Fortsatt er det en god del filmår igjen i denne filmblogg-retroserien selv om vi nærmer oss nåtid. Men før den tid skal filmene jeg likte fra 2006 omtales. Nettopp filmåret 2006 er dagens tema her på filmhjerte.blogg.no.

_{Oppdatert 07.09.15}

_{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

2006 var et gjennomsnittlig godt filmår med en rekke ganske gode og severdige filmer, innen en rekke kategorier og sjangere. Som vanlig finner du min favorittfilm fra dette året litt lengre ned i saken. Som fra 2005 var det også i 2006 en film som skilte seg ut og gjorde mitt personlige filmfavorittvalg enkelt.  Men aller først; her er de andre filmene fra 2006 som jeg syns fortjener litt ekstra heder og omtale, i tilfeldig og urangert rekkefølge.

CASINO ROYALE

Casino Royale føyer seg inn i rekken av filmer i serien om JAMES BOND. Filmen er den første med Daniel Craig i rollen som agent 007, James Bond. Jeg så den (selvsagt) på kino, og syns Craig leverer veldig godt som Bond. Etter min mening kanskje den nest beste Bond, etter legenden Connery, i konkurranse med Moore.

MISSION: IMPOSSIBLE III

Mission: Impossible 3 er grei action eller actionthriller, men ikke like god som eneren fra 1996. Likevel slår den godt nok fra seg til å underholde når man vil ha litt fartsfylt action og spenning.

LITTLE MISS SUNSHINE

Veldig underfundig og ganske morsom dramakomedie om en dysfunksjonell familie på roadtrip-tur i en knallgul Volkswagen-minibuss. Jeg liker filmen, men Steve Carell som har en av hovedrollene er ikke en skuespiller jeg liker, selv om han er med i flere filmer jeg liker (så han er med andre ord ikke i kategorien “å nei ikke han igjen”, selv om han ikke trekker opp). Alan Arkin fikk Oscar for beste mannlige birolle, og det ble også pris til filmen for beste originalmanus (og det fortjente filmen, for den er som sagt en underfundig historie). Filmen var også nominert i kategorien beste film, samt at den da rundt 10 år gamle Abigail Breslin fikk en fortjent nominasjon for beste kvinnelige birolle. Greg Kinnear, Toni Collette og Paul Dano er tre andre som er å se i viktige roller.

BILER (ORIG. TITTEL: CARS)

Animasjonsfilmer er slett ikke det jeg oftest ser, ihvertfall ikke med “ikke levende” vesener som i filmene er gitt liv, slik som båter, fly, tog og biler, men faktisk er nettopp Biler animert morro som jeg syns var bra.

BLOOD DIAMOND

Nok en strålende rolleprestasjon av Leonardo DiCaprio, og også Jennifer Connelly spiller godt, i denne filmen der handlingen utspilles i Afrika på livsfarlig diamantjakt. Til tross for fem nominasjoner ble det ingen Oscar til “Blood Diamond”. Dicaprio var nominert i klassen for beste mannlige hovedrolle, men vant altså ikke. Uansett, dette er en type film som kanskje i utgangspunktet kan virke litt uinteressant og som derfor muligens er litt bortglemt, men det er faktisk en veldig spennende film.

BORAT

Full tittel: Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan

Årets utvilsomt mest sinnsjuke film, årets i særklasse hysteriske morsomste film, er den smått legendariske Borat.

Sasha Baron Cohen er spinnvill som Borat, Kazakstaneren som reiser til USA for å lage dokumentar til kazakstansk TV om verdens beste land, USA, men som blir besatt av tanken om å gifte seg med Pamela Anderson, og som ender opp i den ene situasjonen mer åndssvak enn den andre, samt en rekke pinlige, kleine og flaue øyeblikk. Hysterisk. Noen av scenene er til å kveles av! Terningkast 6!

Cohen fikk Golden Globe-pris for beste mannlige hovedrolle i komedie/musikal, og filmen fikk Oscar for beste adapterte manus.

THE LAST KING OF SCOTLAND

Biografisk drama med handling fra 1970-tallets Uganda der vi får et innblikk i Idi Amins regime. Forest Whitaker gjør en imponerende rolle som Ugandas karismatiske og brutale diktator Idi Amin. Whitaker gjorde en så god innsats at han ble belønnet med Oscar, for beste mannlige hovedrolle. Vel fortjent.

BEERFEST

Her er det øl, øl og mere øl for alle penga. Og mye latter.

THIS IS ENGLAND

Knakende godt engelsk spenningsdrama. Vi befinner oss i England, året er 1983.

DEN FRIE VILJEN (ORIGINAL TITTEL: DER FREIE WILLE)

Veldig sterk og kraftfull film fra Tyskland, regissert av Matthias Glasner, og med Jürgen Vogel i hovedrollen, en rolle han utfører på en ekstremt og drivende god måte. Filmen er på over 2 og en halv time (163 minutter), noe som er veldig lenge for en film. Selv om den gjerne kunne vært noen minutter kortere, så er filmen utvilsomt både et sterkt menneskelig portrett av en voldtektsmann, medrivende, provoserende og engasjerende, litt som et knyttneveslag i magen metaforisk sett, og er derfor en film jeg helt klart anbefaler. En tidligere dømt voldtektsmann løslates fra en mentalinstitusjon etter å ha sonet 9 år for flere grove voldtekter. Ute i friheten har han store problemer med å styre sine drifter.

Jeg vet ikke så mye om tysk film, så jeg vet ikke hvor godt kjent Glasner er, men Jürgen Vogel er ihvertfall en av Tysklands best kjente og mest populære skuespillere i hjemlandet, har jeg lest.

Jeg så filmen på kino under Tromsø  International Film Festival i januar 2007, der regissør Glasner og hovedrolleinnehaver Vogel var tilstede og diskuterte filmen med publikum i salen etter visningen, noe jeg syns var veldig interessant og lærerikt om filmen. For meg personlig var Den frie Viljen en av årets kraftigste filmopplevelser. Filmen hadde også ordinær kinodistribusjon i Norge, om jeg ikke husker feil, og er gitt ut på dvd med norsk tekst.

Se den om du finner den. Filmen har selvsagt tysk tale.

EMMA` S BLISS (ORIGINAL TITTEL: EMMAS GLÜCK)

Også Emma`s Bliss (Tysk original tittel: Emmas Glück. På norsk: Emmas Lykke) er en film fra Tyskland, som jeg så på kino på Tromsø Int. Film Festival i januar 2007. Filmen, også denne med Jürgen Vogel i en av hovedrollene, er et romantisk tragikomisk drama fra landlige tyske omgivelser. Vogel spiller her på helt andre strenger enn i “Den frie vilje”. En morsom og smårørende film som jeg helt klart likte da jeg så den på kino. Jeg har ikke sett den siden den gang, da med engelske tekster. Jeg tviler forøvrig litt på at den er å oppdrive med norsk tekst, men forstår du tysk eller finner den med engelske tekster (og kan lese engelsk såklart) bør du få med deg denne litt bedårende rare filmen, for den byr på en hyggelig og lun rørende filmstund.

PS: om noen vet om filmen finnes for kjøp eller nedlasting et eller annet sted med norsk/engelsk tekst, gi gjerne et tips om hvor 😉

BECK – EKSTREM TILSTAND (Orig. tittel: BECK – SKARPT LÄGE)

Film nr 17 i rekka av BECK-filmer med Peter Haber i rollen som Stockholm-politiets etterforsker Martin Beck.

En kvinne lykkes i å flykte med sine to barn fra mannen som mishandler henne. Like etter finner man mannen myrdet i sitt eget hjem, men familien er sporløst forsvunnet. Martin Beck jobber for å finne familien, da blodspor knytter kvinnen til mordstedet.

BECK – JENTA I JORDKJELLEREN (Orig. tittel: BECK – FLICKAN I JORDKÄLLAREN)

Den 18. Beck-filmen med Peter Haber i hovedrollen som Beck.

En fem år gammel jentes kropp blir funnet i en avsides jordkjeller utenfor Stockholm. Obduksjonsrapporten viser at jenta har vært død en stund, men når Beck og kollegene hans fant stedet stod det dagsfersk mat satt inn i kjelleren til henne. Hvem er det som fanger små barn og holder de i skjul?

BRANDVÄGG

Den åttende filmen om WALLANDER med Rolf Lassgård i rollen som Ystad-politiets Kurt Wallander. Brannvegg er egentlig en miniserie i to deler, og bygger på Henning Mankell sin krimbok med samme navn (Brandvägg) fra 1998.

Et brutalt taximord skjer, og to kvinner erkjenner ugjerningen men virker helt uberørt av handlingene sine. En mann blir funnet død ved en minibank, og lommeboka hans er borte. Like etter forsvinner lyset i store deler av Skåne. Wallander får sakene på bordet sitt, og begynner å tro at det kan finnes en sammenheng mellom de.

WALLANDER-FILMSERIEN MED KRISTER HENRIKSSON SOM WALLANDER FORTSATTE I 2006, MED HELE 7 (!) NYE FILMER:

DET SVAKE LEDD (Orig. tittel: DET SVAGA PUNKTEN)

FOTOGRAFEN

DEKKOPERASJONEN (Orig. tittel: TÄCKMANTELN)

LUFTSLOTTET

BLODSBAND

FORFALSKEREN (Orig. tittel: JOKERN)

HEMLIGHETEN

Kurt Wallander og kollegene hans hos politiet i Ystad etterforsker og løser nye brutale og innviklede drapsgåter og krimsaker. Her er det bare å lene seg tilbake i sofaen og bli med på det beste av nordisk spenning. Stillferdige Wallander er både  intens og spennende uten å være hektisk, står det i en av brukeranmeldelsene hos Netflix, noe jeg ikke kunne sagt stort bedre selv. Wallander-filmene er svensk krim som anbefales sterkt.

PS: ALLE 32 FILMENE MED HENRIKSSON SOM WALLANDER KAN SEES HOS NETFLIX.

Tilsammen er det spilt inn hele 32 Wallander-filmer med Krister Henriksson som Wallander. Filmene som ble gitt ut i 2006 var nummer 7-13 i filmserien. Beck og Wallander er mine to desiderte svenske filmfavoritter, og rager høyt innen krim på min skala. Alle 32 Wallander-filmene i Henriksson-serien er tilgjengelig på Netflix.

BLACK SHEEP

.

Grøsser-komedie fra New Zealand, som tar helt av 🙂  Klokkeklar anbefaling for tilhengere av svarte komedier, grøss og skrekk.En av årets morsomste filmer 🙂 Jeg så filmen på kino under filmfestivalen i Tromsø, og ja, filmen gjorde seg godt på det store lerretet. Jeg har den også på dvd i hylla 😉

Et eksperiment går feil, veldig feil, og harmløse sauer forvandles til blodtørstige drapsmaskiner!

GLUE

Ungdomsdrama fra Argentina, som jeg så på filmfestivalen i Tromsø uten å ha mye anelse om hva filmen handlet om før jeg så den. Temaet i filmen er ikke det mest interessante eller nyskapende, men jeg liker en del av miljøskildringene og det visuelle ved filmen, som balanserer på kanten av skillet mellom terningkast 4 og 3. Det er ikke en film som fester seg som lim (Glue, ikke sant ;p), men som tidligere nevnt liker jeg filmer fra Sør-Amerika, kanskje spesielt Argentina, mye pga filmens baktepper og miljø.

“A teenage summer in a small town in vast, empty Patagonia, a dysfunctional family, a rock band, a can full of glue, two boys, one girl, loads of tongue kisses, dry heat, wind in Patagonia, existential angst… A teenage story in the middle of nowhere.” (imdb.com)

ÅRETS FILMHJERTE 2006

BABEL

Nasjonalitet: USA/Mexico/Frankrike

Filmgenre: Drama

Regi: Alejandro Gonzales Iñárritu

Medvirkende: Brad Pitt, Cate Blanchett, Gael Garcia Bernal

Ingen tvil overhodet om  hva som er den klart beste filmen fra 2006. Ingen over, ingen ved siden, den beste filmen i 2006 var definitivt den utsøkte BABEL, en moderne fabel om Babels tårn, med Brad Pitt og Cate Blanchett i hovedrollene. Skulle jeg sette opp en liste over 10 favorittfilmer gjennom tidene, ville Babel i aller høyeste grad være med i vurderingen ihvertfall.

De to timene og 20 minuttene filmen varer blir aldri kjedelige. Dette er i alle fall en av mine favorittfilmer, for filmen er både spennende, provoserende og lett å bli engasjert i. Den har blant annet fått terningkast 6 i Dagbladet og VG.

Veldig kort fortalt: Fire historier flettes sammen i denne filmen, hvor handlingen er satt til Marokko, USA, Mexico og Japan. Et amerikansk par er på ferietur i Marokko, da et skudd rammer bussen de sitter i, kvinnen som blir truffet må fraktes til en lokal landsby midt i ødemarken, noe hun langt fra er fornøyd med. De andre passasjerene er heller ikke særlig happy over det ikke planlagte stoppestedet. Rasisme og frykt for det ukjente spiller viktige elementer her.

Vi møter også en ulykkelig stum, men sensuell, japansk tenåringsjente med problemer, en meksikansk dagmamma som havner i trøbbel i ørkenen, og to marokkanske unggutter som får erfare at våpen ikke er noe leketøy.

Babel kan gjerne sees på som en liten fabel, en slags kunstfilm som forsøker å sette ting opp mot hverandre og skape sympati og medfølelse, og den skal provosere. Navnet på filmen, “Babel”, stammer fra en bibelsk fortelling, “Babels tårn”, der mangel på evnen til kommunikasjon står sentralt.

Filmen fikk 7 Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film (vant ikke). Den fikk derimot Oscar for beste originalmusikk. Og det fortjente den, for filmens musikk setter sitt preg og er effektfull. 

Pitt imponerer i hovedrollen som ektemannen til den skadeskutte kvinnen, og flere av de andre på rollelista gjør solide prestasjoner. Blant annet er det verdt å nevne særdeles gode barneskuespiller-prestasjoner. BABEL er et imponerende stykke filmkunst og et aldri så lite mesterverk fra regissør Alejandro Gonzales Iñárritu, mannen bak tidligere og senere suksessfilmer som Amores Perros (Elskede kjøtere), 21 Grams og Birdman.

Babel er en av de filmene du bare MÅ se. Terningkastet blir 6.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2006

2006 var i mine øyne et bra år for filmer fra Norge, med godt over en håndfull antall filmer som jeg synest er ganske gode og/eller morsomme. 2006 er sånnsett et av de absolutt beste årene med tanke på antall bra norske filmer. 21 norske filmer hadde premiere i 2006, og hele 7 av disse er filmer jeg liker godt. Jeg sliter litt med å utnevne en av de som favoritt fremfor et par av de andre, men det står mellom LANGE FLATE BALLÆR; GYMNASLÆRER PEDERSEN; SØNNER; FRITT VILT og KALDE FØTTER. I tillegg er animasjonsfilmen SLIPP JIMMY FRI veldig morsom, samt at jeg også liker den stjernespekkede URO godt. Alle disse filmene er filmer jeg kan anbefale, filmer som byr på en god mix, med humor, komikk, drama, spenning, grøss, action og tilbakeblikk til en svunnen tid. Jeg husker også å ha sett “Reprise“, men den liker jeg ikke, den er kjedelig. Ironisk nok for min del var det nettopp den filmen som vant Amandaprisen for årets beste norske film i 2007 (årets norske kinofilm). Av disse filmene husker jeg å ha sett Fritt Vilt og Sønner på kino.

Den jeg liker best av de norske filmene fra 2006 –  etter å ha grublet litt over hvem som fortjener filmbloggheder og ære mest – er:

SØNNER

Sjanger: Drama/spenning

Regi:  Erik Richter Strand

Medvirkende: Nils Jørgen Kaalstad, Henrik Mestad, Edward Schultheiss,
Ingrid Bolsø Berdal, Mikkel Bratt Silset, Joachim Rafaelsen, Anna Bache-Wiig, m. fl.

Et ubehagelig godt spenningsdrama som setter søkelyset på et av samfunnets store tabuer, pedofili. En provoserende film, hvor man befinner seg utenfor de trygge rammene for hva man kan godta. Nils Jørgen Kaalstad, her i sin første hovedrolle, gjør en glimrende jobb, og Henrik Mestad i rollen som mannen med avvikende lyster er skremmende og manipulerende, en skikkelig drittsekk. Men filmen gir likefullt et flerdimensjonalt bilde av forholdet mellom overgriper og offer. Førstnevnte glimrende gestaltet av Mestad. Av noen omtalt som årets viktigste norske film. Sønner ble overøst med strålende anmeldelser i norsk presse, og gjorde seg også positivt bemerket blant annet i Spania der den ble populær på San Sebastian Filmfestival.

Norske grøssere og skrekkfilmer er sjeldent veldig bra, men med Fritt Vilt har man truffet godt. Et avsidesliggende isolert høyfjellshotell i vinterkledde Jotunheimen. Ingen telefondekning. En psykopatisk morder som går løs i fjellheimen. Tilfeldigvis dukker det da selvfølgelig opp en gjeng uskyldige og pene unge mennesker der, anført av Norges ukronede actiondronning Ingrid Bolsø Berdal, og med Viktoria Winge og Rolf Kristian Larsen. Tja…det er ikke fritt for at det blir noe blodsplætter her. Fritt Vilt ble den første norske filmen som ble tatt med i konkurranseprogrammet på den anerkjente Sundance-festivalen i Utah, USA. Filmen vant også prisen “Folkets Amanda” som beste film under Amanda-prisen 2006.

Sjekk også Fritt Vilt sine nettsider, for fotos, trailere og annet stæsj.

Uansett politisk ståsted, Gymnaslærer Pedersen gir et fascinerende tilbakeblikk på en tid da den marxist-leninistiske bevegelsen bredde om seg her til lands på slutten av 1960-tallet og utover 70-årene.

Artig og noe underkjent “råne-komedie”. Jeg er altså av de som syns filmen er morsom, men et spenn fra terningkast 1 til 5 hos norske aviser gir et bilde av at humoren ikke går hjem hos alle. Fra VG, Dagbladet, Dagsavisen og BT var dommen steinhard; terningkast 1, mens Aftenposten doblet antall øyne. TV 2 (side2.no) og Stavanger Aftenblad var av en annen oppfatning, noe terningkastene 3 og 5 vitner om. “Konturene av kalkun”, meldte VG-Selås, “En norsk rånekomedie med stor harryfaktor ? kan det bli morsomt? Svaret er ja, så absolutt”, kontret Stavanger Aftenblad. Selv ville jeg vel landa på en firer på terningen. Se den og døm selv!

Komediesuksess.

Grei norsk politispenning.

Animert galskap fra Norge! Filmen er altså norsk, men har originaltittelen “Free Jimmy”, noe som selvsagt gir assosiasjoner til “Free Willy” (Slipp Willy fri). Jimmy er en elefant, men ikke en vanlig en. Han er nemlig narkoman. Den var den nest dyreste norskproduserte filmen gjennom tidene da den kom, med en total prislapp på rundt 120 millioner kroner! Filmen ble laget med munnbevegelser tilpasset engelsk tale, og deretter dubbet til norsk. Jæ*** artig egentlig, men ganske så sinnsjuk historie! Slipp Jimmy fri fikk Amanda-prisen i 2006 for beste film.

ANDRE FILMER FRA 2006 VERDT Å BRUKE TID PÅ

The Pursuit of Happyness – biografisk drama med far og sønn Smith i hovedrollene; Will og Jaden.

Da Vinci-koden – Årets mest opphausede film var nok trolig Da Vinci-koden, basert på Dan Browns bestselgende bok. Ikke mer enn midt på treet for min del, men kanskje ble den litt for langdryg (149 minutter) og mystisk etter min smak.

Smokin` Aces – Krimaction med nok skyting ihvertfall 😉

RV (Runaway Vacation)  – Småmorsom komedie.

The Wicker Man – Jeg har sett denne en gang tror jeg, men husker ikke noe av den. Jeg innbiller meg ihvertfall at den er en ok film.

The Black Dahlia – Potensiell godt filmtips? Jeg har ikke sett den ennå, men har den på dvd. Ut fra omtaler lover den bra.

London to Brighton – Heller ikke denne har jeg sett, men også her har jeg tro på at det kan være en brukbar filmopplevelse.

Notes on a Scandal – Britisk drama/thriller, med Judi Dench og Cate Blanchett.

Efter brylluppet – Dansk drama, med  Mads Mikkelsen i hovedrollen, og svenske Rolf Lassgård i en av de andre rollene. Filmen var Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film.

Farväl Falkenberg – Svensk drama som jeg bare har sett bruddstykker av, men som jeg håper å få sett ferdig, bare jeg ramler over den igjen. 

_{PS: Skulle du ikke finne dagens omtalte filmer på Netflix, HBO, iTunes Store eller andre lovlige tjenester, så er det kanskje fortsatt mulig å finne de andre steder på nett, men skynd deg før det Nord-Koreanske, eh unnskyld jeg mente det norske, rettsvesenet kommer ilende med sensuren sin… ;p}

LEGENDEN AUD SCHØNEMANN (1922 – 2006)

– HELE NORGES “MODERN” OG “VALBORG”

Norges koseligste skuespillerinne gjennom tidene? Aud Schønemann, som gikk bort 30. oktober 2006, var (og er) i alle fall en av mine absolutte norske favoritter, som jeg har satt stor pris på. Schønemann vil for evig og alltid ha høy legendestatus hos undertegnede, og mange hundretusenvis av nordmenn, etter rollene hennes som Valborg i Olsenbanden og “moder`n” Magnhild Fleksnes i Fleksnes. I tillegg gjorde hun en veldig sjarmerende figur i NRK-suksessen Fredrikssons Fabrikk som den eldre og sjenerte syersken Margit.

Og sjenert var hun faktisk også i virkeligheten, særlig i sine omlag 20 siste aktive år, og opptatt av nøkternhet, å oppføre seg ordentlig og å møte mennesker med respekt, har jeg lest sønnen hennes fortelle i et intervju, som er veldig interessant lesestoff. Dagens komikere har utvilsomt noe å lære av Schønemann må det være lov å  si, uten at jeg retter noen pekefinger mot noen spesielle.

Jeg lærte tidlig å sette pris på Schønemann gjennom uvurderlige humorskatter som Olsenbanden og Fleksnes, der hun i rollene som Valborg og modern briljerte stort, roller som gjorde henne til en legende innen norsk kulturliv og underholdning, og med en teater- og filmkarriere som startet en gang på siste halvdel av 1940-tallet og strakk seg frem helt til i 2001, var Aud Schønemann en av våre mest folkekjære sceneartister og skuespillere, med omlag 50 filmer på merittlisten og en rekke teateropptredener og andre roller.

Jeg klarer ikke å avgjøre hvilken rollefigur jeg liker henne best som, for både “Valborg” og “modern” var fantastiske roller, som har gledet meg stort gjennom oppveksten og fortsatt den dag i dag. Begge to er kroniske og uvurderlige “kulturskatter”! 😀
Rollen som vaskekjerringa “Lilly Hansen” i “Skulle det dukke opp flere lik… ” (1970) må også nevnes. Ihvertfall ville verken Olsenbanden eller Fleksnes vært det samme uten henne.  I 2010 ble en statue av Schønemann satt opp utenfor Oslo Nye Teater, og nettopp “Lilly” fra “Skulle det dukke opp flere lik…” er figuren statuen forestiller.

Schønemanns ektemann Jan Pande-Rolfsen døde i 2002, noe som gikk hardt inn på henne. Året etter ble hun rammet av hjerneslag, noe som gjorde at hun mistet taleevnen og var sengeliggende i sine tre siste leveår. Schønemann ble 83 år gammel. HER kan seher.no sin artikkel om henne i.f.m. hennes bortgang leses.

Aud Schønemann, jeg tar hatten av for henne. Den lille dama som var blant de største av alle innen norsk kultur.

 #film #filmer #filmhjerte #filmsnakk #2006 #babel #sønner #dvd

Legg gjerne igjen kommentarer, filmtips eller andre interessante opplysninger. Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, og post det du har på hjertet! 😉

Filmene i denne filmblogg-saken har 10-årsjubileum i år. Filmer fra 2005 står på dagens filmhjerte-meny. Hva syns du om filmåret 2005?

