I serien som følger livet på innsiden, og utsiden, av den nordengelske fotballklubben Sunderland fikk vi i sesong 1 som ble sluppet i desember 2018 bli med klubben gjennom den mildt sagt turbulente 2017/18-sesongen etter at de rykket ned fra Premier League. Klubbens soleklare mål var å rykke rett opp igjen, men istedet endte sesongen på nivå to med et nytt og sjokkerende nedrykk til League One, eller nivå tre.
Der befinner Sunderland seg fortsatt, og i sesong 2 av Netflix sin serie om Sunderland skal vi nok en gang følge klubben gjennom en ny vanskelig sesong hvor vi kommer tett på klubbledere, spillere, frivillige, ansatte i klubben, og supportere. I sesong 2 av «Sunderland `Til I Die» følger vi klubbens desperate kamp sesongen 2018/19 for å rykke opp igjen til Championship (Nivå to).
Selv om jeg aldri har hatt noe forhold til Sunderland (Liverpool er som kjent mitt lag) er serien (basert på sesong 1) en fotballdokumentar jeg satte pris på og ble veldig underholdt av. Vi fikk være med på signeringer av spillere, innsyn i hvordan klubben drives, og fikk et innblikk i hverdagen til både spillere og supportere, samt se hvor mye klubben betyr for lokalmiljøet i en by der fotball er “alt”. Fansens pasjon for klubben og hvordan deres lidenskapelige forhold til Sunderland blir både en “frelse og forbannelse” for dem er noe av det serien har fått godt fram.
Mange fans av motstanderlag har naturlig nok godtet seg litt ekstra over Netflix-serien, og sesong 2 blir intet unntak, bare spør fans av Charlton ;p
Jeg har ikke sett sesong 2 såklart siden den ikke er sluppet ennå, men 1. april – neida det er ingen aprilsspøk – blir det endelig litt “ny” fotball å se i disse tider hvor fotballabstinensen er tiltagende. For tilhengere av engelsk fotball også under Premier League-nivå er «Sunderland `Til i Die» en fascinerende fotballdokumentar. 1. april benker ihvertfall jeg meg foran den firkantede skjermen, klar for litt fotballdramatikk. I disse tider tar man det man får av engelsk fotball 😉
(«Sunderland `Til I Die» sesong 1 kan sees på Netflix nå, sesong 2 slippes onsdag 1. april)
“Børning Junior” i NRKs nye «Rådebank»! I disse tider når du sitter hjemme og trenger noe å fylle dagene med kan NRK Nett-TV sin helt nye norske ungdomsdramaserie «Rådebank» hjelpe å slå ihjel noen timer.
TV-SERIEOMTALE: RÅDEBANK Hva: Ungdomsdrama, Norge, 2020, sesong 1, 8 episoder Hvor: NRK TV på tv.nrk.no Hvem: Odin Waage, Kasper Dølplads Antonsen, Matthew Santos, Sjur Vatne Brean, Mathilde Thomine Storm, Anders T. Andersen, Fridtjov Såheim, Amalie Sporsheim, Maja E. Christiansen, Fabian Tapia, Ola Otnes, m. fl.
Serieskaper: Linn-Jeanette Kyed
Regi: Daniel Fahre
Den norske dramaserien er nemlig på kun 8 episoder på ca 25 minutter hver, og er en ungdomsserie som strekker seg også godt utenfor målgruppa. Hele serien ligger nå ute på NRK TV (nett-tv), og skal også sendes etterhvert på lineær vanlig TV.
«Rådebank» er inspirert av virkelige hendelser fra rånermiljøet i Bø, Notodden og Ulefoss, og følger en vennegjeng i 17-20-årsalderen i rånermiljøet i Bø i Telemark, eller hva pokkern fylket heter nå til dags.
20 år gamle Glenn-Tore, eller seff bare GT som han kalles i gjengen, er råneren gutta ser opp til og damene vil ha. Men alt han vil er å få eksen sin tilbake.
Rå og ekte dramaserie om rånere fra Bø, slår NRK fast i programomtalen.
