Dagens filmomtale løfter frem en film som har fått nesten ingen omtale her i Norge så vidt meg bekjent, siden den her til lands etter hva jeg har funnet ut går rett på DVD/Blu-ray eller VOD, men som er en film jeg syns burde fått kinodistribusjon, og filmens regissør har fått mye ros for den.
Nå er det dog engang sånn at ikke alle filmer havner på kino, og med dalende salgstall for fysiske utgivelser på DVD og BR-disc og utsalgssteder som forsvinner som dugg for sola, så frykter jeg at fremtiden vil føre til at mange glimrende filmer får et mindre publikum enn de ville fått for noen få år siden. Derom vil kun fremtiden gi svar, men forhåpentligvis kjøper filminteresserte fortsatt filmer, enten det er på “gammelmåten” eller leier/kjøper filmer digitalt.
Den siste tiden har jeg sett et utvalg filmer jeg syns fortjener litt omtale og som fortjener å løftes frem. Det dreier seg om spenningsfilmer, som kan plasseres i sjangeren thriller og actionthriller. Det er ikke filmer som vil vinne Oscar-priser eller roses opp i skyene som fantastiske av massene, men filmer som gjør noe av det mest elementære en film skal (eller bør) gjøre; underholde – samt har en uvanlig vri.
Den første filmen er COP CAR, som hadde premiere i USA tidligere i år. Cop Car var forøvrig en av filmene på årets Sundance Film Festival i Utah, USA.
COP CAR
Et par tiåringer langt hjemmefra finner en forlatt politibil på en eng. De stjeler den og kjører avgårde i den, og det virker som om de kan bli drept når som helst. Men ting blir bare verre når sheriffen drar ut for å lete etter bilen. Barna befinner seg plutselig i en dødelig katt og mus-lek som de ikke forstår, og den eneste veien ut av det er å kjøre så fort de klarer.
Et noe snodig plott tenker nok mange, men det er det som er det geniale, for filmen overrasker.
Cop Car er en type film jeg skulle ønske det ble laget flere av, for selv om dette egentlig er en klassisk mysterie/spenningsthriller, så byr den på en helt ny twist, og også et særegent og ganske nytenkende plot, selv om den inneholder mange gjenkjennbare elementer fra filmgenren sin. Man sitter med en litt absurd retro-feeling når man ser filmen, som har elementer som kan minne om krim fra 80-tallet, og ikke minst sende tanker tilbake til bekymringsløse barndomsår. Filmen kan stilmessig vekke klare assosiasjoner til Coen-brødrenes fantastiske film “No country for old men” både når det gjelder landskap og utvikling, der noen nærmest uforskyld snubler over noe som utløser en spiral av hendelser, det er noe “Coensk” over miljøet i filmen, og det er et kraftig solid stempel å få. Derimot er det langt fra noen så kjente regissører som står bak Cop Car, filmens regissør er nemlig den for meg helt ukjente Jon Watts, en forholdsvis ung amerikansk regissør (født 1981). Det skal ihvertfall bli spennende å se hvilke nye filmer som kommer fra han.
Som nevnt byr filmen på en ganske ny vri. Filmens to viktigste roller, de to jagede, bekles nemlig på glitrende vis av to purunge smågutter på rundt 9-10 år, som tilfører filmen et herlig barnslig trekk i en absolutt voksen verden, satt opp i situasjoner de verken forstår eller kan håndtere – og filmen har en livsfarlig Kevin Bacon som filmens store navn (bacon er jo som kjent den siste tiden blitt fryyyktelig farlig…kjøttet altså).
De to barnestjernene i filmen er James Freedson-Jackson (som er den ledende av de to guttene, eller den vågale og dristige) og Hays Wellford (som er “followeren” som må ta voksne valg etterhvert). Begge er solide grunnpillarer i filmen. Imponerende spill, glimrende prestasjoner av disse to nykommerne. Kevin Bacon er selvsagt også strålende, men det er ikke noe nytt 😉
Et annet av filmens styrker er at seerne får begrenset med info om hva og hvorfor ting skjer, hvorfor er guttene på rømmen, hvorfor er politimannen alene ute i ingenmannsland, mange av disse åpne spørsmålene gir filmen styrke og karakter siden det ikke fører oss inn i en masse unødige sidespor. Guttenes påfunn har også komiske trekk ved seg, det er nemlig en del mørk humor her, som også bidrar til å krydre filmen.
I tillegg liker jeg måten filmen er laget og satt sammen på, der vi først ser de to gutta stikke av med politibilen, før vi gjør et hopp tilbake i tid, før historiene samkjøres. Gode nærbilder gir intensitet, og dialogen sitter.
Filmen åpner også på en sterk måte med en lang uklippet tagning, som setter spenningen. Cop Car har dessuten en flott lengde for denne type film; 86 minutter. Det rekker aldri å bli uinteressant og man føler seg rikelig underholdt når rulletekstene dukker opp. Det leder meg over til et par ord om filmens slutt, som kanskje ikke er den aller beste? Regissøren, som også er produsent og screenwriter for Cop Car, får nok heller ikke ut absolutt hele potensialet som ligger i denne historien, selv om han fortjener rosen han har fått.
For jeg vil ikke la det være noe tvil: Dette er meget bra.
Cop Car er en moderne skatt, en klar anbefaling for fans av litt “merkelig” krim. En av årets beste filmer. Et bunnsolid og sterkt terningkast 5.
Taglines: Today is a live or die kind of day, This is our cop car now!, Their first drive could be their last.
PS: Cop Car slippes 9. november på DVD og Blu-ray her i Norge, med norske tekster, og kan bl. a. bestilles hos Platekompaniet.no og CDON.com. Samme dag kan man leie filmen digitalt på nett bl.a. hos Plejmo.com. I mer “siviliserte” filmland er filmen allerede ute i salg på lovlig vis. Er du av de som syns det er lenge å vente? Da kan filmen også finnes på fildelingssider, men lovlig er det jo ikke. Snart er den i butikken, gjør som meg; Løp (klikk) og kjøp 😉
#copcar #copcarmovie
Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har sett filmen, eller har andre kommentarer om Cop Car eller dagens tekst. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.
En av “nyhetene” i oktober på Netflix er actionthrilleren Assault on Wall Street (Bailout: The Age of Greed), fra 2013, med Prison Break-stjernen Dominic Pursell i hovedrollen som hevneren, en slags hardtarbeidende mannen i gata som tar hevn mot de pengegriske aksjemeglerne og finanstoppene som har ødelagt livet hans og mange andres.
Verden er et trist sted, der et menneskeliv ikke betyr stort. Slik er det i denne filmen. Griske og kalde børsmeglere, advokater, direktører, aksje- og finanstopper ser ikke mennesket, kun penger og egen lykke på bekostning av andre.
Purcell spiller sikkerhetsvakten Jim som går personlig konkurs under finanskrisen i USA for noen år siden. Han sliter med å betale regninger, og taper alle sparepengene sine på feilslåtte investeringer. Han føler seg ført bak lyset. Kona er syk, men har positive fremtidsutsikter derson hun får gjennomført en kostbar behandling. Når hun en dag begår selvmord fordi hun innser håpløsheten i den økonomiske situasjonen samt føler seg ansvarlig på grunn av sykdommen som har ført de i uføret (hallo! “unnskyld for at jeg er syk”….), tar Jim en blodig hevn mot aksjemeglerne og finanstoppene som han mener har skylden for finanskrisen.
Etter en times spilletid i temposvakt såpeoperastil tar filmen en vending over i det brutale, der Jim går fra å være den hardtarbeidende til å bli den reneste morderiske utgaven av Robin Hood, som tar livet fra de rike, i dette tilfellet de omtalte Wall Street-toppene for å skåne folket, de som satser pengene sine, fra å bli de fattige.
Jeg gidder ikke gå rundt grøten her, “Assault on Wall Street” stinker verre enn ukesgamle sure sokker. Skuespillet er livløst, handlingen døll, regisøren kjenner jeg ikke særlig fra før (Uwe Boll), men jeg har sett han omtales som en av de verste regissørene, noe han i så tilfelle legger nok et bevis for dagen med her, og drap på uskyldige dyrkes frem som noe vi liksom skal bejuble. Særlig scenene der Jim lager slakterhus er noe spekulativt svineri. Her spares et liv på grunn av at vedkommende ber for sitt liv på grunn av kona, mens resten, sikkert med koner og barn de og, meies ned en etter en. Hva er logikken? Er vold og personlig vendetta rettet mot de man mener har “skylden” veien å gå?
Norsk-australske Purcell (faren hans er norsk) var veldig god i “Prison Break”, selv om han alltid var stiv i både mimikk og fakter, og slik er han desverre her også. Desverre, for selv om det funket i fengselsflukt-serien, faller han her helt igjennom. Spekteret hans som skuespiller er lite imponerende. Troverdigheten til rollekarakterene er dessuten så liten at man ikke bryr seg. John Heard (Mr McAllister fra “Hjemme Alene”-filmene) sin figur er en ren karikatur av den “typiske” Wall Street-toppen i filmer, som driter i hva og hvordan, bare han selv kommer godt ut av det, Eric Roberts er Jims advokat, men ikke en særlig god en, og at Jims kone begår selvmord virker urimelig. Den eneste som kommer nogenlunde ut av det med begge beina stående litt utenfor driten er Edward Furlong, den tungtgående American History X (1999)-stjernen, som fikk gjennombruddet sitt med Terminator 2 (1991). God er han imidlertid ikke han heller.
Filmen er ikke elendig i den forstand at det er kjedelig, for direkte kjedelig er det ikke. Den er bare rakt fram dårlig, det er bortkasta tid. Og helt meningsløst.
“Assault on Wall Street” tegner seg ellers greit inn i den endesløse rekka over (ofte elendige) B-filmer som presenteres som nyheter på Netflix i Norge, etter litt nettsøk finner jeg heller ingen norske medieomtaler av filmen, som kom direkte på dvd her til lands for et par år siden.
Finn noe annet å se istedet. Eller gå en tur. Terningkast 1.
Filmer kan ha den effekten at det knyttes positive minner til de, slik at et år med dårlige minner likevel får en positiv aura over seg. 2012 var et slikt år, et år med mange eksepsjonelt gode og strålende filmer, som gir et hyggelig minne om året.
Skrevet av Lars JG I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
2010 og 2011 var år der jeg ikke hadde så veldig mange filmer som konkurrerte om plass i disse filminnleggene mine, men fra dagens omtalte år er det derimot atter en gang mye å velge i for min del. Til tross for at det fortsatt er en hel del av de store mainstream-filmene jeg ikke har sett, så byr 2012-menyen på en rekke filmer jeg syns er topp. 2012 var faktisk et strålende filmår. “Årets filmhjerte”-vinner presenteres lengre ned i innlegget, for først trekker jeg frem, nok en gang i tilfeldig urangert rekkefølge, de andre filmene fra året som jeg likte ekstra godt.
Eller, helt urangert er de ikke, først er de som var i nest-nestbest-kategorien, før de aller beste etter mine filmpreferanser og filmsmak kommer når vi nærmer oss dette innleggets “hovedfilm”, årets filmhjerte-vinner for 2012. Men det er ikke satt opp i noe “topp 10”-stil eller noe slikt.
Alle filmene omtalt i denne hovedbolken holder høy standard, og mange er soleklare mottagere av terningkast 5 og 6. Noen har jeg satt 4 på, men de kunne nesten like godt fått 5. Ikke alle er fantastiske filmer, i den forstand at de ikke gir en dyp filmopplevelse der man sitter igjen med masse inntrykk, men alle har den solide filmegenskapen at de underholder og engasjerer, og noen er selvsagt mer spesielle enn andre. Forøvrig kan en film med lavere terningkast enn 6 og 5 være filmer jeg setter vel så mye pris på. En film har nemlig mange ganger flere sider ved seg, i tillegg til selve handlingen som såklart er veldig essensielt, men rollekarakterer, filmens miljø, tema, skuespillere osv er alle faktorer som gjør at en film som kanskje bare ligger på terningkast 4 kan være like mye verdt å få med seg som en med toppscore. Jeg sier ikke at det alltid er slik, men det KAN være slik.
DJANGO UNCHAINED
Tarantinos hardtslående “spaghettiwestern”, med et stjernelag forran kamera. Det blir en lang filmkveld med denne på skjermen, for den varer hele 2 timer og 45 minutter. Tiden går imidlertid passe fort unna.
ON THE ROAD
Ikke helt som jeg forventet, men en film et godt stykke over gjennomsnittet. Mye fascinerende amerikansk 50-talls-landskap underveis, i en brukbar oppbygd historie i roadmovie-stil. En klokkeklar firer på terningen.
THE AMAZING SPIDER-MAN
Superhelt-filmer har liksom ikke vært helt min greie etter at jeg ble voksen, men noen unntak finnes. Spider-Man-filmen med Andrew Garfield i rollen som edderkoppmannen Peter Parker som redder alle i nød er en artig og fartsfull eventyrstund, og jeg likte Garfield spesielt godt i denne rollen. Han er litt “amazing”. Forøvrig kan nevnes at jeg også syns “Spider-Man” (2002) og “Spider-Man 2” (2004) med Tobey Maguire i tittelrollen som Spider-Man/Peter Parker er i samme gate som denne med tanke på å være grei underholdning (jeg har dessuten en tendens til å blande sammen disse litt med “The amazing S-M”-filmene).
Filmene fra 2002 og 04 hadde nok flere store navn på plakaten, men denne byr uansett på nok stjerner slik at den har noen bra navn på rollelista sammen med en god Garfield, jeg fryder meg over å se Martin Sheen, Sally Field, Irrfan Khan (sist bl.a. sett i “Jurassic World”), og Emma Stone, med flere. Et solid terningkast 4.
TED
Fra skaperen av “Family Guy” kommer filmen om John Bennett, som får oppfyllt ønsket sitt om at teddybjørnen hans blir levende! Nå må John velge mellom å bevare forholdet sitt til teddybamsen eller kjæresten, Lori.
Ganske morsom film egentlig, med en hovedrolleinnehaver som jeg nok må innrømme å aldri ha hatt den store sansen for. Imidlertid gjør Mark Wahlberg en god figur her. Når vi snakker om figur, filmens hovedfigur er selvsagt teddybjørnen Ted, som blir levende. Han røyker, han drekker, han banner, han er grov i kjeften, han sjekker opp babes, han er Ted, han er egentlig en god venn, og han er veldig morsom, i likhet med filmen.
SPISE SOVE DØ (ORIGINlAL TITTEL: ÄTA SOVA DÖ)
Svensk drama med mye varme, litt fortvilelse, og mye lun humor og galgenhumor. Filmen var regissør Gabriela Pichlers regidebut.
MUD
Mud er en type film som jeg ble veldig positivt overrasket av. Som filmposterene viser har begeistrede anmeldere omtalt filmen som hypnotiserende, en amerikansk klassiker innen indie-filmer (uavhengige filmer), med eksepsjonelle skuespiller-prestasjoner, og som en rikelig tilfredsstillende oppveksthistorie med en blanding av “Huckleberry Finn” og “Badlands”. Det er vanskelig å si meg uenig i disse beskrivelsene (nå har jeg ikke sett “Badlands”, men resten stemmer rimelig godt). “Mud” er nemlig en veldig tilfredsstillende, og ikke minst spennende, film, og Matthew McConaughey gjør virkelig en førsteklasses innsats.
Glimrende spill også av de to ungguttene i filmen, de da 15 år gamle Tye Sheridan og Jacob Lofland, begge født 1996, og riktig så godt også av Reese Witherspoon og den rutinerte ringreven Sam Shepard.
To unge gutter treffer en rømling og inngår en pakt med han om å hjelpe han med å slippe unna hevnerne som er på sporet av han, og i å gjenforene han med sitt livs store kjærlighet.
Mud er en tett og spennende fortelling (“an adventure”) om to gutter, Ellis og bestevennen Neckbone, som finner en mann som kaller seg Mud og som gjemmer seg på en øy i Mississippi. Mud beskriver fantastiske scenarioer – han drepte en mann i Texas og nå har han hevngjerrige dusørjegere etter seg. Mud sier at han planlegger å møte og rømme sammen med sitt livs kjærlighet, Juniper, som venter på han i byen. Skeptiske men fascinerte sier Ellis og Neckbone ja til å hjelpe han. Det går ikke lang tid før Muds spådommer blir sanne, og den lille byen beleires av en vakker kvinne med en rekke dusørjegere på slep (kilde: mud-themovie.com).
Terningkast 5.
FLIGHT
Knallsterkt provokativt speningsdrama om en flykaptein med personlige problemer, som redder nesten alle passasjerene fra den sikre død når en feil oppstår på flyet han fører. Men under etterforskningen av ulykken avsløres noe som gir kapteinen trøbbel. Denzel Washington gjør en av sine livs beste roller, av de filmene med han som jeg har sett.
OH BOY (også kjent under den intern. tittelen: A coffee in Berlin)
Tysk drama, skutt i svart-hvitt som gjør dette til en noe underlig film, på en positiv måte såklart. Oh Boy er en tragikomisk fortelling, en blanding av drama og sort komedie, der vi følger hovedpersonen Nico gjennom 24 timer i Berlin. Filmen så jeg på kino på TIFF. Filmen varer bare 83 minutter, og er en lett fordøyelig og fornøyelig indie-film som har begeistret mange filmanmeldere. Jeg lot meg rive med litt jeg også. Tom Schilling (ganske ukjent for meg før dette) gjør en meget god innsats. Terningkast 4 med stil.
Anspent dansk thrillerdrama til sjøs med intensitet og sitrende spenning. Filmen er også laget på en måte som gjør det hele ganske troverdig og autentisk, både i valg av innspillingssted, handling og casting. Piratene i filmen spilles for eksempel av somaliske flyktninger, og filmen gir en realistisk skildring av piratvirksomhet til sjøs, filmet på location i Mogadishu.
KAPRINGEN er historien om lasteskipet Rozen, som kun dager før det når sitt mål i havnen i Mumbai blir kapret av somaliske pirater. Kapringseksperten Connor Julian blir kalt inn for å forsøke å snakke med piratene, og slik begynner en intens forhandling på skipet.
Norges største filmanmeldermedier la seg så og si alle på samme dom; terningkast 5. Som også blir karakteren fra filmhjerte.
AMERICAN REUNION (også kjent som: American Pie: Reunion)
“American Pie“-gjengen er tilbake, 13 år etter den smått ikoniske første “American Pie”-filmen, i dette som nok også av mange omtales som “American Pie 4”, og vi ser de alle igjen: Jim, Jim`s dad, Stifler, Michelle, Oz, Kevin, Finch, Vicky og selvagt Stifler`s mother 🙂 Passe komisk og trivelig reunion.
TRANSIT
Actionpakket film fra sumpene. Veldig underkjent på imdb, der den har alt for lave 5,8 av 10 stjerner i snitt, men “kun” litt over 8000 brukere har vurdert den.
En gjeng fryktløse bankranere gjemmer tyvgodset sitt i bilen til en familie på campingtur, for å ikke bli avslørt. Etter å ha passert kontrollpostene jakter ranerne familien for å drepe dem og få tilbake utbyttet sitt, men de møter motstand.
Jeg syns filmen er spennende, det er selvsagt mye skyting og djevelskap, noe som nok sikkert trekker ned i manges øyne, men dette er reinspikka action, og skiller seg litt ut fra mengden, slik jeg ser det.
MAN ON A LEDGE
Veldig spennende krimthriller med et smart plott og flere overraskelser. Jeg har kun sett filmen èn gang, men husker at jeg lot meg rive med av historien. Denne filmen kommer jeg nok tilbake til i et senere innlegg, når jeg har sett den en gang til.
KON-TIKI
Den norske Oscar-nominerte storfilmen Kon-Tiki er en storslått visuell opplevelse, og en internasjonal suksess. Handlingen i filmen er ikke eksepsjonelt fortalt, selv om det hele er ganske fascinerende, og det visuelle ved filmen er utsøkt. Kinemateografien er blendende. Dessuten er det også bra skuespillerprestasjoner som gjør dette til en film de fleste filminteresserte nordmenn bør få med seg. Og mange har selvsagt allerede gjort nettopp det, for på kino her i Norge ble den sett av nesten 882 000, noe som gjorde “Kon-Tiki” til den best besøkte filmen på norske kinoer i 2012. Dessuten har den solgt over 326 000 eksemplarer på kjøpefilm her hjemme. Til og med James Bond-filmen “Skyfall” gruset den, for “Skyfall” på andreplass samlet ca 723 000 kinobesøkende på norske kinoer.
GRABBERS
At alkoholen hjelper til så mangt vet vi jo allerede, men her blir det slått fast at uten den så er du dau!
Når en øy på kysten utenfor Irland invaderes av blodsugende aliens, oppdager de lokale heltene at å drikke seg full er den eneste måten å overleve.
Jeg skvatt noen ganger av denne grøsserkomedien fra Irland/UK, og lot meg underholde, og da har den oppfylt sine kriterier for min del. Dette er reinhekla svart humor, med skremmefaktor, og selvsagt mengder av “CGI” (dataanimasjoner).
