FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Torsdag og fredag bød på flere gode filmopplevelser på filmfestivalen i Tromsø, morsomme filmfolkbesøk, og en blodig kalkun.

I dagens innlegg får du korte vurderinger av filmene ROAD TO LA PAZ, A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS, TJUVHEDER, GREEN ROOM og litt om kortfilmer fra nord, samt annet filmsnakk. Tromsø International Film Festival avsluttes i helga, men fortsatt gjenstår et par dager for festivalpublikum.

For min del knyttes det stor spenning til Oscar-nominerte ROOM som vises som festivalens offisielle avslutningsfilm etter avslutningsseremonien lørdag kveld (og TIFF ruller altså videre også søndag selv om den er offisielt over i dag lørdag).

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

FILMANMELDELSE

Film: ROAD TO LA PAZ (Original tittel: Camino a La Paz)

Land: Argentina, 2015

Spilletid: 1 time og 34 minutter

Sett på kino under TIFF (Fokus)

Den argentinske “roadmovien” ROAD TO LA PAZ var før festivalen en av de filmene jeg så mest frem mot etter å ha studert festivalprogrammet, men  filmen innfridde bare delvis. Selv om altså filmen ikke var like bra som jeg hadde håpet på er det likevel en film jeg håper når det norske kinopublikum, eller at filmen i det minste blir tilgjengelig for norsk publikum på annen måte.

For tross noen minuser er dette en passe fin film. Sebastian bedriver dagene til piratdrosjevirksomhet i Buenos Aires for å tjene til livets opphold. En dag får han et spesielt tilbud, som han sier ja til. Oppdraget går ut på å kjøre en eldre mann, Jamal, den lange veien til La Paz i Bolivia, en distanse på rundt 300 mil hver vei.

Jamal skal treffe broren sin, men siden han er ved dårlig helse kan han ikke ta fly eller buss, så dermed legger de to ut på veien mot La Paz, selv om Sebastian ikke akkurat er noen stor fan av denne gamle gubben. Det viser seg snart at Jamal har sine planer for turen. Han er nemlig muslim, og har flere planlagte stopp på turen. Langs veien møter de to på en rekke uforutsette hendelser, som selvsagt truer hele turen.

Jeg nevnte at det er noen minuser her, og mitt aller største ankepunkt mot filmen er flere lange sekvenser med noen sære bønneritualer og dertilhørende lyder. Sikkert greit for noen, for min del blir det for mye. Og det blir for mye religioninnblanding.

Ser man bort fra akkurat det er det likevel en hel del bra ved filmen. Respekten mellom de to mennene, som tidlig i filmen ikke er den største, øker selvsagt i takt med milene langs veien.

I tillegg er det noen fascinerende bakgrunner fra karakteristiske sør-amerikanske landskap, som danner et visuelt bra bakteppe for handlingen til tider. Det rocka soundtracket som ble lovet i omtalen kunne med fordel vært mer fremtredende, for låtene fra det argentinske bandet Vox Dei pumper opp tempoet.

Skuespillet er stort sett greit, selv om Sebastian (Rodrigo De La Serna) minner meg om en eller annen figur revet ut av 70-årenes slutt utseendemessig, og selv om Jamal er en litt irriterende type.

Filmen har ikke noen planlagt ordinær kinodistribusjon i Norge, men leter du etter den finner du den vel etterhvert.

Verdt å se. Terningkast 4.

FILMANMELDELSE

Film:  A MONSTER WITH A THOUSEND HEADS (Orig. tittel: Un monstruo de mil cabezas)

Land: Mexico, 2015

Spilletid: 1 time og 15 minutter

Sett på kino under TIFF (Fokus)

Rodrigo Plà var regissøren av den strålende filmen LA ZONA fra 2007, og er nå aktuell med et monster med tusen hoder, en film viat på en rekke festivaler det siste året. Filmen som er en spenningsfilm setter fokus på byråkratiet og forsikringsselskapers behandling av kunder. De er mer enn interessert i pengene de tjener, men når hjelpen trengs er de ikke enkle å be.

I filmen som er en veldig enkel historie sentreres handlinga rundt en familie på tre, bestående av kona Sonja, hennes ektemann og tenåringssønnen Dario. Mannen er alvorlig kreftsyk, og trenger en ny type medisin. Den ansvarlige legen er ikke interessert i å engang snakke med mannens kone, som desperat vil hjelpe mannen sin. Når hun også møter en iskald skulder hos forsikringsselskapet går hun drastisk til verks.

Filmens kanskje største kraft er den sparsommelige bruken av musikk, jeg kan faktisk ikke huske med sikkerhet om det var noe bakgrunnsmusikk i det hele tatt. Dette var selvsagt et bevisst valg fra regissør Plá, som begrunnet fraværet av musikk med at han ikke så nødvendigheten av å lede publikums tanker eller bruke musikk som en faktor for å underbygge stemning og spenning. Og akkurat det funker bra i denne filmen.

Filmens relativt korte spilletid på kun 75 minutter bidrar og til at det er en kompakt film, uten de store dødpunktene. Kanskje en litt for enkel historie, men med elementer av spenning likevel hele veien.

Regissøren var selv tilstede i Tromsø på visningen, og fortalte etter filmen litt om innspillingen, castingen og handlingen, samt besvarte et par spørsmål fra salen. Plá var ellers i det lystige hjørnet, og hadde blant annet vært på hundesledetur under oppholdet i nord. Ganske så eksotisk for en søramerikaner vil jeg tro 😉

Filmen var/er med i TIFFs konkurranseprogram, som teller 12  filmer som kjemper om å bli kåret av juryen som festivalens beste film (vinner kåres lørdag). A monster with a thousend heads har så langt ingen planlagt ordinær norsk kinodistribusjon, men filmen vil nok sikkert være mulig å finne på DVD/Blu-ray etterhvert, ihvertfall som import.

Ellers var skuespillet i filmen greit nok. Hovedrolleinnehaveren Jana Raluy (Sonja) er av hva jeg kan se på imdb mest kjent fra diverse TV-serier. I rollen Som desperat kone på jakt etter hjelp til sin mann er hun ikke 100% overbevisende, men gjør det bra nok. Derimot syns jeg han som spilte sønnen var filmens beste rollekarakter. Jeg har ikke hørt om Sébastián Aguirre (Sebastian Aguirre Boëda) før, men ifølge regissør Plá er unggutten veldig god også i en annen meksikansk film, som heter “Güeros” og er fra 2014. Et mulig filmtips der altså.

A monster with a thousend heads får terningkast 4 fra filmhjerte.

FILMANMELDELSE

Film:  TJUVHEDER

Land: Sverige, 2015

Spilletid: ca 1 time og 35 minutter

Sett på kino under TIFF (Fokus)

Peter Grönlund spillefilmdebuterte med Tjuvheder, og regissøren har presentert en film som har blitt møtt med strålende mottagelse hjemme i Sverige. Tidligere denne uka under utdelingen  av Guldbaggen 2016 (Sveriges fremste filmpris) ble Tjuvheder belønnet med fem guldbagger, for beste regi (Grönlund) og beste kvinnelige hovedrolle (Malin Levanon), samt tre  andre priser. I tillegg var den nominert som beste film, men ble slått av Etterskjelv der.

I Tjuvheder kommer vi på innsiden av et av rusmiljøene i Stockholm, der Minna dealer dop, er på politiets kjenningliste og stadig havner i trøbbel med snuten og sosialomsorgen. Hun mister leiligheten, og i jakten på raske penger havner hun enda dypere i elendigheten, når hun i tillegg til politiet også får den kriminelle småkongen Korsbäck etter seg. Sammen med en bekjent som hun etterhvert utvikler et nært vennskap til rømmer hun til en leirplass i utkanten av byen, der flere som har kommet skjevt ut i livet har skapt seg sitt eget lille samfunn. Men problemer forsvinner sjeldent av seg selv, og snart blir Minna innhentet av hverdagen.

Tjuvheder har overbevisende skuespill, og en glødende god Malin Levanon i hovedrollen som rusmisbrukeren Minna. En rekke av filmens biroller bekles av personer med bakgrunn fra miljøet, og de fleste av politi og sosialarbeidere er faktisk det også i sitt virkelige liv, noe som gir Tjuvheder en ekstra dimensjon og gjør filmen enda mere autentisk og ektefølt.

Regissør Grönlund har selv erfaring fra sosialomsorg og rusarbeid, noe han har dratt god nytte av i denne filmen. Tjuvheder er en spenningsthriller, med veldig nedtonet voldsbruk, der truslene fungerer utmerket som voldserstatning, og med en gjennomgående glimrende miljøskildring.

Forøvrig var også Grönlund og Levanon på plass i Tromsø under filmfestivalen, og fortalte om filmen til publikum etter visningen. Tidligere på dagen fikk jeg også med meg når de to deltok i “filmprat” på Kulturhuset, der de i et intervju med filmnettstedet montages.no snakket om Tjuvheder og generelt litt om det spennende som skjer for tida i svensk film. Besøk montages.no for å se intervjuet.

Fra filmhjerte får Tjuvheder terningkast 5. Det er langt fra grensa til en sekser, men det holder i massevis til en fin femmer.

