Filmfestivalen i Tromsø (TIFF) er over for denne gang, men fatt mot; det er mindre enn ett år til neste TIFF, nummer 29 i rekka!
Ikke før er Tromsø internasjonale filmfestival over før man ser fremover, imidlertid er tiden her idag for å se litt tilbake på den drøye uka som har gått, med litt alvor, samt et tidvis muligens nokså ganske sikkert ironisk blikk og sleivspark 😉
1. At TIFF liker kvinnelige regissører. Under prisutdelingen av festivalens priser, ble hele 5 av 7 priser delt ut til filmer med kvinnelige regissører, deriblant de to gjeveste; hovedprisen Auroraprisen og publikumsprisen. 5-2 til kvinnene. Og de to prisene som ble gitt til manne-regissører, ja de var det jammen to kvinner som tok imot på deres vegne! Hvor er likestillingsombudet?
Festivalsjef Martha Otte speider etter TIFF-prisvinnende mannlige regissører.
2. At enkelte fortsatt ikke har lært seg folkeskikk i kinosalen. Her følger et tips til dere som er så jæ*** viktige at dere bare MÅ sitte å taste på og lyse med mobilen deres underveis i hele filmen: Ikke kom på TIFF2019! Dere forstyrrer og stjeler oppmerksomhet. Et spørsmål på kjøpet til de med munndiarè: Når filmen har startet, plaprer vi videre da? (ja, dere gjør jo tydeligvis det, vi andre holder kjeft og ser filmen). Stor honnør til de to kvinnene bak meg på en av forestillingene som idet reklamen går over til film sier til hverandre; “God film!” (og stille ble det).
Fullsatt sal på Fokus kino. Foto tatt med….mobil. Jada, FØR filmen starter.
3. At TIFFs shutlebuss som kjører mellom HT og Fokus kunne vært større. Det syns ihvertfall de fire forfrosne sjelene som ikke kom seg med den romslige 16-seteren til HT like før visningen av blant annet Fra balkongen og ble stående igjen i den sure vinden og neppe rakk fram i tide? Hyggelige sjåfører var det ihvertfall og de som ble nektet ombordstigning tok det nok med fatning.
4. At TIFF må få de inviterte gjestene sine til å bli værende et par dager lengre. Både Erik Poppe, den japanske publikumsvinneren og en annen regissør hadde reist hjem før prisutdelingsseremonien og får dermed diplomet i posten (om det da ikke ender sine dager på kontoret til festivalsjefen…slik en pris vistnok gjorde ifølge henne sjøl haha).
5. At det ikke er lurt å sitte oppe til klokka 4-5 hvis man skal på filmvisning klokka 9…
6. At Tromsø, naturen i området, TIFF, Tromsøværinger og TIFF-publikum er fantastiske og antageligvis best i verden. Iallefall om vi skal tro de mange takketalene fra tilreisende regissører og festivalsjef Otte. Fantastiske er vi vel, men best i verden? Nja….okei da.
7. At Kulturministeren antagelig ikke er enig i punkt 6. For hun gadd jo ikke komme. Eller joda, hun rakk ikke flyet, satt i møter, var sjuk, satt og søkte ledige jobber, whatever….neste år er vel Kulturministeren ute og leker i åkeren og har ikke tid etc…
8. At Tatt av vinden ikke stod på TIFFs filmprogram, men tradisjonen tro ble lerretet på utekinoen på torget bokstavlig talt tatt av vinden. Forhåpentligvis har TIFF lært at Tromsø er en smule vindfull tredje uka i januar etter at lerretet på utekinoen på torget for andre året på rad ble flerret i fillebiter av vinden. Men var det Balsfjordvinden? Og sånn helt serr, utekinoen er et herlig tiltak som må fortsette. Artig for ongan!
Ikke bare sur vind på torget. Også utekino til glede for store og mange små.
9. At matpakke er lov selv om pølser i brød, hveteboller og Burgerking-junkfood er godt for vommen mellom filmene. Baaah (Fy så lei jeg er av Narvesen-pølse og smålunken kaffi i pappbeger fra kinokafèen nå).
10. At den trolig minst brukte og peneste dassen tilgjengelig for allmennheten å bruke mellom filmene er på … HA! Du trur vel ikke jeg avslører det?
Til slutt et bonuspunkt, for dette viste vi allerede fra de tidligere år:
11. At TIFF aldri hadde kunnet vært gjennomført uten de mange frivillige som stiller opp, og TIFF-staben ellers, som også i forkant av og underveis i årets festival har gjort en super innsats. Takk for i år, TIFF, vi sees igjen i 2019 🙂
Årets Oscar-nominasjoner ble sluppet tirsdag, og det er på tide å for alvor begynne synsingen.
Den 90. Oscar-utdelingen finner sted i mars, med Jimmy Kimmel som vert igjen (han kommer vel garantert til å lage en vits ut av at han sa på utdelingen i fjor at “jeg lover å aldri komme tilbake” ;p). I dag kom ihvertfall nominasjonene. Nominasjonslistene inneholdt i og for seg ingen digre overraskelser, men noen overraskelser var det. Noen nominerte stikker seg selvsagt ut litt ekstra, noen høyst fortjente nominasjoner, noen skuffelser, og jeg mistenker Oscar-akademiet litt for å gjøre enkelte nominasjoner som alibier for et eller annet, samt at enkelte filmer er overrepresentert.
Nå har jeg ikke ennå sett The Shape of Water, men med utrolige 13 nominasjoner (av de 24 prisene som skal deles ut), seiler den opp som en potensiell prisplukker. Filmen som har blitt godt mottatt av både kritikere og publikum er den med desidert flest nominasjoner. Videre følger Dunkirk med 8, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri med 7, Darkest Hour og Phantom Thread med 6, Blade Runner 2049 og Lady Bird med 5, mens de fantastiske filmene Call Me By Your Name, Get Out, Mudbound, samt Star Wars: The Last Jedi måtte nøye seg med 4 (vel, sistnevnte bryr meg ikke, men de tre andre).
—
At Call Me By Your Name bare fikk fire nominasjoner er den største skuffelsen, selv om den fikk de to viktigste og høyst fortjente nominasjonerne, til Timothèe Chalamet og som beste film. I og med at den sannsynligvis neppe vinner noen av de to er det like fullt skuffende. Filmen er for eksempel forbigått når det gjelder regi, cinematografi, og mannlige birolle. Med nominasjon for beste tilrettelagte manus (adapterte manus fra originalkilde) og beste sang, kan filmen muligens hanke inn en pris der, men jeg håper selvsagt den får som fortjent til slutt, ved å enten få beste film (neppe) eller en Oscar til Timothèe, som jeg tror kan ha en viss sjanse. Dog er Gary Oldman antagelig favoritten. Så skal Oscar ha kudos for å ha nominert Daniel Kaluuya her, for hans fantastiske innsats i grøsseren Get Out. Så har man som vanlig funnet plass til Denzel Washington (antaagelig i en ny svulmende rolle?) og i tillegg er Daniel Day Lewis med.
I beste kvinnelige hovedrolle-racet ligger nok GG-vinner Frances McDormand lengst framme, og hun er så definitivt en Oscar verdig, men med 13 nominasjoner totalt kan nok The Shape of Water ta denne til Sally Hawkins, men også Margot Robbie og Saoirse Ronan har høstet skryt, og ja selvsagt fikk man presset inn også nominasjonsgrossisten Meryl Streep. Hun fikk vistnok mange godeord for innsatsen i The Post, men er det ikke litt forutsigbart at hun er med år etter år som nominert? Topp skuespiller og sterk kvinne selvsagt, men?
—
Men kom det så noen overraskelser? Golden Globe-vinneren Ut av intet som vant GG for beste ikke-engelskspråklige film, ble ikke Oscar-nominert. Det må sies å være overraskende. Svenske The Square fikk sin nominasjon, så det er gledelig. Grattis til regissør Ruben Östlund. Om det er overraskende vet jeg vel ikke helt siden jeg ikke har sett filmen hennes, men Greta Gerwig ble iallefall nominert for beste regi. Det er absolutt oppsiktsvekkende iallefall, all den tid hun kun er den femte kvinnen gjennom historien som er representert i kategorien for beste regi! Og hun ble historisk, ved å være den første kvinnen i Oscars 90 år lange historie som får en nominasjon for sin debutfilm som regissør. Det var vel også på høy tid at Oscar-gubbene begynner å slippe til noen kvinner også i ellers ekstremt mannsdominerte kategorier.
Nevnte Daniel Kaluuya fra Get Out er muligens en overraskelse. Ikke bare er han svart, og som kjent er ikke mørkhudede skuespillere for ofte å finne blant de nominerte, men filmen i seg selv er heller ingen typisk Oscar-nominert.
Litt overraskende også syns jeg det er at Willem Dafoe ble nominert. Han spiller jo pent og godt i The Florida Project, men jeg syns vel ikke det er Oscar-nominasjons-materiale. Her burde for eksempel mine favoritter Stuhlbarg eller Hammer fra Call Me By Your Name vært med istedet, og jeg syns vel gjerne også at Sam Elliott fra The Hero kunne fått hovedrollenominasjon, og der kunne sikkert også Diane Kruger fortjent en plass (men hun spiller jo i en tysktalende film så det utelukket vel henne…).
Ellers er det vel greit at James Franco ikke kom med, selv om han fikk Golden Globe. Så slipper vi å høre mer om at han er en mannegris. INDIEWIRE har forøvrig en veldig interessant sak om en rekke filmer de syns er glimrende, men som årets Oscar-nominerere totalt overså.
—
Av de 9 nominerte for beste film har jeg hittill bare sett 4, så jeg har en plan om å i ukene inn mot Oscar-utdelingen som finner sted natt til 5. mars norsk tid få sett først og fremst alle filmene som er representert i kategoriene for beste film, de fire skuespillerkategoriene og beste regi. Så får tida vise om jeg orker og har tid til å synke enda dypere inn i Oscar-materiet denne vinteren. Men forvent flere Oscar 2019-bloggposter etterhvert 😉
Min Oscar-rangering pr nå for beste film (rangert etter hvor godt jeg likte filmene og ikke etter vinnersjanse):
1. Call Me By Your Name
2. Dunkirk
3. Get Out
4. Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Urangert enn så lenge
Darkest Hour
Lady Bird
Phantom Thread
The Post
The Shape of Water
Når det gjelder vinnersjanse tipper jeg at Three Billboards og The Shape of Water ligger best an pr nå, men The Post kan være en dark horse pga at filmen ifølge mange har en tematikk hvor sammenligninger kan dras til Trump-administrasjonen. Siden Three Billboards er så typisk amerikansk tror jeg den ligger godt an, og den er en veldig typisk vinnervalg (friskt, men litt forutsigbart), et trygt valg og det samme kan sies om Dunkirk, mens The Post har de sidene som nevnt. The Shape of Water er kanskje en type film som ikke vinner for beste film, pga sine noe overnaturlige elementer (?), men 13 nominasjoner og nominasjoner innen både regi og i 3 av 4 skuespillerkategorier, samt flere andre av de store kategoriene, kan den vinne. Men som sagt har jeg ikke sett alle filmene ennå og ikke tenkt så nøye gjennom ulike scenarioer rundt prisene. Jeg hadde syntes det er topp om CMBYN, Dunkirk eller Get Out vinner, siden jeg syns de alle er supre filmer, men også Three Billboard Outside Ebbing, Missouri er en film jeg likte ganske godt.
