Islandske “Stabukker” var første film ut på årets filmfestival i Tromsø. I dagens filmbloggsak blir det korte vurderinger av årets to første TIFF-filmer for undertegnede; Stabukker, og Middelhavet.
FILMANMELDELSE
FILM: STABUKKER
(Original tittel: HRÚTAR, engelsk tittel: Rams)
Land: Island
Spilletid: 1 time og 30 minutter
Sett på kino
Mengder av snille sauer, ei budbringende bikkje, og to gamle brødre, står sentrale i Stabukker.
Den islandske filmen Stabukker var første film under årets filmfestival i Tromsø. Filmen kan sees både som et drama, sort komedie, en liten tragedie og dramakomedie. Men den handler så absolutt også om kjærlighet, som hovedrolleinnehaver (en av to, ikke han på posteren) Theodór Júlíusson sa til en fullsatt sal på Verdensteateret da han og festivalsjef Martha Otte introduserte filmen for et festivalklart publikum i Tromsø mandag morgen.
I et avsidesliggende dalføre på Island lever to gamle stabukker av et brødrepar side om side som naboer. De har hvert sitt lille gårdsbruk, og begge er sauebønder, i likhet med de fleste andre beboerne i nærområdet. Begge behandler sauene sine med kjærlighet og dyp lidenskap. Å påstå at de to brødrene er gode naboer er derimot å overdrive. De har nemlig omtrent ikke snakket sammen de siste 40 årene, og det trenger de da heller ikke gjøre siden gårdshunden springer mellom de to nabogårdene med håndskrevne lapper.
Når det en dag oppdages skrapesyke hos en av sauene, og hele sauebestanden i dalføret må slaktes, blusser gamle stridigheter opp i full fyr. Skal fremtiden for de to brødrene og resten av lokalsamfunnet kunne berges må kanskje de to legge stridsøksa til side.
Stabukker er en småhumoristisk film som innimellom både er rørende, sjarmerende og rar, med flere morsomme scener, men som også byr på varme fra et tidvis iskaldt og vinterkledd Island. Med den fascinerende snaue islandske naturen som bakteppe fremstår omgivelsene som både nådeløse og sentrale i handlingen.
Med omlag 200 publikummere til stede i salen en mandags morgen klokka 08:30 var i alle fall filmen en fin start på filmfestivalen. Stabukker får ordinær norsk kinopremiere fredag 29. januar.
Fra filmhjerte blir det terningkast 4 til Stabukker.
FILMANMELDELSE
FILM: MIDDELHAVET
(Original tittel: MEDITERRANEA)
Spilletid: 1 time og 47 minutter
Land: Italia, Fr. rike, USA, Tyskl., Qatar.
Middelhavet er en dagsaktuell film om afrikanske imigranter i Europa. I filmen følger vi historien til de to vennene Ayiva og Abas som i jakten på et bedre liv og Europas fristelser forlater Burkina Faso. Etter en farefull ferd gjennom ørkenen og over middelhavet i en flytende motorisert overfylt balje havner de i en liten italiensk landsby, der de får jobb som fruktplukkere.
Det er mildt sagt kummerlige forhold både på fritid og jobb for afrikanerne som har tre måneder på seg på å få seg fast jobb slik at de får oppholdstillatelse, samtidig som lokalbefolkningen ikke er spesielt vennligsinnet. Flere dramatiske episoder serveres med troverdighet.
Middelhavet kunne vært en bedre film, men har sine øyeblikk da den klarer å både engasjere og provosere. Filmen burde imidlertid vært litt kortere, for den er i perioder for stillestående, men gir publikum et innblikk i hverdagen for mange afrikanere som søker lykken, og som viser et nyansert bilde. For min del ble det litt kjedelig fordi filmen hadde noen for lange sekvenser, men filmen er verdt å få med seg.
På filmhjertes karakterskala kan det likevel ikke bli mer enn 3 pluss.
FILMPRAT PÅ KULTURHUSET
Under en filmfestival blir det mye filmseing, men det er også morsomt å få med seg andre små eventer også. Hver dag klokka 14 er det nemlig filmprat i foajeen på Kulturhuset, i regi av TIFF og samarbeidspartneren filmnettstedet Montages.no, som intervjuer aktuelle regissører eller andre filmfolk. På festivalens første dag var det Norges best kjente dokumentarfilmskaper, Margreth Olin, som var gjest. Selv om den nye filmen hennes “Mannen fra Snåsa” ikke står på mitt TIFF-program, så var det likevel interessant og morsomt å følge debatten mellom henne og Montages-redaktør Karsten Meinich. Kanskje får jeg med meg filmen senere. Intervjuet ligger ute på montages.no.
TIFF filmprat mandag med regissør Margreth Olin. Foto: LJG
TIFF filmprat mandag. Montages-redaktør K. Meinich og regissør M. Olin. Foto: LJG
Har du vært på TIFF i dag, eller skal du i løpet av uka? Kommentarfeltet er åpent for alt av TIFF-kommentarer 🙂
Tromsø Internasjonale Filmfestival, populært kalt TIFF, starter mandag. Her er mine personlige festivaltips.
TIFF arrangeres for 26. året på rad i Tromsø, og varer fra mandag til søndag, med visninger i fem saler på Fokus Kino, pluss på ærverdige Verdensteateret, Kulturhuset, Hålogaland Teater scene vest, studenthuset Driv, og et par mindre visningssteder. Det blir også storskjerm på torget, hvor det blir gratis filmvisninger hver dag for små og store. Filmer fra hele verden står på programmet, og som vanlig er det litt av hvert for stort sett en hver smak på menyen.
For min del startet festivalen med godt over 2 timer køståing mandag denne uka, ettersom jeg ville være garantert billett til et par av de viktigste filmene for min del, siden man åpnet billettsalget i skranken noen timer før nettsalget åpnet. Den opplevelsen var jo…..artig… 😉
Mandag (18. januar) braker det ihvertfall løs, og byens gater og serveringssteder farges fullstendig av filmentusiaster, med kinovisninger fra 8-9 om mårran til langt på natt! Denne uka i januat er kanskje en av de absolutt beste ukene å befinne seg i Tromsø sentrum med tanke på folkeliv. Og som filmfrelst er det selvsagt mulig å få sett filmer en vanligvis ikke ellers får servert verken på kino eller i stua.
Her er noen av mine festivaltips, og de er i all hovedsak basert på MIN personlige interesse, og ikke nødvendigvis de mest omtalte filmene (Om filmene er utsolgt på TIFF har jeg ikke sjekket, det kan man isåfall finne ut av på tiff.no).
Alle bildene i saken er pressebilder hentet fra tiff.no.
ROOM
Room ble tidligere i uka belønnet med flere av de store Oscar-nominasjonene, i klassene for beste film og beste regi. I tillegg ble hovedrolleinnehaver Brie Larson nominert for beste kvinnelige hovedrolle. Filmen som ikke har ordinær norsk kinopremiere før etter Oscar-utdelingen i slutten av februar, får man dermed en eksklusiv mulighet til å få med seg på kinolerrett. Det sies om den irske regissøren Lenny Abrahamsons Room at det er en strålende film, så forventningene mine til denne er stor. Handlingen tar for seg forholdet mellom mor og hennes fem år gamle sønn, som har sittet innesperret i et skur i flere år.
TIFF selv skriver dette om filmen, som absolutt vekker interesse:
ROOM er en fortelling om overlevelse og oppdagelse, og om fem år gamle Jack. Sammen med moren holdes han innesperret i et skur av en kidnapper, Old Nick, som også er Jacks far. Med nøye planlagte rutiner og livlig fantasi klarer moren å strukturere tilværelsen og holde motet oppe hos Jack, som ikke er et ulykkelig barn: det lille skuret er det eneste han kjenner til. Men moren har ikke gitt opp tanken på et liv i frihet. Etter en dramatisk flukt blir Jack kastet ut i en helt ny verden ? mennesker, steder, smaker, lukter og farger han aldri før har sett. Og utfordringer han umulig kan forutse.
Romanen filmen er bygget på, henter inspirasjon fra kidnappingen av østerrikske Elisabeth Fritzl. Historien er fortalt subjektivt gjennom guttens øyne, med stor detaljrikdom og sensitivitet. Jacob Tremblay gjør en enestående prestasjon i rollen som den frihetsberusede Jack.
SPOTLIGHT
Også Spotlight er en av de Oscar-nominerte for beste film, og har blitt nevnt som en av forhåndsfavorittene. Heller ikke denne har ordinær norsk kinopremiere før etter utdelingen (om den ikke pushes frem). Filmen er kanskje ikke blant de jeg først pekte ut som en jeg vil se, men med en Oscar-nominasjon i beste film-klassen må den med. Filmen skildrer opprullingen av journalistisk arbeid som førte til avsløringer om seksuelle overgrep i den katolske kirka i Boston. Den har ord på seg for å være såvel troverdig som velspilt.
GREEN ROOM
Mulig kraftpakke av en overdrivelse! Ihvertfall knyttes det forventninger til denne amerikanske filmen som inngår i TIFFs “Overdrive”-program, der filmene “tar den helt ut”. Dette er garantert ikke filmen for de som ikke tåler blod, så sarte sjeler bør styre unna. For oss andre er det bare å lene oss tilbake og motta knyttnevene 😉 Et punkband havner på konsert på et sted som huser nynazister, og omstendighetene fører til at punkerne havner i trøbbel. Det går ikke bedre enn at bandet forskanser seg på lokalets bakrom, derav tittelen, og kampen for tilværelsen er i gang!
