TIFF 2022 – dag 2: Anders Danielsen Lie i fokus

 

Skuespiller Anders Danielsen Lie er i Tromsø på filmfestivalen, og snakket varmt om den helt nye tidvis delikate «Bergman Island»  – og suksessen «Verdens Verste Menneske»


Filmhjerte på TIFF:
Skrevet av og foto: Lars Jørgen Grønli
950-23-181, filmhjerte ætt 1337 dått no


Han har spilt rollen som gal terrorist, spilt i filmer og serier som «Oslo, 31. august», «Reprise», «Nobel», «Koselig med peis» og ikke minst i fjorårets norske suksess «Verdens verste menneske», samt den helt nye engelskspråklige fransk-regisserte filmen «Bergman Island», innspilt på og med handling lagt til den sagnomsuste Ingmar Bergman-øya Fårö, nordøst for Gotland.

De to sistnevnte filmene ble vist på TIFF tirsdag, og Danielsen Lie innledet begge filmene tirsdag ettermiddag og kveld, med mellom ca 10-15 minutters samtale om filmene.

Anders Danielsen Lie er absolutt en av undertegnedes favoritter blant norske skuespillere, så at nettopp han gjestet Tromsø og TIFF er veldig hyggelig og morsomt. Kudos, som det vistnok heter når man skal si noe positivt om noen, til TIFF for disse sekvensene med innledning før utvalgte filmer, og en runde med samtale, spørsmål og svar etter filmslutt. Dette er nesten alltid svært interessant.

Etter visningen av «Bergman Island» på Fokus 1 var han også med på en omlag 20 minutter lang sekvens med Q&A, spørsmål og svar på godt norsk, der han snakket om filmen, om regissør Mia Hansen-Løve, og egne roller, blant annet.

Anders Danielsen Lie i samtale med TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus etter visningen av «Bergman Island». Foto: Lars Jørgen Grønli

Danielsen Lie var i det spøkefulle hjørnet, “nå blir det stand up her”, sa han muntert da han entret gulvet der mikrofonstativet stod 😉  Den norske og etterhvert internasjonale stjernen svarte både grundig og langt på spørsmålene fra ordstyrer Sveinung Wålengen og fra salen.

Han har ikke hovedrollene i de to filmene, men betydelige biroller, og kunne fortelle de to utsolgte salene mye interessant og spennende om filmene og arbeidet rundt de.

«Bergman Island» som er inspirert av regissør-giganten Ingmar Bergman er regissert av franske Mia Hansen-Løve, og tar for seg forholdet mellom et filmpar som i en periode bosetter seg på Fårø, i Bergmans gamle bygninger og miljø.

Forutenom Danielsen Lie som de fleste vel kjenner, har filmen velkjente Tim Roth i den mannlige hovedrollen, og luxembourgske Vicky Krieps (kjent fra bl.a. Oscarbelønnede «Phantom Thread») i den sjarmerende kvinnelige hovedrollen.

TIFF.no beskriver filmen slik:

I Bergman Island er det solfylte landskapet på Fårö like mye i sentrum som filmens hovedpersoner. Chris og Tony er et par filmskapere som bor på øya ettersom Tony, en kjent filmskaper, har blitt invitert til å vise noen av filmene sine. I mellomtiden sliter Chris med å skrive et manus som også er satt på Fårö. Mens Tony er borte, møter Chris en filmstudent, Hampus, og funderer på muligheten for å forene kunsten og livet hennes som kvinne og som kone. Eksemplet satt av Ingmar Bergman – en fraværende far og ektemann – får henne til å stille spørsmål ved forholdet til Tony mens hun prøver å få hans hjelp til å fullføre manuset sitt.

Bergman Island er en delikat film som fletter sammen to fortellinger: den om Chris og Tony, og den til Amy og Joseph, hovedpersonene i Chris sitt manus, som gjenoppliver romantikken deres mens de deltar i et bryllup på Fårö. Mellom hjertesorg og lidenskap, kreativ kamp og inspirasjon, tar karakterene i Mia Hansen-Løves nye film oss på en følelsesladet reise i grensen mellom fiksjon og virkelighet.

Anders Danielsen Lie mottar applaus fra publikum på Hålogaland Teater før «Verdens Verste Menneske». Her på scenen sammen med Anne Gjelsvik fra filmnettstedet Montages. Foto: Lars Jørgen Grønli

Anders fortalte publikum at Bergman Island fint kan sees selv om man ikke har kjennskap til og kunnskap om Ingmar Bergman sine filmer, selv om den bergmanske ånd lever gjennom filmen. Man kan se filmen som en slags sommerflørt og parforholdsfilm.

På et spørsmål undertegnede fikk lurt inn om hvor krevende rollene hans i de to filmene er, avslørte Danielsen Lie, med glimt i øyet, at rollen i Bergman Island var kos og bading, men forklarte videre at rollefiguren han spiller i Verdens verste menneske var litt krevende, med tanke på rollefigurens skjebne mot slutten av filmen hvor han måtte tenke en del gjennom hvilken type karakter rollen innebar og skulle representere.

