Quentin Tarantinos nye westerneventyr The Hateful Eight er ikke for sarte sjeler.
FILMANMELDELSE
THE HATEFUL EIGHT
Western/actionthriller
ca 2 timer og 48 minutter (normal visning)
Sett på kino
Man må tåle litt filmblod for å komme seg gjennom The Hateful Eight, men blodbadet er likevel helt greit, man får nemlig ikke den store sympatien med noen av hovedkarakterene i filmen uansett (kanskje bortsett fra en?), og det skrider til tider over i splætter. Men dette er Tarantino, så da vet man hva man har i vente. Dessuten mistenker jeg vel og at meningen er at man ikke skal få noen videre sympatier for rollekarakterene.
Historien i filmen er egentlig enkel, selv om man ut fra diverse omtale forledes til å tro at dette er “film for viderekomne”. For dette er egentlig enkelt. I et vinterkledd landskap der stormen er like om hjørnet skrider en hestevogn med fører frem. Inni vogna sitter John Ruth, en fryktet dusørjeger, som skal frakte ei morderisk bitch ved navn Daisy Domergue til sitt endested, Red Rock, der hun skal henges, mens han selv skal innkassere sine 10 000 dollar. Vi befinner oss i statene, nærmere bestemt Wyomings skoger og perifere landskap, en gang på 1870-tallet.
Underveis plukker de opp Major Warren, en jævel av en nigger (ja, de bruker det ordet så mange ganger i filmen at jeg anser det som helt greit å bruke betegnelsen her også) som også er dusørjeger, og Mannix, en kar som hevder han er den nye sheriffen i Red Rock, og begge trenger nå skyss for å ikke fryse ihjel.
Grunnet uvær må de overnatte i en avsidesliggende landhandel (Minnie?s Haberdashery), der de treffer fire andre menn; en general Smithers, bøddelen Oswaldo Mobray, meksikaneren Bob som passer butikken for paret som eier stedet, og en cowboy ved navn Joe Gage som er på vei hjem til julefeiring. Ihvertfall sier de så. For kanskje er ikke alle den de utgir seg for å være, veier krysses, og et aldri så lite kammerspill er i gang innenfor de kalde veggene, mens stormen blåser utenfor. Ruth er mistenksom, og er redd noen av herrene er ute etter fangen hans, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier det skal gå hett for seg etterhvert som historien skrider frem.
Selv om man kanskje kunne gjort filmen noe kortere blir det aldri kjedelig i de omlag to timene og tre kvarterene filmen varer, men noen vil kanskje kjede seg en smule over at det meste av handlingen utspilles innenfor veggene på den lurvete men samtidig hjemmekoselige (!) hytta som rommer både bardisk, jernvarer og diverse krimskrams.
Tarantino har tidligere stokket om på og delt handlingsløpeti filmer (f eks i Pulp Fiction). I The Hateful Eight gjør han det igjen, men denne gang på en enklere måte. Historien er delt opp i kapitler, og vi går noen ganger tilbake i tid for å se hva som skjedde tidligere, men dette er på ingen måte forvirrende eller vanskelig for publikum å henge med på, for i dette fortellergrepet ligger kanskje filmens styrke, dog blir det noe forutsigbart etterhvert, men et par overraskelser på lur er det vel. Det blir som nevnt en del blod og gørr, ispedd en solid dose bitende ironiske kommentarer i en film der dialogen skal drive filmen fremover, noe man lykkes brukbart med.
At “The Hateful Eight” egentlig er ni legger man forøvrig og merke til, uten at det har noe å si.
I de viktigste rollene finner vi Kurt Russel (Ruth), Samuel L. Jackson (Warren), Tim Roth (Mobray), Michael Madsen (Gage), Bruce Dern (generalen), Walton Goggins (sheriffen Mannix), Demian Bichir (Bob) og Jennifer Jason Leigh (Daisy D.) – og sannelig dukker også Channing Tatum opp, i en noe mistilpasset rolle syns jeg.
Det er utvilsomt filmens kvinnelige stjerne som er best. Jennifer Jason Leigh (som utrolig nok er 53 år!) gjør en vannvittig rå innsats som den helt herpa hurpa Daisy. Frekk i kjeften som få, værbitt og røft behandlet, og med en til tider komisk og genial mimikk. Filmen vil først og fremst bli husket for hennes rolle.
På den mannlige sida leveres det også greit alt i alt, først og fremst av Samuel L. Jackson som er en skikkelig jævel her. Når man først skulle finne en fyr til å bekle rollen som en stor skummel “nigger” du ikke vil møte i ei mørk bakgate (eller på høylys dag, for denne Warren er ingen engel mildt sagt), ja da er Jackson perfekt her. Han leverer. Walton Goggins er en jeg kjenner svært dårlig til fra før, men også han er god (dessuten ligner han noe grassalt på tidligere fotballspiller Jamie Carragher!).
Ellers gjør herrene Russel, Dern og Roth sine saker greit, mens trioen Madsen, Tatum og Bichir (“meksikaneren” ) ikke river meg med ihvertfall (skal nevnes at jeg liker både Madsen og Tatum ellers). Helt revet med av historien blir jeg heller ikke, selv om det er såpass underholdende at jeg aldri kjedet meg. Det blir litt vel mye gladvold, pluss noen doser barbarisk oppførsel, samt et “bakteppe” som ikke er av det mest spennende.
Tidligere denne uka ble The Hateful Eight tildelt tre Oscar-nominasjoner. Leigh ble nominert for beste kvinnelige birolle, og i tillegg fikk filmen nominasjon for beste kinematografi og beste originalmusikk.
The Hateful Eight er plain underholdning. Forventer du varme og menneskelighet har du bommet. Forventer du nedtonet action har du bommet. The Hateful Eight er gjennkjennbar Tarantino, og det er helt greit for min del, jeg ble underholdt i kinosalen, lo noen ganger og “grøsset” et par ganger, så alt i alt en film som sikkert vil falle i smak hos mange. Fra filmhjerte blir det terningkast 4.
#film #filmhjerte #filmtips #thehatefuleight
Hva syns du om The Hateful Eight? Kommentarfeltet er åpent!
Torsdag kom lista over årets Oscar-nominasjoner, som selvsagt er en liten godbit for en filmfrelst.
Etter fjorårets lille suksess der jeg tippet vinnerne i alle kategoriene og traff veldig bra, jeg havnet til og med på premielista hos kinoen i Tromsø grunnet god tipping (hehe, jepp, fikk 2. eller 3. plassen…), så kommer jeg nok også i år til å komme med et Oscar-tips når utdelingen nærmer seg, men det ser vanskeligere ut i år enn i fjor. I dag blir det ikke så mye glasskule-seing, men litt kommentarer rundt nominasjonene.
Selve utdelingen, som hedrer de beste filmprestasjonene for filmåret 2015, går av stabelen 28. februar i Hollywood, og kveldens vert er morroklumpen Chris Rock.
Filmen som dominerer nominasjonslisten er The Revenant, som har fått hele 12 nominasjoner. Filmen som har Norgespremiere neste helg er blant annet nominert som beste film, beste mannlige hovedrolle (Leonardo DiCaprio – vinner han endelig?) og beste regi (fjorårsvinner Inarritu). Noen av de øvrige filmene som går igjen i nomineringene er The Martian, Den danske piken, Mad Max: Fury Road, Bridge of Spies, og Star wars, samt flere andre med mer enn 1 nominasjon.
Oscar-favoritt: The Revenant, med Leonardo DiCaprio.
Ellers er vel den store overraskelsen denne uka at Sylvester Stallone de siste dagene har opplevd sine største prestisjefulle stunder som skuespiller, først med å få en Golden Globe-pris for innsatsen sin i Creed (der han igjen er Rocky Balboa, denne gang som boksetrener), og nå med Oscar-nominasjon for beste birolle. Det er Stallones første Golden Globe, men hans tredje Oscar-nominasjon (han ble nominert to ganger for Rocky i 1977, som skuespiller og for manus). At han siden den gang ikke har blitt nominert til disse to store filmprisene er ikke vanskelig å forstå, men i år skjedde det altså igjen.
Selv har jeg en del filmseing å unnagjøre før jeg begir meg ut på å tippe årets vinnere, men The Revenant seiler vel opp som en favoritt både som beste film og beste mannlige hovedrolle. For etter 5 tidligere nominasjoner (og et par forbigåelser i nominasjonene) er forhåpentligvis tida inne for at Leonardo DiCaprio blir belønnet med filmindustriens gjeveste pris.
Dette er de nominerte, med mine umiddelbare og veldig foreløpige kommentarer:
BESTE FILM
Bridge of Spies Brooklyn Mad Max: Fury Road Room Spotlight The Big Short The Martian The Revenant
Kommentar:The Revenant vant nettopp Golden Globe som beste film (drama), mens The Martian fikk beste film for komedie/musikal. The Revenant seiler opp som favoritt her. Overraskelsen her vil jeg si er Mad Max: Fury Road, da jeg ikke hadde sett for meg at den type film fikk nominasjon blant beste film. Ellers er jeg 100% sikker på at Brooklyn ikke vinner, da denne irske filmen (Irland/UK/Can.) er alt for ukjent. Og The Big Short kommer til kort mot langt mer navngjetne filmer i dette racet.
BESTE REGI
Lenny Abrahamson, Room Alejandro Iñárritu, The Revenant Adam McKay, The Big Short Tom McCarthy, Spotlight George Miller, Mad Max: Fury Road
Kommentar: Room og The Revenant har fått mye bra kritikk, men kanskje er det den fantasifulle ville actionen i Mad Max som vinner? Eller Spotlight, som skildrer opprullingen om avsløringene av faktiske seksuelle overgrep i den katolske kirka i Boston? (eller blir det for omstridt?). Iñárritu vant i fjor for Birdman, kan han få prisen to år på rad? Jeg tviler litt, men han er trolig favoritten her.
BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE
Cate Blanchett, Carol Brie Larson, Room Jennifer Lawrence, Joy Saoirse Ronan, Brooklyn Charlotte Rampling, 45 Years
Kommentar: Rampling og Larson seiler opp som de umiddelbare favorittene her, ut fra omtaler og ros de har fått for rollene. ROOM skal jeg forresten se under filmfestivalen i Tromsø kommende uke. Larson vant forøvrig Golden Globe i tilsvarende kategori der, og da var ikke Rampling blant de nominerte (noe som neppe har noen betydning for Oscar).
BESTE MANNLIGE HOVEDROLLE
Bryan Cranston, Trumbo Leonardo DiCaprio, The Revenant Matt Damon, The Martian Michael Fassbender, Steve Jobs Eddie Redmayne, Den danske piken
Kommentar: “Hele filmverden” krever en pris til Leo nå. Han fikk nylig Golden Globe, og er den store favoritten. Redmayne vant i fjor, og vinner garantert ikke to år på rad. Fassbender og Damon kan kanskje snappe prisen, men det lukter litt Leo nå.
BESTE KVINNELIGE BIROLLE
Jennifer Jason Leigh, The Hateful Eight Rooney Mara, Carol Rachel McAdams, Spotlight Alicia Vikander, Den danske piken Kate Winslet, Steve Jobs
Kommentar: Jeg har ikke sett disse filmene ennå, men heier på vår svenske venn, Alicia Vikander.
BESTE MANNLIGE BIROLLE
Christian Bale, The Big Short Tom Hardy, The Revenant Mark Rylance, Bridge of Spies Mark Ruffalo, Spotlight Sylvester Stallone, Creed
Kommentar: Mange reagerte nok med overraskelse over at Stallone nå er Oscar-nominert, og skulle han vinne vil det være et sjokk. Jeg frykter egentlig at han får prisen, men dette er åpent. Mange var ellers glade over at Hardy fikk sin første nominasjon.
BESTE ORIGINALMANUS
Spotlight (Tom McCarthy, Josh Singer) Ex Machina (Alex Garland) Innsiden ut (Josh Cooley, Pete Docter, Meg LeFauve) Straight Outta Compton (Andrea Berloff, Jonathan Herman, S. Leigh Savidge, Alan Wenkus) Bridge of Spies (Matt Charman og Ethan Coen & Joel Coen)
Kommentar: Spotlight, Straight Outta Compton og Bridge of Spies bygger på faktiske hendelser. Blir det avgjørende? Jeg ser ikke for meg at en animert film (Innsiden ut) vinner denne prisen, og “hip hop-filmen” Straight Outta Compton tror jeg og faller bort i vinnerracet.
BESTE TILRETTELAGTE MANUS (ADAPTED SCREENPLAY)
The Big Short (Charles Randolph og Adam McKay) Brooklyn (Nick Hornby) Carol (Phyllis Nagy) The Martian (Drew Goddard) Room (Emma Donoghue)
BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM
Mustang (Frankrike) Sauls sønn (Ungarn) Krigen (Danmark) Embrace of the Serpent (Colombia) Theeb (Jordan, Storbritannia)
Kommentar: Som tilhenger av nordiske filmer så håper jeg den danske “Krigen” vinner. Filmen skal jeg se neste uke på filmfestivalen i Tromsø, og kanskje får jeg også med meg “Sauls sønn” der. Ellers har “Theeb – Ulven” høstet mye ros. De to siste har jeg ikke hørt om.