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

2005 var et godt filmår, som bød på flere gode filmer, og mye ræl. Årets filmhjerte-vinner hadde jeg ingen problemer med å plukke ut,  for den var årets klart beste.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her er de andre filmene fra 2005 som jeg likte best.

BROKEBACK MOUNTAIN

En av årets beste filmer var asiatiske Ang Lee sitt rørende romantiske drama Brokeback Mountain.

Filmen fikk Oscar for beste regi, adapterte manus og originalmusikk. I tillegg var den nominert som beste film, og Heath Ledger, Jake Gyllenhaal og Michelle Williams var nominerte for hhv beste mannlige hovedrolle, mannlige birolle og kvinnelige birolle. Mange mente filmen ble forbigått og burde vunnet både beste film, samt at Ledger og Gyllenhaal burde vunnet, men istedet gikk prisene til Crash (beste film*), Phillip S. Hoffman for Capote og George Clooney for Syriana. Særlig Clooneys pris ble omstridt. Både Gyllenhaal og Ledger leverte veldig emosjonelt og glimrende spill, særlig syns jeg Ledger imponerte det lille ekstra. Men også filmens kvinnelige skuespillere hadde fremtredende og viktige roller, og gjorde strålende prestasjoner. Michelle Williams (spilte kona til Ennis, Ledgers rollefigur) er nevnt, men mest fascinert ble jeg av Kate Mara, som spilte Ennis` datter, Alma Jr.

Brokeback Mountain får terningkast 5.

*Filmen CRASH hadde premiere i 2004 på filmfestivalen i Toronto, men ble ikke sluppet offisielt før i 2005. Jeg tok den med i innlegget om filmer fra 2004, der jeg utropte den til den beste filmen fra 2004. Mange vil regne den som en film fra 2005, og det var jo da også for filmer fra 2005 den fikk Oscar for beste film, så den kan naturligvis også nevnes her. Men i filmhjerte.blogg.no sin verden er den fra 2004, ellers hadde det ikke blitt noe “årets filmhjerte” til Crash 😉 Mange var som sagt skuffet over at ikke Brokeback Mountain fikk Oscar-prisen for beste film, men når vinneren het Crash så syns jeg det er greit, for Crash er en glimrende eksepsjonell film. Brokeback Mountain er selvsagt på mange måter også det, likevel kom det neppe som et sjokk at den noe konservative Academy Awards-komitèen lot valget falle på en film som setter søkelys på rasemotsetninger, fremfor den tragiske og omstridte kjærlighetshistorien i Brokeback Mountain. Men som sagt, nå er Crash også en ekstremt bra film.

WAITING… (også kjent under tittelen: EAT THIS)

Du kommer aldri mer til å tørre å klage på mat og service på et spisested mens du ennå spiser der, etter å ha sett denne sjuke grisete komedien 😉 Sikkert noe underkjent og bortglemt. Hysterisk morsom er den ihvertfall. Årets morsomste film faktisk. Den passer imidlertid sikkert ikke for alle humorelskere, for om man ikke er fan av “teit humor” vil man neppe synest dette er så fryktelig morsomt.

Filmkritikerne likte ikke filmen noe særlig, men den ble bedre mottatt hos publikum, den har også gjort det brukbart på dvd, og har fått litt kult-status. Waiting… sine største stjerner er Ryan Reynolds, Justin Long og Luis Guzmán.

Filmtittelen kan forøvrig muligens forstås på to måter. Tittelen “Waiting…” spiller på ordet “waiter”, som betyr servitør, man serveres altså. Tittelen kan antagelig også tolkes som at man venter, noe de fleste vel forbinder med ordet “waiting”. Muligens kan grunnen til at filmen i mange land, blant annet i Norge, går under tittelen “EAT THIS” være at man antok at originaltittelen ikke ville bli forstått riktig?

CAPOTE

Biografisk krimdrama der Phillip Seymour Hoffman gjør en glimrende rolle som den amerikanske forfatteren Truman Capote, en rolle han altså fikk Oscar for som beste mannlige hovedrolle. At Hoffman fikk prisen er definitivt ingen skandale, for han var knakende god, faktisk veldig imponerende. En skikkelig kunstnerisk karakterrolle av Hoffman, som desverre som kjent døde på tragisk vis kun 46 år gammel, i februar 2014.

Capote er uansett iallefall en veldig god film. En av de beste fra 2005 spør du? Ja, så absolutt, svarer jeg da. Farlig nært toppkarakter, imidlertid lander terningen på 5.

Truman Capote har blitt kjendis på grunn av sine bøker, særlig Frokost hos Tiffanys, og kommer en dag over nyhetshistorien om mordet på en hel familie i Kansas. Han får lov av sin sjef i The New Yorker til å følge saken, og drar til Kansas med sin venn Harper Lee for å intervjue mennesker som kjente den drepte familien. Når drapsmennene blir pågrepet, får Capote, via sitt gode forhold til konen til den lokale sheriffen, lov til å ha kontakt med den ene pågrepne, Perry Smith. Capote følger saken i fem år, under straffesaken, anken og tilslutt straffen for paret som utførte mordet (kilde: wikipedia).

THANK YOU FOR SMOKING

Politisk stjernespekket satire om tobakksindustrien og folks rett til å gjøre egne valg, som det formelig røyk av… (selv om det vel knapt nok ble fyrt opp en eneste røyk i filmen?). Veldig morsom, med bitende ironi.

GOAL!

For veldig mange er den store guttedrømmen å bli fotballproff i England. Den sjansen får den talentfulle søramerikaneren Santiago, som oppdages av en talentspeider med bånd til Newcastle. Nå er ikke akkurat Newcastle mitt favorittlag, men denne fotballfilmen må vel kalles obligatorisk for alle fotballfans som elsker Premier League, og også liker film 😉

THE THREE BURIALS OF MELQUIADES ESTRADA

Da jeg så denne prisbelønnede moderne westerninspirerte filmen på kino under filmfestivalen i Tromsø  var jeg ikke alene om å irritere meg gløgg ihjel, og fikk filmopplevelsen noe spolert. En del av dialogen i filmen foregår nemlig på spansk, noe jeg ikke har noen innvendinger imot. Derimot hadde jeg og flere andre innvendinger mot at filmen ble vist uten noe teksting, verken på engelsk (som vanlig er på slike festivalfilmer der språket som snakkes ikke er engelsk eller norsk/svensk/dansk) eller norsk. MEN, det gikk faktisk likevel å følge handlingen i filmen, selv om man ikke skjønte et kvekk av dialogen i de delene som hadde spansk tale.

Senere har jeg kjøpt den på dvd med tekster, og mener det absolutt er en ganske spennende og gripende film. Godt spill av Tommy Lee Jones og Barry Pepper. Filmens regi står også Tommy Lee Jones for. Spenning og tragedie, i en film som både provoserer og engasjerer litt. Flere vil nok synest at Jones sin rollefigur er i overkant røff mot den uheldige gjerningsmannen. Men slikt er med på å gi filmen sin dimensjon.

Den lille, støvete byen Van Horn blir snudd på hodet da den illegale innvandreren Melquiades Estrada blir funnet skutt og drept i ørkenen på grensen mellom USA og Mexico. Ingen vil selvsagt innrømme å ha skutt mannen, men rancheieren og vennen Pete (Tommy Lee Jones) nærer mistanke til den lokale grensepatruljen og setter i gang sin egen etterforskning. Nettet snører seg sammen, og da han får tak i gjerningsmannen, legger de ut på en hasardiøs ferd gjennom ørkenen for å oppfylle Melquiades siste ønske om å bli begravet i sin hjemby. Reisen blir en prøvelse for både gjerningsmann og hevner, som begge kommer frem som mennesker merket for livet (kilde: filmweb.no).

AURA (EL AURA)

Spanskspråklig Krimthriller fra Argentina (Argentina/Spania/Frankrike). Litt spesiell er Aura, men jeg liker filmer fra en del land i Sør-Amerika. Ricardo Darin er å se i hovedrollen (ja, han er  jo i “alle” argentinske filmer føles det som, men han er til gjengjeld en veldig dyktig skuespiller som alltid leverer). Aura ligger nok et stykke unna toppscore på filmskalaen, men det er en brukbar film som også ligger litt over midt på treet, så en firer på terningen vil det vel bli.

A HISTORY OF VIOLENCE

Viggo Mortensen har hovedrollen i denne glitrende dramathrilleren som er regissert av David Cronenberg. A History of Violence er basert på en tegneserieroman med samme navn.

Tom Stall driver en liten restaurant i Millbrook i Indiana, der han bor med sin kone Edie, sin sønn Jack og sin lille datter. En dag blir han ufrivillig byens helt når han forsvarer seg selv og andre i et ransforsøk der han tar livet av begge ranerne. Når historien sprer seg ut til resten av landet, blir Tom oppsøkt av Philidelphia-mafiaen som hevder Tom i virkeligheten er Joey, som lurte dem for 20 år siden (wikipedia).

For de som liker litt småkuriositeter av faktaopplysninger, her er et lite knippe. Hele filmen ble spillt inn i Canada, og byen der handlingen foregår er fiktiv. Denne filmen var også den aller siste som ble gitt ut på VHS i USA, og markerte dermed slutten på en omlag 30 årig epoke for VHS-formatet.

WALLANDER: ETT SKRITT ETTER (Original tittel: STEGET EFTER)

WALLANDER-FILM. Steget efter/Ett skritt etter, er en av de aller beste Wallander-filmene av de alle, inkludert filmene der K. Henriksson spiller Wallander. Her er det derimot Rolf Lassgård som har rollen som Ystads store (anti)helt, Kurt Wallander.

Det aller beste med filmene der Lassgård spiller Wallander, rent bortsett fra at Lassgård er fantastisk, er at disse filmene er direkte basert på Henning Mankells mesterlige krimbøker. Alle de 9 Wallander-filmene med Lassgård er basert på bøkene, som jeg har lest mange av. 31 av de 32 Wallander-filmene der Krister Henriksson spiller Wallander er derimot ikke direkte basert på bøkene, men basert på “Wallanders univers” av rollefigurer og miljø fra bøkene. Også disse, og Henriksson, er glimrende, men Lassgård er det ørlille hestehodet foran i min bok.

Fra filmweb.no: Se Rolf Lassgård som etterforskeren Kurt Wallander, bygget på Henning Mankells syvende roman i den bestselgende krimbok-serien.

Historien begynner når tre nedgravde lik i 1700-talls klær blir funnet ved et vakkert skogsholt rett utenfor byen. Wallanders kollega gjennom mange år, Svedberg, er først på plass. Sterkt rystet av funnene forteller han at likene trolig svarer til savnet av tre ungdommer, meldt savnet bare noen uker tidligere.

Wallanders team med etterforskerne Martinsson, Nyberg og hans eks-kjæreste Maja blir forsterket med “HC”, en etterforsker fra København. Til Wallanders store irritasjon viser det seg snart at Maja og den danske politimannen kjenner hverandre fra før.

Når Wallander senere finner Svedberg død hjemme, med sitt tjenestevåpen i hånden, blir det konkludert med selvmord. Men snart kommer det frem at han har blitt myrdet, og at mordet kan kobles til funnet av de tre ungdommene. Samtidig som motivet begynner å bli tydelig innser man at morderen har forspranget. Wallander ligger ett skritt etter, og flere ofre står på ventelisten.

“Ett skritt etter” hander om hvordan vi forholder oss til våre nærmeste. Om hva som skjer når vi oppdager hvem de egentlig er, og hvem vi selv egentlig er. Selv om vi kanskje ikke alltid ser akkurat det.

.

I 2005 startet også Wallander-rekken av filmer med Krister Henriksson i rollen som Wallander, parallellt altså med at det fortsatt ble spilt inn filmer med Lassgård i Wallander-rollen. Hele 6 Wallander-filmer med Henriksson i hovedrollen kom i 2005. Det var disse:

FØR FROSTEN (Orig. tittel: INNAN FROSTEN)

BYIDIOTEN (Orig. tittel: BYFÅNEN)

BRØDRENE (Orig. tittel: BRÖDERNA)

MØRKET (Orig. tittel: MÖRKRET)

AFRIKANEREN (Orig. tittel: AFRIKANEN)

MASTERMIND

I serien med Henriksson som Wallander kan det utover i filmserien være en fordel å ha sett de tidligere filmene, ettersom personlige egenskaper, relasjoner osv utvikler og endrer seg underveis i de 32 filmene som ble sluppet i perioden 2005-2013. Alle filmene har imidlertid en selvstendig historie som avsluttes for hver film. Alldeles glitrende politikrimfilmer, som jeg helt klart anbefaler.  Selv om jeg syns Lassgård er favoritten min i Wallander-rollen, så er ikke Henriksson langt bak i det hele tatt, for Henriksson tilførte helt klart Wallander-serien mye, blant annet i form av at rollefiguren ble noe yngre og en tanke mer utadvent, mens Lassgård er mer tro til rollen sammenlignet med bøkene, noe mange selvsagt verdsetter.

.

En vakker dag her på filmbloggen kunne det vært morsomt å gjøre et lite bloggmatisk dypdykk inn i Wallander-universet, hvis noen har interesse av slikt da? :p

.

Alle Wallander-filmene med Krister Henriksson ligger forresten på Netflix, så her er det bare å slå seg løs 🙂

ÅRETS FILMHJERTE 2005

C.R.A.Z.Y.

Land: Canada

Filmgenre: Drama

Regi: Jean-Marc Vallè

Fransk/”Quebeck-fransk” tale

Medvirkende: Marc-Andrè Grondin, Michel Côtè, Danielle Proulx, med flere.

C.R.A.Z.Y. er en fargesprakende feelgood-film, selv om den har flere både alvorlige og tunge stunder, det er en coming-of-age-film, et unikt familiedrama, eller generasjons-/oppvekstfilm om man heller vil, fra Canada, der handlingen i hovedsak foregår i Quebec, og er den beste filmen fra 2005.

C.R.A.Z.Y. er historien om Zachary, hans oppvekst, brødre og foreldre, gjennom tre-fire tiår – krydret med et imponerende og strålende tidsriktig, fabelaktig soundtrack med glimrende låter fra blant andre Elvis, Patsy Cline (flere låter, deriblant sangen “Crazy” som har en sentral rolle i filmen, men filmtittelen har dobbel betydning), Pink Floyd, David Bowie (“Space Oddity”), The Rolling Stones og The Cure.

Filmen følger en familie, i første rekke Zach, gjennom en periode på cirka 40 år, fra Zach blir født, gjennom oppveksten og i jakten på sin egen identitet, for å bli akseptert av faren. Strålende spill av Marc-Andrè Grondin, mens Danielle Proulx i rollen som moren er alldeles fantastisk, og Michel Côtè som spiller faren gjør en kraftrolle. Imponerende er også guttungen som spiller Zach som liten gutt; Èmile Vallèe (sønn av filmens regissør, Jean-Marc Vallè).

Regissør J.-M. Vallè fikk vel et aldri så lite gjennombrudd med C.R.A.Z.Y., som ble både kritikerrost og en økonomisk suksess. Hans neste film som var “The Young Victoria” (2009) ble nominert til tre Oscar-priser, og vant en. Senere har han også stått for regien av “Wild” (2014) og “Dallas Buyers Club” (2013, der var Vallè Oscar-nominert for beste filmredigering). C.R.A.Z.Y. har ingen så store priser og nominasjoner, men har fått en rekke mindre priser internasjonalt i filmprisutdelinger. I hjemlandet Canada vant C.R.A.Z.Y. hele 10 priser i “Genie Awards” (den canadiske filmbransjens mest prestisjefylte prisutdeling, som nå heter Canadian Screen Awards). Der vant den blant annet prisene som beste film, samt at Côtè (slo Grondin!) og Proulx begge fikk pris for hhv beste mannlige hovedrolle, og kvinnelige birolle. Faktisk vil jeg si at Proulx sin førsteklasses innsats i denne filmen er en av de beste kvinnerollene, eller morsrollene, jeg har sett på film.

Jeg så C.R.A.Z.Y. for første gang på kino på Kulturhuset i Tromsø under Tromsø International Film Festival en kald januardag i 2006, men gikk “varm om filmhjertet” ut fra en fullsatt sal etter å ha sett denne fantastiske filmen, som jeg registrerte fallt i smak hos publikum den gang.
Den hadde senere ordinær kinodistribusjon på kino i Norge, og er også gitt ut på dvd med norske tekster. Men, jeg syns faktisk filmen er best med engelsk tekst!

Hos VG og Dagbladet fikk filmen terningkast 5, noe den også fikk hos Nordlys, Dagsavisen og Natt & Dag. C.R.A.Z.Y. er ikke feilfri, den har noe småplukk, samt noen scener som ikke er like smakfulle, men slikt blir pirk som jeg ikke orker gå inn på.

C.R.A.Z.Y. får toppscore fra filmhjerte.blogg.no. Blant mine 20 favorittfilmer er den nok ihvertfall. Jeg deler ut terningkast 6.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2005

VINTERKYSS

Den uten tvil beste norske filmen i 2005, og en av de beste norske fra 2000-tallet, er den strålende VINTERKYSS, en film om sorg, livet, døden, kjærligheten, og hvordan takle livet etter en tragisk hendelse. Det er en dyster historie som nøstes opp i løpet av filmen, men lyspunkter finner man også.

Vinterkyss hadde premiere under filmfestivalen i Tromsø i januar 2005, der regissør Sara Johnsen, som regidebuterte med denne filmen, og skuespillerene Annika Hallin og Kristoffer Joner var tilstede. Filmen ble avsluttet til stående applaus fra en fullsatt sal på Fokus Kino. En spesiell opplevelse. Jeg bet meg også merke i at det var en del våte øyne å skue særlig blant voksne kvinnelige publikummere, og det er forståelig for Vinterkyss er en dypt rørende, varm, og sorgtung historie, men altså også med sine lyspunkter.

Vinterkyss er en norsk film, men tre av de sentrale rollene bekles av svenske skuespillere. Filmen preges av meget troverdig spill, særlig fra svenske Göran Ragnerstam som jeg syns er den som imponerte mest, men også Annika Hallin og den da 11-12 år gamle Axel Zuber leverte særdeles minneverdige prestasjoner. Det gjorde også vår egen Kristoffer Joner, som her gjør sin beste rolle til dags dato.

Noe annet filmen også huskes godt for, er Jeff Buckleys coverversjon av Cohens sang “Halleluja” (1993), som når den ble spilt i filmen næmest gav frysninger nedover ryggen, fordi den var så effektfull.

Bergens Tidende og “God kveld, Norge” (TV 2) gav Vinterkyss terningkast 6, mens det ellers lå på terningkast 4 og 5 fra media forøvrig.

Om noe skal sies å trekke ned, så kan det nevnes at filmen kun varer i 80 minutter – men, det er egentlig lenge nok. Det holder i massevis til terningkast 5. Om jeg ser filmen den dag i dag føles kanskje 4 riktig, men når jeg tenker tilbake til da jeg så filmen på kino husker jeg at jeg likte Vinterkyss veldig godt.  Ikke en knallsterk femmer, men 5 blir det.

Andre severdige filmer fra Norge 2005:

Elsk meg i morgen – Den tredje filmen i Elling-trilogien.

Tommys inferno – Ungdomskomedie/drama.

 ØVRIGE FILMER FRA 2005 VERDT Å TA EN TITT PÅ…

King Kong (2005) – Naomi Watts, Jack Black, Adrian Brody. Og en gigantisk vaggende og brølende gorilla som glefser mot alt og alle. Sistnevnte minner meg forøvrig om en fyr jeg veit om, uten at jeg har tenkt å gå mer inn på det. Men før jeg snakker meg bort, la meg legge til at King Kong er en grei nok film, man vet jo hva som skjer og hvordan det vil ende. Ellers, filmen vant tre Oscar-priser, to for lyd, og en for visuelle effekter.

Hooligans – Elijah Wood er studenten som  flytter til London etter å ha blitt feilaktig utvist fra Harvard. I verdensmetropolen havner han i storbyens undergrunnsverden der fotball og hooligansmiljøene står sterkt. Nokså bra film.

Flightplan – Jodie Foster i flythriller.

Red Eye – Nok en flythriller, men uten de store stjernene. Av de på rollelista er det kun skotske Brian Cox jeg gjenkjenner umiddelbart.

Jarhead – Krigsfilm med Jake Gyllenhaar.

Lord of War – Nicholas Cage, Ethan Hawke og Jared Leto. Jeg husker ikke noe av filmen, men har et vagt minne om at jeg syns den var helt på det jevne. Altså severdig. Tror jeg.

Tolken (The Interpreter) – regissør Sydney Pollacks siste film før han døde i 2008. Med Sean Penn og Nicole Kidman.

Edmond – Med William H. Macy, Denise Richards, Julia Stiles, George Wendt. Litt spesiell film, med en veldig god Macy i hovedrollen.
– Edmond forlater sin kone og drar av sted ut i New Yorks natteliv. Målet hans er å bryte med sitt gamle liv og søke en ny form for sannhet. Edmond er historien om en vanlig mann og hans egen erkjennelse av at livet er kjedelig og meningsløst. Fra å være maktesløs, tar han grep for å forandre alt ved sitt gamle liv. I sitt nyskapte univers flytter han på egne grenser, og foretar en form for renselse hvor tidligere undertrykkelse av egen maskulinitet etter hvert utarter seg til eksplosiv voldsutøvelse (filmweb.no).

The 40 Year Old Virgin – Litt småmorsom og sukkersøt film med Steve Carell i hovedrollen. Jeg har tidligere sagt at Carell ikke er blant mine favoritter på skjerm og lerret, likevel syns jeg han er litt kostelig og trivelig i denne filmen.

Filmåret bød ellers på en hel masse eventyr og sci-fi, men mange liker jo det, og med Fantastic Four, ny Harry Potter-film, Star Wars-film, Charlie og sjokoladefabrikken, Haikerens guide til galaksen, Legenden om Narnia: Løven, heksa og klesskapet, og Batman Begins hadde man litt å velge mellom på det området.

SVERRE HOLM (1931 – 2005), FOR ALLTID EN LEGENDE

Man sier gjerne at det man opplever som barn og ung er med på å forme ens interesser, og at det setter spor. Jeg startet tidlig å interessere meg for å se film, norsk film likte jeg tidlig, og da i særklasse Olsenbanden, en filmserie jeg vokste opp med på video. Olsenbanden var en viktig del av oppveksten min, skuespillerne likeså nærmest, ihvertfall satte jeg stor pris på de alle. Fantastiske Olsenbanden. Hvor mange ganger jeg har sittet forran skjermen og sett “Benny” si “Helmaks, Egon”, har jeg ikke tall på.

Jeg digga “Benny” i Olsenbanden. Jeg digget faktisk Sverre Holm, som altså for alltid vil ha legendestatus for Benny-rollen, såpass mye at jeg en gang gikk på et “Sesam Stasjon-sceneshow” under festivaluka “Finnsnes i Fest” en gang på seint 90-tall, bare for å få se Holm “live”, selv om han da var “O. Tiedemann”, en rolle mange som var i Barne-TV-alder på 90-tallet også lærte å sette pris på han for. Sesam Stasjon likte jeg aldri, jeg kunne faktisk knapt fordra serien (jeg var da heller aldri i seriens målgruppe. Holm likte jeg uansett), men jeg frydet meg der jeg stod, idet showet startet og Sverre Holm kom trippende ut på scenen, som “O. Tiedemann” fra “Sesam Stasjon” – i sitt velkjente ganglag som “Olsenbanden-Benny”, akkompagnert av selveste Olsenbandens kjenningsmelodi. For et øyeblikk det var, for en Olsenbanden-frelst! 😉

Nyheten om Sverre Holms bortgang, som jeg leste i ei avis en marsdag i 2005, var derfor av det ekstremt triste slaget. Holm hadde naturligvis en lang karriere bak seg som skuespiller, både på teater og i fjernsynsteateret, samt diverse film/serie-roller, men for meg og mange andre vil han for alltid huskes i ærbødighet som den folkelige og stort sett alltid positive og munnrappe småskurken Benny Frantsen i Olsenbanden. Holm gikk bort 17. mars 2005, han ble 73 år gammel.

Har du en favorittfilm eller favorittfilmer fra 2005? Ros eller ris? Andre kommentarer? Ordet er fritt! Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, og post kommentarene dine.