FILMANMELDELSE

Film:  GREEN ROOM

Land: USA, 2015

Spilletid: 1 time og 35 minutter

Sett på kino under TIFF (Kulturhuset)

Årets filmkalkun har fått en sterk kandidat. På forhånd var jeg forberedt på at dette skulle bli blodige greier, men dette kan egentlig mest av alt betegnes som en blodig overkokt kalkun. Ja faktisk er den kanskje så jævlig at det er verdt å se? Obskure filmer er jo det noen ganger, men jeg sliter med å anbefale dette. Ihvertfall bør magen være sterk for å se Green Room, for det er ikke pent.

Et fattig punkband bestående av noen unge punkmusikere tidlig i 20-årene får en spillejobb i ei avsidesliggende bule, som viser seg å være ei stamkneipe for en gjeng nynazister. Når et av bandmedlemmene tilfeldigvis får øye på en brutalt myrdet ungjente backstage er premissene for resten av filmen lagt.

Filmen er regissert av Jeremy Saulnier, som også har den blodige BLUE RUIN (2013) på merittlista, og Macon Blair som hadde hovedrollen i Blue Ruin, har en sentral birolle i Green Room. Men der Blue Ruin faktisk var bekmørk, tidvis underholdende og med hevn som motiv, er Green Room bare et oppkok av en smørje.

Har du yst til å se blod, gørr og innvoller? Noen pene unge og uskyldige punkere? Samt noen sultne hunder og kjøtere på to bein? Da er Green Room filmen for deg.

Green Room er slakterfilm. Som fortjener slakt. Oh så soleklart terningkast. Det blir stolpe. 1.

TRE KORTFILMER DU BØR SJEKKE UT

Torsdag var også “kortfilmdagen” min på TIFF, hvor jeg hadde satt av et par kinovisninger for å se kortfilmer. Det er nemlig morsomt og interessant å få et lite innblikk i hva som rører seg av filmproduksjon i de nordlige områdene (her har man medregnet Sverige, Finland, Russland og Island også, i tillegg til Nord-Norge), samt blant unge regissører og filmstudenter. Som vanlig var det ikke alt jeg  verken likte eller forstod meningen med av de totalt 14 kortfilmene jeg så, fordelt på to visninger med fellesbetegnelsen FFN, Films from north/film fra nord.  3 av filmene utmerket seg i min bok. Alle tre er nordnorske kortfilmer, og kanskje kan de dukke opp på TV, YouTube, Vimeo osv før eller siden…

Den første er BESTEVENNER (2015, 14 min.), der handlingen som foregår i Tromsø dreier seg om to tenåringer, en gutt og ei jente som er venner. Bare venner. Det dreier seg om seksualitet og frykt, og gir oss også en filmdebutant i unge Sigurd Kornelius Lakseide (muligens er også hans motspiller Ingvild Emilie H. Østgård debutant foran kamera, men det ble det ikke opplyst noe om under presentasjonen….).

Den andre verdt å trekke frem heter BUNKER (2015, 30 min.). I Bunker, som utspilles et sted langs kysten i Nordland, treffer vi Monika og Irene, to barndomsvenniner som nå er i midten eller slutten av 20-årene. Monika har kommet nordover på besøk fra Oslo, er frigjort og direkte, mens Irene er den etablerte av de to. Under en dagsutflukt til en gammel tysk bunkers kommer gamle konflikter til overflaten. I rollene ser vi Marie Blokhus (Upperdog, Arme riddere, Jag etter vind (amandanominert), Børning) og Ester Marie Grenersen (Jeg reiser alene).

Kortfilm nummer tre jeg vil nevne er BLIKKSTILLE (2015, 10 min.). En far og hans hjemvendte urbane sønn i slutten av 20-åra sitter i båten. Det er blikkstille. Mye blir ikke sagt her, og det bygges opp mot en konfrontasjon. Filmen er innspilt i traktene rundt Sortland, og har to kjente navn på rollelista. Faren spilles av etablerte Lars Arentz-Hansen (som snakker nordnorsk, hehe), mens sønnen gis liv av Torstein Bjørklund, det relativt nye stjerneskuddet fra Tromsø som fikk et gjennombrudd i NRK-suksessen Kampen om tungtvannet.

#film #filmer #filmfestival #TIFF #TIFF16 #tromsofilmfest #frozenlandmovingpictures #filmsnakk #filmprat #montages #tjuvheder #filmsfrommexico #filmtips #movies #kino

Til Tromsø fra Mexico. Regissør Rodrigo Plá (t.v.) på plass på TIFF. Her etter visningen for en fullsatt sal 1 på Fokus. Bortimot 100 publikummere ble sittende et kvarters tid etter filmen for å få med seg regissørens innlegg. Foto: Lars JG.

Filmprat på Kulturhuset hver dag klokken 14.00. På bildet fra venstre mot høyre, programleder/intervjuer Karsten Meinich fra TIFFs  samarbeidspartner montages.no, Malin Levander – som spiller hovedrollen i Tjuvheder, og Tjuvheders regissør Peter Grönlund. Foto: Lars JG.

Ellers? Yrende liv i sentrumsgatene, godt besøkte kafèer og serveringssteder, filmsnakk med ukjente mens man venter, og mye kvalitetsfilm. Det er TIFF det.

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du mener noe om dagens innlegg, TIFF eller de omtalte filmene osv 🙂

Fra onsdagens filmmeny på TIFF fikk jeg med meg tre filmer, alle verdt å se, men ikke alle like enkle å verken vurdere eller like, selv om jeg likte alle tre. I går kom den ene omtalen, og her er de to andre, pluss litt annet småplukk.

^{Foto: Et vanlig syn på TIFF. Foto: Lars JG.}

Allerede i går kveld la jeg ut anmeldelsen min av den flotte spansk-argentinske bittersøte dramafilmen TRUMAN,  der jeg dro fram den store terningen. Jepp, som du kanskje allerede har sett gav jeg TRUMAN toppscore; Terningkast 6.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hele omtalen av TRUMAN kan du lese ved å klikke her.

http://filmhjerte.blogg.no/1453321140_tiff_2016_truman__hje.html

Som nevnt før har TRUMAN ordinær norsk kinopremiere først i juli. Imidlertid kan den sees torsdag og lørdag denne uka på TIFF (engelske tekster btw), og det skulle ikke forundre meg mye om den dukker opp digtalt på nett før den når norske kinoer for ordinær premiere.

TIFF-onsdagen min inneholdt altså to andre filmer også, og her er en liten vurdering av de to.

AMAMA – WHEN A TREE FALLS

(Original tittel: Amama)

Land/År: Spania, 2015

Spilletid: 1 time og 43 minutter

Sett på kino på TIFF

 I denne filmen fra baskerland (del av Spania) handler det om familie og tradisjon, levesett gjennom generasjoner, foreldres forventninger, ære, stahet, konflikter og arv.

I tillegg spiller naturen inn på sin måte og danner et nær poetisk bakteppe for det hele.

I baskisk kultur har det gjennom generasjoner vært slik at gårdsbrukene har gått i arv fra fedre til sønner. Men hvordan blir det når den utvalgte sønn ikke er interessert i å overta? Og når den aldrende sta faren verken ser nytte i sin datter eller sin andre sønn?

Filmen er nok ikke for alle, den har nok en smule “kunstnerfilm” over seg, som jeg velger å kalle det, en litt mystisk kvinne (Amama, gårdens eldste, som er en litt fascinerende karakter) og et lydspor som til tider ikke maler myke toner i øregangene. Likevel er det noe sjarmerende og forsonende over denne filmen, og det er gode karakterskildringer.

Filmen er i store deler sett gjennom øynene til datteren Amaia, mens (den internasjonale) tittelen spiller på tradisjon om å plante et tre når noen blir født. Filmen er som sagt fra baskerland i Spania. For noen år siden var jeg en kort tur på litt  over halvannet døgn i Bilbao, som ligger i Baskernes eget område, og lærte da litt om den særegne baskiske kulturen og landskapet, og noen elementer kjenner jeg igjen.

Karaktermessig vil jeg legge Amama – when a tree falls litt over midt på treet.
Det blir et terningkast 4, dog ikke av de sterkeste, for det er litt kjedelig i noen sekvenser, så med fire er jeg en smule snill.

Regissør Asier Altuna var forøvrig tilstede på filmen og introduserte den for anslagsvis 150-200 fremmøtte, før han etter filmen fortalte litt mer utdypende om filmen, samt svarte på spørsmål fra salen (via tolk). Altuna kunne fortelle at dette er en film han har ønsket å lage hele livet, og at selve prosessen fra filmingen startet til den var ferdig tok 2 år. Han bekymrer seg også over at stadig flere små familiebedrifter/gårder (eller caserioer) faller bort, eller omgjøres til gjestehus etc, noe han blant annet ville belyse med filmen.