Årets Oscar-nominasjoner:
Beste film:
Call Me By Your Name
Darkest Hour
Dunkirk
Get Out
Lady Bird
Phantom Thread
The Post
The Shape of Water
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Beste regissør:
Guillermo Del Toro (The Shape of Water)
Christopher Nolan (Dunkirk)
Jordan Peele (Get Out)
Greta Gerwig (Lady Bird)
Paul Thomas Anderson (Phantom Thread)
Beste mannlige hovedrolle:
Gary Oldman (Darkest Hour)
Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
Daniel Kaluuya (Get Out)
Daniel Day-Lewis (Phantom Thread)
Denzel Washington (Roman Israel, Esq.)
Beste kvinnelige hovedrolle:
Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Saoirse Ronan (Lady Bird)
Sally Hawkins (The Shape of Water)
Margot Robbie (I, Tonya)
Meryl Streep (The Post)
Beste mannlige birolle:
Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Willem Dafoe (The Florida Project)
Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Christopher Plummer (All the Money in the World)
Richard Jenkins (The Shape of Water)
Beste kvinnelige birolle:
Alison Janney (I, Tonya)
Laurie Metcalf (Lady Bird)
Octavia Spencer (The Shape of Water)
Mary J. Blige (Mudbound)
Lesley Manville (Phantom Thread)
Beste originalmanus:
Jordan Peele (Get Out)
Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Greta Gerwig (Lady Bird)
Guillermo Del Toro, Vanessa Taylor (The Shape of Water)
Emily V. Gordon, Kumail Nanjiani (The Big Sick)
Beste adapterte manus:
James Ivory (Call Me By Your Name)
Scott Neustadter, Michael H. Weber (The Disaster Artist)
Aaron Sorkin (Molly`s Game)
Dee Rees, Virgil Williams (Mudbound)
Scott Frank, James Mangold, Michael Green (Logan)
Beste animasjonsfilm:
Coco
The Breadwinner
Loving Vincent
Boss Baby
Ferdinand
Beste dokumentar:
Abacus: Small Enough to Jail
Faces Places
Icarus
Last Men in Aleppo
Strong Island
Beste ikke-engelskspråklige film:
The Insult (Fornærmelsen, Libanon)
On Body and Soul (Om kropp og sjel, Ungarn)
Loveless (Savnet, Russland)
The Square (Sverige)
A Fantastic Woman (En fantastisk kvinne, Chile)
Beste klipping:
Lee Smith (Dunkirk)
Tatiana S. Riegel (I, Tonya)
Jonathan Amos, Paul Machliss (Baby Driver)
John Gregory (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Sidney Wolinsky (The Shape of Water)
Beste foto (kinematografi):
Dan Laustsen (The Shape of Water)
Rachel Morrison (Mudbound)
Roger Deakins (Blade Runner 2049)
Hoyte van Hoytema (Dunkirk)
Bruno Delbonnel (Darkest Hour)
Beste produksjonsdesign:
The Shape of Water
Blade Runner 2049
Dunkirk
Beauty and the Beast
Darkest Hour
Beste visuelle effekter:
War for the Planet of the Apes
Star Wars: The Last Jedi
Blade Runner 2049
Guardians of the Galaxy, Vol. 2
Kong: Skull Island
Beste originale filmmusikk:
Alexandre Desplat (The Shape of Water)
Hans Zimmer, Benjamin Wallfisch (Dunkirk)
John Williams (Star Wars: The Last Jedi)
Carter Burwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Johnny Greenwood (Phantom Thread)
Beste sminke og hår:
Darkest Hour
Victoria & Abdul
Wonder
Beste kostymedesign:
Phantom Thread
Beauty and the Beast
The Shape of Water
Darkest Hour
Victoria & Abdul
Beste originalsang:
Mighty River (Mudbound)
Mystery Of Love (Call Me by Your Name)
Remember Me (Coco)
Stand Up for Something (Marshall)
This Is Me (The Greatest Showman)
Beste lydmiks:
Dunkirk
Baby Driver
The Shape of Water
Blade Runner 2049
Star Wars: The Last Jedi
Beste lydklipp:
Dunkirk
Baby Driver
The Shape of Water
Blade Runner 2049
Star Wars: The Last Jedi
Beste kortfilm:
My Nephew Emmett
The Eleven O`Clock
The Silent Child
DeKalb Elementary
Watu Wote/All of Us
Beste animerte kortfilm:
Dear Basketball
Garden Party
Negative Space
Revolting Rhymes
Lou
Beste kortdokumentar:
Edith+Eddie
Heaven Is a Traffic Jam on the 405
Heroin(e)
Knife Skills
Traffic Stop
På Tromsø internasjonale filmfestivals siste dag fikk jeg en fin avslutning på en lang festivaluke (som selvsagt har gått alt for fort!), med en veldig underholdende kortfilm fra Sverige.
På TIFF søndag hadde jeg planer om å se 5 filmer, men det ble 2. Jeg trengte søvn, så filmene klokka 9 og 11 droppet jeg, og jeg gadd heller ikke dra til sentrum på den som starta i ett-tida. Uansett, den ene filmen jeg droppa får jeg sett mandag kveld på ekstravisning, så aldri så galt osv 😉
Vant Aurora Award, Auroraprisen, på årets filmfestival i Tromsø. Arthaus står for distribusjon i Norge, så filmen kommer trolig på ordinær norsk kino også senere i år.
WESTERN som lørdag vant filmfestivalens mest prestisjefulle pris, Aurora-prisen for beste film i konkurranseprogrammet som bestod av filmer med norsk premiere under TIFF, måtte jeg jo se, så jeg tok turen til Hålogaland Teater der filmen gikk søndag.
En gruppe godt voksne tyske bygnings- og anleggsarbeidere ankommer den bulgarske landsbygda. De har fått i oppdrag å sette opp et kraftverk like ved en elv som renner gjennom det øde landskapet.
Western er en tildels fin film av regissør Valeska Grisebach, som tar for seg kulturforskjellene, kommunikasjonsvanskene, motsetningene og gnisningene mellom de tyske arbeidere og den lokale bulgarske befolkningen i den lille avsidesliggende landsbyen, som ligger i nærheten av området tyskerne har basen sin.
En av de tyske arbeiderne, Meinhard (som jammen meg heter det i real life også) oppsøker lokalbefolkningen og får med sin åpenhet og interesse brutt noen barrierer og får venner til tross for de store språkbarrierene, men tilstedeværelsen hans (og de andre tyskerne hvor ikke alle er like sympatiske) fører også til at det begynner å ulme. Særlig når det blant noen av tyskerne oppstår et sterkt behov for å markere tysk overlegenhet og dominans.
Hovedrollene innehas av Meinhard Neumann, som spiller tyske Meinhard, og Syuleyman Alilov Letifov, som spiller Meinhards bulgarske venn Adrian. Begge er for meg fullstendig ukjente fra før, bortsett fra at Letifov var tilstede i Tromsø og entret scenen sammen med regissør Grisebach da filmen ble utropt som vinner på TIFFs avslutningsseremoni lørdag.
Ifølge imdb har ingen av de noen andre roller fra tidligere, men hvorvidt det stemmer vet jeg ikke. Neumann syns jeg gir et bra menneskelig portrett av en mann på søken etter noe, mens Letifov er vanskeligere å bedømme, men er på det jevne.
Som sagt en fin film på en del områder, men jeg personlig kjedet meg litt. Historien fenger meg ikke tilstrekkelig, og rollekarakterene engasjerer meg for lite. Landskapet er betagende nok, men filmen føles for lang med sine 2 timer, og uten den nødvendige fremdriften. Tempoet er rolig og filmen tar seg god tid. Litt rotete dialog etter min oppfatning og noe vansker med å komme skikkelig inn i handlingen.
Ikke kjenner jeg til heller det historiske forholdet mellom Tyskland og Bulgaria, noe som later til å være en av årsakene til de store kulturelle stridighetene. Noe varierende skuespill, men med nyanserte og antagelig realistiske skildringer, i en film som også kan sees som en kommentar til et splittet og fragmentert Europa, med den tidløse og universelle tematikken fremmedfrykt.
KORTFILM-ANBEFALINGER FRA FFN – FILM FRA NORD
Under TIFF onsdag og søndag så jeg også noen kortfilmer som jeg her ønsker å løfte fram.
I FFN-kortfilmprogrammene (Shorts) som på to visninger til sammen bestod av 10 kortfilmer på mellom 4-30 minutter hver, var det kun to av filmene jeg likte, som jeg er glad jeg har sett, og derfor skal de nevnes. De to bør du se hvis sjansen byr seg.
Fra Shorts 1:
I WILL ALWAYS LOVE YOU, KINGEN (Internasj. tittel: I Will Always Love You, Conny)
Sverige, 2017, 30min. Regi: Amanda Kernell Terningkast 4 (opprinnelig 3, men etter å ha tenkt over den fortjener den en firer)
30 minutter langt svensk drama om 20 år gamle Conny, som har stukket fra kjæresten som nettopp har født et barn. I iskalde omgivelser i et lite bortglemt nordsvensk tettsted må han søke tilgivelse.
Veldig enkel historie, men også tilstrekkelig pent og menneskelig, og med en hovedrollekarakter som har noe over seg som både gjør han avstøtende og tiltrekkende. En fin liten halvtime.
Filmen vant TIFFs pris “Tromsøpalmen”, for beste film fra FFN-programmet (bildet, prisen mottas av representant fra produksjonsselskap).
Fra Shorts 3:
KILLING GRANDMA (Orig. tittel: Döda farmor)
Sverige, 2017, 21min. Regi: Lars Persson
Terningkast 5 Pressefoto fra tiff.no
En burlesk og mørk komedie om et i bunn alvorlig tema, liv og død, presentert med en miks av lun, ironisk, mørk og lett farselignende humor, som traff veldig godt.
Det er 90-årene og to 10 år gamle jenter trener for dataspillturneringen QuakeCon. Når de motstridende må tilbringe tid sammen med den ene jentas bestemor som bor på et grått aldershjem, oppdager de at hun er ei livlig gammel dame med krutt i kjeften og et sterkt ønske. Å dø! Veldig fornøyelig humor og “gamla” (kult spilt av Gunvor Pontèn, veteran med 89 filmroller ifølge imdb) er bare beint fram artig!
Regissør Lars Persson (fra Luleå) har tidligere laget flere kortfilmer jeg syns er bra og underholdende, som “Bröder i midnattssol”, 2016, med bl.a. Lennart Jähkel, og “Radioamatören”, 2015. Den røde tråden i flere av kortfilmene hans er temaer hvor han med ironi og snev av humor fanger små og tragiske øyeblikk i livet. Selv har han uttalt til P4 Norrbotten/SverigesRadio at “Killing Grandma” til dels handler om spørsmålet om det er rett å få aktiv dødshjelp.
Foto: Björkland Creative / svenskfilmdatabas.se
De 21 minuttene “Killing Grandma” varte veide opp for at de tre kortfilmene som ble vist først var, vel, svake, for å være snill i munnen. De øvrige: Villdyr, Norge, 10min (innspilt i Lofoten. Kabelvåg? Brukbar, helt til en tåpelig slutt som er alt for åpen for tolkning, om en guttunge som er tiltrukket av bestevennen, 1/6); River is nothing, Russland, 29min (så gørr kjedelig at jeg ikke gadd følge med og tok blikket unna skjermen, 1/6), Undersyn, Norge, 16min (Grusom film om en snekker som begynner å få synet svekket, vagger rundt i hårete baris, grynter, ser syner, og er bare ekkel, 1/6).
Dokumentar-visningen FFN: Doc 1 som jeg så lørdag bestod av tre kort-dokumentarer.