#filmer #film #filmhjerte #crazy #2005 #vinterkyss #wallander #filmsnakk #C.R.A.Z.Y. #

Filmbloggens tilbakeblikk på filmårene drar seg opp mot midten av det nye årtusenets første tiår. Dagens filmsnakkis er filmåret 2004.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

2004 var etter min mening et ganske bra år med tanke på hva som ble produsert av filmindustrien. Årets filmhjerte-vinner presenteres lengre ned i innlegget. Først, her er de andre filmene fra 2004 som jeg liker og kan anbefale, i stort sett urangert og tilfeldig rekkefølge.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

MILLION DOLLAR BABY

Filmen regissert av Clint Eastwood som fikk Oscar som beste film fra 2004.  Pris ble det også til Clint`ern for beste regi, Hillary Swank for beste kvinnelige hovedrolle og til Morgan Freeman for beste mannlige birolle. Gamlefar Clint var også nominert blant beste mannlige hovedrolle, men måtte se seg slått der.

Clint Eastwood spiller den aldrende boksetreneren Frankie Dunn, som for lenge siden har mistet kontakten med sin datter.

 MYSTERIOUS SKIN

Glimrende fra regissør Gregg Araki og hovedrolleinnehaver Joseph Gordon-Levitt
Joseph Gordon-Levitt (f. 1981) gjør en fremragende prestasjon i denne kritikerroste meget velspilte, provoserende, tette og spennende dramafilmen. En av årets beste filmer, karakterisert som briljant og urovekkende, kraftfull, gripende, overbevisende. Noe jeg kan gå god for at stemmer. Mysterious Skin er også ut fra de filmene jeg har sett med Gordon-Levitt, som er en jeg liker godt, hans klart beste rolle. Ellers kan det nevnes at filmen i mange land har fått 18 års aldersgrense.

Ungguttene Neil og Brian er på forskjellige måter blitt merket av fotballtrenerens seksuelle overgrep i barndommen. Brian husker ikke lenger hendelsene, men lever i konstant frykt for utenomjordiske vesener og nærkontakt med andre mennesker. Som barn våknet han blodig, livredd og forvirret på et kjellergulv – han forestiller seg at han ble bortført av en ufo.

Neil er high school-dropout og tøff og vakker gutteprostituert. Neil beundres av mange, men hans beste venninne Wendy beskriver ham som en gutt med et sort hull der hvor hjertet skulle vært. Ti år etter Little League møtes Neil og Brian igjen for å ta et oppgjør med en vond og fortrengt fortid.

Regissør Gregg Araki har flere aggressive filmer på samvittigheten. Med Mysterious Skin har han beveget seg over i et mer vart og emosjonelt landskap, noe som har resultert i en modig og vakker film om et vanskelig tema (filmarkivet.no. Se filmen der for kr 39,-).

Mysterious Skin er farlig nær toppscore. Det er riktignok en del år siden jeg så filmen sist, men det blir et solid terningkast 5.

KILL BILL: VOL. 2

Det avsluttende kapittelet i Kill Bill-sagaen. Har du sett Kill Bill: Vol. 1 er det naturligvis obligatorisk å også få med seg volum 2, dersom du likte eneren vel og merke. Uma Thurman er like supercool i toeren som i eneren….ok, det hørtes ut som noe annet, poenget er at dama er megatøff i begge Kill Bill-filmene 😉

COLLATERAL

Bra actionkrimthriller med Tom Cruise som leiemorder, og Jamie Foxx som drosjesjåføren som må kjøre den hensynsløse drapsmannen fra oppdrag til oppdrag, men som må finne en måte å både overleve selv samt redde livet til et planlagt offer. Foxx ble nominert til Oscar for beste mannlige birolle.

DER UNTERGANG

Bruno Gantz gjør en maktdemonstrasjon som Adolf Hitler, i denne kraftfulle filmen som portretterer Hitlers siste dager.

Scenen fra filmen der Hitler raser mot staben sin, og er på kokepunktet og vel så det, har forøvrig blitt litt av en moderne YouTube-klassiker, der scenene er brukt med nye morsomme undertekster en hel haug med ganger.

WALKING TALL

Knallhard action med “The Rock”, Dwayne Johnson. Filmen åpner i et ganske så behagelig tempo, men utvikler seg etterhvert mot slutten til å bli en skyteorgie av dimensjoner, noe som trekker noe ned. Men ikke så mye at det ødelegger filmen, for dette er en god dose action. Johnson gjør en bra figur, mens Johnny Knoxville kanskje ikke er det fødte skuespillertalentet (“The Rock” er vel heller ikke klasseskuespiller…), likevel gjør de begge dette til en severdig actionstund.

Chris Vaughn er en pensjonert U.S. Special Forces-soldat som har vendt tilbake til hjembyen for å fornye gamle bekjentskaper og skape seg en ny tilværelse. Imidlertid er mye annerledes enn da han dro. Hjembyen har forfalt og er blitt en nedslitt, tungt kriminelt belastet skygge av seg selv (filmweb.no).

WITHOUT A PADDLE

Morsom tøysekomedie om en liten ungdomsgjeng på skogstur, som havner i stortrøbbel. Bare tull og fjas selvsagt, men nokså artig.

VERA DRAKES HEMMELIGHET (VERA DRAKE)

At Imelda Staunton, som spiller tittelrollen som Vera Drake, er en av Storbritannias fremste karakterskuespillere kan det ikke herske særlig tvil om. For rollen som Vera Drake, mor, hustru, og kriminell, ble hun Oscar-nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, men måtte altså se seg slått av Hillary Swank fra Million Dollar Baby.

FJORTON SUGER

Svensk ungdomsdrama, der voldtekt, vennskap, forelskelse, og veien videre etter en voldtekt er sentrale elementer. Godt spill av ungdommene i filmen, og en troverdig nok historie, gjør at terningen min viser fire øyne opp.

TERKEL I KNIPE

Sprø animasjons-komedie fra Danmark, med massevis av gladvold og rundjuling av unger. Og slikt liker vi jo, så lenge det er på animert nivå 😉 Da jeg så filmen var det med norske stemmer.

ÅRETS FILMHJERTE 2004

CRASH

Filmgenre: Drama

Regi: Paul Haggis

Medvirkende: Matt Dillon, Sandra Bullock, Don Cheadle,

Ryan Phillippe, Ludacris, m. fl.

CRASH er en kanongod film, der fordommer og rasisme står sentralt, og der ulike hendelser som krysser hverandre skal gjøre at rollekarakterene får et nytt syn på omgivelser og livet. En sterk, spennende, provoserende, engasjerende og medrivende film. Crash er uten sidestykke den beste filmen fra 2004, det er amerikansk film på sitt beste.

CRASH hadde sin offisielle premiere i 2004, så derfor tar jeg med filmen i innlegget om 2004-filmer. Men det var for filmer fra 2005 at Crash ble tatt med i beregningene for Oscar-utdelingen, ettersom filmen kun ble vist på en filmfestival i 2004 og ikke hadde sine offisielle premierer før i 2005. CRASH fikk Oscar for beste film under utdelingen som fant sted vinteren 2006. Her i Norge hadde filmen kinopremiere i september 2005.

Fordommer finnes overalt. Usikkerhet og frykten for de som er annerledes styrer våre tanker, utløser utrygghet, sinne og hat. Rasismen er katalysatoren som i løpet av to mørke døgn i L.A. vever tilfeldige menneskers liv og død uløselig sammen. CRASH er en utfordrende og tankevekkende opplevelse. Filmen tar et provoserende og utilslørt blikk på de komplekse sidene ved rasediskriminering i dagens Amerika. Vi kastes hodestups inn i den opphetede smeltedigelen Los Angeles i tiden før 11. september. I gråsonen mellom svart og hvit, offer og angriper, finnes ingen lettvinte løsninger… CRASH er en sterk film, en bue spent til bristepunktet, dirrende av nervøs energi, med en pil som peker rett mot ditt hjerte (Fra filmfront.no).

Terningkast 6 fra filmhjerte.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2004

ANDREASKORSET

^{Tysk filmposter for Andreaskorset}

Fire norske filmer fra 2004 som jeg husker å ha sett kan helt klart anbefales, og den jeg likte best var Andreaskorset, som derfor herved utropes til “Årets norske filmhjerte” for 2004.

Andreaskorset er definitivt ikke den norske filmen fra 2004 som fikk mest omtale. Filmen fikk noe lunkne mottagelser i pressen, og ble desverre også årets største norske flopp på kino, med kun noe i overkant av 3000 besøkende, ifølge wikipedia. Riktignok fikk den terningkast 4 fra Dagbladet, Aftenposten og FilmMagasinet, men også kun 2 fra VG. Imidlertid har filmen senere gjort det bedre på dvd, med utgivelser i flere land.

I Andreaskorset ser vi historien om en ung mann som etter en bilulykke havner i rullestol, lam fra livet og ned. Samboeren hans takler ulykken dårlig, og forlater han. Etter ulykken dukker en type fra hjelpemiddelsentralen opp, for å montere diverse utstyr. Han blir delvis boende der for å hjelpe Andreas, og etterhvert kommer også samboeren tilbake, og et livsfarlig spill begynner.

I hovedrollene finner vi Trond Fausa Aurvaag, som spiller bra, samt for meg ganske ukjente Stine Varvin, og finske Svante Martin.

Jeg så Andreaskorset på nytt så seint som i sommer, da jeg var ørlite i tvil om det var den eller en av de andre norske jeg likte best fra 2004. Terningkastet mitt til filmen blir en solid finfin firer, terningkast 4.

Andre norske filmer fra 2004 som kan anbefales å låne øye til er disse:

Ungdommens råskap – Dokumentarfilm av Margreth Olin, som følger elever i en 10. klasse ved Hauketo ungdomsskole i Oslos utkant. Filmen følger forøvrig Lars von Triers oppskrifter for en dogmefilm. Olins film beskriver kløften mellom ungdom og voksen, og hvordan barn og unge formes av de voksnes verden.

Hawaii, Oslo – Seks forskjellige historier krysses,  i denne filmen der vi følger handlingen gjennom et hett døgn i diverse bygater på Grünerløkka. Kritikerrost film, som blant annet fikk terningkast 6 i VG, og også terningkast 6 fra NRK Filmpolitiet. Hawaii, Oslo er dette årets mest stjernespekkede norske film. I rollene finner vi Jan Gunnar Røise (som da var nykommer), Trond Espen Seim, Petronella Barker, Stig Henrik Hoff, Aksel Hennie, Fridtjov Såheim, Robert Skjærstad, Evy Kasseth Røsten, med flere. Regi var ved Erik Poppe. Oscar-nominasjon for beste fremmedspråklige film ble det ikke, slik NRK Filmpolitiets anmelder Birger Vestmo mente den burde få, og det fortjente den heller ikke for så fantastisk var den ikke – men Amandapris for årets beste norske film (årets norske kinofilm) fikk “Hawaii, Oslo”. Jeg så filmen igjen nå i sommer, for å “kvalitetssikre” at jeg husket den 😉 Og den er bra, og holder terningkast 4-nivå.

Uno – Fikk Amanda-prisen for beste regi, som, gikk til Aksel Hennie som også spiller en av hovedrollene. Ellers spiller også Nicolai Cleve Broch og Bjørn Floberg.

ØVRIGE FILMER FRA 2004 VERDT Å BRUKE TID PÅ…

Spider-Man 2 – Brukbar oppfølger.

Dodgeball: A True Underdog Story – Egentlig en idiotisk film, men mange komedier er jo det. “Kanonball” er ihvertfall litt artig.

The Terminal – Tom Hanks i hovedrollen som strandet flypassasjer uten hjemland.

Ray – Jamie Foxx fikk Oscar for beste mannlige hovedrolle for tolkningen av musikeren Ray Charles. Foxx var faktisk samme år også nominert i kategorien beste mannlige birolle, for Collateral.

Meet The Fockers – Småmorsom komedie med det idiotiske norske navnet “Svigers er aller verst”.

Sideways – Dramakomedie der vi følger to menn i trettiårene som tar en ukes kjøretur til vindistriktet i Sør-California.

Cellular – Telefonen ringer. I andre enden; en ukjent desperat kidnappet kvinne som trygler om hjelp. Brukbar thriller med Kim Basinger, Jason Statham, Chris Evans og William H. Macy.

Dårlig oppdragelse (Original tittel: La Mala Educacion) –  Spansk kontroversielt drama, med regi av Pedro Almodóvar og med Gael García Bernal i hovedrollen. Filmen har provosert mange, da den tar opp katolsk presteskaps seksuelle misbruk av barn, og spinner et nett av løgner, begjær og er betegnet som et mørkt film noir-verk.

Man on Fire

The Bourne Supremacy

FILMSTJERNENE SOM GIKK BORT I 2004

2004 var et år der mange store navn i filmens univers gikk bort, men den mest kjente av de alle var aller mest kjent for noe helt annet enn skuespillerkarrieren sin, selv om skuespillerkarrieren var den som gjorde han kjent for alvor.

Jeg tenker selvsagt på tidligere President i USA, Ronald Reagan. 5. juni 2004 døde Reagan, i en alder av 93 år.  Fra 1981 til 1989 var Reagan en av verdens mektigste menn, i kraft av presidentembetet sitt. Skuespillerkarrieren la han derimot på hylla lenge før den tid, i 1966 var hans siste rolle etter en omlag 30 år lang karriere innen filmens og TV-serienes verden.

.
Også Marlon Brando var et stort filmnavn som slukket i 2004. Brando som døde 80 år gammel, huskes antagelig best for den legendariske Gudfaren og Apokalypse Nå, men hadde selvsagt en lang liste av filmer bak seg i en karriere som startet på slutten av 1940-tallet.

8 ganger var han nominert til Oscar, som han vant to ganger, for beste mannlige hovedrolle i Storbyhavnen (On The Waterfront, 1954) og Gudfaren (1972).

Faktisk spilte Brando også i Superman (1978), filmen som gjorde Christopher Reeve til superkjendis. Supermann og Clark Kent, to navn med filmlegendarisk sus over seg, vil for alltid forbindes med en trikotkledd Christopher Reeve. I 1980, 1983 og 1987 kom henholdsvis Supermann 2, 3 og 4, som sammen med supersuksessen fra 1978 bidro til at unger og unge verden over “fløy” rundt med diverse Supermann-effekter, noe mange forsåvidt den dag i dag også gjør.

I 1995 ble Reeve lam fra nakken og ned etter en rideulykke. Men Reeve spilte ikke Supermann uten grunn, han var en tøffing og en kriger, for selv etter den tragiske ulykken som bandt han til rullestol livet ut spilte han inn noen filmer og var med i TV-serier. Blant annet husker jeg godt filmen Rear Window fra 1998, som var en moderne remake av Hitchcock-klassikeren med samme navn. Han ble også talsperson for funksjonshemmede og stamcelleforskning. Reeve som desverre bare ble 52 år gikk bort 10. oktober 2004, etter å ha blitt rammet av hjerteinfarkt.

Noen andre jeg vil trekke frem av stjernene som vandret til de evige jaktmarker i 2004 var Peter Ustinov (flere filmer som Poirot), morromannen Rodney Dangerfield, og fra den fantastiske komiserien Allo`Allo`; Richard Marner (der han bekledde den urkomiske rollen som den tyske generalen, Colonel von Strohm).

Hvilke filmer husker du fra 2004? Favoritter? Dårlige filmminner? Har du kommentarer, ris eller ros å komme med er du velkommen til å benytte kommentarfeltet. Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget.

#2004 #filmer #film #movies #filmhjerte #crash #andreaskorset #filmsnakk

Bli med filmhjerte 12 år tilbake i tid,  til filmåret 2003.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

Som nevnt i tidligere innlegg var 2001 og 2002 litt skuffende filmår for min del. Når det gjelder dagens omtalte filmår, 2003, så er det bedre med flere filmer enn fra de to foregående år som jeg syns var verdt å se.

Under gjennomgangen min av listene og oversiktene over filmer fra 2003 finner jeg likevel en uhorvelig mengde filmer jeg har sett fra dette året som er middelmådige, dårlige eller kjedelige, så derfor trekker jeg ikke denne gangen frem så mange filmer. “Årets film” presenteres som vanlig lengre ned i innlegget.

Her er først de andre beste filmene fra 2003 som jeg synest er verdt å anbefale og se. 

 MONSTER

Charlize Theron så virkelig ut som et “monster” i Monster, men hun leverte en rå prestasjon her, som Aileen, en prostituert kvinne som blir seriemorder, og som innleder et lesbisk forhold til en nokså uskyldsren sjarmerende ung kvinne, spilt av Christina Ricci. Theron ble belønnet med Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, og også filmen er veldig bra.

KILL BILL: VOL. 1

Del 1 av de to Kill Bill-filmene var en voldelig filmopplevelse, regissert av den ikoniske Quentin Tarantino. Kill Bill er et godt stykke unna å være blant mine fremste favoritter gjennom tidene, men selv om filmer med denne type slosssing og våpenbruk i ikke er noe jeg vanligvis finner interessant, så er Kill Bill likevel et hardtslående actioneventyr som jeg liker godt. Kanskje mest på grunn av sin noe spesielle form, med tilbakeblikk og litt veksling mellom tid, samt filmens kraftfulle force som driver den fremover; hevnmotivet. Dessuten har det sjeldent vært en kulere og tøffere kvinnelig helt enn det Uma Thurman er i Kill Bill. Hun er RÅ og awesome!

Skal du se Kill Bill, bør du også se Kill Bill volume 2, som er filmens avsluttende kapittel.

WELCOME TO THE JUNGLE (Original tittel: THE RUNDOWN)

Welcome To the Jungle er ingen perle eller fantastisk, men reinspikka action/actionkomedie for alle penga.

Filmen må ikke forveksles med Welcome To the Jungle fra 2013, der Van Damme har hovedrollen.

AMERICAN WEDDING

(Også kjent under tittelen American Pie: The Wedding, og omtalt som American Pie 3)

Den andre oppfølgeren til komediesuksessen American Pie, er “American Wedding“, som nok på folkemunne går under benevnelsen American Pie 3, eller den norske tittelen American Pie 3: Bryllupet.

Jeg syns de tre American Pie-filmene fra 1999, 2001 og 2003 er utmerket sprø komikk, med småpubertale vitser, underbukse-humor i lange baner, med en haug av pinlige og ydmykende situasjoner som får latteren til å runge. Man må selvsagt se “Unrated”-versjonen av denne tredje filmen, der det som tittelen antyder er bryllup på gang. Jim skal gifte seg, og som vi alle vet kan det skje mye før og under et bryllup 😉

(PS: Senere ble det laget noen flere filmer i rekka som ikke var direkte oppfølgere til disse tre nevnte, med andre skuespillere og roller, som bare er søppel. Filmen Am. Pie: Reunion som kom i 2012 var derimot nokså artig, og den hadde de originale rollene).

BASIC

Sannheten har mange ansikter….

Action-krimdrama med John Travolta og Samuel L. Jackson. Historien er fortalt på en veldig spesiell måte, gjennom fleres opplevelser/fortelling av hva som hendte, der det hele tiden veksles i tid ved stadige tilbakeblikk.

Anmelderen på den norske nettsiden cinerama likte overhodet ikke det grepet ved filmen og følte seg lurt gang på gang, noe som resulterte i totalslakt og terningkast 1. Andre var derimot mer positive, som Aftenposten som gav terningkast 4.

Det spesielle her, er at de aller fleste av disse tilbakeblikkene IKKE viser sannheten om hva som skjedde, og det gjør det selvsagt veldig merkelig (på en positiv eller negativ måte alt ettersom hva man syns om dette grepet) ettersom man er vant med på film at det du ser, er det som skjer. Jeg syns Basic var en litt kul filmopplevelse, som er et stykke over middels, men ikke mere enn en svak firer på terningen, eller på  grensa mellom 3 og 4 et sted. Men som jeg har sagt flere ganger før, “terningkast 3-filmer” er ofte severdige filmer. Til og med filmer jeg bedømmer til terningkast 2 kan være filmer som er verdt å få med seg.

KING OF THE ANTS

MEGET spesiell og rå film, med solide elementer av bekmørk svart humor, som jeg for første gang så på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Å si at  jeg så den på kino er dog å strekke det langt, for filmen som inngikk i “Overdrive”-programmet ble vist på studenthuset Driv på lerrett der, og “setene” var harde trestoler på et flatt gulv….

Men det var nå en liten digresjon, filmen er i alle fall en film som passet godt inn i det nevnte programmet; “overdrive”, for den tar`n helt ut, med en rå og brutal handling. Jeg kjøpte den senere på dvd,  og syns det er en en film man må ta for det den er, en hardtslående og tidvis brutal men veldig artig krimthriller, som også kan kategoriseres som skrekk/grøsser/actionthriller. I hovedrollen sees noe ukjente Chris McKenna, mens andre viktige roller innehas av George Wendt (Norm i Cheers), Vernon Wells og Daniel Baldwin.

For deg som liker blodig action kan denne absolutt anbefales. På det norske filmnettstedet skrekkfilm.com (norsk nettside for skrekk- og kultfilm som omtaler seg som Norges ledende på området) fikk King of the Ants hele 8 av 10 poeng. Klikk her for å lese deres omtale av filmen.

Ellers kan det nevnes at filmen ikke har noe å gjøre med maur, selv om filmens cover og tittel kan tyde på noe annet. Tittelen er nemlig kun en slags metafor.

(WALLANDER) MANNEN SOM LOG

Den sjette Wallander-filmen med Rolf Lassgård som Ystad-politiets etterforsker Kurt Wallander.

(BECK) SISTA VITTNET

Film nummer 16 med Peter Haber som Martin Beck. Totalt er det laget 30 (4 nye kommer i 2016) filmer i denne Beck-serien, der Haber spiller hovedrollen som Beck.

RINGENES HERRE: ATTER EN KONGE

(Original tittel: The Lord of the Rings: The Return of the King)

Selv om ikke Ringenes herre er filmer etter min smak så kan jeg umulig la være å nevne de, for som filmfenomen er Ringenes herre enormt. Jeg har sett The Lord of the Rings-trilogien, og syns den er OK å ha sett, men som jeg har nevnt før har jeg stor respekt for disse filmene som filmfenomen, og ettersom disse filmene er så gjennomførte storslåtte produksjoner må de med her, selv om historiene i seg selv ikke er min filmstil.

Den første Ringenes herre-filmen (fra 2001), Ringenes herre: Ringens brorskap, fikk 4 Oscar, av 13 nominasjoner. Den andre filmen (fra 2002), Ringenes herre: To  tårn, fikk bare 2 priser (lydmiks og visuelle effekter) av 6 nominasjoner. De to forløperne ble kraftig slått av 2003s store prisvinner; Ringenes herre: Atter en konge fikk nemlig utrolige 11 Oscar-priser, og ble selvsagt med det en av historiens mestvinnende filmer under Academy Awards (Oscar)-historien. Filmen fikk Oscar som beste film, og regissør Peter Jackson fikk prisen for beste regi. I tillegg vant den 9 andre priser (produksjonsdesign, kostymedesign, makeup, klipp, originalmusikk, originalsang, lydmiks, visuelle effekter og adapterte manus). Filmen fra 2003 var nominert i 11 kategorier, og stakk av med prisen i alle!

ÅRETS FILMHJERTE 2003

MYSTIC RIVER

Definitivt den beste filmen jeg har sett blandt de som ble sluppet i 2003. Faktisk så jeg ikke denne filmen før nå tidligere i år (2015), men bedre sent enn aldri, for her hadde jeg i flere år gått glipp av en utmerket  film.

Mystic River er regissert av Clint Eastwood, og har flere velkjente navn på rollelista, der vi blant andre finner Sean Penn, Tim Robbins, Kevin Bacon og Laurence Fishburne. Særlig syns jeg Robbins gjør en sterk prestasjon i denne filmen, mens også Penn og Bacon leverer veldig godt spill. Sean Penn fikk da også Oscar for beste mannlige hovedrolle, og Tim Robbins fikk en høyst velfortjent Oscar for beste mannlige hovedrolle. Filmen var dessuten i tillegg nominert som beste film og beste regi, samt to andre kategorier.

Robbins har ellers som mange vet en av de to bærende rollene, som Andy, i The Shawshank Redemption, en av mine absolutte favorittfilmer, som kom i 1994. Tre år senere var han med i en av de verste komediene jeg har sett; Nothing To Lose, hvor han var forferdelig å se på. I Mystic River var han derinmot tilbake med en strålende rolleprestasjon.

