsagt om “Optimist” fra 1989, som bare ble nummer 4 i den norske finalen (delt plassering med fem andre som ikke gikk videre til finaleavstemningen mellom tre sanger), en plassering publikum i salen slett ikke syns var passende, de ville at Teigen skulle vinne, og svarte avstemningsresultatet med en øredøvende pipekonser, og et unisont “Teigen, Teigen, Teigen”-rop runget  fra publikum, og varte såpass lenge at programleder Øystein Bache måtte be publikum slutte å pipe, hahaha. Tidenes MGP-øyeblikk for min del det (og tidenes norske MGP-skandale at han ikke vant). Vinnersangen i 89 er det vel ingen som noen gang siden har hørt, mens “Optimist” i høyeste grad fortsatt pumpes ut.

Vel, “Optimist” kom ikke til ESC, men det gjorde “Do re mi” 6 år tidligere, og det er jo en ganske så fin melodi det også, som fortsatt spilles både her og der. Ble nr 9 i ESC, og jammen ble han nr 9 her også 😉

 

8

Johnny Logan, Irland (1987)

“Hold Me Now”

0IN3fTx3Czo

Vant ESC 1987

En ESC-liste uten Johnny Logan går ikke, og denne låten er da også blitt en udødelig klassiker. Sjekk den dressen forresten, den oser 80-tallskonfirmasjon, haha.

 

7

Toto Cutugno, Italia (1990)

“Insieme: 1992”

0b5whZydVZc

Vant ESC 1990

Også dette en sang jeg husker jeg hatet da den vant. Men den gang var jeg jo bare barnet 😉 Italias vinner fra 1990 er nemlig mesterlig. Låt med veldig innlevelse og passion!  Den lett gangsterlignende helhvite tenoren, ikke fra topp til tå, men fra tå til sin helsvarte halvveis hockeytoppmanke (som i dag har grånet betydelig…) sang med pondus og kraft om å holde sammen og forene Europa, akkompagnert av et, tja, blandakor 😉

Det starter rolig men hele tiden med pondus og kraft som bygges opp mot klimakset i refrenget. Sangen er på italiensk til og med, så teksten er jo gresk for meg*, bortsett fra refrenget om “insieme” (sammen) og “unite unite europe”.

PS: Toto er sikkert en hyggelig kar altså, dette er eneste jeg kjenner til han fra, og her var han jo glimrende. Spotify og YouTube har fått noen nye avspillinger av denne i det siste – og flere blir det 😉

* PS: I kommentarfeltet har jeg limt inn en engelsk oversettelse av sangteksten i “Insieme: 1992”.

 

6

Frans, Sverige (2016)

“If I Were Sorry”

2AIPrVchJN8

Nr 5 i ESC 2016 (direktekvalifisert til finalen som vertsland)

Særegen stemme på den svenske tenåringen, og en melodi som skiller seg ut. Den da 17 år gamle Frans Jeppsson Wall var og er dessuten av den utpregede sympatiske og lett likanes typen. Ikke veldig spennende sceneopptreden, men veldig bra sang og melodi som går på Spotifyen min så det suser.

 

5

Carola, Sverige (1991)

“Fångad av en stormvind”

7wnS4nu-bOc

Vant ESC 1991

Joda, jeg liker Carola, selv om hun har mye rart ved seg ellers. Men musikken hennes har jeg alltid likt, enten jeg vil eller ei. En av de låtene jeg har hørt en million ganger, minst, og som jeg sikkert kan høre en million ganger til uten å bli lei av, er denne. Fengende refreng, dog en mer klassisk sceneopptreden, til tross for en ung og spretten Carola på scenen, med selskap av to dresskledde Cubus-gubber med geleføtter.

 

4

Gina G (Gina M. Gardiner), Storbritannia (1996)

“Ooh…Aah… Just a Little Bit”

pbOmNpd56kw

Nr 8 i ESC 1996

En av de virkelige store hitene som har rullet ut fra ESC er denne, som ble en stor suksess verden rundt, inkludert USA, etter ESC-deltagelsen. Noe som er lett å forstå, for den da 26 år gamle Gina G, som faktisk slett ikke er engelsk, men fra Australia, leverte en låt med fart, og med et voldsomt fengende refreng som fikk oss til å rope om Oooah Aaa, just a little bit, oooh a, a litle bit moore! 😉