På et annet spørsmål han fikk om hvor mye personlig han tar med seg inn i rolletolkningene, var det godt å se og høre han si, som han også før har slått fast, at han for eksempel “har spilt en terrorist hvor jeg har absolutt ingenting ved meg selv å trekke inn” (han hintet da til Netflix-filmen «22 July» hvor han spilte terroristen). For de som husker «Nobel» var det vel der han spilte krigsveteran med amputasjoner, men det er ikke først og fremst den type skuespiller han vil være virket det som, hvor man bruker datagenererte spesialeffekter altså.

TIFF sin festivalsjef Lisa Hoen benyttet sjansen til å stå i rampelyset sammen med Danielsen Lie før filmstart på Fokus. Strålende fornøyd festivalsjef som vi ser, dog ikke 100% flytende i engelsk 😉 Forøvrig tok Sveinung Wålengen Q&A-sekvensen etter filmen på norsk. Foto: Lars Jørgen Grønli

Ellers fremstod Danielsen Lie svært reflektert og seriøst rundt livet som skuespiller, hvor han fortalte at ethvert nytt prosjekt gås inn i med blanke ark, åpent sinn og vilje til å lære. “ – Jeg vil ikke være en skuespiller som kommer inn og tror jeg kan alt (…) jeg kan ingenting (er en bedre holdning)”, sa han.

Er du ikke en av de over 220 000 her til lands som har sett filmen allerede anbefales Verdens Verste Menneske selvsagt. Danielsen Lie er faktisk den undertegnede syns var aller best i filmen som har blitt hyllet både her hjemme og utenlands. Faktisk er han imponerende sterk i VVM.

Det var ingen Q&A etter den filmen, men før filmstart på Hålogaland Teater i en nær 15 minutter lang samtale på scenen med Anne Gjelsvik fra film-nettmagasinet Montages utdypet og fortalte han en del om Joachim Triers jobb med Verdens Verste Menneske. Blant annet snakket han om filmens suksess, hvor han blant annet mente filmen hadde vært svært heldig med lanseringen i fjor høst som kom akkurat da landet var gjenåpnet en kort periode. Han var og full av ros til hoverolleinnehaver Renate Reinsve, vel fortjent må Filmhjerte legge til.

Bergman Island er også en varm film som kan anbefales. Selv om filmen er litt krevende om man ikke har Ingmar Bergman-kjennskap så er det, som Lie korrekt sier, en film man godt kan se uansett. Filmteknisk har nemlig Bergman Island mye godt håndtverk å by på, et delikat og forførende foto (altså filmingen) for eksempel, som på nydelig vis rammer inn handlingen på idylliske Fårö, like utenfor Gotland, og filmen som vistnok også er filmet analogt bidrar og til at den fremstår i varme lyse farger og føles mer nær.

Danielsen Lie hyllet selv analog filming, i en verden der man er blitt mer og mer vant til digitalt hvor hver minste pore i ansiktet blir veldig fokusert på.

Dag 2 på TIFF var forøvrig en dag med MYE vær utendørs! Filmhjertes utskremte kom “god og blaut” ramlende inn på HT etter å ha kjempet seg langs et is-, sørpe-, vann- og surt regnbefengt lite hverdagshel**** på vei de knapt 500 meterene fra bussen 😉

Imidlertid ble det jo trivelig til slutt når man fikk instalert seg i gode stoler på HT og Fokus – og hva kveldens hovedperson i og på fokus angår, så fikk`n både blomster og lue, og alle kunne gå fornøyde hjem til kvelds 😉

Kommentarfeltet er ditt! Hyl ut om du vil. Chattes!

Foto: Lars Jørgen Grønli

TIFF2022: 5 PUBLIKUMSTYPER SETT PÅ TIFF

Her er 5 publikumstyper til glede (?) og irritasjon (?) du med sannsynlighet ser i kinosalene under TIFF *ironivarsel*

Et spedt forsøk på litt humor fra filmhjerte, eller er det et snev av sannhet også? Hm…


Skrevet av: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Arkivfoto: Lars Jørgen Grønli

 


TIFFs første dag bød på mindre publikum enn normalt, i det unormale 2022 der halvfullt er utsolgt, imidlertid er det like mange mer eller mindre særegne festivalgjengere. Vi kjenner til den rødvinsmarinerte TIFF-publikummer, den øldampende, den ukledelig forsinkede og den nedsnødde som har løpt fra HT til Verdensteatret. Her er 5 andre velkjente publikumstyper Filmhjerte har vederfartes.