BESTE ANIMASJONSFILM
Anomalisa Innsiden ut Sauen Shaun Boy and the world When Marnie was there
Kommentar: Innsiden ut er nok en Disney Pixar-produksjon, og gjorde suksess i fjor. Trolig er den favoritten her, men en populær film som Sauen Shaun kan kanskje utfordre (men jeg tviler, animasjonene er ikke av samme klasse, ut fra de ørsmå klipp jeg har sett). En liten dark horse her kan være Anomalisa, som er en noe annerledes animasjonsfilm. Ifølge TIFF som viser filmen på f estivalen i neste uke er det en film med scener og dialog man aldri har opplevd i en animasjonsfilm før, og andre har betegnet den som årets mest menneskelige film, til tross for at ingen ekte mennesker spiller i den.
BESTE DOKUMENTAR
Amy Cartel Land The Look of Silence Winter of Fire: Ukraine?s Fight for Freedom What Happened, Miss Simone?
Kommentar: Norges lille Oscar-alibi er dokumentaren The Look of Silence. Filmens hovedprodusenter er danske, men norske Piraya Film er blant fire medprodusenter som ble hentet inn. Filmen handler om folkemordet i Indonesia på 60-tallet.
BESTE KINEMATOGRAFI
Carol (Edward Lachman) The Hateful Eight (Robert Richardson) Mad Max: Firy Road (John Seale) The Revenant (Emmanuel Lubezki) Sicario (Roger Deakins)
Kommentar: Uten å ha sett disse ennå vil jeg tro at Mad Max ligger godt an her.
BESTE FILMREDIGERING
The Big Short (Hank Corwin) Mad Max: Fury Road (Margaret Sixel) The Revenant (Stephen Mirrione) Star Wars: The Force Awakens (Maryann Brandon, Mary Jo Markey) Spotlight (Tom McArdle)
Kommentar: Mad Max og Star Wars kriger om denne prisen, tipper jeg.
BESTE PRODUKSJONSDESIGN
Bridge of Spies (Adam Stockhausen, Rena DeAngelo, Bernhard Henrich) The Danish Girl (Eve Stewart, Michael Standish) Mad Max: Fury Road (Colin Gibson, Katie Sharrock, Lisa Thompson) The Martian (Arthur Max, Celia Bobak, Zoltan Horvath) The Revenant (Jack Fisk, Hamish Purdy)
BESTE KOSTYMEDESIGN
Carol (Sandy Powell) Cinderella (Sandy Powell) The Danish Girl (Paco Delgado) Mad Max: Fury Road (Jenny Beavan) The Revenant (Jacqueline West)
BESTE ORIGINALMUSIKK
Carter Burwell, Carol Ennio Morricone, The Hateful Eight Thomas Newman, Bridge of Spies Jóhann Jóhannsson, Sicario John Williams, Star Wars: The Force Awakens
BESTE ORIGINALSANG
“Earned it”, 50 Shades of Grey “Simple Song #3”, Youth “Writing?s On The Wall”, Spectre “Til It Happens To You”, The Hunting Ground “Manta Ray”, Racing Extinction
BESTE VISUELLE EFFEKTER
Mad Max: Fury Road (Andrew Jackson, Tom Wood, Dan Oliver, Andy Williams) The Martian (Richard Stammers, Chris Lawrence, Anders Langlands, Steven Warner) The Revenant (Rich McBridge, Matt Shumway, Jason Smith, Cameron Waldbauer) Star Wars: The Force Awakens (Roger Guyett, Patrick Tubach, Neal Scanlan, Chris Corbould) Ex Machina (Andrew Whitehurst)
Kommentar: Her kan trolig flere forsvare å bli utropt som vinner (?), men jeg tipper man tildeler Star Wars minst èn pris, og da er kanskje denne den mest betydningsfulle av de den er nominert for.
BESTE MAKEUP OG HÅR
Mad Max: Fury Road (Lesley Vanderwalt, Damian Martin, Elka Wardega) The Revenant (Graham Johnston, Adrien Morot, Robert Pandini) Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (Eva Kozma, Erzsebet Racz)
Kommentar: Jeg er som kjent tilhenger av svensk film, men jeg kan ikke i min villeste fantasi tenke meg at “Hundreåringen..” får noe Oscar-pris! Ja faktisk er det ganske sjukt og komisk at den i det hele tatt er nominert her, for makeup/hår i filmen er vel heller ikke av så strålende karakter at den forsvarer en nominasjon. Jeg har sett filmen, som ellers ikke var noe særlig heller.
BESTE LYDMIX
Bridge of Spies (Drew Kunin, Andy Nelson, Gary Rydstrom) Mad Max: Fury Road (Ben Osmo, Chris Jenkins, Gregg Rudloff) The Martian (Mac Ruth, Paul Massey, Mark Taylor) The Revenant (Chris Duesterdiek, Frank A. Montaño, Jon Taylor, Randy Thom) Star Wars: The Force Awakens (Stuart Wilson, Andy Nelson, Chris Scarabosio)
BESTE LYDREDIGERING
Mad Max: Fury Road (Scott Hecker, Mark Mangini, David White) The Martian (Oliver Tarney) The Revenant (Martin Hernandez, Randy Thom, Lon Bender) Star Wars: The Force Awakens (David Accord, Matthew Wood) Sicario (Alan Robert Murray)
BESTE KORTFILM
Ave Maria (Basil Khalil, Eric Dupont) Day One (Henry Hughes) Everything Will Be Okay (Alles Wird Gut) (Patrick Vollrath) Shok (Jamie Donoughue) Stutterer (Benjamin Cleary)
BESTE ANIMERTE KORTFILM
Bear Story (Historia de un Oso) (Gabriel Osorio, Pato Escala) Prologue (Richard Williams, Imogen Sutton) We Can?t Live Without Cosmos (Konstantin Bronzit) World of Tomorrow (Don Hertzfeldt)
BESTE KORTDOKUMENTAR
Claude Lanzmann: Spectres of the Shoah (Adam Benzine) A Girl in the River: The Price of Forgiveness (Sharmeen Obaid-Chinoy) Last Day of Freedom (Dee Hibbert-Jones, Nomi Talisman) Chau, Beyond the Lines (Courtney Marsh) Body team 12 (David Darg, Bryn Mooser)
NRKs norske storsatsning på nyåret er sesong 2 av spenningsserien Mammon.
Den første sesongen av Mammon fikk en del bra omtale og ble bra mottatt målt i seerantall, men måtte også tåle mye negative anmeldelser og karakterer, noe jeg forsåvidt var enig i, for sesong 1 av Mammon var ikke særlig bra. Momenter som lite og til dels ingen troverdighet, dårlig dialog og dårlig plot gikk igjen den gang i omtalene.
Nå har jeg kun sett de første to av åtte episoder av serien som hadde premiere på NRK 1 søndag 3. januar, og ut fra førsteinntrykket etter to episoder er svaret todelt, både ja og nei, eller nja, tja… Her er nemlig flere elementer som må trekkes frem.
Skuespillerprestasjonene i sesong 1 var jeg ikke overimponert over, særlig hos Terje Strømdahl som var fryktelig der. I de to første episodene av sesong 2 er inntrykket noe bedre, selv om det også her er rollefigurer som mest av alt er karikaturer og fint lite troverdige.
Trond Espen Seim leverer bra, i rollen som selveste statsminister i en Høyre-regjering. Han er i så måte flere hakk over en kollega av seg som nylig spilte statsminister i en annen serie; Henrik Mestad i TV 2-serien Okkupert som gikk høsten 2015. Men, Pål Christian Eggen, som spiller VG-journalisten Hammern, som blir likvidert, leverer noe av det svakeste jeg har sett på lenge. At han er som snytt ut av nesa på “Bare Egil” er nå en ting, jeg sitter og venter på at han skal bryte ut i ironisk sang, noe annet er det at rollefiguren er en rein karikatur av en drittsekk. Når han blir skutt i huet føler jeg verken avsky eller vrede, og da har man bommet litt syns jeg (Dette er ingen spoiler, det var kjent av omtalen før premieren at han skulle tas av dage).
Ellers legger jeg merke til godkjent/bra spill av Jon Øygarden, Laila Goody, og danske Laura Christensen (den drepte journalistens kone) og samme kan vel også sies om Anders Danielsen Lie, Jan Gunnar Røise, og noen av de andre forran kamera, mens Ingar Helge Gimle i rollen som finansministeren som “dolkes i ryggen” i offentlighet av statsministeren ikke klarer å overbevise meg. Gimle er en fyr jeg absolutt liker, men denne rollen kler han ikke godt nok. Jeg får nesten følelsen av at det er Arne Marcussen fra Hotel Cæsar som har vendt tilbake fra de døde (for de som husker han fra den rollen for mange år siden). Her er det selvsagt uenigheter blant publikum, noen lovpriser rollen.
Ei heller syns jeg at Nils Ole Oftebro imponerer særlig. Han virker desverre teatralsk. Jeg syns desverre også han er noe begrenset som skuespiller i denne type setting, mens andre derimot syns han spiller strålende, med nerve. Gjennom “realitykomiserien” Helt Perfekt har jeg fått stor sans for Ine Jansen, men heller ikke hun passer helt inn her.
Men hva er egentlig plottet i sesong 2? Under en seanse med statsministeren med media tilstede der regjeringsoverhodet taler om kunnskap og integrering, bryter plutselig Dagbladet inn med sjokkerende klipp fra et ikke publisert NRK-intervju der statsministeren tilsynelatende slakter finansministeren. Dermed rulles en personlig maktkamp mellom de to opp.
VG-redaksjonen står bitre tilbake fordi saken ikke er lekket til VG istedet for til Dagbladet, siden Dagbladet er ei lita drittavis eller hva de nå sier i en av scenene der (tåpelig seanse), finansministeren ruster til krig mot statsministeren, som på sin side mener alt er tatt ut av kontekst, og spørsmålet man lurer på er hvem som har lekket videoopptakene til Dagbladet, og ikke til VG, der seriens hovedperson Peter Verås (Øygarden) jobber, mens statsministeren lurer på hvem som står bak og hvilke motiver folkene bak har.
Samtidig har vi drapet på VG-mannen, som Verås og Mathiesen (Oftebro) starter å ettterforske på egenhånd. Her er mye surr. Alt for mye surr, med diverse sidespor også, samt at det skjer mye, hele tiden. Men det er likevel grei skuring.
At plottet ikke er helt troverdig gjør ikke så mye, dette er fiksjon og underholdning, da bør man ikke forvente at alt er det vi forbinder med realisme og troverdighet (et sted går det dog en grense såklart), men et minimum må være at rollekarakterene i en slik serie gis litt dybde og ikke fremstår som endimensjonale møkkamenn, eller som alt for overfladiske og stive. Akkurat der ligger mitt største ankepunkt mot Mammon sesong 2. Her er imidlertid potensiale fremover, også til forbedring på noen av områdene jeg misliker. Sesong 2 virker uansett å ha mere realisme i seg enn sesong 1, dialogen er bedre og serien virker mye proffere produsert. Ellers er det et pluss at man ikke bruker oppdiktede navn på aviser, politiske partier og TV-kanaler, men bruker virkelige navn som VG, Høyre, Arbeiderpartiet, NRK, TV 2 osv.
De to første episodene ligger nå tilgjengelig på NRKs nett-TV, og på TV sendes en ny episode hver søndag kveld i noen uker fremover. Se Mammon her.
Hos Aftenposten har seriens første fire episoder fått terningkast 6 (!), mens Dagbladet har servert slakt i sin omtale der de beskriver Mammon som en parodisk nyttårskalkun, og ruller frem to øyne på terningen. Basert ut fra episode 1 og 2 gir jeg sesong 2 av Mammon terningkast 3 – men dette kan gå begge veier fremover.
Filmblogg-serien om “Årets filmer” har vært blant de mest populære her på filmhjerte-bloggen, så selv om ikke alt av filmer fra 2015 enda er ute på markedet, her er filmåret 2015 slik jeg vil huske det.
Skrevet av Lars JG I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Aller først må jeg selvsagt benytte sjansen til å si vel overstått jul og ønske alle lesere og besøkende et riktig godt nytt år 🙂 Filmbloggen min er i disse dager ett år, og ruller videre inn i det nye året.
Dagens innlegg må selvsagt ta forbehold om at filmene som fortsatt ikke har nådd sitt publikum kan bane seg vei inn på lista, men den tid den glede isåfall.
I denne blogg-serien hvor jeg i løpet av 2015 i en rekke innlegg har gått gjennom favorittfilmene mine fra 1977 og frem til 2014, er vi altså i dag kommet til noen av de nyeste filmene. Forhåpentligvis har tilbakeblikkene og filmtipsene gledet noen lesere der ute, kanskje har nettopp du blitt inspirert til å se noen filmer du ikke hadde sett før, ikke hadde hørt om før, eller generelt fått økt filminteressen? Det har ihvertfall vært morsomt å lage disse “retro-innleggene”, selv om det har vært mye arbeid, mye research, mye googling og timer og dager forran PC`en med gjennomgang av filmlister på IMDB, leting etter omtaler, info og fun facts. Ikke minst har jeg selv kommet over nye filmperler, og kanskje har en dør eller to åpnet seg på gløtt? Det får fremtiden vise.
2015-filmmenyen er fortsatt såpass “fersk” at det fortsatt er en hel del av filmene fra i fjor som jeg ikke har sett, men en del av det jeg har sett har vært bra. Her er iallefall de beste filmminnene mine fra 2015, i sånn passe rangert rekkefølge.