Og det skal jeg gi statskanalen rett i. For serien som starter ganske lystig, fartsfull og lettbeint svinger etterhvert inn i mørkere gater. Det er en serie som skildrer et lite utforsket miljø i film og serie, det såkalte rånermiljøet, et miljø jeg på ingen måte har inngående kjennskjaper til, men serien byr på flere, vil jeg jo tro, “erke”typer innen sjangeren rånere.
Vi har GT selv, som jobber på verksted og er bilmekkeren fremfor alle, Nilsen (selvsagt har vi en rollefigur som kun tituleres ved etternavn) som er den typiske stereotype råner, “riskokeren” (som han selv omtaler seg i en scene) Kim som snart fyller 18, et par eksosryper, den skoleflinke eksen, og så Sivert da som er GTs bestevenn og sikkert verdens mest sympatiske type.
For når GTs tøffe image slår sprekker og kjærlighetssorgen tar overhånd, får GT erfare at vennskap ikke er noe man bare kan ta for gitt. For GT er som kjent mann han, og menn syter ikke og snakker ikke om ting når livet går i utforbakke. Istedet risikerer han å føkke opp for både seg selv og alle andre.
I «Rådebank» (som vistnok er et begrep som har med bilmotor å gjøre…?) blir det fokus på vennskap, rånerromantikk og kjærlighetssorg.
Og mye råning. Det er wunderbaumer i hopetall, rosa terninger, festing, drekking, puling, road trips, diskusjoner om hva som smaker mest piss av Red Bull, Monster, Burn og Battery (til opplysning liker jeg alle tre førstnevnte, men ikke Battery…) – og selvsagt blir det møter med stedets politi (som er en smule satire over, hehe), men også de mange etiske dilemmaene rånerne må ta stilling til er blant seriens sterkeste kort.
I hovedrollen gjør Odin Waage, som vi blant annet husker fra «Øyenvitne», en strålende tolkning av GT, og slik jeg ser det hele tiden leverer troverdig. Han balanserer også perfekt i rollen mellom å være sympatisk og kjekk, til å oppføre seg som en drittsekk. Følelsesregisteret han spiller på er også ganske bra og ektefølt. Kan han vise anger og vil de rundt han være der når han trenger de som mest?
Noen scener i de siste episodene av serien trykker på de emosjonelle knappene, både når det kommer til vennskap og det å gå videre i livet, og er med på å løfte helheten, selv om den ikke gir noe nytt og usett.
I birollene leveres det også godt. Sivert (Sjur Vatne Brean leverer absolutt topp), GTs ex Ine (Mathilde Thomine Storm), Kim (Matthew Rico Henriksen Santos), Nilsen (Kasper Dølplads Antonsen – er han i slekt med Atle A.? Han er som snytt ut av nesa hans iallefall ;p) og Hege (Maja E. Christiansen), gjør det supert blant de “yngste” (de er vel alle noen år eldre enn det de spiller at de er), men også GTs sjef på verkstedet, spilt av Anders T. Andersen, gjør en veldig sympatisk sjefsfigur, av de få voksne rollekarakterene. Ellers er det nokså småmoro med Fridtjov Såheim i rollen som sliten, og overraskende sympatisk, politibetjent, mens Ola Otnes utgjør den sure og gretne snuten.
Alt i alt en vellykket ungdomsserie fra NRK igjen. Noen snarveier tar serien, og den kunne vært dypere og brukt mer tid både på flere av de mest interessante birollene, som Sivert og Hege, og på selve rånermiljøet. Kjærlighetssorgen er også ganske standard for disse seriene.
Dialogen er derimot ikke det store å utsette på, den har fin flyt for det meste og er ungdommelig fresh og direkte. I sum en fin serie med mye sympati over seg som passer godt å se noen episoder av på rappen.
Og tid er det jo mange som har litt av i disse dager, så bruk litt av den på å se «Rådebank». Du får muligens ikke direkte hjertebank av dramaet i Rådebank, men du vil forhåpentligvis både trykke nye forfriskende ansikter på skjermen til deg, samt la deg underholde, sjarmere og engasjere litt.