Gina G sin karriere ble det imidlertid ikke stort mer enn a little bit more av etter ESC-suksessen, men hun gav da ut en to-tre album. Jeg tror faktisk sannelig også at jeg har debutalbumet hennes fra 97 liggende et sted. Jada, det var altså den tida da det fortsatt var kult å kjøpe CD`er 😉 Den dag i dag er det nok derimot på Spotify denne går hos meg 😉

 

3

Carola, Sverige (2006)

“Invincible”

vFu5y0nP-RQ

Nr 5 i ESC 2006

En sang jeg digger, og nesten like bra er den svenske versjonen av låten, “Evighet”. I den svenske finalen sang Carola sangen på svensk, men i den internasjonale var det den engelske versjonen. Begge versjonene har jeg iallefall hørt en trillion ganger, og jada, fortsatt går den på Spotify inn i ørene på meg. Carola glitret på scenen, og joda, vindmaskinen pumpa på for fullt.

 

2

Bobbysocks, Norge (1985)

“La det swinge”

GAOefRmvlqo

Vant ESC 1985

Tidenes klart beste norske bidrag, og vinner av ESC 1985 – og en av ESC-historiens mest fartsfulle og fengende låter. Detta var show rett og slett, selv om datidens sceneopptredener ikke er sammenlignbare med dagens langt mer moderne og discotekpregede (som jeg liker). Uansett, legendarisk populærkulturelt øyeblikk. Hvem kan vel forresten glemme de rosa habittene Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson (nå Andreassen) hadde ikledd seg? Å plassere Bobbysocks på 2. plassen min er nok litt kunstig høyt, for jeg liker flere av de andre låtene bedre egentlig, men jeg får slå et slag for Norge og være litt patriotisk. Uansett en legendarisk Grand Prix-låt i alle fall.

 

1

ByeAlex, Ungarn (2013)

“Kedvesem (Zoohacker remix)”

rOimfHq76xk

Nr 10 (av 26) i finalen i ESC 2013 (Nr 8 av 17 i semifinalen)

Hvem skulle trodd det, men min all time favoritt er fra Ungarn!

Veldig sympatisk kar som synger, Alex Màrta, om sin elskede eller “kjære” (“kedvesem”) og samme med gitaristen Daniel Kovago. I tillegg har duoen, under navnet ByeAlex, som har visse tilknytninger til Sverige, også spilt en unplugged-versjon av sangen der refrenget gikk på svensk (se video lengst nede).

Jeg digger denne sangen, rytmen, som nesten går i en lett melankolsk trippende tempo, refrenget, enten det er på svensk og forståelig, eller på ungarsk, som er helt gresk for meg, bakgrunnskompet og lydene, en stilren fremføring og behagelig stemme, og jeg har en forkjærlighet for den type gitarbruk som i denne melodien. Dessuten er det en klassisk ren og veldig pen sceneopptreden, fri for glitter, fjas og koreografi-mas. Likefullt er det catchy, sjarmerende og øregodt. Ble bare nr 10, men har blitt en poppis låt.

Mangeårig “MGP-general” i NRK, Jostein Pedersen, skrev dette om ByeAlex sitt bidrag:

Idet poplistene over hele Europa pepres av Passenger, Ed Sheeran, Matt Waters og hva de ikke heter alle disse småtriste, upretensiøse folkemusikksangerne med popen i sitt hjerte, kommer altså ungarske ByeAlex med sin lille småtriste popametyst. Jeg aner ikke hva de synger om, men det er bittersøtt og fengende, trist og glad på samme tid – som en stillferdig protest mot glitter & stas, vindmaskiner & divaer, koreografi & pyroteknikk. Takk, Ungarn (Jostein Pedersen)

Det er også laget en engelsk versjon, “One for me” heter den. Verdt å merke seg er at versjonen som ble så populær etter ESC er en remix av versjonen soom ble fremført under den nasjonale ungarske finalen.

Se unplugged-versjonen med svensk refreng:

Mn3dxwBo8u8

På svensk går refrenget som så:

Ingen nu än min älskade, min älskade
Hon såg på mig och förtrollade, och förtrollade
Det spelar ingen roll, vart än hon går, var än hon går
När min sång hon hör, då kommer hon, ja då kommer hon till mig

Legg gjerne igjen kommentar(er) om mine favoritter, dine favoritter, eller annet som er relevant for dagens bloggpost 😉

Foto Bobbysocks: NRK

#filmhjerte #hvafaenhargrandprixmedfilmågjore? #jodadeterjoTV #populærkultur #grandprix #melodigrandprix #eurosong #eurovisionsongcontest

Gullruten-nominasjonene 2017 – Blir “Skam-Isak” årets beste skuespiller?