STABUKKER
Dramakomedie fra Island som jeg er veldig spent på. Filmen har norsk kinopremiere senere i januar, men kommer altså først på TIFF. Det loves nådeløst og storslått islandsk landska, tørrvittig humor, og mengder av snille sauer, og et par stabukker av et brødrepar. Dette kan bli morro! Filmen skal jeg forøvrig se klokka 8:30 på mårrakvisten, så her er det bare å bunkre inn kaffe på tur inn i salen 😉
ROAD TO LA PAZ
Sør-amerikansk road movie som jeg har som en av filmene jeg ser mest frem til. Filmen er fra Argentina og handlingen sentreres rundt to voksne menn på langtur fra Buenos Aires, Argentina, til La Paz i Bolivia. Det lokkes med bunnsolid skuespill, klokhet og morsomme episoder, og vitende om at “La Paz” betyr freden på spansk ligger det litt i kortene at det her kan bli en del mellommenneskelige intriger og kanskje forståelse? I tillegg skal det vistnok være et ganske rocka soundtrack (filmmusikk), så dette ser spennende ut.
KORTFILMPROGRAMMENE (FFN: SHORTS)
Jeg har i årenes løp sett mange glimrende, morsomme, hysteriske, sære, viktige, herlige og bevegende kortfilmer på TIFF (noen elendige også så klart), filmer som i løpet av sin korte spilletid, ofte bare rundt 10-15 minutter eller kortere, får frem følelsene en spillefilm ofte trenger halvannen time på å mane frem. Det er kortfilmens force, at dens kompakte spilletid ikke gir rom for avsporinger og dilldall. I kortfilmprogrammene er det filmer fra nord som står på plakaten, derav navnene FFN: Shorts, og på ett kortfilmprogram vises som regel fra 3 til kanskje 7-8 kortfilmer i løpet av en visning. I år har jeg sett ut FFN: Shorts 2 og FFN: Young directors/Students films, der jeg aner at det kan være noen små godbiter. Blant annet står en kortfilm med handling fra Tromsø på programmet på sistnevnte visning.
TRUMAN
To gamle venner gjenforenes etter mange år ettersom den ene får vite at den andre er alvorlig syk. Gamle hemmeligheter kommer kanskje for en dag, og mye lun humor får man trolig med på veien. Det beskrives som en rørende og bittersøt historie, med forviklinger og tragikomikk. Når hovedrollene dessuten bekles av Ricardo Darin (Wild Tales) og Javier Camara (Living is easy with eyes closed) i denne spansk-argentinske filmen lover det meget bra.
A MONSTER WITH A THOUSANDS HEADS
Regissøren bak den glitrende La Zona (der en ung inntrenger skaper opprør i et nabolag) er tilbake med en ny kritikerrost spenningsthriller, denne gang om en kvinne som gjør alt i hennes makt for å redde sin kreftsyke mann, som blir sviktet av helseforsikrinsselskapet sitt. Denne filmen fra Mexico som kun varer i 75 minutter er trolig et sikkert kort.
THE DEMON
Oppvekst kan være skummelt, særlig når man er 10 år gammel. Canadisk mystisk “coming-of-age”-film, kan det virke som.
TJUVHEDER
Suksess hjemme i Sverige.
KRIGEN
En dansk familiefar utstasjonert i krigen i Afghanistan gjør et valg som får store følger. Denne danske dramafilmen mottok Oscar-nominasjon i klassen for beste fremmedspråklige film.
ALKI ALKI
Som navnet tilsier blir det alkohol i bildet, i denne anslagsvis tyske drikkevisa av en film. Traileren til filmen bærer bud om at det kan være en småhumoristisk film om et alvorlig tema.
NAME ME
To russiske jenter fra Moskva “bytter” identitet idet de oppsøker den ene jentas til nå ukjente far på Krimhalvøya. Dette fører til problemer og forhold blir satt på prøve. Et trekantsdrama med uhyggelige undertoner utspilles med Svartehavets sommernetter som bakgrunn.
THE POSTMAN`S WHITE NIGHTS
Drama fra Russland er ikke det jeg ser ofte, men denne pirrer litt. Dette beskrives som et portrett av en avsidesliggende liten russisk landsby der tida har stått stille, men hvor man er i ferd med å innhentes av den moderne verden når storbyen lokker i det fjerne. Filmen skal etter sigende være en folkelivsskildring, med elementer som sanselighet, humor, røverhistorier og hverdagspoesi. Dette virker faktisk litt forlokkende og fascinerende.
MIDDELHAVET
Ganske dagsaktuell drama, som forøvrig er like rundt hjørnet på ordinær kinodistribusjon også. Dette virker som en engasjerende film.
Ellers kan det nevnes at flere andre Oscar-nominerte filmer får sin norske premiere under TIFF. Dette gjelder SAULS SØNN fra Ungarn, samt EMBRACE OF THE SERPENT fra Colombia (beste fremmedspråklige film) og ANOMALISA (beste animasjonsfilm). Anomalisa kan muligens være en interessant filmopplevelse, da jeg har sett noen omtale den som årets mest menneskelige film, til tross for at ingen ekte mennesker spiller i den…
Den norske dokumentaren MANNEN FRA SNÅSA (regi: Margreth Olin) har sin verdenspremiere på TIFF, men den interesserer meg null komma null, jeg nevner den likevel da den er festivalens nå utsolgte offisielle åpningsfilm. Flere av Margreth Olins tidligere filmer er også på programmet, deriblant den strålende filmen ENGELEN fra 2009. Den så jeg på kino da den var ny, og det er en film som absolutt kan anbefales for de som ikke har sett den.I Engelen, som er en dramafilm, spiller Maria Bonnevie rollen som den narkomane moren Lea, som slites mellom svik og kjærlighet, og som må ta flere vanskelige valg.
I tillegg til disse er det en rekke andre filmer fra årets program jeg godt kan tenke meg å se. I løpet av festivaluka regner jeg med å få sett 12-15 filmer. Det får holde så lenge man må betale for gildet sjøl 😉 Skulle du ville sponse meg er det bare å ringe 😉
Skal du på TIFF? Har du synspunter om de omtalte filmene, om andre festivalfilmer under TIFF, eller TIFF-tips? Fortell! Kommentarfeltet er som vanlig åpent.
Quentin Tarantinos nye westerneventyr The Hateful Eight er ikke for sarte sjeler.
FILMANMELDELSE
THE HATEFUL EIGHT
Western/actionthriller
ca 2 timer og 48 minutter (normal visning)
Sett på kino
Man må tåle litt filmblod for å komme seg gjennom The Hateful Eight, men blodbadet er likevel helt greit, man får nemlig ikke den store sympatien med noen av hovedkarakterene i filmen uansett (kanskje bortsett fra en?), og det skrider til tider over i splætter. Men dette er Tarantino, så da vet man hva man har i vente. Dessuten mistenker jeg vel og at meningen er at man ikke skal få noen videre sympatier for rollekarakterene.
Historien i filmen er egentlig enkel, selv om man ut fra diverse omtale forledes til å tro at dette er “film for viderekomne”. For dette er egentlig enkelt. I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter John Ruth, en fryktet dusørjeger, som skal frakte ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue til sitt endested, Red Rock, der hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.
Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i Red Rock, og begge trenger nå skyss for å ikke fryse ihjel.
Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel (Minnie?s Haberdashery), der de treffer fire andre menn; en general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og en cowboy ved navn Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For kanskje er ikke alle den de utgir seg for å være, veier krysses, og et aldri så lite kammerspill er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor. Ruth er mistenksom, og er redd noen av herrene er ute etter fangen hans, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier det skal gå hett for seg etterhvert som historien skrider frem.
Selv om man kanskje kunne gjort filmen noe kortere blir det aldri kjedelig i de omlag to timene og tre kvarterene filmen varer, men noen vil kanskje kjede seg en smule over at det meste av handlingen utspilles innenfor veggene på den lurvete men samtidig hjemmekoselige (!) hytta som rommer både bardisk, jernvarer og diverse krimskrams.
Tarantino har tidligere stokket om på og delt handlingsløpeti filmer (f eks i Pulp Fiction). I The Hateful Eight gjør han det igjen, men denne gang på en enklere måte. Historien er delt opp i kapitler, og vi går noen ganger tilbake i tid for å se hva som skjedde tidligere, men dette er på ingen måte forvirrende eller vanskelig for publikum å henge med på, for i dette fortellergrepet ligger kanskje filmens styrke, dog blir det noe forutsigbart etterhvert, men et par overraskelser på lur er det vel. Det blir som nevnt en del blod og gørr, ispedd en solid dose bitende ironiske kommentarer i en film der dialogen skal drive filmen fremover, noe man lykkes brukbart med.
At “The Hateful Eight” egentlig er ni legger man forøvrig og merke til, uten at det har noe å si.
I de viktigste rollene finner vi Kurt Russel (Ruth), Samuel L. Jackson (Warren), Tim Roth (Mobray), Michael Madsen (Gage), Bruce Dern (generalen), Walton Goggins (sheriffen Mannix), Demian Bichir (Bob) og Jennifer Jason Leigh (Daisy D.) – og sannelig dukker også Channing Tatum opp, i en noe mistilpasset rolle syns jeg.
Det er utvilsomt filmens kvinnelige stjerne som er best. Jennifer Jason Leigh (som utrolig nok er 53 år!) gjør en vannvittig rå innsats som den helt herpa hurpa Daisy. Frekk i kjeften som få, værbitt og røft behandlet, og med en til tider komisk og genial mimikk. Filmen vil først og fremst bli husket for hennes rolle.