SIGHTSEERS
Engelsk svart komedie som strekker seg langt. Strålende og briljant mørk og morbid humor som er veldig underholdende å se. Som en av anmelderne har sagt, “helvetes artig” (Funny as hell). Sightseers har blitt en av mine klare favoritter når det kommer til mørk humor. Terningkast 5.
THE PERKS OF BEEING A WALLFLOWER
Utvilsomt en av mine favoritter fra 2012. Dette ungdomsdramaet er litt av en perle, med tre strålende hovedrolleinnehavere. Ezra Miller er den som imponerer aller mest, og også Logan Lerman og Emma Watson imponerer og gjør nydelige roller.
Tidligere i år omtalte jeg denne filmen og gav den et sterkt terningkast 5, og skrev følgende:
Filmen er en herlig fortalt historie om den sjenerte og sjarmerende 15-årige Charlie (Logan Lerman, f. 1992) som sliter med å passe inn på skolen, og som også har personlige utfordringer, blant annet etter at bestevennen begikk selvmord. Han blir kjent med Patrick (Ezra Miller) og får innpass i Patricks vennegruppe, som er et par år eldre enn seg selv, der blir han raskt forelsket i Sam (Emma Watson).
I tillegg til en alldeles glimrende Logan Lerman er det også ekstremt godt og sjarmerende spill av topp kvalitet av Emma Watson (f. 1990) – og en helt utsøkt prestasjon av Ezra Miller (f. 1992), han er rett og slett fabelaktig strålende i denne filmen. For de som husker Miller som psykopat i den glimrende “We Need To Talk About Kevin” er det så fantastisk å her se han i en stikk motsatt rolle, som åpen, inkluderende og varm, men samtidig vill og yrende av liv. Som en filmanmelder fra en av de norske filmanmelder-mediene skrev; det er vanskelig å ta øynene vekk fra Miller i denne filmen, for selv når han gjør noe så tilsynelatende “kjedelig” eller hverdagslig som å sitte bak rattet på en bil, trekker han oppmerksomheten mot seg. Filmen er en veldig rørende og sterk “coming of age”-film, om oppvekst, det å bli voksen, vennskap og å håndtere personlige problemer. Dagbladet har gitt terningkast 6 til The Perks of Being a Wallflower. Nrk gav 5. På IMDB.com har den en stjernesnitt på 8,1 av 10, basert på over 290 000 stemmer. Fra Filmhjerte.blogg.no blir terningkastet en knallsterk 5.
Filmnettstedet Montages, et av Norges absolutt beste innen filmomtaler og filmstoff, skrev dette om filmen i 2012, like før premieren:
“The Perks of Being a Wallflower er ikke særlig morsom og bedriver ikke plankekjøring i trygt farvann, i stedet er filmen skjør som et aspeløv, med nerver utenpå kroppen som står i fare for å briste, men som holdes i utmerket balanse et vellykket sted mellom sentimentalitet, melankoli og nøkterne observasjoner (…) i følge vår skribent er den en av årets beste, mest gripende filmer.
Ang Lee sitt visuelle mesterverk Life of Pi er kort sagt nettopp det, et episk fantasifullt mesterverk. Dette er en av mine favorittfilmer, jeg elsker dette utrolige og briljante eventyret, og jeg kan tenke meg at å se den på kino må ha vært en skikkelig super filmopplevelse. Desverre så ikke jeg den på kino, men på DVD, noe som også gav meg stor glede, for filmen leverer en storslått opplevelse. Behind the scenes-ekstramaterialet avslører at alt selvsagt er “juks”, men dette bidrar bare enda mere til å løfte frem regissør Ang Lees prestasjoner.
Indiske Suraj Sharma (født 1993) sjarmerer og imponerer stort i rollen som den skipbrudne Pi, som er eneste overlevende etter et tragisk skipsforlis midt ute på svarteste havet. Eller, vel, eneste overlevende er han ikke, i livbåten ender han opp sammen med en sjimpanse, en jerv eller lignende (tror jeg det var), en skadet sebra, og en vill og brølende bengalsk tiger, med det eiendommelige navnet Richard Parker.
Irrfan Khan (India sin største filmstjerne) har rollen som den voksne Pi, som forteller historien til en forfatter, på jakt etter en historie som vil få han til å tro på Gud – og å tro på det utrolige!
En knallsterk kandidat til årets filmhjerte, men den “prisen” må jeg gi til en annen film, men det er etter veldig nøye vurdering i et close race. Filmen er nesten plettfri som en adventure-film, og selv om skipsforliset selvsagt er trist ettersom Pi mister hele familien, så er dette en fantastisk fantasifull reise på åpent hav, der verdens underverker og fenomener flittig brukes, og sys sammen til en visuell fryd for øyet.
Tidligere da jeg omtalte Life of pi satte jeg terningkast 5, og sa det ikke var langt unna 6. Vel, Life of Pi ER terningkast 6.
RUST OG BEIN
(Orig. tittel: DE ROILLE ET D`OS / Internasjonal tittel: Rust and Bone)
Rust og bein er et mørkt, rått og skarpt, men samtidig varmt, kjærlighetsdrama fra Frankrike/Belgia, og inneholder noen scener som man sjelden ser, scener og et klimaks som får det til å ise gjennom marg og bein. Filmens hovedroller bekles av Marion Cottillard og Matthias Schoenaerts, som spiller et hardt prøvet par.
Historien er godt fortalt, det er filmkunst av regissør Jacques Audiard (som også stod bak den glimrende filmen “A prophet”/Profeten), og skuespillet er utsøkt. Cottillard sies av flere å her gjøre en av sitt livs beste roller. Jeg har ikke sett henne i veldig mange filmer, men av de jeg har sett henne i er denne definitivt den hvor hun er best, for her er hun strålende, mens Schoenaerts gjør en kraftrolle. Kraftfull er også til de grader filmen. At 2012 var et glimrende filmår kan jeg slå fast, for med Rust og bein, er jeg oppe i hele tre filmer med toppscore på skalaen min. Jepp, “Rust og bein” får 6 blankpolerte øyne på filmhjerte-terningen.
7 CAJAS (Internasjonal tittel: 7 BOXES)
“City of God meets Run Lola Run”
Herlig spenningsfull og oppløftende thriller fra Paraguay, med et annerledes plot en man er vant med å få servert. Filmen er fartsfull og den underholder fra start til mål. Filmen så jeg første gang på kino på TIFF, og den var festivalfavoritten min det året. Det var en super kinofilm. Jeg klarte senere å oppdrive den på nett et eller annet sted, og fikk med engelske tekster, så den er mulig å finne på nett. Om filmen senere hadde ordinær norsk kinovisning husker jeg ikke, men 7 Boxes fortjener et stort publikum. I mine filmøyne er dette en liten kultfilm-aspirant, og en annen type kriminalhistorie og miljø enn man er vant med å se. En riktig så underholdende film!
Det er fredags kveld i Asunción, Paraguays hovedstad, og temperaturen er trykkende. Victor, en 17 år gammel gutt som jobber som “trillebår-bud” (wheelbarrow delivery boy) i det beryktede kaotiske utendørsmarkedet “Mercado 4”, drømmer om å bli berømt, og om å eie en fancy mobiltelefon. En dag får han et tilbud om å levere syv bokser med ukjent innhold, og forespeiles en for han skyhøy belønning på 100 amerikanske dollar. Men det som tilsynelatende virker som en enkel jobb blir raskt komplisert. For det første liker ikke konkurrenten hans at han jobber i markedet, og noe i boksene er veldig ettertraktet. Victor og forfølgerne finner seg raskt fanget i en forbrytelse de ikke vet noe om eller skjønner følgene av.
Dette er søramerikansk spenning slik jeg liker det. En av mine fremste favorittfilmer fra 2012. Knallsterkt terningkast 5.
SOFIA AND THE STUBBORN MAN (Orig. tittel: SOFIA Y EL TERCO)
Underholdende og en anelse absurd dramakomedie fra Colombia. En fornøyelig feel-good-film. Dette er en film jeg så på kino under Tromsø International Film Festival en tidlig morgen, noe som gav meg en flott start på dagen.
Denne underfundige historien som har spanske Carmen Maura (kjent bl.a. fra “Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd”, 1988) i hovedrollen som den pensjonerte Sofia som lever på den colombianske landsbygda sammen med sin gamle og sta mann, er en vittig og varm liten fortelling, om en gammel kvinne som er lei det monotone livet, og har et sterkt ønske om å se havet med egne øyne, og ikke bare på TV.
Sofia er en eldre kvinne som aldri har vært utenfor den lille landsbyen hun bor i. Hun har levd et veldig fredfult men forutsigbart liv nær Andesfjellene, langt unna kyst og hav, og vært den perfekte kone. I år har ektemannen Alfredo lovet å oppfylle drømmen hennes, han har nemlig lovet henne å ta henne med til sjøen for første gang i livet hennes, imidlertid er staheten hans større enn viljen til å holde lovnaden og han finner nok en gang en ny unnskyldning for å utsette turen. Sofia planlegger derfor å reise selv, hvis hun bare våger, siden hun aldri før har vært utenfor byens grenser…
Det blir det en komisk “da damene dro” møter “mannen som skulle stelle hjemme”-følelse over det, noe som gir en rekke veldig fornøyelige scener. Filmen passer garantert godt for et eldre publikum, men mange andre vil sikkert ha glede av denne filmen, som ellers har en noe merkverdig fortellerstil til tider, med “drømmende” teater-papp-kulisser (under mangel av bedre måte å forklare det på), men dette syns jeg er en positiv spesiell stil for filmen.
Filmen som bare er på 74 minutter er lett å like, og jeg falt ihvertfall for den, og den litt spesielle fortellerstilen, med de gjentagende frasene som gikk igjen noen ganger. Desverre har jeg aldri funnet filmen senere verken digitalt på nett eller på DVD, og gudene skal vite at jeg har lett på nett. Den går derimot tydeligvis fortsatt på diverse festivaler, blant annet i Bangkok i november, hvis noen vil sponse tur dit, ring meg 😉 Vel, hvis noen skulle sitte med info om hvor det er mulig å få sett denne filmen på nevnte formater (nett eller kjøpefilm og helst med engelsk tekster), så er jeg glad for alle tips 😉 For jeg har lyst å se filmen en gang til!
Litt usikker på terningkastet her, et sted mellom 4 pluss og 5. Det vipper over på terningkast 5.
…………ÅRETS FILMHJERTE 2012………..
……………………….JAKTEN……………………….
(ORIG. TITTEL: JAGTEN. INTERNASJ. TITTEL: THE HUNT)
………………………………..Regi: Thomas Vinterberg………………………………..
Seriøst en av de mest provoserende filmene jeg har sett, og en av de absolutt aller beste fra de nordiske land, og ellers også egentlig. I Jakten følger vi en liten uskyldig løgn som sprer seg som et altoppslukende virus. Det danske filmesset Mads Mikkelsen gjør en uforglemmelig innsats som barnehageansatte Lucas, som får hele lokalsamfunnet mot seg, som opplever noe av det verste et menneske kan utsettes for; falske anklager om noe det verste et menneske kan gjøre.
Siden vi hele tiden VET at Lucas, mannen Mikkelsen så på fortreffelig vis gir liv til er uskyldig, oppleves all urettferdigheten han utsettes for som helt for jævlig. Det er som om man har lyst å reise seg opp og skrike ut at “han er jo uskyldig for svarte svingende, ser dere ikke det!!!”. Kun et par gamle venner og sønnen Marcus tror på han, en trio som forøvrig må trekkes frem som det som gir filmen et menneskelig preg, for uten de, hvordan ville Lucas kommet seg gjennom dette helvetet? Filmen tar opp flere viktige temaer, som forhåndsdømming, vennskap, svik, tilgivelse, men kanskje det mest essensielle av alt; snakker barn alltid sant, er de alltid “uskyldige” og sist men ikke minst, ledes barn av voksne til å si de tingene man vil høre?
JAKTEN foregår i en liten dansk provinsby oppunder jul. Vi følger 40 år gamle Lucas som endelig er i ferd med å få livet på skinner. Etter en tøff skilsmisse har han fått ny kjæreste, ny jobb og er godt i gang med å gjenopprette forholdet til tenåringssønnen Marcus. Men noe går galt. Det er ikke mye – bare en liten bemerkning, en tilfeldig løgn. Og løgnen sprer seg som et virus. Sjokket og mistenksomheten løper løpsk, og det lille samfunnet befinner seg plutselig i en tilstand av kollektivt hysteri, mens Lucas må kjempe med alt han har for å bevare sitt liv og sin verdighet. JAKTEN er en foruroligende skildring av hvordan løgn blir til sannhet – en moderne fortelling om heksejakt, urettferdighet, skyld og tilgivelse. En beretning om hvor skrøpelig fellesskapet er, når sladder, tvil og ondskap får lov til å spre om seg.
Mikkelsen gjør som nevnt en uforglemmelig innsats, han er kort og godt eksepsjonell, og jeg mangler superlativer for å rose han for rolletolkningen – hadde filmen vært engelskspråklig hadde vel gubbene i Oscar-akademiet nominert han for beste mannlige hovedrolle. Imponerer herfra og nærmest inn i evigheten gjør også bittelille Annika Wedderkopp, den da 7 år gamle jenta som spiller en enda yngre jente i filmen. Hun gjør en ekstraordinær prestasjon som det billedlig talt ryker av. Lucas sin nærmeste venn gjennom flere år, som blir hans verste fiende, spilles på glimrende vis av Thomas Bo Larsen (dansken i årets norske kassasuksess, “Bølgen”), og Lasse Fogelstrøm, i rollen som Lucas sin tenåringssønn Marcus, er strålende.
Jakten (The Hunt) ble nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film (beste fremmedspråklige film). På IMDB har nesten 143 000 brukere sine stemmer gitt filmen et snitt på knallsterke 8,3 av 10 stjerner. Skulle jeg “stjernerangere” filmen ville 10 av 10 stjerner vurderes (10 av 10 stjerner virker hakket bedre enn terningkast 6?).
Jakten ble møtt med gjennomgående strålende anmeldelser i norsk og dansk presse, og gjorde seg sterkt bemerket også i mange andre land. Bergens Avisen, Svenska dagbladet og B.T. (Danm.) var blant de som gav toppkarakter, og en rekke anmeldere gav terningkast 5, blant andre VG, FilmMagasinet og NRK P3 Filmpolitiet
Dette er et knallhardt knyttneveslag av en filmopplevelse midt i magen og rett i fleisen. Terningkastet var jeg aldri i tvil om. Dansk gripende drama av ypperste klasse. Terningkast 6.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2012
…………VARG VEUM – KALDE HJERTER………..
……………………………Regi: Trond Espen Seim…………………………….
Den avsluttende filmen i Veum-filmserien ble en spennende og litt nervepirrende affære. Bra plott, og bra spill. Filmen fikk også nesten gjennomgående bedre omtaler hos flere av anmelderne enn de fleste andre Veum-filmene, til og med Bergens Tidende slo til med terningkast 5, noe Kalde hjerter også fikk fra VG, FilmMagasinet, og (minst) et par andre aviser, mens filmpolitiet hos NRK delte ut en firer.
Årets norske filmhjerte går iallefall uten tvil til “Kalde hjerter”, og det er ikke bare fordi den har hjerter i navnet (haha!). Trond Espen Seim, Bjørn Floberg og “Aqua-Lene“ Nystrøm får i denne filmen selskap av blant andre Mads Ousdal, Ingrid Olava (!), Kim Sørensen og Laila Goody på rollelista. Trond Espen “Varg Veum” Seim hadde ellers også regien på denne filmen, og beviste at det fikset han fint.
Varg Veum skal blir far. På en måte han aldri kunne forestille seg tar livet en ny retning mens han leter etter et forsvunnet søskenpar i Bergens prostitusjonsmiljø. Varg innser at saken har sammenheng med et drap som etterforskes av førstebetjent Hamre, der offeret hadde ubehagelig tette bånd til de forsvunne søsknene. I takt med Karins voksende mage vokser også trusselen mot Varg etter hvert som sporene peker mot en skruppelløs narkoliga på jakt etter et stort parti heroin på avveie. Varg innser at livet aldri mer blir det samme når han må ta valget: la forbryterne gå eller sette Karins liv i fare.
Litt lunken mediaomtale av Veum-filmene de siste årene bidro nok til at kinotallene for disse to siste filmene ikke gikk i taket akkurat. “De døde har det godt” ble sett av ca 60100 på kino, og ca 68580 besøkende fikk med seg “Kalde hjerter”. Senere har selvsagt også filmene solgt en del på kjøpefilm, og har gått flere ganger på TV 2, slik at filmene har nådd publikumet sitt. I tillegg ligger alle de 12 Varg Veum-filmene på Netflix.
Varg Veum-serien er uansett en bra suksess for norsk filmbransje. Montages.no skrev dette ifm deres omtale av den siste Veum-filmen:
“Tall som ble publisert i forbindelse med lanseringen av Kalde hjerter viste at de syv filmene som er blitt vist på kino før Kalde hjerter har solgt totalt 626.000 kinobilletter i Norge, og de ti første Veum-filmene har solgt totalt 943.000 eksemplarer på Blu-ray og DVD. Det er imponerende kommersielle tall, (…)som viser at dette har blitt en viktig suksess for bransjen. Filmene har så langt omsatt for mer enn 150 millioner kroner. I tillegg kommer salg til utenlandske fjernsynsselskaper og offentlig etterhåndsstøtte.
Varg Veum-filmene har trolig også bidratt til en profesjonalisering av norsk filmbransje, og samtidig vist frem Bergen som en utmerket filmby (kilde: montages.no).
De døde har det godt hadde kinopremiere i januar 2012, og er en bra spenningsfilm alt i alt. Etter å ha sett den på kino noterte jeg terningkast 4 på den nest siste Veum-filmen. I tillegg til de faste skuespillerene Seim, Floberg og Lene Nystrøm, ser vi her blant andre også Eindride Eidsvold, Jørgen Langhelle og Sigmund Sæverud i biroller.
Varg Veum blir vitne til at en ung asylsøkerjente dør foran øynene på ham. Var det en ulykke, eller ble hun drept av noen for å sende en advarsel til andre jenter i miljøet? Sammen oppdager Varg og Karin at den døde var dypt involvert i en virksomhet der unge kvinner på asylmottak blir kynisk utnyttet. Tiden jobber mot Varg, som må bevise hvem som står bak ringen før flere unge jenters liv går tapt.
Er du interessert i mer info og fakta om Varg Veum? Info om den legendariske figuren Veum, forfatter Gunnar Staalesen, og alle bøkene om Veum finnes på nettsidene www.vargveum.no
Varg Veum-serien i sin helhet teller 12 filmer, og ligger samlet sett på terningkast 5 i min bok. Alle filmene kan sees hos Netflix.
Med Kalde hjerter tok altså Varg Veum farvel med publikum på kino og “hjemmekino” (TV, DVD, Blu-ray), for denne gang, for som tidligere nevnt jobbes det med planer om en TV-serie om Varg Veum som forhåpentligvis vil dukke opp på norske skjermer i løpet av noen få år. Varg Veum har iallefall gitt meg glimrende underholdning gjennom disse 12 filmene, for som leser av de fleste av Gunnar Staalesens riktig så alldeles glimrende Varg Veum-bøker har det vært en stor glede å se flere av disse filmatisert, og selv om ikke alle filmene ble like gode, og prosjektet ikke ble fantastisk mottatt, så er Varg Veum for meg helt på øverste hylle av hva norsk film kan by meg. Jeg hiver meg med på dette, som montages.no avslutter sin analyse med: “Det er all grunn til å feire siste akt på den måten Veum selv ville ha gjort, med en Akevitt eller to. Skål, Varg, og takk for denne gangen”!
ET UTVALG ANDRE BRUKBARE/BRA FILMER FRA 2012
Dette er filmer som passer helt greit å se en fredags- eller søndagskveld på TV`en godt planta i sofaen eller godstolen. Filmene plasserer seg omtrent midt på treet, altså terningkast 3, 3 +, 4, 4 + eller deromkring.
SKYFALL
James Bond-film. Daniel Craig i rollen som agent 007. De nyeste Bond-filmene har blitt vel mye superteknologisk vissvass, men Bond er Bond, og vekker alltid en viss interesse hos meg. Skyfall er uansett ikke mere enn midt på treet for min del. Jeg hadde glemt filmen idet rulletekstene startet, men slik er det jo med mange filmer som gir deg en bra filmstund i heimen og på kino. Sofaaction.
OPERASJON ARGO (Orig. tittel: ARGO)
Vant Oscar for beste film fra 2012. Regi av Ben Affleck, som også har hovedrollen. Helt ok film. Langt fra årets beste ihvertfall, men at den vant Academy Awards er likevel forståelig. Handlingen finner sted i Teheran i 1980, der en fiktiv filminnspilling skal hjelpe med å løse en amerikansk gisselkrise. Filmen bygger på en sann historie.
JACK REACHER – Ok midt-på-treet-action med Tom Cruise
LINCOLN – En av årets mest omtalte filmer, med Daniel Day-Lewis som USAs president Abraham Lincoln. Jeg har ennå ikke sett filmen, men denne har jeg tro på er bra.