Naboer. Norge, 2018, 40min, om ei dame i en bygård i Oslo som har dødd, men som ingen egentlig kjente, var litt interessant. Hvordan huskes en person av naboene, når de har hatt lite eller ingen kontakt med hverandre? Ikke nybrottsarbeid dette, og noe flatt, men likevel godt severdig. Denne kunne gjerne vært sendt på TV (3/6). Elektro. Norge, 2018, 16 min. Regissøren ser på sin egen utvikling fra skolealder og frem til den han har blitt. Noen OK betraktninger, men stort sett uinteressant handling egentlig og veldig grå og søvning fortellerstemme (2/6). Under two skies. Finland, 2017, 13 min. En samisk kvinne bosatt i Helsinki lengter mot nord, mens samboeren ikke vil dit. Gørrkjedelig (1/6).
Terningkast-tabellen TIFF 2018:
6: CALL ME BY YOUR NAME (Italia/Fr.rike/USA)
5: LUCKY (Tyskland)
5: BURNOUT (Marokko/Norge)
5: UT AV INTET (USA)
5: SAVNET (Russland)
5: FRA BALKONGEN (Norge)
5: TEAM HURRICANE (Danmark)
5: PARKERT (Norge)
4: THE FLORIDA PROJECT (USA)
4: BRIGHT NIGHTS (Tyskland / Norge)
4: THE DEEP (Island)
4: RENT-A-CAT (Japan)
4: KILLING JESUS (Colombia)
3: VIOLETA AT LAST (Costa Rica/Mexico)
3: WESTERN (Tyskland/Bulgaria/Østerrike)
3: CITY OF GHOSTS: RAQQA (USA)
2: FFN: SHORTS 1 (Nor/Sve/Fin/Rus)
Ikke satt karakter på: Reinventing Marvin, The Nile Hilton Incident, og ikke samlet karakter for FFN: Doc 1 og FFN: Shorts 3.
TIFF, Filmfestivalen i Tromsø, ble offisielt avsluttet lørdag kveld med den amerikanske THE FLORIDA PROJECT, men festivalen ruller videre også hele søndag.
Drama/dramakomedie, USA, 2017, 1t 55m
Regi: Sean Baker
Med: Willem Dafoe, Brooklynn Prince, Bria Vinaite, Valeria Cotto, m. fl.
Avslutningsfilm på #TIFF18, sett på kino på Kulturhuset
Norgespremiere på ordinær kino 9. februar
The Florida Project er en velspilt, fargesprakende, morsom og småkul rølpete film, med små barn i de viktigste hovedrollene (!), som samtidig gir oss et tankevekkende, sterkt og rørende innblikk i skyggesidene av det moderne USA. Imidlertid har filmen sine mangler i form av å være både litt lettbeint og hul, selv om den også oppleves som befriende og naturlig i stilen, og fanger oppmerksomheten gjennom de snaue to timene.
For det er vanskelig å ta blikket vekk fra det iøynefallende bakteppet handlingen er lagt mot; et slitent neonkitchy glorete motell i solfylte Florida. Beboerne på motellet som drives som et slags leilighetskompleks ledet av den vennlige men også autoritære Bobby (Willem Dafoe) lever på livets skyggeside under trange kår på motellet, noe som tydelig poengteres av omgivelsene rundt. Motellet ligger nemlig kun en billedlig formulert armlengdes avstand unna Disney World (Vistnok skal filmens tittel selvsagt spille på nettopp det. “The Florida Project” var nemlig en tidlig arbeidstittel under planleggingen av Disney World. Kilde: imdb), og nabolaget består av en salig miks av lignende lavstandardbolig-komplekser, og digre forlystelsesaktiviteter.
På motellet møter vi tre barn i 6-årsalderen, deriblant den frislupne og utstrakt livsglade Moonee, som lever sammen med den svært unge, dagdrivende og vanskeligstilte hipstermoren Halley, som sliter med å få endene til å møtes. De to er filmens to mest sentrale karakterer, men også Moonees to nærmeste venner, gutten Scooty, som også er en skikkelig ramp i likhet med venninnen, samt den mer sjenerte nabolagsjenta Jancey og mødrene deres, stifter vi bekjentskap med.
Motellets bestyrer Bobby er en annen sentral skikkelse, en mann som både har omsorg for beboerne han har ansvaret for, men også setter hardt mot hardt når betalingen av leien uteblir. Willem Dafoe gjør en veldig solid rolleprestasjon som motellmanageren, og viser så absolutt at han kan mer enn å spille halvgærning eller actionroller.
Nykommer Bria Vinaite i rollen som Moonees mor er ganske spektakulær. Halley er pønkete, en hipster, hustler, whatever, uten tro på autoriteter og sin egen lykkes smed, hun er ei kruttønne og ei brannbombe. Usympatisk er bare forbokstaven, men fanken, jeg digger rollefiguren. Kanskje muligens fordi jeg da jeg så filmen nesten umiddelbart fikk en feeling av Britney Spears. Ikke at jeg nødvendigvis digger Britney, men hun er show, og likheten slo meg. Morsomt var det da etter filmen å lese at Britney faktisk var påtenkt rollen Vinaite fikk i The Florida Project, noe jeg faktisk ikke har vært klar over.
Hovedrollene er det imidlertid ungene som spiller. Brooklynn Prince heter den lille jenta som spiller Moonee, noe hun gjør på utsøkt overbevisende vis. Moonee er selvsagt et resultat av en ikke bare tilsynelatende alt for fri oppdragelse, men om moren for oss fremstår som horete og respektløs, så elsker Moonee henne. Sammen lever de altså under trange kår, men Moonee kunne ikke hatt det bedre. Så lenge hun får vandre fritt rundt i nabolaget sammen med Scooty og Jancey og gjøre rampestreker og ugang, banne og være veslevoksne, har hun det som plommen i egget. Hun smiler. Til alt. Nesten.
Her skal det også sies at Christopher Rivera som spiller Scooty også gjør en glimrende prestasjon. Gode barneinstruktører har iallefall denne filmen nytt meget godt av, for ungene imponerer med sin naturlige væremåte for det meste. Moonees humør er muligens litt for “der oppe” syns jeg, men som sagt, så skyldes vel det en veldig fri oppdragelse. Ungene er både direkte ufyselige og ufordragelige til tider, men de er samtidig utrolig søte og underholdende der de smyger seg rundt og finner på stadig nye spennende ting, tigger penger til is, er frekke og småsnakker om alt mulig.
Filmen retter blant annet et søkelys på forholdene mennesker med vanskelig økonomi lever under i frihetens hjemland, og hvordan de økonomiske vanskelighetene resulterer i ulike skjebner, både for de ansvarlige og de helt uskyldige; barna. Det er også et ikke ubetydelig element av “white trash” over The Florida Project, som tilfører filmen et kledelig rebellsk uttrykk. Filmen kunne fort gått i klisjèfella å fremstille fattigdommen som grå og jævlig, men der har istedet regissør Baker gått motsatt vei, ved å gjennom barnas løssluppenhet satt opp mot det lite glamorøse bakteppet likevel effektivt fått fram poenget, de er fattige eller i beste fall lever under trange forhold.
The Florida Project er slett ikke en ueffen film, som jeg definitivt kommer til å se om igjen på plate eller nett, likevel føler jeg den mangler en del på både det å skape skikkelig sympati med flere av rollefigurene, og på handling. Den blir for lett og for lite dramatisk.
Noe The Florida Project derimot med glans fungerer som, er en tidsreisemaskin for et voksent publikum, tilbake til de aaah så bekymringsløse barneår, da livet var fullt av muligheter og nye eventyr ventet bak hvert et hjørne og lukket dør.
♥ ♥ ♥ ♥ – –
Alle fotos fra The Florida Project: Pressebilder fra tiff.no
Lørdagsmenyen min startet med den islandske filmen “Dypet” (Djùpid / The Deep) fra 2012, før det ble tre dokumentar-kortfilmer satt sammen til en filmvisning. Visningen av “The Deep” gikk på Kulturhuset, og salen som er Tromsøs største i antall sitteplasser, et sted rundt 700 inkludert galleriet over salen, var fullsatt til siste sete! Imponerende for en film som faktisk er fem år gammel.
DYPET anbefaler jeg absolutt, men ettersom filmen er fra 2012 gidder jeg ikke skrive noe lengre anmeldelse av den. Handlingen er basert på virkelige hendelser i 1984 om en fiskeskøyte som havarerte utenfor Vestmannaøyene på Island. 5 mann druknet eller frøs ihjel i det iskalde havet, mens èn av mannskapet på mirakuløst vis overlevde etter minst 6 timer i havet, men velberget på land tvilte folk på historien hans og man startet å utrede hvordan han kunne overleve.
Regien er ved velkjente Baltasar Kormakur, og har flere kjente islandske skuespillere på rollelista, deriblant Olafur Darri Olafsson (hovedrollen i Trapped/Innestengt) som spiller hovedrollen som den overlevende Gulli. Filmen er velspilt, havariet midtsjøs dramatisk og isende kaldt, skuespillet er godt, noe bra scenografi, men filmen mangler endel på det følelsesmessige for å bygge opp forholdet til folkene vi treffer, men har noen rørende scener mot slutten. Terningkast 4 syns jeg passer godt på Djùpid, som føyer seg inn i rekka av veldig gode filmer fra Island.
Før THE FLORIDA PROJECT startet var det TIFFs årlige prisutdeling, med totalt 7 priser. Hovedprisen, Aurora Award, gikk til den tyske filmen “Western” av regissør Valerie Grisebach, som var til stede og mottok prisen, som den eneste av de 7 vinnerne. Grisebach smilte fra øre til øre mens hun overøste publikum, Tromsø og TIFF med ros og takk.
Regissøren av filmen som fikk publikumsprisen var gjest på TIFF, men japanske Naoko Ogagami (som sa for et par dager siden at hun aldri hadde hørt om Tromsø før hun ble invitert av TIFF, haha, men allerede ønsket hun seg tilbake flere ganger) hadde reist fra Tromsø tidligere på dagen, og fikk ikke dermed sjøl ta imot prisen for filmen “Close-Knit”, som blant annet har strikking og transpersoner blant tematikken sin! Kanskje får jeg sett denne filmen på ekstravisningen som er satt opp mandag.
Ellers var det Ole Giæver som gav en ellers tørr prisutdeling litt humor da han som jurymedlem og prisutdeler leste opp vinneren av Tromsøpalmen, som er prisen for beste kort- eller dokumentarfilm fra FFN-kategorien. Alt foregår på engelsk (hvis ikke hadde ikke vitsen vært noe vits..), så da Giæver dro en liten spøk først og skulle “hente seg inn igjen” med utdelingen sa han “lets get serious…. from joke to revolver, as we say in Norway”. Og fikk den reaksjonen han fisket etter fra salen 😉 “Welcome to Tromsø comic club”, fortsatt han. Den svenske kortfilmen “I will always love you, Conny” (I will always love you, Kingen) som jeg så tidligere i uka ble vinneren. Forsåvidt greit, det er en brukbar halvtimeslang film med en hovedrolleinnehaver som samtidig virker både avstøtende og sjarmerende, og temaer som forholdsforviklinger og fødsel, alt kledd i 30 minusgrader i nordsvensk landskap. Prisen ble mottatt av en representant fra et av produksjonsselskapene.