Les mer om Mystic River ved å klikke HER (link til omtale av filmen på NRKs nettsider).

 Mystic River er kanskje ikke så mystisk som tittelen ymter frempå om, men terningkast 5 fortjener filmen helt klart.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2003

MORS ELLING

Egentlig har jeg ingen utpreget favorittfilm fra Norge anno 2003. Mors Elling er likevel den av de norske filmene fra dette året som jeg liker best, filmene om Elling er dessuten filmer jeg syns er bra uansett.

Det er laget tre filmer basert på bøkene om Elling, skrevet av Ingvar Ambjørnsen. Den første filmen som kom var Elling, i 2001, som er film nummer to i Elling-trilogien. Mors Elling som altså er den andre filmen som ble produsert, er handlingsmessig kronologisk den første i serien.

Øvrig fra 2003:

BIG FISH

Denne filmen har jeg ikke sett selv, men siden filmen er varmt anbefalt av en venn av meg så velger jeg å inkludere filmen i dette innlegget. Jeg skal ihvertfall se den en gang det passer. Filmen er en dramafilm som går inn under fanen fantasy/adventure, og beskrives gjerne som en fantasifull historie, om en sønn som prøver å lære mer om sin døende far ved å gjenoppleve historier og myter han har fortalt om livet sitt. Ewan McGregor spiller hovedrollen. Filmgenren er i utgangspunktet ikke blant det jeg liker best, men det finnes gode filmer også i den kategorien.

Noen brukbare komedier fra 2003 er Bad Boys II (actionkomedie),  National Security (OK komedie med Martin Lawrence) og Bad Santa (Billy Bob Thornton som forfylla sinna-julenisse ;p ).

Ellers kan det nevnes at Renèe Zellweger fikk Oscar for beste kvinnelige birolle for Cold Mountain.

Et par andre brukbare norske filmer fra 2003 er Buddy og Jonny Vang. Muligens er også Salmer fra kjøkkenet en bra norsk film, men jeg husker ikke om jeg har sett den. Svidd neger er den mest spesielle norske filmen fra 2003, men om jeg vil anbefale den er jeg usikker på. Noen mener filmen er strålende, for min del blir den for sær.

NORGES SMÅROLLEMESTER

Ulf Wengård (1927-2003) var en skuespiller som neppe minnes for de store rollene, men som likevel var en skuespiller mange husker veldig godt. Wengård var selvoppnevnt leder av Norsk smårolleforbund, han spilte nemlig stort sett bare nettopp det, småroller, men ble likevel en folkekjær skuespiller. Jeg husker han best for en rekke av de veldig små rollene han spilte i mange av de 14 Olsenbanden-filmene som ble laget. Hvor mange av filmene han var med i husker jeg ikke, men på imdb står han oppført med 9, men det kan ha vært flere.

Disse smårollene han hadde i Olsenbanden er det ihvertfall garantert mange som husker han for. De som vokste opp på 60-tallet vil kanskje huske han fra Barne-TV, der han spilte postmannen, en rolle han også gjentok i braksuksessen Jul i Skomakergata, som første gang ble sendt på TV i 1979. Han huskes også for en lang  teaterkarriere ved Det Nye Teater/Oslo Nye Teater, i en årrekke fra 1954 og frem til han ble pensjonist. Debuten hans på teaterscenen kom i 1940-årene.

Wengård gikk bort sommeren 2003, i en alder av 76 år.

#2003 #film #filmer #filmhjerte #mysticriver

Har du noen favorittfilmer fra 2003, filmtips, eller andre kommentarer, tips, ris og/eller ros? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!

Var 2002 et godt år for film? Filmsmaken er vel også som baken; delt, så jeg sier nja.  I dag er turen kommet til filmåret 2002.

^{Skrevet av: Lars Jørgen Grønli.}

^{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

2002 var samlet sett slik undertegnede ser det et skuffende filmår, og det mest skuffende til nå i denne filmretro-serien her på filmbloggen – men det er uansett en film som peker seg ut som den klare favoritten min dette året. Årets beste filmer etter mine filmpreferanser trengte vi ikke dra veldig langt for å finne, de kom nemlig fra Sverige. Denne gang starter jeg med årets favorittfilm.

Heldigvis er filmpreferansene hos publikum nærmest himmelvid, så kanskje var nettopp 2002 et utsøkt filmår for deg?

ÅRETS FILMHJERTE 2002

DEN 5:E KVINNAN (Norsk tittel: DEN FEMTE KVINNEN)

Filmgenre/Land: Krim, Sverige

Medvirkende: Rolf Lassgård, Marie Richardson,
Emy Storm, Michael Nyquist, med flere.

Film i Wallander-serien med Rolf Lassgård.

Den femte kvinnan var strengt tatt en minserie i 4 deler om politietterforsker Kurt Wallander ved Ystads-politiet i Skåne i Sør-Sverige. Men i mangel på en enkelt spillefilm som skiller seg ut fra resten, så får det bli denne miniserien som får årets filmhjerte. Serien er forøvrig gitt ut på dvd, så den kan vel i et utvidet begrep omtales som en film 😉 Den kan ihvertfall anbefales sterkt, er veldig spennende og pulserende.

Den Femte Kvinnen er basert på Henning Mankells krimbok “Den femte kvinnan” fra 1998, og har Rolf Lassgård i sin praktrolle som Wallander. Boka har jeg lest, og også den var vel verdt å bruke tid på.

“Etter en etterlengtet ferie med faren blir Kurt Wallander involvert i ettersøkingen etter en eldre mann. En rekke besynderlige spor fører fram til et svært makabert funn. Rett etter forsvinner også en eldre blomsterhandler. Hva er det som skjer med disse mennene? Hvem er de – og hva har de til felles?” (nrk.no).

“Mannen som gikk ut for å titte på fugler spiddes til døde. En blomsterhandler blir funnet i skogen – avmagret, kvelt og bundet ved et tre. Hvorfor myrdes disse eldre mennene? Hvorfor disse utrolig uttenkte arangemangene? Og hvem er neste på listen? Aldri før har førstebetjent Wallander møtt en så iskaldt beregnende morder. Det er en person som det ser ut følger en plan lagt opp i minste detalj. Planen forutser ikke bare ofrenes men også politiets neste steg. Wallander forstår at han må finne mønstret. Et eller annet sted i fortiden finnes historien som binder mennene til deres bøddel. Men hvor?” (filmweb.no).

Dette er som nevnt egentlig en miniserie i fire deler, og burde vel dermed ikke være med i racet om å få årets filmhjerte, men jeg liker denne Wallander-filmen/serien bedre enn alle spillefilmene fra 2002 som jeg har trukket frem i dette innlegget. Dersom jeg likevel må velge en enkelt spillefilm som kunne vurderes som årets filmhjertevinner, må det isåfall bli enten en av Beck-filmene, eller muligens Spider-man eller Gutter er Gutter (About a Boy).

 Her er de andre beste filmminnene mine blant det som ble utgitt i 2002:

Beck-filmer som kom i 2002:

* ENSLINGEN

* OKÄND AVSÄNDARE

* ANNONSMANNEN

* POJKEN I GLASKULAN

Filmene om Beck er filmer jeg absolutt kan anbefale for de som liker politikrim.

SPIDER-MAN

Ok, adventure/superhero-filmer har aldri, med unntak av da jeg så Supermann for første gang som veldig ung, vært mine filmfavoritter, men Spider-Man er et av unntakene som bekrefter regelen “ingen regel uten unntak”, for jeg syns Spider-Man er litt kul, og jeg liker Tobey Maguire i rollen som vår helt. Kirsten Dunst gjør også en søt figur, mens Willem Defoe er kul som skurk.

DEN RØDE DRAGE (RED DRAGON)

Kronologisk sett er dette den tredje filmen om Hannibal Lecter, psykopaten fra “The Silence of The Lambs” (“Nattsvermeren” på norsk) og “Hannibal“, men handlingsmessig den første. “The Silence of The Lambs”, som var den første filmen, ble spilt inn 11 år tidligere, men historien i den foregår flere år etter Den røde drage (wikipedia). I Red Dragon, som er en nokså spennende film, ser vi kjente navn som (selvfølgelig) Anthony Hopkins, samt blant andre Edward Norton, Harvey Keitel, Ralph Fiennes og Phillip Seymour Hoffman.

DIE ANOTHER DAY

Nok en film om James Bond, med Pierce Brosnan som Bond, og med seg har han Halle Berry.

INSOMNIA

Den amerikanske remaken av den norske klassikeren fra 1997 med samme navn, der søvnløshet og etterforskningen av et mord står i fokus. Den norske originalen som ble spilt inn i Tromsø og i Nyksund (Vesterålen) er mange hakk bedre enn denne fra USA, men Insomnia med Al Pacino, Robin Williams som bad guy og Hillary Swank, er likefullt en meget god thriller, som bør sees.

GUTTER ER GUTTER (ABOUT A BOY)

Hugh Grant og den da rundt 12 år gamle Nicholas Hoult har hovedrollene i denne fine og lett humoristiske filmen. Ettersom jeg ikke kunne huske noe av filmen, men var overbevist om at jeg hadde sett den en gang for mange år siden, bestemte jeg meg for å se denne dramakomedien igjen et par dager før jeg skrev ferdig blogginnlegget om filmåret 2002. “About a Boy” er iallefall en hjertevarm og fornøyelig opplevelse, og det stemmer ganske bra det enkelte filmkritikere har sagt om denne filmen: Hugh Grant er faktisk briljant her, noe også Nicholas Hoult utvilsomt er. Grant er langt fra noen favoritt hos meg, men han er god og, det hadde jeg ikke trodd jeg skulle si om Grant, ganske sjarmerende i denne filmen, mens Hoult er supersøt, selv om han er dresset opp litt alternativt, og gitt rollen som mobbeoffer og litt eplekjekk og spesiell.

Om det er en “must-see-movie” vet jeg nå riktignok ikke helt. Jeg kan likevel helt klart gjerne anbefale filmen, for den er god, velspilt, trivelig og underholdende, samtidig som man føler med 12-åringen Marcus (Hoult) som bor sammen med den manisk depressive mora, og som ved en tilfeldighet kommer i kontakt med Will (Grant), en singel type som aldri har verken jobbet eller brydd seg om noen andre enn seg selv. Du MÅ ikke se den, men jeg vil vel si at du kanskje BØR se den 😉

ENOUGH

Ikke veldig original historie, for dette har vi sett flere ganger før, men det er likevel en grei spenningsfilm, der Jennifer Lopez gjør en god rolle som kvinnen som må flykte fra den voldelige og utro ektemannen sin. Med seg tar hun datteren deres, men ektemannen har ingen planer om å la henne få være i fred. På filmcoveret/filmposteren som ble brukt en del steder har forøvrig noen smarte skaller kokt sammen taglinen “Self defence isn`t murder”! Takk for den liksom, da visste man jo hvordan den filmen kom til å slutte…. (om det da ikke var opplagt nok fra før). Nevertheless, eller hva man sier på godt norsk, Enough er fortsatt spennende nok.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2002

Det stod ikke bedre til med filmer fra Norge dette året enn fra verden forøvrig, for fra Norge finner jeg nemlig ingen filmer fra 2002 verdt å nevne. Jeg bør riktignok også legge til at jeg heller nesten ikke har sett noen av de norske filmene som ble sluppet i 2002, ganske enkelt fordi det ikke var noe der som fristet filmsansene mine. Om noen skulle ha noen norske anbefalinger fra 2002, rop gjerne ut!

Andre filmer fra 2002 verdt å ta en titt på:

Ringenes herre: To tårn (The Lord of the Rings: The Two Towers) – Film nummer 2 i Ringenes Herre-sagaen. En film som garantert mange elsker. For min del er det ikke en filmgenre jeg liker, men som nevnt i et tidligere innlegg er Ringenes herre et filmfenomen som jeg uansett absolutt respekterer. Toeren av de tre Ringenes Herre-filmene var nok, ettersom hvordan man ser det, den dårligste av de tre, eller den minst suverene.

Hvem var Jason Bourne (The Bourne Identity) – Matt Damon er Jason Bourne, mannen uten hukommelse. Jeg husker imidlertid denne filmen, og syns den er brukbar.

Panic Room – Småklaustrofobisk thriller med brukbar spenningskurve.

Det absolutte mareritt (The Sum of all Fears) – Grei actionthriller om atomtrussel.

Ken Park – Snodig og noe kontroversiell film, om ungdom, ubeskyttet sex, likegyldighet og dop. En del eksplisitte sexscener (blant annet en noe forstyrrende scene der en av ungdommene tilfredsstiller seg selv) bør det nevnes at det er her, så noen vil garantert finne filmen usmakelig. Selv er jeg litt i tvil om jeg liker den eller ikke.

One Hour Photo – Robin Williams er uhyggelig som litt for nærgående fotobutikkarbeider. En film som slett ikke er så verst,og som viste at Williams også godt passet inn i roller som ekkel psykopat.

På kollisjonskurs (Changing Lanes) – Brukbar actionthriller, som jeg har glemt det meste av.

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Chicago – Jeg liker egentlig ikke filmmusikaler, men Chicago er ihvertfall et teaterstykke jeg har sett på teater både i Tromsø og i London, og likt godt. Handlingen i både filmen og de to teateroppsetningene var basert på Broadway-musikalen Chicago fra 1975. Så filmen er vel muligens sebar…. Chicago stakk av med hele 6 Oscar-priser, inkludert beste film fra 2002.

The Hours har jeg ikke sett, men det er en av de filmene fra 2002 jeg har litt lyst til å se. Nicole Kidman fikk Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, og i andre sentrale roller sees Julianne Moore og Meryl Streep.

En dramafilm jeg tror kan være bra er den spanske filmen Hable con ella (Internasjonal tittel: Talk to her. Norsk tittel: Snakk til henne), som er regissert av velkjente Pedro Almodóvar.
Også filmen Japón (Japan) fra Mexico har jeg lest en del bra kritikk om. En av skribentene på det norske filmnettstedet Montages har skrevet at Japón “antakeligvis vil stå igjen som en av totusentallets sterkeste latin-amerikanske filmer” (sitat E. Vågnes, montages.no).

I saken på montages.no kan en dypanalyse av Japón leses. I Japón drar en mann til den meksikanske landsbygda for å begå selvmord, men der møter han sin frelser, i form av en eldre religiøs kvinne som han faller for. Jeg liker en god del filmer fra Latin-Amerika, så Japón har jeg hatt lyst til å se en stund, men om jeg vil like denne er jeg ikke sikker på. Den høres litt vel ambisiøs ut, med litt for sterke religiøse undertoner, men kanskje tar jeg helt feil om det. Finner jeg den et sted på nett med tekst vil jeg nok se den.

Har du sett noen av disse filmene? Kom gjerne med anbefalinger, kommentarer og andre innspill. Klikk på kommentarer-linken like under innlegget, eller kommenter på filmhjerte sin facebook-side. Klikker du “Liker” på filmbloggens facebook-side får du oppdateringer om nye filmblogg-innlegg som “nyhetsoppdateringer” på facebook-feeden din (med forbehold om hvordan facebook filtrerer).

#film #filmhjerte #filmer #movies #2002 #wallander

For svært mange bød året 2001 på en enorm suksess. 2001 var likevel filmåret som i utgangspunktet skuffet meg mest hittil i filmblogg-serien, men helt håpløst var det langt fra. Les mer om det i dagens filmblogg.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

Ja, filmene som står på menyen i det herrens år 2001 var faktisk i mine øyne vanskelig å plukke ut en favorittfilm fra, ettersom det ikke var noen av filmene jeg umiddelbart syns pekte seg spesielt ut som en typisk favorittfilm. Jeg har sett en lang rekke av filmer også fra 2001, men finner ikke så mange som jeg mener er verdt å trekke frem her nå. Jeg har selvfølgelig til slutt falt ned på et valg, samt plukket ut noen av årets andre filmer som den dag i dag 14 år senere er verdt å anbefale for nye sjåarar, eller for et gjensyn. Etter å ha tenkt og grublet litt over filmåret 2001 har jeg et bedre inntrykk av filmåret enn først anntatt etter første raske gjennomgang av filmlistene for året, for her finnes et knippe filmer jeg liker fra året 2001.

Jeg starter som vanlig med de filmene jeg liker best fra dagens omtalte år, før Årets Filmhjerte-vinner presenteres litt lengre ned i innlegget.

RINGENES HERRE – RINGENS BRORSKAP

(ORIGINAL TITTEL:
THE LORD OF THE RINGS – THE FELLOWSHIP OF THE RING)

Ringenes Herre har aldri vært en favoritt for min del, rett og slett fordi denne type film (adventure/fantasy) ikke er min type film – men jeg erkjenner at det er et storslått filmepos og et kraftfullt eventyr, som er et av filmhistoriens mest populære, og som også filmatisk sett er en veldig god produksjon. Sånnsett ville det vært helt feil å ikke ta den med her. Elijah Woods er dessuten en type jeg alltid har likt, samt at filmen også har flere andre skuespillere jeg liker, i første rekke Viggo Mortensen, Sean Bean og Cate Blanchett. Ellers finner man kjente navn som blant andre Ian McKellen, Orlando Bloom og nylig avdøde Christopher Lee.

Litt i likhet med Star Wars er Lord of the Rings en filmserie som ikke passer min filmsmak, men som jeg likevel syns har en viktig plass i filmuniverset. Det er storslåtte påkostede produksjoner som har store fanmasser, og det er filmfenomener som jeg respekterer, men jeg kan ikke juge og si at jeg syns filmene er noe som passer min smak bare for å behage de som virkelig syns dette er toppen av lykke å se. Men jeg har sett Ringenes herre-trilogien, og syns det er ok å ha sett. Ringenes herre: Ringens brorskap ble nominert hele 13 ganger til Oscar, imidlertid vant den “bare” 4 av prisene, for beste kinematografi, makeup, originalmusikk og visuelle effekter/spesialeffekter.

I media florerte det av terningkast  6 og toppscore ellers. En del terningkast 5 ble det også, og det laveste jeg har sett den ha fått er karakteren 7/10 av Roger Ebert (amerikansk filmanmelder) og ett terningkast 4.

AMERICAN PIE 2

Oppfølgeren til ungdomskomediesuksessen American Pie. Ikke like god som den første filmen, ikke så mye dårligere heller, for fortsatt er det mye å le av, og kanskje sågar gapskratte til. I toeren foregår handlinga i hovedsak i et stort feriehus ved stranda.

Årets morsomste film er den iallefall, og kanskje burde denne fått årets film-tittelen her på filmbloggen.

RAT RACE

Tøysekomedie med en haug av morsomme typer i et vanvittig rotterace. Artig!

FANGET I MØRKET (ALONG CAME A SPIDER)

Alex Cross (Morgan Freeman), rollekarakteren fra Kiss The Girls (1997), er tilbake, og får en ny kriminalsak i hendene. Ganske ålright film, med passe spenning hele veien.

THE 51ST STATE

Hardtslående action, med handling fra Liverpool. Samuel L. Jackson og Robert Carlyle spiller hovedrollene i denne actionkomedien der handlingen er lagt til Liverpools bakgater og kriminelle underverden. At noe av handlingen også etter sigende skal foregå i losjene på Anfield Stadium og at Carlyle går rundt med den herlige Liverpool-drakta på seg, er selvfølgelig for mitt vedkommende et herlig ekstra krydder for filmen 🙂 Når vi snakker bekledning, Samuel L. Jackson i kilt får vi også servert her!

VILLSPOR (ORIGINAL TITTEL: VILLOSPÅR)

2 og en halv times lang Wallander-krim med min svenske skuespiller-favoritt Rolf Lassgård i rollen som Ystad-polisens Kurt Wallander. Filmen er basert på Henning Mankell sin krimroman med samme navn, og er en veldig spennnede krimthriller fra Sverige. Aspirant til “årets filmhjerte-prisen” min, og er en klokkeklar anbefaling til alle som liker krim, særlig svensk krim. Også boka kan anbefales sterkt.

HÄMNDENS PRIS

Film i Beck-serien, den 9. filmen med Peter Haber som Martin Beck. Svensk kvalitetskrim.

MANNEN UTAN ANSIKTE

Den 10. filmen i Beck-serien, med Peter Haber som Beck.  Svensk kvalitetskrim.

OG MORA DI OGSÅ (ORIGINAL TITTEL: Y TU MAMÀ TAMBIÈN)

Spanskspråklig drama fra Mexico som jeg ikke har sett ferdig ennå. Ikke fordi filmen er kjedelig, jeg var nødt å avbryte filmen og siden har den blitt liggende. Men den skal definitivt sees, for filmen befinner seg i dvd-samlingen min, den ble en gigantisk suksess i hjemlandet Mexico, og har også gått sin seiersgang i en rekke andre land. Så jeg drister meg til å nevne den i hovedbolken 😉

Handlinga foregår som nevnt i Mexico, der to tenåringsgutter og en kvinne i 20-årene legger ut på en roadtrip som skal vise seg å bli lærerikt, både om livet, kjærlighet, vennskap, sex og hverandre. Det blir en tur med mange overraskelser

Det sies også at filmen i enkelte kretser har litt kultstaus på grunn av at den vistnok har et noe kontroversielt politisk budskap. I hovedrollene sees to velkjente og fortsatt forholdsvis unge meksikanske skuespillere; Gael Garcia Bernal og Diego Luna (født hhv 1978 og 1979). Cinemateket Kristiansand omtaler filmen slik på sine nettsider:

En sofistikert, erotisk komedie og en subtil politisk kommentar til dagens Mexico. Dette ble den største mexicanske publikumssuksessen noensinne.

To tenåringsgutter (Gael García Bernal, Diego Luna) har sommeren og hele livet foran seg. De legger ut på biltur sammen med en vakker spansk kvinne (Maribel Verdú) som er bedratt av sin ektemann og bærer på en skjebnesvanger hemmelighet. Sammen utforsker de livet og hverandre.

Alfonso Cuarón gir oss et sammensatt bilde av dagens Mexico, fra demonstrasjoner og militære blokkeringer til levende og pulserende steder med dans, liv og varme mennesker. En fortellerstemme setter filmen inn i en sosial, historisk og politisk kontekst.

VG gav filmen terningkast 5 (anmelder Selås som jeg ikke rent sjelden er uenig med, hehe, men her skriver han veldig bra om denne filmen). Les VGs anmeldelse av “Og mora di også” ved å klikke her.

 L.I.E. (også kjent som LONG ISLAND EXPRESSWAY)

En film som antagelig er ukjent for mange er den amerikanske indie-dramafilmen L.I.E. (eller også kjent som Long Island Expressway, og som sikkert har en dobbel betydning her). Filmen har fått veldig mye kritikerros, har skotske Brian Cox, og en purung Paul Dano (f. 1984, Dano som i 2013/14 bl.a. var å se i 12 Years a Slave) i hovedrollene, samt Bruce Altman og Billy Kay i andre viktige roller, er omtalt både som gripende, provokativ, strålende og kontroversiell, og av noen kritikere kallt en av årets beste filmer.
Jeg ble klar over denne filmen først for noen måneder siden når jeg startet å gå gjennom diverse filmlister for å gjøre litt research for denne bloggserien, og jeg så faktisk filmen først nå dagen før dette innlegget ble publisert. Den kan forsåvidt plasseres i “kategorien” LGBT-relatert, da den tar for seg relasjonen mellom en 15 år gammel gutt og en eldre mann som kalles “Big John”, et filmvalg som for noen kan virke dristig, men som på langt nær bør være avskrekkende, for filmen tar opp langt flere sider enn det, som far-sønn-forhold etter morens død, ungdommelig opprør og problemer, med mere. Dessuten er den anbefalt av kanskje Norges beste filmblad, FilmMagasinet, hvor anmelder Einar Aarvig (som jeg personlig syns er en av landets beste på filmanmeldelser) omtalte den som en underkjent glimrende film.

Filmen får frem den menneskelige siden både hos den pedofile Big John og hos ungdommene, og fremstiller verken Danos rolle eller “Big John” som endimensjonale karikaturer. Filmen prøver heller ikke på noen måte å “unnskylde” “Big Johns” gjerninger. Den glorifiserer ikke noe, på samme måte som den viser at også de som “synder” er menneskelige og med gode sider.