På den mannlige sida leveres det også greit alt i alt, først og fremst av Samuel L. Jackson som er en skikkelig jævel her. Når man først skulle finne en fyr til å bekle rollen som en stor skummel “nigger” du ikke vil møte i ei mørk bakgate (eller på høylys dag, for denne Warren er ingen engel mildt sagt), ja da er Jackson perfekt her. Han leverer. Walton Goggins er en jeg kjenner svært dårlig til fra før, men også han er god (dessuten ligner han noe grassalt på tidligere fotballspiller Jamie Carragher!).
Ellers gjør herrene Russel, Dern og Roth sine saker greit, mens trioen Madsen, Tatum og Bichir (“meksikaneren” ) ikke river meg med ihvertfall (skal nevnes at jeg liker både Madsen og Tatum ellers). Helt revet med av historien blir jeg heller ikke, selv om det er såpass underholdende at jeg aldri kjedet meg. Det blir litt vel mye gladvold, pluss noen doser barbarisk oppførsel, samt et “bakteppe” som ikke er av det mest spennende.
Tidligere denne uka ble The Hateful Eight tildelt tre Oscar-nominasjoner. Leigh ble nominert for beste kvinnelige birolle, og i tillegg fikk filmen nominasjon for beste kinematografi og beste originalmusikk.
The Hateful Eight er plain underholdning. Forventer du varme og menneskelighet har du bommet. Forventer du nedtonet action har du bommet. The Hateful Eight er gjennkjennbar Tarantino, og det er helt greit for min del, jeg ble underholdt i kinosalen, lo noen ganger og “grøsset” et par ganger, så alt i alt en film som sikkert vil falle i smak hos mange. Fra filmhjerte blir det terningkast 4.
#film #filmhjerte #filmtips #thehatefuleight
Hva syns du om The Hateful Eight? Kommentarfeltet er åpent!
Torsdag kom lista over årets Oscar-nominasjoner, som selvsagt er en liten godbit for en filmfrelst.
Etter fjorårets lille suksess der jeg tippet vinnerne i alle kategoriene og traff veldig bra, jeg havnet til og med på premielista hos kinoen i Tromsø grunnet god tipping (hehe, jepp, fikk 2. eller 3. plassen…), så kommer jeg nok også i år til å komme med et Oscar-tips når utdelingen nærmer seg, men det ser vanskeligere ut i år enn i fjor. I dag blir det ikke så mye glasskule-seing, men litt kommentarer rundt nominasjonene.
Selve utdelingen, som hedrer de beste filmprestasjonene for filmåret 2015, går av stabelen 28. februar i Hollywood, og kveldens vert er morroklumpen Chris Rock.
Filmen som dominerer nominasjonslisten er The Revenant, som har fått hele 12 nominasjoner. Filmen som har Norgespremiere neste helg er blant annet nominert som beste film, beste mannlige hovedrolle (Leonardo DiCaprio – vinner han endelig?) og beste regi (fjorårsvinner Inarritu). Noen av de øvrige filmene som går igjen i nomineringene er The Martian, Den danske piken, Mad Max: Fury Road, Bridge of Spies, og Star wars, samt flere andre med mer enn 1 nominasjon.
Oscar-favoritt: The Revenant, med Leonardo DiCaprio.
Ellers er vel den store overraskelsen denne uka at Sylvester Stallone de siste dagene har opplevd sine største prestisjefulle stunder som skuespiller, først med å få en Golden Globe-pris for innsatsen sin i Creed (der han igjen er Rocky Balboa, denne gang som boksetrener), og nå med Oscar-nominasjon for beste birolle. Det er Stallones første Golden Globe, men hans tredje Oscar-nominasjon (han ble nominert to ganger for Rocky i 1977, som skuespiller og for manus). At han siden den gang ikke har blitt nominert til disse to store filmprisene er ikke vanskelig å forstå, men i år skjedde det altså igjen.
Selv har jeg en del filmseing å unnagjøre før jeg begir meg ut på å tippe årets vinnere, men The Revenant seiler vel opp som en favoritt både som beste film og beste mannlige hovedrolle. For etter 5 tidligere nominasjoner (og et par forbigåelser i nominasjonene) er forhåpentligvis tida inne for at Leonardo DiCaprio blir belønnet med filmindustriens gjeveste pris.
Dette er de nominerte, med mine umiddelbare og veldig foreløpige kommentarer:
BESTE FILM
Bridge of Spies Brooklyn Mad Max: Fury Road Room Spotlight The Big Short The Martian The Revenant
Kommentar:The Revenant vant nettopp Golden Globe som beste film (drama), mens The Martian fikk beste film for komedie/musikal. The Revenant seiler opp som favoritt her. Overraskelsen her vil jeg si er Mad Max: Fury Road, da jeg ikke hadde sett for meg at den type film fikk nominasjon blant beste film. Ellers er jeg 100% sikker på at Brooklyn ikke vinner, da denne irske filmen (Irland/UK/Can.) er alt for ukjent. Og The Big Short kommer til kort mot langt mer navngjetne filmer i dette racet.
BESTE REGI
Lenny Abrahamson, Room Alejandro Iñárritu, The Revenant Adam McKay, The Big Short Tom McCarthy, Spotlight George Miller, Mad Max: Fury Road
Kommentar: Room og The Revenant har fått mye bra kritikk, men kanskje er det den fantasifulle ville actionen i Mad Max som vinner? Eller Spotlight, som skildrer opprullingen om avsløringene av faktiske seksuelle overgrep i den katolske kirka i Boston? (eller blir det for omstridt?). Iñárritu vant i fjor for Birdman, kan han få prisen to år på rad? Jeg tviler litt, men han er trolig favoritten her.
BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE
Cate Blanchett, Carol Brie Larson, Room Jennifer Lawrence, Joy Saoirse Ronan, Brooklyn Charlotte Rampling, 45 Years
Kommentar: Rampling og Larson seiler opp som de umiddelbare favorittene her, ut fra omtaler og ros de har fått for rollene. ROOM skal jeg forresten se under filmfestivalen i Tromsø kommende uke. Larson vant forøvrig Golden Globe i tilsvarende kategori der, og da var ikke Rampling blant de nominerte (noe som neppe har noen betydning for Oscar).
BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE
Bryan Cranston, Trumbo Leonardo DiCaprio, The Revenant Matt Damon, The Martian Michael Fassbender, Steve Jobs Eddie Redmayne, Den danske piken
Kommentar: “Hele filmverden” krever en pris til Leo nå. Han fikk nylig Golden Globe, og er den store favoritten. Redmayne vant i fjor, og vinner garantert ikke to år på rad. Fassbender og Damon kan kanskje snappe prisen, men det lukter litt Leo nå.
BESTE KVINNELIGE BIROLLE
Jennifer Jason Leigh, The Hateful Eight Rooney Mara, Carol Rachel McAdams, Spotlight Alicia Vikander, Den danske piken Kate Winslet, Steve Jobs
Kommentar: Jeg har ikke sett disse filmene ennå, men heier på vår svenske venn, Alicia Vikander.
BESTE MANNLIGE BIROLLE
Christian Bale, The Big Short Tom Hardy, The Revenant Mark Rylance, Bridge of Spies Mark Ruffalo, Spotlight Sylvester Stallone, Creed
Kommentar: Mange reagerte nok med overraskelse over at Stallone nå er Oscar-nominert, og skulle han vinne vil det være et sjokk. Jeg frykter egentlig at han får prisen, men dette er åpent. Mange var ellers glade over at Hardy fikk sin første nominasjon.
BESTE ORIGINALMANUS
Spotlight (Tom McCarthy, Josh Singer) Ex Machina (Alex Garland) Innsiden ut (Josh Cooley, Pete Docter, Meg LeFauve) Straight Outta Compton (Andrea Berloff, Jonathan Herman, S. Leigh Savidge, Alan Wenkus) Bridge of Spies (Matt Charman og Ethan Coen & Joel Coen)
Kommentar: Spotlight, Straight Outta Compton og Bridge of Spies bygger på faktiske hendelser. Blir det avgjørende? Jeg ser ikke for meg at en animert film (Innsiden ut) vinner denne prisen, og “hip hop-filmen” Straight Outta Compton tror jeg og faller bort i vinnerracet.
BESTE TILRETTELAGTE MANUS (ADAPTED SCREENPLAY)
The Big Short (Charles Randolph og Adam McKay) Brooklyn (Nick Hornby) Carol (Phyllis Nagy) The Martian (Drew Goddard) Room (Emma Donoghue)
BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM
Mustang (Frankrike) Sauls sønn (Ungarn) Krigen (Danmark) Embrace of the Serpent (Colombia) Theeb (Jordan, Storbritannia)
Kommentar: Som tilhenger av nordiske filmer så håper jeg den danske “Krigen” vinner. Filmen skal jeg se neste uke på filmfestivalen i Tromsø, og kanskje får jeg også med meg “Sauls sønn” der. Ellers har “Theeb – Ulven” høstet mye ros. De to siste har jeg ikke hørt om.
BESTE ANIMASJONSFILM
Anomalisa Innsiden ut Sauen Shaun Boy and the world When Marnie was there
Kommentar: Innsiden ut er nok en Disney Pixar-produksjon, og gjorde suksess i fjor. Trolig er den favoritten her, men en populær film som Sauen Shaun kan kanskje utfordre (men jeg tviler, animasjonene er ikke av samme klasse, ut fra de ørsmå klipp jeg har sett). En liten dark horse her kan være Anomalisa, som er en noe annerledes animasjonsfilm. Ifølge TIFF som viser filmen på f estivalen i neste uke er det en film med scener og dialog man aldri har opplevd i en animasjonsfilm før, og andre har betegnet den som årets mest menneskelige film, til tross for at ingen ekte mennesker spiller i den.