SAFE HOUSE – Grei actionthriller med Ryan Reynolds og Denzel Washinghton. Reynolds spiller en fersk CIA-agent som jobber i et “safe house” i Cape Town, noe han syns er en for liten oppgave. Huset infiltreres, alle unntatt han og en nylig arrestert landsforræder (Washington) drepes. Den arresterte rømmer og agenten må ta opp jakten for å renvaske navnet sitt.
TAKEN 2 – I den andre Taken-filmen befinner vi oss i Istanbul, der Liam Neeson igjen må jakte kidnappere.
STOLEN – Action med Nicolas Cage på jakt etter kidnappet datter.
PREMIUM RUSH – Sykkelactionthriller med Joseph Gordon-Levitt som sykkelbudet som blir jaget gjennom byen på grunn av et brev en korrupt politimann vil ha tak i.
ARBITRAGE – På norsk også kjent som Bedrageren. Richard Gere og Susan Sarandon i hovedrollene.
INKOGNITIV – Liker du Mathias Augestad Ambjør (kjent fra rollen som “Måne Lillevik” i Hotel Cæsar) må du se Inkognitiv. Noe sær og spesiell ukjent norsk film om en unggutt som sliter med psyken, forhold og livet. Filmen ligger fritt tilgjengelig hos Vimeo.
Mange store stjerner på filmhimmelen sluknet i 2012, en av de aller største av de, bokstavlig talt faktisk, var Michael Clark Duncan. “Kjempen” fra filmen “Den grønne mil” (1999), som riktignok “bare” var 196 centimeter høy, døde kun 54 år gammel, 3. september 2012, etter å ha vært behandlet for hjerteinfarkt.
En type jeg likte på grunn av rollen hans i Seinfeld, var Ian Abercrombie, som var med i 7 episoder der han spillte Elaines pertentlige og eiendommelige arbeidsgiver, Mr. Pitt. Hvem kan vel glemme når Mr. Pitt satt og prøvde sokker med en Elaine som var på bristepunktet, eller når han holdt tale, med “Hitler-bart”? Legendarisk birolle uten tvil av briten, som gikk bort 26. januar 2012, 77 år gammel.
* Alle besøkstall fra kino er hentet fra Film & Kino Årbok 2012, på kino.no
Har du kommentarer til det du har lest, filmtips, korrigeringer, ris, ros, kort sagt hva som helst? Da kan du benytte kommentar-funksjonen, som du finner ved å klikke på Kommentarer-linken like under dette innlegget.
Helt til slutt, hvis du lurer på hva jeg sikter til med innledningen, der jeg hinter frempå om at 2012 var et dårlig år, bortsett fra alle de strålende filmene, så er svaret fotball. FY som jeg hater 2012, bortsett fra de strålende filmene, og filmer er jo sikkert det du som leser her vil lese om, ikke fotball, men FY som jeg hater 2012, på grunn av fotballen, og det irriterende lille laget Hødd! 😉 Sånn, bare måtte nevne det!
Filmhjertet banker i dag litt ekstra for filmåret 2011. Det blir som vanlig spenning, humor, drama, action og følelser i sving i dagens utvalgte filmminner.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Nok en gang var det et filmår uten de store mengdene av film jeg likte, men med et ok utvalg som falt i smak. Dog må jeg innrømme at jeg hadde litt problemer med å peke ut en favoritt til “Årets filmhjerte”-vinner.
Jeg har ellers sett en god del av filmer fra 2011 også, men kun et fåtall av de syns jeg fortjener å trekkes frem her. Dessuten er det også en rekke av storproduksjonene jeg ikke har sett, mest fordi titlene ikke fristet eller pirret meg til å se disse filmene. Skulle det finnes gode filmer der ute, nøl ikke med å gi et tips om titler 😉
Årets favorittfilm fra 2011 kommer lengre ned i innlegget, for som vanlig starter jeg med de andre filmene som falt i smak fra det omtalte år, som altså i dag ligger fire år tilbake i tid.
SKRIK 4 (Orig. tittel: SCREAM 4. Alternativ stavemåte: SCRE4M)
Scream 4 er nok litt underkjent, ettersom toeren og treeren av den populære skrekk-grøss-komedien ikke levde opp til den første filmen fra 1996. Men Skrik 4 er faktisk ganske bra i sin sjanger. Her er det slash, blod, gørr og splætter i lange baner, og mye mørk humor opp i all knivdrepinga. Slikt liker vi, ikke sant?
Jeg så forøvrig Skrik 4 først nå i sommer, på Blu-Ray, og kan anbefale den på det formatet, bildet var som ventet klokkerent. Men jeg skal innrømme at jeg først og fremst kjøpte på supertilbud denne spesielutgaven fordi det fulgte med en überkul filmeffekt; den “legendariske” Skrik-maska (“Ghostface”) 😀 Det skadet selvfølgelig ikke at filmen også leverte varene.Men for et kupp, 59 spenn for filmen pluss maska, det var jo “gjedd for pængan”! Løp, eller klikk og kjøp, hehe, hos cdon, de har flere!
Skrik 4 er god grøsserhumor. Det blir 4 på terningen.
THE DESCENDANTS
George Clooney bærer denne dramafilmen på sine skuldre, og gjør en bra figur. Filmen sett under ett huskes kanskje best for flotte omgivelser, for handlingen står ikke til mere enn et terningkast 4. Noe som likevel betyr at det er en brukbar film. Da jeg så den på kino som avslutningsfilm under filmfestivalen i Tromsø i januar 2012 gav jeg den terningkast 5 i notatene mine, men jeg husker ikke filmen godt nok nå til å vurdere terningkast.
HANGOVER 2 (THE HANGOVER PART II)
Fortsatt tidvis hysterisk morsomt i den andre Hangover-filmen, hvor man denne gang havner i Bangkok. Crazy humor på amerikansk-asiatisk vis med Bradley Cooper, Ed Helms, Justin Bartha, Zach Galifianakis, Ken Jeong og Mason Lee, sistnevnte er forøvrig sønn av regissør Ang Lee. Jeg glemmer selvsagt heller ikke Mike Tyson som har en liten birolle. Ken Jeong sin rolle “Mr. Chow” konkurrerer hardt om å være mer irriterende enn Galifianakis sin rollekarakter, Alan. Men der Alan faktisk er veldig artig, er Mr Chow overspilt og platt. Men Hangover 2 er likevel veldig morsom, og en av mine favorittkomedier.
TYRANNOSAUR
Drivende godt engelsk samfunnsdrama, med råskap og kraft. Regidebut for Paddy Considine.
HODEJEGERNE
Norsk actionthriller basert på Jo Nesbøs krimbok med samme navn som filmen. En del litt for store troverdighetsbrister trekker ned, og noen mindre elegante scener kunne man med fordel tonet ned, slik som den der Axel Hennie gjemmer seg nede i utedassen! Grei film totalt sett likevel, med brukbar spenning, terningkast 4. Filmen ble en kassasuksess på norske kinoer, med over 557 000 besøkende, og gjorde det godt også i utlandet.
ELEVATOR
Racism collides with corporate greed when nine strangers are trapped in a Wall Street elevator, and one of them has a bomb. They will do anything to survive.
Thriller som begynner som en helt normal spenningsthriller, men som etterhvert endrer kurs til å bli en skikkelig overdrivelse med splatter-innslag. Men filmen leverer spenning, og en ikke ubetydelig klaustrofobisk følelse, der vi befinner oss innestengt i heisen sammen med filmens rollekarakterer. Ganske underholdende film, som er fra USA (amerikansk/norsk samproduksjon), med regi av nordmannen Stig Svendsen. Legg også merke til produktplasseringen av ølet som drikkes på et tidspunkt i filmen, det er nemlig fra det kalde arktiske nord 😉
– “Hvorfor tok jeg ikke trappa?” Det er nok spørsmålet de stiller seg, de ni personene som ved filmens begynnelse er fanget i en heis rundt 50 etasjer over New Yorks asfalterte gateplan. Så kommer det fram at en av heispassasjerene har en bombe med seg, og situasjonen blir prekær. Kan den noe brokete forsamlingen legge konfliktene til side og komme seg ut av heisen før det er for seint?
ELEVATOR er en tradisjonell ettroms-thriller. Actionscenene er få, selv om det drypper en del blod i løpet av filmen. Dermed er det karakterene og forholdet dem imellom som i stor grad bærer filmen, og vi rekker å blir svært godt kjent med deres personlige lyter ? som feighet, rasefordommer og grådighet (www.tiff.no).
Lavbudsjettsfilm, med et budsjett på kun 3 millioner kroner, men det betyr ikke at filmen ikke er verdt å se. De aller største stjernene har heller ikke filmen å by på, men noen passe kjente ansikter er det, som John Getz, to ganger Oscar-nominerte Shirley Knight (nominert 1961 og 1963, kjent bl.a. for en rekke TV-serier, som f eks Frustrerte Fruer) og Devin Ratray (som spilte “Buzz” i Alene Hjemme og Alene Hjemme 2).
Hos VG ble det terningkast 4, mens de fleste andre anmeldere her hjemme la seg på 3, som f eks NRK P3 Filmpolitiet, Dagbladet og Aftenposten. Hos meg blir det en finfin femmer, fordi filmen var morsom, men det skal sies at den femmeren er snill. 4 hadde filmatisk sett vært riktigere
Filmen så jeg på kino under filmfestivalen i Tromsø (TIFF), der den hadde verdenspremiere, med regissør Svendsen, filmens manusforfatter, og hovedrolleinnehaver Shirley Knight tilstede for å introdusere filmen for publikum.
Drama fra Frankrike. Også dette en TIFF-film som jeg så på kino, og gav 5 på terningen til den gang. Spesiell tematikk, som også de senere årene har vært rettet mye søkelys på i media, nemlig diffuse kjønnsroller hos barn (bl.a. i TV2-programmet Født i feil kropp, der tenåringsbarn har vært med. Forøvrig har jeg ikke sett programmene på TV).
Tomboy er et vidunderlig stykke film, som er både rørende, humoristisk, litt trist og oppløftende samtidig – og ikke minst sjarmerende og med mening. Dessuten må jeg skryte veldig mye av det unge funnet av en barneskuespiller i hovedrollen, som jenta som vil være gutt. Hun leverer en super innsats som det oser klasse over.
JÄGARNA 2 (Norsk tittel: Jegerne – Falske spor)
Rolf Lassgård og Peter Stormare leder an i den etterlengtede oppfølgeren til en av 90-tallets svenske thrillersuksesser; Jegerne. I Jegerne 2 blir vi nok en gang tatt med ut i de norrlandske skoger. Som i den første filmen foregår handlingen i Norrlands län, Sveriges nordligste fylke, hvor også filmen er innspillt.
Spenning og godt driv stort sett hele veien. Tett og ganske velspilt, men med noen brister. Likevel et solid terningkast 4.
PLAY
Regissør Ruben Östlund sin provoserende og engasjerende svenske dramafilm Play satte sinnene i kok hos enkelte kinopublikummere, som mente filmen hadde rasistiske undertoner, mens andre syns den var et skremmende og glimrende bilde fra virkeligheten, med sin tematikk som sirkles rundt mobbing blant barn i Göteborg, der mobberne har minoritetsbakgrunn. Med lange tagninger og sekvenser kommer vi nært inn på en gruppe ungdommer som robber og mobber andre barn, og vi opplever fortvilelsen og hjelpesløsheten fra de rammede.
Filmen så jeg på kino på TIFF. Tilstede var også regissør Ruben Östlund, som både introduserte filmen, snakket om den etterpå og svarte på spørsmål fra salen etter filmen. Veldig interessant selvsagt, da han både fortalte litt om målet med filmen, samt snakket litt om kritiske røster mot den.
SNØEN PÅ KILIMANJARO (Orig. tittel: Les neiges du Kilimandjaro)
Drama fra Frankrike, som byr på både klassisk drama, og elementer av krim og spenning, familiehygge og uhygge, og et stort hjerte. For det første er historien i og for seg plausibel nok til å drive filmen framover, selv om troverdigheten etterhvert blir litt dalende. Dessuten er også hovedrolleinnehaverne så sympatiske at man raskt fatter interesse for handlingen. I tillegg byr filmen vekselsvis på lystbetont sosialt samvær og mørke stunder av dysterhet, samtidig som filmens location, eller bakteppe som jeg liker å si, er direkte vakkert.
Filmen hadde forøvrig verdenspremiere i Norge, under Tromsø International Film Festival (TIFF), der den var populær blant publikum. Filmen hadde også ordinær kinodistribusjon i Norge og er senere også kommet ut på DVD. Vil du se den bør den være mulig å oppdrive et eller annet sted. Da filmen har fransk tale anbefales teksting, om du da ikke kan fransk.
Filmen fikk terningkast 5 fra FilmMagasinet og VG, mens Dagbladet, Aftenposten og NRK Filmpolitiet gav 4, mens en eller annen suring fra Stavanger Aftenblad må ha stått opp med feil fot den dagen vedkommende rullet fram terningkast 1 (!) til denne filmen. En god firer holder filmen seg trygt innenfor rammene av, men jeg vipper den over på en svak femmer, som er det jeg gav filmen da jeg så den på kino.
LAS ACACIAS
Norsk tittel: PÅ VEIEN TIL BUENOS AIRES
Stillfaren hjertevarm roadmovie fra Argentina, som tilfører sjangeren “roadmovie” noe nytt og menneskelig, med en rollebesetning bestående av i hovedsak tre personer.
Filmens tittel Las Acacias spiller på planten/treet akasie (acacias), ettersom filmens hovedperson jobber som lastebilsjåfør som frakter tømmer. Siden denne buskeveksten antagelig ikke er særlig kjent her i steinrøysa har de kloke hoder som setter filmtitler i Norge gitt filmen et helt annet navn; På veien til Buenos Aires. Filmen handler om det ja, det som skjer underveis på veien til Buenos Aires fra Paraguays hovedstad, Asuncion. Men som jeg vel har nevnt noen ganger før, å endre en filmtittel til noe helt annet enn hva originaltittelen viser til syns jeg er tåpelig.
Uansett, Las Acacias er en sjarmerende og fin film, et småromantisk drama, hvor nok en gang det søramerikanske landskapet brer seg ut som et flott bakteppe. Filmen er gitt ut i Norge på DVD, og er også mulig å finne på nett med engelske/skandinaviske undertekster, om en leter.
En rekke norske filmanmeldere gav terningkast 5, som var karakteren fra blant andre både FilmMagasinet, VG og Dagbladet. 5 på terningen blir det også fra Filmhjerte.blogg.no, om enn ikke en sterk femmer så vipper det ihvertfall såvidt over på 5.
ÅRETS FILMHJERTE 2011
WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN
(Norsk tittel: VI MÅ SNAKKE OM KEVIN)
De burde ha snakket om Kevin… Den psykologiske dramathrilleren WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN fra 2011 er en forstyrrende og opprørende film, som slett ikke er lettfordøyelig. Den tar for seg forløpet for en skolemassakre, gjerningsmannens oppvekst og forhold til sin mor, og tiden etterpå. Filmen er ikke voldelig, da all vold er bevisst utelatt.
Ezra Miller. Det heter hovedgrunnen til at “We Need To Talk About Kevin” får årets filmhjerte, for tolkningen hans av den bortimot komplett hjerteløse Kevin er eksepsjonell. Den er skremmende god. Miller, eller rettere sagt rollekarakteren hans, Kevin, som utad (når han ikke er med moren sin) er en tilsynelatende normal gutt i slutten av tenårene, får det til å gå kaldt nedover ryggen på publikum med sin iskalde og beregnende væremåte – og er det noe han definitivt ikke er, så er det normal.
Den andre grunnen heter Tilda Swinton. Så frustrert, så lite moderlig omsorg for Kevin i hans tidlige år, at spørsmålet selvsagt melder seg om skyldfølelse. Mesterlig prestasjon også av henne.
Bergens Tidende gav den terningkast 6, og det ble 5 på terningen hos Aftenposten, Dagbladet, VG, FilmMagasinet, NRK Filmpolitiet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Cinema, mens nettavisens Side 3 gav den 4.
Tidligere i år skrev jeg en filmanmeldelse om nettopp denne filmen, som jeg da gav terningkast 4, og skrev følgende: et solid terningkast 4. Jo mer jeg tenker på filmen tenker jeg at jeg liker dette, og at en femmer hadde vært riktig, men det får bli med fireren. Jeg angrer imidlertid på fireren, nå ved nærmere ettertanke fortjener den nemlig 5. Uansett, selv om det er filmer fra dette året med høyere terningkast fra meg, så blir dette “årets film” for min del, fordi det er filmen som på en måte “sjokkerte” mest.
Dette er nemlig faktisk en veldig god og sterk film.
Tre nye Varg Veum-filmer kom i 2011, nr 8, 9 og 10 i rekka. Den jeg likte best av disse var I MØRKET ER ALLE ULVER GRÅ, som er regissert av Alexander Eik. Etter at jeg så den på kino dagen etter Norgespremieren satte jeg terningkast 5 på denne.
“I mørket er alle ulver grå” ble sett av litt over 100 000 på kino, mens tallene for de to andre var en god del lavere. “Svarte Får” (film nr 8) ble kun sett av 55 900 og “Dødens drabanter” (film nr 9) ble besøkt av litt over 52 800. Men, “Svarte Får” hadde kinopremiere i januar, og “Dødens Drabanter” i april. Den tredje kom i november, og det sies vistnok at norske filmer går dårligere første halvår, mens de som kommer i andre halvår får bedre besøk.
Alle Varg Veum-filmene ligger forøvrig nå tilgjengelig på Netflix. “I mørket er alle ulver grå” er nok den mest spennende av de tre Veum-filmene fra 2011, og gjorde seg filmatisk veldig mye bedre på kino enn de to andre, med mer action og bedre klipp.
Varg Veum våkner av et drønn som ryster hele Bergen, da et våpenlager utenfor byen går i lufta. Flere liv går tapt, og Vargs bestevenn Even havner på listen over de døde. Even blir raskt utpekt som “Bombemannen”, men Varg får det ikke til å stemme. Han begynner å grave i våpenindustriens mørke hemmeligheter, og før han vet ordet av det befinner han seg i Budapest, trukket inn i et livsfarlig spill i det som blir hans største og farligste sak noensinne (filmfront.no).
Terningkastene fra norsk presse varierte fra 5 ned til 2, men de fleste lå på 4 og 5. VG gav 5, mens Dagbladet og NRK P3 Filmpolitiet delte ut 4. Filmhjerte gir som sagt terningkast 5. Solid norsk krim.
Jeg husker at jeg en gang på 90-tallet leste boka “Svarte får” med begeistring (eller muligens hørte den som lydbok/hørespill), og jeg syns filmen er bra, selv om den jo ikke akkurat er helt som i boka 😉 Ihvertfall er “Svarte får” grei norsk krim, men jeg registrerer at filmen fikk noe lunken mottagelse i pressen, med terningkast 3 hos NRK og bare 2 fra VG. Personlig liker jeg egentlig historien og miljøet i denne bedre enn i “I mørket er alle ulver grå”, men sistnevnte er en mer spenningsmettet film. “Svarte får” så jeg på kino, og gav den terningkast 5 da i notatene mine, men skal jeg sette terningkast på den i dag blir det nok 4. Jeg liker uansett som kjent Veum-filmene veldig godt, selv om de kunne vært bedre, så det er vanskelig å sette terningkast på disse filmene. “Svarte får” og “I mørket er alle ulver grå” får derfor dele årets norske filmhjerte-pris 😉
Pluss for noen fine Bergens-scener, som fra blant annet akvariet, diverse smug og smau, og Fløibanen, men selvsagt som i store deler av de 12 filmene alt for lite bruk av byen og bybildet. Bra biroller av Jakob Oftebro og svenske Alexander Karim.
Veum oppdager at det er mye han ikke vet om sin kjæreste Karin. Hennes søster forsvinner og han lover Karin å finne henne. Søsteren viser seg å være prostituert og er i klørne på kyniske halliker, noen som ikke nøler med å likvidere dem som står i veien (filmfront.no).
VARG VEUM – DØDENS DRABANTER
“Dødens drabanter” ble regissert av Stephan Apelgren. Absolutt bra denne også, men jeg tror jeg synest de 11 andre Veum-filmene er bedre.
Sjekk også ut disse filmene:
PS: Filmen som ble for sterk kost for VG: “ARME RIDDERE”
Et morsomt filmtips fra Norge 2011 er actionkomedien “ARME RIDDERE“, en film som VG nektet å gi terningkast til! VGs såkalte anmeldelse av filmen ble særdeles omdiskutert. Avisa lot nemlig være å sette karakter på grunn av en skyteepisode tidlig i filmen, der 7 stykker blir skutt i en butikk ved grensa mellom Norge og Sverige, noe som gav anmelderen noen sinnsyke assosiasjoner til det som skjedde tidligere samme år på Utøya!
At det var filmanmelder Jon Selås som nektet å trille terning, og som kom med dette regelrette pisspreiket (sorry for språkbruket…), kom ikke som et sjokk, for han er stort sett Norges mest grinete filmanmelder. Noen som gav terningkast var derimot bl.a. Aftenposten og BT, som gav terningkast 5, som filmen også fikk fra flere andre norske filmanmeldere.