Bergen Int. filmfestival skrev blant annet dette om Cox sin rolle i filmen:
“Brian Cox er Big John og leverer en superb rolletolkning som turnerer publikum nennsomt og på en sympatisk måte”. I tillegg vil jeg legge til at den da ganske unge Dano gjør en sterk prestasjon. Den verdenskjente amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav filmen 3 av 4 stjerner. Filmen er vanskelig å oppdrive på nett, ihvertfall hva legal visning angår,  den ligger riktignok på YouTube delt opp i mange deler. Filmen kan også streames fra et nettsted som heter 2bmovie.us, følg denne linken for å komme til filmens side der. En annen mulighet kan være å laste ned fra et veldig kjent piratsted… Jeg gir L.I.E. terningkast 5 (på grensen mellom 4 og 5), en film absolutt verdt å se.

(FILM FRA ÅR 2000:) ELSKEDE KJØTERE (ORIG. TITTEL: AMORES PERROS)

PS: I innlegget mitt over filmer fra året 2000 nevnte jeg ikke den strålende AMORES PERROS (Norsk tittel: Elskede kjøtere) fra Mexico, som er en film jeg ikke hadde sett. Nå har jeg sett den, og kan absolutt anbefale filmen, som er regissert av mannen bak senere filmer som Babel og Birdman; Alejandro G. Iñárritu. I Amores Perros flettes tre historier delvis inn i hverandre ved at skjebner møtes og påvirkes av hverandre, og personenes forhold til hunder står sentralt. Filmen var Iñárritu sin spillefilmdebut som regissør, og ble av mange rost opp i skyene. I hjemlandet satte den publikumsrekord, og filmen ble en stor suksess også internasjonalt, blant annet gjennom å bli Oscar-nominert.

I en av hovedrollene ser vi Gael Garcia Bernal (t.v. på bildet), en av mine favoritter blant skuespillere fra Mexico.

Siden jeg ikke fikk omtale av filmen med i innlegget om filmåret 2000, får dere se mellom fingrene med at jeg skriver om den nå istedet. Forøvrig hadde ikke filmen norsk premiere før vinteren 2001 😉

Det blir iallefall terningkast 5 fra filmhjerte.

Les mer om Amores Perros hos Wikipedia.

Trondheim filmklubb skriver dette på sine nettsider om Elskede Kjøtere:

^{“Å se Elskede kjøtere er å utsette seg selv for et bombardement. I løpet av to og en halv timer rekker man knapt å trekke pusten: Klippingen er frenetisk, dialogene er heseblesende, konfliktene er brutale og karakterene er desperate. En slik beskrivelse kunne også passet på en rekke såkalte heftige amerikanske action thrillers. Men Elskede kjøtere befinner seg milevis fra slikt. Tilskueren skjønner nemlig umiddelbart at dette er virkeligheten. Vi blir kjent med en rekke personer i en ikke navngitt gigantby i Mexico, hvis skjebner tilfeldigvis krysses her og der.}

Octavio er forelsket i brorens kone. Han vil bli rik ved å la hunden sin delta i brutale hundekamper i et av byens smått kriminelle undergrunnsmiljøer. Vi møter journalisten Daniel, som sier farvel til sin kone til fordel for en ung og sexy modell. Vi møter eks-geriljasoldaten El Chivo, som bor på gaten og omgir seg med hunder. Han tjener til livets opphold ved å rote i søpla og ved å drepe folk. Hva har så en slik gjeng til felles? Jo, de er mennesker på jakt etter noe. Mennesker som befinner seg i en labyrint, der fortiden er sjanglende og forvirrende, mens ingen av fremtidens valg er åpenbare. Deres virkelighet er voldsom og nådeløs, men filmen står aldri i fare for å vippe over i spekulativ brutalitet. Bildene er uhyggelige og sterke, men blir ekstra ubehagelige fordi det aldri er tvil om at verden faktisk også er slik”.

ÅRETS FILMHJERTE 2001

HANNIBAL

Hannibal Lechter fra “The Silence of the Lambs” (Nattsvermeren) er tilbake i Hannibal, regissert av Ridley Scott. Spennende thriller med grøsserpreg over seg, samt at man også kan spore svart ironisk humor og noen råe scener er det også. Dette er nok en av de beste/mest underholdende filmene fra 2001 etter min smak. I de viktigste rollene finner vi Anthony Hopkins, Julianne Moore, Ray Liotta og en ganske ugjenkjennelig Gary Oldman.

Referatet er hentet fra det norske filmnettstedet Filmfront:

10 år er gått siden Dr. Hannibal Lecter (Hopkins) flyktet fra sitt amerikanske fangenskap. 10 år siden den da nyutdannede FBI-agenten Clarice Starling traff den psykopatiske massemorderen for første gang. 10 år senere er han fremdeles hennes verste mareritt…og hun fremdeles hans største drøm. Hannibal fortsetter der Nattsvermeren sluttet – i Firenze, Italia, hvor Hannibal nå nyter det gode liv. FBI-agenten Clarice Starling (Moore har her rollen som Jodie Foster hadde  i “The Silence of the Lambs”) har aldri klart å glemme møtene med doktoren. Hans iskalde stemme forfølger henne natt og dag.

Dr. Mason Verger (Oldman), ett av Hannibals overlevende ofre, glemmer heller aldri den sinnssyke seriemorderen. Vansiret og bundet til maskiner for å kunne leve, legger han en plan for hvordan han skal lokke Lecter ut i fra sitt gjemmested. Lokkematen må bli Clarice…(kilde: filmfront.no).

Hannibal er en film jeg liker, men jeg har sett den flere ganger og er litt “lei” av den, og det var som nevnt litt trøblete å skulle plukke ut en favorittfilm fra 2001. For her kunne jeg nesten like godt valgt flere av de andre filmene jeg allerede har nevnt: American Pie 2, Villspor, The 51st State, Along Came a Spider eller en av de to Beck-filmene, og forsåvidt også L.I.E. som i siste liten ble sett før dette innlegget ble ferdigskrevet.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2001

ELLING

* Drama/komedie

* Regi: Petter Næss

* Medvirkende: Per Christian Ellefsen, Sven Nordin,
Per Christensen, Jørgen Langhelle m.fl.

Fascinerende. Om ett  ord skal beskrive hva jeg syns om Elling, så er det fascinerende. Fyll gjerne på med hjertevarm, komisk, medfølende, spesiell og rar. For Elling er et godt stykke filmhåndtverk, der Per Christian Ellefsen er perfekt som den noe mentalt tilbakestående Elling, en type som er både enestående, tverr, vanskelig, irriterende,unik og god på bunn. Sven Nordin, som vi vel da denne filmen kom først og fremst hadde forbundet med Nils i Mot i brøstet, leverer også en førsteklasses prestasjon som Ellings bestekamerat, den lettere tilbakestående Kjell-Bjarne. Fagfolk innen psykiatrien får ellers ha meg unnskyldt hvis jeg har brukt begrepet mentalt tilbakestående feil her, men Elling og Kjell-Bjarne er jo ikke figurer som er blant samfunnets “normale”, likefullt er de utvilsomt to fantastiske figurer. Filmen er basert på en bok av Ingvar Ambjørnsen som heter “Brødre i blodet“.

Elling var forøvrig nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film (prisen ble vunnet av bosniske Ingenmannsland).

Elling er noe av det norsk film kan være stolte av. Terningkast 5.

 Øvrige filmer verdt en titt:

Ocean`s Eleven – Clooney, Pitt, Julia Roberts, Damon. Krimthriller som aldri når mer enn til middels for min del.

Enemy at The Gate – Brukbart krigsdrama/romantisk (?) drama som utspilles under slaget om Stalingrad, med Jude Law som filmens høydepunkt. Han kjemper en “katt og mus-lek” med Joseph Fiennes, i en handling der de to spiller hhv tysk og russisk skarpskytter (Men hvem av de to som spiller hvem husker jeg ikke).

From Hell – Mørk thriller (horror/thriller) med Johnny Depp i rollen som en politidetektiv som etterforsker Jack the rippers drap i et viktoriansk London i 1888. Jeg husker filmen for dårlig til å putte den blant “favorittene” mine, dog er jeg sikker på at jeg syns filmen minumum var brukbar 😉

Monster`s Ball  – Denne husker jeg ikke mye av, men jeg tror den var grei nok. Halle Berry fikk Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for innsatsen sin her.

The Pledge (Kjent i Norge også som Mistanken) – Jack Nicholson.

Domestic Disturbance – John Travolta. Ikke noe mer enn middels film, men kan funke greit som tidsfordriv.

One Night at McCool`s – Norske Harald Zwart står for regien i denne krimkomedien.

Mean Machine – Vinnie Jones.

Ellers husker jeg ikke om jeg likte “Swordfish” , “Don`t Say a Word“, “15 Minutes“, “Rock Star“, og “Behind Enemy Lines“, men de er antagelig også brukbare valg når man vil ha noe å slå ihjel litt tid med.

I 2001 kom også den første Harry Potter-filmen, “Harry Potter og de vises sten”,  men Harry Potter er ikke noe jeg gidder å se på.  En del andre filmer fra 2001 som er rimelig kjente men som jeg ikke syns er noe særlig er filmer som “A.I.”, “Pearl Harbour“, “Blow”,  (den var vel ok, men jeg syns den var for kjedelig), “Training Day” (som Denzel Washington fikk Oscar for beste mannlige hovedrolle for!) og “Vanilla Sky”. Det kom selvsagt også en del filmer jeg ikke har sett og ikke har den store interessen av å se heller, samt uhorvelig mye lavkvalitet. Men som alltid er det selvsagt andre som liker disse filmene godt.
Årets Oscar-vinnende film (beste film) ble “A Beautiful Mind” (norsk tittel: Et vakkert sinn), men den har jeg ikke sett. Den særeste filmen jeg har sett fra 2001 er David Lynch (mannen bak den ekstremt spennende og mystiske TV-suksessen “Twin Peaks”) sin film “Mulholland Dr.” – en film som ble for spesiell for min del.

Som vanlig avslutningsvis i mange av disse innleggene går tankene tilbake til noen av skuespillerene som døde i det omtalte året. Blant de sceneteppet gikk ned for aller siste gang for i 2001 finner vi David Graf (1950-2001), som for alltid vil huskes for rollen som den våpenglade Tacleberry i de syv Politiskolen-filmene. Graf hadde dessuten en lang rekke mindre gjesteroller i diverse serier, blant annet har han vært med i en episode av M*A*S*H, to Seinfeld-episoder og tre episoder Step by Step. Graf døde i 2001 av hjerteattakk, kun 50 år gammel.

En annen morsom skuespiller, som også hadde seriøse roller, som døde i 2001, var Jack Lemon (1925-2001). To ganger ble Lemon belønnet med Oscar, og han var nominert totalt åtte ganger. Prisene han ble tildelt fikk han for beste birolle i Mister Roberts (1955) og for beste mannlige hovedrolle for Save The Tiger (1973). Lemons film- og TV-serie-karriere strakte seg over mer enn 50 år, fra 1949 og helt frem til 1999/2000. Han sovnet inn sommeren 2001, i en alder av 76 år.

Også den norske filmkunstneren Ivo Caprino døde i 2001. Han ble 80 år. Caprino (1920-2001) som var filmregissør, animatør, produsent og forfatter, har en fjellstø posisjon i den norske filmhistorien gjennom sine animerte dukkefilmer.

Vi har vel alle sett den legendariske gigantsuksessen Flåklypa Grand Prix (basert på Kjell Aukrusts galleri av figurer), og mange har garantert fått med seg filmatiseringene hans av en rekke av de norske folkeeventyrene, blant annet Gutten som kappåt med trollet, Reveenka, Sjuende far i huset, Karius og Baktus, og Askeladden og de gode hjelperne, for å nevne noen. Caprino er uten tvil en legende innen norsk kultur. Minnene flyr tilbake til barndommens TV-minner og alle disse figurene fra Caprino-filmene.

#film #filmhjerte #filmsnakk #filmer #movies #2001 #elling #hannibal

Husk at du kan følge filmhjerte.blogg.no på facebook. Klikker du “Liker” på filmbloggens facebook-side får du oppdateringer på facebook-feeden din når det publiseres nye innlegg her på filmbloggen (med forbehold om hvordan facebook filtrerer innlegg).

Legg gjerne igjen kommentarer og synspunkter om bloggen eller filmåret 2001. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.

Filmhjerte er tilbake etter sommerdvalen 🙂
I dag går tankene tilbake til år 2000. Et nytt årtusen, et nytt tiår, og et nytt filmår! Millenniumsskiftet gikk smertefritt og verdens teknologi krasjet ikke, slik visse dommedagsprofeter hadde spådd. Dermed kunne det  også presenteres filmer i år 2000 🙂

^{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

2000 var ikke et strålende og fantastisk filmår, men et gjennomsnittlig bra. Som vanlig kom det flere filmer også dette året som jeg liker. Årets filmhjerte-filmen er for eksempel en film jeg hadde ventet på med stor spenning etter å ha lest den smått sinnsjuke boka, og selv om filmen ikke var helt som i boka, så er den en film jeg syns er rå. Et par av de andre er også filmer jeg har sett igjen flere ganger.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Her er først de andre filmene jeg liker best fra år 2000.

REINDEER GAMES (NORSK TITTEL: DOBBELTSPILL)

Dette er for meg en av årets beste filmer, eller i alle fall en av de mest underholdende, for la oss slå fast med en gang, Reindeer Games er ingen awesome fantastisk film, men en rein actionkrim som leverer som forventet fra en slik film, og som funket knall for min del.

Ben Affleck og Gary Sinise leverer juleaction med et smell!

Filmens tittel har ellers ikke noe med reinsdyr å gjøre, annet enn at handlinga foregår rundt juletider og at ranerne i filmen er utkledd som julenisser 😉 I Norge, Sverige og Danmark kalles filmen for Dobbeltspill (med nasjonale skrivemåter), men er også kjent under arbeidstittelen Deception, og i Tyskland kalles den Wild Christmas (!).

Tittelen kan kanskje forklares med dette:

ROAD TRIP

Årets villeste bilferd og komedie er Road Trip. Typisk amerikansk ungdomskomedie, med det ene crazy innslaget og ville påfunn etter det andre. Og det funker, for dette er artig! Farlig nært terningkast 5, aller best er han duden med hjelmen på huet (se bildet).

REQUIEM FOR A DREAM

Rusavhengighet har stort sett aldri vært bedre på film enn i Requiem For a Dream,  ihvertfall er dette en av filmene innen den genren som jeg liker best og syns er mest spesiell. Heldigvis får jeg vel si, så vet jeg lite om denne type rus, men filmen ble ihvertfall hyllet av mange, og innehar elementer som er både virkelighetsfjerne og psykedeliske.

Jared Leto har den mannlige hovedrollen, som nedsylta dophue, det filmen imidlertid huskes best for er den glitrende rolletolkningen fra den da 68 år gamle Ellen Burstyn, som gav henne en Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle. En nominasjon som var velfortjent. Regien er et godt stykke kunst av Darren Aronofsky, og i tillegg til Burstyn (Oscar-vinner 1975) og Leto finner vi Jennifer Connelly og Marlon Wayans blant de viktigste navnene på rollelista.

Terningkast 5 også her.

CAST AWAY

En fascinerende dramafilm egentlig, men jeg har sett den så mange ganger etterhvert at jeg er ørlite grann lei av den. Har du derimot ikke sett den kan den absolutt anbefales. Tom Hanks spiller ektemannen som er eneste overlevende etter at privatflyet han er passasjer i styrtet i havet og ikke blir funnet. Han driver i land på en avsidesliggende øde øy sammen med en volleyball, og diverse annet vrakgods, og må overleve av det han finner på øya.

THE BEACH

Leonardo DiCaprio er Richard, en ung sjel i tjueårene som er på reise sammen med noen venner til Thailand, der han får et kart som leder til jakten på det tropiske strandparadiset, men selv i det eksotiske paradiset melder den brutale virkeligheten seg. Spennende film, med noen smått psykedeliske innslag også. Nordmannen Lars Arentz-Hansen spiller en av de viktigste birollene i filmen, men er ikke blant de jeg syns er best. Tilda Swinton har den kvinnelige hovedrollen, og er herlig nedkjølende i det tropiske klimaet. Jeg liker derimot Leonardo, jeg liker drømmen om den perfekte stranda, jeg liker The Beach.

RULES OF ENGAGEMENT

På norsk kjent som Kampens regler. Spennende actionthriller.

PROOF OF LIFE

I Norge også kjent som Livstegn. Spennende og medrivende thriller/actionthriller.

ÅRETS FILMHJERTE 2000

AMERICAN PSYCHO

USA

Thriller

Regi: Mary Harron

American Psycho er årets suverene favorittfilm, som ikke bare handler om en amerikansk psycho, men som også tar pulsen på 80-årenes overfladiske jappetid. På 90-tallet en gang leste jeg Bret Easton Ellis sin ganske så omstridte, spinnville og brutale krimbok American Psycho (1991), som filmen er basert  på, en bok full av detaljerte hendelser, som ikke overraskende ble for brutalt for å få bli med i filmen, men det er helt ok, for filmen ble uansett veldig bra, og byr dessuten på et strålende og tidsriktig soundtrack med en rekke 80-tallshits (filmens musikk) med låter av Phil Collins, Genesis, Chris de Burgh, Simply Red, Huey Lewis & The News (“Hip to be square“) og Katrina & The Waves (“Walking on sunshine“), for å nevne de viktigste.

Riktignok ble filmen omstridt og kontroversiell i enkelte land, på grunn av skildringer av sex, drap og mangelen på moral hos hovedpersonen… Filmen hadde ellers et relativt lavt budsjett, og høy aldersgrense i USA og en del andre land (15 år i Norge), og ble kun en moderat kommersiell kinosuksess, selv om mottagelsen hos filmkritikere og media var jevnt over bra. Filmen har også fått en del priser i diverse mindre prisutdelinger. Den amerikanske verdenskjente filmkritikeren Roger Ebert gav filmen tre av fire stjerner. Her hjemme fikk filmen terningkast 4 hos Dagbladet,  og 3 hos VG der anmelder Selås kalte det en temmelig kjedelig film, men det tar jeg med en stor klype salt, for VG-Selås er en temmelig kjedelig filmanmelder.

Rollen som den overfladiske og dypt selvsentrerte serieemorderen Patrick Bateman, en pengesterk aksjemegler i New York på 80-tallets jappetid, spilles på utsøkt vis av Christian Bale, som er råkul, mens det er krydret på med briljante biroller av Willem Defoe, Jared Leto, Cloë Sevigny, Reese Witherspoon og flere andre.

Filmen fikk 15 års aldersgrense i Norge med følgende begrunnelse: “I forhold til boken er voldsskildringene i filmen langt mindre eksplisitte og de ligger i hovedsak utenfor bildet. Filmen kan sees som en kritikk av et kaldt og umenneskelig forbrukersamfunn. Hovedpersonen og miljøet han ferdes i framstår som overfladisk og lett karikert og antas derfor neppe å virke tiltrekkende på yngre voksne. Filmen får derfor 15-årsgrense” (Medietilsynet, 2000).

Personlig kunne jeg nok ønsket meg en enda mørkere og råere handling, men det ville muligens skadet filmens utstrekning til publikum, så derfor syns jeg filmen er veldig bra som den ble, og American Psycho får uten tvil et sterkt terningkast 5 hos meg.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2000

Her må jeg for andre gang i løpet av denne filmblogg-serien melde pass når det kommer til norske filmer,  for i likhet med filmåret 1996 kan jeg heller ikke peke på noen norsk film fra filmåret 2000 som jeg liker. Jeg har riktignok sett noen ganske få av de norske filmene som ble sluppet i 2000, men ingen av de husker jeg som noe spesielt, eller så er handlingen helt glemt, en av de er Detektor, som er en film jeg ikke husker et dugg av. Filmen fikk terningkast 5 hos enten VG eller Dagbladet.

Jeg har derimot lyst til å se “dogmefilmen” Når nettene blir lange, som er den første helaftens dogmefilm fra Norge. Hos VG fikk den terningkast 3 (nesten 4). Jeg har et vagt minne om å ha sett den også, og tror terningkastet fra VG kan være beskrivende ut fra hva jeg husker. Uansett skal jeg se den en gang, om jeg finner den på Netflix eller gratis noe sted, på biblioteket for eksempel 😉 Noe årets filmhjerte får den uansett ikke.

 ØVRIGE FILMER FRA 2000 SOM KAN VÆRE OK

Skrik 3 (Scream 3) – Ikke så veldig bra, men ok som en del av de fire Skrik-filmene.

O Brother, Where Art Thou? – Regissert av Joel Cohen.

Traffic

Mission: Impossible II – Oppfølgeren til M:I var helt grei den. Tettpakka action med Tom Cruise.

Coyote Ugly – Kanskje best om man er småbrisen når man ser denne filmen, for som småsentimental dramakomedie funker den nok, med pene damer, nattklubb og sånn.

Meg, meg selv og Irene (Me, Myself & Irene) – Litt morsom  komedie med blant annet Jim Carrey.

Skyggen fra fortiden (What Lies Beneath) – Harrison Ford-thriller.

Gone In 60 Seconds (Gone In Sixty Seconds) – Raske biler.

Taxi 2 (fra Frankrike) – Toeren av den franske actionkomedien Taxi.

Meet The Parents (norsk tittel: Slekten er verst) – Robert De Niro som kontrollsyk svigerfar til Ben Stiller i denne komedien, med den idiotiske norske tittelen “Slekten er verst”.

101 Reykjavik – Film fra Island. Jeg husker ikke noe av den annet enn at jeg syns den var litt småfascinerende.  Den islandske filmarven er vistnok ikke veldig lang, men noen severdige filmer har kommet fra sagaøya. Dette er en av de, som vel antagelig var den første filmen fra Island jeg så (og da tenker jeg på filmer FRA Island, ikke amerikanske filmer eller fra andre land, som er innspilt på Island). 101 Reykjavik er forøvrig en (romantisk) komedie.

I tillegg har jeg sett en rekke av filmene fra året 2000, men de aller fleste gidder jeg ikke dra frem her, selv om noen av de har fungert som tidsfordriv. Det er selvsagt også en mulighet for at noen filmer kan ha blitt forbigått og glemt, ikke ulikt Academy Awards altså 😉

Larry Linville fra komiserien M*A*S*H var en av skuespillerene som døde dette året. Linvilles endimensjonale rollefigur major Frank Burns som han spilte i de fem første sesongene av gigantsuksessen M*A*S*H gav han superstjernestatus, men etter at han forlot serien var han stort sett kun med i B-filmer (i beste fall) og diverse TV-serier i gjesteroller.

Jeg leste et sted at det hevdes at Linville ble skrevet ut av serien fordi han ikke var fornøyd med at rollekarakteren hans ikke utviklet seg noe, og at han derfor var litt lei av rollen – men i omlag 120 episoder av komiserien bidro han ihvertfall i aller høyeste grad til seriens suksess som tullingen Burns, som var hysterisk morsom. I serien var det ingen bortsett fra Margareth som likte Frank, eller “ferret face”, som var et av kallenavnene Pierce gav han. I virkeligheten var derimot Linville populær blant både medskuespillerne i serien og seriens fans. Larry Linville døde i april 2000 av lungebetennelse som følge av komplikasjoner etter en kreftoperasjon, står det hos wikipedia. Han ble kun 60 år gammel.

#filmhjerte #film #movies #americanpsycho #2000

Har du noen favoritter fra 2000? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget og ordet er fritt.

1999. Nittenhundretallet nådde sin ende, men filmene fra forrige årtusens siste år lever videre. I dagens filmhjerte-tilbakeblikk flyr tankene tilbake til filmåret 1999, og de filmene jeg satte pris på fra 90-tallets slutt.

^{Skrevet av:
Lars Jørgen Grønli
[email protected]}

^{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, som får min akk så prestisjetunge “Årets Filmhjerte”, og en norsk, “Årets norske filmhjerte”, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og krydrer med litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

Dette året var ikke blant de absolutt aller beste, selv om en del av filmene her absolutt er verdt å få med seg.  Her er ihvertfall mine beste filmminner og filmtips fra 1999.

AMERICAN BEAUTY

En av de filmene jeg husker best fra dette året er American Beauty, med sin spesielle fortellerform og stil. Kevin Spacey leverte en førsteklasses prestasjon i denne (mørke) romantiske dramafilmen.