Av de 7 vinnerene var hele 5 av filmene regissert av kvinnelig regissør, mens bare 2 mannlige regissører vant. Likestilling? Hallo…! 😉
Les også de andre bloggpostene med filmanmeldelser/omtaler fra årets TIFF:
6: CALL ME BY YOUR NAME (Italia/Fr.rike/USA)
5: LUCKY (Tyskland)
5: UT AV INTET (USA)
5: SAVNET (Russland)
5: TEAM HURRICANE (Danmark)
5: BURNOUT (Marokko)
5: FRA BALKONGEN (Norge)
5: PARKERT (Norge)
4: THE FLORIDA PROJECT (USA)
4: BRIGHT NIGHTS (Tyskland / Norge)
4: THE DEEP (Island)
4: RENT-A-CAT (Japan)
4: KILLING JESUS (Colombia)
3: VIOLETA AT LAST (Costa Rica/Mexico)
3: CITY OF GHOSTS: RAQQA (USA)
2: FFN: SHORTS 1 (Nor/Sve/Fin/Rus)
Ikke satt karakter på: Reinventing Marvin, The Nile Hilton Incident, FFN: Doc 1
På TIFF:
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no
Filmanmeldelser av “LUCKY”, “UT AV INTET” (Aus dem nichts), “PARKERT”, OG “FRA BALKONGEN”
Fredagen under årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) ble en dag med mange glimrende filmopplevelser, både på og utenfor kinoskjermene! Undertegnede hadde fem filmer på timeplanen, og rakk også innom å få overvært besøket av Oscar-vinner Asif Kapadia, som i 2016 fikk Oscar for beste dokumentar for filmen om Amy Whitehouse.
Publisert lørdag 20. januar, 11:00, oppdatert 21. januar
VIOLETA AT LAST (Costa Rica/Mexico, drama/dramakomedie, 2017) var den første filmen ut på fredag, men jeg var alt for trøtt klokka 9 om mårran til å henge skikkelig med på filmen. Urutinert der, unge Grønli, urutinert. Filmen starter imidlertid sjarmerende nok, og lar oss stifte bekjentskap med den nyskilte Violeta, som i en alder av 72 har blitt alene etter nesten 50 års ekteskap. Barna hennes vil at hun skal selge eiendommen og huset som er i dårlig forfatning, og flytte inn hos dem, men den driftige dama har ingen planer om å stues bort.
Istedet vil hun omgjøre huset sitt til et gjestehus bare hun får ordnet med penger, putre med hagen og gå på svømmetreninger. Når en mann leier rom hos henne har både familien og vennene hennes problemer med å akseptere at Violeta vil gå sine egne veier, og problemer melder seg på andre plan.
Filmen er rolig og laidback, og gir oss ei koselig eldre dame, i en historie med både humor og livsvisdom. Violeta viser at selv om en er over 70 har livet fortsatt mye å by på. Filmen vises ikke flere ganger på TIFF, og det spørs vel om denne dukker opp i norsk distribusjon noe sted, men se den gjerne hvis du kan, den er litt småsjarmerende (av det jeg så, datt ut noen ganger…). TERNINGKAST 3.
LUCKY
Drama/mørk dramakomedie, USA, 2017, 1t 28m
Regi: John Carroll Lynch
Med: Harry Dean Stanton, David Lynch, Tom Skerrit, med flere
Sett på kino (Fokus 1) under TIFF18. Lucky har norsk ordinær kinopremiere i februar.
90 år gamle Lucky bor alene i utkanten av en gudsforlatt ørkenby et ikke navngitt sted i statene. Han har sine daglige rutiner som følges, og helsa hans er faktisk langt fra ille, selv om han røyker som en skorstein og er tynn som et beinrangel. Lucky er en ganske gretten gubbe sånn egentlig, men folkene han møter på den daglige ruten sin innom butikken, kroen og puben liker han, og lytter når Lucky har noe å melde, selv om det som regel mest er frekke slengbemerkninger.
Grov i kjeften er han og, og har tilsynelatende alltid en liten grovis av en kommentar på lur, noe som skaper stor stemning blant seerne. Publikum på TIFF hørtes iallefall ut til å like det vi fikk servert.
Etter at han en dag får et uventet illebefinnende hjemme begynner han imidlertid å tenke over sin egen dødelighet og legger på sett og vis ut på en siste åndelige reise.
Filmen introduserer oss for et personlighetsgalleri med flere skrudde og morsomme figurer, som blant annet en bekjent av Lucky som er sjokkert over at skilpadda hans har planlagt og gjennomført en forsvinning.
Det er en gjennomgående tilbakelent og rolig stemning over filmen, uten at den mister snerten sin av den grunn, skjønt den litt countryinspirerte, litt farseaktig-inspirerte og litt “up-beat-aktige” musikken, som passer perfekt som lydspor til filmens herlig karikerte miljø, gir en flott kontrast til den nevnte rolige tilbakelente stilen i filmen, som også på mange måter låner fra teateret når det gjelder tilnærming til scener rollekarakterer og dialog. Og det funker.
Rollen som Lucky fylles med perfeksjon av den ikoniske Harry Dean Stanton, som døde i september 2017 i en alder av 91 år. Lucky står dermed også som en hyllest til den smått kultlegendariske skuespilleren, som briljerer i det som må være karrierens beste rolle?
En solid anbefaling.
PARKERT
(Festivaltittel FFN: Parkert, hvor FFN betyr Film Fra Nord, som er en programkategori på TIFF
Dokumentar/biografi, Norge, 2018, 1t 5m
Regi: Fredrik Mortensen
Sett på kino (Verdensteatret) under TIFF18. Kommer også på vanlig kino i Tromsø f.o.m. 22. januar og på VT i februar.
Per “Parkèr” Andreassen hadde alle muligheter til å gjøre hva han ville ut av livet sitt. Etter å ha eksperimentert med harde narkotiske stoffer i sine yngre dager, ble han gradvis en av Tromsø bys og Nord-Norges mest beryktede og avskydde kriminelle. Ruset på amfetamin var Per “Parkèr” gjennom over 40 år en av byens løse fugler, til stor plage og frykt både for vektere, butikkansatte og andre rundt seg.
Alle som enten har vokst opp i, bodd i, eller hatt nær tilknytning til Tromsø over tid har vel en eller gang hørt om myten Per “parker”. Han var forhatt og avskydd blant mange, grunnet sine utagerende handlinger gjort i ruspåvirket tilstand.
I denne drøyt timeslange dokumentarfilmen tar regissør Fredrik Mortensen oss med på et nært møte med Per “parker” gjennom hans siste leveår, i et forsøk på å forklare mennesket bak masken. Vi er med på rusleturer med Per gjennom byen, til gamle trakter i Tromsdalen, på sørsjetèen, samt andre steder i Tromsø som har hatt betydning for han, mens han reflekterer over sin kriminelle karriere med anger og tanker om fortiden. Vi treffer på personer som har sine historier om han, og gjennom arkivmateriale tegnes det et noe nyansert bilde av han.
“Parkert” har både humor og litt alvor, og fremstår faktisk som et ganske rørende portrett om en i grunn jævlig type, som også hadde sine menneskelige sider.
Rørende, som når han åpent forteller om den gode hjelpen han gjennom mange år fikk på blant annet Åsgård sykehus, som er et psykiatrisk sykehus i Tromsø, og når han angrer på det livet han har ført og ikke legger skylda på noen andre enn seg selv. Rørende, som når han forteller inn i kamera hva byen har betydd for han, og om hvor høyt han satte moren sin. Filmen viser også noe av den sære personen han var, den aggressive, vanskelige og voldelige Per, men også den omtenksomme og gode Per. Det er komplekst.
Selv husker jeg aldri noen nærkontakt med han, annet enn at jeg allerede i tidlig alder hørte om denne Per “parker” og galskapen hans, så filmen fremstår for min del som et portrett av en kar som kom skeivt ut i ung alder, og aldri kom på den rette sti igjen. Filmen skjuler på ingen måter hans mørke og dystre fortid, selv om den også føles litt som et polert inntrykk enkelte ganger.
At Per var fra Senja var forresten noe jeg ikke visste, og jada, vi fikk selvsagt svaret på hvor han fikk kallenavnet sitt fra.
Per “Parker” Andreassen døde i februar 2015.
UT AV INTET
Orig. tittel: Aus dem nichts / internasj. tittel: In The Fade
Drama/krim/thriller, Tyskland, 2017, 1 t 36m
Regi: Fatih Akin
Med: Diane Kruger m.fl.
Sett på kino (Kulturhuset) under TIFF18. Ordinær Norgespremiere i februar.
Diane Kruger med enorm rolleprestasjon i denne tyske Golden Globe-vinneren, som både er et tradisjonelt drama om terror og død, et rettsdrama, en hevnthriller og en kjærlighetshistorie.
Tyske Katja (Diane Kruger i sin første tyskspråklige film) får livet sitt brått snudd på hodet når hennes ektemann Nuri som er kurdisk og deres 6 år gamle sønn blir drept og revet i småbiter av en bombe plantet av høyreekstreme. Nuris bakgrunn som kurdisk settes raskt i sammenheng med terrorhandlingen, og politiets arbeid resulterer med at to mistenkte bringes for rettssak.
Katja slites hardt og settes på mange prøvelser, men mest av alt har hun problemer med å forstå det meningsløse angrepet, og hun vil ha rettferdighet og hevn for enhver pris.
Det er mange kraftige scener i “Ut av intet”, selv for hardbarkede filmpublikummere, og det bygges raskt opp en avsky mot de nynazistiske kreftene og en voldsom sympati for Katja. Virkelige nynazistiske angrep og påfølgende rettssaker er brukt som inspirasjonskilde for filmen.
Diane Kruger leverer en gjennomgående strålende skildring av en mor i sorg og hennes brennende ønske om å få straffet de skyldige.
“Ut av intet” føles litt som tre ulike filmer satt sammen til en helhet som sitter som støpt. Det som begynner som en kjærlighetshistorie utvikler seg underveis i filmen til å bli et drama om terror og grufulle handlinger, et rettsdrama og en hevndrevet spenningsthriller.
Filmens regissør setter fokus på fiendebildet mange i Europa har, hvor muslimsk bakgrunn automatisk genererer et trusselbilde for ekstreme grupper.
“Ut av intet” er et intenst og etterhvert mørkt drama som opprører og engasjerer, og som med sitt klimaks lagt til bildeskjønne omgivelser i Hellas (tror jeg det er, poenget er vakre omgivelser) effektivt treffer.
En kraftpakke av en film!
FRA BALKONGEN
Dokumentar (?), Norge, 2017, 1t 24m
Regi: Ole Giæver
Med: Ole Giæver, Marte M. Solem
Sett på kino (Hålogaland Teater) på TIFF18. Filmen har gått på kino i 2017, og finnes på nett for digital leie
“Fra balkongen” er en underfundig film om mange av livets små og store spørsmål, om trangen til å bli sett og om å kjenne følelser. Det er en film av, med og om den Oslo-bosatte regissøren og familiemannen Ole Giæver fra Tromsø.
Eller som han fortalte da han introduserte filmen for publikum på Hålogaland Teater i samtale med filmprofessor Anne Gjelsvik fra NTNU, “Fra balkongen er egentlig ikke en film om mæ, men om dæ”, sa en smilende Giæver, og pekte ut mot publikum i salen.
Det har han nok også mye rett i. Et av målene hans med filmen har vært å få publikum til å føle at de er med på en reise de er en del av selv, forklarte han (fritt etter hukommelsen min), blant annet ved hjelp av de mange små hverdagslige øyeblikkene som gir høy gjenkjennelsesfaktor.
Nettopp der scorer Ole fra balkongen sin.
Filmen er uansett selvsagt også om Ole Giæver, og hans ønske om å bli sett, og ved hjelp av filmmediet å bli synlig.