Besøkstallene på kino ble ikke som ventet (Litt over 51 600 solgte billetter i 2011, pluss ca 8400 i 2012), og filmteamet mente VGs dom over filmen med disse assosiasjonene sine og manglende terningkast hadde mye av skylden. For filmen er en komedie, ikke en voldsorgie, den er en original Jo Nesbø-historie (Nesbø var selvsagt også kritisk til VGs omtale), og arbeidet med filmen startet selvfølgelig lenge før de tragiske 22. juli-hendelsene, faktisk hadde man arbeidet i noen år med dette filmprosjektet, så når landets største avis kommer med slikt meningsløst oppgulp er det ikke rart at mange får en oppfatning av at det er en voldsorgie.
En rekke norske kjente navn er å finne på plakaten: Mads Ousdal, Kyrre Hellum, Henrik Mestad, Andreas Cappelen, Arthur Berning, Lena Kristin Ellingsen, Fridtjov Såheim, Anne Marie Ottersen og Jan Grønli. Filmen er dessuten som nevnt basert på en historie av Jo Nesbø, og beskrives som en spennende, leken og blodig komedie. Det stemmer det, men den er også veldig spesiell og neppe noe alle vil like (men IKKE pga vrøvlet VG trakk frem), jeg syns derimot den er brukbar. Imidlertid husker jeg den ikke godt nok, så i likhet med VG (hahaha) får jeg la være å sette terningkast på den, men jeg tror jeg ville havnet på 3-4 her.
ATTACK THE BLOCK
Engelsk sci-fi/action-komedie om en ungdomsgjeng i Londons sørlige del som må forsvare seg og blokka de bor i mot en alien-invasjon! På kino (Tromsø Int. Film Festivals “overdrive”-program) syns jeg filmen var bare tull, men da jeg senere så den på nytt på blu-ray syns jeg plutselig filmen var morsom og litt kul 🙂
Selvsagt veldig overdrevent (men hvilke aliens-filmer er ikke det?), ekstremt, men litt kultfilm-potensiale over denne.
DREILEBEN: ONE MINUTE OF DARKNESS
Tysk spenningsdrama (omtalt som politithriller) fra 2011. Tredje og siste del av en trilogi (filmcover). Jeg så del 2 (Don`t follow me around), og del 3 på kino under TIFF 2012. Del 2 likte jeg ikke, men del 3, altså “One minute of darkness” var mystisk og spennende, og med et fint landskap i bakgrunnen. Jeg noterte faktisk terningkast 5 på denne. Jeg husker faktisk nær sagt ingenting av filmen den dag i dag (ikke før jeg googlet litt). Forøvrig er det verdt å nevne at man ikke nødvendigvis må se alle tre filmene for å ha utbytte av de. Jeg hoppet over den første filmen.
Tiff.no skrev dette om disse filmene:
“Samarbeidsprosjektet Dreileben (“Tre liv”). Tre tyske regissører har laget tre forskjellige filmer som kan – men ikke må – ses i sammenheng, alle skrevet ut fra samme fiktive hendelse: Den dømte seksualforbryteren Frank Molesch rømmer fra et sykehus i småbyen Dreileben i Thuringia og utløser storstilt politijakt i skogene rundt.”
Årets “latterligste” film var The Tree of Life, en overdådig, pompøs, selvhøytidelig, “tragisk” film. At filmen ble nominert til Oscar som beste film er i beste fall komisk. Filmens første 45-60 minutter var faktisk så ille at jeg var nær ved å gi opp, ettersom det er noe av det mest meningsløse jeg har sett, for selv om jeg skjønner noe av poenget med de nær sagt evigvarende kollasjene av powerpoint-lignende “eksplosjoner”, som vel skal gi assosiasjoner til følelser, fortvilelse, at verden går under etc, fremstår det likevel som direkte meningsløst. Særlig da det ut av det blå dukket opp noen dinosaurer var det like før jeg fant av-knappen! Et brukbart midtparti var i ferd med å berge filmen fra komplett totalhavari, før slutten kom og trakk filmen ned igjen dit den startet, til en håpløs smørje som selv ikke Brad Pitt klarte å forhindre filmen fra å bli med sitt nærvær i hovedrollen. Andre vil kanskje synest at denne filmen er veldig bra, til det sier jeg bare “Hver sin smak”, for slik er det med film, noen elsker det andre hater….
Til minne om…
2011 var også et år der flere skuespillere som jeg minnes med glede fra komiserier og komedier gikk bort.
Len Lesser var en av de.
Navnet er kanskje ikke av de mest kjente, men sier jeg at det var han som var den kroniske plagsomme og urkomiske “Uncle Leo” (Onkel Leo) i legendariske Seinfeld, husker nok mange han. Av de 172 Seinfeld-episodene var Lessers rollefigur “Uncle Leo” med i kun 15 episoder i årene 1991-1998, men jeg vil hevde at dette er rollen de fleste vil huske han for. Lesser døde 16. februar 2011, i en alder av 88 år.
En annen med en liten gjesterolle i 3 Seinfeld-episoder, som også gikk bort i 2011 var Frances Bay, som var “gamla” som Jerry stjal et brød fra på gata. Bay, som faktisk ikke TV- og filmdebuterte før hun var 59 år gammel, sovnet inn 15. september dette året, 92 år gammel.
Kanskje har jeg glemt noen, for når jeg ser på rollelistene fra Seinfeld, ser jeg for eksempel at jeg i filmåret 2005-innlegget mitt helt har glemt å nevne den fantastiske Barney Martin, som spilte Jerrys far, Morty. Barney Martin, som spilte i 20 episoder, gikk nemlig bort 21. mars 2005, 82 år gammel.
Stygg forglemmelse av meg det der (neppe første eller siste, å huske alle dødsfall blant skuespillere er ikke lett, selv om det finnes lister å tråle gjennom…), men når jeg en gang i fremtida kanskje lager en Seinfeld-spesial her på filmbloggen (er det interesse for det mon tro?), vil han nok bli behørig omtalt han også 😉
M*A*S*H-stjernen Harry Morgan må jeg selvsagt nevne. Morgan red inn i de evige jaktmarker 7. desember 2011, 96 år gammel. Morgan huskes selvsagt aller best for rollen sin som den hestefrelste oberst “Sherman T. Potter” i M*A*S*H, en av tidenes største TV-suksesser, der han spilte i 180 episoder i perioden 1974-1983.
Politiskolen-filmene har jeg alltid satt pris på, for sin enkle ukompliserte humor, og en av de største profilene i disse filmene var Bubba Smith, i rollen som “Hightower”. Smith, som døde 3. august 2011, ble kun 66 år gammel.
Har du kommentarer til det du nettopp har lest? Filmtips fra 2011? Eller hva som helst annet filmrelatert til dagens innlegg? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!
Endelig er den på norske kinoer: Klovn Forever. Filmen jeg har ventet spent på helt siden nyheten ble sluppet om at toer`n fra Frank og Casper var på vei.
Jeg må innledningsvis si at jeg er en stor fan av Klovn, både den allerede legendariske TV-serien på 60 episoder, og ikke minst filmen Klovn – The Movie fra 2010. Frank Hvam og Casper Christensen er de to danskene bak suksessen, i dette prosjektet der de spiller fiktive utgaver av seg selv.
Jeg gikk med store forventninger inn i kinosalen denne kvelden, på filmens norske offisielle premieredag, jeg hadde lest lite anmeldelser av filmen på forhånd, ingen trailere var sett, fordi jeg ville gå inn “fresh” i filmen, uten for mye input og forhåndsinfo. Og jeg ble ikke skuffet.
Likevel må jeg si at filmen er et stykke unna å være like morsom som den første filmen, den grisekomiske Klovn The Movie, som er en film som fortsatt fremkaller gaplatter gang på gang, og ikke like hysterisk som TV-serien, men her er fortsatt mye av det som har gjort Klovn til en kult-greie som mange elsker. Det er pinlige hendelser, pinlig taushet, flaue øyeblikk, og rumpehullhumor, for å si det banalt, samt mye mer, i Klovn Forever får vi også se herrene Hvam og Christensen i vigør fra begge sider…. Filmens mest hysteriske crazy øyeblikk involverer Franks bakdel og noe som strengt tatt aldri skulle vært der, uten at jeg vil avsløre noe mere enn det. Situasjonen er ihvertfall spinnvill!
I korte trekk går handlingen ut på at Frank og Casper har en bokutgivelse på trappene. De skal gi ut en bok om vennskap. Casper er fortsatt en villstyring, mens Frank har fått unger med Mia (Mia Lyhne), og vennskapet mellom de to er ikke hva det en gang var, siden Frank ikke har tid til alle Caspers påfunn lengre. Når Casper så helt uventet flytter til Los Angeles, kommer selvsagt Frank diltende etter for å overtale Casper til å komme hjem til København igjen. I LA går selvsagt alt til helvete når Casper arrangerer en diger fest i den nye villaen sin, og i løpet av natten er det noen som knulles utendørs…. Vennskapet mellom de to settes stadig på prøve i filmen, slik vi er kjent med fra før, Franks forhold til Mia likeså, og de pinlige og i større eller mindre grad komiske øyeblikkene er aldri langt unna.
Jeg liker ikke å si noe negativt om Klovn, for jeg digger dette galskapet de to steller i stand, men filmen har litt dødtid der det ikke skjer allverdens, og jeg syns Iben Hjejle sin rolle i filmen er blitt alt for liten, men hun er fortsatt like bitchy som før, og det er artig. En artig bitteliten gjesterolle av Nicolaj Coster-Waldau må også nevnes, han burde vært brukt mer. Den sexfikserte pubertale underbukse-humoren som dominerer filmen gjør meg ingenting, den er fortsatt veldig morsom, men det føles av og til som om det burde vært flere pinlige hendelser, flere pikante og sjokkerende avsløringer, og flere virkelig “ville” hendelser. Den store “over kanten”-greia mangler nok også. Her er likevel fortsatt nok til å gi god valuta for pengene og tidsbruk, selv om toppscoren ikke er oppnåelig.
Karakteren til Klovn Forever blir likevel av det hyggelige slaget, og jeg skal selvsagt ha den på Blu-ray eller DVD når den tid kommer (hvorfor i svarte er ikke TV-serien ute på dvd med norsk tekst forresten????). Det er “stå”karakter og vel så det. Jeg tenker først umiddelbart at det er ikke mer enn 4, men så elsker jeg jo Klovn, og for en Klovn-fan er dette fortsatt mye å la seg bli underholdt av. I godt inspirert Klovn-stil blir derfor dommen fem tissemander til Klovn Forever, fire harde og en halvslapp – og er du av det mer moderate slaget, terningkast 5. Men da er jeg snill, så vet dere det.
5 år tilbake i tid befant vi oss i 2010, og da var filmene i dagens filmbloggsak blant de folk snakket om, og som gledet mange filmseere. Her er også gjort plass til filmfestivalfunnene fra 2009, som jeg glemte å nevne i forrige innlegg i denne blogg-serien.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Det var for andre året på rad svært få filmer fra utenfor norden som gledet undertegnede, faktisk enda mindre enn på veldig lenge, som verken gledet eller interesserte meg nok til å se mye av de store produksjonene, samt at det kom en hel del skuffende filmer. Stort sett var det et par norske og en rekke svenske krim- og spenningsfilmer, samt en dansk etterlengtet, som berget filmåret for min del og løftet det, nok en gang ut fra min synsvinkel, opp til et bra nivå.
Fra Sverige kom 5 nye WALLANDER-filmer (*) med Krister Henriksson som politietterforsker Wallander i Ystad, nr. 22-26 i serien på totalt 32 filmer – og to nye BECK-filmer med Peter Haber og Mikael Persbrandt som Stockholm-politiets duo Martin Beck/Gunvald Larsson.
Nok en teit norsk tittel på en film fra utlandet. En mordbrann er sentral i filmen ja, men det svenske ordet vålnad betyr noe helt annet. Ordet er et av de svenske ordene jeg ikke fatter, men etter lett googling finner jeg ut at det trolig betyr noe med spøkelse, gjenferd, fantom, ånd, spøkelsesaktig bilde av en avdød, eller noe i den duren. Google translate oversetter det forresten til “Wraith”! Takk for hjelpen liksom!
* WALLANDER:ARVET
Gjesterolle av Sven Nordin. Men vi har omtrent ikke før rukket å se han, før han knertes (og det er ingen avsløring, for det vet vi allerede fra filmens start av).
* WALLANDER:INDRIVAREN
* WALLANDER:VITTNET
BECK: I STORMENS ØYE (I STORMENS ÖGA)
BECK: LEVANDE BEGRAVD
De to beck-filmene var i utgangspunktet tenkt å mest trolig være de siste i Beck-serien, som med disse to nå var oppe i 26 filmer. Det skulle derimot senere vise seg at det i 2015/16 skulle komme/kommer ytterligere 6 nye Beck-filmer. Riktignok er disse to Beck-filmene produsert i 2009, men ble ikke sluppet for publikum før i 2010.
DUE DATE
Veldig morsom amerikansk komedie med “superplageånden” Zach Galifianakis, som plager vettet av Robert Downey Jr. – muligens også publikum – på en vill roadtrip gjennom statene. Litt “Hangover”-stil over denne, samtidig som man får den “ville” Roadtrip-følelsen over seg. Og innen lett sebar komedie er ikke det noe dårlig skussmål 😉
Terningkast 5.
IRON DOORS
Ganske ukjent og merkelig engelskspråklig tysk indie lavbudsjettsfilm, som jeg så i 3D på kino under filmfestivalen i Tromsø i januar 2011, men filmen er fra 2010. Filmens rollebesetning består av kun to personer, også det ganske så spesielt sammenlignet med normen i filmer.
En mann er innesperret i et rom med massive jerndører. Hvordan skal han overleve, og komme seg ut? Hva skjuler seg på utsiden, og hvorfor er han plassert der? I en kasse finner han en levende fremmedspråklig kvinne. Ganske spennende film ihvertfall, til tross for sitt åpenbare B-preg, et annet pluss er faktisk at filmen beveger seg fremover i et ubehagelig langsomt tempo, noe som gjør den mer klaustrofobisk og suggerende, og den er ganske åpen for tolkninger, for her må man tenke selv. Underveis utfordres man som seer, med metaforer og tanker. Ganske interessant egentlig.
På imdb er filmen veldig underkjent, med en del som slakter filmen og mener den er meningsløs, mens noen gir veldig interessante tolkninger av filmen, som jeg må si meg enig i. Jeg likte den imidlertid, helt klart. Så finner du filmen noe sted, se den! Og ta en titt på omtalene på imdb etterpå.
Som sagt så jeg den i 3D, så hvordan den funker som “vanlig” film aner jeg ikke, eller om den er å få tak i digitalt på nett eller på DVD.
Litt vanskelig å sette terningkast her, men det får bli 5.
KONGEN AV BASTØY
Provoserende og hardt norsk actiondrama som bygger på historiske hendelser fra guttehjemmet Bastøy utenfor Horten på tidlig 1900-tall, og de tragiske forholdene der. Fremragende spill av Benjamin Helstad og Trond Nilssen som guttehjemsgutter, mens Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner spiller strålende i sine ekstremt usympatiske roller.
Filmen hadde et budsjett på hele 54 millioner kroner (omtrent likt med Max Manus) og ble sett av litt over 277 500 på kino, deriblant var også undertegnede. I tillegg er det senere solgt over 100 000 dvd`er av filmen. Det voldsomme guttehjemsopprøret fenget også i utlandet, filmen er nemlig kino-eksportert både til USA, England, Frankrike, Polen og flere andre land, under den internasjonale tittelen “King of Devil`s Island“. Forøvrig ble filmen spillt inn i Estland (!).
EN HELT VANLIG DAG PÅ JOBBEN
Den fiktive filmen om ukebladet Se & Hør, som her har fått navnet “Folk Flest”, er basert på Håvard Melnæs sin svært kritiske bok fra 2007 om tiden hans som journalist i Norges største ukeblad, eller kall det gjerne sladderblad. Filmen som er laget i en slags biografisk fortellende “dokumentar”-stil er en blanding av drama, “dokumentar” og humor, og med en Ingar Helge Gimle i en fantastisk rolle som kronprinsesse Mette-Marits far, Sven O. Høiby. Uforglemmelig.
Gimle portretterer nemlig Høiby som noe mer enn den klovnen mange kjente han som, takket være ukebladet, et portrett som både er sørgmodig, varmt og svært humoristisk. Faktisk tror jeg Gimle her leverte noe av det beste jeg har sett i norsk film. Filmen viser et upolert, dog humoristisk, men også provoserende, bilde av hvordan Se & Hør fabrikkerte kjendisstoff, sett fra Melnæs sitt ståsted.
Filmen fikk gjennomgående gode kritikker i norsk presse, med flere terningkast 5 blant annet, men floppet på kino med bare 29 899 besøkende. Filmen har imidlertid senere vært vist flere ganger på TV, og dermed nådd et bredere publikum.
Jeg digger denne filmen, fordi den er veldig morsom, samtidig som den tar opp et interessant tema. Fra meg blir det terningkast 5.
Ettersom jeg i det forrige filmhjerte-innlegget om filmårene nok en gang har glemt (!) noen filmer (FY!), denne gang fra 2009, så får jeg ta de med i dagens sak om filmåret 2010 – og det får vel så vidt passere, siden det var i 2010 at jeg så disse filmene på kino under TIFF, Tromsø International Film Festival 😉 I det forrige innlegget glemte jeg å redigere inn disse filmene før jeg publiserte saken, ettersom jeg innbilte meg at de var fra 2010, men her er de, bedre sent enn aldri 😉
THE RED RIDING TRILOGY (*)
Denne trilogien som ble produsert for TV, men som også er vist på diverse spesialvisninger på kino, er løselig basert på virkelige hendelser i Yorkshire-området i England, men personkarakterene og handling baserer seg på David Piece sin kriminalroman. Jeg så alle disse tre filmene etter hverandre tidlig på dagen under filmfestivalen i Tromsø i 2011, en spesiell opplevelse,da man gjerne ofte forbinder det å se krim og spenning med noe man gjør på kvelden (ihvertfall gjør jeg det). Senere kjøpte jeg også to av filmene på dvd (fant ikke den tredje). Den nå avdøde amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav i 2010 trilogien fire av fire stjerner. Trilogien har fått mye oppmerksomhet for å ha en ambisiøs form, med en grim atmosfære og brutalitet.
Filmserien er fra England og selvsagt med engelsk tale, men med mindre du er veldig språkkyndig på ekstremt bred lokal Yorkshire-dialekt anbefales teksting absolutt, hvis ikke er sjansen for å falle av rimelig garantert.
Da NRK tidligere i år sendte filmene gikk de under titlene “Yorkshiredrapene 1974“, “Yorkshiredrapene 1980” og “Yorkshiredrapene 1983“. Filmene er også gitt ut i Norge enkeltvis (altså ikke samlet i en boks, merkelig nok) under titlene “The Yorkshire Ripper Trilogy: (årstall) “En morder går løs” (Red Riding: 1974), “Savnet” (Red Riding: 1980) og “Av jord er du kommet” (Red Riding: 1983).
* RED RIDING: 1974 (Norsk tittel: En morder går løs)
I 1974 herjer en morder rundt om i Yorkshire og dreper ungjenter. En journalist vender tilbake til hjembyen for å forsøke å komme til bunns i mysteriet. Eddie Dunford kommer hjem i 1974 og får jobb som reporter. En skolejente er savnet, og Eddie tror det kan knyttes til ett av flere drap seks år tidligere. Politiet er imidlertid ikke enig (montages/NRK).
Den første filmen er den klart beste, med spenning og intensitet, og en god Andrew Garfield i hovedrollen som den gravende journalisten som kommer på sporet av en drapsmann. Av andre velkjente navn finner vi også bl.a. Sean Bean.
Intelligent krim av høy britisk kvalitet, der miljøskildringene og den dystre atmosfæren spiller en vel så viktig rolle i filmen som selve handlingen, det er da heller ikke hele tiden slik at man nødvendigvis henger med i alt som skjer. Men filmen krever et konsentrert og kanskje også tålmodig publikum, for filmen er bekmørk og dyster.
Denne første Red Riding-filmen har jeg tidligere satt terningkast 5 på.
. * RED RIDING: 1980 (Norsk tittel: Savnet)
Peter Hunter etterforsker en sak der en seriemorder snart kommer til å slå til igjen. Men politiet i West Yorkshire viser seg å være lite samarbeidsvillige (NRK).
Den midterste filmen er den klart svakeste etter min mening, her blir det vanskeligere å henge med i handlinga, og jeg syns det ble mye rot.
I filmfestivalnotatene mine satte jeg et lavt terningkast 2 på denne (veldig strengt, 3 hadde vært mer fair), men som en del av trilogien er filmen likevel selvskreven. Paddy Considine trekker dessuten opp.
* RED RIDING: 1983 (Norsk tittel: Av jord er du kommet)
Etterforsker Maurice Jobson er plaget av dårlig samvittighet. En ung jente forsvinner. Når saken skal etterforskes, kommer gamle spor av korrupsjon i West Yorkshire-politiet for en dag. Jobson visste mer enn han gikk ut med den gang (NRK).