En seksuelt frustrert far i et overklassestrøk i en forstad opplever en midtlivskrise som utvikler seg når han blir betatt av datterens bestevenn.

Populær film, noe stjerneratingen på imponerende 8,4 i snitt av 10 stjerner på IMDB.com basert på over 729 000 brukerstemmer gjenspeiler. American Beauty var også den store vinneren på Oscar-gallaen for filmer fra 1999, hvor den ble tildelt 5 priser og totalt hadde 8 nominasjoner. American Beauty fikk prisen for beste film, Kevin Spacey ble kåret til beste mannlige hovedrolle, regissør Sam Mendes som regi-debuterte med denne filmen fikk statuetten for beste regi, og i tillegg ble det pris for beste kinematografi og beste originalmanus.

Definitivt en av 1999s aller beste filmer. Terningkast 5? Ja, det høres riktig ut.

EYES WIDE SHUT

Mesterregissør Stanley Kubrick døde i 1999, men han rakk å få regissert sin siste film; Eyes Wide Shut, med Tom Cruise og Nicole Kidman i hovedrollene i denne ganske så spesielle erotiske thrilleren med mystiske undertoner.

Filmen tar for seg de ukjente og mystiske mørke sidene av menneskets seksuelle drømmer. William og Alice lever i et tilsynelatende harmonisk ekteskap, men trangen for å finne ut av hva som finnes utenfor ekteskapets rammer fører paret inn i et strengt hemmelig og lukket samfunn på et gammelt luksuriøst gods hvor løssluppen seksuell omgang pågår, og hvor alle bærer masker. Når Williams identitet blir avslørt innser han at såvel ekteskapet som livet hans er i fare.

Filmen passer best for et voksent publikum, ihvertfall er den ikke en film den gjennomsnittlige unge filmseer vil like, tipper jeg. Selv likte jeg den bedre ved andre gangs seing enn etter første gang. Den er besettende, intens og elegant gjennomført. Som flere ganger før er også denne filmen fra Kubrick noe kontroversiell. I USA ble for eksempel deler av sexscenene digitalt kamuflerte på kino.

Det er imidlertid såpass lenge siden jeg så filmen at jeg ikke husker godt nok til å våge meg ut på et terningkast her, men 4-5 høres ikke feil ut. 6 er den definitivt ikke i mine øyne, men jeg har sett Eyes Wide Shut få toppscore også.

10 TING JEG HATER VED DEG (10 THINGS I HATE ABOUT YOU)

Ganske underholdende romantisk dramakomedie/tenåringskomedie med Heath Ledger.

DEN TALENTFULLE MR. RIPLEY (THE TALENTED MR. RIPLEY)

Hvor langt vil du gå for å bli en annen? Det spørsmålet står sentralt i denne krimthrilleren der handlingen er satt til 1950-tallets New York og Italia. Matt Damon er uhyggelig beregnende (noen vil kanskje si uberegnelig), og Jude Law leverer ikke dårligere spill. Dette er en av filmene jeg likte best da den var relativt ny.

DOUBLE JEOPARDY

Denne thrilleren med Tommy Lee Jones, Ashley Judd og Bruce Greenwood husker jeg som en spennende film med et greit plot. En kvinne dømmes for drapet på sin mann, men hun mistenker at han lever og at hun er ført i en felle. Ettersom hun allerede er tiltalt for ugjerningen kan hun ikke dømmes en gang til for samme forbrytelse, hvis hun finner han og dreper han. En typisk gjennomsnittlig bra terningkast 4-film.

SOUTH PARK: STØRRE, LENGRE OG USENSURERT
(SOUTH PARK: BIGGER, LONGER & UNCUT)

Jeg digger animasjonsserien South Park, som her har fått en egen spillefilm. Cartman, Kenny, Kyle, Stan, Satan (!), Saddam Hussein (!!), Chef, Mr. Garrison,  Ned, Big Gay Al, Terrance & Phillip, og en rekke andre figurer, de er her alle sammen. Se og le!

8 MM

Kanskje årets mørkeste film? Nicholas Cage spiller en privatdetektiv som ansettes for å undersøke om en såkalt “snuff film” er autentisk eller uekte. Spennende film, kanskje en del rå scener og et miljø som ikke vil falle i smak hos en del, om jeg husker riktig. Ikke på noen måte noe favorittfilm, men den var som sagt spennende.

ENTRAPMENT

Passe spennende thriller. Samspillet Connery/Zeta-Jones gav de en razzienominasjon som verste filmpar, og Zeta-Jones en for verste kvinnelige hovedrolle. Filmen ble av mange også kritisert for noen scener med fokus på Zeta-Jones` bakdel :p Uansett ble filmen en kinosuksess, og er i følge min mening en artig spenningsfilm der Zeta-Jones spiller en privat etterforsker for et (forsikrings)selskap som går undercover som tyv for å lure en mistenkt kunsttyv i fella.

DEN GRØNNE MIL (THE GREEN MILE)

Ganske brukbar film. En kjempe av en fange ankommer et fengsel en gang på 1930-tallet, dødsdømt for å ha drept to barn, men mannen har en unik personlighet og noen unike høyst overnaturlige evner som får fangevokterne til å begynne å tvile på om han kan være skyldig.  Filmen er basert på en Stephen King-novelle, og er et fantasidrama, eller hva man skal kalle den. Lengden på filmen er forøvrig veldig lang, på nær 3 timer, noe som gjør den til en noe langdryg affære for en del, og de emmosjonelle samt overnaturlige aspektene gjør den både til en populær film, og en mislikt, for nettopp disse momentene gjør at filmen får trekk hos noen.

ÅRETS FILMHJERTE 1999

AMERICAN PIE

Regi: Paul Weitz

Genre: Komedie

Medvirkende: Jason Biggs, Eugene Levy, Sean William Scott,
Alyson Hannigan, Thomas Ian Nicholas, Chris Klein,
Eddie Kay Thomas, Tara Reid, Chris Owen, med flere

Det som antagelig er 90-tallets morsomste komedie er tenåringskomedien Amercian Pie, som gikk sin seiersgang på kinoer og som kjøpefilm.

American Pie er historien om tenåringsungdommene Jim, Kevin, “Finch” og “Oz”, fire studenter i Michigan som inngår en pakt om at de skal miste jomfrudommen før de uteksamineres fra high school, etter at de ikke greier å begå bragden på en fest hos helgærne Steve Stifler.

Historien som utspilles er akkurat så klein, klam og ydmykende for rollekarakterene som den MÅ være, for at dette skulle bli en komediesuksess, med sine flaue, pinlige, hysterisk morsomme og ydmykende øyeblikk på løpende bånd. Den som tar seg av flausene og å gang på gang dumme seg ut er filmens hovedfigur, Jim (så urkomisk godt levert av Jason Biggs), for eksempel i den etterhvert så velkjente “pai-scenen”. Eller hva med Jims far, spilt av überkule Eugene Levy, som er så velmenende med sine “faderlige råd” at man vrir seg litt fordi det er så pinlig morsomt med disse far-sønn-samtalene 🙂 Og la oss ikke glemme den forføreriske “Stifler`s mother”! Det er heller ikke til å stikke under en stol at filmen ikke ville vært den samme uten “Stifler” (Sean William Scott var som skapt for rollen).

I tillegg får du fest og rølping, og en lang rekke snodige figurer (må vel også nevne “The Sherminator”, hahaha). Det er bare å la seg rive med, her er det potensiale for en del latterkuler!

Årets BESTE film er selvsagt ikke American Pai, men så har det heller aldri vært et tvingende nødvendig kriterie for å få den sagnomsuste og O`store høythengende filmprisen min “Årets Filmhjerte” at den utvalgte filmen MÅ være årets beste film. Årets filmhjerte-film kan like godt være den filmen fra årets gang som har gledet med mest, for det kan meget vel være slik at man for eksempel liker en film som man totalt sett gir terningkast 3 bedre enn en film man gir terningkast 5 (etc). Ja, det kan kanskje høres selvmotsigende ut, men egentlig er det jo ikke det, bare tenk over det litt. Det kan være enkelte deler av en film man digger, selv om det filmatisk sett finnes bedre filmer, eller som med American Pie, som utvilsomt var filmen fra 1999 som gledet meg mest, fordi den var en fulltreffer for lattermusklene.

Skulle du derimot ønske en noe mere smart og intelligent favorittfilmanbefaling fra 1999, så kan en annen “american”-film anbefales; American Beauty, eller Eyes Wide Shut kanskje.

Årets filmhjerte er det derimot American Pie som får.
Fem paier fra Filmhjerte.blogg.no!

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1999

OLSENBANDENS SISTE STIKK

Det er ingen bombe at Olsenbandens siste stikk utropes som min norske favoritt fra 1999. Som gigantisk Olsenbanden-fan var det selvsagt utrolig morsomt å få sett Olsenbanden på kino, på det store lerrett, selv om denne aller siste filmen selvsagt manglet de to avdøde legendene Carsten Byhring, som Kjell, og Sverre Wilberg som kriminalinspektør Hermansen.

Etter at Egon har sittet på et pleiehjem i 14 år får han komme i et TV-intervju. Egon bruker sjansen til å stikke av og når han møter det som er igjen av gjengen forteller han om en Franz Jäger-safe full av penger.

Stemningen før visningen, som var premieren på den lokale kinoen på Finnsnes, var i alle fall fylt av entusiasme. Til dags dato har jeg aldri verken før eller senere opplevd applaus fra salen på en ordinær filmvisning, når filmen startet, når den velkjente Olsenbanden-kjenningsmelodien strømmet ut fra høytalerne. Så bra at filmen fortjente stående ovasjoner var den ikke, den skilte seg noe ut fra de 13 tidligere filmene med Olsenbanden i og med at rollefigurene i denne filmen i mange av tilfellene ble alt for karikerte og nesten tegneserieaktige. Men Olsenbandens siste stikk var og er likevel en veldig morsom opplevelse, og jeg syns det var en super idè at man lagde denne fjortende filmen, 15 år etter at man trodde at filmserien var over for godt.

^{Det var ikke mye vi så av Pål “Basse” Johannessen i
Olsenbandens siste stikk, men han var der…}

Arve Opsahl, Aud Schønemann og Sverre Holm (og forsåvidt Harald Heide Steen Jr. også) var merkbart eldre så klart, og manus en anelse svakere enn før, men de folkekjære norske filmlegendene gjorde en helhjertet innsats. Særlig Opsahl, som var 77 år gammel og slet veldig med dårlige bein, men som sleit seg gjennom innspillingene. Vi fikk også et artig gjennsyn med “kongen og knekten” og en rekke skuespillere som tidligere hadde hatt andre roller i en eller flere Olsenbanden-filmer, blant annet Inger Teien, Jan Pande Rolfsen, Per Lillo Stenberg og Ulf Wengård. Det som ville løftet filmen et hakk var om “Basse” hadde vært med i filmen, og da mener jeg lengre enn de 4-5 sekundene der vi så han på avstand, men han ønsket ikke å være med.

VG (hvem andre enn Jon Selås…) var i kjent stil noe lunken til Olsenbanden, men gav faktisk en brukbar 3-er på terningen, mens Dagbladet var blant de mest positive med sitt terningkast 5. Anmelderen hos Dagbladet mente blant annet at dette kanskje var den beste Olsenbanden-filmen, og gav en bejublende omtale av filmen.

Olsenbandens siste stikk er helt klart ikke den beste av de 14 filmene i serien, men den får uten tvil “Årets norske filmhjerte” her på filmhjerte.blogg.no, og siden jeg er bittelitt snill får den også terningkast 5. Det får den for nostalgien over å ha fått sett de en siste gang sammen på film som Olsenbanden. Filmserien som helhet er dessuten det fra den norske filmarven som har sprengt seg dypest inn i filmhjertet mitt i alle fall, så for alle filmene under ett blir det terningkast 6.

DIVERSE BRUKBARE FILMER OG ANDRE FILMMINNER FRA 99

Fight Club – En veldig populær film blant mange, men jeg plasserer den i denne bolken av filmer. Brad Pitt og Edward Norton i hovedrollene.

Big Daddy – Kall meg gal som drar opp en Adam Sandler-film, men Big Daddy er en hjertevarm og ganske morsom komedie, med de da 6-7 år gamle hjerteknuserne, tvillingene Cole Sprouse og Dylan Sprouse, som delte på rollen som den lille foreldreløse guttungen som havner under Adam Sandlers forkvaklede oppdragelse. Denne filmen kan forresten sees hos Netflix.

The World Is Not Enough – Ny James Bond-film med Pierce Brosnan, som nok en gang gjør en brukbar Bond. God film for de som liker action.

Blue Streak – Passe morsom actionkomedie med Martin Lawrence som en tidligere straffedømt som utgir seg for å være purk for å få tak i en diamant han stjal for flere år siden.

Evas øye – brukbar norsk krim basert på Karin Fossum sin krimbok med samme navn som filmen, om etterforsker Konrad Sejer (Bjørn Sundquist). Eva finner barndomsvenninen Maja drept, etter å ha hørt bråk fra soverommet der Maja har en horekunde på besøk, mens Eva er i leiligheten uten at kunden vet det. Eva bestemmer seg for å lete etter noen penger Maja har fortalt henne om på ei hytte.

Forces of Nature (med norsk tittel: Naturens spill)  – Litt morsom komedie med Sandra Bullock og Ben Affleck.

Sjekk også ut Arlington Road, Bleeder (Dansk film), I Kina spiser de hunder (Dansk film), Boys Don`t Cry og Romance (Fransk erotisk drama. Spesiell film, både rost og mislikt).

Ellers slo de norske filmtittel-oversetterne til igjen i 1999, denne gangen med en skikkelig “bombe” av en tittel. Mike Myers-filmen Austin Powers: The Spy Who Shagged Me, fikk den ganske så pubertale og vågale tittelen Austin Powers: Spionen som spermet meg. Filmen var dårlig nok den, men det verste filmminnet mitt av filmer fra 1999 får sies å være den britiske såkalte komedien Øst er øst (East Is East). Den var så dårlig at filmkvelden i nabolaget med gutta nær ble avlyst 😉 Jeg husker til og med en av de utbrøt, etter en rekke dårlige filmvalg det året, en del ord som ikke egner seg på trykk, men det dreide seg vel om at husets videomaskin var foret med den ene dr**filmen etter den andre den siste tida 😉

LEGENDEN STANLEY KUBRICK

På slutten av 60-tallet regisserte Stanley Kubrick sci-fi-filmen 2001: En romodyseè (1968), men mesterregissøren fikk aldri selv oppleve året 2001, ettersom han døde i mars 1999, i en alder av 70 år.
Kubrick var kjent for sine kontroversielle, spennende, psykologiske og spesielle filmer, som skrekk-klassikeren “Ondskapens hotell”, som har originaltittelen The Shining (1980), den absolutt episke og mesterlige rekruttskole- og krigsfilmen Full Metal Jacket (1987), Lolita (1962), Dr. Strangelove (1964), A Clockwork Orange (1971), og sist men ikke minst dette årets allerede omtalte film Eyes Wide Shut (1999), som ble hans siste film før han døde.

Kubrick fikk desverre ikke med seg premieren som var i juli, altså tre måneder etter hans bortgang. Kubrick regisserte faktisk kun 13 spillefilmer (kilde: IMDB), og noen dokumentarer, men flere av disse filmene skrev han også manus til samt stod som produsent for, og han var utvilsomt en ikonisk filmskaper, i veldig manges øyne er han en legende i filmuniverset.

Desmond Llewelyn (1914-1999) var en annen som definitivt også må kalles et filmikon, og som var en av skuespillerene som gikk bort i 1999. Britiske Llewelyn,  født i Wales, hadde over 100 opptredener på film og i TV-serier, men den han alltid vil huskes best for er den legendariske rollen i filmene om James Bond, der han er Bonds briljante “utstyrsleverandør”, Q.
Llewelyn døde 85 år gammel, noen dager før jul i 1999. En av hans to aller siste filmroller (jeg vet ikke hvilken som var den aller siste av de to fra 99) hadde han i Bond-filmen The World is Not Enough, som hadde premiere i USA i november 1999, en premiere Llewelyn stilte opp på.

#film #filmhjerte #filmsnakk #video #dvd #1999 #olsenbanden #americanpie

Har du kommentarer, egne favoritter, ris eller ros? Hvilke filmer husker du best eller har som favoritt(er) fra 1999? Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget og skriv i vei!

PS: Siden det er sommerferie og fri får tida vise når det neste filmblogg-innlegget publiseres.

Finn filmhjerte på facebook, og lik siden, så får du oppdateringer om når nye innlegg publiseres.

Fortsatt god filmsommer! 

90-tallet og det forrige millennium drar seg mot slutten her på filmbloggen. Noen filmår gjenstår fortsatt, for eksempel filmåret 1998, som er dagens filmbloggsnakkis.

^{I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.}

1998 kunne umulig følge opp det ekstremt gode 1997, som for min del bød på en lang rekke glimrende filmer. 1998 er ikke i nærheten av de to foregående årene når det gjelder antall bra filmer, men selv om det ikke var i nærheten av like bra som det som kom året i forveien kom det da likevel absolutt en del severdige filmer også dette året.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det skal selvsagt legges til at flere av filmene fra 1997 ikke kom på det norske markedet og kinoer før året etter, men her regnes det som kjent etter hvillket år filmene hadde offisiell release.

Her er de mest severdige filmene fra 1998, i urangert rekkefølge:

AMERICAN HISTORY X

Årets voldeligste film slår godt fra seg. American History X handler om nazisten Derek som slipper ut av fengsel etter drap, og oppdager at den yngre broren hans, Danny, har gått i hans fotspor og blitt nynazist i gruppa Derek ledet før han ble fengslet.

Edward Norton ble Oscar-nominert for rollen som Derek, i klassen beste mannlige hovedrolle. Broren Danny spilles av Nortons navnebror, Edward Furlong. Hos meg står denne filmen på terningkast 4-nivå.

SAVING PRIVATE RYAN

Regissør Steven Spielbergs krigsdrama Redd menig Ryan (Saving Private Ryan) ble nominert 11 ganger til Oscar, og fikk 5 av prisene. De fem prisene var for beste regi, kinematografi, filmredigering og to lyd-kategorier. Personlig syns jeg den var brukbar  første gang jeg så den, men den er ikke blant de beste etter min smak, ettersom krigsfilmer sjelden er det jeg liker. Samme her som med filmen ovenfor, et bra stykke over bare middels, men ikke mere enn 4  på terningen.

THE TRUMAN SHOW

The Truman Show er muligens den aller beste filmen med Jim Carrey, som med denne rollen fikk vist at han også håndterer andre roller enn bare komikk, selv om han selvsagt også i denne filmen benytter sine komiske talenter.

Carrey spiller Truman, som nærmest bokstavlig talt lever i en gigantisk boble av en verden, skapt kun for han, for at millioner av TV-seere verden over skal kunne følge livet hans. Alle andre i Trumans univers er betalte skuespillere og statister, alt filmes av skjulte kameraer, og alt Truman gjør kringkastes direkte 24 timer i døgnet året rundt. Alle vet dette. Alle unntatt Truman selv, som er født inn i dette universet skapt kun for han.

Rørende, sjarmerende, morsomt, provoserende og med rom for ettertanke. The Truman Show er en ganske spesiell film, satirisk drama/dramakomedie, som naturligvis ikke er realistisk for fem flate øre, men er et eventyr, en fabel. Men den er et fabelaktig mediakritisk eventyr, som også har blitt kreditert for å forutsi bølgen av reality-show som kom på løpende bånd i årene etter. Den er en slags metafor på den medieskapte virkeligheten som vi alle i mer eller mindre grad tror på.

En av 1998s absolutte toppfilmer – antagelig den beste.

ENEMY OF THE STATE

Spennende forfølgelsesthriller med Will Smith og Gene Hackman.

U.S. MARSHALS

God actionthriller med solide Tommy  Lee Jones,  som er tilbake i rollen som U.S. Marshal Gerrard, som han hadde i Jaget (The Fugitive) noen år tidligere.

CAN`T HARDLY WAIT

High-school-komedie som jeg elsket da jeg så den for første gang, fordi den var veldig morsom, som en rølpete partyfilm med en fest som bølger frem og tilbake med høy partyfaktor. Den er kanskje selve kronen på den typiske “90`s teen movie”.

På norsk fikk denne tenåringsfilmen tittelen DEN SISTE FESTEN, som naturligvis henspeiler mot filmens store avslutningsfest etter endt eksamen for filmens rollefigurer, men som likevel nok en gang er en idiotisk norsk tittel. Men nok om det.

Can`t Hardly Wait er ikke like morsom den dag i dag som det den var da jeg så den på VHS eller dvd for første gang, og jeg vet at det finns de som syns filmen stinker. I norsk media ble det mye slakt, for eksempel med terningkast 1 fra Dagbladet og 2 fra VG og FilmMagasinet, mens det ble en ok 3`er fra Aftenposten. Jeg er derimot helt klart av en annen oppfatning, både den gang og nå.

For meg er den et godt filmminne fra videokveldene med gutta, det er også noe med det at man ofte når man selv er i målgruppa kan elske filmer som gjerne i stor grad retter seg mot en bestemt målgruppe; ungdom og partyglade unge mennesker i dette tilfellet. Selvsagt kan godt voksne også like filmen, de fleste har vel selv vært ung…. men filmen er nok som sagt først og fremst en ungdomskomedie. Dessuten må jeg jo innrømme at jeg alltid har vært litt svak for Jennifer Love Hewitt, som har en av hovedrollene her. I tillegg byr filmen på en sukkersøt Ethan Embry og en hysterisk Seth Green. Dessuten har filmen flere morsomme og sprø rollekarakterer, og som vanlig i slike filmer, noen sjarmerende og noen som bare er “grose”! Og siden den er morsom så tar jeg den selvsagt med her, så får det så være at den er sentimental og full av floskler. I denne filmens glansdager ville jeg slengt på bordet et høyere terningkast, den dag i dag lander det på 4 i min filmbok.

FUCKING ÅMÅL

En av svensk films største suksesser er dramaet Fucking Åmål, som både publikum og de fleste filmkritikere applauderte. Filmen ble en braksuksess i Sverige, og også i de fleste andre land som har vist og solgt filmen ble den en suksess.

Da filmen skulle markedsføres i USA måtte riktignok regissør Lukas Moodysson gi filmen en alternativ tittel, siden amerikanerne selvfølgelig (-.-) fant originaltittelen som upassende og støtende. Filmen fikk derfor den internasjonale tittelen SHOW ME LOVE, som er hentet fra filmens avslutningssang. Denne tittelen brukes i en del andre land også, eller oversatt fra den alternative engelske tittelen, samt at den i noen land også går under original tittel som Fucking Amal. I Norge hadde filmen premiere i mars 1999, men hjemme hos våre naboer over grensa var premieren i oktober 1998.

Mange flinke unge skuespillere gjorde filmen til en veldig severdig film. Alexandra Dahlström og Rebecka Liljeberg imponerte stort i de to hovedrollene som Elin og Agnes. Stefan Hörberg, han med den grønne capsen og lyst hår på bildet på filmplakaten, døde forøvrig i 2010, kun 29 år gammel.

Filmer i BECK-serien:

* PENSIONAT PÄRLAN

* MONSTRET

* THE MONEY MAN

* SPÅR I MÖRKER

I 1998 kom fire nye krimfilmer i serien om BECK, der handlingen i hovedsak foregår i Stockholm. Peter Haber og Mikael Persbrandt løser nye mordgåter. Beck-filmene er frittstående filmer med avslutning av hver enkelt film, det vil si at handlingen ikke fortsetter i neste film, selv om man kan kalle det en filmserie. Derfor trenger man ikke ha sett de tidligere, eller alle, filmene for å skjønne handlingen. Det er dog et pluss om man har sett de tidligere filmene, siden personlige relasjoner, personlige egenskaper og problemer, miljø og lignende i filmen utvikler seg og har referanser tilbake i tid. Det samme gjelder jo forøvrig for filmer/filmserier som Varg Veum, Wallander og en rekke andre sammenlignbare filmer.

De fem neste filmene omtalt under hadde jeg i utgangspunktet plassert under “Øvrige filmer”, men de er litt bedre enn den bolken, men ikke helt “der oppe” i filmuniverset mitt. Disse er imidlertid ikke så verst de heller.

