YOUNG ROYALS (S3E6/serieslutt) – En slags recap

DENNE SAKEN INNEHOLDER SPOILERE FRA SISTE EPISODE AV YOUNG ROYALS

YOUNG ROYALS ER HISTORIE! Mandag ble den siste episoden av Young Royals sluppet, og vi fikk endelig svaret på hvordan det gikk med kronprins Wilhelm og Simon. Ble det Wille og Simon, eller vant plikten og monarkiets tradisjoner?

SERIEOMTALE:
YOUNG ROYALS
– Episode 6, sesong 3

Drama, Sverige, 2024
Serieskapere: Lisa Ambjörn, Lars Beckung, Camilla Holter
Manus: Lisa Ambjörn, Sofie Forsman, Tove Forsman
Skuespillere: Edvin Ryding (Wilhelm/Wille), Omar Rudberg (Simon), Pernilla August (Dronningen),
Malte Gårdinger (August), Frida Argento (Sara), Nikita Uggla (Felice), med flere

Dette er ingen episodeanmeldelse i ordets rette forstand, ei heller er det en skikkelig recap av episoden, det er noe rotete og sikkert usammenhengende her og der, men det er en gjennomgang med synspunkter på den siste episoden av denne strålende ungdomsserien fra Netflix. Young Royals fortjener toppkarakterer, og etter denne terningkast 6-sesongen, legger serien seg helt oppe i det edleste selskap av dramaserier.

Les også Filmhjertes tidligere anmeldelse av Young Royals sesong 3, episode 1-5

Gjennom tre sesonger har de to unge turtelduene gått gjennom et aldri så lite følelsesmessig helvete der de har måttet kjempe for kjærligheten sin, de har måttet holde seg i skjul og de har møtt motstand, barrierer, hets og problemer.

Ettersom det forutsettes at dere som nå leser dette har sett episoden, så vet vi nå at det endte med jubel og lykke!

I den siste episoden som varer nesten en time er det likevel publikum som må gjennom en følelsesmessig berg og dalbanetur, innen vi får den forløsende slutten.

Før den tid har vi vært vitne til en episode full av vidunderlig forsoning og et mantra om at alle fortjener en ny sjanse. Og en episode der det lenge ser ut til å ende med at de to går hver sin vei. Oppbyggingen av den siste episoden er virkelig et mesterverk, for flere ganger i løpet av finaleepisoden er det slik at i det ene øyeblikket aner man at dette går skeis, mens man i det neste tvert om begynner å tro at joda det kommer til å ende godt, så er man sikker på at nå er det over, før man igjen tror det går bra. Og selv når man ser som mørkest på seriens kommende ultimate avslutning har man begynt å akseptere at slik blir det, fordi det virker som om de har innfunnet seg med at slik blir det.

Wille og August slutter fred, i en scene som faktisk presser frem noe i øyekroken, for det er ikke så ofte i serier og filmer vi ser tenåringsgutter i disse type scener, men det er en av seriens varmeste øyeblikk når Wille på den siste festen ved skolen trekker seg litt tilbake for å klarne tankene sine og tilfeldigvis sitter August inne i rommet han går inn i. Wille sier til August at han er lei seg for at August måtte oppleve det fornedrende innvielsesritualet der broren hans, Erik, som da var kronprins, var sentral, og at det ikke er greit med slikt, og en tydelig berørt August svarer med å si til Wille at han vet at Erik elsket Wille over alt annet, og at han ville gjort det fortsatt uavhengig av om han hadde sett videoen av Wille og Simon, før han nok en gang sier unnskyld for alt han har gjort mot Wille. Man ser at August angrer, og det har vi sett gjennom hele sesongen egentlig. August har vært en sleip figur, men han har vokst og han har vist anger og vært en glimrende rollefigur i Young Royals.

Scenen med samtalen mellom Sara og Simon der Sara finner bilen faren deres har gitt til henne er en viktig scene i avslutningsepisoden. Selv om Sara innser at faren kanskje ikke kommer til å forandre seg, vil hun fortsatt ha kontakt med han og hun snakker om at Simon jo har snakket om det å gi folk en ny sjanse og så videre. Dermed forsones de to søsknene på sett og vis litt med deres forhold til faren, som de nok sikkert kommer til å omgås litt med i fremtiden.

Forsoning blir det også mellom Felice og Sara, i nok en nydelig scene fra festen, der de minnes gamle hendelser og hvorfor de i utgangspunktet ble venner. Felice dropper til og med New York-tur med gjengen for å heller dra på roadtrip sammen med Sara. Et par skikkelig nydelige øyeblikk der også, fra to strålende rollefigurer og skuespillere.

Nils, som vi i samtaler mellom han og Wille har fått vite at også er homofil, i skjul for alle andre ved skolen, forteller til gjengen på festen de er på, at han har ligget med gutter, og håper at ingen skal le av han. Det gjør de ikke, han får akkurat den støtten han håpet på fra tøffingen Vincent og de andre.

Episoden er ikke bare lykkelig, for Hillerska-skolen får nemlig den tunge beskjeden om at det er besluttet at skolen skal legges ned på grunn av skandalene som har funnet sted der. Hvilket betyr at alle elevene må ta farvel med vennene sine og flytte fra skolen. Trist såklart. Om skolen består videre får vi likevel intet helt endelig svar på ettersom skoleledelsen beslutter seg for å anke avgjørelsen.

Forsoningen mellom Wille og moren er selvsagt et øyeblikk man trykker til hjertet. Dronningen sier unnskyld for at hun ikke har vært der for sønnen sin, og Wille tilgir henne. Slike scener er alltid fine.

Før dette har vi sett den allerede nevnte store siste festen ved skolen, etter at nedleggingsvarselet kom. Der også Wille og Simon treffes, og hvor det egentlig blir slutt mellom dem. Simon sier til Wille at han aldri gav opp Wille, men at han gav opp kongehuset. Han kan ikke være en del av det. De skilles som venner ihvertfall til slutt på skoleavslutningen, mens hjertene brister hos seerne idet wille sier “Ha det, Simon”, Simon svarer “Ha det”, selvsagt akkompagnert av bakgrunnsmusikken med hjertebankende lyder.

Men så er det selvsagt ikke over likevel. Skoleavslutningen. Wille har truffet foreldrene igjen, og alle er på vei til å forlate skolen, når Wille sittende i bilen sammen med foreldrene tar den livsendrende avgjørelsen. Han sier til sin mor, dronningen, at han alltid har hatt problem med rollen, at man ikke har et valg, og at han ikke vil bli konge. Dronningen aksepterer det, med tungt hjerte selvsagt, men hun aksepterer det, at Wilhelm ikke vil og at monarkiet ikke er noe for han, endelig har hun sett ham som sønn og seg selv som mamma, ikke som en hun er sjef over, så når Wille åpner døren og forlater bilen sier dronningen til sikkerhetsvaktene at de skal la ham gå. Allerede da er selvsagt gleden så stor hos seriens fans at tårene nok renner.

Wille løper etter bilen som Simon sitter i. Simon kommer ut, Wille forteller hva han har gjort, at han har sagt til dronningen at han verken vil være kronprins eller konge, at hun har akseptert det, at han har gjort det for seg selv og de forenes som et par. Simon, i lykkerus, innser at Wille har valgt han, og en like lykkelig Wille vet at han er fri.
Det er Wilmon forever! Seriens siste bilder er av de to bak i Saras bil, smilende, leende, hånd i hånd, og Wille med hodet halvveis ut vinduet med vind i håret. Det er selvsagt avslutningen alle fans av serien har foldet sine hender og bedt om, og skulle noen lure på hvilken betydning serien har hatt for den mest fanatiske fansen eller reaksjonene på avslutningen kan man jo ta turen innom X og gjøre noen søk på serien…

Hvordan det går videre med det svenske kongehus og monarkiet får vi selvsagt ikke et svar på, men før han går ut av bilen ser Wille bort mot August og sier til moren at “Hvis du fortsatt tror på monarkiet, så er det din arvtager”.