TIFF!
Intet år uten filmfestivalen i Tromsø, så også i januar 2015 var jeg innom Tromsø International Film Festival. Som vanlig et hyggelig minne. I år foregår TIFF fra 18.-24. januar.
SPECTRE
En av fjorårets aller største filmer internasjonalt var selvsagt den nyeste James Bond-filmen, som altså har fått navnet Spectre. Daniel Craig sin siste film som Bond, en jobb han har gjennomført med stil.
THE GUNMAN
Grei amerikansk action med Sean Penn. Sett på kino. Terningkast 4.
MIRAKLET I VISKAN (Norsk tittel: Mirakelet i Viskan)
Mere svensk herlig drama. Dramakomedien Miraklet i Viskan har Rolv Lassgård i hovedrollen. Filmen så jeg på verdenspremiere (weee!!!!) på kino under filmfestivalen i Tromsø.
Filmen fikk den gang terningkast 4 av meg, og er en nokså fornøyelig og lett underholdende film fra den svenske landsbygda.
En småmorsom film, om motsetninger og pengetrøbbel i en familie et lite sted i Sverige. Filmen er lagt til Viskan, et knøttlite sted i Medelpad i Sundsvall kommune. Nå liker jeg generelt sett svensk film veldig godt, og at Rolf Lassgård som er min svenske favorittskuespiller har hovedrollen, var intet minus. Sammen med Ingvar Hirdwall (han morsomme naboen i Beck-filmene) utgjør de svigersønn og svigerfar.
ETTERSKJELV
Kritikerrost ungdomsdrama fra Sverige. Jeg skrev i desember omtale av Etterskjelv, og belønnet den da med terningkast 4.
# 10
JURASSIC WORLD
Actioneventyr fra USA, og en ny oppfølger til klassikeren Jurassic Park fra 1993. Jurassic World ble en av årets gedigne kassasuksesser. I statene endte den opp som tidenes tredje mest innbringende film, etter å ha spilt inn svimlende 652 millioner dollar (Star Wars kommer til å passere de tallene i løpet av 2016). Desverre ventet jeg for lenge og gikk glipp av den på kino, der en slik film utvilsomt gjør seg aller best. Men jeg fikk da sett den til slutt.
Gode spesialeffekter og en storslått bakgrunn, en del artige scener, og en del scener man skvetter litt av. Grei innsats av Chris Pratt, som påtar seg helterollen, og også godt levert av Irrfan Khan og Vincent D`Onofrio. Også må jeg selvsagt skryte av de to unge brødrene, spilt av Tye Simpkins og Nick Robinson. De er søte da. Søte er definitivt ikke alle de andre skapningene som dukker opp når førnøyelsesparken går ad undas, da er nemlig helvetet løs. Artig er det imidlertid.
God underholdning, og en sikker vinner for de som liker Jurassic Park og actioneventyr. TERNINGKAST 5.
# 9
VACATION
En oppfølger til de ekstremt populære “Hjelp, vi må på ferie” (Vacation)-filmene med Chevy Chase fra 80-tallet (og 90-tall), der familien Griswold anført av Clark Griswold (Chase) dro på bilferie og havnet i den ene spinnville situasjonen etter den andre.
I denne 2015-komedien har Clarks sønn Rusty Griswold, som her spilles av Ed Helms, blitt voksen, og drar familien sin med på en bilferie, der de i kjent spinnvill Griswold-stil havner i all mulig slags trøbbel, og vannvittige og urkomiske situasjoner. Filmen er altså ikke en ren “reboot” eller remake, slik man nok først antok at dette skulle være, men historien er bygget over samme lest som komedie-suksessene fra 80-tallet, og Chevy Chase og Beverly D`Angelo, ja de dukker jaggu også opp, i gjesterolle som sine gamle figurer Clark Griswold og kona Ellen. Jeg hadde magre forventninger til denne filmen, men ble positivt overrasket.
Vacation har fått litt blandet mottagelse har jeg registrert, men jeg syns det er en festlig film. Det er både tidvis ekkelt og platt, men også til tider veldig morsomt. Ed Helms, som mange vil huske fra Hangover, minner faktisk på mange måter om Chevy Chase-karakteren Clark, i sin naivitet, fakter og fære. Han er med andre ord morsom her, og den perfekte mann for denne rollen som Rusty.
Morsom er også de tre andre hovedrolleinnehaverne. Christina Applegate, kjent som den hjerneblåste blondina Kelly Bundy i den legendariske komiserien “Married with children” fra 80/90-tallet (“Våre verste år”, også kjent som “Bundy”) har rollen som Rustys kone. De to barna deres – James, den veldig sympatiske, men også veldig sjenerte og forsiktige tenåringsnerden på 17, spillt av Skylar Gisondo, og Kevin, den røffe, dristige, storkjefta, frekke og usympatiske lille dritten av en lillebror på 10-11, spilt av Steele Stebbins, som selvsagt mobber vettet av den eldre broren, som ikke tørr å ta igjen – er selvsagt sentrale elementer her. Begge de to er helt nye bekjentskaper for meg, men begge to gjør en veldig solid jobb, og selv om Kevin er en regelrett drittunge så er han samtidig sjarmerende, mens James bare er søt og snill. Stort sett ihvertfall 😉 For å være ganske snill; TERNINGKAST 5.
# 5, 6, 7 og 8
**************************************** B E C K – F i l m e r ****************************************
Til stor glede for meg og de mange andre som elsker svensk krim kom det i år fire nye filmer i filmserien om drapsetterforsker Beck ved politiet i Stockholm. Man trodde Beck-serien var kommet til siste kapittel med filmene som ble sluppet i 2010. Da hadde det blitt laget totalt hele 32 filmer med Beck. 6 med Gösta Ekman som Martin Beck, utgitt i perioden 1993-1994, og deretter hele 26 med Peter Haber og Mikael Persbrandt i rollene som duoen Martin Beck og hans hardtslående kollega Gunvald Larsson, utgitt i perioden 1997-2010.
I alle disse årene fra 1994 har det aldri gått mere enn tre år mellom neste parti med filmer har blitt sluppet, men denne gang skulle det gå fem år altså – og på et eller annet tidspunkt etter 2010 (jeg husker ikke når) ble det altså klart at man skulle lage 8 nye Beck-filmer med release i 2015 og 2016, slik at totalt antall Beck-filmer dermed kommer opp i 40, derav altså 32 med Haber i tittelrollen. De fire første kom i 2015, og i år kommer de fire siste. I filmene som slippes inneværende år er derimot Mikael Persbrandt ute av filmene, og er erstattet av en ny rollekarakter, norske Erik Hivju.
Norsk dokumentarfilm. Sikkert ikke for alle, men jeg syns dette var veldig sjarmerende og direkte koselig. Sett som verdenspremiere på kino under Tromsø International Film Festival. Filmen var den gang så rykende fersk som man kan få det, ettersom man faktisk ikke var ferdig med filmen før i siste liten, dagen før premieren! Brødre er litt i samme gate som den fantastiske Boyhood året i forveien, for i Brødre har nemlig regissør Aslaug Holm filmet sine to sønner gjennom oppveksten deres, i en periode over nærmere 10 år fra guttene er små og frem til de nå er godt oppe i tenårene. Resultatet ble en varm, nær og poetisk strålende oppvekstskildring om en tid man aldri får tilbake.
Årets megastore norske suksess – og en av tidenes største suksesser fra Norge, faktisk også den aller første norske katastrofefilmen. Jeg tok nærmest talt selvfølgelig turen på kino for å få med meg denne braksuksessen, som også har høstet internasjonal anerkjennelse.
Bølgen får selvsagt “Årets norske filmhjerte” her på filmbloggen. Ingen andre norske filmer når den opp til anklene dette året, og også i konkurranse med resten av de filmene jeg har sett fra 2015 står den veldig sterkt.
Bølgen ble sluppet på DVD og Blu-ray tidlig i desember, noe som var litt uvanlig raskt med tanke på at den inntil veldig nylig før utgivelsen på fysisk format fortsatt gikk på kino – Men det var nok lurt, for Bølgen fant garantert veien under mange juletrær.
# 1
ÅRETS FILMHJERTE 2015:
COP CAR
Årets kanskje beste filmopplevelse for min del er indiefilmen COP CAR, som er en thriller fra USA, produsert utenfor de store filmstudioene.
Filmen fant desverre aldri veien til norske kinoer, men gikk istedet rett på DVD, Blu-ray og strømming, såkalt video-on-demand. Filmen er i salg nå, og er en soleklar anbefaling for alle elskere av spenningsfilm. SE DEN! Blu-rayen har dessuten litt bonusmateriale med bakomfilm der vi ser hvordan en del av scenene ble laget. Slikt kan være morsomt å få med seg.
Filmen fikk terningkast 5 fra filmhjerte.blogg.no. Garantert en vinner for deg som liker fartsfulle spenningsfilmer litt i samme gata som No Country for Old Men.
Jeg har selvsagt ikke glemt Star Wars: The Force Awakens, men jeg er vel en av de uvitende (?) som ennå ikke har fattet den store interessen for fenomenet Star Wars. Imidlertid har jeg planer om å få sett disse filmene, for såpass bør vel en filmblogger gjøre…? Den store snakkisen Fifty Shades of Grey styrer jeg derimot unna med god margin, og ut fra omtaler fra folk jeg har snakket med går jeg ikke glipp av noe særlig.
Det er som nevnt mange filmer fra 2015 jeg ennå ikke har sett, men som jeg etterhvert ganske sikkert kommer til å se på en aller annen filmplattform. To av filmene jeg ikke har sett men som jeg har veldig lyst å se er Deephan (2015- vinneren på filmfestivalen i Cannes), og Victoria (Norsk tittel: En natt i Berlin). Andre filmer av de jeg vil se er The Martian, 45 Years, No Escape, The Gift, Maze Runner: Ildprøven, Sicario, og Secret in Their Eyes. Jeg glemmer absolutt heller ikke The Revenant og The Hatefull Eight, som er to filmer fra 2015 som har norske premiere i januar 2016 – og som begge er filmer jeg helt klart ønsker å få med meg. Forresten tror jeg også jeg må få sett den hersens Minions 😉
Lista over filmer fra 2015 viser dessuten flere andre potensielle filmer jeg kan tenke meg å se. Har du filmtips fra 2015 mottar jeg gjerne tips og en liten begrunnelse. Bruk gjerne kommentarfeltet hvis du har noe å melde av filmtips eller andre kommentarer.
Nylig tok jeg turen innom gamle ærverdige Verdensteateret kino i Tromsø, for å få med meg den svenske kritikerroste dramafilmen “Etterskjelv”, en film som blant annet har høstet ros under Cannes-festivalen, og som har fått gjennomgående god mottagelse hos pressen.
Filmen er spillefilmdebuten for regissør Magnus Von Horn, og også skuespillerdebut for den svenske sangeren og låtskriveren Ulrik Munther (21), som begge kommer fra debuten med bravur.
Medvirkende: Ulrik Munther (John), Mats Blomgren (Faren), Loa Ek (Malin), Inger Nilsson, m. fl.
Aktuell: Går for tiden på kino i Norge.
For å ta Munther først, så er han allerede kjent som sangartist og låtskriver, gjennom deltakelse i MGP Jr, Melodifestivalen (Sveriges Melodi Grand Prix), Allsang på Skansen og plateutgivelse, og han behersker en rekke instrumenter, blant annet gitar og munnspill. I debuten sin som skuespiller viser det unge talentet definitivt at han har flere strenger å spille på, for Munther er uten tvil den som løfter denne filmen. Han har ihvertfall en innlevelse i rollen etterhvert som gjør han til filmens store styrke.
Historien er relativt enkel i Etterskjelv, der vi møter på det svenske bygdedyret, et lite hyggelig skue. Filmen handler om 16 år gamle John (Munther), som etter to år i “fengsel”/ungdomsanstalt slipper ut, og kommer hjem til faren og den yngre broren sin et sted på den svenske landsbygda. Vi skjønner at John har gjort noe galt og har sonet straffen sin, men gjennom kaldt, grått og nakent landskap kommer de første tegnene på hva vi har i vente.
Man kan se tegn hos faren at han er litt usikker helt fra starten av. Det viser seg da også fort at lokalbefolkningen, og da i særdeleshet Johns klassekamerater og de fleste andre elevene på hans gamle skole langt fra er glad over å se han igjen. Og det blir stygt.
Spørsmålet om HVA John har gjort, får vi nøysomt posjonerte informasjoner om den første timen, og etterhvert rives man kanskje litt som seer mellom sympati for John, og sympati for de andres synspunkter. Sentrale spørsmål er selvsagt om John har sluppet ut for tidlig, om det var rett av han å komme hjem igjen, og spørsmål rundt når er en straff egentlig ferdigsonet? At John fremstår som helt rolig og ganske sympatisk, gjør at det ligger en nerve over han hele tiden. Johns eneste venn på skolen, Malin, må også trekkes frem. Den tøffe jenta spilles av Loa Ek (for meg et helt ubeskrevet blad), og hun imponerer også. Skuespillerprestasjonene ellers er stort sett jevnt over bra.