1. LUNCHEREN

Publikummeren som ser så mange filmer at vedkommende ikke har tid til mat mellom filmene. Da inntas lunchen eller aftenmaten i kinosetet. Joda, er nok denne publikummeren selv noen ganger 😉 –  For uten mat og drikke duger filmhjertet ikke. Luktfri mat er forresten JA-mat. Burger King-mat derimot…

2. TELEFONISTEN

Faktisk er ingenting mer irriterende på kino enn når du får øye på en lysende mobil i synsfeltet mens filmen ruller! IKKE. LYS. MED. MOBILEN. Vanligvis forbeholdt den yngre garde og unge voksne, de som er så viktige at de ikke klarer seg en halvtime uten mobilen, men når selv voksne fruer som har passert middagshøyden sitter og lyser opp med sitt tekniske vidunder, ja da har teknologien gått for langt `ass!

3. SNORKEREN

Videre beskrivelse unødvendig! Men buldrer det brått bak deg, bli ikke skremt, det er bare en som har zzzzzz nok film…

4. VANDREREN

Du vet publikummeren som må forbi deg fordi han skal ut av salen mens filmen går, og gjerne et par ganger. Minst.

5. MASKEFJES

Ja, det er jo in for tiden, den nye moten, disse munnbleiene som hun kalte de, hun med et ikke like klokt hode som mange som bruker munnbind har 😉 Jada, flere publikummere beholder munnbindet på hele filmen gjennom, og det er bare å berømme, selv om det er et herk!

Ha  en fortsatt fin filmfestival folkens 😉

SERIESNAKK: MARE OF EASTTOWN

Filmhjerte har sett en del av årets nye serier, og kommer med noen betraktninger. Først ut er den amerikanske krimdramaserien «Mare of Easttown» som ble sluppet tilbake i april på HBO.

MARE OF EASTTOWN

Krimdrama, USA, 2021
Sesong 1, 7 episoder
Serieskaper/skrevet av: Brad Ingelsby
Regi: Craig Zobel
Cast: Kate Winslett, Julianne Nicholson, Jean Smart, Angourie Rice, Joe Tippett, Cameron Mann, Jack Mulhern, David Denman, Sosie Bacon, Enid Graham, Guy Pearce, James McArdle, John D. Thompson, med flere

Årets mest severdige krimmysterie!

Et smådystert amerikansk krimdrama som er langt mer laidback og rolig i sin fremferd enn mange tilsvarende serier.

“Mare of Easttown”, for å ta det først, er politietterforskeren Mare Sheenan, en sliten kvinnelig politietterforsker i Easttown i Pennsylvania, tynget med personlige demoner. Så kan man såklart se en dobbel betydning og ordspill i tittelen på serien, hvor de uløste sakene og familiære problemer henger som et vondt mareritt over Mare og lokalsamfunnet.

Kate Winslet gjør en imponerende jobb i hovedrollen som Mare, som i tillegg til å ha en ett år gammel uløst forsvinningssak av en ung lokal jente og familetragedier hengende over seg, får et drap av en ny lokal ungjente å hanskes med. Serien utforsker den mørke siden ved et lite amerikansk småbysamfunn der “alle kjenner alle”, og de fleste er enten venner, slekt, familie eller har affærer sammen –  og den tar for seg hvordan familie og gamle tragedier kan påvirke vår nåtid.

Det er en gjennomgående smådyster sorgmunter tone gjennom de 7 episodene, ikke ulik såkalt “nordisk noir”-krim i stilen, men har også rom for familiedrama, foreldrerett, og tilmålte stunder med humoristiske betraktninger.

Serien har dessuten den nesten litt klamme men pirrende småbymentaliteten over seg der den så treffende og godt portretterer det lille samfunnet på godt og vondt.

Mare kjemper for foreldreretten til sitt 4 år gamle barnebarn, som hun frykter skal bli gitt til guttens rusavhengige mor. Mare har også andre personlige tragedier som tynger henne, og i tillegg dukker en grufull drapssak opp.

“Whodunit”-følelsene ligger ulmende over det lille lokalsamfunnet. Er det det unge drapsofferets ex som er morderen, har byens nylig overflyttede nye diakon (prest) sin kristne gjerning ubesudlet, har stedets småkriminelle boms en finger med i spillet, og hvem er faren til den dreptes barn?

«Mare of Easttown» tar seg god tid til å la oss bli kjent med de involverte, og bygger opp både sympatier og avsky på en sakte men effektiv måte. Serien holder spenningen oppe og lar seg aldri bli kjedelig.

Javisst har serien et par klisjeer, men den har også noen uventede twister liggende på lur. I tillegg har den både en velskrevet historie, og mye riktig strålende skuespill, først og fremst fra den alldeles utmerkede kvinnetrioen Kate Winslett, Julianne Nicholson og Jean Smart, der de to sistnevnte spiller henholdsvis Mares bestevenninne Lor (Nicholson), og Mares mor (Smart), som Mare har et trøblete forhold til. Dette er karakterskuespill som både gnistrer og skaper empati.

Trekkes frem må også det unge stjerneskuddet Cameron Mann (15 år, 13 under innspillingen), rutinerte Guy Pearce og David Denman, samt Evan Peters (spiller Mares nye kollega).