Det er usikre og kjipe tider for kulturinteresserte i disse virustider.
Nei, jeg skal ikke plante bilde her på filmbloggen av den irriterende Corona-virusballen som nettet oversvømmes av for tiden (herregud så lei jeg er av å se den hårete piggballen), men ja, også her på Filmhjerte blir det noen ord om viruset som nå snart stopper omtrent alt som kan omfavnes av kulturbegrepet. Det blir litt om film, og mest om fotball, to av de største kulturbærerne.
Corona-viruset påvirker oss alle på en eller annen måte, noen mer enn andre, med stengte barnehager, skoler, og alt av idrett og kultur, for å nevne noe. For min del er det nettopp det kulturelle aspektet det først merkes, ved film og fotball.
Det startet med et forvarsel da den kommende nye James Bond-filmen “No Time to Die” fikk utsatt verdenspremieredato, på grunn av stengte kinoer i flere av verdens store kinoland. Nå er altså også alt av kulturelle arrangementer her hjemme avlyst eller utsatt, og alle kinoene har fått beskjed om å holde stengt. Da kunne kanskje en tur på biblioteket for å låne en bok eller film være noe, men nå stenger også bibliotekene. Jeg leste også en notis om at Spellemannsprisen avlyses.
Man må jo bare si man har forståelse for alt dette. Det er selvsagt ekstremt viktig å få bekjempet viruset og få redusert smitten.
Likevel. Den viktigste kulturen for min del er film og fotball. At filmverden stopper opp en periode er ikke det verste, sett utenfra. Filmene vil alltid være der når virusepidemien er over. Eller så finner distributørene andre kanaler og visningsplattformer. Ta den nye norske dokumentaren «iHuman» for eksempel, som skulle hatt kinolansering denne helgen med mye omtale rundt. Slik gikk det ikke, og dermed måtte distributøren Euforia Film kaste seg rundt på leting etter andre løsninger enn kinovisning, ettersom det blir vanskelig, kanskje umulig, for kinoene å sette opp alle filmene som “hoper seg opp” på vent mens kinoene er corona-stengte.
Selv hadde jeg sett frem til å se den nye «Klovn»-filmen på kino, samt den nye grøsseroppfølgeren «A Quiet Place 2», som begge skulle fått norsk premiere neste helg. De får jeg neppe sett med det første ettersom kinoene er stengt, foreløpig i 14 dager, men trolig lengre tipper jeg. Men når kinoene en gang åpner vil de være der, om ikke disse to filmene så andre nye filmer, og de filmene kinoene kanskje må droppe får man sett andre steder etterhvert eller rimelig tvert faktisk. For «iHuman» sin skjebne endte det med at filmen faktisk er historisk som den første filmen som lanseres direkte på VOD (“video on demand”) samme dag som filmen skulle hatt kinolansering. Distributøren har nemlig fått i stand avtaler rekordraskt med Get, Altibox og Telenor. Blir kinoene stengt i lang tid er nok slike ting med på å lette trykket for distributørenes del iallefall.
Kinoene vil igjen gå som normalt forhåpentligvis når viruset er under kontroll. De taper såklart en hel masse penger på å være stengt, men de klarer seg vel får man håpe. Ellers er jo også konserter avlyst, teatre er stengt, idrettsarrangementer utsatt og avlyst.
Med fotballen er det verre, fatisk helt for j*vlig følelsesmessig i verste fall. At den norske fotballen skal utsettes er helt greit, for den er ikke startet ennå. Men vi snakker engelsk ball. Som Liverpool-supporter i over 30 år har sesongen 2019/20 vært en fryd å være vitne til fra sofakroken, eller fra tribunene for de som har vært så heldige. Ingen har vært i nærheten av å kunne stoppe Liverpools taktfaste seiersmarsj mot sitt første ligamesterskap på 30 lange år. Riktignok ble det et ligatap til slutt, uten at det betyr stort, og i skrivende stund når 9 serierunder gjenstår er Liverpool 6 poeng, altså to seire, unna å offisielt vinne ligagull. Ingenting kan stoppe Liverpool nå, tenkte man så klart, og tanken om at endelig skjer det har fått vokse.