Jeg har lest at filmen er et lite samarbeid mellom svensk og polsk film, i og med at regissør Von Horn har studert i Polen, og har med seg noen polske filmfolk i temaet sitt, og det er noe som kan være mulig å tyde i filmspråket og stilen. Filmen er ellers tilstrekkelig stramt regissert, det er noe minimalistisk over bakteppet, og vi slipper en masse unødvendige sidespor. Det er forøvrig ikke alt som trenger å bli sagt i denne filmen, mye ligger i det usagte. Her er heller ikke noe flott “bakteppe” som sagt, kun den kalde svenske bygda og småbymentalitet der alle kjenner alle.
Når jeg ikke lander høyere her enn på en grei firer, er det blant annet fordi filmen er litt for lang i oppbyggingen i starten, og den store intensiteten som jeg hadde håpet på ut fra forhåndsomtalene manglet. I tillegg får vi faktisk også servert selveste Inger “Pippi Langstrømpe” Nilsson i rollen som skolens rektor, en rolle hun ikke kler. Nilsson er filmens svakeste ledd, men rollen er heldigvis liten. Noen vil nok også hevde at det blir litt forutsigbart, samt at det muligens tegnes et litt for ensidig positivt bilde av John? Eller er det fordi motstanden mot han er så stor, at vi rives over til å være mot han? Jeg heier på John, men til tider blir handlingen litt for lite levende.
Likevel er Etterskjelv en film verdt å få med seg, med sine universelle temaer rundt å gi folk en ny sjanse, urettferdighet og utfrysning, med et kaldt billedspråk som maler en ramme rundt den litt dystre tilværelsen, og ikke minst, Ulrik Munther.
Et jordskjelv av en film er det ikke, men Etterskjelv klarer å ryste tilstrekkelig. Terningkast 4.
Med jula like om hjørnet er det på tide med en liste over julefilm-favorittene.
Det blir selvsagt ikke jul uten GREVINNEN OG HOVMESTEREN, samt DONALD DUCK, men de får ikke plass på julefilmlisten 😉
Jeg er egentlig ikke den største tilhengeren av de “typiske” julefilmene (i den forstand at det finnes en egen “julefilm-genre”, for hva er egentlig en julefilm? Ned den gata går jeg derimot ikke i dag), men i den søte adventstid og i romjula kan det kanskje være trivelig med noen klassiske “julefilmer”, eller andre filmer der handlingen dreier seg om førjulstid, stress, julefeiring og alt det derre der. Forresten, du finner ikke Tante Pose og Tre nøtter til Askepott på lista heller, hehe.
Her er ihvertfall noen filmtips med tanke på jula.
10:
LOVE ACTUALLY
I tilfelle man ikke får nok sukker i jula, her er noe sukkersøtt 😉
9:
JINGLE ALL THE WAY (Norsk tittel: BJELLEKLANG)
Arnold Schwartzenegger på desperat julegavejakt. Ikke spesielt bra film, men Arnold som stressa julegavehandler er kul 😉
8:
REINDEER GAMES (I Norge også kjent som “Dobbeltspill”)
Ben Affleck som nylig løslatt fange som robber casinoer utkledd som julenissen. Morsom tittel er det også (Reindeer games får selvsagt en dobbel betydning her, men er først og fremst et engelsk uttrykk for noen som blir lurt). Ganske bra actionthriller med mye jul i seg, på en måte.
7:
BAD SANTA
Billy Bob Thornton som forfylla og forbanna nisse. Ganske alternativ film for julestemninga 😉
6:
CHRISTMAS VACATION (Norsk tittel: HJELP, DET ER JULEFERIE)
Chevy Chase. Da skjønner du tegninga. Tull og fjas, som hører jula til 😉
5:
GREMLINS
Klassiker! Ikke akkurat en julefilm, men handlinga foregår rundt juletider og Gizmo er en julegave – også er de jo så søøøte da! 😀
4:
DIE HARD 2
3:
DIE HARD
OK, ikke akkurat “julefilmer” disse heller, men handlingen i filmene foregår i juletida, og er med på å sette stemningen. Hos mange er Die Hard fast skue i jula.
HOME ALONE (Norsk tittel: Alene hjemme, eventuelt Hjemme alene)
For mange blir det ikke jul uten Home Alone-filmene, der lille Kevin ved en feiltagelse blir forlatt alene hjemme i jula i den første filmen, og havner på feil fly – adskilt fra familien – i den andre. Mest søtladet julestemning får man av den andre filmen, der julestemninga sitter som et skudd i et julepyntet New York. Men den første filmen er morsommere, så da er vinneren klar 😀
Og skulle du ikke ha filmen i eget eie, fortvil ei, skru på TV`en, der dukker den garantert opp…
Ellers finnes det selvsagt en lang rekke filmer som er fine å se på i juletida. En drøy håndfull andre tips for en underholdende julefilmstund kan være Polarekspressen, Fanny og Alexander, Grinchen, White Christmas, og It`s a Wonderful Life. Selvsagt er det også en del jul i fokus i C.R.A.Z.Y. men det er en film som jeg likevel ikke forbinder med jula (men den er råbra altså!).
Hva er dine julefilm-favoritter? Legg gjerne igjen en kommentar.
Filmhjertes retro-serie “Årets filmhjerte” med tilbakeblikk på filmårene fortsetter!
Etter bra respons fra dere lesere angående innleggene der jeg har sett på filmårene fra slutten av 70-tallet og frem til nåtid, har jeg nå bestemt meg for å kjøre på videre med flere slike tilbakeblikk, dog i en noe enklere utgave.
Gjennom året som snart er omme har jeg skrevet innlegg om hvert år fra og med 1977 og frem til 2014, slik planen med “prosjektet” var. Når vi nå er ved veis ende, siden det er for tidlig å lage et “Filmhjerte: Året 2015”, har jeg istedet bestemt meg for å gå enda lengre tilbake i filmårene, til årene før jeg ble født. Disse nye filmhjerte-innleggene fra årene før 1977 vil ikke bli like lange og omfattende som de jeg har skrevet frem til nå, av den enkle grunn at jeg ikke har sett like mye av de gamle filmene eller ikke husker de like godt, siden mange av de er filmer jeg ikke har sett siden tidlig 90-tall (og kanskje tidligere også?).
Imidlertid satser jeg på å komme med cirka 5 filmtips fra hvert år, eller bare 2-3, alt ettersom, og også et “Årets filmhjerte” fra disse årene, men jeg dropper et årets norske filmhjerte og tar alt under ett. Som vanlig blir det også litt småsnakk om interessante filmer jeg ikke har sett også, og muligens litt Oscar-mimring. Så får jeg se underveis hvor langt tilbake i tid jeg finner det interessant nok å gå, men jeg regner med at årene 1960 – 1976 ihvertfall skal kunne gå bra, kanskje blir det noen korte innlegg innom 1950-årene også.
I filmhjerte-serien med årets filmer så har jeg gått kronologisk oppover fra 1977 til 2014. I denne “Del 2” av “årets filmhjerte”-serien blir det altså ikke helt likt i omfang. Det blir imidlertid fortsatt i kronologisk rekkefølge, fra 1960-1976. Og de filmene jeg har sett fra hvert år, som jeg kan huske, blir nevnt dersom dette er filmer jeg liker 🙂
Først ut i “Årets filmhjerte Volum 2: ” er 1960.
Fra menyen anno 1960 er det ganske lite jeg har sett egentlig, og enda mindre jeg har gode minner fra. Å plukke ut “Årets film” fra 1960 er derimot enkelt.
ÅRETS FILMHJERTE 1960
PSYCHO
Alfred Hitchcock med klare instruksjoner til kinopublikum!
Thrillerkongen Alfred Hitchcocks kraftfulle og komplekse mesterverk PSYCHO må vi altså helt tilbake til 1960 for å finne, men selv den dag i dag 55 år etter at denne skrekkthrilleren så dagens lys makter den å skremme, underholde og inspirere. De klassiske dusjscenene er for eksempel ikoniske i filmuniverset, og har vært gjenstand for en rekke kopier og parodier opp gjennom årene. Og det samme må vi selvsagt si om filmen ellers også, for det er ikke uten grunn at den av mange ansees som alle skrekkfilmers mor – og for mange kanskje også tidenes beste skrekkfilm?
Alfred Hitchcocks grensesprengende makabre mesterstykke med Anthony Hopkins som den engstelige Norman Bates, hvis gamle, mørke hus og tilhørende motell ikke akkurat er stedet for en rolig kveld. Ingen vet det bedre enn Marion Crane (Janet Leigh), den uhellsvangre kvinnen på en reise som ender i den berømte dusjscenen. En privatdetektiv (Martin Balsam) og deretter Marions søster (Vera Miles) kommer for å lete etter henne mens skrekken og spenningen stiger til et skremmende klimaks (platekompaniet.no).
Vera Miles som spilte en av de viktigste rollene i Psycho lever forøvrig fortsatt, og har blitt 86 år gammel.
Psycho ble nominert til fire Oscar, men vant ingen av prisene (nominert bl.a. for beste kvinnelige birolle (Jason Leigh) og Hitchcock var nominert for beste regi).
Det tok hele 23 år før oppfølgeren, Psycho II, kom i 1983. Ytterligere tre år senere kom den tredje, Psycho III – før den siste som gikk tilbake i tid med handling kronologisk sett før den første filmen, kom i 1990 (Psycho Part IV: The Beginning).
Mange husker kanskje også at det i 1998 kom en ren re-make (nyinnspilling) av den originale Psycho, med Vince Vaughn, Ann Heche, Julianne Moore, Viggo Mortensen og William H.Macy. Filmen som var regissert av Gus Van Sant ble møtt med mye slakt og dårlig omtale. Jeg syns vel nyinnspillingen fra 1998 er, tja, ok.
Psycho er spillt inn i svart-hvitt. Ikke fordi man ikke kunne lage fargefilmer i 1960, men fordi Hitchcock vistnok skal ha ment at rødfargen ville bli for dominerende i enkelte av scenene. At filmen er i svart-hvitt tror jeg forøvrig ikke gjør den dårligere 😉
Det er i det hele tatt veldig mye interessant lesestoff om Psycho for de som liker å fordype seg i stoff om filmer. En av mange veldig fyldige og interessante artikler om Psycho, på engelsk, finner du på DENNE SIDEN hos den anerkjente filmsiden filmsite.org, som er et en-mannsdrevet nettsted, som har fått en rekke anbefalinger, blant annet fra en av tidenes best kjente amerikanske filmkritikere, Roger Ebert.
Sjekk også ut denne, som jeg har et vagt minne om:
SPARTACUS
Slaven Spartacus (Kirk Douglas) sitt voldelige opprør mot den romerske republikken, i denne filmen som nok også er en av de store filmene i historien. Regi av Stanley Kubrick. Vinner av 4 Oscar, bl.a. til Peter Ustinov for beste mannlige birolle, og beste kinemateografi i farger.
I dag er det dessuten på sin plass å si gratulerer med dagen til Spartacus sin hovedrolleinnehaver Kirk Douglas. Veteranen Douglas, som var 43 år den gang Spartacus hadde premiere, fyller faktisk smått imponerende 99 år i dag, 9. desember. Det er en voksen alder for en av filmhistoriens store navn! Kirk Douglas meldes ellers å fortsatt være i grei form, selv om han la skuespillerkarrieren på hylla i 1996 etter et slag, som blant annet medførte reduserte taleevner. Tidligere i høst var han i rampelyset etter at hans ikke helt ukjente sønn, Michael (hehe), la ut en selfie på Facebook (Link til nyhetsartikkelen om hendelsen).
Filmhjerte.blogg.no hiver seg selvsagt på rekken av gratulanter! Siden jeg vet at du leser dette Kirk; Happy birthday! 😉
Den store Oscar-filmen fra 1960 har jeg ikke sett, men kanskje kan den være verdt å sjekke ut? UNGKARSLEILIGHETEN (THE APARTMENT) hadde hele 10 nominasjoner, og stakk av med 5 priser, inkludert beste film og beste regi (Billy Wilder). Filmen er en romantisk dramakomedie, med kjente og kjære Jack Lemon og Shirley MacLaine i hovedrollene.
Mange blant dagens filmpublikum har sett Ocean`s Eleven fra 2001 med Clooney, Pitt og Damon, men visste du at originalen ble laget i 1960? Filmen er nemlig en remake av OCEAN`S ELEVEN fra 1960. I originalen var det den legendariske trioen Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis jr. som prydet filmplakatene.
Hele Oscar-lista fra 1961 (prisene utdeles som kjent året etter filmenes premierer) finner du her.
Siden jeg nå engang også er en forkjemper for norsk film, så måtte jeg selvsagt finne frem en gammel norsk klassiker fra 1960. Jeg husker ikke om jeg har sett denne på TV en gang for veldig lenge siden, men forvekslingskomedien MILLIONÆR FOR EN AFTEN er ihvertfall antagelig den eneste norske filmen fra 1960 jeg har hørt om. Og siden hele filmen ligger gratis på YouTube til forlystelse, her er den, 1 time og 26 minutter med en lang rekke av de gode gamle norske skuespillerene på rollelista, som Henki Kolstad, Sverre Holm, Arve Opsahl, Jon Berle, Unni Bernhoft, Kari Diesen, Ulf Wengård, Lalla Carlsen, Willie Hoel osv.