Under årets Emmy (prisutdelingen for TV-produksjoner og serier) ble det forøvrig tildelt fire Emmy-priser til serien. Beste kvinnelige skuespiller, beste kvinnelige birolle og beste mannlige birolle i kategoriene for “Limited series” gikk til trioen Winslett, Nicholson og Peters, mens Smart var nominert til prisen Nicholson fikk. Den fjerde var for beste produksjonsdesign. Vel fortjent.

Hva ordspill angår forresten, så var vel årets mest opplagte denne kjappe replikken sagt fort; “have a good night Mare” 😉

God fornøyelse

«Mare of Easttown» kan du se hos HBO, og den ligger også tilgjengelig på Riks-TV sin nett-TV og app.

Filmhjerte minnes Anki Larsson (1954 – 2021)

Filmhjerte minnes den svenske skuespilleren Anki Larsson
som døde i august

Tekst og foto: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no

Svensk media meldte idag, 30. august, den triste nyheten om at den folkekjære skuespilleren Anki Larsson er død. Ifølge Aftonbladet sovnet hun inn etter kort tids sykdom med sin nærmeste familie ved sin side. Hun ble kun 67 år.

Jeg var selv så heldig å få et raskt møte med Anki Larsson så sent som i januar 2020 da hun gjestet Tromsø internasjonale filmfestival, der hun presenterte kinovisning av den fantastisk morsomme, og tragikomiske, «Revansch» (“The Comeback”), som egentlig ble spilt inn som og sendt på svensk TV som en 10 episoders serie (mørk komedie).

Undertegnede traff en smilende Anki Larsson i Tromsø på TIFF i januar 2020

Anki Larsson på “scenen” på Aurora Fokus Kino i Tromsø i januar 2020. Hun sa den gang om serien “Revansch” at det var første gang hun så den på stort format.

Hun er for mange mest kjent fra seriene «Eva & Adam», «Saltön», «Äkta människor», samt «Revansch», og Hollywoodfilmen “Midsommar” (2019), i tillegg til en rekke større og mindre roller. Blant annet vil sikkert noen huske henne fra en av «Beck»-filmene («Den svaga länken», 2007), og «Gåsmamman».

Filmhjerte kondolerer

Vila i frid, Anki 

Anki Larsson og Olle Sarri i serien «Revansch». Foto: Pressefoto fra tiff.no

Sean Connery (1930 – 2020) – en legende og en bauta

En legende og en bauta, slik minnes Filmhjerte James Bond-helten Sean Connery

Sir Sean Connery (1930 – 2020)

Lørdag (31. oktober) kom den triste og sørgelige nyheten om at Sean Connery er død, 90 år gammel.

Rollen som James Bond på 60-tallet gjorde Sean Connery til en udiskutabel filmlegende, og selv nå godt over 50 år etter de fleste av Bond-filmene Connery spilte i er de fortsatt svært populære.

Sean Connerys status som legende, filmikon og en bauta innen film og særlig i Bond-universet vil alltid leve videre, også hos Filmhjerte, for det er ingen tvil om at det var Connery som gjennom sine filmer løftet Bond-filmene opp til den megasuksessen filmfranchisen ble. Det var han som var den originale James Bond, den macho og maskuline men samtidig silkemyke superagenten. Mann mer enn noen. Ingen har klart å være en mer stilfull og elegant Bond enn han.

Den skotske skuespilleren er selvsagt selve bildet på James Bond, og i følge min mening er nok flere av de syv filmene han spilte i blant topp 5 av Bond-filmer, kanskje også den aller beste er å finne blant de. «Goldfinger» og «From Russia With Love» muligens, det er vanskelig å velge en av de syv.

Sean Connery i 2008. Foto: Stuart Crawford / wikipedia cc lisens

Sean Connerys syv filmer som James Bond er «Dr. No» (1962), «From Russia With Love» (1963), «Goldfinger» (1964), «Thunderball» (1965), «You Only Live Twice» (1967), «Diamonds are Forever» (1971) og «Never Say Never Again» (1983, denne filmen er en uoffisiell Bond-film).

HAN VAR DEN BESTE BOND!

Etter Roger Moores bortgang i 2017 skrev jeg her på filmbloggen at Moore såvidt er min Bond-favoritt. Han spilte i 7 av filmene mellom 1972 og 1985, og det har nok også litt å si for mitt vedkommende ettersom jeg liker 70- og 80-tallsfilmer generelt bedre enn de fra 60-tallet. Men etter å ha tatt et gjensyn med noen av Bond-filmene de siste årene fremstår det som nesten umulig å skulle velge en av de fremfor den andre, for begge tilførte noe eget. Men med Connery som den originale Bond er det kanskje han som likevel er min Bond-favoritt?