Etter en noe skuffende film nummer to tar trilogien seg kraftig opp i den avsluttende delen, som jeg har gitt terningkast 4 til.
Alt i alt er denne trilogien såpass spesiell at den helt klart anbefales. Det aller beste er nok om man tar seg tid til å se alle tre samlet etter hverandre, om ikke på samme kveld, så iløpet av kort tid ihvertfall 😉
LOVE EXPOSURE
Hørt begrepet “helaftens spillefilm”? Vel, i japanske Love Exposure får du det bokstavlig talt, for dette er et 4 timer langt (!) japanskt actionfylt bisarrt “kjærlighets”epos om kjærlighet, familie, religion og sex, og der blant annet fotografering står sentralt. Jeg så filmen på kino på Verdensteateret under TIFF-2011, og må innrømme at jeg gikk til filmen med bange anelser grunnet lengden. Dessuten har jeg aldri vært noen tilhenger av japansk film.
Men jeg ble positivt overrasket. Jeg noterte meg også et terningkast 4. Man får servert en salig og smått bisarr miks her av japansk kultur, slossing, og kjærlighet, og holder man ut i fire timer, noe som kan være utfordrende nok i kinosetet, så får man seg garantert en film utenom det vanlige.
Og hvis du lurer på hva filmens originale tittel er, så er den 愛のむきだし 😀
THE HOUSE OF BRANCHING LOVE
(Orig. tittel: Haarautuvan rakkauden talo)
Da jeg var liten var ordene finsk fjernsynsteater synonymt med noe av det verste en kunne utsette seg å se på, det grodde en myte i meg om at finsk film, det var ensbetydende med finsk fjernsynsteater. Det var dysfunksjonelle familier med sære problemer og krangling på et språk og et lynne man ikke skjønte bæret av, eller dystre gråtekoner og andre sørgelige tristesser.
Så derfor hadde jeg blandede forventninger til dramakomedien The House of Branching Love. Men jeg skulle få meg en skikkelig overraskelse, for i kinosalen runget latteren etterhvert som den ene sinnsjuke situasjonen etter den andre avløste hverandre i denne fortellingen om et par som skal skilles. Senere fant jeg filmen på nett også, og så den på nytt, og kan vel si at den var bedre på kino, med et entusiastisk publikum, enn alene, for den var heller ikke så ellevill som at den fortjener toppscore, men et flott terningkast 4, det skal den helt klart få. Kanskje til og med fem kan forsvares. På kino var den iallefall en særdeles artig opplevelse.
FORBIDDEN FRUIT (Orig. tittel: Kielletty hedelmä)
Faktisk så jeg enda en glimrende finsk film på TIFF, for Forbidden Fruit er intet mindre enn en finsk “coming-of-age”-story, der handlingen sentreres rundt to unge jenter som vokser opp i et strengt og beskyttet læstadiansk miljø. Det sies at Finland er det landet i Skandinavia/Norden som er mest lukket og innesluttet på flere områder, slik som rundt religiøse miljøer, noe som naturligvis filmen vet å spille på.
De to 18 år gamle venninnene Maria og Rachel vokser opp på landet i en streng og fundamentalistisk kristen sekt. Begge nærmer seg gifteklar alder.
Når Maria stikker til storbyen og får seg sommerjobb sender menigheten venninnen etter for å få henne hjem. Maria vil prøve alt det nye i storbyen som er forbudt hjemme. Gå ut med gutter, se TV, danse på diskotek, drikke alkohol og bruke sminke. Rachel er ikke med på dette og vil bare få Maria hjem, men fristelsene er store i denne nye verdenen.
Dette blir en sommer full av opplevelser som forandrer livet totalt for en av jentene. (filmweb.no)
Jeg satte terningkast 5 i filmnotatene mine på denne, men jeg har glemt mye av handlingen, i motsetning til den andre finske filmen jeg nevnte som jeg husker mere av. Likevel, om man skal se en av disse to fra Finland ville jeg nok anbefalt Forbidden Fruit. For jeg husker den som en film med naturlig skuespill, og et annerledes perspektiv, noe som var spesielt for denne type film. Anmelderen på cinerama.no gav filmen terningkast 4, den anmeldelsen finner du her. Intet terningkast fra montages.no, men nettstedet som er et av Norges grundigste innen filmanalyse, gav “Forbidden fruit” svært positiv omtale, som du kan lese ved å følge denne lenken.
Smått absurd og tørr komedie fra Chile (Chi/Fra/Por), med et noe snodig persongalleri, og det er stort sett det jeg husker fra den. I filmnotatene mine står det terningkast 4. Jeg finner ikke så mye på nett om filmen, men en engelsk omtale ramlet jeg over, som du finner her.
PIGGIES (Orig. tittel: Swinki)
Drama fra Polen (Polen/Tyskl.) om en tenåringsgutt som bor i en fattig rusten polsk grenseby like ved grensen til Tyskland. Han drømmer om en bedre hverdag. Jeg husket ikke mye av denne heller før jeg googlet litt, men minnes den som både engasjerende og litt provoserende, der den setter søkelyset på tabuer og (reelle) samfunnsmessige problemer i de polsk-tyske grenseområdene; prostitusjon blant alt for unge. Til tross for sitt tunge tema var det derimot ikke en mørk og tung film å se. Filmens 15 år gamle hovedrolleinnehaver og da filmdebutant imponerte også husker jeg. Jeg har notert meg 4 på terningen også etter denne TIFF-visningen på kino. Er du interessert kan du lese en fyldig omtale av filmen hos montages.no.
ÅRETS FILMHJERTE 2010
KLOVN – THE MOVIE
Land: Danmark
Sjanger: Komedie
Regi: Mikkel Nørgaard
Manus: Frank Hvam og Casper Christensen
Medvirkende: Frank Hvam, Casper Christensen, Mia Lyhne, Iben Hjejle, m. fl.
Hva som er favorittfilmen min fra 2010 er det ikke noen tvil om, det er den usensurerte, pubertale, anal- og sex-fikserte, og VANNVITTIG hysterisk morsomme KLOVN – THE MOVIE fra Danmark, med duoen Frank Hvam og Casper Christensen fra TV-serien Klovn. Humoren er ekstrem, vidunderlig smakløs (!), og de tøyer grensene til bortimot det ytterste. Og publikum og TV-seerne elsker det.
Hele seriens og filmens ofte banale men også geniale hverdagslige humor er noe man enten liker eller ikke. Hos meg er det fullklaff. Jeg lo så jeg nesten gråt første gang jeg så filmen.
Klovn – The Movie er basert på Hvam og Caspersens megapopulære tv-serie Klovn, som ble vist i 60 episoder fordelt på 6 sesonger på dansk TV 2, og også her i Norge er det TV 2 som har sendt serien. I serien, og filmen, spiller de fiktive utgaver av seg selv, noe også de fleste øvrige i serien og filmen gjør.
Det blir selvfølgelig toppscore. KLOVN – The Movie er elementær dagligdags genial komikk. Terningkast 6.
Varg Veum – Skriften på veggen var den sjuende Veum-filmen, og den tredje som ble laget for kino. Forøvrig samlet Skriften på veggen litt over 121 600 besøkende på landets kinoer. Til sammenligning hadde Nokas-filmen fra samme år ca 250 000 solgte kinobilletter. De 5 kommende filmene med Varg Veum ble forøvrig også satt opp på kino, og filmene har senere solgt brukbart på DVD, samt gått flere ganger på TV. Besøkstallene stod ellers jevnt med de foregående filmene i serien som hadde vært på kino. Bitre blomster ble sett av litt over 109 000, og Falne engler av 126 000.
Varg Veum har roet ned livet med sin nye kjæreste, Karin, og fått seg fast jobb som lærer. Men idyllen varer ikke lenge. Varg får et brutalt møte med fortiden da hans bitre fiende “Kniven” slipper ut av fengsel, innbitt på å hevne seg på alle dem som fikk ham dømt for drapet på en tenåringsjente. Snart er Varg viklet dypt inn i en sak der han må ta et tøft oppgjør med sin egen samvittighet; var han selv egentlig uten skyld i jentas død? Den eneste som vet svaret er “Kniven”, og for ham gjelder kun èn ting: å la Varg få smake sin egen medisin.(filmweb.no).
Filmen fikk blandet mottagelse hos pressen. Side2 (TV 2) gav terningkast 5, mens BT bare serverte en sur karakter 2. Dagbladet, Aftenposten og VG trillet frem 4 øyne på terningen. Fra filmhjerte.blogg.no blir det 5, men strengt tatt, ser vi bare på filmens handling, plott og troverdighet, så er nok Oslo-pressens karakter til filmen mer riktig. Men hey, jeg digger Varg Veum, og selv om disse filmene kunne vært bedre, så liker jeg de fortsatt veldig godt, og syns det er helt i toppsjiktet av norsk krim.
ANNET BRUKBART FRA 2010
127 HOURS – Am. drama med James Franco som bekymringsløs livsnyter som blir sittende fast, bokstavlig talt i 127 timer. Ikke den enorme handlingen, man skjønner jo fra man starter filmen at fyren kommer seg løs fra bergsprekken han sitter fastklemt i, hvorfor ellers tittelen 127 timer liksom, men det er likevel en okey film, med veldig bra foto og klipp.
BURIED – Am. thriller hvor Ryan Reynolds spiller en fyr i ei likkiste, levende nedgravd. Med kun en lighter og en mobil med dårlig batteri som hjelp. Slipper han ut i tide til å overleve? Klaustrofobisk film. Kanskje vil slutten gjøre at du føler deg snytt?
WINTER`S BONE – Am. spenningsfilm. Terningkast 5 da jeg så filmen på kino, men det ville jeg ikke gitt den nå lengre, til det er den litt for saktegående, og enkelte filmer gjør seg kort og godt klart best på kino. Men Winter`s Bone er absolutt sebar, det er fortsatt en god film som kan anbefales.
DINNER FOR SCHMUCKS – En noe sær og lett humoristisk komedie fra USA.
NOKAS – Den norske ransfilmen om Nokas-ranet, regissert av Erik Skjoldbjærg fra Tromsø.
3 BACKYARDS – Amerikansk “B-film” (muligens sågar “C-film” om noe kan kalles det), uten noen kjente navn, men faktisk husker jeg dette som bra. Handlinga er derimot som blåst bort fra minnet.
LOOSE CANNONS (Orig. tittel: Mine vaganti) – Brukbar film som jeg så på TIFF. Komedie fra Italia.
Ps: I rekken av komiske nasjonale titler på filmer, hva sies om svenskenes navn på denne filmen? Söta bror slår nemlig til med tittelen “En italiensk familj på gränsen till sammanbrott”. For en “fantastisk” idè, hvorfor ikke kalle utenlandske filmer for noe som filmen handler om, samt slå fast hvor filmen kommer fra? For eksempel kan man jo da kalle den norske filmen Bølgen for “Vattnet hos norrbaggarna som förstørde en hel stad”, eller hvorfor ikke kalle ….nei, la oss stoppe der, hehe. (Og ja, om noen filmgeeker vet at svensketittelen muligens spiller på at filmen kan oppfattes som en etterligning eller inspirert av Pedro Almodovars “Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd”, så har jeg lest den forklaringen. Tittelen er like teit uansett :D).
^ Kilder for besøkstall på kino: Film og Kino Årbok 2011, kino.no.
Legg gjerne igjen kommentarer, ros, ris, filmtips, info om dagens omtalte filmer (særlig tips om hvor TIFF-filmene kan finnes på nett), eller egne minner fra filmåret 2010. Husk å klikk post kommentar etter at du har klikket send kommentar. Snakkes!
2009 er et filmår mange sikkert husker. Hvilke filmer filmhjerte satte størst pris på i det siste året av forrige tiår finner du ut om du henger med videre i dagens filmtilbakeblikk.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Sakte men sikkert beveger vi oss mot slutten av denne filmbloggserien der favorittfilmene mine år for år fra filmhjertet startet å slå presenteres. Heldigvis er det fortsatt noen år igjen, som dagens år, 2009. Og kanskje, kanskje, tar jeg også en liten gjennomgang av filmårene på 1960- og 70-tallet etter at dette prosjektet er fullført om noen ukers tid.
Men nuh, 2009!
Filmåret 2009 hadde egentlig ganske få filmer jeg liker, hvis vi ser bort fra Wallander-filmserien som rullet ut hele 8 (!) nye filmer dette året. Fra amerikanernes side var det derimot ikke mye som fristet meg for en gangs skyld hadde jeg nær sagt, noen var det selvsagt, men dagens omtalte filmer kommer fra en rekke forskjellige land – og den beste av de alle, er norsk.
8 WALLANDER-FILMER:
Film nr 14-21 i filmserien med Krister Henriksson som Wallander
*HEVNEN (HÄMNDEN)
*SKYLDEN (SKULDEN)
*KURÉREN (KURIREN)
*TYVEN (TJUVEN)
*CELLISTEN
*PRESTEN (PRÄSTEN)
*LEKKASJEN (LÄCKAN)
*SKYTTEREN (SKYTTEN)
Alle disse Wallander-filmene kan sees på Netflix. Noe som selvsagt anbefales, om du ikke ser de andre steder. Svensk krim a la Wallander er i toppklasse etter min smak, og disse halvannen times lange filmene går unna ganske raskt.
SHERLOCK HOLMES
Bli med Sherlock Holmes på en spennende og heidundrande tur gjennom Londons gater og underverden på 1800-tallets siste tiår, i jakten på løsningen på mordgåter og mysterier. Helt grei underholdningsspenning av typen terningkast 4-stil.
HANGOVER
Årets uten sidestykke desidert mest underholdende og morsomste film var The Hangover, crazykomedien fra USA. Å våkne opp bakfull har kanskje noen og en hver opplevd, men å våkne opp til den hangoveren som disse gutta gjør, skal godt gjøres! Har du mot formodning for vane å gjøre det, ikke inviter meg på et slikt party (haha) 🙂
Dette er reinspikka komikk, og det funker som bare juling. Hangover 1 og 2 er nok blant mine komediefavoritter gjennom tidene, mens nr 3 i rekka ble mislykket. Andre kan selvsagt synes at Hangover blir for fjollete og platt, men da dette SKAL være fjollete og crazy, så er det sjukt artig!
Terningkast? 6!
PROFETEN
(Orig. tittel: UN PROPHÉTE / Internasjonal tittel: A Prophet)
Hardslående og rå fransk-italiensk fengselskrimdrama/thriller, om en ung araber som blir innsatt i et fengsel i Frankrike, der han blir en sjakkbrikke og nikkedukke for mafiaen. Oscar-nominert for beste ikke-engelskspråklige film. Jeg så filmen på kino på TIFF, og som vanlig på kino gjorde den seg glimrende på det store lerret. Profeten er sammenlignet med selveste Gudfaren, og omtalt som en moderne krimklassiker.
THE ROAD
Egentlig langt fra så god som jeg hadde håpet på ut fra forhåndshypinga av filmen, likevel er den post-apokolyptiske verdenen vi får servert i The Road litt fascinerende, selv om filmen ble en anelse for dyster og mørk etter min smak.
A SINGLE MAN
Colin Firth er en karakterskuespiller som stort sett alltid leverer, her gjør han en førsteklasses prestasjon som A Single Man, sammen med en “forførerisk” Nicholas Hoult, i denne historien som utspiller seg i 1962. Julianne Moore gjør som vanlig en helstøpt innsats også, i dette som er en av årets beste filmer, både visuelt og kunstnerisk.
Fortellerstilen i filmen er et stilistisk grep jeg liker her, men noen vil muligens oppleve den som litt merkelig? Visuelt er filmen et lite funn, skapt av regidebutant og moteskaper Tom Ford, og Firth, ja du allverden som han imponerer. Firth ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle, men vant ikke prisen. Men så var jo da også rollefiguren homofil, så det vinner vel ikke alltid helt frem hos Oscar-akademiet? 😉
Et bunnsolid terningkast 5.
FISH TANK
Strålende britisk realisme og samtidsdrama. Katie Jarvis i hovedrollen er outstanding. Strålende. Den mannlige hovedrollen bekles av Michael Fassbender, som også gjør en glimrende rolle. Flere norske aviser rullet terningkast 6, noe Fish Tank fikk fra både Aftenposten, Nettavisen og Bergens Tidende.
Mia er femten år og har falt utenfor. Ingen kjæreste, ingen venner, ingen skole, ingen jobb, ingenting. Jo, hun danser. Alene med kassettspilleren har hun det bra, alt annet er dritt. Mia bor sammen med en sliten mor og en nebbete lillesøster i en begredelig britisk forstad. Kan det bli verre?
Moren kommer stadig trekkende med nye menn. Mia forakter henne for det. Men den nye elskeren, Connor, er annerledes. Han tar seg tid til Mia. Snakker med henne, skryter av henne, sier hun danser fint. Mia blomstrer. Endelig har det kommet en tilsynelatende god mann inn i hennes liv (filmweb.no).
Jeg så Fish Tank på kino og kjøpte den senere på DVD også, så det er helt klart en film jeg liker veldig godt. En smule usikker er jeg dog på om jeg ville satt terningkast 6, så da blir det et meget hyggelig og bunnsolid terningkast 5. Med en pluss bak. 5+.
DJEVELENS TREKKSPILL
(Internasjonal tittel: THE WIND JOURNEYS / Orig. tittel: Los viajes del viento)
Passe tempofullt musikalskt drama fra Colombia. Helt ålreiht film liksom, som kan ligge på terningkast 4 -, en småtrivelig og litt hyggelig film som sikkert passer greit en alminnelig ettermiddagsstund. Det var nemlig akkurat i en slik setting jeg så filmen, en kald januarettermiddag inne i varmen på filmfestivalen i Tromsø (TIFF). Hva man har tenkt på med den norske tittelen “Djevelens trekkspill” må kanskje fanden vite, for både den originale og internasjonale tittelen betyr noe i retning av “vindens reise”.
ENGELEN
Drama fra Norge, regissert av Margreth Olin. En glimrende Maria Bonnevie spiller hovedrollen som den narkomane moren Lea, i en film om “svik og kjærlighet, om å ta umulige valg og bryte blodsbånd. Om når avhengigheten er det trygge, og friheten er det skremmende” (Norsk filmfond).
Engelen er basert på en dokumentar Olin jobbet med på slutten av 90-tallet, men aldri fullførte. Sterkt, og nært, som alltid fra Olin, som er best kjent for å lage dokumentarfilm. Også Engelen er en film jeg så på kino. Vanligvis er nok dette noe jeg ikke går på kino for å se, men jeg angrer absolutt ikke på at jeg besøkte engelen i kinomørket.
ÅRETS FILMHJERTE 2009
og
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2009
SAMMEN
Land: Norge
Sjanger: Drama
Denne gangen i filmhjerte-bloggen har jeg skrevet om en norsk film som har imponert meg stort. Jeg hadde egentlig skrevet en full anmeldelse av Sammen for noen måneder siden, men valgte å “spare” innlegget til bruk her istedet. Så derfor er dagens filmhjerte-vinner-omtale noe lengre enn vanlig 😉
SAMMEN
Norge, Drama, 2009
105 minutter
Regi og manus: Mathias Armand Jordal
I hovedrollene: Fridtjov Såheim, Odin Waage og Evy Kasseth Røsten
EKTEFØLT FILM
Mathias Armand Jordals film SAMMEN er en ambisiøs film, der den modige regissøren i sin spillefilmdebut tar opp en tematikk som er både ubehagelig og vanskelig å snakke om, temaer man gjerne ikke ønsker å måtte forholde seg til, som omsorgssvikt, ansvarsfraskrivelse, selverkjennelse, sorg hos barn og voksne menn, barns forventninger og andre familieproblemer. Men han lykkes til fulle. SAMMEN er en emosjonell film med sterke følelser, der jeg flere ganger kjente klumpen i halsen. Historien er ektefølt, så ekte at det gjør vondt til tider.
I SAMMEN møter vi den lille familien bestående av far, mor, og sønnen Pål som er 12 år. De har det fint, selv om faren egentlig er en egoistisk fyr uten selvinnsikt, men en tragisk ulykke der moren brått og brutalt omkommer snur opp ned på tilværelsen. Moren var limet i familien som holdt de sammen, med henne borte endrer filmen karakter til en dyster og hjerteskjærende fortelling.
Faren flykter fra virkeligheten gjennom fyll og slåssing, og han klarer ikke å ta seg av sønnen. Pål gir imidlertid ikke opp faren, selv om faren oppfører seg som en drittsekk. Det er flere såre og tunge øyeblikk i filmen som virkelig er utfordrende å se på, for man ønsker jo alltid at barn skal ha trygge rammer rundt seg. En del scener gjør derfor inntrykk.