En liten SPOILER følger på neste linjene: For de som har sett filmen, men ikke fikk med seg Q & A med regissøren, så sa han også på spørsmål fra salen at  filmens scene der en sentral person i filmen går til et bestemt sted for å dø ikke er vanlig skikk, det var et element som ble laget kun for filmens del, for å underbygge personens mystikk litt i filmen. Så vet vi det 😉

THE DEMONS

(Original tittel: Les Démons)

Land/År: Canada, 2015

Spilletid: 1 time og 58 minutter

Sett på kino på TIFF

The Demons er en vanskelig film å vurdere og å skrive en omtale av så kort tid etter filmen, den trenger nok å synke inn litt.

Det er også en film som er litt vanskelig å like muligens, men jeg gjør det, jeg liker den til tross for at den både er litt forstyrrende, litt provokativ og altså vanskelig å si noe kortfattet om.

Noe lang utredning gidder jeg ikke gå inn på, men i korte trekk er dette en oppvekstskildring, en coming-of-age-skildring som skiller seg ut, lagt til en eller annen forstad til Montreal, Quebec i Canada på slutten av 1980-tallet. Det var en tid før internettes inntog, før mobiltelefonene og en tid da unger likevel har noe til felles med unge i dag. De ser mer enn man aner, og noen av demonene i samfunnet er de samme i dag  som den gang.

Forstyrrende.  Allerede i filmens første scene aner vi en uro. Uskyldig barnelek i gymtimen  hos en skoleklasse med 10-åringer akkompagneres av illevarslende toner av klassiske verk (Bach?), og noen ganger senere i filmen er det også en litt heftig musikkbruk som river opp og setter kontrast til de uskyldige aktivitetene vi er vitne til.

Filmens lille protagonist er 10 år gamle Felix, glimrende spilt av unge Edouard Tremblay-Grenier  –  og for et funn den gutten er, han er som skapt for rollen, med mimikk, reaksjonsmåter og en sårhet som er imponerende. De eldre søsknene hans er også fine rollekarakterer, og filmen har ellers bra kvalitet over det rent skuespillermessige.

Felix er på mange måter som 10-åringer ofte er, han hører ting hos de voksne, hos søsknene sine og eldre ungdommer rundt seg, på TV, på skolen, og han tar disse tingene til seg, og setter de inn i sin egen hverdag. Slik som når han blir usikker på egen seksualitet, når han tror han har fått AIDS, og andre skremmende tanker som at foreldrene er på kollisjonskurs, og er det  virkelig sant at unger på hans alder i lokalområdet har blitt bortført? I kontrast til de usikre tingene han opplever har han alltid trygghet i den gode relasjonen til de eldre søsknene sine, broren og søsteren.

På et punkt i filmen endrer den karakter, og går fra det barnepsykologiske over til det virkelige mørket. For som sagt, demonene  i oss og rundt oss vil alltid være der.

Dette er alt jeg klarer å forfatte en sen nattetime etter å ha sett The Demons, men filmen er en interessant studie av barnesinn,  de glade barnedager og truslene man som barn, og foreldre, opplever. Jeg sitter likevel med en følelse av noe uforløst etter filmen, for den kunne utnyttet potensialet enda bedre. Jeg anbefaler uansett The Demons. Terningkast 4.

^{Onsdag kveld i filmbyen Tromsø. Foto: Lars JG.}

Skriv gjerne en kommentar hvis du har meninger om de omtalte filmene, TIFF, blogginnleggene fra festivalen o.l.

#filmhjerte #filmfestival #TIFF16 #TIFF #film #filmtips

Allerede har jeg sett en av årets beste filmer. “Truman” er nemlig en hjertevarm fulltreffer.

FILMANMELDELSE

FILM: TRUMAN

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Land: Spania/Argentina

Spilletid: 1 time og 48 minutter

I hovedrollene: Ricardo Darin og Javier Camara

Sett på kino på TIFF

Så var det frem med storterningen for en TIFF-film. Den spanske (spansk/argentinske) filmen “Truman” var en av filmene under årets Tromsø Internasjonale filmfestival som jeg hadde størst forventninger til, og filmen innfridde og vel så det. Grunnen til de høye forventningene mine er selvsagt at filmens to hovedroller bekles av to av mine favorittskuespillere; argentinske Ricardo Darin (Wild Tales), og spanske Javier Camara (Living is easy with eyes closed), som begge gjør vidunderlige roller.

Historien i “Truman” er egentlig en trist historie, om Tomas som har fått beskjeden om at han har uhelbredelig lungekreft. Men det som lett kunne blitt en sentimental fortelling formidles med hjertevarm, lun humor. Ja visst har filmen sine rørende øyeblikk, men Tomas`alvorlige sykdom skildres på en måte som gjør denne filmen til en fulltreffer. Tomas har innfunnet seg med sin skjebne, og vil ta sine avskjeder på sin egen særegne måte, med bestekompisen Julian som sitt nedtonende sidekick, om man kan si det slik.

(Tekst i kursiv fra tiff.no) De gamle vennene Tomás (Ricardo Darin) og Julián (Javier Camara) har ikke sett hverandre på årevis. Men når Tomás får vite at kompisen har uhelbredelig lungekreft og vil avslutte sykehusbehandlingen, tar han turen over fra Canada til Madrid. Juliáns søster håper Tomás skal få broren på andre tanker. Men når du vet at det kan være kort tid igjen av livet, er det mye annet å ta stilling til enn å prøve å bli frisk. Skal du fortelle en venn at du lå med kona hans for mange år siden? Og hvem skal få overta hunden din?

TRUMAN –  som har tittel nettopp etter bikkja til Julián –  byr på forviklinger, tragikomikk og ikke minst skuespill i toppklasse (tiff.no).

“Truman” utspilles i Madrid og i Amsterdam, og selv om det altså i bunn ligger det tristeste tema av alle, livets alt for tidlige slutt, gir denne filmen 1 time og 48 minutter med fornøyelig skue, for det er en fryd å se de to herrene Darin og Camara spille mot hverandre i denne filmen. Skuespillet deres er, som TIFF lovet i programkatalogen, virkelig i toppklasse. Nå vet jeg fra før at begge er karakterskuespillere av klasse, som det oser menneskelighet av, og samspillet mellom de to er eksellent. Så har da også regissør Cesc Gay ord på seg for å være god på å formidle nyanserte og ektefølte karakterportretter.

Truman er en av filmene du ikke bør gå glipp av, om du liker fornøyelige filmer krydret med god dialog. Filmen vises også torsdag 21. januar og lørdag 23. januar på kino i Tromsø under TIFF, mens du må vente helt til i juli før filmen får ordinær kinopremiere i Norge. Da fortjener den gode besøkstall! (På dagens visning på TIFF, på HT, var salen ganske velfyllt, kun de nederste radene og øverste rad var glisne, det betyr godt besøk).

Dette er herlig, selv hunden Truman som jeg ikke syns er noen fin hund, blir man glad i. Ikke soleklar toppscore, men dette er terningkast 6.

Enjoy!

Har du sett “Truman”? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂

#TIFF16 #filmhjerte #film #filmtips #filmprat #filmsnakk #Truman #filmfestival

The Postman`s White Nights fra Russland er en litt  fascinerende film.

FILMANMELDELSE

FILM: THE POSTMAN`S WHITE NIGHTS

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(Original tittel: BELYE NOCHI POCHTALONA ALEKSEYA TRYAPITSYNA).

Land/År: Russland, 2014.

Spilletid: 1 time og 41 minutter.

Sett på kino under Tromsø Int. filmfestival.

Tirsdag ble en rolig TIFF-dag for meg, med kun èn utvalgt film på programmet mitt, men den russiske filmen “The postman`s white night” som gikk for en så godt som fullsatt sal 1 på Fokus viste seg å være en nokså trivelig filmopplevelse.

Russiske filmer har jeg lenge vært litt mistroisk mot, grunnet dårlige filmminner langt tilbake i tid, og fordi mye ved Russland og russisk levesett virker fjernt eller ukjent for meg, særlig når vi beveger oss ut i grisgrendte strøk. Men, de siste årene har jeg sett et knippe filmer fra våre naboer i øst, noe som har bidratt til et mere positivt syn på russiske filmer, og økt respekt for det “enkle liv”, eller hva jeg nå skal kalle det, de som bor under kummerlige forhold, som kanskje gjør det fordi de vil, ikke fordi de nødvendigvis må, eller for de som gjør det beste ut av det de har – men som også har sine håp og lengsler. Noe storfan av russisk film blir  jeg nok aldri, men noen sebare filmer lages det, slik som for eksempel denne.

“The postman`s white nights” er ikke like god som storfilmen “Leviathan” fra 2014, men gir på et smått fascinerende vis et innblikk i en hverdag i en avsidesliggende bygd uten veiforbindelser inne i de nordrussiske skoger. For å komme til omverdenen må man i båt over en innsjø. Handlingen er lagt  til nåtid, men måten man lever på i dette lille samfunnet skulle nesten tyde på at vi beveger oss mange tiår tilbake i tid.

Filmens hovedperson er Lyokha, lokalsamfunnets postmann, som frakter post, trygdeutbetalinger, aviser, medisiner, brød og diverse andre små varer fra den nesten like avsides landsbyen og til de som bor langs vannkanten og inne skogene langs den lille stille innsjøen, med den lille postbåten sin med påhengsmotor. Han har et godt forhold til Timur, som er den  lille sønnen til alenemora Irina som han gikk på skole sammen med, og har et godt øye til, og vi treffer også på stedets lassaron og et par andre gamle kroker.