Uansett er Connery for meg også mye mer enn bare James Bond. Han er en av mine favorittskuespillere gjennom tidene. Stilen og elegansen fra Bond-perioden hadde han med seg videre, og han var samtidig både sjarmerende og nesten litt mystisk, og sammen med den særegne stemmen med en ørliten talefeil la man alltid merke til han.

Connerys 7 filmer som James Bond er selvsagt uforglemmelige, og man visste alltid at når Connery var med i en film ville det som oftest være vel verdt tiden å la seg underholde av filmen. Flere av hans øvrige filmer er blant mine absolutte action og thrillerfavoritter, og jeg nevner i fleng «Entrapment» (1999), som han gjorde i en alder av 68 år, «Jakten på Rød Oktober» (1990), «Rising Sun» (Blodrød sol, 1993), «The Rock» (1996, en glimrende action og herlig rolle av Connery), og selvsagt var det fantastisk moro med Connery som Indys far i Indiana Jones-filmen «Indiana Jones og det siste korstog» (1989). Det er muligens min personlige favorittrolle med Connery.

Nevnes må naturligvis også «De ubestikkelige» («The Untouchables», 1987), som han fikk Oscar for som beste birolle.

Til ære for Sean Connery, her er en minnevideo fra Youtube:

 

Rest in peace, Sir Sean, and thank you for your wonderful work.

LIVERPOOL – CHAMPIONS OF ENGLAND

I kveld er definitivt over 30 års ventetid over; Liverpool løfter pokalen som sesongens ligamestere i Premier League.

Det er altså ikke bare film og serie som opptar meg. Faktisk er jeg mer enn gjennomsnittlig fotballinteressert, og laget med en egen plass i hjertet er Liverpool (ja og Tromsø her hjemme bak der igjen, men det kan vi jo snakke om en annen gang…). Så dere får ha meg unnskyldt for å feire litt med en bloggpost på filmbloggen 😉

25. juni var datoen ventetiden egentlig var over, det var dagen da Liverpool ble ligamestere, eller seriemestere om du vil, i England for første gang på 30 år! Jeg hylte høyt. Champisen ble sprettet. Jada, det kom noen gledestårer også 😀

Imidlertid er det først nå i kveld, etter sesongens siste hjemmekamp, at Liverpool mottar det synlige beviset på at de er Champions of England – ligamestere – sesongen 2019-2020; det etterlengtede ligatrofèet skal deles ut. Øyeblikket vi som elsker Liverpool har ventet på i det som til tider har føltes som en endeløs ørkenvandring. Mange Liverpool-fans har aldri opplevd før at laget deres har tatt ligagull, mange var ikke født i 1990 da de røde sist tok ligatrofèet hjem, men mange har ventet og ventet og ventet. Next year, neste sesong, ble en frase som gikk igjen og som ble et årlig onde. Men i år skjedde det endelig. Ligamesterskapet 2020 ble og blir selvsagt veldig annerledes enn tidligere års feiringer.

Det blir gullmedaljer (som ironisk nok er laget av nesten bare sølv, slik det også er i OL osv), det blir fyrverkeri, det blir fargesprakende lysshow, det blir heidundrande musikk, det blir jublende Liverpool-spillere og en diger deilig pokal!

Desverre har koronaviruset og alle restriksjonene rundt det gjort at fotballkamper som kjent spilles for tomme tribuner i England etter at sesongen ble startet igjen etter tre måneders stillstand. Dermed er det på et tilskuertomt Anfield at Liverpool i kveld får ligatrofèet. Over 50 000 feststemte supportere skulle omkranset gressmatta inne på Anfield, og i seiersparaden gjennom byen skulle flere hundre tusen mennesker ha strømmet ut i gatene. Da Liverpool i fjor vant Champions League var anslagsvis over en halv million (!) mennesker med på feiringen da bussen med Liverpools spillere og Jürgen Klopp kjørtr seiersparade gjennom byen. Det skjer ikke nå med det første.

Fest og feiring har det riktignok allerede vært i Liverpools gater og utenfor Anfield, hvor flere tusen trosset restriksjoner og råd og jublet hemningsløst, men det gikk heldigvis bra og scenene som utspant seg var ubetalelig deilig å få se bilder og klipp fra. Og når det før eller senere løses opp i England blir det både feiring og parade i Liverpools gater for de av fansen som er så heldige å være tilstede.

Inntil videre er det imidlertid hjemme eller i små grupper at de fleste skal feire kveldens begivenhet. I 30 år har vi Liverpool-supportere ventet på å få se en Liverpool-kaptein løfte ligatrofèet. I kveld skjer det!

Herligheten den ser vi på TV 2 Premium eller TV 2 Sumo i kveld. Kampstart klokken 21:15.

YNWA!

Legenden Jerry Stiller (1927 – 2020) – De ville Seinfeld-episodene

Filmhjerte minnes Jerry Stiller – kanskje aller best kjent som uforglemmelige Frank Costanza i «Seinfeld» – som døde 11. mai, 92 år gammel.