BESTE DOKUMENTAR
Amy Cartel Land The Look of Silence Winter of Fire: Ukraine?s Fight for Freedom What Happened, Miss Simone?
Kommentar: Norges lille Oscar-alibi er dokumentaren The Look of Silence. Filmens hovedprodusenter er danske, men norske Piraya Film er blant fire medprodusenter som ble hentet inn. Filmen handler om folkemordet i Indonesia på 60-tallet.
BESTE KINEMATOGRAFI
Carol (Edward Lachman) The Hateful Eight (Robert Richardson) Mad Max: Firy Road (John Seale) The Revenant (Emmanuel Lubezki) Sicario (Roger Deakins)
Kommentar: Uten å ha sett disse ennå vil jeg tro at Mad Max ligger godt an her.
BESTE FILMREDIGERING
The Big Short (Hank Corwin) Mad Max: Fury Road (Margaret Sixel) The Revenant (Stephen Mirrione) Star Wars: The Force Awakens (Maryann Brandon, Mary Jo Markey) Spotlight (Tom McArdle)
Kommentar: Mad Max og Star Wars kriger om denne prisen, tipper jeg.
BESTE PRODUKSJONSDESIGN
Bridge of Spies (Adam Stockhausen, Rena DeAngelo, Bernhard Henrich) The Danish Girl (Eve Stewart, Michael Standish) Mad Max: Fury Road (Colin Gibson, Katie Sharrock, Lisa Thompson) The Martian (Arthur Max, Celia Bobak, Zoltan Horvath) The Revenant (Jack Fisk, Hamish Purdy)
BESTE KOSTYMEDESIGN
Carol (Sandy Powell) Cinderella (Sandy Powell) The Danish Girl (Paco Delgado) Mad Max: Fury Road (Jenny Beavan) The Revenant (Jacqueline West)
BESTE ORIGINALMUSIKK
Carter Burwell, Carol Ennio Morricone, The Hateful Eight Thomas Newman, Bridge of Spies Jóhann Jóhannsson, Sicario John Williams, Star Wars: The Force Awakens
BESTE ORIGINALSANG
“Earned it”, 50 Shades of Grey “Simple Song #3”, Youth “Writing?s On The Wall”, Spectre “Til It Happens To You”, The Hunting Ground “Manta Ray”, Racing Extinction
BESTE VISUELLE EFFEKTER
Mad Max: Fury Road (Andrew Jackson, Tom Wood, Dan Oliver, Andy Williams) The Martian (Richard Stammers, Chris Lawrence, Anders Langlands, Steven Warner) The Revenant (Rich McBridge, Matt Shumway, Jason Smith, Cameron Waldbauer) Star Wars: The Force Awakens (Roger Guyett, Patrick Tubach, Neal Scanlan, Chris Corbould) Ex Machina (Andrew Whitehurst)
Kommentar: Her kan trolig flere forsvare å bli utropt som vinner (?), men jeg tipper man tildeler Star Wars minst èn pris, og da er kanskje denne den mest betydningsfulle av de den er nominert for.
BESTE MAKEUP OG HÅR
Mad Max: Fury Road (Lesley Vanderwalt, Damian Martin, Elka Wardega) The Revenant (Graham Johnston, Adrien Morot, Robert Pandini) Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (Eva Kozma, Erzsebet Racz)
Kommentar: Jeg er som kjent tilhenger av svensk film, men jeg kan ikke i min villeste fantasi tenke meg at “Hundreåringen..” får noe Oscar-pris! Ja faktisk er det ganske sjukt og komisk at den i det hele tatt er nominert her, for makeup/hår i filmen er vel heller ikke av så strålende karakter at den forsvarer en nominasjon. Jeg har sett filmen, som ellers ikke var noe særlig heller.
BESTE LYDMIX
Bridge of Spies (Drew Kunin, Andy Nelson, Gary Rydstrom) Mad Max: Fury Road (Ben Osmo, Chris Jenkins, Gregg Rudloff) The Martian (Mac Ruth, Paul Massey, Mark Taylor) The Revenant (Chris Duesterdiek, Frank A. Montaño, Jon Taylor, Randy Thom) Star Wars: The Force Awakens (Stuart Wilson, Andy Nelson, Chris Scarabosio)
BESTE LYDREDIGERING
Mad Max: Fury Road (Scott Hecker, Mark Mangini, David White) The Martian (Oliver Tarney) The Revenant (Martin Hernandez, Randy Thom, Lon Bender) Star Wars: The Force Awakens (David Accord, Matthew Wood) Sicario (Alan Robert Murray)
BESTE KORTFILM
Ave Maria (Basil Khalil, Eric Dupont) Day One (Henry Hughes) Everything Will Be Okay (Alles Wird Gut) (Patrick Vollrath) Shok (Jamie Donoughue) Stutterer (Benjamin Cleary)
BESTE ANIMERTE KORTFILM
Bear Story (Historia de un Oso) (Gabriel Osorio, Pato Escala) Prologue (Richard Williams, Imogen Sutton) We Can?t Live Without Cosmos (Konstantin Bronzit) World of Tomorrow (Don Hertzfeldt)
BESTE KORTDOKUMENTAR
Claude Lanzmann: Spectres of the Shoah (Adam Benzine) A Girl in the River: The Price of Forgiveness (Sharmeen Obaid-Chinoy) Last Day of Freedom (Dee Hibbert-Jones, Nomi Talisman) Chau, Beyond the Lines (Courtney Marsh) Body team 12 (David Darg, Bryn Mooser)
NRKs norske storsatsning på nyåret er sesong 2 av spenningsserien Mammon.
Den første sesongen av Mammon fikk en del bra omtale og ble bra mottatt målt i seerantall, men måtte også tåle mye negative anmeldelser og karakterer, noe jeg forsåvidt var enig i, for sesong 1 av Mammon var ikke særlig bra. Momenter som lite og til dels ingen troverdighet, dårlig dialog og dårlig plot gikk igjen den gang i omtalene.
Nå har jeg kun sett de første to av åtte episoder av serien som hadde premiere på NRK 1 søndag 3. januar, og ut fra førsteinntrykket etter to episoder er svaret todelt, både ja og nei, eller nja, tja… Her er nemlig flere elementer som må trekkes frem.
Skuespillerprestasjonene i sesong 1 var jeg ikke overimponert over, særlig hos Terje Strømdahl som var fryktelig der. I de to første episodene av sesong 2 er inntrykket noe bedre, selv om det også her er rollefigurer som mest av alt er karikaturer og fint lite troverdige.
Trond Espen Seim leverer bra, i rollen som selveste statsminister i en Høyre-regjering. Han er i så måte flere hakk over en kollega av seg som nylig spilte statsminister i en annen serie; Henrik Mestad i TV 2-serien Okkupert som gikk høsten 2015. Men, Pål Christian Eggen, som spiller VG-journalisten Hammern, som blir likvidert, leverer noe av det svakeste jeg har sett på lenge. At han er som snytt ut av nesa på “Bare Egil” er nå en ting, jeg sitter og venter på at han skal bryte ut i ironisk sang, noe annet er det at rollefiguren er en rein karikatur av en drittsekk. Når han blir skutt i huet føler jeg verken avsky eller vrede, og da har man bommet litt syns jeg (Dette er ingen spoiler, det var kjent av omtalen før premieren at han skulle tas av dage).
Ellers legger jeg merke til godkjent/bra spill av Jon Øygarden, Laila Goody, og danske Laura Christensen (den drepte journalistens kone) og samme kan vel også sies om Anders Danielsen Lie, Jan Gunnar Røise, og noen av de andre forran kamera, mens Ingar Helge Gimle i rollen som finansministeren som “dolkes i ryggen” i offentlighet av statsministeren ikke klarer å overbevise meg. Gimle er en fyr jeg absolutt liker, men denne rollen kler han ikke godt nok. Jeg får nesten følelsen av at det er Arne Marcussen fra Hotel Cæsar som har vendt tilbake fra de døde (for de som husker han fra den rollen for mange år siden). Her er det selvsagt uenigheter blant publikum, noen lovpriser rollen.
Ei heller syns jeg at Nils Ole Oftebro imponerer særlig. Han virker desverre teatralsk. Jeg syns desverre også han er noe begrenset som skuespiller i denne type setting, mens andre derimot syns han spiller strålende, med nerve. Gjennom “realitykomiserien” Helt Perfekt har jeg fått stor sans for Ine Jansen, men heller ikke hun passer helt inn her.
Men hva er egentlig plottet i sesong 2? Under en seanse med statsministeren med media tilstede der regjeringsoverhodet taler om kunnskap og integrering, bryter plutselig Dagbladet inn med sjokkerende klipp fra et ikke publisert NRK-intervju der statsministeren tilsynelatende slakter finansministeren. Dermed rulles en personlig maktkamp mellom de to opp.
VG-redaksjonen står bitre tilbake fordi saken ikke er lekket til VG istedet for til Dagbladet, siden Dagbladet er ei lita drittavis eller hva de nå sier i en av scenene der (tåpelig seanse), finansministeren ruster til krig mot statsministeren, som på sin side mener alt er tatt ut av kontekst, og spørsmålet man lurer på er hvem som har lekket videoopptakene til Dagbladet, og ikke til VG, der seriens hovedperson Peter Verås (Øygarden) jobber, mens statsministeren lurer på hvem som står bak og hvilke motiver folkene bak har.
Samtidig har vi drapet på VG-mannen, som Verås og Mathiesen (Oftebro) starter å ettterforske på egenhånd. Her er mye surr. Alt for mye surr, med diverse sidespor også, samt at det skjer mye, hele tiden. Men det er likevel grei skuring.