Det gis et bra nyansert bilde av rollefigurene, men kanskje er filmen litt for positiv og for lett på enkelte områder? For her hadde vært klare rom for samfunnskritikk (litt er det), men dette er kanskje ikke noe mål i denne filmen. Her er også litt smålun humor,  samt et tema som ofte går igjen i filmer fra Russland; vodkaens innvirkning, både på godt og vondt, og det aner meg vel at filmes tittel også spiller på nettopp dette. Filmen byr ellers også på et par universelle spørsmål. Som når Irina får seg ny jobb, og forlater det knøttlille stedet, og Lyokha må ta stilling til hva han selv vil.

Historien er egentlig ganske enkel, men filmen gir likevel rom for litt ettertanke, samt at den har et par elementer som ikke er så enkelt å tolke. Styrken for filmen er at  den er en ganske tilbakelent og stillferdig film, fra et samfunn der tida har stått stille. Det er en stoisk sanselig ro over det hele, når man i flere tagninger ser postmannen ute i båten sin på det stille vannet, og en viss spenning når han har med seg Timur i båten på en litt mystisk tur. Guttungen er forøvrig en av denne filmens store styrker, for han gjør en veldig god innsats, i likhet med Lyokha, som fremstår som en karismatisk kar som liker jobben sin, som liker å snakke med folk og som liker en god røverhistorie.

Litt langsomt tempo, noen gjentagende scener og et nokså stillestående plot (i den grad filmen har et) trekker noe ned, men dette er en film som er helt grei, med sin ro og et par virkelig gode rolleinnsatser,  av postmannen og den lille guttungen. “The Postman`s white nights” er en småpoetisk og fin folkelivsskildring.

“The postman`s white nights” vises på TIFF en gang til under festivalen; Lørdag klokken 15:30, men er da utsolgt (muligheter for såkalte “Rush tickets”). Filmen er fra 2014, så den kommer vel neppe på ordinær kinovisning i Norge, men kanskje dukker den opp et sted. Se den hvis du finner den.

Karaktermessig legger jeg meg på den “trygge” linja her, det blir en helt grei firer.

.

 #filmer #filmhjerte #filmfestival #thepostmanswhitenights #tiff #tiff2016 #TIFF16

Skriv gjerne hva du syns om filmen hvis du har sett den 🙂

Mandag ble Guldbaggen, Sveriges høyeste filmpris, for filmåret 2015 delt ut.

Som tilhenger av svensk film er det selvsagt interessant å se hvilke filmer våre naboer over grensa satte mest pris på fra det foregående året.

Det er gledelig å registrere at et par av filmene jeg allerede har sett og selv satt pris på ble rikelig belønnet med guldbagger. Prisen som nok henger høyest er årets beste film, som ble delt ut til langfilm-regidebutant Magnus von Horn sin film Etterskjelv (Efterskalv).

I tillegg ble det flere priser til et par av filmene jeg ennå ikke har sett  og har store forventninger til, blant annet en av filmene jeg skal få med meg senere i uka på TIFF, samt pris til min svenske favorittskådis 😉

Her er de viktigste vinnerne av Guldbaggen 2016 (filmer fra 2015)

BESTE FILM: ETTERSKJELV (Efterskalv).

* Jeg så Etterskjelv på kino i desember, og ble særlig imponert av hovedrolleinnehaver Ulrik Munther. Filmen gav jeg et finfint terningkast 4. De to andre nominerte har jeg ikke sett ennå, men både “En mann ved navn Ove” (En man som heter Ove) og “Min lilla syster” er filmer jeg har planer om å se, ihvertfall den førstnevnte av de to.

^{Etterskjelv fikk Guldbaggen som den beste svenske filmen fra 2015.}

Forøvrig var  det Ruben Östlunds “TURIST” som vant prisen på fjorårets utdeling for beste film fra 2014. Også det en meget god film.

BESTE REGI: Magnus von Horn, for filmen Etterskjelv.

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE: Malin Levanon, for rollen i Tjyvheder.

* Senere i uka skal jeg se Tjuvheder på TIFF, og ser frem til den, særlig etter at filmen fikk flere Guldbaggar. Filmen fikk totalt 4  priser, og ble den filmen med flest Guldbagger. Tjuvheder skildrer hverdagen for en gjeng alkoholikere, dopbrukere og hjemløse i en av  Stockholms mindre glamorøse forsteder.

BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE: Rolf Lassgård, for rollen i En mann ved navn Ove.

* Lassgård er min svenske favorittskuespiller, men kanskje burde Ulrik Munther vunnet denne. Lassgård spilte hovedrollen i en komedie/dramakomedie, mens Munther hadde en dypere rolle, ut fra de klippene jeg har sett av Ove-filmen.

^{Rolv Lassgård med Guldbaggen sin…}

BESTE KVINNELIGE BIROLLE: Eva Melander, for rollen i Flocken.

BESTE MANNLIGE BIROLLE: Mats  Blomgren, for rollen i Etterskjelv.

BESTE MANUS: Peter Grönlund, for Tjuvheder.

FOLKETS PRIS (BIOPUBLIKENS PRIS): En mann ved navn Ove.

ÅRETS NYKOMLING: Bianca Kronlöf, for rollen i Svenskjævel.

HEDERSGULDBAGGE: Birgitta Andersson (82), skuespiller.

* Svenskjævel så jeg på kino. En grei film, med en bra prestasjon  av den for meg  til da ukjente Kronlöf.

Alle nominerte og vinnere av Guldbaggen 2016 kan du se her.

Til slutt noen ord om selve “Guldbaggen”-trofèet. kan noen fortelle meg hva det skal forestille? Prisen er Svensk films mest prestisjetunge pris, som Amandaprisen er norsk films øverste pris, men statuetten svenskene deler ut ser jaggu ut som noe katta har dratt i hus… 😉

Filmhjerte sier ihvertfall stort grattis til er alla 🙂

Islandske “Stabukker” var første film ut  på årets filmfestival i Tromsø. I dagens filmbloggsak blir det korte vurderinger av  årets to første TIFF-filmer for  undertegnede; Stabukker, og Middelhavet.

FILMANMELDELSE

FILM: STABUKKER

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(Original tittel:  HRÚTAR, engelsk tittel: Rams)

Land: Island

Spilletid: 1 time og 30 minutter

Sett på kino

 Mengder av snille sauer, ei budbringende bikkje, og to gamle brødre, står sentrale i Stabukker.

Den islandske filmen Stabukker var første film under årets filmfestival i Tromsø. Filmen kan sees både som et drama, sort komedie, en liten tragedie og dramakomedie. Men den handler så absolutt også om kjærlighet, som hovedrolleinnehaver (en av to, ikke han på posteren) Theodór Júlíusson sa til en fullsatt sal på Verdensteateret da han og festivalsjef Martha Otte introduserte filmen for et festivalklart publikum i Tromsø mandag morgen.

I  et avsidesliggende dalføre på Island lever to gamle stabukker av et brødrepar side om side som naboer. De har hvert sitt lille gårdsbruk, og begge er sauebønder, i likhet med de fleste andre beboerne i nærområdet. Begge behandler sauene sine med kjærlighet og dyp lidenskap. Å påstå at de to brødrene er gode naboer er derimot å overdrive. De har nemlig omtrent ikke snakket sammen de siste 40 årene, og det trenger de da heller ikke gjøre siden gårdshunden springer mellom de to nabogårdene med håndskrevne lapper.

Når det en dag oppdages skrapesyke hos en av sauene, og hele sauebestanden i dalføret må slaktes, blusser gamle stridigheter opp i full fyr. Skal fremtiden for de to brødrene og resten av lokalsamfunnet kunne berges må kanskje de to legge stridsøksa til side.

Stabukker er en småhumoristisk film som innimellom både er rørende, sjarmerende og rar, med flere morsomme scener, men som også byr på varme fra et tidvis iskaldt og vinterkledd Island. Med den fascinerende snaue islandske naturen som bakteppe fremstår omgivelsene som både nådeløse og sentrale i handlingen.

Med omlag 200 publikummere til stede i salen en mandags morgen klokka 08:30 var i alle fall filmen en fin start på filmfestivalen. Stabukker får ordinær norsk kinopremiere fredag 29. januar.

Fra filmhjerte blir det terningkast 4 til Stabukker.

FILMANMELDELSE

FILM: MIDDELHAVET

(Original tittel: MEDITERRANEA)

Spilletid: 1 time og 47 minutter

Land: Italia, Fr. rike, USA, Tyskl., Qatar.

Middelhavet er en dagsaktuell film om afrikanske imigranter i Europa. I filmen følger vi historien til de to vennene Ayiva og Abas som i jakten på et bedre liv og Europas fristelser forlater Burkina Faso. Etter en farefull ferd gjennom ørkenen og over middelhavet i en flytende motorisert overfylt balje havner de i en liten italiensk landsby, der de får jobb som fruktplukkere.

Det er mildt sagt kummerlige forhold både på fritid og jobb for afrikanerne som har tre måneder på seg på å få seg fast jobb slik at de får oppholdstillatelse, samtidig som lokalbefolkningen ikke er spesielt vennligsinnet. Flere dramatiske episoder serveres med troverdighet.