Dermed har nok en legende innen film og populærkulturen takket av.

For det var han, en sann legende innen særlig komikk. For meg vil Jerry Stiller for alltid huskes med enorm glede for den fullstendig spinnville, eksentriske, nevrotiske og psykotiske faren til George i «Seinfeld»; Frank Costanza.

Rollen han hadde i komiserien «Kongen av Queens» der han spilte Dougs svigerfar, Arthur Spooner, vil nok mange trekke frem, det var flere hysteriske øyeblikk der også. I tillegg har han selvsagt en lang og minnerik karriere bak seg fra en rekke filmer.

Det er likevel den komplett uforglemmelige rollefiguren hans som Frank Costanza gjennom 9 sesonger i «Seinfeld» som uten sidestykke troner øverst på merittlisten hans, og som for alltid gjorde Jerry Stiller til en komediens legende.

Jeg har her forsøkt å sette opp en Topp 6-liste over de mest minnerike Frank Costanza-øyeblikkene. Det er naturligvis en bortimot umulig oppgave, all den tid Frank ALLTID var helt gæ`rn 😀 Kanskje husker jeg ikke i farta når dette skrives all galskapen og komikken Frank leverte, men denne “Topp 6”-lista kan iallefall sees på som seks elleville og geniale sitcom-øyeblikk fra Jerry Stillers Frank Costanza:

6. Episoden der Frank ringer Jerrys far Morty, fordi Morty, ifølge Frank, har forsøkt å holde han borte fra Del Boca Vista, Florida. Da er han psycho da! “You think you can keep us out of Florida?

5. Episoden der Frank og Kramer får den fikse idèen om å lage en manne-BH, “The Bro“, eller “Manssiere“. Uforglemmelige øyeblikk 😉

4. “I Stop short!” – Krangelen mellom Frank og Kramer etter at Kramer har benyttet seg av Franks “move”, å bråstoppe med Estelle. En krangel som forøvrig kuliminerer med at Frank ramler overende i Jerrys leilighet og får Fusilli-figuren av Jerry, “The fusilli Jerry” opp i …. ja, der ja. Muligens et av de aller mest komiske øyeblikkene i serien!

3. Scenen der Frank kommer på politistasjonen for å hente George, og havner i ordkløyveri med Elaine; “You want a piece of me?”. Et legendarisk sitat fra serien.

2. Episoden med George og Lloyd Braun der Frank gauler “Serenity Now” og “Hoochie Mama”!

1. FESTIVUS!

På topp er selvsagt Franks egenoppfunnede julehøytid, Festivus – A festivus for the rest of us!

Flere av disse klippene samt flere kan du se i YouTube-videoen jeg har funnet.

 

Rest in peace, Jerry Stiller

Foto: Filmweb.no (nederste bilde) og screenshots fra Seinfeld

Husker Adam Alsing som en morsom og veldig hyggelig programleder

Koronaviruset har krevd (sitt første?) kjendisdødsfall i Sverige. Den svenske TV-kjendisen Adam Alsing er død i en alder av kun 51 år, etter å ha blitt rammet av koronasmitte, melder flere svenske (og norske) nyhetsformidlere.

Nyheten kommer som et sjokk selvsagt, og er selvsagt dypt tragisk og sørgelig. Under denne koronatiden vi befinner oss midt i har det vært et oppsving av lesere på denne bloggen, og jeg tenkte litt ironisk en dag at noe “positivt” er det jo midt oppi elendigheten. Men nei det er det ikke, ingenting positivt, dagens triste nyheter fra Sverige viser nok en gang det.

Selv husker jeg Adam Alsing som en veldig hyggelig, morsom, stødig og solid programleder med karisma på svensk TV. Jeg minnes han nok aller best fra den norsk-svenske samproduksjonen av Big Brother i 2005, da han ledet showet sammen med Brita Møystad Engseth, men også fra Jeopardy som han ledet noen sesonger, samt fra en rekke andre programmer jeg har svitsja innom opp gjennom årene.

Les mer om Alsings karriere her

Filmhjerte kondolerer

Hvil i fred / Vila i frid, Adam

Foto (øverst, fra 2015):  Magnus Selander / Kanal 5 – på Wikipedia CC-lisens

Om film og fotball, kultur og koronavirus

Det er usikre og kjipe tider for kulturinteresserte i disse virustider.

Nei, jeg skal ikke plante bilde her på filmbloggen av den irriterende Corona-virusballen som nettet oversvømmes av for tiden (herregud så lei jeg er av å se den hårete piggballen), men ja, også her på Filmhjerte blir det noen ord om viruset som nå snart stopper omtrent alt som kan omfavnes av kulturbegrepet. Det blir litt om film, og mest om fotball, to av de største kulturbærerne.

Corona-viruset påvirker oss alle på en eller annen måte, noen mer enn andre, med stengte barnehager, skoler, og alt av idrett og kultur, for å nevne noe. For min del er det nettopp det kulturelle aspektet det først merkes, ved film og fotball.