ARMAGEDDON

Action/sci-fi og katastrofefilmen Armageddon var årets mest stjernespekkede film, der handlingen utspilles i verdensrommet. NASA oppdager at en diger asteroide er på kollisjonskurs mot jorda. Dermed sendes to romferger ut med oppdrag å plassere en atombombe på asteroiden for å sprenge den slik at man unngår verdens undergang.

På rollelista ser vi et stjernelag anført av Bruce Willis, Ben Affleck, Billy Bob Thornton, Owen Wilson, Steve Buscemi, Peter Stormare, William Fichtner og Liv Tyler.
Armageddon huskes også godt for sitt soundtrack, med blant annet Aerosmith sin hit “I don`t want to miss a thing“.

Filmen ble møtt med veldig blandet mottagelse hos filmkritikere og media, men ble en stor publikumssuksess. Personlig syns jeg Armageddon var bra nok når jeg så den de første gangene. Realistisk er den dog ikke, but who cares? Det får være så som så med at filmen ble Razzie-nominert i klassen verste film, og at Willis for denne samt Kodenavn Mercury og Under angrep fikk samme lite hedrende pris som verste skuespiller, for jeg liker denne filmen litt 😉

ET PERFEKT MORD (A PERFECT MURDER)

Remake av den glitrende Hitchcock-klassikeren “Dial M for Murder” fra 1954. Selv om A Perfect Murder langt ifra er like bra som originalen er den like fullt en passe spennende psykologisk thriller, med Michael Douglas, Gwyneth Palthrow, Viggo Mortensen og David Suchet. En ektemann. En hustru. En elsker. Et farlig forhold. Et perfekt mord.

THE X-FILES – FIGHT THE FUTURE

Etter braksuksessen med TV-serien X-Files som er en av TV-historiens høydepunkter innen krim og sci-fi, kom også spillefilmen om FBI-spesialagentene Mulder og Scully, som nok en gang får utenomjordiske og paranormale hendelser å handskes med. TV-serien gikk i 9 sesonger fra 1993 til 2002, og midt inne denne perioden kom denne filmen, som også ble en stor publikumssuksess. Det er nok en fordel om man har sett litt av TV-serien for å bedre forstå bakgrunn og personskildringer og så videre. Det er riktignok ikke tvingende nødvendig, for alle svarene får man som vanlig ikke 😉

LOCK, STOCK AND TWO SMOKING BARRELS

Britisk gangsterfilm, som var debutfilmen for regissør Guy Ritchie. I noen av rollene finner vi Jason Statham, ex-fotballspiller Vinnie Jones, Dexter Fletcher og Sting (!).

ALLE  ELSKER MARY (THERE`S SOMETHING ABOUT MARY)

Tidvis ganske morsom komedie med Cameron Diaz, Ben Stiller og Matt Dillon.

ÅRETS FILMHJERTE 1998

HARD RAIN

Land: USA/Storbritannia

Genre: Action/Thriller/krim

Regi: Mikael Salomon (fra Danmark)

Med: Morgan Freeman, Christian Slater, Minnie Driver, Randy Quaid,
Betty White, Ed Asner, med flere.

Planen var enkel. Fremtiden rik. Hadde det bare ikke vært for alt vannet.

Det blir vått i kveld! Thrilleren Hard Rain med Morgan Freeman på rollelista er en av 90-tallets undervurderte filmer, som fortjener en tur frem fra glemselen.

En søvnig amerikansk småby i Indiana, USA, forbereder seg på oversvømmelse etter at en demning/vannreservoar i nærheten trues av sammenbrudd under et uvær, noe som har ført til at de alle fleste har blitt evakuert ut av byen. Samtidig planlegges et ran av en pengetransport av 3 millioner dollar før vannmassene strømmer inn. Alt går naturligvis selvsagt ikke som planlagt. Mens vannet fyller den lille byen starter en katt og mus-jakt etter ransutbyttet, og for å holde seg i live.

Morgan Freeman er en av mine absolutte favorittskuespillere, jeg skal derfor ikke legge skjul på at hans tilstedeværelse i Hard Rain løfter filmen.
Her ser vi han i en kanskje litt uvant rolle, som bad guy, en nådeløs kriminell, men rollen kler han. Christian Slater har aldri vært noen karakterskuespiller, men i Hard Rain syns jeg han holder hodet over vannet og gjør en god innsats som pengetransportsjåføren som ranes og jages.
Randy Quaid er som vanlig en pussig skrue på film og er morsom å se som den rufsete sheriffen som ikke akkurat elsker jobben sin som lovens håndhever i den søvnige byen.

Hard Rain har tidligere fått terningkast 4 her på bloggen, så det får jeg stå for fortsatt – selv om den like gjerne kunne fått en femmer. “Årets filmhjerte” får den fra meg, selv om den ikke er årets beste film. The Truman Show er nok for min del årets aller beste film, og da kan det sikkert synest rart at jeg gir “årets filmhjerte” til en film som får et terningkast lavere. Men slik blir det, og forklaringen er at selv om The Truman Show er bedre filmatisk sett og spiller på flere strenger, så er likevel Hard Rain en film jeg kan se flere ganger. For The Truman Show er ikke en film jeg kan se like mange ganger som Hard Rain før det blir kjedelig. Dessuten, Hard Rain er undervurdert, pluss at  det er den av filmene fra 1998 jeg syns fortjener mest å nå ut til nye seere, siden Truman Show er kjent nok allerede.

Hard Rain har selvsagt sine svakheter og logiske brister, men som actionunderholdning leverer den helt klart, den har dessuten et litt “uvanlig plot”, med actionscenene som foregår i oversvømte gater, skole, kirke, boliger og andre bygninger.

Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om Hard Rain, der jeg omtalte den som en frem fra glemselen-film, og en undervurdert film. Ettersom jeg for noen måneder siden skrev et fyldig innlegg om denne filmen orker jeg ikke å klippe og lime alt inn her på nytt, derimot kan du klikke HER dersom du vil lese hele omtalen min av Hard Rain.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1998

BARE SKYER BEVEGER STJERNENE

Medvirkende: Thea Sofie Rusten, Jan Tore Kristoffersen, Andrine Sæther, Anneke von der Lippe, Jørgen Langhelle, Eindride Eidsvold, Kari Simonsen, Bjørn Jenseg, Helge Jordal, med flere.

Årets beste film fra Norge i 1998 var etter mitt syn barne- og familiedramafilmen Bare skyer beveger stjernene, med manus og regi av Torun Lian. Jeg så faktisk filmen på Fokus kino i Tromsø, og minnes at jeg var en smule skeptisk før visningen. Men filmen var en veldig positiv overraskelse, og det er stort sett alt jeg husker av den. Jeg erindrer at det var to barn i 10- til 13-årsalderen som spilte hovedrollene, at det handler om sorghåndtering, men der stopper også minnet mitt om handling, selv om jeg selvsagt finner, og har lest, et kort resyme på wikipedia og hos filmrommet.no, som er ett sted man kan leie filmen digitalt.

Når 11-årige Maria plutselig mister sin lillebror Pilten til kreften, blir hennes mor så syk av sorg at hun støter omverden fra seg. I forsvar søker Maria tilflukt i egne fantasier og bygger opp en mur rundt seg. I et siste desperat forsøk på å få familien samlet, blir Maria sendt til sine besteforeldre i Bergen inntil moren blir frisk. Her møter hun den ukompliserte, åpne, entusiastiske og sjarmerende gutten Jakob. Ved hjelp av sin livsglede og spesielle livsfilosofi, blir det Jakob som langsomt får Maria ut av skallet. Med nytt syn på livet oppsøker hun moren, slik at de kan forsones og starte på et nytt liv sammen…
(Kilde: filmrommet.no).

Hos Dagbladet fikk filmen terningkast 5, mens VG gav 4, (anmelder Jon Selås som jeg ikke akkurat ofte er enig med, skrev en bra anmeldelse som gjør at handlingsforløpet demrer litt for meg slik at jeg husker litt bedre). Filmen ble belønnet med Amanda-prisen for beste norske film.

Filmen gjorde det bra på kino, og ble også eksportert til flere andre land, deriblant USA. Kommer jeg over den på nett, på netflix f eks eller annet sted jeg slipper å betale ekstra kun for å se den, så blir jeg nok å se den om igjen. Jeg undres faktisk også litt på om jeg kanskje har den liggende på det fossile formatet VHS.

Noen øvrige middels norske filmer fra 1998: Weekend (thriller), Cellofan – med døden til følge (thriller), 1732 Høtten.

ØVRIGE BRUKBARE FILMMINNER FRA 1998 (Noen brukbare filmer som kan være OK å se)

Du har m@il (You`ve Got Mail) – Romantisk komedie med Tom Hanks og Meg Ryan, der internett-chatingens og  e-postens spede begynnelse står sentralt 😉 Her må forøvrig de som har laget den norske tittelen, med “alfakrøllen” @ istedetfor vanlig a, for første gang få litt ros, for den norske tittelen ser unektelig en smule kulere ut enn originalen.

Six Days Seven Nights – Harrison Ford og Anne Heche i romantisk eventyrkomedie.

Forhandleren (The Negotiator) – Jeg husker ikke mye av denne, men tror den var rimelig ok. Dramathriller med Samuel L. Jackson og Kevin Spacey, som ble bedre likt av filmkritikere og media enn av publikum. Filmen var også en av de siste for J. T. Walsh før han døde.

Wild Things – Passe småerotisk thriller med Neve Campbell, Denise Richards, Matt Dillon og Kevin Bacon.

Studio 54 (orig. tittel: 54) – Studio 54 var en populær amerikansk nattklubb i New York som eksisterte fra 1977 til 1981 og var på slutten av 1970-tallet ansett som verdens mest kjente nattklubb/diskotek (Wikipedia). Med Mike Myers, Neve Campbell, Salma Hayek, Ryan Phillippe.

Palmetto – Krimdrama som har gått helt i glemmeboka, men jeg tror den var en middels brukbar film. En nylig løslatt kriminell involveres i en fiktiv kidnapping som virker mer og mer reell… I hovedrollene og noen av birollene sees Woody Harrelson, Elisabeth Shoe, Gina Gershon, Cloë Sevigny, Tom Wrihgt og Michael Rappaport.

Taxi – Det er laget en rekke filmer og serier med denne tittelen, men 1998-filmen Taxi er den franske actionkomedien av Luc Besson (manus). Liker du biler i stor fart er nok denne ganske morsom. En hip taxisjåfør må kjøre en noe rufsete politietterforsker som jakter noen tyske gangstere. Filmen har senere fått tre oppfølgere.

Idiotene (Orig. tittel: Idioterne) – Dansk “dogmefilm“ av Lars von Trier. Ganske særegen og noe kontroversiell film. Noen vil garantert syns filmen er idiotisk, noen finner den nok kjedelig og meningsløs, mens andre igjen vil synest det er et spesielt og fascinerende sosialt prosjekt.

Very Bad Things – Beksvart komedie med Christian Slater, Cameron Diaz, Jeremy Piven, Daniel Stern. Denne filmen hadde jeg faktisk HELT glemt før jeg tilfeldigvis så den nevnt i forbindelse med at jeg leste noe om Slater. Passe morbid (OK, ganske morbid) og passe underholdende 😉

Den største sjiten fra 1998 kan jeg også kåre, den går til Jean Claude Van Damme og filmen Legionæren (Legionnaire).

Årets store Oscar-vinner var Shakespeare in Love, som stakk av med hele 7 priser, av sine 13 nominasjoner. Den ble kronet som beste film, det ble statuett til Gwyneth Paltrow for beste kvinnelige hovedrolle og til Judi Dench for beste kvinnelige birolle, samt at den gikk til topps i fire andre kategorier. De to vinnerne av Oscar for beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle gikk til henholdsvis Roberto Benigni (for den italienske filmen “La vita è bella” som hadde premiere i 1997 faktisk/Norsk tittel: “Livet er herlig”) og James Coburn (for “Affliction“. I Norge kjent under tittelen “Den jagede”). Life is Beautiful fikk også prisen for beste fremmedspråklige film.

Jeg har ikke sett noen av disse tre filmene, så om de er bra eller om de stinker skal jeg ikke si så mye om, annet enn at “La vita è bella” er en film man som filmfrelst muligens “må” se, men jeg har en følelse av at både Shakespeare in Love og Livet er herlig ikke er filmer jeg vil elske eller syns er herlig. Men kanskje tar jeg feil? Affliction ser derimot litt spennende ut, og La vita è bella skal jeg se når det passer slik en gang.

TRE MARKANTE SKIKKELSER SOM GIKK BORT I 1998

I 1998 døde et knippe skuespillere jeg vil trekke frem. En av de filmstjernene jeg likte som desverre vandret til de evige jaktmarker i 1988 etter et hjerteattakk var J.T. Walsh, som bare ble 54 år gammel. Han startet filmkarrieren seint, først i 1983 var han med i sin første film, da han var ca 40, etter flere år på diverse teaterscener. For meg vil han alltid huskes best for rollen som iskald, psykopatisk jævel i 1997-thrilleren Breakdown, samt fra en rekke andre filmer der han bekledde mer eller mindre usympatiske rollefigurer, noe jeg syns han ofte gjorde på glimrende vis, som i nevnte Breakdown.

Det er ikke uten grunn at han av noen har blitt omtalt som “alles favoritt-drittsekk”, og blitt betegnet som en som på film var kjent for å portretterte en “Quietly sinister white-collar sleazeballs”, som vel på norsk best kan oppsummeres med en stille skummel og sleip type som lyver, stjeler, manipulerer og gjerne tar alle virkemidler i bruk for å få det som han vil og ikke bli tatt. Slike skuespillere må man definitivt ha! Selvsagt var han ikke alltid slik på film, han spilte også normal i noen filmer, men ofte er det slik at rollene som bad guy fester seg best på minnet. Han gikk alltid under initialene J.T. etterfulgt av etternavnet, men hans fulle navn var James Thomas Patrick Walsh. En håndfull andre minneverdige filmer han huskes fra er Good Morning, Vietnam (1987), A Few Good Men (1992), Hoffa (1992), Klienten (1994) og Sling Blade (1996). Les mer om Walsh hos wikipedia.

Frank Sinatra (1915 – 1998) er selfølgelig i våre dager aller best kjent for den enorme sangkarrieren sin, men Sinatra var også skuespiller og spilte i en lang rekke av filmer. Han ble også belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle for rollen sin i From Here to Eternity (1953), samt to æres-priser i 1946 og 1971. I tillegg står han selvsagt kreditert for sanger i et hav av filmer. Sinatra hadde nok en stor filmkarriere også, men jeg har omtrent ikke noe forhold til han som skuespiller ettersom jeg ikke kan huske å ha sett noen av filmene han medvikret i. Det er uansett uten tvil likevel som sangartist han for alltid vil huskes aller best, med en rekke evigvarende hits, som også har vært med på soundtracket til en mengde filmer og serier, som for eksempel “My Way“, “Fly Me to the Moon“, og “New York, New York”. Sinatra ble 82 år gammel.

Jeg vil også kort nevne Lloyd Bridges, veteranen som døde i 1998 i en alder av 85 år.  Mange husker han sikkert, som meg, for sine komiske roller, blant annet i crazykomediene Airplane (1980) og Airplane 2 (1982), og med en film- og TV-serie-karriere som strekker seg helt fra 1936 og frem til han døde, så kan han trygt omtales som en skikkelig skuespillerveteran.

Jeg har sett et lite knippe av filmene Bridges var med i, men for meg og garantert millioner av andre vil han for alltid huskes som rollekarakteren Izzy Mandelbaum (bildet til høyre) fra et par episoder av Seinfeld, som han var med i så seint som i 1997 (Seinfeld-episodene The English Patient og The Blood). Denne gjesterollen i Seinfeld ble han Emmy-nominert for, og sikret han i alle fall legendestatus her i gården 😉 It`s Go-time!

Har du kommentarer? Hvilke filmer likte du best av filmene fra 1998?
Klikk på kommentarer-linken under dette innlegget, og skriv i vei!

#filmhjerte #film #filmsnakk #1998 #movies

PS: I og med at det nå er sommer tar filmbloggen en liten sommerferie, derfor er det usikkert når de neste filmblogg-innleggene blir publisert. Liker du filmhjerte på facebook får du oppdateringer når detpubliseres nye ting her på filmhjerte.blogg.no (med forbehold om hvordan facebook filtrerer innlegg osv). 🙂
God filmsommer 🙂

I dagens filmblogg snakker vi om 1997 – Filmåret da en av mine absolutte favoritter av norsk film ble sluppet, innspilt i Tromsø var den til og med, og ble en norsk suksess. Det var også året et forlis seilte til topps.

I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.

 “Årets filmer”-serien her på filmbloggen nærmer seg sakte men sikkert årtusenskiftet, idag stopper vi opp og ser litt på filmens verden anno 1997.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var forresten i 1997 at filmer på DVD for første gang kom i salg, noe som skulle være starten på en teknologisk revolusjon på måten å se film på, med bedre bilde, bedre lyd, plassbesparende for oppbevaring og avspilling, og ikke minst langt mere driftsvennlig. Man slapp f. eks. med DVD`en å spole filmen tilbake. For hvem har vel ikke opplevd å leie film eller låne ut film og oppdage at forrige seer ikke hadde spolt filmen tilbake! Eller opplevd at videobåndet snurret seg fast i videospilleren….grøss og gru! En rekke andre muligheter og nyheter åpnet seg, som ekstramateriale på filmene, alternative slutter, kommentatorspor, og så videre.

Selv var jeg derimot sent ute med å få meg DVD-spiller, for VHS-formatet levde fortsatt videre i flere år til parallelt med at DVD tok mer og mer over markedet. Selv om VHS-filmer ikke lengre produseres, så selges det fortsatt kombinerte DVD/Blu-ray/VHS-spillere. Jeg var veldig glad for DVD-revolusjonen, men, jeg er også utrolig glad over å ha vært en del av VHS-generasjonen, som har vokst opp med film på VHS, opptak på VHS osv, for det er en del av historien som aldri noensinne kommer tilbake. Men jeg savner det ikke 😉

1997 var på mange måter et ypperlig godt år for film, i likhet med flere tidligere år dette siste tiåret i det forrige århundredet.  Året 1997 hadde en lang rekke spenningsfilmer jeg virkelig digger, og serverte publikum på kino og hjemme noen skikkelige velsmakende godbiter, deriblant både en norsk kanonfilm og en amerikansk gigant.

SPILLET (Original tittel: THE GAME)

The Game er en av mine klare favoritter ikke bare fra 1997, men fra hele 90-tallet. Det er hele tiden en nerve i denne filmen, som vedvarer helt til avslutningssekvensen i filmen, da brikkene faller på plass og avsløringen kommer. Men det momentet funker selvsagt best når man ser filmen for første gang, for da gir avslutningen en liten “wow var det sånn det var!”-effekt. Regien er ved David Fincher, mannen bak blant annet Seven, som nok en gang laget en glimrende spenningsfilm, en film jeg vil si spenningsmesteren Hitchcock ville likt. Filmes overraskende twist gjør den til en film som skiller seg litt ut.

En rik overklassesnobb får en spesiell bursdagsgave hos broren sin, et slags spill. Men spillet utvikler seg til et mareritt. Michael Douglas er strålende i hovedrollen.

Første gangen jeg så denne ville jeg nok sagt terningkast 6, men den mister overraskelsesmomentet sitt når man har sett den før. Uansett blir det uten tvil terningkast 5. Har du sett den før tåler den absolutt et gjensyn, har du derimot gått glipp av den bør du helt klart få denne filmen med deg!

Spillet (The Game) kan du se hos blant annet HBO Nordic.

FACE/OFF

Face/Off er en annen av mine 90-tallsfavoritter, en actionthriller av veldig høy klasse. John Travolta og Nicolas Cage i hovedrollene gir full gass. Dette er etter min mening en av Travoltas beste actionfilmer.

Ved hjelp av ny topp hemmelig teknologi får en politietterforsker utseendet og stemmen til en kriminell (som ligger i koma), slik at førstnevnte kan gå undercover i fengselet for å fiske etter opplysninger hos sistnevntes bror. Men noe går fryktelig galt når alle som visste om ansiktsbyttet blir drept…

CON AIR

Stjernespekket høytflyvende action!

Fangetransport i lufta og flykapring kan knapt bli bedre og mer actionfyllt enn dette, i tillegg er det en aldri så liten sekk med sentimentalitet blandet i det, samt en god del (ironisk) humor, som særlig Steve Buscemi sin forskrudde morderiske rollefigur står for, og ikke minst John Malkovic, som ikke er mindre gal, som den geniale (!) massemorderen “Cyrus the virus”. Nicolas Cage var galning i Face/Off, i Con Air er han også kriminell, etter å ha blitt dømt for uaktsomt drap på en som antastet den gravide kona hans, men er nå filmens helt som må beholde fatningen når noen av USAs verste avskum kaprer fangetransporten han er med på, på vei hjem etter endt soning.

Filmen byr dessuten blant andre på navn som Mykelti Williamson, Vhing Rhames, John Cusack og Monica Potter. Fest setebeltene, og se om det hjelper, på denne heidundrande flighten. Filmen fikk ellers den ganske så spesielle “Razzie” ^(*)-prisen i kategorien “Minst hensyn til menneskeliv og offentlig eiendom”…

Con Air er en av favorittfilmene mine innen actiongenren. Terningkast 5.

AIR FORCE ONE

En av Harrison Ford sine mest spennende og actionfulle filmer. Her spiller han USAs president, som er ombord i det amerikanske presidentflyet Air force one som kapres av terrorister. Presidenten har imidlertid overhodet ikke tenkt til å gi seg uten kamp.

Også Air Force One er en veldig bra actionfilm, som jeg syns forsvarer et terningkast 5.

SJAKALEN (Original tittel: The Jackal)

Bruce Willis og Richard Gere i hovedrollene. Willis gjør en iskald figur, men en solid jobb her. Gere er ikke blant mine favoritter som skuespiller, men han gjør en bra innsats her. Willis spiller en leiemorder som går under kallenavnet “The Jackal” (Sjakalen), som har fått i oppdrag å likvidere FBI-toppen, mens Gere spiller en løslatt IRA-snikskytter som leder an i jakten på den effektive, kaldblodige og hjerteløse leiemorderen, som omtrent ingen kjenner utseendet til.

Jeg er litt usikker på terningkast til Sjakalen, men 4 eller 5 blir det, kanskje en svak femmer.

BEAN – DEN STORE KATASTROFEFILMEN
(Original tittel: Bean , eller: Bean – the movie)

Komikklegenden Mr. Bean, i Rowan Atkinson sin figur, drar til Amerika når han får ansvaret for å bringe et veldig verdifullt maleri til et museum i L.A. Det blir selvfølgelig en drøss av komiske forviklinger, kulturkræsj og hysteriske situasjoner. Mr. Bean var enorm i de klassiske TV-episodene, og også i denne spillefilmen leverer han førsteklasses tøysehumor 🙂 “Alle” liker Mr. Bean vel?

RIVALENE (Original tittel: THE EDGE)

– Anthony Hopkins og Alec Baldwin spiller hovedrollene i denne spennende filmen om to menn som havner i trøbbel i villmarka. Særlig Hopkins gjør en fremragende innsats. The Edge (Rivalene) kan forøvrig sees hos blant annet Netflix.

PS: Angående norske titler, hva var vel mere naturlig enn å kalle “The Edge” for Rivalene……. Heia Norge og god dag mann økseskaft!

U TURN

– Sean Penn, Jennifer Lopez, Nick Nolte, Billy Bob Thornton. Penn spiller en småkjeltring på vei til Las Vegas for å kvitte seg med spillegjeld før den russiske mafiaen knerter han. På turen blir han tvunget til et stopp i Arizona, hvor alt som kan gå galt, går galt, for han. Regissør Oliver Stone ble “Razzie”-nominert for verste regi. Jaja…

Bekmørk thriller, med bitende komiske undertoner, som nok definitivt vil ha sine fans. Jeg syns ihvertfall den er en litt spesiell film, som jeg liker bedre nå enn første gang jeg så den.