Kong August altså, hvis monarkiet overlever? August har iallefall i løpet av de siste episodene endret karakter betraktelig, og myknet vesentlig opp. For han ble det inget lykkelig utkomme med Sara, hun gjør det slutt med han på festen, og en gråtkvalt – og litt full – August må akseptere det. “Det går over”, sier Sara etter å ha kysset han. August kommer nok ikke til å være komfortabel i sin nye rolle med alle sine personlige problemer, men jeg er sikker på at han faktisk, om monarkiet skulle leve videre, en dag faktisk skulle kunne være verdig som arvtager, med hjelp, rådgivning og støtte, på veien dit. Om det virkelig for alltid er over mellom August og Sara vet vi nok heller ikke helt…

Wille blir i alle fall aldri konge. Det store spørsmålet serien igjennom har vært om det er mulig å kombinere rollen som kongelig med å kunne følge kjærligheten når det dreier seg om skeiv kjærlighet, når en arvtager til tronen er homofil. I Young Royals konkluderes det med at nei, det er ikke mulig. Noe en av seriens tekstforfattere også selv sier, i bakgrunnsdokumentaren “Young Royals Forever”. Wille har innsett det han også, derfor gir han fra seg kronprinstittelen, og en fremtidig rolle som konge. Han velger kjærligheten, han velger å kunne leve fritt, som den han er, sammen med den han vil. Egen lykke og følelser istedet for folkets forventninger.

Det er naturligvis en fantastisk og fabelaktig slutt for Young Royals, som ikke kunne endt på en bedre måte.

Eller kunne den det, endt på en bedre måte? Seriens fans vil nok unisont synge Nei, og jeg er enig, slutten er strålende og fyller hjertet med varme. Likevel, for å være litt kranglete, er det jo litt synd at rollene som en del av monarkiet og kongehuset ikke kunne kombineres med det å leve i et likekjønnet forhold. Men det er vel i dette tilfellet det realistiske. Monarkiet er ikke klart for en slik omveltning – heller ikke i en serie som har som ønske å oppleves autentisk og reell, selv om vi alle vet at det er fiksjon.

Man lurer kanskje på om noen tenker at det kanskje er synd at Simon fant ut at han ikke kunne være sammen med Wille dersom Wille fortsatt skulle være en del av kongehuset? Nå har riktignok Wille gjennom serien mildt sagt ikke vært spesielt positiv til rollen sin verken som kronprins eller tanken på å bli konge, men det har jo vært stunder der han har virket å tenke på at han en dag skal bli konge og ta over tronen, og ikke har sett bare negative sider ved monarkiet. Innerst inne og ofte også utad til familien har dog Wille aldri hatt noe ønske om å bli verken konge eller være kronprins. Han gjorde til slutt det ultimate offer for kjærligheten. Simon forsøkte å ofre mye han også, det må man i rettferdighetens navn aldri glemme heller, han forsøkte å tilpasse seg, men hatytringene mot han fra omverden ble nok for mye. Dessuten, hadde Wille blitt konge samtidig som han var sammen med Simon ville det alltid vært en mur rundt han, en fasade å opprettholde og usynlige vegger som hadde lagt hindringer for ham, og for dem, så nei det ville ikke vært en bedre slutt på serien om han fortsatt skulle være framtidens konge.

Akkurat disse mulige ankepunktene bryr nok seriens fans seg heldigvis fint lite om, og det skal man heller ikke. For når våre to helter Wilhelm og Simon med sommer og sol i bakgrunnen kyssende rir sammen inn i solnedgangen, sittende i baksetet på en litt eldre Volvo – hva er vel mer folkelig enn det eller hur – har man fått det man gjennom 18 episoder, tre sesonger og tre år, har håpet på; “Wilmon” forever!

Og helt til slutt, for et bokstavlig talt øyeblikk det er når Wilhelm for en siste gang bryter den fjerde veggen (heter det det på norsk? Anyway…”breaking the 4th wall”, når en skuespiller med sin rollefigur henvender seg til publikum ved å for eksempel se rett inn i kamera). Når Wille i seriens absolutt siste scene ser rakt inn i kamera, og for første gang med blikket i kamera smiler, er det fordi han er fri. Da er det bare å si tusen takk Young Royals, det har vært en fryd å følge dere.

Les også Filmhjertes tidligere anmeldelse av sesong 3, episode 1-5

Kommentarfeltet er åpent for alle kommentarer du måtte ha om Young Royals, kjør på! 😉

PÅ KINO NÅ: “SCRAPPER” – BRITISK HJERTEVARMER MED MYE HUMANISME

SCRAPPER ER EN HJERTEVARM, KOMISK OG HUMAN FAR-DATTER-FILM

FILMANMELDELSE: SCRAPPER
Storbritannia, Komedie/drama, 2023, 1time 24min
Regi: Charlotte Regan
Med: Lola Campbell, Harris Dickinson m.fl.
Filmen ble sett på kino på Tromsø International Film festival i januar
Norsk ordinær kinopremiere Fredag 15. mars

Foto: filmweb.no

«Scrapper» er en liten men skjønn, litt sår, fantasirik oppvekstskildring og vittig sosialrealisme med komiske og drømmende virkemidler om familie, savn og tilhørighet. Det er en ungdommelig fortelling med mye glede og humor.

«Scrapper» er den sjarmerende historien om den 12 år gamle hardbarka jenta Georgie som bor alene i Essex utenfor London etter morens død. Hun livnærer seg ved sykkeltjyverier sammen med en kamerat, og rømmer inn i sin egen lille drømmeverden for å håndtere savnet av moren. Når plutselig den lite savnede faren som ikke har vist snurten av seg på 12 år dukker opp på døra for å ta seg av henne snus Georgies hverdag.

Å se det vaklende forholdet mellom far og datter utvikle seg byr på både komikk og lun humor, men også noen rørende øyeblikk. Filmen byr også på en del små morsomme detaljer her og der. Filmatisk kan man vel putte denne filmen i samme gate som for eksempel «The Florida Project», men «Scrapper» har ganske mye mere tempo i seg. «Billy Elliot» er en annen sammenlignbar film, og paraleller kan trekkes til «Paris Texas». Kall det gjerne litt britisk sosialrealisme, men filmstilen bryter nok for mye til at det er realisme, men underholdende er det absolutt.

Foto: Filmweb.no

«Scrapper» er en ganske morsom historie skrevet og filmet på en nokså original måte og utført med en leken stil ofte sett fra et barns ståsted. Det er en rørende far-datter-fortelling, om å føle seg utenfor, forsoning og aksept. Det er i bunn og grunn en litt sår historie, men likevel både varm, vittig og ganske moro, samtidig som den har masse humanisme i seg.

Purunge Lola Campbell gjør en gnistrende debut i rollen som den egenrådige og rappkjefta Georgie, mens en strålende Harris Dickinson fort gjør en av karrierens beste roller til nå som den shabby faren. Spillefilmdebut er det også for regissør Charlotte Regan. En vellykket debut sådan, og med en spilletid på bare i underkant av halvannen time er dette en aldri så liten britisk godbit som får varme anbefalinger.

Norsk kinopremiere 15. mars.

Bruk gjerne kommentarfeltet om du har meninger om filmen, syns anmeldelsen er bra eller stinker 😉 Chattes!

TIL MINNE OM TOMMY KARLSEN SANDUM – FOR ALLTID PROFFEN

Filmhjerte.blogg.no minnes Tommy Karlsen Sandum (1975 – 2024).

Foto ovenfor: Imdb.com

Media meldte onsdag den triste nyheten om at skuespilleren Tommy Karlsen Sandum er død, kun 48 år gammel.

Tommy Karlsen (senere Karlsen Sandum) vil alltid først og fremst huskes fra den ikoniske rollen som “Proffen”, eller bare “Proff”, i de tre “Pelle og Proffen”-filmene fra tidlig 90-tallet, filmer som gjorde Karlsen og Håvard Bakke (“Pelle”) til tenåringsidoler og superkjendiser i Norge. 