“Såheim leverte “Oscar-innsats”, men jeg tror statuetten hadde gått til Odin Waage”
STERKT SPILL AV SÅHEIM OG WAAGE
Regi og manus i SAMMEN er sterkt, noe som også gjenspeiles i skuespillerprestasjonene. Fridtjov Såheim gjør sin glansrolle i SAMMEN. Rolletolkningen hans er for det meste så ekte og reell at det er vondt å se han, selv når han er på sitt mest usympatiske i filmen ønsker man bare at han skal komme seg på føttene og ta seg av guttungen. Her er det på sin plass å si litt om hvorfor jeg ville se denne filmen. Såheim var en av grunnene, Odin Waage en annen. Såheim har nemlig de siste årene i flere produksjoner irritert meg grønn med kraftig overspill og en fjollete latter jeg ikke utstår å høre på. Rollen hans i Lilyhammer er antagelig en av de jeg hater mest, der han overspiller etter alle kunstens regler (og der den omtalte latteren serveres). I Øyevitne (serie som gikk på NRK), der han ved et morsomt sammentreff faktisk igjen spiller faren til Waages rollekarakter, gjorde Såheim også en innsats som irriterte meg noe, jeg hadde også sett et par filmer med han de senere år, der han ikke var så god. Men siden jeg har sansen for Såheim ville jeg se han i en annen film for å “gi han en sjanse til”, i tillegg hadde jeg svært lyst til å se Odin Waage, som jeg likte i nevnte Øyevitne, i dette som var det unge skuespillertalentets første store rolle.
“i Odin Waage har Norge fått en av de beste barneskuespillerne denne anmelder noensinne har sett” – sitat, Einar Aarvig, Filmmagasinet.
Det er jeg glad for at jeg gjorde, for Såheim leverte “Oscar-innsats”, men jeg tror statuetten hadde gått til Odin Waage. I rollen som Pål briljerer han. Og det er lett å forstå at det er filmkritikere som etter SAMMEN sa at Waage kanskje var landets beste barneskuespiller. Waage var 13 år når han spilte inn SAMMEN, og han gjorde det helt fantastisk. Måten han takler den vanskelige rollen på er imponerende. I tillegg er den hvithårete guttungen sjarmerende når han lyser opp i et smil, som gjør det ekstra emosjonelt med tanke på sorgen han og faren går gjennom, og når han har det som tyngst er det gripende. Evy K. Røsten i rollen som moren er også nydelig. Hun er faktisk fantastisk i rollen. Så livsglad, så smilende, full av energi og omsorg, snill, raus og vakker. Et skittent filmatisk grep selvsagt, som gjør henne dypt savnet også blant publikum – og slikt er selvsagt et stort pluss her.
BESTE NORSKE?
SAMMEN er en gjennomført solid film, som skjelden skjeler ut av sporet sitt eller blir kjedelig. Selv om filmens stemning og univers er mørkt og nedtrykkende er det likevel et underliggende håp for fremtiden underveis. Musikken i filmen bygger på en flott måte opp under den tunge stemningen. Som et bakteppe i filmen ligger et kaldt og upersonlig fremstilt samfunn (Drammen i dette tilfellet), med grå kjøpesenterfasader, barnehjem og kjipe folk på byen. SAMMEN er kanskje den beste norske filmen jeg har sett. Om jeg skal trekke frem noe negativt, må det kanskje være at ikke alt hele tiden er så 100% troverdig som jeg ønsket, og noen av påfunnene i hjemmet kunne kanskje vært strammet litt inn. Jeg ville ikke trodd jeg skulle like en slik tung film så sterkt, men dette er veldig bra. Jeg gir terningkast 6.
Hos filmkritikerne i pressen fikk SAMMEN stort sett meget god omtale, bortsett fra hos Aftenposten som bare gav den terningkast 3. Bergensavisen, Hamar Arbeiderblad og Hamar Dagblad klinte til med terningkast 6 (Waage er forresten fra Hamar). I Bergens Tidende fikk den 5. Filmmagasinets Einar Aarvig, som er en av landets dyktigste filmanmeldere, mente SAMMEN er en av 2009s beste filmer, og gav den 5 av 6 stjerner. Filmen har også gjort suksess på flere store filmfestivaler i utlandet. I 2009 var SAMMEN vist på San Sebastian Filmfestival der den ble populær, og også på Island og i Sverige fikk den ros.
SE FILMEN
SAMMEN kan du leie online, såkalt VOD (video on demand), blant annet kan den sees hos Altibox (kr 39,-) og hos viaplay.no (kr 29,-), og kan kjøpes på dvd hos cdon.com.
To andre brukbare norske filmer fra 2009 er Jernanger, og Upperdog. Jernanger så jeg på TIFF, men syns vel ikke den er av de beste filmene som er servert der som åpningsfilmer. Den er litt småmorsom, med Bjørn Sundquist som serverer noen freske gloser, men er ellers en film som ikke fester seg nevneverdig på minnet. Upperdog husker jeg ikke så veldig godt, men det var vel en film med flere historier med et skjæringspunkt.
Den tyske dramafilmen ALLE ANDEREN (Everyone else) er også brukbar. Det er et kjærlighetsdrama om to par som er på ferie, og hvor ting selvsagt skjærer seg. Filmen er som nevnt brukbar, men litt for lite engasjerende til tider. Jeg så den på kino under TIFF, og må innrømme at den kjedet meg en smule noen ganger, men alt i alt er det likevel en grei filmstund.
En film jeg ikke har sett, men som virker interessant, er indie-filmen PASSENGER SIDE, som virker å være en tilbakelent dramakomedie fra Canada med handlingen lagt til Califonia/L.A.s mer rurale strøk, der to brødre kjører rundt på leting etter meningen med livet eller billig dop, alt ettersom.
En brukeromtale på imdb av filmen der den ble gitt 6/10 gjorde meg ihvertfall nyskjerrig på den. Helt uten noen kjente navn, og helt ukjent ellers, men dette er en film jeg kommer til å se hvis jeg finner den.
Filmen ROAD, MOVIE fra India (India/USA) ser også ut som en veldig interessant film: “A young man’s journey across the mythic Indian landscape becomes a life changing odyssey” (imdb).
Jeg aner også at den franske/kamerunske WHITE MATERIAL kan være en høyst severdig film. “…a place rife with civil and racial conflict. A white French family outlawed in its home and attempting to save its coffee plantation connects with a black hero also embroiled in the tumult. All try to survive as their world rapidly crumbles around them” (imdb).
En film jeg så på kino som jeg ikke likte, var I Love You Phillipe Morris. For noe surr!
Har du kommentarer? Klikk på kommentarer-linken under innlegget, og post meningen din! Snakkes!
Det er ikke så lenge siden 2008, men kanskje har du glemt noen av årets beste filmer? I dagens filmblogg står filmåret 2008 på menyen.
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
Det skal sies, at deler du mitt syn så syns kanskje du også at 2008 var et år med mye film som skuffet eller var uten interesse, noe som muligens kan gjøre at det ikke er så lett å huske dette filmåret?
Eller du er helt uenig, og har en rekke strålende filmminner fra dagens omtalte filmår?
På den annen side, det er nemlig også store og herlige filmer fra 2008, som gjør mimringen lettere. Jeg har uansett som alltid funnet et knippe filmer også fra 2008, som ihvertfall er veldig bra filmer etter min mening. For 2008 var nemlig slett ikke så verst, faktisk ganske bra.
TAKEN
Liam Neeson er kanongod i actionthrilleren Taken. En tidligere CIA-agent (Neeson) må ta i bruk all sin kunnskap og alle midler når datteren hans på brutalt vis blir kidnappet i Paris.
Pulserende thriller og velfungerende action hele veien. Har du ikke sett Taken ennå? Isåfall er det bare å sveive igang filmfremviseren og poppe popcornet. Taken funker også greit for et gjensyn om man har sett den før. Oppfølgeren Taken 2 som kom i 2012 er også verdt å se, dog et hakk ned sammenlignet med den første, mens Taken 3 fra 2014 ikke er noe krise i det hele tatt å styre unna. Taken fra 2008 kan iallefall enkelt forsvare et terningkast 4, kanskje til og med en femmer.
GRAN TORINO
Clint Eastwood med regi og hovedrolle i Gran Torino, en av årets beste filmer. Eastwood spiller hovedrollen som den gamle ensomme Koreakrig-veteranen, grinebiteren Kowalski, som må forholde seg til nye utenlandske naboer. Når han en dag tar en av de på fersk gjerning i å prøve å stjele bilen hans, en 1972-modell Gran Torino, tar han affære.
MILK
Sean Penn er Harvey Milk. Biografisk drama, som bygger på den sanne historien om politikeren Harvey Milk, som på 70-tallet stod frem som åpent homofil, noe som til slutt fikk han drept. Milk blir den dag i dag av mange regnet som en martyr for de homofiles rettigheter i San Francisco og er av mange regnet som et av byens politiske ikoner.
MILK ble nominert til en rekke Oscar-priser, inkludert beste film, men måtte nøye seg med to velfortjente priser, til Sean Penn for beste mannlige hovedrolle for tolkningen hans av Milk, i tillegg til at det ble pris for beste originalmanus. Klassisk filmhåndtverk, og en godt fortalt historie, men ikke like engasjerende hele veien. Skal jeg sette terningkast her får det bli en solid firer. 4.
THE WRESTLER
Mickey Rourke spiller wrestleren Randy, som hadde storhetstiden sin på 1980-tallet. Nå over 20 år senere sliter han med ensomhet og er folkesky, selv om han fortsatt bedriver idretten på mindre arrangementer for å holde hjulene i gang økonomisk. Vi ser Marissa Tomei i rollen som Randys datter. Jeg så The Wrestler på kino, og husker også filmen godt for Bruce Springsteen sin tittelmelodi “The Wrestler“. Glimrende sang, god film.
Både Roarke og Tomei ble nominert til både Oscar og Golden Globe for rollene sine, og Roarke fikk en GG-pris, noe også Springsteen fikk for sangen sin. Roarke så for øvrig helt for jævlig ut i denne filmen. Han er en jeg aldri har likt noe særlig som skuespiller, og wrestling vil aldri bli en stueren idrett i min verden, likevel mener jeg helt klart at dette er en god film, med en god Roarke, under Darren Aronofskys glimrende regi.
REVANSJE
(Original tittel: REVANCHE)
Krimdrama fra Østerrike.
Den tidligere straffedømte Alex planlegger å rømme sørover sammen med kjæresten sin etter et ran. Noe går imidlertid fryktelig galt, og hevn synes uunngåelig. Men hvem sin skyld er det, når livet ditt ikke går som planlagt?
Filmen vant hovedprisen under TIFF 2009; Tromsø International Film Festival, der jeg så den på kino. Revanche ble nominert til Oscar i kategorien beste ikke-engelskspråklige film, og er mulig å oppdrive på nett med minimum engelske tekster, eller på DVD. Filmen inneholder tysk og russisk tale (har jeg lest, husker ikke selv at det var russisk tale), så teksting anbefales 😉
MARIA LARSSONS EVIGE ØYEBLIKK (Original tittel: Maria Larssons eviga ögonblick)
Internasjonalt kjent som “Everlasting Moments”
Svensk drama regissert av Jan Troell, som maler et vakkert og visuelt fint bilde av Sverige i 1920-årene.
Filmen forteller den sjarmerende og sterke historien om Maria Larsson (Maria Heiskanen) som på begynnelsen av 1900-tallet vinner et kamera på et lotteri. Med en fyllik til mann (Mikael Persbrandt) og en stadig voksende barneflokk tvinges hun samtidig til å kjempe for et anstendig familieliv, med kameraet gjemt og glemt. Når hun går for å pantsatte det møter hun den danske fotografen Sebastian Pedersen (Jesper Christensen) og livet hennes tar en ny vending (redigert info fra wikipedia).
Filmens store stjerner er Mikael Persbrandt og Ghita Nørbye, men den aller beste er tittelrolleinnehaver Maria Heiskanen. Hjemme i Sverige ble filmen belønnet med 5 priser, deriblant beste film, under Guldbaggen 2009, som er svenskenes filmprisutdeling (på linje med norske Amanda-prisen o.l.). Den var også svenskenes bidrag til Oscar, samt at filmen ble Golden Globe-nominert. Visuell og fin film. Selv så jeg den på kino under Tromsø Int. Film Festival, og har senere funnet den også på nett. Som bildene over viser er den også ute på kjøpefilm.
INDIANA JONES OG KRYSTALLHODESKALLENS RIKE (Orig. : Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull)
Indiana Jones og krystallhodeskallens rike – Harrison Ford var tilbake som Indiana Jones. Ikke som i gamle dager, men fortsatt greit nok, og et artig gjensyn med en gammel filmhelt som Indiana Jones, i dette som ble den fjerde Indiana Jones-filmen. I denne befinner vi oss i 1958, og Indy leger ut på jakt etter den beryktede krystallhodeskallen. På sin vei møter han selvsagt på en rekke hindringer og utrivelige skapninger, både de som kryper og de på to bein.
NRK P3 dundret til på stortromma og serverte terningkast 6. Riktignok innfrir Indy delvis, men noe toppscore er ikke filmen i nærheten av engang. Shia LaBeouf som spilte Jones sin sønn Matt, gikk til det uvanlige skritt å beklage sin egen innsats til filmseriens fans. -“Jeg har sviktet“, uttalte skuespilleren, som også hevder at Ford heller ikke var fornøyd underveis i innspillingen.
DR. ALEMÁN
Tysk-, engelsk- og spansk-språklig spenningsdrama fra Tyskland, med handling fra Colombia/Sør-Amerika. I filmfestivalnotatene mine fra TIFF 2009 der jeg så denne på kino, har jeg notert terningkast 5 på Dr. Alèman, sterkt sådan. Jeg husker ikke mye av handlingen, for jeg har kun sett filmen den ene gangen, men jeg husker at jeg anså dette som en god spenningsfilm som gjennomgående holder et godt driv. Også hos Nordlys ble det terningkast 5.
Marc er en ung, naiv lege, på søken etter spenning, som drar til Cali i Colombia for å jobbe på et lokalt sykehus. Mange av pasientene hans kommer inn med skuddsår de har fått i gjengoppgjør og gatekamper. Dette gjør ham nysgjerrig på Calis slum, som er så veldig fremmed fra det trygge livet i Tyskland. Til tross for advarsler fra kollegaer, tar han kontakt med et miljø der fattigdom, narkotika, vold og prostitusjon er hverdagskost. Men Marc er tiltrukket av livet og menneskene i slummen, og han tror han skal greie å forholde seg til sine nye og farlige bekjentskaper. Etterhvert vikles han inn i problemer som ikke kan løses med kun blå øyne og et selvsikkert smil. Kilde: TIFF (red. info fra filmfront.no).
Dr. Alemán er gitt ut på DVD, og er muligens også å finne på nett et eller annet sted, men jeg har ikke funnet den.
THE COUNTRY TEACHER
(Orig. tittel: Venkofský ucitel)
Terningkast 5 i notatene mine fra filmfestivalen i Tromsø 2009, der jeg så filmen. Men det terningkastet tviler jeg litt på, uten at jeg husker helt hvorfor, for jeg har ikke sett filmen etter at jeg så den på TIFF, men en god 4 ville jeg vel fortsatt kunne gi her. Romantisk drama fra Tsjekkia (Tsjekkisk/tysk/fransk), som jeg husker for godt skuespill, en bra og uforutsigbar historie, pluss fine landlige omgivelser.
I filmen følger vi en ung lærer som forlater Praha for å begynne som lærer på en ungdomsskole på den tsjekkiske landsbygda. Ingen skjønner helt hvorfor, men han tilpasser seg raskt. Han blir han kjent med en kvinne og sønnen hennes som han gir privatundervisning, og et nært vennskap utvikler seg. Når eksen hans også dukker opp begynner problemene å melde seg, og undertrykt kjærlighet og kampen for å finne sin identitet kommer til overflaten.
På norsk har filmen fått tittelen LANDSBYLÆREREN. Litt mer om filmen kan leses på filmweb sine sider, eller hos Cinerama.no.
COUNTRY WEDDING
(Orig. tittel: Sveitabrúðkaup)
Mørk (drama)komedie fra Island fra 2008, som jeg har notert 5 minus på i filmfestivalnotatene mine fra TIFF 2009. Jeg husker slettes ikke mye fra denne filmen heller, annet enn at det dreier seg om et nært forestående bryllup i landlige omgivelser med dertilhørende katastrofer og forviklinger, komiske sådanne selvsagt, på en smart måte, med en diskrè islandsk særegen tone. Jeg erindrer at den var litt morsom, og litt spesiell, med et iøynefallende islandsk landskap som filmens bakteppe. Jeg har sett andre sammenligne filmen med en lang episode av Seinfeld, mikset sammen med Little Miss Sunshine, med handling satt til innsiden av to busser på vei til bryllupet.
“The story can be compared to a casserole that sizzles until everything finally boils over” 24 stundir
“This film is fantastic, fast, funny and surprising” Throstur Helgason, MBL
“One of the best made films in Iceland so far” OTH – Rav 2
Sitater fra vesturport.com (islandsk teater-/film-selskap).
Et ungt par har bestemt seg for å gifte seg. Vielsen skal finne sted i en liten kirke, en times kjøring utenfor Reykjavik. For å opprettholde tradisjonen med at brudgommen ikke skal se bruden før seremonien, setter de to familiene av gårde i hver sin buss. Siden ingen egentlig vet hvor kirken ligger, finner de snart ut at de har kjørt seg vill. Det som skulle vært en kort kjøretur utvikler seg til timer med drama, der noen uventede gjester og en heller tvilsom prest bidrar til at skjelettene ramler ut av skapet. COUNTRY WEDDING ligger sjangermessig et sted mellom farsen og komedien, og er en uforutsigbar kommentar til noen av de romantiske forventninger som ikke alltid er like realistiske. Kilde: TIFF (fra filmfront.no).
FILMHJERTES SPESIALPRIS:
ÅRETS GLEDESSPREDER 2008
SLUMDOG MILLIONAIRE
Alldeles herlig film, med handling fra Mumbai, og er også innspilt i India. Filmen fikk 10 Oscar-nominasjoner (i 9 kategorier), og vant hele 8 av prisene. Slumdog Millionaire fikk Oscar for beste film, og fikk også pris for beste regi og beste kinematografi, pluss fem andre priser, som var beste tilrettelagte (adapterte) manus, filmredigering, beste originalmusikk, beste originalsang og beste lydmiks. I tillegg var filmen nominert i kategoriene for lydredigering og hadde dobbel nominasjon i klassen for beste originalsang.
Hovedrolleinnehaver Dev Patel (født 1990) var ikke nominert, men kanskje burde han vært det, for han serverte ihvertfall en ypperlig prestasjon som “Han som hadde svar på alt” (“filmens norske undertittel”). Filmens manus er basert på boka “Gutten som hadde svar på alt”, av Vikas Swarup.
En tenåringsgutt fra Mumbai, som har vokst opp i slummen, blir plukket ut som deltager i Indias versjon av TV-programmet “Vil du bli millionær?” (Who Wants To Be A Millionaire?”). Men unggutten svarer for godt for seg, og blir arrestert mistenkt for juks. Under det påfølgende intense avhøret får vi se hendelser fra livshistorien hans som forklarer hvorfor han vet svarene på alt.
Filmen følger gatebarnet “Jamal Malik” fra han som ung gutt mister moren sin i et hinduistisk angrep på det muslimske fattigkvarteret der han bor, til han som ung mann deltar i den indiske versjonen av Vil du bli millionær?. Jamals historie fortelles inndelt i episoder som gir en forklaring på hvordan han visste svarene på de fleste av de etterhvert svært vanskelige spørsmålene. Jamals lengsel etter å finne igjen sin barndomsvenninne “Latika”, og kunne være sammen med henne, er det bærende element i filmen (wikipedia).
Høyt verdsatt romantisk drama/spenningsdrama, med komiske elementer, som jeg vil kalle en skikkelig sprudlende feelgood-film, som underholder fra start til slutt, med sitt imponerende koloritt som tegner et fantastisk bilde av Indias slum, råskap, håp og liv. Slumdog Millionaire er en film jeg helhjertet kan anbefale. En skikkelig herlig fargesprakende film, med en finurlig historie og sprudlende fortellerglede.
Jeg gir den faktisk terningkast 6! Dermed burde den kanskje også fått “Årets filmhjerte” her på bloggen, men det er nå en gang slik at vinneren av akkurat den “prisen” har betydd mere for meg og filminteressen min enn hva fabelaktige og herlige Slumdog Millionaire har.
Men Slumdog Millionaire får heller spesialprisen min, som årets gledesspreder-film 😉
ÅRETS FILMHJERTE 2008
VARG VEUM
VARG VEUM-filmserien som kom i 2008 får Årets filmhjerte 2008.
2008 var det STORE Varg Veum-året, da hele 5 nye Veum-filmer ble lansert, etter at den aller første filmen kom året i forveien. Av de 6 første Veum-filmene var det kun to av filmene som ble produsert for kinovisning; Bitre blomster (2007) og Falne engler (2008).
Å velge ut en favoritt blant disse er vanskelig. Årets filmhjerte blir derfor med pomp og prakt delt ut til filmserien VARG VEUM, for alle 5 er obligatorisk materiale for alle som liker norsk krim, og selvsagt fans av Gunnar Staalesens bøker, som filmene bygger på.