At plottet ikke er helt troverdig gjør ikke så mye, dette er fiksjon og underholdning, da bør man ikke forvente at alt er det vi forbinder med realisme og troverdighet (et sted går det dog en grense såklart), men et minimum må være at rollekarakterene i en slik serie gis litt dybde og ikke fremstår som endimensjonale møkkamenn, eller som alt for overfladiske og stive. Akkurat der ligger mitt største ankepunkt mot Mammon sesong 2. Her er imidlertid potensiale fremover, også til forbedring på noen av områdene jeg misliker. Sesong 2 virker uansett å ha mere realisme i seg enn sesong 1, dialogen er bedre og serien virker mye proffere produsert. Ellers er det et pluss at man ikke bruker oppdiktede navn på aviser, politiske partier og TV-kanaler, men bruker virkelige navn som VG, Høyre, Arbeiderpartiet, NRK, TV 2 osv.
De to første episodene ligger nå tilgjengelig på NRKs nett-TV, og på TV sendes en ny episode hver søndag kveld i noen uker fremover. Se Mammon her.
Hos Aftenposten har seriens første fire episoder fått terningkast 6 (!), mens Dagbladet har servert slakt i sin omtale der de beskriver Mammon som en parodisk nyttårskalkun, og ruller frem to øyne på terningen. Basert ut fra episode 1 og 2 gir jeg sesong 2 av Mammon terningkast 3 – men dette kan gå begge veier fremover.
Filmblogg-serien om “Årets filmer” har vært blant de mest populære her på filmhjerte-bloggen, så selv om ikke alt av filmer fra 2015 enda er ute på markedet, her er filmåret 2015 slik jeg vil huske det.
Skrevet av Lars JG I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Aller først må jeg selvsagt benytte sjansen til å si vel overstått jul og ønske alle lesere og besøkende et riktig godt nytt år 🙂 Filmbloggen min er i disse dager ett år, og ruller videre inn i det nye året.
Dagens innlegg må selvsagt ta forbehold om at filmene som fortsatt ikke har nådd sitt publikum kan bane seg vei inn på lista, men den tid den glede isåfall.
I denne blogg-serien hvor jeg i løpet av 2015 i en rekke innlegg har gått gjennom favorittfilmene mine fra 1977 og frem til 2014, er vi altså i dag kommet til noen av de nyeste filmene. Forhåpentligvis har tilbakeblikkene og filmtipsene gledet noen lesere der ute, kanskje har nettopp du blitt inspirert til å se noen filmer du ikke hadde sett før, ikke hadde hørt om før, eller generelt fått økt filminteressen? Det har ihvertfall vært morsomt å lage disse “retro-innleggene”, selv om det har vært mye arbeid, mye research, mye googling og timer og dager forran PC`en med gjennomgang av filmlister på IMDB, leting etter omtaler, info og fun facts. Ikke minst har jeg selv kommet over nye filmperler, og kanskje har en dør eller to åpnet seg på gløtt? Det får fremtiden vise.
2015-filmmenyen er fortsatt såpass “fersk” at det fortsatt er en hel del av filmene fra i fjor som jeg ikke har sett, men en del av det jeg har sett har vært bra. Her er iallefall de beste filmminnene mine fra 2015, i sånn passe rangert rekkefølge.
TIFF!
Intet år uten filmfestivalen i Tromsø, så også i januar 2015 var jeg innom Tromsø International Film Festival. Som vanlig et hyggelig minne. I år foregår TIFF fra 18.-24. januar.
SPECTRE
En av fjorårets aller største filmer internasjonalt var selvsagt den nyeste James Bond-filmen, som altså har fått navnet Spectre. Daniel Craig sin siste film som Bond, en jobb han har gjennomført med stil.
THE GUNMAN
Grei amerikansk action med Sean Penn. Sett på kino. Terningkast 4.
MIRAKLET I VISKAN (Norsk tittel: Mirakelet i Viskan)
Mere svensk herlig drama. Dramakomedien Miraklet i Viskan har Rolv Lassgård i hovedrollen. Filmen så jeg på verdenspremiere (weee!!!!) på kino under filmfestivalen i Tromsø.
Filmen fikk den gang terningkast 4 av meg, og er en nokså fornøyelig og lett underholdende film fra den svenske landsbygda.
En småmorsom film, om motsetninger og pengetrøbbel i en familie et lite sted i Sverige. Filmen er lagt til Viskan, et knøttlite sted i Medelpad i Sundsvall kommune. Nå liker jeg generelt sett svensk film veldig godt, og at Rolf Lassgård som er min svenske favorittskuespiller har hovedrollen, var intet minus. Sammen med Ingvar Hirdwall (han morsomme naboen i Beck-filmene) utgjør de svigersønn og svigerfar.
ETTERSKJELV
Kritikerrost ungdomsdrama fra Sverige. Jeg skrev i desember omtale av Etterskjelv, og belønnet den da med terningkast 4.
# 10
JURASSIC WORLD
Actioneventyr fra USA, og en ny oppfølger til klassikeren Jurassic Park fra 1993. Jurassic World ble en av årets gedigne kassasuksesser. I statene endte den opp som tidenes tredje mest innbringende film, etter å ha spilt inn svimlende 652 millioner dollar (Star Wars kommer til å passere de tallene i løpet av 2016). Desverre ventet jeg for lenge og gikk glipp av den på kino, der en slik film utvilsomt gjør seg aller best. Men jeg fikk da sett den til slutt.
Gode spesialeffekter og en storslått bakgrunn, en del artige scener, og en del scener man skvetter litt av. Grei innsats av Chris Pratt, som påtar seg helterollen, og også godt levert av Irrfan Khan og Vincent D`Onofrio. Også må jeg selvsagt skryte av de to unge brødrene, spilt av Tye Simpkins og Nick Robinson. De er søte da. Søte er definitivt ikke alle de andre skapningene som dukker opp når førnøyelsesparken går ad undas, da er nemlig helvetet løs. Artig er det imidlertid.
God underholdning, og en sikker vinner for de som liker Jurassic Park og actioneventyr. TERNINGKAST 5.
# 9
VACATION
En oppfølger til de ekstremt populære “Hjelp, vi må på ferie” (Vacation)-filmene med Chevy Chase fra 80-tallet (og 90-tall), der familien Griswold anført av Clark Griswold (Chase) dro på bilferie og havnet i den ene spinnville situasjonen etter den andre.
I denne 2015-komedien har Clarks sønn Rusty Griswold, som her spilles av Ed Helms, blitt voksen, og drar familien sin med på en bilferie, der de i kjent spinnvill Griswold-stil havner i all mulig slags trøbbel, og vannvittige og urkomiske situasjoner. Filmen er altså ikke en ren “reboot” eller remake, slik man nok først antok at dette skulle være, men historien er bygget over samme lest som komedie-suksessene fra 80-tallet, og Chevy Chase og Beverly D`Angelo, ja de dukker jaggu også opp, i gjesterolle som sine gamle figurer Clark Griswold og kona Ellen. Jeg hadde magre forventninger til denne filmen, men ble positivt overrasket.
Vacation har fått litt blandet mottagelse har jeg registrert, men jeg syns det er en festlig film. Det er både tidvis ekkelt og platt, men også til tider veldig morsomt. Ed Helms, som mange vil huske fra Hangover, minner faktisk på mange måter om Chevy Chase-karakteren Clark, i sin naivitet, fakter og fære. Han er med andre ord morsom her, og den perfekte mann for denne rollen som Rusty.
Morsom er også de tre andre hovedrolleinnehaverne. Christina Applegate, kjent som den hjerneblåste blondina Kelly Bundy i den legendariske komiserien “Married with children” fra 80/90-tallet (“Våre verste år”, også kjent som “Bundy”) har rollen som Rustys kone. De to barna deres – James, den veldig sympatiske, men også veldig sjenerte og forsiktige tenåringsnerden på 17, spillt av Skylar Gisondo, og Kevin, den røffe, dristige, storkjefta, frekke og usympatiske lille dritten av en lillebror på 10-11, spilt av Steele Stebbins, som selvsagt mobber vettet av den eldre broren, som ikke tørr å ta igjen – er selvsagt sentrale elementer her. Begge de to er helt nye bekjentskaper for meg, men begge to gjør en veldig solid jobb, og selv om Kevin er en regelrett drittunge så er han samtidig sjarmerende, mens James bare er søt og snill. Stort sett ihvertfall 😉 For å være ganske snill; TERNINGKAST 5.
# 5, 6, 7 og 8
**************************************** B E C K – F i l m e r ****************************************
Til stor glede for meg og de mange andre som elsker svensk krim kom det i år fire nye filmer i filmserien om drapsetterforsker Beck ved politiet i Stockholm. Man trodde Beck-serien var kommet til siste kapittel med filmene som ble sluppet i 2010. Da hadde det blitt laget totalt hele 32 filmer med Beck. 6 med Gösta Ekman som Martin Beck, utgitt i perioden 1993-1994, og deretter hele 26 med Peter Haber og Mikael Persbrandt i rollene som duoen Martin Beck og hans hardtslående kollega Gunvald Larsson, utgitt i perioden 1997-2010.
I alle disse årene fra 1994 har det aldri gått mere enn tre år mellom neste parti med filmer har blitt sluppet, men denne gang skulle det gå fem år altså – og på et eller annet tidspunkt etter 2010 (jeg husker ikke når) ble det altså klart at man skulle lage 8 nye Beck-filmer med release i 2015 og 2016, slik at totalt antall Beck-filmer dermed kommer opp i 40, derav altså 32 med Haber i tittelrollen. De fire første kom i 2015, og i år kommer de fire siste. I filmene som slippes inneværende år er derimot Mikael Persbrandt ute av filmene, og er erstattet av en ny rollekarakter, norske Erik Hivju.