Tommy Karlsen (til venstre) gjorde brakdebut sammen med Håvard Bakke (til høyre) i “Døden på Oslo S” (1990).
Foto: Bård Brinchmann Løvvig (fra imdb.com)

Gjennombruddet som kom med et brak for Karlsen som den gang var bare 15 år (14 da filmen ble innspilt) var selvsagt i “Pelle og Proffen”-filmen «Døden på Oslo S» i 1990, og ble fulgt opp av «Giftige løgner» i 1992, og «De blå ulvene» i 1993. Tre ikoniske og legendariske filmer i den norske filmarven. Både såvel filmene i seg selv og Håvard Bakke og Tommy Karlsen har fått kultstatus, og disse tre filmene er filmer som har gitt mye til mange seere og publikummere.

Undertegnede digger de tre “Pelle og Proffen”-filmene, og de to rollefigurene, som er basert på Ingvar Ambjørnsen sine bøker. Jeg syns også det var spesielt moro å se Karlsen Sandum i serien «Lilyhammer» (2012-14) der han spilte rollefiguren “Arne”, og i senere tid birollene i filmene «Villmenn» og «Ingenting å le av», begge fra 2021.

At det var ganske stille rundt Karlsen Sandum i årene etter “Pelle og Proffen”-eventyret var fordi han ble frarådet å søke etter andre roller fordi de fleste forbandt han med “Proffen”-rollen. Til VG sa Karlsen Sandum for en del år siden at tiden etter “Pelle og Proffen”-suksessen ikke hadde vært helt enkel, og at begynnelsen på 20-årene ikke hadde vært den kuleste perioden i livet hans, men at han hadde bygd seg opp en standhaftighet.

Pelle og Proffen i “De blå ulvene” (1993). Foto: mubi.com 

Han var blant annet også innom seriene «Det tredje øyet», fire episoder av «Hotel Cæsar» og i en episode av «Fox Grønland», samt flere små biroller. Dessuten var han stemme-skuespiller i en lang rekke animasjonsfilmer i perioden fra 1999 til 2022, deriblant som selveste “Shrek”.

At Tommy Karlsen Sandum nå har gått bort er dypt tragisk. Omtanker går til hans familie og venner.
Filmhjerte kondolerer

Skrevet av Lars Jørgen Grønli 

 

FILMHJERTE MED MELODI GRAND PRIX-DOMMEN!

I dagens bloggpost blir det musikk! Filmhjerte har vurdert de ni bidragene som konkurrerer i finalen i den norske Melodi Grand Prix lørdag kveld!

Etter tre delfinaler de siste lørdagene er det nå klart for norsk finale. Vinneren går som kjent til den internasjonale finalen som arrangeres i Liverpool i mai, ettersom vinnerlandet fra i fjor, Ukraina, ikke kan arrangere selv.

Nå er undertegnede på ingen måte noen MGP-entusiast, og de internasjonale finalene har som oftest vært av svært liten interesse her i gården. Men, det er jo alltids artig å vurdere og gi terningkast, så hvorfor ikke en norsk mgp-anmeldelse 😉

Kriteriene er enkle, melodiene er utelukkende vurdert ut fra hvordan de høres ut i Filmhjertes ører, og hvordan sceneopptredenen i delfinalene så ut.

Desverre kom ikke JOWST & Byron Williams Jr til finalen med “Freaky for the Weekend”, den har en laidback partyfaktor jeg digger, Jowst og Byron er veldig kule og sjarmerende, og på mP3 er den allerede innrullert i spillelistene hører jeg, samt at den på Spotify har fått mange avspillinger. Så da har jo den låten allerede nådd ut 😉

Vel, vel, her er dommen over de ni finalistene, som er presentert i den rekkefølgen de opptrer i lørdagens finale. Vel bekomme 😉

Vurderingene er basert på fremføringene i delfinalene.

De ni finalistene. Øverst fra venstre; Alessandra, Umami Tsunami, Ulrikke Brandstorp.
I midten fra venstre; Elsie Bay, Swing`it, Jone.
Nederst fra venstre; Atle Pettersen, Skrellex, Eline Thorp.
Foto: Ulrik Kramer / NRK / nrk.no

JONE
“Ekko Inni Meg”

Artist: Jonas Nes Steinset (26) fra Lier, med artistnavnet Jone.

Jeg liker nok Jone mye bedre enn sangen hans, for han har en stil som skiller seg ut. En merksnodig festl″åt, med noen innslag som kan minne om joik, norrøn mytologi, folkedans og trance/dance og jeg vet ikke hva, men på en merkelig måte er det litt corny på en bra måte med tryllefløyte og noe erkenorsk. Langt fra det verste jeg har hørt, men ikke spesielt bra heller. Men en type låt jeg godt kan, og sikkert blir å, høre flere ganger.

Er vel først og fremst pop, selv om den minner klart om en russelåt om en som savner dama. Et stort pluss for sang på norsk, for Jone er eneste som synger på norsk i den norske finalen (bortsett fra to, tre ord på norsk i Ulrikke Brandstorps sang). Og, han synger jo bra. Har nok null sjans ute i Europa, selv om det hadde vært artig å sende Jone til finalen – men den funker vel til sitt bruk på dansegølvet med en liten promille innabords.

ELINE THORP
“Not Meant to Be”

Artist: Eline Thorp (29) fra Hamarøy i Nordland.

Svært sympatisk og sjarmerende nordlending. Hun synger fint og har en flott sangstemme. En midttempolåt innledningsvis som holder en jevn flyt videre og med et småfengende refreng. Kan det minne tidvis om Sigrid eller Berthine Zetlitz? Isåfall ikke ueffent.

Muligens er fremføringen på scenen litt for stiv? Uansett, dette hørtes bra ut, en sånn type poplåt man gjerne hører og smånynner til på radioen en morgen eller ettermiddag. Melodien er ikke riktig i min gate, men absolutt ikke dårlig, og jeg har null problemer med å høre den igjen.

SKRELLEX
“Love Again”

Artist: Kai Thomas Larsen (36) fra Moss, som dragartisten/drag queen Skrellex.

Som Skrellex selv så treffende sa det med glimt i øyet på NRK, et tre minutter langt glitterhelvette. Oi oi, men det er helvettes artig egentlig. For sangen har en bra tekst om å tørre å elske igjen, aktualisert etter skytingen i Oslo i fjor sommer, og en fres og godt tempo stort sett hele veien, fartsfull eurodance og pop med en melodi som pumper energi fra nesten start til mål, selv om melodien vel også føles litt gammel.

Vokalmessig er Skrellex langt nede på lista, og særlig de to, tre gangene han gauler ut noe i lys kvinnestemme høres det jævlig ut. Jeg liker ikke så mye glitter og fjas heller, men det får passere. Dette er faktisk gøy og med mye energi.

ULRIKKE BRANDSTORP
“Honestley”

Artist: Ulrikke Brandstorp (27).

Selvsagt kan Ulrikke synge! Hun har en sterk og bærende stemmeprakt, synger rent og treffer på både høye og lave toner, og er veldig sympatisk. Hun virker både helt naturlig og lite tilgjort i form og uttrykk under fremføringen.

Refrenget er litt fengende, ihvertfall om man hører sangen noen ganger så vokser den nok, men jeg syns likevel den er litt for kjedelig, for gjennomsnittlig og med for lite særpreg. Den forsvinner for lett i mengden, og sceneshowet er kjedelig. Men denne er oddsfavoritten til å vinne, og jeg blir ikke overrasket om den seirer heller. Ei heller skuffet, for Ulrikke har både et vinnede vesen og mye sjarme. Men i euro-finalen når den neppe langt.