Middelhavet kunne vært en bedre film, men har sine øyeblikk da den klarer å både engasjere og provosere. Filmen burde imidlertid vært litt kortere, for den er i perioder for stillestående, men gir publikum et innblikk i hverdagen for mange afrikanere som søker lykken, og som viser et nyansert bilde. For min del ble det litt kjedelig fordi filmen hadde noen for lange sekvenser, men filmen er verdt å få med seg.

På filmhjertes karakterskala kan det likevel ikke bli mer enn 3 pluss.

FILMPRAT PÅ KULTURHUSET

Under en filmfestival blir det mye filmseing, men det er også morsomt å få med seg andre små eventer også. Hver dag klokka 14 er det nemlig filmprat i foajeen på Kulturhuset, i regi av TIFF og samarbeidspartneren filmnettstedet Montages.no, som intervjuer aktuelle regissører eller andre filmfolk. På festivalens første dag var det Norges best kjente dokumentarfilmskaper, Margreth Olin, som var gjest. Selv om den nye filmen hennes “Mannen fra Snåsa” ikke står på mitt TIFF-program, så var det likevel interessant og morsomt å følge debatten mellom henne og Montages-redaktør Karsten Meinich. Kanskje får jeg med meg filmen senere. Intervjuet ligger ute på montages.no.

TIFF filmprat mandag med regissør Margreth Olin. Foto: LJG

TIFF filmprat mandag. Montages-redaktør K. Meinich og regissør M. Olin. Foto: LJG

Har du vært på TIFF i dag, eller skal du i løpet av uka? Kommentarfeltet er åpent for alt av TIFF-kommentarer 🙂

Tromsø Internasjonale Filmfestival, populært kalt TIFF, starter mandag. Her er mine personlige festivaltips.

TIFF arrangeres for 26. året på rad i Tromsø, og varer fra mandag til  søndag, med visninger i fem saler på Fokus Kino, pluss på ærverdige Verdensteateret, Kulturhuset, Hålogaland Teater scene vest, studenthuset Driv, og et par mindre visningssteder. Det blir  også storskjerm på torget, hvor det blir gratis filmvisninger hver dag for små  og store. Filmer fra hele verden står på programmet, og som vanlig er det litt av hvert for stort sett en hver smak på menyen.

For min del startet festivalen med godt over 2 timer køståing mandag denne uka, ettersom jeg ville være garantert billett til et par av de viktigste filmene for min del, siden man åpnet billettsalget i skranken noen timer før nettsalget åpnet. Den opplevelsen var jo…..artig… 😉

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mandag (18. januar) braker det  ihvertfall løs, og byens gater og serveringssteder farges fullstendig av filmentusiaster, med kinovisninger fra 8-9 om mårran til langt på natt! Denne uka i januat er kanskje en av de absolutt beste ukene å befinne seg i Tromsø sentrum med tanke på folkeliv. Og som filmfrelst er det selvsagt  mulig å få sett filmer en  vanligvis ikke ellers får servert verken på kino eller i stua.

Her er noen av mine festivaltips, og de er i all hovedsak basert på MIN personlige interesse, og ikke nødvendigvis de mest omtalte filmene (Om filmene er utsolgt på TIFF har jeg ikke sjekket, det kan man isåfall finne ut av på tiff.no).

Alle bildene i saken er pressebilder hentet fra tiff.no.

ROOM

Room ble tidligere i uka belønnet med flere av de store Oscar-nominasjonene, i klassene for beste film og beste regi. I tillegg ble hovedrolleinnehaver Brie Larson nominert for beste kvinnelige hovedrolle. Filmen som ikke har ordinær norsk kinopremiere før etter Oscar-utdelingen i slutten av februar, får man dermed en  eksklusiv mulighet til å få med seg på kinolerrett. Det sies om den irske regissøren Lenny Abrahamsons Room at det er en strålende film, så forventningene mine til denne er stor. Handlingen tar for seg forholdet mellom mor og hennes fem år gamle sønn, som har sittet innesperret i et skur i flere år.

TIFF selv skriver dette om filmen, som absolutt vekker interesse:

SPOTLIGHT

Også Spotlight er en av de Oscar-nominerte for beste film, og har blitt nevnt som en av forhåndsfavorittene. Heller ikke denne har ordinær norsk kinopremiere før etter utdelingen (om den ikke pushes frem). Filmen er kanskje ikke blant de jeg først pekte ut som en jeg vil se, men med en Oscar-nominasjon i beste film-klassen må den med. Filmen skildrer opprullingen av journalistisk arbeid som førte til avsløringer om seksuelle overgrep i den katolske kirka i Boston. Den har ord på seg for å være såvel troverdig som velspilt.

GREEN ROOM

Mulig kraftpakke av en overdrivelse! Ihvertfall knyttes det forventninger til denne amerikanske filmen som inngår i TIFFs “Overdrive”-program, der filmene “tar den helt ut”. Dette er garantert ikke filmen for de som ikke tåler blod, så sarte sjeler bør styre unna. For  oss andre er det bare å lene oss tilbake og motta knyttnevene 😉 Et punkband havner på konsert på et sted som huser nynazister, og omstendighetene fører til at punkerne havner i  trøbbel. Det går ikke bedre enn at bandet forskanser seg på lokalets bakrom, derav tittelen, og kampen for tilværelsen er i gang!

STABUKKER

 Dramakomedie fra Island som jeg er veldig spent på. Filmen har norsk kinopremiere senere i januar, men kommer altså først på TIFF. Det loves nådeløst og storslått islandsk landska, tørrvittig humor, og mengder av snille sauer, og et par stabukker av et brødrepar. Dette kan bli morro! Filmen skal jeg forøvrig se klokka 8:30 på mårrakvisten, så her er det bare å bunkre inn kaffe på tur inn i salen 😉

ROAD TO LA PAZ

Sør-amerikansk road movie som jeg har som en av filmene jeg ser mest frem til. Filmen er fra Argentina og handlingen sentreres rundt to  voksne menn på langtur fra Buenos Aires, Argentina, til La Paz i Bolivia. Det lokkes med bunnsolid skuespill, klokhet og morsomme episoder, og vitende om at “La Paz” betyr freden på spansk ligger det litt i kortene at  det her kan bli en del mellommenneskelige intriger og kanskje forståelse? I tillegg skal det vistnok være et ganske rocka soundtrack (filmmusikk), så dette ser spennende ut.

KORTFILMPROGRAMMENE (FFN: SHORTS)

Jeg har i årenes løp sett mange glimrende, morsomme, hysteriske, sære, viktige, herlige og bevegende kortfilmer på TIFF (noen elendige også så klart), filmer som i løpet av sin korte spilletid, ofte bare rundt 10-15 minutter eller kortere, får frem følelsene en spillefilm ofte trenger halvannen time på å mane frem. Det er kortfilmens force, at dens kompakte spilletid ikke gir rom for avsporinger og dilldall. I kortfilmprogrammene er det filmer fra nord som står på plakaten, derav navnene FFN: Shorts, og på ett kortfilmprogram vises som regel fra 3 til kanskje 7-8 kortfilmer i løpet av en visning.
I år har jeg sett ut FFN: Shorts 2 og FFN: Young directors/Students films, der jeg aner at det kan være noen små godbiter. Blant annet står en kortfilm med handling fra Tromsø på programmet på sistnevnte visning.

TRUMAN

To gamle venner gjenforenes etter mange år ettersom den ene får vite at den andre er alvorlig syk. Gamle hemmeligheter kommer kanskje for en dag, og mye lun humor får man trolig med på veien. Det beskrives som en rørende og bittersøt historie, med forviklinger og tragikomikk. Når hovedrollene dessuten bekles av Ricardo Darin (Wild Tales) og Javier Camara (Living is easy with eyes closed) i denne spansk-argentinske filmen lover det meget bra.

A MONSTER WITH A THOUSANDS HEADS

Regissøren bak den glitrende La Zona (der en ung inntrenger skaper opprør i et nabolag) er tilbake med en ny kritikerrost spenningsthriller, denne gang om en kvinne som gjør alt i hennes makt for å redde sin kreftsyke mann, som blir sviktet av helseforsikrinsselskapet sitt. Denne filmen fra Mexico som kun varer i  75 minutter er trolig et sikkert kort.

THE DEMON

Oppvekst kan være skummelt, særlig når man er 10 år gammel. Canadisk mystisk “coming-of-age”-film, kan det virke som.

TJUVHEDER

Suksess hjemme i Sverige.

KRIGEN

En dansk familiefar utstasjonert i krigen i Afghanistan gjør et valg som får store følger. Denne danske dramafilmen mottok Oscar-nominasjon i klassen for beste fremmedspråklige film.

ALKI ALKI

Som navnet tilsier blir det alkohol i bildet, i denne anslagsvis tyske drikkevisa av en film. Traileren til filmen bærer bud om at det kan være en småhumoristisk film om et alvorlig tema.