Men så er det noe med det der, at når man tillater seg å se et lys i enden av tunellen, når man tillater seg å tro at det er avgjort. Så får man plutselig ut av det blå muligens tidenes nedtur.
For så kom Corona-viruset. Også til England. Fredag ble Premier League utsatt i tre uker, foreløpig.
Frykten var tilstede før det engelske forbundet fredag heldigvis kun utsatte.
For etter at to klubber har fått påvist en virussmittet hver (med karantenefølgene det medfører), var frykten at Premier League-sesongen (samt divisjonene under) kunne bli avbrutt og annulert.
Nå ble det altså en utsettelse frem til 3. april i første omgang, noe som er helt forståelig, så lenge sesongen fullføres uansett når det blir. Det kan også hende sesongen fullføres uten publikum på tribunene. Det vil være “til å leve med”…
Hva som skjer etter 3. april er et åpent spørsmål. Jeg har fått søvnen ødelagt av denne usikkerheten de siste dagene. Hva hvis… Tenk hvis ligaen avbrytes og annuleres, slik at Liverpool ikke får ligatittelen sin? Den man har lengtet etter i 30 år.
Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre da, for en slik avgjørelse vil sende meg dypt, dypt ned i mørket. Vil jeg hylskrike, rive av meg håret, forbanne verden eller miste forstand? Tja, muligens alt sammen. Eller ingenting annet enn å fortvile?
Heldigvis har dagens signaler fra England gått ut på at man planlegger/håper å sette opp kampene når det igjen anses som forsvarlig, og at ingen klubber har lagt inn noe krav om å avbryte sesongen.
Film og (TV-)serier har flere ganger vært med på å få opp humøret når verden har vært kjip. Det er jo det fine med filmens verden, det er en virkelighetsflukt for en stakket stund. Skulle det gå som verst fryktet med tanke på fotballen vil det derimot ikke være verken den film eller serie i verden som vil få meg i bedre humør på ei stund. Jeg blir dårlig bare ved tanken på det. Smerten vil være tung å bære. For meg altså, og sikkert også for flere andre. Vi har alle noe man brenner for. Jeg håper selvsagt så få liv som mulig går tapt i virusepidemien, og de som mister noen er selvsagt de som vil få det verst, så at jeg fortviler over en mulig annulering av en fotballsesong er jo ikke tenkt på som å konkurrere om hvem som får det verst. For de som dør går ikke verden videre. For de etterlatte gjør den jo det, på et vis. For oss som eventuelt mister et ligagull i fotball går selvsagt livet videre, men…
“Det er jo bare fotball, det er vel ikke så farlig”, vil nok noen si. Til og med snart legendekronede Jürgen Klopp sier at fotball egentlig ikke betyr noe i denne sammenhengen. Nei, det er ikke “bare fotball”. Skulle man sportslig sett rote seg bort er saken en helt annen, da må man akseptere at man ikke var god nok, men hvis man var mer enn god nok men likevel blir snytt for den største gleden på 30 år, da vil fotballen for min del være ruinert i år framover. Utsettelsen stiller jeg meg bak altså, selv om det er fryktelig kjipt og kjedelig.
Det er såklart helt urasjonelt, men jeg klarer ikke la være å tenke litt tanken hvis og om det verste skjer med fotballen, at du verden som jeg kommer til å hate landet der viruset oppstod. Jeg gjør jo ikke det, men det er jo noe man sier fordi man syns verden er urettferdig .
Det var Liverpools legendariske manager Bill Shankley som sa de berømte ordene.
“Some people believe football is a matter of life and death. I’m very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.”
Et sted på midten møtes nok jeg og de to henholdvis nåværende og tidligere Liverpool-managerene om synet på fotballen. Viktig er den. Dog er den vel ikke verdt å dø for.
Du og dere der ute. Ta vare på hverandre og deg selv. God helg.