UMAMI TSUNAMI
“Geronimo”

Artist: Et slags musikk-kollektiv kalt Umami Tsunami, representert ved feature-artistene Kyle Alessandro (16) fra Trondheim, Magnus Winjum (17) fra Lillestrøm og Kristian Haux (20).

Artig gruppenavn, det skarr`em ha. Et kaos av en asia-pop-inspirert sang og danseshow, men det er slett ikke så verst. Refrenget – som er låtnavnet først stavet bokstav for bokstav (!) og deretter brølt ut – er litt av typen som klistrer seg til hjernen enten man vil eller ikke, og er stort sett det eneste som er mulig å huske av teksten!

Men det er til dels fengende, og to av tre av gutta synger bra og har en god stemme. Magnus (mest han) og Kyle er veldig gode. Sceneshowet er et dansekaos, et bra kaos vel og merke, men kostymene er dølle. Det er noe litt småkleint over dette, men likevel er det en litt kul og fartsfull sang og melodi, og gutta er jo både kjekke og en sjarmerende gjeng.

ATLE PETTERSEN
“Masterpiece”

Artist: Atle Pettersen (33) fra Skien.

Finalens største kjendis er selvsagt Atle Pettersen, og det er ingen tvil om at han både er god til å synge og at han har enorm utstråling. Han er også den personen av alle 30 delfinalistene jeg liker aller best. Når så det er sagt; låten hans er intet mesterverk. Trodde jeg, etter å ha hørt ca 30 sekunders klipp av den for noen uker siden. Da var jeg sikker på at dette er ræva.

Jeg ble direkte overrasket da jeg hørte hele sangen, for jeg liker den jo! I like it a lot! Hvordan en stakkarslig anmelder fra NRK (!) klarte å sette terningkast 1 er ufattelig, den fyren bør ihvertfall grave lorten ut av ørene sine.

Atle Pettersen synger låta alldeles nydelig, og låten har et godt driv. Jada, den er litt svulstig balladedrevet, men det er myk og ørevennlig listepop`ish. Helt uventet type opptreden fra han, med absolutt ingen sceneshow. En monoton og kjedelig presentasjon blir det dermed, kledd i helsvart. Slikt trekker ned, men denne sangen og melodien er nydelig og melankolsk.

SWING`IT
“Prohibition”

Artist: Swing`it – et Show- og gladjazzband fra Tønsberg, bestående av 7 karer.

Tja, hva skal man si? Jeg liker ikke å innrømme det, men denne låten som tar oss med til 1920-årenes forbudstid fenger, jeg liker den! Det er show, og rytme. Galematias med swing og fart, blåseinstrumenter og bygdehusfest. Jeg er ikke noen stor fan av jazz, men er dette jazz da? Njæ, det er ihvertfall småartig å se og høre på.

Men, det fremstår egentlig som et kabaret-nummer på en teaterscene, og det fremstår som en ironisk tullelåt. Imidlertid må jo ikke alt være seriøst heller. Jeg sliter imidlertid mer med å like flere i gjengen som fremfører shownummeret. Likevel, dette er bra, og jeg liker ikke at det er bra. Haha.

ELSIE BAY
“Love You in a Dream”

Artist; Elsa Søllesvik (26) fra Kvinnherad og Haugesund. Artistnavn Elsie Bay.

Veldig sympatisk og flink ung dame, men gørrkjedelig ballade, med Bond-melodi-vibber. Stemmen hennes er nydelig, fin og meget behagelig, men melodien er traurig, grå, lite engasjerende og uten høydepunkter. For meg er dette finalens dårligste. Sorry, Elsa, jeg liker deg, men ikke låten.

ALESSANDRA
“Queen of Kings”

Artist: Alessandra Mele (20), som er norskitaliensk (Italiensk far og norsk mor fra Telemark).

Folkemusikkaktig mytologisk disco med en melodi som i det minste har tempo i seg. Minner om noe østeuropeisk opp-pumpet pop. Desverre har Alessandra en for hes, grov stemme, som ikke høres behagelig ut. Sceneshowet er klassisk for den type melodier, men er ikke noe som trigger noe særlig, og ut fra at teksten skal være veldig personlig for henne, har jeg lest, fremstår det hele litt rart(?).

Antagelig har dette vinnerpotensiale, sangen er vistnok allerede blitt populær rundt om utenlands, og kan muligens få en del poeng i en internasjonal finale, men jeg håper absolutt ikke denne vinner, selv om jeg ikke hater låta heller. Den ender likevel nest sist på min liste.

 

Så hvem håper jeg vinner? På terningkastene mine er Atle Pettersen, Skrellex og Swing`it på topp, men jeg ville ikke sendt de to sistnevnte til en internasjonal finale. Jeg tror Ulrikke Brandstorp vinner, og håper vinneren heter enten Atle, Ulrikke eller Umami Tsunami. Egentlig er det dog ett fett hvem som vinner.

 

Det var mine mer eller mindre grinebiterkommentarer og synspunkter 😉 Er du enig eller uenig, fyr løs i kommentarfeltet om du vil! Snakkes.

TIFF 2023: “MARERITTET” – HERMAN TØMMERAAS I TROMSØ

Herman Tømmeraas gjestet Tromsø i forbindelse med premieren på grøsseren MARERITTET.

FILM: MARERITTET 

Grøsser/thriller, Norge, 2023, 1t 40m

Med: Eili Harboe, Herman Tømmeraas, Dennis Storhøi, Preben Hodneland, Gine Therese Grønner

FILMHJERTE.BLOGG.NO PÅ TIFF 

Tekst og foto (text & all photos): Lars Jørgen Grønli 

larsgronli ætt yahoo dått com

Torsdag kveld var det premiere på den nye norske grøsserthrilleren MARERITTET (Nightmare), som handler om et ungt par som nylig har flyttet inn i en gammel bygård i Bergen. Alt virker idyllisk men snart begynner den unge kvinnen å slite med en heftig søvnparalyse og kraftige mareritt.

Eili Harboe og Herman Tømmeraas spiller rollene som det unge paret, en utfordring de takler godt.

Spillet er godt, men desverre har filmen for mange punkter som trekker ned. Den er for lite skremmende,  kun et par ganger skvetter jeg, og det er ikke helt tilstrekkelig. Manus er også skjemmet en del av et par selvmotsigelser, noen løse tråder og ting som opplagt hadde trengt å forklares bedre. Hvorfor rammes flere kvinner fra samme bygning for eksempel?

Filmen er dog likevel underholdende nok, er litt småskummel og creepy, som vi sier på godt norsk, og særlig Eili Harboe imponerer i den kvinnelige hovedrollen, med et bredt følelsesregister som sprer seg fra forelskelse og glede til fryktinngytende redselsskrik.

Premieren for filmen gikk av stabelen på Fokus kino som en del av Tromsø International Film Festival. Tilstede for å presentere filmen for publikum og delta på en runde Q&A etter filmslutt var regissør Kjersti Helen Rasmussen,  produsent Einar Loftesnes og selve toppen på kransekaka, Herman Tømmeraas.

Han ble kjent som Skam-Herman, men kanskje kan vi nå kalle han skrekk-Herman, etter at han i årene etter Skam-suksessen har hatt flere roller som overnaturlige skapninger. Og Tømmeraas kler rollene i filmen og leverer en veldig god prestasjon, for han er egentlig i to roller der som den samme rollefiguren sin, eller den ene er egentlig ikke han. Se filmen så skjønner du.

Selv om MARERITTET ikke for Filmhjertes del fremstår som riktig skremmende nok er det som sagt likevel underholdende og for tilhengere av norsk spenning kan den helt klart anbefales.

I forbindelse med premieren så var ihvertfall Tømmeraas på plass i Tromsø sammen med regissør og produsent, og virket å være i et lekent humør under både den korte innledningen før filmstart og den ca 10-15 minutter lange runden med spørsmål fra salen og TIFFs intervjuer etter filmslutt.