En skipsreder (Henki Kolstad) er utpekt til å redde et teater som går med underskudd, og han skriver ut store sjekker for å redde kunsten. En ballettpike (Unni Bernhoft) tror at skipsrederen er journalist og ber ham spille skipsreder for å narre teatersjefen (Willie Hoel) til å sette opp et stykke med henne som primadonna. Millionær for en Aften er “blot til lyst”. Den har ingen annen hensikt enn å more. Det er noe med forvekslinger. Ballettpiker som blir primadonnaer og millionærer som blir journalister og omvendt. Og en blakk teaterdirektør... (platekompaniet.no).
Jeg har ihvertfall tenkt å se litt på den – og det kan du også gjøre ved å klikke i videoruta under 😉
Så, hva synest dere om “Del 2” av “Årets filmhjerte”? Labre greier eller bare å peise på? Alt av kommentarer om dagens innlegg, og filmtips fra 1960, kan skrives inn her hvis du vil. Klikk på Kommentarer-lenken like under dette innlegget, og post kommentarene dine!
Ps: Du kan selvsagt også skrive kommentarer på filmhjerte.blogg.no sin side på Facebook. Besøk filmbloggens side på Facebook, klikk Liker på siden, og få updates på nyhetsfeeden din (med forbehold om hvordan Facebook filtrerer).
Adventskalendere på TV er et sikkert tegn på at jula er like rundt hjørnet. Filmhjerte kårer her de 8 beste norske adventskalenderene fra TV, etter undertegnedes smak selvsagt.
Vi er allerede godt igang med adventstida, jula nærmer seg, og på TV ruller den ene adventskalenderen, eller julekalender om du vil, etter den andre i reprise. Men hvilke er filmhjerte-favoritter?
Som de fleste nok vet er altså fellesnevneren for disse jule-/adventskalenderene at de er laget for TV for perioden 1. – 24. desember, og at de inneholder 24 episoder hver.
TV 2. Første gang sendt 1995. Også sendt i 1998 og 2013. Er utgitt på DVD, men ikke å finne på TV 2 sumo. Video ovenfor fra YouTube.
Prøvde å ta opp arven etter braksuksessen The Julekalender på TV 2, men ble langt fra særlig populær. Men frasen “papirullo drito finito” og i særklasse “eeeh dåkke, eh dåkke, eeeh dåkke, E dåkke betalt” ble ihvertfall for enkelte (kremt kremt) en hysterisk komisk greie – og vi lærte også å spise svela. Det som skjer på selve ferga er faktisk til tider litt humor i, mens dette vaset med de kubanerne på havbunnen var ikke morsomt i det hele tatt (unntatt den ene setninga om dasspapir…).
Hele Julefergå-serien på 1 time og 47 minutter ligger på YouTube (i litt dårlig bildekvalitet). Se den ved å klikke i videoruta over.
7
PORTVEIENS JULEKALENDER
NRK. Første gang sendt i 1987. Også sendt i 1990. Foto: NRK.no.
Julekalender med Barne-TV-legendene Eli Rygg og Terje Strømdahl, og sjiraffen “Raffen” fra “Portveien 2”. Serie fra mine barndomsår, men jeg husker ikke noe av handlingen her heller, men Portveien 2 likte jeg jo. Serien er ikke lenger tilgjengelig på nett-TV, og er ikke gitt ut på DVD heller.
6
VERTSHUSET DEN GYLDNE HALE
NRK. Første gang sendt i 1989. Også sendt i 1994. Foto: Skjermdump NRK.
En litt spesiell adventskalender, der de brukte både tegnspråk og vanlig tale. Litt morsomt og koselig serie var det, men jeg husker så og si ingenting fra den annet enn at vi unger på den tida plutselig gikk rundt og lekte med tegnspråk, men jeg vet at jeg fulgte med på den da den gikk første gang, og at jeg likte det jeg så den gang. I hovedrollene så vi en ganske trivelig Per Jansen og superkoselige Kari Simonsen. Kanskje må jeg ta et gjensyn med noen episoder?
TV NORGE. Sendt første gang i 2011. Også sendt i 2013. Klipp fra serien i YouTube-videoen ovenfor.
Oppfølgeren til TV Norges egen adventskalender “Nissene på låven” fra 2001. Ikke like morsom som serien fra 2001, men mye gøyalt tull og fjas også her.
4
NISSENE PÅ LÅVEN
TV NORGE. Første gang sendt i 2001. Også sendt i 2003, 2005, 2007 (kanskje også senere). Utgitt på DVD.
24 nisser, der en og en må forlate dag for dag etter nissekamp, helt til en står tilbake som vinner. Selvsagt en parodi på reality-seriene som rundt årtusenskiftet rullet på norske skjermer for fullt. Denne serien er urkomisk og ganske genial, med Espen Eckbo, Atle Antonsen, Henrik Elvestad, Zahid Ali, Kristian Ødegård, Trond Fause Aurvåg, med flere.
3
TEODORS JULEKALENDER
NRK. Første gang sendt i 1986. Også sendt i 1991. Ikke gitt ut på DVD. Foto: NRK.no.
Teodors julekalender handler om den lille tøybamsen Teodor (Birgit Strøm) og Eli Rygg som vi følger gjennom tida frem mot jul.
De får besøk av flere andre kjente fjes fra barne-TV, som blant annet Skomaker Andersen (Henki Kolstad), Halvdan Sivertsen og Labbetuss. Koselig serie som jeg husker med glede fra barndomsårene. Teodor var nemlig en barne-TV-figur jeg syns var litt artig.
NRK. Første gang sendt i 1979. Også sendt i 1981, 1984, 1988, 1993, 1998, 2003. Lagt ut på nett-TV senere, samt utgitt på DVD. Foto: NRK.no.
Manges store førjulsfavoritt, noe som er enkelt å forstå, og denne er også et av mine barndomsminner. Julestemninga er smurt tjukt på, og Jens Petrus er en koselig kar. Med den rollen gikk selvsagt Henki Kolstad for evig og alltid inn i manges hjerter og slo rot der. Men den tøfflusen kan jeg styre min begeistring litt for den dag i dag ihvertfall 😉 På denne lista blir det “bare” 2. plass til NRKs største julekalendersuksess. Men la det ikke være noen tvil – Jul i Skomakergata ER en fantastisk førjulsserie, og et uforglemmelig barndomsminne.
Oppdatert 1/12-17: videoen på YouTube er desverre ikke lengre tilgjengelig.
TV 2. Første gang sendt i 1994. Også sendt i 1996, 2003 og 2008. Sendt på Tv 2 Zebra i 2012, 2013, 2014 og i år. Utgitt på DVD. Video ovenfor fra YouTube.
Serien som tok Norge med storm i desember 1994, og 1996, for dette var en julekalender som var noe helt nytt og annerledes enn det vi noen gang før hadde fått servert. Potetbønderne Olaf Sand og Gjertrud Sand, nåsåen Benny fra “Kokks sokker” (hahahaaaa) og hain Kvikk, ja – hoind`n, og de tre nissene Hansi, Gynter og Fritz, samt Good Old Gammel Nok, og ikke minst Lasse Kolstads fantastiske fortellerstemme, ble legender i Norsk TV-historie i løpet av noen hektiske førjulsuker. Hele Norge gikk rundt og liret ut av seg frasene fra serien, som “Bob, bob, bob, ikke sant”, “jau, det e bærre lækkert”, “æ ska blæsse tu bælgen”, “ja vi får håp det bli likar i mårra”, “OOOOLAF, æ står oinner misteltein”, “it`s hard to be a nissemainn”, “Næi det va no som svarte”, og så videre, og sangen “The støveldance” ble en storsuksess.
Scenene fra familien Sands hjem der de fikk Benny på besøk, var selvsagt de artigste og noe av det mest komiske og ubetalelige som er laget for norsk TV, og de hadde utvilsomt sine stunder med strålende førjulshumor nede i nissehula også 😉
The Julekalender er også årets adventskalender på TV 2 Zebra. Har du TV 2 Sumo kan du nå se episodene der, en ny episode blir tilgjengelig hver dag, og de er mulig å se der frem til og med 31. desember.
En annen mulighet er YouTube, der hele The Julekalender ligger ute tilgjengelig. Se hele serien i videoruta ovenfor.
Oppdatert 1/12-17: videoen på YouTube er desverre ikke lengre tilgjengelig.
Enig eller uenig? Si din mening ved å klikke på Kommentarer-lenken like under dette innlegget. Fortsatt god adventstid til dere lesere 🙂
Her er de mange filmene på 2014-menyen som gledet undertegnede, og mange andre filmentusiaster.
Skrevet av Lars JG I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
2014 er et filmår jeg har sett en god del fra, og hvor det finnes et stort utvalg av gode, underholdende, solide, strålende og fjellstø filmer (farlig upresis beskrivelse i disse Mannen og Bølgen-tider…) – og selvsagt mye middelmådig og som jeg ikke likte.
Noen av de store filmene som ikke falt i smak var The Grand Budapest Hotel og Oscar-vinneren Birdman. Førstnevnte “hatet” jeg max (fint backdrop, men handlinga og historien var bare vissvass), mens sistnevnte er sånn passe. Av alle de 7-8 Oscar-nominerte i klassen beste film var Birdman den jeg likte minst (med forbehold, har ikke sett Selma ennå). Andre filmer fra 2014 jeg husker å ha sett, som ikke er verdt å se igjen er Kingsman: The Secret Service (bare tøv, selv om de to i hovedrollene er OK), The Interview (tull), Blended (Blandede følelser, ny fjollete med A. Sandler), Wild (skuffende), Neighbours, Taken 3 (veldig skuffende), Dumb and Dumber TO (veldig skuffende og mildt sagt dårlig), A Walk Among the Tombstone, The Guest (skikkelig søppelfilm), Let`s be Cops, 3 Days to Kill, Stretch, Eden (Fr.rike), Not Safe For Work, Two Men in Town, Still Alice (Oscar til Julianne Moore. Kjedelig film, og ikke var Moore best av de som var nominert heller, men jeg liker henne).
Vil se: The Drop, Interstellar, John Wick, Fury (?), Inherent Vice, A Most Violence Year, Selma, The Trip to Italy, “To dager, en natt” (deux jours, une nuit).
Det blir mye terningkast 4 i dagens innlegg, men terningkast 4 er utvilsomt bra for en film, og i flere tilfeller har jeg kanskje også vært streng. Alle dagens terningkast 4-filmene er filmer som har frydet meg. I tillegg er det noen flotte med 5 på terningen her, og jammen dukker det også opp full pott; terningkast 6.
BØRNING
Årets store norske kinosuksess var bilfilmen Børning, en actionkomedie om et ulovlig gaterace fra Oslo til Nordkapp. Kun en regel gjelder: Første bil til Nordkapp via norske veier har vunnet! Underveis blir det som ventet flere sprelske påfunn og stunts. Filmens store styrke er Otto Jespersen som på sedvanlig vis er tørrvittig som bare han kan.
Ellers har man lina opp med flere andre velkjente norske skuespillere som Anders Baasmo Christiansen, Henrik Mestad, Sven Nordin og Jenny Skavlan i front. Varierende innsats av de foran kamera, men absolutt verdt å få med seg. Tidligere i år omtalte jeg filmen og gav den et finfint terningkast 4. Les hele anmeldelsen av BØRNING her.
Over 382 000 så Børning på kino. Og neste år kommer Børning 2, som vistnok skal bli innspilt på vinterføre.
Brooom brooom! Kjør.
SON OF A GUN
Action fra Australia, med britiske Ewan McGregor, det australske stjerneskuddet Brenton Twaites, kjent tidligere fra såpeserien “Home and Away”, samt svenske Alicia Vikander. For meg var Brenton Thwaites et helt ubeskrevet blad, som utvilsomt er et skikkelig friskt pust her sammen med Vikander. McGregor vet jeg hva står for, så at han takler rollen som hardbarka kriminell er ingen overraskelse, men overraskende bra, det var denne filmen, der Thwaites spiller en ung mann som havner i fengsel for et mindre lovbrudd. I fengselet havner han under beskyttelse av en skjeggete og nesten ugjennkjennelig McGregor (det gikk faktisk noen minutter før jeg så at det var han, og da hadde jeg heller ikke sett noe av navn på forhånd), og som takk for hjelpen må han hjelpe McGregor i å rømme fra fengselet, samt utføre en mesterplan på utsiden. Det blir naturligvis forviklinger og en intrikat “hvem-lurer-hvem”-nerve.
En overraskende god terningkast 4-film fra Australia, som jeg liker godt. Litt annerledes miljø enn i amerikanske og britiske actionkrim, som gjør Son of a Gun til en litt rå filmopplevelse. I skrivende stund (november 2015) er det kun noen uker siden jeg så denne filmen, men jeg kommer garantert til å se den om igjen, mest pga Twaites. Husk nå bare også på at dette selvfølgelig ikke er noe Oscar-materiale på noen måter, kun rein actionunderholdning. Og det funker.
AMERICAN SNIPER
Amerikansk krigshistorie basert på virkelige hendelser om krigshelten Chris Kyle. Bradley Cooper har rollen som Kyle, som var USAs mest dødelige snikskytter gjennom tidene. I The Sniper følger vi Kyle gjennom noen krigsoppdrag, samt ser hvilke påkjenninger krigsinnsatsen påfører han og familien. Sienna Miller spiller den kvinnelige hovedrollen, og gjør en fin rolle. Ikke den mest spenningsmettede filmen, men likevel har den en tråd som gjør den verdt å følge.