Fra balkongen sin i Oslo skuer han ellers utover verden, og reflekterer over essensielle og mer trivielle spørsmål rundt livet. Gjennom et år lar Giæver oss komme nært innpå seg og familien sin, og gjennom masse arkivmateriale fra sin egen ungdomstid og oppvekst trekker han linjer og sammenligninger.
Giæver benytter seg av en rekke ulike filmteknikker og fortellergrep, som inkluderer både personlige arkivklipp av seg selv og familie og venner, dagligdagse hendelser i hjemmet, animasjon og det jeg liker å kalle “strektegninger”, sistnevnte et filmmatisk billedspråk jeg aldri har likt, men det står for meg som den store positive overraskelsen at nettopp den biten var filmens aller morsomste lille detalj. Til publikum før filmen utdypte Ole om hvorfor filmen var satt slik sammen, et grep som ble gjort for å billedliggjøre idèer som ikke er mulig å gjennomføre i den virkelige verden.
I dokumentarisk velkjent stil bruker filmen også nyhetsmateriale og gamle videoklipp. Ikke alt av det var like lekkert midlt sagt, jeg fant for eksempel et klipp med massegraver og lik nokså malplassert. Et par av scenene med de små barna hans føltes muligens også en smule for utleverende, men der poengterte Giæver før visningen at han og samboeren Marte, som er med i filmen, hadde vært bevissste på hvor nært de ville eller ikke ville gå på barna. Så er da også det stort sett det eneste jeg har å utsette på filmen.
For Giævers stil er gjennomført både leken og reflekterende, munter og lettbeint, og ved å flette sammen de ulike billedspråkene og filmstilene såpass naturlig, samt bruke humor, fremstår “Fra balkongen” som en melankolsk og fornøyelig opplevelse.
Dette var morsomt! Fra balkongen er nemlig en veldig positiv overraskelse.
PS: Ja forresten, Ole nevnte også sitt engelske favorittlag i fotball. Digg! Og jammen fikk vi også et morsomt gjensyn med broren Morten, som en gang i tida spilte fotball hos TIL 😉
FILM TALKS OG FILMSNAKK
På fredagens tette program fant jeg likevel åpning for å stikke innom Kulturhusets foajè, der TIFF i samarbeid med nettmagasinet Montages hver dag har “Film Talks” eller filmprat på godt norsk, med Montages-redaktør Karsten Meinich som ordstyrer og intervjuer, og med en som regel aktuell regissør som gjest.
Asif Kapadia (t.v.) i samtale med Karsten Meinich (delvis skjult bak kamerastativ). Foto: Lars JG
Denne fredagen var det celebert besøk av ingen ringere enn den britiske regissøren Asif Kapadia, som i 2016 fikk Oscar for beste dokumentarfilm, for filmen “Amy”, som har vært vist på TIFF.
Regissøren som har indiske røtter, og som også har deltatt på andre filmtilstelninger under oppholdet i Tromsø, er også kjent for filmer som The Warrior (2001) og Senna (Dok., 2010), og holder for tiden på med å gjøre ferdig dokumentarfilm om fotball-legenden Diego Maradona. Han har faktisk også regissert et par episoder av Netflix-serien Mindhunter fra 2017.
Kapadia fortalte blant annet om hvordan filmen “Amy” om den avdøde artisten Amy Winehouse ble til, gjennom mange og lange samtaler med personer som stod artisten nær, og ved hjelp av eksklusivt arkivmateriale.
Kapadia sa at han før han begynte å lage filmen ikke hadde noe forhold til musikken hennes, og at han aldri hadde møtt henne mens hun levde, og han la ut om hvordan menneskene rundt Winehouse var skeptisk til alt av media sin måte å fremstille artistens ettermæle. “Amy” ble derfor et utrolig nært og personlig portrett.
Veldig interessant å se og høre en halvtimes tid på Asif Kapadia var det ihvertfall.
Fra scenen snakket Ole Giæver om Fra balkongen, her sammen med Anne Gjelsvik fra NTNU. Foto: Lars JG
Regissørbesøk var det altså også før visningen av filmen FRA BALKONGEN, der regissør Ole Giæver og innleder Anne Gjelsvik, professor i filmvitenskap ved NTNU, kort diskuterte og snakket i omlag 15 minutter om Giævers film og prosjekter. Lærerikt det også om Ole Giævers måte å bruke filmmediet på, samt at det gav morsom input om filmen vi skulle se.
Publikum likte forøvrig filmen godt virket det som.
Les også de andre bloggpostene med filmanmeldelser/omtaler fra årets TIFF:
6: CALL ME BY YOUR NAME (Italia/Fr.rike/USA)
5: LUCKY (Tyskland)
5: UT AV INTET (USA)
5: SAVNET (Russland)
5: TEAM HURRICANE (Danmark)
5: BURNOUT (Marokko)
5: FRA BALKONGEN (Norge)
5: PARKERT (Norge)
4: BRIGHT NIGHTS (Tyskland / Norge)
4: RENT-A-CAT (Japan)
4: KILLING JESUS (Colombia)
3: VIOLETA AT LAST (Costa Rica/Mexico)
3: CITY OF GHOSTS: RAQQA (USA)
2: FFN: SHORTS 1 (Nor/Sve/Fin/Rus)
Ikke satt karakter på: Reinventing Marvin, The Nile Hilton Incident
På TIFF:
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no
Har du synspunkter om filmene eller annet relevant, hyl ut i kommentarfeltet! 😉
Torsdag var jeg forhindret fra å se filmer på dagtid (nei det ble ikke en øl for mye på presse- og Arthaus-festen kvelden i forveien tenk! Men hadde jobb), og kveldsfilmene var enten ikke så interessante for min del, ikke mulig å få billett til lengre, eller med alt for sen start.
Imidlertid valgte jeg å gå på visningen av THE NILE HILTON INCIDENT (2017) som startet like etter “barne-TV-tid”, men den var ikke det store for mitt vedkommende.
Svenske Fares Fares (bra skuespiller) spiller hovedrollen i den for det meste arabiskspråklige politithrilleren med handling fra Kairo i 2011 i perioden like før den egyptiske revolusjonen. Jeg hadde på forhånd sett traileren og syns ikke den virket så lovende, og jeg falt desverre ut av handlingen. Men jeg hørte andre nevne etter filmen at de syns det var spennende, og det er den vel forsåvidt, jeg bare gadd ikke henge med. Det kan også nevnes at salen var fylt til randen av publikum. Slikt er uansett morsomt å se.
Men TIFF er mer enn bare filmvisninger. Det skjer også mye spennende utenom visningssalene.
For eksempel “Film Talks”, “Filmprat”, i foajèen på Kulturhuset hvor det hver dag fra tirsdag til lørdag klokka 16:30 er en halvtimes seanse hvor redaktør Karsten Meinich fra filmnettmagasinet Montages får besøk av (i hovedsak) regissører som gjester festivalen.
Filmpraten filmes og legges også ut på tiff.no og montages.no. Blant annet har Erik Poppe gjestet Filmprat og snakket om filmen om Per Fugelli tidligere i uka, og fredag kommer Oscar-vinner Asif Kapadia som gjest. Kapadia fikk Oscar i 2016 for beste dokumentar (Amy, fra 2015).
Regissør Naoko Ogigami og Montages-redaktør Karsten Meinich på Kulturhuset.
Ettersom jeg valgte en rolig TIFF-torsdag var det fint å stikke innom dagens filmprat, der Meinich denne gangen hadde den japanske regissøren Naoko Ogigami som gjest.
Ogigami har fire filmer på årets festival, og samtalen dreide seg naturligvis i all hovedsak om de filmene, blant annet dramakomedien RENT-A-CAT (2012) som jeg så onsdag, og som er en sjarmerende liten film om en ung kvinne som leier ut katter til ensomme personer hun møter. Før torsdagens Film Talks startet snakket jeg noen ord med Karsten, som anbefalte Ogigamis film CLOSE-KNIT, som er en film hvor strikking (!) har en sentral rolle. Under intervjuet fortalte den japanske regissøren en del om nettopp den filmen ettersom det er en ny film fra 2017, mens de tre andre TIFF-filmene hennes er fra 2006, -07 og -12. Får jeg plass til det på lørdag ser jeg kanskje Close-Knit da.
Les også de andre bloggpostene med filmanmeldelser/omtaler fra årets TIFF:
Dansk fargeeksplosjon og dynamitt i Team Hurricane, og underhodende og tankevekkende samfunnsrefs i norsk-marokkanske Burnout.
Onsdag er en morsom filmfestivaldag.
Især for den som har invitasjoner både til Press Party på Ølhallen og Arthaus sin fest på Bastard. Jaggu er det bra man har fått seg slik en samfunnsstatus at man kan elte seg blant filmfiffen 😉 Jaja, vi skal nå la det ligge og heller fokusere på film.
Onsdagens meny for undertegnede gav mye underholdning. Først dansk fargedynamitt, deretter japansk katteutleie, før det ble norsk-marokkansk pulserende storbydrama. Plass til kortfilmprogram ble det også, men TIFFs FFN: Shorts 1 var en seig opplevelse. Please tell your friends osv, manet film fra nord-ansvarlige hos TIFF før kortfilmvisningen startet. Desverre blir det denne gang ingen anbefalinger herfra når det gjelder “Shorts 1”, men jeg har plottet inn kortfilmprogrammet “Shorts 3” også senere i uka, og har stor tro på de filmene.
Du deilige danske hvilken eksplosjon av farger, pulserende soundtrack og “Lukas Moodysson-meets-Julie Andem-goes wild”-opplevelse den danske filmen Team Hurricane er!
Om jeg skal kalle Team Hurricane for en dokumentar, dokudrama eller oppvekstdrama vet jeg ikke helt. Kanskje er det litt av alt?
Muligens er jeg ikke helt på sporet, men denne, hva skal jeg kalle det (?), ungdomsopprørsfilmen slash coming-of-age-beretningen fra Danmark gir meg klare assosiasjoner til arbeid signert svenske Lukas Moodysson representert ved blant annet Fucking Åmål, og Julie Andems “Skam”, samt diverse andre svenske ungdomsfilmer når det gjelder form, uttrykk og handling, mens det på andre områder representerer noe nærmest helt nytt og uprøvd.
For Team Hurricane, som tar oss tett innpå en punkete jentegjeng i Københavnsområdet, er et fargesprakende ungdomsporterett uten sidestykke, det er et feministisk verk som jeg sjelden eller aldri før har sett like sterkt uttrykt, og det har et soundtrack, altså filmmusikk, som griper tak i meg fra første stund, koser og rister meg og ikke slipper tak før rulleteksten overtar skjermen.
Handlingen er derimot ikke allverdens, men det betyr ikke så mye, for dette er ikke en type film hvor noe må skje. Gjennom en periode følger vi en mer eller mindre punkete jentegjeng i 15-16-årsalderen eller deromkring gjennom en tid der den lokale ungdomsklubben deres skal nedlegges. Vi får tette møter med jentene, hvor de avslører sine innerste tanker, drømmer, og intime historier. Vi er flue på veggen når jentene snakker typisk jentesnakk seg imellom, når de forteller om hvordan de (noen av de) føler seg alene og utenfor, mangelen på det å bli sett og forstått, når de bare er helt stille, og så mye mere.
Filmstilen til regissør Annika Berg har jeg egentlig ikke et dekkende ord for. Den er spesiell, til tider sær, og den er suggerende. Det er kanskje den filmen med det sterkeste jentefokuset jeg har sett. Det er på en måte Julie Andems Skam-jenteverden som kvesses skarpere, samtidig som det gjennom kornete bilder, montasjer og en leken og løs filmteknikk føles som både litt burlesk, tiltrekkende og ungdommelig.