Se bildene av Herman Tømmeraas, regissør Kjersti Helen Rasmussen og produsent Einar Loftesnes på Fokus kino på TIFF:

Kjersti Helen Rasmussen (regi), Herman Tømmeraas (hovedrolle) og Einar Loftesnes (prod.)

Herman Tømmeraas var i festhumør

Skal du se eller har du sett MARERITTET? Hyl ut i kommentarfeltet 😉

Filmstillbilde fra tiff.no

 

TIFF 2023 dag 1 – åpningssuksess, Tromsø-kortfilmer og “La elva leve”

 

Vellykket åpning av Tromsø International Film Festival. Se bilder og omtaler fra mandag på TIFF.

Første dag av årets filmfestival i Tromsø (TIFF) er over, og det må være lov å si at dagen ble svært så vellykket for festivalen


Filmhjerte.blogg.no på TIFF 

Tekst og foto©: Lars Jørgen Grønli 

larsgronli ætt yahoo punktum com


Allerede tidlig morgen fra klokka 08.45 var det fulle saler på noen visninger, og da ettermiddag såvidt bikket tidlig kveld gikk åpningsseremonien av stabelen utendørs på Stortorget.

Full sal klokka 09.15 på Fokus på «Decision to Leave».

Astrid Aure fra TIFFs Film fra nord innledet årets første kortfilmprogram, Shorts 3. Den svenske «Mother 2.0» («Mamma II») om en far som vil fortelle sin sønn noe er rørende, fin og veldig morsom, og Tromsø/Tromsdalen-innspilte «Avstand» om et par på tur, er også veldig fin. De bør sees og får en varm anbefaling. 

Premiere for animasjonsfilm fra Tromsø (!), «Hjemmekontor», av Endre Lund Eriksen (t.h.) som får en blomsterkvast fra Kalle Løchen fra Nordnorsk filmsenter. På scenen var også de flinke jentene som lånte ut stemmene sine i animasjonsfilmen.

Animasjonsfilmen svarte ikke helt til Filmhjertes forventninger, men er Ok. Grafikken/animasjonen er ikke den helt store og figurene ikke særlig bra, men svært kult med Myreng-blokkene, og med sin korte spilletid og en bra historie om et barn som prøver å skjule morens drikking, er det likevel morsomt å få denne med seg.

Hvor mange oppmøtte det var på torget er usikkert, men filmhjerte anslår at rundt 1000 publikummere var tilstede i det kalde men flotte været.

På scenen var det blant annet sang og joik fra Mari Boine,  kulturminister Annette Trettebergstuen holdt festtale om TIFF, Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen og «La Elva Leve»-regissør Ole Giæver avslørte en ikke klokkeren engelsk 😉

Norges kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (AP) åpnet TIFF.

Samisk sang og magisk joik av Mari Boine.

Mari Boine på scenen i Tromsø

Filmens hovedrolleinnehaver Ella Marie Hætta Isaksen var også på scenen, før samtlige saler på Fokus, samt Kulturhuset, ble fyllt med publikum som skulle se den offisielle åpningsfilmen «La elva leve». Utekinoen er selvsagt også på plass og da undertegnede passerte der litt før klokka 09 hadde de første ungene allerede tatt plass.

“Hallooo Bergen, kan dere høre meg?” 😉 Kulturministeren var visst på TV2 mandag aften.

Inntrykket av den mye omtalte filmen fra regissør Ole Giæver er bra.

«LA ELVA LEVE» som forteller historien om Alta-aksjonen og kampen mot utbyggingen av Altavassdraget på tidlig 80-tall er godt fortalt, filmen viser ihvertfall viktige deler av de historiske hendelsene som utspant seg i forbindelse med demonstrasjonene og aksjonen, og filmen lar oss oppleve en god del av den smertefulle trakasseringen samer i Norge har måttet leve med.

Stort sett er det gode skuespillerprestasjoner.  Særlig Ella Marie Hætta Isaksen i hovedrollen er glimrende. Undertegnede slet derimot litt med å ta Finn Arve Sørbøe på alvor i en seriøs rolle. Jeg liker absolutt Sørbøe, bare så det er sagt.

Noe mangler vel, men jeg har ikke gode kunnskaper om de faktiske forholdene. Filmen er i alle fall helt klart verdt å se.

Filmhjerte.blogg.no mener det holder til å bikke over på terningkast fem.

Dag 1 av TIFF 2023 er historie. 6 igjen;)  Vinterens vakreste eventyr er igang! 😀

Følg gjerne Filmhjertes side på Facebook for småsnacks fra TIFF, eller @LarsJG på Twitter og @larsgronli på Instagram.

Hyl ut i kommentarfeltet om du føler for det. Chattes!

TIFF 2023 – FILMTIPS TIL FILMFESTIVALEN I TROMSØ

 

FILMBLOGGEN GJØR COMEBACK! DET ER KLART FOR ÅRETS TROMSØ INTERNATIONAL FILM FESTIVAL SOM STARTER 16. JANUAR. HER ER NOEN HOTTE FLOTTE FILMTIPS TIL FESTIVALEN.

Selv ikke årets “nyttårsgave” fra politikerne, bompengeringen i Tromsø, kan forhindre det: Det blir yrende folkeliv på byens kinoer og visningssteder, i gater og serveringssteder når bikkjekalde januardager fylles med varme festivalopplevelser –  og selvsagt egen utekino på torget. TIFF er tilbake!

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
larsgronli(@)yahoo(.)com
Alle foto: TIFF.NO

16. januar starter den 33. utgaven av TIFF, Tromsø internasjonale filmfestival, og endelig etter to pandemirammede festivaler er TIFF i år tilbake i fullskala festival!

Filmhjerte.blogg.no er selvsagt på plass igjen på TIFF. I løpet av uka vil det bli noen filmomtaler her på filmbloggen, og du kan også følge undertegnedes kontoer på twitter (@LarsJG) og Instagram (larsgronli) for korte tips og festivalstemning. Det er ikke bare film på twitter og insta, men under TIFF er det bare film der 😉 Følg også gjerne Filmhjerte på Facebook.

Allerede er en del av filmvisningene den kommende uken utsolgte (muligheter for såkalte rush tickets, der ubenyttede plasser selges like før filmstart), men med filmvisninger fra grytidlig mandag morgen og helt fram til sent søndag kveld, er det fortsatt mange billetter tilgjengelig.

Regissør Ole Giæver, fra Tromsø, har fått æren av å levere åpningsfilmen til TIFF 2023.
«LA ELVA LEVE» tar for seg Alta-aksjonen tidlig på 80-tallet, og skildrer historien om hvordan samene har blitt behandlet i Norge og et urfolks kamp for tilværelsen.

Les mer om filmene på tiff.no

6 av årets filmer på TIFF som Filmhjerte har store forhåpninger til, og vil trekke fram:

«A LETTER FROM HELGA». Film fra Island er alltid populært på TIFF, og årets uslepne islandske juvel er allerede utsolgt for ordinære billetter, men for den som er tidlig ute i restbillettkøen før filmstart er det kanskje mulig å få med seg det islandske dramaet satt til 1940-tallet. En forbudt lidenskapelig kjærlighetsaffære utspilles mellom den unge bonden Bjarni, og naboen Helga, en vordende poet, i en avsidesliggende fjord på sagaøya. Se opp for pustfrarøvende islandsk natur, i et drama med brusende begjær, hemmeligheter, kjønnsroller og samfunnsendringer. Filmen ligger allerede an til å bli en publikumsvinner, her er det bare å benke seg. Regissøren og den mannlige hovedrolleinnehaveren er selv tilstede på TIFF for å snakke om filmen.

«FOREVER» («RESTEN AV LIVET»). Familiedrama fra Danmark, der sorg, håp og familiedynamikk står i sentrum, i en historie hvor en harmonisk familie i en liten by i Sønderjylland brått får livene sine endret etter en tragisk hendelse som driver familiemedlemmene lengre og lengre fra hverandre. Dette er trolig en lavmælt og særs realistisk film, fra regissøren av «Onkel» fra 2019. Har du sett «Onkel» husker du kanskje den særegne dialekten, de fine og nære personskildringene og det sjarmerende og fredfulle landskapet, som vi her trolig får smake mer på. Neppe dansk dynamitt, men ganske sikkert både rørende, trist og melankolsk?