NAME ME

To russiske jenter fra Moskva “bytter” identitet idet de oppsøker den ene jentas til nå ukjente far på Krimhalvøya. Dette fører til problemer og forhold blir satt på prøve. Et trekantsdrama med uhyggelige undertoner utspilles med Svartehavets sommernetter som bakgrunn.

THE POSTMAN`S WHITE NIGHTS

Drama fra Russland er ikke det jeg ser ofte, men denne pirrer litt. Dette beskrives som et portrett av en avsidesliggende liten russisk landsby der tida har stått stille, men hvor man er i ferd med å innhentes av den moderne verden når storbyen lokker i det fjerne.  Filmen skal etter sigende være en folkelivsskildring, med elementer som sanselighet, humor, røverhistorier og hverdagspoesi. Dette virker faktisk litt forlokkende og fascinerende.

MIDDELHAVET

Ganske dagsaktuell drama, som forøvrig er  like rundt hjørnet på ordinær kinodistribusjon også. Dette virker som en engasjerende film.

Ellers kan det nevnes at flere andre Oscar-nominerte filmer får sin norske premiere under TIFF. Dette gjelder SAULS SØNN fra Ungarn, samt EMBRACE OF THE SERPENT fra Colombia (beste fremmedspråklige film) og ANOMALISA (beste animasjonsfilm). Anomalisa kan muligens være en interessant filmopplevelse, da jeg har sett noen omtale den som årets mest menneskelige film, til tross for at ingen ekte mennesker spiller i den…

Den norske dokumentaren MANNEN FRA SNÅSA (regi: Margreth Olin) har sin verdenspremiere  på TIFF, men den interesserer meg null komma  null, jeg nevner den likevel da den er festivalens nå utsolgte offisielle åpningsfilm. Flere av Margreth Olins tidligere filmer  er også på programmet, deriblant den strålende filmen ENGELEN fra 2009. Den så jeg på kino da den var ny, og det er en film som absolutt kan anbefales for de som ikke har sett den.I Engelen, som er en dramafilm, spiller Maria Bonnevie rollen som den narkomane moren Lea, som slites mellom svik og kjærlighet, og som må ta flere  vanskelige valg.

I tillegg til disse er det en rekke andre filmer fra årets program jeg godt kan tenke meg å se. I løpet av festivaluka regner jeg med å få sett 12-15 filmer. Det får holde så lenge man må betale for gildet sjøl 😉 Skulle du ville sponse meg er det bare å ringe 😉

Hele festivalprogrammet med godt over 100 titler – og kort omtale av hver film – finner du her.

Skal du på TIFF? Har du synspunter om de omtalte filmene, om andre festivalfilmer under TIFF, eller TIFF-tips? Fortell! Kommentarfeltet er som vanlig åpent.

#TIFF #filmhjerte #film #filmfestival #tromsøfilm

Quentin Tarantinos nye westerneventyr The Hateful Eight er ikke for sarte sjeler.

FILMANMELDELSE

THE HATEFUL EIGHT

Western/actionthriller

ca 2 timer og 48 minutter (normal visning)

Sett på kino

Man må tåle litt filmblod for å komme seg gjennom The Hateful Eight, men blodbadet er likevel helt greit, man får nemlig ikke den store sympatien med noen av hovedkarakterene i filmen uansett (kanskje bortsett fra en?), og det skrider til tider over i splætter. Men dette er Tarantino, så da vet man hva man har i vente. Dessuten mistenker jeg vel og at meningen er at man ikke skal få noen videre sympatier for rollekarakterene.

Historien i  filmen er egentlig enkel, selv om man ut fra diverse omtale forledes til å tro at dette er “film for viderekomne”. For dette er egentlig enkelt. I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter John Ruth, en fryktet dusørjeger, som skal frakte ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue til sitt endested, Red Rock, der hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.

Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i  Red Rock, og begge trenger nå skyss for å ikke fryse ihjel.

Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel (Minnie?s Haberdashery), der de treffer fire andre menn; en general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og en cowboy ved navn Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For kanskje er ikke alle den de utgir seg for å være, veier krysses, og et aldri så lite kammerspill er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor. Ruth er mistenksom, og er redd noen av herrene er ute etter fangen hans, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier det skal gå hett for seg etterhvert som historien skrider frem.

Selv om man kanskje kunne gjort filmen noe kortere blir det aldri kjedelig i de omlag to timene og tre kvarterene filmen varer, men noen vil kanskje kjede seg en smule over at det meste av handlingen utspilles innenfor veggene på den lurvete men samtidig hjemmekoselige (!) hytta som rommer både bardisk, jernvarer og diverse krimskrams.

Tarantino har tidligere stokket om på og delt handlingsløpet i filmer (f eks i Pulp Fiction). I The Hateful Eight gjør han det igjen, men denne gang på en enklere måte. Historien er delt opp i kapitler, og vi går noen ganger tilbake i tid for å se hva som skjedde tidligere, men dette er på ingen måte forvirrende eller vanskelig for publikum å henge med på, for i dette fortellergrepet ligger kanskje filmens styrke, dog blir det noe forutsigbart etterhvert, men et par overraskelser på lur er det vel. Det blir som nevnt en del blod og gørr, ispedd en solid dose bitende ironiske kommentarer i en film der dialogen skal drive filmen fremover, noe man lykkes brukbart med.

At “The Hateful Eight” egentlig er ni legger man forøvrig og merke til, uten at det har noe å si.

I de viktigste rollene finner vi Kurt Russel (Ruth), Samuel L. Jackson (Warren), Tim Roth (Mobray), Michael Madsen (Gage), Bruce  Dern (generalen), Walton Goggins (sheriffen Mannix), Demian Bichir (Bob) og Jennifer Jason Leigh (Daisy D.) – og sannelig dukker også Channing Tatum opp, i en noe mistilpasset rolle syns jeg.

Det er utvilsomt filmens kvinnelige stjerne som er best. Jennifer Jason Leigh (som utrolig nok er 53 år!) gjør en vannvittig rå innsats som den helt herpa hurpa Daisy. Frekk i kjeften som få, værbitt og røft behandlet, og med en til tider komisk og genial mimikk. Filmen vil først og fremst bli husket for hennes rolle.

På den mannlige sida leveres det også greit alt i alt, først og fremst av Samuel L. Jackson som er en skikkelig jævel her. Når man først skulle finne en fyr til å bekle rollen som en stor skummel “nigger” du ikke vil møte i ei mørk bakgate (eller på høylys dag, for denne Warren er ingen engel mildt sagt), ja da er Jackson perfekt her. Han leverer. Walton Goggins er en jeg kjenner svært dårlig til fra før, men også han er god (dessuten ligner han noe grassalt på tidligere fotballspiller Jamie Carragher!).

Ellers gjør herrene Russel, Dern og Roth sine saker greit, mens trioen Madsen, Tatum og Bichir (“meksikaneren” ) ikke river meg med ihvertfall (skal nevnes at jeg liker både Madsen og Tatum ellers). Helt revet med av historien blir jeg heller ikke,  selv om det er såpass underholdende at jeg aldri kjedet meg. Det blir litt vel mye gladvold, pluss noen doser barbarisk oppførsel, samt et “bakteppe” som ikke er av det mest spennende.

Tidligere denne uka ble The Hateful Eight tildelt tre Oscar-nominasjoner. Leigh ble nominert for beste kvinnelige birolle, og i tillegg fikk filmen nominasjon for beste kinematografi og beste originalmusikk.

The Hateful Eight er plain underholdning. Forventer du varme og menneskelighet har du bommet. Forventer du nedtonet action har du bommet. The Hateful  Eight er gjennkjennbar Tarantino, og det er helt greit for min del, jeg ble underholdt i kinosalen, lo noen ganger og “grøsset” et par ganger, så alt i alt en film som sikkert vil falle i smak hos mange. Fra filmhjerte blir det terningkast 4.

#film #filmhjerte #filmtips #thehatefuleight

Hva syns du om The Hateful Eight? Kommentarfeltet er åpent!

Torsdag kom lista over årets Oscar-nominasjoner, som selvsagt er en liten godbit for en filmfrelst.

Etter fjorårets lille suksess der jeg tippet vinnerne i alle kategoriene og traff veldig bra, jeg havnet til og med på premielista hos kinoen i Tromsø grunnet god tipping (hehe, jepp, fikk 2. eller 3. plassen…), så kommer jeg nok også i år til å komme med et Oscar-tips når utdelingen nærmer seg, men det ser vanskeligere ut i år enn i fjor. I dag blir det ikke så mye glasskule-seing, men litt kommentarer rundt nominasjonene.

Selve utdelingen, som hedrer de beste filmprestasjonene for filmåret 2015, går av stabelen 28. februar i Hollywood, og kveldens vert er morroklumpen Chris Rock.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Filmen som dominerer nominasjonslisten er The Revenant, som har fått hele 12 nominasjoner. Filmen som har Norgespremiere neste helg er blant annet nominert som beste film, beste mannlige hovedrolle (Leonardo DiCaprio – vinner han endelig?) og beste regi (fjorårsvinner Inarritu). Noen av de øvrige filmene som går igjen i nomineringene er The Martian, Den danske piken, Mad Max: Fury Road,  Bridge of Spies, og Star wars, samt flere andre med mer enn 1 nominasjon.