Det startet med et forvarsel da den kommende nye James Bond-filmen “No Time to Die” fikk utsatt verdenspremieredato, på grunn av stengte kinoer i flere av verdens store kinoland. Nå er altså også alt av kulturelle arrangementer her hjemme avlyst eller utsatt, og alle kinoene har fått beskjed om å holde stengt. Da kunne kanskje en tur på biblioteket for å låne en bok eller film være noe, men nå stenger også bibliotekene. Jeg leste også en notis om at Spellemannsprisen avlyses.

Man må jo bare si man har forståelse for alt dette. Det er selvsagt ekstremt viktig å få bekjempet viruset og få redusert smitten.

Likevel. Den viktigste kulturen for min del er film og fotball. At filmverden stopper opp en periode er ikke det verste, sett utenfra. Filmene vil alltid være der når virusepidemien er over. Eller så finner distributørene andre kanaler og visningsplattformer. Ta den nye norske dokumentaren «iHuman» for eksempel, som skulle hatt kinolansering denne helgen med mye omtale rundt. Slik gikk det ikke, og dermed måtte distributøren Euforia Film kaste seg rundt på leting etter andre løsninger enn kinovisning, ettersom det blir vanskelig, kanskje umulig, for kinoene å sette opp alle filmene som “hoper seg opp” på vent mens kinoene er corona-stengte.

Selv hadde jeg sett frem til å se den nye «Klovn»-filmen på kino, samt den nye grøsseroppfølgeren «A Quiet Place 2», som begge skulle fått norsk premiere neste helg. De får jeg neppe sett med det første ettersom kinoene er stengt, foreløpig i 14 dager, men trolig lengre tipper jeg. Men når kinoene en gang åpner vil de være der, om ikke disse to filmene så andre nye filmer, og de filmene kinoene kanskje må droppe får man sett andre steder etterhvert eller rimelig tvert faktisk. For «iHuman» sin skjebne endte det med at filmen faktisk er historisk som den første filmen som lanseres direkte på VOD (“video on demand”) samme dag som filmen skulle hatt kinolansering. Distributøren har nemlig fått i stand avtaler rekordraskt med Get, Altibox og Telenor. Blir kinoene stengt i lang tid er nok slike ting med på å lette trykket for distributørenes del iallefall.

Kinoene vil igjen gå som normalt forhåpentligvis når viruset er under kontroll. De taper såklart en hel masse penger på å være stengt, men de klarer seg vel får man håpe. Ellers er jo også konserter avlyst, teatre er stengt, idrettsarrangementer utsatt og avlyst.

Med fotballen er det verre, fatisk helt for j*vlig følelsesmessig i verste fall. At den norske fotballen skal utsettes er helt greit, for den er ikke startet ennå. Men vi snakker engelsk ball. Som Liverpool-supporter i over 30 år har sesongen 2019/20 vært en fryd å være vitne til fra sofakroken, eller fra tribunene for de som har vært så heldige. Ingen har vært i nærheten av å kunne stoppe Liverpools taktfaste seiersmarsj mot sitt første ligamesterskap på 30 lange år. Riktignok ble det et ligatap til slutt, uten at det betyr stort, og i skrivende stund når 9 serierunder gjenstår er Liverpool 6 poeng, altså to seire, unna å offisielt vinne ligagull. Ingenting kan stoppe Liverpool nå, tenkte man så klart, og tanken om at endelig skjer det har fått vokse.

Men så er det noe med det der, at når man tillater seg å se et lys i enden av tunellen, når man tillater seg å tro at det er avgjort. Så får man plutselig ut av det blå muligens tidenes nedtur.

For så kom Corona-viruset. Også til England. Fredag ble Premier League utsatt i tre uker, foreløpig.

Frykten var tilstede før det engelske forbundet fredag heldigvis kun utsatte.

For etter at to klubber har fått påvist en virussmittet hver (med karantenefølgene det medfører), var frykten at Premier League-sesongen (samt divisjonene under) kunne bli avbrutt og annulert.

Nå ble det altså en utsettelse frem til 3. april i første omgang,  noe som er helt forståelig, så lenge sesongen fullføres uansett når det blir. Det kan også hende sesongen fullføres uten publikum på tribunene. Det vil være “til å leve med”…

Hva som skjer etter 3. april er et åpent spørsmål. Jeg har fått søvnen ødelagt av denne usikkerheten de siste dagene. Hva hvis… Tenk hvis ligaen avbrytes og annuleres, slik at Liverpool ikke får ligatittelen sin? Den man har lengtet etter i 30 år.

Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre da, for en slik avgjørelse vil sende meg dypt, dypt ned i mørket. Vil jeg hylskrike, rive av meg håret, forbanne verden eller miste forstand? Tja, muligens alt sammen. Eller ingenting annet enn å fortvile?