En av de filmene i årets program Filmhjerte er mest spent på.

«THE WHALE»

Film fra USA. En av årets allerede mest omtalte filmer er klar for TIFF. Etter mange år utenfor rampelyset er Brendan Fraser tilbake med et brak, i en rolle mange holder han som favoritt til å bli Oscarnominert – og vinne – for som beste mannlige skuespiller. Fraser, som vi husker fra suksessene, tullefilmen «George of the jungle», og blockbusteren «Mumien» er her nesten ugjenkjennelig i et portrett av en ekstremt overvektig mann som har stengt omverdenen ute.

Regissør Darren Aronofsky står bak fantastiske filmer som «The Wrestler», «Requiem For a Dream» og «Black Swan», og elsker å gi publikum samfunnets outsidere, slik «The Whale» sin hovedkarakter Charlie garantert er. I en håpløs tilstand av selvødeleggelse og i en spiral av destruktiv livsstil har den overvektige engelsklæreren Charlie trukket seg unna omverdenen, og undervisningen tas over video med kameraet av. Det loves et gripende manus og glitrende skuespill, hvor publikum ikke har annet valg enn å ta Charlie på alvor som menneske, mens vi følger hans kompromissløse reise mot en mulig velsignelse?

Årets absolutte må-se-film på TIFF, ut fra all forhåndsomtale. Filmhjerte fråtser i forventning.

 

En annen film som ganske sikkert er verdt å bruke tid på er mesterregissør Steven Spielbergs delvis selvbiografiske oppvekstfilm« THE FABELMANS», som fremstår som et skikkelig realt Oscar-agn med fortryllende filmmagi, storslått foto og musikk.

Det blir også verdenspremiere på den norske grøsseren «MARERITTET«, med Eili Harboe og Herman Tømmeraas i hovedrollene som et plaget par i en eldre leilighet. Filmen tar utgangspunkt i hjelpesløsheten man føler under søvnparalyse. Det loves frarøvet nattesøvn, så er dere advart 😉

Harboe og Tømmeraas er forøvrig på plass i Tromsø på premieren sammen med regissør Kjersti Helen Rasmussen. Dette er Rasmussens regidebut på langfilm, men hun har tidligere skrevet manus for bl.a. «Villmark 2» og «Tunnelen».

Eili Harboe har tidligere briljert i «Thelma», og “Skam-Herman Tømmeraas” gjorde en skremmende god figur i grøsserserien «Ragnarok».

Det marokkanske kammerdramaet «THE BLUE CAFTAN» har fått mye positiv omtale og er med i Oscar-racet for beste internasjonale film. En skaphomofil skredder, hans kone, og en ung lærling havner i et uventet trekantdrama. Her er miljø og varme personskildringer, konfrontasjoner og aksept sentrale stikkord.

Den blå kaftan (som er et plagg hvis noen skulle lure på hva i granskauen en kaftan er…) virker lovende og det snakkes om mektige skuespillerprestasjoner.

Noen flere filmer som ganske sikkert er verdt å plukke blant:

«THE BANSHEES OF INISHERIN»

Et vaklende vennskap og “bromance” på ei irsk øy på 1920-tallet i en kølsvart tragikomedie, med en Colin Farrell det går gjetord om i en av rollene.

«JOYLAND» Pakistan. Antagelig en av TIFFS viktigste filmer med en alltid dagsaktuell tematikk lagt til nokså upløyd mark, om forhånsomtalene medfører riktighet. «Joyland» tar opp brennhete og følsomme temaer som kvinnesyn, patriarkalske menn og deres regler, homofobi og transfobi. Dette er Pakistans kandidat til Oscar 2023.

«LIVING» Storbritannia. En trolig sterk film om å leve mens du kan. En byråkrat i Londons 50-tall som alltid har levd etter strenge regler og satt korrekthet over alt annet blir diagnostisert med en alvorlig sykdom, og får et nytt syn på livet. En film som virker meget interessant. Fra regissøren av den ganske severdige «Moffie».

«EMPIRE OF LIGHT» Storbritannia. Med regi av Sam Mendes lukter det kvalitet. En film om kinoens magi i en liten engelsk kystby på 80-tallet, med vidunderlige Olivia Colman og Colin Firth i sentrale roller. Dette omtales som et kjærlighetsbrev til film og kino. Denne er forlokkende!

«FUNNY PAGES» USA. Vi befinner oss i undergrundsmiljøet av tegneserieforfattere, der nerdene ikke alltid får sin hevn. Amr. indie-komedie inspirert av 90-tallets lignende filmer. Dette kan være ganske humoristisk.

«DECISION TO LEAVE» Sør-Korea, mordmysterium og romantisk tragedie når en politietterforskers begjær får fatale konsekvenser. Film fra Sør-Korea er dessuten i vinden som aldri før, og filmen har mottatt mye hyllest.

«THE GRAVITY» Frankrike. Science-fiction møter sosialrealisme, og realisme blandes med surreakisme i denne franske 85-minutteren hvor to brødre livnærer seg ved å selge narkotika i en ghetto utenfor Paris. Samtidig skjer det noe der ute i verdensrommet. Planeter flytter på seg, jordas tyngdekraft påvirkes og balansen forstyrres. En mulig småfinurlig røverhistorie? Filmens regissør Cèdric Ido gjester TIFF for å fortelle om sitt verk.

«CHARCOAL» Argentina/Brasil, en narko-konge trenger et nytt skjulested. Sør-amerikansk film må man få med seg på TIFF! Særlig argentinske filmer har jeg ofte hatt stor glede av, og denne tittelen trigger spenningsfølelsen. Skal også vistnok ha humoristiske betraktninger.

«MINSK» Russisk film er kanskje ikke det som er mest in for tida, men “Minsk”, med sin uredde russiske regissør Boris Guts, sies å være en usedvanlig intens skildring av protestene som fant sted etter det belarussiske (hviterussiske) presidentvalget i 2020. Et sivilt ektepar havner midt i opptøyene og kaoset, i denne filmen som er skutt i èn sammenhengende ca 82 minutter lang tagning. Dette kan fort være en suggerende og provoserende historie med krutt.

kortfilmprogrammet FFN SHORTS 3 – Blant annet to kortfilmer med handling i Tromsø, hvorav den ene, «Hjemmekontor» (bildet over) er animasjonsfilm med handling fra Myreng-blokkene! Animasjonskortfilm fra Tromsø må selvsagt med.

Til slutt, er du glad i gladvold (?) og blodsprut i prangende rødfarge? Hva med en morderisk gårdsjente med Hollywood-ambisjoner i Texas anno 1918? Hadde det ikke bare vært så mange som står i hennes vei… Spinnvill og bekmørk slasher meldes det, se «PEARL».

OK, helt til slutt, festivalens aller særeste, men muligens aller morsomste og sprøeste, filmopplevelse er en spesialvisning på studenthuset Driv på fredag. Der vises trashklassikeren «POLYESTER» fra 1981.

De amerikanske kjerneverdier og stereotypier endevendes, filleristes, perverteres og latterliggjøres med humor, glimt i øyet og overraskende eksentriske innslag. Men som med all god satire siger sannhetens stank frem. Dene filmen kan du nemlig ikke bare se. Du kan faktisk også lukte den! Jepp. «Polyester» vises nemlig, vistnok som på kinoene den gang i 1981, med dertilhørende odorama-luktekort! Publikum får altså utdelt luktekort, som følger filmens handling. Sjukt. Og muligens rasende festlig?!