^{Oscar-favoritt: The Revenant, med Leonardo DiCaprio.}

Ellers er vel den store overraskelsen denne uka at Sylvester Stallone de siste dagene har opplevd sine største prestisjefulle stunder som skuespiller, først med å få en Golden Globe-pris for innsatsen sin i Creed (der han igjen er Rocky Balboa, denne gang som boksetrener), og nå med Oscar-nominasjon for beste birolle. Det er Stallones første Golden Globe, men hans tredje Oscar-nominasjon (han ble nominert to ganger for Rocky i 1977, som skuespiller og for manus). At han siden den gang ikke har blitt nominert til disse to store filmprisene er ikke vanskelig å forstå, men i år skjedde det altså igjen.

Selv har jeg en del filmseing å unnagjøre før jeg begir meg ut på å tippe årets vinnere, men The Revenant seiler vel opp som en favoritt både som beste film og beste mannlige hovedrolle. For etter 5 tidligere nominasjoner (og et par forbigåelser i nominasjonene) er forhåpentligvis tida inne for at Leonardo DiCaprio blir belønnet med filmindustriens gjeveste pris.

Dette er de nominerte, med mine umiddelbare og veldig foreløpige kommentarer:

BESTE FILM

Bridge of Spies
Brooklyn
Mad Max: Fury Road
Room
Spotlight
The Big Short
The Martian
The Revenant

Kommentar: The Revenant vant nettopp Golden Globe som beste film (drama), mens The Martian fikk beste film for komedie/musikal. The Revenant seiler opp som favoritt her. Overraskelsen her vil jeg si er Mad Max: Fury Road, da jeg ikke hadde sett for meg at den type film fikk nominasjon blant beste film. Ellers er jeg 100% sikker på at Brooklyn ikke vinner, da denne irske filmen (Irland/UK/Can.) er alt for ukjent. Og The Big Short kommer til kort mot langt mer navngjetne filmer i dette racet.

BESTE REGI

Lenny Abrahamson, Room
Alejandro Iñárritu, The Revenant
Adam McKay, The Big Short
Tom McCarthy, Spotlight
George Miller, Mad Max: Fury Road

Kommentar: Room og The Revenant har fått mye bra kritikk, men kanskje er det den fantasifulle ville actionen i Mad Max som vinner? Eller Spotlight, som skildrer opprullingen om avsløringene av faktiske seksuelle overgrep i den katolske kirka i Boston? (eller blir det for omstridt?). Iñárritu vant i fjor for Birdman, kan han få prisen to år på rad? Jeg tviler litt, men han er trolig favoritten her.

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE

Cate Blanchett, Carol
Brie Larson, Room
Jennifer Lawrence, Joy
Saoirse Ronan, Brooklyn
Charlotte Rampling, 45 Years

Kommentar: Rampling og Larson seiler opp som de umiddelbare favorittene her, ut fra omtaler og ros de har fått for rollene. ROOM skal jeg forresten se under filmfestivalen i Tromsø kommende uke. Larson vant forøvrig Golden Globe i tilsvarende kategori der, og da var ikke Rampling blant de nominerte (noe som neppe har noen betydning for Oscar).

BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE

Bryan Cranston, Trumbo
Leonardo DiCaprio, The Revenant
Matt Damon, The Martian
Michael Fassbender, Steve Jobs
Eddie Redmayne, Den danske piken

Kommentar: “Hele filmverden” krever en pris til Leo nå. Han fikk nylig Golden Globe, og er den store favoritten. Redmayne vant i fjor, og vinner garantert ikke to år på rad. Fassbender og Damon kan kanskje snappe prisen, men det lukter litt Leo nå.

BESTE KVINNELIGE BIROLLE

Jennifer Jason Leigh, The Hateful Eight
Rooney Mara, Carol
Rachel McAdams, Spotlight
Alicia Vikander, Den danske piken
Kate Winslet, Steve Jobs

Kommentar: Jeg har ikke sett disse filmene ennå, men heier på vår svenske venn, Alicia Vikander.

BESTE MANNLIGE BIROLLE

Christian Bale, The Big Short
Tom Hardy, The Revenant
Mark Rylance, Bridge of Spies
Mark Ruffalo, Spotlight
Sylvester Stallone, Creed

Kommentar: Mange reagerte nok med overraskelse over at  Stallone nå er Oscar-nominert, og skulle han vinne vil det være et sjokk. Jeg frykter egentlig at han får prisen, men dette er åpent. Mange var ellers glade over at Hardy fikk sin første nominasjon.

BESTE ORIGINALMANUS

Spotlight (Tom McCarthy, Josh Singer)
Ex Machina (Alex Garland)
Innsiden ut (Josh Cooley, Pete Docter, Meg LeFauve)
Straight Outta Compton (Andrea Berloff, Jonathan Herman, S. Leigh Savidge, Alan Wenkus)
Bridge of Spies (Matt Charman og Ethan Coen & Joel Coen)

Kommentar: Spotlight, Straight Outta Compton og Bridge of Spies bygger på faktiske hendelser. Blir det avgjørende? Jeg ser ikke for meg at  en animert film (Innsiden ut) vinner denne prisen, og “hip hop-filmen” Straight Outta Compton tror jeg og faller bort i vinnerracet.

BESTE TILRETTELAGTE MANUS (ADAPTED SCREENPLAY)

The Big Short (Charles Randolph og Adam McKay)
Brooklyn (Nick Hornby)
Carol (Phyllis Nagy)
The Martian (Drew Goddard)
Room (Emma Donoghue)

BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM

Mustang (Frankrike)
Sauls sønn (Ungarn)
Krigen (Danmark)
Embrace of the Serpent (Colombia)
Theeb (Jordan, Storbritannia)

Kommentar: Som tilhenger av nordiske filmer så håper jeg den danske “Krigen” vinner. Filmen skal jeg se  neste uke på filmfestivalen i Tromsø, og kanskje får jeg også med meg “Sauls sønn” der. Ellers har “Theeb – Ulven” høstet mye ros. De to siste har jeg ikke hørt om.

BESTE ANIMASJONSFILM

Anomalisa
Innsiden ut
Sauen Shaun
Boy and the world
When Marnie was there

Kommentar: Innsiden ut er nok en Disney Pixar-produksjon, og gjorde suksess i fjor. Trolig er den favoritten her, men en populær film som Sauen Shaun kan kanskje utfordre (men jeg tviler, animasjonene er ikke av samme klasse, ut fra de ørsmå klipp jeg har sett). En liten dark horse her kan  være Anomalisa, som er en noe annerledes animasjonsfilm. Ifølge TIFF som viser filmen på f estivalen i neste uke er det en film med scener og dialog man aldri har opplevd i en animasjonsfilm før, og andre har betegnet den som årets mest menneskelige film, til tross  for at ingen ekte mennesker spiller i  den.

BESTE DOKUMENTAR

Amy
Cartel Land
The Look of Silence
Winter of Fire: Ukraine?s Fight for Freedom
What Happened, Miss Simone?

Kommentar: Norges lille Oscar-alibi er dokumentaren The Look of Silence. Filmens hovedprodusenter er danske, men norske Piraya Film er blant fire medprodusenter som ble hentet inn. Filmen handler om folkemordet i Indonesia på 60-tallet.

BESTE KINEMATOGRAFI

Carol (Edward Lachman)
The Hateful Eight (Robert Richardson)
Mad Max: Firy Road (John Seale)
The Revenant (Emmanuel Lubezki)
Sicario (Roger Deakins)

Kommentar: Uten å ha sett disse ennå vil jeg tro at Mad Max ligger godt an her.

BESTE FILMREDIGERING

The Big Short (Hank Corwin)
Mad Max: Fury Road (Margaret Sixel)
The Revenant (Stephen Mirrione)
Star Wars: The Force Awakens (Maryann Brandon, Mary Jo Markey)
Spotlight (Tom McArdle)

Kommentar: Mad Max og Star Wars kriger om denne prisen, tipper jeg.

BESTE PRODUKSJONSDESIGN

Bridge of Spies (Adam Stockhausen, Rena DeAngelo, Bernhard Henrich)
The Danish Girl (Eve Stewart, Michael Standish)
Mad Max: Fury Road (Colin Gibson, Katie Sharrock, Lisa Thompson)
The Martian (Arthur Max, Celia Bobak, Zoltan Horvath)
The Revenant (Jack Fisk, Hamish Purdy)

BESTE KOSTYMEDESIGN

Carol (Sandy Powell)
Cinderella (Sandy Powell)
The Danish Girl (Paco Delgado)
Mad Max: Fury Road (Jenny Beavan)
The Revenant (Jacqueline West)

BESTE ORIGINALMUSIKK

Carter Burwell, Carol
Ennio Morricone, The Hateful Eight
Thomas Newman, Bridge of Spies
Jóhann Jóhannsson, Sicario
John Williams, Star Wars: The Force Awakens

BESTE ORIGINALSANG

“Earned it”, 50 Shades of Grey
“Simple Song #3”, Youth
“Writing?s On The Wall”, Spectre
“Til It Happens To You”, The Hunting Ground
“Manta Ray”, Racing Extinction

BESTE VISUELLE EFFEKTER

Mad Max: Fury Road (Andrew Jackson, Tom Wood, Dan Oliver, Andy Williams)
The Martian (Richard Stammers, Chris Lawrence, Anders Langlands, Steven Warner)
The Revenant (Rich McBridge, Matt Shumway, Jason Smith, Cameron Waldbauer)
Star Wars: The Force Awakens (Roger Guyett, Patrick Tubach, Neal Scanlan, Chris Corbould)
Ex Machina (Andrew Whitehurst)

Kommentar: Her kan trolig flere forsvare å bli utropt som vinner (?), men jeg tipper man tildeler Star Wars minst èn pris, og da er kanskje denne den mest betydningsfulle av de den er nominert for.