Tornerose var mørk og spennende, med en del fine Bergens-bilder, OG jeg så filmen på spesialvisning på kino på filmfestivalen i Tromsø. Den hadde nemlig ikke ordinær kinovisning, og ble lansert direkte på DVD. Men på TIFF i januar 2008 så jeg den, introdusert av filmens regissør og hovedrolleinnehaver. Regissøren sa litt om filmen og prosjektet, mens Trond Espen Seim (som altså spiller Varg Veum) var mer ordknapp. Derfor husker jeg til punkt og prikke hva ordene hans til publikum i en fullsatt sal 2 var. “-Håper dere lik`ern”! Og ja, det gjorde vi 🙂
Kvinnen i kjøleskapet og Begravde hunder er også veldig spennende filmer med bra plot, Falne Engler og Din til døden er selvsagt ikke langt etter de heller, begge er velspilte og spennende (vel, kanskje med unntak av han nabofyren i “Din til døden”, han spiller elendig). Den enkeltstående filmen av disse som jeg kanskje liker aller best, om jeg må velge en, er Kvinnen i kjøleskapet. Jeg har lest de aller fleste av Staalesens krimbøker om Varg Veum, men filmene avviker en del fra bøkene selv om plottet er det samme. Kvinnen i kjøleskapet var muligens den mest “delikate” saken, med mest spenning. Dessuten gav den noen fine bilder av Bergen også, som og kan sies om Begravde hunder.
Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Henrik Mestad, Sølje Bergman, Endre Hellestveit, Kathrine Fagerland, Frode Rasmussen m.fl.
——————————————————————————————————————-
* VARG VEUM – FALNE ENGLER
Regi: Morten Tyldum
Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit, Per Kjerstad Andersen, Anna Bache Wiig, Fridtjov Såheim, Pia Tjelta, Nils Jørgen Kaalstad, Jesper Malm, m.fl.
——————————————————————————————————————–
* VARG VEUM – KVINNEN I KJØLESKAPET
Regi: Alexander Eik
Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit, Kathrine Fagerland, Christian Rubeck, Dennis Storhøi, Kjersti Elvig, m.fl.
——————————————————————————————————————
* VARG VEUM – BEGRAVDE HUNDER
Regi: Alexander Eik
Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit, Halvard Holmen, Kai Remlow, Kyrre Haugen Sydnes, Robert Skjærstad, Samsaya, m.fl.
Alle 12 Varg Veum-filmene kan sees hos NETFLIX.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2008
VARG VEUM
Varg Veum får “årets norske filmhjerte” også.
ANDRE FILMER FRA 2008 VERDT Å SE
KLASSEN (Orig. tittel: Entre les murs, som på norsk betyr “mellom veggene”)- Fransk drama fra en skoleklasse. Gullpalmen-vinner i Cannes i 2008.
Quantum Of Solace – Ny film i James Bond-serien, med Daniel Craig som agent 007. Jeg så den på kino, og syns den var helt ok, men ikke mer enn det.
Lakeview Terrace – Funker greit som TV-fyll. Samuel L. Jackson spiller psykopatisk rasistisk politimann som terroriserer naboene.
The Dark Knight – Mange vil nok sette pris på denne Batman-filmen, oppfølgeren til Batman Begins fra 2005, The Dark Knight – en av årets mest stjernespekkede storfilmer, med navn som Christian Bale, Heath Ledger, Aaron Eckhart, Michael Cane, Gary Oldman, Morgan Freeman og Maggie Gyllenhaal. Filmen fikk hele 8 nominasjoner til Oscar-utdelingen som fant sted året etter, i 2009, hovedsaklig for det visuelle, klipp og lyd. To av prisene vant den, for beste lydredigering, og ikke minst ble det Oscar til Heath Ledger for beste mannlige birolle, som “Joker”.
Ledger døde som kjent på tragisk vis allerede i januar 2008, omlag fem-seks måneder før filmen hadde premiere. Oscar-prisen han altså dermed ble tildelt posthumt, ett år etter at han døde, ble mottatt av Ledgers mor, far og søster. Ledger ble forøvrig også hedret med Golden Globe-pris i samme kategori for innsatsen.
Max Manus – Den store norske krigsfilmen om motstandsmannen Max Manus. Gigantisk kinosuksess her til lands for filmen, som hadde et budsjett på rundt 55 millioner kroner, noe som gjorde det til en av Norges dyreste filmprosjekter gjennom tidene. Det spilte den imidlertid lett inn, for bare i Norge dro Max Manus inn rundt 95 millioner kroner i kinoinntekter etter over 1,1 millioner solgte billetter! I sentrale roller sees store (noen mindre) norske forholdsvis unge profiler som Axel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Christian Rubeck, Agnes Kittelsen, Victoria Winge, Jakob Oftebro, Kyrre Haugen Sydnes, Knut J. Søder Joner og Pål Sverre Valheim Hagen.
Kautokeino-opprøret – Norsk/samisk historisk drama basert på de virkelige hendelsene som fant sted under Kautokeino-opprøret i 1852. Filmens regi stod Nils Gaup for. Innspillingen fant forøvrig sted på FilmCamp i Øverbygd i Målselv, Troms, altså ikke i Kautokeino i Finnmark. På kino gjorde den det bra, med over 338 000 besøkende. Flere store svenske og norske filmprofiler medvirket, deriblant Mikael Persbrandt, Michael Nyqvist, Mikkel Gaup, Jørgen Langhelle, Bjørn Sundquist og Stig Henrik Hoff.
KANDIDATEN
– Dansk thriller med Nikolaj Lie Kaas. Ganske bra film egentlig, der Lie spiller forsvarsadvokaten som etter en natt på byen ender opp på et hotellrom med en ung og vakker kvinne. Morgenen kommer, han våkner, og finner kvinnen brutalt myrdet. Han blir mistenkt for drapet, og fanges i et nett av løgn, og sannheter som ikke tåler dagens lys.
Med Kim Bodnia og Tuva Nuvotny i andre sentrale roller.
Sensommerlunsj i Roma (Orig. tittel: Pranzo di Ferragosto) – Lun sosialrealisme i denne dramakomedien fra Italia, der filmregissøren selv spiller hovedrollen.
Gianni drukner en utilfredsstillende hverdag med mengder av chablis. Han bor med sin 93 år gamle mor i Roma og er konstant blakk. Når hans huseier tilbyr seg å ettergi husleie mot at Gianni for en kort periode tar vare på hans mor begynner ryktet om det midlertidige pensjonatet og spre seg. Før han vet ordet av det bor han sammen med fem eldre damer som han må passe på, underholde og varte opp (filmmagasinet.no)
Expired – Film sett på TIFF 2009 (Tromsø International Film Festival). På imdb er den oppført som film fra 2007, mens det andre steder står at den ble produsert i 2008. Romantisk dramakomedie fra USA, om to parkeringsvakter i LA sitt turbulente forhold. Hvorfor jeg likte denne filmen? Ikke vet jeg (!), for jeg husker ingenting fra den. Men i notatene mine fra filmfestivalen har jeg notert terningkast 4, så da er den vel sånn passe ok. Skal sies at jeg aldri har hørt om filmen i ettertid, til tross for at den er fra USA. Filmens største navn er Jason Patrick, og Samantha Morton.
IT`S NOT ME, I SWEAR! (Orig. tittel: C`est pas moi, je je jure!)
– Film sett på TIFF 2009 (Tromsø International Film Festival). En ganske merksnodig franskspråklig dramakomedie fra Canada.
Året er 1968. Leon, en 10 år gammel guttunge, havner stadig i trøbbel. Når mor en dag bestemmer seg for å forlate Leon og faren, gjør Leon hva han kan for å døyve savnet etter moren. Snodig, rar, film, men likevel fin og underfundig. Også her har jeg satt terningkastet 4 i filmnotatene mine fra TIFF, og denne husker jeg litt fra også 😉
Den syvende himmel (Orig. tittel: Wolke 9)
– Film sett på TIFF 2009 (Tromsø International Film Festival). Hvorfor filmen ble kalt den syvende himmel i TIFFs program aner jeg ikke, jeg tviler faktisk på at filmen har denne tittelen på norsk, for på imdb står den oppførst som DEN NIENDE HIMMEL, og heter originalt Wolke 9 (internasjonalt Cloud 9).
Ihvertfall er det en upolert tysk fåmælt historie, om kjærlighet og sidesprang hos et aldrende ektepar som har vært gift i over 30 år.
FLERE PROFILER GIKK BORT
2008 var et år da flere kjente og kjære skuespillere døde, deriblant to som var alt for ung til å gå bort.
HEATH LEDGER (bildet t.v.) er allerede nevnt. Det er faktisk gått hele 7 år siden den australske kjekkasen Heath Ledgers sjokkerende bortgang rystet filmverdenen og fans. Ledger huskes spesielt for sin glimrende rolle i Brokeback Mountain (2005) der han spilte Ennis Del Mar, og for roller i 10 Ting Jeg Hater Ved Deg (1999), Patrioten (2000), A Knigt`s Tale (2001) og som “Joker” i The Dark Knight (2008).
Ledger var spådd en stor filmkarriere, men desverre endte han sine dager kun 28 år gammel. Dødsårsaken er ikke fastslått med sikkerhet. Ledger ble funnet i sitt eget hjem, og det har vært antydet overdose av piller og medisiner, men ingen klare tegn på selvmord ble fastslått. I ettertid var det også mange som refset medias overdimensjonerte og skandaleoppslagspregede dekning av Ledgers død.
I 2009 ble Ledger som nevnt hedret da han ble tildelt Oscar for beste mannlige birolle, for rollen sin som “Joker” i filmen The Dark Knight. Ledger døde 22. januar, kun en uke etter at en annen ung skuespiller på like tragisk vis gikk bort.
BRAD RENFRO, som døde 15. januar 2008 i en alder av kun 25 år, vil for alltid huskes for sin strålende prestasjon i filmene Klienten (The Client, bildet t.v.) fra 1994 da han var kun 11-12 år gammel, og Sleepers fra 1996. Særlig i førstnevnte film var han storartet. Han ble også prisbelønnet for rollen sin i Klienten og i The Cure fra 1995 (Young Artist Award).
Renfro var barnestjerne takket være disse filmene, men til tross for at han var aktiv helt frem til sin død var karrieren hans nedadgående, på grunn av alkohol- og stoffmisbruk, som startet tidlig i tenårene.
Renfro ble bare 25 år gammel, i januar 2008 kom den triste nyheten om at han var død. Han døde av en (trolig utilsiktet) overdose heroin og morfin, men dødsfallet har blitt sett på som et ulykkestilfelle. Renfro fikk en sønn i 2003, sønnen som var ukjent for offentligheten frem til Renfros død har vokst opp i Japan hos moren, men ifølge amerikansk media skal Renfro ha tilbragt tid med sønnen kort tid før det sjokkerende dødsfallet.
Velkjente og velklingende filmnavn som forlot oss i 2008 var filmlegender og ikoner som CHARLTON HESTON og PAUL NEWMAN (bildet t.h.).
Heston var Oscar-vinner 1960 for “Ben Hur” fra 1959, som var eneste gang han ble nominert til den ærefulle utdelingen. Newman tok hjem Oscar-prisen i 1987 for “The Color of Money” fra 1986, pluss at han også ble tildelt en ærespris i 1986, etter å ha vært nominert 7 ganger tidligere uten å vinne, og han fikk en spesialpris i 1994. Han ble Oscar-nominert hele 10 ganger i løpet av karrieren. Newman huskes av mange for filmer som “Stikket”, “Butch Cassidy and the Sundance Kid” og “The Hustler”. Heston ble 75 år gammel, og Newman ble 83 år.
2007 var året filmene i dagens filmbloggsak fikk møte sitt publikum for første gang. Har du andre favoritter fra dette filmåret?
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.
8 år føles kanskje ikke så lenge, for tida flyr som man sier, og når jeg ser noen av filmene fra 2007 tar jeg meg selv i å tenke “jøss, er denne filmen virkelig snart 10 år gammel?”. Det er ihvertfall alltid fint å se tilbake på filmårene og minnes gode filmer, og kanskje har du glemt noen av disse filmperlene? Dog er det en god del jeg ikke har sett av de “store” filmene og “b-filmene” fra dette året, fordi de ikke vekket interessen hos meg, men til gjengjeld er det et knippe av de jeg har sett, samt noen mindre kjente, som virkelig byr på en god filmopplevelse.
Dette er filmene jeg likte best av de som ble sluppet for 8 år siden, i 2007. En av de beste var fra våre naboer i øst.
DARLING
Dramaet Darling – sett første gang på kino her til lands (faktisk før premieren i Sverige også) på filmfestivalen i Tromsø – var en av de beste svenske filmer i kategorien drama jeg hadde sett på flere år. Det er en stillferdig, lett humoristisk, lett mørk dramakomedie, litt trist, og samtidig fin historie om samtidens Sverige, klasseskille, familie, vennskap, uvennskap, utroskap, en gjeng Stockholm-sosser i 20-årene, deriblant en fisefin frøken, en 61 år gammel arbeidssøkende mann – og et uventet vennskap.
Filmen var en lavbudsjettsfilm, med et budsjett på kun 8 millioner svenske kroner (sum ifølge wikipedia) – noe som ikke har påvirket resultatet i negativ forstand. Snarere tvert imot, for Darling er en absolutt severdig film som anbefales for de som liker svensk film. Det dveles heller ikke i scenene, noe som gjør at filmen beveger seg i et bra tempo, og det presenteres et stilrent foto. Hovedrolleinnehaver Michael Segerström ble fortjent belønnet med svenskenes filmpris Guldbaggen, for beste mannlige hovedrolle, for rollen sin som den ettergivende og underkuede, men særdeles sympatiske 61-årige Bernard. Også Michelle Meadows som spiller den selvopptatte, følelseskalde og fisefine overklassesossen Eva, spiller godt. Darling fikk også (eller var nominert til) Nordisk Råds filmpris 2007. Les omtalen deres her.
For de som er interesserte i å lese mer om Darling, og litt “seer-diskusjoner” om filmen, kan lese den svenske forfatteren Peter Englunds blogg-omtale av Darling, med påfølgende diskusjon. Litt interessant. Les også DN.se sin filmomtale.
Et trygt filmvalg, som belønnes med et like trygt terningkast. 5.
SOLSTORM
Drama-krimthriller fra Sverige, innspilt langt mot nord i Sverige, i et vinterlig Kiruna. Med den svenske verdensstjernen Izabella Scorupco i hovedrollen, samt store svenske hjemlige stjerner som Mikael Persbrandt, Jakob Eklund og Krister Henriksson på rollelista, noe som borger for kvalitet som regel. Så også denne gang. Riktignok et stykke bak det aller beste av svensk krim, men Solstorm er likevel ganske bra. VG gav terningkast 4, noe jeg kan henge meg på. En god firer.
I hjertet av Kirunas uendelig vakre vinterlandskap myrdes frikirkepastoren Viktor Strandgård. Rebecka Martinsson, en ung advokat i Stockholm, får en telefon fra sin barndomsvenn Sanna, som nettopp har funnet sin bror brutalt ritualmyrdet i bygdas kirke og bønnfaller Rebecka om hjelp. Motvillig vender Rebecka tilbake til sin barndomsby og sine traumatiske minner om sterk attrå og beundring for frikirkens karismatiske leder. Hun merker at alt er nøyaktig slik som da hun en gang fl yktet derfra. Ingen i menigheten ser ut til å vite noe og alle beskytter hverandre. Men Rebecka kan reglene og snart er hun ikke like velkommen lenger. Kommer noen til å våge å avsløre den mørke sannheten for henne?
THERE WILL BE BLOOD
Strålende episk oljedrama, fra oljeutvinningens tidlige år, med blendende spill av Daniel Day-Lewis og Paul Dano. Day-Lewis ble forståelig nok (Les: Meget fortjent) belønnet med Oscar-pris for beste mannlige hovedrolle, i tillegg fikk filmen pris for beste kinemateografi. Også den prisen vel fortjent. Den hadde ytterligere 6 nominasjoner, deriblant som beste film. I tillegg ble There Will Be Blood rost opp i skyene av mengder av filmkritikere. Her i Norge kom terningkast 6 på rekke og rad, fra Dagbladet, Dagsavisen, Aftenposten, filmfront.no og TV 2 (side2.no) for å nevne noen. Terningkast 6 er ikke uhørt, men jeg modererer meg ørlite og gir “bare” terningkast 5.
Det er slutten av 1800-tallet og Daniel Plainview og hans sønn leter etter olje i California. Men etter møte med den unge karismatiske predikanten Eli Sunday (Paul Dano) blir det raskt klart at han blir Plainviews største motstander i letingen etter olje og rikdom. Til tross for hell og velstand blir ingenting det samme etter hvert som konfliktene eskalerer og menneskelig verdier – felleskap, tro, ambisjoner og til og med båndet mellom far og sønn – settes i fare av korrupsjon, bedrageri og flyten av olje. There Will Be Blood er Paul Thomas Andersons storslagne amerikanske mareritt – en støvfull helvetesskildring som hylles av publikum og filmkritikere verden over (Hentet fra filmfront.no).
GONE BABY GONE
Regi ved Ben Affleck. Med Morgan Freeman, Ed Harris og Casey Affleck i hovedrollene. Lillebror Affleck (Casey) er en skuespiller jeg finner noe begrenset. Gone Baby Gone er likevel en bra film og Casey gjør en god rolleprestasjon her. Jeg så nylig filmen på Netflix for å friske opp minnet, og noe som slår meg er at filmen er litt langtekkelig, selv om den er bra, og ikke minst ender den opp i en slutt som iallefall jeg likte, hvor Afflecks rollekarakter i mine øyne er den som skal gå med hodet hevet høyest.
DIE HARD 4.0 (Orig. tittel: LIVE FREE OR DIE HARD)
Den dårligste av Die hard-filmene. Egentlig ble jeg litt skuffet over denne fjerde Die Hard-filmen, som kom 12 år etter Die Hard With a Vengeance (“Die Hard 3”). Imidlertid syns jeg det var såpass kult å få karakteren John McClane tilbake, og filmen er helt klart sebar (selv om den samtidig skuffet litt), særlig for Die Hard-fans og de som liker action.
3:10 TO YUMA
Western-krimdrama med Russel Crowe, Christian Bale og Logan Lerman i ledende roller. Særlig Bale er glimrende, og også Crowe og Lerman overbeviser. Overraskende god film.
WATER LILIES (Internasjonal tittel) (Norsk tittel: VANNLILJER. Original tittel: NAISSANCE DES PIEUVRES)
Fransk ungdomsdrama.
“Water Lilies is a sharply-observed, provocative coming-of-age story that captures the anxieties of the early teen years” (rottentomatoes.com).
Jeg husker at jeg så Water Lilies, som var tittelen den ble markedsført under, på kino under filmfestivalen i Tromsø (TIFF) i enten 2007 eller 2008. Jeg minnes at filmen var nokså bra, en terningkast 4-type film.
XXY
Den noe kryptiske tittelen XXY kan kanskje virke forlokkende eller frastøtende for de som aldri har hørt om filmen, men bare slapp av, XXY er ingen XXX-orgie 😉 Tittelen har uansett av andre grunner blitt kontroversiell, noe som kan leses mere om i wikipedia-artikkelen om filmen. Men filmen omhandler sexualitet, eller rettere sagt handler den blant annet om å finne sin identitet, og om aksept for det som er annerledes.
Filmen viser historien om en interseksuell femten år gammel argentinsk hermafroditt. Hun bor sammen med foreldrene sine, som må takle utfordringene rundt den medisinske situasjonen hennes.
XXY er en dramafilm fra Argentina, der handlingen er lagt til en liten fiskerlandsby i Uruguay, som familien har flyttet til for å unngå ubehagelige spørsmål om datteren. Det er en fascinerende, emosjonell, provoserende og tidvis fin og øm film. Det er også noe særegent ved mange sør-amerikanske filmer, denne inkludert, jeg har sett som jeg liker. Filmens baktepper, miljøskildringer og de ofte litt golde, åpne landskapene. I XXY spiller også naturen en rolle som påminner om at ting ikke bare har to sider. Jeg liker XXY, men filmen er muligens ikke en film alle vil like, ihvertfall ikke om man i hovedsak liker mainstream-filmer.
Også denne så jeg for første gang på kino på Tromsø International Film Festival, i januar 2008, der den virket å være populær. Filmen har også fått gode filmkritikker, blant annet har den vunnet priser i Cannes.
En av Argentinas beste og også best kjente skuespillere er også med i filmen i en av hovedrollene. Hvem andre enn Ricardo Darin, såklart. Ines Efron som Alex (15) er imponerende. Anbefales.
“FarvelBafana”er den sannehistorien om enhvitsørafrikanskrasisthvis livbledyptendret avden svartefangenhanvoktet i tjue år.Fangensnavn varNelsonMandela.
Alldeles strålende prestasjon av Dennis Haysbert som portretterer selveste Nelson Mandela, en av vår tids største frihetsforkjempere. I andre fremtredende roller ses Joseph Fiennes og Diane Kruger. Filmen er regissert av danske Bille August. God film, som helt klart anbefales, men jeg har en følelse av at filmen er litt underkjent hos mange?