Filmhjerte satser/håper på å få sett en del (alle???) av de omtalte filmene i dagens bloggpost. I tillegg dukker det alltid opp hyggelige overraskende og skjulte filmskatter underveis. Det er mange flere som kunne nevnes, som f. eks. «BROTHER» (UK/Can, bildet under) den kan absolutt overraske), «BRØDRENE JOHANSEN» (Nordnorsk dokumentar), «ROBE OF JEMS» (Mex), «NOISE» (Japan) og så videre……

Sitter du med meninger om TIFF, filmer og festival? Fyr løs i kommentarfeltet hvis du vil.

God filmfestival, vi snakkes 😀

TIFF 2022 – dag 2: Anders Danielsen Lie i fokus

 

Skuespiller Anders Danielsen Lie er i Tromsø på filmfestivalen, og snakket varmt om den helt nye tidvis delikate «Bergman Island»  – og suksessen «Verdens Verste Menneske»


Filmhjerte på TIFF:
Skrevet av og foto: Lars Jørgen Grønli
950-23-181, filmhjerte ætt 1337 dått no


Han har spilt rollen som gal terrorist, spilt i filmer og serier som «Oslo, 31. august», «Reprise», «Nobel», «Koselig med peis» og ikke minst i fjorårets norske suksess «Verdens verste menneske», samt den helt nye engelskspråklige fransk-regisserte filmen «Bergman Island», innspilt på og med handling lagt til den sagnomsuste Ingmar Bergman-øya Fårö, nordøst for Gotland.

De to sistnevnte filmene ble vist på TIFF tirsdag, og Danielsen Lie innledet begge filmene tirsdag ettermiddag og kveld, med mellom ca 10-15 minutters samtale om filmene.

Anders Danielsen Lie er absolutt en av undertegnedes favoritter blant norske skuespillere, så at nettopp han gjestet Tromsø og TIFF er veldig hyggelig og morsomt. Kudos, som det vistnok heter når man skal si noe positivt om noen, til TIFF for disse sekvensene med innledning før utvalgte filmer, og en runde med samtale, spørsmål og svar etter filmslutt. Dette er nesten alltid svært interessant.

Etter visningen av «Bergman Island» på Fokus 1 var han også med på en omlag 20 minutter lang sekvens med Q&A, spørsmål og svar på godt norsk, der han snakket om filmen, om regissør Mia Hansen-Løve, og egne roller, blant annet.

Anders Danielsen Lie i samtale med TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus etter visningen av «Bergman Island». Foto: Lars Jørgen Grønli

Danielsen Lie var i det spøkefulle hjørnet, “nå blir det stand up her”, sa han muntert da han entret gulvet der mikrofonstativet stod 😉  Den norske og etterhvert internasjonale stjernen svarte både grundig og langt på spørsmålene fra ordstyrer Sveinung Wålengen og fra salen.

Han har ikke hovedrollene i de to filmene, men betydelige biroller, og kunne fortelle de to utsolgte salene mye interessant og spennende om filmene og arbeidet rundt de.

«Bergman Island» som er inspirert av regissør-giganten Ingmar Bergman er regissert av franske Mia Hansen-Løve, og tar for seg forholdet mellom et filmpar som i en periode bosetter seg på Fårø, i Bergmans gamle bygninger og miljø.

Forutenom Danielsen Lie som de fleste vel kjenner, har filmen velkjente Tim Roth i den mannlige hovedrollen, og luxembourgske Vicky Krieps (kjent fra bl.a. Oscarbelønnede «Phantom Thread») i den sjarmerende kvinnelige hovedrollen.

TIFF.no beskriver filmen slik:

I Bergman Island er det solfylte landskapet på Fårö like mye i sentrum som filmens hovedpersoner. Chris og Tony er et par filmskapere som bor på øya ettersom Tony, en kjent filmskaper, har blitt invitert til å vise noen av filmene sine. I mellomtiden sliter Chris med å skrive et manus som også er satt på Fårö. Mens Tony er borte, møter Chris en filmstudent, Hampus, og funderer på muligheten for å forene kunsten og livet hennes som kvinne og som kone. Eksemplet satt av Ingmar Bergman – en fraværende far og ektemann – får henne til å stille spørsmål ved forholdet til Tony mens hun prøver å få hans hjelp til å fullføre manuset sitt.

Bergman Island er en delikat film som fletter sammen to fortellinger: den om Chris og Tony, og den til Amy og Joseph, hovedpersonene i Chris sitt manus, som gjenoppliver romantikken deres mens de deltar i et bryllup på Fårö. Mellom hjertesorg og lidenskap, kreativ kamp og inspirasjon, tar karakterene i Mia Hansen-Løves nye film oss på en følelsesladet reise i grensen mellom fiksjon og virkelighet.

Anders Danielsen Lie mottar applaus fra publikum på Hålogaland Teater før «Verdens Verste Menneske». Her på scenen sammen med Anne Gjelsvik fra filmnettstedet Montages. Foto: Lars Jørgen Grønli

Anders fortalte publikum at Bergman Island fint kan sees selv om man ikke har kjennskap til og kunnskap om Ingmar Bergman sine filmer, selv om den bergmanske ånd lever gjennom filmen. Man kan se filmen som en slags sommerflørt og parforholdsfilm.

På et spørsmål undertegnede fikk lurt inn om hvor krevende rollene hans i de to filmene er, avslørte Danielsen Lie, med glimt i øyet, at rollen i Bergman Island var kos og bading, men forklarte videre at rollefiguren han spiller i Verdens verste menneske var litt krevende, med tanke på rollefigurens skjebne mot slutten av filmen hvor han måtte tenke en del gjennom hvilken type karakter rollen innebar og skulle representere.

På et annet spørsmål han fikk om hvor mye personlig han tar med seg inn i rolletolkningene, var det godt å se og høre han si, som han også før har slått fast, at han for eksempel “har spilt en terrorist hvor jeg har absolutt ingenting ved meg selv å trekke inn” (han hintet da til Netflix-filmen «22 July» hvor han spilte terroristen). For de som husker «Nobel» var det vel der han spilte krigsveteran med amputasjoner, men det er ikke først og fremst den type skuespiller han vil være virket det som, hvor man bruker datagenererte spesialeffekter altså.

TIFF sin festivalsjef Lisa Hoen benyttet sjansen til å stå i rampelyset sammen med Danielsen Lie før filmstart på Fokus. Strålende fornøyd festivalsjef som vi ser, dog ikke 100% flytende i engelsk 😉 Forøvrig tok Sveinung Wålengen Q&A-sekvensen etter filmen på norsk. Foto: Lars Jørgen Grønli

Ellers fremstod Danielsen Lie svært reflektert og seriøst rundt livet som skuespiller, hvor han fortalte at ethvert nytt prosjekt gås inn i med blanke ark, åpent sinn og vilje til å lære. “ – Jeg vil ikke være en skuespiller som kommer inn og tror jeg kan alt (…) jeg kan ingenting (er en bedre holdning)”, sa han.

Er du ikke en av de over 220 000 her til lands som har sett filmen allerede anbefales Verdens Verste Menneske selvsagt. Danielsen Lie er faktisk den undertegnede syns var aller best i filmen som har blitt hyllet både her hjemme og utenlands. Faktisk er han imponerende sterk i VVM.

Det var ingen Q&A etter den filmen, men før filmstart på Hålogaland Teater i en nær 15 minutter lang samtale på scenen med Anne Gjelsvik fra film-nettmagasinet Montages utdypet og fortalte han en del om Joachim Triers jobb med Verdens Verste Menneske. Blant annet snakket han om filmens suksess, hvor han blant annet mente filmen hadde vært svært heldig med lanseringen i fjor høst som kom akkurat da landet var gjenåpnet en kort periode. Han var og full av ros til hoverolleinnehaver Renate Reinsve, vel fortjent må Filmhjerte legge til.