Nominasjonene til Gullruten 2017 kom fredag. Sigrid Bonde Tusvik er programleder under utdelingen. Foto: Gullruten.no
Nominasjonene til Gullruten 2017 kom fredag. Skam kan vinne viktige priser. Sigrid Bonde Tusvik skal være programleder under utdelingen i mai.
Foto: Gullruten.no

 

Før helga kom nominasjonene til årets utgave av “Gullruten”.

Gullruten, som er norsk TV-bransjes årlige prisutdeling, går av stabelen fredag 12. mai, og vises på TV 2. I mars måneds siste dag ble de nominerte i 18 kategorier offentliggjort. Ettersom film og TV naturlig henger sammen, har jeg selvsagt noen meninger om årets norske TV-prisutdeling.

Mest gledelig og selvsagt 100 prosent ventet og fortjent er det at Tarjei Sandvik Moe (17), “Skam-Isak”, er nominert som beste mannlige skuespiller i TV-drama, og at Skam som seg hør og bør er nominert for beste TV-drama.

Selv om Sandvik Moe kjemper mot Aksel Hennie og Anders Danielsen Lie, som begge gjorde det glimrende i Nobel, så vil det være flaut og hårreisende om denne Gullruten havner i andres hender enn Tarjeis. Jeg venter med å gratulere med prisen, men vinneren her bør være en soleklar bankers! Jeg kan bare si som i åpningssekvensen av Skams sesong 3, “Lykke til, Isak” 😉

I konkurranse med Nobel, Aber Bergen og Valkyrien skal også Skam (Foto: NRK) være en udiskutabel vinner for beste TV-drama.

Ellers er det svært hyggelig å registrere nominasjonen til Ellen Dorrit Petersen for hennes flotte innsats i advokatdramaserien Aber Bergen fra TV 3. Den prisen skal hun så definitivt ha!

Et par andre hyggelige nominasjoner som gleder er NRK-dokumentarserien Flukt med Leo Ajkic, som er nominert både for beste dokumentarserie og beste mannlige programleder.

Nedenfor er de nominerte i de kategoriene jeg bryr meg om eller i det minste mener noe om.

Beste TV-drama

Beste humorprogram

Beste nyhetssending eller aktualitetsprogram

Beste dokumentarserie

Beste kvinnelige skuespiller

Beste mannlige skuespiller

* Gode konkurrenter i Hennie og Danielsen Lie, men vinner ikke “Skam-Isak” dette, da kan man legge ned hele jæ*** Gullruten. Tarjei Sandvik Moe leverte nemlig en monsterkraftprestasjon av de sjeldne som Isak i Skams tredje sesong, med scener selv garvede skuespillere ville slitt med å formidle.

Beste kvinnelige programleder

Beste mannlige programleder

Årets nyskapning

Beste reality

 

I tillegg er det nominert kandidater i kategoriene Beste underholdningsprogram, Beste konkurransedrevne reality, Beste dokusåpe, Beste barne- eller ungdomsprogram, Beste livsstilsprogram, Beste TV-dokumentar, Årets deltaker og Beste event eller sportssending.

Ingen av disse øvrige prisene engasjerer meg nevneverdig, eller jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe, annet enn at jeg håper “Jegertvillingene” (dokusåpe) ikke vinner. Jegertvillingene serverer litt for mye banalt bannskap.

I tillegg til de 18 kategoriene er det også en seksjon kalt Fagprisen, som har 15 kategorier innen bl.a. Beste foto, Beste regi, Beste manus, Beste design, osv. Fagprisene inngår ikke i selve Gullruten-showet 12. mai i Bergen, men deles ut 26. april i Oslo.

Her er Julie Andam nominert for beste regi og manus for Skam, priser hun selvfølgelig bør hanke inn, og Renate Henrikshaugen bør få prisen Beste klipp TV-drama for Skam, mens Nobels Ulf Brantås bør få prisen for Beste foto – drama (Her er faktisk en pris noen andre enn Skam fortjener å få!). Nobel bør også få prisen for Beste grafisk design/VFX (visuelle effekter).

Se Gullruten.no for alle nominerte til Gullruten og Fagprisen, samt mye info om programmet og utdelingen.


#gullruten #TV #prisutdeling #filmhjerte #gullruten2017