Cooper imponerer i rollen som Chris Kyle. Faktisk ble han Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle, men i konkurranse med Eddie Redmayne (The Theory of Everything), Benedict Cumberbatch (The Imitation Game) og forsåvidt også Michael Keaton (Birdman), ville jeg nok plassert Cooper som fjerdevalg til prisen, forran Steve Carrell (Foxcather). Filmen var også en av åtte filmer som konkurrerte om Oscar for årets beste film. Det var en nominasjon jeg ikke syns den fortjente, men som den antagelig fikk fordi amerikanerne i juryen nok liker en film som portretterer en amerikansk krigshelt. Uansett, en absolutt brukbar film som er greit å få med seg, og for de som vet å sette pris på slikt; den har et godt lydspor. Terningkast 4.
THE JUDGE
Ganske bra spenningsdrama som jeg tidligere har gitt terningkast 4 til. Robert Duvall fikk en veldig fortjent Oscar-nominasjon for beste mannlige birolle.
Da jeg tidligere i år skrev en omtale av The Judge fikk filmen terningkast 4 av meg. En film helt klart verdt å se.
Sjokkerende psykisk spill i denne glimrende forsvinningsthrilleren med Ben Affleck og Rosamund Pike. Ben Affleck spiller ektemannen som opplever at kona plutselig forsvinner sporløst. En stor etterforskning starter, men det hele utvikler seg raskt til et mediesirkus. Sakte men sikkert kommer den snikende mistanken rettet mot Nick (Affleck). Er han så uskyldsren som han hevder? Har han drept kona? Spenningen holder seg spilletiden ut. Filmen bygger på boka med samme navn og byr på en finurlig og overraskende twist som slutt.
Ikke den typiske kriminalfilmstoryen, men med en ny vri som gjør at det bygges opp mot et klimaks man ikke hadde forutsett.
Spenningsmettet thriller, som kun fikk en Oscar-nominasjon. Den nominasjonen fikk Rosamund Pike, i beste kvinnelige hovedrolle-kategorien. Terningkast 5.
WHIPLASH
For et adrenalinkick! Man blir formelig svett av denne filmen, som leverer fra første takt.
Miles Teller spiller den unge jazztrommeslageren Andrew Neiman som studerer ved en av USAs beste musikkskoler, under ledelse av skolens fryktinngytende jazzmaestro Terence Fletcher, spilt av J. K. Simmons. Fletchers metoder for å presse studentene til det ytterste, og enda litt lengre, i jakten på perfeksjon, er en fascinerende studie. Andrew blir hånet og utskjelt etter alle kunstens regler av den brutale Fletcher, og han gjør alt for å bli akseptert.
Ekstremt fortjent Oscar for beste mannlige birolle til J.K. Simmons, som gjør en monsterrolle, og intenst og kraftfullt av Miles Teller ned til minste detalj. Etter min mening burde det vært en selvfølge at også Teller fikk en Oscar-nominasjon, men den gang ei. Ekstraordinært og briljant er ihvertfall dekkende ord for Whiplash, på mange områder en kanonfilm som gir deg bakoversveis og nakkesleng!
At dette er en jazz-musikalsk dramafilm er nesten litt vanskelig å tro når man ser den, for filmen beveger seg fremover nærmest som en tett thriller, der Simmons og Teller leverer et samspill det formelig renner blod, svette og tårer av, og hvor kameraføringen er så close-up på særlig Teller at man nesten kan kjenne smaken av blod og svette, samt et klipp som gjør at dette er en dynamisk opplevelse. Den er en suggerende og rå jazzfilm, som filmatisk sett er glimrende både i spill og tekniske detaljer. Det som trekker litt ned er en del snikk-snakk og sekvenser som ikke er like interessante.
Det musikalske ved filmen løfter den selvsagt også, ihvertfall for publikum som ikke har den store kunnskapen om jazzmusikk, mens de mer innvidde har kommet med noen doser malurt i begeret angående den delen.
Whiplash, som er nok en glimrende film som har hatt sin premiere på Sundance-festivalen, fikk 5 Oscar-nominasjoner, og vant 3 av prisene. Nevnte Simmons fikk sin statuett, og like velfortjent pris fikk filmen også får beste lydmix, og for beste filmredigering/klipp. I tillegg var den nominert i kategorien beste film, og beste filmatisering.
Etter min mening en av dette årets aller beste filmer, og den nest beste av de åtte Oscar-nominerte.
Første gang jeg så filmen ville jeg kanskje strukket meg helt opp til en sekser på terningen, men når jeg nylig tok et gjensyn med den føltes det mer som en femmer. Men skal man ikke følge førsteinntrykket sitt? Jeg nøler litt, men hva pokkern, jeg kliner til her. Terningkast 6.
THE IMITATION GAME
Filmen bygger på virkelige hendelser. Benedict Cumberbatch med imponerende tolkning av matematikeren og geniet Alan Turing, som under andre verdenskrig var sentral i arbeidet med å hjelpe de allierte i å vinne over tyskerne. Turing bidro i sterk grad til å knekke tyskernes krypteringssystem, enigma. Men historien viser ikke bare Turings arbeid som trolig reddet livet til millioner av mennesker, men også historien om hemmeligheten hans, at han var homofil, som gjorde at Turing senere ble strafferetslig forfulgt.
Engasjerende og provoserende, og ganske bra spenningskurve. Regien stod nordmannen Morten Tyldum for, og for første gang i Oscar-historien fikk en norsk regissør Oscar-nominasjon for beste regi. Filmen fikk smått utrolige 8 nominasjoner til Oscar, men vant imidlertid kun en pris, for beste tilrettelagte manus. Blant nominasjonene var beste film, beste mannlige hovedrolle (Cumberbatch), beste kvinnelige birolle (en veldig strålende Kiera Knightley) og altså vår egen Morten Tyldym i klassen for regi. Litt usikker på hvilket terningkast jeg vil sette her, det er et sted mellom 4 og 5.
NIGHTCRAWLER
Film som kryper inn under huden på deg. Jake Gyllenhaal er videoreporteren som gjør hva som helst for å få eksklusive nyhetsinnslag.
Nightcrawler setter på en nervepirrende, iskald og kynisk måte fokus på de amerikanske TV-kanalenes sensasjonshunger!
Filmen om Stephen Hawking, som sørget for Oscar-statuett for beste mannlige hovedrolle til Eddie Redmayne. Nevnte Redmayne gjør en førsteklasses tolkning som det plagede geniet, i en romantisk og godt gjennomført film. Fin filmmusikk er det også. Terningkast 4.
NON-STOP
Morsom, intens og veldig annerledes flythriller, med solide Liam Neeson i hovedrollen.
Reinspikka thrilleraction med Liam Neeson som en alkoholisert flydetektiv (US air marshall), som havner i trøbbel under en flyreise når en rekke sms-er tikker inn til han, med trusler om at passasjerene i flyet kommer til å bli drept en etter en, om ikke diverse krav innfris. Selvsagt rettes mistanken etter hvert over på Neesons rollekarakter. Hvem er terroristen?
Jeg syns filmen har en nerve ved seg hele veien, byr på god underholdning, og kan absolutt anbefales for de som liker actionthriller og spenning. Historien i seg selv har vi sett før, men måten filmen er bygget opp på er litt nyskapende og særegen. Absolutt verdt å både bruke noen kroner og tid på å se. Denne type actionthrillers er midt i blinken. Ta det for det den er. Underholdende spenning. Terningkast 5.
WILD TALES (Original tittel: RELATOS SALVAJES)
Slipp hevnen løs! Kølsvart og til tider morbid humor av beste merke, dette er actionkomikk som går rett hjem hos meg, kun det lille mangler for absolutt toppscore. Wild Tales (Relatos Salvajes) går inn i historien som en skikkelig søramerikansk kultklassiker. Jeg frydet meg i kinosalen da jeg så denne for første gang.
Den beste av de to desidert morsomste filmene fra 2014 er denne crazy-komedien fra Argentina, som ble Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige film.
Terningkast 5 fikk Wild Tales av meg etter at jeg så den på kino under filmfestivalen i Tromsø. En latterbombe.
Årets nest morsomste film. En frydefull britisk perle. Fantastisk komedie basert på virkelige hendelser. Vidunderlige rollekarakterer, både av gutta boys og de gamle fantastiske fruene.
Storbritannia 1984. Margareth Thatcher styrer på øyriket med jernhånd. Det er gruvestreik, Thatcher-regjeringen gir ikke etter (“Thatcher to starve the minors to work“, meldes det i nyhetene i løpet av filmen), og eneste inntektskilde for de streikende gruvearbeiderne er donasjoner og gaver de får inn. En gruppe bestående av homofile og lesbiske i London danner en støttegruppe for streikende gruvearbeidere, men ingen vil ha pengene fra de homofile.
Ikke før de får ja fra velgjøringskomiteen i en liten landsby i Wales. Pengene strømmer inn, og den lille gruppa fra London setter seg i sin fargerike minibuss for å reise til Wales. Motsetningene kunne knapt vært større, men den engelske prydfilmen PRIDE er en film som mange filminteresserte vil ha stor glede av å se, for det er en tvers gjennom fornøyelig filmopplevelse. Til tross for at vi får være vitne både til urettferdighet, stereotype fordommer og enkelte triste hendelser er dette en feelgoodmovie, som kanskje også knuser noen fordommer?
Filmen baserer seg på virkelige hendelser og en sann historie, den er kritikerrost av de aller fleste, det er fargerike, morsomme, gode og sjarmerende rollekarakterer, og ikke minst har filmen et par av Englands beste karakterskuespillere på rollelista, samt ellers en rollebesetning som gjør en glimrende jobb. Det er også et tidsriktig soundtrack i filmen, og ja selv om den også portretterer den homofile kampen for aksept er dette også absolutt en film som omhandler sider ved en streik, solidaritet og fellesskapets interesser. De to absolutt vidunderlige Imelda Staunton og Manna Trussler spiller filmens to eldre damer, og gjør et uforglemmelig inntrykk, glimrende spill av begge. Også strålende skuespill av Paddy Considine (i rollen som fagforeningsleder), Andrew Scott,Dominic West, Bill Nighy, George “Bromley” Mackay og Ben Schnetzer med flere.
Pride anbefales på det varmeste. Ikke langt unna toppscore her. Pride får terningkast 5, men er kanskje en av dette årets gledesbomber av en film.
MAMMA (MOMMY)
Drama fra Frankrike, skrevet og regissert av den unge fremmadstormende filmskaperen Xavier Dolan. Filmen er kritikerrost opp i skyene av både norsk og internasjonal presse. “Mamma” ble vinner av den prestisjefulle Cannes-prisen 2014. Like prestisjetung er ikke Dagbladets kåring, men avisa kåret “Mamma” til fjorårets beste film. De tre store Oslo-avisene, samt FilmMagasinet og NRK, gav alle terningkast 5, mens BT delte ut toppkarakter.
Flere norske filmanmeldere har trykket Mamma til sitt bryst. Her er et knippe sitater fra de som har sett filmen (klippet fra filmweb.no):
“Vakker og fengende, som en perfekt poplåt.” – Natt&Dag, Terningkast 6
“En heftig, energisk og dynamisk film, dypt rørende og dypt menneskelig.” – BT, Terningkast 6
“En av årets viktigste og beste filmer. Se den og bli rørt.” – Tønsberg Blad, Terningkast 6
“En mesterlig film om en mors kamp for å beholde sin ADHD-rammede sønn.” – Filmsnakk, Terningkast 6
“En produksjon av ypperste klasse. En innertier som makter å ta opp kampen med de store gutta i klassen!” – Filmfront, Terningkast 6
Jeg kommer tilbake til denne filmen i et senere innlegg en gang.
LEVIATHAN
Russisk sosialrealisme. LEVIATAN, den Oscar-nominerte storfilmen fra Russland, tar oss med til en trist og grå liten russisk kystby, der korrupsjon, maktmisbruk, vodka, håpløshet og urettferdighet er sentrale temaer. Oscar-nominert i klassen beste fremmedspråklige (ikke-engelsk-språklige) film. Det ble ikke Oscar (polske Ida vant), men Leviathan vant Golden Globe i tilsvarende kategori.
Filmens regissør har latt seg inspirere av en fortelling fra bibelen, fra Jobs bok, om en ærlig mann som settes på en rekke pinefulle prøver av sin Gud. Tittelen “Leviathan” er også fra Jobs bok, om sjøuhyret Leviatans kamp mot Gud. Det er en stillferdig fortalt film, musikkbruken er nedtonet og bidrar til å gi filmen et dystert preg. Men det er ikke Gud som setter filmens hovedperson på prøve, derimot må han slite med korrupte samfunnstopper som er ute etter eiendommen hans.
Denne dramafilmen fra Russland er en av få russiske filmer jeg har sett, ettersom russiske filmer ekstremt sjeldent tiltaler meg ut fra forhåndsomtale, tematikk, og måten de frontes på. Leviathan er derimot på mange måter en kraftpakke av en film, og attpåtil med et russiskt landskap som bakteppe som gir filmen en storslått dimensjon. Men det som trekker ned er at filmen periodevis er noe kjedelig, og for lang (2:15), i tillegg til at rollekarakterene også blir litt for grå til tider. Dette er uansett trolig den beste russiske filmen jeg har sett, og den gir et interessant innblikk i et russisk miljø og levesett. Man kan ihvertfall forstå hvorfor mange russere søker etter et bedre liv utenfor hjemlandet. Jeg kommer garantert til å ta et gjensyn med denne.