Bergman Island er også en varm film som kan anbefales. Selv om filmen er litt krevende om man ikke har Ingmar Bergman-kjennskap så er det, som Lie korrekt sier, en film man godt kan se uansett. Filmteknisk har nemlig Bergman Island mye godt håndtverk å by på, et delikat og forførende foto (altså filmingen) for eksempel, som på nydelig vis rammer inn handlingen på idylliske Fårö, like utenfor Gotland, og filmen som vistnok også er filmet analogt bidrar og til at den fremstår i varme lyse farger og føles mer nær.

Danielsen Lie hyllet selv analog filming, i en verden der man er blitt mer og mer vant til digitalt hvor hver minste pore i ansiktet blir veldig fokusert på.

Dag 2 på TIFF var forøvrig en dag med MYE vær utendørs! Filmhjertes utskremte kom “god og blaut” ramlende inn på HT etter å ha kjempet seg langs et is-, sørpe-, vann- og surt regnbefengt lite hverdagshel**** på vei de knapt 500 meterene fra bussen 😉

Imidlertid ble det jo trivelig til slutt når man fikk instalert seg i gode stoler på HT og Fokus – og hva kveldens hovedperson i og på fokus angår, så fikk`n både blomster og lue, og alle kunne gå fornøyde hjem til kvelds 😉

Kommentarfeltet er ditt! Hyl ut om du vil. Chattes!

Foto: Lars Jørgen Grønli

TIFF2022: 5 PUBLIKUMSTYPER SETT PÅ TIFF

Her er 5 publikumstyper til glede (?) og irritasjon (?) du med sannsynlighet ser i kinosalene under TIFF *ironivarsel*

Et spedt forsøk på litt humor fra filmhjerte, eller er det et snev av sannhet også? Hm…


Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Arkivfoto: Lars Jørgen Grønli

 


TIFFs første dag bød på mindre publikum enn normalt, i det unormale 2022 der halvfullt er utsolgt, imidlertid er det like mange mer eller mindre særegne festivalgjengere. Vi kjenner til den rødvinsmarinerte TIFF-publikummer, den øldampende, den ukledelig forsinkede og den nedsnødde som har løpt fra HT til Verdensteatret. Her er 5 andre velkjente publikumstyper Filmhjerte har vederfartes.

1. LUNCHEREN

Publikummeren som ser så mange filmer at vedkommende ikke har tid til mat mellom filmene. Da inntas lunchen eller aftenmaten i kinosetet. Joda, er nok denne publikummeren selv noen ganger 😉 –  For uten mat og drikke duger filmhjertet ikke. Luktfri mat er forresten JA-mat. Burger King-mat derimot…

2. TELEFONISTEN

Faktisk er ingenting mer irriterende på kino enn når du får øye på en lysende mobil i synsfeltet mens filmen ruller! IKKE. LYS. MED. MOBILEN. Vanligvis forbeholdt den yngre garde og unge voksne, de som er så viktige at de ikke klarer seg en halvtime uten mobilen, men når selv voksne fruer som har passert middagshøyden sitter og lyser opp med sitt tekniske vidunder, ja da har teknologien gått for langt `ass!

3. SNORKEREN

Videre beskrivelse unødvendig! Men buldrer det brått bak deg, bli ikke skremt, det er bare en som har zzzzzz nok film…

4. VANDREREN

Du vet publikummeren som må forbi deg fordi han skal ut av salen mens filmen går, og gjerne et par ganger. Minst.

5. MASKEFJES

Ja, det er jo in for tiden, den nye moten, disse munnbleiene som hun kalte de, hun med et ikke like klokt hode som mange som bruker munnbind har 😉 Jada, flere publikummere beholder munnbindet på hele filmen gjennom, og det er bare å berømme, selv om det er et herk!

Ha  en fortsatt fin filmfestival folkens 😉

SERIESNAKK: MARE OF EASTTOWN

Filmhjerte har sett en del av årets nye serier, og kommer med noen betraktninger. Først ut er den amerikanske krimdramaserien «Mare of Easttown» som ble sluppet tilbake i april på HBO.

MARE OF EASTTOWN

Krimdrama, USA, 2021
Sesong 1, 7 episoder
Serieskaper/skrevet av: Brad Ingelsby
Regi: Craig Zobel
Cast: Kate Winslett, Julianne Nicholson, Jean Smart, Angourie Rice, Joe Tippett, Cameron Mann, Jack Mulhern, David Denman, Sosie Bacon, Enid Graham, Guy Pearce, James McArdle, John D. Thompson, med flere

Årets mest severdige krimmysterie!

Et smådystert amerikansk krimdrama som er langt mer laidback og rolig i sin fremferd enn mange tilsvarende serier.

“Mare of Easttown”, for å ta det først, er politietterforskeren Mare Sheenan, en sliten kvinnelig politietterforsker i Easttown i Pennsylvania, tynget med personlige demoner. Så kan man såklart se en dobbel betydning og ordspill i tittelen på serien, hvor de uløste sakene og familiære problemer henger som et vondt mareritt over Mare og lokalsamfunnet.

Kate Winslet gjør en imponerende jobb i hovedrollen som Mare, som i tillegg til å ha en ett år gammel uløst forsvinningssak av en ung lokal jente og familetragedier hengende over seg, får et drap av en ny lokal ungjente å hanskes med. Serien utforsker den mørke siden ved et lite amerikansk småbysamfunn der “alle kjenner alle”, og de fleste er enten venner, slekt, familie eller har affærer sammen –  og den tar for seg hvordan familie og gamle tragedier kan påvirke vår nåtid.

Det er en gjennomgående smådyster sorgmunter tone gjennom de 7 episodene, ikke ulik såkalt “nordisk noir”-krim i stilen, men har også rom for familiedrama, foreldrerett, og tilmålte stunder med humoristiske betraktninger.

Serien har dessuten den nesten litt klamme men pirrende småbymentaliteten over seg der den så treffende og godt portretterer det lille samfunnet på godt og vondt.

Mare kjemper for foreldreretten til sitt 4 år gamle barnebarn, som hun frykter skal bli gitt til guttens rusavhengige mor. Mare har også andre personlige tragedier som tynger henne, og i tillegg dukker en grufull drapssak opp.

“Whodunit”-følelsene ligger ulmende over det lille lokalsamfunnet. Er det det unge drapsofferets ex som er morderen, har byens nylig overflyttede nye diakon (prest) sin kristne gjerning ubesudlet, har stedets småkriminelle boms en finger med i spillet, og hvem er faren til den dreptes barn?

«Mare of Easttown» tar seg god tid til å la oss bli kjent med de involverte, og bygger opp både sympatier og avsky på en sakte men effektiv måte. Serien holder spenningen oppe og lar seg aldri bli kjedelig.

Javisst har serien et par klisjeer, men den har også noen uventede twister liggende på lur. I tillegg har den både en velskrevet historie, og mye riktig strålende skuespill, først og fremst fra den alldeles utmerkede kvinnetrioen Kate Winslett, Julianne Nicholson og Jean Smart, der de to sistnevnte spiller henholdsvis Mares bestevenninne Lor (Nicholson), og Mares mor (Smart), som Mare har et trøblete forhold til. Dette er karakterskuespill som både gnistrer og skaper empati.

Trekkes frem må også det unge stjerneskuddet Cameron Mann (15 år, 13 under innspillingen), rutinerte Guy Pearce og David Denman, samt Evan Peters (spiller Mares nye kollega).

Under årets Emmy (prisutdelingen for TV-produksjoner og serier) ble det forøvrig tildelt fire Emmy-priser til serien. Beste kvinnelige skuespiller, beste kvinnelige birolle og beste mannlige birolle i kategoriene for “Limited series” gikk til trioen Winslett, Nicholson og Peters, mens Smart var nominert til prisen Nicholson fikk. Den fjerde var for beste produksjonsdesign. Vel fortjent.

Hva ordspill angår forresten, så var vel årets mest opplagte denne kjappe replikken sagt fort; “have a good night Mare” 😉

God fornøyelse

«Mare of Easttown» kan du se hos HBO, og den ligger også tilgjengelig på Riks-TV sin nett-TV og app.