Norsk dokumentarfilm. Sikkert ikke for alle, men jeg syns dette var veldig sjarmerende og direkte koselig. Sett som verdenspremiere på kino under Tromsø International Film Festival. Filmen var den gang så rykende fersk som man kan få det, ettersom man faktisk ikke var ferdig med filmen før i siste liten, dagen før premieren! Brødre er litt i samme gate som den fantastiske Boyhood året i forveien, for i Brødre har nemlig regissør Aslaug Holm filmet sine to sønner gjennom oppveksten deres, i en periode over nærmere 10 år fra guttene er små og frem til de nå er godt oppe i tenårene. Resultatet ble en varm, nær og poetisk strålende oppvekstskildring om en tid man aldri får tilbake.
Årets megastore norske suksess – og en av tidenes største suksesser fra Norge, faktisk også den aller første norske katastrofefilmen. Jeg tok nærmest talt selvfølgelig turen på kino for å få med meg denne braksuksessen, som også har høstet internasjonal anerkjennelse.
Bølgen får selvsagt “Årets norske filmhjerte” her på filmbloggen. Ingen andre norske filmer når den opp til anklene dette året, og også i konkurranse med resten av de filmene jeg har sett fra 2015 står den veldig sterkt.
Bølgen ble sluppet på DVD og Blu-ray tidlig i desember, noe som var litt uvanlig raskt med tanke på at den inntil veldig nylig før utgivelsen på fysisk format fortsatt gikk på kino – Men det var nok lurt, for Bølgen fant garantert veien under mange juletrær.
# 1
ÅRETS FILMHJERTE 2015:
COP CAR
Årets kanskje beste filmopplevelse for min del er indiefilmen COP CAR, som er en thriller fra USA, produsert utenfor de store filmstudioene.
Filmen fant desverre aldri veien til norske kinoer, men gikk istedet rett på DVD, Blu-ray og strømming, såkalt video-on-demand. Filmen er i salg nå, og er en soleklar anbefaling for alle elskere av spenningsfilm. SE DEN! Blu-rayen har dessuten litt bonusmateriale med bakomfilm der vi ser hvordan en del av scenene ble laget. Slikt kan være morsomt å få med seg.
Filmen fikk terningkast 5 fra filmhjerte.blogg.no. Garantert en vinner for deg som liker fartsfulle spenningsfilmer litt i samme gata som No Country for Old Men.
Jeg har selvsagt ikke glemt Star Wars: The Force Awakens, men jeg er vel en av de uvitende (?) som ennå ikke har fattet den store interessen for fenomenet Star Wars. Imidlertid har jeg planer om å få sett disse filmene, for såpass bør vel en filmblogger gjøre…? Den store snakkisen Fifty Shades of Grey styrer jeg derimot unna med god margin, og ut fra omtaler fra folk jeg har snakket med går jeg ikke glipp av noe særlig.
Det er som nevnt mange filmer fra 2015 jeg ennå ikke har sett, men som jeg etterhvert ganske sikkert kommer til å se på en aller annen filmplattform. To av filmene jeg ikke har sett men som jeg har veldig lyst å se er Deephan (2015- vinneren på filmfestivalen i Cannes), og Victoria (Norsk tittel: En natt i Berlin). Andre filmer av de jeg vil se er The Martian, 45 Years, No Escape, The Gift, Maze Runner: Ildprøven, Sicario, og Secret in Their Eyes. Jeg glemmer absolutt heller ikke The Revenant og The Hatefull Eight, som er to filmer fra 2015 som har norske premiere i januar 2016 – og som begge er filmer jeg helt klart ønsker å få med meg. Forresten tror jeg også jeg må få sett den hersens Minions 😉
Lista over filmer fra 2015 viser dessuten flere andre potensielle filmer jeg kan tenke meg å se. Har du filmtips fra 2015 mottar jeg gjerne tips og en liten begrunnelse. Bruk gjerne kommentarfeltet hvis du har noe å melde av filmtips eller andre kommentarer.
Nylig tok jeg turen innom gamle ærverdige Verdensteateret kino i Tromsø, for å få med meg den svenske kritikerroste dramafilmen “Etterskjelv”, en film som blant annet har høstet ros under Cannes-festivalen, og som har fått gjennomgående god mottagelse hos pressen.
Filmen er spillefilmdebuten for regissør Magnus Von Horn, og også skuespillerdebut for den svenske sangeren og låtskriveren Ulrik Munther (21), som begge kommer fra debuten med bravur.
Medvirkende: Ulrik Munther (John), Mats Blomgren (Faren), Loa Ek (Malin), Inger Nilsson, m. fl.
Aktuell: Går for tiden på kino i Norge.
For å ta Munther først, så er han allerede kjent som sangartist og låtskriver, gjennom deltakelse i MGP Jr, Melodifestivalen (Sveriges Melodi Grand Prix), Allsang på Skansen og plateutgivelse, og han behersker en rekke instrumenter, blant annet gitar og munnspill. I debuten sin som skuespiller viser det unge talentet definitivt at han har flere strenger å spille på, for Munther er uten tvil den som løfter denne filmen. Han har ihvertfall en innlevelse i rollen etterhvert som gjør han til filmens store styrke.
Historien er relativt enkel i Etterskjelv, der vi møter på det svenske bygdedyret, et lite hyggelig skue. Filmen handler om 16 år gamle John (Munther), som etter to år i “fengsel”/ungdomsanstalt slipper ut, og kommer hjem til faren og den yngre broren sin et sted på den svenske landsbygda. Vi skjønner at John har gjort noe galt og har sonet straffen sin, men gjennom kaldt, grått og nakent landskap kommer de første tegnene på hva vi har i vente.
Man kan se tegn hos faren at han er litt usikker helt fra starten av. Det viser seg da også fort at lokalbefolkningen, og da i særdeleshet Johns klassekamerater og de fleste andre elevene på hans gamle skole langt fra er glad over å se han igjen. Og det blir stygt.
Spørsmålet om HVA John har gjort, får vi nøysomt posjonerte informasjoner om den første timen, og etterhvert rives man kanskje litt som seer mellom sympati for John, og sympati for de andres synspunkter. Sentrale spørsmål er selvsagt om John har sluppet ut for tidlig, om det var rett av han å komme hjem igjen, og spørsmål rundt når er en straff egentlig ferdigsonet? At John fremstår som helt rolig og ganske sympatisk, gjør at det ligger en nerve over han hele tiden. Johns eneste venn på skolen, Malin, må også trekkes frem. Den tøffe jenta spilles av Loa Ek (for meg et helt ubeskrevet blad), og hun imponerer også. Skuespillerprestasjonene ellers er stort sett jevnt over bra.
Jeg har lest at filmen er et lite samarbeid mellom svensk og polsk film, i og med at regissør Von Horn har studert i Polen, og har med seg noen polske filmfolk i temaet sitt, og det er noe som kan være mulig å tyde i filmspråket og stilen. Filmen er ellers tilstrekkelig stramt regissert, det er noe minimalistisk over bakteppet, og vi slipper en masse unødvendige sidespor. Det er forøvrig ikke alt som trenger å bli sagt i denne filmen, mye ligger i det usagte. Her er heller ikke noe flott “bakteppe” som sagt, kun den kalde svenske bygda og småbymentalitet der alle kjenner alle.
Når jeg ikke lander høyere her enn på en grei firer, er det blant annet fordi filmen er litt for lang i oppbyggingen i starten, og den store intensiteten som jeg hadde håpet på ut fra forhåndsomtalene manglet. I tillegg får vi faktisk også servert selveste Inger “Pippi Langstrømpe” Nilsson i rollen som skolens rektor, en rolle hun ikke kler. Nilsson er filmens svakeste ledd, men rollen er heldigvis liten. Noen vil nok også hevde at det blir litt forutsigbart, samt at det muligens tegnes et litt for ensidig positivt bilde av John? Eller er det fordi motstanden mot han er så stor, at vi rives over til å være mot han? Jeg heier på John, men til tider blir handlingen litt for lite levende.
Likevel er Etterskjelv en film verdt å få med seg, med sine universelle temaer rundt å gi folk en ny sjanse, urettferdighet og utfrysning, med et kaldt billedspråk som maler en ramme rundt den litt dystre tilværelsen, og ikke minst, Ulrik Munther.
Et jordskjelv av en film er det ikke, men Etterskjelv klarer å ryste tilstrekkelig. Terningkast 4.
Med jula like om hjørnet er det på tide med en liste over julefilm-favorittene.
Det blir selvsagt ikke jul uten GREVINNEN OG HOVMESTEREN, samt DONALD DUCK, men de får ikke plass på julefilmlisten 😉
Jeg er egentlig ikke den største tilhengeren av de “typiske” julefilmene (i den forstand at det finnes en egen “julefilm-genre”, for hva er egentlig en julefilm? Ned den gata går jeg derimot ikke i dag), men i den søte adventstid og i romjula kan det kanskje være trivelig med noen klassiske “julefilmer”, eller andre filmer der handlingen dreier seg om førjulstid, stress, julefeiring og alt det derre der. Forresten, du finner ikke Tante Pose og Tre nøtter til Askepott på lista heller, hehe.
Her er ihvertfall noen filmtips med tanke på jula.