PS: litt humor i disse virustidene?
Ingen blir sjukere av virus som går enn Marve Fleksnes 😀
“SKAM-Eskild” og Tromsøværing med hovedroller i krigsfilmen «Kampen om Narvik».
25. desember er det premiere på den nye norske store krigsfilmen «Kampen om Narvik», som tar for seg krigshandlinger som utspant seg i Narvik under den andre verdenskrigen. Innspillingen av den kommende storfilmen med et budsjett på omlag 65 millioner kroner har så vidt startet, med Tromsøværingen Erik Skjoldbjærg i registolen.
Nesten alle innendørsscener spilles inn i Oslo, mens resten spilles inn i Drammen, Målselv, Narvik og på Rjukan, skriver avisa iTromsø.
Det er også som mange sikkert har fått med seg i uka offentliggjort at Kristine Cornelie Margrete Hartgen fra Tromsø og Carl Martin Eggesbø fra Oslo er de to som skal fylle hovedrollene i filmen. Duoen skal spille ekteparet Ingrid og Gunnar Tofte, som blir involvert når tyske tropper inntar Narvik under andre verdenskrig.
Hartgren er for de aller fleste et ganske ubeskrevet blad, selv om hun hadde en mindre rolle i «Den 12. mann». Carl Martin Eggesbø (25) derimot vil for alltid ha stjernestatus etter rollen som Eskild i «SKAM».
Bildet: Konseptbilde fra “Kampen om Narvik”. Foto: Nordisk Film
Begge de to spilte forøvrig høsten 2019 i Hålogaland Teater sin oppsetting av «Peer Gynt» i Tromsø, og jeg var i høst på teateret og så stykket, med de to nå kommende hovedrolledebutantene. Et stykke hvor de begge leverte veldig godt. Det blir derfor morsomt å se de i en helt annen setting.
Jeg er selvsagt svært spent på å høre Eggesbøs nordnorske dialekt som han skal bruke i filmen, og som han ifølge NRK nå er i gang med å perfeksjonere. Jeg syns det er et spenstig og kult valg å satse på de to i filmsammenheng uerfarne skuespillerene i hovedrollene, og ikke minst forfriskende at det ikke er de gamle vante man skal se, uten å nevne noen spesifikt. Det dukker vel opp noen i birollene kanskje? ;p
Men jeg håper ikke Eggesbøs (påtvungne) nordnorske dialekt blir et minus ved filmen. Jeg håper han “nailer” dialekten, men av erfaring vet man vel fra norske serier og filmer at å pålegge skuespillere å snakke en ny dialekt ikke alltid er så vellykket.
Ellers kunne filmtittelen med fordel kun fått hete Narvik syns jeg. «Kampen om Narvik» høres litt svulstig eller slitt ut.
Det skal også bli morsomt å se Kristine Cornelie Margrete Hartgen i en så stor rolle. Med regissør fra Tromsø og kvinnelig hovedrolle fra Tromsø lover det vel godt 😉 Regissør Skjoldbjærg står forøvrig bak en av mine absolutte norske filmfavoritter; «Insomnia», fra 1997. I tillegg har Skjoldbjærg også stått for regien på bl.a. «Nokas», «Pioner» og «Pyromanen», samt skrevet manus til og regissert flere av episodene av «Okkupert». Hvordan han takler krigssjangeren blir spennende å se.
«Kampen om Narvik” er altså ikke premiereklar før til jul, riktignok med verdens- og førpremiere i Narvik i midten av desember. Filmhjerte sier tvi tvi og ønsker lykke til med innspillingen. En stor kinofilm med nordnorsk forankring og tema er selvsagt noe å se fram til. Med unntak av filmer som «Ni Liv» og «Den 12. mann» har vel heller ikke krigshandlingene som fant sted i Nord-Norge blitt fortalt på film, og i denne er det vel en viktig og sentral hendelse fra krigen som fortelles; “Hitlers første nederlag”, som filmen har som undertittel.
Så det er bare å vente i spenning.
La oss nå bare håpe at ikke den også blir virusutsatt :p