Thriller (Actionthriller) med Michael Douglas og mer ukjente Jeremy Irvine i hovedrollene. Dette er en type spenningsfilm jeg digger, som jeg skulle ønsket det ble laget mer av, fordi historien på en måte er nyskapende selv om det i bunn og grunn er en plain actionthriller av velkjent merke, men som likevel representerer noe litt nytt, noe som nok i stor grad skyldes filmens backdropp, med et øde og steikhett landskap i Mojaveørkenen i det sydvestlige USA.
Douglas er den kyniske forretningshaien Madec, som leier inn den unge Ben (Irvine) som guide til en jakttur i Mojaveørkenen. Noe går imidlertid fryktelig galt, og snart er det Ben som er den jaktede når Madec setter igang et livsfarlig sadistisk spill. Ben må ta i bruk oppfinnsomme overlevelsestaktikker, og bruke all sin lokalkjennskap for å slippe unna den psykopatiske Madec.
Filmen har alt for lave lave 5,5 av 10 på IMDB (men kun litt under 4 700 brukerstemmer), så man kan vel kalle Beyond The Reach for en ganske underkjent film. Jeg skal imidlertid si meg enig med de som kritiserer filmens siste del og slutt, som gjør at filmen faller fra det som kunne vært en skikkelig mesterlig thriller, til en film som mange dermed mener klapper sammen mot slutten.
Terningkast 5 blir det likevel, fordi det til tider er godt skuespill, en brukbar historie (et noe søkt plot kanskje) og et fascinerende vilt landskap. Litt snill er jeg nok, men jeg ble underholdt av filmen, men slutten trekker ned. Uansett er dette absolutt en severdig film som jeg helt klart kommer til å se på nytt igjen.
TURIST
Nominert til Golden Globe for beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige film). At denne ikke ble Oscar-nominert er derimot en liten forbigåelse, for regissør Ruben Østlund sin provokative dramafilm Turist (intern. tittel: Force majeure) treffer som et slag i magen, og røsker opp i mytene om forventninger rundt kjønnsroller og familieidyll. I likhet med “Play” (2012) har Östlund nok en gang laget en film der han vil provosere, der han vil sette ting på kanten, og der han vil engasjere publikum. Han har sagt at målet med filmen er at flere par skal skille seg, så da er litt av premisset lagt for hva vi kan forvente. Dette er bra.
Jeg vil også trekke frem solide prestasjoner av filmens skuespillere. Norske Lisa Loven Kongsli er overbevisende som forsmådd kone, svenske Johannes Kuhnke er direkte knallgod som familiefaren, og Kristoffer Hivju, innehaver av Norges største filmskjegg, enda bedre, som parets norske venn som prøver å sette tingene i perspektiv for paret. For hva skjer, når en familiefar som er på ferie i Alpene sammen med kona og deres to mindreårige barn, instinktivt flykter i panikk fra det han tror er et voldsomt snøras, uten å forsøke å redde ungene og kona?
Noe pussig og litt eiendommelig, men også litt besnærende sjarmerende stemningsfull og fengslende, mørk britisk low key coming-of-age indie film, om tenåringen “Goob”, som bor i det rurale Norfolk i England. Mora hans har fått seg ny type, en fyr ved navn Gene Womack, en kvinnegal og voldelig racerbilkjører, mens Goob har vært bortreist på skole. Nå er sommeren her, det er hett, og Goob er hjemme igjen, klar til å jobbe i Gresskar-åkeren, men med en voldelig og passe psykopatisk “stefar” som ikke liker han, å kjempe om morens oppmerksomhet med. Overbevisende spill både av for meg totalt ukjente Liam Walpole, som den ganske forsiktige og veldig sympatiske Goob, og mer kjente Sean Harris (Mission: Impossible – Rogue Nation) som den totalt uspiselige jævelen Womack.
Brukeromtale fra IMDB (som jeg ikke gidder å oversette til norsk, men den er beskrivende for filmen): Set during a hot summer we meet Goob who at sixteen has spent his time helping his mother out at her roadside café and farming pumpkins in the adjoining filed. Sounds a bit dull, but there is always the stock car racing and his mum falls for a womanising violent cliché of a man in the shape of Womack (Sean Harris) who likes to race his battered old motors. He and Goob do not get on and the inevitable friction develops with the very easily foreseen violence.
There are asides to the story and some well observed teenage bonding and Elliot (Oliver Kennedy) makes for a very diverting interlude. Goob also starts to explore his own sexuality -in being attracted to one of the foreign seasonal workers, completing the coming of age theme.
This is a film with a linear narrative and no back story. It relies on an immediate connection with the players and that is often very sparse as there is not much time to build empathy. That said the performances are all assured with only a few clichéd moments, and they mostly work given the context and the fact the Womack is a bully and therefore a child and a coward.
All in all a well made independent film, that will not be to everyone’s taste but has enough to ensure that we see more from writer and director Guy Myhill. Recommended to fans of truly independent films.
Filmen har ikke den største handlingen, men klarer å holde interessen oppe, også hjulpet av fargerike og interessante biroller. Hvor filmen er tilgjengelig for å se her i Norge aner jeg ikke, for jeg skal innrømme at jeg snubla over den på nå nedlagte popcorntime. The Goob er imidlertid ute både på DVD og Blu-ray, og du finner den sikkert et eller annet sted på nett også hvis du leter. Det blir et finfint terningkast 4.
DANNYS DOMMEDAG
Dagens lille overraskelse og dark horse-valg er en snodig og ganske underholdende dansk “barnefilm”/familieeventyrgrøsser(!). Ihvertfall omtales den en del steder som en barnefilm, men er vel egentlig en ungdomsgrøsser. Filmen er iallefall sikkert ganske ukjent for det norske publikum, men tilfeldigvis kom jeg over denne morsomme lille monsterfilmen fra Danmark da jeg jobbet litt med noen andre filmbloggsaker. La deg ikke lure av at den omtales som barnefilm, det er riktignok en familiespenningsfilm, og filmen har 11-årsgrense i Norge, men dette er en film publikum i stort sett alle aldre vil kunne finne både pirrende og morsomt, og den passer garantert bra for unge filmseere.
Klimaforandringene endrer livet på jorden, og når en ny rovdyrrase oppstår, er mennesket plutselig ikke lenger øverst i næringskjeden. Tenåringsbrødene Danny og William må i all hast forskanse seg i kjelleren, når rovdyrene angriper huset deres. Danny er overbevist om at det tryggeste er å bli i kjelleren, men William insisterer på at de må ut og lete etter moren sin. Uten sine foreldre, strøm, mat og vann er brødrene tvunget til å overvinne sine ulikheter og hjelpe hverandre å overleve (filmweb.no).
Hovedrollen som Danny bekles av den da rundt 17 år gamle William Jøhnk Nielsen (født 1997), som er en jeg har fått sansen for den siste tiden. Jøhnk Nielsen er nemlig etter hva jeg har erfart en veldig lovende ung kommende stjerne, for allerede har han storimponert. Denne filmen som jeg så for bare noen uker siden (november 2015) var den første jeg så han i, og jeg ble imponert både av han og flere av de andre unge skuespillerene. I den danske Oscar-vinnende filmen HÆVNEN (Intern./norsk tittel: In a better world / I en bedre verden) fra 2010, som jeg desverre så for seint til å få den med i filmblogginnlegget mitt om filmåret 2010, var unggutten alldeles strålende. Nielsen, som da Hævnen ble innspilt var kun rundt 12 år gammel, hadde en av hovedrollene i det danske strålende og kritikerroste dramaet, sammen med store svenske og danske stjerner som Mikael Persbrandt og Ulrich Thomsen. I tillegg har han også spilt i en annen Oscar-nominert dansk film; En kongelig affære (2012). Hævnen gir jeg forøvrig en klokkeklar anbefaling om. Det er nemlig en glimrende film.
I Dannys dommedag har William Jøhnk Nielsen hovedrollen sammen med et år yngre Thomas Garvey, som spiller Dannys bror, som morsomt nok heter William. Filmens, i mindre biroller, to best kjente navn for de fleste nok vil være Lars Mikkelsen (bror av Mads, kjent fra bl.a. Sherlock og House of Cards) og Peter Gantzler. Særlig Mikkelsen er veldig komisk i den lille rollen han har. I tillegg vil nok en del, ihvertfall de som kjenner dansk film og TV godt, gjenkjenne Marco Ilsø (ble landskjent gjennom en dansk adventskalender-serie for noen år siden, og huskes også for “Fasandreperne”), som gjør en veldig god jobb her, noe absolutt også Emilie Werner Semmelroth gjør (Det er hun med rød skjorte på filmposteren). Ellers har filmen den perfekte spillefilmlengde, med sine 1 timer og 28 minutters spilletid. Mye tøys selvsagt, siden det er monstere, men her ligger også underliggende budskaper om å se det man frykter i øynene, ikke være redd, ta ansvar og vokse opp, blant annet.
Dannys dommedag er tilgjengelig hos Platekompaniet på DVD, og kan også leies digitalt hos iTunes Store, eller andre steder. Jeg gir filmen tommel opp, en anbefaling, og terningkast et sted mellom 4 og 5. Så siden jeg ble litt fascinert av dette lille ungdomsgrøsseventyret er jeg i det snille hjørnet. Terningkast 5.
Årets beste film, og utvilsomt den mest spesielle. Dette er oppvekstfilmen over alle oppvekstfilmer, en coming-of-age-film det skal bli hardt eller bortimot umulig å overgå. Filmen er nemlig annerledes enn alt annet vi tidligere har sett på film, da den er helt unik i måten den er produsert. At den i tillegg er ekstremt velregissert, engasjerende og byr på strålende skuespillerprestasjoner er med på å gjøre filmen til en perle. Filmens skaper har nemlig brukt over 12 år på å lage filmen. Over en periode på 12 år har han fulgt og filmet de samme skuespillerne, og vi får se en naturlig utvikling i trekk, væremåte og hvordan ting forandrer seg med årene. En hvilken som helst annen film med samme tema ville byttet ut barna i filmen med eldre barn/ungdommer og de voksne ville blitt sminket eldre etter hvert som historien og årene skrider frem i filmen, men her er det altså samme skuespillere som benyttes, noe som gjør filmen særdeles troverdig og ekte.
I filmen møter vi Mason, spilt av Ellar Coltrane, som gjør en fremragende og førsteklasses prestasjon som den litt stille og sjenerte Mason som vi følger fra han i filmen er 6 år, gjennom en usikker barndom og frem til han er en selvsikker, kjekk, selvbevisst og trygg ung mann tidlig i 20-årene. Vi møter mora hans, som ikke er heldig med de mennene hun blir sammen med, noe som fører til stadige endringer i tilværelsen, vi kommer tett innpå nye familiekonstellasjoner, forholdet til faren skildres godt, og vi er med på skolegang, juling i hjemmet, og forelskelse, for å nevne noe.
BOYHOOD ble nominert i 5 Oscar-kategorier, men den eneste prisen filmen fikk var en alldeles fortjent Oscar til Patricia Arquette for beste kvinnelige birolle. Filmen var forhåndsfavoritt til årets beste film, men måtte altså se seg slått av “Birdman”. De øvrige nominasjonene var i kategoriene beste mannlige birolle (Ethan Hawke), beste regi (Richard Linklater, også han en forhåndsfavoritt, og også her ble desverre “Birdman” vinner), beste originalmanus og beste filmredigering/klipp.
Mange mente Boyhood burde vunnet både for beste film og ihvertfall beste regi, meninger jeg er enig i. I tillegg burde Coltrane muligens hatt en nominasjon. Boyhood vant beste film, beste regi og beste kvinnelige birolle under utdelingen av Golden Globe.
For min del var dette en topp filmopplevelse, på IMDB er filmens popularitet også godt forankret med hele 8 blank av 10 stjerner basert på godt over 235 000 brukerstemmer. Imidlertid skjønner jeg at en del filmfans nok ikke vil trykke Boyhood til sitt filmbryst like sterkt som meg og mange andre gjør, for sett med andre øyne kan filmen oppleves som stillestående, noe jeg så klart ikke er enig i, men det blir smak og behag.
I rollene som foreldre ser vi Patricia Arquette og Ethan Hawke. Filmen er rost opp i skyene av filmkritikere verden over. For meg blir det i hvert fall årets beste film, som jeg varmt anbefaler. Den varer i nesten 2 timer og 45 minutter, men jeg kjedet meg aldri. Tiden flyr avgårde. Anbefales varmt. Terningkast 6.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2014
GLASSDUKKENE
Type film: Thriller/Krim
Regi: Nils Gaup
Medvirkende: Stig Henrik Hoff, Lena Kristin Ellingsen, Henrik Mestad, Reidar Sørensen, Jonathan Espolin Johnson, Gard Elvenes, med flere.