Filmen er i første rekke designet som en hyllest til både det kvinnelige crew foran og bak kamera, men også til jenter og kvinner blant publikum, men jammen er den en dynamisk opplevelse også for oss gutter.
Team Hurricane har siden verdenspremieren i et litt bortgjemt sideprogram på festivalen i Venezia også slitt med tilgjengeligheten. Selv om filmen nylig ble nominert som en av årets beste danske filmer (Bodil-prisen), har det vært svært få visninger av filmen i hjemlandet. Du kommer ikke til å se Team Hurricane på norske kinoer heller (sannynsligvis ikke), med mindre du får med deg visnigen på TIFF torsdag eller fredag. Skulle du derimot komme over denne snodige boblende perlen et sted bør du benytte sjansen til å få sett den.
På noen områder er den litt merkelig og sær etter min smak, men er full av humor og nære øyeblikk også.
Norsk premiere på TIFF. Får trolig ordinær kinodistribusjon også.
Den marokkanske filmen BURNOUT var en veldig positiv overraskelse, hvor vi tas med inn i bymiljøet i Casablanca i Marokko, i en film som kaster lys på et ifølge regissøren utbrent marokkansk samfunn, hvor vi i filmen møter noen mennesker hvis liv og skjebner flettes sammen.
I Burnout gir regissør Lakhmari sin realistiske skildring av den marokkanske metropolen og tar opp en rekke viktige sosiale problemer som pedofili, ungdomskriminalitet, voldtekt, barnearbeid, abort, prostitusjon, impotens, ensomhet og utbrenthet.
Fra den fattige delen av Casablanca følger vi Ayoub, en ung skopusser som arbeider for å kjøpe en protese til sin funksjonshemmede mor. På et skopussingsoppdrag møter Ayoub, Jad, en bitter og utbrent rikmannssønn fra overklassen, som skrinla drømmene om å bli racerbilsjåfør til fordel for overtakelse av farens bedrift. Jad er midt oppi en eksistensiell krise og er i ferd med å skille seg fra kona, Ines, en gallerikuratør som på sin side er besatt av å låne et maleri laget av Abbas Saladi. På et nytt skopussingsoppdrag treffer Ayoub, Aida, en ung medisinstudent som kjemper for å passe inn i middelklassen. Aida lever et dobbeltliv og finansierer studiene ved å jobbe som luksusprostituert.
Gjennom disse parallelle historiene som flettes sammen viser Lakhmari hvordan befolkningen i Marokko lever i totalt separate verdener, men at det likevel er store likheter blant de forskjellige miljøene når barrierene mellom dem brytes.
Filmen føles mest som et vestlig krimspenningsdrama, og er i besittelse av et driv og en intensitet som gjør dette til en både interessant, provoserende og til tider veldig underholdende skildring fra dagens Marokko, hvor sosiale og økonomiske forhold spiller stor rolle for rollefigurenes liv i samme by. Filmen er i tillegg til å være en slik jeg ser det, løselig spenningsdrama, også i følge regissør Lakhmari som introduserte filmen for de fremmøtte på Fokus kino, et sterkt kritisk blikk på det marokkanske samfunnet, med tanke på kvinners plass, samt politiske stridsemner. Regissøren fortalte om at krefter i hjemlandet har forsøkt å stoppe filmen, og at han bevisst har ønsket å skape en film som vil utløse debatt.
Filmen er i utganspunkte i sin hovedsak rettet mot et marokkansk publikum, men denne filmen som er kjemisk fri for mange sterotypiske Marokko-klisjeer som ørken, kameler og slikt, fungerer helt utmerket også for et norskt publikum.
Det er en type film som for å sammenligne leder tankene mine litt inn på den norske dramafilmen “Hawaii, Oslo”, hvor vi gjennom både alvor, humor og dramatiske hendelser får se flere historier veves sammen når veier krysses. Burnout har et noe kjedelig midtparti, men er i sum en pulserende spenningsfilm som absolutt kan anbefales. Skuespillerprestasjonene er også solid over så og si hele linja, kun noen av de mindre birollene er svake. Særlig de fire avbildet på filmposteren er gode i sine roller.
Til stede for å introdusere filmen for de fremmøtte på TIFF-vinsingen var regissør Nour Eddine Lakhmari, som forøvrig også behersker norsk, to av filmens kvinnelige skuespillere, Sarah Perles (rollen som hovedrollen Aida) og Jessica Mompiou (birolle, ikke på filmposterbildet), samt filmens norske produsent og filmmusikk-komponist (komponist Øystein Boassen er til og med fra Tromsø fikk vi vite). I samtale med festivalsjef Martha Otte utdypte Lakhmari litt før visningen startet om hva vi hadde i vente; en film som handler mye om medmenneskelighet, eller mangelen på det.
Regissør Lakhmari, skuespillerene Sarah Perles og Jessica Mompiou i samtale med a’ filmfestivalmor sjøl, festivalsjef Martha Otte. På bildet ses også en av filmens norske produsenter. Foto: LJG.
ØVRIG PÅ TIFF ONSDAG
Onsdag så jeg også den japanske lettbeinte dramakomedien RENT-A-CAT (Regi: Naoki Ogigami), som handler om en ung og enslig japansk kvinne som er omgitt av katter og som leier ut katter til ensomme mennesker, mens huns forsøker å sortere livet sitT. Filmen har sine morsomme, farseaktige og lettere ironiske sider, men er også litt plagsom på den måten at noen scener går igjen og igjen, og at midtpartiet er noe tungtgående.
Filmen som er fra 2012 er en søt, koselig og underfundig liten film, med en sympatisk hovedrolleinnehaver samt biroller, og hvor frasen reeeentaaa-aaa-ne-ko-neko-neko kommer til å sette seg på hjernen (faktisk innbiller jeg meg å ha sett denne filmen før uten å riktig huske det…). Det holder iallefall akkurat til terningkast 4.
Kortfilmprogrammet FFN: Shorts 1 (Film Fra Nord: Kortfilmprogram 1) som betsår av 6 kortfilmer var en skuffelse. 5 av 6, eller iallefall 4 av 6, var skuffende, og samlet sett blir det terningkast 2. Her er en rask gjennomgang.
MOBIL: Svolværværingen Truls Krane Meby sin 10 minutter lange film handler om en syrisk flyktning i Svolvær som får en urovekkende telefonsamtale fra moren som er på flukt. Og den historien fortelles ved å filme Svolværs “skyline”, det vil si hustak og fjellet i bakgrunnen, mens vi overhører noen telefonsamtaler. Jaha… (2/6)
FROM BEYOND THE GRAVE MY GRANDFATHER TOLD ME WHY I AM ALIVE TODAY: Hei, Otso (regissøren)! Du klarte ikke å lage en enda lengre tittel på den 4 minutter lange finske filmen nei? En historie hvor regissørens bestefar indirekte forteller hvorfor barnebarnet er i live, billedliggjort gjenom et karrig og nitrist billedspråk. Likevel er dette Short 1 sin nest beste kortfilm, hvor opplevelsen løftes betraktelig av at regissøren var tilstede og introduserte filmen med å si at “takk for at jeg fikk komme hit, og når dere ser filmen skjønner dere hvorfor jeg er så glad for å være her idag” (2/6).
TELEPHONE: 25 minutter lang grå og meningsløs sovemedisin fra en russisk gruve der en mann lengter hjem. For meg uforståelig handling. Huff. Og huttetu. Jeg hvilte med overlegg øynene her (1/6).
KOMETEN: Etter den russiske tristessen var øynene på tur ned, og desverre ble den 11 minutter lange svenske Kometen ingen energiboozt. To flyktninger vil inn i Sverige etter å ha flyktet fra blant annet forfølgelse av homofile, sier programomtalen. Viktig tema, men jeg hang ikke med.
WAKE UP ELENA WAKE UP: Superironisk tittel, ettersom jeg ikke engang husker å ha sett dette 5 minutters svensk-norsk-samiske verket…
I WILL ALWAYS LOVE YOU, KINGEN: 30 minutter langt svensk drama om 20 år gamle Conny, som har stukket fra kjæresten som nettopp har født et barn. I iskalde omgivelser i et lite bortglemt nordsvensk tettsted må han søke tilgivelse. Veldig enkel historie, men også tilstrekkelig pent og menneskelig. Denne er fin å få med seg, men desverre må man gjennom 55 minutter før “I Will always love you, Conny” gir en fin avrunding (3/6).
Call Me By Your Name var verdt ventetida, og er definitivt en av de absolutte toppfilmer fra filmåret 2017.
Dag to av filmfestivalen i Tromsø (TIFF) bød på filmen som i januar ifjor ble overøst med superlativer etter Sundance-festivalen i Utah, USA, og siden har gått sin seiersgang på en rekke filmfestivaler. Filmen fikk nylig Golden Globe-nominasjoner, og det er ventet at det også blir noen nominasjoner til Oscar.
FILMANMELDELSE
CALL ME BY YOUR NAME
Drama, Italia/USA, 2017, 2t 12m
Regi: Luca Guadagnino
Med: Timotèe Chalamet, Armie Hammer, Michael Stuhlbarg, Amira Casar, med flere.
Sett på kino på TIFF, Kulturhuset (fullsatt sal).
Aktuell: Mulig Oscar-kandidat, nylig nominert til Golden Globe, Sundance-favoritt 2017 og på de fleste filmkritikeres topplister fra filmåret 2017. Har Norgespremiere senere i januar. Terningkast 6 fra FilmMagasinet, toppkarakter (4 av 4 stjerner) hos det høyt ansette filmkritikernettstedetet rogerebert.com.
På IMDB har filmen et snitt på skyhøye 8,4/10 basert på over 26 000 stemmer pdd.
På TIFF:
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no
Noe som isåfall er filmen vel fortjent, for regissør Luca Guadagnino sitt mesterlige verk er en delikat, emosjonell og følsom film, om mangefassetert romanser, vennskap og kjærlighet. Og kunst. Mye kunst. Samt et frodig og høyst levende bakteppe.
At filmen i seg selv er et lite utsøkt stykke filmatisk kunstverk er åpenbart, så blander da også Guadagnino lidenskapen for kunst og klassisk musikk på en lekker måte inn i en fortelling omsvøpt av het nord-italiensk 80-tallssommer, formelig dynket i sol, sensualitet og en forbløffende og fantastisk locations. Det nord-italienske småbylivet, den landlige villaen og nærheten til det blå middelhavet er, i mangel på et bedre norsk ord, breathtaking (som vel i og for seg betyr fantastisk etc, men det engelske uttrykket setter en god label på filmens nydelige bakteppe). Filmen er naturligvis en romantisk kjærlighetsberetning først og fremst, men den romatiserer så absolutt også landskapet den er lagt til.
Call Me By Your Name er i tillegg til å være en film med et veldig velskrevet manus og utmerket regi også en fryd for øyet visuelt, og gir oss tre skuespillerprestasjoner fra øverste hylle. Timothèe Chalamet (fylte 22 i desember), Armie Hammer og ikke minst Michael Stuhlbarg gjør fremragende rolleprestasjoner. Trioen som spiller henholdsvis tenåringssønn og klassisk musikk-spire, kunststudent, og far, arkeolog og kunsthistoriker, fremviser et bredt register av følelser.