BESTE MAKEUP OG HÅR

Mad Max: Fury Road (Lesley Vanderwalt, Damian Martin, Elka Wardega)
The Revenant (Graham Johnston, Adrien Morot, Robert Pandini)
Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (Eva Kozma, Erzsebet Racz)

Kommentar: Jeg er som kjent tilhenger av svensk film, men jeg kan ikke i min villeste fantasi tenke meg at “Hundreåringen..” får noe Oscar-pris! Ja faktisk er det ganske sjukt og komisk at den i det hele tatt er nominert her, for makeup/hår i filmen er vel heller ikke av så strålende karakter at den forsvarer en nominasjon. Jeg har sett filmen, som ellers ikke var noe særlig heller.

BESTE LYDMIX

Bridge of Spies (Drew Kunin, Andy Nelson, Gary Rydstrom)
Mad Max: Fury Road (Ben Osmo, Chris Jenkins, Gregg Rudloff)
The Martian (Mac Ruth, Paul Massey, Mark Taylor)
The Revenant (Chris Duesterdiek, Frank A. Montaño, Jon Taylor, Randy Thom)
Star Wars: The Force Awakens (Stuart Wilson, Andy Nelson, Chris Scarabosio)

BESTE LYDREDIGERING

Mad Max: Fury Road (Scott Hecker, Mark Mangini, David White)
The Martian (Oliver Tarney)
The Revenant (Martin Hernandez, Randy Thom, Lon Bender)
Star Wars: The Force Awakens (David Accord, Matthew Wood)
Sicario (Alan Robert Murray)

BESTE KORTFILM

Ave Maria (Basil Khalil, Eric Dupont)
Day One (Henry Hughes)
Everything Will Be Okay (Alles Wird Gut) (Patrick Vollrath)
Shok (Jamie Donoughue)
Stutterer (Benjamin Cleary)

BESTE ANIMERTE KORTFILM

Bear Story (Historia de un Oso) (Gabriel Osorio, Pato Escala)
Prologue (Richard Williams, Imogen Sutton)
We Can?t Live Without Cosmos (Konstantin Bronzit)
World of Tomorrow (Don Hertzfeldt)

BESTE KORTDOKUMENTAR

Claude Lanzmann: Spectres of the Shoah (Adam Benzine)
A Girl in the River: The Price of Forgiveness (Sharmeen Obaid-Chinoy)
Last Day of Freedom (Dee Hibbert-Jones, Nomi Talisman)
Chau, Beyond the Lines (Courtney Marsh)
Body team 12 (David Darg, Bryn Mooser)

Har du kommentarer? Kommentarfeltet er åpent 🙂

#filmhjerte #film #filmer #filmtips #Oscar #Oscar2016

NRKs norske storsatsning på nyåret er sesong 2 av spenningsserien Mammon.

Den første sesongen av Mammon fikk en del bra omtale og ble bra mottatt målt i seerantall, men måtte også tåle mye negative anmeldelser og karakterer, noe jeg forsåvidt var enig i, for sesong 1 av Mammon var ikke særlig bra. Momenter som lite og til dels ingen troverdighet, dårlig dialog og dårlig plot gikk igjen den gang i omtalene.

Spørsmålet nå er selvsagt: er sesong 2 bedre?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå har jeg kun sett de første to av åtte episoder av serien som hadde premiere på NRK 1 søndag 3. januar, og ut fra førsteinntrykket etter to episoder er svaret todelt, både ja og nei, eller nja, tja… Her er nemlig flere elementer som må trekkes frem.

Skuespillerprestasjonene i sesong 1 var jeg ikke overimponert over, særlig hos Terje Strømdahl som var fryktelig der. I de to første episodene av sesong 2 er inntrykket noe bedre, selv om det også her er rollefigurer som mest av alt er karikaturer og fint lite troverdige.

Trond Espen Seim leverer bra, i rollen som selveste statsminister i en Høyre-regjering.  Han er i så måte flere hakk over en kollega av seg som nylig spilte statsminister i en annen serie; Henrik Mestad i TV 2-serien Okkupert som gikk høsten 2015. Men, Pål Christian Eggen, som spiller VG-journalisten Hammern, som blir likvidert, leverer noe av det svakeste jeg har sett på lenge. At han er som snytt ut av nesa på “Bare Egil” er nå en ting, jeg sitter og venter på at han skal bryte ut i ironisk sang,  noe annet er det at rollefiguren er en rein karikatur av en drittsekk. Når han blir skutt i huet føler jeg verken avsky eller vrede, og da har man bommet litt syns jeg (Dette er ingen spoiler, det var kjent av omtalen før premieren at han skulle tas av dage).

Ellers legger jeg merke til godkjent/bra spill av Jon Øygarden, Laila Goody, og danske Laura Christensen (den drepte journalistens kone) og samme kan vel også sies om Anders Danielsen Lie, Jan Gunnar Røise, og noen av de andre forran kamera, mens Ingar Helge Gimle i rollen som finansministeren som “dolkes i ryggen” i offentlighet av statsministeren ikke klarer å overbevise meg. Gimle er en fyr jeg absolutt liker, men denne rollen kler han ikke godt nok. Jeg får nesten følelsen av at det er Arne Marcussen fra Hotel Cæsar som har vendt tilbake fra de døde (for de som husker han fra den rollen for mange år siden). Her er det selvsagt uenigheter blant publikum, noen lovpriser rollen.

Ei heller syns jeg at Nils Ole Oftebro imponerer særlig. Han virker desverre teatralsk. Jeg syns desverre også han er noe begrenset som skuespiller i denne type setting, mens andre derimot syns han spiller strålende, med nerve. Gjennom “realitykomiserien” Helt Perfekt har jeg fått stor sans for Ine Jansen, men heller ikke hun passer helt inn her.

Men hva er egentlig plottet i sesong 2? Under en seanse med statsministeren med media tilstede der regjeringsoverhodet taler om kunnskap og integrering, bryter plutselig Dagbladet inn med sjokkerende klipp fra et ikke publisert NRK-intervju der statsministeren tilsynelatende slakter finansministeren. Dermed rulles en personlig maktkamp mellom de to opp.

VG-redaksjonen står bitre tilbake fordi saken ikke er lekket  til VG istedet for til Dagbladet, siden Dagbladet er ei lita drittavis eller hva de nå sier i en av scenene der (tåpelig seanse), finansministeren ruster til krig mot statsministeren, som på sin side mener alt er tatt ut av kontekst, og spørsmålet man lurer på er hvem som har lekket videoopptakene til Dagbladet, og ikke til VG, der seriens hovedperson Peter Verås (Øygarden) jobber, mens statsministeren lurer på hvem som står bak og hvilke motiver folkene bak har.

Samtidig har vi drapet på VG-mannen, som Verås og Mathiesen (Oftebro) starter å ettterforske på egenhånd. Her er mye surr. Alt for mye surr, med diverse sidespor også, samt at det skjer mye, hele tiden. Men det er likevel grei skuring.

At plottet ikke er helt troverdig gjør ikke så mye, dette er fiksjon og underholdning, da bør man ikke forvente at alt er det vi forbinder med realisme og troverdighet (et sted går det dog en grense såklart), men et minimum må være at rollekarakterene i en slik serie gis litt dybde og ikke fremstår som endimensjonale møkkamenn, eller som alt for overfladiske og stive. Akkurat der ligger mitt største ankepunkt mot Mammon sesong 2. Her er imidlertid potensiale fremover, også til forbedring på noen av områdene jeg misliker. Sesong 2 virker uansett å ha mere realisme i seg enn sesong 1, dialogen er bedre og serien virker mye proffere produsert. Ellers er det et pluss at man ikke bruker oppdiktede navn på aviser, politiske partier og TV-kanaler, men bruker virkelige navn som VG, Høyre, Arbeiderpartiet, NRK, TV 2 osv.

De to første episodene ligger nå tilgjengelig på NRKs nett-TV, og på TV sendes en ny episode hver søndag kveld i noen uker fremover. Se Mammon her.

Hos Aftenposten har seriens første fire episoder fått terningkast 6 (!), mens Dagbladet har servert slakt i sin omtale der de beskriver Mammon som en parodisk nyttårskalkun, og ruller frem to øyne på terningen.
Basert ut fra episode 1 og 2 gir jeg sesong 2 av Mammon terningkast 3 – men dette kan gå begge veier fremover.

 Hva syns du om Mammon?

Foto: NRK/nrk.no

#filmhjerte #TV #serier #mammon