Mange vil nok garantert være uenig i dette valget, forfatteren av krimboka filmen bygger på inkludert, uten at det bryr meg nevneverdig. Favorittfilmen min fra Norge i 2014 var Glassdukkene, thrilleren med store deler av handlingen lagt til fantastiske Tromsø. Desverre ble filmen ansett som en flopp, med kun litt over 17600 besøkende på kino (kilde: Film & Kino Årbok 2014, kino.no).
Det store nederlaget for filmen var selvsagt at den var den første i en planlagt trilogi, men etter at filmen ikke gjorde det bra nok ble det bestemt at det ikke blir noe film nummer to og tre med politietterforsker Aslak Eira, som er hovedpersonen i Jorunn Thørrings krimbøker med handling fra Tromsø. Nederlag nummer tre, som på lang vei er det mest irriterende og skammelige, er at det ble bestemt at filmen ikke skulle bli gitt ut i fysisk format verken på DVD eller Blu-ray. Dermed kvelte man effektivt muligheten for å nå et litt bredere publikum, og var for min del veldig skuffende, da jeg hadde sett frem til å kjøpe filmen, etter å ha sett den på kino.
Imidlertid kan man dersom man har godt nok nett både kjøpe og leie filmen digitalt på iTunes Store, noe jeg selv har gjort (eget program man må laste ned kreves for å se filmer der, og å flytte filene til annen maskin virker “umulig”). Ellers er Glassdukkene også blitt tilgjengelig for leie hos Viaplay.
Jeg hadde ventet lenge på denne filmen etter at det ble kjent at det skulle spilles inn tre filmer basert på Thørrings krimbøker. Bøkene har jeg ikke lest, men som Tromsø-entusiast var det naturligvis stor spenning knyttet til filmen, samt at krim/thriller er favorittsjangeren innen både bøker og film. Jeg så filmen på kino og syns den underholdt og var spennende nok, selv om det er brister i historien, og noen mindre imponerende skuespillerprestasjoner. De etablerte gjør en god innsats, men noen av de lokale og ukjente spiller teatralskt og med liten eller flat innlevelse, og noen rollefigurer blir kun helt karikerte. Det er hva som skjemmer filmen. Likevel er dette en film som hadde fortjent et større publikum, for den er ikke så langt unna de minst bra av Varg Veum-filmene (men et langt stykke unna de beste).
Thørring uttalte etter at filmprosjektet ble skrinlagt at hun syns det er bra at det ikke blir laget flere i denne omgang, og hun uttalte til media at Glassdukkene er en dårlig film (men med gode skuespillere), med for dårlig oppbygging, og som var for fjernt fra handlingsløpet i boka. Det morsomme er at Thørring etter premieren på filmen var positiv og likte filmen: “Jeg er veldig fornøyd”, sa hun til NRK etter førpremieren. Litt senere etter filmens lunkne mottagelse hadde hun derimot snudd med vinden og kom med knallhard kritikk mot både filmen som helhet og regissør Nils Gaup. Imidlertid la hun til at hun håper det i fremtiden for eksempel kan lages TV-filmer basert på bøkene hennes, med et annet team bak kamera. Ja ja…
Filmplakaten til Glassdukkene er forresten helt rå. Den burde henge på veggen i glass og ramme hos alle som liker norsk film og Tromsø.
Andre filmer fra Norge 2014 som jeg har sett: Børning, Permafrost, Kraftidioten. Børning er omtalt et annet sted i dagens innlegg og er som nevnt der morsom. Permafrost var, tja, spesiell men litt komisk, nå avdøde Maryon Eilertsen var utrolig artig og god (heller ikke denne er ute på DVD/Blu-ray). Kraftidioten var en skuffelse. Planlegger å se den mye omtalte Mot naturen, som er regissert av Ole Giæver fra Tromsø.
Se også disse filmene fra 2014
The Maze Runner – Er lenge både en mystisk og pulserende film, men den utvikler seg i en retning som heller mot filmgenre jeg ikke er så interessert i. Alt i alt uansett en OK film. Forøvrig er oppfølgeren av The Maze Runner ute på markedet nå.
The Loft – Gitt terningkast 2 av meg, med andre ord ikke særlig bra, men har sine elementer som gjør den sebar om man søker en passe spennende “morderfilm”.
Madagaskarpingvinene – Mye fjas, men se den pga de urkomiske ansiktsuttrykkene på disse “pingvinene”, og på grunn av de morsomme “innspillingsstedene”. Slik har vi vel aldri før opplevd steder som Venezia, Fort Knox, og gudene vet hvor de befinner seg. Animasjonskomikk og familieunderholdning også barna kan se. Jeg har tidligere gitt filmen terningkast 4.
Fasandreperne – Fikk kun terningkast 3 av meg tidligere i år, les hele omtalen HER, men er en film som likevel er ganske brukbar og som kan anbefales. Filmen er den andre i “Avdeling Q”-serien basert på Jussi Adler Olsens bøker, som er Danmarks mest leste krim. To nye filmer er ventet. Godt spill av Nikolai Lie Kaas, Fares Fares og Marco Ilsø. Spennende historie, men det som trekker ned slik jeg ser det er bl. a. at filmens kraftige voldsbruk ikke er godt nok forankret og til tider føles unødvendig og malplassert. Men jeg vil definitivt se denne på nytt igjen.
Birdman – Årets Oscar-vinner for beste film og beste regi. Som sagt innledningsvis likte jeg den egentlig ikke noe særlig, men den har elementer som er bra. Jeg har tidligere skrevet en fyldig omtale også av Birdman, som den gang fikk terningkast 3.
Årets beste reklamefilm 😉 * Gjensidige sin Olsenbanden-film. Det er ikke ofte jeg skryter av reklame, men som du kanskje vet er Olsenbanden min all time-favoritt blant norske filmer, så å se gjengen i “oppusset versjon” i denne reklamesnutten var både morsomt, spesielt, og ikke så rent lite merkelig og veldig nostalgisk. For øvrig er filmbloggen på ingen måte sponset av Gjensidige, men denne reklamen fra Gjensidige var bare rå!
Hva er dine favorittfilmer fra 2014? Har du filmtips eller andre kommentarer om dagens filmblogg-innlegg er du velkommen til å skrive i kommentarfeltet. Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, skriv i vei og post kommentarene dine 🙂
Til forskjell fra de fleste andre omtalte filmene på denne filmbloggen: Her er filmene du absolutt IKKE bør se!
Å rangere de dårligste filmene jeg har sett orker jeg ikke, så det hopper jeg glatt over, men å dra frem elendige filmer er derimot en enklere sak. I tiden fremover vil jeg med ganske ujevne mellomrom kort nevne noen av de verste filmene jeg har sett. Kanskje har jeg glemt noen, eller fortrengt de (forhåpentligvis), men filmene i disse innleggene stinker ihvertfall max i min filmbok. I hvert innlegg vil jeg dra opp ca 5 filmer som strengt tatt burde gått i glemmeboka.
Nå er det jo en gang slik uansett at smaken er som baken; delt, også når det gjelder filmpreferanser. De som liker disse filmene er på ingen måte i mitt filmhode mindre intelligente, uvitende, sjuk eller fortapte sjeler (med ekstremt få unntak, det vil kanskje i fremtiden komme noen ord om en film eller to man må være gal for å like). Så om du skulle være blant de som liker en eller flere av disse filmene, fortvil ei, dette er kun min mening. Si meg gjerne imot i kommentarfeltet! 😉
Her er i alle fall fem filmer og et makkverk du bør styre unna:
THREE OF LIFE – 2011
Dette er utvilsomt en av de mest meningsløse filmene jeg har sett. At filmen var blant de Oscar-nominerte for beste film må stå som et grellt eksempel på Oscar-akademiets feilvalg, for denne over 2 timer lange filmen suger maksimalt, om den er aldri så mye kunstfilm. Jeg var på forhånd advart sterkt mot denne, og de første 45-60 minuttene var i sannhet en prøvelse å komme seg gjennom; et sammensurium av meningsløse powerpoint-lignende presentasjoner, som vel skal forestille indre følelser og verden som slites i stykker for en person osv…, billedliggjort gjennom en rekke bilder og klipp som føles som en uendeligvarende kolleksjon av koraller, fargeparlører, eksplosjoner, og gudene må vite hva.
Dette var gudsjammerlig kjedelig, men da det plutselig ut av det store intet kommer dinosaurer til syne, var det rett før jeg sa takk for følget og slo av. Jeg valgte (desverre?) å se ferdig filmen, som tar seg noe opp etterhvert, når den får en handling. Men etter et brukbart parti ebber filmen igjen ut i et oppkok av ei suppe ikke engang mesterkokken Hellstrøm hadde klart å sette smak på. Brad Pitt prøver så godt han kan her, men Three of Life er umulig å redde, filmen er i mine øyne helt bortkasta tid. På IMDB har den forøvrig 6,7 av 10 stjerner i snitt, så ja, det er mange som liker den. Syke, syke mennesker! 😉 (neida, kødder, kanskje er det jeg som er rar som ikke liker dette….).
LEGIONÆREN (Legionnaire) – 1998
Film fra 1998 med Jean-Claude Van Damme i hovedrollen. ÅÅÅÅ som jeg “hater” denne “faens” Damme, som er en av de skuespillerne jeg syns er mest talentløs av alle. Filmen er riktignok noe utypisk for Van Damme da det ikke er en masse hjernedød slossing. Her er bare ørken, krig og elendighet, samt en traurig historie. Og Van Damme. Det holder i massevis for å styre unna.
SPOILER: Men heeey, en positiv side var det jaggu ved filmen, Van Dammes rollekarakter kreperte til slutt om jeg husker riktig (langt over 10 år siden jeg så filmen). Da blei det jaggu liv i gutta i TV-stua til slutt etter denne smørja.
NOTHING TO LOSE – 1997
En av filmene du finner på Netflix er komedien Nothing to Lose fra 1997 (norsk tittel: Tatt på senga. Forresten en ufattelig idiotisk norsk tittel om jeg må få sagt det). I hovedrollene ser vi Tim Robbins og Martin Lawrence. Skuespillerprestasjonene stinker verre enn handlingen i filmen, og handlinga i filmen stinker ekstremt…. Tim Robbins som gjorde en totalt uforglemmelig legendarisk rolle i The Shawshank Redemption og en glimrende rolle i Mystic River, er her i helt motsatt ende av skalaen. “Nothing to Lose” blir altså “Ingenting å tape”, direkte oversatt til norsk, og tro meg, du taper overhodet ingenting på å ikke se denne filmen. For den har null humor, null sjarme, null spenning og null troverdighet. Bare en masse rør.
GHOSTBUSTERS – 1984
Her regner jeg med mange vil være uenig, for Ghostbusters var jo en megasuksess i sin tid. Men jeg så nylig denne actionkomedien på nytt igjen, og satt “sjokkert” tilbake etter filmen og tenkte; “har jeg virkelig noensinne likt dette mølet av en film?”. Skuespillet er pinlig svakt, og de såkalte spøkelsesscenene og spesialeffektene er horribelt elendige, selv for en 80-tallsfilm å være. Dessuten eskalerer det fullstendig etterhvert med noen scener som er helt på jordet. Jeg likte nok dette en gang i tiden, utrolig nok, så Ghostbusters er en av de filmene som bekrefter “regelen” at enkelte gamle minner bør forbli gamle minner, og ikke friskes opp…..
CUJO – 1983
Basert på en Stephen King-novelle. Cujo skal fremstå som en grøsser, men er et eneste langt søvndyssende gjesp av en gapende rabiesbefengt St. Bernhards-hund. Herrefred altså.
Les også den tidligere publiserte saken min om norske filmkalkuner, der jeg trakk frem en del norske filmer fra bunnen av søppelspannet. Blant annet slaktet jeg FARLIG FARVANN fra 1995. KLIKK HER for å lese det blogginnlegget.
Hvis noen vil se tidenes verste norske film så kan jeg “U-anbefale” filmen HOTEL ST. PAULI (1988) av Wam og Vennerød. H – E – R – R – E – GIMEGSTYRKE- G – U – D for en møkkafilm!
— TEKSTEN INNEHOLDER SPOILERE — Jeg fant filmen på YouTube tidligere i år, og ville se den fordi den av mange regnes som en av tidenes største norske filmkalkuner. Den varer 1 time og 45 minutter, men etter 1 time og 10 minutter klarte jeg ikke mere, da hadde Øyvind Berven i hovedrollen som hjernedau cowboy fra Toten revet av seg den anti-ikoniske kommentaren “Erru hore?” til Amanda Ooms på et gatehjørne, de hadde knu*** på gølvet og Berven hadde urinert på henne, samt dratt i laksen inne på et offentlig wc. I tillegg er det den dårligste, mest platte, hjelpesløse og pinlige dialog jeg noensinne har hørt. Jeg måtte spole litt fremover for å se slutten, som inkluderte at Ooms gav Berven en blodig blowjob som inkluderte at hun dro frem barberbladet og kastrerte han. Noe som også burde stått som en livsregel for filmens hovedrolleinnehavere: de burde – nesten – , billedlig talt såklart, vært kastrert fra å få spille i flere filmer etter dette. Så jævlig var filmen. Takk for kaffen. Makkverket kan dere finne på YouTube, mor dere!
#filmhjerte #badmovies #søppelfilm
Uenig eller enig? Hva er dine verste filmminner? Skriv noen ord, gjerne med begrunnelse, ved å bruke kommentarer-funksjonen som du finner like under dette innlegget.