10:
LOVE ACTUALLY
I tilfelle man ikke får nok sukker i jula, her er noe sukkersøtt 😉
9:
JINGLE ALL THE WAY (Norsk tittel: BJELLEKLANG)
Arnold Schwartzenegger på desperat julegavejakt. Ikke spesielt bra film, men Arnold som stressa julegavehandler er kul 😉
8:
REINDEER GAMES (I Norge også kjent som “Dobbeltspill”)
Ben Affleck som nylig løslatt fange som robber casinoer utkledd som julenissen. Morsom tittel er det også (Reindeer games får selvsagt en dobbel betydning her, men er først og fremst et engelsk uttrykk for noen som blir lurt). Ganske bra actionthriller med mye jul i seg, på en måte.
7:
BAD SANTA
Billy Bob Thornton som forfylla og forbanna nisse. Ganske alternativ film for julestemninga 😉
6:
CHRISTMAS VACATION (Norsk tittel: HJELP, DET ER JULEFERIE)
Chevy Chase. Da skjønner du tegninga. Tull og fjas, som hører jula til 😉
5:
GREMLINS
Klassiker! Ikke akkurat en julefilm, men handlinga foregår rundt juletider og Gizmo er en julegave – også er de jo så søøøte da! 😀
4:
DIE HARD 2
3:
DIE HARD
OK, ikke akkurat “julefilmer” disse heller, men handlingen i filmene foregår i juletida, og er med på å sette stemningen. Hos mange er Die Hard fast skue i jula.
HOME ALONE (Norsk tittel: Alene hjemme, eventuelt Hjemme alene)
For mange blir det ikke jul uten Home Alone-filmene, der lille Kevin ved en feiltagelse blir forlatt alene hjemme i jula i den første filmen, og havner på feil fly – adskilt fra familien – i den andre. Mest søtladet julestemning får man av den andre filmen, der julestemninga sitter som et skudd i et julepyntet New York. Men den første filmen er morsommere, så da er vinneren klar 😀
Og skulle du ikke ha filmen i eget eie, fortvil ei, skru på TV`en, der dukker den garantert opp…
Ellers finnes det selvsagt en lang rekke filmer som er fine å se på i juletida. En drøy håndfull andre tips for en underholdende julefilmstund kan være Polarekspressen, Fanny og Alexander, Grinchen, White Christmas, og It`s a Wonderful Life. Selvsagt er det også en del jul i fokus i C.R.A.Z.Y. men det er en film som jeg likevel ikke forbinder med jula (men den er råbra altså!).
Hva er dine julefilm-favoritter? Legg gjerne igjen en kommentar.
Filmhjertes retro-serie “Årets filmhjerte” med tilbakeblikk på filmårene fortsetter!
Etter bra respons fra dere lesere angående innleggene der jeg har sett på filmårene fra slutten av 70-tallet og frem til nåtid, har jeg nå bestemt meg for å kjøre på videre med flere slike tilbakeblikk, dog i en noe enklere utgave.
Gjennom året som snart er omme har jeg skrevet innlegg om hvert år fra og med 1977 og frem til 2014, slik planen med “prosjektet” var. Når vi nå er ved veis ende, siden det er for tidlig å lage et “Filmhjerte: Året 2015”, har jeg istedet bestemt meg for å gå enda lengre tilbake i filmårene, til årene før jeg ble født. Disse nye filmhjerte-innleggene fra årene før 1977 vil ikke bli like lange og omfattende som de jeg har skrevet frem til nå, av den enkle grunn at jeg ikke har sett like mye av de gamle filmene eller ikke husker de like godt, siden mange av de er filmer jeg ikke har sett siden tidlig 90-tall (og kanskje tidligere også?).
Imidlertid satser jeg på å komme med cirka 5 filmtips fra hvert år, eller bare 2-3, alt ettersom, og også et “Årets filmhjerte” fra disse årene, men jeg dropper et årets norske filmhjerte og tar alt under ett. Som vanlig blir det også litt småsnakk om interessante filmer jeg ikke har sett også, og muligens litt Oscar-mimring. Så får jeg se underveis hvor langt tilbake i tid jeg finner det interessant nok å gå, men jeg regner med at årene 1960 – 1976 ihvertfall skal kunne gå bra, kanskje blir det noen korte innlegg innom 1950-årene også.
I filmhjerte-serien med årets filmer så har jeg gått kronologisk oppover fra 1977 til 2014. I denne “Del 2” av “årets filmhjerte”-serien blir det altså ikke helt likt i omfang. Det blir imidlertid fortsatt i kronologisk rekkefølge, fra 1960-1976. Og de filmene jeg har sett fra hvert år, som jeg kan huske, blir nevnt dersom dette er filmer jeg liker 🙂
Først ut i “Årets filmhjerte Volum 2: ” er 1960.
Fra menyen anno 1960 er det ganske lite jeg har sett egentlig, og enda mindre jeg har gode minner fra. Å plukke ut “Årets film” fra 1960 er derimot enkelt.
ÅRETS FILMHJERTE 1960
PSYCHO
Alfred Hitchcock med klare instruksjoner til kinopublikum!
Thrillerkongen Alfred Hitchcocks kraftfulle og komplekse mesterverk PSYCHO må vi altså helt tilbake til 1960 for å finne, men selv den dag i dag 55 år etter at denne skrekkthrilleren så dagens lys makter den å skremme, underholde og inspirere. De klassiske dusjscenene er for eksempel ikoniske i filmuniverset, og har vært gjenstand for en rekke kopier og parodier opp gjennom årene. Og det samme må vi selvsagt si om filmen ellers også, for det er ikke uten grunn at den av mange ansees som alle skrekkfilmers mor – og for mange kanskje også tidenes beste skrekkfilm?
Alfred Hitchcocks grensesprengende makabre mesterstykke med Anthony Hopkins som den engstelige Norman Bates, hvis gamle, mørke hus og tilhørende motell ikke akkurat er stedet for en rolig kveld. Ingen vet det bedre enn Marion Crane (Janet Leigh), den uhellsvangre kvinnen på en reise som ender i den berømte dusjscenen. En privatdetektiv (Martin Balsam) og deretter Marions søster (Vera Miles) kommer for å lete etter henne mens skrekken og spenningen stiger til et skremmende klimaks (platekompaniet.no).
Vera Miles som spilte en av de viktigste rollene i Psycho lever forøvrig fortsatt, og har blitt 86 år gammel.
Psycho ble nominert til fire Oscar, men vant ingen av prisene (nominert bl.a. for beste kvinnelige birolle (Jason Leigh) og Hitchcock var nominert for beste regi).
Det tok hele 23 år før oppfølgeren, Psycho II, kom i 1983. Ytterligere tre år senere kom den tredje, Psycho III – før den siste som gikk tilbake i tid med handling kronologisk sett før den første filmen, kom i 1990 (Psycho Part IV: The Beginning).
Mange husker kanskje også at det i 1998 kom en ren re-make (nyinnspilling) av den originale Psycho, med Vince Vaughn, Ann Heche, Julianne Moore, Viggo Mortensen og William H.Macy. Filmen som var regissert av Gus Van Sant ble møtt med mye slakt og dårlig omtale. Jeg syns vel nyinnspillingen fra 1998 er, tja, ok.
Psycho er spillt inn i svart-hvitt. Ikke fordi man ikke kunne lage fargefilmer i 1960, men fordi Hitchcock vistnok skal ha ment at rødfargen ville bli for dominerende i enkelte av scenene. At filmen er i svart-hvitt tror jeg forøvrig ikke gjør den dårligere 😉
Det er i det hele tatt veldig mye interessant lesestoff om Psycho for de som liker å fordype seg i stoff om filmer. En av mange veldig fyldige og interessante artikler om Psycho, på engelsk, finner du på DENNE SIDEN hos den anerkjente filmsiden filmsite.org, som er et en-mannsdrevet nettsted, som har fått en rekke anbefalinger, blant annet fra en av tidenes best kjente amerikanske filmkritikere, Roger Ebert.
Sjekk også ut denne, som jeg har et vagt minne om:
SPARTACUS
Slaven Spartacus (Kirk Douglas) sitt voldelige opprør mot den romerske republikken, i denne filmen som nok også er en av de store filmene i historien. Regi av Stanley Kubrick. Vinner av 4 Oscar, bl.a. til Peter Ustinov for beste mannlige birolle, og beste kinemateografi i farger.
I dag er det dessuten på sin plass å si gratulerer med dagen til Spartacus sin hovedrolleinnehaver Kirk Douglas. Veteranen Douglas, som var 43 år den gang Spartacus hadde premiere, fyller faktisk smått imponerende 99 år i dag, 9. desember. Det er en voksen alder for en av filmhistoriens store navn! Kirk Douglas meldes ellers å fortsatt være i grei form, selv om han la skuespillerkarrieren på hylla i 1996 etter et slag, som blant annet medførte reduserte taleevner. Tidligere i høst var han i rampelyset etter at hans ikke helt ukjente sønn, Michael (hehe), la ut en selfie på Facebook (Link til nyhetsartikkelen om hendelsen).
Filmhjerte.blogg.no hiver seg selvsagt på rekken av gratulanter! Siden jeg vet at du leser dette Kirk; Happy birthday! 😉
Den store Oscar-filmen fra 1960 har jeg ikke sett, men kanskje kan den være verdt å sjekke ut? UNGKARSLEILIGHETEN (THE APARTMENT) hadde hele 10 nominasjoner, og stakk av med 5 priser, inkludert beste film og beste regi (Billy Wilder). Filmen er en romantisk dramakomedie, med kjente og kjære Jack Lemon og Shirley MacLaine i hovedrollene.