I Call me By Your Name tas vi med til et sted i Nord-Italia sommeren 1983. 17 år gamle Elio (Timothèe Chalamet) nyter rolige sommerdager sammen med familien i den luksuriøse villaen fra 1600-tallet, og fordyper seg i bøker og pianospilling. Faren (Michael Stahlbarg) er professor, arkeolog og kunsthistoriker som har spesialisert seg på gresk-romerske skulpturer. Familien tilbringer sommerene i herskapshuset, og hver sommer inviterer faren en av studentene sine til å tilbringe halvannen måned hos dem. Årets gjest er den amerikanske studenten Oliver, en selvsikker og godt likt student i anslagsvis midten eller slutten av 20-årene.
Den amerikanske kunststudentens både småfrekke, freidige og sympatiske væremåte sjarmerer Elio, og uten at noe røpes skal vi selvsagt iløpet av noen sommeruker oppleve at et nært vennskap mellom Elio og Oliver oppstår. Gjennom sykkelturer i landlige sommerlige omgivelser, bading i sjø, hemmelige oaser og antikke bassenger, knyttes sterke bånd. Elio som så langt i livet har brukt det meste av tiden sin på å fordype seg i bøker og kunnskap, og klassisk musikk, lærer om sider ved seg selv han tidligere ikke har fått utforsket.
Det blir en dampende sommer.
Hadde det bare ikke vært for at året er 1983, og at den slags relasjoner vistnok helst skulle holdes i det skjulte.
Med dette som utgangspunkt har Guadagnino komponert en film som fremstår både som en varm familiefortelling, visuelt er nydelig å hvile øyet på, og en mangefassetert beretning om kjærlighet, hvor regissøren behandler temaet både med stor omtanke og varsomhet, og lar oss komme nært innpå særlig Elio. Dessuten vil filmen også kunne passe inn i kategorien coming-of-age-filmer, såkalte oppvekstskildringer.
Det er mye klassisk musikk i filmen, både fremført på pianoet, og som en del av soundtracket. Blandet sammen med typeriktige og velkjente 80-tallsfavoritter gir filmens iørefallende vakre toner en ekstra dimensjon til filmopplevelsen.
En opplevelse som må jeg få legge til er som skapt for å nytes på det store lerretet. Eller kinoskjerm da, for å være mer presis. Det kinematografiske er utsøkt satt sammen. Både når det gjelder det lekre estetiske bakteppet og lyd. Filmens foto er eksepsjonelt godt, og likeså er koloritten av et fargespekter som formelig males ut over skjermen underveis.
Elio imponerer Oliver med pianoet
Jeg har allerede nevnt skuespillerinnsatsen som er Oscar-nominasjoner verdige, og som forhåpentligvis også får nominasjoner. Samspillet dem imellom sitter også som støpt, og det føles både ekte og troverdig.
Timotèe Chalamet spiller rollen som den lengtende og selvsagt sympatiske, sjarmerende, men også litt typiske tenåringsgutten Elio. Og for en jobb han gjør. Chalamet kler rollen som Elio til fingerspissen, og viser et imponerende spekter av både mimikk, trekk, kroppsbeherskelse og evnen til å fremføre ektefølt dialog. Samtidig som Elio er litt småcocky til å begynne med ovenfor Oliver nyanseres bildet av han, og han fremstår som også sårbar. Som i en av filmens viktigste vendinger, når Oliver spør Elio om det er noe han ikke vet eller kan.
Chalamets motspiller i rollen som Oliver fylles av Armie Hammer, som både kan oppleves som utpreget sympatisk og karismatisk, men også litt småarrogant som Oliver. Filmen lar oss ikke komme like tett på og bli like godt kjent med Hammers rollefigur som med Chalamets, imidlertid er det ikke noe å utsette på Hammers rolletolkning og utførelse. Når det gjelder relasjonen mellom Oliver og Elio kan det sikkert sies og utdypes mye. Noen vil kunne bli overrasket over hvordan gnisten tennes, noe som her ikke kan sies mer om uten å avsløre for mye, eller synes at man kunne trukket noen deler lengre?
Det må vel være lov å si at de er ganske så behagelige å se på også… Breathtaking, vil nok mange mene, eller pustfrarøvende (takk for det ordet, FilmMagasinet :D).
Armie Hammer og Timotèe Chalamet
Så var det faren. Den überhyggelige og flotte faren, Mr Perlman. Michael Stuhlbarg gjør nemlig en hjertevarm og nydelig rolle, og fyller rollefiguren og omgivelsene med glede og varme i nær sagt hver en scene han er med i. Faktisk er det lenge siden jeg har sett at – og ytterst sjelden det – på film tegnes et så gjennomført flott manns- og farsportrett på film som den rollen Stuhlbarg på eksellent vis fyller med all sin tyngde og kraft. Nå er det selvsagt manus som har bestemt at rollekarakteren professor Perlman skal fremstå slik, men likefullt er det Stuhlbarg som med all sin karisma nailer rollen mesterlig. Om noen fortjener birolle-Oscarnominasjonen (og statuetten) er det han.
Call Me By Your Names definitive mest nydelige emosjonelle mellommenneskelige øyeblikk er det nettopp faren som står i sentrum i, mot filmens slutt i en samtale med Elio. Det er en tårepressescene, utført på mesterlig og nøye tilmålt vis.
Det som hindrer Call Me By Your Name fra å sprenge karakterskalaen er en litt lang innledning, en litt for tilbakelent stil tidvis hvor det ikke skjer så mye. Det er imidlertid vanskelig å kritisere filmen for så mye annet, da den maler et bilde av livet, som jo som kjent ikke alltid verken går slik en håper eller vil, men som fyller en med visdom gjennom de opplevelser man deler med andre. Egentlig syns jeg filmen har noe ørlite uforløst, og at terningkast 5 hadde føltes mest riktig, men det blir for kjipt å gi trekk. Skuespillerprestasjoner, foto og scenografisk holder det i massevis.
Call Me By Your name er ikke først og fremst en gledesspreder av en film, selv om den sprer mye berusende glede underveis, for den er både øm og trist, på et vis. I sum blir Call Me By Your Name så fordømrade vakkert, og et estetisk smakfullt øyedrops som så absolutt anbefales å nyte.
CALL ME BY YOUR NAME HAR ORDINÆR NORSK KINOPREMIERE 26. JANUAR
Tirsdagens tre utvalgte filmer på Tromsø internasjonale filmfestival bestod for Filmhjertes del av tysk, italiensk/amerikansk og fransk drama.
Først ut var den tyske filmen BRIGHT NIGHTS, hvor store deler av filmen (så godt som hele) er innspilt i Troms fylke. Tilstede på visningen på Hålogaland Teater var også regissør Thomas Arslan, som kort introduserte filmen for publikum, og etterpå snakket om filmen og svarte på spørsmål fra de gjenværende i salen og TIFFs intervjuer og Verdensteatret-leder Sveinung Wålengen, i en omlag 10-15 minutter lang seanse. Som alltid var det interessant å høre regissørens svar og tanker rundt filmen, slik man noen ganger får etter festivalfilmer.
BRIGHT NIGHTS (Norsk tittel: Lyse netter)
Original tittel: Helle Nächte. Drama, Tyskland/Norge, 2017, tysk og engelsk tale, 1t 26m
Regi/manus: Thomas Arslan
Sett på kino på TIFF, Hålogaland Teater
Regissør Arsland ble nominert til Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin for “Bright Nights”
Med sin handling i helhet lagt til Troms fylke, hvor filmen ble spilt inn i 2016, er vi innom både Tromsø, E8 i Lavangsdalen, Nordkjosbotn, Målselvsenteret (!), grusveier og fjell i nordfylket, grønne frodige områder i indre Troms, samt mye karakteristisk nordnorsk sommer og vegetasjon, gir filmen først og fremst en ustyrtelig fascinerende og super reklame for Troms. Jaggu er det et fylke med et spektakulært landskap vi har her nord.
I Bright Nights handler det om en tysk far, Michael, og hans 14 år gamle sønn Luis, som ikke har hatt noe særlig kontakt. Når Michaels far og Luis sin bestefar dør, reiser de likevel sammen til begravelsen i Nord-Norge, hvor den avdøde bodde. Etter begravelsen foreslår faren at de skal bli værende litt i Nord-Norge, for å knytte tettere bånd, noe sønnen motvillig går med på.
Og dermed bærer det avgårde langs landeveien og til skogs, via bildeskjønne campingplassser ved sjøen, og ut i Guds frodige natur. Jeg skal raskt innrømme at jeg syns det er snasent og morsomt å se den tyske historien utspilles i nordnorsk drakt i Troms, som virkelig får vist seg fram i all sin sommerlige prakt.
Foto: Marco Kruger / semerfilm.no
Desverre er det også naturen som blir filmens ankepunkt. Eller ikke direkte. For det skjer fryktelig lite av handling, hvor det meste baserer seg på de små pinlige øyeblikkene i bilen, stillheten dem imellom, og små og større konfrontasjoner (og mange klisjèer). Noen små interessant møter langs turen piffer opp litt, men svinner likevel hen. Til å begyne med er nettopp dette ganske så bra som promiss for filmen, men når det samme repeteres blir man lei til slutt av de mange scenene av en bil i bevegelse. Særlig en scene langs en grusvei opp til fjells, hvor det i flere minutter utelukkende er filmet ut frontruta mens bilen tar oss fremover mot en stadig mer tåkelagt fjellheim blir for sært.
Regissør Arslan fikk spørsmål fra salen etter visningen angående om filmen bevist ville romantisere det nordnorske landskapet for å skape økt interesse i Tyskland, som er et Nord-Norge- og Norge-elskende folkeslag. Arslan forklarte, som best han kunne ihvertfall på et ustødig engelsk, at de hadde vært nøye med å ikke gå for langt på det området, før han la ut om hvorfor nettopp landskapet og naturen spilte en så viktig rolle for filmen.
Poenget med det, samt de mange bilscenene, er å vise hvordan far og sønn på en måte er stuck med hverandre, litt som i et klaustrofobisk lukket lite rom hvor de må forholde seg til hverandre, uten de forstyrrelser fra omgivelsene som det ville vært om filmens handling var lagt til en by, for eksempel. Det funker også til en viss grad.
Imidlertid blir det alt for mye roadmovie, i ordets rette betydning. Jeg elsker å være med på kjøretur, for all del, men det er mye vei, veldig mye vei, vi skal være med på i løpet av filmens knappe halvannen times spilletid. Vi skjønner at far har en lang vei å gå…
Forøvrig er filmen en samproduksjon mellom Tyskland og Norge, hvor blant annet det (nord)norske produksjonsselskapet Mer Film er involvert, og regissøren berettet litt om hvorfor han landet på å legge handlingen til Troms, fordi han har kontakter i Nord-Norge.
Skuespillerne i de to hovedrollene gjør en solid jobb, særlig unge Tristan Göbel, som spiller sønnen, mens Georg Friedrich som spiller faren gjør en troverdig rollefigur han også, om enn noe kjedeligere.
Men når vi snakker troverdig, hvem pokkern legger ut på en tre dagers fottur i marka ikledd stive dongeribukser? LOL.
Soundtracket i Bright Nights består av mye drømmelignende komposisjoner fra Ola Fløttum, noe som bidrar til å løfte inntrykket, for det ikke bare føles som, filmen er nemlig veldig uforløst og historien er flat, likevel er det på flere måter en fin film, med et far-sønn-forhold som knirker. Jeg likte filmen mer enn jeg ikke likte den, men jeg skal ikke underkjenne muligheten for at mine røtter i fylket har noe å si for nettopp det.
Uansett, jeg syns det var en grei film som kan anbefales å se. Mest på grunn av Troms.