Heldigvis har dagens signaler fra England gått ut på at man planlegger/håper å sette opp kampene når det igjen anses som forsvarlig, og at ingen klubber har lagt inn noe krav om å avbryte sesongen.

Film og (TV-)serier har flere ganger vært med på å få opp humøret når verden har vært kjip. Det er jo det fine med filmens verden, det er en virkelighetsflukt for en stakket stund. Skulle det gå som verst fryktet med tanke på fotballen vil det derimot ikke være verken den film eller serie i verden som vil få meg i bedre humør på ei stund. Jeg blir dårlig bare ved tanken på det. Smerten vil være tung å bære. For meg altså, og sikkert også for flere andre. Vi har alle noe man brenner for. Jeg håper selvsagt så få liv som mulig går tapt i virusepidemien, og de som mister noen er selvsagt de som vil få det verst, så at jeg fortviler over en mulig annulering av en fotballsesong er jo ikke tenkt på som å konkurrere om hvem som får det verst. For de som dør går ikke verden videre. For de etterlatte gjør den jo det, på et vis. For oss som eventuelt mister et ligagull i fotball går selvsagt livet videre, men…

“Det er jo bare fotball, det er vel ikke så farlig”, vil nok noen si. Til og med snart legendekronede Jürgen Klopp sier at fotball egentlig ikke betyr noe i denne sammenhengen. Nei, det er ikke “bare fotball”. Skulle man sportslig sett rote seg bort er saken en helt annen, da må man akseptere at man ikke var god nok, men hvis man var mer enn god nok men likevel blir snytt for den største gleden på 30 år, da vil fotballen for min del være ruinert i år framover. Utsettelsen stiller jeg meg bak altså, selv om det er fryktelig kjipt og kjedelig.

Det er såklart helt urasjonelt, men jeg klarer ikke la være å tenke litt tanken hvis og om det verste skjer med fotballen, at du verden som jeg kommer til å hate landet der viruset oppstod. Jeg gjør jo ikke det, men det er jo noe man sier fordi man syns verden er urettferdig .

Det var Liverpools legendariske manager Bill Shankley som sa de berømte ordene.

“Some people believe football is a matter of life and death. I’m very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”
Et sted på midten møtes nok jeg og de to henholdvis nåværende og tidligere Liverpool-managerene om synet på fotballen. Viktig er den. Dog er den vel ikke verdt å dø for.
Du og dere der ute. Ta vare på hverandre og deg selv. God helg.
PS: litt humor i disse virustidene?
Ingen blir sjukere av virus som går enn Marve Fleksnes 😀

https://www.youtube.com/watch?v=5bSysbk6W8s

Den største vi har hatt – Hvil i fred, Jahn Teigen

Filmhjerte sørger. Den trasige nyheten slo mot meg på en nettavis; Jahn Teigen er død.

70 år gammel ble han, den folkekjære artisten, den mest folkekjære norske artisten vi har hatt her til lands vil jeg våge å påså. Ihvertfall en av de absolutt fremste.

På en filmblogg som denne der kultur også er involvert er det selvsagt passende å minnes Jahn Teigen (1949 – 2020). Scenekunstner som han var. Årene med Prima Vera, gruppa som parodierte og lagde komikk av sang. Men det er først og fremst som seriøs artist jeg elsker Teigen mest. Det var alltid stas når Teigen dukka opp i TV-ruta eller på radio og hvor det nå enn var.

Jahn Teigen var mitt store idol som barn utover 80-tallet. Jeg husker og har blitt fortalt om de utallige ganger jeg stod med badmintonracket som jeg lekte var gitar mens jeg sang, mimet og nynnet på en Jahn Teigen-låt. Jeg var tidlig glad i Jahn Teigen altså. Jahn Teigens lyd fulgte meg gjennom oppveksten, han var dermed på mange måter et sentralt lydspor hos meg.

Mitt beste minne fra Grand Prix var da han med “Optimist” ikke vant den norske finalen. Det var jeg selvsagt misfornøyd med, for “Optimist” er min norske favorittlåt gjennom tidene tror jeg. Men måten publikum i salen reagerte vil for alltid stå som et minne om hvor populær han var. At Teigen ikke vant ble nemlig møtt med kraftig pipekonsert fra publikum.

Det er vanskelig å finne en favoritt blant alle de fantastiske låtene fra Jahn Teigen. Den følsomme “Adieu” med Anita Skorgan, den urkomiske “Ha ha he he ho” med Prima Vera, “Bli bra igjen”, “Optimist”, “Min første kjærlighet”, “Mil etter mil”, “Do re mi”, “Det vakreste som fins”, og så videre.

Nå er Jahn Teigen borte og kultur-Norge har mistet en av sine største. Teigen døde i Ystad i Sverige mandag, den 24. februar, 70 år gammel.

“Vi har våre minner
De vil aldri dø
Nå er tiden inne
Til å si adjø…”

(utdrag fra “Adieu”)

Hvil i fred, Jahn.

Foto: Bamble kommune / Wikipedia