Mange blant dagens filmpublikum har sett Ocean`s Eleven fra 2001 med Clooney, Pitt og Damon, men visste du at originalen ble laget i 1960? Filmen er nemlig en remake av OCEAN`S ELEVEN fra 1960. I originalen var det den legendariske trioen Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis jr. som prydet filmplakatene.
Hele Oscar-lista fra 1961 (prisene utdeles som kjent året etter filmenes premierer) finner du her.
Siden jeg nå engang også er en forkjemper for norsk film, så måtte jeg selvsagt finne frem en gammel norsk klassiker fra 1960. Jeg husker ikke om jeg har sett denne på TV en gang for veldig lenge siden, men forvekslingskomedien MILLIONÆR FOR EN AFTEN er ihvertfall antagelig den eneste norske filmen fra 1960 jeg har hørt om. Og siden hele filmen ligger gratis på YouTube til forlystelse, her er den, 1 time og 26 minutter med en lang rekke av de gode gamle norske skuespillerene på rollelista, som Henki Kolstad, Sverre Holm, Arve Opsahl, Jon Berle, Unni Bernhoft, Kari Diesen, Ulf Wengård, Lalla Carlsen, Willie Hoel osv.
En skipsreder (Henki Kolstad) er utpekt til å redde et teater som går med underskudd, og han skriver ut store sjekker for å redde kunsten. En ballettpike (Unni Bernhoft) tror at skipsrederen er journalist og ber ham spille skipsreder for å narre teatersjefen (Willie Hoel) til å sette opp et stykke med henne som primadonna. Millionær for en Aften er “blot til lyst”. Den har ingen annen hensikt enn å more. Det er noe med forvekslinger. Ballettpiker som blir primadonnaer og millionærer som blir journalister og omvendt. Og en blakk teaterdirektør... (platekompaniet.no).
Jeg har ihvertfall tenkt å se litt på den – og det kan du også gjøre ved å klikke i videoruta under 😉
Så, hva synest dere om “Del 2” av “Årets filmhjerte”? Labre greier eller bare å peise på? Alt av kommentarer om dagens innlegg, og filmtips fra 1960, kan skrives inn her hvis du vil. Klikk på Kommentarer-lenken like under dette innlegget, og post kommentarene dine!
Ps: Du kan selvsagt også skrive kommentarer på filmhjerte.blogg.no sin side på Facebook. Besøk filmbloggens side på Facebook, klikk Liker på siden, og få updates på nyhetsfeeden din (med forbehold om hvordan Facebook filtrerer).
Adventskalendere på TV er et sikkert tegn på at jula er like rundt hjørnet. Filmhjerte kårer her de 8 beste norske adventskalenderene fra TV, etter undertegnedes smak selvsagt.
Vi er allerede godt igang med adventstida, jula nærmer seg, og på TV ruller den ene adventskalenderen, eller julekalender om du vil, etter den andre i reprise. Men hvilke er filmhjerte-favoritter?
Som de fleste nok vet er altså fellesnevneren for disse jule-/adventskalenderene at de er laget for TV for perioden 1. – 24. desember, og at de inneholder 24 episoder hver.
TV 2. Første gang sendt 1995. Også sendt i 1998 og 2013. Er utgitt på DVD, men ikke å finne på TV 2 sumo. Video ovenfor fra YouTube.
Prøvde å ta opp arven etter braksuksessen The Julekalender på TV 2, men ble langt fra særlig populær. Men frasen “papirullo drito finito” og i særklasse “eeeh dåkke, eh dåkke, eeeh dåkke, E dåkke betalt” ble ihvertfall for enkelte (kremt kremt) en hysterisk komisk greie – og vi lærte også å spise svela. Det som skjer på selve ferga er faktisk til tider litt humor i, mens dette vaset med de kubanerne på havbunnen var ikke morsomt i det hele tatt (unntatt den ene setninga om dasspapir…).
Hele Julefergå-serien på 1 time og 47 minutter ligger på YouTube (i litt dårlig bildekvalitet). Se den ved å klikke i videoruta over.
7
PORTVEIENS JULEKALENDER
NRK. Første gang sendt i 1987. Også sendt i 1990. Foto: NRK.no.
Julekalender med Barne-TV-legendene Eli Rygg og Terje Strømdahl, og sjiraffen “Raffen” fra “Portveien 2”. Serie fra mine barndomsår, men jeg husker ikke noe av handlingen her heller, men Portveien 2 likte jeg jo. Serien er ikke lenger tilgjengelig på nett-TV, og er ikke gitt ut på DVD heller.
6
VERTSHUSET DEN GYLDNE HALE
NRK. Første gang sendt i 1989. Også sendt i 1994. Foto: Skjermdump NRK.
En litt spesiell adventskalender, der de brukte både tegnspråk og vanlig tale. Litt morsomt og koselig serie var det, men jeg husker så og si ingenting fra den annet enn at vi unger på den tida plutselig gikk rundt og lekte med tegnspråk, men jeg vet at jeg fulgte med på den da den gikk første gang, og at jeg likte det jeg så den gang. I hovedrollene så vi en ganske trivelig Per Jansen og superkoselige Kari Simonsen. Kanskje må jeg ta et gjensyn med noen episoder?
TV NORGE. Sendt første gang i 2011. Også sendt i 2013. Klipp fra serien i YouTube-videoen ovenfor.
Oppfølgeren til TV Norges egen adventskalender “Nissene på låven” fra 2001. Ikke like morsom som serien fra 2001, men mye gøyalt tull og fjas også her.
4
NISSENE PÅ LÅVEN
TV NORGE. Første gang sendt i 2001. Også sendt i 2003, 2005, 2007 (kanskje også senere). Utgitt på DVD.
24 nisser, der en og en må forlate dag for dag etter nissekamp, helt til en står tilbake som vinner. Selvsagt en parodi på reality-seriene som rundt årtusenskiftet rullet på norske skjermer for fullt. Denne serien er urkomisk og ganske genial, med Espen Eckbo, Atle Antonsen, Henrik Elvestad, Zahid Ali, Kristian Ødegård, Trond Fause Aurvåg, med flere.
3
TEODORS JULEKALENDER
NRK. Første gang sendt i 1986. Også sendt i 1991. Ikke gitt ut på DVD. Foto: NRK.no.
Teodors julekalender handler om den lille tøybamsen Teodor (Birgit Strøm) og Eli Rygg som vi følger gjennom tida frem mot jul.
De får besøk av flere andre kjente fjes fra barne-TV, som blant annet Skomaker Andersen (Henki Kolstad), Halvdan Sivertsen og Labbetuss. Koselig serie som jeg husker med glede fra barndomsårene. Teodor var nemlig en barne-TV-figur jeg syns var litt artig.
NRK. Første gang sendt i 1979. Også sendt i 1981, 1984, 1988, 1993, 1998, 2003. Lagt ut på nett-TV senere, samt utgitt på DVD. Foto: NRK.no.
Manges store førjulsfavoritt, noe som er enkelt å forstå, og denne er også et av mine barndomsminner. Julestemninga er smurt tjukt på, og Jens Petrus er en koselig kar. Med den rollen gikk selvsagt Henki Kolstad for evig og alltid inn i manges hjerter og slo rot der. Men den tøfflusen kan jeg styre min begeistring litt for den dag i dag ihvertfall 😉 På denne lista blir det “bare” 2. plass til NRKs største julekalendersuksess. Men la det ikke være noen tvil – Jul i Skomakergata ER en fantastisk førjulsserie, og et uforglemmelig barndomsminne.
Oppdatert 1/12-17: videoen på YouTube er desverre ikke lengre tilgjengelig.
TV 2. Første gang sendt i 1994. Også sendt i 1996, 2003 og 2008. Sendt på Tv 2 Zebra i 2012, 2013, 2014 og i år. Utgitt på DVD. Video ovenfor fra YouTube.
Serien som tok Norge med storm i desember 1994, og 1996, for dette var en julekalender som var noe helt nytt og annerledes enn det vi noen gang før hadde fått servert. Potetbønderne Olaf Sand og Gjertrud Sand, nåsåen Benny fra “Kokks sokker” (hahahaaaa) og hain Kvikk, ja – hoind`n, og de tre nissene Hansi, Gynter og Fritz, samt Good Old Gammel Nok, og ikke minst Lasse Kolstads fantastiske fortellerstemme, ble legender i Norsk TV-historie i løpet av noen hektiske førjulsuker. Hele Norge gikk rundt og liret ut av seg frasene fra serien, som “Bob, bob, bob, ikke sant”, “jau, det e bærre lækkert”, “æ ska blæsse tu bælgen”, “ja vi får håp det bli likar i mårra”, “OOOOLAF, æ står oinner misteltein”, “it`s hard to be a nissemainn”, “Næi det va no som svarte”, og så videre, og sangen “The støveldance” ble en storsuksess.
Scenene fra familien Sands hjem der de fikk Benny på besøk, var selvsagt de artigste og noe av det mest komiske og ubetalelige som er laget for norsk TV, og de hadde utvilsomt sine stunder med strålende førjulshumor nede i nissehula også 😉
The Julekalender er også årets adventskalender på TV 2 Zebra. Har du TV 2 Sumo kan du nå se episodene der, en ny episode blir tilgjengelig hver dag, og de er mulig å se der frem til og med 31. desember.
En annen mulighet er YouTube, der hele The Julekalender ligger ute tilgjengelig. Se hele serien i videoruta ovenfor.
Oppdatert 1/12-17: videoen på YouTube er desverre ikke lengre tilgjengelig.
Enig eller uenig? Si din mening ved å klikke på Kommentarer-lenken like under dette innlegget. Fortsatt god adventstid til dere lesere 🙂