BREAKDOWN

– Den begynner å bli slitt nå denne frasen min, men dette er også en av mine 90-tallsfavoritter innen action og thrillere, det er den type actionthriller som jeg syns på en måte gir et godt bilde av filmer av denne typen fra 90-årene. Kurt Russell spiller en mann som er på kjøretur på tvers av USA, men midt ute i ørkenen bryter bilen sammen. Kona får skyss for å hente hjelp, men forsvinner, og ektemannen må finne henne.

J. T. Walsh gjør en djevelsk rolle som skummel trailersjåfør, mens Russell er glimrende som fortvilet og desperat. Breakdown er nok noe undervurdert og litt glemt har jeg en følelse av. Jeg løfter den imidlertid gjerne litt opp fra glemselen, for dette er topp amerikansk actionthriller. Ikke langt unna 6 på terningen som lander med 5 øyne opp.

Skal du se EN av filmene i dagens filmblogg-sak vil jeg anbefale denne eller The Game (Spillet), selv om det er en annen jeg utroper til “Årets filmhjerte” (men årets filmhjerte-film har vel “alle” sett uansett?).

MURDER AT 1600 – MORD I DET HVITE HUS

Veldig bra krimdrama også dette, spennende plot, der Wesley Snipes har hovedrollen, og der også M*A*S*H-legenden Alan Alda har en viktig rolle.

LYSTLØGNEREN (Original tittel: LIAR LIAR)

En av de morsomste komediene, ihvertfall en skikkelig artig en, med gummitrynet Jim Carrey i storform som lystløgneren som plutselig ikke lengre klarer å fortelle en løgn, men må si sannheten. Noe sukkersøtt også, som kanskje trekker noe ned, men dette er film for lattermusklene. Jeg synest Liar Liar, eller Lystløgneren på norsk, er den morsomste komedien med Jim Carrey.

GOOD WILL HUNTING (Den enestående Will Hunting)

Velspilt drama med Robin Williams og Matt Damon, som bragte en Oscar-statuett til Williams for beste mannlige birolle.

En av Williams aller beste seriøse rollene der han verken er komisk eller psykopat. Sean Maguire heter Williams` rollekarakter i denne filmen, der han spiller mot en ung Matt Damon (som har tittelrollen som Will Hunting). Williams fikk Oscar for sin innsats her, i kategorien beste mannlige birolle, og filmen vant også i kategorien beste originale manus, samt at den var nominert i flere kategorier (bl.a beste film og beste mannlige hovedrolle).

“Will Hunting, en problemrik men talentfull ung mann arbeider som vaktmester på Massachusetts Institute of Technology, selv om han har kunnskaper innen matematikk som er langt større enn de hos studentene ved skolen. Filmen viser historien om hans kamp mot både seg selv om personlige forhold, der han forsøker å arbeide seg gjennom problemene sine slik at han kan åpne seg til andre, og slik at han kan bruke sitt enorme intellekt til noe nyttig” (Wikipedia).

BECK (De fire første Beck-filmene med P. Haber som Beck)

* LOCKPOJKEN

* MANNEN MED IKONERNA

* VITA NÄTTER

* ÖGA FÖR ÖGA

* I 1997 ble de fire første BECK-filmene om den svenske politietterforskeren Martin Beck i Stockholm-politiet, med Peter Haber og Mikael Persbrandt i rollene som henholdsvis Beck og Gunvald Larsson sluppet. Beck-serien er filmer jeg liker veldig godt, og helt oppe i toppen når det kommer til krim.

Tilsammen er det laget 30 filmer med Beck der Haber spiller Beck, og neste år kommer de fire siste, noe som betyr at det totalt blir hele 34 filmer. Alle Beck-filmene med Peter Haber som Beck er svensk kvalitetskrim som jeg elsker, og selvsagt anbefaler. Selv om det selvfølgelig er variabel kvalitet på noen av de 30 filmene så er de alle like fullt helt klart verdt å se. Dessuten er det i Beck at den smått eksentriske og snakksalige “grannen” er med, spilt av Ingwar Hirdwall, en liten legendarisk birolle i disse filmene.

 ÅRETS FILMHJERTE 1997:

TITANIC

* Genre: Drama (romantisk drama)

* Regi: James Cameron

* Skuespillere: Leonardo DiCaprio, Kate Winslett, Gloria Stuart, Billy Zane,
Kathy Bates, Bill Paxton, David Warner, Bernard Hill, Frances Fisher, med flere.

Titanic, den episke stjernespekkede romantiske katastrofefilmen fra 1997 er en av  historiens aller største filmer, som ble en gigantisk suksess, både på kino og senere på kjøpefilm. Jack (Leonardo DiCaprio) og Rose (Kate Winslett og Gloria Stuart) sin kjærlighetshistorie som så brått endte med tidenes skipsforlis, er av mange ansett som tidenes kjærlighetshistorie på filmlerretet. Titanic er dog mye mer enn som så. Den er et mesterverk av storslåtte bilder og detaljer, har et glimrende score og en pulserende historie.

De historiske faktaene om Titanic kjenner mange til, det var skipet som ikke kunne synke, men som likevel forliste og sank til havets bunn midt ute på Atlanteren etter å ha kollidert med et isfjell på jomfruturen i 1912 mellom Southampton i England og New York. Anslagsvis litt over 1500 personer omkom, mens bare 705 overlevde (675 av de var kvinner og barn). Selv om filmen altså baserer seg på virkelige hendelser, er andre deler av den fiksjon og oppdiktet.

Jeg så Titanic på Finnsnes Kino da den hadde premiere på den lokale kinoen (premieren i Norge var i februar 1998), og i motsetning til en forestilling jeg nylig omtalte der det var 2 personer i salen, var det denne gang fullt hus og yrende kinostemning. For dette ble litt av en filmopplevelse på det store lerretet. At filmen under Oscar-utdelingen 1998 ble hyllet som beste film fra 1997 var en selvfølge, den var uten konkurranse på det området.
At den storslagne produksjonen også fikk prisene for beste kinematografi, beste produksjonsdesign (filmens “bakteppe”), beste kostymedesign, beste lyd, beste lydeffekter, beste filmklipp/redigering, beste visuelle effekter, beste originale sang (Den vidunderlige “My heart will go on”, med Celine Dion), beste dramatiske originalmusikk og beste regi (James Cameron), var også fullstendig fortjent, særlig alle prisene for det visuelle ved filmen.
Det er derimot en stor skam at Leonardo DiCaprio IKKE engang var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, noe som ble møtt med kritiske røster fra både massene av publikum og mange filmeksperter. En stor forbigåelse.

_{Jack: – “JAAAAAAA, VI FIKK ÅRETS FILMHJERTE! I`M THE KING OF THE WORLD”
Fabrizio: – “Nå hadde det smakt med en whiskey on the rocks!”}

Ei heller ble det pris til Kate Winslett for beste kvinnelige hovedrolle, og det ble heller ingen statuett til Gloria Stuart, som gjorde den herlige rollen som Rose i nåtid, den gamle dama. Stuart var en av de nominerte i kategorien beste kvinnelige birolle – og burde selvsagt vunnet, mens Winslett var nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle, som hun burde ha fått. Den tredje kategorien Titanic var nominert i uten å vinne, var for sminke, som gikk til Men in Black, noe som var greit nok at Titanic ikke vant. Med utrolige 11 Oscar ble Titanic en av tidenes mestvinnende filmer, og regissør Cameron kunne gjerne utbasunere “I`m the king of the world” (sitat fra filmen, når Jack står helt fremme på kanten på skipet) da han entret scenen for en av prisene. Men at ingen av skuespillerene i filmen fikk en statuett med seg er et mysterium. Forøvrig har Titanic en hel besetning av kjente navn på plakaten, samtlige leverer dessuten godt spill, også flere av de små birollene i filmen er minneverdige.

Her kommer et morsomt poeng i så måte, som har sin naturlige plass i filmbloggen min fra nord. Titanic har nemlig et norskt viktig innslag med, fra Nord-Norge til og med (selv om han i filmen spiller svensk). Husker du Olaf, svensken som Jack spiller poker med helt i starten av filmen, han Jack vinner båtbillettene fra? Skuespilleren som spilte Olaf heter Bjørn Arne Olsen, og kommer fra Nordreisa i Troms. I en sak på NRK Troms sine nettsider refereres det til et intervju med Olsen fra avisa Fremtid i Nord, der han forteller om innspillingen, og at han fikk 60 000 dollar for rollen sin som varte 2-3 minutter, samt at han i ettertid har mottatt i overkant av ca 1 million kroner gjennom prosenter for filmvisninger og videosalg. Det tok forøvrig 16 timer å spille inn den omtalte poker-scenen, som er filmet i Mexico! Titanic dro ellers inn totalt 1,8 milliarder dollar!

Det lille momentet som “irriterer” med Titanic er noe bl.a. Mythbusters på Discovery Channel i ettertid har påpekt, og som vi jo alle som har sett filmene egentlig alltid har visst, nemlig at filmen slett ikke burde sluttet med at Jack druknet, ettersom det er teknisk bevist at rollekarakteren Jack enkelt kunne blitt berget. Det var nemlig mer enn plass nok både til Jack og Rose på den vrakdelen som Rose lå på i havet, mens hun ventet på redningen. Det ville vært en happy ending til å grine en gledeståre av, eller hva? Så kan man selvfølgelig spørre seg om filmen ville blitt hva den var om Jack hadde overlevd forliset, og om filmens popularitet ville vært den samme. Tja, jeg tror det, om enn ikke like dramatisk…Regissør Cameron er nok derimot av en annen oppfatning. “Jack måtte dø”, har han sagt, og kanskje stemmer det 😉

Titanic fikk, naturlig nok, en hel rekke strålende filmanmeldelser, blant norske medier florerte det av terningkast 5 og 6 (de fleste gav 5). Fra filmhjerte.blogg.no blir det toppscore, det er bittelitt svakt, men det blir terningkast 6 til Titanic.

ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 1997:

INSOMNIA

* Genre: Thriller/psykologisk thriller

* Regi: Erik Skjoldbjærg

* Skuespillere: Stellan Skarsgård, Sverre Anker Ousdal,
Bjørn Floberg, Gisken Armand, Maria Bonnevie,
Frode Rasmussen, Kristian Fr. Figenschow, med flere.

Jeg er fristet til å gi Insomnia terningkast 6. Filmens locations i Tromsø og i Nyksund i Vesterålen er fantastisk, selv om det kanskje kan trekkes litt at det geografisk sett i filmen ikke stemmer med virkeligheten, og at det aldri uttales i filmen at det er i Tromsø handlingen i stor grad utspilles. Men slikt blir litt flisespikkeri å skulle trekke for. I tillegg til at filmen er veldig spennende med et særdeles originalt og godt skrevet plot, og med en nerve som vedvarer gjennom hele filmen, så er det også bra skuespillerprestasjoner av flere av de som medvirker i filmen, særlig Stellan Skarsgård er overbevisende, og kald som en nord-norsk sommer. Veldig god og iskald er også Bjørn Floberg.

Også Sverre Anker-Ousdal, og Gisken Armand gjør en god figur. Noen av de nord-norske skuespillerene må jeg likevel si at ikke er like imponerende, og heller ikke Maria Bonnevie imponerer, og det gir grunn til litt trekk, dog ikke så mye at det skjemmer filmen noe. For Insomnia er uten tvil en av mine definitive favoritter innen norsk film, den er helt klart inne på en eventuell Topp 3-liste over norske filmer jeg har sett.

Den er kalt en film noir-thriller, og er også sammenlignet med Hitchcocks filmstil. INSOMNIA er dessuten en av Norgeshistoriens mest anerkjente sjangerfilmer internasjonalt, i USA og i Cannes, blant annet. Her hjemme var den derimot kun en moderat kinosuksess, og spillte bare inn 2,8 mill på kino premiereåret. Til sammenligning spilte de to norske filmene Budbringeren (1997) inn over 6 mill og Kristin Lavrannsdatter (1997) inn over 27 millioner!

Kriposetterforskerne Jonas Engstrøm og Erik Vik blir fløyet inn til en småby i Nord-Norge. De skal bistå det lokale politiet i etterforskningen av mordet på en ung jente ved navn Tanja. Hovedmistanken rettes mot en gutt som har vært kjæresten hennes. Men det kommer også for en dag at Tanja har vært mye sammen med en eldre mann som har gitt henne dyre gaver og masse penger. Under en intens jakt på morderen i et tåkete landskap blir etterforsker Vik skutt ned og drept ? av Engstrøm. Det er et uhell, men Engstrøm velger å tie om hendelsen. Men det finnes et vitne til drapet. En person som ser ut til å kjenne Engstrøms tanker, følelser og søvnproblemer.

Insomnia var uansett så god at man i USA valgte å lage en amerikansk remake av filmen noen år senere, og gav den samme navn, en film der Robin Williams og Al Pacino hadde hovedrollene. Dermed var klassikerstempelet sikret også her til lands. Det høres kanskje litt “sutrende” ut, men jeg har en liten følelse av at noe av grunnen for at den ikke ble en større suksess umiddelbart er at den ble innspilt nettopp i Nord-Norge og at mange utenfor landsdelen kanskje ikke er så interesserte i film nordfra. En annen ting som ofte preger norske filmer generelt er at dialogen og det verbale kan oppfattes noe kunstig eller teatralskt, så kanskje kan også dette ha spillt inn her (at publikum velger bort norsk film pga tidligere kritikk av norsk film)?

Den amerikanske nyinnspillingen av Insomnia er ganske bra den, men amerikanernes versjon kan ikke måle seg med den norske originalen.

Insomnia fra 1997 får fem steikende midnattssoler og en liten morgensol fra meg, eller en varm anbefaling og terningkast 6 om du vil.
Hos Dagbladet og filmfront ble det 5, mens VG og Aftenposten “kun” gav den 4.

Og husk, “den som sover synder ikke” 😉

Blant andre norske filmer fra 1997 verdt å sjekke ut er neppe Brent av frost en av de. Eller, et par av scenene i den er det. Det er filmen der Gørild Mauseth har sex i et lass av fisk, og som hun senere “sutret” seg til erstatning for fra NRK etter at statskanalen viste noen klipp fra filmen som hun mente var i strid med kontrakten hennes. I en blogg jeg surfet innom var det en del interessante linker til den saken, som det var stor storm om da den pågikk i 2008. Jeg husker det godt, og husker også hvor lei jeg ble av denne Mauseth og sytinga hennes, etter at hun frivillig spiller inn en film der hun stiller opp naken, men deretter ikke tåler at klipp fra de omtalte scenene blir vist. Blant annet er DENNE saken fra Dagbladet et bra bevis på hvor tåpelig hun var. Forøvrig har jeg aldri sett Brent av frost, men har sett klippene som NRK og Tv 2 har vist. Jeg har heller ingen interesse av å se filmen forresten, men om det irriterer Mauseth så håper jeg mange får med seg de klippene en eller annen plass, haha.

Ellers husker jeg såvidt å ha sett Livredd (handlingen er derimot helt glemt, men tror det var skrale saker), Budbringeren (ikke det helt store den heller), Salige er de som tørster (basert på Anne Holt-krimroman, brukbar film mener jeg å huske, men er den tilgjengelig noe sted?), og Mørkets øy (bortkasta tidsbruk).

Andre filmminner fra 1997:

Noen av filmene jeg omtaler under kan også være verdt tida det tar å se de, mens andre nok er helt ok å hoppe over.

Livets lyse side (Original tittel: As Good as it Gets)

Komedie med Jack Nicholson. Småmorsomt, men slett ikke det helt store. At Jack Nicholson og Helen Hunt for denne filmen fikk hver sin Oscar for henholdsvis beste mannlige hovedrolle og beste kvinnelige hovedrolle er derimot direkte latterlig. At Hunt fikk den kan jeg til nøds “akseptere”, selv om Kate Winslett selvsagt burde vunnet blant de nominerte. Nicholson er en filmgigant, som jeg selvfølgelig liker godt, men denne prisen skulle han aldri hatt. For det første var Matt Damon den klart beste av de nominerte, for det andre er det slett ikke noe Oscar-materiale over det Nicholson gjør i denne filmen, det er småmorsomt og lett fornøyelig, dog ikke så vanvittig bra. Men først og fremst burde han ikke fått den fordi prisen burde gått til en som Oscar-akademiet ikke engang nominerte; Leonardo DiCaprio, for Titanic.

Kiss The Girls – En spennende film, absolutt, som jeg likte veldig godt før. Men jeg er litt lei av den, og synest ikke den er like bra som tidligere. Morgan Freeman spiller politietterforskeren som jakter en seriemorder som kidnapper og misbruker unge kvinner. En kvinne, spilt av Ashley Judd, slipper unna.

Tomorrow Never Dies – James Bond-film, med Pierce Brosnan som agent 007. Bond må stoppe en mediamoguls plan om å starte krig mellom kina og Storbritannia. Av de som har gitt liv til Bond på filmlerretet så kommer nok Brosnan et godt stykke bak legendene Connery og Moore, og den nåværende Bond-skuespilleren, Daniel Craig. Brosnan leverte imidlertid til godkjent, og Bond er alltid greit nok.

Skrik 2 (Scream 2) – Midt-på-treet-oppfølger til grøssersuksessen Skrik fra 1996. Følger samme oppskrift som eneren, men er et stykke unna å være like bra.

Regnmakeren – Basert på en roman av John Grisham. Regi ved Francis Ford Coppola, og filmen har en rekke velkjente navn på plakaten, som Matt Damon, Danny DeVito, Claire Danes, Jon Voight og Mickey Rourke.

Metro – Fartsfull actionkomedie med Eddie Murphy. Ikke så verst, men den havner i bolken med midt-på-treet-filmer, og drukner litt i mengden av langt bedre actionthrillere og krimfilmer fra dette året.

Rød rettferdighet (Red Corner) – Thriller med Richard Gere. Handlingen husker jeg ikke, men jeg syns filmen var ok.

Mad City – Brukbar film. En nyhetsreporter prøver å knytte bånd til en gisseltaker ettersom han forsøker å gjøre et nyhetsscoop. John Travolta, Dustin Hoffman og Alan Alda spiller de fremtredende rollene.

L.A. Confidencial – Kim Basinger fikk Oscar for beste kvinnelige birolle. Litt for seig handling etter min smak, men sånn passe.

Fredsmegleren (The Peacemaker) – George Clooney og Nicole Kidman. Brukbar spenning.

Father`s Day – Komedie med Billy Crystal, Robin Williams og Julia Luis-Dreyfus. Sistnevnte måtte tåle en Razzienominasjon, noe jeg syns var ufortjent.

Vegas Vacation – Komedie med Chevy Chase. Brukbar.

Dante`s Peak – Katastrofefilm om et vulkanutbrudd. Brukbar, men slett ikke minneverdig. Med andre ord lett forglemmelig, grei å se men du har glemt den i det rulletekstene kommer til syne 😉

Volcano – Nok en naturkatastrofefilm om et vulkanutbrudd. Grei spenning men ikke mere enn en helt OK film.

All makt (Absolute Power) – Clint Eastwood med regi og hovedrolle.

Speed 2: Cruise Controll – Veldig svak oppfølger til suksessen Speed. Mest komisk til tross for at filmen utgir seg for å være actionfilm. For dårlige dataanimasjoner er det også. Men likevel OK som helt tanketom tidstrøyte. Filmen ble Razzie^(*)-nominert som verste film, samt i flere andre kategorier i den lite prestisjefulle utdelingen.

Fryktens sommer (I Know What You Did Last Summer) – Overhodet ikke noe spesielt bra grøsser, men alle syns vel det er litt morsomt likevel med disse skrekkfilmene med en haug av forskremte pene tenåringsungdommer, som Jennifer Love Hewitt og Sarah Michelle Gellar.

Anaconda – Egentlig en pent sagt svak film, men den er ganske ufrivillig morsom, som når Jon Voight slukes av en diger forbanna (dataanimert) Anaconda-slange. Voight ble dessuten Razzie-nominert for rollen sin som verste mannlige hovedrolle, og bedre gikk det ikke med filmen heller, som også ble nominert som blant annet verste film. Imidlertid “vant” de ingen.

Noen utvalgte 1997-filmer jeg ikke liker: Men in Black (ikke min type humor, men mange liker den garantert), Starship Troopers, Djevelens advokat, Private Parts (Howard Sterns edle deler), Alene hjemme 3 (Ingen av skuespillerne fra Alene hjemme og Alene hjemme 2 er med her. Total skivebom av en film), George of the Jungle (Fjollete komedie. Alt for fjollete. Men jeg lo en gang, da noen datt ned fra stor høyde fra ei bru og det ble opplyst av filmens fortellerstemme at (siden dette er en familiekomedie) man bare skulle slappe av, ingen dør i denne filmen, de bare slo seg litt… Det morsomme her var at jeg sa da fallet skjedde noe som at “jaha, slår folk seg ihjel i familiekomedier fra Disney”, og akkurat da kom fortellerstemmen med forklaringa. Ganske morsomt :D), Nothing to Lose (komedie som jeg nylig så, rein skjær katastrofe av en film), The Postman (mere post-apokalyptisk nonsense fra Kevin Costner. The Postman ble da også rikelig “belønnet” med 5 “Razzie”-priser, deriblant som verste film, og to til Costner for verste regi og verste mannlige hovedrolle), Cop Land, Fire Down Below (Razzie-nominert som verste film).

(*) Razzie står for Golden Raspberry Awards, som er en filmpris som er Oscars motstykke, da den gir nominasjoner og priser til årets dårligste filmprestasjoner.

JAMES STEWART 1908 – 1997

Den største filmstjernen som døde i 1997 var James Stewart, som ble 89 år gammel. Stewart var en av de store mannlige stjernene på 1940- og 50-tallet, før karrieren nok dalte etter det. Stewart ble belønnet med Oscar for beste mannlige hovedrolle for filmen The Philadelphia Story fra 1940, samt at han i 1985 ble tildelt en æres-Oscar.

Han var nominert totalt fem ganger i 20-årsperioden fra 1940-1960, men Stewart huskes nok utvilsomt aller best for rollene sine i en rekke glimrende Hitchcock-filmer. Stewart gjorde fremragende innsats i Repet (Rope, 1948), Vinduet mot bakgården (Rear Window, 1954), Mannen som visste for meget (The Man Who Knew Too Much, 1956) og Vertigo (1958). Ihvertfall de tre førstnevnte filmene er veldig gode filmer der Stewart leverte strålende arbeid. En del husker han nok også for It`s a Wonderfull Life (1946).

MCLEAN STEVENSON 1927 – 1996

I blogginnlegget om filmåret 1996 glemte jeg forresten å nevne en av skuespillerene som døde det året, som jeg særlig i ettertid har satt stor pris på; McLean Stevenson. Derfor får det stå sin prøve at jeg ikke nevner han før nå…. M*A*S*H er en av tidenest TV-serie-suksesser, som første gang gikk i tidsrommet 1972-1983, og som fortsatt går på TV med jevne mellomrom, og også jeg elsker denne komiserien som har handling lagt til Korea-krigen. En av rollekarakterene i serien jeg likte best var leirens kommandant, oberstløytnant Henry Blake, som ble spilt i seriens tre første sesonger av McLean Stevenson.

Stevenson valgte selv å be om å bli skrevet ut av gigantsuksessen etter tre sesonger angivelig fordi han ikke var fornøyd med å være i skyggen av seriens største stjerne, Alan Alda. Valget hans om å forlate M*A*S*H kom han til å angre på, for karrieren hans stagnerte, og kort tid før han døde i 1996 uttalte Stevenson at han angret på at han hadde forlatt M*A*S*H. Måten han ble skrevet ut av serien på fremstår ellers for min del den dag i dag som et av TV-historiens verste minner fra en film eller TV-serie. Rollekarakteren Blake ble nemlig skrevet ut ved at han fikk forlate hæren og dra hjem. På turen over Japanhavet ble helikopteret hans skutt ned og alle ombord omkom, var beskjeden “Radar” gav til sjokkerte og gråtkvalte kolleger i leiren og TV-seere…. Men det var heldigvis bare i serien, Stevenson selv levde til i februar 1996, da han døde i en alder av ikke mere enn 68 år. Han ble med det både den første faste som forlot M*A*S*H, og den første av skuespillerene (ihvertfall i ledende roller) som døde.

Hvilke filmer er dine favoritter fra 1997? Legg gjerne igjen en kommentar ved å først klikke på kommentarer-linken like under dette innlegget. Ordet er fritt!

#filmer #filmhjerte #filmsnakk #movies #1997 #Titanic #Insomnia