WALLANDER – PYRAMIDEN
WALLANDER-FILM. Den niende krimfilmen med Rolf Lassgård i rollen som politietterforskeren Kurt Wallander ved Ystad-politiet. Pyramiden er basert på Henning Mankell sin krimbok med samme navn, og er også den siste Wallander-filmen med Lassgård i hovedrollen.
BECK-FILMER FRA 2007:
I 2007 kom det hele 6 nye filmer i Beck-serien med Peter Haber som Martin Beck og Mikael Persbrandt som Gunvald Larsson hos politiet i Stockholm. Siden det kom så mange i løpet av kort tid kunne man kanskje forledes til å tro at filmene ikke holder bra kvalitet, men det stemmer overhodet ikke. Selvsagt er ikke alle like gode, men absolutt alle Beck-filmene er krim som uten tvil er verdt å se, Beck er nordisk krim av høy kvalitet, som jeg godt ser om igjen flere ganger.
Alle filmene er frittstående filmer med avsluttende historier i hver film, men miljø og personrelasjoner utvikler seg gjennom hele filmserien. Det er likevel ikke nødvendig å ha sett de tidligere 18 filmene fra perioden 1997-2006. De som kom i 2007, og er Beck-filmer nr 19-24, var disse seks:
* GAMEN
* ADVOKATEN
* DEN JAPANSKE SHUNGAMÅLNINGEN
* DEN SVAGA LÄNKEN
* DET TYSTA SKRIKET
* I GUDS NAMN
A PARTING SHOT (Original tittel: PAS DOUCE)
Film fra Sveits/Frankrike. I notatene mine fra filmfestivalen i Tromsø 2008, der jeg så filmen på kino har jeg satt terningkast 5 på den. Den internasjonale tittelen på filmen er “A Parting Shot” (et avsluttende skudd, eller noe lignende), mens originaltittelen “Pas Douce” rett oversatt til norsk ved hjelp av google betyr “ikke søt”.
Ien vill ogisolertfjellregionen nær grensen mellom Sveits og Frankrike, utenfor en liten by medbareett sykehushvor hun jobber, gjør en ungsykepleieret mislykketselvmordsforsøkog sårer alvorlig entenåring somender opp på avdelingen hennes. Ingen mistenker noe i starten, men gjennomdiverse hint og tråder som sykepleieren gir fra seg, innser Marco at personensom pleier hamer den somskjøt ham. Et merkeligforhold mellomde to oppstår.
Desverre har jeg aldri sett filmen utgitt på det norske DVD-markedet, men på amazon.fr har jeg sett den for salg med engelske tekster. Om den ligger tilgjengelig noe sted på nett lovlig eller ei, vet jeg ikke, men jeg har iallefall ikke funnet den (på youtube ligger en 66 minutter utekstet lang video, men det er uansett ikke hele filmen, for den er på 84 minutter).
Om noen skulle sitte på info om hvorvidt den er å oppdrive for nett-visning med engelsk tekst (eller nordisk som svensk, dansk, norsk) er jeg veldig interessert i å få tips om hvor 😉
LA ZONA
Provoserende, glimrende, og realistiskt spenningsdrama fra Mexico. La Zona handler om hvordan et rikt og godt beskyttet nabolag som bor inngjerdet i den fattige delen av Mexico City reagerer når de får besøk av inntrengere.
Sterkt og provoserende, og helt klart anbefalt. Filmen er gitt ut i Norge på DVD med norske tekster, for den har jeg i filmhylla, og bør være mulig å oppdrive på nett også med norske/engelske undertekster. Filmens tale er spansk. Jeg har satt terningkast 5 på La Zona i notatene mine etter at jeg så den på kino.
Forøvrig som et filmtrivia kan det nevnes at gutten som spiller inntrengeren i filmen, Alan Cháves, døde i 2009, kun 18 år gammel. Unggutten og noen kamerater var involvert i en skuddveksling under en krangel, da politiet dukket opp stakk de av, og skjøt mot politiet, som selvsagt besvarte skytingen med å skyte tilbake. Cháves ble truffet i hjertet, og døde av skadene han pådro seg. Noen nettsteder jeg har besøkt som har omtalt hendelsen levner liten ære til den unge meksikaneren. Uansett, i La Zona gjorde han ihvertfall en gnitrende prestasjon, og han var ansett for å være et latinamerikanskt filmhåp for fremtiden. Slik gikk det desverre ikke.
AUTUMN BALL (Original tittel: SÜGISBALL)
Småmørk og besk dramakomedie fra Estland, som jeg så på kino under TIFF 2008, men siden verken har sett eller hørt om, så jeg regner med det er mer enn vanskelig å oppdrive den noe sted? Men siden jeg skal nevne de filmene jeg har likt opp gjennom årene, så må den jo med. Og kanskje finnes den der ute på nett et sted med engelske tekster, for den er vistnok gitt ut på dvd med engelsk tekst. Skulle du snuble over filmen og ser den får du i alle fall en litt annerledes film enn det man ser til daglig. Da jeg så den i 2008 noterte jeg terningkast 4 på den. Skulle du forresten finne den noe sted, gi meg et vink om hvor da! 😉
“Høstball” (Autumn Ball og Sügisball betyr det, et ball om høsten, som f eks skoleball, juleball osv) er en film om ensomhet, fortvilelse og håp hos seks mennesker som alle lever i et grått og dystert Sovjet-era-inspirert leilighetskompleks i Tallinn, Estland.
THE GIRL BY THE LAKE (Original tittel: LA RAGAZZA DEL LAGO)
Det beste med filmfestivaler, er at man ofte får se mange gode og spesielle filmer man vanligvis ikke ville fått sett ellers. Nok en film fra Tromsø International Film Festival 2008 er den italienske filmen The Girl By The Lake (internasjonal tittel).
I “La ragazza del lago” som er et thrillermysterium, handler det om et drap på en ung vakker kvinne. Liket av en ung kvinne blir funnet i en stille liten landsby i Nord-Italia. En etterforsker fra en storby i nærheten kalles inn for å løse mysteriet. Brukbar spenning husker jeg, og med et nydelig og sjarmerende italiensk landskap og miljø som bakteppe for filmen gir en ekstraordinær fin visuell opplevelse som gjør at øyet festes ved filmen.
Selv klarte jeg for en tid tilbake å oppdrive filmen med engelske tekster på nett, så den som gidder å lete finner den kanskje.
Medvirkende: Tommy Lee Jones, Josh Brolin, Javier Bardem, Woody Harrelson, m.fl.
Årets suverent beste film er Coen-brødrenes hardtslående og smått episke krimthriller No Country For Old Men, som jeg første gang så på kino da den hadde Norgespremiere under filmfestivalen i Tromsø, og som jeg senere har sett flere ganger på DVD.
En rufsete jeger snubler over en narkotikahandel som har gått galt på et avsidesliggende øde område nær Rio Grande-elva, og tar med seg to millioner dollar i cash som han finner. Det han ikke vet er at han samtidig starter en spiral av vold og kaos.
No Country For Old Men rager høyt på listen min over favorittfilmer. Inne på topp 20 er den garantert.
No Country For Old Men fikk 4 Oscar-priser. Den ble kåret til beste film, Javier Bardem fikk prisen for beste mannlige birolle, Joel og Ethan Coen fikk statuetten for beste regi, og de to Coen-brødrene fikk også Oscar for beste adapterte manus. I tillegg hadde filmen fire andre nominasjoner, deriblant i klassen beste kinemateografi, som ihvertfall jeg regner som en viktig visuell pris. Jeg så filmen på kino da den hadde Norgespremiere, og gikk storfornøyd ut i kveldsmørket etterpå.
Javier Bardem som iskald morder er forøvrig også episk, og antagelig en av filmhistoriens råeste og mest kompromissløse favorittskurker. Ellers er Josh Brolin perfekt i sin rolle, mens det fylles på med solide opptredener av bl.a. Tommy Lee Jones, Woody Harrelson, med flere.
Det kan synes høyt, men denne filmen kan man se om og om igjen. Derfor blir det terningkast 6.
ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2007
VARG VEUM – BITRE BLOMSTER
Filmsjanger: Krim
Regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen
Medvirkende: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Endre Hellestveit, Per Jansen, Håvard Bakke, Kathrine Fagerland, m.fl.
Basert på boka “Bitre Blomster” fra 1991 skrevet av Gunnar Staalesen
I 2007 kom den aller første av totalt 12 filmer som jeg i mange år hadde håpet skulle bli en realitet: Varg Veum på film. På 90-tallet var jeg en ivrig leser av Gunnar Staalesens krimbøker om den erkebergenske privatdetektiven Varg Veum, så gleden var stor da det ble klart at flere av bøkene hans skulle filmatiseres. Det ble riktignok en en del forskjeller på bøkenes Varg Veum, og filmens Veum, for eksempel at Veum på film ikke er bergenser (!), men spilt av østlendingen Trond Espen Seim. Heller ikke politisjefen Hamre er bergenser i filmene, der han spilles av Bjørn Floberg. Mange bergensere reagerte på nettopp dette, men for min del gjorde ikke det noe, for både Seim og Floberg leverte glimrende i sine roller, noe også de fleste fra Bergen etterhvert kunne si seg enige i.
Vakre Bergen, uten tvil en av Norges peneste byer, danner dessuten et fantastisk – dog litt for lite fremtredende – bakteppe for filmene (det som er innspilt i Bergen vel og merke, etterhvert ble for mye av innspillingene flyttet til andre steder, og jeg skulle uansett også ønsket at byen kom sterkere frem i lyset). Det beste med den første filmen, som manglet litt her og der, var Trond Espen Seim som gjorde en vellykket og overbevisende Varg Veum-tolkning. De to bergenske kjeltringene i filmen er det som trekker ned, på grunn av dårlig dialog som til tider var teatralsk og statisk.
Varg Veum-serien er min favorittkrimserie fra Norge, og Bitre Blomster var en god start. Fra BT, VG, NRK Filmpolitiet, filmfront.no og Adresseavisen ble det terningkast 4. Fra meg blir det samme terningkast som filmen fikk fra TV 2 og NRK P3: Terningkast 5.
Og du store som jeg gleder meg til TV-serien om Varg Veum, som vistnok skal ha premiere i 2018! I serien som er planlagt å ha 10 episoder skal alt spilles inn i Bergen, med innspilling i 2016/17, og Gunnar Staalesen selv er sentral i produksjonen.
ANDRE FILMTIPS FRA 2007:
5 Løgner – Norsk film.
Zodiac
I Am Legend
American Gangster
Perfect Stranger
Mr. Brooks
Goal II: Living The Dream
Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford (The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford) – Brukbar film, men alt for lang med sine 2 timer og 40 minutter, noe som gjør den tidvis litt kjedelig og langdryg. Brad Pitt gjør en bra figur, mens Casey Affleck trekker ned nivået. Det syns derimot ikke Academy Awards-komitèen, som gav Affleck en Oscar-nominasjon i klassen beste manlige birolle.
“Paranormal Activity” har jeg eid på dvd en stund, men har ennå ikke “turt” å se den 😉 Kanskje er den bra?
“Lars and the Real Girl” har jeg heller ikke sett, men med en slik tittel må jeg selvsagt få den med meg, eller hva?
Filmen fra 2007 du ikke bør se er “1408”, som er en horror/grøsserfilm med John Cusack og Samuel L. Jackson. Styr unna! Det samme kan sies om Michael Hanekes psykopatiske dramathriller “Funny Games”. En annen film som er helt forferdelig er komedien “Mr. Bean`s holiday”. Jeg elsker figuren Mr. Bean, og det finnes noen komiske scener også i denne filmen, men ærlig talt, denne burde man aldri ha laget.
ARVE OPSAHL (14. mai 1921 – 29. april 2007): FILMLEGENDEN OG HUMORKONGEN
Egon Olsen. Henry. Good Old Gammel Nok. Sinnamannen. Revy- og teaterkongen. Legenden Arve Opsahl.
Olsenbandens og hele Norges Arve Opsahl gikk bort i 2007, en nyhet som naturligvis ble mottatt med tristhet og bortimot landesorg. Den karakteristiske ruvende stemmen, det komiske talentet. Arve Opsahl var utvilsomt en av Norgeshistoriens mest folkekjære skuespillere, en legende innen norsk kultur, underholdning, humor, teater, fjernsyn og film.
Teaterdebuten hans kom i 1942, og 7 år senere, i 1949, spilte han inn sin første film. Utover 1960-årene var han med i flere norske komediesuksesser, likevel var det med Olsenbanden at han ble løftet mot nye høyder, som han aldri ble senket fra.
– Han var en stor komiker, men han hadde også seriøse roller, og han var så mye mer enn det folk forbinder med Arve: Han var et nydelig menneske, sa Nora Brockstedt til NTB før hun gikk inn i bisettelsen (filmweb.no).
– Det er en trist dag, også fordi den siste i den generasjonen nå er borte. Det er på en måte et tidsskille, uttalte Sven Nordin (filmweb.no) til NTB i forbindelse med Opsahls bisettelse.
Med Opsahls bortgang var også alle de viktigste Olsenbanden-skuespillerene død, tre av dem i løpet av en periode på to år.
Som jeg har nevnt tifligere, var Olsenbanden enorme for meg da jeg var liten. Og Egon Olsen, alles favorittskurk, var helten. Senere gjorde Opsahl megasuksess i Mot i brøstet som Henry, men lenge før Olsenbanden så dagens lys på norske kinolerreter og skjermer gjorde Opsahl seg bemerket gjennom sine opptredener på teaterscenen, TV og film. Han var faktisk også sanger, noe som ikke er så overraskende for en revykunstner. Særlig sjømannsviser var han god på.
Arve Opsahl var aldri Norges beste skuespiller, men Arve Opsahl er likevel en ubestridt legende – og en av de skuespillerene som definitivt har gledet meg mest, både gjennom oppveksten og fortsatt den dag i dag. Opsahl sovnet stille inn 29. april 2007 på Diakonhjemmet i Oslo, nær 86 år gammel.
Hatten av for den norske legenden.
Har du kommentarer, ris, ros eller filmtips fra dette året? Klikk på Kommentarer-linken like under dette innlegget, og post kommentarene dine 🙂
Da har også jeg endelig somlet meg på kino og sett den gigantiske norske katastrofefilmen BØLGEN som nå skyller over norske kinoer med glimrende besøkstall 🙂
14 dager etter “alle andre”, her er ihvertfall filmhjerte sin Bølgen-rapport.
Bølgen, som er tidenes første norske katastrofefilm, byr på god kinounderholdning, i den grad man skal kalle det “underholdning” med et scenario som alle eksperter på ras mener vil komme før eller siden. Men selv om filmen bygger på hendelser som trolig vil skje en dag, er det selvsagt en fiktiv og dramatisert historie vi er vitne til i kinomørket. Bølgens utgangspunkt er uansett reellt og virkelig nok: Åkneset, som er fjellformasjonen som rager over den idylliske og smale Geirangerfjorden, vil før eller senere rase ut i fjorden og forårsake en katastrofal tsunami innover og utover i Geirangerfjorden. Dette er fakta alle eksperter er enige om at kommer til å skje, og fjellet er under konstant overvåkning. Men kan man få varslet tidsnok slik at alle liv reddes, når det skjer? Det kan ingen gi svar på, selv om geologene ikke tror det vil bli som i filmen, som gir oss et worst case-scenario.
Bølgen har veldig gode spesialeffekter, på høyde med hva Hollywood kunne laget. For selve bølgen er spektakulær. Skremmende. Og realistisk. Bølgen har også veldig, veldig bra foto og klipp, til og med dialogen sitter som støpt. Sekvensen i filmen der raset går og bølgen kommer skyllende med sine enorme ødeleggende krefter, er selvsagt filmens styrke. Og punktet der katastrofealarmen trykkes inn, et øyeblikk som faktisk for meg var filmens topp og som gav frysning. Nå skjer det liksom!
Filmen kunne dog vært bedre om raset hadde skjedd på dagtid, ettersom det selvsagt er enklere å skjule de enorme ødeleggelsene under dekke av nattens mørke. Der spiller vel budsjettet inn, for hadde det vært en typisk Hollywoodproduksjon ville man garantert fått se mer nærgående scener av død og fordervelse, noe som ikke er nødvendig, så det savner jeg ikke, men noe mer av ødeleggelsene ville kunnet løftet den litt.
Det blir naturligvis også i en slik film der hvor premissene er at selve “actionsekvensen” bare varer i 10-15 minutter som det tar monsterbølgen å skylle inn over vakre Geiranger etter at fjellet har rast ut, slik at det må fylles på med en eggende forhistorie og en noe dramatisk “etter tragedien”-story, slik at man har noen å føle tilhørighet til, i dette tilfellet et familiedrama på liv og død, anført av geologen og raseksperten Kristian (Kristoffer Joner), og kampen hans for å berge samboeren Idun (Ane Dahl Torp), som jobber på Geirangers store turisthotell, og de to barna deres; den nesten voksne sønnen Sondre (Jonas Hoff Oftebro) og dattteren, barneskolejenta Julia (Edith Haagenrud-Sande). I tillegg er et danskt par involvert, der den ene etterhvert blir panisk, samt teamet som overvåker fjellet, for å gi et sterkere spenningsgrep og flere å følge.
Noen dramatiske grep er gjort, som at familien er på flyttefot og egentlig skulle vært reist dagen før raset, samt noen andre gjenkjennbare grep. Alt i alt en ganske god oppbygging som også inneholder bra skuespill, og som får spenningen til å stige i minuttene før det katastrofale utbruddet. Fridtjov Såheim, Laila Goody og Arthur Berning i geolog-teamet trykker på de riktige knappene, når de undersøker i fjellet før det buldrer løs er spenningen som mest intens, og det danske ferierende paret som spilles av velkjente Thomas Bo Larsen (kjent fra bl.a. Jakten) og Mette Horn (skal innrømmes at jeg ikke kjente til henne fra før, men hun er rutinert) gjør sine saker greit, selv om de to danskene blir litt overdramatisert.
Joner og Dahl Torp spiller bunnsolid og troverdige som desperate, og får etterhvert følge av Hoff Oftebro som gjør en flott figur, mens lille Haagenrud-Sande (9 år) er den vittige og sjarmerende. Bølgen er første gang jeg ser Jonas Hoff Oftebro (f. 1996), som er sønn av skuespillerparet Anette Hoff og Nils Ole Oftebro og (halv)bror til Jakob Oftebro. Han har tidligere spilt i et par Olsenbanden Jr.-filmer også, og er ihvertfall en det vil bli morsomt å følge videre.
Noen vil nok kalle siste tredjedel av filmen noe melodramatisk, selv om det ikke er et uttrykk jeg selv vil kalle det. Istedet vil jeg kanskje kalle det for litt troverdige brister. Dette kan jeg ikke forklare uten å avsløre handlingen helt, så det får jeg avstå fra. Jeg savner vel likevel litt av desperasjonen hos de overlevende oppe i høyden, det hele virker litt for tamt der etter flodbølgens herjing, men alt i alt funker dette veldig bra på det digre kinolerretet. Dessuten, selv om jeg virkelig syns Bølgen er en veldig god film, så kunne intensiteten og spenningen rundt de 10 minuttene før bølgen når Geiranger vært enda bedre, ved at man hadde fulgt de 10 minuttene først gjennom Joners rollekarakter sitt perspektiv, for så å gå tilbake i tid, og oppleve de samme minuttene fra konas og sønnens perspektiv.
Om Bølgen vil være like effektfull på hjemmekino tviler jeg på, og jeg satt også mot slutten med en liten følelse av at dette er en film som ikke vil funke så bra hjemme på TV-skjermen. BØLGEN havner nok likevel i filmhylla her, eller som digital fil på pc, når den slippes for salg.
Som kjent er BØLGEN nylig valgt ut til å være Norges kandidat til Oscar-kategorien “beste fremmedspråklige film” (ikke engelsk-språklige film) på Oscar 2016. Om filmen er så god at den bør vinne Oscar er jeg noe usikker på, men nomineres den er det isåfall veldig hyggelig og direkte ufortjent vil det ikke være. Jeg håper selvsagt den nomineres, og vinner, noe som vil være råkult. Bølgen har et norskt særpreg, som vi aldri før har sett på katastrofefilm, det kan ingen ta fra den, og det er et solid pluss, filmens location og den norske vidunderlige naturen som bakteppe er selvsagt også blant filmens store styrker.
Når jeg skal sette terningkast så tenker jeg som så at filmen underholder publikum, og holder på spenningen, regissøren går heller ikke i fella med å lage en masse dramatiske sidehistorier, med andre ord en god stram regi. Dette er tidenes første norske katastrofefilm, så det er ingen å sammenligne den med, men strekker man det til å gjelde nordisk action blir Bølgen helt oppe i toppsjiktet. Jeg satt en stund og tenkte at dette er solid terningkast 4, max 5. Toppscore slik den har fått hos enkelte anmeldere i pressen er den nok et bra stykke unna, men når jeg har summet sammen tankene etter å ha sett filmen, lagt til bunnsolide skuespillere, så blir totalsumen at dette er en norsk suksess. Terningkast 5.
Har du sett Bølgen? Legg gjerne igjen kommentarer om filmen, eller anmeldelsen 😉 Klikk på Kommentarer-linken like under innlegget, og post kommentarene dine.