ØVRIG TIFF-STOFF
Tirsdag så jeg også CALL ME BY YOUR NAME og den franske filmen REINVENTING MARVIN. Bred omtale av Call Me By Your Name finner du i en egen bloggpost her på filmhjerte.blogg.no, mens Reinventing Marvin har jeg ikke rukket eller giddet å skrive om. Når man sitter på kino hele dagen vettu, så må noe passere ellers 😉 Jeg kan imidlertid si at sistnevnte film er OK, og er en historie om oppvekst, troen på seg selv og å få oppreisning. Kanskje rekker jeg å presse ut en omtale iløpet av uka, eller når/hvis filmen settes opp på norsk ordinær kino.
—
Lyse Netter-regissør Thomas Arslan og TIFFs Sveinung Wålengen på scenen etter visningen av filmen. Foto: LJG
TIFF-KJENDIS-O-METER TIRSDAG
Hiho, kjendis- og starstruck som man vel er (…eh, nei, men jeg syns dette var et småhumoristisk påfunn for å skape litt…blogghumor), her er dagens filmfolk som ble observert i bybildet eller på kinoene tirsdag.
1. Thomas Arslan, tysk Gullbjørn-nominert regissør
2. Birger Vestmo, filmanmelder for NRK
3. Sigurd Kornelius Lakseide, ung lokal skuespillerspire, aktuell bl.a. i “Den 12. Mann” der han hadde en liten birolle da han rodde “Jan Baalsrud” i båt over fjorden og avleverte han med replikken “Alt for Norge” 😉 (Forøvrig også såvidt innom i “Bright Nights”, men jeg så han ikke der før på rulleteksten. Forresten, i og med at han vel bor i byen er det jo ikke så veeeeldig rart at han er ute og trør)
4. Karsten Meinich, redaktør for filmnettstedet Montages.no (kjendis? vel, vel)
5. Sveinung Wålengen, TIFF-intervjuer og leder for Verdensteatret kino og Cinemateket i Tromsø (kjendis og kjendis fru blom..)
6. Hanna Karlberg, nordnorsk (tror jeg) skuespiller med birolle i “Bright Nights”, som var med regissør Arslan på scenen før filmstart (…og som jeg aldri hadde hørt om fra før btw ;p)
Mandag morgen gikk startskuddet for den 28. utgaven av TIFF – Tromsø International Film Festival. For undertegnedes del bød dagen på tre filmer, med kickoff klokka 11.30, og siste film ferdig 00.35!
På TIFF:
Lars Jørgen Grønli
tlf 950-23-181
filmhjerte @ 1337 . no
Først på Filmhjertes timeplan stod den colombianske hevnthrilleren KILLING JESUS på Fokus kino, før det etter en meget kort spasertur over gata til Kulturhuset ble en fullstendig annen type film; dokumentaren CITY OF GHOSTS: RAQQA. Senere mandag kveld etter jobb gikk turen tilbake til Fokus og visningen av den russiske Golden Globe-nominerte dramafilmen SAVNET (Loveless / Nelyubov).
Mandag aften var også tid for festivalens åpningsseremoni, men da var jeg på jobb, så jeg sier som han Oluf sa i en annen sammenheng en gang, fritt omskrevet; den gjir vi hæl**** i 😉 Og ikke gadd kulturministeren å komme nordover heller, hun var vist så fryktelig opptatt ble det først meldt….før Kulturdepartementet rykket ut og sa hun måtte droppe Tromsø-tur pga sykdom. God bedring.
Her er iallefall vurderingene av mandagens tre bivånede filmer.
KILLING JESUS
Original tittel: Matar A Jesús
Colombia / Argentina, 2017, 1t 35 m
Regi: Laura Mora Ortega
Fokus Kino, Tromsø, sal 3
Killing Jesus ble en annen type film enn jeg hadde sett for meg, for muligens har nok TIFFs pressebilde og programomtale satt meg litt på feil tanker. Den colombianske filmen var nemlig ingen typisk hevnthriller eller thriller i det hele tatt, men derimot et drama, med et vist spenningsmoment i seg.
Filmens plott er såre enkelt. Fotografistudenten Lita blir vitne til at faren hennes blir drept under et plutselig overfall, og hun får et glimt av den unge drapsmannen. Politiet står uten noen særlige ledetråder og nedprioriterer saken, men når Lita en kveld på byen tilfeldigvis kjenner igjen det hun mener er morderen innleder hun et farlig vennskap med han i sin jakt på hevn, og kaller seg Paula. Med millionbyen Medellin som bakteppe tas vi med til byens mange ulike områder.
Historien i filmen og skuespillet er vel litt så som så. Natasha Jaramillo i rollen som Lita/Paula spiller godt og har noe ekstra ved seg både i utstråling og spill, men han som spiller “Jesus” imponerte meg ikke. Handlingen i filmen er altså ikke det store, men en mildt sagt spektakulært, vilt og smått eksotisk location og miljø er det som bærer filmen. Filmen er satt tidsmessig til tida før jul, noe som ved noen tilfeller gir et fantastisk lysskue over byen, og i tillegg dras vi inn i den tidligere “kokainhovedstadens” pulserende natteliv, skumle bakgater og åpne vyer, tidvis akkompagnert av typeriktig søramerikanske toner. Det gjør Killing Jesus til et litt fascinerende skue, samtidig som filmen tegner et bilde av gateliv og kriminalitet i Colombias nest største by.
Desverre er dog ikke manus og handling riktig interessant nok, det er for stillegående og litt for kjedelig, selv om filmen vistnok også bygger på personlige erfaringer regissør Laura Ortega gjorde da hennes egen far ble drept. Jeg havner iallefall på terningkast 4.
♥ ♥ ♥ ♥ – –
* KILLING JESUS vises også onsdag kl 11 og fredag kl 22.30 på Fokus 1
CITY OF GHOSTS: RAQQA
Dokumentar, USA, 2017, 1t 32 m
Regi: Matthew Heineman
Kulturhuset, Tromsø
Regissør Heinemans forrige film, Cartel Land, om meksikanske narkokarteller, vant tre Emmy-priser og ble nominert til Oscar i 2015. Denne gang tar han oss med til Syria, og den betente krigen der. En gruppe menn kjent under navnet RBSS, Raqqa is being slaugthered silently, tar opp kampen mot ISIS gjennom å gi verden ekte nyheter og rapporter fra hjembyen Raqqa ved hjelp av Facebook og internett, som motsvar mot terrororganisasjonens propaganda.
Filmen viser hvordan mennene setter livet på spill i sin kamp mot ISIS, hvordan de selv lever på flukt, og inneholder flere inntrykk til ettertanke. Vi får blant annet se hvordan terrorgruppen rekruterer selv små barn og hjernevasker de, og at ingen midler skys i deres kamp for hva det nå enn er de tror på.
Det er ingen tvil om at menneskene bak RBSS er modige og djerve i kampen sin for å få ut fakta, men historien om de blir i denne dokumentaren for lite interessant presentert. At arbeidet deres er viktig og ærbart er det ingen tvil om, men for publikum å se at mennene sitter på et hotellrom og poster oppdateringer på sosiale medier blir fort trøttende i lengden. Det blir desverre for langtekkelig og av varierende kvalitet, selv om de sterke bildene fra krigshandlingene setter spor etter seg. En nesten litt drømmende intro og avrunding på filmen er fint filmet, og må nevnes. Alt i alt en film som er greit å få med seg og som setter søkelyset på en veldig viktig kamp.
♥ ♥ ♥ – – –
* City Of Ghosts: Raqqa vises også tirsdag 17:30 og torsdag 13.15 på hhv HT og VT.
SAVNET
Internasj. tiitel / orig. tittel: Loveless / Nelyubov
Drama, Russland, 2017, 2t 07m
Regi: Andrey Zvyagintsev
Norsk premiere under TIFF. Vist med norske tekster
Fokus Kino, Tromsø, sal 1
Den russiske dramafilmen Savnet, fra regissøren bak Oscar-nominerte “Leviathan” (2015), tar oss med til et kaldt og empatiløst Russland, hvor vi i motsetning til flere andre russiske filmer jeg har sett tas med inn i de mer velstående samfunnslag, det vil si, øvre middelklasse eller deromkring.
Historien i Savnet sirkler rundt Zhenja (Maryana Spivak) og Boris (Aleksey Rosin), et ungt par som står midt oppi en bitter skilsmisse. Som så ofte i slike forhold er det verken han eller hun som er den store taperen, men den midt i mellom. De begge har nemlig innledet nye forhold, men deres 12 år gamle sønn, Aljosha, blir neglisjert. Ingen av de to, ihvertfall ikke mor, ser ut til å bry seg det minste om sønnen. Han er barnet ingen vil ha.
Aljosha får en kveld en hjerteskjærende opplevelse, da han overhører en krangel mellom foreldrene, og en dag er han bare plutselig borte. Politiet foretar seg ikke stort, men en storstilt frivillig leteaksjon iverksettes, og de to foreldrene må samarbeide og prøve å legge ned kampvåpnene seg imellom.
Savnet tar seg god tid, kanskje litt for god tid noen ganger, men blir likevel ikke kjedelig. Et soundtrack som tidvis minner litt om toner fra skrekkfilmer og thrillere bidrar til å gi en intensitet som løfter filmen framover. Filmen hvis norske tittel kun henspiller på det faktum at gutten får status som nettopp savnet, har en langt mer interessant engelsk tittel; Loveless.
For det er virkelig nettopp der hele filmens premiss ligger. Det er et velstående og moderne russisk samfunn vi tas med inn i, men det er bitende kaldt, ganske så empatiløst og uten varme og kjærlighet. Og hvorfor forsvant han? Var det fordi han følte seg uønsket, eller var også forsvinningen en filmatisk billedliggjøring på at det ikke var plass til gutten, så derfor ble han borte?
Foreldrenes, særlig morens, manglende omsorg og interesse for sønnen, inntil han forsvinner, er hjerterått. Faren Boris, spilt av tydeligvis Russlands svar på vår egen Henrik Rafaelsen (“Thelma”, “Frikjent”), ja de ligner i såvel utseende i denne filmen som i fakter og væremåte på skjermen, er en noe mer likanes type enn den sleipe mora. Her skal tillegges at begge to, mor og far i filmen, serverer godt spill, og at også birollene er velspilte.
Savnet, som ble vist med norske undertekster (hyggelig overraskelse, vanligvis på TIFF er det engelsk teksting på ikke-engelskspråklig film), er ikke en komfortabel film, men byr opp til mye russisk sosialrealisme på sitt kaldeste. Det er gjennomført grått og dystert, etterhvert et stort mysterium, men ikke absolutt fritt for håp. De to foreldrenes nye flammer bidrar med det tidvis.
Jeg ble positivt overrasket over Savnet. Kanskje mest fordi filmen på flere måter ikke føltes som den type film jeg gjerne forbinder med russisk film. Handlingen har selvsagt forankring i russisk levesett, men er likevel ganske universell. Hovedpersonene lever ikke under karrige kår, og nettopp det syns jeg var litt som et friskt pust, i en historie som naturligvis er tragisk.
Savnet / Loveless var Golden Globe-nominert i klassen for beste ikke-engeslkspråklige film, og er en av ni filmer som er shortlistet for årets Oscar (fem av de ni blir Oscar-nominerte). Savnet får ordinær norsk kinopremiere 26. januar.
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
* Savnet vises også onsdag kl 15.15 (Fokus1), fredag kl 20 (F1 og 5) og søndag kl 20.30 (F2 og 3)
